Heimer og folk i Inndalen og Sul bind B Verdalsboka
VERDALSBOKA - Heimer og folk - Inndalen og Sul 1800 - 1940 BIND-B Ved Magne Årstadvold Utgitt av Verdal Kommune v/Bygdeboknemnda. Verdal 2008
---- 10 H&FIS-B ---- Tidligere utgitte bygdebøker 111 Gardshistorie IV Gardshistorie V Gardshistorie lIA Kulturhistorie 1930 Einar Musum 1930 Einar Musum 1931 Einar Musum 1956 Einar Musum og Johannes Dahl VIA Skogbruk og Sagbruk i Verdal 1982 Øystein Walberg VIB Skogbruk og Sagbruk i Verdal 1982 Øystein Walberg Krig - Okkupasjon - Motstand Verdal Samvirkelag 1987 Morten Veimo 1988 Erling Austad 1991 Solveig Ness 1993 Øystein Walberg 1993 Øystein Walberg Verdal Sparebank 1884-1980 Ras i Verdal A Ras i Verdal B 1998 Eli Kristoffersen og Anders Bendiksen Bygda og Biblioteket Heimer og folk - Leksdalen 1800-1940 2002 Jørgen Johnsen og Magne Årstadvold Heimer og folk - Stiklestad 1800-1940 2005 Ottar Moholt og Solveig Ness Bygdeboknemnda i 2008 Anders Bendiksen, Solveig Ness, Øystein Walberg, Marit Kvalen Ness, Johan Aasan Flyfoto side 4-5: Inndalen 2008. Foto: Leif Arne Holme Flyfoto side 6-7: Su! 2008. Foto: Leif Arne Holme ISBN 978-82-92434-02-4 (Somlet verk - Bind A og B) ISBN 978-82-92434-04-8 (Bind B) Ansvarlig utgiver: Verdal Kommune v/Bygdeboknemnda. Rådhusgata 2, 7650 Verdal. Layout: WOW Reklame AS, 7650 Verdal • wow.medialab.com Bilder ved Magne Årstadvold. Trykk: Kai Hansen AS, Stavanger Innbinding: Johnsen Bokbinderi AS Papir: 100 gr. Multiart Silk. Fonter: Berkley Futura. Første utgivelse: Oktober 2008.
---- 17 H&FIS-B ---- FORORD Endelig kan Bygdeboknemnda presentere et nytt tilskudd til serien av bygdeboker kalt Heimer og folk i Verdal. Denne gang er det Inndalen-Sul som blir behandlet. Magne Årstadvold har gjort arbeidet med personalhistonen. Ronald Inndal har skre vet mnledningskapitlet, og Åke Junge har skrevet om samene i området. Alt i alt er det blitt så mye stoff at det må fordeles på to bind. At folk utålmodig venter på nye bind av bygdeboken, er motiverende for oss som arbeider med den. Men av og til kan det virke urettferdig når det etter flere års arbeid legges frem et produkt, at det da klages over at bokene ikke inneholder mer og ikke går helt opp til vår tid. Etter som Verdal alltid har vært en stor kommune med mange gårdsnumre og et forholdsvis stort innbyggertall, ble det fra faghold anbefalt å dele inn histonen i epoker: Den forste fra de eldste tider til ca. 1800; den andre fra ca. 1800 til mellomkngstiden; og den tredje fra mellomkrigstiden til i dag. Det ble videre sterkt anbefalt å prioritere den andre epoken, for der fantes det mye såkalt "manns mrnne-stoff som var i ferd med å gå tapt. I samarbeid med det lokalhistoriske miljøet i Verdal ble det så fattet vedtak om å folge dette rådet, og Bygdeboknemnda har valgt å prioritere epoke to. Epokene en og tre vil folge senere. Det er ikke lite arbeid som ligger bak disse bindene. Det er brukt mange år på lete frem stoff, bearbeide stoffet, og så gjøre det klart som sammenhengende tekst. Til tross for nitidig arbeid, vil feil forekomme. Den som skriver en slik historie, er avhengig av å få opplysninger fra andre. Det hender at hukommelsen svikter, eller at opplysningene kan være gale. Dette har vist seg ved de tidligere bokene i denne sen en. Derfor er Bygdeboknemnda takknemlig for tilbakemeldinger om feil og mangler. Ved senere utgivelser av bøker, vil rettelser til de tidligere bokene bli vedlagt. Samtidig med disse bindene om Inndalen-Sul foreligger derfor korreksjoner til bin dene om Leksdalen og Stiklestad. Inndalen-Sul er den tredje delen av befolkningshistorien for Verdal fra epoke to som legges frem. Som nevnt innledningsvis i dette forordet, er arbeidet utført av Magne Årstadvold. Han har imidlertid hatt stor hjelp fra mange mformanter, og han har bedt bygde boknemnda rette en takk til personalet på biblioteket for godt samarbeid, til slekts forskergjengen på lokalhistorisk arkiv for verdifull bistand, til Trond Okkenhaug for
grundig kontroll av data, og til Eystein Ness for innsamling av fotografier. For øvrig takk til alle som har stilt fotomateriale til rådighet og ellers bidratt med opplysnmger. Verdal, oktober 2008 For Bygdeboknemnda i Verdal Øystein Walberg
HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B
---- 19 H&FIS-B ---- FORKLARING PÅ NOEN ORD OG UTTRYKK I folketellingene er det beskrevet hvor mange husdyr det var på de forskjellige bruk. og hvor stor utsæd (hvor mye de sådde) det var på hvert enkelt bruk. Måleenheten besto av tonner og en korntønne var 139 liter. Utsæden i poteter er også oppgitt i tønner, men om dette er tonner på 139 liter er usikkert. 1 folketellmgen treffer vi også uttrykket "inderst" om folk som har tilhold på for skjellige bruk. Dette er da losjerende personer. En kan også finne ordet "Lottbruker". I denne forbindelse mener man en person som leier jord eller skog, der leien ble betalt med en brokdel av avlingen eller avkas tingen. Lottbruk er kjent fra flere kanter av landet, men har aldri vært vanlig. Litt om pengeenheten i denne perioden som vi skriver om Før 1814 var pengeenheten riksdaler. 1 riksdaler = 6 mark = 96 skilling. 1814 -1875 får vi spesiedaler. 1 spesiedaler = 5 ort = 120 skilling. I 1875 gikk vi over til å bruke kroner og ved pengeomregningen ble 1 spesiedaler satt til 4 kroner. 1 ort ble da 80 ore, og 1 skilling ble 3 øre. INNLEDNING
---- 20 ----
---- 21 H&FIS-B ---- GARNES
---- 22 H&FIS-B ----
---- 23 H&FIS-B ---- GARNES GNR. 235, BNR 1 Garnes i 1929, sett fra nordøst. Steinbordet foran stabburet var både den gang og seinere et populært sam- lingSSted. Foto: Henning Anderss. På låveveggen på Garnes er satt opp et skilt med årstallet 1557. Det er det året vi finner de første opplysnmgene om gården. Samlet skyld i 1661 var 2 l n øre, og det er for mye til at det var en nyryddet gard i 1557. Den kan ha ligget øde i noen år, men må ha eksistert i høymiddelalderen. Flere fornminner på gårdsvaldet forteller om førkristen bosetning. Hvem som var den/de første gårdeier(e) veit vi ikke, men i 1592 eide Kronen 2 øre i Garnes og var dermed bygselrådig, og i de påfølgende 130 åra var Garnes krongods. Først i 1728 kom gården på private hender. Da ble den solgt på auksjon i Trondheim til løytnant Peter Rafael Lund, som fikk skjote 19. mai 1729. Men den var fortsatt bygselgård fram til 1757, da ble den solgt til oppsitteren Rasmus Larsen, og siden har den vært sjøleiergård. Setervoller og fjellslåtter Det er trolig at gården fikk seter- og slåtterett i statsallmenningen da den ble kron gods. 1 matrikkelen for 1723 står det nemlig om Garnes: "Seter 1 Vi mil fra gården'. Avstanden til setra passer godt for Sognavollen i "Dend Iden Woche Annex Alminding, som var seter for Garnes fram til 1912-15. Men også Fagerlivollen og Tråssålivollen GARNES
---- 24 H&FIS-B ---- skal ha vært setervoller for Garnes før Sognavollen ble tatt i bruk. Begge lå i samme allmenning, oppe i fjellbandet på nordsida av Inna, rett opp for Kleivdalen. Det er nevnt at Fagerlivollen skal ha vært den eldste av dem, men at de der var så utsatt for rovdyrplage (bjørn) at setra ble flyttet til Tråssålivollen. Men Tråssålivollen lå ikke mer enn en knapp kilometer lenger ned i lia, og forholdene ble ikke noe bedre der, og der med ble Sognavollen den tredje og siste. Om det hjalp noe i forhold til rovdyra, sier ikke historia noe om. Småsætran (nåv gnr. 235, bnr. 7) og Sætran (nåv gnr. 235, bnr. 9) var vårseter til Garnes før det ble husmannsplass der. Gården hadde også fjellslåtter i samme område som setervollene. I ei liste fra 1839 over "Fjellslætter i Wærdahlens Tinglaug hvorav der efter Fogderiets Skrivelse af 14. januar sistleden har været svaret Afgift eller Skat til Statscassen", er Garnes oppført med 8 skilling i avgift for privat og skyldsatt eiendom i Sognadalen. Det er sikkert Sognavollen det her er tale om. Mange hus Før 1800 sto husa på Garnes på platået om lag 200 meter lenger nordost enn de står i dag. Ved å lese i ekstrarettsprotokollen' etter brannen på gården i 1810 kan vi danne oss et bilde av bygningsmassen. Der står det at husa som brann ned bestod av et våningshus, tørkehus/badstue, 2 staller, 3 fjøs, en låve og 3 stabbur. I tillegg var det "2 de smaae gamle Tørkehuuse eller Madstuer, et Stykke fra Huusene nede paa Engen" som ikke brann ned. Størrelsen på husa veit vi lite om, bortsett fra våningshuset, som vi får et innblikk i i O. A. Øverlands bok "En Helt af Folket": "Hovedbygningen paa Garnæs, der laa et godt Stykke fra den nu værende Bygning, bestod afnoglefaa og smaa Værelser, tre nedenunder og to ovenpaa. De tre af disse Rum var Soveværelser. Etter gardsbrannen i 1810, ble husa bygd opp der de står i dag. Ifølge brannforsik ringa fra ca. 1840 var det da følgende hus på gården: "Hovedbygning bestaaende af 3 Stuer, Kjøkken, Brygstue og Overvær eiser, Fæhuus hvorav 2de Fjøs med Hjelder, Stald med Hjelder, Portrum og Grisstald, Lade med 2de Staal, en Pakkbod og 2de Stalde". I tillegg var det også stabbur, tørkehus, smie og badstue. Vi merker oss spesielt at det var mange staller på Garnes, flere enn hesteholdet normalt skulle tilsi. Det har sin forklaring i at jamtskyssen til og fra Levanger var stor, og det var derfor behov for mange stallrom langs mellomnksvegen. Utleie av stallrom ga nok også litt ekstra mntekt. I jamtstallene på Garnes var det plass til ca. 12 hester. Garnes var også offentlig skysstasjon i nesten hundre år - fra rundt 1830 til 1926, og bare det førte med seg at det var behov for 3-4 hester på gården. Fram gjennom tida er bygningsmassen etter hvert blitt fornyet og utvidet. Nils Garnes innredet butikklokale i hovedlåna, og det var en bakeribygning som ble revet HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 25 H&FIS-B ---- n i j Ss li ML , Fra gardsplassen på Garnes skysstasjon ca. 1900. Tydeligvis er det prominente gjester som kommer til gards. Til høyre i bildet skimtes jamtstallene. først etter 2. verdenskrig og flyttet til museet på Stiklestad. Jamtstallene ble revet i 1916 og materialene ble brukt ved bygging av kårstua som Nils Garnes såtte opp på denne tida. Ny hovedbygning ble satt opp av Oddgeir Wohlen i 1939 og ny drifts bygning ble bygd kort tid etter 2. verdenskrig. Skolestue, poståpneri og butikk Etter at den nye folkeskolelova kom i 1860, og omgangsskolen ble erstattet av faste undervismngsteder, ble det med unntak av noen år rundt 1870 holdt fast skole på Garnes fram til det ble bygd egen skole for kretsen i 1920. Fra 1903 til 1960 var det også poståpneri på Garnes, så ble poståpnenet omgjort til brevhus, og det ble nedlagt i 1974. Og det må selvsagt nevnes at det ble drevet butikk (landhandel) på Garnes fra 1867 til etter 2. verdenskrig. Eiere og brukere: Her tar vi med brukere (eiere) fra ca. 1750: Rasmus Larsen (1723-1768) og Kirsti Pedersdatter (1725-1789) Rasmus Larsen var født i 1723 i Nord-Steine og var sonn av Lars Olsen Melby og fhv enke Beret Rasmusdatter Steine (Jøsås). Han kom til Garnes i 1749 gjennom giftermål
---- 26 H&FIS-B ---- med dattera på gården, Kirsti Pedersdatter, f. 1725. Kirsti var datter av bygselmann Peder Andersen Garnes og kone Ingeborg Hansdatter. Svigerfaren døde i 1749, og Rasmus fikk bygsel på gården samme året av rådmann Hammer og byfogd Møinichen, begge fra Trondhjem. I 1757 kjøpte han gården av kaptein Peder Kofoed for 360 riksdaler. Før Rasmus overtok, hadde ikke Garnes vært spesielt veldrevet ifølge E. Musums beretning, men nå ble det forandring til det bedre. Ved skifte etter Rasmus i 1768 var aktiva 559 riksdaler 1 ort, gården var nesten gjeldfri, så beholdningen ble 523 riks daler 2 ort 8 skilling. Besetningen var på 2 hester, 7 kyr, 11 ungnaut, 13 geiter, 18 sauer og 2 griser. At gården var vesentlig forbedret mens Rasmus hadde den, vises også ved at den ble verdsatt til 400 riksdaler, for på den tida var det en sjeldenhet at en gard fikk høyere takst enn kjøpesummen ved skifte. Barn: 81. Beret, f. 1750 på Garnes, d. 1835. G. 1785 med Jakob Andersen Stuskin (1752-1 813, se Stuskinsætta) og ble gardkone i Østre Stuskin og fikk to barn. 82. Peder, f. 1 752 på Garnes. G. 1 784 med Agnes Olsdatter Slapgård. Eier og bru ker av Garnes fra 1 791 . 83. Lars, f. 1754 på Garnes, d. 1813 på Søråker. G. 1791 med enke Gunhild Sivertsdatter Søråker (1 720-1 8 1 6) i hennes tredje ekteskap og ble gårdbruker på Søråker. De hadde naturlig nok ingen etterkommere ettersom Gunhild var 71 år da de ble gift. Gunnhild var for øvrig enke etter Ingvald Pedersen Søråker, som igjen var sønnesønn av StoHngvald - dragonen på Levring. 84. Ingeborg, f. 1 757 på Garnes, d. 1831 påjøsås. G. 1 789 med enkemann John Ellingsen Hallem på Hallem nordre. De fikk to barn før mannen døde i 1797, og Ingeborg ble gift på nytt i 1 800 med enkemann Anders NilsenJøsås påjøsås ves tre. I ekteskapet med Anders fikk Ingeborg dattera Beret, f. 1 801, som i 1 825 ble gift med korporal Arnt Arnoldus Andreassen Moxness fra Frosta. De har ei stor etterslekt, ikke bare i Verdal, men i hele Trøndelag. 2 Moxness kjøpte Jøsås i 1 825 og var også oppsitter/fjellstuemann i Kongsstua (Nybygget) i Sul fra 1 841 til først på 1 850-tallet. 85. Hans, f. 1760 på Garnes. Han bygslet Aust-Hellan fra 1792 og døde som kår mann der i 1841. G. 1793 med Agnes Taraldsdatter Rosvold (1767-1850). De hadde bare ett barn, dattera Kjersti, f. 1801, som i 1820 ble gift med Jonas Mortensen Kulstad (1798-1861). De ble brukere i Aust-Hellan fra ca. 1825 etter Hans Rasmussen, og de hadde ti barn. Denne Jonas Mortensen var skildret som en vrang herremann, og i 1 850 drepte han sønnen Morten (27 år) med en jern staur. Han kom på tukthuset, og Kjersti måtte bort fra gården. Etter at Jonas hadde sonet straffa, ble de husmannsfolk på plassen Lillebrekka under Aust-Hellan, der Jonas døde i 1 861 . Kjersti døde i 1 879 hos svigersønnen Elling Olsen i Vangstad. 86. Magnhild, f. 1763 på Garnes. G. 1792 med Morten Johnsen Auskin (1760-1825). Han bygslet Hellan mellem vestre (Veststuggu) 1797-1825. Magnhild døde i 1 836. De hadde fem barn. 87. Ole, f. 1766 på Garnes. G. 1791 med enka Guro Toresdatter Haga, f. 1754,
---- 27 H&FIS-B ---- en ke etter Ole Jakobsen Levring. Ole Rasmussen bygslet Øster-Levringan da broren Peder overtok Garnes i 1 791 . Begge døde som kårfolk der, Ole i 1 837 og Guro i 1 841 . Gården hadde de gitt fra seg til sønnen Ole Olsen i 1 824. De hadde to barn: Cl. Kjersti, f. 1792. G. 18 1 7 med Iver Pedersen Kvello, f. 1791. De ble hus mannsfolk i Kvellolia, der Kjersti døde i 1 876 og Iver i 1 878. C 2. Ole, f. 1794. G. 1828 med Kirsti Larsdatter Jøsås, f. 1796. Ole forpaktet Øster-Levringan i 1824, men ved giftermålet med Kirsti var han inderst på Jøsås. Så kom de til Kvelstadlia som husmannsfolk og deretter til Garnesmoen - når er vanskelig å fastslå, men de er registrert der ved folketellinga i 1 865. Se mer om dem der. Rasmus Garnes døde som nevnt foran i 1768, og i 1771 ble enka Kirsti gift med dragonen på gården, Lars Karlsen Fikse. Lars Karlsen Fikse (1735-1814) og Kirsti Pedersdatter (1725-1789) Lars Karlsen var født i 1735 på Øra. Han var sønn av dragon Carl Pedersen Hage og Beret Larsdatter. Faren var sønn av Peder Karlsen fra Skogn, bygselmann på Haga i 1720 gjennom giftermål med lensmannsdattera Kristine Nilsdatter Brun. Om denne Kristine står det i Verdalsboka IV at hun i 1707 sammen med søstera Helvig var stev net på ekstratmget på Bjartnes. Det var presten Scheen som hadde stevnet dem fordi de hadde ropt noen fæle injurier etter ham ved kirka en søndag. Ingen av de to møtte på tinget, men fikk prompte sin dom, som lød på en bot av "3 ganger 4 lod sølv, og ifald midlerfattes at slagis til kagen og bære sten av by". Vi nevner det fordi det - så vidt kjent - er siste gangen straffen "å bære sten av by" er idømt noen i Verdal. Det skal ha vært en gammel straff som ble idømt kvinner for hor, ukvemsord, skamløshet o. 1., og de måtte bære en stein som hang i en snor. "Slagis til kagen" var vel det samme som å bindes til skampelen og hudstrykes, piskes, av bøddelen. Faren til Lars Karlsen ble gift på nytt i 1741 med Mant Gundersdatter i Nord- Fikse, derav Fiksenavnet. Lars var dragon på Garnes og bodde på en av Garnesplassene da han ble gift med Kirsti i 1771. Han brukte gården så lenge Kirsti levde (hun døde i 1789), men etter på måtte han flytte fra Garnes. Han og dattera Beret bodde da visstnok på Garnesmoen, og Lars bodde også hos henne på Karmhus i 1801, og døde den 1814. 81. Beret, f. 1773 på Garnes. G. 1794 med enkemann Eskild Bårdsen Karmhus (1740-1803), og de fikk tre barn. Etter at mannen døde i 1803, ble Beret gift på nytt i 1804 med dragon John Olsen Stiklestad, f. 1780. Også i dette ekte skapet var det tre barn. Beret døde som kårenke på Karmhus i 1 859. 3 Peder Rasmussen Garnes (1752-1806) og Agnes Olsdatter (1754-1797) Peder var eldst av sønnene til Rasmus Garnes. Han hadde lyst odelsrett på gården i 1780, og han innløste Garnes av søskena og stefaren Lars Karlsen, jfr. skjøter utstedt GARNES
---- 28 H&FIS-B ---- og tinglyst i 1791, -93 og -94. Peder hadde bygslet Levnngan ostre fra 1786, men bro ren Ole Rasmussen ble nå bygselmann i Levnngan isteden. I 1784 giftet Peder seg med Agnes Olsdatter Slapgård, f. 1754 i Slapgarden, datter av Ole Andersen Balgaard i Slapgarden nordre. Peder Garnes ble en av de mest velstående bøndene i Verdal. Ved skiftet etter kona Agnes, som dode i 1797, var aktiva 1361 riksdaler 2 ort 6 skilling, og han var gjeld fri. Familietragedien i 1806 Kanskje var det denne velstanden som ble skjebnesvanger for Garnesfamilien. Både Peder, dattera Kirsti og sonnene Rasmus og Lars ble myrdet av de to svenske land strykerne Olle Bergmann og Lars Toldsten natta mellom den 29. og 30. juli 1806. Rovmordet er i ettertid kjent som "Garnesmordet", der gjerningsmennene ble etter søkt av Ole Larsen Skavhaug og arrestert i Hammerdal i Sverige og fort tilbake til Garnes. Begge ble henrettet i Ila i Prondheim i mai 1807. Etterkommere: Bl . Kirsti, f. 1785 på Garnes. Hun ble som nevnt foran, myrdet på Garnes olsoknatta i 1 806. Kirsti var kjæreste med Ole Larsen Skavhaug og hadde med ham fått dat- tera Anne i 1 806. Anne overlevde mordnatta på Garnes. På vintertinget i februar 1807 lyste Ole Skavhaug henne i kull og kjønn, og Anne vokste opp på Skavhaugg nedre og bodde der til Ole Skavhaug reiste til Vikna i 1819. Da flyttet hun tilbake til Garnes. I 1 828 ble hun gift med korporal Ole Olsen Hage, f. 1 792. Fra 1 833 til 1 865 var de gårdbrukere på Haga vestre. De fikk fem barn, men bare to av barna vokste opp. Ole Hage døde i 1 873, og Anne var kårkone på gården da Verdalsraset gikk i 1 893. Tre fjerdeparter av Hagagården ble ødelagt av raset, men husa ble ikke tatt, og verken mennesker eller dyr ble skadd. I erstat- ning fikk Anne 300 kr samt ei årlig livrente på 300 kr. Hun døde hos dattera Karen Maria i Stuskin i 1 895 (dattera var gift med Sevald Andersen Stuskin, og var m. a. bestemor til vår lokale lyriker Magda Sevaidsen). 84. Anders, f. 1793 på Garnes, hjemmedøpt og død s. å. 85. Lars, f. 1795 på Garnes. Myrdet 1806. Drapet på Peder Rasmussen forte til ny eier og bruker på Garnes - Ole Pedersen Garnes. Ole Pedersen Garnes (1790-1843) og Marta Johnsdatter (1786-1841) Sammen med den knapt tre måneder gamle Anne Olsdatter var Ole den eneste av familien på Garnes som overlevde Garnesmordet den grufulle olsoknatta i 1806. Mange har sikkert lest detaljene om Garnesmordet, der Ole etter både å ha blitt slått med stem og kmvstukket av drapsmennene, fikk gjemt seg bort på et loft og holdt seg skjult til morderne hadde forlatt gården. Deretter slepte han seg sterkt skadd og med HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B
---- 29 H&FIS-B ---- tatt ned i dagligstua, der han fant søstra si drept i senga, og det lille barnet hennes lå gråtende i vogga ved siden av senga. Noe av det mest rørende i historia er det at det første han tenkte på, var å vogge barnet i søvn. Ole Pedersen ble gjennom dette uhyggelige dramaet gjort til odelsarving på Garnes, og han overtok som eier av gården ved skiftet etter sin drepte far i 1808. Da var han ennå ikke fylt atten år. I 1809 ble Ole Garnes gift med Marta Johnsdatter Stor-Vuku, f. 1786, datter av gårdbruker og "vagtmester" John Mikkelsen og kone Maren Nilsdatter, og de fikk etter hvert seks barn. Knapt fire år etter Garnesmordet ble det mer dramatikk for den unge bonden. Natta til 21. mai 1810 brann mesteparten av husa på gården ned (omtalt foran), og fire mennesker omkom. Både Ole og kona Marta berget liv, men kona ble stygt for brent da hun prøvde å redde tjenerne som lå på badstuloftet. Brannen startet nemlig i badstua, der det foregikk tørking av malt. Heldigvis fikk de berget ut både hester og buskap. De fire menneskene som omkom under brannen var reservedragon Anders Sivertsen, 20 år, Jørgen Pedersen, 10 år, tjenestejenta Anne Johannesdatter, 28 år og hennes V 2 år gamle sønn Johannes Olsen. Ser vi litt nærmere på bakgrunnen til de to førstnevnte guttene, så var Anders Jørgensen og Jørgen Pedersen halvbrødre, med samme mor. Mora Beret Olsdatter, som var enke, bodde for øvrig sammen med sønnen Jørgen på Garnes også under Garnesmordet i 1806, men de unngikk da å bli drept. Beret var født 1 1761 på Karlgård 1 Sul, gift 1 1798 med Peder Jørgensen Østgård (eg. Pehr Goransson, f. 1767 i Morsil), og ble enke 1 1804. 1 1801 bodde de 1 Austgarden 1 Sul sammen med de to guttene Anders og Jørgen og dattera Beret. Trolig har Beret og barna kommet til Garnes som tjenere etter at hun var blitt enke 1 1804, og nå mistet hun også begge sønnene sine. Hvem tjenestejenta Anne Johannesdatter var, er ukjent. Hun er oppført på Garnesvald ved dødsregisteringa, men finnes ikke i fødselsregistret. Sønnen Johannes fikk hun med dragon Ole Haldorsen Råen 1 november 1809, mens hun bodde 1 Storvuku. Brannen medførte at Ole og Marta Garnes måtte losjere på en av Inndalsgårdene mens gjenoppbygginga av Garnesgården pågikk. På ekstrarettstmget på Hegstad 15. august 1811 søkte Ole om skattefritak for gården, og skatten ble nedsatt til det halve. Kongelig besøk 1 1835 fikk Garnes besøk av Kong Karl Johan ved åpninga av vegen som har fått kon gens navn. Kongefølget stanset på gården for bespisning og skysskifte, og de tre døtrene Agnes, Maren og Pauline, som strødde blomster foran kongevogna ved avrei sa, fikk hver sin sølvdukat av kongen. "Han undgik Morderhand og Brand, men ikke Vand" Velstanden på Garnes økte under Ole, og i 1841 kjøpte han også Auskin østre til to av svigersønnene. Samme år ble han imidlertid enkemann, og to år seinere, 25 april GARNES
---- 30 H&FIS-B ---- 1843, omkom Ole da han druknet i Inna ved fergestedet som lå der den første Steinsbrua ble bygd. Han var da på veg heim etter å ha vært på auksjon på Fæby. Kanskje hadde han også tenkt å kjøpe denne gården, som ble solgt på auksjon dette året? Om Ole berget seg unna morderne olsoknatta i 1806, så skulle han altså få en "udaue" likevel til slutt. "Han undgik Morderhand og Brand, men ikke Vand' - er derfor et beskrivende ettermæle om Ole Pedersen Garnes. Etterkommere etter Ole Pedersen og Marta Johnsdatter: 81. Agnes, f. 18 1 0 på Garnes, d. 1885 som enke i Auskin øsfre. G. 1837 med Jonas Jakobsen Halset, f. 1 810 på Halset, d. 1864. På skifte etter Marta Jonsdatter Garnes i 1 843 ble gården Auskin østre øvre utlagt til Agnes og Jonas Halset, og drevet som underbruk under Halset fram til Agnes' bror Lasse Olsen Garnes kjøpte gården i 1 865. De hadde ni barn. 82. John, f. 1813 på Garnes. G. 1841 med Marit Lassesdatter Vest-Grundan, f. 1 8 1 3, d. 1 882, datter av Lasse Nilsen Vest-Grundan. John var gårdbruker i Vest- Grundan fram til 1 891 . Han døde i 1 896. Sju barn. 83. Maren, f. 1815 på Garnes, d. 1875 i Sulstua. G. 1836 med Nils Olsen Sulstuen, f. 1811. Nils Olsen var leilending i Sulstua fra 1 836 til 1 882 og døde som kårmann der i 1 895. Familien er omtalt under Sulstua. 85. Pauline Kjerstine, f. 1821 på Games, d. 1908 i Stor-Vuku. G. 1848 med John Mikkelsen, f. 1822 på Vuku prestegard. Pauline og John var søskenbarn. Gårdbrukere i Storvuku søndre fra 1 857. Fire barn. 86. Lasse, f. 1831 på Garnes. Han kjøpte Auskin østre i 1 865 og døde som kårmann der i 1915. G. 1 863 med Malene Jeremiasdatter Mønnes, f. 1831, d. 1913. (Malene var søster til Aagejeremiassen Skavhaug.) De hadde ingen barn, men tok til seg som fostersønn: Severin Jakobsen Efskind, f. 1 871, sønn av ugifte foreldre, Jakob Jonassen Efskind og Marta Pedersdatter Efskindvald. Faren ulvandret til Amerika samme år som Severin ble født. 4 Severin var utdannet befal i infanteriet og avanserte til fanejun ker. I 1902 kjøpte han Auskin østre av Lasse Garnes for 6000 kr + kår ti! Lasse og Malena. Skjøtet er tinglyst først i 1913. Han ble gift i 1900 med Laura Johannesdatter Slapgård, f. 1 873, og fikk tre barn. Dattera Gudrun ble gift med lærer Ingvar Leirset, og sønnene Leiv Magnus og Jon Efskind var medisinere i høye stillinger ved Rikshospitalet. Severin Efskind døde i 1953 og Laura i 1960. Ole Pedersens sønn, Ole Olsen Garnes, ble neste eier og bruker på gården. Ole Olsen Garnes (1819-1903) og n Beret Olsdatter (1822-1856), 2) Inger Maria Andersdatter (1821-1897) Ole Olsen var nest eldste sønn av Ole Pedersen Garnes. Gården var utlagt til ham på skiftet etter mora i 1843. Den eldste sønnen, John, som var blitt gårdbruker i Vest- Grundan, fikk i følge arvefesteskjøte av 11. februar 1846 plassen Småsætran samt et
---- 31 H&FIS-B ---- skogstykke av Garnes for å gi fra seg odelsretten. Dette skogstykket (bnr. 7) hører fremdeles til Vest-Grundan. Ole var bare 16 år gammel da han på tinget i 1835 la fram skinnet av en fullvok sen ulv som han hadde tatt av dage ved å legge ut gift ved Garnes. Tingprotokollen viser for øvrig at det var mye rovdyr i bygda på denne tida. Ole ble gift første gang i 1842 med Beret Olsdatter fra Nord-Steine. Hun var født i 1822 og var datter av Ole Ellingsen Steine og kone Anne Larsdatter. De fikk tre barn: 1 1856 døde kona Beret Olsdatter. På grunn av at det var en umyndig arving etter henne, f^\ -ry-iåtta Aa f T-icalz-loc cL-iftc» r>n -srorl clziftiat cammp måtte det holdes skifte, og ved skiftet samme *~ år ble det utlagt en heftelse på gården på 786 ~J spesidaler til dattera Marta. Marta dode som ". J nevra i 1862, med heftelsen ble slettet først Æ L^J etter at Nils Ellevsen Indal hadde fått skjøte på gården i 1890. I 1860 ble Ole gift på nytt, nå med enke Inger Maria Andersdatter Sogstad. Hun var fra Midt-Holmen og var datter av løytnant og dyrlege Anders Jeremiassen Holm, og var enke etter Hans Henriksen Sogstad, f. 1786 i Skogn, som hun ble gift med i 1848. Ved sitt andre giftermål ble Ole Garnes dermed også eier av gården Sogstad søndre ved Levanger. Denne gården dreiv han med leid hjelp. Anders Olsen Vestgård og Beret Marta Johnsdatter Inndalsvald (Rotmoen), som i 1865 var tjenere på Garnes, var henholdsvis dreng og budeie på Sogstad i 1875. I 1864 fødte Inger Maria et dødfødt gutte- bam, forøvrig var ekteskapet deres barnlaust. Ole Olsen Garnes og hans andre kone Inger Men de hadde ei fosterdatter: Maria Andersdatter. 81. Mette, f. 1 850 på Søgstad. Mette var datter av Kristen Johnsen Søgstad og kone Ingeranna Kristoffersdatter Aarstad, som ble gårdfolk i Kvelloa. I 1 871 ble Mette gift med Nils Ellevsen Indal, f. 1 847 på Inndal østre, og ble gardkone på Garnes. (Se under neste eier).
---- 32 H&FIS-B ---- I 1865 var det 4 hester, 13 storfe, 19 sauer, 15 geiter og 3 svin på Garnes, og utsæ den var på 1 x fi tønne bygg, 14 tønner havre og 10 tønner poteter. 5 På en så stor gard, som i tillegg også var skysstasjon og gjestgiveri, var det behov for mye manuell arbeidskraft. I 1875 hadde Ole Garnes hele åtte tjenere av forskjel lig slag i tillegg til at husmennene hadde arbeidsplikt på gården. Det var dreng, budeie, gårdskar, skyssgutt, kokktaus og flere tjenestepiker. I 1875 var besetning og utsæd noenlunde den samme, og det bodde 16 mennes ker på gården. Foruten sjølfolket og svigersønn med familie var det et tjenerskap på åtte personer, og vi tar med navna: Martinus Andreassen (Granheim), gårdskar, Anders Johansen Garnesmo (seinere kjent som "Blomster-Anders"), skyssgutt, Anna, Maria og Olme Garnesmo, tjenestepiker, Marta Mikkelsdatter Aasan, barnepike, Olina Andersdatter (datter av "Jamt-Anders"), budeie og Beret Anna Olausdatter fra Olaus-plassen, kokk-taus. I tillegg er også oppført en losjerende, sersjant Anneus Kristensen, f. 1854. Han var sønn av Kristen Johnsen i Kvelloa og således bror av gardkona Mette. Anneus døde for øvrig på Garnes i 1884, som dødsårsak er anført bronkitt. Ole Garnes var i perioden 1851-1873, til sammen tolv år, medlem av formann skapet/kommunestyret i Verdal. På den tida var valgpenoden fire år, men funksjons tida to år i hver periode. Han var også en av stifterne av Værdalens Sparebank i 1854, og satt i bankstyret 1855-1877. I 1884 solgte Ole gården til "svigersønnen" Nils Ellevsen Indal, og Ole og Inger Maria flyttet til Sogstad søndre. Inger Maria døde der i 1897, men ble gravlagt i Vuku. I 1898 solgte Ole Garnes Sogstad til dattersønnen Edvard Nilsen Garnes og ble føde rådsmann. Han døde på Sogstad i mars 1903, men også han ble gravlagt i Vuku. Ved salget til Mis Ellevsen gikk Garnes ut av ei slekt som hadde sittet på gården i sju generasjoner. Nils Ellevsen Indal (Garnes) (1847-1931) og Mette Kristensdatter (1850-1919) Nils Ellevsen var født i 1847 på Inndal østre og var sønn av leilending Ellev Olsen Indal og kone Ingeborganna Pedersdatter. Som tjueårmg startet han landhandel på Garnes, og han fikk nok litt økonomisk hjelp av sin tilkommende "svigerfar" i star ten, for i panteboka kan vi lese følgende, som vi antar angår gjeld for leverte varer til butikken på Garnes: Panteobligation. Undertegnede Gaardbruger Ole Olsen Garnæs erkjendcr og vitterliggjør herved at have tillaans bekommet aj Landhandler C. J. Sættem, Wærdalsøren, den Summa 520 Sv, hvilkefem Hundrede og tyve speciedaler jeg herved jorpligter mig til at til bagehetale efter 3 - tre - Maaneders Opsigelse samt derafat svare lovlige Renter, der erlægges hvert Aars Ilte Juni og Ilte December, hver Gang med det Halve. Til Sikkerhed for Kapital, Renter og skadesløse Omkostninger, pantsætter jeg herved
---- 33 H&FIS-B ---- Nils og Mette Garnes min i Værdalens Præstegjæld, Stør- og Værdalens Sorenskriveri beliggende Gaard Garnæs LNr. 319 aj Skyld 7 Dir 22 sk med til- og underliggende Herligheder aj liv ad nævnes kan med 3die - tredie - Prioritets Panterettighed, næstejter oprindelig 400 Spd til Norges Bank, hvorpaa nu til Rest 20 Spd og 500 Spd til Trondhjems Sparebank, hvorpaa er ajbetalt 80 Spd, samt endelig Arvejæsteskjøde paa et Skovstykke til John Olsen Grunden, datteret Ist Februar 1846. Derhos skal Creditor have Ret til ejterhaanden som de joregaaende Pnoriteter i det Hele eller jor en Del indjries, at optræde med denne Obligation i de indjriede Prioriteters Sted. Saajremt Renterne ikke erlægges til de ovenbestemte Terminer er Kapitalen strax jorjalden til Udbetaling, og skal Kreditor i dette Tiljælde saavelsom nåar Kapitalen ejter at være opsagt, ikke i rette Tid betales, have Raadighed til uden Lovmaal og Dom at stille Pantet til Auetion og bortsælge samme paa min Gunst eller Forlis, hvorhosjeg i et saadant Tiljælde jraskriver mig den mig ifølge Lovgivningen tilkom mende løsningsret. Dette til Bekræjtelse under min Haand i tvende Vidners Overvær Wærdalen den Iste Marts 1870. Ole Garness. Til Vitterlighed. ]. G Monrad. A. B. Monrad. Men allerede i oktober 1872 var gjelda betalt. 1 1871 ble Nils Ellevsen som nevnt foran gift med fosterdattera på gården, Mette Kristensdatter. Ved siden av landhandelen dreiv Nils også handel med krøtter og hes ter. Han kjøpte hester på Austlandet, og hadde hele drifter som han dro over til Sverige med og solgte der. I 1875 hadde han også 12 reinsdyr! Nils og Mette fikk ni barn:
---- 34 H&FIS-B ---- 81. Edvard, f. 1 871 på Inndal østre. G. 1 899 med Pauline Pedersdatter Grevskott, f. 1873, d. 1925. Edvard Garnes var en driftig kar. I 1898 kjøpte han Søgstad søndre i Frol av Ole Garnes for 5000 kr + kår til Ole. Han begynte i slakter- og pølsemakerlære i Levanger, og i 1901 startet han sin egen slakterforretning. Ved siden av detaljforretningen dreiv han også en betydelig eksport av kjøtt og flesk sørover, likeså kjøpte han store drifter med nybærkyr i Innherredsbygdene, dyr som ble drevet landeveien til Verdal og Frol og solgt i bygdene omkring. Det var van lig at han omsatte 3-4 slike drifter hver haust. I "jobbetida" under første verdens krig startet han sammen med et par andre fra Frol en tønnefabrikk, og såtte går den i pant for lån til foretaket. Fabrikken ble bygd på tomta der Paul Musum sei nere anla sagbruk og høvleri. Men fabrikken ble bare et blaff under krigen, og eierne ble sittende igjen med gjelda. I 1920 solgte han slakterforretningen i Levanger, og ved etableringa av Bøndernes Salgslag i Trondheim i 1 92 1 ble han ansatt som firmaets første disponent. Han fratrådte etter eget ønske i 1 925, og året etter ble han bestyrer av Dampkjøkkenet i Trondheim, som han utviklet til en solid bedrift, og han arbeidet i den helt til sin død. På Søgstad bygde han nye hus, dyr ket opp en hel del jord og forbedret den gamle jorda ti! full hevd. Onsdag før påske i 1923 brann uthusa på Søgstad, og buskapen brann inne. Edvard Garnes var da som nevnt blitt disponent ved Bøndernes Salgslag i Trondheim. Etter bran nen ble Søgstad overtatt av Martin Stavrum, og familien Garnes flyttet til Trondheim. Edvard ble enkemann i 1925 og døde i 1943. Han etterlot seg ni barn. 82. 83. Anna Marie, f. 1 873 på Garnes, d. 1 882 i difteri, 9 år gammel. Ole Conrad, f. 1 875 på Garnes, d. 1 882 i difteri, 7 år gammel. (Et hardt slag for familien å miste 2 barn i løpet av 2 månederl) 84. Ingeborg, f. 1878 på Garnes, d. 1957. G. 1897 med lærer og seinere skole inspektør Johannes Dahl, f. 1870. Han var lærer i Arstad, Garnes og Sul skole kretser 1 894-1902, og skolen hadde skolestue på Garnes i denne tida. De fikk sju barn. Inger Anna, f. 1881 på Garnes, d. 1929. G. 1904 med John Marius Olsen Wohlen. Neste eier av Garnes. B 5 B 6 Anna Oline, f. 1 884 på Garnes, d. 1961. G. 1 907 med Jeremias Annnæussen Indahl, gårdbruker på Inndal østre. De fikk 10 barn. Konstanse, f. 1 886 på Garnes, d. 1940. G. 1907 med Ole Lorentsen Aarstad. Gårdbruker på Garnes øvre, siden bureiser i Raset. De fikk seks barn. Ole (Ola) Konrad, f. 1889 på Garnes. G. 1915 med Marie Kristiansdatter Røstad, f. 1 885 i Frol. Hun var datter av gårdbruker Kristian Røstad på Søråker i Vinne. Ola Garnes leide Volen østre av svogeren John O. Wohlen i noen år. Men han var utdannet lærer, og fra 1919 og til han ble pensjonist virket han som lærer i Alvdal i Hedmark. Som pensjonister kom han og kona tilbake til Verdal. Kona døde i 1 958 og Ola i 1 976. Begge er gravlagt i Vinne. Ekteskapet var barnlaust. Aslaug, f. 1 893 på Garnes, d. 1 895 av bronkitt. B 7 B 8 B 9 HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 35 H&FIS-B ---- ' — J AS^JE^ I ' j»'»i .v '"wi ,-in-,-- . > Fire generasjoner Garnes i 1916. F.v. Mette Garnes, datter Ingeborg Dahl, datterdatter Magnhild Schei og olde barn Synnøve Schei. I 1884 kjøpte Nils gården av Ole Garnes for 6000 kr + kår, og fikk skjote i 1890. Han kalte seg nå Nils Garnes og gikk for fullt inn for yrket som bonde. Han ryddet og dyr ket opp nytt land, slik at innmarka på Garnes økte til over 270 mål. Seiv fortalte han om dette arbeidet: -f eg tok til å rydde og dyrke, og grov grøfter på tusentall avfavner. Steinrøyser, stein og skog måtte fjernes så det kunne gå raskt og godt med arbeidet i onnetidene. I 1884 ble "Indahls Kvægavlsforening" stiftet, og foreningens stamokse var plassert på Garnes så lenge avlsforeningen eksisterte (til 1931). Medlemmene i avlsforening en kjøpte aksjer i oksen, og Nils Garnes hadde 49 av de 100 aksjene. I 1891 var det fem tjenere som bodde på gården: Hans Petter Olaussen Sundby, f. 1869 på Jøsås. Han flyttet til Sverige i 1892. Karen Bergitte Rasmusdatter Brendmo, f. 1870. Hun ble gift samme året (1891) med Jeremias Ågesen Skavhaug på Skavhaugg nedre. Edvard Eriksen, f. 1874 på Stormoen. Han var sønn Enk Jørgensen og Beret Andersdatter (datter av Jamt-Anders - se mer om dem under Fagerlia i Inndalsallmenningen). Grete Bergitte Johannesdatter, f. 1875 på Østnesvald. Hun var datter av Johannes
---- 36 H&FIS-B ---- Stensaas på Engsvehaugan, som igjen var sønn av Ole Torkildsen på rydmngsplassen Sagmoen i Inndalsallmennmgen. G. 1899 med Ellev Ellingsen Indahl, f. 1878 i Stamphusmyra, sønn av Elling Ellevsen Indahl (se under Inndal østre). Marenanna Olsdatter, f. 1871 på Bredrngsvald. Hun var datter av husmannen på Steinsmoen, Ole Olsen. Fra 1896 og fram til rundt 1914/15 dreiv Nils Garnes skiferbruddet i Spjeldberget i Sul på leiebasis. I 1903 ble Inndalen poståpnen opprettet, og Nils Garnes var post åpner fram til 1. januar 1917. I Nils Garnes si tid ble det også bygd et vass-sagbruk - Garnes sag - i Garnesbekken (også kalt Innleggbekken) nord for gården. Saga ble bygd sist på 1800-tallet, og Hans Ellevsen Garli arbeidet på saga til den ble nedlagt rundt 1915, da gården fikk elektrisk kraft. For å gå tilbake til butikkdrifta på Garnes, må det også nevnes at Anton Aamo, f. 1881 på Fersdalen, kom i 1897 som 16-åring til Garnes som skyssgutt og dreng. Han var sønn av Martin Nilsen Suul og Mant Andreasdatter Aamo fra Åmoen i Fersdalen, og var i slekt med kårfolket på Garnes. I 1903 avla han eksamen ved 5. divisjons befalsskole i Trondheim. Seinere ble han handelsbetjent hos Nils Garnes og tok også over butikken og dreiv den til 1916. I 1913 ble han gift med memghetssøster Anette Johansdatter Stene, f. 1883 på Bakklandet, Trondheim. Hun var datter av Johan Stene Melhus (fra Åsen) og Marta Andreasdatter Fleskhusvald, (f. 1854, d. 1911), som bodde på Rongnan (Breigutu) i Sjøbygda. I årene 1916-1919 dreiv Aamo forretning på Korstad i Hegra. 1 1919 kjøpte han en gard i Stjørdal og hadde forretning der til 1925. Så ble han handelsmann i Ulvilla, og fra 1930 bestyrer for Verdal Samvirkelags filial i Ulvilla. Under grensevakta høsten 1905 var Garnes i likhet med flere andre garder i Inndalen invadert av soldaten På Garnes var det forlagt avdelmger av Trondhjemske kavalenkorps limekorps, med bl. a. ledelse, tren og hovslagere. Nils Garnes var også med i mye av styre og stell i bygda. I 1885 ble han valgt inn i kommunestyret, og fram til 1910 satt han i kommunestyret i til sammen tretten år. Han var medlem av styret i Værdalens Sparebank fra 1889 til 1909. Men på en gard med så mange funksjoner som Garnes hadde på denne tida, må heller ikke kvinnfolka glemmes. De var en viktig faktor for at alt skulle fungere. I fol ketellmga for 1900 står husmora Mette oppført som "gaardmandskone og gjestgiver ske", dattera Ingeranna (g. Wohlen) var "sysselsat med kreaturstell" og Anna (g. Indahl) med husgjernmgen. Og vi veit at "husgjerningen" var ikke akkurat så lettvint på den tida. Et eksempel var klesvasken: Den foregikk nede i Sandbakken austafor gården, der det var et oppkomme - ei vasskilde som aldri fraus til, og her foregikk klesvasken både sommer og vinter. Under et tak var det ngget en ovn så en kunne varme vatn. Skittentøyet ble fraktet med hest og vogn/slede til vaskeplassen i store stamper. Og der sto to kvinnfolk halve dagen og vasket tøyet med vaskebrett og heimkokt såpe. Med mange overnattinger på gjestgiveriet ble det mye klesvask. Etter vask og skyllmg ble tøyet fraktet til gards og hengt til tørk på lemmen over porten. Der var det også ei stor klerulle som var flittig i bruk. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 37 H&FIS-B ---- En litt annen vaskeseremom var det når sauene skulle settes inn om hausten. Et stort kar på gardsplassen ble fylt opp med lunkent vatn, og to kvinnfolk vasket og et mannfolk brakte sauene til og fra. Etter jobben var kvinnfolka like blaute som sauene. 6 Vi merker oss ellers at Nils Garnes ikke hadde så mange faste tjenere i 1900, fak tisk bare to ifølge folketellmga. Det var drengen Ole Thun, f. 1852 i Verran, og en som er oppført som Lars Garnes, men som vi tror var Lars Olsen Bjørsmo, som utvan dret til Amerika i 1902. I 1916 solgte Nils Garnes gården til svigersønnen John O. Wohlen. Mette og Nils flyttet inn i ny kårstue på tomta der jamtstallene hadde stått før. Som nevnt før ble noe av matenalene fra jamtstallene brukt til bygging av kårstua. Kårstua ble revet i 2003 etter å ha vært übebodd i mange år. Mette Garnes døde i 1919. Etter at hun var død, fikk Nils Garnes seg husholder ske i Netta Olme Pedersdatter Grevskott fra Frol, f. 1860. Hun var søster av kona til Edvard Garnes. Netta stelte for Nils Garnes til han døde i 1931. Etter hans død bodde Netta hos si pleiesøster Karen Ward på Verdalsøra, og døde der i juli 1948. John Marius Olsen Wohlen (1880-1959) og Inger Anna Nilsdatter (1881-1929) John Marius Olsen Wohlen var født i 1880 i Volen østre. Han var sønn av gårdbru ker Ole Andosen Volen og kone Anne Elisabet Jensdatter, født Aspås. Potetopptaking på Garnes ca. 191 8. Bak f. v. Oddgeir Wohlen, John O. Wohlen, Nils Wohlen, Helge Garli, Andreas Hybertsen, Ole Skavhaug og Johannes Kvelstad. Barna foran er Eva, Ruth og Magnus Wohlen.
---- 38 H&FIS-B ---- Skydsslaiioij i _ \ .1 • j^ i . -I J h \jf Familie og arbeidsfolk på Garnes ca. 1917-18. Stående f. v.: Ola Garnes, Ole R. Skavhaug, ukjent, Andreas Hybertsen, Helge Garli, Oddgeir Wohlen. Sittende f.v.: Grete Svartås, Inga Rotmo?, Nils Garnes, Inger Anna Wohlen, John O. Wohlen, ukjent, Konstanse Arstad, Marie Garnes, f. Røstad, Nils Wohlen. Barna foran er f. v. Magnus og John J. Wohlen, ukjent, Ruth og Eva Wohlen. Foto lånt av joar Nessemo. John Wohlen gikk Statens Skogskole i Steinkjer og utdannet seg som forstmann, og var forstsassistent på Værdalsbruket da han i 1904 ble gift med Inger Anna Nilsdatter Garnes. I 1908 kjøpte han halvparten av Volen ostre og bygde nye hus omtrent på samme plass som husa sto på før gården ble oversvømt av Vukusjøen i 1893. Han dreiv Volen et par år før han leide bort gården til svogeren Ole Konrad Garnes og siden til en annen svoger, Elling Aarstad. I 1916 kjøpte han så Garnes av svigerfaren. Garnes var fremdeles skysstasjon da John Wohlen overtok. Og skyssmiddelet var ennå hest forspent trille eller karjol om sommeren og skrinn eller spisslede på vin terføre. Det kan også nevnes at skysstaksten var 17 øre kilometeren pr. person i til legg til fast årsgodtgjørelse til stasjonsholderen. En kakse som i mange år kom med hesteskyss til gards, var direktør Johan Andresen ved Tiedemanns Tobakksfabnkker i Oslo når han var på gjennomreise til og fra jaktstedet sitt i Åbo. Skysstasjonen hadde plikt til å skaffe skyss til alle som ba om det, uansett sosial status. Det er for talt at på selveste julekvelden 1916, da gardsfolket på Garnes var i ferd med å gå til bords, så banket det kraftig på døra, og to svenske "rallare" kom inn, atskillig "i far ten", og forlangte skyss til Sul. Johan Stormo var dreng på Garnes den gangen, og han
---- 39 H&FIS-B ---- ■•■^^H^^^H Situasjonsbilde fra Garnes ca. 1920. Fotoet ser til å være tatt på våren eller forsommeren, og buskapen er net topp sluppet ut på kulturbeite på "Nordgjalet". Litt nysnø i Stor-Havren er ikke uvanlig uansett årstid. Bakeriet, som i dag er gjenreist på museet på Stiklestad, er huset vi ser mellom saga og stabburet, og vi merker oss også smia oppe i Smibakken. Smia stod igjen etter brannen i 1810. måtte skysse dem austover og var ikke tilbake før ved to-tida om natta. Men i 1927 vedtok fylkestinget å legge ned skyss-stasjonene. Bilen hadde gjort sitt inntog, og Fylkesbilene hadde overtatt både person- og godstransporten. Ingeranna og John Wohlen videreførte også tradisjonen med gjestgiveri på Garnes og tok imot faste spisegjester i påska og om sommeren. John Wohlen var, ikke uventet, den første som anskaffet seg bil i Inndalen. 11919 kjøpte han en femseters Dodge Brothers som kostet 8500 kroner, og gårdskaren Arthur Kristiansen Østgaard, som hadde gått seks måneder på sjåfør- og mekaniker skole i Oslo året før, lærte både John og sønnen Oddgeir Wohlen å kjøre bilen. I "Innherredsbladet" for 2. august 1919 finner vi følgende lille annonse: "Automobilskyds erholdes til enhver tid ved henvendelse til Garnes. For længere turer bør helst jorutbestilles. (Tlf.)" I 1930 kjøpte John og Oddgeir hver sin Essex personbil, og ved Olsokjubileet på Stiklestad i 1930 var det de to som kjørte kongeparet, Kong Haakon VII og Dronning Maud, og Kronprins Olav.
---- 40 H&FIS-B ---- Mens han var gårdbruker på Garnes, dyrket John Wohlen opp en stor del av jorda vest for gården. Og i tillegg til gårdbrukeryrket fortsatte han i jobben som skogformann hos Værdalsbruket. Han hadde denne stillingen i hele 45 år - fra 1907 til 1952 og hadde Inndalen-Sul som ansvarsområde. I 1939 overtok sønnen Oddgeir Wohlen gardsdrifta, men John fortsatte som poståpner ved Inndalen poståpneri, et verv som han hadde fra 1. januar 1917 til han døde i 1959. Poståpnenet var da i kårlåna på Garnes. I likhet med sine forgjengere på Garnes var også John Wohlen medlem av forstanderskapet og styret i Verdal Sparebank (1939-1953). I mellomkrigsåra var han kommunestyremedlem i to valgpenoder (1922-25 og 1937-40), og ved frigjøringa i 1945 ble han av ordfører Georg Tromsdal oppnevnt som medlem av det midlertidige kommunestyret som fungerte fram til valget i desem ber samme år. Han var en ivrig skytter og elgjeger, og var formann i Inndal skytterlag 1915-16, 1939-40 og 1945. John ble enkemann da Inger Anna døde i 1929, bare 48 år gam mel. Seiv var han 79 år da han døde i 1959. John og Inger Anna Wohlen hadde 4 sønner og 2 døtre: 81. Oddgeir, f. 1904 på Garnes. G. 1927 med Marit Johansdatter Lilleberre, f. 1898 i Overhalla. Oddgeir Wohlen var eier og bruker av Garnes fra 1 939, se nedenfor. 82. Nils, f. 1906 på Garnes. Gift i 1933 med Bergitte Hallan, f. 1907. Samme året som de ble gift kjøpte Nils gården Volen østre av faren. Men 3 år seinere, i 1936, brann hele Volen-gården ned ei stormnatt like før jul. - Det gikk så fort, har Bergitte fortalt, at de måtte bare tulle et pledd kring tvillingene Jens Olav og Gerd Inger og springe over til en av nabogårdene for å berge seg unna flammene. Alle bygningene og grisene ble flammenes rov, mens kyr og hes ter heldigvis ble berget ut. Men allerede tidlig neste sommer var gården bygd opp igjen, og Bergitte og Nils var gårdbrukere i Volen fram til 1964, da sønnen Jens Olav overtok. Sjøl flyttet de til nybygd kårbolig på andre sida av vegen. Nils døde i 1 989 da han var på veg for å besøke sønnen og ble påkjørt av en bil og døde av skadene. Bergitte bodde på Verdal Bo- og Helsetun da hun døde i 2003, 96 år gammel. Bergitte og Nils fikk to barn, tvillingene: Cl. Jens Olav, f. 1936. Gift 1960 med Marta Elisabeth Liff, f. 1938. Skilt. Gårdbruker i Volen østre. C 2. Gerd Inger, f, 1 936. Gift med Gunnar Romuld, Namsos, og bosatt der. Død 2003. 83. Eva, f. 1909 i Volen. Ugift. Eva Wohlen var utdannet sykesøster og arbeidet i mange år ved Innherred Helseheim i Sjøbygda. Hun døde i 1991 . HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 41 H&FIS-B ---- V, ) John og Oddgeir Wohlen med sine Essex personbiler skysser kongeparet og kronprins Olav fra Verdal stasjon til Stiklestad olsokdagen 1930. Fotoet lån! av Inger Wohlen Balgaord. 84. Magnus, f. 1910 i Volen. Gift i 1936 med Eldrid Haugan, f. 191 li Ulvilla. Se mer om dem under Garnes vestre. 85. Ruth, f. 1913 på Østly, død 2005. Gift i 1938 med Karl Haugan, f. 1912, d. 1997. Han var sønn av handelsmann (seinere ligningssjef) Kristian Karlsen Haugan i Ulviila. Karl Haugan var bror av Eldrid, kona til Magnus Wohlen. Han arbeidet i forsyningsnemnda under krigen, deretter forpaktet han Garnes vestre i noen år. Så ble han ansatt som poståpner i Ulvilla, før han fikk ansettelse som kvar termester i Sivilforsvaret. Han tjenestegjorde først i fjemhjelpsleiren ved Leirbrua ved Trondheim, og deretter i mange år i Isfjorden i Romsdalen. Barn: Cl. Liv Inger, f. 1943. Gift i 1 963 med Kåre Sigmund Dahle, f. 1942 i Åndals- nes. Skilt og gift i 1976 med Reidar Brude, f. 1949 i Verma. C 2. Kristian, f. 1952. Gift med Elin Malones. "X X v
---- 42 H&FIS-B ---- 86. John Ingolf, f. 1914 på Østly, d. 1988. Gift i 1 939 med jordmor Maja Sivertsen, f. 1910 i Trondheim, d. 1998. John J. Wohlen ble i 1936 ansatt som kontorist ved A/S Værdalsbrukets kontor i Ner-Holmen og avanserte til kontorsjef. Han var en dyktig idrettsmann (spydkaster, langrennsløper og skihopper) og skytter. I perio den 1967-1970 var han formann i Inntrøndelag skyttersamlag. De hadde egen heim på Nordenget ved Holmen. To barn: Cl . Just Roar, f. 1942. Næringskonsulent I Røyrvik kommune. C 2. Mai Brit, f. 1946. John O. Wohlen med barn, svigerbarn og barnebarn samlet på Garnes i 1938. Stående f. v. Karl og Ruth Haugan, Magnus og Eldrid Wohlen, John J. og Maja Wohlen, Eva Wohlen, Oddgeir og Marit Wohlen og Bergitte og Nils Wohlen. Sittende i midten John O. Wohlen med sønnesønn John Kristian på fanget. De andre barnebarna er f. v. Inger Olea, Gerd Inger, Jens Olav og Jostein Wohlen. Fotoet lånt av Inger Wohien Balgaard.
---- 43 H&FIS-B ---- Familien Wohlen på Garnes sommeren 1937. F.v.: Oddgeir, Jostein, Marit og Inger Olea. Foto lånt av Inger Wohlen Balgaard. Oddgeir Johnsen Wohlen (1904-1987) og Marit Johansdatter Lilleberre (1898-1973) Oddgeir Wohlen ble gift i 1927 med Mant Johansdatter Lilleberre, f. 1898 i Overhalla. Marit var datter av gårdbruker på Lilleberre, Johan Bernhofsen Øie - Lilleberre, og kone Olea, født Moe. Oddgeir hadde handelsbrev og dreiv landhandelen på Garnes videre. Butikkdrifta ble i noen monn opprettholdt til etter 2. verdenskrig. I 1939 overtok han som nevnt gardsdrifta etter sin far. Ny hovedbygning ble bygd i 1939 og ny driftsbygning etter krigen. Oddgeir var i sin ungdom en habil friidrettsmann (kaster). Barn: 81. Jostein, f. 1927 på Garnes. Gift 1962 med Brit irene Kvernmo, f. 1940. Neste bruker på Garnes. To barn; Oddgeir, f. 1963, og Sigrun Merete, f. 1967. 82. Inger Olea, f. 1933 på Garnes. Gift 1959 med veterinær Magnus Balgaard, f. 1932. Bosatt på Inderøy. To barn; Marit, f. 1960, og Rut, f. 1966. Da de ble kårfolk, flyttet Marit og Oddgeir til nybygd kårbolig øst for den gamle kår boligen. Mant døde i 1973, og som enkemann ble Oddgeir gift i 1978 med Agnes Johnson, f. 1903, og bodde tidvis i USA. Han døde i 1987.
---- 44 H&FIS-B ---- 5 V i ■ V 'i I . fl I I • fell ■■ ff i' ■i i t < "*■** -»?**■■* CJ i Fra gardsplassen på Garnes 1937. Vi merker oss den spesielle bensinpumpa som ble betjent for hand. I bak grunnen ser vi inngangen til "Gennesbua". I forgrunnen Inger Wohlen Balgaard med dukkevogn og geitekilling på lån fra Vester-Asan. fotoet lån! av Inger Wohlen Balgaard. Sønnen Jostein Wohlen overtok som gårdbruker på Garnes først på 1960-tallet, og i dag er det en ny Oddgeir Wohlen, f. 1963, som eter og driver gården sammen med kona Ingrid, født Spjøtvold. De har to døtre og en sønn. Tidligere husmannplasser:
---- 45 H&FIS-B ---- GARNESMOEN Garnesmoen var husmannsplass under Garnes til den ble utskilt som eget bruk i 1898 og fikk bnr. 2. Hvor langt tilbake i tida det har vært husmenn på Garnesmoen veit vi ikke, men det er fortalt at Lars Karlsen Fikse, som var dragon på Garnes før han ble gift med enka Kirsti Pedersdatter Garnes i 1771, bodde på Garnesmoen ihvertfall etter at kona døde i 1789 og noen år framover før han flyttet til Karmhus. Etter det kjenner vi ikke til noen husmenn der før Erik Olsen kom dit som hus mann først på 1830-tallet. Erik Olsen (1802-1866) og Karen Kristensdatter (1804-1875) Erik Olsen var født i 1802 på Holmlivald og var sønn av husmann Ole Johnsen Holmlivald og kone Siri Olsdatter. Han ble gift i 1828 med Karen Kristensdatter, f. 1804 på Jøsåsvald, datter av Kristen Jensen, som var husmann på Sneppen under Inndal mellom i 1820-åra. Enk og Karen bodde på Reiren under Inndal vestre før de først på 1830-tallet kom til Garnesmoen. Etter noen år på Garnesmoen flyttet de til Efastplassen under Arstad og ble husmannsfolk der. Erik døde der i 1866 og Karen i 1875. Om etterslekta deres, se Reiren under Inndal vestre. Neste husmann på Garnesmoen har trolig vært Anders Petersen, som kom dit etter 1833 og som flyttet derfrå før 1841. Anders Petersen (1810-) og Beret Ulriksdatter (1812-) Anders Petersen var født i 1810 på Inndalsvald (Stornesset?) og var sønn av husmann Peter Eriksen og Susanna Ellingsdatter. I 1833 ble han gift med Beret Ulriksdatter Prestegårdsvald, f. 1812 på Nerholmsvald, datter av Ulrik Olsen Prestegårdsvald og kone Marta Bardosdatter. De kom fra en plass under Steine midt på 1830-tallet og flyttet etter noen år til Storvukuvald. Etter det har de en 10 års tid bodd på Ekrenvald (Ekersveet) før de tidligst i 1855-56 bosatte seg på plassen Pynten under Bjørken (også kalt Bjørkhaugen). De reiste til Flandreau i S. Dakota i 1881, og da solgte de stua på Pynten til Mortinus Veimo, som flyttet den til Veimo. Der er den, riktignok med en god del endringer, i bruk den dag i dag. Barn: Bl . Petter, f. 1 833 i Steine. Han har fått flytteattest til Sverige i 1 873, og ved folke tellingen 1 880 er det sannsynligvis ham vi finner som odelstorpare på Kingstamo i Nåsskott, gift med Hanna Olsdotter, f. 1 845 i Meråker, og de har to døtre, født hhv. i 1 873 i Rødøn og 1 878 i Nåsskott. De bor på samme sted i 1 890 og 1900 og fikk en sønn i 1 887. Her i Verdal hadde Petter en sønn med Gurianna Johnsdatter Movald i 1863. Sønnen -Johannes Pettersen - reiste til Sverige i
---- 46 H&FIS-B ---- 1 883. I 1900 bodde han som gift sagarbeider Johannes Pettersson Moe i Øver- Ocke i Morsil med kone og seks barn. Kona het Ane Margrete Pedersdatter, hun er oppført født 1866 i Levanger, men finnes ikke i dåpsregistret verken for Levanger by eller landsogn. Serianna, f. 1836 på Garnesmoen. Serianna hadde 2 barn med Mikal Agesen Stuskin før hun ble gift i 1 871 med Hans Martin Olaussen Levringsvald, f. 1 844. Han var sønn av Olaus Henriksen og Beret Olsdatter på Levringsmoen. Se mer om dem under Levringsmoen. 82. 83. Marta, f. 1 838 på Storvukuvald. I 1 876 flyttet hun til Trondheim. Hun var da ugift, men hadde ei datter: 01° Annejustdatter, f. 1860 på Bjørkenvald (Pynten). Faren var Just Johannessen fra Tyldum i Grong (ble bruker av Gartlandsnesset i Grong). Anne ble gift i 1 880 med Ole Johnsen Haugslien, født på Forbregdsvald, og de bosatte seg på Øra (Lindbo). De hadde i alt 1 1 barn, men fem av dem døde av dif teri i løpet av 1 6 dager i 1 892, og bare ei datter, Antonie, vokste opp. Hun ble gift med vognmann Alfred Matheus Einarsen på Verdalsøra. Det er trolig Marta som ble gift i Trondhjems Domkirke i 1 884 med Ole Andersen Øie fra Melhus, f. 1 834. I 1900 bodde de i Kongens gate 84 i Trondheim, og mannen var trearbeider ved jernbanen. De hadde ingen barn sammen. Anne, f. 1841 på Storvukuvald, død (druknet) 07.02.1858 ved Aust-Grundan, "Åket seg ut på elva med tre andre" står det i kirkeboka. De tre andre som druk net i denne tragiske hendelsen var Elenanna Ellingsdatter Skrove, f. 1845, Ole Olsen Stor-Vukuvald, f. 1835 og Jocumina Johnsdatter Austgrundvald, f. 1843. Ulrik, f. 1845 på Ekrenvald. G. 1868 med Oleanna Pedersdatter Togstad, f. 1848. De var husmannsfolk på Sundbyvald og på Follovald før de reiste til Amerika i 1 878. De kalte seg Landfald da de utvandret til Muskegon, Michigan, med tre barn. 84. B 5 Anne Bergitta, f. 1847 på Ekrenvald. G. 1871 med Peter Johnsen Lunden, f. 1 851 i Nord-Vera. De var inderster på Pynten i 1 875, og utvandret til Amerika i 1878 sammen med sønnen John Anton, f. 1874 på Bjørkenvald. De kalte seg Lunden og var farmere i Brookings, Sør-Dakota. 7 B 6 Oluf, f. 1 852 på Ekrenvald. Bodde på Pynten i 1 875, og utvandret til Brookings, Sør-Dakota, i 1882. B 7 Elen Anna, f. 1 855 på Ekrenvald. Hun utvandret til Brookings, Sør-Dakota i 1 880, og hadde med seg sønnen Bernt Anton, f. 1 876 på Bjørkenvald. Faren var Bernt Kristoffersen Hage, f. 1 849 på Hagavald. Denne Bernt Hage var jernbanearbei der, han ble gift i Trondheim i 1 879 med Paulianna Johannesdatter Tronesvald, f. 1 854. I 1 880 utvandret for øvrig også de til Amerika, med Red Wing, Minnesota som bestemmelsessted. Elen Anna hadde også en sønn til i Verdal. Det var Peter Andreas Sefaniassen, f. 1 880 på Bjørkenvald (Pynten). Hans far var gårdbruker sønn Sefanias Pedersen Valstad. Peter Andreas ble boende hos faren i Valstad ves tre da mora sammen med eldste sønnen reiste til Amerika fire måneder etter at Peter Andreas ble født. Peter Andreas gikk underoffiserskole, reiste til Amerika i 1 903 og omkom der kort tid etter. B 8
---- 47 H&FIS-B ---- Ole Olsen Levring (1794-1878) og Kirsti Larsdatter (1796-1873) Ole Olsen var født i 1794 i Levringan og var sonn av Ole Rasmussen Levring og kone Guru Toresdatter. Ole var søskenbarn av barna som ble myrdet på Garnes i 1806. I 1828 ble han gift med Kirsti Larsdatter Josåsvald, f. 1796 på Nerholmsvald, datter av husmann Lars Larsen Holmsvald/Jøsåsvald og kone Maria Ellevsdatter. De var mderster på Josås i 1828 og husmannsfolk på Kvelstadvald i 1830. Nøyaktig når de kom til Garnesmoen er vanskelig å fastslå, men Ole Olsen er regis trert under Garnes i 1848-50, og ved folketellinga i 1865. Kirsti dør som fattiglem i 1873. 1 kirkeboka er hun oppfort med Garnes som bosted ved dødsfallet, men hun var da på legd i Vestgarden i Sul. Hun ble gravlagt samme dag som Peder Pedersen Sulstuen, og om denne dobbelte likferda fra Sul for teller Nils Suul i en artikkel i Verdal Historielags årbok for 1953 og som vi har gjen gitt under Sulstua. I 1875 er Ole fattiglem i Sør-Steine og dør der i 1878. Barn: Johan Iversen Aarstad (1820-1894) og Ingeborg Anna Larsdatter (1828-1911) Johan Iversen var født i 1820 på Arstad av foreldre Iver Kristoffersen Aarstad og kone Inger Jeremiasdatter Midt-Holmen. I 1849 gift med Ingeborg Anna Larsdatter Breding, f. 1828 i Breding, datter av Lars Olsen Breding og kone Inger Jeremiasdatter Holmen. Familien kom til Inndal mellem da brukeren Arnt Johnsen flyttet til Kolberg søn dre i Levanger landsogn ca. 1853, og Johan var bruker på gården fram til Ole Arntsen overtok bygselen i 1865. Ved folketellinga i 1865 er Johan oppført som inderst på Inndal mellem, men i 1867 bor familien på Garnesmoen. Johan og Ingeborg Anna bodde fortsatt på Garnesmoen i 1891, men da Johan døde i 1894, bodde de i Ørtugen hos sønnen Lars. Ingeborg Anna var registrert som fattiglem på Reiren i 1900, og hun døde der i 1911. Martin Olsen Skavhaug (1864-) og Maren Anna Ellingsdatter (1863-1936) Martin Olsen ble født 1864 på Årstadvald av foreldre Ole Kristiansen og Ragnhild Jeremiasdatter og flyttet med foreldra til Skavhaugg øvre i 1868. Han ble gift i 1890 med Maren Anna Ellingsdatter Indal, f. 1863 på Inndalsvald, datter av ugifte foreldre Elling Ellevsen Inndal østre og Anne Mikkelsdatter Hellan. Martin Skavhaug arbeidet som gårdskar på heimgarden fram til 1898. Da kjøpte han Garnesmoen av Nils Garnes og flyttet dit med familien. Mens de bodde på Garnesmoen, hadde Martin og Maren Anna ei fosterdatter hos seg, Frida Hansdatter. Frida var født i 1898 på Lilleenget i Allmenmngsåsan og var datter av ugifte foreldre Hans Petter Haldorsen Sagmo fra "Sagmoen" i Inndalsallmenningen og Laura Kristina Lauritsdatter. Frida ble i ettertid kjent som Frida Musum (se mer om henne under Sagmoen). GARNES
---- 48 H&FIS-B ---- Folketellinga for 1900 viser at de hadde til sammen 6 kyr og kalver, 3 sauer og 3 geiter. De leverte smør til Vuku smørmeieri, og i 1902 fikk Maren Anna første pre mie for godt fjøsstell etter avholdt fjøsskue. 8 I 1904, da broren Jeremias reiste til Amerika, solgte Martin Garnesmoen til Marta Mikkelsdatter Aasan og overtok Skavhaugg øvre. Mer om Martin og familien hans fin nes der. Marta Mikkelsdatter Aasan (1849-1934) Marta Mikkelsdatter Aasan og familien hennes er omtalt under Øster-Åsan. Hun kjøpte som nevnt Garnesmoen av Martin Skavhaug i 1904. Skjøde. Undetegnede Martin Olsen Skavhaug gjør herved vitterlig at have solgt, ligesomjeg herved sælger, skjødei; hjemler eller overdrager til Marta M. Aasan min ejendom Garnesmo gaardsnr. 235 brugsnr. 2 aj skyld stor mark 0.19 i Værdalen thinglagfor en kjøbesum stor kr 800,00 - otte hundrede kroner. Da ovennevnte kjøbesum er mig udbetalt, saa skal benevnte gaard Garnesmo med paastaaende huse herejter følge kjøberen og hans arvinger som en lovlig kjøbt og betalt ejendom upåanket ifrå mig med arvinger og hejtelsesfri i enhver henseende, hvoijor jeg bliver hans hjemmelsmand ejter loven. Dette bekrejtes med min under skrift af tvende vidners nærvær. Værdalen den litt september 1904. Martin O. Skavhaug. Til vitterlighed: A. M. Grande. Ole E. Svegjærdet Marta bodde på Garnesmoen fram til 1910, da hun solgte heimen til tii Martin Olsen Aarstadvald (Indal). Sine siste leveår tilbrakte Marta Aasan hos dattera Serine og svigersønnen John Odin Guddmgsmo på Austheim i Ness. Hun døde i 1934. Martin Olsen Garnesmo (1878-1959) og Olga Oline Olsdatter (1886-1920) Martin Olsen var født på Årstadvald (Efastplassen) i 1878 og var sønn av Ole Johnsen Aarstadvald og kone Ingeborg Anna Pedersdatter. Denne familien er omtalt på Svartåsen under Skavhaugg øvre. Martin oppgis å være skomaker av yrke allerede i 1900, da han bodde på Efastplassen, og dette yrket fortsatte han med også etter at han kjøpte Garnesmoen i 1910 og ble småbruker. I 1905 ble Martin gift med Olga Olme Olsdatter Sneppen, f. 1886 på Maritvollvald av ugifte foreldre Ole Martin Olsen Sneppen og Karen Anna Olsdatter Maritvollvald (datter av feier Ole Salomonsen på Tinden). Av slekta til Olga Olme kan det nevnes at mora i 1892 fikk ei datter, Karoline Johannesdatter, med ungkar Johannes Nilsen Moenget. Så ble hun gift i 1894 med jernbanearbeider Marius Mikalsen Maritvollvald, f. 1874 på Bollgardsøra. De fikk tre barn før mannen døde i 1902. Ei datter, Mane Olme, ble i 1920 gift med skogsar beider Sigurd Olaussen Østgård, f. 1895 på Vollan under Arstad, og som ble bruker HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 49 H&FIS-B ---- på Austgarden i Sul. Sønnen Olaf Georg, f. 1901, ble gift i 1928 med Petra Olausdatter Østgård, f. 1902. De brukte Fikse som slektsnavn, og Olaf Fikse var små bruker på Heggj anes i Bollgardsletta. Olga Oline vokste opp hos faren Ole Martin Sneppen, som i 1889 ble gift med Kristine Olausdatter Kvernmo (se mer om dem under Sneppen). I Innherreds Folkeblad for november 1915 står følgende dramatiske notis: Ulykker i Værdalen. Oppe ved jæstningen hendte igaar en sørgelig ulykke. En av mandskaperne jaldt utfor den høie jjeldskrænt og blev meget stygt skadet av feddet. Han blev pr bil ført til sykehuset men døde underveis. Den forulykkede hed Moen og var f ra Sparbu. En anden ulykke bendte omtrent samtidig oppe ved Rotmoen. Martin Garnesmo, der holdt paa at arbeide i skogen, hadde faldt paa det glatte føre ogforslaat sig saa stygt at han mistet bevistheten. Dr Swensen, som blev tilkaldt ved det første ulykkestil fælde, behandlet ogsaa denne, men det skal være tvilsomt om han kommer sig. I dag berettes at Garnesmo er bedre. Heldigvis var ikke hendinga så dramatisk som notisen ga inntrykk av når det gjaldt Martin Garnesmo. Han kom seg etter uhellet og ble 81 år før han døde i 1959. Men han ble enkemann allerede i 1920, da Olga Oline døde på Værdalens pleiehjem, bare 34 år gammel. Barn: 81. Inger-Anna, f. 1905 på Sneppen, d. 1991. G. 1934 med Arne Edvardsen Bjørsmo, f. 1 899 på Lillegård av foreldre Edvard Olsen Bjørsmo og kone Anna Cecilie Andersdatter. De overtok Garnesmoen etter Martin Olsen. 82. Olaf, f. 1909 på Inndal (Sneppen?). Olaf Garnesmo arbeidet mye som torvstik ker på Garnesmyra og Skansmyra og dreiv ellers arbeid av forskjellig slag, mest skogs- og gardsarbeid. Han var ugift og bodde sammen med faren så lenge denne levde, og fortsotte å bo i "Fredheim" også etter at han ble alene. Men på sine eldre dager kom han på Verdal Aldersheim og døde der i 1993. Martin var som før nevnt yrkesutlært skomaker og dreiv i faget på heltid etter at han ga over Garnesmoen til dattera Inger Anna og svigersønnen Arne Bjørsmo. Det skjed de midt i 1930-åra, men skjøtet er utstedt først i 1947. I skjøtet er anført at " - - jeg tar unna rett til å ha stående, bebo og bruke den stuebygning jeg bor i - og som går under navnet "Fredheim". Martin og sønnen Olaf hadde flere år i forveien flyttet til denne stua, som Anders Garnes (Blomster-Anders) såtte opp i 1931. Martin og familien hans var baptister.
---- 50 H&FIS-B ---- Arne Edvardsen Bjørsmo (1899-1982) og Inger-Anna Martinsdatter (1905-1991) Arne Bjorsmo var født i 1899 på Lillegård og var sonn av Edvard Olsen Bjørsmo og kone Anna Cicilie Andersdatter. Arne Bjorsmo kjopte Garberg av svogeren Ole Martin Garberg i 1924. Men han tok visstnok aldri heimen i bruk, og solgte den til Olaf Årstadvold i 1926. I 1934 ble Arne gift med dattera på Garnesmoen, Inger-Anna Martinsdatter, f. 1905 på Sneppen. De overtok som småbrukere på Garnesmoen etter Martin Garnesmo på 1930-tal let. Arne ryddet og dyrket opp en del nytt land, blant annet ca. 6 dekar som han fikk avstått av Garnes skole i 1939. Han bygde nytt uthus i 1941 og restaurerte vånings huset i 1951. Ellers arbeidet han med skogsarbeid, på veganlegg og som bygmngs snekker. Inger-Anna var flink til å slå nupereller - en handarbeidstekmkk som blir brukt til a lage blonder og andre slags gjennombrutte tekstiler, eksempelvis på bunads skj orter. De fikk fem barn: Bl . Olga, f. 1935 på Garnesmoen. Gift med Ola Torvik, f. 1930 i Nordmøre, død 2002. Ingen barn. 82. Magner, f. 1 936. Gift med Inger Marie Buvik, f. 1 938.En sønn, Magne Arnstein, f. 1984. 83. Annar, f. 1 938 på Garnesmoen. Gift med Evelyn Kabahr, f. 1 944 på Fiiippinene. To sønner, Arne Annar Evans, f. 1982, og Per Edvard Martin, f. 1983. 84. Elsa, f. 1940 på Garnesmoen. Ugift. 85. Aslaug Irene, f. 1941 på Garnesmoen. Gift ' 1960 med Roland Westholm, f. 1932. Skilt og gift 2 med Rune Kvelstad, f. 1954. Skilt. Tre barn. GARLIA (GARNESPLASS NEDRE) GNR. 235, BNR. 3 Hvor lang tid tilbake det har vært husmenn på plassen er vanskelig å fastslå, men det er fortalt at det ble oppført hus der i 1813. Hvem som i så fall var den første hus mannen, er usikkert. Det vi vet, er at John Ågesen Mønnes var husmann der fra ca. 1835 til ca. 1845. Plassen grenset oppnnnelig bare mot hovedbølet, Garnesplass øvre og Skavhaugg ovre. 1 dag har den også eiendomsgrenser mot Bergli og Garnes øvre. Plassen ble frådelt Garnes i 1904 og solgt til Hans Peter Ellevsen Sagmo for 1300 kroner. Da fikk den navnet Garli. Lokalt heter det Garlia.
---- 51 H&FIS-B ---- GaHiC, slik husa på plaSSen Var Opprinnelig. Fotoet eies ov Aud Mary Kristiansen Kverkild Husmenn John Ågesen (1779-1852) og :) Eli (Elen?) Torkildsdatter (1776-1823), 2) Brynhild Ingebrigtsdatter (1799-1881) John Ågesen var født i 1779 i Skrove og var sønn av bonde Åge Pedersen og kone Malena Johnsdatter i Mønnes østre. 1 1805 ble han gift med Eli Torkildsdatter Indal, trolig født 1776 som datter av Torkild Larsen Fæbyvald. De hadde sønnen Johannes sammen i 1800, men ble altså ikke gift før i 1805, etter at John i mellomtida hadde fått ei datter med Marte Jonasdatter Skavhaug. John og Eli bodde som inderster i Mønnes østre fram til 1814, deretter flyttet de mye på seg før Eli døde som husmannskone på Inndalsvald i 1823. I 1825 ble John gift for andre gang, nå med Brynhild Ingebrigtdatter, f. 1799 i Stjørdal. Brynhild var datter av husmann Ingebngt Halvorsen på gården Medkil i Stjørdal. Hun bodde i Slåp garden da de giftet seg, så hun var nok i tjeneste der. De var inderster i Kvelstad og på Skavhaugg før de kom som husmannsfolk til Garlia omkring 1835. Men da John Ågesen døde i 1852, var han husmann på Mønnesvald. Enka Brynhild arbeidet som kjøkkenpike på Inndal østre i 1865. I 1875 losjerte hun hos Mikkel Sørensen i Allmenmngsåsan (Øster-Åsan) og tjente til livets opphold med spinning. Hun døde som legdslem i Nord-Steme i 1881. Barn:
---- 52 H&FIS-B ---- 81-Johannes, f. 1800 Bollgardsvald, mor Eli Torkildsdatter. Johannes var tjener på Kvern moen vestre i 1815. B2 : .Anne, f. 1803 på Skavhaugg, mor Marte Jonasdatter Skavhaug, f. 1775. Mora ble gift i 1 805 med enkemann Jens Johansen Kvellovald (Grindgjalet) og kalte seg da Marte Garnes. Hun døde på Grindgjalet som enke i 1 837. Anne var ugift. Hun bodde hos mora og stefaren på Grindgjalet og hadde tre barn, alle født på Grindgjalet. Hun døde i 1 837 i forbindelse med fødselen til de to siste barna, som var tvillinger. Cl. Ingeborg Anna, f. 1830 på Grindgjalet. Faren var Tomas Jakobsen Skavhaug, en 34-årig fyrrig ungkar fra Mule som var dreng på forskjellige garder i Inndalen og såtte barn på tre jenter i bygda. Ingeborg Anna levde ugift. I 1 865 losjerte hun på Brenna sammen med sin 6-årige sønn Jørgen Kristiansen, som var født i Sparbu (sønn av Kristian Trana på Sandnesset?), og i 1 875 var hun i Barlia under Sundby. I 1 891 var hun 1906 i Lunden. Sønnen Jørgen var tjener i Sundby vestre i 1875 og utvan- dret til New Lisbon, Wisconsin, i 1881 under navnet Jørgen Kristiansen Trana, og titulerte seg som skomaker. C 2. Johannes, f. 1 837 på Grindgjalet, død s. å. Far ungkar Ole Johnsen Kvello (han som ble husmann på Rotmoen?). C 3. Jonette, f. 1837 på Grindgjalet, død s. å. Tvilling med Johannes. B3\Åge, f. 1807 i Mønnes, Gift i 1837 med Karen Andersdatter Garnes, f. 1808 på Byvald. Seinere husmann i Garlia. B 4". Sissel, f. 1 809 i Mønnes. G. 1 834 med soldat Ole Pedersen Skjærset, f. 1 808 på Skjærset. De var husmannsfolk under Auskin og fra 1 836 på Skansen under Sør-Steine, der Sissel døde i 1858 og Ole i 1867. De fikk ti barn, se mer om familien under Skansen. B 5". Malene, f. 1813 i Mønnes. G. 1835 med Bård Larsen Jøsås, f. 1805 på Skrovemelen. De var husmannsfolk under Jøsås og på "Bårdhaugen" under Mønnes (en plass øst for Korsveggjerdet), der Bård døde i 1 866, mens Malene døde som fattiglem på Østgård i Ness i 1901 . De hadde tre barn: Cl. Lasse, f. 1834 i Jøsås. Ingen opplysningen C 2. Elenanna, f. 1841 påjøsåsvald. Hun tjente på Oppem da hun i 1865 ble gift med husmannssønnen Martinus Andreassen Sendesvald (Lilleakeren nedre), f. 1 839 på Fleskhusvald. Martinus og Elenanna Sende losjerte først på Oppem, der de fikk sønnen Anneus i 1 865 (han ble født dagen etter bryl iupetl). Han døde allerede året etter. I 1 867 fikk de dattera Anna Margrete, født på Tronesvald. Martinus arbeidet da i gruvene på Ytterøy. Siden flyttet de fra Verdal. Martinus var anleggsarbeider både på Rørosbanen og Meråkerbanen, og de fikk tre barn ti! mens de bodde i Holtålen, Meråker og Hegra. I 1 891 bodde familien på Lademoen i Strinda, men Martinus var da i Hammerfest som fisker på både Lofot- og Finnmarksfiske. Så skilte de lag, angivelig på grunn av at Martinus drakk for mye. Elenanna tok med seg minstebarnet Anton (f. 1 881) og reiste til USA i 1 893, de tre andre barna
---- 53 H&FIS-B ---- reiste før. Hun slo seg ned i Sisseton, Sør-Dakota, og døde der i 1911. Hvor Martinus Sende tilbrakte de siste åra, er ikke kjent/ C 3. Marta, f. 1 849 på Mønnesvald. G. 1 871 med Ole Olsen Bjertnes, f. 1 844 på Brenna. Marta døde i 1 877, og det hører med til historia at Ole Olsen ble gift to ganger til, nemlig i 1 881 med Mette Estensdatter Skavhaug, og i 1883 med Anna Karoline Kristiansdatter Trana. (Se under seinere husmenn Ole Halvorsen og Ole Olsen) Marta og Ole hadde tre barn, hvor av den eldste, Ole, f. 1 871 i Oppem, var kjent under navnet Ole Olsen Lyng. Han var dreng på Nord-Lyng da han under Verdalsraset utmerket seg ved å redde kona på gården og hennes fire barn fra stuelåna som var begravd i leirmassene. For redningsdåden ble Ole tildelt Kong Oscar 2.s redningsmedalje i gull. Etter endt militærteneste tok Ole seg arbeid ved Killingdal gruver, og i 1 898 begynte han å arbeide på anlegget av Hell-Sunnanbanen, og arbeidet bl.a. ved Grubåsen skjæring i Åsen, der han nær hadde mistet livet i mai 1 900. Tre av arbeidskameratene omkom, mellom disse var Ole Lundkvist fra Verdal. Ole Olsen Lyng ble siden baneformann på jernbanen og bodde ved Langstein. Han ble gift med Jørgine Stokkan fra Åsen, og de hadde fem barn. Ole døde i Skatval i 1941. B 6". Marta, f. 1816 i Bollgarden. G. 1843 med Ole Larsen Sulstuen, f. 182 1 i Sulstua. Ole og Marta var husmannsfolk på Krika under Inndal vestre (Ni'stu) fram til Ole døde i 1895. Marta Kriken, som hun ble kalt, døde i 1907 på Sneppen hos dattera Elen og svigersønnen Ole Sneppen. Folketellingene viser at i 1 865 og 1 875 hadde de som fosterdatter Maren Anna Ellingsdatter, f. 1 862, som ble gift med Martin Olsen Skavhaug på Skavhaugg øvre. To barn: Cl. Elen, f. 1843 på Krika. G. 1864 med Ole Olsen Ner-Holmen, f. 1840 i Storstad. De ble husmannsfolk på Sneppen under Inndal mellem. C 2. Ingeborg Anna, f. 1 85 1 på Krika, d. 1 857 på Krika. B 7 ;. Ingebrigt, f.- 1 825 på Indaisvald, død 3 uker gammel. B8 2 .Johannes, f. 1826 i Kvelstad, d. 1829. B9\ Dødf. barn, f. 1 829 på Skavhaugg. Bl 0 2 .Elen, f. 1831 på Skavhaugg. G. 1861 med Martinus Arntsen Halsetvald, f. 1 831 på Bredingsvald, sønn av Arnt Mortensen Halsetbakken og kone Ingeborg Andersdatter Vestgård, som var enke etter Ole Olsen Vestgård i Sul. I 1 862 flyttet de til Høylandet i Namdalen, men Elen døde allerede i 1 863, etter at de hadde fått sønnen Anton året før. Martinus ble gift på nytt i 1 864 med Sofie Olsdatter, f. I 846 i Overhalla, og de bodde på plassen Håkleppen østre under gården Skarland på Høylandet. Martinus etterlot seg i alt fjorten barn. Den kjente skilø peren Pål Tyldum ska! nedstamme fra Martinus Halset. Bl Ivjonette, f. 1835 i Garlia. Hun finnes ikke registrert i folketellingene for Verdal i 1 865 og 1 875. Ved sistnevnte felling finner vi henne og dattera Anna (se neden for) på gården Salberg nedre i Inderøy. "Tilreisende fra Vuku" står det i folketel linga. Hun oppholdt seg i Sverige i noen år (fikk ei datter der i 1 865), og hun er også innført i en protokoll for innsatte i Trondhjems Tukthus i årene 1 878-1 881 . GARNES
---- 54 H&FIS-B ---- Det har nok sammenheng med at hun i 1871 ble anmeldt av sognepresten i Levanger for leiermålsforbrytelse etter å ha fått fire barn utenfor ekteskap (se neden for). Ved folketellinga for 1891 finner vi henne som besøkende hos søstra Marta på Krika, hun oppgis da å være omstreifer som "lager såler av kurumper"! Ved fol ketellinga for 1 900 bor hun som fattigunderstøttet på en plass under Mikvoll ves tre, og hun døde av lungebetennelse i 1908 som Jonetta Mønnes, omvankende fattiglem. Jonette var ugift, men etterlot seg fire barn: Cl v Bergitta Johansdatter, f. 1 857 på Mønnesvald. Faren var gift mann, bestyrer Johan Svendsen Aspås i Skalstugan (opprinnelig fra Røros). Maren og Mikkel Sørensen i Øster-Asan ble pleieforeldra hennes, og hun var hos dem til hun flyttet til Trondheim i 1879. I 1891 utvandret hun ti! Amerika som Birgitte Johansen. C 2°. Johan August, f. 1 861 i Undersaker. Far ukjent, og ingen andre opplysning- er. C 3°. Johanna Klausdatter, f. 1865 i Myssjø, Sverige. Far Klaus Vilhelm Lindkvist. Johanna ble bortsatt på fattigkassen regning og var fosterbarn i prestegården i Vuku i 1875. Ved folketellinga i 1891 var hun butikkjomfru hos handels mannen (og baptistpresten) Fredrik Nilsen på Verdalsøra [Johanna var også baptist), og i 1 895 utvandret hun ti! La Crosse, Wisconsin, som Johanna Lindkvist. Hun reiste for øvrig sammen med John Arntsen Sandviken (Guddingsstua) iflg. skipspapirene. C 4 :. Anna Klausdatter, f. 1871 på Levanger fattighus. I kirkeboka for døpte i Levanger kirke står det at faren her også var ungkar og salmaker Klaus Vilhelm Lindkvist fra Sverige. Anna tjente i Sandvika i 1 891 og kalte seg da for Anna Lindkvist. I 1 893 har hun fått flytteattest til Sverige, og kirkeboka for Are viser at hun ble gift i Medstugan i november 1 893 med Aron Svensson, f. 1 860 i Medstugan. De fikk fire barn, to sønner og to døtre. Det første, søn nen Gustav, kom allerede nyttårsaften i 1893. Den andre sønnen, Johan Aronson, f. 1895, ble gift i Verdal i 1920 med Borghild Johanne Gundersen, f. 1 897, datter av Julie Lassesdatter Sagen (Julie Andersen). Det må også nevnes at ei datter, Olga Erika, f. 1899, d. 1994, ble gift med John Rydning i Vera (1904-2001). BI2V Marta, f. 1838 i Garlia, d. 1839. Ole Olsen (Karlgård) (1808-1877) og Karen Johansdatter (1812-1900) Ole Olsen var fodt i 1808 på en plass under Skavhaugg nedre av foreldre Ole Olsen Molden og kone Gjertrud Larsdatter Skårhaug. Han ble gift i 1835 med Karen Johansdatter Molden, f. 1812. Hun var datter av Johan Olsen Molden og kone Eli Johnsdatter, som var leilendinger i Molden 1807-1842. Ole og Karen var således søs kenbarn. Ole og Karen var mderster/husmannsfolk i Molden, i Garlia 1840-4;) og deretter i Vaterholmen, for Ole i 1856 ble oppsitter på Karlgarden (Åsen) i Sul og bodde der
---- 55 H&FIS-B ---- til han dode som kårmann i 1877. Sonnen Olaus Olsen hadde da overtatt gården. Ole gikk under navnet "Ol' Smed". Karen levde helt til 1900. o Om barn og etterkommere, se under Karlgarden. Åge Johnsen (1807-1886) og Karen Andersdatter (1808-1862) Åge Johnsen var husmann i Garlia fra ca. 1845 til ca. 1860. Han var fodt i 1807 i Mønnes og var sonn av fornevnte John Ågesen Mønnes og kone Eli Torkildsdatter i farens forste ekteskap. Åge ble gift i 1837 med Karen Andersdatter Garnes, f. 1808 på Byvald, datter av Anders Svendsen og kone Anne Tores (Torns-)datter. Karen var soster av Kirstma Andersdatter, kona til husmann Bardo Johnsen på naboplassen Garberg. Det ser ut til at de har vært husmannsfolk på Rotmoen allerede i 1833 da dattera Ane ble fodt, og de ble gift fire år semere. Fra Rotmoen kom de som nevnt til Garlia rundt 1845. Av kirkeregnskapet for Vuku går det fram at husmann Åge på Garnes har betalt 8 skilling i avgift til kirka i åra 1848-49-50. Den dag i dag er det et engstykke i Garlia som blir kalt "Ågestykket" og som trolig er ryddet av Åge Johnsen. Karen dode som husmannskone i Inndals allmenning i 1862, så de har trolig flyt tet fra Garlia til Gravdalslia under Oster-Åsan ca. 1860 og bodd der fram til dattera Ane Ågesdatter og svigersonnen Johannes Andersen overtok plassen rundt 1865. Åge finnes ikke i folketellmga for 1865, men det kan skyldes en feil i tellmga. I 1875 var han losjerende husmann på Inndal vestre (Nistu), og dode som mderst på Skavhaugg nedre i 1886. Ole Halvorsen ble så husmann i Garlia rundt 1860. Ole Halvorsen var fodt i 1835 i Meråker. Han var sonn av gårdbruker Halvor Iversen Tommeråsmo (Nustad) og hustru Anne Olsdatter Funtaungjerdet. Han kom til Austgrundvald som tjener i 1851, men var på Steine da han ble gift i 1859 med Anne Olsdatter Hellanvald, f. 1831 på Rognhaugen under Vest-Hellan av foreldre Ole Olsen og Maren Bardosdatter Hellanvald. Anne var soster av Bardo Olsen Breding - 'Tresko-Balo I '. Ole og Anne kom som nevnt som husmannsfolk til Garlia omkring 1860 og var der i alle fall til 1879, idet Anne dode der i januar dette året. For de ble gift. hadde Anne ei datter: Bl : . Mette, 1854 på Reppe, far hennes var Esten Johnsen Østnesvald, som var sønn av John Estensen Saugen på Engsvehaugan. Han ble gift i 1860 med Beret Pedersdatter Kvellovald, og de var husmannsfolk på Engsvehaugan. Som ugift fikk Mette sønnen Ole Edvard Jakobsen på Skavhaugg i 1 878. Faren hans varjakob Olsen Skavhaug, trolig født 1 850 på Minsås av ugifte foreldre Ole Halvorsen Hallemsvald og Marta Jakobsdatter Minsåsvald. Faren ble gift i 1879 og flyttet til Namsos i 1 884. GARNES
---- 56 H&FIS-B ---- Ole Edvard Jakobsen, kjent som Ote Edvard Heggstad, var døvstum og voks opp som fosterbarn i Hegstadstua (hos sin mormors søster). Han gikk på Døveskolen i Trondheim, ble gift i Kristiansund N. i 1906 med Anna Petrine Jensdatter Dahle, f. 1 879 på Dahle i Vold. De ble skilt i 1921 . De hadde en sønn; Asbjørn Joffre Heggstad, f. 1915, d. 2006 i Ålesund. Han hadde sju barn. 10 Mette ble så gift i 1 881 med enkemann Ole Olsen Bjertnes, f. 1 844 på Brenna av foreldre Ole Eriksen Brenden og Marit Olsdatter. Ole Olsen Bjertnes hadde ti cd ligere (1 871) vært gift med Martha Bårdsdatter Mønnesvald, f. 1 849, d. 1 877, og hadde tre barn med henne. På 1 870-tallet var Ole Olsen husmann på Borgenvald, men etter giftermålet med Mette ble han husmann i Bergstua, der Mette døde allerede i februar 1 882. De hadde ingen barn sammen. Etter Mettes død ble Ole Olsen gift for tredje gang i 1 883 med Anna Karoline Kristiansdatter Trana, f. 1 863 på Jøsås. Hun var datter av Kristian Trana, vegvok ter i Nybygget og husmann på Sandnesset i Sul. Fra 1886 til han døde i 1910 var Ole husmann på Asagjerdet (Åsaplassen) under Åsen Vestre i Leksdal. I dette ekteskapet var det sju barn. Mer om familien finnes under Åsen vestre (se "Heimer og folk i Leksdalen"). Ole Halvorsen og Anne fikk to barn sammen: B 2 . Ole, f. 1859 på Hellanvald. Han tjenestegjorde i kavaleriet og som trompeter meldt innflyttet til Levanger i 1 884 med bosted hos instrumentmaker Isaksen i Brogaden. M\en han utvandret til Amerika i 1886. Han slo seg først ned i Minnesota, og ble gift i Fergus Falls i 1 888 med søskenbarnet Beret Marta Bardosdatter Breding, f. 1 865 på Hellanvald, datter av Bardo Olsen Breding ("Tresko-Balo"). Hun utvandret i 1887. i 1902 kom de til Powers Lake i Nord- Dakota i spissen for en gruppe baptister og startet som nybyggere der og bodde der siden. Ole Garnes ble en foregangsmann for nybyggerne ved Powers Lake. Han åpnet butikk og postkontor og var den første postmesteren i Powers Lake. Beret Marta døde i 1948, mens Ole var heie 101 V 2 år da han døde i 1960. På sin 1 00-årsdag fikk han personlig hilsen fra president Eisenhower og æresbe visninger fra byen og det amerikanske postvesen. Ole og Beret Marta hadde ti barn. B3\ Anna, f. 1 861 i Garlia. Hun utvandret til Campbell, Minnesota, i 1 889. I Amerika ble hun gift med Andrew Becker, f. 1 866 i lowa, og de hadde sju barn. De hadde farm i Colville, Burke, Nord-Dakota. Anna døde i 1947 i Powers Lake, Nord- Dakota, etter at mannen var død i 1944. Etter at Anne døde 1 1879, satt Ole med plassen et par år til, men da han ble gift på nytt 1 1883 med Karen Mana Andreasdatter, f. 1854 1 Ner-Holmen, var plassen over tatt av Martinus Paulsen, og Ole var arbeider og bodde på en av Skavhaugg-gårdene. Den nye kona var datter av ugifte foreldre Andreas Eriksen, husmannssønn på Reiren, og Andrea Pedersdatter Indal, datter av Peder Pedersen Indal d. y. (Andreas Eriksen ble siden gift med Gjertrud Olsdatter Aarstadvald - "Gjertrud Plassa" - og
---- 57 H&FIS-B ---- Andrea Pedersdatter ble gift med rydningsmann Kristian Andersen i Inndalsallmennmgen). Ole og Karen Mana flyttet like etter giftermålet til Bergstua under Inndal østre. Ved folketellinga i 1900 bodde de i Bergstua og hadde fått seks barn, som alle var født der. Hele familien utvandret til Amerika. Se mer om dem under Bergstua. Martinus Paulsen (1845-1925) og Marie Halvorsdatter (1859-1934) Martinus Paulsen var født i 1845 på Sundbyvald og var sønn av rydningsmann Paul Andersen på Lillemoen i Inndalsallmennmgen og hans første kone Marta Enksdatter. I 1882 ble Martinus gift med Mane Halvorsdatter, f. 1859 på Guddmgsvald, datter av Halvor Olsen Småsætran og Anne Ellmgsdatter, og de kom vel noenlunde samti dig til Garlia. Like før århundreskiftet flyttet Martinus til Sætran og ble husmann der. Han døde som kårmann i Sætran i 1925. Mane døde i 1934. Om etterkommerne deres, se under Sætran. Neste husmann ble Johannes Mikalsen. Johannes Mikalsen (1856-1940) og Anna Kristine Ågesdatter (1869-1958) Johannes Mikalsen var født i 1856 på Skjækermoen. Foreldra hans var ungkar Mikal Andersen Skjækermo og Andreanna Hansdatter Ottermo. Johannes var fostersønn på Østvold i 1865 og ble konfirmert fra Hellan i 1872. Han arbeidet som skomaker og bodde hos husmann Hans Olsen i Garberg da han ble gift i 1886 med Maren Anna Johannesdatter Indal, f. 1863 i Vangstad, datter av Johannes Andersen og Ane Åges datter på Rotmoen, og de fikk sønnen Jeremias samme år. De bodde hos svigerforel dra på Rotmoen ei kort tid, og Johannes ble enkemann allerede i 1887. I 1891 var Johannes igjen på naboplassen Garberg og dreiv fortsatt som skoma ker. I 1890 hadde han fått en sønn - Ole - med Anna Kristine Ågesdatter Skavhaug, f. 1869 på Skavhaugg nedre, datter av Åge Jeremiassen, og Anna Kristine ble hans andre kone i 1893. Anna og Johannes var så husmannsfolk på Midtholmsvald (Bakken?) i noen år før de kom til Garlia sist på 1890-tallet. I 1903-04 flyttet de til Bergstua under Inndal østre, som Johannes kjøpte i 1918. Fra første ekteskap hadde Johannes en sønn, og i ekteskapet med Anna var det sju barn. Mer om familien under Bergstua. Sjøleiere: Hans Peter Ellevsen Garli (1872-1930) og Paulina Olsdatter (1870-1944) I 1904 ble Garlia kjøpt av Hans Peter Ellevsen Sagmo etter at bruket var blitt frådelt hovedbølet i juni samme år: Delings- og skyldsætningsforretning. Aar 1904 den 3 die juni var vi aj Fogden opnævnte skjøns- og taxationsmænd tilstede paa gaarden Garnes, gnr. 235 bnr. 1 aj skyld mark 13 A 9 i Værdalens tlunglag og GARNES
---- 58 H&FIS-B ---- herredjor at dele og skyldsætte denne eiendom i anledning en jr a denne frasolgt par cel jord til Hans Ellefsen. Hvorda! Fogdens opnævnelse aj 26 dc mai 04 jremlagdes. Den samlede eiendom bejores og den jrasolgte parcel grændser saaledes: mot syd til hovedbølet i næsten ret linje i ca 372 meter, mot vest ligeledes til hovedbølet i en svagt bøiet linje i en længde aj 150 meter, mot nord ogsaa til hovedbølet i en litt bøiet linje i en længde aj 184 meter og mot øst til Skavhaug. Parcellen er i sin helhed indhegnet med faste gjærder og benævnes Garli. Den jraskilte del udgjør 1/42 del av eiendom men og faar i skyld mark 0.32. Brøken er tillagt hovedbølet. Den delte eiendom lig ger ikkejør ijællesskab. Det nye brug har en saa heldig form som de stedlige jorhold tillader det. Med denne deling er ikke joranlediget noget sameie. Det bevidnes at denne deling er joretaget ejter bedste skjøn og overbevisning i henhold til ajlagt lag retteed. Det bevidnes ogsaa at den ved ovennevnte forretning skyldsotte del antages at have saa stor salgsværdi i almindelig handel at det giv er fyldesgj ørende sikkerhedfor matnkulskatten og andre offentlige udgifter med tillæg of det ved tvangssalg for bundne inddrivelsesomkostninger Parterte har hermed erklæret sig tilfreds. An. Hegstad. Elling Reppe. Ole Kvello. Johan Stene. Irettelagt 19/8 1904. Harald Bothner. u Hans fikk skjote på Garlia i august samme år: Skjøde. Undertegnede Nils Ellefsen, eier af gaarden Games, matr. nr 235, løbe nr. 319 i Værdalens thinglag, gjør herved vitterligt at have solgt ligesomjeg herved sælger, skjø der, hjemler eller overdrager til Hans Ellefsen Sagmo den parsel af nævnte min gard Garnes beliggende plads haldet Garli af skyld stor mark 0,32 i Værdalens thinglag for en kjøbesum stor kr 1300,00 - tretten hundrede kr. Da nævnte kjøbesum er mig utbe talt, så skal bemeldte gårdparsel Garli med paastaaende huse herefter følge kjøberen og hans arvinger som en lovlig kjøbt og betalt ejendom upaaanket ifrå mig og hef telsesfri i enhver henseende, hvorforj eg forblir hans hjemmelsmand efter loven. Dette bekræftes med min underskrift af tvende vidners overvær Garnes i Værdalen 18de august 1904. N. Garnes. Til vitterlighed. ]. Dahl. A. M. Grande. Hans Peter Ellevsen var født i 1872 i Hennksstuggu i Ulvilla av foreldre Ellev Henriksen Ulvild og kone Beret Marta Hennksdatter Bjørsmo. I 1891 bodde han sam men med foreldra på "Lassgjalet" under Vest-Grundan, og faren var kvernmann ved kverna i Grundan. "Ellev Kvemnmann" var for øvrig den siste brukeren på Lassgjalet. I 1900 hadde foreldra flyttet til Innlegghaugen, og seinere kom de til Dalen under Vuku prestegard. I 1893 ble Hans gift med Paulma Olsdatter Aarstadvald, f. 1870 på Storhaugen under Arstad, datter av Ole Johnsen Aarstadvald og kone Ingeborg Anna Pedersdatter. De var husmannfolk på Sagmoen under Midt-Holmen før de kom til Garlia. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B
---- 59 H&FIS-B ---- HanS Og Paulina Garli (fotomontasje). Bildel lånt av Olaug Lyngsaunel Hans Garli var også sagmester på Garnessaga så lenge den var i drift Paulina var med på å stifte Baptistenes kvinneforemng i Inndalen i 1912 og var formann de første ti åra. 1 1924 solgte de heimen til svigersønnen Arthur Kristiansen Østgaard for 3200 kr, skjote tinglyst 2.9.24. Hans Garli døde på Grunnlovsdagen i 1930, mens Paulina levde til i mai 1944. Barn: B 1 °. Inga Endresdatter, f. 1 890 på Årstadvald (Efastplassen). Paulinas datter før hun ble gift. Faren til Inga var Endre Audensen Hammer fra Oppdal, f. 1 852 i Sunndal i Romsdalen av da ugifte foreldre, ungkar og gårdmannssønn Auden Larsen Gravern og pige Marit Christophersdatter Liagjeldsnæsset. Foreldrene hans ble gift i Romfo kirke i Romsdalen i juni 1860, og vi finner familien som husmannsfolk på Klæthammer i Drivdalen ved folketellinga 1 865, og det er vel derfrå at Endre har tatt etternavnet Hammer. Inga ble gift i 1920 med skogsarbeider Olov (Olle) Olsson, f. 1 898 i Mattmar, Sverige (han var sønn av Hans Petter Olsen Svegjerdet, som flyttet til Sverige i 1890). Inga døde i 1980.
---- 60 H&FIS-B ---- Fire generasjoner Garli sommeren 1941. F.v. Signe Olsson Skei, Paulina Garli med oldebarnet Inge Skei på fanget, Og Inga OlsSOn. Fotoet lånt av Olaug Lyngsaunel. Barn Cl. Signe Bergljot, f. 1921. G. 1941 med skogsarbeider Bernhard Skei, f. 1921 i Skogn, d. 1998. Bosatt i eget hus Skogheim meliom Finnmyra og Oppemsmoen. Tre barn. C 2. Oddhild Agnette, f. 1929 i Sverige, d. 1930. 82. Einar, f. 1896 på Sagmoen. G. 1923 med Karen Margit Olsdatter Sagen, f. 1 903 på Hellsveet, d. 1 985, datter av Ole Lassesen Sagen og kone Julie Kristine Martinsdatter. Einar døde i 1989. De hadde sju barn. Se rner om familien under Branndal (u/Skavhaugg øvre). 83. Ole, f. 1 899 på Sagmoen. G. 1922 med Margot Olsdatter Fossnesset, f. 1 898 på Slapgardsenget. Ole H. Garli kjøpte Bergli av Skavhaugg øvre i 1918. Ole døde i 1960 og Margot i 1986. De hadde ei datter. Se mer om familien under Bergli (u/Skavhaugg øvre). 84. Helge, f. 1901 på Sagmoen. G. 1925 med Sigrun Johansdatter Sakshaug, f. 1907 på Hellsveet. Helge Garli og familien bodde i Vinne og på Branndal - også kalt "Raustuggu" - i Inndalen før han kjøpte tomt av Svegård og bygde eget hus i 1 938. Den nye heimen fikk navnet "Øvrevoll". Se mer om familien der. Helge døde i 1983, og Sigrun i 1997. De etterlot seg ni barn. 85. Magna, f. 1903 på Sagmoen. G. 1922 med Arthur Kristiansen Østgaard, f. 1893 i Strinda, d. 1953. Neste brukere i Garlia. Magna døde i 1992. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 61 H&FIS-B ---- 86. Konstanse, f. 1905 i Garlia, d. 1991. G. 1931 med Olaf Edvardsen Indal, f. 1901 . Bureisere på Skogli og siden småbrukere i Bergli. Ingen barn. 87. Signe Pauline, f. 1907 i Garlia, d. 1915. 88. Magnhild, f. 1910 i Garlia. Ugift. Bosatt på Verdalsøra. Ei datter: Cl. Hanna Pauline, f. 1943. Ugift lærerinne. Død 2005. 89. John Henrik, f. 1 91 2 i Garlia. Ugift. Henrik arbeidde for det meste i skogen. Han bodde i Garlia til etter 2. verdenskrig, deretter hos søstrene Konstanse og Magnhild. Han døde i 1995 på Verdal sykeheim. 810. Anna Bergljot, f. 1914 i Garlia, d. 1928 Arthur Kristiansen Østgaard (1893-1953) og Magna Hansdatter (1902-1992) Arthur var født 22. mars 1893 i Strinda og var sønn av ugifte forel dre Petrine Olausdatter Aas, f. 1872 på Minsåsvald, og oppgitt far smed Kristian Andreassen Lein, f. 1866 iflg. dåpsprotokollen for Lade sogn i Strinda. Arthur ble døpt i Lade kirke 16. april 1893. Der står det oppført at fødselen er meldt av bar nets mor, som er oppført som Petrine Olsdatter Minsaasvald med bopel Reitgjerdet, videre at farens adresse er Stafnemo (Stavnemo), og at den oppgitte barnefar er varslet av kirkesangeren ved Havsten. Noen Kristian Lein med mellom navnet Andreassen og fødselsår 1866 finnes ikke. Men samme år, nærmere bestemt 14. november 1893, blir smedsvenn Kristian Klaudius Johansen Lein, f. 1868 i Sparbu, bosted Havstenhaugen, Strinda, gift med Martha Karoline Knutsdatter Baarsnæs, f. 1867 i Vestnes i Romsdal. De blir gift borgerlig, og 3 dager forut for giftermålet hadde brudgommen meldt seg ut av stats kirken hos sognepresten i Bakk landet sogn. Forlovere ved vigslen hos notarius publicus var bror til Magna og Arthur Kristiansen som brudepar i 1922. roto: Henning Andersson.
---- 62 H&FIS-B ---- brura, los Hannibal Krmdtsen, Havstenhaugen, og smed Johan Næs, Stavnemo. Stavnemo og Havstenhaugen lå i samme område på Byåsen utenfor Trondheim, og ved å studere kirkeboka videre viser det seg at både brud og brudgom er faddere ved barnedåp i hennes familie i Havsten kirke 14. mai 1893. Enn videre er Kristian Johansen Lein, Stavnemoen, forlover ved en borgelig vigsel i Strinda 21. juni samme år. Det virker usannsynlig at det er to forskjellige smeder som het Kristian Lem og bodde på Stavnemoen i 1893, og det aller meste tyder derfor på at det er Kristian Klaudius Johansen Lein som er Arthurs far. At barnemora ikke har kjent barnefarens fullstendige navn er jo noe som har skjedd både før og siden. I bygdeboka for Sparbu leser vi at Kristian Klaudius Lem med familie kom tilba ke til Sparbu i 1898, og han hadde eget smedverksted på Stenbakken under gården Lein i Sparbu i 1900. Mora til Arthur forble ugift og døde på Fleskhus i 1920. Arthur vokste opp som fostersønn hos Gustav og Anne Marta Aas i Sandslia i Volhaugen, men kom som ung gutt til slektninger i Austgarden i Sul, ble konfirmert der i 1907 og tok Østgaard som etternavn. I ungdomsåra dreiv han først med skogs og fløtningsarbeid, og siden kom han til Garnes som dreng og skysskar. I 1918 send te John Wohlen ham til Kristiania (Oslo) på sjåførskole, og Arthur var en av de før ste i Verdal som fikk førerkort for bil, og han dreiv skysskjøring på Garnes i noen år. 1 1922 ble han gift med Magna Hansdatter Garli, se foran. De overtok som eiere i Garlia i 1924, men flyttet dit først etter 2. verdenskrig. Før den tid losjerte de på Inndal østre og i tjue år i Bergli hos Magnas bror Ole H. Garli. 1 1923 begynte Arthur som anleggsarbeider på Nordlandsbanen og fulgte anleg get i 28 år fra Sunnan fram til Lønsdal. I flere år kjørte han bil om sommeren og arbeidet på verksted om vinteren. Seinere gikk han over til å arbeide på lina. Som anleggsarbeider måtte han bo i brakker langt heimefra, og fikk ikke anledning til å være heime stort annet enn i høytidshelger og ferie. På grunn av at Arthur var på arbeid langt borte, var det Magna og barna som måtte stå for det meste av arbeidet heime. I tillegg kjøpte hun seg strikkemaskin og var tra velt opptatt med strikking av alle slags plagg for folk i bygda. Arthur måtte slutte å arbeide på grunn av sviktende helse, og døde i 1953, vel 60 år gammel, mens Magna levde til 1992. Barn: Bl . Agnes, f. 1924 på Inndal østre. Ei dotter; Aud Mary, f. 1944. Gift i 1952 med Bjørn Årstadvold, f. 1919. Brukere i Garberg fra 1954. To døtre; Irene, f. 1952, og Linnea, f. 1 955. 82. Hans, f. 1 927 på Inndal østre. Snekker. Gift i 1 957 med Anne Holmen, f. 1 938, datter av Ingeborg Anna og John G. Holmen. Hans overtok som eier av Garlia etter foreldra, men bor i eget hus som han har satt opp på eiendommen. Jorda ble bortleid til beite. Hans er ellers viden kjent som musiker, som ennå (2008) underholder med gitar musikk og sang på institusjoner og ved mange slags arrangement. I 2005 var han HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 63 H&FIS-B ---- Søskenbarn fra Garlia. jentene er f. v. Olaug Garli (g. Lyngsaunet), Signe Olsson (g. Skei) og Agnes Kristiansen (g. Arstadvold). Gutten er Hans Kristiansen.
---- 64 H&FIS-B ---- den første vinner av Verdalsprisen, en pris som årlig utdeles til en person eller lag/organisasjon som har utmerket seg positivt i Verdal. Dette kan være gjennom en enkeltstående bragd eller for særlig god innsats for nærmiljøet over lengre tid. Hans fikk prisen (10 000 kroner) for sin innsats rundt omkring på eldreinstitusjo nene. Hans og Anne har sønnen John Arthur, f. 1957. Ingeniørutdannet og ansatt i Verdal kommune. Gift med Sissel Bergsmo, f. 1957. I 1992 ble husene og ca. 2 da. jord i Garlia frådelt og gitt sitt eget bruksnummer 95. Den frådelte parsellen ble overtatt av Aud Mary og Ole Kverkild. GRANHEIM GNR. 235, BNR. 4 OG 8 Granheim. FotO fra 1937. Fotoet lånt av Inger Wohlen Balgaard Granheim ble frådelt Garnes ca. 1904 og solgt til Mortinus Andreassen Allmenningen for 300 kr. Skylddelmgsforretnmgen for bnr. 4 er lmidlertid foretatt først i 1914 (tinglyst 3.3.1914). I 1921 ble en ny parsell, kalt Granheim søndre, gnr. 235, bnr. 8, utskilt og solgt til Gustav O. Væren, som samme år også kjøpte bnr. 4.
---- 65 H&FIS-B ---- Mortinus Andreassen (1850-1940) og Oline Andersdatter (1839-1932) Mortinus Andreassen var født i 1850 på Nordsteinsvald (Stubbe) og var sønn av hus mann Andreas Olsen og Gjertrud Sivertsdatter, som ble rydningsfolk på Haugen i Inndalsallmenningen (se mer om dem der). Han var dreng på Garnes både i 1875 og da han i 1889 ble gift med Olme Andersdatter, f. 1839 på Stormoen, datter av Anders Halvarsson (Jamt-Anders) og Ragnhild Olsdatter i Fagerlia. Olme tjente også som budeie i Garnes sammen med Mortinus i 1875, men var på Hallem da de giftet seg. Mortinus og Oline bosatte seg på Haugen, og de var de siste av rydningsfolka som bodde i "Rata". De dreiv Haugen (Mortinusplassen) både i 1891 og 1900. Men etter krav fra allmenningsstyret måtte de flytte fra plassen først på 1900-tallet, og omkring 1904 kjøpte Mortinus plassen Granheim av Nils Garnes for 400 kr og flyttet husa fra Haugen med seg dit. Noen tinglyst kjøpekontrakt eller skjøte på heimen ses ikke utstedt. Ekteskapet mellom Martinus og Oline var barnlaust, men hun hadde en sønn: Bl o .Ole, f. 1863 i Inndalsallmenningen. Faren var ungkar Ellend Olsen Nordgård fra Sparbu. Ole Ellingsen ble bortsatt i pleie hos kårfolka på Stormoen, Johannes Rasmussen og Anne Olsdatter. og døde der i 1 881 . Sannsynligvis var han psykisk utviklingshemmet, for ved dødsfallet er han oppført som "idiot" i kirkeboka. Oline og Mortinus gjorde noe som i den tida var svært uvanlig - de skilte lag i godt moden alder og levde siden hver for seg. Oline Granheim, eller "Mor Granheim" som hun ble kalt, var kjent som litt av ei "runekjerring". Hun kunne lese mystiske ord over en kopp brennevin, og det hend te kanskje at det hjalp mot et vondt lem eller andre plager. Ivar Indal, som hadde henne som lekekamerat og barnepasser i sin barndom, gir henne et fint skussmål i gardshistoria for Inndal mellem. Hun bodde der i mange før hun flyttet ned på aldersheimen på Øra, der hun døde i juni 1932, nær 93 år gammel. Mortinus bodde de siste tjuefem åra av livet på forskjellige steder i Inndalen. Han hadde Granheim til 1914, men da solgte Nils Garnes eiendommen til Anders Johannessen Ottermo for 500 kroner, og Mortinus måtte flytte derfrå. I noen år bodde han i Garberg hos brorsønnen Ole Martin Garberg, og det er også fortalt at han visstnok vikarierte som bestyrer i Nybygget for Martin Indal i 1917-18 sammen med Ingeborg Hansdatter Garnesvald (Garberg). Den siste tida han levde, bodde han hos Jakob S. Molden i Vester-Molden (Solheim). I Innherreds Folkeblad for 20. august 1940 står følgende nekrolog: "Martinus Andreassen Granheim i Indalen er død, 90 år og 7 måneder gammel. Han var født på Steinevaldet og var i sine unge år med på ymse arbeider - bl. a. i Sverige. Han bygde seg en heim på Inndalsallmenningen (Ratet), men måtte etter allmenn ingsstyrets ordre flytte derfrå. Han kjøpte seg da et jordstykke av Garnes og flyttet husa dit. Her skapte han småbruket Granheim, hvor han og hustruen bodde iflere år. For mange år siden solgte han heimen og har så bodd på ymse steder. Hans hus-
---- 66 H&FIS-B ---- tru, Olina døde for en del år sia. Martinus Granheim var en flittig og arbeidsom mann. Han beshjeftiget seg ved sia av arbeidet på småbruket atskillig med fangst av rovfugl og har i årenes løp fanget en masse hauk og andre rovfugl." Den neste eieren av Granheim var Anders Johannessen Ottermo. 4røM& y Anders Johannessen Ottermo (1880-1963) og ÉjSsJjrø Anna Martinusdatter (1885-1967) Anders Johannessen Ottermo var født 1880 i Vera av foreldre Johannes Olsen Ottermovald og kone f i>/> ■i' Mana Andersdatter Ward. Mora var fra Sagen i Kall. og Anders ble døpt der. Fra 2-årsalderen bodde Anders på Ottmoenget tok som husmannsfolk. I 1905 ble han gift med Anna Martinusdatter Sætran, f. 1885 i Garlia. Anna var datter av Martinus Paulsen Sætran og kone Marie Halvorsdatter. Han kjøpte Granheim av Nils Garnes i 1914, men har nok flyttet dit noe før, idet dattera Magnhild ble født på Granheim i 1913. 1 1921 ble det utstedt auksjonsskjøte på Granheim av skifteretten på vegne av Elling Paulsen Bråttåengets dødsbo til Gustav Olsen Væren, etter at det ble avholdt dødsboauksjon 27. mai 1921. Auksjonen ble kunngjort i Innherreds Folkeblad: Anna og Anders Ottermo. Dødsboauksjon avholdes 27/5 på Granheim ved Garnes til salg av Elling Paulsens dødsbo tilh. eiendele bestående av småbruket Granheim, gnr. 235, bnr. 4, 1 ko, 1 gjet med kje, 6 høner, 1 høvelbenk og div. snekkerverktøi, 1 pigmaskin, en del gjødning, 200 kg korn, 1 ovn, 40 kg flesk, 1 saltbaune, stole, borde, skap, senger og sengklær, div. jorderedskaper, 4 gryter samt div. kjøkkentøi, 1 ovn, 1 par vævleiner samt div. annet innbo og løsøre. Hva som er foranledmngen til at salget er foregått på denne måten er ikke nevnt, men vi antar at Anders Ottermo og Elling Paulsen har byttet heimene Granheim og Bråttåenget seg imellom mens Elling levde, uten at noe formelt salg har funnet sted. Anders Ottermo har nemlig som hjemmelsmnehaver ved påtegmng på skjøtet i 1922 erklært at han ikke har noen mnsigelse mot at eiendommen overdras til Gustav O. Væren. Anders Ottermo og familien flyttet deretter til Bråttåenget. Se mer om dem der. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 67 H&FIS-B ---- Gustav Olsen Væren (1886-1977) og Oline Martinsdatter (1890-1976) Gustav Olsen var født i 1886 på Sørmoen i Vera og var sønn av Ole Haldorsen Væren og kone Beret Marta Olsdatter. I 1918 ble han gift med Olme Martinsdatter Indhaug, f. 1890 på Østnesvald. Hun var datter av Iver Martin Ellevsen Indhaug og kone Anna Olsdatter. Før de kom til Granheim, bodde Gustav og Olme på forskjellige steder. En vinter hadde Gustav skogsdrift langt inne i Juldalen, og denne vinteren bodde de i ei knøtt lita skogskole der inne. Oline har fortalt at det var ikke store pikkpakket de kunne dra med seg dit p.g.a. den store avstanden fra bygda. Ovnen var knust i mange biter da de kom fram, slik at den måtte klinkes og surres på kryss og tvers før den ble noenlunde brukbar, men omsider fikk de etablert seg på et vis. Men, som Olme bruk te å si: -Æ ha villa sjett deinjruin i dag som ha budd sæ te oppi dava holi - ikke ei! Det mest nødvendige av matvarer, slik som kaffe, sukker, smør og mjøl, måtte Gustav frakte fra bygda en gang i blant, med bare skiene som framkomstmiddel. Når det gjaldt annen mat sa Olme som regel: -Fesk, føggel og kjøtt, de va e ittnå mangel på inni der, noe vaddelekt! De tilbrakte også julehelga der inne i "Gustav Olsa-koia", som koia ble kalt i ettertid. Visst nok ble det så som så med julestemning, men det måtte gå. Men det var selve julekvelden som var den verste, fortalte de. 12 Gustav og Oline var nøysomme mennesker som greidde seg stort sett av den inn tekta de kunne få ut av småbruket, men Gustav hadde tilfeldige jobber ved siden av. Noen år sist på 1930-tallet var han arbeidsformann da drifta i skiferbruddet i Spjeldberget i Sul ble tatt opp på nytt. Ellers var han en oppfinnsom og dyktig kar med hendene. Han sydde "finnsko" av både reins- og elgskinn, beredte skinnfeller og brente tjære i ei mile som han hadde i myra vest for gården. Han var også en dreven jeger, både på små vilt, storvilt og rovvilt, og skaut bl. a. en ulv i traktene ved Fåravollen i november 1919. I Inndal skytterlag var han en av veteranene og var formann i laget i noen år. Gustav O. Væren var en dreven jeger og jaktet fil han var langt opp i åra. Her har han felt en av mange eiger, roio låm av Karl Ove indal. GARNES
---- 68 H&FIS-B ---- Olme var også dyktig med hendene og symaskina og sydde "lærvlabba" til folk under 2. verdenskrig. Og hun var ekspert på å sy lappetepper. Oline og Gustav var barnlause, men tok til seg som fostersønn: 81. Arne Martin Indhaug, f. 1920 på Myrvold i Sparbu. Han var bror sønn av Oline Væren, og sønn av Ingeman Indhaug, f. 1896 på Innhaugen i Vuku, og Alfhild Hans datter Mære, f. 1 899 på Mæres plass i Sparbu. Foreldrene ble gift i Sparbu i 1920 og bodde på Myrvold under øvre Mære. Mora til Arne døde i 1922, og han kom deretter til Oline og Gustav Væren og vaks opp på Granheim og hadde ungdomstida si i Inndalen. Under andre verdenskrig reiste han til Heimdal ved Trondheim og ble gift der med Oline Harøy fra Stjørna. De bodde på Fjøsvollan Gustav O. Væren ved tjæremila si på Granheim. I 111. fra art. i Magasinet for Alle 1969 av Harald WågøJ ved Heimdal og hadde fire barn, tre døtre og en sønn. Arne dreiv lastebilkjøring for et firma i Trondheim. Kona døde i 1965 og Arne i 1988. Arne Indhaug arvet Granheim etter Gustav og Oline. Men heimen ble solgt etter at det meste av jorda ble frådelt og lagt til Stornesset. Eier av heimen i dag er Thorstein Hynne, f. 1967. GARNES ØVRE I 1916 ble Garnes øvre frådelt hovedbruket, og Nils Garnes solgte den frådelte par ten til svigersønnen Ole Lorentsen Aarstad for 10 000 kroner, herav for løsøre 3200 kroner. Den frådelte parten bestod av ca. 60 mål dyrkajord med tillegg av ca. 200 mål skog og hamning. Nils Garnes hadde da satt opp nye hus på den nye gården. Garnes øvre er i nabolaget kalt "Tomtin". Kan det tyde på at noe av gården inklu derte gammeltomta etter Garnesgården som brann ned i 1810? HEIMER OG FOtK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 69 H&FIS-B ---- Garnes øvre på 1950-tallet. Øverst til høyre ser vi Øvrevoll. Foto: Widere» Ole Lorentsen Aarstad (1883-1950) og Konstanse Nilsdatter (1886-1940) Ole Lorentsen Aarstad var født i 1883 på Arstad mellem og var sønn av gårdbruker Lorents Ellevsen Aarstad og kone Gurianna Olsdatter. I 1907 ble han gift med Konstanse Nilsdatter Garnes, f. 1886 på Garnes, datter av Nils Ellevsen Garnes og kone Mette Kristensdatter. De bodde på Garnes fram til 1916, da Ole som nevnt foran kjøpte Garnes øvre av svigerfaren og fikk sin egen gard der. Ole Aarstad hadde gården fram til 1930, da den ble solgt på tvangsauksjon til Andreas Østeraas fra Sparbu for 7500 kr, herav for løsøre 1000 kr. Ole Aarstads sønn Nils hadde nok i tankene å ta tilbake gården på odel et par år seinere, for i 1932 ble det avholdt odelstakst over gården der Nils Aarstad med verge O. I. Wohlen var sak søker, og taksten ble på 7900 kroner. Noen innløsning ble det imidlerid ikke. Oie Aarstad ble etterpå bureiser på Årset i Raset. Barn: 81. Leif, f. 1907 på Garnes,, død 2003. Gift med Dagmar Lovise Jensen, f. 1914 i Skogn, d. 1988. Bureiser på Solhov i Raset fra 1939. 82. Margot, f. 1909 på Garnes, d. 1985. G. 1939 med Ottar Olsen Indal, f. 1907, d. 1975. Gårdbrukerkone på Inndal mellem. 83. Nils Oddmund, f. 1912 på Garnes, død 2002. Gift 1940 med Reidun Eisa Haugan, f. 1918, d. 2004. Forpakter ved Vuku prestegard. GARNES
---- 70 H&FIS-B ---- 84. Gunnar, f. 191 5 på Garnes, død 2003. Gift 1 943 med Ella Holmli, f. 1914, d. 1992. Bygningsarbeider. 85. Kolbjørn Olav, f. 1917 på Garnes øvre, d. 2003. Gift med Sara Matilde Elnes, f. 1922, d. 2003. Småbruker på Kolset under Stiklestad øvre. 86. Agnes Oline, f. 1 922 på Garnes øvre. Gift med Asmund Olav Dahl, f. 1918, d. 1990. Asmund Dahl var sønn av skoleinspektør Johannes Dahl og Ingeborg Nilsdatter Garnes. Agnes og Asmund var således søskenbarn. Andreas Toniussen Østeraas (1901-1948) og Alfhild Oline Olbertsdatter (1902-1957) Andreas Østeraas var fodt i 1901 på Østerås vestre i Sparbu og var sønn av gårdbru ker Tonius Østeraas og kone Berntme. Han ble gift i 1930 med Alfhild Oline Olbertsdatter Aalberg, f. 1902 i Sparbu. Alfhild var datter Olbert Leonard Ovesen Aalberg og kone Anne Jonetta Olsdatter, fodt Tonne. 13 Andreas kjøpte som for nevnt Garnes ovre på tvangsauksjon i 1930 for 7500 kro ner. Auksjonsskjote er utstedt 12. og 13. januar 1931, tgl. 15. januar 1931. Andreas Østeraas dode allerede i 1948. Alfhild satt som eier av gården til hun dode i 1957. Da overtok sonnen Torkjell også eieransvaret, etter at han i gagnet hadde vært driver fra han var 18 år gammel. Barn: Andreas Østeraas poserer med hesten sin ved Oie Skavhogg-bautaen. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B
---- 71 H&FIS-B ---- Bl °. Asbjørn Johansen Hallan, f. 1 922. Alfhilds sønn før ekteskapet. Far til Asbjørn var Johan Hallan. Gift med Mary Kristine Bergum, f. 1 938. Bosatt i Lier ved Drammen. 82. Torkjel! Brynjar, f. 1930 i Sparbu. Neste eier. Gift i 1960 med Aslaug Kjellrun Ness, f. 1930. Fem barn. 83. Astrid Johanne, f. 1931 på Garnes øvre. Gift 1952 med Arnt Ertsås, f. 1927. Bosatt på Levangernesset, drivere av småbruk og hønseri. Seks barn. 84. Gudbjørg Margrete, født i 1933 på Garnes øvre. Ugift. Ett barn. Bosatt i Malmø og ansatt ved et sykehus der. 85. Oddvar Andreas, f. 1937 på Garnes øvre. Samboer med Sonja Tharaldson, f. 1942. Bosatt i Håggenås nord for Østersund. Sagbruksarbeider. To barn. 86. Tore Ingemar, f. 1939 på Garnes øvre. Gift i 1961 med Kari Jonsgardeng, Karasjok. Bosatt i Drøbak. Han er sjef for Norges landbruksvitenskapelige forsk ningsråds (NLVFs) institutt for georessurs- og forurensningsforskning (GEFO) på Ås. Hun er lærer. To barn. Nåværende eier av Garnes øvre er Narve Arnstein Østeraas, sønn av Torkjell og Aslaug Østeraas. Han er samboer med Helen Bjørsmo, f. 1964, og de har to tvillmgdøtre. GARBERG (GARNESPLASS ØVRE) GNR. 235, BNR. 6 Garberg, sist på 1950-tallet. Ennå var det ikke bilveg ti! gards. Foto: Widerøe.
---- 72 H&FIS-B ---- Beliggenheten av plassen, inntil eiendomsgrensa mot Skavhaugg øvre på to sider, tyder på at den kan være den første husmannsplassen som ble ryddet under Garnes. 1 1785 blir den benevnt som Garnesberget. Plassen ble sjøleierbruk først i 1916, da den ble utskilt fra Garnes ved skyld delingsforretmng av 31. mars, tinglyst 17. juli 1916, og av John O. Wohlen solgt til Johannes Johannessen Kvelstad for 1800 kr, skjote datert 20. februar 1916, tinglyst 3. april 1918. Ved skylddelmga fikk bruket navnet Garberg, gnr, 235, bnr. 6, og for oversiktens skyld har vi brukt dette navnet under hele omtalen av plassen. Husmenn: Ved manntallet i 1762 finnes en Ole som husmann, gift med Beret, og de har sønnen Jon. Sakanas Pedersen var husmann her da sønnen Lars Sakanassen ble født i 1765. Men allerede i 1770 er Sakanas i Aust-Hellan. Hans Johnsen (1722-1812) og Ingeborg Pedersdatter (1741-1814) Hans Johnsen var født på Slapgård i 1722. Foreldra hans var husmann John Hansen og Eli (Elen) Larsdatter, som seinere ble husmannsfolk under en av Inndalsgårdene. 1 1765 ble han gift med Ingeborg Pedersdatter Indal, f. 1741 på Nessvald. Ingeborg var barnebarn av "Stor-Ingvald" - dragonen på Levring - som datter av Peder Ingvaldsen Kvelstadlien (1714-1772) og kone Ragnhild Olsdatter (1712-1784). Hans og Ingeborg var husmannsfolk under Garnes allerede på 1770-tallet og bodde nok i Garberg. Dette skulle bl.a. bekreftes av en skifteprotokoll fra desember 1785 vedr. skifte etter Ingeborgs bror Ingvald Pedersen Sørager. Der står det at hun er gift med "Hannes Garnesberget". Ingeborg er også oppført som fadder til et barn født på naboplassen Svartåsen i 1779 (barnet var forresten Ingeborg Mikkelsdatter, som ble gift med Jakob Sevaldsen på Levrmgsmoen). Ingeborg er videre omtalt i saken mot garnesmorderne i 1806, idet hun var den første som oppdaget tragedien da hun klokka fire om natta kom innom Garnes for å varsle om at hun skulle til Levrmgan på arbeid den dagen. Hans og Ingeborg døde i Garberg hhv i18120g1814. Så vidt en kan se, var de barnlause. Ingen husmann er oppført under Garnes ved folketellmga i 1815. Den neste kjen te husmannen der var Bardo Johnsen. Bardo Johnsen (1796-1865) og Kirstina (Kjerstine) Andersdatter (1798-1863) Bardo Johnsen var født i 1796 på Midtholmsvald. Foreldre var husmann John Rasmussen, f. 1751, og Kan Bårdsdatter, f. 1754. Foreldra ble siden husmannsfolk under Molden. I 1815 var Bardo tjener i Garnes. I 1821 ble han gift med Kirstina Andersdatter, f. 1798 på Bjartnesvald, datter av husmann Anders Svendsen og kone Anne Tørrisdatter. Hvor foreldra hennes kom fra er uvisst. Ingen av dem kan ses født i Verdal, kanskje var Anders innflytter fra Sverige (Anders Svensson)? Ved folketellmga i 1815 finner vi Kirstina som tjener i Ner-Fåra, og ved giftermålet var begge tjenere HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 73 H&FIS-B ---- på Garnes. Ole Pedersen Garnes og Johan Olsen Molden var blant forloverne. Johan Olsen Molden var for øvrig Bardos svoger, gift med Kirstma soster Karen. Det ser ut til at Bardo var inderst på Garnes de forste åra etter at de ble gift. Men i 1825 var han husmann under Inndal mellom (på Svegjerdet). Fra 1827 og fram til ca. 1834 var han husmann i Garberg, deretter bodde de på Moldenvald (MoldengeO i noen år, før han på nytt kom til Garberg. Sammen med Nils Olsen Indal, husmannen i Vaterholmen, sokte Bardo rundt 1825 Finansdepartementet om tillatelse til å rydde en gard i Inns allmenning om lag der hvor Statens Fjellstue i Sandvika ble bygd semere. Sokerne anførte at det kunne være levevilkår for en gard der når det skulle bygges ny veg over til Sverige, og under for utsetning av at de kunne nytte beite m.v. i allmenningen. Finansdepartementet inn stilte på at tillatelse ikke ble gitt, da rettighetene til gårdbrukeme i Sul kunne bli kren ket, og mnstillingen ble vedtatt ved Kgl. res. av 26. mai 1826. H I 1847 flyttet Bardo og Kirstma til Ådalsvollen under Sulstua og ble husmannsfolk der. Kirstma dode på Ådalsvollen i 1863 og i folge klokkerboka for Vuku dode Bardo i Karlgarden i 1865, begge som "fattiglemmer". Etterslekt: 82. John, f. 1 823 på Garnes. G. 1 854 med Maria Eriksdatter Nybygget, f. 1831 på Mikvollvald, d. 1904 på Støbsveef under Storvuku. Maria var datter av hus mann/strandsitter Erik Olsen Mikvollvald og kone Karen Olsdatter Råen. John Bardosen, også kjent under navnet "Jo Inna", bygslet Øster-lnnsvollen av Nikolai Jensen sammen med broren Rasmus, og John bodde der til han døde i 1 861 . Se mer om dem der. 83. Arnt, f. 1 827 i Garberg. I 1 865 gift med enke Marta Olsdatter Tømte, f. 1 833 i Austgarden, datter av Ole Hansen Tømte og kone Ingeborg Olsdatter. Marta var enke etter Ole Eriksen Eidet, f. 1 829 i Folldal, som hun ble gift med i 1 860 og hadde to sønner med. Arnt og Marta var inderster i Tømte i 1 865, men ved folke tellinga for 1 875 bodde familien i Singsås, og Arnt arbeidet på jernbaneanlegget av Rørosbanen. I 1900 er Marta blitt enke og bor i Hanskemagerbakken 7 i Trondheim sammen med dottera Kjerstina. 11910 bor hun hos sønnen Ole Martin, og i 1914 bor hun i Hospitalsløkkan 2 som fattiglem.' 5 Før de ble gift, hadde de ett barn sammen, og mens de bodde i Tømte fikk de to til. Cl. Eliseus Olsen, f. 1860 i Tømte. Martas sønn fra første ekteskap. Han utvan- C 2. Ole Olsen, f. 1 861 i Tømte. Også han var Martas sønn fra første ekteskap. Gift 1891 med Ingeborg Anna Johannesdatter Østgård, f. 1865. Ingeborg Anna døde av tæring på Ådalsvollen i 1 896, 3 1 år gammel, og Ole ble gift på nytt i 1 899, med Ingeborg Anna Eriksdatter Haugdahl, f. 1 866. Han var husmann på Ådalsvollen fra ca. 1 895 til han ble bruker i Tømte i 1 898. Han døde som kårmann og enkemann i Tømte i 1918, idet hans andre kone døde allerede i 1907. Også hun døde av tæring, og ble bare 41 år. GARNES
---- 74 H&FIS-B ---- C 3. Ole Martin, f. 1 864 i Tømte, d. 1865, 11 måneder gammel. C 4. Ole Martin, f. 1 868 i Tømte. Bodde i Singsås i 1 875. I 1 882 er det sendt dåpsattest for ham til Trondheim, så han er antakelig konfirmert der. I 1900 bodde han i Hanskemagerbakken 5 i Ila i Trondheim og kalte seg Ole Garnæs. Han var gift med Marie Lovise Johansen, f. 1 871 i Trondheim. Ole arbeidet ved et ølbryggeri, Han bor på samme sted i 1910 og er fyrbøter av yrke.' 6 Ole og Marie fikk 1 6 barn. 17 C 5. Kjerstina, f. 1870 i Tømte. Hun bodde sammen med foreldra i Singsås i 1875, og i 1900 i Trondheim sammen med mora. Da var hun ugift, men hadde en pleiesønn, Harald Bøgseth, f. 1899 i Trondheim. Rasmus, f. 1 830 i Garberg. Som nevnt foran bygslet Rasmus Øster-lnnsvollen sam men med broren John. Men nitten år gammel reiste han i 1850 til Trondheim for å la seg verve i militæret. Etter å ha gjort tjeneste som musketer i Trondheim, kom han tilbake til Verdal i 1 863, og samme år ble han gift med Serianna Andersdatter Holmli, f. 1839 på Holmli mellom. Hun var datter av leilending Anders Johnsen Holmli og kone Mali Johnsdatter. Etter at han ble gift, var Rasmus først husmann og fjellstuemann i Nybygget, men flyttet siden til Adalsvollen og var overvegvokter fram til 1 891, da han ble leilending på Brenna i Sul. Han døde av magesår på Brenna i 1 898. Se ellers mer om familien der. B 4 Serianna, f. 1834 på Moldenvald (Moldenget). Serianna bodde og tjente på Stormoen mesteparten av sitt voksne liv. I en notis i "Innherreds Folkeblad" for 30. desember 1909 står det at hun (Sirianna Bardosen) er tildelt Det Kgl. Selskab for Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste - 45 år hos Elling Stormo. Hun døde på Stormoen i 1914. Hun kalte seg Serianna Garnesvald, var ugift, men hadde to barn: B 5 Cl 0 . John Andreassen Vernes, f. 1860 i Sulstua, død i USA. Faren var Andreas Andersen, f. 1837 på Risanvald. Andreas' foreldre, Anders Johnsen, f. 1795, og Gunhild Tomasdatter Skrove, f. 1800, flyttet til Stjørdal (Værnesmoen) i 1839, og John tok sannsynligvis etternavnet sitt derfrå. I 1875 var John tjenestegutt på Ness mellom, men han var oppført som sjø mann på billetten da han emigrerte til USA i 1 881 . John ble gift i 1 887 i Oslo Church, Springbrook Township, Kittson Counfy, med Oline (Lena) Birgitte Hansdatter Hallem, f. 1862 i Verdal, d. 1931. Hun var datter av skolelærer Hans Hallem, og emigrerte til La Crosse, Wisconsin i 1883. De hadde ni barn, hvorav åtte levde opp. Oline hadde i tillegg en sønn, Ole Johannesen, f. 1881 på Rosvollvald, far gift mann Johannes Johannessen Lyngsvald. Ole kom etter til Amerika i 1 891, han reiste da i lag med sin slekt ning Karen Oline Segtnan fra Frol. Han kalte seg Ole Steenerson i Amerika, ble gift og bodde i Nord-Dakota. C 2°. Kar! Christian Johnsen Balgaard, f. 1864 på Stormoen. Faren var John Aagesen, f. 1841 på Inndalsvald (Rotmoen). Ved folketellinga i 1875 var Karl Christian pleiebarn på Stormoen, der mora da var tjenestepike og budeie. I 1 889 ble han gift med Laura Marie LarsdatterJohnsen, f. 1 867 på Skavhaugg nedre (datter av lærer Lars Johnsen). I 1891 var Karl Christian HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 8001 940 - BIND B
---- 75 H&FIS-B ---- gårdbruker i Vester-Bollgarden og hadde tatt etternavnet Balgaard. Mora Serianna bodde også der da. Ekteskapet var foreløpig barnlaust. Seinere flyt tet Karl Christian og Laura Marie til Nord-Norge, og i 1900 var han forpak ter på Trondenes prestegard i Troms. Dattera Li la ble født i Tromsø i 1901 . I 1904 utvandret Karl Christian fra Trondenes til Emerson, Canada, og seinere samme år reiste kona og dattera etter, med Kennedy, Minnesota som bestem melsessted. I 1910 og 1920 bodde de i Prærie View, Wilkin, Minnesota, og han dreiv som kjøpmann. Laura Marie døde i Thurston, Washington, i 1941, og Karl Christian døde i 1943 i Olympia, Washington. 86. Tore, f. 1837 på Moldenvald. I 1865 var han inderst og skomakerdreng i Kongsstua, der broren Rasmus da var husmann og overvegvokter. Han var ugift da han i 1880 flyttet til Ørnæs ved Vadsø. I 1900 bodde han i Havnegata 138 i Vadsø, var gift med en finsk kvinne, Brita Lisa, f. 1 848, og de hadde tre sønner, Johan Arnt, Karl Einar og Gustav Hjalmar. Tore dreiv som slakter og losjivert for egen regning. Peder Olsen (1805-1876) og :) Sigrid (Siri) Larsdatter (1808-1850), 2) Sigrid Pedersdatter (1799-1887) Peder Olsen var født i 1805 på Tømmeråsplassen i Leksdalen, sønn av Ole Pedersen Tømmerås og kone Anne Larsdatter. Han ble gift i 1828 med Sigrid (Siri) Larsdatter Ner-Holmen, f. 1808 på Nerholmsvald, datter av Lars Larsen og kone Maria Ellevsdatter. Peder og Sigrid var husmannfolk, først under Ner-Holmen, så tror vi at de var i Garberg i den tida Bardo Johnsen var husmann under Molden, og deretter på en plass under Sør-Steine. Sigrid døde i 1850, og Peder ble gift for andre gang i 1852 med enke Sigrid Pedersdatter Storvukuvald, f. 1799 og enke etter Johan Embretsen Storvukuvald, som hun ble gift med i 1821. Peder og hans andre kone var inderster i Kristiansveet under Mønnes i 1865 og 1875, og begge døde der, henholdsvis i 1876 og 1887. Barn i Peders første ekteskap: 81. Anne, f. 1828 på Holmsvald. G. 1852 med Peder Rasmussen Storstadvald (Bjømmelen), f. 1 829 i Jøsås. Anne døde allerede i 1 853, etter fire måneders ekte skap og uten etterkommere. Peder ble gift for andre gang i 1 860, med Gjertrud Sivertsdatter Mønnesvald, f. 1 8 1 7 på Grundvald. De var husmannsfolk på Hyppen under Mønnes. Ekteskapet var barnlaust, men i 1 875 hadde de fostersønnen Martin Petersen, f. 1 860. Han var søstersønn av Peder, og ble husmann på Hyppen etter Peder og Gjertrud. 82. Ole, f. 1830 på Ner-Holmsvald. G. 1857 med Anne Rasmusdotter Mønnes, f. 1 827 på Storstadvald, søster til forannevnte Peder Rasmussen. De var inderster på Hyppen før de ble husmannsfolk i Barlia under Østnes, og fikk 8 barn. Ole døde der i 1877 og Anne i 1892. GARNES
---- 76 H&FIS-B ---- 83. Lars, f. 1 833 på Holmsvald. Han druknet i en bekk ved Steine i 1 845. 84. Marta, f. 1836 i Garberg. G. 1861 med Ole Johnsen Grunden, f. 1831 på Midt-Grundan. De var husmannsfolk i Kristiansveet, og Marta døde der i 1878. Ole døde av tub. i Stuskin i 1 888. De fikk fem barn: Cl. John Severin, f. 1861 i Bjørgan. Han var gjetergutt på Gjermstad østre i 1 875. Han flyttet til Sverige i 1 877, men fikk attest først i 1 886, da han ble gift i Alsen med bondeenke Måret Nilsdotter, f. 1843 i Alsen. I 1890 og 1 900 var han odelstorpare på Røde i Alsen. De hadde ingen barn sammen, men John hadde ei datter i Verdal; Gustava, f. 1880 på Gjermstad. Mora hennes var Serine Sefaniasdatter Skrove (som hadde tre barn til utenfor ekte skap, alle født i Sverige). Gustava vaks opp hos morforeldra Sefanias og Marta Skrove, som kom til Kolshaug søndre. Gustava var mye brukt som sel skapskokke. Hun døde ugift som Gustava Kolshaug i 1939. C 2. Anna Bergitte, f. 1 864 i Kristiansveet. Gift med Sefanias Olaussen Marken, f. 1870 på Dalemarkvald. Sefanias var kirketjener i Vuku 1902-1946, og de bodde i Lillemarka under Østnes. Anna Bergitte døde i 1 945 og Sefanias 1 960. De hadde fem døtre. C 3. Pauline, f. 1867 i Kristiansveet. Pauline bodde på Oppemsvald da hun i 1888 ble gift med John Martin Johannessen Indal, f. 1 866 på Bredingsvald av ugifte foreldre Johannes Nilsen Grundvald og Gjertrud Olsdatter Bredingsvald. De var inderster i Kvelloa, og John Martin kalte seg Kvello da han utvandret til Quebec i 1893. Pauline satt igjen med to barn, Gustav Johnsen, f. 1888 (han ble småbruker på Engsvehaugan), og Magna, f. 1891 (gift med Martin Hojem). Det var meningen at de skuile dra etter til Amerika, men det ble ikke noe av, da mannen kom bort på uforklarlig måte. Pauline døde i Di lian i 1905. C 4. Ole, f. 1874 i Kristiansveet, d. 1876. C 5. Mette Oline, f. 1877 i Kristiansveet. Mette var bare årsgammel da mora døde, og hun ble fosterdatter hos husmann Ole Olsen og Sirianna Pedersdatter på Auskinmelen, og bodde der i 1 891 . Flere opplysninger fin nes ikke om henne i Verdal, men det kan være henne som vi finner igjen i Levanger i 1900 som Mette Balgaard, og driver som selystendig syerske. 85. Lisbet, f. 1840 i Garberg, d. 1927. G. 1863 med Johannes Ågesen Kvellovald, f. 1 834 på Stuskinsvald. I 1 865 er de inderster i Kvellolia, samtidig som Johannes er dagarbeider i Kvelloa, men i 1 875 har de kommet til "Nyjale" under Snausen. Ennå har de ikke fått noen etterkom me re, men har tatt til seg som pleiebarn en bror sønn av Johannes - Andreas Olaussen, f. 1872 på Skrovevald. Andreas kom siden til Kvelloa og ble kjent som gårdbruker, krøtterhandler og slakter. I 1 878 er Johannes blitt gårdbruker på Fikse, og samme året får de dattera Laura Sofie. De utvandrer til Chicago i 1 884 og kaller seg da Skrove. I 1 900 bodde de i St.Olaf Township, Otter Tail County, Minnesota. 86. Ingeborg Anna, f. 1 843 i Sør-Steine. Hun har fått attest til Hitra i 1 870. Ellers ingen sikre opplysninger om henne. Men det er sannsynligvis henne som i 1913 er meldt innflytta ti! Marken i Vuku fra Fergus Falls, Minnesota, som enke Ingeborg HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B
---- 77 H&FIS-B ---- Anna Mikalsen. I folketellinga for Fergus Falls 1910 finner vi henne og mannen som er nevnt som M. Michaelson, fødd i 1 844 i Norge. Hun er innført som Ingobord Michaelson, fødd i 1 844, og de ble gift rundt 1 875 og immigrerte i USA ca. 1 886. De har hatt et barn, men barnet er død før 191 0. Det er grunn til å tro at hennes mann døde straks etter 1910, og da hun ikke hadde andre slektninger i nærheten, valgte hun kanskje å reise heim til slektning er i Norge (søsterdattera Anna Bergitte bodde jo i Marken). Men hun må sannsynligvis ha reist tilbake til Amerika, etter som vi ikke finner henne død i Verdal. 87. Peter, f. 1 846 på Jøsåsvald. Han ble konfirmert i 1 862, og i 1 865 finner vi ham som dreng sammen med en rekke andre verdalinger i tjeneste hos Broder Wilhelm Kluwer Lund på Parnas i Snåsa. Han slo seg til ro i Snåsa og ble nok gift der med verdalsjenta Beret Marta Arntsdatter Hestegrei, f. 1 836. Hun var datter av ungkar Arnt Arntsen Karlgård, f. 1812 (flyttet til Nordland i 1 843) og Anne Ellingsdatter Hestegrei. Beret Marta var tjenestejente på gården Gran i Snåsa allerede i 1 865, og i 1900 har hun og Peter overtatt gården Rønningen. Peter kaller seg Peder Gran og er postkjører i tillegg. Olaus Olsen (1821-1894) og Berntine Marie Larsdatter (1827-1900) Olaus Olsen var født i 1821 på Skavhauggvald og var sønn av Ole Olsen Svegjerdet og Gjertrud Larsdatter Skavhaugg nedre. Han ble gift i 1845 med Berntine Mane Larsdatter, f. 1827 i Hitra. Etter som Ole Garnes var en av forloverne, var Berntine trolig i tjeneste på Garnes. Olaus var husmann i Garberg fra 1845 til han rundt 1854-55 tok til som ryd ningsmann i Inndalsallmenningen. 1 1865 bodde han med familien på Rydningen (Olaus-plassen), i 1875 i Gravdalslia, og fra 1879 var han husmann på plassen Reiren under Inndal vestre. Se mer om familien under disse plassene. Ellev Eriksen (1826-1890) og Gjertrud Johnsdatter (1827-1902) Ellev Eriksen var født i 1826 på Midtgrundvald av ugifte foreldre Erik Olsen Holmli og Agnes Ellevsdatter Midtgrundvald. (Erik Olsen ble siden husmann på Sneppen under Inndal mellem, på Garnesmoen og til slutt på Efastplassen under Arstad). I 1853 ble Ellev gift med Gjertrud Johnsdatter Østnes, f. 1827 i Støren, datter av John Estensen Saugen og Kari Eriksdatter Berg, som kom flyttende fra Soknedalen i 1831 og ble husmannsfolk på Engsvehaugan under Østnes. Etter at de hadde bodd i Garberg i noen år midt på 1850-tallet, flyttet Ellev og Gjertrud til Nerplassen under Jøsås og bodde der til 1862, kanskje enda lenger, før de fikk husmannskontrakt på Gammelplassen under Skjørdal øvre i Ness. Ellev døde der i 1890, mens Gjertrud døde på Guddingsmo øvre (Nymoen) i 1902. Barn: Bl o .John, f. 1 853 på Østnesvald, d. 1 857. 82. Karen Anna, f. 1 855 i Garberg. G. 1 877 med Sefanias Sevaldsen Guddingsmo, f. 1 853 på Guddingsvald (Nymoen). Sefanias og Karen Anna overtok bruken av GARNES
---- 78 H&FIS-B ---- Nymoen, og kjøpte plassen av Værdalsbruket i 1907. De fikk åtte barn. Karen Anna døde på Nymoen i 1932 og Sefanias i 1942. 83. Jonetta, f. 1858 på Jøsåsvald. G. 1882 med skomaker Hans Gustavsen Rinnanvald fra Frol. Hans, Jonetta og dattera Anna utvandrettii New York, Amerika i 1 893 etter at Hans hadde vært en tur til Oakland, Minnesota i 1 887, men var kommet tilbake. De har ei stor etterslekt i USA. Hans Gustavsen døde i 1938 og jonetta i 1 940. 84. Inger Anna, f. 1862 på Jøsåsvald, d 1864. Ole Johannessen (1826-1902) og Guru Petersdatter (1820-1909) <**» * i. I Ole Johannessen var født i 1826 på Eklovald av ugifte foreldre, fotjeger Johannes Tomassen Dalemark og Magnhild Olsdatter Eklovald. Ole var tjener i Eklo da han i 1852 ble gift med Guru Petersdatter Kvellovald, f. 1820 på Bjørganvald. Hun var datter av husmann Peter Andreas Nilsen Bjørganvald og kone Kjersti Pedersdatter. Bryllupet sto for øvrig på samme dag som dattera Karen ble døpt. De var husmannfolk på Levringsvald i noen år før de kom til Garnesvald. ■ Men de ble ikke lenge på plassen før de flyttet til Levanger Landsogn rundt 1860, og både i 1865 og 1875 finner vi dem som husmannsfolk på Venåsmoen. Faren til Guru bor også sammen med dem i 1865. Ole Johannessen og Guru Pedersdatter, hus mannsfolk i Garberg sist på 1 850-tallet. De flyttet til Venåsvald i Frol og utvandret til lowa i 1 881 . Fotoet tilh. reif Kjønstad, Levanger. I mars 1881 utvandret Ole, Guru og den yngste sønnen til Amerika, med Sheldahl, lowa som bestemmelsessted. Barn: 81. Karen, f. 1852 i Kvelloa. Hun ble gift med snekker Edvard Berfinus Rasmussen Sagmo, f. 1851 i Frol. I 1900 bodde de på Sagmoen i Frol. De hadde ti barn. 82. Marta, f. 1855 på Levringsvald (Levringsmoen). G. 1881 med Johan Bendik Johnsen, f. 1 850 på Buranvald (bjømeskytteren G'aus Buraunet var forlover!). 83. Johannes, f. 1 858 på Garnesvald. Han ble gift i Frol i 1 878 med Marie Christine Mikaelsdatter Granvald, f. 1 849. De bodde på husmannsplassene Granli under Hegle og Østmo under Buran. I 1 884 utvandret han med kone og tre barn fra Buranvald til Amerika, med Sheldahl, Iowa; som reisemål. Det kom billetter fra bro ren Paul. I Amerika kalte han seg John Oleson Venaas. De fikk flere barn i Amerika.
---- 79 H&FIS-B ---- Johannes Olsen og Marie Kristine Venåsvald. Johannes ble født i Garberg i 1858, og de utvandret til lowa 1 884. Fotel tilh. Leif Kjønstad, Levanger. Johannes hadde for øvrig en sønn utenfor ekteskap med enka Karen Bergitte m. a. var bruker på Lyngås mellom (Lyngåsheimen), se Stiklestadboka s. 479. Han ble født etter at Johannes var blitt gift med Marie. Om mora til Karl Lyngås kan nevnes at hun i 1 864 fikk sitt første barn, med Lasse Johnsen Dillan (Sagen) fra Vuku. Sønnen ble senere kjent som Johan Lassesen Kolset. Så ble Karen Bergitte gift i 1 868 med Nikolai Andreas Reinhardsen Salthammervald, f. 1 847, og de fikk tre barn før mannen døde som husmann på Reistadmoen i 1875. Det siste barnet, Paula Marie Edvardsdatter, fikk Karen Bergitte i 1 885. Faren var ugift husmann Edvard Pettersen Geitesvald på plassen Bjønnstykket under Geite. I 1900 bodde både mor og datter hos Edvard på Bjønnstykket. Dottera døde i 1904 og Karen Bergitte i 1915. 84. Anne Marta, f. 1 860 på Venåsmoen. Ved folketellinga 1 875 var hun gjeterjente på Geilvollsveet under Skrove øvre østre, hos sin tante Ingeborg Petersdatter, som var gift med husmann Anders Mortensen. Trolig bodde hun også der i 1 889, da hun fikk sønnen John Odin Johannessen med Johannes Nilsen Moenget (1 7 år) fra Ytterøy. Han bodde sammen med mora på Skrove vestre i 1 891 , og Anne Marta døde der i 1 893. John Odin ble da fosterbarn hos Nils Sefanias Olsen Kjæran og kone Nekoline Berntine Olsdatter, som var brukere på Trøgstadaunet. Denne heimen ble sterkt skadd ved Verdalsraset i 1 893, og i 1 894 utvandret familien til Minnesota. 85. Paul, f. 1 865 på Venåsmoen. Ble med da foreldra reiste til Amerika GARNES
---- 80 H&FIS-B ---- Nils Andersen Tømte (1815-1893) og Guruanna Olsdatter (1818-1884) Nils Andersen var født i 1815 i Tømte og var sønn av Anders Paulsen Tømte og kone Karen Nilsdatter. Nils ble gift i 1843 med Anne Olsdatter Brenden, f. 1810 i Meråker. Hun var dat ter av Ole Haldorsen Funtaunet. Anne døde i barsel i 1848, og Nils ble gift for andre gang i 1850 med enke Guruanna Olsdatter Melbyvald (Graven), f. 1818, datter av husmann Ole Gabnelsen Melbyvald og kone Ragnhild Pedersdatter. Guruanna var enke etter Ingal Larsen Sul, som hun ble gift med i 1844. Nils og Guruanna bodde på Sundbyvald og Bjørkenvald før de sist på 1850-tallet ble husmannsfolk i Garberg. Men i 1865 var familien bosatt på Midtholmsvald (Holmshelden), og i 1875 på Tus'n under Faren nedre (Nils var da på tømmerhogst i Grong). Guruanna døde på Stormoen i 1884, så de har vel rimeligvis bodd der ei tid også. I 1891 var Nils kom met på legd i Faren, og han bodde på Gran under Krag da han omkom i Verdalsraset i 1893. Nils' barn i 1. ekteskap: B 2'. Anders, f. og d. 1843 ijøsås, tvilling med Olaus. B 3'. Maren, f. 1844 i Austgarden, d. 1847 i Tømte. B4 1 . Anders, f. 1 846 i Tømte. I 1 865 var han dreng i Levringan, men så flyttet han ut av bygda. Det er mulig at det er han som er tømmerhogger sammen med faren i Grong i 1 875. Han har fått attest til Tromsø i 1 883. Nils og Guruannas barn: B6 2 . Anneus, f. 1 850 på Sundbyvald. Han har fått attest til Grong i 1 872 og til Ofoten i 1885. Gift 1891 i Ankenes som Anneus Nilsen Sundby Kleven med Anne Nikoline Thomasdatter, f. 1 859. B7 2 . Ingeborg Anna, f. 1853 på Bjørkenvald, d. 1854. B8 2 .Johan Martin, f. 1855 på Bjørkenvald, d. 1882 på Dillanvald. "Druknet ved at falde i elven ved Dillan sag". B9 2 . Martinus, f. 1 858 på Garnesvald. I 1 875 bor han på Tus'n under Ner-Fåra og er skredderlærling. Siden har han flyttet ut, og i 1900 finner vi han som skredder mester med eget verksted i Tromsø. Han kallen seg da Martinus Nilsen Garnæs og er gift med Marie, født Jensen. Kona er født i Lebesby i Finnmark i 1 869. B 10 2 .Ragnhild, f. 1862 på Garnesvald. Utvand ret til Emerson, Canada i 1887. G. m. Ole, fire barn. Hans Olsen (1832-1915) og Marta Pedersdatter (1829-1913) Hans Olsen var født i 1832 på en plass under Rosvoll. Foreldra var husmann Ole Torgersen og Bent Hansdatter. Faren var født i Ringebu i 1785 og kom til Frol mellom 1801 og 1808, da foreldra hans bosatte seg på Terjeplassen under Storborg søndre. Mora, Bent Hansdatter var født i 1802 på Austgrundvald, og de ble gift i 1824.
---- 81 H&FIS-B ---- Hans var tjener på Rosvoll da han i 1854 fikk sønnen Nils Martin med Ingeborganna Nilsdatter Haga vald. I 1860 ble Hans gift med Marta Pedersdatter, f. 1829 på Rosvollvald. Hun var dat ter av husmann Peder Jensen Rosvollvald og kone Ingeborg Pedersdatter. Paret kom til Garberg en gang mellom 1861 og 1864, og "Hans Plassa" som han ble kalt, er vel den som har sittet lengst som husmann i Garberg, i det han var der sammenhengende i over femti år. Han var også den siste husmannen i Garberg. Han ble enkemann i 1913 og døde som fattiglem i Garberg i mellomjula 1915 og ble begravd 2. januar 1916. Hans sitt barn før ekteskapet: Bl 0 . Nils Martin, f. 1 854 på Hagavald. Mora var som nevnt Ingeborg Anna Nilsdatter Hagavald (Hagahaugan), f. 1827 på Nestvoll og datter av husmann Nils Haldorsen og kone Marit Halvorsdatter, som var husmannsfolk på Gammelplassen under Haga (plassen gikk med i Verdalsraset, men disse folka var da døde for lengst). Mora ble gift i 1 857 med Andreas Johannessen Baglo (1 832-1 863) og i 1877 med enkemann Johannes Ellingsen Østgårdsvald (Austheim) i Ness. Det er antagelig Nils Martin som i 1 875 er oppført som "Martin Hansen, rei sende, Sverige" på Østgårdsvald ("Ole-plassen") i Ness. Han har fått utflyttingsat test fra Lunden til Jåmtland i 1 875, ny attest er utstedt for ham i 1 884, og han ble gift i Nåsskott i Jåmtland i 1886 som Nils Martin Lunden. Kona het Johanna Johannesdatter og var født i 1 859 i Levanger landsogn (budeie på Tingstad i 1875?). Seinere kalte han seg Martin Hansson el. Hansen. I 1900 tjente og bodde ekteparet med to sønner (Nils og John) på Gran øvre i Frol - Martin som dreng og Johanna som budeie. Familien skal seinere ha flyttet til Mattmar. Hans og Martas barn: 82. Ingeborg, f. 1861 på Rosvollvald. Ingeborg var ugift og måtte forsørge seg seiv hele livet. I 1 875 var hun barnepike hos Ellev Pedersen på Nord-Tronesvollen og ble også konfirmert derfrå i 1876. I 1891 var hun tjenestejente på Inndal østre, men i 1900 bodde hun hos foreldra i Garberg. Hun gikk under navnet "Plassa- Ynnber". Det er fortalt at hun og Mortinus Granheim var bestyrerpar for Martin Indal i Nybygget (Kongsstua) i Sul i 1917-18. På sine eldre dager var hun hus holderske hos enkemann og kårmann Anton Jensen på Valstad søndre (Valstadsvedjan) i Vinne. Ved en dramatisk brann på gården i august 1 924 fikk de reddet seg ut i siste øyeblikk, men Ingeborg mistet alt hun eide, også en del kon tanten ingen ting var assurert.' 8 Likevel ble hun værende hos Jensen og stelle for ham, og opplevde en ny brann på gården i 1929, men da var det "bare" uthu sa som brann ned. I 1936 flyttet Anton Jensen til sønnen på Valstadmoen, og Ingeborg kom til Risan på fattigvesenets regning. Tordis Valstad (f. Hestegrei), som kom til Valstadsvedjan i 1932, husker Ingeborg godt. Hun var livat og humørfylt, og fortalte om morsomme episoder i Nybygget, bl. a. at hun en gang hadde dan set i bare "puinnstakken". Ingeborg døde på Risan i 1940 som Ingeborg Garnes. Gravlagt i Vinne. GARNES
---- 82 H&FIS-B ---- 83. Bergitte, f. 1 864 i Garberg. Bergitte var også ugift, men fikk to barn. Hun bodde nok for det meste heime i Garberg så lenge foreldra levde, samtidig som hun også tok seg arbeid på gårdene for å forsørge både seg seiv og barna. Da foreldre heimen heimen ble solgt i 1916 (se nedenfor), ble både Bergitte og dattera Oline heimlaus og måtte ut på bygda med hensyn til både losji og arbeid. Hun var regis trert på Garnes i manntallet for 1 92 1 . Som dattera Oline (se nedenfor) ble Bergitte rammet av tuberkulose og var kommet til Verdal Pleiehjem på Forbregd i 1924, og der døde hun i 1926. Dødsannonsen er underskrevet av søstra Ingeborg. Barna hennes var: Cl 0 . Harald Marius Hansen, f. 1888 (faren var Hans Peter Olsen Svegjerdet, f. 1 867). Død av bronkitt/lungebetnnelse i Garberg i 1 891 . C 2°. Oline Mariusdatter, f. 1 899 i Garberg (faren var Marius Olsen Storborgsvald, som igjen var sønn av Ole Iversen Fæby på Verdalsøra). Oline ble kalt Oline Plassen og var også innskrevet på skolen under dette navnet i 1906. Hun ble konfirmert fra Garberg i oktober 1913. Hun var kjøkkenjente på Garnes da hun ble rammet av tuberkulose i 191 8 og sendt på tuberkuloseheimen. Etter som Garnes var skysstasjon, medførte dette helsekrav om en omfattende rengjøring på gården, og en rengjøringsgjeng på åtte personer ledet av menighetssøster Sofie Skjørholm foretok vasking og Rengjøringsgjeng på Garnes etter at kjøkkenjenta der, Oline Garnesvaid fra Garberg hadde fått tuberkulose i 1918. Fra venstre: Mette Kvelstad, Sofie Volen Reppesaunet, Bergitte Garnesvaid ("Plassa"), Grete Svartaas, menighetssøster Sofie Skjørholm Okkenhaug, Marie Søraker Garnes, Karen Bårli(?) og Eleonora Høgli Dahl. Bildet er latt ov fotograf O. Snekkermo.
---- 83 H&FIS-B ---- desinfisering av golv, tak og vegger i elleve værelser. Olines mor Bergitte var ei av dem som deltok i den triste jobben (se foto). 19 Oline overlevde ikke den lumske sykdommen og døde i mai 1919 på Levanger sykehus. Begravelsen foregikk fra sykehuset. 84, Oline, f. 1 866 i Garberg, d. 1 884 på Garnes av halsesyke/difteri.. 85. Hans Peter, f. 1 870 i Garberg. 11 891 bodde han hos foreldra, men i 1 892 er han meldt flyttet til Sverige under navn Hans Peter Hansen Garnesvald. Ved "folkråkningen" 1900 for Are bor han i Rennberg, er gift med Brita Nilsdotter, f. 1 872, datter av bonde Nils Nilsson og hustru Anna Greta Olsdotter i Rennberg, og de har barna Nils Hjalmar, f. 1 898, og Anna Miranda, f. 1 900. Sjøleiere etter 1916: Heimen ble som før nevnt ble sjøleierbruk i 1916, da den ble utskilt fra hovedbru ket ved skylddelingsforretning av 31. mars, tinglyst 17. juli 1916. Ved skylddelinga fikk den bruksnummer 6 og gitt navnet Garberg. Samme år ble den solgt til Johannes Johannessen Kvelstad for 1800 kroner, skjøte datert 20. februar 1916, tinglyst 3. april 1918. Johannes Johannessen Kvelstad (1890-1981) og Sofie Martinsdatter (1896-1993) Johannes Kvelstad var født i 1890 i Kvelstadlia og var sønn av svensk borger, murer og steinarbeider Johannes Israelsson Balgård, f. 1829 i Langasjø, og Kjersti Olsdatter Prestegårdsvald, f. 1853. Johannes ble gift i 1916 med Sofie Martinsdatter, f. 1896 på Inndalsvald av ugif te foreldre Martin Sivertsen Støbsve og Mette Pauline Sefaniasdatter Inndalsvald. Samme år kjøpte han Garberg. Mens de bodde i Garberg, fikk Johannes og Sofie tre barn. 1 1921 solgte Johannes småbruket til Ole Martin Olsen Reiren for 3500 kr. Skjøtet er datert 4. april, tinglyst 14. april 1921. Johannes kjøpte i stedet Fagerli nordre i Inndalsallmenningen og bodde der til han kom på aldersheimen. Han døde der i 1981. I Fagerlia fikk Johannes og Sofie ytterligere sju barn. Sofie døde i 1993 på Vuku eldresenter. Se mer om familien under Fagerli nordre. Ole Martin Olsen (1894-1965) og Oline Augusta Edvardsdatter (1895-1979) Ole Martin Olsen var født i 1894 i Inndalsallmenningen av ugifte foreldre, enkemann Ole Andreassen fra Trångsviken og Ragnhild Andersdatter Allmenningen. Ole Martin vokste opp som fostersønn hos Beret Anna og Johannes Ellingsen Reiren på Reiren under Inndal vestre, og kake seg Ole Martin Inndalsvald da han ble gift i 1914 med Oline Gustava Edvardsdatter Bjørsmo, f. 1895 på Bjørsmoen. Oline var datter av Edvard Olsen Bjørsmo og kone Anna Cecilie Andersdatter. De bodde på Reiren før Ole Martin kjøpte Garberg av Johannes Kvelstad i 1920/21. Familien tok da Garberg som slektsnavn. GARNES
---- 84 H&FIS-B ---- I 1924 solgte Ole Martin heimen til svogeren Arne Bjørsmo for 3500 kr. Skjøtet er datert 24. mars og tinglyst 2. april 1924. Etterpå ble det mye flytting før Ole Martin og Oline igjen fikk sin egen heim - Vegset - ved gammelriksvegen under Moldbakken i 1938. Se mer om dem og familien under gården Molden. Olaug Lyngsaunet, f. Garli, har fortalt at hennes foreldre, Margot og Ole H. Garli, losjerte i Garberg da Olaug ble født i september 1924. Da bodde Mortmus Granheim på et rom på loftet. Året etter flyttet Olaugs foreldre til Garnes øvre og bodde der til de kom til Bergli i 1928. Se mer om familien der. Arne Edvardsen Bjørsmo (1899-1982) Arne Bjørsmo var født i 1899 på Lillegård og var sønn av Edvard Olsen Bjørsmo og kone Anna Cecilie Andersdatter. Foreldra kom som husmannsfolk til Bjørsmoen i 1904, se mer om dem der. Arne Bjørsmo kjøpte som før nevnt Garberg av svogeren Ole Martin Olsen i 1924. Men Arne tok visstnok aldri heimen i bruk, og i 1926 solgte han den til Olaf Årstadvold. I 1934 ble Arne gift med Inger Anna Martmsdatter Garnesmo, f. 1905 på Sneppen, datter av Martin Olsen Garnesmo og Olga Olme Olsdatter, født Sneppen. Arne og Inger Anna overtok som småbrukere på Garnesmoen etter Martin, og fikk fem barn. Se mer under Garnesmoen. Olaf Sakariassen Årstadvold (1893-2000) og Ingeborg Berntine Lassesdatter (1892-1989) Olaf ble født samme natta som det store leirraset gikk i Verdal - 19. mai 1893. Han ble født på Efastplassen på Årstadbakkan av ugifte foreldre Johanna Maria Olsdatter Aarstadvald og svensk statsborger, gårdbrukersønn Sakanas (Sakris) Svensson Medstugan, f. 1868 i Åre forsamling. Om faren til Olaf var svensk borger, hadde også han sine aner fra Verdal. Sakanas' tippoldeforeldre het Nils Olsen Brenna, f. 1735 i Sul, og Beret Svendsdatter, f. 1735 i Storstad. Beret var datter av Svend Johansen Holmen, Leirhaugen, som var gift to ganger og etterlot seg 16 barn. Nils og Beret ble gift i 1759 og var husmannsfolk under Skavhaugg nedre på 1760-tallet og brukere på Lillemoen i Sul fra 1786 til 1799. De hadde en sønn, Svend Nilsen, f. 1761, som flyttet til Sverige og ble gift i 1793 med Brita Aronsdotter, f. 1774 i Stalltjårnstugan. Disse to fikk 10 barn, og vi følger sønnen Pehr, f. 1799 videre. Han ble gift i 1836 med Anna Matsdotter, f. 1806 i Klocka. De bodde trolig i Renssjøn og fikk 1 sønn og 2 døtre. Sønnen Sven Persson, f. 1838, ble gift i 1862 med Kerstin Zakanasdotter fra Storlien, og var hemmansågare i Medstugan, og de to var altså foreldra til Sakanas Svensson, som var født i 1868 og døde i Stalltjårnstugan i 1954. Sakarias Svensson hadde for øvng et barn med Elen Olme Olausdatter Håbet i 1906, nemlig Elen Sakanasdatter Håbet. Dattera ble gift i 1944 med Ole M. Bjørstad, og de var gårdbrukere på Bjørstad øvre i Helgådalen. Og Sakarias synes å ha hatt en HEIMER OG FOLK - [NNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 85 H&FIS-B ---- svakhet for verdalsjenter, for i 1910 ble han gift med Anna Lovise Jensen Ydseaunet, f. 1890, og de fikk seks barn. Mora, Johanna Olsdatter ble gift i 1897 med Karl Odin Olufsen, f. 1878 på Bredmgsvollan, og de ble småbrukere på Mikkelaunet i Ulvilla og tok Leirhaug som slektsnavn. Olaf vokste opp på Efastplassen hos besteforeldra Ole Johnsen og Ingeborg Anna Aarstadvald. Om oppvekst- og arbeidsforholda på denne tida har Olaf fortalt at han alt i kon firmasjonsalderen begynte å arbeide i skogen sammen med bestefaren - "Ola Plassa". Og det var hardt arbeid for en guttunge. Svansen var ikke tatt i bruk ennå, og det leitet på ryggen til en uøvd kar når en skulle felle trea med ei grovtmna stokksag. De tjente ikke mer enn 2-3 kroner på 10 timers arbeidsdag, men pengene kom likevel godt med heime på plassen. Men selve slitet i skogen var kanskje ikke det verste. Det som leitet mest på helsa var de skrale skogskoiene. Da Olaf begynte i skogen, måtte skogsarbeiderne sjøl sette opp husvære. De eneste de fikk utlevert av arbeidsgiveren var en rull med papp og en ovn! De fikk null betaling for arbeidet med å sette opp koiene, og da sa det seg sjøl at det ikke ble lagt ned mer arbeid enn høyst nødvendig på bygginga. Mange av de koiene han bodde i var så dårlige at det rimet innvendig på veggene seiv om de fyrte så ovnen var rødglødende. I 17-årsalderen begynte Olaf å delta i fløytinga, og han var med på dette arbeidet hvert år til han var godt over seksti. Ellers arbeidet han sommers tid med skogsgrøf ting og dam- og elveforbygning for Værdalsbruket, og var i arbeid til han hadde fylt 73 år. I 1918 ble Olaf gift med Ingeborg Berntine Lassesdatter Sagen, f. 1892. Foreldra hennes var Lasse Johnsen Sagen og Maria Johannesdatter Nessvald, som var hus mannsfolk i Sagen i Vuku. Olaf og Ingeborg bodde på Efastplassen, i Lilleenget og Bruenget (Brustua) i Ulvilla før de i april 1926 kom til Garberg. Olaf kjøpte heimen av Arne Bjørsmo for 3300 kr, skjøte datert 6. april, tinglyst 18. juni 1926. På tross av at han hadde fullt arbeid utenfor heimen, fikk han i tillegg til det vanlige onnearbeidet tid til å dyrke opp en del jord. Stuelåna ble restaurert sist på 1930-tallet, og nytt uthus ble bygdi 1951. I 1929 var Olaf med og stiftet Inndal arbeiderlag, og han var æresmedlem i Det Norske Arbeiderparti. Småbruket ble overdratt til sønnen Bjørn i 1954, og Olaf kjøpte siden heimen Sandvoll under Molden, og han og Ingeborg bodde der til de i 1988 flyttet til eldresenteret i Vuku. Ingeborg døde i oktober 1989, 97 år gammel. Å være sydame uren å ha elektrisk lys var ikke alltid så greitt. Ofte måtte Ingeborg nøye seg med det sparsomme daglyset som sivet inn gjennom kjøkkenvinduet. GARNES
---- 86 H&FIS-B ---- Fra sølvbryllupsdagen til Ingeborg og Olaf Årstadvold i 1 943. I første rekke f. v. Johanna Leirhaug (mor til Olaf), Olaf, Ingeborg, Eldrid Johnson (g. Aksnes), Odin Leirhaug. Midtre rekke f. v. Ingrid Myhre, Åshild, Magne og Jorunn Årstadvold og Lennart Leirhaug. Bakerst f. v. Laura og Reinholf Johnson, Lasse Årstadvold i Arbeidstjenesteuniform, Iver Olsen Årstadvold og Ingeborg Indal. Det var B|ørn Årstadvold som var fotograf og derfor ikke ble med på bildet. Ingeborg og Olaf Årstadvold som diamantbrudepar i 1978.
---- 87 H&FIS-B ---- På sin 100-årsdag i 1993 var Olaf æresgjest ved 100-års markeringen av Verdalsraset, og i 1999, da han var 106 år gammel, fikk han hilse på Kong Harald V, som på tur til 100- årsjubileet for Vera kapell stoppet ved eldresenteret i Vuku til 0 ære for bygdas eldste innvåner. Olaf døde 20. oktober 2000 på Ørmelen Bo- og Helsetun, der han bodde de siste fire månedene av sitt liv Han var da å 107 år gammel og var blant de aller eldste innbyggere i Norge. Han hadde ei enestående god helse og var åndsfrisk helt til det siste. Ingeborg utdannet seg som sydame i yngre år og dreiv med hjemmesøm for folk i bygda til hun var langt opp i åra i tillegg til at hun hadde hus- og fjøsstellet heime på småbru ket. Attpåtil maktet hun også oppgaven med å ta omsorg for ei utviklingshemmet datter i 56 år. På hennes eldre dager sviktet imidlertid synet, og de siste åra hun levde, var Ingeborg blind Olaf Årstadvold på sin 100- årsdag 1 9. mai 1 993. Barn: Foto: Ronald Inndol/Trønder-Avisa. 81. Bjørn, f. 1917 i Sagen, d. 1919. 82. Bjørn, f. 1919 på Efastplassen. I yngre arvar han gjeter i to somre på Leirfallferen. Ellers var han skogsarbeider og tømmermåler. G. 1952 med Agnes Kristiansen, f. 1924. Han overtok som eier og bruker i Garberg i 1954. I tre perioder (1959- 1971) var han medlem av kommunestyret for Arbeiderpartiet. To døtre - Irene, f. 1952, og Linnea, f. 1955. 83. Jorunn, f. 1920 i Lilleenget, Vuku. G. 1952 med Jarle Jørstad, f. 1910 i Frol. Gårdbrukere på Granly av Geite i Levanger. Jorunn døde i 2000 og Jarle i 2002. Tre barn - Hans, f. 1953, d. 1956, Randi Synnøve, f. 1956, og Ase, f. 1957. 84. Lasse, f. 1923 i Bruenget, Ulvilla. G. 1953 med Solveig Garli, f. 1926, død 2002. Bosatt på "Fredly" ved Inndal mellem. Lasse var gardsarbeider på Inndal mellem i sin ungdom, siden arbeidet han for det meste hos Værdalsbruket og ble til delt både Norges vels medalje og Kongens fortjenstmedalje i sølv for sin innsats i skogen. Han var et aktivt medlem i Inndal Teaterlag og skreiv naturromantiske sang er, ofte med rørende undertonen Han døde i 2005. Fem barn - Reidun, f. 1 95 1, d. 2007, Inger Kjerstin, f. 1 953, Odd Erik, f. 1 955, Siv Lillian, f. 1 958, og Vigdis, f. 1960. 85. Åshild Ingebjørg, f. 1925 i Bruenget. Åshild var utviklingshemmet, født med Downs syndrom, men fikk aldri noen adekvat oppfølging av det offenlige, så det ble mora som fikk ta seg av henne gjennom hele livet. Åshild døde i 1981 . 86. Magne, f. 1931 i Garberg. G. 1956 med Bjørg Espenes, f. 1935 i Skiptvet, Østfold. Han var ansatt ved Trondheim politikammer fra 1952 til 1988. Som pen sjonist flyttet han tilbake til Inndalen og bygde bolig i Garnesmarka i 1 987. I 2002 flyttet de ned til Verdalsøra. To barn -Jan Magne, f. 1957, og Trine, f. 1963. 87. Odd, f. 1934 i Garberg, død en måned etter fødselen.
---- 88 H&FIS-B ---- SMÅSÆTRAN/SÆTRAN BNR. 7 OG 9 Sætra n. Småsætran var en gang vårseter til Garnes. Fram til 1846 var det husmannsplass under Garnes, men gikk da sammen med et skogstykke over til eldste sønnen på Garnes, John Olsen Vest-Grundan, som vederlag for odelsretten til Garnes, jfr. arve festeskjøte av 11. februar 1846. Skogstykket (bnr. 7) tilhører fortsatt Vest-Grundan, mens Sætran (bnr. 9) ble frådelt og solgt til Paul Martinussen Sætran i 1923. Anders Andersen (1783-) og Kari Nilsdatter (1772-) Anders Andersen er oppført som eneste husmann under Garnes i skattelistene fra 1820 til 1825. En "Anders husmann" er også oppført der i kirkeregnskapet 1848-50, og ved folketellmga 1865 bor en med samme navn og med kone Kan Nilsdatter i Småsætran. Vi må derfor anta at det var i Småsætran de også var som husmannsfolk. Hvem de to var har det ikke vært mulig å finne ut av. De finnes ikke i kilderegistrene i Verdal. Johannes Larsen (1821-1913) og Anne Olsdatter (1828-1906) Johannes Larsen var født i 1821 i Skogn og var sønn av Lars Johnsen og Ane Johnsdatter. Han kom flyttende fra Frosta til Skrove i 1854, og samme året ble han gift med Anne Olsdatter Fikse, f. 1828 på Skrovevald. Hun var datter av husmann Ole Andersen og Anne Hennksdatter Kjesbu, som var husmannsfolk på Fikseplassen i Leksdalen. HEIMER OG FOLK - [NNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 89 H&FIS-B ---- Johannes og Anne førte en omflakkende tilværelse og bodde på forskjellige steder før de var husmannsfolk under Garnes (sannsynligvis i Småsætran) i noen år mellom 1865 og 1875 og fikk sitt 6. og siste barn der i 1869. I 1875 var de på Sagsvedjan under Skrove, og siden havnet de på Verdalsøra og levde der de siste åra. Se mer om familien under Vester-Sende (Leksdalsboka s. 473). Halvor Olsen (1830-1896) og Anne Ellingsdatter (1832-1906) Halvor Olsen var i Småsætran i 1875. Han var født i 1830 på plassen Hegstadstua under Hegstad. Foreldra var husmann Ole Andersen Hegstad og kone Maria Halvorsdatter Rosvold. I 1856 ble han gift fra Sundbyvald med Anne Ellingsdatter Breding, f. 1832 på Næsset i Sparbu. Foreldra hennes var Elling Pedersen og Anne Jensdatter Næsset. Anne er meldt mnilyttet fra Sparbu til Guddingsvald i 1847. Halvor og Anne var inderster på en plass under Guddingan da det eneste barnet deres, Maria, ble født i 1859, og de var husmannsfolk i Bergstua under Inndal østre i 1865. I 1875 hadde de altså kommet til Småsætran, og de var husmannsfolk der så lenge Halvor levde. Han døde i 1896, mens Anne levde til 1906. Halvor og Annes datter: Bl . Maria, f. 1859 på Guddingsvald. Maria ble gift i 1882 med Martinus Paulsen fra rydningsplassen Lillemoen i Inndalsallmenningen. Han var født 1 845 på Sundbyvald. De ble de neste bruker i Småsætran (se nedenfor). I 1875 hadde Halvor og Anne tatt til seg som pleiesønn: Martin Mikalsen, f. 1866 på Reppevald. Foreldra til Martin var Mikal Gustav Henriksen og kone Marta Rasmusdotter, som var husmannsfolk på Balgårdsøra. De flyttet til Søre i Lit i Sverige i 1 885, og Martin ble da med dem dit. Faren døde for øvrig i Lit i august 1 893 og mora i oktober 1 894. Martin kom tilbake til Norge og ble gift i 1900 med Karen Anna Andorsdatter Skrovevald, f. 1 857 (datter av Andor Nilsen, som var husmann under Sør-Steine på 1 840-tallet). De bodde på Nyvold under Lyng, og begge døde i 1939. De hadde ingen barn. Og Halvor og Anne tok imot flere barn til oppfostring og pleie: I 1891 hadde de to stykker: I) Anneus Ellingsen, f. 1874 på Lilleenget i Inndalsallmenningen. Han var sønn av ugifte foreldre Elling Ellevsen Indal og Karen Maria Andreasdatter fra Lilleenget. Se mer om Anneus under denne plassen. 2) Paul Edvin Eriksen, f. 1883 på Mikvollvald av ugifte foreldre Erik Johannessen Berg, f. 1853, fra Undersaker og Anna Oline Olufsdatter, f. 1856 på Øren (det var for øvrig moras 3. leiemål). Mora reiste til Sverige i 1 883 og ble gift i 1889 i Hallen med Johannes Olsen Flatvard Ness, f. 1855 på Overnesset. "- har 1 889 reist til Jamtland" iflg. panteprotokollen. I 1 890 bodde de i Hallen og i 1900 i Mattmar. GARNES
---- 90 H&FIS-B ---- Paul Edvin var nok noe tilbakestående åndsmessig, for i 1900 er han å finne som elev ved Lindern off. åndssvakeskole i Ullevålsveien i Oslo. Martinus Paulsen (1845-1925) og Maria Halvorsdatter (1859-1934) Martinus Paulsen var født i 1845 på Sundbyvald og var sønn av rydningsmann Paul Andersen på Lillemoen i Inndalsallmenningen og hans første kone Marta Eriksdatter Hallanvald. I 1865 var han dreng på Inndal østre, men i 1875 var han heime oppe i Lillemoen og hjalp stemora Serianna Rasmusdatter, som var blitt enke året før. I 1882 ble han gift med Maria Halvorsdatter Småsætran, f. 1859 på Guddingsvald, datter av førnevnte husmann Halvor Olsen og Anne Ellingsdatter i Småsætran. Noenlunde samtidig kom de til Garlia som husmannsfolk. Martinus Paulsen Sætran. Marie Halvorsdatter Sætran Like før århundreskiftet overtok de som husmannsfolk i Småsætran etter Marias foreldre. Martinus døde som kårmann der i 1925 (sønnen hadde da kjøpt heimen), mens Maria døde i 1934. Barn. Bl . Paul, f. 1 883 i Garlia. Neste bruker. 82. Anna, f. 1885 i Garlia. Gift i 1905 med snekker Anders Johannessen Ottermo, f. 1880 i Vera av foreldre Johannes Olsen Ottermovald og kone Maria Andersdatter Ward. Anders Ottermo var tømmermann og småbruker, først på Granheim og siden på Bråttåenget i Inndalen. Se under disse heimene.
---- 91 H&FIS-B ---- Paul Martinussen Sætran (1883-1970) og Olga Konstanse Johannesdatter (1900-1992) Paul Sætran var født i 1883 mens foreldra bodde i Garlia. I sine unge år var han på slåttonnarbeid i Sverige i flere år, og vin ters tid hogg han tømmer. 1 I 1923 kjøpte Paul plassen, som heret ter ble kalt Sætran, av Alf Grunnan for 1500 kroner og kår til foreldrene Martinus og Maria. Han tømret ny stue i 1925 og førte opp nye uthus i 1927. I 1925 kjøpte han også til noe jord av Kristoffer Indal (Sætran nordre, gnr. 222, bnr. 5) som han dyrket opp, og han opp arbeidet Sætran til et lite mønsterbruk. Mora stelte huset for ham så lenge hun levde. Han ble gift i 1935 med husholderska si, Olga Konstanse Johannesdatter Ness, f. 1900 i Sundby østre, datter av skredder Johannes Sefaniassen Ness og kone Elen Anna Olsdatter, som var fra Nybygget i Sul. Foreldra bodde på Melbymyra (Bergli) i Ness. Paul og Olga var småbrukere i Sætran til 1939. Da bygde Paul ny bolig på tomt av Garnes - "Einan" - og nå ble han snek ker på heltid. Sætran ble samtidig overtatt Olga og Paul Sætran etter at de flyttet ti "Einan" av Pauls søstersønn Ingemar Ottermo. Skjøtet er datert 26.4.1939, og overdragelses summen var 6000 kroner. Paul gikk i snekkerlære hos Edvard Aasan og ble en meget dyktig snekker som bl. a. laget redskaper og ski, og arbeidet hans stod for kvalitet. Blant folk ble det gjerne sagt at " - de henne e de litte Pål ti- ", når det var gjort godt arbeid. Han var dessuten en utmerket baneskytter, og i Inndal skytterlag var han en mar kert skikkelse både som tillitsmann og utøver. Han var skytterlagsformann første gang så tidlig som i 1907, og hadde formannsvervet i 1913-14, 1919-20 og 1926. Han deltok som aktiv skytter opp til høg alder, og vant som 66-åring en lokal van drepokal til odel og eie i 1949. Som person var Paul en stillfarende og pålitelig mann i alt sitt vesen. Olga dreiv hønsefarm og solgte egg. Hun hadde også rugemaskm for produksjon av kyllinger, trolig en "arv" hun hadde med seg fra heimen sin i Ness. Paul og Olga fikk ingen barn. Etter at Olgas mor, Anna Næss ble enke, flyttet hun til Olga og Paul og bodde hos dem til hun døde i 1957. GARNES
---- 92 H&FIS-B ---- Tre skytterveteraner i Inndalen. F. v. Gustav Væren, Edvard Aasan og Paul Sætran. Bildet er tatt ved det siste sfev net som Pau! Sætran deltok i. Både Paul og Olga fikk et langt liv. Paul hadde så vidt fylt 87 da han døde på som merdagen (14. april) i 1970, og Olga var 91 % år da hun døde på Verdal Aldersheim i februar 1992. Hun hadde fått hjerneblødning heime på Einan i november året før og lå på sykehus et par måneder før hun kom på aldersheimen. Ingemar Andersen Ottermo (1905-1960) og Aslaug Pauline Antonsdatter Bakken (1914-1967) Ingemar var født 1 Småsætran 1 1905 og var sonn av Anders Johannessen Ottermo og Anna Martmusdatter Sætran. I 1939 ble han gift med Aslaug Pauline Antonsdatter Bakken, f. 1914 på Bjørnmelen. Hun var datter av Anton Edvard Anneussen Bakken og kone Anna Margrete Andersdatter, som var småbrukere på Innlegghaugen. Ingemar og Aslaug overtok som nevnt Sætran 1 1939. Ingemar dreiv med skogs arbeid i tillegg til å være småbruker.. Begge dode 1 ung alder; Ingemar 1 1960 og Aslaug 1 1967, og de etterlot seg ingen livsarvinger. Neste eier av Sætran ble Ingvald Odinsen Bratli, og eier 1 dag er Ingvalds sonn Ottar Bratli. 3 SUL 1800-1 940-BIND B HEIMER OG FOLK -
---- 93 H&FIS-B ---- Aslaug og Ingemar Ottermo i Sætran. GARNES VESTRE GNR. 235, BNR. 10 Ved skylddelingsforretning av 17. august 1936 ble Garnes vestre utskilt fra hoved bruket, og 1. desember samme år ble det utstedt skjøte fra John O. Wohlen til søn nen Magnus Wohlen på gården. Kjøpesummen var 2000 kroner. Arealet var på ca. 125 dekar. Stua på Garnes vestre ble bygd i funkis-stil, og heimen har derfor også blitt kalt "Funkisen". GARNES
---- 94 H&FIS-B ---- Games vestre Ca. 1940. Fotoet lånt ov Sidsel Wohlen Magnus Wohlen (1910-1942) og Eldrid Kristiansdatter (1911-1992) Magnus Wohlen ble gift i 1936 med Eldrid Kristiansdatter Haugan, f. 1911 i Ulvilla. Foreldra hennes var handelsmann Kristian Karlsen Haugan og kone Oline Emilie Ellevsdatter, f. Indahl. Eldrid og Magnus Wohlen med sønnen John Kristian. Fotofra Wohlen HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B
---- 95 H&FIS-B ---- I sin ungdom var også Magnus Wohlen, som sine brødre, en habil idrettsmann. Han bygde hus på gården og dyrket opp en god del av arealet for han ble rammet av polio og ble ufør. Og han dode i november 1942, bare 31 år gammel. Magnus og Eldrid hadde sonnen Bl . John Kristian, f. 1937. Han var militærutdannet og offiser inntil han ble personal sjef ved Norske Skogs papirfabrikk i Skogn. Gift i 1961 med Sidsel Arnesdatter Hognestad, f. 1940 i Oslo. John Kristian Wohlen var en av landets beste skyttere og var også engasjert admi nistrativt innen skyttersporten. Han døde i 2006. Tre barn. Etter at Magnus Wohlen var dod, ble jorda bortforpaktet til flere forskjellige brukere (m a. Karl Haugan, Nils Indahl, Evald Kvernmo) inntil gården ble solgt til Leif Hofstad i 1963. For det, i 1945, ble en parsell av gården (Vestheim gnr. 235, bnr 13) frådelt og solgt til Verdal Baptistmenighet som byggetomt for påtenkt forsamlingshus for baptistene i Inndalen. Tomta ble imidlertid aldri brukt til dette formålet, men Charlotte Hybertsen bygde bolig der (se under Vester-Åsan). Eldrid Wohlen flyttet ned på Ora og bodde på Garpa. Hun dode i 1992 på Verdal Bo- og Helsetun. Eier av Garnes vestre i dag er Jan Trygve Hofstad, sonn av Leif og Margit Hofstad. GARNES
---- 96 H&FIS-B ---- NOTER Ekstrarettprotokoll nr. 2 [1809-181 1) for Stjør-og Verdal sorenskriverembete, fol. 159 a. Johan Weisæth: Litt om fanejunker Arnoldus Andreassen Moxness og hans etterslekt. Utgitt 1977. Mer om ektemennene og barna hennes finnes under Karmhus i "Heimer og folk i Leksdalen", side 337 ff. Se Jostein Molde: "Jakob Jonassen Efskind. Portrett av en norsk-amerikaner". Verdal Historielags Årbok 1994, s. 55 ff. Gamle rommål: 1 tønne tok 1 1 4 liter, V 2 tønne tok 57 liter, Va tønne tok 28,5,1iter og % tønne tok 14,25 liter. Opplysninger av Leif Aarstad (f. 1907), se "Skyss-stasjonene Verdal - " av Solveig Ness, Verdal Historielags Årbok 1985. US Census 1 880 og 1 920 for Dakota Kilde: Innherreds Folkeblad. Se artikkel om Elenanna Sende av Trond Okkenhaug i Verdal Historielags Årbok 2000, s. 181. Kilde:Trond Okkenhaug. Utskrift fra pantebok for Stjør og Verdal Sorenskriverembete. Verdal Historielags Årbok 1981 : Julehelg i villmarka, av Bjørn Arstadvold. Se Bølslekta, bd. 1 . Kilde: Bernt Karlgård: Gammelt og nytt fra Sul, s. 33. Kilde: Trondhjems Adressebok 1914. Kilde: Trondhjems Adressebok. Kilde: Per Olav Nygård, Trondheim. Omtalt i Innherreds Folkeblad 5.8.1924 Se artikkel i Innherreds Folkeblad og Verdalingen 1917-20. 18.12.1981: Sofie Okkenhaug - menighetssøster
---- 97 H&FIS-B ---- INNDALS ALLMENNING Hundkjerka, en bergknaus nord for Grønningen. r-oto: Eystein Ness.
---- 98 H&FIS-B ---- ox s vtø v> t£w
»fi,A' J-T; rørt/' /■' // Kis 1 vx~-. \\ r ■. y 0 i t \: )4 X' Fal .ørn V -.~O- '/ 1 c^ l
---- 99 H&FIS-B ---- VESTER-ASAN GNR. 237, BNR 1 Vester-Åsan. Fotoet er fra ca. 1930. Fotoeteies ovMargit Austii Så vidt vi kan se, har det ikke eksistert heimer i Inndalsallmenningen før 1800. Vester-Åsan, eller Allmenningsåsen som gården kalles i matrikkelen av 1886, var opprinnelig en rydningsplass i allmenningen. De første husa på gården skal ha stått et godt stykke lenger opp i lia (mot sør) enn de står i dag. Plassen er ikke nevnt verken i folketellinga for 1801 eller 1815, men i rettsdoku menter kan vi finne noe om hvordan plassen ble til. I et tingsvitne av 15. august 1829 vi får opplyst at Jens Henriksen om lag 25 år tidligere såtte i gang med rydding av plas sen etter utvisning av Ando Indal og Lars Stuskin på anmodning fra lensmann Hegstad. Det skulle tilsi at plassen ble ryddet mellom 1802 og 1805. Den vel femti-årige, fattige rydningsmannen møtte motbør i starten fra de som hadde bruksrett i allmenningen. På det ordinære sommer-, sake- og skatteting i 1807 ble det behandlet en justissak mot Jens Henriksen fordi han uten tillatelse hadde slått seg ned i "Indalens Kgl. Alminding til Rødning og Beboelse". Han var anmeldt av major Elling von Lyng på Mo 1 , kaptein von Sommerschieldt og gardmennene Lars Ekloen, Anders Faaren og Ole Østnes. Fra rettsprotokollen gjengis iølgende: 2
---- 100 H&FIS-B ---- Fogden Lind, forinden viderejra hans Side med Sagen avangeeres, ville fornemme og til den Ende bad Dommeren behagentlig indhænte tilstedeværende Jens Henriksens Erklæring; om han er villig til, for at bespare i dømmende Sags Omkostmnger, atfra vige Rydnings Stedet i Indalens Konge. Alminding, enten til Høsten eller det seeneste til anstundende Aars 14. April og imidlertid ei befatte sig med at intage fremmede Folkes Kreature til Havning, ei foretage sig nogen slags Hugst i Almindingen, af hvad Navn nevnes kan, uten til Brendefang, forsaavidt dette ikkefindes afVindfald ogfortørrede Træer, ikke at fornærme de angrænsende Sæter liggende i deres Havnegang for Kreaturer med videre. ei heller modtage det være Svensker eller andre Reisende til Herberge nogen Nat eller Dag. sig med Hustrne i øvrigt saaledes opføre at intet Menneske over dem skal have noget at klage. endelig, i Fald Jens Henriksen eller Hustrne sig udi mindste Maade i mod en eller anden afforestaaende Poster i Anklagelses Tilfælder sigforbryder, han da sigforplig ter til uden videre Lovmaale og Dom atfravige Stedet under Udkastelse i Eragtende Tilfælde. Indstevnte f ens Henriksen blev forelæst hvad Actor har tilført Protocollen og dertil svarede han, at ville i alle Deele opfylde, hvad Actor har proponeret, blot med den Forbeholdenhed, at han ikke kunde fråflytte Rødnings-Stedet, førend den sidste Faerdag i Aaret 1809, og at han imidlertid, matte giøre sig ald den Nytte af de Huuse han har opbygget, som han maatte finde forgodt, thi han er ikke allene en yderhg fat tig Mand, der næsten ganske er berøvet Synet, men endog har 4 umyndige Børn at forsørge, og nåar han derfor Øjebliklig skulle forlade Stedet maatte han, med sin heele Familie omkomme enten af Frost eller Hunger, siden han aldeles ikke veed sig nogen Redning, førend den Tid han har bestemt; han underkaster sig alle de Forpligtelser Actor har f omskrev et og er under Udkastelses Tvang og uden videre Lovmaal, gand ske villig at fravige det Sted i Almindingen han har beboet, nåar han kuns maatte blive forundt Tid som sagt til Lovens Faredag 1809. Defensor bad Laugrettet spurgt om de ikke tydelig kan skiønne, at Jens Henriksen har en Øjensvaghed, der giør ham næsten Blind, samt om de ikke veed, at han med sin endnu levende Kone har 4 uforsørgede Børn, hvis Liv kunde staae i megen Fare om han pludselig blev jaget fra det Sted, hvor han nu er etableret? Saavel Laugrettet som Sognets Lensmand, erklærede eenstemmig, at det ikke allene er dem bekjendt, at Jens Henriksen med sin Kone, har 4 smaae umyndige Børn at for sørge, men endog seiv belastet med en saadan Øjensvaghed, at han kuns seer såart Udet, og næsten intet. De veed og at han er i overmaade fattige Omstændigheder; og de skiønner ikke paa hva Maade hans og Kones samt Børns Liv skal reddes, nåar han ikke blev forundt den afham begjærte Tid, til Rødnings-Stedets Fravigelse, med min dre, at den heele Familie, maatte blive Bøigden til en utaalelig Byrde. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 101 H&FIS-B ---- Fogden Lind bad Dommeren behagentlig indhændte, Hr. Kapitaine v. Sommerscheldts og de flare tilstedeværende Mænds Erklæring, der have underskrvet Bilaget Nr 4, om de fra sin Side, hover noget imod at Jens Henriksen bliver hensiddende paa Stedet i Kongens Alminding til Faredag 1809, imod at sidstnævnte ejter sin Forpligtelse Jyl destgiør de ham jorelagte Poster? Hr Kaptitaine v. Sommerscheldt og Anders Faaren som de der allene vare tilstode og have underskrevet Document Nr. 4, erklærede eenstemmig, at nåar Jens Henriksen ikke i noget Tilfælde jornærmer dem i deres Sæterbolig, enten ved Havning for deres Kreature, Høeslaat eller hvad andet Navn det end maatte have, da hovde de for deres Deel intet imod at han blev sittende indtil denjorhen bemelde Tid i Koret 1809, og saa vidt der var dem bekjendt, troede de heller ikke, at nogen anden skulde have noget der imod at indvende. Fogden Lind tilkjendegav: at han tiljulde er bekjendt, hvad Protocollen viiser, om ind stevntejens Hemiksens med Families beklagelsesvcerdige Tilstand. Comparenten kunde altsaafra sin Side ei ønske andet end at indstevntes Attraaende at vedblive Rødnings- Stedet til Faredag 1809 med v. gik i Opfyldelse paa de aj Fogden og aj Jens Henriksen vedtagne i Protocollen nedskrevne Poster; men da det icke staaer udi Actors Magt eller Raadighed til, uden det høje Amts approbation dette at sanconere saa matte Fogden ombede Udsknjt aj det passerede Jor dermed at indgaae til Amtet Jor herom at erholde dets Resolution, og imidlertid Sagen udsadt, enten til dens AJgiørelse derved, eller dens videre Fremme. Aar 1807, den 14 ik ' Decembei; blev Retten sadt paa tingstædet Brusveet i Skogns Præstegield og betjent aj Sorenskriveren i Overværelse aj de 2 dc edsvorne Vidner Bardoe Westrum og Ole Gran. Udi Justissagen mod Jens Henriksen ajWærdalens Præstegield blev saaledes dømt og ofsagt: Det er øjensynligt at Indstevnte i sin Tid har søgt om Tilladelse at nedsaætte sig i Ingdahls Kongelige Alminding, men at det er bleven ham nægtet, paa Grund aj hvad herom er bleve skrevet vide det i Akten indtagne Bilag under Nr 4. Rigtig nok har den Paagieldende været Jor hastig med at boesætte sig og opbygge Huuse i Almindingen, Jor inden han erholdt den ansøgte Tilladelse, men han har vist aldrig giort sig andet Begreb derom, end at Tilladelsen derpaa maatte paajølge, nåar han kun havde ansøgt derom. Dette Menniskes Skiæbne eryderst beklagelig; han erjattig, har Kone og 4 Børn, og er blind; hvo maae da ikke Jøele Medlidenhed? og maae ikke Bøigden til Slutning under holde dem alle, nåar han Jor pludselig skulle blive kastet Jr a det Stæd han har bebyg get. Endeel aj dem, der have Sæterbrug i Almindingen, have erklæret sig villig at lade Indstevnte blive siddende til Lovens Faredag 1809, nåar han ikke paa nogen Maade Jornærmede dem enten ved Havning, Høeslaat eller Andet, og da ikke de Jlere Indstevnte have mødt, saa maae man ansee dem som de stiltiende samtykker hvad disse have sagt. Det synes derjor det er billigst, at detjorbliver ved den Propotition som Jens Henriksen under Sagen har vedtaget. INNDALS ALLMENNING
---- 102 H&FIS-B ---- Thi Hendes for Ret: at indstevnte Jens Henriksen bør til næste Lovens Faredag 1809 ', jravige og fråflyt te det Stæd han i Ingdahls Kongl. Alminding har røddet og beboet, og bortføre de Huuse han derpaa har staaende, hvorimod det paalægges ham, at holde sig efter rettelig de Poster han ved Sagens Iste Session har indgaaet ogfølgelig ikke maae ind tage fremmede Folkes Kreature til Havning, ikke foretage nogen Hugst i Ahnindingen uden til nødvendig Brændeved, ey heller modtage Svensher eller andre til Herberge, og ellers atforholde sig i alle Maader skikkelig. Processens Omkostninger bortfalder, da Mandens Forfatning er alt for beklagelig. Det tildømte efterkommes til den bestemte Tid, under Udkastelses Tvang efter Loven. Av en eller annen grunn har nok pålegget om fråflytting blitt trukket tilbake, for Jens Henriksen ble boende på plassen så lenge han levde. I 1829 var om lag 20 mål inn gjerdet, derav halvparten til åker. Jens Henriksen (1753-1840) og J) Anne Johnsdatter (1758-1818), 2) Marit Mikkelsdatter (1769-1837) Jens Henriksen var oppgitt født i 1753. Kona Anne Johnsdatter er oppgitt født i 1758, og de ble gift i 1788 på Øver-Gjermstad. De finnes ikke blant døpte i Verdal, så de var muligvis av innflytterfamilier. Jens og Anne var husmannsfolk under Ner-Fåra en del år før de kom til Oppemsvald. Vi finner dem ikke folketellinga for 1801, men det kan skyldes en mangel i tellinga. I 1802 bodde de på en plass under Nord-Steine, og slo seg så ned som rydningsfolk i Vester-Åsan like etterpå. Anne døde i 1818. Ved skiftet etter henne er det opplyst at det var ei lita, gam mel stue samt et fehus på gården. Det må vel bety at Jens hadde fått tak i et gammel hus da han slo seg ned i Åsan. Aktiva ellers må ellers kalles beskjedne - i protokol len er oppført 1 gryte, 1 øks, 1 grev, 1 kråskap, 1 skuvbord og 2 skinnfeller, og tak sten på det hele var 6 spesidaler. Allerede året etter at Anne var død ble Jens gift med enke Mant Mikkelsdatter, f. 1769. Marit hadde tidligere vært gift med Enk Amundsen, som var husmann på Sneppen under Inndal øvre i 1801, og seinere i Varslåtten, der han døde i 1806. Deres datter Karen ble gift med John Olsen Bnngsås, som kjøpte Vester-Åsan i 1833 (se nedenfor). Mant og Jens døde som kårfolk i Vester-Åsan i 1837 og 1840. Barn: Bl . Johannes, f. 1788 på Øver-Gjermstad. D. 1 måned gammel. 82. Johannes, f. 1789 på Ner-Fåravald. G. 1830 med Ingeborg Eriksdatter Garnes, f. 1797 i Trondheim. Ingeborg hadde en sønn, Erikjohnsen, f. 1821 på Levring, med seg inn i ekteskapet. Johannes Jensen fikk bygsel på Gravdalslia ved Øster-Asan i 1 833, og han døde der i 1 839. Ingeborg var iegdslem i Garnes i 1 865, på Stornesset i 1 875, og HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 103 H&FIS-B ---- hun døde som legdslem i Sør-Steine i 1 876. Mer om dem og familien ellers fin nes under Øster-Asan. 85. Beret, f. 1798 på Oppemsvald. Som ugift fikk hun to barn med ungkar Tomas Jakobsen, f. 1799 på Mule i Frol, og som var tjener på Steine, Inndal og Skavhaugg: Cl 0 . Birgitte, f. 1824 på Inndal østre. I 1842 har hun fått flytteattest fra AAidt- Grundan til Overhalla, men i 1 865 bor hun på Uthaug i Ørland kommune, gift med sjømann Knut Martin Nannestad, f. 1 845. I 1 875 har de flyttet til Trondheim, og mannen er gårdeier på Øya. Det ser ikke ut til at de hadde barn. Birgitte er død før 1900, for mannen bor da med ny kone i Nedre Møllenberggate. C 2°. Karen, f. 1 830 i Vester-Åsan. I 1 865 fikk hun flytteattest fra Dyrhaugen til Levanger, men før det hadde hun fått to døtre: I 1 860 fikk hun Beret Anna med gift mann Kristoffer Pedersen fra Stod, og i 1 862 fikk hun Olina med Sefanias Larsen Gustadvald (d. 2 mnd. gammel). I 1 865 bodde Karen på Hojemssveet i Frol, gift samme år med Iver Andreassen, f. 1 843 i Levanger, og hadde dattera Beret Anna hos seg. I mellomjula året før (1 864) fikk de sønnen Iver Andreas, men barnet døde 1 7 dager gammelt. Karen døde på Hojemssveet 1. juledag 1873. Dattera Beret Anna var tje nestepike på Geitsete i Frol i 1 875. 3 I 1 839 ble Beret gift med Ole Olsen Bringsås, f. 1 802 på Bringsåsvollen i Vera. Foreldra til Ole var Ole Johansen Bringås og kone Anne Tronsdatter. Ole Johansen var født på Bringsåsen i Norra Finnskoga i Varmland i 1772. Kona Anne Tronsdatter ble født ca. 1 769, og var fra Moldberget, Asnes i Hedmark. Paret kom fil Verdal på 1 790-tallet og ryddet Bringsåsvollen på Veresfjellet. Beret og Ole fikk en sønn sammen: Cl . Ole (Ola), f. 1 839 på Nessvald. G. 1 865 med søskenbarnet Karen Anna Johnsdatter Aasan, f. 1 839 i Vester-Åsan, datter av John Olsen Bringsås og Karen Eriksdafter. Ole var bruker på Dyrhaugen inntil han og Karen Anna utvandret til Amerika i 1 870. Se mer om dem under neste bruker i Vester Åsan. 1 843 fikk de bygsel på Dyrhaugen i Ramsåsen av enke Gunhild Eliasdatter Lerfald. Ole døde på Dyrhaugen i 1 859. Beret dreiv plassen sammen med søn- nen Ole i 1865, og døde som fattiglem på Dyrhaugen i 1873. I kirkeboka står det at Beret ble åtti år gammel, men det var nok fem år for mye. Svogeren Peder Olsen Bringsås hadde flyttet inn på Dyrhaugen i 1 869. 86. Jens, f. 1 802 på Nordsteinsvald. G. 1 829 med Kjersti Olsdatter, f. 1 805 på Ner- Fåravald, datter av Ole Olsen og Stina Håkansdatter. Jens døde som husmann på Nessøran i 1 864, mens Kjersti døde hos dattera Kristiane på Lyngsmoen i 1 890. Barn: NNDALS ALLMENNING
---- 104 H&FIS-B ---- Cl 0 . Olaus Andersen, f. 1827 på Inndal østre. Kjerstis sønn med Anders Rasmussen Sende. Olaus flyttet til Trondheim i 1 847, og kalte seg Lyng. Se mer under Rotmoen. C2 1 . Andreas, f. 1830 i Åsan. G. 1857 med Anne Jensdatter, f. 1836 på Fåravald, d. 1924, datter av Jens Mortinussen og Gunhild Andersdatter. Det er fortalt at Andreas var gjeter på Fæbyvollen i Inndalsallmenningen som gut tunge, og en morgen oppdaget seterfolket en bjørn som gikk på andre siden av Tverråa og reiv opp stubber. Som gift ble Andreas husmann i Haukåa under Ner-Haliem og hadde plikt arbeid hos Monrad på Ekle. Han døde på Kalset i Sparbu i 1911. Kalsetslekta i Verdal stammer fra ham. C3\ Kristiane, f. 1 832 i Åsan. G. 1 859 med Martinus Olsen Lyngsmo/Prestmo, f. 1 838 på Sundbyvald. De var husmannsfolk på Lyngsøran fram til 1 882, da kjøpte Martinus og sønnen Iver Anneus plassen Lyngsmoen. Kristianne døde i 1909 og Martinus i 1912. Om etterslekta deres, se Lyngsmoen i Stiklestad-bindet. John Olsen Bringsås (1800 -1881) og Karen Eriksdatter (1800 -1876) John Olsen var født i Kulslia i 1800 og var sønn av Ole Johansen Bnngsåsen og kone Anne Tronsdatter Væren (omtalt foran). John ble gift i 1822 med stedattera til Jens Henriksen, Karen Eriksdatter Inndalsvald. Karen var født i 1800 på Sneppen og var altså datter til Jens Henriksen andre kone Mant Mikkelsdatter (se foran). John kjøpte Allmennmgsåsan for 200 spesidaler og fikk kongelig skjøte 24. desember 1833, tinglest 8. februar 1837. Men han fikk ikke bruksrett i allmenmgen. Før de kom til Åsan, hadde John og Karen også vært mderster på Julnesset og bru kere på Sisselvollen i Vera. I 1835 var besetningen 2 storfe, 5 sauer og 5 geiter, og utsæden ei kvart tønne bygg, ei halv tønne havre og ei halv tønne potet. I 1865 hadde John skaffet seg hest, og hadde 5 storfe, 10 sauer og 11 geiter, og utsæden var ei halv tønne bygg, 2 tøn ner havre og 3 tønner potet. Det tyder på at han hadde dyrket opp en god del jord. Da var det også blitt en husmannsplass - Kristianstykket - under gården (se under denne). John og Karen fikk ni barn: Bl . Anne, f. 1 822 i Brekken i Ulvilla. Anne var gift hele tre ganger. I 1 849 med Sivert Rafaelsen Bjerring, f. 1821 på Sende nedre vald, i 1860 med enkemann, malerf?) Johan Mikkelsen, f. 1 829 i Elverum (d. 1 865), og i 1 870 med Iver Laurits Hansen Gren, f. 1 828 i Trondheim. Anne døde som strandsitterkone på Maritvollvald i 1 877. Vi kan ikke se at hun etterlot seg noen barn, derimot fikk hennes tredje mann en sønn med ei anna kvinne mens han var gift med Anne. Sønnen var Iver Andreas Iversen, f. 1 875, og HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B
---- 105 H&FIS-B ---- barnemord var Anne Margrete (Grete) Johannesdatter Tellevsen, f. 1 846 i Levanger landsogn og datter av urmaker Johannes Tellevsen. Både barnemora og barnet losjerte hos Anne og mannen i 1875. Iver Andreas, som siden kom til Nordset i Leksdalen, var for øvrig moras femte barn som ugift, og hun fikk det sjet te i 1 879, og også da var Iver Laurits Hansen, som nå var blitt enkemann, bar nefar. Ved den siste fødselen er følgende innført i kirkeboka: "Hun for 6' e Gong. De 3 første med en Enkemand, et med en gammel skomaker, de 2 siste med omvankende Enkemand". Anne Margrete Tellefsen døde i 1 880. 82. Marta, f. 1 824 på Julnesset. G. 1 849 med Elias Olsen Follovald, f. 1818, sønn av husmann Oie Eriksen og kone Karen Anfinnsdatter. De var inderster/hus mannsfolk i Vester-Åsan før de utvandret til Amerika i 1 864 sammen med fem barn (de fikk seks barn i Norge, men ett døde tre uker etter fødselen). Se mer om fami lien under husmenn. 83. 84. 85. Ole, f. 1826 i Vera, d. 1827. Elen, f. 1828 i Vera, d. 1833. Oliva, f. 1 830 i Nordvera. Hun var heime hos foreldra i 1 875, men utvandret til Amerika i 1885. I 1910 bodde hun hos søstra Karen Dyrhaug (registrert som Olivia Orsa), og hun er gravlagt på Union Cemetery, Atwater, Minnesota, sam men med Karen (se B 8 nedenfor). Elen, f. 1 833 i Nordvera. G. 1 855 med Erik Andersen Vestgrundvald, f. 1 829 i Storstad, sønn av Anders Eriksen. De var inderster i Vester-Åsan de første åra, så husmannsfolk i Buran først på 1 860-tallet, før de igjen kom tilbake til Asan. I 1 865 var Erik inderst/dagarbeider der, og de hadde 2 kyr, 4 sauer og 5 geiter. I 1 870 utvandret han til Quebec, og Elen fulgte etter i 1 871 med barna Karen Lovise og Ingeborg Anna. De seilte fra Trondheim med seilskipet "Franklin" 10. mai og kom ikke ti! Quebec før 2. juli, altså etter nærmere to måneder i sjøen. De hadde også ei datter, Juliana, f. 1 862 i Buran, som døde i 1 863, og en sønn, John Martin, f. 1 864, som døde i 1 866. Erik hadde også en sønn utenfor ekteskap: Sefanias, f. 1 852 på Hellan østre vald. Mora var Beret Marta Bardosdatter Hellanvald. Sefanias døde som dreng i Aust-Hellan i 1 876. Også Elen og Erik slo seg ned i Minnesota. 86. B 7 Gjertrud, f. 1 836 i Vester-Åsan. G. 1 854 med Kristian Olsen Allmenning, f. 1 828 på Midtgrundvald av foreldre, enkemann Ole Johnsen Bringsås og Agnes Ellevsdatter Midtgrundvald. Kristian var således halvbroren til Gjertruds far. Gjertrud ble utmeldt av statskirka i 1883 og ble baptist. Kristian Olsen var hus mann og seinere gårdeier i Vester-Åsan (se nedenfor). Karen Anna, f. 1839 i Vester-Åsan. G. 1865 med søskenbarnet Ole Olsen Dyrhaugen, f. 1839 på Nessvald, sønn av Ole Olsen Bringsås, Dyrhaugen, og Beret Jensdatter Aasan (se ovenfor). Ole Olsen var bruker av Dyrhaugen i 1 865, og både han og Karen Anne utvandret i 1870. I 1880 var de farmere i Gennessee, Kandiyohi County i Minnesota. I 1910 har de flyttet til Acton Township i Meeker County og er farmere der, og det er Karen Anna som er opp ført som hovedperson. Ole døde i Otter Tail i 191 2. De hadde visstnok ingen etter kommere. B 8 ,NNDALS ALLMENNING
---- 106 H&FIS-B ---- Guruanna, f. 1841 i Vester-Åsan. G. 1863 med Paul Olsen, f. 1824 i Lom i Gudbrandsdalen. Han var skredder på Verdalsøra og gikk under navnet "Pål Skredder". Paul Olsen er mest kjent for at han var med i det berømte "Levangeropprøret" i 1 851, og ble for dette dømt til 6 år og 1 måneds straffar beid. Han sonet på Akershus festning, men ble sluppet fri etter fire år. Etter at han hadde sonet straffa, kom Paul tilbake til Verdalen og tok opp skred deryrket på nytt. Han og Guruanna ble som før nevnt gift i 1 863. I tillegg til skred deryrket hans hadde familien noen få mål jord å livberge seg på på Borgenvald på Verdalsøra. B 9 Paul og Guruanna fikk i alt 10 barn, men fem av dem døde som små. På 1 870-tallet var Norge på veg ned i en lang lavkonjunktur, og det ble vanske lig å livberge en stor familie, og Amerikadrømmen vokste også hos Paul Olsen. Mens han satt på Akershus, skreiv Paul ei vise på 75 vers om livet sitt. Trolig for å skaffe penger ti! å realisere Amerikadrømmen ga han ut livshistoria si som skil lingsvise på eget forlag i 1 877. I april 1880 utvandret Paul over Trondheim til Atwater, Minnesota, sammen med sønnen Johan Oluf, svigerdottera Lovisa Guruanna Lorentsdatter og to barnebarn. I første omgang bodde de hos Karen og Ole Dyrhaug (folketell. 1 880). I Amerika tok Paul etternavnet Wig, som han brukte resten av livet med forskjellige varianter i skrivemåten. Her startet han sin egen skredderforretning og sparte opp penger slik at han kunne reise heim til Norge og hente resten av familien i 1 882. De slo seg nå til i Minneapolis, der Paul hadde skredderforretning. Guruanna døde av kreft i 1 890 og Paul fikk lungebetennelse og døde i 1 893. På dødsattesten står den siste varianten av navna han brukte: Paul O. Wiikv I tillegg til den store barneflokken i ekteskapet, ble Paul Olsen også far til tre barn mens han ennå var ungkar: Cl°. Anna Pauline, f. 1849 på Verdalsøra. Mora var Jonetta Bardosdatter Bergsvald, f. 1819. Mora ble gift med Johannes Sivertsen Lyngsvald i 1 859, og Anna Pauline ble med da de utvandret til Amerika i 1 864. C 2°. Johan Oluf, f. 1 853 Lyngås vestre. Mora var Anne Gundersdatter Lyngås, f. 1 830. Johan Oluf vokste opp hos faren og stemora på Borgenvald og dreiv som skredder i lag med faren. Han ble gift i 1876 med Lovisa Guruanna Lorentsdatter Bjartnes, f. 1 857 i Fosnes. De fikk to barn før de utvandret til Atwater, Minnesota i 1880. I 1887 flyttet familien vestover til Moscow i Latah county, Idaho. Johan Oluf Paulson døde av et hjerteattakk allerede i 1889. 03°. Andreas Marius, f. 1861 på Verdalsøra. Mora var Edel Marie Olsdatter Kristoffersen, f. 1828. Han kalte seg Andreas Marius Olsen, og losjerte i 1891 i Ellevsengården på Øra sammen med mora, som døde i 1893. I 1 900 losjerte han hos enke Hanna Barstad på en plass under Mikvoll ves- tre, og døde ugift i 1917.
---- 107 H&FIS-B ---- Tjenestefolk: I 1875 bodde ugifte Birgitta Olsdatter, f. 1840 i Trondheim, i Vester-Åsan sammen med to døtre. Birgittas opphav er ukjent. Hun døde som fattiglem på Bjørnmelen i 1911, og etterlot seg gjennom de to barna sine ei stor etterslekt i Verdal: Bl : . Karen Oline Kristiansdatter, f. 1 870 på Oppemsvald. Faren var enkemann Kristian Dahl fra Overeggen i Skogn. Han var smed og født 1 81 2 i Lade sogn, Strinda. Oline ble oppfostret hos Beret og Erik Steine i Sør-Steine fra hun var seks år gam me!. 19 år gammel ble hun gift med tjenestedrengen i Sør-Steine, John Olsen, f. 1 866 på Innhaugen, sønn av husmann Ole Ulriksen og Anne Johansdatter i Kristiansveet under Mønnes. De overtok som husmannsfolk i Kristiansveet etter Ole Ulriksen, og kjøpte plassen i 1900. Heimen fikk navnet Haugdal og de tok Haugdahl som etternavn. Jorda på plassen var bare på 10 mål, så for å skaffe nok for til de to kyrne samt noen småfe, måtte Oline kangle rognlauv oppe i Steinsberget. Hun har fortalt at hun en haust sopte sammen 50 sekker med nedfallslauv som hun kokte og ga kyrne som kraftfor. Oline Haugdahl var flink til å bake flatbrød og reiste omkring på gårdene og bakte for folk. På jubileumsutstillinga på Levanger i 1 936 fikk hun diplom og bron semedalje for flatbrødet sitt. John Haugdahl arbeidet utenfor heimen med gards- og skogsarbeid, grøfting, veg arbeid og handsaging. Han var spesialist i å spikke takspon. De fikk i alt tolv barn, men fire var dødfødte, og ett døde like etter fødselen. John Haugdahl døde i 1 948 og Karen i 1 959. B 2°. Marta Hågensdatter, f. 1875 i Allmenningsåsan, d. 1957. Faren var ungkar Hagen Olsen Sørmo fra Rendalen. I 1 891 var Marta tjener hos John Eriksen i Rø vestre. Hun ble gift i 1 896 med Sefanias Pedersen Storstadvald, f. 1 866 i Gren, d. 1952. De var husmannsfolk og seinere småbrukere på Bjørnmelen nordre og fikk åtte barn. I 1876 solgte John Olsen Bringsås Vester-Åsan med husmannsplassen Kristianstykket til halvbroren Kristian Olsen for kjøpesummen 500 spesidaler pluss kår. Kona Karen var død samme år, og John døde som kårmann i Åsan i 1881. Kristian Olsen Aasan (1828-) og Gjertrud Johnsdatter (1836-1909) Kristian Olsen var født i 1828 på Midtgrundvald av ugifte foreldre, enkemann Ole Johnsen Bringsås og Agnes Ellevsdatter Midtgrundvald. Mora ble i 1838 gift med enkemann Peter Henriksen Storstad, f. 1782 i Stod. De ble kårfolk på Storstad østre i 1845. Hun ble enke i 1856 og flyttet til sønnen i Vester-Åsan, og døde der i 1869. Kristian var således halvbror av den forrige eieren John Olsen Bringsås, og han var også onkel til sin egen kone, som han giftet seg med i 1854. Han var husmann i Kristianstykket til han overtok gården med husmannsplass i 1876. Det var kanskje også Kristian som flyttet husene til området de står på i dag. NNDALS ALLMENNING
---- 108 H&FIS-B ---- Kristian hadde ett barn for han ble gift og elleve i ekteskapet med Gjertrud. Seks av barna i ekteskapet dode i ung alder, fire av dem som spedbarn. Bk. Karen, f. 1 853 i Molden, d. 1 924. Mora var Anne Paulsdatter Molden, f. 1818 i Skogn. Karen var fosterbarn i Kulsli øvre i 1 865 og tjente hos Sakarias Andersen på Maritvoll i 1 875. I 1 879 ble hun gift med skomaker Hans Jakob Ellewsen, f. 1858 i Steinkjer, d. 1936. Han var sønn av ungkar Bernt Ellevsen fra Verdal og pike Jocumina Pedersdatter fra Steinkjer. De bodde på Lillegård i Sørgata på Verdalsøra, der mannen også hadde skomakerverkstedet. Gården brann ned under storbrannen på Øra i januar 1922. Karen og fHans Jakob Ellewsen hadde fem barn. Vi nevner at den yngste i barne flokken, Konrad Matteus, f. 1894, d. 1992, begynte i bakerlære på Verdal Samvirkelag som 1 6-åring og arbeidet som baker der til han gikk av med pensjon. Han ble gift med Leikny Oddbjørg Olsdatter Follo, f. 1902. De bodde også på Lillegård (Ellewsen-gården) på Verdalsøra og fikk sønnen Bjarne i 1923. Bjarne ble gift i 1948 med Nelly Olme Hansen, f. 1922, d. 2000. Bjarne døde på Ørmelen Bo- og Helsetun i 2007. 82. Oleanna, f. 1855 i Vester-Åsan. D. 1856. 83. John, f. 1857 i Vester-Åsan. John dro til Amerika i 1892. Han reiste med Allanlinjen med billett betalt fra Amerika og med adresse Arwater, MN. Men han ble ikke lenge i Amerika i første omgang. I 1 894 var han tilbake og ble gift med Julianna (Juliane) Olsdatter Inndalsvald, f. 1 872 på Sneppen, datter av Ole Olsen Sneppen og kone Elen Olsdatter. Ved giftermålet var John kanalarbeider, trolig i arbeid med utbedringer etter Verdalsraset. I 1900 bodde familien i Vester-Åsan (trolig i Kristianstykket), og John var registrert som jordbruksarbeider/inderst med leiet jord. Men familien hadde nok bestemt seg for å dra til Amerika, og 20.3.1 901 reiste John fra Trondheim om bord i Salmo med billett han seiv hadde betalt, med Americanlinjen til Minneapolis, Minnesota. Juliane og barna fulgte etter 21.5.1902 fra Trondheim med Salmo og billetter betalt fra Amerika. Reisemålet var Atwater, Minnesota. John og Juliane fikk fire barn - tre mens de bodde i Åsan og ett i Amerika. 11910 og 1 920 var John former i Helga Township, Hubbard County, Minnesota. Sønnen Conrad var jordbruksarbeider i 1920. Etter at John døde i 1927 fortsotte Juliane sammen med Conrad å drive gården i følge folketellinga for 1930. Dattera Olga bodde også på gården. Både hun og Conrad var ennå ugifte, men Olga ble sei nere gift Tveten. Dattera Jenny ble gift Tangborn, og dattera Emma ble gift med Rudolf Moe, født ca. 1 892. Emma og mannen med familie bodde på gården til John og Juliane i 1920. Svigersønnen var sagbruksarbeider. John døde i 1927 og Juliane i 1962, begge i Beltrami County. De er ført i regis teret under navna John Oase og Julie Anna Oase. :
---- 109 H&FIS-B ---- Kristian og Gjertrud Aasan sammen med tre av døtrene. Bak stårjohanna Cecilie og Karen. Mellom foreldra står Anna Marie. Fotoeteies av MargifAustli.
---- 110 H&FIS-B ---- 87. Johan Severin, f. 1865 i Vester-Åsan. Ole og Johan Severin døde med en dags mellomrom i november 1 866, begge av halsesyke står det anført i kirkeboka. 88. Olianna Kirstine, f. 1 867 i Vester-Åsan. D. 1 882 av meslinger og lungebeten neise. 89. Karen Gustava, f. 1870 i Vester-Åsan, d. 1949. Borgerlig gift i 1910 med Iver Anton Larsen, f. 1 880 i Mønnes, d. 1 963. Karen og Anton ble de neste eiere av gården. 810. Johanna Cecilie, f. 1873 i Vester-Åsan. Gift ca. 1896 med tømmermann Ole Martin Sivertsen Rømo, f. 1868 på Eklovald. De var inderster i Vester-Åsan fram til 1 903, da Ole utvandret til Boston. Johanna Cecilie reiste etter i 1 904 til White Earth, Nord-Dakota, sammen med de fire barna Olaf, Sigvard, Matilde og Gina Kristina. De brukte Åsan som etternavn. Ett-årige Gina Kristina døde under over farten, men de fikk fire nye barn i USA. I 1 920 hadde de farm i Colville Township, Burke County i Nord-Dakota, og var naboer med Breding- og Enget-familiene. Yngstemann, Eddie Sivertsen besøkte slekta i Verdal i 1991 . Bil. Otilie Emilie, f. 1 876 i Vester-Åsan. Utvandret til Atwater, Minnesota i 1 902. Gift med en Nordmark fra Vestlandet. Sønnen Villard Nordmark besøkte Verdal i juni 1995. Bl 2. Anna Marie, f. 1879 i Vester-Åsan. Hun var ugift og bodde i Asan (Maria Aasan). Hun fikk kreft og døde på Innherreds sykehus i 1934. Gjertrud døde i 1909, og samme år overdrog Kristian Olsen gården til svigersønnen Iver Anton Larsen for 3000 kroner pluss kår til dattera Anna Mane Aasan av årlig verdi 200 kroner. Skjøtet er datert 19. juli 1909. Vi har ikke funnet noe om når Kristian døde. Det har m. a. sin årsak i at vi ikke har hatt tilgang til baptistmenighetens registre. Iver Anton Larsen Aasan (1880 -1963) og Karen Gustava Kristiansdatter (1870-1949) Iver Anton Larsen var født i 1880 i Mønnes av ugifte Ingeborg Anna Andersdatter Mønnes og innsatt far svensk gruvearbeider Lars Anderson Klokken. Mora ble gift i 1883 med enkemann og husmann Olaus Henriksen Steinsvald, som var født i 1819 på Hojem i Skogn. (Olaus Henriksen var tidligere (1844) gift med Beret Olsdatter Hagavald. I 1865 og 1875 bodde de på Levnngsmoen, og da Beret døde i 1882, var de husmannfolk i Litj-Molden. Der bodde Olaus, Ingeborg og Anton også i 1891.) Anton vaks opp hos mora og stefaren i Litj-Molden. I 1900 var han gårdskar hos Arnt Holmen i Nordholmen, i 1908/09 kom han til Vester-Åsan som dreng, og i 1910 ble han gift med dattera på gården, Karen Gustava Kristiansdatter, og overtok noen lunde samtidig som eier av gården. I lokalavisa ble det i 1924 tillyst tvangsauksjon på Vester-Åsan etter krav fra for sorgsvesenet for skyldig underholdningsbidrag. I følge realpanteregistret var auk sjonsgrunnlaget utpantingsforretmng hos Anton 19.7.1923 for skyldig underhold ningbidrag til Verdal fattigstyre for Ingeborg Anna Antonsdatter Aasan for årene 1920- 1922 med til sammen 309 kroner. Det ser ikke ut til at auksjonen ble eksekvert da, HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 111 H&FIS-B ---- men i 1928 måtte Anton gå fra gården etter at den ble solgt på panteauksjon til Gustav Hybertsen, som var gift med Karens datter Charlotte. Tvangsgrunnlaget var skyldig skatt til kommunen for årene 1922-25. Anton og Karen ble formelt skilt i 1929. Skifteauksjon i skilsmisseboet ble holdt i Vester-Åsan 22.oktober 1929, og besetning, redskaper, innbo og losore gikk under hammeren. Etter at Anton måtte flytte fra Åsan, bodde han mye på Korsveggjerdet (han var søs kenbarn med Anneus Korsveggjerdet). Karen fortsatte å bo i Åsan til hun døde i 1949. Anton Aasan var kjent for å ha et vanskelig og stnbart gemytt, noe som han ofte lot gå ut over resten av familien. Han var også ofte på kant med loven. Under straffefor følgning for heimebrenning kom det for dagen at han hadde gjort seg skyldig i sede lighetsforbrytelse, og i september 1927 ble han i lagmannsretten, i en sak som ifølge avisreferatet rallet opp et ulykksalig familieliv, dømt til 3 års fengsel og 10 års tap av statsborgerlige rettigheter. 6 Han sonet straffa da gården ble tatt fra ham i 1928. Etter at Anton ble løslatt, var det et meget anspent forhold mellom ham og den nye gårdeieren. Det alvorligste skjedde i januar 1939, da Anton ble arrestert på nytt og sik tet for å ha plassert sprengstoff i en vedkubbe, noe som resulterte i at kjøkkenkomfy ren i Åsan ble sprengt i filler. Ikke langt fra komfyren sto ei vogge, og i vogga lå den yngste dattera i huset - åtte måneder gammel. Glør og aske falt ned i vogga, og klær ne ble antent. Heldigvis var bestemora - Karen Aasan - til stede og forhindret en kata strofe. Anton ble satt under ny tiltale både for dette og andre forhold. I lagmannsrettssa ken mot ham i oktober samme år, konkluderte de medisinsk sakkyndige med at han led av vang svekkede sjelsevner, med fare for gjentagelse av straffbare handlmger. Han ble mudlertid frikjent for eksplosjonen i komfyren av mangel på bevis, men domt til 24 dagers fengsel for andre forhold, og påtalemyndigheten ble samtidig gitt bemyndi gelse til å anvende sikringmidler mot ham i inntil seks år. 7 I sine siste leveår bodde Anton Aasan i Leksvik. Han døde i 1963 og er begravd på Vuku kirkegård. Anton og Karen hadde ingen barn i lag, men Karen hadde ei datter og Anton en sønn og trolig også ei datter: Bi °. Charlotte Odinsdatter, f. 1901 i Åsan. Karens datter med John Odin Olsen Vikvang. G. 1928 med Gustav Hybertsen, f. 1893 i Kall. Neste eier. B 2°. Olaf Antonsen , f. 1 902 i Holmen. Antons sønn med Karen Anna Olsdatter Holmen, f. 1865 på Rotmoen. Hun var datter av husmann Ole Johnsen på Rotmoen. Olaf Antonsen bodde i Burstua i Ulvilla sammen med mora og stefaren Olaus Innhaug. Han gikk under navnet "Buren"/"Bursen". Han ble erklært sinnssyk og kom til Reitgjerdet sykehus i Trondheim, der han døde i 1955. Han etterlot seg ei datter, Arnolda Haugan, f. 1926, mora hennes var Alma Johnsdatter Haugan. Arnolda ble gift i 1 949 med Kåre Røstad fra Vinne, f. 1 908, d. 1 987. De ble skilt, og Arnolda bie gift på nytt med Anders Heggdal fra Inderøy. B 3°. Ingeborg Anna Antonsdatter. Vi har ikke funnet verken fødselsdata eller andre opp- lysninger om henne. Oppføringen bygger på det som er anført i realpanteregistret. INNDArS ALLMENNING
---- 112 H&FIS-B ---- Gustav Hybertsen (1893-1955) og Charlotte Odinsdatter (1901-1983) Gustav Hybertsen var født i 1893 i Kall og var sønn av Hybert Andreassen og kone Ingeborg Anna Olausdatter Mønnesvald (Korsveggjerdet). Faren, Hybert Andreassen, var født i 1857 på Bustadhaug i Stadsbygd, og han ble gift i 1887 med Ingeborg Anna, f. 1860 og datter av Olaus Andersen Korsveggjerdet og kone Malena Andersdatter. Hybert og Ingeborg Anna bodde på Korsveggjerdet til de flyttet til Sverige i 1889 og bosatte seg i Gråsjon i Kall, der Gustav ble født i 1893. Gustav kom til bygda som skogsarbeider under første verdenskrig og slo seg til ro her. I 1915 ble han gift med Inga Elisabet Olsdatter Eide, f. 1890 på Lundskmgjerdet, datter av gårdbruker Ole Nilsen og kone Anna Elisabet Nilsdatter. De fikk sønnen Ola i 1915. Ola Eide, som han kalte seg, døde i 1966 etter ei arbeidsulykke i grusta ket ved Volen. Gustav ble enkemann da kona døde i spanskesyka i 1918, og i 1920 fikk han søn nen Ole med enke Johanna Johansdatter Stuskinsvald, som var enke etter Ole Johnsen Austli. Ole, som tok Austli som slektsnavn, var ugift skogsarbeider og bodde på Solheim under Stuskin. Han døde i 1984. I 1928 ble Gustav gift for andre gang, nå med Charlotte Odinsdatter Aasan. Samme året fikk de auksjonsskjøte på gården for kjøpesummen 4000 kroner. Skjøtet er uststedt i Charlottes navn, det var kanskje fordi Gustav var født i Kall og således var svensk statsborger. Det bør kanskje også nevnes at i mai 1943, av ukjent grunn, ble halve gården i Vester-Åsan beslaglagt av tyskerne i henhold til ordre fra Der befehlshaber der Sicherheitspolizei und des SD. Hvor lenge beslaget sto ved lag, er ikke kjent, men det falt vel automatisk bort ved frigjøringa i 1945 skulle vi tro. Gustav døde i 1955, og Vester-Åsan ble da overtatt av sønnen John Hybertsen. Charlotte kjøpte siden "baptisttomta" mellom Garnes vestre og Garnesmoen og såtte opp ei stue som hun bodde i resten av livet. Det må nevnes at hun var et trofast med lem i baptistforenmgen i Inndalen, og hun holdt søndagsskole for barn til hun var langt opp i åra. Charlotte døde i 1983, og huset ble etter hennes død overtatt av sønnen Kristian. Barn: Charlotte hadde en sønn som ugift: B 1 °. Kolbjørn Aasan, f. 1919. Ifølge det som kom fram i lagmannsrettssaken mot Anton Aasan i 1 927 var det nok han som var far til Kolbjørn, seiv om en annen navngitt person også var oppgitt som barnefar, Kolbjørn dro som flyktning til Sverige under 2. verdenskrig. Etter krigen reiste han til Nord-Norge og ble gift og bosatte seg på Storsteinnes i Balsfjord i Troms. Han døde i 2003. Gustav og Charlotte fikk sju barn:: 82. Kari, f. 1929. Gift i 1952 med Paul Vangstad, f. 1930. Bureisere på Hollåsfeltet i Ogndalen. 83. John, f. 1931, d. 2005. Gift i 1955 med Anne Thomassen, f. 1937, fra Fersdalen, d. 2005. Skilt. Tre barn
---- 113 H&FIS-B ---- Charlotte og Gustav Hybertsen. Fotomontasje, f, Morqit Ai B 4 B 5 B 6 Hildur, f. 1 932, d. 2000. Ugift. To barn. Bosatt i eget hus ved Garnes i Inndalen. Gunnar, f. 1933. Gift og bosatt i Vadheim (Høyanger) i Sogn og Fjordane. Margit, f. 1 936. Gift i 1 954 med Paul Austli, f. 1 921, d. 1 997. Småbrukere på Bråttåenget i Inndalen. To døtre. B 7 Agnes, f. 1938, d. 2001. Gift i 1959 med bygningssnekker Petter Odinsen Vikvang, f. 1921, d. 2000. Bosatt i Garnesmarka i Inndalen. En sønn. Kristian, f. 1940. Ugift. B 8 Husmenn og inderster: KRiSTIANSTYKKET Kristianstykket er nevnt som husmannsplass først ved folketellinga i 1865, men den har allerede da en besetning på 1 hest, 2 storfe, 4 sauer og 4 geiter, og utsæden var en kvart tønne bygg, 1 tønne havre og 2 tønner potet. Husa på plassen lå trolig oppe i sørøstre kant av innmarka på gården. INNDALS ALLMENNING
---- 114 H&FIS-B ---- Etter navnet på plassen skulle en kanskje tro at det var Kristian Olsen som var den første husmannen der, men allerede i 1850 er Elias Olsen oppført som inderst i Åsan - han var gift med dattera på gården, Marta Johnsdatter, og det kan være han som har ryddet plassen og ført opp hus der. Han benevnes som husmann i 1862. Elias Olsen (1818-) og Marta Johnsdatter (1824-) Elias Olsen var født i 1818 på Follovald, og var sønn av Ole Eriksen Follovald og kone Karen Anfmnsdatter. I 1849 ble han gift med Marta Johnsdatter Aasan, f. 1824 på Julnesset, datter av gårdbruker John Olsen Bringsås (Aasan) og Karen Eriksdatter. Hele familien utvandret til Amerika i 1864. De reiste fra Bergen 10. mai med seil skipet (barken) "Laura", som hadde 169 emigranter og et mannskap på 13 om bord. Quebec var reisemål, og dit ankom de den 28. juni etter 7 ukers strabasiøs seilas over Atlanterhavet. Det var mye storm og fare for kollisjon med isfjell. To emigrantbarn døde og ett ble født underveis. Elias ble syk under overfarten og havnet på sykehus i Quebec. 8 De bosatte seg i Minnesota, og i 1880 var de farmere i Gennessee, Kandiyohi County i Minnesota, og dattera Mathilde på 14 år og sønnen Edward på 11 år bodde heime på farmen. Disse to var født i Amerika. Barna som ble født i Vester-Åsan: 81. Karen Maria, f. 1850. Utvandret 1864. 82. Oluf, f. 1852. Utvandret 1864. 83. Karen, f. 1855, død som spedbarn. 84. Karen, f. 1 856. Utvandret 1 864. 85. Julie Cecilie, f. 1859. Utvandret 1864. 86. Ole Martin, f. 1862. Utvandret 1864, Barken "Laura", som Marta og Elias Olsen utvandret tii Amerika med i 1 864, var et seilskip av denne typen. Vi antar at Kristian Olsen og familien hans bodde i Knstianstykket etter at Elias Olsen reiste til Amerika og til han overtok gården etter broren i 1876. I 1875 hadde han 1 okse, 4 kyr, 3 kalver, 11 sauer, 11 geiter og 1 gris, og sådde Vi tønne bygg, 1 Vi tønne havre og 3 tønner potet, slik at det ble en gard av anselig størrelse da Knstianstykket ble slått sammen med Vester-Åsan. I 1875 var Karl Johan Andersen bosatt i Knstianstykket som inderst sammen med kone og tre sønner. Karl Johan Andersen (1822 -1902) og Anna Kristine (Stina) Johansdatter (1823 -1899) Karl Johan Andersen var født i 1822 i Talvik i Alta. Kona Anne Kristine Johansdatter oppgis i 1875 å være født i 1823 i Fredrikshald (Halden), men ved tellmga i 1891 er fødselsåret 1830. Vi veit ellers ingen ting om opphavet til noen av dem. Tid og sted for giftermålet er heller ikke kjent. Paret flyttet en god del mellom Norge og Sverige før de slo seg til i Verdal for godt i 1869, men de kan ikke ses registrert som innflyt tet i kirkebøkene. De flyttet en god del rundt i Verdalen også. Således var de på Haga i 1856, deretter bodde de ei tid på Momoen i Leksdal. 1 1869 får de tvillmger i HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 115 H&FIS-B ---- Slapgarden, men bare den ene sees dopt, og denne dor to måneder gammel på Kvernmoen. Men i 1875 er de i Kristianstykket. I 1885 var Karl Johan og Stina inderster på Stubbe under Lyng, men bodde på rydningsplassen Lilleenget ovre i 1891. De har kanskje også bodd ei tid i Vinne og Leksdalen (det er nevnt at de bodde i ei lita stue ved Fikse i 1890-åra), men Stina avsluttet livsløpet på Steinsvald i mellomjula 1899, i ei lita stue som var satt opp for fattigvesenets regning ved Stemsmoen, der også Olaus Henriksen og kona Ingeborg Anna Andersdatter (mor til Anton Larsen Aasan) bodde rundt 1900. "Kørg-Kal" dode også der i 1902. Karl Johan Andersen benevnes som "omreisende kobberslager og kurvmaker" da søn nen Vilhelm ble fodt i 1856, og ved sonnen Edvards dod på Kvernmoen i 1969 er følgende innført i klokkerboka: "Forddrene er omvankende Folk, der dels beder og dels re der sig ved Kurvmagerarbtid". Og det ble som "kørgmaker" at Karl Johan seinere ble mest kjent, og han gjorde seg fortjent til navnet "Kørg-Kal". Rundt omkring i dis triktet finnes det sikkert ennå mange produkt etter ham. Ved folketellmga i 1875 er Karl Johan oppført som "tusenkunstner", så det er klart at handlag og ferdigheter har vært mer enn vanlig hos mannen. 9 Karl og Stina hadde og har fremdeles mange etterkommere: Bl . Karl Johan, f. 1853 i Tuna, Medelpad, Sverige. Karl Johan Karlsen ("Litj-Kal") var tjenestegutt på Reitan i Verdal i 1875. I 1880 ble han gift med Ingeborg Anna Andersdatter Flyanvald, f. 1 855 på Vestgarden i Sul, etter at de hadde fått to barn sammen. Foreldra hennes var Anders Eriksen Breding og kone Ingeborg Andersdatter. Familien flyttet til Sverige mellom 1885 og 1888, men av ukjent grunn ble Karl Johan med kone og fire barn ført over grensen til Norge 1 7.8.1 891, og da er han beskrevet slik: 165 cm lang, blå øyne, mørkebrunt hår, rett nese, ovalt ansikt og sterkbygd. Barna: Cl . Iver, f. 1 877 i Ulvilla, død samme år, to mndr. gammel. C 2. Jens Olaf, f. 1 879 i Ulvilla. Konfirmert i 1 894 fra Stiklestad. C 3. Iver Anton, f. 1881 på Flyanvald, d. 1882 på sykehuset. C 4. Marta, f. 1885 på Hauganvald, d. 1892 i Midt-Grundan. C 5. Karl Kristian, f. 1888 i Kall? C 6. Hjalmar Albert, f. 1890 i Undersaker. Konfirmert 1904 i Vuku. 11916 gift med Pauline Margrete (Paula) Pettersdatter Bolling, f. 1893 i Bolling i på Trones Bruk og kalte seg Flyum. De hadde to barn: Klara Ingebjørg, f. 1917, d. 1 994, og Hjalmar Ludvik, f. 1918. Han flyttet til Sverige og døde der, visstnok uten etterkommere. Etter Hjalmar Albert Flyums død i 191 8 ble Paula gift med Harald Larsson, f. 1898, d. 1950, og fikk 3 barn: Hilma, Alfrida og Monradt. 82. Vilhelm, f. 1 856 på Haga. Han var tjener på Skjærset i 1 875. Da hadde han, 19 år gammel, tilsynelatende allerede et godt drag på litt eldre jenter, for dette året fikk han to arvinger med 33 og 36 år gamle kvinner, som hadde henhoidsvis INNDALS ALIMENNING
---- 116 H&FIS-B ---- 2 og 1 barn fra før. Ved folketellinga i 1 875 var han hos foreldra i Kristianstykket. Han fikk attest til Lurøy, Helgeland i 1 879 som Vilhelm Carlsen Hage. Han fikk ny attest i 1 884, nå til Kjelvik i Finnmark. Det videre levnetsløpet hans er ukjent. Etterkommere: Cl. Marius, f. 1875 på Forbregdsvald. Mora var Martina Gunbjørnsdatter Forbregdsvald, f. 1841 på Tronesvald. Mora var ugift budeie på Reitan i 1900 og kalte seg da for Martine Reitan. Marius ble konfirmert fra Leklem i 1891, der han var gjeter. I 1900 bodde han hos halvbroren Gustav Petersen på Aglenmoplass i Fosnes som ugift jordbruksarbeider og fisker. Seinere ukjent. C 2. Oline, f. 1 875 på Reitan, d. 1 957 i USA. Mor var Marta Olsdatter Reitan, seinere Bakkenget, f. 1839 i Levanger. Mor og datter losjerte ved nyttår samme år hos Lars Fordelsen på Råsveet, og mora forsørget seg og barnet med handarbeid. Oline var tjener i Sulstua i 1 896, og på selveste julekvel den dette året fikk hun sitt første barn: Marius Johnsen, f. 1896, d. 1897. Far var drengen i Sulstua, John Marius Kristoffersen Vestgård. I 1900 var Oline dagarbeiderske hos Kristian Trana på Sandnesset i Sul etter at hun hadde fått sitt andre barn, dattera Marie Johanna Johnsdatter, f. 1900 i Sulstua. Innsatt barnefar var ungkar John Olsen Aarstadvald, f. 1880, som ble gift i 1910 med Gunborg Persson fra Medstugan, og slo seg ned i Medstugan ijåmtland. Marie ble gift i 1917 med John Ellingsen Lindset, f. 1 892. De startet som bureisere på Krågsvoll i Raset på 1930-tallet. Etter at hun hadde vært tjener på Haga rundt 1 904, utvandret Oline til USA i 1908 som Oline Vilhelmsdatter Reitan, og giftet seg der samme år med enkemann, lærer Anton Nicolai Jensen, f. 1850 på Skånesvald. De fikk tre døtre i Amerika. Kristina Vilhelmina, f. 1 860-61 i Sverige. Etter hva som er fortalt, skal hun ha vært veldig vakker. I 1 875 tjente hun på Husan, men bodde i Kluken da hun i 1 880 B 3 fikk ei datter: Cl 0 . Laura Kristina, f. 1880 i Kluken. Faren var ungkar og tjener Laurits Olsen Husan, seinere eier av Hestegrei lille. Laura Kristina bodde hos faren i 1 891, men var hos besteforeldra på Lilleenget øvre i Inndalsallmenningen da hun som "ukonfirmert pige" fikk en sønn, Kari Kristian Hansen, i desember 1 896. Faren, Hans Petter Haldorsen, var sønn på en annen av rydningsplassene i allmenningen. I 1898 fikk Laura Kristina ei datter, Frida Kristine med samme mann. Frida Kristine var fosterdatter hos Martin Olsen Skavhaug på Garnesmoen i 1 900, men flyttet seinere til far sin, som bie gift i Henning og var bruker på Korsbakken. Så ble hun gift/samboer med sin slektning Konrad Gustavsen Musum, og de bodde på Nybo under Musernshøa i Leksdalen (se under 85, Cl). Frida Musum , som hun ble kjent som, var gjeter og setertaus på forskjellige setervoller på Leksdalsfjellet, m.a. på Skrovesvollen og Dalumsvollen i til sammen 17 somrer. Mer om dem i Leksdalsboka. 1885, mens hun bodde hos foreldra på Stubbe under Lyng, fikk Kristina Vilhelmina sønnen
---- 117 H&FIS-B ---- 02°. Edvard Andersen, f. 1 885 på Stubbe. Faren var ungkar og arbeider Anders Gustaf Andersson fra Lit i Sverige, f. 1 848. Edvard omkom under brann på Skavhaugg nedre i oktober 1 890. (Mer om denne hendelsen, se under Skavhaugg nedre). Kristina Vilhelmina reiste til Sverige og fikk tre barn der. Muligens ble hun gift med Erik Eriksson Brostrøm, Ann, men dette er ikke bekreftet. Otto Fredrik Karlsen, f. 1 863 i Åre. Det er trolig han som var dreng på Forbregd 84. i 1 875, som Fredrik Karlsen. Han ble konfirmert fra Sundby i 1 879, og bodde i Storvuku da han ble far til en gutt i 1887. I 1890 fikk han utflyttingsattest til Jåmtland som Otto Fredrik Karlsen Sundby. Der ble han gift med Brita Jacobsdotter, f. 1 859 i Offerdal, og slo seg ned på gården Blestersve, Østbacken, Alsen. Ved siden av gården dreiv han med skogsarbeide/tømmerhogging og grøftegraving. Men i 1900 bodde familien på Svensta i Undersaker, og Otto arbeidet på sag bruk. Han døde i 1942. Barn: Cl 0 . Anton Fredriksen (Rømo), f. 1887 på Midtgrundvald. Mora var Maria Andreasdatter, f. 1 869 i Trondheim. Anton ble bortsatt av fattigvesenet som liten, og bodde på Åsen østre i Ulvilla i 1891 og på husmannsplassen Sagen av Holmli østre i 1900. Så bodde han ei tid sammen med mor si på Tveråholman nord for Vera. Maria Andreasdatter ble nemlig gift i 1 892 med Arnt Mortinus Antonsen, som i 1 893 slo seg ned i de gamle seterhusa på Tveråholman (se Helgådals-Nytt 1979). Men etter et par år på Tveråholman kom Anton til Sofie og Gustav Hage, som dreiv forretning i Ulvilla og var bøn der i Kluken østre. Han ble konfirmert 1903 i Vuku med bopel i Kluken. 2. juledag 1909 ble Anton gift i Vuku med tjenestepike Inga Martinsdatter Bjørkenget, f. 1 886 som datter av "ungkar, senere gift" Martin Petersen Reppe og Birgitte Johannesdatter Bjørkenget. Anton Fredriksen kjøpte Rømo i Leksdalen for kr. 3.000,- i 1917. I tillegg til at han dreiv gården var han også feier i Leksdalen. De fikk seks barn. C 2. Kristina Sundby, f. 1 890 i Alsen. Gift med jordbruker Johan Lucius Johanson, Alsen. Ingen barn 03. Anna Sundby, f. 1893 i Alsen. Gift med symaskininspektør Manne Norrmann, Alsen, f. 1880. Fem barn. 04. Britta Sundby, f. 1 896 i Alsen. Gift med arbeidsleder Erik Østlund, Mørsil. 05. Emma Sundby, f. 1899 i Undersaker, død ung. B 5 Gustav, f. 1 865 i Hede socken i Dalarna. Han var vel fire år gammel da famili en kom flyttende fra Sverige til Verdal. I 1 875 bodde han sammen med foreldra i Kristianstykket, men ved konfirmasjonen i Vinne i 1 881 var han på Rindsem. Som tjenestedreng på Fikse giftet han seg i 1889 med Julie Hanna Kristine Martinsdatter, f. 1 866 i Sparbu, datter av Martin Kristiansen på Musemshøa. De bosatte seg på Musemshøa hos foreldra hennes. Gustav Karlsen Musum dreiv med jordbruksarbeid, og i 1 890, da de fikk sitt før ste barn, var han også telegrafarbeider som svigerfaren. Rundt århundreskiftet ser det ut til at ektefellene har skilt lag. Gustav finnes ikke bosatt i Verdal ved folke- iNNDArS ALLMENNING
---- 118 H&FIS-B ---- fellinga i 1900. Kanskje årsaken er å finne i at kona Julie Hanna i 1899 får ei datter med gift husmann Bernt Andersen Bergsvald. Men sidespranget hennes er tydeligvis tilgitt, for i 1905 får de sitt andre barn sammen, og siden to til. Gustav Musum hadde også lært kurvmakerkunsten av far sin - han ble etter hvert en habil kurvmaker og var lærer i dette faget på småbruksskolen på Finsås i Snåsa i flere år. I 1 908 kjøpte han Musemshøa av svigerfaren. Men i 1 91 3 solgte han gården til sønnen Martin Konrad og flyttet med resten av familien, først til Fergeberget i Vuku, og i 1925 til Melsveet i Leksdalen. Etter at han ble enkemann i 1939, flyt tet han fra Melsveet og losjerte siden på gårdene rundt omkring i bygda og arbei det for kost og losji. Kurvmakerkunsten holdt han ved like til han kom langt opp i åra. Det siste kjente bostedet hans var i tyskerbrakkene på Ørmelen før han flyttet til Verdal aldersheim og døde der i 1961 . Gustav og Julie Hanna Musum hadde fem barn - fire i lag. Mer om dem og barna deres finnes under plassen Melsveet u/Marka nordre i Leksdalsboka. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL i 800-1940 - BIND B
---- 119 H&FIS-B ---- ØSTER-ASAN (ØSTRE AAS AN) GNR. 238, BNR. 1 Flyfoto av ØsterÅsan i 1962. Vestre del av stua er revet. Pilen peker mot jordkjelleren nedenfor husa. roto Widei Øster-Åsan var opprinnelig halvparten av rydningsplassen Gravdalslia i Inndalsallmenningen. Når plassen ble ryddet, er vanskelig å fastslå helt nøyaktig, men det har trolig skjedd mellom 1815 og 1830, og det var trolig Søren Petersen og Johannes Jensen som ryddet hver sin halvdel av plassen. I 1833 fikk i hvert fall de to felles bygsel på plassene. INNDALS ALIMENNING
---- 120 H&FIS-B ---- Eiendomsgrensene ble fastsatt ved skyldsetting 11. september 1854, og det er verd å merke seg at plassen også offisielt ble kalt Gravdalslien på dette tidspunktet, jfr. følgende avskrift av skyldsettingsforretningen: Aar 1854 den Ilte Septbr blev Ret sat paa Almindingspladsen Gravdalslien i Indalens Alminding til Ajholdelse aj en Skyldsætningsjorretning over bemeldte Plads. Retten administreredes aj konst. Sorenskr. E. Richter og indstævnede Lagrettemænd. Uvorda] Raa det Offentliges Vegne mødte Fogden med sin Betjent Ronne (?), der jremlagde: Rekvisition aj 17de Januar d. A. og Mands Opnævnelse. Berammelse med påtegnet Mandsopnævnelse saal: Comp. joreviste derhos til Rettens Retledning den på Pladsen utstædte Bygselseddel. Ved den aj Retten derejter joretagne Bejaring bejandtes Pladsen at utgjøre cirka 50 Mælinger, 10 hvoraj cirka 5 Mælinger er opdyrket til Ager, resten er endnu blot opryd det til England. Pladsen er mod Syd, West og Øst omhegnet medjaste Gjærder, mod Øst støder den til Almindingspladsen østre Gravdalslien hvorjra den dog ikke er skilt med Gjærde, men hvor Grændsen gaar ejter en Einie mellom en med X mærket Træstub, en i Syd og en ligeledes med X mærket Pæl mot Nord. Paa Pladsen jødes 2 Storjæ og 10 Smaajæ og kan der avles 3 a 4 tønder Korn og indtil 12 tønder Poteter. Eagrettet ærklærede derpaa at det skyldsætter Pladsen til 1 - een - Ort 12 - tolv -Skilling. Stedet bliver herejter at benævncs Østre Aasan. Skyldskjønnet er aj Eagrettet ajgivet i henhold tilfornen ajlagt Eed. Søren Mikkelsens Enke Mali Mikkelsdatter, der under Eorretningen var tilstede, ærklærede at hun mot den joretagne Skyldsætning intet har at bemærke. Ronne begærde Eorretningen sluttet og det beskrevne meddelt. E. Richter. Ole Garnæss. E. Indahl. Anders Schafhoug (m. p . p. P). Jon Aasen. Østre Aasan ble så solgt ved kgl. skjote av 27. august 1856 til Søren Petersens sønn Mikkel Sørensen, og har vært sjøleiergård fra denne dato. I matrikkelen fra 1891 har gården fått navnet Aasan østre, men lokalt har heimen alltid gått under navnet Øster Åsan. Brukere: Søren Petersen (1785-1851) og Mali Mikkelsdatter (1780-1870) Søren Petersen var mnflytter. Han bodde på en plass under Ner-Holmen da han i 1815 ble gift med Mali Mikkelsdatter Prestegard, f. 1780 i Ner-Holmen. Hun var dat ter av Mikkel Toresen Ner-Holmen, som igjen hadde sine aner fra Inndal øvre på 1600-tallet. Søren var husmann i Oppem i 1825 iflg. skattelista. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 121 H&FIS-B ---- De fikk en sønn sammen, og i tillegg hadde Mali ei datter fra før: Bl 0 . Beret Larsdatter, f. 1 809 i Ner-Holmen. Faren var dragon Lars Ellevsen Ulvild, som i 1 8 11 ble gift med Kjersti Ellingsdatter Inda! og var husmann under Vest-Grundan. Beret ble gift i 1831 n med Jens Johannessen Garnes, f. 1801 på Nessvald av foreldre Johannes Roaldsen Nessvald og kone Kari Jensdatter. Sannsynligvis tjente Beret på Garnes ved giftermålet, for hun brukte Garnesset som etternavn. De var husmannsfolk på Nessvald, og fra 1 860 gårdbrukere i Leirfallkålen, der Jens døde i 1 872. Beret solgte Leirfallkålen til Nils Olsen Kjæran fra Skogn, og hun døde på Lysaker under By søndre i 1 885. De hadde seks barn: Cl. Johannes, f. 1832 på en av Inndalsgårdene. Han ble gift i 1858 med Gurianna Larsdatter Bergsvald, f. 1831 på Flotten. Hun var datter av Lars Pedersen Bergsvald og kone Beret Anfinnsdatter. Johannes og Gurianna var husmannsfolk under Baglan, og fra 1 885 sjøleiere av Baglan nordre i Vinne og kalte seg Baglo. Johannes døde som kårmann i 1 896, og Gurianna ødei 1905. C 2. Ole, f. 1835 på Nessvald. Han var ugift. I 1891 var han dagarbeider i Heiloa og i 1900 i Vestre Ravloa. Da han døde i 1928, kalte han seg Ole Jensen Kålen. Han hadde nok ingen etter seg, for dødsfallet var underskrevet av Roald M. Veimo. C 3. Marta, f. 1 839 på Nessvald. Hun har fått attest til Helgeland 1 872, men i 1 875 er hun husholderske hos prestenke Hanna Barbara Kjeldsberg på Altengård i Alta i Finnmark. Trolig levde hun ugift. C 4. Lasse, f. 1 842 på Nessvald. I 1 867 har han flyttet til Buksnes i Lofoten, og j 1 874 til "Frankrig". I 1 875 bor også han på Altengård i Alta sammen med søstra Marta og arbeider som skredder. Ugift og katolikk. C 5. Karen Serine, f. 1848 i Kålen, d. 1850. 06. Karen Fredrikke, f. 1853 i Leirfallkålen. Hun flyttet til Trondheim i 1876 og 82. Mikkel Sørensen, f. 1815 på Auskinvald. Han ble gift i 1845 med Maren Pedersdatter, f. 1815 i Mønnes. Neste bruker. Søren Petersen døde i Grav dalslia i 1851, og enka dreiv plassen på mannens bygsel inn til sønnen Mikkel Sørensen fikk kjøpe den av Staten i 1856. Plassen hadde da etter skyldde linga i 1854 fått navnet Aasan østre. Mali døde som kårkone i Øster-Åsan i 1870. Kiste etter Mali Mikkelsdatter Aasa INNDALS ALLMENNING
---- 122 H&FIS-B ---- Mikkel Sørensen (1815-1894) og Maren Pedersdatter (1815-1899) Mikkel Sørensen var altså sønn av forrige bruker. I 1845 ble han gift med Maren Pedersdatter Kvernmovald, f. 1815 i Mønnes. Maren var datter av Peder Ågesen og Sigrid Ellevsdatter, som var husmannsfolk på Bjørsmoen. Mikkel fikk kgl. skjote på Øster-Åsan 27. august 1856, tinglyst 6. februar 1857: Vi Oscar aj Guds Naade Konge til Norge og Sverige, de Gothers og Venders, Gjøre Vitterligt: At eftersom Mikkel Sørensen i Medhold aj Lovene om det benificerede Gods, for den Staten tilhørende Plads Aasan løstrel, nyt Mtr. No. 286, Løbe Nr. 377 i Værdalens Tinglag, Stør- og Værdals Fogderier, Nordre Trondhjems Amt, aj ny Skyld 1 Ort 12/:, har buden den Summa 60 Syd:, skriver sexti Speciedaler, og dette Bud naadigst er approberet, saa meddeles ham i henhold til Salgsconditioneme hermed lovligt Eiendomsskjøde paa bemeldte Plads Aasan løstrel: Dette Skjøde maa ikke Thinglæses jonnden enten Kjøberenjremlægger Qvitteringjor at have betalt Kjøbesummen, eller hansjor sammes udstædte Panteobligasjon jram kommer til Thinglæsing. Givet i Christiania den 27de August 1856. Under Rigets Segl (L. S.) Ejter Hans Majestæt Kongens naadigste Bejaling. Vogt. Riddervold. Bretteville. Bloch. E. Møinichen. Hagerup. Schaubo. Kjøbesummen 60 Spdlr - sexti Speciedaler, er Dags Dato indbetalt. Stør- og Værdals Fogedcontor den 13de Decbr 1856. j. M. Schive. I 1862 ble Mikkel, sammen med et par rydmngsmenn, etterforsket for ulovlig hugst i allmenningen (se under Gravdalslia). I 1865 var besetningen i Øster-Åsan 5 storfe, 12 sauer og 1 geit, og utsæden Vi tønne bygg, l h tønne havre og 3 tønner potet. Tilsvarende var det i 1875 2 okser, 3 kyr, 2 ungnaut, 10 sauer og lam, 4 geiter og kid og 1 svin, og utsæden 1 tønne bygg, Vi tønne havre og 3 tønner potet. Etter som det ikke fantes hest på gården, men to okser, må vi tro at Mikkel brukte disse som trekkdyr. Trolig brukte Mikkel også nabo plassen Gravdalslia østre mot avgift etter at denne plassen var fråflyttet. Mikkel døde som kårmann i Øster-Åsan i 1894, etter at han hadde overdratt går den til svigersonnen Nils Andersen i 1891. Maren døde på samme sted i 1899. Maren hadde en sønn før ekteskapet med Mikkel: Bl°. Peter Johannessen, f. 1837 på Sundbyvald. Faren var Johannes Ellingsen, f. 1817, som siden ble husmann på Østgårdsgrava i Ness. Peter Johannessen var husmann på Rotmoen i noen år rundt 1 870. Hele familien hans utvandret til Amerika på 1 880-tallet. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 123 H&FIS-B ---- Jordkjelleren i Øster-Åsan. Kjelleren er restaurert av nåværende eiere. Foran k|e!lerdøra står Inger Elnes, som sam men med mannen Olav Elnes var de siste beboerne på gården. Fotoet er tatt i 2007avjohan Aasan jr. Barna til Maren og Mikkel: B 2 . Søren, f. 1 847 i Åsan, d. samme år. B 3'. Marta, f. 1 849 i Åsan. Hun ble gift i 1 878 med Nils Andersen Leren fra Levanger landsogn, f. 1 849 på Vangstadvald av foreldre Anders Johnsen og kone Anne Arntsdatter. Neste brukere. Nils Andersen Aasan (1849-1928) og Marta Mikkelsdatter (1849-1934) Nils Andersen var født i 1849 på Vangstadvald av foreldre Anders Johnsen Vangstad og k. Anne Arntsdatter. Foreldra hans kom flyttende fra Enlid i Budal i 1846. I 1865 var han tjener hos John Jakobsen i Holmli vestre, og da han ble gift med Marta Mikkelsdatter Aasan i 1878 var han rådsdreng hos kaptein Bernhoft på sjefsgarden Leira ved Levanger og kake seg Nils Andersen Leren. Nils bosatte seg i Øster-Åsan og dreiv gården sammen med svigerfaren fram til han kjøpte gården for 800 kroner i 1891. Skjøtet er datert 12. august og tinglyst 13. august 1891. Nils dreiv i tillegg jorda i Gravdalslia mot avgift til staten (se festesed del under Gravdalslia). 1 april 1893 utvandret Nils til New York, mens Marta ble igjen med barna. Han gikk om bord i MS "Tasso (2)" i Trondheim 26. april med Hull i England som forste
---- 124 H&FIS-B ---- etappe. 20. mai ankom han New York etter å ha seilt med MS "Peruvian" fra Glasgow i Skottland sammen med over fem hundre andre utvandrere fra forskjellige europeiske land. Ved ankomst USA er han oppført som Nils Aasen. Han kom aldri tilbake til Norge. Ved folketellinga for Minnesota 1905 finner vi ham bosatt i Scanlon Township, Carlton County, for øvrig sammen med sønnen Anton, der han har bodd de siste frem åra. Sammen med dem bor også Odin og Annie Indahl. I 1910 finner vi ham som ugift farmer Neis Oas i Good Hope Township, Itasca County. I 1920 bor han på samme sted, men da er han blitt pensjonist (retired) og har overlatt farmen til sønnen Anton og svigerdattera Anna. Ing. døds annonse i Innherreds Folkeblad døde han på St. Marys Hospital i Duluth, St. Louis, Minnesota 23.7.1928. I : '.' L_ Året etter at Nils hadde reist, ble den gjenværende familien i Øster-Åsan rammet av en stor tra gedie. Den niårige dattera Sofie kom plutselig bort 2. mai 1894. Marta Mikkelsdatter Aasan. Marta har fortalt at Sofie skulle gå til en heim i "Rata" (sannsynligvis en av Lilleenget eller Sagmoplassene) for å låne litt sukker. Det var ikke mer enn en knapp kilometer bort til plassene, men for å komme dit måtte hun gå gjennom skogen og krysse Gråvådalen - en meget stygg og djup dal vest for Åsan. Men det var på heimtur etter at hun hadde fått utrettet ærendet at Sofie gikk seg vill og havnet oppi fjellet og ble borte. Sofie var meget glad i blomster, og mora hadde en teori om at hun hadde forlatt stien for å plukke noen tidlige vårblomster, kanskje kvitveis? Vi veit i ettertid at det var tidlig vår dette året, det meste av snøen var borte, og det var nok årsaken til at det ikke ble funnet spor etter henne i marka. Dette skjedde altså den 2. mai 1894, og det ble søkt etter jenta i flere dager i sko gen og fjellet i de nærmeste områdene, både av frivillige og av kanalarbeidere fra Bjartnes som ble utkommandert av lensmannen. Marta Aasan har fortalt at Anton,
---- 125 H&FIS-B ---- den et par år eldre broren til Sofie, gikk og lette etter søstra si hver eneste dag i lang tid. Han hadde fått nye sko på denne tida, og skoene sleit han i filler før han ga opp. Men all leiting var forgjeves. Sofie ble ikke funnet før det var gått nesten tre måneder etter at hun kom bort, og da ble liket av henne funnet av en molteplukker ved en stein på Heståsvola ved Vulusjøen i Frol den 29. juli. Ingen kunne tenke seg at niå ringen hadde kommet seg så langt som til Heståsen - en strekning på ca. to mil hei mefra. Tildragelsen ble omtalt flere ganger i "Nordre Trondhjems Amtstidende": Forsvundet og ikke gjenjundet barn. 1 begyndelsen aj mai maaned skulde et 11 aars gammelt barn fra Indalsaasan, nær ved skydsstationen Garnæs i Vuku, gaa et ærende til en nærliggende nabogaard. Siden har man kverken seet eller hørt om barnet, uagtet der i flere dage efter dets jorsvinden blev søgt efter det af en mengde mennesker Man formoder, at barnet ved hjemveien er slaget ind paa en til fj eldet f ørende sti ogformentlig der er bukket under Man har seet spor efter det, hvilket tyder paa, at barnet paa den maade ergaaet vild. Barnet var noget underlig af sig og var for et par år siden borte i tre dage, men gjen fandtes den gang siddende under et tre i en skovdal. At en ørn skulde have bortført det er lidet troligt. Derimod kan maaske ulven have passet leiligheden til at bemæg tige sig liget. (NTA 31. juli 1894) Gjenfundet barn. Den oftere og sidst i forrige nummer omtalte Ulle pige fra Aasan ved Garnæs, som forsvandt fra sit kjem den 2. mai ivaar, er isøndags gjenfundet som Ug oppe paa Hestaasvolen. Den Ulle pige kav de altsaa vandret flere mile over de uveisomme fei de. Hendes navn var Sofie Nilsdatter Aasan, hun var født 12. septbr. 1884 og var alt saa kim 9 Vi aar, da hun kom bort. Vedkommende kone fra Riarmoen, som under multebærplukning fandt liget meldte det tirsdag til lensmanden, der først reiste ind til Værdalen for at konferere med pigens mor og derpaa strøg tilfjelds, hvor liget blev gjenkjendt som den forsvundne piges. Lensmanden haabede atfaa transporter et liget til nærmeste sæter, men dertil var det for meget medtaget, hvorfor han afgav melding til vedkommende fattigfor stander som antagelig i dag lader liget nedbringes i en kasse, hvorefter det en af de første dage blir begravet sammen med bedstefaren, som i denne uge er afgaaet ved døden. (NTA 3. august 1894.) Sofie ble gravlagt sammen med morfaren Mikkel, som døde 2 dager før Sofie ble fun net. I 2005 såtte slektninger opp ei minnetavle på steinen som Sofie ble funnet ved på Heståsvola. INNDALS ALLMENNING
---- 126 H&FIS-B ---- Minnetavla over Sofie Aasan på Heståsvola Marta bodde i Øster-Åsan og dreiv både denne heimen og Gravdalslia fram til 1902, da hun fant ut at det var best å flytte ned i bygda. Hun bestemte seg for å seige farsheimen, og i den forbindelse finner vi følgende annonser i Innherreds Folkeblad: 22. februar 1902: Gaarden Aasan østre Gnr. 239, Bnr. 1, aj Skyld 0,87, med paastaaende Huse og til hørende Herligheder, blant hvilke nævnes uhindret Brugsret og Havning i Indals Ålmenning, er til salgs. Man henvender sig til Lensmand Wessel. 20. juni s. å:
---- 127 H&FIS-B ---- Auktion. Fredagen den 27de Juni d. A. kl. 12 afholdes en frivillig Auktion hos Martha Aasan i Vuku til Bortsalg aj 1 Ko, en Del Geder samt Indbo og Husgeraad aj diverse Slags. Værdalen Lensmandsbestilling den 10de Juni 1902. Det ble Edvard Olsen som kjøpte Øster-Åsan av Marta. Hun kjøpte i stedet Garnesmoen av Martin Skavhaug og flyttet dit sammen med sønnen Martin og dat tera Senne, som var de eneste av barna som ennå ikke hadde reist ut. Marta var så på Garnesmoen fram til 1910, da hun solgte den til Martin Olsen Aarstadvald (Indal) for 1200 kroner og flyttet til dattera Serme og svigersønnen Jon Odin Guddingsmo og bodde hos dem resten av livet. Hun døde på Austheim i 1934. Barn: 81. Maren Anna, f. 1880 i Asan. Hun utvandret i 1901, reiste med D/S "Tasso" fra Trondheim 10. april og seilte videre fra Liverpool 20. april med S/S "Luciana" og ankom New York 27. april 1901. Immi grasjonsprotokollen ved Ellis Island viser at billetten hen nes var betalt av Edvard Indahl (Svegjerdet), som reis- i \"A U te sammen med henne etter S/S "Luciana", som Maren Anna Aasan reiste til Amerika med åha vært på besøk i gamle- i 1901. landet, og de dro videre til Rochester, Minnesota. Maren Anna skal ha blitt gift i Amerika med Odin Olsen Indahl fra Inndal øvre (sønn av Ole Arntsen), som utvandret året etter at Maren Anna dro. Trolig er det Maren Anna som er innført som Annie Indahl ved folketel linga for Minnesota 1905 og bor i Carlton sammen med mannen, faren Nils og broren Anton. Videre levnetsløp er ikke kjent. B 2 Anton Marius, f. 1 882 i Asan. Også han utvandret til Rochester, Minnesota, det skjedde året etter at søstra hadde reist. Avreise med D/S "Tasso" fra Trondheim 16. april 1902 og videre med D/S "Philadelphia" fra Southhampton 26. april og ankomst New York 3. mai. Han reiste for øvrig sammen med Odin Indahl fra Inndal øvre, og det står at onkelen, Ole Indal i Rochester hadde betalt billetten videre fra New York til Rochester. Denne Ole Indal må være Ole Olaussen, sønn på Olausplassen, som utvandret i 1893. I 1905 bodde Anton sammen med faren, søstra Maren Anna (Annie) Indahl og Odin Indahl. Anton ble gift i Minnesota med Anna Martinson/Martinsen, f. 1 886 i Norge, og kalte seg Oas. I et "Amerikabrev" til Innherreds Folkeblad i 191 3 forteller Anton han at han da er ansatt som formann ved et sagbruk i Virginia i Minnesota og har vært det i fire år. INNDALS ALLMENNING
---- 128 H&FIS-B ---- Etter alt å dømme en bedrift av store dimensjoner, for han skriver at "sagene skriker uavlatelig for at gjøre 300 000 fot av bord og planker paa ti timer. Det er et alminnelig dagsverk for dette sagbruk". Ved folketellinga for 1920 arbeider han fortsott ved dette sagbruket, mens kona Anna tar seg av svigerfaren Nils Aasans farm i Good Hope Township, Itasca, Minnesota. De fikk seks barn (fem døtre og en sønn) i årene 1908-1923. Anton døde i Harney County, Oregon, i oktober 1963, mens Anna døde i Hennepin Co, MN, i oktober 1966. Serine, f. 1887 i Åsan, d. 1935. Serine hadde også tenkt å utvandre til Amerika, og i 1 903 var hun på vei B 5 Anton Marius Aasan (Oas) og kona Anna, f. Martinsen. til Stewartville, Minnesota, men måtte snu i England på grunn av smittsom sykdom på båten som skulle frakte utvandrerne over Atlanteren. Hun ble gift i 1909 med Jon Odin Sefaniassen Guddingsmo på Austheim i Ness. Martin, f. 1 890 i Åsan. ! 1 900 var han gjeter hos Olaus og Dordi Karlgård i Åsen Sul og gikk på skole der. Det er fortalt at AAartin, som var vanfør i ungdommen, ble helbredet ved bønn. Han bie baptist, og Martin Nilsen Aasan, som han kalte seg, praktiserte i flere år som forkynner i Verdal Baptistmenighet. Så flyttet han til Oppdal, men etter å ha vært forstander i to år for baptistmenigheten der, omkom han ved drukning i Bynaelva ved Fagerhaug 1 6. juli 1919. Han ble således bare 29 år gammei. I Innherreds Folkeblad for 14. august 1919 stod følgende nekrolog, skrevet av Petter Olaus Skjørdal: "Det var nok saa trist at faa høre, at den udmerkede unge mand, Martin Aasan, fik saa hastig reisebud fra denne verden, bare 29 aar gammei. Han druknet under bading i Bynaelven i Opdal den 16de f. m. Martin Aasan var født paa gaarden Aasan i Vuku i Værdalen, ganske nær det sted, hvor jeg bor. Jeg kjendte ham meget godt baade som barn og som ung dom. Han var en snil gut, vilde aldrig delta i noget som var rart og stygt. Han blev i sin ungdom en nesten hjælpeløs krøbling, bundet til sykeleie og krykker i flere aar. I den tid, han laa paa Indherreds sykehus, læste han en del religi øse bøker og begyndte at tænke meget over religionen og de aandelige ting.
---- 129 H&FIS-B ---- Hans inderlige ønske blev at komme i samband med Gud og bli frelst, og den rette vei til frelse og salighet mente han var den, som baptistene fulgte. Han gikk over til baptistmenigheten og begynte og virke som predikant, og det var ganske mærkelig hvor godt anlagt han var som religiøs taler; jeg hørte ham seiv flere gange og blev ganske forbauset over hans store evner og færdighed. Han var en ivrig ordets forkynder og vilde gjerne gjøre saa mange andre som mulig delagtig i de samme goder, som han seiv hadde opnaadd. Han var en tid utover noget übehjelpelig grundet sin manglende førlighed; men som aarene gikk bedredes han tilstand ogsaa i saa maade, saa han nu længe hadde gaat uten krykker. Han var nu forstander for baptistmenigheten i Opdal og var meget glad i sin gjerning. Til høsten tænkte han at gaa ind paa misjonsskolen for at gjøre sig enda mer dyktig til sin gjerning; men derav blev intet. Martin Aasans gjerning har nu endt, hans arbeidsdag var forbi; hans liv og hans virke blev braat avbrutt, og der synes for os rart, at forsynet skulde ville det saaledes med ham, da det var nu han egentlig skulde begynte sin livs gjerning; men saken var vel den, at Martin Aasan nu hadde gjort den gjerning han av forsynet var bestemt til, han var færdig med sit virke her paa jorden og fik nu gaa ut av verdens strid til herlig seier. Hans hastige bortgang er et alvorsord til os alle om at bruke vor dag vel og være rede til at gaa bort paa kort varsel. Ingen bør ønske Martin Aasan tilba ke til denne onde syndige verden, hvor vi endnu er; men vi bør alle ønske og haape, engang at komme dit, hvor vi sikkert tør tro, han nu er. Vuku i august 1919. Peter O. Skjørdal." I 1887 ble han gift med Mette Olsdatter Ottermo, f. 1859 på Ottermoplassen, dat ter av Ole Olsen og Else Jakobsdatter (Mette var tante til Anders Ottermo på Bråttåen.). De bosatte seg først på Ottermoen, der Edvard arbeidet som redskaps INNDALS ALLMENNING
---- 130 H&FIS-B ---- snekker, og han ble fort kjent som hjulmaker. Siden bodde de på Ottermoplassen og Snekkermoen før de våren 1895 flyttet til Inndalen og ble husmannsfolk på Svartåsen under Skavhaugg øvre. I 1902 fikk han auksjonsskjøte på Øster-Åsan for 1500 kro ner og flyttet dit med familien. Ved siden av gardsdrifta fortsatte han som redskaps snekker og laget bl. a. "skrinder", som var staskjøretøyet på gårdene i den tida. Edvard Aasan var likevel mest kjent som jeger og skytter. Han deltok aktivt i skyt terlaga, først i Helgådal skytterlag, og da han flyttet til Inndalen, var han med på å stif te Kvernmo Skytterlag i 1895, og var lagets første formann. I 1896 ble han tildelt Den norske skyttermedalje i gull. Kvernmo Skytterlag skiftet seinere navn til Inndal skyt terlag, og ved femtiårsjubileet i 1945 ble Edvard utnevnt til lagets første æresmedlem. Som jeger og fangstmann var det ikke mange som kunne måle seg med Edvard, og det var i første rekke i skogen og på fjellet han hentet utkommet sitt. Det er sagt at han var kar om å skyte hodet av ei rype på 100 meters hold. Sist i 1880-åra var han med i et jaktlag som felte ei bjørnebmne ved Vukuvollen. Om kona Mette veit vi ikke så mye i ettertid, bortsett fra at hun vokste opp ien husmannsfamilie der det var elleve barn. Det ser ut til at hun var heime hos foreldra fram til hun ble gift med Edvard. Etter at de ble gift var hun vel som husmødre flest på småplassene - hadde nok med styr og stell heime og hadde ikke tid til så mye uten om det. Men hun var i hvert fall med i misjonskvinneforenmgen i Inndalen. Edvard Aasan ble enkemann i 1941. Han solgte heimen i 1948 til sin sønnedatter Inger Odinsdatter Elnes, f. Bratli, for kjøpesum 5000,- hvorav kr. 2000,- for løsøre, og på sine eldre dager flyttet han ned på aldersheimen på Ørmelen og døde der i 1959, nær hundre år gammel. Barn: Bl 0 . Odin Severin, f. 1885 på Grensvald, d. 1972. Mora var Jokumina Olsdatter Grensvald (Bjørkhaug). Han ble gift i 191 1 med Inger-Anna Anneusdatter Bakken, f. 1886 på Bynavald, d. 1971. Odin kjøpte Fagerlia søndre i Inndalsallmenningen i 1932, etter at han tidligere hadde eid bruket Bratli (Kasa) under Midt-Grundan østre i Ulvilla. Han tok Bratli som slektsnavn. Se mer om fami lien under Fagerlia søndre. 82. Einar Olaf, f. 1887 på Ottermoen, d. 1908 i Åsan. 83. Ole Anton, f. 1891 på Ottermoen, d. 1977. Han ble gift i 1913 med Maren Edvardsdatter Indal, f. 1890 på Krika, d. 1966, datter av Edvard Olsen Svegjerdet og Mette Pauline Sefaniasdatter Kvelstad. De var småbrukere på Steinset (Steinsåkeren), se mer om familien der. 84. Anne Margrete, f. 1892 på Ottermovald. D. 1899 på Svartåsen. 85. Johan Marius, f. 1 895 på Snekkermoen. Som ungkar ble han far til to barn: Cl 0 . Olaug Konstanse Høgli, f. 1915 på Sneppen, d. 1997. Mora var Eleonora Olsdatter Høgli. Olaug ble gift i 1 939 med Kolbjørn Skavhaug, f. 1 91 8, og ble gardkone på Skavhaugg øvre C 2°. Leif Oddmund Stensmo, f. 1 920 på Svegjerdet. Mora var Lovise Olsdatter Svegård (gift 1923 med Ola Dillan, Stemsmoen). G. 1949 med Annbjørg Sende, f. 1930. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 131 H&FIS-B ---- Familien Aasan. Sittende Mette og Edvard. Stående f. v. barna Adoif, Magna og Johan. Når og i hvilken for bindelse bildet er tatt, er ikke kjent. Johan Aasan ble gift i 1 924 med Signe Sørensdatter Kulstad, f. 1901, d. 1943. Signe var bestyrerinne ved Verdal Samvirkelags systue. De fikk to barn før Johan døde i 1926: C3 1 . Sigmund, f. 1924 på Kulstad, d. 1979. Arbeidet som kelner på restaurant "Caravelle" på Fornebu. Gift to ganger. C4\ Johan, f. 1926 på Kulstad, d. 1997. G. 1952 med Mary Lillian Liff, f. 1929. 86. Arne, f. 1898 på Svartåsen, d. 1901. 87. Adolf, f. 1900 på Svartåsen, d. 1984. G. 1951 med Ovidia Petrea (Veda) Henningsen, f. 1900 i Bjarkøy i Troms, d. 1991 . Adolf var ei tid eier av Fagerli søndre. 88. Magna, f. 1903 i Øster-Åsan, d. 1963. G. 1928 med Gustav Severin Andorsen Storstad, f. 1 874, d. 1 968. Småbrukere i Litj-Molden. Fire barn - se mer om fami lien der.
---- 132 H&FIS-B ---- Inger og Olav Elnes bodde og dreiv Øster-Åsan i noen år før de flyttet til Leirådalen på 1950-tallet. Siden har ingen bodd der, men deler av heimen er fortsatt i Aasan slektas eie. De gamle husene er borte, og det er oppsatt hytte på hustomta etter den gamle gården. GRAVDALSUA (GRAVDALSLIEN ØSTRE) GNR. 238, BNR. 2 Gravdalslia var en rydmngsplass som i folge et kartriss fra 1861 lå mellom Øster-Åsan og Rydningen (Olaus-plassen). Som nevnt før ble plassen trolig ryddet av Johannes Jensen samtidig som Øster-Åsan ble ryddet av Søren Mikkelsen Aasan. Da Johannes Jensen fikk bygsel på plassen i 1835, ble den benevnt som en del av den oppnnne lige rydmngsplass Gravdalslia. Da Øster-Åsan ble skyldsatt i 1854, kaltes plassen for Gravdalslien østre. Brukere: Johannes Jensen Aasan (1789-1839) og Ingeborg Eriksdatter (1797-1876) Johannes Jensen var født i 1789 på Øvre Gjermstadvald. Han var sønn av Jens Henriksen og Anne Johnsdatter, som kom som rydmngsfolk til Allmenmngsåsan (Vester-Åsan) omkring 1804. Vi finner Johannes som tjener i Reppe i 1801. I 1830 ble han gift med Ingeborg Eriksdatter Garnes, f. 1797 i Trondheim, etter at de hadde fått en sønn i lag allerede i 1825. Johannes fikk bygselseddel på Gravdalslia i 1835, og døde allerede i 1839. I 1859 ble plassen skyldsatt til 1 ort. Skyidsettmgsforretmngen hitsettes: 12 Aar 1859 den 16de Juli blev Aastedsret sat paa Gravdalslien i Indals Alminding i Verdalen under Administration aj den const. Sorenskriver Lund i Overvær aj de opnævnte Lagrettesmænd Gaardbrugerne Ole Olsen Garnæs, ElleJ Olsen Indal, Ellej Larsen Gjermstad og Halvor Johannesen Levring, samthge Jorhen edjæstede. Hvorda! Joretoges skyldsætning over Rydningspladsen Gravdalslien. Foged Sehive møtte paa Statens vegne ogjremla den utjerdigede Reqvisition med Paategninger, der intages her saal: Comp. bemerket derhos at den Plads der nu er Gjenstand Jor skyldsætning er en Del aj det Stykke der ved Rydmngsseddeljor Stør- og Værdal Foged aj 6/7 1835 er bort byxlet til Søren Petersen og Johannes Jensen. Søren Petersens Del er derhos ved Skyldsætningsjorretmng aj Ilte September 1854 skyldsat til 1 Ort og 12 Sk. oggivet navn aj østre Aasan. Tilstede var Johannes Jensens Enke Ingeborg Eriksdatter med Lagverge Johan Iversen Indal. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 133 H&FIS-B ---- Retten i Forming med Fogden og Fnkens Lagverge undersøgte derhos Pladsen, hvis Grændser og Udstrækning bejantes at være jølgende: Pladsens nordøstre Hjørne betegnes ved et nu indhugget Kryds i et Berg på vestre side af en Bæk, der gaar fra Syd mod Nord, og her danner Grændsen mod Rydningspladsen Rydningen. Herfrå gaar Grændsen imod Vest til Nord i lige Linie 55 Maalestænger 13 til et Grantræ, hvori findes indhugget et Kors. Derfrå gaar Grændsen i Syd i lige Linie 176 Maalestænger til et Berg, hvori et Kryds blev nug get. Denne Linie danner Grændsen mellem denne Plads og østre Aasan. Fra sidste Punkt gaar Grændsen mod Øst 60 Maalestænger ned til et Berg, hvori Kryds, ved den Bæk der ved Pladsens nordøstre Fnde danner Grændse mod Rydningen, og hvil ken Bæk herfrå og til dette Punkt er Pladsens østre Grændse mod den tilstøtende Alminding. Denne Linies Længde er 155 Maalestænger. Ff ter Beskaffenheden af det saaledes beskrevne og ved de nævnte Mærkespunkter betegned Jordstykke, skjønne de Retten, at det burde være at ansætte til en Skyld af 1 - een - Ort, og bliver det fremdeles at benevnes Gravdalslien. Med denne Skyldsansættelse erklærede Fogden paa det Offentliges vegne intet at have at bemærke, ligesom ogsaa Fnken med Lagverge erklærede sig med Forretningens Udfald fornøiet. Forretningen blev her med sluttet og Retten hævet, efterat Lagrettet havde erklæret intet at have at bemær ke. 0. Lund. Ole Garness. Fllef Gjermstad. F. Indahl. Hal. Lefring. Enka Ingeborg fikk i 1859 kgl. tillatelse til å bruke plassen på livstid i medhold av bygselseddelen fra 1835. Men i 1865 er hun på legd i Garnes, i 1875 på Stornesset, og hun døde som legdslem i Sør-Steine i 1876. Barn: Bl °. Erik Johnsen, f. 1821 i Levringan. Ingeborgs sønn med skiløper John Eriksen Sulstuen, f. 1796. Oohn Eriksen var uekte sønn av Karen Johnsdatter Moen og Erik Taraldsen Overholmen - se Bergstua under Inndal østre). Erik bodde hos mora i Gravdalslia til han døde i mellomjula 1 852 på Levanger sykehus som Erikjohnsen Almendingsaasan, 31 år gammel. 1 846 fikk Erik ei datter: Cl 0 . Karen, f. 1846 i Levringan. Mora var Maria Gundersdatter, f. 181 6 på Lyng. Karen døde på Kvellovald i 1 848, og mora døde året etter på samme sted. 82. Andreas Johannessen, f. 1 825 på Garnes (født før foreldra ble gift). Død 1 832 i Vester-Åsan. Åge Johnsen (1807-1886) og Karen Andersdatter (1808-1862) Ekteparet er omhandlet under Rotmoen, der de var husmannsfolk fra ca. 1833 til 1846, og deretter i Garlia fram til de kom til Gravdalslia rundt 1860. De bodde i hvert fall der i 1862, det går fram av følgende anmodning fra allmenningskommsjo nen til prosten om fødsels- og vandelsattest for Åge m. fl. i forbindelse med gransking av ulovlig hogst i allmenningen: INNDALS ALLMENNING
---- 134 H&FIS-B ---- 1 Anledning aj en paabegynt Retsundersøgelse angaaende ulovligt Aavirke i Indals Stats-Alminding tillater Man sig at anmode Hr. Provsten om at meddele Alders- og Vandels-Attester jor ejternævnte Versoner: 1. Mikkel Sørensen, der har opgivet sig at være 46 Aar gl, født i Værdalen aj Forældrene Søren Petersen og Mali Mikkelsdatter, og nu boende paa den ham aj Staten solgte Rydningsplads Østre Aasen i ovennævnte Alminding. 2. Aage Johnsen, angivelig 55 Aar gl, jødt i Værdalen aj John Aagesen og Eli, Fadernavnet veed han ikke, men Forældrene vare Inderster paa Gaarden Mønnæs. Han hor nu paa en Parcel aj ovennævnte Mikkel Sørensens Fiendom. 3. Ole Forkildsen, angivelig 47 Aar gl, jødt i Værdalen aj Torhild Olsen og Beret Olsdatter, som vare Huusmandsjolk paa Storstadvaldet. Han har i 1858 været dømt jor Tyven i ovennævnte Alminding, hvor han jremdeles er hoende paa den ham bygslede Rydningsplads Sagmoen. Det tiljøies der jor, at det vilde være ønskeligt, om Attesteme kunde erholdes inden 15 Maijørstkm, da Sagen atter skal joretages. Værdalsøren den 30 April 1862. Harald Gram (sign). Mejdell (sign). Karen døde som husmannskone i Gravdalslia i 1862. Om etterkommerne til Åge og Karen, se under Rotmoen. Ved folketellmga i 1865 er Gravdalslia nevnt som "en plass under østre Aasan , med Åges datter Ane og mannen Johannes Andersen som husmannsfolk. Åge finnes ikke i folketellmga for dette året, men det skyldes trolig en feil i tellmga. I 1875 var han losjerende husmann på Inndal vestre (Nistu), og døde som inderst på Skavhaugg nedre i 1886. Johannes Andersen (1824-1885) og Ane Ågesdatter (1833-1919). 14 Johannes Andersen var født i 1824 på Holmli vestre og var sønn av gardmann Anders Johnsen Holmli og kone Mali Johnsdatter. I 1857 gift med Ane Ågesdatter, f. 1833 på Rotmoen. Hun var datter av den fornge husmannen, Åge Johnsen. De bodde i Vangstad fram til ca. 1863/64, da de kom til Gravdalslia som husmannsfolk. I 1872-73 flyttet de til Rotmoen. Mer om familien er oppført der. Olaus Olsen (1821-1894) og Berntine Larsdatter (1827-1900) Olaus Olsen var født i 1821 på Skavhaugvald og var sønn av Ole Olsen Molden og kone Gjertrud Larsdatter (datter av Lars Sakanassen Skavhaug på Skavhaugg nedre). Han ble gift i 1845 med Berntine Mane Larsdatter, f. 1827 i Hitra. Olaus var bl. a. husmann under Garnes (i Garberg) før han rundt 1855 ble ryd ningsmann på Rydningen (Olaus-plassen) i Inndalsallmenmngen. Ved bygselseddel av 13. august 1859, tinglyst 14. august 1861, fikk han og Berntine lov til åbo på plassen i deres levetid. Men mellom 1865 og 1875 har de flyttet fra Olausplassen til Gravdalslia. Trolig brukte Olaus begge plassene da. I 1879 har de flyttet til Reiren under Inndal vestre, og de var husmannsfolk der til Olaus ble avløst av svigersønnen HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUI i 800-1940 - BIND B
---- 135 H&FIS-B ---- Johannes Ellingsen først på 1890-tallet. Olaus døde på Reiren i 1894 og Berntine i 1900. De hadde sju barn. Om etterkommerne deres, se under Rydningen. Olaus Olsen var trolig den siste som bodde i Gravdalslia. Etter at plassen ble frå flyttet, ble jorda i Gravdalslia brukt av eierne av Øster-Åsan mot avgift. Nils Andersen bygslet plassen fra 1889, jfr. nedenstående festeseddel: Fogden i Stjør- og Verdal Gjør vitterligt: At have med Indredepartementets Samtykke fæstet, ligesomjeg herved til Nils Andersen Aasanjor et Tidsrum ajs Aarjæster den i Indals Statsalminding i Værdalen beliggende Plads Gravdalslien, Lnr. 377 b M No 288 af Skyld urev. 1 ort, rev. 29 øre paajølgende Vilkaar: Foruden Skatter og andre Udredsler svares en aarlig Ajgift til Statskassen aj 4 -fire - Kroner. Fæstet medfører ikke Adgang til Fræfiangjra Almindingen yderligere end kvad der udkreves til Pladsens Indgjærding. Da der paa Pladsen ikke er Huse, verken til Beboelse eller Avlingens Opbevaring, til lades detfæsteren at bo paa en Naboplads, herfrå den til Pladsen Gr av dalsliens for svarlige Drift fornødne Gjødsel henføres til sidstnævnte Sted. Pladsen bliver at drive forsvarlig, saa den ikke i nogen Maade forringes. Forseelse mod disse Bestemmelser medfører Fæstets Fortabelse, og Pladsen kan bort fæstes til en anden, uden at Lovmaal eller Dom udfordres. Stjør- og Værdals Fogderi 12 September 1889. Johan Paulsen, kst. Herfor betales til Statskassen 4 -fire - Kroner. Johan Paulsen. Det er verd å legge merke til at det i 1889 ikke lenger finnes hus på plassen. Hvem som har fjernet dem er ikke kjent. Da den nye matrikkelen ble tatt i bruk i 1891, fikk Gravdalslia bruksnummer 2 under Øster-Åsan. En ny festeseddel for fem år ble utstedt i 1898 til Nils Andersens hustru, Marta Mikkelsdatter Aasan. Også hun skulle betale 4 kroner i årlig festeavgift. INNDALS ALLMENNING
---- 136 H&FIS-B ---- RYDNINGSPLASSENE I INNDALSALLMENNINGEN Vi har nevnt før at gårdene Vester-Åsan og Øster-Åsan opprinnelig var rydmngsplas ser i Inndals statsallmenning. Men i tillegg til disse ble det fra 1830 og utover til i 1850-åra ryddet mange nye plasser i allmenningen. Det var folk både fra bygda og utenfra som slo seg ned seg som rydnmgsmenn i åslia på sørsida av Inna, og etter hvert ble det ei hel lita grend der oppe som til vanlig ble kalt "Rata". Navnet sies å ha oppstått fordi det lå igjen mye vindfelt skog som gjorde det svært uryddig der oppe. Allmenmngskommisjonen regner i 1865 opp i alt åtte rydmngsbruk i tillegg til de skyldsatte gårdene Øster-Åsan og Vester-Åsan. De fleste av plassene i allmenningen ble trolig ryddet først i 1850-åra. Noen av rydningsmennene kom som før nevnt fra garder eller plasser i Inndalen, men noen kom også fra andre deler av bygda og fra andre bygder, og en av dem ("Jamt-Anders") var opprinnelig fra Jåmtland. Rydningsmennene slo seg ned i den nordvendte lia uten tillatelse fra Staten, men da allmenmngskommisjonen av 1861 avgå sin rapport i 1865, var det brakt klarhet i bruksforholda. Da hadde nemlig alle rydningsmennene fått bygsel på plassene sine, noen få på livstid, men de fleste på bare 10 år, og under forutsetning av at plassene skulle fraflyttes etter at bygselstida var utløpt (Indredepartementets skriv av 27. mai 1864). Ingen av plassene ble skyldsatt eller grensemerket. I et nytt vedtak dat. 27. januar 1871 bestemte Indredepartementet at alle plassene unntatt Fagerlia og Rydningen (Olaus-plassen) skulle fraflyttes og ryddes innen 14. april 1871. Denne saken ble behandlet i fattigkommisjonen i Verdal i møte 6. juni s. å. Fra protokollen hitsettes: "Reffereredes Fogderiets Sknvelse til Formandskabet aj2ode Februar d. a., hvorved tilkjendegives at, det kongl. Indredepartement under 27. Januar d. a. grundet på Indals Almindings Besiktigelses Erklæring- har jattet Bestemmelse om, at samtlige i Indals Alminding nedsatte Rydmngsmænd - med Undtagehe aj Olaus Olsen Rydningen og Anders Halvorsen Fagerlien - under Udkastelsestvang har atjravige og ryddiggjøre deres Pladse inden 14de April, hvilken Skrivelse blev oversendt til Fattigcommissionen med Formandskabets Paategmng datteret 19de Marts d. a. lige som man seinerejra det har erholdt Underretning om at Ryddiggjørelsen er udsat til 24de Juni s. a., ligesaa i Forbindelse dermed reffereredes den modtagne Beretning datteret ste April fra Commissionen som ifølge Fattigcommissionens Beslutnmg under 31de Marts valgtes til at undersøge og tåge under Overveielse om hvorvidt der
---- 137 H&FIS-B ---- fra Fattigvesenets Side bliver nødvendigt at komme de 7 Rydningsmænd med Familier tilhjelp med Hensyn til disses Fravigelse og Udkastelse afPladsene. Ovenmeldte Rydningsmænd exe: 1. Christian Andersen 48 og Konen 45 Aar gammel og arbeidsføre Folk, har 4 Børn fra 3 til 10 Aar, eie en Koe og 6 smaajæe, Stuebygning uden Værd, Faden værd satjor 8 Spd. Fattigeommisswnen finder ikkefor Nærværende Anledning til at skride ind med Fattighjælp hvad denne Familie angaar, da der eiter de inden Commissionen frem komne Oplysninger fremgår: at baade Mand og Kone ere arbeidsføre Folk, dog staar det naturligvis vedkommende Fattigcommisær fnt, i Filfelde af at Trang sei nere maatte opstaa, at sørge for Familiens Underholdning. 2. Arent Guldbrandsen 49 Aar og Konen 59 Aar gammel. Monden er syg og senge liggende og allerede før bortsat til Forsørgelse for Fattigkassens Regning. Konen antager man kan ernære sig seiv. 3. Ole Forkildsen 60 og Konen 50 Aar gammel, har 3 Børn som tjenerfor sit Brød af hvilke 2 ere voxne, Foreldre er sygelige. Denne Familie antages af og til at tiltrenge midlertidig Understøttelse. 4. Haldor Nielsen 40 og Konen 55 Aar gammel, har 2 Børn, 1 Gut 15 Aar og 1 Pige 12 Aar, eier en Koe, Kalv og 6 Smaafæe. Samme Beslutning som til No. 1. 5. Paul Andersen 60 og Konen 56 Aar gammel, har 3 Børn som forsorger sig seiv, eier en Koe og 4 Smaafæe; de ere friske og arbeidsføre Folk, for disse gjelder samme Beslutning som til No. 1. 6. Andreas Olsen 64 og Konen 62 Aar gammel, har flere voxne Børn som forsorger sig seiv; Monden er Krøbling og maa bortsættes til Forsørgelse, Konen kanforsør ge sig seiv. 7. Peder Hansen Sneringen 63 og Konen 65 Aar gammel. Konen er sygelig og bliver atjorsørge af Fattigvæsenet. Monden ernærer sig seiv. De eier 1 Hest og 1 Koe. Det overdrages til Ordføreren paa Fattigcommissionens Wegne at indgaa med Andragende til det kongl. Indredepartement, om at de ifølge de nedsatte Rydningsmænd, hvilke under Udkastelsestvang skulde fravige og ryddiggjøre deres Pladse inden 24de Dennes- maatte erholde Filladelse til paa deres Fevetid at blive boende der. J.G.Monrad." Svaret fra departementet på henvendelsen fra kommunen har vi ikke hatt tilgang til, men på grunnlag av tilgjengelige kilder (kirkebøker og folketellinger) ser det ut til at det har vært positivt i den forstand at alle som startet fra grunnen av som rydnings menn i "Rata", fikk bo der på livstid, og at det bare var de som flyttet til plassene sei nere som måtte flytte derfrå. Alle så nær som én av de åtte plassene var i bruk ennå i fB9f, og to var bebodd også i f9OO. I dag er det ingen som kan påvise nøyaktig hvor plassene lå, så vi må nøye oss med et gammelt kart som i hvert fall viser området. Det ser ut til at alle plassene så nær som to, lå i området som er dyrkajord på dagens Fagerli-heimer. INNDALS ALLMENNING
---- 138 H&FIS-B ---- HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 139 H&FIS-B ---- På motstående side: Utsnitt av rektangelkart 1:100 000 fra 1883, der rydnings plassene i Inndals allmenning er markert. De plassene som ble ryddet var følgende: RYDNINGEN (OLAUSPLASSEN) Rydningen lå nede i lia mellom Øster-Åsan og elva Tveråa, og grenset mot naboplas sen Gravdalslia. Vi tror at plassen ble ryddet omkring 1855 av Olaus Olsen (derav navnet Olausplassen). Olaus og familien hans er trolig også de eneste som har bodd der. Deler av plassen lå på grunn tilhørende Inndal vestre, og denne parten ble siden slått sammen med husmannsplassen Reiren (Inndalsrønning). Olaus Olsen (1821-1894) og Berntine Larsdatter (1827-1900) Olaus Olsen var født i 1821 på Skavhaugg nedre og var sønn av Ole Olsen Molden og kone Gjertrud Larsdatter, som var datter av Lars Sakariassen på Skavhaugg nedre. Han ble gift i 1845 med Berntine Mane Larsdatter, f. 1827 på Hitra. Olaus var bl. a. husmann i Garberg under Garnes i en kort periode før han rundt 1855 tok fatt som rydningsmann i Inndalsallmenningen. Ved bygselseddel av 13. august 1859, tinglyst 14. august 1861, fikk han og Berntine lov til å bo på plassen på livstid. I 1864 fikk Olaus også bygsel på ei fjellslette i Indalsallmenningen som tidligere hadde vært brukt av Volen: Fogden i Stør- og Verdals Fogderi Gjør vitterligt; at have i Medhold det Kongl. Indredepartements Skrivelse aj 21de Mai 1864 til Kommisionen til Undersøgelse aj Almindingsforholdene i nordre Trondhjems Amt, bygslet til Olaus Olsen Almindingen og etterlevende Fnke, saalænge de hruge Rydningspladsen Almindingen i Værdalens Thinglag, den i Indals Statsalminding i hemeldte Thinglag beliggende Volens Fjeldslette. Aj denne Fjeldslaat svares ingen aarlig Afgijt. Brugeren har forøvrigt under Fortabelse aj Brugsretten at holde sig ejterretlig de aj jørnævnte Almindingscommission, under 23de August 1864 ajjattede Regler, hvoraj et trykt Fxemplar er vedhæjtet denne Bygselseddel, der aj Brugeren besørges thinglyst paa jørste Thing. Stør- og Værdals Fogedeontor, den 19de Januar 1865. ]. M. Schiwe. Det bemærkes, at ejter de i Almindingscommissionens Forretning paa Haugslien den 9de September j. A. Tiljørte, har Aage Volen jrasagt sig Brugen aj denne Fjeldslette. D. u. s. J. M. Schiwe. Familien bodde på Rydningen i 1865, men i 1875 er de oppført som husmannsfolk i Gravdalslia. Trolig dreiv da Olaus begge plassene, men bodde i Gravdalslia. I 1879 INNDALS ALLMENNING
---- 140 H&FIS-B ---- har de flyttet til Reiren under Inndal vestre og var husmannsfolk der til Olaus døde i 1894. Berntine døde i 1900. De hadde sju barn, se mer om dem under Reiren (Inndal vestre). LILLEENGET NEDRE (DØLEN) Lilleenget nedre lå på vestsida av Gråvådalen. Plassen ble trolig ryddet først på 1850- tallet av Kristian Andersen, som kom fra Støren i Sør-Trøndelag. Både plassen og mannen ble kalt "Dølen", navnet kom fordi han var fra "dalom", som gamle folk sa om mnflyttere fra Gauldalen, Soknedalen, Budalen o.s.v Kristian Andersen (1824-1901) og 1] Sigrid Olsdatter (1824-1856), 2) Andrea Pedersdatter (1826-1898) Kristian Andersen var født i 1824 eller 1825 i Støren og var sønn av Anders Hansen Solum. Han var gift med Sigrid Olsdatter, også hun fra Støren, da de seinhausten i 1850 kom flyttende fra Støren og slo seg ned på Oppemsvald. Seinere bodde de på en plass under Vester-Bollgarden, før de kom til Lilleenget omkring 1853. Barn av Kristian og Sigrid: Som det går fram av det foran, døde de tre barna som små. Men ikke nok med det: Sigrid døde også allerede i 1856. Kristian satt igjen som ung og barnlaus enkemann, og det var naturlig at han søkte seg ei ny livsledsagerske ganske snart. Og det skjed de allerede i 1857, da han ble gift med Andrea Pedersdatter Indal, f. 1826 i Øster- Inndalen. Foreldra hennes var Peder Pedersen og Senanna Andosdatter, som var byg selfolk i Inndal mellem først på 1830-tallet. Andrea tok også to barn med seg inn i ekteskapet: B4°.Sefanias Olsen Moe, f. 1851 på Inndal. Faren var Ole Andreas Audingsen. 15 Sefanias utvandret til Amerika i 1 873 som Sefanias Olsen Kvernmo. Han reiste sammen med Jeremias Johnsen Bjørsmo, og de hadde Marquette, Michigan, som reisemål. Han ble gift med Petrine og hadde minst ni barn. Han farmet i Minnesota, Nord-Dakota, og 25 år i Loveland, sørvest for Tacoma, Washington, etter først å ha vært gruve- sagbruks- og havnearbeider i noen år. Bs°. Karen Maria Andreasdatter, f. 1854 i Ner-Holmen. Faren var Andreas Eriksen Ner-Holmen, som ble gift med Gjertrud Johnsdatter Grundvald og var husmann på Efastplassen under Arstad. Som ugift hadde Karen Maria to barn: HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B
---- 141 H&FIS-B ---- Cl 0 . Anneus Ellingsen, f. 1874 i Allmenningen, far Elling Ellevsen Øster-lnndalen. Anneus vaks opp som fostersønn hos Halvor Olsen og Anne Ellingsdatter i Småsætran under Garnes og ble konfirmert derfrå i 1 889. Han er registret flyttet til Sverige i 1 894, men har nok kommet tilbake til Norge igjen, for han er oppført som jembanearbeider i Ytre Skogn da han i september 1 899 får sønnen Erling med sypige, oppført som Marie Johansen på Meyers Minde i Levanger, f. 1 870. Hennes rette navn var , så langt vi har funnet ut, Johanna Maria, og var datter av bokholder Martin Petersen Normann og Guruanna Johnsdatter på Brusvehyllan i Frol. Mora var for øvrig født på Molberg i Vinne i 1829. Så har Anneus på nytt stukket en snartur over grensa, for i 1 900 bodde han i Berge i Åre og arbeidet på sagbruk. Men i mars 1 901 utvandret han, ennå ugift, fra Verdal over Trondheim til Osakis, Minnesota som Anneus Ellingsen Garnesvald. Og han ble nok gift med Marie, for i 1910 finner vi både dem, sønnen Erling og ytterligere to yngre barn i Sikes Township, Mountrail County, NordOakota. Anneus har da skiftet navn til Andrew E. Garnes og arbeider som snekker. Marie og sønnen Erling kalte seg Sægtnan da de utvandret fra Levanger i 1906, og i innvandringsprotokollen står det at det var Anneus som hadde betalt billetten for begge. De bor på samme sted i 1 920, og Anneus er da blitt farmer. C 2°. Mette Anneusdatter, f. 1879 på Haga, d. 1971 på Korsveggjerdet. Faren var husmannssønn på Reiren, Anneus Nilsen (seinere Høgnes). Det er fortalt at mora gjemte Mette i høyet på låven etter fødselen, men Kornelius Haugan fant ungen! Mette bodde hos bestemora Andrea i Lilleenget i 1891. G. 1897 med Anneus Olaussen Korsveggjerdet og ble husmannskone på Korsveggjerdet under Mønnes. Anneus, f. 1864, d. 1918, var sønn av Olaus Andersen Mønnesvald (1823-1890) og kone Malena Andersdatter (1834-1921), som også var husmannsfolk på Korsveggjerdet. I 1883 ble Karen Maria gift med enkemann Ole Halvorsen, f. 1835 i Meråker, sønn av gårdbruker Halvor Iversen Tømmeråsmo. Ved giftermålet bodde både Ole og Karen Maria på Skavhaugg, men flyttet samme året til Bergstua under Øster lnndalen. De bodde der ved folketellinga både i 1891 og i 1 900. De hadde seks barn, som alle var født der. I 1 903 utvandret Ole, Karen Maria og de fire yngste døtrene fra Bergstua til White Earth, Nord-Dakota. Se mer om dem under Bergstua. Kristian og Andrea fikk så fire barn i lag: B6 2 .01uf, f. 1858 i Lilleenget. Han utvandret til Fargo, Nord-Dakota, i 1880 under navnet Oluf Almending. B7 2 ./\nna Pauline, f. 1861 i Lilleenget. Hun ble kalt "Døl-Anna" og dreiv som skred derske. Hun bodde i Lilleenget sammen med faren så seint som i 1900, og døde ugift på Bråttåenget i 1915 som Anna Kristiansdatter Braataaeng. INN DALS ALLMENNING
---- 142 H&FIS-B ---- B8 2 .Anneus, f. 1864 i Lilleenget. G. 1888 med Beret Anna Mikalsdatter Reitanvald, f. 1 866 på Bjørkenvald av ugifte foreldre Mikal Ågesen Fiksevald og Serianna Andersdatter Bjørkenvald. De flyttet til Bjerte i Nåsskott i Jamtland i 1 890 sammen med dattera Anna Sofie, f. 1888. Der ble dattera Hilda Kristina født i 1891. I 1 898 flyttet de til Trång i Alsen. Anneus kalte seg Inndalsvald og var jordbruksar beider. Seinere har han av en eller annen grunn tatt /Vloe som etternavn. Han døde i Ytterån i Nåskotts forsamling i 1939. Beret Anna døde på samme sted i 1956. Dattera Anna Sofie var ugift og ble offiser i Frelsesarmeen. Hun flyttet mye på seg og døde i Våsterås i 1969. Dattera Hilda Kristina ble gift i 1926 med Olof Jonasson, f. 1864 i Naskott, d. 1943. Hun døde i 1968 i Froso forsamling og etterlot seg seks barn. B9 2 . Peder, f. 1 868 i Lilleenget, d. 17 år gammel i 1885 som dreng på en av Inndalsgårdene. Han fikk hjernebetennelse og døde etter å ha vært syk i halvan net døgn. I 1859, tinglyst 1861, fikk Kristian Andersen bygsel på 10 år på Lilleenget, men da sammen med Marta Jakobsdatter, enka etter Peter Andreas Pedersen (se nedenfor). 1 1865 hadde han 1 hest og 4 storfe, og utsæden var oppgitt til l A tønne bygg og 1 tønne potet. Men i 1875 var besetningen skrumpa inn til 1 ku, 4 sauer og 1 geit. Utsæden var V 4 tønne bygg og 1 Vi tønne havre. Akkurat da var det nok ekstra smått stell for ham, for det står anført at han oppholdes for det meste av fattigkassen. Det følgende beskriver kanskje at forholda ikke var så enkle for rydmngsfolket i "Ratom": Andrea bar kalkstein fra Tromsdalsåsan til Lilleenget, og Kristian, som ble helselaus med tida, satt og knuste steinen til skursand som folk brukte når de skur re trekopper og -kar. Andrea bar så sanden rundt i bygda og fikk litt mjøl isteden. Huset de bodde i, var av rundtømmer. Det var bare jordgolv, og taket var av kløvde stokker uten undertak, og dekt med torv. De hadde ingen ovn, men kokte på ei hvel vet, ødelagt gryte i grua. 16 Kristian Andersen var likevel den som levde lengst av de opprinnelige rydnings mennene i "Rata". Og seiv om han i likhet med de andre som fikk bygsel på 10 år, fikk pålegg av Indredepartementet om å flytte ved fristens utløp, ser det ut til at han likevel fikk bo der på livstid. Han brukte plassen ennå i 1900. Da var han blitt enke mann, for Andrea døde i 1898. Han seiv døde i 1901 som pasient på Levanger syke hus. Peter Andreas Pedersen (1824-1858) og Marta Jakobsdatter (1811-1895) Peter Andreas Pedersen var født i 1824 i Øster-Inndalen av foreldre Peder Pedersen Indal (den yngre) og kone Serianna Andosdatter. Han var således bror av Andrea i Lilleenget nedre. I 1850 ble han gift med Marta Jakobsdatter Tromsdal, f. 1811 på Kvellovald, datter av Jakob Sevaldsen Levrmgsvald (Sandbekkmoen) og Ingeborg Mikkelsdatter. 17 De bodde på Stemsvald i 1852. Siden slo de seg ned på Lilleenget sammen med Kristian Andersen og Andrea Pedersdatter. Nøyaktig nå de kom dit veit vi ikke, men de var i hvert fall kommet dit under den såkalte Gelleinske allmenn ingsbefaring i 1854.
---- 143 H&FIS-B ---- Peter Andreas fikk imidlertid ikke lang tid som rydningsmann. Han døde i Lilleenget allerede i 1858, 34 år gammel. Som enke fikk Marta i 1859 bygselseddel for 10 år på Lilleenget sammen med Kristian Andersen. Men i 1860 ble hun gift på nytt med Arnt Gulbrandsen, og de flyttet trolig til Bardoplassen (Lilleenget øvre) og overtok den etter Bardo Andersen. Mer om Marta og Arnt under denne plassen. Peter Andreas og Marta hadde ei datter: Bl . Sericmna, f. 1 852 på Steinsvald. Hun var gjeterpike i Jøsås vestre i 1 865. I 1 882 ble hun gift med Ole Hansen Minsås, f. 1 858 på Minsås, sønn av ugifte foreldre Hans Olsen Sundbymo og Anne Eskildsdatter Minsås. De bodde i Lilleenget i noen år før de ble husmannsfolk på As under Minsås, der mannen døde i mai f 889 av lungebetennelse. Serianna med tre barn bodde på plassen i 1891, men i 1900 var hun budeie på Tokstad, og hun kalte seg Serianna Togstad da hun døde i 1935. De hadde fire barn: Cl . Peter Marius, f. 1 882 i Lilleenget. Marius var dreng på Akerhus i 1 900 og døde av tæring på Semsvald i 1903. C 2. Erik Andreas, f. 1885 i Lilleenget, d. 1887 i Lilleenget. C 3. Paul Edolf, f. 1886 i Lilleenget, d. 1956. I 1900 bodde Paul på Tokstad sammen med mora. Gift 1921 med Berntine Albertsdatter Bulling, f. 1891 i Sparbu, d. 1985. De bodde på Brobakk under Maritvoll og kalte seg Togstad. De hadde ingen barn, men Bjarne August Berntsen, f. 1928, var fostersønn hos dem. C 4. Olga Serine, f. 1 889 på Minsåsvald, d. 1 967. I 1 900 var Olga pleiebarn hos sin slektning Ole Anfinsen Norum på Norem under Ysse. Hun arbeidet i trykkeriet på Øra da hun i 1911 ble gift med John Kristian Johannessen Austad, f. 1866 på Verdalsøra, d. 1934. De bosatte seg på Øra og fikk fem barn. Vi avslutter historia om Lilleenget med følgende annonse som sto å lese i Innherreds Folkeblad for 23. februar 1903: Huse til salgs De Anna Kristiansdatter i Indalsallmenningen tilhørende huse sælges til Bortflytning inden 14de April d. a. ved henvendelse til Johan P. Stene, Vuku. Hvorvidt noen kjøper meldte seg, eller hvor husa på Lilleenget havnet, er ikke kjent. INNDALS ALLMENNING
---- 144 H&FIS-B ---- LILLEENGET ØVRE (BARDOPLASSEN) Kjentfolk i Inndalen har påvist restene av en rydningsplass oppe i skogen på sørsida av ei myr ovenfor gården som i dag er Fagerli nordre. Den gikk under navnet "Bardo plassen". Plassen ses ikke nevnt i allmenningskommisjonen beskrivelse av Inndals allmen ning fra 1865, men en plass benevnt "Bardo" er inntegnet på et riss over allmen ningen fra 1861 og er plassert nordost for Gjermstadvollen. Plassen er trolig den samme som den som i folketellmgene er kalt Lilleenget øvre, og som i 1865 brukes av Arnt Gulbrandsen og Marta Jakobsdatter. På grunnlag av navnet er plassen trolig ryddet av Bardo Andersen, som ifølge fødteregistret bodde i Inndalsallmenmngen i 1859, men som i 1865 hadde flyttet til husmannsplassen Mønnesstykket ved Tronesvollen. Ingen med navnet Bardo har nemlig bodd på noen av de andre regis trerte plassene i allmenningen. Bardo Andersen (1815-1894) og Ingeborg Rasmusdatter (1817-1897) Bardo Andersen var født i 1815 på en plass under Bjørken. Foreldra var Anders Tørrissen og kone Anne Lorentsdatter. I 1843 ble han gift med Ingeborg Rasmusdatter, f. 1817 på Togstad (Prestegårdsvald) av foreldre Rasmus Pedersen Togstad og kone Mana Nilsdatter, som var husmannsfolk under Augla, Verdals gamle prestegard. Plassen gikk med i Verdalsraset i 1893, og broren til Ingeborg, Peder Rasmussen, og kona hans omkom. Bardo og Ingeborg var inderster på Bjørkenvald og husmannsfolk på Sundbyvald før de kom til Inndalsallmenmngen mellom 1854 og 1859. I 1865 hadde de som nevnt flyttet til husmannsplassen Mønnesstykket ved Tronesvollen, en plass som til hørte Mønnes vestre. Eldre folk har fortalt at Mønnesstykket en gang tilhørte Nord- Steme, men ble gitt som faddergåve til Mønnes vestre. Fra Mønnes ble jorda solgt til A/S Værdalsbruket, men Ole Levring kjøpte den siden og la den til Tronesvollen nor dre. Bardo og Ingeborg bodde på Mønnesstykket også i 1875, men i 1891 har de skilt lag av ukjent årsak. Bardo bodde da alene i ei smie ved Stubbe, "Smedjen" står det i folketellmga. Det er fortalt at han hadde kombinert snekkerverksted og butikk i smia. Mens han var husmann, dreiv han som bygningsarbeider og murte piper av gråstein. Til daglig ble Bardo kalt for "Pysjkallen". Årsaken til det var at Mønnesstykket også ble kalt "Pysjet", og det var ganske vanlig at folk fikk et klengenavn. Helsa til Bardo ble skral med åra, og på vårparten i 1894 fant fattigstyret ut at det var best at han kom til et sted der han kunne få godt stell. Beret og Johannes Skansen lovte at han skulle få komme dit som en midlertidig ordning. Seinere tilbød Jakob J. Molden at han kunne skaffe Bardo kost og losji for 10 øre pr. dag! Men fattigstyret fant det best at Bardo fikk være i ro på Skansen, og han døde der 2. juledag i 1894. Ingeborg døde i Østersund i juli 1897 som enke Ingeborg Rasmusdatter Togstad. Hun bodde trolig hos ett av barna. Når hun flyttet dit er ikke kjent, attest er utstedt to dager etter hennes død og er vel innhentet i forbindelse med dødsfallet. Barn:
---- 145 H&FIS-B ---- Anders, f. 1 845 på Bjørkvald. G. 1 871 med Maria Halvorsdatter Eklo, f. 1 840. De flyttet til Sverige i 1 877 og bodde i Østersund i 1 890 og 1 900. Anders arbei det da som "åkare" (skysskar). De hadde fire barn - Anneus, Johan Bernhard, Henrik Marius og Anna Maria. Bl Anne Marta, f. 1 848 på Bjørkvald. fHun flyttet til Østersund i 1 877. Der ble hun gift med verdalingen Olaus Kristiansen Lund, f. 1 855 på Bynavald. Han var sønn av ugifte foreldre Kristian Eriksen Arstad og Marit Larsdatter Bjørstadvald. Olaus kom som tjener til Lund i Leksdalen og tok gårdsnavnet som sitt etternavn. Han bodde på Lund til han var konfirmert, og flyttet til Sverige i 1 876. I 1 890 og 1 900 bodde de i Østersund og hadde ei datter - Emma Karolina, f. 1 883. Anne Marta døde mens de bodde i Sverige, og Olaus og dattera kom tilbake til Verdal. Olaus Lund var snekker av yrke og var bl.a. med under bygginga av brakkene på Værnes flyplass og jernbanebrua på Øra. I 1904 flyttet han til Trondheim, og i 1 905 reiste han til USA og ble der til i 1912, da han flyttet tilbake til Trondheim. Han arbeidet ei tid ved Trondhjems Mek. Verksted som snekker. 11918 giftet han seg med enka Beret Marie Lorntsdatter og kom til Malmo i Leksdalen. Han døde der i 1933. B 2 Mer om Olaus' far finnes under Reiren på Inndal vestre. Mora til Olaus, Marit Larsdatter, ble gift i 1 859 med Johannes Bastiansen Lundsvald, f. 1 840. De var husmannsfolk og seinere brukere Hofstadsveet (Dalum) i Leksdalen og fikk 1 3 barn. To av døtrene deres, Ingeborg Anna og Anna, ble etter tur gift med Edvard Olsen Inndalsvald (Edvard Kriken). B 3 Rafael, f. 1851 på Sundbyvald. Han fikk utflyttingsattest til Jåmtland i 1873, men døde på Skogns sykehus i 1 874. B 4 Bernt, f. 1 854 på Sundbyvald. Han var tjener hos Tore Gabrielsen Skjørdal i 1 865 og tjener på Ness østre i 1 875. I 1 877 flyttet han til Sverige, og i 1 890 var han "åkare" i Østersund i likhet med broren Anders. I 1 900 var han dreng hos broren, men kom seinere tilbake til Øster-Ness. Der var det skysstasjon, og Bernt Bardosen hadde ansvaret for både stall og hesten Han hadde "trefot" og laga seiv protesene sine. Etter at han var død i 193 1, ble det funnet flere "kasserte" trebein etter ham. B 5 Anneus, f. 1859 i Allmenningen. I 1881 har også han meldt utflytting til Østersund. I 1 890 var han registrert i Katarina forsamling i Stockholms stad som Aneus Nordstrøm. Han arbeidet som bokholder, var gift med Anna Margareta Danielson, f. 1 859 i Al, Kopparbergs lån, og de hadde to døtre og ei fosterdatter. I 1900 bodde de i Storkyrko forsamling i Stockholm. Da er Anneus oppført som sementarbeider, og de har fått to døtre til. Arnt Gulbrandsen (1822-1872) og Marta Jakobsdatter (1811-1895) Arnt Gulbrandsen var født i 1822 i Fron i Gudbrandsdalen og var sønn av Gulbrand Arntsen Dalsegg. Han har fått mnflyttingsattest fra Melhus til Inndalsallmenningen i november 1860 for å søke arbeid, og ble gift allerede i desember samme år med enka Marta Jakobsdatter på Lilleenget. Arnt og Marta bodde på Lilleenget øvre i 1865, men de hadde mgen buskap iflg. folketellinga. Arnt ble syk og sengeliggende og kom
---- 146 H&FIS-B ---- under offentlig forsorg. I fattigkommisjonens protokoll for 6. jui 1872 er anført at han allerede da er bortsatt til forsørgelse for fattigkassens regning. Trolig var han da i Vester-Åsan, for han døde der i 1872. Marta bodde alene i Lilleenget i 1875. Da holdt hun 1 sau og sådde 1 bismerpund bygg og 1 l h tønne poteter. I 1891 hadde hun flyttet til dattera Senanna på Tokstad (gården ovenfor Råa), der hun døde i 1895. Dattera og svigersønnen flyttet fra Allmenningen på 1880-tallet, og Marta har da nokså sikkert funnet det best å flytte sammen med dem. Arnt og Marta hadde ingen barn i lag. I 1891 var det kommet ny oppsitter til Lilleenget øvre, nemlig Karl Andersen - "Kørg-Kal", som bodde der sammen med kona Stina (Anna Kristine). De kom trolig dit fra Knstianstykket under Vester-Åsan, der de bodde i 1875. Familien er nærmere omtalt under denne plassen. Det er fortalt at Kørg-Kal og Stina ble kastet ut fra plassen av allmenningsbønder fra Vuku som troppet opp en gang sist på 1890-tallet. Stina var syk og sengeliggende, men det brydde ikke bøndene seg noe om. De bar senga med Stina ut av huset, og reiv deretter taket av stua. Hvor Karl og Stina holdt hus etterpå er litt uklart, men det er antydet at de var innom både Vinne og Leksdalen før Stina avsluttet jordelivet i 1899 i ei lita stue som var satt opp for fattigvesenets regning ved Stemsmoen. Karl døde på Stemsmoen i 1902, der han også var til forpleining i 1900 iflg. folktetellmga. SAGMOPLASSENE Det var to Sagmoplasser oppe i "Rata" - Sagmoen og Sagmoen nedre. Den siste ble også kalt "Ole-plassen". Begge ble ryddet først på 1850-tallet av h.h.v Haldo Nilsen og Ole Torkildsen, som var svogere. SAGMOEN Haldo Nilsen (1831-1881) og Anne Pedersdatter (1816-1893) Haldo Nilsen var født i 1831 i Stuskm og var sønn av inderst Nils Haldorsen og kone Karen Margrete Johnsdatter. I juni 1854 ble han gift med Anne Pedersdatter, f. 1816 på Inndalsvald, datter av ugifte foreldre Peder Ottesen Stene (f. 1779 Fossnesset) og Marta Jakobsdatter Indal (f. 1778 Halsetvald). Det første barnet deres ble lmidlertid fodt i Inndalsallmenmngen i mars 1854. Det tyder på at de startet som rydmngsfolk allerede sommeren 1853. Haldo Nilsen fikk bygselbrev på Sagmoen for et tidsrom av 10 år fra 13. august 1859. Etter den tid var han pålagt å flytte fra plassen ifølge forutsetnmgene.
---- 147 H&FIS-B ---- Om Haldo og Anne har det versert historier om at stua deres ble revet ned av sinte bønder fra Vuku en hostdag i 1856, mens Anne lå i barselvéer, og med den konse kvens at sønnen Hans Petter ble født under ei gran. Familien skal samtidig ha blitt jagd vekk fra plassen. Det siste stemmer dårlig med tilgjengelig kildematenale. Som nevnt foran, fikk de bygsel på plassen i 1859, og familien bodde på Sagmoen både i 1865 og 1875. Haldo døde på Sagmoen i 1881, men kona Anne og sønnen Hans Petter bodde der fortsatt i 1891. Anne døde i 1893, og da måtte nok Hans Petter også flytte fra Sagmoen. I 1900 bodde han på Garnesmoen (som mderst hos Martin Olsen Skavhaug), og flyttet siden til Henning og ble gift på Korsbakken (se mer om ham nedenfor). Barn: Bl : . Elling Olsen, f. 1841 på Inndalsvald, d. 1850. Annes sønn med Ole Olsen Indalen, f. 1816 i Sulstua. Faren bie gift samme år (1841) med Anne Birgitte Andersdatter indal, f. 1 81 7 på Byvald, d. 1847 i Kvelstad. Ole Olsen flyttet til Overhalla i 1 852 og ble gift på nytt i Harran samme år og døde trolig før 1 865. Han skal angivelig ha druknet i Namsen. Se mer om ham under Sulstua). B 2°. Maren Olsdatter, f. 1846 på Inndalsvald. Annes datter med Ole Johannessen Karlgård. Hun flyttet til Fersdalen i 1 870 - "for at boe her", som det står i klok kerboka for Meråker. . 84. Hans Petter Haldosen, f. 1 855 på Sagmoen (ifølge det som er anført foran ble han født under ei gran). Hans Sagmo, som han kalte seg, bodde på Garnesmoen i 1 900. Siden kom han til Fossan i Henning som slåttekar og ble der kjent med ei jente som het Ingeborg Korsbakken, bie gift med henne og overtok bruket Korsbakken etter svigerfaren Tore. I daglig tale i Henning ble han kalt Hans Korsbakka. Han bodde i Henning til han døde i 1931 og er gravlagt på Henning kirkegård. Ingeborg var i mange år setertaus på Skrovesetra i Leksdals allmenning. Hans og Ingeborg hadde ingen barn sammen, men Hans hadde to barn fra før med Laura Kristina Lauritsdatter, f. 1 880, dotterdotter av Karl Andersen ("Kørg- Kal"): Cl c . Kar! Kristian Hansen, f. 1896 i Allmenningsåsan, d. 1979. Karl Kristian ble tidlig bortsatt til andre,og han vokste opp hos enke Julie Anna Reitan på Reitaunet i Sjøbygda. Siden kom han til slektninger i Leksdalen, og bodde på Nybo under Musem sammen med svogeren Martin Konrad Musum (se nedenfor). Seinere flyttet han tilbake til Reitaunet. Karl Kristian var kjent som en tusenkunstner; han var både børsemaker, elektriker og urmaker. Ei tid arbeidet han for e-verket på Steinkjer. Han var ugift. C2 C . Frida Sagmo, f. 1898 i Allmenningsåsan. I 1900 var Frida fosterdatter hos Martin Olsen Skavhaug på Garnesmoen i Inndalen, men flyttet siden til far sin i Henning. Som voksen ble hun gift med Martin Konrad Musum, f. 1 880. De bodde først på Musemshøa, siden på Nybo under Musem. Så solgte de Nybo og flyttet til Tømmeråsen, der de bodde i den gamle seterstua i noen år. Frida Musum var gjeter og setertaus på forskjellige setervoller i
---- 148 H&FIS-B ---- Leksdalsfjelb i til sammen 17 somrer. Etter siste krig flyttet hun og Konrad til en heim under Ysse og bodde der resten av livet. Frida døde i 1 972 og Konrad i 1975. Se mer om dem under Nybo, gnr. 76, bnr. 13, i Leksdalsbindet. 85. Anna Kirstine, f. 1 858 på Sagmoen. I 1 883 fikk hun en sønn: Cl 0 . Harald Andreas, f. 1883 i Allmenningen. Faren var Anton Andreassen Skrove, f. 1 862, som utvandret til Amerika samme år som gutten ble født. Harald Andreas flyttet til Sverige sammen med mora og bodde på Baksjønåset i 1 890. Anna ble gift i 1 887 med gårdbrukersønn Johan Larsson fra Baksjønåset i Kall. De fikk en sønn - Lars - i mai 1 888, men barnet døde av difteri i november samme året. Paret flyttet så til Sverige, men i 1 900 finner vi både dem og sønnene Harald Andreas og Gustav (f. 1 889 i Sverige) i ei tømmerkoie på Tømmerneset i Fosnes. Mannen driver med skogsarbeid og tømmerfløting. Harald er også skogsarbeider. Opplysninger ellers savnes. SAGMOEN NEDRE ("OLE-PLASSEN") Sagmoen nedre ble trolig ryddet av Ole Torkildsen noenlunde samtidig som Haldo Nilsen ryddet den andre Sagmoplassen - først på 1850-tallet. Ole Torkildsen (1812-1879) og Lisbet Nilsdatter (1822-1882) Ole Torkildsen var født i 1812 på Storstadvald av foreldre Torkild Olsen og kone Beret Olsdatter (han var den yngste av tre brødre som het Ole !). Foreldra var for øvrig husmannsfolk på Rotmoen ca. 1825-1835. I 1845 ble Ole gift med Lisbet Nilsdatter Levnng, f. 1822 i Tromsdalen, datter av Nils Haldosen og Karen Margrete Johnsdatter. Lisbet var således søster av Haldo Nilsen på den andre Sagmoplassen. Ole Torkildsen var inderst på en plass under Dillan før han ble rydningsmann på Sagmoen rundt 1852. Som nevnt under Gravdalslia ble han som en av flere dømt for tyveri i allmenningen i 1858. Ole fikk bygselbrev på 10 år på Sagmoen nedre i 1859 og var i likhet med andre rydningsmenn pålagt å flytte fra plassen når bygselstida var utløpt. Men Ole og fami lien hans bodde på plassen både i 1865 og 1875. I 1872 ble både Ole og Lisbet beteg net som sykelige og støttetrengende av fattigkommisjonen. I 1875 beskrives han som husmann og lagger (en som laget trekar). Plassen ga ikke mye av seg å leve av. I 1865 hadde de 2 sauer og 4 geiter, og 10 år seinere 1 ungnaut og 4 sauer. Han døde på plassen i 1879 og Lisbet i 1882. Barn: Ole hadde to barn som ungkar:
---- 149 H&FIS-B ---- Bl°.Olaus, f. 1839 i Vestgarden i Sul. Mora var Ingeborg Olsdatter. Olaus ble gift i 1 859 med Ingeborg Gudmundsdatter Grundvald, f. 1 836. De var husmannsfolk under Ulvilla og siden under Fæby og Borgen og hadde seks sønner. Olaus døde på Borgenvald i 1 873. Kona Ingeborg ufvandret til Amerika i 1901 , etter at fire av sønnene hadde utvandret tidligere. Her må nevnes at den yngste sønnen deres, Gustav Edvard Borgen, f. 1872, grunnla Innherreds Folkeblad sammen med Johannes Aas i 1 900 og var redaktør av bladet fram tii 1.1.1 903. fdan var gift med Gudrun Malena Stavlo fra Skogn. Han døde i Larvik i 1936. B2 C .Johannes, f. 1841 på Levring østre. Mora var Bolette Olsdatter Vukuvald, f. 1810 i Kulstad. Johannes vokste opp hos mora og stefaren Peder Pedersen på hus- mannsplassen Steinsåsen under Nord-Steine og tok Stensaas som familienavn. G. 1 873 med Serianna Jensdatter Holmli, f. 1 840 og datter av Jens Jenssen Buset fra Singsås, som kom til Engsvehaugan under Østnes som husmann. Johannes og Serianna var også husmannsfolk på Engsvehaugan. De hadde fem barn, og vi finner mer om dem og etterkommerne deres i Busethslekta. Lisbet hadde også et barn før giftermålet: B 3°. Nils, f. 1841 i Storvuku. Faren var ungkar og tjener Lars Nilsen Indalen. Barnet døde 3 måneder gammelt på Arstadvald. Og i ekteskapet fikk Ole og Lisbet fem barn: 84. Tore, f. 1845 på Dillanvald, d. 1855. 85. Kristian, f. 1 849 på Dillanvald. Han flyttet fra Ness til Sverige i 1 876, men ellers ingen opplysninger om ham. 86. Bernt, f. 1852 på Sagmoen. G. 1883 med Anna Kristine Johannesdatter 87. Nikolina, f. 1856 på Sagmoen, d. 1856 88. Tore, f. 1 857 på Sagmoen. I 1 880 ble Tore far til ei datter: Cl 0 . Ingeborg Anna, f. 1 880 på Inndalsvald, d. 1 956. Mora var Anne Olsdatter, f. 1847 på Bollgardsvald, datter av Ole Johansen Almoen ("Ola Ølmenninga"). Ingeborg Anna ble gift i 191 1 med småbruker John Martin Eriksen Haugset, f. 1877 på Kolstadvald. De bodde på Haugset på Bjørstadhøgda i Helgådalen. Tore har fått flytteattest ti! Bangsund 1 886 og ble gift der samme år med Ovidia Olsdatter Langøren, f. 1 869 i Bangsund. Ved giftermålet arbeidet han som baker. Samlivet deres ser ut til å ha vært kortvarig, for da Tore utvandret fra Namsos til La Crosse, Wisconsin, i 1 888 sto han oppført som ugift, mens Ovidia finnes som gift i tjeneste på Skjæret i Bangsund i 1900. Hun har da en sønn, Asbjørn Hovaldsen, f. 1 894.
---- 150 H&FIS-B ---- Bernt Olsen (1852-1934) og Anna Kristine Johannesdatter (1849-1930) Ole Torkildsens sønn Bernt bodde på Sagmoen sammen med foreldra og brukte plas sen etter at de var gått bort. Ved siden av at han var plassbruker, var han også tre skomaker. I 1883 ble Bernt gift med Anna Kristine Johannesdatter Grindgjerdet, f. 1849 i Tromsdalen av foreldre Johannes Ottersen og Bergitte Haldosdatter (datter av dyrle ge Haldo Dahl fra Dillan). Foreldra var husmannsfolk på Grindgjerdet under Kvelloa. Bernt og Anna Kristine fikk seks barn på Sagmoen, der de bodde ennå på 1890- tallet, men han har nok følt at framtida der oppe var utrygg, og at det var tid for å skaffe seg en ny heim. I 1897 fikk de kjøpt husmannsplassen Litj-Molden av Johan P. Stene for 1000 kroner. Bernt reiv da den gamle stua på Sagmoen og fraktet den på kjelke til Litj-Molden og såtte den opp på nytt. Stua med seinere påbygg var i bruk i Litj-Molden helt fram til først på 1990-tallet. Om familien, se under Litj-Molden. LILLEMOEN ("ELLEND-PLASSEN") Lillemoen lå visstnok lengst sydøst i innmarka på gården som i dag kalles Fagerli nor dre. Plassen ble ryddet av Paul Andersen Tømte. Den ble seinere kalt for "Ellend plassen" etter Elling Paulsen, som var den siste som bodde der. Paul Andersen (1811-1874) og " Marta Eriksdatter (1808-1858), 2) Serianna Rasmusdatter (1815-1884). Paul Andersen var født i 1811 i Tømte i Sul og var sønn av Anders Paulsen og kone Maren Nilsdatter. I 1842 ble han gift i Stiklestad kirke med Marta Eriksdatter Åsen, f. 1808 på Hallemsvald. Marta var uekte datter av reservedragon Enk Ellevsen Hallem og Eli Larsdatter Hallemsvald. Paul og Marta var husmannsfolk under Sundby før de kom til Lillemoen som ryd ningsfolk først på 1850-tallet. Marta døde i februar 1858 (i klokkerboka står det at "hun dræbte sig seiv ved hængmng"), og Paul ble gift for andre gangi 1859 med Serianna Rasmusdatter Stuskrn, f. 1815 på Kulstadvald av gifte foreldre Rasmus Johnsen Kulstadvald og Mant Pedersdatter Fossnesset. I 1859 fikk Paul bygselseddel for 10 år på Lillemoen. Lillemoen var i likhet med Haugen, Fagerlia og Hesjebekkvollen av de største ryd ningsplassene i allmenningen. I 1865 var det en besetning på 1 storfe og 5 sauer, i 1875 1 ku og 8 sauer, og Paul ryddet også så mye land at utseden økte med åra. Paul døde på plassen i 1874, og Serianna dreiv plassen videre sammen med ste sønnene Martinus og Elling fram til hun døde i 1884. Paul etterlot seg fire barn, alle fra første ekteskap:
---- 151 H&FIS-B ---- Elen Anna, f. 1 842 i Tømte. G. 1 863 m Olaus Halvorsen Reppe, f. 1 840 ijøsås, sønn av Halvor Olsen Jøsåsvald og kone Gunhild Olsdatter i Halvors første ekte skap. De var inderster i Stuskin vestre i 1 865 og husmannsfolk i Stuskinssveet i 1 875 før de rundt 1 880 tok over husmannsplassen Jøsåsdalen under Jøsås ostre etter svigerfaren. Olaus dreiv med gardsarbeid og var også med på litt byg ningsarbeid. Han skal også ha vært en dyktig treskomaker. Elen Anna var også ei geskjeftig kvinne, hun sådde frø i såkasser i vinduskarmen og dreiv fram grønn saksplanter som hun siden plantet ut i hellinga ovenfor husa. Hun var også flink til å plukke skogsbær, noe som kanskje ikke var så rart, etter som hun var oppvokst i villmarka i Inndalsallmenningen og var vant til å ferdes i skog og fjell fra barnsben av. Hun var også betraktet som en mester når det gjaldt plantefarging. Bl Elen Anna døde i 1 91 2 og Olaus i 1 923. De hadde fem barn: Cl. Hans Peter, f. 1 863 på Reppe, d. 1933. I 1889 bie Hans Peter, som da kalte seg Halset og var dreng på Halset, gift med Maren Anna Mikalsdatter Halset, f. 1 857 på Gudmundhusvald, d. 1928. Hun var datter av husmann Mikal Andersen og kone Anne Nilsdatter på Valøen under Tømmerås. Hans og Maren var husmannsfolk på Øverplassen under Jøsås Vestre i noen år før de kom til Nordvik under Bunes i Leksdalen. Hans Nordvik, som han siden kalte seg, var en allsidig kar. Han var først tøm mermann, men da Leksdalens Meieri ble startet i 1900, ble han ansatt som maskinist der, og han hadde trolig denne stillingen til meieriet opphørte i 1917. Han arbeidet også med saging av tømmer og med skogsarbeid. Han spilte fele og var læremester for andre i faget. Maren hadde to barn fra før, og Hans og Maren fikk fire barn, men to døde som små. I tillegg til sine egne barn tok Hans og Maren seg også av andre sine barn. Hedvig Molden, f. 1922 og Einar Dillan, f. 1925, som begge var barnebarn av Hans' søster Hanna, vokste opp på Nordvik. Det samme gjaldt Magnus Bjartnes og Kristine Bjørneberg, f. 1916. Kristine var bare lita jente da Hans og Maren henta henne på meieriet i Leksdalen. De pakket en fiit rundt henne og bar henne hvert sitt stykke fram til Nordvik. Mora til Kristine var Else Pettersen fra Sortland, som var meierske ved Leksdalens Meieri. Hun ble gift seinere og reiste fra bygda. C 2. Gurianna, f. 1866 på Stuskinsvald. G. 1887 med skogsarbeider Gunder Pedersen Holte, f. 1 855 i Holtålen. De flyttet til Sverige i 1 892 og bosatte seg Gråsjølia i Enkroken ved Enafors. I 1900 hadde de fem barn. Etterkommerne kalte seg Gunnarson. C 3. Hanna, f. 1873 på Stuskinsvald, d. 1954. Hanna kom som lita til Mikkelaunet i Ulvilla. Fjorten år gammel kom hun i tjeneste i Øster-Jøsås og ble der resten av livet, bortsett fra de to siste åra, som hun tilbrakre på Innherreds Helseheim i Leklemsåsen. Før det hadde hun vært setertaus på Nord-Bellingsvollen og Fåravollen i til sammen tretti somrer. Om vinteren stel te hun i fjøset ijøsås fram til 1933, da hun måtte slutte pga. gikta. I 1920 fikk hun Nord-Trøndelag landbruksselskaps diplom for lang og tro tjeneste. Hanna Jøsås var glad i sang og musikk, og hun var flink til å spinne garn,
---- 152 H&FIS-B ---- hekle og strikke. Når hun satt med slikt arbeid, sang hun ofte, er det fortalt. Hanna var ugift, men hadde ei datter - Hanna Oline Jakobsdatter, f. 1896 på Jøsås. Faren hennes var Jakob Johannessen Skansen. Hanna Oline ble gift i 1922 med Arne Olsen Dillan, f. 1901 på Dillanvald av ugifte foreldre Beret Marta Berntsdatter Dillan og Ole Lassesen Sagen. Hanna Oline og Arne Dillan bodde i Jøsåsdalen under Jøsås til Hanna Oline døde i 1929. Arne flyttet da til mora på Magnusmoen, mens barna Hedvig og Einar som nevnt foran i noen år bodde hos Hans og Maren Nordvik i Leksdalen. C 4. Ole Edvard, f. 1878 på Stuskinsvald. Ole var gårdskar i Østerjøsås i noen år før han ble gårdskar på Hegstad og tok Hegstad som etternavn. I 1908 fikk han dattera Gudrun med budeia på Hegstad, Ragnhild Bergitte Olsdatter, f. 1864. Gudrun Hegstad ble gift i 1930 med Kåre Jermstad, f. 1910, og de var gårdbrukere på Nordli under Forbregd. I 1908 ble Ole Edvard gift med Oleanna Mikalsdatter Hallem, f. 1 876 på Eklevald, datter av Mikal Halvorsen på Hallem lille. De fikk to barn - Margot Oline, f. 1911, og Eivind, f. 1920, og kom til småbruket Bratlia under Sørhaug i Volhaugen. Ole Edvard døde som enkemann i 1946. Kona Oleanna døde i 1943. C 5. Karl Severin, f. 1881 påjøsåsvald. Ugift. Karl, eller "Kal Dala", som han ble kalt, gikk i snekkerlære hos Ola Grindberg i Leirådalen. Ei tid arbeidet han på snekkerverkstedet hos Grindberg om vinteren og var med på bygnings arbeid om sommeren. Etter at mora døde i 1912, flyttet Karl heim til Jøsåsdalen, og i 1919 kjøpte han husa av faren for 700 kr. Karl stelte for faren samtidig som han arbeidet på gårdene omkring. Dessuten laget han tresko og rammet inn fotografier for foik. Initialene "kj" er nok framdeles å finne på baksida av mangt et innramma bilde rundt omkring i bygda. En annen av hans spesialiteter var å reparere fat, kopper og anna krustøy som var gått i stykker. Karl såtte bitene sammen med lim og U-formede nagler. Karl hadde også stor interesse for musikk, og han var med i Vuku hornmusikklag i mange år. I 1 938 flyttet han den vesle stua i Jøsåsdalen til ei tomt like ved riksveg 72 mellom Grindgjerdet og Levringan. Der bodde han til han flyttet på Verdal aldersheim, og døde der i 1960.' 8 Martinus, f. 1 845 på Sundbyvald, d. 1 925. Martinus var dreng i Øster-lnndalen i 1 865, men var oppe på Lillemoen og hjalp mora i 1 875. G. 1 882 med dat tera i Småætran, Marie Halvorsdatter, f. 1 859, d. 1934, og ble noenlunde sam tidig husmann i Garlia under Garnes. Like før århundreskiftet flyttet de til Småsætran under Garnes, og Martinus ble husmann der etter svigerfaren. Barn: B 2 Cl. Paul, f. 1883 i Garlia. G. 1935 med sin husholderske Olga Konstanse Johannesdatter Ness, f. 1900, datter av skredder Johannes Sefaniassen Ness og kone Elen Anna Olsdatter Nybygget. Se mer om dem under Småsætran. C 2. Anna, f. 1885 i Garlia. (Anna Ottermo). G. 1905 med snekker Anders Johannessen Ottermo, f. 1880 i Vera av foreldre Johannes Olsen HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 153 H&FIS-B ---- Ottermovald og kone Maria Andersdatter, født Ward. Se mer om dem under Granheim og Bråttåenget. 83. Elling, f. 1849 på Sundbyvald. Han dreiv Lillemoen etter at foreldra var død. Elling var ugift, men i 1 891 hadde han skaffet seg husholderske ijonetta Olsdatter, f. 1 837. Muligens kan det være enka etter Petter Olaus Sundbyvald (som døde i 1879). I 1 900 har Elling kjøpt Bråttåenget, gnr. 242, bnr. 5, av Iver Andersen, som utvan dret til Amerika i 1 892, og det sies at Elling tok med seg stua fra Lillemoen og såtte den opp på nytt på Bråttåenget. Trolig flyttet Elling til Bråttåenget da Iver Andersen utvandret i 1 892. Se mer om ham under Bråttåenget. 84. Gurianna, f. 1853 på Lillemoen. G. 1878 med Anders Andersson Åsander, f. 1 842 i Hålsingland, Sverige. Han kom flyttende fra Jårvsjø og arbeidet som smed og steinarbeider. Han bodde i Bjørkenget i 1 875, men var møller i Grundan da han utvandret til Fergus Falls, Minnesota, i 1882. Gurianna og barna Anneus, f. 1 877 og Pauline, f. 1 880, reiste etter seinere samme året. Paul Andersens andre kone Serianna hadde også en sønn før ekteskapet: Bs°.Johannes Olsen, f. 1839 i Storstad. Far Ole Olsen Storstad. Johannes ble gift i 1 863 med Lovise Jensdatter Øren, f. 1 839, datter av fisker Jens Evensen Øren. I 1 875 arbeidet Johannes på telegrafen, og de losjerte på Maritvollvald. Men han var husmann og ka Ite seg Bjertnes da han i 1881 utvandret til Fergus Falls, Minnesota. Lovise og de to yngste barna reiste etter i 1 882. Den eldste dattera, Maria Kristine, hadde utvandret allerede i 1 880. Plassen lå noenlunde midt på eiendommen som i dag er Fagerli nordre, og husa skal ha stått ikke så langt fra der de står i dag. Den ble ryddet av svensken Anders Halvarson fra Jåmtland først på 1850-tallet. Anders Halvarson (1818-1889) og Ragnhild Olsdatter (1817-1893) Anders Halvarson var født i 1818 på Sandnåset ved Esingen i Kall i Jåmtland. Han var sønn av Halvar Andersson, f. 1774 i Backen, Kall, og kone Brita Gunnarsdotter, f. 1782 i Husa, Kall (av Essingslekta). Foreldra, som ble gift i Kall i 1807, bodde først i Husa, flyttet siden til Sandnåset ved Esingen, derfrå til Baksjønåset, og havnet til sist på Lien i Offerdal, som de kjøpte i 1826. Det var åtte barn i familien, og Anders var nr. seks i rekka. Anders var dreng i Offerdal før han dro til Norge for å ta seg tjeneste hos Morten Mortensen på Stormoen, som var gift med tanta til Anders, Agnes Essing. INNDALS ALLMENNING
---- 154 H&FIS-B ---- Innflyttingsattesten hans var datert 12.6.1839, men han har nok kommet dit noe før, for allerede i november samme året fikk han ei datter med tjenestejenta på Stormoen, Ragnhild Olsdatter, f. 1817 i Strinda, datter av Ole Jakobsen Melbyvald. Anders og Ragnhild giftet seg 3. nyårsdag 1840 og bosatte seg på Melbyvald (Innlegget), og de bodde der til de først på 1850-tallet tok fatt som rydningsfolk i Fagerlia. De hadde da fått fem barn, og ytterligere tre små ble født oppe i Fagerlia. Anders Halvarson, også kalt "Jamt-Anders", fikk bygselbrev på 10 år på plassen i 1859, og skulle etter dette ha flyttet derfrå i 1869. Men både Anders og Ragnhild ble boende i Fagerlia så lenge de levde, og de ble nok ikke jagd fra heimen slik det er blitt fremstilt både på folkemunne og i forskjellige nedskrevne fortellinger om "Jamt- Anders". Jamt-Anders ser ut til å ha vært en driftig rydningsmann. Ved folketellinga i 1865 hadde de 2 kyr og 8 sauer og sådde tø tønne bygg. I 1875 hadde de også 2 okser og noen geiter i tillegg, og utseden var fordoblet. Det er fortalt at Anders kjørte med okse til kverna i Ulvilla for å få malt kornet. Anders døde av lungebetennelse i 1889, mens Ragnhild levde til 1893. De åtte barna deres var: 81. Oline, f. 1839 på Stormoen, d. 1 932 på Verdal Aldersheim. I 1 863 fikk hun søn nen Ole Ellingsen med ungkar Elling Olsen Nordgård fra Sparbu, og hun og søn nen losjerte på Stormoen i 1865. I 1875 var Oline budeie på Garnes. Sønnen Ole var da i pleie hos enke Anna Stormo på Stormoen, og han døde der i 1881. I kirkeboka er anført at han var åndssvak. I 1 884 ble Oline gift med drengen på Garnes, Mortinus Andreassen, f. 1 850 på Steinsvald, sønn av rydningsmann Andreas Olsen på plassen Haugen i Inndalsallmenningen (se under denne). Se mer om Oline og Mortinus under Haugen og Granheim. 82. Halvor, f. 1 842 på Melbyvald, død s. å. 83. Beret, f. 1 843 på Austgarden i Sul. Beret rjente på Stormoen i 1 865. Hun ble gift i Vuku i november 1872 med en som presten har innført som Erik Jørgensen, f. 1 846 i Åre, men hans rette navn var nok Erik Gøransson, født 27.07.1 846 i Kall, sønn av nybygger i Gråviken, Gøran Svensson og h. Årsil (Ursilla) Ersdotter. Faren, som døde som husmann og enkemann i Medstugan (Saxvallen?) i 1 879, var for øvrig av norsk avstamning, idet bestefaren hans var Nils Olsen Brende (se mer om ham under Lillemoen). Erik fikk innflyttingsattest til Stormoen fra Vester Flandern i Are i november 1 872. Men han døde allerede i april 1 874, og Beret satt igjen som enke med en sønn på ni måneder og på vei med en til. I 1 875 var hun taus på Lillemoen, men bodde på Stormoen da hun i 1883 fikk dattera Ragnhild Anna med enkemann Nils Nilsen Reiren. I 1891 hadde hun flyttet tii søstra Oline på plassen Haugen i Inndalsallmenningen, og i 1900 var hun budeie i Vester- Guddingan. Hvor hun tilbrakte de siste åra av livet sitt er uklart, men folk i Inndalen har fortalt at hun bodde ei tid hos dattera Ragnhild Anna på Levringshaugan. Hun gikk da under navnet "Beret Haugja". Hun døde som Beret Andersdatter Stormo i 1926. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 155 H&FIS-B ---- Barn: Cl. Johannes, f. 1873 på Stormoen, d. 1925 i Cooperstown, Nord-Dakota. Han er oppført flyttet til Sverige allerede i 1 875, sannsynligvis er det beste faren på Saxvallen som har tatt hand om ham etter at mora ble enke, men han får utflyttingsattest først i 1 890, trolig for å konfirmeres. Han var skyss gutt hos Martin Suul i Sandvika i 1891 og utvandret til Amerika i 1892 under navnet Johannes Eriksson. Fra 1908 var han bestyrer av en trelastfor retning i Esmond, Nord-Dakota. Der kalte han seg John Eriksen og ble gift i 1907 med Emma Josephine Ericksson, f. 1886, d. 1962. 19 De etterlot seg sju barn i Amerika og har ei stor etterslekt der. C 2. Edvard, f. 1 874 på Stormoen. Edvard ble konfirmert fra Garnes i 1 890 og var tjener der i 1 891 . I 1 896 gift med Anna Sofie Edvardsdatter Melby, f. 1 874, datter av ungkar Edvard Teodorsen Melby, seinere Kvello, og Anne Marta Sivertsdatter Guddingsvald. De var husmannsfolk på Guddingsmoen. Kona døde av tæring i mars 1900, og de to små barna kom i pleie hos andre. I 1900 var Edvard tjener i Ner-Guddingan, og i 1901 ble han gift på nytt i Ørland kirke, nå med Augusta Johansdatter Berg, f. 1 875 i Trondheim. Han utvandret til Boston i 1902 som Edvard Eriksen Gudding sammen med den nye kona og deres førstefødte. De fikk i alt ni barn og har ei stor etterslekt i Amerika. C 3°. Ragnhild Anna Nilsdatter, f. 1883 på Stormoen. Faren var enkemann Nils Nilsen Reiren. Ragnhild Anna var budeie i Inndal vestre i 1900, og ble i 1905 gift med Jakob Johannessen Skansen, sønn av husmann Johannes Olsen Steinsvald og kone Beret Marta Jakobsdatter Molden, og ble småbru kerkone på Levringshaugan. De fikk fire barn før Ragnhild Anna døde på Haugan i 1915. Ragnhild, f. 1849 på Melbyvald, d. 1852 i Fagerlia. Halvor, f. 1852 i Fagerlia. Han flyttet fra Ekloa til Sverige i 1874 og ble gift i 1 880 med Anna Andersdatter, f. 1 857 i Rødøn. I 1 890 og 1 900 var han snek ker og bodde i Østersund. Han døde i Østersund i 1 91 9 og etterlot seg fire barn. Han brukte etternavnet Andersson. Anneus, f. 1854 i Fagerlia, d. 1918. Anneus ble konfirmert i 1870, flyttet til Sverige i 1 875 og ble gift i 1 876 med Anna Mattsdotter, f. 1 846 i Offerdal, d. 1919. I 1 890 og 1 900 bodde familien, inkl. fem barn, på Tjemåsen i Offerdal, der Anneus var arrendator (forpakter). Han kalte seg Anneus Indal. Ragnhild, f. 1 857 i Fagerlia. Ragnhild var ugift og bodde i Fagerlia både mens foreldra levde og ei tid etterpå. Hun hadde tre sønner: B 7 B 8 Cl 0 Ole Nilsen, f. 1881 i Fagerlia. Faren var den 17 år gamle proprietærsøn nen Nils Juel på Reitan. Ole Nilsen kom som tjener til Edvard Garnes på Sogstad ved Levanger (var der i 1900). Siden ble han slaktermester ved Levanger Samvirkelag. Han ble gift i Levanger og har etterslekt der. INNDALS ALLMENNING
---- 156 H&FIS-B ---- C 2°. Anton Karlsen, f. 1886 i Fagerlia. Faren var "kvaksalver" Kar! Teodor Falkenstierna, Vistvald. Anton Karlsen tjente hos Peder Stornes på Stornesset i Inndalen i 1 900, og han kalte seg Anton Karlsen Storness og bodde i Levanger da han utvandret til Amerika i 191 1, 25 år gammel. Om far hans, Karl Teodor Falkenstierna, som var svensk, er det opplyst at han hadde opp holdt seg i Leksdalen i tre år og praktiserte i distriktet. Iflg. "Nordre Trondhjems Amtstidende" for 10. mai 1887 soner han da "20 dager i dis triktsfengslet for å ha forvoldt en manns død i Verdal i forbindelse med en operasjon. Etter å ha sonet, skal han transporteres ut av riket." Anton Stornes var på besøk i Inndalen i 1923. Han døde i 1951 ugift i Powers Lake, Nord-Dakota. I en notis om dødsfallet i Innherreds Folkeblad står det at han dreiv forskjellig slags arbeid, og ved sin død hadde han egen farm i nærheten av Powers Lake. Det står videre at han var en interessert ama tørarkeolog og på sine mange turer på prærien samlet han mange ting etter indianerne, og en hel del av gjenstandene han fant sendte han til Videnskapsselskapets museum i Trondheim. C 3°. Ole Martin Olsen, f. 1 894 i Fagerlia. Faren var enkemann Ole Andreassen Garnes, f. 1 842, sønn av Andreas Olsen og Gjertrud Sivertsdatter på ryd ningsplassen Haugen. Han var svoger av Ragnhilds mor Oline (se under Haugen), og bodde da i Trångsviken. Ole Martin vokste opp på Reiren som fostersønn hos Beret Anna og Johannes Ellingsen. I 1914 ble han gift med Oline Gustava Edvardsdatter Bjørsmo, f. 1 895 på Bjørsmoen, datter av Edvard Olsen Bjørsmo og kone Anna Cecilie Andersdatter. I 1 920/2 1 kjøp te Ole Martin heimen Garberg under Garnes av Johannes Kvelstad og bruk te siden Garberg som slektsnavn. Mer om Ole Martin og familien hans fin nes under denne plassen. Ifølge folketellinga bodde Ragnhild i Fagerlia sammen med mora og sønnene Ole og Anton i 1 891, og hun bodde også der i 1 894 da hun fikk sønnen Ole Martin (Garberg). Men etter at mora døde i 1 893, hadde Ragnhild tapt retten til å bo der, og hun måtte flytte fra plassen en gang på nittitallet. Rundt 1900 var hun budeie hos Anneus Johannessen på Inndal øvre i noen år. Og i følge kirkeboka for Alstadhaug prestegjeld var hun i tjeneste på Bamberg i Skogn da hun døde av hjerneslag i mars 1922 som Ragnhild Andersen. Hun ble begravet og jordfestet i Levanger, der sønnen Ole Nilsen bodde.
---- 157 H&FIS-B ---- HAUGEN (MORTINUSPLASSEN) Haugen ble ryddet av Andreas Olsen forst på 1850-tallet. I ettertid er plassen også kalt for Mortimisplassen, oppkalt etter den siste plassmannen som bodde der. Andreas Olsen (1808-1882) og Gjertrud Sivertsdatter (1812-1898) Andreas Olsen var fodt i 1808 i Ulvilla av ugifte foreldre, gift mann Ole Arntsen hos Tarald Berg, Trondheim, og Marit Enksdatter Holmlivald. Andreas bodde på Holmlivald da han i 1835 ble gift med Gjertrud Sivertsdatter Holmlivald, f. 1812 i Ulvilla, datter av Sivert Embretsen Holmli og kone Jonetta Amundsdatter. De var inderster på Holmlivald og husmannsfolk på Stubbe under Nord-Steine for Andreas ble rydningsmann på Haugen. I 1859 fikk Andreas bygsel på plassen på livstid. I 1865 hadde han fått ryddet så mye land at han sådde l A tønne bygg og såtte Vi tonne poteter, og de hadde 2 kyr og 5 sauer. Ti år seinere (1875) var buskapen på 2 kyr, 1 kalv, 2 sauer og 2 geiter, og i tillegg til bygg og potet sådde han også litt havre. Ellers spedde han på til livsopp hold med dagarbeid på gårdene nede i bygda så lenge han var kar om det. På sine gamle dager var han betegnet som krøpling uten at vi veit direkte hva som feilte ham. Han døde på Haugen i 1882 og Gjertrud samme sted i 1898. Andreas og Gjertrud hadde ni barn: Bl . Serianna, f. 1 835 på Holmlivald. Serianna ble gift med Ole Olsen Sætre, f. 1 822 i Elverum, og i 1 865 og 1 875 var de husmannsfolk på Kolbergmoen søndre ("Plassen") i Frol. I 1875 hadde de fire barn boende på plassen, mens dattera Karen Lisabet, f. 1 869, hadde flyttet til besteforeldra oppe i allmenningen og bodde der til i 1888, da hun har fått flytteattest tilbake til Levanger. Serianna bodde som enke på Kolbergmoen sammen med sønnen Ove ennå i 1900. Men da hun døde i 1916, bodde hun på Halsan øvre. 82. Dødfødt tvilling, f. 1 835. Tvillingene født på selveste julekvelden 1 835. 83. Marta, f. 1 840 på Nordsteinsvald. Marta fikk en tragisk død. Hun var gjeterpike 84. Ole, f. 1 843 på Nordsteinsvald. Han var tjenestedreng i Garnes i 1 865 og tok Garnes som slektsnavn. Han flyttet til Levanger 5. januar 1 874 for å gifte seg, og 30. januar samme år ble han gift med Ingeborg Anna Bøgseth. Hun var født på Dillanvald i 1 854 av foreldre Anders Larsen Bøgseth og kone Anne Halvorsdatter Skavdal. Om Bøgsethfamilien veit vi at de flyttet til Levanger før 1 870, og Anders Bøgseth dreiv som byggmester. Han var en kjent kar når det dreide seg om å bygge sagbruk i elvene i Trøndelag. I 1 875 bodde familien i Kirkegade 23 i Levanger. Anders Bøgseth var da sagmester, noe han også trolig var da han flyt tet fra Verdal, for familien bodde på plasser under Øst-Grundan, Holmen og Dillan, som aile hadde sagbruk. Ole Garnes var tømmermann og bodde i samme hus som svigerforeldra før han i 1876 flyttet til Jåmtland med kone og sønnen Alfred. I 1890 bodde familien i INNDALS ALLMENNING
---- 158 H&FIS-B ---- Trångsviken i Alsen, Ole var da sagbruksarbeider ved Trångsviken Angsåg, og de hadde fått fire nye barn - to av hvert kjønn. Ingeborg Anna døde i mars dette året, 36 år gammel. Ole arbeidet fortsott på "Trångsviken sågverk" i 1900. Et besøk som Ole avla i barndomsheimen i Rata midtsommers 1 893, fikk som følge at dattera på naboheimen Fagerlia, Ragnhild Andersdatter (datter avjamt- Anders), nedkom med en sønn på vårparten året etter: C 6°. Ole Martin, f. 1 894 i Fagerlia (kjent som Ole Martin Garberg, og tidligere omtalt under Fagerlia). 85. Jonetta, f. 1846 på Nordsteinsvald. D. 1857 på Haugen. 86. Mortinus, f. 1 850 på Nordsteinsvald. G. 1 884 med Oline Andersdatter, f. 1 839 på Stormoen, datter av Anders Halvarsson (Jamt-Anders) og Ragnhild Olsdatter i Fagerlia (se mer om dem nedenfor). 87. Gurianna, f. 1 850 på Nordsteinsvald (Tvilling med Mortinus). I 1 865 var hun gje terpike i Øster-lnndalen. I 1 881 har hun fått flytteattest til Sverige, og i 1 887 skal hun ha utvandret til Amerika under navnet Gurianna Andreasdatter Indahl. 88. Ingeborg Anna, f. 1853 på Haugen, d. 1855 på Haugen. 89. Anneus, f. 1857 på Haugen. Utvandret i mars 1882 til Minnesota. Han reiste sammen med kona og barna til Johannes Olsen på naboplassen Lillemoen og med billett betalt i Amerika, så trolig var det Johannes som hadde sendt billetten. Mortinus Andreassen (1850-1940) og Oline Andersdatter (1839-1932) Mortinus Andreassen var som nevnt foran sønn av Andreas Olsen og Gjertrud Sivertsdatter på Haugen. Han bodde hos foreldra i 1865, men var dreng på Garnes både i 1875 og da han ble gift i 1884 med Oline Andersdatter, dattera til "Jamt- Anders" i Fagerlia. Olme tjente som budeie i Garnes samtidig med Mortinus. Mortinus overtok rydningsplassen etter foreldra, og han og Olme var nok de siste av rydmngsfolka som bodde i "Rata". De dreiv Haugen både i 1891 og 1900, og plas sen ble etter dette også kak Mortinusplassen. Olines søster Beret med sin 8-årige dat ter Ragnhild Anna Nilsdatter bodde hos dem i -91. I 1900 fødde de 2 kyr, 1 sau og 1 geit på plassen. Etter krav fra allmenningsstyret måtte de flytte fra plassen først på 1900-tallet, og omkring 1904 kjøpte Mortinus en parsell av Garnes for 400 kroner og tok med seg husa fra Haugen dit. Dermed oppstod plassen Granheim. Ekteskapet mellom Mortinus og Olme var barnlaust, men Olme hadde en sønn: Bl 0 . Ole Ellingsen, f. 1863 i Inndalsallmenningen, d. 1881 på Stormoen (åndssvak). Faren var ungkar Ellend Olsen Nordgård fra Sparbu. Det finnes mer om Mortinus og Olme på Granheim under Garnes. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 159 H&FIS-B ---- HESJEBEKKVOLLEN (SNERINGEN) (DEL AV NÅVÆRENDE BRUK SKOGLI, GNR. 286, BNR. 1) Plassen, som lå vest for Allmenningsåsan (Vester-Åsan) ble trolig ryddet av en Nils Andersen. Dokumentasjonen for dette finnes i ei åstedssak fra 1848, der grasserer Nikolai Jensen har stevnet Nils Andersen Almindingåsen for uten lov å ha nedsatt seg og bygd hus i utmarka til Jensens gard Inndal øvre. Rydningsplassen er i rettsboka benevnt som en "- indhegning of nogle jaa Mælinger Jord hvorpaa en Deel eller omtrent det Halve jandtes opdyrket til Potetesager, hvorimod det Øvrige var besat med gamle Stubber og aldeles uopdyrket. De opførte Huse bestode aj et Udet usselt Fæhuus til hvis 2" Side et saakaldet Vaaningshuus var tilbygget og udgjorde den usleste Bolig for Mennesker, man fast kan tenke sig". På grunnlag av åstedsbeskrivelsen må denne plassen ha vært Hesjebekkvollen. Det hører med til saken at det ved grenseoppgang ble fastslått at plassen lå i allmenning en, og at Nils Andersen ble frikjent for anklagen. Hvem denne Nils Andersen var og kom fra, er uvisst. Han kan være sønn av hus mann Anders Nilsen, som var husmann under Vist nedre. I skattelista for 1825 finner vi en Nils Andersen som inderst i Vester-Levringan. Det kan også være samme per son. Om han hadde familie er heller ikke klarlagt. I 1851 dør et fattiglem med samme navn i Allmenningsåsan, 55 år gammel. I f 859 ble plassen bygslet bort på 10 år til Peder Hansen. Peder Hansen (1807-1876) og Anne Johansdatter (1805-1890) Peder Hansen var født i 1807 på Musem og var sønn av ugifte foreldre, skiløper Hans Arntsen Langdal og Brynhild Arntsdatter Ulvilden. (Faren ble gift i 1823 med Mali Andorsdatter Leirset, og mora ble gift med Arnt Olsen Karlgård i 1811). I 1833 ble Peder gift med Anne Johansdatter Molden, f. 1805. Hun var datter av Johan Olsen Molden og kone Eli Johnsdatter, som var brukere i Molden fra 1807 til 1842. Peder bodde i Ekloa ved giftermålet. Ved bygselkontrakt av 27. september 1841 ble Peder husmann under Johannes Moe i Vester-Ness, men ble ved dom av 26. januar 1854 dømt til å flytte fra plassen. Om han så kom direkte til Hesjebekkvollen er ikke klarlagt, for bygselkontrakten ble som nevnt foran opprettet først i 1859. 1 en dom fra 1848 kalles en husmann under Ness for "Peder Snæringen", sikkert samme mann, og som da også er mannen bak plassnavnet "Sneringen". Han kalles for øvrig også Peder Hansen Sneringen i 1871. Historikeren Nils Hallan fra Skogn skriver i en artikkel i Nord-Trøndelag Historielags årbok for 1960 at INNDALS ALLMENNING
---- 160 H&FIS-B ---- Per Sneringen frå Verdalen var flink til å kurere hestar Han var ofte i Frol med slikt arbeid. Ein mann her i hygda fortalde ein gong at ein av hestane hans vart sjuk, og "Sneringen" vart henta. Han fekk tak i ein lang skammel som han steig oppå attmed hesten - og tok så til å tanne [tygge på] ryggskinnet på hesten heilt frå fremste kant av manken til rumptangen. Han tanna slik at lort og heståke valt utor munnen på han, og slik heldt han på lenge. Da han var ferdig, sputta han ut det meste av uhumskheita. Noko vasking av munnen var det ikkje tale om. På same garden var det ein sers gild stohingst. Den var så fin og blank at det var reint så det skein av han. Sneringen gjekk bort til Brunen, som hesten heitte, klappa han på halsen og sa til hesteigaren: "Du må itj tru det er berre du som gjev Brunen mat. Dersom du hadde sett alt det høy som småkaran gjev honom, hadde du vorti forfæld". (Det siste avsnittet i sitatet viser at trua på tusser o. 1. var levende på denne tida.) Peder og Anne bodde på Hesjebekkvollen både i 1865 og 1875. I 1865 har de hest, ku og en sau, og en utsed på l A tønne bygg og 1 tønne potet. I 1875 har de bare hesten igjen av husdyra, og utseden er på l A tønne bygg, Vs tønne havre og l A tønne potet. Begge to er under forsorg. Peder døde som fattiglem på Hesjebekkvollen i januar 1876. Kona var som nevnt sykelig og under forsorg allerede i 1871, og kom sannsynligvis på legd etter at Peder gikk bort. Hun døde i hvert fall som legdslem på en av Skavhaugg-gårdene i 1890. De hadde ingen etterkommere. Hesjebekkvollen er ikke nevnt i folketellingene etter 1875, og ble neppe brukt før den i 1937 ble utlagt som del av et bureismgsbruk og kjøpt av Olaf Edvardsen Indal. (Se Skogli, gnr. 286, bnr. 1) HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 161 H&FIS-B ---- NYE BRUK I INNDALS ALLMENNING Fagerli nordre (nærmest) og Fagerli søndre (borterst) ca 1960 Etter at samtlige rydningsmenn og andre bosatte var borte fra plassene i Inndalsallmenningen, ble det foretatt befaring og taksering av allmenningen. Det ble da vurdert slik at det ville være synd om den jorda som rydningsmennene hadde dyr ket opp, skulle vokse til med skog, og omkring 1910 ble det skapt to nye heimer i "Rata", Fagerli nordre og Fagerli søndre. Begge brukene ble utskilt fra allmenningen ved skylddelingsforretning av 5.9.1914, tinglest 16.9.1914. Ifølge Verdalsboka V ble brukene i første omgang kjøpt av Ole Kvello og Peter Eklo. Hvordan eier- og bruks forholda utviklet seg de første årene deretter er litt uklart, men i Innherreds Folkeblad i 1918 finner vi følgende kunngjøring:
---- 162 H&FIS-B ---- Avktxon Lørdag den 11. oktober d. a. kl. 12 middag avholdes ejter jorlangende av Stjør- og Verdals skogforvaltning avktxon paa gaarden Garnes over parcellerne: Fagerli søndre, g.nr. 265, b.nr. 1, av skyld mark 1.12 og Fagerli nordre, g.nr. 265, b.nr. 2, av skyld mark 1.65 i Indals statsalmenning. Parsellerne paavises aj skogvokter K. Indal. Konditionerne erfares ved auktionen. Verdalens lensmandsbestilling, 25. sept. 1919. R. Holmvik. I annonsen ser vi at brukene er benevnt gårdsnummer 265, men det må vel bare være feiltrykk. I matrikkelen har de gårdsnummer 285. FAGERLI SØNDRE GNR. 285, BNR. 1 Fagerli søndre inkluderte de gamle rydmngsplassene Sagmoen og Lilleenget i inndalsallmenmngen. Resultatet ble et bruk med ca. 65 dekar dyrkbar jord og 80 dekar produktiv skog. Som det framgår av nedenstående kongelige skjote var det Lars Molden som fikk tilslaget på eiendommen på auksjonen i 1919, men han har semere overlatt kjøpet til Adolf Aasan. Skjøte. Vi, Haakon, Norges konge Gjør vitterlig: Ved kongelig resolusjon av 24. oktober 1919 blev Landbruksdepartementet bemyn diget til aa seige til Lars Berntsen Molden eiendommen Fagerlig søndre, gnr 285, bnr. 1, av skyld mark 1,12 t Verdal kerred, Nord-Trøndelag fylke for kr. 2000,-. Seinere er kjøpet med Landbruksdepartementets samtykke gaat over til Adolf Aasan. 1 hen hold hertil meddeles herved nevnte Adolf Aasan lovlig eiendomsskjøte paa omhand lede eiendom. Av kjøpekontrakten inntas: Post 4: Gjerdeholdet mot den tilbakeholdte del av statsalmeningen (Indals) overtas av kjøperen. Post 5: Det offentlige saavell som de i ålmenningen bruksberettigede forbeholdes gra tis rett til nødvendige reiser over salgsparsellen. Forsaavidt enighet ikke opnaas, om hvor saadanne veier skal legges eller om nødvendigheten av disse, kan saken av hver av partene kreves avgjort efter bestemmelsene herom i lov om veivæsenet av 21. juni 1912. HEIMER OG FOLK - iNNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B
---- 163 H&FIS-B ---- Post 9: Kjøperen jorpliktes til innen 21/8 1924 å ha opført nødvendige beboelses- og uthuser paa parsellen og aa ha tilflyttet denne. Inntil kjøperen har behygget og tatt bopel paa plassen, maa han kun aavirke paa plassens grunn til husfang, gjerde og brenneved. Aavirke til salg er jorbudt. Overholdes ikke disse bestemmelser, har det offentlige ret til uten lovmaal og dom aa la eiendommen bortsælges ved offentlig auk sjon. Forsaavidt salgssummen utgjør mer enn restgjelden til det offentlige, dekkes først alle det offentliges utgifter og resten tilbakebetales den oprindelige kjøper Post 10: Den i nærværende kontrakt omhandlede eiendom maa ikke uten det offent liges samtykke pantsettes uten til Den norske stats Smaabruk- og Boligbank eller helt eller delvis overdras til eiendom eller bruk til nogen, som ikke er beslegtet eller besvo gret med eteren i op- eller nedstigende linje eller i første eller annen sidelinje. Saafremt en mot denne bestemmelse stridende rettshandel erfullbyrdet ved tinglesing av pantedokument eller hjemmelsebrev eller ved at erhververen er innsatt i eien dommens besittelse, skal det offentlige være berettiget til å la eiendommen seige ved auksjon. Det offentlige forbeholdes rett til aa godta eller forkaste et hvilketsomhelst bud og aa inntre i det høieste bud. Salget foregaar for eierens eller besitterens reg ning. Denne heftelse bortfaller, nåar der er vunnet odel paa eiendommen. Dette skjøte maa ikke tingleses, før enten kjøperen har fremlagt kvittering for aa ha betalt kjøpesummen eller den for samme utstedte pantobligasjon er fremkommet til tinglesing. Nærværende skjøte er utferdiget paa ustemplet papir (I. 23/7 1915 § 78) Gitt paa Kristiania slott d. 3. august 1921. Under Våar haand og rikets segl. Haakon (segl) 0. Blehr H. S. Furu. Skjøtet kan tinglæses. Stjør- og Verdal skogforvaltning, 19. september Ffter bemyndigelse: Friing Øverland. 1921. Adolf Edvardsen Aasan (1900-1984) Adolf Aasan var født på Svartåsen i 1900, foreldre Edvard Olsen og Mette Aasan, som ble eiere av Øster-Åsan i 1903, og Adolf vokste opp der. Han fikk som vi har nevnt foran, skjøte på Fagerli søndre i 1921 og bygde nye hus i de påfølgende år. Eil kjø pet fikk han innvilget et pantobligasjonslån på kr. 5550,- med fem års avdragsfrihet i den Norske Stats Smaabruk- og Boligbank. Som så mange andre i samme situasjon i disse åra hadde også Adolf Aasan problemer med å svare for låneforpliktelsene, og i november 1929 ble det tillyst tvangsauksjon på heimen etter krav fra banken. Noe tvangssalg ser det ikke ut til å ha blitt den gang, men Adolf Aasan INNDALS ALLMENNING
---- 164 H&FIS-B ---- i 1932 måtte han gå fra gården, og Adolfs halvbror Odin Bratli kjøpte gården på tvangsauksjon for kjøpesummen 3500 kroner. Han fikk auksjonsskjøte datert 22.8.1932, tinglest 16.1.1933. Adolf flyttet tilbake til farsheimen Øster-Åsan, og dreiv siden mye med saging av tømmer. I 1951 ble Adolf gift med Ovidia Petra (Veda) Henningsen, f. 1900 i Bjarkøy i Troms. De losjerte i 2. etasje i garasjebygget til Alf Liff ved Lille-Molden. Adolf Aasan døde i 1984 og Veda i 1991. Odin Severin Edvardsen Bratli (1885-1972) og Inger Anna Anneusdatter (1886-1971) Odin Severin var, f. 1885 på Grensvald av ugifte foreldre Edvard Olsen Skjækermo (Aasan) og Jokumrna Olsdatter Grensvald (Bjørkhaug) og kalte seg Odin Bjørkhaug. Han ble gift i 1911 med Inger-Anna Anneusdatter Bakken, f. 1886 på Bynavald. Odin kjøpte som nevnt Fagerli søndre i 1932, etter at han fra 1912 hadde eid bru ket Bratli (Kasa) under Midt-Grundan østre i Ulvilla og tatt Bratli som siektsnavn. Denne heimen solgte han til John Ellefsen Indahl i Kårenget for 1504 kroner, skjøte datert 2. januar og tinglyst 1. februar 1933. Ved siden av at han dreiv gården, skaffet Odin Bratli det nødvendige til underhold av familien med jakt og fangst i skog og fjell, både av matvilt og rovvilt. I 1915 hadde han anskaffet seg nytt gevær, og fikk lånt penger til kjøpet i banken mot å skaffe kau sjomster. I panteboka for 1915 er registrert følgende pantebrev: Pantebrev. Undertegnede Odin E. Bratli boende paa Bratli i Værdalen erkjender herved at være bleven skyldig hr. Ragnvald O. Langdahl ogjohan O. Lerhagen, Værdalen kr 200,00 -to hundrede kroner -for kautionsansvarfor mig i Værdalens sparebank. Til sik kerhetfor ovennævnte beløp med renter og i tilfælde andre omkostninger pantsætter jeg herved til Ragnvald O. Langdahl ogjohan O. Lerhagen et mig tilhørende nyt 3- løpet gevær (to hagl- og et nfleløp) medfuldt tilbehør Geværet blir fra pantsættelsen at betrakte som kautionisternes ejendom indtil hele laanet med renter er betalt saa ledes at det ikke kan pantsættes til andre, likesom jeg overtoker ansvaret for at gevæ ret til enhver tid skal holdes i forsvarlig stand - rent for rust og annet smuds - saa ledes at ikke dets værdiforringes. Bratli i Værdalen den 31te mai 1915. Odin E. Bratli. Til vitterlighet: A. Lynghaug. Gustav Hage. Og Odin var kjent over hele bygda som en særdeles dyktig jeger som skaut og fang et både rev og gaupe både før og etter at han kom til Fagerlia. Så tidlig som i 1920 er han omtalt i en liten notis i "Innherredsbladet", der det står følgende: HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 165 H&FIS-B ---- Odin og Inge Anna Bratli. Rovdyrfangsten. Odin Bratli har atter fanget en gaupe i saks — en hunne. Dette er den 3die gaupe han har fanget i vinter Men Odin gikk ikke akkurat rundt i bygda og skrøt av det han dreiv med, og hva antallet av felt rovvilt ble til slutt, var det vel bare han seiv som visste. På 1950-tallet kjøpte Odin gården Volen nedre og overdrog Fagerlia til sønnen Ingvald. Odin døde i 1972 etter at Inger Anna var død året før. Odins barn før ekteskapet:
---- 166 H&FIS-B ---- Hele Bratlifamilien samlet. Stående f. v. søskena Arne, Ole, Lotte, Ella, Oddvor, Borghild, Inger, Tormod, Ingvald og Edel. Sittende foreldra Odin og Inger Anna. Eier av bildet: Borghild Høgii, f. Bratli. Bl 0 . Oline Kirstine, f. 1 907 i Stamna, d. 1996. Mora var Pauline Olausdatter Trøbakk. Gift 1926 med småbruker Olaf Severinsen Helrno, f. 1904, d. 1994. Småbrukere på Helmoen østre. Tre barn. B 2 :". Signe Henrikke, f. 1907 i Stamna, d. 1997. Tvilling med Oline Kirstine. Gift 1933 med småbruker Sverre Severinsen Helmo, f. 1911. Småbrukere på Helmo vestre Barna i ekteskapet: 81. Ella Johanna, f. 1911 i Bratli, d. 1999. Gift med Sigvald Hallem, f. 1901 i Skogn, d. 1985. De bodde på Myrenget under Gustad i Frol. To barn. 82. Ingvald Adolf, f. 1913 i Bratli, d. 1976. G. 1942 med Klara Kvelstad, f. 1917, d. 2004. Småbrukere i Småsetran. Fem barn. 83. Oddvor Sofie, f. 1914 i Bratli, d. 2006. Gift 1942 med murer Bjarne Haugdahl, f. 1904, d. 1997. De bygde hus ved Stamphusmyra. Ei dafter. 84. Edel Otilie, f. 1916 i Bratli, d. 2007. Gift 1941 med skomaker Bernhard Haugdahl, f. 1900, d. 1987. Bosted Kristiansveet og siden i Skolmestervegen i Vuku. To døtre. 85. Arne Sigvald, f. 1 91 8 i Bratli, d. 2007. Gift 1 948 med Signe Vikvang, f. 1918. Arne Bratli kjøpte Bjørstad vestre av Olav Green i 1953. Tre barn.
---- 167 H&FIS-B ---- 86. Lotte Alvhilde, f. 1919 i Bratli, d. 1973. Gift 1947 med Ola Vikvang, f. 1915, d. 1993. Småbrukere på Krika. To barn. 87. Borghild Elfrida, f. 1922 i Bratli. Gift 1947 med Ole Olafsen Høgli, f. 1921. Bosted på Bruborg, Inndalen (frådelt part av Høgli). I 2007 flyttet de til eldreboli gene på Stekke. Tre barn. 88. Inger Antonie, f. 1 924 i Bratli. Gift 1 943 med Olav Elnes, f. 191 9, d. 2006. De kjøpte Øster-Asan i 1946, men bosatte seg seinere i Leirådalen. Tre barn. 89. Ole Edvard, f. 1926 i Bratli. Gift 1959 med Sigrid Marta Suul, f. 1939, d. 1997. Tre barn. 810. Tormod Magner, f. 1932 i Fagerli søndre. Samboer med Mary Overholmen, f. 1936. De bor i Konsul Moes gate 1 på Verdalsøra. FAGERLI NORDRE GNR. 285, BNR. 2 Fagerli nordre oppsto som egen heim ved at de gamle rydningsplassene Haugen, Fagerlia og Lillemoen, samt et tillagt skogstykke ble utskilt fra Inndalsallmenningen og slått sammen. Johannes Johannessen Kvelstad kjøpte den for 3000 kroner i 1920. Han fikk kongelig skjote tinglyst 2.9.1921. Med skog ble heimen på ca. 145 dekar. Johannes Johannessen Kvelstad (1890-1981) og Sofie Martinsdatter (1896-1993) Johannes Johannessen Kvelstad var født i 1890 i Kvelstadlia (Kvelstad øvre) og var sønn av svensk borger, murer og steinarbeider Johannes Israelsson Balgård og Kjersti Olsdatter Prestegårdsvald. Ettersom Johannes Kvelstad ofte ble kalt Johannes Isaksen av bygdefolket, skal vi ta med noen opplysnmger om faren som kan forklare grun nen til det. I folketellinga for Verdal i 1875 finner vi på Bjørkenget i Leirådalen som en av to "logerende" svenske stenarbeidere Svend Johan Isaksen, oppgitt født i Karlskrona i 1836. I folketellinga for 1891 finner vi samme personen i Kvelstadlia, men nå som "sten arbeider, selveier og enkemann Johannes Israelsen, f. 1829 i Kronobergs len, Sverige". Årsaken til navneendringa finner vi nok i ekteskapelige forhold. Han var nemlig gift i Sverige med Justina Johannesdatter, f. 1820 i Algutsboda. Kona døde i Sverige i 1889. Etter hva som er blitt fortalt var dette ikke noe lykkelig ekteskap, og Johannes dro sin veg fra det hele og over Kjølen, og foretrakk å skjule identiteten sin gjennom Isaksen-navnet. Men det rette navnet hans var altså Johannes Israelsson, og han var født i Algutsboda, (Långasjø) i Sverige i 1829, som sønn av snekker Israel Johansson og INNDALS ALLMENNING
---- 168 H&FIS-B ---- kone Marta Stina Håkansdatter. Johannes kom til Norge mellom 1865 og 1875. Og på grunn av, eller på tross av, sin ekteskapelige fortid ble han samboar med Kjersti Olsdatter, som var født på Prestegårdsvald i Vuku i 1853 av husmannsfolket der, Ole Johannessen og Guru Olsdatter. Johannes og Kjersti fikk ti barn sammen, og åtte av dem var født før de ble gift i 1891. De bodde på Reppevald fram til de sist på 1880-tallet kom til Kvelstadlia. De hadde planer om å gifte seg første sommeren etter at Johannes var blitt enkemann, men det ble utsettelse lflg. klokkerboka i Vuku: "Da Johannes Israelson Balgård måtte have kongelig bevilling til at intræde i Ækteskab, ble vielsen udsatt til anførte datum." (frajum 1890 til 09.4.1891). 20 Johannes Israelsson arbeidet som murer og steinarbeider, og han var kjent som en særdeles dugandes arbeidskar. Eksempelvis skriver Hans Jøsås at det var Johannes - som stort sett bare ble kalt Isak, som braut stem og murte fjøskassen da det ble bygd nytt fjøs i Sør-Steme i 1885. Han arbeidet stort sett alene, for han ville helst det. 21 Johannes Israelsson fikk skjote på Kvelstadlia (Kvelstad øvre) av Ole Danielsen Kvelstad i 1899. Han døde på Levanger sykehus i mai 1903 etter å ha pådratt seg kra mebrudd i ei ulykke i bergbruddet ved Rindsem. Kjersti Olsdatter flyttet etterpå ned til Kvelstad, der hun først bodde i "Karenstuggu". Siden fikk hun satt opp ei lita stue til seg på tomt av Bollgarden mellom og bodde der til hun døde i 1923. Denne stua ble kalt "Kjerstistuggu". Johannes Kvelstad, som var den attende i barneflokken i Kvelstadlia, ble gift i 1916 med Sofie Martmsdatter, f. 1896 på Inndalsvald av ugifte foreldre Martin Sivertsen Støbsve og Mette Pauline Sefamasdatter Inndalsvald. Samme år flyttet de til små bruket Garberg under Garnes, som Johannes kjøpte av Nils Garnes for 1800 kroner. I 1919/20 solgte Johannes denne heimen til Ole Martin Olsen Reiren og kjøpte i stedet Fagerli nordre. Her startet han med oppbygging av en ny gard på tuftene etter de nedlagte rydmngplassene i "Rata". I 1920 hadde han fått opp ei lita stue og et lite fjøs, men alt året etter såtte han opp ny uthusbygning og våningshus og begynte å dyrke opp jorda på skikkelig vis. Johannes har seiv fortalt at å pløye mer enn et halvt mål pr. dag var vanskelig nok, og etter pløyinga var jorda så full av stem at han måtte kjøre vekk 30 sternlass fra hvert mål. Men 30 år seinere hadde han dyrket opp mellom 80 og 90 mål og etter hvert fått så stor avling at uthuset var blitt for lite. Til bygging av nytt hus hogg og kjørte han heim 100 m 3 tømmer som han saget til byggemateri alen likeså kjørte han heim over 400 hestlass støpesand nede fra elva, for det var ennå ingen bilveg opp til Fagerlia. Det gikk med over 70 dagsverk for hest og kar bare til gruskjørmga. Da Johannes startet i Fagerlia, var det ikke veg til gards i det hele tatt, og han måtte, uten kommunal hjelp, bygge en veg på 1 km opp gjennom bratte dalsida, der vegen delvis måtte sprenges ut i fjellet. I tillegg til oppbygginga av gården måtte Johannes også arbeide utenfor heimen for å skaffe penger til å'fø familien. Vinters dag var han i skogen og i sommertida var han på vegarbeid. Ofte syklet han opptil 1 Vi mil til arbeidsstedet, og etter endt arbeids dag syklet han heim igjen for å arbeide på nybrottsfeltet. Som vel fortjent påskjøn nelse for innsatsen ble han tildelt Ny Jords diplom. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 169 H&FIS-B ---- Familiesamling i Fagerli nordre. Foran f.v.: Jenny Frigård m/sønnen Oddvar Frigård på fanget, Sofie Kvelstad, Klara Brafli m/dattera Signe Bratli på fanget og Oline Kvelstad (g. Kristiansen). Bak f.v.: Ingvald Bratli, Olav Frigård, Magnus, Johannes, Kåre, Magna og Sverre Kvelstad. (Personopplysninger v/Agnar Bjørnmælen) På sine eldre dager kom Johannes på aldersheimen på Ørmelen og døde der i 1981. Sofie flyttet noen år seinere fra Fagerlia til Vuku Eldresenter og døde i 1993. Bl . John Magnus, f. 191 6 i Garberg. Død 1 uke gammel. 82. Klara Margit, f. 191 7 i Garberg, d. 2004. G. 1 942 med Ingvald Adolf Odinsen Bratli, f. 1913 i Bratli, sønn av Odin Edvardsen Bratli og kone Ingeranna Anneusdatter. Klara og Ingvald ble småbrukere i Sætran etter Ingemar Ottermo og fikk fire barn. Ingvald døde i 1976, og sønnen Ottar Bratli overtok gården. 83. Jenny Margrete, f. 1919 i Garberg. G 7 1943 med Olav Frigård, Åsen, f. 1916, d. 1948. G 2l i 1955 med Bjarne Nilsen, Åsen, f. 1926 Ørlandet. 84. Magna Pauline, f. 1922 i Fagerlia. G. 1946 med Agnar Bjørnmelen, f. 1921, d. 2003. INNDALS AUMENNING
---- 170 H&FIS-B ---- 85. John, f. 1924 i Fagerlia. Han flyktet til Sverige under 2. verdenskrig og bosatte seg og ble gift der. 85. Jens, f. 1927 i Fagerlia, d. 1985. G. 1959 med Dagrun Baglo, f. 1929, d. 1989. 86. Sverre, f. 1929 i Fagerlia. Ugift. 87. Oline Gustava, f. 1932 i Fagerlia. G. 1956 med Reidar Kristiansen, f. 1920, d 1999. Bosatt på Trones. 88. Kåre, f. 1935 i Fagerlia, d. 2003. Han overtok gården etter foreldra. Ugift, men hadde en sønn, Jarle Øystein Øverby, f. 1 959, bosted Frosta, som også arvet hei- men etter Kåre. 89. Magnus, f. 1938 i Fagerlia, d. 2001. G. 1962 med Brit Margit Levring, f. 1 944. Gårdbruker på Tronesvollen nordre. Han kjøpte også Skogli (Sneringen) av Olaf E. Indal og dreiv det som underbruk. I 2007 solgte Jarle Øystein Øverby heimen til Henriette B Skjelbred og Børge Mmsaas for 680 000 kroner. De driver bl. a. treningssenter for hester på gården. SKOGLI GNR. 286, BNR. 1/GNR. 242, BNR. 16 Heimen ble utlagt som bureismgsbruk i 1936 og kjøpt av Olaf Edvardsen Indal. Bruket fikk navnet Skogli, gnr. 286, bnr. 1. Deler av arealet på eiendommen var den tidligere rydmngsplassen Hesjebekkvollen eller Sneringen, som er omtalt under rydningsplassene i Inndalsallmenmngen. Parsellen ble utskilt fra Inndals statsallmenning ved skyldde lingsforretnmg av 23.6.1936, og overdratt til Olaf E. Indal for kr. 1400,- ved konge lig skjøte datert 22.9. s. å. I skjøtet er tatt flere forbehold med hensyn til bruken av eiendommen, der Staten er forbeholdt flere rettigheter, og gjerdehold mot den tilbakeholdte del av statsallmenningen påhviler i sin helhet kjøperen. I tillegg kjøpte Olaf Indal en bit av Volmarka - Skogli vestre (242/16), som ble utskilt ved skylddelmgsforretnmg av 22.4.1936. Skjøte fra Oluf Gudding av 4.8.1936. I lokalmiljøet er denne heimen som oftest blitt kalt "Sneringen". Einar Olaf Edvardsen Indal (1901-1994) og Konstanse Hansdatter (1905-1992) Einar Olaf Edvardsen var født i 1901 på Tillervald av foreldre Edvard Olsen Indal (Kriken) og Ingeborg Anna Johannesdatter. Faren var sønn av Ole Olsen Sneppen og var husmann på Knka under Inndal vestre. Mora var datter av Johannes Bastiansen Hofstadvald, som var husmann på Kroken under Tiller i Leksdalen. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 171 H&FIS-B ---- Skogli 1954, med. Vester-Åsan i bakgrunnen. Foto. widerøe. Olaf E. Indal ble blant kjentfolk kalt Olaf Kriken. Han ble gift i 1931 med Konstanse Hansdatter Garli, f. 1905, og de bodde i Garlia før Olaf tok fatt som burei ser i Sneringen sist på 1930-tallet. Olaf E. Indal dreiv ellers forskjellig slags arbeid, bla. skogsarbeide både hos Staten og Værdalsbruket både før og etter at han ble bureiser. I 1929 var han med på stiftelsen av arbeiderforemng i Inndalen, og var også formann i Inndal bygdalag da det ble stiftet etter 2. verdenskrig. Olaf og Konstanse hadde ingen barn. Magnhild og Henrik H. Garli, som var søs ken av Konstanse, bodde hos dem. I 1961 solgte Olaf heimen til Magnus Kvelstad og kjøpte i stedet småbruket Bergli (221/6), som tidligere var eid av Konstanses bror Ole Hansen Garli, og flyttet dit. Konstanse døde der i 1992. Olaf kom siden på sykehei men på Øra og døde der i 1994. Magnus Kvelstad (og i seinere år hans sønn Tore Levring Kvelstad) har drevet jorda på Skogli som underbruk av Tronesvollen nordre.
---- 172 H&FIS-B ---- NOTER Det var major Elling Lyng som bygde Mo-låna som står på Stiklestad Museum. Utskrift av Tingbok nr 24 (1 806-1 809) for Stjør- og Verdal sorenskriverembete. Se Frol I, s. 41 1. Åke Junge: "Tre dager i februar". Historia om Levanger-opprøret i 1 85 1 . Thranerørsla i Innherred. Kilde: Jon Bakken. Kilde: Innherreds Folkeblad 25.9.1927. Kilde: Innherreds Folkeblad 6.10. og 10.10.1939. Se Verdal Historielags Årbok 1980, s. 53. Opplysningene om "Kørg-Kal" er i hovedsak innsamlet av Trond Okkenhaug. 1 mæling tilsvarte ca. 950 m 2. I Verdalsboka V s. 591 står det at Beret ble gift med Peder Haldosen Lerfaldaunet og døde der i 1 885, men det er feil. Ekstrarettsprotokoll for Stjør- og Verdal, nr. 1 7. 1 målestang var 3 4/7 alen = ca. 2,25 m. 14 Verdal Historielags Årbok 1984, s. 83: Lensmann Jon Suul: En "arbeidets adelskvinne" Ole Andreas Audingsen, f. 1828 på Svenningsplass i Stod. G. 1859 med Serianna Olsdatter Molden (Skavhaug). Kilde: Helge Dillan, Verdal Historielags Årbok 1982, s. 136. I Verdalsboka, bd. V, s. 469 står det at Marta Jakobsdatter visstnok var født i 1811 og var dotter av Jakob Jonsen Østnesvald, men det er feil. Marta Jakobsdatter Østnesvald ble gift i 1 849 med gårdbruker Ole Olsen Stor-Vuku. Kildestoffet om folket i Jøsåsdalen er hentet fra: Hansjøsås: "Husmannsplassane på og kring Jøsås-grenda" i Verdal Historielags Årsskrift 1978. Verdal Historielags Årbok 1951, s. 36. Se Verdal Historielags Årbok 1992: "Slekt etter Kjersti Olsdatter og Johannes Israelsson Kvelstad", av Trond Okkenhaug. Se Verdal Historielags Årbok 1982: "Beret og Erik Stene", av Hansjøsås. HEIMER OG FOtK - INNDALEN OG SUL I 800-1 940 - BIND B
---- 173 H&FIS-B ---- MOLDEN På Berguglebergef med Steinsvåttåberget i bakgrunnen.
---- 174 H&FIS-B ---- r r —? o i; '•■■\ •■••■■• A \v W® 1 "^ y-. • \ \ O \ fr / / / / i / \ v -'f'cO l 'X /
s ) /7/F^W "\ Game. \ ■■•\ te^v y -°co ■• i / wJk
\ / ■' / . \/ : /
\ ' '■' .-■■'
---- 175 H&FIS-B ---- MOLDEN GNR. 240, GNR 1 Molden 1929, sett fra sørvest. Vi ser porten i låven, som den gamle Jamtlandsvegen gikk igjenomm. På gards plassen Står "Gammel-Jakob" Molden. Foto: Henning Andersson. Lektor Musum skriver i Verdalsboka bind V at Molden antagelig ble ryddet i første halvdel av 1600-åra. Men det er gjort fornminnefunn fra eldre jernalder på gården, altså fra før 500 e. Kr., så det har nok vært bosetting her lenge før. Men gården lå tro lig øde i lang tid pga nedgangstida etter svartedauden. Etter at gården ble skyldsatt omkring 1660 tilhørte den Kronen, men gikk ganske tidlig over til å bli propnetærgods. I midten av 1660-åra var gården eid av enka "Birgitte Anders Olsens" og i slutten av 1660-åra av Knstofer Kaspersen Schøller, og den var eid av Schøllerfamilien til løytnant (seinere oberstløytnant) Lorents Didrik Kluver på Bjartnes kjøpte den på auksjon og fikk skjote i 1739, tgl. 4/3 1740. Seinere var gården kirkegods ei tid gjennom makeskifte, så sjøleiergård i en kort periode før den i 1791 ble innlemmet i Værdalsgodset og var leilendmgsgård fram til 1918. Da fikk Jakob Jakobsen Molden kjøpt den av Verdal kommune. Det må nevnes at siden 1843, da Jakob Olsen Gjermstad overtok drifta av gården, har Molden hatt brukere i samme slekta.
---- 176 H&FIS-B ---- I Allmenningskommisjonens rapport av 1865 går det fram at Molden hadde seter på Jervdalsvollen, som ligger 5-600 meter sør for Jamtlandsvegen og vel en kilometer vest for Innsmoen. Siste året setra var i bruk var i 1933. Brukere fra ca. 1800: Ole Mikkelsen Stuskin (1733-1813) og Anne Nilsdatter (1741-1804) Ole Mikkelsen var født i Midtholmen i 1733 og var sønn av Mikkel Andersen Midtholmen og kone Marit Olsdatter. Han ble gift i 1759 med Anne Nilsdatter Indal, f. 1741 i Ekloa (søster av Ando Nilsen Indal). Ole Mikkelsen kom til Molden i 1774, men hadde eid flere andre garder før. I 1762 kjøpte han Aust-Hellan på auksjon, men solgte gården i 1766 til kjøpmann Enk Dahlstrøm på Verdalsøra, men fortsatte å bruke gården som bygselmann. Samme år kjøpte han hele Midtholmen og Leirhaugen (Aunet) av Henrik Hornemann, men solg te disse gårdene allerede året etter til Verdalsgodsets eier Hans Jakob Blix og fikk byg selbrev på Midtholmen. I 1770 kjøpte han Stuskin vestre, men han hadde heller ikke denne gården lenger enn til 1774. Da solgte han den og kjøpte Molden på skifteauk sjon etter Ole Olsen Levring (Ole Spillemann), som var død i 1773. I 1791 ble nok Ole nødt til å seige gården til Johan Widerø, for det heter i skjøtet at kjøpesummen er likvidert i gjeld ifølge obligasjon av 8/3 1774 og seinere ervervet dom, og forøvrig synes Ole stadig å ha vært i økonomiske vanskeligheter, og han var stevnet for gjeld flere ganger. Molden havnet nå i Værdalsgodset, og Ole ble leilending istedenfor bonde i Molden fram til 1807. Da overlot han den til sønnen Johan Olsen mot kår. Den eld ste levende sønnen, Bård Olsen hadde i 1796 lyst odelsrett til gården, men noen inn løsning skjedde ikke. Ole Mikkelsen døde i Molden i 1813. Kona Anne var død allerede i 1804 Barn: 81. Mikkel, f. 1760 i Midtholmen. Han ble gift i 1785 med Marit Johansdatter Skavhaug, f. 1749, datter av Johan Samuelsen på Skavhaugg øvre. Men de var ikke gift mer enn et års tid før Mikkel døde. Han har trolig vært bruker av Skavhaugg øvre i denne tida, men hadde ikke bygselbrev Etter at Mikkel døde, giftet enka Marit seg på nytt i 1 787 med Andor Larsen Nonset, f. 1 75 1 i Nonset, d. 1 829 på Skavhaugg øvre. Marit døde i 1 830. Før Mikkel døde, fikk de sønnen Johan, f. 1 785 på Skavhaugg, men barnet døde bare 6 dager gammelt. 82. Bård, f. 1763 i Aust-Hellan. Sersjant ved skiløperkompaniet. G. 1792 med Maria Nilsdatter, f. 1767, datter av gårdbruker og klokker Nils Eriksen «velstad. I 1 801 var de inderster i Kvelstad og hadde tre barn, men kom seinere til Molden. Fra ca. 1 8 1 5 og fram tii han døde i 1 824 var han bruker i Karlgarden i Sul. Maria døde i Holmli i 1859. De hadde 7 barn - se mer om dem under Karlgarden. HEIMER OG rOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B
---- 177 H&FIS-B ---- 83. Nils, f. 1766 i Aust-Hellan. G. 1793 med Beret Paulsdatter Tømte, f. 1765 i Tøm te. De var inderster i Molden ei tid rundt århundreskiftet, seinere var de brukere på Stormoen, der Nils døde i 1 8 1 4. De hadde 6 barn, som er omtalt under Stormoen. 84. Maria, f. 1 768 i Midtholmen. Hun var heime i Molden i 1 801 , men ellers savnes sikre opplysninger om henne. Men trolig er det henne som dør i Molden i 1 805, hun er da benevnt som Maren. 86. Ole, f. 1774 i Molden. I 1805 gift med Gjertrud Larsdatter Skavhaug, f. 1780 i Melby, datter av Lars Sakariassen på Skavhaugg nedre. De bodde på Skavhaugg som husmannsfolk da barna deres ble født (1 806 - 1 828), men var husmannsfolk på Svegjerdet da Gjertrud døde i 1 849 og Ole i 1 854. Mer om dem og den store etterslekta deres er oppført under Svegjerdet. Johan Olsen Molden ble gift i 1805 med husmannsdattera i Moldenget, Eli Johnsdatter, f. 1780 på Midtholmsvald. Foreldra hennes var John Rasmussen og kona Kari Bårdsdatter, og Eli var søstra til husmennene Bardo Johnsen i Garberg og John Johnsen på Rotmoen. Johan Olsen fikk festeseddel på Molden av proprietær Miiller 20. april 1807 og var bruker fram til 1842. I 1835 var besetningen 1 hest, 3 storfe, 8 sauer og 6 geiter, og utsæden var på l h tønne bygg, 3 tønner havre og 2 tønner potet. Men ved skifte etter Eli, som døde i 1840, var det registrert bare 1 hest, 1 ku og 5 geiter. Økonomisk stod således ikke Johan seg særlig bra, og ved skifteauksjonen etter ham i 1843 ble aktiva knappe 50 spesidaler, men passiva var over 200 spesidaler, inkludert 115 spesidaler obligasjonsgjeld til Nikolai Jensen. Johan og Eli hadde seks barn: Bl . Anne, f. 1 805 i Molden. Hun ble gift i 1 833 med Peder Hansen Eklo, f. 1 807 på Musum. Peder var barn av ugifte foreldre, Brynhild Arntsdatter Ulvilden og Hans Andersen Langdal. Peder Hansen fikk bygsel på Hesjebekkvollen (Sneringen) i Inndalsallmenningen i 1 859 (se mer om dem der). 82. Ole, f. 1 808 i Molden. Han ble gift i 1 833 med Anne Maria Bårdsdatter Lillemo, f. 1809 i Molden (søskenbarn). De var inderster i Molden ti! Ole døde i 1843. Anne Maria ble gift på nytt i 1 845 med enkemann Anders Larsen Skavhaug på Skavhaugg nedre. 83. Mikkel, f. 1810 i Molden. Han ble gift i 1843 med Malena Pedersdatter Kvernmovald, f. 1 823 på Bjørsmoen, datter av husmann Peder Agesen og Sigrid Ellevsdatter. Mikkel og Malena ble husmannsfolk i Moldenget. I 1 875 ser vi at Malena var budeie i Steine nordre østre, mens Mikkel var kommet på legd til ves tre Bollgarden. Mikkel døde på Skogns sykehus i 188 1, og Malene døde på Gran under Skrove i 1912. Mikkel hadde ei datter før han ble gift, og det var fem barn i ekteskapet. Se mer om dem under Moldenget.
---- 178 H&FIS-B ---- 84. Karen, f. 1812 i Molden. Hun ble gift i 1835 med søskenbarnet Ole Olsen Inndalsvald (Karlgård), f. 1806 på Skavhauggvald. De var brukere i Karlgarden i Sul fra ca. 1 856. Se mer om dem og etterkommerne deres der. 85. John, f. 1 8 1 6 i Molden. Han ble gift i 1 842 med Marta Lovise Olsdatter Svedjan, f. 1 8 1 6 på Svedjan (av Haug). John var bruker i Molden i 1 842, men ble seinere inderst i Ner-Fåra og husmann på Moen/Himmelen under Hallem vestre. Han døde der i 1 875 og Marta i 1 891 . De hadde tre barn. 86. Marta, f. 1 8 1 8 i Molden. Som ugift fikk hun ei datter - Elen Ingvaldsdatter, f. 1 842 i Molden. Faren var Ingvald Johannesen, f. 1821 på Arstad. Han ble gift med en annen kvinne og kom som husmann til Fyksveet under Trøgstad og omkom under Verdalsraset i 1 893. Marta og dattera flyttet til Skogn i 1 848. Der ble Marta gift med Hans Toresen, og i 1 865 og 1 875 var de husmannsfolk på Søgstadmyra ved Levanger. Martas datter Elen var på Ulve i 1 860, før vi finner igjen henne på Sanding på Ytterøy i 1 865, gift medjørginus Petersen, f. 1 841, bergarbeider og husmann uten jord. De bodde på Ytterøya ennå i 1886, men i 1900 hadde de flyttet til Trondheim, og mannen var murer. 87. Maria, f. 1821 i Molden. Død 1840 i Molden. Etter at Johan Olsen var død, ble Molden bygslet til Jakob Olsen Gjermstad, og det er etterkommerne hans som siden har vært leilendinger og selveiende brukere i Molden. Jakob Olsen Gjermstad (1819-1900) og Serianna Olsdatter (1821-1885) Jakob Olsen var født i 1819 på Gjermstad Ulle og var sønn av Ole Hansen Gjermstad og kone Anne Jakobsdatter. I 1841 ble han gift med Serianna Olsdatter Karlgård, f. 1821 i Karlgarden. Hun var datter av Ole Olsen Åsen (Karlgård) og kone Beret Bårdsdatter (Beret var barnebarn av Ole Mikkelsen Molden). De var mderster i Karlgarden (Åsen) et par år før de kom til Molden i 1843. Jakob Gjermstad arbeidet opp gården slik at den i 1865 hadde en besetning på 2 hester, 6 stor fe, 12 sauer, 4 geiter og 1 svin, og utsæden var på Vi tønne bygg, 6 tønner havre og 5 tønner poteter. Sju av barna (alle unntatt Beret Marta) bodde fort satt heime, slik at de greidde seg med bare ei taus - Marit Andersdatter Rødsvald, f. 1819. I 1875 var besetning økt til 2 hester, 5 kyr, 1 ungnaut, 16 sauer og lam, 9 geiter og kid og 1 svin, og utsæd til 1 tønne bygg, 7 tønner havre og 7 tønner poteter. Seks av barna var fortsatt heime og hjalp til på gården, og de hadde ingen tjenere. Jakob og Serianna etterlot seg en barneflokk på åtte: Sinanna og Jakob Oisen Molden. HEIMER OG FOrK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 179 H&FIS-B ---- Guruanna, f. 1 841 i Karlgarden (Åsen). Gurianna var ugift. Hun var for det meste heime og hjalp foreldra med gardsstellet, men i 1891 bodde hun på Melenget i Sjøbygda hos søstra Julie Cecilie, som var gift med Johan Martin Skavhaug, og i 1 900 hos broren Ole Molden i Kjæran og levde av sin formue. Hun døde på gam leheimen i 1 926. Bl Beret Marta, f. 1843 i Karlgarden (Åsen). Hun ble gift i 1865 med Johannes Olsen Stensvald, f. 1 838, sønn av husmann Ole Pedersen og Sissel Jonsdatter på Skansen. Beret Marta og Johannes ble også husmannsfolk på Skansen og fikk sju barn, se mer om dem der. B 2 Ole, f. 1 846 i Molden. Han utvandret til Big Rapids, Michigan, i 1 872, men kom heim for godt i desember 1 890 etter å ha vært over to ganger til i mellomtida. Han ble gift i 1 892 med Julie Anna Olsdatter Svegjerdet, f. 1 871 , d. 1 948, datter av husmann Ole Ellevsen Svegjerdet. Ole Molden ble gårdbruker i Kjæran da han kjøpte gården av faren i 1 896. Han døde i 1904, og Julie Anna ble gift på nytt i 1 905 med Johannes Rosvold, som ble ny eier av Kjæran. Julie Anna døde i 1 948. Ole og Julie Anna hadde fem barn: B 3 med Karen Kringen fra Stokke i Vestfold. ningssnekker. Gift med Marta Gustava Fredriksen, f. 1905. I april 1929 har Sigurd fått utvandringsattest til USA sammen med kona og en sønn, men kom tilbake samme år. De hadde barna Olav Just, f. 1926, og Sigrid Marie, f. 1929. C 3. Lovise, f. 1897 i Kjæran, g. m. Karl Hartvigsen Lund, f. 1893. Lovise Lund d. 1966. C 4. Arne, f. 1900 i Kjæran. Gartner fra Staup. Forlovet 1924 med Ragna Høiby, f. 1908, d. 1989. Han var snekkerlærer ved Røstad off. skole før han ble blind og ble møbelstopper. I ekteskapet med Johannes Rosvold fikk Julie Anna sønnen: C6 2 . Olav Johannessen, f. 1906 i Kjæran, d. 1985. Gift med Eva Mariusdatter Lein, f. 1913 i Beitstad, d. 1990. Gårdbruker i Kjæran fra 1938. Oluf, f. 1 849 i Molden. Han var heime på gården til han ble gift i 1 879 med Anna Maria Larsdatter Lundenvald, f. 1855, datter av husmann Lars Olsen Lundenvald (Kalvtrøbakken). De bosatte seg på Valne på Verdalsøra og brukte også Valne som etternavn. Oluf var snekker og jordbruker. I 1889 utvandret han til Rochester, Minnesota, sammen med broren Ole, men kom tilbake (trolig i 1890). Oluf og Anna Maria hadde ingen barn, men tok til seg som pleiedatter Laura Larsdatter Eggen, f. 1 887 i Mørsil, datter av ugifte foreldre Lars Bengtson Eggen, Mørsil, og Beret Anna Larsdatter Lundenvald (søster av Anna Maria). Laura Eggen ble gift i 1 906 med jernbanearbeider Anneus Eriksen Rindsem, f. 1 877, og de tok over som brukere på Valne etter Oluf og Anna Maria. Oluf døde i 1920 og Anna Maria i 1942. B 4 MOLDEN
---- 180 H&FIS-B ---- 85. Jakob, f. 1851 i Molden. Neste bruker. 86. Anneus, f. 1854 i Molden. Han ble gift i 1884 med Oline Olsdatter Leirfall, f. 1 857, d. 1930, datter av gårdbruker Ole Jakobsen Leirfall. Anneus kjøpte Molde under Haug i 1 886 og ble gårdbruker der. I tillegg dreiv han som snekker. Han fikk ryggmargsbetennelse og døde i 1 899, bare 45 år gamme!. Se mer om familien i "Heimer og folk - Stiklestad", s. 94. 87. Maren Anna, f. 1 858 i Molden. Hun ble gift i 1 879 med enkemann Kar! Ludvig Olsen Leirfall, f. 1836 i Skogn, sønn av Ole Jakobsen Leirfall. Maren Anna døde i 1 888. Karl Leirfali fikk frådelt parten Gravvoll fra Leirfall østre da han solgte går den i 1887, og bodde der og dreiv som vognmann da heimen ble tatt av Verdalsraset i 1893. Karl kom seg unna, men dattera Marie Kristine omkom, og hele gården ble ødelagt. Karl Leirfall flyttet så til Fæbyenget og tok med seg den delen av stua som stakk opp av leira etter raset. Han fortsotte som vognmann til han døde på Fæbyenget i 1903. De hadde fire barn. 88. Julie Cecilie, f. 1861 i Molden, d. 1950. Hun ble gift i 1882 med sersjant (sei nere standartjunker) Johan Martin Ågesen Skavhaug, f. 1854, d. 1930, sønn av Åge Jeremiassen på Skavhaugg nedre. Johan Skavhaug var gårdbruker på Melenget i Sjøbygda fram til 1891, deretter på Holmsveet vestre, og på Lyng mellom østre 191 0 - 1 920. Han tok militær avskjed i 1914. Barn: Cl. Magda Sofie, f. 1883 i Molden, d. 1957. Hun ble gift i 1912 med Nils Marius Aspås, f. 1 885 på Åspåsen i Leksdalen. Nils Aspås gikk på under offisersskole 1 904 - 07. Etter ei kort tid i militæret begynte han i bankvese net, og var siden i hele sin karriere ansatt i Spareskillingsbanken i Trondheim, der han avanserte til hovedbokholder. Død 1974. C 2. John Albert, f. 1890 på Melenget, d. 1984. Gift med Johanna Olsdatter Øgstad, f. 1898 på Øgstad, d. 1995, datter av Ole Nilsen Øgstad og kone Ingeborg Johannesdatter. John Skavhaug var først ansatt på Værdalsbrukets kontor i Vuku, seinere ble han kontorsjef ved Trones Bruk. Han kjøpte Fagerhøy ved Hegstad i 1936. Tidlig på 1950-tallet fikk han frådelt et jordstykke av Øgstad og bygde hus der og flyttet dit. Heimen heter Dagali. Både Fagerhøy og Dagali er fortsott i slektens eie. C 3. Ida Marianne, f. 1892 på Holmsveet vestre, d. 1982. Hun ble gift i 1914 med Johan Sefaniassen Hofstad, f. 1889, d. 1980. Gårdbrukere på Stiklestad østre. C 4. Ingemar Alfred, f. 1896 på Holmsveet vestre, d. 1985. Gift 1920 med Signe Sefaniasdatter Hofstad, f. 1895, d. 1980. Gårdbrukere på Lyng mellom østre fra 1 920. 89. Dødfødt gutt, f. 1 864. Fra 14. april 1885 og ca. et års tid framover har trolig sønnen Anneus Jakobsen brukt Molden "paa faderen, Jakob Olsens, vilkaar, saalænge faderen lever". Men han kjøpte Molde under Haug i 1886, og ny bygselkontrakt ble utstedt til en av de andre sønne ne Jakob Jakobsen, som dermed ble ny bruker. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 181 H&FIS-B ---- Jakob ble enkemann da Senanna døde av kreft på deres 44 års bryllupsdag i 1885. Men han var fortsatt i aktivitet, også etter at han ble kårmann i 1886. I 1894 kjøpte han Kjæran etter at tidligere eier var gått konkurs, og overlot denne gården til søn nen Ole Jakobsen Molden i 1896. Jakob døde i Molden i 1900. Jakob Jakobsen Molden (1851-1953) og n Inger Anna Johannesdatter (1856-1901), 2) Anna Otelie Anneusdatter (1876-1972) Jakob Molden har fortalt at han måtte hjelpe til på bruket fra han var en neve stor. Ti år gammel var han gjeter på Jervdalsvollen, som var seter for Molden og Levrmgan, og han var heller ikke gamle karen før han måtte være med som skyssgutt i kjøretra fikken til Sverige om vinteren. Da han var blitt konfirmert kjørte han plank mellom Melen i Sverige og Levanger, og som voksen bar det til Sverige på tømmerhogst, fløyting og sag- og jordbruksarbeid. På den tida var det slik at de som hadde god råd kunne stille en stedfortreder for å utføre militær tjeneste, og Jakob var leiesoldat på Steinkjersannan i seks somrer. Da gikk han den lange vegen fra Østersund til Steinkjer til fots. Det var slitsomt, men lønna for å stå ut regimentsamlinga var 20 spesida ler, har Jakob fortalt, så traskinga var vel regningssvarende. I april 1882 utvandret han til Duluth, Minnesota, der han m. a. var med på jernbanebygging, men kom tilbake i desember året etter. Jakob overtok så som leilending i Molden etter faren i 1885-86. Det var ikke så enkelt å greie seg på gardsbruket i den første tida, og Jakob måtte ta arbeid ved siden av, mellom anna i tømmerfløytinga om våren. •» To livskraftige karer i Inndalen: Jakob Molden, som ble 101 år, og Edvard Aasan, som ble 99 år. 1 1878 hadde Jakob ei datter med Anna Kristine Johannesdatter Grmdgjerdet. Gift ble han først i 1889, men da med søstra hennes, Inger Anna Johannesdatter Grmdgjerdet, f. 1856 på Oppemsvald. Foreldre til begge kvinnene var Johannes Ottersen og Bergitta Kristiana Haldosdatter Dahl. Ingeranna døde i 1901 etter at de hadde fått to barn, og som enkemann fikk Jakob tre sønner med husholderska si, Anna Otelie Anneusdatter Bjørkenvald, før det ble MOLDEN
---- 182 H&FIS-B ---- giftermål i 1917. Anna Otelie var født i 1876 og var datter av husmann Anneus Olsen og kone Marta Olme Olsdatter på Ragnhildplassen under Bj ørken i farens første ekte skap (Anneus Olsen ble gift for andre gang i 1889 med Ragnhild Anna Arntsdatter. Levring). I 1918 kjøpte Jakob gården av Verdal kommune og ble selveiende bonde. Han overdrog gården til sønnene Ingemar, John Odin og Alf Molden i 1936. Da hadde han vært gårdbruker i mer enn femti år. Og Jakob Molden nådde den uvanlig høye alder på nærmere 102 år før han døde i juni 1953, etter at han kort tid i forveien hadde brekt lårhalsen. Han var da den eld ste innbyggeren i Verdal. I en generasjon ble han i grenda omtalt som "Gammel- Jakob", dette mest for å skille han fra sønnen Jakob Severin, som til gjengjeld gikk under navnet "Litj-Jakob". Barn: Bl o .Johanne Birgitte, f. 1878 på Grindgjalet. Mora var Anna Kristine Johannesdatter Grindgjerdet, som siden bie gift med Bernt Olsen Molden og ble gardkone i Litj- Molden. Barnet døde bare en måned etter fødselen. B2 I .Jakob Severin, f. 1 889 i Molden. I 1911 utvandretJakob til Portland, Oregon, og oppholdt seg i Amerika til 1920. I 1924 ble han gift med Anna Sofie Sefaniasdatter Dalum, f. 1 897, datter av småbruker Sefanias Larsen og kone Hanna Marie Amundsdatter. I 1 927 fikk han frådelt parten Solheim av Molden og skapte sin egen heim der (se under denne). B3 I .Julie Borghilde, f. 1893 i Molden, d. 1962. Hun ble gift i 1916 med skogsar beider Frantz Teodor Johnsson Åstrøm, f. 1 888 i Dorotea, Sverige, d. 1945 (bror av Reinholdt Johnsson, som ble gift med Laura Sagen). De bodde på Byafossen og hadde fem barn. B4 2 . Ingemar Alfred, f. 1904 i Molden. G. 1941 med Sigrid Oline Olsdatter Kulsli, f. 1913. De ble de neste gårdbrukerne i Molden. B5 2 .John Odin, f. 1914 i Molden. John Molden var ugift. Han bodde i Molden og arbeidet i skogen for Værdalsbruket. Han hadde også et lite sagbruk nede ved Garnes skole. Død 1994 på Verda! Bo- og Helsetun. B6 2 . Alf, f. 191 7 i Molden. (Foreldra ble gift samme dag som Alf ble døpt - 28. juni 1917). Også Alf Molden var skogsarbeider og ugift. Han bodde i Molden til han flyttet til omsorgsbolig ved Vuku Bo- og Helsetun i 1 997 sammen med svigerinna Sigrid Molden. Han døde i 2005. Ingemar Alfred Jakobsen Molden (1904-1978) og Sigrid Oline Olsdatter (1913-2002) Som før nevnt overtok Ingemar og brødrene John og Alf som eiere i Molden i 1936, og det var vel Ingemar som tok hovedansvaret for gardsdrifta. Han ble gift i 1941 med Sigrid Olme Olsdatter Kulsli, f. 1913 Kulsli, foreldre Ole Olufsen Kulsli og kone Selle Lovise Lorentsdatter Hofstadvald. Barn: HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1800-1940 - BIND B
---- 183 H&FIS-B ---- Fra et "sanitetsmøte" i Molden i 1942. Foran f. v.: Anna Molden, Pauline Johnsen, Laura Svartaas, Maren Aasan. Bak f. v.: Magna Storstad, Oline Garberg, Lovise Dillan, Sofie Molden, Aslaug Mo, Laura Kvelstad, Bina Bergstuen, Olga Svartaas. Foto:john Molden. 81. Jostein, f. 1941 i Molden. Biimekaniker. Ugift. 82. Solveig Anette, f. 1944 i Molden. Gift med gårdbruker Jens Løvstad i Vinne 83. Ola, f. 1956 i Molden. Samboer med Berit Nilsen, f. 1958. Neste bruker. Ingemar Molden var en ivrig skytter og elgjeger. Han døde i 1978. Sigrid bodde i Molden fram til 1997, da hun flyttet til omsorgsbolig ved Vuku Bo- og Helsetun sam men med svogeren Alf Molden. Seinere kom hun ned på Ørmelen Bo- og Helsetun og døde der i 2002. MOLDEN
---- 184 H&FIS-B ---- Husmannsplass: Så vidt vi kan se, har Moldenget vært den eneste husmannsplassen under Molden. Den lå på vestsida av Inna mellom riksvegen ved den gamle Steinsbrua og Trongdøla. I 1889 var arealet 3 dekar dyrka jord og 5 dekar slåtteeng, og buskapen var på 4 småfe. Plassen lå svært utsatt til når det var flom i elva, og husa ble like før århun dreskiftet flyttet til Tronesvollhaugen på andre sida av Inna. Da Verdal kommune solgte Molden i 1918, ble Moldenget unntatt fra salget, da det ville bli neddemt i tilfelle regulering av Dillfossen. Plassen ble derfor utskilt fra hovedbruket ved skylddelingsforretning av 19. juni, tinglyst 16. november 1918. Men Molden fikk bruksrett til jorda på plassen inntil utbygging skulle bli aktuelt. Jorda hører fortsatt til Verdal kommune, men drives nå av brukeren på Vikdal. John Rasmussen (1749-1814) og Karen (Kari) Bardosdatter (1756-1837) John Rasmussen kom som husmann til Molden mellom 1805 og 1808. Han kom dit fra en plass under Midtholmen, der han var i 1801. John var født på Sundbyhaugen i 1749 av foreldre Rasmus Johnsen Krågsvald og kone Eh Ottesdatter. Han ble gift i 1779 med Karen Bardosdatter, f. 1756, datter av ugifte foreldre Bardo Ellevsen Fossnesset (1720-1794) og Mant Mogensdatter Balgård (1733-1801). Barn: 1 805 med Johan Olsen Molden, som var 81. Eli (Elen), f. 1780 på Sørsteinsvald. bruker i Molden fra 1 807 til 1 842 G Inderst/husmann i Molden og husmann på 82. Rasmus, f. 1782 på Sørsteinsvald Inndalsplass (Svegjerdet?). 83. Mikkel, f. 1787 på Nordsteinsvald d. 1810 i Østnes 83. John, f. 1790 i Midtholmen, d. 1840. Husmann på Rotmoen. 84. Bardo, f. 1795 i Midtholmen. Husmann i Molden og Garnes. John Rasmussen døde i Molden i 1814 og Karen i 1837. Rasmus Johnsen (1782-1844?) og n Inger (Ingrid?) Nilsdatter (1780-1817), 2) Marta Johnsdatter (1788-) Rasmus Johnsen var sønn av den fornge husmannen John Rasmussen. I 1801 var han tjener i Midtholmen, der foreldra var husmannsfolk da. I 1816 ble han gift med Inger (Ingrid 7) Nilsdatter Stuskm. Hennes opphav er litt usikker, men vi tror hun var født i Undersaker i 1780 som datter av Nils Svensson Nylander og HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 185 H&FIS-B ---- hustru Margret (Måret) Hemmingsdotter.' Dersom vi går ut fra at det er rett, var hun søster av Magnus Nilsen, f. 1785 i Kall, som var husmann på Magnusmoen under Jøsås, og av Svend Nilsen, f. 1777 i Kall, gift med Gjertrud Andersdatter på Brenna i 1803 og død på Sundbymoen i 1867. Inger tjente hos Bård Olsen Molden i Kvelstad i 1801, og fikk dattera Anne Johnsdatter der i 1805 (barnet døde i 1806). Faren til barnet var sønnen på gården, John Nilsen Kvelstad. Inger døde i Molden allerede i 1817, etter at de hadde vært gift i bare et halvt år. Rasmus ble gift på nytt i 1820 med Marta Johnsdatter Breding, f. 1788. Heller ikke hennes opphav er klarlagt. Rasmus ble inderst/husmann i Moldenget etter at faren døde i 1814 og deretter husmann på Inndalsvald (Inndalsplassen) i 1820-åra, men hvor det ble av dem siden er usikkert. Det kan være Rasmus som er død som inderst på Steinsvald i 1844. Barn: 81. Inger, f. 1822 i Molden. Hun ble gift i 1840 med Andor Nilsen Stormoen, f. 1 805 på Stormoen, sønn av Nils Olsen Molden og Beret Paulsdatter. De var hus mannsfolk på Snausagjalet da Andor døde i 1 865. Han døde på Levanger syke hus og ble gravlagt på Alstadhaug kirkegård. Før det hadde de vært husmanns folk under Sør-Steine, Ravlo, Skrove og Fara. De fikk ti barn. Som enke var Inger tyende på Ness østre i 1875, og ble gift på nytt i 1882 med enkemann Ole Sivertsen Nessmoen, f. 1 824 på Bjørstadvald. I 1 891 bodde de i Melby, og Ole ernærte seg som hustømmermann og treskomaker. I 1900 losjerte de på Skjørdal vestre, og Inger døde av magekreft der dette året. Otte Olsen (1802-) og Marit Pedersdatter (1797-) Otte Olsen var født i 1802 på Steine av ugifte foreldre Ole Ottersen Nordsteinsvald og Marit Pedersdatter Steine (foreldra ble gift samme år og var husmannsfolk på Steinsåsen). Han ble gift i 1821 med Marit Pedersdatter Levringsvald, f. 1797, og de var husmannsfolk på Steinsåsen i noen år før de kom til Moldenget. Se mer om dem og etterkommerne under Steinsåsen. Bardo Johnsen (1796-1865) og Kirstina Andersdatter (1798-1863) Bardo Johnsen var født i 1796 på Midtholmsvald og var sønn av John Rasmussen, husmann i Moldenget (se foran). I 1821 ble Bardo gift med Kirstina Andersdatter, f. 1798 på Bjartnesvald, datter av husmann Anders Svendsen og kone Anne Tørrisdatter. Ved giftermålet bodde begge på Garnes, så de tjente nok der. Ole Pedersen Garnes og Johan Olsen Molden var faddere (forlovere). Johan Olsen Molden var for øvrig svoger av Bardo. Så vidt vi kan se var Bardo Johnsen inderst/husmann i Garberg fra 1821 til 1832, deretter husmann i Moldenget i noen år før han igjen ble husmann i Garberg. I 1846 flyttet de til Ådalsvollen under Sulstua og ble husmannsfolk der. Kirstina døde på Ådalsvollen i 1863 og Bardo samme sted i 1865, begge som fattiglemmer. Om etterslekta deres - se Garberg under Garnes. MOLDEN
---- 186 H&FIS-B ---- Mikkel Johansen (1810-1881) og Malena Pedersdatter (1823-1912) Mikkel Johansen var født i 1810 i Molden og var sønn av Johan Olsen Molden og Eli Johnsdatter. Han ble gift i 1843 med Malena Pedersdatter Kvernmovald, f. 1823, dat ter av husmann Peder Ågesen på Bjørsmoen. De var husmannsfolk i Moldenget fra ca. 1846 fram til ca. 1860 og deretter inderster på plassen i noen år. Mikkel ble blind på sine eldre dager. I 1875 var Malena budeie i Steine nordre ostre, mens Mikkel var kommet på legd til Vester-Bollgarden. Mikkel døde i 1881 på Skogns sykehus, og Malena døde i 1912 på Gran under Skrove. Mikkel hadde ei datter før han ble gift, og det var fem barn i ekteskapet: Ingeborg, f. 1830 i Molden. Mor Malene Andersdatter, f. 1794, datter av hus mann Anders Andersen på Krika under Inndal vestre. I 1 854 fikk Ingeborg ei dat ter, Olianna Margrete, med ungkar Olaus Olsen fra Ranem i Overhalla. Barnet døde bare to måneder gammelt. Ingeborg ble gift i Skogn i 1 862 med Hans Fredrik Lorntsen Gjemblevald (36 år). Samme år har hun fått flytteattest til Overhalla, men ellers ingen opplysningen Bl Elen Maria, f. 1 844 i Moldenget. Att. Tjøtta 1 883. I 1900 var hun ugift tjenes tepike og bodde i arbeiderboligen ved Svenningdal sølvgruber i Vefsn. Johannes, f. 1 848 i Moldenget. Han ble gift i 1 875 med Ragnhild Olsdatter Gumundhusvald, f. 1849, d. 1939, datter av Ole Olsen Gudmundhusvald. Johannes Mikkelsen var husmann på Halsetbakken i noen år og deretter på Gran under Skrove. Han tok Gran som etternavn. Han var også tømmermann og feier. Johannes døde på Verdalsøra i 1917. B 2 B 3 Cl. Maren Anna, f. 1 876 på Gudmundhusvald, d. 1 959. Hun ble gift i 1914 med gårdbruker Anton Marius Antonsen Fikse (Anton Aas), f. 1883 på Minsåsvald, d. 1 955. Anton Aas og stefaren Gustav Søreng (Aas) var eiere av Fikse søndre fra 1911 til 1933. Maren Anna og Anton hadde ei datter - Astrid, f. 1914 og gift 1940 med Otto Konrad Kristoffersen. C 2. Oline, f. 1877 på Forbregdsvald. Død 1877. C 3. Martin, f. 1 879 på Gudmundhusvald. Martin Gran var jernbanearbeider og bodde på Steinkjer da han i 1 905 ble gift med Marta Eliseusdatter, f. 1 883. Marta var født på Aksnes og var datter av ugifte foreidre Eliseus Iversen fra Aronhytta og Anne Olsdatter Sendesvald. Faren frøs i hjel i Malsådalen jula 1923. Martin Gran bie bruker på Aksneshaugen nedre i 1905 og hadde gården til den ble nedlagt som eget gardsbruk. Etter 1913 losjerte familien på forskjellige steder i bygda før de flyttet til Levanger, der Martin arbeidet som feier. Han døde i 1 936. Kona flyttet til Hamar og døde der i 1 954. De tre barna som levde opp, flyttet også til Hamar. C 4. Ole, f. 1881 på Vistvald. Ole ble gift 1904 rned Marta Mikalsdatter Bjørkenget, f. 1882, d. 1918. De hadde 4 barn - Ragna, f. 1904 (taus i Sør-Steine), Matteus, f. 1906, Johan Angel, f. 1909, og Alvhild Bergljot, f. 1916. De bodde i Bjørkenget i Leirådalen. Barna brukte Bjørkeng som etter navn. Ole, som brukte Skrove som etternavn, ble gift for andre gang i 1 925,
---- 187 H&FIS-B ---- med Anna Oline Larsdatter Råsveet (1876-1960) og ble småbruker på C 5. Marie Sofie, f. 1883 på Lyngåsvald, d. 1974. Hun ble gift første gang i andre gang i 1911 på Hamar med Gudbrand Olsen. De fikk fem barn. C 6. Kristine, f. 1 886 på Halsetvald, d. 1 956. Kristine Gran bodde på Ørmelen. Hun var ugift, men hadde ei datter - Rakel Sofie, f. 1 922. Som far ble inn- sett Alfred Martel Hansen Nestvoll, f. 1 890. Ved dom ble han frikjent for far- skapet, men pålagt bidragsplikt. CB. Julie Rebekka, f. 1890 på Skrovevald, d. 1975. Hun ble gift i 1912 med Gustav Haldorsen Væren, f. 1881 i Vera, gårdbruker på Væren søndre, d. f. 1920, og Gunnar, f. 1926. Petter Olaus, f. 1 850 i Moldenget. Han ble gift i 1 873 med Guruanna Jensdatter Gudding, f. 1847 i Holmli, datter av Jens Jensen Holmli. I 1886 kjøpte Petter Olaus Mikkelsen husmannsplassen Hagaenget under Haga nordre østre, etter at han hadde vært husmann på plassen siden 1875. Hagaenget ble tatt av Verdalsraset i 1 893. Petter, som også var skredder, var borte på arbeid rasnatta, og Guruanna var alene heime med fire barn. Hun ble vekket av leirmassene som sprengte døra og veltet inn i stua. Hun rakk å gripe det minste barnet på tre år, Grete, og kom seg ut, mens de andre tre barna, som lå ovenpå, ikke hadde noen mulighet og forsvant med det samme. Guruanna rakk heller ikke å komme seg langt før hun ble innhentet av leirmassene, og hun fikk så slem medfart at hun besvimte og mistet barnet. Hun ble truffet i hodet av en gjenstand slik at hodehu den nesten ble flådd av henne. Leirstrømmen førte henne i retning Sundby, og hun maktet å komme seg inn på fast grunn og ta seg dit. Petter Olaus og Guruanna mistet alle sine gjenlevende barn i raset. Tidligere hadde tre dødd som små. I 1900 bodde Petter Olaus og Guruanna på Ørmelen på en bygslet plass under Mikvoll vestre som var en del av Værdalsbrukets eiendom. Han kalles da bord skriver ved sagbruk og arbeidet sikkert ved sagbruket på Ørmelen. Seinere kjøpte de Bentsengården på Ørmelen, og Peter Olaus døde der i 1916 av tuberkulose. Guruanna døde i 1939. E 4 B 5 Sefanias, f. 1 855 i Moldenget. Han ble gift i 1 876 med Karen Johannesdatter Hallem, f. 1848 på Storvukuvald, datter av Johannes Pedersen Hallemsvaid. De fikk attest til Sverige i 1881, men flyttet allerede i 1879. I 1890 hadde de et "torp" i Øver-Ocke i Mørsil i Jåmtland, og Sefanias kalte seg Sefanias Mikkelsen Hage. Da hadde de to barn. Maren Anna, f. 1 861 i Moldenget. Maren Anna kom som lita til sin tante i Øster- Asan, og vaks ve! opp der, for vi finner henne der som 4-åring i 1 865. Ti år sei nere er hun oppført som tjener i Øver-Guddingan. Hun har fått attest til Sverige i 1883, men flyttet allerede i 1880. Hun bodde seinere hos sin bror Sefanias Mikkelsen Hage i Øver-Ocke. B 6 MOLDEN
---- 188 H&FIS-B ---- Barn: Cl 0 . Martin Person, f. 1884 i Mørsil. Faren skal visstnok ha hett Petter Høgen, men nærmere data er ukjent. Martin Person ble nok tidlig bortsatt til foster foreldre. Ved hans giftermål i 1924 er oppgitt som far P. Larsson. Denne P eller Per Larsson finner vi igjen som odelstorpare i Bye i Mørsil, gift i 1 888 med enke Greta Oline Martinsdatter, f. 1 859 i Levanger. Grete Oline var fra Storborgmoen i Frol. Hun ble gift første gang med Tomas Pedersen Venås fra Frol. Fra første ekteskap hadde hun dattera Otilia, og sammen med sin andre mann fikk hun barna Anna, Brita, Martha, Lars Erik og Olof. Etter det han seiv skal ha fortalt, kom Martin Persson hit til bygda i 191 2 og begynte som tømmerhogger for Værdalsbruket i Skjækerdalen. I 1914 fikk han sønnen Anton Marius med Albertine Berntsdatter Molden (omtalt under Lille-Molden). Det er ikke usannsynlig at Martin og Albertine var kjente fra før, da Martins mor Maren Anna og Albertines foreldre, Anna og Bernt Molden, var tidligere naboer. I 1915 anskaffet Martin seg egen hest og begynte som driver i skogen. I Juldalen dreiv han både vinter og sommer. I 1920 solgte han hesten og ble driver for John Edvard Grunden i Levringan i noen år. Martin Persson giftet seg i 1924 med enke Signe Gustava Heggås, født i 1 894 på Gudmundhus. Hun ble gift første gang i 191 3 med Anton Olsen Sæter fra Helgådalen, men han døde halvannet år etter at de var blitt gift. Etter at han hadde vekslet mellom gåras- og skogarbeid, ble han fast arbeids kar på Gjermstad fra 1933. Han døde i 1973, nitti år gammel, og Signe hadde også fylt nitti da hun døde i 1985. Uten å være gift fikk Maren Anna tre barn til, men bare sønnen Oskar Emanuel levde opp. Han hadde etternavnet Sjølund. Maren Anna giftet seg så i 1 906 med enkemann og torpare Olof Adolfsson på Norrgård i Mattmar. De hadde ingen barn sammen. Bardo Ulriksen Moldenget (1832- 1912) og Johanna Johnsdatter (1827-1917) Bardo Ulriksen var født i 1832 på Innhaugen i Vuku av foreldre, husmann Ulrik Olsen og kone Marta Bardosdatter. Han var tjener på Jøsås da han i 1858 ble gift med Johanna Johnsdatter, f. 1827 på Holmlivald av ugifte foreldre, soldat John Johansen og Guru Sivertsdatter Holmlivald. Bardo og Johanna var husmannsfolk i Moldenget fra ca. 1860 til ca. 1875. I 1865 hadde de bare 3 sauer og sådde Vi tønne havre og 1 tønne poteter. I 1875 hadde buskapen økt til ei ku og en kalv samt 4 får, 2 geiter og 1 gris, og de sådde V 2 tønne bygg, Vi tønne havre og 2 Vi tønne poteter. Etter det oppgitte arealet på Moldenget må dette enten være feil, eller så må de ha hatt tilleggsjord på en annen plass. I 1875 ble det skrevet kjøpekontrakt mellom Bardo og Ole Volen om kjøp av Bråttåenget. Hans Jøsås skriver 1 Verdal Historielags Årbok 1985 at Bardo flyttet til plassen Nordenget under Sør-Steine 1 1875, men kanskje har han bare brukt jorda der 1 noen år som tillegg, eller kanskje han bodde der til han fikk opp hus på Bråttåenget? HEIMER OG TOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - B(ND B
---- 189 H&FIS-B ---- Men i 1889 var Bardo og familien tilbake i Moldenget og bodde der til de en gang før 1900 flyttet husa opp på Tronesvollhaugen på andre sida av elva. Samtidig som han dreiv Moldenget, leide han også Mønnesstykket, som tidligere hadde vært hus mannsplass under Mønnes vestre. Mønnesstykket lå mellom Tronesvollhaugen og Inna og ble seinere innlemmet i Tronesvollen nordre. Bardo Ulriksen var tømmermann i tillegg til husmannsyrket. Han var også en flink redskapssnekker, og han laget redskaper av ymse slag som var i bruk på gårdene i lang tid framover. Det føreligger kvittering på at han 2.4.1888 mottok kr 2,50 av Annæus Okkenhaug for 1 stk. "grmdslæde"! Etter at han flyttet på Tronesvollhaugen ble han til daglig kalt Bardo Haugja. I 1865 bodde også Peter Olsen, Johannas halvbror, f. 1842, i Moldenget. Han var dagarbeider i Molden. Bardo og Johanna hadde ingen barn, men i 1875 hadde de tatt til seg som pleie barn John Olsen, f. 1866 på Innhaugen, sønn av Bardos bror Ole Ulriksen og kone Anne Johansdatter. John Olsen ble seinere kjent som John O. Haugdal i Kristiansveet. Videre bodde enka Sigrid Olsdatter, f. 1793, på plassen på fattigkassens regning som tyende. Hun var enke etter Ellev Mortensen Slapgård, og døde som legdslem i Molden i 1878. I 1891 bodde også Anneus Mikalsen i Moldenget. I folketellinga står det at han tilhører familien og lager skinnfeller. Anneus Mikalsen var født i 1863 på Bjørkenvald av ugifte foreldre Mikal Ågesen Stuskin og Serianna Andersdatter Bjørkenvald. I 1875 var Anneus tjener i Oklan. Han bodde i Moldenget også i 1900, men da kalte han seg Anneus Tronesvoll. Anneus var ugift. Han fikk tuberkulose og døde i Kvelloa i 1915. Bardo Ulriksen døde i Moldenget i 1912. Johanna flyttet da til pleiesønnen John Olsen Haugdal i Kristiansveet og bodde der til hun døde i 1917. Etter at Bardo var død, ble husa på Tronesvollhaugen revet. Stua ble flyttet til Kvelstadlia. 2 Frådelte bruk: GRANLY (GARNES SKOLE) Etter at den nye skolelova av 1860 gjorde slutt på omgangsskolen, hadde Garnes sko lekrets lokale på Garnes, siden på Inndal mellem og så igjen på Garnes. I 1913 søkte kretsen om å få bygd egen skole, men saken ble utsatt i første omgang. I 1916 kom en ny søknad, og hvis tomtespørsmålet hadde vært klart, hadde nok skolen blitt bygd året etter. Men innbyggerne i kretsen kunne ikke bli enige om hvor skolen skulle ligge, de var delt i to partier - ett "østparti" og ett "vestparti". Det var jo heller ikke så lett å gjøre alle til lags, da skolekretsen var lang og smal og strakte MOLDEN
---- 190 H&FIS-B ---- Garnes skole ca. 1940. Mo Holmerud, Oslo. seg fra Tromsdalen til Vaterholmen, så noen barn ville få lang skoleveg uansett hvor skolen ble plassert. Det gikk to nye år før det ble avgjort hvor skolen skulle ligge. Godkjente planer som var utarbeidet av Karl Grindberg og Martin Melby ble lagt fram i skolestyret på nyåret i 1919. Ca. 18 mål grunn av Molden og Stornesset var da frådelt til ny skoletomt. Det meste av jorda var udyrka. Skolen med lærerbolig sto fer dig i 1921 og ble bygd av Ole og Marius Skrove. Med hus (inkl. fjøs og stabbur) og jordveg kom det hele på kr 62056,22. At så kostbare skoler som Garnes og Vuku (som ble bygd noenlunde samtidig) ble bygd akkurat i denne dyrtida, skyldtes et strengt påbud i et departementskriv fra 1918. Da ble nemlig alle kommunene i landet pålagt å skaffe lærerbolig til alle lærere i storskolen og småskolen innen 10 år. Dispensasjon kunne ikke påregnes uten i helt spesielle tilfelle. Skolestyret måtte etter dette gå ut fra at det var ingen veg utenom, og så ble det bygging i de kretsene der det var mest behov. Skolen hadde bare to klasserom, og det ble undervist i 4 klasser som gikk på skole annenhver dag. I 1940 ble parsellen Myrset, gnr. 223, bnr. 12, frådelt og solgt som tilleggsjord til Arne Bjørsmo på Garnesmoen. 1 1979 ble det bygd ny skole for Sul og Garnes kretser i Garnesmarka, og dermed var det slutt for skolen på "Granly". Eiendommen ble seinere vederlagsfritt overdratt til Inndal Bygdalag som mulig tomt for et nytt grendehus i Inndalen. Dette ble det ikke noe av, og "Gammelskolen" er i dag i privat eie som boligeiendom og camping plass. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 191 H&FIS-B ---- Lærerfamilier på Granly: John L. Johnsen (1875-1946) og n Inger Anna Eriksdatter Haugdahl (1877-1934), 2) Pauline Marie Hansen (1882-1962) John L. Johnsen var født i 1875 i Litj-Molden og var sønn av lærer Lars Johnsen og kone Maria Johannesdatter. Faren var lærer i Steine, Inndalen og Sul skolekretser fra 1866 til 1894 (se under Nord-Steme/Vikdal). John Johnsen tok eksamen ved Levanger lærerskole i 1899, og han var lærer i Arstad, Balhall og Volden skolekretser før han i 1902 ble tilsatt som lærer i Sul og Garnes, Han overtok da lærerposten etter Johannes Dahl, som hadde hatt stillingen siden lærer Lars Johnsen døde i 1894. Ansettelsen av John L. Johnsen foregikk for øvng ikke uten litt plunder underveis. Først gang ansettelsen skulle behandles i sko lestyret var nemlig en annen søker innstilt av kretsen, men skolestyret var av den oppfatning at Johnsen var urettmessig forbigått og sendte saken tilbake til kretsen til uttalelse. Med noen stemmers overvekt fastholdt kretsen tilsynsutvalgets innstilling. Skolestyret var imidlertid fortsatt av en annen mening, og Johnsen ble ansatt. Skolestyret la vekt på at han i tillegg til at han var eldre enn de som tilsynsutvalget hadde innstilt, så hadde han også andre grunner til å komme i betraktning. Han hadde gode karakterer og attester, og var i tillegg oppvokst og hadde heimen sin i Garneskretsen. John Johnsen tok avskjed som lærer ved Garnes skole i 1939. Han overtok Vikdal etter sin far allerede i 1909, men da nyskolen for Garnes ble bygd i 1922, flyttet han med familien dit og dreiv jorda på skolen samtidig som han også dreiv jorda på Vikdal. Husa på Vikdal ble bortleid til Laura og Remholt Johnson og Anna Steinsmo. Skolebarn og voksne i 17. mai-tog i Inndalen en gang på 1920-tallet. I front går lærer Johnsen og flaggbærer er Ole E. Aasan. MOLDEN
---- 192 H&FIS-B ---- ' - •-: ■ . Elever og lærere ved Garnes skole i skoleåret 1938-1939: 1 . rekke f.v.: Lars Rotmo, Karl Indal, Jens Skavhaug, Hans Austli, John Hybertsen, Andor Storstad, Torkjell Østerås, Alf Garli, Sverre Kvelstad, Ole Bratli, Magne Årstadvold. 2. rekke: Ola Levring, Magnus Aasan, Hans Kristiansen, John Garli, Ole E. Garli, Olav Aasan, Henny Svartaas (ikke begynt på skolen ennå), Levin Svartaas, Torgeir Hofstad, Sverre Molden, Ellev Indahl, Jens Kvelstad, Magne Olav Stene. 3. rekke: Åsta Rotmo Fikse, Karen Hofstad Ness, Kari Hybertsen Vangstad, Hjørdis Austli Bakkan, Aslaug Skavhaug Johansson, Grete Svartaas Lysaker, Pegny Garli Lyngsaunet, Orla Svartaas Karlson, Marit Storstad Lindseth. 4. rekke: Kristoffer Indahl, Jostein Wohlen, Ingebjørg Levring Øen, Haldis Garli Indstad, Agnes Kristiansen Års tadvold, Liv Aasan Kristiansson, Anne Aasan, Sigrun Skavhaug Midtlien, Inger Bratli Elnes, Lise Skavhaug Rotmo, Solveig Garli Årstadvold, Elbjørg Indal Høgli, Hjørdis Svartås Sellæo. Bakerste rekke: Lærer Hans Figenschou, John Kvelstad, Ola G. Tromsdal, John Hofstad, Ola Indahl, Svein Skavhaug, Ola H. Svartaas, Alf Austli, Ivar Molden, Leif Hofstad, Reidar Berg, Reidar Høgli, lærer John L. Johnsen.
---- 193 H&FIS-B ---- Lærer Johnsen flyttet tilbake til Vikdal etter at han ble pensjonist og bodde der til han døde i 1946. Lærer Johnsen var gift to ganger: I 1905 med Inger-Anna Enksdatter Haugdal, f. 1877 på Rosvollvald. Hun var datter av husmann Enk Andreassen og kone Anne Olsdatter på plassen Myra under Rosvoll. Kona dode i februar 1934, og han ble så gift på Levanger prestekontor i oktober 1935 med sin husbestyrerinne Pauline Marie Eilertsdatter Hansen, f. 1882 i Steigen i Nordland. Pauline dode i 1962. I skolestua var Johnsen kjent som en lærer av den "gamle skolen", og som var opptatt av disiplin i klasserommet. Som vanlig var på den tida, skaffet han seg også autoritet i grenda i kraft av stillingen sin. Han ble bare omtalt som "lærer Johnsen" - egentlig var det vel ikke så mange som visste fornavnet hans. Utenom skolearbeidet hadde Johnsen mange interesser. I sitt samfunnssyn var han i utgangspunktet konservativ. Men det er samtidig sagt at han var idealistisk og utålmodig og mente at det skulle være mulig å få rettet opp åpenbare skavanker i samfunnet, og da han ikke fikk innfridd det han brann for, gikk han over til den andre sida i politikken. I 1929 var han med og stiftet Inndal Arbeiderlag etter at han året før ble innvalgt i herredsstyre og formannskap som representant for DNA. Men det ble med én valgperiode i kommunepolitikken. Han var også med i Vuku sogne råd. Lærer Johnsen hadde sju barn, alle i første ekteskap. Disse er omtalt under Vikdal. Ola I. Mo avløste John L. Johnsen som styrer ved Garnes skole i 1939. Ola I. Mo (1900-1978) og Aslaug Johannesdatter, f. Dahl (1902-1975) Ola I. Mo var født i 1900 på gården Mo i Stordalen i Stranda kommune på Sunnmøre. Foreldra hans var gårdbruker Ole Iver Sivertsen Moe og hustru Enga Nikoline Sivertsdatter. Han hadde lærereksamen fra Levanger lærerskole 1922 og fra lærerhøgskole 1924. Før han kom til Garnes i 1939 med kone og tre barn hadde han vært lærer i Tingvoll 1922-32 og deretter i Flemma i Gjemnes kommune. Ola I. Mo ble gift i 1926 med ei ekte verdalsjente, Aslaug Johannesdatter Dahl, f. 1902 på Garnes. Hun var datter av lærer og skoleinspektør Johannes Dahl og kone Ingeborg Nilsdatter, født Garnes. Aslaug var også lærerutdannet, hun og mannen møttes for øvrig på lærerskolen, og hun var også vikar- og timelærer på Garnes. For oss som var elever ved skolen da Mo-familien kom, var det litt spesielt at vi fikk en lærer som snakket slik som vi skreiv eller leste fra skolebøkene. Det var nynorsk som var opplæringsspråket på skolen på den tida. Men nynorsk var jo også nærmest talemålet for en ekte sunnmøring, så det hadde si naturlige forklaring. Døtrene Ingrid og Einrun, som da ble medelever av oss, stakk seg nok også litt ut språkmessig så vidt vi kan huske, og det skulle da også bare mangle. Kanskje hadde de større problemer med "inndalsdialekten" i førstninga enn vi "innfødte" hadde med deres. Dattera Ingrid, nå gift Carlsen og bor i Meldal, har ellers i et brev skrevet litt om lærerbarnas følelser og tanker ved ankomsten til Inndalen: MOLDEN
---- 194 H&FIS-B ---- - Lærerbarnas lodd var som regel å flytte mellom flere fylker - Minnes det var vemodig å flytte fra Flemma på Nord-Møre den høstdagen i 1939. Første kvelden vi var på Garnes-skolen lå Einrun ogjeg i senga vår og studerte norgeskartet for å finne korteste veg tilbake til Flemma - om vi skulle finne på å rømme. Heldigvis fikk vi fort venner i Inndalen. Os så bodde fohan og Trine Dahl på "filialen", fohan var min onkel. feg ble konfirmert i Vukukjerka i 1941 - og var 14 år. feg og Lise Skavhaug og Hjørdis Svartås gikk for presten i lag. Eldbjørg Indal Høgli varjeg mest sammen med - men hun var akkurat 1 år yngre enn meg - og ble konfirmert året etter. Og Einrun Mo, nå gift Holmerud og bosatt i Oslo, har sendt blider. Hun husker naturlig nok ikke så mange navn fra Inndalen lenger, men noen husker hun fremde les, bl. a. "-John Garli og Hans Kristiansen, for de kunne jodle. Og så husker jeg Moldberget- Vi klatret mye derfor å se nærmere på Bergfrua, som vokste i sprekkene. Oppe på berget var det masse bær, så vi ble sendt oppfor å plukke blåbær til dessert." I mars 1942 ble både Mo og den andre læreren ved Garnes skole, Hans Figenschou, arrestert og sendt til Falstad fangeleir. De ble arrestert fordi de i likhet med et så åsi samlet lærerkorps i Verdal meldte seg ut av lærerlaget og dermed også ut av Norsk lærersamband. Lærersambandet var en organisasjon som myndighetene hadde opp rettet og tvangsorganisert lærerne inn i som et ledd i å "nyordne" skolen. Både Mo og Figenschou satt arrestert fram til 24. april 1942, da de slapp ut og fikk gjenoppta lærergj erningen. Hausten 1942 ble Ola I. Mo til satt som styrer ved Ness skole, og Mo-familien flyttet fra Inndalen. Fra Ness flyttet de til Ørsta i 1947, der han ble skoleinspektør. Men som pensjomster flyttet Ola og Aslaug Mo tilbake til Verdal og nybygd villa "Pynten" i Bakke gata på Verdalsøra. Aslaug Mo døde i 1975 og Ola Moi 1978. Ved siden av lærergj erningen var Ola Mo engasjert i avholdssak og avholdsarbeid. I Inndalen stiftet han barneavholdslaget "Von", og han var medlem i Inntrøndelag fyl kesstyre av D.N.T. Ola og Aslaug Mo hadde tre barn: Lærerparet Ola og Aslaug AAo og sønnen Odd, fotografert ved innkjøringa til Garnes skole etter en sykkeltur. Vi skimter et lite norsk flagg på gjerdestolpen til venstre, så det er vel en festdag som feires, eller kanskje en diskret 1 7. mai-feiring i 1 940? Fotoet eies av Einrun Mo Holmerud, Oslo. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 195 H&FIS-B ---- 81. Ingrid, f. 1927 i Tingvoll. Gift i 1948 med meieribestyrer Torger Carlsen, f. 192 1 i Klepp på Jæren. Bosatt i Meldal. Tre barn. 82. Einrun, f. 1931 i Tingvoll. Gift to ganger, første gang i 1953 med Torfinn Hellandsvik, andre gang i 1963 med Ove Arnfinn Holmerud, f. 1929 i Nittedal. Bosatt på Slattum i Nittedal, deretter i Oslo. Einrun har arbeidet som skatteoppkrever i Oslo kommune, og mannen som tekniker i Oslo Lysverker. To sønner fra første ekteskap. 83. Odd, f. 1 936 i Tingvoll. Ansatt ved et rei sebyrå i Ørsta. Gift i 1959 med Bodil Rebbestad, f. 1936 i Ørsta. To barn. Hans Petter Figenschou (1910-2002) og Gudrun Ottarsdatter, født Kvål (1912-1973) Hans Petter Figenschou var født på Vestly i Helgådalen i 1910. Han var sønn av skogassis tent ved Værdalsbruket, Oskar Olav Figenschou og hustru Petra Kristine, født Bjøraa. Hans Figenschou hadde lærereksamen fra Elverum lærerkole fra 1934, og etter å ha hatt diverse vikanater ble han ansatt som lærer ved Garnes i 1938. Samme år ble han gift med Aslaug og Ola I. Mo med barna Einrun, Odd og Ingrid. Fotoet eies av Ingrid Mo Carlsen, Meldal. lærennne Gudrun Ottarsdatter Kvål fra Stjørdal, som han møtte på lærerskolen. Hans Figenschou overtok som styrer ved Garnes skole da lærer Mo flyttet til Ness hausten 1942. Etter seksten år som lærer ved Garnes ble han styrer ved Vinne skole, og var der til han ble pensjonist. Kona Gudrun vekslet mellom å være husmor og lærennne. De hadde hus på Garpa på Verdalsøra. Gudrun døde allerede i 1973, bare 62 år gammel, mens Hans var i sitt 92. år før han gikk bort i 2002. De fikk tre barn: Bl . Bjørg, f. 1939. Tannlege. Bosatt på Røros. 82. Ottar, f. 1944. Død 1947. 83. Guri, f. 1949. Gift med Per Steinar Raaen. Guri er høgskolelektor ved HiNT og mannen er konservator ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter. De har overtatt huset på Garpa etter Guris foreldre. MOLDEN
---- 196 H&FIS-B ---- MOLDEN VESTRE (SOLHEIM) GNR. 240, BNR. 5 Heimen ble frådelt Molden i 1927 og solgt til Jakob Severin Molden. Eiendommen er på ca. 100 da., derav ca. 50 da. dyrkajord. Jakob Severin Jakobsen Molden (1889-1965) og Anna Sofie Sefaniasdatter (1897-1970) Jakob Severin Molden var født 1889 i Molden og var sønn av Jakob Jakobsen Molden og hans første kone Ingeranna Johannesdatter. For å unngå personforveksling med faren gikk han i lokalmiljøet under navnet "Litj-Jakob". I 1911 utvandret Jakob til Portland, Oregon, og ble i Amerika til 1920. Avet regis treringskort for innkalling til amerikanske styrker under 2. verdenskng ser vi at han i 1914 arbeidet på en farm i Burlmgton, Skagit County i staten Washington. I 1924 ble Jakob gift med Anna Sofie Sefaniasdatter Dalum, f. 1897, datter av småbruker Sefanias Larsen Dalum og kone Hanna Mane Amundsdatter (Baglovald). I 1927 fikk han som nevnt frådelt parten Solheim av farsgården Molden, og han bygde hus og skaffet egen heim for familien der. Ved siden av dreiv han som byg deslakter. Han var også en ivrig skytter og elgjeger. Jakob dode i 1965 og Sofie i 1970. Barn: HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 8001 940 - BIND B
---- 197 H&FIS-B ---- Jakob Severin Molden og Sofie Molden, f. Daium Bl 0 . Helga, f. 1919, d. 1971. Dotter av Sofie. Gift 1946 med Gunvald Lassesen Hjelde, f. 1914. Gårdbrukere i Hellan midtre. 82. Ivar, f. 1925, d. 1988. Gift med Hedvig Dillan, f. 1922. 83. Sverre, f. 1928, d. 1974. G. 1954 med enke Aslaug Sagen, f. 1922 på Holmsberget, d. 2000. Foreldrene til Aslaug var ungkar Johan Johnsen Holmen og Pauline Andorsdatter Holmsberg. Aslaug ble gift i 1942 med Ingolf O. Sagen, f. 1914, men ble enke allerede i 1942. Sverre og Aslaug ble de neste bruker på Solheim. De hadde en sønn, Inge, f. 1955. 84. Joar Anton, f. 1 934. G. 1 957 med Mari Ingebjørg Indal, f. 1 937. Skilt. Joar var ansatt i Televerket. 85. Svein, f. 1936. Gift med Ingrid Pauline Sel læg, f. 1941. Bosatt i Skogn. Molden vestre eies i dag av Inge Molden, sønn av Aslaug og Sverre Molden.
---- 198 H&FIS-B ---- SANDVOLL GNR. 240, BNR. 6 Sandvoll ca. 1 965. En parsell på ca. 2 dekar ble frådelt Molden i 1932 og solgt samme år av Jakob Jakobsen Molden til Harald Svartaas for 75 kroner. Skjøtet er datert 10.10. og ting lyst 1.11.1932. Området ble kalt for "Sautrøa", men etter frådelinga fikk eiendom men navnet "Sandvoll". Harald Olsen Svartaas (1899-1982) og Olga Oline Lorntsdatter (1892-1978) Harald Svartaas var født 1899 på Bjørsmoen av foreldre Ole Eriksen og kone Grete Paulsdatter. Han flyttet sammen med mora til Svartåsen under Skavhaugg øvre etter at faren forulykket under tømmerrullmg i Kverna våren 1902, og tok fra da av Svartaas som etternavn. Harald var skogsarbeider da han ble gift i 1926 med Olga Olme Lorntsdatter Rotmo, f. 1892 på Rotmoen. Seinere ble han vegarbeider og vegvokter. De bodde først på Rotmoen, så på Garnes øvre før Harald kjøpte Sandvoll, der han såtte opp stue og et lite fjøs. Forut for det ble det i herredsstyret i 1930 behandlet en ekspropriasjonssak, der Harald Svartaas ville ha ekspropriert en parsell av Værdalsbruket vest for Høgli til nydyrkingsbruk. Værdalsbruket hadde nektet å seige med begrunnelse at jorda ikke HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 199 H&FIS-B ---- egnet seg til nydyrking, samt at det også var protestert fra havneberettigede nabobruk mot at det ble dannet et nytt bruk der som ville innskrenke rettighetene deres. Arealet som Svartaas ville ha, bestod av 50 mål dyrkingsjord og 22 mål skog. Jordstyret hadde behandlet saken og anbefalt søknaden på grunn av de dårlige tidene for sysselsetting, men poengterte samtidig at jorda var nokså skrinn og at det ville koste mye å få den i hevd. Saken ble i første omgang utsatt, men i det neste møtet i herredsstyret ble søknaden avslått med 20 mot 15 stemmer. I parentes kan det vel nevnes at det samme området noen år seinere ble solgt som bureisingsbruk til Mikal Indal. I 1944 ble Harald ansatt som vegvokter med bolig på Innsmoen og flyttet dit med familien. Siden fikk han vegvokterstillingen etter Johannes Bjørgvik, og de flyttet til vegvokterboligen Lundemo ved Rotmoen. Olga, som var vokst opp i en baptistfamilie (hun var datter av Anna og Lornts Rotmo), var en aktiv kvinne i baptistkvinneforeningen i Inndalen, og var leder i for eningen både ved 25-årsjubileet i 1937 og ved 50-årsjubileet i 1962. Som pensjomster flyttet Harald og Olga til dattera Henny, som bodde i Hommelvik og seinere på Hundhammeren i Malvik, og begge døde der, Olga i 1978 og Harald i 1982. Begge er gravlagt på Vuku kirkegård. Barn: Bl 0 . Evyjeremiasdatter, f. 191 1. Olgas datter med Jeremias Storhaug. Gift med Fred Jensen, f. 1 899 i Skogn. Bosatt i USA. B 2°. Anny Hansdatter, f. 1920. Olgas datter med Hans Iversen Blomli fra Målselv. Gift med John Martin Langdal, f. 1919 i Vinne. Bosatt i Levanger. 83. Ola, f. 1926 på Rotmoen. Han ble gift i 1954 med Elvira Skogen, f. 1931 i Nordli, d. I 992. Ansatt i Tolletaten og var sist tollstasjonsbestyrer på Ådalsvollen. To sønner og ei datter. 84. Levin, f. 1928. Han ble gift i 1953 med Lisa Østborg, f. 1927 i Sørli. Bosatt på Hundhammeren i Malvik. Levin var også ansatt i Tolletaten og var sist tollinspektør i Trondheim. Ei datter og to sønner. 85. Grete, f. 1929, d. 1979. Gift med Johan Lysaker, f. 1917. Bosatt i Hof i Vestfold. 86. Ola, f. 1931. Hun ble gift i 1951 med Johan Erik Karlsson, f. 1921 i Kall. Bosatt i Sandviken i Sverige. 87. Henny, f. 1933. Bosatt på Hundhammeren. Hun arbeidet i helsevesenet i Malvik, og i en periode hadde hun forretning i Hommelvik. Ugift. Etter at Harald Svartaas flyttet til Innsmoen, losjerte Alf O. Rotmo med familie på Sandvoll ei tid. Arnold Skavhaug kjøpte heimen i 1948. Siden har Olaf Årstadvold og flere vært eiere. Eiendommen har flere ganger vært utsatt for oversvømmelse i for bindelse med isgang i Inna. Sandvoll eies i dag av Trond Ingebrigtsen. MOLDEN
---- 200 H&FIS-B ---- VEGSET GNR. 240, BNR. 7 Vegset lå ved gammelnksvegen under Moldbakken og grenset til Sandvoll. Tomta, som hadde form av en trekant, var på ca. 2,6 dekar. Den ble frådelt Molden vestre i 1938 og solgt til Ole Martin Garberg, som såtte opp bolig der. Ole Martin Olsen (1894-1965) og Oline Gustava Edvardsdatter (1895-1979) Ole Martin Olsen var født 1894 i Fagerlia i Inndalsallmenmngen av ugifte foreldre, enkemann Ole Andreassen fra Trångsviken (sønn av Andreas Olsen på Haugen i Inndalsallmenmngen) og Ragnhild Andersdatter (datter av "Jamt-Anders"). Ole Martin vokste opp som fostersønn hos Beret Anna og Johannes Ellingsen Reiren på Reiren under Inndal vestre, og kalte seg Ole Martin Inndalsvald da han ble gift i 1914 med Olme Gustava Edvards datter Bjørsmo, f. 1895 Bjørsmoen. Hun var datter av Edvard Olsen Bjørsmo og kone Anna Cecilie Andersdatter. De bodde på Reiren før de kjøpte Garberg av Johannes Kvelstad i 1920/21 og tok Garberg som slektsnavn. Men etter at Ole Martin solgte Garberg til svogeren Arne Bjørsmo for 3500 kroner i 1924 (skjøtet er datert 24. mars og tinglyst 2. april 1924), ble det ei urolig tid med mye flytting for familien: Først til Ole Reiren, deretter et kort opphold på Svartåsen før det bars til Ole Martins svigerforeldre på Eide i Vuku. I 1931 bodde de på ett rom i "Kjerstistuggu" ved Kvelstad, før det igjen ble flytting tilbake til Reiren. Først i 1938, da de kom til Vegset, fikk Olme og Ole Martin igjen en heim som de kunne kalle sin egen. Men her var flom men i Inna lei mange ganger når det var lsdam ute ved Stemsbrua, og minst to-tre ganger måtte de evakuere fra stua i båt. Ole Martin Garberg arbeidet i mange år i Statens Vegvesen, først som anleggsarbei der og på slutten som vegvokter i Inndalen. Olme var skredder og sydde "karrabukser". Barn: Ole Martin og Oline Garberg med eldstesønnen Johannes. Fotoet er tatt mens de bodde på Reiren, rundt 1915. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 201 H&FIS-B ---- Vegset under storfiommen 3. april 1946. 81. Bjarne Johannes, f. 1914 på Bjørsmoen, d. 1965. Han ble gift i 1937 med Magnhild Ingeborg Andersdafter Lundgren, f. 1916 på Dillmoen, d. 2000, dot ter av Anders Halvorsen Lundgren og kone Mette Lassesdatter. Johannes Garberg arbeidet som gards- og skogsarbeider. Fra 1951 bodde de i eget hus Lidareng (også kalt Grini) på tomt av Inndal vestre. Magnhild og Johannes fikk åtte barn: Cl. Oddbjørn, f. 1937. Gift med Svanhild Håkonsen, f. 1934. Skilt. Ei datter. Oddbjørn er bosatt på Verdalsøra. C 2. Anne Mari, f. 1940, d. 1981. Gift med Harry Hågg, f. 1929. Bosatt i Bjørnånget ved Are. Tre barn. C 3. Møyfrid Johanne, f. 1943, d. 1 995. Gift med Knut Edmund Garli, f. 1937, d. 2006. Fire barn. De hadde eget hus, først i Garnesmarka, siden på tomt av Reiren. C 4. Gunnar Olav, f. 1946. Gift med Annie Tove Sjømæling, f. 1955. To barn. Eget hus ved Inndal filial. C 5. Ragnhild Margrete, f. 1948. Gift med Kent Lindberg, f. 1950. To barn. Bosted Stockholm. C 6. Lasse Edvard, f. 1952. Gift med Grete Elisabeth Ratama, f. 195 1 . Skilt. To barn. Eget hus ved Inndal filial. C 7. Audun, f. 1 954. Gift med Bente Moholt, f. 1 961 . Tre barn. Eget hus på tomt av Reiren.
---- 202 H&FIS-B ---- CB. Kirsten, f. 1961 . Samboer med Svein Kåre Haugan, f. 1954. Tre barn. De overtok heimen "Lidareng" etter foreldra hennes. 82. Erling, f. 191 7 på Reiren, d. 1 967. Han ble gift i 1 946 med Hilda Sofie Kolstad,. f. 1919, d. 1995, foreldre Julius Johnsen Kolstad og kone Eline Olsdatter. Erling Garberg arbeidet i Televerket. De hadde egen heim, Garset, på tomt av Garnes. Cl 0 . Solfrid Lillian, f. 1944. Mora varjanni Hallem fra Stabelstua, f. 1924, d. 1962, gift 1951 med gårdbruker Hans Haugen (1 91 6-1 961) på Svensvoll i Engfløtdalen i Glåmos. Solfrid Lillian fikk skjote på Svensvoll etter at foreldra døde, men solgte i 1979. Bodde i Levanger. Hun var gift to ganger. Første gang med Tore Døhl fra Røros og andre gang med Svein Gunnar Kiran, f. 1 948 i Skogn. To barn i hvert av ekteskapene. Hun hadde dessuten sønnen Geir Ove Østgård, f. 1964, med Rolf Steinar Østgård fra Sul. C2 1 . Harry, f. 1946. Televerksarbeider og gårdbruker på Sneppen. Gift med Eva Vigdis Jensdatter Høgli, f. 1948. Skilt. To døtre. 83. Magne Olav, f. 1921 i Garberg. Død 1922. 84. Magne Olav, f. 1922 i Garberg. Død 1995. Ugift. Etter at Ole Martin var død, bygde Olme og sønnen Magne Olav ny heim på tomt av Inndal østre (ved Smiåkeren) i 1970. Husa på Vegset ble da fjernet. NOTER Kilde: Jens Brønstad, Østersund. Opplysninger fra Hansjøsås. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 203 H&FIS-B ---- o STEINSGARDENE Kanon og pæleverk på den rekonstruerte Stene skanse.
---- 204 H&FIS-B ---- o A y \ er \
---- 205 H&FIS-B ---- STEINE GNR 241 OG 242 Steinsgårdene kan vi følge langt bakover i historia. Så tidlig som i første halvdel av det 13. århundre var de trolig eid av birkebeiner/høvdingen Vegard av Verdal, som var gift med Inga fra Varteig, mora til kong Håkon Håkonsson (1204-1263). Ifølge erke biskop Gautes jordebok har noe av gården vært erkebispegods i middelalderen. Erkestolen kvittet seg imidlertid med eiendommen, og Bjelkefamilien på Østraat, Bakke kloster og Rems kloster har siden hatt parter i gårdene. Fra begynnelsen av 1500-tallet var gården vært delt i to - Steine søndre og Steine nordre. Steine nordre ble igjen delt i to i 1844 og vi fikk Steine østre. Steine søndre ble delt i to i 1925, og vi fikk Steine søndre østre og Steine søndre vestre, slik at det i dag er fire selvstendige Stemsgårder. STEINE SØNDRE (SØR-STEINE) GNR. 241 STEINSGÅRDENE
---- 206 H&FIS-B ---- Omkring 1660 var det Kronen som eide storparten av Steine søndre. I 1666 ble Kronens part solgt til lensmann Aage Jonsen Haug. Lensmannens arvmger solgte den videre i 1698 til vtsepastor, magister Tomas Svendsen Scheen, som var en spekulant i jordegods og i si tid også eide Hegstad og Flyan. I parentes kan tilføyes at som prest synes Scheen å ha vært mindre skikket, og han kom i konflikt både med sin kapel lan Tomas Collin (kjent fra Armfeldts inntog i 1718), lensmann Nils Brun og mange i menigheten. I følge tradisjonen skal han til og med ha kastet Collin ned fra preke stolen en gang. I 1711 pantsatte Scheen eiendommene sine til rektor mag. Nils Krog. Pantet ble ikke mnløst, og ved auksjon i sistnevntes dødsbo kjøpte justisråd Åge Hagen gårdene hans i Verdal. Etter Hagens død gikk Steine søndre sammen med flere andre garder i arv til hans søsterdatter Anne Mane Aussig, og etter henne til major Aussig, som i 1768 solgte dem til generalauditør 1 Kjerulf og kaptein Bay. Slik kom gården inn i Værdalsgodset, seinere Værdalsbruket, og tilhørte dette fram til 1912. Som de øvri ge 74 leilendingsgårdene og 61 plassene ble den Verdal kommunes eiendom da kom munen solgte Værdalsbruket etter å ha eid det siden 1908. Gården hadde i eldre tid vår- eller heimseter på Steinsvollen, som skal ha ligget på sør-østsida av Inna, vel en kilometer fra Sternsbrua. Seterhusa skal ha stått nederst i Seternessdalen, på et lite platå litt høyere enn Seternesset, ei engslette nede ved elva som har tilhørt Sør-Steine, men som i dag eies av kommunen. Videre har Sør-Steine hatt seter på nordsida av Fersvatnet så langt tilbake som fra før 1723, seinere sammen med de to andre Steinsgårdene. Vegen til "Steins-Fer'n" skal ha fulgt Jamtlandsvegen til Kleivdalen, deretter opp denne etter "gammel-vegen" til der stien til Havervollen tar av. Derifrå gikk det med kløv forbi Havervollen, Tveråsjøene, Gomtjønna, aust for Snasa og ned til Steinsvollen. Det var ca. fire timers kløvmg, fortalte Lars Molden, som hadde vært gjeter der i to år omkring 1900 (siste året gikk han for presten.). 2 Setra var i bruk til ca. 1916. I 1925 ble gården delt i to; Steine søndre østre og Steine søndre vestre, og kom munen solgte Steine søndre østre til oppsitteren Johan Johannessen Stene og Steine søndre vestre til Ole Edvardsen Aasan. Brukere: Ole Olsen (1748-1831) Ole Olsen var født i 1748 i Melby og var sønn av den fornge brukeren i Sør-Steine, Ole Olsen og kone Gollaug Olufsdatter. Faren døde i 1773, og Ole overtok trolig går den dette året og dreiv den på bygselen til mora. Hun døde i 1808, 82 år gammel, og ved skiftet etter henne er det opplyst at boet ikke hadde midler nok til å dekke begra velsesomkostningene. Ole satt også i stor fattigdom, med betydelig gjeld. Han var også rammet av uhell, blant annet hadde han i begynnelsen av 1790-åra mistet fem hester på to år, og måtte få et forskudd på 70 riksdaler av fogdekassen for å anskaffe dragonhest. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 207 H&FIS-B ---- I 1814 bygslet Værdalsgodsets daværende eier, Miiller, gården til Lars Larsen Foss. Ole Olsen fikk kår, og døde som ungkar og kårmann i Sør-Steine i 1831. "Levde i mange år som en nomade", heter det om ham i kirkeboka. Lars Larsen Foss (1773-) og Maren Andersdatter (1777-1826) Begge var innflyttere, opprinnelig fra Frosta. Vi finner dem der rundt århundreskiftet 17-1800. Lars var født ca. 1773 og var sønn på Nåvik nedre av foreldre Lars Gundersen Naavig og kone Gudlaug Larsdatter, født Viktil. Han ble gift første gang i 1793 som Lars Larsen Naavig. Kona var Ragnhild Olsdatter Ravlo. Ved folketellinga for 1801 var de brukere på gården Storlien i Frosta. Kona Ragnhild må ha dødd mellom 1801 og 1804, for da ble han gift på nytt i Loktu kirke med Maren Andersdatter Over Hogstad, født ca. 1777. Da kalte han seg Faanes. Noe seinere har de flyttet til Stadsbygd (Rissa) og fikk en sønn der i 1810. Foss-navnet har han nok tatt med seg derfrå, for det finnes flere Foss-gårder i Stadsbygd. I Verdal finnes ikke Lars og Maren i andre offentlige registre enn i folketellinga for 1815 og som foreldre i dåpsregistret for barna som ble født etter 1814 (de fikk tre barn mens de bodde i Sør-Steine). Lars Larsen ble nødt til å gi fra seg bygselen på gården p.g.a. ulovlig hogst i gar dens skog. Eier av Værdalsgodset på denne tida var grasserer Hilmar Meincke. Dyrlege Haldo Dahl i Dillan, som var bruksfullmektig på Værdalsgodset i åra fra ca. 1820 til 1826, frafalt tiltale mot Lars Larsen gjennom et forlik av 7. august 1820, der Lars forplikte! seg til å fråvike gården mot en erstatning på 90 spesidaler og å reise fra gården innen ett år. Han måtte også finne seg i at husmannsplassen Skansen og kår plassen Bruvollen ble skilt fra gården, slik at avgiftene av disse ble betalt til landdrot ten istedenfor til oppsitteren. Lars Larsen er meldt innflyttet til Ørlandet prestegjeld fra Verdal i 1822 sammen med kona Maren og seks av barna. Der bosatte de seg på gården Moldtun i Agdenes (Agdenes tilhørte Ørlandet prestegjeld den gangen). Maren døde som bondekone der i 1826. Om Lars foreligger det ikke flere opplysninger. Barn: 81. Beret, f. ca. 1795. G. 1820 med dragonen på gården, Bård (Bardo) Johnsen, f. 178 1, etter at de hadde fått to barn sammen, og det tredje kom tre dager etter bryllupet! Bardo var mulig sønn av John Villumsen Volen. De var inderster på Levringsvald og «velstad. Beret døde i Nord-Steine i 1832. Hvor og når Bård døde er ukjent. 82. Lars, f. 1795 på Frosta. I 1820 fikk han dattera Nikoline med pike Maren Pedersdatter Levring. G. 1 822 med Serianna Lorentsdatter Øren, f. 1798, etter at de hadde fått sønnen Gunder samme året. Serianna var datter av strandsitter og fisker Lorents Nilsen Øren og hustru Agnes Hansdatter. De oppgis å være inderster på Øra ved giftermålet, seinere har de flyttet til Hemne. I 1 865 er Serianna kåren ke på Betten i Stangvik på Nordmøre, der sønnen Gunder er sjøleier. 83. Olava, f. 1798 på Frosta. Til Agdenes 1822. Gift ca. 1825 med Lars Jensen Slavig i Ørlandet. STEINSGÅRDENE
---- 208 H&FIS-B ---- 84. Gunder, født ca. 1 8022 Til Agdenes 1 822. 85. Ole, f. 1 806 på Frosta. Til Agdenes 1 822. 86. Anders (Andreas), f. 1810 i Stadsbygd. Til Agdenes 1822. 87. Anne Marta, f. 18 14 i Sør-Steine, d. 1815. 88. Johannes, f. 1817 i Sør-Steine. Til Agdenes 1822. Konfirmert fra Kongensvoll Agdenes i 1833. 89. Anne Marta, f. 1820 i Sør-Steine. Til Agdenes 1822. Konfirmert fra Sæternes Imsterfjorden, Agdenes i 1 835. Hvem som var bruker i Sør-Steine etter at Lars Larsen måtte gå fra gården, er ikke klarlagt. Den neste bygselmann vi veit om der, er Kristoffer Olsen, men han fikk kontrakt først i 1828. Kristoffer Olsen (1757-1829) og Anne Johnsdatter (1774-1835) Kristoffer Olsen, som var bror av Elling Olsen i Nord-Steme, var bygselmann i Ner- Holmen fra 1784. Grasserer Memcke ville bruke Ner-Holmen som hovedgård for Værdalsgodset, og ved kontrakt av 5. februar, tinglyst 16. august 1828, gikk Kristoffer med på å oppgi Ner-Holmen mot å få kår der og bli bygselmann i Sør- Sterne, men være fritatt fra å drive gården. Bygselen gjaldt også for kona hvis hun ble enke og giftet seg på nytt. Kristoffer Olsen kom aldri til å flytte til Sør-Steine, for han døde i Ner-Holmen allerede i januar i 1829. Enka, Anne Johnsdatter, overtok imidlertid bygselen av går den og bodde der til hun døde i 1835. Ekteskapet med Anne Johnsdatter var det andre for Kristoffer. Den første kona hans var enka Mali Olsdatter Ner-Holmen, som han ble gift med i 1784. Hun var 40 år eldre enn Kristoffer, og døde i 1796. Anne var fra Stor-Vuku, og de ble gift i 1797. Anne og Kristoffer fikk seks døtre, alle født i Ner-Holmen: 81. Mali, f. 1798. G. 1826 med ridende jeger John Johnsen Efskind, f. 1796. De var gårdbrukere i Auskin vestre, og Mali døde som kårenke der i 1 858. 82. Beret, f. 1 800. G. 1 822 med enkemann Kristen Sevaldsen Volden, f. 1789. Eier av Lein fra 1 836. Beret døde der i 1 880. 83. Marte, f. 1802. 84. Anne Marta, f. 1 804. G. 1 830 med Elias Olsen Skavhaug, f. 1 809. Neste bru ker. 85. Maren, f. 1807, d. 1825. 86. Karen, f. 1 81 0, d. 1 850. G. 1 844 med gårdbruker og enkemann Anfind Olsen Valstad, f. 1796 i Støren, d. 1 851 . Gårdbruker i Valstad vestre. Elias Olsen Skavhaug (1809-1866) og Anne Marta Kristoffersdatter (1804-1875) Elias Olsen var født i 1809 på Inndal vestre og var sønn av ugifte foreldre, sersjant Ole Larsen Skavhaug på Skavhaugg nedre og Marta Andosdatter Indal. Han ble gift i HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-i 940 - BIND B
---- 209 H&FIS-B ---- 1830 med Anne Marta Knstoffersdatter Stene, f. 1804 i Ner-Holmen. Elias overtok formelt som bruker i Sør-Steine i 1835. Han var også underoffiser - overjeger. Elias og Anne Marta fikk ni barn, men bare fem av dem levde opp, og fire av de fem utvandret til Amerika. 81. Anne Marta, f. 1 830 i Sør-Steine. G. 1 857 med Oie Olsen Stubskind, f. 1 820, ei. 1 889. Han var eier av Stuskin søndre fra 1 852 til han i 1 873 solgte gården til lærer Andreas Tessem og utvandret til Wilmar, Minnesota. Etter at mannen utvan dret, bodde Anne Marta i Steine hos broren Ole og stelte for ham fram til de begge reiste til Amerika i 1 880 sammen med hennes sønn Ole (f. 1 859). (Tessem dreiv Stuskin som underbruk. Han bodde på Trøgstad skole og omkom under Verdalsraset i 1 893.) 82. Maren, f. 1832 i Sør-Steine. G. 1862 med John Johnsen Auskin, f. 1830. Han utvandret til Quebec, Canada, i 1 867, og Maren reiste etter i 1 870 med to barn, da med Minneapolis, Minnesota, som reisemål. 83. Kristoffer, f. 1834 i Sør-Steine. D. 1853. 84. Gurianna, f. 1 836 i Sør-Steine. Hun var heime i Steine inntil hun utvandret som ugift til Alexandria, Minnesota, i 1 881 . 85. Beret, f. 1 839 i Sør-Steine, d. 1 924. G. 1 870 med Peder Ellevsen Indal, f. 1 835 på Inndal østre, som kjøpte Nord-Steine i 1 868 og Nord-Tronesvollen i 1 882. 86. Ole, f. 1841 i Sør-Steine. Neste bruker. 87. Dødt barn. f. 1 841, tvilling med Ole. 88. John, f. 1 844 i Sør-Steine, d. s. å. 89. Elen Anna, f. 1 846 i Sør-Steine. D. 1 847. I forhold til de to forrige brukerne stod Elias Skavhaug seg godt i Sør-Steine. I 1865 hadde han 4 hester, 1 okse, 6 kyr, 1 ungnaut, 22 sauer og lam, 4 geiter og kje og 2 griser, og sådde 2 Vi tønne bygg, 12 tønner havre og 14 tønner poteter. Det var to husmannsplasser under gården - Skansen og Nordenget. Elias Skavhaug døde i 1866, og enka Anne Marta brukte gården til hun døde i 1875. Da overtok sønnen Ole Eliassen. Ole Eliassen Stene (1841-1908) Ole Eliassen hadde gården i bare fem år før han i 1880 utvandret til Melrose, Minnesota. Han ble gift i Ashby, Minnesota, i januar 1882 med Elen Karoline Olsdatter Green, f. 1860 i Elnes. Foreldra hennes var Ole Olsen Hellan og Anna Eriksdatter Green. Karoline utvandret til Minnesota i 1880, hun reiste for øvrig sam tidig med Oles søster Anne Marta (se foran). De hadde farm i Nidaros, Otter Tail, Minnesota. Mora til Karoline, Anna Gren, som utvandret i 1881, bodde også hos dem. De fikk ni barn, men fire av dem døde i ung alder. Ole døde i 1908. I 1920 bodde Karoline i Vining Willage, Otter Tail, sammen med to døtre, som begge var lærerinner. Hun døde i Otter Tail i 1957. Neste bruker i Sør-Steine ble Erik Johannessen Jøsås, som overtok gården i 1880 og brukte den til 1901. STEINSGÅRDENE
---- 210 H&FIS-B ---- Erik Johannessen Stene (1842-1928) og Beret Ellevsdatter (1837-1929) Erik Johannessen var født i 1842 og var sønn av Johannes Eriksen Mønnes og kone Marta Olsdatter, som var leilendinger i Øster-Jøsås. I 1865 kjøpte Enk farsgården Nord-Mønnes for 700 spesidaler og dreiv denne til i 1873, da han solgte den til broren Olaus Johannessen og tok over Øster-Jøsås på moras bygsel. Året før (1872) ble han gift med Beret Ellevsdatter Balgård, f. 1837 i Bollgarden. Hun var datter av gardmann Ellev Olsen Balgård og kone Senanna Hansdatter. Som nevnt foran dro Ole Eliassen Stene til Amerika i 1880, og Erik og Beret tok over som leilendinger etter ham. Fjøset på Sør-Steine var da i dårlig forfatning, og etter avtale med Værdalsgodset bygde Enk nytt fjøs i 1885. Det kan nevnes at fjøs veggene ble murt opp av gråstein, og muringa var det svensken Johannes Israelsson Balgård (far til Johannes Kvelstad i Fagerlia) som stod for. Erik Stene var med og stiftet Vuku Forbrugsforenmg i 1877 og var styremedlem i foremngen i noen år. Han var leilending på Sør-Steine til 1901, da Johan Johannessen Aasan overtok. Enk og Beret hadde ingen etterkommere. I 1898 opprettet de gjensidig testament om at den lengstlevende av dem skulle ha boet udelt. Etter at begge var døde, skulle det som var igjen i boet deles likt mellom Berets søsterdatter Lovise Pedersdatter Balgård og Eriks søsterdatter Marta Sefamasdatter Kulstad, som utvandret til Minnesota i 1900. Enk og Beret døde som kårfolk i Sør-Steine h.h.v. i 1928 og 1929. I 1925 ble gården delt i to parter, Steine søn dre østre og Steine søndre vestre, og solgt. Johan Stene kjøpte Steine søndre østre for 19 000 kr og kår til Enk og Beret Stene, mens Steine søndre vestre ble solgt til Ole Edvardsen Aasan. Johan Johannessen Stene, gårdbruker i Sør-Steine fra 1901 til 1939. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 211 H&FIS-B ---- Ved salget ble Steinsengene på begge sider langs Inna holdt tilbake av hensyn til fallrettighetene til Dillfossen. Disse områdene beholdt bruksnummer 1, mens Steine søndre østre fikk bruksnummer 4 og Steine søndre vestre bruksnummer 5. Eierne av de to brukene fikk bruksrett på hver si side av elva mot ei årlig avgift. For oversiktens skyld har vi valgt fortsatt å kalle Steine søndre østre for Sør-Steine. Johan Stene bygde ny hovedbygning i Sør-Steine i 1925 og nytt stabbur i 1926. Dagen før han skulle ha fylt 70 år, 16. februar 1939, døde Johan Stene av hjerte svikt. Han ble funnet død på høylemmen, dit han hadde gått for å ha ned høy til buskapen. Johan og Lovise Stene hadde heller ingen barn, og Lovise dreiv gården videre sam men med drengen Olaf Johnsen Karlgård - "Olaf x4sa", f. 1899, og tausa Ragna Olsdatter Bjørkeng, f. 1904. Etter at Lovise døde i 1954, overtok Olaf Karlgård som eier av gården i 1955. Han ble gift med Margrethe Sefaniasdatter Ulvild, f. 1903 i Dillan. Margrete, som var sydame, døde i 1963. Olaf Karlgård døde i 1975. Etter Olaf Karlgård ble brorsønnen Morten Jostein Karlgård eier av Sør-Steine, og gården er fortsatt i denne familiens eie. Frådelte bruk: STEINE SØNDRE VESTRE GNR. 241, BNR. 5 Steine søndre vestre ble frådelt det opprmnelige Steine søndre i 1925. Verdal kom mune solgte bruket til Ole Edvardsen Aasan for 12 300 kr. Ole Aasan såtte opp hus der. Men i 1928 ble også denne gården delt. Ole Aasan beholdt 20 dekar omkring husene, mens resten ble solgt til handelsmann Nils Jonassen Stene på Bredingsberg for 5200 kr. Den parten som Ole Aasan beholdt, fikk bruksnavnet Steinset, bnr. 6 - se nedenfor. Etter kontrakten skulle Nils Stene bygge hus på sin part innen fem år. Han dreiv imidlertid bare jordveien på Steine, men bodde på Bredingsberg. Hus på eiendom men ble først satt opp etter 2. verdenskng, etter at sønnen John Nilsen Stene hadde overtatt eiendommen. Nåværende eier av Steine søndre vestre er Nils Carl-Gustav Stene, sønn av John Nilsen Stene. STEINSGÅRDENE
---- 212 H&FIS-B ---- STEINSET (STEINSAKEREN) GNR. 241, BNR. 6 Steinset - også kalt Steinsåkeren - ble bygd opp av Ole Aasan Ole Anton Edvardsen Aasan (1891-1977) og Maren Edvardsdatter (1890-1966) Ole Aasan ble født i 1891 på Ottermoen av foreldre Andreas Edvard Olsen (Aasan) og kone Mette Olsdatter. Han vaks opp i Øster-Åsan, som faren kjøpte i 1903, og ble gift i 1913 med Maren Edvardsdatter Indal, f. 1890 på Knka, d. 1966, datter av Edvard Olsen Svegjerdet og Mette Pauline Sefamasdatter Kvelstad. De losjerte på Inndal østre og Levrmgan før de kom til Steinsåkeren. Bruket bestod av ca. 20 da. dyrka areal og 20 da. produktiv skog. Hovedbygmng ble oppført i 1927 og påbygd og modernisert i 1950. Låve ble satt opp i 1930 og fjøs og stall i 1941. De hadde to kyr, gris og høner. 3 Ole Aasan arbeidet i mange år i Vassdragsvesenet, og hadde ord på seg for å være "hag" i alt slags arbeid. Han var snekker, og dreiv også en del som bygdeslakter. Alt i tillegg til at han dreiv småbruket på Steinsåkeren. Han var også en ivrig baneskyt ter som medlem av Inndal Skytterlag, der han var formann 1917-18 og 1946-47. Maren husker vi som ekspert på å binde kranser. Ole og Maren fikk åtte barn: HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 8001 940 - BIND B
---- 213 H&FIS-B ---- Maren og Ole Aasan. 81. Egil, f. 1913 på Inndal østre, d. 1987. G. 1946 med Olme Otelie Sende, f. 1912, d. 1993. Bosatt på Skogly, Lysthaugen. Tre døtre. 83. Mildrid, f. 1 91 7 på Inndal østre, d. 1 998. Gift med Sigfred Meidell Johansen, f. 1909 i Trondheim. Bosatt i Trondheim. 84. Einar, f. 1920 på Inndal østre, d. 1990. Einar var bussjåfør hos Fylkesbilene i Nord-Trøndelag. G. 1952 med Mant Olaug Bjørken, f. 1928, d. 1984. 86. Liv Oddny, f. 1924 i Levringan, d. 2005. Gift med svensk borger, toller Axel Kristiansson, f. 1914, d. 2001 . Bosatt i Åre. 87. Olav, f. 1927 på Steinsåkeren. Gift med Edna Vollan, f. 1928, og bosatt i Steinkjer. 88. Magnus, f. 1930 på Steinsåkeren. Gift med Ase Bergljot Hybertsen, f. 1930, d. 2001 . Bruker på Storøra. Maren døde i 1966 og Ole i 1977. Heimen ble overtatt av sønnen Magnus Aasan, men har ikke vært bebodd i seinere tid. STEINSGÅRDENE
---- 214 H&FIS-B ---- Søskena Aasan på Steinsåkeren. Fra v. Egil, Mildrid, g. Johansen, Einar, Aslaug, g. Guddingsmo, Liv, g. Kristiansson, Olav og Magnus. Husmannsplasser: Vi veit at det har vært husmenn under Sør-Steme så langt tilbake som fra begynnelsen av syttenhundretallet, men det er uråd å vite på hvilken plass de enkelte bodde, for i kirkebøkene er alle plassene for det meste omtalt som Sørstemsvald eller Stemsvald. Det er også trolig at enkelte av plassene etter hvert er blitt borte fordi dyrkajorda på plassen er blitt lagt til dyrkajorda på gården, og en ny husmann har mattet rydde ny jord lenger unna. De plassene som det finnes en del opplysninger om i diverse kilder, er Moen, Skansen, Nordenget og kårplassen Bruvollen. Om krigsåret 1718 står det i Verdalsboka at enka etter husmann Ole Moen hadde mistet ei ku og en gris, som svenskene hadde tatt. Det er uvisst hvor denne hus mannplassen lå. Men vest for Sørstemsflata og under ei bratt rem er det en helning ned mot Kvelstaddalen. Hans Jøsås har skrevet at her var det rundt 1910 et jord stykke som var snautt for skog, og stedet ble kalt Sørsteinsbakken. Han mener at etter forholdene kan det en gang kan ha vært en husmannsplass der, og kanskje har plas sen Moen ligget her. Oppe på flata lenger vest lå Nordsteinsmoen og Levrmgsmoen, og det er trolig at Moen i Sør-Steme har ligget i nærheten av de to andre Moenplassene. Da Sør-Steme ble delt i 1925, ble Sørsteinsbakken med i den jorda som Ole Aasan fikk kjøpe. 4 HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 215 H&FIS-B ---- SKANSEN GNR. 241, BNR. 3 Skansen ca. 1950. Foto Widerøe. Husmannsplassen Skansen lå på samme sted som det nåværende småbruket Skansen ligger. Likevel skal en ikke se helt bort fra at plassen en gang i tida har ligget lenger mot nord. På et kart over området rundt Stene skanse fra 1773 er det avmerket en plass på nordsida av vegen som gikk fra Levringan til Sør-Steine. Det er rimelig at det ikke var noen husmannsplass, i hvert fall hus, på jorda som i dag tilhører Skansen, så lenge det var skanse der. Fra sist på 1700-tallet kan vi følge husmenn og brukere. Ole Torkildsen (1748-1821) og Beret Johnsdatter (1752-1843) Ole Torkildsen var født i Bjartan i 1748 og var sønn av Torkild Tomassen Bjartan (1693-1774) og kone Sunm Tomasdatter (1702-1794). Han ble gift i 1775 med Beret Johnsdatter Lerseth, f. 1752 i Leirset. Beret var datter av John Danielsen Lerset og Anne Olsdatter i farens tredje og moras andre ekteskap. Ole og Beret var husmannsfolk på Skansen på 1790-tallet, og bodde der ennå i 1815. Siden flyttet de til en plass under Flyan, der Ole døde i 1821. Beret døde i Kvelloa i 1843, 91 år gammel. Barn:
---- 216 H&FIS-B ---- Bl . Torkild, f. 1775 i Bjartan. Neste husmann. 82. John, f. 1777 1 Bjartan. D. 1777. 83. Sigri, f. 1778 på Åkervollen, d. 1779. 84. Beret, f. 1779 på Åkervollen. G. 1802 med Johannes Johannesen Haugen, født ca. 1782 i Ogndalen. De var husmannsfolk i Nordenget og sist på Bjørsmoen. 85. Thomas, f. 1781 på Åkervollen. Død ung? 86. John, f. 1783 på Åkervollen, d. 1833 i Vera. G. 1 81 9 med enke Kirsti Larsdatter Mælen, født ca. 1766, d. 1 824, enke etter Sivert Knutsen Kluken. Ekteskapet var barnlaust. 87. Peder, f. 1786 på Åkervollen. D. 1806 på Sørsteinsvald (Skansen). 88. Anne, f. 1789 på Vollenget. G. 1819 med Johannes Pedersen Reppevaid, f. 1 795. De var inderster på Reppevaid og Landfallvald og fikk fire barn. Anne døde i 1 833, og Johannes ble gift på nytt i 1 837 med enke Kirsti Larsdatter Bergsvald, f. 1797. I 1841 flyttet de til Ørlandet, og i 1865 var de husmannsfolk på Myrskaget i Bjugn. 89. Arnt, f. 1792 på Haugen. G. ,] 1822 med enke Lisbet Hansdatter Eklovald, født ca. 1 786. Etter et barnlaust ekteskap døde kona i 1 834, og Arnt ble gift 2: 1 835 med Beret Andersdatter Eklo, født ca. 1789, d. 1860 på Reppe. De bodde på Rognhaugen da Arnt døde i 1 841 ved at han druknet seg i Verdalselva. Også det andre ekteskapet var barnlaust. 810. Mant, f. 1793 på Haugen. G. 1823 med Lars Pedersen Bjørstad, f. 1796 i Bjør stad. De var husmannsfolk under Bjørstad og fikk fire barn før Marit døde i 1 833. Enkemannen giftet seg med ei ny Marit Olsdatter året etter. Hun var født i 1 805 og var datter av Ole Johnsen Sundbyenget. Også de fikk fire barn. Kona døde i Over holmen søndre i 1 872 og Lars Pedersen døde som legdslem samme sted i 1 877. Bl 1. Jakob, f. 1796 i Elnes. Bodde på Skavhaugg nedre ved folketellinga 1801 og døde samme år. Bl 2. Sigrid, f. 1 798 på Sørsteinsvald, d. 1 801 . [Jakob og Sigrid døde på samme dag -6.9.1801). Torkild Olsen (1775-1835) og Beret Olsdatter (1773-1837) Torkild Olsen var født i Bjartan i 1775 og var sønn av de fornge husmannsfolka på Skansen. 1 1793, mens han gikk for presten, fikk Torkild sønnen Lars med Christina Enksdatter (datter av Enk Granberg på Bjørsmoen). I 1801 tjente han hos Gudmund Ellevsen Fossnesset, og i 1805 ble han gift med Beret Olsdatter Overholmen, oppgitt født ca. 1773 i Hackås i Jåmtland. Ved giftermålet fikk de plass som husmannsfolk under Storstad vestre hos Ellev Gudmundsen Ness (sønn på Fossnesset), og bodde der til de flyttet til Tromsdalen rundt 1815 og var husmannsfolk på Fætten noen få år. I 1820 var de på Skansen, og etter skattelista skulle Torkild betale 1 ort 12 skilling i skatt. I 1825 hadde de flyttet til Rotmoen. Torkild døde som husmann på Rotmoen i 1835 og Beret døde som "almisselem" samme sted i 1837. De hadde åtte barn - se mer om barna under Rotmoen.
---- 217 H&FIS-B ---- Arnt Johnsen (1793-1880) og Malena Larsdatter (1790-1882) Arnt Johnsen er samme person som vi finner igjen både som husmann på Svegjerdet og som bruker på Inndal mellem og i Tromsdalen. Han var husmann på Skansen fra ca. 1825 til 1836. Utførlige opplysninger om ham og familien hans er tatt med under Inndal ovre. Hvem som ble den neste husmann på Skansen etter Arnt Johnsen, er uvisst, men i 1845 er Ole Pedersen husmann der, og var der til han dode i 1867. Ole Pedersen (1808-1867) og Sissel Johnsdatter (1809-1858) Ole Pedersen var fodt på Skjærset i 1808 og var sonn av Peder Olsen Bjorgan Skjærset og kone Mant Jonasdatter Nordberg. Han ble gift i 1834 med Sissel Johnsdatter Breding. Hun var fodt i Mønnes i 1809 og var datter av John Ågesen Monnes og kone Eli Torkildsdatter. John Agesen var husmann bl. a. i Garlia under Garnes. Ole og Sissel var husmannsfolk under Auskm og Ostnes for de kom til Skansen. Ole ble enkemann i 1858 og dode i 1867. Barn: Bl . Peder, f. 1 834 i Ekren. G. 1 859 med Beret Marta Olsdatter Slapgård, f. 1 832. Peder Oisen var forpakter av Stornesset under Inndal øvre fra 1 868 til han kjøpte heimen i 1920. Se under denne gården. 83. Johannes, f. 1838 på Auskinvald. G. 1865 med Beret Marta Jakobsdatter Molden, f. 1 843. Johannes ble husmann på Skansen etter faren. 84. Marta, f. 1840 på Auskinvald. G. 1863 med Ole Andersen Jøsås, f. 1835 på Eklovald. De var inderster i Levring vestre i 1865, og i 1875 losjerte de på Sagvollen i Helgådalen. Ole var da gruvearbeider i Malså gruver. Etter som to av barna deres var født på Ytterøy, har han trolig også arbeidet i gruvene på Ytterøya før. De flyttet fra Sagvollen til Aksnesenget i Leksdalen i 1 8/6, og hadde denne gården til 1 880", da Ole utvandret til Minneapolis, USA. Marta og fire barn reis te etter i 1 882 til Cumberland, Wisconsin. De hadde sju barn, men tre av dem døde i 1 879 av skarlagensfeber. Ole døde før 1 900, for da var Marta enke og dreiv pensjonat i Mason Town, Bayfield, Wisconsin. Hun bodde der også i 1 920. 85. Eien, f. 1 842 på Østnesvald. G. 1 867 med Iver (Ivar) Jeremiassen Dillan, f. 1 841 på Dillan av foreldre Jeremias Iversen Aarstad (Dillan) og Malena Larsdatter. Ivar var m. a. bror av lærer og klokker Mikal Dillan i Vuku. I 1 865 finner vi både Elen og Ivar i tjeneste hos sogneprest Broch Steen på Næsset prestegard i Romsdal. Steen hadde vært residerende kapellan i Verdal, og Elen og Iver hadde kanskje vært tjenere hos ham her også og fulgte med da han flyttet til Romsdalen. Ivar var leilending i Dilian fra 1 88 1 til 1 906, da de tok kår og flyttet til nybygd kårhus på Ner-Dillmoen. Det var for øvrig Severin og Ole Skansen som såtte opp huset deres. Magne Nordnes antyder i boka om Dillanslekta at de ikke var så lystne på å være kårfolk på gården under den nye brukeren. Ivar skal ha også ha hatt problemer med å få ut de kårytelsene han hadde rett til, og skriver i et brev til en av sønne- STEINSGÅRDENE
---- 218 H&FIS-B ---- ne i Amerika: " - Hvem som helst kan få overta disse kårytelsene, men da må han i tilfelle ta med seg gevær når han skal hente varene". Elen døde på Dillmoen i 1916 og Ivar i 1920. De bodde sammen med søsken paret Inga og Olaf Bjartan, som var slektninger av Ivar. Olaf Bjartan kjøpte husene av arvmgene. Ivar Dillan døde bare ei uke etter broren Mikal Dillan. Broren hadde vært klokker i Vuku kirke i 25 år og ble av den grunn gravført fra kirka. Dette var uvanlig på den tida, men da Ivar skulle gravføres bare to uker seinere, kunne det ikke gjøres forskjell på brødre. Men det gikk mange år før dette ble vanlig. Barna til Elen og Ivar: Cl . Ole, f. 1 867 i Dillan. G. 1 887 med Oline Olsdatter inndalsvald, f. 1 863, datter av Ole Ellevsen Svegjerdet. Ole utvandret i 1889 til Rochester, Minnesota, sammen med brødrene Ole og Oluf Jakobsen Molden. Oline fulgte etter (til New York) i 1 893 sammen med dattera Ingeborg, broren Edvard Olsen Svegjerdet og tolv andre fra Verdal. C 2. Jeremias, f. 1 869 i Dillan. Han utvandret til Eau Claire, Wisconsin i 1 891 . Samtidig reiste 16 andre verdalinger over, derav 1 1 fra Vuku sogn. 86. Ola, f. 1845 på Skansen. D. s. å. 87. Olina, f. 1 846 på Skansen, d. 1 886 på sykehuset etter han hun hadde forfrosset beina. Ugift. 88. Serianna, f. 1849 på Skansen. D. s. å. 89. Ingeborg Anna, f. 1850 på Skansen. I 1865 var hun fosterbarn hos Ole og Marta Kriken (Marta var tanta hennes). I 1875 bodde hun i Trondheim og tjente hos overtollbetjent Fredrik Christian Marcus Gylche i Thomas Angells gate 4. Hun døde i 1931 i Alsen, jåmtland, som ugift strikkerske. 810. Ingeborg, f. 1853 på Skansen. G. 1883 med Anton Kristiansen Øgstad, f. 1853 på Frosta. Han kjøpte Bjørklund av Trøgstad lille i 1892. Familien; mann, kone og fire barn fra 10 og ned til 2 år bodde der da Verdalsraset gikk i 1 893. Hele heimen forsvant i skredet, og foreldra og de tre yngste barna omkom. Den eldste sønnen, Karl Olaf på 1 0 år, berget livet ved at han var på besøk hos tante Elen i Dillan. Han ble boende i Dillan, og var dreng der da han ble syk i 1901 og døde på Levanger sykehus av ukjent årsak. Johannes Olsen Skansen (1838-1922) og Beret Marta Jakobsdatter (1843-1935) Johannes Olsen var født i 1838 på Auskmvald og var sønn av fornge husmann på Skansen. Han ble gift i 1865 med Beret Marta Jakobsdatter Molden, f. 1843. Johannes ble altså husmann på Skansen etter faren. Han var også skredder ved siden av at han arbeidet i skogen for Værdalsbruket. De hadde sju barn: 81. Cecilie, f. 1866 på Skansen, d. 1899. Ugift. 82. Ole, f. 1869 på Skansen. G. 1893 med Grete Bergitte Olausdafter Levring, f. 1 867. 1 1 899 kjøpte Oie plassen Jøsåsmoen av Johannes Pedersen Sundbyvald, HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B
---- 219 H&FIS-B ---- og de bodde der siden. Han var tømmermann ved siden av at han dreiv småbru ket sitt. Og han var med i kommunestyret i noen år som representant for Venstre. Både Ole og Grete Bergitte døde av tuberkulose i 1929. Tuberkulosen tok også fem av de seks barna deres. 83. Jakob, f. 1872 på Skansen, d. 1921. G. 1905 med Ragnhild Anna Nilsdatter, f. 1883 på Stormoen, d. 1915, datter av enkemann Nils Nilsen Reiren og enke Beret Andersdatter Stormo. De var bygselsfolk på Levringshaugan. Se mer under denne heimen. 84. Odin Severin, f. 1875 på Skansen. Neste bruker. 85. John Martin, f. 1878 på Skansen. G. 1907 med Olianna Olausdatter Hofstad, f. 1 885 på Innhaugen. John Skansen kom i unge år til handelsmann Odin Stornæs på Bredingsberg og ble gårdskar der. Han kjørte varer til butikken og var samti dig postkjører mellom Øra og Vuku, og ble kalt "Post-John" og 'John Bu'n". 11911 kjøpte han Slapgarden nordre av Anna Stornæs. John Martin Skansen døde i 1957 og Olianna i 1964. De hadde to døtre, men bare den yngste, Magnhild Annette, f. 1915, levde opp. Hun g. 1 950 med Magne Stene, gårdbruker i Stene østre. 87. Bergitte, f. 1884 på Skansen. Bergitte Skansen var i mange år husholderske hos Lars O. Melby og seinere på Svegjerdet hos Ole O. Svegård, der hun levde til sin død i 1956. Hun var ugift, men i 1911 fikk hun dattera Johanna Birgitte Eriksdatter med Erik Erikson fra Strømsund i Sverige. Johanna Skansen levde også ugift, men hun fikk sønnen Sigmund Joar Skansen i 1939. De bodde i mange år i eget hus på Sandnesset i Sui før de tok med seg huset og flyttet til Mule. Johanna døde i 2001 og er gravlagt i Vuku. Johannes Skansen døde på Skansen i 1922. Beret Marta døde t 1935 De siste åra bodde hun visst nok hos "tantebarna" på Levringshaugan. Odin Severin Johannessen Skansen (1875-1927) ogjonetta Petrine Ellingsdatter (1874-1932) Severin Skansen ble gift i 1906 med Jonetta Petrine Ellingsdatter Valum, f. 1874 i Inderøy. Hun var datter av Elling Jakobsen på Valum under Ner-Hallem. Jonetta var budeie i Oppem fra 1890 til og med 1902. Hun tok ikke ut hele lønna mens hun var tjener, og ble godskrevet 5 % rente av det hun hadde til gode, og ved sluttoppgjør i 1907 fikk hun en dreiebenk tii kr. 25,- og ei "kalvløben kvige" til kr. 100,- av Anneus Okkenhaug. 5 Severin Skansen var bygningsarbeider av yrke, og mange hus i bygda ble satt opp under hans ledelse. Han hadde også et lite sagbruk. Han tok over som husmann på Skansen etter faren og kjøpte heimen av Verdal kommune i 1921. Kjøpesummen var på 4280 kroner pluss kår av årlig verdi 300 kroner til foreldrene Johannes og Beret Marta Skansen. Som ung var Severin Skansen en av de mest aktive i Inndal ungdomslag og var en vel ansett person i bygda. Han deltok også i det politiske liv og var medlem i kom
---- 220 H&FIS-B ---- munestyret fra 1904 til 1916, medlem i fattigstyret og ligningsnemnda, og var for mann i Stene og Indal småbrukarlag. Severin var 52 år da han døde i 1927. Jonetta døde i 1932. De hadde bare ei dat ter, Borghild Margrete, f. 1906, og hun var bare ni år gammel da hun døde av lung ebetennelse i 1916. Samme år som Jonetta Skansen døde, ble Skansen solgt på dødsboauksjon etter begjæring fra skifteretten, og kjøper var Arne Johnsen Tromsdal. Salgssummen var 6200 kroner, hvorav 1100 kroner for løsøre. Arne Johnsen Tromsdal (1905-1984) og Olaug Olsdatter (1903-1996) Arne Tromsdal var født i Tromsdalen i 1905 og var sønn av gårdbruker John Arntsen Tromsdal og kone Anna Petersdatter. Arne og Olaug Tromsdal. Bilde fra boka "Arven fra Tromsdalen" av Bjørnar Tromsda Arne Tromsdal var skogsbruksutdannet og ble ansatt som herredsskogmester i Verdal i 1929. Det var da innført nye skogvedtekter for Verdal, og han fikk oppgaven å veilede skogeierne i kommunen i rasjonell behandling og utnytting av skogen. Samtidig fikk han være med på den eksplosive utviklinga og mekaniseringa som fant sted mnenfor skogbruket - fra øks, svans, barkespade og hest til motorsag, traktor og andre maskiner. Han hadde denne stillingen til han gikk av for aldersgrensen i 1975. Han var en høgt respektert fagmann i skogfylket Nord-Trøndelag. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 221 H&FIS-B ---- I 1931 ble Arne gift med Olaug Olsdatter Kvelstad, f. 1903 i Kvelstad vestre. Hun var datter av gårdbruker Ole Konrad Olsen Kvelstad og kone Inger Marie Olausdatter. Arne dode i 1984. Olaug flyttet ned til Vuku Bo- og Helsetun på 1990-tallet, og døde der i 1996. Arne og Olaug fikk tre sønner: Bl . Jostein, f. 1932 på Skansen. G. 1958 med Margit Fridtjovsdatter Heir, f. 1932 i Lundskin, foreldre Fridtjof og Astrid Heir. Han overtok Skansen etter foreldra. I 1960 ble han ansatt som disponent ved Verdal Kassefabrikk og satt i stillingen til drifta ved kassefabrikken opphørte i 1 98 1 . Etterpå var han bl. a. salgsleder i fir maet R. Svendsen/Verdalskalk i Tromsdalen. Margit var ekspeditrise ved Verda Samvirkelag. To barn - Astrid, f. 1959, og Odd Arne, f. 1962. Bosatt på Skansen. 82. Olav, f. 1936 på Skansen. Utdannet tannlege med praksis på Stjørdal. G. 1959 med Kjellaug Linnea Ness, f. 1938, foreldre Ingeborg og Leif Ness på Øyan i Ness. Tre barn - Arne Olav, f. 1960, Berit Elisabeth, f. 1962, og Pål Christian, f. 1966. Bosatt på Hell. 83. Arve, f. 1940 på Skansen. Utdannet lege. Praksis ved Orkdal sykehus og Regionsykehuset i Trondheim. G. 1967 med Solfrid Tannvik, f. 1943. Tre barn - Trine, f. 1968, Kjersti, f. 1970, og Vegard, f. 1979. Bosatt i Trondheim. I dag er det Odd Arne Tromsdal, f. 1962, som er eier av Skansen. Gift 1988 med Hilde Jorunn Kolstad, f. 1962. Han er yrkessjåfør og hun barne- og ungdomsarbei der. De bor i eget hus på Skansen og har tre barn; Cathrine Holm, Fredrik og Lise. NORDENGET Nord Sørsteinsvald er nevnt i kirkeboka i 1750-åra. Det er trolig at denne plassen lå der som i seinere tid er blitt kalt Nordenget, som ligger mellom Steinsberget og Inna. Oppe i bakken ovenfor der en tror at husa har stått, er det funnet spor etter en jord kjeller. Zakarias Nilsen, f. 1727, og kona Agnes Knutsdatter, f. 1728, bodde på plassen i 1750-åra. De ble gift i 1752 og ett av barna deres ble født der. I 1801 var de hus mannsfolk under Øster-Guddingan, og Zakarias døde der i 1803. Agnes døde som legdslem på Lyng i 1822. Ved folketellinga i 1801 finnes det bare en husmann under Sør-Steine, og det er på Skansen. Under Nordenget finner vi neste husmann først ca. 1803 - Johannes Johannessen:
---- 222 H&FIS-B ---- Johannes Johannessen (1782-1859) og Beret Olsdatter (1779-1855) Johannes Johannessen var født ca 1782 på gården Østre Skjelstad i Ogndalen. Gården ligger på nordsida av Lustadvatnet i fjellgrenda Gaulstad. Foreldra hans, Johannes Tostensen Norddal og Else Hennksdatter, kom flyttende fra Gaulstad først på 1790-tallet og slo seg ned på Haugen i Helgådalen. Begge var egentlig fra Lesja, men var kommet til Gaulstad i 1774, og faren hadde arbeidet i ei av gruvene i Øvre Ogndal (Gaulstad eller Mokk) fram til druvedrifta opphørte. De hadde m barn og har ei stor etterslekt. 6 Johannes ble gift i 1802 med Beret Olsdatter Sørstemsvald, f. 1779 på Åkervollen. Hun var datter av Ole Torkildsen og kone Beret Johnsdatter, som var husmannsfolk på Skansen. Johannes og Beret var husmannfolk i Nordenget fra 1803 til ca. 1820, men flyttet så til Dillvald og derfrå til Bjørsmoen om lag 1830, og var husmannsfolk der til søn nen Henrik overtok ca. 1843. Johannes var med under kampene ved Jårpe skanse i 1808, der han ble såra, og gikk seinere i livet med ei kule i låret. Han døde i 1859 på Bjørsmoen. 7 Beret døde i 1855. De hadde ni barn Bl . Ole, f. 1 803. Han var ridende jeger og bodde i Reppe da han i 1 826 ble gift med Magnhild Olsdatter Faren, f. 1799, som han hadde barn med allerede i 1 823. Magnhild døde i 1 827, og Ole ble gift på nytt i 1 831, nå med den femti år gamle Kjersti Svendsdatter Grundan, f. 1 78 1 . Hun døde i 1849, og Ole ble gift for tredje gang i 1 853. Den tredje kona hans var Guru Olsåatter Molden, f. 1810 på Nordsteinsvald. Hun var datter av husmann Ole Hansen på plassen Bruvollen (se under denne). Ole og Guro var husmannsfolk på Enget under Stiklestad nordre i 1 865. I 1 875 er Ole kommet på legd på Gjermstad øvre og lager tresko, mens Guro er budeie i Øver-Fåra. Ole døde som legdslem på AAo i 1876. Guro bodde på Hallem vestre i 1891, hos dattera Ingeborg på Hyllan under Forbregd i 1 900, og døde som fattiglem på Oklan i 1 907, 97 år gammel. Etterkommere: Cl'-.Johannes, f. 1823 på Fikse, d. 1824. Mora var Magnhild Olsdatter. C 2"'. Johannes, f. 1827 på Fåravald. Mora var Magnhild Olsdatter. I 1851 flyt tet han til Beitstad. G. 1851 med Anne Marie Clementsdatter, f. 1811 i Trondheim. To barn. C 3°. Beret Marta, f. 1850 på Prestegårdsvald. Mora var Guro Olsdatter. Beret Marta bodde sammen med foreldra i Stiklestadenget i 1 865. I 1 877 ble hun gift med enkemann og husmann Mikal Andersen Tømmeråsvald på Valøya under Tømmeråsen, og de fikk fem barn. Hun ble enke i 1886. I 1900 losjerte hun i Eklestua og kalte seg Beret Valøen. Hun døde i 1929 og kalte seg da for Beret Marta Nordberg (datteren Anne Birgitte var gift med Severin Nordberg fra Sparbu). C4 3 . Kjersti, f. 1 853 på Prestegårdvald. Mora var Guro Olsdatter. Kjersti ble gift i 1891 med svensk statsborger, murer og steinarbeider Johannes Israelsson HEIMER OG rOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 223 H&FIS-B ---- Balgård, f. 1 829 i Langasjø i Sverige, etter at de hadde fått åtte barn sam- men som ugifte. De bodde først på Reppevald og siden i Kvelstadlia og fikk to barn til som gifte. Mannen døde på Levanger sykehus etter kraniebrudd i Kvelstad, der hun først bodde i "Karenstuggu". Siden fikk hun satt opp ei lita stue til seg på tomt av Bollgarden mellom, og bodde der til hun døde 1923. Stua ble kalt "Kjerstistuggu". Ett av barna deres var Johannes Johannessen Kvelstad, som var bruker i Garberg under Garnes, og siden kjøpte Fagerlia søndre. B 2 John, f. 1 805 i Nordenget. G. 1 826 med Marit Andersdatter Reppe, f. 1 804 på Skjækermoen. Hun var datter av Anders Josefsson Skjækermo (Bergqvist)v De var husmannsfolk på Hauganvald i Helgådalen, der John døde i 1 858 og Marit i 1874. Barn: Cl . Tomas, f. 1 825 på Reppe. I 1 859 flyttet han til Vega på Helgeland og ble gift der samme år med Karen Fredrikka Nekolaisdatter Skrøder, f. 1 825 i Tjøtta. De utvandret med to barn til Lansing, lowa, i 1 869. C 2. Elen, f. 1 827 på Skjækermoen. I 1 885 utvandret hun som ugift til Lakefield, Minnesota. Hun hadde to barn født i Norge, og som også havna i Amerika. C 4. Johannes, f. 1831 på Hauganvald, d. 1 908 i Haugan. G. 1 875 med Beret Marta Johannesdatter Holmlivald, f. 1849, d. 1905. De ble husmannsfolk på Hauganvald etter foreldra til Johannes. C 5. Marta, f. 1841 på Bjartan, d. 1930 i Detroit Lakes, Minnesota. G. 1867 med Halvor Olsen Stavna, f. 1846, d. 1925 i Windom, Minnesota. Halvor Olsen utvandret i 1 886 til Grantsburg, Wisconsin, og Marta i 1 890 til Brainerd, Minesota. De hadde seks barn, som alle fulgte foreldra til Amerika. C 6. Olina, f. 1 848 på Hauganvald. Hun utvandret til Amerika etter at hun hadde fått ei datter: Inger Maria Martinusdatter, f. 1 874 på Hauganvald. Faren var Martinus Pedersen, f. 1852 i Bjartan. Han var bruker på Lundsmoen i Leksdalen. Inger Maria ble gift i 1900 med Edvard Teodor Olaussen Kålen, f. 1 877 på Fåravald. De bodde på Leira under Haga nordre og seinere på Bergli under Melby. I Amerika ble Olina gift med Per Moen. Som gift mann hadde John også barn med svigerinna si, Karen Andersdatter Skjækermo (som siden ble gift med Bertel Kristiansen Skoknes): 07°. Kristen Johnsen, f. 1831 på Skjækermoen. Han ble husmann på Busvean under Leklem. B 3 Johannes, f. 1 807 i Nordenget. G. 1 827 med Ingeborg Olsdatter Storstad, f. 1 797. Johannes ble enkemann i 1 871 , og ble gift på nytt i 1 874, nå med Maria Halvorsdatter Stuskinsvald. Han døde i Marka østre i 1 893. Barn: Cl. Ole, f. 1 827 i Storstad. G. 1 847 med Senanna Olsdatter Marken, f. 1829. Han døde i 1 861, og Serianna ble gift for for andre gang i 1 864, da med Ole Eskildsen Marken. STEINSGÅRDENE
---- 224 H&FIS-B ---- C 2. Petter, f. 1829 i Storstad, d. 1908. Han flyttet til Trondenes i 1853. Gift 1859 med Karen Dorthea Hansdatter (1 837-1 91 5). Ni barn. under Mo. C 4. Bardo, f. 1837 på Storstadvald, d. 1837. C 5. Jonas, f. 1841 på Bunesvald, d. 1927. G. 1865 med Hanna Sofie Halvorsdatter Tillervald, f. 1842. De var gårdbrukere i Marka østre. Kona døde i 1924. C6 2 .John, f. 1875 på Lundsvald, d. 1948. G. 1895 med Anne Marta Sefaniasdatter Aspås, f. 1 867. De overtok som gårdbrukere i AAarka østre etter Jonas Marken. C7 2 . Marius, f. 1878 i Marken østre, d. 1946. Gift 1899 med Anna Pedersdatter, f. 1864 på Bunesvald, d. 1922. Elen, f. 1810 i Nordenget. G. 1834 med Andreas Olsen, f. 1809 i Grytten. I 1 835, mens de var inderster på Nordholmsvald fikk de sønnen Ole. I 1 865 bor de på Lademoen i Trondheim. Mannen kaller seg da for Andreas Olsen Kavle (Kavli?). I 1 875 finner vi igjen Elen i Oslogade 20 i Kristiania som gift husmor Elen Kavli, men mannen bor ikke der. Derimot bor dattera Bente Kavli, f. 1838 i Trondheim, sammen med henne i tillegg til to oppfostringsbarn. Sirianna, f. 1812 i Nordenget. Hun var ugift og barnlaus. Hun bodde i Marka østre i Leksdalen som fattigunderstøttet i 1 865, som legdslem samme sted i 1 875 og døde der i 1 893. 84. B 5 Ole, f. 1815 i Nordenget, d. 1844 i Skalvika på Sømna. I 1839 er han regist rert utflyttet til Brønnøy i Nordland. Gift 1839 i Brønnøy med enke Doret Birgitte Pedersdatter, f. 1797 på Skille i Brønnøy, d. 1859. De hadde en sønn, Johan Beck, f. 1 840. B 6 Jakob, f. 1 8 1 7 i Nordenget, d. 1 879 i Brønnøy. Han flyttet til Nordland i 1 840, og i 1 865 finner vi ham som gårdbruker og fisker på Mossem i Brønnøy kommu ne, gift 1 847 med Kristiane Sevaldsdatter, f. 1 800 i Brønnøy, d. 1 875. Jakob gift for andre gang i 1 876 med Pernille Andriana Andreasdatter, f. 1 833 i Velfjord, d. 1 883 på Mossem. B 7 Beret, f. 1820 i Nordenget, d. 1821 på Dillvald. Henrik, f. 1821 på Dillvald. G. 1 843 med Sirianna Johnsdatter Aarstad, f. 1813 på Grundanvald. De var husmannsfolk på Bjørsmoen (se under denne). B 8 B 9 Siver Jakobsen (1783-1829) og Marit Bardosdatter (1787-1867) Siver Jakobsen var trolig født på Haugsvald i 1783. I 1801 tjente han i Levringan, men var i Volen da han ble gift i 1817 med Mant Bardosdatter Grundan, f. 1787. Hun var datter av husmann Bardo Sevaldsen (1758-1832) og kone Mant Bardosdatter (1751-1839) i Midt-Grundan. Ved giftermålet står det at de skulle ha en plass under Fæby, men de bodde på Levrmgsmoen i 1820, og var inderster i Nordenget i 1823. To år seinere har de flyttet fra Nordenget til en plass under Vester-Levringan, og Siver døde som husmann der i 1829. Marit døde som legdslem i Bollgarden i 1867. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B
---- 225 H&FIS-B ---- Vi finner mer om dem under Levringan. Den neste husmann som bodde i Nordenget, var Ole Pedersen. Ole Pedersen (1826-) og Sirianna Olsdatter (1832-) Ole Pedersen var født i Litj-Molden i 1826. Foreldra hans var Peder Olsen Steinsvald og kone Kjersti Jensdatter. Han ble gift i 1854 med Sirianna Olsdatter, f. 1832 på Verdals øra. Foreldra hennes var strandsitter Ole Olsen Mikvold og kone Gjertrud Lorentsdatter. Ole Pedersen kom til Nordenget mellom 1862 og 1865, men allerede i 1866 har de flyttet ned på Verdalsøra. Da dattera Kirstma ble gift i 1874, bodde familien på Dyrhaugen. I 1875 var de inderster på Mønnesmoen hos Oles søster Ingeborg, som var blitt enke. Ole betegnes da som verksarbeider. Muligens arbeidet han i gruvene på Ytterøya, for den yngste dattera er født der, og det er sendt dåpsattest for sønnen Oluf til Ytterøya i 1882, trolig i forbindelse med konfirmasjon. Hvor det ble av Ole og Sirianna? I folketellinga 1891 for Strinda, krets 9-78 Amalienborg finner vi familien. Og i folketellinga 1900 for Strinda finner vi ekteparet Ole og Serianna Maritvold fra Verdal bosatt på Dalen i Strinda. Fødselsdata stemmer gan ske bra for begge. Ole arbeider på cellulosefabrikk (Ranheim?) til tross for sin høye alder. Og det er nok samme mann, nå som Ole Pedersen Markvold, fhv. fabnkkarbeider, som dør av kreft på Ranheim i november 1905. Sirianna lever ennå på det tidspunktet, men vi har ikke funnet mer om henne. Barn: 81. Kirstina, f. 1854 på Steinsvald. I 1875 var hun tjenestepike på Ringsveet, Ytterøy. Gift 1 890 i Strinda som Kirstina Olsdatter Skurvold med Johan Peter Martinsen Væraas, f. 1 859 i F rosta/Ytte røy. I 1 891 bor de sammen med hennes foreldre og søsken på Amalienborg i Strinda. 83. Pauiina, f. 1 862 på Bollgardsvald. I 1 891 er hun besøkende fra Verdal hos foreldra på Amalienborg, Strinda. 84. Gurianna, f. 1865 på Steinsvald. Døde i 1865 i Nordenget. (Gurianna og Olina døde med en dags mellomrom!) 85. Oluf, f. 1 866 på Verdalsøra. Dåpsattest Ytterøy 1 882. Vi finner han igjen på Hitteren på Strinda i 1900. Kan kaller seg Oluf Maritvold (som foreldrene) og arbeider på cellulosefabrikk (Hitteren var arbeiderbolig for ansatte ved Ranheim Papirfabrikk). Oluf er gift med Ida Mathilde, f. 1 876 i Trondheim, og de har sønnen Sivert Oskar, f. 1899. 86. Oline Sofie, f. 1871 på Ytterøy. Det er trolig henne som vi finner igjen som hushol derske hos enkemann Gerhard Dahl i Trondheim i 1900. Gerhard Dahl var bruks fullmektig på Værdalsbruket i sin tid. Hans Jøsås skriver i Verdal Historielags Årbok for 1986 at Bardo Ulriksen Moldenget bodde i Nordenget i noen år fra ca. 1876. Det kan være riktig, men samtidig veit vi at Bardo kjøpte Bråttåenget i 1875 (se under denne heimen). Han bodde kanskje i Nordenget fram til han fikk satt opp hus på Bråttåenget? STEINSGÅRDENE
---- 226 H&FIS-B ---- BRUVOLLEN Plassen er inntegnet og navnsatt på et kart over området kring Stene skanse fra 1773. Som nevnt foran om hovedbølet Sør-Steme, måtte bygselmannen Lars Larsen Foss fråvike gården i 1821, samtidig som husmannsplassen Skansen og kårplassen Bruvollbakken ble utskilt fra gården. Lokalkjente folk har ment at navnet Bruvollbakken er feil. Der plassen lå på østsida av Inna, er det helt flatt. Noe av jorda på plassen ble siden lagt til Nord-Tronesvollen. Ole Hansen (1775-1832) og Marit Jensdatter (1775-1871) Ole Hansen var født i 1775 og var sønn av dragon Hans Olsen Gjermstad, f. 1745, og kone Ingeborg Olsdatter Ner-Fåra. I 1801 var foreldra husmannsfolk på Nordsternsvald (det kan være Stensmoen, Tronesvollen eller Litj-Molden, som alle var husmannsplasser under Nord-Steine). Faren, Hans Olsen, druknet for øvng da han skulle vade over elva ved Steine natta mellom 14. og 15. oktober 1811. Han ble funnet igjen i sjøen ved Levanger. Ole Hansen var dragon fra kvarteret både i Levringan og Sør-Steine fra 1799 og var i tjeneste ennå i 1807. Ellers veit vi om ham at han sammen med sersjant Ole Larsen Skavhaug (som var søskenbarnet hans) fakket to russere ved Garnes i juni 1810. Russerne hadde begått tyveri hos løytnant Anders Holm i Midtholmen og var på vei til Sverige med tyvgodset da de ble arrestert. I 1801 ble Ole gift med Mant Jensdatter, f. 1775 på Halsetvald. Hun var trolig dat ter av husmann Jens Johannessen Jøsåsvald og kone Kan Ulnksdatter. Mant var ved giftermålet tjener i Nord-Steine. Ole og Mant bodde på Nordsteinsvald til de en gang mellom 1810 og 1813 kom til Bruvollen. Men allerede i 1815 var de inderster i Kvelloa. Seinere kom de til Svartåsen, der Ole døde som inderst i 1832. Når familien kom dit er uvisst, men det må ha skjedd før 1824, for dette året dør også Oles mor, enka Ingeborg Olsdatter, på Svartåsen, og vi må gå ut fra at hun flyttet dit sammen med sønnen og familien hans. Trolig har de flyttet til Svartåsen like etter 1820, kanskje samtidig med at oppsitteren Lars Larsen Foss måtte gå fra hovedbølet? Kona Mant Jensdatter kom på sine gamle dager til Aust-Grundan som legdslem og døde der i 1871. Barn og etterslekt av Ole og Marit: Bl . Halvor, f. 1 801 på Nordsteinsvald. Han bodde sammen med foreldra i Kvelloa i 1815, og ble konfirmert fra Heltan i 1818, men eliers ingen opplysningen 82. Ole, f. 1 803 på Nordsteinsvald. G. 1 830 med Gjertrud Tørrisdatter Valstadvald, f. 1805 på Valstadvald. De var husmannsfolk/inderster på Leirfallaunet under Leirfall østre, der Ole døde i 1 865. Gjertrud døde i 1 878 som legdslem i Leirfall vestre. 83. Karen, f. 1805 på Nordsteinsvald. Karen er konfirmert i 1822. I 1847 ble hun gift i Strinda med Nils Nilsen Rostad, 27 år, født i Støren. Ellers ingen sikre opp lysningen
---- 227 H&FIS-B ---- 84. Jens, f. 1808 på Nordsteinsvald, d. 1809. 85. Ingeborg, f. 1 81 0 på Nordsteinsvald. I Kvelloa i 1815, men ellers ingen sikre opplysninger. Det kan være henne som var tjener på Grensvald da hun falt i elva og druknet i 1 822. 86. Guro, f. 1810 på Nordsteinsvald. Tvilling med Ingeborg. Hun bodde på Prestegårdsvald i Vuku da hun i 1 853 ble gift med enkemann Ole Johannessen, f. 1803, sønn av Johannes Johannessen Bjørsmoen. Ole Johannessen hadde tidli- gere vært gift to ganger; i 1 826 med Magnhild Olsdatter Faren, som døde døde i 1 849 på Prestegårdsvald. Ole og Guro var husmannsfolk på Enget under Stiklestad nordre i 1865. I 1875 er Ole kommet på legd på Gjermstad øvre, mens Guro er budeie i Øver-Fåra. Ole døde som legdslem på Mo i 1 876. Guro bodde på Hallem vestre i 1 891, hos dattera Ingeborg på Hyllan under Forbregd i 1900, og døde som fattiglem på Oklan i 1907, 97 år gammel. Guru hadde ei datter utenfor ekteskap før hun traff Ole, og de fikk ei datter sammen før de ble gift, og ei i ekteskapet: Cl 0 . Ingeborg Bårdsdatter, f. 1835 i Inndalen. Faren var ungkar Bård Olsen Kvelstad. Ingeborg ble gift i 1859 med Lars Svendsen Forbregdsvald, f. 1 809 i Binde i Stod. Han var enkemann og hadde vært gift to ganger tidli gere; i 1835 med Marta Taraldsdatter Minsås, d. 1848, og i 1853 med Pauline Olsdatter, f. 1 827 på Haugen i Helgådalen, d. 1 855. De var hus mannsfolk på Hyllan under Forbregd, der Lars døde i 1 897. Ingeborg døde på Lademo i 1920. De hadde to barn. C 2° Beret Marta Olsdatter, f. 1850 på Prestegårdsvald. G. 1877 med enke mann Mikal Andersen Tømmeråsvald, f. 1829 på Haugsvald. A/\ ika I var enkemann fra 1 876 etter Anne Nilsdatter Vist, som han ble gift med i 1 852. De var husmannsfolk på Valøya under Tømmeråsen og fikk seks barn før AvAikal døde i 1886 og plassen Valøya ble nedlagt. Beret Marta losjerte i Eklestua i 1900 og kalte seg da for Beret Valøen. C 3'. Kjersti Olsdatter, f. 1 853 på Prestegårdsvald. I 1 865 tjente hun i Volen og i 1875 i Kulstad. G. 1891 med svensk statsborger Johannes Israelsson Balgård, f. 1 829. Se mer om dem under Nordenget.- 87. Marit, f. 1 8 1 3 på Sørsteinsvald. G. 1834 med enkemann Erik Pedersen Steine, f. 1808 i Levanger. Han var husmannssønn fra en plass under Røstad ved Levanger, og hadde tidligere vært gift med Beret Larsdatter Skrove, som døde i 1832. Marit og Erik var husmannsfolk under Nord-Steine, Ner-Holmen og Lundskin, og fikk sju barn. I 1 85 1 flyttet de ti! Beitstad, der vi i 1 865 finner dem bosatt på Ulstad vestre. Det er uklart om det har vært husmenn på Bruvollen etter Ole Hansen. STEINSGÅRDENE
---- 228 H&FIS-B ---- ÜBESTEMT PLASS Ando Nilsen (1805-1865) og Inger Rasmusdatter (1822-1900) Ando Nilsen var født i 1805 på Stormoen og var sonn av Nils Olsen Stormoen og kone Beret Paulsdatter. I 1840 ble han gift med Inger Rasmusdatter Inndalsvald, f. 1822. Hun var datter av Rasmus Johnsen Molden. Ando og Inger var husmannsfolk under Sør-Steine fra 1841 til rundt 1850, der etter flyttet de til Ravlovald og siden til Skrove og Fara og var husmannsfolk under disse gårdene. Og de var husmannsfolk på Snausagjalet da Andor døde i 1865. Inger var tyende på Ness østre i 1875, og ble gift på nytt i 1882 med enkemann Ole Sivertsen Nessmoen, f. 1824 på Bjørstadvald. I 1891 bodde de i Melby, og Ole ernær te seg som hustømmermann og treskomaker. I 1900 losjerte de på Skjørdal vestre, der Inger døde av magekreft samme år. Ando og Inger hadde ti barn, og minst ni av dem flyttet ut av bygda. Tre av søn nene havnet i Bergen, og to av døtrene flyttet til Sverige. 81. Beret, f. 1841 på Sørsteinsvald. Ingen sikre opplysningen 82. Rasmus, f. 1842 på Sørsteinsvald. I 1865 var han husmann med jord på Snausagjalet. I 1888 er han registrert flyttet til Lofoten, og i 1900 bor han på Svinøya i Svolvær som ugift losjerende snekker og kaller seg Rasmus Sten. 83. Marta, f. 1 844 på Sørsteinsvald. I 1 866 fikk hun ei datter- Elen Anna Arntsdatter, med gift mann Arnt Mortensen Breding på Halsetbakken. i 1 894 har Marta fått attest til Levanger for å gifte seg. Hun ble gift med skomakermester Kristoffer A. Hegle, f. 1835 i Sparbu. I 1900 bodde de i Jernbanegata i Levanger, uten barn. 84. Nikolai, f. 1 847 på Sørsteinsvald. Han flyttet til Bergen i 1 869. Det er trolig han vi finner registrert som Nikolai Andersen Stend i Bergen i 1 875. Han er da ugift malersvenn. 85. Ingeranna, f. 1 85 1 på Ravlovald. Hun er opgitt flyttet til Trondheim i 1 872, men flyttingen er registret først i 1 882. Som Ingeborg Anna Andorsdatter Steen ble hun gift i Bakklandet 9. desember 1883 med Johan Henrik Bergsvendsen, f. 1852 i Strinda. I 1900 bor de på Rønningssletta i Trondheim med tre døtre og tre sønner. Hun bruker da bare Anna som fornavn. Mannen er kjelsmed på fabrikk. 86. Ola, f. 1854 på Skrove øvre. Han flyttet til Bergen i 1878. I 1900 bor han i Sandvigsveien 26 i Bergen, er smedmester og gift med Serenne, f. 1 852 i Bergen. Han kaller seg Ole A. Steen. De har dottera Petra, f. 1 880 i Bergen. 87. Karen Anna, f. 1857 på Skrovevald. G. 1900 med Martin Mikalsen Nyvold, f. 1 866. Han var sønn av Mikal Henriksen Reppevald og kone Marta Rasmusdatter, som flyttet til Lit i Jåmtland i 1 885. Martin fikk frådelt Nyvoll av Lyng sist på 1 800- tallet og startet som gårdbruker og bygde hus der. Ekteskapet var barnlaust. Karen Anna og Martin Nyvold døde med 1 9 dagers mellomrom i 1 939. Etter at de var død, ble Nyvoll kjøpt av Arne Lyngsmo og slått sammen med Lyngsmoen. 88. Johannes, f. 1 859 på Fåravald. Johannes var gjeter i Bjartan i 1 875 og flyttet til Bergen fra Bjartan i 1 886. Da var han smed av yrke. Etter at han kom til Bergen, utdannet han seg som skipsmaskinist, og seilte ute i 1900. Da hadde han kone HEiMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B
---- 229 H&FIS-B ---- og to sønner boende i Bergen. Han kalte seg Johannes Steen. Kona Johanne var født i 1 870 i Jølster. 89. Elen, f. 1 861 på Fåravald. Hun var fosterbarn på Halsetbakken i 1 865, men tjen te på Nord-Fikse i 1 875 og ble konfirmert derfrå i 1 877. Hun bodde også på Fikse da hun flyttet til Sverige i 1888, flytteattest utstedt i 1890. Gift i Nygård, Jåmtland i 1 891 med Petter Nelius Nilsson, f. 1 854 i Skogn. De hadde ei datter, Anne Marta, f. 1892. 810. Pauline, f. 1864 på Fåravald. I 1875 var hun gjeterjente i Øster-Musem. Hun har fått attest til Sverige 25.2.1 890, og det er trolig henne vi finner i Østersund i 1900, gift med Gustaf Olsson, f. 1 864 i Gåvleborgs lån. STEINSGÅRDENE
---- 230 H&FIS-B ---- NORD-STEINE Omkring 1660 skaffet Kroneri seg hele eiendomsretten over Nord-Steme. Ved auk sjon over krongods i 1754 ble gården solgt til oppsitteren Ole Larsen, og siden har gården vært sjøleiergård. Steine nordre i 1929, sett fra nordvest. Vegen mellom Inndaien og Vuku gikk gjennom gardsplassen på gården. Foto: H Ole Larsen Stene (1720-1782) og Beret Andersdatter (1726-1803) Ole Larsen var sønn av fornge bruker på gården, Lars Olsen Melby og Beret Rasmusdatter. (Garnesætta). Han ble gift i 1751 med Beret Andersdatter Lem, født i 1726 på Lein. Ole fikk bygsel på gården etter at faren døde i 1753, og året etter kjøpte han den av Kronen for 430 riksdaler. Noenlunde samtidig kjøpte han også Jøsås østre, men HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL I 800-1940 - BIND B
---- 231 H&FIS-B ---- makeskiftet denne gården til Stiklestad kirke mot Molden i 1756. Ole døde i 1782, og enka Beret fikk i 1783 kgl. bevilling til å sitte i uskiftet bo. I stiftsamtmannens påtegning på søknaden heter det at "hun er seiv bekjendt for den der ved at bestyre sit hus og sit bo vel, saa i den henseende intet med grund kan være å erindre mod hendes ansøg ning". Beret døde i 1803. Barn: 81. Anne, født i 1752 på Steine. 82. Lars, født i 1753 på Steine. G. 1784 med Beret Iversdatter Follo, f. 1760 på Follo. Lars kjøpte Eklo nordre i 1795, men måtte gå fra gården etter odelskrav i 1 807, og deretter bodde han på Follo til sin død i 1813. 83. Marit, f. 1754 på Steine. G. 1789 med John Arntsen, f. 1753 på Tangen. Han fikk bygselbrev på Tromsdalen nordre i 1799. 84. Anders, født i 1755 på Steine. G. 1786 med Beret Kristensdatter Volden, f. 1762. Anders Olsen bygsletjøsås østre av Rasmus Hagen i 1785 og var der til han døde i 1813. Han etterlot seg et fallittbo. Beret døde i 1 847. 85. Kristoffer, f. 1757 på Steine. I 1784 gift med enke A/\a!i Olsdatter Holmen nedre. Hun døde i 1796, 79 år gammel, og Kristoffer ble gift for 2. gang i 1797 med Annejohnsdatter Storvuku, f. 1774. Han var bygselmann i Ner-Holmen fra 1784 til 1 828, da han avstod bygselen til Holmen mot bygsel av Steine søndre (se under denne gården). 86. Beret, f. 1760 på Steine, d. 1843 på Fæby. G. 1788 med sin tremenning Elling Olsen Fæby, f. 1757, d. 1838 på Fæby. Han var eier av halvparten av Fæby og i noen år også Skjørholmen. 87. Elling, f. 1762 på Steine. Neste bruker. Elling Olsen Stene (1762-1844) og Karen Jeremiasdatter (1763-1848) Elling Olsen var født på Nord-Steine i 1762 og var nest yngste sønn av forrige eier. Han ble gift i 1794 med enke Karen Jeremiasdatter Vest-Grundan, f. 1763 i Midt- Grundan. Hun var datter av Jeremias Larsen Midt-Grundan og enke etter Anders Nilsen Vest-Grundan, som hun ble gift med i 1788, men som ble myrdet i 1789. 9 Elling Olsen fikk skjote på gården av mora i 1797 og brukte den til han døde i 1844. Karen hadde ei datter fra ekteskapet med Anders Nilsen Vest-Grundan: BIT Anne, f. 1788 i Vest-Grundan, d. 1862 på Reppe. G. 1 8 1 2 med bonde og for likskommissær Ole Mikkelsen Reppe, f. 1748, som var søskenbarn av mora til Anne. Brudgommen var førti år eldre enn brura, og det er fortalt at han var fadder da Anne ble døpt, og at han da hadde sagt, at hun skulle bli "sergifta" hans. 10 Mannen døde i 1 8 1 8 etter et barnlaust ekteskap, og Anne ble gift for andre gang i 1 8 1 9, nå med søskenbarnet Nils Johnsen Stor-Vuku, f. 1 794, og de fikk tre barn. STEINSGÅRDENE
---- 232 H&FIS-B ---- Sammen fikk Elling og Karen barna: B2 2 . Ole, f. 1 795 på Nord-Steine. Neste bruker. B3 2 .Jeremias, f. 1798 på Nord-Steine. Første bruker på Steine østre. B4 2 .Beret, f. 1805 på Nord-Steine. D. 1808. Et par år etter at Elling Olsen døde, delte Karen gården i to, og i 1846 overlot hun en halvpart til hver av sønnene Ole og Jeremias. Den halvparten som Ole overtok, beholdt navnet Steine nordre (gnr. 242, bnr, 1), mens den andre halvparten i matrik kelen fikk navnet Steine østre (bnr. 2). Jeremias Ellingsen bygde opp en ny gard. Se mer om denne gården i egen omtale seinere. Karen Stene døde som kårkone på Nord-Steine i 1848. Ole Ellingsen Stene (1795-1852) og Anne Larsdatter (1794-1875) Ole Ellingsen ble gift i 1820 med sitt søskenbarn Anne Larsdatter Follo. Anne var født i 1794, foreldre Lars Olsen Sør-Stene og kone Beret Iversdatter Follo, som var brukere i Nord-Eklo og Follo. Det må nevnes at Anne ble hjemmedøpt av Ole Olsen Faren, og blant fadderne finner vi så vidt forskjellige personer som fogden Lind og Stina Håkansdatter, som møtte hverandre i helt andre sammenhenger seinere. Ole og Anne var mderster på gården før Ole tok over som bruker av sm part. De fikk fire barn etter en dødfødt gutt i 1821: Bl . Beret, f. 1 822 på Nord-Steine. Beret ble gift i 1 842 med Ole Olsen Garnes og ble gardkone på Garnes. 82. Elling, f. 1825 på Nord-Steine. Neste bruker. 83. Lasse, f. 1 828 på Nord-Steine. Han var døvstum, ugift og bodde i Melby meste parten av livet. Han døde i 1907 på plassen Buvollen. 84. Karen, f. 1 834 på Nord-Steine. D. 1 889 i Melby. Ugift. Hun var også døvstum. Ole Ellingsen døde allerede i 1852, og sønnen Elling Olsen fikk hjemmelsbrev på går den i 1856. 1 1865 hadde Nord-Steine en besetning på 2 hester, 8 storfe, 12 sauer, 8 geiter og 2 svin, og en utsæd på 1 tønne bygg, 10 tønner havre og 2 tønner potet. Det var to husmannsplasser under gården (Stensmoen og Stubbe). Elling Olsen - eller "Elling Olsa" som han ble kalt, var ugift. Han maktet ikke å beholde gården i mer enn ca. 10 år, og mora tok den tilbake. Så ble den solgt på auk sjon til Peder Ellevsen Indal i 1868. I 1875 bodde Elling i kårstua i Nord-Steine som losjerende smed og snekker. I 1891 hadde han flyttet til føderådsenka Guruanna Hågensdatter på husmannsplas sen Gammelplassen under Øster-Jøsås, og i 1892 flyttet han til slektninger på Reppe. I 1900 bodde han hos Karl Grindberg på Trøgstadaunet som fattigunderstøttet. Året etter flyttet han til Skrove vestre øvre, og døde der samme år.
---- 233 H&FIS-B ---- Peder Ellevsen Indal (1835-1908) og Beret Eliasdatter (1839-1924) Peder Ellevsen Indal var født i 1835 på Inndal østre av foreldre Ellev Olsen Indal og kone Ingeborg Pedersdatter. Som ungkar kjøpte han Nord-Steine på auksjon i 1868, men solgte gården allerede året etter til svogeren Tron Tronsen Jøsås, samtidig som han tok unna plassen Tronesvollen nordre og flyttet dit. Se mer om familien under denne heimen. Tron Tronsen Jøsås (1841-1913) og Ingeborg Anna Ellevsdatter (1844-1931). Tron Tronsen var født på Tynset i 1841 og var sønn av Tron Johnsen Vold, som kjøp te Vester-Jøsås i 1850. Tron Tronsen var utdannet sersjant da han i 1871 ble gift med dattera på Inndal østre, Ingeborg Anna Ellevsdatter. Etter at han hadde vært bruker i Nord-Steine et par år, solgte han gården til brødrene Ole og Johannes Jakobsen Volen og overtok som bruker på Inndal østre i 1874. Tron var så der til i 1884, da han over tok som bruker i Vester-Jøsås, som han hadde kjøpt noen år tidlige re. Seinere (i 1889) kjøpte han Bollgarden østre søndre. Tron døde der i 1913 og Ingeborg Anna i 1931. De hadde ni barn - se mer om familien under Inndal østre. Verken Ole eller Johannes Volen bodde i Nord-Steine. Ifølge folketellinga for 1875 var gården da bebodd av inderst og dagarbeider Lomts Larsen: Lornts Mortinus Larsen Tiller (1837-1917) og Ingeborg Anna Ågesdatter (1838-1916) Lornts Mortinus Larsen var født i 1837 på Ner-Tjellran i Leksdalen og var sønn av Lars Andersen Tiller og kone Marta Knstensdatter. Han ble gift i 1858 med Ingeborg Anna Ågesdatter Hallem, f. 1838 på Hallem, datter av gårdbruker Åge Ellingsen Hallem (se Øvre Stiklestad-ætta). Lornts overtok i 1860 svigerfarens gard Hallem søndre og hadde den til i 1871. Deretter bodde familien på flere steder, først på Hofstad i Leksdalen og seinere i Hellan, Nord-Steine og Kålen, før Lornts kjøpte Ner- Tjellran i Leksdalen av mora i 1878, og bodde der resten av livet. Ingeborg Anna døde i 1916 og Lornts i 1917. De hadde åtte barn. Barna er omtalt under Ner- Tjellran. Ole og Johannes Volen solgte Nord-Steine til Nils Jonassen Mønnes i 1875 for 1500 spesidaler. Fra salget var unntatt skogstykket Sørmarka på ca. 1000 mål. Dette delte de mellom seg, og skogen hører fortsatt under Volen-gårdene. Dessuten unntok de Stensmoen, Stubbe, Vikdal og Bråttåen. Nils Jonassen Mønnes bodde heller ikke på gården, og i 1877 overdrog han den til sønnen Jonas Nilsen, som fikk skjote av Ole Volen i 1882. Jonas Nilsen Mønnes (Stene) (1851-1937) og Brita Kristina Larsdatter (1856-1918) Jonas Nilsen var født på Mønnes i 1851 av foreldre Nils Jonassen og hustru Serianna Olsdatter, født Skrove. I sin ungdom oppholdt han seg en fem års tid i Sverige på skogsarbeid, og under oppholdet der ble han kjent med Brita Kristina Larsdotter Norlander, f. 1856 i Mårdsjon, Stugun, og de ble gift i 1876. Året etter overtok de som gårdbrukerpar i Nord-Steine. STEINSGÅRDENE
---- 234 H&FIS-B ---- De fikk to sønner: 81. Nils Oluf, f. 1877 i Sverige. Gift første gang i 1902 med Johanne Birgitte Olsdatter Østnes, f. 1 877, d. 1915. Gift andre gang i 1 925 med Aagot Gudrun Johnsdatter Wold, f. 1889 i Chicago, d. 1972. Nils Stene var kjøpmann på Bredingsberg og eier av gården Evje. I 1928 kjøpte han Steine vestre av Verdal kommune og dreiv jorda der. Han døde i 1960. Han etterlot seg tre sønner, en fra første ekteskap og to fra det andre. 82. John Severin, f. 1 881 på Nord-Steine. Neste eier og bruker. Jonas Nilsen overdro gården til sønnen John Severin for 5000 kroner i 1914. Brita døde i spanskesyka i desember 1918 og Jonas 1. nyttårsdag i 1937. John Severin Jonassen Stene (1881-1973) og Elen Anna Hansdatter (1881-) John Severin, eller Severin Stene som han ble kalt, ble gift i 1912 med Elen Anna Hansdatter Jøsås. Hun var datter av Hans Johannessen Jøsås på Jøsås østre. De fikk tre barn: 81. Oline, f. 1912 på Jøsås, d. 2005. Ugift. 82. Bjarne Johannes, f. 1914 i Nord-Steine. D. 1998. Ugift. 83. Harald, f. 1923 i Nord-Steine, d. 1950, ugift. De tre ugifte søskena dreiv gården sammen, med Johannes som formell eier. På sine eldre dager flyttet Johannes og Olme til Leklemsåsen i Sjøbygda og overdro Nord- Steine til Nils Carl-Gustav Johnsen Stene, f. 1956, som også er nåværende eier. STEINE ØSTRE GNR. 242, BNR. 2 Steine østre ble som før nevnt frådelt Steine nordre i 1846 og overdratt til Jeremias Ellingsen Stene. Skjøtet er datert 11. februar, tinglyst 23. april 1846, og Jeremias bygde opp en helt ny gard. Men det var først i 1855 at skylddeling ble foretatt, og det ble da bl. a. bestemt at plassen Stensmoen skulle høre til begge gårdene, og at hus mannen der skulle betale avgift annethvert år til de to brukerne. Jeremias Ellingsen (1798-1870) og 1) Ingeborg Olsdatter (1809-1847), 2) Marit Olsdatter (1818-1881) Jeremias var født i 1798 i Nord-Steine av foreldre Elling Olsen og Karen Jeremiasdatter. Han ble gift i 1845 med enke Ingeborg Olsdatter Skei, f. 1809 i Aust- HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 235 H&FIS-B ---- Steine østre i 1920, sett fra sørvest. Foto-e Musum Grundan. Hun hadde tidligere (1840) vært gift med enkemann Ellef Ottersen Skei, f. 1777 i Skogn, leilending på Skei og død der i 1844. Jeremias og Ingeborg fikk en sønn Bl 1 . Elling, f. 1 847 i Nord-Steine. Elling ble oppfostret hos sin faster Anne Andersdatter Reppe, dotter av Anders Nilsen Vest-Grundan, som ble myrdet i 1 789. Han var gift med Grete Halvorsdatter Lords, f. 1858 i Inderøy, ble gårdbruker på Reppe og bodde der til sin død i 1906. Elling Reppe, som han kalte seg, var ordfører i Verdal 1 896-1901 . Kona døde i 1940. De hadde seks barn. Ingeborg døde i barsel da Elling ble født (1. januar 1847), og Jeremias ble gift på nytt i 1849 med enke Marit Olsdatter Midt-Grundan, søstra til den første kona hans. Hun hadde før vært gift med Peter Olsen Midt-Grundan, f. 1807 i Trondheim, d. 1848. Ekteskapet var barnlaust, men Marit hadde en sønn fra første ekteskap: B2 2 .Johan Petersen, f. 1 847 i Midt-Grundan. Johan Petersen kjøpte gården avjeremias Ellingsen i 1 869 for 1 100 spesidaler + kår. Både Jeremias og Mant døde som kårfolk i Steine østre, Jeremias i 1870 og Marit i 1881. STEINSGÅRDENE
---- 236 H&FIS-B ---- Johan Petersen Stene (1847-1914) og Maria Lovise Larsdatter (1851-1933) Johan Petersen Stene var født i Midt-Grundan i 1847 av foreldre Peter Olsen og Mant Olsdatter. Han kjøpte som nevnt foran Stene østre av sin stefar Jeremias Ellingsen Stene i 1869. 1 1874 ble han gift med Maria Lovise Larsdatter Sundby, f. 1851 i Sundby, datter av Lars Larsen Sundby og kone Senanna Ottersdatter. I 1875 var besetningen på gården 3 hester, 9 kyr, 18 sauer og lam, 13 geiter og kid og 3 griser. Utsæden var tø tønne rug, 1 Vi tønne bygg, 12 tønner havre, 1 tønne havre til grønnfor og 5 tønner potet. Da var det to husmannsplasser under gården - Litj-Molden og Stubbe, men samtidig hadde gården også delt rett på Stensmoen med Nord-Steine. I 1895 inngikk Johan Stene avtale med enka etter Johannes Volen, som hadde kjøpt Nord-Steine i 1870, om at Steine østre skulle ha hele Stensmoen, mens Nord-Steine skulle ha eneretten til Stubbgjerdet, et engstykke som lå ned mot elva. Men da Stensmoen ble regnet som mer verdifull enn Stubbgjerdet, ble det tatt 50 alner fra Steine østres del av Nystykket, ei eng på sørsida av Trongdøla, og lagt til Stubbgjerdet. Stubbgjerdet er den jorda som småbruket Steinsmoen ved Stubbe har hatt. I 1908 overdrog Johan Stene gården til sønnen Marius for 10 000 kroner. Johan Stene var medlem i herredsstyret i Verdal sammenhengende fra 1883 til 1907. Johan døde i 1914 og Lovise i 1933. De fikk tre sønner Bl . Peter Marius, f. 1 876 i Steine østre. Neste bruker. 82. Lars Severin, f. 1880 i Steine østre, d. 1972. G. 1906 med Thore Fredrikke Andersdatter Tiller, f. 1884 i Tjellran, Leksdalen, d. 1966. Lars Stene dreiv som handelsmann på Bredingsberg og som gårdbruker i Eklo før han i 1914 overtok Augia, Verdals gamle prestegard, etter sin avdøde yngre bror Jeremias. Lars og Tora Stene fikk sju barn, som alle er omtalt under Augla. 83. Jeremias, f. 1883 i Steine østre. fdan var ugift. Jeremias kjøpte Augla, Verdals gamle prestegard, i 1913, men døde allerede i 1914, og gården ble da over tatt av hans eldre bror Lars (se foran). Peter Marius Johansen Stene (1876-1971) og Maren Elisabeth Martinsdatter (1883-1930) Peter Marius Johansen ble født i Steine østre i 1876 som sønn av forrige bruker. Han ble gift i 1906 med Maren Elisabeth Martinsdatter Suul, f. 1883 på Bunes. Hennes foreldre var Martin Nilsen Suul og kone Johanna Elisabeth Olsdatter. De overtok som nevnt foran Steine østre i 1908 og fikk åtte barn: 81. Magnhild Ingebjørg, f. 1 906 i Steine, d. 1922. 82. Ingeborg Margrete, f. 1908 i Steine, d. 1996. Ugift. 83. Johan, f. 1909 i Steine, d. 1948. G. 1940 med meierske Gunvor Gotland fra Tynset. Johan Stene bygde hus og såtte opp sagbruk på Holmestad (242/1 8) ved
---- 237 H&FIS-B ---- Lille-Molden, men våren 1948 ble han rammet av en infeksjonssykdom som kostet ham livet. Etter at Johan var død, flyttet Gunvor og dattera Gerd Mildrid, f. 1940, til Tynset, der Gunvor var styrer på sykeheimen. Heimen Holmestad ble seinere kjøpt av Oskar Selnes. 84. Sigrun, f. 1910 i Steine, d. 2002. Ugift. 85. Magne, f. 1913 i Steine. G. 1950 med Magnhild Annette Johnsdatter Skansen, f. 1915, datter av gårdbruker i Slapgarden nordre, John Martin Johannessen Skansen og kone Oleanna Olausdatter. Magne overtok farsgården sammen med broren Torleif i 1 950. De fikk tre døtre. Den yngste av dem, Ase, f. 1 955, og gift med Egil Brenne, overtok gården etter dem. 86. Jeremias, f. 1915 i Steine, d. 2001. G. 1941 med Dagny Evensdatter Olsen, f. 1 91 9 i Ner-fdolmen. Tre barn. De bygde hus ved Lille-Molden, men flyttet etter kort tid til Lundamo, der Jeremias først arbeidet på Trøndelag Impregnering. Siden dreiv de egen bensinstasjon på Lundamo. Som pensjonister flyttet de tilbake til Verdal og bosatte seg på Øra. Tre barn. 87. Marit Elisabet, f. 1917 i Steine, d. 1970. G. 1948 med Oddvar Johannessen Jøsås, f. 1922 i Jøsås. De kjøpte Slapgarden nordre, gnr. 249, av Magnhild Skansen Stene etter å ha forpaktet den i noen år. Tre barn. Dattera Mari, f. 1 948, og hennes mann Reidar Thomassen tok seinere over som brukere i Slapgarden. 88. Torleif, f. 1921 i Steine. G. 1956 med Oline Johannesdatter Jøsås, f. 1928, d. 2007. Torleif overtok farsgården sammen med broren Magne i 1950. De såtte opp sin egen heim like nord for gården. Tre barn. Yngste sønnen Torbjørn, f. 1 968, har overtatt Jøsås østre, heimgarden til Oline. Sønnen John Marius er gårds bestyrer på Rostad, Inderøy. Marius Stene var medlem i kommunestyret i fire penoder fra 1928 fram til 1940 og representerte Vuku Bondeparti. I perioden 1931-1934 var han også medlem i for mannskapet. Han døde i 1971, 95 år gammel. Maren Stene døde allerede i 1930. Marius dreiv gården sammen med barna fram til han overlot den til sønnene Magne og Torleif i 1950. Nåværende eiere av gården er ekteparet Åse Stene Brenne og Egil Brenne. STEINSGÅRDENE
---- 238 H&FIS-B ---- TRONESVOLLEN NORDRE GNR. 242, BNR. 3 Oversiktsbilde over Tronesvoll-heimene ca. 1 955. Til venstre ser vi Tronesvollen nordre, og på andre sida av riks vegen Tronesvolien søndre med stua til Petra Skjørdal nærmest. De andre husene tilhørte Oskar Selnes. Vi ser også den gamle Steinsbrua. Både brua og alle disse husene er borte i dag, Husa på Tronesvollen nordre er bygd opp på nytt på andre sida av vegen. Peder Ellevsen Tronesvold (1835-1908) og Beret Eliasdatter (1839-1924) Peder Ellevsen var født i 1835 på Inndal østre av foreldre Ellev Olsen Indal og kone Ingeborg Pedersdatter. Som ungkar kjøpte han Nord-Steine på auksjon i 1868, men solgte gården etter kort tid til svogeren Tron Tronsenjøsås, samtidig som han tok unna plassen Tronesvollen nordre, bygde hus der og flyttet dit. Han kjøpte plassjorda av Ole Volen i 1875 for 600 kroner. Peder ble gift i 1870 med Beret Eliasdatter Stene, f. 1839 i Sør-Steine. Hun var datter av Elias Olsen Skavhaug og kone Anne Marta Knstoffersdatter. "Per Tronesvolla" som han ble kalt, var kjent som en dyktig fiolspellmann som spilte mye sammen med Ola Østgård og Ola Bjørken. Det er fortalt at disse tre ofte reiste over til Jåmtland og spilte. En gang drog de til fots østover, men da de kom til bake hadde de både hest og kjøredoning. Så mye hadde de tjent på spillinga.
---- 239 H&FIS-B ---- Ole Martin Olaussen Levring (1872-1961) og Ingeborg Anna Pedersdatter (1875-1948) Ole Martin Olaussen var født i Levringan i 1872. Foreldra hans var Olaus Arntsen og Marta Pedersdatter. I 1900 ble han gift med dattera på Nord-Tronesvollen - Ingeborg Anna Pedersdatter. Hun utvandret til Ashby, Minnesota, i 1893 men kom tilbake i 1898 eller -99. Ole Martin Levring såtte opp nytt fjøs i 1902 og stall og låve i 1916. I 1918 kjøp te han Mønnesstykket, som hadde vært husmannsplass under Mønnes vestre. Mønnesstykket lå mellom Tronesvollhaugen og Inna. Ingeborg Anna døde i 1948 og Ole Martin i 1961. Bruket overdrog de til sønnen Manfred i 1942. Bl . Oskar Manfred, f. 1901, d. 1972. Gift med Borghild Otilie Bemtsdatter Kvelstad, f. 1907 i Kvelstadlia, Neste bruker. Oskar Manfred Levring (1901-1972) og Borghild Otilie Bemtsdatter (1907-1991) Manfred ble gift i 1928 med Borghild Otilie Bemtsdatter Kvelstad, datter av Bernt Olsen Kvelstad og kone Ellen Kirstine Ellingsdatter i Kvelstadlia. De overtok som bruker på Tronesvollen i 1942. Tronesvollen ble etter hvert så utsatt for oversvømmelse ved stor vannføring eller isgang i Inna at Manfred så seg nødt til å flytte husene opp på Tronesvollhaugen, om lag 100 meter søraust fra der de stod før. STEINSGÅRDENE
---- 240 H&FIS-B ---- Manfred døde i 1972 og Borghild i 1991. De fikk fire barn: 81. Oia, f. 1928. Ugift. Han bodde heime hos foreldra og flyttet ti! Vuku Bo- og Helsetun etter at mora var død. 82. Ingebjørg Bergljot, f. 1930. G. 1950 med maskinfører Olaf Øen fra Nes i Hallingdal. Mannen ble siden stortingsmann for Arbeiderpartiet. Bosatt i Nesbyen i Hallingdal. 83. Brynjar Einride, f. 1935. Brynjar omkom da han på moped kolliderte med en bil i "storsvingen" i Østnesbakkan i september 1961. 84. Brit Margit, f. 1944. G. 1962 med Magnus Kvelstad, f. 1938. De overtok som brukere på Tronesvollen etter at Manfred døde. Magnus døde i 2001 etter å ha TRONESVOLLEN SØNDRE GNR. 242, BNR. 4 (NÅ BNR. 10) Tronesvollen søndre ble utskilt fra Nord-Steine ved forretning av 24.6., tgl. 10.12.1875. Peter Olaus Olsen (1842-1904) og Karen Andersdatter (1847-1932 Peter Olaus Olsen, som var hans fulle navn, var født på Østnesvald i 1842 og var sønn av husmann Ole Olsen og kone Marta Andersdatter. I 1865 finner vi ham som inderst og dagarbeider i Moldenget. I 1872 ble han gift med Karen Andersdatter Jøsåsvald, f. 1847 på Magnusmoen under Jøsås. Hun var datter av husmann Anders Magnussen og kone Beret Olsdatter. De kom trolig til Tronesvollen søndre noenlun de samtidig som de ble gift, og i 1882 fikk de kjøpe plassen av Ole Volen for 800 kro ner. Skjøtet er datert 5.8. og tinglyst 16.8.1882. Olaus var på Tronesvollen søndre fram til 1889. Da solgte han heimen til Peter Olaus Pedersen Skjørdal for 2000 kroner, og Olaus og Karen flyttet til Østnesenget (Øvre) og var trolig husmannsfolk der etter foreldra til Olaus før de fikk kjøpe plas sen i 1891. I 1894 solgte de Østnesenget til Gøran Liff og kjøpte Brannseggen under Bunes. Olaus dreiv også litt med hustømring. Ekteskapet til Olaus og Karen var barnlaust, men de hadde to fosterbarn. Mette Sefamasdatter, f. 1872 på Fiksevald, var i pleie hos dem på Tronesvollen i 1875. Hun var datter av Sefamas Johansen og Marta Pedersdatter, husmannsfolk og seinere eiere av Kolshaug søndre. Mette utvandret til Amerika i 1892, ble gift der med Albert Myers og fikk åtte barn. Hun døde i 1961. Det andre pleiebarnet hos Olaus og Karen HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 241 H&FIS-B ---- var Laura Gustava Johnsdatter, f. 1883 på Kjæranvald, ugifte foreldre John Arntsen Guddingsvald (Tromsdal) og Kristiane Andreasdatter Bergsvald. Laura var pleiedatter hos dem både i Østnesenget i 1891 og på Brannseggen i 1900. Laura Brandsegg ble også testamentarvmgen deres. Hun ble gift i 1910 med Lars Olsen Tuseth på Sor- Tuset. Olaus døde på Brannseggen i 1904. Karen dode i 1932 på Brannseggen. Petter Olaus Pedersen Skjørdal (1856-1936) og Beret Marta Hansdatter (1851-1935) Petter Olaus var fodt på Skjordalsvald i 1856. Foreldra hans var Peder Olsen og Senanna Andersdatter. I panteregistret finner vi innført "Fæsteseddel fra Thore Gabrielsen til Peter Olaus Pedersen paa Pladsen Indlcegmoen med Brugsret for dennes for eldre Peder Olsen og Senanna Andersdatter, dat. 1. thl. 13/6 61." Petter var da ennå ikke fylt fem år. Faren var svensk, trolig fodt 1795 i Husa i Kall med etternavn Hedman. Han var gift to ganger, første gang i 1825 med Sara Phomasdatter Ness, fodt ca. 1780. Hun kan heller ikke sees fodt i Verdal, kanskje var hun også svensk? Etter et barn laust ekteskap døde Sara i 1847, og faren ble gift på nytt i 1848 med Senanna Andersdatter Bjørkenvald, som var søster av Bardo Andersen på rydningsplassen Lilleenget øvre (Bardoplassen) i Inndalsalmenningen. Petter var det eneste barnet deres. Ved folketellmga 1875 er plassen kalt Gravemoen under Skjørdal nedre. Petter bor sammen med mora, etter at faren var død samme år. Petter Skjørdal hadde gode evner og ville gå skole og lære seg et yrke. Han kom inn på lærerskolen eller seminaret som det het den gangen. Men da han hadde gjennomført halve pensumet, avbraut han av en eller annen grunn lærerutdanninga og søkte seg inn på skogskolen i stedet. Den fullførte han med beste karakter. Etter utdanninga søkte han seg jobb på Værdalsgodset og ble ansatt som "skov betjent" - skogtekniker etter dagens språk. I 1885 ble han gift med Beret Marta Hansdatter Mmsås, f. 1851 på Forbregdsvald. Hun var datter av ugifte foreldre Hans Petter Andersen Rosvold og Beret Johnsdatter Forbregdsvald. (Beret Marta var også halvsøster av Grete Petnne Svartås gjennom samme mor). Petter og Beret Marta bodde på Skjørdalsplassen den første tida etter giftermålet, og det eneste barnet deres, Petra, ble født der. Men i 1889 kjøpte han Tronesvollen søndre av Olaus Olsen, og familien flyttet dit. Petter Skjørdal var den første formannen i tilsynsutvalget for Stene skolekrets, og han var medlem i skolestyret i fire år fra 1892-95. Som delvis utdannet lærer hadde Skjørdal også lov til å undervise i småskolen, men han fikk ikke så mye bruk for utdanninga. I 1913 søkte han nktignok stilling som vikarlærer i Garnes skolekrets under lærer Johnsen sykdom. Men til tross for at han var eneste søker, ble det med 11 mot 4 stemmer vedtatt at han ikke skulle anset tes. I stedet ble en med underoffisersskole og landbruksskole anmodet om å vikari ere. Seinere hadde Skjørdal en kortvarig vikarpost i Verran kommune. Som forstmann var Skjørdal ansett som en dyktig fagmann som på et vis var forut for si tid. Han dreiv nemlig med flatehogst, men på en helt annen måte enn som det STEINSGÅRDENE
---- 242 H&FIS-B ---- ble drevet i seinere tid. Når han kom til et sted der han mente at det burde blinkes snauhogst, gikk han rundt feltet og blinket noen trær. Så ga han ordre til han som skulle ha drifta at han fikk hogge det han ville innenfor denne ringen. Trær som var svært stygge, var det bare å la stå. Som skogvokter hadde han også tilsyn med tømmerfløytinga i elva. Det er fortalt om en gang det hadde hopet seg opp en stor tøm merbrøyt i Dillfossen. Der sto Skjørdal sammen med flere og ven tet på at damvatnet skulle komme. Og da damvatnet endelig kom, løs net hele tømmerbrøyten med dunder og brak. Ved denne anled ningen skal han ha sagt: "Guds makt e stor, men vassmakta e stør". Som privatperson var Skjørdal gudfryktig anlagt og gikk ofte i kirka sammen med familien. Familien Skjørdal. Derfor såret det ham at han ble beskyldt for å være uærlig. Det kommer bl. a. fram i to innlegg i Innherreds Folkeblad i 1917 og 1918: (Indsendt.) "Det er noget, som forskjellige har gaat og undret sig over siden ivaai; og det er dette: Hvor blev det av den røde noen, som kom bort paa søndre Tronesvold i våar, styrtet den, eller blev den solgt? Eieren sier, den styrtet, men vi føler os ikke sikker paa dette, det gikk saa mystisk til dette der, at vi fik ikke anledning til atfølge begivenhetenes gang rigtig. Men det maa bringes paa det rene, hvor den røde koen er henne, vi maa spørre os for; vi maa grave i jorden, for at komme efter, hvordan dette er, vi for vor del tror nu saa halvt om halvt, at den røde koen likesaasnart blev solgt og vi da, og en lys, blank vaarnat ial hemmelighet bragt til sin nye eier, denforrige eier udspred te saa det rykte, at han led en stor skade i våar, han mistet sin beste ko, og ryktets hensig var vist, at vække folks medlidenhet ogfaa ind en del penger i form av gåver og saa sitte inde med en klækkelig sum, som betaltes for koen ved salget. Slik omtrent resonerer vist en stor del folk om dette. Indsenderen herav, koens eier, ønsker herved at ha et ord med i laget, og det lyder saa: Det er, desværre for mig, nok saa sandt, at den koen styrtet for mig i våar, enhver som er i tvil herom, kan henvende sig til mig, saa skal defaa grei ogfuld besked og
---- 243 H&FIS-B ---- fuldgyldigt bevis derpaa. Jeg ved, hvor koen er og hvorledes den er kommet dit, den nu er, og denne tale om, at hoen solgtes, erklærer jeg for ret og siet løgn. Og det vil jeg si, at det er meget sjofelt avfolk, at sætte ut slike ryktei; som savner al grund. Og fremdeles vil jeg si, at de folk, som opfinder saadanne løgnhistorier om andre, seiv vist maa være godt inde i utøvelsen av lignende uhederlige handlinger, som de til legger andre. Foreløpig dette. I den nærmeste fremtid kommer jeg til at foreta noget mer i sakens anledning, jeg harfuldt rede på, hvem ryktets ophavsmand er Vuku i november 1917. Peder 0. Skjørdal Hr redaktør Vil De gi spalterum i Deres ærede blad for nogle linjer Vaaren 1917 mistetjeg en ko, den blev syk og styrtet. Imidlertid blev det rykte sat ut at koen neppe var styrtet, men at den var solgt og i al hemmelighed paa nattens tid br agt av sted til sin nye eier og at dette utsagn om, at koen var styrtet var et falsk rykte, som jeg som koens eier, såtte utfor at vække folks medlidenhet ogfaa ind en del penger i form av gåver. Dette rykte fandt jeg ærekrænkende for mig og skrev en imødegaaelse derav, som er indtat i Indherreds Folkeblad nr. 128 for onsdag 7 november 1917 og som jeg henviser til. Men det viste sig, at dette ikke var nok til at slaa ryktet i kjel, det holdt sig fremdeles. Jeg var imidlertid bestemt paa at gjøre hva jeg kunne for at bevise rigtigheden av min paastand at koen var styrtet, da jeg ikke vilde gjældefor en saafræk person, der la an paa at føre folk bak lyset, og den 24. f. m. blev kadaveret av koen gravet op ogfremvistforfem personer, og deres erklæ ring i sakens anledning er saalydende: "At kadaveret av en voksen ko ligger nedgravet paa gaarden Tronesvold søndres ind mark ca. 40 meter syd for gaardens huse og har ligget der ca. et aar bevitnes av undertegnede. Vuku den 24. april 1918. Andreas Kvello. Marius Stene. J. Skansen. Arne Kvello. J. Johnsen." Originalen er beroende hos mig og er til eftersyn for enhver, som ønsker det. Vuku den 8. mai 1918. Peder 0. Skjørdal. Skjørdal var også en kultur- og samfunnsmteressert person. Således var han aktiv i Inndal ungdomslag og var en av dem som ivret for å få reist minnesteinene over Stor- Ingvald ved Levringan og Eilerik Visborg på "Visborghaugen" i Steinsgropa. Han var også kjent som en selskapsmann. Så ofte han hadde anledning til det, tok han del i selskaper og sammenkomster som ble holdt i bygda, enten han var buden eller ikke. Og som regel ble han et midtpunkt i forsamlingen, der han satt og fortal te om sine egne eller andres opplevelser. Hans store lidenskap var god høgtidsmat, og det var utrolig hvor mye han kunne ta til seg av mat på et høgtidsbord. På folke - STEINSGÅRDENE
---- 244 H&FIS-B ---- munne ble det sagt at det var denne lidenskapen som førte til hans endelikt. Han ble sjuk etter å ha deltatt i ei begravelse i Vuku, og noen mente at han hadde forspist seg på den gode maten som det ble vartet opp med i gravferda. Han døde 20. januar 1936, knapt 80 år gammel. Kona Beret Marta var død året før. 11 Petter og Beret Marta Skjørdal hadde bare ei datter Bl . Petra, f. 1 886 på Skjørdals vald. Petra var ugift og bodde sammen med foreldra. Hun var nok litt preget av den over beskyttede tilværelsen i hei men, og i bygda ble hun betraktet som litt original. Men det fortelles at hun som barn var særdeles flink på skolen, og den dagen hun ble konfir mert sto hun fremst av konfir mantene på kirkegolvet. I den tida var det nemlig sedvane at den flinkeste konfirmanten ble plassert først. Petra forsatte å bo på Tronesvollen også etter at for eldra var døde. Hun døde på Aldersheimen i 1967, 80 år gammel. Om Petter Skjørdal var en dyktig forstmann, så hadde han liten inter esse for jordbruk, og med tida ble jorda på Tronesvollen liggende mer eller mindre brakk. Det ble til at kommunen overtok jorda, men familien fikk bo i husa, jfr. neden stående skjøte, datert 27.10.1933: Skjøtejra Peter 0. Skjørdal og hustru Beret Marta Skjørdal til Verdal kommune på denne gard for kjøpesum kr 2700,00, samt rett til husværelser m. v. for selgerne og deres datter Petra Skjørdal for deres levetid, kapitalisert til kr 1000,00. I 1933 behandlet herredsstyret en søknad fra Eivind Sollie, sønn på Valstadmoen i Vinne, om å få kjøpe eiendommen, og som underbygde søknaden nettopp med den påstand om at jorda ikke ble drevet forsvarlig, noe som forøvng både jordstyret og fattigkretsen i Inndalen var emg i. Men det var andre faktorer som gjorde at disse
---- 245 H&FIS-B ---- instansene frarådde salg. 81. a. at søkeren ikke var inndaling, og at det etter omsten dighetene ville falle uforholdsmessig dyrt for kommunen å ikke beholde den nåvæ rende ordning. Så noe salg ble det ikke i denne omgang. Men i 1934 bestemte kommunen seg for å utlyse gården tilsalgs, og i herredssty remøte i april ble gården besluttet solgt til Oskar Selnes. Men saken ble tatt opp til ny behandling i neste møte, idet det var innkommet protest fra kretsen som mente at det var uriktig at en mann fra en annen krets skulle få kjøpe eiendommen når det fantes habile kjøpere i kretsen. Samtidig ble også saken opptatt på nytt fordi vedta ket ved forrige gangs behandling ikke hadde fått to tredjedels flertall. Ved ny vote ring ble så Tronesvollen enstemmig besluttet solgt til Manfred Levring, sønn på nabo eiendommen Tronesvoll nordre. Men saken var ikke ferdig med det. I Innherreds Folkeblad for 5. juni 1934 kan vi lese følgende referat fra herredsstyremøte: Salget av Tronesvolden. - Salget av Tronesvolden kom op til behandling også lørdag. Grunnen var en skri velse fra eieren, M. Levring, om åfå omgjøre handelen. Han hadde nemlig ingen utsikt til å nyttiggjøre sig eiendommen. Det hie oplyst at Levrings familie var blitt truet på livet av de forrige eiere, der som hekjent skal ha husvær på eiendommen. Der var blitt kastet sten etter Levrings ham, og hans far hadde fått en sten i hodet, slik at han fikk hjernerystelse. Dette var naturligvis meldt til politiet, og vedkom mende der kastet den første sten har forhåpentlig også kastet den siste, slik at Levring kan få fred for fremtiden. Herredsstyret vedtok etter formannskapets innstilling å avslå andragendet om annulasjon av salget. Men i herredsstyrereferat i samme avis 14 dager seinere står det: Tronesvolden igjen. - Referertes meddelelse om at M. Levring nu har overdratt eiendommen Tronesvolden til Oskar Selnes. Ef ter hvad der oplyses skal ikke forholdet forøvrig på Tronesvolden være bedret i noen vesentlig grad. Oskar Selnes kom således likevel til Tronesvollen søndre i 1934. Men skjøtet fra kommunen er dagbokført først 25.9.1939. I realpanteregistret er innført: Skjøte fra Verdal kommune v/ordf. til Oskar Selnes og hustru Olga Selnes på denne gard for kjøpesum kr 2700,00, dat. 23/9 1939, dgbf 25/9, grbf 7/10 1939, (Dagbnr. 1873/39). Petra Olausdtr. Skjørdal har rett tilfor livstid å bu og bruke de huse som var på gården ved kommunens overtakelse, samt til å bruke 4 dekar jord omkring husene iberegnet hustomta, verdien av denne rettighet settes til kr 1000,00 kapitali seret. STEINSGÅRDENE
---- 246 H&FIS-B ---- Oskar Meclius Antonsen Selnes (1890-1966) og Olga Olausdatter (1890-1978) Oskar Selnes var født på Overnessvald i 1890 av foreldre Ole Anton Andreassen Moan og kone Karen Marie Mikalsdatter. Foreldrene var de første og eneste som bodde på plassen Moan under Skjækermoen. Faren var født i 1862 på Snekkermoen og ble gift i 1888 med Karen Mikalsdatter Nessemo født 1859 på Helmoen. De kom flyttende fra Nessemoen til Moan i 1892. I 1915 delte Martin Grunnan opp Selnesset i 6 deler som han solgte ut. Anton Andreassen Moan kjøpte den delen som ble kalt Øster- Selnesset. 12 Oskar tok etternavnet sitt derfrå. Oskar ble gift i 1915 med Olga Olausdatter Aarstad, f. 1890 i Arstad nordre, dat ter av Olaus Olsen Aarstad og kone Maria Olsdatter (datter av Ole Arntsen Indal). De losjerte i Arstad de første åra, seinere var Oskar småbruker i Steingrundan i Ulvilla inntil de kom til Tronesvollen. I panteboka for 1920 finnes innført et skjøte dat. 15. juni 1920 fra Edvard Kaalen til Oskar A. Selnes på eiendommen Leira i Ness, gnr. 119, bnr. 5, men han solgte denne eiendommen tilbake til Edvard Kaalen ved skjo te dater 7. april 1921, forøvrig for to tusen kroner mer enn han betalte ved kjøpet. Om han i det hele tatt brukte denne gården eller bodde der, er ikke kjent. Fra rundt 1926/27 og til han kom til Tronesvollen var han småbruker i Steingrundan i Ulvilla. Oskar Selnes bygde opp nye hus på Tronesvollen, samtidig som de gamle husa til familien Skjørdal ble stående så lenge Petra Skjørdal levde (hun døde som før nevnt i 1966). Men naturkreftene la hindnnger i vegen for brukeren. Ei lørdagsnatt i mars 1938 tok en kraftig storm tak i uthuset på gården, løftet det opp og knekte det sammen i Isgang og storflom rundt Tronesvollen i april 1946. Foto: John Moldi
---- 247 H&FIS-B ---- en haug. Hele høybeholdningen ble ødelagt. (Dette uværet raste for øvng i flere dager og gjorde stor skade mange steder over hele kommunen) Tronesvollen ble også omflødd mange ganger på grunn av isgang og flom i elva, og i lengden fant Selnes familien ut at det ikke var mulig å drive og bo på "normalt" vis på gården. I 1960-åra flyttet de fra Tronesvollen og kjøpte heimen "Holmestad", 242/18, øst for Lille- Molden, og bodde der resten av livet. Jordveien på Tronesvollen ble solgt til Andor Storstad i Lille-Molden. 81. Magnhild, f. 1 91 5 i Arstad. Gift i 1 948 med Olaf Henriksson, f. 1 902 i Sverige. Død 2002 i Fillsta, Sverige. 82. Kjeldrun, f. 191 7 i Arstad. Gift i 1 943 med Karl Fredrik Henriksson, f. 1 908 i Ås, Fillsta, Sverige (bror til Magnhilds mann). Bosatt i Østersund. 83. Anna Konstanse, f. 1920 i Arstad, d. 2006. G. 1940 med Magne K. Green, f. 1917, d. 2005. De hadde eget hus i Bjørga. 84. Ruth, f. 1922 i Arstad, d. 2005. Ugift. Kontordame i Oslo, men kom heim og stel- te for mora. 85. Arvid, f. 1927 i Steingrundan. Gift med Mary Johnsson, f. 1932. Egen villa ved Litj-Molden. 86. Olaug Gurine, f. 1929 i Steingrundan. Gift med drosjeeier Anton A. Valstad, f. 1914, d. 1967. Bosatt i Brannan. BRÅTTÅENGET GNR. 242, BNR. 5 OG 12. Så vidt vi kan se har Bråttåenget aldri vært husmannsplass. Eiendommen var en del av Nord-Steine inntil den ble frådelt ved skylddelingsforretning 17. juni 1875. Fra skylddelingsprotokollen hitsettes: "Braataaenget som er beliggende paa søndre Side ajStenselven og begynder i Vest ved en Sten paa Elvebredden, der er nedsat som Mærke mellem dette og den del aj samme Eng der tilhører Løbeno. 323 b Stene østre, herfrå gaar Mærket i Østjølgende Elvemælen circa 257 Alen til et Gr antr æ der er mærket med x, gaar her jr a i Syd til Tjernet Braataaevjens vestre Kant, derfrå i Vest til et Led paa Gjærdesgaarden, hvor en Stenrøs blev sat, derfrå i Nord modstødende Løbno. 323, dets Andel av samme Eng til Stenen paa Elvemælen, hvor man begyndte. Til denne Parcel hører en Holme paa vestre Side af Stenselven Bjergholmen haldet omtrent aj et Par Maals Størrelse og begynder ved en Vig i Elven, der kaldes Svenskehølen, hvor et i Elven udstikkende
---- 248 H&FIS-B ---- Foto av gammelhusa på Bråttåenget. Fotoet e.es av Aud Krist Bjerg blev mcerket med x. Mærket gaar herfrå i Sy døst ogfølger Bjergets Fod mod stødende Stene østres Udmark til et Led i Bjergholmdalen beliggende omtrent 111 Alen fra Elven, følger derpaa paa østre Side Bjergets Fod til Elven og begrændses aj denne til Udgangspunctet. Ole Volen solgte Bråttåenget til Bardo Ulriksen for 800 kroner, skjøtet datert 15. august og tinglyst 16. august 1882. Den forutgående kjøpekontrakten fra 1875, slik den er innført i panteboka, var som følger: "Undertegnede vare tilstede paa Gaarden Volen og vare Vidner til jølgende Handel som Jandt sted imellem Ole Andorsen Volen og Bardo Uldriksen Moldenvaldet i Værdalen: Ole Andorsen Volen sælger herved 2 dc Jordstykker aj min eiede Gaard nordre vestre Stene, LøbeN 323 aj revideret Skyld 5 Spdl 3 Ort 7 I. til Bardo Uldriksen Moldenvaldet paa følgende Vilkaarer: 1, Det ene Jordtykke der kaldes Braataaen ere beliggende paa søndre Side aj Stenselven, og ere indhægnet paa østre og søndre Side aj Gjerde, paa vestre Side støder det til Johan Stenes Engstykke, som ere skilt fra dette ejter jør opsatte Punkter, og mot Nord støder Jordtykket til Stenselven. 2, Det andet Jordstykke kaldes Bjergholmen, og dets Udstrækning henhører hva som før forne Tider har tilhørt Jordstykket med dets Benævnelse.
---- 249 H&FIS-B ---- 3, Frit Havnegang tillades Eteren ajjordstykkerne av ham for de Kreaturer der jødes paa Jordstykkerne, kvert Aar hele Sommeren i Gaarden Stenes søndre Udmarh. 4, Frit Brænde tillades ham at tåge i samme Mark aj Kvist og nedjaldne Træer. 5, Frit Gjerdesjang tillades ham ligeledes at tåge i Marken ejter Udvisning en Gang jor alle, til at istandsætte Gjerdet om Jordstykkerne med, samtjor hvert Aar sei nere en Gran aj Størrelse paa 6 Roer til at vedligeholde Gjerdet med. 6, For ovennævnte Jordstykker, med innævnte Herligheder har Bardo Uldriksen jor bundet sig til at betale den imellem os omakkerderede Kjøbesum 200 Spdl, hvilke to Hundrede Speciedalere bliver at betale 100 Spd inden 30 tL Mai dette Aar, og Resten 100 Spdl til 30" Mai 1876, imod 5 Procent Renter jr a 14 dc April 1875. 7, Jordstykkerne der med detjørste bliver aj Selgeren at jaa jraskilte Gaarden Stene ved lovlig Skylddelingsjorretning, bliver dets Kostende at udbetale aj Selgeren, hvorimod Kiøberen koster sig Skjødet 8, Alle Skatter og Udgijter som jalder og Selgeren dets Thinglæsning. paa dets Matrikul, ejter Skylddelingen er ajholdt, bliver at udrede aj Kiøberen. Volen den 3 d,c Mai 1875. Ole Volen Som Vidner: 0. Opheim. Nils 1 Mønes. Dags dato har undertægnede motlaget aj Bardo Molenget et Hundrede Spcdaler som herved kviteres. Volen den 12 Juni 1875. Ole Volen" I en bekk sør for Bråttåenget finnes rester etter en dam og et sagbruk som nok har tilhørt Volengårdene, etter som de hadde skogteiger i området. Trolig ble saga bygd i 1880-åra, og den skal ha vært i bruk fram til det ble bygd sag på Garnes først på 1900-tallet. 13 Bardo Ulriksen (1832-1912) og Johanna Johnsdatter (1827-1917) Bardo Ulriksen og kona Johanna Johnsdatter er nærmere omtalt på husmannsplassen Moldenget under Molden, der de var husmannsfolk fra ca. 1860. Som vi ser foran, kjøpte Bardo Bråttåenget i 1875. Om de flyttet dit med en gang er litt uvisst. Skjøtet er utstedt først i 1882, og Hans Jøsås skriver at Bardo først bodde ei tid på Nordenget under Sør-Steine, og at han tok med seg husa fra Nordenget og såtte de opp på "Bråttåen". Men i 1889 var Bardo og Johanna tilbake i Moldenget. Anders Olsen (1823-) og Ingeborg Simonsdatter (1819-1888) Anders Olsen var født på Dillvald i 1823 og var sønn av Ole Johnsen og kone Kjersti Andersdatter, som var husmannsfolk bl.a. under Langdalen. Han var tjener i Sør- Steine da han i 1847 ble gift med tjenestejenta der, Beret Marta Andreasdatter, f. 1815 på Melbyvald. Beret Marta var fra Brubakken under Ner-Guddingan. De var hus STEINSGÅRDENE
---- 250 H&FIS-B ---- mannsfolk i Bjørken og Melby og fikk to barn før Beret Marta døde i 1856. Mer om dem finnes under plassen Melbymyra. Året etter at den første kona var død, ble Anders gift med Ingeborg Simonsdatter, f. 1819 i Kjesbua. Ingeborg var datter av gardmann Simon Tørrisen Kjesbu og kone Ingeborg Henriksdatter. Anders og Ingeborg fikk to barn, og ennå i 1875 var de hus mannsfolk under Melby. Anders ble kalt for "Landvern-Anders" på grunn av sin store interesse for militær vesenet. Det er fortalt at han i flere perioder gjorde tjeneste som grenader. En gang på 1880-tallet kom så Anders Olsen til Bråttåenget sammen med sønnen Iver. I 1891 er det Iver som er oppført som eier. Men de hadde ikke skjøte på heimen. Kona Ingeborg døde på Bråttåenget i 1888. I 1892 - da Anders var nesten 70 år gammel - utvandret han til Underwood, Minnesota, sammen med barnebarnet Ingeborg Anna Sivertsdatter, etter at sønnen Iver hadde utvandret et halvt år tidlige re. Anders skal ha forulykket i Amerika under kjøring med hest. Barn: Bl 0 . Sivert Ingvaldsen, f. 1846 i Bollgarden. Han var Ingeborgs sønn med Ingvald Johannessen Fyksveet. (Faren omkom under Verdalsraset i 1 893). Sivert ble gift i 1 880 med Oline Olsdatter, f. 1 842 på Nessvald (Nessøra?). Hun var datter av Ole Bardosen Nessvald. Sivert overtok som husmann i Melbymyra etter Anders Olsen og var der til han døde i 1 898. Oline døde i Melby i 1 909. De hadde to barn, samt at Sivert hadde ei datter før ekteskapet; Ingeborg Anna, f. 1 875, mora var Pauline Hansdatter Leirfallaunet, f. 1833 på Sakshaug. B2 2 . Ingeborg Anna, f. 1 858 på Melbyvald. D. 1 862. B3 2 . Iver, f. 1 864 på Melbyvald. G. 1 889 med Oline Bårdsdatter Karmhus, f. 1 852 på Tillervald, datter av husmann Bård Nilsen og kone Marta Olsdatter på Kroken under Tjeliran i Leksdalen. Oline hadde med seg ei datter (Beret Marta Olsdatter, f. 1 883) inn i ekteskapet, og sammen fikk de dattera Julie Augusta, f. 1 890. Hele Den neste som kom til Bråttåenget, var Elling Paulsen. Elling Paulsen (1849-1921) Elling Paulsen var født i 1849 på Sundbyvald. Foreldra hans var Paul Andersen og kone Marta Enksdatter, som ble rydningsfolk på Lillemoen i Inndalsallmenningen først på 1850-tallet. Elling var ugift. Han dreiv plassen i allmenningen etter at foreldra var død, og i 1891 hadde han skaffet seg husholderske i Jonetta Olsdatter, f. 1832. Hvem denne Jonetta var, har det ikke lykkes å spore opp, men det kan ha vært enke Jonetta Sundbymoen, f. 1837. Hun ble enke i 1879 og døde i 1926, men sees ellers ikke i Verdal. Elling kjøpte nok Bråttåenget etter at Iver Andersen og Anders Olsen hadde utvan dret i 1892, men han fikk skjøte av Bardo Ulriksen først i 1900:
---- 251 H&FIS-B ---- Skjøde Undertegnede Bardo Ulriksen Braattaaenget erkjender og vitterliggjør herved at have solgt, ligesom jeg herved sælger skjøder og overdroger til Elling Paulsen min i Værdalens Tinglag liggende Gaard Braattaaenget GN 242 BrN 5, aj Skyld Mark 0.30 med Huse til og underliggende Herligheder for omforenet Kjøbesum kr. 800.00 - otte Hundrede Kroner, der er erlagt som omforenet. Den i mit Skjøde aj 15de August 1882, thinglest 16de August næstefter, paaberaabte Kjøbekontrakt af 3die Mai 1875, gjælder fremdeles med Hensyn til de der omhandlede Rettigheder ligeo verfor Hovedbølet, og bliver denne for Tydeligheds Skyld at thinglæse samtidig med mit nærværende Skjøde. Thi skal den solgte Eiendom med Navn og Matr.skyld som foran anført med de tidligere mig tilkommende Rettigheder og Herligheder følge Kjøberen som hans retmæssige Eiendom, hvorfor jeg bliver hans Hjemmelsmand. Verdalen d. 24de November 1900. Bardo U. Molden Til Vitterlighed: Peder E. Tronesvold. Ole 0. Tevring. Det er sagt at Elling tok med seg stua fra allmenningen og såtte den opp på nytt på Bråttåenget. I 1900 kjøpte også Elling en parsell, Bråttåenget vestre, av Nord-Steine som ble lagt til eiendommen, jfr. følgende skjøte: Skjøde Undertegnede Johan P.Stene erkjender og vitterliggjør herved at have solgt ligesom jeg herved selger, skjøder og overdroger til Elling Paulsen en Parcel af min Eiendom Stene østre i Verdalen, GN 242, BrN 2 der med Delingsforretning afholdt 12te den nes fik Navnet Braattaaenget vestre, og en Skyld af Mark 0.26 for omforenet Kjøbesum Kr 500.00 -fem hundrede Kroner, der er af gjort som omforenet. Det bemerkes at med Parcellen følger for Kjøberen og efterfølgende Eiere Ret til Havnegang i Hovedbølets Udmarkfor de Kreaturer som fødes paa samme. Thi skal den solgte Eiendom med Navn og Matr.Skyld som ovenfor nævnt med de den følgende Rettigheder og Herligheder følge Kjøberen som hans retmæssige Eiendom ogforbli ver jeg hans Hjemmelsmand efter Toven. Verdalen d. 24de November 1900. Johan Stene Til Vitterlighed: Joh. Aas. Ole Volen. Vi tar også med skylddelingsforretningen vedr. denne parsellen samt for Nyenget, som samtidig ble lagt til Vikdal: Delings- og Skyldsætningsforretning. Aar 1900 den Ilte November var undertegnede Skjøns- og Taxationsmænd samlet paa Gaarden Stene nordre GN 242 BrN 2 for at frådele og skyldsætte 2 parceller som agtes frasolgt. Til Opmand valgtesjohs. Aas.
---- 252 H&FIS-B ---- Iste Parsell "Braattaaenget vestre" grændser mot øst til Braattaaenget, mot Nord og Nordvest til Stenselven, mot sydvest til Hovebølets Udmark. Parsellen der danner en Trekant er ajmærket paa sydøstre Hjørne med en gammel Mærkegran hvor et x er indskaaret, og paa vestre Hjørne med et x indhugget i en Bergknaus. Det er Grændsen mellem disse 2 Punkter der støder til Hovedbølet, den er 118 Meter. 2de Parcel "Nyenget" støder mod Syd til søndre Stenes Udmark; mot Vest til Stubbes Udmark; mot Nord til Traangdølsdelven; mod Øst i en brukket Linje til Gaardparten Stensmoen. Den støder saaledes udelukkende tiljremmede Eiendommer. Begge Parceller bejandtes at udgjøre 5/125 Dele, saaledes at Iste Parcel udgjør 3/125 og 2de Parcel 2/125 Dele, med Skyld henholdsvis Mark 0.26 og Mark 0.17. Intet Sameie i Jord eller skov finder Sted. Det bemerkes herhos at de fraskilte Parceller kar en Værdi fyldestgjørende i Henhold til Lov aj 4de Mai 1884, samt at Udskiftningslovens § 103 er iagttatt. Forretningen sluttet. Johs. Aas. Elling Reppe.Ole Volen. N. Garness. I 1900 har Elling fått ei ny husholderske som i folketellmga er oppført som enke Julie Bråteng, f. 1849, og hun ble boende hos ham livet ut. Julianna var for øvrig baptist. Hennes rette navn var Julianna Kristiansdatter, f. 1849 på Svedjan, datter av Kristian Jakobsen Svedjan og kone Marta Bardosdatter. Julianna ble gift i 1874 med Ove Adolf Nilsen, f. 1852 i Ås sogn i Beitstad. Han var sønn av Nils Olsen på Momoen (Bjørklund) på Stiklestad, der Ove Adolf og Julianna også losjerte i 1875 sammen med sønnen John August. Familien var vokst til fem da de flyttet til Østersund i 1883, men de kom tilbake i 1887 etter at mannen hadde vært en tur i Amerika mens de bodde i Sverige. Mannen, som var skredder, døde på Movald i 1888. Sønnen John August har i 1889 fått attest til Harran, og 1893 utvandret han til Starbuck, Minnesota, som John August Adolfsen Moe. Men han har nok kommet tilbake, i 1898 fikk han sønnen Adolf Ingmar med ugift pike Olme Kristine Olsdatter Morken, f. 1865 (hennes 3. leiermål). I 1900 finner vi en med navnet August Nilsen, oppgitt født 1876 i Verdal, bosatt på Langevandsoset i Ulvik r Hardanger som anleggsarbei der på Bergensbanen. I 1891 er Julianna registrert midlertidig bosatt på Follovald, men oppgis å opp holde seg delvis i Sverige. Dattera Mane Birgitte, f. 1878, bor da hos husmann Peder Rasmussen på Mønnesvald (Hyppen). Hun ble gift i 1897 med Enk Toresen Holmvik på Holmvik i Leksdalen. Den andre dattera, Nora Kristine, som var født i 1882, døde ifølge dødboken for Østersund av bronkitt i Østersund 19. januar 1884. Det merke lige er imidlertid at en person med samme navn og fødselsdato er ført opp i utvan drerlista fra Verdal, der hun står oppført som utvandret ugift til Boston i 1913. Her det altså noe som ikke stemmer, men det skyldes nok en forveksling av navn. I utvan drerprotokollen fra Trondheim i 1913 finnes nemlig en Kristine Nilsen fra Verdal, f. 1832, som utvandret til Boston. Men hun var datter av Johan Nilsen Dillenget. Ellers ser vi at Elling tok imot mange fosterbarn på Bråttåen. I 1898 bor Paul Edvin Eriksen, f. 1883, der og gikk på skole på Garnes. Han var født på Mikvollvald av ugifte foreldre, Erik Johannessen Berg fra Undersaker og Anna Olme Olufsdatter Mikvollvald. Gutten var nok noe tilbakestående, og i 1900 var han blitt elev ved HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 253 H&FIS-B ---- Lindern off. åndssvageskole i Kristiania. I 1900 er en ny gutt, benevnt Oskar Bråteng, f. 1894, bortsatt hos Elling for fattigkassens regning. I skoleprotokollen for Garnes skole er han oppført som Oskar Marius Olaussen, f. 10.12.1893, og noen med det navnet finnes ikke i fødselsregistret i Verdal. Hans rette navn var trolig Oskar Manmus, f. 8.12.1893, dopt i Kall 5.2.1894 (mf. i Vinne MINI s. 3). Oskar gikk på skole fra Bråttåen fram til 1908, men så er han borte. I 1906 er det kommet nok en gutt til Bråttåen. Der er Adolf Eriksen, f. 1899 på Holmvik i Leksdalen, sønn av Erik Toresen Holmvik som er nevnt foran. Det var nok bestemora Julianna som tok seg av Adolf etter at mora hans døde i 1903. Av skole protokollen for Garnes går det fram at Adolf bodde på Bråttåen fram til han var fer dig med folkeskolen i 1914. Han skal siden ha havnet i Beitstad. Anna Pauline Kristiansdatter fra Lilleenget i Inndalsallmenningen - "Døl-Anna" - bodde også på Bråttåenget da hun døde i 1915, men om hun hadde bodd der over en lengre periode er ikke kjent. Elling og Julianna døde med seks dagers mellomrom i 1921, han 1. mai og hun 7. mai. Hun er gravlagt i Vuku som Julie Mo. Anders Johannessen Ottermo (1880-1963) og Anna Martinusdatter (1885-1967) Anders Johannessen Ottermo var født 1880 i Strådalen som den nest eldste av de sju barna til Johannes Olsen Ottermovald og kone Maria Andersdatter Ward fra Sågen i Kall. Foreldra, som ble gift i Kall i 1876 og bodde i Sågen de første åra, var hus mannsfolk på Ottermoplassen fra 1889 til 1899. Mora døde i 1898, og de minste søs kena til Anders kom da til andre heimer i Helgådalen, som Kleppen og Julnesset. Faren ble gift på nytt i 1905 med Mette Hansdatter Storvukuvald, f. 1866, og ble hus mann på Nersveet under Storvuku og døde der i 1918, etter at han var blitt enke mann på nytt i 1916. Han dreiv også som skomaker og murer. 1 yngre år var Anders med på forskjellig slags arbeid, bl. a. tømmerfløyting i Helgåa. Men han skal seiv ha fortalt at etter at familien måtte flytte fra Ottermoplassen, hadde han ikke satt sin fot oppi Helgådalen. Han var ei tid på anleggsarbeid på Hell-Sunnanbanen, og under sprengningsarbeid i ei fjellskjæring i Grubbåsen var han med på ei tragisk hending. Under arbeidet ble tre mann begravd i et kvikkleireras og mistet livet. Men hovedyrket hans ble hustømring, og han startet med dette allerede i 17—18- årsalderen i Sverige, der han også arbeidet en god del i sin ungdom. Ellers var han litt av en altmuligmann innen snekkerfaget. Han dreiv således en del med lagging av trekopper av forskjellig slag, særlig fleskbauner, som var en gjenstand som måtte fin nes i nær sagt hver eneste heim på den tida. I 1905 ble Anders gift med Anna Martinusdatter Sætran, f. 1885 i Garlia. Anna var datter av Martinus Paulsen og Marie Halvorsdatter i Sætran. Anders og Anna kom til Bråttåenget etter Elling Paulsen i 1921, etter at de hadde hatt Granheim siden 1913. Elling Paulsen var onkelen til Anna. Anders og Anna bodde på Bråttåenget fram til 1932. De opplevde de harde "tred veåra", med arbeidskdighet og fattigdom. Som så mange andre maktet heller ikke STEINSGÅRDENE
---- 254 H&FIS-B ---- Familien er samlet på Anders Ottermos 65-årsdag 1 945. Sittende foran Anders og Anna. De tre barna er barnebarna Agnar, Astrid og Lydia Myhre. Stående bakerst Aslaug og Ingemar Ottermo og Leonhard og Magnhild Myhre. Bildet er tatt i Øver-Guddingan. Foto lånt av Jon Bokken. Anders forpliktelsene på heimen og måtte gå fra den. Bråttåenget ble solgt på tvangsauksjon, og Anna og Anders måtte se seg om etter nytt husvære. Anders forsøkte seg på gjenkjøp av eiendommen ved å tilby å betale forfalt rentetermin, med lærer Johnsen som garantist, men dette ble avslått av her redsstyret. Anders og Anna flyttet da til Øver-Guddingan (Sanden) og losjerte der bortimot tretti år. Som så mange andre kom også de til slutt på alders heimen, der Anders døde i 1963 og Anna i 1967. Både Anna og Anders var dypt reli giøse, og fra 1919 var de med i baptist foreningen i Inndalen, og Anders var meget aktiv i foreningen i alle år. Det ble holdt mange baptistmøter på Bråttåen og også foretatt voksendåp i elva. Anders var også leder av søndags skolen i grenda. Anders Ottermo var kjent som en hedersmann. En kar som forlangte lite av samfunnets goder, men var nøysom, smålåten og stillfarende i all sin gjer ning, er ett av de ettermæle han har fått. De hadde to barn: 81. Ingemar, f. 1905 i Sætran, d. 1960. Gift 1939 med Aslaug Antonsdatter Bakken, f. 1914, d. 1 967. Småbruker i Sætran fra 1 939. De hadde ingen barn. 82. Magnhild, f. 1913 på Granheim, d. 1975. G. 1932 med agent Leonhard Ludvigsen Myhre, f. 1908, d. 1987. De bodde på Rinnmo i Vinne og hadde tre barn. I dødsannonsen etter Anders Ottermo er foruten barn og barnebarn m.v. også nevnt tre pleiebarn - Agnes, Marie og Karin (Kari). De var barna til Olaf Engvard (Ingvald) Urvold og Beda Olme, f. Ottermo, søster av Anders Olaf Urvold var født i Bindalen i 1892, sønn av fisker Johan Mølman Bugge Olsen og kone Anne Olsdatter. Faren døde av tæring i 1896, og Olaf vokste opp hos besteforeldra Ole Stefanus Martmussen og Enkka Ingebngtsdatter på Urvold i Bindalen. Han kom til Verdal som skogsarbeider og ble gift med Beda Ottermo i 1916 (for øvng et dobbelbryllup, da Bedas bror Edvard Ottermo giftet seg samtidig med Ragna Martmusdatter Helgas).
---- 255 H&FIS-B ---- Fra bryllupet ti! Beda og Olaf Urvold i 1916. Foruten brudeparet kjenner vi følgende på bildet: Til høyre bak brura står Anders Ottermo og lengst til høyre Anna Ottermo. Ved siden av Anna står Anders Ottermos far Johannes Olsen, og barna foran er Ingemar og Magnhild Ottermo. Olaf Urvold eide ei tid både Ekersveet og Nersveet i Vuku før han solgte eiendom mene til Nils Falstad (skjøte dat. 4.9.1920). De bodde på Nersveet i Vuku da den eld ste dattera, Agnes Elfrida, ble født i 1917, på Granheim da det andre barnet, Mane; kom i 1919, og da den yngste dattera Kan ble født i 1921, var Olaf tuberkulosepasi ent på Verdal Pleiehjem, mens Beda bodde på Bråttåen. Olaf Urvold var fortsatt pasient på Verdal Pleiehjem på Forbregd i 1921 (iflg. manntallet). Han døde på Bakkenget ved Verdalsøra i januar 1931. Dødsannonsen er undertegnet av Johan Petter og Helga Sundseth. Ingen andre pårørende er nevnt. I kirkeboka er anført at avdøde var smnssyk og fråskilt. Det siste stemmer med det som er oppført i Ottermoslekta, der det også står at Beda og Olaf ble skilt, og at Beda ble STEINSGÅRDENE
---- 256 H&FIS-B ---- gift på nytt med Isak Knstiansson, f. 1889 i Kall, og bodde i Torvalla, Østersund. Med sin nye mann fikk Beda åtte barn i tidsrommet 1928-1943. Hun døde i 1971. Eldre folk mener å huske at døtrene til Beda Urvold bodde på Bråttåen så lenge Anders Ottermo hadde heimen, og skoleprotokollen viser at de tre jentene gikk på Garnes skole i årene fra høsten 1925 til våren 1932. Siden reiste også de til Østersund. Alle ble gift i Sverige og har stor etterslekt der. Planer om bru over Inna Fra et referat fra møte i herredsstyret i 1930 kan vi lese at kommunen bevilget 50 kroner som bidrag til bygging av ny kabelbru over Inna ved Bråttåenget, etter søknad fra Stene og Indal småbrukerlag. Men bru ble det ikke noe av den gangen, og folket på "Bråttåen" var avhengig av å bruke brua ved Stornesset og ellers å bruke båt eller vade over elva helt fram til det ble bygd bru ved Garnesmoen på 1970-tallet. Når elva var lita, ble det riktig nok montert ei gangbru på bukker over elva ved Bråttåen, men det skulle ikke stor vannføring til før brua reiste sin veg. Etter Anders Ottermo kom Ivar Johnsen Austli til Bråttåenget. Ivar Johnsen Austli (1890-1943) og Anna Kristine Antonsdatter (1891-1983) Ivar Johnsen Austli var født i 1890 på Fåravald (Austli) av foreldre, husmann John Olsen Skrove (Austli) og kone Inger Andersdatter. Foreldra var ei tid husmannsfolk på Nerplassen under Vester-Jøsås. Han ble gift i 1916 med Anna Kristine Antonsdatter Dypdal, f. 1891 på Dalemarkmoen i Leksdalen som den eldste av de to døtrene til Anton Johansen Dypdal og kone Marta Nikoline Hansdatter, f. Hallem. Ivar og Anna var småbrukere på Austli under Skrove fram til ca. 1930, og deret ter bodde de i Ekloa inntil Ivar kjøpte Bråttåenget av Verdal kommune i 1932 for 6000 kroner med kommunal garanti. Ivar dreiv også som tømmermann i tillegg til yrket som småbruker. Austlifamilien, og da kanskje spesielt husmora Anna ble hardt rammet av skjeb nen. I 1924 døde dattera Inger bare to måneder gammel. Ti år seinere mistet den neste eldste sønnen livet i ei skyteulykke på fjellet. I 1943 døde mannen Ivar etter to års opphold på helseheimen, og i mars 1949 omkom sønnen Alf i ei kjøreulykke mens han gjorde militært]eneste i Tysklandsbrigaden. Det må her nevnes at militær myndighetene kun bekostet transport av båra fram til Verdal stasjon, Anna fikk ikke engang bidrag til gravferda. Det ble derfor etter anmodnmg i bladet "Verdalingen" utlagt innsamlingslister på flere steder i bygda med oppfordring til sambygdingene om å bidra med litt økonomisk støtte til den hardt rammede familien. Og Anna måtte tåle enda mer sorg og motbør i livet. Den siste tragedien skjedde i 1968, da sønnen Ola omkom ved ei traktorulykke i Volhaugen. I 1949 ga Anna over bruket til sønnen Paul, og hun og sønnen Hans flyttet til Undheim og losjerte hos Ole Svartås. Hun døde på Verdal aldersheim i 1983. Anna og Ivar fikk 10 barn: 81. Johan Aksel, f. 1916 i Austli. Gift med Elbjørg Næsvold, f. 1917 på Frosta. De bodde i mange år på Hitra, men som pensjonister flyttet de til Verdal og bodde
---- 257 H&FIS-B ---- først på "Vegtun", huset til søstra Hjørdis Bakkan på Nessflata. Siden bosatte de seg i eldrebolig på Ørmelen og til sist på Stekke. 82. Marius, f. 1917 i Austli. Død i november 1934 ved ulykkestilfelle. 83. Ingolv, f. 1919 i Austli. Han flyktet til Sverige under 2. verdenskrig og ble gift der med Hulda Johansson, f. 1924. Bosatt i Landsbro i Småland. 84. Paul, f. 1921 i Austli, d. 1997. G. 1 954 med Margit Hybertsen, f. 1936iVester Åsan. De var småbrukere på Bråttåenget fra 1949. På 1990-tallet, etter at dotte ra Aud Kristin hadde overtatt gården, bygde de kårbolig på frådelt tomt øst for gården. To døtre. 86. Alf, f. 1925 i Austli. Han omkom som nevnt ved ei ulykke i Tysklandsbrigaden i 1949. Ugift. 87. Hjørdis, f. 1928 på Gran. G. 1945 med skomaker Einar Ludvigsen Bakkan, f. 1921, d. 1975. De hadde egen heim, Vegtun, på Nessflata. Fire barn. 88. Hans, f. 1930 i Eklo. Ugift. Hans var skogsarbeider på Værdalsbruket i hele sitt yrkesaktive liv, og ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv. Han var fotballentusi ast og dyktig keeper for Inndal og Øvre Verdal i. I. Han losjerte på flere steder i Inndalen før han kjøpte Steinsmoen, og bodde der til han døde i januar 2004. 89. Marta, f. 1935 på Bråttåenget. G. 1958 med Peder Pedersen Lien, f. 1924 Selbu. Gårdbrukere på Fossheim i Skjørdalen. To barn. 810. Ola, f. 1937 på Bråttåenget. Død ved traktorulykke i juli 1968. Ola var ugift. Etter Paul og Margit Austli har Bråttåenget hatt flere eiere. Eiere i 2007 er Mona og Gunnar Sundqvist (Mona er datter av Møyfrid og Knut Garli). Andre plasser og frådelte parter: Det har vært mange husmannsplasser under Nord-Steine opp gjennom tida: Stensmoen, Stemsåsen, Litj-Molden, Stubbe og en eller to TronesvolPer er nevnt i for skjellige sammenhenger. Problemet er at få av dem er nevnt med sitt rette navn i kir kebøker eller folketellinger, men oppført bare som Stenevald eller Stensvald. Det har derfor vært uhyre vanskelig å finne ut hvilke plasser de forskjellige husmenn har bodd på. De som er usikre, er derfor ført opp på uspesifisert plasser. I Verdalsboka står det at det var en husmannsplass under gården i 1723. I 1801 er det oppført to husmannsfamilier under gården. STEINSÅSEN Stemsåsen, også kalt Sveaplassen, lå på nersida (vestsida) av gårdsvegen mellom Steine og Dillan. Husa på plassen lå ca. 35 m fra vegen og ca. 100 m fra grensa mellom Nord-Steine og Mønnes. Vest for plassen er en djup dal som er kalt Kjerkdalen. Det sies at her skal vegen fra Inndalen til Vuku ha gått i eldre tider. Navnet skal dalen ha fått fordi det var her folk for når de skulle til kirka. STEINSGÅRDENE
---- 258 H&FIS-B ---- Jorda på Steinsåsen strakk seg fra Dillvegen og nedover mot Kjerkdalen, og bestod av om lag 6-7 mål (mæling) 14 brattlendt terreng. Det er trolig at plassen ble ryddet før 1800. Hvem som ryddet den, og hvem som bodde der fram til i 1840-åra er uråd å fastslå med sikkerhet. De eneste som det med sikkerhet kan sies bodde på Steinsåsen, var Peder Pedersen og Boletta Olsdatter, men trolig bodde også Ole Ottersen der før dem. Ole Ottersen (1774-1850) og Marit Pedersdatter (1778-1843) Ole Ottersen var husmann under Nord-Steine i hvert fall fra 1812 til 1825 (jfr. fød selsregister og skattelister). Ole var født i 1774 og var sønn av Otto Pedersen Fossnesset (1749-1785) og kone Karen Pedersdatter (1755-1785). Han var landvern skiløper og tjener i Nord- Steine i 1801, og ble gift der i 1802 med Mant Pedersdatter, f. 1778, som også tjen te der på samme tid. Hun var mulig datter av gift mann Peder Haagensen Vangstadvald og pike Sunm Torkildsdatter Bjartan. I 1829 er de i Reppe iflg. kon firmantregistret, og begge døde som inderster der. 82. Beret, f. 1 806 på Sørsteinsvald? Død s. år. 83. Karen, f. 1809 på Steinsvald. Konfirmert fra Østnes 1822. Gift 1836 med Ole Nilsen, f. 1 805 på Auskinvald. Attest Beitstad i 1 843. 84. Beret, f. 1 8 1 2 på Nordsteinsvald. Konfirmert fra Reppe i 1829. Trondheim 1839? 85. Ragnhild, f. 1 8 1 7 på Steinsvald. Konfirmert 1834, ellers ingen opplysninger. 86. Ole, f. 1821 på Nordsteinsvald. Konfirmert fra Reppe 1838. Ellers ingen opp- lysninger. Otte Olsen (1802-) og Marit Pedersdatter (1797-) Otte Olsen var født i 1802 og var sønn av fornge husmann. Han ble gift i 1821 med Mant Pedersdatter Levrmgsvald, f. 1797 på Lyngsvald. Hun var datter av Peder Andersen og kone Kjersti Johnsdatter, som var husmannsfolk under Ner-Fåra i 1801. Familien var på Steinsåsen i noen år før de ble husmannsfolk i Moldenget sist på 1820-tallet. I 1832 har de flyttet til Nordland, men samme år er de også registrert mnflyttet til Nærøy sammen med de tre yngste barna. Marit og de tre barna har meldt ny flytting fra Verdalsøra til Nærøy i 1839. Barn: Bl . Peter Andreas, f. 1 820 på Borgenvald. Han ble konfirmert i Verdal i 1 837. Iflg. kirkeboka for Nærøy ble han gift i Nærøy i 1 843 med Davidina Eliasdatter, 26 år. Men i 1 865 er han losjerende fisker på Bonø, Storviken i Lebesby i Finmark, og er gift med Anne M. Johansdatter, 65 år, født på Hedemarken, og de har søn nen p e ter Angel!, 1 5 år, født i Hammerfest (trolig konas sønn). De har fortsott etter slekt i Finnmark. 15 HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 259 H&FIS-B ---- 82. Ole, f. 1823 på Steinsåsen. Han har fått utflytting til Nærøy i 1840 og gift i Nærøy i 1 848 med Anejensdatter, 22 år. I 1 865 husmann på Stranden i Nærøy. Han døde som gift husmann på Thorstad i Nærøy i 1 894. I 1900 losjerte enka på Va røya i Nærøy. 83. Otte, f. 1826 på Steinsåsen. I 1852 har han meldt flytting fra Nærøy til Alstahaug, og i 1 865 er han gift husmann på Akvik i Herøy i Nordland. I 1 892, 66 år gammel, ufvandret han, kona Elen, født Jakobsen, og dattera Marie fra Herøy til Boston over Trondheim. Billettene var betalt i Amerika, så noen av barna deres har sikkert reist før. To av barna deres reiste etter i 1 893. I Amerika bosatte de seg ved Dalton i Minnesota, og de fikk i alt ni barn. Otte i døde i Dalton i 1916, 88 år gammel. Kona Elen døde i 1 91 3.' 6 84. Mikal, f. 1 829 på Moldenvald. Om Mikals brokete livsløp kan vi lese i utdrag av et skriv dat. 1 1 . nov. 1 895 fra fattigkommisjonen i Stjernarøy pr. Stavanger: "Konf. i Nærø, er oppdraget hos handelsm. Johan N. Wibe, Austfjord, hvor fra han reiste i i B-årsalderen, oppholdt sig paa Helgeland, Lofoten, Finmarken og flere steder, reiste saa til sjøs fra hlammerfest. Siden faret verden rundt paa fremmede nationers skibe med undtagelse av at han i sin tid var om bord i et par Fr.hald-skuter. Lengst har han seilt fra Hamburg og Bremen, nemlig 14 aar fra hvert sted. I i 890 maatte han p.g.a. sygdom slutte med sjøen og reiste til Kr.sand, hvor han opholdt sig i 2 7? aar. Ved byens brand dro han til Haugesund, hvorfra han gjorde 2-3 smaaturer til sjøs et 7? aars tid. Siden har han fisket avvekslende ved fiskeværet Rovær og inne i Ryfylkefjordene. Ikke aldeles umulig kan det være han nordover kan ha familie der evner at forsør ge ham. Han opgir således at han har en bror Ole Ottersen ved Thorstad strand og en anden et sted paa Helgeland." Trolig er Mikal blitt sendt nordover til heimkommunen, for i 1 900 er han losjerende fattiglem på Yttersund på Vikna. 85. Kjerstine, f. 1 832 på Moldenvald. I 1 865 er hun gardkone på Bondøy i Nærøy, gift med fisker og gårdbruker (leilending) Jeremias Jensen, f. 1 825 i Vikna. De bor på samme sted som kårfolk i 1900. Sønnen Ole Jeremiassen har da overtatt går den og blitt sjøleier. Halvor Olsen (1814-1879) og Gunhild Olsdatter (1816-1841) Halvor Olsen var født i 1814 på Nordholmsvald av ugifte foreldre Ingeborg Halsteinsdatter og skiløper Ole Bardosen Nordholmen. Han ble gift i 1836 med Gunhild Olsdatter, f. 1816 i Molden av ugifte foreldre, sersjant Ole Bårdsen Hage og Beret Larsdatter Molden. De var husmannsfolk under Nord-Steine og Jøsås (plassen Knutsgjerdet?) fram til Gunhild døde 1 1841. De hadde da fått to barn: Bl 1 . Beret, f. 1 837 på Nordsteinsvald. G. 1 860 med ridende jeger Peter Kristoffersen (Aas), f. 1834 på Nessvald. Rundt 1870 flyttet de til Blåmelenget under Nord- STEINSGÅRDENE
---- 260 H&FIS-B ---- Lyng og bodde der da plassen ble ødelagt av Verdalsraset i 1 893. De kjøpte der etter plassen Ås under Nord-Minsås i Volhaugen. De døde med tre dagers mellom rom som kårfolk på Fikse (Skotrøa) i 1914. De hadde fem barn. B2\Olaus, f. 1840 påjøsås. G. 1863 med Elen Anna Paulsdatter, f. 1842 i Tømte. Hun var datter av Paul Andersen på Lillemoen i Inndalsallmenningen. De overtok som husmannsfolk i Jøsåsdalen etter Halvor og Karen (mer omtale av dem og etter kommerne deres finnes under rydningsplassene i Inndalsallmenningen). Halvor ble gift på nytt i 1842 med Karen Hansdatter Sundbyvald, f. 1812. Hun var datter av Hans Pedersen Bergsvald og kone Marit Pedersdatter. Halvor og Karen var husmannsfolk i Levringan i noen år mellom 1841 og 1850, før de flyttet til Markaplassen under Jøsås. De fikk tre barn sammen, men alle tre døde som små. Se mer om dem under Sandbekkmoen under Levringan. Peder Pedersen (1820-1853) og Boletta Olsdatter (1810-1888) Peder Pedersen var født i 1820 på Levrmgsvald av foreldre Peder Olsen og Kirsti Jensdatter (som ble husmannsfolk i Litj-Molden). Han ble gift i 1841 med Boletta Olsdatter Prestegårdsvald, f. 1810 på Kulstad av foreldre Ole Johansen og Anne Pedersdatter (av Ørnfeldtslekta). Boletta var setertaus på Vukuvollen da hun var 17 år gammel. Den første tida etter at de ble gift, bodde Peder og Boletta på Vukubrannan, men i 1844 var de kommet til Steinsåsen. Boletta hadde to sønner før hun ble gift: Bl 0 . Ole Kristiansen, f. 1830 på Vukuvald. Faren var Kristian Johnsen Hjeldevald Uosveet) Ole dro til Jåmtland i 1 862 og ble sagmester på et trelastbruk ved Østersund, ble gift med ei svensk kvinne og fikk 1 1 barn. Som enkemann utvan- dret Ole sammen med barna til Amerika. B2°.Johannes Olsen, f. 1 841 i Levring østre. Faren var Ole Torkildsen Nordsteinsvald (som siden ble rydningsmann i Inndalsallmenningen). Johannes vaks opp på Steinsåsen, og var dreng i Nord-Steine i mange år. I 1 873 ble han gift med tausa i Østnes, Serianna Jensdatter Holmli, f. 1 840 i Holmlia, datter av Jens Johnsen og Gunhild Johnsdatter. De ble husmannsfolk på Engsvehaugan under Østnes og fikk fem barn. Stensåsfolket i Verdal nedstammer fra dem. Peder og Boletta fikk en sønn i lag B3 1 . Peder, f. 1 844 på Vukuvald. Peder flyttet til Frol i 1 870, og ble gift i 1 871 med Mette Oline Hansdatter Borgsø, f. 1 843 på Øvre Storborg. I 1 865 var han gårds bestyrer på Sogstad for Ole Garnes. Seinere ble han gårdsbestyrer på Skånes ves tre for kjøpmann Smedsås fra Trondheim, og rundt 1880 ble han husmann på Søgstadsveet, samtidig som han på nytt arbeidet for Ole Garnes. Peder brukte både Garnes og Stensås som etternavn. Han var også bygdeslakter. Peder og Mette Oline hadde seks barn. Mest kjent av dem var kaptein Ole Martin Skånes (f. 1 877), som var en ivrig slektsgransker og ga ut "Frolslekten Gran" og HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 261 H&FIS-B ---- "Frolslekten Sæter". Han ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i guli for samfunnsnyt tig arbeid. Både Peder og Mette Oline døde på Bakken aldersheim, hun i 1924 og han i 1936. Peder Pedersen døde i 1853, og Boletta flyttet da fra Steinsåsen. Hun tok seg arbeid som budeie vinters tid, og om somrene var hun setertaus på forskjellige setervoller. I 1865 var hun budeie på Inndal ostre, og i 1875 bodde hun hos sonnen Johannes på Engsvehaugan. Fra 1881 til 1885 var hun setertaus på Vukuvollen, med Johannes Dahl (den seinere kjente lærer og skoleinspektør) som gjeter. Da hadde Boletta vært taus på forskjellige setervoller i om lag 40 år. Det er fortalt at hun var lita, tynn og mager, men seig og modig. Et arbeidsmenneske som ikke ville være til byrde for andre, og var livende redd for å bli plasert på legd i alderdommen. Hun dode på Engsvehaugan i 1888. Ifølge Hans Jøsås var Peder og Boletta de siste husmannsfolka som bodde på Steinsåsen. Men et husmannspar som kanskje har bodd der etter dem, er Petter Olsen Storstad og kona Henrikka Simonsdatter, født Kjesbu, som iflg kirkeboka bodde på Steinsvald noen år først på 1860-tallet, og vi har tatt sjansen på at plassen er Steinsåsen. Petter Olsen Storstad (1817-1911) og Henrikka Simonsdatter (1822-1913) Petter Olsen var født på Storstad i 1817, foreldre Ole Olsen og Mali Jeremiasdatter. Han ble gift i 1842 med Henrikka Simonsdatter Kjesbu, f. 1822 i Kjesbua, foreldre Simon Tørrissen Kluken og Ingeborg Henriksdatter Kjesbu, som bygslet Kjesbua fra 1830. Petter Olsen forsøkte å drive Storstad vestre sammen med broren Kristoffer Olsen, men det gikk visst ikke så bra, og vi finner Petter og Henrikka på Bjørsmoen da det andre barnet, dattera Senanna blir født. Men de hadde vanskelig for å slå seg til ro noe sted, for etter som åra går, finner vi dem også i Ulvilla, i Vest-Grundan, på Steinsåsen, Leirhaugmoen og i Steingrundan. Kanskje ikke så rart at Petter fikk til navnet "Laupar-Petter". I 1881 tok de ut på den lengste flyttinga. Fra Steingrundan reiste de til Amerika og begynte som farmere i Fergus Falls, Minnesota. Petter var da 64 år og Henrikka 61.1 1900 bor de på farmen til sønnen John Storstad i Tordenskjold Township, Otter Tail, Minnesota. De bor på samme sted i 1910. Petter og Henrikka hadde i alt ni barn, to døde som små, og fire utvandret til Amerika. 17 Etterkommere: Bl . Olaus, f. 1 842 i Storstad. I 1 865 var Olaus tjener i Aust-Grundan. Der var det også to tjenestejenter (tauser), og Olaus hadde barn med dem begge! Da han ble gift i 1 867 med tausa i Vest-Grundan, Kjerstina Olsdatter Nordsveet, var også hun ''på vei", slik at Olaus ble far til tre barn på knappe to år! Kjerstina var født i 1 845 av ugifte foreldre Ole Olsen Hjeldevald og Ingeborg Johnsdatter Hjeldevald. Etter STEINSGÅRDENE
---- 262 H&FIS-B ---- at de giftet seg bodde nok Olaus og Kjerstina på Nordsveet, for han ka Ite seg Bredingsvald (Nordsveet) da dattera Hanna ble født i 1868. Mora til Kjerstina, Ingeborg Johnsdatter og mannen hennes, Lars Pedersen var også husmannsfolk på Nordsveet. Siden ble Olaus husmann på Storbakken under Vester-Storstad, deretter husmann på det halve av Selnesset under Vest-Hellan. Han tok med seg husa fra Storbakken til Selnesset. Det kan nevnes at Olaus også var tømmermann av yrke og hadde mange byggeoppdrag. I 1 884 kjøpte han "Stamna", en plass under Haugan i Helgådalen, men flyttet dit først på 1 890-tallet. Heimen ble også kalt Braset. Inntil da hadde han drevet jorda på alle tre plassene. Olaus tok Selnes som slektsnavn, og storparten av Selnes-fol ket i Verdal er etterkommere av Olaus og Kjerstine. 11 91 2 solgte Olaus Stamna til sønnen Jeremias Selnes. Han døde samme året, mens Kjerstine døde i 1925. Jeremias Selnes solgte Stamna til Lornts O. Rotmo i 1935 og kjøpte Musem vestre i Leksdalen. Det hører med ti! historia at stua i Stamna brann ned ti! grunnen i 1967, og både Lornts Rotmo og kona Borghild omkom under brannen. Serianna, f. 1844 på Kvernmoen, d. 1908. G. 1864 med Mikal Olsen Grunden, f. 1 839 i Haugan. (Se mer om ham under Vestgarden). De bodde først på Smådølan under Grundan, så på Gjermstadvald til de utvandret til Amerika i 1 874. Der bodde de først i Minneapolis, så flyttet de til Otter Tail County i Minnesota og dreiv farm der. De hadde sju barn. 82. Mette, f. 1849 i Ulvilla, d. 1875 på Eklovald. G. 1872 med Peder Tørrissen Eklovald, f. 1 846 i Trøgstad lille. Han gift på nytt i 1 876 med Anna Andersdatter Gjermstad, f. 1 855 på Østnesvald. Peder reiste til Amerika i 1 881 . Han hadde antakelig vært på gården Trøgstad, som gikk med i Verdalsraset, for han tok nav net Trygstad i Amerika. Hans andre kone reiste etter i 1 882. De har ei stor etter slekt i Amerika. 83. B 4 Jeremias, f. 1 852 i Ulvilla, d. 1 939 i Trondheim. Jeremias Pettersen reiste som ung til Trondheim, og var først selskapskusk og gårdsbestyrer hos konsul Jensen. Seinere ble han stallmester og snekker ved Aktiebryggeriet. Han var gift med Anna Arntsdatter Volden fra Oppdal (f. 1 848). De hadde seks barn. Ingeborg Anna, f. 1855 på Vestgrundvald, d. 1919 på Prestmo. G. 1880 med | ver Anneus Prestmo, f. 1859, d. 1914 på Prestmo. De hadde ni barn og har ei stor etterslekt, først og fremst i Verdal, men også i Amerika. B 5 Marie, f. 1858, d. 1914 i Fergus Falls, USA. Hun utvandret i 1882 og ble gift i 1884 med OleJ. Franze, f. 1852. De hadde farm i Sverdrup Township, Otter Tail, Minnesota, og i 1910 bodde åtte barn hjemme på farmen, eldstemann 25 år og minstemann 6 år. Mannen døde i 1 936. B 6 Pauline, f. 1 862 på Steinsvald. Hun utvandret til USA i 1 882 og ble gift i 1 890 med en nordmann - Christian Kruger, f. 1 852 i Fusa i Hordaland. De var formere i Otter Tail, Minnesota, og hadde to barn i 1885. Seinere (1920) dreiv mannen som snekker. B 7 HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B
---- 263 H&FIS-B ---- 88. John, f. 1864 på Steinsvald, d. 1945 i USA. Han utvandret sammen med forel dra i 1881 og hadde farm i Tordenskjold Township, Otter Tail, Minnesota. Han var ungkar fram til han i 1926 ble gift med Mathilde Svendsen, f. 1880. Ingen barn. John døde i Otter Tail i 1 945 og Mathilde i 1 965. Magne Selnes, oldebarn av Petter og Henrikka, har utgitt bok om den tallrike slekta etter Petter og Henrikka. Etter at husmannsfolka hadde flyttet vekk, ble forda på plassen brukt til slåtteng for brukeren i Steine ostre. Eldre folk har fortalt at Marius Stene pløyde opp forda der og sådde havre et av de første åra etter at han overtok gården i 1908. Men i tredve åra hadde plassen voks til med olderskog som da ble hogd vekk og erstattet med granplanter. I dag kan en knapt finne igjen hustomta på det som engang var Steinsåsen. 18 Stubbe. Bildet er sannsynligvis tatt mellom 1910 og 1920. STEINSGÅRDENE
---- 264 H&FIS-B ---- Tradisjonen sier at navnet på heimen - Stubbe - har sin oppnnnelse tilbake til tida da Stene Skanse ble anlagt. Da ble skogen hogd ned i området foran skansen, men det ble stubbet høyt for at det skulle bli vanskelig for en fiende å ta seg fram ved et angrep på skansen. Stubbene ble stående også etter at skansen var nedlagt, og derfor ble plassen kalt Stubbe da det ble husmannsplass her. Det spesielle forhold at det var forsvarsverk i området til etter 1814, tilsier at Stubbe neppe har vært i bruk som plass før den tid. Etter at det ble fred med Sverige, skaffet svenske handelsmenn seg depoter og overnattingssteder på vegen fra Skalstugan til Levanger. På Stubbe ble det opprettet en slik stasjon i 1830-åra, da handelsmannen Eric Gudfastsson fra Mykkelås i Mørsil kjøpte husene på plassen og opprettet depot der. Men samtidig bodde husmannen der og dreiv jorda. Stubbe ble frådelt som eget bruk i 1875 men var fortsatt husmannsplass under Nord-Steine fram til Ellev Ellevsen Stubbe fikk kjøpt jorda i 1896. Fra da av har Stubbe vært sjøleierbruk. En av de første husmenn som vi mener bodde på Stubbe, var Erik Pedersen, men det er uklart om han var den aller første. Erik Pedersen (1808-) og Marit Olsdatter (1813-) Erik Pedersen var født i Levanger ca 1808. Han var husmannssønn fra en plass under Røstad, og ble gift i 1829 med Beret Larsdatter Skrove, som døde allerede i 1832. 1 1834 ble han gift med Mant Olsdatter Stene, f. 1813 på Sørsteinsvald. Marit var dat ter av husmann Ole Hansen og kone Mant Jensdatter, som var husmannsfolk på Nordsteinsvald, Bruvollen under Sør-Steme og på Svartåsen. Mant og Enk var husmannsfolk under Nord-Steine i tre-fire år fra 1834. Deretter var de på Nerholmsvald og Lundskmvald. De fikk sju barn. Rundt 1850 flyttet de til en Fosnesplass i Beitstad. De bodde først på Kolberg, i 1865 var de bosatt på Ulstad vestre og i 1891 på en Kvarvingplass. Barn: 81. Ole, f. 1834 på Nordsteinsvald. Registrert innflyttet til foreldrene på Kolberg i Beitstad i 1 850. I 1 865 er han gift husmann uten jord på Oldret i Beitstad, gift med Serina Olsdatter, født ca. 1 836 i Beitstad. 82. Bardo, f. 1837 på Steinsvald. Han ble gift i Grong i 1872 med Ingeborg Johannesdatter, f. 1843 i Skogn. Hun var datter av Johannes Kristensen, som var bruker på Øster-Karmhus på 1 850-tallet, men som flyttet til Overhalla/Grong i 1 858 og ble husmann på Langmoen i Grong. Kona døde i 1 875, og i 1 878 ble Bardo gift på nytt, med enke Mari Kristiansdatter Eidem, f. 1 844 i Lom. 83. Elling, f. 1840 på Nerholmsvald. Gift i Beitstad i 1864 med Karen Martha Larsdatter. I 1 865 losjerte de på Ulstad vestre. 84. Karen Marie, f. 1842 på Nerholmsvald, d. 1914. Gift i Beitstad i 1873 med Anders Kornelius Antonsen Tessem (18 år), d. 1939. 85. Anne Marta, f. 1845 på Nerholmsvald. I 1865 er hun ugift tjenestepike på går den Velde øvre i Beitstad. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B
---- 265 H&FIS-B ---- 86. Hans, f. 1 847 på Nerholmsvald. I 1 865 er han i tjeneste hos pottemaker Anton Andersen i Beitstad. I 1900 bor han i Friberg arbeiderbolig i Fosnes, dagarbei der på høvleri og gift med Fredrikke Fredriksdatter, f. 1 843 i Leksvik. Andreas Olsen (1808-1882) og Gjertrud Sivertsdatter (1812-1898) Andreas Olsen var husmann på Stubbe fra sist på 1830-tallet til først på 1850-tallet. Han var født i 1808 i Ulvilla av ugifte foreldre, gift mann Ole Arntsen, Trondheim, og Mant Eriksdatter Holmlivald. I 1835 ble han gift med Gjertrud Sivertsdatter Holmlivald, f. 1812 i Ulvilla, datter av Sivert Embretsen Holmli og kone Jonetta Amundsdatter. De var inderster på Holmlivald før de kom til Stubbe. Etter hus mannstida på Stubbe ble Andreas rydningsmann på Haugen i Inndalsallmenningen. Se mer om familien der. Ellev Larsen (1818-1901) og Ingeborg Anna Ellevsdatter (1822-1904) Neste husmann på Stubbe var Ellev Larsen. Han var født i 1818 på Auskinvald av ugifte foreldre Lars Olsen Lundskinvald og Kjersti Larsdatter Auskinvald. I 1844 ble han gift med Ingeborg Anna Ellevsdatter Balgård, f. 1822 Jøsås, foreldre Ellev Mortensen Balgård og Sigrid Olsdatter. De var inderster i Jøsås og Sør-Steine før de kom til Stubbe som husmannsfolk etter Andreas Olsen først på 1850-tallet. Men var det altså en svenske som eide husa på Stubbe - Eric Gudfastsson fra Morsil, og Ellev var i tjeneste hos ham. I bygda gikk svensken under navnet "Gufasten". Han dreiv kjøring med varer mellom Jåmtland og Trøndelag, og på Stubbe hadde han depot og staller. Fra Sverige fraktet han blant annet kobber fra Husa til Verdalsøra, og tok med sild, fisk og andre gangbare varer i retur. Etter som Ellev Larsen på folkemunne ble kalt for "Koppår-Ellev", var han sikkert engasjert i kobbertransporten han også. I 1859 ble Ellev Larsen Stene, som han kake seg den gangen, ansatt som skog vokter for Indals og Svarthovds allmenmnger. Ellev og Ingeborg Anna fikk i alt sju barn, men ett av dem var dødfødt, og tre døde som småbarn. Barna var: B 1 . Lasse, f. 1 845 i Jøsås. Han har fått attest til Sverige 1 868, der han ble gift og fikk flere barn. Fra Sverige utvandret familien til Canada. 82. Ellev, f. 1847 i Jøsås. Neste bruker. 83. Sefanias, f. 1852 i Sør-Steine. D. 1858, fem år gammel 84. Kristoffer, f. 1 856 på Stubbe, død tre uker gammel. 85. Sefanias, f. 1 858 på Stubbe. D. 1 887 på Stubbe av giktfeber, 29 år gammel. 86. Dødfødt tvillingpike, f. 1 858 på Stubbe. Ellev Larsen var husmann på Stubbe ennå i 1891, men før 1896 har sønnen Ellev Ellevsen overtatt. Ellev døde på Stubbe i 1901 og Ingeborg Anna i 1904. STEINSGÅRDENE
---- 266 H&FIS-B ---- Ellev Ellevsen Stubbe (1847-1929) og Gunhild Simonsdatter (1850-1930) Ellev og Gunhild ble gift i 1870. Gunhild var født på Grensvald (Simenjale) i 1850, og var datter av Simon (Simen) Johnsen og kone Ingeborg Jakobsdatter (i begge for eldres andre ekteskap). De var mderster på Stubbe fram til de overtok som husmannsfolk etter foreldra hans. Eivind Stubbe, Ellevs sønnesønn, skriver i Verdal Historielags Årbok 1990 at husene på Stubbe forfalt etter som åra gikk, men etter som det var Eric Gudfastsson som eide husene, ville ikke husmannen foreta seg noe med restaurering før han fikk eiendomsforholdet i orden. I 1896 skreiv derfor Ellev til Gustaf Encsson (sønnen til Eric Gudfastsson) og forklarte forholdene, og fikk svar tilbake med løfte om at han skulle få overta husa gratis etter foreldrenes død. Det fulgte nemlig en bestemmelse med Gudfastssons eiendomsrett til husene, at foreldrene (Ellev og Ingeborg Anna) skulle få bo der så lenge de levde. Etter at han hadde fått dette svaret, begynte Ellev å restaurere stuelåna, jamtstallene ble revet ned og nytt uthus ble satt opp i 1903. I 1897 fikk han også kjøpt jorda av Ole Andosen Volen og ble sjøleier. Ellev dreiv med forskjellig slags arbeid. Han var redskapssnekker, måler, børse maker, og det er fortalt at han også prøvde seg som urmaker. Og han var en kjent jeger og fangstmann. Sammen med Ola Suul skaut han to bjørner i Skarfjellet i 1880. Men mest kjent er nok historia om da han sammen med sin farbror Olaus Buraunet skaut en bjørn oppe i Storhavren i 1886. Om denne hendinga tar vi med et utdrag fra en artikkel i "Verdalingen" fra 1947: "1 november 1886 skaut Ellev Stubbe sammen med Olaus Buraunet fra Frol en stor slagbjørn oppe i Havren, og den jakta går det ennå frasagn om. De to tenkte seg egentlig å gå over til Steinsdalen ved Fersvatnet, men kvelden nærmet seg så de måtte snu og gå mot Vaterholmen. 1 skumringa så de at det var revet løs mose, og de jant ei løsrevet lyngtue "som bjønn ka jern å tåsså me, og oppme i berg låg det 'n stor dong med måssa , fortalte Ellev. "Æ gjekk oppå eit bergsprang, å så sa æ åt åm Olaus: -Hain hi verri ken å ramsa måsså å. Karene hoppet ned på mosesenga, og fikk da se at det var et høl i berget og skjønte da at her var bamsen. De ropte og slo mot berget, men bjørnen ga ikke lyd fra seg. Ellev skaut inn i hølet, og da ble det et leven uten like. Med det samme bjørnen kom settende, skaut Olaus, men skadeskaut, og beistet trakk seg inn i hiet igjen. Mørkt som det var, kunne de se at det lyste i to grønne øyne. Det var nok for Ellev til å sikte etter, og da det small ble det slutt på levenet inne i fjellet. Men så skulle bjørnen ut, og Olaus smatt innfor å skyve på og Ellev skulle trekke. De fikk hodet ogforparten gjennom åpningen, men bjørnens svære aktertavle ble sit tendefast. Og ikke kom Olaus seg ut heller - Send inn matveska mi og hent hjelp fra bøgda, sa Olaus. Men Ellev ville ikke komme til bygds med en slik beskjed. Han spen te av børsereima, såtte den på bamsen, og til slutt sleit dæ han fram. Dagen etter ble beistet hentet ned fra fjellet. Oluf Gudding kjørte, og den kvelden ble det folkevandring til Stubbe for å se storbjørnen. Etterpå reiste de til Trondheim, hvor bjørnen ble lagt på "lit de parade" i Arbeiderforeningens gardsrom. Det ble tatt 2 øre i entre, og en masse folk kom for å se det sjeldne dyret. Den veide 15 våg og 8 mark
---- 267 H&FIS-B ---- - hele 280 kilo i rund tilstand. Men kjøttvekta var nesten også det samme, for bjørn som ligger i hi har tomme tarmer. Den hadde hare en liten "dart" i bakenden som vindstengsel. Huda, som var 5 alen mellom labbene, ble solgt til Bruun for 75 kroner Kjøttet var det lite betaling for den tida. Men bjørnen hadde nylig lagt seg i hiet, for spekk laget var ei tverrhand tykt. Men så hadde den også husert stygt inne på fjella i mange år. Et år slo den en elg i Bård-Eiikdalen." Ikke mindre kjent er Ellevs bedrifter fra skytter stevnene. I sine velmaktsdager var han en av lan dets beste skyttere. Han var med og stiftet Vuku skytterlag i 1878, for øvng sammen med Mikal Dillan og Lasse Sagen, og ved 50-årsjublieet i 1928 skaut 81-ånngen 86 poeng på 200 meters hold og 2-meters skive. Interessen for, og duglei ken i skyting ble for øvng viderefort av Ellevs søn ner og sonnesønner. I 1898 og 1901 ble Ellev valgt inn i kommu nestyret. De hadde seks barn Bi . John, f. 1 871 på Stubbe. Død s.å 82. Julie, f. 1872 på Stubbe, d. 1909 i Frol. I 1891 er hun tjener på Okkenhaug vestre. Gift ca. 1900 med Johan Martin Kristiansen, f. 1843, d. 1915. Brukere på Lidarende under Okkenhaug. To barn. 83. Ellev, f. 1874 på Stubbe, d. 1966. G. 1904 med Ragnhild Elise Petersdatter Lindseth, f. 1 877 i Lindset. Ellev kjøpte hus mannsplassene Nord-Auskinnesset, Sør- Auskinnesset og Lilleenget i Bollgardssletta. Ellev Stubbe på sitt siste skytterstevne i 1928. Da brukte han Krag- Jørgensenrifle, men det var en Remington uten magasin han brukte på bjønnjakt. Foto tani ov Eystein Ness. Det nye bruket fikk navnet Tingvoll. Ellev og Ragnhild hadde to døtre - Gudlaug Pauline og Ingeborg. Pauline ble gift med Sigurd Risan og Ingeborg med Harald Lundgren. 84. Sofie, f. 1 879 på Stubbe. G. 1 904 med Gustav Richard Johannessen Lundsaunet, f. 1875 på Lundsaunet. Sofie døde av tuberkulose i 1909, og Gustav ble gift igjen i 1911 med Inga Sofie Anneusdatter Halset, f. 1887 på Bjørganvald. 85. Edvard, f. 1 882 på Stubbe. G. 1912 med Ovedie Karoline Olafsdatter Bratli, f. 1886, d. 1976. Karoline var født på Snausen i Leirådalen av gifte foreldre Bernhard Olaf Olsen Gustadplass (fra Sparbu) og Kristine Aronsdatter (fra Tuset i STEINSGÅRDENE
---- 268 H&FIS-B ---- Foto av familien Stubbe ca. 1900. Foran: Inga, i midten Gunhild og Ellev, og bak Edvard, Julie (g. Kristiansen), Sofie (g. Lundsaunet) og Ellev. Legg merke til at både far Ellev og sønn Ellev er dekorert med skyttermedal|er. Fotoet lånt av Eystein Ness
---- 269 H&FIS-B ---- Leksdalen). Foreldra losjerte på Halsetbakken i 1891, og kom til Bratlia (Oklanvald) i Volhaugen som husmannsfolk ca. 1 893. De var planen at Edvard skulle ta over bruket på Stubbe etter faren, men han ble syk og døde i 1 924. Edvard og Karoline hadde seks barn: Cl. Ingeborg Synnøve, f. 191 3 på Stubbe, d. 1989. G. 1 933 med Leif Edvard Evaldsen Ness, f. 191 l,d. 1 987. De var gårdbrukere på Øyan i Ness og hadde fire barn: Egil, f. 1933, Kjellaug Linnea, f. 1938, Eystein, f. 1943, og Inger Lise, f. 1 949. C 2. Gudrun Kristine, f. 1914 på Stubbe. G. 1939 med Ottar Olsen Svartås, f. 1910, d. 1982. Småbrukere på Svartåsen. C 3. Eivind Olaf, f. 1916 på Stubbe. G. 1945 med Maria Bjørkli. Neste bruker på Stubbe. 04. Ingvar, f. 191 7 på Stubbe, d. 1992 f. 1925, d. 2007. 05. Edvard Konrad, f. 1919 på Stubbe d. 1992. Ugift d. 1924. 86. Inga, f. 1886 på Stubbe. Hun fikk tuberkulose og døde ugift i 1912. Som nevnt foran var det memngen at sønnen Edvard skulle ta over Stubbe etter for eldra, men han ble syk og døde i 1924. Så da Ellev ble eldre og helsa dårligere, solg te han bruket til eldstesønnen Ellev Ellevsen Stubbe i 1926. Han solgte igjen bruket til brorsønnen Eivind Edvardsen Stubbe i 1930 Ellev døde i 1929 og Gunhild i 1930.
---- 270 H&FIS-B ---- Han var politisk interessert og var med i kommunestyret i to valgperioder (1955-1963). Dessuten var han en interessert lokalhistonker og leverte stoff i årbøkene til Verdal Historielag. Eivind døde i 1990. Maja flyttet til eldrebolig ved Lysthaugen etter at hun ble enke, og døde der i 2005. Eivind og Maja fikk tre barn: 81. Eli Oddbjørg, f. 1945. G. 1966 med Gunnar Danielsson. Ett barn. Skilt og gift på nytt med Leif Lindqvist. Bosatt i Are. Ett barn. 82. Ellev Johannes, f. 1949, d. 1988. G. 1968 med Anbjørg Storhaug, f. 1948. Skilt. Han bygde egen bolig på tomt av Stubbe. Tre døtre. 83. Gerd Kristin, født 1951. G. 1969 med Nils Arnfinn Hallem, f. 1947. De bor i Støavegen ved Leksdalsvatnet. Tre barn. Eyvind Stubbe med Remingtonrifla som bestefaren Ellev Stubbe brukte på bjønnjakt. Fotoet lam av Eystein Ness. -.. I dag er det Laila Stubbe, datter av Ellev Johannes Stubbe, og hennes samboer Ove Høyem som er eiere av Stubbe. Jordveien er solgt og lagt til naboheimen Vikdal. HUSMANNSPLASSEN STENSMOEN For å unngå forveksling mellom husmannsplassen Stensmoen og småbruket Steinsmoen har vi bevisst brukt forskjellig skrivemåte på de to heimene. Stensmoen var en gammel husmannsplass som hadde vært i bruk i alle fall fra først på syttenhundretallet. I 1716 var det barnedåp hos dragon Ole Sør-Steene. En av fadderne het Ole Karlsen Stensmoen. Ellers er navnet Stensmoen nevnt i kirkebø kene flere ganger utover syttenhundretallet. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL I 800-1 940 - BIND B
---- 271 H&FIS-B ---- Hans Jøsås skriver at den Stensmoen som er omtalt i de historiske kildene, lå mellom Sør-Steine og Levrmgan. Plassen grenset i vest mot Levrmgan, i nord og øst mot Sør-Steine, og i sør mot Skansmyra. Iså fall må den ha liggell området vest for Steinset (Steinsåkeren). Ved skylddelinga i 1855, etter at Nord-Steine ble delt i to bruk, ble det bestemt at de to gårdene skulle ha Stensmoen sammen, og at husmannen der skulle betale avgift for plassen annethvert år til de to brukerne. I 1875, da Steine østre ble solgt til Nils Jonassen Mønnes, ble Stensmoen holdt utenfor handelen, og først i 1895 ble det avtalt at Stensmoen skulle tilhøre bruksnummer 2 (Steine østre), som da var eid av Johan R Stene, mens Stubbgjerdet, som var den jorda som siden ble tilhørende små bruket Stemsmoen ved Stubbe, skulle tilhøre Volen. Men da Stensmoen ble regnet som mer verdifull enn Stubbgjerdet, ble 50 alner fra Nystykket lagt til Stubbgjerdet. Stensmoen var en av de beste husmannsplassene, med ca. 16 da. flat og fin dyrka sandjord. Mot Kvelstaddalen var det ei bratt helling, delvis myrlendt. Dette arealet på ca. 31 da. ble vel brukt til beite og kanskje slåtteeng. Sannsynlige husmenn på Stensmoen fra 1800 og framover: Hans Olsen (1747-1811) og Ingeborg Olsdatter (1748-1824) Hans Olsen var født på Eklovald i 1747. Foreldre var Ole Olsen Gjermstad øvre og kone Gjertrud Andosdatter. Hans var bror av Sigrid Olsdatter, som var gift med Lars Sakariassen på Skavhaugg nedre. I 1774 ble han gift med Ingeborg Olsdatter Faren, f. 1748 i Ner-Fåra. De var husmannsfolk under Nord-Steine i 1801. Mellom 1810 og 1811 flyttet de til Bruvollen under Sør-Steine. Hans druknet da han skulle vade over elva ved Steine natta mellom 14. og 15. oktober 1811. Han ble funnet igjen i sjøen ved Levanger. Ingeborg døde på Svartåsen i 1824. De hadde fire barn: 81. Ole, f. 1775, d. 1832. Husmann på Bruvollen under Sør-Steine, seinere på Svartåsen. 84. Gjertrud, f. 1783, d. 1857. G. 1819 med skomaker Lars Jakobsen Togstad, f. 1796, sønn av husmann Jakob Jakobsen på Stiklestad prestegard (Augla). De var husmannsfolk under Skjørdal og Lyng mellom og fikk tre barn: Cl . Beret, f. 18 1 9 på Togstad. Beret var ugift og døvstum. Hun tjente på Augla prestegard i i 865. I 1875 losjerte hun på Klokkerhaug, og på sine eldre dager kom hun på legd. I 1891 var hun på prestegården, og hun døde i 1 893 på Follovald. C 3. Ole, f. 1826 på Lyngsvald. G. 1850 med Marta Børresdatter Togstad, f. 1 825 på Vukuvald. De var husmannsfolk på Togstad under Augla prestegard før de i 1 866 sammen med to barn utvandret til Amerika. De fikk seks barn på Togstad, men fire døde som små. STEINSGÅRDENE
---- 272 H&FIS-B ---- Amund Nilsen (1768-1833) og Beret Henriksdatter (1771-1855) Amund Nilsen var født 1768 på Steinsvald av foreldre Nils Knutsen Ekren og kone Malena Larsdatter. Han ble gift i 1797 som Amund Nilsen Ingdal med Beret Henriksdatter Bjørgum, f. 1771. Beret var datter av Henrik Johannessen Gjermstad og søster av Jens Henriksen, som slo seg ned som rydningsmann i Vester-Åsan rundt 1800. I 1801 finnes de ikke bosatt i Verdal. Når de kom til Stensmoen, er usikkert, men de var der i 1820, og kanskje kom de dit etter at Hans Olsen døde. De hadde ingen etterkommere. Amund døde på Stensmoen i 1833, og Beret ble gift på nytt i 1834 med Mikkel Nilsen, som ble neste husmann på plassen. Mikkel Nilsen (1808-1891) og ° Beret Henriksdatter (1771-1855), 2) Marta Olsdatter Slapgård (1826-1906) Mikkel Nilsen var født i 1808 på Stormoen. Foreldra hans var Nils Olsen og Beret Paulsdatter, som var oppsittere på Stormoen noen år først på 1800-tallet. Mikkel ble som nevnt foran plassmann på Stensmoen da han, 26 år gammel, giftet seg med den 63 år gamle enka Beret Henriksdatter i 1834. De hadde selvsagt ingen barn sammen, og Beret døde i 1855. Året etter giftet Mikkel seg med Marta Olsdatter Slapgård, og fikk ei kone som var 55 år yngre enn den forrige! "Mikkel på Moa", som han ble kalt, var husmann på Stensmoen i hele 57 år før han døde i mars 1891. I kirkeboka står det at han døde av krampe. Men på folke munne skal han ha druknet i vassbekken da han skulle hente vann. Bekken lå i hel- linga mot Kvelstaddalen. Hans Jøsås skriver at Mikkel stod seg bra økonomisk til å være husmann. Han hadde ikke pliktarbeid på gården, men betalte årlig avgift for plassen. Han var kan skje mer å regne som en forpakter enn som husmann. Han hadde hest, og dreiv lass kjøring m.a. til Sverige. Marta finner vi som losjerende fattiglem hos enka Karen Halvorsdatter på Kvelstadmelen i 1900, og hun døde som fattiglem i Fara i 1906. Marta hadde to barn før giftermålet med Mikkel: Bl 0 . Mette, f. 1853 i Slapgarden, d. 1942 i USA. Faren var ungkar Lars Eriksen Volen (Slapgård). Mette ble gift i 1881 med Johan Lorentsen Bjartnesvald, f. 1857, d. 1 936. Johan utvandret til Fergus Falls, Minnesota, i 1 888, og Mette fulgte etter i 1 893 og hadde med seg fire barn. B 2°. Beret, f. 1 856 i Slapgarden. Faren var Mortinus Ellevsen Aarstadvald. Beret fikk flytteattest til Sverige i 1883. Hun havnet i Luleå i Norrbotten og var gift med "åkare" Karl Fredrik Andersson, f. 1852 i Skønberge (?), Norge. De hadde to barn. Mikkel og Marta hadde fem barn sammen: B3 2 Bernt, f. 1 858 på Stensmoen. Han flyttet til Sverige i 1 884, att. 1 887. Det er inn hentet attest på ham fra Østersund samme år, der det er anført at han akter seg til HEIMER OG FOrK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 273 H&FIS-B ---- Amerika, men ny attest er sendt til Luleå i 1 889, så det ble nok ikke noe av Amerikareisa. Ved "folkråkningen" 1890 og 1900 bor han som "åkare" i Luleå, kaller seg for Bernt Mikkelson Stenberg og er gift med Brita Margreta Eriksdotter, f. 1858 i N. Luleå. B - Nikolai, f. 1 860 på Stensmoen. Nikolai Stensmo var døvstum. Han var elev ved Trondhjems Døvstumme-lnstitut og ble konfirmert der i 1877. I 1891 bodde han hos foreldra, men han var også dreng på Landfall og i Volen vestre. På sine eldre dager ble han også blind, og han fikk bli i Volen så lenge han levde. Han døde på "fredsdagen" 8. mai 1945. B5 J Birgitta, f. 1 864 på Stensmoen. I 1 880 flyttet hun til Sverige, og i 1 890 er hun "piga" hos faktor Johan Anders Forsberg i Refsund i Jåmtland. I 1900 bodde hun ugift i Østersund som Birgitta Mikaelsson, og hun hadde en sønn: Martin Arvid, f. 1 896 i Froson, ukjent far. I 1 903 får hun attest fra Aspås, Jåmtland, til Verdal med 2 barn: Martin Arvid, f. 9.9.1896, og Nils Edvard, f. 24.12.1901, begge døpt i Sverige. Så får hun attest til Aspås 28.1 1.1 903 - alene - fra Vuku sognl B 7: Pauline, f. 1 868 på Stensmoen. Pauline Stensmo var døvstum i likhet med broren Nikolai. I 1885 var hun elev ved Døveinstituttet i Trondheim, i 1891 bodde hun hos foreldra på Stensmoen, mens hun i 1900 var tjener hos Oluf Gudding i Volen vestre sammen med broren Nikolai. Hun fikk tuberkulose og døde i 1907, som taus på Garnes. STEINSMOEN GNR. 242, BNR 7 I Nordenfjeldske Tidende for 16. mai 1889 finner vi følgende annonse: "De Huse som staa paa Pladsen Stensmoen i Vukku, bestaaende aj ny Stuebygning med Udhuse, som nu beboes aj Mikkel Stensmoen, exe underhaanden til salgs ved Undertegnede paa lempelige Vilkaar. Husene sælges til Bortjlytning. Værdalen den Ilte Mai 1889. H. H. Wessel" Spørsmålet som da reiser seg, er om det var Ole Olsen Svartaas som kjøpte husene og flyttet de til Stubbgjerdet og den plassen som vi seinere har kjent som Stemsmoen. Som nevnt under Svartåsen var Ole hustømmermann av yrke og var nok i stand til å utføre flyttinga seiv Det synes i hvert fall klart at han og familien kom til nåværende Steinsmoen mellom 1891 og 1895. STEINSGÅRDENE
---- 274 H&FIS-B ---- Steinsmoen fra den tida Lovise og Ola Dillan bodde der. Foio lånt av Oddmund ste. Ole Olsen Stensmo (1835-1913) og Marta Olsdatter (1828-1915) Som nevnt under Svartåsen var Ole født i Svedjan under Hellan i 1835. Marta Olsdatter Røesvald, som han ble gift med i 1862, var fra Eggja under Røe. De bodde både på Skotrøvollan under Breding og i Hellan østre før de kom til Svartåsen sist i 1870-åra. Ole kjøpte Steinsmoen av Mette Volen for 450 kroner, skjøtet er datert 20.11., tinglyst 20.12.1895. I 1912 solgte Ole heimen til dattersønnen Marius Berntsen Stensmo. Både Ole og Marta døde på Steinsmoen, Ole i 1913 og Marta i 1915. Ole og Marta hadde to barn: Bl . Anna Kjerstine, f. 1862 på Hjeldevald (Svedjan). Anna flyttet sammen med forel dra fra plass til plass inntil de slo seg til ro på Steinsmoen. Etter at foreldra var døde, og det kom nye folk dit og overtok Steinsmoen, fikk Anna et lite kammers til rådighet, der hun hadde plass til bare det aller nødvendigste av utstyr. I 1 93 1 flyt tet hun til naboheimen Vikdal, som lærer Johnsen eide, og fikk bo i mastua der. Denne mastua hadde sin egen historie, idet den hadde vært vaktstue ved militær anlegget på Bergugleberget. Da dattera Laura og svigersønnen Paul Kvelstad ble bureisere i Tromsdalen i 1 940, flyttet hun dit, og deretter ble det flytting til sønnen Sigurd på Verdalsøra, der hun bodde til helsa slo feil og hun kom på aldershei- men. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 275 H&FIS-B ---- Anna Steinsmo var ei hjelpsom og arbeids villig kvinne som tok på seg alt slags arbeid pleie og barselhjelp. Til og med vaking over døende tok hun på seg når husets folk var blitt utslitt av mange vakenetter. Til van lig dreiv hun mye med flatbrødbaking rundt omkring på gårdene. mel, og er gravlagt på Stiklestad kirkegård. Hun var ugift, men hadde fire barn: Cl. Olise Anneusdatter, f. 1883 på Svartåsen. Faren var Anneus Andorsen Skavhaug, som utvandret ti! Amerika to måneder etter at Olise kom til verden. I 1900 var Olise budeie hos Oluf Olsen Kvelstad i Stuskin vestre, og i 1902 utvandret hun ti! Jackson, Minnesota, under nav net Olise Stubskind. Hun reiste sam men med Anna Ekeberg og Julie Elverum, og de seilte fra Christiania (Oslo) med S/S "Norge" den 1 9. juni og ankom New York 6. juli. Derfrå dro de alle sammen til Ole Bjørgan i Jackson, Minnesota, som hadde utvandret i 1 891 . S/S "Norge" forlis te for øvrig to år seinere (28. juni C 2 C 3 1904) ved øya Rockall vest for Hebridene i Atlanterhavet på en tilsvarende tur med emigranter fra Christiania, og 583 passasjerer og 45 av skips mannskapet omkom. Olise ble gift i Amerika med Anton Severin Ludvigsen, f. 1 885 i Nærøystrand. Han utvandret over Trondheim til Quebec i 1 904. I 1930 bodde de i Jim Creek, Snohomish, Washington, og hadde seks barn. Marius Berntsen, f. 1888 på Svartåsen. Far Bernt Larsen Østgårdsvald. Marius ble gift i 1917 med Emma Berntine Johnsdatter Haugdal, f. 1896 i Kristiansveet (Haugdal). Neste bruker på Steinsmoen. Sigurd Alfred Ellevsen, f. 1 896 på Steinsmoen. Faren var Ellev Ellingsen Indal. Sigurd tok Steinsmo som etternavn. G. 1916 med Ingeborg Pauline Martinsdatter Solli, f. 1895, d. 1971. Seinere skilt og gift på nytt i 1928 med Anna Sofie Antonsdatter Valstad, f. 1 890 på Valstadvald (datter av Anton Jensen og Serine Hansdatter på Valstadsvedjan). I første ekteskapet hadde han ett barn og i det andre fem. I mellomtida (i 1921) hadde han dessuten en sønn, Agnar Leonard, med Inga Andreas datter Bjørnmelen. Anna Kjerstine Olsdatter Stensmo (1862-1952). STEINSGÅRDENE
---- 276 H&FIS-B ---- Sigurd Steinsmo kjøpte Sandhaug - "Halvorsen-gården" i Veita på Verdalsøra og bodde der i mange år. Han døde i 1973. Hans andre kone døde i 1972. 04. Laura AmandaJohansdatter, f. 1900 på Steinsmoen. Farjohan Levin Larsson, f. 1 875 i Undersaker, Sverige. Han var sønn av møller Lars Johan Johansson og kone Anna Persdotter i Jårpen. Laura ble gift i 1934 med Paul Kvelstad, f. 1 899 på Kvelstad, sønn av Anders Olsen Kvelstad og kone Gusta Johanna Martinusdatter. De var bureisere på Forset i Tromsdalsåsan fra 1940. Laura døde i 1946 og Paul i 1975. Ekteskapet var barnlaust. 82. Maren Anna, f. 1 871 på Bredingsvollan. I 1 891 var hun tjenestejente på Garnes, men i 1 895 flyttet hun til Jårpen i Sverige og ble gift der i 1 896 med mølier Enock Petter Enocksson født 1 869 i Undersaker, i 1900 bodde de på Hårdsta i Undersaker og hadde to barn. På samme plass bodde for øvrig Johan Levin Larsson, far til Laura Amanda Stensmo (se foran). Maren Anna hadde også en sønn før hun ble gift: Cl. Oskar Leon Eriksen, f. 1894 på Svartåsen. Far ungkar Erik Peter Johansen (Johansson?) fra Jårpen i Sverige. Oskar flyttet sammen med mora til Jårpen i 1895. Marius Berntsen Stensmo (1888-1920) og Emma Berntine Johnsdatter (1896-1962) Marius Berntsen var født på Svartåsen i 1888. Han var sønn av ugifte foreldre, før nevnte Anna Kjerstine Olsdatter og Bernt Larsen Østgårdsvald, sønn av husmann Lars Nilsen i Østgårdsgrava. Faren flyttet til Meråker og ble gift der. I 1900 bodde han som stenarbeider Bernt Østgaard med kone og fire barn på Meråker østre. Marius kjøpte Steinsmoen av bestefaren Ole Olsen for 400 kroner i 1912. Skjøtet er datert 20.10. og tinglyst 10.11.1912. I skjøtet er anført at "sælgeren og hustru til kommer fritt husvære og røgt og pleie i sygdom og alderdom". I 1917 ble Marius gift med Emma Berntine Johnsdatter Haugdal, f. 1896 i Knstiansveet. Hun var datter av John Olsen Haugdal og Karen Olme Kristiansdatter. (Foreldra hennes er omtalt under Vester-Åsan). Marius døde i 1920, og i 1921 solgte Emma Berntine heimen til Ola Dillan for 3500 kroner. De hadde en sønn: 81. John Olav, f. 1 91 7 på Steinsmoen. G. 1 947 med Magnhild Amalie Augustsdatter Hynne, f. 191 8 på Verdalsøra. Hun var datter av ugifte foreldre, August Lindblom fra Haksta, Åbodal i Sverige, og Marie Martinsdatter Hynne. Kona døde allere de i 1 962. John Olav døde i 2000. Emma Berntine ble gift på nytt i 1922 med vegarbeider Anders Johansson, f. 1890 i Nåssjo, Hallands lån, Sverige, og de fikk seks barn. Familien bodde i Veita på Øra.
---- 277 H&FIS-B ---- Ola (Olav) Antonsen Dillan (1898-1970) og Lovise Olsdatter (1901-1984) Ola Dillan var født i 1898 på Dillanvald (Lilleenget) og var sønn av ugifte foreldre Anton Olaussen Kvernmo og Beret Marta Berntsdatter Dillan (datter av Grete Skavhaug). Han ble døpt Olav, men brukte Ola som fornavn. Ola Dillan kjøpte som nevnt Steinsmoen i 1921. I kjøpekontrakten er anført rett til husrom for Anna Stensmo, verdsatt til kr 60 pr. år. Nytt uthus ble bygd i 1922, og stua ble også restaurert. I 1923 ble Ola gift med Lovise Olsdatter Svegaard, f. 1901. Hun var datter av Ole Olsen Svegaard og hans første kone Inger Marie Kristensdatter (f. Kvello). Ved siden av småbruket arbeidet Ola Dillan som skogsarbeider på Værdalsbruket. Lovise Og Ob Dillan. Foto lånl av Oddmund Stei I 1964 solgte han jorda på Steinsmoen til Ola Indahl for 10 000 kroner, men holdt tilbake husa med hustomt på ca. 1 da. som fikk bnr. 22. Skjøtet er datert 5.1.1964. Lovise og Ola hadde ingen barn sammen, men Lovise hadde sønnen Oddmund, som vokste opp og bodde sammen med dem, og som også overtok som eier av bnr. 22. Bl 0 . Leif Oddmund Stensmo, f. 1920 på Svegjerdet. Far: Johan Marius Edvardsen Aasan, f. 1895. Oddmund Stensmo arbeidet som byggmester og snekker. G. 1949 med Annbjørg Gurine Sende, f. 1930 på Asen i Leksdalen. I 1952 bygde han bolig med snekkerverksted i Steinsgropa på tomt av Sør-Steine - "Visborg", gnr. 241, bnr. 7. To døtre. I 2005 solgte de heimen og kjøpte leilighet i "Fokus Park"-bygget på Verdalsøra. Ola døde i 1970 og Lovise i 1984 Oddmund Stensmo solgte husene og det som var igjen av jorda (bnr. 22) til Hans Austli, og i dag er det Ketil Indahl, bror av Roger Indahl på Vikdal, som eier det som er igjen av "gamle" Steinsmoen. STEINSGÅRDENE
---- 278 H&FIS-B ---- MOLDEN LILLE (LiTJ-MOLDEN) GNR. 242, BNR. 10 Litj-Molden 1954. I bakgrunnen skimtes Tronesvoll-gårdene Foto: Widerøe. Molden Hile, eller "Litj-Molden" som den til daglig blir kalt blant folk i grenda, er nevnt som husmannsplass tidlig på 1700-tallet. Sjøleierbruk ble det først i 1897, da Bernt Olsen kjøpte plassen av Johan R Stene for 1000 kroner. Brukere fra ca. 1800 og framover: Erik Josefsen (1756-1807) og Kirsti Andersdatter (1743-1818?) Erik Josefsen var født i 1756 på Kvellomoen. Foreldra hans var husmann Josef Eriksen og Agnes Olsdatter. Han ble gift fra Valstad i 1781 med Kirsti Andersdatter By, f. 1743 på Lem? Dersom en ser på barnas fødselsdata, kom nok Enk og Kirsti til Litj-Molden rundt 1790, og de bodde fortsatt der i 1801, men Enk døde i Nord-Vera i 1807. Hvor Kirsti døde, er ikke kjent, muligens er de hun som er død på Østgårdsvald i 1818. De hadde tre barn:
---- 279 H&FIS-B ---- 81. Agnes, f. 1782 på Sør-Steinsvald, d. 1783 samme sted. 82. Agnes, f. 1784 på Buranvald. Gift fra Guddingan i 1815 med enkemann Jens Jensen Moe. De var husmannsfolk under Berg i Vinne 83. dødfødt sønn, f. 1791 på Nord-Steinsvald. I tillegg var Erik far til B 4°. Peder, f. 1793 i Tromsdalen, død ved fødselen. Erik var, som vi ser, ennå gift da han fikk dette barnet med Peternella Pedersdatter Tromsdal, og for sidespranget ble han dømt til å betale dobbelte leiemålsbøter med 1 8 lodd J 0 sølv eller 29 riksda ler. Om mora Peternella, som var født i 1771 i Levanger, kan nevnes at hun i 1798 fikk et nytt barn - Ingeborg Williamsdatter mens hun bodde på Hallemsvald. Faren var William A. Lange. I 1801 var Peternella taus hos fogd Samuel Lind på Krag. Peder Olsen (1788-1856) og Kjersti Jensdatter (1784-1845) Peder Olsen var født i Dillan i 1788, sønn av reservedragon Ole Gundbjørnsen og Marit Pedersdatter Dillum. Han var skiløper og kalte seg Balgård da han ble gift med Kjersti Jensdatter i 1812. Kjersti var født i 1784 i Lille-Vuku og var datter av hus mann Jens Johannessen og kone Kari Ulriksdatter på en av husmannsplassene under Jøsås. Etter å ha bodd i Slapgarden et par-tre år, kom Peder og Kjersti til Litj-Molden som husmannsfolk i 1815/16. I 1820 var de husmannsfolk under Levringan, men kom tilbake til Litj-Molden og bodde trolig der resten av livet. De fikk sju barn: 84. Peder, f. 1820 på Levringsvald. G. 1841 med Boletta Olsdatter Prestegårdsvald, f. 181 0 på Halsetbakken av foreldre Ole Johansen og Anne Pedersdatter (av Ørnfeldtslekta). De var husmannsfolk på Steinsåsen. Ett barn. 85. Ingeborg, f. 1823 i Litj-Molden. G. 1847 med Jakob Siversen Østnes, f. 1823 på Steinsvald (sønn av Siver Jakobsen på Levringsmoen). De var husmannsfolk på Øverplassen under Jøsås vestre i 1 865 og på Mønnesmoen i 1 875. Jakob døde 1 875 og Ingeborg i 1 894. To barn. 86. Ole, f. 1 826 i Litj-Molden. G. 1 854 med Serianna Olsdatter Steinsvald, f. 1 832 på Verdalsøra. Hun var datter av strandsitter Ole Olsen Mikvold Øren. De var hus mannsfolk på Sør-Steinsvald (Nordenget) i 1 865, og inderster på Mønnesmoen i 1 875. I mellomtida hadde de vært ei tid på Ytterøya. 87. Ulrik, f. 1 829 i Litj-Molden. Han bodde hos søstera Ingeborg på Øverplassen under jøsås i 1 865. I 1 869 ble han gift med enke Beret Pedersdatter Østnesvald (Engsvehaugan), f. 1825 på Lundskinvald. Hun var enke etter Esten Johnsen Østnesvald, som hun ble gift med i 1 860. Men Ulrik døde i august 1 869 etter å ha vært gift i bare fire måneder. Halvåret etter at han var død, fødte Beret ei dat- STEINSGÅRDENE
---- 280 H&FIS-B ---- ter, Eien Ulrikke, men jenta døde bare ni måneder gammel. Beret ble ikke gift flere ganger. I 1 875 finner vi henne som losjerende dagarbeider hos snekkermester Lornts Landstad i Landstad-gården på Øra, og hun bodde også der i 1 891 . I sitt første ekteskap hadde nemlig Beret to sønner, John og Elling Estensen, og begge utvandret til Amerika i 1882. Da står det at hun "forsørges halvt af børnene i Amerika". Hun døde for øvrig av magekreft i desember 1 891 7' Kjersti døde som legdslem i Stene i 1845, mens Peder døde som husmann og fatti glem i Litj-Molden i 1856. Så er det et hull i husmannsrekka i Litj-Molden. Vi finner ingen husmann der i 1865. Lærer Lars Johnsen var der i noen år rundt 1875. Han flyttet semere til Vikdal. Se mer om familien der. Den neste husmannen var Olaus Henriksen fra Frol, som kom dit fra Levringsmoen. Olaus Henriksen (1819-1901) og :) Beret Olsdatter (1806-1882), 2) Ingeborg Anna Andersdatter (1840-1927) Olaus Henriksen var født i 1819 på Hojem i Frol. Han kom flyttende til Verdal i 1844 og giftet seg samme år med Beret Olsdatter Hagavald, f. 1806 på Verdalsøra. Hun var datter av Ole Johnsen Rinnan og kone Marit Olsdatter. I 1865 var Olaus husmann på Levringsmoen, men var bare losjerende på plassen i 1875, og da Beret døde i 1882, var de husmannsfolk i Litj-Molden. I 1883 ble Olaus gift med Ingeborg Anna Andersdatter Mønnes, f. 1840 i Mønnes. Hun var datter av Anders Nilsen Mønnes i Mønnes østre. I 1891 bodde Ingeborg Annas sønn Iver Anton Larsen (Åsan) sammen med dem. I 1900 hadde de flyttet til ei lita stue som var satt opp av fattigvesenet ved Steinsmoen, og Olaus døde der i 1901. Ingeborg Anna døde på aldersheimen i 1927. Om barna til Olaus og Beret, se under Levringsmoen: Den andre kona til Olaus, Ingeborg Anna Andersdatter, hadde som nevnt en sønn: Bl 0 . Iver Anton Larsen, f. 1 880 i Mønnes. Som far var innsatt svensk gruvearbeider Lars Andersson Klokken. G. 1910 med Karen Gustava Kristiansdatter Aasan, f. I 870. Iver Anton Larsen, mer kjent som Anton Aasan, ble gårdbruker i Vester-Asan. Se mer om han der. Bernt Olsen Molden (1852-1934) og Anna Kristine Johannesdatter (1849-1930) Bernt Olsen var født i 1852 på Sagmoen nedre i Inndalsallmenningen av foreldre Ole Torkildsen og Lisbet Nilsdatter. Han bodde på Sagmoen sammen med foreldra og brukte plassen etter at de var gått bort. Ved siden av at han var plassbruker, var han treskomaker. I 1883 ble Bernt gift med Anna Kristine Johannesdatter Grindgjerdet, f. 1849 i Tromsdalen av foreldre Johannes Ottersen og Bergitte Haldosdatter (datter av dyrle ge Haldo Dahl fra Dillan). Foreldra var husmannsfolk på Grindgjalet under Kvelloa. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 281 H&FIS-B ---- Bernt og familien hans bodde i Inndalsallmenningen ennå på 1890-tallet. Men i 1897 kjøpte han Litj-Molden av Johan P. Stene for 1000 kroner og tok Molden som slektsnavn. Bernt reiv da ned den gamle stua på Sagmoen og fraktet den på kjelke til Litj-Molden. Stua med seinere påbygg var i bruk i Litj-Molden helt til først på 1990- tallet. Bernt var kjent som en dyktig jordbruker som dyrket opp en god del nytt land i Litj-Molden. I 1924 solgte han gården til Gustav Storstad og tok kår. Anna hadde tre barn før de ble gift: Bl c . Johanne Bergitte Jakobsdatter, f. 1878 på Grindgjalet, død samme år. Far Jakob Jakobsen Molden. B2°.Johanne Bergitte Petersdatter, f. 1 879 på Oppemsvald. Faren var skomakermester Peter Johnsen, Levanger. Johanne døde i Stockholm i januar 1950 som Johanna Bergitte Pettersen. B 3°. Anneus Severin Lorentsen, f. 1881 på Grindgjalet. Faren var Lorents Johansen Follovald, f. 1 857 i Snåsa. Faren utvandret til Amerika i 1 882. I 1 900 var Anneus gårdskar hos handelsmann Kristian O. Gravas på Øra, og han utvandret i 1902 til Atwater, Minnesota, som ungkar. Han dro videre til Canada og ble farmer i Thunder Creek. Han døde i 1952 som Andrew Molden og etterlot seg enke og fire sønner. Bernt og Anna Molden fikk seks barn, men bare fire levde opp: B4 1 . Vilhelm, f. 1 883 på Sagmoen. Vilhelm var tjener hos Ole Nybygget i Kongsstua i 1 900. Han tenkte også å starte bakeri i Litj-Molden, og såtte opp et lite hus som var påtenkt til det. Men det ble ikke noe av bakeriet, og Vilhelm utvandret i stedet til Minneapolis, Minnesota i 1903, og huset ble kårstue for foreldrene. I Amerika tok han navnet William Molden. Han var nok hjemme på besøk i 1 922, for 11. september har han gått i land i New York etter å ha seilt med S/S "Stavangerfjord" fra Oslo. Han oppgir da Duluth, Minnesota, som adresse. 1 930 bodde han i Highland Park City, Wayne, Michigan, og arbeidet på en bil fabrikk. Han døde ugift i Ferndale, Oakland, Michigan, i 1966. B6 1 . Lars, f. 1 886 på Sagmoen, d. 1 971 . Gift med Anna Rebekka Øvre, f. 1891, d. 1963. Lars Molden dreiv mye med tømmerkjøring i skogen mens han bodde i Inndalen, og han var også bas under tømmerfløytinga. Etter at han ble gift, kjøp te han gården Engan på Røra og flyttet dit. De hadde ei datter: Cl. Andrea, f. 1921. Gift med Oddgeir Olsen Bergstuen, f. 1923 i Levanger. B8 ! .OIe, f. 1890 på Sagmoen. Han utvandret til Parkberg, Canada i 1911 og bodde hos halvbroren Anneus før han samme år dro videre til USA, til broren Wilhelm i Minneapolis. Han arbeidet på en restaurant i Los Angeles, California, i 1917. Død i San Diego, California, i 1974. STEINSGÅRDENE
---- 282 H&FIS-B ---- B9 1 . Albertine, f. 1892 på Sagmoen. G. 1916 med anleggsarbeider Nils August Andersson, f. 1 884 i Tøre, Norrbotten. Han kom første gang til Norge i 1 909 og var med på ishavsfangst og gruvedrift i Sør-Varanger. Så kom han til Verdal - som skogsarbeider i Sul og gruvearbeider i Malså i to år inntil drifta ble innstilt. Så ble det anleggsarbeid på Nordlandsbanen avbrutt av et kort opphold i Canada. Albertine og Nils kjøpte Nedre Skogenget i Bjørga i 1917. Heimen brann i 1 923 og måtte bygges opp på nytt. Siden flyttet de til eget hus på Ørmelen. Nils Andersson døde i 1962 og Albertine i 1969. Barn: Cl 0 . Anton Marius Martinsen, f. 1914 i Litj-Molden. Albertines sønn før ekteska- pet. Faren var svensk borger Martin Persson, f. 1 884, fra Mattmar (se mer om Martin Persson under Molden). Anton vaks opp i Litj-Molden og tok Molden som slektsnavn. Han ble gift i Stod i 1 938 med Helga Kristiansdatter Markstein, f. 191 2 i Stod, og ble gårdbruker i Stod. Anton Molden var en ivrig skytter. I Stod var han formann i Forr skytterlag i flere perioder og var æresmedlem i skytterlaget. C 2. Ella Kristine, f. 1917 i Molden, d. 1997. Gift 1934 med småbruker Sverre Vestvik, f. 191 2, d. 1975. De bodde på Vestvik på Fætten. C 3. Anna Konstanse, f. 1918 i Molden. G. 1938 med gruvearbeider Odd Tessem, Malm. C 4. Aksel, f. 1 920 i Skogenget under Sem, d. 1 990. Gift med Helga Johansen, f. 1921. Aksel Andersson var maskinkjører, og de bodde på Vestly 1 8/1 44 på Ørmelen. Helga flyttet siden til Leklemsåsen. C 5. Nelly Augusta, f. 1923 i Skogenget. Hun ble gift i Østersund i 1949 med malermester Hilding Westerlund fra Håggsjovik. I 2008 bor Nelly (som enke?) i Vickervågen 50, Igh 69, Østersund. Anna Kristine døde i 1930. Ved sin død var hun i pleie hos Borghild og Oskar Hynne på Verdalsøra. Bernt døde i 1934 etter at han de siste årene hadde bodd hos dattera Albertine Anderson på Ørmelen. I mai 1924 ble Litj-Molden avertert til salgs gjennom følgende Hile annonse i Innherreds Folkeblad: Molden Ulle hvorpaa fødes hest og 3 kjør er rimelig tilsalgs ved Lensmand Holmvik. Og som nevnt før var det Gustav Storstad som ble neste eier. Gustav Severin Andorsen Storstad (1874-1968) og Magna Edvardsdatter (1903-1963) Gustav Severin Storstad var født i Arstad i 1874 av foreldre Andor Lorentsen Røe og hustru Gurianna Andorsdatter, født Storstad. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 283 H&FIS-B ---- Gustav var forpakter i prestegården i Vuku i 1900 og hadde da sostra Grete som husholderske. Seinere dreiv han med skogsarbeid inntil han kjopte Litj-Molden i 1924/1925. Som ungkar fikk Gustav ei datter: Bl : . Anne Birgitte, f. 1902 på By. Mora var Beret Marta Pedersdatter, f. 1875. Mor og datter utvandret til Boston i 1906. Gustav ble gift i 1928 med Magna Edvardsdatter Aasan, f. 1903 i Øster-Åsan, datter av Edvard og Mette Aasan. Ved giftermålet er Magna oppfort som tjenestepike, kan skje tjente hun hos Gustav? Magna hadde også ei datter for de ble gift: B 2°. Anne, f. 1924 i Åsan. Faren var Ole Ragnvald Johansen Skavhaug, f. 1898 på Skavhaugg øvre. G. 1959 med Johannes Ulfsnes fra Korgen. Skilt. Bor i Viggja. Gustav og Magna fikk tre barn: 82. Andor, f. 1928 i Litj- Molden, d. 2007. G. 1963 med Marta Gundersen, f. 1 934, d. 2001 . Neste bruker i Litj-Molden. 82. Marit, f. 1930 i Litj- Molden. Gift med John I. Lindseth, f. 1920, d. 2001, gårdbruker på Grindgjalet og. kjent trekkspiller. 83. Gudveig, f. 1932 i Litj- Molden. G. 1949 med måler Kolbjørn Høgli, f. 1923. Magna Storstad døde plutselig i 1963 mens hun var gjest i sølvbryllupet til Trine og Johan Dahl. Gustav døde i 1968. Gustav Storstad med barna Marit og Ando
---- 284 H&FIS-B ---- VIKDAL GNR. 242, BNR. 11 Heimen oppsto da skolelærer Lars Johnsen kjøpte jord av Stubbe på 1880-tallet og såtte opp hus der. Lars Johnsen (1843-1894) og Maria Johannesdatter (1846-1920) Lars Johnsen var født på Tangen ved Kjesbua i 1843. Foreldra hans var husmann John Bårdsen og kone Lisbet Svendsdatter, se mer om dem under Rotmoen. Lars Johnsen startet karrieren som skolelærer som tjueåring i 1863 og hadde lærergjerning, først i Helgådalen og fra 1867 i Steine, Inndal og Sul skolekretser. Etter at han hadde fått litt undervisning hos lærer Johannes Rygh, som var den første lære ren i Verdal som hadde seminarutdannmg, ble han fra nyttår 1863 konstituert som lærer i 19., 20. og 21. distrikt i Vuku (fra Holmli til og med Nordkleiva) Lønna hans var 1 ort (80 øre) pr. dag og fritt opphold. Høsten samme året ble han konstituert i Inndalen krets med samme lønn. I 1864 dro han til seminaret i Klæbu og tok eksamen der i 1866, og fra høsten dette året fikk han fast ansettelse som lærer i Steine, Inndalen og Sul kretser og virket der til han døde i 1894 etter tarmslyngoperasjon. I 1867 ble Lars Johnsen gift med Maria Johannesdatter Holmlivald, f. 1846 på Skjermengmoen under Holmli vestre. Hun var datter av husmann Johannes Olsen og kone Marta Olsdatter. Lærer Lars Johnsen og kona bodde på forskjellige plasser i Inndalen i de første åra etter at de ble gift, men i 1870 bodde de i Sør-Steme og i 1875 i Litj-Molden. Han benevnes da som husmann og skolelærer, men de har ingen dyr. Hvor lenge de var i Litj-Molden, veit vi ikke med sikkerhet. Han kjøpte som nevnt rydnmgsland av Stubbe og skapte sin egen på Vikdal. Stua som han såtte opp, kjøpte han på auksjon etter Ola Allmenningen på Allmenningsplassen i Tromsdalen i 1885. De hadde fire barn: 81. Laura Marie, f. 1 867 på Skavhaugg, d. 1941 i Olympia, Washington, USA. G. 1889 med Karl Christian Johnsen Balgård, f. 1864 på Stormoen (foreldre John Ågesen, f. 1 841 på Rotmoen og Sirianna Bardosdatter, f. 1 834 på Moldenvald), d. 1943 i Olympia, Washington, USA. De bodde ei tid i Tromsø, og emigrerte derfrå til Minnesota, USA, i 1 904. Før de giftet seg, hadde Karl Christian en sønn, Martin Karlsen, f. 1883 på Reppe og død samme år. (Mora var Marie Halvorsdatter, f. 1857). 82. Mette, f. 1870 på Steine. G. 1900 Anneus Nilsen Høgness, f. 1853 på Stormoen. Han var sønn av husmann Nils Nilsen på Reiren. Anneus Høgness døde i 1914 og Mette i 1938. Cl . Anton Marius, f. 1901 på Ness. Anton Høgness var lærer i Ness og orga nist i Vinne kirke. Gift med Lotte Eliasdatter Ness, f. 1901 på Skjørdal. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 285 H&FIS-B ---- /-*:- %¥, I I I . ". i. ~ Foto fra Vikda! tatt før 1920. Personene er lærer John Johnsen og hans mor Maria. 83. Julionna Larsdatter, f. 1872 på Inndalsvald. Utvandret til New York i 1893. Gift Haugen. 84. John,, f. 1 875 i Litj-Molden. Neste eier og bruker. Vikdal ble ikke frådelt Stubbe før i 1897, og enka Maria Johnsen fikk skjote av Ole A. Volen, dat. 9.8.1897. 1 1900 ble parsellen "Nyenget", bnr. 13, på sorsida av Trongdøla frådelt Steine ostre og tillagt Vikdal.. I 1909 overdro Maria Johnsen heimen til sønn og lærer John L. Johnsen for 500 kroner og kår av årlig verdi 100 kroner. Han fikk samtidig skjote på "Nyenget" av Johan P. Stene. Maria døde på Vikdal i 1920. John L.Johnsen (1875-1946) og " Inger Anna Eriksdatter Haugdahl (1877-1934), 2) Pauline Hansen (1882-1962) John J. Johnsen var født i 1875 i Litj-Molden og var sonn av forannevnte lærer Lars Johnsen og kone Maria Johannesdatter. John L. Johnsen tok eksamen ved Levanger lærerskole i 1899, og han var lærer i Arstad, Balhall og Vollen skolekretser for han i 1902 ble tilsatt som lærer i Sul og Garnes. Han overtok Vikdal i 1909, men da ny skole for Garnes skolekrets ble fer
---- 286 H&FIS-B ---- dig, flyttet han med familien dit og dreiv jorda på skolen samtidig som han også dreiv jorda på Vikdal, men leide bort husa til Laura og Reinholt Johnson og Anna Steinsmo. Han tok avskjed som lærer ved Garnes skole i 1939. Han flyttet da tilba ke til Vikdal og bodde der til han døde i 1946. John L. Johnsen var gift to ganger. 1 1905 med Inger-Anna Eriksdatter Haugdal, f. 1877 på Rosvollvald. Hun var datter av husmann Enk Andreassen og kone Anne Olsdatter på plassen Myra under Rosvoll. Kona døde i 1934, og i 1935 ble han gift med Pauline Hansen, f. 1882 i Nordland. Lærer Johnsen hadde sju barn, alle i første ekteskap: 81. 82. Lars, f. 1906, d. 1922 på Garnes skole. Evald Arvid, f. 1908, d. 1984, ugift. Det fortel les at Evald Johnsen var en bega vet person med flere beste ka ra kte re r fra skoleåra. Men han fikk psykiske proble mer allerede som ungdom, og fra ca. 1928 til ca. 1936 var han pasient ved Rotvoll sykehus. Deretter kom han til Marie og Peder Skjørholm i Øver-Skjørholmen ved Leksdalsvatnet. Einar Kristoffersen var tilsynsvergen hans. I 1 940 såtte han opp ei hytte ved gården og flyttet inn der og bodde for seg seiv i mange år. Stort sett ordnet han seg seiv, men Marie Skjørholm sto for matlaging og vask for ham. Evald fartet rundt omkring på arbeid, og var en flink snekker. A streife i fjellet på jakt, fiske og bærplukking var hans livs store glede. Han brukte sykkelen før han skaffet seg en Tempo motorsykkel. Han var også glad i å male, og flere land skapsbiler ble til i hytta hans. Med tida sviktet helsa slik at han trengte pleie, og rundt 1970 kom han først til Tømte i Frol og seinere til Betania sykeheim i Malvik. Han døde i 1 984 og er grav lagt i Vuku. Søstra Marie (Rosvold) var hans gode støtte i alle år. 22 Marie, f. 1912, d. 1996. G. 1936 med Ingemar Rosvold, f. 1903, d. 1968. Gårdbrukere på Rosvoll nordre. De hadde dattera Inger Ragnhild, f. 1942, som ble gift med Leif Søfteland, f. 1932, d. 2008. De var også gårdbrukere på Rosvoll nordre. B 3 B 4 B 5 Jenny Ingeborg, f. 1916, d. 1917 på Vikdal. John Ingvar, f. 1918, d. 2003. Han begynte ved jernbanen og avanserte til sta sjonsformann ved NSB. G. 1946 med Gunvor Hansen, f. 1919, datter av Benjamin og Grethe Hansen på Forbregd søndre. De bodde på Øra. Jenny Ingeborg, f. 1920, d. 1921 på Granly (Garnes skole). Lars, f. 1922 på Granly, d. 1987. Han hadde handelsskoleeksamen. Like etter krigen (1 947) var han vikarlærer ved framhaldsskolen. Siden dreiv han eget avskri vingsbyrå, han var forretningsfører i Innherreds Folkeblad Verdalingen, og til slutt dreiv han Mobil bensinstasjon ved Levangerbrua sammen med Harry Olsen. G. 1960 med Sigrid Nilsdatter Leirset, f. 1923, datter av Nils Leirset på Oppemsmoen. Sigrid døde i 1999. B 6 B 7 Enka Pauline Johnsen bodde på Vikdal til 1959. Da solgte hun heimen til stesønnen Lars Johnsen for 10 000 kroner + diverse rettigheter av femårig verdi 1000 kroner. Hun døde i 1962 og bodde da hos Sigrid og Lars Johnsen på Verdalsøra.
---- 287 H&FIS-B ---- Lars Johnsen solgte heimen videre til Ola A. Indahl i 1960. Ola Indahl kjøpte i 1964 jorda på Steinsmoen i tillegg, leide jorda på Stubbe og bygde nye hus på Vikdal. I 1983 overtok sønnen Roger Indahl. Han kjøpte også jordvegen på Stubbe i 1995, slik at jorda på Vikdal i dag består av de tre tidligere brukene Stubbe, Vikdal, og Steinsmoen. Leieboere på Vikdal: Isidor Reinhok Johnsson (1890-1974) og Laura Lassesdatter (1896-1969) Reinholt Johnsson var født i Dorotea i Våsterbotten i Sverige i 1890. Foreldra hans var Jonas Jønsson og Eva Magdalena Knstoffersdotter. Reinholt ble gift i 1917 med Laura Lassesdatter Sagen, f. 1896. Hun var datter av husmann Lasse Jonssen Sagen og hustru Maria Johannesdatter, født Byvald. Reinholt og Laura med familien flyttet mye på seg og bodde mange steder før de fikk sin egen heim. Det første året etter at de ble gift, losjerte de på Dillmoen. Året etter flyttet de til Byafossen, hvor Reinholt var hestekar ved By bruk, og der han på det meste hadde 20 hester å passe. Fra 1919 bodde de i to år hos Karl Hynne på Ørmelen og, og i 1921 flyttet de til Vuku og bodde hos Haldor Henriksen på "Bergja". I 1922 kom de så til Vikdal, som altså var eid av lærer John Johnsen. Her var de til i 1938, da lærer Johnsen skulle ha Vikdal til egen bolig, og de flyttet til Mønnes og bodde her i drøye fem år. Forut for flyttinga hadde sønnen Erling i februar 1938 gjennom forsorgsstyret i kretsen søkt kommunen om garanti for 6000 kroner til kjøp av Vikdal på vegne av foreldra. Dette fordi Reinholt Johnsson var svensk statsborger og således var avskåret fra å kjøpe eiendommen. Men da herredsstyret fant prisen alt for høy besluttet herredsstyret å sende saken tilbake til kretsstyret til underhandling om nedslag i prisen. Samtidig ble formannskapet gitt bemyndigelse til, i fall tilfreds stillende nedslag ble oppnådd, å avgjøre garantispørsmålet. Men kjøp ble det ikke noe av. 23 Mens de bodde i Mønnes, i krigsdagene våren 1940, måtte de evakuere pga at går dene der omkring var planlagt å brennes, samt at Østnesbrua skulle sprenges i tilfel le tyskerne kom for å ta Bredingsberg. Norske militære kom og drog halm inn i stua, slo på bensin og ga beskjed om at familien måtte flytte ut. Det var vanskelig å få noen plass å bu på, så de havnet i Stormoenget i Tromsdalen, i ei skogstue som tilhørte A/S Værdalsbruket. Flyttinga foregikk med hest og slede. Oppholdet i Stormoeng-koja varte i ca. to måneder før de kunne flytte tilbake til Mønnes. Men etter fem år ble Mønnes tatt tilbake på odel, og det ble flytting på nytt våren 1944. Denne gang til Melby grava i Ness. I 1939 hadde de fått kjøpt hustomt på ca. 1,5 mål av Garnes og tenkte å bygge der. Det var forøvrig dattera Marie stod som kjøper, av samme grunn som nevnt da det var på tale å kjøpe Vikdal. Tomta ble ryddet for skog og delvis planert slik at byg ging kunne komme i gang sommeren 1940. Men så kom altså krigen og såtte kjep per i hjulene, slik at bygging måtte utsettes. Etter at de hadde flyttet til Melbygrava, bestemte de seg for å bygge ei midlertidig stue på tomta ved Garnes. Det var dårlig
---- 288 H&FIS-B ---- Familien Johnson: Foran f. v.: Eldrid, g. Aksnes, Reinholt, Laura og Mary, g. Selnes. Bak f.v. Marie, g. Tromsda Erling Jonard, John, Lasse, Arnold og Randi Linnea, g. Schjølberg. tilgang på byggematerialet", og bl. a. ble det brukt kutterspon til isolasjon i vegger og gulv. Men huset kom da opp, og familien flyttet inn til jul 1944. Her bodde de i nær mere 10 år før det på samme tomta ble bygd en permanent enebolig. Eiendommen ble for øvrig skjøtet over til Laura fra dattera Marie Johnsson Tromsdal i 1949. I 1953 flyttet familien inn i nyhuset på Nordtun, som ble navnet på heimen, og Laura og Reinholt bodde der resten av livet. Laura døde i 1969 og Reinholt i 1974. De fikk åtte barn: 81. Marie, f. 1 91 7 på Dillmoen, d. 2004. G. 1 942 med John A. Tromsdal, f. 1919, d. 1 986. De fikk to sønner og to døtre. 82. Erling Jonard, f. 1919 på Ørmelen, d. 1999. Gift 1946 med Esther Storhaug, f. 1922, d. 2000. Erling var ansatt som slakter og pølsemaker ved Verdal Samvirkelag. De bodde i egen bolig på Ørmelen og hadde en sønn. 83. Randi Linnea, f. 1922 på Østvik, d. 2006. G. 1948 med jernbanemann Edvard Ragnar Schjølberg, f. 1917 på Røros, d. 2007. De bodde i eget hus i Gamle Kongeveg på Verdalsøra. En sønn og ei datten 84. Lasse, f. 1924 på Vikdal, d. 1998. Gift 1948 med Tordis Bergljot Haugan, f. 1 926. Lasse var skogformann på Værdalsbruket, og de bodde først i brukets hus Vestly, og siden i eget hus ved Skjækerfossen. En sønn og to døtre. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B
---- 289 H&FIS-B ---- 85. Arnold, f. 1927 på Vikdal, d. 1972. Gift med Eva Haldis Lein, f. 1946. Ei dot ter og to sønner. De overtok heimen etter Laura og Reinholt, og den eies fortsott av Eva Lein Johnson. 86. John. født 1929 på Vikdal, d. 1983. Gift med Haldis Kverkild, f. 1923, d. 1 98 1 . Ingen barn i ekteskapet, men John hadde ei datter med Frida Schjølberg fra Røros. 87. Mary, f. 1932 på Vikdal. Gift med Arvid Selnes, f. 1927. Tre døtre og en sønn. 88. Eldrid, f. 1 936 på Vikdal. Gift med Odd Aksnes, f. 1 932. Skilt. Tre sønner og ei datter. STEINSGÅRDENE
---- 290 H&FIS-B ---- NOTER Generalauditør: Embetsmann (dommer) som førte overtilsynet med rikets militære rettspleie (Norsk historisk lek sikon, s. 230). Kilde: Ingvar Dillan: Seterbruket i Verdal, s. 97 og 179. Opplysninger fra "Norges Bebyggelse". Hansjøsås: Husmannsplasser i Sørsteine. Verdal Historielags Årbok 1986. Okkenhaugætt, s. 96. Kilder: Tormod Aarholt: "Kobberverka i Ogndalen" og "Haugen-ætta" av Bjørn Inge Langdal og Joar Nessemo, Helgådals-Nytt 1986. Verdal Historielags Årbok 1951, s. 64. Helgådalsnytt 1996: Ættetavle for Anders Josephsson Skjækermo. Se Verdalsboka bd. V, s. 9 ff. Se Verdalsboka, bd. IV, s. 550. Kilde: "Hainn Skjørdal" av Eivind Stubbe. Verdal Historielags Årbok 1989. Se "Bosteder i Helgådalen" - http//:www.helgadalen.no. Se Verdalsboka bd. VI B, s. 212. Mæling, arealenhet for åker og eng (jfr. mål). M. som åkermål. Trøndelag: m. = 196 (dvs. 14 x 14) stang- ruter (stang å3 Vi nyere alen) = 2401 kvadratalen eller vel 950 m 2. Lov av 6. juni 1816 fastsatte at 1 m. (eller mål) skulle være lik 2500 kvadratalen. Den trøndske m. oppnådde samsvar med dette lovmålef ved at stanga (offisielt) ble forlenget til 3 4/7 alen. M. i Trøndelag ble delvis kalt fjortenfemning. — (Kilde: Norsk Historisk Leksikon) Opplysninger ved Gry Axelsen, Alta. Notis i Innherreds Folkeblad 31 .3.1916. Kilde: Magne Selnes: "Slekta etter Henrikka Simonsdatter Kjesbu og Petter Olsen Storstad". Utgitt 1989. Kilde: Hans jøsås:"Husmannsplassen Steinsåsen", Verdal Historielangs Årbok 1987. Se Verdal Historielags Årbok 1985, 5.255. Vektenhet. 1 lodd sølv var lik 1 3,4 gram. "På leiting etter slektsrøtter" av Trond Okkenhaug. Verdal Historielags Årbok 1989, s. 177 ff. Kilder: Lovise Myhre, f. Sk|ørholm, og Siri Kristoffersen: Grenda mi - Hauka ved Leksdalsvatnet. Notis i Innherrds Folkeblad 25. mars 1938. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUt 1 800-1 940 - BIND B
---- 293 H&FIS-B ---- LE VRI NG GNR. 253 Levring 1918, sett fra sør. Mellom de to trærne til høyre for husene står bautaen over Stor-lngvald. Foto.E.Musum Levring (i dagligtale kak Levringan) er en meget gammel gard som er nevnt allerede på Aslak Bolts tid, og erkestolen eide en mindre part i gården i middelalderen. Men sannsynligvis var gården bondegods fra 1500-tallet til den i slutten av 1640-åra ble krongods. Omkring 1660 kom gården igjen på private hender - nå som proprietær gods - og ble med tida en del av godset til Nils Krog. Etter å ha vært på flere hender gjennom kjøp og arv, ble den i 1768 innlemmet i Værdalsgodset. Gjennom hele 1600-tallet var det to oppsittere i Levringan. I åra fra ca. 1700 til 1745 var det bare én bruker, men etterpå var gården igjen delt i to parter - Levring ostre og Levring vestre med hver sin oppsitter - i nærmere hundre og femti år før de på nytt ble samlet til én gard. Det skjedde i 1890. Ved matrikuleringa i 1723 opplyses det at gården hadde seter X A mil fra gården. Dette var trolig på Mediåsenget i Tromsdalen, som var bumark for gården. Men i ei liste over setervoller, hamninger og fjellslætter, oppsatt på vintertinget i 1849 står: "Garnæss, Ole, Dillan og vestre Lejring. Seterhamning, brug i over hævdtid, Kværndals alminding." Setra det er snakk om, er Sognavollen, som hadde hamningsrett også i all menningen. Videre hadde Levringan seterrett sammen med Molden på Jervdalsvollen sør for Innsvatnet, men trolig først etter at begge gårdene var slått sammen til én - i 1890.' Levringan var en sentral arena under general Armfelts inntog i Verdal i 1718. Hendelsen som fortsatt lever på folkemunne, er historia om dragonen på Levring - LEVRING
---- 294 H&FIS-B ---- Ingvald Pedersen Landfaldneset ("Stor-Ingvald"), som kjempet heroisk mot Armfelts soldater før han døde på stabburstrappa på gården. Ei minnestøtte om Stor-Ingvald ble reist og avduket ved Levring 16. juni 1901 etter initiativ fra Indals ungdomsfor ening. Her passer det også å ta med et dikt av oberstløytnant Lowzow som stod på trykk i Innherreds Folkeblad 13. september 1918 i forbindelse med 200-årsminnet for Armfelts inntog: Dragonen paa Levring Gjennem Værdalen strøg der en ryttertrop, det var trønderdragoner som skulde demp til Stene at stride for joik og land. Det gaar vel altid at holde stand en stund ogsaajor en liten skare, hvor fiendens tusinder frem vil fare og vinde for hæren en kostbar tid mens sydpaa de samles til større strid. Da dragonerne red imod Levring gaard rev Ingvald sin hat fra det blonde håar og svang den til hilsen mod dem,der stod paa tunet demte og tok imod. Hanjavnet sin viv og strøg barnets kind. Og hilste paa venner, der bød ham ind, mens hingsten vrinsked og vilde frem til stalden, dens velkjendte, lune kjem. Men Ingvald sig atter i sadlen svang og strøg i gallop dit hvor hornet klang. Armfelt vel maatte la det bero en stund med at gaa over Stene bro til hans ryttere hadde banet en vei over ur og myr gjennem skogklædt hei. Da myldret det frem fra front og side, men Budde drog sine tilbake i tide, før de med flerdobbelt overmagt fik ringet og knust den Ulle vagt. Kun længst mot vest ved elvens strand fienden avskar en femti mana. Der raabtes til dem: "1 gir jer nu," før en skaansom fiende har skiftet hu! Men dragonerne meldte som en i kor! "Vi er her for at slaas for vor foster jord". Og sporenefløi imod hæstens sider, HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B
---- 295 H&FIS-B ---- og sværdene lynte og hug omsider en vei igjennem den jiendeflok: "Nu til vore egne vi rider nok". Kun en av dragonerne fulgte ei sine stridskamerater den lyddede vei, mens om sig han utdelte vældige hug og engen blev vædet av rodmende dug. En saaret fiende førend han faldt, hug toilerne over, da mest det gjaldt. Og hingsten for vildt over sten og rod, den stanset ei før den paa Leviing stod. Mens fienden fr a alle sider løp til. Sverde blev sninget og flinter gav ild, og mange stemmer omkring ham skrek: "Giv dig dragon, før din kind blir blek!" Men Ingvald i sadlen sat stærk og rank, hans klinge isser og skuldre sank. "Aanei, 1 voldsmænd, paa hjemlig grund vil endnu jeg være herre en stund". Snart gjorde dog hingsten sit sidste sprang. Mod rytterens haser et sværdhug sank, men Ingvald i staburstrappen slog tag, At svinge sig op var et øiebliks sag. Saa stod han paa stubberne atter bered at give dem med klingen den vante besked. "Du har vel gjort nok, giv dig nu tilbake! Du ser at vi er dig dog altfor mange". "Ei har jeg gjort nok og ei vil jeg mig give. Eor mange av eder er endnu ilive". Saa stormed fienden forbitret og hed, men Ingvalds klinge dog endnu bed. Thi saa har sagnet deroppe fortalt: En halv snes fiender om trappen faldt, før sverdet av haanden han svnke lod og tunet blev rødt av hans hjærteblod. Ved Stene man svensken i slagorden saa, og Armjelt lod brautende paukernc slaa. "Vi utfordrer Budde, han lægger bi, han har jo henimod en mod ti". Henne ved Eevring laa Ingvald paa baare, de kvindetaarer der randt saa såart. Menfrasagn gik over land og sjø om hvordan en norsk dragon kan dø. LEVRING
---- 296 H&FIS-B ---- Levringan var leilendingsbruk fram til Verdal kommune solgte gården til John Edvard Grunden i 1918. LEVRING ØSTRE Brukere fra ca. 1800: Ole Rasmussen Garnes (1766-1837) og Guru Toresdatter (1754-1841) Ole Rasmussen var født i 1766 på Garnes og var sønn av Rasmus Larsen Garnes og kone Kirsten Pedersdatter. Rundt 1790 er Ole nevnt som skolemester. I 1791 ble han gift med enke Guru Toresdatter Haga, f. 1754 på Østgård, enke etter Ole Jakobsen Levnng. Guru var datter av Tore Amundsen Østgård og kone Ragnhild Bertelsdatter, født Haga. Samme året fikk Ole bygsel på Øster-Levnngan etter sin bror Peder Rasmussen Garnes, som tok heimgarden Garnes på odel. Ole var oppsitter fram til han og Guru fikk kår i 1824. Ole døde i 1837 som "almis selem", og Guru døde i 1841. De hadde to barn: Bl . Kirsti, f. 1792 i Levringan. Hun ble gift i 1817 med Iver Pedersen Kvello, f. 1790. De var inderster i Levringan før de ble husmannsfolk i Kvellolia rundt 1 825 og bodde der livet ut. 82. Ole, f. 1794 i Levringan. Han ble gift i 1828 med Kirsti Larsdatter Jøsås, f. 1796 på Holmsvald. Hun var datter av husmann Lars Larsen Nerholmsvald og kone Maria Ellevsdatter. Ole forpaktet Øster-Levringan i 1 824, men ved giftermålet med Kjersti var han inderst på Jøsås. Så kom de til Kvelstadlia som husmannsfolk og deretter til Garnesmoen - når er vanskelig å fastslå, men de er registrert der ved folketellinga i 1865. Etter Ole Rasmussen ble gården forpaktet sønnen til Ole, men i 1828 ble en ny byg selkontrakt opprettet mellom grasserer Meincke og Jon Monsen Fosli fra Strinda. Han kan heller ikke ha vært der lang tid, for da han gifter seg i 1829, er han på Steine, og seinere samme år er han lottbruker i Midtholmen. Den neste som ble oppsitter i Østre Levringan var Arnt Olsen Holmli. Arnt Olsen Holmli (1806-1891) og Guru Efastsdatter (1810-1889) Arnt Olsen var født i Holmlia vestre i 1806 og var sønn av Ole Eriksen Holmli og hus tru Ragnhild Andersdatter. Arnt var også svoger av førnevnte Jon Monsen Fosli. Arnt hadde ei datter med Bergitte Haldosdatter Dahl (Dillan) før han ble gift: HEIMER OG rOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B
---- 297 H&FIS-B ---- Bl 0 . Henrikke Dorthea Amtsdatter, f. 1832 i Dillan, d. 1896. Hun ble gift i 1853 med Bardo Gudmundsen Ulvild, f. 1832. De var husmannsfolk i Bøgsetstua i Ulvilla og fikk ni barn. To av barna døde som små, og av de sju som vokste opp reiste fem til Sverige og to til Amerika. Men sønnen Sefanias kom tilbake fra Amerika i 1 898 og ble gift samme år med Boletta Sefaniasdatter Kulstad, og i 1906 ble han leilending i Dillan. Sefanias og Boletta Ulvild hadde fem sønner og to døtre. I 1837 ble Arnt gift med Guru Efastdatter Årstadvald, f. 1810 på Kulstadvald. Hun var datter av skolelærer Efast Olsen og kone Kari Johnsdatter. Guru var trolig i tjeneste hos Arnt før de ble gift. Allerede i 1835 var Øster-Levringan en gard av anselig størrelse. Besetningen var på 2 hester, 8 storfe, 10 sauer, 10, geiter og 1 gris, og utsæden 1 tønne bygg, 8 tønner havre og 6 tønner potet. I 1865 og 1875 var besetningen noenlunde den samme som i 1835. Arnt Levring var oppsitter fram til 1890, da han overlot gården til sønnen Olaus Arntsen og ble kårmann. Han døde i 1891. Kona Guru var død to år tidligere. Barn i ekteskapet: 81. Olaus, f. 1838 i Levringan. Neste bruker. 82. Karen, f. 1840 i Levringan. Hun ble gift i 1888 med enkemann og husmann Johannes Pedersen Sundbyvald, f. 1844 på Leklemsvald. De var brukere på Sundbyhammelen nedenfor Bjørkberga da Verdalsraset gikk i 1 893, og Karen, Johannes' datter Anne Birgitte, og den 78-årige Marta Bårdsdatter Bjørken omkom. Johannes greide å ta seg ut av huset og opp på taket gjennom murpipa og berget livet på det viset. Johannes giftet seg for tredje gang i 1 894, nå med Olina Johannesdatter Østgård, f. 1 854 på Karlgård i Sul. Etter raset bodde Johannes ei tid i kårstua i Sundby østre, seinere bodde han på Jøsåsmoen, før han og kona flyttet ti! Austgarden i Sul, der han tok over som leilen ding etter svigerfaren, Johannes Pedersen Østgård. Han ble enkemann for tredje gang da Olina døde i 1910, og 72 år gammel giftet han seg så for fjerde gang, med Kristine Olsdatter Marken, f. 1 864, og kom til Lillemarka i Leksdalen. Der fordreiv han tida bl. a. med å reparere seletøy for gård brukerne i bygda. Han døde i Lillemarka i 1922. Før de ble gift, hadde Karen en sønn: Cl 0 . Anneus, f. 1 879 i Levringan. Faren var Peter Andersen Melbyvald, f. 1 860 på Gjermstadvald, som utvandret til Amerika i 1882. Anneus var gjeter i Lunden da raset gikk, men overlevde. I 1900 var han tjener i Levringan hos onkelen Olaus Arntsen, og i 1903 utvandret han til Ashby, Minnesota som Anneus Petersen Levring. Som så mange andre forandret han navnet sitt etter at han kom til Amerika og ka Ite seg Andrew Levring. I 1930 finner vi ham som farmer i Nidaros Township, Otter Tail i Minnesota, sammen med kona Elenanna, født Green?, ei datter og tre sønner. Da journalist Snorre Haugdahl besøkte USA i 1947, bodde Anneus i Vining, Otter Tail, der han døde i 1971 og kona året etter. LEVRING
---- 298 H&FIS-B ---- 83. Ragnhildanna, f. 1843 i Levringan. Hun ble gift i 1889 med enkemann Anneus Olsen Bjørkenvald, f. 1837 på Rindsemvald. De var husmannsfolk på Bekkestua (Ragnhildplassen) under Bjørken. Etter at mannen døde i 1903 bodde Ragnhildanna på forskjellige plasser i grenda, bl. a. var hun i Guddingsstua noen år. Hun gikk under navnet "Ragnhild Lævringåm". Da hun døde i 1 934, bodde hun på aldersheimen, og begravelsen foregikk derifrå. Hun hadde ei datter: Cl 0 . Anna, f. 1876 i Levringan. Faren var Martin Edvard Johannessen Aksnes, f. 1 855, seinere kjent som vognmann Martin Einarsen på Verdalsøra. Anna var i tjeneste hos Ole Kvello i Breding østre i 1 891, og døde ugift der i 1 894. 84. Elling, f. 1 848 i Levringan. Elling Arntsen var ugift. Han arbeidet på gårdene rundt omkring i bygda (var i Bollgarden (Nordstu) i 1891 og på Holme søndre i 1900), og døde i Bjørken i 1908. I 1865 hadde Arnt og Guru tatt til seg Anders Gundbjørnsen, f. 1854, som fostersønn. Anders var sønn av Gundbjørn Mikkelsen og Sinanna Jonasdatter i Vangstad. I likhet med fire av søskena sine utvandret Anders til Amerika sist på 1870-tallet. I 1890 ble både Øster-Levringan og Vester-Levringan forpaktet til Arnt Olsens sønn Olaus Arntsen, og siden har det vært én gard (se videre under Levnng vestre). LEYRING VESTRE GNR. 253, BNR. 2 Brukere fra ca. 1800: Jakob Olsen (1730-1820) og Guru Villumsdatter (1735-1812) Jakob Olsen var født på Sør- Steine i 1730 og var sønn av Ole Rasmussen Sør-Steine og Kjersti Olsdatter. I 1757 kjøpte han Molden av Ole Larsen Nord-Steine. Men etter kjøpet av Molden kom Jakob i konflikt med Anders Olsen, som hadde forpaktet går den fram til da, og som tross oppsigelse nektet å flytte. Det ble sak før Jakob fikk adgang til gården, som han brukte som eier fram til 1765. Da solgte han den til løyt nant Tomas Lyng og ble forpakter fram til 1770, da han bygslet Vester-Levringan. I 1755 ble Jakob gift med Guru Villumsdatter Volen, f. 1735 i Storvuku. Hun var datter av Villum Larsen Volen og hustru Beret Larsdatter. Jakob Olsen var bruker i Levringan fram til 1811, da han og kona fikk kår. Guru dødei 1812 og Jakob i 1820. De fikk i hvert fall to barn: 81. Ole, f. 1755, død i 1790, etter at han i 1787 ble gift med Guru Toresdatter Østgård, f. 1754 på Østgård. Som enke giftet Guru seg i 1791 med Ole Rasmussen Garnes og kom til Øster-Levringan. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 299 H&FIS-B ---- 82. Beret, f. 1 758 i Molden. G. 1 787 med bndvernsoldat Erik Olsen Indal, f. 1 752 i Overholmen. De overtok Eriks heimgard Overholmen mellem i 1789 og fikk fire barn (men bare to levde opp) før Erik døde i 1 795. Beret ble gift for andre gang i 1796 med Ole Jeremiassen Midtholmen, som ble bruker i Levringan etter Jakob Olsen. Bygselbrev utstedt av generalauditør Kjerulf 1 . april, tgl. 2. mai 1811. Ole Jeremiassen Holmen (1769-1838) og Beret Jakobsdatter (1758-1844) Ole Jeremiassen var født i 1769 i Midt-Grundan og var sønn avjeremias Andersen Midtholmen og kone Inger Olsdatter Breding. Han ble gift i 1795 med enke Beret Jakobsdatter Overholmen, f. 1858 i Molden. Hun var som nevnt foran, datter av Jakob Olsen Levring og enke etter Erik Olsen Overholmen. Ole var oppført som lærer ved giftermålet med Beret. Han var av dem som avtjen te verneplikta som omgangsskolelærer i sju år fra 1789 til 1796. Etter giftermålet ble han gårdbruker i Overholmen fram til han overtok Levringan i 1811. Fra 1828 var Ole ansatt som postbonde i postruta mellom Verdal og Østersund og hadde ansvar for befordring av post på strekningen Steine - Sulstua. Barn fra Bere ts første ekteskap: Bk.Jakob Eriksen, f. 1 787 i Levringan. G. 1811 med Anne Mortensdatter Slapgård, f. 1788. Gårdbrukere i Overholmen mellem fra 1812. 82'.01 e Eriksen, f. 1789 i Overholmen, d. 1790. B3 1 . Dødfødt sønn, f. 1791 i Overholmen. B4 I .Ole Eriksen, f. 1792 i Overholmen. Ole ble gift i 1822 med Guru Pedersdatter Kvello, f. 1787. De var brukere i Kvelloa i noen år på 1830-tallet. Se mer om dem under Kvelloa. Ole og Beret fikk tre barn: 85. Inger, f. 1797 i Overholmen. Gift første gang i 1833 med Ole Olsen Faren, f. 1 809, d. 1 844. Gift andre gang i 1 847 med Halvor Johannessen Lyng, f. 1819. Begge ektemennene var etter tur brukere i Levringan. 86. Erik, f. 1799 i Overholmen, d. 1844 i Melby. Gift med Ellen Anna Pedersdatter Melby, f. 1 814 i Melby. Erik ble bruker av halvparten av Melby. 87. Guru, f. 1802 i Overholmen, d. 1841. Hun var fosterdatter i Aust-Grundan, og ble gift i 1 833 med sitt søskenbarn Arnt Andersen Grundan, f. 1 806, og ble bon dekone i Aust-Grundan. Ole brukte gården til han døde i 1838. Deretter ble Ole Olsen Faren, som var gift med dattera Inger, neste bruker. Beret døde i 1844. Ole Olsen Faren (1809-1844) og Inger Olsdatter (1797-1871) Ole Olsen Faren var født i 1809 i Ner-Fåra som sønn av Ole Olsen Faren og Beret Halvorsdatter. Faren var for øvrig bror av Peder Olsen Faren, som kom til Kvelloa i 1779. LEVRING
---- 300 H&FIS-B ---- Ole Faren ble eier av halvparten av Ner-Fåra i 1829. Men etter at han i 1833 ble gift med dattera i Levringan og overtok gården der, dreiv han Fara bare som et under bruk. Barn: 81. Beret Maria, f. 1833 i Fara, d. 1890. G. 1863 med gårdbruker Anders Gundbjørnsen i Øver-Fåra, f. 1 837. De hadde fire barn. 82. Oline Bergitte, f. 1836 i Fara, d. 1914. G. 1863 med enkemann og gårdbru- Ole Olsen ble ingen gammel mann. Han døde i 1844, 33 år gammel, og Inger ble gift på nytt i 1847, med Halvor Johannessen Lyng, som ble neste bruker. Halvor Johannessen Lyng (1819-1889) og T) Inger Olsdatter (1797-1871), 2) Mette Pedersdatter (1849-1923) Halvor Johannessen Lyng var født i 1819 på Midt-Lyng av foreldre Johannes Halvorsen og hustru Anne Sofie Olsdatter. Som nevnt foran ble Halvor gift i 1847 med enka Inger Olsdatter i Levringan, og han overtok som bygselmann i Levringan i 1848. Samtidig dreiv også han Ner-Fåra østre som underbruk, etter som denne går den ble utlagt til Inger ved skiftet etter den første mannen hennes. Inger døde i 1871, og Halvor ble gift for andre gang i 1879 med tausa si, Mette Pedersdatter Gjermstadvald, f. 1849. Hun var datter av Peder Larsen Gjermstadvald og kone Malena Olsdatter. Halvor døde i lungebetennelse i 1889. Mette losjerte så i Levringan fram til hun i 1906 ble gift med Antomus Pedersen Sende, f. 1849 i Inderøy. Han var da bruker og eier av Vester-Sende (Nilsstua) i Leksdalen. Det var ingen etterkommere i de to ekteskapene til Halvor Johannessen. Mette overlevde også sin andre mann, som døde i 1908, og hun ble gift for tredje gang, nå med enkemann Johannes Ellevsen Ner-Sende, f. 1852. I 1910 ble det opp rettet ektepakt mellom Mette og Johannes, som bestemte at gard med besetning og redskaper m.v skulle forbli konas eiendom. Og som testamentarisk arving etter Antomus Sende solgte Mette Vester-Sende til Olaf Skansen for 7000 kr i 1920. Olaf Skansen var sønn av Ole og Grete Skansen på Jøsåsmoen. Mette døde i Vester-Sende i 1923. Johannes Ellevsen døde i 1937. Samling av gårdene Den 14. april 1890 ble begge Levrmgsgårdene forpaktet til Olaus Årntsen Levring, og siden har Levringan vært drevet som én gard. HEIMER OG rOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 301 H&FIS-B ---- Olaus Arntsen Levring (1838-1922) og Marta Pedersdatter (1839-1909) Olaus Arntsen var født i Øster-Levringan i 1838 som sønn av Arnt Olsen Levring og kone Guru Efastsdatter. I 1864 ble han gift med Marta Pedersdatter Gjermstad, f. 1839 på Mo. Hun var datter av Peder Larsen og kone Malena Olsdatter, som var hus mannsfolk i Øver-Fåra. De var inderster i Øster-Levringan fram til Olaus kjøpte Melbygrava i 1878. Denne heimen hadde han til 1887, da han solgte den til skolelærer Hans Hallem. I 1890 fikk han så forpaktningskontrakt for livstid på Levnngan, og han brukte går den fram til han ble kårmann i 1908. Olaus døde i Levringan i 1922 som enkemann, idet Marta døde i 1909. Marta hadde en sønn før hun ble gift med Olaus: Bl 0 . Petter Andersen, f. 1860 på Gjermstadvald. Faren var Anders Larsen Jøsåsvald. Petter var pleiesønn hos besteforeldra i Øver-Fåra i 1 865 og hos Arnt Levring i 1875. Han utvandret til Benson, Minnesota i 1882. I Amerika kalte han seg Melby. Olaus hadde også ei datter før han ble gift: B 2°. Elen Anna, f. 1861 i Guddingan. Mora var Ingeborg Nilsdatter Gudding. Elen Anna ble gift i 1 890 med Ole Andreas Pedersen Bjørgan, f. 1 870 på Movald. Mannen utvandret ti! Eau Claire i 1 891 , og Elen Anna og sønnen Iver Bendik, f. 1 890, reiste etter i 1 892. Hun døde allerede i 1 895, og enkemannen flyttet til Minneapolis og giftet seg på nytt i 1905 med ei norsk jente, Anne Marie Husby, f 18767 Og Marta og Olaus hadde lem barn: 84. Grete Birgitta, f. 1867 i Levringan, d. 1929. G. 1893 med Ole Johannessen Skansen, f. 1869 på Kvellovald, d. 1929. Han var sønn av husmann Johannes Olsen på Skansen. Grete og Ole kjøpte Jøsåsmoen (Magnusmoen) i 1899. De fikk seks barn. 85. Ole Martin, f. 1872 i Levringan. G. 1900 med Ingeborg Anna Pedersdatter Tronesvold, f. 1875 på Tronesvollen. Hun var datter av Peder Ellevsen Indal (Tronesvold) og hustru Beret Eliasdatter Stene. Ole Martin Levring ble gårdbruker på Tronesvollen nordre ca. 1900. Marius Olaussen Levring (1883-1917) og Hanna Andreasdatter (1884-1918) Marius Levring ble gift i 1907 med Hanna Andreasdatter, f. 1884 på Prestegårdsvald i Vuku av ugifte foreldre Andreas Andreassen og Klaudia Mane Henriksdatter (om Klaudia Marie, se under Grindgjalet). Faren, som var sønn av Andreas Eriksen og LEVRING
---- 302 H&FIS-B ---- Gjertrud Johnsdatter på Efastplassen, stakk til Amerika før Hanna ble født. Hanna ble som lita bortsatt til Elling Johannessen i Slapgardsenget, men i 1900 var hun kom met til Levringan som tjener, og nå ble hun altså gardkone der. Marius tok over som bruker i Levringan etter faren ca. 1908. Men Marius og Hanna fikk ikke så mange år sammen. Tuberkulosen tok dem begge. Marius døde i mellomjula 1917, og Hanna gikk bort fem måneder semere. Marius og Hanna hadde tre ban: Bl . Olaug Margrete, f. 1907, d. 1909. I klokkerboka for Vuku står det at hun døde av engelsk syke, på den tida et vanlig navn på rakitt, og som var en ernærings og stoffskiftesykdom hos barn, mest i aldersgruppen 3 mnd- 2 år. Sykdommen skyldtes mangel på vitamin D, og var hyppig i tidligere generasjoner, men opptrer nå sjelden fordi mødrene bruker tran eller andre vitaminpreparater under svanger skapet, og spedbarna får D-vitamintilskudd. 3 82. Magnhild, f. 1909. Etter at foreldra var død, kom Magnhild tit innherred Barneheim ved Levanger. Men også hun fikk tuberkulose og kom på pleiehjem og døde i 1926. 83. Ole Agnar, f. 1911. Ole kom til Grete og Ole Skansen påjøsåsmoen og var der mens han gikk på folkeskolen. Deretter tok han handelsskoleutdannelse. I 1938 kom han tilbake til Jøsåsmoen til Arne Dillan. Han arbeidet i sportsforretningen til Richard Kristiansen på Øra inntil han i 1940 ble ansatt i Verdal forsyningsnemnd. Siden arbeidet han hos kommunekassereren, samtidig var han også overformyn der. Ole Levring døde i 1 959, ugift. 84. Magnus, f. 1914, d. 1915 vel 1 år gammet (engelsk syke). Etter at Hanna var død, ble det avholdt auksjon på gården til salg av boets eiendeler etter kunngjøring i Innherreds Folkeblad: Dødsboauktion Måndag den 10. juni d. s. kl. 11 fm avholdes auktion paa Levring i avdøde enke Hanna Levrings dødsbo til bortsalg av boets eiendele bestaaende av: Besætning, 1 hoppe 18 aar, 6 voksne kjør, 1 kvige, 1 okse, 1 kalv, 2 lam, 1 væder. Redskaper; 1 jjærvogn, 2 langvogne, 2 bikvogne, 2 sæt støttingei; 3 sæler, 1 firhjulvognoverdel, 1 langvognflake, 1 bikvognoverdel, 2 langslædei; 1 slaamaskine, 1 hakmaskine, 1 hjul rive, 1 skuvnve, 1/3 andel i træskeverk, Vi andel i radsaamaskine, 1/3 andel i pote toptaker, 2 ploge, 2 harve, samt diverse jordverktøi, smidjeverktøi. Indbo og løsøre saasom 1 bife, 1 skrivebord, jlere andre bord samt stoler, flere skap, 2 store komfy rei; 2 store kakelovne, 2 sofabænke, senger og sengklær, 1 telefonapparat, 2 geværer, 3 gryter hvorav 1 meget stor, diverse kjøkkentøi, dækketøi og stentøi, en del matva rer, samt diverse løsøre av forskjellig slags. Verdals lensmandsbestilling, 31. mai 1918. R. Holmvik. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL I 800-1 940 - BIND B
---- 303 H&FIS-B ---- I 1918 kjøpte John Edvard Grundert gården av Verdal kommune. Forut for salget var det brei debatt med sprikende synspunkter i herredsstyret etter at styret for de kom munale eiendommer hadde utlyst gården til salgs for høystbydende. Noen represen tanter var i tvil om en slik salgsmåte var i samsvar med betingelsene som kommunen hadde fastsatt for salg av leilendingsgårdene, og at den burde selges etter takst til innenbygdsboende, mens andre mente at det var helt greit at kommunen fikk mest mulig igjen for salget. Salgsmåten ble imidlertid godkjent, og resultatet ble at John Edvard Grunden fikk tilslaget på gården med sitt bud på 32 700 kroner. Høystbydende var forøvrig Hans Snekkermo med 33 300 kroner, men han trakk sei nere budet sitt. Det kan også nevnes at takstsummen bare var 16 000 kroner. Men John Edvard Grunden, som var gårdbruker i Aust-Grundan, bodde neppe i Levringan.. I en fødselsdagsomtale av Martin Persson er det nevnt at han var driver i Levrmgan i noen år rundt 1920 mens John Grunden var eier. 4 1 1926 solgte han gården til sin eldste sønn, Arne Nikolai Grunnan. Arne Nikolai Johnsen Grunnan (1903-1976) og Ingebjørg Olov Anneusdatter (1901-1928) Arne Nikolai Johnsen Grunnan var født i 1903 i Aust-Grundan. I 1926 ble han gift med Ingebjørg Olov Anneusdatter Okkenhaug, f. 1901 på Oppem. Hun var datter av Anneus og Ingeranna Cecilie Okkenhaug i Oppem. Arne Grunnan overtok Levringan etter faren i 1926. Barn: 81. John Edvard, f. 1927 i Levringan. Gift 1952 med Solbjørg Skjørland, f. 1929 i Overhalla. John Grunnan var ei tid herredsagronom i Sigdal og Verdal, og ble gårdbruker i Aust-Grundan etter faren. Ei datter. 82. Anders, f. 1928 på Innherred Sykehus. G. 1956 i Stjørdal med Mali Husby, f. 1932 i Stjørdal, d. 1996. Tre sønner. Allerede i 1928 mistet Arne Grunnan kona si, som døde i barsel, bare 27 år gammel. Han dreiv Levringan videre sammen med søstra Thora Grunnan fram til han solgte gården til Trygve Hofstad og tok over slektsgården Aust-Grundan i 1936. Trygve Sefaniassen Hofstad (1893-1971) og Marie Jeremiasdatter (1901-1992) Trygve Hofstad var født på Stiklestad ostre i 1893 av foreldre Sefamas Torgersen Hofstad og hustru Laura Sofie Johannesdatter, født Borgen. I 1922 ble han gift med Marie Jeremiasdatter Skavhaug, f. 1901 på Skavhaugg nedre. Hun var datter av Jeremias Ågesen Skavhaug og kone Karen Bergitte Rasmusdatter, født Brendmo. Trygve Hofstad kjøpte gården Kjerkreit Store i Malm i 1925, men gården ble kjøpt tilbake på odel etter bare ca. et halvt år. Så kjøpte han Storlia i Volhaugen i 1926 og dreiv denne gården fram til han kjøpte Levringan i 1936. Han bygde nye hus på går den; fjøs, stall og låve i 1938 og ny stue først i 1950-åra. Den gamle låven fra Levringan er gjenreist på museet på Stiklestad. Trygve og Marie Hofstad hadde seks barn: LEVRING
---- 304 H&FIS-B ---- Levringan etter at Trygve Hofstad hadde bygd opp gården på nytt. Familien Hofstad. Foran f.v. Torgeir, Trygve, Marie og Leif. Bak f. v.: Sigmund, Karen, Olav og John.
---- 305 H&FIS-B ---- 81. Sigmund, f. 1922 på Skavhaugg nedre. G. 1952 med Magnhild Eldrid Johansdatter Breding, f. 1923 på Reinsvoll. Sigmund Hofstad arbeidet ved Verdal Meieri. Bosatt på Verdalsøra. 82. John, f. 1924 på Stiklestad. Gift 1964 med Ragnhild Olga Einarsdatter Nilsen, f. 1944 på Verdalsøra. Gårdbruker i Levringan. Tre barn. 83. Leif, f. 1926 i Storlia. G. 1955 med MargitJohnsdatter Rye, f. 1926 i Moenget. Gårdbruker på Garnes vestre fra 1963. Fire barn. 84. Torgeir, f. 1928 i Storlia. Avd.ingeniør, bosatt i Trondheim. G. 1958 med Marit Bakkan, f. 1932 i Verdal. Tre barn. 85. Karen, f. 1930 i Storlia. G. 1952 med Sigmund Johannes Ness, f. 1925 i Ner- By, død 2002. Gårdbruker på Tune, Stiklestad (gnr. 30, bnr. 9). Fire barn. 86. Olav, f. 1932 i Storlia. G. 1957 med Aud Alice Valstad, f. 1937 i Verdal, død 2005. Olav var yrkesmilitær. De bodde i Løten og Elverum. Fire barn. Nåværende eiere og brukere er Trygve Johnsen Hofstad, f. 1965 (sønn av Ragnhild og John Hofstad), og kona Marit Lian Hofstad, f. 1967. Frådelt bruk: HAUGEN (LEVRINGSHAUGAN) GNR. 253, BNR. 5 Haugan . Fotoet eies av Ragnhild Hofstad Levringshaugan, på sørsida av Jamtlandsvegen mellom Levringan og Skansmyra, er i matrikkelen betegnet som Haugen, men i dagligtale mest kalt Haugan. Heimen ble frådelt hovedbølet etter at kommunen overtok Værdalsbruket i 1908. Det fikk bruks nummer 5 og ble bygslet tii Jakob Johannessen Skansen. Kontrakten ga bygsleren rett til kjøp av eiendommen etter bestemt pris på jorda.
---- 306 H&FIS-B ---- Jakob Johannessen Skansen (1872-1921) og Ragnhildanna Nilsdatter (1883-1915) Jakob Skansen var født på Skansen under Sør-Steine i 1872 av foreldre Johannes Olsen Skansen og hustru Beret Marta Jakobsdatter, født Molden. Han ble gift i 1905 med Ragnhild Anna Nilsdatter, f. 1883 på Stormoen, datter av enkemann Nils Nilsen Reiren og enke Beret Andersdatter Stormo (datter av "Jamt-Anders"), og med tida fikk de fire barn. Jakob arbeidet som murer ved siden av å drive hei men. Ragnhild Anna fikk tuberkulo se og døde allerede i 1915, og Jakob ble alene med de fire barna i alderen 3 til 10 år. Til hjelp i huset fikk han nå Oleanna Johannesdatter Sørnes, f. 1873 på husmannsplassen Håven under Skjørdal nedre. Olenanna tok seg av både heim og barn, også etter at Jakob Skansen ble syk og døde av tuberkulose i 1921. Kort tid før Jakob døde, hadde nemlig han og Oleanna forberedt giftermål, men skjebnen ville det altså annerledes. Men på dødsleiet hans lovte Oleanna å ta seg barna hans, en lovnad hun holdt til det fulle. Oleanna døde på Haugan i 1967, 94 år gammel. Barn etter Jakob og Ragnhild anna: Oleanna Sørnes, som ble "mor" for Skansen-barna etter at for eldra var borte. 81. Oline Cecilie, f. 1905 på Skansen. Død 1980. Bl . Johannes, f. 1907 på Skansen. Ugift. Han kjøpte Haugan av Verdal kommune i 1927. Død 1970. 83. Bergljot Margrete, f. 1909 på Haugan, d. 1916 av lungebetennelse. 84. Borghild, f. 1912 på Haugan. D.1993.
---- 307 H&FIS-B ---- Tre av søskena Skansen på Haugan i unge år. Fotoet er fra ca. 1920. F.v. Johannes, Oline og Borghild. Ukjent fotograf.
---- 308 H&FIS-B ---- Etter at Jakob var død, ble heimen drevet av sønnen Johannes mot samme avgift som faren hadde betalt. Og etter avholdt taksering ble den solgt til Johannes for 3400 kro ner i 1927, men skjøte ble utstedt først i 1962. Men søskena Oline, Johannes og Borghild, som alle var ugifte, dreiv Haugan i lag så lenge de levde. Nytt uthus ble bygd i 1930 og ny stue i 1951. Johannes arbeidet også i skogen, mens Oline og Borghild tok seg av gards- og fjøsstellet. De hadde opptil 14 kyr/ungnaut på bås, og det var ikke alltid så lettvint når bl. a. vatn måtte bæres i hus til både husdyr og inne bruk, har de to søstrene fortalt. Det hendte ofte at vassbekken gikk tom, og da måtte vatnet fraktes heim helt nede fra Trongdøla. Vinters tid måtte vasskoppene dras på kjelke i djupsnø og så bæres i hus så det ikke fraus til is. Først i 1971 fikk de innlagt springvatn. De hadde heller ikke hest, så høyet ble båret inn på to staurer, og korn stauren kom også i hus på samme viset. Eier av Haugan i dag er Ingolf Bengtsen jr. Husmannsplasser: SANDBEKKMOEN Jens Johansen (1768-1833) og » Ingeborg Bardosdatter (1758-1804), 2) Marta Jonasdatter (1778-1838) Jens Johansen var født i 1768 på Leirhaug og var sønn av Johan Svendsen Kulstad og kone Boletta Jensdatter Ørnfeldt i farens 3. ekteskap. Jens var husmann under Levringan i 1801 og fram til 1804, han var da gift med Ingeborg Bardosdatter Fossnesset, f. 1758 (gift 1794), som døde i 1804 i Levringan. Men i 1805, da han ble gift med Marta Jonasdatter Garnes, var han på Gnndgjalet, og døde som husmann der i 1833. Marta Jonasdatter var født i 1778 på Bjartnes, dat ter av ungkar Jonas Larsen (Haug) og Maren Arntsdatter. Hun var inderst på Lillemoen i 1801. Hun døde fem år etter Jens. I ekteskapet med Ingeborg var det ingen barn, i det andre en sønn: BP.Johannes, f. 1 8 1 0 på Grindgjalet. G. 1 835 med enke Beret Haldorsdatter Wist, f. 1797 i Stjørdal. Johannes Jensen ble bruker på Brenna vestre i Sul ca. 1845, og fikk seinere bygsel på begge Brenna-gårdene. Flan døde som kårmann der i 1 868. Kona Beret var død samme sted i 1 859. Ekteskapet var barnlaust. Jakob Sevaldsen (1776-1859) og 'Ingeborg Mikkelsdatter (1779-1844), 2) Karen Johnsdatter (1797-1864) Jakob Sevaldsen var født på Balgårdsvald i 1776. Foreldra hans var Sevald Olsen og Mant Johnsdatter (1733-1813), som var oppsittere i Tromsdalen nordre på 1780-90-tallet. Faren døde i 1791, og mora ble oppgift med Iver Iversen Kvello (1743-1810). HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 309 H&FIS-B ---- I 1808 ble Jakob gift med Ingeborg Mikkelsdatter Levring, f. 1779 på Skavhauggvald (Svartåsen). Ingeborg var datter av ugifte foreldre Mikkel Eriksen Suul og Guru Pedersdatter Skavhauggvald (datter av Peder Johnsen Stormoen) De første åra - kanskje fram til ca 1815 - var de på Sandbekkmoen, og de to første barna deres ble født der. Så flyttet de til Kvellolia. De var i Kvellolia ennå i 1821, men siden flyttet de tilbake til Sandbekkmoen. Ingeborg døde i 1844, og Jakob ble gift på nytt samme år, med enke Karen Johnsdatter, f. 1797 i Skogn? Hun hadde fra 1823 vært gift med Ole Jakobsen Flotten, husmann under Rindsem, og hadde tre barn fra før ste ekteskap. Jakob Sevaldsen døde på Sandbekkmoen i 1859. Den andre kona hans, Karen, døde trolig på Skogn sykehus i 1864, som legdslem i Lundskin. Barn: 82. Marta, f. 1811 på Sandbekkmoen. G. 1850 med Peter Andreas Pedersen, f. 1 823 på Inndal østre (sønn av Peder Pedersen Indal den yngre). De bodde på Steinsvald i 1 852, og siden slo de seg ned som rydningsfolk på Lilleenget i Inndalsallmenningen. Han døde i 1858, og Marta ble gift på nytt i 1860 med rydningsmann Arnt Gulbrandsen. Arnt døde i 1872 og Marta i 1895. Marta døde på Tokstad, der dattera Sirianna var budeie. Peter Andreas og Marta hadde ei datter, Sirianna, f. 1 852, som ble gift med Ole Hansen Minsås i 1 882. De bodde i allmenningen de første åra, men ble seinere husmannfolk under Minsås, der mannen døde i 1 889. 83. Sevald, f. 1816 i Kvellolia. G. 1841 med Karen Johnsdatter Guddingsvald, f. 1815. Hun var datter av husmann John Olsen og kone Ingeborg Johnsdatter på Nymoen (i dag Guddingsmo øvre) under Guddingan. Sevald og Karen ble også husmannsfolk på Nymoen rundt 1845. De hadde sju barn. Karen døde i 1891 og Sevald i 1 896. Peder Olsen (1788-1856) og Kjersti Jensdatter (1784-1845) Peder Olsen var trolig husmann på Sandbekkmoen rundt 1820. Han var født i Dillan i 1788 og var sønn av ugifte foreldre, reservedragon Ole Gundbjørnsen (Kolstad?) og Marit Pedersdatter Dillum. Han var skiløper og kake seg Balgård da han i 1812 ble gift med Kjersti Jensdatter, f. 1784 i Lille-Vuku. Kjersti var datter av husmann Jens Johannessen og kone Kan Ulriksdatter på en av husmanns plassene under Jøsås. Etter å ha bodd i Slapgarden et par år, kom Peder og Kjersti til Litj-Molden som husmannsfolk i 1815-16. I 1820 var de husmannsfolk under Levringan, flyttet så tilbake til Litj-Molden og bodde trolig der resten av livet. Se mer om dem og etterslekta under Litj-Molden. LEVRING
---- 310 H&FIS-B ---- LEVRINGSMOEN Utskrift av skifteprotokoll fra 1772 viser at Levringsmoen var husmannsplass under Levringan allerede på 1700-tallet. Enkemann Mathias Eriksen Guddmg ble gift i 1747 med enke Gjertrud Nilsdatter Levring, som var født i Hamre i Åre i 1695. Gjertrud ble gift med enkemann Anders Persen Molden i 1737, men han døde i 1743 etter et barnlaust ekteskap. Hvem Mathias hadde vært gift med før, er ikke klart, men han hadde to sønner fra tidligere ekteskap. Mathias og Gjertrud var husmannsfolk på Levringsmoen ved manntallet i 1762. Gjertrud døde på Levringsmoen i 1772, og Mathias ble gift for tredje gang samme året med Gunhild Olsdatter Ner-Holmen. De fikk dattera Gjertrud i 1773, men barnet døde 10 dager gammelt. I 1777 fikk de søn nen Ole Mathiassen, men hvor det ble av ham, er ikke kjent. Gunhild døde på plas sen i 1797, 71 år gammel, mens Mathias døde som legdslem i Auskm i 1806, 100 år gammel. Lars Nilsen Kvelstad var trolig husmann på Levringsmoen i noen få år først på 1800-tallet. Lars Nilsen Kvelstad (1761-1807) og Kari Johnsdatter (1767-1830) Lars Nilsen var født i Kvelstad i 1761 og var sønn av klokker Nils Eriksen Kvelstad og kone Sigrid Larsdatter. Han ble gift i 1803 med tjenestejenta i Kvelstad, Kari Johnsdatter, f. 1767. Opphavet hennes er ukjent, men vi skal ikke se bort fra at hun var svensk, da det var mange av svensk avstamming på Kvelstad på denne tida (klok ker Nils Eriksen var jo også svenske). Lars og Kan var husmannsfolk under Levringan da det andre barnet deres ble født i 1805 og da Lars døde i 1807. Kan ble gift på nytt i 1810 med Anders Andersen Indalsvald, f. 1787 på Ekrenvald. Han var sønn av Anders Andersen og Ingeborg Pedersdatter, husmannfolk på Krika under Inndal vestre først på 1800-tallet. Lars og Kan fikk to barn: 81. Anne, f. 1803 i Kvelstad. Hun ble konfirmert fra Nord-Steine i 1820 og gift i 1 846 med Ole Kaspersen Holmen, f. 1 8 1 7 på Nordholmen i Vuku av ugifte for eldre, dragon Kasper Eliassen og Maren Olsdatter Holmli vestre. I 1 865 og 1 875 var de husmannsfolk på plassen Nilsstua under Sende, men i 1 891 var de blitt fat tigunderstøttet og bosatt på Verdalsøra. Ole Kaspersen ("Ola Pil") døde i 1897 på Malmo i Leksdalen, og Anne døde på samme sted året etter. De hadde ingen barn i lag, men Anne hadde en sønn før de ble gift - Lornts Johannessen, f. 1 83 1 på Nordbergsvald. Han kom til Malmo i Leksdalen. 82. Nils, f. 1805 på Levringsvald. Han ble konfirmert fra Indal (Krika) i 1822 og gift i 1834 med Inger Eriksdatter Forbregdsvald, f. 1813. De var husmannsfolk på Eklovald og fikk tre barn før Nils døde i 1845. Inger døde i 1890 på Trøgstadaunet. Alle barna ser ut til å ha flyttet ut fra Verdal. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 311 H&FIS-B ---- Kan må være død før 1816, for da ble Anders gift på nytt med Marta Johnsdatter, f. 1791, og de ble husmannsfolk under Mønnes. De fikk to barn før Marta døde i 1822. Hvor det til slutt ble av Anders, er ikke kjent. Siver Jakobsen (1783-1829) og Marit Bardosdatter (1787-1867) Siver Jakobsen og Marit Bardosdatter ble husmannsfolk i Vester Levringan en gang før 1820. Siver var sønn av husmann Jakob Olsen Haugsvald under Flotten. Han var tje ner hos Ole Rasmussen (Garnes) i Levringan i 1801. På samme tid var Marit Bardosdatter Grundan tjener hos Hans Rasmussen (Garnes) i Aust-Hellan. Begge tjente i Volen da de ble gift i 1817. Marit var født i 1787 på Bunesvald, og foreldra hennes, smed og husmann Bardo Sevaldsen og kona Marit Bardosdatter, var hus mannsfolk under Aust-Grundan. Barn: Bl . Gjertrud, f. 1 817 i Grundan. Gjertrud hadde to barn utenfor ekteskap før hun i 1 860 ble gift med enkemann Peder Rasmussen Mønnesvald (Hyppen), f. 1 829 i Jøsås. Han hadde tidligere vært gift med Anne Pedersdatter Jøsås, f. 1 828 på Nerholmsvaid, d. 1853. Peder døde på Bjørnmelen i 191 1, etter at Gjertrud var død på Hyppen i 1 901 . Ekteskapet var barnlaust. Barn etter Gjertrud: Cl 0 . Sivert Mikalsen, f. 1842 på Austgrundvald. Faren var Mikal Jakobsen Vangstad. I 1 864 ble han gift med søskenbarnet Marta Olsdatter Myrmo, f. 1 837 på Storstad, datter av husmann Ole Olsen Storstad på Myrmo under Musem. De var inderster på Follovald og husmannsfolk på Eklovald fire barn, og sønnen Ole Martin Sivertsen ble gift med Johanna Seselie Kristiansdatter Aasan, f. 1 873 i Vester-Asan, datter av husmann Kristian Olsen og Gjertrud Johnsdatter. De bodde i Vester-Åsan og brukte Aasan som etternavn. De reiste til USA med fire barn i 1903-04. Mer om famili en ti! Sivert Mikalsen er oppført under Rømo i Leksdalsboka. C 2°. Martin Olaussen, f. 1 85 1 . Faren var Olaus Larsen Stiklestad. Martin var gjetergutt på Brenna i 1865. I 1872 flyttet han til Sverige (flytteattest utstedt 1 883), og i 1 890 er han ugift sagbruksarbeider i Øver Ocke i Mørsil. 82. Marta, f. 1820 på Levringsvald. Hun ble konfirmert fra Vangstad i 1836. Som ugift fikk Marta en sønn i 1 856 med Andreas Jensen Lyng søndre. Barnet, Johan Anneus, døde i 1858. I 1865 tjente Marta i Ness østre, og flyttet i 1868 ti! Levanger som Marta Sivertsdatter Ness. Gift i Skogn 1 869 med enkemann Nikolai Pedersen Reevald (1 808-1 871). Gift for andre gang i 1 873 med enke mann Magnus Kristensen Stavlovald (1 824-1 882) 83. Jakob, f. 1823 på Sørsteinsvald. Han ble gift i 1847 med Ingeborg Pedersdatter, f. 1 823, datter av husmann Peder Olsen i Litj-Molden. I 1 865 var de husmannsfolk på Øverplassen under Vester-Jøsås, og i 1 875 på LEVRING
---- 312 H&FIS-B ---- Mønnesmoen. Jakob døde på Mønnesmoen i 1875. Ingeborg kom på legd på sine eldre dager. Hun var i Lundskin i 1891, og døde på Steinsvald 1894. Barn: Cl . Marit, f. 1 847 i Nordsteine. Død 1 848 C 2. Sivert, f. 1849 på Østnesvald. Han ble gift i 1874 med Ingeborg Anna Agesdatter Lundenvald, f. 1 844 i Sulstua, d. 1 936. Hun var datter av Åge Johansen Sulstuen og kone Gurianna Paulsdatter. Sivert var husmann på Lundbakken i Ness. 85. Gunhild, f. 1828 på Levringsvald. Hun ble gift i 1852 med Elling Petersen Eklovald, f. 1828. De var brukere i Saukinn i Ulvilla, og fikk 10 barn - 7 san ner og 3 døtre. I 1 890 utvandret Elling, Gunhild og to av sønnene til Quebec i Kanada. Da hadde i hvert fall to av barna reist "over dammen" tidiigere, mens tre døde ung i Norge. Siver døde på Levringsvald allerede i 1829, og Mant døde som fattiglem i Bollgarden i 1867. I 1830 er det en Peder Olsen som er husmann under Levrmgan, og han overtok sannsynligvis etter Siver Jakobsen på Levringsmoen. Peder Olsen (1800-??) og Anne Johannesdatter (1800-??) Peder Olsen var født i Sundby i 1800 og var sønn av husmann Ole Gabnelsen Melbyvald og kone Ragnhild Pedersdatter. Peder ble gift i 1827 med Anne Johannesdatter Øren, f. 1800 på Øren og datter av strandsitter under Mantvoll, Johannes Johansen og kone Marit Pedersdatter. Peder og Anne bodde på Melbyvald, Okkenhaug og i Bollgarden før de kom til Levringsmoen. Hvor lenge Peder og Anne var på Levringsmoen, og hvor det ble av familien siden, er ikke kjent. En Peder Olsen m/kone har fått utflytting til Inderøy i 1837, men om det er disse det er tale om, er uklart. De hadde tre barn: Bl . Mikal, f. 1 827 på Melbyvald, d. 1 828 på Okkenhaug. 82. Ole, f. 1830 i Bollgarden. Ingen opplysningen 83. Marianna, f. 1831 på Levringsvald. Det er trolig henne som vi finner i Namsos i 1 865 som Mariane Dahl, f. Pedersen. Hun er gift med garver Andreas Dahl, f. 1 834 i Strinda. I 1900 er hun blitt enke, og driver handel i Namsos. Hvem som deretter evt. var husmannsfolk på Levringsmoen er uklart inntil horing en Olaus Henriksen kom dit. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 8001 940 - BIND B
---- 313 H&FIS-B ---- Olaus Henriksen (1819-1901) og Beret Olsdatter (1806-1882) Olaus Henriksen var født i 1819 på Hojem i Frol. Han kom flyttende til Verdal i 1844 og giftet seg samme år med Beret Olsdatter Hagavald, f. 1806 på Verdalsøra. Hun var datter av Ole Johnsen Rinnan og kone Marit Olsdatter. I 1865 var Olaus husmann på Levringsmoen, men var bare losjerende på plassen i 1875, og da Beret døde i 1882 var de husmannsfolk i Litj-Molden. I 1883 ble Olaus gift på nytt med Ingeborganna Andersdatter Mønnes, f. 1840. Hun var datter av lei lending Anders Nilsen Mønnes. I 1900 bodde de i ei lita stue som var satt opp av fat tigvesenet ved Steinsmoen, og Olaus døde der i 1901. Barna til Olaus og Beret: 82. Karoline, f. 1 847 på Lennesvald. Hun har fått attest til Levanger i 1 877, men fra før 1900 og til hun døde i 1918 var hun budeie hos Anna og John Arntsen i Tromsdalen. Hun kalte seg Karoline Tromsdal. 84. Elen, f. 1 852 på Hallemsstøa. Død i 1 881 som ugift tjenestepike på Bjartnes. Ved dødsfallet er anført at hun døde i "modersyke". Hans Martin Olaussen (1844-1904) og Serianna Andersdatter (1836-1927) Hans var født i 1844 på Nord-Lyngsvald og var sønn av den forrige husmannen Olaus Henriksen. Han ble gift i 1871 med Serianna Andersdatter, f. 1836 på Garnesmoen. Serianna var datter av Anders Petersen Bjørkenvald og kone Beret Ulriksdatter, som var husmannsfolk på "Pynten" under Bj ørken til de utvandret til Flandreau, Sør-Dakota, i 1880. Hans Martin og Serianna ble trolig husmannsfolk på Levringsmoen rundt 1871. Hvor lenge de var der, veit vi ikke nøyaktig, men kanskje fram til 1886-87. I 1891 var de kommet til Reitanplass i Sjøbygda, der Hans døde i 1904, mens Serianna døde på aldersheimen i 1927. Serianna hadde to barn med Mikal Ågesen Stuskin før hun ble gift med Hans Martin: Bl°.Anneus, f. 1863 på Bjørkenvald. Anneus Mikalsen var ugift. Han tjente i Oklan I 1 875, og i 1 891 finner vi ham som skinnfellmaker på Bardoplassen (hos sin gran donkel Bardo Ulriksen) og seinere i Moldenget. Han døde i Kvelloa i 1915, da med tittel som tømmermann. B 2°. Beret Anna, f. 1 866 på Bjørkenvald. Hun ble gift i 1 888 med Anneus Kristiansen Indal, f. 1 864 i Inndalsallmenningen, sønn av rydningsmann Kristian Andersen på Lilleenget nedre. De flyttet til Bjerte i Nåsskott i Sverige i 1 890 sammen med dot tera Anna Sofie, f. 1888. I 1900 bodde de i Trång i Alsen, Jåmtland. Anneus kalte seg Anneus Kristiansen Indalsvold. LEVRING
---- 314 H&FIS-B ---- Hans Martin og Serianna fikk sønnen: B3 1 . Oluf, f. 1872 på Levringsmoen. I følge utvandrerlista til Jostein Molde utvandret han til New York i 1 893 under navnet Oluf Aarstad, og ankom New York 3. mai med D/S "Grecian". Han reiste for øvrig samtidig med Edvard Olsen Svegjerdet og hans søster Oline. På samme tid I Amerika kalte han seg Oluf Orstad. I 1900 bodde han som snekker hos John Bjerkness i Brandrup Twp, Wilkin County, Minnesota. John Bjerkness var nabo med Bardo Breding. Seinere flyttet Oluf til Mapplewood Twp hvor han var farmer. Bie antagelig gift i 1901 med Anne Larson, født i Norge. De fikk 4 barn før 191 0, hvorav to døde i 1910. Muligens ble de skilt, for i 1 91 0 er Oluf gift med ei svensk dame ved navn Caroline Trotse, født i Sverige 1867. Oluf døde i Mapplewood i 195 1 mens Caroline flyttet til Olmsted County hvor hun døde i 1 961 . Det er mulig at Olufs yngste datter Selma ble gift og bodde der. 5 Ole Martin Olsen Sakshaug (1861-1931) og Ingeborg Anna Bårdsdatter (1859-1930) Ole Martin Olsen Sakshaug var født i 1861 på Inderøy. Foreldra hans var Ole Andreas Råen og Ingeborg Marta Eliasdatter Glimstad. De bodde i Raumyråsen under Sakshaug og tok også Sakshaug som familienavn. De fikk i alt 8 barn, og Ole Martin var den eldste i søskenflokken. Både foreldra og søskena utvandret til Amerika på 1880- og 1890-tallet. Ole Martin Sakshaug kom til Verdalen som dreng først på 1880-tallet. I 1882 fikk han to barn med forskjellige mødre. Den ene av kvinnene, Ingeborg Anna Bårdsdatter Stiklestadvald, f. 1859, ble han gift med da han tjente i Jøsås i 1886. Ole Martin og Ingeborg Anna var husmannsfolk på Levringsmoen fra det året de ble gift og fram til april 1894, da de flyttet til Frol. De bodde først på en plass under Nedre Gran. I Frolboka står det at heimen deres i Verdal gikk med i raset i 1893, men dette synes tvilsomt all den tid at de er oppført flyttet fra Levrmgsvald. I 1896 ble de husmannsfolk på Slettåsen nordre under Hojem og kjøpte husa av den forrige hus mannen der. Siden kom de til Våttåhaugen og Sørholt (1921). 6 Barn: Bl 0 . Cecilie Bergitte, f. 1882 på Reppevald. Mora hennes var Karoline Birgitte Svendsdatter, f. 1851 i Sparbu. Mora ble gift med enkemann Elling Larsen Hjeldevald i 1901. I 1903 ble Bergitte gift med sin tremenning, Johan Petter Iversen Sakshaug, f. 1 884. De fikk ti barn i ekteskapet i tillegg til at begge hadde barn før de ble gift, og har ei stor etterslekt. 7 De var husmannsfolk på Engsvehaugan ca. 1910-1915, seinere flyttet de ti! Vinne. Da Johan Sakshaug skulle søke arbeid, gikk han fra Vinne til Sunnan. Underveis spurte han om nattelosji på en gard, men ble avvist og måtte overnatte under et tre. Da han korn til Sunnan, fikk han straks arbeid på jernbanen, og han fulgte med under anlegget av Nordlandsbanen fra Sunnan til Drevvatn i åra 1 920 til 1950. 8 HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 315 H&FIS-B ---- 82. Lise Bergitte, f. 1882 på Reppevald (før foreldrene ble gift). Gift med småbruker og steinarbeider John Østborg, Frol. 83. Ole, f. 1886 påjøsås. Gift i 1910 i Trondheim Domkirke med Julianne Magnus datter Breivik, f. 1 884 i Frosta. De flyttet til Ytterøy. Ole kalte seg Sletås. 84. Inga Marie, f. 1 889 på Levringsvald. Gift med Ole Bjerkan, Henning. 85. Anton, f. 1891 på Levringsvald, d. 1974. Gift med Sofie Tingstad, Frol. Anton Sakshaug var ansatt i NTE og bodde i Asen. Han satt i Asen herredsstyre i 30 år, var form. i trygdestyret, arbeidsformidlingen og i jeger- og fiskeforeningen, som han stifta. Sju barn. 86. Olaf, f. 1 895 på Nedre Granvald, Frol, d. 1 968. Gift først med Margit Gustavs datter Vardehaug og seinere med søstera Gudbjørg Gustavsdatter Vardehaug. Det kan nevnes at Olaf Sakshaug også var far til Magne Kristian Blybakken (1 920-1 957), som var skogformann på Værdalsbruket. Mor til Magne Blybakken var Ragnhild Martinsdatter Blybakken fra Vinne. 87. Aslaug, f. 1897 på Slettåsen. Død i spanska i 1918. PÅ ÜBESTEMTE PLASSER De etterfølgende er husmenn som det ikke har latt seg gjøre å stedfeste til noen bestemt av de oppførte husmannsplassene under Levringan. Det er sannsynlig at en eller flere av dem kan ha bodd på Levringshaugan. Kristen Jensen Jøsås (1780-) og Johanne Andersdatter (1780-) Kristen Jensen var født i 1780 på Bredingsvald og var sønn av husmann Jens Johannessen Jøsås og kone Kari Ulriksdatter på husmannsplassen Gammelplassen under Jøsås. Han var dragon på Jøsås vestre da han i 1804 ble gift med Johanne Andersdatter Jøsås, f. 1780. Johanne var da tjener på den samme gården. Hennes opphav er ikke dokumentert, men hun kan ha vært datter av Anders Knudsen Kolbuen fra Løten i Hedmark, som kom med familien til Verdal ca. 1784. Kristen og Johanne bodde først på Jøsåsvald (Gammelplassen?), men var hus mannsfolk i Vester-Levringan i 1815. Kristen er da oppført som "Christen Skomager". I 1820 var de kommet til Sneppen under Inndal mellem og var der ennå i 1825. Da dattera Karen ble gift i 1828, var de husmannsfolk under Kvelloa. Se mer om famili en under Sneppen (Inndal mellem). John Embretsen (ca 1782-1821) og Kari Pedersdatter (1783-) En husmann John Embretsen døde på Levringsvald i 1821. Det var dragon John Ingebrigtsen Restad, født ca. 1782 i Skogn, sønn av husmann Ingebrigt Tollefsen. Han ble gift i 1813 med Kari Pedersdatter Flotten, hennes opphav ukjent, men hun kan ha vært datter av Peder Haldosen Sundbyvald. De fikk sønnen Johan Petter på Østgårdsvald i 1815. Hvor det ble kona og sønnen er heller ikke kjent.
---- 316 H&FIS-B ---- John Johnsen (1790-1840) og Siri Olsdatter (1793-1878). John Johnsen var husmann under Levringan i 1824. Han var født i 1790 på Midtholmsvald. Foreldre var husmann John Rasmussen Midtholmsvald, f. 1751, og Kan Bårdsdatter, f. 1758. I 1815 ble han gift med tjenestejenta i Lillevuku, Sin Olsdatter, f. 1793 på Nerholmsvald av foreldre, husmann Ole Larsen og Beret Ulriksdatter. De bodde på Østgrundvald, Midtholmsvald, Jøsåsvald, Levringsvald og Årstadvald før John ble husmann på Rotmoen omkring 1826-27. Fra Rotmoen flyt tet de sannsynligvis til Moldenget under Molden og losjerte der, for John er død på Moldenvald i 1840. Se mer om dem under Rotmoen. Peder Hansen (1784-1865) og Karen Sørensdatter (1787-) Peder Hansen var husmann under Ole Rasmussen i Levringan på 1820-tallet. Han var sønn av husmann Hans Pedersen på Knka. I 1817 ble han gift med Karen Sørensdatter Lillemo, f. 1787. Karen finnes ikke i folketellmgene for Verdal i 1801 og 1815, så hun har mulig vært utenbygds fra. Hvor lenge de bodde på Levringsplassen, er ikke kjent, men de hadde flyttet til Knka i 1829. Det går fram av at Peder da ble stevnet i forliksrådet av Marta Andersdatter Aarstadplassen angående tvist om 3 vog gjødsel, x h tønne byggmel og 2 vog havremel. Det ser ikke ut til at Peder og Karen hadde noen etterkommere. Peder døde som enkemann på Krika i 1865, men hvor og når Karen døde er ikke kjent. Halvor Olsen (1812-1879) og Karen Hansdatter (1812-1887) Halvor Olsen var født i 1812 på Nordholmsvald av ugifte foreldre Ingeborg Halstemsdatter og skiløper Ole Bardosen Nordholmen. Han ble først gift i 1836 med Gunhild Olsdatter, f. 1816 i Molden av ugifte foreldre, sersjant Ole Bårdsen Hage og Beret Larsdatter Molden. De var husmannsfolk under Nord-Steine og Jøsås inntil Gunhild døde i 1841. De hadde da fått to barn, se mer om dem under Nord-Steine: Halvor ble gift på nytt i 1842 Karen Hansdatter Sundbyvald, f. 1812. Hun var dat ter av Hans Pedersen Bergsvald og kone Marit Pedersdatter. Halvor og Karen var husmannsfolk i Levringan i noen år mellom 1841 og 1850, før de flyttet til Markaplassen under Jøsås. Følger vi dem videre, ser vi at ved folketellinga i 1865 hadde Halvor og Karen fos tersønnen Olaus Larsen, f. 1853. Han var født på Mønnesvald (Hyppen?) og var sønn av ugifte foreldre Johanna Rasmusdatter og Lars Mikael Monsen (svensk?). Olaus har fått utflytting til Sverige i 1874, og i 1890 bor han som ugift arbeider Olaus Larsson Levring på Mårdsjø i Stugun i Jåmtland. I 1900 er han registrert i Laxsjo forsamling som tømmerhogger Olaus Levring, fortsatt ugift. I 1875 var Oluf Petersen, f. 1863 i pleie hos Halvor og Karen. Oluf var en datter sonn fra Halvors første ekteskap (sønn av Peter Kristoffersen og Beret Halvorsdatter på Blåmelenget under Nord-Lyng). I 1883 utvandret han til Philadelphia som Oluf Petersen Lyng. Halvor dreiv også som skomaker ved siden av å være husmann. I Jøsåsmarka hadde de bare 2 sauer og 4 geiter. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 317 H&FIS-B ---- De fikk tre barn sammen, men alle tre dode som små. Halvor dode som husmann i Josåsdalen i 1879 og Karen på samme sted i 1887. Ole Bertelsen (1824-1853) og Grete Mortinusdatter (1798-1879) Ole Bertelsen var fodt på Ekle i 1824 av ugifte foreldre, soldat Bertel Toresen Haga og pike Maria Pedersdatter Ekle. Ole var halvbror av skolelærer Hans Bertelsen Hallem. Ole ble gift i 1849 med Grete Mortinusdatter, f. 1798 på Verdalsora. Hun var dat ter av Mortmus Gjertsen, som var husmann under Nord-Lyng. Begge tjente på en av Stemsgårdene ved giftermålet. Ole og Grete var husmannsfolk under Levnngan da Ole dode i 1853. Når de kom dit, er ikke kjent. Naturlig nok hadde de ingen etterkommere, men Grete hadde to barn som ugift. Ved dom av 1. august 1854 ble Grete, som da kake seg Garnes, domt til straffar beid i 6 år og 1 måned for forbrytelse av kriminalloven av 20. august 1842, 12. kap., § 1, som omhandlet mened (falsk edelig forklaring) i en sak mot Mikkel Nilsen Stensmoen. 1 1865 var Grete budeie hos Halvor Johannessen i Vester-Levringan, mens hun i 1875 var kommet på legd til Sør-Steine, og hun dode der i 1879. Barna til Grete: Bl 0 . Elias Bardosen, f. 1 823 på Eklo nordre, død samme år. Faren var ridende jeger Bardo Bardosen Faren. B 2 :. Ole Olsen, f. 1 828 på Eklo nordre. Faren var ridende jeger Ole Olsen Eklo søn dre. Ole har fått flytteattest til Ulstadvig (Ulsteinvik?) på Møre i 1 852. I 1 865 er han husmann på Vikan, Saisbruket i Fosnes, gift med Ingeborg Nilsdatter, f. 1 825 i Fosnes, og de har tre barn da. BUREISINGFELTET i TROMSDALEN I 1936 hadde Verdal kommune rettet en henvendelse til Værdalsbruket om salg av bureisingsjord. Tidene var vanskelige, og nydyrking og etablering av nye bruk ble på alle mater støttet av myndighetene. Det ble opptatt forhandlinger mellom Værdalsbruket og Verdal kommune, og for å unngå at kommunen gikk til ekspro priasjon flere steder på Værdalsbrukets eiendom, tilbod Værdalsbruket at kommu nen kunne få kjøpe bureisingsjord i Tromsdalen på betingelse av at det ikke ble eks propriert jord andre steder på Værdalsbrukets eiendom. Dette gikk kommunen med på, og "Tromsdalsfeltet" på 472 mål ble solgt til Verdal kommune i 1937. Feltet ble seinere oppdelt i 3 bruk og videresolgt av kommunen til bureiserne. Gjennomsnittsprisen var ca. kr 17,- pr. mål. De tre brukene var Bjølloa, Granli og Forset: LEVRING
---- 318 H&FIS-B ---- BJØLLOA GNR. 253, BNR. 7 Bjølloa. Det er kjent at det i eldre tider har vært en husmannsplass under Levrmgan i samme område som bureismgsbruket Bjølloa ligger i dag. I gamle kirkebøker heter det "Biørloen". Plassen er ellers lite kjent, og vi veit ikke hvor langt bakover i tida den er blitt brukt. Men først på 1700-tallet er nevnt flere personer - Margarethe Biøloen, Jens Biørloen, Peder Biørloen m. fl. Det er også hevdet at Stor-Ingvald - dragonen på Levring - var født i Bjølloa. Men fra 1800 og fram til det ble bureisingsbruk der kan vi ikke se at plassen har vært i bruk. Bureismgsbruket ble kjøpt av Aage Tromsdal i 1939. Aage Johnsen Tromsdal (1900-1958) og Emma Katrine Emilsdatter (1913-1999) Aage Johnsen Tromsdal ble født i Tromsdalen i 1901 og var sønn av gårdbruker John Arntsen Tromsdal og kone Anna Petersdatter. Aage utvandret til Amerika i 1923 og var der borte til 1936, og hadde flere for skjellige jobber der borte. Etter at han kom tilbake i 1936 dreiv han skogsarbeid både i Verdal og Sverige.
---- 319 H&FIS-B ---- I 1940 ble Aage gift med Emma Katrine Landfald, f. 1913 på Landfall, datter av jernbane telegrafist Emil Bye, Rinnan, og Karen Marie Olsdatter Landfald. Emma vokste opp hos beste foreldrene sine på Landfall, Barbroanna og Ole Landfald. Mora, Karen Landfald var sydame og fartet omkring på gårdene i bygda og sydde, før hun senere fikk eget verksted hos Gunnerms Haugan i Vuku. Men Emma var ikke mer enn elleve år da hun måtte ut i verden og gjøre rett for seg. Somrene 1924 og -25 var hun gjeterjente på Fåravollen, og som tjueåring var hun tilbake på samme setra, nå som setertaus i to somrer. Etterpå var hun på Hellbergsetra i tre somrer, siste året for øvrig sam men med Aage. Da leide de setra og dreiv den for egen regning. I 1939 tok de fatt som bureisere i Bjølloa. - Vi startet i svarte skogen, har Emma fortalt. Stue fikk de satt opp i 1939, men uthus og fjøs ble ikke ferdig før i 1942. I mellomtida hadde de et provisorisk fjøs der det bare var plass for ei ku. Ved felles innsats klarte de å rydde omlag 40 mål nytt land, samtidig som de fikk tre barn. Så ble mannen syk, og i 1958 ble Emma alene med barna, hvorav den eldste da var 17 år. Alene dreiv hun så bureisingsbruket helt til i 1983. Hun hadde 5 melkekyr å ta seg av i tillegg til noen ungdyr, gris og noen høner. Aage Tromsdal i sitt rette element, i skogen og på tømmerfløyting. Bilde fra boka "Arven fra Tromsdalen" av Bjørnar Tromsdal. Da den yngste av sønnene hadde overtatt Bjølloa i 1983, flyttet Emma til nybygd hus like ved og bodde der til i januar 1993. Da fikk hun plass ved Vuku Eldresenter og flyttet dit, og bodde der til hun døde i 1999. Barn: 81. Kjell Arnfinn, f. 1941. Gift med Hildur Thiel. Skilt i 1999. Kjell Arnfinn k|øpte Skogenget i Bjørga av Sevald Stubskin, som var gift med tante til Emma Tromsdal. 82. Liv Barbro, f. 1947. Gift Finn Waage, f. 1931. De bor i Eresfjord i Romsdalen. Barbro har to barn, Age Lennart og Karin, med Thure Roland Nilsson fra Nordhallen, Are. 83. Einar Asbjørn, f. 1951. Gift med Karin Irene Hybertsen, f. 1960. Einar Asbjørn er småbruker i Bjølloa og inspektør ved det militære lagringsanlegget i Tromsdalen. Tre barn. Yngste sønnen, Einar Asbjørn Tromsdal, overtok som nevnt Bjølloa i 1983.
---- 320 H&FIS-B ---- GRANLI GNR. 253, BNR. 8 Heimen ligger på nordvestre side av Trongdøla, like ved Trongdølsbrua, og grenser mot Kvellolia i sør og Forset i nord. Det var Åsmund Kvernmo som startet som burei ser her i 1939/40. Totalt areal var ca. 100 dekar. Granli. Åsmund Olafsen Kvernmo (1914-1995) og Olaug Odinsdatter (1912-1994) Åsmund Kvernmo ble fodt på Inndal østre i 1914 av ugifte foreldre Olaf Olsen Høgli og Anna Gustava Anneusdatter Indahl (mora ble gift i 1920 med Andreas Hybertsen, og de var småbrukere på Storøra). I 1935 ble han gift med Olaug Odinsdatter Vikvang, f. 1912 på Efastplassen, Arstad, foreldre Odin Olsen Vikvang og kone Mette Olsdatter Årstadvald. Åsmund tok som nevnt fatt som bureiser her i 1939/1940. Boliglåna sto ferdig samme år og uthuset året etter. Barn: Bl . Emma Ovedie, f. 1935 på Efastplassen. 82. Arne Arnold, f. 1 942 på Granli. Gift med Karla Margrete Bratli, f. 1 946. De over tok med tida heimen etter Asmund og Olaug. 83. Marit Oline, f. 1947 på Granli.
---- 321 H&FIS-B ---- FORSET GNR. 253, BNR. 9 Heimen ble utlagt som bureisingsbruk samtidig som Granli og kjøpt av Paul Kvelstad. Bruket grenser mot Granli i sør og Levring i nord. Forset. Eier av bildet: Ragnhild Hofstad Paul Andersen Kvelstad (1899-1973) og Laura Amanda Johansdatter (1900-1946) Paul Kvelstad ble født i 1899 i Kvelstad østre og var sønn av gårdbruker Anders Olsen Kvelstad og kone Gustava Johanna Martinusdatter. I 1934 gift med Laura Amanda Johansdatter Stensmo, f. 1900 på Sternsmoen. Hun var datter av ugifte for eldre Johan Levin Larsson fra Undersaker og Anna Kristine Olsdatter Stensmo. Laura var taus i Lromsdalen i mange år. Paul og Laura Kvelstad tok fatt som bureisere på Forset i 1939. Hovedbygning ble reist i 1940 og uthuset var ferdig året etter. Arealet på eiendommen var ca. 150 dekar, derav dyrket Paul opp ca. 30 dekar. Laura Kvelstad døde allerede i 1946, og Paul Kvelstad døde i 1973. Ekteskapet var barnlaust, men de tok til seg som fosterdatter Laila Berg, datter av Klara Berg i Kvellolia. Eiendommen eies i dag av Jorunn Slapgård. Stua er borte. LEVRING
---- 322 H&FIS-B ---- NOTER Kilde: Ingolf Dillan: Seterbruket i Verdal, s. 125. Kilde: Jostein Molde: Verdalinger i Eau Claire, Wisconsin. Verdal Historielags Årbok 2003, s. 101 . Kilde: Store Norske Leksikon. Innherreds Folkeblad 8.1.1954. Opplysninger fra Jon Bakken. Skogns historie. Frol, bd. I, s. 421 Kilde: Bind 2 av "Erik Fredriksen Bøl og folket etter han", utgitt av Inderøy Museums- og Historielag Kilde: Jorunn Ingvaldsen, datter av Johan Sakshaug.
---- 323 H&FIS-B ---- TROMSDALEN Fangstgrop Ved Ramsåsvollen. Foto: Ole Morten Larsen
---- 324 ----
---- 325 H&FIS-B ---- TROMSDALEN GNR. 254 Tromsdalen i 1930, sett fra øst. Foio: o. Snekker™ Gardens historie kan spores tilbake til begynnelsen av 1500-årene, da den var bon degods. Men det er tvilsomt at Tromsdal er fra fø r-kristen tid, slik som Steine, Molden, Inndalen og Garnes, muligens også Levring. I midten av 1600-tallet var den krongods ei kort tid, men ble propnetærgods fra ca. 1660. Inne i Tromsdalen var det mye skog, gode forhold for jakt og fangst, fin hamning og mange utslåtter i gardens nærhet. Langt fram i tida var det 13 høybuer med utslåt ter. Det må nevnes at samtlige hus på gården brann ned ei vinternatt i 1732, men går den ble bygd opp igjen, og hovedbygningen var i bruk til ut i 1950-åra. I 1744 ble gården kjøpt opp av Åge Hagen, og i 1768 gikk den i likhet med de fleste gårdene i Inndalen inn i Værdalsgodset og tilhørte dette inntil Verdal kommu ne solgte gården til Georg Johnsen Tromsdal i 1918. Tromsdalen hadde kvern og kvernhus straks øst for gården, ved en bekk som fort satt heter Mølnbekken. Ivar Tromsdal (f. 1923) skriver i boka "Arven fra Tromsdal" at i hans barndom var det mange tegn etter utvinning av kalk. De brente kalk for å TROMSDAL
---- 326 H&FIS-B ---- bruke den ved muring av skorsteiner og lignende. Like fram for gården, der det i dag er knuseverk for kalkstein, var det store forbrenmngsovner. Trolig var det engelske interesser bak kalkbrennmga. Nordost for gården heter det Limbuåsen. Det engelske ordet for kalk er "lime", kanskje har det en sammenheng? l Tromsdalen var uten skikkelig vegforbindelse med omverdenen fram til sist i 1930-åra. Da ble det opparbeidet burersmgsveg fra Levringan fram til Trongdøla, og skogbilveg derfrå til Tromsdalen. Fra 1624 og et knapt århundre framover var det 2 oppsittere i Tromsdalen, de to første het Laurits og Baro, og gården har fra den tid hatt 2 matrikkelnummer, men antall brukere har skiftet mellom en og to. TROMSDALEN NORDRE GNR. 254, BNR. 1 Brukere fra ca. 1780 og framover: Sevald Olsen (1753-1791) og Marit Johnsdatter (1736-1813) Sevald Olsen var født i Levringan i 1753 og var sønn av Ole Olsen Reitan og kone Gjertrud Olsdatter Landfallnes, som bygslet Øster-Levnngan fra 1745 til 1776. I 1776 ble han gift med Mant Johnsdatter Balgård, f. 1736. Hun var datter av gårdbruker Jon Mikkelsen (1706-1798) og kone Anne Olsdatter (1699-1785) i Øster-Bollgarden. Når Sevald og Mant kom til Tromsdalen, kan ikke fastslås nøyaktig, men det var trolig først på 1780-tallet. Sevald døde allerede i 1791 (han døde i "høonden"), og det må ha vært ualminnelig smått for dem økonomisk, for ved skiftet etter Sevald i 1791 var boet dundrende fallitt. Han hadde satt seg opp over ørene i gjeld fra alle kanter. Alt av eiendeler som ble registrert i dødsboet ble solgt på auksjon til dekning av gjel da, og enka Mant satt igjen fullstendig nbbet. 2 Barn: 81. Jakob, f. 1776 på Balgårdsvald. Husmann bl.a. på Sandbekkmoen under Levringan, se der. 82. Ole, f. 1779 på Balgårdsvald. Han ble gift fra Levringan i 1810 med Marit Paulsdatter Tømte, født ca. 1779. Hun var datter av Paul Andersen Tømte og Gjertrud Olsdatter. Ole og Marit var inderster i Austgarden i Sul i 1 815, og han fikk bygselbrev på gården i 1817. Han døde imidlertid samme året, og enka ble gift på nytt i 1 820 med Tørris Olsen Sulstuen (Karlgård). AvAarit døde i Austgarden i 1 833. Begge ekteskapene hennes var barnlause. Ved bygselbrev av 28. mars, tgl. 15. august 1792, bygslet Tonning gården til Ole Larsen Kvelstad. Det var nok Ok Larsen Balgård (se nedenfor). HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 327 H&FIS-B ---- Foruten de vanlige forbehold i bygselbrevet med hensyn til avling og arbeid til Værdalsgodset, skulle enka etter Sevald Olsen ha et kår bestående av fritt hus, 5 mål åkerland og for til 1 ku og 6 småfe. Men den nye brukeren og kårkona kom sann synligvis ikke særlig godt overens om betingelsene, og i en kontrakt av 13. august samme år hadde Thonnmg ordnet med et annet kår, "der mer ophæver fælles omgang", og etter overenskomst mellom begge fikk Mant plassen Fætten og Lillemoenget, samt beiterett i utmarka. Mant ble gift på nytt i 1799 med enkemann Iver Iversen Kvello, f. 1743 i Kvelloa. Han var sønn av Jon Iversen (1707-1785) og Guru Larsdatter, som var brukere i Kvelloa fra 1747 til 1779. Iver hadde tidligere (fra 1769 til 1798) vært gift med Mant Torkildsdatter Balgård, enke etter Elias Amundsen Balgård. Iver døde i 1810 og Mant i 1813. Ole Larsen Balgård (1754-1821) og Berit Nilsdatter (1762-1837) Ole Larsen var født på Jøsås i 1754, foreldre Lars Olsen Balgårdsvald (1727-1790) og Beret Andersdatter (1721-1785) Han ble gift 1787 med Bent Nilsdatter Kvelstad, f. 1762. Hun var datter av klok ker og skoleholder Nils Eriksen Kvelstad (1723-1801) og Sin Larsdatter (1743-1813). Ole Larsen fikk, som nevnt foran, bygsel på Tromsdalen i 1792 og var bygselmann der fram til 1799. Deretter ble han husmann i Kvelstadlia (var der både i 1801 og 1808), og seinere i Lundskm. Før århundreskiftet 17-1800 skaut Ole to bjørner - en i Ramsåsen og en ved Nordsteinssetra, en setervoll som lå ved Stemsslettet sør for Digerhaugen i Inndalsallmennmgen (setra ble nedlagt før 1800). Ole døde som husmann på Lundskmvald i 1821. Bent døde i Bollgarden i 1837. Barn: 81. Beret, f. 1788 j Kvelstad. Død 1808 i Kvelstadlia. 82. Anne, f. 1790 i Kvelstad. Tjente i Kvelstad 1801, men ellers ingen sikre opplys ningen 83. Lars, f. 1791 i Kvelstad. G. 1 824 med Anne Toresdatter Dalemark, født ca. 1793. Lars kjøpte Aksnes søndre øvre i Leksdalen i 1 825 og hadde gården til 1 830. Da solgte han den tii Ole Johnsen Langdal for 300 spesidaler. Lars og familien flyttet ti! Holde i Sparbu og ble husmannsfolk der. 84. Siri (Sigrid), f. 1793 på Nerholmsvald. G. 1820 med Ellev Mortensen Slapgård, f. 1789. De var inderster på Jøsås. Etter at mannen døde i 1863, kom Siri under forsorgen. Hun bodde på Inndal østre i 1 865, i Moldenget i 1 875, og døde som legdslem i Molden i 1 878. En av etterkommerne deres, Ellev Ellevsen, ble husmann på Stubbe og seinere eier av denne heimen. 85. Nils, f. 1795 i Tromsdalen. G. 1822 fra Rindsem med Kirsti Larsdatter Skjærsetvald, f. 1 797. Nils døde et halvt år etter at de ble gift og uten at de hadde fått noen etterkommere. Enka ble gift to ganger til, andre gang bare 4 måneder etter at Nils døde, og siste gang i 1837 med enkemann Johannes Pedersen TROMSDAL
---- 328 H&FIS-B ---- Landfallvald, som før hadde vært gift med Anne Olsdatter Sørsteinsvald, datter av husmann Ole Torkildsen på Skansen. 11 841 flyttet de til Ørlandet, og i 1 865 var de husmannsfolk på Myrskaget i Bjugn. 86. Marta, f. 1 799 i Tromsdalen, d. 1 880 som husmannsenke i Hallemsstøa. G. 1 825 med enkemann Ole Hansen Hallemsstøen, født ca. 1 795, d. 1 875. Sønnen Olaus Olsen var husmann i Hallemsstøa i noen år, men flyttet til Frol og ble husmann på Østborgåsen. 87. Ellef, f. 1803 i Kvelstadlia. Ellef ble fostersønn hos Lars Larsen i Bollgarden østre søndre ("Nord-stu"), og fikk bygsel på gården etter fosterforeldra. I 1831 ble han gift med Serianna Hansdatter Slapgård, f. 1811 i Slapgarden søndre. Ellef døde i 1 871 og kona i 1 884. De fikk seks barn (fem levende + en dødf. gutt i 1 833). 88. Maria, f. 1 807 i Kvelstadlia. G. 1 833 med Ole Olsen Sogtnes, f. 1 801 i Støren. Han var bruker i Bollgarden østre nordre og på folkemunne kjent som "Gammelbollgardingen". Maria døde i 1 885, og ektemannen i 1 890. De hadde ni barn, ett av dem var lærer Anders Balgård, som var skolelærer i Ness fra 1 861 til 1900. Han bodde i Vester-Ness i 1865, siden kjøpte han Haga søndre og Skjørdal nedre. Neste bruker var John Arntsen. John Arntsen (1753-1835) og Marit Olsdatter (1754-1822) John Arntsen var født på Tangen i 1753 og var sønn av gifte foreldre Arnt Johnsen Breding og Magnhild Olsdatter Tangen. Han var skiløpersoldat og bodde på Jøsås da han ble gift i 1789 med Mant Olsdatter Nord-Stene, f. 1754 i Vestgarden. Hun var dat ter av skiløpersoldat Ole Olsen Sul og Mali Tørnsdatter Sulstuen, som var brukere i Vestgarden. Faren døde for øvrig i 1770 da han "faldt ud af en fløtte i Suul-elven og omkom, lgjenfunden 27.7", som det står i kirkeboka. John fikk bygselbrev på Tromsdalen nordre 28.12.1799, tinglyst 21.2. 1800. Ved folketellmga 1815 var det hele fem tjenere hos John og Mant, men ingen livs arvmger. John og Mant fikk nemlig ingen barn, men tok til seg Kirsti Aagesdatter, f. 1774 på Haugan, som fosterdatter. Vi tror at Kirsti var datter av Aage Aagesen Lillegård og kone Beret Mosesdatter. I 1820 opprettet John og Mant gjensidig testa mente, der de bestemte at den lengstlevende av dem skulle beholde boet, og etter beg ges død skulle Kirsti, samt drengen Lars Larsen Skavhaug og kona Brynhild, ha en tre del hver "for den hjælp de har udvist og fremedeles vil yde os i vor alderdom". Testamentet ble konfirmert 22. mars 1822, fire dager etter at Mant var død. I 1835 bestod besetningen på gården av 2 hester, 4 storfe, 8 sauer og 6 geiter, og utsæden var Vi tønne bygg, 2 tønner havre og 1 tønne potet. John Arntsen døde lflg. Verdalsboka i 1835, og testamentarvmgen Lars Larsen Skavhaug overtok gården. Lars Larsen Skavhaug (1790-1857) og Brynhild Olsdatter (1796-1879) Lars Larsen var født på Skavhaugg nedre i 1790 og var sønn av Lars Sakanassen og Sigrid Olsdatter. Han var dreng hos John Arntsen i Tromsdalen da han i 1820 ble gift HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 329 H&FIS-B ---- med Brynhild Olsdatter Brenden, f. 1796 på Brenna. Hun var datter av Ole Olsen og Gjertrud Olsdatter Brenden. Lars og Brynhild ble i tjeneste i Tromsdalen også etter at de ble gifte, og som påskjønnelse arvet de som nevnt John Arntsen og kona, og Lars overtok også som bruker av gården etter at John var død. Han fikk imidlertid ikke bygselbrev før i 1856 (tinglyst 1857) og da på begge Tromsdalsgårdene, som etter det var samlet til én igjen. Lars og Brynhild hadde heller ingen barn. Lars døde i 1857, og Brynhild satt med bygselen fram til 1862, da Arnt Johnsen Indal overtok. Brynhild bodde i Tromsdalen som kårkone fram til hun døde i 1879. Det må også nevnes at den tredje arvingen, Kirsti Ågesdatter, bodde i Tromsdalen til hun døde i 1844. Arnt Johnsen (1793-1880) og Malena Larsdatter (1790-1882) Arnt Johnsen kom til Tromsdalen fra Kolberg i Frol, etter at han tidligere hadde vært husmann på Svegjalet og Skansen og bruker på Inndal mellem. I 1871 ble Arnt og Malena kårfolk hos svigersønnen Mikal Kristoffersen på Inndal vestre (Nistu). Arnt døde der i 1880 og Malena i 1882. Mer om familien og etterkommerne, se under Inndal mellem. Neste bygselmann i Tromsdalen ble sersjant Olaus Olsen Oppem, som fikk bygsel for 1 år i 1871, men han bodde neppe der, for han var samtidig bruker i Vester-Jøsås. I 1872 ble så Peter Olsen Gjermstad leilendmg på gården. Peter Olsen Gjermstad (1827-1902) og Liva (Oliva) Jakobsdatter (1838-1913) Peter Olsen var født i 1827 på Gjermstad og var sønn av gardmann Ole Hansen og kone Anne Jakobsdatter. Han var bror av Jakob Olsen i Molden. Peter ble gift i 1860 med Oliva Jakobsdatter Balgård, som var født i Volen i 1838 og var datter av Jakob Andersen ("Vol-smeden) og kone Malena Olsdatter i Vester- Bollgarden. Liva, som hun ble kalt, var eldst i søskenflokken på tre jenter og seks glit ter, og alle brødrene og ei søster reiste til Amerika og kom aldri tilbake til Norge. Og da faren døde i 1878, reiste også mora til Amerika. Peter var gårdbruker i Vester-Gjermstad sammen med broren Hans fram til 1872, da solgte de gården, og Peter ble leilendmg til Tromsdalen, mens broren kjøpte Snausen i Leirådalen. I 1885 fikk Peter livstidskontrakt på gården for en avgift på 30 spesidaler og kår til enka etter Lars Skavhaug - Brynhild Olsdatter. I 1875 var Tromsdalen etter måten en relativt stor gard. Besetningen var en av de største i hele Inndalen, med 2 hester, 1 okse, 8 kyr, 4 ungnaut og kalver, 23 sauer og lam, 18 geiter og kidd og 1 gris på "bås". Peter bygde nye uthus, som var i bruk helt opp til vår tid. Peter og Liva fikk fire barn: B 1 . Anna, f. 1861 i Gjermstad. Gift 1 887 med John Arntsen Guddingsstua, f. 1 864 i Guddingstua. Neste brukere i Tromsdalen. TROMSDAL
---- 330 H&FIS-B ---- M "Gammelgården" i Tromsdalen, slik den var da Peter Olsen Jermstad hadde den sist på 1 800-taliet. Foto utlånt av Bjørnar Tromsdal. 82. Ole, f. 1863 i Gjermstad. Gift 1888 med Elen Birgitte Hansdatter Gudding, f. 1 858 i Vaterholmen. De ble gårdbrukere i Vester-Bollgarden og tok Balgaard som navn.. 83. Jakob, f. 1 866 i Gjermstad, d. 1 937. Utvandret til Chicago i 1 888 og tok nav net Jacob Peterson. Gift ca. 1 895 med Jensine, f. 1 867 i Norge. De var formere i Bagley, Minnesota, og hadde sju barn (iflg. US Census 1910). 84. Grete, f. 1 869 i Gjermstad. I 1900 var hun tjenestepike hos farmasøyt og mine ralvannfabrikant Johan Conrad Pettersen på Levanger. Hun fikk tuberkulose og døde på Levanger sykehus i oktober 1905. Både Peter og Liva døde som kårfolk i Tromsdalen; Peter i 1902 og Liva i 1913. John Arntsen Guddingstua (1864-1927) og Anna Petersdatter (1861-1932) John Arntsen var født i Guddingstua i 1864 som sønn av husmann Arnt Andersen Guddingstua og kone Mant Jensdatter, født Buset. I 1883 utvandret han til Minnesota som John Arntsen Sandvigen, men kom tilbake i 1886. Han ble gift i 1887 med Anna Petersdatter Tromsdal og utvandret på nytt like etter at de hadde giftet seg, mens Anna ble igjen i Tromsdalen. Etter nok et års tid i Amerika, kom John tilbake,
---- 331 H&FIS-B ---- og rundt 1892 tok de over som brukere i Tromsdalen. John og etterslekta tok Tromsdal som slektsnavn. John var også skogvokter og jaktoppsynsmann i tre all menninger ved siden av arbeidet på gården, og var jaktlos for engelske jegere som var på besøk. Han behersket engelsk språk både i tale og skrift etter amerikaoppholdet. John hadde ei datter før han ble gift med Anna: Bl 0 . Laura Gustava, f. 1883 på Kjæranvald, d. 1962. Mora var Kristiane Andreasdatter Bergsvald fra Vinne, f. 1 863 (datter av Andreas Martin Andreassen Kjæranvald). Laura var pleiedatter hos Olaus Olsen og Karen Andersdatter på Brannseggen i Leksdalen og ble gift i 1910 med Lars Olsen Tuset, f. 1 871, gård bruker på Tuset i Leksdalen. De hadde seks barn. John og Anna Tromsdal fikk sju barn som levde opp i (tillegg til to dødfødte) 81. Peter Julius, f. 1887 i Tromsdalen, d. 1927 av tuberkulose. G. 1916 med Sofie Olausdatter Kålen, f. 1 887, d. 1971 . Gårdbruker i Kålen søndre. De hadde fire barn i lag, i tillegg hadde Julius en sønn som ungkar [John juliussen Gran, f. 1 908, bilmekaniker på Verdalsøra). 82. Marie Otilie, f. 1892 i Tromsdalen, d. 1974. Gift 1917 med Peder Johnsen Storstad, f. 1891 i Storstad, d. 1975, sønn av John Storstad på Grindgjalet. De kjøpte først Kalset i Henning og seinere Nesset i Sparbu og var gårdbrukere der i mange år. Fem barn. Familien ti! Anna og John Tromsdal minus sønnen Albert. Bak f. v. Marie, Julius, Georg, Åge og Inger Anna Mellom foreldra står minstemann Arne. Bildet er fra 191 2. Foto: p.Togsiad. utlånt av Bjørnar Tromsdal.
---- 332 H&FIS-B ---- 83. Albert, f. 1894 i Tromsdalen, d. 1972. G. 1918 med Marie Juliusdatter Kålen, f. 1897, d. 1967. Albert Tromsdal var utdannet skogtekniker ved Steinkjer Skogskole. Ei tid var han kontorist ved Værdalsbruket. På 1930-tallet overtok han Sveet, utskilt fra Tromsdalen søndre, og ble gårdbruker der. To sønner. 84. Inger Anna, f. 1896 i Tromsdalen, d. 1924. G. 1916 med Johannes Johnsen Storstad, f. 1889 i Storstad, d. 1975, sønn av John Storstad på Grmdgjalet. Tre barn. Se mer om dem under Grindgjalet. 85. Georg Matæus, f. 1899 i Tromsdalen, d. 1988. G. 1920 med Gudrun Aagot Olsdatter Kvelstad, f. 1898, d. 1990. Neste bruker. 86. Aage, f. 1900 i Tromsdalen, d. 1958. G. 1940 med Emma Katrine Landfald, 1913 i Landfall, d. 1999. Bureisere i Bjølloa i Tromsdalsåsan. Tre barn. 87. Arne, f. 1905 i Tromsdalen, d. 1984. G. 1931 med Olaug Olsdatter Kvelstad, f. 1903, d. 1996. Arne Tromsdal var herredsskogmester i Verdal, og småbruker på Skansen. Tre sønner. Det må kanskje også nevnes at John og Anna hadde ei tjenestekvmne (budeie) i alle åra. Det var Karoline Olausdatter, f. 1847 på Lennesvald. Hun var datter av Olaus Henriksen, som var husmann på Levrmgsmoen og i Litj-Molden. Karoline døde i Tromsdalen i 1918. John Tromsdal døde som kårmann i Tromsdalen i 1927, mens Anna levde til i 1932. Georg Matæus Tromsdal (1899-1988) og Gudrun Aagot Olsdatter (1898-1990) Georg Tromsdal var som nevnt foran født i Tromsdalen i 1899 og var sønn av forri ge bruker. Han kjøpte Tromsdalen av Verdal komune i 1918 for 6400 kroner, skjøte dat. 28. juni 1919. Fra takstprotokollen, datert 30.5.1918 hitsettes: Tromsdalen nordre gnr. 254 bnr. 1 av skyld 1 mark 81 øre, Tromsdalen søndre gnr. 254 bnr. 2 av skyld 1 mark 55 øre, brukt av John Tromsdal i 26 aar mot aarlig avgift kr 150 og dertil tidligere kaar.John Tromsdal 54 aar og hustruen 58 aar Husene eies helt av kommunen. Takst: ca. 80 mad plogvendt a 25,- Kr 2000,- 50 - slaat " 10,- 500,- 180 - skog " 30,- " 5400,- husene 1500,- Kr 9400,- - kontraktret, bra vedligehold og besværlig adkomst 3000,- Forlangende El 6400,- - sekstusinde fire hundre kr: - Forlangendet vedtaket. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 333 H&FIS-B ---- Salg besluttet i herredstyremøte 3/7 1918. Skjøtet ønskes utferdiget til sønnen Georg og kaar til forældrene. Kjøpesummen ordnet ved pantobligation til Verdals kommune dat. 28. juni 1919. Denne avlæst og nyt laan optaget i Hypot.b. Skjote utfærdiget 28. juni 1919 til Georg Tromsdal og med kaar til forældrene. Skjøte levert Georg Tromsdal 27/11 28 og opgjort samtidig. Georg ble gift i 1920 med Gudrun Aagot Olsdatter Kvelstad, f. 1898 i Kvelstad. Hun var datter av gårdbruker Ole Konrad Kvelstad og kone Inger Mane Olausdatter, født Bjørstad. Gudrun Og Georg Tromsdal. Foto utlånt av Bjørnar Tromsdal. Georg Tromsdal ble valgt inn i Verdal herredsstyre for Arbeiderpartiet i 1931 og ble gjenvalgt i 1934 og 1937. Han var varaordfører 1935-39. 1. januar 1939 tiltråd te han som herredssekretær og gikk ut av politikken. Ved krigens slutt i 1945 sto kommunen uten et formelt valgt kommunestyre, og Georg Tromsdal ble ved telegram av 9. mai fra fylkesmannen konstituert som ordfører i Verdal. Han fungerte fram til nytt kommunevalg ble avholdt i desember 1945. Etter valget gikk han på nytt ut av politikken og ble gjenmnsatt som formannskapssekretær, og han hadde denne stil lingen til han ble pensjonist.
---- 334 H&FIS-B ---- Gudrun Tromsdal var den første leder av Inndal Arbeiderlags Kvinnegruppe, som ble stiftet 5.4.1934. Gudrun og Georg flyttet til Kirkehaug og bygde seg en heim der sammen med sønnen Ola. Georg døde på Verdal aldersheim i 1988 og Gudrun i 1990. Begge er gravlagt i Vuku. Barn: 81. Jon G., f. 1921 i Tromsdalen. G. 1971 med Marta Jøsås, f. 1 925 påJøsås østre, datter av Johannes og Hanna Jøsås. Jon var skogtekniker og arbeidet i mange år for Inntrøndelag Tømmermåling. Marta var 82. Ola G., f. 1924 i Tromsdalen, d Gudrun og Bernhard Skoknes Ola G Tromsdal ble ordfører i Verdal i 1975 og satt med ordførervervet i hele 1 6 år. Fem barn. 83. Åse, f. 1 926 i Tromsdalen, d. 2005. Ase var utdan net lærer. Gift 195 1 med Ingvar Nilsen Leirset, f. 1922 i Leirset, d. 2004, sønn av Nils og Karen Leirset på Oppemsmoen. De overtok som brukere i Tromsdalen i 1956, og bygde opp nye hus og drifts bygninger på gården. Fem barn. I dag er det Nils Georg Leirset, sønn av Åse og Ingvar Leirset, som er eier og bru ker i Tromsdalen. barna ti! Gudrun og Georg. Fra venstre Jon G., De tn Oia G. og Åse. Foto fra ca. 1930. Ullånt av Bjørnar Trom; HEIMER OG FOtK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 335 H&FIS-B ---- TROMSDALEN SØNDRE GNR. 254, BNR. 2 Ole Monsen (1761-1815) og Anne Nilsdatter (1763-1854) Ole Monsen var født på Skrove i 1757 og var sønn av ugifte foreldre, dragon Mons (Mogens) Jensen Skrove og Ragnhild Guttormsdatter Reppe. Han ble gift i 1796 med Anne Nilsdatter Kvelstad, f. 1763, datter av skoleholder og klokker Nils Eriksen Kvelstad og kone Sin Larsdatter. Anne var således søster til kona på nabogården Tromsdalen nordre. Ole og Anne kom trolig som bygselfolk til Tromsdalen rundt århundreskiftet 1700-1800, men noe bygselbrev er ikke funnet. Ole Monsen døde i 1815, og enka Anne fikk kgl. bevilling til å sitte i uskiftet bo. Hun ble oppgift i 1816 med enkemann John Johannessen Mølnåen fra Skogn (neste bruker). Anne hadde ei datter før hun ble gift med Ole Monsen: Bl 0 . Maria Trondsdatter, f. 1788 i Kvelstad. Faren var landvernsoldaf Trond Olsen. Maria var ugift og døde under en barnefødsel på Guddingsvald i 1 820, da hun nedkorn med 2 dødfødte barn. Barnefaren var gift mann Ole Lyngsvaldet. Barn etter Ole og Anne: B 2'. Peder, f. 1798 på Sundbyvald. G. 1824 med Magnhild Embretsdatter Haug, f. 1 792. De ble brukere i Tromsdalen fra 1831. B3 1 . Lars, f. 1 800 i Tromsdalen. Død samme år. B4 , .Siri, f. 1803 i Tromsdalen. G. 1825 med Ole Andersen Jøsås, f. 1789. Han døde i 1 852 som husmann på Oppemsvald etter et barnlaust ekteskap. Hun ble så gift for andre gang i 1 856 med Jakob Andersen Oppemsmoen, f. 1 8 1 2 på Nord-Lyngsvald. Siri døde i 1875 på Oppemsvald. Før hun ble gift, hadde hun sønnen Johannes Ottesen med Otte Johannessen Mølnåen fra Skogn (se under Grindgjalet). Bs'.Anne, f. 1 806 i Tromsdalen. G. 1 829 med Kristen Andersen Jøsås, f. 1 803 (bror til Ole Andersen, se ovenfor). De var husmannsfolk under Sundby og Reppe (Lilleenget) og fikk sju barn. De to eldste barna, Andrea, f. 1 829 i Tromsdalen, d. 1918 på Høylo, og Anders, f. 1831 i Tromsdalen, d. 1918 på Helmoen, var døvstumme. I 1 875 bodde Anne og Kristen hos dattera Oline og svigersønn Oluf Jensen i Slapgardsenget. Kristen døde i 1883 som legdslem i Slapgarden, mens Anne fulgte med da Oluf Jensen flyttet til Helmoen, og døde der i 1 892. John Johannessen Mølnåen (1784-1848) og Anne Nilsdatter (1763-1854) John Johannessen var født i 1784 på Mølna i Skogn og var sønn av leilending Johannes Johnsen og hustru Anna Olsdatter. Han var enkemann da han ble gift med TROMSDAL
---- 336 H&FIS-B ---- enka Anne i Tromsdalen i 1816, men hvem han hadde vært gift med før, er ikke kjent. Ekteskapet mellom John og Anne var barnlaust, naturlig nok. John Johannesen brukte gården fram til 1831, da han oppga den mot kår, som bestod av åkerlandet Haugan samt enga Rønningen. John døde i Tromsdalen i 1848, mens Anne levde til 1854. Etter John Johannessen ble Annes sønn fra første ekteskap, Peder Olsen, bruker. Han er for øvrig oppført som gardmann allerede i 1829. Peder Olsen Tromsdal (1798-1884) og Magnhild Embretsdatter (1790-1848) Peder Olsen var født i Tromsdalen i 1798 som sønn av Ole Monsen og Anne Nilsdatter. I 1824 ble han gift med Magnhild Embretsdatter Haug, født i 1790 på Haug (Haugshof), som var datter av Ingebrigt (Embret) Sivertsen Haug og kone Beret Johnsdatter. 1 1828 fikk Peder skjøte på Haugshof for 475 spesidaler pluss kår til svi gerfaren, men summen var ikke tilstrekkelig til å dekke heftelsene. Året etter rekvi rerte Jelstrup eksekusjon, og gården ble solgt på auksjon til distriktslege Hermann. Da kjøpet av Haugshof gikk i vasken, overtok Peder Olsen som bruker i Tromsdalen søndre. Hvor lenge Peder var bruker i Tromsdalen, er uvisst. Trolig flyttet de fra Tromsdalen på den tida Lars Larsen Skavhaug fikk bygsel på begge Tromsdalsgårdene (en gang etter 1835). Da kona Magnhild døde i 1848, var de husmannsfolk under Sundby. Samme år giftet Peder seg med Gurma Cecilie Chnstiansdatter Østborgvald, f. 1822 i Skogn, og ble husmann på Heggen under Høylo, og han døde der i 1884. Hans andre kone utvandret til Osakis, Minnesota, i 1885. Magnhild hadde to barn før hun ble gift med Peder: Bl o .Johannes Larsen, f. 18 1 5 på Haug. Faren var ungkar og soldat Lars Bårdsen Gudmundhus. Johannes døde bare 1 måned gammel. B2°.Johannes Hagensen, f. 1821 på Haug, d. 191 1 i La Crosse, Wisconsin. Faren var enkemann Hagen Paulsen Rosvold. Johannes Hagensen var bruker i Inndal ves tre i to år fra 1 867, men havnet til sist i Amerika. Se mer om familien under Inndal vestre. Barn i første ekteskap: 83. Beret, f. 1825 på Haug, d. 1826. 84. Ole, f. 1 826 på Haug. Han og broren Nils har fått utflytting til Nordland i 1 852 og siden til Kvæfjord i Troms. Han ble gift i 1 864 med Karen Nikoline Johnsdatter fra Berg i Kvæfjord. De flyttet til Trondheim og utvandret derfrå til La Crosse, Wisconsin i 1 868. De kalte seg Berg i Amerika. De hadde fem barn, men fire av dem døde som små. Ole døde i 1914. 85. Nils, f. 1829 i Tromsdalen. Han flyttet til Nordland ifølge presteattest av 1852, og siden flyttet han til Troms og ble gift i Kvæfjord i 1 859 med Ane Margrethe Johnsdatter, f. 1831 i Kvæfjord. Hun var søster av kona til Nils' bror Ole. De utvan-
---- 337 H&FIS-B ---- dret fra Kvæfjord til Amerika i 1 863 under navnet Berg og slo seg ned på et sted øst for La Crosse i staten Wisconsin. Mellom 1 880 og 1 884 flyttet familien vest over til Volga i Sør-Dakota og bodde der i 1901 . 3 86. Sirianna, f. 1 832 i Tromsdalen. G. 1 866 med Petter Iver Magnussen Bergsvald, f. 1 842. Petter Iver var plassmann sammen med faren på Bergsfætten i Vinne i 1 875 og husmann på Øyen i 1 891, da kalte han seg Peter Iver Fæten. I 1900 dreiv han med lasskjøring for Værdalsbruket. Han døde i 1913. Sirianna døde i 1916 i Norum, dit hun var bortsatt til forpleining. I det andre ekteskapet til Peder Olsen var det åtte barn, alle født på Høylovald. Minst fem av dem utvandret til Amerika på 1870- og -80-tallet. Inderster: Ole Eriksen Brenden (1800-1858) og Marit Olsdatter (1804-1876) Ole Eriksen var født på Brenna i 1800 av foreldre Enk Taraldsen Brende og hustru Gjertrud Olsdatter. Han ble gift i 1834 med Mant Olsdatter Karlgård, f. 1804 i Meråker. De var bruker på Brenna fram til ca. 1845-46, da de kom til Tromsdalen som inderster. Ole døde i Tromsdalen i 1858, og Marit ble gift på nytt i 1860 med enkemann Peter Andreas Haldorsen, f. 1810, og ble husmannskone på Kvellomoen. Hun døde der i 1876. Ole og Marit fikk åtte barn. Se mer om familien under Brenna. Johannes Ottesen (1821-1894) og Bergitte Kristiane Haldosdatter (1810-1903) Johannes Ottesen var født i 1821 i Tromsdalen søndre og var sønn av ungkar og ski løper Otte Johannessen Mølnen fra Skogn og Sigrid Olsdatter Tromsdal (datter av Ole Monsen). I 1847 ble han gift med Bergitte Kristiane Haldosdatter Dahl, f. 1810 i Dillan. Hun var datter av dyrlege Haldo Dahl. De var inderster og husmannsfolk på Oppemsvald da de to første barna ble født, så bodde de i Tromsdalen ei tid før de kom til Grindgjalet som husmannsfolk før 1865. Johannes døde på Grindgjalet i 1894 og Bergitte i 1903. Se mer om dem under Grindgjalet. Eilert Kristoffer Olsen (1837-1896) og Beret Olsdatter (1841-1912) Eilert Kristoffer Olsen var født i Dillan i 1837 og var sønn av ugifte foreldre, Ole Larsen Ulvild og Bergitte Kristiane Haldosdatter Dahl (datter av dyrlege Haldo Dahl). Han ble gift i 1864 med Beret Olsdatter Tromsdal, f. 1841 på Brenna (datter av Ole Eriksen, se ovenfor). Beret og Eilert Kristoffer var inderster i Tromsdalen fra 1861 til først på 1880-tallet og fikk ti barn, seinere flyttet de til Togstad østre, en husmanns plass under den gamle prestegården Augla, og var husmannsfolk der da Verdalsraset tok med seg heimen deres. I den vanskelige situasjonen som oppsto etter raset, flyt tet de til Grindgjalet til Eilerts mor og stefar, Johannes Ottesen og ble husmannsfolk der etter at Johannes Ottesen døde i 1894. Eilert døde også allerede i 1896, og Beret TROMSDAL
---- 338 H&FIS-B ---- utvandret til Amerika i 1905, dit seks av barna hadde utvandret tidligere. Hun døde i Osakis i Minnesota i 1912. 4 Barn etter Beret og Eilert: Bl . Elen Anna, f. 1 861 i Tromsdalen. Hun reiste som ugift på slåttonnarbeid i Sverige i 1882 og gjorde svenske av seg. I 1891 giftet hun seg med bonde David Jonasson fra Hdggsjøen. De hadde gard i Bjørndnget øst for Are og hadde fått fire barn - to gutter og to jenter i 1 900. 82. Gurianna, f. 1865 i Tromsdalen, d. 1866. 83. Ole, f. 1 867 i Tromsdalen, d. 1943 i Osakis. Minnesota. Utvandret til Amerika i 1 893. Gift med Sina av Langdalsætta, f. 1 873, d. 1 958 i Osakis. Tre barn. 84. Laura Birgitte, f. 1868 i Tromsdalen. Hun var den eneste av dem i barneflokken som nådde voksen alder som ble boende i heimbygda. Hun ble gift i 1 897 med enkemann Gustav Mikalsen Bjertnes, f. 1862. De bodde på Mathiashaugen (Elvegården) på Ørmelen og fikk åtte barn i lag. I tillegg hadde Gustav to fra før ste ekteskap. Gustav døde etter ei ulykke i 1914, men Laura levde helt til i 1955. 85. Gurinanna Henriette, f. 1874 i Tromsdalen. Hun utvandret til Amerika i 1901 og døde i 1969 i Osakis. 5 Ugift. 86. Odin, f. 1 876 i Tromsdalen. Sammen med brødrene Eliseus og Paul startet han fotograffirmaet Brødrene Eilertsen i Vuku like før århundreskiftet. I 1 900 ble han gift med Sofie Johannesdatter Hofstadsveet, f. 1861 som datter av Johannes Bastiansen. I 1 903 utvandret Odin til Osakis, Minnesota, og Sofie og de to barna deres fulgte etter i 1905. I Amerika fikk de ti barn i tillegg før ekteparet skilte lag i 1927. Odin døde i Alexandria, Minnesota, i 1965. Sofie døde i 1952. 87. Eliseus, f. 1879 i Tromsdalen, d. 1880. 88. Beret Maria, f. 1 879 i Tromsdalen (tvilling), d. 1 965 i Osakis, Minnesota, dit hun utvandret i 1898 som Beret Marie Ulvild. Hun var gift i Amerika med Bernt B. Andersson, f. 1 871, d. 1 965. De hadde tre barn. 89. Eliseus, f. 1880 i Tromsdalen. I 1900 utvandret han og broren Paul Anton til Amerika. Etter hvert havnet de i Crosby, Nord-Dakota og startet forretning - "Togstad Brothers". Først fotoforretning, etter hvert også gullsmed- og urmakerfor retning. Seinere flyttet de til Osakis og dreiv urmakerforretning der til Paul Anton døde i 1 922. Eliseus døde i 1 965. Han var både gift og skilt og hadde fire barn. 810. Paul Anton, f. 1883 på Togstad, d. 1923 i Osakis. Utvandret sammen med bro ren Eliseus i 1 900. 11910 bodde han i Crosby, Nord-Dakota, var gift med norsk fødte Bergina, 19 år, og de hadde dattera Pearl på 2 Vi år. I 1920 bodde de i Osakis, Minnesota og hadde dattera Evelyn på ni år og sønnen Rolf på åtte. Dattera Pearl er da ikke nevnt. (1920 United States Federal Census). I 1930 bor enka Bergina i Dawson, Minnesota, sammen med før nevnte Evelyn og Rolf samt sønnen Ivan på ni år. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B
---- 339 H&FIS-B ---- SVEET GNR. 253, BNR. 4 OG 5. Sveer. Foto utlånt av Ivar Tromsdal. Gårdparten Tromsdalen nedre (254/4) ble utskilt fra Tromsdalen søndre i 1937, og Georg Tromsdal solgte parten til broren Albert Tromsdal for 1080 kroner. Albert kjøpte samtidig et skogstykke av AS Værdalsbruket, benevnt Tromsdalen østre (254/5), for 2150 kroner. Noe av parten som ble utskilt fra Tromsdalen søndre var opprinnelig et engstyk ke - Sveet - sydøst for gården. Fra gammelt av skal det ha hengt sammen med inn marka på gården og bare avdelt fra denne med en geile for husdyra når de skulle på beite. Men mer og mer fikk det vokse igjen slik at gjerdet rundt gården ble flyttet, og slik ble Sveet et lite engstykke for seg seiv Det besto av ca 25 dekar dersom man reg net med alt sammen, men skikkelig plogland var ikke over 10 da Albert Tromsdal overtok. 6 Gården fikk også navnet Sveet. Albert Johnsen Tromsdal (1894-1972) og Marie Juliusdatter (1897-1969) Albert Johnsen Tromsdal var født i Tromsdalen i 1894 og var sønn av John Arntsen Tromsdal og kone Anna Pettersdatter. Han ble gift i 1918 med Mane Juliusdatter Kålen, f. 1897 på Sørakervald. Albert var utdannet skogtekmker ved Steinkjer Skogskole. Han var kontorist ved
---- 340 H&FIS-B ---- Værdalsbruket ei tid. Siden ble han skogvokter (skogoppsynsmann) og tok bl. a. over stillingen etter Kristoffer Inndal i 1936. Som representant for Verdal sosialdemokra tiske arbeiderparti var han medlem av Verdal herredsstyre 1922-25. Albert og Mane fikk to sønner: John, f. 1919 i Grundan. G. 1942 med Marie Reinholtsdatter Johnson, f. 1917 på Dillmoen. De skilte lag etter å ha fått fire barn. John flyttet til Sandviken i Sverige, der han var jernverksarbeider og døde i 1986 (gravlagt i Vuku). Marie bygde hus til seg og barna ved Stamphusmyra Bl og bodde der. Hun døde i 2004. Barn: På 1950-tallet ble Sveet solgt til Einar Magnus Johannessen Slapgård (1918-1991), og det er hans etter kommere som fortsatt eier gården. Albert og Marie Tromsdal sammen med eldstesønnen John. Bilde fra boka "Arven fra Tromsdalen" av Bjørnar Tromsdal. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 341 H&FIS-B ---- Husmannsplasser: Som anført foran fikk enka etter Sevald Olsen, Marit Jonsdatter, tildelt plassen Fætten og Lillemoenget som kårplass 1792, da hun ikke kom overens med den nye bruke - ren om kårbetingelsene. Det tyder jo på at det har vært husmannsplass(er) der også for den tid, uten at vi veit hvem som eventuelt har bodd der. Marit ble oppgift i 1799 med enkemann Iver Iversen Kvello, f. 1743 i Kvelloa. Han var sønn av Iver Iversen Kvello (1707-1785) og Guru Larsdatter, som var bru kere i Kvelloa fra 1747 til 1779. Iver hadde tidligere (fra 1769 til 1798) vært gift med Marit Torkildsdatter Balgård, enke etter Elias Amundsen Balgård i Vester-Bollgarden, og Iver var medeier i Vester-Bollgarden fra 1776 til kona døde i 1798. Iver og Marit er oppført som inderster under Tromsdalen ved folketellinga i 1801. Iver døde i Tromsdalen i 1810 og Marit i 1813. Den neste husmann som vi tror var på Fætten i noen år deretter, var Torkild Olsen Bjartan. Torkild Olsen (1772-1835) og Beret Olsdatter (1773-1837). Torkild Olsen var født i Bjartan i 1772 og var sønn av Ole Torkildsen og Beret Johnsdatter, som var husmannsfolk på Skansen under Sør-Steine i 1801. Torkild hadde i 1793 sønnen Lars med Christina Eriksdatter Bjørsmoen (datter av Erik Granberg på Bjørsmoen). I 1801 tjente han hos Gudmund Ellevsen Fossnesset, og i 1805 ble han gift med Beret Olsdatter Overholmen, født ca. 1773 i Hakås i Jåmtland(?). Ved giftermålet fikk de plass som husmannsfolk under Storstad vestre hos Ellev Gudmundsen Ness (sønn på Fossnesset), og bodde der til de flyttet til Tromsdalen mellom 1812 og 1817. Tromsdalsvald er da oppført som bosted. Men i 1822 var de husmannsfolk på Skansen og i 1825 på Rotmoen. Torkild døde som husmann på Rotmoen i 1835, og Beret døde som almisselem samme sted i 1837. Torkild og Beret hadde åtte barn (se under Rotmoen). Om det har bodd flere husmenn på Fætten før eller siden, er ikke kjent. Heller ikke har vi funnet noe sikkert om det har vært andre husmannsplasser under Tromsdalen i eldre tider, men det kan godt være mulig. Ivar Tromsdal har således opplyst, at litt nedenfor der hvor husene i Tromsdalen står i dag, var det i hans ung dom tydelige spor og tomt etter en heim. Likeså hadde Anna Petersdatter Tromsdal (1861-1932) fortalt at det hadde vært en husmann oppe på "haugom", rett øst for der den gamle gården stod. Men den hadde de aldri funnet spor etter. TROMSDAL
---- 342 H&FIS-B ---- ALLMENNINGSPLASSEN (ALMOEN) På Tromsdals allmenning ble det 13. august 1861 utstedt bygselbrev til Ole Johansen på rydningsplassen Almoen. Almoen - eller Almenmngsplassen som den er mest kjent som, lå på høyre side av vegen fra Levnngan til Tromsdalen, i nærheten av Kvernhusbekken. Ole Johansen (1817-1906) og Ragnhild Pedersdatter (1811-1885) Ole Johansen - i dagligtale kalt "Ola ØTmenninga" - var født på Nedre Fåravald i 1817. Foreldra hans var Johan Pedersen Prestegard og hustru Beret Olsdatter Kvernmovald. Ola ble gift i 1841 med Ragnhild Pedersdatter, f. 1811 på Holmlivald. Foreldra hennes var Peder Olsen Nygård og hustru Agnes Andersdatter Holmlivald. Både Ola og Ragnhild var litt opp i åra da de tok til med å rydde Almeningsplassen - Ragnhild var fylt femti og Ola førtifire år. Før hadde de bodd på plasser under Ekren og Bollgarden. De hadde tre barn - to døtre og en sønn, som alle var født før de kom til Almenmngsplassen. Første året fikk de satt opp ei lita jordhytte og bodde i denne i mange år. Seine re ble det bygd ei stue med to rom, ett rom til folket og ett til husdyra. Det er fortalt at det skal ha vært bare ei inngangsdør i huset, slik at de måtte leie dyra gjennom stua når de skulle ut og inn i "fjøset". Men fra andre kilder er det også nevnt at fjøset bare var et utgravd hull i bakken med tak over. I 1865 hadde Ola og Ragnhild fire sauer og to geiter, mens det i 1875 var fire sauer og fire geiter. Ola tjente vel til livsopphold med arbeid omkring på gårdene. I 1875 var Ragnhild blitt syk på sinnet, og i folketellmga står det at hun får 20 spesidaler av amtet til opphold. Hun døde på plassen i 1885. Bare 14 dager etter at hun døde, ble det holdt auksjon over hus, buskap, avling og løsøre på Almenmngsplassen, og fra auksjonen kan nevnes at lærer Lars Johnsen kjøpte stua for femti kroner og brukte tømmeret i stua som han såtte opp på Vikdal. Auksjonen innbrakte forøvrig beskjedne kr. 159,50. Etter at Ragnhild var død, flyttet Ola til dattera Beret på Levanger. Han døde i Levanger i 1906 og er gravlagt der. Barna til Ola og Ragnhild og litt av etterslekta deres: Bl . Beret, f. 1 842 på Ekrenvald. Hun flyttet til Levanger i 1 867 og ble gift samme år med enkemann Arnt Ellingsen Solem fra Eggenvald. Han var født på Støren i 1 823. De var eiere av Solemgården i Levanger, der de dreiv spisested og stallut leie. Mannen døde i 1888 og Beret i 1909. De hadde fem barn, men bare en sønn levde opp: Cl . John Olav Arntsen Solem, f. 1875. Han utdannet seg til lærer og flyttet til Skjervøy i Troms. Der ble han gift med Anna Kristine Dahlhaug, f. 1875 i Austnesfjorden i Lofoten, og de fikk sju barn og har ei stor etterslekt. De flyttet til Minde i Rotsundelv i Troms i 1918. Begge døde og er gravlagt der. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 8001 940 - BIND B
---- 343 H&FIS-B ---- 82. Johannes, f. 1 844 på Balgårdsvald. Han ble gift i 1 868 med Karen Sivertsdatter Guddingsmo, f. 1 844. De tok Gudding som slektsnavn, etter som de i noen år før de giftet seg tjente i Ner-Guddingan. De var husmannsfolk på Storåkeren under Musum i Leksdalen i 1 875, siden flyttet de ned på Øra og dreiv handel der. Karen døde etter barsel i 1 883, og Johannes giftet seg i 1 890 med Ingeborg Oline Olausdatter Einarsen fra Bergsvald. Oline Gudding dreiv handelen videre etter at Johannes døde i 1906. Hun ble gift på nytt i 1914 med Gustav Ludvik Mikalsen, f. 1881. Hun døde i 1 923. Hennes andre mann døde i 1 964. Johannes hadde fem barn i sitt første ekteskap, men bare to sønner levde opp til voksen alder: Cl . John Odin, f. 1 872, ble gårdbruker på Nygård i Vinne. Han ble gift i 1 899 med Ragna Gustava Vinne, f. 1 878, og de fikk tre barn. John Odin døde i 1946 og Ragna i 1956. C 2. Johannes, f. 1 875. Han var jernbanearbeider før han utvandret til Amerika i 1907, men kom tilbake etter 1 2 år og ble gift i 1920 med Anna Cecilie Vinne, f. 1881 (Anna og John Odins kone Ragna var søstre). De kjøpte små bruket Slåtsveet i Vinne og bosatte seg der. De hadde ikke barn. Johannes døde i 1943 og kona i 1952. 83. Anne, f. 1847 på Balgårdsvald. Hun brukte Olsen som etternavn. Hun var ugift, men hadde ei datter. Ved folketellinga for 1 865 tjente hun i Ner-Guddingan, og i 1 875 tjente hun hos Oluf Moe på Verdalsøra. Oluf Moe hadde bryggeri og dreiv handel og hadde tre jekter. Da hans sønn John O. Moe reiste til Finland som kjøpmann og konsul, ble Anne med ham dit som tjener. Oppholdet i Finland varte i 1 1 år, fra ca. 1 890 til først på 1 900. Da kom hun tilbake og tok over spisefor retningen til søstra Beret på Levanger. Hun døde på Levanger i 1924 og er grav lagt der. Dattera til Anne, Cl . Anna Katrine Båchstrøm, ble født på Levanger i 1 885. Hennes far var Carl Gustav Båchstrøm, f. 1 851 i Kristiansund N. Hun var ugift, og da hun døde Almenningsplassen ble såLedes ikke brukt i mer enn ca. 25 år, og plassen er i dag til plantet med skog. Men fremdeles skal finnes rester av en grunnmur og et utgravd hull i jorda på plassen.
---- 344 H&FIS-B ---- Se Verdal Historielags Årbok 1980, side 1 25, der Svein Guddingsmo skriver om skiftet etter Sevald Olsen Tromsdal. Opplysningene om Ole og Nils Pedersen finnes i Verdal Historielags Årbok 2002, "Verdalinger i La Crosse, Wisconsin" av Jostein Molde. 4 Se Verdal Historielags Årbok 1 983, s. i 67: "Brødrene Eilertsen, Vuku - Togstad Brothers, Crosby, N. Dakota" av Trond Okkenhaug. Opplysninger ved Trond Okkenhaug. T Opplysninger ved Ivar Tromsdal. Opplysningene om "Ola Ølmenninga" er skaffet av Svein Guddingsmo, Randi Sandvik, Malm. m.fl.
---- 345 H&FIS-B ---- KVELLO
---- 346 ----
---- 347 H&FIS-B ---- GRINDGJERDET GNR. 255, BNR. 4 OG GNR. 253, BNR. 6 Grindgjalet slik det var der før husene på gården ble flyttet i 1940. Stue og fjøs sto da i retning nord/sør. Etter flyttinga fram tii jamtlandsvegen i 1940 ble de stående i retning øst/vest. Foto utlånt av Ivar Lerfald. Grindgjerdet, eller Grindgjalet som gården blir kalt til daglig, var husmannsplass under Kvelloa fram til den ble utskilt som eget bruk i 1905 og forpaktet til John Johannessen Storstad. Det ble sjøleierbruk da Johannes Johnsen Storstad kjøpte går den av Verdal kommune i 1918. Hvor langt tilbake i tida heimen har vært husmannsplass, er uvisst. Vi veit at den var en av to plasser under Kvelloa i 1801. Fram til andre verdenskrig sto husene på gården noe lengre sør enn de står i dag. Da sto de inntil vegtraseen for den gamle Jamtlandsvegen, som gikk på sørsida av Finnmyra. Det var Iver Lindseth som flyttet husene dit de står idag.
---- 348 H&FIS-B ---- Husmenn og brukere: Jens Johansen (1768-1833) og ° Ingeborg Bardosdatter (1757-1804), 2) Marta Jonasdatter (1778-1838) Jens Johansen var født på Leirhaug i 1768 og var sønn av Johan Svendsen Kulstad og kone Boletta Jensdatter Ørnfeldt. 1 Jens var husmann under Levnng vestre både i 1801 og 1804, han var da gift med Ingeborg Bardosdatter Fossnesset (gift 1794), som døde i Levringan i 1804. Men da han ble gift med Marta Jonasdatter Garnes i 1805, var han på Grindgjalet, og han var husmann der fram til 1811, da han fikk bygsel på Stormoen og var bruker der til ca. 1823. Så flyttet han tilbake til Grindgjalet og ble husmann der på nytt. Dokumentasjon for at han var på Grindgjalet på denne tida finner vi i et tinglyst pan tebrev fra mars 1823. I dette pantebrevet tilstår Jens å være skyldig 39 norske spesi daler 16 skilling til kjøpmann Rasmus B. Parelius fra Hitra, og at gjelda skal tilbake - betales med en halvdel på førjulsmartnan på Levanger 1823 og siste halvdel på før julsmartnan i 1824. Handelen har sannsynligvis foregått på "marsimartnan" i 1823. Jens døde på Grindgjalet 1833. Marta døde samme sted i 1838. Marta Jonasdatter var født i 1778 på Bjartnes, datter av ungkar Jonas Larsen (Haug) og Maren Arntsdatter. Hun var inderst på Lillemoen i 1801. Det første ekteskapet til Jens var barnlaust, men i det andre kom en sønn, samti dig som hans andre kone hadde ei datter før de ble gift: Bl 0 . Annejohnsdatter, f. 1803 på Skavhaugg, far Jon Ågesen Mønnes, f. 1779. Anne var ugift. Hun bodde hos mora og stefaren på Grindgjalet og hadde tre barn, alle født på Grindgjalet. Hun døde i 1837 i forbindelse med fødselen til de to siste barna, som var tvillingen Cl . Ingeborg Anna, f. 1 830 på Grindgjalet. Far var Tomas Jakobsen Skavhaug, en ungkar og rundbrenner fra Mule som var dreng på forskjellige garder i Inndalen og fikk fire barn med tre jenter i bygda. Ingeborg Anna levde ugift. I 1 865 losjerte hun på Brenna sammen med sin 6-årige sønn Jørgen Kristiansen, som var født i Sparbu (sønn av Kristian Trana på Sandnesset). Sønnen Jørgen var tjener i Vester-Sundby i 1875. I 1881 utvandret han til New Lisbon, Wisconsin, under navnet Jørgen Kristiansen Trana, og titulerte seg som skomaker. I 1 875 var Ingeborg Anna inderst i Barlia under Sundby, i 1 891 var hun tje ner i Østgård i Ness, og i 1900 losjerte hun på Brannås nedre hos Anneus Edvardsen (Kvello). Hun døde i 1 906. Som dødssted er oppført Lunden, men gården Lunden ble ødelagt av raset i 1 893, så det er spørsmål om hun kan skje døde på Lundåsen. I boka "Seterbruket i Verdal" er det foto av Ingeborg Anna i lista over seter tauser, og hun er også nevnt i omtalen av Melbyvollen, der hun var setertaus i mange år. Hun brukte delvis etternavnet Lunden. C 2. Johannes, f. 1837 på Grindgjalet, d. 14 dager gammel. Far ungkar Ole Johnsen Kvello (Guddingsvald?). HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 349 H&FIS-B ---- C 3. Jonette, f. 1 837 på Grindgjalet, død 3 uker gammel. Tvilling med Johannes. B2 2 .Johannes, f. 1 81 0 på Kvellovald. G. I 835 med enke Beret Haldorsdatter Wist, f. 1797 i Stjørdal. Beret hadde tidligere vært gift med Peder Olsen Nessvald, som døde i 1 833. Johannes Jensen ble bruker på Brenna ca. 1 845 og døde som kår mann der i 1 868. Kona Beret var død samme sted i 1 859. Ekteskapet var barn laust. Kildematerialet gir oss ikke noe svar på hvem som eventuelt var husmann på Grindgjalet i de åra Jens Johansen var på Stormoen, og heller ikke om noen andre var der etterpå før Arnt Pedersen kom dit rundt 1849. Arnt Pedersen (1827-1881) og Klara Arntsdatter (1825-1913) Arnt Pedersen var bondesønn, født i Volen i 1827 av foreldre Peder Arntsen Volen og hustru Kjerstine Johnsdatter. I 1849 ble han gift med Klara Arntsdatter, f. 1824 i Soknedal, datter av Arnt Ingebrigtsen Dillanvald, som kom flyttende med familien fra Støren i 1835, men som flyttet til Frosta i 1839. Arnt og Klara var på Kvellovald i 1849, på Oppemsvald i 1853 og på Kvellovald (altså Grindgjalet) igjen i 1856, da som husmannsfolk. Men i 1859 var de tilbake på Oppemsvald, og Arnt døde der i 1881. Klara døde hos dattera Kjerstine i Småengan lVukui 1913. Barn: Bl . Petter, f. 1 849 på Kvellovald, d. 1915 i USA. Att. Sverige 1 877. Gift 1 883 med Anne Hansdatter Lyshaugen f, 1 844 i Nord-Fron. De hadde ei datter, Clara Berntine, f. 1 883 i Alsen. Ifølge en nekrolog utvandret de ti! Amerika i 1 889. De bodde ved Ashby, Minnesota, og han kalte seg Peter Anderson. 82. Anneus, f. 1853 på Oppemsvald, d. 1932 i Canada. Flytteatt. til Sverige 1874. I 1890 og 1900 var han gårdbruker på Bleka i Lockne forsamling i Jåmtland og kalte seg Annius Lantz. G. m. Karolina Persdotter, f. 1 857 i Lockne, og de hadde ni barn. Familien utvandret til Canada i 1903. 83. Kjerstine, f. 1856 på Kvellovald, d. 1946 på Verdal aldersheim. G. 1881 med skredder John Ellevsen Tiller, f. 1859 på Aksnesvald. Han var sønn av husmann Ellev Andersen på Kleven under Dalemark i Leksdalen. John Ellevsen kjøpte heimen Malmo i Leksdalen i 1 890. Han døde allerede i 1 892, og Kjerstine satt igjen med fire små. Likevel satt hun med bruket i to år før hun solgte det i 1 894 og reiste ti! Sverige og tok seg arbeid der noen år. Barna ble bortsatt til fosterforeldre - Vi kjen ner til at døtrene Karoline og Klara kom til ekteparet Sørager på Bredingsberg i Vuku. I 1900 var Kjerstine kommet tilbake, og hun var ei tid kokke hos Martin Grunnan i Vest-Grundan, der også sønnene Anneus og Sigurd tjente samtidig (begge utvandret til Amerika). I 1905 kjøpte hun husene på Småengan i Vuku og forpaktet jorda av prestegården. Ved en stor flom i 1932 kom elva inn i husene på Småengan, og Kjerstine flyttet da til dattera Klara og svigersønn Per Korneliussen Haugan på Bredingsberg. Siden kom hun på aldersheimen på Øra, og døde der i 1946. KVELLO
---- 350 H&FIS-B ---- Kjersti ne hadde også ei fosterdatter, Gudrun Brandhild Småeng, f. 1904 i Oppem av foreldre Andreas Olaussen Kvello og Ellen Birgitte Hansdatter Gudding (jfr. omta le av Andreas Kvello). 84. Serianna, f. 1859 på Oppemsvald, d. 1929 i Østersund. Att. Sverige 1888 og 1889. G. 1889 i Østersund med Anders Olof Gron, f. 1855 i junsele, Våster- Norrland, d. 1 892. De bodde i Østersund i 1 890. En sønn, Karl Oskar Arnt, han ble militærmusiker. 86. Anna Kristine, f. 1865 på Oppemsvald. G. 1887 med Ole Kristian Olsen Vibeplass, f. 1 865 i Sparbu. De flyttet til Sverige, og i 1 890 bodde de i Tramsta i Lockne forsamling i Jåmtland, og i 1 900 i Østersund med fire barn. De hadde åtte barn i alt. Familien utvandret til Amerika i 1912. 87. Mette, f. 1867 på Oppemsvald. Gift i Lockne i Jåmtland 10. mars 1894 med bonde Sven Johansson, f. 1 859 i Lockne. I 1900 bodde de på Bleka i Lockne og hadde 4 barn. De hadde i alt åtte barn. Johannes Ottesen Grindgjerdet(lB2l-1894) og Bergitte Kristiane Haldosdatter (1810-1903) Johannes Ottesen var født i 1821 i Tromsdalen og var sønn av ungkar og skiløper Otte Johannessen Mølnen fra Skogn og Sigrid Olsdatter Tromsdal. I 1847 ble han gift med Bergitte Kristiane Haldosdatter Dahl, f. 1810 i Dillan. Hun var datter av dyrlege Haldo Dahl. De var mderster og husmannsfolk på Oppemsvald da de to første barna ble født, så bodde de i Tromsdalen ei tid før de kom til Grindgjalet som husmannsfolk noen år før 1860. I en bekjentgjørelse fra allmenningsstyret i Verdal, dat. 18. juni 1859, er Johannes Ottersen Qvellovaldet oppnevnt som oppsynsmann for østre del av Tromsdals og Hoås allmenninger. Oppsynsmennene i de respektive allmennmgene var pålagt å føre tilsyn med hva som foregikk i allmenningsskogene og rapportere ulovligheter, spesielt tyv hogst, noe som foregikk i ganske stor målestokk på denne tida, ganske enkelt lordi folk gjennom lang tid hadde ansett det som en soleklar rett å ta ut det virket de ønsket i allmenningen. I en rapport fra 1861 skreiv Johannes Grmdgjerdet: 2 "I afwigte Januar Maaned forøve de EllefMichelsen Lundskind ulovlig Hugst i Hoaas Alminding ved at hugge etfortørret Furru Træ hvorafblev en Stok til 7 a 8 Alen lang og 12 Tommers Top." Johannes dode på Grindgjalet i 1894 og Bergitte i 1903. Barn: Bl . John Gunnerius, f. 1 847 på Oppemsvald, d. 1 849. 82. Anna Kristine, f. 1 849 på Oppemsvald. G. 1 883 med Bernt Olsen Allmenningen, f. 1852 på rydningsplassen Sagmoen i Inndalsallmenningen. Se mer om familien under Litj-Molden.
---- 351 H&FIS-B ---- 83. Ingeranna, f. 1856 i Tromsdalen, d. 1901. Gift 1889 med Jakob Jakobsen Molden, f. 1 85 1 i Molden, d. 1 953. Se mer om dem under Molden. I 1875 var også to barn i pleie på Grindgjalet: Den ene var Klaudia Marie Hennksdatter, f. 1863 i Åfjord i Sør-Trøndelag. Det har gått historier om at et taterfølge skulle ha satt igjen Marie i gangen på Grrndgjalet en gang etter 1865. I 1880-åra kom hun til Midtholmen og tjente for fire familier der i ca. femti år. Hun arbeidet for det meste i fjøset. Ellers er det fortalt om henne at hun var til hjelp i andre heimer både ved barnefødsler og dødsfall. I 1934 kjøpte Marie husene i Småengan under prestegården i Vuku og flyttet dit og bodde der til hun døde i 1940. Marie var ugift, men hadde fem barn, deriblant et tvillingpar. Den eldste dattera, Hanna Andreasdatter, f. 1884, ble gift med Marius Olaussen Levring og er omtalt under Levringan. Ei anna datter, Inga Emilie Johnsdatter, f. 1892, ble gift med sag bruksarbeider Ole Valberg på Ørmelen. To av barna døde som små, mens den gjen levende av tvillingene, Arne Berntsen, f. 1900, levde ugift. Han vaks opp i Midtholmen og kalte seg Holmen. Han flyttet til Småengan sammen med mora og tok over heimen etter henne og hadde Oline Korsveggjerdet som hushjelp. Arne Holmen dreiv med gards- og skogsarbeid, og var med på trøsking om hausten. Han døde i 1956. 3 Det andre pleiebarnet på Grindgjerdet var Anneus Gunneriussen, f. 1867 på Vukuvald. Hans ugifte foreldre var Gunnenus Qvam fra Trondheim og Kjersti Andreasdatter Storvukuvald. Mora døde i 1872, og Anneus kom trolig til Grrndgjalet like etterpå. I 1890 har han fått attest til Kall (oppgitt flytting i 1887), og han ble gift 1. juledag 1890 med torpardotter Agnes Andersdotter, f. 1868 i Kall. I 1900 er han oppført som Aneus Gunnermsson Qvam, de bor i Sølvsved og har fire barn, og han er skogsarbeider. Bergitte Haldosdatter hadde to barn før hun ble gift med Johannes Ottersen: Bl 0 . Henrikka Dorthea Arntsdatter, f. 1832 i Dillan, d. 1896. Far hennes var Arnt Olsen Holmli (Levring). Hun ble gift i 1853 med Bardo Gudmundsen Ulvild, f. 1 832. De var husmannsfolk i Bøgsetstua i Ulvilla og hadde ni barn. B 2°. Eilert Kristoffer Olsen, f. 1 837 i Dillan. Faren var Ole Larsen Ulvild. Eilert ble gift i 1 864 med Beret Olsdatter Brenden, foreldre Ole Eriksen Brenden og kone Marit Olsdatter, født Karlgård Eilert og Beret bodde i Tromsdalen fra 1861 og fikk 10 barn, se mer om dem og familien der. Men her nevnes at de før 1 891 hadde flyt tet ti! Tokstad østre og var husmannsfolk der da Verdalsraset tok med seg heimen deres, og etterpå flyttet de til Eilerts mor og stefar på Grindgjalet og ble de neste husmannsfolka der. Eilert døde der i 1 896. Etter at seks av barna hadde utvandret til Amerika, reiste også Beret etter i 1 905. Før hun dro, averterte hun husene på Grindgjalet til salgs gjennom en annonse i Innherreds Folkeblad for 6. februar 1905:
---- 352 H&FIS-B ---- Huse til salgs Mine husebygninger paa Grindgjerdet er billig til salgs, nåar Handel kan ske snart. Kjøberen kan ved henvendelse til Værdalsbruget faa leie eller kjøbt Pladsen -Jorden. Beret Grindgjerdet Og i en annonse i samme blad for 13. februar står å lese følgende Auktion Torsdagen den 16de Marts d. A. kl. 12 Middag afholdes efter forlangende av Beret Grindgjerdet en frivillig Auktion paa Grindgjerdet til Bortsalg af 1 Ko, 2 sauer, i Kakkelovn, i Kogeovn, 1 Symaskine, Senge, Sengeklæder, Bord, Stole, Skabe samt diverse Indbo og iøsøre. Verdal Lensmandsbestilling den 6. Febr. H. H. Wessel Iflg. auksjonsprotokollen innbrakte auksjonen til sammen kr. 369,34. Det er fortalt at Beret som så mange andre, og særlig eldre kvinner, hadde mange tunge dager i det nye landet. Ofte iengtet hun så sterkt til gamlelandet at gråten tok henne. Hun døde i 1912, 71 år gammel og er gravlagt ved Osakis, Minnesota, som Bereth Togstad. Det var nok John Johannessen Storstad som i hvert fall kjøpte husene på Grindgjalet av Beret. 1 alle fall var det han som fikk bygsel på Grindgjalet etter at plassen ble frådelt i mars 1905. John Johannessen Tømte (Storstad) (1862-) og Hanna Marie Pedersdatter (1860-) John Johannesen var fodt i 1862 på Holmlivald som sonn av husmann Johannes Jakobsen og kone Senanna Tomasdatter på plassen Tømte under Holmli vestre. I 1889 ble han gift med Hanna Mane Pedersdatter Storstad, f. 1860 på Røesvald. Hun var datter av husmann Peder Olsen Rodsvald og kone Gunanna Hågensdatter. Foreldra ble seinere forpaktere i Storstad ostre. Barn: Bl . Johannes, f. 1 889 i Storstad. Neste bruker på Grindgjalet. 82. Peder, f. 1891 i Storstad. Kjøpte Kalset i Henning, men ble seinere bruker på Nesset i Sparbu (se nedenfor). Peder ble gift med Marie Otilie Johnsdatter Tromsdal f. 1892 i Tromsdalen. De hadde fem barn. Marie døde i 1974 og Peder i 1975. 83. Gustava, f. 1 895 i Storstad. Hun ble gift til Rødtellen i Sparbu. 84. Severin, f. 1898 i Storstad. Ugift. Han kjøpte Nesset i Sparbu i 1918, men like etter at handelen var gått i orden i 1919, døde han, og det ble foreidra som over tok gården som arvinger. De igjen overdro gården til sønnen Peder, se ovenfor.
---- 353 H&FIS-B ---- 85. Olaf, f. 1901 i Storstad. John og Hanna Storstad flyttet til sonnen Peder på Nesset i Sparbu. 4 Johannes Johnsen Storstad (1889-1970) og Inger Anna Johnsdatter (1896-1924) Johannes Johnsen Storstad var fodt i 1889 i Storstad ostre og var sonn av fornge bruker. Han ble gift i 1916 med Inger Anna Johnsdatter Tromsdal, f. 1896 i Tromsdalen. Hun var datter av John Arntsen Tromsdal og kone Anna Petersdatter. i «F - * Johannes Storstad kjopte Grindgjalet av Verdal kommune i 1918 for 2140 kroner. Jordstykket Stevre, gnr. 253, bnr. 6, på nordsida av Jamtlandsvegen og som tidligere tilhørte Levring vestre, ble samtidig lagt til gården. Inger Anna var bare 27 år gammel da hun døde av tuberkulose i 1924, og Johannes ble sit tende igjen med tre små barn - mrnstebarnet Liv var ennå ikke årsgammel da mora døde. Barn: 81. Ingvar, f. 1917 på Grindgjalet. G. 1944 med Jonna Emilie Jonasdatter Svensson, f. 1908 på Sjøvoll i Hauka. Ingvar Storstad kjøpte Buhaugan i Leksdalen i 1943. Han døde i 1996 og Jonna i 1999. De hadde ei datter: Inger Eva Storstad, f. 1 946, gift 1977 med Arne Gisetstad, f. 1946. Bærum. Severin var utdannet sivilagronom. Johannes og Inger Anna Storstad som Han var soussjef i Gjensidige Forsikring. Gift brudepar i 1916. med Ruth Hagas, f. 1921, d. 1952. De hadde dattera Anne Katrine, f. 1948. Severin gift : 1 953 med sykepleier Anna Brathole, f. 1 920 i Voss. De fikk tre døtre -Guri, f. 1954, Lisbeth, f. 1956, og Sin, f. 1959. 83. Liv, f. 1921 på Grindgjalet, d. 1999. Liv Storstad var ugift. Hun bodde ei tid på Vuku Bo- og Helsetun og sist på Verdal Bo- og Helsetun. I 1929 solgte Johannes Storstad gården til Iver P. Lmdseth. Seiv flyttet han til Nesset i Sparbu og bodde der til han kjøpte Sandberg under Berg vestre i Vinne i 1937. KVELLO
---- 354 H&FIS-B ---- Iver Petersen Lindseth (1886-1972) og Emma Martha Johnsdatter (1895-1968) Iver Petersen Lindseth var født i Lindset i 1886 og var sønn av gårdbruker Peter Pedersen Lindseth og kone Paulina Ellevsdatter. Han ble gift i 1914 med Emma Martha Johnsdatter Kvelstad, f. 1895 på Kvelstadnesset. Hun var datter av gårdbruker John Dorius Olsen Kvelstad og kone Oline Cecilie Olsdatter, født Indahl (datter av Ole Arntsen Indal). Iver Lindseth var ansatt som "fastkar" og skogvokter på Værdalsbruket, og famili en bodde på Tingvoll i Vuku og i brukets bolig "Østly" på Inndalsåkeren før de kom til Grindgjalet i 1929. I 1939 ble husene på gården flyttet fra den opprinnelige plasseringa ved den gamle Jamtlandsvegen og fram til den nåværende. Stuelåna ble flyttet hel til den nye plassen og forlenget, mens det ble bygd ny driftsbygning. Barn: Bl Ingeborg Anna, f. 1911 på Holmsberget, d. 1998. Ivers barn med Pauline Andorsdatter Holmsberg. Ingeborg Anna ble gift med John Gustavsen Holmen i 1937. Han var født i 1911 i Holmen, d. 1992, og var sønn av ugifte foreldre Gustav Johnsen og Marie Olsdatter Holmen. John og Ingeborg Holmen hadde småbruket Voll østre under Lundskin. Deres eneste barn, Anne, f. 1938, ble gift med Hans Kristiansen fra Inndalen i 1957 (se Garlia under Garnes). B 2 Oline Synnøve, f. 1 91 4 på Tingvoll, d. 1991. G. 1 935 med Ole Paulsen Lerfald, f. 1900, d. 1985. De var brukere på Ryan på Nessleira. Fire barn. Ruth Pauline, f. 1915 på Tingvoll, d. 2003. G. 1941 med Peder Guddingsstua, f. 191 l,d. 1976. De var småbrukere i Guddingsstua fra 1943. En sønn. Petter, f. 1920 på Østly, d. 1983. G. 1955 med Marit Indal, f. 1923 på B 3 B 4 Stornesset. Petter kjøpte Stormoen i 1964 og hadde den i fire år før den ble kjøpt til bake på odel. Deretter var han forpakter i Sulstua. De hadde egen heim på Inndalsåkeren, tvers over vegen fra Petters fødested Østly. Ingen barn. B 5 John, f. 1920 på Østly (tvilling med Petter), d. 2001. G. m. Marit Storstad, f. 1930 i Litj-Molden. Yrkesmessig begynte John som tømmerhogger, men gikk tidlig over til å bli tømmerkjører. I etterkrigstida hadde han store tømmerdrifter i de svenske skogene fra Skalstugan til Are. Det sies at det var han som introduserte traktoren til tømmerkjøring i Våstra Jåmtland da han kom med sin Grå- Ferguson. Her i distriktet kjørte han tømmer i mange år både for skogeierlaget og Statsskog. I tillegg tok John over som gård- Trekkspilleren John I. Lindseth. Foto fra 1953. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 355 H&FIS-B ---- bruker på Grindgjalet etter foreldra. Han fikk også kjøpt igjen farsheimen Lindset, der det var en de! skog å ta vare på. Men for folk flest var John I. Lindseth først og fremst kjent som musikeren - spell mannen - trekkspilleren. Fram til mai 2000 hadde han, ifølge ham seiv, spilt i 706 bryllup, i tillegg til flere tusen andre spilleoppdrag både i Norge og Sverige. 4 Emma Lindset døde i 1968 og Iver i 1972. I dag er det Marit og John I. Lindseths sønn, Ståle Lindseth, f. 1968, som driver Grindgjalet. KVELLO
---- 356 H&FIS-B ---- KVELLOUA Allerede i 1661 er det en Joen Husmand under Kvelloa, men begrepet "husmann"hadde den gangen en annen betydnmg enn det vi legger i det i dag. Da var det en skatte teknisk benevnelse på de som bodde på umatrikulert, ikke skyldsatt grunn, og at de derfor ordinært ikke betalte skatt til staten. Prof. Jørn Sandnes mente at husmannsvesenet først kom hit til Trøndelag etter 1700. 6 Kanskje har Kvellolia opprinnelig vært boplass for sagmesteren på Liasaga, som var i bruk i 1668 og ca. hundre år framover. I kirkeboka nevnes i 1705 Ole Sagmester Lien som fadder for Amund Lefnngs datter Ingeborg. Videre finner vi Per Ingvaldsen, sønn av Stor-Ingvald, i Kvellolia fra 1740-tallet og fram til han døde i 1772. Og heimen har antagelig vært i kontinuerlig bruk fram til vår tid, og eies i dag av Håkon Nessemo. Husmenn fra ca. 1800: Jakob Sevaldsen (1776-1859) og Ingeborg Mikkelsdatter (1779-1844) Jakob Sevaldsen var født på Balgårdsvald i 1776. Foreldra hans var Sevald Olsen og Marit Johnsdatter, som var brukere i Tromsdalen. I 1808 ble han gift med Ingeborg Mikkelsdatter Levring, f. 1779. Jakob Sevaldsen kom fra Levringsvald (Sandbekk moen) mellom 1811 og 1815 og var i Kvellolia ennå i 1825, men siden flyttet de til tilbake til Sandbekkmoen og ble husmannsfolk der. De hadde 3 barn. Se mer om dem under Levringan. Iver Pedersen (1790-1878) og Kirsti Olsdatter (1793-1876) Iver Pedersen var født i 1790 i Kvelloa, sønn av Peder Olsen. I 1817 ble han gift med Kirsti Olsdatter Levring, f. 1792. Hun var datter av Ole Rasmussen Levring (Garnes) og Guru Toresdatter. Iver ble kalt for Iver Lien og gikk også under navnet Ti-mainn". Kona Kirsti var på folkemunne litt av en datids øyenlege, og det var også snakk om "rømmkjellarn hennes Kjersti Lin" - som var ei berghule som finnes ved plassen. Denne berghula er egentlig ei fossil grotte som kan ha blitt skapt av Trongdøla da elva hadde et høy ere leie. Fagfolk har antatt at alder, beliggenhet og form kan tilsi at den en gang kan ha vært brukbar som buplass for fangstfolk og lignende. Grotta ligger på vestsida av Trongdøla og 3-400 meter nord for Kvellolia. Iver og Kirsti fikk de tre barna sine mens de var mderster i Levringan, og må der for ha kommet til Kvellolia etter 1823, men seinest i 1825, for da har Iver betalt skatt som husmann i Kvelloa. At det ikke var så feitt å være husmann på denne tida, går fram av en sknvelse av 14. april 1837 fra Iver Pedersen til fogd Ridder Bye:
---- 357 H&FIS-B ---- "Da undertegnede, i ajvigte Aars Høst, blev berøvet mit Livsophold ved Nattefrost, ogjeg desaarsage med en talrig Familie er i høieste Grad udsatjor Hungersnød, og dajeg saavidt mulig, på en ærlig Maade ønsker at kunde opholde mig og Mine, saa skulde jeg herved vove ærbødigst at ansøge om Tilladelse til at tåge 12 I tolv I Saugtømmergraner i Hoaas-Alminding jor der aj ved Plankeskur at tilveiebringe nogle Levnetsmidler. Imidlertid beder jeg om at denne min Dristighed ikke ugunstig maatte vorde optaget" Den 19. mai s. å. har fogden sendt saken til lensmann Rygh til uttalelse "Aj vedlagte Skrivelse aj 14de jorrige Maaned vil herr Lensmanden er jare at Huusmand Iver Pedersen Qvelloevaldet anholder om Tilladelse til at hugge 12. St. Saugtømmerstokke i Hoaas Alminding til Plankeskuur. 1 anledning her ajvilde Hr Lensmanden behage at oplyse Fogderiet: Om Almindingen taaler denne Hugst uden at skades? Hvormeget Angjeldende jormenes at burde betale pr Stok i Skovleie eller Recognition 7 til Statscassen. Om Angjeldende bejinder sig i saajattige Omstendigheder som antydes i hans Brev, og aj hvor mange Fenheder hans hjemmeværende Familie bestaar? Om heele Avlingen på Pladsen som han beboer ødelagdes jorrige Aar? Om Angjeldende ellers er en ordentlig og strebsom Mand?" En måned seinere (20. juni) sender lensmann Rygh saken tilbake til fogden: "Foranlediget av Deres Velbaarenheds ærede aj 19de j. md. og ved at remittere det dermed mottagne Andragende jra Iver Pedersen Qvelloevaldet om at joretage en Hugst i den Staten tilhørende Hoaas Alminding er jeg saajri, ejter i den anledning at have anstillet den jornødne Undersøgelse at meddele jølgende Oplysninger: at Almindingen vistnok taaler en Hugst av 12 Grantrær, da der ikke skal gives mange Almuesmænd, som dersteds ere brugsberettigede, men Almindingen er saa avsides liggende, at det ikkejormodes at Ansøgeren, som ei har Hæst, er i stand til paa denne Aars Tid atjremjøre saadanne Materialier. Hvormeget Angjeldende skulde betale i Recognition, i Tiljælde Hugsten bevilges, maatte være ajhengig aj Stedet, hvor Trærne tages og Vanskeligheden ved samme Frembringelse. Der jor synes denne Priis rettest at blive Gjenstand jor Taxt under den Udvisningsjorretning som ventelig vil joregaae, nåar Hugsten bevilges. Under Udvisningsjorretningen, som er ajholdt i Anledning den Johan Molden bevilgede Hugst blev hvert Træe taxeretjor 12 s. Ansøgeren er vistnok i saajattige Omstændigheder som nogen kan være, endskjønt han ikke skal have mer end Kone og 2 Barn hjemme, ja jeg vil endog raade til, saa jremt Hugsten bevilges, atjordre Kaution saaveljor denjorventede Recognition som jor Udgijterne ved Lensmandens ikke übetydelige og ellers besværlige Reise ved Udviisningen, thi uden Borgen jaar man visst ingen aj disse Dele bagejter. at Avlingen paa Ansøgerens Plads aldeles bortjrøs i jorrige Aar, jorholder sig ganske KVELLO
---- 358 H&FIS-B ---- riktig. at Ansøgeren er bekjendt for Drikfældighed og Brutalitet i den Grad at han er en Udmærkelse ved alle offentlige Leiligheder." 29. juni 1837 sendes saken fra fogden til amtet: "Efter at have mottaget indlagte Ansøgning fra Huusmand Iver Pedersen Qyelloevaldet, dateret 14. April d.aa. om Tilladelse til at hugge i Hoaas Alminding Staten tilhørende og i Wærdalens Thinglaug beliggende, 12 St. Gr antr ær, tilskrev jeg Stedets Lensmand under 19. forrige Maaned saaledes som vedlagte Afskrift udviser Herpaa modtogjeg vedlagte Skriv eise fra Lensmanden af 22. dennes som oplyser, at Skoven kan taale denne Hugst. Jeg skulde derfor ærbødigst henstille, at bemeldte Hugst vorder Iver Pedersen bevilget imod at betale Recognition eller Skovleie til Statscassen efter uvillige Mænds Skjøn, og under Betingelse af at Supplicanten erhverver en lovlig Udviisningsforretning ved Stedets Lensmand og tillige præsterer Kaution saavel for Forretningens kostende som Skovleien. Lensmandens Skrivelse oplyser ellers, at Supplieanten befinder sig i meget fattige Omstendigheder og at hans Aarvei aldeles bortfrøs i forrige Aar, men at han derhos er bekjendt for Drikfældighed og Brutalitet ved alle offentlige Leiligheder." Og til slutt skrivelse av 8. juli 1837 fra amtet til lensmannen: "Under forutsetning af at Iver Pedersen Qyelloevaldet tilveiebringer antagelig Kaution for Recognition og øvrige paaløbende Omkostninger bevilges han herved under de sædvanlige Betingelser at hugge 12 Stykker Gr antr ær i Statens Alminding Hoaas kaldet i Værdalen. Recognition bestemmes af uvillige Mænd." Om det til slutt ble noe tømmer på Iver, sier ikke historia noe om. Det spørs om han i det hele tatt hadde råd til å utføre hogsten med de omkostningene det ville med føre. Kausjomster var kanskje heller ikke så lett å skaffe for en fattig husmann. Men Iver og Kirsti ble nå husmannsfolk i Kvellolia livet ut i alle fall. I 1865 hadde de en besetning på 2 kyr og 4 sauer, sådde Va tønne bygg og l /i tønne havre og såtte 1 tønne potet. I 1875 hadde de 2 kyr og 5 sauer, og utsæden var på l A tønne bygg, 1 tønne havre og 2 tønner potet. Dattera Kjersti var heime og hjalp foreldra. Kirsti døde i 1876 og Iver i 1878. Barna: HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 359 H&FIS-B ---- 81. Beret, f. 1817 i Levringan, d. 1857 i Skogns sykehus. G. 1843 med Petter Andreas Haldorsen Sundby, f. 1810 på Berg. De var husmannsfolk på Kvellomoen. 82. Guruanna, f. 1819 i Levringan. Gift 1848 med Haldor Haldorsen Sundby, f. 1 822 (bror ti! Berets mann). De bodde først på Lennes og Lunden, men var eiere og brukere på Fætten vestre både i 1 865 og 1 875, og Haldor arbeidet som tøm mermann ved siden av. I 1 891 hadde de kjøpt Sundbyaunet i Ness. Heimen, som lå ved elva vest for Sundby, ble tatt av Verdalsraset 19. mai 1893, og begge omkom. Guruanna ble igjenfunnet dagen etter og Haldor to dager etter raset. Begge ble gravlagt på Lysthaugen 28 mai. De hadde to sønner, Hans Petter og Gunnerius. Hans Petter bie gift i 1 874 med Marit Andersdatter Vangstadvald, f. 1 841 i Støren. Han utvandret til Minnesota i 1 881 . Kona og ei datter reiste etter i 1 882. Gunnerius har fått attest ti! Nordland i 1 876, og i utvandringslista står det at han utvandret i 1 887, som Gunnerius Haldorsen Berg. 83. Kjersti, f. 1823 i Levringan. Ugift. I 1865 tjente hun i Haga vestre, deretter var hun heime og hjalp foreldra på deres gamle dager. I 1891 losjerte hun på Lundenplass, i 1900 var hun i offentlig forpleining i Leirfallkålen, og døde på Vinnesmoen i 1907 som Kjersti Lien. Johannes Jensen Gudding (1842-1908) og Elen Olsdatter (1836-1906) Johannes Jensen var født i Holmlia i 1842 som sønn av leilending Jens Jensen Buset og kone Gunhild Johnsdatter, som kom flyttende fra Busetgrenda i Singsås til Holmlia i 1839. Johannes var tjener i Øster-Guddingan da han i 1871 ble gift med Elen Olsdatter Karlgård, f. 1836 i Molden. Hun var datter av Ole Olsen Karlgård og hustru Karen Johansdatter. I 1875 bodde de på Åsen i Sul hos Elens bror Olaus, etter at de i noen år hadde bodd på Guddingsmoen. Til Kvellolia kom de som husmannsfolk i 1878. Hele familien ble rammet av tuberkulose og døde i løpet av en tiårsperiode. Elen gikk bort i 1906 og Johannes i 1908. Før Elen ble gift, hadde hun ei datter: Bl 0 . Liva Abrahamsdatter, f. 1 859 på Åsen i Sul. Faren var fra Duved. I 1 875 tjente Liva i Øster-lnndalen. I 1887 tok hun tjeneste i Trondheim, men kom tilbake til Verdal i 1 891 . Seinere var hun butikkdame i Strømmen, husmor i Trondheim, og i tre år husmor for elevene ved Levanger seminar. Fra 1 899 dreiv Liva Karlgård pen sjonat i gården som seinere ble Østnes Hotell på Verdalsøra, og eide også flere garder der. Hun hadde sterke religiøse interesser, la ned et stort arbeid for barne hjemssaken og var med ved bygginga av Innherreds Barnehjem ved Levanger. Hun døde i juni 1 945, 86 år gammel, og ble etter eget ønske gravlagt i Levanger. Og Johannes er oppført som far til et dødfødt barn i Øster-Åsan 15. desember 1870. Mora, som døde i barsel samme dag, var Karen Pedersdatter Kvernmovald, f. 1825 på Bjørsmoen. Hun var tjener i Øster-Guddingan samtidig med Johannes, men flyt tet til søstra Maren i Øster-Åsan da hun ble med barn.
---- 360 H&FIS-B ---- Elen og Johannes fikk barna: Bl . John, f. 1 871 på Guddingsmoen, døde ved fødselen. 82. John Odin, f. 1 872 på Guddingsmoen. Odin Lien, som han kolte seg, dreiv ei tid handel i Leirådalen. klan var med og stiftet Inndals ungdomsforening i 1893 og var ei av de drivende kreftene i laget fram til han døde av tuberkulose i 1903, bare 31 år gammel. Han var ugift, men hadde en sønn: Cl 0 . Ole Bernhard Odinsen Sørheim, f. 1897, d. 1921. Mora var Elen Margrete Olsdatter Sørheim, f. 1 871 . Det er fortalt at Ole Bernhard gikk teknisk ele mentærskole og arbeidet ei tid ved Rjukan salpeterfabrikk. 83. Grete, f. 1879 i Kvellolia, d. 1898 i Kvellolia. Etter at Elen og Johannes var død, ser det ut til at det var folktomt i Kvellolia et par år før Kristen Sagvold kom dit. Kristen Olsen Sagvold (1887-1915) og Oline Olsdatter (1889-1986) Kristen Olsen var født på Sagvollen i 1887. Foreldra var gårdbruker Ole Kristiansen (Ulvild) og Mana Kristensdatter Sagvold. Kristen ble gift i 1910 med Olme Olsdatter Grensvald, f. 1889, datter av husmann Ole Johnsen Blokkhaug og kone Senanna Johnsdatter. De kom til Kvellolia mellom 1910 og 1912. Kristen dreiv også med skogsarbeid. Men han fikk tuberkulose og døde på Verdal Pleiehjem i august 1915, bare 28 år gammel. Oline Sagvold var 97 år da hun døde i 1986. Barn: Bl 0 . Petter Kristensen Langdal, f. 1905 på Langdal. Mora var Trine Elise Olsdatter Langdal. Petter Langdal ble gift i 1939 med Gudrun Gustavsdatter Sagmo, f. 1902. Kona døde allerede i 1940. Han var gardsarbeider i Vest-Grundan. Død 1994 i Vuku Eldresenter. Ingen barn. 82. Sigmund Odin, f. 1910 på Grensvald, d. 1998. G. 1943 med Else Kaspara Nordberg, f. 1915, fra Røra. 83. Oia Manfred, f. 1912 i Kvellolia. G. 1938 med Gudrun Olsdatter Vollan, f. 191 3 i Saukinn (et av de 18 barna ti! Ole og Anna Vollan). Ola M. Sagvold var snekker. De bodde på Grindstad under By i Vinne. Etter at Ola døde i 2001, flyt tet Gudrun til omsorgsleilighet på Stekke, der hun døde i 2006. Tre barn. 84. Karla Oline, f. 191 4 på Sagvollen, d. 2004 i Borås. G. 1951 med Karl Laiande, f. 1923 i Borås. Einar Kristian Olsen Kvelstad (1887-1966) og Anna Olausdatter (1884-1983) Einar Kristian Olsen Kvelstad var født i 1887 på Oppemsvald av da ugifte foreldre, enkemann Ole Henriksen Reppesaunet og Olme Ellingsdatter Krokstemen. Foreldra ble gift i 1890. Einar vaks opp hos morforeldra på Krokstemen under Bollgarden, og var i ung alder gjeter og gårdsgutt i Kvelstad vestre. HEIMER OG FOrK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 361 H&FIS-B ---- Foto fra Kvellolia på 1940-tallet. Personene er f.v. Martin T. Nessemo, John R Guddingsstua og Olaf P. Guddingsmo med Olav Rotmo stående foran seg. Foto lånt av Svein Guddingsmo. Som ungkar fikk han i 1907 en sønn med Marta Olausdatter Bredingsvald. 11913 ble han gift med Anna Olausdatter Hjelde vald, f. 1884. Hun var datter av Olaus Olsen og Marta Tørrisdatter i Svedjan under Hellan. Emar Kvelstad begynte tidlig å arbeide for Værdalsbruket som skogskar og tøm merfløter. Da bruket ansatte såkalte "fastkarer" i 1913 ble Emar en av dem. I 1917 flyttet Emar og Anna til Kvellolia. Her var de til 1920, da de flyttet til Kvelstadlia (Kvelstad øvre). Barn: Bl 0 . Harald Marius, f. 1907 på Bredingsvald, d. 1962 som Harald Breding. Mor til Harald Marius var altså før nevnte Marta Olausdatter, f. 1 880 på Stuskinsvald av foreldre Olaus Hansen og hustru Marta Pedersdatter. Marta Breding (Efskind), som også gikk under navnet Litj-Marta p. g. a. hun var lita av vekst, levde ugift og bodde ei tid i "Kjerstistuggu" ved Kvelstad. Hun vanket mye omkring i gårdene i Vuku og hjalp til i onnene. Marius Kvelstad, som kjente henne godt fra sin barn dom, har omtalt henne som ei snill og meget renslig kvinne. Hun hadde to par tre sko, det ene paret brukte hun utendørs og det andre inne på det kvitskurte golvet i Kjerstistuggu. 8 Hun døde i 1947. 82. Oskar, f. 1913 på Svedjan, d. 1996. G. 1941 med Gunvor Haldorsdatter Henriksen, f. 1916, d. 2002. 83. Kari Oline, f. 1917 på Kvelstad, d. 1998. G. 1940 med handelsbet|ent Olav Kristian Melby, f. 1913, d. 2003. Olav arbeidet på samvirkelaget på Øra, og de bodde på Overtun på Garpa. 84. Egil, f. 1921 på Kvelstad øvre. Han druknet under bading ved Steinsbrua i juli 1936.
---- 362 H&FIS-B ---- Toralf Johansen Berg (1884-1956) og Randi Pedersdatter (1885-1927) Toralf Johansen Berg var født i 1884 på Elnesvald av foreldre, verkstedarbeider Johan August Peterson og Gjertrud Tomasdatter Elnesvald. Faren var svensk og var fra Karlskronatraktene. Han arbeidet ved Skjækerdal Nikkelverk. Mora, som var født i Hegra, døde allerede i 1891, og faren ble gift på nytt i 1893 med Karen Olsdatter Elnesvald, f. 1853, datter av husmann Ole Johnsen Elnesvald og kone Gjertrud Olsdatter. Toralf tok Berg som etternavn etter navnet på heimen i Helgådalen. Han ble gift i 1909 med Randi Pedersdatter Røsten, f. 1885 på Elnesvald. Hun var datter av gård bruker Peder Olsen Røsten og Katrine Mikkelsdatter på Skansmoen søndre. Toralf Berg kom til Kvellolia i 1920. Iflg. kirkeboka hadde familien før den tid bodd på Skansmoen, Elnesvald og Haugan østre i Helgådalen. Den siste gården kjøp te han av Paul Green 11915 og solgte til Karl O. Sagvold i 1920. Etter å ha brukt plas sen mot avgift, fikk han kjøpe Kvellolia av Verdal kommune i 1922 for 4025 kroner. Forut for kjøpet var heimen avertert til salgs, og foruten fra Toralf Berg forelå anbud fra Tomas Sandaker og Elisæus Halset, og Toralf Berg hadde det høgste budet. Ved herredsstyrebeslutmng av 31/3-30 ble det innvilget et andragende fra Toralf Berg om å Jaa skjøte paa den sammen med Kvellolien kjøpte og inngjerdede parsell Liapladsen gnr. 130 bnr 10 av skyld 9 øre". Liaplassen hørte under Gudding østre, men jorda på plassen har øyensynlig vært brukt av brukerne i Kvellolia etter at den ble nedlagt som egen husmannsplass. Toralf Berg fikk skjøte 20. mai 1930, og siden den tid har Liaplassen vært en del av Kvellolia. Folka i Kvellolia kal te den ofte for "Hiter volln" i motsetning til "Borter-volFn" - Guddmgs-Liavollen, som var vårseter til Gudding østre. 9 Ved siden av arbeidet på småbruket arbeidet Toralf Berg for det meste som tøm merkjører, men før han kom til Kvellolia hadde han i noen år også arbeidet i gruvene i Killingdal og Malså. Kona Randi døde i 1927 og Toralf i 1956. De siste årene bodde han hos datter og svigersønn på Verdalsøra. De hadde fire barn: Bl . Georg, f. 1909 på Skansmoen. 82. Klara Matilde, f. 1914 på Elnesvald. Klara var gift to ganger, h.h.v. Kjevik og Wiggen. Hun bodde i Trondheim da hun døde i 1987. Hun etterlot seg 8 barn, 4 av dem født før hun ble gift. 83. Paula Agnete, f. 1916 på Haugan øvre, d. 2002. G. 1942 med Tormod Guddingsmo, f. 1920, d. 2007. Bosatt på Verdalsøra. 84. Reidar Tormod, f. 1925 i Kvellolia, d. 1988. G. 1948 med Ingrid Martinsdatter Nessemo, f. 1927. Reidar Berg var småbruker i Kvelstadlia (Kvelstad øvre østre) fra 1952. I 1960 kjøpte han gården Økdal i Soknedal, og familien flyttet dit. De hadde fire barn. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 363 H&FIS-B ---- Marius Olaussen Selnes, f. 1889, hadde Kvellolia ei tid etter Thoralf Berg, men solg te heimen til sin søstersønn Olai Martin Teodorsen Nessemo, f. 1902 på Overnessvald, som kom dit i 1945 og bygde nye hus der. Martin Nessemo var gift 2 ganger. Første gang i 1927 med Ruth Otelie Martinsdatter Elnes, f. 1908. Samme år fikk de dattera Ingrid. Kona døde i 1928, og i 1931 giftet Martin seg med hennes søster, Klara Mathilde Martinsdatter Elnes, f. 1912. De fikk fem barn - Magne Kristian, f. 1932, d. 2007, Tor, f. 1935, Bjørg, f. 1940, Håkon, f. 1942, og Liv, f. 1947. Martin døde i 1980 og Klara i 1994. I dag er det Martin Nessemos sønn Håkon Nessemo som eier Kvellolia.
---- 364 H&FIS-B ---- NOTER Kilde: Johan Aasan: "Slekta etter Maria Johansdatter Kulstad" Kilde: Øystein Walberg: Verdalsboka bind VI A, side 255-256. Kilde: Hansjøsås: Småengan. Verdal Historielags Årbok 1994. Se Bygdebok for Sparbu, bd. V, side 31 8. Se egen artikkel om John I. Lindseth i Verdal Historielags Årbok 2006 ved Oddbjørn Øgstad. Kilde: Øystein Walberg. Recognition: Ifig. Norsk Historisk Leksikon betegnelse på visse avgifter, bl. a. for hogst i statens skoger. Se: "Kjerstistuggu" av Marius Kvelstad. Verdal Historielags Årbok 1992. Se "Litt om Tromsdalen i eldre tider", av Svein Guddingsmo. Verdal Historielags Årbok 1980. BIND B HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 -
---- 365 H&FIS-B ---- SAMAR I INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING AV AKE JUNGE
---- 366 H&FIS-B ---- « • ' "Daniel Mortensen født på Skalstufjellet og døpt i Vuku kirke i 1 860, vaks opp i Gasken-Laante og dreiv med rein her 1 895-1900. Han organiserte dei første sameforeiningane og ga ut avisa Waren Sardne 1910-13 og 1922-24. Foto: Åarjel-saemieh - Sørsamisk Årbok nr 3."
---- 367 H&FIS-B ---- SAMAR I INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING I. Dei eldste spora etter samar i Gasken-Laante (Færen) Paul Jåma og kona Inger Stenfjell Jåma er sørsamar og bur i Sul. Inger har budd her heile livet. Paul er opprinnelig frå Høylandet i Vestre Namdal reinbeitedistrikt, men kom hit til Verdal og vart gift med Inger i 1964. Dei har drive med rem i Gasken- Laante (Færen) reinbeitedistrikt i mange år. Inger har vore reineigar heile livet, med reinmerke og fulle rettar, mens ektemannen Paul har vore remgjetar. No er dei ute av reindrifta frå 2004 av. Paul Jåma var registrator i Færen under det store prosjektet for å registrere samis ke kulturminne på 1980-tallet. Em stor rapport om dette arbeidet vart gitt ut av Saemien Sijte på Snåsa i 1987. Paul har dessutan gitt ut diktsamlinga Grensefjella i 1998. Eit dikt derifrå kan slå an tonen i dette skriftstykket om samane knytta til Sul og Inndal. Stien Dikt av Paul Jåma, Sul Den synes såvidt på fjellet vår jorfedres sti. Her har vårt joik alltid gått. Noen gonger lett, andre gonger trått. Spørsmålet om kor lenge det har vore samar i Trøndelag og i dei tilgrensande områ da i det som i dag er Sverige, Jåmtland og Hårjedalen, har vore stilt mange gonger. Paul Jåma og andre samar sitt svar på spørsmålet har oftast vore som i diktet: "Her har vårt folk alltid gått." Men folk si vanlige meining er ein ting, forsking og fakta noko anna. Diskusjon om samane si forhistorie Opp gjennom åra har forskarar komme med ulike teoriar, ut frå ulik ståstad og med ulikt iaktagrunnlag. Grovt sett kan ein seie at det rår to motsette historieoppfatning ar:
---- 368 H&FIS-B ---- Ei "bondevennlig" oppfatning går ut på at samane "innvandra" frå nordligare samis ke område på 1600- og 1700-tallet, kalt "innvandringsteorien" eller helst "framryk kingshypotesen" - hypotese, fordi det var ein påstand sett fram på nokså sviktande grunnlag av Yngvar Nielsen i 1889, på ei tid da nasjonsbygginga fram mot lausrivinga frå Sverige var det politisk korrekte. Ei "samevennlig" oppfatning legg vekt på at sørsamane sin kultur heng sammen med den forhistoriske fangstkulturen i Sør- og Mellom-Skandmavia, altså at dei sørli ge samane må ha vore her lenge, så lenge det går an å snakke om samisk etnisitet utvik la av urfolk i Midt- og Sør-Skandinavia. No i dag er det ikkje mange som støttar Yngvar Nielsen sin "framrykkingshypote se" eller "innvandringsteori". Mange nye funn i fjellområda dei siste to-tre tiåra, under bygd av nytolking av gamle funn, har bygd opp under den andre oppfatninga. Men det viktigaste argumentet mot framrykkingshypotesen er det faktum at den sørsamiske dia lekten er så forskjellig frå nordsamisk at dei ikkje kan forstå kvarandre. Dette tyder på at desse samegruppene har vore skilt lenge. Fleire viktige forskingsbidrag dei siste åra har vore med på å gravlegge framrykkingshypotesen, og det er no allment akseptert at det fanst samar i Sør-Norge i vikingtid og før det. 1 Det som diskusjonen vidare bør dreie seg om er kor langt attover i tid vi må for å snakke om utviklinga av samisk etnisitet og kva skjedde med samane i Sør- og Mellom-Skandinavia frå ca år 1000 til ca år 1600. Fangstmarkgraver på Steikpannvola og Hermannssnasa Fangstkulturen har sett em del spor etter seg. Dei vanligaste fornminna er buplassar, fangstgroper og fangstgropsystem, fangstmarksgraver, også kalla fjell-, skog- eller mn sjøgraver, helleristrngar og bergmaleri. Innanfor eller like ved det som i dag er Gasken- Laante reinbeitedistrikt er det funne fleire gamle graver som em med god grunn kan spørre om er samiske frå tida før reinnomadismen: Arkeolog Lars Stenvik har behandla dei to mulig samiske fangstmarksgravene på Steikpannvola i Tromsdalen og på Skrovesvola i to interessante artiklar i årboka for Verdal historielag 1982 og 1988. Når det gjeld grava på Steikpannvola, tidfesta til ca år 800 e.Kr., reflekterer Stenvik slik: "Hvis vi skal forsøke å lete etter bakgrunnen til denne døde mannen, må vi kanskje vende jordbruk og husdyrhold ryggen og heller se på jakt og utmarksressursene. En del av de sørnorske Jjellgravene har vært forklart som vitnesbyrd om en befolkning som har levd parallelt med den norrøne befolkning, men med et annet næringsgrunnlag. Dissefolkene skulle med andre ord være de siste utløperne av den oppnnnelige fangst- og jeger befolkning her til lands. En slik forklaring kan være besnærende også for gravfunnet på Steikpannvola. Hvis det hadde vært en bofast bonde som døde her oppe, er det merkelig at han ikke ble brakt til bygds og gravlagt i nærheten av gården sin slik skikken tilsa. Avstanden fra gravstedet til bygda er ikke lenger enn at det måtte være mulig. På annet hold ser vi at man på denne tiden har hatt stor respekt for døden og stelt vel med de døde. Det virker derfor urimelig at de skulle ha latt en av sine bli liggende igjen på et slikt sted." 2 HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 369 H&FIS-B ---- Når det gjeld fangstmarksgrava på Skrovesvola, så ligg den på nordsida av hoveddal føret og altså utom dagens grenser for Gasken-Laante, men må sjåast i sammenheng med grava på Steikpannvola, ikkje minst fordi radiologisk datering ga ei tidfesting til år 830 +/- 100 e. Kr. 3 Stenvik gjer seg dei samme refleksjonane rundt dette funnet: "Det er imidlertid beliggenheten som gjør gravfunnet på Skrovesvola spesielt. Den lig ger slik til at det ikke er naturlig å se den i sammenheng med noen fast gårdsbebyg gelse samtidig som avstanden ikke er lengre enn at det ville være naturlig å frakte en død person til bygds om han hørte kjemme der... Det naturlige spørsmål blir derfor: Til hvilket miljø skal vi knytte gravlegginger som gravene på Skrovesvola og Steikpannvola? Står vi overfor spor etter en befolkning som har hatt et annet livsmønster enn vanli ge bofaste bønder? Sagt med andre ord: Er dette levninger etter jegere ogfiskere som har levd litt på si av bygdesamfunnet?" ' Arkeolog Stenvik er varsom med å nemne det som er mest nærliggande om dei to branngravene på Steikpannvola og Skrovesvola, nemlig at det er representantar for datidas samiske fjellfolk som her er gravlagt i område dei var knytta til og dreiv si spe sielle næringsutøving jakt og fiske i. Å påvise klare etniske kjennetegn i arkeologisk materiale er svært vanskelig. Men medlemmar av det norrøne bondesamfunnet som døde i fjellet, vart frakta til bygds og gravlagt nært garden kor dei budde. Den mest sannsynlige forklaringa på desse to fjellgravene, er at dei er etter folk som levde i fjel let, hadde ein gravskikk som gjekk ut på å gravlegge sine døde i fjellet og at desse menneska var samar. I 1999 fann Paul Jåma og Jan Persson ei mulig grav ved Hermannssnasa, nært ei steinsetting som trulig er ein gammal samisk offerplass. Desse er rapportert inn til Saemien Sijte og registrert der, men er enno ikkje skikkelig arkeologisk undersøkt og aldersbestemt, så den nøyaktige funnstaden er hemmelig. 5 Mulige samiske fangstmarksgraver i Meråker og ved Skalsvatnet, mulig gam mal samegrav ved Finnkaillbakken i Skogn Bortsett frå desse gravene i Verdal, er det kjent berre eit liknande gravfunn frå sørde len av Nord-Trøndelag, nemlig i Kluksdalen i Meråker. Her var det og klare spor av likbrenning, og eit sverd kunne tidfeste funnet til 800-tallet e. Kr. Går vi rett på andre sida av riksgrensa i det samme området, finn vi at det nylig er oppdaga eit gravfelt av branngraver på em holme i Skalsvatnet på Skalstufjellet, gra ver som må kallast fangstmarksgraver. Dei er mest sannsynlig frå før år 1200, kanskje eldre. Men forskingsrapport om desse funna er ikkje publisert, så vidt eg har funne ut. 6 Nemnast må og at det er funne ei mulig samegrav ved Finnkaillbakken i Skogn. Det er arkeologen og sameforskaren Audhild Schancke som nemner dette i doktorav handlinga si frå 1997 "Graver i ur og berg. Samisk gravskikk og religion 1000 f. Kr til 1700 e. Kr." Ho er opptatt av gamle graver i steinurer og kan dokumentere at det var SAMAR 1 INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING
---- 370 H&FIS-B ---- Gammal samisk offerplass ved Hermannssnasa som kanskje har samband med grava rett attmed. Reineigar og lokalhistorikar Jan Persson frå Offerdal har funne mange slike offerplassar, men dette er den første i Færen. Foto: Pauljåmo, mai 1999. funne ei urgrav på austsida av nettopp Fmnkaillbakken i Skogn. Em hodeskalle var funnen i eit holrom i ei steinur. Skallen vart klassifisert som samisk og sendt inn til den antropologiske samlinga til Anatomisk institutt ved Universitetet i Oslo og er der enno. 7 Desse gravspora viser at det var menneske med em annan kultur enn den bonde nordiske, som livberga seg her. Det er ikkje dristig å hevde at desse stammar frå samar knytta til fangstbasert vandring i fjellet. Sørsamisk kulturminneregistrering I dag er mange forskarar villige til å akseptere at samane har vore lenger sør enn det som er rekna som sørsamisk område i dag. Og dei har vore der på eit tidligare tids punkt enn det som tilhengarane av innvandrings- eller framrykkingshypotesen har hevda. Arkeologar, språkforskarar, historikarar og kulturgeografar har levert nye bidrag til den tidlige historia til sørsamane. På 1980-tallet dreiv Saemien Sijte på Snåsa eit stort prosjekt for registrering av sørsamiske kulturminne. For Gasken-Laante (Færen) reinbeitedistrikt var det Paul Jåma i Sul som dreiv registreringane. Resultata vart publisert i 1987, men etterpå er det gjort lite for å aldersbestemme dei mest interessante funna i området. 8 Dei eldre
---- 371 H&FIS-B ---- kulturminna krev meir avanserte metodar og blir derfor underrepresentert i ei slik pionerundersøking. 9 Konservator Sverre Fjellheim ved Saemien Sijte la imidlertid i 1999 fram eit svært materiale frå området sør for Gasken-Laante (Færen), det utvida Røros-området frå Tevla i nord til Elgå ved Femunden i sør. Fjellheim kunne påvise gamle samiske stadnamn, graver og offerplassar. Han kunne rekonstruere heile samiske kulturmiljø med mengder av samiske kulturspor i Røros-området. 10 Gasken-Laante sijte mellom Njaarke sijte og Ruvthen sijte På svensk side har arkeologen Inger Zachnsson leia eit stort sørsamisk prosjekt som vart oppsummert i boka Moten i grånsland. Hennes nytolking av gamle funn kopla med nye funn frå Vivallen i Funåsdalen fem mil aust for Røros konkluderte med at det må ha vore eit sørsamisk kulturmiljø i dette området i nordvestre Hårjedalen i perioden ca 800 til 1200 e Kr, ein konklusjon som no er akseptert av dei fleste fag folk. Dei aller siste åra har svenske arkeologar gjort nye funn frå samme område, nærare riksgrensa ved Farrtjårnarna i Ruvhten sijte (tidligare Tånnås sameby). Ein del gammetufter her er aldersbestemt til 1500- og 1600-tallet. Men dei eldste er Cl - bestemt til tidsrommet 900 til 1200 e Kr, altså ei styrking av Vivallen-funna. 11 Enda meir interessante funn sett frå "vårt" område Gasken-Laante (Færen) har svenske arkeologar og samiske registratorar gjort det siste tiåret i samband med det store prosjektet Njaarke sameby jorr och nu. Njaarke sameby er namnet på tidligare Sosjo sameby. Dei nye funna viser at samane må ha utvikla omfattande tamreindrift i dette området rundt tidsrommet 1000 til 1200 e Kr, fleire hundre år tidligare enn ein har trudd til no. Pollenanalyse av jordsmonnet viser at vegetasjonen har vore påverka av organisert reindrift. Sosjo-Njaarke er ikkje langt unna Gasken-Laante. Det er berre Kall sameby som ligg imellom. Liknande gamle samiske kulturmiljø som er under utforsking i Njaarke, kan godt ha vore til stades her i Gasken-Laante under 100 km lenger mot sørvest. Samane farta vidare før, da fjellområda var tynnare befol ka og bøndene ikkje nytta utmarka like intensivt til setring og saubeite. Til no har ein i Njaarke - Sosjo sameby - oppdaga fire hundre gammetufter og eit stort antall kaggegroper for oppbevaring av reinmjølk, i tillegg til ei rekke andre funn som utgjer eit sørsamisk kulturmiljø i fjella her, inkludert eit knapt titall mulige offer plassar. Fleire av Cl4-dateringane av eldstader er frå tidsrommet 1000-1200 e Kr. 12 Sentral i dette arbeidet har vore sørsamen Jan Persson som er barnefødt i Sul i 1958 og levde dei første åra sine i gammene i Gasken-Laante. Han har vore den fremste samiske informanten under arbeidet mitt med dette skriftstykket. Sagn om samar mellom Sul og Skalstugan på 1300-tallet Det finst eit sagn om samar i dette området frå perioden før vi har papirdokumenta sjon, som blir hevda å stamme frå Svartedauden si tid, altså rundt år 1350. Det er skriftfesta av student Knut Bergsland, seinare professor i finsk-ugriske språk ved Universitetet i Oslo, som i 1942-43 skreiv ned sørsamiske tekstar. Episoden med samen det blir fortalt om skal ha funne stad mellom Sul og Skalstugan midt på 1300- tallet. 13 SAMAR I INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING
---- 372 H&FIS-B ---- Det er mulig at sjølve det samiske namnet på Gasken-Laante om området mellom Skjækerfjella og ned til Hårjedalen, avleda av kåska-dtnam (mellom-land), er så gam malt som frå tida rundt Svartedauden ca 1350, kanskje eldre. Det er den svenske aka demikaren Gustaf von Diiben som nemner dette i det store verket Om Lappland och lapparne frå 1873: "Lapska sagor omtala åfven ofre delen af Herjedalen och Jåmtland samt nårliggande fjellstråckor af Throndhjems amt så som ett kåska-åtnam (mellan land), hvilket odelades på folk genom digerdoden, kokketahk (kråk-sjukan). Slutligen omtala dessa sagor att Lapparne blifvit från orten bortjagade af "Vareger" (Verdals boar), hvilkas afkomlingar ånnu skola finnas i Hede i Herjedalen och Sårna i Dalarne." 14 Det samiske kulturlandskapet i fjellet Ser ein på kartet, er det ikkje langt frå Færen-området til Njaarke eller til Ruvthen sijte. I begge desse områda er det altså dokumentert tidlig samisk reinnomadisme i perioden ca 900-1200. Det er da ikkje usannsynlig at den eldste samiske reinnoma dismen kom til å streife innom fjella i Gasken-Laante, Færen, og at samar heldt til i periodar i "vårt" fjellområde på denne tida. Det er ikkje dokumentert funn av gam metufter her som er så gamle. Det er funne eit hundretall gamle gammetufter. Ingen av dei er aldersbestemt. Derfor er det heller ikkje usannsynlig at Gasken-Laante er ein del av dette eldste kjente området for samisk reinnomadisme og at det er mulig å finne spor etter samisk reindrift her som kan vere 1000 år gammal. Sjølve namnet Gasken-Laante betyr som nemnt mellomlandet. Det kan forklarast på fleire vis. Det kan forståast som eit uttrykk for at samane kanskje såg på området som eit mellomland mellom Sosjo-Njaarke-fjella og Ruvthen-Røros-Femunden-områ det i sør, kor det var plass til mye rein og mange flokkar. Ei anna forklaring er at områ det vart eit mellomland tomt for samar i årtiene etter Svartedauden midt på 1300-tal let, nemnt av von DUben og andre forskarar. 15 Ei tredje forklaring er at det er eit mellomland mellom tørt innlandsklima i aust i den vestre delen av Jåmtland og eit fuktigare kystpåvirka klima i vest, kor iallfall vin terbeita for reinen har ein tendens til å ise ned og gjer det vanskelig for reinen å finne beite om vinteren. Dette siste er Paul Jåma sin teori, og han har erfaring frå førti år som reingjetar i Gasken-Laante. På 1800- og 1900-tallet var det fleire korte periodar at det ikkje var tamreindrift i Gasken-Laante fordi det var vanskelig å drive her både av klimatiske årsakar og på grunn av rovdyrplage. Vinterbeite ser ut til å ha vore den mimmumsfaktoren som gjorde det ekstra strevsomt å klare seg her. 16 Når ein skal søke etter spor etter samisk eksistens i fjellet, er det viktig å vere klar over at det samiske samfunnet i fjellet har endra seg i tid og rom. Korleis dei har utnytta ressursane for å klare seg og korleis dei har sett spor etter seg i landskapet, har variert opp gjennom hundreåra. Det som for em turgåar kan sjå ut som eit upåvirka naturlandskap, villmark så å seie, kan vere eit samisk kulturlandskap fullt av spor etter menneskelig aktivitet. Men det er ikkje ruvande fortidsminne det dreier seg om. Yngre og eldre samiske kultur miljø er vanskelige å oppdage. Ein kan gå forbi ei gammetuft mange gonger utan å HEfMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 373 H&FIS-B ---- -1 f * si ■f'i Samisk kulturlandskap ved Hallsjøen, Meråker. I eldre tider svidde samane av gressbakke og småskog rundt gammetuftene i bjørkeskogen. Jordprofilen viser mange kol-lag etter fleire svirundar. Trulig er her spor etter 1 000 års Samisk bruk. roto: Jan Persson, Njaarke. oppdage den. Det ser ut til å ha vore em del av samisk tenking og livsfilosofi i tidli gare tider at menneska hørte til landskapet, og da skulle em unngå å sette spor etter seg, i respekt for landskapet. Dette med at menneska hørte til landskapet, finn ein uttrykt i den tradisjonelle måten samane fekk namn på. Den kjente sørsamiske dik taren og joikaren Gustav Kappfjell fortalte meg at hans samiske namn Gaebpien Gasta direkte omsett betydde Kappfjellets Gustav. Mennesket Gustav hørte til land skapet Kappfjell kor han var født. Men menneskelig aktivitet for å skaffe det em treng for å overleve eller for å bytte til seg ting, vil sette spor. Enten den samiske økonomien var basert på jakt, fiske, fangst og sanking eller reindrift, så flytta menneska seg i landskapet og laga buplas sar etter kor det var greiast livberging til forskjellige årstider. Dei eldste forhistoriske buplassane i fjellet er ved sjøar og vassdrag. Bustader, klær og reiskap var mest av organisk slag og forsvann tilbake til naturen. Torvgammer har rasa i hop og danna sirkelforma eller ovale gamme tufter. Eldstadene, aernieh, av flate steinar midt i gam mene, kan finnast om ein stikk med kniv i mosen på dei rette plassane. Jordsmonnet SAMAR I INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING
---- 374 H&FIS-B ---- J '~; stø .SE » &* Samisk kulturlandskap ved Hallsjøen, Meråker. Å finne ei gammal gåetjie-sijjie, gammetuft, krev kunnskap om kor leis samane nytte terrenget. Søkestaven står her i aernie. Her var gammeplassane til familien Fjellberg og famili en til Rik-Jens på slutten av 1 800-tallet. Store mengder av gammetufter og samiske kulturspor finst her ved Hallsjøen. Foto: Jan Persson, Njaorke. under ein aernie har ei karakteristisk fargeendring som ein kan finne med jordbor. Og restar av trekol frå bålet i gamma kan aldersbestemmast med Cl4-metoden. Teltgammer er det mest umulig å finne spor etter. Dei vart sett opp for kort tid, og dei flate aernie-steinane vart frakta med pulk vinterstid. 17 Fangstgroper og fangstgropsystem kan strekke seg over fleire kilometer. I høgfjel let går det an å finne steinsettingar eller oppståande steinar som rester etter leiegjer de. Slike er funne i Hårjedalsfjella og på Dovre. 18 Tregjerde og palissadegjerde i skog sterreng er råtna vekk. Fangstgroper og -system ligg gjerne der elg eller rein framleis har sine vandringsleier. Lokalhistorikar og stortingsmann Jon Leirfall meinte bestemt at elggravsystemet som han og andre hadde kartlagt i området mellom Fundsjødalen og Feren, var brukt av samane i eldre tider. Systemet ligg høgt til fjells og langt frå bondebygd. Dyregravene måtte ha daglig tilsyn, og Leirfall meinte det måtte vere inn lysande at samane var nærast til det. Det samme meinte han om dyregravsystemet ved Bullen ved Fersoset, kor det har vore samegammer i uminnelige tider. 19 Eit landskap kor reinnomadismen har vore til stades, vil bli prega av det. Reinbeiting kan påvisast ved at vegetasjonen blir påvirka. Pollenanalyse av den rela
---- 375 H&FIS-B ---- tive frekvensen til dei forskjellige planteartane sine pollenkorn i vegetasjonslaga som er avsett opp gjennom åra, er da em av dei viktigaste reiskapane til arkeolologane. I tillegg går det an for eit trena blikk å sjå reinkruver, samleplassar for rem, fleire hun dre år etter at plassen var i bruk. Her har reinflokken trodd bakken hard og gjodsla med ekskrement, slik at landskapet ber preg av det i lange tider. Reinnomadisme Under den tidlige fangstbaserte reinnomadismen utnytta samane kunnskap om vill reinen sine årstidsvandringar. Dei kunne halde tamrein i liten skala, enten som fast tjora lokkerein for å lokke til seg villrein, eller til transport. Det kunne vere tale om både kløving av rem og pulktrekkmg. Samepulken, kjerrisen, vart brukt både til gods og folk. Det er ikkje kjent at andre enn samar beherska reinpulk-tekmkk. Biskop Olaus Magnus forteller at han fekk skyss med rempulk frå Jåmtland over fjellet til Nidaros ca år 1520. Han kan og fortelle at det gjekk for seg varefrakt med rem og pulk over mange mils veg frå Jåmtland til Dovrefjell. Dette blir indirekte bevis for at det fanst samar med temt rein i området, jamvel om han ikkje nemner samane direkte. 20 I den fangstbaserte reinnomadismen si tid måtte samefamiliane flytte etter reinen sine vandringar. Etter kvart som temt rem fekk større antall og villremstammane vart redusert, kunne menneska styre reinen og gjete den døgnet rundt i periodar, for å hindre at den temte reinen gjekk opp i villremflokkane. Det krevde flytting frå fjell til skog til høgfjell etter eit mønster der trivselen til viktigaste livbergingsdyret, rei nen, sto i fokus. I fjellbjørkeskog hadde dei torvgam- mer for vår og haust, kalvingstid og paringstid. . , Sommarplassane låg høgare opp mot snaufjellet, kor j \ reinen fann kvile og slapp insektplage når dei søkte seg ] , I opp på snøleiene. Om vinteren måtte dei ned i skog- j W tf f sterreng kor reinbeitet ikkje var nedisa. Om sommaren ! 1 fl kunne dei bu i teltkåter som var lette og luftige og snare å flytte på. I vinterlandet var og teltkåter vanlige i 1 j j å bruke, med bjørkeraier og vadmelsduk. Etter kvart i som bøndene utvikla seterbruk vart det vanlig at i I i / samane leigde seg inn på setrene. V ¥ Etter kalvinga frå slutten av april til slutten av mai, / \ I \ var mjølking av simlene em viktig aktivitet. Fram til \ \ i \ sankthanstid fekk kalvane all mjølka, men så vart sim- K ---<* '■-■■'' lene mjølka fram til paringstida i sem september eller tidlig oktober. Da vart kalvane hindra i å die mora ein Skråawa. Kalvekjevle, kjeppel del timar, ofte annankvar dag, ved at samane knytta ei pinn, knytt fast i kjeften på reinkal skråavva, eit diehinder i kjeften på kalven. Dette var ven. Skulle hindre at kalven saug ein omtrent 6-10 mm tjukk trepinne sett på tvers i simla. Reinmjølk var viktig i samisk kalvkjeften som eit hestebissel. Når så simlene var kosthold før. I Gasken-Laante var mjølka for ein desiliter eller to, vart kalvane henta inn 1952 siste sesongen for mjølking og skråawah fjerna slik at dei kunne suge resten av av simlene. Foto: Åarjei-sæmieh nr 2-. 1 1. SAMAR I INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING
---- 376 H&FIS-B ---- mjølka frå simla og ta til seg annan føde. Den feite reinmjølka, med feittprosent opp mot kremfløte, vart dels brukt fersk, dels samla i mjølkekagger og syrna med tette gras eller laga ost av. Så kunne kaggene lagrast i kaggerom i tørre bakkar, boernh (boerne i eintall), med flat dekkstein og torv over som skjul og vern mot plyndring frå menneske og dyr. Slike boernh er karakteristiske for det samiske kulturlandska pet. Fordi simlene skulle mjølkast annankvar dag eller oftare, var det nødvendig å ha dyra under kontroll nært buplassen. Dei kunne da haldast ei tid i rerntrøer, giedtieh, som enten hadde naturlige grenser eller vart avgjerda med palissadegjerder av bjør kestrangar og ris. Samme trøa måtte ikkje brukast for lenge, av omsyn til klauvsjuk dommar og beite. Slike rerntrøer låg ofte på tørre bakkar i bjørkebeltet, og bruken kan påvisast lang tid etter at trøa har gått ut av bruk. Det var ikkje uvanlig at bøn dene dreiv fjellslått på slike plassar og la sine seterløkker der. Konflikt kunne da opp stå "...nåar Finnerne i Fielddalene nogle aar kan have haft Sit tilhold med deris Reendyer, og dermed frødig-giordt, eller bemøeget det Støkke græs-land nogen Stædz imellem heldene, Saa derefter voxer godt Græs; Saa vil eendel bønder tilEigne Sig det Støcke græs-land til deris Egne Creaturer, og viiser Finnen der fra. 21 Setra Brennvollen under Sul-garden Brennmo, ei seter som låg i Brenntjønnlia litt aust for Brenntjønnin, låg oppå ein slik reintrø- og gammeplass frå eldre tider, ifølge Jan Persson. 22 Major Schnitler vart frakta i pulk av samane tvers gjennom Gasken-Faante i mai f 742. Delvis natta han over i samane sine gåetieh, torvgammar. Jon Persson Fjellner sin pulk brukt i Gasken-Laante på 1 800-tallet. Frå venstre: Elias Stenfjell, Jarle Vangstad, Paul Jåma. Jakob Nordfjell, død 1915, var den siste samen i Gasken-Laanre som brukte pulktransport. Foto: Innherreds Folkeblad & Verdolingen 1987.
---- 377 H&FIS-B ---- Veit ein korleis reinnomadismen vart drive, kan eit trena blikk sjå mange spor som i alt utgjer eit heilt samisk kulturmiljø i fjellet. Det som for eit utrena blikk kan sjå ut som eit naturlandskap heilt upåvirka av menneskelig aktivitet, kan vere fullt av samiske kulturspor som gjer det rettast å kalle landskapet for eit samisk kulturland skap. Det var jo her dei samiske familiane levde liva sine og farta att og fram frå komse til grav. Men spora blir meir og meir viska ut av natur- og kulturprosessane jo eldre dei blir. Etter at Saemien Sijte ga ut rapporten om kulturminneregistreringane i Gasken- Laante i 1987 har lite vore gjort for å gå vidare med funna i form av Cl4-datermg av dei eldste, arkeologisk utgraving og grundigare registreringar. Dette må gjerast av fag folk slik at spor ikkje går tapt, og det er god grunn for Sametinget sin kulturminne ekspert på Saemien Sijte for å starte eit omfattande granskmgsprosjekt i Gasken- Laante etter dei nye funna som Jan Persson og andre har gjort. Fordi delar av det gamle Gasken-Laante låg på svensk side av grensa er det kanskje mulig å få laus EU sine Interreg-middel? Det er grunn til å minne om at alle samiske kulturminne eldre enn 100 år auto matisk er freda. På eit vis stoppa arbeidet med Gasken-Laante opp da rapporten kom på bordet i 1987, til fordel for meir presserande arbeid andre stader. Det er eit spørs mål om arbeidskapasitet, kvalifiserte arkeologar og pengar. Dette gjer at det er umu lig å skaffe fram ei kontinuerlig framstilling av utviklinga av det samiske samfunnet i fjellet i Gasken-Laante. Det er for eksempel registrert rundt hundre buplassar innan for området, men ein har kjennskap til kva for familiar som har nytta plassane berre for ein brøkdel sitt vedkommande. Når ein kombinerer opplysningane samla rundt dei ymse kulturminna med his torisk dokumentasjon og muntlige overleveringar, kan em få fram gløtt inn i samane sine liv i området i eldre tid. Fleire registreringar og meir arbeid med kulturminna vil gjere bildet meir fullstendig. Det som er samla til no gir ein god del, men er sjølvsagt ikkje komplett. Men det er nok til å få innblikk i det samiske kulturmiljøet i Gasken- Laante opp gjennom hundreåra. 11. Spor av samar i Gasken-Laante i bøker og dokument på 1500- og 1600-tallet Før prestane fekk pålegg om å føre kirkebøker midt på 1680-tallet, er det lite doku ment å finne om folk som ikkje hadde fast eigedom. Det blir da å leite i skattelister eller rettsprotokollar. Finn-Henrik Meråker henretta i 1614 Det er lokalhistorikar Bjørn Roar Krogstad i Meråker som har trekt fram saken mot Henrik Merager frå 1614. Han "kunde Froldomskonst forfare" og hadde ganna ondt SAMAR 1 INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING
---- 378 H&FIS-B ---- på naboane. For dette måtte han stå til rette. Etter ein lang prosess frå 1611 vart Henrik dømt til døden og henretta ved halshogging på Langøra i Stjørdal. Fleire kjelder oppgir at denne Henrik Meråker var bufast same eller bufinn, buande fast på garden Meråker. Han er først nemnt i skattelistene 1606. 23 Før Henrik Finn var Paul og Mikkel brukarar, den siste nemnt alt i 1548. Om desse var slekt ningar av Henrik, betyr dette at det ikkje er usannsynlig at samar budde på garden der i Meråker frå midt på 1500-tallet og at dei hadde busett seg der i ødetida etter Svartedauden, mest trulig med jakt og fangst som spesialitet, ifølge Krogstad. 24 Dokument frå 1628/29: Tjuveri frå samar i Ferstraktene Slik står det å lese i lensrekneskapen for Stjørdal fogderi 1628/29: "Affsonnett [bøtlagt, avsonet] Siguord Meragger, Olujjibm.Jøsse brende, Lasse nøsta, Joenn Moenn, Erich ibm., Ochjoen Mailer, for nogenn jettalj [talgj di thog ifiellitjra nogennfinder, Gajjoffyderste formue - Pendingexxxix [39] dir." 25 Dette handlar altså om tjuveri av fettalg frå samar i fjellet. Av dei sju bøndene som er dømt, er iallfall dei to først nemnte frå Meråker. Om det er samane sjøl eller rettskaf ne bønder som har brakt saken inn for futen, går ikkje fram, men det er tydelig at tju veri frå samar ikkje blir straffa mildare enn anna tjuveri. Samane er fullt ut akseptert og det blir ikkje blir dømt mildt som det kanskje ville vore gjort om samane ikkje skulle ha rett til å vere i fjellet. Det viser den harde bota på 39 dalar, altså over fem og ein halv dalar på kvar skyldig tjuv. Historikar Kjell Haarstad, som har funne fram til denne notisen og publisert han første gongen, meiner at desse samane som vart utsett for tjuveriet, trulig var rein driftssamar og har halde til i Ferstraktene nord for Meråker, i fjella mellom Storlien og Sul. 26 Namnet på dei to første dømte tyder jo på at brotsverket er gjort ikkje altfor langt unna Meråker. Det mest interessante med notisen er at det her er lagt fram det eldste dokumen terte beviset på at samar held til i fjella nært Meråker og ikkje berre på ein Meraker gard som Fmn-Henrik, at dei driv næringsdrift der og at dei er fullt akseptert som rettsobjekt på 1620-tallet. Men namnet på desse samane i fjellet får vi ikkje vite. Dødsstraff for tjuveri i 1637 I det neste strafferettsdokumentet om samar i området vårt, får vi vite namnet på ein same. I Jåmtland Dombøcker II for 1634-1643 finn vi eit referat frå vintertinget i Undersaker i februar 1637 da Jåmtland enno var norsk-dansk land. Undersaker ting lag grensar mot Meråker-fjella, Kjølhaugane og Skalstufjell. Her får vi det første kjente namnet på em same som kan knyttast til fjella her: Niels tørkells som domsboka skriv, altså Niels Torkilsson som vi må utlegge det. Det går ikkje fram om det er dei samme samane som dei som er nemnt i saka frå Meråker i 1628/29. Fordi dette er ein såpass lite behandla del av lokalhistoria, tar eg med heile refera tet frå domsboka med både skrivefeil og datidas litt vanskelig tilgjengelige språkdrakt: HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 379 H&FIS-B ---- "Haffde Kongens joget Erich Krestenss [fogd Erik Kristensson] i Rette Steffnit [stev net for retten] Joen Mortenss Jon gregrsen kollas [Jon Mortensson Kolås og Jon Gregersson Kolås] for de Med Knut Persen shyt [Knut Pedersen Skytte] skulle hafjue Ulogligen i jjelldet tåget fra en field jind Ved Naffn Niels torkells [Niels Torkilsson] som de skiftet sig emellem, naaget Kiød, och Joen Mortensøn Kollaas skall derforuten haffue tåget fraa en find i shiørdals field Udj sin gield som kand heretter 3 Kop Kiedle [kopparkjelar] ock en Jern gry de kuor om bleff fremlagt Et Velbeseglede 6 Mens things Vidne Daterit paa kogro tkingsted [Hegra tingstad], Att Knut pedrss skot skulle haffue bekie(n)t om forx [forannevnte] Kollas Mend Ittembekient, Att de ochsaa kaffde tåget en shindfeld och siden giorde kannom bud, Att de kaffde tåget en kei kob Reinøster fraa finderne kuor till de suarede, Att kand sagde denem Usandked paa, Menfogden biegierde dom offuer denem Huad straff de kerfore burde Liide eptterdj for:e Knud skøt bleff Reffsit paa Lijfuet [refset på livet, dømt til døden og kenretta] for hans forseelse der Udj: Ock de kaffde Veritj selskab mz Hannem, køllt och døllget mz kannem, och till mz tagit sig till en Kiedill [kjel] ock en gry de ock 2 keiler 3 skammelig Renis shind som de icke kan benegtte, dog de siger at Knut skyt gaff dem samme Rein skind: Her emod suarede Eagrettet, At eppttdj [efterdi, fordi] be:e [bemeldte] Kollaas Mend Neggt forx [forannevnte] beshyldningfor tag, daa Viste dj icke Uden leffuenhs Eoglig prob ock Vindisbyrd At dømme i denne sag. " 27 Knut Pedersen Skytte vart altså strengt straffa for tjuveri av kjøtt, og for at han kan skje var med på tjuveri av tre kopparkjelar og ei jerngryte, reinostar og reinskinn, noko som han tydelig har prøvd å velte over på Kolåsen-karane. Dødsstraff for tju veri ser strengt ut i dag, men var det ikkje på 1600-tallet. Det vart tydeligvis gjort ein tabbe da Knut Skyttar vart henretta før saken mot dei andre kom opp. Også i denne straffesaka ser det ut til at straffa ikkje vart mildare fordi dei for nærma var samar, sjølv om dei to Kolås-bøndene måtte frikjennast av mangel på lov lig bevis. Hovedvitnet var jo avretta på Hegra tydeligvis og ute av stand til å bidra til oppklaring. Det første dokumentbeviset på samisk reinnomadisme i sør Det som er meir interessant, er det beviset dokumentet ovanfor gir for at samane i Gasken-Laante-området no dreiv med tamreindrift, altså reinnomadisme. Og dette er ikkje tidligare dokumentert i skrift så langt sør. Men arkeologane har altså lagt fram materiale som tyder på at småskala reinnomadisme er langt eldre i dette området. Dokumentet nemner "en kei kob Reinøster". Det kan ikkje vere tvil om at dette er ostar laga av reinmjølk, eit produkt som samane fekk gjennom hardt arbeid med tam rein i perioden juni til september. Da vart nemlig simlene mjølka for 2-3 desiliter i døgnet, mens kalvane vart kjevla med trepinnar i kjeften (skråavvah - diehinder) slik at dei ikkje kunne die mora annankvar dag. Mjølka vart tilsett ulike typar urter så ho stivna som ein slags feit halvfast tjukkmjølk som vart lagra i kagger og gravd ned i groper (boernek) på tørre stader. Så kunne samane komme att seinare og bruke av res sursen når dei var opprådde. Men dei koka og ost av reinmjølka. Osten vart så lagt i SAMAR 1 INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING
---- 380 H&FIS-B ---- lerretssekkar og lagra tørt og luftig nært buplassen, gjerne i små stabbur som sto på høge stolpar slik at dyr ikkje skulle få tak i lagret. Når vi her får høre at Niels Torkilsson og den andre samen utan namn hadde "en hel hoh Reinøster", så tyder det på at tjuvane hadde funne slike samestabbur. "En hel hoh" ostar tyder på at det er fleir enn to-tre, altså må reinmjølkinga ha hatt eit visst omfang. Å bygge opp ein reinflokk og finne fram til ein heilårssyklus for reinbeite og drift i fjella og tilgrensande skogsområde, veit ein tar mange år eller tiår. Dette tyder på at her var etablert reinnomadisme mange år før tjuveriepisodane er nemnt i domsboka. Det er to samar som er nemnt i domsboka. Om ein reknar med at dette er to atskil te samefamiliar eller matlag, storfamiliar altså, kan det her vere grunnlag for å anta som eit minimum mellom ti og tjue samar knytt til reinnomadismen i området på denne tida. Det kan ha vore fleire familiar i tillegg til dei to som er nemnt sjølvsagt. Både faren og farfaren til Niels Torkilsson nemnt i rettsdokumentet frå 1637 kan altså knyttast til samme området. Og da er det faktisk grunnlag for å hevde at det er dokumenterbart at samane hadde tilhold og bruksrettar i Verdalsfjella tilbake til midt på 1500-tallet. Samane har vore her lenge I første halvdelen av 1600-tallet er det altså at tilfeldige straffesaker gir dei første dokumenta som kan bevise at samane da heldt til i Færen-området. Kor lenge dei har vore her, seier desse rettskjeldene ingenting om. At dei har vore her lenge, tyder det faktum at dei blir behandla som fullverdige rettsobjekt på. Ingenting er nemnt om at dei dømte forsvarar seg med at samane er inntrengarar på bøndene sine fjellområde. Ingenting er antyda om at samane er betrakta som andrerangs menneske. Em fungerande reinnomadisme tar det og mange år å etablere. Det krevst kunnskap om naturforhold, og det krevst rettshevd eller godkjenning frå bønder som hevdar sin rett til fjellet. Dokumenta peikar altså klart attover i tid, lenge før år 1606, 1628/29 og 1637 som dokumenta er ifrå. Kor var "sznasen fiell som liggie in emott trondheem"? No viser det seg at det finst svenske dokumentkjelder som går tilbake til 1500-tallet. Det er professor Knut Bergsland som har brukt mye tid på å grave fram desse. På 1500-tallet var det ein skjerpa konkurranse mellom Sverige og Danmark-Norge i grenseområda, for grensa var uklar mange stader. Det vart om å gjere å markere kon gemakta over undersåttane i omtvista område ved skattlegging for å gjere krav på områda folk budde i. Samane i grensefjella kunne såleis bli utsett for skattoppkreva rar frå både to og tre statar når dei streifa rundt og skaffa seg livsopphald ved jakt og sanking og etter kvart ved reinnomadisme. I lys av dette må ein sjå den svenske lap pefogd Olof Burman sitt arbeid med å sette opp eit register over Lule og Pite lapp marker i 1591, med personopplysningar basert på rekneskap tilbake til 1553. 28 I dette Burman-registret blir nemnt at ein same ved namn Nils Torkilsson har stått i Pite lappefogd sine rekneskap frå 1553 til 1562. Han kan ha vore far til samen Torkil Nilsson, nemnt i Pite lappefogd sine rekneskap frå 1564. I år 1591 går det HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 381 H&FIS-B ---- fram av Burman-registret at denne Torkil Nilsson har fått som ansvar av slottsherren i Trondheim å vere befalingsmann over dei andre samane i området, med full rett til å kreve inn skatt og kjøpe opp skmnvarer for kongen av Danmark-Norge. Og kva for område var det denne Torkil Nilsson skulle vere "befalingsmann" i? Jo, det går fram at Torkil Nilsson og hans "Selskap" hadde bruksrett på "sznasen fiell som liggie in emott trondheem." Bergsland finn da dekning for å stadfeste dette "sznasen fiell" til å vere fjellområdet frå Skjækerfjella sørover til den gamle ferdavegen mellom Duved og Sul. 29 Historikaren Olav Skevik tolkar dette "sznasen fiell" som Snåsa-fjella, utan å drøfte dette nøyare. Det kan sjå ut som namnelikskapen med stadnamnet Snåsa er nok til at han velger dette. Dessutan passar det bedre med hans skildring av samisk framrykking sørover, litt i tråd med tankegangen bak Yngvar Nielsen sin framryk kingshypotese, nemlig at samane er seine inntrengarar i desse fjellområda. 30 Den viktigaste muntlige informanten min, samen Jan Persson, har ei klar formei ning om at Skevik og Bergsland har tolka dette materialet på eit vis som plasserer "sznasen fiell" for langt nord. Fjella ned mot Snåsa har aldri vore kalt Snåsa-fjella før no i nyare tid. Men på gamle svenske kart over grenseområdet som og omfattar Snåsa området, er ordet Snasa knytt til fjellet Hermannssnasa på norsk side og Snasafjella på svensk side på veg mellom Storlien og Åre. Begge desse ligg i det gamle Gasken- Laante. Jan Persson meiner at "sznasen fiell" må vere fjellområdet rundt Hermannssnasa, fordi det er det dominerande fjellet i Gasken-Laante på norsk side av grensa, ved sidan av Kjølhaugane - eit landmerke og referansepunkt for folk som har nytta området opp gjennom hundreåra. Hermannssnasa, på samisk kalt Hermanns oilk-saiwo, ser ein godt frå Steuker i Kall aust for Vera, frå Volhaugen, Kvinnfjellet, Hårskallen, Kliningen i Meråker. Det er og opplagt at det kan seiast å ligge inn imot Trondheim. Snasafjella på svensk side, også kalt Snasahogarna, ligg rett aust for Meråker og Storlien, er lenger unna Trondheim. Dessutan blir dei liggande for langt sør i forhold til hendingane rundt fnheitsbrevet frå 1646 som blir omtalt nedanfor. Det aller beste argumentet for at Skevik og Bergsland plasserer "sznasen fiell" for langt nord, meiner Persson er å finne i eit "Frijheetz Breef for Jemtarna" som den nye svenske landshøvdingen Hans Strijk skreiv ut den 2. mars 1646. Vedkommande jåmt ske bønder var trulig frå Kall eller Kolåsen og hadde levert klage på den "overvold og de innfall" dei hadde lidd av "dee Noriske finner, som Paa Snasenfiållen hafue deres tillhåld." Mellom anna skulle samane ha jaga dyre vilt frå bøndene sine fjell i Sverige over på norsk side. Landshøvding Strijk støtta bøndene og advara samane mot slik inntrenging, og dei skulle heller ikke komme lenger innpå fjellet enn til den vegen som ligg "emellan Sull och dufue [Duvedl som tillforne wanligit want hafuer." 31 Om bøndene held til i Kall og Kolåsen, så snur det opp ned på Bergsland si tolking om at samane heldt til nord for denne vegen mellom Sul og Duved og at samane sitt "SnasenfiåU" var Skjækerfjella og fjella vidare vest mot Snåsa. Jan Persson meiner bestemt at det mest logiske er at "SnasenfiåU" her er fjellområdet rundt Hermannssnasa og at samane fekk forbod mot å operere nord for vegen mellom Sul og Duved. Da kunne dei ikkje jage vekk viltet for fjellbøndene i Kall og Kolåsen, men måtte halde seg i det området "SnasenfiåU" som "tillforne wanligit want hafuer" sør for vegen mellom Sul og Duved. SAMAR I INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING
---- 382 H&FIS-B ---- Med det omfanget som samisk reinnomadisme må ha hatt her i lys av seinare års forsking, blir den mest sannsynlige plasseringa av "sznasen fiell som liggie in emott trondheem" området rundt Hermannssnasa midt i hjertet av Gasken-Laante. Dette er det mest logiske ut frå mengden av samiske kulturspor og den mest sannsynlige alde ren på reinnomadismen i området, trulig rundt 1000 år, meiner Jan Persson. Også det gamle namnet Finnlegdin om området mellom Kråksjøen, Feren, Kjølhaugan og Hermannssnasa, er støtte for Jan Persson sin teori. Likens er det med Jan Persson sine funn av ein samisk offerplass og em gravplass ved Hermannsnasa og det store samis ke kulturmiljøet det er spor etter vest for Hallsjøen i Meråker, ein liten dagsmarsj unna. Dette er tegn som tyder på at både Ske vik og Bergsland si plassering av "szna sen fiell" er for langt nord. Om Jan Persson har rett, gir dette ytterligare haldepunkt for at samane har drive på med reindrift og jakt og fiske i Færen-området i stort omfang iallfall frå 1500-tal let av. For formuleringa frå 1646 "som tillforne wanligit warit hafuer" peikar jo langt attover i tida. Og samane i "Snasenfiåll" kan ikkje ha vore seine mntrengarar i områ det. Olaus Magnus: Samar og tamrein i Gasken-Laante første halvdel av 1500-tallet No er det ei anna og meir kjent kjelde som kan bygge opp under denne påstanden. Det er den berømte Historia om dei nordiske joika, "Historia de gentibus septentriona libus" av den svenske erkebiskopen Olaus Magnus. Verket kom ut i 1555, men rei sene og faktainnsamlinga til forfattaren var gjort meir enn tjue år før dette, for Olaus Magnus var busett i Roma frå år 1537. Han skriv i fjerde bok, kapittel 14 "Om farli ga fårder blant fjallen" at dei fornemste blant fjella er Dovre (Doffra), Skars (Schars), Sula, Horvilla (Hormlla). Stadnamn og skrivemåtar som har endra seg over tid, er vanskelige greier. Men ut frå sammenhengen er det ikkje urimelig å tru at Sula er Sulfjellet, altså fjellområdet inn for Sul og over mot Skalstufjellet, altså fjellet mellom Duved og Sul. Garden Sul og fjellovergangen frå Verdal til Jåmtland var jo godt kjent frå gammalt av. Som vi veit er den nemnt av Snorre Sturlason i Soga om Olav den Heilage. Doffra kan vere dagens Dovre. Schars kan vere Skalstufjellet det heiter i dag (lokal uttale Skarstufjellet), men det kan og sikte til det som i dag heiter Skardøra og Skardørsfjella i Sylane. Kapitlet inneheld ei tegnmg av to menn med hester med ein tamrein. Det er ikkje kjent at andre enn samane hadde temt rein til skyssbruk. 32 Vidare skriv Olaus Magnus: "Men ofver dessa f)all fårdas invånarna vintertiden med tama renar, som liknar hjortar spånda for åkdon, och dårtill med ingalunda oan selig last, utofver en stråcka af bortåt 200 italienska mil. En man kan åga sina 40 tama renar, och af dessa kan hvar och en båra en borda af 200 skålpund och ånnu mera." 3 Strekningen på 200 italienske mil, som er 296 kilometer, er ikkje urealistisk, for Frostviken-samane kunne flytte ut til kysten ved Sundsvall og flytte til vinterbeitet over ein slik avstand med rein og pulk (kjerris). 34 Her hos Olaus Magnus blir ikkje samar nemnt direkte, merkelig nok, men det er ikkje kjent at andre enn samane dreiv med temt rem og raidtransport i pulk, kjerris. Olaus Magnus hadde dessutan første hands erfaringar frå kryssing av fjella mellom Sverige og Norge, trulig på ei reise til Nidaros i 1518. 35 HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 383 H&FIS-B ---- Legg vi Olaus Magnus til grunn, må vi konkludere med at det var samar og tam rein i området Gasken-Laante første halvdel av 1500-tallet. I tiåra vidare utover på 1600-tallet blir det fleire bidrag til den lokale samiske histo ria. Fordi den svenske statsmakta hadde behov for å få orden og system på adminis trasjonen og skattlegginga av dei nyvunne områda Jåmtland og Hårjedalen - etter fre den i Bromsebro 13. august 1645 - får vi vite meir etter kvart. Ein av samane hadde skatte fjella Sarf og Suuk fjåll som eit bruksområde han hadde skatta til den dansknorske kongen for i tida før svenskane tok over. Det var Mårten Jonsson Krank, også kalt Krank-Mårten. Kor låg så dette skattlandet Sarf og Suule fjåll? Suule fjåll er av den fremste kjennaren av desse sakene, professor Knut Bergsland, stadfesta til fjellet sør for vegen over Sul til Jåmtland inn på det som i dag er norsk side av grensa, men datidas grense var omstridd, og samane og skatten vart brukt i krangelen om kor grensa skulle gå, endelig fastsett først etter major Schnitler si gren sebefaring 1742-45. Sarf fjåll var lenger sør. 36 Urolige tider også i fjellet Når det gjeld alle desse dokumentasjonane av samisk eksistens i fjella her på 1600- tallet, enten dei blir kalt Sulfjellet, Skjækerfjella, Veresfjella eller Stjørdalsfjella - dette var jo berre vage stadnemningar på heile fjellområde og ikkje heilt presise fjellområ de som kan avgrensast på eit kart - så må vi ikkje glømme at spenningen mellom Sverige og Danmark-Norge førte til stadige felttog og krigsepisodar. Desse må og ha ført til uro for samane si næringsdrift i skogs- og fjellområda, enten det var veiding eller reinnomadisme. Under den nordiske sjuårskrigen 1563 til 1570 rykka svenskane inn i Jåmtland og Hårjedalen som da var norsk (-dansk), og over til Trøndelag på stadige herjings tokt. Under Kalmarkrigen 1611 til 1613 vart det nye krigshandlingar i Trøndelag. Ein svensk leigehær marsjerte frå Stjørdalen over til Jåmtland og herja seg ned til datidas Sverige. Snåsa og Kall vart og herja av svenskane. Hannibalfeiden 1643 til 1645 endte med freden i Bromsebro og Jåmtland og Hårjedalen over til Sverige. Under krigen 1657 til 1660 var heile Trondhjems len, det vil seie Trøndelag, Nordmøre og Romsdal, på svenske hender ein periode. Eit infanteriregiment av den norsk-danske hæren, om lag 1000 mann under leiing av Reinholdt von Hoven, gjekk over "Sulefield" og møtte på samar før dei gjekk inn og erobra Jåmtland. To nye regi ment kom opp Verdal vinteren 1658-59. 37 Også i åra 1675 til 1679 under Gyldenløvefeiden vart dei trønderske fjellområda herja av soldatavdelingar. Det er ikkje rart at ein mann som samen Morten Jonsson og hans familie er å finne på vidt forskjellige plassar med reinflokkane i store delar av fjellområda langs det som først i 1751 skulle bli den endelige grensa mellom Sverige og Norge: Skjækerfjella, Veresfjella, Sulfjell, Teveldalsfjell. SAMAR I INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING
---- 384 H&FIS-B ---- Samane i fjellet var fåtallige og vidfarande Det eg her har lagt fram er dei eldste dokumenta som til no er funne i skriftkj eldene om samar i fjella her. Dei gir berre bruddstykke av eit enno ganske uklart bilde av ei lokal sørsamisk historie. Trass i at totalbildet har mange manglar står ein del inntrykk fast: For det første får vi inntrykk av ein etnisk minoritet beståande av relativt få men neske, med ei næringsmessig nisjespesialisenng knytta til fjellet, i form av veiding og reinnomadisme så tidlig som på 1620- og 30-tallet. Vi får for det andre inntrykk av at samane flyttar ofte og vidt og at dei held til på fleire plassar i løpet av få år og kanskje fleire plassar i løpet av året. Reinnomadismen krev jo det av sine utøvarar. For det tredje får vi inntrykk av ei folkegruppe som er akseptert av bondesam funnet og av rettsvesenet, noko som skulle tyde på at folkegruppa har vore her ei stund, uvisst kor lenge om em berre held seg til det som puristisk histonevitenskap skal halde seg til, nemlig skrevne kjelder. Med dette er vi komne fram til 1700-tallet og den tida vi har kirkebøker som kjel der for opplysningar om folk før oss. 111. Samar i kirkebøkene på 1700-tallet Det var midt på 1680-tallet det kom pålegg om at prestane skulle føre kirkebok. Men mange stader drygde det ut til langt utpå 1700-tallet. Om ein går gjennom dei eldste kirkebøkene, er samane å finne nokså raskt, til tross for at dei er fåtallige og kanskje ikkje søker kirka så ofte som dei burde. I kir kebokinnføringane merka prestane folk som tydelig var samar med eit etnonym, fol kenamn i em eller annan variant: Finn, Find, Fm, Lapp, Lap, Fmntøkje, FmEnehe, osv. Samar som ikkje merka seg ut med spesiell klesdrakt eller språk, fekk ofte ikkje etnonym hengt på om presten ikkje hadde lokalkunnskap. Dessutan er det em kjent sak at fjellsamar lenge heldt seg unna kirka og praktiserte sine tradisjonelle samiske skikkar når dei ga namn eller gravla folk. Mange søkte ikkje kirke og var ikkje å rekne som kristne i praksis før langt utpå 1700-tallet. Thomas von Westen, "samenes apos tel", hadde si glanstid frå 1716 til han døde i 1727, og streva spesielt mye med sør samane. Bruk av runebomme var konkret bevis på at den tradisjonelle samiske reli gionen hang att. Ei av bommene von Westen tok og sendte til København, var frå Skjækerdalen i Verdal, trulig laga på 1600-tallet, men i bruk fram til beslaglegginga i 1723. Når den gamle religionen betydde mye enno, er det ikkje rart om samane er underrepresenterte i dei første kirkebøkene. I Innherred er eldste kirkeboka frå Stod 1688. På ei av dei første sidene, i 1689, er det innføringar om samar. I Verdal startar første kirkeboka i 1705, og her kjem før ste innføringa om samar og på ei av dei første sidene. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 385 H&FIS-B ---- Kirkebok for Verdal Dette er dei første inr SAMAR I INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING
---- 386 ----
Det står ingenting om samane sitt levevis eller sysselsetting, med unntak av Finn-Jon som er reservesoldat og drukna i Verdalselva ved Fæby. Men at Jon Andersen Find som får døpt Anne og fleire andre barn frå 1715 og utover, driv med rein i Gasken- 1715 og utover, driv med rein i Gasken- Laante, er sannsynlig. Faddernamna frå Inndal og Sul kan tyde på det. Same med runebomme frå Meråker på 1700-tallet. Tegnmgfrå i767avKnud reem. Kirkebok for Stjørdal Skal vi spore opp samane i Gasken-Laante-området, kan vi ikkje berre sjå på kirke bøkene for Verdal. Går vi inn i kirkebøkene frå den andre kanten, Meråker, må vi til kirkebøkene for Stjørdal. Heile Stjørdal var eit einaste prestegjeld heilt til 1849, da det vart delt i Øvre og Nedre Stjørdal. Første kirkeboka her startar så seint som år 1718. Her er det em jamn strøm av innføringar om samar frå 1719 og utover. Dei før ste ser slik ut:
---- 387 ----
---- 388 H&FIS-B ---- Her står ikkje ei einaste opplysning om desse samane sin livbergingsmåte, men ut frå dokumentasjonane på 1600-tallet er det mest nærliggande å tru at dei fleste hører til Gasken-Laante sijte. Unntaket er kanskje Niels Andersen som døper sønnen i Hegra kirka palmesøndagen i 1728. IV. Reindrift i Gasken-Laante på 1700- og 1800-tallet Frå 1700-tallet er det til no ikkje laga oversikt over samar eller rem som sokna til dette fjellområdet. Men ved å kople dei løpande opplysningane i kirkebøkene frå Stjørdal, Levanger, Verdal, Sparbu, Undersaker, Kall, Offerdal, med andre kjelder, får ein inntrykk av at det var levande samesamfunn i fjellet her, kor reinnomadismen på begge sider av riksgrensa spela ein bærande rolle for livberginga. Men jakt, fiske, san king av bær og andre nyttevekster, var og viktig for overlevinga. Dessutan var vare bytte med folk i bygdene heilt sikkert viktig. Em viktig skilnad på samesamfunnet den gongen i forhold til etter 1894 da rein beitedistrikta og lappefogdane kom, for ikkje å snakke om etter 1905, da riksgrensa kom tvers gjennom dei naturlige trekkvegane for reinen og samane måtte velge om dei ville vere norske eller svenske statsborgarar - var at Gasken-Laante sijte omfatta området mellom Stjørdalselva og Tevla i sør og gjekk opp til Skjæker fjella og Snåsa i nord. Aust for grensa, som ikkje vart fastlagt før i 1751, kunne samane i Gasken- Laante bruke områda til Handøl og Enafors i sør, Middagsfjellet, Duved, Undersaker, Åreskutan og vidare til Kolåsen og Offerdal i nord. Bruken av området var bestemt av reinen sine naturlige trekkruter og av at det fanst rikelig med beite til alle årstider ved fornuftig nomadisering. Innanfor dette området kunne det variere med antallet folk og rein, men det ser ut til at det på visse tidspunkt kan ha vore opptil 200 samar knytta til det nordlige tyngdepunktet Vera, Strådalen, Grønås lapplåger og det sørli ge tyngdepunktet Meråker, Enafors. Reintallet kan ha vore over 6-7000 i periodar. Men dette kunne svinge mye etter beiteforhold og rovdyrplage. Det var kort veg mellom rikdom og fattigdom i reinfjellet. Det hadde utvikla seg em grenselaus reindnftstradisjon med eit eige rettssystem, som gjekk i oppløysing berre få år etter at den norske og svenske staten greip inn med grensetraktat og lovreguleringar handheva strengt etter 1905. Det første dokumentariske glimtet inn i dette samfunnet får vi i 1742, da major Peter Schnitler driv forhør av vitne i for å fastlegge grensa mellom Norge og Sverige. Den 7. mai 1742 er "Lap Finnen" Ole Nilsen vitne for Schnitler i Meråker. Ole Nilsen Winchel, som kirkeboka kallar han, er da 50 år, født i Tydalsfjella "af Finne foræl dre", har 1 barn. ".. .har Sin meste thd holdt til i Tydals heldene, og nu tilholder i de Norske Mærragers helde". Han og hans familie er altså reinnomadar i Gasken-Laante. HEIMER OG FOLK - INNDALFN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 389 H&FIS-B ---- Etter å ha svara greit på sporsmåla om grensemerker, kjem Ole Nilsen med inter essante opplysningar: "Paa Rættens til Sporgende forcklarede hand, at der er, i disse Mærragers fielde 6 Mad Lauger eller Familier, foruden Eett Mad Laug Som Nys er tilckommet." 38 Eit matlag var trulig em familie eller storfamilie, og om em reknar med eit gjennomsnitt på 8 personar - det kunne vere opptil 12 i ei stor gamme - så kjem vi opp mot ca 50 personar i det samiske fjellsamfunnet her i 1742. To dagar seinare er Schnitler frakta forbi Fundsjoen og Feren over Tuva og ned til Sul. Der får han vite dette: "Angaaende Fmnerne forcklarer hand, at de Som nu ere i Mærrager fielde have undertiden deris tilhold i disse Werdals fielde." 39 Av kirke bøkene kan em i tillegg dokumentere at em og samme samefamilie soker kirke både i Snåsa, Verdal, Sparbu og Undersaker og attpåtil er sagt å hore til Kalls fjellalmoge på tidlig 1800-tall. Eg har laga ei tabelloversikt over samar i Gasken-Laante på 1700-tallet, men dette er ikkje på noko vis ei full stendig oversikt over alle som har vore innom området. Det er meint som ei samling av spor for dei som ønsker å forske vidare. (Tabell 1, side 388.) På 1700-tallet, men og på 1800-tal let, får ein inntrykk av at det i dårlige år kunne komme mange samar ned i byg dene med små flokkar av matrein som dei hadde til å tære på. Dei kunne flak ke omkring i bygdene og ta på seg små arbeid, byttehandle litt, tigge litt og eventuelt bli bufaste for ei tid, som byg desamar. Livet i fjellet kunne svinge frå godar og til remt sveltihjel. Mange byg desamar hadde reinmerke og slektning ar til å ta seg av dyra sme. Spesielt utover på 1800-tallet er det tydelig å sjå at det var overbefolka i fjellet, akkurat som det var overbefolka på gardane. Både samar og bønder emigrerte til USA. Eg har laga og ei oversikt over em del remdrivande samar i Gasken-Laante på 1800-tallet. Mange fleire kan ha vore innom utan å bli fanga opp av dei skriftlige kjeldene. (Tabell 2, side 389 391.) iv /• Jakob Andersson født 1 844. Han og kona Brita dreiv med rein i Gasken-Laante frå ca 1870. Bilde tatt 1915. Foto: Nils Thomasson, Jamfland Låns Mi SAAAAR I INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING
---- 390 H&FIS-B ---- Tabell 1: Samar i Gasken-Laante på 1700-tallet Kjelde for Hoved buplass Namn Tid Kommentar opplysningane Alnes, Samar nemnt i Stjørdal Kirkebok nr 1: 1719: Morten Andersen Fin og Hustru Anna Cathrina ngen namn direkte nemnt av Isaac Olsen men kirkeboka for Stjørda Me råke r fjella Lars Nielsen Fin og Hustru Kari 1 72 1 : Ole Andersen Fin og Hustru Lisbeth 1 723: Morten Torchilsen Finne død 1 00 år gl 1724: Thomas Nielsen Fin og Hustru Gollou Nielsdtr 1726: Torchil Hemmingsen Find og Hustru Maria Anders Torchelsen Finne død 75 år gl kirkebok nr 1 . nemner mange samar som tru lig har brukt området Eit av arve fjella til Ca Djesse hadde arva fjell av forfedrane sine i området frå Børgefjell i nord til Hermannssnasa i sør. Desse fjella drog han rundt og ofra til. Han må ha brukt områda til livberging, mest trulig reindrift. Bergsland 1985: Sørsamiske arve fjell på 1 700-tal let. (S 55ff.) Lappe- Manden Djesse 1730 Djesse var Hermans oilk-Saiwo [Hermanns snasa] Stjørdal kirkebok nr 1 FindLappen Merager Field 1742 Gift i Værnes kirke Joseph Jonson gift med Finde- Piigen Berit Andersdtr FindMand Ole Nielsen
Mange innføringar i kirkebøkene om denne Ole Winchel. Namnet hans er radbrekt på mange måtar. Lap Finnen Ole Nilsen vitna for major Peter Schnitler 7.5. 1742 i Meråker. Da: 50 år gl, født i Tydalsfjella "af Finne forældre", har 1 barn. "... har Sin meste tiid holdt til i Tydals fieldene, og nu tilhol der i de Norske Mærragers fielde." Nissen og Merager 1742 og eit par-tre tiår Kvamen 1 962: 73f. Winchel Peter Schnitler 9.5. 1742 i Sul: "1 Viidne i Werdalen heeder Tørres Nilsen Suul [55 år,gift, 5 barn] Hvad mænd hand kiender at være beqvæmmest og kyndigst til at vejviise grændsemaaleme dend rætte Grændsens Gang paa denne kandt? Resp: her i bøjden ved hand ingen at Nafngiive; thi de Som kan være noget kyndi ge, ere gamble og Skrøbelige: dog foreSlaar hand der til een Lap Fin Zacharias Nilsen... Angaaende Finnerne forcklarer hand, at de Som nu ere i Mærrager fielde have undertiden deris tilhold i disse Werdals fielde." Lap Fin 7acharias Nilsen Nissen og Kvamen 1962: 80. "Gamle Krøytz" Austpåmoen Svensk- Andre halvde av "Visstnok" budde Gamle Krøytz her. Dette må vere faren til Anders Mortensson Krøyts (1 776-1 858). Morten Krøytz [Krøyts] Strådalen 1700- tallet 19.3. 1983. Junge 2004. Protokoll for Finnlegd rundt Stor kjølhaugen nordover til Sul, sørover til Færsdalen 1700- tallet Omtale av bygselseddel av 30/1 2 1777, på ein fjellslott "på Stor-Myhren, Kroglien, Stor Kiølen, Finlægden til Kiølaahougen i nord til Sul og i synden ned til Færsdalen". ngen namn Besigtigelse av almindingerne i Størdalens preste gjeld, Størdalens ting 28/7 1788. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUI 1 800-1 940 - BIND B
---- 391 H&FIS-B ---- Tabell 2: Samar i Gasken-Laante på 1800-tallet Hoved buplass Kjelde for Tid opplysningane Namn Kommentar John Johnsen Tromsfjell Før Boerejo født ca 1780. Far til Elias Johnsen født 1815 Jåma 1998: 98 midta (Tronesfjell) Boere-Jo på Farfar til John Eliassen Boere født 1 843. 1800- tallet Anders Skjækerfjell °9 Før Anders M. Krøyts (17764 858). Budde i periodar på Austpåmoen, Strådalen. Anders lærar for sam ebarna. Heldt tale for kong Carl Johan ved Skalstugan eller Hansmyra 30. august 1835. Notat av Ingvald Tronsmo, Vera. Junge 2004. Mortensson Krøyts og midta Skalstufjell på begge sider av riks grensa på kona 1800- tallet Kalls och Offerdals Margrethe Jacobsdatter fjellallmoge Daniel Skalstufjellet, men og Tidlig 1800- tall Daniel født 1790. Milla født 1784. Morfar og mor mor til "samehøvdingen" Daniel Mortensen, døpt i Vuku kirke 30. des 1 860. Daniel og Milla sine barn er født på Skalstufjellet. Kalls och Andersson og kona Milla Andersdatter Offerdals fjellall moge nordover Skjækerfjell og til Snåsa, samt sørover til Enafors Andreas [Andrias] Skjækerfjell °g Ca Sønn til Daniel og Milla, født 1815. Brita født 1 809. Kalls och 1835- 1860 Offerdals fjellall moge. Danielsen og kone Brita Jonsdatter Skalstufjell Junge 2005 b. Elias Johnsen Ukjent, men trulig mest mot Meråker sidan famili en søkte til Meråker- 1 844 til ca Far til John, Thomas og Jacob Eliassen Boere, kjente bjørnejegarar og reingjetarar. Jåma 1998 Kirkebøker for Stjørdal 1850. Flytta ca 1850 til Njaarke (Vestre kirka Namdal Pelle Jonsa Skjækerfjell °9 Budde på Austpåmoen, Strådalen. Datter Maria ["Haltmarja"] Ca Ingvald Tronsmo, notat, Saemien Sijte. 1840 Skalstufjell °g utover Morten Larsen og kone Maria Sofia Danielsdatter Dreiv på beg ge sider av grensa "kyrko skrivne i Undersåkers lappforsamlinc bland Kalls och Offerdals Fjellalmoge" Gamme i Ca Født 1 828 Røyrvik (Grong) Far til Daniel Mortensen Gift med Maria Sofia Danielsdtr f 1 821, av KB Overhalla. KB Stjørdal. Nissen 1940. jOnge 2005 b. Microfiche 1855- 1880 Volhaugen-samane i Verdal og Inderøy Undersaker lapp forsamling 1 800- tallet. Brenntjønnlia, Sul, Verdal. forts.
---- 392 H&FIS-B ---- Tabell 2: Samar i Gasken-Laante på 1800-tallet -forts. Hoved buplass Kjelde for Tid Kommentar opplysningane Namn Jens født 1819 Kall død 1893, Kjerstin født 1817 død 1903, gift 1846. jåmtland Tidning nr 21 13.1. Rustdalen (Russ dalen) inn mot Steuker (Sand fjellet) aust for Vera. Vinter: ned til Levanger. Sommar ved Kjølhaugan, Hermanssnasa, Ca Samla reinflokken på ca 2000 dyr ved Storlien stasjon ved åpning av Meråker banen 22. juni 1 882 ca 1900 (Kjerstin 1925. Verdalingen 13.5. 1947 Lappekommi- Kjerstin Danielsdatter D, tante til Daniel Morten sen, har enno rein her i sjonen av 1 889 (Løøv 1998: Kirkebyfjell. Strå dalen. Ved Storlien dei siste åra. 101). Junge 2005 b. 1899) Daniel Vinter: ned til Ca Daniel født på Skalstufjellet 1 842, sønn ti! Andreas (Andrias) Danielsen f 1815 og Brita Jonsdatter f 1809. Flytting i lag med Lars Torkildsen, Morten Larsen, Rikjens, Lars Larsson frå Kolåsen. Thomasson 1988: 18. 1 860 og utover. Andersen Levanger, ommar ved Kjølhaugan, Hermanssnasa, Kirkebyfjell. Lappekommi- Lars Torkildsen Vinter ved 1844 eller "...deres Reen søgte da ned imod de Fastboendes Hjemmemarker." Skjotingen, østlige kant av Rinnbu stadmyrin. Sommar ved Kjølhaugan, Hermanssnasa, sjonen av 1 889 (Løøv 1998: 1845 106.) Kirkebyfjell. Vinter NØ-sida av Hårskallen "...opslog sin Koie poa nordøstre Side af Haarskallen inden Herredets Grændser." Lappekommi- Bjørnskytter John fra Me rake r- 1844 eller sjonen av 1 889 (Løøv 1998: 1845 fjeldene Jakob og Brita hadde tre barn: Sigrid, Anders og Brita. Ingvald Tronsmo, notat, Saemien Sijte. Paul Jåma 1998: 37. "Rik-lappen" Jakob Anders son og kona Jakob-Brita Skjækerfjella og Skalstufjel Ca 1 870 og utover
På 1 890-tallet: Vinterland sør for Hails|øen ved grensa i Meråker, sommarland i Skjækerfjella. Anders Larsen (Larsa) Haugen, Strådalen i Vera Ca Bror ti! Jo og Morten Larsen. Sønn Per Andersson 1 870 og utover Familien budde fast i gamme ved Gravi ka Bror til Anders Larsen på Haugen og Morten Larsen, faren til Daniel Mortensen ngvald Tronsmo, notat, Saemien Sijte. Jo Larsen (Larsa) (Rensjøen) Lars Jensen [Lars Jensa, Strådalen, Vera, Reinsjøen (gamme ved Gravi ka ca 1900), Skjæker fjell, Skalstufjell. Gamme ved Glupen, sørvest for Bellingsvollen. 1880 og utover "Krokfoten" kallenamn fordi han hadde knekt foten som så hadde grodd skeivt i hop. Krokfot-Lisa døde i gamma i Glupen og vart frakta tii Sandvika ved Innsvatnet i kjerris. Notat etter Ingvald Tronsmo, Vera. Saemien Sijte. "Krokfoten"] og kona Lisa ["Krokfot-Lisa"] forts.
---- 393 H&FIS-B ---- Tabell 2: Samar i Gasken-Laante på 1800-tallet -forts. Hoved buplass Kjelde for Namn Kommentar opplysningane "Tørrjens" kallenamn fordi han var liten og mager. Ingvald Tronsmo notat, Saemien Sijte. "Tørrjens" John Persson ["Jo-Persa"] "Jo Persa" var sønn til Pelle Jonsa og vart født i snøstorm på Abofjellet skuddårsdagen 1 848. Petra var datter av Paul Andersen (Finn-Pål) og Lisa som budde på Tinden på Verdalsøra (bygdesamar). Rydda og bygde hus ved Austpåmoen, på nordsida av Strådøla, Heggøya, ca 1 880. Jo Persa var lærar for samebarna. Drukna i Kallsjøen april 1925. Ingvald Tronsmo, notat, Saemien Sijte. Fjelner og Petra Pålsdatter ca 1890 Junge 2004. Anders Persson Krøyts og kona Margrethe Skjækerfjell og Skalstufjell, Austpåmoen, Anders var bror til John Persson ["Jo-Persa"]. På utstilling i Paris 1 889 og på verdensutstil linga i Chicago 1 893 Junge 2004, 2007. Olsdatter Bull John Jønson Fjellberg Om sommaren ved Kjølhaugan. Ellers Enafors og Hando! John og Kristine møtte Lappekommisjonen på Sulstua 14.10. 1889. Antall rein: Jøns Johnson (Rik-Jens) 550. John Jønson med hustru 120, har i tillegg 164 sytingsrein for bønder, mest svenske. Maria Kristina Jønsdtr med mann Johan Person 30, har i tillegg 75 sytingsrein for svenske og norske bønder. "John Jønson og hans Søster blev af Kommissionen under Mødet gjort opmærksom paa, at de neppe efter den gjældende Lov havde Ret til at føre svenske Bofaste og Bønders Rener til Beite paa Lappekommi- sjonen av 1 889 (Løøv 1998: Maria Kjersti na [Kristine, 101-103.) Kristina) Jønsdatter g m Johan Person [John og Kjerstina barn av Rik-Jens og Kjerstin Danielsdtr) norsk Grund." (Løøv 1998: 103.) Jens Johansen j Ukjent Frå seint Ugift. Ulvejeger, spesielt i ulveåra 1912-20. 1 800-tall Ingvald Tronsmo notat, Saemien Sijte. Lukk Anders
Rutsdalen aust for Frå seint Sønn til Jakob Andersson. Ulvejeger. Strådalen 1800- Ingvald Tronsmo notat, Saemien Jakobsen Daniel f 1 860 på Skalstufjellet døpt i Vuku krk, død 1 924 Røros Brita Elisabeth f 1 862 Hotagen (Vinklumpfjel død 1 899 Trondheim, gravlagt i Meråker KB Verdal. Mortensen og kone Brita KB Øvre Stjørdal. Lappefogdarkivet Saemien Sijte. Elisabeth Andersdtr Lars Olsen (Olofsson) Lappefogdarkivet, Snåsa Duorra (Dorra) og kone Maria Kristine (Stina) Mortensdatter SAMAR I I INNDALEN SUL OG FJELLA OMKRING
---- 394 H&FIS-B ---- Dette er trulig berre ein brøkdel av dei samane som levde sine liv i fjellområda på begge sider av svenskegrensa på 1800-tallet. Her var mange familiar og stordrift. Når samane her samla opptil 5000 rem på Hansmyra ved åpninga av Carl Johans veg i slutten av august 1835, så var det em demonstrasjon av kor stort omfang reindrifta i Gasken-Laante måtte ha på 1800-tallet, da samane kunne drive på gode sommar- og vinterbeite uhindra av riksgrense og ressurskonflikter med bøndene, stort sett. Enkelte år når vinterbeita isa ned, måtte samane drive reinflokkane ned i bygdenær skog, for eksempel ned Jamtkneppet og rundt Tomtvatnet og Skjotingen i Frol. Da kunne det bli klage frå bøndene om skade på dyrkamark og høystakkar. 1 tillegg til dei samefamiliane som er nemnt i tabellen ovanfor, kunne det vere familiar innom med reinflokken berre eit år eller to, som ei nødløysing når vinter beita isa ned lenger aust. Utover på 1800-tallet hadde dei kanskje eit system med skalstufjellsamar i sørdelen av området med heilårsgammar i Meråker og skjæker fjellsamar med åretrundtgammar i norddelen av området, i Strådalen, Grønås, Rutsdalen. Skalstufjellsamane hadde da vinterbeite vestover mot Levanger og nedre Verdal, mens skjækerfjellsamane hadde vinterbeitet vestover mot Volhaugen, Henning, Ogndal, Steinkjer, Stod, Snåsavatnet. Men variasjon i nedising av vinter beite og ulike vanskar med jerv og ulv kunne gjere at mønsteret vart brote år om anna. Derfor er det vanskelig å finne eit regelmessig og stabilt mønster og bildet av samane si reindrift i Gasken-Laante kan sjå kaotisk ut. I vanskelige periodar kan det og ha vore slik at det var den sterkaste sin rett som var loven. Familiar med fleire hundre rein det eine året kunne vere slått ut og over på tigging i bygdene det neste. Når det gjaldt kirkelige handlingar søkte samane dei både på norsk og svensk side av grensa. Frå ein og samme familie kan ein finne namn i kirkebøkene både i Undersaker, Offerdal, Kall, Verdal, Stod, Sparbu, Meråker og fleire. Dette gjer det eks tra vanskelig å finne ut av korleis forholda for samane var. Utover mot slutten av 1800-tallet auka det på med klagar og skadeerstatmngssa ker, spesielt etter at Lappekommisjonen av 1889 fekk igjennom eit lovverk som la opp til erstatningsplikt for remeigarane utan gjerdeplikt for bøndene. Übeskytta høy stakkar i fjellet utover hausten og vinteren fungerte som rein lokkemat for reinen og ei erstatningsfelle for samane. Oftast betalte samane bøtene med reinslakt. 40 To av dei verste åra i andre halvdelen av 1800-tallet, var 1887 og 1889. I 1887 kom det mye snø tidlig, og det veksla mellom mildt og kaldt ver. Islaget nærast marka gjorde at reinen ikkje fekk sparka seg ned til maten. Da måtte dei søke seg ned til bygdenær skog mot vest for å overleve på låven som voks på granskogen. Rein frå Gasken-Laante kom da ned i bygdene både i Snåsa, Ogndal, Verdal og Levanger. Det samme gjentok seg i 1889, og da vart det konflikt med verdalsbøndene, kan Jon Fjållgren fortelle. Han opplevde sjølv å miste rem som var svekka av elendig vmter beiteforhold, som gjekk seg utfor den bratte vestsida av Hårskallen. Jacob Andersson og svigerfaren Lars Jonsson skal i løpet av få dagar i 1889 ha mista 200 rem til tjuv skyttarar i Verdal. 41 HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND B
---- 395 H&FIS-B ---- " ■<• 4. ' mr et. A . f > .- - - —' »- Anders Larsson, bror til Jon Larsson i Skjækerfjell og Morten Larsson, far til Daniel Mortensen. Bilde tatt ca 1 890 på strekningen Skalstugan - Middagsfjellet, omtrent på riksgrensa. Teltgamma var lett å flytte. Til høgre for og litt bakom teltgamma står ein spaarra med reinskinn spent opp ti! tørk. Skiparet besto av ei lang og ei kort ski. Lett trespade og pulk var viktige hjelpemiddel vinterstid. Foto lånt av Jan Persson, N|aarke. V. Spor etter samar i stadnamn Samiske namn i Gasken-Laante I del I har eg gjort greie for at det finst grunnlag for å hevde at sjølve namnet Gasken- Laante kan ha rotter i samisk eksistens i fjellområda her frå før Svartedauden midt på 1300-tallet. Likevel er det ikkje mange samiske stadnamn innanfor det som i dag er Gasken- Laante reinbeitedistrikt. Hovedårsaken til det er at dei gamle samiske namna ikkje vart granska og systematisk nedskrivne på den tida dei enno var i bruk fram mot slut ten av 1800-tallet. Dei periodevis vanskelige reinbeiteforholda i området førte til ustadig bruk og at samane såg seg om etter mindre krevande reinfjell. Med hyppig skifte av folk forsvann den kontinuerlige stadnamnbruken.
---- 396 H&FIS-B ---- Men litt finst. Best kjent er kanskje det samiske namnet på Hermanssnasa, Hermans oilk-saiwo, som vart skrive ned på 1720-tallet. 42 Det betyr noko slikt som Hermans-aksla-helligfjellet. På moderne sørsamisk rettskriving blir oilk skrive åelkie = skulder, aksel, fjellaksel. På dei nyaste utgavane av kartserien Norge 1:50000 (M7ll-karta) er det tatt med em del sørsamiske stadnamn. Statens kartverk hadde professor Knut Bergsland som namnekonsulent, og etter hans død er det vel Laila Mattsson Magga, født og opp vaksen i Kall sameby, og hennes mann Ole Henrik Magga, som har halde fram med dette arbeidet. Her er ein del av dei samiske namna frå Gasken-Laante reinbeite distrikt: Voerhtjevaerie er Kråkfjellet rett nord for austenden av sjøen Feren. Voerhtje = kråke, vaerie = fjell. 43 Geartoeåelkie er Storsjøhøgda mellom Storkjølhaugen og Storsjøen. Sjealmantjonne er Skardtjønna mellom Storkjølhaugen og Geartoeåelkie. Skåahte er Liafjellet 4 km sør for Slåggån og Slaggavika i vestendene av Skalsvatnet Stoer-Skrohte er Hallsjøfjellet nord for Hallsjøen i Meråker, 3 km sør for Skåahte. Dåammalåetie er den aust-vest-gåande dalsenkmga mellom Skåahte og Stoer-Skrohte. Åarjelvaerie er Halsfjellet aust for Langen og nord for Fj ergen i Meråker. Åarjel = sør. Stievhkevaerie er Kjerringfjellet sør for Hallsjøen i Meråker. Guevtelesjaevrie er Storkjernngvatnet 3-4 km sør for Stievhkevaerie. Guevtele = snau fjell, jaevrie = innsjø. Det blir da Snaufjellvatnet direkte oversatt. Med unntak av Hermans oilk-saiwo er det ikkje forska på alderen på desse samiske stadnamna. Finn-namn i Gasken-Laante Stadnamn som startar på Finn, er ofte tegn på at det har budd samar her eller at em eller annan episode med samar innblanda kan knyttast til staden. Men det kan vere mange mulige forklaringar: 1. Folkenamnet Finn(e). Det kan enten vere same eller suomifmne. 2. Mannsnamnet Finn, Finni, eller kvmnenamnet Finna. 3. Grasnamnet finngras, finnskjegg, fmntopp, finntott (latin: nardus stncta). 4. Terrengordet Finn, em spiss, noko som stikk ut, likskap med fiskefmnar eller ansiktsfinnar (kveiser). 5. Elvenamnet Finna. 6. Gammalnorsk Firn, villmark, det som er fjernt frå bygda. 7. Verbet Finna i ei eller anna tyding. 8. Finn kan vere ei forvansking av Fen, blautmyr. 9. Finn som uttrykk for eit forsvunne ord Fmnr/Fmni, med ukjent tyding. 44 Når em oppdagar Finn-namn i område kor det bur samar i dag eller ein veit det har vore samar i nær fortid, er det mest nærliggande å søke etter dekning for forklaring
---- 397 H&FIS-B ---- nr 1. Utanfor slike område har namnegranskarane tydd til forklaring 2 til 9. Derfor er det avgjerande kva for rammar sameforskarane har sett for samisk eksistens opp gjennom tidene. Om ein er apen for at samane har vore til stades lenge og langt sør på den skandinaviske halvøya, må em vurdere tolking em heile tida. Mange av dei eldste gardsnamna på Fmn er å finne langt sør. Det vil føre for langt å gå inn i dette interessante namnegranskrngsfeltet her. Eg vil berre sjå på em del av dei mest inter essante Finn-namna som er kjent her. Det finst fleire. Mange Finn-namn i Verdal På verdalssida av Gasken-Laante er det mange Finn-namn, men ingen er dokumen tert lenger attover enn 1700-tallet: Fmnvola, Fmnkallhaugen, Finnvollan, Finnasen, Finnheiman, Fmnkoihaugan, Fmnmyra og Fmnlegdm. Alle desse må tolkast som spor etter samar. Finnmyra På Finnmyra litt nedanfor der kor Tromsdalsvegen kjem ut på mellomnksvegen, er det kjent at samane hadde gammar og slakteplass. Kjøpmenn frå Verdal handla rems lakt med samane her. Nils Olsen Stamphusmyren Grav, Nils i Graven som samane sa, var handelsmann og dreiv butikk ved Bergsgrav. Han hadde god kontakt med samane, og det var nødvendig for å få til god handel. Han handla mye med samane, skaffa dei mjøl, kaffe og sukker på krita. Betalinga fekk han i form av reinslakt. Da møtte han opp på Finnmyra eller andre slakteplassar, med hest og kjørekar, flådde og parterte. Sidan bars det rundt i Verdalen for å seige kjøtt og skinn. 45 Finnlegdin Dette er eit ekstra interessant stadnamn fordi det tyder på at samane i fjellet mellom Sul og innsjøen Feren hadde skaffa seg papir på bruksrettar i området. I konkurran se og konflikt med bønder om ressursane i fjellet fann enkelte av samane etter kvart ut at dei ikkje kom langt med alders tids bruksrett som var vanskelig å dokumentere. Nei, dei måtte oppsøke futen og betale for å få papir på bruksrett i sine tradisjonelle område. Namnet Finnlegdin dukkar da opp i eit dokument frå andre halvdel av 1700-tal let. Det er snakk om ei Fmnlegd i området Sulsjøan, Kråksjøen, Kjølhaugan. Namnet er dokumentfesta i "Besigtigelse av almindingerne i Størdalens prestegjeld, Størdalens ting 28/7 1788." Det blir da omtalt i ein bygselseddel på em fjellstøtt av 30.12. 1777, "på Stor-Myhren, Kroglien, Stor Kiølen Finlægden til Kiølaahougen i nord til Sul og i synden ned til Færsdalen". 46 Henrik Sulåmo kunne fortelle sønnen og lokalhistori karen Per Sulåmo at han visste bra nøyaktig kor i terrenget den gamle sameleiren i Finnlegdom sør for Sulsjøene hadde vore, sjølv om det ikkje var mulig å sjå gam mespor der fordi det var så gammalt. 17 Finnasen ved Skognsgrønningen Dette namnet er kjent frå 1661. Fmn her har vore tolka som nr 4 i lista ovanfor, fordi det er ein bratt ås her, altså em spiss oppstikkande terrenggjenstand. Men det er berre SAMAR I INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING
---- 398 H&FIS-B ---- ei gjetting, og det kann jo sjå ut som smør på flesk. Er ikkje ein ås gjernast noko som stikk opp frå terrenget omkring? Rundt år 1700 er det kjent at fjellsamar kjem ned mot bygda ved Alnæs, trulig utmarka til garden Alnes, altså Alnesvola ved Markabygda. Det er ikkje langt frå Finnasen. At ei hending i samband med samar, em gammeplass eller liknande kan ha gitt opphavet til namnet Finnasen, kan ikkje utelukkast. Også andre namn enn namn på Finn kan vitne om samisk eksistens i eit område, som for eksempel Tøykjberget i Kverndalen. Tøykjberget i Kverndalen Tøykjberget er eit stadnamn ved Kverna, på nordsida av Inndalen. Tøykjberget ligg på sørsida av Kverna, der elva nnn ut frå Kvernsjøen. Namnet er ikkje samisk, men det kom til etter ein tragisk episode med ei samejente. Av kirkebøkene kan ein sjå at det litt nedsettande ordet tøykj e - i dag seier vi vel tøtj - vart nytta ofte om samiske kvinner: Finntøykje, Lappetøkje kan det stå, sjølv om prestar flest oftare nytta det meir ærverdige Finnpige eller Fappepige. Så det var kanskje i dagligtalen slik at bon defolk ga uttrykk for litt nedsettande syn på jenter og kvinner av samisk ætt ved å seie finntøtj. Det hadde seg slik at em dag i desember 1871 skulle samejenta Sigrid (også kalt Senanna) Jakobsdatter gå på ski frå Sul til Neveråsen i Kverndalen. Der skulle ho besøke kjærasten sin, em samegut som heldt til i ei av fleire samegammer som sto på Neveråsen den gongen. Sigrid var over 20 år og gifteklar. Ho var god på ski og vel vant til å ta seg fram i fjellet under alle slags forhold. Trass i dårlig ver denne desem berdagen så la ho i veg. På Spjellberget over snaufjellet var det snøfokk og dårlig sikt. Når det er snøfokk i slikt dunkelt vrnterlys, er alt kvitt, og terrenget kan sjå flatt ut sjølv om det ikkje er det. Ein ser rett og slett ikkje om det går beint fram eller utfor. Sigrid Jakobsdatter vart offer for desse trasige forholda. Ho må ha komme seg eit stykke ned bratthallmgane mot Kverna. Så må ho ha løyst ut eit snøskred i ei henge - fonn. Ho kom aldri fram til kjærasten på Neveråsen. Det vart leita etter henne, men ho må ha vore umulig å finne, begravd av snø massane som ho trulig var. Ikkje før i august året etter vart ho funnen av kjærasten sin, som tok den tunge turen ned til kirkegarden i Vuku, kor ho vart begravd i vigs la jord. I klokkarboka for Vuku 1846-1878 står det at dagen dei trur Sigrid Jakobsdatter døde var 14.12. 1871. Ho vart begravd 25.8. 1872. Det blir oppgitt at ho var 23 år og var barnefødt i Kall sokn i Jåmtland. "Hun omkom i Snefog paa Sulfjeldet", har klokkaren føyd til i merknadsrubrikken. 48 Etter dette vart skråninga ned mot Kverna heitande Tøykjberget på denne staden. Det er em kort artikkel av Reidar Prestmo i Verdal historielag si årbok for 1980 som leda meg til å grave litt vidare i denne tragedien. Han hadde opplysningane sine frå Jon Nelius Suul. 49 Kem var så denne Sigrid Jakobsdatter som fekk så trist ein skjebne? Namnet hen nes vart kjent gjennom Reidar Prestmo sin artikkel. Eg har gravd litt i kirkebøker og andre kjelder på begge sider av riksgrensa og funne ut ein del meir. Sigrid HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 399 H&FIS-B ---- Jakobsdatter er å finne i Undersåkers lappforsamlings kyrkoarkiv. 50 Der går det fram at ho er fodt 1.6.1848. Foreldra er Jacob Larsms Larsson og hustru Sigrid Damelsdatter "från Norrige," står det. Blant faddrane er nemnt tre av soskena til mora: Andnas Danielsson, Jon Damelsson og Maria Damelsdatter. Dei er barn av Daniel Andersen og Milla Andersdatter som slo seg ned og sette opp gammer på Klingerhaugen i Volhaugen i 1835, men som for det dreiv med reindrift på Sulfjellet og Skaistufjellet. Kontakten mellom Volhaugen-samane og slektningane i Gasken- Laante var tett og hyppig. I Volhaugen hadde dei berre 10 rem som matrein, står det i folketellingane. Men hos slektningane i remfjellet hadde dei resten av reinen sin som sytingsrein og var oppover og hjelpte til, spesielt på sommarstid da reinen skulle mjolkast. Så kunne dei ta med seg em liten flokk med matrein når dei drog tilbake til Volhaugen. Det var trulig under eit slikt opphald at Sigrid Damelsdatter fekk dat tera Sigrid i juni 1848. Foreldra til Sigrid Jakobsdatter (1848-1871), Jakob Larsms Larssen og Sigrid Damelsdatter, begge fodt 1824, er å finne i Kirkeboka for Inderøy-Salberg, gift i 1847. Dei budde i ei av dei to gammene på Klingerhaugen. Mor til Sigrid Damelsdatter, Milla, budde i den andre gamma. Far Daniel dode i 1840, berre 50 år gammal. Seinare flytta foreldra Sigrid og Jakob til Heia (Sor-Heia) opp for Salberg og Solem, og flytta etter ei tid tømmerhuset der til allmenningen i nordenden av Leklemsvatnet em gong forst på 1860-tallet, kor plassen fekk namnet Liljestrand eller Finnheimen. Sigrid Jakobsdatter vart såleis godt kjent langs samane sine stiar og flyttleier i området mellom Volhaugen og remfjellet Gasken-Laante. Etter kvart som ho voks til vart ho sikkert vant med å ta seg fram aleine. Men snoskred kan ramme sjølv den mest fjellvante. Tilfellet med Sigrid Jakobsdatter er ikkje forste gongen kirkeboka for Vuku kan vitne om sametragediar i fjellet. Den 7. november 1869 vart den 8 år gamle samegu ten Jakob Jakobsen "af Sparbo" begravd på Vuku kirkegard. Han lorvildet sig paa Sulfieldet i kulde og Snofog," står det. Dodsdatoen er sett til 19. oktober 1869. Det er ikkje kjent at staden kor den unge Jakob Jakobsen vart funnen har fått noko spe sielt namn. Ved nærare gransking har eg komme fram til at 8-åringen Jakob Jakobsen var ves lebroren til Sigrid Jakobsdatter. No var det mange samar som heitte Jakob og Jakobsen, men alderen til den forulykka guten stemmer heilt med den guten Jakob Jakobsen, født 27. november 1861, som vart dopt i Sakshaug-kirka på Inderøya den 2. mars 1862. Foreldra Tm' Jacob Larssen og Serina Damelsdatter bur da på Heia i Volhaugen. 51 På litt over to år mista Sigrid Damelsdatter to barn på Sulfjellet. Faren Jakob Larsms Larssen slapp å oppleve desse tragediane. Han var dod i 1863. Mor Sigrid levde mesteparten av livet i Volhaugen, men fekk dei siste åra sine på den samiske aldersheimen Fjåilgård i Undersaker. Der dode ho i 1921, 97 år gammal. SAMAR 1 INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING
---- 400 H&FIS-B ---- VI. Samepioneren Daniel Mortensen hadde sterke band til Gasken-Laante (Færen) Daniel Mortensen født på Skalstufjellet 2. juni 1860 Ein av dei fremste pionerane i arbeidet med å organisere samane til kamp tidlig på 1900-tallet, var Daniel Mortensen. Han stifta lokale sameforeiningar i både Søndre og Nordre Trondhjems Amt rett etter 1905 og var ein av leiarane for det første samiske landsmøtet i Trondheim 1917. Dessutan ga han ut sameavisa Waren Sardne i to peri odar, 1910-13 og frå 1922 fram til han døde i 1924. Lite kjent er det at denne samiske foregangsmannen vart født på Skalstufjellet på grensa mellom Norge og Sverige den 2. juni 1860. 52 Foreldra hans dreiv da med rein i det som seinare vart Færen reinbeitedistrikt eller Gasken-Laante, som samane har kalt dette området. Dei var Morten Larsen og Maria Sofia Danielsdatter. Sidan det har vore relativt ukjent kva for familiebakgrunn den sentrale sam epolitikaren og kulturbæraren Daniel Mortensen hadde, har eg forska spesielt grundig på dette og tar med litt av det her. «r > Mora Maria Sofia Danielsdatter født på Skalstufjellet 1821 > Mora var barnefødt her i dette området, på Skalstufjellet i 1821. Foreldra hennes var Daniel Andersen født 1790 og Milla Andersdatter født 1787. Begge er å finne døpt i Snåsa kirke. 53 Begge foreldra ser ut til å ha vore frå fattige rein driftsfamihar. Daniel Andersen og Milla Andersdatter fekk mange barn og var i periodar svært fattige. Dei er å finne i kirkebøkene både for Inderøy, Sparbu, Verdal og Levanger på 1820- og 30-tallet, og familien hadde berre noen få rem som dei hadde med seg på vandring i bygdene når dei kom ned frå fjellet. Frå 1835 heldt dei til i ei gamme på Klingerhaugen i Volhaugen mellom Verdal, Sparbu og Inderøya, men etterkommarane flytta etter kvart inn i eit lite tømmerhus på Finnheimen eller Liljestrand som dei sjølv kalte plassen, i nordenden av Leklemsvatnet i Volhaugen. Daniel Mortensen (1 860 - 1 924) ga ut avisa Waren Sardne - Underretning fra tjeldet - frå år 1910. Her levde Milla og Daniel sine etterkommarar som bygdesamar med tette band både til bygdefolk og til slektningar i reinfjellet. Ein av dei var barne barnet til Milla og Daniel, predikanten og handar- Foto: Åarjel-saemieh - Sørsamisk Årbok nr 3
---- 401 H&FIS-B ---- beidslæraren Henrik Thomassen Liljestrand (1868-1952). Den siste bygdesamen i Volhaugen, var den kjente naturdoktoren Ole Liljestrand (1883-1973), som flytta ned til Flekshus i 1924. Han var oldebarn til Daniel Andersen og Milla Andersdatter. Da Ole Liljestrand flytta ned i bygda, var det slutt på ein bygdesamisk kultur i Volhaugen som kan sporast så godt som sammenhengande tilbake til 1680-tallet. 54 Så langt om slekta til Daniel Mortensen si mor. Faren Morten Larsen født i Grongfjella 1828 Faren til Daniel Mortensen var av reindriftssameslekt knytta til det sørsamiske kjer neområdet i Indre Namdal og Børgefjell. Ein finn han i kirkeboka for Overhalla og Grong født 24.6. 1828. Morten Larsen vart døpt i Røyrvik kirke i september 1828, etter at han først var heimedøpt av samen Elias Jacobsen, som og var ein av faddrane ved kirkedåpen. 55 Han voks opp i reindriftsmiljøet i dette sørsamiske kjerneområdet og fekk sørsamisk språk og kultur inn med morsmjølka. Korleis han kom i kontakt med Maria Sofia Damelsdatter i voksen alder, er ukjent, men det kan ha samband med at i dårlige år kunne reindriftssamane på denne tida søke vidare ut etter overleving for seg og reinflokken, enn det som er vanlig i vår tid etter at reinbeitedistrikta fekk klare grenser i 1894. Før da var det ikkje uvanlig å flyt te på langs av fjella i grenseområda mellom Norge og Sverige, som ikkje var noka naturlig grense for samisk reinnomadisme. Det er og mulig at Morten Larsen var dreng hos John Johnsen Tromsfjell (Tronesfjell), også kjent som Boere-Jo, for han var reindrivar i Gasken-Laante første halvdel av 1800-tallet. Boere-Jo var for øvng far til Elias Johnsen født 1815, som igjen vart far til ei heil rekke begava samar. Mest kjent blant desse er John Eliassen født 1843, som vart døpt i Meråker 1844, og som sei nare kom til å samarbeide med Daniel Mortensen om samepolitikk. Blant anna var desse to med i ein samisk tremannsdelegasjon som fekk møte statsminister og land bruksminister i 1908, og som fekk audiens hos kong Haakon den VIL 56 Daniel Mortensen, født på Skalstufjellet i juni 1860, vart døpt i Vuku kirke den 30. desember 1860, og foreldra dreiv med rem i fjella mellom Verdalsvassdraget og Stjørdalsvassdraget frå 1850-tallet, iallfall frå 1858, for dette året er ein eldre bror av Daniel, Lars, døpt i Meråker kirke i desember. Og dei dreiv med rein her heilt til faren Morten Larsen døde 24. november 1879 og vart gravlagt i Meråker. Lappkateket i Kall, reineigar i Hotagen, på verdensutstillinga i Chicago 1893 Daniel Mortensen var ein begava ungdom, som fekk ta seg utdanning som lærar og lappkateket på småskoleseminariet i Ostersund. Han fekk jobb som lappkateket i Kalls og Offerdals ijållalmoge på 1880-tallet. Frå 1881 til 1886 hadde han jobben med å undervise sameungane i datidas Gasken-Laante. Det blir fortalt at han fekk i gang to songkor i Meråker, men om det var i løpet av desse læraråra på tidlig 1880- tall eller da han seinare kom hit som reindrivar 1895-1900, er uvisst. 57 Det var vel helst det siste, for lærararbeidet gjekk helst for seg i skolegamma i Kolåsen aust for Vera. Her vart han gift med Brita Elisabeth Andersdatter Vinklumpfjell født 17. februar 1862, datter til den velståande samen Anders Pålsson og kone Måret Nilsdatter
---- 402 H&FIS-B ---- Vinklumpfjell. Daniel Mortensen og kona starta da med rein i svigerforeldra sin sameby i Vinklump fjell, Hotagen sameby, rett nordaust for Sosjo-Njaarke sam eby. Her vart dei første ungane født, og det var her han hadde base da han vart hyra på til å leie em stor dele gasjon sørsamar til verdensutstillinga i Chicago i 1893. Med heile familien og ein liten flokk rein drog han til Amerika for å delta på den svenske paviljongen i Chicago. Da familien kom heim frå Amerika, ville dei eta blere seg i Norge. I 1894 vart grensene for staten si administrering av reinbeiteområda bestemt, og det var litt uklart korleis det nye systemet med lappefogdar skulle fungere og korleis riksgrensa som ny adminis trativ grense kom til å slå ut i reinbeitedistrikta. Det var den såkalte Lappekommisjonen av 1889 som hadde gjort undersøkingane som låg til grunn for dis triktsinndelinga. Lappekommisjonen i Levanger og Skogn Den 12. juli 1889 vart det bestemt ved kongelig reso lusjon "at undersøge Lappeforholdene i Hedemarkens, Søndre og Nordre Trondhjems Amter og at afgive Forslag til fastsættelse af Grændserne for Lappernes Betesret samt til Ordning forøvrigt af Forholdet mel lem disse og de Fastboende i de nævnte Amter." Daniel Mortensen (1860 - 1 924) født på Skalstufjellet, døpt Arbeidet tok tre år, og kommisjonen heldt møte og samla materiale i dei fleste kommunane - herreda den gongen - som låg i det om lag 45000 kvadratkilome ter store området dei skulle undersøke. Den 19. okto ber 1891 var Lappekommisjonen kommen til i Vuku kirke, dreiv med rein Gasken-Laante 1 895 - 1 900. Foto: I. Olsen, Røro: Levanger by. I tillegg til dei tre kommisjonsmedlemmane H.K. Foosnæs, 1.8. Herstad og K. Kværness, møtte lensmann Ludvig Berg, ordførar Johs. Okkenhaug, CF Okkenhaug (76 år) og H.N. Storborg (71 år). 58 Dei to sist nemnte var valgt av her redsstyret for å hjelpe kommisjonen. Begge to heldt fast på at dei aldri hadde hørt tale om, verken av foreldre eller besteforeldre, at det hadde vore beiting av rem inn anfor herredsgrensene. Vest for Hermannsnasa hadde det aldri beita rem frå gammal tid, hevda begge bestemt. Men vinteren 1844 eller 1845 kom em heil del svenske same familiar, mellom andre Jons Johnson og Lars Torkildsen, og sette opp gammene sine ved Skjotingen i Skogns allmenning. Først hadde dei vore ei vekes tid ved Rmnbustadmyrm i samme området. Reinflokken søkte da ned mot bøndene sine inn marker. Samme vinteren kom em mindre norsk samefamilie under leiing av ein bjør nejeger John frå Meråkerfjella og sette opp gamma si på den nordaustlige sida av Hårskallen, innanfor Levanger herre d sine grenser.
---- 403 H&FIS-B ---- Dei to informantane meinte at sistnemnte samefamilie ikkje hadde beita reinen sin innanfor herredsgrensene seinare. Men dei svenske samane hadde vore på stadige besøk. Dei seinare åra hadde bøndene vore plaga med lausrein som hadde gjort skade på setervollar, slåttenger og høystakkar. Remeigarane hadde "siddet inde paa Værdalens Fjelde", meinte dei to. Etter desse vitneprova erklærte samtlige lokale representantar at samane ikkje hadde alders hevd eller sedvanerett til beite i distriktet. I dag veit vi godt at dette ikkje stemte. Trass i det dei hevda hadde bøndene ingenting imot at herredet vart med i den planlagte inndelinga i reinbeitedistrikt. Motivet for dette var sjølvsagt håpet om åfå erstatning for skadene som ug]eta lausrein ville gjere på uinngjerda setervollar, fjellslått og upassa høystakkar. "Kommissionen antydede en Distriktsinddelrng over disse Trakter, hvorefter den Del af Landet som mod Syd begrændses af Stjørdalselven og dens biflod Tevla og til Rigsgrændsen mod Øst denne, mod Nord Værdalselven og enten dennes bielv Inna eller Helgeaaen og mod Vest Throndhjemsfjorden, skulde udgjøre et Distrikt." Dei lokale representantane hadde mgen merknader til dette. Færen reinbeitedistrikt vart da omtrent slik som dei la fram her, men med vest grense mot den planlagte jernbanelinja og nordgrense mot Verdalselva og Helgåa, ikkje Inna. Dette er mye trangare enn det gamle Gasken-Laante som strekte seg godt over på svensk side av grensa. I dag blir Gasken-Laante brukt om Færen reinbeite distrikt slik det vart avgrensa i 1894 og slik det har vore avgrensa av reindriftsadmi nistrasjonen. Daniel Mortensen til Færen i 1895 Det nye lovverket la opp til eit nytt remdriftssystem kor den indre samiske tradisjo nelle sijte-ordninga vart erstatta med statsstyring og lappefogdar. Den opplyste Daniel Mortensen var klar over dette da han bestemte seg for å ta med familie og rein flokk og etablere seg der han hadde barndomsrøtter. Han måtte ha løyve frå lappe fogden i området for å gjere dette. Først vart Daniel Mortensen og familien med svær reinflokk tildelt plass i nabo distriktet nord for Gasken-Laante, nemlig Skjækerfjell reinbeitedistrikt, i lag med seks andre familiar. Dette ser ut til å ha vore ei midlertidig løysing. Av arkivmateria let ser det ut som det var krise med vinterbeitet i Hotagen og Søsjo, og at samane her fekk midlertidig løyve til å søke vinterbeite i Skjækerfjell. Dei som kom var Klemet Klemetsen Middagsfjeld med kone og to barn, Lars Paulsen Middagsfjell, Daniel Mortensen med kone, fire barn og to tenarar (drengar), Olof Mortensen Murfjeld med kone, ein sønn og em dreng, Jonas Persson Murfjeld med kone, ei datter og tre drengar, Nils Andersson Vinklumpfjeld med em dreng, og Torkel Torkelsen Middagsfjeld. 1 alt var dette 25 samar med 2053 rein. Lensmann Brede i Snåsa, som og var lappefogd frå 1894 til 1930, samla mennene i følget til valg av styre for Skjækerfjell reinbeitedistrikt den 15. januar 1895, eit valg "der foregik med lukkede Sedler". Alt den gongen sto Daniel Mortensen fram som ein leiartype. For han vart valgt til formann. Nestformann vart Jonas Persson Murfjeld.
---- 404 H&FIS-B ---- Men så må ting ha skjedd fort. Mot våren 1895 vart det klart at det sørlige nabo distriktet til Skjækerfjell, nemlig Færen reinbeitedistrikt, hadde ledig plass. Dette var jo barndommens rike for Daniel Mortensen, så han slo til med det samme han fekk sjansen. I ymse kjelder har det vore nemnt heilt forskjellige årstall for Daniel Mortensen si tid i Færen, så eg tar med litt dokumentasjon her. Daniel Mortensen kom til Færen distrikt i mai 1895. Dette veit vi heilt visst, fordi Mortensen korre sponderte med Lappefogd Brede på Snåsa om flyttinga. Lensmann Lorents Brede var den første lappefogden i Nord-Trøndelag og fungerte i stillingen i perioden 1894 til 1930. Det hasta med flyttinga, for simlene i flokken var klar for kalving kva tid som helst. Den 22. mai 1895 skriv Daniel Mortensen til lappefogd Brede på Snåsa: "Jag år nu framme på Fårendistrikt. Kom hit den Ilte dennes. Råsan gick bra. I brådskande hast. Hogaktningsfullt Daniel Mårtensson. P.S. Då tid gifves skall jag skrifva utførli gare. Adr. Suul, Vårdalen. D.S." Altså: Daniel Mortensen kom til Færen reinbeitedistrikt den 11. mai 1895. Med seg hadde han og familien 381 rein, rekna før kalvinga tok til denne maimånaden. Korleis dreiv samane i Færen på denne tida? Framstillinga er bygd på opplysningane eg har funne i lappefogdarkivet på Saemien Sijte og i Ostersund og dessutan heftet Sørsamiske kulturminner i Færen. Lappefogd Brede sin første rapport inneheld følgande tall for Færen reinbeitedis trikt 1896: Daniel Mortensen dreiv i fem år med gammebasert reinnomadisme innanfor Færen reinbeitedistrikt. Rundt år 1900 var det enno vanlig med døgnet-rundt-gjeting av flokken og med mjølking av simlene frå sankthanstid og fram til september/oktober. Daniel Mortensen og familien nytta kjørerein og pulk når dei skulle forflytte seg. Da som no var distriktet avgrensa av jernbanelinjer i sør og vest, Verdalselva og Helgåa i nord og riksgrensa i aust. I dag er dette land frå fire kommunar: Meråker, Stjørdal, Levanger, Verdal. I periodar på året vart det før 1905 brukt reinbeite på svensk side av grensa. Dette var framleis lov etter det nye remdnftslowerket frå 1880- og 90-tal
---- 405 H&FIS-B ---- let, underlagt Lappekodicillen av 1751 som slo fast at samane hadde rett til å drive beiting av reinen sin på begge sider av riksgrensa til bestemte årstider etter bestemte reglar. Riksgrensa har like lite som kommunegrensene vore ei naturlig grense for dei som måtte ha em fornuftig årstidssyklus for reinflokken sin. Men Gasken-Laante har vore problematisk å drive i fordi det har vore lett for reinen å blande seg med flok kar i nabo-sijtene, spesielt etter at døgnet-rundt-gjetinga avtok. Daniel Mortensen overtok gamle gammer etter dei som hadde vore i reinfjellet i Færen før han, men han fekk sett opp fleire nye, blant anna ei som sto i lia om lag 1 kilometer vest for Brenntjønna, ei gamme som det går an å sjå tufta etter enno i dag. Ved kalvingstida i mai-jum hadde han base i området Hårskallen til Skjotingen i Frol -sella. Her kunne familien overnatte i teltkåter eller i seterhus etter avtale med eiga rane. Her var det snøfne rabbar kor reinen kunne kalve i ly av sparsom fjellbjørk eller fjellgran. Utover på vårparten kom folk opp frå Levanger for å helse på samane og sjå rem. Når kalvinga var unnagjort og kalvane vel var greie til å gå, flytta familien i løpet av forsommarvekene til sommarbuplassen ved Slåggån, Slåggåvika på grensa mellom Norge og Sverige. Ruta dit kunne gå forbi Verdalsgrønmngen, Hermannssnasa, Voerhtjevaerie (Kråkfjellet), Merraskarsfjellet, Storsjøen og sørover til dei faste som margammene ved Slåggåvika, den vestligaste enden av Skalsvatnet. Det er kjent at Daniel Mortensen sette opp gamme i Brenntjønnlia sør for Sul, som vart brukt ei kort tid i samband med denne sommarflyttinga. Men hovedbasen midtsommars var i Slåggåvika. Sommarbeitet her var på begge sider av riksgrensa. Uti august flytta han sørover til området ved Hallsjøen i Meråker og Skurdalssjøen i Sverige, rett nord for Storlien. Her kunne han ligge til reinen si brunsttid var over i september-oktober. Da flyt ta han med flokken nord-nordvestover og hadde base ved Lillådalsvollen i austenden av sjøen Fjergen rett vest for Stievhkevaerie (Kjerringfjellet). I november vart det som regel ny flytting nordvestover forbi Fjergen, Fundsjøen og Færen. Med base i gam mer ved Fersosen i vestenden av Færen kunne reinen så gjetast i området Fersvola- Hermannsnasa på tidligvinteren. Svigerforeldra til Daniel Mortensen budde fast i gamma ved Fersoset i fleire år. Utover seinvinteren kunne reinflokken trekke lenger vestover igjen, mot kalvingsområda i Frolfjellet. Slik var årssyklusen for Daniel Mortensen si sijte på slutten av 1800-tallet. Dette mønsteret var ikkje heilt identisk med måten Daniel Mortensen sin far Morten Larsen hadde drive på 1860-70-tallet. Han hadde i større grad brukt vinter beite i Sverige på den nordlige og austlige sida av Ånnsjon opp mot Gevsjøn eit par mils veg inn i Sverige. Det er vel ikkje usannsynlig at Daniel Mortensen sin måte å drive på, med vinterbeite heilt vest mot Markabygda og Tomtvatnet og årssyklus stort sett på norsk side av grensa, hadde sammenheng med det kaldare politiske klimaet mellom Norge og Sverige. Mortensen var em politisk bevisst kar som fulgte godt med i tida sjølv om han låg i reinfjellet store delar av året. Lappefogd Lorents Brede sin årsrapport for 1899 listar opp følgande samar med rein, som er i Færen distrikt år 1899: SAMAR I INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING
---- 406 H&FIS-B ---- <** a '-#, Sørsamar frå Gasken-Laante og Kall ca 1895. Nummer to frå høgre er Elin Duorra (1874 - 1922), Daniel Mortensen Si andre kone. Foto: Waagsbøe, Jaroen, Saemien Siite fotoarkiv. Saemien Siite fotoarki
---- 407 H&FIS-B ---- Daniel Mortensen, Meråker Brita Mortensen, Meråker (kona til Daniel M.) Maria Stina Mortensdatter, Meråker Lars Olofson Dorra (Olsen Duorra), Meråker Kjerstin Danielsdatter, Meråker Nils Ronqvist, svenske Jakob Fjellberg, svenske Jons J. Fjellberg, Enafors Maria J. Fjellberg, Enafors JohnJ. Fjellberg, Enafors Sameliv i Frolfjellet 1899 I slutten av februar 1899 har ein journalist i Nordre Trondhjems Amtstidende skil dra sameliv i Frolfjellet på em utmerka måte. Det er Daniel Mortensen sin reinflokk og reingjetarane hans som blir skildra. Først er det ein notis i torsdagsavisa den 23.2.: "Renerne har i denne uge jordetmeste holdt til ved Skjøtingen. Finnerne hav de først sit hovedkvarter i husene paa Restabusta, men har nujaatjine telte. Raa søndag vil omtrent samtlige ren holdes somlet i nærheden aj vinterveien ved Tomtevandet, saa at man har anledning til at kjøre didop. Bedst er det jo dog at gaa paa ski, saajremt der blir skiføre. Finnerne gjør vistnok regning paa adskilligt besøg til søndag, hvis veir og føre blir nogenlunde bra. I næste uge vil renhjorden efter sigende drage til andre tragter." 39 Med slik avisomtale og godt ver var det ikkje rart at det vart reine folkevandringa oppover til Skjøtingen og Tomtvatnet denne siste februarhelga i 1899, noko som blir referert inngåande i "Amtstina": "Hos finnerne. Da det er adskillige aar, siden finnerne var her paa disse strøg med sine ren, har det selvfølgelig tiltrakket sig adskillig opmærksomhed. Siden midten af forrige uge hal det været letvindt at komme op paafjeldet, da der var god skaresne. Anledningen har derfor været flittig benyttet. En tur op paa Skjøtingen i dette udmærkede vakre veir lønner sig godt, seiv om der kverken var fin eller rensdyr at se. Klar og ren luft, pen udsigt og en udmærket moti on, det har alle godt af. Renerne har beitet over hele Skjøtingen og de nærmeste trakter heromkring. Seiv om sneen er haard, er renen utrolig snar til med sine forben at grave håler og komme ned paa renmosen. Man har ikke hele hjorden samlet paa et sted, men fører dem i mindre flokke paa ca et par hundrede ren omkring paa beitestederne. Der er en eller to gjætere med hv er flok. Uver gjæter har en hund. Finnerne har sit hovedkvarter paa sæteren. SAMAR I INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING
---- 408 H&FIS-B ---- "Restabustan". Der tar de da livet, som det kan jolde sig. Lidt arbeide har de vel til enhver tid med renslagtning, skindernes tilberedning ogforskjelligt, hvoriblandt kaf jekogning. Finnerne bruger nemlig meget kajje. Lørdag havde seminariet og skolerne fri, foråt de, som ønskede det, kunde reise opover og se renerne. Og denne anledning blev godt benyttet, dels kjørende, dels gaaende, dels med kjælke og dels paa ski. Igaar, søndag, havde finnerne besøg af fere hundrede mennesker Mange kjørte opover. I bakken mellem husene paa "Reistabustan" og Tomtevandet, skai man have talt omkring 30 heste med kjøretøier, mest langslæder med en 3-4 sæder paa. Skiene var ogsaa flittig benyttet. Udpaa dagen blev der tøveir, som gjorde føret daarligt." 60 Trulig er dette foto av Daniel Mortensen (til venstre) på Tomtvatnet med Skjotingen i bakgrunnen, tatt i 1 899, da det var journalist frå NTA der. At fotograf Røhme frå Levanger heiv seg med på turen dit, er slett ikkje usannsynlig. Foto lånt av Anne Grete Wold Olsen.
---- 409 H&FIS-B ---- Slakteplass på Spjelmyra mellom Tomtvatnet og Kolberg I samband med vinterbeitet i området Tomtvatnet - Skjotingen slakta samane em del rein og selte kjøtt og skinn til bygdefolket. Samleplass for rem var på Spjelmyra eit par kilometer nordvest for Tomtvatnet retning Kolberg, og slakteplassen var der i flei re år rundt hundreårsskiftet. 61 Reinkjøtt sto høgt i kurs hos folket i Innherred. Dette kunne vel og vere forklaringa på at det forekom at uvedkommande slakta rem på kriminelt vis når reinflokken var i bygdenære strøk. Rett etter at samane hadde dratt frå tomtvassområdet i 1899, sto det følgande notis i Amtstina: "Daniel Mortensen og John Fjeldberg averterer i en avis, at de er villige til å betale 50 kr til den, der kan give oplysning om, at nogen har skudt ren jra dem. Et blad berettede nylig, at man hadde merket ulv paa de trakter, hvor renenfærdes. Finnerne har intet kjendskab dertil, men har derimod hørt, at tobenede ulve har skaffet sig gratis rensteg." 62 I 1899 vart Daniel Mortensen enkemann. Kona Brita Andersdatter døde av tæring på Trondhjems Sykehus den 18. september og vart begravd på kirkegarden i Meråker. 63 Dette var berre to veker etter at den yngste sønnen Elias Hermann vart døpt i Meraker-kirka. Brita vart berre 37 år. Daniel Mortensen til Elgå år 1900 Året etter vart det ledig plass i Elgå reinbeitedistrikt aust og sør for Femunden, og Daniel flytta dit med familie, drengar og reinflokk. Paul Jåma meiner han har hørt at hovedårsaken til flyttinga var at Daniel Mortensen ikkje makta krangel frå bøndene og stadige erstatningskrav for påstått skade på høystakkar som sto på slåtteengene i fjellet. 64 15. april 1901 gifta Daniel Mortensen seg på nytt. Kone nummer to var Eim (Elen) Anna Larsdatter Duorra født 4. august 1874. Ho var datter av Lars Olsen Duorra som dreiv med rein i Gasken-Laante. Med base på fjellgarden Svukunset aust for Femunden dreiv han så ei mønster verdig reindrift, samtidig som han vart em aktiv kar i styre og stell. Han satt i her redsstyret i Engerdal i Hedmark. Han organiserte sameforeinmgar både i Søndre og Nordre Trondhjems Amt. Han fekk møte ministrar i Kristiania og la fram samesaker for kong Haakon VII sjøl i 1908. Det var først og fremst reindriftsnæringen og samane sine beiterettar han var opptatt av dei seinare åra. Redaktør og samepolitikar I 1910 starta han avisa Waren Sardne, som han redigerte frå basen sin på Svukunset og fekk trykt på Røros. Waren Sardne er sørsamisk og betyr "Underretning fra Fjeldet", altså Fjellnytt på norsk. Avisa kom ut annakvar veke i periodane 1910-13 og 1922-25. Daniel Mortensen var glødande opptatt av framtida for reindrifta. Dette vart ned felt i forslaga hans til forbedring av remdriftslowerket, og han var med i mange komitear og utvalg som arbeidde fram nye forslag. I februar 1917 var han ein av driv-
---- 410 H&FIS-B ---- Sendelaget som møtte ministrar og kong Haakon VII i 1908. Frå venstre: Martin Jonassen, Daniel Mortensen, John Eliassen. Daniel født på Skalstufjellet 1 860, døpt i Vuku kirke. John Eliassen døpt i Meråker-kirka 1 844. Aori
---- 411 H&FIS-B ---- kreftene for å få til og leie det første samiske landsmøtet, som start i Trondheim den 6. februar. Her vart Daniel Mortensen valgt til møteleiar og leiar av fleire underko mitéar. Ved sida av den dyktige Elsa Laula Renberg, sørsame frå Brurskanken i Nordland, sto han fram som drivande leiar for den samiske rettigheitskampen. Det er til minne om startdagen for Trondheims-møtet at den samiske nasjonaldagen er lagt til den 6. februar. 65 Den voldsomme aktiviteten tok nok på. Dessutan mista han si andre kone haus ten 1922. Han var berre 64 år da han døde i 1924. Vennen og forfattaren Johan Falkberget skreiv nekrolog i Arbeiderbladet under overskrifta "En fjellets sønn": "Waren Sardnes redaktør, samehøvdingen Daniel Mortenson på Bergstaden, er død. Han var en av stammens mest begavede og merkeligste menn... Viddens poesi suste heftig i hans sinn. Hanjordypet sig meget i fjellets og sitt folks forresten nokså dunk le saga. I den fant han likevel fullgyldige beviser for at det var kun samene, som var odelsberettiget til de norske og svenske fjell. Nu har den flittige skribent lagt den ikke lite vanskelige og gjenstridige pen nedfor alltid... Ved hans grav på Bergstadens kir kegård vil fjellets barn møte op i sine mangefarvede drakter og med lyngkranser i hendene for å si ham farvel - på sin egen enkle måte." 66 Daniel Mortensen fekk i alt 14 barn med dei to konene sine, fem med Brita Elisabeth Andersdatter og ni med Eim Anna Larsdatter Duorra. Det er ei stor etterslekt etter dei i heile det sørsamiske området så vel som utanfor. VII. Sameliv og reindrift i Gasken-Laante på 1900-tallet Jakob Nordfjell til Færen Strakst etter år 1900 kom samen Jakob Nordfjell med familie og reinflokk til Færen reinbeitedistrikt og fylte tomrommet etter Daniel Mortensen. Dei kom frå naboom rådet i sør, Essand reinbeitedistrikt. Etter em del uheldige episodar vart det etter kvart klart at han var hard på flaska og vanskjøtta reindrifta i periodar. Men på samme tid var han ein dyktig reindrivar og erfaren rovdyrjeger. 67 Jakob Nordfjell fulgte det driftsmønsteret som Daniel Mortensen og andre samar hadde brukt før han. På seinvinteren ved marsimartnastida kom Jacob Nordfjell med reinflokken vestover til området ved Hårskallen. Han var da ofte ned til Markabygda i Skogn, kor fleire samar lenge hadde hatt for vane å komme ned ei vekes tid på denne tida og seige reinkjøtt og drive handel med diverse handverksprodukt. Åsta den for dette var Sjevelåsmyra, også kalt Veråsmyra. Dette var ei årviss hending i mange år på 1800-tallet og dei to første tiåra på 1900-tallet. 68 SAMAR I INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING
---- 412 H&FIS-B ---- Dette med at det var em slags samemartna med handel og folkeliv i Markabygda, får em og bekrefta i Albert Kjørboe Trapness sitt skrift "Før jernbanenes tid." Han minnes ein tur til Skogn rundt 1850 da dei møtte Finn-Lars og kona Finn-Kari som budde i ei lita stue på Støresvald mellom Sandberg og Støre. Dei var bygdesamar der på sine eldre dagar. Lars og Kari var flittige folk som blant anna laga finnsko, kak skallar eller komagar. Desse selte dei på gardane i bygda og på martnan. Desse to litt eldre samane var dessutan flinke skiløparar. Trapnes kan forteke at tvert det var snø nok, tok Lars og Kan skia fatt og rente opp i Markabygda for å kjøpe reinskinn og anna materiale som dei nytta til heimeproduksjonen sin. 69 Dette med "samemartna" i Markabygda kan godt vere ei fortsetting av ein eldre tradisjon. Det er sist på 1700-tallet og først på 1800-tallet vi får høre om at samane er med og driv salg på Levangsmartnan, gjennom kirkebøkene og skotten Samuel Laing si skildring. Men i varelistene frå 1683 kan vi sjå at det vart selt finnkjolar, finn støvlar, finnhanskar og finnsko på Levangsmartnan dette året. Desse var sjølvsagt laga av samar med rein, men det går ikkje fram at samar var nede på sjølve martnan. I eit skifte frå Storborg i 1698 blir det for øvrig nemnt finnmudd og finntøflar, så dette var varar som var kjent i området. 70 Det er direkte usannsynlig at dei mange samane som for gjennom bygdene på 1700-tallet ikkje var innom både desembermartnan og mar simartnan på Levanger. Tilbake til Færen og Jacob Nordfjell. Med dårlig reinmerkingsarbeid og tilfeldig gjeting år etter år vart det fort remlekkasje til dei svenske samebyane, så lappefogden måtte gripe inn etter kvart. I lappefogd Brede sin rapport 1903 er berre oppgitt Jacob Nordfjell og Anna Lisa Nordfjell, Meråker, i Færen reinbeitedistrikt. I samband med grensevakta utover seinsommar og haust 1905, for Jakob Nordfjell rundt og prata med soldatane på begge sider av grensa. Han vart skjenka full og vart utnytta som ein slags dobbeltspion av offiserane på begge sider. 71 Jakob Nordfjell vart til mye bry for lappefogd Brede på Snåsa. I 1905 hadde Nordfjell avliva og selt to reinsdyr som hadde merket til samar i Kall sameby. Lappefogden heldt forliksmøte på Sandvika fjellstue, kor Nordfjell skyldte på at han såg så dårlig at han ikkje kjente att øremerka. Han måtte gi tre av sine eigne reinar til naboane som erstatning. Verre var det at reinflokkane vart sammenblanda og at driftsmønstra kom i oppløysing på grunn av Nordfjell sin vanskjøtsel. Nordfjell skal ha flykta frå problema i Færen og hengte seg i eit portrom i Trondheim. Den tragiske skjebnen til Jakob Nordfjell er og ein del av bildet av samane i fjel let her i området. Assosiasjonane går til det samiske opprøret i Kautokeino i 1852, da brennevmsondet brakt dit av kjøpmannen i bygda, var ei av sakene dei ville bli kvitt. Og em må og tenke på korleis dei kvite kolonisatorane ga indianarane i Nord- Amerika eldvatn for å vinne fram og ta frå urbefolkninga land. No gjekk det ikkje slik i Færen. Det blir fortalt at gravferda etter Jakob Nordfjell vart livlig og lystig, og aller mest lystig var visst enka. 72 Sønnen, Jakob Nordfjell den yngre, prøvde å drive reinflokken vidare, men reinen var vanskjøtta og meir eller mindre vill og uhandterlig. Lappefogden måtte gripe inn. Ein del rein vart selt til Daniel Mortensen i Elgå reinbeitedistrikt. Em del forsvann inn i dei svenske samane sine flokkar. Og em del måtte skytast i regi av lappefogden. 73 HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 413 H&FIS-B ---- Familiane Nursfjell og Stenfjell til Gasken-Laante i 1921 Etter Jakob Nordfjell d.e. døde ogjakob Nordfjell d.y. ga opp, vart det ikkje stabil rein drift i Gasken-Laante på fleire år. Det var først i 1921 at det vart skikk på reindrifta i området igjen. Da kom famili ane Nursfjell og Stenfjell med reinflokk og etablerte seg med hovedbase ved Brenntjønna i Sul. Nils Nursfjell hadde forresten rem i distriktet i 1911 i Nordfjell-tida, så han var kjent her frå før. Bonde Jon Suul på Sulstua kunne forteke at han kom godt i hug at samane kom flyttande ned frå Skjækerfjella em haustdag i 1921. Dei kryssa Inna ved em stad det berre så vidt gjekk an for folk og rein å vasse over. Jon Suul såg det heile frå gardstunet og vart imponert over at samane ikkje vart blaute sjølv om vassføringa var stor. Dei hadde klær av skinn som var slik laga at vatnet ikkje trengte inn. 74 I perioden 1921 til 2004 har desse to familiane danna ryggraden i reindrifta i Gasken-Laante, berre med eit avbrekk frå 1943 til 1946, da (Elias) Fjeiner Stenfjell og kona Sofie måtte flykte med reinflokken til Sverige. Familiane Nursfjell og Stenfjell bygde seg heilårsgammer i Brenntjønnlia sør for Sul. Frå dei kom til Sul i 1921 og fram til den store vintergamma med kåava brann i mai 1976, var hovedbasen for den gammebaserte reindrifta i Gasken-Laante her oppe ved Brenntjønna. Dei som kom hausten og vinteren 1921 til 1922 var Nils Andersen Nursfjell og kona Sara Margrete Mortensdatter Nursfjell. Ho var ei av dei mange døtrene til Daniel Mortensen og hadde såleis slektsband til Gasken-Laante. Dei fekk ingen barn, men kom i 1921 med om lag 130 rein i flokken. Nils hadde hatt rein her før, i den van skelige Nordfjelltida da lappefogd Brede hadde prøvd å få hit andre drivarar. Em peri ode var Nils Nursfjell reingjetar for tamremlag på Hardangervidda. Han vart og hyra på til eit eksperiment med å prøve reindrift i Danmark, nærare bestemt på heimarkene i Jylland frå april til juli i 1914. Der dreiv dei på med å få bygd opp reinbeite og drifts måte for ein liten reinflokk i Kongens hus renpark det heitte. 75 Men første verdenskri gen laga så mye turbulens at eksperimentet vart mislykka. Prosjektet var dessutan finansiert med tysk kapital. Mens Nils Nursfjell og kona var sørpå og i utlandet, hadde reinsflokken vore tatt hand om av andre samar i Låarten sijte, Luru reinbeitedistrikt, og i Skæhkeren sijte, Skjækerfjell reinbeitedistrikt. Søstra til Nils, Brita Andersdatter Nursfjell, var og reineigar og busette seg ved Brenntjønna. Ho vart på 1940-tallet gift med den svenske samen og olympiamedaljøren, skiløparen Torkel Persson i Oldklumpen. Likens så budde Anders Johnsen Nursfjell der, faren til Brita og Nils. Den andre familien som kom i 1921, var Stenfjell-familien. Det var enka etter Elias Johan Andersen Stenfjell som døde i 1919, Anna Andersdatter Stenfjell Med seg hadde ho fire barn: Den voksne sønnen Anders Eliassen Stenfjell født 1899, Marie, Elias Fjelner og Sofie. Eit femte barn, dattera Ellen Anna født 1901, vart att i Låarten sijte, kor ho var gift med Jon J. Stenfjell og dreiv med rein der. Da mannen døde, kom også Ellen Anna Stenfjell og dei to barna hennes og budde i ei gamme ved Brenntjønna, Under andre verdenskrigen vart ho ein dyktig grenselos og hjelpte mange flyktningar over Skalstufjellet til Sverige under krigen. Mora Anna Stenfjell døde samme året som krigen kom til Norge.
---- 414 H&FIS-B ---- Anders Eliassen Stenfjell var med da familiane Stenfjell og Nursfjel! kom til Brenntjønnlia i 1 92 1 . HEIMER OG FOLK - INNDAIf N OG SUL 1 800-1 940 - BIND B
---- 415 H&FIS-B ---- Elias Fjelner Stenfjell dreiv med rein i Gasken-Laante til han døde i desember 1976.
---- 416 H&FIS-B ---- Nils Nursfjell døde i 1938. Minneordet i lokalavisa gir bilde av ein driftig, vidsynt og høgt respektert mann: "Nursfjell var en intelligent og dyktig mann, og så vel blant bumannen som samene nød han almindehg aktelse." 76 Proklama-annonsen i samband med dødsfallet er inter essant: "De som har noe å kre ve i boet efter avdøde nomade, rei neier Nils Andersen Nursfjeld, fast tilholdssted Brenntjern, Suul i Verdal, og gjenlevende hustru Sara Margrete Nursfjeld, Vinje, Snåsa, må melde kravene sine ..." 77 Nils Nursfjell er vel den siste samen i Sul som har fått tit telen nomade, post mortem. M f N •mP:-^* Slik såg det ut inni storgamma til Anders Stenfjell og Karin Torkildson Stenfjell påska 1935. Det ryk frå bålet i aernie. Barna frå venstre er først ein ukjent på besøk, så døtrene Elsa født 1932 og Anna født 1929. Foran Stenfjellgamma ved Brenntjønnin i 1936. Frå venstre Elsa Stenfjell, Jon Voll og Anna Stenfjell. Fotograf er Olaug Kulsli.
---- 417 H&FIS-B ---- Gammeliv i Brenntjønnlia Med Stenfjell- og Nursfjell-familiane vart Brenntjønnlia sør for Sul ved stien oppover mot Tuva mye av eit tyngdepunkt for reindrifta i Gasken-Laante. Her hadde vore gammer før. Både Daniel Mortensen og faren Morten Larsen hadde hatt gammer her, og sikkert fleire av dei mange samefamiliane som har levd her opp gjennom hundre åra. Frå 1920-tallet av sto det tre store heilårsgammer ved Brenntjønnin, pluss røy kegammer og eit stort stabbur. Det var og gammer nærare Sul-grenda, mellom anna ved Kvilbekken kor Nils Persson og familie heldt til på 1950- og 60-tallet. Fram til storgamma brann i mai 1976 var lia sør for Sul basen for den siste gammebaserte reindrifta i sørsamisk område, ja trulig den siste gammebaserte reindrifta i heile Skandinavia. Familien Persson si kåava-gåetjie ved Kvilbekken i Sul ca 1963. Gamma hadde romslig kåava (bislag, yttergang] og stort kjøkkenvindu i hovedrommet. Damene på bildet er søstrene Stenfjell. Frå venstre Elsa Stenfjell Persson (gift med Nils Persson, reindrivar i Gasken-Laante frå 1952), født 1932, Inger Stenfjell født 1943, Anna Stenfjell født 1 929.Gutane er sønnane til Elsa og Nils Persson, Klas født 1 955 og Jan født 1 958. Foto lånt av Jan Persson, Njaarke
---- 418 H&FIS-B ---- Elias Stenfjell og gjetarhunden har pause i reingjetinga ved ein steinhellar. Her gjekk det an å overnatte om det kneip, rolo lånl av Jan Persson, Njaarke. Om sommaren var det gammene i Slaggavika (Slåggån) ved Skalsvatnet på norsk side av grensa, som var basen. Ellers vart det brukt teltgammer med vadmelsduk når dei skulle flytte reinflokken og berre oppholde seg kortare tid på kvar plass. Samane kunne og klare seg med å søke ly under store steinar eller i ein berghellar eit døgn eller to. Dessutan kunne dei ha avtalar med bøndene i Frol eller Skogn om å få bruke seterhus vinterstid og vår. I nordenden av Feren står enno restane av skolgamma, kor ungane frå Sul-samane overnatta på tur til og frå skolen dei gjekk på i Fersdalen. Ellers er gammene i Slaggavika i årlig bruk. Med unntak av røykgamma til Paul Jåma er alle gammene i Sul og Brenntjønnlia borte. Stabburet ved Brenntjønnmn er ramla ned og ligg som eit rum-minnesmerke over ei tid som aldri kjem tilbake.
---- 419 H&FIS-B ---- Sommarbuplassen ved Slaggavika 1947. Frå venstre: Anders Eliassen Stenfjell, yngste datter Inger, Karin Torkildson Stenfjell, eldste datter Anna. Foto lånt av Inger Stenfjelljama og Paul jarna, Sul. og Paul Ji Gammene var gjort av solid reisverk av krumme stammar av mellomstor bjørk. Mot dette vart det stabla rette bjørkestrangar ståande i ring med diameter frå 4 til 6 meter. Desse vart tekte utanpå med bjørkenever i store flak, lagt nedanfrå og oppover som vass- og vind-tetting. Utanpå der kom eit lag eller to med torv. Heilårsgamma hadde to-tre lag med bjørkenever lagt som "takstein" utanpå raiereisverket, med to lag med torv utanpå der igjen. Sommargamma hadde berre eitt lag med never og torv. Så vart det reist opp tjukkare bjørkestrangar med visse mellomrom utanpå torva igjen, for å hindre torvsig og vinderosjon. I toppen var det ein åpning for å sleppe ut røyk frå eldstaden, aernie, midt i gamma. Døråpningen kunne vere dekt av vadmel festa i stenger eller av ei tredør. Heilårsgammene kunne ha eit tilbygg, eit vindfang eller yttergang, kak kåava. I enkelte av heilårsgammene kunne det vere montert eit vmdaug, slik som i Persson-familien si heilårsgamme ved Kvilbekken i Sul. SAMAR I INNDALEN, SUL OG FJELIA OMKRING
---- 420 H&FIS-B ---- Samane i Burbakken ved Brenntjønnin fekk stadig besøk. Her frå påska 1946. Bak frå venstre ser vi Petter Stiklestad, Ellen Stenfjell, Anna Stenfjell. Foran frå venstre: Sofie Vandvik, Dagmar (?), Elsa Stenfjell, Eldbjørg Karlgård, Valborg From, Kjell Stiklestad. Fremst: Inger Stenfjell, Elias Stenfjell. Ivar Karlgård tok bildet. Foto lånt av Inger Jåmo, Sul. Heilårsgamma (kåawa-gåetije) til familien Nursfjell ved Brenntjønnin ca 1930. Her får Brita Nursfjell (ti! venstre) besøk av turgåarar frå Fleskhus. Dei er f.v. Øystein, Petra og Arnt Gregersen. Ole Liljestrand fok bildet.
---- 421 H&FIS-B ---- Frå 1900-tallet finst det ein brukbar bildedokumentasjon av gammene i Gasken- Laante. Samane var gjestfrie folk, som baud på kaffe og traktement når det kom besøk. Kaffen var sterk og god, kan Ingvald Tronsmo fortelle. I staden for kaffefløte var det å skjere oppi skiver av tørka eller røyka reinkjøtt slik at det la seg feittperler på overflata. Kaffebrød kunne vere runde skiver med tjukt flatbrød baka av reinblod. Brødleivene hadde eit hol på eine sida. Dette var til å stikke em kjepp igjennom for sidan å henge ein ladning brød opp i lagerbur eller annan stad, forteller Ingvald Tronsmo. 78 Da storgamma ved Brenntjønnin brann opp i mai 1976, var det slutt på gamme livet i Sul. Søskena Elias og Anna Stenfjell flytta inn i to mobile brakker dei fekk kjøpt i hui og hast og sette rett innanfor huset til Inger og Paul Jåma. Inger og Paul hadde alt budd i huset sitt i Sul i fleire år. Gammelivet fortsatte om sommaren. Sommargammene i Slaggavika ved Skalsvatnet har vore i bruk kvart einaste år og er det enno, sjølv om samane i Sul har slutta med reindrift. Siik såg storgamma ved Brenntjønnin ut vinterstid. Anders Stenfjell, kona Karin og darter Elsa vinteren 1935-36. Foto lånt av Jan Persson, Njaarke.
---- 422 H&FIS-B ---- Elsa og Nils Persson si gåetjie i Slaggavika vest for Skalsvatnet, på norsk side av riksgrensa. Mor Elsa ser på at brørne Klas og Jan øver lassokasting på reingevir. Bilde tatt 1962-63. av Jan Persson, Njaarke Fjelner og Sofie Stenfjell i Sverige 1943-46 Fjelner Stenfjell var reindrivar i Gasken-Laante heilt til sin død i desember 1976. Han vart gift med Sofie Toven, og dei dreiv gammebasert reindrift med hovedbase i Meråker. Fjelner og kona Sofie kunne vanskelig unngå å hjelpe til med det farlige grenselosarbeidet Fjelner si søster Ellen Anna dreiv. Reindrifta i grenseområdet ga godt skalkeskjul for dette. Våren 1943 gjekk alarmen. Fensmann Jon Suul hadde fått greie på at det nazidominerte statspolitiet hadde eit usnakka ord med Fjelner Stenfjell. Jon Suul rådde Fjelner til å flykte til Sverige med familie og reinflokk. Fluktoperasjonen vart gjort i to vendingar, frå Kirkebyfjellet i Meråker. Først drog Fjelner og Sofie med reinflokken på ca 180 dyr. Desse vart etterlatt ved Holmsjon sør for Skalstugan. Så drog dei tilbake og henta dattera Sonja Elise på 3år og barnepike Brita Nursfjell på 53 år, som var barnepassar for Sonja når foreldra dreiv med rei narbeid. Dei meldte seg for den svenske grenspolisen på Skalstugan og forklarte at
---- 423 H&FIS-B ---- dei var politiske flyktningar med 180 rein. Svenskane tok vel imot dei. Grensevaktene hjelpte til og med til med å passe reinflokken. Dei over tre åra i Sverige fekk Fjeiner og Sofie hjelp av dei svenske samane i området, både frå Kall, Søsjø og Åre. Dei la om drifta slik at det vart plass til ein ekstra flokk. Blant anna bygde Fj einer og Sofie ei torvgamme på nordsida av Åreskutan. Her var det skiturisme alt på denne tida, men Stenfjell-familien var lite interessert i å bli oppfatta som em turistattraksjon. Likevel vart det slik at lokalavisa Ostersunds-Posten sitt oppslag da reinflokk og folk drog tilbake til Norge i oktober 1946, var: "Åre år en betydande turistattraktion fattigare." 79 Årsaken til at dei drygde med å vende tilba ke til Gasken-Laante, ser ut til å ha vore at bøn- dene i Verdal, Levanger og Meråker hadde Brita Nursfjell og Sonja Stenfjell på mangedobla tallet på sauar på fjellbeite i løpet av Mattmar hotell 1944. krigsåra. Fjelner var derfor i tvil om det vart BiideiamavAnn-Man sterkn. SAMAR I INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING 421
---- 424 H&FIS-B ---- beite nok til remen. Men dei svenske samane antyda at det var dårlig med beite for deres eigne reinflokkar på svensk side av grensa. Lappefogd Ornæs, etterfølgjaren til Brede, truga Fjeiner med økonomiske straffetiltak og tvangsslaktmg av rem i fleire brev som var ganske krasse i tonen. 80 I oktober 1946 var såleis Fj einer og Sofie Stenfjell med familie tilbake i Gasken- Laante og tok opp att reindrifta etter tre års krigsavbrekk. Etter kvart ordna det seg med bøndene og den altfor omfattande sauebeitmga i området. Men Fj einer Stenfjell og dei andre remeigarane i Gasken-Laante fekk nye utfordringar som stadig reduser te reinbeitet: Hyttebygging, kraftutbygging og Vaterholmen skytefelt. Fjelner Stenfjell vart em ihuga motstandar av at Forsvaret og Værdalsbruket hadde inngått avtale om skytefelt rett etter krigen, utan at samane var tatt med på råd. Skytefeltet kom der kor Fjelner hadde flokken på vårbeite og kalving, og han fann fleire gongar lhjelskotne rem der. Trass i samiske protestar, dialog, korrespondanse og advokathjelp, heldt Forsvaret fram. Fjelner møtte Forsvaret og Værdalsbruket sin uthalingstaktikk med nye brev, men samane vart aldri rekna som part i saken, til tross for udiskutable ret tar basert på alders tids bruk. Fjelner vart sjuk og døde i desember 1976 utan at sky tefeltet vart redusert. I dag, år 2008, er skytefeltet nedlagt, og Forsvaret har rydda opp etter seg. Dei fire dotrene til Sofie og Fjelner Stenfjell, Sonja, Elsa, Nelly og Ann-Man, har alle vore sterkt knytta til reindrifta. Sonja vart gift med eit av barnebarna til Daniel Mortensen f 1860, nemlig Nils Danielsen. Det er Sonja og Nils sine barn som driv dei fire driftseiningane i Gasken-Laante år 2008. Ann-Mari Stenfjell har drive med rem i Gasken-Laante fram til 2004, da helsa sa stopp. Samar som har hatt reindrift i Færen frå år 1900 På dei neste to sidene (tabell 3) finst ei oversikt over samar som har hatt reindrift i Færen frå år 1900. 1 tillegg til dei som er nemnt her, har remeigarane med base i Sul knytta til seg samiske drengar som har arbeidd med reindrifta i korte og lange periodar. Fleire av dei var gode skiloparar som ofte plasserte seg bra i dei store turrenna både før og etter andre verdenskngen. For eksempel fann eg resultatlista for det fjerde Arnljot Gelline rennet i 1939. Her var både Fjelner Stenfjell, Alfred Lindberg og Ole Stenfjell, alle samar frå Sul, nemnt blant dei som plasserte seg brukbart. Anders Stenfjell var og em habil skilopar. Men han var em enda bedre skimakar. Kunsten å lage ski er em gam mal samisk spesialitet, og dette handverket hadde Anders Stenfjell lært seg til fulle. Min muntligmformant Jan Persson og broren Klas fekk sjølv sine første ski laga av Anders Stenfjell. Anders Stenfjell var em sann mester til å lage ski, kan Jan fortelle. Han laga og skistavar av den spesielle typen som berre samane brukte, det som hei ter snuddstav på norsk og svensk, men skaavva-klaahha på sørsamisk. Denne var mannshøg og hadde em jernpigg i eine enden og ei metallause i den andre. Jernpiggen kunne nyttast til å slå hol i isen, men var først og fremst em stikkreiskap som samane tok ulv og gaupe med for å forsvare reinflokken. Ausa var først og fremst reiskap for å grave i sno og is med for å sjekke vmterbeiteforholda for reinen.
---- 425 H&FIS-B ---- Tabell 3: Oversikt over samar som har hatt reindrift i Færen frå år 1900 Hoved buplass Kjelde for Tid opplysningane Namn Kommentar Lars Olsen (Olofsson) Meråker Berre Foreldra ti Daniel Mortensen si andre kone. Lappefogd arkivet, Snåsa kort tid etter år 1900 Duorra (Dorra) og kone Maria Kristine (Stina) Mortensdatter Kjerstin Danielsdatter Fjellberg Meråker Til Kona til Rik-Jens som døde i 1 893. Kjerstin døde i 1903. Junge 2005 b 1903 Kjerstin er tante Daniel Mortensen. "Riklappen" Jacob Rutsdalen Tidlig 1900- tall Hadde mange drengar opp gjennom åra. Ein av dei var Jon Grønås. Reindrift sør til Middagsfjellet og Meråker enkelte år. Jan Persson Vakkerslåttjern i 1 907-08 Ingvald Tronsmo, notat, Saemien Sijte. Andersson Torkel Persson og kona Sigrid Jacobsdatter Rutsdalen Tidlig 1900- tall Sigrid er datter tii "Riklappen" Jacob Andersson. Torkel og Sigrid er oldeforeldrar til informant Jan Persson. Reindrift sør til Middagsfjellet og Meråker enkelte år. Jan Persson Vakkerslåttjern i 1907-08 Ingvald Tronsmo, notat, Saemien Sijte. Grønås lapplåger Strådalen JohnJ. Enafors, Handøl Til først Barn av Rik-Jens og Kjerstin Danielsdtr John født 1847 Kall død 4.1 1. 1908. Lappefogdarkivet, Snåsa. Fjellberg. Maria J. Fjellberg. på Maria født 1854 Kall død 1934. Slektsnotat av Bernt Mevik på netta dr www.mevik.se 1900- tallet Jakob Nordfjell i Fersoset, Meråker d e og Anna 1903 til ca Kom til distriktet etter at Daniel Mortensen drog til Elgå rbd år 1900. Lappefogd arkivet, Snåsa. Lisa Nordfjell 1915- 1916 Nils Andersen Nursfjell og kone Sara Brenntjønna, Su Slaggavika, Meråker Frå Nils Nursfjell født ca 1 871 Grong, død 1938, hadde og rein i Luru og Skjækerfjell distrikt kor han og familien hadde hovedba sen fram til flytting til Fersdalen 1921 og Brenntjønnin, Sul, litt seinare. Ingen barn. Lappefog darkivet, Snåsa. Pauljåma 1987 191 1 Mortensen Nursfjell Jakob J. Meråker 1912 Lappefog darkivet, Snåsa. Nordfjell d y til ca 1916 Brita Nursfjell Anders Nursfjel Brenntjønna, Sul Søster til Nils Pauljåma 1987 Frå Far til Nils og Brita 1921 Anna Andersen Stenfjell med 4 barn Brenntjønna, Su Slaggavika, Enke etter Johan Elias Andersen Stenfjell død 1919. Anna død 1940. Barn: Anders Eliassen d 1963, Marie, (Elias) Fjelnerf 1916 d 1976, Sofie d 1940. Gammebasert reindrift heilt til 1976. Frå Pauljåma 1987. Martha Jåma 1921 Meråker 1993:19. Jon Persson
---- 426 H&FIS-B ---- Hoved buplass Kjelde for Namn Tid Kommentar opplysningane Anders og Karin gift 1927 Karin død 1953 Pauljåma 1987 Anders Eliassen Stenfjell og Brenntjønna, Sul Slaggavika, Ca 1927 til 1963 kone Karin Meråker Anders død 1 963 Torkildson frå Skjækerfjell Dei hadde 4 barn: Anna, Elsa, Elias og Inger (gift med Paul Jåma 1 964) Marie Stenfjell og mann Nils Paulus Nilsson Brenntjønna, Sul Slaggavika, 1934- 1936 Marie dtr til Johan Elias Andersen og Anna Stenfjell. Gift 1934. Eldste sønn Nils født i gamma ved Brenntjønna i Sul. Flytta til Nils Paulus sine heimtrakter Grønvollen, Pauljåma 1987 Meråker Handølsdalen sameby 1936. Fjelner Stenfjei og kone Sofie Toven Brenntjønna, Su Meråker 1940- Gift 1940. Sofie f 1916. Flykta til fjella ved Åre i 1943, kom atti 1946. Pauljåma 1987 1980- ta I let 3 barn: Sonja, Nelly, Ann-Mari. Sofie Toven Stenfjell bur på sjukeheimen i Snåsa pr 2008. Sommar: Slaggavika, Meråker Elsa datter av Anders Eliassen Stenfjell og Karin Torkildson. Pauljåma 1987 Jan Persson Nils Persson og kone Elsa Stenfjell Gamme ved 1952- 1967 Kvilbekken i Sul 2 barn: Klas Persson født 1955, Jan Persson født 1958. 2008 Flytta til Sosjo (Njaarke) sameby, Sverige. Søsken. Barn av Anders Stenfjell og Karin Torkildson. Dreiv Norges siste gammebaser te reindrift til Brenntjønn-gamma brann i mai 1976. Flytta da ned til Sul. Anna død 1998. Elias bur i Vuku pr 2008. Pauljåma 1987 og 2008. Elias Stenfjell Anna Stenfjell Brenntjønna til 1976, Sul Ca 1950, til 2004 lan Persson 2008 Inger Stenfjell og Paul Jåma Sul Til Inger Stenfjell yngste datter av Anders Stenfjell og Karin Torkildson. Paul Jåma frå Vestre Namdal rbd (Høylandet, Nærøy, Fosnes, Vikna). 1 barn: Karin Anita født 1965 Pauljåma 1987 Sommar: Ved Slaggavika 2004 Snåsa, Levanger, Vinne Til Yngste datter av Fjeiner og Sofie Stenfjell. Har ei datter. Ann-Mari Stenfjell 2005. Ann-Mari Stenfjell 2004 Nils Danielsen og kone Sonja Stenfjell og barna deres Meråker 1976- dags Nils frå Riasten rbd Pauljåma 2006. Sonja er eldste datter til Fjelner og Sofie Stenfjell 6 barn: Elias Paul, Ann Sofie, Nils Sigvart, Lars Tony, Stig Daniel, Sonja Kristine. dato
---- 427 H&FIS-B ---- 9:';fi Dei åra det har vore skikkelig rein drift på 1900-tallet, og det er dei aller fleste, så har det vore mellom ca 600 (år 1985) og ca 4100 rem (år 1963) i området. Mimmumsfaktoren er vinter beite ned mot bygdene i vestdelen av området. 81 k^i Frå 1950-tallet har det stort sett vore slik at dei 4-5 driftseiningane i Gasken- Laante reinbeitedistrikt har drive i lag, med felles samling, merking, slakting og skilling. Enkelte periodar har van skelige beiteforhold gjort det nødven dig å dele opp i mindre flokkar. Unntaksvis har flokkar vorte frakta med trailer over til andre område når vinterbeitet har isa kraftig ned. n Styret i Gasken-Laante (Færen) reinbeitedistrikt 1991 . Frå venstre Paul Jåma, Sul, Nils Danielsen, Meråker, Elias Stenfjell, Sul. Foto: Åke Junge. Anders Stenfjell på ski ved vintergamma i Brenntjønnlia i lag med eldste dattera Anna på 7 år. Skia har han laga sjølv. Staven han held i høgrehanda er ein nyttig samisk reiskap, ein snuddstav skaavva-klaahka. Bildet er tatt påska 1936 av lektor Nordby, Levanger. Lånt av jan Persson, Njaarke.
---- 428 H&FIS-B ---- Årstidsflyttinga til reindrifta i Gasken-Laante frå 1950-tallet Denne kan grovt skisserast slik: Vårbeiteområde I sør ved Kirkebyfjellet og Kliningen. I vest og nord frå Hårskallen, Forramyrene, Fersvola og aust til riksgrensa Sommarbeiteområde Snaufjellområda i Kjølhaugan sørover langs riksgrensa mot Teveldalen, pluss Blåberga, Merraskardfjell, Fersvola, Kliningen, Kirkebyfjellet. Men Gasken-Laante har vore Reinmerking er hardt arbeid og mye trivsel. Familien Persson har eit vanskelig distrikt å drive matpause og bålkos i reintrøa ved Slaggavika, trulig sommaren heilt regelmessig i. Vér, ned- 1963. Frå venstre Elsa Persson, Elias Stenfjell, Jonas Danielsen, bør, beiteforhold Og topografi Inger Jåma, Anna Stenfjell. Brørne Klas og Jan Persson fremst. Spelar inn. Reinen Sine natUr- Foto lånlavjan Persson, Njaarke. lige trekkinstinkt har gjort at det på haust og tidligvinter har vore mye norsk rein over svenskegrensa mot Middagsfjellet aust for Kjølhaugan. Dette har vore umulig å hindre utan døgnet-rundt-gjeting, så Paul jarna har årvisst vore med samane i Kall sameby på svensk side for å skille ut norsk rem og drive den tilbake over grensa. Grensegjerde er heller inga god løysing, for snøskavler vil lage bruer over gjerdet. Den tradisjonelle samiske måten å drive på før statsmaktene sette opp unaturlige grenser gjennom sameland, var mye bedre for reindrifta, meiner Paul Jåma. Det som skjedde i 1905 var ødeleggande for Strådalssamane sin måte å drive reindrift på, med utstrakt bruk av områda i vest ned mot Steinkjer og Snåsa som vin terbeite og Skjækerfjella, Svenskskjækerfjella, Middagsfjellet og Kjølhaugan som
---- 429 H&FIS-B ---- Elias Stenfjell merkar reinkalv. Brørne Klas og Jan Persson er med og lærer. Skalsvatnet i bakgrunnen. Bilde trulig frå Sommaren 1965. Foto lånt av Jan Persson, Njaarke sommarbeite. Livsgrunnlaget for mange reindrivande samefamiliar vart endra dras tisk, og reindriftsadministrasjonen på begge sider av riksgrensa arbeidde for at dei gamle drivarane og den gamle driftsmåten skulle vekk og at nye drivarar skulle inn og starte frå null på kvar si side av riksgrensa, utan at sedvanerett til beite opparbeidd gjennom alders tids bruk vart tatt omsyn til. På 1900-tallet vart nye driftsmåtar bygd opp, men enno er det umulig å drive i Gasken-Laante utan at rem og folk kryssar riksgrensa. 82 Dei siste åra har dei tre driftseiningane til etterkommarar etter Anna Stenfjell som kom til området i 1921, blitt lagt ned. Paul og Inger Jåma i Sul har passert 62-års merket godt og vel, og det er ingen etterkommarar som vil overta. Denne driftsei ninga er da inndratt av reindriftsagronomen. Elias Stenfjell er pensjonist og bur i SAMAR I INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING 427
---- 430 H&FIS-B ---- Vuku. Ann-Mari Stenfjell måtte slutte av helsemessige årsakar. Ho har ei datter som enno er for ung til å overta reindrifta etter mora. Dei to sistnemnte driftseiningane er no overtatt av to av sønnane til Nils og Sonja Danielsen i Meråker: Stig Daniel og Lars Tony Danielsen. Alle dei i alt fire driftseiningane i Gasken-Laante reinbeitedistrikt har dermed base i Meråker, ingen i Sul. Maksimaltallet på rein i området er fastsett til 1600 dyr totalt. Det blir spennande å sjå om nye samefamiliar får sving på eit rein beitedistrikt som alltid har vore vanskelig å drive i. Men ingen av desse har lenger base i Sul. Vel ute av reindrifta etter eit langt gjetarliv i Sulfjellet, er no Paul Jåma pensjonist og har god tid til å tenke over smått og stort i livet. Ved kjøkkenbordet i huset oppi Sul går det mye på kaffe og skriving av dikt. Det kan kanskje passe bra å la han avslutte dette skriftstykket om sameliv i Sulfjella: I forgrunnen Jan Persson født 1958. I bakgrunnen reinflokk og samar i arbeid med kaivmerking. Samlefrø i skrå ninga Opp mot ein av Kjølhaugane, trulig Sommaren 1965. Foto !ont av Jan Persson, Njaarke.
---- 431 H&FIS-B ---- Født på ny Av Paul Jåma I dag er vi her alle sammen. Både dataoperatøren, industriherren, presten, politikeren og kemneren, men også Abdullahs brødre i øst og vi i vest. Alle er vi gjester på denne jord med mange hånord, men også noen visdomsord. Når Abdullahs brødre har sin daglige bønnestund på kne, må samen stille be til naturens gode je - i håp om åjåjlere likeverdige greiner på det kollektive verditre. Paul Jåma på jakt etter samiske kulturminne. Foto lånt av Jan Persson, Njaarke.
---- 432 H&FIS-B ---- NOTER Bergstøl og Reitan 2008, junge 2005 a. Stenvik 1982: 1 98f. Stenvik 1988: 7\. Stenvik 1988: 9. Pauljåma, Sul. Jan Persson, Njaarke (Sosjo) sameby, Pauljåma, Sul. Jan Persson, Njaarke (Sosjoj sameby, Sverige. Muntlig melding Sverige. Muntlig melding Schanche, Audhild 1997: Graver i ur og berg. Samisk gravskikk og religion 1000 f. Kr til 1700 e. Kr. Avhandling til graden Doctor Artium. Tromsø: Universitetet i Tromsø, Institutt for samfunnsvitenskap. Appendix 1 : Samiske urgravfunn i Norge og Sverige. Anatomisk institutts antropologiske samling, katalognummer Al. 3904, Tromsø museums katalog nr T 1 2345. Fjellheim, Jåma & Mjaatvedt 1 987. Pareli 1982. Fjellheim 1999. Ljungdahl 2003 Ljungdahl 2005 Bergsland 1992: 1 70ff. von Duben 1977 [1873]: 365. Richard Gothe i Jdmtldndska studier - Festskrift til Erik Festin. Ostersund: Heimbygdas forlag 1928: 84. Fjellheim m.fi. 1987. Pauljåma, muntlig melding. Fjellheim 2005. Jon Leirfall i intervju med Pauljåma 77. 1987. Upublisert notat. Olaus Magnus [1555]: Historia om de nordiska folken. Orebro 1976 Nissen og Kvamen 1962. Muntlig melding april 2008. O.A. Øverlands norgeshistorie har eit avsnitt "En henrettelse på Langøra" om meråkerfinnen Henrik "straffet på sin hals for trolldom." Værnesbranden 1928: 140. Krogstad 2003: 27. Lensregnskap 1628/29, Stjørdal fogderi, det uvisse. Sitert etter Haarstad 1992: 1 13. Haarstad 1992: 1 13 Referat frå vintertinget i Undersaker februar 1 637. EtterJåmtland Dombocker och Landstingsprotokoll II: 1 OOf. Bergsland 1978: 87-88. Bergsland 1995: 47-48. Skevik 1997: 347 f. Bergsland 1995: 57. Olaus Magnus 1976: 196. Olaus Magnus 1976 [1555]: 196. Bergsland 1995: 49. Merknad i Olaus Magnus 1976 [1555]: 333. Bergsland 1995: 58. Haarstad 1992: 1 1 3f. Nissen og Kvamen 1962: 73f. Nissen og Kvamen 1962: 80. Jan Persson, muntlig melding april 2008.
---- 433 H&FIS-B ---- Berg 1 960: 1 1 2f. Bergsland 1985. Sørsamiske ordforklaringar er henta frå Bergsland og Magga 1993. Etter Olsen 1998: 17f. Fakta funne i eit arkivnotat av sameforskar, lappefogd og domprost Kristian Nissen, Universitetsbiblioteket si handskriftsamling, Oslo. Nissen var ein nøyaktig kar, og det er liten grunn til å tvile på hans lesing av arkiv dokument. Digitalarkivet Kirkebok Verdal - Vuku 1 846-1 878 klokkarbok folio 417. Prestmo 1980: 161. Kirkebok for Inderøy - Sakshaug 1 855-1 865 Ministerial s 79, Digitalarkivet. Verdal kirkebok 1 850 - 1 869 folio 1 Ob Ila. Mi Ila i Snåsa kirke fastelavenssøndag 1788, Daniel i Snåsa kirke nyttårsdagen 1791 . Snåsa kirkebok. Junge 2005 b. Overhalla Grong kirkebok 2 folio 1 b 2a. Meir om dette i Junge 2003. Opplyst av Henrik Sulåmo, far til lokalhistorikar Per Sulåmo, Fersdalen., i heftet Fjellturer i Verdal. Løøv 1998:105. Nordre Trondhjems Amtstidende (NTA, Amtstina) nr 16 23.2. 1 899 NTAnr 17 27.2. 1899. Muntlig melding frå Asbjørn Andresen, Markabygda, og Einar Haugan, Okkenhaug. NTA nr 22 16.3. 1899. Bjørn Roar Krogstad, Meråker. Muntlig melding. Bjørn Roar Krogstad, Meråker. Muntlig melding. Mappa til Færen rbd, Lappefogdarkivet, Saemien Sijte. Jåma 1987: 19. Jåma 1993: 16. Verdalingen 14.10. 1938 Verdalmgen 1.11. 1938 Opplysningane om Sverige-oppholdet er henta frå Thomasson 1991 . Jåma 1987. Samtalar med Pauljåma, pensjonert reingjetar, mars 2006 og mars 2008. Samtalar med Jan Persson april 2008.
---- 434 H&FIS-B ---- LITTERATUR Berg, Erik 1960 Bjornland. Stockholm: Folket i Bilds Forlag. Bergsland, Knut 1985 Sørsamiske arvefjell på 1 700-tallet. I: Åarjelsaemieh - Samer i sør. Årbok nr 2. Snåsa: Saemien Sijte. Bergsland, Knut 1992 Røros-samiske tekster. Oslo: Norsk folkemuseum. (1 . utgave 1943 utgitt av Etnografisk Museum, Oslo). Bergsland, Knut 1995 Bidrag til sydsamenes historie. Senter for samiske studier. Universitetet i Tromsø. Bergsland, Knut & Magga, Lojla Mattsson 1993 Aarjelsaemien-daaroen baakoegærja. Sydsamisk-norsk ordbok. Idut. Bergstøl, Jostein & Reitan, Gaute 2008 Samer på Dovrefjell i vikingtiden. I: Historisk tidsskriftbind 87: 9-27. Oslo: Universitetsforlaget. Borgen, Peder 1997 Samenes første landsmøte 6. - 9. februar 1917. Trondheim: Tapir. En fjellets sønn. Nekrolog over Daniel Mortenson. 1997: 98-99. Arbeiderbladet, Oslo, 4. september. Også i Borgen Samer i Rørostraktene. Snåsa. Fjellheim, Sverre 2005 Fra fangstbasert til nomadisk reindrift i Rørostraktene Fjellheim, Sverre, Jåma, Paul & Mjaatvedt, Svein 1987 Sørsamiske kulturminner Færen. Sørsamisk kulturminneregistrering Rapport nr 1 . Snåsa: Saemien Sijte. Haarstad, Kjell 1981 Samiske vandringer i Sør-Norge. Trondheim: Tapir. Haarstad, Kjell 1992 Sørsamisk historie. Ekspansjon og konflikter i Rørostraktene 1630-1900. Trondheim: Tapir. Hallan, Nils 1981 Dei første meldingane om samar i Nord-Trøndelag. I: Årbok for Nord-Trøndelag historielag nr 58: 121-141. Steinkjer. Junge, Åke 2003 Avodiepu - eit sørsamisk skriftstykke frå 1910. I: Årbok for Nord-Trøndelag historielag 2003: 145-158. Steinkjer. Junge. Åke 2004 Om Krøyts-namn og Krøyts-folk. Om lappskolelærar Anders Mortensson Krøyts (1776-1 858) og slekta hans. I: Årbok for Sparbu hfistorielag 2004. Steinkjer. Junge, Åke 2005 a Paradigm shifts in Southern Såmi research. I: Garth Cant & al. eds: Discourses and Silences. Indigenous Peoples, Risks and Resistance 2005: 57-70. Christchurch, New 7ealand: University of Canterbury. Junge, Åke 2005 b Bygdesamar i Volhaugen frå 1600-tallet ti! 1930. I: Årbok for Verdal Historielag 2005: 40-60. Verdal. Junge, Åke 2007 Strådalssamar og andre sørsamar på utstilling i Paris 1 889. Helgådalsnytt. Verdal. Jåma, Arvid 1998 Klemetsen-familien i Fovsen Njaarke. Deres aner, etterslekter og tilknytning til andre sørsameslekter. I: Åarjel saemieh - Samer i sør. Årbok nr 6. Snåsa: Saemien Sijte. Jåma, Martha 1993 Malena Torkelsen - Kvinneskikkelse i Låarte. I : Sverre Fjellheim (red.): Samiske kulturminner i Låarten Sijte, s 10-28. Snåsa: Saemien Sijte. Jåma, Paul 1987 Reindrift i Færen reinbeitedistrikt. I: Fjellheim, Jåma & Mjaatvedt: Sørsamiske kulturminner Færen, s 1 1-15. Snåsa: Saemien Sijte. Ljungdahl, Ewa 2003 Att spara sin historia. Skrifter utgivna av Gaaltije 2. Osfersund: Gaaltije sydsamiskt kulturcenirum.
---- 435 H&FIS-B ---- Ljungdahl, Ewa 2005 Samers markanvandning i Njaarke forr och nu. Dokumentationsarbete 2005. Løøv, Anders 1 994 Samemisjonæren Isaac Olsen (1680-1730) og hans "Underdanigst Unrettning om Norlandenne" (1718). Nr II i serien Dovletje kildeskrifter fil sørsamisk historie. Snåsa: Saemien Sijte. Løøv, Anders 1 998 Lappekommisjonen av 1 889 Del 2. Nr IV i serien Dovletje- kildeskrifter til sørsamisk historie. Snåsa: Saemien Sijte. Nissen og Kvamen 1962 Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoiler 1742-45 Bind I. Oslo. Nygård, Bjørn Olav [utan år] Fjellturer i Verdal. Verdal skolekontor. Olaus Magnus 1976 [1555] Historia om de nordiska hiken. Forstå delen (Forstå - femte boken. Kommentar: John Granlund. Gidlunds i samarbete med Institutet for folklivsforskning vid Nordiska museet och Stockholms universitet. Opprinnelig utgitt på latin i Roma 1 555 som Historia de gentibus septentrionalibus. Olsen, Leiv 1998 Sørsamane: Urfolk eller nyinnvandra folk? Hovudoppgåve i historie. Universitetet i Bergen. Utrykt. Prestmo, Reidar 1980 Tøykjberget i Kverndalen. I: Verdal Historielag skrifter 6: 161 . Verdal. Schanche, Audhild 1997 Graver i ur og berg. Samisk gravskikk og religion 1000 f. Kr til 1700 e. Kr. Avhandling til graden Doctor Artium. Tromsø: Universitetet i Tromsø, Institutt for samfunnsvitenskap Skevik, Olav 1997 Folk og fylker i fjerne tider. Inntrøndelags historie før 1 600. Nord-Trøndelag fylkeskommune. Stenvik, Lars F. 1982 En nyoppdaget fjellgrav i Tromsdalen. I: Verdal Historielags skrifter 8: 190-199. Verdal. Stenvik, Lars F. 1988 Ei ny fjellgrav fra vikingtida i Verdal. I: Verdal Historielags skrifter 15: 7-10. Verdal. Thomasson, Lars 1988 Jåmtlandsamerna och den tidigare "grånsbetningen" i Norge. I: Åarjelsaemieh - Samer i sør Årbok nr 3: 7- 18. Snåsa: Saemien Sijte. Thomasson, Lars 1 991 Ny grånsbetning i jamtland under kriget. I: Åarjelsaemieh -Samar i sør Årbok nr 4: 35-42. Snåsa: Saemien Sijte. von Duben, Gustaf 1977 [1873] UTRYKTE KJELDER Notat-manuskript frå 1983, sendt inn til Saemien Sijte, Snåsa av Johannes Overmo, Vuku. Kirkebøker for Trøndelag og Jamtland. MUNTLIGE KJELDER Asbjørn Andresen, Markabygda, født 1922, død 2007. Einar Haugan, Okkenhaug, født 1928. Pauljåma, reingjetar, Sul, født 1943. Bjørn Roar Krokstad, Meråker, født 1949. Jan Persson, Njaarke (Sosjo) sameby, født 1958. Ann-Mari Stenfjell, reineigar, født 1953.
---- 436 ----
---- 437 H&FIS-B ---- EGNE ANMERKNINGER På de neste sidene kan du lage dine egne notater, og sette inn eventuelle rettinger.
---- 438 ----
---- 439 ----
---- 440 ----
---- 441 ----
---- 442 ----
---- 443 ----
---- 444 ----
---- 445 ----
---- 446 ----
---- 447 ----
---- 448 ----
---- 449 ----
---- 450 ----
---- 451 ----
---- 452 ----
---- 457 ----
---- 455 ----
---- 454 ----
Ras i Verdal bind A Verdalsboka
VERDALSBOKA EN BYGDEBOK OM VERDAL VED ØYSTEIN WALBERG RAS I VERDAL BIND A UTGITT AV VERDAL KOMMUNE V/BYGDEBOKNEMNDA VERDAL 1993
---- 4 RasA ---- Trykk: Verdal Grafiske AS, Verdal 1993 Innbinding: Engers Boktrykkeri AS, Otta ISBN 82-990950-5-0 (kpl.) ISBN 82-990950-6-9 (Bd. A)
---- 5 RasA ---- Innhold RAS I VERDAL Bind A I VERDALSRASET - første del Bind B I VERDALSRASET - andre del II HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD 111 GEOLOGISKE FORHOLD Side Forord 13 I VERDALSRASET - første del Det store Verdalsraset av Bjarne Slapgard 16 INNLEDNING 17 FØR 23 VERDALEN I 1890 av Olav Uorange 23 TERRENGET 29 Innføring 29 Inndeling 30 RASET 31 Beskrivelse av landskapet 31 Bosetningen i området 38 ELVESLETTEN 40 Beskrivelse av landskapet 40 Bosetningen på elvesletten 44 FORVARSEL 47 Tidligere ras og elvebrudd 47 Høy grunnvannstand 50 Overnaturlige varsler 51 Presten Klutes opplevelser 51 En opplevelse ved broen over Follobekken 52 Gutten fra Kvelstad 53 Eiketreet på Krag 54 KVELDEN FØR RASET 55 Menneskers sanser 55 Dyrs sanser 56 UNDER 59 HENDELSESFORLØPET 59 Innledning 59 Det første raset 62 Det andre raset 68 Det tredje raset 71
---- 6 RasA ---- Gårder rundt det utraste området 80 Gårder rundt det overslammede området 82 ØYENVITNESKILDRINGER 84 Øyenvitner 84 Oline Ellingsdatter Skjørdal 85 Karl Olsen Haga 88 Magnus Larsen Moåker 89 Anton Martinsen Høknes 89 Jakob Iversen Skei 90 Hushjelpen på Fagerhøy 91 RASGROPEN OG LEIRSJØEN 94 Hvordan det så ut etter at det hadde stilnet av 94 REDNINGSARBEIDET - DEN AKUTTE DELEN 108 De første reaksjonene 108 Redningsarbeidet tar til 115 Martin Toresen Bjørken 119 Martin Anneussen Blybakken 121 Gunnbjørn Hegstadvald 122 Oluf Angel Holte 123 Sefanias Ellingsen og Gustav Ellingsen Leirfall 124 Ole Olsen Lennes 126 Ole Ellingsen Ness 127 Henrik Olsen Nessgjerdet 128 Ole Olsen Nordlyng 129 Erik Olsen Rosvoll 129 Petter Andreas Røstad og Bernt Pedersen Holman 131 Johan Larsen Sundby 133 Erik Hansen Sæbo 135 Magnus Larsen Tokstad 137 Olaus Ellingsen Vinne 138 MILITÆRETS INNSATS I DEN AKUTTE DELEN AV REDNINGSARBEIDET 141 Kavalleriet fra Rinnleiret 141 Lowzows rapport 142 Rekruttskolens innsats 151 Isachens rapport 151 L'Oranges rapport 153 Johannes Dahls opplevelse 156 Andreas Dahlings opplevelse 160 DET OFFENTLIGES INNTREDEN PÅ ARENAEN 164 Lensmannen 164 Presten 167 Kommunelegen 168 Fogden 170 Amtsveimesteren 172
---- 7 RasA ---- Storting og regjering 173 Kanaldirektøren 176 Militæret 176 NYE MILITÆRE AVDELINGER - ARBEIDET MED Å DIRIGERE ELVEN 178 Avdelingene fra Trondheim 178 Avdelingen fra Steinkjer 179 Militærstyrken på Verdalsøra 180 Arbeidet første dag - 20. mai - pinseaften 181 Andre dag - 21 . mai - 1 . pinsedag 184 Tredje dag - 22. mai - 2. pinsedag 189 Fjerde dag - 23. mai - tirsdag 191 Femte dag - 24. mai - onsdag 192 Avreise - 25. mai - torsdag 194 Oppsummering - de militæres innsats 195 Ole Beyer Høstmark og Wilhelm Kornelius Johnsen 196 Sivil deltagelse i redningsarbeidet 198 Hva rapportene sa om verdalingene 200 Johannes Minsaas' beretning 202 REDNINGSARBEIDET T DAGENE SOM FULGTE 204 Utenfor rasgropen 204 Inne i rasgropen 209 Frelsesarméen 210 Andre hendelser 211 Etter en uke 215 Funn av omkomne 217 ETTER 219 ETTERSKRED 219 Små skred langs kantene 219 Raset 6. september 221 Raset 8. oktober 227 Våren 1894 227 Rognhaugsjøen 227 VUKUSJØEN 230 Den første sjøen 230 Den andre sjøen 235 Fisk i sjøen 236 Nivået av de to Vukusjøene 237 Hærfossens gjennombrudd og dens innvirkning på Vukusjøen 238 Nytt elveløp 238 Berørte gårder, hus og eiendommer 241 ELVEN 243 Usikkerhet 243 Elven kommer 244 Løsmassene i elven 246
---- 8 RasA ---- Slammålinger ute i fjorden 246 Konsekvenser og følger for fisket i fjorden 247 Virkninger andre steder i Trondheimsfjorden 248 Det nye elveleiet 248 Forholdene etter raset 6. september 251 VERDALSBRUKET 253 Følger for Verdalsbruket 253 Fløtingen i Verdalselven 253 Sagbruket på Ørmelen 256 Tiden som fulgte 257 De økonomiske forhold 257 VEIER 258 Veier som ble berørt av raset 258 Vukusjøens innvirkning på veiene 263 Alternative veier 263 Umiddelbare tiltak 263 Jåmtlandsveien 264 Veien mellom Stiklestad og Vuku 265 Østnes bro 267 Andre veier 268 Veier over de ødelagte områdene 268 Jernbanen 269 DØDE 270 En oversikt over de omkomne og døde som følge av raset 270 Oppsummering døde 278 Begravelser 278 Oversikt over begravelsene 280 Omkostningene med begravelsene 281 Minnestøtten på Lysthaugen 282 Andre minnesamvær 285 Senere likfunn 285 «ULYKKEN I VÆRDALEN» - HELSEMESSIGE KONSEKVENSER av Steinar Nakrem 288 PANIKK - RYKTER - OVERTRO 294 Panikken 294 Ryktespredning 295 Overtro 296 Dommedagsprofetier 297 Guds straffedom 298 Ryktene på grunn av Vukusjøen 299 Årsakene til raset 299 Andre fantastiske historier 300 Vandresagn 302 OPPMERKSOMHET - BESØK 303
---- 9 RasA ---- EN lAKTT AGERS NEDTEGNELSER OM RASET OG DETS VIRKNINGER 303 Bakgrunn 303 Første brev 303 Andre brev 308 Tredje brev 312 Fjerde brev 317 Femte brev 320 Sjette brev 324 Syvende brev 327 AVISENE 331 Generelt 331 INNHERREDSPOSTEN 332 NORDTRØNDEREN 336 NORDRE TRONDHJEMS AMTSTIDENDE (LEV ANGERA VISA) 340 NORDENFJELDSKE TIDENDE 343 MORGENBLADET 347 AFTENPOSTEN 350 ADRESSEAVISEN 354 DAGSPOSTEN 358 BESØK 365 Skuelystne 365 Ekstraturer med båt fra Trondheim 365 Avisreferat fra en tur til Verdal 367 Moralsk forargelse 371 Prins Carls besøk 371 Besøk av fotografer og bildende kunstnere 374 UTMERKELSER 381 Bakgrunn 381 SIVILE 382 Hjulene settes i gang 382 Amtmannens svar til Indredepartementet 383 Vedtak om medaljer og påskjønnelse til de sivile 389 Kongelig resolusjon av 9. September 1893 390 MILITÆRE UTMERKELSER 392 Innsamling av opplysninger starter 392 Oberst Fougners rapport 392 Endelig innstilling fra Armékommandoen 393 Vedtak 396 OVERSIKT OVER PERSONELL SOM FIKK MEDALJE ELLER BLE HEDRET PÅ ANNEN MÅTE 399 Sivile 399 Militære 400 GJENOPPBYGGING - GJENVINNING 401 OFFENTLIG ARBEID 401
---- 10 RasA ---- Kommunestyret 401 Velferdskomitéen 402 Utdelingskomitéen 402 Kommunal søknad om rentefritt lån 403 Velferdskomitéens innstilling 403 Innberetning fra velferdskomitéen til Verdal kommunestyre 403 Utdelingskomitéen blir Forvaltningskomiteen 410 Skattelettelser 411 Storting og Regjering 412 Verdalskomitéen 412 Verdalskomitéens innledende arbeid 414 Innstilling fra Statens Verdalskomité angående statsforanstaltninger i anledning av jordskredet i Verdalen 415 Stortingets svar på Verdalskomitéens innstilling 423 Verdalskomitéens videre arbeid 424 Forvaltningskomiteens arbeid 425 Hjelpearbeidet videre 425 Verdalskomitéens vurderinger 428 Erstatningene 429 Vurdering av jorden 429 Skader som følge av Vukusjøen 431 Forsikringer av husdyr 431 Møtet 20. desember 1893 431 Møtet 5. februar 1894 i Kristiania 432 Komitéarbeidet etter 21 . mai 1894 432 Følger for arbeiderne på Verdalsbruket 433 Verdalsfondet 433 Stortingsproposisjon nr. 20/1895 433 Matrikkelskylden 435 Veiskatt 435 INNSAMLINGSAKSJONER 436 Gayer 436 Matvarer 439 Brevet fra Stange formannskap 439 Klær 441 Penger 441 Brevet til avisene 444 Brevet til de svenske avisene 444 Innkomne pengegaver senere 445 Bruken av pengene 445 Oppbevaring av pengene 446 «Andre innsamlingsaksjoner» 448 Innkvartering 449 UTBETALINGER 452 Gayer og omkostninger 452
---- 11 RasA ---- Erstatning 453 Navneliste 454 VIDERE OFFENTLIGE ARBEIDER 456 Annen offentlig virksomhet 456 Uttapningsarbeidene 456 Stortingsproposisjon nr. 51/1894 458 Stortingsproposisjon nr. 89/1894 460 Kanaldirektørens beskrivelse av situasjonen 460 VERDALSKOMITÉEN AV 1900 467 Statens overtagelse av jorden 467 Verdalskomitéen av 1900 468 Komiteens videre arbeid 469 Stortingsproposisjon nr. 84/1900 - 1901 471 En beskrivelse av raset og de overslammede områdene i 1897 472 Regjeringens og Stortingets konklusjon 473 Det økonomiske oppgjør 474 Regnskapsstatus pr. 31. desember 1903 475 Stortingets budsjettkomités kommentar til regnskapet og innstilling . 478 TERRENGUNDERSØKELSER 479 Begynnelsen 479 Undersøkelsene i Verdal 480 Helgådalen 480 Ved Raset 480 Grunnundersøkelsene i 1895 481 Konklusjoner 482 Tilbakeblikk 484 GJENVINNING AV RASOMRÅDET 485 Sand- og leirflukt 485 Plantene i rasområdet 486 Generelt 486 Planter på auren eller grusen 487 Plantene på leiren 488 Vann- og sumpplantene 489 Planter på landet dekket av utglidde masser 491 Videre utvikling 492 STATSJORDEN 495 Statsteigene 495 Hva som skjedde mcd statsjorden 496 Statsteig B 497 Statsteig A 498 Jord utenfor Statsteig A 500 Oversikt over bureiserne 500 FORANDRINGER 503 BILAG 517 BILAG 1 - KART 517
---- 12 RasA ---- BILAG 2 - EN BESKRIVELSE AV JORDEN FRA 1870 520 BILAG 3 - LENSMANNENS RAPPORT 526 BILAG 4 - FOGDENS RAPPORT 531 BILAG 5 - AMTSVEIMESTERENS RAPPORT 535 BILAG 6 - KANALDIREKTØRENS RAPPORT 539 BILAG 7 - LENSMANNENS SVAR 551 BILAG 8 - DOKTORENS SVAR 554 BILAG 9 - SOKNEPRESTENS SVAR 556 BILAG 10 - KANALDIREKTØRENS SVAR 559 BILAG 11 - RAPPORTENE FRA INFANTERIET 561 BILAG 12 - RAPPORTEN FRA ARTILLERIET 567 BILAG 13 - RAPPORTEN FRA UNDEROFFISERSSKOLEN .... 568 BILAG 14 - SKJEMA MED REGLER FOR UTDELING AV MIDLER TIL DE SKADELIDTE 570 BILAG 15 - STATUTTER FOR VÆRDALSFONDET 573 BILAG 16 - LISTER OVER KLÆR INNSAMLET VED NISSENS ARBEIDSHUS I TRONDHEIM 575 BILAG 17 - LISTE OVER PENGEGAVER INNKOMMET PR. 30. MAI 1894 581 BILAG 18 - NAVNELISTE OVER HVEM SOM BLE TILDELT ERSTATNING 592 BILAG 19 - VERDALSKOMITÉENS NEDTEGNELSER OM VEIER 605
---- 13 RasA ---- FORORD The best laid schemes o ' mice an ' men gang oft a-gley. Dette er et sitat fra et dikt av den skotske poeten Robert Burns. Enkelt over satt kan dette sies å bety at selv de best lagte planer går ofte galt. Nå skal det ikke sies at planene for denne delen av Verdalsboka har gått fullstendig galt. Men forandringer av planene, til dels store forandringer, har skjedd underveis. Da jeg begynte å sysle med tanken om å få til en historie om Verdalsraset, syntes det vanskelig å finne nok stoff til en bok på mer enn 100 sider. Følgelig var det klart at boken måtte inneholde også andre ting. Det naturlige var da å ta for seg andre ras i Verdal, og så sette det hele i en sammenheng. Så det første arbeidet som ble gjort, var å ta for seg ras i mid delalderen i Verdal. Det skjedde vinteren 1989/90. Høsten 1990 begynte så arbeidet med selve Verdalsraset. Etter hvert som stoffmengden tiltok, ble det klart at Verdalsraset ville fylle en bok alene, sær lig når Hærfossens gjennombrudd ble tatt med. Og den måtte være med. Føl gelig ble middelalderrasene lagt på is. De fikk komme senere. Men stofftilgangen økte. Historien om Verdalsraset ville bli en stor bok, så stor at det var tilrådelig å dele den i to bind. Middelalderrasene ble tatt frem igjen for å fylle ut det andre bindet. Mer og mer stoff dukket frem. Nå begynte bøkene å ble store, og det be gynte på nytt å spøke for middelalderrasene. I dag er situasjonen den at historien om Verdalsraset og Hærfossens gjen nombrudd, samt en geologisk og geoteknisk beskrivelse av årsaker og sam menhenger, alene fyller to bøker, hver på mer enn 600 sider. Middelalderra sene har havnet på mørkeloftet igjen. Der skal de imidlertid ikke være alt for lenge. Disse rasene, sammen med andre ras i historisk tid, hører så absolutt med i historien om Ras i Verdal. Videre må elvenes ødeleggelser få sin plass. Men nå er det klart at denne del av rashistorien må komme i et tredje bind. Hva er det så som har gjort det mulig å skaffe frem så mye stoff? Det er en helt usedvanlig hjelpsomhet og velvillighet som er blitt lagt for dagen, som har gjort det mulig. Til å begynne med var det tanken å sette opp en liste over alle som bidro med stoff, fortellinger, historier, notater, bilder og lignende, og så plassere denne inn i boken. Men tallet på personer som har bidratt, er så stort at det er meget stor mulighet for at noen kan bli ute glemt. Derfor, for ikke ved vanvare å glemme noen, nevnes ingen. Ingen
---- 14 RasA ---- nevnt, ingen glemt. Allikevel har jeg, ved bruk av de fleste direkte opplysnin ger jeg har mottatt, enten de har kommet i form av intervjuer eller ved ned skrevne beretninger, benyttet en fotnote for å fortelle hvem som har vært kilden. Men alle takkes herved for hjelpen! Videre er det funnet en hel del stoff både på Statsarkivet og på Riksarkivet. Med hensyn til kildene vises til en egen kommentar om disse i bind B. Historien om Verdalsraset er ikke bare en enmannsjobb. En del personer har stått sentralt i arbeidet med å samle inn data og opplysninger, samt bear beide disse. Uten disses hjelp, ville det ikke ha vært mulig for meg å få dette produktet ferdig. Disse er Svein Guddingsmo, Leif Iversen, Trond Okken haug, Reidar Prestmo og Morten Veimo. Dessuten deltok Ottar Haga i arbei det inntil sykdom gjorde det uråd for ham å være med. Videre har Bjarne Slapgård bidratt med både tekst og opplysninger. Dersom det tildeles noen ros for dette produktet, skal den deles med disse. Dersom det skal tildeles ris, skal jeg ha den. Mange råd er blitt gitt, og mange råd er blitt fulgt. Men mange råd er også ikke blitt fulgt. Egenrådig har jeg tatt avgjørelser som kanskje var feilaktige. Denne fremstillingen er beheftet med mange svakheter. En av dem er alle gjentagelser av samme historie eller fortelling. Det er gjort forsøk på å redu sere gjentagelsene, men enkelte ganger er de bevisst benyttet, spesielt når samme hendelse er beskrevet flere steder. Ellers er det benyttet en rekke krysshenvisninger. Kanskje kan disse virke forvirrende på noen. Men de er ment som ekstra opplysninger. De kapitlene som er skrevet av andre enn meg, har forfatterens navn under overskriften. Etter ulykken ble det skrevet mange og lange rapporter. En hel del av disse inneholder meget interessante opplysninger. Derfor er disse rapportene, samt en del annet bakgrunnsstoff, gjengitt som bilag sist i boken. Korrekturlesning er nødvendig for å redusere tallet på feil. Å klare å fjerne alle feil, er vel nærmest en utopisk tanke, og allerede når dette skrives, er det registrert forhold som er oversett under korrekturlesningen. Men mange feil er også funnet og rettet. I tillegg til ovenfornevnte personer har Aslak Mu sum, Solveig Ness og Asgeir Tromsdal vært med på å lese korrektur. De takkes herved for hjelpen. Verdal, 16 april 1993 Øystein Walberg
---- 15 RasA ---- I VERDALSRASET Første del
---- 16 RasA ---- Det store Verdalsraset natta til 19 1893 mai Av Bjarne Slapgård Høyr, kva er det som skjelv over tufta slik at alle ting kjem over styr? Kjenn, kva er det som dirrar i lufta gjennom jammer frå folk og frå dyr? Det er dødsklokkeklangen som vaknar og som svingar sin veldige kolv! Og då festet for føtene raknar, gløyper døden eitthundreogtolv! Medan førtital heimar i glupet alle saman til pinneved blir, i ein rasande fart nedi djupet og det frøsande leirdjupet glir! Gjennom redsla i namnlause kvide stilnar leirofsen av til ein sjø, medan alt som eig livet må lide og med skjelvande hjarte må blø! Midt i fagraste bygda seg viste eit uhyggeleg, vidope sår. Med usynlege sår det forliste skapte kvide i aldrar og år! Hundre år etter ulykka hende, er det mange som sørgjer og lid etter tapet av slekter og lende gjennom år over langsamleg tid. Det har grott fram harmoniske gardar der det grufulle storraset gikk. Og no reiser vi takksame vardar mot ei framtid med lysande blikk!
---- 17 RasA ---- INNLEDNING Skrækkelig Ulykke i Værdalen in at en hel Bygd ødelagt af Lerfald mange Mennesker døde Slike overskrifter møtte folk rundt om i landet da de åpnet avisene ut på dagen 19. mai 1893. Telegrafen gjorde det mulig at de første meldingene om raset kunne bli med i de fleste dagsavisene allerede samme dag som raset gikk. Og denne hendelsen opptok hele landet i dagene som fulgte. Avisene var fulle av stoff om ulykken. Enkelte aviser ga også ut ekstrautgaver. Og det er ikke merkelig. Verdalsraset som gikk natten til 19. mai 1893, er det største leirraset som har gått noe sted i landet vårt. Og med hensyn til døde, er det bare et dunkelt ras i Gauldalen i 1345 som er omtalt med flere omkomne. I Verdalsraset ble 116 brutalt revet vekk. Skaden på jord og eiendom var voldsom. Hele 3 kvadratkilometer raste ut. 55 millioner m 3 masse dekket et 9 kvadratkilometer stort areal i flere meters tykkelse. Dette er en mengde som er nesten uråd å fatte. Raset kom fullstendig overraskende på folk som lå i sin dypeste søvn. Mennesker og dyr var fullstendig maktesløse da de voldsomme naturkreftene slapp løs. Det var slikt et dunder og leven at folk hadde ikke hørt maken. Det var verre enn det verste tordenvær. Og inne i dette hørtes skrik og beljing fra mennesker og dyr. Det er ikke til å undres på at mange trodde det var dommedag. Verdalsboka - 2
---- 18 RasA ---- Bjarne Slapgård har beskrevet denne hendelsen slik i Verdalssongen: Vårnatta mjuk mellom åsane drøymde, såkornet levde i grornæme mold. Nattvinden vart over vangane strøymde, vårblomen vogga på veldyrka voll. Uventa då steig det skrik ifrå djupet, dødsklokka svinga sin veldige kolv. Heimane kvarv i det leirgråe glupet. Døden fekk sanke inn hundreogtolv. Mer malende er det vel ikke mulig å skildre denne redselsnatten. Natten vil for alltid ha sin plass i Verdals historie som en uhyggens og tragediens natt. Raset grep inn i både bygdens historie og bygdens utseende på en slik drastisk måte at man faktisk kan tale om et skille. Den store Verdalsulykken ble et begrep. Selv om man i humoristiske orde lag har snakket både om den andre, tredje og fjerde Verdalsulykken, er det aldri tvil om hva som menes med ordet Verdalsulykken. Da er det Raset man har i tankene. I mange år var det slik at man snakket om enten før eller etter uløkka. For 116 mennesker ble det ikke mulighet til å snakke om tiden etter ulykken. 116 døde som følge av raset. 111 døde i selve raset. Men naturen hadde ikke fått nok med det. Den var ikke fornøyd før ytterligere fem hadde bukket under. Det totale tallet er således 116. I nesten hundre år etter raset har tallet på omkomne offisielt vært 112. Men i dette tallet er ikke tatt med de som etterpå døde av sykdom og skader de pådro seg ulykkesnatten. En hel del fikk lungebetennelse, enten som følge av at de hadde vært utsatt for kulde i lang tid, eller fordi de også hadde fått leire i luftveiene og lungene. Helt til langt ut i dette århundret var lungebe tennelse en sykdom med meget stor dødelighet. Hendelsen har vært gjenstand for fortelling og diktning. Historier fra raset er blitt fortalt og gjenfortalt. Mang en skoletime og mang en kveldsstund er blitt benyttet til å beskrive denne største av alle naturkatastrofer i nyere tid i Norge. Ikke sjelden har barn gått så redde til sengs at de ikke fikk sove etter at de hadde hørt skrekkhistorier fra raset. Og ikke så få engstelige turister har med et lettelsens sukk forlatt Verdal, etter at de har fått innføring i noen av rasets graoppvekkende detaljer. Men angsten og redselen har også preget bygdens egne folk. Og i de første årene etter raset, var det mange som tok konsekvensen av dette og forlot Ver dal. De søkte seg tryggere steder å bo. Og forfattere og journalister har benyttet raset som grunnlag for fortellin ger, romaner og artikler. Både aviser, ukeblader, fagtidsskrifter og lesebøker
---- 19 RasA ---- er blant alle de publikasjonene som har omtalt raset. I flere utgaver av Nordahl Rolfaens lesebok sto et langt stykke om Verdalsraset. Og Nordahl Rolfsen skrev selv følgende dikt: Da staar han alt færdig, den sortklædte Mand Mens Vaarnatten kjæmper med Morgenrøden, da vækkes det groende, grønnende Land: før Solrending meldes en Gjest - det er Døden. Han banker ei paa, men han tar dem i Armene, Huse og Mennesker, markerne med - der høres et jamrende: «Herre forbarmende» - og alt glider ind i den evige fred. Dessverre har det dannet seg ikke så rent få myter i forbindelse med raset. Flere av disse mytene har vært seiglivede, og fremdeles blir enkelte av dem betraktet som absolutte sannheter. I det berørte området bodde det 250 mennesker. 134 av disse overlevde. Det er naturlig og forståelig at de ble preget av hendelsen. For dem ble ikke tilværelsen den samme etterpå. Kanskje hadde de vært på nippet til å miste livet selv. Noen hadde kanskje berget seg ved en tilfeldighet eller et under, mens andre hadde kjempet for livet og vunnet kampen. Men ingen var übe rørte etterpå. De fleste av de overlevende hadde mistet noen av familien sin. Alle hadde mistet noen de kjente. Og svært mange mistet også både hus og eiendom. Langs kantene av de berørte områdene bodde det hundrevis av mennesker som også ble rammet, enten det nå var slektninger eller kjenninger som kom bort, eller jord og eiendom som gikk tapt. Og også de opplevde dødsangsten denne forferdelige natten. Det som skjedde, var så ufattelig, så voldsomt og forferdelig, at det var hinsides menneskelig fornuft og tenkeevne. Selv for den tids videnskapsmenn var det vanskelig å forklare hva som hadde skjedd. Det tok for eksempel mange ti-år før geologene hadde nok kunnskaper om kvikkleire til at de helt nøyaktig kunne angi årsaken. I dag vet man at Verdalsraset var et helt typisk kvikkleireras. Det skilte seg ut fra andre kvikkleireras kun ved sin størrelse. Mer enn 100 gårder, heimer og plasser ble berørt. Mange av disse ble full stendig ødelagt, de forsvant rett og slett. I løpet av en time var bygdens ansikt forandret til det ugjenkjennelige. Forandringene var så voldsomme og totale at det er nesten uråd for oss i vår tid å forstå hvordan det var. Denne fremstillingen er et forsøk på å gi en så vidt fullstendig beskrivelse av Verdalsraset som mulig. Men det vil allikevel være en uendelig rekke med übesvarte spørsmål og problemstillinger.
---- 20 RasA ---- ejSojoj juatyn udsoSuéh uauunuSyvc
---- 21 RasA ---- Noen aktuelle spørsmål er: Hva var det som skjedde? Hvordan skjedde det? Hvorfor skjedde det? Hva ble gjort for å hjelpe dem som ble berørt? Disse spørsmålene er ikke de vanskeligste å gi svar på. Men er det mulig å gi svar på følgende spørsmål: Hvordan opplevde den enkelte raset? Hvordan reagerte det enkelte menneske? 116 kan ikke gi sitt bidrag. Og mange av dem som overlevde, ønsket i etter tid ikke å snakke om raset. Dette gjelder faktisk ni av ti stykker. Det fantes ikke noe krisepsykiatrisk hjelpeapparat som kunne trå til for å hjelpe. De som fikk psykiske problemer, måtte klare seg som best de kunne. I dag er det en kjent sak at det hjelper å få snakke ut, å få «tømt seg». Dette var ikke kjent før, og mange gikk og bar på hendelen inne i seg. De ønsket ikke å rippe opp i denne uhyggelige opplevelsen igjen. Men marerittene og angsten fulgte dem i årevis, ja, faktisk hele livet. Og med hensyn til hjelp til de skadelidte, så fantes det ikke noe naturskade fond som kunne tre støttende til. Men vi skal prøve å vise hvordan datidens samfunn reagerte, hvordan medmenneskelighet og medfølelse hjalp til, først under selve katastrofen og deretter i dens umiddelbare ettertid, så senere for å lindre smertene og skaden. Det ble organisert landsomfattende pengeinn samlinger, og det var store beløp som strømmet til fra nær og fjern. Man klarte ikke å erstatte alt, men det ble gjort mye for at de som hadde overlevd og satt igjen på ruinene av sine livsverk, på nytt skulle bli i stand til å klare seg selv. Forebyggende tiltak ble satt i gang for at ikke nye ødeleggelser skulle finne sted, og at nye skader ikke skulle oppstå. Med de kunnskaper vitenskapen i dag har, kan man nok si at en hel del av tiltakene ikke hadde noen rasfore byggende virkning. Men det viser at man var villig til å forsøke, og man var villig til å sette inn store ressurser for å få Verdal opp på benene igjen. For at vi, ved slutten av det 20. århundre, skal få noen forståelse av hvordan forholdene var for 100 år siden, må vi også omstille oss. Raset fant sted i det siste decennium av det 19. århundre. Hvordan var det i Norge, i Trøndelag, i Verdal da?
---- 22 ----
---- 23 RasA ---- FØR VERDALEN I 1890 Av Olav Uorange Det var bare ti år igjen til århundreskiftet, og enda var mye ved det gamle i Verdalen. Stiklestadalléen sto enda som et levende minne fra Kliivers tid, en karjol bred og kranset av hegg, bjørk, pil og fura samt andre treslag. Arbeiderbe vegelsen var kommet til Trondheim og jernbanen til Stjørdal. I mer enn tyve år hadde telegraflinjen nordover gått over Øra, men en egen stasjon hadde latt vente på seg. lnntrøndelagen Telefonsamlag åpnet i juni dette året telefon linje mellom Inderøy og Levanger med sidelinje til Vuku. Jemtlandsvegen fra 1830-årene var blitt omlagt og fornyet i 1860-årene, men etter at jernbanen og veien over Storlien var ferdig i 1882, kom mesteparten av person- og han delstrafikken den veien. Kong Oscar og andre av dampskipene på Trond heimsfjorden hadde anløpt Trones i flere tiår. Hjuldamperen Nea hadde i 1870 årene gått helt opp til Øra, men også her tok jernbanen bort mye av tra fikkgrunnlaget, og raten måtte innstilles. Verdalsbrukets Værdalen ble ikke satt i trafikk før i 1891. 1 1870 sto den nye brua over Verdalselva ferdig, reist i Wegelkindsk spreng verksteknikk. En slik bro lå langt utenfor det Ola Hjellom kunne makte, hvor erfaren brobygger han enn var. I bygda var bedarlagsinstitusjonen enda i full vigør, og vadmelen var enda ikke utkonkurrert av de britiske og amerikanske ull og bomullsstoffene de tilbød på handelsforeningen. I skolen leste barna enda P. A. Jensens Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet, slik en hadde gjort siden 1863. Først i 1894 kom den nye, med Nordahl Rolfsen. Den første nynorske skoleboken kom to år senere. Den nasjonale og politiske strid var i ferd med å skylle inn over Verdal. I noen dager i juli 1882 hadde hele nasjonens oppmerksomhet vært vendt mot Stiklestad, da Bjørnstjerne Bjørnson og Erik Vullum talte på det store folke møtet der. 5000 fra hele Midt-Norge hadde møtt fram. Men sinnene falt til ro igjen, kanskje fordi verdalingene enda ikke hadde noe talerør, noe organ som kunne gi uttrykk for deres ønsker. De hadde kommunen, men var den egnet til å melde Verdal inn i riket? Verdal kommune ble, som alle andre kommuner i riket, opprettet gjennom formannskapslovene i 1837. Ulik mange andre kommuner hadde den beholdt
---- 24 RasA ---- Fra møtet på Stiklestad i 1882 da Bjørnstjerne Bjørnson var til stede. sine grenser uendret siden den gang. Kommunen bestod av tre sogn, Stikle stad, Vuku og Vinne. Det var etter måten en stor kommune, omkring 1600 km 2 , her bodde det i 1890 omkring 6000 sjeler. Mange av disse, særlig i Vuku sogn, som omfattet Helgådalen og Inndalen, følte at det kunne bli vel langt ned til der kommunens styre satt og møtene ble holdt. Siden Stiklestadskolen ble bygget i 1881, hadde formannskap og kommunestyre hatt fast møtested her. For oppsitterene i dalførene kunne det fort bli en dagsreise for å være med på ett møte. Denne misnøyen skulle kort etter 1890 komme opp i form av et forslag om å dele kommunen i to, ved å skille Vuku sogn ut som egen kommune. Forslaget skulle behandles i 1893, men da tiden var inne, hadde verdalingene annet å tenke på. I 1890 sto Verdal Kommune som så mange andre kommuner på spranget til en ny kommunal æra. Bare noen få framsynte menn så enda dette. Fra 1837 hadde den kommunale virksomheten stort sett fulgt de spor og oppgaver som var tillagt den gjennom Formannskapslovene. Det var skole, veier, fattigstell og kirke som dominerte. Utover i hundreåret ble skole og ligning stadig viktigere. Stortinget vedtok i 1870- og 80-årene en rekke lover som gav kommunen stadig flere oppgaver. Samtidig tilbød stat og amtskommune gjennom sine budsjetter en bevisst premiering av kommunale tiltak. Det ble flere lærere, skolehus og kirker, men også mer skatt. Det alt vesentlige av de kommunale ombud var übetalte. Antallet ombud hadde steget jevnt og trutt særlig de siste tiårene, omkring 1890 kan det ha vært omkring ett hundre personer i Verdal som hadde ett eller annet kommu nalt ombud, innenfor kirke, skole, fattigstell osv. Disse ombudene virket som
---- 25 RasA ---- en politisk skole, det store flertall av stortingsmenn i denne perioden hadde en fortid som kommunale tillitsmenn, ofte ordførere. Peter Holst, som nett opp i 1890 var blitt avløst av Andreas Tessem som ordfører, var blitt valgt til Stortinget som representant for Nordre Trondhjems Amt. I 1890-årene er det som kommunene tar sats, samler seg til å ta fatt på de store utfordringene som den tekniske og næringsmessige utvikling krevet i ti året etterpå. Enda er det ikke aktuelt med kommunalt kraftverk, men i Hammerfest bygger de elektrisk gatelys allerede. Enda er ikke vannverk en oppgave for kommunen, men amtslegen klaget på dårlige sanitære forhold i norske byer og tettsteder og viste til alle infeksjonssykdommene på men nesker og dyr. I 1890 sto jordbruket i Verdal ved en foreløpig avslutning av en lang treng selstid. Allerede fra slutten av 1860-årene hadde import av billig korn presset fram en gradvis omlegging i jordbruket fra selvforsyning basert på korndrift til husdyrhold og større vekt på salgsjordbruk. I plogfuren etter denne om leggingen lå en rekke tvangsauksjoner. Samtidig steg befolkningstallet og -presset, uten at jordveien kunne utvides vesentlig. Andre næringsveier var enda ikke tilstrekkelig utviklet til å ta imot de nye hendene. Tallet på hus menn steg sterkt, slik at det snart var nesten to husmenn på hver selveier. I 1862 vedtok den amerikanske kongressen Homestead Act, den lovet hver jor dyrker 650 mål jord nesten gratis. For husmenn og mindre gårdbrukere virket dette som en magnet. Billetten til Minnesota kostet omkring 200
Fra Øra i 1890-årene. Dette er Nordgata sett vestover. I forgrunnen hitenfor mannen som går, krysser jernbanelinjen i dag. Ukjent fotograf. Ukjent fotograf.
---- 26 RasA ---- kroner i 1880-årene. Dette var en årslønn for en dreng, og derfor ikke til å tenke på. Men mindre gårdbrukere og husmenn med jord kunne selge det de hadde, ta med seg familien og reise. Noen hadde kanskje en liten startkapital attpå når de kom fram. I disse årene tok mange verdalinger Kong Oscar fra Trones til Trondheim for å gå ombord på et emigrantskip derfra. Samtidig steg arbeidslønningene med over 50 % , et overskudd på arbeids kraft ble forandret til en mangelvare for mange gårdbrukere. Bonde etter bonde, som i 1860-årene hadde sett på Landhusholdningsselskapets anbefa ling om å kjøpe maskiner som noe som bare var aktuelt for de proprietærene som ledet selskapet, forsto at det var nødvendig med slike innretninger der som han skulle fortsette å sitte på farsgården. Landhusholdningsselskapet, som hadde vært nedlagt i 1870-årene, ble rekonstruert. Den første oppgave det kastet seg over, var opplæring og veiledning. I løpet av 1880-årene ble Verdalens, Øren og Vuku meierier satt i drift. Bedre husdyrsorter, bedre for, bedre bygninger ble tidens løsen. Vandrelærerenes og amtsagronomenes tid var inne, samvirkeorganisasjonenes tid lå enda i framtiden. En av samvirkeorganisasjonenes fedre i Verdal, Arnt Minsaas, så og kjørte sin første slåmaskin i 1883, som elleveåring. I 1880-årene hadde associationsaanden skyllet inn over Verdalen. Særlig var organisasjonsiveren sterk innenfor avholdsbevegelsen, hvor det ble dannet avholdslag i Vuku, Leirådal, Verdalsøra, Helgådalen og i Sjøbygda. I avholdslagene var menn og kvinner med, her ble det talt, diskutert og lest. Lagene ble viktige plasser for trening til organisasjonsmessig og samfunns messig innsats. De lavkirkelige organisasjonene, særlig misjonsforeningene vokste fram parallelt med avholdslagene. De første kom allerede i 1870-årene, og de vok ste jevnt og trutt i de neste ti-årene. I misjonsforeningene var nesten alle med lemmene kvinner, men det var likevel vanligvis menn som ledet foreningene i de første tiårene. I 1872 sto Værdalsbrakets Dampsag på Ørmelen ferdig. Braket var nytt som bedrift, og en budbringer om at industrialismens tid nå var kommet til Verdal. Braket hadde en dampmaskin som drivkraft og energikilde, og var således uavhengig av nedbør og snesmelting for å drive saga. De tallrike flomsagene som hadde preget sagdriften i dalføret de siste generasjonene ble i de nærmeste årene nedlagt, bare enkelte småsager overlevet som leveran dører til lokale behov. Dampsaga var vanligvis i drift med to skift i hele den tiden elva var åpen for fløting, ofte lenger også. Den saget (og fra 1890-årene høvlet) skogsvirke først og fremst fra Værdalsbrakets egne store skogeiendommer i Helgådalen og Sul, men kjøpte også tømmer fra andre skogeiere. På saga var det til en hver tid sysselsatt omkring 40 mann på hvert akkordskift. Det ene skiftet,
---- 27 ----
Dampsaga på Ørmelen. Ute i elven litt av lensen som er blitt stående vinteren OVer. I Tident fntnoraf Ukjent fotograf. som arbeidet sammenhengende i en uke, var fra godsets leilendingsgårder i Helgådalen, det andre som arbeidet den neste uken kom fra Øra og gårdene i nærheten. Folk fra Helgådalen bodde hele uken i «Sagstua» ved braket, de andre gikk hjem etter endt arbeidsdag. Verdalsgodset spilte en sentral rolle i bygdas næringsliv. Det omfattet vel 200 000 mål skog med en lang rekke leilendingsgårder, særlig i Helgådalen. Godset, som ble eidd av Jenssenfamilien i Trondheim, inngikk tidligere som en del av ett større kompleks som også omfattet eiendommer i Mosvik, Stjør dal og Malvik. Værdalsgodset ble i midten av 1880-årene utskilt som et eget «Uansvarlig Interessentselskap», I februar 1891 ble Johan Getz, som tilhørte en sidegren av Jenssen-familien, ansatt som administrerende direktør i sel skapet. Han kom i de nærmeste årene, fram til striden om Værdalsgodset, til å bli en legende i bygda. Nedleggingen av småsagene og oppbyggingen av Dampsaga innebar en sterk øking av fløtingen i Verdalselva. Det ble bygget en rekke fløtings dammer, det arbeid leilendinger o.a. mistet ved småsagene ble iallefall delvis kompensert i dambygging og fløtingsarbeid. Lokalsamfunnet fikk en ny helt i den kyndige, dumdristige fløteren, som kunne løse opp de kaotiske og far lige tømmerbindingene som ofte dannet seg ved fossene i vårflommen. Jordbruket var ikke den eneste næringen som fikk føle de raske konjunk turskiftene på slutten av 1800-årene. Dampsaga var reist på konjunkturbølgen i 1860- og 1870-årene, da prisen på trelast internasjonalt bare steg og steg. I 1876 var det slutt på oppgangstiden, en 15 års epoke med raske og ofte uforutsigbare skiftinger tok over. Lønningene stagnerte, men de var likevel
---- 28 RasA ---- bedre enn hva som ble tilbydd på gårdene. Samtidig erobrer kvinnene seg en plass som ekstrahjelp i jordbruket, ikke bare som bakstekoner og rivehjelp, men også annet gårdsarbeid, som før var reservert menn. I 1881 forlot Charles James Richards Verdal, etter å ha vært bosatt i kom munen i vel seks år. Han hadde i denne tiden vært daglig leder for det ene av de to graveeventyrene i Helgådalen: Malså Kobberverk. Som så mange andre graver i Norge i denne tiden, fikk Malså en kort levetid, noen drift å snakke om var det bare i annen halvdel av 1870-årene. Samme år som Richards reiste tilbake til England, startet et annet graveforetak sin drift: Skjækerdalen Nikkelverk. Her var det både norske og britiske interesser som sto bak, med Rasmus Slipern (1838-1916) som drivkraft. Også her ble det bygget knuseverk, og smelteovn i nærheten av graven. Der ble det produsert nikkel ut gjennom 1880-årene med 1890 som det siste produksjonsåret. Da ble 11 tonn nikkel fraktet ned til kaia på Trones, toppåret var 1885 med 39 tonn. Gruvedriften innebar verdifulle ekstrainntekter for befolkningen i Helgå dalen. Det var kjøring av det ferdige produktet ned til kaiene på Trones eller Skånes og returtast med koks til smeltingen. Minst 50 personer hadde til en hver tid inntekter i tilknyting til gruvedriften, med kjøring, koking, anleggs arbeid eller utdriving av malm. Driften dro også til seg erfarne gruvefolk fra Folldal og Røros, samt endel svenske rallare. For fagfolkene var det alltid en rå med beskjeftigelsen etter at gravene ble lagt ned, for bygdefolket ble det å spenne inn livremmen og spørre seg selv «Flytte eller bli?» Seks av Rasmus Sliperns ni barn flyttet til USA i 1880-årene. Dampsaga på Ørmelen, gruvedriften i Helgådalen, utbyggingen av vei og telegraf, mekaniseringen av landbruket er alle tegn på at en ny tid er under veis. Ett annet typisk trekk ved denne overgangstiden er at det vokser fram en ny type innbyggere i bygdesamfunnet. En gruppe eller klasse av nesten eller helt eiendomsløse, som ikke har en eiendom som de iallefall delvis kan livnære seg av. Dette er arbeiderklassens første rekrutter. For dem var emigrasjon sjelden en utvei, de færreste av dem har midler til en enveisbillett til Amerika. De reiser dit det er arbeid å få: anlegg, slåttearbeid i Jemtland om sommeren, eller de emigrerer innenlands til Troms og Finnmark, lokket av de rike fiskeriene og Statens jordpolitikk der. Men mange blir, bundet til hjembygda av familiebånd, usikkerhet eller annet. Slutten av 1880-årene er gjennombraddstiden for de første arbeiderorganisasjonene, men da hoved saklig i de større byene og industristedene. I 1890 var tiden for en organisert arbeiderbevegelse i Verdal enda ikke inne. Denne kom først i det følgende tiåret, da konjunkturene igjen snudde. Det ble mere å dele på, og kampen for almen stemmerett og organisasjonsrett mobiliserte stadig nye grupper til samfunnsmessig og politisk engasjement.
---- 29 RasA ---- TERRENGET Innføring Raset forandret terrengets utseende. Selve rasgropen er nesten 3 km 2 stor. Her forsvant den gamle overflaten. Rasmassene la seg opp over det lavere liggende landet nedenfor ien utstrekning av nesten 9 km 2 . Her ble den gamle overflaten dekket over. Over alt i det ca. 12 km 2 store området bodde det mennesker. De bodde på store og små gårder, på mindre brak og eiendommer, og på uanselige hus mannsplasser. De hadde sine gleder og sorger. De var vanlige mennesker. De arbeidet for å klare seg. Noen kjempet mot fattigdom og håpløshet. For dem var tilværelsen et slit. Andre hadde det lettere. Men felles for dem alle var at de følte seg trygge på grannen. Jorden var det faste holdepunket. Den var grunnlaget for eksistensen. Den var den samme slik den hadde vært for deres foreldre, besteforeldre, oldeforeldre, slik den hadde vært i uminnelige tider. Menneskene kom og gikk, men jorden var alltid den samme. Her var det eldgammel bosetning. Mange av de store og fine gårdene kunne føre sin historie mer enn ett og et halvt tusen år tilbake i tiden. Og jorden hadde vært i brak hele tiden. Vel var det kjent at det hadde gått ras i Verdal før. Men de rasene folk husket på, var mindre ras som bare hadde medført mindre skader på jord og utmark, nærmest selvfølgelige hendelser langs bekker og elver. Og rase ne man hadde hørt om, hadde gått for så langt tilbake i tiden at de eksisterte kun i sagnenes tåkeverden. Ingen hadde anelse om at grannen de sto og gikk på, den grannen som skaffet dem arbeid, utkomme og mat, skulle svikte dem så totalt. Og likedan var det for dem som bodde nedenfor raset hvor rasmassene kom som en voldsom flodbølge. Heller ikke de kunne drømme om at deres jord skulle forsvinne. Men også denne jorden forsvant. Den sank ikke ned i noen avgrunn. Den ble begravet av umåtelige mengder rasmasse som kom velt ende fra raset. Alt ble forandret. Ingen ting ble som før.
---- 30 RasA ---- Inndeling Geografisk kan således skadevirkningene etter Verdalsraset grovt sett de les inn i to deler etter beliggenheten, nemlig de skadene som oppsto der raset gikk, og de skadene som oppsto der rasmassene havnet. Selve skredgropen fikk meget snart navnet Raset. Dette benyttes i dag, og det er aldri tvil om hvor eller hva som menes, når dette navnet blir brakt. Preposisjonsbraken er enten ni Raset eller oppi Raset alt etter hvor man be finner seg. Befinner man seg et eller annet sted på terrassene rundt Raset, er ni riktig preposisjon. Men befinner man seg nede på elvesletten utenfor skredporten, er oppi den riktige preposisjonen. Ytterligere en preposisjon som brakes, er uti. Denne preposisjonen gir mer et inntrykk av de enorme dimensjonene det er tale om. Uti Raset signaliserer avstand, og ikke høydeforskjell. Det utraste området, eller Raset, er mindre enn de arealene som ble dekket av rasmasser. De overslammede områdene har ikke fått egne navn, selv om navnet Leiret går igjen på flere steder. Områdene er så store at det heller ikke har vært naturlig å navnsette dem under ett. Men noen steder fikk allikevel sine benevnelser som følge av forandringene, og da skjedde det ofte med sisteleddet -leiret. I og med at Staten overtok ansvaret for storparten av de ødelagte områdene, ble de områdene kalt Statsleiret på folkemunne. Og flatene ved Ness kalles i dag Nessleiret eller Nessflatene. Og delvis er det slik andre steder også, som for eksempel Rosvolleiret, Sundbyleiret og lignende. Men som sagt, noe fellesnavn for det hele finnes ikke. Et annet navn som også ble brakt, helst av eldre mennesker, var Flaugjet. Dette ble delvis brakt om hele det utraste området, og delvis om områdene utenfor skredporten. Spesielt ble dette navnet benyttet om områdene på nord siden av elven mellom denne og Eklomelen vest for Landfall. De områdene Staten overtok, var delt i to teiger, og de ble kalt Statsteig A og Statsteig B. Ved tinglysningen av disse teigene i 1909 og 1914 ble slike navn som Melby skredet, Jermstadskredet vestre, Folloskredet og lignende benyttet. Men disse navnene er ikke blitt benyttet som vanlige navn på de aktuelle områdene. I det etterfølgende er det gitt en kort beskrivelse av disse berørte områdene slik de formodentlig så ut før raset gikk i 1893. Det utraste området blir der for for enkelhets skyld kalt Raset, og de overslammede områdene blir kalt elvesletten. For å unngå begrepsforvirring må det presiseres at det geografiske navnet, Raset, skrives med stor forbokstav. Når raset skrives med liten forbokstav, menes selve hendelsen.
---- 31 RasA ---- RASET Beskrivelse av landskapet Terrasselandskapet er typisk for Verdal. Terrassene er tidligere havbunn som, som følge av landhevningen, har dukket frem som tørt land. De varie rer i høyde fra ca. 190 meter til bare 6-7 meter. Noen steder er dalen fylt fra side til side. Andre steder har elven skåret seg ned i dalbunnen slik at det ligger terrasser ligger på begge sider. Spesielt er dette tydelig i den nederste delen av dalen. Her ligger terrass ene i tilnærmet samme høyde på hver side av dalen. Mellom dem ligger så en ny dalbunn. Bredden av denne dalen avhenger av hvor lang tid elven har hatt på seg til å grave den ut. Men i den nye dalbunnen kan det være utgravet nok en dal, slik at enda et sett med terrasser ligger nedenfor de første. Terrassene kan flere steder ligne på trappetrinn i landskapet. Verdalsraset gikk i en av de mange terrassene som ligger på nordsiden av dalen. Egentlig er det ikke riktig å si en terrasse. I det utraste området var det flere trinn slik at det var flere terrasser. Men de terrassene hvor raset gikk, utgjør en del av den sammenhengende rekken av terrasser som strekker seg fra fjorden i vest til øst for Leirådalen. De er av varierende høyde, fra vel 20 meter til mer enn 100 meter. De laveste ligger lengst ut i dalen, og de er også de yngste. I det området der raset gikk, varierer høyden fra ca. 50 meter til ca. 100 meter. Det laveste partiet lå like vest for Eklo. Der står det fremdeles igjen en liten pynt hvor flaten på toppen er i underkant av 50 meter høy. Høyest var områdene lengst mot nord ved Follo og Jermstad. Her når kanten av skred gropen helt opp til 100 meter. Typisk for dette terrasselandskapet er de store flatene. Hver terrasse er en flate. Det er sjelden man finner lange og slake skråninger. Men mellom de forskjellige terrassetrinnene er det bratte meler. Høyden på terrassetrinnene varierer fra bare noen få meter til flere ti-talls meter. Ofte er det dype bekke nedskjæringer i meiene. Det er på de store flatene vi finner den jorden som har lagt grunnlaget for at Verdal helt fra gammel tid har tilhørt de beste jordbruksområdene i Trøn delag. Her ligger de store gårdene som mange har en historie som strekker seg så langt tilbake som til tiden omkring Kristi fødsel.
---- 32 RasA ---- *. cy? -5 Si 5\ "- Si S -3, $ .Ss 53*5
---- 33 RasA ---- Men innimellom ligger det ofte store myrområder. De store flatene var ikke alltid helt slette. De kunne være store granne forsenkninger. Her samlet det seg vann. Som følge av at grannen for det meste besto av leire, trakk ikke vannet igjennom. I hvert fall gikk dette langsomt. Følgelig oppsto det granne innsjøer. Etter hvert grodde innsjøene til, og slik oppsto myrene. Geologene kaller slike myrer gjengroingsmyrer. Disse myrene er like typisk for terrasselandskapet som gårdene og jorden der. Ja, enkelte steder er myrområdene av større omfang enn de dyrkbare flatene. Det er først i våre dager at moderne dreneringsteknikk har gjort det mulig å ta myrene i brak som en del av det aktive kulturlandskapet. Ved slutten av forrige århundre hadde man nok skaffet seg en del erfarin ger og kunnskaper om våtmarksområdene slik at man så smått hadde begynt å nyttiggjøre seg myrene, i hvert fall noen av de granneste. De ble drenert og dyrket. Dessuten ble torven utnyttet, og det fantes flere torvtak. Hvor det var mulig, ble myrene benyttet som beite. Videre ble det jaktet en god del. Men i det store og hele var myrene nokså überørte. Og i dette terrasseland skapet strakte myrene seg faktisk nesten sammenhengende fra Sjøbygda til Leirådalen. Riktignok var enkelte myrstrekninger adskilt fra andre ved at de lå på forskjellige terrassetrinn. Utraset gikk i et område som grovt sett kan avgrenses til Stiklestad i vest og Leirådalen i øst. Innenfor disse avgrensningen har det gått en rekke andre ras foruten Ver dalsraset. Noen av dem var små, og fikk bare mindre følger, mens andre var store og fikk tilsvarende større følger. Rent landskapsmessig er det bare å tenke på det eller de rasene som dannet Leirådalen. De forandringene som fant sted som følge av dette, forandret landskapets ansikt så pass mye at vi ville ha hatt problemer med å kjenne oss igjen om vi hadde kommet dit for 700 år siden. Uten at det er fullstendig mulig å fastslå noe for sikkert, er det imidlertid nokså sannsynlig at de fleste av rasene innenfor disse avgrensningene gikk i tidsrommet mellom 1300 og 1600, altså i den historiske tidsperioden som kalles senmiddelalderen. Til dette tidsrommet kan vi trolig plassere rasene rundt Leirådalen, rasene ved Lyng, noen mindre ras ved Follo og Eklo, det siste raset ved Stiklestad samt de påfølgende rasene rundt myrene ved Stikle stad, og det raset som ødela Tokstad. Tokstad her må ikke forveksles med Tokstad i Sjøbygda. Men også senere har det gått betydelige ras her. Det største var Landfall raset som gikk i 1747 da fem mennesker mistet livet. Alle rasene har satt spor etter seg. De fleste av disse sporene finnes frem deles i landskapet. Men noen er blitt ødelagt av yngre ras. I kantene av Raset Verdalsboka - 3
---- 34 RasA ---- finnes det for eksempel spor etter flere eldre rasgroper. Sammenlignet med Verdalsraset var dette bare små utglidninger. Men skadene kan ha vært store for de gårdene som ble berørt. Når det gjelder rasene fra før 1700-tallet, vet vi ingen ting om tap av menneskeliv eller omfanget av skadene på jorden, bortsett fra når kildene gjør det mulig å foreta sannsynlighetsberegninger. Follodalen eller Øya i Raset sett fra vest tidlig i 1980-årene. Ras som har gått etter 1700-tallet, er omtalt i kildene hvis rasene medførte verdiforringelser eller tap av menneskeliv. Hvis de ikke gjorde skade på kul turjorden, er de ikke omtalt. Tallet på registrerte ras er imidlertid ikke stort, og de som har gått, har vært forholdsvis beskjedne, bortsett fra det nevnte raset ved Landfall. Noen detaljert beskrivelse av terrenget i rasområdet før utraset finnes ikke. Det nærmeste vi kommer, er et matrikkelforarbeide fra 1870. Dette forar beidet tar for seg hver enkelt gård og gir en beskrivelse av jorden og et an slag av arealet. På grunnlag av dette kan det utledes om det fantes myrområder i terrenget. Blant annet fortelles det at det fantes mindre myrområder syd for Krag. Jordbeskrivelsene sier forøvrig at det var myrjord på nesten alle gårdene i nabolaget. ' Noen beskrivelse av terrenget ellers finnes ikke. Heller ikke finnes det detaljerte kart fra før raset. Det beste er et kart fra 1883 i målestokken 1: 50.000. Dette gir til en viss grad opplysninger om terrenget. Blant annet
---- 35 RasA ---- er terrassetrinn og dalsider markert ved skraveringer. Men målestokken setter forståelig nok begrensninger. Like etter raset ble det tegnet flere oversikts kart. Disse var av større målestokk, men de ble tegnet etter hukommelsen, og dette medfører naturligvis mulige feilkilder. En del detaljer så som daler, høyder, koller, myrer og terrassetrinn kan med forsiktighet stedfestes. 2 Før raset rant Follobekken fra nord mot syd over terrassen ned mot elven. Lengst oppe ble dalen kalt Follodalen. Noe lengre ned ble navnet Krågsda len benyttet. Og like før den munnet ut i hoveddalen het den Modalen. I dag benyttes navnet Modalen om skredporten. 3 Denne dalen ble dypere og dypere jo lengre mot syd den kom. Rett vest for Follo var den ca. 10 meter dyp. Men rett øst for Mo var den bortimot 40 meter dyp, og den hadde forholdsvis bratte sider. Etter raset ble deler av bunnen av Follodalen stående igjen som en rygg eller øy nede i rasgropen. Langs denne ryggen var det lenge mulig å se det opprinnelige bekkefaret. Det sydligste punktet hvor bekkefaret kunne sees, ligger omtrent 35 meter lavere enn terrassen ved Mo. Avstanden mellom dette punktet og det nevnte punktet vest for Follo, hvor forøvrig hovedveien krys set dalen, er omtrent 200 meter. På denne strekningen var det således et fall på ca. 25 meter. Disse opplysningene gjør det mulig til en viss grad å fastslå hvor langt innover i terrassen den ravineformede delen av Follodalen strakte seg. Ved Krag munnet en liten sidedal fra øst ut i Follodalen. Sidedalen ble og så kalt Krågsdalen. Den var nokså smal, men den var like dyp som den andre dalen der den munnet ut i den, det vil si at den var vel 10 meter dyp. En liten bit av denne sidedalen ble stående igjen på den nevnte ryggen eller øya etter raset. Navnet Follobekken ser ut til å ha blitt mest brakt, men også Krågsbekken ble brakt der bekken passerte Krag. Muligens var det også andre navn på den. Den kommer fra Lyngåsen. Før raset fikk den et tilløp fra myrene i det nordvestlige hjørnet av området. Nå er myrene borte. En annen bekk skar også gjennom dette området. Det var den såkalte Eklobekken. Den eksisterer fremdeles. Den hadde deler av sitt løp gjennom rasområdet. Denne bekken har og hadde flere navn. Den begynner helt oppe ved Skei. Den er da ikke større enn en vanlig grøft. Den renner i sydøstlig retning med Fåren på østsiden. Tidligere lå Jermstad og Trøgstad på vestsi den og Fåren på østsiden. Ved Fåren kalles den Fårasiket. Like syd for Fåren renner den ned i det gamle åfaret etter Leiråa. Før raset fulgte den så dette gamle elveløpet vestover. Forbi Tokstad skiftet bekken navn til Tokstadbekken. Og ved Eklo kaltes den, og kalles fremdeles, Eklobekken. Den siste strekningen frem til elven følger den Eklodalen.
---- 36 RasA ---- På toppen av det som ble stående igjen av Follodalen kan man fremdeles se restene av den lille sidedalen som ble kalt Krågsdalen. Den munnet ut i Follodalen fra øst ved Krag. På bildet står Reidar Prestmo nede i bunnen av dalen. 1992. Eklodalen ble skåret av av raset. Dette er noe av det som står igjen lengst vest. Haugen midtpå bildet kalles Krågspynten. Den utgjorde på dette stedet nordsiden av Eklodalen. Bildet er tatt fra Eklo mot nordvest. 1992.
---- 37 RasA ---- Denne bekkedalen var ikke spesielt dyp. Den fulgte som sagt, det gamle åfaret etter Leiråa. Før utraset strakte dette gamle elveleiet seg i sydvestlig retning fra Fåren mot Eklo. Det krysset over det sydøstlige hjørnet av det utraste området. Dalen var mellom 10 og 20 meter dyp med forholdsvis slake sider. Den var også forholdsvis bred. Mellom Trøgstad store og Trøgstad skole skar det seg ned to flombekkdaler som møttes nede i denne dalbunnen. På kartet ligner de en bred Y med kort ben med benet pekende mot syd. Så vidt det kan erfares, var begge disse dalene tørre, hvis da ikke noen mindre myrområder ble drenert gjennom dem. Der dette gamle elveløpet etter Leiråa falt ned fra terrassen, ligger den nevn te Eklodalen. Selv om Eklodalen er forholdsvis trang og dyp der den munner ut i terrasseskråningen, er den allikevel langt grannere enn hva Follodalen var på tilsvarende sted. Der Eklodalen munner ut i Raset fra øst. 1992. Bortsett fra disse bekkedalene må landskapet karakteriseres som forholds vis flatt. Men det strakte seg et lavt terrassetrinn tvers gjennom området fra vest mot øst. Så vidt det har vært mulig å bringe i erfaring, gikk dette trinnet ved gården Krag. Både Follo og Jermstad lå ovenfor. Muligens lå også Trøg
---- 38 RasA ---- stad store ovenfor trinnet. I en beskrivelse av terrenget fra 1893 like etter raset heter det at det var til dels kupert. Trolig er det bekkedalene og slike trinn i landskapet som har foranlediget denne beskrivelsen. Muligens kan det også ha vært mindre rygger eller koller. Vi vet med sikkerhet at det lå en kolle eller rygg like nord for Follo. Likeledes var det en ved Jermstad. Den kaltes for Jermstadhaugen. Den dyrkede jorden lå mellom myrene og de dypeste dalene. Dalsidene var vanskelig å utnytte når de var så bratte som de tydeligvis var ved Follo bekkens nederste del. Muligens var dalsidene i Eklodalen lettere å utnytte. Innimellom fantes det utmark i form av skog. Men store skogstrekninger var det nok ikke. Den største skogen var trolig den såkalte Prestegårdsskogen. Deler av denne gikk med i raset. Og fotografier som er tatt av skredgropen kort tid etter raset, viser en mengde trær som ligger spredt utover i bunnen av gropen. Dette tyder på at det må ha vært en del skog i området. Ved skred porten lå Hagas utmark. Der var det også skog. Bosetningen i området Med raset forsvant en rekke gårder og plasser. Det har vært til dels nokså vanskelig å fastslå den nøyaktige beliggenheten av de enkelte gårdene. Dette skyldes ikke minst det forhold at de som kunne fortelle hvor hver enkelt gård lå, nå er borte. Men det skyldes også at feilaktige fremstillinger i avisene av hva som skjedde under selve raset, har gjort sitt til å skape feilaktige fore stillinger av gårdenes innbyrdes beliggenhet. Et par eksempler kan nevnes. Smedgården var en av Jermstadgårdene. Smedhaugen var en tidligere husmannsplass under Follo. Navnelikheten førte til sammenblanding av disse to. Fyksveet var en plass under Trøgstad. Avstanden til Follo var ikke så stor, og allerede før raset ble dette navnet feilaktig skrevet som Follosveet. 4 Tvers gjennom det utraste området gikk hovedveien fra Stiklestad til Vuku. Den passerte Prestegården på vestsiden av raset og Fåren på østsiden. Langs denne veien lå gårdene Follo, Jermstad vestre og Jermstad østre. Noe syd for veien lå Krag og Trøgstad store. Og nord for veien lå Jermstadspannet. En annen stor og gammel gård, Trøgstad lille, eksisterte ikke lenger som selvstendig gård. Den var blitt oppdelt. Noe av jorden ble brakt sammen med Krag, mens to mindre brak var blitt selvstendige enheter. Det var Trøgstad lille søndre og Bjørklund. Likeledes var det skilt ut tre selvstendige brak av Krag. Disse var Krågsmoen som lå forholdsvis langt mot syd på østsiden av Follobekken, Gran og Egge som begge lå på vestsiden av Follobekken noe lenger mot nord. Som nær nabo til Krågsmoen lå Eklosvedjan, en utskilt part fra Eklo.
---- 39 RasA ---- Og like ved Egge og Gran lå Moan som tidligere hadde hørt under Mo. Utskilt fra Trøgstad var en eiendom Verdal kommune eide. Det var Trøgstad skole. Dette var de selvstendige gårdene og brakene som lå i det utraste området. I tillegg kan nevnes den ovenfor nevnte Smedhaugen. Denne eiendommen var ikke skyldsatt og ble regnet som en del av Follo, men den var et såkalt arvefeste. Videre fantes det par bygselplasser og en rekke husnmannsplasser. Under Mo lå plassen Movald. Under Follo lå Follostuggu og Gollaugstuggu. Den siste var en bygselsplass. Under Jermstad vestre lå Jermstad handelssted. Også dette var en bygselplass. Fyksveet, som er nevnt ovenfor, lå egentlig under Trøgstad lille, men som følge av at eieren av Trøgstad lille eide og bodde på Krag, ble Fyksveet ført under Krag. Prestegården Auglen hadde tre plasser ved navn Tokstad, nemlig Tokstad vestre, Tokstad mellom og Tokstad østre. I tillegg til disse husmannsplassene lå det flere übebodde plasser i det aktuelle området. Husmannsvesenet var i ferd med å avvikles, og bare 18 år tidlig ere, i 1875, var det langt flere plasser innenfor det utraste området enn da raset gikk. Langs kantene av rasgropen lå det også mange gårder og plasser som ble berørt, selv om husene ikke gikk ut. Disse var Mo søndre og Mo nordre, Moåker av Mo, enda en plass ved navn Movald, Prestegården Auglen, en plass under Follo ved navn Follomyra, Jermstad øvre, en husmannsplass ved navn Jermstadenget, Nøysomhet eller Tessemskjefte, Fåren øvre og Fåren nedre, Landfall, Rognhaugen (eget bruk), en plass under Eklo med samme navn, Rognhaugen, Eklo søndre, Eklo mellom og Eklo vestre. Noter: 1 Omtalen av de gårdene som ble berørt av Verdalsraset i dette matrikkelforarbeidet, er gjen gitt som bilag. En nærmere gjennomgåelse av kartene som finnes, er gitt som bilag. 3 Opplysninger ved Arne Eklo. 4 Se mer om dette i bilaget om kart bak i boken.
---- 40 RasA ---- ELVESLETTEN Beskrivelse av landskapet Mens selve raset gikk i terrassen på nordsiden av Verdalselven, havnet ras massene nede på elvesletten. Rasmassene dekket et område som strakte seg fra Melby i øst til Fæby i vest. Ja, selve elveløpet ble fylt også nedenfor Fæby. Leirmassene nådde faktisk helt ned til Tinden. Opprinnelig var terrassen hvor raset gikk, som det er antydet tidligere, sam menhengende med terrassen på sydsiden. Tilsammen utgjorde de en del av Verdalselvens delta den gang da havet sto 65 - 70 meter over dagens nivå. Det var en gang mellom 8500 og 7000 år før nåtid. Da avtok hastigheten av landhevningen ganske kraftig, og etter som strandforskyvningen gikk sakte i perioden som fulgte, ble denne store terrassen avsatt da. Senere økte hastigheten i landhevningen igjen. Dermed dukket dette deltaet frem som en terrasse som strakte seg fra dal side til dalside. I sin tur førte dette til at elven skar seg ned i den. Noen steder lå forholdene til rette for at elvenedskjæringen ble smal. Her kunne det ligge fjell langs løpet. Men andre steder var det små hindringer, og der fikk elven fritt svinge hit og dit, og elvesletten ble følgelig bred. Mellom Sundby og Eklo tiltar elvesletten i bredde. Her er det anselige meng der løsmasse som er vasket vekk. Dette skjedde for så lang tid tilbake at den nye elvesletten lå der fruktbar og fin, da den første faste bosetningen fant sted i Verdal. Følgelig finner vi en rekke av de eldste og største gårdene i Verdal på denne sletten. Det har vært en vanlig oppfatning at fjorden nådde opp til Sundby ennå så sent som da den første bosetningen fant sted for ca. 2000 år siden. Men da sto havnivået omtrent 7-8 meter høyere enn dagens nivå. Det vil si at Verdalsøra sto under vann, mens både Bjartnes, Ekle, Rosvoll, Lennes og Ness lå tørre. Derimot var nok flo og fjære merkbar i elveløpet til ovenfor Sundby. Men elven var en upålitelig nabo. Elvebruddene langs denne strekningen har vært både omfattende og mange. Noen gårder er blitt vasket vekk, mens andre er blitt sterkt redusert. Og flere steder har elven utløst større og min dre skred. Noen steder var det rene utglidninger eller nedfall som følge av at terrassefoten ble gravet vekk. Også disse kunne være temmelig omfatten de. Andre steder punkterte elven kvikkleirelommer i grannen. Disse kunne
---- 41 RasA ---- være av varierende størrelse. Og havnet rasmassene nede i elveløpet, ble elven demmet opp. Størrelsen av demningen avhang naturligvis av mengden av ras masse. Da ble det anrettet skade ovenfor raset som følge av oversvømmelse. Og når elven brøt igjennom, kunne den komme som en flodbølge nedover dalen, med de skader dette medførte. Elvesletten er ikke like høy over alt. Flere steder kan man se lave terrasse trinn. Noen av terrassene er blitt til som følge av strandforskyvningen. Men ikke alle steder er dette gamle deltaer som elven har bygget opp. Flere steder er det tale om nedskjæringer som elven har laget i terrassen. I en periode kunne elven vaske ut en dal i en viss bredde. Og da landet hevet seg, skar elven seg ned i bunnen av denne dalen igjen og laget en ny dal der. Denne ble naturligvis noe smalere. Trinnene som oppsto i landskapet på denne måten, kunne ofte være bare av noen få meters høydeforskjell. Slike lave terrassetrinn fantes blant annet ved Sundby, Rosvoll, Ekle og Bjartnes. Denne prosessen ville ha fortsatt også i våre dager, hvis ikke elven var blitt regulert. Det spiller ingen rolle om terrassen er høy eller lav dersom elven får grave fritt. Naturligvis går det langsommere å grave vekk massen dersom terrassen er høy, men elven er uendelig tålmodig, og den tar sitt når tiden er inne. Foruten at elvesletten er preget av disse lave terrassetrinnene, er den også preget av de såkalte serpentiner. Dette er granne innsjøer, eller spor etter slike, som ble til ved at elven kuttet av en sving, og det gamle løpet ble liggende igjen som en halvmåne. Dette kalles meandering. De granne innsjøene grodde langsomt til igjen, og den lokale benevnelsen på slike sumper er kvisler. Langs den strekningen rasmassene fylte opp dalen, var det tidligere flere slike kvisler. Både ved Lennes, Rosvoll og Bjartnes ble de fylt opp. Len neskvisla eksisterte som et markert topografisk trekk helt frem til 1893. I tillegg til at elven gjorde skade på jorden langs løpet ved de såkalte elve braddene, var også de lavest liggende områdene sterkt utsatt for oversvøm melser når det var stor vannføring. Både hus og åker var utsatt i slike tider. Elveløpet var like før raset en god del forskjellig fra dagens løp. Dette har sin naturlige forklaring i at ved raset ble dalbunnen fylt opp, og spor etter det gamle løpet var ikke lenger synlige. Elven måtte derfor ta seg et fullsten dig nytt løp. Rennende vann søker etter det laveste landskapet, og de laveste stedene nå lå ikke nødvendigvis der det hadde vært lavest før. Etter at elven hadde passert gjennom den smale passasjen mellom Melby berget og Eklomelen nådde den ut i et bredere parti av elvesletten. Denne passasjen mellom Melbyberget og Eklomelen var trang i 1893, og den er trang også i dag. Dette skyldes at etter at elven har passert Landfall, styres den mot Melbyberget på sydsiden. Her stikker fjellet frem.
---- 42 ----
---- 43 RasA ---- Eklomelen er en leirterrasse, men i den sydøstlige spissen av terrassen finnes rester av de samme massene som finnes i terrassen på motsatt side ved Mel bygraven. Dette er breelvavsetninger, og disse er ikke så utsatt for utglidnin ger som masse av finere materiale. Men Melbyberget styrte elven mot nordvest mot Eklomelen. Gjennom lange tider har den strøket langs med foten av denne terrassen, og gradvis har den spist seg inn på den. Flere mindre skred er blitt utløst. I 1893 gikk elven i en stor U-sving langs terrassen. Etter å ha fullført U-svingen øst for Haga, gikk den nesten parallelt med løpet den hadde forbi Melby. Bredden av U-en var i overkant av 1 kilometer, og avstanden fra dagens løp og inntil den dypeste svingen var ca. 1 kilometer. På den måten dannet elven et stort og bredt ness. I hovedsak var det Sund by gårdene og Melby som valdet hit. Men også Haga hadde eiendommer på sydsiden av elven. Det hadde sammenheng med de forandringene av elvelø pene som fant sted fra middelalderen og utover. Utvilsomt ville sporene etter de gamle løpene ha vært synlig dersom ikke rasmassene hadde dekket dem etter raset. Like øst for Ness gjorde elven atter en sving, og også denne gang gikk det nye løpet bortimot parallelt med det gamle, men denne gang mot nord vest. Denne gang ble det dannet et ness på nordsiden som stakk ut fra Haga. Det var ikke så bredt som det forrige, bare vel 1/2 kilometer, men det var like langt. Etter siste sving løp elven i nesten rett linje ill/2 kilometer. Først like syd for Lyng svingte den sydvestover. Nesset den dannet på denne måten, var bredt og formet som en rettvinklet trekant hvor elven dannet katetene. Men også på dette nesset på sydsiden av elven lå det landområder som til hørte gårdene på nordsiden. Igjen er det tale om rester etter gamle valdgren ser fra den tid da elven hadde andre løp. Fra Lyng gikk Verdalselven i en lang bue mot høyre. Den krysset de flate og lavtliggende områdene nord for Lennes. Syd for Lennes lå Lenneskvisla. Dette var restene etter det gamle elveløpet fra 1600-tallet. Lengst mot vest var kvisla grodd til, men fremdeles var det sumpland der. Sist i den lange høyresvingen støtte elven mot Rosvoll terrasse. Her hadde elven gravet seg inn og gjort en del skade. På innsiden av svingen hadde det bygget seg opp en elveør. I 1893 var det fremdeles et smalt grant løp på øst siden av denne øra, men det ville bare ha vært et tidsspørsmål før dette løpet hadde blitt auret igjen. Det er et tankekors at dersom elven hadde fått grave fritt, ville den i løpet av forholdsvis få år ha skåret seg gjennom Rosvoll-landet og gått inn i et gammelt elveleie på nord vestsiden. I så fall ville det gamle løpet mellom Ros voll og Ekle, ha blitt liggende igjen som en lang grann innsjø, en ny kvisl.
---- 44 RasA ---- Det nytter ikke å fabulere over hva som videre kunne ha skjedd, men det ligger snublende nær å anta at elven kunne ha gått inn i det gamle løpet nord for Fæby, det som ganske enkelt kalles Kvisla. Fra innskjæringen ved Rosvoll gikk elven i nordnordøstlig retning hvor etter den svingte rundt Rosvoll-landet syd for Ekle. Over alt på denne flate elvesletten var det spor etter gamle elveløp. Hele veien langs breddene av elven lå terrenget forholdsvis lavt, og det var sterkt utsatt for oversvømmel ser. Og elven anrettet store skader i form av elvebrudd på hele strekningen. Hvert år mistet gårdene langs elven deler av både innmark og utmark. Mellom Ekle og Rosvoll hadde elven et nesten rett vestlig løp. Men midt veis mellom Ekle og Bjartnes svingte den i nordvestlig retning slik at den passerte like vest for husene på Bjartnes. Hvert eneste år flyttet den løpet sitt nordover, og beboerne på Bjartnes så det bare som et tidsspørsmål før den tok gravstedet til major Kltiwer som lå vest for gården. Både Ekle og Bjartnes hadde eiendommer på sydsiden av elven, atter bevis på de forandringer som elven tidligere hadde forårsaket. Og kvislene ved Bjart nes og Rosvoll lå der som tause vitner på elvens upålitelige naboskap. Noen av disse kan også i dag anes i terrenget selv om de ble fylt opp av rasmasser. Like vest for Bjartnes gjorde elven en krapp sving mot syd. Nå strøk den tvers over dalen og støtte mot terrassefoten ved By valdet. Den fulgte så denne terrassen vestover, og nedenfor Baglan nådde den den delen av leiet som el ven også har i dag. Men mens den strøk langs foten av By terrasse, gjorde den stor skade i form av elvebrudd. Det såkalte Byafallet fra 1874 ble uten tvil utløst av Ver dalselven. Og på venstre side hadde den Kjærankila som var løpet den hadde helt frem til 1890-årene. På sin høyre side hadde elven langs denne strekningen de gamle elveløpene forbi Haug og Fæby. I flomtider ble disse fylt av vann fra elven. De delene av elvesletten som lå så høyt at de ikke var utsatt for oversvøm melser og flom, tilhørte de beste jordbruksområdene i bygden. Også de lave religgende flatene ble utnyttet der det var mulig. Men de var mer utsatt, og var følgelig ikke så verdifulle. Bosetningen på elvesletten Bosetningen på elvesletten fikk føle virkningene av raset ved at rasmasse ne havnet der. De enorme mengdene med rasmasse la seg opp i en gjennom snittlig dybde på mellom 6og 7 meter over et areal på nærmere 9 km 2 . Noen steder er dybden bare noen få desimeter, mens andre steder er den mer enn ti meter. Noen gårder lå så pass høyt at husene ble spart, selv om de mistet mye
---- 45 RasA ---- Oversiktsbilde over elvesletten 1992. Innsnevringen mellom Melbyberget og Eklomelen nederst til høyre. Fra denne innsnevringen og helt nedover til Tinden ble denne flaten oppfylt av leirmasser fra raset. Foto: Bård Gimnes 1992. jord. Andre gårder, derimot, mistet både hus og jord. Desuten var det en del gårder som selv ikke lå nede på elvesletten, men som hadde jord der. Og på de fleste valdene var det både utskilte bruk og husmannsplasser. Regnet fra øst på sydsiden av elven lå først Melby, Østgård, Sundby østre, Sundby vestre og Lunden. Nedenfor Melby helt nede på den laveste elvesletten lå det utskilte braket Melbynesset. Ikke langt fra Melbynesset lå Hagaenget. Dette var også et selveierbrak. Men denne eiendommen var utskilt fra Haga nordre østre på nordsiden av elven. Og like i nærheten lå husmannsplassen Gammelplassen. Den tilhørte Haga nordre mellom. Nordvest for Sundby lå Sundbyaunet. Dette var to tidligere husmannsplas ser som nå var et selveierbrak. Videre mot vest ved elven lå Sundbyhammelen. Den var like før raset blitt solgt, slik at også dette var en selveiereiendom. Noe høyere lå Bjørken og Skjørdal. Ingen av disse var truet av rasmass ene, men begge mistet jord. Ikke langt herfra lå Haga søndre søndre, også kalt Hagahammelen, og Haga søndre nordre. En utskilt part fra Haga søndre nordre kalt Langenget, lå og så like ved.
---- 46 RasA ---- Så fulgte de tre Ness gårdene, Ness østre, Ness mellom og Ness vestre. Mellom Ness østre og Ness mellom lå Leirfallaunet. Helt nede ved elven lå plassen Nessøran. Den hørte under Ness østre. Ikke langt vest for Nessøran lå området Lyngsholmen. Dette var et område som tilhørte Lynggårdene. Lyng lå på nordsiden av elven. Bakgrunnen for denne beliggenheten er den samme som for Haga søndre. Elven har skåret igjennom valdet. På Lyngsholmen lå et selveierbrak og to husmannsplasser. Alle hadde det samme navnet, Lyngsholmen. De to husmannsplassene tilhørte Lyng søndre vestre og Lyng mellom vestre. Kålen var en gammel gård som i 1893 var delt i tre. Den ene av disse, Nedre Kålen, ble berørt av rasmassene. Den lå også lavest. Bare et kort stykke unna lå en utskilt eiendom fra Leirfall ved navn Grav voll. Den lå nede på elveletten. Og like ved lå to husmannsplasser under Leir fall vestre, begge med navn Brugjerdet. Her svingte elvesletten nordover. Nordøst for disse siste lå de to gårdene Lennes søndre og Lennes nordre. Og nordvest for disse igjen fulgte Rosvollgårdene . Til sammen fire av dem ble berørt, nemlig Rosvoll søndre, Rosvoll store, Rosvoll vestre og Rosvoll nordre. Husmannsplassen Neffer under Rosvoll store lå nedenfor gården på den laveste elvesletten. Flere gårder eller plasser ble ikke berørt på denne siden av elven. På nordsiden lå først husmannsplassen Eklomyra under Eklo vestre. Dernest fulgte Haga nordre. Haga nordre var i 1893 delt i tre gårder, nemlig Haga nordre østre, Haga nordre mellom og Haga nordre vestre. Under Haga nordre østre lå husmannsplassen Hagahaugan. Som Hagas nærmeste nabo mot sydvest lå Lynggårdene. I en klynge lå Lyng søndre østre, Lyng søndre vestre, Lyng mellom østre og Lyng mellom vestre. Et stykke lenger mot nord lå Nord-Lyng. Under Nord-Lyng lå to husmannsplasser, Blåmelenget og Nord- Lyngstuggu. Nord for Nord-Lyng lå en nå utskilt eiendom. Den het Lyng lille. Tidlig ere ble den kalt Fergestuggu. Oppe på bakkene lå Hegstad. Men noe av jorden lå nede ved elven. Ved foten av bakken lå husmannsplassen Hegstadstuggu. Der elven svingte mot vest igjen, lå Ekle. Og vest for Ekle lå Bjartnes. På Bjartnes ble hele fire husmannsplasser ødelagt. De ble kalt Marka, Stei ner stuggu, Bjartnes set (Nes jan) og Visøya. Den siste gården på nordsiden av elven som må nevnes, er Haugsholmen. En jordbeskrivelse er gitt i et matrikkelforarbeid fra 1870. Den er gjengitt som bilag.
---- 47 RasA ---- FORVARSEL Tidligere ras og elvebrudd I ettertid og med de kunnskaper vi har i dag om ras og rasfare, er det lett å se at det fantes tegn og signaler som fortalte at noe ville skje i dette om rådet. Muligens ville det også ha vært mulig å forebygge raset. Men for de menneskene som bodde der i 1893, var det ikke selvsagt at en katastrofe ville finne sted. Noen reagerte nok på merkelige forhold, og noen ble nok skremt av mindre ras og utglidninger. Men alt i alt var man lykkelig uvitende om hvilken trussel som skjulte seg i grannen akkurat her. I den umiddelbare nærhet gikk det flere skred i middelalderen. Skredene i Leirådalen, ved Follo, ved Lyng, ved Eklo og i områdene ved Øgstad og Hegstad kan nevnes. Likeså må skredet i 1747 ved Landfall/Trøgstad trek kes frem. Noen av disse skredene var kjent, om enn ikke for folk flest. Men det eksi sterte sagn om dem, og disse kjente mange til. Og selv om det var 150 år siden skredet ved Landfall hadde gått, var det nok kjent på folkemunne. Dessuten forteller navnet Landfall med all mulig tydelighet at her har det skjedd et eller annet med landskapet. Men det gikk også skred på 1800-tallet i det aktuelle området. I 1822 skjedde det en ulykke i Follobekken. Ulykken er omtalt i et brev datert 27. juli dette år fra konstituert lensmann Støp til sorenskriver Lie. Ved den anledning kalles bekken forøvrig Krågsbekken. Det hadde gått et mindre ras på gården Krågs innmark, og rasmasene hadde havnet nede i bekken. Som følge av dette ble bekken demmet opp, og det dannet seg en dyp vannpøl. Daværende bruker, Sivert Sivertsen, skulle sammen med sin syv år gamle sønn sette over denne pølen på en liten flåte. På en eller annen måte må flå ten ha gått rundt, og begge to forulykket. Skredet hadde ikke noe stort omfang, og selv om det var deler av innmar ken som raste ut, resulterte det ikke i noen forandring av skylden for Krag. Men dette forteller at Follobekken var vanskelig allerede tidlig på 1800-tallet. Den hadde skåret seg dypt ned i terrassen, og meiene var bratte og vanskelig å ferdes i både for mennesker og dyr. Dalsidene besto av bløt leire som hele tiden seg nedover. Og bekkens graving i sidene resulterte i flere ras. I 1853 gikk det et ras oppe i Follodalen. Det er vanskelig å stedfeste raset nøyaktig etter som det
---- 48 RasA ---- bare er sparsomme opplysninger som finnes. Men det er helt klart at raset må ha gått nedenfor den delen av Follodalen som ble stående igjen etter raset i 1893. Også i 1867 gikk det et lignende ras. Heller ikke dette kan stedfestes nøyaktig. Ingen av rasene var spesielt store, men raset i 1853 var det største av dem. Ved dette raset strømmet leirmassene nedover Follodalen og la seg opp på gården Hagas utmark. De strømmet også ut i Verdalselven som ble demmet opp i tre dager. Dette raset foregikk i juli, og det var liten vannføring i elven. Det var vel også årsaken til at den ble demmet opp så lenge som i tre dager. Skadene var minimale på eiendommene, og ingen fikk nedsatt skylden av den grann. Også raset i 1867 fant sted om sommeren, og også ved denne anledning ble elven demmet opp. Det heter seg at man kunne fange laks med hendene nedenfor demningen. Selv om det var liten vannføring, ble det en oversvøm melse ovenfor demningen uten at dette resulterte i noen nevneverdig skade. Det skal ha gått 3/4 time før elven flommet over demningen. Til tross for at selve skredet var lite, kom skredmassene med så stor kraft ned i elven at laks ble kastet opp på tørt land på den andre siden. Forskjellen i tid før elven steg over demningen, 3 dager og 3/4 time, tyder allikevel på at raset i 1853 må ha vært en god del større enn det i 1867, selv om nok vannføringen i elven må ha vært vesentlig større ved det siste raset. Men uansett disse betraktninger synes det klart at rasene må ha vært små etter som det ikke ble anført noen skader. Men etter disse rasene var breddene av Follobekken nedenfor Follo meget høye og bratte. Like etter at raset i 1893 hadde gått, ble det fortalt at 40 år tidligere, altså ca. 1850, eller før det første av de to nevnte rasene, gikk det en kjørevei fra Mo forbi Krågsmoen og til Eklo. Denne veien krysset bekken, men det var ingen bro der. Men etter at bekken hadde gravd seg ned, ble breddene så bratte at veien måtte sløyfes. Rasene bidro nok også sitt til dette. Det er vanskelig å si nøyaktig hvor denne veien gikk, men Krågsmoen lå noe nord for en linje trakket mellom Mo og Eklo. Muligens gjorde veien denne kroken fordi breddene var for bratte lenger ned. Denne veien var ri meligvis hovedveien vestover fra Eklogårdene og Landfall. Etter at den ble sløyfet, måtte også disse gårdene benytte veien forbi Follo når de for eksem pel skulle til kirken på Stiklestad. Etter raset i 1893 ble deler av Follodalen stående igjen som en forhøyning i rasgropen. Lokalkjente kaller fremdeles dette området Follodalen. Slik som terrenget ser ut i dag, virker dette navnet fullstendig malplassert. Dalbunnen går langs en høyderygg. Denne ryggen kalles forøvrig øya i raset av geo
---- 49 RasA ---- logene. I mange år etter raset var det mulig å følge bekkeleiet langs hele ryggen. Nå er disse sporene borte. Men faktisk så langt som 200 meter syd for broen over bekken, som også ble stående igjen på toppen av øya, var det mulig å følge det gamle bekkefaret. ' Normal vannstand i elveløpet utenfor skredporten ligger i dag på vel 5 meter over havets overflate. 1 1893 hadde elven trolig ikke fullt så dypt leie. Grus uttak har senket elveleiet betraktelig de siste ti-årene. Men det kan ikke ha vært tale om mange meter over dagens nivå. Også da var det lavere enn 10 meter over havets overflate. Mellom det nevnte punktet i Follodalen ca. 200 meter syd for broen over bekken og elven var det således et fall på ca. 25 meter. Dette var en strek ning på mellom 1 1/2 og 2 kilometer. Terrassene på sidene av skredporten er ca. 60 meter ved Mo og litt lavere ved Eklo. Like før bekken nådde ut i elven, var dalen således bortimot 50 meter dyp. Dessverre vet vi ikke hvor bred dalen var, men de beskrivelsene som fin nes, tyder på at dalen var temmelig trang, altså ravinelignende. Mannen på Krag, Ove Nilsen Haugskott, som forøvrig overlevde raset, for talte at han kort tid før raset hadde vært oppmerksom på at det hele tiden fant sted små utglidninger langs breddene av bekken ved gården. Men han hadde ikke tenkt over dette. Det var først etter at ulykken var et faktum, at han skjønte sammenhengen. Videre var Verdalselven meget nærgående ved foten av Eklomelen. At elven tidligere må ha hatt et leie adskillig lenger mot syd, viser det fak tum at Hagavaldet omfattet store områder på sydsiden. Haga søndre eller Hammelen lå i sin helhet på sydsiden. Her må elven en gang for lenge siden ha skåret seg gjennom Hagavaldet. Litt høyere oppe, på østsiden av Volgavlen, gjorde elven en dyp og krapp sving mot nord. Her sto den inn mot meiene nedenfor Reppe, og den forår saket stadig små og større utglidninger i de bratte leirmelene på dette stedet. Dagen før Verdalsraset, altså 18. mai, skjedde det en utglidning her. Men denne utglidningen var vel ikke større enn tidligere utglidninger på samme sted, og man registrerte den ikke som noe unormalt. Men elven ble etter det te raset leirførende og grå. Denne gråfargen ble blant annet registrert av Elias Olsen Ness ut på etter middagen 18. mai. Elias var fra Lyng, og han hadde vært en tur der og skulle hjem om ettermiddagen. Foruten at han registrerte at elven var sterkt slam førende, merket han også at hesten var svært urolig da de krysset elven. Den samme iakttagelsen gjorde doktor Albert Strøm da han samme dag krys set elven på en av sine turer til syke pasienter i bygden. Men han nevner ikke noe om at hesten var urolig ved denne anledningen. Verdalsboka - 4
---- 50 RasA ---- Gårdsgutten på Fagerhøy, en eiendom ved Hegstad, var ute for å fiske ved Bjartnes om torsdagskvelden 18. mai. Men henimot klokken 23 måtte han gi opp fordi elven var så grumset og tykk at det ikke var mulig å få noe fisk. Bernt Haug, som da var 20 år, var også ute og fisket. Han var sammen med Hilmar Tangen. Og også de opplevde det samme: Fisken bet ikke for elven var så usedvanlig grå. De gikk derfor hjem hver til sitt og la seg. Et par gutter som var ute og fisket på sydsiden av elven ved Bjørken, måtte også gi opp på grann av slamføringen. Under normale omstendigheter var vannet i elven ganske klart når det var liten vannføring. Men etter regnvær ble den fort grå. Nå hadde det ikke reg net på en tid, og den skulle derfor ha vært klar. Når den til tross for dette var slamfylt og grå denne torsdagskvelden, må det ha vært andre årsaker. I dagene etter raset trakk man den slutning at det må ha vært Follobekken som førte disse store mengdene med leire ned i elven, og at dette var begyn nelsen på raset. Det er imidlertid lite trolig at det var Follobekken som gjor de dette alene. Vel var nok Follobekken grå, men den var alt for liten til at hele Verdalselven skulle bli grå nedenfor av den grann. Den nevnte utglid ningen ved Reppe kan også ha gjort sitt. Etter som nyere geologiske undersøkelser viser at det etter all sannsynlig het var Verdalselven som utløste raset, er den mest rimelige forklaringen på slamføringen i elven at det var elven som eroderte i bredden sydvest for Ek lo, nettopp på det stedet der raset startet. Dette vil vi aldri få svar på. Bare noen få timer senere var den delen av elvebredden borte for alltid. Høy grunnvannstand I perioder med mye nedbør vil grunnvannstanden stige. Høsten 1892 had de vært regnfull, og vinteren 1892/93 hadde vært snørik. Dessuten hadde snøsmeltingen gått forholdsvis fort våren 1893 som følge av mye regn. Tid lig denne våren hadde både elver og bekker gått temmelig store. De siste da gene før raset hadde imidlertid vært nedbørfattige, og jordoverflaten var helt tørr. Men det fortelles også at jorden i det utraste området til stadighet hadde vært oppbløtt de siste årene. Grannen disset når man gikk, og grøfting var vanskelig, enn si umulig. Ble grøftene dypere enn 60 - 70 centimeter, rauset de sammen. Både innenfor det utraste området og like opp til, lå det flere til dels store myrområder. Flere av disse ble ansett for å være dyrkbare, og drenering av myrene ved hjelp av åpne grøfter var vanlig. Dette arbeidet ble altså vanske liggjort som følge av den høye grunnvannstanden.
---- 51 RasA ---- Og på gården Follo fikk de stadig vekk vann i kjelleren denne vinteren, noe som aldri hadde hendt før. Det fortelles at Johan Gran var på gården Krag i 1892. Han eide den ikke, for eieren var Ove Haugskott. Han må derfor ha leid gården. I skuronna om høsten dette året var han ute og stauret korn sammen med tjenestefolkene. Det ble brukt en jernstang til å lage hull i jorden til kornstaurene. Da de skulle ha matpause, satte de fra seg spettet i et hull og gikk inn for å spise. Da de kom ut etter matpausen, var spettet borte. De fant det igjen, men det hadde da sunket ned i grannen av sin egen tyngde. Johan Gran tok dette som et varsel, og han flyttet derifra til Stiklestad. Nedenfor Follo og Krag skal det ha ligget en sump. Det går ikke frem om denne sumpen var av forholdsvis ny dato, eller om den var gammel. Det går heller ikke frem om sumpen hadde overflatetilsig, eller om den var dannet av et oppkomme. Men det er tydelig at den etter hvert ble til sjenanse. Dette tyder på at den vokste. Alt dette peker mot at det må ha vært ekstraordinær høy grunnvannstand en god stund før raset fant sted. Høy grunnvannstand har ofte vært en med virkende årsak til at kvikkleireskred kan bli utløst. Poretrykket i kvikkleire lommene øker jo høyere grunnvannspeilet er. Og er saltinnholdet kommet ned på kritisk nivå, vil øket poretrykk forsterke faren. Avdekkes da kvikk leirelommen, er raset et faktum. Dette var imidlertid ukjent for 100 år siden. Men mange hadde nok merket seg de forskjellige unormale omstendighetene og undret seg over disse. Noen følte nok også en viss uhygge, uten at de kunne forklare nærmere hva det var. Et annet forhold som også skremte folk, var at bekken forsvant under jor den et stykke. Det var på strekningen mellom den biten av Follodalen som ble stående igjen etter raset og Verdalselven at den ble borte. Kanskje hadde bekkens forsvinnen sammenheng med de rasmassene som må ha blitt liggen de i dalen etter rasene i 1853 og 1867. Men folk reagerte på dette, og de syntes det var uhyggelig. Ut over dette var det ingen som foretok seg noe eller reagerte på annet vis. Det eneste som er kjent i så måte, er altså Johan Gran som flyttet høsten før. Overnaturlige varsler Det finnes også noen sagnlignende historier om overnaturlig varsler. 2 Presten Klutes opplevelser Senhøstes 1892 kom en kveld pastor Klute, som da var kapellan i Verdal, kjørende oppover dalen fra Verdalsøra. Kapellangården ligger like ved Vuku kirke, femten kilometer fra Verdalsøra. Kjøreveien gikk den gang forbi Auglen som den gang var sogneprestens bosted - over en dyp dal like ved Follo
---- 52 RasA ---- gård, som var en av de gårdene som raste ut, videre over Jermstadhaugen øst for Follo, over Leirådalen forbi Reppe. Det var en uhyre tung vei med lange og bratte bakker. Da Klute kom kjørende i sin karjol opp på Jermstadhaugen, møtte han en mann som tok tak i bisselet på hesten. Klute sa: «Hva skal det bety å stanse meg her på veien? Er det noe De vil snakke med meg om, så kan De treffe meg på kontoret!» Mannen sa ingen ting, men slapp ta ket i bisselet. Klute la ikke merke til hvor det ble av mannen. Det var en temmelig mørk kveld. Klute kjørte hjem så fort den tunge veien tillot. Han leverte hesten til dren gen og gikk inn. Han hadde noe som han måtte legge fra seg på kontoret, og gikk derfor inn der med det samme. Han tente på et lys for å se å plassere det han skulle legge fra seg, og så da en mann sitte på stolen ved siden av ovnen, og presten syntes denne man- Johan Gerhard Klute. nen lignet svært på den mannen han hadde møtt på Jermstadhaugen, tross det var svært mørkt. Men han kunne ikke forstå hvordan vedkommende hadde greidd å komme så hurtig frem, da han selv hadde kjørt så fort som den dår lige veien tillot, og han hadde ikke sett at mannen hadde noen hest. Presten sier: «Hva vil De meg?» Mannen svarer: «Jeg skal bare meddele at det forestår Verdal en stor ulykke!» Og med det samme han hadde sagt dette, var stolen tom og mannen borte. I de om lag syv måneder som gikk fra denne dag og til utraset, sa Klute fra prekestolen hver søn- og helgedag: «Bered eder, det forestår Verdal en stor ulykke!» Jeg hørte ham mange ganger brake de samme ordene.» En opplevelse ved broen over Follobekken En natt om lag midtvinters, vinteren før utraset, kom gardsdrengen og en av husmennene på Vestre Hallem kjørende gjennom gården på Follo. Dren
---- 53 RasA ---- gen hette Andreas (Petersen Minsås) og husmannen Peter (trolig Peter Olsen Støa). De kom fra kvernbrakene ved Ulvilla med hver sitt mellass. Det var ved ett-tiden om natten, fint sledeføre og klart måneskinn. Veien gikk i en sving rundt storburet på Follo, skrått nedover den bratte bakken til Follobekken over en muret bro over bekken og på skrå opp bakken på den andre siden. Da de svingte rundt storburet, fikk de begge om lag samtidig se to menn som sto midt på broen og pekte rundt seg til begge sider. Begge kjørerne hadde klokker på hestene så det skranglet nokså mye. Andreas som kjørte foran, kjørte rett mot de to karene som sto midt på broen, og han mente de måtte høre klokken så de gikk ut til side. Men de rørte seg ikke. Han vikte da hesten helt ut til høyre side helt ut til rekkverket, og det var så pass til plass at hest og slede kunne gli forbi. Da sleden var midt for mennene, ble de usynlige. Gutten fra Kvelstad Dagen før utraset var gjetergutten på Kvelstad, en av de første gårdene ovenfor utraset på søndre siden av elven, ute i marken og gjette buskapen. Gården Kvelstad ligger på en ganske stor flate nede ved elven, men utmarken, hvor besetningen gikk, ligger temmelig høyt over gården. Det var strålende fint vær disse vårdagene sist i mai. Gutten hadde lagt seg ned på jorden for å hvile. Han syntes han hørte noen ro nede på elven, reiste seg fort opp og sprang ut på kanten av den bratte bakken som gikk ned til elven. Han så da en svær demning tvers over elven fra Eklo på nordsiden til Mel byberget på sydsiden. Demningen besto av bløt leire, og i denne så han en hel del hester og kyr som basket i leiren for å komme til lands. Fra demnin gen var det en stor sjø helt oppover til Vuku kirke. Vannet sto så høyt at det gikk helt opp til midten av loftvinduene på hans egen gård Kvelstad. Fra demningen oppover mot hans hjem Kvelstad rodde to mann i en båt. Gutten ropte over til roerne at de måtte vente så han fikk sitte på hjem og la på sprang det forteste han greidde nedover bakken. Da han kom ned til den nye sjøen, var den borte. Demningen eksisterte ikke, og båt og roere heller ikke! Han ble aldeles fra seg og forsto ingen ting. Gutten kom hjem aldeles for styrret, blek som et lik og helt uten evne til å snakke. Han greidde ikke å få frem en lyd. Folkene på gården så at det var noe galt, de begynte å snakke vennlig med ham og spørre om han hadde sett udyr i skogen eller om det var noe galt på en eller annen måte med besetningen. Litt etter hvert fikk han
---- 54 RasA ---- stemmen tilbake og fortalte det han hadde sett. Folkene mente han hadde sovnet og drømt, og at det var drømmen som hadde skaket ham opp. Natten etter våknet folkene på Kvelstad av den voldsomme støyen utraset bevirket, og demningen over elven var akkurat som gutten hadde sett og for talt dagen før. Elven stoppet mot demningen og steg i løpet av et par dager så høyt som det gutten hadde sett. 3 Eiketreet på Krag 4 På tunet på gården Krag sto det i forrige århundre et stort eiketre. Treet var gammelt, og det knyttet seg et sagn til det. Det ble fortalt at dersom det ble saget eller hugget ned, ville det komme en ulykke over bygden. Hvorvidt de som hadde bodd på Krag før hadde trodd på dette og latt være å røre eika av den grann, eller om de hadde syntes det var et fint tre som måtte få stå, er uvisst. Men da Ove Nilssen Haugskott kom dit, brydde han seg ikke om denne spådommen, og han hugg ned treet. Gården gikk ut, og de tre som befant seg på Krag, berget livet så vidt det var. Noter: 1 Opplysningene er ved Arne Eklo. 2 De tre følgende historiene er nedskrevet av Johannes Minsaas. De sto trykket i Verdal Historielags skrifter 2, Årsskrift 1977. 3 Opplysningene om vannhøyden stemmer ikke. Vannet nådde ikke opp til vinduene på noen av Kvelstadgårdene. Vannet nådde ikke opp til husene en gang, de lå for høyt til det. Men det var ikke mye om å gjøre før det hadde kommet inn på gårdsplassen. Men derimot var det flere selveierbruk og plasser på sletten nedenfor Kvelstad som fikk vannet høyt oppover veggene. Se under Vukusjøen. 4 Denne historien har Ingeborg Haugskott, datter av Ole Nilssen Haugskott på Krag, fortalt
---- 55 RasA ---- KVELDEN FØR RASET Menneskers sanser Onsdagen før raset var 17. mai. Dagen ble feiret på vanlig måte, og etter som neste dag var en arbeidsdag, var sikkert nok mange både trette og ut slitte om kvelden 18. mai, og de gikk tidlig til ro. Men noen var ute, enten det var på nødvendige oppdrag, eller på annet vis. To ungjenter, hver på sitt hjemsted, var ute sent om kvelden. Begge disse opplevde helt uavhengig av hverandre det samme. Den ene var Ragnhild Rosvoll. ' Hun var døvstum, men hennes øvrige san ser var gode. Hun kunne fortelle at kvelden var usedvanlig fin med klarvær. Det forklarer også at det ble kuldegrader om natten. Men hun fortalte også noe annet merkelig. Ute på gårdsplassen på hjemgården kjente hun en frem med og merkelig lukt. Noen beskrivelse av lukten kunne hun ikke gi. Hun bodde på Rosvoll på sydsiden av elven, et godt stykke fra selve raset. Men Rosvoll lå rett vest for rasporten, og avstanden var ikke mer enn et par kilometer. Og vinden blåste fra øst. Den andre ungjenten var Dina Jermstad. 2 Hun ble ansett for å være «svak sinnet». Det var den tids benevnelse på sinnslidelser og nervøse plager. Hun bodde midt oppe i selve raset. Også hun var ute på gårdsplassen om kvelden. Og det merkelige er at også hun fortalte om en eiendommelig rar og frem med lukt. Heller ikke hun kunne forklare hva for slags lukt det var. Ingen av disse hadde tenkt nærmere på den merkelige lukten om kvelden. Bare i ettertid har de, hver for seg, til sine barn, fortalt om denne underlige lukten. Så vidt vites, har dette forhold tidligere vært ukjent. I hvert fall er det ikke funnet nevnt noe sted. Muligens kan andre ha registrert det samme uten at det dermed ble tenkt noe over det. Det er heller ikke kjent om Ragnhild Rosvoll og Dina Jermstad har snakket med hverandre om dette fenomenet. Også Beret Johannesdatter på Eklosved- jan merket noe uforklarlig om kvelden før Beret Johannesdatter Eklosvedjan
---- 56 RasA ---- raset. 3 Hun kunne ikke forklare hva det var. Hun følte seg så urolig. Der for gikk hun ikke og la seg, men gikk forbi Eklogårdene og ned til elven. Der signaliserte hun til Melby hvor hun hadde skyldfolk. De satte over med båt, og hun var på Melby da raset gikk. Hun berget livet med dette. Alle på Eklosvedjan omkom. Dyrs sanser Kommunelegen i Verdal, Albert Strøm, var ute på oppdrag. Han var bo satt på Ekle. Han hadde vært lege i bygden siden 1884. Denne kvelden hadde han vært på sykebesøk i Vuku. Noe etter midnatt var han på vei hjemover. Han hadde planer om å besøke en pasient i Jermstadområdet før han avsluttet for natten. Det var således en lang dag for doktoren. Men da han hadde passert Fåren og nærmet seg Jermstad, ble hesten ustyr lig. Den stoppet opp og ville ikke gå lenger. Da doktoren prøvde å få den til å gå videre, viste den tydelige tegn på redsel. Den reiste seg på bakbenene og prustet og skalv av redsel. Strøm forsto ingen ting. Hesten var ellers rolig av seg, og hadde aldri vist slik oppførsel. Strøm slo hardt på for å få den til å gå, og omsider la den i vei. Og da var den ikke til å stoppe. Det gikk for full fart, og hesten stoppet ikke før de nådde Stiklestad. Da de passerte Prestegården Auglen, hørte Strøm en merkelig dump, rallende lyd. Ikke så han noe, og heller ikke skjønte han hva det var. Men i ettertid kom han til at det må ha vært den første del av skredet han hadde hørt. Nå var det så sent på kvelden, eller natten om man vil, at Strøm ga opp å gjøre vendereis for å besøke den syke. Han mente at han nå kunne vente til neste dag. Men noe besøk dit ble det ikke neste dag. Doktoren holdt på å kle av seg hjemme på Ekle da han på nytt hørte den rallende lyden, men denne gang fra en annen retning og adskillig sterkere. Straks etter ringte nattklokken hans, og noen ropte: «Vi synker!» Og da han kikket ut, så han den blå leirvellingen velte utover jordene nedenfor husene på Ekle helt opp til haven. Husene på Ekle hverken sank eller ble begravet. Men doktoren fikk ikke noe søvn denne natten. Smått med søvn ble det også de nærmeste døgnene. Raset hadde gått, og nå trengtes doktorens hjelp alle steder. Men nettopp det området hvor hesten hadde spranget over i vilt tan, hadde rast ut. I følge Strøms angivelser kan det ikke ha gått mange minuttene etter at han hadde passert før det raste der. Hestens merkelige oppførsel berget livet på dem begge to. (Se mer om dette under Ekle.) Det er ikke opplyst hvem hans pasient i rasområdet var. Men av de opplys ninger som er innsamlet i ettertid, går det frem at det i hvert fall var to per soner som var syke i området.
---- 57 RasA ---- På Tokstad mellom, en av Prestegårdsplassene, lå Peder Pedersen, mannen i huset, syk. Han var syk da han kom hjem fra arbeid samme kveld, og han hadde gått til sengs. Hvilken sykdom det var, vet vi ikke. Men vi vet at dok tor ikke ble budsendt i tide og utide på den tiden. Og han måtte bokstavelig budsendes. I dette nabolaget fantes det telefon bare hos ingeniør John Rostad på Follo. Det synes derfor tvilsomt at det var ham doktoren skulle besøke. Derimot lå Anton Kristiansen som eide Bjørklund, en eiendom utskilt fra Trøgstad store, i lungebetennelse. Lungebetennelse var en meget alvorlig syk dom med svært stor dødelighet, og det er svært sannsynlig at det var ham doktoren ønsket å besøke før han dro hjem denne sene maikvelden. Omtrent samtidig var en annen mann på vei i motsatt retning. Det fremgår ikke at disse to møtte hverandre, men muligens kan de ha gjort det uten at det er registrert. I dette tilfelle var det en mann som kjørte et plankelass østover. Hvem mannen var, vet vi ikke. Heller ikke vet vi hvor han skulle. Vi vet bare at han kjørte plankelasset østover. Plankelasset var stort og tungt, og hesten var gammel og utslitt. Et sted kalles den et øk, et annet sted en merr. Og det fremholdes at den var gammel og skrøpelig, stivbent og lat. Det gikk således smått fremover. Tydeligvis hadde ikke kjørekaren det så overvettes travelt heller. Det synes mistenkelig at han kom så sent som henimot midnatt forbi prestegården Auglen. Kanskje hadde han gjort stans underveis fra sag bruket for å få seg noe innenbords. I alle fall nærmet han seg Prestegården. Da med ett fikk hesten fart på seg. Den gamle og utslitte merra la i vei. Det gikk så det dundret med det tunge lasset. Mannen hadde nok med å holde seg fast. Turen gikk ned Follodalen og opp på den andre siden og videre forbi Jermstad. Det var uråd å tøyle hesten. Men da de nådde Fåren, stanset ferden. Skumlagt og skjelvende sto hesten på gården, men nå var de på trygg grann. Bare kort tid etter gikk raset. I likhet med doktoren, berget også kjøre karen livet fordi hesten la på sprang over det farlige området. Dyrs sanser er helt anderledes enn menneskers sanser. Det ligger ikke noe unaturlig skjult i disse hendelsene. Hestene må på en eller annen måte ha registrert at et eller annet var på ferde. Hva de registrerte, eller hvordan de registrerte det, er det ikke mulig å gi svar på. Men lignende hendelser andre steder bekrefter at dyr har en evne til å oppfatte slike hendelser lenge før menneskene blir klar over at noe vil skje. Ved Hauganfallet i Helgådalen i 1894 (se under Hærfossens gjennombrudd) sto en hest tjoret nede på det jordstykket som gled ut ved dette fallet. Like før fallet fant sted, slet hesten seg og galopperte opp til husene på gården. Så gled jordstykket ut. Fra andre steder i landet finnes lignende beretninger. I Stjørdal i 1792 gikk et ras som kalles Smågårdsfallet . En mann fra Øvre
---- 58 RasA ---- Stjørdal kom kjørende på vei vestover, men da han kom til rasstedet, stoppet hesten og ville ikke gå lenger. Så raste både vei, skog og jord ut. Og fra et av Stubergfallene i Stjørdal fortelles at to kyr berget seg ved å slite seg løs fra tjoret og komme til fast land. Det opplyses ikke ved hvilket av de to Stubergfallene dette skjedde. Det første gikk i 1807 og det andre i 1823. På Bynesset gikk det et ras i 1848. Det kalles Bråfallet. Over det området hvor raset gikk, kjørte en mann med hest og vogn like før. Og på samme måte som ved de to tilfellene i Verdal, satte hesten i veg over rasområdet i stor fart. Dette berget både mann og hest, for like etter gikk raset. Noen år senere, i 1864, gikk det et ras ved Leiråa i Buvika. Der var det en ku som slet seg og sprang fra det rasfarlige området og berget seg ved det. Og fra Inderøya i 1880 fortelles det om en hest som berget seg ved å rømme fra det farlige området før raset gikk. Disse eksemplene understreker bare antagelsene om at dyr er mer var over for signaler fra naturen enn menneskene. Dog er det ikke kjent om noen av de mange hundre andre dyr, hester, kveg og småfe, som befant seg i rasom rådet, reagerte på noen spesiell måte før raset. Og om de hadde rautet og laget leven i fjøsene, var det allikevel ikke sikkert at noen la merke til det. Som fortalt ovenfor var denne torsdagen dagen etter 17. mai. Og i tillegg hadde den 18. mai vært en hard arbeidsdag i våronna. At de derfor lå i dyp søvn og var lite var for uvanlige lyder, er kankje en tilleggsforklaring på at ingen hørte dyrene, og at raset kom fullstendig overraskende på folk. Det er allikevel et faktum at ikke et eneste større vilt dyr er blitt registrert funnet, hverken dødt eller levende i rasområdet etterpå. Det vrimlet av rev og hare, og elger vandret til stadighet gjennom området. Heller ikke er det omtalt løse hunder. Noter: 1 Opplysninger ved Johanne Berg og Randi Solemdal, Ragnhilds døtre. 2 Opplysninger ved Oskar Olsen, Dina Jermstads sønn. 3 Opplysninger ved Bjarne Slapgård, hennes dattersønn.
---- 59 RasA ---- UNDER HENDELSESFORLØPET Innledning Øyenvitneskildringer av Verdalsraset gir grunnlag for å tro at det var tre fire forskjellige skred som skjedde etter hverandre med en kort pause mellom hvert. Her er det nødvendig med en kort forklaring på hva som skjer når et kvikk leireras utløses. 1 (Se også om dette under Geologi.) På fagspråket snakkes det om kvikkleirelommer. For at dette ikke skal gi grunnlag for misforståel ser, må det presiseres at en slik lomme eller ansamling av kvikkleire nede i grannen ikke består av flytende kvikkleire som bare venter på at det skal gå hull på lommen, og så vil massen renne ut. Lommen eller ansamlingen av kvikkleire er ikke flytende så lenge den ligger uforstyrret i bakken i sin naturlige tilstand. Det er først når massen kommer i bevegelse at den blir flytende. Ved Verdalsraset var kvikkleirelommen i grannen usedvanlig stor både med hensyn til utstrekning og dybde. Trolig var lommen av uregelmessig form. Verdalsraset blir av geologene beskrevet som eiflaskehalsskred. Med det te menes at rasmassene strømmet ut gjennom en trang åpning, en flaskehals. Denne åpningen blir også kalt skredporten. For Verdalsrasets vedkommende ligger denne mellom Eklo og Mo. Og den ble like etter raset målt til å være 310 meter tvers over. Imidlertid forsvant et parti utenfor skredporten. Det kan være tale om et område som strakte seg bortimot 400 meter syd for den trangeste delen av porten. Bredden av dette partiet var vel 600 meter. I dag fremstår skredgropen som et enormt, nærmest trekantformet krater i landskapet. Den ene spissen av trekanten peker mot syd, og her ligger por ten. Dette viser at formen på kvikkleirelommen ikke var rund eller regelmes sig. Ja, det kan faktisk se ut som om at skredporten må ha vært en slags innsnevring i selve lommen. Det er heller ikke klart om bunnen var jevn og regelmessig. En tegning eller skisse laget av geolog dr. Hans Reusch ganske kort tid etter raset viser hvor uregelmessig bunnen av raset var. Det var trinn, terskler og rygger nær mest i alle retninger. Nå skal det dog opplyses at denne skissen ble laget etter det store etterskredet 6. september. Ved dette skredet ble mange ujevnheter i bunnen utslettet. Og det må videre understrekes at mange av ujevnhetene
---- 60 RasA ---- i bunnen ganske sikkert skrev seg fra fastere partier av overflaten som hadde falt ned. (Se under Rasgropen. Skissen er gjengitt under Geologi.) Og når det gjelder selve utviklingen av skredet, er det gitt mange forskjel lige beskrivelser av denne. (De fleste øyenvitnebeskrivelsene som er funnet, er gjengitt under Øyenvitneskildringer.) Det som ser ut til å gå igjen i beskriv elsene av hva som skjedde, er at utviklingen av skredet ikke var jevn og uav brutt. Det ser ut til at stykke for stykke gled ut. Dette stemmer med hvordan et kvikkleireskred utvikler seg. Når en skrå ning glir ut, oppstår en ny skråning bakenfor. Og i og med at denne nye skrå ningen også består av samme type masse, det vil si kvikkleire, vil også denne skråningen gli ut. Og det samme skjer igjen og igjen med de nye skråningene som dannes bakenfor. Skalk etter skalk faller ned. Denne utviklingen vil fort sette inntil skredet enten møter fjell eller en grann bestående av annen konsi stens enn kvikkleire, eller inntil skredet har gått så langt bakover at skråningen er blitt så lav at den ikke lenger gir mulighet for at massen skal falle ned. På fagspråket sies det at slik kvikkleire er sensistiv efter følsom. I og med at massen faller ned, blir den omrørt. Og det typiske for kvikkleire er at den blir flytende når den blir omrørt. I Verdalsraset var det dette som skjedde. Og her ble kvikkleiren til og med svært tyntflytende, og den rant vekk. Her hadde terrengets fall ned mot elven og høyden av meiene betydning. Det la seg ikke opp nevneverdig med masse foran eller nedenfor som kunne hemme eller stanse videre utglidninger. Raset skjedde i tre-fire hovedetapper, men også innenfor hver hovedetappe var det mindre etapper. Det var vel slike forhold som bevirket at skredet forplantet seg bakover, og således ga inntrykk av at det var flere adskilte skred. I tillegg var utvil somt overflatelaget over rasområdet av varierende tykkelse og konsistens. Overflatelagene besto dels av andre materialer enn leire, som for eksempel sand og gras, såkalte elveavsetninger som var blitt avsatt under et senere tids rom i den geologiske utviklingen, og dels av jord og myr og lignende. I en normal situasjon består overflaten av en tørrskorpe. Dette er det tørre laget over grunnvannet. Det er bare unntaksvis at grunnvannet når opp til overflaten. Tørrskorpen er tykkere på kanten av skråninger. Det har sam menheng med at grunnvannet vanligvis ligger noe dypere under overflaten på slike steder. I rasområdet varierte tørrskorpen i tykkelse. Og hvis tørrskorpen var tykk, virket dette nødvendigvis hemmende på skredutviklingen. En av de geologiske merkverdighetene i Raset er den såkalte Follodalen. Her er det grann til å foregripe begivenhetenes gang en smule. Follodalen ble stående igjen som en langstrakt øy nede i rasbunnen. Langs etter ryggen av denne øya lå etterpå det tørre bekkeleiet etter Follobekken. Ryggen fort-
---- 61 RasA ---- Follobekkens gamle leie over Øya i Raset. Bildet tatt i 1972. Ingen spor etter selve Follodalen vises nå. Den er planert vekk. Men dalen står igjen som en forhøyning eller «øy» nede i Raset. setter nord- og nordvestover uten at den er en del av den gamle Follodalen. Man har fundert på hvorfor Follodalen ble stående igjen. En forklaring kan være at grannen rett og slett ikke består av kvikkleire. Denne forklaringen ansees ikke for å være sannsynlig av geoteknikerne. De mener at den rime lige forklaringen er at skredutviklingen skjedde samtidig på begge sider av dalen. To skredfronter nærmet seg dalen fra hver sin side. På vestsiden gled skalk etter skalk ut slik at fronten beveget seg østover, og på østsiden gikk utviklingen i motsatt retning vestover. Skredfrontene møttes akkurat der Follodalen ligger. Men helt tilfeldig var ikke dette møtet. På dette stedet ble høyden av skred skråningene på begge sider redusert med ca. 10 meter. Dette var dybden av Follodalen. Samtidig besto kantene av dalen av en tykkere tørrskorpe som beskrevet ovenfor. Dette bevirket også at skredutviklingen ble hemmet, og frontene møttes på dette stedet. 2 Ellers var det mer eller mindre tilfeldigheter som avgjorde hvor frontene ville møte hverandre. Og der frontene møttes, ble det stående igjen rygger. Dette er vel forklaringen på ryggen nordover fra Follodalen som altså ikke er en del av Follodalen. Ved kvikkleireras blir biter av overflatelaget eller tørrskorpen revet med. Dette skjedde også delvis ved Verdalsraset, men her var dimensjonene så store at også store deler av overflaten ble revet med som flak oppå den flytende
---- 62 RasA ---- massen. Andre steder forsvant det som var under overflatelaget, og det falt ned. De delene av overflaten som hadde falt ned da de første partiene raste ut, ble liggende i veien for det som kom etterpå. Derved ble eventuelle over levende og hus og husrester som befant seg oppe på disse nedfalne flakene, begravet eller knust av det som kom etterpå. Fra øyenvitner er det klart gitt uttrykk for at det var korte pauser eller opp hold i selve skredutviklingen. I det etterfølgende vil vi omtale Verdalsraset som tre adskilte ras, selv om geologene sier at det sannsynligvis var mange flere, men at de fulgte så tett innpå hverandre at det var uråd å skille dem fra hverandre. Det første raset Etter beskrivelsene skulle skredet ha startet der Follobekken munnet ut i Verdalselven. Elven hadde laget en dyp U-formet innskjæring i terrassen mellom Haga og Eklo. Det var i den samme terrassen at Follobekken hadde laget sin dype, ravineformede dal. Og dalen munnet ut helt i den sydvestre kanten av U-en bare et kort stykke øst for Haga. Bekken rant her i sydvestlig retning, og det er verdt å merke seg at Verdalselven også rant i samme ret ning der bekken munnet ut. Når man studerer kart som ble tegnet like etter raset, ser det faktisk ut til at vestsiden av denne dalen nordøst for Haga og skredets vestre kant her følger omtrent samme linje. I alle fall kan det ikke være tale om at noe stort areal forsvant på vestsiden av dalen. Derimot gikk det med en lengre strekning av terrassen østenfor dalen. Med regnet munningen av dalen er den søndre bredden av raset omtrent 600 meter. Disse 600 mettene fulgte ikke en rettlinjet terrassekant. Den nevnte U-en var delvis skåret inn langs denne strekningen. Tidligere er skredporten nevnt. Den er vesentlig smalere enn den maksi male bredden av raset utenfor. Selve porten ble målt til 310 meter i bredde umiddelbart etter raset. På utsiden forsvant et grovt sett trekantformet areal. Grunnlinjen av denne trekanten fulgte den gamle terrassekanten, og skred porten danner motstående vinkel til grunnlinjen. Selv om grunnlinjen egentlig buktet seg innover, det vil si mot nord, lå det nærmeste punktet av linjen ca. 400 meter fra skredporten. Og utløpet av Follobekken lå mer enn 400 meter unna porten. Hvis det første raset hadde kommet ned gjennom Follodalen, skulle det ha tatt retning sydvestover i retning av Ness. Men det tok beviselig retning oppover langs elven, det vil si i sydøstlig retning. Det gikk i retning av Mel byberget på motsatt side av dalen.
---- 63 RasA ---- 1 den grad det er mulig å skille mellom flere ras, er dette et forsøk på å anty de omfanget av det første raset. Pilen angir retningen det tok. Raset kan altså ikke ha fulgt Follodalen. Og hvis det ikke fulgte dalen, kan det heller ikke ha startet der. Follobekken gikk i sydvestlig retning de siste 4 - 500 mettene før den rant ut i Verdalselven. Raset gikk i 90 graders vin kel i forhold til bekken. Stedet hvor raset startet lå etter alt å dømme borti mot 400 meter øst for bekkeutløpet. Hadde raset startet lenger mot vest, ville de første rasmassene ha tatt en annen retning, enten rett sydover på tvers over elven, eller så sydvestover nedover langs elveløpet. På det sted raset startet, strøk Verdalselven helt inntil terrassefoten. Her hadde den erodert i mange ti-år, ja, kanskje i flere hundre år. Innskjæringen var blitt dypere og dypere. Og inne i melen fantes det store mengder kvikk leire. Før eller senere ville elven åpne opp for denne leiren.
---- 64 ----
Rasporten i 1893 sett fra nordvest. I bakgrunnen Sundby gårdene. Til venstre Eklomelen og til høyre Momelen. Ukjent fotograf. Ukjent fotograf. 18. mai 1893 var det således trolig bare et tynt skall som holdt kvikkleiren på plass. Dette skallet besto av leire av en annen konsistens enn kvikkleiren innenfor. Men elven som strøk forbi terrassefoten, eroderte übønnhørlig i leirmelen. Den fastere leiren ble stadig undergravet, og små biter falt hele tiden ned. Skallet av fastere eller ikke sensitiv leire ble tynnere og tynnere. Trolig skjedde det små utglidninger i denne skråningen tidlig om dagen 18. mai. Dette var etter all sannsynlighet en av årsakene til at elven var så leirgrå nedenfor, selv om vi naturligvis må regne med at utglidningene ved Reppe også spilte en rolle i den sammenheng. Gravingen i terrassefoten hadde skjedd gjennom mange år. Dette var bare den berømmelige dråpen som fikk begeret til å renne over. Et slikt ras kalles på fagspråket et initialras. Hvor egentlig dette initialraset skjedde, er usikkert. Men det må ha vært øst for Follobekkens utløp ut i Verdalselven. Og det må ha skjedd ved at et stykke av skråningen gled ned i elven. Derved var den sensitive kvikkleiren blottlagt, og når den falt ned, ble den tyntflytende.
---- 65 RasA ---- Bakenfor lå det større masser med kvikkleire. Skalkene med kvikkleire falt ned i større og større tempo, og nå var det ingen makt i verden som kunne stanse det som var i ferd med å utvikle seg. Skredmassene fulgte elveløpet oppover i retning av Melbyberget. Men de uhyre leirmassene fylte elveløpet med en gang, og de strømmet ut over den lave og flate sletten på sydsiden av elven som en lavine. Mesteparten av det området som raste ut utenfor skredporten, omfattet de ler av Hagas utmark. Denne utmarken lå her på begge sider av Follobekken. Men noe av Eklos grann grenset også hit. Når det sies at deler av utmarken til Haga så ut til å bli revet med av den første utglidningen, er dette etter all sannsynlighet uttrykk for hva man trodde man så. Det må nemlig være dette området som først forsvant. Derved opp sto åpningen som gjorde mulig at det innenfor kunne rase ut. Men det forkla rer også hvorfor man mente at raset fulgte Follodalen. Skredporten er bare übetydelig bredere enn det dalen var på dette stedet, og etter som alt innenfor kom ut her, mente man ganske sikkert å ha sett skredet komme ned Follodalen. Og for dem som fikk være vitne til dette, ga det sikkert det inntrykket at rasmassene rev med seg det som lå utenfor, det vil si Hagas utmark. Resultatet ble, etter at områdene utenfor og i selve skredporten hadde glidd ut, at de nærmeste områdene innenfor fulgte umiddelbart etterpå. På utsiden og i selve porten omfattet dette Hagas utmark samt noe av Eklo valdet. Innen for skredporten strakte dette området seg så langt opp at Krågsmoen på øst siden av Follobekken, og plassen Movald på vestsiden gikk med. Den delen av terrassen som står igjen på vestsiden av skredporten, er ca. 60 meter høy. På østsiden av porten er terrassen litt lavere, ca. 45 meter høy. Terrenget var litt lavere på begge sider av dalen der bekken munnet ut i elven. I og med at elveløpet lå på godt under 10 meter, var det forholdsvis stor høydeforskjell. I dag ligger bunnen av skredporten på ca. 25 meter. Her skal vi imidlertid huske på at masser fra den siste delen av skredet ble liggende igjen her i ganske betydelig mektighet. Og etterskredet som gikk i september 1893, la også igjen ytterligere med masse. Derfor er det all rimelig grunn til å tro at bunnen etter det første skredet var en god del dypere enn det terrenget gir inntrykk av i dag. Og kvikkleirelagene som etter hvert kom i bevegelse, må således ha strukket seg under bunnen av Modalen og langt innover i det som senere ble selve skredgropen. Selv om Modalen lå helt i vestre kant av det utraste området utenfor skredporten, lå den nærmere Eklo enn Mo like innenfor det som skulle bli selve porten. Ved Krågsmoen, der dalen forøvrig kaltes Krågsdalen, var avstanden fra dalen og til det som skulle bli skredgropens vestre kant, mellom 200 og 300 meter. Så selv om det første av de tre skredene ble ansett for å være det minste, Verdalsboka - 5
---- 66 RasA ---- viser størrelsen på områdene som raste ut sammen med høyden av de utraste terrassene at det allerede på dette tidspunkt må ha vært umåtelige mengder med leirmasse som var i bevegelse. Og fallhøyden forklarer hvorfor massen kom veltende som en bølge, og ikke bare seg utover. I følge ett av øyenvitnene, kona på Skjørdal, Oline Ellingsdotter, (se under Øyenvitner) gikk Krag med i det første raset. Etter all sannsynlighet var det en misforståelse for Krågsmoen. Krågsmoen gikk nemlig ut i denne delen av raset. Leirmassene veltet så uten å møte motstand sydøstover i retning av Melby berget. Og fremfor dem lå bare elveleiet og den lave, flate elvesletten på syd siden av elven. Det var ingen ting som bremset på leirvellingen, og eiendommene Melbynesset og Hagaenget var redningsløst fortapt. De lå nemlig midt i veien for strømmen. Begge ble begravet. Husmannsplassen Gammel plassen under Haga lå også ute på det samme nesset. Også denne ble tatt av dette raset. Dog er det en mulighet for at det bare var kanten av strømmen som tok denne plassen. Og i alle fall ble restene av den tatt av det andre skredet. Leirmassene fortsatte videre, dels langs etter elveløpet og dels over flatene, og først etter at de hadde tilbakelagt en strekning på bortimot 1 1/2 kilometer, støtte de på litt høyere terreng nedenfor Sundby og Melby. Leirstrømmen ble da svinget i en bue slik at den til slutt slo mot Eklomelen på nordsien av elven. Man kunne faktisk få inntrykk av at leirsuppen dannet en bakevje. Og inn i denne bakevjen seilte husene på Krågsmoen. De ble til slutt ligg ende ute i leirsjøen et par hundre meter fra land nedenfor Eklo. Det overflatestykket Krågsmoen lå på, var altså helt hele tiden. Og det var vel et lignende stykke med skog Karl Haga så seile i retning av Melbyberget da han sto på Spellhaugen ved Haga. Men det faktum at dette flaket hvor husene på Krågsmoen lå, var intakt helt til det ble liggende i ro nær opp under Eklomelen, tyder på at dette må ha blitt med i den siste del av dette skredet. Hadde mer fulgt bakenfor, ville flaket trolig ha blitt bratt i stykker, og husene ville da sannsynligvis ha blitt knust. På nordsiden av elven på den smale stripen av elvesletten mellom elven og foten av terrassen nedenfor Eklo, lå plassen Eklomyra. Da leirmassene nådde dit, hadde de ikke lenger den knusende kraften de hadde hatt tidligere slik at plassen hverken ble flyttet eller knust. Men husene ble fylt med leire. Plassen Movald som lå på vestsiden av Follodalen rett overfor Krågsmo en, forsvant helt. Hva som skjedde med dem som bodde der, er ukjent. Ingen av de fem som fulgte med, ble funnet. Muligens kan også denne plassen i likhet med Krågsmoen ha blitt liggende på overflaten, men i så fall ble den trolig liggende et sted utenfor skredporten, og da ble den begravet eller knust av neste ras.
---- 67 RasA ---- Flyfoto 1992 over området hvor det første raset gikk. Melby helt til høyre. Innsnevringen mellom Eklomelen og Melbyberget bak Melby. Rasporten midt på bildet til venstre. Foto: Bård Gimnes. Naturligvis var ikke dette skredet lydløst, men i forhold til hva som fulgte etterpå, var det allikevel forholdsvis stille. Doktor Albert Strøm, som kjørte over rasområdet bare noen minutter før det raste ut, og således må ha befunnet seg ved Jermstad da dette raset gikk, fortalte at han hørte det som en sus eller en dump rallende lyd. Heller ikke han som befant seg ute og bare et par kilometer unna, registrerte denne lyden som noe annet enn en sus. Det forklarer hvordan de som ble berørt av dette skredet og overlevde, har fortalt at de ikke fikk det aller minste varsel før enten husene seilte, eller leirvellingen veltet innover mot husveggene. Vide re forklarer dette at så få naboer ble var raset på dette tidspunktet. Det var først da overlevende fra dette skredet varslet, eller da det andre skredet gikk, at man ble klar over at noe forferdelig var i ferd med å skje. Og for dem som befant seg ute i selve rasområdet, var det da for sent. Som følge av dette skredet ble elven demmet opp mellom Melbyberget og Eklomelen ien høyde av bortimot 1 1 meter over det gamle nivået. Hele elveløpet og elvesletten ble fylt opp til denne høyden mellom Eklomelen og Sundby.
---- 68 RasA ---- Kartskisse over det andre raset. Utstrekningen innover i rasgropen, spesielt mot øst, er høyst usikker. Rasmassene gikk ut gjennom rasporten omtrent rett mot syd. Det andre raset Kort tid etterpå kom den andre delen av skredet. Det er umulig å angi nøy aktig hvor lang tid det tok før dette fulgte, men noen minutter må det ha gått. Og dette var langt større og voldsommere enn det første. Det ble ledsaget av en veldig støy og larm, og det var dette som først fikk folk til å tro at det blåste sterk vind, selv de som bodde mange kilometer unna. Arealet som gled ut i denne delen, var en god del større enn i den første. Dette skredet tok veien tvers over dalen, altså i en sydlig retning. Dette skyldtes dels at det hadde denne retningen allerede fra starten av, og dels at dalbunnen
---- 69 RasA ---- østover var fylt opp av rasmasse etter det første. Og leirmassene var like tynt flytende nå som ved forrige ras. De suste som en veldig bølge over dalen i retning av Bjørkberga. Alt som lå i deres vei, ble knust, enten det var hus og gårder nede på elvesletten, eller det var hus og overlevende fra det første skredet som var blitt liggende igjen utenfor skredporten. Bevegelsesenergien var så stor at leirsuppen ble skvettet langt oppover lien mot Bjørken. Dette kan ha sammenheng med både at leirsuppen ble presset gjennom den trange skredporten med en veldig fart, og at det var forholdsvis stor fallhøyde. Bekkedaler som munnet ut i hoveddalen på sydsiden, ble til stoppet av leire helt opp i 10 - 15 meters høyde over det nivå leirsuppen til slutt ble liggende på. Og etter at farten var stanset av Bjørkberga, veltet massene både oppover og nedover. Bevegelsen oppover ble imidlertid hem met av skredmassene fra den første delen av raset. Overlevende og lik, husdyr og kadavere, hus og husrester som fulgte med dette skredet, ble for en stor del funnet igjen på motsatt side av dalen, fra Sundby og vestover i retning av Skjørdal og Ness. Følgelig kan man til en viss grad anslå hvilke områder som raste ut ved denne anledning. Etter alt å dømme var det de sentrale områdene i skredgropen som gikk ut på dette tidspunktet. Dette omfattet deler av Krågsvaldet. Derimot ser det ikke ut til at husene på Krag ble tatt nå. Men store arealer av dyrket og udyr ket mark av naboeiendommene forsvant. På nabovaldet Trøgstad lå den übe bodde eiendommen Trøgstad lille. Antageligvis gikk denne parten ut. Videre er det trolig at gården Eklosvedjan gikk ut i siste del av dette skredet.
Flyfoto over området mellom rasporten og Bjørkberga. Rasporten helt til høyre, Bjørken i venstre billedkant. Foto: Bård Gimnes. Foto: Bård Gimnes.
---- 70 RasA ---- Eklosvedjan lå like nordøst for skredporten. Hvis denne gården ikke gikk med nå, må den ha blitt med tidlig i det tredje skredet. Men da er det merke lig at ikke folkene ble vekket av drønnene fra de to første skredene. Eklo svedjan lå tross alt like ved skredporten. Folkene kan naturligvis ha prøvd å komme seg i sikkerhet, men så ha spranget i feil retning. Alle omkom, tilsammen fem stykker. Og de fire som ble funnet, er begravet på Stiklestad. De ble således tatt i land vest for Ness. En sølvskje fra denne gården ble mer enn 50 år senere funnet på vestsiden av det nye elveløpet øst for Ros voll. Disse forholdene tyder på at Eklosvedjan ble ført ut gjennom skred porten i sydvestlig retning. Som allerede nevnt, raste det totalt ut et større område i det andre skredet enn hva som gikk med i det første. Og skredgropen utvidet sin omkrets til det mangedobbelte, og det ble på den måten åpnet opp for nye skred like etterpå. Raset må på dette tidspunkt ha nådd opp til øya i Raset eller Follo dalen. Et annet øyenvitne, Jakob Skei, (se under Øyenvitner) sa det steg en sky av støv eller damp opp over rasområdet. Dette gjorde det vanskelig å se, men så vidt han kunne se, hadde Follo og Jermstad gått ut før han kom ut. Det er allikevel ikke grann til å tro at Follo og Jermstad gikk ut i den andre delen av raset. Både beskrivelsene fra de overlevende og retningen disse gårdene tok, tyder på at de må ha blitt med i det tredje skredet. Det var på dette tidspunktet at man merket den svovelaktige stanken. Den var merkbar langt unna. Skyen som man så, var nok en støvsky. På avstand var det kanskje vanske lig å se om det var det ene eller det andre. Men noe grunnlag for at det skulle dannes dampskyer, var det ikke. Derimot har en av dem som overlevde sei lasen ned gjennom raset, Ole Hegdal, fortalt at støvskyene fra den nyharv ede jorden sto himmelhøyt til værs. (Se under Trøgstad store.) Nede på elvesletten noe sydvest for skredporten på sydsiden av elven lå Haga søndre nordre og Haga søndre søndre. Haga søndre søndre som også ble kalt Hagahammelen, innbefattet en del av Skjørdal som ble kalt Lilleau net. Både Haga søndre søndre og Haga søndre nordre ble tatt. Eiendommen Langenget av Haga søndre nordre, men som lå nokså nært opp til Haga søn dre søndre, gikk også med. Videre gikk eiendommen Sundbyaunet av Sund by også med. Plassen Sundbyhammelen som nå lå under Bjørken, ble begravet. Det er imidlertid litt uklart hvorvidt Lunden ble berørt i vesentlig grad av dette skredet. I følge kanaldirektør Sætr ens rapport etter raset, mener han at Lunden ble tatt av den tredje delen av skredet. (Se under Kanaldirektørens rapport.) Men alle øyenvitner forteller at det tredje skredet kom i en mer syd vestlig retning ut gjennom skredporten, og det rammet områdene lengre mot
---- 71 RasA ---- vest. Dog skal vi allikevel ikke se bort fra at de store mengdene det var tale om ved den siste delen, veltet ut over de rasmassene som hadde kommet forut, og således også nådde Lunden. Leirmassene må ved dette skredet ha fylt opp hele elveleiet til langt neden for Ness. Og samtidig ble også store deler av flatene ved Ness dekket av leire. Det var nemlig bare kort avstand mellom Ness østre som ikke ble begravet, og Haga søndre nordre som ble begravet ved denne anledning. Imidlertid var det et lite trinn i landskapet mellom disse gårdene, slik at leirmassene ikke nådde helt bort til Ness østre på dette tidspunktet. Det fortelles nemlig om folkene der at de var ute på gården og diskuterte om de skulle søke ly i det nye steinfjøset eller ikke. Lenger kom de ikke før leirmassene veltet inn over gårdsplassen, og de måtte i all hast søke ly i stuelåna. Dette var leirmassene fra det tredje skredet. Og etter som de sto ute og diskuterte hvor de skulle søke ly, må det ha vært etter at det andre raset hadde gått. Det var nemlig bare få mennesker på sydsiden som var klar over skredet etter den første delen hadde gått. Følgelig synes det rimelig å tro at leiren må ha nådd nesten bort til denne gården etter det andre skredet. I hvert fall var de nå klar over at det var fare på ferde. Det er uklart hvor langt nedover leirvellingen nådde på dette tidspunktet. Nede på den laveste elvesletten lå det flere plasser som ble begravet av leir massene. Men de kan ha blitt begravet av leire fra både det andre og det tredje raset. Dog ble nok plassen Nessøran under Ness østre tatt nå. Likeledes gikk nok det gamle Ness fergested med. Dette var imidlertid en übebodd hus mannsplass. Fergemannsfunksjonen ble ivaretatt av beboeren på Nessøran. Etter hvert som leirmassene ble liggende i ro, avtok bulderet fra raset. Det var på en måte som om at naturen holdt pusten. Det tredje raset Men naturen holdt pusten bare kort tid. Hvor lang tid det tok før det tredje og siste skredet gikk ut, er uvisst. Trolig gikk det ikke så mange minuttene. Folkene på Ness østre rakk som nevnt ikke å komme seg bort til steinfjøset før skredet kom innover gårdsplassen. De måtte rømme inn i stuelåna igjen. Men de måtte ha sett bølgen på avstand, for ellers ville de ikke ha rakket å komme seg inn igjen. Det siste skredet var absolutt det største både hva angår utrast masse, vold somhet og varighet. Det var varigheten av dette som ble anslått til 15 å 20 minutter, blant annet av Jakob Skei. Og etter som det totale skredet ble an slått til å ha vart 1/2 time eller vel så det, må dette ha vart i mer enn halv parten av hele tiden pausene iberegnet.
---- 72 RasA ---- Det tredje raset - eller den tredje delen - var størst. Dette er de antatte om råder som raste ut sist. Men dette området er så stort at det tok tid før alt kom ut gjennom rasporten. Rasmassene fra denne delen av raset spredte seg nedover dalen og elveløpet helt ned til Tinden. Men dimensjonene på den siste delen var så stor at massene kom som bølger ut gjennom skredporten. Dette førte blant annet til at hus som hadde ligget på overflaten gjennom en bølge, ble fullstendig begravet av neste bølge. Et eksempel er stabburet på Moan som må ha gått ut forholdsvis tidlig i den tredje delen. Det ble liggende utenfor Rosvoll. Men nye bølger med leirvelling flommet ut over de lagene som lå der, og buret ble liggende under et meter tykt leirlag.
---- 73 RasA ---- Her kan det være på sin plass i trekke inn doktor Strøms beretning igjen. Han fortalte at han hadde hørt det første skredet da hesten hans passerte Prestegården i vilt sprang. Fra Prestegården Auglen til Ekle er det en av stand på to til tre kilometer. Det må ha gått minst syv - åtte minutter før han var hjemme. Deretter selte han av og satte inn hesten. Mens han var i ferd med å kle av seg, hørte han buldringen fra den siste delen av skredet. Ute hørte han at det ble ropt at gården sank, og da kan kikket ut, så han leir vellingen plaske opp mot haven på Ekle. Det er en rimelig antagelse å tro at det må ha gått ca. 1/2 time fra han passerte Prestegården til at han hadde kommet seg inn på sitt soverom. Skrikene fra de fortapte ute i leirhavet som man hadde hørt etter det andre skredet, var nå forstummet. De var blitt begravet uten noe håp om redning. Men nå hørtes tydeligere og tydeligere skrikene og ropene fra nye menne sker og dyr som kjempet for livet ute i den iskalde leirsuppen. Bare noen sekunder tidligere hadde disse lydene dannet en bakgrannstøy til det for skrekkelige dunderet fra raset. Det var angst- og smerteskrik fra mennesker, skrik fra hester, rauting og beljing fra kyr og okser, bræking fra sauer, hy ling fra en og annen gris, og innimellom hørtes kakling fra noen høner som hadde overlevd. Under siste del av utraset ble så en del av den opprinnelige Follodalen stå ende igjen nede i skredgropen. Før raset hadde dette vært et av de laveste punktene i den øverste delen av det utraste området. Nå sto den igjen som en rygg eller forhøyning og var det høyeste punktet. Øya er nesten 400 meter lang og bortimot 150 meter bred på det bredeste.
---- 74 RasA ---- Det er ikke mulig å fastslå noen nøyaktig kronologi i det som skjedde under denne delen av raset. Bruddene langs kantene etter det andre skredet kom fortløpende, og det er rimeligvis forklaringen på at så mange mennesker fra nettopp denne delen av raset ikke er gjenfunnet. Det som gled ut først, ble begravet av det som kom etterpå. Forholdsvis tidlig må de nærmeste områdene på vestsiden av Follodalen ha gått ut. Det omfattet eiendommen Moan av Mo. Det kan heller ikke ha gått lang tid før eiendommen Egge av Krag fulgte. Deretter nådde raset Gran av Krag. Raset bredte seg videre nordover på denne siden av Follodalen i stor fart. Eiendommen Smedhaugen av Follo som lå nord for Gran og på nordsiden av hovedveien fra Stiklestad til Vuku, ble tatt så kort tid etterpå at folkene fra Gran som sprang forbi, rakk å vekke dem, men uten at de rakk å komme seg ut. Nærmest Follodalen lå plassen Follostuggu. Den eneste overlevende fra denne plassen, Edin Andersen Follo, sprang vestover. Og i følge hans egen beretning raste det bokstavelig talt under føttene på ham mens han sprang. (Se under Follostuggu.) Han ropte og skrek mens han sprang forbi andre hus. Det faktum at alle ti som ble med raset fra Follostuggu og Smedhaugen omkom, samt det forhold at bare fire av dem ble funnet igjen, kan tyde på at det må ha kommet mengder med rasmasse etter disse plassene gikk ut. På østsiden av Follodalen forplantet raset seg nordover i det samme store tempoet. Den første gården som forsvant her, var Krag. Det er grann til å tro at Krag ble med omtrent samtidig med Egge og Gran på den andre siden av Krågsdalen. Og et øyenvitne fra Eklo fortalte at hun hadde spranget både langt og lenge før hun så Krag seilte nedover og havnet på sydsiden av dalen ved Sundby. Eieren av Krag, Ove Nilsen Haugskott, fortalte at Krag gikk ut før Follo. Dette bare bekrefter hva som tidligere er sagt om kronologien. Dessuten er det en fysisk umulighet at Follo skal ha gått ut før Krag. (Se under Krag.) Oline Skjørdal mente at hun så Follogrenda gå ut i den andre delen av raset. Rent kronologisk synes ikke dette å ha vært mulig. Men det kan ha sammen heng med at den siste delen var så stor at det tok så lang tid før alt rakk å gli ut. Gården Follo må ha gått ut noen minutter senere. Avstanden mellom Follostuggu og Follo var ikke stor, og fra Skjørdal var det vanskelig å skjel ne husene nøyaktig. Men gården Follo var imidlertid så pass stor at det ikke kunne være tale om å forveksle den med en husmannsplass, selv på den av standen. Videre lå nabogårdene Jermstad vestre, Jermstad østre og Trøgstad store på rekke og rad øst for Follo. Rasutviklingen kan ha vært slik at disse tre ble tatt litt senere enn Follo. Oline Skjørdal har i hvert fall ved en anled
---- 75 ----
---- 76 RasA ---- ning gitt uttrykk for at det var fire skred. Og det siste skredet var så stort at det på avstand kan ha fortonet seg som to. Dette kan være forklaringen på at hun sa at hun hadde sett Follo gå ut i det andre skredet. Det kan her være tale om en erindringsforskyvning. Den såkalte Prestegårdsskogen må også ha glidd ut samtidig med Smed haugen. Edin Follo forteller at han løp gjennom en skog, og at det raste mens han sprang der. Den eneste skogen det her kan ha vært tale om, er Preste gårdsskogen. Store deler av skogen havnet nede i bunnen av raset. Ganske kort tid etter Follo forsvant Gollaugstuggu og Jermstad handels sted som lå et kort stykke mot øst fra Follo. Samtidig gikk sannsynligvis og så Jermstad vestre ut. Deretter sank Jermstad østre og Trøgstad store ned i dypet. Jermstadspannet som lå nordvest for Jermstad vestre, må ha gått ut umid delbart etterpå. På dette tidspunkt ser det ut til at skredet utviklet seg nøyaktig slik geolo gene beskriver en vanlig skredutvikling. På overflaten ser det ut som om at raset blar seg bakover. Det er overflatelaget som brister og synker ned etter hvert som undergrunnen forsvinner. Her er det naturlig å trekke inn Dina Jermstads opplevelse. Hun bodde i Gollaugstuggu. Som den ene av de to som overlevde der, berget hun seg ved å springe vekk. Hun sprang langs veien nedover bakke i sydlig retning. Hun sprang forbi flere gårder og hus, og alle steder prøvde hun å alarmere folkene. Men hele tiden måtte hun løpe videre, for det var som om skredet kom etter henne. Hun krysset dalen etter det gamle løpet til Leiråa, og først da hun kom til Landfall følte hun seg noen lunde trygg. (Se under Gollaugstuggu.) Etter at Follo og Jermstadgårdene, iberegnet Jermstadspannet noe lengre bak, hadde falt ned, ser det således ut til at skredet beveget seg sydover langs østkanten av det andre skredet. Selve skredgropen var etter hvert blitt så stor at deler av overflaten ble liggende igjen inne i gropen uten å bli med helt ut. Det skjedde blant annet med deler av Trøgstad skole. Her ble stallen stående igjen nede i skredgropen. Derimot må de to partene av Trøgstad lille, Trøgstad lille søndre og Bjørk lund, som begge lå sydvest for Trøgstad skole og Trøgstad store, ha gått ut før disse to. De nevnes ikke av Jakob Skei. Det er derfor litt uklart om de gikk med i det andre eller det siste skredet. Men hvis Dina Jermstads løpetur legges til grann, tyder det på at også disse ble tatt av den siste delen av raset. Før Tokstadplassene gikk ut, må plassen Fyksveet under Trøgstad lille ha forsvunnet. Dermed ble det dannet en åpning slik at de tre Tokstadplassene kunne følge etter. Jakob Skei nevner ikke denne plassen. Mest sannsynlig så han den ikke på grann av støvskyen som steg opp idet Follo og Jermstad
---- 77 RasA ---- gårdene gikk ut. Men det er også mulig at denne plassen gikk ut litt før. Det er imidlertid lite sannsynlig at Fyksveet ble tatt samtidig med at Trøgstad lille søndre og Bjørklund gikk ut. For selv om disse lå på rekke og rad fra nord mot syd med Fyksveet i syd, Trøgstad lille søndre i midten og Bjørk lund mot nord, forsvant de to siste fullstendig mens deler av Fyksveet ble liggende ute i dalen utenfor Haga. Dette tyder således på at både Bjørklund og Trøgstad lille søndre ble begravet av de massene som kom fra Trøgstad store og Jermstad. Fyksveet derimot må ha glidd ut like etter dette. Og de tre omkomne fra denne plassen, ble ikke begravet av etterfølgende rasmasser. De sank ned i leirsuppen da gresstorven de befant seg på, brast i stykker. (Se under Fyksveet.) Tokstadplassene gikk så ut som de siste i skredet, først Tokstad vestre, så Tokstad mellom, og til sist Tokstad østre. Folkene på den siste klarte alle å berge seg ut, for som øyenvitneskildringen beretter, så det faktisk en stund ut til at denne plassen skulle berge. Men den gled allikevel ut. Tokstad vestre havnet ved Haga, det vil si utenfor rasporten, og Tokstad mellom ble ligg ende ved Mo. Tokstad østre ble liggende nede i sumpen i selve rasgropen. Dette bekrefter at dette var den siste delen av raset. Hadde det kommet mer etterpå, ville disse ha blitt begravet eller knust. Både Jakob Skeis beskrivelse og løpeturen til Dina Jermstad tyder som sagt på at den siste delen av utraset må ha vart mellom 15 og 20 minutter. Av det som raste ut, var det bare deler av overflaten som ble liggende igjen inne i selve rasgropen. De tyntflytende leirmassene rant ut gjennom skred porten etter hvert som det utenfor strømmet utover dalen. Men mengden av masse som etter hvert befant seg utenfor skredporten, gjorde nok også sitt til å holde igjen for noe av det som fremdeles var innen for. Spesielt gjaldt det større partier med tørrere masse. Som det er antydet ovenfor, er det mulig at noe av skredmassene fra den siste delen av raset dro med seg Lunden. Det er ikke funnet noen øyenvitne skildringer som bekrefter kanaldirektør Sætrens påstand i hans rapport. Der imot er det klart at størstedelen av massen beveget seg i vestlig retning etter at den hadde kommet ut gjennom skredporten. Men Sætren skrev sin rapport umiddelbart etter raset, og han tilbrakte mye tid i Verdal, slik at han snakket med mange mennesker om hva som hadde skjedd. Det er derfor all grann til å stole på hans opplysninger om Lunden. Og det forhold at husene på gården Krag havnet i nærheten av Sundby, sannsynliggjør at Lunden ble tatt av det samme skredet som førte husene på Krag dit. Husene på Lunden ble flyttet 100 til 200 meter oppover. Dette stem mer også med at bølgen av det andre skredet traff Bjørkberga, for deretter å spre seg utover til sidene. At en del av skredmassene derfor sopte husene på Lunden oppover, synes helt naturlig. I den første tiden etter raset ble det
---- 78 RasA ---- benyttet uttrykket bakevje i leirstrømmen om det som tok med seg husene på Lunden. I og for seg er ikke dette noe misvisende uttrykk. Men det var rett og slett de kolossale mengdene av leire som ble skjøvet til begge sider etter at de støtte på fjellet ved Bjørken, som tok med seg husene på gården. At kreftene i bølgen var brutt, viser det faktum at husene ikke ble knust. De ble bare skjøvet bortover. Men som oftest ble de brakket i stykker. En av de overlevende fra Follo, Ole Johnsen Rostad, forteller at mens han satt på hustaket nede ved Rosvoll, så han en bølge av rasmasse komme veltende ut over flatene mot syd. Bølgen kom i en slik hastighet at noen hester og kyr som forsøkte å berge seg ved å springe unna, ikke hadde noen mulighet til det. Bølgen tok dem igjen, slo over dem og begrov dem. (Se under Follo.) Det vil således si at bølgen kom hurtigere enn en hest kunne springe. For de fleste mennesker på den tid, var dette den største hastighet man hadde erfaring med på jorden. Men noen hadde sett toget selv om jernbanen ennå ikke hadde kommet til Verdal. Av disse ble det antydet at det gikk i hurtig togsfart. Beregninger som er gjort, viser at farten på leirmassen kan ha vært ca. 80 kilometer i timen. 3 Folkene på Ness bekrefter dette. De sa at bølgen kom så fort at ingen kunne ha ridd så hurtig. Selv berget de seg så vidt det var ved å springe inn i stue låna og opp i andre etasje. For i løpet av noen sekunder var hele første etasje begravet av leiren. På avstand lignet bølgen en vannbølge. Men dette bekrefter antagelsen om at det i realiteten var en rekke ras som fulgte tett etter hverandre. Husene på Follo var blitt med på en rasbølge. Og mens Ole Rostad satt på taket av Follo ved Rosvoll, så han en ny bølge komme. Foruten Ness østre, ble også Ness mellom og Ness vestre begravet. Og samme skjebne led Leirfallaunet som lå mellom Ness østre og Ness mellom. Leirvellingen fylte opp hele dalen mellom Haga og Ness. Og den veltet vestover i stor fart. Ved Kålen stakk det frem en høy rygg. Man skulle tro at denne ville bremse noe på leiren, men Nedre Kålen som lå vestenfor denne ryggen og således hadde både fremspringet ved Haga og denne ryggen mellom seg og skredporten, og som samtidig lå på et trinn 6-7 meter over dalbunnen, fikk en temmelig hard medfart før husene ble liggende i ro med leiren opp over første etasje. Nede ved elven på sydsiden lå de to plassene Lyngsholmen under Lyng søn dre vestre og Lyng mellom vestre. De ble begravet. Muligens ble de også berørt av massene fra det andre raset. Like ved lå en eiendom med samme navn, Lyngsholmen, og den ble revet med og ført vestover. Åge Lyngsholmen som eide dette braket, har fortalt at før Lyngsholmen ble liggende utenfor Rosvoll, hadde husene beveget seg sydøstover, i retning av Kvinnfjellet, som han sa. Etter all sannsynlighet har dette sammenheng med at leirmassene beveget seg som i en bakevje. Dette blir bekreftet av Marius
---- 79 ----
---- 80 RasA ---- Iversen, en av de overlevende fra Follo. Han fortalte at husene på Follo hadde gjort to rander ved Lennes før de stanset. (Se under Lyngsholmen og Follo.) På sydsiden av elven, men nærmest som på en øy dannet av et par-tre hundre år gammelt elveløp, den såkalte Lenneskvisla, lå de to Lennes gårdene, Len nes søndre og Lennes nordre. Husene på den første ble flyttet flere hundre meter, mens husene på den andre, selv om de ble stående i ro på samme sted, ble begravet i leire helt opp til takskjegget. Vestenfor Lennes lå eiendommen Gravvoll av Leirfall østre og to plasser ved navn Brugjerdet (Brujale) under Leirfall vestre. Alle disse ble begravet. Noe lenger mot nord, nedenfor melen ved Rosvoll store, lå plassen Neffer. 4, Neffer ble revet med og ført først mot Ekle, deretter tilbake forbi Rosvoll vestre, før husene ble liggende utenfor Haugdal. På nordsiden av elven var det først og fremst Nord-Lyng som ble rammet. Der ble husene revet løs og ført innover markene mot melen nedenfor Heg stad. For øyenvitner så det ut som om at de fløt oppover bakke. Eiendommen Lyng lille av Nord-Lyng var den tidligere Fergestuggu. Her ble husene liggende med leirmasse opp til mønet. Det hadde vel sammen heng med at braket lå nede i en forsenkning, en liten bekkedal. Plassene Blåmelenget og Nordlyngstuggu, begge under Nord-Lyng, ble også begravet. Selv så langt mot nord som nedenfor Hegstad kom leiren med så stor fart at tre av de fire beboerne i Hegstadstuggu under Hegstad bare med nød og neppe berget seg ut. Den siste måtte hentes ut gjennom et hull som ble bratt i taket. På hele strekningen mellom Lyng og Ekle ble alle lavereliggende områder foruten elveleiet oppfylt. Jordene ble oversvømmet på begge sider av elven. Rosvoll, Ekle og Bjartnes fikk store arealer overslammet i til dels stor dybde. Og elveløpet ble fylt helt ned til Tinden. På Fæby ble også lavereliggende områder dekket av leirvellingen. Og Jåmtlandsveien forsvant i en strekning på 3 kilometer mellom Kålen og Bjørken. At vellingen hadde vært i forholdsvis sterk bevegelse selv så langt ned, fremgår av det faktum at både lik, dyrekadavere, løsøre, husrester og vrak gods ble funnet langs hele strekningen ned til Tinden. Gårder rundt det utraste området I tillegg til alle de gårdene, brakene og plassene som var blitt ødelagt av raset, fantes det en rekke gårder og plasser hvor husene ikke hadde gått med, men hvor jorden var blitt ødelagt i stor grad. 5 Oppe på terrassen hvor raset hadde gått, lå det flere gårder og heimer langs
---- 81 RasA ---- kanten av avgrunnen, og man anså det bare for et tidsspørsmål før de ville forsvinne. Andre hadde foreløbig unngått ødeleggelser, men de lå så utsatt til at de ble rømmet. Og langs breddene av leirsjøen lå på samme måte gårder og plasser som, hvis det kom nye store ras, kunne bli tatt av rasbølgene. Det var vel lite sann synlig at det ville komme så store mengder leire at gårdene ville bli begravet, men bølgene da de kom rallende, hadde vist hvordan de kunne ødelegge høyt over det nivå leiren ble liggende. Nå kom det ikke flere rasbølger, men det visste man ikke denne ulykkes natten i mai 1893. Og som et eksempel på at alt ikke var trygt etterpå, skal det, ved å foregripe begivenhetenes gang en smule, opplyses at ved etter raset 6. september ble Rognhaugen ødelagt av toppen av rasbølgen som slo over kanten av rasgropen. På vestre side av rasgropen lå Mo søndre og Mo nordre. De to hadde felles tun og felles bygninger på den tid. Husene lå bare et steinkast fra raskanten. Store deler av disse gårdsvaldene forsvant i raset. Noe nordenfor disse gård ene lå plassen Momoen under Mo søndre. Den mistet ikke noe jord, men den lå svært utsatt til. Moåker var et selvstendig brak som tidligere hadde vært en husmannsplass. Husene her lå formelig og balanserte på kanten av av grunnen, og det kan bemerkes at da sønnen på braket, Gustav Magnussen, ble vekket, sprang han søvndrukken ut, men han sprang i feil retning. I siste sekund oppdaget han avgrunnen under seg og fikk kastet seg bakover. (Se under Moåker.) Prestegården eller Auglen som var det egentlige navnet, lå heller ikke så langt fra kanten. For denne gården ble det forholdsvis tidlig klart at den var tryggere enn mange andre. Men mye av utmarken forsvant. Deler av Follovaldet sto igjen etter raset 19. mai. Men mye forsvant i raset 6. september. En av husmannsplassene som da ble liggende helt utpå kanten av raset, var Follomarka. Raset 6. september forsynte seg også grådig av det som var igjen av Jerm stadgårdenes jord. Og på Jermstad øvre hvor husene hadde berget 19. mai, forsvant låven ved dette raset. De andre husene var blitt flyttet, men nå måtte de flyttes nok en gang. Det var heller ikke lang avstand til Jermstadenget som hørte inn under Jermstad vestre. Jermstadenget lå ikke langt fra Fol lomarka. Nøysomhet eller Tessemskjefte var den eiendommen hvor daværende ord fører og lærer Andreas Tessem var i ferd med å bygge hus. Eiendommen lå øst for Jermstad øvre. Her ble bare mindre deler av jorden berørt, men det var ikke langt fra den øverste kanten av rasgropen og opp til husene. To gårder som ikke fikk noen skade på sin jord, var Fåren øvre og Fåren Verdalsboka - 6
---- 82 RasA ---- nordre. Men begge lå slik til at de ble ansett for å være svært utrygge. Det var ikke mange mettene fra dem og bort til kanten av rasgropen. På sydsiden av rasgropen strakte det seg en rygg mellom den og elven. Lengst mot øst lå Landfall. Noe nordvest for Landfall lå Rognhaugen, en utskilt eiendom fra Eklo. Og mellom Eklo og Rognhaugen lå en husmanns plass som også hette Rognhaugen. Den hørte under Eklo søndre. Deretter fulgte de tre Eklogårdene Eklo søndre, Eklo nordre østre mellom og Eklo vestre. Ryggen ble stående igjen, men det kunne ikke folkene som bodde der, vite. For dem skjedde raset formelig utenfor stuedøren. Og at de derfor flyktet i vill redsel, er ikke til å undres over. Dermed har vi beveget oss rundt kanten av rasgropen. Gårder rundt det overslammede området Nede på elvesletten ble også mange gårder berørt. Og selv om vi i ettertid kan si at hverken gårder eller folk var i fare,var ikke det uten videre klart for dem som bodde der. På sydsiden av elven lå, regnet fra øst, først Melby, deretter Østgård, Sundby østre og Sundby vestre. Alle disse lå så pass høyt at leirmassene ikke nådde opp til husene. Men all jord ned mot elven ble ødelagt. Det neste stedet hvor husene lå utsatt til på denne siden av dalen, var plas sen Nessgjerdet under Ness østre. Plassen lå akkurat så høyt oppe at den ikke ble berørt av leirmassene, men det var ikke mye om å gjøre. Så må vi gjøre et langt sprang nedover til Rosvollgårdene. Disse gårdene lå på omtrent samme høyde som Melby, Sundby og Østgård. Følgelig nådde leirmassene bort til husene her. Men all jord som lå nedenfor dette trinnet, ble ødelagt. Følgende Rosvollgårder ble sterkt skadet: Rosvoll søndre, Ros voll store, Rosvoll vestre og Rosvoll nordre. På nordsiden av dalen kommer vi først til Haga. På grann av at deler av Hagavaldet lå på sydsiden av elven, og at det også her lå et par gårder med dette navnet, ble Haga på nordsiden ofte kalt Haga nordre. I 1893 var Haga delt i tre, nemlig Haga nordre østre, Haga nordre mellom og Haga nordre vestre. Disse gårdene fikk skade på dobbelt vis. Noe raste ut, og noe ble øde lagt av rasmasser. Under Haga nordre østre lå også plassen Hagahaugan. Selv om plassen ikke ble berørt direkte, måtte den fraflyttes etterpå. Like nordvest for Hagagårdene lå de fire Lynggårdene som ikke delte skjeb ne med den femte, nemlig Nord-Lyng. De lå i en klynge, og de lå en anelse lavere enn Rosvollgårdene på motsatt side av dalen. Og dette var nok til at flommen etter raset gjorde så stor skade på dem at de alle måtte flyttes. Dette
---- 83 RasA ---- var gårdene Lyng søndre østre, Lyng søndre vestre, Lyng mellom østre og Lyng mellom vestre. Den neste gården på nordsiden som må taes med, er Ekle. Her kokte leiren nede i hagen, men husene ble skånet. Store jordarealer ble imidlertid ødelagt. Ekles nabogård i vest, Bjartnes, opplevde også det samme. Husene fikk ingen skader, men store områder ble overslammet. Men på dette gårdsvaldet ble fire husmannsplasser så pass ødelagt at de måtte oppgis. Den ene var Bjart nesmarka, den andre kaltes Bjartnesnesset eller Nesjan, den tredje het Stei nerstuggu, og den fjerde og siste het Bjartnesvisøya. Og som den siste gården som skal behandles på denne måten, er Holmen eller Haugsholmen. Holmen fikk ikke nevneverdig skade som følge av over slammingen. Derimot sto gården i fare for å bli totalt ødelagt av flommen etterpå. Noter: 1 Opplysninger ved geotekniker Jarle Nestvold. 2 Opplysninger ved geotekniker Jarle Nestvold. 3 Beregningene er gjort av professor Nilmar Janbu ved NTH. 4 I offisielle lister og på enkelte kart kalles plassen Nedfor. De gårdene, brukene og plassene som fikk ødelagt store deler av sin jord, enten ved at den hadde rast ut, eller ved at den var blitt oversvømmet av leire, samt de som lå mest utsatt til for ødeleggelser ved nye ras, er blitt omtalt på samme måte som dem som ble ødelagt. Derimot er de som klart lå utenfor faresonen, og som fikk forholdsvis små skader, bare be handlet i den grad noe av jorden ble berørt.
---- 84 RasA ---- ØYENVITNESKILDRINGER Øyenvitner «Dødsklokka hadde ringt», sier Bjarne Slapgård meget treffende i en av sine beretninger om raset. Dyrene hørte den, men menneskene hørte den ikke. De ble bokstavelig talt tatt på sengen. Det var mange øyenvitner til selve raset. Alle som var med, var øyenvitner. Dessverre overlevde ikke alle. Men de som overlevde, enten de befant seg i selve rasområdet eller nede på elvesletten hvor rasmassene havnet, var øyenvitner. De deltok selv. Men de befant seg i en kamp for livet, og de var utsatt for de sterkeste psykiske og fysiske påkjenninger et menneske kan bli utsatt for. Noen kjem pet for sitt eget liv, og noen kjempet for andres liv. Og det var de som kjem pet både for sitt eget og andres liv. Noen vant, og noen tapte. Dette påvirket nødvendigvis de overlevendes forhold til ulykken, og i ettertid preget det deres forestilling av ulykken. Allikevel er deres vitnesbyrd av den aller største be tydning når det gjelder å få et fullstendig oversiktlig bilde. Et menneskes observasjonsradius når det befinner seg midt inne i en kamp for selv å overleve eller å berge livet på sine nærmeste, vil forståelig nok være nokså begrenset. Uvesentlige ting som klokkeslett, avstander, retninger og strømninger var ikke det som opptok dem som kjempet i heksegryten ute i leirhavet. Deres verden besto i øyeblikket av helt andre ting. Deres opp fatning av hva som skjedde, var preget av deres egen spesielle situasjon. Men det fantes folk som så det som hendte uten selv å være innblandet eller selv å være i livsfare. Deres beskrivelser av katastrofen, sammenholdt med beskrivelsene til dem som overlevde, gjør det mulig å fastslå hendelses forløpet tilnærmet nøyaktig. Raset startet ca. klokken 0030 om natten fredag 19. mai. De aller fleste som merket seg tiden, synes å være enige om dette tidspunktet. Det nye døg net var bare 1/2 time gammelt da det hele brøt løs. Hvor det hele startet, er det imidlertid uklarhet om, hvis man skal følge øyenvitnenes utsagn. Her kommer nettopp det forhold som er antydet oven for, nemlig at ens egen observasjonsradius er begrenset til det sted hvor man befinner seg dersom man kjemper for livet. Noen mente at raset startet oppe ved Jermstad eller Follo, mens andre mente det startet nede i Follodalen. Disse inntrykkene var i aller høyeste grad avhengig av hvor vedkommende befant
---- 85 RasA ---- i var. Og i tiden like etter la vitneut faktisk påstanden om at raset startet seg, os asi on hun sagnene grunnlaget for antagelsen, ja i området ved Jermstad eller Follo. Imidlertid gir hva vi kan kalle «nøytrale» vitneutsagn, klar beskjed on eologiske bekrivelser av ulykken, at den startet nederst i Follo- noe øs Olme Ellingsdotter Skjørdal Kona på gården Øvre Skjørdal på sydsiden av elven, Olme Ellingsdotter Skjørdal, hadde ennå ikke lagt seg da klokken passerte midnatt. Litt senere, kke lagt seg da klokken passerte midnatt. Litt sener hun antok at tidspunktet var ca hadde hun utsyn over dalen mc /ar hun ute på gårdsplassen. Derfra Jermstad. Og mens hun tilfeldigvis :t å i den retn å hele skredet fra begynnelse fra Skjørdal til rasporten er til slutt ut ca. 2 2 kik så pa kant av raset er avstanden ytterligere lometer. Det er derfor klart at på en JC K kjelne alle detaljer. Dessuten var det melig lys i siste halvdel av mai, men midt på natte midt på dagen. Følgelig er det klart at det er forbundet en del usikkerhetsmomenter også med dette vitneutsagnet Utsikt fra Skjørdal. Dette bildet er tatt en god del lavere enn der Olme Skjør dal sto. Gården Øvre Skjørdal er nå flyttet, og det er tett vegetasjon som stenger for utsikten derfra.
---- 86 RasA ---- I tiden etter utraset ble hun stadig vekk oppsøkt av journalister, skred eksperter og andre offentlige personer som ville ha hennes beskrivelse av hva som skjedde. Hvor vidt hennes beskrivelse var likelydende til alle, eller om hun er blitt misoppfattet, er ikke mulig å si, men det eksisterer små forskjeller i de fremstillingene som er gjengitt i forskjellige sammenhenger. Ett sted hevdes det at hun sa at skredet gikk i fire adskilte partier, et annet sted brakes tallet tre. I følge hennes utsagn gitt til en journalist, gikk det for seg på følgende vis: 1 Skredet gikk i tre avdelinger. Først gikk et mindre parti som tok med seg gården Krag straks østenfor Mo. Jordmassene fulgte bekkefaret mellom Krag og Follo og rev med seg en del av Hagamarken. Denne første del av skredet tok retning på skrå sydøstover oppover dalen. En ganske kort stund etter gikk et nytt skred som tok med seg Follogrenda. Dette var større enn det første og satte tvers over dalen og sprøytet høyt opp gjennom liene på den motsatte dalsiden, hvoretter den bløte massen seg ned gjennom dalen. Endelig gikk den siste del av skredet. Det var det voldsomste. Det var hele Jermstadgrenda, altså det østligste parti. Denne del tok retning på skrå ned over dalen og gjorde den største skaden på gårdene i dalbunnen. Helt opp til Skjørdal var bulderet ganske forskrekkelig, og støvskyen og leirspruten sto himmelhøyt. Kona ble som rimelig var, så overveldet av denne plutselige og fryktelige ødeleggelse av den fruktbare og vakre Jermstadgrenda og dalen fremfor seg, at hun, i følge henne selv, sto som forsteinet og trodde ikke sine egne øyne. Hun så seg ikke i stand til å oppgi noen nøyaktig tidsangivelse, men hun antok at det gikk henimot 1 Vi time fra det første skredet startet til jordmassene lå i ro. Hvor lang tid det tok mellom hvert skred, kunne hun ikke oppgi med noen nøyaktighet, men det gikk imidlertid så lang tid at hun mellom to av dem, var inne i stuen en tur. Vi kjenner alle uttrykket om «at det var som om tiden sto stille». Rimelig vis var det dette som skjedde her. Oline Skjørdal fikk her utfoldet foran sine øyne en av de største naturalykker som har rammet vårt land. At heller ikke hun sanset tiden, er ikke rart. Det hele må ha gitt inntrykk av å ha vart i en evighet. Hun så hvordan den ene biten etter den andre synke ned og be vege seg i stor fart, hus og gårder forsvant i et leirhav. Det så aldri ut til å ta slutt. Senere sa hun at skredet måtte ha vart ca. x h time. Med skredet mente hun trolig selve utglidningen i terrassen. Nede på elvesletten var leirmassene i bevegelse en god stund til før de ble liggende helt i ro. Hvor lenge det derfor varte alt i alt, er således heller ikke lett å fastslå nøyaktig. Men sammen
---- 87 RasA ---- holdte påstander og vurderinger peker mot at fra først til sist gikk det ca. 1 klokketime. I sin beskrivelse sa hun at det første skredet tok med seg gården Krag. Hun sier at den lå øst for Mo. Dette har gitt grunnlag for en av flere misforståel ser som har festet seg i forbindelse med raset. Både hennes beskrivelse og andres samstemmer i at gården som lå øst for Mo, gikk ut med det første skredet. Men dette var ikke gården Krag. Dette var den utskilte parten fra gården Krag som hette Krågsmoen. For kona på Skjørdal og andre vitner var det nok klart at dette var en del av Krag, og at det ikke var hovedgården. Men for fremmede som kom tilreisende i forbindelse med den store ulykken, og som ikke hadde detaljkunnskaper om gårdene, ble det således oppfattet som om at gården Krag hadde gått ut i første del av skredet. Hennes beskrivelse av at leirmassene fulgte bekken mellom Krag og Follo, har også gitt grunnlag for den, i hvert fall i den første tiden etter raset, anta gelsen om at det begynte oppe ved Follo. Her skal vi huske på at avstanden fra Skjørdal og opp til Follo var minst 4 kilometer. Videre lå ikke Skjørdal øvre vesentlig høyere enn terrassen ved Follo slik at hun hadde ikke oversikt ovenfra og ned mot terrasseflaten. Derimot munnet Follodalen ut i hoved dalføret på en slik måte at åpningen gapte mot Skjørdal. Følgelig hadde hun utsikt oppover Follodalen. Og hun så rasmassene komme ut gjennom Follo dalen. Dette var nemlig skredporten, og alt måtte komme gjennom denne åpningen. For henne så det derfor tydelig ut som om at raset kom ned etter Follodalen. Og Olines beretning om at leirmassene fulgte dalen mellom Follo og Krag, har gjort sitt til at man i ettertid også har dannet seg et feilaktig bilde av hvor dan landskapet må ha sett ut før raset. Follo og hovedbølet av Krag lå på samme side av dalen. Men utskilte parter av Krag, Gran og Egge, lå på vest siden. Fra sin posisjon fikk hun inntrykk av at rasmassene rev med seg deler av Hagamarken. Dette er et forståelig inntrykk. Men alle senere undersøkelser har vist at den første del av skredet nettopp var Hagamarken som gikk ut. Bare de nederste delene av Follodalen eller Modalen lengst ned gikk med i denne delen av raset. Raset startet flere hundre meter øst for munningen av Modalen, og det forklarer også at rasmassene fra det første skredet tok veien på skrå oppover dalen i retning av Melby. Olme Skjørdal sa også at Follogrenda gikk ut i den andre delen av skredet. Dette er imidlertid noe mer uklart. Trolig nådde ikke den andre delen av skredet så høyt opp. Follogrenda gikk mest sannsynlig ut i den tredje delen. Men til gjengjeld var denne så stor at det på lang avstand kunne sees ut som om at Follogrenda gikk ut i et eget skred. Kanskje er dette forklaringen på
---- 88 RasA ---- at nettopp Oline Skjørdal ved minst en anledning hevdet at det var fire for skjellige skred. Karl Olsen Haga Et øyenvitne som så skredet fra første stund, eller i det minste som så deler av skredet helt i begynnelsen, var Karl Olsen Haga fra Haga vestre. Dess verre har det ikke lykkes å fa tak i hele hans beskrivelse av forløpet. Han sto oppe på den såkalte Spell haugen ved Haga, og han så hvordan Hagamarka gled ut, og hvordan trær og tretopper gikk forbi nedenfor seg i ret ning av Melbyberget. Innimellom trær ne så han hus og rester av hus. Og gjennom bulderet hørte han angstskrik og rop om hjelp fra mennesker, og bel jing og brøl fra husdyrene. Dette synsinntrykket gjorde så sterk virkning på Karl Haga at da han ble gammel, begynte han å gråte hver gang denne hendelsen kom på tale. Det er uklart hvorfor han befant seg på dette stedet, men det er antydet at han sprang dit da han hørte raset gikk. Han kan i så fall ikke ha lagt seg, for da ville han ha kommet for sent til å Karl Olsen Haga. se den første delen av skredet. For etter som han så at det tok retning av Melbyberget, som han sa, må det ha vært den første delen av Verdalsraset han her var vitne til. At han ikke så mer, har trolig sammenheng med at han trodde at det også ville rase der han var, og han sprang ned til Hagagårdene og varslet der. Deretter sprang han ned til plassen Hagahaugan og varslet folkene der. Da var han så oppskaket og andpusten at han ikke klarte å snakke sammenheng ende. Kona på Hagahaugan som hadde en stor kaffekjele stående, sørget for å gi ham en kopp kaffe, og da klarte han å fortelle hva som hadde skjedd. Deretter sprang han videre sammen med folkene på Hagahaugan. Flere enn Oline Skjørdal og Karl Haga som så det hele fra starten av, og som sagt, uten selv å være i livsfare, kjenner vi ikke til. Karl Haga trodde at han var i livsfare, og sprang for å komme seg i sikkerhet. Derimot var det flere innbyggere på begge sider av dalen som ble vekket av bråket og kom ut. Noen følte seg i livsfare og rømte vekk i panikk, som
---- 89 RasA ---- for eksempel Magnus Larsen Tokstad på Moåker, mens andre var klar over sin trygge posisjon, og fulgte med i hva som hendte. Magnus Larsen Moåker Rådsdrengen på Prestegården, Magnus Larsen Moåker, er en av dem som flyktet for livet fra sin gård Moåker. Meget naturlig trodde han at gården hans ville stryke med. Husene på gården hans ble nemlig stående helt ute på kanten av avgrunnen. Under sin flukt mente han å ha sett at først strøk Follo med, deretter Krag - Trøgstad, så alle husmannsplassene til Prestegården. Dette var Tokstad plassene. Vi skal ikke her gå nærmere inn på hans beskrivelse av hva som skjedde, den vil bli gjengitt i forbindelse med omtalen av hans gård. Men vi skal allikevel påpeke at også han mente å ha sett at Follo gikk ut før Krag. Denne beskrivelsen ble gjengitt i samme avis som Olme Skjørdals beskriv else. Naturligvis har dette vært med på å bestyrke antagelsen om at det hele startet oppe ved Follo. Anton Martinsen Høknes 2 Anton Martinsen var dreng på Lyng mellom vestre. Navnet Høknes fikk han senere da hans far kjøpte Høknes ved Stiklestad. Han fortalte at de ble vekket av en rytter som kom og fortalte om raset. Og da de kom ut, så de hvordan leirbølgene veltet nedover dalen syd for gården. Det var så trær og bordbiter fløy gjennom luften. Alle folkene la på sprang for å kom me seg unna, og de sprang oppover bakkene mot Mo. Men ved Mo fikk de se et verre syn: Der gapte rassvelget foran dem. Og akkurat da de sto der, gled store flak av det siste raset forbi. Anton fortalte at på flakene sto det både skog, hus og folk. Han hørte hvordan de ropte om hjelp. Men så var det som om flakene hvelvet. Alt ble snudd rundt. Overflaten forsvant, og skrikene forstummet. De våget ikke å være der lenger, og de sprang nå nordover. Først da de kom til Buvollen ved Øgstad stanset de. Anton mente at det var den andre de- len av raset han hadde sett ved Mo. Anton Martinsen Høknes.
---- 90 RasA ---- Men det må ha vært den siste delen han så. For det de hadde sett fra Lyng, var nok bølgen eller bølgene fra den andre delen av raset. Det første raset gikk som det er fortalt tidligere i retning av Melbyberget, og fra Lyng var det ikke mulig å se det. Jakob Iversen Skei En av dem som var sikker på at han befant seg på trygg grann, var Jakob Iversen Skei, bonde på Skei. Han og hans familie hadde lagt seg til å sove. Men litt etter midnatt ble de vekket av dunderet fra skredet. Gården Skei ligger bare Vi kilometer fra øverste skredkant, og avstanden fra Skei og ned til skred porten er ca. 3 kilometer. Gården ligger på ca. 165 meter over havet. Dette er mer enn dobbelt så høyt som terrassen som raste ut, slik at fra Skei er det en meget god utsikt ovenfra og ned mot selve skredgropen. Og ellers ligger hele dalen og det området som ble dekket av leirmasser som et panorama i bakgrunnen. Utsikt fra Skei 1992. Jakob Skei trodde først at det var lyden av sterk vind som hadde vekket ham. Egentlig var dette litt merkelig, for kvelden før hadde det vært klart vær med trekk fra øst. Men lyden tiltok, og snart ble dunderet sterkere. Han beskrev lyden som «rammel og tur». I følge hans uttalelser var dette «midt på mørkeste natten», altså en gang etter midnatt.
---- 91 RasA ---- Så veldig mørkt var det dog ikke, for da han gikk ut foran husene på går den, fikk han et syn som han aldri kom til å glemme. Et blåsvart svelg gapte mot ham nord for Eklo, og det så ut som at det steg opp en blå røyk over Follo og Jermstad-gårdene. Antagelig gikk disse ut i samme øyeblikk. Røy ken var trolig en støvsky, og den gjorde det vanskelig å se klart. Den første delen av skredet hadde således gått da han kom ut. Trolig var det dunderet fra den andre delen av skredet som vekket ham. Han så heller ikke selv at Follo og Jermstad gikk ut. Derimot så han først gården Trøg stads hus synke ned under dumpe drønn og bli ført utover av skredet. En av bygningene på gården var kort tid i forveien blitt bordkledt, og dette huset lyste hvitt og var lett å kjenne igjen mens det seilte nedover. Så gikk det en kort stund, han anslo det til et kvarter. Da så han Tokstad plassene på motsatt side av det gamle åfaret etter Leiråa gå ut, den ene etter den andre. Først gikk den vestre plassen, så den mellomste, og til sist den østre. Det var så vidt en stans mellom de to siste slik at han et øyeblikk trodde at Tokstad østre skulle bli stående. Plassene gikk etter hverandre i store flak. Dernest så han at skredkanten på en måte trakk seg oppover langs østkanten av gropen i retning av Øvre Jermstad. Det var som om skredet spiste seg oppover. Kanten nærmet seg gradvis husene på gården. Men så stanset den foreløbig ca. 80 meter fra stall bygningen. I følge Jakob Skeis beskrivelse kunne man anta at hele utglidningen hadde vart ca. Vi time. Dette ble også bekreftet av Olme Skjørdal i ettertid. Vi har tidligere så vidt det er, nevnt Dina Jermstad. Hun befant seg midt ute i rasområdet. Hennes opplevelser skal vi komme nærmere tilbake til senere, men som en bekreftelse av tidsantagelsen kan det opplyses at hun sprang fra sitt hjem, den såkalte Gollaugstuggu, forbi handelsstedet på Jermstad, to Jerm stadgårder, et par Trøgstadgårder, ned i dalen etter Leiråa, opp på den andre siden, forbi de tre Tokstadplassene, forbi Rognhaugen og til Landfall. Alle steder prøvde hun å varsle folkene. Gollaugstuggu var en av Folloplassene og lå lengst mot øst på Follo valdet. Fra denne plassen og bort til Landfall må hun ha spranget bortimot 1 Vi kilo meter. Tatt i betraktning at hun gjorde stans flere steder for å vekke folk, at hun var barføtt, og at det dels var motbakker der hun sprang, er det antatt at hun må ha brakt 15 til 20 minutter på løpeturen. Og i følge hennes eget utsagn, løp hun hjemmefra samtidig med at huset der sank i avgrunnen. Dette tidsanslaget stemmer godt med hva Jakob Skei sa. Hushjelpen på Fagerhøy På Fagerhøy, en eiendom like ved Hegstad, kom hushjelpen ut ved ett
---- 92 RasA ---- tiden. Hvem hushjelpen var i 1893, er ukjent. Fra terrassekanten der var det en god utsikt over nedre del av dalen. Blant annet så hun hele elvesletten vestover fra Haga med Lyng-, Lennes- og Rosvollgårdene nedenfor seg. Hun så hvordan leirmassene strømmet vestover og vasket rundt husene nede på flatene. Hun så hvordan husene på Nord-Lyng ble grepet av leirstrømmen og seilte «oppover bakke» i retning av flatene nedenfor Hegstad. Leirmassene var så store og mektige at de fylte hele dalbunnen, og de bredte seg utover i alle retninger. Følgelig ga dette inntrykket av at husene beveget seg i motbakke. Noter: 1 Hun ble oppsøkt av en av medarbeiderne til Trondheimsavisen Dagsposten, og der ble den mest omfattende av hennes beskrivelser som er funnet, trykket. 2 Opplysninger ved Meier Høknes.
---- 93 ----
---- 94 RasA ---- RASGROPEN OG LEIRSJØEN Hvordan det så ut etter at det hadde stilnet av Etter en og en halv time var alt stilt. Raset hadde vart i omtrent en halv time, og ennå gikk det en time før massene hadde kommet til ro. Også inne i rasgropen var det nå stille. Riktignok falt det ned mindre stykker i skredskråningene i timene og dagene som fulgte, men dette var bare mindre jord- og leirbiter som falt ned som følge av tyngdekraften. Og enkelte av disse nedfallene kunne være ledsaget av kraftige smell og dundring. De store leir massene var det allikevel ikke tale om. Men for hver gang et stykke eller flak falt ned, fryktet man at det var begynnelsen på nye og store ras. Heldig vis var det på dette tidspunktet bare übegrunnet uro. Der den før så vakre og fruktbare Jermstadgrenda hadde ligget, gapte nå et blåsvart svelg. Fargen på sidene og bunnen av svelget varierte fra mørke blå til lyseblå og grå. Skredgropen var stor. Den lignet på en uregelmessig trekant med et av hjør nene mot syd. Der lå skredporten. Høyden på sidene av gropen varierte en hel del. Ved Mo var meiene mer enn 35 meter. De var en god del lavere ved Prestegården, bare 15-20 meter. Og langs nordkanten var de enda litt lavere. Nøyaktige tall savnes fordi det gikk et nytt fall i september, og dette flyttet den bakre kanten et godt stykke bakover. Etter dette var raskantene bare ca. 5 meter høye. Dette hadde sammenheng med at fjellet nå lå i dagen. Legger man til høyden av fjellskrenten, var kantene en god del høyere også her. Den egentlige høyden var mer enn 35 meter. Lengst øst ved Fåren nådde de opp til ca. 35 meter igjen. Ved Rognhaugen var melkanten mellom 5 og 10 meter. Men raset i september fylte opp nedenfor slik at det var en god del høyere skråninger rundt den sydøstre delen av rasgropen de to-tre første månedene etter raset 19. mai. Og mot syd langs kanten mot Eklo var de om trent 20 meter. Hullet innenfor skredporten var nesten 3 km 2 . Også utenfor skredporten hadde det rast ut et stort stykke. Og i likhet med den store skredgropen innenfor porten, har også denne delen av det utraste område en form som en trekant. Her er sidene vel 1/2 kilometer. Grunn linjen av trekanten var den tidligere terrassefoten langs nordbredden av elven. Det utraste arealet på utsiden var var omtrent 1/8 km 2 .
---- 95 ----
---- 96 RasA ---- s I ° [BiSojOj •dJL\ø uaapj 9UJSU3A jij ipn aSuuof wos pais aunuvs vu. "*=, m ud idpiiq BUdQ ud\duioyi vufisø ioui lytsjfl »w
---- 97 RasA ---- Skråningene av skredgropen både på utsiden og innsiden av porten var svært bratte. Og de fleste stedene var de på en måte formet som segmenter av en sirkel. Det vil si at overgangen fra foten av skråningen var ganske slak, men det ble brattere og brattere oppover. På toppen var skråningen til sine steder nesten loddrett. Denne nesten symmetriske formen på skredveggene er helt typisk for slike leir skred. Sidene av skredgropen var naturligvis ikke rette, men det var forbausende lange stykker som var som om de var skåret med kniv. Men innimellom skar det seg inn dype raviner og ujevne innhugg. Og mellom disse stakk det frem knivlignende egger og rygger. Bunnen av skredgropen var høyst uregelmessig. Og forholdsvis langt mot nordvest inne i gropen lå den biten av Follodalen som ikke hadde rast ut. Den lå der som en nord-syd-liggende rygg med det gamle bekkeleiet langs etter ryggen. En skjematisert skisse laget av Hans Reusch og trykket i 1901, ' viser at bunnen i gropen var av forskjellig dybde. Det dypeste partiet lå nærmest åpningen og strakte seg opp til begge sider av Follodalen eller den såkalte øya i Raset. (Skissen er gjengitt under Geologi.) Denne skissen er bare en perspektivskisse som ikke angir noen detaljer. Den gjengir bare de grove trekk i landskapet slik det så ut noen år etter raset. Her må det skytes inn at ved raset i september 1893 raste det ut et 300 mål stort område i den nordøstlige delen av skredkanten. Dette skredet vil bli nær mere omtalt senere, men det kan bemerkes at det ved denne anledning var så pass store tyntflytende leirmasser at de strømmet ut gjennom skredporten og la seg oppå det som lå der fra før. Videre la deler av massen seg opp inne i selve skredgropen og gjorde sitt til at noen av ujevnhetene i bunnen av gropen ble slettet ut. I en avis ble det faktisk antydet at bunnen etter raset 6. september var 20 meter høyere enn den gamle. Dette er nok en overdrivelse, men det er helt klart at det var store mengder som la seg opp i bunnen av rasgropen. Nordvestover fra øya, men adskilt fra denne, strakte det seg en smal rygg. I likhet med Follodalen ble også denne stående igjen. Riktignok sto ikke ryggen tilbake i full høyde hele veien. Bare lengst mot nordvest var overflaten av ryggen på samme nivå som før raset. Men den markerte et skille mellom to uthulninger. Her hadde dels deler av Prestegårdsvaldet og dels deler av Follovaldet ligget. Ryggen kan sees også i dag, men den er ikke lenger så markert da den for en del er utplanert. Den vestligste av disse uthulningene var markert dypere enn den andre. Ellers viser skissen at dybden av rasgropen forøvrig varierte en hel del. Dette er markert som trinn på tegningen. Det er imidlertid mye som tyder Verdalsboka - 7
---- 98 RasA ---- på at flere av disse «trinnene» oppsto da rasmassene fra raset 6. september fylte opp inne i gropen. Øyenvitneskildringer av bunnen av skredet bare et par dager etterpå fortel ler om formasjoner i alle fasonger og figurer. Det kunne være små flate par tier hvor overflaten var delt av sprekker på kryss og tvers. Sprekkene var ikke brede, bare et par-tre centimeter. Men dybden ble anslått til 1 til 1 Vi meter. Sprekkene hadde oppstått som følge av uttørring av overflaten. For øvrig var leirlaget ganske glatt. Innimellom disse små flatene lå det det leirblokker og leirrygger. Land skapet ble sammenlignet med en størknet lavastrøm eller overflaten av en isbre. Leiren hadde størknet, og strømningene kunne sees som størknede spi raler eller teglsteinene på hustak. Andre steder så det ut som at krappe bølger på sjøen hadde stivnet. Og over alt stakk det opp kammer og rygger som gjorde sitt til å gjøre bildet uoversiktlig. Spredt utover denne uhyggelige overflaten lå det rester av den gamle jord overflaten. Noen steder var både torv og gress til stede. Og der overflate laget av Prestegårdsskogen var blitt liggende, sto trærne fremdeles. Riktignok hellet de fleste av trærne i alle retninger og i alle vinkler. Men den gamle overflaten var tilsynelatende forbausende sammenhengende. Spesielt i den vestlige delen av skredgropen mellom Follodalen og Prestegården var det store ansamlinger av grus og sand. De lå i hauger og voller bortover. Disse sand massene skrev seg trolig fra områdene lengst mot vest i skredet. Ved Preste gården og Mo består melen av et opp til 15 meter tykt sandlag over leire. Dette er Verdalselvens gamle delta med mektige sandavsetninger over de leir lagene som først ble bygget opp ute i fjorden. Follodalen som sto der som en øy i raset, hadde de samme bratte meiene som rundt skredgropen. Men toppen av dalen med sitt kratt av older og gress var som en oase i en ørken. Og tvers over dalen gikk restene av den gamle veien fra Stiklestad til Vuku. Til og med broen over bekken var intakt. 2 I skredbunnen nedenfor Jermstad var det særlig mange mektige og ville leirformasjoner. Lenger mot syd var bunnen en god del flatere. Her og der, spesielt i områdene like nord for skredporten, sto det igjen rester av hus. Det merkelige var at de husene som var igjen på overflaten inne i skredgropen, bare hadde fått tilsynelatende mindre skader. Riktignok var de skjeve og forvridde, men alt i alt var de forbausende hele. Blant annet sto stallen til Trøgstad skole temmelig hel langt ute i det blåsvarte svelget. Og inne i stallen var hesten fremdeles i beste velgående selv om stallen lå over på siden. Stabburet var også helt. Det sto riktignok litt skjevt, men mat varene var fremdeles på plass. En stabel med flatbrødleiver var fullstendig uskadd. Ikke en brødleiv var knust. Bare et par egg i en skål hadde gått i
---- 99 ----
---- 100 RasA ---- stykker. Derimot hadde fjøset fått hardere medfart, og to av de fire kyrne var døde. De to siste måtte avlives. Og hovedbygningen for langt av sted og stanset ikke før utenfor Haga. Da var både vegger og tak borte. Husene på Tokstadplassene sto også igjen mer eller mindre skadet og istyk kerslått. Lengst inne sto Tokstad østre. Utenfor Mo sto Tokstad mellom, mens Tokstad vestre hadde havnet helt ut ved Haga. Uthusene hadde imidlertid hav net på den andre siden av dalen i nærheten av Sundby. De var i bemerkelses verdig god stand. Torven som uthuset og buret sto på, hadde holdt under hele seilasen. I fjøset sto to kyr, som begynte å spise da de fikk høy. Men i den andre enden av fjøset lå sauene nede i leirsuppen. Og inne i buret sto tre røm mekummer. All rømmen var på plass. Ingen ting hadde skvulpet over. Ellers stakk det opp vrakrester av hus alle steder. Til å begynne med var bunnen av skredet helt bløt, og det var uråd å komme seg utpå. Men etter hvert stivnet overflaten, og bare etter noen få dager var det mulig med en viss forsiktighet å gå nede i bunnen. Det var ikke noen stor tilførsel av vann inne i gropen. Men bekkene som var blitt avskåret, først og fremst Follobekken og Eklobekken, rant nå ned i hvelvet. Det ser ut til at begge disse bekkene fant seg vei og rant ut av rasgropen. Follobekken fant seg et løp som er tilnærmet likt det den har i dag, i hvert fall i den bakre delen. Raset i september la opp så pass mye masse i og uten for skredporten at bekken enda en gang måtte lage seg nytt spor. Derimot hadde det dannet seg en grunn forsenkning i den sydøstre delen av skredgropen etter raset i september. Dette førte til at Eklobekken ikke fikk utløp, og etter hvert dannet det seg en grann sjø der inne. Sjøen fikk navnet Rognhaugsjøen. Utenfor raset var situasjonen en helt annen. Dit var det strømmet enorme mengder av masse. Disse fylte opp hele elveløpet fra Melbyberget til Tinden. I tillegg hadde massene lagt seg ut over flatene på begge sider av elven. I dag har elvesletten omtrent den samme høyde på strekningen fra Melby og Sundby til Rosvoll og videre til Ekle og Bjartnes. Men før raset var ikke dette tilfelle. I et varierende bredt belte, fra bare noen få hundre meter i bredde mellom Melby og Eklomelen, til vel en kilometer mellom Ness og Haga, bortimot tre kilometer mellom Kålen og Lyng, vel to kilometer mellom Ros voll og Hegstadmelen, vel en kilometer mellom Rosvoll og Ekle, likedan mellom Rosvoll og Bjartnes, til igjen bare noen få hundre meter mellom By og Fæby, buktet den laveste delen av elvesletten seg nedover dalen i en strek ning av 7 - 8 kilometer. Dette var en dal som elven hadde skåret ned i en eldre dalbunn i løpet av de siste 2 - 3000 år. På begge sider av denne sletten lå den tidligere dalbunnen, eller faktisk flere gamle dalbunner, som terrasser
---- 101 ----
---- 102 ----
fi CS f * to 2 v. 2 # i 1 5> w te c _ - £ 5 £3 s to R ,0c ■te a 5 aj I *j Ss. -å
---- 103 RasA ---- på både 5, 10 og opptil 15 meter høyere. Lengst ned ved By og Fæby var forskjellen i høyde bare 4-5 meter. Hele denne forsenkningen var nå fylt opp. Dybden av leirsuppen varierte fra 15 meter til bare noen få desimeter. Gjennomsnittsdybden var ca. 7 meter. Overflaten på denne leirsjøen var veldig ujevn. Den slette flaten som i dag ligger der fruktbar og fin, er et resultat av planering og bearbeidelse. Da raset stilnet av, lignet også denne flaten et opprørt hav som hadde størknet, eller om man vil, et månelandskap. Knapt nok noen partier var slette. Rygger og voller av fastere og tørrere masse var blitt presset opp, mens strømmer av leirvelling hadde sprutet opp i alle retninger. Og etter hvert som vannet seg ut av suppen, ble de foranderligste formasjoner liggende tilbake. Og fargen var den samme trøstesløse blågrå over det hele. Hist og her lå det knuste hus. Av og til fløt det hele hus på overflaten, eller i det minste hus som så ut til å være hele. Flere steder stakk bare den øverste etasjen av bygninger opp. Det kunne være hus som sto på sitt opp rinnelige sted, men som var blitt begravd til opp over første etasje. Og det fantes faktisk hus hvor andre etasje var blitt revet av og ført bortover. Første etasje sto igjen fullstendig begravet nede i suppen på den gamle tomten. Det skjedde blant annet med eiendommen Lyngsholmen. Mange av husene som før raset hadde ligget på elvesletten, ble liggende i ro. De ble begravet helt eller delvis. Dette hadde sammenheng med at flere av de større gårdene som ble berørt i dette området, lå på et litt høyere trinn enn den laveste dalbunnen. Her hadde ikke leirbølgen den samme kraften. Men allikevel ble også flere av disse gårdene ført avsted. Denne skjebne led for eksempel Lunden, Ness østre, Nord-Lyng og Lennesgårdene. Derimot lå de mindre brakene og husmannsplassene lavere. Og de ble ofte enten knust eller revet av murene og ført avsted. Mange av vrakrestene var rester etter hus fra det utraste området. Disse hadde fått betydelig hardere medfart, og det var bare et fåtall av disse som kunne sies å ligne på det de opprinnelig hadde vært. De husene som så ut til å ha klart seg best under seilasen, var de minste og enkleste konstruksjo nene. Således var flere stabbur ganske intakte. Derimot var situasjonen langt verre for de lange våningshusene og uthusbygningene. De var blitt vridd i stykker, og delene lå spredt utover store områder. Det hendte således at personer som i utgangspunktet befant seg i samme hus ved begynnelsen av seilasen, ble skilt fra hverandre og havnet med flere kilometers avstand fra hverandre, fremdeles mens de klynget seg fast til vrak rester fra det samme huset. Det skjedde for eksempel med Ove Haugskott og hans husholderske Laura Eriksdatter. Ove Haugskott havnet på sydsiden av elven ved Sundby, mens Laura ble liggende ute i leiren ved Rosvoll. (Se under Krag.)
---- 104 ----
---- 105 RasA ---- Og over alt lå det trær. I motsetning til bunnen av skredgropen hvor deler av Prestegårdsskogen var blitt stående, var det så å si ingen trær som sto her ute. Derimot lå det både hele trær, splintrede trestammer, greiner og kvis ter ut over det hele. En og annen gresstue fløt på overflaten. Enkelte steder var tilsynelatende store torvstykker synbare. Og faste leirflak, både store og små, stakk frem hist og her. Noen av dem lå, andre lå på skrå, mens atter andre sto oppreist på kant. Mellom Melbyberget og Eklomelen var høydeforskjellen mellom det gam le elvenivået og toppen av leirsjøen ikke mindre enn 1 1 meter. Og nedover til Rosvoll, en strekning på nesten fem kilometer, var det et fall på bare et par meter. Fallet videre nedover var omtrent tilsvarende. Dette viser hvor tyntflytende leirvellingen må ha vært. Leirmassene som nå fylte opp elveløpet og dalen, representerte en veldig demning. Meget effektivt stengte den for vannet i elven. Mange som kom for å ta denne demningen i øyesyn, ble skuffet. De kunne overhode ikke se noen demning. De fleste så for seg en rygg eller voll som holdt vannet til bake, og som når den brast, ville slippe løs en voldsom flodbølge. Ved skredet i Gauldalen i 1345 var det det som var tilfelle. Et stort ras demmet opp elven Gaula et sted i nærheten av Støren. Denne demningen var ikke så bred, og da den brast, resulterte det i en flodbølge som feide nedover dalen og sopte med seg alt. (Se under Raset i Gauldalen.) Men demningen som stengte for Verdalselven, var ikke noen smal rygg. Den var kompakt 7-8 kilometer nedover. Selv om frykten for at demningen ville briste, var svært stor i den første tiden, var den fullstendig übegrunnet. Det var aldri noen fare for at så ville skje. Det ville aldri være mulig for vannet, uansett hvor mye som samlet seg ovenfor demningen, å skyve denne enorme mengden av leirmasse foran seg. Det som skjedde, var derfor at vannet steg ovenfor demingen, og det dannet seg en sjø der. Denne ble større og større, og den strakte seg tilslutt helt opp til Vuku kirke. Den fikk navnet Vukusjøen. Vukusjøen er beskrevet nærm ere i et annet avsnitt, men det skal nevnes at etter 1 % dag hadde vannet nådd opp til toppen av demningen, og det begynte da å flyte utover leirsjøen. Nå ble hele leirsjøen en elvebunn, og vannet bredte seg ut over denne bunnen i hele dens bredde. Det tok derfor tid før vannet nådde til den nederste kanten av leirsjøen. Hva som skjedde da, er også beskrevet et annet sted. Men nå så det ut som en sammenhengende innsjø helt fra Tinden og oppover til Vuku. Og i enkelte beskrivelser er navnet Vukusjøen benyttet om hele denne sjøen. Nedenfor leirmassene ble elven liggende tørr de første par døgnene. Det vil si at den var tørr på fjære sjø. På flo sjø nådde sjøen opp til leirkanten. Men mellom hver flo var det mulig å gå nesten tørrskodd nede i elvebunnen,
---- 106 RasA ---- og det var ikke så få lakser som ble fanget med hendene nede i kulpene som sto der. Det var mange ungdommer som fanget fisk på den måten. Men det hendte at de ble jaget av voksne som ønsket å ha denne fangsten for seg selv. Oversiktskart over det ødelagte området. Noter: 1 Norges geologiske undersøkelse (NGU) Nr. 32. Årbok for 1900 s. 2. 2 Helt inntil for noen ti-år siden fantes brokarene der fremdeles. Men de ble fjernet da Follo- dalen ble planert for dyrking. Likeså fantes sporene etter en eldre bro litt lenger mot syd. Opplysninger ved Johannes Sellæg.
---- 107 RasA ---- \3UoSUddsuumu du
---- 108 RasA ---- REDNINGSARBEIDET - DEN AKUTTE DELEN De første reaksjonene Da rasmassene stort sett hadde lagt seg til ro, ble det mulig å høre annet enn dunder og larm. Ute fra overflaten som fremdeles var i bevegelse, hørtes fortvilte rop om hjelp. Det var de overlevende som søkte å påkalle både høy ere makters og andre menneskers hjelp. Andre mennesker skrek av smerte og dødsangst, og det samme gjorde alle dyrene som fremdeles var i live. Men det blåste en forholdsvis sterk og sur vind fra øst som gjorde det van skelig å høre noe over lengre strekninger. Bare der hvor vindretningen gjorde det mulig, kunne man høre ropene over en viss avstand. De fleste naboene var nå blitt vekket av bulderet. Noen var også blitt vekket av folk som hadde klart å karre seg opp fra leirdynnet. Flere steder var folk blitt forskrekket over å få se de fæle fremtoningene som stavret seg inn i husene deres. Ved flere anledninger ble de tatt for å være hinmannen selv. Men folk ble snart klar over hva som var i ferd med å skje, og de flyktet i huj og hast. Noen hadde reddet seg ut før husene forsvant, og de varslet sine naboer mens de sprang for å komme bort på trygg grann. Tidlig i raset var det flere som ikke hadde hørt noe av rasdunderet, og det hendte at de ikke tok notis av varslene de fikk. Det skjedde blant annet på Smedgården eller Jermstad østre, hvor Dina Jermstad vekket folkene. De tok ingen notis av hennes rop, og de la seg til å sove igjen. Og bare noe få minutter senere var gården borte. Andre steder rakk ikke de som ble vekket å komme seg ut, før husene for svant ned i dypet. Det skjedde da Ingeborg Anna Gran vekket folkene i na bohuset som hun sprang forbi. Varselet spredte seg utover fra hus til hus og fra gård til gård som ringer i vannet. Dessverre kom det for sent for de fleste av dem som bodde i det utraste området. Folk hadde ingen forutsetning for å vurdere hvor raset ville stoppe, og det førte til panikkartet flukt fra alle gårdene i nabolaget. Forståe lig nok var panikken størst rundt selve rasgropen. Men den spredte seg slik at det fant sted en alminnelig rømning på begge sider av dalen både ovenfor og nedenfor raset. Til og med helt nede på Verdalsøra rømte folk avgårde. Flere steder ble husdyrene forlatt på båsen mens folkene rømte i vill redsel. De fleste forsto at de måtte ta seg frem mot høyereliggende områder, men ofte glemte de fullstendig sin lokalkjennskap til fremstikkende fjell i terren
---- 109 RasA ---- get hvor grannen ville være fullstendig trygg, og det hendte at de sprang forbi slike steder og havnet flere kilometer fra sitt hjem. En av dem som rømte i panikk var doktor Albert Strøm. Han bodde på gården Ekle, og han har gitt en malende beskrivelse av flukten oppover mot Hallem. Folk rømte fra alle gårdene i nabolaget. Alle rømte oppover, stadig oppover. De våget ikke en gang å se seg tilbake, men bak seg hørte de skrik om hjelp og beljing fra husdyr. De stanset ikke før de var oppe ved Hallem. (Se under Ekle.) Noe lignende var tilfelle der hvor leirmassene havnet. De første gårdene og plassene ble tatt uten varsel. Men noen hadde sett hva som skjedde, eller de var oppe slik at de hørte raset selv om det var lite bråk i forbindelse med den første delen. Disse fikk da varslet andre før de selv kom seg vekk. Men det var fremdeles mange som ikke kom seg unna, selv om det altså gikk bortimot en halv time fra det første raset startet til at det hele var over. At beboerne på gårdene like ved raset flyktet, er ikke merkelig. De som hadde vært ute og sett deler av raset, kunne ikke vite at nettopp deres gård ville bli spart, i hvert fall ikke når raskanten spiste seg nærmere og nærmere husene. Og at beboerne i områder hvor leirsuppen lå omtrent inn på gårdstunene deres, ikke kunne vite at det ikke ville komme flere ras, er heller ikke til å undres over. Varsel ble gitt på mang slags vis. Bernt Haug var en av dem som var ute og fisket kvelden før raset, men hadde måttet gi opp på grann av at elven var så grå. Han hadde lagt seg etter at hadde kommet hjem. Han bodde på plassen Haugen ved Slottet. Han hadde sovet en stund da han ble vekket Bernt Haug. Johannes Ingvaldsen.
---- 110 RasA ---- av en hornblåser ut på tunet. Dette var visstnok Johannes Ingvaldsen som var fra en av naboplassene. Han ga beskjed om at det hadde skjedd en ulykke, og alle måtte av sted for å hjelpe til. Hvordan Johannes hadde fått vite om raset, er ikke kjent. Bernt dro av sted, men mangel på materialer gjorde at det var lite han og dem han var sammen med kunne gjøre. Og ryktene om raset nådde også ned til Verdalsøra. Folk her trodde først ikke noe på det de fikk høre, men da de fikk se at elven ble liggende tørr, skjønte de at noe alvorlig var på ferde, og da grep også panikken om seg her. Omtrent hele Øra ble liggende folke tom. Juliane Nordberg arbeidet i butikken hos Gravas på Verdalsøra. 2 Da hun tidlig om morgenen skulle ut i vedskju let for å hente ved, fant hun en av gårdskarene liggende på kne ved hugg stabben. Han ba til Gud. Selv om hun visste at han var religiøs, syntes hun dette var et merkelig sted og tidspunkt for en bønn, og hun spurte hvorfor han lå der. Juliane Nordberg. «Se ut! Se på elven!» svarte han. Elven var tørr. Han forsto ingen ting, og ha ba derfor til Gud. Johan Johannesen Nilsen og Ragnhild Martinsdatter.
---- 111 RasA ---- I en annen gård like i nærheten bodde Johan Johannessen og hans kone Ragnhild Martinsdatter. Han kalte seg Johan Nilsen. Ragnhild hadde 12. mai født en datter, og hun var fremdeles svak og sengeliggende. Da de i huset tidlig om morgenen fikk høre om raset, våget de ikke å være på Verdalsøra. Men de våget heller ikke å fortelle Ragnhild hva som hadde skjedd. De flyt tet opp på Melan til Kristian Vibe. Ragnhild var ikke særlig blid for denne flyttingen mens hun var så dårlig. Først etter at de hadde kommet opp på Melan, fortalte de henne om raset. Datteren ble døpt Emma Antonie. 3 Folk fra Øra flyktet til høyereliggende områder både nord og syd for Ver dalsøra. Nordbergshaugen i Sjøbygda og Bergshaugen i Vinne var fulle av folk. De som hadde slektninger et eller annet sikkert sted, tydde dit. Mange reiste både til Skogn, Røra og Inderøya. Ikke alle i nærheten av rasstedet rømte i panikk. Det går frem av Iver Forbregds beretning: 4 «Jeg våknet ved halvett-tiden av en rullende lyd, ikke ulik torden, samt en rystende bevegelse i jorden så vindusrutene klirret. Jeg var knapt kommet på benene før husbonden banket på vinduet: «Skynd deg og kom ut,» sier han, «jeg tror det holder på å rase ut borte ved Krag.» Den dumpe rallende lyden tiltok, og da jeg kom ut, så jeg Trøgstadhusene velte over på siden og gli avsted. Vi sprang nedover til elven som allerede lignet en gråblå, seigtflytende grøt, hvorav bjelker, bord, husgeråd og trær stakk opp. Jeg erindrer et vakkert, rosemålt skap jeg ofte hadde beundret i stuen på Krag - det lå ute i elven, såvidt synlig. Flere kyr så vi ute i leiren, men det var bare såvidt liv i dem. Det begynte nå å komme folk fra nabogårdene ned til elven, eller rettere sagt til bredden av leirmassen som syntes å fylle elven slik at den dannet en stadig voksende sjø mellom dalsidene. Ute i denne sjøen så vi de medrevne gårdene, noen på skjeve, andre kløvd og splintret. Skogen, som visstnok var en del av Prestegårdsskogen, lå i små teiger slik den var revet løs. Enkelte partier var endevendt så røttene strittet i været. Flere av husene var i stadig bevegelse og kom glidende nedover, og her var det da vi fikk ta til med vårt redningsarbeid. Det satt halvnakne mennesker på de drivende husrestene ute i leirhavet - og som de skrek om hjelp! Jeg minnes ennå som det var i går de gyselige redselsropene fra de arme menneskene. Men å redde dem fra hengemyren, hvordan skulle vi for må det? Mer og mer folk samlet seg - noen oppe på haugene rundt om, andre kom nedover til bredden med tau, stiger, bord og planker og deltok i bergingen. Den måten vi forsøkte på, var å legge bord utover leiren til vi nådde de arme stakkarene som hadde berget seg, men vi kom ikke så snart i gang med
---- 112 RasA ---- oc nSSmspvisåd 00 <N R ir i 5
---- 113 RasA ---- dette arbeidet da leir sørpen fremdeles var i bevegelse og meget tynn. Men etter som elven ble demmet opp og utglidningen sluttet, ble «sjøen» roligere, og leiren stivnet til. Hva denne omstendighet betydde for de menneskene som lå ute i leiren, halvt nedsunket og klynget seg til en bjelke eller en rest av en vegg, kan man neppe tenke seg. Å, hvilken følelse det måtte være å sitte fast til opp under brystet og så kjenne leirmassen stivne omkring seg! Fra forskjellige kanter ble det lagt bordbroer bortover leirsjøen, og da det led så langt på natten at leiren var stødig nok til å bære oss, forsøkte vi å yde de forkomne menneskene den hjelp vi kunne. Nesten alle var kun i nattklær - flere kvinner hadde således bare serk på, og så kaldt som det var om natten, led disse gjennomvåte menneskene meget. Det ble utspilt mange hjerteskjærende scener da de reddede kom i land ogi hus og erfarte at barn, ektefeller eller far og mor var savnet. Enkelte av dem vi reddet, var så utmattet at de ikke sanset noe.» Men for mange av dem som bodde så pass langt unna at de hverken så eller hørte noe, var ryktene om raset for utrolige. De nektet å tro på det som ble fortalt. Det var for usannsynlig. En av dem som fikk et slik varsel, var Johannes Minsås. Han forteller hvordan han opplevde det slik: 5 « - Opp øyeblikkelig! Bygden holder på å gå under!» Det var far som ropte neden fra. Jeg var trett, det hadde vært syttende mai, og vi hadde hatt folketog og fest, og jeg hadde vært på farten med musikkfor eningen der jeg var formann. Det var ikke blitt mye søvn i det siste, og om dagen hadde vi stått i med våronna. Jeg sov tungt og fattet ikke med en gang, men da far ropte igjen, kom vi oss ned fort. Det var kommet en mann ridende inn på tunet og bort til soveværelset der far og mor lå og ropte at Verdalen gikk under. Johannes Minsaas. Deretter hadde han ridd videre til neste gård uten å gi nærmere beskjed. Vi skjønte det måtte være noe alvorlig, men var ellers i villrede. Jeg sprang oppover lien til Nord-Minsås for å varsle der. Da jeg kom ut på Minsåshaugen hvor det var god utsikt over bygden, så jeg gjennom mor gendisen en ny bygd. Det var som å se utover et hav av leire, grått i grått. Etter hvert gikk det opp for meg hva som var skjedd denne natten mellom 18. og 19. mai 1893. Verdalsboka - 8
---- 114 RasA ---- Det første jeg merket, var at olderskogen som sto tett fra Øra og oppover helt til Nessgrenda, var borte. Kjempebjørka på Østerness som var kjent vidt omkring, var borte. På Nessletten var alle tre Nessgårdene borte. Vi tok ut hest og vogn og kjørte oppover til Stiklestad, gikk derfra videre til Mo. Det var stille over alt. Her fra den gamle prestegården og helt over til Eklogårdene var et svelg på nesten tre kilometer stort område med mange pene gårder, rast ut. Hele den nedre del av dalen var, så langt vi kunne se, en jevn grå flate, hvor det her og der stakk opp rester av hus. Vi så ikke tegn til liv, når unntas husmannen på Lyng, som holdt på å slakte en gris han hadde reddet. Gården Nord-Lyng som var en av de største i bygden, lå i leire til over vinduene i første etasje. Uthusene så ut som om de var for skjøvet innover mot hovedbygningen. Fra der vi sto og ut til gården, var det ikke langt, men den bløte leirsuppen bar ikke en mann.» Et annet eksempel har vi fra Salthammer i Frol. Ole Martin Salthammer har beskrevet hvordan han fikk høre om raset. Ole var 7 - 8 år på den tiden. 6 «Jeg husker jeg var på tur til å gå opp til Øvre Salthammer til lærerinne skolen om morgenen da jeg fikk se at en våre husmenn, Simen Flatas, kom i et uvanlig raskt tempo fra handelsmannen Lornts Smulan ved Rinnleiret. Simen svingte av og gikk inn til mor som da var på kjøkkenet. Da snudde jeg og gikk straks etter Simen inn på kjøkkenet. Da husker jeg mor sa: «Men kjære Simen, du kjæm da i ein uvanle fart og sjer så oppbrakt ut?» For hun hadde aldri sett Simen slik før. Da husker jeg Simen sa: «Det har heint nå gæli i Værdala i natt. Galan sægle ne gjænnom daln.» Da sa mor: «Kjære, ka sei du, Simen?» Da gjentok Simen det samme: «Gålan sægle gjænnom Værdaln.» Og så sa Simen: «Æ e så gla fe æ bur på berji!» Mens Simen hadde stått på butikken hos Lornts Smulan, hadde det ringt opp fra Verdal, og Smulan var blitt bedt om å gi beskjed til Dragonregimen tet som nylig hadde tatt til med rekruttskolen om at de hurtigst måtte komme til hjelp. Det var ennå ikke kommet telefon til Rinnleiret, og Smulan hadde nettopp fått telefon innlagt.» Det må her innskytes at dette ikke kan ha vært den første meldingen som kom til Rinnleiret. Dette må tydeligvis ha skjedd på dagen da butikken var åpen. De første meldingene om raset, som blant annet førte til at en avdeling frivillige med en gang la av gårde, kom tidlig om morgenen. Oles mor, som var fra Ness vestre, bega seg til ulykkesstedet, og da hun kom frem til Ness fikk hun se farsheimen sunket ned i leirmassene. Stor var imidlertid hennes glede da hun kom til Skjørdal nedre hvor hennes søster
---- 115 RasA ---- bodde, og fikk vite at moren som var kårenke på Ness vestre, hadde gått dit om kvelden og hadde kommet fra det med livet i behold. På Rindsem nedre, eller Ner-Sjem som man sa, arbeidet Sofie Johnsdatter som taus. Hun var fra Verdalsøra. Kvelden 18. mai hadde hun vært borte, men hun kom hjem ved midnattstider. Hun var på vei inn for å legge seg, men mens hun enda var ute på gårdsplassen, hørte hun noen forferdelige ly der fra øst. Lydene kom gjennom luften. De var helt uforklarlige, men det var både brak, dunder og jammer. Hun forsto ingen ting av dette, og etter som det ellers ikke syntes å være noe unormalt i nabolaget, ville hun ikke vekke de andre på grann av disse lyd ene. Hun gikk derfor opp på loftet og la seg. Hun hadde imidlertid ikke ligget lenge, før hun ble vekket. Nå var det en guttunge som kom og ropte på far sin. Gutten var fra en av Rosvollgård ene, og far hans var møllearbeider på Rindsem Mølle. «Far! Du må skynde deg å komme hjem! Gårder og hus kommer seilende og legger seg opp på flatene!» Sofie Johnsdatter Granlund. Da sto alle sammen opp. De dro opp til Kålen, og der fikk de se hva som hadde skjedd. 7 Redningsarbeidet tar til Disse eksemplene på hvordan folk lengre unna mottok opplysningene om raset, er fra senere tidspunkter ut på morgenen og dagen. Men allerede nesten mens det hele sto på, var de første i gang med redningsarbeidet. Ikke alle som bodde i nærheten av raset, rømte unna. Spesielt var det folk på sydsiden som på et tidlig tidspunkt kunne gripe inn og berge menneske liv. Det var tross alt vanskeligere for dem som befant seg på nordsiden å gjøre noe straks etterpå. Det var her raset hadde gått, og fremdeles kunne det gå nye ras i terrassen. Raset hadde gått i minst tre etapper, og ingen visste om det var slutt eller ikke. Følgelig ble det rett og slett folketomt på nord siden både ved rasgropen og nede ved leirsjøen. De første timene etter at det hele hadde stilnet, var det ikke noe organisert redningsarbeid. Men noen få holdt hodet kaldt, og de satte igang rednings arbeid på eget initiativ. Ved personlig innsats klarte de å få med seg andre, og de brukte hva de hadde for å hjelpe dem som lå ute i leirsuppen. Planker
---- 116 RasA ---- og bord ble lagt ut der det var mulig. Skigarder ble revet og brakt til broer. Bordkledning ble revet av nærliggende bygninger, trær ble hugget ned. Vog ner, kjøretøyer, sleder og andre tilsvarende innretninger ble benyttet. Innbo som senger og bord, ble tatt ut og brakt til brobygging. Og ute i leiren fløt det også massevis av vrakgods og materialer fra knuste og ødelagte bygnin ger som også ble benyttet der det var mulig. Men noen steder var det ikke mulig, leirvellingen var for bløt. Ikke alle som deltok i dette redningsarbeidet, er blitt registrert. Ganske sikkert ble det utført heltedåder og bragder som ingen vet om. Men noen ble lagt merke til. Hvem som begynte redningsarbeidet først, er ikke mulig å si. Det er rime lig å tro at arbeidet kom i gang omtrent samtidig langs hele strekningen på sydsiden, fra Sundby til Vinne, med en gang det var så pass stille at det var mulig å forstå hva som skjedde. Dog vet vi at det var folk som satte livet på spill enda mens leirstrømmen gikk stri for å berge mennesker i nød. I ettertid er det lett å si at noe av redningsarbeidet som ble utført, ikke var forbundet med livsfare. Men for dem som befant seg midt oppe i kaoset, var det helt uråd å vite om det ikke ville komme nye ras. Så de som våget seg utpå for å berge de stakkarene som lå hjelpeløse der ute, gjorde det til tross for at de anså det for helt sannsynlig at nye leirbølger ville komme. Og da ville alt og alle som befant seg ute på leiroverflaten bli begravet. De tok av gjørelser på grunnlag av det de visste og forsto. Og de tok sjansen og satte livet sitt i fare for å hjelpe andre. Det er således helt symptomatisk at svært mange ikke våget seg ned fra de bakkene hvor de sto og så utover leirsjøen. De mente at det høyst sannsynlig ville komme nye ras som ville begrave det nedenfor. De første ble reddet nokså umiddelbart. Det var de som hadde havnet helt opp til fast land, og som det var lett å komme ut til. Og noen var i stand til å redde seg selv. Men det var dessverre ikke situasjonen for alle. Mange omkom av utmattelse og kulde før man kom seg ut til dem. Andre omkom av de skader de hadde pådratt seg før de kom under kyndig behandling. Og noen få døde også i ettertid av lungebetennelse eller skader de hadde fått. Lungebetennelse som følge av kulden var en helt naturlig konsekvens. Men leire i luftveiene kunne også føre til lungebetennelse. (Se under Helsemessi ge konsekvenser.) Alt i alt er det registrert 111 mennesker som omkom under selve rasulykken. Ytterligere en døde neste dag. Så døde fire til i de nærmeste dagene etterpå. To av disse døde helt klart som følge av hva de hadde vært gjennom. De to siste døde sannsynligvis av sykdom og skader de var blitt påført. Det var ikke lett å finne de ulykkelige som lå og kavet ute i leiren. Noen ganger ble de overlevende funnet ved at man gikk etter lyden. De av de over
---- 117 RasA ---- levende som maktet det, ropte om hjelp. Men vinden vanskeliggjorde lokaliseringen av dem. Anne Gustava Lunden 8 som bodde på Brannåsen ved Lysthaugen, har fortalt om hvordan hun hørte en jente ropte om hjelp. Anna Gustava var 14 år gammel, hun gikk for presten dette året. Hun hørte stem men av en jentunge i retning fra Melbyber get. «Det var fæl kauking.» Skrikene hennes var forferdelige å høre på. De varte i lang tid. Hun visste ikke om hun var blitt red det. Til det kan det kommenteres at alt ble gjort for å berge dem man så var i live. Hvis denne jenten var i live i lang tid ved Mel byberget, ble hun etter all sannsynlighet Anna Gustava Lunden. berget, hvis hun da ikke omkom som følge av frost og utmattelse før at man rakk å komme ut til henne. Det skal visstnok ha skjedd med en mannsperson i nærheten. Han hadde brakt belteremmen sin til å binde seg fast i et older tre. Men han var død da man kom ut til ham. Andre overlevende vinket med armene, eller de signaliserte med de kles plagg de hadde for hånden hvilket dessverre ikke var mye. Heller ikke dem var det lett å få øye på. De fleste var tilklint av leire og gikk i ett med om givelsene. Dessuten var ikke overflaten flat og jevn som den er i dag. Overflaten så ut som bølgene på et opprørt hav. Svært mange har den forestilling at den tyntflytende leirmassen la seg som et jevnt lag over dalbunnen. Men vi må huske på at innblandet i leirvellingen var det partier av fastere masse samt torv og jordlag. Det lå både rygger, hauger, kammer og kanter i alle retnin ger. Og ofte lå de som trengte hjelp nede i søkkene mellom slike ujevnheter på overflaten. Alt dette gjorde sitt til at den lignet mer på måneoverflaten enn på en innsjø. De som ble reddet på land, enten det skjedde ved hjelp av andre, eller de klarte det selv, så forferdelig ut. Samtidige beskrivelser sier de så ut som «hinmannen», «et spøkelse», «en neger», «et dyr», og lignende. De var dekket av leire, som når de kom opp fra den flytende gjørmen, stivnet til. Ofte måtte den brekkes av. Den stoppet til ører og nese, og mange klarte ikke å få opp øyenlokkene. Selv etter vask beholdt de den blålige fargen slik at de lignet «dødninger». Og hele tiden hørtes beljingen og rautingen fra panikkslått husdyr som og
---- 118 RasA ---- så kjempet for livet. De måtte også hjelpes. Dessverre var det ikke mulig å hjelpe mange av disse. De fleste satt for godt fast eller lå for langt fra fast land til at de kunne berges. De måtte derfor avlives, enten ved skyting eller ved stikking. Nede på elvesletten var det de minste og dårligste husene som hadde vært mest utsatt. En-etasjes hus ble som oftest fullstendig begravet. Og var de dårlig sammentømret, ble de også lettere splintret. Vanligvis var det husmannsstuene som var av en slik standard. To-etasjes hus som det for det meste var på gård ene, var solidere sammensatt. De holdt bedre, og dessuten nådde ikke leiren alltid helt opp til øverste etasjen. De fleste som berget seg ved å klatre opp på taket, bodde i slike hus. Og vi har også tidligere nevnt at enkelte hus konstraksjoner som stabbur og lignende, holdt seg forbausende bra. Og hjerteskjærende historier ble fortalt om gjensyn, tap og fortvilelse. En liten pike satt på et skap ute i leiren og så ned. Hun ble spurt om hun hadde mistet noe der. «Ja, jeg har mistet far og mor,» sa hun. Denne historien ble gjengitt i aviser både i inn- og utland. Og det var denne piken en skoleklasse i Østersund spesielt nevnte skulle få de pengene de hadde samlet inn. Etter hvert som folk fikk summet seg, ble redningsarbeidet mer og mer organisert og systematisert. Men etter som mange deler av det berørte om rådet var avskåret fra hverandre, hadde redningsarbeidet et svært lokalt og tilfeldig preg de første timene. Telefonforbindelsen var dårlig, for det fantes få telefoner. Dessuten var også telefonlinjene blitt bratt flere steder. Imidler tid fantes det folk med både initiativ og oppfinnsomhet rundt katastrofeområ det, og de satte igang redningsarbeid der de fant behov for det. Og behov var det over alt. Dessverre er det ikke mulig å skaffe noen oversikt over hvem som ble reddet av hvem de første timene. Det var ikke alltid at redningsmannen var istand til å kjenne igjen den som ble reddet, tilklint og dekket av leire som vedkom mene var. Og mange av dem som ble reddet var bevisstløse eller så forkomne at de ikke sanset hvem som reddet dem. Nesten uten unntak var de som ble reddet sterkt skadet. Doktor Thor Sæthre fra Levanger som hadde ansvaret for sydsiden, fortalte at han blant andre hadde behandlet en fem år gammel gutt som hadde brakket begge lårbenene. Hans søster hadde hoften av ledd, og hadde sterke smerter. En jente mistet to tær. Han fikk også til behandling Hanna Olausdatter som hadde vært tjenestejente på Trøgstad lille. Hun ble reddet av Petter Andreas Røstad, Bernt Rinnan og noen kavallerister, deriblant hennes bror Sefanias Olausen Marken. Hun hadde brakket kravebenet. (Se mer om dette neden for.) Om Ove Haugskott på Krag fortelles det at han hadde brakket lårbenet.
---- 119 RasA ---- Og når en person var brakt på land, snudde redningsmannen eller rednings mennene for på nytt å prøve å finne noen overlevende. For når noen var kommet på land, ble de tatt hånd om av andre. De ble brakt i hus, ble vasket og lagt til sengs for at de skulle få varmen i seg igjen. Kuldegradene og den kalde vinden var faktisk nesten like livstruende som selve strabasene under raset. I ett tilfelle er det fortalt at man så en levende kvinne ute på leirflaten. Det fantes ingen båt i nærheten, og akkurat der var leirvellingen så tynn at det var helt uråd å komme seg ut til henne. Neste dag hadde imidlertid overflaten størknet så pass at det var mulig å ta seg ut til henne ved hjelp av ski. Men da var hun død. Hun hadde frosset ihjel. Etter hvert som tiden gikk, ble det mer og mer klart at forholdene hadde, om enn ikke helt stabilisert seg, så var de blitt mer oversiktlige. Flere og flere kom med i arbeidet med å redde de som reddes kunne. Og ute i leir havet levde det fremdeles mennesker og dyr som man måtte prøve å redde. Nedenfor skal vi ta for oss noen av dem som deltok aktivt i arbeidet med å redde andre. Men som allerede sagt tidligere, finnes det sikkert en rekke eksempler på redningsbragder som ikke er kjent. Men de som nevnes neden for, ble lagt merke til. Og noen ble sogar belønnet med redningsmedaljen. Martin Toresen Bjørken Martin Toresen Bjørken var en av dem som viste resolutt handlingskraft da han skjønte hva som var i ferd med å skje. Selv fikk han varsel av sin kones farbror fra Hagahammelen, Ole Andersen Hammelen. Ole hadde våknet om natten på grann av lyden fra raset. Han trodde med en gang at det var Bjørkvatnet som hadde bratt igjennom og nå var på vei nedover som en flodbølge. Han hadde nemlig hørt en spådom at dette ville skje. Han må ha beordret de andre i huset til å komme seg i sikkerhet. Selv la han i vei for å varsle andre om faren. Ikke langt fra Hagahammelen lå hus mannsplassen Skruddu under Bjørken. Etter Oles mening lå denne der vannet ville komme veltende. Han sprang der for dit, og der på plassen rømte de ut. Plassmannen, Ole Lassesen Skruddu, ble imidlertid med Ole oppover til Bjørken. Også denne gården lå utsatt til for denne flodbølgen, mente de. Martin Toresen Bjørken.
---- 120 RasA ---- Da Martin Toresen fikk høre dette, sprang han ut. Men ute oppdaget han at lyden kom fra feil retning. Det kunne ikke være Bjørkvatnet som kom. Han sprang derfor frem på kanten nord for gården, og der fikk han se hva som var i ferd med å skje. Hilmar Teodor Bjørken. John Bjørken. Men de to kallene som hadde kommet med varselet, trodde fullt og fast på at det var Bjørkvatnet som kom, og de stakk til skogs. Der var de til langt på dag. Man måtte sende folk ut for å hente dem. De var fremdeles helt for styrret. Derimot var ikke Martin Bjørken forstyrret. Iskaldt organiserte han nå folkene. Sine to sønner, den 17 år gamle Teodor og den 10 år gamle John, sendte han av gårde til hest for å varsle henholdsvis på Lunden og Ness østre. Ingen nådde frem før rasbølgen tok husene, og de vendte derfor tilbake. På gården ble folkene satt i gang med å varme vann for å vaske og varme opp de stakkarne som kom opp fra leirhelvetet mer døde enn levende. Selv sprang Martin ned til leirsjøen for å berge i land folk som lå der ute. Blant de første han hjalp i land etter flere timers farefullt arbeid, var familien til Ole Andersen. De befant seg fremdeles ute i huset. Selv om husene på Hagahammelen ikke befant seg så veldig langt fra fast land, var leiren dyp, og det var livsfarlig å bevege seg ut på den. Det måtte bygges bro dit ut. Ved hjelp av planker og bord og noen fastere partier med leire, klarte de å hjelpe dem i land. Da var klokken blitt 8 om morgenen. En liten husmannsplass ved navn Gammelplassen under Haga nordre, men som lå på sydsiden av elven, ble tatt, sannsynligvis av det første skredet. To
---- 121 RasA ---- jenter der hadde kommet seg opp på fjøshellen. Disse var Marja Olsdatter og Bolette Sefaniasdatter. Vraket av uthuset hadde drevet inn til foten av Bjørk berga, men de satt der uten mulighet til å komme seg i land ved egen hjelp. Martin og hans folk kastet da taug ut til dem fra toppen av Bjørkberga, og ved hjelp av dette klarte de å hjelpe de to opp. Mange overlevende ble tatt inn på Bjør ken og vasket og gitt klær. Både badstuen og kjøkkenet på gården ble tatt i brak. Et sauekar ble satt inn på kjøkkenet. Nå kunne man ikke ta smålige hensyn. Og de som var der sa at det så forferdelig ut både ute og inne på gården. Leiren rant utover gulvet inne i huset. Men alt ble gjort for å hjelpe dem som ble brakt dit. Ingeborg Anna Haftorsdatter Bjørken hadde en strid tørn med å ta seg av alle som kom dit. Mange døde ble også tatt i land. De ble lagt opp ved Skruddu. De var så tilklinet Ingeborg Anna Bjørken. av leire at de ble lagt i fossestrykene i bekken for å bli vasket rene Martin Anneussen Blybakken Martin Anneussen Blybakken var fra Blybakken. Han fikk høre om ulykken da dragonene fra Rinnleiret som var blitt utkalt til ulykkesstedet, passerte går den. Martin slo seg sammen med dem og kom frem til ulykkesstedet hvor han etter hvert havnet like øst for Kålen. Mens han sto der og stirret utover, så han en gress- eller lyngtue som be veget seg i vinden. Han sto en liten stund og så på dette, men han syntes det var en merkelig bevegelse på gresset. Da kom Olaus Ellingsen Vinne sprin gende. Han hadde også sett dette, men han hadde sett at det var et menneske som lå der ute. Men han hadde befunnet seg helt borte ved Rosvoll, og der fra var det ikke mulig å komme seg ut. Martin slo seg sammen med ham, og sammen bygget de en trebro utover av planker og vrakgods. Men leirsuppen var så bløt at det måtte krabbe seg fremover på knærne. Det var Laura Eriksdatter Søgstadvald som lå der ute. Hun var fra gården Krag hvor hun hadde vært husholderske hos Ove Nilsen Haugskott. Hun lå der ute i bare nattkjolen. Underkroppen lå nede i leiren, og hun hadde vinket med armene. Det var det som hadde lignet på en gresstue som rørte seg i
---- 122 RasA ---- vinden. Hun var fullstendig tilklint av leire, og de to fikk tørket vekk leiren fra ansiktet hennes. De tok av seg trøyene sine og ga henne slik at hun fikk litt vern mot den kalde vinden. Men hun var så forkommen at hun ikke klarte å gå alene inn til land. De tok henne på ryggen og skiftet på med å bære henne i land. Der ble hun tatt hånd om av andre. 9 Klokken var 9 om formiddagen da Laura ble tatt i land. Dette er bekreftet av henne selv, for hun hadde, fra hun måtte hoppe ut av vinduet på Krag da ra set gikk om natten, til hun ble tatt i land, et ur i hånden. Dette hadde hun tviholdt på hele tiden. Det er imidlertid en del uklarheter ute og går i forbindelse med denne red ningen. I de offisielle rapportene heter Martin Anneussen Blybakken. det seg at hun ble reddet i land ved Ness. I Lauras beskrivelse går det frem at det må ha vært lenger mot vest. Hun er imidlertid nokså uklar med hensyn til stedsnavnene i dette området at man ikke skal feste for stor lit til hva hun selv sa. Hun har i ettertid fortalt at hun kravlet opp på en sandbanke ved Val stad, og at hun ble tatt i land ved Leirfossen. Valstad ligger som kjent, langt unna, og Leirfossen må trolig være Leirfall. Hun hevder også at foruten Olaus Vinne og Martin Blybakken var også Petter Andreas Røstad med på rednin gen. Det stemmer ikke. Petter Andreas Røstad var ikke med på denne re dningen. Han var opptatt andre steder på det tidspunktet. Om Martin Blybakken heter det at han var en ung og uforferdet red ningsmann. Hva han videre gjorde, er ikke kjent i detalj, men han deltok i redningsar beidet både av dyr og løsøre etterpå. Gunnbjørn Hegstadvald Gunnbjørn var husmann under Hegstad. Husmannsplassen hans som kaltes Hegstadstuggu, ble begravet av leirmassene. Han selv og hans kone, Serianna Olsdatter, kom seg i land etter at de hadde klatret opp på taket. Hans kones datterdatter, Sofie Berntsdatter fra Trones, som bodde hos dem på plassen fordi hun gikk for presten, klarte å klatre ut fra et vindu i andre etasje og over i et oldertre som fløt forbi. Der ble hun sittende uten å komme seg noe sted. Derimot klarte ikke en inderst på plassen, Kjerstine Olsdatter, å komme
---- 123 RasA ---- seg ut. Trolig var hun også blitt skadet av steinene fra murpipen som raste sammen. Hun lå nå innestengt på mørkeloftet uten muligheter for hverken å komme ned eller ut. Gunnbjørn klarte å få tak i en båt, og sammen med at par andre karer var han i ferd med å trekke båten i retning av plassen. Etter all sannsynlighet hadde de andre karene sagt fra at de ikke våget å bli med ut til den begravede plassen, og en mann ville ikke alene klare å ta seg dit ut. Da fikk Gunnbjørn øye på soldatene som kom til. Han sprang bort til dem, og det fortelles at han gråtende ba dem om hjelp. Og to stykker ble med ham ut i båten. Det var sersjant Nils Høien og menig Martin Leirdal. Og disse tre hentet ned Sofie fra oldertreet, og de hugg hull i taket og brøt istykker mønet, hvoretter Nils Høien krøp inn på mørkeloftet og bar ut Kjer stine som var så forslått at hun ikke klarte å gå selv. Det fortelles at Martin Leirdal hadde sagt noen lunde følgende til Nils Høien da de våget seg utpå: «Ja, overlever du, vil også jeg overleve!» Og dermed ble han med ut i båten. Det de fryktet, var naturligvis at det ville komme flere ras. Det gikk imidlertid bra, og alle ble reddet. De to kavalleristene deltok også i annet redningsarbeid, og de fikk rednings medaljen som takk for sin innsats. Men det var like farefullt for Gunnbjørn som var med på redningen av de to i Hegstadstuggu. Men han ble ikke inn stilt til medalje. Blant annet heter det følgende i en av rapportene som gikk inn, om hvorvidt han skulle få medalje: «De omstendigheter hvorunder redningen her foregikk var neppe av den beskaffenhet at det er særlig grann til offentlig å påskjønne disse rednings menn fremfor mange andre som kanskje under mer farefulle forhold har lagt mot og snarrådighet for dagen, men om hvis virksomhet man savner tilstrek kelig kunnskap.» Oluf Angel Holte På gården Rosvoll vestre bodde Oluf Angel Holte. Husene på gården hans unngikk ødeleggelse, men leirsuppen nådde helt opp til dem. Oluf ble vekket av bråket fra raset, og da han ikke visste om en av guttene som hadde gått ut en stund tidligere, hadde kommet inn igjen, sprang han øyeblikkelig ut for å se etter ham. Og nå fikk han øye på en av husmannsplassene under Ros voll store som var blitt tatt av leirbølgen. Dette var plassen Neffer. Den lå like øst for Rosvoll store nede på elve sletten. Bølgen rev stuen av muren og førte den med seg i stor fart tvers over dalen i retning Ekle. De to som befant seg inne i huset, den 52 år gamle Johannes Pedersen og hans 65 år gamle stemor Serianna Johannesdatter,
---- 124 RasA ---- klarte å komme seg opp og ut på taket gjennom hullet etter murpipen som hadde ramlet sammen. Der klamret de seg fast. Ved Ekle ble strømmen snudd, og husene ble ført tilbake sydover. Nå pas serte de like vest for Rosvoll-landet hvor Oluf Holte var ute, og han fikk øye på dem. Og uforferdet vadet han ut i leirstrømmen nesten til opp på livet. Der grep han dem, den ene etter den andre, og formelig kastet dem inn mot land. Begge to var småvokst, ja, Johan nes var endog så liten at han ble regnet nesten for dverg. Men allikevel var det en kraft prestasjon det Oluf Holte gjorde. Oluf Angel Holte. Og det må ha krevd et mot ut over det vanlige å vade ut i leirstrømmen slik han gjorde for å berge dem. Og husene fortsatte sin ferd enda flere hundre meter før de ble liggende i ro. De to han hadde reddet, tok Oluf Holte med seg inn for å varme dem opp og få dem rene. Vel inne igjen fant han sønnen han hadde gått for å se etter. (Se under Rosvoll vestre.) Senere deltok Oluf Holte i redningsarbeidet utenfor Rosvoll søndre hvor blant annet de overlevende fra John Rostads huslyd fra gården Follo ble reddet i land. Oluf Holte ble innrapportert blant dem som burde få medalje. Men av folk som ikke hadde anelse om hvordan forholdene var, ble ikke hans bragd an sett som å ha funnet sted under livsfarlige omstendigheter, og han fikk ikke medalje. Sefanias Ellingsen og Gustav Ellingsen Leirfall Sefanias Ellingsen og Gustav Ellingsen var brødre. De var forøvrig brødre av ovennevnte Ole Ellingsen Ness. De drev Leirfall østre. Det er uklart hvem som kom og varslet dem. Det kan ha vært Karl Ludvig Olsen Leirfall som de hadde kjøpt gården av, og som nå bodde på braket Gravvoll nede på elvesletten. Gravvoll ble tatt av leirmassene, men Karl Ludvig kom seg ut fra huset og sprang opp til Leirfall for å hente hjelp. Hans to barn ble igjen i huset da han for ut, og den ene av dem, datteren Marie Kristine, omkom.
---- 125 RasA ---- Dette bildet er sannsynligvis de to brødrene Gustav (t. v.) og Sefanias Ellingsen Leirfall. Men brødrene kan også ha blitt varslet av Elling Olsen Nessøran. Elling var fergemann ved Ness fergeleie, og på et eller annet vis havnet han neden for Leirfall-landet. Han klarte å stavre seg opp den bratte melen og bort til en av Leirfallgårdene, rimeligvis Leirfall østre, og fikk da varslet om ulykken. Men uansett hvem det var som først kom med varselet, de to brødrene Sefanias og Gustav satte øyeblikkelig kursen nedover mot leirsjøen. Og ved Gravvoll var det etter hvert blitt forsamlet en hel del folk. Karl Ludvig Leir fall sier selv at det var hundrevis til stede. Dette er rimeligvis en overdriv else, men en god del var det nok. Det fremgår ikke av beskrivelsene av redningen hvordan alt gikk for seg. Det eneste man kan trekke som konklusjon, er at det fleste var nokså tafatte. Men det var ikke Sefanias og Gustav. De satte igang arbeidet med å komme seg ut til vraket av Gravvoll, for på taket der satt Karl Ludvigs 14 år gamle sønn Johan Severin. Han var bare i nattklærne, og han frøs forferdelig.
---- 126 RasA ---- Det ble lagt ut bro til ham, og brød rene klarte å ta seg dit ut og få ham i land. Det eneste som er fortalt om denne redningsdåden, er at det skjedde med stort besvær og med stor fare. Kronologien i hva disse to utførte senere utover dagen, er heller ikke klar. Men ganske snart møtte de sin bror Olaus Ellingsen Vinne, og sam men med ham og flere andre deltok de i det farefulle redningsarbeidet av både folkene på Lennes nordre og Lyngs holmen. (Se derfor mer om dette nedenfor.) Men utpå dagen var det Sefanias og Gustav som våget seg utover til Lennes søndre hvor Ludvig Johannessen satt på taket sammen med sin mor og øvrige familie, tilsammen fem stykker. Ved denne anledning var brødrene sammen med Ole Olsen Lennes, en sønn på Sefanias Ellingsen Leirfall. den andre Lennes-gården og Kristian Søraker. De to siste hadde skaffet til veie en båt, og det var i denne de staket og rodde seg utover til Ludvig Lennes. Men dette hadde tatt tid, og Ludvig som da hadde sittet på taket og ventet på redning, hadde uttalt at han var redd de ville komme til å sulte i hjel før de ble reddet. Sefanias er nevnt ved en annen anledning da han reddet to-tre ikke navn gitte personer, ved å bygge en bordbro utover til dem. Arbeidsdagen til Sefanias og Gustav var ikke slutt med dette. Da det nå ikke lenger var flere levende mennesker å redde, deltok de i arbeidet med å redde husdyr og innbo. Det ble således en meget lang dag for dem begge to. Og uten at noe er sagt, er det all mulig grann til å tro at de også deltok de nærmeste dagene i redningsarbeidet sammen med andre. Ole Olsen Lennes Ole Olsen var sønn på Lennes nordre. Hans mor var søster av de fire brød rene Olaus, Sefanias, Gustav og Ole Ellingsensønner som er nevnt ovenfor. Ulykkesnatten overnattet han hos onkelen Olaus på Vinne, og var der da ulykkesbudskapet kom. Sammen med onkelen sprang han østover for å hjelpe til. Men da de nådde melkanten og så den uhyggelige leirsjøen fremfor med farsgården Lennes nordre liggende med leirvelling til opp til taket, ble han
---- 127 RasA ---- så fortvilet at han slo hendene for an siktet og ville snu tilbake. Han hadde ingen tro på at noen var levende der ute, og mente altså at alle i familien var døde. Men Olaus fikk grepet fatt i ham, og sa at nå måtte han ta seg sammen og ikke la fortvilelsen ta overhånd. Det var fremdeles folk der ute som måtte reddes. Sammen sprang de ned bakken. Og da de fant Andreanna Mikalsdatter fra Nessøranplassen liggende livløs, fikk Olaus renset munnen hennes for leire slik at hun fikk puste igjen. Da hun hadde kommet seg litt, var det Ole som brakte henne opp til Vinne hvor Olaus' Ole Olsen Lennes. kone Harma Andersdatter tok seg av det videre stellet med Andreanna Det er så litt uklart hva Ole gjorde de nærmeste timene. Etter all sannsyn lighet deltok han i redningsarbeidet av dem som befant seg i nærheten. Men så, etter en tid, oppdaget han at det gikk alt for sent å få lagt ut bro til de mange som strevde for livet ute i gjørmen. Kanskje så han til og med at noen bukket under. I alle fall skjønte han at det måtte båt til for at flest mulig skulle bli reddet. Og båt fantes bare nede på Verdalsøra. Sammen med Kristian Røstad fra Søraker dro han av sted og fikk tak i en båt. Helt nøyaktig hvor de fant båten, er ukjent. Men det var nede på Verdalsøra. Men å få fraktet båten opp til det området hvor den trengtes mest, det vil si i området mellom Rosvoll, Lyng, Haga og Ness, var ingen lett sak. De to klarte imidlertid å få trukket, staket, skjøvet og rodd båten dit opp. Og nå ble den brakt til å berge i land flere. Blant annet var det denne båten som ble brakt da Ole og Kristian kom seg ut til Lennes søndre og fikk berget Lud vig Lennes og hans familie som satt på taket. På det tidspunkt var det klart at alle sammen i Oles familie hadde overlevd. Heller ikke for Ole er det kjent hva han utrettet senere. Men det er helt klart at han i likhet med alle andre i nabolaget deltok i det redningsarbeidet som pågikk så lenge det var behov for det. Ole Ellingsen Ness Ole Ellingsen Ness var selv innblandet i raset. Han bodde på gården Ness mellom. Han var en av dem som ble vekket forholdsvis tidlig. Hans kone var blitt
---- 128 RasA ---- vekket av sin tre år gamle sønn Eliseus, og hun hørte dunderet. Det hørtes ut som en foss. Hun kikket ut og så noe grått komme veltende. Hun vekket Ole, og han antok det var Innsdammen som hadde sprunget. Han trakk i all hast på seg buksene og sprang for å vekke naboen Johannes Olsen på Ness vestre. Deretter sprang han tilbake. Det-viste seg nå at det var noe annet enn en stor vannflom i elven, og han måtte nå berge sin familie ut av husene. Han fikk dem så vidt opp på høyere land. Leir flommen var like i hælene på dem. De hadde ikke rukket å få på seg klær. Ole anslo hastigheten på leirbølgen så stor at en rytter ikke ville ha klart å komme unna. Da familien var i trygghet, fikk Ole med seg fire-fem andre menn, og de deltok så i arbeidet med å bygge bro ut til både Ness østre og Leirfallaunet. Også på den siste var alle i live, men de satt innesperret på loftet. I ettertid fortalte Ole at han ikke hadde hatt tid til å bli redd, selv om han hadde hørt mange hjerteskjærende rop om hjelp ute fra leirhavet. Henrik Olsen Nessgjerdet 10 Det kan ikke ha vært stort senere enn dette at Henrik Olsen Nessgjerdet tok til med å få folkene fra Ness østre i land. Det var fremdeles voldsomt leven fra raset da Henrik oppdaget at det var folk inne i huset på gården. Henrik Olsen Nessgjerdet. Han er senere kjent som Henrik Lågnes. Det er uklart hvor Henrik var ras natten. Egentlig bodde han på plassen Nessgjerdet, men det er ikke klart om han var hjemme denne natten. Men han kan ikke ha vært langt unna, for han var en av de aller første som var på plass for å delta i redningsarbeidet. Andre etasje av stuelåna på Ness østre var blitt revet av og ført avsted slik at den ble liggende utenfor Ness gjerdet. Da Henrik fikk se noen rørte seg i vinduet på vraket, skjønte han at det var folk i live der ute. Han begyn te øyeblikkelig det farlige arbeidet med å bygge bro utover til huset. Snart ble det stillere, og han ropte da ut til folkene i huset. Han fikk da vite at alle var i live I ettertid er det klart at de var trygge der de var. Men da var det ingen som visste om det ville komme flere ras og begrave alt sammen. Følgelig ble arbeidet med å bygge bro intensivert. Henrik kommanderte alle som kom
---- 129 RasA ---- til og ledet arbeidet med brobyggingen. Alle slags materialer ble benyttet. En skigard ble brutt ned og brukt. Men arbeidet tok tid. Først ved 4-5 tiden ut på ettermiddagen nådde de ut til dem som var innesperret. Den første som tok seg ut over den farlige broen, var Henrik, og han hjalp til med å bære barna i land. Ole Olsen Nordlyng Ole Olsen var tjenestekar hos Kirsten Vodal på Nordlyng. Han bodde på gården, og rasnatten sov han sammen med de andre tjenerne oppe i andre etasje, mens husfruen og hennes barn lå nede. Husene ble tatt av leirbølgen og flyt tet et langt stykke bortover. De som lå nede, ble innesperret da leiren steg opp over dører og vinduer. De som var oppe, trodde at alle nede hadde druk net, og det var da de selv skulle til å forlate huset, at Kirsten klarte å gjøre dem oppmerksom på, at hun og barna fremdeles var i live. Ole rev da opp gulvet med bare hen dene og trakk dem alle opp på loftet, hvoretter han sørget for å få alle sam men trygt i land. Dette var nesten en umenneskelig kraftprestasjon, og Ole fikk også skadet en finger slik at den måtte amputeres etterpå. (Se også under Nord-Lyng.) Erik Olsen Rosvoll Ole Olsen Nord-Lyng. Han bærer redningsmedaljen. Erik Olsen Rosvoll var sønn på Rosvoll søndre. Denne gården hadde fatt mesteparten av jorden ødelagt av raset. Leirsuppen sto nesten inn til hus veggene. Men mens resten av folket på gården rømte vekk i redsel for at det skulle komme nye ras og enda mer leirmasse, ble Erik igjen for å delta i redningsarbeidet. Ved kanten av leirsjøen traff han på andre som var ute i samme ærend som han selv. Det var brødrene Olaus, Sefanias og Gustav Ellingsønner fra Vinne og Leirfall, og Martin Georgsen og Olaus Sørensen, begge fra By. Ute fra leirhavet hørtes over alt rop og skrik fra mennesker i nød. Og disse karene nølte ikke. De ga seg i kast med arbeidet. Verdalsboka - 9
---- 130 RasA ---- De så at det ble flagget fra Lennes nordre langt ute i leirsjøen. Dette be tydde at det var folk der, og de tok seg dit ut. (Selve ferden er beskrevet under navnet Olaus Vinne.) På tur dit ut opp daget de flere andre som de plukket opp under veis. Et av de stedene hvor de fant folk, var i vraket av huset til Age Larsen Lyngsholmen. Mens de holdt på å nær me seg Åges hus, var det Erik som gikk foran. En gang ramlet han ned i leiren til opp under armene, og det var med meget besvær at han kom seg opp igjen. Åge, som hadde sett dette fra vinduet i huset sitt, ropte ut til dem at de måtte ikke våge livet for hans skyld, Erik Olsen Rosvoll. han var fortapt allikevel. Men hverken Erik eller de andre enset hans rop, og de fikk berget Åge og de tre andre som var sammen med ham. Etterpå var det med tårer i øynene at Åge fortalte om denne rednings bragden. De kom seg også ut til Lennes hvor alle fem som der var, ble berget. Der ute mistet Erik en øks han hadde med seg, ned i dynnet. Den sank som om det var vann, og borte var den. Da de hadde kommet seg i land, skilte disse karene lag. Erik vendte til bake til Rosvoll søndre. Der ute var man blitt var vraket av huset til John Rostad fra Follo. Oppe på taket lå det flere mennesker. De hadde ingen mulighet til å komme seg inn til land selv, og nakne som de var, led de for ferdelig i kulden. Ingen av folkene som befant seg på land våget å ta seg utover til dem, og Oluf Angel Holte fra Rosvoll vestre som hadde kommet dit, hadde sogar ropt til dem at det fantes ingen redning for dem. Men Marius Iversen som selv hadde kommet dit ned i det samme huset, men hadde klart å ta seg inn til land på egen hånd, hadde reagert og ropt tilbake til dem som befant seg der ute at han skulle redde dem. Og dermed hadde han begynt å legge ut en bro til dem. Dette hadde så fått de andre som befant seg i nærheten til å være med og hjelpe til. Men nå kom altså Erik dit, og han var aldeles ikke redd av seg, og han overtok ledelsen av arbeidet. Under hans ledelse klarte de å komme seg ut til Rostad som lå demte. Sammen med seg og Marius Iversen hadde han nå naboene Martinus Andersen Rosvoll store og Anders Johannessen Rosvoll.
---- 131 RasA ---- Han bar selv Rostads svigermor, Birgitte Valeur, og to av barna i land. Av John Rostad fikk han høre at Odin Bjartnes, en sønn av landhandler Bjartnes, lå ute i leiren et stykke unna huset uten mulighet til å komme seg til fast land selv. Og mens de andre arbeidet med folkene fra Follo, tok Erik seg ut til Odin og klarte å berge ham i land. Odin var da så svak at han knapt nok klarte å gå selv, men måtte støttes av Erik over bordene han hadde lagt ut. Under dette arbeidet plumpet han atter ut i leirdynnet til opp under arm ene, og han fortalte etterpå at leirvellingen sto og skalv rundt ham. Han kunne ikke nå bunnen med staur. Det finnes dessverre ingen detaljerte opplysninger om hva han gjorde etter dette. Men det er klart at arbeidet hans sluttet ikke fordi det ikke var flere menneskeliv å redde. Han deltok sammen med både sivile og militære i det redningsarbeidet som foregikk i flere dager fremover. Petter Andreas Røstad og Bernt Pedersen Holman Petter Andreas Røstad var fra Rinnan øvre. Bernt Pedersen Holman var fra eiendommen Holman som var utskilt fra Rinnan øvre. Han kalles derfor av og til Bernt Pedersen Rinnan. Begge to var 19 år gamle. Disse to fikk ganske sikkert høre om raset da det ble gitt varsel til Rinnlei ret. Dog fikk de vel ikke høre det sam tidig, for de kom frem til leirsjøen til forskjellig tid. Men de traff på hveran dre ganske snart, og de viste en råd snarhet og dristighet som kom til å berge flere liv. Tidlig om morgenen befant Petter Andreas seg på Ness østre. Der var det også en tropp kavalleri. Trolig hadde han fulgt etter dem da de dro dit fra Rinnleiret. Mens de var der, hørtes nødrop ute fra leirsjøen. Og i retning mot Haga rundt regnet 800 meter fra land fikk de øye på en skikkelse. Det ble ansett for uråd å komme seg dit ut for å hjelpe, men Petter Andreas Petter Andreas Røstad, her som re krutt. Han bærer redningsmedaljen. ville allikevel prøve seg. Sammen med Martin Balhallvald la han i vei på en bro som de la utover. Før de hadde kommet langt, kom også Bernt Rinnan til Ness østre, og han la i vei etter de to andre.
---- 132 RasA ---- Etter flere timers arbeid klarte de å komme seg dit de hadde hørt nødrop ene fra. Da var klokken 9 om formid dagen. Der fant de Liva Ingvaldsdatter og hennes mor Anne Olsdatter. De var fra husmannsplassen Fyksveet under Trøgstad lille. De var kledd i bare nattklær, og karene ga dem derfor sine frakker slik at de ikke skulle fryse så forferdelig. Disse to som lå der ute, hadde noen få timer før sett det forferdelige syn at tre stykker i familien hadde sunket ned i leiren like foran øynene på dem bare noen få meter unna uten at de kunne gjøre noe som helst for å berge dem. Det var Livas far, bror og hennes lille Bernt Pedersen Holman. barn, altså Annes mann, sønn og barnebarn Enda en av familien, Livas bror, hadde forlatt torvstykket i et forsøk på å komme seg i land. Hva som hadde skjedd med ham visste de ikke. Men han hadde klart seg. Liva og Anne kunne fortelle at bare et lite stykke unna var Lovise Ellings datter Trøgstad. Nå kom kavalleristene til og tok seg av de to kvinnene. De tre andre dro videre for å lete etter Lovise Trøgstad. De fant henne ikke, men derimot så de fotspor etter noen de antok var henne. De sluttet i en leirpøl. Men Lovise Trøgstad hadde imidlertid klart å ta seg inn til land for egen hånd, selv om hun var fullstendig utmattet da hun på alle fire kravlet i land på sydsiden. Petter Andreas, Bernt og Martin vendte derfor tilbake mot land med ufor rettet sak. Men de hadde ikke gått langt før det på nytt hørtes nødrop. De fikk øye på et menneske lengre oppe som lå nede i leiren og vinket med armene. De la derfor øyblikkelig i vei i den retning. De tok med seg hver sitt bord. Bordene la de ut etter hvert foran seg, sam tidig som den bakerste tok opp det siste bordet da han hadde passert og sendte det fremover igjen. Slik gikk det et stykke utover. Men snart ble grunnen så bløt og farlig at de hele tiden holdt på å synke ned. Petter Andreas og Bernt som begge var ugifte, ga da Martin ordre om å bli igjen på en fast leirbrink. Han var gift, og de mente at det var ingen mening i at han skulle risikere livet.
---- 133 RasA ---- De to fortsatte sin vågsomme vandring, og etter en stund nådde de ut til vedkommende som lå der. Det var Harma Olausdatter som var tjenestejente på Trøgstad lille søndre. Harma hadde grepet fatt i minstebarnet på gården, den 2 år gamle John Sigurd Skogås, da hun sprang ut. Ute på gårdsplassen var hun et lite øye blikk sammen med de tre andre på gården, men så suste de utfor. Harma hadde fått hard medfart, og hun hadde mistet bevisstheten. Hun våknet da solen tok til å varme, men da satt hun fast som i en skruestikke i leiren. Leiren sto henne da til opp under armene. Det var da kavalleristene kom ut til det stedet hvor Petter Andreas, Bernt og Martin hadde funnet Liva og Anne, at hun fikk øye på dem og ropte og vinket. Og et interessant mo ment i den sammenheng er at en av kavalleristene var hennes bror, Sefanias Olausen Marken. Petter Andreas og Bernt begynte å grave henne løs. Men det var ikke enkelt. De hadde ikke noe å grave med, og de måtte bruke hendene. Leiren var så bløt at det var vanskelig å forhindre at den rant ned i hullet etter hvert som de gravde. Men de strevde på. Hendene ble etter hvert hudløse, og blodet rant. Mens de gravde, svimet Harma av igjen. Hun hadde fått en god del skader, blant annet hadde hun brukket kravebenet. Da hun våknet for andre gang, sa hun at hun var sikker på at hun hadde hatt John Sigurd med seg hele tiden. Og det stemte. Etter at de to hadde fått trukket henne opp, fortsatte de gra vingen, og nede i hullet ca. 1/2 meter dypere fant de liket av gutten. Nå oppsto et nytt problem. De bordene de hadde brukt utover, viste seg å være for lite til å bære dem når de måtte bære Harma i land. Og leiren hadde blitt bløtere mens de var der. Følgelig måtte de vente til at kavaller istene kunne bygge en ny og sterkere bro ut til dem. I en fremstilling heter det at de til sist kom så dypt, at de klarte å få henne løs. Et annet sted heter det at de to ikke klarte å trekke Harma opp av leiren alene. Først da flere kom til, klarte fire personer å trekke henne ut av leirens favntak. Denne siste versjonen synes å være den mest korrekte, for i følge Sefanias selv, var han med på å trekke henne opp. ll Og klokken 4 om ettermiddagen kom de seg til fast land igjen. Et navn som er nevnt sammen med disse, er Ole Sørheim. Han hjalp til med å få Harma i land. Dette var Ole Eliassen også kalt Ole Olderbakken. Johan Larsen Sundby Johan Larsen Sundby var fra Sundby østre. Utpå morgenen oppdaget Johan Larsen at det befant seg en kvinne langt ute på leirflaten. Vedkommende var i et husvrak som lå nærmere nordlandet enn fast land på sydsiden. Men det syntes ikke som at det var noen på den
---- 134 RasA ---- andre siden som kunne komme vedkommende til hjelp. Det hadde naturlig vis sammenheng med at alle på den siden hadde rømt fordi de trodde at der ville alt rase ut og forsvinne. Johan mente at det måtte være mu lig å ta seg ut til henne. Og han gjorde det på en spesiell måte. Han spente på seg skiene og brukte dem for å ta seg ut til henne. Dette var faktisk den eneste skituren som fant sted ute på leirhavet 19. mai, selv om flere prøvde uten å lykkes. Derimot var Johan Sundbys tur meget vellykket. Johan valgte en rute hvor underlaget var fastere enn rundt om kring. Han gikk systematisk etter tørre partier, og selv om det høres helt utrolig, klarte han å ta seg frem til ved kommende person som hadde stått der ute og signalisert. Johan Larsen Sundby. Han kom frem til vraket av Trøgstad skole, og der fant han Ingeborganna Paulsdatter Tessem. Hun var den eneste overlevende fra Trøgstad skole. De andre var døde. Vraket lå omkring 500 meter fra sydsiden. Da Johan kom ut til Ingeborganna, skal hun ha tatt i mot ham med følg ende ord: «Ikke har jeg frosset, og ikke har jeg grått!» 12 Begge deler høres merkelig ut, for for det første var det kaldt den natten, og for det andre hadde hun sett hvordan dem hun arbeidet hos, ekteparet Andreas og Olme Edvarda Tessem, hadde gått under da hun prøvde å få dem over på sin sikrere del av gårdsplassen. Men selv ble hun berget av Johan Larsen Sundby. Han lot henne stå bak på skiene sine, og så gikk de tilbake til fast land. Det kan ikke ha vært lettere å gå tilbake, nå med to på skiene, enn det hadde vært da han gikk alene. Tro lig er dette den hendingen som har gitt grunnlag for Bjarne Slapgards for telling om ungdommen som tok en en eldre kone bakpå skiene og fikk henne til fast land. Men å gå to stykker på ett par ski, er ikke enkelt, og her måtte de begge gå i samme takt. «Ett - to, ett - to!» Johan Sundby tok seg senere inn i stabburet på Tokstad vestre. Dette stab buret og fjøset på denne plassen havnet utenfor Sundby. Kyrne i fjøset sto trygge og rolige og spiste da man kom ut til dem, men sauene lå og fløt i leiren i den andre enden av fjøset. Og inne på stabburet sto det tre rømme kummer. Ingen av disse hadde veltet under ferden. Rømmen var på plass i alle tre.
---- 135 RasA ---- Erik Hansen Sæbo Erik Sæbo eide bruket Eklosvedjan som gikk ut tidlig i raset. Han var bor te på arbeid da raset gikk, men hjemme var hans kone og fire sønner. Alle omkom i raset. Selv var Erik i sin smie på Verdals øra. Med en gang han fikk høre om ulykken, dro han opp til ulykkesstedet. Der hjemmet hans hadde stått, var det nå et kjempesvært krater flere kilome ter tvers over. Erik ventet vel ikke å finne noen av sine i live igjen, men han søkte utrettelig etter spor eller rester av hjemmet sitt. Under denne ettersøkningen kom han til Prestegården Auglen. Der traff han på husmannskonen Beret Marta Ols datter fra Tokstad mellom. Hun hadde klart å komme seg i land etter at hun hadde sørget for at hennes sengeligg ende mann Peder Pedersen ikke ville Erik Hansen Sæbo. drukne. Hun mente at både han og hennes fire barn fremdeles var i live, men de måtte reddes snarest. Det var ingen som våget seg ned i denne avgrunnen, men da Erik fikk høre om dette, la han uten å betenke seg i vei for å hjelpe dem som var der nede. Men han var klar over at alene ville han klare å utrette lite, og han overtalte da Sefanias Teodorsen Støp fra Landstad til å bli med seg dit ned. Det strevde seg først ned de bratte rasmelene og deretter frem langs etter den nesten ufremkommelige bunnen av rasgropen hvor et eneste feiltrinn kunne bety døden. Da de hadde kommet halvveis, falt det ned et stort stykke av Eklomelen som de hadde rett imot seg. Dette skjedde med en voldsom dunder, og de trodde først at det ville gå et nytt stort ras. Sefanias snudde med en gang og klatret opp på trygg grunn igjen. Erik nektet imidlertid å snu, og han fortsatte videre. Endelig nådde han frem til husvraket av Tokstad mellom. Der fant han Peder og hans barn innesperret av knuste tømmerstokker og treverk. Han hadde ingen mulighet til å gjøre noe alene, men han fikk med seg spebarnet, Paul på 1/2 år, og berget ham til lands. Deretter ville han ut igjen, men han måtte ha med seg flere som kunne hjelpe til. Etter lang tids overtalelse klarte han å få med seg husmann Johannes Husanvald, gårdbrukerne Eleseus Mo, Laurits Hestegrei og Johannes Hu san, samt tjenestegutten på Mo, Martin Martinsen.
---- 136 RasA ---- I spissen for disse gikk Erik tilbake til husvraket. Arbeidet var vanskelig, og det tok tid. Tømmerstokker som lå på kryss og tvers, måtte hugges av og flyttes. Noen måtte graves løs, og enkelte steder måtte de grave seg så dypt ned som en meter i leiren. Og hele tiden sto man i fare for at det ville gå nye ras i leiremelen som formelig hang over dem. I så fall ville de ha blitt fullstendig begravet. Hele tiden gikk det mindre ras over alt i de andre leirmelene rundt dem. Etter fem timers hardt arbeid klarte de å få ut Peder Pedersen og barna Anna Ber gitte og Otilie. Gustava på tre år kunne de ikke finne. Hun var bor te i leirmassene. Dessverre hadde Otilie fått så store skader av ulykken at hun døde allerede dagen etter. Og Anna Bergitte fikk lungebetennelse av det lange oppholdet i den iskalde leirsuppen at også hun døde tre dager senere på sykehuset. Under den første delen av dette redningsarbeidet, var Erik til stede. Men da han etter hvert så at de andre ville klare å gjennomføre jobben uten hans hjelp, forlot han stedet og dro videre ut i rasgropen på søk etter andre over levende. Men det er helt klart at det var Erik som var drivkraften i dette rednings arbeidet. Hvis han ikke hadde vært der først, ville de ikke ha fått vite om hvordan det var, og hvis ikke han hadde overtalt de andre til å bli med, og så deretter ledet dem dit, ville ingen av dem som befant seg der ute ha blitt berget. Det var hans fryktløse opptreden som til sist fikk de andre til å bli med. Lenger opp i rasgropen fant han Peder Rasmussen fra plassen Tokstad ve stre. Peder ble ansett for å være sinnssyk, men han var åreforkalket. Selve gårdsplassen på denne husmannsplassen hadde berget bra, og der gikk Peder omkring og plukket spon. Et stabbur som også sto oppreist og var like helt, brukte han som oppholdssted. Han fortalte at han hadde sin kone, Anne Ols datter, sammen med seg. Dette var en villfarelse fra en sinnssyk, for Anne lå begravet i leiren ved huset. Men da Erik ville ta med seg Peder til trygt land, satte han seg til mot verge. Ingen overtalelser nyttet, og Erik fant det da mest tilrådelig å la han bli igjen, og så sende noen som kjente Peder bedre til å bringe ham opp. Han vendte tilbake til Prestegården, og folk ble sendt ut. (Se under Magnus Lar sen Tokstad.) Erik fortsatte sin utrettelige søkning etter sin familie. Han fant minst en av sine sønner selv. Det skal etter sigende ha vært et gripende øyeblikk da han kom bærende på den døde gutten sin opp til Øvre Kålen. Han hadde reist mye rundt om i verden, og han sa at han hadde sett mye fælt på sine turer. Men noe lignende som dette hadde han aldri hverken sett eller opplevd.
---- 137 RasA ---- Av hans familie ble kona og tre av barna gjenfunnet. Den ene sønnen fant man ikke igjen. Erik pådro seg blodforgiftning i et sår han fikk på en fot. Magnus Larsen Tokstad Magnus Larsen Tokstad var selveier og eide en liten eiendom ved navn Moåker. Den var utskilt fra Mo søndre. Husene ble stående igjen like på kanten av avgrunnen etter at raset hadde gått. Folkene rømte ut, for de var helt overbevist om at husene ville rase ut. Men igjen inne var en gammel døvstum og ufør kvinne ved navn Marta Larsdatter. Folkene rømte til Prestegården Auglen og derfra videre til tryggere grunn. Der fikk de tid til å summe seg, og de husket på Marta som lå igjen hjemme. Det ble imidlertid ansett for helt livsfarlig å prøve å ta seg dit, for husene sto så nært raskanten at de når som helst kunne gli ut. Allikevel ville Magnus prøve å få ut Marta. Han fikk med seg en nabo ved navn Oluf Movald, og disse to våget seg ned til Moåker, bar ut sengen hvor Marta lå, og fikk henne i sikkerhet. Etter en stund kom det beskjed om at Erik Sæbo hadde funnet den årefor kalkede Peder Rasmussen Tokstad fra husmannsplassen Tokstad vestre i live nede i rasgropen. Men det hadde ikke lyktes ham å få Peder med seg. Han sendte da bud til andre om at noen som kjente Peder Rasmussen godt, måtte komme og snakke med ham. Men det var egentlig lettere sagt enn gjort, for det var ikke mange som våget seg ned i rasgropen. Man fryktet nemlig hele tiden for at det ville gå nye ras, og den som da befant seg der nede, ville være redningsløst fortapt. Magnus Larsen var fra en annen av Tokstadplassene, og Peder kjente ham. Magnus bestemte seg da for å ta seg ned til restene av Tokstad vestre og prøve å overtale Peder til å bli med. Men i så fall det ville bli nødvendig å ta ham med makt, fikk han med seg seks andre menn. Disse var Peder Andersen Hestegrei, Johannes Elaussen, Erik Eriksen Ysse, Peder Lyngåsen, John Sefaniassen som var dreng på Nestvoll, og unggutten Johannes Jørgensen fra Ørmelen. Imidlertid klarte heller ikke disse å få overtalt Peder Rasmussen til å bli med. Han ble derfor værende der ute i stabburet i flere dager. Han lå på en skinnfell på stabburslemmen, og Magnus bar mat og drikke ut til ham i et spann. Men etter en tid lyktes det Magnus å få overbevist Peder om at han skulle bli med til fast land. Men påkjenningen hadde imidlertid vært for stor for Peder, for han døde av lungebetennelse på sykehuset noen dager senere.
---- 138 RasA ---- Olaus Ellingsen Vinne Olaus Ellingsen var den fjerde av Ellingsenbrødrene som deltok med døds forakt i redningsarbeidet. Han var gårdbruker på gården Vinne. «*.*' Olaus Ellingsen Vinne. Mellom klokken 1 og 2 om natten ble han vekket av en av tjenestejentene på nabogår den Leirfall som kom for å fortelle om ulyk ken. Det er ikke opplyst hvilken Leirfallgård det var tale om, men etter som hans to brødre, Sefanias og Gustav, bodde på Leir fall østre, og denne gården lå nærmest til for dem som kom opp fra leirmarerittet, er det rimelig å tro at det var derfra beskjeden kom. Olaus sprang da øyeblikkelig opp og vek ket folkene i huset. Den natten var også Ole Olsen Lennes på Vinne. Ole var Olaus' søstersønn. Hvordan disse to sprang ned til leirsjøen og fikk reddet Andreanna Mikals datter fra plassen Nessøran, er fortalt oven for. Andreanna og mannen, Elling Olsen, var blitt ført med dit. Huset var blitt knust underveis, og begge to var trolig blitt kastet ut. Elling klarte å komme seg opp til Leirfall og fikk varslet om ulykken, mens Andreanna som hadde kommet bort for ham, var blitt ligg ende der Olaus fant henne. Det var bare Olaus' snarrådige inngripen som berget Andreanna. Hadde ikke han med en gang fjernet leiren fra munnen hennes, ville hun ha blitt kvalt. Ole dro opp til Vinne med den forkomne Andreanna, hvor Olaus' kone Harma Ander sdatter Vinne tok seg av henne, og fikk vasket henne og varmet henne opp. I mens fortsatte Olaus. Og ganske snart fikk han se en kvinne som lå et stykke ute i leirsuppen og kjempet for å holde seg oppe. Han tok det han fant av vrakgods og bord og bygget en bro ut til henne. Materialene måtte han legge på kryss og tvers for at broen skulle bære ham. Men han fikk berget henne til lands. Dette var Olme J ør gine Olsdatter fra Hagahammelen. En kilde hevder at Olme kom fra Nessvald, men det er feil. Men avstanden mellom Haga hammelen og Nessvaldet er ikke stor slik at det rimeligvis skjedde en sam menblanding som følge av dette. Olme var fattiglem og bodde som inderst på Hagahammelen.
---- 139 RasA ---- Under dette arbeidet hadde Olaus Vinne arbeidet seg nordover, og der møtte han sine brødre Sefanias og Gustav, Erik Olsen Ros voll fra Rosvoll søndre, og Martin Georg sen By og Olaus Sørensen By. Hans to brødre hadde nettopp berget i land Karl Lud vig Leirfalls sønn Johan Severin. Fra Lennesgårdene ble det nå observert flagging fra vinduene. Dermed var det klart at det fantes overlevende der ute. Til å be gynne med hadde alle trodd at der var alle omkommet, for leirsuppen sto opp til tak skjegget på husene. Det var imidlertid langt ut til husene, og de var fullstendig omgitt av en tynn leir suppe. De fikk fatt i en lang husstige, og denne la de utover på en bro av bord og Harma Andersdatter Vinne. planker som var plassert på tvers av stigen. Dermed hadde de en slags flåte. Stigen ble skjøvet utover på nye bord som ble lagt foran den. Og etter hvert som bordene bak stigen kom frem, ble de plukket opp og sendt fremover slik at de kunne legges ned på nytt foran stigen. Men dette var hverken noen enkel eller farefri jobb. Flere ganger plumpet de ut i leiren til opp under armene. På vei utover mot Lennes støtte de på andre hjelpeløse som de også reddet. Den meget ujevne overflaten på leirsjøen gjorde det nesten håpløst å få over sikt når de selv befant seg helt nede på flaten. Det var rygger og forhøy ninger, vrakgods og rester av hus som stengte for utsikten. Og vinden gjørde det vanskelig å høre og orientere hvorfra rop om hjelp kom. Den første de kom til, var den 18 år gamle Olava Olsdatter fra en av hus mannsplassene på Lyngsholmen. Husmannstuen var blitt ført hit fra Lyngs holmen. Hun sto i hullet i taket etter murpipen. Olava var den eneste som ble berget fra denne plassen. Nede under loftsgulvet hvor hun sto, lå de tre andre på denne plassen, innesperret og druknet. o Enda et hus fra Lyngsholmen hadde havnet i nærheten. Det var huset til Age Larsen Lyngsholmen. På dette bruket hadde det vært fire mennesker da rasbølgen rev huset med seg. Og alle fire var i live. Da redningsflåten kom så nært at de kunne se at det også var folk her, ble kursen lagt dit bort. Alle fire ble reddet. Omsider kom de seg bort til Lennes søndre hvor Ole Kristoffersen og hans husstand på fire ble tatt hånd om.
---- 140 RasA ---- Fra Lennes fikk de øye på en kvinne som satt ute i leirmassene bare med et teppe rundt seg. De kom seg også dit ut, og fikk reddet henne. Alle ble så ført til trygt land. Fra land fikk så Olaus Vinne øye på enda en kvinne som satt ute i leir suppen. Det var imidlertid ikke mulig å komme ut til henne fra den kanten han var, og han sprang derfor rundt forbi Kålen til Nessbakken. Der støtte han på Martin Anneussen Blybakken. Sammen bygget disse en spinkel trebro ut til henne som lå der ute. Det viste seg å være Laura Eriksdatter Søgstadvald som var husholderske hos Ove Haugskott på gården Krag. (Se under Martin Anneussen Blybakken.) Olaus' innsats denne natten og dagen førte til at han ble tildelt rednings medaljen. (Se mer om dette under Medaljer.) Noter: 1 Opplysninger ved Ida Haug Sellæg, sønnedatter av Bernt Haug. Opplysninger ved Magnhild Lunnan, født Nordberg. Juliane var hennes mor. Opplysninger ved Emma Nilsen som ble oppkalt etter den Emma som ble født rasnatten. 4 Beretningen er fortalt av Snorre Haugdal i Arbeidermagasinet 8.8. 1936. Iver Forbregd, var som det fremgår av teksten, dreng på en av gårdene i nabolaget. Han var fra en husmanns plass under Forbregd. 5 Dette er en del av hans beskrivelse kalt «Dommedag over dalen». Artikkelen ble skrevet i 1959, og den er trykket i Verdal Historielags skrifter 2. Årsskrift 1977 s. 122 ff. Andre deler av artikkelen er gjengitt andre steder i denne fremstillingen. 6 Ole har skrevet ned mye om hvordan forholdene var ved århundreskiftet. Hans sønnedatter Bjørg Johanne Pettersen har skaffet disse opplysningene til veie. 7 Fortalt av Bjarne Granlund, Sofies sønn. 8 Opplysninger ved Åse Røstad, Anna Gustavas datter. 9 Opplysninger ved Marius Blybakken. 10 Senere tok han navnet Henrik Lågness. 1 ' Opplysninger ved Ole Martin Skrove, som selv har hørt det av Sefanias. 12 Opplysninger ved Per Sundby.
---- 141 RasA ---- MILITÆRETS INNSATS I DEN AKUTTE DELEN AV REDNINGSARBEIDET Kavalleriet fra Rinnleiret Beskjed om hva som hadde hendt i Verdal om natten, nådde Rinnleiret tid lig på morgenen. Noe senere ut på morgenen, etter at meldinger om ulykken hadde nådd Regjering og Storting, ble det gitt ordre fra øverste militære hold at hjelp skulle ydes hvis det var mulig. Men da denne ordren kom, var alle rede kavalleriet på plass. Den første styrken av kavallerister var frivillige som meldte seg før det hadde kommet noen henvendelse fra Verdal. Straks etter kom det imidlertid en offisiell henvendelse, og hele styrken rykket ut. Kavalleriets innsats om morgenen og utover dagen 19. mai var uvurderlig både hva angår redning av menneskeliv og berging av dyr og løsøre. Mange av de soldatene som deltok, satte liv og helse på spill for å berge andre. Flere av dem ble også tildelt redningsmedaljen for sin innsats. Kavalleriet på Rinnleiret var egentlig to forskjellige avdelinger. Den ene var r emonte skolen og den andre var rekruttskolen. Etterpå skrev lederne for de avdelingene som deltok, til dels utførlige rap porter om hva de hadde vært med på. Disse rapportene har en slik form at de bedre enn mange andre beskrivelser forteller hvordan disse soldatene opp levde situasjonen. Den mest fullstendige beskrivelsen av hva som skjedde, er gitt av rittmester Lowzow som var sjef for remonteskolen. Lowzow fikk sammen med de andre offiserene på Rinnleiret høre om raset litt før klokken 7 om morgenen. Han tok da initiativet til å dra avsted med frivillige før noen anmodning om hjelp hadde kommet. De frivillige som fulgte ham, var alle fra remonteskolen. I mellomtiden gjorde rekruttskolen seg klar til å dra med en gang det kom anmodning om assistanse. Det var flere underoffiserer fra Verdal, og hvis ryktene talte sant, var det flere av disse som kom fra gårder som hadde gått ut eller var truet. Disse fikk øyeblikkelig tillatelse til å dra av sted sammen med sine kamerater for å se om det virkelig var så galt som ryktene sa. Lowzows gruppe som besto av fire underoffiserer og ti mann red avsted fra Rinnleiret allerede klokken 7. 15. De hadde tatt med seg de redskaper de i all hast kunne finne, og som kunne tenkes å komme til nytte.
---- 142 RasA ---- Fra rekruttskolen og remonteskolen på Rinnleiret i 1893. Bildet er tatt på messeverandaen. Foran fra v.: Rittmester Schjeldrup, rittmester Lowzow. Bak fra v. : Premierløytnant L 'Orange, premierløytnant Isachsen, sanitetsløytnant Middelfart. Lowzows fyldige rapport ble, foruten at den ble sendt til de militære myn digheter, også gjengitt i en rekke av landets aviser. Den gjengis her i sin helhet. På grunn av at Lowzow i likhet med de fleste andre militære som ble sendt til Verdal, var ukjent, har det sneket seg inn små unøyaktigheter og navne forvekslinger. Feilene er ikke rettet, men de er markert med fotnoter. Lowzows rapport ' Da vi ankom til veiskillet ved handelsstedet Graven, 2 delte jeg styrken i to like deler. Sersjantene Kvamseng og Høien med fem kavallerister - An dreas Vekset fra Snåsa, Martin Høien 3 fra Ogndalen, Konrad Ågesen fra Grong, Edvard Olsen fra Skogn samt OlafSusegg fra Ogndalen - fikk ordre om å ri over broen ved Verdalsøra og østover på nordsiden av dalen for å se hva som kunne gjøres på denne siden.
---- 143 RasA ---- Med det andre partiet som besto av ser sjantene Hermann og Gjersing samt fem ka vallerister - Sivert Andreassen og Paul Gundersen fra Inderøy a, Martin Jørgensen og Johannes Pedersen fra Grong samt Johan Johannessen fra Beitstad - red jeg i trav vi dere østover på sydsiden av dalen opp for bi Vinne kirke. Da vi var ankommet opp på høydene nær Kålengårdene, fikk vi et overblikk over hele den forferdelige ødeleggelsen. Fra nord siden, hvor Jermstadgårdene, Follo, Trøg stad og Krag hadde ligget, gapte det uhyre svelget mot oss hvor skredet hadde gått fra. I dalbunnen bredte det våte, blågråe leir havet seg i en lengde som vi anslo til om kring en mils vei i retning øst og vest, og i en bredde som måtte regnes i kilometer. Ved Nedre Kålen som var sunket ned i leiren til opp mot husenes 2. etasje, var det samlet en del folk som holdt på å redde hva de kunne av husenes krøtter og bohave. Vi kunne ikke oppholde oss med å yde noen hjelp her, men dro videre opp til Øvre Kålen hvor det også var samlet en del mennesker. Rittmester Håkon Ditlef Low zow. Lowzow nådde langt i sin militære løpebane. Han ble ge neral noe som han er på dette bildet. Lowzow ble gitt heder lig omtale etterpå. Inne i huset holdt de på med å fjerne all leiren som dekket en jente, Laura Eriksdatter, som var reddet nylig. Hun var fra Krag på nordsiden. Da skredet kom, hadde hun sprunget ut av sengen og ut av vinduet i 2. etasje. Så ble hun ført av sted oppå leiren i en rivende fart. Tre ganger hadde hun vært under, dels i vann, dels i leir- og sandmasser som hadde veltet over henne. Men sandhaugene åpnet seg igjen, og hun ble skyllet opp av vannet. Og en kort tid etter at skredet var gått, befant hun seg liggende ovenpå leiren et stykke fra fast land ved Kålen omkring 8 kilometer fra det stedet hvor hun ble ført bort fra. 4 Så snart hun så folk på land, fikk hun med opp by deisen av alle sine krefter trukket av seg natt-trøyen, og med denne viftet hun til man ble oppmerksom på henne, hvoretter noen menn la en bro ut og fikk berget henne. 5 Fra taket på en av Lennesgårdene, som sto mer en halvt nede i leiren et par hundre meter fra land, viftet en hvit vimpel fra en stang. Man berettet at beboerne hadde tydd opp på taket og hadde satt opp vimpelen som nødsig nal. De var blitt reddet ved hjelp av en bro som ble lagt ut fra Rosvollsiden. 6
---- 144 RasA ---- Vi spurte om det var flere mennesker ute i de mange husene som lå ute i leirhavet nærmest den sydlige bredd. Det ble svart: «Nei, ikke nå lenger.» Alt hva som ennå hadde liv, var blitt reddet av bygdens folk i løpet av natten og morgenen, men man visste at det lå lik der ute. I et av husene som var ført dit fra Lyngsholmen, var det et parfolk og et barn i nederste etasje. Da de våknet, hadde leirmassen sperret utgangene. De ropte opp til en voksen pike som lå ovenpå at hun skulle bryte ut et par bord i loftet med en øks. Hun begynte arbeidet, men før hun fikk det fullført, hadde vann og leire fylt den underste etasjen og begynte å stige opp i den øvre. Piken reddet seg opp på hustaket, hvorfra hun ble brakt i land. 7 I det hele var visstnok en mengde mennesker brakt i land av bygdens folk som allerede hadde arbeidet i flere timer. Nå var mange gått klar. Jeg så folk som skalv av overanstrengelse og sinnsopprør. Foreløbig syntes alt videre redningsarbeid å være innstilt. «Var det da ikke flere mennesker i fare?» «Jo, det hørtes av og til nødrop; men det måtte være langt ute.» «Vi må forsøke å komme utpå!» «Forsøke, ja,» ble det svart, «det var lett sagt, det var for få folk til det arbeidet.» Sersjant Hermann med en kavallerist fikk ordre om å ri langs bredden øst over for å speide utover. Vi andre satte hestene fra oss på Øvre Kålen. Hver mann tok så mange bord han kunne bære av bordstabelen på gården, og så gikk vi østover ned til bredden. Tre sivile - skogvokter Ole Sørheim og Martin Balhallvald fra Verdal og Petter Andreas Røstad fra Overrinnan i Levanger landsogn - ble straks med. Vi lyttet og speidet. Jo, det hørtes nødrop. Langt ute ved et stort torvstykke reiste noe seg opp. Det var et par hvite skikkelser; ingen tvil om at det var to halvnakne mennesker. Det var vel omkring 1000 meter dit ut. De var nær mere den nordlige bredden, men der syntes alt å være utdødd, som om alle på gårdene der hadde tatt flukten i redsel. 8 Jeg valgte utgangspunktet for vår bro fra det nærmeste stedet ved bredden, der hvor gården Ness før hadde stått, 9 og dens retning slik at vi kom til å passere restene av et sønderbrutt hus hvor litt mer enn taket stakk opp en 300 meter ute. Vi måtte nedover en bratt bakke, sleip av leirgjørmen som hadde sprutet langt oppover. Det vi skulle ut på, var en bløt, vannfylt leirmasse, som neppe ville bære oppe en katt. Hist og her stakk små torvstykker, små sandbanker eller faste leirklumper opp, noe som lettet broleggingen. Men det rørte seg fremdeles under overflaten. En mengde flate vulkanformede kjegler av den fineste kvikkleire som hadde dannet seg, og fremdeles dannet seg på alle
---- 145 RasA ---- kanter, tydet på det. De var opp til flere meter i tverrsnitt ved roten. Fra toppen av dem steg det stadig opp gjørme, vann og luftbobler. Arbeidet med broleggingen begynte. Broen besto av et par bord ved siden av hverandre og ett eller ingen hvor grunnen var fast nok til å bære. Under utleggingen av broen var sersjant Gjersing stadig i spissen. Det gikk smått, vi var for få. Jeg sendte derfor en rytter tilbake til Rinnleiret med anmodning om at så mange som mulig av styrken kunne komme oss til hjelp. Imidlertid søkte jeg å samle sammen så mange som mulig til arbeidet. Sersjant Hermann og den mannen som hadde fulgt med ham, kom til kort tid etterpå, og etterhånden også flere av bygdens folk. Blant de første var Ludvig Nilsen. Til slutt var det en ti - tolv sivile, og noen smågut ter hjalp til med å bære bord ned til bredden. Sersjant Andreas Gustav Nico- Da vi nådde det før omtalte huset som hysen Gjersing fikk rednings hadde bordtak med spontekning, brøt vi medaljen av 3. klasse. På bildet materialer løs herfra til den videre broleg- er han furer. Trolig er det red gingen. På denne gården fant vi også to ningsmedaljen han bærer. levende hester som sto halvt nedsunket i leiren. Vi kunne ikke befattes oss med dem, og da det var lite håp om å kunne redde dem senere, ble de drept. Et par hundre meter lenger ut støtte vi på restene av et lite hus. Der fikk vi også tak i noe materialer. Jo lengre ut vi kom, desto klarere ble det for oss at det truet Verdalen en ny fare. De enkelte grunne vannstriper som fløt nedover oppå leirlaget, kunne umulig føre mer enn en übetydelig brøkdel av Verdalselvens vannmasser. Elven måtte være oppdemmet av leirmassene, og når den vannmassen som var oppsamlet i Vuku, brøt seg vei over eller gjennom den nærmeste dem ningen, hvordan ville det da gå? Det var ingen som trakk seg tilbake av den grunn. Imidlertid sendte jeg en rytter østover for å skaffe beskjed om forholdene, og for om mulig å gi oss signal om oversvømmelsen brøt løs. Han kom igjen da vi vendte tilbake fra vårt arbeide og meldte at det ennå var 7 fot igjen før det oppsamlede vannet nådde opp over demningen leiren hadde dannet. 10 Etter flere timers arbeid nådde vi ut til de to menneskene. Det var to kvinner fra Follo vald, en mor og en datter. De fortalte at de hadde våknet ved at Verdalsboka - 10
---- 146 RasA ---- huset ble brutt i stykker. Gjennom en revne i veggen krøp de ut, mannen og konen, en sønn og en datter. 12 Så ble de ført avsted med leirmassene. Litt etter kom mannen bort fra de øvrige tre som ble ført videre sammen. Senere kom sønnen bort fra dem, sannsynligvis under et forsøk på å komme i land. Om det hadde lykkes ham, visste de ikke. Senere har ryktet berettet at han virkelig har reddet seg. 13 De to kvinnene hadde tilbrakt natten på torvstykket og hadde forlengst opp gitt håpet om å bli reddet da de fikk se oss ved stranden. De var nå temmlig medtatte av kulde og sinnsopprør, dog ikke mer enn at de kunne gå med noe støtte. De ble innhyllet i frakker som mennene tok av seg og ble så ledet i land langs etter broen. På veien fortalte den yngste at ved et stabbur som raget temmelig høyt opp over leiren et par hundre meter østenfor det stedet hvor de selv hadde befunnet seg, var det en pike, Lovise Trøgstad, som de hadde snakket med om natten. Vi gikk straks i gang med å legge bro ut til dette stabburet, og her gikk arbeidet lett, da bunnen fra endepunktet av vår første bro og over til den nord lige bredden var adskillig fastere og mer oppfylt av torv og sandbanker enn ved den sydlige delen av dalen. Vi hadde nå også større arbeidsstyrke, for under den siste del av arbeidet med den første broen hadde løytnant Isachsen og sersjant Langhammer an kommet fra Rinnleiret sammen med 15 rekrutter. Og en stund etterpå kom sersjant Solberg med 40 rekrutter. Og fremdeles var de med, de fire kavalle ristene fra remonteskolen som hadde sluttet seg til oss på eget initiativ.
Sersjant Ole Henriksen Lang- siden. hammer fikk hederlig omtale. På i Snart ble stabburet nådd, men ikke noe levende vesen fantes her. Vi kunne se spor fra stabbursvalen. Men de endte i en vann kulp. Senere har ryktet berettet at også den som vi her lette etter, hadde reddet seg i land. Omtrent 100 meter lenger mot øst, lå ruinene av noen hus. Vi arbeidet oss dit bort, men fant bare to lik. Det ene var en yngre kvinne. Kroppen hennes lå over leir laget med unntak av hodet som lå nedtryk ket i leiren av en bjelke. Det andre var liket av en mann som lå fastklint i leiren med ansiktet ned. Likene ble undersøkt av sa nitetsløytnant Middelfart som konstaterte at døden måtte ha inntrått for flere timer På en fast flekk ved siden av et halvt
---- 147 RasA ---- nedsunket uthus, sto en levende og uskadd hest. Det ble trukket ut noe høy til den, for at den skulle kunne holde seg i live i tilfelle den senere skulle bli reddet. Senere ble hesten skutt av folk på nordsiden. Ole Sørheim slo istykker en kiste og tok ut fra den noen gardiner som han dekket liket av kvinnen med, etter at det var blitt trukket opp av leiren og lagt opp på to stokker. Deretter trakk vi oss tilbake derfra. Under det siste arbeidet hadde man hørt et svakt nødrop, og straks etter ble det oppdaget en kvinne som hadde sunket ned til hoftene i den bløte leiren et par hundre meter syd for de sist omtalte husene. All kraft ble satt inn på å nå ut til henne, og det ble laget en ny bro. I en strekning på bortimot 100 meter førte denne over den bløteste leirdeigen. Blant de første som nådde ut til henne, var kavalleristene Karl Pettersen fra Krogstad i Skogn og Martin Jørgensen Lerdal fra Grong, samt de sivile Petter Andreas Røstad og Bernt Rinnan. 15 Piken, Harma Trøgstad, fortalte at hun hadde sprunget ut fra Trøgstadplass da skredet kom idet hun tok med seg en tre år gammel gutt, Sigurd. De ble ført avsted med leiren, og hun mistet bevisstheten. 16 Ut på formiddagen da solen varmet, kom hun til seg selv igjen. Da hun hadde hørt stemmer i nærheten, hadde hun også ropt. Det fantes ingens spade for hånden, og redningsmennene måtte grave henne ut av leiren med hendene. Men arbeidet tok tid, og bordene som mennene sto på, begynte å synke. Det ble ropt etter mer materialer, men det fantes ikke. Så de måtte ta av broen opptil flere bord og legge oppå etter hvert som de andre sank under. Og snart sto de modig arbeiderne på en langsomt synk ende flåte helt isolert fra land. Men ropet gikk utover at det gjaldt livet. Og alle som hadde en bordstump for hånden, sendte den frem, og i rette tid ble broen gjort istand igjen. Piken var så medtatt at hun måtte bæres i land i en kappe. Nede i det oppgravde hullet ble barneliket funnet. Det ble lagt opp til hus restene ved de to andre likene. Det ble utlagt enda en bro i en strekning av 4 - 500 meter vestover fra endepunktet av den første broen. Fra land hadde vi sett noe rødlig som vi antok var et klesplagg, og enkelte mente å ha hørt nødrop fra den retningen. Vi nærmet oss stedet, men det rødlige var en tyrirot, og intet levende kunne høres eller sees. Mens den øvrige styrken hadde utført de siste arbeidene, hadde løytnant Isachsen med to kavallerister som hadde brakt med seg litt materialer til en transportabel bro, utført en ganske vågsom rekognosering av flaten i en vid omkrets om de siste arbeidsstedene. Men ikke noe levende kunne høres eller sees.
---- 148 RasA ---- Sersjant Ole Kristian Jonsen Solberg fikk redningsmedaljen av 3. klasse. Da vi ikke visste om mer å utrette her ute, gikk vi atter tilbake til sydsiden. Og det var også på høy tid, for vannet over leiren hadde steget en del slik at bord fra broen fløt bort rett som det var og måtte erstattes med nye. Etter ankomsten til land ble sersjant Sol berg sendt med seks rekrutter langs bred den østover for å undersøke om det her skulle være mer å gjøre. Et par hundre meter utenfor bredden ved Sundby så vi en gammel mann på et hus tak. Han var fra Lundenvald. Det ble lagt ut bro, og han ble brakt i land. 17 Samtidig ble det reddet en fra før sinns forvirret mann. Jeg tror dette skjedde på nordsiden. Han ble reddet av sivile. 18 Ved Øvre Kålen fikk resten av kavalle ristyrken litt mat og skulle hvile ut et øyeblikk. Men det kom straks anmodning om hjelp til å redde enda en levende hest og en ku fra Nedre Kålen. Vi gikk straks til arbeidet. Dyrene sto med hodene så vidt over vann. Det måtte brytes hull i taket over rommet hvor de sto. Og så ble de halt opp på lemmen med taljer. Først ble hesten tatt under videre behandling. Den ble lagt over ende. Benene ble surret godt fast under buken, og så ble den fra en port i andre etasje firt ned i en liten båt. Båten ble halt med taug gjennom vann og gjørme inn til bredden av folk som sto på land. Deretter ble kua tatt på samme vis. Da dette var utført, og det ikke ble oppdaget flere mennesker som var i fare, og det heller ikke kom beskjed om noe slikt, marsjerte vi tilbake til Rinn leiret. Dit ankom styrken med unntak av sersjant Solbergs avdeling klokken 0730 om kvelden. Ved ankomsten til Rinnleiret mottok jeg melding fra den avdelingen som hadde vært på nordsiden av elven, og som allerede tidligere på ettermiddagen var sendt tilbake. Denne avdelingens beretning er da følgende: Etter ankomsten til nordsiden av dalen red sersjant Kvamseng oppover langs bredden for å undersøke forholdene. Sersjant Høien red med de fem kavalleristene forbi Stiklestad skole hvor kirkesangeren fortalte at det var folk i en stue ute i leiren ikke langt borte. Men det var visst umulig å redde dem. Hestene ble nå satt igjen på Nordre Stiklestad, og sersjanten gikk med sine
---- 149 RasA ---- folk ned mot bredden ut for Hegstad. 5 å 600 meter ute i leiren lå plassen Fergestuen som var ført hit fra Ekle, nedsunket i den bløte leiren til vinduene i andre etasje. Fra et vindu viftet en mann med en lue. 19 Ved bredden lå litt trematerialer som var brakt dit. Dette tydet på at man tidligere hadde tenkt på et redningsforsøk, men hadde oppgitt det. Ved hjelp av disse trematerialene og trevirke av forskjellig slag som lå spredt ut over hist og her i leiren, begynte man å bygge en bro. Men med det lille mannskapet og den übetydelige mengden av materialer gikk det ytterst smått, og da man hadde kommet halvveis, ga man opp arbeidet fra denne siden, idet sersjant Høien besluttet å forsøke fra et annet utgangspunkt hvor man fra husrestene av Lyng kunne få bedre tilgang på materialer. På veien hit ble man oppmerksom på tre sivile menn som kom trekkende med en båt over land. En av disse tre mennene kom nå løpende og ba gråt ende sersjant Høien om hjelp til å redde to kvinner som befant seg i en stue lenger østover. 20 Denne stuen som var sunket ned til tak skjegget, lå 6 å 700 meter øst for det nett opp forlatte brosted og omtrent 100 meter fra det faste land. Den var omgitt av vann og tynn leirgjørme så man mente det var mulig å få en båt dit ut. Sersjant Høien, kavalleristen Martin Leirdal og den før omtalte sivile mannen, som trolig var eieren av plassen Hegstad stuen, gikk i båten og staket seg ut til hu set. Her hugg de hull på taket. Innenfor var et aldeles mørkt rom. Pipen hadde styrtet sammen, murrestene var spredt ut over, og gjennom hullet i gulvet etter pipen, kunne vannet sees 4 å 5 tommer nedenfor. Kavallerist Martin Jørgensen Først ble en 12 år gammel pike, datte- Leirdal ble tildelt redningsme nn på plassen, løftet ut gjennom den opp- daij en av 3. klasse. Tegning av brutte åpningen. Hennes bestemor som lå Kristiansen 1920. lengre inne, var så forslått at hun ikke kunne gå alene. Derfor krøp sersjant Høien inn og bar henne ut. De to som ble reddet, ble nå brakt i land i båten. 21 Man fikk nå beskjed om at det på gården Hegstad lå en bordstabel, og ser sjant Høien bestemte nå å fortsette den tidligere påbegynte broen ved hjelp av disse materialene.
---- 150 RasA ---- En av de nevnte sivile, nemlig en forhenværende kavallerist, Ole Hallems vald, sluttet seg nå til kavalleristene og deltok i arbeidet. Omtrent samtidig ankom sersjant Moxnæs med 15 rekrutter fra Rinnleiret, og ved hjelp av den nå samlede arbeidsstyrken skred utleggingen av broen raskt frem. I dette arbeidet var en rekrutt, Edvard Følstad, fra Inderøya stadig ytterst ute for å lete etter den beste plassen for broen. En stund etter rekruttenes ankomst kom løytnant U Orange, som først hadde fore tatt en rekognosering på den nordlige siden av dalen, og han overtok kommandoen under den siste delen av arbeidet. Da broen var ferdig helt ut til Ferge stuen, fikk man de herværende beboere ut gjennom et vindu i andre etasje. Det var mannen selv, Martin Mule, hans kone og tre små barn, samt hans svigerinne og svi gerfar, altså i alt syv mennesker. De ble alle ført uskadde i land. 22 Sersjant Kvamseng vendte nå også til- Kavallerist Edvard Følstad fikk redningsmedaljen av 3. klasse. bake fra sin rekognosering uten åha opp- Sannsynligvis bærer han den på daget flere mennesker som var i fare. venstre jakkeslag som bånd stripe. Da heller ingen annen beskjed kom om at det var noen som trengte hjelp, marsjer te hele styrken tilbake til Rinnleiret hvor den ankom omkring klokken 3 om ettermiddagen Alt i alt reddet kavalleriet med bistand av en del sivile menn 13 mennesker. Ingen av redningsmannskapene kom til skade under arbeidet. Det skal tilføyes at de 30 først utsendte rekruttene - 15 på hver side av dalen - alle hadde meldt seg frivillig. Av såvel de kavallerister og sivile som var med under redningsarbeidet, hvis navn ikke er nevnt her, var det visstnok mange som utførte ting det kunne ha vært verdt å nevne her. Men dels har hver enkelt under sådanne forhold annet å ivareta enn å legge merke til hva andre utfører, og dels var det flere sivile med som vi ikke kjente navnene på. Men jeg tror nok at når beret ningene om alle de forskjellige redningene en gang foreligger, vil det for byg defolkets vedkommende - særlig på sydsiden - bli anledning til å snakke om adskillig som ikke har videre likhet med den «panikken» som avisene så ofte har skrevet om. Rinnleiret 24. mai 1893 H. D. Lowzow
---- 151 RasA ---- Rekruttskolens innsats Kort tid etter at Lowzow hadde dratt avsted med sin frivillige styrke fra remonteskolen, kom den offisielle henvendelsen om hjelp, og kavalleriets rekruttskole som sto klar, dro øyeblikkelig avsted. Sjefen for rekruttskolen, rittmester Schjelderup, ga premierløytnantene Isachsen og L 'Orange ordre om å lede hver sin styrke av rekrutter, den første på sydsiden av elven og den andre på nordsiden. Også deres rapporter gir en levende beskrivelse av redningsarbeidet. Det er ikke kjent om noen av dem har vært trykket tidligere. Isachsens rapport 23 Rapport fra premierløytnant Isachsen angående den redningskommando som 19. og 20. denne måned ble sendt ut fra Rinnleiret til Verdalselvens sydside. I følge ordre fra rekruttskolens sjef, ritt mester Schjelderup, avmarsjerte jeg fra Rinnleiret den 19. dennes klokken 10 for middag forbi Vinne kirke og til Kålen. Styrken var en offiser, en underoffiser og 15 mann. Da veien var avbrutt ved Kålen på grunn av oversvømmelse, ble våre hester satt igjen her, hvoretter jeg marsjerte videre til litt forbi Ness til tross for at jeg på Kålen - på mitt spørsmål ble svart at nå var det intet å gjøre. Da vi kom til Ness, ble stort sett hele styrken satt igang med å få fatt på planker og bord for å komme over leirvellingen. Rittmester Lowzow med en sersjant hadde kommet hit opp en liten stund før oss. De hadde oppdaget to mennesker som lå ute i leiren og trengte hjelp, noe som også ikke uten fare ble ydet dem. Det var to kvinner, en yngre og en eldre, begge i linneter og ytterst medtatte og svake. Straks de var blitt ført på land, fikk vi Premierløytnant Gunerius Ing vald Isachsen ble gitt hederlig omtale for sin innsats. slått et teppe om dem og båret dem opp på en plass ovenfor. 24 De ymtet noe om at det var noen igjen utpå, idet de forsøkte nærmere å angi stedet. Vi gikk i den antydede retning. På veien ble vi oppmerksom på noe som rørte seg ganske lite ute i leiren, rett til høyre for oss. En del ble
---- 152 RasA ---- sendt videre, mens resten forsøkte å nå frem til sistnevnte sted. Etter mang foldige forsøk, lykkes det oss å nå dette, og det viste seg da at det var en kvinne som ennå var i live. Hun var kommet til bevissthet idet hun hørte våre rop omkring seg. Etter en times arbeid lykkes det oss å få henne løsnet av leiren, men et 3-4 årsgammelt barn som hun hadde hos seg, og som vi også fikk opp, var dødt. 25 Heldigvis fikk vi nå en forsterkning på 42 mann fra Rinnleiret. Dette trengtes da vannet nå begynte å flomme over leiren, og de plankene som tidligere var lagt ut, begynte å flyte vekk. Etter å ha holdt på i omtrent 3 timer, fikk vi den ulykkelige på land. Hun var så sterkt medtatt at hun orket ikke å si noe. Hun ble videre båret opp til en gård hvor vår sanitetsløytnant Middelfart så til henne og de øvrige. Hun var hel med unntak av kravebenet som var knekket. De som ble sendt videre for å finne de omtalte to som formentlig skulle være igjen, fant ingen. Derimot fant vi to lik som i løpet av ettermiddagen ble brakt i land på nordsiden hvor det forresten var bedre å komme til lands enn på sydsiden. Likene var aldeles overtrukket med leire. En hest som sto levende igjen i ruinene av husene, ble slått ihjel da den ikke kunne transpor teres til lands. Etter å ha sendt mannskaper i de forskjellige retninger for muligens å opp dage noen som trengte hjelp, og således forvisset oss om at det ikke var flere, gikk vi i land og bega oss på hjemvei. Klokken var nå 3 og mannskapene var umåtelig trette. For å være sikker, ble en sersjant og seks mann av de sist ankomne sendt nordover langs bredden for muligens å observere noe. Det lykkes dem heldigvis å redde en mannsperson som satt mellom ruinene på Lunden. 26 De vendte tilbake til leiren klokken 9 ettermiddag etter at de på tilbake veien hadde reddet to hester levende i land fra gården Mellomness. Lørdag den 20. dennes ble jeg sendt oppover på samme side, sydsiden, med ordre om å observere fra bredden, gå til Melby og søke å få greie på vannstanden da man nemlig ventet at elven skulle bryte seg nytt leie og for årsake enda større skade enn den som allerede var gjort. Styrken var en offiser, to underoffiserer og 20 mann. På Aune (Leirfallaunet) ble sersjant Hovelsen med et par mann etterlatt, men kom etter 1 times forløp. De reddet i land en treskemaskin, en levende kalv, noen tønner korn og forskjellig bohave.- Etter en times opphold ovenfor Melby sendte jeg følgende melding tilbake tilbake ved hjelp av poster som var satt ut 3 - 4 steder: Melby kl. 10 1/2 fm. Kom hit kl. 10. Alt rolig på sydsiden. Etter observa sjon stiger vannet 4 cm i timen nord for Melby. 2/3 av Melby s jorder under vann. Herfra sees 10 boder og hus under vann foruten begge Volen-
---- 153 RasA ---- gårdene som ligger i til loftet og muligens også flere hus og gårder ved Vuku. 100 - 200 meter fra bredden finnes flere sprekker i jorden langs hele sydsiden. Melby er rømmet. Ingen sivile å se her. Mulig å komme hit med hest. Høyeste punkt i barrieren i elven er 100 - 200 meter syd for Melby. (Skal vel være nord for Melby.) Kl. 1 1 1/2 Nå kom en båt fra Vuku. Under vann deroppe står videre Vuku handelsforening og handelsmann Stornæs ' hus. Det ser ut som elven suksessivt baner seg leie parallelt med sydsiden ca. 200 m fra land. Nå adskillig sus i elven. Vi går nå tilbake igjen - da intet kan reddes her - idet jeg videre venter på nærmere ordre. Da vi var kommet til Kålen klokken 2, fikk mannskapene mat, hvoretter de ble beordret lenger vestpå ved Lennes. På veien dit reddet vi iland en levende hest og en ku fra vestre Kålen. På Lennes lyktes det oss å redde seks kyr levende i land, dels i båt og dels ved å slepe dem i land. Det ble også berget en del høy, noen verdisaker osv. Kom tilbake til leiren igjen klokken 7 1/2 om ettermiddagen. Til tross for den lange marsjen, de store både legemlige - og jeg kan nesten si åndelige - anstrengelser utviste mannskaper og underbefal hele tiden stort mot og dyktighet. De som var reddet var i en sådan stilling og tilstand at det krevdes den største anstrengelse for å få dem i land, og det er nesten merk verdig at det lykkes. Rinnleiret 22. mai 1893 G. Isachsen Foruten de hester og kyr som ble brakt i land, ble mange slått ihjel. GI UOranges rapport 21 Rapport fra premierløytnant LOrange i anledning av redningsarbeidene i Verdalen 19. og 20. mai 1893. I følge ordre fra rekruttskoleforstanderen, rittmester Schjelderup, lot jeg den styrken som var tildelt meg, 15 mann, under sersjant Moxnæs avmars jere gjenom Verdalsøra mot Lyngsgårdene klokken 9 1/2 morgen fredag 19. mai. For å undersøke hvor hjelp måtte være påkrevet, red jeg selv i forveien langs veien forbi Stiklestad kirke inntil det sted hvor skredet hadde brutt av veien like overfor Follo, Fåren og Jermstadgårdene, hvor raset hadde startet. 28 Ved å spørre ut egnens beboere som jeg forøvrig bare traff på et fåtall av, kunne jeg ikke få noen opplysninger, de ga fullstendig inntrykk av å være grepet av panikk. På tilbakeveien gjorde jeg derfor, hvor anledningen ga seg,
---- 154 RasA ---- Premierløytnant Hans Wilhelm L' Orange fikk redningsmedaljen av 2. klasse. L 'Orange nådde langt i sin militære karriere. Han ble general. Sersjant Peter Fredriksen Her mann fikk hederlig omtale etter på. På bildet er han komman dersersjant. avstikkere ned mot raset ad sideveier og fotstier. Fra veien nord for Ekle hvor denne var brutt av av raset, oppdaget jeg i noen av stand en sivil mann som tilsynelatende var i ferd med redningsarbeide. Mine folk som nettopp ankom, ga jeg ordre til uoppholdelig og hurtigst mulig å begi seg dit. Etter å ha satt hesten min inn på Stikle stad gård, gikk jeg selv til det samme sted, hvor imidlertid mine folk assisterte ser sjant Høien av remonteskolen med fire re montejegere med å bringe i land to kvinner fra en plass hvor kun taket raget over leiren. Den ene ble trukket opp gjennom et hull som ble hugget i taket, den andre ble red det ned fra et tre som hun hadde klatret • 29 oppi. Deretter ble arbeidet fortsatt videre ut over leiret mot en plass, Fergestuen, som lå temmelig langt ute i raset. Der hadde levende vesener vist seg i vinduene i 2. etasjes som raget opp over leiret. Adkomst ble skaffet ved hjelp av bord og lekter som mannskapene brakte sammen fra nabogår dene og dels på selve ulykkesstedet. Etter ca. 1 1/2 times energisk arbeide av mannskapene nådde vi via plankebro en frem til huset. Der tok vi ut gjennom vinduene fire voksne mennesker og tre barn som ble båret i land av kavallerist ene. Likeså ble det verdifulleste av fami liens eiendeler brakt i land. 30 Etter fortsatt undersøkelse av den om liggende strekning dog uten å treffe på noe sted hvor det var behov for fortsatte red ningsarbeider, lot jeg mine folk som ikke
---- 155 RasA ---- hadde tatt med seg proviant, marsjere hjem til Rinnleiret, hvor de ankom ca. kl. 6 om ettermiddagen. Den 20. mai klokken 6 1/2 om morgenen lot jeg i følge ordre den rednings styrken på 40 mann som jeg var tildelt, avmarsjere over Verdalsbroen under sersjant Moxnæs mens furer Oksaas fulgte meg til hest. Det gjaldt etter fogd Rubachs anmodning nærmest å ettersøke de totalt forsvunne Jermstadgård ene med beboere. Ved Ekle avdelte jeg en styrke på ti mann til å avsøke strekningen nedover så langt raset strakk, mens de øvrige 30 mann under min kommando foretok avsøkning oppover. For å varsle om elven skulle bryte løs, da den i følge opplysninger fra befolk ningen over alt var begynt å sive over demningen, ble det utstilt en vaktpost med ordre til strengt å holde øye med en flagg stang på Hallemssiden hvor nemlig ser sjant Berg av remonteskolen skulle varsle med flagg i tilfelle så skjedde. 31 Avsøkningen ble foretatt på det om- Sersjant Nikolai Andreas Moks hyggeligste langs rasets nordre bredd helt nes fikk hederlig omtale for sin opp til dets utgangspunkt uten å oppdage innsats. Nikolai Moksnes var fra noe levende menneske. Vaktposter var Verdal. Han bodde på Stiklestad alltid plassert så man i tide kunne varsle mellom. dersom et gjennombrudd av elven fant sted. I det vi fremdeles fulgte rasets nordre bredd tilbake, lot jeg mannskapene nå hjelpe til med å bringe i sikkerhet de verdifulleste eiendeler fra de mest truede gårdene. Et fjøs som tilhørte en av Lynggårdene var ennå halvt stå ende midt ute i raset. Via en plankebro kom vi etter ca. en times arbeid dit ut for å slå ihjel besetningen på 16 kyr, seks hester, endel griser og sauer. På grunn av vann, leire og at loftgulvet hadde styrtet ned i stallen og fjøset, kunne man ikke komme til for å slå krøtterne med øks. Derfor ble en mann sendt i land for å skaffe skytevåpen. Straks etter ble vi imidlertid ropt i land av sersjant Moxsnæs med vakter som var plassert på en høyde i nærheten. Elven steg nå hurtig, og den hadde flytt om Lyngsgården og truet med å rive bort plankebroen. Ca. en time senere ble et par av krøtterne som man da kunne komme til i båt, slått ihjel av sersjant Hermann, et par griser ble reddet i land. Fra stab buret til Lyng ble det berget en del mat og effekter.
---- 156 RasA ---- Da imidlertid omtrent hele raset var blitt omflytt, så man de fleste steder ikke kunne utrette noe uten båt, og da den omhygge ligste undersøkelse syntes å vise at det ikke var anledning til ytterligere hjelp med redningsarbeide, lot jeg mannskapene foreløbig marsjere opp til Stiklestadgård ene hvor man traff på provianten som var brakt hit fra leiren. Under rasten her ble korpssjefens ordre om hjemmarsj mottatt. Den ble foretatt, og ankomst til Rinnlei ret fant sted klokken 6 1/2 om kvelden. Jeg vil ikke unnlate å tilføye at samtlige av de underoffiserer og mannskaper jeg var tildelt, hele tiden viste uforferdethet og bestemt og forstandig opptreden. Sær- Sersjant Nils Jakobsen Høien. h 8 tillater J e 8 me g å fremheve sersjant Han fikk redningsmedaljen av 3. H 0 ™ af remonteskolen og rekrutt mtr. nr. klasse for sin innsats. På dette 501 Edvard Følstad. bildet er han standardjunker. Rinnleiret 21. 5. 1893 W. UOrange Johannes Dahls opplevelse Blant de kavallerister som deltok i redningsarbeidet, var det også en ver daling. Det var Johannes Dahl. 32 Flere år senere holdt han et radioforedrag om sine opplevelser, og deler av dette foredraget gjengis her: «I midten av mai 1 893 var eg innkommandert til Rinnleiret for å eksisere rekrut ved dragonregimentet. I 5-tida om morgonen den 19de mai hadde vi som vanleg stallteneste. Sersjant Kvelstad frå Vuku hadde tilsynet i stallgata, og rett som det er, kjem han springande inn i stallen til meg og ropar: «Det skal ha hendt noko fælt opp i Verdala i natt.» «Kva er det?» spør eg. «Heile Jermstadgrenda er sokke ned. Folk og krøter og alt som der var, er gått med.» Han verka reint forstyrra og sprang ut. Eg vart ståande med kosten i handa og fundera på dette, som eg fann heilt meiningslaust: Jermstadgrenda sokke ned? Denne vakre veldyrka grenda med dei store gardane, låg der så trygg, da eg for en 3-4 dagar sidan for over der og låg om natta på ein av gardane der eg hadde nokre slektningar. Denne terrassen låg da også så høgt i land
---- 157 RasA ---- skapet at noko større ras kunne det ikkje vera tale om der. Nei, i min tanke vart det heile redusert til eit lite ras som hadde ovra seg og vokse frå munn til munn før det nådde hit. Med dette slo eg meg til tols, og tok til å pusse hesten att. Men om ei lita stund kjem Kvelstad att og ropar inn til meg: «Det skal vera enda verre enn eg sa i sta, heile Ness-sletta har sokke ned, berre nokre hustak stikk opp.» Dermed flaug han bortover stallgata så fort han vann. No tykte eg vera klår over at sersjanten brått måtte ha mista vetet og var komen i en slags desperasjon, og tenkte på at nokon måtte ta vare på han. For det fanst da ikke mulegheit for at Ness- Johannes Dahl deltok i rednings sletta kunne søkke - det lågaste strøk i heile Ner- Verdal og ikkje fall til nokon kant. arbeidet etter ulykken som kaval lerist fra Rinnleiret. Da vi kom inn i barakka i 6-tida, hadde ryktet om ulukka spreidd seg millom (Fra Verdalsboka). rekrutane, men ingen visste meir enn det Kvelstad hadde fått tak i. Vi som var frå Verdal, og særleg dei som hadde heimane sine i det stroket som var nemnt, tok til å ottast, men slo seg til ro med at so gale som det var sagt, kunne det ikkje vera når det gjekk så stillt for seg. Men så bles det til oppstilling, og da vi kom på lina, fekk vi vita at eit fælt ras hadde gått oppi Verdalen, og at vi skulle oppover på redningsarbeid. Det tok noko tid før det bar i veg. Grunnen for dette skulle vera den at det var komen telefonmelding frå Verdal om at det var tvilsamt om nokon kunne koma so nær at han kunne yte noko hjelp. Det var sjølvsagt panikkstemning over heile bygda utan noko organisert redningsarbeid. Men i 7-tida kom det ordre om at vi skulle marsjere oppover so fort vi kunne. Vi var 80 rekruttar det året. Kvar mann var utrusta med eit langt taug som høyrde med til utrustninga når vi var på utmarsj. Da vi kom til vegskilet ved Stamphusmyra, vart vi delte i to flokkar. Den eine flokken skulle halde fram på sørsida, og den andre halvparten skulle gå over Verdalsbrua og gå oppover på nordsida av elva. Da dei kom ned til brua, var elva mest tør, og laksen låg og sprella for livet i små dammar. Eg vart med sørpartiet, og vi hadde no berre eit par kilometer att til vi nådde leirhavet. Da vi kom til garden Kålen, var vegen sperra av leir og vatn. Husa på garden
---- 158 RasA ---- stod nedi leira nesten til 2. etasje. Hovudbygninga var brekt av på midten, buret var velta over ende, ei størhusbygning var flytta eit godt stykke til sides, og uthuset skumpa inn til hovudbygninga. Dei fem menneska som budde i garden hadde lege på loftet og vart berga i land før vi kom der. For å koma lenger oppover måtte vi opp i høgda, og da vi kom opp på bakkane ved Ness, hadde vi oversyn over det meste av den forferdelige kata strofa som hadde ramma bygda - etter det ein veit den største ulukke av det slaget i landet i nyare tid. Midt imot oss på nordsida av 4ålen hadde vi det fæle gapet etter det som hadde glidd ut. Der som før den vakre grenda låg, var det no eit blåsvart skræmeleg svelg med restar av sundknasa hus og nedfalne tre. Det hadde ei lengd frå vest mot aust nær 3 kilometer og tvert over ca. 2 kilometer. Det er rekna med at ca. 55 millionar kubikkmeter gleid ut, og denne massen breidde seg over dalbotnen nedanfor, skuva unna seg og braut saman alt den møtte på sin veg. Ja, no fekk eg full forklåring på det som sersjant Kvelstad hadde sagt. Heile Ness-sletta og meir til - frå Bjartnes og oppover til Landfall, ei strekning på ca. 8 kilometer og på det breiaste millom 2 og 3 kilometer var eit skræme leg leirhav, jamt over 5 meter, og på ymse stader inntil 20 meter djupt. Ut over denne vidda stakk det her og der opp samanbrotne hus. I sume var det folk som hadde berga livet og ropte om hjelp, og i leirsupa låg det folk og dyr og stridde med dauden. Ved synet av alt dette gjekk det som eit gys gjennom alle, men ingen sa stort, det fanst ikkje ord for det vi var vitne til. Det verka som ei domme dagspresse. Det var heller ikkje tid til å falla i tankar, for her var det mest om å gjere å berge så mange som muleg av menneskeliv, og kvart minutt kunne kosta mange mennesker livet. Redningsarbeidet var no i full gang der, og mykje var alt gjort av bygde folk som hadde redda det som låg nærast land. Men å koma utover vidda og få fatt i dei som låg der, var ikkje så lett ein sak. Den einaste måten var å finne noko trefang og leggja bru utover. Vi tok da bord og all slag trefang der vi kom over det, høgg ned skigardar og tok til å leggje bru utover til ein stad der vi såg noko som rørde seg. Nordpartiet gjorde like eins til vi omlag møttest. Det var eit vågsamt arbeid. Ingen kunne vita kor mykje undergrunnen bar, og ein kunne heller ikkje vera trygg for at nye leirmassar kunne kome og breie seg utover der vi var. Men ingen gav teikn til å vera redde, alle prøvde til det ytste å gjera det som stod i deira makt. Det heile vart gjennomsøkt med ein god kikkert. Hist og her var det nokon som rørde seg. Ei hand stakk opp og vinka, ein annan stod i leiret til under armane, naudrop kom frå alle kantar. Ut til alle som på denne måten vart
---- 159 RasA ---- oppdaga, vart det lagt treverk som vi hala oss etter til vi hadde dei. Det var ikkje alltid lett å få dei fram. Leiret hadde soge seg so fast om dei, som det skulle ha vore bekk, og for ikkje å gjera dei nokon skade, kunne vi ikkje so godt bruke noko reidskap, men grava med fingrane. På denne måten kunne det gå på timevis før vi fekk dei ut frå det fryktelege fangtaket som leiret hadde slegi om dei. Det hadde vore kaldt om natta, tem peraturen hadde vore under null, og dei som berre i nattdrakt, og tildels med svære beinbrot og opne sår, hadde lege der til langt ut på dagen, hadde lidd forferdeleg. Etter kvart som dei vart berga i land, vart dei innlagde på dei næraste gar dane, der dei vart vaska reine og fekk lækjartilsyn. Dei som hadde fått mest skade, vart sende til sjukehuset. Fleire av dei som tilsynlatande var livlause, kom seg da dei vart oppvarma og fekk godt stell. Utover dagen kom det mykje bygdefolk og folk frå bygdene omkring. Alle gjorde dei sitt beste for å redde det som reddast kunne. Mannen på Austre Sundby vart var eit menneske som sto for seg sjølv midt utpå leirhavet. Han spende på seg ski og rende utover til han nådde henne. Det var tenestejenta hos ordførar Tessem, den einaste som vart redda av det huset. Ho steig på skiene bak han, og med stor møde kom dei på den måten til lands. 33 Som ein kuriositet kan nemnast at ein av Tokstadplassane sigla ned gjen nom raset og langt ut på flata der han stansa. Torva som uthuset og buret stod på, var heil, og i fjøset sto det to kyr som tok til å eta da dei fekk høy. I den andre halvparten av fjøset låg sauene og flaut i leir. I buret sto det eit bord, og på bordet sto det to fat fulle av mjølk. Det hadde gått så fint for seg, at berre litt av rømmen hadde skompa over kanten. Ei ung jente som tente på Lilletrøgstad, fortel: Ho låg på loftet saman med ein gut på 2 år. Ho vakna med at huset rugga på seg. Ho tok med seg guten og gjekk ned på gårdsplassen der mannen og kona og ein gut på 5 år stod. Før dei fekk snakka noko med kvarandre, opna jorda seg og slukte dei. Frå den stunda visste ho ingen ting før ho vakna langt ut på dagen etter at sola hadde varma henne opp og ho vart berga av militære. Ho trudde som så mange andre av dei som var med at det var verdas undergang, og da ho vakna, meinte ho det var i den hinsidige verda, men omkring henne var det fullt av kråker og måse, og det hadde ho ikkje venta å treffe der. Men da ho fekk sjå jegar ane, gjekk det opp for henne kva det var. 34 Vi gav på til kl. 10 om kvelden, og da trudde vi at alle var berga på det feltet vi hadde fare over. Det same var tilfellet med dei som var på nordsida. Det hadde lukkast rekruttane og andre å berga omlag 40 menneskeliv den lange dagen. Vi gjekk da til Rinnleiret. Enda vi var sårføtte og daudtrøtte, var det ikkje mange som sov den natta. Ein av rekruttane hadde mista alt:
---- 160 RasA ---- Kone, born, foreldre og sysken. To andre hadde mista det meste av jord vegen sin. I god tid morgonen etter bar det oppover att. Det var pinsaftan, og denne dagen kom eg med på nordsida. Folket på gardene som låg inn til skredet, hadde flytta ut, og alle strevde med å få bort buskapen og det verdfullaste av innbuet, som vart sendt opp til høgdene. Vi gjekk nedover til Lyngsgrenda, eit av dei finaste stroka i bygda. Tre av Lyngsgardane var enno på tørt land, men av den fjerde, Nord-Lyng, som var ein av dei største gardane i Verdal, var det att berre ein liten haug på nokre mål. 35 Verdalselva vart sjølvsagt stansa og demd opp og laga ein innsjø over den nedre delen av Vukudalen. Fleire hus flaut vekk, og mange gardar stod i vatn til opp på andre høgda. Folk stod no i spaning for å sjå kva elva tok for veg når vatnet braut over demningen. Tok ho ein galen veg, kunne det spøke stygt for det som låg nedanfor, og ikkje minst for Verdalsøra. Gjennombrotet gjekk heldigvis roleg for seg, men hadde det ikkje vore tilkalla folk både av mili tær og sivile som hjelpte til å få elva i rett leie, så hadde det gått gale.» Andreas Dahlings opplevelse Andreas Dahling fra Skogn ekserte sammen med Johannes Dahl på Rinn leiret. Han fortalte at da beskjeden kom om at hele styrken skulle til Verdal, var det ikke nok hester til alle, og flere måtte derfor springe fra Rinnleiret til ulykkesstedet. Han mente det var opp til 20 stykker som sprang. Selv sprang han helt til Hagasvingen. Underveis hadde de glimtvis sett den uhyggelige ødeleggelsen. Men det var først da de kom helt ned til leirsjøen ved Haga at ulykken i all sin gru åpnet seg opp fremfor dem. Det var fremdeles bevegelse i leirgjørmen. Og der ute så de hus og husvrak. Blant annet så de restene av gården Follo over på den andre siden av dalen ved Rosvoll. De så at folkene fremdeles satt på taket av huset. Andreas fortalte at de så et hus ute i leirsjøen med en kvinne stående i åpningen etter pipen. Hun var blodig og forslått. Han mente at de andre i huset ble drept da pipen ramlet ned. Før det hadde han hørt dem rope inne i huset. Kavalleristene sammen med Andreas prøvde å ta seg ut til huset fra nord siden for å berge kvinnen. De la ut bord og planker. Men de måtte fort ta seg tilbake til fast land igjen fordi underlaget ga etter, og de begynte å synke ned i gjørmen. Men kvinnen ble heldigvis berget av folk fra den andre siden. Disse brukte en stige som flåte, og ved å legge bord fremfor stigen, skjøv de den utover samtidig som de plukket opp bordene som dukket opp bak.
---- 161 RasA ---- Kvinnen var ungjenten Olava Olsdatter fra en av husmannsplassene på Lyngshol men. De andre i huset omkom ikke som følge av at pipen ramlet sammen. De druk net da de ble sperret inne i første etasje av leiren som steg over både vinduer og dører. Redningsmennene som berget Olava, var Olaus Vinne, hans to brødre Sefanias og Gustav Leirfall, og Erik Rosvoll. Andreas Dahling fortalte videre at denne husmannssruen besto av en stue tømret sammen med et lite fjøs. Inne fra fjøset hørtes beljingen fra en innesperret ku uten at de kunne gjøre noe for å hjelpe den. Ellers hørtes det over alt skrik fra dyr og mennesker og rop om hjelp. En gang så de et torvstykke med to men nesker på. Men så brast torven i stykker, og de to menneskene sank ned i leiren og forsvant. Andreas Dahling. Noter: Språket er modernisert. Stamphusmyra. Her skriver Lowzow Martin Høien fra Ogndal. Trolig er det en skrivefeil. Sersjant Høien var fra Ogndal. Den menige kavalleristen var Martin Leirdal fra Inderøy. Høien hette for øvrig Nils til fornavn. Den korrekte avstanden er litt mer enn det halve, ca 4Vi kilometer 5 Hun var blitt reddet av Olaus Ellingsen Vinne og Martin Anneussen Blybakken. 6 De var blitt reddet av Erik Olsen Rosvoll, Olaus Ellingsen Vinne, Sefanias Ellingsen Leirfall og Gustav Ellingsen Leirfall. Dette var Olava Olsdatter fra en av husmannsplassene på Lyngsholmen. Hun ble reddet av de samme som hadde tatt seg ut til Lennes. Folkene nedenunder var Ole Johannessen, Ragnhild Pedersdatter og deres datter Olme Margrete. Alle tre omkom. Og det var faktisk det som hadde skjedd. Alle hadde flyktet i panikk derfra. Dette må ha vært Ness vestre.
---- 162 RasA ---- 10 Det var mens soldatene vendte tilbake til land at Petter Andreas Røstad, Bernt Pedersen Holmen og Martin Balhallvald fortsatte utover og nådde ut til de to skikkelsene de hadde sett der ute. De kunne imidlertid ikke gjøre noe alene, men de to kvinnene fikk klær av dem, for de var nesten nakne. 1 ' Kaptein Lowzow gjør her den samme feilen som flere andre hadde gjort, nemlig å benytte navnet Follovald om husmannsplassen Fyksveet. Men feilen fantes allerede på det eksister ende rektangelkartet, og det er vel derfra den egentlig skriver seg. De to kvinnene var for øvrig Anne Olsdatter og Liva Ingvaldsdatter. 12 Det var mann, kone, en datter, to sønner og et barnebarn. 13 Adskillelsen var nok mer dramatisk enn det Lowzow beretter. Mannen, en sønn og barne barnet ble skilt fra de andre ved at torven de befant seg på ble delt. Og kort tid etter brast den biten hvor disse tre befant seg slik at de alle sank ned i leiren. Det siste de hadde sett av dem, var en hånd som stakk opp, så var alt borte. Se mer om dette under Fyksveet. 14 Det var Lovise Ellingsdotter Trøgstad. Hun hadde klart å ta seg i land på egen hånd. Se nærmere om dette under Trøgstad store. 15 Dette stemmer forsåvidt som at det fra andre hold er rapportert at P. A. Røstad og Bernt Rinnan eller Holman som han også ble kalt, nådde dit ut først. De prøvde å grave henne løs, men klarte det ikke alene. 16 Harma Trøgstad eller Harma Olausdatter, var ikke fra en husmannsplass. Gården eller bruket kaltes Trøgstad lille søndre. Det var eierens sønn, John Sigurd, hun hadde tatt med seg. 17 Dette må ha vært Johannes Pedersen Sundbyhammelen. 18 Det var Peder Rasmussen Tokstad som ble funnet av Erik Sæbo. Senere prøvde Magnus Larsen Tokstad med flere å få ham i land, uten at de lyktes. Først etter et par dager klarte Magnus å overtale Peder til å bli med i land. Peder døde bare kort tid etterpå på sykehuset av lungebetennelse. 19 Dette er et eksempel på hvordan ukjente blandet sammen navnene. Fergestuen kom ikke fra Ekle. Den var en tidligere husmannsplass under Nord-Lyng. Nå var den et eget bruk som hette Lyng lille. Det er uvisst hvor langt den var blitt flyttet fra sitt opprinnelige sted. Men leiren hadde presset huset oppover den lille dalen hvor det lå. 20 Dette var Gunnbjørn Pedersen fra husmannsplassen Hegstadstuggu. 21 Her er det et par ting som ikke stemmer. For det første ble ikke jenten berget opp gjennom hullet i taket. Hun hadde tidligere, før leiren nådde over vinduet, klatret ut og opp i et ol dertre som drev forbi. Der satt hun til kavalleristene kom i båten og fikk tatt henne ned. Hun hette Sofie Berntsdatter og var datterdatter på plassen. Kvinnen som lå inne på mørke loftet, var en inderst på plassen. Hun hette Gurianna Olsdatter. Hun var ikke Sofies beste mor. Trolig hadde hun fått skadene da murpipen styrtet ned. Hun ble løftet ut gjennom hullet i taket. Se nærmere om dette under Hegstadstuggu. 22 Disse personene var foruten Martin Mule, hans kone Sofie Nikoline Peter sdatter, hans to barn Gudrun og Petter Matteus, hans svigerfar Peter Sørensen, og dennes to barn Julie Birgitte og John. Se mer om dette under Fergestuggu. 23 Språket er modernisert. 24 Disse to kvinnene var Liva Ingvaldsdatter og hennes mor Anne Olsdatter fra Fyksveet. 25 Piken var Harma Olausdatter Trøgstad, og barnet John Sigurd, sønn av eieren av bruket. 26 Sannsynligvis var dette Johannes Pedersen fra Sundbyhammelen. 27 Språket er modernisert. 28 Her gjentas den alminnelige feiloppfatningen av at raset hadde startet oppe ved Follo. 29 Dette var plassen Hegstadstuggu. Gurianna Olsdatter ble reddet opp gjennom taket. Hun var inderst på plassen. Den andre var den 14-årige Sofie Berntsdatter. Hun satt oppe i et oldertre.
---- 163 RasA ---- 30 Dette var Fergestuggu eller Lyng lille som den nå het. Se note 22. Når det her står Hallemssiden, er det ganske sikkert feil for Hegstad. Ved Hegstad var det nemlig en militær vaktpost. Dessuten er avstanden til Hallem for stor. Johannes Dahl ble lærer og senere skoleinspektør i Verdal. Han var også formann i bygde- boknemnda i mange år. Redningsmannen var Johan Larsen Sundby, og hun som ble reddet var Ingeborganna Paulsdatter Tessem. 4 Dette var Harma Olausdatter Trøgstad. Se note 25. 35 Alt i alt var det fem Lynggårder. Fire sto på tørt land, mens Nord-Lyng, som var den femte, var ødelagt av raset. Observante lesere vil kunne kjenne igjen motivet på dette bildet. Men tegne ren har satt sammen en bit fra det utraste området og en del av leirsjøen. Huset på kanten av skråningen er Moåker og tilhørte Magnus Larsen. Nede i rasgropen har så tegneren benyttet seg av sin kunstneriske frihet og tegnet inn leirsjøen slik den så ut ved Kålen vestre. Tegner er Olaf Krohn. Bildet ble benyttet som illustrasjon til doktor Albert Strøms beskrivelse av raset i Nordahl Rolfsens lesebok.
---- 164 RasA ---- DET OFFENTLIGES INNTREDEN PÅ ARENAEN De militære mannskapene fra Rinnleiret, som vi har fortalt om i det fore gående, var naturligvis også en del av den offentlige innsatsen. Det etter følgende er en oversikt over hvordan de forskjellige offentlige instanser reagerte på meldingene om ulykken. Lensmannen Tidlig om morgenen fikk lensmann Hieronymus Wessel beskjed om ulyk ken. Han bodde på gården Holmsveet. Selv om også denne gården som følge av utviklingen, bokstavelig talt kom til å stå i begivenhetens sentrum både hva angår den offentlige ledelse av hjelpearbeidet og det rent praktiske re dningsarbeidet, var Holmsveet ikke utsatt til å begynne med. Det var først da Vukusjøen flommet over, og elven truet med å ta nytt løp forbi Holmsveet at gården ble liggende utsatt til Lensmann Hieronymus Heyer dahl Wessel. Lensmannen fikk beskjed om at noe uvanlig hadde skjedd klokken 2.30 om natten ved at det var bråk ute på gårds plassen. Han kikket ut og snakket med drengen sin. Drengen var da på vei bort til nabogården Haugsholmen fordi elven hadde kommet inn på gården. Wessel trodde først at det var en stor flom som hadde kommet innover mot hus ene på Holmen. Han kledde derfor på seg og sprang dit bort for å se hva det var. Da han fikk se leirgjørmen som fylte elvelø pet og flatene på begge sider, skjønte han med en gang hva som hadde skjedd. Han sprang tilbake til Holmsveet, fikk spent for en vogn, og kjørte oppover da len så fort det lot seg gjøre. Under hele denne turen kunne han se de leirdekte flat ene nedenfor seg mot syd. Men det var først da han nådde bort til Prestegården at rasets størrelse gikk opp for ham i all sin gru. Han telefonerte med en gang til kjøpmann Smulan ved Rinnleiret og ba
---- 165 RasA ---- ham om å gi beskjed til de militære sjefene på Rinnleiret om at en styrke soldater måtte holdes i beredskap til redningsarbeide. Det fremgår ikke hvor han telefonerte fra, men antagelig var det fra Fagerhøy ved Hegstad hvor det fantes telefon. Og med en gang han kom tilbake til lensmannsgården, telefonerte han til Rinnleiret på nytt og ba om at det ble sendt to redningsavdelinger, en på hver side av elven, for å delta i redning av menneskeliv. Lensmannen viste en iskald besluttsomhet og handlekraft som kom godt med i dagene som fulgte, og det er for en stor del hans fortjeneste at ledelses apparatet fungerte så godt som det gjorde helt fra starten av. Det var nå klart slik som forholdene var, at det var fullstendig umulig for lensmann Wessel å ivareta sin plikter på begge sider av elven. Foruten at det var en svært tungvint forbindelse mellom de to sider av dalen ved at man måtte reise om Verdalsøra om man ville fra Stiklestad til Vinne eller om vendt, var også veiforbindelsene avskåret på begge sider. Veien fra Stikle stad til Vuku var avskåret av selve raset, og veien oppover dalen på sydsiden var avskåret i flere kilometers lengde av rasmassene ved Ness. Fogd Rubach fra Levanger overtok ansvaret for sydsiden av elven. Det ble opprettet et lokalt hjelpeappa rat for å komme de nødstilte til hjelp. Av praktiske grunner ble dette delt i to med en del på hver side av elven. På nordsi den var skysskaffer Arnt Sneve og gård bruker Peder M. Pedersen Landfall fra Hallem medlemmer. De sto for utdeling av penger til mat og klær. Pengene ble tatt fra de kr. 10.000 som Stortinget hadde bevilget til dette formålet allerede om formiddagen 19. mai. (Se nedenfor.) På sydsiden av elven var lærerne Anders Balgård og Erik Andreas Larsen og gårdbruker Martin Bjørken i virksomhet på lignende vis. De var underlagt fog dens administrasjon. Noen dager senere, 24. mai, foretok L^ rer Ånders Ralgård. Sunnhetskommisjonen, et kommunalt organ som besto av kommunestyret, distriktslegen og fogden, en utvidelse av disse to gruppene. Til disposisjon for lensmann Wessel ble stilt lærer Mi kal Dillan og kjøpmann Mikal Moe. Mikal Dillan skulle ta seg av folkene som befant seg på østsiden av rasgropen, mens Mikal Moe skulle hjelpe til på vestsiden. Fogdens gruppe på sydsiden ble forsterket med Mikal Kålen.
---- 166 RasA ---- Lærer Erik Andreas Larsen. Lærer Mikal Dillan. For det offentlige oppsto det et nytt problem. Tallet på omkomne ble så stort at det måtte organiseres innsamling og begravelse av likene. Og enda et noe makabert problem dukket opp i den forbindelse. Mange av de om komne var så ille tilredt at det var vanskelig å gjenkjenne dem. Det kan for eksempel fortelles at da Martinus Mikvoll ble funnet, ble han gjenkjent av sin kone fordi han hadde en skjev stortå. På sydsiden ble Lars Tdler og Martin By tatt ut til dette arbeidet, og på nordsi den hadde Anders Fåren og Johannes As samme oppgave. At det allikevel ikke var mulig å identi fisere alle som ble funnet, går frem av at det på Stiklestad ligger begravet fire uidentifiserte og på Lysthaugen en. Ved et par anledninger ble det blant annet fun net hodeløse lik. Alle likene var tilklint og dekket av lei re. En journalist beskrev et lik som at det hadde et glasurlignende lag av leire. De måtte rengjøres og vaskes før de ble grav lagt. Flere kvinner på begge sider av da len ble engasjert til dette arbeidet. Og de ble betalt så pass mye som 50 øre for hvert lik de vasket. Lærer Gustav Olsen.
---- 167 RasA ---- Det ble også etter hvert funnet mange døde dyr, og de måtte graves ned så snart som mulig. Dette arbeidet ble også administrert av de samme fire. Pinseaften, 20. mai, måtte lensmann Wessel og hans familie flytte fra Holmsveet. Da hadde elven steget så pass at den rant over leirsjøen, og ved Holmsveet truet den blant annet med å gå inn i sitt gamle løp fra 1600-tallet. Da ble Holmsveet omgitt av vann, og veiforbindelsen var på nippet til å bli avskåret. Lensmannen flyttet imidlertid ikke lenger enn til nabogården Haugs lien. I dagene som fulgte, sparte ikke Wessel seg. Han arbeidet både dag og natt, og han måtte endog 23. mai be amtmannen om å konstituere lærer Gustav Olsen som lensmann, slik at de nødvendige lensmannsfunksjoner kunne bli utført. Lensmannens rapport er gjengitt som bilag. Presten Sogneprest Otto Møller Hansen kom på mange måter til å stå i sentrum for hva som skjedde. Prestegården Auglen måtte rømmes selve rasnatten da man anså det som overveiende sannsynlig at den ville gli ut. Det ble imidler tid ingen panikkartet flukt fra Prestegården. Prestens kommentar til sin kone da hun lett forstyrret ikke fant husnøkkelen, viser det: «Min kjære kone, hva skal du med nøglene hvis Prestegården reiser i natt?» (Se nærmere om dette under Prestegården Auglen.) Men presten fungerte allikevel som prest, og hans ro og myndighet samt evner som sjelesørger ble i fullt monn utnyttet i dagene som fulgte. Og mer enn mange andre prester måtte han gjennomføre den tristeste av en prests gjerninger, nemlig begravelser. Residerende kapellan Klute i Vuku del tok også sammen med sognepresten. Og han tok seg av, i hvert fall ved et par an ledninger, begravelsene på Lysthaugen. Prestegården ble etter hvert omgjort til sykehus og oppholdssted for de mange ulykkelige som havnet dit. Og i den sam- menheng utmerket sogneprestens frue, Sogneprest Otto Møller Hansen. Marie Fabricius Hansen, seg på en helt spesiell måte. Hun var allestedsnærværende på Prestegården de nærmeste da gene. Hun tok seg av ofrene på en slik måte at det nesten gikk ut over hennes
---- 168 RasA ---- egen helse. Hunnektet dem ingen ting. Prestegårdens stabbur og forråd av klær ble tømt. Hun var både sykepleier og sjelesørger. For sin innsats ble hun belønnet med en særskilt gave fra Regjeringen. Det er ikke funnet noen rapport fra sognepresten vedrørende hans embets virksomhet, men sammen med flere andre ble han anmodet om å gi en inn stilling om hvem som burde få en utmerkelse etter redningsarbeidet. Kommunelegen I likhet med presten måtte kommunelege Albert Strøm rømme fra virk ningene av raset. Han var bosatt på Ekle, og leirsuppen nådde helt opp i haven på gården. Han og familien rømte opp til Hallem. (Se nærmere om dette un der Ekle.) Kommunelege Albert Strøm. Albert Strøm kom imidlertid snart ned igjen, og han begynte arbeidet på nord siden av elven. Han fikk noen strevsomme dager i tiden som fulgte. Han måtte arbeide både natt og dag. Slik som for holdene var, var det uråd for ham å dekke sitt distrikt som var hele Verdal. Ansvaret for sydsiden av elven ble gitt til doktor Thor Pedersen Sæthre fra Levanger. (Se hans beretning nedenfor.) Selv måtte Strøm ta seg av nordsiden. Han fikk se nere assistanse av distriktslege Johan Cappelen. Det ble opprettet enkle feltsykehus på flere gårder i nærheten. Der fikk de til skadekomne den første hjelp og behand ling. Noen klarte seg med dette, mens andre måtte sendes til sykehuset i Skogn. Samtidige beskrivelser av skadene, er skrekkelige. Mange hadde fått store sår, andre var blitt spiddet av splint rede stokker og trær. Tarmene lå utover. Armer og ben var brukket. Lem mer var slitt av. En del var blitt slått fordervet så å si bit for bit. Ja, noen var så maltrakterte at det ikke var mulig å kjenne dem igjen. Til sammen ble det begravet fem stykker man ikke klarte å identifisere. I egenskap av lege møtte Strøm mange av ofrene for ulykken, og han be veget seg rundt i hele bygden, også på sydsiden. Det var derfor naturlig at han skulle bli spurt om råd, da de personer som burde få medalje for sin inn sats, skulle plukkes ut. Noen rapport om kommunelegens, eller for den saks skyld, annet helse personales arbeid, er ikke funnet. Bare spredte opplysninger som er gjengitt
---- 169 RasA ---- i avisene, forteller om hvilken innsats legene gjorde, og hva for slags skader de behandlet. Imidlertid har Thor Pedersen Sæthre gitt en beskrivelse av sine opplevelser: ' « - Det var en stille , vakker morgen med disig luft da vi kom innover til Ver dalen. Det første vi møtte, var en masse lass med alskens husgeråd, senger og kom moder, og barn og gamle koner oppe på lasset, det så ut som halve Verdalen var på flytning. Da vi hadde passert dette første tegnet på ødeleggelse, slo vi på hesten og kjørte videre oppover. Ved Vinne kirke åpnet dalen seg for oss, så vi kunne få et blikk over hvor ødeleggelsen hadde vært. Lege Thor Pedersen Sæthre. Hvor skredet hadde gått, var det en blå masse som fortonte seg som en umåtelig suppe, som fylte dalen tvers over i flere kilometers omkrets. Over dette hang en blå damp, og man kunne merke en ganske sterk svovellukt. Forvirrede skrik hørtes av kreaturer, mest griser, men også hester, kyr og høns som dels lå på faste «øyer» av jord, som hadde dannet seg ute i sumpen, og dels befant seg i husrester ute i dynnet. Og inni mellom blandet det seg skrik fra menne sker som befant seg der ute. Over alt mer ket vi, som rimelig var, en grenseløs forvirring. Folk hadde den tro at nå skulle resten av dalen stryke med. Gråt og for tvilelse hørtes over alt, innimellom lå de på kne og ba til Gud. Men verst var skrikene fra de ulykke lige som lå ute i suppen og ingen redning så. - Av kavalleriet ble to-tre mann attasjert meg. Jeg hadde med forbindingssaker og disse måtte bæres. Etter hvert som man fikk brakt noen i land, tok jeg dem under behandling. Flere av dem som ble brakt i land, var så inn- klistret med leire at man ikke så hva enten Militærlege Thomas Norberg det var mann eller kvinne. De tilskade- Schultz. Schultz.
---- 170 RasA ---- komne ble lagt i utslåttlåver og tørkehus lengre opp i åssiden. Her måtte de legges på bare gulvet. Det var flere som var stygt skamfert. På et par stykker var ribbenene brukket. De fleste var døde, kvalt av leiren, og dem var det jo intet å gjøre med.» Tomas Norberg Schultz var militærlege og bodde i Stabelstua. Følgelig bodde også han slik til at han ble benyttet som lege i de første kaotiske dag ene. Heller ikke fra ham finnes det noen rapport. Men det er allikevel kjent at han opprettet et provisorisk sykehus på Stiklestad mellom. Fogden Utpå morgenkvisten varslet lensmann Wessel pr. telefon fogd Gerhard Hen rik Rubach på Levanger om ulykken. Fogden sendte øyeblikkelig, det vil si like etter klokken 8, følgende telegram til Arbeidsdepartementet: Værdalens Lensmand melder: Stort Jordfald mat Værdalselven, 10 Kilo meter ovenfor Værdalsøren, 10 å 12 større og mindre Gaarde udgaaet to talt, mange Mennesker omkommet. Ulykken endnu ikke overskuelig, muligt Fortsættelse ved Over-svømmelse. Rubach sendte ut et opprop til innbyggerne i Levanger om å yte all mulig slags hjelp ved å sende hester og folk til Verdal. Det ble også sendt anmod ning til Skogn om å assistere. Lensmannen i Levanger fikk ordre om å kalle befolkningen til hjelp. Fogden varslet så amtsveimester kaptein Klæstad om ulykken. På det tids punkt var man vel ikke klar over at en av amtsveimesterens nærmeste under gitte, ingeniør John Rostad på Follo, var et av ulykkens ofre. Amtsveimesteren ble anmodet om sammen med veiingeniør Sommerschild å begi seg til ulykkesstedet for yde mulig assistanse til en mulig forebyggelse av ytterlig ere ødeleggelser. Deretter ble kommunelegen på Levanger, doktor Sæthre, bedt om å dra til sydsiden av elven for å hjelpe til blant de tilskadekomne der. Han sendte videre den konstituerte distriktslegen Cappelen på nordsiden. Rubach var klar over, selv om han ennå ikke hadde sett ulykkens omfang, at det her var behov for ekstraordinær innsats. Allerede på et så tidlig tids punkt avslørte fogd Rubach en innsikt og en åndsnærværelse som det står respekt av. Han prøvde forgjeves å få forbindelse med Rinnleiret hvor en kavalleriavdeling var inne til tjeneste. Imidlertid fikk han da høre at det alle rede var rekvirert hjelp derfra. Allikevel ville han forsikre seg om at så mange som mulig ble utkalt, og ga personlig ordre om at hele styrken på Rinnleiret skulle sendes.
---- 171 RasA ---- Denne ordren kom ikke frem til Rinnleiret. Men kavalleriet var allikevel til stede med maksimum styrke. Deretter reiste Rubach til Verdal, hvor han først oppsøkte lensmann Wessel på Holmsveet. Dette var utpå formiddagen. På det tidspunkt hadde ikke lensmannen rømmet gården. Det skjedde først pins aften. Da fogden innfant seg på Holm sveet, var allerede kaptein Klæstad og ingeniør Sommerschild på plass. Der fikk han høre at redningsarbeidet var i full gang både fra den sivile befolknings side og fra militærets side. Møtet hos lensmannen varte ikke lenge. De ville med selvsyn se hva som hadde skjedd, og sammen dro de oppover mot Stiklestad. Alle steder prøvde Rubach åfå Fogd Gerhard Henrik Rubach. folk til å ta del i redningsarbeidet. Men han lyktes ikke helt i dette, og det var med beklagelse at han måtte rapportere at verdalingene selv ikke alltid viste den nødvendige vilje til å hjelpe sine medmennesker i nød. Han forklarte at befolkningen var grepet av panikk og våget seg ikke ut på leirmassene for å hjelpe. Derimot hadde de ingen beten keligheter med å stå trygt oppe på høydene og betrakte ødeleggelsene. Her må det innskytes at Rubach nå befant seg ved selve raset på nordsiden av elven. Her var panikken størst, for det var her jorden hadde sunket, og ingen kunne vite om ikke mer ville synke. Her hadde de vært vitne til hvor dan gårder og jorder forsvant i et kolossalt dragsug hvor mennesker ikke hadde noen muligheter til å gjøre noe fra eller til. Et eksempel som kan forklare hvordan folket følte det, finnes i doktor Albert Strøms beretning om hvordan han selv og hans familie flyktet fra Ekle og opp til Hallem i full panikk. De våget ikke en gang å snu seg og se seg til bake. (Se under Ekle.) Rubach og følge så seg først rundt på nordsiden. Mens de var der, ankom også konstituert amtmann fogd Trampe. Deretter dro Rubach over til den andre siden av dalen. De øvrige fortsatte oppover mot Volen. Klokken 10 om kvelden vendte fogden tilbake til Levanger, men kjørte inn om Rinnleiret hvor han understreket nødvendigheten av at alle disponible mannskaper måtte bli sendt av gårde så tidlig som mulig neste morgen. Som nevnt i forbindelse med lensmannens gjøremål, går det frem at han fikk problemer med å ta seg av alt hva som skjedde på begge sider av dalen. Det var først og fremst de håpløse kommunikasjonsforholdene på grunn av
---- 172 RasA ---- at dalen var oversvømmet av leire og følgelig umulig å krysse, som gjorde det umulig for lensmannen å delta på begge sider. I tillegg kom det forhold at det var mange mennesker som hadde behov for hjelp på begge sider. Fog den overtok derfor personlig lensmannens ansvar på sydsiden lørdag 21 . mai, for på den måten å avhjelpe situasjonen. Egentlig var fogden lensmannens overordnede, og det var han som hadde ansvaret for de kr. 10.000 som var blitt bevilget av Stortinget, ble brukt på den riktige måten. Det oppsto et spesielt problem som fogden måtte finne løsning på. Det var mangelen på likkister. Det var ikke mulig å skaffe nok likkister lokalt. Et større antall måtte bestilles fra Trondheim. Og etter hvert som kistene an kom til enten Skånes eller Trones, ble gårdbrukere leid til å transportere dem til de respektive stedene hvor likene ble oppbevart. Fogdens rapport er gjengitt som bilag. Amtsveimesteren Amtsveimester Ivar Klæstad må ha fått varsel fra flere. Det er kjent at fogd Rubach sendte varsel til ham. Klæstad sier selv i sin egen rapport at han fikk telefonvarsel klokken 0830 om formiddagen 19. mai. Så tok han kontakt med fogden før han reiste inn til Verdal. Men det er egentlig uinteressant hvem som varslet hvem og når i denne sammenheng. Fra lensmannsboligen dro alle sammen oppover til rasstedet. De beveget seg langs den vestre kant av bruddet for å få over sikt over skadens omfang. Det var mens de var der at konstituert amtmann, fogd Trampe ankom. Både Rubach og Klæstad forteller i sine rapporter om hvordan fire meget lemlestede personer nettopp var blitt reddet opp av skredgropen, og at de hadde vært med på å hjelpe disse. 2 Da Klæstad etterpå kom til Prestegår den, fikk han beskjed om at han av Re gjeringen hadde fått ordre om å overta ledelsen for redningsarbeidene. Fogden vendte så tilbake til Verdalsøra igjen, mens de andre fortsatte rundt raset. Men etter som hovedveien mellom Stikle- Amtsveimester Ivar Klæstad. stad og Vuku hadde rast ut, måtte de nå ta den besværlige omveien rundt om Leksdalen. Amtmannen og lensmannen fulgte med til Volen, men derfra for de til Holmsveet.
---- 173 RasA ---- Klæstad og hans assistent, veiingeniør Sommerschild, studerte nå Vuku sjøen, og av eieren av en av Volengårdene fikk han høre at vannet da hadde steget til 10 å 12 alen (6-7 meter) over normal vannstand i elven. Dette tilsvarte ca. 1/2 alen i timen. Klokken var da 10 om kvelden. Nå steg sjøen med bare 1/3 alen i timen. Dette skyldtes at etter hvert som den steg, fikk den større flater å bre seg ut over. De lånte en båt og benyttet den til å se nær mere på forholdene ved leirdemningen. Og med en alminnelig kikkert kunne han konsta tere at leirflaten som fylte dalbunnen fra Mel byberget og nedover, lå ca. 8-10 meter over elvens tidligere overflate. Han beregnet at det ville gå bortimot 7 å 8 timer før vannet nådde toppen av leirdemningen, noe det gjorde ca. klokken 5 om morgenen. Dette gjorde det helt klart for ham at det ikke var annet å gjøre enn å se tiden an. Klokken 6 lørdag morgen reiste Sommer schild tilbake til Levanger. Selv kom Klæstad til Holmsveet klokken 7 hvor han møtte sje- fen for Trondhjem Ridende Jegerkorps, Veiingeniør Henrik oberst Fougner. Klæstad rekvirerte da mili tæret fra Steinkjersannan. Christopher Sommerschild. Amtsveimesterens rapport er gjengitt som bilag Storting og Regjering Om formiddagen 19. mai var det møte i Stortinget. Man var i ferd med forhandlingene vedrørende de tekniske skolene da disse ble avbrutt for at presidenten skulle lese opp to telegrammer som var innkommet. Det første lød: Inat gik et forfærdeligt Jordskred i Værdalen. Follo med omliggende Gaar de er skredet ud, og Næsgaardene paa søndre Side af Elven staar under Vand. Store Jordmasser dæmmer op Elven, saa den truer hele Bygden nedenfor og Værdalsøren. Der paakaldes hurtig Hjælp for at redde undaf for videre Ulykker. Over sigt over Ulykkens videre Udstrækning er endnu umulig. Det andre var litt kortere: Jordskredet er foregaaet 10 Km. fra Værdalsøren. 12 Gaarde er udgaaet totalt, mange er overskyllet af Lermasser. Flere mennesker er omkommne. Videre Oversvømmelse befrygtes.
---- 174 RasA ---- Det er klart at disse telegrammene som avbrøt den ærverdige forsamlingen, skapte bestyrtelse. Tilfeldigvis var en verdaling inne i stortingssalen akkurat da telegrammene ble lest. Det var vel få verdalinger som befant seg utenfor bygden, som fikk vite om raset i Verdal på et så tidlig tidspunkt. Men en av dem var Peder Peder Julius Pettersen Heste greiaunet. Julius Pettersen Heste greiaunet. Han gikk på underoffisersskolen i Kristiania akku rat da. Han hadde vært oppe til eksamen denne morgenen, og da han var på vei hjem fra skolen og passerte Stortinget, kom han på at han «kulle stikke innom og høre på forhandlingene. I et brev til foreldrene datert 25. mai skriver han følgende: Det er sørgeligt at høre hvorledes det er der hjemme; det havde været inter essant at se, hvorledes det ser ud der nu. Jeg ser af aviserne at det er ikke fare for Stiklestad og Øren nu. Jeg fik visst vide det før eder, jeg. Jeg var oppe til eksamen denne dag, og da jeg gik hjem ifra skolen, kom det for mig at jeg skulde gaa ind i Stortinget. Da jeg havde siddet der en liden stund, kom det telegram fra Værdalen om ulykken, og det blev bevilget 10.000 kr med engang. Klokken var da 11 om formiddagen, og enda var det uvisst om dem visste noget om det. Imidlertid ser det ut til at representantene fra Nordre Trondhjems Amt, som Nord-Trøndelag da ble kalt, hadde fått høre om ulykken i forveien. For da telegrammene ble lest, hadde de et forslag klart med en gang. Forslaget lød: I Anledning af den Ulykke, der mat ved Jordskred er overgaaet Værdalen i Nordre Trondhjems Amt, stilles Kr. 10.000,00 til Administrasjonens Raa dighed for at afhjælpe den øieblikkelige Nød. Forslagstillerne var M. Hægstad, H. K Foosnæs, J. Okkenhaug og L. Soelberg. Presidenten anså denne saken for å være så viktig, at han anbefalte at den ble behandlet med en gang. Deretter satte han frem følgende forslag: Andragendet indvilges. Ingen i salen var i mot dette, men det fulgte et kort ordskifte om hvordan
---- 175 RasA ---- Stortingsmann Stortingsmann Kristoffer Marius Hægstad. Hans Konrad Foosnæs. pengene burde brukes. Og midt inne i dette ordskiftet kom statsråd Nilsen inn i stortingssalen og kunne opplyse Stortinget om at Regjeringen hadde gitt ordre til kanaldirektøren om å reise til Verdal neste dag. Videre ville sjefen for Forsvarsdepartementet gi ordre om at alle rekrutter i Trøndelag skulle avgies til redningsarbeidet. Amtsingeniøren ville bli gitt ordre om å overta ledelsen av arbeidet. Regjeringen anså seg bemyndiget til å benytte de midler som måtte kreves. Stortingsmann Johannes Okkenhaug Stortingsmann Lars Soelberg
---- 176 RasA ---- Forslaget om bevilgning av kr. 10.000 ble enstemmig vedtatt. Men før møtet i Stortinget ble hevet 19. mai, kom atter Nilsen inn og ga beskjed om at kanaldirektøren ville reise allerede samme ettermiddag. Kanaldirektøren Og kanaldirektør Gunnar Sætren nådde frem til Verdal allerede neste dag, 20. mai, klokken 4 om ettermiddagen. Han hadde da med seg sin assistent, kaptein Ole Lund. Bare for å anskueliggjøre hvordan kommunikasjonsfor holdene var ved slutten av forrige århundre, kan det opplyses at ferden star tet fra Kristiania klokken 2.40 om ettermiddagen 19. mai med vanlig rutetog. Fra Hamar til Trondheim ble det satt opp et ekstratog. Og fra Trondheim til Trones ble det benyttet ekstradampskip. Han møtte amtsveimester kaptein Klæstad umiddelbart etter sin ankomst, og Klæstad orienterte ham om hva som var blitt foretatt av arbeider. I følge Sætren hadde Klæstad skaffet seg et klart overblikk over situasjonen. Før kanaldirektøren kom til Verdal, hadde også militære avdelinger fra Trondheim og Steinkjer kommet frem. Sammen med Klæstad og oberst Fougner foretok også Sætren en befaring av områdene ved raset. Han vurderte situasjonen på det daværende tidspunkt for beroligende. Kanaldirektørens rapport er gjengitt som bilag. Det var i hovedsak denne rapporten som dannet grunnlaget for de arbeider som ble satt i gang for å begrense skadevirkningene samt forebygge nye ødeleggelser. Militæret Som det allerede er fortalt, møtte de første militære mannskaper allerede grytidlig selve rasmorgenen. Det var kavalleristene fra Rinnleiret. Deres inn sats var av overordentlig stor betydning i det akutte redningsarbeidet. De første ryktene om raset nådde Rinnleiret lenge før noen oppmodning om hjelp hadde kommet. Og de første frivillige dro avsted med en gang. Etter en kort stund kom så anmodning om hjelp, og resten av styrken på Rinnleiret møtte opp. Men som statsråd Nilsen hadde opplyst i Stortinget, ville forsvarsminist eren beordre de militære myndigheter til å sende det som var mulig av mili tære mannskaper til ulykkesstedet. Og andre militære avdelinger som var aktuelle, befant seg på Steinkjer og i Trondheim. Tilfeldigvis ble det nemlig gjennomført rekruttskoler både på Rinnleiret, Steinkjer og i Trondheim akkurat på den tiden. Om ettermiddagen gikk det ut telegrammer fra armekommandanten, gene ral With, til Trondhjemske Brigades Distriktskommando i Trondheim og Iste Innherreds Korps på Steinkjer.
---- 177 RasA ---- Telegrammene hadde følgende ordlyd: Throndhjemske Brigades Distriktskommando Oberst Erichsen eller i hans fravær Oberst i Artilleriet G. Michelet eller i hans Fravær Kaptein Huitfeldt. 3die Feltartillerikorps's Rekrutskole og Brigadens Underofficersskole forbereder uopholdelig Afreise paa hurtigste Maade, om fornødent med rekvireret eller leiet Extrabefordring til Ulykkesstedet i Værdalen med disponibel styrke af Befal og Menige, medbringende fornøden Arbeids redskab. Afdelingerne besørger Forpleiningen. Kaptein Klæstad paa Ulykkesstedet vil telegrafisk rekvirere styrken. With Oberstløitnant Borchgrevink, Steinkjer: Rekrutskolen forbereder uopholdelig Afreise paa hurtigste Maade, om fornødent ved rekvireret eller leiet Extrabefordring, til Ulykkesstedet i Værdalen med hele den disponible Styrke af Befal og Menige, samt med bringende fornødent Arbeidsredskap. Afdelingen besørger Forpleiningen. Kaptein Klæstad, der leder Arbeiderne paa Ulykkesstedet, vil telegra fisk rekvirere Styrken. With Som sjef for den militære styrken i Verdal ble beordret oberstløytnant H. J. Borchgrevink på Steinkjer. Disse avdelingene var til stede 20. mai. Og i dagene som fulgte, var det først og fremst deres innsats som forhindret større ødeleggelser ved flom men da Vukusjøen rant over. Hadde ikke soldatene gjort det arbeidet de gjorde, er det all mulig grunn til å tro at Verdalsøra ville, om enn ikke ha blitt full stendig vasket vekk, så i hvert fall sterkt ødelagt. Deres arbeid var ferdig 25. mai, og de reiste da tilbake til sine respektive øvelsessteder. Om militærets innsats ut over det akutte redningsarbeidet se neste kapitel. Noter: Gjengitt av Snorre Haugdal i Arbeidermagasinet 8.8.1936. Dette var Peder Pedersen Tokstad og hans tre barn. To av barna døde kort tid etterpå. Se mer om dette under Tokstad mellom og Redningsarbeidet. Verdalsboka - 12
---- 178 RasA ---- NYE MILITÆRE AVDELINGER ARBEIDET MED Å DIRIGERE ELVEN Avdelingene fra Trondheim Den 19. mai klokken 3 om ettermiddagen, kom det ordre til 3. Feltartille rikorps' rekruttskole i Trondheim og Trondhjem Brigades Underoffisersskole om at avdelingene måtte holde seg klare for på kortest mulig varsel å reise inn til ulykkesstedet i Verdal med alt disponibelt mannskap. Mannskapene skulle ta med seg nødvendige arbeidsredskaper. Kaptein Huitfeldt meldte seg med en gang for oberst Erichsen, og han fikk ordre om å klargjøre styrken for avmarsj samt rekvirere nødvendig transport med dampskip for ca. 200 mann. Fremme i Verdal skulle avdelingene stil les under kommando av oberstløytnant Borchgrevink som skulle komme fra Steinkjer. Det ble ordnet med proviant og arbeids redskaper for styrken, og etter litt frem og tilbake ble dampskipene Fremad og Forrå leiet. Klokken 5 om morgenen 20. mai gikk skipene fra Trondheim med styrken om- Kaptein Carl Ludovico Huitfeldt bord. Ombord i Fremad var avdelingen fra var sjef for avdelingen fra under- artilleriet under kommando av kaptein ojfisersskolen. På bildet er han Tysland, og ombord i Forrå var mann oberst. skapene fra underoffisersskolen under kommando av kaptein Huitfeldt. På vei innover fjorden bestemte kaptein Huitfeldt seg for å anløpe Levanger havn først. Han visste nemlig ikke om styrken var ønsket på nordsiden av elven eller på sydsiden. I så fall de var ønsket på nordsiden, måtte Trones anløpes, og hvis de var ønsket på sydsiden, måtte de gå i land på Skånes. Fra Levanger ville han telefonere inn til Verdal. Men dette førte til forviklinger og forsinkelser. For det første var det fjære sjø, og kapteinen på skipet våget ikke å gå inn til den indre havn på
---- 179 RasA ---- Levanger. Skipet kastet derfor anker i den ytre havn klokken 10 om formiddagen, og Huitfeldt ble rodd i land. Og for det andre var det nesten uråd å få telefonisk forbindelse med vedkommen de myndigheter i Verdal. Vedkommende myndigheter var enten lensmann Wessel eller amtsveimesteren, kaptein Klæstad, som var beordret av Regjeringen til å lede redningsarbeidene. Telefonen var veldig opptatt, og de to herrene var heller ikke til stede da han endelig kom igjennom. Endelig ble det oppnådd forbindelse, og styrken fikk beskjed om å møte på Trones. 2 1/2 time hadde oppholdet i Levanger vart. Kaptein Lars Jørgen Tysland var sjef for artilleriavdelingen. I mellomtiden fortsatte Fremad med artilleriavdelingen ombord til Trones og kom frem klokken 10.40 om formiddagen. De marsjerte umiddelbart til Verdalsøra. Bagasjen ble kjørt på to leide vogner. De var fremme klokken 12. Tysland meldte seg for oberstløytnant Borchgrevink som kom fra Stein kjer klokken 1. Som følge av forsinkelsen på Levanger, kom skoleavdelingen til Trones først ved 2-tiden. Huitfeldt tok kontakt med lensmann Wessel og kaptein Klæ stad, og fikk da beskjed om at styrken ikke behøvdes på ulykkesstedet ennå. De ønsket at kanaldirektøren skulle være på plass før ordrer om hvor mann skapene trengtes ble gitt. Huitfeldt måtte faktisk understreke at han hadde fått ordre fra distriktskom mandanten om å begi seg til ulykkesstedet, ellers hadde styrken blitt beordret til å slå seg til på Trones eller å bli sendt tilbake til Levanger. Da anviste lensmann Wessel plass på gården Maritvoll på Verdalsøra, hvor kaptein Huitfeldt kunne melde seg for oberstløytnant Borchgrevink. Klokken 3.30 kom styrken til Maritvoll. Trosset (forsyninger, utstyr) kom ganske snart etter. Avdelingen fra Steinkjer Rekruttskolen på Steinkjer fikk ordre om å dra til Verdal 19. mai klokken 4 om ettermiddagen med alt disponibelt mannskap så hurtig som mulig. Oberstløytnant Borchgrevink ble beordret som sjef for alle militære styrker i Verdal. Ettermiddagen ble brukt til å forberede avreise, og arbeidsredskaper og utstyr ble skaffet til veie.
---- 180 RasA ---- Avreisen skjedde fra Steinkjer 20. mai klokken 9.40 med rutegående damp skip, og man ankom Trones samme dag klokken 12.25. Deretter marsjerte styrken til Maritvoll som var anvist som leirplass. Ankomst fant sted klok ken 2.10 om ettermiddagen. Da var allerede 3. Artillerikorps' rekruttskole på stedet, og kaptein Tys land stilte avdelingen under Borchgrevinks kommando. Brigadens skoleav deling kom som følge av forsinkelsen på Levanger først klokken 4 om ettermiddagen. Militærstyrken på Verdalsøra Det var nå mannskaper fra tre forskjellige avdelinger til stede på Verdals øra, og de sto under Borchgrevinks kommando. I tillegg deltok styrker fra Rinnleiret i redningsarbeidet. Således var det nå forenet styrker fra infante riet, kavalleriet og artilleriet, samt elever fra underoffisersskolen. På Verdalsøra var sammensetningen slik: Artilleriet: 2 offiserer, 8 underoffiserer, 1 hornblåser, 1 sanitetskorporal, 88 menige. Skoleavdelingen: 5 offiserer, 5 underof fiserer, 2 hornblåsere, 74 menige. 1. korps' rekruttskole: 9 offiserer, 25 underoffiserer, 4 hornblåsere, 1 sanitets korporal, 217 menige. Bataljonsstaben: 2 offiserer. Sum: 18 offiserer, 38 underoffiserer, 7 hornblåsere, 2 sanitetskorporaler, 379 menige. Den anviste leirplassen lå på Maritvoll på Verdalsøra. På den tiden lå Maritvoll utenfor selve sentrum av Øra. Sentrum av Oberstløytnant Borchrevink ble beordret som øverste militære øra var nede ved elven - Leirplassen ble sjef i Verdal under rednings- derfor omtalt som beliggende «like ved» arbeidet Verdalsøra. Den fullstendig nøyaktige be- liggenhet av leirplassen er ikke angitt, men etter all sannsynlighet var det på den gamle ekserserplassen som ble kalt Hagenmoen. I dag ligger Verdal Rådhus og Verdal helsesenter på dette stedet. På det tidspunkt var Verdalsøra folketom. Folk hadde flyktet derfra i frykt for nye utglidninger. Og hvis så skjedde, var stedet hvor leiren lå, svært ut satt etter som terrenget var svært lavt der. Da det i tillegg ble kjent at Marit voll tidligere var blitt benyttet som difterilasarett, ble det derfor bestemt at leiren skulle flyttes til Mikvoll, noe som skjedde klokken 9 samme kveld.
---- 181 RasA ---- Til transport av avdelingens utstyr ble det leiet åtte hester og en lang vogn. Tydeligvis disponerte avdelingen noen vogner selv. Styrken fikk tildelt tre ordonanser til hest fra kavalleriet. To løytnanter ble beordret til telefonvakt på Verdalsøra fordi den ordinære vakten hadde flyktet derfra, og telefonsentralen var übetjent. To kavaller ister og to infanterister ble tatt ut til ordonanstjeneste. Parti fra Nordgatapå Øra først i 1890-årene. Bildet er tatt fra vest mot øst. Bygningen til venstre er den såkalte Sulgården hvor telegrafen lå i 1893. Det var her soldatene måtte være telefonvakt da Verdalsøra sto mennesketom under panikken etter raset. Ukjent fotograf. Arbeidet første dag - 20. mai - pinseaften Holmsveet var nå kommandosentral for det arbeidet som skulle utføres, og der befant både lensmann Wessel og kaptein Klæstad seg. Klokken 3.45 om ettermiddagen 20. mai ble det etter ordre avgitt to underoffiserer og seks menige til Holmsveet. Disse ble satt ut som vaktposter ved den ytterste kanten av terrassen ved Hegstad og på Haug. Posten ved Hegstad skulle nøye følge med strømmen over rasområdet, hvor sterk den var, hvilken retning den tok og mulige brytninger. Alle disse observasjonene skulle signaliseres til observasjonsposten ved Haug, som igjen skulle signalisere til Holmsveet. Om kvelden ble det signalisert at oppdemning fant sted i nordlig retning. 1
---- 182 ----
---- 183 RasA ---- Holmsveet som var kommandosentral under redningsarbeidet. Fotografert fra nordvest i 1929 av Henning Anderson. Og en mann fra artilleriet ble sendt til Lyng nordre hvor han sammen med to underoffiserer fra kavalleriet hjalp til med å redde levende dyr. (Se også nedenfor om kadett Johnsens innsats.) Klokken 6.25 om ettermiddagen ble det mottatt ordre fra avdelingssjefen om å avgi en løytnant, tre sersjanter, en sersjanttrompeter og 50 mann til arbeid på sydsiden hvor leirmassene var i bevegelse. Klokken 6.30 avmarsjerte denne styrken til Vinne kirke hvor den fikk ordre om å hjelpe til med å berge i land gjenstander fra ødelagte hus eller hus som nå var sterkt truet av vannet. Styrken ble delt i tre partier som ble sendt til hver sitt arbeidssted. Ved hjelp av båter ble det brakt i land en del høy og noe husinventar fra en husmannsplass som opprinnelig hadde ligget et par-tre kilometer lenger opp i dalen. Det ble hugget hull i taket på huset, og tingene ble halt opp. Hvilken husmannsplass det her var tale om, har det ikke vært mulig å fastslå. Klokken 1 1 om kvelden var dette arbeidet ferdig på to steder, hvorpå styrken hvilte i en låve på Valstad.
---- 184 RasA ---- På nordsiden av elven kom det ut på kvelden beskjed om at det var nød vendig med en styrke som måtte delta i arbeidet med å avlive innesperrede dyr i på en gård ute i leiren. De skulle få en båt stilt til disposisjon. En under offiser og 15 mann ble derfor sendt oppover til Stiklestad klokken 9. Men ut på natten vendte de tilbake med uforrettet sak da det allikevel ikke var mulig å oppdrive noen båt. Ved hver avløsning av mannskaper som fant sted i nattens løp, var Tysland tilstede og iakttok da elven og det oversvømmede området, og merket hvor ledes oversvømmelsen tiltok på elvens nordside slik at gårdene Holmen og Fæby ble mer og mer omflødd. Han registrerte at elven gikk med stor fart og førte med seg leirmasser, trær, treverk og lignende. Andre dag - 21. mai - 1. pinsedag Klokken 1.30 om natten ble postene ved Hegstad og Haug avløst. Og bare en og en halv time senere ble det signalisert fra Hegstad at nå var det sterk strøm ute på det oversvømmede området, men allerede mellom klokken 5 og 6 om morgenen hadde vannstanden gått noe ned. Men allikevel var man svært usikker på hva som ville skje, og kaptein Tyslands inspeksjon om natten sammen med disse meldingene førte til at en styrke på to underoffiserer og 30 mannskaper ble satt ut som vakt på Ver dalsbroen om formiddagen klokken 1 1.15. På det tidspunkt var man nemlig ennå ikke klar over på hvilken måte elven ville bryte igjennom. Man var redd for at den kunne komme som en flodbølge nedover, og da ville broen være svært utsatt. Denne styrken ble avløst om kvelden klokken 8. Den militære vakten på telegrafstasjonen fortsatte, og avløsning fant sted omtrent samtidig med at ovennevnte styrke dro til broen. Kanaldirektøren ba om formiddagen om assistanse fra militære styrker til forbygningsarbeider ved Holmen og Holmsveet. Han hadde først ansett situa sjonen for ikke å være så faretruende, og han hadde til og med hatt i tankene å dimittere en del av de militære mannskapene allerede 2. pinsedag. Men ut over dagen steg vannet faretruende, og både Holmen og Fæby ble inn flødd. Stiklestadveien som gikk forbi Holmsveet på en fylling, som for en del var bygget opp av stein, ble av alle ansett for å være en betryggende demning om vannet rant ned i Kvisla. Dette var det gamle elveleiet fra 1600-tallet. Veien var makadamisert, det vil si at den hadde et dekke av 10 - 20 centi meter tykt lag pukkstein tilført sand og grus, som så var blitt pakket av en veivals samtidig med sterk vanning. De løse og bløte leirmassene ute i hoved løpet ble regnet for å være så lite motstandsdyktige at vannet snart ville grave
---- 185 RasA ---- Stiklestadveien langs den strekningen som ble ødelagt av vannmassene da vannet tok veien inn i Kvisla. 1985. seg ned der, og det ble derfor ikke ansett for påkrevet å forhøye de laveste delene av veien. Ut på ettermiddagen gikk vannet over veien, og med stor hurtighet hadde det laget flere dype brudd i veifyllingen. Nå strømmet det store mengder gjen nom det gamle elveleiet, og hvis dette fikk utvikle seg, var Verdalsøra sterkt truet. Og som følge av at vannet på denne måten fikk avløp gjennom Kvisla, økte hastigheten på vannstrømmen forbi Holmen. Her tok elven et nytt løp. Hvis elven ikke ble forbygget her, ville husene på gården ikke stå til å redde. Dermed oppsto det på en gang to meget kritiske punkter, ett ved Holmen, og ett på selve veifyllingen. Og begge måtte stenges samtidig, for de hadde innvirkning på hverandre. Klokken 8 om kvelden ble en styrke ister beordret til Haugslien for å meld assistent, kaptein Ole W. Lund. Styrki det tidspunktet var gården helt omflødc fart forbi hovedbygningen og låven. bestående av infanterister og artiller i seg til arbeide hos kanaldirektørens n ble dirigert til gården Holmen. På av vann, og strømmen gikk i rivende
---- 186 RasA ---- Haugslien 1919. Foto Einar Musum. På vei ut til Holmen måtte styrken pas sere lensmannsgården Holmsveet, og da var også denne gården omgitt av vann på alle kanter. Da de kom frem til Holmen, var uthusbygningen i fare. Tørkehuset sto på skjeve fordi jordbunnen hadde sunket ned. Og i brønnen på gårdsplassen var det nå leirvann, og dette vannet var i sterk be vegelse. Gården kunne nå bare reddes ved at strømmen ble avledet. Etter anvisning av kaptein Lund ble arbeidet påbegynt straks. Faskiner (kvister, småtrær og busker bun tet sammen) ble forarbeidet i en olderskog ved Haugslien, og hit kom man kun ved Kaptein Ole Wilhelm Lund ledet å vade { det dy p e vannet på et enkdt sted de militære i arbeidet ved Hol men. Han var kanaldirektørens assistent. var strømmen så strid og vannet så dypt at bro måtte slåes. Som bromaterialer ble det brukt trær. Faskinene ble surret sammen med tau. Deretter ble de slept langs den besværlige veien til Holmen. Utleggingen av faskinene foregikk i dypt vann, og mann skapene vadet i lange tider til over livet i leirvannet som hadde så stor fart
---- 187 ----
Holmen i 1929. Gården lå ikke på dette stedet da raset gikk. Den lå et godt Stykke lenger mot syd. Fotograf Henning Anderson. Fotograf Henning Anderson. at det var fare for livet for dem som arbeidet der. Men mannskapene sto på med iver og utholdenhet, og arbeidet ble utført. Faskinene ble rammet ned med sterke peler, og oppå faskinene ble det stab let trestammer og annet trevirke. Mye av dette materialet kom faktisk flyt ende i den strie strømmen. Derved ble det dannet en voll som avledet vannet fra gården. Under dette arbeidet la man spesielt merke til den kjempestore sersjant In gebrigt Ingebrigtsen Normann fra Åfjord. Han gjorde alene arbeid for to. Det var ikke mange slagene han behøvde før pelene sto bom fast i elvebunnen. For sin innsats fikk han uttalt særlig anerkjennelse. Fra Åfjord berettes det forøvrig en pussig historie om hvordan han fikk familienavnet Normann. Han hadde tjenestegjort som gardist i Stockholm, og ved en anledning skulle han presentere gevær for kongen. Han slo da hånden så hardt mot geværet at kolben gikk av. «Det var en riktig nordmann!» skal kongen ha sagt. Og derfor tok han dette familienavnet. Denne styrken ble avløst klokken 2 om morgenen 22. mai. Samtidig med dette var en avdeling av infanteriet opptatt med å forsterke og bygge opp hovedveien forbi Haugslien og Holmsveet. Under dette var premierløytnant Ole Beyer Høstmark meget aktiv. (Se mer om Høstmark nedenfor.)
---- 188 RasA ---- Høstmark som var en stor og kraftig kar, gikk som førstemann ut etter veien.
Han vadet gjennom strømmen hvor han tross sin lengde hadde vanskelig for å be- holde fotfestet. En gang gikk han også over ende og måtte svømme over. Men han nådde ut til de omflødde gårdene. Like bak ham fulgte artillerisersjant Anfinn Vik, og sammen med et par mann som ble satt over i en liten pram som nå var brakt frem, laget de en bro over et av de verste styk- kene. En sneplog ble brukt som brokar, og to stiger ble satt sammen som bro. Et lite stykke unna hadde en liten bro
■■■■■■■■■■■■■■■■■■■"■■^ ramlet ned, og også her ble det lagt stiger Sersjant Arnfinn Pedersen As Vik over gapet fikk hederlig omtale for sin inn- Qg nå var det mulig åfå frem materia sats etterpå. j er t ji det i en g S te gapet i veien. Denne gang ble det bygget en bro av sammenlaskede hustømmerstokker. Laskingen skjedde ved hjelp av taug. Forbindelsen mellom Haugslien og Holmsveet var dermed etablert. Arbeidskommandoene ved Holmsveet og Holmen besto henholdsvis av 60 og 40 mann. På sydsiden av elven ved Rosvoll fortsatte arbeidet med innbergingen av høy. Det var blitt snekret til en flåte slik at det nå gikk både mer effektivt og lettere for seg. Og allerede klokken 11 om formiddagen var man ferdig. Alt høy som det var mulig å berge, var brakt i land. Kaptein Tysland sørget for å få kjørt maten over til denne avdelingen, og i sin rapport forteller han at fra det stedet de var, var det utsikt over de over svømmede leirmassene. Eieren av gården Rosvoll hvor gårdsplassen da sto under vann, og hvor leirmassene nådde opp til husene, fortalte at leirmass ene da sto mellom 20 og 30 alen over marken. 2 Deler av hus, tak, trær og lignende stakk frem av leirdynnet så langt øyet kunne se oppover elven. Etter konferanse med kaptein Lund, gikk denne avdelingen fra Vinne kirke klokken 1 om ettermiddagen, og den ankom leiren klokken 4. I henhold til ordren skulle de militære avdelingene hver for seg ordne med forpleining. For dem som kom fra Trondheim, oppsto det nå en uventet hind ring. Om det nå skyldtes en feil fra damskipsselskapets side, eller om det var en forsinkelse, er uvisst, men i alle fall fant ikke etterforsyning av provi ant til mannskapene sted før etter klokken 10 om kvelden. Og etter som mann
---- 189 RasA ---- skapene nå var uten mat, ble det utdelt 20 øre til hver mann i brødgodtgjør else slik at de kunne kjøpe seg mat selv. Bare et kvarter etterpå kom imidler tid maten frem. Men nå viste verdalingene seg fra en meget slett side. Det ble forlangt åger priser for maten. En kavring måtte for eksempel betales med 10 øre. Og i et annet tilfelle da man hadde bruk for et vaskefat, ble det forlangt 10 øre i leie for fatet. Militære mannskaper ble satt opp som politivakt om natten til 22. mai på gårdene Prestegården, Fagerhøy, Hegstad, Ekle og Stiklestad. Vaktene ble inndratt klokken 5 neste morgen. Tredje dag - 22. mai - 2. pinsedag Klokken 1.15 om morgenen 2. pinsedag stilte avdelingen på Verdalsøra med alt disponibelt mannskap, tilsammen 70 mann, og marsjerte til Holm sveet - Haugslien, hvor en arbeidskommando fra samme avdeling ble avløst. Kompaniet arbeidet der, sammen med andre tropper, under ledelse av kap tein Ole Lund til klokken 6 om morgenen da de ble avløst. En gruppe bestående av soldater fra både artilleri og infanteri dro klokken 1 .30 til gården Haugslien hvor de laget faskiner. Noen hugget faskinemateri ale i skogen, og noen bandt. Avløsning fant sted klokken 5.30 om morgenen. Arbeidet ble fortsatt under stadige avløsninger hver fjerde time. Det ble bygget en nødbro mellom Haugslien og Holmsveet. Ellers ble Stiklestadveien utbedret og forhøyet. Faskineringsarbeidet som allerede var utført ved Holmen, ble utvidet, forsterket og forankret. Ved hjelp av innleide hester og vogner ble det kjørt grus, sand og torv. Ved middagstid fikk alle militære mannskaper 1 liter melk som ekstrafor pleining. Signalposten ved Haug hadde vært inndratt en tid, men den ble utsatt på nytt klokken 5 om ettermiddagen. Om ettermiddagen klokken 7 kom det telefon til Rinnleiret fra Amtmannen om at det øyeblikkelig måtte sendes to redningsavdelinger, en på hver side av elven. Det hadde da kommet beskjed om at det hadde gått nye ras, og «folk og fe kom drivende nedover elven». Det ble med en gang tatt kontakt med kanaldirektøren som svarte at han anså en slik hjelp som nødvendig, og to avdelinger, hver på 33 mann, ble sendt ut fra Rinnleiret klokken 8. Ved midnatt motttok man melding om at dette var blind alarm, og begge av delingene returnerte til Rinnleiret. Hele tiden foretok kanaldirektør Sætren og hans folk rekognoseringer for å ha kontroll med når noe spesielt skjedde. Og denne ettermiddagen oppdaget han selv da han befant seg ved Lyngsgårdene, som sto tomme, at elven der
---- 190 RasA ---- Området ved Holmsveet og Holmen hvor soldatene gjorde den store innsat sen. Det gamle elveleiet fra 1660-årene er merket Flomløb 21/5 93. var i ferd med å ta nytt løp mellom dem. Klokken 5.45 sendte han en ridende ordonans til militæret på Verdalsøra med ordre om å sende en så stor styrke som kunne avsees til gården Lyng (søndre) hvor han selv ville komme senere sammen med sin assistent. Muligens kan det ha vært denne meldingen som kom amtmannen i hende og ble misoppfattet som om at det skulle ha gått nye ras, og som foranlediget hans henvendelse til Rinnleiret. En sammensatt styrke av artilleri og infanteri under ledelse av artillerikaptein Tysland på tilsammen 93 mann dro øyeblikkelig til Lynggårdene. 3 Men
---- 191 RasA ---- infanteristene, ca. 50 mann, ble tilbakekalt av avdelingssjefen omtrent med en gang. De trengtes andre steder. På et tidspunkt var Lynggårdene fullstendig omflødd, og vannet rant som en strid elv mellom dem. Det formelig kokte i vannet som trengte gjennom både grunnmurene og selve bygningene. Da de militære ankom, holdt beboerne på med bergningarbeide selv. En del mannskaper ble satt over til husene i båt, og de hjalp til med å ta i land inventar og utstyr. Men strømmen tiltok så kraftig at det var uråd å fortsette arbeidet. Kanal direktøren besluttet selv å innstille arbeidet utpå kvelden. Styrken ble derfor sendt tilbake til Verdalsøra hvor de kom frem til leiren på Mikvoll klokken halv to om natten. Fjerde dag - 23. mai - tirsdag Denne dagen begynte resultatet av den store innsatsen fra de militære å merkes. Elven var i ferd med å skjære seg ned i leirvellingen, og mer og mer vann tok den veien man ønsket det skulle ta. Men fremdeles måtte arbei det gå for fullt ved Holmen og Holmsveet da ingen ting var gitt. Fremdeles presset vannet på, og bare et uforsiktig øyeblikk var nok, så ville elven bryte igjennom forbygningene som var laget. Arbeidet fortsatte derfor i samme tempo, og i løpet av dagen var vei byggingen fullført. Bare de siste lagene med grus og bar langs skråningene manglet. Lensmannen anviste en skog ved Fæby hvor bar kunne hentes. Denne skogen sto under vann, og selv om det ble båret en flåte til Fæby og buksert bort til trærne, var det uråd å få gjort noe her. Til det var vannet for dypt og strømmen for stri. Følgelig ble flåten båret tilbake, og man måtte benytte torv i stedet. I løpet av dagen begynte vannet å falle slik at det så ut til at forbygningsar beidene gjorde sin virkning. Til bestemt tid klokken 6 om ettermiddagen møtte de militære mannskap ene opp, men ingen sivile kjørere var da til stede. Det var nemlig en del sivile som hjalp til med kjøring av faskiner, torv og grus. Men like før avløsningen av de militære mannskapene fant sted, meldte torvskjærerne fra om at nå var det ikke mer torv igjen. Da dessuten hestene nå var trette etter flere timers arbeid, sa kjørerne fra om at deres tørn var over klokken 6, noe som for øvrig var i henhold til avtalen med lensmannen. De mente at de derfor kunne dra hjem. Slik situasjonen var, samtykket lensmannen i dette. Imidlertid skulle det etter avtale også innfinne seg nye erstatningskjørere. Disse hadde ikke ankommet da soldatene møtte til det nye skiftet. Soldatene tilbød seg da til å overta hestenes rolle og trekke vognene selv. Og mens de
---- 192 RasA ---- gikk der i tunge vendinger på den dårlige veien og på den bløte demningen, var de allikevel i godt humør, og det falt slike humoristiske vendinger som denne: «Om verdalingene vil ha oss til å trekke plogen for seg, så kan vi vel det også, vi!» I følge en av de militære befalshaverne var dette en ytring som ga til kjenne et generelt syn på de folkene soldatene var satt til å hjelpe. Men denne yt ringen var svært godmodig sammenlignet med andre. Og det er en kjensgjer ning at de fleste rapportene, såvel sivile som militære, gir til kjenne et negativt syn på verdalingenes oppførsel. (Se mer om dette nedenfor.) Det er imidlertid også en kjensgjerning at på dette aktuelle tidspunktet var hestene trette samtidig som at torven hadde tatt slutt. Det kjedelige sammen treff var at en gruppe hestekjørere gikk av uten at nye var på plass. Soldatene trakk ikke vognene i lang tid, for lensmannen sørget for at det kom til nye hester og vogner i rikelig mengde slik at arbeidet kunne fortsette utover natten. Ut på ettermiddagen noe før denne tildragelsen fant sted, ble en gruppe på 13 militære kommandert opp til Prestegården hvor de skulle rive en hus mannstue som sto svært utsatt til på kanten av rasgropen. Dette var huset til Magnus Larsen Tokstad som var rådsdreng på Prestegården. Soldatene begynte nedrivningen av huset, men etter en kort stund ble de bedt om å inn stille arbeidet av Magnus selv, fordi han ville foreta nedrivningen på egen hånd og på den måten berge materialene bedre enn om de gjorde det. Han ville nemlig reise huset igjen på et annet sted. (Se også om dette under Moåker.) Denne ettermiddagen fikk de militære mannskapene ekstraforpleining i form av 1 flaske øl pr. befal og 1/2 flaske pr. menige mannskaper. Femte dag - 24. mai - onsdag Det var nå innlysende for alle at arbeidene med å forhindre at elven tok nytt løp ned gjennom Kvisla, var vellykket. Strømmen gikk strid ned i det ordinære løpet ved Tinden. Dette hadde ligget tørt en tid etter raset. Men nå var det klart at elven ville komme til å gå ned i dette løpet uten å gå veien om Kvisla. Riktignok visste man ikke hvordan det nye løpet ville komme til å gå gjennom leirsjøen, men det var en annen sak. I alle fall var Holmen sikret. Følgelig kom det ikke som noen overraskelse da det kom beskjed fra kanaldirektør Sætren denne dagen om at den militære assistanse ikke lenger var nødvendig. I følge en av de militære rapportene, den som ble skrevet av kaptein Huit feldt, går det frem at han ga lensmann Wessel beskjed om at det ikke hadde noen hensikt å la de militære være der da de sivile hestekjørerne hadde for-
---- 193 RasA ---- * Verdalsboka - 13
---- 194 RasA ---- latt stedet. Dessuten hadde arbeidet nå nådd så langt at det ønskede resultat var oppnådd, nemlig å forhindre vannet å ta løp gjennom Kvisla. Det er ikke mulig å si hvorvidt dette er en sammenblanding med hva som skjedde kvelden før da vitterlig hestekjørerne uteble, eller om også heste kjørerne forlot stedet 24. mai. Men det er klart at hestene også må ha blitt utkjørte etter flere timers arbeid uten stans. Lensmannen samtykket i alle fall i at arbeidene skulle innstilles, og de militære mannskapene returnerte til lei ren ved Mikvoll. Der ble den spesielt opprettede militære kommando under oberstløytnant Borchgrevink oppløst. Men før det skjedde, ble to meldinger opplest for mannskapene. Den ene var fra kanaldirektøren og lød: Militærets Nærværelse hersteds ansees ikke længer nødvendig. Takker Hr. Oberstløytnanten. 24.5. Sætren. Det andre var fra arbeidsministeren som også hadde vært til stede og sett på ulykkesstedet: Tillader mig at bede Hr. Oberstløitnanten om at bevidne Befal, Under befal og Menige Statsrådens Tak for udvist Assistance, Utrættelighed og Iver i Redningsarbeidet. 24.5.93 Ærbødigst Peder Nilsen. Både statsråden, kanaldirektøren og hans assistent, og amtveimesteren inn fant seg senere i leiren og takket soldatene før styrken ble dimittert. Avreise - 25. mai - torsdag De tre militære avdelingene som hadde ligget i leir ved Mikvoll, reiste alle i løpet av neste dag. Den første som dro, var infanteriets rekruttskole fra Steinkjer. Den mar sjerte til Trones hvor den tidlig om morgenen reiste til Steinkjer med leiet dampskip. Avdelingen var fremme på Steinkjer klokken 6 om morgenen. Dernest dro artilleriavdelingen. Den reiste med dampskipet Værdalen fra Verdal om morgenen klokken 7. Båten gikk i alminnelig rute, og den var fremme i Trondheim klokken 12.30 om dagen. Det opplyses da at alt var vel, men at en mann var forkjølet, dog ikke verre enn at han fulgte med av delingen på hjemreisen. Underoffisersskolen forlot Verdal som siste avdeling. Også den dro med rutebåt fra Trones. Denne avdelingen var i Trondheim klokken 10 om kvelden. Neste dag, fredag 26. mai, ble den del av styrken som var fra Trondheim, oppstilt i Kongsgården. HKH prins Carl var da til stede og frembrakte en hilsen fra HM kongen og sin takk til troppene for den hjelp den hadde ydet i Verdal. Dette hadde prinsen hatt anledning til å iaktta, da han var på besøk i Verdal. (Se under Besøk).
---- 195 RasA ---- Oppsummering - de militæres innsats Verdal har mye å takke de militære for. Det er hevet over enhver tvil at deres innsats berget både liv og store verdier. Det gjelder kavalleriet som var i den situasjon at de kunne delta i bergningen av mennesker og dyr. Men det gjelder også infanteriet, artilleriet og underoffisersskolen som spesifikt forhindret at gårdene Holmen, Homsveet og Haugslien ble tatt av elven og ødelagt. Et direkte resultat av deres arbeid ble at Verdalselven ikke gikk ned i det gamle elveløpet Kvisla. Det er vel en overdrivelse å si at hvis så hadde skjedd, hadde Verdalsøra vært ferdig. Det hadde sikkert vært mulig å berge Verdalsøra, men det ville ha kostet uendelig mer arbeid, innsats og penger. Og deler av den flaten Ver dalsøra ligger på, ville nok, før forbygningsarbeider hadde kommet på plass, ha blitt sterkt utsatt for erosjon. Og arbeidet som ble gjennomført, var hverken enkelt, lett eller farefritt. De tørre rapportene sier lite om hvilke forhold soldatene arbeidet under. Men noe kan utledes. Dessuten ble det i ettertid, etter ønske fra kong Oscar 11, utdelt en del medaljer. Da ble det gitt ordre om at de militære sjefer skulle oppgi hvem som hadde utmerket seg, og i de rapportene kommer det frem en del detaljer som ellers ville ha vært borte i dag. (Rapportene er gjengitt som bilag.) I en kommentar til sin dagboksrapport sa kaptein Huitfeldt at arbeidstiden for de enkelte mannskapene ikke hadde vært spesielt lang eller anstrengende, nemlig 7 til 8 timer pr. dag. Men i tillegg til dette hadde avdelingen ligget i kontinuerlig feltvakt. De fem døgnene hadde derfor vært veldig slitsomme og harde med lite søvn og hvile. Med hensyn til hardt arbeid holdt han unna arbeidet med demningene ved Haugsholmen, Holmsveet og Haugslien. Spesielt det første døgnet av dette arbeidet hadde vært hardt da de sto i timevis til knes, ja, endog opp til livet i det iskalde elveløpet. Her hadde mannskapene arbeidet ufortrødent, natt som dag, helg som ukedag. Dette var imidlertid ikke mer enn hva avdelingen pliktet å gjøre. Et annet forhold som ble fremhevet av oberstløytnant Borchgrevink, var de uregelmessige spise- og hviletider. Maten besto utelukkende av ferskt og salt kjøtt. Porsjonene var heller ikke alltid like store. Ekstraforpleining hadde det blitt ved to anledninger. En dag fikk mannskapene 1 liter uskummet melk, og en annen dag 1 flaske øl pr. befal og 1/2 flaske øl pr. menig. Men sunnhetstilstanden hadde vært god. Bare to mann ble sykmeldt, en i to dager på grunn av forkjølelse, og den andre for vondt i halsen. Dette utviklet seg til difteri. Det er i grunnen bemerkelsesverdig at ikke flere ble syke.
---- 196 RasA ---- Ole Beyer Høstmark og Wilhelm Kornelius Johnsen Med fare for å være grovt urettferdig mot mange andre ikke navngitte som kanskje også gjorde en innsats langt ut over hva man kunne forlange, skal vi allikevel trekke frem to personer. De to er premierløytnant Ole Beyer Høst mark og kadett Wilhelm Kornelius Johnsen, begge infanterister fra Steinkjer. Ole Beyer Høstmark ble også kalt «mannen som reddet Verdalsøra». Selv om det ligger en overdrivelse i dette, han var nemlig ikke alene i arbeidet, er det allike vel en kjensgjerning at Høstmark ved sitt initiativ og vågemot sto frem som et ek sempel for de andre da han deltok i arbei det med å stenge de løpene de frådende vannmassene hadde gravet i Stiklestadvei en ved Holmsveet da elven holdt på å gå inn i sitt gamle løp gjennom Kvisla. Ole Høstmark meldte seg som frivillig til å lede styrken som skulle dra fra Stein kjer for å delta i redningsarbeidet i Ver dal. Styrken ble stilt i beredskap i påvente av marsjordre. Selv dro han fra Steinkjer Premierløytnant Ole Beyer Høst allerede om kvelden 19. mai for å frem- mark fikk hederlig omtale for sin skynde marsjordren samt for åse om det i nnsa ts etterpå. Han fortsatte i var mulig for ham å yde hjelp. det m iU tær et og ble oberst- Hele natten var han i virksomhet. Men løytnant. på det tidspunkt var det ikke flere over- levende å finne. Han så allikevel nødvendigheten av at flere militære mann skaper kom for å kunne delta i arbeidet med å redde dyr, eiendom og løsøre. Følgelig sørget han for at det rutegående dampskipet fra Steinkjer ble holdt tilbake slik at infanteriets rekruttskole kunne innfinne seg i Verdal så snart som mulig. Da rekruttskolen ankom, hadde Høstmark skaffet transporthester både til infanteriet og artilleristyrken som kom fra Trondheim. Neste dag, 20. mai, da det ble anmodet om militær assistanse til redning av husdyr på en av Lennesgårdene, meldte Høstmark seg øyeblikkelig som frivillig. Han dro i forveien for å kunne legge en plan for hvordan arbeidet skulle gjennomføres. Ved Lennes var kavallerister i ferd med å berge husdyr og løsøre. Høst mark rodde derfor ut til en holme der det befant seg en ku. Denne kua ble ansett for å være redningsløst fortapt. Man hadde til og med forsøkt å skyte
---- 197 RasA ---- den, dog uten å treffe. Riktignok hadde en kule truffet kua i en fot, men uten å gjøre alvorlig skade. På folkemunne ble det fortalt at flere av bygdens beste skyttere hadde prøvd seg, uten å treffe blink. Hvorvidt det var tale om dår lige skyttere, eller om det var nervene som var i ulage, ble det ikke sagt noe om. Høstmark fant ut en fornuftig måte å berge kua på, og han fikk den buksert gjennom leirsuppen til fast lahd. Trolig var det denne kua Adresseavisen fortalte at man hadde forsøkt å skyte tre ganger uten hell. Riktignok var den blitt truffet i benet en gang, men etter at den var kommet i land, var den i beste velgående. Sammen med kavalleristene deltok Høstmark videre i redning av utstyr og inventar fra husene ute i leiren, og det ble gjort flere turer med båten. Etter utført oppdrag ble den militære kommandoen sendt tilbake til Ver dalsøra. Høstmark ville ikke dra før han var sikker på at det ikke var mer som kunne gjøres, og han rekognoserte i området. I den sammenheng rett ledet han en artillerikommando under deres arbeid ved bergingen av en gris, noe høy og inventar. Først ved halv tolvtiden om formiddagen kom han tilbake. Da hadde han ikke sovet siden den 19. mai, og kun spist frokost den 20. Neste dag, 21. mai, deltok Høstmark i det arbeidet som ga han navnet «mannen som reddet Verdalsøra». Da det ble klart at veifyllingen over Kvisla allikevel ikke klarte å motstå vannmassene, rekvirerte kanaldirektøren mili tære mannskaper til å prøve å stenge bruddene som hadde oppstått. Ved Haugslien var bruddet i fyllingen så stort at det var uråd for soldatene å komme seg over. Man kunne naturligvis gå tilbake og gå rundt forbi Bor gen, men det ville ta tid, og da hadde kanskje vannet tatt så mye av fyllingen at det ikke ville være mulig å bøte på skaden. Høstmark nølte ikke. Han la i vei ut i de frådende vannmassene. Han var en stor og kraftig kar, men vannet var så dypt og strømmen så strid at han mistet fotfestet og måtte svømme over. Her fikk han hjelp av artillerisersjant Anfinn Pedersen As Vik som også tok seg over sammen med Høstmark. Et par mann ble satt over i en liten pram, og sammen klarte de fire å lage en provisorisk bro over bruddet slik at de andre kunne komme etter. Dette var ikke det største bruddet i veien, men nå var man på det stedet hvor forholdene var verst. Der bygget soldatene en bro av tømmerstokker og husmaterialer som ble surret sammen. Nå var det opprettet forbindelse mellom Haugslien og Holmsveet igjen, og soldatene kunne settes inn i arbeidet med å stanse vannstrømmen. (Se ovenfor.) Neste natt var Høstmark telefonvakt på Verdalsøra.
---- 198 RasA ---- Ellers meldte han seg øyeblikkelig som frivillig hver gang det ble rekvirert hjelp. Wilhelm Kornelius Johnsen ble 21. mai sammen med to sersjanter og 14 mann be ordret snarest mulig til å ta seg opp til Nord-Lyng for å forsøke å berge noen hus dyr som fremdeles var i live i fjøs og stall. På det tidspunkt hadde Vukusjøen steget så høyt at vannet flommet ut over leirsjø en. Husrestene på Nord-Lyng var derfor omgitt av sterkt strømmende vann. Etter at styrken hadde kommet frem, viste det seg at det ikke fantes noe annet hjelpemiddel enn en liten flatpram. Ved hjelp av den var det ingen mulighet til å redde noen dyr. De måtte derfor bygge en flåte. Heller ikke det var noen enkel oppgave da det ikke fantes materialer i nærheten. Derfor bestemte Johnsen at de skulle rive ned et tømret hus som sto ute i vannet ca. 300 meter fra land. Dette var imidlertid så farlig at bare frivillige fikk lov til å være med. Under ledelse av ham selv dro syv mann utover i båt. Under nedrivningen av huset så det ut til at det skulle rase sam men, og folkene ble satt i båten. Deretter prøvde man å trekke huset over ende ved hjelp av et taug uten at det lyktes. John sen og en annen frivillig klatret opp på husruinen igjen, denne gang sikret med redningsliner. Nå klarte de å få løs så mye tømmer at de kunne bygge en flåte. Bukseringen av flåten frem til fjøset på Nord-Lyng var imidlertid ingen enkel opp gave. Avstanden dit var ytterligere ca. 2-300 meter, og strømmen var strid. En sivil tilskuer meldte seg frivillig til å være med på redningsarbeidet. Kadett Wilhelm Kornelius John sen fikk hederlig omtale for sin innsats etterpå. Ole Magnus Mikaelsen Risvik. Det var to hester som det var mulig å berge Flåten var ikke større enn at man bare fikk med seg ett dyr i gangen. Til
---- 199 RasA ---- å begynne med var man redd for at hestene skulle være fullstendig panikkslåtte og rebelske. Men det viste seg at de var så utmattede at de ikke skapte noen vanskeligheter. På land sto tilskuerne formelig og bet negler av redsel for at alt skulle bryte sammen og forsvinne. Og etter den første turen sa den sivile frivillige takk for seg. Han ville ikke risikere livet sitt for noen dyr. Soldatene gjorde imidlertid enda en tur, og de fikk berget den siste hesten også. Arbeidet med å bygge flåten og de to turene ut til gården tok tilsammen seks timer. Da var de også fullstendig utslitte, for det var med oppby deisen av alle sine krefter de klarte å buksere den tunge og uhåndterlige flåten frem og tilbake. En av de menige soldatene som utmerket seg under dette arbeidet var Ole Magnus Mikaelsen Risvik fra Overhalla. Åtte timer etter avmarsj fra Verdalsøra var de tilbake i leiren igjen. På den tiden hadde de ikke smakt mat. Sivil deltagelse i redningsarbeidet Selv om de fleste rapportene var lite flatterende for den sivile befolkning, spesielt for dem som bodde på nordsiden, er ikke dette den hele og fulle sann het. Riktignok var det mange som unndro seg å gjøre en innsats selv om de hadde anledning til det. Men dette var allikevel ikke det normale. Det var mange som deltok i redningsarbeidet med stor iver og innsats, og spesielt i den akutte del av redningsarbeidet da det var tale om å berge menneskeliv, var det en stor og oppofrende innsats. At mange av dem som bodde nærmest selve raset i større grad var grepet av panikk enn dem som bodde der fasmassene havnet, er også forståelig. Det kunne derfor være vanskeligere å bevege disse til å komme inn på et område som for dem ble betraktet som livsfarlig. Det er forklaringen på at mange sto og så på, men ikke ville gjøre noe. Og et annet forhold som må nevnes, er at dette var midt i våronna. For gårdbrukerne betød det rett og slett mangel på mat til høsten og vinteren der som de ikke gjorde det som var nødvendig av onnearbeid. Derfor var det ikke alltid av uvilje at de hverken møtte opp selv eller sendte sine hester og arbeidsfolk. Men for soldatene som hele tiden sto ute i det iskalde vannet, fortonte dette seg forståelig nok som uvilje. Så selv om mange rapporter understreker den negative holdningen fra ver dalingenes side, er det også dem som sier at hjelpen fra befolkningens side kom etter hvert som beskjeden nådde ut til folk. De sivile var tross alt ikke underlagt noen militær kommando, og lensmannen hadde ingen kommando myndighet. Når allikevel tross alt så mange møtte opp og gjorde sin innsats,
---- 200 RasA ---- er det et bevis på at verdalingene forsto alvoret i situasjonen, og at de gjorde sin innsats. Hva rapportene sa om verdalingene Kanaldirektør Sætren var en av dem som reiste mest omkring de rasøde lagte områdene. Hans ord må derfor tillegges en del vekt. Dette er kanaldirektørens ord: Hva som var utrettet til å begrense ulykken, skyldes utelukkende militæret, i det det ikke var noen som helst hjelp å få av distriktets folk som hadde annet å gjøre enn å assistere ved forbygningen. Det er nok ingen tvil om at militærets innsats ikke kan undervurderes. Men kanaldirektøren taler nok mot bedre vitende når han er så kategorisk. Selv i de mest kritiske av de militære rapportene heter det da at det var sivile ar beidere og kjørere til stede. Kaptein Huitfelt fra underoffisersskolen skrev dette i sin rapport: Her hadde mannskapene arbeidet ufortrødent, natt som dag, helg som uke dag. Dette var imidlertid ikke mer enn hva avdelingen pliktet å gjøre. Når det allikevel ble nevnt, var det fordi deres arbeid ikke så ut til å bli verd satt av bygdens folk. Men arbeidene ble utført med stort hell til tross for verdalingenes treghet til selv å hjelpe til og deres uvilje til å skaffe red skaper og materialer. Huitfeldt er en av de mest kritiske av de militære sjefene. Det er all grunn til å legge vekt på påstanden om at bygdens folk ikke så ut til å verdsette hva som ble gjort av soldatene. Og det er vel her hunden ligger begravet. Med hensyn til å skaffe redskaper og materialer så må det med en gang understrekes at da det sto om menneskeliv, var det ingen tilbakeholdenhet i så måte. Derimot kan det ha vært en viss redsel for ikke å få erstatning dersom noe ble brukt til forbygningsarbeidet. Artilleriets rapport er ført i pennen av kaptein Tysland. Den inneholder følgende: Befolkningens opptreden var dels velvillig som ved Vinne kirke, på går den Valstad og ved Holmsveet (Haugslien) hos lensmann Wessel hvor mye tjenestvillighet og velvilje ble lagt for dagen, på andre steder derimot uvillig og stiv samtidig som troppen tildels var utsatt for opptrekkeri (10 øre for en skonrok, 10 øre for lån av vaskefat m m). Store og utidige krav ble ofte gjort til de militæres anvendelse, mens man hyppig så befolkningen selv stå som tilskuere på avstand. Og i følge rapporter har tilreisende som oppga seg å være fra Inderøya endog oppfordret mannskapene til ikke å lystre kommando, men gjøre streik.
---- 201 RasA ---- Denne opplysningen om opptrekkeri er lite flatterende. Og hvis det er sant at det ble oppfordret til streik eller ikke å adlyde kommando, er det kanskje noe av det mest alvorlige som er fremsatt om befolkningens opptreden. Her må det imidlertid ansees som sannsynlig at det ikke var representativt for den alminnelige oppfatning. Folk flest, med evne til å tenke fornuftig, satte over ordentlig stor pris på soldatenes arbeid. Så dette må ha vært et enkeltstående eksempel på uansvarlig opptreden. At det ble stilt store og utidige krav til soldatene bør man se mot den fortvilte situasjon enkelte befant seg i. De hadde kanskje mistet nesten alt, både familie og eiendom, og så kanskje et lite håp i å få reddet litt av sitt jordiske gods ved hjelp av soldatene. Det var ikke alle som evnet å tenke saklig logisk i en slik situasjon. Men Tysland under streker også hjelpsomheten hos enkelte. Oberstløytnant Borchgrevink som var øverstkommanderende for alle mili tære styrker forlagt på Verdalsøra, skrev en rapport som omfattet alle avde lingene. Men hans rapport kom også til å stå som infanteriets rapport. Og heller ikke han var overbegeistret over de siviles innstilling: Verdalingene inntok en holdning overfor disse arbeidene som var på fallende. En del av mannskapene ved Haugslien måtte flyttes opp til Lyng. Følgelig ble det få mannskaper igjen. Kaptein Balchen henvendte seg da til alle verdalinger som passerte med anmodning om å assistere. Men ikke mange var villige til det. Og gruskjørere som var blitt lovet, kom ikke. Mange av de gruskjørerne som var der, og som skulle kjøre fra klokken 9 om kvelden til 6 om morgenen, forlot uten videre arbeidet før midnatt og reiste hjem. De militære fortsatte sitt arbeid uten sivil assistanse, men som lønn for det fikk de mange bebreidelser fra verdalingenes side. Som en motvekt mot disse rapportene hitsettes hva kaptein Lowzow sa i sin rapport til kavalleriet. Den rapporten er gjengitt i sin helhet et annet sted, da den omfattet redningsarbeidet de første timene etter ulykken. Her gjengis siste avsnitt: Av såvel de kavallerister og sivile som var med under redningsarbeidet, hvis navn ikke er nevnt her, var det visstnok mange som utførte ting det kunne ha vært verdt å nevne. Men dels har hver enkelt under sådanne for hold annet å ivareta enn å legge merke til hva andre utfører, og dels var det flere sivile med som vi ikke kjente navnene på. Men jeg tror nok at når beretningene om alle de forskjellige redningene en gang foreligger, vil det for bygdefolkets vedkommende - særlig på sydsiden - bli anled ning til å snakke om adskillig som ikke har videre likhet med den «panikken» som avisene så ofte har skrevet om.
---- 202 RasA ---- Johannes Minsås ' beretning 4 Men at alle verdalinger unnlot å delta, stemmer ikke helt med de faktiske forhold. En av dem som deltok i kjøringen, var Johannes Minsås. Her er hans beskrivelse av sine opplevelser: «Min far hadde pålegg om å skaffe to hester til tren for kjøring av proviant, ma terialer med mer. Jeg ble sammen med en gårdsgutt sendt av gårde til Mikvoll med hestene for å avlevere dem. Kapteinen som hadde kommandoen over vaktmannskape ne, forlangte at vi som kom med hestene, skulle bli der som kjørekarer og hestepas sere. De militære lå i telt. Vi hadde ingen ting annet enn de klærne vi gikk og sto i, men det var tørt og fint vær, så vi greidde oss bra og lå på vognene om natten. Noen søvn ble det i grunnen ikke de par første nettene. Lørdag før pinse kom elven, og den kom direkte mot Verdalsøra over gårdene Hol men og Fæby rett mot Kvislmelen. Det ble straks sendt en avdeling soldater ned på Tinden for å grave en grøft over denne Johannes Minsås deltok som sivil i redningsarbeidet sammen med de militære. for om mulig å få ledet vannet forbi husene på sørsiden av Øra. En annen avdeling ble sendt opp til Haugslien for å forsøke å berge gården der. Vannet kom nemlig etter det gamle elveleiet mellom Haug og Holmsveet. Jeg var med avdelingen til Haugslien. Da vi kom ned, så det ganske stygt ut for gården. Elven sto rett imot husene hos Per Moe Haugslien, og det så ut som om gården måtte gå på et øyeblikk. Militæret gikk da i gang med å hugge faskiner i bakkene ved Haug og Haugsli, men det forslo ikke. Elven hadde da gravd av veien til Stiklestad mellom Holmsveet og Haug, og den var allerede da meget dyp. Løytnanten som førte troppen som skulle utføre forbygningsarbeidet, var ikke festet til noe sikkerhetstau, og gikk under. Han var imidlertid en flink svømmer og kom seg fort over til den andre siden trass i den sterke strømmen. De fikk spent en line over for å holde i mens de ar beidde, slo ned peler og trampet kvist nedi. 5 Skogen rundt bruddstedet strakk ikke langt. Kapteinen kommanderte da meg som var kjent i distriktet, til å samle alle de hester det i farten var mulig å skaffe, for å kjøre bjørk fra Reitanmyra. Det ble sendt en avdeling soldater opp til myra for å hogge bjørk. Jeg sprang så fort det lot seg gjøre rundt til alle gårdene i Volhaugen, banket
---- 203 RasA ---- på hvor det var lukket, men i de fleste gårdene var ikke gangdørene stengt, og der gikk jeg inn og oppsøkte folkene, fikk dem på beina, ut i stallen og i vei å kjøre med så mange hester og vogner det var mulig å skaffe. Den siste gården jeg var på, var Nedre Vist. Der fant jeg soveværelset til Martin Daniel Muller. Jeg bar fram kapteinens ordre. Han sa: «Det er fælt å uroe folk natten til pinsedag, men jeg skal se å få i vei så mange som mulig.» Det lakket da et godt stykke ut på natten, og jeg trodde det måtte være hester nok. Derfor gikk jeg tilbake til Mikvoll, tok min egen hest og sluttet meg til den lange rekken av kjørere som kjørte fram bjørk fra Reitanmyra til Haugs li. Jeg greidde tre lass. Da jeg kjørte tilbake etter tredje vending, sovnet jeg på vogna. Det var blitt svært lite søvn på de siste fire døgn. 6 Hesten gikk hjem og sto på gårdsplassen da folkene kom ut om morgenen.» Som et tillegg til Johannes Minsaas' beretning, kan det fortelles at hans mor, Beret Marta Minsaas, fortalte at kjøringen av bjørketrær til dels fore gikk fra myra vest for gården. Transporten gikk da gjennom gårdstunet på Minsås. Hun fortalte at at de hadde rundvasket før pinse. Men akkurat de dagene kjøringen foregikk var det veldig tørt. Støvskyene sto som tett røyk over hele gården. Selv om det bare var en bagatell sammenlignet med hva andre hadde opplevd, konstaterte hun at all rundvaskingen var bortkastet på grunn av alt støvet. 7 Noter: Dette er en opplysning som er gitt i en av de militære rapportene. Det er uklart hva som menes med «oppdemning i nordlig retning». Men det kan bety at vannet ikke fikk avløp nor dover, slik at det steg ved Lyng. 2 Dette var Rosvoll søndre. 3 Både i kanaldirektørens rapport og ide militære rapportene kalles Lynggårdene Lyng søndre. Alle var klar over at Lyng nordre var blitt ødelagt, men for de fremmede var da de øvrige Lynggårdene Lyng søndre. I virkeligheten var det to gårder på Lyng søndre og to på Lyng mellom. 4 Dette er fra en beskrivelse av Johannes Minsås kalt «Dommedag over dalen». Artikkelen ble skrevet i 1959, og den er trykket i Verdal Historielags skrifter 2. Årsskrift 1977 s. 112 ff. Deler av artikkelen er gjengitt andre steder i denne fremstillingen. 5 Dette var Ole Beyer Høstmark. 6 I samme stykke, også gjengitt et annet sted i denne fremstillingen, forteller Johannes Minsås at han hadde tatt aktivt del i feiringen av 17. mai da han var formann i musikkforeningen. Om natten til 19. mai ble han vekket opp av sin far som kom med beskjed om raset. Opplysninger ved Ingrid Minsaas, Johannes Minsaas' svigerdatter.
---- 204 RasA ---- REDNINGSARBEIDET I DAGENE SOM FULGTE Utenfor rasgropen Ut på dagen 20. mai hadde vannet i Vukusjøen steget så pass mye at det begynte å flyte utover leirflatene. Dermed var det helt klart at etter dette var det ikke håp om finne flere overlevende der ute. Hvis det mot all formodning hadde vært noen der frem til dette tidspunktet, ville de ha druknet da vannet strømmet ut over og dekket hele flaten. Men det var blitt gjennomført et ganske intenst ettersøkningsarbeid nett opp med tanke på at dette ville skje for å finne både levende og døde før alt ble oversvømmet. (Se under Militærets innsats i den akutte delen av red ningsarbeidet.) Mange lik ble funnet før vannet kom. Flere av dem var vanskelig å se, for de lå helt eller delvis nede i leirmassene. Og de var helt overtrukket av leire. Trekkene var utvisket og ugjenkjennelige. Noen manglet hode, andre en arm eller et ben. Et kvinnelik ble beskrevet som om at det hadde et lag av glasur. Det ble i en avis påstått at hun var blitt igjenkjent som tjeneste jenten på Trøgstad store, Mette Oline Olausdatter. Men det er ikke tilfelle, for hun ble ikke igjenfunnet. Arbeidet med å redde dyr og eiendom pågikk imidlertid hele tiden. Å redde dyrene var allikevel ingen enkel oppgave. De fleste av storfeet og hestene var så dypt nede i leirdynnet at det var uråd å få dem opp. De måtte vanligvis avlives på stedet. Lettere var det med småfe og griser. De militære mannskapene som deltok i redningsarbeidet, var også med på å berge husdyr og eiendom. Deres innsats i den sammenheng var like uvur derlig som alt det andre arbeidet de militære utførte. (De militæres arbeid med å forhindre at elven tok nytt løp, er nærmere omtalt andre steder, og vil derfor bare bli nevnt her i den grad det er nødvendig for sammenhengens skyld.) Den 20. mai ble det rekvirert militærhjelp til redning av krøtter på en av Lennesgårdene. Andre militære arbeidskommandoer deltok sammen med sivile rednings mannskaper 20. mai i arbeidet med å redde møbler og annet inventar og ut styr fra andre gårder og hus i nærheten av Rosvoll som man mente sto i fare ifall det kom nye ras. Samtidig ble det berget både utstyr og høy fra husene
---- 205 ----
---- 206 RasA ---- som lå ute i leirmassene. Fra en husmannsplass ble det etter at man hadde hugget hull i taket, berget ut en god del møbler. Klokken 1 1 om kvelden var man ferdig, og mannskapene kunne hvile litt. Arbeidet fortsatte imidlertid neste dag. En flåte ble da benyttet i bergings arbeidet. Klokken 1 1 om formiddagen var det ikke mer å hente inn, og sol datene ble sendt tilbake til leiren. Likeledes ble det rekvirert militære mannskaper til å redde eller å avlive husdyr på Nord-Lyng om kvelden 20. mai. Brølene fra de arme dyrene hørtes lang vei utover hele dagen. Dyrene hadde da bakset hjelpeløse i leiren siden ca. klokken 1 om natten 19. mai da gården ble truffet av rasmassene. De første militære som ankom, var to underoffiserer fra kavalleriet og en menig artillerist. De satte ut til Nord-Lyng med båt. I følge de opplysning ene de fikk, skulle det være syv hester, 20 kyr og fem griser i stall og fjøs. Da de kom frem, så de først tre hester som lå og arbeidet i leirgjørmen med mulen så vidt over overflaten. De var bundet med fotband. Ikke var det mulig for hestene å komme løs, og ikke var det mulig å dukke ned for å løsne dem. De ble derfor slått ihjel. De fire andre hestene lå også i vannet, men på grunn av at tømmerstokker fra vegger og tak hadde falt ned, var det uråd å komme seg bort til dem. Ingen av kyrne kunne reddes, men de klarte å få i land to griser. Litt senere klarte en av kavallerisersjantene å få to av hestene opp på høy loftet over stallen. De sto der da på det tørre og spiste. De to siste hestene omkom i vannet og leiren. Ytterligere en gris ble brakt i land. I løpet av natten ble det arbeidet med å bringe møbler og husgeråd i land fra Nord-Lyng. Dette ble utført av sivile. Men om morgenen anmodet to av disse de militære om hjelp til å få de to levende hestene i land. De så seg ikke i stand til å gjøre dette selv. Av dyrene på Nord-Lyng var det da bare de to hestene og noen høns som var i live der ute. De to siste hestene ble under stor fare tatt i land av militære mannskaper 21. mai. Arbeidet med å redde innbo og utstyr fra Nord-Lyng fortsatte. Både sivile og militære mannskaper deltok i dette arbeidet. Men det som pågikk natten mellom 21 . og 22. mai fra klokken 9.30 om kvelden til klokken 3 om morge nen, ble utført av de militære. De sivile frarådet sterkt at arbeidet skulle fort sette om natten, da strømmen var så strid at det var fare for dem som deltok. Men soldatene fortsatte arbeidet allikevel. Det ble foruten møbler og inven tar, berget korn, matvarer og lignende. Båten som ble brukt, var liten, gam mel og dårlig, og strekningen varene ble fraktet, var nærmere 1200 meter. Den gikk gjennom skog som sto under vann, gjennom gjerder og grinder, til dels i stri strøm. Det var ikke mulig å ro båten hele veien. Den måtte ofte stakes da gjørmen var for tett og seig til at man kunne ro.
---- 207 ----
---- 208 ----
---- 209 RasA ---- De staket og rodde seg mot strømmen for å komme seg ut til husruinene, mens i lastet tilstand drev de nedover i den sterke strømmen. Alt i alt ble det gjort fem turer. Da var buret tømt, og mesteparten av det som kunne berges fra hovedbygningen, var tatt ut. Det ville ikke ha vært mulig å få berget alle matvarene hvis ikke Vuku sjøen hadde steget over demningen. Så lenge leirsjøen lå der, var det ikke mulig å komme ut i båt. Det var først da vannet kom, at det ble mulig. Men til gjengjeld ble arbeidet farligere, for strømmen var svært stri. Og dessuten må det tas med i betraktningen at en hel del husgeråd og gjen stander satt fast i overflaten av leiren, og disse kunne ha blitt berget dersom sjøen ikke hadde kommet. Rasnatten var temperaturen under frysepunktet. Men de neste dagene ble det betraktelig mildere, noe som førte til sterk snø smelting i fjellet. Og dermed steg vannstanden i elven. Selv etter at vannet hadde dekket de store flatene, ga man ikke opp håpet om å finne overlevende, og de aller minste tegn til at noe rørte seg der ute, førte til store oppbud for å prøve å få i land de som måtte være der. Men det viste seg dessverre at alle slike meldinger etter 20. mai, var falske alar mer. Ofte kunne det være tøy filler som beveget seg i vinden, eller det kunne være trerøtter som svingte frem og tilbake, og som på avstand så ut til å være mennesker som viftet. Så sent som på tirsdag 23. mai gikk det rykter om at det fantes levende mennesker blant leirmassene. Amtmannen beordret 60 kavallerister fra Rinn leiret til å undersøke, men det viste seg å være falsk alarm. Det ble etter hvert færre og færre muligheter til å få berget noe i land så lenge sjøen var så stor. Inne i rasgropen Derimot kunne man etter hvert som overflaten størknet, ta seg ut over bunnen av selve rasgropen. Dette var forbundet med en annen fare, nemlig at det kunne gå nye ras langs kantene av gropen. Da ville de som var nede i bunnen, være sterkt utsatt. Den 21. mai, 1. pinsedag, våget man seg ned i gropen for å redde andre ting enn mennesker. Uthusene på Trøgstad skole sto nede i dypet, og derfra var det mye som kunne berges. Flere av naboene var i ferd med å bære mat og klær opp fra dette stedet da en av Dagspostens journalister kom dit. Det var Jørgen Aall Hansen. (Hans beretninger til avisen er gjort i brevs form, og de er gjengitt i sin helhet. Se under En iakttagers nedtegnelser om raset og dets virkninger.) Han kunne fortelle at da han nådde dit ned, hadde bøn dene nettopp reddet hesten som sto der nede. Allerede dagen før hadde en Verdalsboka - 14
---- 210 RasA ---- modig mann våget seg dit og gitt den mat. Å tenke på noen redning for hesten på det tidspunkt var imidlertid helt utenkelig. Til det var grunnen for bløt. En av dem som var med på å redde hesten, var Theodor Hallem. Han fortalte at han og noen andre gikk forbi kanten av rasgropen ved Jermstad. Da hørte de en hest som bar seg nede i raset. De kikket ned og fant ut at hesten sto inne i et om trent uskadd uthus som tilhørte Trøgstad skole. Huset sto ikke lenger fra land enn at de klarte å få hesten i land. Derimot var det ikke mulig å berge kyrne. To var døde da de kom frem til dem. To andre var fremdeles i live, men Theodor Hallem. de satt så fast i leiren at det ikke var i menneskelig makt å få dem løs. De ble derfor stukket på stedet. Stabburet hadde merkelig nok holdt seg oppreist. Det sto litt på skakke, men ikke mer enn at stablene med flatbrødleiver fremdeles lå uskadde på plass. Og herfra ble all maten berget. En av dem som deltok i arbeidet nede i rasgropen, var Tomas Trøgstad eller Kvistad som han også ble kalt, fordi han var fra Kvistad på Inderøya. Han var eier av gården Trøgstad store som hadde gått ut. Både han og hans familie hadde blitt med, men alle berget livet bortsett fra en tjenestejente. Og ikke før hadde han kommet seg helskinnet i land, så deltok han i rednings arbeidet. (Se også under Trøgstad store.) Oppe på kanten av rasgropen sto det flere hus som man fryktet kunne rase ned. Et av disse tilhørte Magnus Larsen Tokstad, rådsdrengen på Prestegården. Hans eiendom Moåker lå helt ute på kanten. For å berge husene ble en mili tær avdeling satt til å rive dem ned ut på ettermiddagen 22. mai. Men etter hvert som forholdene stabiliserte seg, og det ikke så ut til at det ville komme flere ras, fikk Magnus stanset nedrivningen. Han mente at han ville gjøre det bedre selv. Frelsesarméen De fleste utenbygds hjelpetiltak kom i form av gaver så som penger, klær og matvarer. Men i hvert fall én organisasjon sendte representanter til Verdal for å kunne bistå i hjelpearbeidet etterpå. Det var Frelsesarméen. Blant annet ble to kvinnelige frelsesoffiserer beordret til Verdal for å hjelpe til. Sannsyn ligvis var disse identisk med de to offiserene som var med å åpne et korps
---- 211 RasA ---- To menn nede i rasgropen. Ukjent fotograf. i Verdal 1. januar 1894. De var kaptein Olivia Olsen og løytnant Anna Andersen. Kapteinen brukte uttrykket sorgens dal i sin første rapport. ' Andre hendelser Lørdag 20. mai kom vannet over demningen, og det strømmet nedover. Som det er forklart andre steder, håpet man at det skulle gå inn i sitt opp rinnelige løp ved Tinden. Men det begynte å se faretruende ut ved Holm sveet. Her ble soldatene satt inn for å prøve å forhindre at elven gikk inn i det eldgamle løpet gjennom Kvisla. Men store mengder vann gikk inn i dette løpet, og det så meget faretruende ut. På Ørens Meieri 2 arbeidet da Mette Johannesdatter Solberg. Sammen med henne var det flere andre jenter. En av dem var Anna Olufsdatter Ysse fra Øra. De hadde ordre om å selge melk til de militære styrkene. Da plutselig
---- 212 RasA ---- Fire av betjeningen på Ørens Meieri da raset gikk. Fra v. Guri By, Julie Solberg Fossan, Mette Solberg Fossan og Anna Kvam. kom far til Anna, OlufYsse, inn på meie riet med beskjed om at de måtte komme seg vekk, for Øra ville være borte om to timer! De fikk fatt på hesteskyss og flyktet oppover til Mikvold. De tok med seg den melken de kunne få med seg. De var imidlertid ikke de eneste som flyktet fra Øra. Omtrent alle husene ble rømmet. En gutt kjørte hele dagen opp og ned med flyttelass. Han hadde hverken fått vått eller tørt på hele dagen. En av offise rene ved Mikvoll henvendte seg til ham og Anna Ysse. Det var hennes far spurte om han kunne kjøre en tur for som kom inn på meieriet og ga militæret også. beskjed om at de hadde to timer på seg før Øra forsvant. «E du heilt tuillåt!» svarte gutten. Offiseren som ble noe forbauset over
---- 213 RasA ---- dette svaret, henvendte seg til Mette og spurte om gutten var vel bevart. Hun fortalte da at han hadde ikke fått mat på hele dagen. Men klarte han å skaffe gutten litt mat, skulle han få melk av henne. Og det ble ordnet med mat til gutten, og deretter fortsatte han kjøringen igjen. Den 22. mai gikk det et rykte om en merkelig redningsaksjon ute på leir sjøen. Ryktet ble gjengitt metj alt mulig forbehold i Adresseavisen. Det for talte at det ble tatt ut åtte lik av et hus. I samme hus hørte man i et annet rom lyden av et menneske som spaserte opp og ned. Ved å hugge ut en vegg eller tak viste det seg å være en mannsperson som virkelig var levende og syntes å være i noen lunde vigør. Men da man snakket til ham, fikk man intet svar. Han var blitt stum av redsel. Dette var imidlertid bare et rykte uten rot i virkeligheten. Ingen slike situa sjoner er funnet rapportert noe sted. De eneste stedene hvor det var så mange som åtte eller flere omkomne, var Jermstadspannet med åtte døde og Jerm stad vestre med elleve døde. Men fra disse stedene var det ingen som over levde. Og heller ikke alle ble funnet. Men ryktet var helt symptomatisk for hvordan forholdene var. Folk visste ingen ting, og når de hørte noe, ble det brakt videre, sannsynligvis med et tillegg fra siste fortellers side. Og heller ikke helt nøkterne og iskalde øvrig hetspersoner var upåvirket av ryktene. Et eksempel i så måte var selveste lensmann Wessel som i sin skriftlige rapport om ulykken kunne fortelle at nede i kvikkleiren før raset hadde det dannet seg sumpgass. Da denne kom i berøring med luften, eksploderte den. Det hadde stått ildtunger opp fra raset, og man hadde hørt drønnet av eksplosjonen, og man hadde sett røyken. Dess uten hadde det luktet svovel. De tre siste fenomenene var virkelige nok. Det drønnet noe forferdelig, akkurat som torden eller kanonskudd. Og det røyk også over området. Det var støvrøyk fra den nyharvede jorden som under utraset ble kastet omkring. Og svovellukten er typisk ved leirfall. Men ild tungene er bare fantasi. Ingen av de øyenvitnene som har beskrevet selve ut raset, har fortalt om ildtunger. Men på den tiden verserte det mange beskrivelser av hvordan dommedag ville arte seg. Bibelen var en god kilde i så måte. Beskrivelsene av Sodoma og Gomorra med ild, svovel og røyk har nok festet seg i folks sinn. At det derfra ble trukket slutninger om ild tunger over raset, er ikke uventet. I Morgenbladet ble det meldt at mandag 22. mai ble det funnet syv per soner på en forlatt gård. De hadde reddet seg i land og hadde stengt seg inne, og var etter sigende fra sans og samling. Det er ikke opplyst hverken hvem de var eller til hvilken gård de hadde kommet. Dette er nok et bevis på hvor uetterrettelig og unøyaktige mange av meldingene var. Disse var folkene fra Krågsmoen, nemlig Hans Nilsens familie. De berget seg i land til en av Eklogårdene. Der hadde folkene rømt vekk. Men Hans Nilsen og hans
---- 214 ----
---- 215 RasA ---- familie var ikke fra sans og samling. Derimot hadde de tatt seg av husdyrene som var uten stell, gitt dem mat og melket kyrne. Da folkene på gården kom tilbake, var alt i den skjønneste orden der. (Se under Krågsmoen.) En av de gangene det gikk alarm, da man trodde det var blitt signalisert fra leirsjøen, var denne dagen. Om ettermiddagen mandag kom en gruppe militære i fullt sprang til Haga. Det fortaltes at det var blitt signalisert ute fra sjøen. De fraktet også med seg en båt. Da de kom frem, viste det seg at det var falsk alarm. Der ute var noen bønder i ferd med å søke igjennom restene av Trøgstad skole. Blant annet bar de ut innbo og løsøre. Solen skinte fra skyfri himmel, og derfor tok de av seg ytterfrakkene sine. I stedet for å legge dem ned i den bløte gjørmen, hengte de dem på noen staurer. Fra land ble dette oppfattet som et signal, og militære styrker ble derfor budsendt. Tomas Trøgstad var også med her, og han fant blant annet et skap med to dusin sølv spiseskjeer. Nede i leiren fant han Andreas Tessems jakke med lommeboken i. Den inneholdt kr. 150,-. Noe de lette etter her, var et penge beløp Tessem hadde hatt i forvaring for Verdalens Meieri på Stiklestad, som han blant annet var kasserer for. Man mente at beløpet var kr. 1.500,-. Etter en uke De militæres arbeid med å forhindre at elven tok sitt gamle løp fra 1600-tallet gjennom Kvisla, var ferdig 24. mai. Og de ble sendt hjem neste dag. Deres arbeid resulterte i at elven hadde begynt å grave seg bakover ned i leirmassene fra sitt riktige løp ved Tinden. Det var naturligvis helt uråd å gi den det løpet man ønsket hele veien, til det var vannmassene for store og strømmen for sterk. Men den tok i hvert fall ikke løp gjennom Kvisla. Dannelsen av nytt elveløp i leirmassene gikk fort. Bare i løpet av noen få dager hadde elven skåret seg ned og laget en renne gjennom hele leirflaten. Og sist i mai var vannet borte fra denne sletten, som nå dukket frem igjen i all sin uhygge og gru. Allerede 1. juni var løpet så dypt at vannet i Vuku sjøen ovenfor Melbyberget begynte å synke merkbart. Bare den dagen sank det med 4 fot. Den nye elvebunnen var så løs og bløt at den ikke voldte strømmen i elven noen motstand. Snart var løpet så dypt at Vukusjøen var tom. Men allerede med en gang leirflatene lå tørre begynte man på nytt etter søkningen etter omkomne. Nå var overflaten så pass fast at det var mulig å gjennomføre de fantasifulle skiturene som avisene hadde berettet om tid ligere. Som det er fortalt andre steder, var det bare en slik tur som ble vel lykket gjennomført for å redde et menneske samme dag som raset fant sted. Det var den turen Johan Larsen Sundby foretok ut til vraket etter Trøgstad skole hvor han reddet hushjelpen Ingeborganna Paulsdatter Tessem. I flere aviser ble det fortalt om to andre som gikk på ski over hele rasom
---- 216 RasA ---- rådet dagen etter raset. Denne historien gikk over hele landet, og er etter hvert blitt akseptert som en sannhet. Men dette er en av de mytene som hård nakket har holdt seg i live helt til nå. Personene det gjaldt, gjorde et forsøk. Det var imidlertid ikke mulig, og de måtte gi opp. Dette ble også understreket av doktor Albert Strøm som kort tid etterpå fikk i oppgave å fortelle om hvilke personer han mente burde få medalje for sin innsats. Derimot er det altså en kjensgjerning at etter at sjøen hadde tørket bort, var det mulig å bruke ski i letearbeidet etter døde mennesker og dyr. Peder Pettersen Wal berg var en av de ungdommene som del tok i dette arbeidet. Han fortalte at nå var det mulig å gå på ski selv om det fremde les var vanskelig. Men det var ikke livs farlig. Det hendte riktignok at skiene sank gjennom leirskorpen, men aldri dypere enn at det var lett å komme løs. Han kunne fortelle at de som lette, gikk etter fugleflokkene. Korp, kråke og måse samlet seg i flokker for å spise av det de fant. Som oftest var det døde husdyr på slike steder, men også de måtte merkes for at de senere kunne begraves. Men det hendte ikke så sjelden at de fant mennes- Peder Pettersen Walberg. kelik. Og lå disse i overflaten, hadde fuglene vært på ferde. Verst var det hvis hodet og ansiktet lå bart. For der angrep fuglene først. Alle lik som de fant slik, var som oftest renplukket i ansiktet. Dette var tilfelle med lærer og ordfører Andreas Tessem og hans kone Olme Edvarda. De ble funnet 29. mai. I følge samtidige aviser ble de funnet uten for Haga. Men pålitelige kilder forteller at de ble funnet utenfor Bjartnes. 3 Imidlertid kom de to bort utenfor Haga, og det kan ha skjedd en sammen blanding av den grunn. Referatene forteller også at de var renvasket av elve vannet, men at fuglene hadde hakket ut øynene på dem. Også det er en forfining. I følge øyenvitnene skal de ha sett forferdelige ut, nesten fullsten dig dekket av et blålig lag av leire, og med ansiktene stygt skamfert av fugl ene. Man kjente dem igjen på ringene de hadde på fingrene. Samme dag fant to husmenn Tessems skatoll. Lensmannen ble budsendt, og de forsøkte å grave løs skatollet. Men til tross for mye graving klarte de ikke å få det løs fra leiren, og det måtte brytes i stykker for å få ut innholdet. Kasseregnskapet for Verdalens Meieri ble berget sammen med 300 kroner i kontanter.
---- 217 RasA ---- Den 3. juni ble det satt i gang en arbeidsgruppe som skulle begrave alle de døde husdyrene som lå og råtnet. Arbeidet med å finne dem ble som alle rede fortalt, gjort lettere som følge av fugleflokkene. Men det var et forfer delig slit. Det var uråd å dra dyrene opp. De satt som i en skruestikke. Og etter som det led utover sommeren, slet man lett av lemmene på dem når de tok tak for å flytte dem. Derfor måtte arbeiderne vanligvis grave dem helt løs. Men under den faste skorpen, var leiren som oftest helt bløt, slik at det nesten ikke var råd å grave. Ofte ble det til at dyrene ble dekket av tykke lag der de lå. Funn av omkomne De første dagene etter at leirflaten ble tørrlagt, fant man mange omkomne. De ble tatt i land på de nærmeste gårdene. Der ble skur og uthus benyttet som likhus. På nordsiden ble de døde lagt opp inne på låven på Stiklestad østre. Tørkehuset på Rosvoll søndre ble benyttet for dem som ble funnet vest for Ness på sydsiden. Herfra ble likene så fraktet til Stiklestad hvor de ble be gravet på kirkegården. Lik som ble funnet øst for Ness, ble først lagt opp ved Skruddu under Bjør ken. Der ble de lagt i de små fossestrykene i Skjørdalsbekken for at de skulle bli vasket rene. Etterpå ble de brakt opp til Skjørdal nedre hvor de ble lagt inn i et uthus. Var det mulig, måtte de identifiseres før de ble begravet. Identifikasjons arbeidet var ikke alltid lett, skamferte som de ofte var. Og noen ganger måtte de også gi opp dette arbeidet. Fem omkomne som ble funnet denne sommeren, klarte man ikke å kjenne igjen. Fire av dem er begravet på Stiklestad og en på Lysthaugen. Begravelsene fant sted med jevne mellomrom i mai og juni både på Stikle stad og på Lysthaugen. Både sogneprest Hansen og residerende kapellan Klute forrettet. Også prester fra nabobygdene hjalp til. Blant annet ble det 5. juni begravet ti stykker på Stiklestad og fem på Lysthaugen. Fredag 2. juni ble Anders Larsen Tiller fra bruket Egge av Krag funnet utenfor Bjartnes. Det ble antatt at han hadde levd lenge etter ulykken, for like ved der han ble funnet, fant man et oppredd leie av gress og mose som han hadde ligget på. Man antok at han hadde omkommet av sult og kulde. Denne siste opplysningen om at han hadde omkommet av blant annet sult, stemmer nok ikke. Derimot er det rimelig å tro at kulden gjorde sitt. Og hvis han levde da vannet kom, er det videre grunn til å tro at han kan ha druknet. En annen mannsperson ble funnet død noe lenger ute i leirhavet et par dager senere. Han sto begravet til opp under armene som begge var fri. Han var helt uskadd, men benene og underkroppen sto fast nede i leiren som i en skrue
---- 218 RasA ---- stikke. Hvorvidt han var død av kulde og utmattelse før vannet kom, er van skelig å avgjøre. I alle fall hadde han ingen sjanse til å komme seg unna slik han sto da vannet kom, slik at hvis han fremdeles var i live da, druknet han. Hvem dette var, er ikke opplyst. Ellers ble det gjort likfunn utover hele sommeren. Så sent som 17. juni fant man noen tømmerstokker av et tak ca. 1/2 meter under leiroverflaten utenfor Rosvoll. Da man undersøkte dette nærmere, viste det seg at det sto et helt stabbur nede i den nesten stivnede leiren. Man gravde seg ned til taket, og da det ble hugget hull, fant man at alt innholdet i stab buret sto urørt. En del gjenstander hadde veltet over ende, men leiren som hadde omgitt huset, hadde gjort det fullstendig vanntett. Ikke en gang da vannet sto som en dyp sjø over hele området, hadde noe kommet inn i stabburet. Både brød og melsekker var i orden og kunne berges ut. Stabburet hadde tilhørt Martinus Mikvoll på bruket Moan som lå nord for Mo. Det hadde holdt under hele den mange kilometer lange voldsomme ferden. Noter: 1 Henry Albert Tandberg: Femti års korstog s. 194. 2 Fortalt av Odd Moe, sønn av Mette. 3 Det er Borghild Bjartnes, som døde 102 år gammel i 1991, som fortalte dette. Hun ble gift på Bjartnes, og hun fortalte at hennes svigerfar hadde vært med da de to ble funnet.
---- 219 RasA ---- ETTER ETTERSKRED Små skred langs kantene Da stillheten senket seg etter at det voldsomme brølet fra raset tok slutt, var det som om naturen sukket og stønnet. I forhold til det levenet som hadde vært, var det stille. Men inne i stillheten hørtes knekk fra trestammer som brakk eller falt over ende, surkling og plasking fra gjenstander som vippet eller bikket i leiren, rester av hus som ramlet sammen, eller jord som falt ned i rasskråningene. Og innimellom dette hørtes de nerveslitende skrikene fra mennesker og dyr. Av og til hørtes større brak. Det var stykker av jorden som falt ned de bratte veggene etter raset. Rasskråningene var formet som innsiden av en bolle. De var bratte øverst, men de ble gradvis slakere og slakere mot bunnen av raset. I den tilstand massene i grunnen befant seg, var ikke dette en stabil situasjon. Noen ganger var det store biter som ramlet ned, andre ganger var det mindre. Fallene var hele tiden ledsaget av drønn og bulder. Og for folk som skulle prøve å hjelpe dem som fremdeles befant seg ute i leirgjørmen, var dette skrekkinngydende forhold. De kunne aldri vite om dette var varsel om nye ras. Det samme var forholdet med dem som bodde i nabolaget. De våget seg ikke tilbake til sine gårder og hus. I lange tider ble de husene som ble ansett for å være mest utsatte, stående folketomme. Den mest utsatte av alle gårdene var Jermstad øvre. Det vet vi nå i ettertid. Da hovedraset sluttet, var kanten fremdeles en del meter unna den uthusbyg ningen som lå lengst mot syd. Men en sprekk skar seg som en kile oppover mot gården. Selv for en lekmann var dette et klart tegn på at her ville det skje ting etter hvert. Og det gjorde det også. Sprekken eller kilen ble stadig bredere og dypere, og den spiste seg gradvis nærmere husene. Dette skjedde i form av små ras som hele tiden fant sted. Ofte meldte avisene om nye ras. Men det var bare slike små nedfall det var tale om. De fleste av disse små rasene som fant sted langs kantene av rasgropen i dagene og ukene som fulgte, var rett og slett kantene som falt ned som følge av tyngdekraften. De største av disse nedfallene kunne omfatte opp til et mål i areal. Sett i relasjon til det som hadde skjedd, var dette for ingen
---- 220 ----
---- 221 RasA ---- ting å regne. Men allikevel var det temmelig store klumper og masser som dundret nedover skråningene. Men natten til 21. mai gikk et av de større etterrasene. Det gikk i kanten nord for Rognhaugen. Ved Rognhaugen var terrassen lavere enn noen andre steder rundt rasgropen. Man fryktet derfor at dette muligens ville åpne opp for nye ras i denne delen av terrassen slik at den til slutt ville forsvinne helt. Blant annet ga dette grunnlag for frykten for at da ville elven renne inn og ned i rasgropen fra Vukusjøen. Men uansett hvordan man enn forestilte seg dette, var bunnen inne i rasgropen høyere enn toppen av leirdemningen uten for, og det var således fysisk umulig at vannoverflaten i Vukusjøen kunne nå denne høyden. Vi må her huske på at leirmassene hadde strømmet ut av rasgropen. De rant ikke i motbakke. Etter hvert som tiden gikk, ble det lengre og lengre mellom rasene i skrå ningene rundt rasgropen. Dette hadde sammenheng med at skråningene sta biliserte seg, det vil si at de gradvis ble slakere og slakere. Men man var allikevel klar over at ved langvarig regnvær, kunne det skje nye ras i skrå ningene. Og likeledes var man klar over den faren bekkene som strømmet gjennom området, representerte. De to største bekkene var Follobekken og Eklobekken. Disse gravde i skråningene der de rant ned i rasgropen. Og det skulle ikke stor fantasi til for å forstå at de kunne utløse nye ras. Imidlertid var det ikke mye som kunne gjøres de første dagene etter raset. Sommeren gikk uten at det skjedde de store ting. Bunnen av raset hvor det ikke sto vann, størknet etter hvert til, og man kunne bevege seg forholds vis trygt der nede. Det som kunne reddes, ble reddet. Og skogen som dels lå og dels sto nede i bunnen, ble tatt rede på. Der hvor det var mulig, ble tømmeret tatt hånd om. Men det var ikke lett, det var ufremkommelig med svært bratte skråninger ned i gropen. Følgelig var det ikke mange tømmer stokkene man klarte å berge som tømmer. Det meste måtte derfor hugges opp til ved. Og sommeren gjennom sto det flere vedraster der nede. De små rasene rundt kantene ble etter hvert så sjeldne at man begynte å anse situasjonen som noen lunde trygg. Faktisk var det folk som flyttet til bake til sine gårder og hus. Raset 6. september Men så 6. september gikk et nytt ras. Dette var ikke av de vanlige ned fallene rundt kanten. Dette var et stort ras. Her var det en kvikkleirelomme som ble blottlagt, slik at leiren tømtes ned i gropen. Raset gikk klokken 6 om morgenen 6. september. Mange lå ennå og sov, og de ble vekket av bulderet. Dette raset bråket på samme måte som det store raset 19. mai, og folk i nærheten flyktet forståelig nok i panikk. Larmen var så høy at den ble merket opp til 5 kilometer unna.
---- 222 ----
---- 223 RasA ---- Ca. 50 mål av det som var igjen av åkeren på Jermstadspannet gikk ut. Dette området lå omtrent midt på nordkanten av det opprinnelige bruddet. Selv om overflaten besto av en fast skorpe, var undergrunnen bare en bløt suppe. Denne suppen skvulpet ned i rasgropen mens den tok med seg trær, busker og torv. Det fortelles at det varte i ca. 20 minutter. Så ble det stilt. Ingen hus hadde blitt med ut, og heller ikke var noen mennesker blitt skadet. Men som sagt ble folkene i nabolaget oppskaket. Blant annet stormet folkene på Rognhaugen på den andre siden av rasgropen ut. Det fortelles at de bare hadde nattklærne på også ved denne anledning. De rømte i retning av Landfall.
---- 224 RasA ---- Og dette ble deres redning. For en halv time etter det første raset, løsnet enda et fall, og dette var vesentlig større. Nå gikk det med bortimot 300 mål av Jermstads jord. Husene på Jermstad øvre var blitt flyttet etter det store raset 19. mai, men fremdeles sto låven tilbake. Den omtalte revnen i jorden hadde spist seg opp over mot husene, men fremdeles sto låven tilsynelatende trygg. Men nå for svant den ned i dypet. Den ble splintret i stumper og biter, og vrakgodset lå strødd i flere hundre meters lengde nedover skråningene. En rygg som stakk ut i rasgropen fra det nordøstre hjørnet, ble stående igjen. På nordsi den av denne var det nå et dypt juv. Nordkanten av dette juvet nådde helt bort til berget. Et interessant fenomen er imidlertid at den opprinnelige gård stomten fremdeles ble værende igjen på denne ryggen, bortsett da fra det ste det der låven hadde stått. Dette siste raset sto på i ca. 10 minutter. Det var ledsaget av en voldsom larm, verre enn det en halvtime tidligere. Mellom Jermstad og Fåren hadde det ligget en kollelignende høyde. Den forsvant som om den hadde blitt tryllet vekk. Tidligere hadde man ikke sett husene på Fåren fra den andre siden av den store rasgropen. Men nå var det plutselig ingen ting som stengte for utsikten. Rasmassene for med rasende fart nedover i gropen. Og de var så store og voldsomme at store leirvegger som sto igjen nede i gropen, formelig virket som små steiner i en flomstor elv. Leirspruten sto himmelhøyt over dem. Hele bunnen av det gamle bruddet ble dekket. Sprekker og forsenkninger ble fylt opp. Bølgen slo så mot skråningene på sydsiden nedenunder Rognhaugen og Eklo. Selve bølgen nådde ikke over kanten, men toppen av den slo innover terras sen ved Rognhaugen med en voldsom sprut. Denne spruten var så kraftig at husene på Rognhaugen ble bokstavelig talt knust. Både hovedbygningen, uthuset og stabburet ble ødelagt. Omtrent på dette stedet var raskanten den laveste av alle steder rundt rasgropen. Leirspruten nådde hele 70 - 80 meter innover flatene ved gården, og jorden ble dekket av et flere desimeter tykt lag med leirgjørme. Ja, ved fjøset, som merkelig nok unngikk de store skadene, nådde leiren opp til andre etasje. Husdyrene unngikk skade av noe slag og ble reddet. Men hadde folkene på gården vært inne da det andre raset kom, er det store muligheter for at de ville ha blitt skadet, i verste fall drept, etter som husene styrtet sammen. Etterpå strømmet store deler av leirmassene ut gjennom skredporten. Mye ble liggende igjen inne i selve skredgropen, men allikevel var det så pass mye som havnet utenfor porten at elven ble demmet opp på nytt. Raset 19. mai hadde ført til at det ble en demning på 11 meter mellom Eklo og Melby.
---- 225 RasA ---- H
---- 226 RasA ---- Raset 6. september la på høyden til bortimot 14 meter. Det nye elveløpet som elven hadde gravd i løpet av sommeren, ble fylt opp igjen, og Vukusjø en steg til nye høyder. Nede ved elven holdt man på med forbygningsarbeider, og arbeiderne klarte med nød og neppe å komme seg unna før området hvor de hadde vært, ble fullstendig dekket av leirmassene. Arbeidsredskapene gikk imidlertid tapt. I løpet av sommeren hadde mån påbegynt arbeidet med å bygge en ny vei fra Stiklestad til Vuku. Den opprinnelige veien hadde gått som en nesten strak linje mellom Prestegården Auglen og Fåren. Nå ble det valgt en annen trasé. Man la veien forbi Øgstad og ovenfor og rundt rasgropen. Denne veien ble kuttet tvers av av raset. Fremdeles kan man se restene etter den nybygde veien som altså aldri ble tatt skikkelig i bruk. Veien ender på raskanten. Det første av disse to rasene tok som nevnt, omtrent det som var igjen av Jermstadspannet. Det gikk i nordskråningen av skredgropen. Men dette må ha løsnet opp og svekket veggene i en større kvikkleirelomme innenfor. Det andre skredet gikk langs hele nordkanten av raset samt halveis ned langs øst kanten av den gamle skredgropen. Foruten at Rognhaugen ble fullstendig ødelagt, ble de samme gårdene som var blitt rammet av flommen i Vukusjøen, rammet på nytt. Bollgården vestre som av den første flommen var blitt ødelagt, var blitt bygget opp igjen på den opprinnelige plassen. Nå fløt husene bort på nytt. Etter dette ble husene på gården på nytt bygget opp, men nå på en høyere avsats hvor de står i dag. Noen av husene på Volengårdene ble også flyttet fra sine opprinnelige tomter av vannet. Senere ble begge gårdene bygget opp igjen litt lenger mot nord. (Se under de respektive gårdene.) Østnesbroen som man hadde vært redd for skulle gå med da den første Vukusjøen steg, men som hadde berget da vannet ikke nådde opp over bro karene, ble nå tatt. Den fløt av brokarene og drev nedover til den ble liggende nedenfor Auskin. Denne gang ble Vukusjøen liggende lenger. Bare en mindre senkning fant sted før vinteren kom. Først ved vårflommen i 1894 klarte elven å senke elveleiet sitt igjen slik at Vukusjøen ble tømt for andre gang. (Se under Vukusjøen.) Etter dette ble heller ikke det nye stedet for Jermstad øvre ansett for sikkert lenger, og gården ble flyttet enda en gang. Denne gang valgte man et sted med fjellgrunn, og der ligger gården i dag. Rasmassene som nå la seg opp inne i rasgropen, laget en demning ved skred porten og oppover mot Follodalen (øya i Raset) slik at bekkene som rant gjen nom gropen, ikke fikk fritt løp. Det var først og fremst Eklobekken som ble stengt inne. Follobekken klarte på en måte å bane seg vei. Nede i den syd
---- 227 RasA ---- østligste delen av rasgropen dannet det seg etter hvert en grunn innsjø. Den fikk navnet Rognhaugsjøen. Man var veldig redd for at denne sjøen skulle forårsake nye ras, og det ble derfor så snart som mulig sørget for at den ble drenert. Som følge av disse hendelsene måtte det på nytt gå en del tid før bunnen var så pass tørr at det var mulig å bevege seg der. Og videre skjedde det små nedfall langs de nye kantene som oppsto. Her var forøvrig skråningene svært høye, slik at større og mindre stykker til sta dighet ramlet ned med dunder og brak. Raset 8. oktober Dette etterraset gikk i Follomarka 8. oktober i den delen av Follodalen som lå ovenfor rasgropen. Det var av forholdsvis lite omfang. Men en del av den nye veien mellom Auglen og Fåren gikk med slik at denne nok en gang måtte flyttes oppover. Det gikk forøvrig flere mindre ras i Follodalen Våren 1894 Ved Øvre Jermstad gikk det flere mindre ras både om vinteren og om våren. Disse hadde rimeligvis sammenheng med at telen gikk ut av jorden, og at jorden var tung av vann i vårløsningen. Selv om disse rasene hver for seg var små, mistet allikevel Øvre Jermstad tilsammen forholdsvis mye jord. Også deler av det som sto igjen av Vestre Jermstad gled ut. Rognhaugsjøen l Arbeidet med uttapningen av Rognhaugsjøen ble satt i gang temmelig raskt. Demningen som holdt denne sjøen på plass, begynte ved Krågspynten, og den strakte seg vestover. 2 Det ble brukt båt ute i sjøen for å finne hvor den var dypest, og i hvilken retning man skulle føre vannet. En av dem som var med på dette var Ole Østgård. Det ble imidlertid fort klart at man måtte søke å lede vannet ut gjennom den gamle Eklodalen. Men den var blitt fylt opp av rasmasser som var blitt skjøvet dit. Dalbunnen måtte derfor senkes. Dette var imidlertid ikke noe enkelt arbeid. Massen som man gravde i, var tyntflytende, og det som ble lagt opp en dag, hadde seget utover neste dag, slik at det var like slett som da man startet. Men omsider hadde man klart å lede vannet ned i det gamle bekkeløpet i Eklodalen, og sjøen ble tømt. Mens tømmingen av sjøen pågikk, hadde bekken nedenfor av forståelige grunner forholdsvis stor vannføring. Derved gravde den mer enn hva den hadde gjort tidligere. Dette førte til at beboerne
---- 228 RasA ---- v I dette området lå Rognhaugsjøen. Gården midt på bildet heter Arset. Sjøen fikk omsider avløp gjennom Eklodalen som så vidt kan skimtes i det nederste venstre hjørne. Bildet er tatt i 1992. på Eklo så med bekymring på dette, i det de fryktet en utglidning i dette om rådet. Geologene kunne imidlertid berolige dem fordi de kunne fastslå at grunnen i dette aktuelle området for en stor del besto av tidligere utrast masse. Da man grov etter vann oppe på melen, støtte man nemlig på et oppreist tre med hele grener 12 alner under overflaten. Og gammel utrast masse hadde man for lenge siden slått fast ikke var rasfarlig. 3 Imidlertid var Eklobekken en kilde til bekymring til tross for dette. Selv om den altså ikke så ut til å representere noen trusel der den rant ut av ras gropen, representerte den et problem der den rant ned i rasgropen. Der fulgte den den samme dalen som på dette stedet ble kalt Tokstaddalen. Men på grunn av at den nå hadde et større fall ned lang rasmelen, eroderte den i skråningen. På dette stedet ble den også kalt Jermstadbekken. Man fulgte årvåkent med bekken i tiden som fulgte. Det ble konstatert at frem til 1895 hadde den gravet en 8 meter dyp renne nede i rasgropen. Langs sidene av denne rennen skjedde det hele tiden små nedfall, særlig i forbindel se med høst- og vårflommer. Allikevel, på grunn av at bekken var liten, gikk erosjonen langsomt for seg i rasskråningen, så selv om man var oppmerksom på faren, var den ikke akutt. Fra faghold ble det anbefalt at den burde flyttes en gang i fremtiden.
---- 229 RasA ---- Men det var ikke før i 1937 at bekken ble kanalisert og sikret på dette stedet. Den fikk et leie lenger mot syd i selve rasskråningen hvor den ikke hadde mulighet til å erodere, og slik går den fremdeles i dag. Fra det sydvestre hjørnet av rasgropen i 1992 mot nord. Gårdene i bak grunnen midt på er nærmest Jermstad østre (Smedgården) og lengst unna Fåren øvre. Noter: 1 Opplysninger ved Arne Eklo. 2 Krågspynten var en liten forhøyning som sto igjen på sydsiden av Eklodalen. 3 NGU. No. 27. J. P. Friis: Terrengundersøgelser og Jordboringer, 1894, s. 95 og s. 20 f.
---- 230 RasA ---- VUKUSJØEN Den første sjøen De første rasmassene fulgte elveløpet oppover mot Melbyberget. De fylte opp hele løpet, og de la seg ut over elvesletten på begge sider. De neste to rasene bygget opp på det som det første raset hadde lagt opp, slik at da det hele hadde stilnet av, lå leirvellingen som et tykt lag over hele dalbunnen. Denne leirvellingen fylte dalen fra dalside til dalside helt fra Melbyberget i øst til ned mot Tinden i vest. Leirsjøen som på denne måten var blitt bygget opp, var ikke flat som en pannekake. Den var derimot ujevn som en sjø i storm med høye rygger og dype daler. Sett under ett i forhold til den enorme flaten den dekket, var overflaten noen lunde jevn. Men flaten skrånet litt nedover fra øst mot vest. Den skrå net også noe fra nord mot syd. Det var en naturlig følge av at massen som rant nedover, selv om den nok var svært tyntflytende, dog ikke var så tynn som vann. Etter hvert som bevegelsenergien var oppbrukt, begynte leiren å bunnfelles. Men det strømmet stadig ut nye mengder med rasmasse gjennom skredporten. Denne la seg oppå det som var der fra før. Leiren dannet på denne måten en demning som meget effektivt stengte av for vannet i elven ovenfor demningen. Til å begynne med førte dette til redsel for at demningen ville briste, og at vannet ville velte nedover dalen som en Dessverre finnes ingen fotografier av Vukusjøen. Dette er en tegning laget av protokollsekretær Jacob Fabritius.
---- 231 RasA ---- flodbølge. Denne redselen var imidlertid helt übegrunnet. Demningen var tross alt nesten 8 km bred! Men på oversiden begynte vannet å stige, samtidig som at vannet forsvant nedenfor. Helt nede ble elveleiet liggende tørt. Bare når sjøen flødde opp, strømmet det vann oppover det tørre elveleiet. Og ved fjære sjø forsvant vannet. Dette resulterte i at fisk ble stående i de grunne hølene i elvebunnen, og de kunne fanges med bare hendene. Melbyberget til venstre med gårdene Melby, Østgård og Sundby bak. Tilhøyre Eklomelen. Landfall helt i høyre billedkant. Volgavlen og Volengårdene ned til høyre. Leirådalen i bakgrunnen.
---- 232 RasA ---- Volgavlen oppe til høyre. Gårdene på Bollgårdssletten til venstre. Nederst til høyre Auskin og Lundskin. Bredingsberg med Østnes bro til venstre. På motsatt side av elven Østnes-, Mønnes-, Slapgård-, Bollgård- og Kvelstadgårdene.
---- 233 RasA ---- Nederst til høyre Holmen bro. Fra venstre kommer Inna. Midt på øverst Vukusletten. Etter hvert steg vannet så pass mye på oversiden at det dannet seg en sjø. Heldigvis var det ikke stor vannføring i elven, slik at sjøen som dannet seg, bare vokste gradvis. Høyden på leirdemingen mellom Eklomelen og Melby berget var i følge samtidige opplysninger omtrent 8 meter over det gamle elvenivået. Det ble etter hvert klart at sjøen på oversiden måtte bli så dyp før vannet rant over. Tallet på 8 meter er imidlertid en god del usikkert. Trolig er det for lavt. Sammenlignes dette med høyden på demningen som dannet seg etter det store etterskredet 6. september, synes differansen mellom de to demningene å være usannsynlig høy. En mer sannsynlig høyde på den første demningen var 1 1 meter. (Se mer om dette nedenfor.) Vannet fortsatte å stige hele tiden. Gårder og plasser som lå nede på elve sletten oppover mot Østnesfossen, lå utsatt til. Man begynte derfor en hurtig evakuering fra disse gårdene og plassene. Det var ikke lang tid man hadde til rådighet. Men både husdyr, innbo og løsøre ble fjernet, og da vannet nådde opp til de lavest liggende gårdene, var husene rømmet og tømt. Sjøen som på denne måten dannet seg, fikk navnet Vukusjøen. Den fikk
---- 234 ----
---- 235 RasA ---- etter hvert en forholdsvis stor utstrekning. Den ble bortimot 4 kilometer lang, og den dekket et areal på ca. 3,2 km 2 . Først utpå dagen 20. mai nådde vannet kanten av demningen. Dermed sluttet sjøen å stige. Vannet spredte seg nå utover leirflaten nedover dalen, og denne fikk etterhvert utseende som en sjø. Mange av de bildene som ble tatt ut over rasområdet, ble tatt etter at vannet hadde lagt seg utover leirsjøen. Dette har gitt det falske inntrykk av at overflaten var som overflaten på en sjø. Men under vannflaten var bunnen som nevnt ovenfor, svært ujevn og uregelmessig. Overflaten på leirsjøen ble nå på en måte en fortsettelse av Vukusjøen. Da vannet til slutt nådde ned til den nederste delen av leirflaten, rant det ned i det gamle nesten tørre elveløpet ved Tinden. Samtidig rant det ned i Kvisla ved Haugsholmen hvor det gamle løpet etter Verdalselven fra ca. midten av 1600-tallet lå som en sump. Hvordan elven til slutt ble ledet inn i sitt gamle løp, er behandlet i et annet avsnitt. Men fra det øyeblikk at elven rant ned fra leirflaten, begynte den å senke sitt leie i denne bløte og løse massen. Overflaten av Vukusjøen sank imidlertid ikke før elven hadde senket sitt leie hele strekningen langs etter leirsjøen. Da elveleiet hadde nådd så langt tilbake som til leirdemingens bakerste kant, begynte den egentlige Vukusjøen å tappes ut. De store vannflatene over leirsjøen forsvant etter hvert som elve løpet arbeidet seg bakover. Men det nye løpet nådde ikke demningskanten mellom Melbyberget og Eklomelen før etter noen uker. Under hele denne utviklingen prøvde man med mer eller mindre hell å dirigere elveløpet. Dette var ikke noe lett arbeid i den bløte og tyntflytende leiren. Da den egentlige Vukusjøen ble nådd, senket elven seg betydelig raskere. De akkumulerte vannmassene var med på å øke graveevnen, og nå rant vannet etter et relativt smalt løp, og ikke over leirsjøen i hele dens bredde. Elven senket seg mye raskere enn man hadde trodd, og tømmingen av sjøen gikk tilsvarende fort for seg. Allerede med en gang begynte man å se hvor dan vannspeilet sank. Det gikk derfor ikke så svært mange dagene før Vuku sjøen var merkbart mindre. Og tidlig på sommeren var vannet borte. Gårder, bruk og plasser som hadde vært overflødd, kunne nå settes i stand igjen. Og før sommeren var omme, hadde de fleste gjort mesteparten av dette arbeidet. Den andre sjøen Så den 6. september gikk det store etterskredet i den bakre kanten av ras gropen. Foruten at disse rasmassene skvulpet over sydkanten av rasgropen og ødela Rognhaugen, veltet de også ut gjennom skredporten. Der la de seg som et tykt lag oppå massene som lå der etter raset 19. mai. Raset tok med seg mer enn 300 mål jord, og det gikk i de nordre og østre
---- 236 RasA ---- kantene av rasgropen. Der var meiene høye slik at det var store mengder masse som strømmet ut også ved denne anledningen. Det nye løpet som elven hadde gravet i løpet av sommeren, ble fylt til igjen, og denne gangen ble demningen 14 meter høy, altså 6 meter høyere enn etter det første raset, dersom de tallene som ble opplyst i 1893 er riktige. Det er allikevel temmelig sikkert at toppen av den nye demningen lå 14 meter over normalvannstand i elveløpet ved Melbyberget. Derimot er det, som anført tidligere, mer tvilsomt at differansen mellom høyden av den første og den andre demningen virkelig var 6 meter. Et mer sannsynlig tall er 3 meter. (Se mer om dette nedenfor.) I alle fall steg vannet i Vukusjøen på nytt, og nå ble enda større arealer satt under vann. Mens man ved den første oppdemningen grunnløst hadde fryktet at Østnes bro ville bli tatt av sjøen, ble denne frykten nå en realitet. Broen ble løftet av brokarene og ført nedover til Auskin. Der ble den hengende fast. Den ble berget, og ble så satt opp igjen på de gamle brokarene etter at de var blitt forhøyet. Sjøen nådde denne gang godt forbi Østnesfossen. Vannet sto helt opp i Eker bakken, og helt oppe ved Holmsbroen sto vannet høyere enn elvebreddene slik at de lavest liggende markene var overflødd. Men elveleiet som lå for holdsvis dypt, ble fylt opp slik at Vukusjøen i virkeligheten strakte seg helt opp til Grunnan. Sannsynligvis var arealet av denne sjøen bortimot 3,5 kvadratkilometer. ' På grunn av at deler av den gamle veien nå sto under vann, rodde folk til kirken. Det fortelles at de ved Landfall rodde over toppene av oldertrærne som sto nede i vannet. Og de la til ved Ekerbakken. 2 Telegrafstasjonen i Vuku som lå i Ludvig Søragers hus, kunne man bare nå ved å ro dit. Og inne i huset sto man i vann til opp på brystet når man benyttet telefonen. Fisk i sjøen Det fortelles at da sjøen sto der, satte de ut garn fra bakken ved Landfall, og de fanget laks. 3 Det er imidlertid lite sannsynlig at dette var i den første sjøen. Da elven tok til å grave seg nytt løp, var den så leirtykk at den gikk som en velling. Og det er en kjent sak at laksen ikke overlever dersom det blir for mye leir forurensning. Den kveles rett og slett. Det må således ha vært i den andre Vukusjøen dette skjedde. Om høsten var ikke elven så veldig forurenset av leire at det kan ha vært mulig at laks gikk opp. Dog kan vi heller ikke se bort fra at det var laks i elveløpet ovenfor Melbyberget da raset gikk 19. mai.
---- 237 RasA ---- Nivået av de to Vukusjøene Etter at Østnes bro var blitt løftet av brokarene og ført nedover, ble det satt i gang et stort arbeid for å berge broen, og sette den på plass i gjen. Broen var blitt bygget mellom 1888 og 1890. (Om gjenoppbyggingen av broen se under Veier.) Østnes bro enten under byggingen i 1889/90 eller gjenoppbyggingen etter Vukusjøen. Det var klart at de utgiftene som oppsto ved at broen måtte settes opp igjen, hadde sammenheng med følgene av Verdalsraset. Derfor ble omkostningene ved dette tatt med i Stortingsproposisjon nr. 87/1894 hvor bevilgningene til veianlegg i Verdal etter rasødeleggelsene ble behandlet. I denne proposisjonen legges det frem en del tall vedrørende høyden av den siste Vukusjøen som tyder på at opplysningene om høyden på den første Vukusjøen, og derved høyden på demningen mellom Melbyberget og Eklo melen, var satt noe for lav. Det fortelles at mellom vannflaten og treverket på broen ved første Vuku sjøen hadde det vært en åpning på 15 centimeter. Dette er også et tall man må ta med et visst forbehold. Pålitelige opplysninger sier nemlig også at det var mulig å ro med en båt under broen da vannet sto på det høyeste. Derved fremkommer et mer sannsynlig tall på 1,5 meter. Her kan det ha oppstått en misforståelse, eller til og med noe så banalt som en kommafeil. Og det var på det tidspunkt da proposisjonen ble skrevet, helt uråd å fremskaffe nøy aktigere opplysninger enn hva folk husket.
---- 238 RasA ---- Derimot legges det frem nøyaktige tall over høyden av vannet ved broen under den andre Vukusjøen. Og disse er nok helt pålitelige. Det opplyses at høyden på vannet var 1,25 meter over kjørebanen på broen på det meste. Hvor høyt brobanen lå over toppen av brokarene avhenger av dimensjonene på brobjelkene. Disse er ikke oppgitt, men det er ingen overdrivelse i hvert fall, dersom vi sier at vannstanden må ha stått ca. 1 ,5 meter over toppen av brokarene. Dermed kommer vi frem til at etter all sannsynlighet var høydeforskjellen mellom den første og den andre Vukusjøen på ca. 3 meter, kanskje noe mer, kanskje noe mindre. Hvis opplysningen om at vannstanden under broen var 15 centimeter under bjelkene, er riktig, var differansen ca. 1 meter mindre enn dette. Men er opplysningen om at man kunne ro med en båt under broen, riktig, var differansen minst 3 meter. I alle fall synes 6 meters høydeforskjell å være for stor. Dette rimer heller ikke med mengden av utrast masse. Det var tross alt vesentlig mindre mengder masse som gled ut i etterskredet, og store deler av denne massen ble ligg ende igjen inne i rasgropen også. Derfor blir 3 meter i høydeforskjell et mer sannsynlig tall. Men det betyr at etter all sannsynlighet var leirdemningen etter det første raset nærmere 1 1 meter over normalvannstand i elven, og ikke 8 som det ble sagt. Hærfossens gjennombrudd og dens innvirkning på Vukusjøen Den 12. september kom så Hærfossens gjennombrudd. Dette førte ikke til større vannføring. Imidlertid kom gjennombruddet som følge av flom i el ven, og det førte naturligvis større vannmengder nedover dalen. Men disse ville ha kommet uansett enten Hærfossen var blitt stående eller ikke. Gjennom bruddet førte imidlertid til at elven ble vesentlig mer leir- og slamførende. Denne leiren og slammet ble for en stor del satt av i det stillestående vannet i Vukusjøen. Da sjøen neste vår ble tømt, var jorden dekket av et flere desi meter tykt leir- og slamlag som vanskeliggjorde arbeidet med jorden. Den gamle gode matjorden var borte, og man måtte begynne fra nytt av å gjøre den ødelagte jorden fruktbar igjen. Nytt elveløp Elven begynte å grave seg ned i den nye leirfyllingen med en gang nivået av Vukusjøen nådde over kanten. Sjøen senket seg noe. Senkningen gikk imid lertid svært langsomt for seg. Dette hadde sammenheng med at vannet rant over demningen i hele dens bredde fra Melbyberget til Eklomelen. Følgelig var det forholdsvis lite vann pr. m 2 overflate, og erosjonen gikk langsomt.
---- 239 RasA ---- f""*- JH<rife*s*ti^. Hærfossen tegnet kl. 12 midnatt 13. juni 1886. Ukjent tegner. Videre kan ikke vannet ha funnet noe spesielt spor som kunne utdypes. Den nye toppen av leirdemningen falt gradvis av vestover, samtidig som at den ble bredere lenger mot vest. Dette ga heller ikke grunnlag for større strømhastighet. Det ser ut til at vannet strømmet forholdsvis rolig nedover og ned på overflaten av den opprinnelige leirsjøen mellom Ness og Haga. Derfra rant den ned i det gamle elveløpet. Her oppsto det første virkelig trinnet. Og her begynte erosjonen. (Se mer om dette under Elven.) Ut på høsten og vinteren ble det mindre vannføring i elven, og mulighet ene for en snarlig senkning av elveløpet ble også redusert av det. I tillegg kom is og tele og satte ytterligere bom for en slik utvikling. Først ut på våren 1894 med isgang og vårløsning dannet det seg dypere sport i overflaten av demningen, og nå brøt elven skikkelig gjennom. Og da gikk det til gjengjeld forholdsvis fort, og sjøen lå tømt etter kort tid. Til tross for at det var tale om forholdsvis lite reosjon over toppen av dem ningen mellom Melbyberget og Eklomelen, må det allikevel ha blitt revet med en del løsmasser. Høyden i dag er klart lavere enn hva den må ha
---- 240 RasA ---- SP S
---- 241 RasA ---- vært straks etter raset 6. september 1893. Noe setning i massen har det naturligvis vært, men i følge geoteknikerne er denne setningen relativt liten, mindre enn 10 %. 4 Så når det i dag er vanskelig å danne seg et bilde av demningen slik den må ha sett ut, må det ha sammenheng med at toppen av den er blitt slitt ned av vann og is. Flere hus som var blitt flyttet og bygget opp igjen etter den første sjøen, måtte på nytt rives, flyttes og settes opp enda en gang. Berørte gårder, hus og eiendommer Den første Vukusjøen hadde altså etter all sannsynlighet et nivå som lå ca. 1 1 meter over nivået i det opprinnelige elveleiet ved Melby-Eklo, og ikke 8 meter som enkelte kilder fra 1893 hevder. Normalvannstand på det punktet var ca. 7 meter. Det vil si at overflaten på sjøen lå i en høyde av ca. 18 meter. Dessverre er det ikke mulig å finne spor etter denne sjøen. De aller fleste sporene ble slettet ut av den andre sjøen. Men ved å følge 18 meterskoten kan man nokså nøyaktig fastslå hvor langt sjøen strakte seg, og hvilke eien dommer som ble berørt. Som allerede fortalt, var det allikevel bare små skader som ble forvoldt på jorden av denne sjøen. Det var rent vann som sto der, og til og med mens uttappingen fant sted, var det liten strøm i vannet. Dermed oppsto det ingen særlige skader på terrenget. De skadene som først og fremst var følbare i forbindelse med jorden, var at mulighetene for en avling dette året ble redu sert. Ellers var det skader på husene som var merkbare. Derimot var forholdene vesentlig forandret da Vukusjøen dannet seg for andre gang. For det første ødela den alle muligheter for avling i det berørte området både i 1893 og 1894. For det andre ble et betydelig større areal stående under vann. Dette hadde sammenheng med at demningen nå ble høyere. Overflaten ble nå liggende i en høyde av vel 21 meter. Dette førte i sin tur til at større jordarealer ikke kunne benyttes samt at flere hus og bygninger ble ødelagt. Og for det tredje ble sjøen stående hele vinteren. For det fjerde førte altså leirmassene etter Hærfossens gjennombrudd til slamavsetning i bunnen av sjøen, noe som ødela jorden adskillig mer enn hva vannet alene ville gjøre. Langs bunnen av sjøen samt langs breddene av den lå følgende gårder, bruk og husmannsplasser som måtte fraflyttes på grunn av flommen: Volen vestre, Volen østre, Storøra vestre av Reppe, Elverum vestre av Reppe, Storøra under Auskin vestre (husmannsplass), Auskinnesset søndre av Auskin østre, Krok steinen av Bollgård østre og Bollgård vestre. Verdalsboka - 16
---- 242 RasA ---- I tillegg til disse måtte også noen hus i Vuku, det vil si Bredingsberg, fra flyttes på grunn av at vannet sto oppover veggene på dem. Så vidt det har vært mulig å fastslå gjaldt det tre boliger og hus. 5 Disse var følgende: Vesterbua (Vuku Handelsforening og Vuku Meieri), Østerbua (Odin Stor nes' butikk) og Ludvig Søragers hus. Videre kan Melby nevnes. Denne gården ble ikke berørt av selve Vuku sjøen, men da vannet rant over demningen for andre gang, så det en stund temmelig stygt ut for gården. Man fryktet for at elven ville ta et løp som ville grave sterkt i terrassekanten like nedenfor, og da ville husene være sterkt utsatt. Følgelig ble gården fraflyttet en tid inntil man fikk klarhet for at det ikke var noen fare på ferde, og folkene flyttet tilbake igjen. Noter: 1 Arealet er beregnet på grunnlag av det kartet som ledsaget Stortingsproposisjon nr. 89/1894. Inkludert i denne størrelsen er elveløpet. Elveløpet ovenfor Holmsbroen er ikke inkludert selv om det var mulig å merke høyere vannstand helt opp til Grunnangårdene. 2 Opplysninger ved Jenny Skavdal. 3 Opplysninger ved Benn Landfald. 4 Opplysninger ved geotekniker Jarle Nestvold. 5 Opplysninger ved Kåre Haugan, Øystein Kvello og Hans Jøssås.
---- 243 RasA ---- ELVEN Usikkerhet Etter at Vukusjøen steg så høyt at vannet nådde opp over leirdemningen, fløt vannet ut over leirflatene. På grunn av den store overflaten tok det for holdsvis lang tid før hele flaten var oversvømmet. Kampen for å forhindre at elven tok sitt gamle løp gjennom Kvisla, er beskrevet andre steder. Men samtidig var det ikke lite vann som rant ned i løpet forbi Tinden. Man hadde hele tiden regnet med og håpet på at dette løpet også nå ville bli hovedløpet, og det var med spenning man imøteså at vannet skulle komme. Blant annet ble det på et tidlig tidspunkt beordret soldater til brovakt på Ver dalsøra. Man var redde for at hvis vannmassene kom som en flodbølge, ville de kanskje grave rundt brokarene slik at de ble revet løs. Broen var en trebro med forholdsvis mange brokar. Og fundamentene besto av peler som var ram met ned i bunnen. Det skulle ikke mye fantasi til for å forutse hva som kunne skje dersom vannet strømmet vilt. Og uansett hvilket løp elven tok ovenfor Verdalsøra, så ville vannet måtte passere forbi broen. Broen var delt i to fordi elven på dette stedet hadde to løp. Det bredeste som også var hovedløpet, lå nærmest Ørmelen. Men det smaleste løpet førte også en god del vann. Og mellom dem lå en sandbanke eller en liten øy om man vil. Øya stakk så pass høyt opp at det vokste trær der ute. Og i en peri ode fantes det et båtbyggeri der. Denne øya har hatt mange navn gjennom tiden, men det mest vanlige var Storøra. Disse to løpene hadde lenge voldet Verdalsbruket problemer, fordi det måtte bygges lenser slik at tømmeret ikke slapp ut i fjorden. Først på 1890-tallet begynte lensene derfor litt ovenfor broen på østsiden av elven. Og nedenfor broen hadde Verdalsbruket sitt sagbruk på vestsiden av elven. Men man var egentlig ikke redde for at noe ville skje med sagbruket, for på dette stedet var elven bred, og fjorden lå like utenfor, og en eventuell flod bølge ville fort fortape seg her. Derimot var man mer bekymret for hva som ville skje med lensene og tømmeret der dersom det kom store vannmengder på en gang. Størst bekymringer hadde man allikevel for hvilke skader elven ville for årsake langs breddene. Vi har allerede nevnt hva som holdt på å skje da elven ville inn i løpet gjennom Kvisla. Hvis dette ble elveløpet, ville den i en yttersving stryke mot den lave terrassen som utgjorde Verdalsøra helt fra Garpa
---- 244 RasA ---- og ned til Tinden. Og skulle det da forhindres at den eroderte langs denne strekningen, ville det koste store pengesummer og enda større arbeidsinnsats. Men også andre steder var utsatt. Det var fullstendig uklart hvor elven ville ta løpet over de store flatene som hadde dannet seg mellom Melbyberget og Bjartnes. Det som tidligere hadde vært en dalbunn bortimot 10 meter lavere enn terrassene rundt, hadde nå samme høyde som de gamle terrassene ved Lyng og Rosvoll. Det var blant annet betraktningene om de mulige retningene elven kunne ta, som førte til at det spredde seg helt ville og helt grunnløse rykter også om dette. Hvis elven tok løpet forholdsvis langt mot syd, kunne den lett erodere i terrassene ved Rosvoll. Dette ga grunnlag for hysteriske utflytninger fra gårdene og plassene ved Vinne. For i avisene hadde det stått at Vinne kirke kunne gå med når som helst! Og det samme var tilfelle på nordsiden. Hvis elven fritt fikk bevege seg forbi Lyng, kunne den finne et løp som strøk forbi foten av terrassen ved Hegstad. Og i sin tur førte dette til at både Hegstad og Stiklestad sto i fare for å forsvinne. Og både Stiklestad kirke og gården til statsråd Holst som var Stiklestad vestre, var i følge avisene på nippet til å bli vasket vekk. Men dette var bare muligheter for hva som kunne skje i fremtiden dersom elven fikk løp forbi disse stedene. Fagfolkene som vurderte situasjonen, kunne naturligvis ikke se bort fra at så kunne skje, og dette ble naturligvis oppfattet som at det ville skje, og det ville skje meget snart. Elven kommer Om kvelden 20. mai klokken kvart på ti kunne man høre suset fra elven. Da hadde den spredt seg ut over hele flaten og begynte å strømme ned i elve løpet forbi Tinden. Dette var noe man hadde ventet på lenge, og soldater holdt vakt ved broen for å gripe inn med forbygningsarbeider dersom det skulle vise seg nødven dig. Og selv om mange mennesker hadde flyktet fra Øra fordi de var redde akkurat dette, var det allikevel svært mange som samlet seg ved broen for å se på det som nå ville skje. Ja, mange modige våget seg endog ut på broen for å se bedre. Så kom vannet. Først var det bare noen dråper, men etter hvert steg vannet i løpet. Snart var det fullt slik det hadde vært før. Men det man så nå, hadde man aldri sett før. For det første var vannet helt grått, nærmest seigtfly tende. Og for det andre var det fullt av vrakgods som kom drivende. Bord og plan ker kom først sammen med mindre grener og biter av trær. Etter hvert som det ble dypere, kom større vrakdeler så som vegger og tak av hus. Og bare
---- 245 RasA ---- Broen over elven på Øra. Den borteste delen går over hovedløpet, og til høyre kan broen over det smaleste løpet sees. etter en kort stund kom hele små hus flytende forbi. Nå fulgte også hele trær med grener og røtter. Innimellom fløt det dyrekadavre. Det er ikke opplyst om at man obser verte menneskelik som drev forbi, men det er allikevel sikkert at det drev lik forbi. Det drev nemlig to lik i land på Ytterøya. De ble begravet der. På senere tidspunkt da elven tok til å grave seg ned i leirmassene, kan den ha tatt med seg flere som ikke er blitt registrert. Ved Verdalsøra var aldri elven så stor som under en vanlig vår- eller høst flom. Riktignok skjedde det noe snøsmelting de første dagene etter raset etter som tempereaturen steg, men dette vannet ble først fanget opp av Vukusjøen. Da det rant over, var det normale vannmengder for årstiden. Og tømmingen av Vukusjøen skjedde gradvis i den hastighet elven senket sitt leie. Alle beskrivelsene av de store vannmengdene som strømmet forbi enkelte steder, kan muligens ha gitt det inntrykket at det var mye mer vann enn van lig. Det hadde sammenheng med at disse store vannmengdene kom på steder der de ikke hadde vært før, og da ble de opplevet som enorme vannmengder som truet med å gjøre übotelig skade. Dette sammen med uvissheten om hva som ville skje, førte til at ryktene florerte villig vekk. I flere av avisene ble det meldt at Verdalsbrukets lense var sprengt, og at tømmeret hadde havnet ut i fjorden. Dette viste seg ikke å være riktig. Derimot begynte vannstrømmen å tære på Storøra. De store mengdene med løsmateriale la seg opp over alt i elveløpet, noe som medførte at det ble helt uråd å forutsi hvor hovedstrømmen ville gå. Og i en periode førte dette altså til at strømmen sto sterkt mot denne jordbanken. Men ved hjelp av faskiner og forbygninger klarte man å forhindre at øya ble gravet vekk, og etter en tid tok vannet nye retninger.
---- 246 RasA ---- Løsmassene i elven Med en gang vannet tok til å renne ned i elveløpet ved Tinden, oppsto det der et lite fall. Selv om leiren på dette stedet ikke var så tykk, fylte den opp elveløpet, og det var derfor et fall på et tre-fire meter her, og det dannet seg et lite stryk. I dette stryket rev det strie vannet med seg store mengder masse. Det var nettopp dette som hadde fått kanaldirektøren til å tro at elven ville grave seg ned i løsmassene så raskt at den ikke ville representere noen fare for veien til Stiklestad forbi Holmsveet og Haugslien selv om det rant noe vann forbi Holmen og Holmsveet inn i Kvisla. Og i hele den tiden som nå fulgte, mens elven senket sitt leie stadig bak over, ble det ført kolossale leirmengder ut i fjorden. Elven gikk hele tiden bokstavelig talt tykk som en grøt. Leiren inneholdt selv store mengder vann, slik at det ikke var noen langsom erosjon som foregikk. Allerede etter et par dager var vannet utenfor elvemunningen så tykt at selv dampskipene fikk problemer med å ta seg frem. I en notis i en avis fortelles det at da dampskipet Værdalen skulle gå ut 2. pinsedag, var det bare så vidt skipet hadde fremdrift. Her som ellers hvor elver fører med seg løsmaterialer, skjedde det at de tyngste og groveste materialene sank ned først. Dermed bygget det seg opp sandbanker langs hele løpet fra Tinden og til utenfor elvemunningen. Som nevnt ovenfor, ble elven svært urolig som følge av dette. Den svingte hit og dit alt etter som bankene la seg opp. Og den ble stadig grunnere. Men de fineste materialene, selve leirpartiklene, var så lette at de holdt seg flytende ute i fjorden i lange tider, og de fulgte tidevannstrømmene i fjorden. Opplysningene om all den massen elven førte med seg, ble naturligvis gjen stand for avisskriving. I en Trondheimsavis ble det opplyst at 22. juni førte elven sannsynligvis ca. 8 kilo slam pr. m3 vann samtidig som at vannfør ingen var minst ca. 100 m 3 pr. sekund. Hverken leirgehalten eller vannfør ingen synes å være overdrevet stor. Men disse tallene, dersom de var riktige, skulle tilsi at elven førte med seg 800 kilo leire hvert sekund. Enkel aritmetikk sier at dette tilsvarte 48.000 kilo pr. minutt og 2.880.000 kilo eller 2.880 tonn pr. time. Dette vil si at elven førte bortimot 70.000 tonn leirmasse ut i fjorden hvert eneste døgn! Slammålinger ute i fjorden På grunnlag av disse opplysningene foretok Trondhjems Fiskeriselskab undersøkelser ute i fjorden mellom Ytterøya og Verdal. Undersøkelsene begynte ute i fjorden 4. juli. Prøveresultatene varierte naturligvis. Jo større avstand det var fra munnin gen av Verdalselven, jo mindre leire var det i vannet. Dessuten ga under-
---- 247 RasA ---- Parti av elven. Til høyre Haga på en tange. Rett frem Melby. Tegnet avproto kollsekretær Jacob Fabritius. søkelsene det resultat at konsentrasjonen av flytende leire ble større jo nær mere bunnen man kom. Midtveis mellom fjordskjæret og Skånes ble det målt 19,912 gram slam pr. liter vann i en dybde av 150 meter 1 meter over bunnen. Like utenfor Skånes var konsentrasjonen 26,406 gram slam pr. liter vann i en dybde av 20 meter 1 meter over bunnen Midtveis mellom Skånestangen og Tronestangens ytterste punkt, det vil si rett ut for munningen av elven, var konsentrasjonen 27,028 gram slam pr. liter på bunnen i en dybde av 140 meter. Konsentrasjonen avtok alle steder opp mot overflaten. På det siste stedet var det 0,23 gram pr. liter vann i overflaten. En prøve tatt 6. juli fra Verdalsbroen, viste 3,823 gram pr. liter vann. Dette siste tallet er ca. halvparten av hva som ble opplyst gikk ut 22. juni. Forklaringen på den store differansen er at ut i juli måned hadde elven senket sitt leie så pass at Vukusjøen var tømt, og løsmasseforflytningen hadde av tatt. Videre var ikke vannføringen konstant. Vannføringen avtok noe utover sommeren, og dette medførte naturligvis at erosjonsevnen også avtok. Det ble antatt at dersom elven skulle senke sitt leie ned til det nivå den hadde hatt før raset, ville den måtte føre med seg ca. 3 til 4 millioner m 3 leirmasse. Spesifikk vekt på leire er mellom 1,75 og 2, slik at vekten på denne massen ville tilsvare ca. 7 millioner tonn. Konsekvenser og følger for fisket i fjorden Slammengdene i fjorden ga fort det resultat at det ble uråd å fiske. At
---- 248 RasA ---- bassenget mellom Inderøy a, Ytterøya og Levangernesset ble så slamholdig at det førte til vanskeligheter, er forståelig. Og ut og inn av Borgenfjorden gikk den en sterk tide vannstrøm. Denne strømmen førte med seg så store mengder leire inn i Borgenfjorden at det så viktige og inntektsbringende fiske etter gullflyndre i perioder måtte gis opp. Kistene man brukte for å fange levende fisk, kunne ikke benyttes. Fiskerne fortalte også at silden hadde gytt før Verdalsraset fant sted. Og dette året fantes det overhodet ikke sildeyngel i fjorden. Fiskeforholdene førte da også til at 22 fiskere bosatt på Verdalsøra søkte Velferdskomitéen om støtte. Disse skulle også ha fått utdelt proviant til li vets opphold. Senere ut på vinteren 1893-94 var elven betraktelig klarere. Det hadde sammenheng med at tele og frost sinket erosjonen i leirmassene. Men alle rede våren 1894 var elven minst like slamførende som den hadde vært i mai og juni etter raset. Virkninger andre steder i Trondheimsfjorden Virkningene for fisket i Borgenfjorden var egentlig forståelig. Strømmen i fjorden går i den retning, og avstanden til munningen av sundet inn til fjor den er ikke stor. Og den samme strømretning gjorde at det kom forholdsvis lite leirslam inn i Eidsbotten. Fiskerne fra Levangerdistriktet flyttet seg lenger vest og nord i fjorden. Rimeligvis kunne man også andre steder i Trondheimsfjorden se gråfarven i vannet, men uten at det fikk noen betydning for fisket. Det er ikke funnet noe som tyder på at det oppsto vanskeligheter andre steder enn i bassenget mellom Ytterøya og Verdal. Ja, det ser faktisk ut til at mellom fjordskjæret og Ytterøya var det så pass små mengder leire, at håkjerringfisket i dette om rådet hadde vært bedre enn andre år. Det nye elveleiet Problemene med at elven prøvde å ta sitt eldgamle leie gjennom Kvisla, og at den holdt på å danne seg et nytt leie gjennom området ved Lynggård ene, viser hvor vanskelig det var både å forutse hvor elven ville komme, og, når den kom et sted, å gjøre noe med det. Bunnen var svært ujevn, og den var bløt som en myr. Det var uråd å bevege seg utover uten i båt. De første par dagene var det derfor bare å vente og se. Men gradvis tok løpet fasong. Og med en gang at elven hadde skåret seg ned i den bløte leiren, ble breddene tørrlagt, og dermed var det mulig å be gynne å arbeide der etter forholdsvis kort tid. På en måte virket det som om
---- 249 ----
---- 250 RasA ---- at elven drenerte breddene, for de ble ganske faste i løpet av forbausende kort tid. Da elven først hadde laget seg en renne, var det ikke mye man kunne gjøre for å forandre på den, i hvert fall ikke den første tiden. Og å forsøke å grave et løp eller på andre måter å dirigere elveløpet, var en nesten umulig opp gave i den bløte leiren. For det første var det farlig. Det var ikke mye som skulle til, før man ble sittende fast eller sank nedi. Og for det andre ble et hull eller spor som ble laget, nesten øyeblikkelig fylt av de sigende massene. I løpet av noen uker etter raset hadde Verdalselven skåret seg ned langs hele strekningen, og dermed begynte Vukusjøen å tømmes. Men løpet den hadde tatt, var ikke overensstemmende med hva som var ønskelig. Det var svært kroket og svinget, og i alle svingene ville den stadig representere en trusel mot landet langs yttersiden av svingen. Enkelte steder hadde den slike svinger langs land som ikke var blitt ødelagt av raset, at flere überørte strek ninger nå kom i fare. Spesielt var dette tilfelle forbi gårdene Ekle, Bjartnes og Holmen. Og det ble derfor med en gang det var praktisk mulig, satt i gang forbygningsarbeider langs de mest utsatte strekningene. Og der hvor man hadde det minste håp om at det ville være mulig, ble det gravet kanaler gjennom ness som hadde dannet seg. Ikke alltid lyktes dette, men noen steder klarte man å rette ut det nye elveløpet, og på den måten fjerne uheldige svinger. Samtidig ble alle bekkene som rant ned i elven langs denne strekningen regulert. Dette falt betydelig lettere å gjøre, for ingen av bekkene var nevne verdig store. På sydsiden var bekkene regnet ovenfra Bjørkbekken, Skjør dalsbekken og Leirfallsbekken. På nordsiden var det Eklobekken, Follobekken, en liten bekk ved Lyng, Korsådalsbekken og Brokskitbekken. Kanaldirektøren hadde først antatt at det ville gå tre til fire år før elveleiet hadde skåret seg så dypt ned at Vukusjøen var tømt. Noen særlige synlige virkninger i Vukusjøen trodde han ikke ville kunne finnes før i 1895. Dette synet var heldigvis alt for pessimistisk. Vukusjøen tømtes allerede tidlig på sommeren 1893. Opprinnelig hadde kanaldirektøren antydet at et beløp på kr. 30.000 ville være tilstrekkelig bare for å regulere elveløpet. Større gjennomstikk ville imid lertid, etter hans vurdering, kreve større beløp. Dette beløpet ble også bevilget i juli 1893. I løpet av sommeren ble det så gjennomført forbygningsarbeider ved Land fall, Melby, Lyng, Ekle, Bjartnes, Holmen og Verdalsbroen. Et større gjen nomstikk ble påbegynt ved Holmen. Da dette var ferdig, var det 600 meter langt, og man mente at dette ville i vesentlig grad være med på å sikre både
---- 251 RasA ---- gårdene Fæby og Holmen samt også Tinden og Verdalsøra. Stikket ville nem lig redusere faren for at elven ville gå inn i Kvisla igjen. Forholdene etter raset 6. september Mye av det arbeidet som var blitt gjenomført, spesielt langs den øverste delen av leirsjøen, ble tilintetgjort ved raset 6. september. De nye massene hevet leirnivået med flere meter over det første. Alle spor etter el ve- og bekkeløp i dette området forsvant. Og Vukusjøen steg til nye høyder. Da vannet steg over den nye demningen, strømmet det ut over det nye laget. Men sjøen bredte seg ikke ut over hele leirsjøen på nytt. Leirmassene fra det siste raset hadde bare lagt seg opp over dalbunnen utenfor skredporten. Omtrent mellom Haga og Ness rant vannet ned i det løpet som hadde dannet seg tidligere på sommeren. Men av en eller annen grunn klarte ikke vannet denne gangen å grave seg et nytt løp tilbake til Vukusjøen så fort som første gang. Kanskje hadde det sammenheng med at vannet rant over demningen i hele dens bredde, og dermed hadde det bare liten eroderende evne. Det ble bare små mengder vann pr. kvadratmeter overflate. Og etter at vannet hadde passert toppen av den nye demningen, rant det ned i elveløpet nedenfor fra begge sider av elven over en ganske lang strekning. Dette ga det eiendom melige resultat at erosjonen skjedde på tvers av elvens lengderetning. I ste det for at elveleiet senket seg bakover, ble elven bredere og bredere nedenfor demningen. Bilder tatt i 1894 gir faktisk inntrykk av at det lå en innsjø eller et lun mellom Haga og Ness. Spor etter dette kan fremdeles sees i terrenget ved Haga. Denne utviklingen forsinket ytterligere dannelsen av et nytt løp gjennom den nye demningen. Jo bredere elveløpet ble, jo senere skjedde erosjonen. Følgelig virket det som om at demningen måtte bort i nesten hele sin bredde før senkningen av Vukusjøen kunne finne sted. (Se også om dette under Vukusjøen.) Og faktisk var det omtrent dette som skjedde. Strømmen av vann over dem ningen eroderte langsomt i toppen, noe som førte til at Vukusjøen bare lang somt ble lavere. Dette var nesten ikke merkbart på oversiden. Det endelige gjennombruddet i demningen kom først ved vårløsningen i 1894. Men heller ikke nå skjedde tømmingen like fort som i 1893. Først så sent som midt sommers 1894 var Vukusjøen helt borte. Det var bare Bjørkbekken, Skjørdalsbekken, Eklobekken og Follobekken som fikk forstyrret sine nye løp ved det siste raset. Og med unntak av Follo bekken ble de i løpet av våren på nytt brakt i nye og sikre leier. Dog må det bemerkes at mange av de forbygningsarbeidene og reguler ingene som var blitt foretatt året før, ikke klarte å stå i mot de påkjenningene vinteren og vårløsningen medførte. Både langs elveløpet og langs bekkene måtte det foretas store utbedringsarbeider.
---- 252 RasA ---- Og inne i rasgropen hvor de to bekkene Eklobekken og Follobekken etter hvert hadde funnet seg vei ut i hovedelven, skjedde det store forandringer. En del av de sist utraste leirmassene la seg for mellom Eklomelen og den gjenstående delen av Follodalen. Dermed samlet vannet fra Eklobekken seg opp innenfor, og den tidligere nevnte Rognhaugsjøen dannet seg der. Man anså det som svært ønskelig at denne sjøen ble tappet ut så fort som mulig, da man var redd at den kunne forårsake nye ras. Det var blant annet redselen for dette som førte til at mange av gårdene rundt rasgropen sto tomme vinteren 1893/94. Alt dette medførte at kanaldirektøren så det nødvendig med ytterligere bevilgninger til arbeider for å sikre og forebygge flere ødeleggelser. Summarisk kan hans forslag sammenfattes slik: 1. Gjennomstikket ved Balgård utdypes kr. 3.000,00 2. Regulering ev elveløpet ved Melby » 2.000,00 3. Uttapping av Rognhaugsjøen » 6.000,00 4. Sikring av Haga og regulering av elevleiet » 2.000,00 5. Forbygning nedenfor Hegstad » 16.800,00 6. Etterarbeid og kontroll av stikket ved Holmen » 4.000,00 7. Regulering av sideelver og bekker » 4.000,00 8. Til disposisjon (dersom behov oppstår ved Verdalsbroen, Byafallet, Kjæran o.l.) » 7.200,00 Tilsammen kr. 45.000,00 Beløpet ble bevilget til bruk i budsjetterminen 1. juli 1894 - 30. juni 1895. Noter: 1 Målingene ble foretatt av Trondhjems fiskeriselskab, og resultatet er gjengitt i Årsberetning for 1893 for Trondhjems fiskeriselskab s. 8 ff. 2 Opplysningene er hentet fra Årsberetning for 1893 for Trondheim fiskeriselskab. Dessverre har det ikke vært mulig å finne navnene på alle disse fiskerne i Verferdskomitéens protokoll.
---- 253 RasA ---- VERDALSBRUKET Følger for Verdalsbruket Verdalsraset berørte ingen av Verdalsbrukets eiendommer direkte. Men indirekte fikk raset allikevel stor betydning for driften. Både for fløtingen i Verdalselven og sagingen på Dampsagen fikk raset følger. Og foruten at selve bruket ble skadelidende som følge av dette, ble virkningene vel så alvorlige for de arbeiderne som ikke lenger hadde noe arbeid. De sto uten noe utkomme og skulle kanskje forsørge både familie og seg selv. Fløtingen i Verdalselven Så å si alle Verdalsbrukets skogeiendommer lå oppe i Inndalen og Helgå dalen med sidedaler. Hugsten foregikk om vinteren, og om sommeren fore gikk fløtingen. Det var normalt de samme folkene som foresto begge disse arbeidene. Det var bare de aller færreste av skogsarbeiderne og fløterne som hadde noen annen mulighet for arbeid. De fleste var husmenn under bruket. Som sådan hadde de en stue og en ku. Noen var leilendinger på gårdene Verdals bruket eide oppover i dalen. Bare et lite fåtall var selveiere. Etter at tømmeret hadde passert fossen i Vuku, sto den letteste delen av fløtingen igjen. Mellom Vuku og Verdalsøra gikk fløtingen nesten av seg selv. På denne strekningen var fløtingen problemfri. Bare av og til var det nød vendig å få sendt ut i strømmen enkelte stokker som hadde blitt liggende for kjært langs elvebredden. Dette arbeidet skjedde ved at man rodde strekningen med jevne mellomrom. Normalt rodde man oppover fra utløpet av elven når det flødde. Floen var merkbar til ovenfor Ekle. Men heller ikke ovenfor Ekle var strømmen så veldig sterk under normale forhold. Ved Dampsagen på Ørmelen ble tømmeret fanget opp i en lense som var spent over elven. Lensen startet ved broen og fulgte så vestbredden av Stor øra nedover til noe nedenfor sagen, hvoretter den svingte over elven. Ved broen hadde elven to løp. Broen besto egentlig av to broer, en kort over det smaleste østligste løpet, og en lang over det bredeste vestligste løpet. Lensen startet ved østenden av den lengste broen. Mellom de to løpene var det en liten øy. På det stedet hvor broen krysset elven, var øya så pass høy at den aldri sto under vann. Men noe nedenfor var øya lavere, og ved flo sjø sto vannet over.
---- 254 RasA ---- Ved Verdalsøra. Til høyre endeii av broen over det bredeste løpet. Til venstre litt av lensen over det smaleste løpet. På bildet når lensen land nedenfor broen. Det forteller at bildet er tatt etter raset. Før raset fulgte lensen vestkanten av Storøra. Storøra var den lille øya midt ute i elven. Før Verdalsraset var det østligste løpet så smalt der det begynte oppe ved Tinden, at det aldri var noe problem med at tømmer gikk inn i dette løpet. Det var i så fall tale om så små mengder at det lett ble tatt rede på. Men det kan allikevel ha vært en mindre lense over dette løpet. I følge journalist Jørgen Aall-Hansen i Trondheimsavisen Dagsposten ble lensen sprengt oven for broen. Dette kan i så fall bare ha vært en lense som sperret det smaleste løpet. Han forteller også at det var røtter og vrakgods som tok denne lensen. Hvis dette var tilfelle, kan det bare ha vært små mengder med tømmer, om det var noe i det hele tatt, som gikk tapt. Tømmeret som ble fanget opp av hovedlensen, ble tatt inn på land neden for sagen. Etter noen år med eksperimentering, og etter at man hadde mistet noe tømmer ved isgang om våren, ble det gravet en kile nordvestover like ovenfor lensefestet ved Dampsagen. Overskuddstømmer ble så stukket inn i denne kilen. På fjære sjø ble det rullet opp på land og lunnet. Om vinteren måtte lensen tas opp. Bare de aller største deketalene ' lot man stå igjen. Dersom lensen ble stående, ville isgangen om våren rasere alt. Og selv de største deketalene fikk hard medfart og måtte ettersees om våren. Arbeidet med istandsetting av lensen tok til med en gang isen hadde gått mellom Ulvilla og Øra. Isen ovenfor Ulvilla og i Inna ble så malt i stykker i fossene at den ikke representerte noen problemer for lensen. Når lensen var ferdig henimot midten av mai, fant utislaget sted. Da ble tømmeret som om vinteren var blitt hugget og kjørt frem til elven og lunnet opp der, slått ut.
---- 255 RasA ---- Da raset gikk, hadde utislaget funnet sted. En stor del av sesongens tømmer var blitt sendt nedover, men fremdeles lå det igjen en betydelig mengde tømmer langs breddene av vassdraget. Det var ikke mulig å ta alt på en gang. Ikke alle elvene var fløtningsklare samtidig. Tømmeret som hadde havnet nede ved Dampsagen, lå i lensen og ventet på å bli tatt inn. Men også oppover elven befant det seg mye tømmer på vei nedover. Straks etter at raset hadde gått, gikk det rykter om at elven hadde tatt len sen, og tømmeret hadde gått til fjords. Men dette var ikke tilfelle. Så vidt det er kjent, hadde noe slikt aldri skjedd før. Og det skjedde bare en gang senere, nemlig i 1909. Det er ikke kjent hvorvidt det noen gang var fare for at lensen ville gå. Men man var nok bekymret for at lensen ville ryke, dersom demningen brast, og både fløterne og arbeiderne ved sagbruket ble satt inn for å få tømmeret rullet inn på land før Vukusjøen kom. Selv om elven var tom nedenfor leir demningen, var lensefestet og Dampsagen så nært utløpet at ved flo sjø sto vannet like høyt som vanlig. Dette tømmeret ble i alle fall berget, og lensen ble stående. Da vannet kom over leirsjøen, var det ikke større vannmengder enn i en vanlig stor elv. Men nå spilte lensen en viktig rolle for å forhindre at hus, husrester og husgeråd havnet ut på fjorden. Den fanget opp alt som fløt i overflaten. Det er ikke fortalt noe sted, men det er all grunn til å tro at både menneskelik og kadavre ble stoppet av den. Imidlertid hendte det at i det minste lik ikke alltid fløt i overflaten. To lik drev i land på Ytterøya. Disse hadde sluppet forbi lensen. Muligens kan det også ha vært flere som ikke er blitt registrert. Når så bergingen av tømmeret i lensen ved Dampsagen var unnagjort, måtte det tømmeret som fremdeles lå ute i elven ovenfor demningen tas hånd om. Det ble etter hvert tatt opp og lagt på land ved Vukusjøen. Deretter ble det lite å gjøre for fløterne. Selv etter at Vukusjøen tømte seg ut på sommeren, var det med liten lyst man begynte fløtingen igjen. Elven var så grå at tømmeret ble veldig tilklint med leire. Dette fikk betydning for sagbladene, og følgelig måtte fløtingen innstilles. Og da Vukusjøen tok seg opp igjen etter det siste store etterskredet 6. sep tember, var det bare å se bort fra å få fløtet mer tømmer nedover denne sesongen. Og selv våren 1894 var temmelig vanskelig. Riktignok klarte elven å bryte seg ned i den nye demningen ved vårløsningen, men alle de usikre forhold ene gjorde at man kom sent i gang med oppsettingen av lensen. Og alt dette førte til at fløtingen i sin tur ble forsinket.
---- 256 RasA ---- Hærfossens gjennombrudd høsten 1893 gjorde også sitt til å vanskeliggjøre forholdene i Helgådalen. Men dette satte ikke bom for fløtingen, selv om tømmeret nå stadig ble tilgriset av leirslam. Sagbruket på Ørmelen Sagbruket på Ørmelen var et nytt og moderne sagbruk. Det var blitt bygget så sent som i 1872. Som drivkraft ble damp benyttet. Dette sagbruket over flødiggjorde alle de gamle fossesagene oppe i dalen, og de ble lagt ned. Sagbruket på Ørmelen. Bildet ser ut til å være tatt fra Storøra. I mai 1893 var sagingen av siste års tømmer satt i gang. Her var man imid lertid i den situasjon at man kunne sage hele året. Som fortalt ovenfor, ble tømmeret lagt opp nedenfor sagen i påvente av saging, og det var sjelden at man gikk tom for tømmer før neste års forsyning kom om våren. Men dette året ble anderledes. Fløtingen ble avbrutt, og bare en del av vin terens tømmer kom nedover før raset gikk. Og følgelig gikk man tom for tømmer etter en tid. Og da forholdene ikke bedret seg dette året, førte dette til at arbeidsstokken etter hvert ble arbeidsledig. Noen tall fra fløtingen i årene like før og etter raset kan illustrere hvordan forholdene var: 2 1891 5000 tylfter 1892 6000 » 1893 300 » 1894 4000 » 1895 2000 » 1896 4000 »
---- 257 RasA ---- Som det går frem av dette, bedret forholdene seg noe i 1894, men tømmer mengden kom ikke opp på det nivået den hadde vært før raset. Og i 1895 ble det fløtet bare halvparten av tømmermengden i 1894. Tiden som fulgte Det viste seg etter hvert at Verdalselven ble urolig som følge av all massen som hadde havnet ut i den. Ute ved utløpet flyttet bankene eller ørene seg fra side til side, og det ble vanskeligere for dampbåtene å komme inn til ut skipningskaien som lå litt ovenfor Dampsagen. Til sist var forholdene så vanskelige at man måtte seg seg om etter et annet sted å plassere sagen. Verdalsbruket fant et alternativt sted på Levanger. Ny sag ble bygget der, og den sto ferdig i 1903, og dit ble mye av sagingen flyttet. Og året etter, i 1904, nådde nedfløtet tømmermengde opp på det nivå den hadde vært før raset. Dette året ble det fløtet 7735 tylfter. Saging på Dampsagen fortsatte en tid, men da det ble bygget ny sag på Trones i 1913, ble Dampsagen nedlagt. Dampsagen på Ørmelen fikk således bare kort historie. Det som hadde be gynt med så stor optimisme med et av den tids mest moderne sagbruk, måtte avsluttes på grunn av Verdalsraset. Dampsagen gikk over til å bli Gamlesagen. Også for lensen skapte den nå urolige elven problemer. Det smaleste løpet fikk etter hvert en bredere åpning ved Tinden. Av den grunn måtte lensen legges om. Den ble ført på skrå over Storøra og inn til østbredden av elven. De økonomiske forhold Det har ikke lyktes å finne nøyaktige beregninger for hvor stort tap Verdalsbruket led. Men i en innberetning fra Velferdskomitéen til Verdal kom munestyre tidlig på sommeren 1893 ble det antydet at tapet ville beløpe seg til kr. 30.000. Og at tapet må ha vært betydelig, er det ingen tvil om. Blant annet anslo kommunen at den ville få et skattetap på kr. 1.000 hvert år et antall år fremover som følge av redusert virksomhet ved Verdalsbruket. Til Verdalsbrukets leilendinger ble det i alt betalt ut. kr. 5.000 i økono misk støtte. Noter: Deketaler var peler i grupper på minst tre som var slått ned i bunnen. Lensen ble så spent mellom disse deketalene. Se nærmere om hvordan fløtingen foregikk i Verdalselven i Skog bruk og sagbruk i Verdal, Verdalsboka VI B. Tallene er hentet fra Leif Lykke: Hovedlensen ved Verdalsøra; Verdalsboka VI B s. 283. Verdalsboka - 17
---- 258 RasA ---- VEIER Veier som ble berørt av raset En av de mest følbare manglene etter raset, var veiene som ble borte. To av hovedveiene forsvant. Den ene var hovedveien mellom Stiklestad og Vuku. Den ble ødelagt mellom Prestegården Auglen og Fåren, en strekning på nesten 3 kilometer. Den andre gikk på sydsiden av elven. Det var den såkalte Jåmtlandsveien. Den ble ødelagt mellom Kålen og Bjørken i en strekning av nesten 3 kilometer. Og mellom disse hadde det vært flere tverrforbindelser. Det kan bemerkes at det ikke hadde vært færre enn tre fergeleier eller steder hvor det var mulig å krysse elven med hest og vogn når det var liten vannføring på strekningen mellom Sundby og Rosvoll. Før raset gikk veien mellom Stiklestad og Vuku over denne åkeren. Bildet er tatt i 1992 fra raskanten i retning øst. Magne Hynne til venstre peker ut retningen. Til høyre Erlend Hynne. Grovt sett gikk veien mellom dem. Senere ble nyveien lagt høyere opp i bakkene for å komme på oversiden av rasgropen. Til høyre sees husene på Jermstad østre eller Smedgården som ble bygget opp her etter raset.
---- 259 RasA ---- Dette hadde først og fremst sammenheng med at Stiklestad hadde utviklet seg til å bli et lite sentrum for de gårdene som tilhørte Stiklestad sogn. Både Rosvollgårdene og Ness tilhørte dette sognet. For i tillegg til at kirken var et naturlig samlingssted, var også Verdalens Meieri blitt et viktig økonomisk sentrum på Stiklestad. Der leverte bøndene melken. Og der foretok de sine innkjøp. Et bevis på meieriets landhandels betydning kommer tydelig frem i den gjelden de aller fleste hadde til denne landhandelen da raset gikk, en gjeld som direkte truet meieriets eksistens dersom den ikke ble betalt. Riktignok fantes det et par andre landhandler i området også. Den ene lå i Jermstadgrenda. Den tilhørte Olaus Bjartnes. Den gikk ut i raset. Den andre lå ved Kålen. Den tilhørte Johannes Jakobsen Kålen. Også denne ble ødelagt ved at husene ble begravet i leirmassene. Adkomsten til landhandelen ved Verdalens Meieri på Stiklestad ble full stendig avskåret for folk på sydsiden, og gjort meget besværlig, nesten umu lig for mange på nordsiden. De nærmeste stedene å foreta nødvendig handel var nå på Verdalsøra. Tidligere hadde det altså vært ikke færre enn tre steder hvor man krysset elven. Det øverste lå ved Haga. Navnet Haga fantes på begge sider av elven. På nordsiden lå Haga nordre som var delt i tre gårder. På sydsiden lå Haga søndre som var delt i to. Her var det også noen mindre heimer som tidligere hadde vært husmannsplaser. På sydsiden lå også plassen hvor fergemannen bodde. Det var Fergemelen under Bjørken. Bjørkenvaldet nådde bort til elven på dette stedet. I 1875 ble fergingen besørget av Martin Olsen. Hvor lenge han fortsatte dette arbeidet etterpå, er noe uklart, men det ser ikke ut til at han var der i 1891. Heller ikke er det funnet noen andre som hadde overtatt funksjonen som fergemann. 1 1893 er det helt sikkert at plassen var übebodd. Hvem som eventuelt hadde ansvaret for fergingen da, er uklart. Men det er nærliggende å tro at det må ha vært en av de andre naboene. Denne veien tok av fra Jåmtlandsveien nede på flaten like nord for Bjørken. Avstanden herfra og bort til elven, var bare kort. På nordsiden av elven fort satte veien nesten i rett linje opp til Stiklestad. Den passerte som allerede nevnt, Hagagårdene, samt også Lynggårdene. Det andre fergestedet lå ved Ness. Plassen som betjente fergen, var Ness fergested. Denne plassen var bebodd ennå så sent som i 1891. Fergemannen hette da Martin Pedersen. Men i 1893 var han borte. Da var det husmannen på plassen Nessøran som hadde oppgaven. Han hette Elling Olsen. Veien som krysset elven på dette stedet, tok av fra Jåmtlandsveien ved Ness mellom. Avstanden bort til elven var ca. 500 meter. Øst for veien på syd siden av elven lå Lyngsholmen. På nordsiden av elven lå Lyng. Mot vest lå det lavtliggende området av Lyngs valdet som ble kalt Tangen. Litt nord
---- 260 RasA ---- Kart fra 1893 tegnet av Carsten W. Janke. Her er de fleste veiene med.
---- 261 RasA ---- for Lyng søndre og Lyng mellom, og rett vest for Nord-Lyng, munnet denne veien ut i den større veien fra Stiklestad til Bjørken. Det tredje fergeleiet lå nordvest for Rosvoll. Dette fergestedet ble betjent av husmannen i Fergestuggu. Fergestuggu lå på nordsiden av elven og hørte under Nord-Lyng. I 1891 hette fergemannen Petter Sørensen. I 1893 bodde Petter Sørensen fremdeles der, men plassen var blitt kjøpt av hans sviger sønn Martin Mule og kaltes nå Lyng lille. Martin Mule utførte nå fergemanns funksjonen. Denne veien tok av fra Jåmtlandsveien ved Leirfallkålen, passerte først et lite stykke vest for Lennesgårdene, dernest mellom Rosvollgårdene før den nådde ned til elven. På andre siden av elven kom den inn på den samme større veien fra Stiklestad som er nevnt ovenfor, litt øst for Ekle. Etter raset var bare biten over Rosvoll-landet igjen. På sydsiden ble dessuten Sundbygårdene, Østgård og Melby veiløse. Veien til disse gårdene svingte av Jåmtlandsveien ved Haga søndre søndre. Denne veien ble ødelagt til øst for Lunden. På nordsiden ble en hel del gårder veiløse rundt Raset. Fra hovedveien mellom Stiklestad og Vuku tok det av i alt tre veier til gårder og heimer som lå lenger mot syd på terrassen. Alle disse tre ble ødelagt. Regnet fra vest tok den første av disse av fra hovedveien ca. 7-800 meter øst for Prestegården like på vestsiden av Follodalen. Den førte til Mogårdene, og passerte Egge av Krag, Moåker og Momoen av Mo foruten en del hus mannsplasser. Veien forsvant sammen med hovedveien gjennom området, men en liten bit sto igjen ved Mo. Den andre veien tok av like øst for Follo ved Jermstad handelssted og førte til Eklogårdene. Den gikk noen lunde rett sydover. Krag lå på vestsiden. Den passerte like forbi Eklosvedjan, også på vestsiden. Der svingte den rett øst over for å krysse Eklodalen på skrå, hvoretter den igjen svingte syd eller sydøstover til Eklogårdene. Tidligere hadde Eklogårdene også hatt forbindelse vestover mot Mo ved en vei som krysset Follobekken litt sydvest for Krag. Men dalen, som på dette stedet dels ble kalt Krågsdalen og dels Modalen, fikk etter hvert så bratte sider på grunn av erosjon at veien ble oppgitt. På nordsiden av Eklodalen forsvant alt. Bare langs bunnen av Eklodalen og så sydover til Eklogårdene sto det igjen en bit. Den tredje avstikkeren mot syd strakte seg parallelt med veien til Eklo. Den lå noen hundre meter lenger mot øst. Den passerte like forbi Trøgstad store på østsiden, krysset Eklodalen på skrå mot sydøst, og nådde Tokstad plassene og Rognhaugen på sydsiden av Eklodalen.
---- 262 RasA ---- På leting etter det nøyaktige stedet der hovedveien krysset Follodalen. Til v. Reidar Prestmo, til h. Johannes Sellæg. 1992. Her står Johannes Sellæg der han mener veien gikk. Til høyre noe av Follodalen.
---- 263 RasA ---- Denne veien forsvant omtrent i hele sin lengde. Bare et kort stykke ved Rognhaugen sto igjen. Imidlertid gikk det mindre veier og stier fra Rogn haugen til Landfall, slik at Rognhaugen hadde veiutløsning der. En bit av veien nordover til Skei som passerte Jermstad øvre, forsvant også. Vukusjøens innvirkning på veiene Så kom Vukusjøen. Naturligvis forsvant også veiene til de gårdene som ble oversvømmet av vann. Men i tillegg mistet Landfall veien sin. Den gikk østover fra Landfall og ned på elvesletten. Derfra svingte den opp til Steins lien. Biten på elvesletten ble satt under vann. Ved Bredingsberg ble også hovedveien satt under vann. Problemene som følge av den første Vukusjøen ble imidlertid ikke lang varig. Allerede etter et par uker begynte vannet i sjøen å synke, og tidlig på sommeren var veiene tørre igjen. Men problemene tok seg opp igjen i større grad ut på høsten da den andre Vukusjøen oppsto. Denne gang ble vannspeilet i Vukusjøen liggende minst 3 meter høyere enn forrige gang. Så foruten at de samme veiene ble satt under vann også nå, ble strekningene lenger. Men det verste var at Østnes bro ble tatt. Natten mellom 12. og 13. september løftet vannet broen av brokarene og førte den vel en kilometer nedover. Den ble liggende ved Auskin. Vukusjøen ble liggende vinteren 1893/94. Men broløs kunne man ikke være, selv om man nok ville ha klart seg som før 1890 da broen ble bygget. (Om gjenoppbyggingen av broen se nedenfor.) Alternative veier Før man rakk å bygge nye veier, måtte andre utveier finnes. For de enkelte veiløse gårdene ble det laget nødløsninger langs stier og avlingsveier. Det tok ikke lang tid før gårdene hadde provisorisk forbindelse med omverdenen. Men befolkningen på østsiden av Raset, det vil si Leirådalen, Vuku og Helgådalen, måtte de første dagene ta den lange og besværlige omkroken over Leirådalen til Leksdalen og så derfra til Stiklestad. Denne veien var på det tidspunkt ikke særlig bra. Og mens man ventet på at ny hovedvei skulle bli ferdig, måtte det gjøres forbedringer på denne alternative veien. Umiddelbare tiltak Fra det offentliges side var de to hovedveiene på sydsiden og nordsiden av dalen primæroppgaver. Mye ble satt inn for å få i stand veiforbindelsene her igjen så snart som mulig. Jåmtlandsveien var en riksvei, og utgiftene til vedlikehold av denne skulle dekkes av Staten. Og det var Jåmtlandsveien som raskest ble erstattet.
---- 264 RasA ---- Den andre veien, derimot, var kommunal, og selv om nå Staten gikk inn og bevilget penger til bygging av ny vei, var det allikevel en forutsetning at det fremtidige vedlikeholdet var et kommunalt anliggende. Likedan måtte kommunen selv betale for grunnervervelsen, eventuell jordskade utenfor veien samt gjerdehold. Fra Stiklestad ble nå veien østover forbi Øgstad pekt ut som aktuell trasé. Øst for Øgstad ble det anlagt vei på oversiden av rasgropen i retning av Jerm stad øvre og videre til Fåren nedre. Planene for denne veien ble utarbeidet av amtsveimesterens assistent, ingeniør Sommerschild. Til å begynne med ville man konsentrere seg om biten øst for Øgstad. Senere kunne man bygge vei mellom Stiklestad og Øgstad. Foreløbig kunne man benytte den gamle veien i retning av Prestegården Auglen, og så noe vest for den benytte en gårdsvei til Øgstad. Strekningen man således var nødt til å bygge ny vei, var 5.200 meter. Omkostningene ble anslått til kr. 30.000. Jåmtlandsveien På sydsiden så veimyndighetene det som nødvendig å bygge en interims vei mellom Kålen og Bjørken øyeblikkelig. Den endelige veitrase for en ny vei ville bli valgt når leirsjøen hadde stabilisert seg, og det var mulig å fast slå hvor den best skulle legges. Men inntil det skjedde, måtte det bygges en erstatningsvei. Fordi at denne veien bare ville være en midlertidig løsning, ble den kalt Interimsveien. For å understreke de prekære behovene overfor myndighetene brukte plan leggerne opphopningen av lik i området ved Bjørken. Alle disse sognet til Fra Interimsveien - idag kalt Gammelveien - ved Ness vestre i 1992. Nede på flaten den nye mellomriksveien.
---- 265 RasA ---- Stiklestad. Og veiforbindelsen dit var avskåret. Derfor ble gravplassen på Lysthaugen anlagt. Og arbeidet med den nye interimsveien kom i gang før mai måned var omme. Og arbeidet gikk raskt. Allerede før midten av juni var veien ferdig. Den 13. juni ble det innstillet til Stortinget om at utgiftene på kr. 4.000 måtte dekkes av det offentlige. Og i møte 14. juli vedtok Stortinget enstemmig å bevilge kr. 6.000 til denne veien. Et interessant forhold er at da den nye veien en gang ut på 1900-tallet lå ferdig, ble interimsveien kalt Gammelveien, et navn den har den dag i dag. Veien mellom Stiklestad og Vuku Samtidig med at bevilgningen til Jåmtlandsveien ble gitt, ble det også be vilget kr. 30.000 til ny vei mellom Stiklestad og Vuku. Arbeidet ble påbe gynt allerede 21. august 1893, og avdelingsingeniør Sommerschild ledet arbeidet. I løpet av vel to uker hadde man lagt traseen mellom Øgstad og Fåren, og store deler av den utstukkede veien var planert. Men så kom etterraset 6. september. Omtrent 6 - 700 meter av den nye veien gikk med. Veibiten som førte rett østover fra Øgstad, endte nå på kanten av avgrunnen. Ny vei måtte stikkes. Nå prøvde man å legge traseen langs etter trygt terreng, det vil si fjell. Enkelte steder nådde rasgropen helt opp til fjellet. Om sommeren 1893 ble det påbegynt en vei fra Øgstad. Ved raset 6. septem ber ble den kuttet av. Slik så den ut sommeren 1992.
---- 266 RasA ---- «På gjengrodde stier». Restene av veien som ble påbegynt etter 6. septem ber, men som måtte flyttes etter 8. oktober. Reidar Prestmo peker ut de siste spor etter den.
---- 267 RasA ---- Men fremdeles var nok ikke grunnen trygg, for 8. oktober gikk det atter et ras, denne gang i Follomarka. Riktignok var ikke dette så veldig omfatt ende, men en bit av den nybygde veien strøk med. Og atter måtte veilinjen forandres. Det ble foretatt grunnboringer, og dis se viste at det var grunn til å være forsiktig et par steder. Av den grunn ble alt arbeid innstilt inn til skredpartiene kunne komme til ro. Man håpet at når telen gikk ut av jorden neste vår, ville det være klart om jorden var stødig eller ikke. I påvente av dette måtte en alternativ vei opprustes. Og det var veien til Leksdalen over Lyngåsen. Denne ble utbedret ved at Staten og Verdal kom mune skjøt inn et like stort beløp, nemlig kr. 500. Og selve Leksdalsveien ble også oppgruset og forbedret. Alt dette fordyret anlegget i vesentlig grad slik at det måtte nye bevilg ninger til. Ekstrabevilgningen kom i juni i 1894. Og den var på kr. 25.000, slik at totalsummen som var blitt bevilget til denne veien nå var kr. 55.000. Østnes bro Som nevnt ovenfor, ble Østnes bro løftet av brokarene natten mellom 12. og 13. september da vannet i den andre Vukusjøen steg til ca. 14 meter over normal vannstand ved Melbyberget. I følge de målinger som ble foretatt ved broen da vannet var på det høyeste, var vannstanden 1 ,25 meter over kjøre banen. Broen drev ca. 1 kilometer nedover før den ble liggende ved Auskin. Det ble øyeblikkelig samme natt gitt telefonisk ordre om at broen måtte søkes reddet. Man satte derfor med en gang i gang arbeide med å plukke den fra hverandre og føre den oppover for å settes opp igjen. Broen var 104 meter lang. Den sto på to landkar og tre brokar ute i elven. Både landkarene og brokarene var bygget av stein. Brokarene ute i elven var ca. 5 meter høye. Det var således fire spenn, to på 22 meter og to på 30 meter. Overbygningen besto av fagverk som var helt innkledt. Sidene var 3,2 meter høye. Kjørebanen var 3,8 meter bred. Før broen ble satt opp igjen, ble det bestemt i felleskap av Verdal kommune styre og Veivesenet at brokarene skulle forhøyes med 63 centimeter. Dette ble forholdsvis kostbart da man måtte hente stein hele 4 kilometer unna. Selve broen hadde fått en del skader under transporten nedover. Blant annet var deler av både bæreveggene og innkledningen ødelagt, og dette måtte er stattes. Men 30. november 1893 var broen ferdig oppsatt igjen. Da var den ikke malt.
---- 268 RasA ---- i "V,"** Bro Østnes bro ved århundreskiftet. Selv om det ikke fremgår av bildet, er bro karene og landkarene forhøyet 63 centimeter. Bredingsberg kalles forøvrig Brislingsberg på bildet. Omkostningene ble på kr. 4.754,60. Beløpet ble dekket av Stortinget samtidig med bevilgningen til veien på nordsiden. Andre veier De veiløse gårdene sørget hver for seg for å skaffe seg adkomst til eksister ende veinett. Den tids krav til veier var helt andre enn hva de er i dag, slik at det gikk forholdsvis fort å skaffe seg provisoriske gårdsveier. Men på sikt måtte disse veiene utbedres slik at de tålte den heste- og kjerretrafikken som var nødvendig. Kommuneveler til erstatning for de som nå var borte, var det uråd å bygge over de ødelagte områdene. Følgelig ble dette veinettet liggende i bakleksen. Det var først etter at det hadde gått noen år, at man kunne tenke på å anlegge veier gjennom rasgropen og over leirflatene. Planleggingen av dette ble til dels foretatt av Verdalskomitéen av 1900. (Se eget bilag.) Veier over de ødelagt områdene ' Det gikk ikke lang tid før man kunne bevege seg nede på de ødelagte om rådene. Etter hvert som overflaten tørket, dannet det seg en skorpe. Men det var i lang tid helt uråd å bygge veier på denne skorpen. Allikevel begynte man etter hvert å krysse områdene der hvor det var mulig. Snart ble det opp arbeidet stier og tråkk hvor man kunne ferdes. Fremdeles var det imidlertid ikke tale om å bygge veier. Det ville gå år før det var mulig. Den uten tvil viktigste veien som ble bygget over det ødelagte området, var Jåmtlandsveien. Den såkalte Interimsveien ble benyttet som hovedvei i
---- 269 RasA ---- vel 10 år. I september 1903 var den nye Jåmtlandsveien ferdigbygget over Nessleiret. På den andre siden av elven ble det bygget ny vei til Vuku, den såkalte Vukuveien. Den gikk fra Stiklestad forbi Lyng og Haga og passerte utenfor skredporten i retning Landfall. Den ble påbegynt i 1904 og ble avlevert i 1915. Samtidig med at Vukuveien ble påbegynt, ble det også startet en vei fra denne og inn i rasgropen. Den ble bygget av straffanger fra Landsfengselet i Trondheim, og den fikk følgelig navnet Fangeveien. Etter at den hadde passert skredporten, svingte den østover. Meningen var at den skulle gå til Leirådalen, men den ble avsluttet inne i rasgropen nedenfor kanten av Trøg stadmelen i øst. Arbeidet ble avsluttet i 1908. Etter hvert som det ble bosetning inne i rasgropen, ble det bygget en vei videre nordover fra det punkt hvor Fangeveien svingte østover. Den ble kalt Bureiserveien. Den svingte opp den vestre melkanten av Raset og møtte der den gamle Vukuveien som hadde gått forbi den gamle Prestegården Auglen. Den var ferdig i 1929. Senere ble det bygget flere slike Bureiserveier. Tilsvarende ble det bygget flere veier over rasflatene på sydsiden av elven. Jernbanen 2 Raset fikk en annen følge for samferdselen som er verdt å legge merke til. Ferdselen til og fra Trondheim gikk for det aller meste med båt. Vare og persontrafikken gikk normalt til og fra den nærmeste havnen. På den tid var Verdal med hensyn til folketall den største kommunen i Nord-Trøndelag. Trafikken fra dampskipskaien og bryggene langs elven på Øra var derfor gan ske stor. Etter raset ble det imidlertid umulig å benytte elven som anløpssted. De nærmeste kaiene lå på Trones og Skånes, og tross alt var dette et ganske langt stykke unna sentrum. Vi må her huske på at varetransporten skjedde med hesteskyss. På det tidspunkt hadde jernbanen nådd frem til Hell. Og man hadde begynt å sysle med tanken om å bygge den videre nordover. At Verdal nå opplevde håpløse kommunikasjonsforhold, var en faktor man måtte ta hensyn til. Og kommunen maste kanskje mer enn de andre kommunene om en snarlig til knytning til jernbanenettet. Selv om jernbanebyggingen ikke direkte ble for sert, kom det fortgang både i planleggingen og arbeidet. 1 1904 var jernbanen et faktum i Verdal. Og i 1906 var strekningen Hell - Sunnan ferdig, og et nytt kapitel i samferdselshistorien var skrevet. Noter: 1 Opplysninger om veiene er ved Arne Eklo. 2 Opplysninger ved Arne G. Bakken.
---- 270 RasA ---- DØDE En oversikt over de omkomne og døde som følge av raset Denne oversikten er satt opp alfabetisk etter navnet på bostedet. Dersom vedkommende ikke hadde noe familienavn, er bostedsnavnet benyttet som familienavn. For alle er det oppført dødsdag, begravelsesdag og begravelsessted der som de ble funnet. Dersom de ikke er gjenfunnet, er det anført. For dem som døde etterpå som følge av skader eller sykdom de pådro seg under raset, er dette anført. Det offisielle tallet på omkomne var i 1893 1 12. Av disse døde 1 1 1 i leir massene. Nummer 112 døde på sykehuset 20 mai. Men undersøkelser i etter tid har vist at minst to, sannsynligvis fire døde av sykdom og skade etterpå. Et mer korrekt tall er derfor 116 døde som følge av raset. ' EKLO, EKLOSVEDJAN 5 STK ANNA KORNELIA ANDERSDATTER SÆBO død 19.5., begravet 9.6. på Stiklestad HANS ARTUR KORNELIUS ERIKSEN SÆBO død 19.5., begravet 4.6. på Stiklestad EDVIN KLAUDIUS ERIKSEN SÆBO død 19.5., begravet 18.7. på Stiklestad JOHAN BENJAMIN ERIKSEN SÆBO død 19.5., ikke gjenfunnet ARNE INGOLF ERIKSEN SÆBO død 19.5., begravet 3.6. på Stiklestad FOLLO 4 STK BERGITTE MAGDALENE HANSDATTER ROSTAD død 19.5., begravet 29.5. på Stiklestad TORMOD MIKAL JOHNSEN ROSTAD død 19.5., begravet 29.5. på Stiklestad METTE OLAUSDATTER BJØRGAN død 19.5., ikke gjenfunnet OLINE GUSTA VA MARTINUSDATTER BRANDHAUG død 19.5., ikke gjenfunnet
---- 271 RasA ---- FOLLO, SMEDHAUGEN PETER PETERSEN BELBO død 19.5., ikke gjenfunnet MARIE LARSDATTER BELBO død 19.5., ikke gjenfunnet 4 STK. METTE PAULINE PETERSDATTER BELBO død 19.5., begravet på Stiklestad i mai, dato ikke oppgitt fordi baptist. hun var MARIE OLINE PETERSDATTER BELBO død 19.5., begravet 24.6. på Stiklestad EDVARD ARNTSEN SANDBERG død 19.5., begravet 16.6. på Lysthaugen JOKUMINE JOHNSD ATTER SANDBERG død 19.5., begravet 15.6. på Lysthaugen GURUANNA JOHANNESDATTER FØLSTAD død 19.5., begravet 20.6. på Lysthaugen KRISTEN MORTENSEN HAGA død 19.5., begravet 29. juni på Lysthaugen TONETTE MATHEA TRONDSDATTER HAGA død 19.5., begravet 15.6. på Lysthaugen
---- 272 RasA ---- HAGA, HAGAENGET 4 STK MARIA GUSTA VA PETTERSD ATTER HAGAENG død 19.5., begravet på Lysthaugen JOHAN MARIUS PETTERSEN HAGAENG død 19.5., begravet 28. mai på Lysthaugen GUNHILD PAULINE PETTERSD ATTER HAGAENG død 19.5., begravet 28.5. på Lysthaugen GRETHE PETTERSD ATTER HAGAENG død 19.5., ikke gjenfunnet HAG A VALD, GAMMELPL ASSEN 1 STK MARIA BÅRDSDATTER HAGA VALD død 19.5., begravet 18.6. på Lysthaugen JERMSTAD VESTRE 11 STK GUSTAV JOHAN EDVARD ARNTSEN STIKLESTAD død 19.5., begravet 14.7. på Lysthaugen SERIANNA JENSDATTER STIKLESTAD død 19.5., begravet 5.6. på Stiklestad ARNT GUSTAVSEN STIKLESTAD død 19.5., ikke gjenfunnet SALVE GUSTAVSEN STIKLESTAD død 19.5.., ikke gjenfunnet JULIE MARIE GUSTAVSDATTER STIKLESTAD død 19.5., begravet 16.6. på Lysthaugen THOMAS GUSTAVSEN STIKLESTAD død 19.5., ikke gjenfunnet JØRGEN RAGNVALD GUSTAVSEN STIKLESTAD død 19.5., begravet 5.6. på Stiklestad GUDRUN SOFIE GUSTAVSDATTER STIKLESTAD død 19.5., ikke gjenfunnet hvis det ikke var hun som ble funnet sammen med sin tante Andrea Jensdatter OLE INGVALD GUSTAVSEN STIKLESTAD død 19.5., ikke gjenfunnet hvis det ikke var han som ble funnet sammen med sin tante Andrea Jensdatter GURUANNA GUSTAVSDATTER STIKLESTAD død 19.5., ikke gjenfunnet ANDREA JENSDATTER død 19.5., kan være henne som ble funnet 25.5.94 sammen med et barn, enten Ole Ingvald eller Gudrun Sofie, begravet på Stiklestad
---- 273 RasA ---- JERMSTAD ØSTRE 5 STK JAKOB PEDERSEN JERMSTAD død 19.5., begravet 6.6. på Stiklestad JONETTA ELLEVSDATTER JERMSTAD død 19.5., ikke gjenfunnet MARTA JAKOBSDATTER JERMSTAD død 19.5., ikke gjenfunnet EDVARD ELLEVSEN JERMSTAD død 19.5., begravet 4.6. på Lysthaugen JOHN ELLEVSEN JERMSTAD død 19.5., ikke gjenfunnet JERMSTADSPANNET 8 STK BERTINE EMILIE JOHANNESDATTER JERMSTAD død 19.5., begravet 4.6. på Levanger SOFIE KARLSDATTER JERMSTAD død 19.5., ikke gjenfunnet KAREN BERGITHE KARLSDATTER JERMSTAD død 19.5., ikke gjenfunnet LARS IVERSEN JERMSTAD død 19.5., begravet 2.6. på Stiklestad KAREN OLSDATTER JERMSTAD død 19.5., ikke gjenfunnet LORENTZ BERNHARD LARSEN JERMSTAD død 19.5., ikke gjenfunnet ANNA GUSTA VA ANDREASDATTER HAUKA død 19.5., ikke gjenfunnet INGA OLINE MARTINSDATTER MYRVOLD død 19.5., begravet 4.6. på Stiklestad JERMSTAD HANDELSSTED 4 STK OLAUS ANDREASSEN BJARTNES død 19.5., ikke gjenfunnet ELENANNA JOHANSDATTER BJARTNES død 19.5., ikke gjenfunnet MARIE OLAUSDATTER BJARTNES død 19.5., ikke gjenfunnet ALICE OLAUSDATTER BJARTNES død 19.5., begravet 2.6. på Stiklestad Verdalsboka - 18
---- 274 RasA ---- KRAG, EGGE 3 STK ANDERS LARSEN TILLER død 19.5., begravet 5.6. på Stiklestad ANNA PETERSDATTER TILLER død 19.5., man antok det var henne som ble begravet 22.7. på Stiklestad LAURITS OTILIUS TILLER død 19.5., ikke gjenfunnet KRAG, GRAN 5 STK PETER OLAUS THORESEN GRAN død 19.5., ikke gjenfunnet SOFIE THORESDATTER GRAN død 19.5., ikke gjenfunnet INGER MARIE THORESDATTER GRAN død 19.5., ikke gjenfunnet SUSANNA OLSDATTER KLOKKERHAUG død 19.5., ikke gjenfunnet NILS ANDERSEN FÅREN død 19.5., begravet 3.6. på Stiklestad LEIRFALL, GRAVVOLL 1 STK MARIE KRISTINE LUDVIGSDATTER LEIRFALL død 19.5., begravet 9.6. på Vinne LEIRFALLVALD, BRUGJERDET (JOHANNESPLASSEN) . 1 STK JOHANNES TOMASSEN LEIRFALLVALD død 1.6. som følge av skader han pådro seg under raset i tillegg til sykdom han hadde fra før, begravet 12.6. på Vinne (kommer i tillegg til de 112) LYNGS VALD, BLÅMELENGET 1 STK MARTA OLSDATTER LYNGSVALD død 30.5., i følge kirkeboken av alderdomssvakhet, men sannsynligvis av sykdom som følge av påkjenninger under raset, begravet 4.6. på Stiklestad (kommer i tillegg til de 112) LYNGSVALD, LYNGSHOLMEN I (ELLEN MARIEPLASSEN) 1 STK ELLEN MARIE ELLINGSDATTER LYNGSVALD død 19.5., begravet 19.6. på Lysthaugen
---- 275 RasA ---- LYNGSVALD, LYNGSHOLMEN II (OLEPLASSEN) OLE JOHANNESSEN LYNGSVALD 3 STK død 19.5., begravet 19.6. på Lysthaugen RAGNHILD PEDERSDATTER LYNGSVALD død 19.5., ikke gjenfunnet OLINE MARGRETHE OLSDATTER LYNGSVALD død 19.5., ikke gjenfunnet LYNGSVALD, NORDLYNGSSTUGGU 1 STK ANNA JOHANNESDATTER LYNGSVALD død 19.5., begravet 1.6. på Stiklestad MELBY, MELBYNESSET 5 STK ANDREAS SEVALDSEN HAGE død 19.5., begravet 5.7. på Lysthaugen INGEBORG RASMUSDATTER HAGE død 19.5., begravet 9.7. på Lysthaugen RAGNHILD PAULINE ANDREASDATTER HAGE død 19.5., begravet 28.5. på Lysthaugen OLE EDVARD ANDREASSEN HAGE død 19.5., begravet 10.7. på Lysthaugen EDVIN HERMAN SEVALDSEN HAGEN død 19.5., begravet 4.6. på Lysthaugen MO, MOAN 3 STK MARTINUS JOHNSEN MIKVOLD død 19,5., begravet 14.8. på Stiklestad KAREN MALENE MARTINUSDATTER MIKVOLD død 19.5., registrert som ikke gjenfunnet, men står oppført som begravet på Ytterøya 29.7. MARIE PAULINE MARTINUSDATTER MIKVOLD død 19.5., ikke gjenfunnet MOVALD 5 STK SERIANNA OLSDATTER MOVALD død 19.5., ikke gjenfunnet BERNT ANTON KONRAD JOHANSEN MOVALD død 19.5., ikke gjenfunnet INGA SOFIE JOHANSDATTER MOVALD død 19.5., ikke gjenfunnet AXEL JOHANSEN MOVALD død 19.5., ikke gjenfunnet
---- 276 RasA ---- OLGA SEVERINE JOHANSDATTER MOVALD død 19.5, ikke gjenfunnet SUNDBY, SUNDBY AUNET 2 STK HALDOR HALDORSEN SUNDBY død 19.5., begravet 28. juni på Lysthaugen GURUANNA IVERSDATTER SUNDBY død 19.5., begravet 28. juni på Lysthaugen SUNDBY, SUNDBYHAMMELEN 3 STK KAREN ARNTSDATTER SUNDBYVALD død 19.5., begravet 28.5. på Lysthaugen ANNA BIRGITTE JOHANNESDATTER SUNDBYVALD død 19.5., begravet 28.5. på Lysthaugen MARTA BÅRDSDATTER SUNDBYVALD død 19.5., begravet 28.5. på Lysthaugen TOKSTAD MELLOM 3 STK OTILIE PEDERSDATTER TOKSTAD død 20.5., begravet 28.5. på Stiklestad (regnes med blant de 112) GUST AVA PEDERSDATTER TOKSTAD død 19.5., ikke gjenfunnet ANNA BERGITHE PEDERSDATTER TOKSTAD død 22.5. som følge av sykdom etterpå, begravet 27.5. på Alstadhaug (kommer i tillegg til de 112) TOKSTAD VESTRE 4 STK PEDER RASMUSEN TOKSTAD død 29.5. som følge av sykdom etterpå, begravet 3.6. på Alstadhaug (kommer i tillegg til de 112) ANNE OLSDATTER TOKSTAD død 19.5., begravet 3.6. på Stiklestad THEODOR PEDERSEN TOKSTAD død 19.5., begravet 3.8. på Stiklestad EINAR THEODORSEN TOKSTAD død 19.5., begravet 3.6. på Stiklestad TRØGSTAD LILLE, BJØRKLUND 5 STK ANTON KRISTIANSEN BJØRKLUND død 19.5., begravet 4.6. på Lysthaugen
---- 277 RasA ---- INGEBORG OLSDATTER BJØRKLUND død 19.5., begravet 5.6. på Stiklestad SIGURD ALFRED ANTONSEN BJØRKLUND død 19.5., begravet 5.6. på Stiklestad KAREN OTILIE ANTONSDATTER BJØRKLUND død 19.5., begravet 16.6. på Stiklestad INGER ANTONIE ANTONSDATTER BJØRKLUND død 19.5., ikke gjenfunnet TRØGSTAD LILLE SØNDRE JENS MONSEN SKOGÅS 4 STK død 19.5., begravet 4.6. på Lysthaugen KAREN MARIA HANSDATTER SKOGÅS død 19.5., begravet 17.7. på Lysthaugen MARIUS JENSEN SKOGÅS død 19.5., begravet 4.6. på Lysthaugen JOHN SIGURD JENSEN SKOGÅS død 19.5., begravet 4.6. på Lysthaugen TRØGSTAD SKOLE 3 STK ANDREAS HENRIKSEN TESSEM død 19.5., begravet 2.6. på Stiklestad OLINE EDVARDA MORTENSDATTER TESSEM død 19.5., begravet 2.6. på Stiklestad OLAF OLSEN REPPESAUNET død 19.5., ikke gjenfunnet TRØGSTAD STORE 1 STK METTE OLINE OLAUSDATTER HALLEMSVALD død 19.5., ikke gjenfunnet TRØGSTAD, FYKSVEET 3 STK INGVALD JOHANNESSEN TRØGSTADVALD død 19.5., begravet 4.6. på Lysthaugen IVER ANNEUS INGVALDSEN TRØGSTADVALD død 19.5., trolig begravet på Ytterøya ARNE ODINSEN TRØGSTADVALD død 19.5., begravet april 94 på Lysthaugen TOTALT ANTALL DØDE 1 16 STK Av dette var 50 av hankjønn og 66 av hunkjønn.
---- 278 RasA ---- Oppsummering døde 111 mistet livet i leirsuppen 19. mai, 1 døde 20. mai, 1 døde 22. mai, 1 døde 29. mai, 1 døde 30. mai, og 1 døde 1. juni. Begravelser Begravelsene kan oppsummeres slik På Stiklestad 31 identifiserte personer, 2 mulig identifiserte og 4 ikke iden tifiserte. På Lysthaugen 32 identifiserte og 1 ikke identifisert På Vinne 2 identifiserte. På Alstadhaug 2 identifiserte. På Levanger 1 identifisert. På Ytterøya 2 trolig identifiserte. Ytterligere 4 funn av skjelett og skjelettrester gjort i vårt århundre, alle uidentifiserte. Igjen i leirmassen ligger levningene av 35 personer. Allerede fra første stund begynte man å finne døde rundt kantene av leir sjøen. De ble tatt i land der de ble funnet. De første kaotiske timene ble det imidlertid ikke brukt tid på dem. Da måtte man søke å berge så mange som mulig av dem som fremdeles var i live. Men etter hvert ble også de døde et påtrengende problem. De måtte for det første identifiseres, dernest begraves. Men alt dette måtte organiseres. Selv om de fleste kunne gjenkjennes med en gang, var det ikke så få som var så maltrakterte at dette ikke var en selvfølgelig ting. Og alle som ble tatt opp fra leir sørpen, var så overdekket av leire at de måtte vaskes før de kunne begraves. Av de 1 1 1 som døde direkte under raset, var 1 10 fra Stiklestad kirkesogn. Bare en var fra Vinne. (Se listen.) Det naturlige gravstedet for disse var så ledes Stiklestad kirke. Men det var ikke så enkelt å komme dit. Veiene var sperret enten ved at de hadde rast ut, eller ved at de var oversvømmet av leirsuppe og vann. De aller fleste ble tatt i land på sydsiden av dalen. Ble de funnet vest for Ness, var det mulig å få dem til Stiklestad ved å kjøre veien om Vinne og Verdalsøra. Disse representerte således ikke noe problem med hensyn til stedet hvor de skulle begraves. I påvente av transport ble de lagt på et oppsamlings sted. En bu på Rosvoll store ble benyttet til det formål. Mange ble også tatt i land på nordsiden. Oppsamlingssted for disse var låven på Stiklestad østre. På nabogården, Stiklestad mellom, bodde Marie Moks nes. Hun har fortalt hvordan hun opplevde denne situasjonen: 2 «Så stod det tri båror ein dag på tunet hos mor og far. I den eine låg Seri anna Stiklestad, i den andre to smågutar, i den tredje Ingeborg Kristiansen
---- 279 RasA ---- Dette bildet skal etter sigende være fra redningsarbeidet etter raset. De to karene bærer et lik mellom seg. I forgrunnen et kvinnehode med skaut. Ukjent fotograf og ukjent sted. Bjørklund. Mor ville ikkje eg skulle sjå dei, for dei var så ille medfarne. Ja, det var gravferder støtt, tykte eg. Det vart vel ikkje så stor stas - alle var so oppskaka og redde for ei ny ulukke.» Ble de omkomne funnet øst for Ness, var problemet en god del større. Da var det ingen mulighet for å få dem fraktet på skikkelig vis til Stiklestad. Et ter som det ikke fantes kjørevei, måtte de i så fall bæres gjennom uveisomt terreng, og det var ingen hverken lystelig eller enkel oppgave. I påvente av hva som skulle skje med disse likene, ble de lagt på en samleplass ved Skrud du nedenfor Bjørken fordi der var det fremdeles is og kjølig. Men de kunne ikke bli liggende ute uten tilsyn, og de ble lagt i kister som ble satt opp på hellen på Skjørdal østre. Etter som tiden gikk, ble det mer og mer påkrevet at de kom i jorden. Anders Balgård og Martin Bjørken var blant dem som under fogdens ledelse hadde ansvaret for forholdene på sydsiden av elven. 24. mai skrev de to til sogneprest Otto Møller Hansen og pekte på nødvendigheten av at det ble innviet et eget gravsted i nærheten. Ønsket om dette var også alminnelig blant befolkningen i denne delen av Ness. Presten fant dette både rimelig og fornuftig, og Lysthaugen ble utpekt som gravsted.
---- 280 RasA ---- De første begravelsene fant sted på Lysthaugen 28. mai. På det tidspunkt var ikke biskopen varslet om dette. Otto Hansen skrev til biskop Skaar 3. juni og søkte om at det kunne bli opprettet egen gravplass på Sundby. I brevet gjorde han rede for alle omkomne, og i hvilke kirkesogn de hørte hjemme, samt om de meget vanskelige, enn si umulige kommunikasjonsforhold som eksisterte. Prosten i Søndre Innherred prosti, som forøvrig var prest i Stjørdal, ga sin påtegnelse 5. juni. Han mente at det var nødvendig med kongelig god kjennelse av at gravstedet på Lysthaugen ble benyttet. Videre mente han at kommunen måtte sørge for at stedet ble inngjerdet, og kommunen måtte ga rantere vedlikehold av stedet i minst 20 år. Biskopen gjorde sin påtegning 7. juni, så her må man si at saksgangen gikk raskt for seg. Han støttet prostens syn, og ba om at herredstyret måtte gjøre et vedtak som var i samsvar med hva som var anført. Hva som ble det endelige resultatet, er kjent. Gravstedet på Lysthaugen ble godkjent. Men at det ble begravet folk i uinnviet jord, falt mange tungt for brystet, og det ble fra forskjellig hold rettet klager mot at prestene tillot begravelser på Lysthaugen. Ikke alltid var det prester til stede ved nedsettelsene heller, ble det sagt i anklagene. Sognepresten i Verdal svarte i et innlegg i Nordre Trondhjems Amtstid ende 7. juni 1893 på klagene. Her gjorde han oppmerksom på at i Vera ble de døde begravet uten at det var prest til stede. Der kunne de døde bli ligg ende ujordfestet et helt år, fordi presten besøkte bygden kun en gang for året. Han kunne videre fortelle at søknad om tillatelse til å innvie gravstedet var innsendt. Og med hensyn til jordfestelse på Lysthaugen, kunne heller ingen prest gjøre noe så lenge jorden ikke var innviet. Oversikt over begravelsene De første begravelsene fant sted både på Stiklestad og Lysthaugen samme dag, nemlig 28. mai. På Lysthaugen ble det da begravet tilsammen ti per soner. Så fulgte 4. juni med seks begravelser. Den 15. juni ble tre begravet, 16. juni to, 18. juni en, 19. juni to, og 20. juni to. Så var det en pause frem til 5. juli da en ble begravet. Den 8., 9. og 10. juli ble det begravet en hver dag. Så fulgte 14. juli med en og 16. juli med en. Flere begravelser av identi fiserte personer fant ikke sted i 1893. Men i april 1894 ble ytterligere en be gravet på Lysthaugen. Dette gir tilsammen 32 begravede. Tallet på hankjønn og hunkjønn er det samme, nemlig 16 stykker. I tillegg er det en uidentifisert person begravet på Lysthaugen. Det er ikke opplyst om dette er hankjønn eller hunkjønn. Heller ikke når vedkommende
---- 281 RasA ---- ble begravet. Alt i alt er det således begravet 33 personer på Lysthaugen. På Stiklestad ble det begravet en person 28. mai. Den 29. mai ble det be gravet to. Hver dag de første seks dagene i juni var det begravelser: 1. en, 2. fem, 3. fire, 4. tre, 5. fem og 6. juni en. Den 9. juni fulgte med en, 16. og 18. juni med én hver og 24. juni med en. Så var det ingen før 18. juli. Da ble en begravet. 22. juli ble også en begravet. I august var det også to begravelser, en 3. august og en 14. august. På en ikke angitt dag ble en kvinne begravet på Stiklestad. Tilsammen blir dette 31 stykker. Her var tallet på hankjønn 15 og hun kjønn 16. 3 I tillegg til disse ble det begravet fire personer som det ikke var mulig å fastslå identiteten på. De to begravelsene i Vinne fant sted 9.6. og 12.6 Begravelsene på Alstadhaug skjedde 27.5. og 3.6. På Ytterøya er den ene begravelsen oppgitt til 29.7., mens den andre ikke er angitt med dato. Noen personer døde etterpå av sykdom eller skader de ble påført under raset. To døde av lungebetennelse kort tid etterpå, og ytterligere to døde sann synligvis av samme grunn før to uker var gått. Omkostningene med begravelsene Omkostningene med begravelsene beløp seg til kr. 1941,30. Disse utgiftene omfattet slike detaljer som oppgraving av de døde fra leiren, vasking av likene, stell av likene før begravelse, likklær, kister og lignende. Vaskingen av de døde var ingen hyggelig oppgave. Mange av dem var svært ille tilredt. Men arbeidet var godt betalt slik at det var mange som var inter essert. Denne oppgaven ble utført av kvinner. Betalingen var 50 øre for hvert lik de vasket. Stell av likene før begravelse ble kalt likskjerting. Dette var normale opp gaver i forbindelse med begravelser. I utgiftsprotokollene er denne benevn elsen benyttet flere ganger. På grunn av at tallet på begravelser ble så stort, oppsto et spesielt problem. Den lokale produksjonen av likkister var ikke tilstrekkelig. Kister måtte der for kjøpes fra Trondheim. Dermed kom transportutgifter i tillegg til kiste prisen. Og transporten omfattet både transport med dampskip fra Trondheim til Skånes eller Trones, og kjøring fra anløpsstedene til begravelsesstedet. Denne siste delen av transporten ga ekstrainntekter til mange gårdbrukere. Ved normale omstendigheter ble omkostningene ved begravelser dekket av avdødes familie. Av og til måtte fattigkretsen dekke utgiftene. Men etter raset var hele familier utslettet slik at det ikke var noen igjen til å utrede
---- 282 RasA ---- omkostningene. Og mange hadde mistet alt i tillegg til familiemedlemmer slik at de ikke hadde muligheter til å klare å betale hva det kostet. Det er å gå for langt å si at det utspant seg en strid om hvem som skulle dekke disse utgiftene. Fogden i Stjør- og Verdal forskutterte beløpet. Da sa ken ble fremmet for Nordre Trondhjems Amtsting i juni 1894, innstilte skole og medisinalkomitéen på at amtet ikke skulle betale dette beløpet. Beløpet burde dekkes av Verdalskomitéen. Amtstinget åpnet imidlertid opp for at amtet allikevel måtte dekke disse utgiftene dersom statskassen ikke gjorde det. Det måtte i så fall avgjøres av neste Amtsformannskap. I november samme år svarte Justis- og politidepartementet at departementet ikke hadde midler til dekning av disse utgiftene. 1 1895 måtte derfor Amtstinget bite i det sure eple og vedta å dekke utgiftene. Minnestøtten på Lysthaugen Gravstedet på Lysthaugen var fra først av ikke innviet. Men folk måtte be graves, og begravelser fant sted. Tallet på begravde her kom som nevnt, opp i hele 33. Ut på sommeren 1893 ble klart at det ikke ville komme flere begravelser på Lysthaugen. Veiforbindelsene med resten av sognet ble opprettet igjen, og dette gjorde stedet overflødig som gravplass. Allikevel ble ytterligere en person begravet der så sent som i april 1894. Det var lille Arne Odinsen Trøgstadvald. Han ble begravet på Lysthaugen fordi farfaren lå der. Men det var allikevel klart at stedet måtte vigsles og innvies. Etter at det var blitt søkt om godkjennelse for gravstedet, kom det svar fra departementet 22. november 1893 om at tillatelse til innvielse nådigst var gitt på betingelse av at det ble oppført et passende stakitt rundt gravstedet. Det ble så fattet vedtak om at det skulle reises en minnestøtte på stedet på ført navnene på dem som var begravet der. Støtten skulle bekostes av Verdalskomitéen. Prisen på støtten kom seg på kr. 500, et anselig beløp etter den tids forhold. Det ble også bevilget kr. 210 til stakittet rundt plassen. Innvielsen av gravstedet ble fastsatt til årsdagen for raset, 19. mai 1894. Dette ble en sorgens høytidsdag for Verdal. Man mener at ca. 1.300 mennesker var forsamlet på Lysthaugen ved denne anledningen. Høytideligheten ble innledet ved at man sang en sang diktet spesielt for anledningen av Jon Øverkil. Sangen gikk til melodien Deilig er jorden.
---- 283 RasA ---- Etter denne sangen holdt statsråd og formann i Verdalskomitéen Peter Holst avdukningstalen. I korte trekk minnet han om den sørgelige begivenheten som hadde rammet bygden, om redslene og nøden som oppsto. Men han minnet også om hjelpen og offervilligheten som med en gang strømmet mot Verdal fra hele landet. Materielt sett ble det gjort som kunne gjøres for å lege de store sårene som oppsto 19. mai 1893, både fra det offentliges og privates side. Han sa videre at det var hans håp at komiteen som skulle fordele midlene, ville treffe de riktige avgjørelser slik at alle fikk sin rett. Han ba om at mis nøyen og misunnelsen måtte vike plass. Han avsluttet med et varmt ønske om at den før så vakre bygden atter måtte gjenoppstå. Deretter avduket Holst minnestøtten.
---- 284 RasA ---- En mindekrands, forn gjrøtMMtoK* fl t be uÉttrtcltge mmttefter bev Mf» et effer for feøbett i Barrbflfcit ben I«'be tnai 1.893. >s»« ytitie. Siiaits
---- 285 RasA ---- Forsamlingen sang deretter følgende to vers av Øverkil til tone O Santissima: O, du herligste, Allerkj ærligste Frelsens Gud i det Høie Lad i Naadens Vaade Grønnes vore Strande Værn os, skjærm os i Nøden! I din Skygge Lad os bygge, Reise Alt i din Naade! Sign du vore Bønner, Vore Døtre, Sønner, Landet til Bod og Baade! Så sang man Landstads salme / denne Verdens Sorger. Prost Rode fra Stjørdal holdt en lengre tale og innviet gravstedet. Det ble så foretatt jordpåkastelse på hver av de 33 gravene som var av- merket, og som hver hadde fått sin lille grønne krans. Andre minnesamvær Det er ikke funnet opplysninger om det ble avholdt andre større minne samvær. Men samme året som raset fant sted, ble det i alle fall trykket og utgitt et lite skrift med følgende titel: En minnekrans nedlagt paa de adspredte grave, som gjemmer støvet af de ulykkelige mennesker der blev et offer for døden i Værdalen den 19de mai 1893. På fremsiden av samme trykksak, som forøvrig var trykket i Trondheim og ble solgt for 25 øre, opplyses det at minnekransen i all enkelhet var sam menflettet av M. Sunde. Hvem denne M. Sunde var, er ikke kjent. Dette skulle da tyde på at kransen ble lagt på et enkelt sted, og den skulle være til minne over alle som var døde, uansett hvor de lå. Skriftet inneholder minnetalen som ble holdt ved denne anledning. Hvor og når denne minnestunden fant sted, hvem som holdt minnetalen, og hvor kransen ble lagt, er ukjent. Det tyder imidlertid på at det skjedde i 1893, altså før den offisielle innvielsen av minneanlegget på Lysthaugen. Senere likfunn I årene etter raset er det blitt gjort fire likfunn, det vil si dette er de til fellene som er kjent. Det første funnet ble gjort av Erik Rosvoll på Rosvoll søndre. Han var i ferd med å bygge et sommerfjøs ute på leiret bare et kort stykke unna den jorden som ikke var blitt berørt. Da fant han restene av et kvinnelik. Det var meget godt bevart nede i leiren. Blant annet var håret helt intakt. Til tross for at man mente å kunne gjenkjenne den døde, er ikke det tilfelle. 4 Albert Risholt som var gårdskar på samme gård, fant sist i 20-årene reste ne av et skjelett under pløying. Det var ikke mulig å fastslå om dette var en mann eller kvinne. Jordstykket gikk senere under navnet Daumannsstykket. 5
---- 286 ----
---- 287 RasA ---- Og omtrent på samme tid, ca. rundt 1930, ble det på et oppdyrket areal ute på rasleiret på Rosvollvaldet, pløyd opp skjelettrester, blant annet en hode skalle. Dette var så langt vest at det bare var et par hundre meter fra grensen mot By. 6 Det siste som ble funnet, skjedde ved uttak av grus. John Ekren hadde en grusgruve på østsiden av dagens elveløp. En gang på 1950-tallet ble det kjørt grus til Mos vika. Under tipping av et gruslass der trillet det en hodeskalle av lasset. 7 Minnestøtten på Lysthaugen i september 1925. Noter: 1 De to usikre er vurdert av legene Steinar Nakrem og Dagfinn Torsvik, og begge finner det mest sannsynlig at de døde av de påkjenninger de var blitt utsatt for. 2 Opplysninger ved Åsta Kvålen Eklo, Maries datter. 3 En stadig tilbakevendende påstand om at det ble begravet 17 mennesker på en dag på Stikle- stad, stemmer således ikke. 4 Opplysninger ved Johanne Rosvoll Berg. 5 Opplysninger ved Erik Lian. 6 Opplysninger ved Oddleif Thingstad. 7 Opplysninger ved Leikny Ekren.
---- 288 RasA ---- «ULYKKEN I VÆRDALEN» - HELSEMESSIGE KONSEKVENSER Av Steinar Nakrem Raset i Verdal i 1893 er en av de aller største enkeltkatastrofer i moderne tid. Minst 1 12, kanskje 1 16 mennesker omkom og et stort antall fikk varige helseskader, både fysisk og psykisk. Likevel er det vanskelig å finne beretninger der de medisinske problemene er nærmere belyst. Selv ikke årsmeldingen fra Innherred sykehus inneholder opplysninger eller omtaler rasulykken. Den beste beskrivelsen finner vi i Medicinalberetningen for 1893. Innberetninger fra de offentlige leger rundt i landet om helseforholdene har lang tradisjon i Norge. Allerede i 1830 ble det bestemt at alle leger skulle gi en beretning til Kirkedepartementet. Fra 1891 ble beretningene sendt Medi sinaldirektøren og arkivert der. Beretningene var gjerne skrevet etter et fast oppsett og viser sykdomsut viklingen i de forskjellige deler av landet, levemåter, hygieniske forhold o.s.v
Skjør dal østre 1929. Her var det periodevis sykehus. Det er svært sannsynlig at Thor Sætre hadde sin standplass her. Foto: Henning Andersson. Foto: Henning Andersson.
---- 289 RasA ---- I en samleoversikt fra Nordre Trondhjems Amt i 1893 kan en bl. a. se at tuberkulose og lungeinfeksjoner var av de vanligste dødsårsaker på den tiden. Ellers omtales det vanskelige klimaet med den kalde vinteren og mye snø. Utvandringen til Amerika tappet fortsatt mange områder for arbeidskraft. Distriktslæge Hiorth i Levanger avslutter sin rapport slik: «I 1893 den 19de Mai rammedes Distriktet af en større Ulykke, ved det bekjendte Jordskred i Værdalen, hvorved 112 Mennesker omkom, og Vær dier til ca. 1/2 Million Kroner gik tabt. Længere ud paa Høsten (og endnu mere i 1894) økedes denne Skade ved Flom, Elvebrud og Udrasninger i Vuku Annex, uden at her dog Menneskeliv gik tabt. ... I sanitær Henseende var heller ikke Katastrofen ganske uden Betydning, om end vistnok af mindre væsentlig. Af de ved Ulykken omkomne Men nesker (112) er, saavidt vides, mellom 80 og 90 fundne og begravede, men af Dyrekroppe ligger endnu en hel Del tilbake i Leren. Ulven («Var gen») gjorde i Vinter i den Anledning flere natlige Besøg ned på «Raset» og fandt og fortærede en Del, hvorfor Sundhedskommissionen kun er den forbunden. (!) Nogen Sammenhæng mellom den foran nævnte dysenteriske Diarrhoe og disse gjenliggende Rester af døde Dyr og Katastrofen i det Hele tåget tror jeg at kunde udelukke; saa aldeles bestemt tør jeg dog ikke sige det.» Det følger så en teori om sammenhengen mellom tarminfeksjoner og «Dekompositioner i Jordlagene», og han avslutter slik: «Mærkeligt var det ialfald, hvorledes den nok saa maligne Enterit («ond- artet mavesyke») i dette distrikt kun opptraadte i Værdalen og tilstødende Dele af Levanger Herred. Paa Skredets Regning bliver ogsaa at føre et ganske talrigt Antal af Neu rasthenier, for enkeltes vedkommende endog grænsende til Psykoser. Og intet turde i saa Henseende være lettere at forklare. At skulde være hen vist til at bo og bygge i den Grad paa «Gyngende Grund» som disse stak kels Mennesker, i stadig Angst for at synke i Afgrunden og med Ødelæggelsens Vederstyggelighed for sine Øine, turde nok baade fysisk og psykisk kunde nedstemme det stærkeste Nervesystem.» Levanger by og herred, Skogn og Verdal utgjorde ett legedistrikt med navnet Levanger. Otto Christian Hiorth (1850 - 1906) tiltrådte som ny distriktslege bare 3 måneder før raskatastrofen. Han var fortsatt distriktslege i Levanger da den andre større katastrofen inntrådte, nemlig bybrannen i Levanger i 1897. 1 en nekrolog i Tidsskrift for den Norske Lægeforening heter det at han spilte en betydningsfull rolle ved «at lede ordningen af byens hygieniske forhold efter branden». Han rakk også å være Levangers ordfører i flere år og 1 . suppleant til Stor tinget for Trondhjem og Levanger. Verdalsboka - 19
---- 290 RasA ---- Stiklestad mellom sett fra nord i 1929. Dette er den såkalte Moksneslåna. Her hadde Thomas Norberg Schultz opprettet provisorisk sykehus. Foto: Henning Andersson. Verdal hadde egen kommunelege I 1893 var det imidlertid skifte av lege, i det Albert Strøm (1850 - 1898) forlot Verdal og Albert Tillisch (1868 - 1958) tiltrådte i samme året. Han tok sin medisinske eksamen i 1893 og kom altså nesten rett fra eksamensbordet. I Beskrivelsen over Ulykken i Værdalen blir kommunelegen i Levanger, Thor Pedersen Sætre (1858 - 19?), gitt rosende omtale. Innherred sykehus var på flyttefot disse årene. I 1892 ble sykehusets pasienter flyttet fra det gamle sykehuset på Eidsøren og midlertidig til Staup. 25. juni 1893 kunne det «nye» sykehuset på Moan tas i bruk, og pasientene ble flyttet dit. Årsmeldingen fra sykehuset nevner så vidt Verdalsraset med at to av i alt elleve som døde på sykehuset, var skadet etter raset. Det er bemerkelsesver dig at antall operasjoner på sykehuset var mindre i 1893 enn tidligere. Like vel var hele 20 av disse amputasjoner og leddoperasjoner, som dels kunne være ulykkesofre. Vegforbindelsene ble delvis brutt og det førte rimeligvis til at det måtte opprettes midlertidige «sykehus», blant annet på Skjørdalen i Ness og Stikle stad mellom. Det er også sannsynlig at det tidligere epidemilasarettet på Maritvoll ble tatt i bruk.
---- 291 RasA ---- Vi hadde altså minst 112 omkomne (sannsynligvis 116) og sikkert flere hundrede skadde uten at det førte til noen katastrofealarm eller ble særskilt nevnt i overlegens årsmelding! Hvilke sykdommer og skader hadde vi, og hvordan behandlet en disse i 1893? Etter beskrivelsene dreier det seg om tre hovedgrupper, indremedisinske, kirurgiske og psykiske lidelser. Rasnatta var kald med bitende østavind. Mange fikk sikkert fremmedlegemer i luftveiene, og dette sammen med utmattelse, må utvilsomt ha gitt en god del alvorlige luftveisinfeksjoner. Lungebetennelse ble den gang påvist ved undersøkelse i form av «berøring, banking og lytning». De første røntgenundersøkelser i Levanger ble foretatt først 10 år senere. Bakterier var kjent noen år før raset uten at det betydde noe for behandlingen. Lungebetennelsen hadde gjerne et forløp med høy feber fram mot krisen 7.-9. dag, da pasientene gjerne fikk et fall i kroppstemperaturen til 35-36 grader. Årelating var langt på vei avskaffet som behandling. Stort sett var det eneste tilbudet sengeleie, diett og kamferdråper. Minst 1/3 døde, og dersom bakter iene spredte seg til blodbanen, var utsiktene svært dårlige. Mange hadde kronisk tuberkulose på den tiden. Den svære fysiske og psy kiske belastningen ulykken var, gjorde trolig sitt til at mange fikk oppbluss en av sin sykdom, og kanskje med alvorlige følger. Syketransport skjedde med hjelp av det man hadde. Dette er en høyvogn inn rettet til syketransport. Kanskje ble slike brukt i Verdal også.
---- 292 RasA ---- Tarminfeksjoner har alltid vært utbredt i eldre tider, særlig i sommerhalv året. Distriktslege Hiorth har denne teorien om «de maligne Enteritter»: «Men jeg kan jo alligevel nok tænke mig, at den overordentlige Naturre volution i vid Udstrækning kan have fremkaldt Rystelser f. Ex. (af mole kulær eller anden Art) eller ved Lufttilgang have foranlediget Dekom positioner i Jordlagene, hvorved inficerede eller giftige Stoffe senere kan være traadt over i de Kilder, der fører Drikkevand. At Diarrhoerne først opptraadte utover Høsten (og Vinteren) behøver ikke staa i Strid med en saadan Antagelse.» Denne teorien var ikke så overraskende. Ennå kjente en lite til tarmbakte rier og deres virkninger. Et unntak var likevel kolera - en tarminfeksjon som i det 19. århundre gikk som en svøpe over store deler av verden. Smitte måtene var lenge et mysterium, der «miasme-teorien» - smitte gjennom luft - sto sentralt. Raset hadde ufattelige krefter. I Beskrivelse over Ulykken i Værdalen er det flere beretninger om lemlestede personer. Det er derfor ikke overraskende at kanskje så mange som 200 per soner fikk skader av forskjellig art. Fra sykehuset hørte vi at det var uvanlig mange amputasjoner i 1893. De aller fleste skadene ble nok likevel behand let av det lokale hjelpeapparatet, og bra var kanskje det. Sykehuset hadde problemer med infeksjoner, selv om karbol ble brukt flittig for å forhindre dette. Det var mange bruddskader ved Verdalsraset. Dette er et eksempel på et hjelpemiddel ved benbrudd. Det er et vinkelbrett eller en strekkforbinding.
---- 293 RasA ---- Narkosemidler var langt fra det vi kjenner i dag, selv om eternarkosen var vanlig. Mer bekymringsfullt var det kanskje at narkosen oftest ble gitt av selv lærte, i Levanger av portner Nielsen] Distriktslege Hiorth nevner psykiske lidelser som Neurasthenier, endog grænsende til Psykoser. Mange leger var på denne tiden knyttet til det mili tære og var kjent med psykiske følgetilstander etter alvorlige opplevelser og skader. I eldre lærebøker finner en også begreper som ulykkesnevroser og ulykkes psykoser. Disse beskrives som tretthet, nedtrykt sinnsstemning, tilbøyelighet til å gråte og hukommelsessvikt. Mye av dette kjenner vi igjen fra moderne krisebehandling. Tiltakene var nok som oftest bare ro og sengeleie, kanskje kombinert med varme bad og brom-midler som beroligende medikament. Verdalsraset er en av de største enkeltulykker vi har hatt i Norge. Folks alminnelige holdninger til sykdom/skader og død var på den tiden en helt annen enn i dag. Sykdom og død var tross alt en del av livet i en tid der den gjennomsnittlige levealder fortsatt var under 50 år. Fra beretninger vet vi at de psykiske belastningene var store. Mange mistet deler av eller hele sin famile, og mange ble utsatt for grusomme synsinntrykk. På den bakgrunn er det kanskje ikke overraskende at det i ettertid er kommet fram få øyeskildringer av tragedien. Slike reaksjoner er vanlige når mennesker opplever kriser og sjokktilstander. Likevel har vi kanskje mistet noe på disse 100 år, noe som vi på fagspråket kaller mestring. Imponerende er også den sympathi raset skapte over det ganske land. Det var sikkert en svært god psykisk støtte i en vanskelig tid. Med et slikt utgangspunkt var kanskje krisepsykiatri mindre aktuelt. *
---- 294 RasA ---- PANIKK - RYKTER - OVERTRO Panikken Panikken var stor de første timene og dagene etter ulykken. Man visste ikke hva som hadde skjedd. Man forsto ikke hva som hadde skjedd. Og når man hadde fått høre hva som hadde skjedd, visste man ikke hvordan det kunne skje. Og man visste ikke hva som ville skje. Ryktene spredte seg, og panikken utviklet seg uhyggelig raskt. Flukten fra det som ble ansett for å være utsatte områder, var total. Men også områder som man ved å tenke seg om bare litt, måtte ha forstått var trygge, ble fra flyttet. Det gjaldt for eksempel gårder og steder som lå nokså nært raset, men som lå på fjellgrunn. Det er kjent historier om folk som rømte til fast fjell for å være sikker, men som på veien dit de skulle, passerte andre fjellpartier. Evnen til å tenke rasjonelt og logisk ble lammet. At denne paniske redselen slo dem som bodde nærmest, er ikke merkelig. Mange av dem hadde med sine egne øyne sett hvordan enorme områder med både gårder og hus, sank ned og forsvant. Hos disse stakk naturligvis red selen svært dypt. Og panikk er som kjent smittsomt. Dette medførte at de fleste gårdene langs med elven på nordsiden helt nedover til Verdalsøra, ble rømmet. Og på Verdalsøra var det en alminnelig fraflytning. Da for eksem pel militæret fra Trondheim og Steinkjer kom dit, kom de til et så å si folke tomt sted. Telefonsentralens betjening hadde rømt vekk, og soldater måtte overta jobben inntil videre. Den samme panikken spredte seg ikke på sydsiden av elven umiddelbart etter raset. Det har en svært naturlig forklaring. På denne siden av elven kom raset som en flodbølge. Den var slem nok, men den innga ikke den samme uhyggesfølelsen som når grunnen forsvant under benene på folk. Vel var man hjelpeløse overfor de enorme naturkreftene som her utspilte seg, men det var da til en viss grad mulig å forstå hva som skjedde. Og videre var forbindel sen mellom nordsiden og sydsiden brutt. Rykter og panikk krysset ikke leir sjøen som lå der som en effektiv sperring mellom de to delene av bygden. Rykter og panikk trenger nemlig et menneskelig ledd for å videreføres. Men da ryktene nådde sydsiden, ble også folk på denne siden påvirket av dem. Allerede utpå dagen den 19. mai var man klar over hva som hadde skjedd ved Jermstad. Og man var redd for at nye ras kunne komme. At rasbølgen kunne gjøre stor skade, var innlysende. Men det var ikke mye tankegang som
---- 295 RasA ---- trengtes for å se at leirsjøen ikke kunne stige så veldig mange metrene over det nivå den allerede hadde. Allikevel ble hus og gårder som lå ti-talls av meter over dette nivået fraflyttet, akkurat slik som det skjedde på motsatt side av dalen. En pussig episode fant sted på Nordberg vestre. Der var den 8 år gamle Johan Nestvold gjetergutt. Han var fra en plass under Nestvoll. 1 Da ryktene begynte ågå om at elven ville komme, tok ikke eieren av gården, Daniel Sivertsen Nordberg, sjansen på at gården ville unnslippe flod bølgen, og alle, både mennesker og dyr ble tatt med opp til Nordberg øvre som man mente var trygg. Til og med den minste grisungen, som han hadde betalt 4 kroner for, ble båret dit. Men så glemte han gjetergutten som lå igjen og sov. Johan Nestvold kunne ikke riktig tilgi Daniel for at han lot ham ligge igjen, mens han tok med seg grisungen. Johan Olausen Nestvold. Ryktespredning Avisene må ta sin del av skylden for at de mest fantasifulle antagelser om hva som ville skje, ble akseptert og trodd. I langt større grad enn i dag var det trykte ord en sannhet. Når ting sto på trykk, var det sant. På den andre siden er det klart at avisfolkene ikke var mindre påvirket av hva de så og hørte enn folk flest. Og i tillegg var de i de fleste tilfeller fremmede på ste det, og ganske enkelt fordi de ikke var lokalkjente, kunne de ikke uten videre avvise påstander som grunnløst tøys. De første ryktene gjaldt naturligvis faren for nye ras. Disse berørte både de områdene som kunne rase ut, og de områdene hvor rasmassene kunne havne. Angsten for hva som kunne komme til å skje, fikk næring hver gang det gikk ras i kantene rundt skredgropen. Folk så for seg alle mulige steder hvor det kunne gå ras. Alle terrasser og terrasseskråninger hvor det tidligere hadde gått ras, og som lignet på steder hvor det kunne ha rast, ble betraktet med engstelse. Alle gamle sagn om ras og slike forhold ble trukket frem. Og nå ble man informert om alle de rasene som man hadde kjennskap til i hele Trøndelag. Både de trønderske avisene og avisene fra andre deler av landet hadde lange og detaljerte beskrivelser av de rasene man kunne klare å grave frem opplysninger om. Mange av de beskrivelsene som ble gitt av de historiske rasene i Trønde
---- 296 RasA ---- lag, var bare av akademisk interesse. Men de var med på å nøre opp under angsten som preget folk flest. Og det var ikke bare her i Verdal at dette ga seg utslag. Da det tilfeldigvis bare kort tid etter Verdalsraset ble gjort lik funn etter folk som hadde gått med i ras for lenge siden i Skaugdalen i Rissa, ble dette naturligvis slått stort opp. Og folk der i distriktet ble også oppskaket. Det hadde tidligere gått flere ras i nærheten av Trondheim, og spesielt ble de siste store rasene ved Tiller i 1816 grundig omtalt. Detaljerte beskrivelser av folk som kjempet for livet i de frådende leirmassene som også tok Tiller kirke, skapte også engstelse blant beboerne der. I det hele tatt synes mange historier å handle om hvordan elver hadde tatt med seg kirker. Det ble opplyst at ved skredet og flommen i Gauldalen i 1345, ble flere kirker ødelagt. Det er tydelig at ras og kirker hører sammen på folkemunne. Raset i Gauldalen ble forøvrig viet spesiell oppmerksomhet da dette var det eneste som kunne sammenlignes med Verdalsraset hva angår døde mennesker. Den kjente historikeren Gustav Storm hadde en lengre analyse av kildene omkring denne hendelsen i 1345. (For sammenligningens skyld er Gaulsdalsraset omtalt i et eget kapitel.) Da ryktene gikk som verst om Vukusjøen, het det blant annet at bare spiret av Vukukirken stakk opp over vannflaten. En annen form for rykter som skapte angst og usikkerhet, var fortellingene om hvem som hadde omkommet. Ole Hegdal som hadde vært tjenestegutt på Trøgstad store, gikk hjem til Inderøya hvor han bodde. Og etter at han hadde kommet hjem, kom budskap om at han var død! Overtro Mange sagn om ras i Verdal dukket frem. Et interessant sagn i den sammenheng, skal være en spådom satt frem av Lisbet Nypan. Hun var den siste som ble brent som heks i Trøndelag. Spådommen gikk ut på at Stikle stad kirke skulle synke ned i jorden en 1. pinsedag da den var full av folk. Dette sagnet har visstnok vandret rundt i Verdal i flere hundre år, og det er ganske sikkert med urette at Lisbet Nypan skulle ha hatt befatning med det. Men det var kanskje lett å trekke frem dette navnet som sikkert nok var kjent for folk flest, og kanskje omgitt av et skjær av uhygge og mystikk. Tross alt hadde hun vært en heks! Men samme spådom var også tillagt en gammel finnkjerring. I den sammen heng var det visstnok ikke bare en spådom, men snarere en forbannelse. Finn kjerringen skulle visstnok ha gannet for at så skulle skje som en slags hevnakt. Etter all sannsynlighet har begge disse sagnene sammenheng med et tapt minne om rasene som hadde gått i terrassene like nord og nordøst for Stikle stad kirke. Begge disse har lagt opp leirmasser rundt kirken. Det siste laget
---- 297 RasA ---- forøvrig det dalføret som går nordøstover forbi Verdal Museum. Leirmass ene fra dette skredet la seg opp rundt kirken i ganske betydelig mektighet. Versjonen som ble tillagt Lisbet Nypan, dukket opp så pass tidlig at det ble gjengitt i avisene allerede pinseaften. Selv om man hadde tenkt å ha guds tjeneste i Stiklestad kirke I. pinsedag, er det tvilsomt om man hadde fått folk dit 21. mai 1893. Men både folk flest og prestene hadde andre ting å foreta seg den dagen. Redningsarbeidet pågikk for fullt. Og noen gudstjeneste ble ikke holdt i Stiklestad 1. pinsedag 1893. Stiklestad kirke fotografert fra nordvest i 1893. Ukjent fotograf. Dommedagsprofetier Dommedagsprofeter fantes det mange av på den tiden. Både geistlige em bedsmenn og lekpredikanter tok for seg dommedag i sin religiøse virksom het. På mange måter hadde folk et klart begrep om hvordan dommedag ville arte seg. Det var blitt forklart grundig fra prekestolen i kirken. Bibelen ga grunnlag for detaljerte beskrivelser av hvordan denne hendelsen ville gå for seg. Svovelstanken som det fortelles bredte seg mens raset var i gang, asso sierte de fleste med beskrivelsene av Sodomas og Gomorras undergang. I det hele tatt var ordet svovel et aktuelt ord i den sammenheng. Begrepet svo velpredikant er ikke aldeles uten sammenheng med hva det ble snakket om.
---- 298 RasA ---- Og at folk trodde de opplevde dommedag da de befant seg midt ute i dette helvetet, er det ingen grunn til å undres over. Fortellingen om presten Klute som kunne fortelle om at han hadde møtt en sortkledt person som varslet om en stor ulykke i Verdal, underbygget over troen. (Se under Overnaturlige varsler.) At en så pass nøktern mann som lensmann Wessel heller ikke var upåvir ket av slike dommedagsbeskrivelser, går frem av hans rapport om ulykken. Der forteller han at folk hadde hørt eksplosjoner. Og selv om ikke et eneste vitne er blitt funnet som beviselig hadde sett ildtunger og flammer over ras området, var det en alminnelig oppfatning at noen hadde sett det. Og lens mannen som nok ikke trodde på dommedagsprofetiene, aksepterte dette, og fant en naturlig forklaring på det ved at det hadde dannet seg såkalt sumpgass nede i grunnen, og denne hadde eksplodert da den kom ut i fri luft. Men som sagt, synet av flammer og ildtunger i raset er bare fri fantasi, og må tilskrives at folk trodde at det måtte ha vært slik, for i følge dommedagsbeskrivelsene skulle ild og flammer fortære verden. Og svovellukten var jo der! Guds straffedom Alle fortellinger med overnaturlig tilsnitt ble naturligvis fortalt og gjenfor talt i det vide og brede. Og mange beskjeftiget seg med at det faktisk måtte være en Guds straffedom som hadde funnet sted. Men merkelig nok er ikke dyret i Johannes åpenbaring funnet nevnt noe sted. Det trekkes som kjent frem ved enhver anledning, i hvert fall når det gjelder å tillegge menings motstandere alle slags uhederlige meninger. Politiske motsetninger fantes det også på den tid. Verdal var ved slutten av forrige århundre kjent for å være radikal. Og det var faktisk folk som skrev inn til avisene og mente at dette var Guds straff for verdalingenes radikalisme. Et avisinnlegg i Dagsposten 14. juni kan illustrere dette. Riktignok er dette innlegget et angrep på slik fanatisme. Det ble sendt til avisen fra Ut- Trøndelag: 2 At ulykken i Verdalen av ikke så få religiøse høyrehoder settes i for- bindelse med beboernes angivelige radikalisme, er ikke så sjelden å høre. Jeg har snakket med virkelig såkalte «kristeligsinnede» som nesten anser ulykken som «lønn som forskyldt». Her i traktene er det ansette menn som ser på ulykken som en guddommelig hevn over «radikalerne» der inne. Slik fanatisme er dessverre ikke sjelden, og den viser at mørket fra Vest- landet også legger sin skumring over manges hjerter her nordenfjells. Man har Høyres politikere og legpredikanter utover bygdene å takke for dette vakre resultat. Det har jo vært talt mye om at Vårherre skulle være høyremann o. 1.
---- 299 RasA ---- Det er en ren djevelsk glede som ligger til grunn for slik fanatisk vill mannsferd, en ekte avsmak av den skadefro, hevnbitre følelse som resul terer i tanken om et evig helvete. At endog prester i våre dager skal komme med slikt! Hvorfor søker man alltid å ale opp det dyriske hos folk. Er dette kristendommens moral? Mot slikt må alle være på vakt. Vi kan ikke sende hverandre til helvete for «meningers» skyld. Man opphøyer ikke Guds majestet og visdom på denne måten. Derfor: La slikt få en ende. Ryktene på grunn av Vukusjøen Et annet forhold som ga grunnlag for rykter, var Vukusjøen. Alle skjønte at før eller senere måtte den stige så pass høyt at vannet rant over demningen. Og demningen, hva var nå den? Mange som ikke hadde vært oppover til Eklo eller Melby og sett hva demningen egentlig var, trodde når de hørte ordet demning nevne, at det var tale om en voll eller rygg av leire som før eller senere ville briste. Og da kom vannet som en flodbølge nedover dalen. Her var ryktene svært fantasifulle. Både Stiklestad kirke og Vinne kirke ble avskrevet. Og det var først og fremst flodbølgen som var ventet, som fikk folk på Verdalsøra til å flytte ut. At de lavestliggende gårdene som Ros voll, Lyng, Ekle, Bjartnes, Holmen og Fæby nok ville bli berørt av vannet, når det kom, var i og for seg en forståelig antagelse. Men når både Hegstad, Stiklestadgårdene, Vinne, Leirfall, Øvre Kålen, Skjørdal og Bjørken også ble nevnt som nærmest fortapt, var det nok ikke de lokalkjente som gjenga de ryktene, skjønt også mange lokalkjente bet på dette. Et rykte gikk forøvrig ut på at vannet i Vukusjøen hadde steget så høyt at det var på nippet til å renne over og inn i rasgropen ved Rognhaugen. Videre het det at bare spiret av Vukukirken stakk opp over vannflaten. De fleste slike rykter ble kontant avlivet av de mer rasjonelle iakttagere. Blant annet er det en interessant beskrivelse Jørgen Aall Hansen gir da han, etter meget strev og møye, hadde gått og klatret rundt hele rasgropen for å ta den berømte demningen i øyesyn fra Eklo. Han så ingen demning! (Se under En iakttagers nedtegnelser om raset og dets virkninger. )Han så med en gang at det ikke var noen som helst slags fare for at demningen ville briste. Dem ningen fylte nemlig hele dalen fra dalside til dalside i nærmere 10 kilometers lengde. Årsakene til raset Når det gjaldt årsakene til skredet, var dette naturligvis et mysterium for de aller fleste. Også faggeologer manglet nødvendig kunnskap om hvordan
---- 300 RasA ---- et kvikkleireskred oppstår. Men de hadde i det minste et vitenskapelig fun dert syn på saken og var klar over at det var tyngdekraften som først og fremst var den direkte årsak. I Morgenbladet ble det i fullt alvor hevdet at en av de viktigste årsakene til skredet, hadde vært jordskjelv! En annen avis sa vulkanutbrudd! Og hva skulle folk tro? Som nevnt ovenfor, trodde ikke lensmann Wessel på dommedagsteorien, men han trodde på folk når de sa at de hadde sett eksplosjoner. Og han mente som sagt at det var sumpgass som hadde eksplodert, og at de hadde vært med virkende årsak til at raset løsnet. Andre fantastiske historier Mange mennesker ble reddet på helt mirakuløs måte. Bare det kunne jo i mange tilfeller ha gitt grunnlag for guddommelig intervensjon. Men det spredte seg også andre historier om redning og redningsdåder som ikke hadde noe med de virkelige forhold å gjøre. Det fortelles om en mann som krøp opp i murpipen da raset kom, og der satt han da huset seilte avgårde. Først etter flere kilometer ble huset liggende i ro, og mannen ble reddet ut av redningsmannskapene. Det har ikke lyktes å finne ut hvem dette var. Heller ikke hvilket hus det var tale om. Og ingen av de beretningene som er kjent fra redningsarbeidet forteller om en slik redning. Men trolig er dette bare en fantasifull historie. Kanskje er det en sammen blanding av flere historier hvor folk klatret opp på taket gjennom hullet etter murpipen etter at den hadde ramlet sammen. Det er nemlig en kjensgjerning at murpipene var noe av det første som raste ned, når husene tok til å bevege seg. Dessuten var pipene så tunge at da husene tok til å bevege seg på en tynn overflatetorv, forsvant de ofte rett ned i dypet under huset. En annen historie som er blitt gjengitt flere ganger i forskjellige aviser, er historien om skituren til John Grunnan og OlufGudding. Fra Olai Hart manns Beskrivelse over Ulykken i Værdalen hentes følgende: «Da John Grunnan og Oluf Gudding tidlig på morgenen fikk beskjed om nattens ødeleggelser, fant de frem skiene sine, og da de hadde kommet til ulykkesstedet, spente de på seg skiene og la i vei over leirhavet. Når de på sin eiendommelige skiferd traff på levende folk, signaliserte de til land, og folk la ut broer slik at mange ble reddet på det viset. De for helt fra Melby nesset til avgrunnen ved Follo. Det gikk ikke så verst i leiren med skiene, men det var en farlig og anstrengende tur. Mange steder var leirsuppen så bløt at skiene sank nedi, og leiren lukket seg over dem, og da gjaldt det å hale på. På sin vandring traff de på mange hender og føtter av døde folk som stakk
---- 301 RasA ---- opp av leiren. De brukte flere timer på denne rekognoseringsferden, og det var ikke få som ble reddet på grunn av dem. Da de endelig nådde land igjen, var de så medtatte at benene ikke ville bære dem.» I Nordre Trondhjems Amtstidende sto også denne skituren omtalt. Og noen dager senere, 24. juni 1893, kom det en tilføyelse som også andre aviser som hadde brakt historien tidligere, ble bedt om å ta inn. Der ble det fortalt at også Johan Sundby og Odin Øvre Gudding deltok i samme skiferd, og at de reddet to mennesker, mens en sinnsforstyrret mann måtte etterlates i et stab bur til at andre kunne ta seg av ham. Det fortelles videre at Oluf Gudding og John Grunnan foretok en lignende tur senere på dagen. Men som avisen skriver, «denne gang lykkes det dem ikke å finne noen levende mennesker, men derimot en del underklær - av damenes intime unevnelige - uten på noen måte å ha blitt «skjelvende» i knær ne, eller «sjanglende» som det sto, av denne byrden.» Det tyder således på at også denne ferden må ha blitt omtalt i noen aviser tidligere. Når det gjelder Johan Sundby, er det en kjensgjerning at han gikk på ski og reddet et menneske. Det var forøvrig tjenestejenten på Trøgstad skole, Ingeborganna Tessem. Hun sto ute på restene av skoletomten da Johan Sundby kom ut til henne, og hun ble berget i land ved at hun sto bak på skiene hans. Derimot er det visstnok ingen ting i de andre historiene om skigåing. De navngitte personene er ikke med blant dem som er oppført som mulige kan didater til å motta spesielle utmerkelser for sin innsats. Og legen, Albert Strøm, bruker så sterke ord om dette som å si at det bare var humbug. Nå skal visstnok disse personene ha prøvd å gå på ski, men de lyktes ikke. Og når historien om vedkommende sinnssyke person som ble etterlatt i et stabbur, trekkes inn her, er det en sammenblanding med Erik Sæbos forsøk på å redde Peder Rasmussen Tokstad. Men denne nektet å bli med, og Sæbo måtte etterlate ham i et stabbur slik at andre kunne redde ham. Det var forøv rig blant andre Magnus Larsen Tokstad som klarte å overtale den sinnssyke til å bli med til trygt land. Men heller ikke Erik Sæbo gikk på ski. Men historien har blitt gjentatt så mange ganger, både i avisene i 1893 og i ettertid, at dette er blitt stående som en sannferdig hendelse. Dog er det en kjensgjerning at den neste dag, det vil si 20. mai, gikk flere på ski over den nå etter hvert delvis størknede leirflaten. Nå hadde det dannet seg en fastere skorpe som bar bedre. Og det er ikke usannsynlig at noe av det som hendte denne dagen, tidsmessig ble plassert til dagen før, altså 19. mai. Et annet tilfelle hvor sannheten er blitt forvridd, er historien om Marius Iversen, gjetergutten på Follo. Om ham heter det at han lekte seg med en
---- 302 RasA ---- hundehvalp mens de seilte nedover i raset, og at han i tillegg kledde på seg på turen. Sannheten var imidlertid at han så hvalpen ligge nede i leiren, og han akte seg ut på kanten av gulvet hvor han satt, fikk tak i nakkskinnet på hunden, og holdt den fast under ferden slik at den ikke kom til skade. Og med hensyn til at han kledde på seg, fortalte Marius Iversen selv at da hus restene ble liggende i ro, oppdaget han at sengen hans sto like ved siden av seg, og der hadde han klærne sine. Følgelig var det naturlig at han kledde på seg, for det var kaldt den natten. Adresseavisen gjenga 22. mai noe den selv antok for å være et tvilsomt rykte. Det var om en redningsaksjon ute i leirsuppen. Ut fra et hus ble det tatt ut åtte lik. Men fra huset hørte redningsfolkene at noen beveget seg. Og da de hugg hull i en vegg eller et tak for komme dit inn hvor lyden kom fra, fant de en mannsperson som var blitt stum av redsel. Heller ikke dette var tilfelle. Ingen husstand på ni eller flere personer som ble berørt, ble funnet på denne måten. Vandresagn Det typiske for et vandresagn er at det kan knyttes til flere tilsvarende hen delser rundt om i landet og ellers i verden. Et slikt vandresagn er knyttet til en rekke forskjellige ras rundt om i landet. Det er hanen man kunne høre gale nede i jorden i flere dager etterpå. Den skulle da ha vært innestengt i et uthus som ble liggende fullstendig begravet av leirmassene. Men fordi det fantes luft inne i dette huset, levde hanen i lang tid. Blant annet er dette sagnet knyttet til raset ved Landfall i middelalderen. Da skulle man ha hørt hanen gale nede i jorden i ni døgn. Også ved Verdalsraset gikk det beretninger om at man hadde hørt levende dyr som var innestengt nede i leiren. Blant annet har Erik Rosvoll fortalt at utenfor Rosvoll søndre kunne de høre en hane nede i leirgjørmen i tre døgn. Noter: 1 Hans foreldre var Olaus Olsen Nestvoll og Elisabeth Sivertsdatter. 2 Språket er modernisert. 3 Gerhard Schøning: Reise giennem en Deel af Norge II s. 79.
---- 303 RasA ---- OPPMERKSOMHET - BESØK EN lAKTTAGERS NEDTEGNELSER OM RASET OG DETS VIRKNINGER Bakgrunn Avisen Dagsposten i Trondheim hadde flere korrespondenter i Verdal i dagene etter raset. En av dem var Jørgen Aall-Honsen. Han sendte flere brev tilbake til sin avis. Disse brevene gir en meget god beskrivelse av forholdene slik de var umiddelbart etter raset samt de nærmeste dagene etterpå. Jørgen Aall-Hanssen laget i tillegg til sine brev også en rekke skisser. Han var en sjelden kombinasjon av skribent og illustratør. Mange av brevene ble også gjengitt i andre aviser. Men Jørgen Aall-Hansen var fremdeles i Verdal 6. september da det store etterraset gikk. Han kom seg meget raskt opp til rasstedet, noe som betyr at han må ha bodd like i nærheten. Og like i nærheten vil si på Prestegården Auglen. Sogneprest Hansen var nemlig hans far. FØRSTE BREV Verdalen, 20. mai 1893. Klokken 00.45 gikk dampskipet Levanger innover Innherredsfjorden og ankom til Trones klokken 8.30. Underveis møtte vi dampskipet Værdalen som vi praiet. Kapteinen hadde bare de sørgeligste ting å berette der innefra idet samme båtene passerte hverandre. Jeg gikk fra Trones forbi gården Nestvoll, hvor det viste seg en hel rekke hvite telt mellom trærne. Det var soldatene som lå i leir. Det var utstilt vakter på en haug i nærheten. Disse sto i signaliseringsfor bindelse med vakter på høyder omkring elven og på sletten i nærheten av den. Elven kommer Klokken 9.45 hørte jeg en fjern larm - det var elven som endelig hadde brutt over demningen og nå overfylte det aldeles uttørrede elveleiet. Enkelte dristige folk hadde vært nede før om dagen og fanget en del laks med hendene. Vannet strømmet med stor hastighet, og klokken 10. 15 strømmet det over hovedveien ved lensmannsgården Holmsveet. - Jeg skyndte meg av sted opp over bakken da vannet stadig steg. - Fra bakken - Haugsbakken som den kalles - hadde jeg en noen lunde oversikt over dalen og elveløpet oppover.
---- 304 ----
---- 305 RasA ---- - Elven var aldeles overfylt av svære leirmasser, og elveleiet hadde en kolossal bredde - i nærheten av gården Ekle en antagelig bredde av 1 fjerding. 1 Hele Verdalsøra var rømmet da man fryktet for oversvømmelse. En gård i nærheten av og syd for Holmsve, var aldeles omflødd av elven da jeg sto oppe på bakken. På veien traff jeg hyppig folk som fortalte meg en hel del om ulykkene. Stakkars krøtter Lyngsgårdene som lå i nærheten av elven, var omflødd av vann, og et fjøs på over 20 kyr var ute i elven. Det ble fortalt at noen barmhjertige menn hadde kommet seg bort til stedet og fått skutt ned en del av dem. Slik var det mange steder. Man har lagt planker utover leirmassen og for kortet lidelsene for de arme dyrene som kavet i mudderet, - ved å stikke dem ned. Det er nemlig en fullstendig umulighet å få dem opp av den dynnede massen - den holder igjen som i en skruestikke. Man hører folk rope og krøtter brøle nede i dypet - og man står maktesløs! På grunn av den inntrådte skumring og den lange avstand var det ikke så godt å se ulykkens omfang bortover Lyngsgårdene, - men dess forferdelig ere så man den oppe ved Prestegården. Landskapet hadde aldeles underkastet seg en total forandring. I ca. 150 meters avstand fra gården - på østsiden sto det en prektig granskog. Den var borte. Jeg gikk ut på kanten og så ned i dypet - og her nede var bunnen ganske plan - sunket helt ned til en dybde mellom 15-20 meter. Ulykken har etter min oppfatning ingen ting som helst med elven å gjøre. Ulykkesstedet ligger i en fjerdings avstand fra elven, og her er ingen utrasning, - det merkelige er at en strekning på 1 3/4 km 2 har sunket ned i en underjor disk avgrunn hvis fundament består av kvikkleire. Vi lar gardsdrengen på Prestegården fortelle: 2 «Klokken 2 om natten,» fortalte han, «våknet jeg plutselig ved å høre en slik forunderlig lyd - akkurat som en forferdelig storm med dumpe dønnin ger og tordenbrak. Jeg var overbevist om at den ytterste dag var kommet! Jeg sprang til vinduet og så nabogården forsvinne i jorden, og jordskredet nærmet seg mitt hus. 3 Min kone og jeg fikk såvidt kastet oss i klærne og skyndte oss avsted til et sikkert sted. Naboens kone reddet seg i bare linnetet; hennes mann og et av barna forsvant og er ennå ikke funnet. 4 Ved utbruddet merket jeg en svovellignende, meget übehagelig lukt. Follo strøk først, så strøk Krag - Trøgstad og så alle husmannsplassene til Prestegården - og flere mindre gårder - deriblant en husmannsplass til Follo like i nærheten av Prestegårdsskogen.» Verdalsboka - 20
---- 306 RasA ---- 5? ei C s I ff 3 sj R I 1 I I •I Ss _ .ta -CS «5 i Oi .ts So S su Ss. 1 s 1
---- 307 RasA ---- to R to g to o, Ss. §» R 5 S° f* * R _ s
---- 308 RasA ---- På Follovald hadde kun sønnen reddet seg over på en noe fastere leirmasse, - hans foreldre forsvant ned i den dynnede leirmassen på den andre siden, mens han selv oppkavet og forrevet endelig kom sikkert til lands. 6 Det er naturligvis den voldsomme senkning som har frembrakt leirmassenes utglid ning nedover mot elven. En husmann hadde fart et langt stykke nedover i et stabbur og var blitt reddet. 7 Bunnen av avgrunnen eller slukten er nå dekket av opprettstående gran trær og uhyre store gresstorvsflater. 8 For Prestegården som står på sandbunn, er det antageligvis ikke noe å frykte - gården ligger 250 - 300 meter fra raset. Jeg har tilbrakt natten på den øde Prestegården, hvorfra nesten alle er flyttet ut, og brevet er skrevet ved en osende talgprås og under kamp med over veldende tretthet etter å ha vært uopphørlig i virksomhet, - som det bør seg for en korrespondent. ANDRE BREV Verdalen, 1. pinsedag ettermiddag, 1893 Nytt ras I natt skjedde et nytt ras ved den østlige enden av utrasningsstedet. Ingen gård gikk med. Skredet gikk ut over en meget bratt bakke. Siden har det kun vært ganske små skred av mindre betydning. Gården Øvre Jermstad som ligger ved den nordøstlige ende, er stygt truet - går antageligvis med i løpet av natten da jordbruddet ligger i en avstand av 3 meter fra gårdsplassen. Alt innbo er utflyttet, og selv høyet er reddet. 9 På bunnen av avgrunnen I dag har jeg vært rundt avgrunnen i omtrent 2/3 av dens omkrets og under kastet ulykken en mer detaljert undersøkelse. På vestsiden - mot Prestegården og Mo - består utrasningen hovedsakelig av svære sandbanker, på nordsiden - hovedsakelig blåleire med myrjord i blant, og på hele østsiden utelukkende av seig blåleire. Man holdt på å bære opp noe nede i dypet. Jeg stanset og spurte hva det var. Folkene fortalte at det var matvarer og klær som de bar i store bylter og sekker på ryggen. De hentet det nede fra den avdøde ordførers gård. Jeg steg hurtig ned etter skrenten og var etter et par minutters forløp nede på den nå ganske tørre blåleiren som hele veien var ganske oppfylt av uregel messige sprekker på kryss og tvers. Stykkene hadde alle samme størrelse. Sprekkenes bredde var så stor at man kunne stikke fingeren ned i den, - dybden antagelig fra 1 - 1 1/2 meter. Leirlaget var ganske glatt her nede på bunnen - enkelte små knoller var dekket med en fin, sprø glasur.
---- 309 RasA ---- On 22 '3 c_ CM <u R & si si a 1 R R I s Sg I R to R R E i? l -R ■s . R I I 1 st I I co
---- 310 RasA ---- Formasjonen av landskapet dernede er ytterst eiendommelig med sletter og avrundede koller og svære leirstykker i form av veldige klippeblokker. Mellom disse var sprekkene meget dype. Man følte seg uhyggelig og trist nede i denne døde naturen hvor intet liv rørte seg, hvor ingen fuglestemmer hørtes. Det så ut som etter en størknet lavastrøm, det var de mest forunderlige vridninger og figurer; noen av leir lagene så ut som teglstein på et tak, andre gikk i malstrømmer - og så ut som en stivnet krappsjø. Og så denne intense svovellukt dernede! Den kom en i møte hvor man vendte seg, og skyldtes gassarter inne i leirmassen. Leirskorpen bar godt de fleste steder - på andre steder vippet den opp og ned - for den var ennå ikke blitt tørr, og det sto kvikkleire under. Over disse farlige steder var det lagt planker og bord. Tessems gård i dypet 10 Da jeg kom ned til fjøset og buret samt stallen av ordførerens gård, hadde bøndene nettopp reddet hesten. Den hadde da stått der nede i to døgn på stallen, men en uforferdet mann hadde dristet seg der ned dagen før og gitt den til strekkelig for. Da var leirmassen alt for bløt til å tenke på redning. Man fant intet menneskelig vesen blant ruinene - hvis man egentlig kan kalle dem det -; for til tross for den 1 kilometer lange turen fra sin opprinne lige plass med leirstrømmen hadde husene klart seg ganske utrolig. Buret sto litt på skakke, men intet var kommet til skade, og det innvendige av det var alt i den skjønneste orden, når unntaes et par knuste egg i en skål! Brødleivene sto oppstablet langs veggen oppe på en benk - og ikke en leiv var istykker. - Det så ut som om buret skulle ha seilt avsted oppe på leir massen og så ganske sakte ha satt seg. - Steinene foran inngangen til hoved bygningen lå ved siden av hverandre på en svær leirblokk, mens selve hovedbygningen var reist 1/2 mil nedover bygden. Stallen lå over på siden med en vinkel av ca. 45 grader og støttet seg mot noen klippeblokker. 11 Fjøset var aldeles ramlet sammen, og mellom bjelk ene lå fire kyr, hvorav to døde. To levde ennå, men det sto ikke i menneske lig makt å få dem ut av det stivnede dynn. Man forkortet derfor de arme dyrenes lidelser ved å stikke dem. Jeg var selv borte og så til dem; - de lå som om de var innkapslet i en steinmasse. Leiren tørres meget hurtig i solen og blir ganske fast og hård. Kan man tenke seg en forferdeligere død enn denne, levende begravet i selve jordoverflaten - halvdelen av legemet over og halvdelen under samme! - En vogn sto ganske uskadd mellom buret og stallen. På flere steder omkring ulykkesstedet var det bløt kvikkleire - det var den visse død hvis man ved et uforsiktig skritt skulle falle ned i den. Jeg følte meg betydelig lettet da jeg atter steg opp fra denne døde dal med
---- 311 ----
---- 312 RasA ---- svovellukt og de forunderlige formasjoner. Her er et nytt felt for en geolog, - man har variasjoner i det uendelige. Leirdemningen er dessverre blitt forsterket ved et nytt skred, og stillingen begynner å bli særdeles kritisk -, da den resterende del av bygden trues med forferdelige ulykker, hvis den svære vannbeholdningen plutselig strømmer ut. Man fryk ter for at den skal ta kursen over Rognhaugen hvor det siste skred hendte i natt. Elven ville da antagelig komme til å gå mot utrasningen til Prestegår den og underminere sandbankene til denne. 12 Stillingen er ytterst uhyggelig, og folk forlater alle sine gårder nede i dalen og strømmer oppover mot høydene for å finne sikkerhet for seg selv og sine eiendeler. Således er hele Stiklestadflaten rømmet. Selv de høyereliggende gårdene står ganske tomme. Brødmangelen har vært alminnelig blant de ulykkelige husville menneskene som nakne og hjelpeløse har tydd inn til naboer og bekjente. Men nøden er forløbig avhjul pet ved flere fustasjer brød som har kommet med dampskipene. En vannstråle I aften klokken 8 kom det en mann til meg og fortalte at en svær vannstråle sto ut av en av sandbankene ved Mo. I morgen skal jeg undersøke saken nærmere samt gi en beskrivelse over oversvømmelsen og redningsarbeidet ved denne. TREDJE BREV Verdalen, 22. mai 1893. En tur langs randen I formiddag gikk jeg rundt hele utraset. Det var en meget anstrengende tur i solvarmen, - det var å streife gjennom skog og kratt og morasser, for vei er det ikke lenger tale om. Randen av denne store utrasning er meget ujevn, når unntaes på vestsiden hvor den enkelte steder går i en aldeles rett linje som skåret av en umåtelig kniv. På de øvrige stedene har utrasningene gravet ofte store uregelmessige styk ker ut av overflaten. Utgravningene strekker seg inn som skarpe kiler eller firkantede stykker, som tilfellet er ved gården Øvre Jermstad, innskjæringen skjer like mot gården i en bredde av ca. 10 - 12 meter og en dybde innover av ca. 30 meter.
---- 313 ----
---- 314 RasA ---- Om «demningen» Det var min hensikt å undersøke den så meget omtalte demningen og be stemme så noen lunde dens høyde og sannsynligheten for brudd. Langs en bratt skråning ned mot elven kom jeg etter en halv mils marsj oppover mot Eklogårdene, som ligger temmelig høyt oppe på et større leirplatå. Veien hit var ikke farefri da utrasningen ned mot dypet gikk like ned i den største høyde -jeg tror jeg med trygghet kan sette ca. 25 meter fra den øverste topp av den østligste delen av skredene. Alle gårdene var ganske forlatt oppe på Eklosletten. Noen høns gikk om kring gårdene og lette etter føde. Jeg kom meg opp på et høyt punkt hvor jeg hadde en fortreffelig utsikt over terrenget. Men alt det jeg stirret, - så oppdaget jeg ingen «demning» i den alminnelige forstand av ordet - demningen er nemlig kun et spøkelse som slett ikke eksisterer. Grunnen til at man har falt på den idé at det skulle være en «høy, ugjen nomtrengelig demning», er nemlig den at for det første hadde meddelerne ikke grundig undersøkt saken, og for det andre den omstendighet at elveleiet var tørt langt ovenfor Øra. Leirutrasningen har fylt opp elveleiet i en bredde av over 3 kilometer ned enfor utrasningsstedet, således at vannet måtte ha tid til å arbeide seg gjen nom den oppstabling av leirklumper og leirmasser som dekker elven i en lengde av over 11 kilometer. Ingen kan gjøre seg noen forestilling om hvilken uhyre masse leire elve leiet er dekket med - det dreier seg om flere millioner kubikkmeter. Høyden av disse er gjennomsnittlig ca. 20 meter - og dette tall er visstnok altfor lavt satt, når man betenker at gården Haga har gått nedover mot elven i to høye terrasser. 12 Skråningene på disse 11 kilometer er meget liten - ca. Ipå 250 meter lavest tatt. Elven ovenfor Eklo er en uhyre stor innsjø som har oversvømmet de to smukke og før så malerisk beliggende Volengårdene, som antagelig, etter som stillingen nå er, vil komme til å stå under vann i 5 - 6 måneder, for det vil ta lang tid før enn elven vil grave seg en ordentlig renne mellom leir massene som ligger i en plan flate over en fjerdings bredde. Det samme gjelder alle de oversvømmede gårdene. Ovenfor Eklo går over svømmelsen cirka 6 kilometer opp i Vukudalen hvor bøndene forteller at Øst nes bro skal være truet. Rasets fart Leirraset er kommet så veldig at enkelte små tverrdaler som har ligget 10 -15 meter over skredet - er blitt fylt av kvikkleire, og sidene på elvekanten er aldeles dekket av leirmassen som har skvulpet opp som en uhyre bølge
---- 315 RasA ---- - like til den motsatte side av elven! Denne ligger som før nevnt, - nå i en avstand av over 3 kilometer fra nordre bredd, så man kan tenke seg det ikke er noen dagligdags kraft som har virket. Ødeleggelsens ruiner Det var et sørgelig skue deroppe fra Eklohøydene hvor man hadde et stor artet rundskue over ulykken. Enkelte gårder sto på skakke, halvt nedgravet i leiren, andre var splintret så tømmerstokkene lå spredt rundt omkring i en vill uorden. - Hist stakk det frem en stol - her en seng og atter andre steder en kommode eller en kasse. De omkomne Det er nå antageligvis ikke et levende menneske mer i disse husene, hvor av en del alt er blitt undersøkt. Flere lik er i de siste dagene funnet. Man antar at det tilsammen er omkommet 1 12 - 114 mennesker. De reddedes an tall utgjør 160. Redningsmenn Soldatene har gjort god nytte både ved redning av menneskeliv og ved red ning av innbo og krøtter. Sefanias Støp, Johannes Husan og Iver Forbregd har utmerket seg under redningsarbeidet på en sådan måte at de må særskilt nevnes. Disse tre har reddet mange liv ved sin utrolige kaldblodighet og dødsforakt, og de fortje ner absolutt en påskjønnelse for sin sjeldne opptreden. Disse er bygdens folk. Det er naturligvis også mange andre som fortjener å bli nevnt, blant andre også Thomas Trøgstad som med stor livsfare reddet seg selv og sin kone, men som like baketter, - utmattet og trett, - straks gikk i gang med rednings arbeidet! Blind alarm Klokken 3 mandag ettermiddag kom militæret i fullt firsprang til gården Haga. Jeg skyndte meg etter. Det var blitt signalisert, fortaltes det. Man kjørte også en båt avsted. Da man kom til Haga, viste det hele seg å være blind alarm, idet noen bøn der som holdt på å redde innbo fra Tessems hovedbygning, hadde tatt av seg sine hvite støvfrakker og hengt dem på en staur på grunn av varmen, da de ikke ville legge dem ned i leiren. Dette ble av vaktene opptatt som nødsignal. Fra Tessems hjem Thomas Trøgstad hadde funnet et skap med 2 dusin sølv spiseskjeer - og i selve leiren hadde han funnet Tessems trøye med en lommebok som inne-
---- 316 RasA ---- -S § K 2 . _ _ Si R 8 § ■8 il »Q ~sS S 4* N *- js ti -R t>t to 8 S to « to ~«s a I R s R SP § to a R _S to to ■< 2. s r _* se _ c « ai -a sfrs to g. > R *> R _ R S a to «R ili &•&■_ 60 *C i; ■!«* r- S to to > £ Q to *, -« to ss' r_ "« to » oi »s* to j~ °C1 R « g to -S, "^ J5 to to *- -R CS > •SP _ S Cs^fi a . <v> R to tvj _\ I 2 =_i SS CS "-^ "si — -S a S 13 r .§ S 12 i £ is. to 5 to * -R R 5 to to $0 S» •» 6fl _ to a» ? r* Q f! S fe
---- 317 RasA ---- holdt 150 kroner i kontanter. Man søker etter 1500 kroner som Tessem hadde i forvaring for Stiklestad Meieri. 13 Tessems død Jeg talte med Tessems pike som fortalte at hun sov i skolestuen, adskilt ved et værelse fra det rom hvor Tessem og frue sov. Hun ble straks vekket av ulykken og så hvorledes huset gikk istykker og beveget seg med en for ferdelig fart mot Haga, ca. 6 kilometer fra det sted hvor huset før lå. Her stanset skredet. Veggene var reist - hun sto på bare stuegulvet - likeoverfor Tessem og frue, som sto på gårdens grunn og talte sammen. Det var da en kløft mellom dem. Hun kastet resolutt en planke over til dem. Fru Tessem gikk ut på denne etterfulgt av sin mann. I det samme glir fundamentet på den andre siden, og begge styrter i dypet og forsvinner i den bunnløse leir massen. De reddede har forferdelige ting å berette; man kunne skrive hele bøker om deres opplevelser. Tirsdag, 23. mai 1893 Demningsforsøk I natt har hele militærstyrken under overkommando av kanaldirektøren vært oppe ved Lyng og demmet av et mindre stykke for om mulig å redde en av de større gårdene som er omgitt av vann på alle kanter. På Prestegården står det fullt av møbler og inventar til folk som har flyttet ut fra gårdene omkring Lyng og Haga nede ved elven. For øyeblikket er Prestegården ikke utsatt for noen som helst fare da elven antagelig kommer til å beholde sitt opprinnelige leie. 14 Den samlede skade kan man trygt sette til et verditap av 1 1/2 million. Bare på gården Lyng nor dre kan skaden anslåes til over 50.000 kroner. Hele besetningen, 22 kyr og syv hester, er druknet på grunn av vannflommen; dog har man ved utrolige anstrengelser og farer reddet to av hestene. Ulykken her i Verdalen er så enestående og forferdelig at man umulig kan gjøre seg noe begrep om den, hvis man ikke har sett den. Den rammer hele bygden, da mange av dem som har sine gårder i god behold, har stående penger i de ødelagte gårdene. Banken lider så stort et tap at den neppe greier det. FJERDE BREV 6. juni Fra Verdalen Broen Da jeg reiste fra Levanger med skyss til Stiklestad, - kom jeg altså også
---- 318 ----
---- 319 RasA ---- over Verdalsbroen. Broen er bygget i to avdelinger. Fra selve Øra går det en mindre bro over på en forhøyning eller øy i selve elveleiet. Denne lille øya er en 5 meter høy og er ikke større enn at den akkurat gir plass til veien. Lengden er ca. 15 meter. Denne øya forbinder fastlandet på den andre siden med den egentlige bro. Faren for broen ligger for øyeblikket i den omsten dighet at hele elvestrømmen står med full kraft på den før omtalte lille øya som trues med å bli undergrayet. Man hadde i den anledning kjørt en hel del stein utover dens sydlige side som brystvern mot strømmen. - For øye blikket er det ingen fare. Elveleiet var aldeles oppfylt av trerøtter som lå slengt bortover de ørene som var dan net av leirmassene. Tømmerlensen er sprengt ovenfor broen - ikke av flom, men av alle de flytende trematerialer elven har ført utover. 15 Vannet gikk som en suppe og skulle alt nå være lavere enn før. På Verdalsøra er alt i sin gamle gjenge igjen. Veien fra Verdalsøra og opp over til Haugsbakken er nå i kjørbar stand igjen. Elven hadde nemlig over svømmet den ved Holmen som inngående strøm - og revet vekk en lengre strekning av den. Denne strekningen ble istandgjort av de militære, og strek ningen er solid fundamentert med bjørketrær og kvister som det igjen er fylt et høyt sandlag over. Elven hadde valgt sitt utløp - i en stor bue forbi Haugslien og Maritvoll - like mot Verdalsøra hvor den gikk under noen sandbanker, og skåret tvers over veien og så igjen gått tilbake til sitt opprinnelige leie. Terreng som før var oversvømmet, er nå ganske tørt - i det elven så noen lunde har det forrige leie. Skredet har det samme utseende som det fikk den skjebnesvangre natten til 19. mai. Gården Jermstad står fremdeles og vil antagelig bli stående til neste vår, når teleløsningen begynner. Men da er det sannsynlig den vil skride ut. Etter uttalelser også fra gården Krågs eier, gikk Krag først, derpå Follo. Mannen på Krag - Ove Haugskott - hadde om formiddagen lagt merke til et mindre skred nedenfor gården og hadde stusset over det, men hadde ikke tenkt nærmere over saken, da det hver vår hadde foregått mindre skred samme steds. Om aftenen hadde han vært en tur opp til gården Fåren og var kommet sent hjem. Omtrent 15 minutter etter at han hadde lagt seg, gikk raset. Går den seilte like mot Sundby. Alle ble reddet. Budeien ble reddet ved hjelp av et taug. Kyrne døde, mens grisene ble for noen dager siden berget i land. I det hele tatt har grisene over alt berget seg godt - formodentlig på grunn
---- 320 RasA ---- av den omstendighet at de er løse, og at de på grunn av sin legemsbygning har kunnet holde seg mer opp fra leirmassene. Ove Haugskott hadde forstuet sitt ene bein, men var forresten uten skade. 16 En av tjenestepikene skal være sendt til Levanger Sykehus. Straks etter gikk Follo like mot gården Lunden som ble hvirvlet rundt av trykket og ble slynget opp mot en bakke. Alle folkene kom ut da døren vendte mot bakken. Hønsene på en av Lyngsgårdene som er ødelagt, lever ennå og er i beste velgående. De går oppe på låven og spiser frø. På gården Volen som er oversvømmet, har man reddet hønsene ved hjelp av et nett og puttet dem i en sekk. Det samme gjorde man med katten som gjorde en sterk motstand. Den ble også puttet i en sekk, - og da katten og en av de yngste barna senere kom sammen, var det stor gjensidig glede. En mann ved navn Anders Egge er funnet nede ved Bjartnes, 4 km fra det sted hvor hans hus lå. Han fantes død i en hel del høy som han hadde rullet seg inn i, og man antar at han har levd lengre tid etter skredet. 17 Det er ennå mange som savnes. En hel del er funnet under arbeidet med å grave ned de døde krøtterne som har ligget nede i leiren. Tilstrømningen til ulykkesstedet har vært uhyre. Idag - søndag - strømmer folk uavbrutt forbi Prestegården og til selve utrasningen. FEMTE BREV 7. juni fra Verdalen Verdalselven har altså som før bemerket, nå fått et samlet løp og går i en bestemt renne i leirmassen. Den går meget strid og graver seg stadig dypere ned i leiren og fører med seg en hel del slam og sand som den avsetter i store banker nede ved Verdals øra. Leiet er adskillig forrykket fra der det før lå. Elven går forbi Eklobakkene - gjør en stor bue i retning mot Sundbygårdene og setter så bent forbi gårdene Haga og senere hen forbi Lyngsgårdene. Så setter den på gården Ekle og bryter voldsomt mot jordbakken i selve parken, hvorfor man nå i flere dager med ca. 50 hester har kjørt en hel del stein ned i det truede sted. Man har kjørt litt over 1000 lass, fortaltes det. Denne faskinen har man håp om skal kunne motstå elvens utgravinger. Spørsmålet er, hvorledes Ekle vil kunne klare seg i flomtiden for gården selv ligger nå ikke høyere enn ca. 4 meter over elvens nivå, før lå den over 20 meter høyere. Fra Ekle går den mot en landtange foran Bjartnes. Her bryter den også sterkt og gjør her en bue utover igjen, hvorpå den atter går i mer nordlig
---- 321 RasA ---- Verdalsboka - 21
---- 322 RasA ---- retning mot gården Bjartnes. Siden har den så noen lunde sitt gamle løp. Det er en meget heldig omstendighet at skjønt det er langt på våren, går det dog forholdsvis lite vann i den. Elvens herjinger på Lyngsgårdene Etter undersøkelsen av selve elveleiet gikk jeg ut på Lyngsgårdene. Her så det uhyggelig ut. De store, fine gårdene sto aldeles øde. Jeg satte meg ned på en forflyttet trapp og tok en skisse av fjøset, som sto aldeles på skakke ned mot en liten innsjø som elven hadde etterlatt seg. Gårdsplassene på de fire gårdene var elvebunn i pinsen. De er derfor opp fylt av sand og leire og store trerøtter. En stor granrot var slengt like på en dør i hovedbygningen. På gårdsplassen gikk syv høns og en hane. De var ikke det minste redde, men så på meg som om de ville spørre: «Har du noe godt til oss?» - Hanen gikk like hentil meg og kastet et såre dypsindig blikk i min skissebok, hvorpå den etter en nøye overveielse spankulerte vekk igjen. Det er to gårder som kalles Sør-Lyng, to Midt-Lyng. De ligger alle fire i hverandres umiddelbare nærhet. På den vestligste av Søndre Lyngsgårdene så det verst ut. Et av de største uthusene hadde fått en veldig knekk i taket. Dører og vinduer var aldeles skjeve, og «mastuen» som utgjorde den nord ligste del av samme bygning, var en ren ruin. Den vakre hovedbygning var betydelig ramponert. Hele gulvet i storstuen var falt ned uten at en fjel hadde løsnet seg i gulvflaten. Hele grunnen var undergravet av elven, og gårds plassen var gjennomskåret av de forferdelige strømmer som hadde presset seg mellom bygningene. Alt inbo var reddet. Intet menneskeliv gikk tapt. En demning Et stykke fra gården ute ved elven holdt åtte arbeidere og to kjørere på med å bygge en demning som skulle stanse elvens fremtrengning mot Lyngs gårdene. Man ble ferdig med den mandag 5. juni. Den var solid pelet; så var det lagt Bjørke- og oldertrær med kvist. Ovenpå det hele et sandlag. Utgiftene til demningen, veiarbeidene og nedgravningen av de døde dyr bestrides av det offentlige; bygdens kommunekasse er nemlig ganske tom for tiden. Man fortalte her at veien på den andre siden av elven nå visstnok var ferdig. Gyngende grunn Jeg gikk i retning mot gårdene Haga som ligger sydøst for Lyngsgårdene. Like i nærheten av søndre Lyng ligger et lite tørkehus. Det var ganske om skyllet av leirmassen som hadde revet opp begge dørene med slik kraft at
---- 323 ----
---- 324 RasA ---- hespene var røket tvers av. Så hadde leirmassen strømmet inn og var stivnet til. Rett bak for tørkehuset lå noen små, vakre bjørkelunder som lokkende oaser i en trøstesløs ørken. Jeg kom meg vel frem til den første. Under forsøk på å gå over leirmassen til neste for herfra å få oversikt over hele elveleiet, brast den tynne leirskorpen, og jeg sank med den ene fot ned i dynn til litt over skoen. Det ble med en gang aldeles bløt leire rundt omkring meg, og jeg skyndte meg så snart som mulig tilbake til et sikkert sted. Slik var det hele veien der borte, og det var aldeles uråd å komme utpå. Blåleiren lå altså ennå aldeles bløt og hadde til dels vann ovenpå seg. De mest lurende partier var sandbankene. Jeg våget meg utpå en sådan sand banke ved elven ved siden av et høyt gjerde. Men det skulle jeg ikke ha gjort, for jeg sank et godt stykke nedi med begge ben og var glad jeg kom meg opp på en grunn som bar meg oppe. Jeg rev av bord av den og kom meg bort på et sikkert sted. Ved Haga hadde man lagt flere demninger. De døde På den andre siden av elven gikk det en hel del folk og lette og grov. En plass som tilhørte Haga, var aldeles overskyllet av leirmassene, og folkene der mangler man enhver opplysning om. Det sto ikke i noe menneskes makt å kunne arbeide seg gjennom den bløte leiren i noen nevneverdig dybde. Søndag forrettet sognepresten 14 begravelser, mandag fire. Men ennå er det mange som ikke er funnet - og mange som aldri vil finnes, de, som ligger dypt gjemt dernede i det ennå bløte leirlag. Og det vil for alltid forbli skjult hva disse arme mennesker har lidt og kjempet for å komme ut av dødens klamme og dynnede armer. - Det er så mange som synes, det var så forferdelig at ulykken nettopp skulle hende om natten. Men mon det allikevel var det beste at det var slik? Om natten er folk innendørs. Hadde det vært om dagen ulykken skjedde, tror jeg den ville ha tatt langt flere menneskeliv. Det er fullt av folk som arbeider ute på markene og nede i dalførene med våronnen, og mange ligger og kjører i veiene. Hadde så skredet kommet, sto man på fri mark uten en planke å klynge seg til - tale om tid til å flykte kunne det ikke være da alt gikk så hurtig for seg. SJETTE BREV P. t. Verdalen 5. juni. Etter at den øyeblikkelige nød synes å være avhjulpet, blir det store spørsmål: Hvordan skal man gjenopprette ulykken og skaffe de skadelidte nytt erhverv?
---- 325 ----
---- 326 RasA ---- Alle er enige i å anbefale Dagspostens uttalelser at man bør sikre seg mot at ydet hjelp bare benyttes til utvandring. Dette ville jo ikke gjenopprette na sjonaltapet. Tvertimot ville man da foruten jordødeleggelsen også tape pengene og arbeidskraften med! Derimot er det mer delte meninger om erstatningsmåten. Noen er meget ivrige for planen om å dele ut parseller av udyrkede myrer til oppdyrkning. Andre, og det er kanskje de fleste herinne, holder på at man først skal søke å oppnå utparsellering av større eiendommer. Enkelte gårder er nemlig nesten for store bare for en eier. Han kan ikke rekke å drive det hele på samme måte som han kunne ha gjort med en mindre del. Følgen av dette blir at han på den halvparten av sin gård ved omhyggelig arbeide kan produsere like så meget som på hele gården, slik som forholdene nå er. Dyrkning av Leinsmyra På den andre siden har man noen svære myrstrekninger også her i bygden. Leinsmyra kunne godt dyrkes opp og stikkes ut til 14 å 15 gårder. Det ville i flerdobbelt henseende være bra for bygden om denne myra ble godt drenert. Nå ligger den der som en stor sump ovenfor Stiklestadgårdene - og kunne til og med kanskje forårsake en ny ulykke dersom den ikke dre neres og tørkes ut. 18 Det går nemlig leirbakker fra myra nedover mot Stiklestad. En bekk som går forbi Nordre Stiklestad, har litt ovenfor gården meget høye kanter og bratte skråninger som minner sterkt om Follobekken slik den så ut før. 19 Man tror at Leinsmyra skulle være gunstig for oppdyrkning. Dyrkningen av de ødelagte strekningene At det ikke behøver å bli en ørken der hvor ulykken har skjedd, vil man kunne se av følgende: For ca. 6 år tilbake raste en mindre bakke ut i Ysseelven i Verdalen. Bakken besto utelukkende av leire. Den lå brakk noen år, men så begynte det å vokse hestehov og andre takknemlige plantesorter på den - og nå vokser det gress på den. Kun enkelte flekker er bare. Det er å legge merke til at man aldri har dyrket dette stykket etterpå - det er Moder Natur som har beplantet det.- Det er da å anta at leirmassene i Ver dalsskredet om av 6 - 7 år ved oppdyrkning vil egne seg godt til både åker og eng. Leirjord er jo som regel betraktet som god jord. Den eneste ulempen som man kan ha i strøket nærmest elven, er at denne med tiden kan forvolde skader etter hvert som den skjærer seg dypere ned, i det de høye elvemelene som på den måten oppstår, vil rase ut på sidene og ta med seg de omkringliggende partier.
---- 327 RasA ---- Men det vil jo bare være på et begrenset felt, - og den største delen tør man håpe vil være under oppdyrkning igjen innen århundrets slutt. SYVENDE BREV 8. september 1893 Atter har en ulykke rammet denne hjemsøkte bygden. Denne gangen gikk ikke noe liv tapt, skjønt det var nære på at beboerne på gården Rognhaugen hadde satt livet til. Selve raset begynte litt før klokken 6 (6. september). Deres korrespondent ble vekket av en tordenlignende larm. Det sto på i ca. 20 minutter og hørtes en halv mil fra bruddstedet. Jeg kom meg i en fart i klærne og skyndte meg oppover mot utsikten ved Prestegården. Bulderet lød som et voldsomt tordenbrak. Leirmassene styrtet med vold som fart ned i det gamle såret. Det var Jermstadspannets siste grunn som gikk - over 50 mål åkerland foruten noen høysåter. Den bløte leiren bante seg larmende vei mellom de nå faste leirmasser og høyder der nede i dypet - og tok med seg trær, torv og busker. Det andre store raset Omtrent 1/2 time etter det første raset hørte jeg en ny, enda voldsommere larm som sto på i 10 minutter. Denne gang gikk raset over hele bruddets nord side og halvparten av østsiden. Det gikk med en rivende hastighet og tok med seg halvparten av låvebyg ningen på Jermstad som ble splintret i tusen stykker. Heldigvis var det ingen folk til stede da beboerne har bygget seg en ny gård en 300 meter fra det gamle stedet. En høyde som før skjulte gården Fåren, forsvant som ved et trylleslag. Leir massene gikk som en fossende elv og rev med seg klumper og stykker nede i det gamle raset. Når det var en bratt leirvegg som stilte seg i veien for den flytende strømmen, sto leirspruten 20 meter til værs og skyllet over leirberget som om det var en liten stein. Farten på raset Med en enestående hastighet gikk den veldige leirmassen rett mot syd mot Rognhaugen og høydene ved Eklo. Rognhaugen ble aldeles oversprøytet, og hovedbygningen og uthuset samt stabburet ble splintret i stykker. Bjelkene lå spredt omkring på det overskyllede området. Overskyllingen
---- 328 RasA ---- gikk ca. 70 - 80 meter innover engene. Ved Eklohøydene ble leirmassene slynget opp over de bratte veggene og over disse i en høyde av 80 meter! 20 På farlig grunn Jeg gikk gjennom den gamle Jermstadgården sammen med tre av de land målerne som ligger og måler opp skredet. Disse ville forsøke å få fatt i et målebord som hadde vært i en uthusbygning som gikk i det første raset. Vi innså at det var en umulighet å få fatt i det - antagelig befinner det seg midt ute i selve raset. Mens vi sto der, raste det ut et større stykke like ved siden av oss, og seilte rolig ned over den glatte glideflaten. Vi skynder oss fra dette farlige stedet. Straks etter gikk den delen av uthusbygningen som sto igjen. Vi fortsatte vår tur til Rognhaugen. Kun fjøset sto helt igjen, ellers var alt i den mest ødelagte forfatning man kunne tenke seg. Vi fikk opp en syv - åtte hvitoster og en dall med übeskadi get smør fra leiren foruten forskjellig møblement som var mer eller mindre ramponert. Folkene hadde styrtet ut ved første raset, nesten uten klær. Ved det andre raset kom overspy lingen av leirsuppen. En gammel mann som også bodde på gården, kom seg så vidt unna. Hadde folkene ligget i sin søvn, ville de ha blitt knust under det sammen styrtede huset. Stabburet var slynget over på siden og var aldeles ødelagt. En av de fire hønsene var aldeles overstenket med leire og hadde brukket vingebeinet. Vi forkortet derfor dens lidelser med en øks som var hentet fra nabogården. Vi måtte nemlig bryte oss inn i fjøset for å redde krøtterne. Døren var stengt av nedstyrtet tømmer samt leire som her sto opp til andre etasje. Ved å sage gjennom vinduet og på skrå nedover lyktes det å komme inn i fjøset og redde krøtterne. Det var to kyr, tre sauer, to geiter og en gris som alle var i beste velgående. Senere kom eieren og noen folk til. De begynte å ta opp diverse småting og redskaper av leirsuppen. Hele leirmassen ligger nå som en stor plan flate nordenfor Rognhaugen - og dekker alle vol ler og hauger. Den største dybden på denne leirsjøen antas å gå opp til 20 meter. 21 En del har seget ut og har demmet elven slik at elveleiet nedenfor lå tørt i flere timer. Noen arbeidere som holdt på med kanalarbeide der nede, reddet seg med
---- 329 RasA ---- den ytterste nød fra leiroversvømmelsen. Enkelte ble endog sittende fast, men kom dog opp i tide. Verktøyet gikk tapt. Veiarbeidet på hovedveien er foreløbig stanset opp. Veilegemet truer med å gli ut da det på Jermstadspannet nå bare ligger en 10 - 12 alen fra det siste bruddet. Noter: 1 1 fjerding = 2Vi kilometer. 2 Dette var Magnus Larsen Moåker. 3 Lå ca. 7 - 800 meter fra Prestegården - rett i syd. Hun var Mette Mikvold på Moan. Mannen og to barn omkom. 5 Denne beskrivelsen av hendelsesforløpet stemmer ikke med andre øyenvitners skildringer. Det er heller ikke mulig at Follo gikk ut før Krag, hvis det var hovedbølet Krag han mente. Follo lå nemlig høyere oppe enn Krag. Derimot stemmer dette dersom han mente gårdene Gran og Egge som begge var utskilt fra Krag. Det hendte nemlig at disse ble omtalt som Krag. Husmannsplassen under Follo det er tale om, var enten Smedhaugen hvor familien Belbo bodde, eller Follostuggu hvor blant andre Edin Follo bodde. 6 Dette var Follostuggu hvor Edin Follo var den eneste som reddet seg. Hva Aall-Hansen mener med på den andre siden, er noe uklart. Heller ikke er det lett å forstå hva han mener med skilt seg, men det kan ha vært et parti av overflaten som ikke gled ut med en gang. 7 Dette må ha vært Peder Rasmussen Tokstad fra Tokstad vestre. Men da dette brevet ble skrevet, hadde de ikke klart å få ham opp. Det lyktes først etter et par - tre dager. 8 Dette var restene av Prestegårdsskogen. Den ble for det meste liggende igjen nede i den vestre del av skredgropen. 9 Til å begynne med lå Øvre Jermstad ca. 80 meter fra skredkanten. Men etter hvert spiste kilen seg sakte, men sikkert bakover mot husene. Men de raste ikke ut. Husene på gården ble så flyttet et stykke unna. Og først ved skredet 6. september gikk deler av den gamle tomten ut. En del av fjøset som man ikke hadde rukket å flytte, ble da med. 10 Trøgstad skole. 11 Når Aall-Hansen her sier klippeblokker, er nok det feil. Det fantes nemlig overhodet ikke steiner av noen vesentlig størrelse i det utraste området. Trolig er det tale om noen fastere leirblokker. 12 Denne beskrivelsen av terrenget gir et inntrykk av den forestillingen man på det tidspunkt hadde av leirdemningen. Man så nemlig for seg at den plutselig ville briste, og at Vukusjøen ville tømmes i en kolossal flodbølge. Aall-Hansen hadde på det tidspunkt ikke selv besøkt demningen og med egne øyne sett hvordan den så ut. Han gjengir den vanlige oppfatning av forholdene. Videre var det flere som antydet at Vukusjøen ville stige så høyt at den ville renne over ved Rognhaugen. Her var terrassen på det laveste. Men allikevel var toppen av denne terrassen flere 10-talls meter over toppen av leirdemningen. Dessuten hadde leirmassene runnet nedover bakke innefra rasgropen slik at de havnet utenfor skredporten. Det var såle des fysisk umulig at toppen av leirdemningen var så høy som bunnen av rasgropen. Men i neste brev følger imidlertid hans beskrivelse av de faktiske forhold da han kort tid etterpå var der og tok forholdene i øyesyn. Antagelsene i dette avsnittet er således stort sett bare grunnløse gjetninger.
---- 330 RasA ---- 13 Dette er en overdrivelse. Enkelte steder kunne leirdybden være opp til 20 meter. Men gjen nomsnittet er 6-7 meter. 14 Aall-Hansen sier Stiklestad Meieri. Det er feil for Verdalens Meieri som lå på Stiklestad. 15 Det refereres også nå til den mulighet at elven kunne komme inn i rasgropen og forårsake nye ødeleggelser og ras. 16 Det er litt uklart hvor vidt denne opplysningen medfører riktighet eller ikke. Det er et fak- tum at tømmerlensen til Verdalsbruket ikke ble ødelagt. Tømmeret ble berget. Men her står det at det var lensen ovenfor broen som ble ødelagt. Ovenfor broen gikk lensen på skrå mot sydøst og sperret for det smaleste av de to elveløpene. Denne lensen hadde ikke til oppgave å samle opp tømmer, men å forhindre at tømmer gikk inn i dette løpet. Dersom den, som Aall-Hansen forteller, var sprengt, medførte dette imidlertid ikke noe tap av tømmer. Ska den var derfor ikke stor. 17 Dette stemmer ikke helt. Han fikk blant annet et kraftig slag i hodet, noe som ga han livs varig men, og han ble sengeliggende i lang tid etterpå. 18 Dette var Anders Tiller på Egge. 19 Det var en vanlig tanke på den tid å tro at det myrene som var den direkte årsaken til slike ras. Følgelig ble det også satt i gang utstrakt drenering og uttapping av myrer man mente kunne representere en trussel i tiden etter Verdalsraset. 20 Dette var Broskitbekken. 21 Dette er en overdrivelse. 22 Også dette er en overdrivelse.
---- 331 RasA ---- AVISENE Generelt Det gikk ikke lang tid før de fleste større avisene i landet hadde egne kor respondenter på stedet. Naturligvis var det størst interesse for hendelsen i Trøndelag. Men etter som det umiddelbart ble klart at dette var den største naturkatastrofen som hadde rammet landet i moderne tid, var også interessen stor helt fra første stund i landet forøvrig. Man ønsket å vite mer om hva som hadde skjedd, og korrespondenter fra de største Kristianiaavisene inn fant seg snart. De første meldingene tilbake til avisredaksjonene var korte telegrammer som bare ga de grøvste opplysningene. Men etter hvert kom det lengre artik ler og grundigere beskrivelser. De fleste av journalistene var ukjente, og føl gelig var det ikke så få feilopplysninger som ble gitt. Dessuten synes det nokså klart at mange av journalistene ofte grep fatt i ethvert rykte, og sendte det ukritisk videre uten å kontrollere sannhetsgehalten i det de hadde hørt. Dette var ikke tilfelle bare med de journalistene som kom fra hovedstaden. Også journalister fra avisene i det nærmeste nabolag begikk slike bommerter. Men mange av journalistene gjorde et utmerket arbeid. Vi skal her ikke glemme at dette skjedde mot slutten av forrige århundre. Av moderne hjelpe midler hadde disse tilgang kun til telefon og telegraf. Jernbane fantes i Trond heim, ikke nærmere. Annen slags skyss på landjorden måtte skje med hest og vogn eller ved å ri. Og å reise til Trondheim skjedde absolutt enklest ved å reise med dampskip. Den fyldigste dekningen ser det ut til at Morgenbladet hadde. Denne avisen hadde til sine tider to journalister i Verdal. Tydeligvis nøt denne avisen nok så stor anseelse både blant folk flest og blant andre aviser, for ikke få av de artiklene som ble trykket i Morgenbladet, ble gjengitt i mange andre aviser. Og Morgenbladet ble ikke sjelden referert i Stortinget. For aviser som lå lengre unna, ble det benyttet stoff som hadde stått i Kristiania- og Trondheimsavisene. Vi skal her ta med noen smakebiter på hva som ble skrevet i de forskjellige avisene, en fra Steinkjer, en fra Namsos og to fra Levanger samt et par fra Kristiania og et par fra Trondheim. (For alle gjelder at språket er modernisert).
---- 332 RasA ---- INNHERREDSPOSTEN Innherredsposten var en Steinkjeravis. I hva som følger nedenfor, går det frem at det var redaktøren selv som reiste til ulykkesstedet. Dette sto i avisen 24. mai 1893: Ulykken i Verdalen Siden våre lesere i lørdagsavisen fikk underretning om ulykken, har elven begynt å sildre over demningen oppe ved Eklo og Melby. Redaktøren av dette blad reiste da atter til ulykkesstedet pinseaften for å se hvilke virkninger dette hadde ført med seg. Det første inntrykk vi mottok da vi pinsedags morgen i det nydeligste vær kom frem fra Leksdalen og opp på Hallemshøyden, var at vannet hadde dekket over en hel del av elendigheten. Landskapet så ikke lenger ut som et opprørt leirhav. Nei, vannet hadde glattet til leirhaugene og spredt seg utover sand massen og forandret landskapets karakter fra dagen før. Vel så det trøstes løst og fortvilet ut nå også, men så forferdelig som fredag var det ikke. Dessuten var det en trøst å vite at alt det som kanskje da kjempet fortvil elsens siste kamp for livet der ute i leirhavet, at denne kamp og kval og pine måtte nå vannet ha gjort ende på. Man så at nå var alt dødt der ute. Man antok i begynnelsen at det deroppe ved Eklo og Melby var en dem ning, og at elven når den en gang brøt igjennom den, ville gjøre enda mer skade. Men saken er den at strekningen fra Eklo og til Holmen nede ved Ver dalsøra danner en eneste stor demning som vannet fra elven ikke klarer å bryte med en gang. Men når vannet steg over demningen, begynte det bare å sildre ut over og fylle alle hull og fordypninger. Hvor elven i fremtiden vil komme til å gå, er ennå umulig å si. Den tar det løp som er dypest. For riktig å få se hvordan det sto til oppe i Vukubygden, tok vi oss en tur over Hallemshøyden til gården Skei hvorfra en lokalkjent mann fulgte oss oppover til gården Reppe som man antok var sterkt truet. Vel så det fortvilet ut, men dog ikke så forferdelig som ryktet sa. Dette meldte nemlig at man kun kunne se spiret av Vuku kirke. Resten sto under vann, ble det sagt. Det sanne forhold er at vannet går over veien ved Vuku Forening, men hadde ennå ikke på langt nær nådd opp til kirkemuren. Øst nesbroen som sto tett nedenfor Vuku kirke, var ennå så høyt over vannet at Bakgrunn
---- 333 RasA ---- M 3
---- 334 RasA ---- en båt til nød kunne komme under den. Og da vannet senere, etter hva det har blitt oss meddelt, skal ha sunket, antar vi at det ikke har skjedd ytter ligere oversvømmelse oppe i Vuku. Det er jo mer enn nok med det som er, for begge Volengårdene ligger fullstendig under vann. Man ser takene på de fleste av husene. Fjøsbygningen er endevendt, og stabburet har seilt langt nedover imot demningen. Dessuten står en Balgård under vann, samtidig som flere husmannsplasser dels står, dels flyter i vannet som går opp til taket. Om det her oppe har gått med menneskeliv, kunne ikke sies med bestemthet. I forrige nr. sa vi at Fårenjorden hadde rast ut. Det er ikke tilfelle. Det har ikke gått en bit av Fårenjorden, men fra Prestegårdsjordet ser det slik ut, og det var derfra vi noterte det sist. / alt skal det være ødelagt 55 større og mindre bruk med et jordareal av ca. 10.000 mål til en verdi av ca. 2 millioner kroner. 1 Hvor mange levende vesener som har gått med, lar seg ennå ikke si med bestemthet. Dog mener man å ha på det rene at det på nordre side har gått med ca. 90 personer, en hel masse hester (ca. 20 jegerkvarter er borte, men en del av hestene var på Rinnleiret), ca 100 storfe. Og når det foreligger nøye oppgave over de liv som gikk med på søndre side, vil vel tallet, som vi antok, gå over 100. Flere lik er gjenfunnet, deriblant ordfører Tessem. Hans hustru er ennå ikke funnet, men tjenestepiken som hadde snakket med sin matmor under ulykken, påstår at hun skal finne hennes lik. 2 Det er mange som har mistet alt hva de kalte sitt, deriblant sersjant Jerm stad som mistet kone og barn og foreldre. Gustav Stiklestad, tidligere for pakter på Rostad på Inderøy, med hele sin familie, unntatt en gutt som er i Kristiania, er borte. Det er altså han selv med hustru, åtte barn og tjenere som er borte. Alt er begravet i leirmassene. Husene ser man ikke spor av. Handelsmann Bjartnes med hele familien unntatt en gutt er borte. Og mange, mange flere som vi ikke husker navnene på. Man antar at det også kan ha vært andre naturkrefter enn vannet som har vært medvirkende til denne revolusjon i jorden. For under ulykken hørtes smell etter smell samtidig som man merket en temmelig sterk svovellukt. Verdalen er en totalt ødelagt bygd, og mange er dem som lider store tap ved at de har hatt pant i jordeiendommene. De taper naturligvis pengene. For jorden ligger der, og den utgjør pantet. Dog er det vel ikke verst for dem. Da er det verre for dem som har kausjonsforpliktelser på seg. Låntagere og medkausjonister ligger begravet i leirhavet. Og skal de forpliktes til å bære ansvaret, blir det få selvhjulpne menn i Verdalen. De må gå fallitt samtidig som det er all rimelighet for at kommunen må erklære seg udyktig til å klare sine forpliktelser. Og skal matrikkelen på de ødelagte gårdene legges over
---- 335 RasA ---- på den øvrige delen av amtet, vil ulykken føles av alle gårdbrukerne i Nordre Trondhjems amt. For i Verdalen var jorden satt høyere enn i noen annen bygd i amtet. Man får håpe at Staten trer såpass til at de gjenværende i Verdalen ikke også skal drives til tiggerstaven. Den bygden har fått nok nå! Fra Raset 1992 sett mot syd. Det er ikke mye som minner om den uhyggelige situasjonen avisene beskrev for 100 år siden. Noter: Arealangivelsen var noe mindre enn hva som var det riktige, men verdien var en god ove drivelse. Det endelige verditapet ble til slutt satt totalt til ca. 3/4 million kroner. Både Tessem og hans kone ble funnet samtidig, men først noen dager etter at dette ble skrevet.
---- 336 RasA ---- NORDTRØNDEREN Nordtrønderen kom ut på Namsos. Den tids kommunikasjonsmidler tatt i betraktning lå Verdal og Namsos langt fra hverandre. Men begge lå i Nordre Trondhjems amt. Og det er forståelig at man også viste ulykken stor opp merksomhet i denne byen. Avisen var imidlertid liten, og den hadde ikke anledning til å være representert på ulykkesstedet med egen korrespondent over et langt tidsrom. Mye av det den trykket, var derfor hentet fra andre aviser. Men etterfølgende omtale fra ulykken er skrevet av avisens egen korrespondent. Artikkelen er underskrevet med initialene L. A. Den er da tert 22. mai, og sto i Nordtrønderen 25. mai. Ulykken i Verdalen I dag har jeg gått rundt ulykkesstedet og besett det både fra høydene og fra avgrunnen. Jeg har således med egne øyne sett alt som er severdig. Men å skildre det er et vanskelig arbeide. Dog skal jeg gjøre et forsøk på å komme det faktiske så nært som mulig. Den som ikke har vært og sett ulykken, kan ikke gjøre seg noe begrep om dens størrelse, og jeg vil derfor råde enhver som ser korrespondanser herfra, å legge til 50 % , for en skildring av forhol dene her nå kan aldri bibringe leserne slike opplysninger at man kan gjøre seg en idé om hvordan det ser ut her. Først skal jeg gi noen opplysninger om selve utraset. Strekningen fra Prestegården, hvor en del av skogen er gått med, fra og med Follo og helt bort til Fåren og Eklo, er alt gått med. Øvre Jermstad står igjen, men det er en stor sannsynlighet for at den går med, for husene står bare to meter fra avgrunnen. Eklogårdene er det, så vidt jeg kan forstå, in gen fare for, men beboerne har flyttet ut. Det utraste stykket er ca. 3 kvadratkilometer, og besto omtrent utelukken de av dyrket land. Jeg var i dag, som nevnt ovenfor, omtrent 1 kilometer nedover avgrunnen for å se på ruinene av Tessems uthusbygninger. I blant disse kunne man se en del av fjøset samt buskapen, bestående av fire kyr. To av disse levde da det kom folk til. Men det var et ynkelig syn. En lå med halvdelen nedi leiren, den andre lå fastklemt mellom bjelkene. Stabburet sto like helt slik at man har fått reddet all den maten som fantes i det. En del av stallen sto også over leiren. I den sto hesten i god behold. Bakgrunn
---- 337 RasA ---- En tegning av adjunkt M. Bugge. Dette er fra rasgropens øverste del ved Jermstad. Tessem er ennå ikke funnet til tross for iherdige undersøkelser, heller ikke hans hustru. I selve avgrunnen vistes ikke merker etter de andre gårdene, de var delvis helt begravet, delvis flyttet lange strekninger. Som et bevis på hvilken forferdelig kraft som ble utfoldet, kan jeg berette at ingeniør Rostads hus ble ført 3 fjerdinger 1 nedover dalen. I sidedalene kunne man også se skredets styrke, i det disse var fylt opp av uhyre leir masser i en lengde av 300 meter. Etter å ha sett på avgrunnen, fortsatte jeg min tur forbi gården Fåren og Eklogårdene. Beboerne på alle disse var flyttet ut så det var umulig for meg å oppdrive litt drikkevann. Men endelig fant jeg da en brønn, slik at behovet for øyeblikket ble tilfredsstillet. Fra disse gårdene var det en storartet utsikt. Ikke kunne man bare se skre det med den påfølgende utglidning, men også oppover Vuku fikk man anled ning til å se hvilke ødeleggelser skredet hadde forvoldt på den kanten. Omtrent en mil oppover, til Østnes bro, står alt under vann. Volengårdene med flere ligger og flyter. Heldigvis har beboerne reddet besetningen, samt det meste av sitt innbo. Men alt hva de skal leve av, står under vann. Hvor lenge denne innsjøen kommer til å vare, kan man ikke si noe om. Men det sannsynligste er at det vil gå flere år innen elven har gravet så dypt leie at den kan motta alt dette vannet som skal føres ut. Inntil det har skjedd, vil alt ovenfor og nedenfor demningen delvis og til visse tider komme til å stå under vann. Verdalsboka - 22
---- 338 RasA ---- Angående ordet «demning» er det sikkert mange, om ikke de fleste, som mener at det med det er ment en høy voll. Dette er imidlertid aldeles feilak tig. Den uhyre leirmassen har nemlig med rasende kraft og hurtighet fortsatt nedover mot Verdalsøra, og har på denne strekningen ødelagt alt som den har støtt på. 8 kvadratkilometer, nemlig strekningen fra Melby på sydsiden og Haga på nordsiden til flere hundre meter nedenfor Bjartnes er nå dekket av flere favner leire. Leirmassen inntok selvfølgelig Verdalselvens leie slik at den i ca. ett døgn ikke hadde noe utløp. Men etter den tid hadde vannet steget så mye at den gikk over demningen og fløt utover alt. Alt som var dekket av leire det første døgnet, er imidlertid nå, og meget mer til, oversvømmet av vann. Hvor lenge vannet kommer til å stå over her, avhenger av når elven får gravet et tilstrekkelig stort leie. Da vil all fare for disse eiendommene for fremtiden være borte. En del store eiendommer, som Ekle, Bjartnes, Holmen med flere står nå under vann. Disse vil imdlertid kunne reddes når elven får ordentlig leie, for leirmassene har ikke nådd så langt opp som til disse. Mens de fleste mennesker og dyr omkom på de gårdene som gikk med i selve utraset med unntak av en, er de nedenfor heldigere stillet: Her omkom kun noen få mennesker, samtidig som størstedelen av besetningene samt inn boet ble reddet. Unntagelser finnes naturligvis, som for eksempel på Nord- Lyng, hvor bare to hester ble reddet. Disse hadde nemlig slitt seg løs og sto da hjelpen kom, med forbenene oppe i krybben. De øvrige seks hestene hadde derimot fotband som det var alldeles umulig å få løst opp, for vannet gikk allerede opp til halsen. Samtlige ble da skutt. De 24 kyrne som gården hadde, druknet alle sammen. Her går en mengde rykter om at nye skred skal ha funnet sted, og at man nå hører nødrop fra mennesker. Dette er alldeles ikke tilfelle, for siden fre dag aften er intet menneske funnet i live. Lik har man derimot funnet en del av, dog ikke mange. Beboerne av de nærliggende gårdene har alle sammen flyttet ut, enkelte med god grunn. Den alminnelige mening er at utraset er over, av samme me ning er også jeg, for jeg har aldri hørt om at to utras har funnet sted på samme sted kort tid etter hverandre. Men beboerne av de nærliggende gårdene er nok ikke av den formening å dømme etter deres uttalelser. Det kan dermot være tilgivelig at de den første uken etter ulykken har slik redsel i seg at de ikke tør komme i nærheten av ulykkesstedet. Med hensyn til ulykkens størrelse er det ikke så godt å avgjøre det nå. Etter oppgaver viser det seg at 400 skyldmark er gått med. Dette representerer en verdi av ca. 600.000 kroner. I tillegg kommer alt løsøre, innbo samt be setningene.
---- 339 RasA ---- 160 mennesker er reddet, mens 1 10 er forulykket. At ulykken er en stor ruin for Verdal, sier seg selv. Visstnok er den aller største delen igjen, men beboerne er blitt motløse. Forgjeldet, som en stor del av befolkningen allerede er, vil de vanskelig kunne klare seg etter at den ne ulykken har rammet dalen. Skattene blir nå å fordele på færre, desto stør re og vanskeligere blir de å klare. Men så får vi håpe at Staten her gjør alt for å lindre nøden, for her er offentlig hjelp på sin rette plass. Fra Jermstad i retning Mo 1992. Midtpå bildet Follodalen. Heller ikke Follo dalen har unngått forandringer. Store deler av den er planert bort. Noter: 1 fjerding = 1/4 mil.
---- 340 RasA ---- NORDRE TRONDHJEMS AMTSTIDENDE (LEV ANGERA VISA) Nordre Trondhjems Amtstidende kom ut på Levanger, og var således vår nærmeste nabo. I og med at det ikke kom ut noen avis i Verdal på det tids punktet, er det rimelig grunn til å anta at denne avisen også var lokalavisen for mange her i Verdal. Det er mye som tyder på at denne avisens medar beider var blant de aller første til stede. Videre er det sannsynlig at vedkom mende var bedre kjent i Verdal enn de fleste andre som kom hit for andre aviser. Men også denne journalisten støtte på mange av de samme problem ene som de andre journalistene, nemlig at det var veldig vanskelig å skille mellom hva som var sant, og hva som var grunnløse rykter. Dette sto i avisen dagen etter ulykken, altså 20. 5. 1893: Beskrivelse av situasjonen Omkring klokken 1 natt mellom torsdag og fredag fant en ulykke sted som er enestående i sitt slag. Det fant nemlig en utglidning sted som drog forferdelige følger etter seg. Skredet begynte ved Jermstadgårdene som ble tatt med, etterlot Øvre Jerm stad så sterkt truet at den neppe vil unngå å følge de andre i dypet. ' Derpå fulgte Follo, hvor dessverre fru Rostad, et av barna og to andre personer satte livet til. Hr. Rostad sammen med flere andre ble på en eller annen måte kastet opp på fjøstaket, på hvilket han fulgte skredet helt ned til gården Rosvoll, hvor også Follos stuebygning ble ført, en strekning på flere kilometer. 2 Skredet fulgte Follodalen ned til Verdalselven som leirmassene demmet opp fullstendig, slik at elven ble liggende tørr nedenfor demningen. Der bøyde skredet til høyre i nesten rett vinkel og fulgte Verdalselvens dal føre og tok med seg alt hva det støtte på. På få minutter klarte den å ødelegge den vakreste, best dyrkede og frukt bareste delen av Verdalen. Jåmtlandsveien er fullstendig rasert i en strekning av omtrent 4 kilometer fra Kålen til Bjørkberga. På sin vei har skredet tatt med seg tre Jermstadgårder, Follo, Trøgstad, Trøgstad skole, hvor dessverre bygdens ordfører, lærer A. Tessem med hustru satte livet til. Man hørte lenge Tessem rope om hjelp, samtidig som tjeneste Bakgrunn
---- 341 RasA ---- piken som også fulgte skredet, snakket med ham kort tid før han antagelig døde. Piken derimot slapp fra det med livet. Videre gårdene Krag, tre Nessgårder, gården Nord-Lyng, Haga nordre og søndre 3 , Lunden, Eklosveet, Melbynesset, Hagalinden 4 , Sundbyhjørnet 5 , Sundbyhammeren 6 , to Lennesgårder, Lyngsholmen, Kålen, Leirfallaunet og en mengde mindre eiendommer og plasser som man ennå ikke vet tallet på. Dessverre er tapet av menneskeliv ikke så ganske lite. Hvem og hvor mange som er savnet, er det umulig å ha bare tilnærmelses vis rede på. En mann mistet hustru og fire barn, en kone mistet fire barn og ble selv reddet i en så forkommen tilstand at det er tvilsomt om hun står til å redde. Det er uklart fra hvilken retning bildet er tatt, men det synes å være fra Mo melen. Iså fall er det restene av Follodalen som stikker frem fra venstre øverst på bildet. Helt i bakgrunnen til høyre ligger Fåren. Legg merke til hatten i forgrunnen og mannen nede i dypet nederst midt på bildet. Bildet er forøv rig tatt om sommeren 1893. Det kommer fra U.S. A. Ukjent fotograf.
---- 342 RasA ---- Militære fra Rinnleiret ydet god hjelp under redningsarbeidet, men det var dessverre lite som kunne gjøres. Løy tnant L 'Orange reddet åtte mennesker, seminarist Moksnes reddet tre barn. I alt skal 14 mennesker være reddet. Men hvor mange som har funnet sin grav i leirmassene vet man ikke og får kanskje aldri vite. Faren er fremdeles truende. Derfor har beboerne i samtlige gårder langs elven flyttet ut sine eiendeler og brakt dem i sikkerhet til høyereliggende steder. Gårdene Jermstad søndre 7 hvor skredet er få alen fra husveggen, og Mo som befinner seg i samme situasjon, er i største fare for å dele skjebnen med de andre. Begge gårdene er fraflyttet. At ytterligere ulykker ikke vil kunne unngåes er dessverre sannsynlig. Men omfanget av disse vil bero på hvilken vei elven vil ta. Sprenger elven dem ningen, vil alt som er levnet langs med den, gå med, og da vil sannsynligvis Bjartnes ikke stå til å redde, akkurat som Stiklestad og Stiklestad kirke samt Holmen og Holmsveet og Fæby også vil være meget utsatt for å dele skjebne med Bjartnes. 8 Holder derimot demningen, og vannet baner seg vei forbi Eklo 9 og føl ger det gamle elveløpet forbi Holmsveet, vil faren være stor for Verdalsøra. Å måle ulykken i hele dens omfang er umulig. Verdier av hundretusener er gått tapt. En blomstrende bygd er fullstendig lagt øde og ikke få mennesker mistet livet ved en aldeles uforutsett katastrofe. Hele dalføret ligger som en eneste stor ufremkommelig leirelte. Hist og her rager et hustak opp av sølen. Gårdene ligger der spredt over det hele, mer eller mindre dypt nedsunket i leire, som er sammenblandet med trær og husgeråd av alle slags. Et trøstesløst og ødeleggende bilde. Hjelp, hurtig hjelp, er her nødvendig nå. Noter: 1 Den samme oppfatning om at raset startet så langt tilbake som ved Jermstadgårdene, gjør seg gjeldende også her. Denne påstanden ble imidlertid ganske snart korrigert av fagfolk som kom til. 2 Rostad og hans familie satt på taket av stuelåna og ikke på fjøstaket. Heller ikke ble de kastet dit opp. 3 Her menes Haga søndre nordre og Haga søndre søndre. Disse to lå på sydsiden av elven. Haga nordre (tre gårder) som lå på nordsiden, unngikk skade på husene. 4 Trolig menes det her Hagaenget. 5 Her menes Sundbyaunet. 6 Dette er feilskriving for Sundbyhammelen. 7 Her menes Jermstad øvre. 8 Her tok journalisten i så det monnet. Det skulle ha kommet en utrolig stor flom dersom Stiklestad kirke og gårdene ved den skulle ha blitt tatt av elven. 9 Her har det skjedd en meget forståelig forveksling mellom navnene Eklo og Ekle.
---- 343 RasA ---- NORDENFJELDSKE TIDENDE Nordenfjeldske Tidende ble utgitt på Levanger, men den tilhørte Adresse avisen i Trondheim. Følgelig var det ofte det samme stoffet som sto i de to avisene. Det var også tilfelle når det gjaldt Verdalsraset. Men allikevel var Nordenfjeldske Tidende en lokalavis i distriktet og hadde følgelig mer lokalt stoff enn Adresseavisen, også om raset. Visstnok kom avisen ut annenhver dag, og det ser ut til at utgivelsesdagene var mandag, onsdag og fredag. Trolig på grunn av at trykkingen skjedde da gen i forveien, hadde den ingen opplysninger om raset fredag 19. mai bortsett fra en kort notis. Og fordi det var pinse, og neste avis ville komme onsdag 24. mai, ble det sendt ut et flyveblad med detaljer om raset lørdag 20. mai. Innholdet i dette flyvebladet ble gjengitt onsdag 24. Flyvebladet hadde følg ende overskrifter: Forfærdelig Ulykke. Værdalen ødelagt 119 Mennesker omkomne. Innholdet av flyvebladet samt noe som sto 24. mai Å gi en detaljert fremstilling av den sørgelige ulykken, som vi i går bare nevnte kort, er ikke hensikten med det etterfølgende. Det er ikke mulig før man har fått en oversikt over ulykken som på en så brå og sørgelig måte med ett har ødelagt den fagre og underdeilige Verdalen. Dette skal kun foreløbig supplere meddelelsene som i går ble brakt ut over landet gjennom telegrafen. Ca. klokken 1 natt til i går våknet beboerne på gårdene og husmannsplas sene i strøket Follo, Jermstad, Trøgstad, Krag - som lå på nordsiden av Ver dalselven - ca. 10 kilometer ovenfor Verdalsøra - ved at jorden falt sammen til en bløt masse som husene fløt oppå. Et øyeblikk deretter strømmet massen i strykende fart ut gjennom et trangt pass mellom gårdene Eklo mot øst og Haga mot vest. Den førte med seg alt som fantes i det nevnte strøket av men nesker, dyr, hus og bohave m.v. Leirmassene har da av trykket fra den bety delige høyden hvor de nedsunkne gårdene lå, strømmet med lynets hastighet over elven som lå nedenfor. Den ble demmet opp. Videre strømmet leirmas sene over elven og utover den brede dalen som lå på sydsiden. Den feide vekk alt, og i løpet av et øyeblikk hadde den overstrømmet alt som lå på slettene der nede. Dette er avgrenset til en sirkel hvor periferien er gårdene Melby, Sundby mot øst, Skjørdal, Kålen mot syd, Leirfall, Rosvoll mot vest, Bjart nes, Ekle og Lyng mot nord. Bakgrunn
---- 344 ----
---- 345 RasA ---- Hele strekningen innenfor den nevnte grensen er totalt ødelagt. Således gårdene Lunden, Hamlen, samtlige Nessgårder, Hagaenget, Vestre Kålen, Lennesgårdene og mesteparten av Nord-Lyng. Dessuten er jorden på de går dene som ligger rundt, mer eller mindre oversvømmet og ødelagt. Telefon ledningen og veien til Vuku på nordsiden er brutt fra vestgrensen av Follo til Fåren. På sydsiden er hovedveien fra Kålen til Bjørkberga borte. Det var i går et trist syn å se ned på de områdene som ligger nedenfor fra utsikten fra Guddingsbakkene. Ødeleggelsens tunge hånd hadde plutselig for vandlet den skjønne egnen med mange av bygdens vakreste gårder slik at den nå har et utseende nærmest som bildet av en blålig sjø med forskjellige farge de bølger. Oppå dette lå stumper av tak og veltede hus som vrak. Og derifra kunne man langveies fra høre nødropene fra de stakkars ulykkelige men nesker som ennå var i live. Og man kunne se dem røre på seg og arbeide for å redde seg. De var nesten nakne, og av farge lignet de på dynnet de lå i. Ut over morgenen, etter hvert som ulykken ble kjent, kom det folk til fra den øvrige del av bygden og fra nabobygdene samt kavalleristyrken fra Rinn leiret. Alle deltok med flid i det vanskelige redningsarbeidet. Ved å legge planker ut over til de stedene hvor man så levende mennesker, lyktes det å redde mange i live, men dessverre, alt for mange kunne kun bli tatt opp som døde, og mange er fullstendig borte. Det er ikke mulig ennå til nærmelsesvis riktig å kunne angi antallet av de omkomne. Etter hvert som de reddede kom på land, ble de hjulpet opp til de nærmeste gårdene og husmannsplassene. Der ble de ydet den høyst nødvendige pleie i deres forkomne situasjon. Det viste seg da at samtlige var kvestet i mer eller mindre grad, og legehjelp var således nødvendig. På sydsiden ble det sendt ilbud til hr. dr. Sæthre herfra (Levanger), som i en fart reiste innover, i det han brakte med seg forbindingssaker og den nød vendige medisin. Med påskjønnelsesverdig iver og omhu tok han seg av dem som hadde lidt større skader. Til Vuku har man nå forbindelse over Leksdalen. Elven er oppdemmet fra Melbyberget, Eklo og Landfall. Guddingsørene, Volen, Balgårdene og opp over til Vukusletten er delvis under vann. Beboerne har derfor flyttet ut. Det ser truende ut ved elvedemningen, spesielt for gårdene Eklo og Haga som på en vidunderlig måte unngikk katastrofen i går natt, samt Lynggård ene. Ekle, Bjartnes, Rosvoll, Øvre Kålen, Nedre Skjørdal, Melby og Sundby er utflyttet med bohave og besetning. Det kan videre fryktes at elven ikke treffer sitt gamle leie nedenfor Bjartnes, og således vil komme til å ødelegge enten strøket Holmen - Verdalsøra på nordsiden eller Kjæran - Ørmelen på sydsiden. Av den grunn er det en alminnelig utflytning.
---- 346 RasA ---- Man får her det inntrykk at Verdalen må ha lidt et tap så stort at det vanske lig kan gjenopprettes selv om man med grunn må kunne anta at Staten er statter det. Det vil vel bli flere hundre tusen kroner. Siden vi lørdag sendte ut vårt ekstrablad, som er gjengitt her, har det dess verre vist seg at ulykken har rammet betydelig mer enn hva man fra første stund kunne tenke seg og kunne ha oversikt over. Tallet på de sørgelig omkomne mennesker er 119 hvorav de fleste ligger be gravet i de nedsunkne leirmassene. Og foruten de eiendommene som ble di rekte ødelagt ved jordraset, har elven senere forvoldt stor skade etter at den har passert oppdemningen. Ja, den har endog helt ødelagt flere gårder, slik at ialt skal over 50 større og mindre eiendommer være rammet av øde leggelsene.
---- 347 RasA ---- MORGENBLADET På den tid var Morgenbladet en av landets fremste aviser. Den hadde flere korrespondenter på ulykkesstedet etter kort tid. Nedenstående ble sendt til Morgenbladet fra Levanger pr. telegraf klokken 11.30 om kvelden 19. mai og sto i avisen den 20.: Ulykkens gang og utstrekning Ulykken i Verdalen er forferdelig i det flere av bygdens beste og vakreste gårder er totalt gått under. Skredet har sannsynligvis begynt ved Follo. 1 Trøgstad, Krag, Jermstad gårdene (i alt fire), Spannet, ordfører Tessems eiendom - Fastskolen - har samtlige med unntak av husene på Nordre Jermstad som står igjen på leir melen, sunket ned og glidd ut gjennom et trangt pass mellom Eklo og Haga gårdene, som på en vidunderlig måte unngikk katastrofen i natt. Leirmassen - tynn som smeltet bly - løp deretter forbi Melby og Sundby gårdene mot høydene ved Skjørdal, Øvre Kålen, Leirfall, Rosvoll, Tinden, Bjartnes, Eklo, Hegstad, Lyng og Haga på vestre side, feide vekk samtlige følgende mellomliggende gårder med husmannsplasser: Lunden, Hamlen, fire Nessgårder, Vestre Kålen, Lennesgårdene, Hagaenget og Nord Lyng. 2 Elven demmes nå fra Melbyberget mot Eklo og Landfall. Guddingsørene, Volen og Bollgårdene står delvis under vann, og beboerne har av den grunn flyttet ut. Med elvedemningen ser det truende ut, spesielt for Eklogårdene, Haga, Lyngsgårdene, Ekle, Bjart nes, Rosvoll, Øvre Kålen, Nedre Skjørdal, Melby og Sundby. Fra samtlige disse har beboerne flyttet ut med bohave og besetninger. Videre fryktes det at elven ikke treffer sitt gamle leie utenfor Bjartnes, og vil således muligens komme til å ødelegge enten Verdalsøra eller beboerne sønnenfor denne. På Verdalsøra foregår alminnelig utflytting. Omkomne og reddede Det er ennå umulig endog tilnærmelsesvis riktig å angi antallet på de om komne. Men da den ødelagte delen av dalen er rikt befolket, er antallet Bakgrunn
---- 348 RasA ---- meget stort. Ordfører Tessem og hustru er sett som lik i leirmassene. Men man har ennå ikke vært i stand til å få dem opp. 3 Veiassistent Rostads frue med et barn samt mange flere, er allerede tatt opp som lik. Rostad selv er, som før nevnt, reddet med fem barn, etter at han seilte på en del av et hustak helt fra sin gård Follo til Rosvoll - en strekning på ca. 7 kilometer. Dessuten er eieren av Krag, O. Haugskott, med to tjenestepiker samt også noen andre, reddet med større eller mindre lesjoner og til dels i meget forkommen tilstand. Kaldt som det var - termometeret viste kuldegrader - og med sterk østen vind, må de menneskene som var gjennombløtte av den flytende leiren og så godt som nakne, ha lidd forferdelig mens de lå og ropte på hjelp som ble ydet dem så hurtig det lot seg gjøre med bistand fra folk som ilte til fra de omliggende distrikter samt en del kavalleristyrker på Rinnleiret. Etter hvert som de ble brakt i hus på det tørre land, fikk de den høyst nødvendige pleie og hjelp, samtidig som doktor Sæthre med påskjønnelsesverdig iver tok seg av dem som hadde lidt skade. Som for eksempel en kone som hadde vært alene hjemme med fire barn i alderen fra 2 til 18 år. De tre eldste sov på loftet, mens moren lå neden under med sitt yngste barn som hun holdt fast da hun av trykket ble ført ut gjennom husveggen, inntil hun mistet bevisstheten. Dette barnet sammen med de tre andre var borte da hun kom til bevissthet igjen og kunne komme opp fra dypet ved Sundby hvor hun vekket beboerne. Hun hadde et forferdelig sår på venstre side i pannen og i bakhodet. Disse sydde doktoren igjen. Det var gripende å høre henne og mannen som var kommet til stede etter fravær Dessverre en litt dårlig kopi av et bilde tatt fra det journalisten kaller Guddingsbakkene. Det er fra Lysthaugen. Rasporten er rett imot. Midt på bildet til høyre ligger Melby. Bildet er fra 1893. Ukjent forograf.
---- 349 RasA ---- på arbeid, snakke om at de nå hadde mistet resten av sine syv barn. Tre var døde før. En kvinne som hadde mistet en tå, ble forbundet av doktoren, og likeså en eldre kone som sammen med sin familie hadde fulgt raset et lengre stykke. Av denne familien ble bare en voksen datter reddet. Et lik som doktoren så på, var kvalt, men lå tilsynelatende fredfullt og pent. Inntrykk Fra Guddingsbakkene har man en noen lunde oversikt over det strøket som er rammet av ulykken, og hvis det ikke var så sørgelig, ville det på samme tid ha vært et interessant og enestående skue. Den før så vidunderlig vakre og naturskjønne egn er med ett omveltet til et eneste blåaktig leirlandskap med en og annen oppstående jordhump og med rester av ødelagte hus. Man får blant annet det inntrykk at Verdal må ha lidt et tap så stort at det vanske lig kan gjenopprettes. Noter: 1 Her har vi et av de første eksemplene på hvordan antagelser basert på sviktende grunnlag ble gjengitt i avisene. Denne oppramsing av gårdsnavn er i og for seg riktig, bortsett fra at Tinden ikke var noen gård. Både Haga, Lyng, Hegstad og Bjartnes er plassert på vestre side. 3 Dette stemmer ikke. Andreas Tessem og hans kone Olme Edvarda ble funnet først 29. mai.
---- 350 RasA ---- AFTENPOSTEN Aftenposten var en av de største Kristianiaavisene i 1893. Og den var stor nok til å sende sin egen korrespondent til Verdal. Han ankom Verdal natten til 20. mai. Her følger hans første beskrivelse av ulykken som er datert 20. mai, og sto på trykk 21. mai: Situasjonen Utflytningen pågår fremdeles langs elven og fra Verdalsøra. Elven siger ut gjenom leirmassen fra demningen og har nådd forbi Eklo, Bjartnes og Rosvoll. Det håpes at den vil ta sitt løp fra før katastrofen. Men situasjonen er dog meget kritisk, da ingen engang antydningsvis kan forutse utgangen. Et øyenvitnes iakttagelser En kone fra Skjørholmen ' på sydsiden av elven, var om natten vitne til omveltningene. Hun hørte et drønn og sterkt bulder og så deretter hus og jord falle om hverandre, bli løftet, kastet og senket, og så komme veltende nedover elven og på en måte over mot sydsiden, mens dalen gjenlød av angst rop og nødskrik. Hele raset sto på i høyst fem minutter, mens leiren fortsatte å sige lenge. Hun trodde - sier hun - at dommedag hadde kommet. Etter katastrofen Fra Skjørholm (Skjørdal) og Gudding ser man et stort gap rett i mot på den andre siden av dalen. Dette er etterlatt av de forsvunne store eiendom mene som lå ovenfor Prestegården Auglen, to Jermstadgårder, Follo, Spannet, Trøgstad og Krag. Jakob Jermstads gård, den øverste av de tre (Jermstadgårdene), står igjen, men den er rømmet, selv om den neppe er alvorlig truet. Utraset har ødelagt flere kilometer med vei på nordsiden såvel som tele fonforbindelsen med Vuku. Forbindelsen blir vanskelig å gjenopprette. Eklogårdene og Landfall står igjen midt i dalen og håpes reddet. Av Prestegårdsskogen har den østligste delen rast ut, og en del av trærne sees igjen helt nede ved Lyng. Bakgrunn
---- 351 ----
---- 352 RasA ---- Vidunderlig tilfelle av redning Fra Follo ble ingeniør Rostad med fire barn og en del av sine folk - i alt ti personer - ført på et hustak med leirmassene helt ned til Rosvoll, hvor de ble frelst ut på morgensiden. De har således drevet nær 1/2 mil, utsatte for kulde, dynn og kaldt vann, bare iført sine nattklær. Og flere hadde utvist en merkelig åndsnærværelse i likhet med de mange, som etter en dags - borti mot et døgns - kamp med leiren er blitt frelst, undertiden til og med ved egen hjelp. Fru Rostads lik ble gjenfunnet nær Rosvoll. Hun hadde sprunget ut av huset. Deres minste barn er forsvunnet. Mange - særlig barn - tilsynelatende liv løse, ble helt til sent i natt tatt opp, og kom til live ved vasking, legehjelp og god behandling. Redningsarbeidet Redningsarbeidet ble drevet heltemodig med plankebroer som militære og mange andre tilstedekomne våget seg ut på nesten tvers over dalen i leir massene. En benyttet seg endog av ski. 2 En unggutt reddet tre eller fire mennesker ved å gå over farlige revner og med utsikt til å få jordmassene over seg. Flere av bygdens folk er da også aldeles utslitte etter de langvarige anstreng elsene. Befolkningens holdning Folkets ro og hengivelse i sin skjebne er storartet. Til dette bidrar kanskje det uhyre omfanget av ulykken. Klager høres ikke, selv ikke fra dem som har mistet alle sine kjære, hus, hjem og alt sitt. Interiør En husmann kom hjem og fant kone, fem barn og plassen forsvunnet. 3 En mor med et halvannet år gammelt barn hos seg våknet ved at de ble kastet ut gjennom en vegg, hvoretter hun i fortvilelse måtte se barnet og sine fire andre som lå i andre etasje, forsvinne i dynnet. Mannen var borte. Selv ble hun svært lemlestet i hodet, men fikk sårene gjensydd og forbundet. 4 En gutt våknet ved å høre jammerhyl. Han sprang ut og fikk reddet en pike som kom seilende på et tak. Hun sa da at hun var den eneste gjenlevende i det huset og hadde hørt folkene banke i værelsene ved siden av, men kunne ikke gjøre noe. Selv kom hun nesten naken i land. 5 Lennesgårdene sønnenfor elven hører til de totalt ruinerte. Folkene reddet seg opp på mørkeloftet. En gammel kone som lå nede fant dørene lukket av leirmassene. Men veggen sprang opp og hun kom opp på loftet til de andre.
---- 353 RasA ---- Defra ble de reddet i går kveld. Hester som sto nedsunket i stallene med bare hodet oppe over dynnet, ble skutt fra land. Kyr ble avlivet og slaktet som redningsløse i dynnet. En gammel mann hadde sin syke kone sengeliggende i første etasje, hvor etter han for å få henne opp i andre etasje, brøt opp gulvet med sin tollekniv. De ble begge reddet. 6 En sinnsvak mann ville ikke forlate huset og hadde kommet bort på stab buret. Man fikk ham ikke ned derfra. Ennå i går kveld satt han der. Den ulykkeliges skjebne er ukjent. 7 Bygdens utseende er så forandret at selv lokalkjente folk ofte vanskelig kan orientere seg. Noter: 1 Feil for Skjerdalen. 2 Dette var Johan Larsen Sundby. Se under Redningsarbeidet. Hvem dette var, er uklart. Det var nemlig ingen som mistet kone og fem barn. Derimot er det trolig Erik Sæbo fra Eklosvedjan det her er tale om. Han mistet kone og fire barn. Dette var Guruanna Jensdatter fra Hagaenget. Hun mistet fire barn i raset. Det var tre, og ikke fire som lå oppe. 5 Etter beskrivelsen å dømme var piken Olava Olsdatter fra en av husmannsplassene på Lyngs holmen. Men redningen foregikk ikke slik som beskrevet her. Se under Lyngsholmen. 6 Her er det sannsynligvis en sammenblanding av gårdene Leirfallaunet og Ness vestre. På den siste lå kona i lungebetennelse, og på den første klarte mannen i huset å bryte opp gulvet og få folkene nede opp på loftet. Det var forøvrig kone og fire barn. 7 Dette var Peder Rasmussen Tokstad. Han ble funnet av Erik Sæbo som ikke fikk ham med seg. Han ble senere tatt i land av Magnus Larsen Moåker. Se under Redningsarbeidet og Tokstad vestre. Verdalsboka - 23
---- 354 RasA ---- ADRESSEAVISEN Ved slutten av forrige århundre var ikke Adresseavisen Trondheims største avis. Den æren tilfalt i følge egen uttalelse konkurrenten Dagsposten. Men like fullt hadde Adresseavisen sine medarbeidere i Verdal. Følgende sto i avisen 24. mai: Et trist syn er det i sannhet å se den før så veldyrkede og fruktbare del så totalt øde lagt. Der hvor store, gilde gårder før lå strødd bortover, der er nå bare et eneste mørkt, blåsort hull som er bortimot en fjerding (2 1/2 kilometer) i diameter. Det er trist, - så sørgelig trist. Men ikke nok med det. Den største skaden er forvoldt av de millioner av kubikkmeter leire som før fylte hullet, men som nå har seget og lagt seg ut over og ødelagt de store, rike slettene langs elven nedover dalen, - har gjort Verdalen til en ruinert og fattig bygd. For det vil gå menneskealdre før det blir dannet et tilstrekkelig tykt lag av matjord ovenpå leiren slik at den på nytt kan legges under plogen. Og før den tid vil neppe Verdalen reise seg etter dette knusende slag. Oppe ved Fagerhøy ser man utover det hele. Store, svære vidder er bare en tykk leirsuppe. Midt inne i den står noen større husbygninger ført en halv mil ovenfra. Hist stikker taket av en husmannsstue opp, her mønet av et fjøs. Knekkede tøm merstokker flyter nedover, store grantrær står på skakke; og rundt om i leiren og inne i bygningene ligger lik, - lik av mennesker og dyr. Hele besetninger ligger på rad eller kjemper den siste trøstesløse kamp mot hunger og mot leirvannet og bukker til slutt under. En spoves vemodige fløytende toner klang som en gravsang, - en gravsang over den tapte menneskelige lykke. Ofrene Det er især fattige husmenn som har blitt ofre for ødeleggelsene. Hele sletten mellom Lyngsøra og Leirfall har vært oversådd av husmannsplasser, de fleste med sine beboere er sporløst forsvunnet. De var nemlig lave enetasjes hus, og leirmassene har straks veltet over dem og begravet dem. Bakgrunn
---- 355 RasA ---- Hvor derimot husene var høye og solide, har beboerne som oftest reddet seg ved å komme opp på taket. På de utglidde eiendommene bodde mellom 4-500 mennesker. Elias Ness eide en av Nessgårdene og var en av bygdens rikeste menn. Det eneste han nå eier, er en skjorte på kroppen. Mange er blitt reddet på de mest vidunderlige måter. Enkelte har ligget og svømmet i leirmass ene og har kravlet seg til lands. Leiren hadde da stivnet omkring dem så den måtte brekkes av. Det kunne ikke nytte å vaske. Den hadde stoppet til ører og nesebor, og øyenlokkene var nesten umulig å få opp. Men etterpå behol der disse ulykkelige den blå farven i huden, de ser ut som rene dødninger. Mange lik er funnet. De ser ut som stive leirmasser. Trekkene er utvisket og ugjen kjennelige. Noen mangler hode, andre en arm eller et ben. Et rykte som vi meddeler med alt forbehold, melder om at det i går etter middag ble tatt ut åtte lik av et hus. I samme hus hørte man i et annet rom lyden av et menneske som spaserte opp og ned. Ved å hugge ut en vegg eller tak viste det seg å være en mannsperson som virkelig var levende og syntes å være i noen lunde vigør. Men da man snakket til ham, fikk man intet svar. Han var blitt stum av redsel. 1 Rent hjerteskjærende er mange av de historiene som fortelles om gjensyn, om tap og fortvilelse. En husmann som var smed, hadde arbeidet på Verdalsøra noen dager. Klokken 7 torsdag aften fikk han hilsen fra sin kone at alt sto vel til. Åtte timer senere savnet han henne og seks barn. 2 En liten pike sto på et skap nede i leiren og så ned. Man spurte henne om hun hadde mistet noe der. «Ja, jeg har mistet far og mor,» sa hun. Dyrene har kanskje lidd mest I fjøset på Nord-Lyng sto ennå besetningen 1. pinsedag. Da det endelig lykkes å komme ut til dem, viste det seg umulig å redde dem. De var nemlig bundet med fotband og sto i leirvannet til halsen. Man fikk ikke slått ihjel mer enn de to nærmeste av hestene. De andre klarte man ikke å komme bort til. En ku på et annet sted hadde man skutt på tre ganger. Den ble til slutt reddet. En kule hadde den fått i et ben, men den befant seg forøvrig bra. 3 Befolkningen bærer ulykken med stum resignasjon. På Verdalsøra derimot var det nær
---- 356 RasA ---- mest panikk. Folk hadde flyttet ut over alt. Man kunne bare se tomme vin duer. Natten ble tilbrakt våkende. Noen spaserte i gatene, de fleste hadde samlet seg på en stor haug. Natt til søndag var det kun seks mennesker igjen på Verdalsøra som sov. Disse sov derimot som steiner. En gammel spådom Gudstjenesten var som rimelig innstilt 1. pinsedag. Det ville i motsatt fall neppe ha kommet et menneske for etter en gammel spådom etter sigende ut talt av Lisbet Nypan, den kjente heksen som ble brent, skal Stiklestad kirke gå under en 1 . pinsedag når den er full av mennesker. Den skal synke ned i jorden. Og etter en slik ulykke er det ikke til å undres over at folk blir en del over troisk. Det har jo skjedd, det man minst kunne ane. De militæres tilstedeværelse har ikke alene virket beroligende på befolkningen, men de har også gjort stor nytte ved redning av både mennesker og dyr. Således ble besetningen reddet på Lennesgårdene ene og alene av de militære, foruten på flere andre steder. Bygdens folk omtaler militæret med stor anerkjenn else. Det er derfor urettferdig og fullstendig uetterrettelig å klandre deres opptreden slik som Dagspostens korrespondent gjør. 4 Ny vei Jåmtlandsveien er som bekjent revet bort og ødelagt fra Kålen til Bjørk- berget (ca. 4 kilometer). Arbeidsdepartementet har etter amtsingeniør Klæstads anmodning besluttet at det straks skal påbegynnes en ny vei. Verdalsbruket taper, selv om alt nå går godt, tømmer for flere tusen kroner og må sikkert i tillegg innstille driften for i sommer. Oversvømmelsen ved Vuku Som følge av oppdemningen ble de lavere liggende gårder i Vuku over svømmet. Disse er Østre og Vestre Volen, Ytre Balgård, to plasser på Balgårdsøren og to plasser på Kvelstadnesset. Husene på Volengårdene og delvis også på de andre står under vann til andre etasje. De er dels forskjøvet, til dels flytt opp, ett av dem ligger ved demningens nordende. Jorden vil vel her neppe lide så meget da det er noen lunde rent vann som den er oversky Het av.
---- 357 RasA ---- Sikringen av Verdalsøra Ved hjelp av de militære styrkene har man i går i følge en privat meddelelse begynt på å kaste opp en jordvoll for å sikre Verdalsøra mot oversvømmelser. Utenfor rasporten 1992. Tatt fra Eklomelen mot sydvest. Den skogkledte ryggen er den vestre raskanten utenfor porten. Trolig hadde Follobekken sitt løp langs denne skråningen før raset. Noter: 1 Det var med all mulig rett at det ble tatt forbehold her. Ryktet var grunnløst. Dette \ar,Erik Sæbo. Han mistet kone og fire barn. Kua ble reddet av Ole Beyer Høstmark. Se under Redningsarbeidet videre. Dette refererer til et oppslag i Dagsposten hvor journalisten mente at de militære ikke ble be nyttet riktig. Dessuten var Dagsposten i utgangspunktet negativt innstilt til militæret. Artikke len førte til en ganske kraftig polemikk i avisene, en polemikk som førte helt til Kristianiaavisene. At Adresseavisen her benyttet anledningen til et angrep på konkurrenten og en politisk mot stander, er helt typisk for den tids politikk.
---- 358 RasA ---- DAGSPOSTEN Dagsposten i Trondheim var, hvis man skal tro hva avisen sa om seg selv, den største avisen i Trondheim ved slutten av forrige århundre. Den omtalte seg selv på følgende måte: Trondhjems mest læste Avis - Overgaar Byens øvrige Blade med mere end 1000 Exemplarer. Dette medførte naturligvis at den følte et stort ansvar for nyhetsformidling, og avisen sendte to journa lister innover til Verdal. Den første som ankom, sendte denne beskrivelsen fra Verdal. Den er da tert Verdalen, pinseaften, 20. mai 1893. Skredet på nordsiden av elven Det var trist å se Verdalen igjen i sin nåværende skikkelse. Den før så vakre og velbyggede delen er nå vansiret av de blågrå leirmassene som dekker dal bunnen like fra Melby gårdene nesten ned til Verdalsøra. Oppe mellom Mo og Trøgstad på den nordre siden av elven gaper det uhyre jordskredet som et kjempemessig sår. Følger man hovedveien fra Øra langs elvens nordside, ser man ikke mye til ødeleggelsen. Vil man få en oversikt over dens omfang, må man forlate veien og arbeide seg fra Prestegården gjennom skogen til gården Mo. Denne gården er nå, som så mange andre, forlatt av sine beboere. Går man fra husene et lite stykke østover, står man plutselig på randen av den avgrunnen som skredet har etterlatt. Det virker helt overveldende å se det bildet av ødeleggelsen som her viser seg. Man må tenke seg en kjele av ca. 2 kilometer i diameter, oppfylt av blåleire, opprykkede trær og husruiner i den mest forvirrede uorden. Sidene er steile, tildels et par hundre fot høye, 1 kanskje enda høyere sine steder. Her lå for et par dager siden de vakre Jermstadgårdene, Follo, Krag, Eklosvedjan, Trøgstad, Spannet og flere, i alt elleve bruk og mange hus mannsplasser. Bøndene, de fleste velbergede folk, mente sikkert å sitte like så trygge på sine gårder som deres forfedre før dem. På mindre enn et par timer er de vakre gårdene forsvunnet, og tomtene frembyr bildet av den fryk telige ødeleggelse og elendighet. Beboerne ble vekket om natten av et bulder som ved et veldig jordskjelv. De som vant å redde seg ut av husene, så jordbunnen revne på kryss og tvers, Bakgrunn
---- 359 RasA ---- og etter et øyeblikk forsvant hele grenden i det svelgende dypet. Skog, jord, hus, besetning og mennesker i et forvirret kaos forsvant i jorden. De veldige drønn og jordbunnens ristelser som i et jordskjelv har øyeblikkelig brakt befolkningen i trakten på benene. De uhyre leirmassene har søkt til elven gjennom en forholdsvis snever utvei. Skredet er derfor bredere i sitt øverste parti og smalere nede ved elveløpet. Det er forøvrig sannsynlig at det har gått i to eller flere avdelinger umiddel bart etter hverandre. Uduigt mod skredet fisi «yd.iden Tegning av utsikten fra Bjørken. I bakgrunnen har tegneren merket av Skei, Jermstad øvre og Nøysomhet. Til høyre ligger Eklo. Tegner Adjunkt M. Bugge. De begravde strekningene Leirmassene har vært oppløst som en velling. De veldige massene har ved sin store fart og enorme vekt tørnet mot den motsatte dalsiden med så stor kraft at leiren har sprutet 10 til 20 meter oppover berget. Deretter har denne ødeleggelsens flod søkt nedover og oppover elveleiet, fylt dette opp og over flommet breddene til begge sider til de har fylt opp hele dalbunnen i henimot en mils lengde. Med uimotståelig fart har leirsuppen bredt seg ut i en dybde av inntil 10 meter. Enkelte hus som lå mer beskyttet til, har motstått trykket, men er be gravet i leiren, enkelte fullstendig, andre rager opp med taket eller øverste etasje. Andre hus har fulgt strømmen tildels flere kilometer, oftest med sine beboere, som da for fleres vedkommende senere er reddet med store anstreng elser. Andre befinner seg formodentlig i dette øyeblikk i sitt fryktelige feng
---- 360 RasA ---- sel, kanskje en kilometer eller mer fra nærmeste faste land. En stor del hus er selvfølgelig knust under den ville farten. Man må arbeide seg gjennom skog og mark ut på skrenten ovenfor den begravde gården Nord-Lyng for å få et noen lunde helt bilde av denne delen av ulykken. Når man fra denne skrenten ser ut over dalbunnen, ligner den nærmest et plutselig stivnet opprørt hav, hvor hist og her hustak eller ruiner av gårdene stikker opp. Rundt om svømmer vrakstumper av husene og opp rykkede trær eller de forulykkede stakkares innbo av alle slags. Man må er indre at denne stivnede innsjøen er omtrent 1/4 mil bred på enkelte steder og inntil 1 mil lang. Det opprinnelige elveleiet har ikke etterlatt seg noe fast merke. Det hele er et eneste kaos, en kjempestor forvirring. Like nedenfor meg ligger levningene av den store gården Nord-Lyng som er totalt ødelagt. Jordene er oversvømmet av leirsuppe i hele sin utstrekning, og av husene sees kun de forrevne takene og en del av øverste etasje. Gården ligger forholdsvis nært land, om man så vil. Men lengre ut, om trent 3 å 400 meter fra det faste landet, ligger en stue som opprinnelig sto på den søndre siden av dalen, omtrent 1/4 mil fra sitt nåværende sted. Den fulgte med leirmassene med sine beboere, syv mennesker, som i går etter store anstrengelser ble reddet av kavalleristene. 2 Det er tidligere berettet om en hel familie som seilte på taket av et hus om trent 3 kilometer med skredet før de ble reddet. Hustruen omkom dog. 3 En stor del av de omkomne er naturligvis øyeblikkelig blitt begravet. Spe sielt er vel dette tilfelle med for deres vedkommende som omkom i det egent lige skred. Noen av dem er allikevel reddet på vidunderlig måte. Mange andre har derimot utvilsomt kjempet hardt for sitt liv, og de har visselig hatt en lang og pinefull død. Flere strider kanskje ennå i dette øye blikk i sin siste kamp. Redningsforsøkene Det er naturligvis ikke tale om å redde noen av dem som gikk med i det egentlige skredet. De ble levende begravet på et øyeblikk. Det gikk dog ryk ter i dag om at man hadde hørt nødrop der oppe. Jeg bega meg ut på randen av avgrunnen og stirret ned i dypet og speidet med kikkert alle vegne, men intet levende vesen var å oppdage. Kun de trøstesløse, forferdelige leirmeler, et fryktelig øde. Et levende vesen finnes dog. Ved å se nøye etter vil man oppdage et lite hus. Det er en stall fra den omkomne ordfører Tessems gård. Stallen henger ennå sammen, men det merkelige er at hesten fremdeles be finner seg i huset i beste velgående. Man har også kunnet sette seg i forbind else med den slik at den ikke mangler mat. Men det har ennå ikke lyktes å få den reddet. Forøvrig finnes det visselig ingen levende sjel nede i svelgen de dypet.
---- 361 RasA ---- Anderledes er det imidlertid ute på leirhavet. Det er mot de delvis begra vede husene at oppmerksomheten må være henvendt, når det skal være tale om redningsforsøk. Det er også fra sådanne det hittil har lyktes å redde enkelte, således syv mennesker fra en stue som var bortført i leirmassene. Fra et halvt begravet hus i nærheten av Nord-Lyng lykkes det kavaller istene ved store anstrengelser å redde to mennesker. 4 Ulykkesnatten lykkes det en behjertet kvinne å redde en gammel legdskone ved å bære henne på ryggen den lange veien til en høyereliggende gård, - en behjertet kvinne som satte sitt eget liv i fare for å redde den gamle fattige stakkar. 5 Går man langs kanten av leirsuppen, støter man fort vekk på folk som er i ferd med å redde sine eiendeler som stikker opp hist og her. Sådanne effek ter finnes brakt opp på det tørre, tilsvinet av leire og for en stor del defekte av den üblide medfarten. Folkene ser motløse ut under dette arbeidet, men de driver iherdig på for å få reddet hva som reddes kan. Man gikk i ettermiddag i gang med å forsøke å redde en del besetninger som finnes innesluttet i de hal veis begravde husene på gården Nord-Lyng. Det lykkes dog ikke å få reddet krøtterne slik at de måtte nedslaktes. Disse redningsforsøkene ble utført på den måten at det ble laget en slags flytebroer av treverk, stiger og hva som kan finnes. Da disse broene som oftest er for korte, må man etter hvert som arbeidet skrider frem, benytte de bakerste materialene for å skjøte på forover, og således arbeide seg videre og videre fremover. Så må man med de reddede menneskene, som man som oftest haler opp gjennom taket, møysommelig arbeide seg til det faste land på samme måte. Det er et anstrengende arbeide som ingen lunde er uten fare da leirsuppen allerede i begynnelsen var temmelig bløt. Nå er den dog tørrere da det hele tiden har vært tørt oppholdsvær siden skredet gikk. Holder dette velsignede været ved, vil det bidra meget til å lette redningsarbeidet. Utflytningene At verdalingene under inntrykket av denne forferdelige ulykken er grepet av en forferdelig panikk, er ikke til å undres over. Det ene ryktet krysser det andre, og disse ryktene har gjort den skrekkelige ulykken enda verre, enn den virkelig er. Snart er det den ene gården, og snart er det den andre som sies å være truet. Skrekken har jaget folk fra gårdene, og de flykter i stor utstrekning ut med besetning og innbo opp gjennom bakkene til de høyest liggende gårder i bygden. De svetter og strever med flyttingen, de bærer og kjører og gir seg ikke
---- 362 RasA ---- rast eller ro. Man møter flyttelass og ofte krøtterdrifter. Jeg møtte et sørgelig lass hvor de kjørte en gammel sengeliggende stakkar, mens en syk eldre mann var repet fast til lasset i sittende stilling. Han orket imidlertid ikke å holde seg oppreist, men hang i en halvt liggende stilling til siden. Stakkars folk, hvor de lider! Det er ganske underlig å gå fra hus til hus og finne dem tomme. Man går gjennom rom etter rom og venter å finne folk, men forgjeves. Skrekken har jaget beboerne vekk. Jeg gikk fra hus til hus oppe ved det stedet hvor skredet gikk, for å få en dråpe melk. Men nei, overalt forlatte hus. Jeg hadde gått uten å nyte noe synderlig siden jeg reiste fra byen. Det var varmt og strevsomt å trave omkring fra lensmann til prest, til oberst og kavallerister og øyenvitner for å søke opplysninger, så det var en skuffelse å finne alle hus tomme. Men folk var vettskremte, og det er i grunnen ikke så rart. Årsaken til ulykken Folket herinne har tilegnet seg den fortvilte mening at det er elven som er årsak til ulykken. De tror fullt og fast at det er elven som er syndebukken. Men det er naturligvis ikke tilfelle. 6 Ovenfor det stedet hvor skredet gikk, er det en større åsstrekning. Vannet fra dette høytliggende strøk har hatt sine underjordiske veier gjennom leir bakkene som på den måten har hatt sin naturlige drenering. Av en eller annen naturlig årsak er så disse gamle kanalene til vannet blitt tilstoppet, og det ned sivende vannet har etterhånden bløtt opp jordsmonnet som består av kvikk leire, inntil denne massen er blitt så bløt og flytende at den ikke lenger har kunnet holde sammen, men plutselig har skredet ned mot elven og forårsaket den skrekkelige ulykken. Det renner dessuten en liten bekk østenfor gården Mo. Denne har rimelig vis også bidratt sitt til ødeleggelsen. Et øyenvitne vet nemlig å berette at den første delen av skredet nettopp gikk gjennom denne bekkedalen. Er det fare for videre utglidning eller oversvømmelse? Det er det neppe for øyeblikket. Den oppbløtte massen har tatt plass i dal bunnen, og de meiene som står igjen, ser tilsynelatende forholdsvis tørre ut. Da de utraste massene ikke danner noen egentlig demning i dette ords alminnelige forstand, men fyller opp elveleiet og dalbunnen i en hel mils lengde, er det ikke rimelig at noen vannmasse plutselig vil bryte igjennom og gjøre ødeleggelse på de strøkene som ligger nedenfor. Det vil sannsynlig vis nok så lempelig dannes en renne i leirmassen, som etterhånden vil utdy pes inntil elven når sitt gamle leie eller i alle fall kommer ned på den faste grunn.
---- 363 RasA ---- Oversvømmelsene Ovenfor skredet er elven selvfølgelig oppdemmet så de flate strekningene oppover mot Vuku står under vann. Denne oversvømmelsen vil naturligvis også gjøre noen skade. Men da vannet nå har begynt å overskride forhind ringene, vil vel det oppdemmede vannet etterhånden få avløp uten at noen større skade forvoldes i det nå overflommede strøket. Nedenfor det oppdemmede strøket ble elven ganske borte. Vannet sto igjen i enkelte høler som ofte ikke var større enn at man kunne gripe fisken med hendene. På denne lettvinte måten ble det fanget mang en vakker laks. 21. mai - sydsiden av elven I løpet av ettermiddagen i går begynte elven å overskride sine forhindrin ger og arbeide seg gjennom leirmassene. Ved sekstiden hadde vannet nådd gjennom leirmassen og fylte etterhånden sitt gamle leie i dets nedre del. Da beboerne av Verdalsøra så at gjennombruddet gikk så lempelig, begynte de å flytte tilbake til sine hus, og alt på Øra kom snart i den gamle gjenge. Broen over elven var full av tilskuere som med stor interesse betraktet den brokete forvirring av drivgods som kom nedover - husrester og bohave om hverandre, undertiden et helt lite hus. I løpet av dagen den 20. kom flere troppetransporter, dels fra Steinkjer og dels fra Trondhjem. Soldatene leiret seg på nordsiden et stykke oppe fra Øra. De overtok straks bevoktningen av broen. Dalens utseende har i dag undergått ikke liten forandring. Scenen er blitt mer malerisk. Vannet har oversvømmet leirmassene i dalbunnen. De tidligere så triste leirmasser har derved fått et livligere preg. Det hele ligner nå nær mest en storartet oversvømmelse. Vannpartiene dominerer, og man skulle nærmest få det inntrykk at skaden var forårsaket av en voldsom vannflom. Når man følger elvens sydside til gården Kålen, begynner man å se de over svømmede partier. Men skal man få et riktig bilde av dalen på denne siden, må man høyere opp. 7 Husene over hele det ovennevnte strøk er dels forsvunnet, dels har de flyttet plass, er mer eller mindre oversvømmet, halvveis begravet, kantret eller veltet. Det er et fullstendig kaos som tilsammen gjør et overveldende inntrykk. Noter: 1 Nesten 60 meter. 2 Det er uklart hvilken stue det er tale om. Men beliggenheten tatt i betraktning, og det forhold at det var kavalleristene som reddet beboerne, syv i tallet, ser dette ut til å ha vært Ferge stuggu. Den lå imidlertid ikke på elvens sydside. Den lå på samme side av elven som Nord- Lyng, men noe lengre mot nord. Fergestuggu var en utskilt part fra denne gården. Derimot lå huset på sydsiden av en liten bekk som rant ut i elven på dette stedet. Det er vanskelig å si om leirmassene flyttet huset, men det er trolig at det skjedde.
---- 364 RasA ---- 5 Dette var familien Rostad på Follo. 4 Dette var trolig Hegstadstuggu. 5 Det var Beret Olsdatter fra plassen Tokstad østre som tok Lava Bardosdatter på ryggen og sprang med henne til Rognhaugen. 6 Her hadde folk rett. Ulykken ble utløst av Verdalselven. 7 Så følger en opplisting av gårder som er berørt på sydsiden av elven. Denne listen utelates her.
---- 365 RasA ---- BESØK Skuelystne Skuelystne kom til stede på et tidlig tidspunkt. Mange av dem som kom først frem, deltok også med å hjelpe i land forkomne, forslåtte og halvdøde mennesker. Men mange våget seg ikke så nært, de bivånet det hele fra trygg avstand. Følgelig sto det mange mennesker oppe på høydene rundt omkring og så på hva som hadde skjedd derfra. Det var blant annet noen slike tilskuere som ble spurt av de militære mann skapene om de ville hjelpe til, men som ikke torde bevege seg ned til kanten av leirsjøen av frykt for at det ville komme nye ras. Dette ble tatt nokså ille opp av de militære styrkene, som for en stor del var utenbygds fra. De mente derfor at verdalingene ikke var villige til å hjelpe til selv. At dette var urettferdig overfor de mange Som hjalp til, er innlysende. Svært mange deltok i arbeidet med å redde både liv og eiendom med stor fare for eget liv. Og tallet på tildelte medaljer for edel dåd var like stort til sivile som til militære. Men det er allikevel ikke til å Stikke under en stol at enkelte nok kunne ha hjulpet til der det var nødvendig. Stort sett gjorde tilskuerne ingen fortred, men det ble rapportert et tilfelle hvor noen hadde oppfordret soldatene som arbeidet i iskaldt flomvann ved Holmsveet og Holmen for å forhindre at elven tok nytt løp og kanskje ødela Verdalsøra, om å nekte å adlyde ordre og å gå til streik. I rapporten heter det at disse var tilreisende fra Inderøya. Denne episoden var nok et unntak. De fleste var fylt av skrekk og gru over hva de fikk se, og de fleste var imponert over soldatenes innsats og vågemot. I de nærmeste dagene kom det folk fra både fjern og nær. Mange gikk flere mil, mens andre kjørte med hest og vogn, og atter andre kom med rutebåt til Verdal. Dampskipene som gikk i rute på Trondheimsfjorden, hadde dag støtt fullt belegg med folk som ville til Verdal for å se ulykken. Lokalbåtene plukket opp folk rundt hele fjorden. Spesielt var det mange fra Trondheim. Ekstraturer med båt fra Trondheim Tilstrømningen ble så stor at det ble aktuelt å sette opp ekstraturer. De fleste ekstraturene gikk fra Trondheim. Men det hendte at det kom båter fra Møre og Romsdal. Som eksempel kan nevnes at 26. mai sto hele tre annonser i Dagsposten
---- 366 RasA ---- Fra Trones en dag da det var mange båter på besøk. I bakgrunnen Hylla Ukjent fotograf. om ekstraturer til Verdal førstkommende søndag. Prisene for turene var kr. 2,50 på første klasse og kr. 1 ,50 på andre klasse. Skipene gikk enten til Trones eller til Skånes. Hvor mange som benyttet seg av tilbudene, er ikke godt å si, men det ble et sted antydet at dampskipet Olav Kyrre kunne ta opp til 7 - 800 passasjerer. Rimeligvis var det flest på søndager, men det var visstnok også mange som benyttet de ordinære rutegående båtene midt i uken. Men at det var mange som benyttet seg av muligheten, er det ingen tvil om. Trafikken var så stor at en av korrespondentene for Morgenbladet sammenlignet trafikken av tilreisende med trafikken på Drammensveien eller Keiser Wilhelms vei en søndag formiddag om sommeren. I forbindelse med søndagsturene sto det et interessant leserinnlegg i en Trondheimsavis. Innsenderen mente at om man reiste med båt til Trones, kunne man følge landeveien til det sted hvor raset hadde startet. Deretter kunne man gå forbi Verdalsøra til Vinne hvor man fikk se raset fra den kanten. Da var man imid lertid i nærheten av Skånes. Omvendt var det om man landet på Skånes. Da gikk man først til Vinne. Deretter gikk man forbi Verdalsøra til Stiklestad. Og nå var man nærmest anløpsstedet Trones.
---- 367 RasA ---- Reisende som gjorde det på denne måten, kunne bytte billetter på Verdalsøra. Dermed ville de få an ledning til å bese raset fra begge sider, noe det ellers ikke ville bli tid til om man måtte vende tilbake til utgangspunktet. Hvorvidt denne ideen ble satt ut i livet, er ikke kjent, men den hadde absolutt noe for seg. Nedenfor er det gjengitt en be skrivelse fra en båttur, og som det fremgår der, var det kostbart å leie hesteskyss, slik at de fleste gikk frem og tilbake. Og denne antyde de løsningen ville gjøre det mulig for folk som ikke hadde alt for mye penger å rutte med, å få se mest mulig. Foruten at det således strømmet til skuelystne fra fjern og nær her i landet, er det også registrert be søk fra utlandet. Rimeligvis var det ikke så mange som tok turen ene Extratur til Vårdalen. •fcmr herfr» til Trone* !■■<■£ #41 IMt Jml IL T ■•fft" Koturn»r-r dtrfi* Kl. 8 A fim. Mt Mafc Kr. Z.N, lén Kr. I.M Gerh. Ruth*. SndstiUet Sur. Værdalen. Turen til Vvrdalpn Ltrtftf lT4t il. .».' ulUjre lUarftf Ittff indstill** imil (jruod «f Y_ud*UMid«n. _•_•_ ttala- Annonser i forbindelse med båtturene som ble arrangert fra Trondheim til Verdal. Slike annonser var helt vanlige i Trondheimsavisene denne sommeren. Disse sto i Adresseavisen i juni. alene for å beskue ulykkesstedet. Til det var det for kostbart å reise. Men enkelte var mer velbeslåtte enn andre, og hvorvidt hertugen av Hamilton hadde andre ærender inn i Trondheimsfjorden, slik at han kombinerte et besøk til Verdal med andre gjøremål, er ukjent. Men i alle fall la hans dampyacht Thistle til kaien på Skånes lørdag 3. juni, hvoretter hertugen bega seg opp til ulykkes stedet. 1 Avisreferat fra en tur til Verdal 2 I Adresseavisen mandag 29. mai 1893 sto følgende referat fra en tur til Verdalen med dampskipet Olav Kyrre: «Når man på en dag kan oppleve så meget av både sorg og glede som vi i går opplevde på turen til Verdalen med det Nordenfjeldske turistskip Olav Kyrre, får man trang til å meddele seg. De mange beretningene fra den store ulykken i en av våre stauteste bygder har, som rimelig kan være, vekket interessen hos mange hundre til personlig å overbevise seg om ulykkens omfang. Vi reiste herfra i går morges klokken 8. Været så ikke så lovende ut, men
---- 368 RasA ---- Olav Kyrre. Det første norske skip med elektrisk lys. Dette var trolig årsaken til at det var så populært i trafikken mellom Trondheim og Verdal. vi fikk allikevel hele dagen deilig vær med enkelte små byger og passelig kaldt, slik at det var behagelig å spasere. Ved ankomsten til Skånes hadde det møtt opp en mengde kjøretøyer av alle slag, fra kalesjevogner med to hester for, ned til arbeidskjerrer. Det ble en rift om kjøretøyene, men bøndene var for stive i prisen slik at man begynte å gå fra dem. Det ble da gjort et lite avslag i prisen slik at man kunne for en rimelig, men dog fullstendig tilstrekkelig pris Øcr. 2,50 pr. person), komme frem og tilbake til Kålen, og både til Kålen og Stiklestad for 4 - 5 kroner. Det så ut som et helt krigstog - med masser av hester og spaserende i lang rekke opp mot Kålen. Der er Jåmtlandsveien avbrutt, og vi kunne stige av og spasere over jorder og stier oppover for riktig å få et overblikk over skredet. Vi stanset ikke før på Lysthaugen på Guddingsbakkene der hvor det er en rotunde 3 som utsikt. Derfra ser man over hele Verdalen helt fra Fåren og ut over Trondheimsfjorden. Hvilket sørgelig syn. Denne vakre bygden, som jeg så ligge utbredt foran meg for få år siden, lå der nå som en ørken med halve omveltede hus hist og her stikkende opp av de uhyggelige grå leir massene, og det åpne gap like imot hvor de vakre Jermstad- og Follogårdene lå før. Ennå står Øvre Jermstad, men ytterst på kanten av et uhyre dyp, ferdig til å oppslukes av dypet ved første regnskyll eller vindstøt. Likeså et lite nytt hus som Tessem hadde bygget opp. Vi kom nettopp opp som man holdt på å begrave ni lik.
---- 369 ----
---- 370 RasA ---- På grunn av at veien er ødelagt, kunne man ikke få brakt disse til noen av sognets kirkegårder, og det ble derfor innviet for dem på Lysthaugen. En tallrik almue hadde samlet seg. Ingen prest var til stede da de var opptatt ved kirkene. En av brødrene talte gripende til mengden. Det var en høytide lig stund i den før så herlige natur, nå med døden og ødeleggelsen i dens fulle utstrekning for øye. Side om side i to rekker (fem & fire) sto kistene i samme grav, og tause, tårefulle sto familie og venner rundt om i stum for tvilelse over det dobbelte tap både av eiendommer og menneskeliv. 115 skal ha gått med. 4 I Vuku står vannet over jorden ennå, og etter kanaldirektørens mening vil det bli stående i lang tid, sånn at de oversvømmede markene neppe kan be nyttes på tre år. Forleden var vannstanden der så høy at man fryktet for at elven skulle bryte over mot nord og søke vei ned i raset. Det manglet bare en fot. 5 Man frykter for Eklogårdene da jorden på mange steder er revnet. Det er allerede utstukket, og fra begge sider påbegynt, den veien som skal forbinde de avbrutte stykker av Jåmtlandsveien mellom Kålen og Bjørken. Verdalsbroen syntes i går å være avstengt. 6 Det var allikevel ikke tilfelle, men den har nok blitt påført stor skade av tømmermassene som lørdag veltet ned mot den. Ved iherdig arbeid hele natten lykkes det å redde den, og nå er det forhåpentligvis ikke mer fare for den eller Øra. 7 To levende griser befinner seg fremdeles ute på leirmassene. Men etter som man har lagt ut en bro slik at mennesker kan balansere seg ut til dem, har grisene fått mat hver dag. Men man har hittil ikke klart å få dem i land. I dag skulle det gjøres et forsøk på det. På gården Lunden ligger fremdeles døde krøtter uten at man har klart å få dem fjernet. Over alt på høydene og fremspringende skrenter så man masser av byfolk med kikkerter. De var omgitt av bønder som fortalte om ulykken. Alle roste de militære, især kavalleriet som straks kom til stede, og som ved den utmer kede ledelse og folkenes mot og uforferdethet gjorde et utmerket godt inn trykk på befolkningen. Ved 6-tiden begynte det så smått å regne, og man så da de besøkende by folkene begi seg tilbake til Olav Kyrre som skulle gå klokken 7.30 fra Skånes. Ombord var det innrettet slik i alle salonger at de som ønsket å delta i mid dagen, fikk anledning til det. Opplyst av elektrisk lys, oppmuntret ved den hyggelige forsamlingen av damer og herrer og utmerket mat og vin, ble det triste inntrykk fra Verdalen glemt, og som skrøpelige Adams og Evas barn ble man snart i god stemning. Ved deklamasjon, sang og musikk ble tiden på hjemturen forkortet i den
---- 371 RasA ---- hyggelige salongen hvor de fleste passasjerene tydde, mens man rundt om kring på skipets alle mulige lugarer og kahytter på vanger og mellomdekk hygget seg som best. Vi ankom alle i glad stemning til byen klokken 12.30, og jeg kan på de flestes vegne uttrykke vår takk til direksjonen, kontoret og kapteinen for ar rangementet av denne hyggelige turen, med håp om at når selskapet har et skip ledig, må gi oss anledning til å få en hyggelig dag på Trondheimsfjor dens vann og strand. Man behøver ikke å tenke på kosten da man får den om bord hvor det er en utmerket restaurant med god oppvartning. Passasjerenes antall i går var mellom 400 og 500. Ved Skånes lå dampskipet Nicolai Knutzon, som var kommet fra Kristian sund med skuelystne, samt Levanger som hadde sløyfet ekstraturen i går på grunn av at flere dampskip foruten Olav Kyrre hadde avertert ekstratur.» Moralsk forargelse Foruten at denne beskrivelsen gir et bilde av forholdene i Verdal etter raset, gir den også et situasjonsbilde fra den tids muligheter for forlystelse og ad spredelse. At mange nok benyttet seg av et slikt besøk til å ta seg en fest, må vi regne med. Enkelte følte dog at det var litt for hensynsløst å gjøre en slik tur til en vanlig festtur. Følgende moraliserende innlegg i Dagsposten 27. mai viser det: «Det er å håpe at man ikke på turen i morgen vil bli vitne til sådanne ut skeielser som er alminnelig på de alminnelige søndagsturene med dampskipene om sommeren, da som oftest halvdelen eller mer av de reisende er mer eller mindre berusede, så man således for eksempel blir vitne til at unge gutter sitter og drikker innimellom buskene langs veikanten sammen med unge piker, for deretter kanskje etter å ha omtåket deres hjerner med drikk å gjøre dem ulykkelige. Det skulle være et ønske at sådanne reisende som ellers betrakter det som et mål for sine «lystturer» å drikke seg mer eller mindre fulle, at de nå ville anvende de penger de ellers pleier å bruke på en sådan måte som bidrag til de skadelidte i Verdalen. - Det ville være en ganske annen tilfredsstillelse for deres hjerter å vite at pengene ble anvendt til å lindre nøden og savnet i disse ulykkeliges hjem enn å drikke dem opp i øl eller brennevin.» Prins Carls besøk Foruten de mange skuelystne og interesserte fra nær og fjern som besøkte Verdal i disse dagene, kom det også flere som måtte dit i embeds medfør. Både prester og fogder fra nabodistriktene måtte dit for å hjelpe til. Flere statsråder kom også. Det mest selebre besøk var imidlertid prins Carl.
---- 372 RasA ---- Kong Oscar //besluttet selv da han fikk høre om ulykken, at kongefamilien skulle være representert ved ulykkesstedet. Han befalte da sin sønn, prins Carl, å reise dit for på den måten å vise kongens dype med følelse. Prinsen skulle bringe med seg en pengehjelp fra kongen og dronningen, og han skulle oppmuntre og takke dem som hadde deltatt i redningsarbeidet. (I paren tes kan det bemerkes at prins Carl senere ble far til kronprinsesse Martha, og er så ledes bestefar til vår egen kong Harald.) Prins Carl dro fra Stockholm tirsdag 23. mai. Ferden gikk med tog, og han nådde frem til Trondheim 25. mai. Derfra reiste han direkte til Levanger med rutebåt hvor han nådde frem klokken 1 om dagen. Han var ledsaget av general Nyquist, oberst løytnant Holterman og løytnant Ræder. Prins Carl etter maleri. På Levanger ble følget mottatt av flere dignitærer Prinsen ønsket imidlertid å reise til Verdal samme dag. Og da han kom frem til Kålen, ble han dypt rystet over hva han fikk se. Han snakket med flere av dem som var blitt berørt av ulykken og fikk høre skrekkhistorier av dem som hadde opplevd dem. Prins Carl ville også gjerne treffe noen av de djerveste redningsmennene, og en av dem som ble presentert for prinsen, var Ole Olsen Nord-Lyng. Etter at prinsen hadde fått høre om hvordan Ole med bare nevene hadde revet opp gulvet og reddet enken Kirsten Vodal og hennes fire barn, tok han Ole i hånden. Det fortelles da at Ole, som var en usedvanlig stor og sterk mann, klemte godt til. Prinsen ble blek, sies det, men han sa ikke noe. Senere besøkte prins Carl sykehusene. Sykehusene det her er snakk om, var de provisoriske sykehusene som ble opprettet på gårdene i nabolaget. Her lå mange av de som var kommet til skade, men som var utenfor livsfare. Mange av dem hadde store skader både på kropp og sjel. Han var også innom Rinnleiret hvor han fikk hilse på de kavalleristene som hadde deltatt i det første redningsarbeidet. Etter besøket i Verdal og Levanger var over, reiste prins Carl til Trond heim, hvor han hilste på de soldatene herfra som hadde tatt del i rednings arbeidet. Til disse fremførte han både sin fars og sin egen takk for god innsats. Det fortelles at soldatene nettopp hadde kommet tilbake til Trondheim fra
---- 373 ----
---- 374 RasA ---- Verdal, og de bar tydelig preg av hva de hadde vært med på. Det ble sagt at sjelden har en kongelig person inspisert en så skitten militæravdeling. Det er nøk for en god del prinsens beretninger om hva som hadde gått for seg, som var en medvirkende årsak til at kong Oscar etterpå ga uttrykk for at de djerveste av redningsmennene burde få en anerkjennelse i form av en medalje. Besøk av fotografer og bildende kunstnere Som nevnt ovenfor var det mange som kom til Verdal fordi det var en del av deres arbeid. Det gjaldt for eksempel kanaldirektøren og hans folk, mili tære som deltok i redningsarbeidet, leger, journalister og andre. Men foruten disse kom det også fotografer og andre bildende kunstnere. Fremdeles var det på den tiden vanlig at tegninger ble benyttet som illustra sjoner i aviser, blader og bøker. Tre fotografer skal nevnes her fordi vi kjenner deres navn. De var Erik Olsen og Aune (ukjent fornavn), begge fra Trondheim, og Anders Olson fra Østersund. Under sine besøk her tok de en rekke bilder fra raset og Hærfos sens gjennombrudd. Det er først og fremst deres bilder som har gjort det mulig for oss i ettertid å få et inntrykk av hvordan forholdene var. Og de av deres bilder som er funnet, er brukt som illustrasjoner i denne fremstillingen. Ellers var det flere som laget tegninger og skisser. En av dem var Jørgen Aall-Hansen, sønn av sognepresten i Verdal, Otto Møller Hansen. Han var her i egenskap av utsendt medarbeider for Trondheimsavisen Dagsposten. Han sendte brev tilbake til avisen. (Disse brevene er gjengitt i kapitlet En iakttagers nedtegnelser om raset og dets virkninger. Hans tegninger og skisser står også gjengitt der.) En annen tegner var en som kalte seg adjunkt M. Bugge. De av hans tegninger som er funnet, er brukt som illustrasjoner i teksten. En tredje tegner var protokollsekretær Jacob Fabritius. Han var sannsyn ligvis i slekt med prestens kone, Marie Fabritius Hansen. Han har laget en del tegninger av hus og gårder i Verdal, blant andre Prestegården Auglen, Follo og en av Jermstadgårdene. Og i forbindelse med raset laget også han noen skisser. I likhet med andre skisser og tegninger som er funnet vedrørende raset, er de tatt inn som illustrasjoner her. En ung landskapsmaler ved navn Herman W. Anker bestemte seg for å reise hit og se på denne ulykken. Hvor vidt han befant seg i Trondheim og således kombinerte oppholdet der med et besøk til Verdal, eller om han reiste hit i ens ærend fra Kristiania, er ukjent. Under sitt opphold i Verdal laget han en rekke skisser som han senere benyttet som grunnlag for å lage fem male rier av situasjonen slik han hadde opplevd den. I henhold til hva som sto i avisreferatet gjengitt nedenfor, hadde han ikke
---- 375 RasA ---- tid til å forflytte seg på nordsiden av dalen og hente motiver derfra, og alle skissene og bildene er fra sydsiden av dalen. Sann synligvis reiste han med båt og måtte til bake samme kveld. Som det fremgår av bildebeskrivelsene nedenfor, må han ha vært her ved månedsskiftet mai/juni, for før det tidspunktet hadde ikke elven skå ret seg ned og laget sitt nye løp gjennom leiren. Heller ikke sto løvet grønt før da. Etter at han kom tilbake til Kristiania må han imidlertid ha arbeidet raskt, for alle rede torsdag 8. juni hadde han en utstil ling i Kristiania med fem malerier fra ulykken i Verdal. Utstillingen ble omtalt i Morgenbladet dagen før, og den ble om talt slik i avisen: Herman W. Anker. «De er samtlige tatt fra dalens sydside, da den tid som sto til kunstnerens disposisjon ikke tillot ham også å hente motiver nordenfra. Imidlertid får man gjennom bildene et friskt og levende inntrykk såvel av naturomgivelsenes eiendommelige skjønnhet som av ødeleggelsens voldsomme og uhyggelige karakter, således som denne fremtrådte både i det store og i enkelte trekk. Det første bildet gir en utsikt opp gjennom hoveddalen mot øst med Vuku langt i bakgrunnen. Standpunktet er i nærheten av Vinne annekskirke. Dal bunnen er forvandlet til en stor innsjø av leirvann med jord- og leirmasser med omflytende trær og gårder, hvorav den i bildet mest fremtredende er gården Leirfall. Raset kom ut til venstre i bakgrunnen ved den gården (Nor dre Haga) med lyst rødt tak som kan sees midt i bildets fond. 8 I det andre bildet ser man tvers over dalen mot nord med Stiklestad kirke til venstre på den andre siden og Beitstads snødekte fjell i bakgrunnen. Bildet er tatt ved Jåmtlandsveien rett opp for landhandleriet Kålen hvis ødelagte hus sees i forgrunnen. Bilde nr. 3 er tatt fra gården Skjørdal like over for skredets utløp i hoved dalen. I forgrunnen bemerkes den sterkt medtatte gården Søndre Haga hvor Jåmtlandsveien før gikk like forbi. Det fjerde av bildene er tatt i nordøstlig retning fra stranden ved Ness gårdene. Til høyre sees en del av husene på skysstasjonen Ness. På gress bakken i forgrunnen viser det seg hvorledes leirsørpen har dekket jorden med et tykt sortblått lag. Og et ungt bjørketre med sitt lyse løv står der i eiendom melig vemodig motsetning til alt det sørgelige vrak som omgir den.
---- 376 ----
---- 377 RasA ---- udis^di i p au uios jdAzuyszg aujsø ss9tf pd dudsnu av mou 1/ ju jdunvjjvjjiaj uduajvw sud^uy uvuudfj av jg
---- 378 RasA ---- Det femte bildet viser i forgrunnen de veldige oppdemmede leirmasser, og elven som i stryk skjærer seg gjennom dem. I bakgrunnen har man de ødelagte gårdene Kålen og Leirfall, og i mellomgrunnen to hauger med lev ninger av våningshuset på gården Follo, - den til høyre er den hvorfra inge niør Rostad og hans barn ble reddet etter sin lange og hurtige seilas. Bildene som har stor aktuell interesse, fordi den materielle gjengivelsen i seg selv er bedre enn det farveløse fotografi formår å gi et sant og fyllest gjørende begrep om det fremstilte. Men de utmerker seg også ved dyktighet og friskhet i utførelsen og gjør kunstneren stor ære.» Dette var avisens omtale av bildene. Tre av bildene er gjengitt her. 9 At beskrivelsene inneholder små feil med hensyn til navnene på noen gårder, må tilskrives at Herman Anker ikke var kjent her. Flere journalister som hadde mer tid til disposisjon enn Anker, klarte å gjøre større feil enn ham med hen syn til navnene på de berørte gårdene. I denne sammenheng må det under strekes at ingen av Leirfallgårdene ble ødelagt. Men kanskje kan det være Leirfallaunet det var tale om. Noter: 1 Meddelselse i Morgenbladet 5. juni 1893. 2 Språket er modernisert. 3 Rotunde er en rund, åpen plass. Denne rotunden er der fremdeles. 4På dette tidspunkt var man ikke klar over tallet på døde. 1 15 er et rykte skriveren må ha hørt. Noen dager senere snakket man om 120. 5 Dette var bare tøys. Det hadde ingen ting med de faktiske forhold å gjøre. Det var aldri fare for at elven skulle stige så høyt. Terrassemelene var bortimot 20 meter høyere enn leirdem ningen nede i dalen. Men akkurat dette ryktet gikk blant mange som ikke var lokalkjente i området. Befolkningen som var redd for det meste på denne tiden, ofret ikke denne mulig heten en tanke. 6 Også dette var et rykte. Ingen kilder bekrefter dette. Men at man til enkelte tider var bekymret for at elven ville grave vekk fundamentene for broen, er en kjennsgjerning. Det skjedde imidlertid ikke. 7 Det var Værdalsbrukets lense som brast, og tømmeret ble liggende mot brokarene. 8 Fond betyr bakgrunn. 9 Det lyktes å spore opp eierne av fire av bildene. Ett var i Verdal kommunes eie fra før. Det var gitt i gave av Verdal Sparebank og forsikringsselskapet Gjensidige. To er i Trondheim kunstforenings eie. Alle disse er avbildet i boken. Det fjerde er også i privat eie. Denne eie ren, etter først å ha sagt at det kunne fotograferes, forandret mening og ønsket ikke å gi tilla telse hverken til å fotografere eller stille ut bildet før ved tilsagn om kjøp. Det mangler således dessverre her.
---- 379 ----
---- 380 RasA ---- Et annet interessant besøk er avbildet i 1906. Dette er en gruppe av et studentorkester fra St. Olaf College i Northfield i Minnesota som varpa turné i Norge. Bildet er trolig tatt fra Momelen i retning nordøst.
---- 381 RasA ---- UTMERKELSER Bakgrunn I løpet av kort tid spredte ordet seg om den innsatsen som var blitt vist under det farefulle og vanskelige redningsarbeidet etter raset. For besøkende dignitærer ble det gjort kjent at enkelte personer hadde vist et stort vågemot. En del av disse ble også presentert for prins Carl da han var her i Verdal. Og ikke minst gjorde prinsens beretning om hva han hadde sett og hørt i Verdal den korte tiden han var her, stort inntrykk på kong Oscar 11. Kongen gjorde derfor med en gang de første forberedelser til at de per soner som ved mot og dyktighet hadde utmerket seg, skulle belønnes på et eller annet vis. Det var både sivile og militære som var aktuelle, og det ble fra slottet i Stockholm gitt signaler til Regjeringen om at kongen ønsket at noe måtte gjøres. Ansvaret for alt arbeide i forbindelse med Verdalsulykken lå under Indre departementet. Følgelig var det dette departementet som formidlet kongens ønske til de rette instanser. Og de rette instanser var for de sivile amtmannen i Nordre Trondhjems Amt og for de militære sjefen for Trondhjemske Briga des Distriktskommando.
---- 382 RasA ---- SIVILE Hjulene settes i gang Indredepartementets brev til amtmann Otto Grundt er datert 1. juni 1893 og lyder som følger: Hans Majestæt Kongen har udtalt Ønske om, at der snarest muligt maa blive uddelt nogle Medaljer til Personer, der under Ulykken i Værdalen har reddet Mennesker med fare for eget Liv. Af Kanaldirektøren har der i denne Anledning været indhentet endel Oplysninger under hans Ophold ved Ulykkesstedet. Jeg antager, at Indstilling om, hvilke Personer bør til deles saadanne Redningsmedaljer, rettest afgives af Hr. Amtmanden til Indredepartementet, efterat De har indhentet de fornødne Oplysninger. For saavidt militære Personer skulde have gjort sig fortjent til Paaskjønnelse, vil dog Indstilling herom være at afgive af vedkommende militære Chefer til Armekommandoen, der med sin Udtalelse vil oversende Sagen til Indredepartementet . I Henhold hertil tillader jeg mig at anmode Dem om i ovenstaaende An ledning snarest mulig at søge indhentet de nødvendige Oplysninger og paa Grundlag deraf afgive Forslag til Departementet. Kanaldirektøren reiser i disse Dage atter op til Værdalen, og det vil derfor være hensigtsmessigt, om De kunde sætte Dem i Forbindelse med ham og af ham erholde de Oplysninger, som han har indhentet. Forsaavidt De skulde finde, at ogsaa anden opofrende Virksomhed under Ulykken end Redning av Menneskeliv burde fortjene offentlig Paaskjøn nelse, antager jeg, at der vil kunne være Anledning til at faa uddelt f. Ex. en Medalje for Borgerdaad i Sølv eller en af hans Majestæt Kongens Fortjenstmedaljer. Med høiagtelse Johan Thorsen Amtmannen hadde vel selv få forutsetninger for å gi noen slike opplys ninger. Da raset gikk, var han utenlands på rekonvalesentopphold ved et kur hjem. Han ble imidlertid kalt hjem, men i de første dagene hadde fogd Trampe fungert som amtmann i hans fravær. Men han sendte da oppdraget videre, og hvem var vel mer naturlig å spørre enn dem som hadde vært direkte im plisert i ulykken.
---- 383 RasA ---- Hans brev til de enkelte er ikke funnet. Men følgende sendte inn sine svar: Lensmann Hieronymus Wessel, doktor Albert Strøm, sogneprest Otto Møller Hansen og kanaldirektør Th. Sætren. Av en eller annen merkelig grunn fin nes ikke noe svar fra fogd Gerhard Henrik Rubach selv om det med sikker het vites at han svarte. Det refereres nemlig til hans brev i noen av de andres svar. Uttalelsene inneholder navnene på de personer som vedkommende svarer mente hadde gjort en innsats ut over det vanlige. De ga dessuten en beskriv else av de nettegjerningene som var blitt utført. (Både personene og deres handlinger er beskrevet under Redningsarbeidet - den akutte delen.) Alle svarene som er funnet, er gjengitt som bilag. Amtmannens svar til Indredepartementet På grunnlag av de innhentede opplysninger laget så amtmann Otto Grundt en innstilling til Indredepartementet. Dette er en avskrift av konseptet til bre vet. Det er udatert: 1 Under det forferdelige jordskred som fant sted i Verdalen natt til 19. mai forrige måned, gikk som tidligere innberettet til det Kongelige Departement mange menneskeliv til spille. At ikke flere omkom i de flytende leirmasser skyldes visstnok for den vesentligste del de militære som deltok i redningsar beidene. Men også av sivile ble det ydet oppofrende bistand under ulykken, og jeg tillater meg å henlede det Kongelige Departements oppmerksomhet på nedennevnte personer, om det skulle finnes riktig at i alle fall enkelte av disse blir tilstått Hans Majestet Kongens redningsmedalje, eller får en annen offentlig påskjønnelse. 1 . Smed Erik Hansen Sæbo Han var eier av den ødelagte eiendom Eklosvedjan. Denne mannen som hadde mistet hele sin familie, hustru og fire barn, kom under letingen etter disse til Prestegården, hvor han av kona til husmann Peder Pedersen Tokstad som hadde kommet seg i land fra huset sitt i leirmassene, fikk vite at i huset ennå befant hennes tilskadekomne mann med fire barn seg. 2 Erik Sæbo og Sefanias Støp bega seg straks avsted. Og de hadde ved hjelp av bord antage lig kommet midtveis i blåleiren da det gikk ut et ras i Eklomelen med stort brak. Støp skyndte seg da tilbake mens Erik Sæbo uforferdet fortsatte sin vei til huset. Derfra reddet han Peders minste barn, et spebarn. Med dette bega han seg tilbake for å få mer hjelp da han ikke klarte å redde de øvrige alene. Etter mange overtalelser fikk han med seg husmann Johannes Husanvald, gårdbrukerne Laurits Hestegrei, Eliseus Mo og Johannes Husan samt tjene stegutten Martin Martinsen, og i spissen for disse gikk Erik Sæbo atter til huset.
---- 384 RasA ---- Under redningsarbeidet måtte man søke å få de mange stokkene som lå på kryss og tvers, fra hverandre. En del måtte hugges av så at man ved hjelp av spade kunne få gravet vekk leir og sandjord i en dybde av ca. 2 alen. Mens de var beskjeftiget med dette, ble de stadig truet av en leirbrink, som, hvis den hadde rast ut, ville ha begravd dem alle. Og samtidig med dette fore gikk det mindre utglidninger fra omliggende brinker. Etter 5 timers anstrengende arbeid lyktes de å redde Peder Pedersen Tog stadvald og tre av barna. Det fjerde barnet var forsvunnet. Sjelen i dette redningsarbeidet var Erik Hansen Sæbo. Det var han som fra først av alene våget seg ut til huset som lå i selve skredstrupen, og det skyldtes hans fryktløse opptreden og energi at han til sist fikk andre med seg. Han deltok visstnok ikke hele tiden i arbeidet for å få Peder Togstad og barn ut av huset. Men han forlot først huset da det var klart for ham at bebo erne ville bli reddet. Han bega seg lengre oppover i skredet for å lete etter og hjelpe andre for ulykkede. Det var også han som først fant den 74-årige sinnsyke Peder Ras mussen Tokstad, men da han var alene, og den sinnsyke satte seg til motverge, måtte han henvende seg til folk som kjente den sinnsyke og hadde makt over ham. Han ble deretter reddet av rådsdreng Magnus Larsen Prestegården og seks andre menn. 3 2. Olaus Ellingsen Vinne Han er eier av gården Vinne i Vinne anneks til Verdalen. Han ble ulykkes natten mellom klokken 1 og 2 vekket av en pike som kom løpende fra en av nabogårdene og i all hast berettet om ulykken. Han sprang straks opp og vekket husets folk samt sønnen på en av de ødelagte Lennesgårdene, Ole, som tilfeldigvis lå der om natten. 4 Olaus Vinne grep sine klær i den ene hånden og sprang upåkledt avsted for å komme ned til elven, i det han under spranget iførte seg det ene kles plagget etter det andre. Da Ole som fulgte med, hadde kommet så langt at han så sitt hjem ødelagt, slo han hendene i fortvilelse for ansiktet og vendte om. Olaus Vinne fortalte ham da at nå var det ikke tid til å fortvile, men han måtte vise seg kjekk og være med å redde hva som reddes kunne. Han satte også således mot i ham at Ole atter vendte om og fulgte med. Da de var kommet ned til leirmassene som var trykket inn over land, fant de der Elling Lyngsvalds 5 kone, Andrianna, som var ført med huset helt fra Ness. Hun var under farten kommet ut av det istykkerslåtte huset, og hun var blitt ført dit hvor de fant henne av leirmassene. Hun var mer død enn levende og i en ytterst forkommen tilstand. Olaus Vinne fikk straks renset munnen hennes som var fylt med leire, slik at hun atter fikk puste, og da
---- 385 RasA ---- hun hadde kommet seg litt, lot han Ole bære henne til Vinne hvor hans kone overtok stellet av henne. Hadde ikke Olaus Vinne vært så rask og snarrådig, ville hun ha vært død innen redningen hadde kommet. Deretter fikk han øye på piken Olme Ness vald ute i leirmassen. Hun kjempet for å holde seg oppe. Han reddet henne ved å hente sammen en del bord og vrak som han la ut som en bro slik at han kunne nå henne og få henne tillands. 6 Under dette hadde han kommet utover til Rosvoll. Der ute i leiren befant det seg mennesker som ropte om hjelp, dels fra hustak og dels fra andre gjen stander de hadde reddet seg opp på. Han traff her sønnen på den ødelagte gård Søndre Rosvoll, Erik Olsen, Martin Georgsen By og Olaus Lorentsen By, samt sine to brødre Sefanias Ellingsen Leirfall og Gustav Ellingsen Leirfall. De to siste hadde med stort besvær reddet Ludvig Leirfalls sønn Johan som hadde ligget ute i leirmassen aldeles hjelpeløs. Fra Lennesgårdene ble det flagget. Av dette forsto de at det fantes menne sker der ute. Men disse gårdene lå så langt ute at det var meget vanskelig å komme seg dit. De fikk fatt på en husstige som de la bord over og under og hengslet sammen en slags flåte eller bro utover leiren, idet de sto på løse bord og skjøv stigen fremover stykke for stykke. De måtte dog av og til ut i selve leirmassen like til livet. Først ble en kvinne som sto i muråpningen på et hustak, reddet. 7 Deretter reddet de Åge Lyngsholmen med tre av hans husstand. 8 Disse var blitt ført med huset helt ovenfra Lyngsgårdene. Derfra kom de over leirmassene til Nordre Lennes ca. 300 meter fra land hvor de reddet eieren Ole Kristoffersen og fire av hans husstand. Et stykke derfra ble det reddet en kvinne som sto midt uti leirmassen uten annet enn et teppe om seg. 9 Olaus Vinne oppdaget deretter enda lenger borte en annen kvinne, piken på gården Krag, Laura Søgstadvald. Men det var ikke mulig å nå henne fra den kanten. Han arbeidet seg derfor frem til Rosvoll, sprang så rundt hele veien forbi Kålen hen til Nessbakken. Derfra greide han å komme ut til henne omtrent 500 alen fra land, og bringe henne i sikkerhet. Hun var i en så forkommen tilstand at hun måtte nesten bæres over de blø te leirmasser. Under dette redningsarbeidet hadde han med seg en uforferdet ung mann, Martin Anneussen Blybakken. For å komme frem benyttet de bord. Utenfor disse var det ingen bunn å finne, og de måtte til dels arbeide seg frem på knærne for ikke å tape balansen. Imidlertid reddet Olaus Vinnes brødre seks mennesker fra søndre Lennes, likesom samtlige brødre utover dagen reddet flere dyr som lå ute i leiren. Verdalsboka - 25
---- 386 RasA ---- 3. Erik Olsen Rosvoll deltok som foran nevnt i redningen av fire mennesker fra Lyngsholmen og fem mennesker fra Lennesgårdene. Det var så meget dynn at en øks som Erik mistet ved Lennes, gikk til bunns, og man nådde ikke bunnen med en staur. Da Erik som gikk foran, kom ut over til Åge Lyngsholmens hus, ropte Åge til ham at det ikke var verdt at han satte livet til for hans skyld, da Åges liv allikevel var spilt. En gang gikk Erik også ned i dynnet til brystet. Erik Rosvoll deltok deretter sammen med Martinus og Anders Johannes sen Rosvoll i redningen av ingeniør Rostads familie, ti i tallet. Svigermoren og to barn bar han i land. 10 Lenger ut i leirmassen reddet han landhandler Bjartnes ' 17 årige sønn Odin, som sto på en leirklump helt ute av stand til å redde seg selv. Han var så forkommen da Erik kom ut til ham på bretter at han måtte holde ham under armene til lands. Erik gikk under dette redningsarbeidet ned i lei ren til opp på livet, og kvikkleiret - forklarer han - sto og skalv omkring ham; han fant ikke bunnen med en staur. 4. Johan Larsen Sundby østre reddet lærer Tessems tjenestepike ved å gå på ski ut til henne. Leiren var her så bløt at man etter sigende ikke kunne komme frem på bretter. Han reddet henne med å la henne stå bak på sine ski. Piken sto på skolegulvet ca. 500 meter fra land på sydsiden av elven ute i leirsumpen. Piken befant seg nærmere nordsiden, men da ingen derfra kom henne til hjelp, fant Johan Larsen å burde forsøke å redde henne. 5. Sefanias Ellingsen Leirfall 6. Gustav Ellingsen Leirfall 7. Martin Anneussen Blybakken. Angående disse menns deltagelse i redningsarbeidene henvises til hva som er opplyst under nr. 2 Olaus Ellingsen Vinne. 8. Petter Andreas Røstad fra Overrinnan i Levanger Landsogn og 9. Bernt Pedersen Holman Den første av disse befant seg om morgenen 19. mai på gården Østre Ness, hvor en tropp kavalleri også var. Man hørte nødrop i retning fra Hagagårde ne og oppdaget et menneske antagelig 800 meter fra land og så langt uti at man anså det umulig å yde noen hjelp med den styrken man hadde til rådig het. Petter Røstad og Martin Balhallvald u bega seg allikevel utover og nådde sammen med Bernt Pedersen Holman som kom etter dem, klokken
---- 387 RasA ---- omtrent 9 om formiddagen ut til det sted hvorfra nødrop var hørt. Der fant de to kvinner, husmannskonen Liva Krågsvald og hennes datter Bergitte, begge kun iført linnet. 12 De ga dem sine egne frakker til beskyttelse mot kulden. Disse to kvinnene som ble brakt i land av kavallerister som hadde kommet til etterpå, fortalte at datteren på gården Trøgstad skulle være i nærheten. De så dog kun fotspor i leiren, men intet levende menneske. De satte derfor kursen mot land igjen. Men omtrent samtidig hørte de et nødrop, og Petter Røstad så et menneske lengre oppe, som en gang viftet med armene. De gikk da i den retning, i det de tok hver sitt bord med seg. Disse la de foran seg etterhvert som de gikk fremover, men da det stadig ble mer bløtt og mer far lig å gå, ble Martin Bafhallvald etterlatt av de to andre på en leirbrink, da han var gift, og de mente at han ikke skulle risikere å miste livet. Petter Røstad og Bernt Pedersen Holman fant da piken Harma fra gården Lille Trøgstad sittende i leiret til opp under armene. Hun fortalte at hun hadde hatt et lite barn med seg som var forsvunnet. Da de forsøkte å grave henne ut av leiren, hvilket dog ikke lykkes, fant de barnet nede i leiren i en alens dybde. De tok sine vester av seg og satte dem på piken, og forble på stedet inntil kavalleriet hadde lagt bro ut til dem og hjulpet dem alle i land. De kom ut av leirsumpen klokken 4 om ettermiddagen. Piken måtte ved hjelp av fire mann trekkes opp av leiren da denne ettersom man forsøkte å grave den vekk, atter gled sammen omkring henne. 10. Ole Olsen Nordlyng var tjenestedreng hos enken Kristin Vodal på den ødelagte gård Nord Lyng. Enken med sine fire barn befant seg ulykkesnatten i bekkmørke i husets underetasje. Blåleiren var trengt inn således at moren sto i leire til opp under armene med det minste barn som hun holdt med begge hender foran seg idet hun med den ene armen hvilte på det øverste av en dørkant. Et av de andre barna holdt seg fast i den samme karmen og plasserte benene på en kuffert som hadde flytt opp på litt fast leire. Det tredje barnet hadde klatret opp og lå over den store slagurkassen like under taket, mens det fjerde barnet hadde funnet plass på en del av panelingen av en mellomvegg som var brutt istyk ker av leirstrømmen. Tross det trykkende mørke og den kvelende atmosfæren som omga dem, var de eldre barnas tanker hele tiden beskjeftiget med den yngste søster, idet de gjentatte ganger ba moren om endelig ikke å slippe lille Gudrun. Moren selv har forklart at hun anropte Gud om å befri dem for mørket, og at hun syntes at leiren med ett sank ned ved den ene veggen så at lys og luft strøm met inn. Hun og barna satte da i et skrik som hørtes av Ole Olsen Nordlyng og de øvrige tjenere som oppholdt seg på loftet som de sto i begrep med å
---- 388 RasA ---- forlate for å søke redning. De antok at alle nedenunder var omkommet. Ole rev opp med bare hendene gulvplankene. Men for å klare det måtte han bryte ned en mellom vegg som gikk tvers over gulvplankene. Deretter hjalp han enken og hennes barn opp i 2. etasje,brøt opp planker og bord, åpnet et vindu, og fikk med hjelp av et par piker bygget en gangbro slik at Kirsten Lyng og barna kom i land. Jeg tror her å ha regnet opp de redningsarbeider som har vakt mest opp merksomhet. Det er visstnok også mange andre som har vist mot og uforfer dethet, og jeg skal blant dem særlig nevne eier av en av de ødelagte Rosvoll gårdene, Oluf Angel Holte, som sto midt i leirstrømmen og reddet to men nesker fra et hurtig drivende hustak. Det sies at han sto så langt ute at han formelig måtte kaste dem i land. Fremdeles den før nevnte Magnus Larsen Prestegården som - foruten å redde den sinnssyke Peder Tokstadvald, som oppholdt seg i et stabbur nede i leiren - i samarbeid med OlufMovald brakte en gammel og døvstum senge liggende pike i sikkerhet fra et hus som sto like på randen av avgrunnen, og endelig husmann Gunnbjørn Hegstadvald som reddet piken Sofie Trones vald fra et tre ute i leirmassene. Der hadde hun sittet fra klokken 1 om mor genen til 1 1/2 om middagen. De omstendigheter som denne redningen her foregikk under, var neppe av den beskaffenhet at det er særlig grunn til offentlig å påskjønne disse redningsmenn fremfor mange andre som kanskje under mer farefulle forhold har lagt mot og snarrådighet for dagen, men om hvis virksomhet man savner tilstrekkelig kunnskap. Jeg vil i den forbindelse nevne at den skildringen som er gjengitt i de offentlige blad av den skiferden som Johan Grunnan og Oluf Gudding mor genen etter ulykken foretok, etter hva som er meg forklart, lider av overdriv else, og at de heller ikke utrettet noe. Det er visstnok særlig vanskelig å avgjøre i hvilke tilfeller de førstnevnte ni menn hvis navn er særlig uthevet har utført redningen med virkelig fare for eget liv. Jeg antar at i mange tilfeller hvor redningsmennene gikk ut på bord eller bretter til de forulykkede, kunne faren særlig på sydsiden neppe i virkelighe ten være synderlig stor. En annen sak er det at redningsmennene selv visse lig sto i den formening at de virkelig utsatte sitt liv for alvorlig fare. Skal det med utdelingen av den Kongelige redningsmedalje være konsta tert at alvorlig fare for eget liv virkelig har vært til stede, våger jeg alene å innstille til å få sådan Nr. 1 Erik Hansen Sæbo og nr. 4 Johan Larsen Sundby. Det forekommer meg dog etter de opplyste omstendigheter å burde bli spørs
---- 389 RasA ---- mål om å tilstå en lignende medalje til nr. 2 Olaus Ellingsen Vinne samt nr. 3 Erik Olsen Rosvoll. Den første av disse er den eldste av de tre kjekke brødrene og omtales med beundring for den måte hvorpå han pleide de forulykkede og Erik Olsen Ros voll har visselig fortjenesten som en leder og anfører for redningsarbeiderne. Disse fire menn er også de hvis gjerning størst med anerkjennelse omtales innen Verdalens bygd. For Ole Olsen Nordlyngs vedkommende var det neppe noen synderlig fare forbundet med redningen av enken Kristin Vodal og hennes barn. Jeg antar imidlertid at handlingen han utførte i sannhet kan betegnes som en kjempe dåd og tillater meg derfor å anbefale også ham til å erholde en offentlig på skjønnelse. Jeg skal opplyse at han er omkring 20 år gammel og at han eier ingen ting uten hva han tjener ved sitt arbeid. Jeg finner også å burde henvende det Kongelige departements oppmerk somhet på sogneprest i Verdalens hustru, fru Maria Hansen født Fabritius. Hennes virksomhet overfor de skadelidte fra alle kanter omtales med den høy este ros. Hun tok like fra ulykkesnatten de hjemløse inn i sitt hus, pleiet dem, skaffet da mange kom frem som rene leirstøtter, varme bad, og ga dem klær så langt hennes forråd rakk samt bistå dem i det hele med råd og dåd. Sitt spiskammer og sin matbod tømte hun omtrent allerede den første dag, og hun sparte ikke i noen retning seg selv for å kunne stå de ulykkelige bi ennskjønt hun er meget svakelig. Til slutt vil jeg heller ikke la unevnt at fogd i Stjør- og Verdalen Rubach og lensmann i Verdalen Wessel av alle nevnes som menn som med nidkjær het og i den første tid under uavbrutt arbeide omtrent dag og natt, søkte så vidt mulig å råde bot på de fortvilede forhold som eksisterte. Særlig skyldes det fogd Rubachs energi og hurtige handlemåte at forplei ningen av de nødlidende så hurtig ble brakt i en god orden. Vedtak om medaljer og påskjønnelse til de sivile På grunnlag av rapportene som kom inn, fattet Regjeringen vedtak om at en del av de personer som var omtalt, skulle få redningsmedaljen. Dette var de sivile. Brevet fra Regjeringen er gjengitt uforandret. Extract-Gjenpart af Indredepartementets underdanigste Foredrag, der ligger til Grund for Kongelig Resolution af 9de September 1893. Departementet finder efter det af Amtmanden anførte, at samtlige de af ham under Nr 1 - 10 nævnte Personer have gjort sig fortjente til Rednings medalje og vil derfor anbefale dem tildelt saadan, for den under Nr 1 nævnte Persons Vedkommende af 2den og forøvrigt af 3die Klasse.
---- 390 RasA ---- Forsaavidt angaar de øvrige Personer, der specielt ere nævnte af Amt manden som Deltagere i det egentlige Redningsarbeide, tinder Departe mentet af de af Amtmanden fremhævede Grunde, at der neppe er fuld Føie til at foreslaa nogen offentlig Paaskjønnelse. Forsaavidt Amtmanden i sin Skrivelse ogsaa har nævnt nogle Personer, der særlig have udmærket sig ved sit ufortrødne Arbeide for at raade Bod paa de fortvivlede Forhold efter Ulykken ligger dette vistnok udenfor de egentlige Redningsarbeider, der nærmest er Gjenstanden for nærværende Foredrag. Naar hensees til, hvad der af Amtmanden er oplyst angaaende Sognepræstens Hustrus ufortrødne og opofrende Virksomhed, antager man imidlertid, at der er fuld Grund for det Offentlige til ogsaa at yde denne sin Paaskjønnelse, og man vil foreslaa, at der tilstaaes hende en Sølvgjen stand, der i Tilfælde af nærværende Departement vil blive besørget for synet med en passende Inskription. Gjenstandens Værdi bør formentlig settes til ca. Kr. 200.00. Kongelig resolusjon av 9. september 1893 På grunnlag av dette brevet som igjen bygget på amtmannens innsendte rapport, ble det da ved kongelig resolusjon bestemt hvem som skulle få ut merkelser. Resolusjonen ble sendt til amtmannen i Nordre Trondhjems amt. Resolusjonen lyder som følger: Ved Kongelig Resolution af 9 d M er det bl A naadigst bestemt: At der som Belønning for udviste Forhold under Redningsarbeide efter det i Mai Maaned d. A. stedfundne Skred i Værdalen tilstaaes: 1. a. Smed Erik Hansen Sæbo af Værdalen Redningsmedaljen af 2den Classe. b. Gaardbruger Olaus Ellingsen Vinne af Værdalen Erik Olsen Rosvold af Værdalen Johan Larsen Sundby af Værdalen Sefanias Ellingsen Lerfald Gustav Ellingsen Lerfald Martin Annæussen Blybakken Petter Andreas Røstad af Overrinnen, Levanger Landsogn Bernt Pedersen Holmen og Tjenestedreng Ole Olsen Nordlyng Redningsmedaljer av 3die Klasse 2 3. At der tilstaaes Sogneprest til Værdalen O. M. Hansens Hustru, Fru Marie Hansen en Sølvgjenstand til Værdi ca. Kr. 200.00 som Aner kjendelse for hendes ufortrødne og opofrende Virksomhed for at hjælpe de ved Skredet Skadelidte.
---- 391 RasA ---- Hvilket herved meddeles under Henvisning til Hr. Amtmandens Skriv else af 22 Juli sistleden, idet man vedlægger en Extraktgjenpart af Departe mentets underdanigste Foredrag i Sagen. Ved hoslagt at oversende vedkommende Medaljer skal man anmode Hr. Amtmanden om at paase, at de blive vedkommende Personer tilstillede. Den i Post 3 omhandlede Sølvgjenstand vil senere blive Hr. Amtmanden oversendt. Christiania den 29 September 1893 Johan Thorsen Torvald Løchen Noter: 1 Språket er modernisert. 2 I brevet står fem barn, men det korrekte tallet var fire. 3 Heller ikke disse fikk ham med seg. Peder Rasmussen ble værende nede i raset noen dager. Han bodde da i et stabbur. Magnus Larsen bar mat ut til ham. Men så til sist fikk Magnus overtalt den åreforkalkede Peder til å bli med seg til trygg grunn. 4 Ole var Olaus' søstersønn. 5 Elling Fergemann - ikke Lyngsvald, men Nessvald. 6 Dette var Olme J ør gine Olsdatter som bodde som inderst på Hagahammelen. Lensmannen skrev i sin rapport at hun var fra Nessvald. Følgelig ble dette gjentatt her. Men hun bodde som sagt på Hagahammelen. Hun var fattiglem. 7 Dette var Olava Olsdatter fra husmannsplassen Lyngsholmen. 8 Foruten Åge Lyngsholmen var disse hans kone Guruanna Pedersdatter, en inderst ved navn Olava og en ikke navngitt tjenestejente. 9 Det har ikke lyktes å finne ut hvem dette var. 10 Her er det verdt å merke seg at unggutten Marius Iversen ikke er nevnt. Det var han som først begynte med redningsarbeidet her. Og hadde ikke han startet opp, hadde ikke de andre, bortsett fra Erik Rosvoll da han kom, våget å delta i arbeidet. 11 Dette var Martin Nikolaisen Sveberg. 12 Her har amtmannen byttet om navnene. Liva var datteren og Bergitte moren.
---- 392 RasA ---- MILITÆRE UTMERKELSER Innsamling av opplysninger starter Indredepartementets brev til Trondhjemske Brigades Distriktskommando er datert 1. juni 1893 og har følgende innhold: Hr. General Nyquist Ved min hjemkomst søndag aften modtog jeg nogle ord fra statsminister Stang hvoraf det fremgik, at prinds Carl af ham var bleven underrettet om, at redningsmedaljen kun uddeles efter indstilling fra den norske re gjering og efter foredrag fra chefen for Indredepartementet. Min befatning med denne sag er saaledes ophørt, og efter konferance med statsraad Thorne tillader jeg mig at tilbagesende korpsets skrivelse af 26de mai m. v. til Hr. Generalen, idet jeg gjør opmærksom paa, at statsraad Thorne gjør regning paa at erholde forestilling angaaende medaljeudde ling til de militære gjennem de militære autoriteter. Ærbødigst Peder Nilsen Av dette fremgår det at de rapporter som var innsendt fra de aktuelle mili tære avdelingene, ikke inneholdt nødvendige opplysninger om enkeltpersoner til at man kunne dele ut redningsmedaljen. Rapportene var heller ikke skrevet med det for øye. De gjenga i nøktern form hva som var blitt utrettet av red ningsmannskapene . Distriktskommandoen oversendte dette brevet til de avdelingene som had de vært involvert i redningsarbeidet med ordre om å spesifisere hva de en kelte hadde gjort. Og i tur og orden innløp tilleggsrapporter fra de forskjellige avdelingene til distriktskommandoen. Rapportene fra infanteriet var ved oberstløytnant Borchgrevink og kaptein Balchen. Her var kadett Johnsens rapport vedlagt. Kaptein Tysland skrev rapporten fra artilleriet, og kaptein Huitfeldt skrev rap porten fra underoffisersskolen. Rapportene er gjengitt som bilag. Oberst Fogners rapport Oberst Fougner som var sjef for kavalleriet i Trøndelag med sete på Stein kjer, fikk høre om ulykken 19. mai. Med sitt kjennskap til de topografiske
---- 393 RasA ---- forhold i Verdal forsto han med en gang at det måtte ha skjedd en forferdelig kata strofe da han fikk høre at elven var tørr lagt nede ved Verdalsøra. Han reiste da umiddelbart til Verdal. Kavalleristenes rapporter var gode og grundige nok til å bedømme hvem som skulle ha påskjønnelse for innsatsen. Dess uten oppfylte kavalleristenes innsats den forutsetning at påskjønnelsen skulle til deles for redning av menneskeliv. Kaval leristene var de eneste som deltok i slikt arbeid. Da de andre kom frem, var det ikke flere menneskeliv å redde. Men Fougner måtte som sjef for kaval leriet, sende sin innstilling om hvem som Oberst Johan Serenius Fougner. hadde gj ort en spesieU innsats { forbindel . se med redningsarbeidet. Dette er utdrag fra hans rapport som er datert Steinkjer, 27. mai 1893 Med hensyn til offiserenes forhold har jeg kun hørt en mening uttalt: Ritt mester Lowzow skal med stor dyktighet ha ledet redningsarbeidene på søndre side av elven med assistanse av løytnant Isachsen, mens premierløytnant L 'Orange med ikke mindre dyktighet ledet arbeidene på nordre side. Jeg be klager ikke personlig å ha hatt anledning til å se annet av disse arbeidene enn hva som den 20. foregikk om formiddagen på nordre side av elven, men jeg var da vitne til den dristighet og dyktighet hvormed løytnant LOrange ikke bare ledet sine folk, men selv var med blant de forreste og mest utsatte. Det var også han som sammen med sersjant Høien og kavalerist Edvard Følstad trengte inn i den dypt nedsunkne Fergestuen, hvor de reddet ut syv meget forkomne mennesker. Men å kunne uttale noe bestemt om hvem som av offiserene har utmerket seg fremfor de andre, har korpset etter de innhentede opplysninger grunn til å anta at premierløytnant L'orange er den som har vært mest utsatt for personlig fare. Endelig innstilling fra Armékommandoen Etter at alle rapporter hadde kommet til Armékommandoen, ble det på grunnlag av disse sammenfattet en innstilling datert 30. juni 1893 til For svarsdepartementet. Denne innstillingen inneholder blant annet følgende: Som det af Skrivelsen fra Trondhjemske Brigades Distriktskommando vil
---- 394 RasA ---- sees, har Hs. Majestæt Kongen gjennem Hs. kongelige Høihed Prins Karl allerede naadigst behaget at udtale Høistsammes Tak til Afdelingerne for den Iver, Udholdenhed og Dygtighed, som ifølge vedkommende Autori teters Udsagn blev udvist under Redningsarbeidet af samtlige Militæraf delinger, hvilken Tak efter Hs. kongelige Høiheds af Distriktskommando chefen skriftlig frembragtes til Rekrutskolen ved Trondhjemske Brigades Iste Korps. Efter det i Rapporterne oplyste antages der imidlertid at foreligge Grund til at henlede Hs. Majestæt Kongens Opmærksomhed paa enkelte af de i Redningsarbeiderne deltagende Militære, der ved sit Forhold under disse i fremtrædende Grad synes at have gjort sig fortjent til særlig Udmærkelse. I den som Bilag til Generalinspektørens Skrivelse af 31ste f. M. med fulgte Skrivelse fra Trondhjemske Kavalerikorps af 27de næstefter næv nes med Anerkjendelse den Dygtighed, hvormed de første Redningsarbeider lededes af vedkommende Officerer, nemlig Ritmester Lowzow samt Premierløitnanterne L 'Orange og Isachsen, idet dog særlig fremhæves den Dristighed og Dygtighed, som herved lagdes for Dagen af Premierløitnant L 'Orange, der selv var med blandt de forreste og mest udsatte. Det lykkedes ham saaledes sammen med Sergent Høien og Kava lerist E. Følstad at trænge ind i en dybt nedsunken Færgestue, hvorfra 7 Mennesker reddedes i en meget forkommen Tilstand. «Uden at kunne udtale noget bestemt om, hvem der af Officererne har udmærket sig fremfor de andre» - tilføier Korpset - «har Korpset efter de indhentede Oplysnin ger Grund til at antage at Premierløitnant L 'Orange er den, som har været mest udsat for personlig Fare.» I et andet Bilag til samme Skrivelse (Gjenpart af Skrivelse fra Trond hjemske Kavalerikorps til Generalmajor m. m. Nyquist af 26de f. M.) nævnes som de af Underbefal og Menige, der paa en fremtrædende Maade har udmærket sig under Bestræbelserne for at redde Menneskeliv, for uden forannævnte Sergent Høien og Kavalerist E. Følstad. Sergenterne Gjersing og Solberg samt Kavaleristerne M. J. Lerdal og K. Pettersen. Derhos nævnes af Korpset Sergenterne Langhammer, Hermann og Moxnæs, hvilke alle oplyses i høi Grad at have udmærket sig, uden at der dog for hver af disses Vedkommende kan paapeges nogen særlig udpræ get Handling. I en Skrivelse til Generalinspektøren af 10de dennes har endelig Korp set udtalt, at efter hvad man senere er bleven meddelt, har Sanitetsløit nant Midelfart under det farefulde Redningsarbeide «udmærket sig ved en særdeles modig og konduitmæssig Optræden.»- For de til Værdalen senere ankomne Militære,- bestaaende af Befal og
---- 395 RasA ---- Mandskab fra Trondhjemske Brigades Underofficersskole og 3die Felt artillerikorps's Rekrutskole i Trondhjem, samt fra Rekrutskolen ved Trond hjemske Brigades Iste Korps paa Stenkjærsanden,- frembød der sig ikke Anledning til at bistaa med Redning af Menneskeliv, hvorimod ogsaa de disse Afdelinger tilhørende militære sees med anerkjendelsesværdig Iver og Uforfærdethed at have deltaget i de andre forefaldende Redningsar beider, der oftere foregik under farefulde Omstændigheder. I Betragtning af den anerkjendelsesværdige Maade, hvorpaa samtlige Militære ogsaa af disse Afdelinger herunder har optraadt - oftere vistnok med Fare for Liv og Lemmer, uden at dog hver enkelt rask Handling har kunnet finde Omtale - vil formentlig særlig Udmærkelse af nogen enkelt Deltager være mindre hensynsfuld lige over for de øvrige Kamerater, med mindre der for denne enkeltes Vedkommende kan paavises en i fremtræd ende Grad fortjenstfuld Optræden, der synes at egne sig til saadan Paa skjønnelse. Blandt de Tillægsrapporterne fra Oberstløitnant Borchgrevink samt Kap teinerne Huitfeldt og Tysland af henholdsvis 13de, 22de og 26de dennes særlig fremhævende tinder Armékommandoen i Overensstemmelse med det foran anførte, at en speciel Udmærkelse tør antages at være paa sit rette Sted for nedennævntes Vedkommende: Premierløitnant O. B. Høstmark Kadet W. A. Johnsen Sergent A. E. Opland og Menig Matr. Nr. 75 Risvik af Indherreds Linjebataljon, (samtlige afgivne til Deltagelse i Rednings arbeiderne fra Rekrutskolen ved ste Brigades Iste Korps). Sergent ved Trondhjemske Brigades Underofficersskole Normann og Sergent ved Artilleriets Underofficersskole Vik.- Armékommandoen vil i Henhold hertil anbefale, at der maa bevirkes afgivet naadigst Bestemmelse for: I. At redningsmedaljen tildeles: Premierløytnant i Kavaleriet Hans Wilhelm L 'Orange, Sergent ved Sparboske Eskadron Høien, Do » Skognske Eskadron A. Gjersing, Do » 2den Eskadron af Trondhjemske Kavalerikorps 's Land- vernskorps Solberg. Kavalerist Matr. Nr. 501 af Skognske Eskadron Edvard Følstad Do Matr. Nr. 211 af Sparboske Eskadron Martin Jørgensen Lerdal og Do Matr. Nr. 220 af Skognske Eskadron Karl Pettersen. 11. At i Forbindelse med den af Hs. Majestæt Kongen tidligere tilkjende
---- 396 RasA ---- givne naadigste Anerkjendelse af vedkommende Chefers og Afdelin gers gode Forhold under Redningsarbeiderne særlig nævnes: Ritmester H. D. Lowzow. Premierløitnant G. J. Isachsen, Sergenterne Langhammer, Hermann og Moxnæs af Trondhjemske Kavalerikorps. Værnepligtig Premierløitnant i Sanietetet J. A. Midelfart. Kadet Nr. 59, W. A. Johnsen Premierløitnant O. B. Høstmark, Sergent Opland, og Menig Matr. Nr. 75 Risvik af Indherreds Linjebataljon samt Sergent Normann, tjenestegjørende ved Trondhjemske Brigades Undervisningsantstalter, og Sergent ved 3die Feltartillerikorps Vik. With Widerberg Vedtak Det viste seg at på grunnlag av alle de rapportene som kom inn, var det svært mange som hadde vist en innsats og oppofrelse ut over hva som kunne ventes. Tydeligvis var tallet på personer så stort at man følte det måtte redu seres på et vis. Og ordningen man kom frem til, var at kun personer som hadde deltatt i redning av menneskeliv med sitt eget liv som innsats, kunne komme i betraktning ved utdeling av redningsmedaljen. Og også i den sam menheng måtte det foretas en nøye vurdering. Til gjengjeld skulle de som hadde vist en tilsvarende innsats ved redning av husdyr og verdier samt del tatt i arbeidet med å begrense katastrofens virkninger, belønnes med heder lig omtale fra kongens side. Dette var hva Armékommandoen anbefalte. Forsvarsdepartementet støttet dette synet. Og Indredepartementet, som hadde ansvaret for utdelingen av medaljene, fulgte anbefalingen. Følgende brev datert 29. september 1893 ble således sendt fra Indredepar tementet til Forsvarsdepartementetes Arméavdeling: Ved Kongelig Resolution af 9 d M er det bl. A. naadigst bestemt: 1 . At der som Belønning for udvist Forhold under Redningsarbeide efter det i Mai Maaned d. A. stedfundne Skred i Værdalen tilstaaes a. Premierlieutenant i Kavaleriet Hans Wilhelm VOrange Redningsmedaljen af 2den Klasse - og b. Sergeant MN 99 ved Trondhjemske Kavalerikorps 's Liniekorps M/5 Jacobsen Høien, Sergeant M N 91 ved samme Korps Andreas Gustav Nicolay sen Gjersing,
---- 397 RasA ---- Sergeant MN 15 ved Trondhjemske Kavalerikorps 's Landverns korps Ole Kristian Jonsen Solberg, Kavalerist M N 501 af Skognske Eskadron Edvard Følstad, Kavalerist M N 211 af Sparbuske Eskadron Martin Jørgensen Ler dal, Kavalerist M N 220 af Skognske Eskadron Karl Pettersen Redningsmedaljen af 3die Klasse. 2. At det naadigst maa behage Hans Majestæt ligeoverfor efternævnte Per soner af Militæretaten at udtale Høistsammes særlige Anerkjendelse af deres udviste Forhold ved nævnte Anledning: Ritmester i Kavaleriet Haakon Ditlef Lowzow, Premierlieutenant i Kavaleriet Gunerius Ingvald Isachsen Premierlieutenant i Trondhjemske Infanteribrigade Ole Beyer Høstmark, Værnepligtig Premierlieutenant i Sanitetet Johan Andreas Midelfart, Kadet M N 59 Wilhelm Kornelius Johnsen, Sergeant M N 1 16 ved Indherreds Liniebataljon Albert Estensen Opland, Sergeant M N 24 ved Nordmør Landværnsbataljon Ingebrigt Ingebrigt sen Normann, Sergeant M N 93 ved 3die Landværns Feltartilleribataljon Anfind Aas Pedersen Vik, Sergeant MN 14 ved Trondhjemske Kavalerikorps 's Landværnskorps Ole Henriksen Langhammer, Langhammer, Sergeant M N 18 ved samme Korps - Peter Fredriksen Herman, Sergeant M N 102 ved Trondhjemske Kavalerikorps 's Liniekorps Nikolai Andreas Moxnæs og Menig M N 75 af Indherreds Liniebataljon Ole Magnus Mikaelsen Risvig. Hvilket herved meddeles under Henvisning til det ærede Departements Skrivelse av 19de Juli d. A. idet man vedlægger en Extractgjenpart av nærværende Departements underdanigste Foredrag i Sagen. I det nærværende Departement har troet at kunne gaa ud fra, at det ærede Departement vil give Vedkommende de i Anledning fornødne Meddel elser m. V. tillader man sig at oversende de tilstaaede Medaljer. Og Forsvarsdepartementet sendte brevet videre med samme ordlyd, dog med en tilføyelse som ga en beskrivelse av redningsmedaljen: Medaljens avers (viser) H. M. brystbillede med omskrift «Oskar II Norges og Sveriges Konge», og dens revers en egekrans, der omslynger ordene «For ædel daad.»
---- 398 RasA ---- Hva som ligger i begrepet «særlig Anerkjendelse», er ikke klart. Men dette personellet møtte hos kong Oscar II i Stockholm til personlig Dette er redningsmedaljen av 2. klasse. 1. klasse ble ikke utdelt. Den er av gull. 2. klasse er av sølv med en krone hvor båndet er festet. Den har en diameter av 36 mm. Medaljens avers har et brystbilde av kong Oscar 11. Teksten rundt medaljen lyder: Oscar II Norges og Sveriges konge. Reversen har innskriften: «For ædel daad» omgitt av en ekekrans.
---- 399 RasA ---- OVERSIKT OVER PERSONELL SOM FIKK MEDALJE ELLER BLE HEDRET PÅ ANNEN MÅTE Sivile Medalje 2. klasse: ERIK HANSEN SÆBO Medalje 3. klasse: OLAUS ELLINGSEN VINNE ERIK OLSEN ROSVOLL JOHAN LARSEN SUNDBY SEFANIAS ELLINGSEN LEIRFALL GUSTAV ELLINGSEN LEIRFALL MARTIN ANNEUSSEN BLYBAKKEN PETTER ANDREAS RØSTAD BERNT PEDERSEN HOLMEN OLE OLSEN NORDLYNG Redningsmedaljen av 3. klasse så nesten likedan ut som medaljen av 2. klas se. Også den var av sølv. Men kronen mangler. Diameteren er 29Vi mm
---- 400 RasA ---- Gave som særlig anerkjennelse: MARIE FABRITIUS HANSEN Militære Medalje 2. klasse: HANS WILHELM L'ORANGE Medalje 3. klasse: NILS JAKOBSEN HØIEN ANDREAS GUSTAV NIKOLA YSEN GJERSING OLE KRISTIAN JONSEN SOLBERG EDVARD FØLSTAD MARTIN JØRGENSEN LEIRDAL KARL PETTERSEN Uttalt særlig anerkjennelse: HÅKON DITLEF LOWZOW GUNERIUS INGVALD ISACHSEN OLE BEYER HØSTMARK JOHAN ANDREAS MIDELFART WILHELM KORNELIUS JOHNSEN ALBERT ESTENSEN OPLAND INGEBRIGT INGEBRIGTSEN NORMANN ANFINN ÅS PEDERSEN VIK OLE HENRIKSEN LANGHAMMER PETER FREDRIKSEN HERMAN NIKOLAY ANDREAS MOKSNES OLE MAGNUS MIKALSEN RISVIK
---- 401 RasA ---- GJENOPPE YGGING GJENVINNING OFFENTLIG ARBEID Kommunestyret Som det er forklart i avsnittene om lensmannens og fogdens virksomhet den første tiden, ble det organisert et offentlig hjelpearbeid som omfattet begge sider av elven allerede fra 19. mai. Det var disse to øvrighetspersonene som ledet dette arbeidet. Med hensyn til kommunestyret er det litt uklart når det trådte i virksom het. Men det er imidlertid klart at flere av kommunestyrets medlemmer del tok i redningsarbeidet allerede fra første stund. De fleste av medlemmene i de to hjelpegruppene som fungerte på hver sin side av elven, var medlem mer av formannskapet eller kommunestyret. Så vidt det har vært mulig å fastslå, var Sunnhetskommisjonen det første kommunale organet som hadde møte etter raset. Det var 24. mai. Sunnhets kommisjonen besto av kommunestyrets medlemmer samt distriktslegen og fogden. Det første som ble vedtatt på dette møtet, var at to to-manns grupper, en på hver side av elven, ble anmodet om å ta seg av identifikasjon og begravelse av de omkomne etter hvert som de ble funnet. De samme ble også bedt om å sørge for at døde dyr ble gravet ned. Og videre ble de bedt om å ta rede på gjenstander og ver disaker som ble tatt i land inntil eierne ble funnet. På møtet fortalte fogden at det var igangsatt innsamling av penger, matvarer og klær i Trondheim. Videre redegjorde han for det arbeid som var satt i gang for å yde øyeblikkelig hjelp på begge sider av elven. Medlemmene av Sunnhetskommisjonen Martin Eggen ble ordfører da ville at utdelingsarbeidet skulle fortsette Andreas Tessem døde i raset. Verdalsboka - 26
---- 402 RasA ---- inntil at kommunestyret hadde hatt møte og fattet vedtak i saken. De ba om at begge utdelingskomitéene ble forsterket. Men allerede to dager senere, 26. mai, møtte kommunestyret. På grunn av at den valgte ordføreren, Andreas Tessem, var omkommet i raset, ble møtet ledet av varaordføreren, Martin Eggen, som nå måtte overta som ordfører i Verdal. På møtet ble det nedsatt to komiteer. Velferdskomitéen Den ene fikk navnet Velferdskomitéen. Den besto av følgende åtte mann: Martin Bjørken, Elling Reppe, Petter Hjelde, Lars Tiller, Morten Muller, Jo hannes Aas, Karl Hagerup og Anders Fåren. Den fikk som oppgave å utarbeide en så vidt nøyaktig som mulig oversikt over de skadelidte og deres tap. Komiteen fikk kort tidsfrist, for allerede 6. juni måtte arbeidet være ferdig. Kommunestyret skulle da på nytt tre sam men og sende søknad til myndighetene om hjelp. Utdelingskomitéen Den andre fikk ikke noe navn. Den skulle forestå utdelingen av resten av statsbidraget samt det som allerede hadde kommet inn og senere ville komme inn som gaver av matvarer, klær og penger. Komiteen skulle med andre ord fortsette det arbeidet som var blitt påbegynt med det som ble kalt utdelings komitéene. Men i stedet for at det var to komiteer, skulle det nå være en som var delt i to. Todelingen ble opprettholdt som en praktisk løsning på de spesielle topografiske forholdene som raset hadde skapt. På sydsiden skulle følgende personer fungere: Erik A. Lar sen, Lars Tiller, Martin Bjørken, Anders Balgård og Mikal Kålen. For nordsiden skulle disse arbeide: E. Mikal Moe, Arnt Sneve, sersjant Peder M. Landfall, Sefa nias Hofstad, Gustav Fåren og Elling Reppe. Dette var stort sett de samme per sonene som hadde vært fogdens og lens mannens hjelpesmenn de aller første dagene. Det ble bestemt at mulige gaver skulle adresseres til handelsmann E. M. Moe på Verdalsøra. Utdelingskomitéen fikk en vanskelig oppgave. Det fantes ikke mange midler til disposisjon. Av statsbidraget var mye blitt Sefanias Hofstad.
---- 403 RasA ---- brukt de første dagene. Av gaver hadde det kommet noe, men på langt nær nok til å dekke de behov som klart ville melde seg i løpet av de nærmeste ukene. Det fantes heller ikke noe forsyningsapparat. Selv om det ikke hørte direkte under denne komiteens mandat, begynte innkvarteringsproblemet å melde seg med full styrke. Hvor skulle alle de hjemløse og alle de som ikke våget å bo på sine gårder og plasser, bo i tiden som fulgte? Kommunal søknad om rentefritt lån Samme møte ga den nye ordføreren, Martin Eggen, i oppdrag å søke Stor tinget om et inntil videre rentefritt lån på kroner 20.000. Allerede 31. mai innløp det telefonbeskjed om at dette lånet var blitt innvilget. Telefonbeskje den ble sendt av forhenværende statsråd Peter Holst. Holst var egentlig fra Verdal, og han eide gården Stiklestad vestre. I perioden 1882 - 1889 var han ordfører i Verdal, og flere av dem som i 1893 satt i formannskapet og kom munestyret, hadde vært med da Holst var ordfører. Det er derfor all mulig grunn til å tro at verdalingene henvendte seg nettopp til Holst for at han skul le drive lobbyvirksomhet for dem, noe han også i høyeste grad gjorde. Det medførte blant annet at han ble formann i Statens Verdalskomité. (Se mer om den nedenfor.) Velferdskomitéens innstilling Velferdskomitéen klarte innenfor den korte fristen å lage et skjønnsmessig overslag over hvor stor skade det tilsammen hadde vært på eiendom og løs øre. Den kom frem til et beløp på omkring en million kroner. Men komiteen ville fortsette taksasjonsarbeidet slik at det ved et senere tidspunkt kunne leg ges frem nøyaktige tall. Det ble da vedtatt at velferdskomitéen skulle forster kes med lensmann Hieronymus Wessel. 10. juli kunne velferdskomitéen legge frem sin innstilling for kommune styret. Innberetning fra velferdskomitéen til Verdal kommunestyre. ' I det komiteen har den ære å legge frem resultatet av de undersøkelser som er foretatt angående ulykken i Verdalen, som det skal anføres nedenfor, skal den ikke unnlate å knytte følgende korte bemerkninger til det, noe som muli gens vil tjene til en oppklaring av situasjonen og de vanskeligheter som Ver dal kommune er satt i. At det har rammet Verdal en ulykke så stor at det er vanskelig å oppvise noe sidestykke i gjennom vårt lands historie, i alle fall av denne type, er selv sagt. Man må derfor gjøre seg håp om en kraftig hjelp såvel fra privates som det offentliges side. At kommunen vil tilføres store byrder som den ingen lunde makter å bære etter den store svekkelsen den er rammet av, synes å
---- 404 RasA ---- være temmelig klart. Komiteen vil i den forbindelse anføre at ikke bare de som ble direkte rammet av ulykken, men også en hel del andre næringsdri vende nå med en gang ser sin næringsvei ødelagt og sin evne til selverhverv tilintetgjort. At fattigbyrdene på denne måte vil få en tilvekst så stor, at de for en så lemlestet kommune vil bli umulig å bære, er aldeles sikkert. Veibyrden vil vokse i høy grad. Ikke bare vil vedlikeholdet av de rodelagte veiene virke i høy grad trykkende ved å bli fordelt på de gjenværende gårdene, men en hel del veier som ble ødelagt ved ulykken, må nybygges, såfremt kommuni kasjonsvesenet i bygden igjen skal kunne bringes til et noen lunde - om enn tarvelig utstyr. Selv om Staten, som det ser ut, bygger vei fra Stiklestad til Vuku, så må kommunen nødvendigvis legge veier fra Fåren til Eklogårdene, fra Prestegården til Lyng og Haga, og fra Jåmtlandsveien til Sundby og Melby. Når det til det legges forskjellige prosjekterte utbedringer av kommunens vei nett på andre kanter, da er det klart at enten blir byrdene uoverkommelige, eller så må endog de aller nødvendigste foranstaltninger stilles i bero. På skolevesenets område vil også sikkert en hel del vanskeligheter tårne seg opp som vil medføre forøkede byrder. Tre forskjellige skolekretser er fullstendig lemlestet, og de lokale forholdene vil legge store hindringer i veien for å henlegge restene til andre skolekretser. Når så lovens fordringer skal etterkommes, så blir følgen at det blir for mange lærere og for få barn. Trøg stad fastskole som var kommunens eiendom, er også ødelagt. Man kan så ledes forutse at også skolebudsjettet vil betynges i ikke uvesentlig grad. Hva som vil falle på kommunen i form av utgifter på andre felter, lar seg ikke med sikkerhet forutse. Men så meget er visst at hva ulykken direkte og indirekte fører med seg for kommunen, blir så betydelig at byrdene ved det vil få et så stort omfang at det må ansees uoverkommelig under så opprevede og svekkede forhold. Det må her legges merke til at det er bygdens beste strøk, bygdens sent rum, som er ødelagt, og at den øvrige delen av bygden ved det er tilføyet så stor skade som i menneskelaldre er uopprettelig selv med de største an strengelser. Hva angår den skade ulykken har påført de private, da viser komiteens ar beide at her står man virkelig foran høyst alvorlige ting. Hva som har gått til grunne av eiendom, er sikkert så meget at det må være på sin plass å på kalle samfunnets hjelp. For de skadelidte ser det sannelig mørkt ut. De fleste kjenner ingen annen livsstilling enn landbruket, og de er nesten uskikket for noen annen næringsvei. Men når de således kastes ut av sin stilling, blottet for alt, så hjelper det lite om de før med rette ble regnet til flittige og vind skipelige samfunnsborgere. Ulykkens tunge hånd har ikke bare ødelagt deres pekuniære krefter, deres mot er knuget, og de mangler nær sagt alle betin
---- 405 RasA ---- geiser for på egen hånd å kunne bryte seg en ny bane. Ville derimot sam funnet her, offentlig som privat, tre støttende til, kunne overmåte meget ennå gjøres for å bøte på det store såret. Komiteen har derfor lagt sitt største arbeid på å bringe noen lunde klarhet tilveie over omfanget av den skaden som ulykken har forvoldt, samtidig som den også har tatt under overveielse hvorledes de eventuelle bidragene best burde anvendes. Som det ser ut, vil kanskje den store private godgjørenhet i forbindelse med det statsbidraget som allerede er ydet, rekke et langt stykke, ikke alene til lindring av den øyeblikkelige nød, men også bli en ikke så uvesentlig støtte til de skadelidtes oppkomst. Hva komiteen tror Staten hovedsakelig burde legge an på, var bygdens gjenoppreisning, på den måten at den så vidt mulig hjalp de skadelidte til å innfri sine forpliktelser og der ved forebygge de mange økonomiske katastrofer som uten tvil vil ramme både de skadelidte og utenforstående. Alle vet hvilken rolle kreditten spiller i våre dager, og at en svekkelse av den vil få langtrekkende følger som vil bli skjeb nesvangre langt ut over denne bygden. Hvis panteha verne her skal miste sitt, så vil jordegods heretter neppe bli betraktet som noen full valuta, og dette ville etter komiteens mening sette kronen på landbrukets nåværende mislige stilling. En stor del av bygdens innvånere vil bli fullstendig ruinerte alene gjennom kausjonsansvar, og det må like meget tas med her å verne om dem, som ellers om kort tid vil bli fullstendig likestillet med de skadelidte i peku niær henseende. En del forretningsmenn vil uten tvil lide ganske betydelige tap, og skulle det først bære løst med en økonomisk katastrofe, ville det ende med total ruin. Og det er kanskje å frykte for at noe slik vil hende dersom ikke Staten her griper inn både for å sette de skadelidte i stand til å greie sine forpliktelser liksom også å yde kommunen såvidt støtte at de offentlige byrder noen lunde sto i forhold til omliggende kommuners. Derved ville igjen litt etter litt normale forhold bringes tilveie. Kunne det så, offentlig eller pri vat, ydes de skadelidte et tilstrekkelig bidrag til å grunnlegge en fremtid, så er jo fra samfunnets side dermed gjort, som med rimelighet kan forlanges. Verdalens gjenreisning ville dermed være brakt overordentlig langt frem. Det trenger rimeligvis sakkyndig overveielse om det ikke også burde an vendes en del midler for å bringe de ødelagte strekningene under kultur. At elven krever sin part, er selvsagt, og visstnok bør også noe anvendes for å tørke ut de strekningene som er blitt oversvømmet av leire og slam. Det rik tigste ville nok være at det til sistnevntes øyemed ble satt av et fond som kunne brukes etter hvert som forholdene tillot eller krevde det. Komiteen har den tro at lykkes det først å bringe elven i et noen lunde ordentlig leie og deretter tørke ut de sumpene som finnes hist og her, så ville formentlig en del av den jorden som er blitt oversvømmet av leire, bli brukbar, om ikke annet så i alle fall til skogkultur.
---- 406 RasA ---- Det er selvsagt at det for statsbidragets anvendelse bør knyttes en hel del betingelser. Blant annet antar komiteen at skal man i alt ha bygdens gjenreis ning for øye, så bør de skadelidte så vidt mulig tilpliktes å anvende det som måtte bli tildelt dem i form av skadeserstatning, innen bygden. De gårdene hvor det er så pass levninger tilbake at det kan ansees å utgjøre et brukbart, om enn tarvelig hjem, bør tas opp av dem som eide dem før. Og for deres vedkommende som har fått sine eiendommer fullstendig ødelagt, blir det selv følgelig et spørsmål om nye tomter. Men like så sikkert som det finnes store strekninger av dyrkbart land i Verdalen, like så sikkert har det til enhver tid vært landeiendommer til salgs for en rimelig pris. Man behøver aldeles ikke å gå utenfor bygden for å finne seg et nytt hjem, når det bare kunne bringes midler til veie hvorved de skadelidte kunne komme i besittelse av dem. Ko miteen antar at en slik betingelse ville være et effektivt middel til at de sum mene som er blitt ydet av Staten og private, ene og alene kom denne ulykkelige bygd til gode, og mer enn noe annet ville virke til dens gjenreisning, samti dig som at man ville nå det ønskede mål med hensyn til å hjelpe de enkelte skadelidte opp. Forøvrig antar komiteen at anvendelsen av det offentliges midler bør skje under full kontroll fra det offentliges side. Særlig skal det her påpekes at ord ningen mellom de skadelidte og deres kreditorer neppe bør overlates til dem selv, da det derved rimeligvis ville oppstå mange konflikter som, når det offentlige opptrådte som mellommann, vil kunne unngås, likesom man på denne måten ville forebygge at bidragene ble gjenstand for en uheldig anven delse. Det ville uten tvil falle lettere for det offentlige å oppnå gunstigere overenskomster med fordringshaverne hvis det skulle bli spørsmål om det, enn om de skadelidte selv utelukkende fikk å gjøre med det. Det fortjener visstnok overveielse hva som er riktigst å gjøre med de eien dommene som enten er fullstendig eller dog i så høy grad ødelagt at de ikke egner seg til bebyggelse i lange tider. Staten burde rimeligvis som vederlag for sin kapital tilkjennes eiendomsretten til sistnevnte bruk, forsåvidt erstat ningen måtte bli noen lunde tilstrekkelig. Det kunne kanskje senere i tiden ha sine fordeler at det nå straks gikk over til offentlig eiendom både for gren senes skyld som for en stor del er aldeles borte, liksom også fordi myndig hetene på denne måten fikk full rådighet, om de for fremtiden enten ville avhende eller på annen måte legge jorden under kultur. Komiteen har ikke godt kunnet gjøre seg opp noen bestemt mening om det. Det må rimeligvis bli gjenstand for nærmere forhandlinger mellom Staten og de private. Med hensyn til kårtagere, da har komiteen stått i tvil om på hvilken måte en tilfredsstillende ordning kunne iverksettes. Man ble foreløbig enig om å kapitalisere føderådene som nesten over alt besto av naturalydelser, i en år lig verdi, og denne igjen å oppføre med det tidobbelte beløp. Men selv dette,
---- 407 ----
---- 408 RasA ---- om de verdiansettelser som har fremkommet, skulle fordeles på hver enkelt en gang for alle, ville bli en høyst ujevn og lite rettferdig fordelingsmåte, da levetiden jo vil bli høyst forskjellig. Komiteen tror derfor å ville foreslå at et tilsvarende beløp ble stilt kommunen til rådighet, og at denne igjen for pliktet seg til under fastsatte betingelser å utbetale den derav følgende årlige godtgjørelse. I denne forbindelse skal her fremheves at eiendomstakstene under skatteligningen er satt forholdsvis lavere på de gårdene hvor det hefter føde råd i forhold til dettes størrelse, så kårtagernes skade ikke finnes innbefattet i den skadesansettelse som er oppført på vedkommende faste eiendom. Det er av hensyn til dette at samtlige kårtagere er oppført hver for seg, uavhengig fra den eiendom hvor føderådet var bundet til. Man har gjentatt overveiet hvorvidt enkelte skadelidte eiendommer fremdeles burde kunne utrede en del av kårydelsene, men er kommet til det resultat at dette neppe lar seg gjøre, i alle fall for de flestes vedkommende. Uten å ville tilrå herredsstyret å stille søknad til Stortinget om noen be stemt sum, har komiteen dog trodd å burde uttale som sin formening at i det den fremlegger resultatene av sitt arbeide, vel ikke kan si at Staten er juri disk forpliktet til å gripe inn og avhjelpe den skaden som er overgått bygden, dog må antas å ha en hellig forpliktelse på seg like overfor et sådant enestå ende uhell som således har rammet en engere samfunnsdel. For liksom en hver er forpliktet til å bære den andel av samfunnets byrder så langt evnene strekker, like så visst må forpliktelsen ansees å være gjensidig når forhold ene krever det. Mot dette kan hverken påberopes frykt for konsekvenser, heller ikke brudd på tidligere fremgangsmåter. Hva det her gjelder, er så stort, så enestående at det over hodet kun få ganger kan bli spørsmål om noe lignen de. Man nærer derfor det beste håp at landets nasjonalforsamling vil ha et åpent øye for sakens betydning og selv avpasse summen etter rimelighetens krav. Her skal da refereres de tall som resulterer av komiteens arbeide: 1. Skade på fast eiendom kr. 464.880,00 2. — »— » løsøre » 131.430,00 3. Verdien av tapte føderåd » 66.550,00 4. —» — » inneværende års avling » 65.000,00 kr. 727.860,00 I løsøresumen kr. 131.430,00 er innbefattet kr. 30.000,00 som tap for Verdalsbruket. 5. Kommunen: a. Kommunens tap av skatter (årlig) kr. 3.600,00
---- 409 RasA ---- b. Kommunens tap av landskyld og legater » 1.500,00 c. Kommunens sannsynlige skattetap i den nærmeste fremtid av Verdalsbruket (årlig) » 1 .000,00 d. Tap på Trøgstad fastskole som inntatt i foranstående post 1 og 2 » 5.500,00 6. Bidrag til Verdalens Meieri til dets opprettholdelse . . » 6.000,00 7. Bidrag til lensmannen til hindring av forsert inndrivelse og som allerede innbetalt av kommunen . . » 4.000,00 Til den statsvalgte komiteen er det blant andre oppgaver innlevert en for tegnelse over de anmeldte pantelån, vekselobligasjonslån og løs gjeld, forså vidt angår de skadelidte. Således er forholdene for den enkelte og for samfunnet. De skadelidte som har mistet sin jord, sitt løsøre og sitt hjem, helt eller delvis, går nå omkring motløse og rådville uten noe støttepunkt til utkast til plan for hvordan de skal ordne seg for fremtiden, da de i så måte ikke har annet å holde seg til enn hva som måtte bli ydet dem av Staten eller private. Det går enda an så lenge vi har sommer og sol, og det ydes understøttelse ad privat vei til underhold for dem som har lite eller ikke noe. Men verre blir det når det blir vinter med de forøkede krav. Da vil både sjel og legeme kues under de økende be kymringer om det ikke før den tid er åpnet den enkelte en utsikt til fremtidig levevei for seg og sine. Det vil visstnok, etter hva som nå kan skjønnes, komme inn et beløp av ca. kroner 150.000,00 fra private, men hva er vel det blant så mange? En del av dette vil gå med til underhold for de fleste, inntil de atter kan tjene sitt brød, og når så resten skal fordeles til erstatning for ødelagt gods og levevei, da vil det sikkert forslå lite. Derfor gjelder det at all den hjelp som det offentlige måtte komme til å yde, og da særlig til de enkelte skadelidte, kommer snart for at de derved kunne settes i stand til å ordne seg innen vin teren kommer, og har man tenkt seg det rettest at de offentlige og private midler ble slått sammen til et fond under forvaltning av den nåværende for delingskomité forsterket med tiltredelse av menn som det offentlige måtte velge til det. I forbindelse med det finner komiteen nærmere å burde berøre og presi sere at Staten rettest overtar ordningen mellom de skadelidte jordeiere og deres pantehavere. Det vil vanskelig kunne nytte å gi disse skadelidte en under støttelse enten til å reise sine tidligere eiendommer eller til å erhverve seg nye, for vedkommende pantehavere vil alltid komme til å skride inn og gjøre sin rett gjeldende mot dem i hva de så enn måtte komme til å eie. Dette tror man best kan forebygges ved at Staten får overdratt til seg eierens rett til de ødelagte delene av eiendommen samt pantehavernes rett til den hele eien
---- 410 RasA ---- dom, mot at denne helt eller delvis etter nærmere overenskomst utløses av Staten alt etter forholdet mellom hans tilgodehavende og den gjenværende eiendomsverdi. Først da kan det bli tale om å yde den skadelidte noen effektiv hjelp i retning av å skaffe seg et nytt hjem og begynne å tilegne seg ny eiendom. I henhold til foranstående innberetning foreslår komiteen for herredsstyret å fatte sådan beslutning: 1. Herredsstyret søker om at Stortinget vil bevilge en tilstrekkelig sum av stats- midler til erstatning for den enkelte skadelidte av de tap som ulykken har brakt ham, samt til oppreisning og opprettholdelse av kommunen. 2. Denne søknaden blir å sende inn gjennom den statsvalgte komité. Verdalen, i Velferdskomitéen den 10. juli 1893 Joh. Aas. H. H. Wessel. L. C. Tiller. K. Hagerup. A. D Muller. M. Bjørken. Peter Hjelde. Elling Reppe. A. Faaren. Innstillingen ble behandlet av herredsstyret samme dag, og med enstemmig beslutning ble den vedtatt. Saken ble med en gang videresendt til Verdals komitéen. Verdalskomitéen sendte innstillingen videre til Stortinget som vedlegg til sitt eget forslag 15. juli. Utdelingskomitéen blir Forvaltningskomiteen Når det gjaldt utdelingskomitéen, ble det forholdsvis snart klart at det var nødvendig med et overordnet organ. An svaret ble etter hvert for stort for den kommuneoppnevnte komiteen. Etter anbefaling av amtmannen ble det i herreds styremøte 6. juni nedsatt en overordnet ko mité. Amtmannen mente at komiteen burde bestå av ham selv, fogden, presten, lensmannen og to menn fra Utdelings komitéen, en fra hver side av elven. E. Mikal Moe ble valgt til å representere nord siden, og Martin Bjørken til å representere sydsiden. Komiteen hadde sitt første møte 20. ju ni 1893, og de som møtte, var amtmann Otto Grundt, fogd Gerhard Henrik Ru bach, sogneprest Otto Møller Hansen, Amtmann Lars Otto Roll Grundt. lensmann Hieronymus Wessel, ordfører
---- 411 RasA ---- Martin Eggen, handelsmann E. Mikal Moe og gårdbruker Martin Bjørken. Amtmann Grundt ble valgt til formann, og fogd Rubach ble kasserer. Komiteen fikk ansvaret for å fordele de pengene som strømmet inn, og be tale de regninger som også etter hvert kom inn. På det tidspunkt var det allerede kommet inn mer enn kr. 65.000 i gaver i tillegg til Stortingets bevilgning. Og utbetalinger hadde foregått både fra fogden og presten samt fra de to avdelingene av den første utbetalingskomitéen. Rubach overtok nå ansvaret for utbetalingene. Utdelingskomitéen fungerte deretter som et slags underutvalg for denne ko miteen. Det ble brukt forskjellige navn om den, men det mest vanlige ble For valtningskomiteen . Skattelettelser Størrelsen av raset og omfanget av skadene gjorde meget snart at dette ikke bare var et forhold som berørte kommunenen alene. Her var det tale om et nasjonalt anliggende. Mot slutten av mai verserte det mange anslag i pressen over hvor stort tapet var. Tallene varierte fra 1/2 million kroner til bortimot 2 millioner. Selv om det riktige tallet ble en god del mindre enn det største av disse, var det tale om størrelser i kroner og øre som kunne få det til å svimle for noen og hver. For at kommunen skulle komme på fote igjen, var det mange forhold som måtte tilrettelegges. Verdal kommune ville ikke alene klare alt. De kr. 10.000 som ble bevilget samme dag som raset gikk, var ikke til annet enn å avhjelpe den ytterste nød. I møte 24. mai vedtok Stortinget å frafalle inntekts- og formueskatten for budsjettåret 1892-93 fra Verdal. Skatten utgjorde ikke mer enn kr. 3.577,80, slik at det ikke var beløpets størrelse som var avgjørende i denne sammen heng. Betydningen lå først og fremst i det symbolske. Denne skatten var et politisk stridstema på den tiden. Den ble innført av en Venstreregjering, og av motstanderne ble den derfor foraktelig omtalt som «venstreskatten». Det er derfor interessant å se ordlyden av omtalen av dette vedtaket i de forskjellige avisene. Omtrent alle brakte nyheten om at Verdal var blitt fritatt denne skatten i store oppslag. Var det en avis med venstresym patier, ble det sagt at Verdal ble fritatt for «direkte skatt», mens i aviser med motsatt politisk syn ble det sagt at Verdal var blitt fritatt for «venstreskatten». Kommunestyret i Verdal hadde ingen penger i sin kasse, og en annen skatt som ville merkes, var den såkalte amtsskatten. Den ble utlignet med kr. 5,00 pr. skyldmark, og den samlede matrikkelskylden for Verdal var 3.706 mark 65 øre. Amtsskatten ville således beløpe seg til kr. 18.533,25 forutsatt at ut ligningen skjedde som året før. Naturligvis ville matrikkelskylden være redu
---- 412 RasA ---- sert som følge av raset, men fremdeles var dette et beløp som ville merkes for de hårdt prøvede innbyggerne i Verdal. Kommunestyret vedtok derfor å be seg fritatt denne skatten. Amtstinget fra falt skatten for budsjettåret 1893-94. Storting og Regjering I mellomtiden arbeidet også de sentrale myndigheter for fullt. Etter at Kanaldirektøren hadde sendt inn sin rapport til Regjeringen, og den var blitt lest i sin helhet for Stortinget av statsråd Nilsen, må det kunne slås fast at da handlet Storting og Regjering raskt. Kanaldirektørens rapport er trykket som bilag til Stortingsproposisjon nr. 70/1893. Rapporten er datert 12. juni 1893. Den ble lest opp for Stortinget 13. juni. Proposisjonen ender med Regjeringens forslag til Stortinget som gikk ut på at det skulle bevilges et be løp på kroner 70.000,-. Dette beløpet skulle fordeles på følgende måte: Stortingsproposisjonen er datert 13. juni 1893 Vedkommende stortingskomité som hadde saken til behandling, sluttet seg til de vurderinger som var gjort, og dens innstilling forelå 26. juni 1893, hvor etter Stortinget bevilget pengene fra «Statskassens kontante Beholdning». Dette viser hvilken betydning denne saken hadde på aller høyeste plan i landet. Verdalskomitéen Den 16. juni ble det av representantene for Nordre Trondhjems Amt satt frem forslag i Stortinget om at Velferdskomitéen i Verdal måtte suppleres med tre medlemmer valgt av Stortinget, som så skulle fremme forslag om hva som måtte gjøres fra Statens side for å bøte på skadene fra raset. Dette medførte en ganske krass ordveksling mellom de to fraksjonene på tinget, Høyre og Venstre. Disse partene var akkurat på denne tiden inne i en bitter strid vedrørende konsulatordningen, og etter som en av partene hadde fremmet dette forslaget, måtte nødvendigvis den andre parten være kritisk til forslaget, selv om man kanskje i prinsippet var enig i innholdet. Forslaget
---- 413 RasA ---- ble også omtalt som en kritikk av Regjeringen, som var en Høyreregjering. Denne ordvekslingen gikk blant annet ut på om vedkommende forslagsstil lere hadde lagt politikk i saken eller ikke. Den ene parten mente at man hadde gjort det, mens den andre parten be dyret at man ikke hadde gjort det. Evald Rygh, som selv var født i Verdal, men som nå representerte Kristiania på Stortinget, sa det slik: «Jeg tror nok at forslagsstiller ne vil medgi at hvis man hadde hatt en Re gjering som var dem mer behagelig, så hadde de valgt en annen fremgangsmåte.» Man var allikevel enig om at Velferds komitéen alene ville møte store og vanske lige problemer, som den kanskje ikke hadde forutsetninger for å løse. Hvem hadde for eksempel eiendomsretten til de ødelagte områdene? Hvem skulle overta de rettigheter de ødelagte eiendommene hadde hatt? Hva med panterettighetene og så videre. Dessuten kom bruken av de midlene som nå strømmet inn fra hele landet i form av private gaver. Hvordan skulle disse brukes? Skulle de bare brukes til å stille den øye blikkelige nød, eller skulle de brukes på en slik måte at de ble til varig gavn for egnen? På det daværende tidspunkt var det Ut delingskomitéen som sto for dette arbei det. Men de beløp som det etter hvert ble tale om, gjorde det påkrevet med et organ som Stortinget og Regjeringen hadde kon troll over. Enden på det hele ble at Stortinget 17. juni vedtok et kompromissforslag som gikk ut på at Regjeringen og Stortinget skulle velge to menn hver. Disse fire skulle så til tre Velferdskomitéen. 19. juni ble forhenværende statsråd Peter Holst og gårdbruker Håkon Tveter valgt som Stortingets representanter til denne Stortingsmann Evald Rygh, født på Slottet (Haug) i Verdal. Stor tingsmann for Kristiania i 1893. Formann i Verdalskomitéen Peter Holst.
---- 414 RasA ---- Medlem av Verdalskomitéen Håkon Tveter. Varamann til Verdalskomitéen Nils Ødegård. (Bilde av et relieff). komiteen. Varamann ble landbruksskolebestyrer Ødegaard. Fra Regjeringens side ble utskiftningsformann Johan Holmesland og landbrukssekretær Gunnar Tandberg plukket ut. Komiteen fikk navnet Statens Verdalskomité . Senere ble navnene Statskomitéen og Verdalskomitéen brukt om den. Ganske umiddelbart reiste gruppen til Verdal. Holmesland kunne ikke del ta de første dagene, og kanaldirektør Gunnar Sætren som befant seg her, ble anmodet om å tiltre komiteen inntil Holmesland kunne komme. Heller ikke Sætren kunne møte på det første møtet. Det ble avholdt på Levanger 30. juni. Holst ble da valgt til formann. Verdalskomitéens innledende arbeid Mindre enn en måned etter at komiteen var blitt satt ned, forelå den første innstillingen til Stortinget fra Verdalskomitéens side. Til tross for den korte tiden som hadde gått, var det et meget grundig arbeid som lå bak innstillin gen. Som vedlegg til innstillingen fulgte forøvrig Velferdskomitéens innstil ling fra 10. juli. Innstillingen gjengis i sin helhet: 2
---- 415 RasA ---- Innstilling fra Statens Verdalskomité angående statsforanstaltninger i anled ning av jordskredet i Verdalen. Til Stortinget. 17. juni d. å. fattet Stortinget følgende vedtak: «Stortinget velger etter innstilling fra valgkomiteen to menn som skal, sam men med to valgt av Regjeringen og den komiteen som er oppnevnt av Verdal kommune, utarbeide et begrunnet forslag angående de statsforanstaltninger som er påkrevet etter den ulykken som har overgått Verdal kommune, og for såvidt mulig legge frem forslag for inneværende Storting.» Ved valget som ble foretatt følgende 19., valgte Stortinget følgende: Fhv. statsråd Holst og gårdbruker H. Tveter samt som suppleant: Land bruksskolebestyrer Ødegaard. Samme dag ble valgt av Regjeringen: Utskiftningsformann Holmesland og landbrukssekretær G. Tandberg samt som suppleant: Utskiftningsformann O. Berge, for hvem kanaldirektør Sætren som da oppholdt seg i Verdalen, ble anmodet om midlertidig å fungere som regjeringsvalgt medlem av komiteen i den tid Holmesland på grunn av andre ting måtte være forhindret fra å tiltre, i det Berge som medlem av det forsam lede Storting heller ikke for det første kunne avgi møte som suppleant. Komiteen trådte sammen på Levanger 30. juni hvor undertegnede Holst, Tveter og Tandberg møtte, mens kanaldirektør Sætren først kunne innfinne seg 3. juli. Til formann ble valgt: Holst. Komiteen begynte umiddelbart etter at den hadde trådt sammen befaringen av det utraste og ødelagte strekning og fortsatte med det de følgende dagene til og med torsdag 6. juli, bare avbrutt av et møte med Verdalens Velferdsko mité mandag 3. juli. Under dette passerte man dalens søndre og nordre side langs omkretsen av den ødelagte strekning, samtidig som at man tok i øyesyn terrenget opp til Vuku som var, eller hadde vært oversvømmet av elven som var blitt oppdem met av utraset. Videre ble det foretatt delvis befaring av såvel selve skredet som det landskap som var blitt dekket av leirmasser. Da ble flesteparten av de gårdene som kun i noen grad er rammet av ulykken, tatt i øyesyn. Det var videre et møte med bygdens Velferdskomité fredag 7. dennes, og man mot tok da en del opplysninger som tidligere var ønsket, og som finnes i de ved lagte dokumenter til denne innstillingen. Disse er i det vesentlige lagt til grunn for de foretatte beregninger som finnes i dette forslaget. Tiden har nemlig ikke tillatt komiteen å foreta noen nøyaktig vurdering av de gjenværende deler av de skadelidte eiendommene, samtidig som den også har manglet de nødven
---- 416 RasA ---- dige materialer og navnlig et brukbart kart til det. Et slikt vil være nødvendig også ved de avfellingsforretninger som snarest bør avholdes, samtidig som kanaldirektøren for sitt vedkommende har erklært å måtte ha kart for å kunne planlegge mulige elvereguleringer. Et kart vil videre kunne komme til nytte i fremtiden om noe skulle inntreffe samtidig som det etter komiteens forme ning vil bli av historisk interesse. Komiteen har derfor truffet avtale med de herrer oberst Fougner og oberstløytnant Sejersted som er vante landmålere om opptak av et detaljkart i 1/4000 hvor hele den ødelagte strekning med til grensende eiendommer som så godt som alle har lidt skade, tas inn. Kartet antas å burde utstrekkes i lengderetningen til Verdalsbroens vestre ende for å få med Verdalselvens nedre del og et gammelt elveleie straks ovenfor Ver dalsøra, i hvilket elven etter utraset truet med å gå inn i. Kartarbeidet påbe gynnes denne måned og utføres så hurtig som værforholdene tillater. Etter således å ha satt seg best mulig inn i forholdene og mottatt de opplys ninger som bygdens Velferdskomité hadde samlet, ble komiteen enig om for å komme til et noen lunde pålitelig skjønn over den sum som den i tilfelle ville anbefale Stortinget å bevilge til hjelp for de skadelidte, å gjennomgå listen over disse og for hver enkelt anstille en skjønnsmessig beregning som følger vedlagt som bilag til forslaget: Som grunnlag har man oppstillet følgende prinsipper: De skadelidte søkes gjennom bidrag satt i stand til å ernære seg og sine såvidt mulig på samme måte som hittil. Gårdbrukerne har man således tenkt seg hjulpet til å fortsette som selveiere, om enn selvfølgelig for manges ved kommende på mindre bruk og i knappere kår. Da de skadelidtes stilling etter tapet er forskjellig og ikke retter seg etter tapets størrelse, er således heller ikke bidraget satt i samme prosent av skaden for alle. De husmennene som er rammet av ulykken, har som regel mistet sine hus, hvorfor man med bidrag vil foreslå dem hjulpet til å skaffe seg andre. Når midler til det bringes til veie, antas det nemlig etter bygdens forhold ikke syn derlig vanskelig for dem å skaffe seg jord til leie. Kårfolk, tjenere og inderster foreslås hjulpet på samme måte som antydet nedenfor. Ved beregningen har man måttet gå frem på følgende måte: Man har foretatt et foreløbig oppgjør som utviser den enkeltes tap av for skjellig slag og hans forpliktelser, såvel hva angår pantegjeld som annen gjeld. Ved å gå ut fra den oppførte formuen i den siste skatteligning for vedkom mende 3 har man således søkt å danne seg et noen lunde begrep om den øko nomiske stilling og hva som trenges for å hjelpe dem på fote igjen, så vidt dette etter omstendighetene kan skje. Man vil dog her gjenta at man har måttet legge de beløpene som bygdeko mitéen har ansatt som beløp for skaden, til grunn for beregningen, og at den
---- 417 RasA ---- derfor må revideres. I det hele og store tror man dog at de skjedde ansettelser er et brukbart grunnlag for å danne seg en formening om skadens utstrekning. Som regel har man gått ut fra et minimumsbidrag som svarer til tapets halve størrelse, idet man har tenkt seg 1/3 av den tapte eiendomsverdien anvendt til innløsning av vedkommendes panterett i den ødelagte delen av eiendom men. I rubrikken for løsøre er som erstatning innført et beløp som svarer til det taptes halve verdi. I tillegg er det oppført et ekstraordinært bidrag som som regel fyller forannevnte summer til skadens halve verdi, eller, hvor dette trengs, er satt noe høyere. Ikke få vil på denne måten kunne bli sittende på sine eiendommer, om enn disse tildels er betydelig redusert, i det gjelden er samtidig minsket, mens en del hvis gårder er helt eller for største delen gått ut, må søke seg nye hjem. Man går dog ut fra at dette som regel bør skje innen bygden hvis gjenreisning man også forsåvidt bør ha for øye, og under enhver omstendighet finner man at det bør søkes hindret at bidrag som ydes skadelidte, gjennom emigrasjon går ut av landet. Dette antas bl. a. å kunne skje ved at bidragene ikke straks ydes som gave, men påheftes eiendommene som rentefrie lån en viss tid, for eks. 5 år. Husmenn foreslås som regel ydet et bidrag tilsvarende 2/3 av det tapet som overgikk dem. Kårfolk, hvis tap etter bygdekomitéens oppgave ikke er tatt med i ansettel sen av skaden, i det kårets kapitalverdi i skatteligningen er fratrukket gårdens verdi, tenkes forsørget ved en livrente hvis størrelse antas å kunne settes til det beløp som kåret er anslått til i penger, fratrukket den kvotadel som måtte kunne påheftes de gårdene, hvorav en vesentlig del er tilbake etter det forhold som det er mellom den opprinnelige og gjenværende eiendom. Livrenten kan antagelig erhverves enten ved forsikring (kanskje kollektiv) i et livsforsikringsselskap eller overtas for å utredes av kommunen mot et bi drag en gang for alle. Til å erhverve denne oppføres her et beløp som tilsvarer det ti-dobbelte av vedkommende årlige kårydelse. Tjenere og inderster foreslås ydet et bidrag tilsvarende halvdelen av det tapet de har lidt. Blant de skadelidte er Verdalsbruket som har måttet innstille driften i år på grunn av at det er umulig å fløte i elven. Her er tapet oppgitt til kr. 30.000,00. Komiteen drister seg ikke her å foreslå direkte erstatning, så meget mer som en eventuell bevilgning til forbygning ved Hærfossen vil særlig komme går der som tilhører Verdalsbruket til gode, samtidig som en mulig elvereguler ing antas å hjelpe på fløtningsforholdene som dette bruket er vesentlig interessert i. Verdalens Meieri har lidt et stort tap, i det så godt som samtlige ødelagte gårder hørte inn under dette meieriet og utgjorde omtrent halvdelen av Verdalsboka - 27
---- 418 RasA ---- meieriinteressentskapet, som er et ansvarlig selskap og har en gjeld av kr. 10.400,00. Forrentning og avdrag av denne vil falle så meget tyngre på de gjen værende interessenter etter som melkemengden er innskrenket til halvdelen, og dette gjør at driftsomkostningene pr. liter melk blir større. Det er således å frykte for at dette tidsmessige meieriet som er en nødvendig innretning for gårdbrukets trivsel i en stor del av bygden, ville stoppe opp om ikke hjelp ydes. Hvis meieriet innstiller sin drift, vil det være til meget stor skade både for de gjenværende av interessentskapet og for dem som igjen skal arbeide seg opp. Komiteen er derfor enig om å foreslå at det ydes meieriet et bidrag av kr. 5.000,00. Verdal kommune blir også hardt rammet av skaden, og dette føles så meget sterkere som flere dårlige åringer og i fjor et virkelig uår har svekket skatte evnen, noe man dog får håpe retter på seg igjen. Av en beregning oppstillet i innstillingen fra bygdekomitéen til herredsstyret, som følger vedlagt, vil man se at det påregnes et årlig skattetap av kr. 4.600,00, på legater kr. 1.500,00. Den tapte skolebygning med inventar verdsettes til kr. 5.500,00, mens ytterlig ere utgifter til skolevesenet på grunn av omregulering av kretser ansees sann synlig. Til veivesenet vil kommunen straks få en ikke liten utgift, i det det foruten det distriktsbidrag som er vedtatt for hovedferdselsveiene på begge sider av elven, utfordres bevilgning til bygging av ca. 10 km bygdeveier for å knytte til veinettet igjen de delene av bygden som ble skilt fra hverandre av skredet. Under hensyn til det ovenstående, og i det man går ut fra at det påregnede årlige skattetap for en større del ikke vil strekke seg ut over de nærmeste år, finner komiteen å burde foreslå et bidrag til kommunekassen av kr. 20.000,00, som da et midlertidig lån av samme størrelse vil kunne dekke. Sparebanken lider visstnok adskillig tap, men er solvent og den antas å klare seg uten bidrag, hvis ikke uventede vanskeligheter gjennom oppsigelser skulle melde seg. Men det er det ikke grunn til å anta. Skulle noe sådan hende, for utsettes den støttet ved et passende lån av statskassen eller et offentlig fond. Lensmannen er sluttelig også blant dem som lider større tap ved ulykken. I følge oppgave fra en regnskapskyndig og med forholdene kjent mann, kan det sikre tap ansettes til kr. 3.000,00, mens kr. 2.000,00 er tvilsomt og andre kr. 2.000,00 antas å komme inn, men dog langsomt. Det er dels utestående skatter, endog for flere år tilbake, dels auksjonsgjeld som lensmannen plikter til bo, som skal ut. En forsert inndrivelse som i tilfelle ville være følgen, må forutsees å medføre et ikke lite krakk, om den i det hele lot seg iverksette. Lensmannen har, såvidt komiteen er underrettet, den omtale blant bygdens folk at han er human mot debitorer og støtter både med henstand og utlegg. Bygdekomitéen sees under sine forhandlinger også å ha lagt vekt på at lens mannen støttes, i det den i møte 15. juni har henstilt til herredsstyret å bevilge ham et rentefritt lån på kr. 4-000,00. Dette har også herredsstyret etterkommet,
---- 419 RasA ---- men kun som midlertidig, i det jo herredet selv trenger de pengene dispo nible som kommunekassen rår over. Nærværende komité foreslår at lensmannen ydes kr. 4.000,00 som et rente fritt lån, i det det senere, når hans virkelige tap ved ulykken er beregnet nøy aktigere, blir å avgjøre hvor stor del av dette beløpet som skal refunderes. Arealet av den ødelagte strekningen oppgis i kanaldirektørens beretning (St. prp. nr. 70) til 11,3 km 2. Komiteen har ikke hatt anledning til å utføre noen måling av terrenget, men går ut fra at den nevnte oppgaven er tilnærmelsesvis riktig. Av arealet antas at selve skredet utgjør en fjerdedel, mens resten er oversvømmet av den utglidde massen som vesentlig består av kvikkleire. Tykkelsen er i kanaldirektørens ovennevnte innberetning angitt til å være inn til 10 m. Noe har nå massen visstnok sunket sammen, men den er dog frem deles så godt som over alt flere meter høy og består jevnlig av en tynn skorpe, og under denne det bløte, seige leirlaget. Overflaten er temmelig ujevn i det det mange steder hever seg bratte forhøyninger på flere meters høyde. Jords monnet er således heller ikke jevnt blandet, i det matjord og myr, sand og lignende enkelte steder har hopet seg sammen, mens store strekninger inne holder vesentlig leir. Hva angår utsiktene for fremtidig dyrkning av det aktuelle arealet kan ikke komiteen være enig i å stille sådan i noen lunde nær utsikt slik som det sees i kanaldirektørens sistnevne beretning og professor Brøggers skriv til Arbeids departementet av 26. juni. Det er i sistnevnte skriv som støtte for påstanden om at oppdyrkning skulle kunne finne sted i en ikke fjern fremtid, anført et eksempel, nemlig et skred ved By i Verdalen som angis å ha gått for 10 å 11 år siden og nå å være dyrket. Dette forholder seg ikke så. Skredet ved By gikk i året 1874, altså for 19 år siden, og ligger fremdeles udyrket. Komiteen har befaret stedet og funnet selve skredet, som er meget sumpig i bunnen, delvis bevokset av gress av den slags som gjerne vokser på sumpige steder, mens det på den utglidde massen til dels er små older. Bemerkes må også at dette er et mindre, forholdsvis lavt fall hvor jordmassene ikke har hatt den medfart som den katastrofen som fant sted i år. Komiteen går derfor ut fra at det vil henga meget lang tid før det kan være tale om dyrkning, nemlig av den del hvor raset har gått ut fra, og at det mulig på enkelte unntagelser nær, ikke vil være spørsmål om at de nåværende eiere i tilfelle ville kunne komme til å bruke strekningen som dyrket jord. Man er nærmest tilbøyelig til å anta at den største delen av det omtalte terrenget først bør søkes skogbevokset, for deretter suksessivt å tas under dyrkning. Komiteen har i den anledning innhentet betenkning fra distriktets forstfunk sjonær, hvis skriv vedlegges. 4 Under disse omstendigheter er komiteen - med reservasjon fra dens med lem Holmesland, som antar det rettest at det fremdeles så vidt mulig blir pri
---- 420 RasA ---- vat eiendom, men som subsidiært slutter seg til komiteens forslag angående dette spørsmålet - kommet til det resultat at den ødelagte strekningen bør er hverves som eiendom av Staten som vederlag for det bidrag som blir bevilget av statskassen til de skadelidte. Disse vil nemlig, som nevnt foran, ikke på lange tider kunne gjøre seg noen nytte av eiendommene hvis grenser selv følgelig er utvisket og umulig å presisere. Det er også å forutse at det av det offentlige vil bli foretatt reguleringer av elver og bekker, ved hvilke det er en fordel å ha fritt råderom. I en tid kunne da, hvis det måtte finnes hensikts messig, nye eiendommer reguleres og avhendes på den ene eller andre måte for å settes under kultur. I denne forbindelse skal man også fremheve nødvendigheten av at forholdet til panthaverne blir frigjort, da nemlig debitorene - de hittilværende eiendoms besitterne - også hefter personlig for pantegjeld, vil det nytte lite å hjelpe dem til ny eiendom, når pantekreditor kan skaffe seg utlegg i den. På den andre siden finner man det rimelig at pantekreditorene hvorav mange private og ad skillige av disse ikke synderlig formuende, også nyter noe erstatning. I mot satt fall ville en svekkelse av kreditten lett kunne oppstå som igjen ville medføre vanskeligheter såvel for de skadelidte som for bygdens pantedebitorer i sin alminnelighet. Man har derfor, som foran antydet, tenkt seg brukt til dette et beløp tilsvarende tredjedelen av den ødelagte jords verdi og antar derved å skulle få panteheftelsene helt frafalt for den her omhandlede strekning. Som en foranstaltning som vil virke heldig i dobbel retning, har komiteen tenkt seg anvendt et beløp til utførelse av en del hovedkanaler i de myrene som ligger mellom Prestegården og Ysse. Derfra heller terrenget til dels sterkt nedover mot elven. Man antar nemlig en sådan uttapning som ikke lite viktig som hjelp til å forebygge undergrunnens gjennombløtning, og dette håpes da ytterligere fullstendiggjort ved dyrkning av den til dels gode myra, noe som sannsynligvis vil finne sted, når den var lettet ved sådanne kanaler. Det ville også samtidig tillegges nytt land i stedet for det ødelagte. Som foranstaltninger som antas å medføre nytte, nevner også professor Brøgger i det forannevnte skriv til Arbeidsdepartementet 26. juni d. å.: «Drenering av myrstrekninger ovenfor gjennombløtt strøk, helst uttapning.» Komiteen har ingen oppgave over størrelsen av de omhandlede myrer, men tror ikke å si for meget når man nevner et areal av omkring 5.000 mål. Man foreslår et beløp av kr. 10.000,00 til dette. Det har fra enkelte hold vært anført at man burde hjelpe de skadelidte ved å la dem få bidrag til myrdyrkning eller endog ved å innkjøpe myr og anvise dem til fremtidig bruk. Komiteen kan ikke dele denne anskuelsen at dette vil være noen effektiv hjelp i nærværende tilfelle. Det ville nemlig vare meget lang tid innen vedkommende kunne få lagt et så stort myrstykke under kultur som ville trenges for å underholde en familie, og dertil å ha bygget hus. Her
---- 421 RasA ---- gjelder det nemlig så hurtig som mulig å bringe de skadelidte i stand til å ernære seg og sine. Bemerkes må også at ikke få vil kunne bli sittende igjen på restene av sine gårder når hjelp ydes til å lette disse for pantegjeld og for manges vedkommende til flytning av hus eller nybygging av sådanne i forbin delse med erhvervelse av besetning og løsøre. Myrdyrkning i større skala for drer hos oss stor kapital og er ikke noen billig måte å skaffe seg eiendom på. Som regel ser man også derfor at dyrkning av myr lønner seg best og er lettest gjennomførlig når det skjer suksessivt og av folk som allerede før har en større eller mindre gård som skaffer dem underhold mens de arbeider på utvidelsen av eiendommen gjennom oppdyrkning av bekvemt beliggende myrer, og også på annen måte letter foretaket, f. eks. ved gjødselproduksjon. Derimot tror nok komiteen at en del av de her skadelidte i tidens løp, når den omtalte uttapning av de påpekte myrer har funnet sted, vil søke å erhverve seg mindre strekninger av disse for ved deres oppdyrkning å forøke størrel sen på sine gårder. De vedlagte beregninger utviser følgende summer: Brusve gård, Petter Holsts eiendom på Levanger. Herfra ble Verdalskomité ens arbeid ledet.
---- 422 RasA ---- Under henvisning til hva foran er anført, og de oppgjorte beregninger, vil nærværende komité som like overfor et så stort og enestående tap finner bi drag av det offentlige berettiget, foreslå for Stortinget at det i anledning ulykken ved jordskredet i Verdalen 19. mai d. å. bevilges et så stort beløp av stats kassen at det innbefattet de disponible innkomne private bidrag kan utredes: I Som bidrag til de skadelidte: Komiteen har nemlig gått ut fra den forutsetning at de private og de offent lige bidragene bør supplere hverandre til gjennomførelse av den planen som komiteen har angitt ovenfor, og som den tror er hensiktsmessig å følge. Når så skjer, vil det etter komiteens mening såvel være tatt hensyn til å sette den enkelte i stand til under fortsatt arbeide å skaffe seg ernæring så vidt mulig på samme måte som hittil, som man har hatt for øye at den ydede hjelp direk te eller indirekte kommer bygden til gode og derved bidrar til dens gjenreis ning. Men av dette følger også at anvendelsen av de midlene som er innsamlet fra forskjellige kanter, må skje under samme ledelse. Man har således tenkt seg at utdelingen og alt hva som står i forbindelse med det, hvoriblant også ordningen med pantekreditorer, kontroll med anvendelsen av tilståtte bidrag osv. , etter at en nødvendig revisjon av de her oppgjorte beregninger har funnet sted, skjer ved en komité oppnevnt av det offentlige, hvor også den komiteen som er oppnevnt for de private bidrag, er representert. Det ansees nemlig best at den komiteen som skal ordne disse forholdene, står, så vidt mulig, uav hengig av bygden, mens selvfølgelig opplysninger som måtte trenges, innhen tes hos og rådslagninger pleies med den lokale komité eller andre menn i bygden. Angående andre statsforanstaltninger som måtte være påkrevet i anledning ulykken i Verdal, kan komiteen for nærværende ikke uttale noe bestemt. Men den antar at de i det vesentlige i alle fall i den nærmeste fremtid vil komme til å bestå i arbeider med elve- og bekkeregulering. Komiteen skal ikke ytter ligere innlate seg på å omhandle disse arbeidene som jo hører inn under
---- 423 RasA ---- kanalvesenet, men bare fremheve nødvendigheten av at de bekkene som flyter ned mot elven snarest mulig må skaffes regelmessig avløp gjennom massene både for å lette tørrleggingen av disse og for igjen å skaffe avløp for grøfte- vannet fra de tilgrensende eiendommene, hvilket nå hindres ved oppdemninger. Som det fremgår av ovenstående beregning, antar komiteen at det som bi- drag til de skadelidte bør has et beløp disponibelt stort kr. 400.000,00 I følge de oppgaver som har kommet inn til komiteen er det til dato kommet inn ad frivillig vei ca kr. 174.000,00 Derav disponert til daglig underhold og lindring av nød .... kr. 7.000,00 og antas ytterligere å gå med » 10.000,00 » 17.000,00 Disponibelt « 157.000,00 Hvorfor komiteen vil foreslå for Stortinget å bevilge til forannevnte øyemed inntil kr. 243.000.00 samt til uttapping av myrer » 10.000,00 I alt kr. 253.000,00 I Statens Verdalskomité, Verdalen 15. juli 1893 Peter Holst. Haakon Tveter. Joh. Holmesland. G. Tandberg Stortingets svar på Verdalskomitéens innstilling 5 Sakens alvorlige karakter og natur medførte at Stortinget var meget ekspe ditt i sin behandling. Unødvendig venting og overveielse ble unngått. Det kan i den sammenheng bemerkes at alle vedtak som ble fattet av både Regjering og Storting vedrørende Verdalsraset, var preget av det alvor man vurderte situasjonen under. Skadene i Verdal ble hele tiden sett på som et nasjonaltap. Verdalskomitéens innstilling av 15. juli ble behandlet av Stortinget som 21. juli fattet følgende enstemmige vedtak: I anledning jordskredet som rammet Verdalen 19. mai d. å. bevilges: 1. Som bidrag til de skadelidte inntil kr. 211.000,00 2. Som rentefritt lån til Verdal kommune » 20.000,00 3. Som rentefritt lån til lensmannen » 4.000,00 4. Til Verdalens Meieri » 5.000,00 5. Til uttapningsarbeider » 10.000,00 Sum kr. 250.000,00 Beslutningen ble tatt til følge ved kongelig resolusjon 14. september 1893.
---- 424 RasA ---- Verdalskomitéens videre arbeid Det var nå det egentlige arbeidet begynte for Verdalskomitéen. Det som hadde skjedd hittil, hadde vært forarbeid til det som skulle komme senere. Og det var en stor oppgave komiteen nå hadde foran seg. Stortinget hadde godtatt komiteens innstilling slik den var og hadde bevil get det beløp som var omsøkt. Dette betød at Stortinget hadde tillit til det arbeid Verdalskomitéen hadde utført og skulle utføre videre. Den fikk an svaret for å administrere og lede det videre arbeid. Dette omfattet å hjelpe de skadelidte, å stå som øverste ansvarlige instans for at andre arbeider fore gikk i tråd med Stortingets intensjoner, og å forvalte de statlige bevilgninger og de innkomne gaver. Arbeidet ble ledet fra komitéformannens gård på Levanger, Brusve gård. I samsvar med hva som var blitt vedtatt, sørget komiteen for at de rentefrie lånene ble utbetalt til Verdal kommune og lensmannen i Verdal. Videre fikk Verdalens Meieri sitt bidrag. Deretter satte komiteen i gang arbeidet med å beregne skadeerstatningen til hver enkelt skadelidt. De hovedprinsipper som var fremlagt i komiteens innstilling, og som var blitt bifalt av både Regjering og Storting, ble lagt til grunn for tildeling av erstatning. Noe enkelt arbeide var ikke dette. Selv om man i utgangspunktet hadde satt opp en fordelingsnøkkel, var dette bare et utgangspunkt. Man la an på å gjøre et så grundig arbeid som mulig. Ingen ting ble overlatt til tilfeldig hetene. Alle personer som kunne komme i betraktning til å få bidrag, ble nøyaktig vurdert. Kriterier som ble lagt til grunn, var blant andre disse: - Hva hadde vedkommende eid før ulykken? - Hvor mye av dette hadde han tapt? - Hvordan var gjeldsforholdene? - Hvordan var sammensetningen av husstanden? - Hvor gammel var vedkommende? - Hvilken helbredstilstand befant han seg i? Videre ble alt annet som kunne ha innflytelse på de krav som måtte stilles for at vedkommende skulle kunne klare seg selv for fremtiden, tatt i be traktning. Og gjennom bekjentgjørelser i aviser og fra kirkebakkene ble alle som hadde fordringer overfor noen av de skadelidte, bedt om å melde seg. Når så alle disse oppgavene var blitt samlet, ble de forelagt debitorene for godkjennelse. Og når det gjaldt kausjonsforpliktelser og vekselobligasjonsgjeld, ble alle ak tuelle banker kontaktet. Panteregistrene ble undersøkt med hensyn til pante heftelser. Forvaltningskomiteen som egentlig var blitt nedsatt som en utdelingskomité
---- 425 RasA ---- av herredsstyret, men som var blitt utvidet med blant andre amtmannen og fogden, og gitt større ansvarsområde, var her til stor hjelp. Den hadde laget et eget spørreskjema som den benyttet som grunnlag for utdeling av forskudd og støtte. Forvaltningskomiteens arbeid Det er her på sin plass å se litt på hva Forvaltningskomiteen gjorde. Allerede fra første stund måtte det utbetales penger for å avhjelpe den øye blikkelige nød. Det var her Utdelingskomitéen gjorde sin innledende innsats. Men til å begynne med foregikk utbetaling av penger mer eller mindre tilfel dig. De pengene som var blitt stilt til disposisjon fra Stortingets side, ble det allerede fra første stund ført nøyaktig regnskap over. Men de private gavene som etter hvert kom inn, ble for en del direkte utbetalt for å avhjelpe til dem som trengte det mest. Folk satt der uten noen som helst slags muligheter til å skaffe seg mat og klær, og de måtte få hjelp. Selv om det ble ført nøyaktig regnskap over bruken av disse pengene også, var det ikke fastsatt regler for hvordan de skulle brukes. Dette var blant annet en av beveggrunnene til at amtmannen mente at en overordnet komité måtte ha ansvaret for disponeringen av pengene. Det var aldri tale om mistillit til dem som gjorde arbeidet. Det var så alt for klart at det som ble gjort, var nødvendig. Men det ble også etter hvert mer og mer klart at man holdt på å miste oversikten. Følgelig ønsket den nye komiteen å gi seg selv retningslinjer for hvordan arbeidet skulle skje, og den ønsket å skaffe seg en systematisk oversikt over hvilke personer som var berettiget til å få støtte og hjelp. Allerede dagen etter det første møtet i Forvaltningskomiteen, 21 . juni, det første møtet var 20. juni, møttes den for å vedta regler for utdeling av midler til de skadelidte. Dessuten ble det utarbeidet et spørreskjema som hver enkelt søker måtte fylle ut. Dette skjemaet med reglene på baksiden, ble trykket i 500 eksemplarer. Skjemaet er gjengitt som bilag. Hjelpearbeidet videre Komiteens regnskapsbok er interessant lesning. Den starter 27. mai med gavene fra kongefamilien. Deretter følger flere sider med opplisting av mot tatte gaver. Først 13. juni finnes den første posten på utgiftssiden. Og det er et innskudd i Trondhjems Sparebank på kr. 50.000,00. Og det er verdt å merke seg at de bokførte utgifter før 1 . juli kun omfatter bankinnskudd og overføringer til stiftsdireksjonen. Overføringer til stiftsdireksjonen var en bok føringsteknisk sak. Alle gaver fra menighetene rundt om i landet ble ført samlet under vedkommende menigheters stiftsdireksjon. For å unngå dobbel poste
---- 426 RasA ---- ring, ble slike beløp tilbakeført stiftet, som så oppga totalbeløpet. (Se også under Gaver.) Men dette betyr ikke at det ikke ble foretatt andre utbetalinger. Som det er nevnt flere ganger tidligere, foretok både Utdelingskomitéen, fogden, lens mannen og presten utbetalinger før det hele kom inn i ordnede forhold, og Forvaltningskomiteen fikk det regnskapsmessige ansvar for utbetalingene. Fogden førte regnskapet. Men 1 . juli er det bokført hele fire sider med utbetalinger som er utført før denne datoen. Utbetalingene gjelder så vidt forskjellige forhold som støt te til enkeltpersoner, erstatning for ødelagte materialer under redningsarbeidet, innkjøp av mat og klær, betaling for likkister, nedgravningsarbeider (dyre kadavre), sykehusutgifter, innkjøp av skolebøker til en av Kirsten Vodals sønner, portoutgifter og så videre. Dette var da utgifter som var blitt betalt ut helt fra første dag av dem som hadde myndighet til å foreta utbetalinger. Nå ble alt samlet sammen og ført inn. Så vidt vites kom det ikke bort noen penger, selv ikke den uoversiktlige første tiden. Men sognepresten fikk i ettertid problemer med å huske på alt han hadde gjort. Da han om høsten 1894 ble avkrevd en oversikt av Indre departementet over hva han hadde betalt ut, og til hvem han hadde betalt dette, måtte han be fogden om å sende tilbake en oversikt over hva som var blitt utbetalt fra hans side. Han hadde nemlig unnlatt å ta kopier av det han sendte fra seg. I og for seg hadde presten oversikt, for han kunne oppgi alle datoene for korrespondansen. Og denne saken ordnet seg. Men i ett tilfelle måtte han i januar 1895 gi en særskilt forklaring på 5 kroner som var utbetalt to ganger til samme person. Presten ga følgende forklaring: Etter så lang tids forløp er det ikke så godt å erindre hvordan det egent- lig forholder seg med de omtalte to gaver på 5 kroner til Anne Larsdatter. Det traff seg nemlig slik at hun et par ganger møtte meg under bort reise, og at jeg en gang ved en slik anledning ga henne 5 kroner. Jeg kunne da ikke få noen kvittering, og så glemte jeg saken. Dette var ut på som meren mot slutten av juli, så vidt jeg minnes - og det er vel disse 5 kroner som egentlig menes i mitt skriv av 28.9.93. Idet jeg har vedlagt kvittering for min lønn, skulle jeg også ha gjort det mht Anne Larsdatter. Da jeg fant hennes kvittering av 17.6.93 som er glemt vedlagt mitt skriv av 20.6.93, så jeg ikke nøyere på datoen. Men jeg så at den gjaldt 5 kroner, og jeg sendte den i den tro at det gjaldt de pengene hun fikk i slutten juli. Da jeg således ikke er helt sikker i min sak, og derfor heller ikke etter så lang tids forløp vil anmode Anne Larsdatter om en kvittering - føler jeg meg mest beroliget ved å oversende hr. fogden vedlagt de 5 kroner det her gjelder.
---- 427 RasA ---- T 3 C 9 _ ts e Q < t_
---- 428 RasA ---- Presten gjorde således opp dette av egen lomme, og saken ble med dette avsluttet. Verdalskomitéens vurderinger De opplysningene som Forvaltningskomiteen hadde samlet inn til sitt bruk, ble nå benyttet av Verdalskomitéen i dens arbeid. Og den siste benyttet den andre som et arbeidsredskap. Det var således ikke Verdalskomitéen som opp søkte hver enkelt person for å få opplysninger. Det ble gjort av Forvaltnings komiteen. Medlemmene her tilhørte selv lokalsamfunnet, og de kjente forholdene best. I det hele tatt var det et intimt samarbeid mellom alle partene. Så tidlig som i oktober ble det foretatt en befaring rundt hele det ødelagte området. I den forbindelse ble det avholdt flere møter med dem som hadde fått ødelagt hele eller deler av sin eiendom, hvor detaljerte opplysninger om forholdene ble innhentet. På den måten klarte komiteen etter hvert å skaffe seg en nokså nøyaktig oversikt over stillingen til hver enkelt som var berørt. På et tidlig tidspunkt ble man klar over et spesielt problem. Hvis bidrag ble utbetalt til personer med stor gjeld, kunne fordringshaverne etterpå gå rettens vei og inndrive sine fordringer. Dette var klart en dårlig løsning, for da sto vedkommende skadelidte fremdeles uten muligheter til å klare seg. Og på den andre siden ble også fordringshaverne skadelidende på sin måte dersom gjelden ikke ble betalt, og mange av dem ville ikke tåle tapet av ford ringene. Komiteen tok derfor sikte på å få avviklet gjeldsforpliktelsene for dem som var insolvente etter ulykken. For pantegjeldens vedkommende ble det funnet en ordning som samtlige pantekreditorer kunne godta. Pantefordringene ble ansett for sikret for en så stor del som takstverdien av den gjenværende rest av pantet viste. Resten ble ansett som uprioritert gjeld, og på denne ble det inngått akkord for 50 %. For noen ble også restgjelden innbetalt der dette ikke skjedde til ulempe for de skadelidte. For andre ble gjelden stående avdragsfri og uoppsigelig i 5 år, mens renten måtte erlegges til rette tid. Vedrørende vekselobligasjonene forhandlet man med de sparebankene det gjaldt, og man kom i de fleste tilfeller frem til heldige resultater. Som regel ble det innbetalt halvparten av det beløpet gjelden utgjorde. Den andre halv parten ble av flere banker avskrevet som tap, mens andre banker lot en min dre del, som for eksempel 25 %, bli stående til gradvis innbetaling. I disse tilfellene ble det inngått muntlig avtale om at mulig ansvar ikke skulle bli gjort gjeldende ved rettslig inndriving. De vekselobligasjonslån som etter dette gjensto, var så små at man ikke anså dem for å være spesielt vanskelige for de skadelidte å innfri.
---- 429 RasA ---- Ved forhandlinger med kreditorene til de insolvente skadelidte, ble det og så inngått avtale. Tallet på disse var betydelig. Og med få unntak ble det gitt 50 % akkord. Dermed ble de skadelidte sikret eiendomsretten til hva de kom til å eie etterpå, uten at de måtte stå til ansvar overfor de kreditorer som de sto i et gjeldsforhold til før ulykken. Erstatningene Det neste store problemet som det måtte finnes løsning på, var hvordan erstatningene skulle utbetales. Dette arbeidet tok lengre tid. Grunnlagsmate rialet ble innsamlet som nevnt ovenfor. De skadelidte ble delt inn i grupper, alt etter hvilken situasjon de hadde befunnet seg i før ulykken. Allerede i sin første innstilling datert 15. juli 1893 hadde Verdalskomitéen antydet at de skadelidte måtte settes i stand til å liv berge seg på samme måte som før, og at de derfor burde deles inn i gård brukere, kårfolk, husmenn, tjenere og inderster. De prinsippene som ble satt da, ble i det store og hele fulgt i det senere arbeidet. Gårdbrukerne burde, etter komiteens mening, få erstattet som et minimum halvparten av den skaden de hadde lidt. Man fant at det ikke var noen som var i en så god stilling at så pass erstatning ikke burde komme til anvendelse. I tillegg til dette minimumsbidrag forslo man at trengende skadelidte ble gitt et tillegg som var avpasset alle de hensyn som måtte komme i betraktning, så som helbred, stor familie, forholdsvis stor gjeld som måtte dekkes etter akkord og så videre. I tillegg var det flere som hadde fått store tap på grunn av stadige flyttinger av husene, og noen hadde ikke turt å bo hjemme den første vinteren. For kårfolkene på de gårdene som enten ble helt eller nesten ødelagt, fore slo komiteen at det ble kjøpt livrenter. Disse skulle avpasses etter verdien av det kåret de hadde hatt. Tapt innbo ble foreslått ersattet med takstsummene. Husmennene skulle også få et bidrag som tilsvarte verdien på huset og inn boet de hadde mistet. Dette var også nødvendig hvis husmennene og deres familier skulle kunne overleve. Man var klar over det problemet som oppsto ved at disse hadde mistet sitt feste, men man håpet på at de ville være i stand til å klare seg med denne erstatningen. Flere hadde allerede ganske snart klart å få festet nye plasser, og noen hadde til og med lyktes i få kjøpe små jord stykker som selveierjord. For inderstene og tjenerne var det lettere å erstatte skadene, da disse van ligvis var små. Her ble alt dekket fullt ut. Vurderinger av jorden Komiteen hellet klart til det syn at bunnen av skredgropen var adskillig dårligere enn de jordene som var blitt overslammet av leire. Riktignok mente
---- 430 ----
---- 431 RasA ---- man at også deler av de overslammede områdene ville få like lang restitu sjonstid som bunnen av raset. Men i enkelte strekninger der ville det allike vel være innblandet gammel matjord som var blitt ført dit av raset, og på disse stedene var man av den oppfatning at jorden snart kunne tas i bruk igjen. Og enkelte steder var laget som dekket jorden forholdsvis tynt, slik at det etter måten ville være lettere å arbeide seg ned til den gamle matjorden. Der for ble det foretatt differensiering av jorden, alt etter hvor lang tid man mente det ville ta før den kunne komme til skikkelig bruk igjen. Ved fastsettelse av erstatningen ble det tatt hensyn til slike forhold. (Se videre under Verdalskomitéen av 1900.) Skader som følge av Vukusjøen Man hadde ikke begynt å beregne skadene som følge av Vukusjøen, før den på nytt dannet seg etter raset 6. september. Og ved denne anledning ble forholdene adskillig verre enn ved første gang sjøen lå der. Dette hadde sam menheng med Hærfossens gjennombrudd og de store mengder leire elven førte med seg etter dette. Denne leiren ble avsatt i stillestående vann, og det første stillestående vann elven støtte på, var nettopp Vukusjøen. Der avleiret det seg tykke lag med leire over den gamle fruktbare jorden. Allikevel ble ikke jorden under Vukusjøen ansett for å være så sterkt øde lagt som den som var blitt ødelagt ved selve raset. Følgelig ble erstatningene betraktelig mindre her. Forsikringer av husdyr f Det eksisterte en gjensidig assuranseforening for husdyr i Verdal. Denne omfattet hester og kveg. Og en hel del av husdyrene som hadde gått med i raset, var forsikret her. Etter statuttene skulle assuransenforeningen erstatte 10/12 av de forsikrede dyrs verdi. Hvis foreningen ble gjort fullstendig an svarlig for tapet av dyrene, ville den bli ødelagt. Komiteen var derfor av den mening at det ikke var noen hensikt i å presse frem en slik avgjørelse. Alli kevel mente den at de som hadde forsikret sine dyr, burde få noe mer i er statning for tapet av dem, enn de som ikke hadde noen slik forsikring. Dyrene ble normalt erstattet med halvparten av sin verdi. For dem som hadde tegnet forsikring, ble det gitt et tillegg på tilsvarende 1/4 av verdien. Møtet 20. desember 1893 Etter at Verdalskomitéen hadde gått grundig igjennom alt innsamlet mate riale to ganger, laget den et foreløbig utkast til fordeling av erstatningene. Deretter ble Velferdskomitéen og Forvaltningskomiteen innbudt til et felles møte. Dette ble avholdt i kommunelokalet i Verdal 20. desember 1893. På det tidspunkt var kommunens faste møtelokale i Stiklestad skole.
---- 432 RasA ---- På dette møte redegjorde Holst for de prinsipper som var lagt til grunn for beregningene av både skader og erstatninger. De to andre komiteene sluttet seg etter en kort diskusjon til Verdalskomitéens forslag. Og en enstemmig uttalelse støttet komiteens forslag til fremgangsmåte ved beregning av erstat ningene. Et nytt møte skulle sammenkalles når erstatningsbeløpene var utregnet. Møtet 5. februar 1894 i Kristiania Neste møte ble avholdt i Kristiania 5. februar 1893. At møtet ble lagt dit, skyldtes at et par av medlemmene også hadde andre funksjoner å ivareta. Men mellom disse møtene hadde de av komiteen som var igjen i distriktet, foretatt ytterligere innsamling av data og opplysninger om forholdene. På dette møtet ble alt materiale gjennomgått for tredje gang. Men frem deles var det ikke mulig å gjøre seg ferdig med alt. Blant annet var det ennå på dette tidspunktet en del uavklarte forhold med hensyn til pantekreditor ene. Men det som ikke lot seg avgjøre på dette tidspunktet, var først og fremst fastsettelsen av jordskaden. Her var man av den formening at man måtte vente på våren og de virkninger som teleløsningen og mulig flom ville forårsake. Det ble derfor bestemt at nytt møte skulle avholdes i Verdal. Tidspunktet skulle bestemmes av formannen. Komitéarbeidet etter 21. mai 1894 Komitémedlemmene Tandberg og Holmesland kom til Verdal henholdsvis 12. mars og 12. mai for å bistå i det videre grunnleggende arbeid. I april var formannen Holst bortreist for å delta i annet komitéarbeid i Kristiania. Men 21 . mai kunne komiteen møtes fulltallig. Og atter en gang ble alt sam men gjennomgått. Det viste seg da at det ikke var få nye søknader som fore lå. De fleste av disse søknadene ble imøtekommet, men totalt utgjorde de bare små forandringer. De største forandringene skjedde i forbindelse med rasene som hadde gått i nærheten av Øvre Jermstad i løpet av vinteren og våren. Velferdskomitéen og Forvaltningskomiteen ble på nytt innkalt til møte, og de ble seg forelagt forslagene til erstatningsbeløp. Etter som man tidligere var blitt enige om hvordan beregningene skulle foregå, ble det på dette møtet sett nærmere på de omstendigheter som ga grunnlag for ekstrabidrag. Ellers gikk nå tiden med til møter, konsultasjoner og beregninger. Men foruten dette gikk det ikke en dag uten at noen oppsøkte komitékontoret for å få hjelp eller råd. Det kunne være tale om kjøp av gård eller jord, under søkelse av eiendommer, ordning av betalingsvilkår og lån og så videre. Og komitémedlemmene deltok hele tiden beredvillig.
---- 433 RasA ---- Følger for arbeiderne på Verdalsbruket Et spesielt forhold som også falt inn under Verdalskomitéens arbeid, var de problemer som oppsto for leilendingene på Verdalsbruket, da bruket måtte innstille driften på grunn av raset. Disse hadde basert sin tilværelse på arbeid i skogen, og nå sto de, som følge av raset, uten muligheter for å livberge seg. I den anledning ble det 15. mars 1894 søkt departementet om tillatelse til å benytte kr. 5.000,- til å hjelpe disse folkene. En av grunnene til dette var blant annet at Verdalsbruket hadde lidt et tap på rundt regnet kr. 30.000,-, men ville ikke få noen erstatning. Og departementet samtykket i dette 14. april. En egen komité ble nedsatt for å vurdere hvem som burde få et bidrag. Etter forslag fra denne komiteen ble så pengene utbetalt. Ikke færre enn 118 personer fikk støtte gjennom dette. De utbetalte beløpene varierte mellom kr. 30,- og kr. 90,- for gårdbrukere, og mellom kr. 10,- og kr. 40,- for hus menn og arbeidere. Verdalskomitéen kommenterte at beløpenes størrelse ikke var imponerende, men de kom på et tidspunkt da de kom godt med, nemlig slik at såkorn kunne kjøpes og åkrene ble sådd. Ellers hadde det sett mørkt ut for flere åkrer opp over dalen. Verdalsfondet Verdalskomitéen, eller Statskomitéen som den også ble kalt, muligens for å unngå forveksling med de komiteer som var nedsatt av herredsstyret, unn lot å bruke en del av totalbeløpet av innkomne gaver og statlige midler den hadde til disposisjon for utdeling. Dette burde, etter komiteens mening, utgjøre et fond som måtte benyttes i påkommende tilsvarende tilfelle. Komiteen unnlot å ta noen avgjørelse av hvor stort dette fondet burde være, men antydet at det burde være omkring kr. 50.000,-. Og da den satte opp foreløbig status pr. 30 juni 1894, fantes det en übrukt beholdning på litt over kroner 53.000,-. Komiteen foreslo at fondet ble kalt Verdalsfondet. Det ble også antydet hvordan pengene i fondet burde forvaltes, og det ble laget et utkast til statutter for Verdalsfondet. Statuttene er gjengitt som bilag. Stortingsproposisjon nr. 20/1895 Som det fremgår av ovenstående, var det et langvarig og omstendelig ar beid som ble utført. Og hele tiden under dette arbeidet måtte det sørges for at de som hadde behov for det, fikk den hjelp og støtte som var nødvendig. Dette arbeidet ble utført av de to lokale komiteene, Velferdskomitéen og Forvaltningskomiteen . Verdalsboka - 28
---- 434 RasA ---- Men ved midten av året 1894 hadde Verdalskomitéen kommet så langt at den kunne legge frem den første delen av sitt arbeid. Det gjaldt bruken av pengene som hadde kommet inn. Innstillingen er datert 13. juli 1894. Regjeringen laget på grunnlag av Verdalskomitéens innstilling sin innstil ling som er datert 26. oktober 1894. Den ble bifalt ved kongelig resolusjon av 17. november samme år. Og i 1895 ble den satt frem som Stortingsproposisjon nr. 20. Proposisjonen bar navnet Ang. Anvendelsen afde til de Skadelidte ved Jord skredet i Værdalen bevilgede og som Gaver indkomne Midler. Proposisjonen var meget omfangsrik. Den var på hele 88 sider. Den inne holdt også en oppsummering av hva som hadde gått for seg før Verdalskomi téen kom i arbeid samt en oversikt over hvilke arbeider som på det tidspunkt var blitt gjennomført utenfor Verdalskomitéens ansvarsområde. Komiteens innstilling ga først en kort beskrivelse av hendelsesforløpet av raset og det redningsarbeide som ble gjennomført i tiden like etter. Deretter fulgte en oversikt over hva som var blitt gjort for å hjelpe de skadelidte, der under nedsettelsen av Verdalskomitéen og Forvaltningskomiteens arbeid. Ver dalskomitéens arbeid ble belyst forholdsvis detaljert. Kartlegning av det berørte området, avfelling og jordtakst ble også nevnt i et eget avsnitt. Uttapping av myrene som ikke hørte inn under denne komiteens ansvarsområde, men som var blitt foreslått av den, fikk en kort omtale. Som avslutning på innstillingen forelå en ganske fyldig betenkning om hva som burde gjøres med det arealet som var blitt ødelagt. En rekke bilag fulgte innstillingen. Det første var Regjeringens innstilling av 15. august 1893. Nummer to var Indredepartementets innstilling av 14. oktober 1893. Så fulgte som nummer 3 to tabeller, en med fortegnelse over de som var omkommet under raset, og en med oversikt over tap av fast eiendom. Bilag nummer 4 ga et sammendrag over befolkningsforholdene i de be rørte områdene samt en oversikt over tap av husdyr. Det femte bilaget var statuttene for Verdalsfondet. Og som det siste trykte bilaget fulgte en foreløbig status over forvaltningen av de pengene som hadde kommet inn, enten det var ved bevilgninger fra Stortinget eller i form av private gaver. En kontobok som Verdalskomitéen sendte med som ett av sine bilag, ble ikke trykket. Heller ikke ble møteprotokollen fra møtet mellom Verdalskomitéen og de to lokale komiteene, Velferdskomitéen og Forvaltningskomiteen som fulgte innstillingen som bilag, trykket.
---- 435 RasA ---- Matrikkelskylden Matrikkelskyldens størrelse var avgjørende for en gårds skatteevne. Det var således helt klart at skatteevnen nå var forandret for de berørte gårdene - fra å være ikke eksisterende via sterkt redusert til mindre redusert. På grunnlag av de opplysninger som Verdalskomiéen hadde innhentet, ble det derfor avholdt avtaksforretning i 1895. Alt i alt ble 102 bruk berørt. For noen gjaldt avtaket for bestandig, for andre gjaldt avtaket for et bestemt tids rom, og for atter andre var det en kombinasjon av disse to forholdene. Den nye matrikkelskylden ble gjort gjeldende fra 1. januar 1894. Skylden for den enkelte gård er tatt med under vedkommende gård i bind B av denne fremstillingen. Veiskatt Matrikkelskylden var også grunnlaget for utregning av veiskatten. Denne skatten ble kalt veirefusjon. Forutsetningen var at skatten skulle innkreves etterskuddsvis hvert halvår. Forståelig nok var det umulig å kreve inn denne skatten for de berørte gårdene for første halvår 1893, og ved plakat av 21. oktober 1893 ble den frafalt for første halvår og inntil videre. Ved samme plakat ble det bestemt hvor mye skatten skulle reduseres i frem tiden, alt etter hvor stor skaden var på skattegården. Reduksjonen sto i for hold til avfellingen av matrikkelskylden. Totalbeløpet for første halvår 1893 var kr. 173,99, og fogden ble bedt om å føre dette som utgift i regnskapet. Men 19. oktober 1895 ble det bestemt at skatten på nytt skulle innfordres under henvisning til den nye fastsatte matrikkelskylden for hver enkelt gård. Det fremgår ikke av vedtaket om skatten skulle innkreves fra og med 1 . januar 1894 eller om det var fra et senere tidspunkt. De oppgitte reduksjoner skulle gjelde for ettertiden. Men man var oppmerksom på at det ville være noen som ikke var i stand til å klare å utrede skatten, for i skrivet fra Finans- og tolldepartementet står det: Forsaavidt som nogen del af den nævnte skat maatte vise sig at være absolut uerholdelig, skal man bede fogden anmodet om desangaaende at af give indberetning hertil, for at skatten kan blive beordret utgiftsført. Tallene for hver enkelt gård er tatt med under vedkommende gård. Noter: 1 Innberetningen er trykt som del av Dokument 144 - 1893 fra budsjettkomitéen i Stortinget. Den gjengis her i sin helhet. Språket er modernisert. 2 Innstillingen er trykket som dokument nr. 144 - 1893 fra budsjettkomitéen. Den gjengis her. Språket er modernisert. 3 I formuen er ikke innbefattet løsøre utenfor gårdsredskaper og besetning 4 Betenkningen er ikke tatt med her. 5 Det hele er oppsummert i Stortingsproposisjon nr. 20/1895.
---- 436 RasA ---- INNSAMLINGSAKSJONER Gaver Meldingene om raset gikk ut over hele landet på kort tid. Dette skyldtes først og fremst det faktum at telegraflinjer var blitt bygget ut noen år i for veien, og fra telegrafstasjonen på Levanger gikk det hele tiden ut meldinger til både sentrale myndigheter og aviser. Det mest benyttede telegrambyrået hadde signaturen H. 0.T.8. Disse bokstavene sto for Henning Ohmes Telegram-Bu r eau . Det var nettopp telegrafens skyld at Stortinget fikk høre om ulykken alle rede på formiddagen 19. mai. Pågangen på telegrafstasjonen på Levanger ble etter hvert så stor at det måtte innsettes vakt hele døgnet. I tillegg til alle offisielle beskjeder og mel dinger som skulle sendes, kom alle reportasjene journalistene skulle sende til sine respektive aviser. Hvor mange aviser som hadde egne korrespondenter på stedet, er ukjent. Rimeligvis dekket noen journalister flere aviser. Men de store dagsavisene var representert med flere korrespondenter. Og denne trafikken ble så stor at en avismelding opplyste, at trafikken var ikke større på telegrafstasjonene hverken i Oslo, Bergen eller Trondheim. Men denne avisdekningen førte til at opplysningene om raset ble spredt ut over hele landet både hurtig og effektivt. Hvorvidt man kan snakke om at dette var den første større katastrofen som fikk full mediadekning, skal være usagt. Men en kjensgjerning er det i hvert fall at hele landet fortløpende had de kjennskap til hva som skjedde. Også til utlandet kom opplysningene om raset i løpet av kort tid. Blant annet kunne Sevald Andreassen Hagen fra Melby nesset som da bodde i Chicago, lese om raset i en avis der før 22. mai. For på den datoen skrev han et brev hjem til sine foreldre. Hos dem bodde hans lille sønn Edvin Hermann på 9 år. De var da alle døde. (Se under Melby nesset.) I sin tur medførte dette at det ble satt i gang aksjoner for å komme de treng ende i Verdalen til hjelp. Disse aksjonene startet fullstendig uavhengig av hverandre. Og det er helt symptomatisk at det var folk fra alle samfunnslag som tok initiativet til innsamlinger. Og slike aksjoner begrenset seg ikke bare til Norge. Det ble blant annet nedsatt aksjonskomiteer både i Sverige og Dan mark. I spissen for større, nærmest nasjonale innsamlingsaksjoner fant man som oftest samfunnets fremste personligheter.
---- 437 RasA ---- Kommunestyrene rundt om i landet sendte ut opprop om at alle måtte bidra med hjelp. Allerede 24. mai sto følgende opprop i avisene i Trondheim: Opraab til T. hjems Indvaanere Den forfærdelige Ødelæggelse i Værdalen i disse Dage maa vække alles Deltagelse og paakræver alles Bistand. Ulykken i sin Helhed er uoprætte lig, men meget kan dog gjøres for at lindre Nøden og Elendigheden. Trondhjems Magistrat og Formandskab opfordrer herved i Henhold til den i Dagsmøde fattede Beslutning Byens Indvaanere til at yde Bidrag i Penge eller Madvarer og at antegne Bidragene paa Lister, der dels vil blive ombragt i Byen og dels udlagt paa efternævnte Steder: hos Boghandlerne Brun, Bøgh, Holbæk Eriksen og Moe, hos Jens P. Rian ved Bakke Bro, Donners Efterflg., Øvre Baklandet, Joh. P. Olsen, Mellem ihlen og i Lyststedet Hjorten. Madvarerne avleveres paa Lundgreens Brygge, Kjøbmandsgaden No. 75, fra Kl. 8 - 12 og 2 - 7. Der vil blive draget Omsorg for, at Hjælpen paa den bedst mulige Maade kommer de Nødlidende til Nytte. Ingen, der har noget at afse, holde sig tilbage og hurtig Hjælp er dobbel Hjælp. Trondhjems Magistrat og Formandskab Aars. C. Nielsen fung. Ordfører Dagen etter sto dette i Steinkjeravisen Indherredsposten: Indbydelse til Tegning af Bidrag til de Nødlidende i Værdalen. Som Ladestedets Indvaanere bekjendt overgik der Natten til 19de dennes vor Nabobygd Værdalen, en af de vakreste og mest velstaaende af de nor denfjeldske Bygder, en forfærdelig Ulykke, hvorved en Mængde Menne sker berøvedes alt, hva de eiede, og i et Øieblik fra Velstand hensattes i den yderste Fattigdom og Nød. Stilles der nogensinde Krav paa Hjerte lag og Offervillighed er det her, og tillade vi os derfor at rette en Opfor dring til Medborgere om ved Pengebidrag at komme de Nødlidende til Hjælp. Lister til Tegning af Bidrag, hvilket bør tegnes saa snart som muligt vil fra idag af være udlagt hos D'Hrr. J. V. Kniver og P. H. Bjerring samt Fru Bolette Olsen og i Handelsforeningen «Bien». Stenkjær Magistrat og Formandskab 25de Mai 1893.
---- 438 RasA ---- Og i «Nordre Trondhjems Amtstidende» på Levanger sto dette 3. juni: Levanger Magistrat og Formandskab anmoder herved Medborgere om å yde Bidrag til de Skadelidende ved Ulykken i Værdalen den 20de Mai og tegne Bidragene paa Lister som er udlagt i Dagmar Paulsen & Co's Boglade og paa Apotheket. Rubach E. Aagaard Magistrat Ordfører Bare noen dager tidligere, 31. mai, hadde det stått et leserinnlegg i avisen på Levanger. Innsenderen syntes det gikk for tregt med å få organisert inn samling i Levanger. Innlegget hadde følgende ordlyd: Hele landet over har man satt seg i bevegelse for å samle inn bidrag til de skadelidte i Verdalen. Men her i byen, hvor man vel måtte være nærmest til å foreta noe i den retning, sover man de rettferdiges søvn, eller er man kanskje redd for at eksemplet herfra skal smitte? Imidlertid var dette innlegget meget urettferdig mot innbyggerne i Levan ger. For det første var magistraten selv, fogd Rubach, i sving både dag og natt fra 19. mai med å organisere redningsarbeidet i Verdal. Han sto person lig i ledelsen for det som foregikk på sydsiden av elven. Å lede bystyremøter, eller magistratsmøter som det het i byene, hadde han ikke tid til. For det an dre sendte han ut et opprop til innbyggerne i Levanger allerede 19. mai om å hjelpe til på all slags vis. Og stort tidligere enn det kunne det ikke gjøres. Og folk i Levanger var med hele tiden. Det bør blant annet nevnes at to sivile menn fra Levanger landsogn, det vil si Frol, var blant dem som fikk medalje for sin innsats i det livsfarlige redningsarbeidet. Og summen av penger som ble gitt fra Levanger magistrat og formannskap, var stor. Tar man størrelsen av byen i betraktning, var det få byer som ga mer. Etter hvert gikk det slag i slag over hele landet. Land og by sto sammen. I kirkene ble det organisert spesielle gudstjenester med ofring til de nødlid ende i Verdal. Selv om det således strømmet inn gaver til Verdal både fra fjern og nær, var det allikevel de nærmeste naboene som ydet mest. Gavene fra nabokom munene besto ikke bare av penger. Matvarer, klær og ikke minst arbeidsinn sats utgjorde en vesentlig del av hva som ble gitt. Dessuten ble mange av de husville innlosjert hos folk i nabobygdene. Og varaordføreren på Levan ger henvendte seg til departementet og fikk tillatelse til å bruke bygningene på lærerskolen, eller seminaret som det ble kalt på den tid, til å huse noen av dem som var blitt husville.
---- 439 RasA ---- Matvarer Matvarer ble sendt til Verdal fra hele landet. Noe kom i store partier, og noe kom som mindre forsendelser. Dessverre er det ikke funnet noen forteg nelse over hva som ble gitt. Det synes allikevel klart at de matvarene som kom til Verdal, var av den type som ikke ble bedervet. De måtte tåle både transport og lagring. Tross alt var det nå tidlig på sommeren. Vi må regne med at matvarene som kom, var forholdsvis typisk for den delen av landet de kom fra. Korn, mel og brødvarer må vi regne med var typiske varer fra Østlandet og Trøndelag. Tørrfisk og saltfisk var tilsvarende typiske vareslag fra kysten. Salt og speket kjøtt samt smør, ost og poteter, kom nok fra hele landet. En kommune på Hedemarken fortjener å nevnes spesielt. Det var Stange. Der ble det gjort et innsamlingsarbeid av store mengder matvarer. Man hen vendte seg så til Norges Statsbaner med anmodning om at varene måtte sen des fraktfritt med jernbanen til Trondheim. Og i et brev til amtmannen i Nordre Trondhjems Amt ba ordføreren i Stange om at man sørget for gratis tran sport av varene med båt fra Trondheim til Verdal. Dessverre finnes ikke denne matvareforsendelsen spesifisert, men den inne holdt korn, mel, poteter, ost, smør og lignende. Vi kjenner imidlertid til at det fra fogdens side ble anmodet om gratis transport av varene med damp skip. Og dette skulle således bety at det var anselige mengder som kom. Dette var hjelpen fra landbrukskommunen Stange på Østlandet til landbrukskom munen Verdal i Trøndelag. Brevet som blant annet ordføreren i Stange sendte til direksjonen for jern banen, medførte videre at Arbeidsdepartementet påla Norges Statsbaner å sør ge for fraktfri forsendelse av gaver som skulle til Verdal frem til Trondheim også fra andre deler av landet. Sikkert nok kom det forsendelser med matvarer fra andre kommuner i landet, men brevet fra ordføreren i Stange er det eneste som er funnet av sitt slag. Brevet fra Stange formannskap l Fra Stange Formandskap Til Hr. Amtmannen i Nordre Trondhjems Amt Jeg tillater meg ærbødigst å meddele at i møte i Stange Herredsstyre den 1 . juni ble det fattet enstemmig beslutning om at herredsstyret skal oppfordre gårdbrukerne i Stange til å yde bidrag av jordbruksprodukter til de skadelid te ved ulykken i Verdalen. En slik oppfordring er i dag gått ut gjennom avertis sement i stedets aviser, og vil forhåpentlig i større eller mindre utstrekning bli etterkommet.
---- 440 RasA ---- O. Wedel Jarlsberg, ordfører i Stange. Bidragene som sannsynligvis vil bestå av korn, mel, poteter og muligens fete varer, er blitt bedt innlevert til nærmeste stasjon i Stange eller Hamar med merke: «Verdalen -fra Stange». Jeg har gjennom hr. driftsbestyrer Strøm i dag utvirket at stasjonsmestrene har fått ordre om å ta i mot, ordne og samle de muligens innkomne bidrag til forsendelse i større partier. Samtidig har jeg i dag skrevet til trafikkdirektør Krefting med an modning om fri frakt til Trondheim av de innkomne gaver. Da driftsbestyreren ville anbefale søknaden, har jeg godt håp om at det vil bli innvilget. Til trafikkdirektøren tillot jeg meg å uttale at varene tenkes adresserte til «amtmannen i Nordre Trond hjems Amt, eller den han måtte oppgi som mottaker.» Dette håper jeg unnskyldes, og jeg tillater meg i den anledning å forespør re om til hvem hr. amtmannen ønsker det innkomne adressert. Å treffe foranstaltninger herfra for å oppnå fri frakt fra Trondheim til Ver dalen har sine vanskeligheter, men selvfølgelig var det ønskelig at varene kom fraktfritt helt frem da Stange kommunestyre ikke har bevilget noen pen gemidler til fraktutgiftene. Muligens vil hr. amtmannen - gjennom en hjel pekomité eller lignende - velvilligst treffe foranstaltninger til innrømmelse av fri frakt fra Trondheim til Verdalen? Innsamlingen aktes iverksatt snarest mulig og vil søkes avsluttet innen 15. juni, men sannsynligvis vil det bli åpnet adgang til å innsende gaver til ut gangen av juni. I fall hr. amtmannen skulle ha noe å innvende mot hva som allerede er foretatt fra Stanges side eller ha noe råd eller meddelelse å gi, tør jeg be Dem være så vennlig å adressere skrivelser i sakens anledning til: Hr. gårdbruker Ole Ringnæs pr. Ottestad st., da han velvilligst har lovet å bistå formann skapet med den videre ordning. Selv må jeg nemlig reise bort i noen dager. Stange formannskap 3. 6. 93 Ærbødigst O. Wedel- Jarlsberg (ordfører)
---- 441 RasA ---- Klær Noen fullstendig liste over hvilke gaver som ble mottatt foruten penger, er ikke funnet. Pakker med klær ankom dagligen uten at alt ble registrert. Mye av de klærne som ble gitt, kom fra nabobygdene og Trøndelag. Men også mye kom fra andre steder av landet. I Trondheim ser det ut til at innsamling av klær og skotøy ble organisert gjennom Nissens Arbeidshus. I alle fall finnes det der tre forskjellige lister datert henholdsvis 25., 26. og 27. mai 1893 fra denne institusjonen. Som eksempler på hva som ble gitt, er de tre listene ført som bilag. Klærne ble fordelt til dem som trengte dem mest, og det var mange. Det finnes ingen fortegnelse over hvem som mottok klær, men det er klart at de som hadde mistet alt, hadde de største behov. Ikke alt som kom inn av klær, var vel like anvendelig. Men gavene ble gitt i beste mening, og storparten kom trolig til anvendelse på et eller annet vis. Penger Pengene ble tydeligvis behandlet på en annen måte. De ble av forståelige grunner underlagt en helt annen kontroll. Etter hvert som bidragene kom inn, ble de fortløpende ført inn i regnskapet. Avisene var spesielt flinke til å understreke hvor viktig det var at hjelpen ble gitt så fort som mulig. Og uavhengig av kommunenes opprop ble det også lagt ut lister i avisenes redaksjoner. I omtrent hver eneste avis i vårt eget land og i et stort antall i Sverige ble det organisert innsamlinger. Navnene på de avisene det gjaldt, er oppført i listen over pengegaver som er tatt inn som bilag. Men også mange private satte i gang aksjoner for å få inn penger. Kon serter, opplesninger, foredrag, utstillinger, basarer, utlodninger, fester og lignende ble avholdt, og inngangspengene og andre penger som kom inn, ble gitt som gave. Spesielt var det mange slike tilstelninger i de større byene. En annonse i Adresseavisen viser spennvidden av slike tilstelninger: Til indtægt for de nødlidende i Værdalen vil Dr. med. Lyder Berthen holde et populært foredrag i «Tabernaklet» mandag den 29de mai kl. 7 1/4. Indhold: Lægekunstens oprindelse hos naturfolkene, øienlægekunsten i oldtiden og middelalderen. Entré etter behag, dog ikke under 25 øre. I Kristiania møttes en del fremtredende personligheter allerede så tidlig som 24. mai i Christiania Tivoli for å drøfte om det kunne arrangeres noen folke fester for å få inn penger slik at det monnet. De gjorde da en avtale med tivoliet om at halvparten av inngangsbilletten skulle tivoliet få til dekning av
---- 442 RasA ---- utgifter, resten skulle gå til Verdal. Det ble nedsatt en arbeidskomité med generalkonsul Petersen, grosserer C. Hemsen, disponent B. Heyerdahl, og grosserer Peder F. Wimm som medlemmer. Komiteen skulle utvides med damer og folk fra alle samfunnsklasser. Da melding om dette tiltaket kom i avisene samme dag (aftenutgavene), avstedkom det sterke reaksjoner. Et følelsesladet innlegg i Morgenbladet dagen etter hadde overskriften «Død, nød og - fest». Innsenderen hadde ingen tvil om at initiativtagerne hadde de aller beste meninger, men han mente at be grepet «fest» i aller høyeste grad var malplassert i denne sammenheng. Til tross for motforestillingene ble det avholdt slike festlige arrangementer i Christiania Tivoli, og det kom inn mer enn kr. 5.100! Og dette var faktisk et av de største enkeltbeløpene som kom inn. Bare innsamlingsaksjoner i de største byene og i de største avisene maktet større beløp enn dette. Så får det så være om det moralske innholdet i «festene» kanskje sto noe tilbake å betrakte. For dem pengene kom til gode, var de nok velkomne. Kanskje var det bedre at sjelen fikk en sort flekk, og at nødlidende ble hjulpet, enn at sjelen var plettfri, og ingen ble hjulpet. Og penger strømmet inn fra fjern og nær. Handelsforbindelser med norske bedrifter i utlandet sendte sine bidrag. Navn som Cardiff, London, Antwerpen, Rio de Janeiro, Oporto, Venedig, Leith, New York, St. Thomas, Rotterdam, Permanbuco, Montreal, Yarmouth og andre figurerer i listene og vitner om hvilken posisjon Norge hadde som sjøfartsnasjon på den tiden. Også i land utenfor Norden ble det satt i gang innsamlinger. Det kan blant annet nevnes at man fulgte godt med i hva som skjedde i Norge i utvandrer samfunnene i USA. Og herfra strømmet hjelpen til Verdal. Men broderlandene Sverige og Danmark sto oss nærmest. Og spesielt må Sveriges innsats og holdning nevnes. Givergleden i Sverige var overveldende. Her viste svenskene seg som broderfolket fremfor noen når det gjaldt å hjelpe. Fra Den svenske regjering gikk følgende opprop ut: Då en stor olycka tråffat en del av vårt broderland Norge, nåmligen Vær dalen, der ej blott många menniskolif blifvit spilda, utan stora førluster drabbat de efterlefvande, få vi hårmed stalla en vanlig uppmaning til dem, som dertill kanna sig manade, att sanda nogon hjelp till de af olyckan tråf fade, och torde bidrag benåget innsåndas till Stockholms Dagblads redak tion, som vålvilligt lofvat att mottaga och redovisa medlen samt att på låmpligsta sått tilstålla de nødlidande de samma. Stockholm den 25. maj 1893 Pehr v. Ehrenheim Carl Herslow Gustav Sparre Hugo Tamm Gust. af Ugglas Philip Bostrøm
---- 443 RasA ---- Og oppropet ga resultater. Gavene strømmet inn også fra hele Sverige. For ståelig nok skilte Jåmtland og Østersund seg ut. På den tid måtte jamtene pas sere gjennom Verdal nesten uansett hvor de skulle i Trøndelag, og de fleste hadde derfor godt kjennskap til denne bygden. Fra Østersund kom det et betydelig beløp. Men brevet som fulgte med, fortalte at kr. 12,42 av beløpet var innsamlet av barn ved folkeskolen i Øster sund. De hadde lest om den lille jenten som var blitt funnet sittende alene på et skap, speidende utover den trøstesløse leirsjøen. På spørsmål om hva hun så etter, fortalte hun at hun så etter sine foreldre som hadde kommet bort. Skolebarna ville at disse pengene skulle gå til denne jenten, og svaret som ble sendt tilbake, lovte at så skulle skje. Det fremgår forøvrig at barn ofte var med i å samle inn penger. Det var tydelig at hva som hadde skjedd, gikk inn på de små. Et rørende brev til presten i Verdal kan illustrere dette: Fredrikstad den 4de Juni. Kjære Prest Vi har hørt at det er saa mange barn i Værdalen som har mistet alle klæ derne sine derfor saa har vi holdt en tunfest nede i gaarden og tjent 2 kroner og 60 øre som vi tænkte kunde være til nogle klæder til en liden pige eller en gut. Signe Grorud. Eleanor Støren. Martha Syversen. Syvert Syvertsen. Bjarne Grorud. Hans Antzen. Dagmar Grorud. Jakob Olsen Hvor mange menigheter i landet som foretok innsamlinger og ofringer, har det ikke lyktes å finne ut. Men disse beløpene ble slått sammen og gitt stifts vis. Og summene er så pass store for hvert stift at det er sannsynlig, at borti mot alle kirkesogn i landet var med. Verdalskomitéen som fikk ansvaret for å organisere hjelpearbeidet og for delingen av midlene, sørget for å skrive til alle giverne og takke for gavene. I parentes kan det bemerkes at portoutgiftene som påløp i forbindelse med takkebrevene til giverne, var ganske betydelige. Og på vegne av komiteen sendte amtmann Otto Grundt en fullstendig liste over hvem som hadde gitt, og hva som var blitt gitt, til landets aviser med oppmodning om at den ble trykket. Listen var så lang at den ganske sikkert måtte gå som en føljetong i avisene. Noen dato for dette brevet til avisene, er ikke funnet, men det brevet som ble sendt til de svenske avisene samtidig, er datert 30. mai 1894. På det tidspunkt var det innkomne beløpet kr. 295.518,22. Listen gjengies i sin helhet som bilag.
---- 444 RasA ---- Brevet til avisene Verdalskomitéens brev til avisene innledes slik: Hr. Redaktør. Jeg tillader mig herved at anmode Hr. Redaktøren om i Deres Blad vel villigen at indtage nedenstaaende Opgave over de Gaver, der ere indkom ne i Anledning af den Værdalen i forrige Aar overgaaede Ulykke: Så følger listen over alle gavene med giverne navngitt. Brevet ble avsluttet slik: Nogen Opgave over den store Hjelp, der navnlig i den første Tid efter Ulykken bragtes Værdalen ved Afsendelse af Fødemidler, Seng- og Gang klæder m. v. til de Skadelidte, ser jeg mig ikke istand til at meddele. Brevet til de svenske avisene Som nevnt ovenfor utgjorde den svenske delen av hjelpen en betydelig part. Det ble derfor også sendt et brev til svenske aviser med oppgave over hva svenskene hadde gitt. Beløpet de hadde gitt foruten andelen fra kongehuset var på kroner 36.641,30. Brevet ble innledet på følgende vis: Jeg tillader mig herved at anmode Hr. Redaktøren om i Deres Blad vel villigen at indtage nedenstaaende Opgave over de Gaver, der fra Sverige ere indkomne i Anledning af den i Værdalen i forrige Aar overgaaede Ulykke: Deretter fulgte en oppramsing av hvem som hadde gitt, og hvilke beløp de hadde gitt. Alle disse var inkludert i den listen som også ble sendt til de norske avisene. Brevet ble avsluttet slik: Jeg skal oplyse, at der foruden de Kongelige Gaver og Statens Bidrag er i og udenfor Norge Indkommet til de Skadelidte i Værdalen i det hele Kr. 295.518,22. Heraf udgjør saaledes de fra Sverige modtagne Gaver en særdeles betragtelig Del. Jeg tillader mig som Districtets Amtmand paa det hjerteligste at takke for den storartede Offervillighed og den levende Deltagelse, der over det hele Sverige er vist de haardt prøvede Indvaanere i Værdalen. Om den Medfølelse og det Brodersind, som her er lagt for Dagen, vidne ogsaa de mange venlige Breve, der med Gaverne ere indkomne til mig, og jeg tillader mig ogsaa for dem at aflægge den hjerteligste Tak. Nordre Trondhjems Amt, 30te Mai 1894. Ærbødigst Otto Grundt
---- 445 RasA ---- Innkomne pengegaver senere Det kom fortsatt inn pengegaver etter at disse listene sto i landets aviser. Det er ikke utenkelig at de utløste nye aksjoner. Nedenfor følger en forelø big status over forvaltningen av de pengene som hadde kommet inn pr. 30. juni 1894. Etter den dato kom det inn et beløp av kr. 312,85 ved ofring i kirkene. Det beløpet er tatt inn i det endelige regnskapet som er satt pr. 1 . januar 1904. I det endelige regnskapet fra 1904 står det at summen av private gaver ut gjorde kr. 187.476,25. Dette er ca. 1.500 kroner mindre enn hva tallet var i 1894. (Se nedenfor.) I Forvaltningskomiteens regnskaper finnes dessuten noen gaver innført etter 1. juli 1894. Summen av disse er kr. 2.603,36. Forskjellen på disse beløpene er det ikke funnet noen forklaring på. (Se under Verdalskomitéen av 1900.) Bruken av pengene Bruken av pengene var underlagt streng kontroll. Både planene for bruken av dem og den senere disposisjonen av dem måtte godkjennes av Stortinget. Og det var flere kontrollinstanser før de endelige tallene nådde Stortinget. Som bilag nr. 6 til Stortingsproposisjon nr. 20/1895 følger en foreløbig status over forvaltningen av disse pengene pr. 30. juni 1894.
---- 446 RasA ---- Disponert: A. Til 114 gårdbrukere: Samlet bidrag kr. 346.400,00 B. Til 35 kårfolk: 1. For tapt løsøre kr. 2.955,00 2. 1 års livrente 1. juli 1893 - 1. juli 1894 » 6.455,00 3. Kjøp av 27 livrenter fra 1. juli 1894 » 62.756,00 » 72.166,00 C. Til 157 husmenn, inderster, tjenere m. fl. Samlet bidrag » 32.553,00 D. Verdalsbrukets leilendinger » 5.000,00 E. Disponert ekstraordinært: 1. Av Forvaltnings- komiteen kr. 13.608,69 Herav refundert av lensmannen » 300,00 kr. 13.308,69 2. Av amtmannen » 960,61 3. Av sognepresten 777,98 » 15.047,28 F. Beholdning » 53.015,51 kr. 524.181,79 Oppbevaring av pengene Før man begynte å tære på statsbidraget, brukte man av gavene som hadde kommet inn. Men før det ble foretatt utbetaling av disse, ble de satt inn på bank. De første innskuddene ble gjort i Trondhjems Sparebank og Levanger og Skogns Sparebank. At Værdalens Sparebank ikke ble benyttet til å begynne med, hadde muligens sammenheng med at man var usikker på om banken ville klare seg. Det var uklart hvor mange av bankens kunder som var ram- met av raset. Imidlertid viste det seg at tapet ikke ville bli så stort at det var fare for banken. Og dermed ble også den benyttet. En mindre del ble også satt inn i Trondhjems Privatbank. Men i følge rentene som ble innkassert, var det udiskutabelt Trondhjems Sparebank som fikk de største innskuddene. Mens renteinntektene fra Le- vanger og Skogns Sparebank og Værdalens Sparebank var noen lunde like store med en liten overvekt på Levanger og Skogns Sparebank, var de borti- mot 13 ganger så store fra Trondhjems Sparebank.
---- 447 RasA ---- Trondhjems Sparebank. Levanger og Skogns Sparebank hadde sine lokaler her i 1893.
---- 448 RasA ---- Verdal Sparebank i 1893 Kanskje ville så store innskudd med begrensede muligheter for å la pengene arbeide, være for tungt for de små sparebankene. «Andre innsamlingsaksjoner» Dessverre ble det også satt i gang «andre innsamlingsaksjoner». Flere initiativrike personer for omkring på bygdene med «innsamlingslister» til de skadelidte i Verdal. Over hele landet hadde folk lest i avisene om den forfer delige ulykken i Verdal, og de så dessuten alle de oppropene som mante folk til å vise medfølelse og gi sin støtte til dem som hadde mistet så mye. Folk ut over bygdene var således lett bytte for dem som ønsket å samle inn penger, for så å stikke pengene i egen lomme. Og dessverre var det ikke mange som ble tatt. De som ga, trodde at pengene ville havne der det ble sagt. Og i avisene kunne folk lese om alle pengene som strømmet inn til Verdal. Men i ett tilfelle gikk det i alle fall anderledes enn hva kjeltringene planla. 2 Det var to karer som gårdfor i Grong med innsamlingsliste en tid etter raset. De utga seg for å være fra Verdal, og de sa at det gikk så sent med utbetal ingene fra myndighetene at det måtte samles inn penger til folk for at de skulle ha noe å leve av.
---- 449 RasA ---- En av dem som hadde mistet alt ved raset, var Johan Fredriksen Movald. Han mistet kone og fire barn samt hjemmet sitt. (Se under Movald.) Etterpå klarte ikke han å være i Verdal lenger, og han havnet i Grong. Han fikk seg arbeid på en gård der. De to karene kom nettopp til denne gården. Da Johan hørte at de var fra Verdal, spurte han hvor de var fra der. De oppga et navn i nærheten av der Johan hadde bodd. Det var rart, sa Johan. Han var da godt kjent der, for han hadde bodd der. Men han kjente ikke de to karene. De to følte nok at jorden brant under føttene på seg, og de satte ut et rykte om at Johan var en bedrager og ikke den han ga seg ut for å være. På den tiden var Johan forlovet med en pike som hette Sofie. Hun ble naturligvis ute av seg. Johan reiste så tilbake til Verdal og hentet sine papirer. Disse tok han med tilbake for å vise dem frem i Grong. Han reiste både dag og natt, for han ville ikke at kjeltringene skulle unnslippe. Da han kom tilbake, leverte han papirene til lensmannen. Det ble satt i gang aksjon for å ta bedragerne, og de ble tatt i Overhalla. Det går ikke frem hvor mange som var blitt lurt, eller hva som skjedde med de pengene de hadde lurt fra folk. Kanskje ble de sendt til Verdal allikevel, slik som giverne egentlig ønsket. Det er helt uråd å si noe om hvor utbredt denne virksomheten var. Men at det var en del som benyttet anledningen til å skaffe seg en ekstrainntekt, må nok ansees for sannsynlig. Innkvartering En viktig del av redningsarbeidet var å finne løsning på å få plassert alle de husville menneskene. Mange fant husly hos slektninger både her i Verdal og i nabobygdene. Andre fikk husrom hos naboer og kjenninger, eller hos andre hjelpsomme mennesker. De husville som følge av raset kunne deles inn i tre grupper: 1. De som hadde mistet sine hus ved raset; 2. De som ikke kunne bo i sine hus etterpå på grunn av faren for nye ras; og 3. De som rømte vekk i panikk uten at husene egentlig sto i noen fare. For å ta den siste gruppen først. Denne gruppen utgjorde et stort antall men nesker, men etter hvert som tiden gikk, og det ble klart at det ikke var farlig å bo hjemme, flyttet de hjem igjen. Det tok således ikke lang stund før de aller fleste av disse var tilbake i sine hjem igjen. Riktignok ble mange oppskaket på nytt 6. september da det store etterraset gikk, men også ved denne anledning flyttet de fleste tilbake ganske raskt. Derimot representerte de to andre gruppene et problem for myndighetene. Verdalsboka - 29
---- 450 RasA ---- «Seminaret» på Levanger i 1893. Bildet eies av Reidar Strømsøe. Alt ble gjort for at de husville skulle få tak over hodet. Man var vel klar over at for dem som ikke torde å bo i sine hjem fordi de lå i det som ble ansett for å være et rasfarlig område, var det allikevel bare et spørsmål om tid. Når og hvis området ble erklært for sikkert, kunne de flytte tilbake igjen. Deri mot var situasjonen ganske anderledes for dem som hadde mistet både gård og grunn. Varaordføreren på Levanger telegraferte til Arbeidsdepartementet og inn hentet tillatelse til at lærerskolens bygning, eller som det het på den tiden, seminaret, kunne brukes som husrom for husville. Det er ikke kjent om bygningen ble benyttet til et slikt formål. Alle fikk omsider tak over hodet. Men dessverre er det ikke mulig å få full oversikt over hvor alle gjorde av seg. De av de husville som tilhørte gruppe 1 og 2, er nevnt under vedkommende gård når det har vært mulig å fastslå hvor de flyttet. Men mange gårder, bruk og plasser som lå i det som ble ansett for å være rastruet område, ble fraflyttet den første vinteren. For disse er det bare tilfel dige opplysninger det har lyktes å finne. De aller fleste gårdene mellom Stiklestad og Haga ble rimeligvis stående tomme denne vinteren. Blant annet flyttet folkene på Stiklestad øvre opp til Forbregd. Om dagen var de voksne hjemme og stelte i stall og fjøs, samt at de gjorde nødvendig onnearbeid. 3
---- 451 RasA ---- Ellers er det kjent at Ingeborganna og Aneus Prestmo fra Lyngsmoen, eva kuerte til Lorvoll på Øra. Der bodde de i hvert fall til våren 1894. Rasnatten rømte også de hjemmefra. Minstebarnet, Karen Henrikke, ble pakket inn i et teppe, og så sprang foreldrene og de andre barna mot Buvollen og Hallemshøgda. Lignende tilfeller var det dusinvis av, uten at de er kjent. Fra Eklomelen mot Lysthaugen 1992. Note Språket er moderniser Dette er hentet fra et Ta et stykke skrevet av 0. H Berg i Grong historielags meldingsblad 3/83 Fortalt av Per Stiklestad
---- 452 RasA ---- UTBETALINGER Gaver og omkostninger Av Stortingsproposisjon 20/1895 går det frem at det ble foretatt nøyaktige beregninger med hensyn til hva som skulle utbetales av erstatning. Det ble foretatt like nøyaktige vurderinger av hvem som skulle få erstatning. Dette måtte gjøres fordi selv om det fra det offentlige ble bevilget store beløp, og det fra private kom inn betydelige beløp i form av gaver, så var ikke dette nok til å dekke alle skadene og påløpne utgifter. Det var først og fremst skade på eiendom man tok sikte på å dekke. Men fordi beløpet som skulle dekke erstatningen, var mindre enn skaden, måtte det legges bestemte forholdstall til grunn. Men det var også andre forhold som tærte på pengene som var til disposi sjon. Folk måtte ha til livets opphold den første vinteren og frem til de selv ble i stand til å forsørge seg og sin familie. Og penger som ble utbetalt på den måten, kunne ikke uten videre gå til fradrag fra et senere utbetalt erstat ningsbeløp. I enkelte tilfeller måtte det gies støtte til kjøp av for til husdyr ene. For noen var dette erstatning for tap av eiendom, mens for andre var det tale om støtte som ble gitt for at de skulle overleve. Utbetalinger som ikke ble betraktet som erstatning, ble kalt gaver, og de gikk ikke til fradrag fra det endelige erstatningsbeløpet. Men summen av gavene gikk til fradrag fra det beløpet man hadde til disposisjon. Til fradrag fra samme beløp gikk også andre utgifter man hadde hatt, for eksempel erstatning for materialer som var blitt benyttet under redningsar beidet, transport av varer, arbeidsutgifter av forskjellige slag, kjøp av mat varer og lignende. Det var et utall av regninger som måtte betales etterpå. For eksempel ble det av forståelige grunner store utgifter til begravelser. Lokalt klarte man ikke å skaffe nok likkister, slik at mange måtte kjøpes i Trondheim. Tran sport av kistene med båt fra Trondheim til Skånes eller Trones, og så med hest og vogn derfra til gravstedet, kom i tillegg. Arbeidet med stell av likene var også kostbart, ikke minst vaskingen som måtte til for å få vekk leiren. Liksvøp og andre likklær var også en annen merkbar utgift. To begravelser på Ytterøya ble også betalt av disse pengene. Etterpå var man uenig om hvorvidt disse utgiftene skulle dekkes av Staten
---- 453 RasA ---- ved Verdalskomitéen eller av Nordre Tronhjems Amt. Til syvende og sist ble det til at amtet betalte dette. Legene som arbeidet nesten døgnet rundt de første dagene, og som hadde lange arbeidsdager etterpå også, skulle ha sin betaling. Likedan kostet opp hold på sykehuset penger. Blant annet ble følgende brev sendt fra sykehuset til Verdalskomitéen: Fra Nordre Trondhjems Amts Sygehus i Skogn Den 4/6 1893 Jeg tillader mig at forespørge paa hvis Regning de fire ved Ulykken i Vær dalen tilskadekomne her indlagte Patienter, nemlig Martha Zachariasdtr Kraag, Anna Pedersdtr Togstad, Peder Pedersen Tokstad og Per Togstad, behandles. Samtidig meddeles, at de to gjenlevende Martha Kraag og den 6 Aar gml Gut Peder P. Togstad er aldeles blottede for Klæder. Er der noget til Hinder for at Økonomen kan anskaffe de fornødne Klæder til disse Patienter? I Tilfælde for hvis Regning? Otter Cappelen Legens siste spørsmål berørte et av de store problemer man hadde å stri med straks etter raset. Mange sto uten andre klær enn de nattklærne de hadde hatt på seg ulykkesnatten. Noen fikk låne fra dem de ble innkvartert hos. Men disse ville for ståelig nok ha klærne sine tilbake. Det kom inn mange gaver i form av klær, og disse ble delt ut etter hvert. Men det var ikke nok. Store mengder måtte kjøpes. Regnskapsprotokollen viser et antall av mer enn 1300 utbetalinger. Regnet sam men med utbetalingene er også de bank innskuddene som ble foretatt. Pr. 18. mai 1896 var på denne siden i regnskapet bok- otter Cappelen, lege på syke ført i alt kr. 693.197,27. På grunn av bankinnskuddene er summen av utgifter betraktelig mindre enn dette beløpet. huset, Når alle utgifter var trukket fra, sto man tilbake med det beløp som skulle brukes til ren erstatning. Erstatning Det er forståelig at man la vekt på å opptre så rettferdig som mulig. Allike vel ble det grunnlag for misnøye, og i ettertid har det på folkemunne gått
---- 454 RasA ---- hårdnakkede rykter om at det ble utbetalt erstatning på urettmessig grunnlag, og at enkelte klarte å berike seg. Ryktene var så pass håndfaste at formannen i Verdalskomitéen, Peter Holst, så seg nødsaget til å be om at misnøye og misunnelse måtte legges til side da han avduket minnestøtten på Lysthaugen Hvorvidt det er hold i disse påstandene, skal være usagt her. Men at de aller fleste fikk mindre igjen enn hva de hadde tapt, er en kjensgjerning. For alle som led tap av jordeiendom, betød dette normalt avfelling av mat rikkelskylden. Avfellingen kunne være begrenset til et bestemt tidsrom som for eksempel 10 eller 20 år, eller den kunne være for bestandig. Avfellingen var et meget viktig punkt fordi den såkalte matrikkelskatten ble beregnet på grunnlag av matrikkelskylden. Jordtapet ble så erstattet etter en bestemt nøkkel. Men, som sagt, ingen fikk full ersatning. Noen mistet sitt levebrød selv om de kanskje ikke hadde hatt noen eien dom de kunne miste. Det kunne være tjenere på gårder der jorden var blitt borte. De ble nå overflødige da gårdene hverken kunne få avlinger eller fø de samme buskapene som tidligere. På grunn av at Verdalsbruket måtte innstille fløtingen, ble tømmerhugg ere, fløtere og andre skogsarbeidere oppe i dalen arbeidsledige. Og på Damp sagen på Ørmelen ble sagbruksarbeiderne arbeidsledige på grunn av tømmer mangel. På den måten ga raset negative ringvirkninger langt borte fra selve rasstedet. På Verdalsøra bodde dessuten svært mange som livnærte seg ved fjord fiske. Men fisket mellom Ytterøya og Verdal måtte innstilles på grunn av de enorme leirmengdene som ble ført ut i sjøen, og som til enkelte tider gjor de sjøen nesten tykk som en grøt. Dermed ble nok en yrkesgruppe rammet. Så erstatning for tapt levebrød var like viktig for dem som tapte dette, som erstatning av tapt jord var viktig for gårdeiere. I listene over hvem som fikk utbetalt erstatning, er det normalt ikke fortalt hvorfor vedkommende fikk bidrag. Dette gjelder imidlertid ikke for gård eiere. For disse er verdireduksjonen både av jord og eiendom forøvrig grun dig dokumentert. For de andre må det antas at det var grunner som er nevnt ovenfor, som ble lagt til grunn for utbetaling av bidrag. Navneliste I forbindelse med erstatningsutbetalingene, ble det trykket en navneliste over dem man i utgangspunktet mente tilkom erstatning. Dette var befolknin gen som hadde bodd i de direkte berørte områdene. Listen ble delt inn i tre grupper, nemlig a) gårdbrukere, b) kårfolk, og c) husmenn, inderster m. fl. Det siste punktet omfattet dem som ikke eide jord. Personer som ble forsør get av noen som var oppført, slike som ektefeller, barn eller lignende, ble
---- 455 RasA ---- ikke tatt med, da de ikke ble regnet for erstatningsberettigede. Det finnes allikevel noen få unntak som når for eksempel begge foreldre døde i ulykken. I alle tre listene fulgte man gårdsn At det har sneket seg inn enkelte fe übetydelige. Det kunne være at en pc mann, og omvendt. Derimot ble det i e fordi så mange som bodde utenfor de Slike personer som man kom frem til ført på fortløpende. I den trykte listen er det ført 239 na eisene slik at det totale tallet som er De fleste av disse er tatt med unde ble berørt. Men noen er ikke nevnt Listen er gjengitt som bilag. mmerrekkefølgen . kke til å unngå. Men feilene son ble kalt gårdbruker og ikke kår ttertid klart at listene var mangelfulle, berørte områdene, også ble rammet, var berettiget til å få erstatning, ble n. Så kommer de håndskrevne tilføy iinnet, er 305 navn. de enkelte gårdene eller plassene som er Dette bildet kommer fra USA. Dessverre er teksten nederst på bildet uleselig, men teksten som ledsaget bildet lyder: Verdal as viewedfrom Eklo farm, el ler Verdal sett fra Eklo. Det er imidlertid feil. Gårdene i bakgrunnen er Ek logårdene. Bildet må være tatt fra Momelen mot Eklo.
---- 456 RasA ---- VIDERE OFFENTLIGE ARBEIDER Annen offentlig virksomhet Parallelt med Verdalskomitéens arbeid, foregikk det arbeid av teknisk art. Det var ikke nok at man sørget for å hjelpe dem som hadde mistet eiendom og erhverv ved Verdalsraset. Like viktig var det å sørge for at videre skade virkninger ble redusert så langt som mulig. På et tidlig tidspunkt var det pekt på tiltak som man anså for å være helt nødvendige for at ikke nye ulykker skulle inntreffe. Hvordan elveleiet ble regulert, er behandlet andre steder. (Se under Elven.) Likeså var det nød vendig å bygge veier til erstatning for dem som ble ødelagt. Også det er be handlet andre steder. (Se under Veier.) På den tid var man svært opptatt av myrenes betydning for slike ras. Man var helt overbevist om at det fantes en sammenheng her. Alle faginstanser var av den mening at dersom man sørget for å drenere og tappe ut store myr områder, ville man forhindre tilsvarende katastrofer. Uttapningsarbeidene I Stortingets bevilgning inngikk kr. 10.000 til uttapningsarbeider. Beløpet var foreslått av Verdalskomitéen. Men dette beløpet ble naturlig nok ikke stilt til disposisjon for Verdalskomitéen. Uttapningen av de store myrene mellom Sjøbygda og Stiklestad ble ansett som meget viktig da man mente at vannet, som forårsaket slike ras som Ver dalsraset, kom fra slike myrer. Men uttapningen ville også gi en meget vik tig bonuseffekt: Det ble ansett for mulig å dyrke opp myrene etter uttapning hadde skjedd. De myrene det her var tale om ble anslått til å ha et areal av ca. 5000 mål. Landbruksdirektøren ble overdratt oppgaven med å tappe ut myrene. Og forberedende arbeider ble satt i gang umiddelbart. Distriktets landbruksingeniør, Arentz, utarbeidet en plan for arbeidet. Og private grunneiere ga samtykke i at arbeidet skulle gjennomføres. Her oppsto imidlertid en uventet vanskelighet. På grunn av de store mengder offentlige arbeider som ble igangsatt etter Verdalsraset, - veibygging, kanal graving, elveforbygninger og lignende -, ble det mangel på arbeidskraft. Fryk ten for at folk skulle komme til å gå arbeidsledige på grunn av mangel på arbeid, viste seg übegrunnet. Nå oppsto den motsatte situasjon. Og dette førte
---- 457 ----
---- 458 RasA ---- til at prisene på arbeidskraft steg. Flere av de igangsatte arbeider kom på den måten til å koste en god del mer enn beregnet. I tillegg kom så den forsterkede usikkerheten etter raset i september. Det ble ansett nødvendig å foreta ytterligere forebyggende sikkerhetsarbeider enn dem som fra først av var bestemt. Videre ble det ansett som nødvendig å gå lenger enn planlagt med å gjøre myrene dyrkbare. På bakgrunn av dette ble det 22 1 november bevilget kr. 5.000 i tillegg til det som først var avsatt til uttapningsarbeidene. Dog ble det stilt krav til Ver dal kommune om at kommunen måtte garantere for vedlikeholdet av grøfte ne uten videre utgifter for Staten. Grøftingen og kanaliseringen pågikk for fullt i myrområdene som lå nær mest raset, det vil si Øgstad- og Hallemsmyrene, til ut i desember, og ved årets utgang var det gravet ca. 18.000 meter grøfter. Av de kr. 15.000 som var bevilget var det da brukt kr. 1 1 .500. En arbeidsstyrke på opptil 1 10 mann hadde da mer eller mindre vært kontinuerlig i arbeid fra september. Frost og tele umuliggjorde videre arbeid. Men da telen hadde gått ut av jorden, ble arbeidet tatt opp igjen i mai i 1894, og det ble fortsatt til ut i juli måned. Etter innstilling fra landbruksingeniøren ble arbeidet da innstilt. Da hadde man forbrukt kr. 14.284,82. Prestegårdsmyra og hva som ble kalt Stik lestadmoen, var fullstendig avgrøftet. Derimot hadde man ikke nådd så langt når det gjaldt Øgstadmyra, Hallemsmyra, Forbregdsmyra og Leinsmyra, selv om også mye var gjort der. Spesielt Leinsmyra som var mer enn 1000 mål stor, og bløt og dyp, ble ansett for å være adskillig kostnadskrevende. Pengene som var igjen, mente man å bruke til ytterligere opprensking av de allerede oppgravde grøftene samt igangsette grøfting av Leins- og For bregdsmyrene neste år. Stortingsproposisjon nr. 51/1894 Den andre Vukusjøen omkalfatret mange både påbegynte og planlagte ar beider. Og vinteren 1893-94 viste at det aldeles ikke var sikkert at elven ikke ville gå inn i sitt gamle leie forbi Holmen og Holmsveet. Og kanaldirektør ens bange anelser om at den ville grave uregjerlig langs etter sitt nye løp, holdt stikk. Både forbi Ekle, Bjartnes og Holmen så det faretruende ut. Hans brev til myndighetene er datert 14. mars 1894, og han foreslo der på grunnlag av analyser og undersøkelser foretatt av kaptein Klæstad, at det ble foretatt forbygninger forbi Ekle og Bjartnes. Særlig var husene på Bjart nes utsatt. Videre var det ønskelig at det ble gravet et stikk gjennom en odde ved Holmen. Klæstad hadde antydet at omkostningene til disse arbeidene ville beløpe seg til kr. 10.300. Kanaldirektøren mente at det i tillegg til dette var behov for et større
---- 459 ----
---- 460 RasA ---- beløp. Dog mente han at det ikke burde overstige kr. 20.000, slik at det etter hans mening burde gis en bevilgning på kr. 30.000 i tillegg til de kr. 30.000 som var blitt bevilget året før. På dette tidspunkt hadde også Hærfossens gjennombrudd funnet sted i Helgådalen, og stadig nye ulykker truet bygden. Her var det tydeligvis ikke mye å spare ved å vente og se utviklingen an. Allerede 31. mars ble beløpet stilt til disposisjon. Det ble samtidig gjort bemerkning om at kr. 12.500 av dette allerede var anvist som forskudd. Dette fremgår av Stortingsproposisjon nr. 51/1894. Stortingsproposisjon nr. 89/1894 Men disse beløpene var ikke tilstrekkelige. Arbeidene som måtte utføres var for omfattende. Det var nemlig ikke bare strekningen langs det nye elve løpet som måtte sikres. Også mellom Vuku og Eklo fantes det steder hvor man med engstelse vurderte hva som ville skje. Spesielt var det usikkert ved Reppe. Her passerte Verdalselven Reppesmelen og Volgavlen i en brå ytter sving. Og det var nettopp på dette stedet det hadde funnet sted en mindre utglidning dagen før Verdalsraset, og som man den gang anså for å være år saken til at elven var så leirgrå 18. mai. Hvis elven fritt fikk grave her, ville den forårsake store utglidninger som snart ville sette Reppe i fare. Og dessuten visste man ikke om grunnen var av samme beskaffenhet som den hadde vært der raset gikk. Kanskje ville det utløses et lignende ras dersom noe ikke ble gjort. Og det som måtte gjøres, var først å fremst å lede elven bort fra foten av leirmelen. Dette kunne skje ved at det ble gravet en kanal tvers gjennom de to nessene elven dannet ved sine svinger. Dette førte i sin tur til at det kom søknader om tilleggsbevilgninger. Regjeringens innstilling av 14. juni, bifalt av kongen 18. juni, ble lest av statsråd Nilsen i Stortinget. Den ble kalt Angaaende yderligere Bevilgning til Regulering af Værdalselvens og dens Bielves Retning. Kanaldirektørens beskrivelse av situasjonen I denne innstillingen er det gjengitt en grundig gjennomgåelse av situasjo nen fra kanaldirektørens side. Den lyder som følger: 1 I min innberetning av 12. juni 1893 om jordskredet som fant sted i Verda len 19. mai samme år, uttalte jeg blant annet at man antok at bruddet hadde stanset, at det foreløbig måtte sørges for at elveleiets retning ble gunstig for den etterfølgende forbygning av elvebreddene, at samtidig sideelvenes og sidebekkenes løp måtte korrigeres, og at disse arbeidene måtte utføres etter hvert som elveleiet skjærer seg ned i den utraste leirmassen.
---- 461 ----
---- 462 RasA ---- Angående omkostningene til dette uttalte jeg at disse for tiden ikke lot seg beregne nøyaktig, etter som det det ikke var mulig på forhånd å angi de for anstaltninger det ville bli spørsmål om. Hvis det ikke ble nødvendig med noe større gjennomstikk, var jeg dog tilbøyelig til å anta at det til reguleringen av selve retningen ikke ville medgå over kr. 30.000,00, heri innbefattet ut giftene til de arbeider kanalvesenet allerede hadde utført til regulering av Ver dalselven. En forsvarlig forbygning antok jeg derimot ikke ville kunne utføres under kr. 30.000,00. Om den oversvømmede dalbunnen ovenfor de utglidde massene ble det ut talt at jeg antok den ikke ville bli tørrlagt før om 3 å 4 år, mens den sjøen som var dannet der ble antatt å ville være senket betydelig allerede våren 1895. I henhold til dette tillot jeg meg å foreslå bevilget kr. 30.000,00 til regu lering av Verdalselvens og dens sideelevers retning. Denne bevilgningen ble etter fremsatt kongelig proposisjon også gitt ved Stortingets beslutning av 14. juli 1893 og kongelig resolusjon av 28. s. m. I skriv av 15. mars d. å. har jeg under henvisning til min rapport av 3. januar 1894 angående kanalvesenets virksomhet i budsjetterminen 1892-1893 opplyst at jeg ikke før forholdene var blitt mer stabile, ville kunne avgi be stemte forslag til hvordan arbeidene skulle foregå. Derimot fremholdt jeg det ønskelige ved at det allerede i inneværende budsjettermin ble stilt til kanal direktørens disposisjon et ytterligere beløp av kr. 30.000,00 til samme for mål som det som er omtalt ovenfor. I dette er innbefattet et beløp av kr. 10.300,00 til en forbygning ved Bjartnes og et større gjennomstikk rett over for Holmen. Som det allerede er anført i kanaldirektørens rapport for 1 892-93, 2 har det skredet som fant sted i september 1893 i vesentlig grad forandret - og for verret - forholdene. Det er nemlig blitt nødvendig å utføre en hel del sikringsarbeider for å av verge umiddelbar truende fare. Det er således provisorisk utført forbygningsarbeider i temmelig stor ut strekning ved Landfall, Melby, Lyng, Ekle, Bjartnes, Holmen og Verdals broen. Disse forbygningene har lyktes godt og vesentlig bidratt til å forhindre større utskjæringer og til å redde gårdene Melby og Ekle som visstnok ville ha strøket med uten disse forbygningene. Like over for gården Holmen er det utført et ca. 600 meter langt gjennom stikk som synes å ha lykkes godt og i så fall vesentlig vil bidra til å skaffe elven et regulært løp i dens nedre del og derved sikre gårdene Holmen, Fæby, Tinden og strandstedet Verdalsøra. 3 Til forebyggelse av videre elvebrudd ved Reppe er det utført et gjennomstikk i tangen ved Balgård.
---- 463 RasA ---- Som det er opplyst i kanaldirektørens rapport for 1892 - 93 4 var de bekk ene som falt ned i Verdalselven langs den overfylte strekningen, allerede høsten 1893 for en vesentlig del regulert. De arbeidene som ble utført i de bløte leirmassene, har imidlertid ikke kunnet motstå vinterens innflytelse. Derfor har det vært nødvendig å foreta store utbedringer etter at leiren var blitt noen lunde tørr i vår. Bekkene er nå - fremdeles med unntak av Follobekken - på det nærmeste brakt i den stand som det nå er mulig med rimelige utgifter. Denne reguleringen av bekkene er imidlertid - liksom de fleste øvrige ar beider i Verdalen - noe som ikke kan utføres med en gang, men fordrer stadig tilsyn og må fortsettes etter hvert som bekkene skjærer seg ned i leirmassen, og denne tørrlegges. De reguleringsarbeidene som allerede er utført, har imidlertid i vesentlig grad bidratt til tørrleggelsen, slik det uttrykte håp i min ovenfornevnte inn beretning av 12. juni 1893 om at større deler av dalbunnen ville bli tilgjenge lig for planering sommeren 1894, for en stor del allerede er oppfylt, og jeg antar at disse strekninger kunne tilsåes våren 1895. Likeledes er den såkalte «Vukusjøen» som ble dannet av oppdemningen, senket adskillig. Senkningen ville imidlertid ha vært betydelig mer fremskredet, om ikke de senere etterrasene hadde forverret stillingen i høy grad. Bunnen av bruddet som ved avgivelsen av min innberetning av 12. juni 1893 allerede var noen lunde tørr og utover sommeren ble stadig bedre, slik at den kunne passeres omtrent hvor som helst, er ved store etterras som ennå ikke er slutt, blitt oppfylt med leirsuppe, og det har endog dannet seg en liten sjø, den såkalte Rognhaugsjøen. Denne må absolutt tappes ut da den ellers lett vil bli årsak til videre utglidninger. Elveleiet har heller ikke fått sin endelige retning over alt. Og det mangler adskillig på at det har skåret seg ned til sin opprinnelige dybde. I min ofte nevnte innberetning av 12. juni 1893 er det også antydet at dette vil ta 3 å 4 år. Og de skredene som har funnet sted senere sammen med den omsten dighet at elven fører store mengder leire fra gjennombruddet ved Hærfossen, vil enda mer forøke det arbeid elven har å utføre. Selv om jeg har ventet så lenge som mulig med avgivelsen av denne rede gjørelsen og først i går vendte tilbake fra Verdalen, er forholdene der frem deles så ustabile at det ikke er mulig å lage til noen plan for reguleringen. Når jeg i det følgende skal tillate meg å angi en del arbeider som det antas bør komme til utførelse i budsjetterminen 1894 - 95, skjer dette med den uttrykkelige bemerkning at oppgaven kun er skjønnsmessig, og med forbe hold om at man ved utførelsen kan lempe seg etter utviklingen av forholdene.
---- 464 RasA ---- ao 9uaø uauvj uduunuS
---- 465 RasA ---- Under henvisning til dette skal jeg tillate meg å foreslå følgende arbeider: 2. Ved Melby bør det treffes foranstaltninger som har til hensikt å på skynde og regulere elveleiets senkning og derved uttapping av Vu kusjøen. Hva som her må gjøres, kan ikke sies på forhånd da de må lempes etter omstendighetene. Men etter som senkningen av Vukusjøen er en overmåte viktig sak, etter som den er en betingelse for at eiendom mene i Vuku på nytt kan dyrkes, tillater jeg å føre opp til dette 4. Foranstaltninger til sikring av gården Haga og regulering av elveleiet forbi denne. Jeg har tenkt meg å anvende dels steinbekledninger, dels provisoriske verker av granbusker og stein til dette. Da det er av stor viktighet å sikre de to Hagagårdene, tillater jeg meg å føre opp til dette et beløp Verdalsboka - 30
---- 466 RasA ---- 6. Gjennomstikket som er utført like over for Holmen, synes, som alle rede anført, å ville virke etter sin hensikt. Her, på samme måte som ved Balgård, vil det imidlertid bli nødvendig såvel å holde et våkent øye med gjennomstikket under utviklingen av det, som å treffe foran staltninger til oppgrunning av det nåværende elveløp. For å få løpet så rett som mulig på en lengre strekning, bør man i den forbindelse foreta en del arbeider på ørene ovenfor og nedenfor gjennomstikket. Til disse arbeidene tillater jeg meg å føre opp kr. 4.000,00 7. Regulering av bekkene og sideelvene må fortsettes. Til dette føres opp kr. 4.000,00 8. Verdalsbroen er etter de arbeidene som ble utført i fjor, og som har vist seg å ha virket særdeles heldig, for tiden temmelig trygg. Skulle imidlertid ytterligere arbeider vise seg nødvendige, går jeg ut fra at man kan benytte av den hittil übenyttede bevilgningen på kanalbud sjettet som ble gitt av Stortinget i 1893. Derfor føres ikke opp noe sær skilt til det formål. De bevilgningene som ble gitt til forbygninger ved By fallet og Kjæran ved kanalbudsjettets oppgjør i 1893, og som ikke hittil er disponert, bør bli stående til disposisjon etter som forbygningene må utføres så snart gjennomstikket like over for Holmen har utviklet seg tilstrekkelig. Foruten de arbeider som er angitt ovenfor, som er angitt til tilsammen å koste kroner 37.800,00, er det nødvendig å ha til disposisjon en del midler til arbeider som nå ikke kan forutsees. Til dette føres det opp skjønnsmessig kr. 7.200,00 Jeg tillater meg derfor å foreslå at det til bestridelse av utgifter ved regu lering av Verdalselven og dens sideelver søkes videre bevilget i alt kr. 45.000,00. Dette var kanaldirektørens beskrivelse av situasjonen, og departementet fant å kunne anbefale denne søknaden, og ved kongelig proposisjon datert 18. juni 1894 ble Stortinget bedt om å bevilge dette beløpet. Noter: 1 Språket er modernisert. 2 Etter som kanaldirektøren her benytter det upersonlige uttrykket kanaldirektørens rapport, kan det formodes at dette var forgjengerens rapport. 3 Kanaldirektøren kaller her Tinden en gård. 4 Se note 2.
---- 467 RasA ---- VERDALSKOMITÉEN AV 1900 Statens overtagelse av jorden Verdalskomitéen fikk som ett av sine oppdrag å undersøke på hvilken måte man burde forholde seg med de ødelagte strekningene. Allerede så tidlig som i 1893 uttalte Velferdskomitéen at eiendomsretten til disse strekningene burde overtas av Staten. Verdalskomitéen støttet dette synet i sin innstilling av 15. juli samme år. Et mindretall på én uttalte imid lertid en viss betenkning med hensyn til en slik ordning. Men Stortingets budsjettkomité støttet forslaget i sin innstilling nr. 260 av 20. juli 1893. Derimot delte Verdalskomitéen seg i 1894 da det var tale om anvendelsen av det ødelagte arealet. Flertallet på tre medlemmer mente at størstedelen av arealet i det minste foreløbig burde utlegges som statseiendom. Resten av arealet som antageligvis kunne bli drivbart i løpet av kort tid, burde til høre de gamle eierne. Mindretallet mente at alle ville være best tjent med at ikke noe ble overtatt av Staten. Dette kom frem i Stortingsproposisjon nr. 20/1895. Komiteen hadde sørget for at de aller fleste grunneierne ved tinglest er klæring hadde forpliktet seg til å finne seg i de bestemmelsene som ble ved tatt fra det offentliges side når det gjaldt de ødelagte strekningene. Flere faginstanser uttalte seg om forholdene: Professor geolog Amund Hel land i 1894, professor geolog W. C. Brøgger, landbruksdirektøren to gan ger, i 1894 og 1897, og skogbruksdirektøren to ganger, i 1895 og 1898. Så sent som i 1900, da han var amtmann i Kristians Amt (Oppland), fikk formannen i Verdalskomitéen, Peter Holst, saken til behandling, og han av ga sin uttalelse. Etter hans mening burde man prøve å få den egentlige skredgropen skog bevokst, og den burde være Statens eiendom under kontroll av Skogvesenet. Resten av den ødelagte strekningen burde med passende arrondering tillegges de tilstøtende gårder uten vederlag. Han antydet videre løsninger på en del andre problemer, og foreslo så at det ble nedsatt en komité bestående av tre medlemmer som skulle avgi for slag til deling av arealet mellom gårdene. Da nå saken ikke lenger syntes naturlig å høre inn under Indredepartementet, anmodet dette departementet om at Landbruksdepartementet nå overtok saken.
---- 468 RasA ---- Verdalskomitéen av 1900 Det skjedde, og i samsvar med Holsts forslag ble det 7. august 1900 ned satt en komité til å utarbeide forslag om deling av jorden. Denne komiteen fikk navnet Verdalskomitéen av 1900. Som medlemmer av komiteen ble valgt utskiftningsformann Johan Holmesland, landbruksskolebestyrer Johannes Okkenhaug og bruksbestyrer Johan Getz. Som komiteens jurdiske konsulent ble sorenskriver Bothner utnevnt. Av disse hadde Holmesland tidligere vært medlem av den første Verdalskomitéen Medlem av Verdalskomitéen av 1900, landbruksskolebestyrer Johannes Okkenhaug. Medlem av Verdalskomitéen av 1900, bestyrer for Verdalsbruket Johan Getz. Komiteen fikk i oppdrag å søke å finne den mest hensiktsmessige måten å bringe det ødelagte området under kultur igjen. Derunder skulle den også avgi forslag om hvorvidt noen del av området skulle deles ut til private mot eller uten betaling. Et annet tidligere medlem av Verdalskomitéen, Tandberg, hadde kommet med en henstilling om at den nye komiteen også burde vurd ere mulighetene for at de ødelagte områdene ikke ble utdelt til tilstøtende skade lidte gårdbrukere helt gratis, men at det ble betalt en lav godtgjørelse for dem. Denne godtgjørelsen kunne så benyttes som bidrag til dem som som følge av beliggenheten ikke ble tillagt noe jord, eller i hvert fall bare lite jord. I så fall komiteen kom frem til at utdeling burde skje, skulle den lage et forslag om hvilke områder dette måtte gjelde.
---- 469 RasA ---- Juridisk konsulent for Verdalskomi téen av 1900 sorenskriver Harald Bothner. Professor i geologi, Amund Helland. Komiteens videre arbeid Komiteen trådte samme i Verdal 27. august, og i bortimot en måned var den samlet, idet den avsluttet arbeidet i Verdal 22. september. Den hadde da hatt adgang til å benytte det grunnlagsmateriale Verdalsko mitéen hadde fremskaffet. I tidsrommet fra 26. november til 4. desember møttes komiteen i Kristia nia. For å være på den sikre siden slik at ingen tilfeldigheter kom til å rå, ble Peter Holst anmodet om å møte i den siste sesjonen, hvilket han også gjorde. Og den 4. desember 1900 avga Verdalskomitéen av 1900 sin innstilling. Innstillingen støttet seg i stor grad til de uttalelser som var gitt av professor ene Amund Helland og W. C. Brøgger samt landbruksdirektøren og skog bruksdirektøren. Etter som spesielt landbruksdirektøren ga en svært detaljert beskrivelse av rasområdet og det oversvømmede arealet slik det så ut i 1895, er denne gjen gitt som et eget avsnitt nedenfor. Blant de forskjellige mulighetene for å bringe det ødelagte arealet under kultur, hadde den tidligere formannen i Verdalskomitéen, Peter Holst, anty det tre. En var at Staten overtok dyrkningen, og så senere solgte større eller mindre parseller til private. En annen mulighet var at strekningene ble delt med en gang og solgt til høystbydende som så selv kunne dyrke opp jorden
---- 470 RasA ---- igjen. Og en tredje mulighet var at arealet ble delt og med passende arronde ring lagt ut til de tilstøtende gårdene, som bare med få unntak hadde eid jor den før. Det første alternativet så komiteen bort fra på grunn av de store kostnader det ville medføre, selv om det kanskje ville medføre at jorden på den måten raskest kom i bruk igjen. Heller ikke den andre muligheten ble ansett for å være noen god løsning. Derimot hadde komiteen mer tro på den tredje. For å bygge dyrkbare går der av slammassen, mente den, måtte det ganske store investeringer til, blant annet til hus. De gårdene som lå nært opp til slammassene, hadde husene fra før, og de hadde kanskje også litt jord fra før. Således hadde de litt å leve av mens de litt etter litt la til ny jord. Dessuten bemerket komiteen at den erstatningen gårdbrukerne hadde fått for tapt jord, som regel utgjorde bare halvdelen av den opprinnelige verdien. Så selv om de nå gratis fikk tildelt overslammet land, hadde de fremdeles ikke fått tilbake så mye som de hadde mistet. Man vurderte også seriøst om ikke en del av området burde legges ut til skogkultur. Her hadde distriktets skoginspektør, Martens, uttalt at han anså selve skredgropen som lite tjenlig som dyrkningsland. Han anbefalte at deler av den sammen med noen områder ved elven øst for Haga, tilsammen ca. 275 hektar eller 2750 mål sammenhengende land, ble utlagt til skogproduk sjon. Dette syn delte komiteen. Videre hellet man til den oppfatning at også andre områder, særlig i om rådet Lennes - Lyng, var lite egnet til senere oppdyrkning. De ødelagte områdene kunne deles inn i fem forskjellige typer områder, nemlig a. Eiendommer som var helt eller nesten helt ødelagt, blant annet de fleste i skredgropen og enkelte i slamlandet (på sydsiden for eksempel Lennes søndre). b. Eiendommer som var delvis ødelagt, hvor det var rester som var så store at de kunne benyttes som gårdsbruk, enten alene eller tillagt andre til svarende. c. Eiendommer hvor bare lite hadde rast ut, eller som var svakt overslam met, og hvor grensene i begge tilfeller kunne påvises. d. Verdalens gamle prestegård (Auglen med Tokstad) som det ikke var ydet noe bidrag for. e. Lyng nordre hvor Statens lånefond hadde pantefordring som bare for en mindre del ble dekket ved tvangssalg av de übeskadigede rester. Med dette som grunnlag ble det utarbeidet en detaljert plan. 1
---- 471 RasA ---- I grove trekk sa planen at to områder burde beholdes av Staten, nemlig selve skredgropen og området like utenfor skredporten, og området Lennes - Lyng. Resten kunne deles ut til private. Et sammendrag av planen ser slik ut: Det samlede areal på strekningen Bjartnes - Melby & Dette arealet var noe mindre enn det totalt ødelagte areal. Det var på ca. 1.330 ha. Men på gårdene Fæby, Haug og By var jorden bare svakt over slammet, og dette utgjorde ca. 59 ha. På samme måte var det med jorden østenfor linjen Melby - Eklo mot Landfall. Dette utgjorde ca. 171 ha. Disse områdene ble uten videre overlatt til fri rådighet for eierne. Følgelig sto man igjen med ovenfornevnte areal. Det første av de to områdene som ble utlagt til Staten, fikk senere navnet Statsteig A. Den delen av Statsteig A som lå utenfor skredporten, ble også kalt Triangelet. Det andre av de to områdene, ble kalt Statsteig B. Landbrukssekretær Tandbergs idé om at et lite beløp skulle erlegges som betaling, slik at de som ikke fikk noe jord, kunne få litt erstatning i form av penger, ble tatt til følge i innstillingen fra komiteen på en slik måte at bare tre gårder, nemlig Bjartnes, Rosvoll nordre mellom og Rosvoll vestre, ble satt til å betale et beløp på tilsammen kr. 300,-. Disse gårdene hadde mindre skader enn de fleste andre, og dessuten nøt de godt av at kanalvesenet hadde gjort store arbeider for å beskytte dem mot elvebrudd. Mikal Andersen Bjartnes måtte betale kr. 200,-, og Johannes A. Rosvoll som nå eide begge de to Ros vollgårdene, måtte betale kr. 100,-, eller kr. 50,- for hver. De 300 kronene mente komiteen burde fordeles på følgende måte: Erik A. Sæbo - kr. 80,00; Karl Jermstad - kr. 130,00; Peter Mikkelsen Hagaenget - kr. 50,00 og Johannes Pedersen Sundbyhaug - kr. 40,00. Disse beløpene skulle komme i tillegg til den øvrige erstatningen disse hadde fått tidligere. Stortingsproposisjon nr. 84/1900 - 1901 Departementet sa seg stort sett enig i de betraktninger som var gjort av komiteen.
---- 472 RasA ---- Men departementet delte ikke oppfatningen av at beløpene som Mikal Andersen Bjartnes og Johannes A. Rosvoll skulle betale, skulle fordeles di rekte til de nevnte skadelidte. Det kunne nemlig skje at de to ikke ønsket å ta tilbake de områdene det var tale om. Derfor skulle beløpene eventuelt be tales direkte til Staten. Derimot var departementet enig i at de nevnte fire skulle få et tilsvarende beløp i tilleggserstatning. Videre var ikke departementet enig i et flertallsvedtak i komiteen om at den som mottok et landområde, var forpliktet innen en viss tidsfrist å dyrke eller beplante området. Hvis ikke måtte det svares en avgift på kr. 5,00 pr. hektar. Og avgiftene skulle benyttes som premie til dem som gjorde et skik kelig dyrkningsarbeide. Utkastet til detaljplan for utdeling av jorden fulgte stortingsproposisjonen som bilag, ble vedtatt. 2 Proposisjonen hadde også eksempler på de erklæringene jordeierne måtte skrive under, først i 1893 da de overdro rettighetene til det ødelagte området til Staten, og dernest den de måtte skrive under i 1900 da de mottok erstat ningsjord. En beskrivelse av raset og de overs lammede områdene i 1897 Dette var en erklæring landbruksdirektøren ga 5. juli 1897 etter at han hadde foretatt en befaring av området. Her er gjengitt en del av hans erklæring: 3 Leirmassen på sydsiden av elven fra Rosvoll østover til østre Ness er noen lunde jevnt fra bakken og utover. Men strekningen langs elven inntil 2/3 av slettens bredde er over alt meget ujevn. Avløpet for vannet er ennå meget ufullstendig. Da terrenget er høyest ut mot elven, er de avløpsgrøftene som er opptatt av kanalvesenet, meget dype her, ca. 4 m. eller kanskje mer enn det, mens dybden avtar mot det faste landet. Fallet er meget knapt slik at vannet i større avstand fra elven, eller i den 1/3 av grøftens lengde som ligger nærmest land, er omtrent stillestående, og vannflaten er kun omtrent 0,3 m lavere enn leirens overflate. Det er altså klart at det i selve leirmassen er mye grunnvann, og at det må skaffes mer avløp om plantevekst av noen betyd ning skal trives på leirsletten. En utjevning eller planering av den ujevne delen av leirmassen antas å være for kostbart for å innvinne disse strekningene til dyrkningsland. Hele leirslettens overflate er nå temmelig jevnt bevokset med forskjellige planter, hovedsakelig eqvisetum (snelle) og tussilago (hestehov). Dessuten forekommer eriophorum og enkeltvis ranunkler og andre fanerogame plan ter av gress, slik som allopecurus geniculatus (sumprevehale), altså i det hele tatt lite verdifull plantevekst. Også noen små olderplanter (alnus glutinosa) forekommer spredt her og der. Hele overflaten hadde dog et jevnt grønt
---- 473 RasA ---- dekke, som for eksempel av eqvisetum. Noen få dyrkningsforsøk er foretatt, og det ser ut til at erter og lathyrus trives bedre enn kløver og lupiner. Noen ganske små stykker er i år blitt tilsådd, i sær med havre og tildels erter, men de synes bare å love et tarvelig resultat. På nordsiden av elven. Partiet øst for Haga, altså rett nedenfor utglidningen, var ennå meget ujevnt og på samme måte som selve gropen - krateret - om trent uten plantevekst. Fra Haga og vestover er hele strekningen mer jevn og bevokset med eqvisetum. Jorden består hovedsakelig av fin sand, til dels blandet med leire. De dypere lag er dog vesentlig leire. Også her er grøftene for grunne og gir ikke tilstrekkelig avløp for grunnvannet. Olderbusker og til dels selje synes å komme villig frem, mens gressarter nesten ikke finnes, med unntak av noen eksemplarer af allopecurus geniculatus. Hestehov - tussilago - forekommer. Krateret hadde meget sparsom plantevekst, og bunnen var meget ujevn, unntatt omkring Lushaug hvor det var en temmelig jevn strekning av ikke så liten vidde. 4 Hele den lavere delen av bunnen er meget fuktig og har in gen grøfter. Krateret er i det hele tatt antagelig bare skikket for skog. Jorden langs Prestegårdslandet er grus, forøvrig leire. Såvidt det kan skjønnes, er den oppslammede leirmassen ikke særlig be kvem som voksested for landbrukets kulturplanter. Det er derfor tvilsomt at det kan oppnås en lønnsom kultur. En nødvendig betingelse for å bringe denne jorden under dyrkning er imid lertid en mer fullstendig avgrøftning, samtidig som en kostbar planering av den største delen av arealet ville være nødvendig. Derfor våger ikke landbruksdirektøren å anbefale at Staten begynner på noe slags dyrkningsarbeide på den alminnelige måten for landbruket, men anbefaler at det innhentes fra skogbruksdirektøren en erklæring om hvorvidt stedet kan egne seg for planting av skog. Dette finner han er den eneste måten Staten som eier eller bruker, kan nyttiggjøre seg disse strekningene. Regjeringens og Stortingets konklusjon Med bare små forandringer vedtok Departementet å følge Verdalskomité ens innstilling. Utdelingen av jorden skulle skje i henhold til den detaljplanen for utdeling av jorden som var utarbeidet av komiteen. På det daværende tidspunkt forelå det bare et foreløbig kart, og komiteen ble pålagt å tegne inn de riktige grensene på et revidert kart. Dette arbeidet skulle gjennomføres sommeren 1901. Proposisjonen ble underskrevet på Stockholms slott av kong Oscar II 19. mars 1901. Stortingets Budsjett- og landbrukskomité fremmet innstilling med samme
---- 474 RasA ---- Et bilde som kommer fra USA. Kvaliteten gjør det vanskelig å si nøyaktig hvorfra det er tatt, men trolig står denne mannen på kanten av Momelen. I bakgrunnen ligger Jermstad øvre og Fåren øvre. Det er ukjent hvem mannen er. innhold for Stortinget 14. mai samme år, og 15. mai ble innstillingen en stemmig vedtatt. Dermed var denne delen av Verdalskomiéen av 1900s arbeid ferdig. Det økonomiske oppgjør Men selv om det rent praktiske med hensyn til disposisjonen av jorden nå var unnagjort, sto det igjen en hel del arbeid med regnskapene. Blant annet ble det søkt om ettergivelse av de to lånene som ble gitt til Ver dal kommune og lensmannen i Verdal i 1893. Disse lånene, som var rente frie, var på henholdsvis 20.000 og 4.000 kroner. Verdal kommune søkte 23. oktober 1903 om ettergivelse av sitt lån. Som begrunnelse for søknaden ble det anført at raset i høy grad hadde forrykket forholdene og lammet kommunens økonomiske evne. Det ble videre anført
---- 475 RasA ---- at flere kommunale tiltak måtte iverksettes på nytt samtidig som at vesentlige inntektskilder forsvant. Kommunens gjeld ble fordoblet, og skatteprosenten steg fra 9 % til 16 %. Hvis lånet måtte innfris, ville det ytterligere hemme utviklingen i kommunen. Lensmannen søkte om ettergivelse 21. oktober samme år. Han anførte at hans inntekter var blitt så redusert etter ulykken at han som uformuende mann neppe ville ha kunnet fortsette i stillingen uten dette lånet. Han fremholdt videre, som han selv antok, at Stortingets forutsetning var at lånet egentlig var et bidrag. Både formannen i den første Verdalskomitéen, amtmann Peter Holst, og amtmannen i Nordre Trondhjems Amt, Otto Grundt, anbefalte ettergivelse av lånene. Denne saken samt regnskapsoppgjøret er behandlet i Stortingsproposisjon nr. 66/1904 - 1905. Proposisjonen har følgende lange tittel: Angaaende efter givelsen af de Værdalens kommune og lensmand ved kongelig resolution af 14de oktober 1893 tilstaaede laan af statskassen store henholdsvis kr. 20.000,00 og kr. 4.000,00 samt angaaende visse andre forføininger ved rørende de i anledning av jordskredet i Værdalen i 1893 indkomne offentlige og private midler. Proposisjonen inneholder en oppsummering av hva som skjedde i 1893 både med hensyn til selve Verdalsraset og til skadene som følge av Hærfossens gjennombrudd høsten samme år, derunder Haugan-Bjørstadraset i 1894. (Se under Hærfossens gjennombrudd.) I og med at Hærfossens gjennombrudd fant sted samme år som Verdals raset, var det innlysende at midlene som man hadde til disposisjon også måtte dekke erstatninger for skader som oppsto som følge av gjennombruddet. Videre inneholder proposisjonen regnskapet for Verdalskomitéen pr. 1. januar 1904. (Se nedenfor.) I dette inngikk en post på vel 23.500 kroner som var en overskridelse av hva som var bevilget fra Staten. Innstillingen gikk ut på at lånene skulle ettergies, og at overskridelsen skulle dekkes av statskassen. Regnskapsstatus pr. 31. desember 1903 Inntekt: I Statsbevilgning i følge Stortingets beslutning av 21. juli 1893: a. Til de skadelidte kr. 211.000,00 b. Rentefritt lån til Verdal kommune » 20.000,00 c. Do. til lensmannen i Verdal » 4.000,00 d. Til Verdalens Meieri » 5.000,00 e. Til uttapningsarbeider » 10.000,00 kr. 250.000,00
---- 476 RasA ---- II Innkommet ved private gaver: Kongehuset kr. 7.400,00 Andre » 187.476,25kr. 194.876,25 Renter: a. I Trondhjems Sparebank kr. 5.213,22 b. I Trondhjems Privatb. » 59,39 c. I Verdal Sparebank » 405,36 d. I Levanger og Skogns Sparebank » 464,60 » 6.142,57 kr. 201.018,82 111 Innkommet ved ofring i landets kirker og innsatt i Trondhjems Privatbank kr. 107.305,96 Renter: a. I Trondhjems Privatbank 1.1.1904 kr. 18.931,33 b. I Verdal Sparebank 1.1.1904 » 3.055,85 » 21.987,18 » 129.293,14 IV Diverse inntekter i regnskapet avlagt av daværende fogd Rubach » 190,22 V Innbetalt av M. A. Bjartnes og Johs. A. Rosvoll som vederlag for overdragelse av arealer rasert ved jordskredet .... » 300,00 VI Anvist som overskridelse på stats- bevilgningen » 23.644,65 kr. 604.446,83 Utgift: I Underholdningsbidrag til de skadelidte: a. Utbetalt ved Verdal forvaltnings- komite kr. 13.592,31 b. Utbetalt ved Statens Verdalskomité » 536,83 kr. 14.129,14 II Bidrag til de skadelidte etter Statskomitéens innstilling: a. Til 112 gårdbrukere kr. 339.642,13 b. Livrente for kårfolk i 1 år « 6.455,00 c. Erstatning til kårfolk for tapt løsøre » 2.955,00 d. 27 livspoliser til 35 personer . . . . » 67.756,15 e. Til 157 husmenn, inderster, tjenere m. fl » 31.736,20 » 448.544,48
---- 477 RasA ---- 111 Verdalsbrukets leilendinger 5.000,00 » IV Avfelningsforretninger (kr. 789,61) og tinglesninger (kr. 387,10) 1.176,71 500,00 » V Minnestøtte » VI Rentefritt lån til Verdal kommune (kr. 20.000) til lensmannen i Verdal (kr. 4.000) og bidrag til Verdalens Meieri (kr. 5.000) 29.000,00 15.000,00 » VII Uttapningsarbeider » VIII Husflytting m m i Vuku i anledning Hærfossens gjennombrudd 15.826,63 » IX Bidrag til en del skadelidte ved Hær fossens gjennombrudd 5.080,00 » X Forskjellige utgifter i følge fogd Rubachs regnskap (dyrkningsforsøk, porto, provi sjon av veksler m. m.) 451,06 » XI Utgifter ved Statens Verdalskomité m.m a. Kontorhold kr. 4.375,71 b. Skyss- og kostgodtgjørelse til komiteens formann og øvrige medlemmer m.m » 16.474,59 » c. Honorar til komiteens formann ...» 1.500,00 d. Godtgjørelse til daværende oberst- løytnant Seiersted for opptak av kart » 4.489,00 » 26.839,00 XII Godtgørelse til daværende fogd Rubach 1.500,00 » XIII Anvendt til landbruksdepartementets 18.567,81 27.831,70 foranstaltninger » Balanse » kr. 604.446,83 Etter regnskapet skulle det således gjenstå en kontant beholdning stor kr. 27.831,70 I følge de sparebankbøker og regnskaper som har kommet inn til departementet, gjenstår av Verdalsmidlene:
---- 478 RasA ---- 1. I Trondhjems Privatbank med renter til 31.12.1903 kr. 4.320,23 2. I Verdal Sparebank med renter til 31.12.1903 » 23.055,85 3. Hos fogden i Stjør- og Verdal et kontantbeløp stort » 439,34 kr. 27.815,42 Differanse kr. 16,28 Årsaken til denne differansen hadde det til da ikke lyktes departementet å påvise. (Men se de foreløbige regnskapstallene for 1894 under innsamlings- aksjoner. Der er tallet på andre private gaver satt til kr. 189.056,41, mens det tilsvarende beløp her er kr. 187.476,25. 1 tillegg kom det inn kr. 2.603,56 i gaver etter 1. juli 1894. Hvorfor tallet er mindre i 1904, er det ikke gitt noen forklaring på.) Stortingets budsjettkomités kommentarer til regnskapet og innstilling Selv om regnskapet ble godkjent, ble det gjort en del kommentarer. Bud- sjettkomitéen i Stortinget bemerket at man ikke var enig i måten regnskapet var avfattet på. Det hadde en kunstig form. Videre ble en overskridelse på kr. 23.644,83 inntektsført sammen med de offentlige midlene, samtidig som utgiftsiden viste en beholdning av midler gitt fra private som var mer enn tilstrekkelig til å dekke denne overskridelsen. Oppgjort med fradrag av denne overskridelsen ville regnskapet ved avslut- ningen 31. desember 1903 vise følgende resultat: Samlet inntekt kr. 580.802,18 Samlet utgift » 576.615,13 Balanse som beholdning kr. 4. 187,05 Komiteen kunne derfor ikke anbefale at beløpet på kr. 23.644,83 ble dek- ket av statskassen. Innstillingen gikk derfor ut på at dette måtte refunderes statskassen. Ellers fulgte budsjettkomitéen innstillingen om at lånene til Verdal kom- mune og lensmannen i Verdal skulle ettergies. Som siste punkt i sin innstilling hadde denne stortingskomiteen at det som var igjen etter at også utgifter til jordarbeider og skogplanting som var fore- tatt året før, tilsammen kr. 3.869,04, var trukket fra, skulle benyttes til kulti vering av statsteigene. Etter en del diskusjon i Stortinget, ble denne innstillingen enstemmig ved tatt 2. juni 1905.
---- 479 RasA ---- TERRENGUNDERSØKELSER Begynnelsen Omtrent alle dalførene i Trøndelag er gjentatte ganger blitt hjemsøkt av ras. Men det var først ved Verdalsraset at de forferdelige konsekvensene av slike ras sto frem i all sin gru. Henimot slutten av forrige århundre begynte man å inneha et visst faglig grunnlag for å kunne vurdere aktuelle terreng formasjoner. Riktignok var man i geoteknikkens spede barndom, men tek nikken var nådd så langt at man var i stand til å foreta større grunnunder søkelser. Professor i geologi, Waldemar C. Brøgger. Stortingsmann Th. Munster. I forbindelse med rapportene etter Verdalsraset fremsatte geolog professor dr. W. Brøgger og stortingsmann Th. Munster det forslag at det måtte foretas systematiske grunnboringer og terrengundersøkelser i de områdene av Trøn delag hvor det var kjent at ras hyppig forekom. Stortinget bevilget de nødvendige midlene, og Norges Geologiske Under søkelse (NGU) under ledelse av dr. H. Reusch fikk i oppgave å gjennomføre slike undersøkelser.
---- 480 RasA ---- J. P. Friis ble utpekt til å lede arbeid ene. Undersøkelsene begynte sommeren 1894 i Stjørdal, de fortsatte sommeren 1895 i Verdal, og de ble avsluttet høsten 1896 i Gauldalen og Trondheim. Resultatet av undersøkelsene ble publi sert i 1898 i Norges Geologiske Undersøk else No. 27: Terrænundersøgelser 0[ Jordboringer i Stordalen, Værdalen o± Guldalen samt i Trondhjem i 1894, 95 o[ 96. Undersøkelsene i Verdal Dr. H. Reusch. Vi skal her se på de undersøkelsene som ble foretatt i Verdal. Selv om det innled- ningsvis ser ut til at arbeidene i Verdal foregikk i 1895, ble de påbegynt hø sten 1894. Helgådalen Etter som Hærfossens gjennombrudd var et faktum, og fossen var blitt for flyttet bakover til Granfossen, fant man det mest hensiktsmessig å starte undersøkelsene ved Granfossen. Resultatene av disse undersøkelsene er ikke tatt med her. De er omtalt under Hærfossens gjennombrudd. Ved Raset Etter boringene i Helgådalen forflyttet man seg til områdene rundt Raset. Man boret syv hull i dette området i 1894, nemlig ett ved Fåren, to ved Auglen, ett hvert ved Mo, Haga, Hegstad og Stiklestad øvre. I denne delen av rapporten kom Friis inn på den muligheten at vannkilden til alle de store myrene mellom Raset og Sjøbygda kanskje var Leksdalsvat net. Han mente det fantes mange underjordiske vannårer. Dette ble også be kreftet av boringene i 1895. Hallemsryggen mellom vatnet og Stiklestad er en morenerygg, og det er store muligheter for at vannet finner vei gjennom den grove massen denne ryggen består av. Dessuten er det på lokalt hold blitt registrert at når vannstanden i Leks dalsvatnet er så høy at den når opp til naustet i Hallemsstøa, pipler det frem vann i et oppkomme nedenfor husene på Hallem nedre. 1
---- 481 RasA ---- Friis påpekte videre at nivået i vatnet i flomtider ofte steg flere alen over normal vannstand. Om forholdene ved Reppe ga han den kommentaren at så vidt man kunne se, var det ikke noen umiddelbar fare for at et større ras ville gå der. Men hvis elven fikk fortsette sin graving, kunne den medføre at stykke for stykke gled ut, og således i sin tur medføre fraflytting av gården. Alt i alt ble det boret 405,5 meter hull i Verdal i 1894. Grunnundersøkelsene i 1895 Undersøkelsene i 1895 foregikk i perioden 12. juli til november. Med et spesielt boreapparat, kalt det mortenske apparat, ble det boret ikke færre enn 44 hull. Til sammen ble det boret det imponerende antall av 2.396,43 meter. Vi skal her huske på at alt skjedde med håndmakt. Kart over Verdalsraset med boringer og profiler fra 1894-95. Etter Friis (1898). Verdalsboka - 31
---- 482 RasA ---- Det østligste hullet lå ved Reppe, og det vestligste ved Nordberg. Borehullene kan samles i to grupper. Den ene gruppen omfatter de syste matiske undersøkelsene hvor geologene selv planla boringene etter et bestemt mønster. Den andre gruppen omfatter mer tilfeldige og spredte boringer der oppsitterne ba om å få grunnen undersøkt. Den systematiske delen av undersøkelsen omfattet også hullene som var blitt boret året før. Boringene tok utgangspunkt i en akse mellom Nordbergshaugen og Fåren. Hullene ble boret langs etter denne aksen samt langs etter ni mer eller min dre vinkelrette linjer på denne aksen. På grunnlag av dette ble det så tegnet profiler. Konklusjoner Det fantes flere steder med store ansamlinger av kvikkleire i grunnen. Men i de fleste tilfeller lå kvikkleiren så dypt at det ikke var fare for noen utglid ning. Bare i Rasets vestre kant var det grunn til å være på vakt når det gjaldt Follobekkens nye løp. Dette burde rettes opp og føres i trygg avstand fra melen slik at den ikke ukontrollert fikk erodere der. En annen bekk det var verdt å være oppmerksom på, var Stiklestadbekken. Et annet navn på denne bekken er Korsådalsbekken. Den renner gjennom museumsområdet på Stiklestad. Terrasen mot øst ved Stiklestad øvre inne holdt en del bløt leire, og bekken måtte ikke fritt få grave her. Fagerhøy sett fra syd.
---- 483 RasA ---- Videre påpekte undersøkelsen at det var områder med bløt og ustabil leire på sydsiden av de store myrene slik at drenering var påkrevet ved Haug. Og som siste usikre sted ble Ysseelven nevnt. I terrassen der den hadde >itt løp, fantes det bløte leirmasser, og det var påkrevet å sørge for at elven kke fikk erodere mot disse stedene. Derimot kunne undersøkelsen fastslå at steder som man hadde vært usikre på før, var trygge. Det gjaldt blant annet i området ved Stiklestad kirke. Her adde man det gamle sagnet som sa at kirken ville synke ned en 1 . pinsedag lår den var full av folk. Og folk var engstelige og redde for å gå i kirken en grunn. Grunnen ble slått fast å være helt trygg. Dyrlege Edvin Anziøn som bodde på Fagerhøy. Anneus Hegstad. På Hagagårdene hadde man også vært engstelige, og det var en lettelse for oppsitterne da undersøkelsen slo fast at grunnen var helt trygg. Her var det Verdalselvens erosjon som kunne være et usikkerhetsmoment. Dyrlege Edvin Anziøn som bodde på Fagerhøy, og gårdbruker Anneus Hegstad på Hegstad, var begge to nokså engstelige med hensyn til hvordan forholdene var der de bodde. Anziøn hadde den første vinteren etter raset ikke våget å oppholde seg på Fagerhøy, men hadde bodd i Trondheim. Og Anneus Hegstad hadde gjort forsøk på å selge gården. Undersøkelsen viste imidlertid at forholdene var helt trygge på dette stedet.
---- 484 RasA ---- Fra gårdsplassen på Hegstad i 1918. Foto: Einar Musum Tilbakeblikk Sett ut fra de forutsetninger man hadde sist i forrige århundre, var det et imponerende arbeid som ble utført. Undersøkelsen har derfor hatt stor be tydning også senere, ikke minst da jernbanen skulle legges gjennom Verdal. Boringene ved Nordbergshaugen og Ysse fikk avgjørende betydning når valg av trasé skulle gjøres. På mange vis kan man si at dette var et pionerarbeid, og de arbeider som utføres av dagens geoteknikere, er en videreføring av dette. Note: 1 Opplysninger ved Ole Støa.
---- 485 RasA ---- GJENVINNING AV RASOMRÅDET Sand- og leirflukt I den første tiden etter raset var det ved tørt vær og vind en ganske betyde lig og sjenerende sandflukt. Borghild Bjartnes som bodde på Volen de nærmeste årene etter raset, for talte at til sine tider var det ikke mulig å se Eklomelene fra gården på grunn av støvskyene. Det var som det var tett tåke. For folk som hadde plager med astma og luftveisinfeksjoner kunne dette få übehagelige følger. En som måtte ta konsekvensen av dette, var Kasper Selli. Han var egentlig fra Røra, men like før raset fikk han tjeneste hos Johannes Rygg på Haug. Etter raset var han med på å redde varer opp fra kjelleren på en av nabogårdene som lå utsatt til for flommen. Han fant også et menneske som var kvalt av leiren. Men senere, etter hvert som det tørket opp, ble det leirfokk fra leirsjøen. Og dette tålte ikke Kasper. Han fikk pustevansker, og måtte flytte fra Verdal igjen. Det var ikke mye menneskene kunne gjøre for å forhindre leirflukten. Men naturen sørget etter hvert for at overflaten ble bundet. Og dreneringen som pågikk under ledelse av kanalvesenet, gjorde også sitt til at plantene kunne komme. Den første oppdyrkningen av det ødelagte landet tok til ganske umiddel bart. 1 Men det var imidlertid bare mulig på de strekningene som lå helt i kanten av leirsjøen hvor leirlaget var tynt. Planmessig oppdyrkning av større områder lot vente på seg. Det var heller ikke mulig før flatene var blitt skikkelig drenert. Den første noe mer omfat tende dyrkning ble forsøkt allerede 3 - 4 år etter raset. Da ble det forsøkt med høstpløying og to-tre ganger harving om våren. De første kulturplant ene man prøvde seg med, var hviterter og gråerter. Disse ble sådd 3 - 4 år uten gjødsling. Etter gjødsling med naturgjødsel satte man poteter ett år. Neste år ble det sådd bygg eller havre. Deretter ble landet lagt ut til slåtteland. Det første året med gress, ga normalt bare sparsom gressvekst, men den tok seg opp de påfølgende årene. Forholdsvis tidlig på 1900-tallet var det dyrket opp 400 mål mellom Melby og Rosvoll på sydsiden, og omtrent 300 mål mellom Haga og Bjartnes. Derimot var det ansett som umulig å dyrke opp rasgropen de første årene.
---- 486 RasA ---- Plantene i rasområdet Til tross for at det ble bevilget betydelige beløp til gjenreisningsarbeidet etter raset, ble det av en eller annen merkelig grunn ikke foretatt noen under søkelse over hvilke kulturplanter som kunne vokse i de ødelagte områdene. Det ble foretatt store grøftingsarbeider, men plantene fikk stort sett hjelpe seg selv med å dekke skredet. I perioden 1898 til 1902 foretok amanuensis Thekla Resvoll en undersøk else av hvordan plantene spredte seg i det ødelagte området. Resultatet av denne undersøkelsen hitsettes: 2 Generelt Først omtales plantene i selve skredet, og da særskilt plantene på grusen eller auren og på leiren, videre sumpplantene, deretter på det landet som er oversvømmet av utglidde masser. Den utglidde terrassen var dekket av en plantevekst på oversiden. Det som gled ut, var dyrkede marker, åker og eng som tilhørte de mange gårdene. Langs Follobekkens dalføre var det, særlig i den sydlige delen, løvkratt, mest av older. I nord var det noe skog, og vestranden var dekket av granskog. All denne planteveksten forsvant ikke helt ved skredet, men ble gjenfunnet spredt så godt som over alt på den nye jordbunnen. Da den oppbløtte leiren gled ut under de overliggende lag, revnet disse opp på kryss og tvers, og fløt nedover i større og mindre deler på leirstrøm men. Mesteparten forsvant visstnok, men ikke lite ble liggende igjen som spredte flak både på skredbunnen og på det overdekkede landet. På skredbunnen var flakene ujevnt fordelt. De var tallrikest langs bredd ene hvor leirstrømmens hastighet visstnok var minst. Ved sydmelen var de særlig stuet sammen i større mengder, og i nordvest var en del av gården Auglens skog blitt hengende igjen i kanten i det bunnen sank, samtidig som også en del løvskog hadde glidd ned i nord. De større trærne som kunne sees enkeltvis hist og her på skredbunnen, var fra den gamle overflaten. På flakene vokste det dels skog- eller myrplanter, dels planter fra dyrkede marker og enger. Etter jordbunnens beskaffenhet syntes ikke denne å være særlig skikket for ny plantevekst. I den aller første tiden etter raset så egnen også helt trøstesløs ut. Det varte dog ikke lenge før de grå flatene begynte å grønnes, skjønt ikke noe ble gjort for å hjelpe til. Allerede i 1898, bare fem år etter ulykken, var det et plante liv som forholdsvis ikke tellet så få arter, og på sine steder var det temmelig mange planter, selv om artene var få. Artene var i det hele fordelt etter jordbunnens forskjellige beskaffenhet. Skredbunnen sett opp fra av den avbrutte veien ved Auglen viste et farve
---- 487 RasA ---- skjær, bestemt på sine steder av jordartens farve og på andre av plantenes mengde. I de nordlige delene av skredet med den ujevne bunnen var store deler grå å se til, således de høye toppene og i alle fall de øverste delene av ryggene og haugene. Lavere nede var det grønt av hestehovens mektige bevoksninger. Langs vestmelen var den gråbrune farven av grusen eller auren mest frem tredende, idet planteveksten her var særdeles spredt og glissen. Men lengre ut, langs Follobekkens nye leie, hvor bunnen var sandblandet leire, var det et belte som ved frisk farve stakk seg ut mot omgivelsene og virket oppliv ende i landskapet. Her var det åkersnellen (equisetum arvense), som dannet et rikt og tett dekke. Men bakenfor igjen ble farven atter mer grå, idet leirbunnen skinte gjen nom den temmelig åpne planteveksten. Dette var på leirstrekningen langs det gjenstående landstykke. Planteveksten var således forskjellig etter jordbunnen, etter som denne var aur eller leire. Planter på auren eller grusen På skredbunnen hvor det lå aur, var det mange rester av den gamle plante veksten, særlig i nord. De nye plantene som hadde vokset frem her, viste seg fattige på arter, og de var ikke tallrike. Når de plantene som var knyttet til de mange pyttene og smådammene, ikke regnes med, var det ikke mere enn 32 arter på grusen. De fleste vokste spredt. Kun få hadde formådd å danne tettere samlinger. Av trær og busker var det kun hist og her med lange mellomrom enkelte skudd av gran, einer, bjørk, asp, vidje, og likeså var det med urtene når hestehoven unntas, og tildels tyttebær, krekling og linnea. På noen steder i den nordlige delen av dette beltet, særlig i strøket omtrent ut for gården Auglen, hadde tyttebærplanten spredt seg temmelig rikt og dannet til og med et tett dekke over grunnen. Bær var det i store mengder på denne planten, og de var used vanlig store. Linnea vokste også i større mengder i nærheten og sendte fine, lange grener rikt bort over grusen. Likeledes var det krekling her og der i tettere samlinger. Grusbeltet var som nevnt, ujevnt i bunnen. Det vekslet mellom hauger og fordypninger. Mange hauger var helt uten planter, og på andre var det ikke flere enn at man kunne klare å telle de enkelte. På haugene var det mest nyseryllik (achillea ptarmica), smylebunke (aira flexuosa) og hestehov (tussilagofarfara). Hestehoven vokste helst på de lavere delene av forhøy ningene og var aller hyppigst å se i fordypningene, hvor den til dels dannet en tett bevoksning. Åkersnelle (equisetum arvense) var ikke så alminnelig i dette beltet, men fantes helst hvor bunnen var fuktigere.
---- 488 RasA ---- Hvor grusen var finere, mere sandblandet, hadde det vokst frem en del moser. Både på haugene og på den flatere bunnen mellom disse var det så ledes hist og her spredtstående, vel adskilte tuer av få centimetres tverrmål. I det hele tatt var det dog ikke alminnelig å se moser på den tørre bunnen her i dette beltet. Plantene på leiren Den mest üblandede leiren dannet bunnen over den største delen av skre det. Inntil 1898 var det kun få planter som hadde spiret frem på leiren. Det var et lite antall arter, og de aller fleste vokste i små mengder spredt med naken leire mellom de enkelte plantene. Kun hestehoven gjorde et unntak. Men på selve leirflaten var den ikke videre utbredt. Den vokste helst i en krans omkring de flakene som lå hist og her som levninger av den gamle overflaten. Ellers var den henvist til forhøyninger og til meiene. På leirarealet vestenfor som østenfor «øya» var det i alt 43 planter, et over måte lite tall på det store arealet. Til dette kommer at de aller fleste artene fantes på den forholdsvis lille leirstrekningen vestenfor «øya». De mest karakteristiske plantene på leiren var sumptrehage (triglochin pa lustre) og tunggress (polygonum aviculare), arve (cerastium vulgatum), små syre (rumex acetosella) og revehale (alopecurus geniculatus) som vokste spredt over hele arealet. De to førstnevnte forekom i en påfallende sped form; tung gresset var således oftest mindre enn 10 centimeter høyt, og de opprette skud dene var meget tynne og ugrenede. Enkelte av de nevnte artene ble observert bare på et eneste sted. Det sees at såvel grusbunnen som leiren hadde en sparsom og fattig plante vekst. Men en del av skredbunnen danner en unntagelse. Langs Follobekken var det som nevnt, et belte som stakk seg ut mot omgi velsene ved sin friske, grønne farve. Dette beltet går mot øst over i leirstrek ningen langs det gjenstående landpartiet. I vest går det over i grusbeltet. Bunnen her var sandblandet leire og temmelig fuktig. Her dannet åkersnellen en overmåte tett bevoksning. Marken var dekket som av et grønt teppe, hvorfra en del planter hist og her stakk opp. Denne strekningen hadde i det hele en særdeles avvekslende plantevekst, skjønt arealet var forholdsvis meget lite. Beltet begynte omtrent ut for «øyas« nordligste punkt og gikk i syd over leir sletten. Bredden er anslått til ca. 50 meter. 67 planter vokste på denne delen, foruten moser. Alminneligst var åker snellen (equisetum arvense). Sumptrehage (triglochin palustre) var meget al minnelig. Alminnelig var siv, trådsiv (juncus filiformis), ryllsiv (juncus articulatus) og skogsiv (juncus alpinus). Alminnelig var også enghvein (agrostis vulgaris), sumprevehale (alopecurus
---- 489 RasA ---- geniculatus), sølvbunke (aira cæspitosa), sneglebunke (aira flexuosa) . Rød svingel (festuca rubra) var temmelig alminnelig, likeså småsyre (rumex ace tosella), tunggress (polygonum aviculare), arve (cerastium vulgatum), myrmjølke (epilobium palustre) og nyseryllik (achillea ptarmica) . Meget al minnelig var hestehov (tussilago farfara) . En mose (marchantia polymorpha) var meget alminnelig og dannet på en kelte steder tette dekker over grunnen. Her var således et ganske betraktelig antall arter på denne jordstreknin gen, større enn noe annet sted på skredbunnen av samme størrelse. Til dette kommer at åkersnellen opptrådte med en stor mengde individer. På de store leirhaugene og ryggene i nord har hestehoven funnet utmerket grunn, og her har den spredt seg som ingen andre steder. Med sine rikt for grenede og lange underjordiske deler har den krysset gjennom leiren og ero bret stykke for stykke for sine grove, dekkende skudd. Den har tatt de lavere forhøyningene i besittelse, likesom også de flatere partiene mellom disse for en stor del var opptatt. Allerede i 1898 var denne plantens erobring av plassen langt fremskredet. 1 1902 måtte den sies å være omtrent fullbyrdet. I alminne lighet vokste den så tett at bladene skjulte grunnen, og de få plantene som den ga plass blant sine skudd, stakk liksom rent umotivert opp fra det jevn høye dekket. Av plantene her kunne åkersnellen på noen steder være rikelig til stede blan det inn i hestehovplantene. Og den kunne være omtrent enerådende. Dette var tilfellet hvor grunnen var fuktig, således i en del forsenkninger. De svære leirmassene ved Jermstad var übevokset i 1898. De høye meiene som omga skredet, var dels med, dels uten vegetasjon. I alminnelighet var de bevokset overveiende med hestehov i sin nedre del, mens den øvre delen var naken. Dette var tilfellet med meiene i de store par tiene i nord, samt i øst og syd. Var meiene ikke alt for bratte, hadde det gjer ne glidd ned ovenfra tuer, busker og trær. Således hadde det på meiene i syd ved skredporten glidd ned ikke så lite older og til dels også gran. Og på vest melen var det også en del nedrast vegetasjon. På det øy formede landstykket var meiene også bevokset, vesentlig med hestehov. Bare den øverste, bratt este delen var uten nevneverdig vegetasjon. Sammen med hestehov var det også noe åkersnelle. Vann- og sumpplantene Hist og her var det over hele arealet mindre pytter og dammer. De var tallrike i grasbeitet hvor bunnen var mere ujevn. På det flatere landet var det en del småtjern. I den nedre delen av grasbeitet lå en rekke langs et bekke sig. Dernest var det en del småvatn på leiren både vestenfor og østenfor «øya». Mange av disse vannansamlingene viste allerede i 1898 en forbausende rik
---- 490 RasA ---- plantevekst, både mange arter og av flere arter også mange individer. I vannet hadde det utviklet seg typiske vannplantesamfunn, og ofte var det karakteri stiske sumpplanter i krans langs breddene. De planterikeste tjernene var å finne i grasbeitet. Ved tolv småvatn var vegetasjonen temmelig ens utviklet ved dem alle. Bunnen besto mest av fint, slamlignende materiale. Av egent lige vannplanter vokste her tre arter vannaks og to arter pinnsvinknopp. Rundt breddene vokste elvesnellen (equisetum fluviatile) ofte i rike samlinger, halv gress, siv, i alt omtrent 23 arter. Hestehale (hippuris vulgaris), sumpreve hale (alopecurus geniculatus) og catabrosa aquatica dannet den eneste vegetasjonen i flere små, særlig granne pytter og vokste her meget tett. En del planter var knyttet til mere fuktig bunn enn graset i alminnelig og vokste helst i omgivelsene av de nevnte småvatnene. Vesentlig samme vegetasjon som ved tjernene i grasbeitet var det også i småpyttene langs Follobekken. Ved de mange småpyttene på leiret var vegetasjonen langt mere fattig på arter og også fattigere på individer. Flere av disse vatnene ble besøkt på nytt sommeren 1902. I løpet av de mellomliggende 4 år hadde vegetasjonen delvis forandret seg. Et tjern mellom grushauger i den nordvestre delen av skredet omtrent i rett linje ut for gården Auglen hadde i 1898 en sparsom plantevekst som nesten utelukkende besto av pinnsvinknopp (sparganium minimum). 1 1902 var det anderledes. Vatnet hadde da fått en særdeles tett vegetasjon og holdt på å gro helt igjen av elve snelle (equisetum fluviatile) , som vokste både ute i vatnet og ved breddene. Foruten denne planten hadde det også innfunnet seg ikke så få andre. Inne ved land var bunnen dekket av et moseteppe. Dessuten hadde andre planter kommet til. Ved bredden hadde det også vokset frem en del, omtrent kvarterhøye skudd av bjørk (betula verrucosa), en alenhøy granbusk og et par busker av vidje (salix aurita). På skredbunnen hadde det allerede i 1898 vokset frem i alt 105 arter. Plan teselskapet var tilfeldig sammenbrakt og av rett broket beskaffenhet. Her vokste det på samme jordbunn og til dels side om side myrplanter og skog planter, engplanter og alminnelig ugress. Og dog var det på en viss måte allerede inntrådt en slags likevekt i vegetasjonen, sammenlignes de forskjel lige artenes mengde f. eks. på leiren, så vil man se at de plantene som her hadde erobret den største plassen, nettopp er slike som hører til på denne slags jordbunn, mens f. eks. myrplantene og skogplantene kun ble funnet i meget beskjedent antall. Og aller best trer forholdet frem hvor grannen var særdeles fuktig som ved de mange små vannansamlinger. Her var jo typiske vannplanter og sumpplanter så omtrent enerådende på plassen.
---- 491 RasA ---- Planter på landet dekket av utglidde masser Store deler av dalen på begge sider av Verdalselven ble oversvømmet av leir- og sandmasser, og den veldige bølgen begrov alt som lå i dens vei og utslettet ethvert spor av den gamle overflaten med dens liv. Størrelsen av det nye landet er, som nevnt, omkring 8,5 km 2 . Jordbunnen var i alminnelighet en sandblandet leire, her og der nærmest ren sand, eller på andre steder nærmet den seg üblandet leire. Heller ikke her varte det lenge før det begynte å vise seg en del planter. I 1898 hadde plantene på denne flaten adskillig likhet med dem som vokste på skredbunnen. De samme to arter var også her fremherskende; hestehov og åkersnelle hadde erobret store deler av jorden. Leirstrekningen ble delt i tre belter fra nord mot syd før undersøkelsen: ett mellom Haga og Ekle, det andre mellom Ekle og Bjartnes, og det tredje fra Bjartnes til enden av leirfallet. Alle partier ble avskåret av elven i syd. Hver av disse tre delene ble atter delt i tre belter: ett langs elven, ett i nord langs bredden av leiret, og ett mellom begge disse. På dette viset ble arealet oppdelt i ni små områder. På det overdekkede landstykket ble det iakttatt i alt 101 arter. På strekningen Haga - Ekle langs bredden av leiret 65, på beltet etter midten 39, langs elven 49 arter. På strekningen Ekle - Bjartnes langs bredden av leiret 59, på beltet etter midten 32, langs elven 41 arter. På strekningen Bjartnes - leirets slutt langs bredden av leiret 52, på beltet etter midten 29, langs elven 37 arter. I alt 101 arter på det samlede areal er et ikke så lite antall når man tar i betraktning det korte tidsrom som planteinnvandringen hadde foregått over. Av alle disse var det dog bare et fåtall som hadde en noen lunde vid utbred else, og meget få var de artene som hadde spredt seg over hele området. De fleste hadde kun en liten utbredelse. De hyppigste artene, de som fantes i alle områdene, var følgende 15: Åkersnelle (equisetum arvense), sumptrehage (triglochin palustre), små syre (rumex acetosella), hvit kløver (trifolium repens), fuglevikke (vicia cracca), småklokke (campanula rotundifolia) , nyseryllik (achillea ptarmica) , hestehov (tussilago farfara) samt gråolder (alnus incana). Dessuten av gress arter: enghvein (argostis alba og vulgaris), sumprevehale (alopecurus geni culatus), engkjerte (phleum pratense) , sølvbunke (aira cæspitosa}og kveke (triticum repens). Samtlige arter var særdeles alminnelige over alt på hele feltet. Dog var det kun to av dem, hestehov og åkersnelle som sluttet seg sammen til tettere bevoksninger. Disse to var utbredt over hele arealet og dannet på de fleste stedene en slags bunnvegetasjon, oftest hver for seg, men også i fellesskap.
---- 492 RasA ---- Ingen av de øvrige kunne noe sted sies å beherske grannen med tette samlin ger. Til de artene som hadde størst utbredelse, kan man også regne rødsvin gel (festuca rubra), som fantes i åtte områder og bare manglet i ett. Det overveiende flertall av de 101 plantene er flerårige, bare et mindre antall, i alt 20 er en- og to-årige, og disse hadde på få unntagelser nær en meget liten utbredelse. De nye plantene på det overdekkede arealet stammet for en vesentlig del fra de nærmest tilstøtende områdene. En sammenligning mellom plantene på selve leiret og leirets nærmeste omgivelser viser dette. Mellom gårdene Haga og Lyng var det mest dyrkede marker, åkrer og enger langs leirflaten. Omtrent fra Lyng av og til Hegstad er det olderkratt langs leiret, og bakenfor dette granskog. Mellom Hegstad og Bjartnes var det også en del older, til dels blandet med rogn, og bakenfor lå Ekles og Bjartnes' slåtteenger og åkrer. Fra sistnevnte gård og nedover til leirets ende støtte det mest dyrkede marker like inn til leiret. Av de nye plantene var det på leiret en stor del ugressplanter av dem som er alminnelige over alt på dyrkede marker, dernest ikke få engplanter, en del kratt- og skogvekster, det vil si planter som hører hjemme på de nevnte tilstøtende lokaliteter. I det hele tatt var det av samtlige nye planter kun få som ikke ble sett å vokse i de aller nærmeste omgivelsene. Dog følger det ikke av dette at alle planter er spredt eller sådd fra bredd ene. Av flak som under utglidningen hadde nådd ned i dalen, flyttet av leir strømmen, var det ikke så få, og i alminnelighet var de temmelig jevnt fordelt. På de fleste av disse flakene vokste det engplanter, på andre skogplanter og på atter andre, dog kun på få, myrvekster. Når man unntar de siste, var det på flakene planter av samme art som på de tilgrensende breddene. Sprednin gen fra flakene har vært ganske betydelig, noe den forholdsvis store og jevne utbredelsen av flere planter, f. eks. gressartene, viste. I det innerste beltet langs elven var det en del flak hvor plantene tydelig stammet helt fra den utglidde delen av Prestegårdsmyra i skredets nordligste parti. Noen av deres planter hadde spredt seg på den omkringliggende jord bunnen, dog bare i små mengder. Det har således været to kilder for plantespredningen på dette overdekkede landet. Den ene var de tilgrensende breddene, den andre de mange rester av den utglidde terrasseover flaten. Det er ikke iakttatt en eneste art som ikke fantes i de aller nærmeste omgivelsene eller på flakene ute på leirflaten. Så langt Thekla Res voll. Videre utvikling I tiden etter denne undersøkelsen gikk det raskere. Sand- og leirflukten tok etter hvert slutt. Rundt 1900 var denne innskrenket bare til sandørene ute
---- 493 ----
---- 494 RasA ---- i elveløpet, og disse var som oftest våte av vannet i elven, slik at problemet egentlig var slutt. Og de ødelagte områdene fikk en så pass vegetasjon at de kunne brukes til havnegang. Dermed fikk de med en gang en slags verdi. Skogen gjorde også sitt inntog, men det gikk senere. Olderen var her den viktigste planten, og i løpet av det første ti-år av 1900-tallet sto olderskogen forholdsvis tett over nesten hele området som var blitt overslammet. Det ble også forsøkt med skogplanting. 1 1903 ble det laget ca. 50.000 plan tehull i Statsteig A, det vil si inne i skredgropen og områdene like utenfor. Sommeren 1904 ble 16 fanger fra Trondheim landsfengsel satt til å plante trær. Det ble nedsatt ca. 37.000 stykker gran- og furutrær, foruten at fang ene også laget 8.000 meter gjerde og vel 2.000 meter vei. 20.000 nye plante hull ble også laget. Neste år plantet fangene 54.000 planter av gran, buskfuru og norsk fura. Dessuten laget de nesten 750 meter grøft, og laget ytterligere 20.000 plan tehull. I 1906 var fangene atter på plass, og denne sommeren plantet de 42.500 planter av gran, fura, bjørk, pil og svartor. Noter: 1 Amund Hellån Nordre Trondhjems Amt s. 146 ff. 2 Det etterfølgende er tatt fra Amund Helland : Topografisk-statistisk Beskrivelse over Nordre Trondhjems Amt, bind 1 s. 141 ff. Språket er modernisert.
---- 495 RasA ---- STATSJORDEN Statsteigene Den jorden Staten overtok, lå i to teiger adskilt fra hverandre. Disse teig ene ble derfor kalt Statsteig A og Statsteig B. Statsteig A omfattet selve rasgropen og områdene umiddelbart utenfor ras porten. Områdene utenfor porten ble også kalt Triangelet. Denne teigen var på 2154,1 dekar. Statsteig B omfattet de ødelagte områdene ved Lennes og Lyng. Teigen var på 1384,9 dekar. Jorden som ble utlagt til Staten, fordelte seg slik: 1 Statsteig A: Gårdsnr . 95.2 Eklos veet » 96. 1 Eklosvedjan 106.7 Glynden » 97. 1 Trøgstad lille søndre » 98.5 Trøgstadskredet » 100.3 Jermstadskredet vestre » 101.1 Spannet » 102.2 Jermstadskredet øvre 105.2 Folloskredet ~] 106.1 Krag t 106.2 Trøgstad lillej » 106.4 Krågsmoen 106.5 Gran » 106.6 Egge 106.8 Bjørklund » 107.8 Moskredet nordre » 107.9 Moskredet søndre » 107.4 Moan 108.2 Hagaenget » 108.5 Hagaskredet nordre mellom » 108.6 Hagaskredet nordre østre » 108.7 Hagaskredet nordre vestre » 119.2 Langenget » 124.3 Lundenskredet 0,05 mark 0,10 » 0,05 » 73,5 da 44,0 » 0,03 » 0,43 » 287,7 » 0,36 » 134,4 » 0,20 » 179,2 » 0,32 » 71,0 » 0,13 » 72,0 » 0,64 » 390,0 » 65,4 » 37,4 » 0,10 » 0,06 » 0,16 » 73,8 » 0,02 » 20,8 » 0,05 » 51,9 » 0,02 » 42,0 » 0,04 » 34,5 » 0,05 » 44,3 » 0,13 » 39,0 » 0,11 » 116,6 » 0,26 » 75,0 » 0,05 » 10,8 » 40,1 » 0,25 »
---- 496 RasA ---- Gårdsnr. 125.2 Sundbyaunet østre » 121 .2 Sundbyaunet mellom » 126.5 Sundby skredet vestre » 127.3 Sundbyskredet østre » 129.5 Melby skredet » 129.3 Melbynesset Statsteig A sum Statsteig B: Gårdsnr. 109.5 Lyngskredet søndre østre 0,23 mark » 109.4 Lyngskredet søndre vestre 0,17 » » 110.8 Lyngskredet mellom vestre 0,11 » » 110.9 Lyngskredet mellom østre 0,12 » » 111.5 Lyngskredet nordre » 117.2 Lennesskredet søndre » 117.3 Lennesskredet nordre » 119.1 Haga nordre Statsteig B sum Statsteig A Statsteig B Tilsammen Fradrag veigrann i Statsteig A Uten veigrann tilsammen Som det går frem av dette, er disse fastslått i 1900-1901. Hva som skjedde med statsjorden 2 4,86 mark 2166,8 da 69,7 da 44,7 » 32,0 » 4,86 mark 2166,8 da 8,22 » 1348,0 » 1348,0 » 13,08 mark 3514,8 da 12,9 » 3501,9 da tallene litt mindre enn hva som ble I 1908 kjøpte Verdal kommune Statsteig B av Staten. Kommunen betalte kr. 1,50 pr. mål, og teigen ble beregnet til å være 1200 mål. Kjøpesummen ble således kr. 1800,00. Dette arealet var noe mindre enn det arealet som var blitt fastslått av Verdalskomitéen etter raset. En forespørsel fra Verdal kommune i 1913 om å få kjøpe Statsteig A ble avslått av Staten. Ved forvaltningen av Statsteig A var Staten til å begynne med representert ved Stjør- og Verdal skogforvaltning. Senere ble Statens interesser ivaretatt av Nord Trøndelag Landbruksselskap. De forskjellige partene i Statsteigene fikk nye fortløpende bruksnummer i tilhørighet til de gamle gårdsnumrene. Dette førte til at sammensetningen
---- 497 RasA ---- Et av de første husene i Raset. Dette var hos Agot og Harald Lunnan på Lunnan. På armen sønnen Gunnar. Til v. Olav Åspås av denne jorden etter hvert ble temmelig uoversiktlig. Derfor ble det ved tre anledninger foretatt sammenslåinger av de forskjellige partene. Statsteig B Den første sammenslåing fant sted i 1909. Det gjaldt Statsteig B som nå Verdal kommune eide. Etter begjæring fra ordføreren i Verdal ble 1 19. 1 Haga nordre slått sammen med med 117.2 Lennesskredet søndre, 117.3 Lennes skredet nordre, 109.5 Lyngsskredet søndre østre, 109.4 Lyngsskredet søn dre vestre, 110.8 Lyngsskredet mellom vestre, 110.9 Lyngsskredet mellom østre og 111.5 Lyngsskredet. Deretter ble det foretatt skyldsetting av fire parseller. Dette skjedde sam me år. Parsellene var følgende: Leira 119.5 skyldmark 0,28 Edvard Kålen Solbu 119.6 » » 0,28 Ola Klefsås Ryan 119.7 » » 0,33 Paul Leirfall Øian 119.8 » » 0,33 Karl Overholmen Verdalsboka - 32
---- 498 ----
I 1912 fant det så sted skyldsetting av seks nye parseller: Haga nordre 119.1 skyldmark 0,85 Johan Hoh 119.1 skyldmark 0,85 Johan Holmli Lennes østre 119.9 » » 0,64 Ole Svedjan Trøgstad 119.10 » » 0,67 Olaf Hjelde Forset 119.11 » » 0,89 Gustav Lundbakken Leirvoll 119.12 » » 0,97 Martin Storhaug Holmli 119.13 » » 0, 88 Bernt Holmli Etter dette har parseller blitt skilt ut fra noen av de ovenfor nevnte partene. Det har også vært eierskifte flere ganger. På Krågsvoll hos Marie og John E. Lindseth. Dette var en typisk uthusbyg ning på bureiserbrukene. John Lindseth, Einar, Ingeborg, Elsa, Marie Lindseth. Statsteig A I 1914 ble det foretatt sammenslåing av en del parseller i Statsteig A etter begjæring av Stjør- og Verdal skogforvaltning på vegne av Landbruksdeparte mentet. Da ble 95.2 Eklosveet slått sammen med 96. 1 Eklosvedjan, 97. 1 Trøg stad lille søndre, 98.5 Trøgstadskredet, 100.3 Jermstadskredet vestre, 101.1 Spannet, 102.2 Jermstadskredet øvre, 105.2 Folloskredet, 106.1 Krag, 106.2 Trøgstad lille, 106.4 Krågsmoen, 106.5 Gran, 106.6 Egge, 106.7 Glynden, 106.8 Bjørklund, 107.4 Moan, 107.8 Moskredet nordre, 107.9 Moskredet søndre, 108.2 Hagaenget, 108.5 Hagaskredet nordre mellom, 108.6 Haga skredet nordre østre og 108.7 Hagaskredet nordre vestre.
---- 499 RasA ---- Mindre enn et halvår etterpå, i 1915, fant den siste sammenslåingen sted. Også ved denne anledning var det Stjør- og Verdal skogforvaltning som be gjærte sammenslåingen. Det gjaldt det samme området, og til Eklosveet 95.2 som allerede var blitt tillagt flere parter, ble nå tilføyd 1 19.2 Langenget, 124.3 Lundenskredet, 125.2 Sundbyaunet østre, 126.5 Sundbyskredet vestre, 127.2 Sundbyaunet mellom, 127.3 Sundbyskredet østre, 129.3 Melbyaunetog 129.5 Melby skredet. Melbyaunet var det samme som Melbynesset. Alt dette gjaldt Statsteig A. Men før sammenslåingen hadde funnet sted, ble de to første parsellene skyld satt. De skjedde i 1913: Krag 95.5 skyldmark 0,50 Oluf Klokkerhaug Krag søndre 95.6 » » 0,50 Ole Landfall I 1916 fant det sted skyldsetting av tre nye parter: Krågset 95.7 skyldmark 0,43 Peder Eklo Trøgstad lille 95.8 » » 0,50 Petter Eklo Spannet 95.9 » » 1,37 Sefanias Hofstad Den siste av disse var egentlig to parseller. Videre ble to parter skyldsatt i 1924. De var: Eklosveet østre 95.10 skyldmark 0,35 Anton Innhaug Krågsvoll 95.11 » » 0,15 John E. Lindset Den siste av disse ble skilt ut fra parsell Krag søndre 95.6, og selger var Ole Landfall. Så fulgte tre parseller i 1929 Lunnan 95.12 skyldmark 0,26 Harald Lunnan Egge 95.13 95.14 » 0,30 Paul Helden » Sellægg » 0,33 Petter M. Sellæg » Og i 1930 ble en skyldsatt: Krågset 95.15 skyldmark 0,17 Oskar Grande I 1936 fulgte tre skyldsettinger. Spannet nordre 95.16 skyldmark 0,23 Einar Skavhaug Nylund 95.17 » » 0,20 Alf Pedersen Trygvoll 95.18 » » 0,20 Anneus Haugdal Den første av disse var en av de partene Sefanias Hofstad hadde kjøpt i 1916.
Og den siste parten av statsjorden ble skyldsatt i 1937: Haugum 95.19 skyldmark 0,24 Arnold l 95.19 skyldmark 0,24 Arnold Prestmo
---- 500 RasA ---- Jord utenfor Statsteig A I 1901 ga John Rostad, eier av Follo, Staten disposisjonsretten over det som var igjen av Follo nede i rasgropen i 1901. En bit av dette, kalt Folloskredet, ble så lagt til Eklosvedjan i 1901. Biten var av skyld 0,13. Det nye nummeret ble 95.2. (Se ovenfor.)
I 1909 ble restene av Follo delt og skyldsatt slik: Skogmoeng 105.3 skyldmark 0,15 Mi 105.3 skyldmark 0,15 Mikal Skogmo Heggeseng 105.4 » » 0,24 Peder Skultbakk Auglen østre 105.5 » » 0,31 Torleif Buras Grønnmyra 105.6 » » 0,07 Anton Prestmo Prestmo 105.7 » » 0,07 Aneus Prestmo Og i 1931 ble den siste biten av Follo nede i rasgropen skyldsatt: Follo søndre 105.10 skyldmark 0.26 Olaf Rønning 105.10 skyldmark 0,26 Olaf Rønning Av Prestegården Auglens område nede i rasgropen ble følgene parseller skyldsatt i 1896: Tokstad østre 32.7 skyldmark 0,40 Petter Eklo Tokstad vestre 32.8 » 0,20 Petter Eklo » Så fulgte i 1936 Årset 32.14,15 » 0,15 Ole Arstad Senere har det skjedd andre skyldsettinger i dette området. Flere parter er blitt skilt ut fra noen av de ovennevnte, og nye eiere har overtatt. Også parter som ikke tilhørte Statsteig A, foruten de to som er nevnt ovenfor, er blitt skilt ut som egne brak. Oversikt over bureiserne Det så ikke lyst ut den første tiden etter raset. Krateret i landskapet var som et åpent sår. Og den stivnede leirsjøen var heller ikke noe lystelig syn. Mange hadde tvil om at det noen gang ville bli mulig å bosette seg her igjen. Men naturen har bøtt på mye selv, og pågangsmot fra driftige og innsats fylte mennesker har vist at sårene kunne leges. I dag fremstår både Raset og Leiret som et fruktbart og veldyrket landskap. Det er ikke lett å se at for bare noen ti-år siden var det her et trøstesløst skue. Samtidig er det heller ikke lett å se det slitet og forsakelsen som ligger bak de veldyrkede jordene og vakre gårdene. Alt dette viser imidlertid at det er håp i fremtiden bare man har pågangs mot og innsatsvilje. Det er dessverre ikke plass i denne fremstillingen til en fullstendig gjen nomgåelse av nyryddernes historie, om deres slit og forsakelser. Nedenfor
---- 501 RasA ---- Beret og Ola Klefsås var blant de første som startet opp på Statsteig B, det vil si på Nessleiret. følger således bare navnene på de menneskene som startet opp med håp om en fremtid i Raset og på Leiret 32.14,15 Årset: Konstanse og Ole Arstad Dagmar og Leif Arstad 32.16 Solhov: 95.2 Eklosveet/Haugan: Henrikke og Lars Haugan 95.6 Krag søndre: 95.7 Krågset: 95.10 Eklosveet østre: 95.11 Krågsvoll: 95.12 Lunnan: 95.13 Egge: 95.14 Sellægg 95.15 Krågset 95.16 Spannet nordre: 95.17 Nylund: 95.18 Trygvoll: 95.19 Haugum: 105.6 Grønnmyra: Marie og Even Olsen Aasta og Arne Eklo Inga og Anton Innhaug Maria og John E. Lindset Ågot og Harald Lunnan Olaug og Paul Helden Mathilde og Petter M. Sellæg Maria og Oskar Grande Anna og Einar Skavhaug Klara og Alf Pedersen Emma og Anneus Haugdal Oddny og Arnold Prestmo Anna og Anton Prestmo
---- 502 RasA ---- Etter hvert ble forholdene bedre, og husene fikk høyere standard. Dette er hos Aasta og Arne Eklo på Krågset i 1937. 105.7 Follo søndre: 108.8 Haga: 119.1 Haga nordre: 119.5 Leira: 119.6 Solbu: 119.7 Ryan: 119.8 Øian: fra 1918 119.9 Lennes østre: 119.11 Forset: 119.12 Leirvoll: 119.13 Holmli: Lussi og Olaf Rønning Ingrid og Konrad Lyng Oline og Johan Holmli Maria og Edvard Kålen Beret og Ola Klefsås Ingeborganna og Paul Leirfall Karl Overholmen(ugift) flyttet Marje og Evald Ness Anna og Ole Svedjan Margit og Gustav Lundbakken Mette og Martin Storhaug Marta og Bernt Holmli Noter: Disse tallene er hentet fra en fortegnelse over de eiendommene som ble utlagt til Staten. Tall ene skriver seg fra etter 1.1.1914. De korresponderer ikke helt med de tallene som er gitt i Stortingsproposisjon nr. 84/1900-1910. 2 I tillegg til opplysninger som er hentet fra offentlige dokumenter, har Leif Bjørkli, Ola Røstad og Aasta og Arne EkJo bidratt med mye.
---- 503 RasA ---- FORANDRINGER Etter hvert som tiden gikk, forandret landskapet seg. Den trøstesløse blå grå overflaten, ble gradvis dekket av planter og busker. Men fort gikk det ikke. I mange ti-år var det store flater med naken leire i dagen. Spesielt var dette tilfelle i de bratte meiene rundt rasgropen. Menneskene forsøkte å ut bedre skadene, men det var først og fremst naturen selv som formådde å gi overflaten nytt liv igjen. Nokså regelmessig ble det tatt bilder av de ødelagte områdene. Vi skal her gjengi noen. De første tre er tatt fra et punkt ved Lysthaugen. Muligens har fotografen tenkt å lage et panoramabilde der alle tre er satt sammen. Foto grafen er ukjent, likeså tidspunktet. Men det kan ikke ha vært så langt fra århundreskiftet. På alle bildene går det frem at små busker har begynt å dukke frem på leirsjøen. Sett mot vest.
---- 504 RasA ---- Sett mot nord. Sett mot nordøst.
---- 505 RasA ---- I 1920 tok Einar Musum en del bilder fra både rasgropen og leirflatene. Beklageligvis har ikke filmene tålt lagringen så godt. Erling Sommervold har gjort et godt arbeid med å få dem kopiert. Fra skredgropen. Bildet er trolig tatt fra Eklomelen mot nordøst. Dalen i ter rassekanten i bakgrunnen ligner på Eklodalen. I så fall var denne delen av rasgropen dekket av vann etter raset 6. september og gikk under navnet Rogn haugsjøen. Også fra bunnen av rasgropen. Muligens er dette bildet tatt fra samme ståsted som det forrige. Melen i bakgrunnen er trolig Momelen.
---- 506 RasA ---- Oversikt over en del av rasgropen lengst mot øst. Gården i bakgrunnen er Skei. Fremdeles er det en del nakne partier i rasmelene. Parti av elven tatt fra Haga. Gårdene i bakgrunnen er fra venstre Østgård, Sundby østre og Sundby vestre. Stokkene i forgrunnen er en enkel tømmer lense.
---- 507 RasA ---- Fra samme sted som forrige bilde, men mer mot syd. Utsyn fra Bjørken over flatene ved Ness og Sundby. I bakgrunnen vises ras skråningene ved Jermstad. I det øverste høyre hjørnet ligger Skei.
---- 508 RasA ---- Fra Sundbygårdene mot rasporten. Fra v. Sundby østre og Østgård. Bak Mel by. Helt i bakgrunnen til høyre en del av de fremdeles nakne rasmelene. Så følger fire bilder fra et senere tidspunkt. Nå er vegetasjonen frodig over hele området. Og noen steder er jorden blitt dyrket. Gårder og brak har be gynt å dukke opp. Heller ikke her er det angitt tidspunkt for når bildene er attt, men trolig er de fra 20-årene. Bildet er tatt fra et sted mellom Haga og Lyng i retning sydvest. I bakgrunnen ligger Rosvollgårdene. Vegetasjonen bortenfor veien markerer elveleiet. Og på motsatt side av elven har noen bureiserbruk dukket opp.
---- 509 RasA ---- Dette bildet er tatt fra Bjørken. Nå er hele flaten dekket av vegetasjon. Går den til høyre på den andre siden av elven er Haga. Kultivering av flatene ned enfor har startet opp, men det er fremdeles sparsomt med bureisingsbruk. Fra Lysthaugen mot nordøst. Gården i forgrunnen er Sundby vestre. Litt len ger til høyre ligger Melby. Det store området på motsatt side av elven, er en del av Statsteig A. Denne delen ble kalt Triangelet. Triangelet består delvis av en del av rasgropen, og delvis av overslammet område. På sydsiden av elven er jorden kommet under kultur, men på den andre siden har det skjedd lite.
---- 510 ----
---- 511 RasA ---- Det er uklart når dette bildet er tatt, men trolig er det i 30-årene. Gården til venstre er Eklosveet, et av bureiserbrukene i Raset. I bakgrunnen til venstre Skei og til høyre Fåren. Et annet bilde som også trolig er fra 30-årene. Dette er bureiserbruket Egge. Bak Egge ligger Momelen. Rasporten ligger til venstre for Momelen.
---- 512 RasA ---- Så følger et bilde fra Follodalen. Bildet er tatt sist i 70-årene. Reidar Prestmo beundrer her et av de grantrærne som ble plantet ved år hundreskiftet. Trærne er nå vel 75 år.
---- 513 RasA ---- De siste bildene er fra 1992. Nå er det ikke mye som vitner om at her fant en av de største naturkatastrofer i Norge sted for 100 år siden. Nå er jorden tatt i brak, og de ødelagte strekningene er nå en del av de vakreste jordbruks områdene i det fruktbare Innherred. Flyfoto mot vest. I forgrunnen midt på Volgavlen. Nærmest dekket Vukusjøen dalbunnen. Litt over midten til høyre ligger rasgropen som er nesten umulig åfå øye på. Og den store leirsjøen som strakte seg nedover nesten ned til Verdalsøra, er med på å danne bildet av Verdal som en av de beste jordbruks kommunene i Trøndelag. Foto: Bård Gimnes. Foto: Bård Gi Restene av Follodalen i 1992.
---- 514 RasA ---- Fra toppen av Follodalen. Her rant Follobekken. Kumlokket i forgrunnen ligger der det gamle bekkeleiet lå. Bildet er tatt i retning nordøst fra omtrent det sted Jermstad øvre lå. I bak grunnen Skjefte.
---- 515 RasA ---- Fra bunnen av rasgropen i retning nordvest. Til venstre Jermstad og helt til høyre Skei. Fra Eklo mot nordvest. I bakgrunnen til høyre restene av Follodalen.
---- 516 RasA ---- Utsikt over rasgropen fra syd. Midt på bildet Krågset. Helt i bakgrunnen Jermstad og Skei. Fra Eklo mot Sundby. Fra venstre Melby, Østgård, Sundby østre og Sundby vestre.
---- 517 RasA ---- BILAG BILAG 1 KART Dessverre finnes det ingen pålitelige kart eller fullstendige beskrivelser som nøyaktig kan fortelle hvordan landskapet så ut før raset. Vi må benytte oss av mer eller mindre tilfeldige og vage opplysninger, samt slutninger vi kan trekke på grunnlag av terrenget slik det ser ut i dag. Det beste kartet som finnes, ble tatt opp i perioden 1878 - 1882 og utgitt i 1883. Det er i målestokken 1 : 50000. I tiden etter raset ble det tegnet flere kart eller krokier, som de ble kalt, over dette området. Disse ble dels tegnet på grunnlag av dette kartet og dels etter hukommelsen. Dessverre inneholder det første kartet en del navnefeil, og disse ble gjentatt da terrenget skulle re konstrueres etter raset. Dette har blant annet ført til at mange av feilene er blitt stående og er faktisk blitt akseptert som fakta. Et par eksempler kan nev nes. Da kartet ble laget, eksisterte det to plasser i området som hadde siste leddet -sanden i navnet, nemlig Eklosanden og Trøgstadsanden. På kartet ble bare den ene avmerket. Men det ble benyttet feil navn. Eklosanden er så ledes blitt navnsatt som Trøgstadsanden. Under Trøgstad lå det videre en plass med navn Fyksveet. Den er plassert riktig på kartet. Men trolig fordi den som gjorde nedtegnelsene ikke skrev nøyaktig nok, klarte ikke den som tegnet kartet i Kristiania å tyde hva som var skrevet. Og etter som det like i nær heten lå en gård ved navn Follo, antok vedkommende rimeligvis at navnet var Follosveet. Og slik ble det. Begge disse feilene går igjen på skissene og krokiene som ble tegnet etter på. Dette har vært med på å gjøre det vanskelig å rekonstruere beliggenheten av heimene og plassene slik de lå før raset. På kartet fra 1883 er det inntegnet koter. Men dessverre er ekvidistansen så stor at det ikke er mulig å se hvordan flatene i rasområdet så ut. Til gjen gjeld er høydeforskjeller og bratte skråninger angitt med skraveringer. Dette gir en viss hjelp til å fremstille landskapet slik det var. På den ene krokien som ble utarbeidet etter raset, er det inntegnet koter hvor det ser ut til at ekvidistansen er 10 meter, selv om dette ikke er angitt på kartet. Enkelte steder stemmer dette, mens andre steder er kotene full stendig villedende. Riktignok ser det ut til at de største feilene finnes i områ der som ikke ble berørt av raset. Det kan være at karttegnerne ikke brydde seg så mye om detaljene der, fordi det ikke hadde noen betydning.
---- 518 RasA ---- Krokiene har til tross for sine unøyaktigheter, stor betydning når det gjel der mulighetene til å danne seg et korrekt bilde av terrenget. For selv om de ikke tilfredsstiller de krav som stilles til moderne kart, gir de allikevel mer korrekte opplysninger enn hva vi kan frembringe bare ved å se på det gjenliggende terrenget rundt skredgropen. 10 meterskotene er tegnet med forholdsvis stor avstand fra syd mot nord over flatene i rasområdet. Dette indikerer at terrenget var temmelig flatt, men at det steg noe. Imidlertid gikk det et lite terrassetrinn tvers gjennom om rådet fra vest mot øst. Dette trinnet var for lavt til at det er angitt på de nevn te krokiene. Imidlertid er det markert på kartet fra 1883 som en bølgende, skravert linje noe syd for hovedveien mellom Stiklestad og Vuku som gikk nesten parallelt med trinnet. Rester av dette trinnet kan fremdeles sees i ter renget på vestsiden av Raset nord for Mo ved Klokkerhaug. Det kan tyde på at dette trinnet var noe mindre enn 10 meter høyt. Lengst mot nord i rasområdet, vest for Jermstad og nord for Follo, ser det ut til at det var ytterligere et trinn. I dette området var det også et par koller som hevet seg over det flate landskapet. Den ene lå like nord for Follo, og den andre lå mellom Jermstad østre og Jermstad øvre. Den siste ser ut til å ha vært ca. 20 meter høyere enn det omkringliggende landskapet. Den ble forøvrig kalt Jermstadhaugen. Ganske sikkert var skråningene i disse trinnene oppdyrket. I gamle dager var nemlig hellende sydvendt jord den beste som kunne finnes. Den var selv drenerende, den fikk stor solvarme, og i gamle dager var det ingen maskiner å ta hensyn til når åkeren skulle legges. Helt mot nordvest i rasområdet er det angitt et myrområde. Dette var den såkalte Prestegårdsmyra. I følge det nevnte kartet hang denne myra sammen med den som i dag kalles Øgstadmyra. Den ligger øst for Øgstad. I det sam me området lå også Prestegårdsskogen som sammen med Prestegårdsmyra lå øst for Prestegården. Denne gården het egentlig Auglen, men Prestegår den var det navnet den gikk under i dagligtalen. Den var inntil raset gikk prestegård i Verdal. Nord for Follo er det også inntegnet et par myrområder. Og nordøst for Follo, på Jermstadvaldet, lå den såkalte Spannmyra. Ellers er det ikke angitt andre myrer på dette kartet. Men lengst mot øst må restene av Trøgstadmyra ha ligget. Det var blant annet deler av denne som gikk ut i Landfallraset i 1747. Når det gjelder elvesletten, kan kartet fra 1883 gi oss en del opplysninger. For selv om høydeforskjellene nede på elvesletten var for små til at de kunne angis ved hjelp av koter, er en del av de lave terrassetrinnene markert med skraverte linjer. Blant annet er forskjellen mellom platået hvor Melby og Sund by gårdene lå, og den lave sletten hvor Melby nesset lå, adskilt på denne måten.
---- 519 RasA ---- Bekkenedskjæringer som kanskje knapt kunne kalles daler, er også markert på dette viset. Fergestuggu, eller Lyng lille som bruket het da raset gikk, er plassert nede i en slik bekkedal. Disse kartene og krokiene ble så grunnlaget for en rekke kart som ble teg net i tiden etterpå. Blant annet ble det tegnet et meget nøyaktig kart over om rådene som grenset inn til de ødelagte områdene til brak for Verdalskomitéen. Dette var i målestokken 1 : 4000. Men dessverre inneholder dette lite som kan bidra til å fortelle om de ødelagte områdenes utseende før raset. Imidler tid var man i ferd med å tegne terrenget langs den nordre kanten av skred gropen da raset 6. september gikk. Ved dette raset gikk et areal på ca. 300 mål ut. Noe av dette hadde man rukket å tegne. Og dette er det eneste nøyak tige kartet som finnes over noe av det som raste ut. Videre ble det utarbeidet en serie med kart til bruk for Kanalvesenet. Ett av disse er et kart av terrenget før 19. mai 1893. Men også det bygger på de kartene som er nevnt ovenfor. De andre kartene i denne serien er over terrenget slik det var like etter raset, og så hvordan elven forandret sitt løp i årene som fulgte. I publikasjonen Folkebladet ble det sist i juli 1893 trykket en artikkel om Verdalsraset. Den var ledsaget av et ganske brukbart kart over området. Tegner av dette kartet var Carsten W. Janke. Deler av dette kartet er be nyttet til å vise hvordan terrenget så ut i kapitlene Terrenget og Veier.
---- 520 RasA ---- BILAG 2 EN BESKRIVELSE AV JORDEN FRA 1870 I forbindelse med et matrikkelforarbeid fra 1 870 ble det gitt beskrivelser av jorden på alle matrikulerte gårder. I denne oversikten er et sammendrag av de gårdene som ble berørt av Verdalsraset, tatt med. Oversikten er todelt slik at de gårdene som lå i selve rasområdet, er tatt med i første del, og de gårdene som ble berørt av rasmassene er tatt med i andre del. Del 1 Prestegården Auglen hadde et åkerareal på 414 mål bestående av en del god leirmuld, en del muldblandet sandjord samt noe skarp sandjord. Det natur lige england ble anslått til 12 mål mindre god myraktig slått. Inkludert i dette arealet var trolig Tokstad, som hadde ligget under Auglen helt siden middelalderen, og som nå var et underbruk under Prestegården. Mo var delt i to. Om Mo nordre heter det at gårdens dyrkede areal var 166 mål. Dette besto av en del god sandmo. Resten var sand av simpel sort. Av naturlig eng fantes det 12 mål av middels kvalitet. Mo søndre hadde et dyrket areal anslått til 170 mål hvorav en del var god sandmo. Resten var sand av simpel sort. Videre fantes det 12 mål naturlig eng av middels beskaffenhet. Moenget var fraskilt før 1870, og det dyrkede arealet ble anslått til 9 mål god leirmuld. Om Krag heter det at arealet var anslått til 231 mål dyrket mark bestående av mest løs sandjord og en mindre del muldjord samt litt myr. Av naturlig eng var det 10 mål av middels kvalitet. Dessuten var det et anslått areal på 25 mål bestående av leiraktig myr som kunne dyrkes opp. På Follo ble det dyrkede arealet anslått til 283 mål i 1870. Det besto av en del god sandmuld, en del mindre god sand- og myrjord. Gården hadde 25 mål naturlig eng av god kvalitet. Og dessuten ble det anslått at det fantes ca. 100 mål dyrkbar myr. I 1893 var Jermstad delt i fire deler, nemlig Øvre Jermstad, Østre Jerm stad, Vestre Jermstad og Jermstadspannet eller Lille Jermstad. Alle disse er omtalt i matrikkelforarbeidet. Øvre Jermstad hadde et anslått areal av 270 mål dyrket mark. Jorden besto
---- 521 RasA ---- av meget god leire samt en del rødmuld og myr som var litt mindre fruktbar. Av naturlig eng var det 30 mål av middels kvalitet. På Jermstad østre var det dyrkede arealet vurdert til 175 mål. Det ble be skrevet som en mindre del god åkermuld, og resten var sand og myr av mid dels god kvalitet. Gården hadde ca. 25 mål simpel natureng. Om Jermstad vestre står det at arealet var ca. 182 mål der størstedelen be sto av god sandmuld. Resten var sand og myr av mindre god kvalitet. Også her fantes det ca. 25 mål natureng som ble beskrevet som simpel. Jermstadspannet, eller Lille Jermstad, er oppført med ca. 100 mål sand og myrjord av mindre god beskaffenhet. Dessuten hadde gården 2 mål myr slått. Videre fantes det en større myr som kunne dyrkes opp. Trøgstad besto av to hovedgårder ved slutten av forrige århundre. Det var Trøgstad lille og Trøgstad store. Om Trøgstad lille heter det i 1870 at det dyrkede arealet ble beregnet til 138 mål. Det besto av en del god muldjord. Resten var myr av simpel be skaffenhet. Videre fantes det 15 mål natureng av middels kvalitet. 25 mål myr ble ansett for å være dyrkbar. Trøgstad store hadde et areal på 232 mål dyrket jord. Størstedelen var leir muld, men det fantes også en del dårlig sand- og myrjord. Engarealet var forholdsvis stort. Det besto av 60 mål av til dels god kvalitet. Videre fantes det større arealer som var dyrkbare, om enn ikke bare god jord. Rognhaugen er oppført med 42 mål dyrket jord og 4 mål natureng. Den dyrkede jorden beskrives som dårlig leir- og myrjord, og naturengen beskri ves som simpel. Det fantes ikke færre enn fire Eklogårder henimot slutten av 1800-tallet. Det var Eklo søndre, Eklo østre, Eklo vestre og Eklosvedjan. Eklo østre var mellom 1854 og 1892 delt i Eklo østre og Eklo mellom. Eklo vestre ble del vis også kalt Eklo nordre. På Eklo søndre ble arealet vurdert til å være 244 mål dyrket jord. Det be sto for en stor del av god sandblandet muldjord, samt noe leir- og myrjord av middels kvalitet. Dessuten fantes det 70 mål middels god natureng. Eklo østre var som nevnt delt i Eklo østre og Eklo mellom i 1870. På den første var arealet 1 15 mål bestående for en stor del av leirmuld og myr samt dårlig leirjord. I tillegg fantes det 20 mål mindre godt england. På den andre var arealet bare 10 mål dyrket myrjord. Eklo vestre er oppført med 134 mål dyrket mark i 1870. En større del var leirmuld, resten var myr og dårlig leirjord. Dessuten hadde gården 25 mål simpelt england. På Eklosvedjan var det 35 mål dyrket jord som blir beskrevet som leir muld og myr. 3 mål myr ble ansett for å være dyrkbar.
---- 522 RasA ---- Del 2 På Melby ble arealet beskrevet som 440 mål dyrket mark. Mesteparten var god muldjord, resten var skarp sandjord. Det fantes 80 mål simpelt england. Østgård besto av 177 mål dyrket mark. Dette var mest god muldjord. Resten var skarp sandjord. Gården hadde også 80 mål england som ble betegnet som simpelt. Sundby var delt i tre gårder i 1893, nemlig Lunden eller Vester-Sundby, Sundby vestre og Sundby østre. Sundbyhaugen var blitt lagt under Sundby vestre allerede så tidlig som i 1869. Det fantes to Sundby aun. Det ene lå nede ved elven. Det kaltes også Hammelen. Denne eiendommen hørte under Bjør ken. Det andre Sundbyaunet lå oppe i bakkene, og hørte under både Sundby vestre og Sundby østre. På Lunden eller Vester-Sundby ble arealet anslått til 190 mål dyrket jord i 1870. Av dette var en del god sandmuld. Resten var sandmo og simpel sand jord. Det fantes også 25 mål simpel natureng. Sundby vestre hadde 183 mål dyrket mark. Jorden betegnes som mest god muldjord samt en del mindre fruktbar sand. Av natureng fantes det 30 mål av middels kvalitet. Som nevnt ovenfor hørte Sundbyhaugen under Sundby vestre fra 1869. Den ble allikevel omtalt i 1870. Den hadde da 26 mål dyrket jord bestående dels av leir, og dels av muld og sandjord. Den hadde også 4 mål natureng av mid dels kvalitet. Om Sundby østre heter det at gården hadde 180 mål dyrket mark, mest god muldjord. Resten var sand. Av natureng hadde den 24 mål av middels kvalitet. Sundbyenget østre lå under Sundby østre og ble ikke utskilt før etter raset. Men det er omtalt i 1870 som bestående av 40 mål mager muldjord og 4 mål myrslått. Sundbyaunet eller Hammelen som lå nede ved elven, hørte fra tidlig på 1800-tallet under Bjørken. Eiendommen ble matrikulert i 1836. I 1870 for telles det at den besto av 16 mål sandmo og 4 mål middels god natureng. Bjørken tas med her fordi at en del av jorden lå nede ved elven. I 1870 er arealet angitt til 164 mål dyrket mark. Størstedelen var sandblandet muld jord. Resten var mindre god sandjord. Dessuten var det 40 mål middels na tureng. Skjørdal ble delt i to sist i 1860-årene. Partene ble kalt Skjørdal øvre eller vestre og Skjørdal nedre eller østre. Delingen var enda ikke fullbyrdet da arealet ble vurdert i 1870. Da var det samlede arealet for Skjørdal 227 mål dyrket jord bestående mest av sandjord, men også noe myr og mindre frukt bar jord. Det var også 40 mål av hva som ble kalt simpelt england.
---- 523 RasA ---- Den delen av Haga som lå på sydsiden av elven, ble kalt Haga søndre. Da raset gikk var Haga søndre delt i to, nemlig Haga søndre nordre og Haga søndre søndre. Et annet navn på Haga søndre søndre var Hagahammelen. På Haga søndre nordre ble arealet anslått til 47 mål dyrket jord. Den største delen var god muldjord, resten var skarp sand. Bruket Langenget ble skilt ut fra Haga søndre nordre i 1865. I 1870 er dette brukets areal anslått til 7 mål med sandmuld. I tillegg hadde det 2 1/2 mål med simpel myrslått. For Haga søndre søndre ble arealet vurdert til 66 mål med skarp, sandak tig jord. Ness var delt i tre i 1893. Partene var Ness østre, Ness vestre og Ness mellom. På Ness østre ble jordveien anslått til 278 mål i 1870. Den besto for det meste av sandaktig god muldjord og en mindre del myrjord og skarp sand. Naturengen er anslått til 30 mål simpel eng. Ness vestres areal ble satt til 215 mål. Jorden besto for det meste av san daktig god muldjord. Resten var skarp mager sand. I tillegg fantes det 20 mål simpelt england. I 1870 besto Ness mellom av 130 mål dyrket areal. En mindre del var god sandmuld. Resten var skarp sandjord. I tillegg fantes 12 mål simpel natureng. Størrelsen av Leirfallaunet ble i 1870 anslått til 66 mål med sandmuld og dårligere sandjord. Leirfallkålen var delt i tre deler allerede i 1830-årene. Disse het Leirfall kålen østre, Leirfallkålen mellom og Leirfallkålen vestre. Jordveien på Leirfaldkålen østre var 55 mål i 1870. Størstedelen av dette var sand. Ellers var det litt myr og leir. Av natureng fantes 25 mål i bratte bakker. Leirfallkålen mellom hadde 37 mål bestående av leir, myr og sand. I til legg fantes det 6 mål natureng av middels kvalitet. Og på Leirfallkålen vestre var arealet 40 mål bestående av leir, myr samt litt sand. Av natureng fantes 8 mål av middels kvalitet. Lennes var delt i to. Delene bar navnene Lennes nordre og Lennes søndre. Lennes nordre hadde i 1870 145 mål jord. Det meste var sandjord og til dels skarp sand. Nord for elven hadde gården 50 mål eng av middels kvalitet. Arealet på Lennes søndre ble beregnet til 177 mål, hvorav størstedelen var god muldjord. Ellers var det en mindre del mager sandmo. Og i likhet med den andre Lennes-gården hadde også Lennes søndre eng på nordsiden av elven. I dette tilfellet var det 20 mål. Den ble betegnet som simpel, og den var sterkt utsatt for oversvømmelse. Leirfall var delt i to, nemlig Leirfall østre og Leirfall vestre. På Leirfall østre ble arealet i 1870 vurdert til 179 mål som for det meste
---- 524 RasA ---- besto av sandmuld, men også litt leir og skarp sand. Av natureng hadde går den 40 mål av middels kvalitet. Det dyrkede arealet på Leirfall vestre var 259 mål. Størstedelen av dette var fruktbar leir- og sandmuld. Resten var litt dårligere myr og sandjord. Naturengen ble anslått til 50 mål av middels beskaffenhet. Det opplyses at det fantes litt dyrkningsland, men størrelsen oppgis ikke. Henimot slutten av forrige århundre var Rosvoll delt i fire gårder. Disse var Rosvoll store, Rosvoll nordre, Rosvoll vestre og Rosvoll søndre og østre. Om Rosvoll store heter det at arealet var 267 mål i 1870. Dette betegnes som størsteparten god sandmuld. Resten var skarp sand og mo. Dessuten fantes det 14 mål natureng av middels kvalitet. Rosvoll nordre hadde 227 mål. Størsteparten besto av god sandmuld, mens resten var skarp sandjord. Her fantes det 20 mål natureng av middels beskaf fenhet. Rosvoll mellom var tidligere blitt slått sammen med Rosvoll nordre. Men fra Rosvoll mellom var eiendommen Haugdal fraskilt i 1866. I 1870 ble det dyrkede arealet stipulert til 10 mål hvorav det var en del god sandmuld. Rosvoll vestre kalles Rosvoll vestre med Eklesøya i 1870. Da var den dyr kede jorden på 204 mål som betegnes som mest sandmuld samt grov sand. Det fantes også 35 mål natureng av middels kvalitet. Rosvoll søndre og østre ble anslått til å ha 190 mål dyrket mark. Den besto av en del god muldjord og noe leiraktig sand. Resten var myr og skarp sand. På nordsiden av elven lå det tre Hagagårder, nemlig Haga nordre østre, Haga nordre mellom og Haga nordre vestre. Haga nordre østre kalles i 1870 Haga østre. Den er da oppgitt med 150 mål dyrket jord. En større del av dette var god leirmuld. Resten var sandmo og mager leirsand. Dessuten hadde gården 50 mål natureng av middels kvalitet. Om Haga mellom heter det at den hadde 136 mål dyrket jord. Dette besto for en del av middels leirjord, mens resten var sand- og muldjord av til dels mager sort. Gården hadde 14 mål natureng av middels sort. Haga nordre vestre som også dels ble kalt Haga vestre, hadde et areal på 143 mål i 1870. Det besto av en del middels god leirjord. Resten var mager sand- og litt muldjord. Av natureng fantes bare 4 mål av middels kvalitet. Lyng var delt i fem parter i 1893. I tillegg kommer Stubbe. De fem Lyng gårdene var Lyng søndre østre, Lyng søndre vestre, Lyng mellom vestre, Lyng mellom østre og Nord-Lyng. Lyng søndre østre hadde i 1870 194 mål dyrket jord. Dette var en del god leirmuld. Resten var mektig og skarp sandjord. Det fantes også 30 mål natur eng. Denne betegnes som simpel. For Lyng søndre vestre oppgis det dyrkede arealet å være 185 mål hvorav
---- 525 RasA ---- en del var god muldjord. Resten var mektig og skarp sandjord. Men gården hadde hele 60 mål natureng av middels kvalitet. Lyng mellom vestres areal ble anslått til 194 mål dyrket mark. Dette besto en del av god muldjord, og resten var mektig og skarp sandjord. Gården hadde 8 mål natureng av god kvalitet. Lyng mellom østre hadde 180 mål dyrket jord. Det besto av en mindre del god muldjord. Resten var grov sandjord. Videre fantes det 40 mål natur eng av middels beskaffenhet. Nord-Lyng var den eneste av de tre opprinnelige Lynggårdene som ikke var delt mot slutten av 1800-tallet. Riktignok var et par parter utskilt før raset gikk, men dette var bare mindre bruk. I 1870 ble det dyrkede arealet anslått til ikke mindre enn 365 mål. Dette besto for en del av god leirmuld, og resten besto av god muldjord. I tillegg fantes det 40 mål middels god natureng. På Hegstad ble det dyrkede arealet anslått til 262 mål som var sandjord av forskjellig beskaffenhet. Gården hadde også 40 mål natureng som også ble sagt å være av forskjellig beskaffenhet. Ekle var en stor gård, og i 1870 ble arealet vurdert til 366 mål. Dette var muld- og sandjord. Jorden var til dels utsatt for oversvømmelse. Ekle hadde 12 mål natureng av god beskaffenhet. Bjartnes var ingen mindre gård enn Ekle i 1870. Da var arealet 408 mål dyrket jord. Dette besto for en større del av sandmuld. Resten var «saakaldet myr hvoraf sand er fremherskende». Videre hadde gården 89 mål natureng av forskjellig beskaffenhet. Dette arealet omfattet også den del av Haug som lå under Bjartnes.
---- 526 RasA ---- BILAG 3 LENSMANNENS RAPPORT ' Når man reiser opp ved Stiklestad kirke på nordre side av elven, kommer man opp på et platå, ca. 60 fot over havet, 2 som strekker seg oppover da len forbi Prestegården og henimot gården Reppe i en lengde av ca. 5 kilo meter og i en bredde fra høydene mot nord og nedover mot elven av ca. 2 kilometer. Dette platået senker seg i uregelmessige terrasser nedover mot elven. Men det faller sterkest ned mot elven slik at det dannes høye meler fra elven og opp til terrassekanten. Dette som tidligere har vært havbunn, er i tidenes løp ved overvannets makt og tidligere utrasninger blitt uregelmessig gjennom skåret av groper, små daler og andre forsenkninger, hovedsakelig i retning på tvers av elven, enkeltvis også i retning langs denne, som for eksempel straks ovenfor gården Eklo. Mellom gårdene Follo, Krag og Eklo på den ene siden, Prestegården og gårdene Mo på den andre, gikk det en sådan forsenk ning fra veien midt på høydedraget og tvers på elven, helt ned til denne, under navnet Follodalen. Denne er dannet ved tidligere utglidninger, hvor den siste skjedde for ikke så mange år siden. Utraset danner nå på en måte en gryte eller basseng med munningen av den nevnte Follodalen som utløp mot elven. Det begrenses mot syd av høydene ved Eklogårdene; mot øst av Landfall, Steinslien, Nedre og Øvre Fåren; mot nord av høydene ovenfor de fire Jerm stadgårdene; mot vest av Prestegården og gårdene Mo; og danner en slags spiss med utløp gjennom Follodalen. Hvilke gårder som har gått med, vil sees av min spesielle innberetning om dette. Grunnen til dette og tidligere utras i denne del av dalen, er formentlig den at bunnen består av leir. De øverste lag av dette som gjennomsives av overvann og grunnvann, som kommer ned fra høydene, er blitt omdannet til kvikkleire i lett flytende form. 3 Når så de øvrige jordlagene presset på denne underliggende bløte massen, søkte denne selvfølgelig utgang ved å sprenge seg ut gjennom de mindre mot standsdyktige partier mot elven, hvor skråningene av avsatsene lett ble trykket ut.
---- 527 RasA ---- Det har også skjedd. Jordveggen ved Follodalen er for en del trykket ut av de flytende leirmasser som befant seg bakenfor. Disse har da kommet i bevegelse og har med gigantisk kraft søkt sitt utløp i det terrenget som faller ned mot elven gjennom den åpningen som først ble bratt opp. Den underliggende del av leirmassen som ikke var blitt oppbløtt og således ikke hadde gått over til kvikkleire, dannet som en skrånenede glideflate for de øvrige lag. Og de søkte således som på en rutsjebane likevekten i dalbunnen. I tillegg kommer at det spesielt i denne bløte leirmassen utviklet seg gass arter - sumpgass - som når den kom i berøring med atmosfæren, eksplo derte og økte utglidningens kraft og omfang. 4 Det er nemlig av øyenvitner forklart at det under selve utglidningen utviklet seg mengder av svoveldam per, samtidig som man hele tiden hørte knall og så ildtunger slå opp av jorden, og at det knitret av ild over den. Disse uhyre leirmassene fra ca. 400 mål, 5 og som nå søkte ut gjennom Follodalen ned til elven, fylte elveleiet til forbi Melby henimot Volengård ene og nedover til inn på Fæby i en strekning av ca. 10 kilometer, og sam tidig hele den brede dalbunnen på begge sider av elven. På den andre siden - på søndre side av elven, går også terrenget oppover i terrasseform. Terrassene er dannet ved elvens arbeide gjennom tidene, og de laveste som dannet store sletter fra elven og oppover, ble overskyllet av de utoverstrømmende leirmassene som trykket seg oppover de nedre terras sene i en loddrett høyde av ca. 20 alen. De eiendommene som således er oversvømmet av leirmassen, vil finnes i min spesielle innberetning om dette. 6 Det området som på denne måten er oversvømmet, utgjør formentlig ca. 7000 mål. Dalbunnen som nå er overskyllet av leirmassen, var tidligere kupert med skråninger, forhøyninger, innskjæringer, elveleier m. m. Nå danner den en eneste uhyre flate eller slette, uten annen avveksling enn de uregelmessig heter i form av mindre leir- og sandhauger som under utraset kan ha dannet seg, samt vannpytter i forsenkningene. I tillegg til dette kommer så det triste syn av en hel del ødelagte hus og annet vrak som ligger spredt utover hele denne sletten. Dette parti eller flate, som nedenfor Eklo er overfylt av leirmassene, be grenses mot sydøst og syd av høydene bak Melby, Østgård, Sundby gårdene, Lunden og Nessgårdene; mot vest av Leirfallgårdene og Vinne; samt mot nord av Rosvollgårdene, Ekle, Hegstad og Hagagårdene. Dette er i korte trekk hva jeg har å meddele om utraset, dets omfang og virkning på våre jordforhold. Jeg ble vekket om natten klokken 2.30 ved støy på gården. Jeg sprang opp,
---- 528 RasA ---- og på mitt spørsmål om hva som sto på, svarte min dreng at han måtte ned over og hjelpe naboen på Haugsholmen å flytte ut, for «elven var kommet». Jeg trodde at det var en stor flom som muligens hadde gått innover, og jeg kledde straks på meg og sprang ned til elven, et par tusen skritt, hvor jeg ble noen lunde klar over situasjonen. Jeg lot straks spenne for og kjørte oppover dalen. På den turen hadde jeg hele tiden overblikk over fyllingen på den nedre delen. Først da jeg var ved Prestegården, fikk jeg danne meg en mening om utrasets størrelse som langt overtraff min forestilling om det. Så snart det lot seg gjøre, telefonerte jeg til Rinnleiret med anmodning om at det måtte holdes tropper parate til redningsarbeide. Og ved min tilbake komst fra bruddet anmodet jeg den befalshavende, rittmester Schjeldrup, om å sende to avdelinger, hver på ti å tolv mann med hver sin offiser, for å assi stere med redning av menneskeliv på begge sider av elven. Denne anmodningen ble også straks etterkommet. Redningsarbeidet ble utført med stor dyktighet og iherdighet, og mange av de som ble reddet, har disse kjekke mennene å takke for sitt liv. På den fungerende amtmanns ordre ble infanteriet fra Steinkjer sendt hit under kommando av oberstløytnant Borchgrevink, for å overta redningsar beidet mot vannets og elvens herjinger, et arbeide som ble fortsatt natt og dag med ufortrøden iver og dyktighet. Som følge av dette ble store deler av denne bygden reddet fra oversvømmelse og undergang. Jeg holdt meg på min gård Holmsveet inntil pinseaften, for at jeg kunne få benytte telefonen. Men da begynte det stigende vannet å avskjære all for bindelse med det omkringliggende land og truet med å oversvømme eien dommen, slik at jeg måtte i en fart ved hjelp av noen militære rømme gården og med familien ty hen til den høyereliggende Haugslien. Jeg har personlig hele tiden siden katastrofen vært meget opptatt, den første tiden både dag og natt. Amtmannen, fogden, kanaldirektøren, arbeidsfor mannen hadde kun lensmannen å henvende seg til om opplysninger, assistanse og anskaffelser, slik at det var uavbrutt pårop, liksom det var en ustanselig pågang av private om råd og veiledning i mange retninger. Siden 30. f. m. har jeg uavbrutt vært beskjeftiget med å sende opplysnin ger om og beregne verdien av skaden som ble forvoldt ved utraset. Denne beregningen er nå ferdig og oversendt i særskilt avskrift. Det var derfor en absolutt nødvendighet at jeg måtte få meg en assistanse lønnet av det offent lige. Og dette ble på min anmodning straks innrømmet. Forpleiningen av de nødlidende ble på sydsiden overtatt av hr. fogden selv, og jeg selv har ledet den på nordsiden under hr. fogdens kontroll med assi stanse av A. Sneve og E. M. Moe på Verdalsøra, S. Hofstad på Stiklestad og sersjant Landfall på Hallem, samtidig som jeg personlig har foretatt det
---- 529 RasA ---- nødvendige i den delen av Vuku som ble berørt. Denne underholdningen av de skadelidte vil komme til å vedvare utover sommeren, men antallet vil avta etter hvert som de vil finne beskjeftigelse dels ved arbeide og dels på annen måte. Men enkelte som ikke er skikket til det, eller som på annen måte ikke kan forlate sin familie, vil man bli nødt til å yde understøttelse utover som meren og høsten, om ikke lenger. Det første spørsmål som nå vil reise seg etter at man har kommet til ro og er blitt klar over stituasjonen, vil formentlig være hva som bør foretas fra det offentliges side til erstatning av den forvoldte skaden og til hjelp til å få opp bygden og kommunen igjen. Jeg er personlig av den formening at statens nærmeste oppgave må være å bringe bygden opp igjen til hva den var, å gi den igjen sin produksjons- evne, sin skatteevne og sin tidligere styrke, et mål som utvilsomt også vil nås. Det ligger nært å anta at de store flater som er omtalt foran, og som nå ligger under et lag av inntil 20 alen leire og sand, atter igjen innen ikke meget lang tid vil kunne kultiveres og bringes til å bli den beste del av Verdalen, idet jordsmonnet utvilsomt egner seg meget godt for dyrkning. Det første arbeidet måtte være å regulere og temme elven slik at man var sikker for den. Når så massen har satt seg slik at man kan undergi den bear beidelse, vil man ved tørrlegging og videre kultivering vinne tilbake en stor del av de tapte eiendommene til gjenreisning av bygden. Hva angår den strek ningen hvor raset gikk ut fra, og den leirfordypning som det har etterlatt, da tror jeg at forholdet er slik at man ved energisk kultiveringsarbeide innen ikke lang tid vil kunne gjenvinne det til ny oppdyrkning. For å oppnå dette anser jeg det nødvendig at det offentlige som vederlag for den ydelse som skjer til delvis erstatning av den nevnte skaden, erhverver seg til eiendom disse omtalte strekningene, som når det atter igjen er blitt dyrkbare, kunne avhendes eller disponeres på en slik måte at bygden fikk nyte godt av det. Jeg har skaffet meg såvidt mulig nøyaktige opplysninger om den forvoldte skaden, slik at jeg har beregnet det til sådan omtrentlige verdi: Til dette oppgis 90 bruksnummer med en matrikkelskyld av 929 mark 9 1 øre, og med en verdi etter siste ligning av kr. 682.600 Derav nå igjen » 261 .200 Takst på fast eiendom kr. 421 .400 Takst på løsøre » 102. 100 kr. 523.500 Takst på hus (husmenn) » 8.300 Takst på utsæd » 1 .000 Tapt kår kr. 4.550 xlO » 45.500 Verdalsboka - 34
---- 530 RasA ---- Årets avling kr. 120.000 Tap for Verdalsbruket » 30.000 kr. 728.300 I tillegg til dette kommer Sparebankens tap ved vekselobligasjonsgjeld og privates tilsvarende ved kausjoner, lensmannens tilsvarende ved forskudd, auksjonspenger etc. Verdalen, den 7. juni 1893 H. H. Wessel Noter: 1 Dette er lensmannens rapport til fogden. Av en eller annen merkelig grunn finnes ikke denne rapporten hverken i fogdearkivet eller i arkivet til Verdalskomitéen. Derimot sto den trykket i Adresseavisen 12. juni 1893. Språket er modernisert. 2 60 fot er for lavt. 1 fot er ca. 31 cm, og dette gir derfor bare knapt 20 meter. Det korrekte tallet er nok nærmere 60 meter. 3 Denne beskrivelsen stemmer faktisk bedre med hva man i dag mener er måten kvikkleire dan nes på, enn de vitenskapelige forklaringer som ble gitt av fagfolk i 1893. Men ellers inneholder denne rapporten en hel del forhold som vi i ettertid vet ikke er riktig. 4 At sumpgass dannes i grunnen, og at den kan være eksplosiv, er et faktum. Men det var ikke sumpgass som eksploderte, som forårsaket eller forsterket Verdalsraset. 5 400 mål er for lite. Kanskje kan han ha ment 4000 mål. Det korrekte tallet er knapt 3000 mål. 6 Denne innberetningen er ikke tatt med her.
---- 531 RasA ---- BILAG 4 FOGDENS RAPPORT ' Jeg tillater meg ærbødigst å avgi foreløbige innberetning angående jord skredet i Verdal natten til 19. mai, i det jeg først skal bemerke at jeg har anmodet lensmannen i Verdalen snarest mulig å sende inn en så vidt fullsten dig rapport som mulig. Lensmannen har imidlertid vært så opptatt med å ta seg av det som skulle gjøres fra det offentliges side for å forhindre videre ødeleggelser at hans rapport har måttet utstå. Etter konferanse med meg er dessuten lensmannen beskjeftiget sammen med Velferdskomitéen med å oppta fortegnelse over og foreta verdifastsettelse av all skade på løst og fast gods som ble forårsaket av jordskredet. Lensmannen var varamann til denne komiteen, men jeg mente at det var av det offentliges interesse at han var fullt medlem på bestillings vegne. Trolig vil han om noen dager sende inn sin egen rapport. 2 Som det vil være kjent for amtmannen, ble lærer Gustav Olsen 23. mai etter anmodning fra lensmann Wessel midlertidig beskikket av den konsti tuerte amtmann til å utføre de lensmannsoppgaver lensmann Wessel var for hindret fra å utføre. Fredag 19. mai om morgenen kl. 8 innfant bestyreren på den herværende telefonstasjon seg hos meg med opplysning om at det var blitt telefonert fra Verdalsøra om at et stort jordskred hadde gått ut over Verdalselven om natten. Flere gårder var blitt ødelagt, og at man anmodet om hjelp til redning. Jeg lot straks gå ut et opprop til byens innbyggere om å yde all den hjelp som de kunne ved å sende avsted hester og folk. Likeledes telefonerte jeg til Skogn om assistanse og beordret lensmannen i Levanger om øyeblikkelig å kalle befolkningen i landsognet til hjelp. Deretter varslet jeg amtsveimesteren, kaptein Klæstad, pr. telefon om ulykken, og anmodet ham og veiingeniør Sommerschild om å begi seg til ulyk kesstedet for om mulig å forebygge ytterligere ødeleggelser. Kommunelege Sæthre reiste til ulykkesstedet på sydsiden, og den konsti tuerte distriktslege Cappelen til nordsiden av Verdalselven. På telefonstasjonen på Levanger forsøkte jeg forgjeves å få telefonisk for bindelse med Rinnleiret, men ga opp dette da jeg ikke hadde tid til å opp holde meg her. Jeg fikk også beskjed om at det var rekvirert hjelp fra den kavaleriavdelingen som befant seg der. Jeg ga imidlertid ordre om at det fra meg måtte rekvireres så mange militære mannskaper til hjelp som det på
---- 532 RasA ---- noen måte kunne avsees. Etter hva jeg har kunnet erfare, ble også denne ordren sendt fra Verdalsøra. Men på grunn av den panikken som spredte seg på Ver dalsøra, ble trolig ikke ordren videresendt. Om kvelden snakket jeg med ritt mester Schjelderup, og han kunne fortelle at han ikke hadde fått noen slik ordre fra meg. Kavalleriet kom allikevel til stede med så stor styrke som kunne avsendes, og hadde for en vesentlig del æren for redning av menneskeliv og gods. Før jeg reiste fra Levanger om morgenen kl. 8.45, mottok jeg fra lens mannen følgende telefonbeskjed, som jeg telegrafisk sendte til Arbeidsde partementet: Værdalens lensmand melder: Stort Jordfald inat Værdalselven, 10 Kilo meter ovenfor Værdalsøren, 10 a 12 større og mindre Gaarde udgaaet to talt, mange andre overfyldt af Lermasser. Mange Mennesker omkommet. Ulykken endnu ikke overskuelig, muligt Fortsættelse ved Oversvømmelse. Da jeg kom frem til lensmannen, fant jeg ham i konferanse med amtsvei mesteren og veiingeniør Sommerschild. Jeg fikk da beskjed om at redning av menneskeliv og gods pågikk i den utstrekning det var mulig. Og jeg søkte senere å få alle folk jeg traff på til å delta i redningsarbeidet. Jeg må dog med beklagelse uttale at det var ikke alltid så stor villighet som ønskelig kunne være fra Verdalens egen befolknings side til å komme sine egne ulykkelige mennesker til hjelp, i det panisk skrekk hadde grepet folk slik at de våget seg ikke ut på leirmassene for å redde det som kunne reddes. Men de hadde ingen betenkeligheter med rolig å betrakte ødeleggelsene fra høydene rundt omkring. I løpet av dagen reiste jeg omkring på nordsiden. Jeg fikk da anledning til å yde øyeblikkelig hjelp til en far og hans tre barn som var blitt utgravet fra en sammenstyrtet bygning i raset. De var blitt brakt til den forlatte går den Mo hvor de ventet på at dr. Strøm som var blitt tilkalt, kunne komme til stede. 3 Deretter bega jeg meg til elvens sydside til gården Kålen for der å bistå med den assistanse jeg kunne gi, samt å få undersøkt ulykkens størrelse her. Omkring kl. 10 om kvelden kjørte jeg hjem da det ikke var noe mer for øyeblikket å gjøre. Jeg kjørte da innom Rinnleiret hvor jeg anmodet om at alt mannskap som kunne avsees, måtte bli sendt til ulykkesstedet så tidlig som mulig neste morgen med de redningsredskaper som sto til avdelingens rådighet for å fortsette med redningsarbeidet. Mannskapene måtte fordeles på begge sider av elven. Dette ble lovet. Lørdag morgen bega jeg meg til sydsiden, og der var jeg hele dagen be skjeftiget med å oppsøke de skadelidte og nødlidende med assistanse av lærer Balgård, gårdeier Bjørken og kirkesanger Larsen å utdele penger fra den bevilgning som Stortinget hadde gitt til å avhjelpe den øyeblikkelige nød.
---- 533 RasA ---- Da jeg forsto at lensmann Wessel ikke kunne vise de skadelidte på denne siden av elven noen oppmerksomhet, har jeg senere tatt meg av dem. I den anledning har jeg fått medhold fra skoledirektøren til å stanse skolen på Vinne i fire dager for å kunne benytte kirkesanger Larsen sammen med de andre nevnte mennene til å skaffe meg nærmere opplysninger om de ulykkelige, og til å avhjelpe nøden ved utdeling av penger og matvarer. Jeg har beordret doktor Sæthre til inntil videre å se til de skadede som det har vært mange av. Men alle er nå i så god bedring at deres videre tilsyn kan overtas av distriktslegen når han får tid til det. For tiden underholdes det 84 nødlidende på sydsiden. Etter konferanse med amtmannen har jeg i går skrevet til veiingeniør Sommerschild om det kunne være mulig å beskjeftige noen av disse nødlidende som ikke har klart å skaffe seg arbeide ved veiarbeide. Av Stortingets bevilgning har jeg hittil brukt ca. 6.000 kr. Dette er dels utbetalt kontant til de nødlidende og dels anvendt til innkjøp av matvarer og skotøy. Videre har man fra Trondheim mottatt foruten en del matvarer så mange klær av alle slags at jeg har ment å kunne remittere de nye klærne som er rekvirert fra Nissens Arbeidshus i Trondheim. Da jeg ikke har hørt noe fra Verdal herredsstyre og Sunnhetskommisjo nen, foranlediget jeg 24. f. m. et møte i Sunnhetskommisjonen. Utskrift av forhandlingene vedlegges. Med hensyn til det senere møtet i herredsstyret 26. s. m., hvor jeg ikke var innkalt, har amtmannen fått utskrift fra forhandlingene. Jeg skal tilføye at anskaffelser av statsbevilgningen fremdeles foregår ved meg, og at de nedsatte utdelingskomitéer foretar utdeling av klær og matva rer samt til dels penger såvel på sydsiden som på nordsiden. Til det øyemed er det opprettet depoter på Kålen på sydsiden, samt hoveddepot på Verdals øra med underavdelinger på gårdene Hallem og Stiklestad. Som amtmannen vil ha erfart, har Trondhjems magistrat og formannskap utferdiget et alminnelig opprop om hjelp til de nød- og skadelidende, og jeg har satt meg i forbindelse med ordføreren i Trondheims formannskap for å finne ut på billigste måte å skaffe de matvarer som ikke kan skaffes her i byen og på Verdalsøra. Av statsbevilgningen har jeg foreløbig besørget anskaffelse av likkister til de omkomne som etter hvert finnes, samtidig som jeg har ansett meg bemyn diget til å dekke alle utgifter som det hittil har vært tale om, mot senere av gjørelse om refusjon, da herredskassen sies å være tom. Av den grann er det også søkt Stortinget om et rentefritt lån på 20.000 kr. Det har ikke vært til å unngå i denne foreløbige innberetningen at jeg har berørt min egen virksomhet i anledning ulykken mer enn hva jeg har ønsket. Men jeg har ansett det for nødvendig å fremholde at det fra min, liksom også
---- 534 RasA ---- utvilsomt fra lensmannens side, er blitt gjort alt hva som fra administrasjo nens side kunne gjøres for å bringe all mulig hjelp til de forulykkede, og så vidt det har stått opp til oss, lindret deres nød og bringe dem en deltagelse og lettelse som det var oss mulig i deres ulykkelige stilling. Jeg vil tillate meg senere å sende en særskilt innberetning om de rike gaver som har kom met fra det kongelige hus og private. Noter: 1 Dette var fogdens rapport til amtmannen i Nordre Trondhjems Amt. Den ble skrevet 2. juni 1893. Den er ikke trykket. Språket er modernisert. 2 Den ble skrevet 7. juni og er gjengitt ovenfor. 3 Dette var Peder Pedersen fra Tokstad mellom og hans barn.
---- 535 RasA ---- BILAG 5 AMTSVEIMESTERENS RAPPORT ' I anledning departementets ordre til meg av 19. dennes om å overta ledel sen av arbeidene etter den store jordutglidningen i Verdalen natten mellom 18. og 19. dennes, tillater jeg meg herved å innmelde: På telefonmeddelelse fredag morgen klokken 8 1/2 satte jeg meg straks i forbindelse med fogden og reiste deretter inn til Verdal, hvor jeg først tok forholdene i øyesyn ved Kjæran og på strøket til Verdalsbroen hvor det gam le elveleiet lå omtrent tørt. Ved Kjæran traff jeg avdelingsingeniør i Statens veivesen Sommerschild, som av fogden var anmodet om å reise til ulykkesstedet. Sammen med ham reiste jeg opp til lensmannen i Verdal som bodde på gården Holmsveet. Dit ankom senere også fogden. Herfra reiste vi til Verdalens prestegård Auglen. Derfra er det bare ca. 300 meter til kanten av bruddet. Hit ankom også den konstituerte amtmann, fogd Trampe. Sammen med fogd Rubach og Sommerschild befor jeg strøket langs den vestre kanten av bruddet nedover til gården Mo for å få rede på ulykkens omfang. Allerede fra morgenen av hadde kavalleriet på Rinnleiret etter anmodning fra lensmann Wessel sendt ut avdelinger til ulykkesstedet og påbegynt arbei det med redning av de forulykkede på begge sider av Verdalselven. Ved min ankomst til ulykkesstedet var redningsarbeidet i full gang. Og i dette deltok foruten kavalleriet en hel del sivile. Da jeg kom frem til Mo som ligger ca. 1 1/2 kilometer sønnenfor Auglen, ble nettopp fire reddede, meget lemlestede personer brakt opp fra leirmelen. 2 Etter å ha sørget en del for disse sammen med fogden, bega jeg meg sammen med avdelingsingeniør Sommerschild tilbake til Prestegården Auglen, hvor departementets ordre til meg om å overta ledelsen av arbeidene var ankommet. Mens kavalleriet og de sivile fortsatte redningsarbeidene, foretok amtmannen sammen med Sommerschild, lensmann Wessel og undertegnede befaring rundt bruddet for å få nærmere rede på hvor langt leirmassene hadde fylt elveleiet oppover. Da veien fra Stiklestad østover var avbrutt av jordskredet mellom Auglen og Fåren, måtte vi ta den lange, bakkede, dårlige veien over Leks dalen, noe som forsinket reisen betydelig. Amtmannen og lensmann Wessel fulgte med til Volen, hvorfra de returnerte til Holmsveet. Ved Volen hadde da - klokken var henimot 10 ettermiddag - vannet steget
---- 536 RasA ---- så høyt at det gikk litt over midten av vinduene på hovedbygningen. Etter oppgave fra eieren av Volen hadde vannet steget ca. 10 å 12 alen over vann standen før katastrofen inntrådte (natten mellom 18. og 19. midnatt), altså gjennomsnittlig 1/2 alen i timen. Ved Volen ble det skaffet båt, hvorpå jeg sammen med Sommerschild rodde ned elven for å undersøke forholdene. Det viste seg at hele elveleiet og omliggende flater var fullstendig fylt med leire opp til bergodden østenfor gården Melby til en høyde av 2 å 3 alen over vannstanden. Av dette måtte det forutsettes at vannet ville nå opp til leir fyllingens overkant og oversvømme denne innen en tid av syv å åtte timer, i det det ble antatt at vannet heretter ville stige med kun 1/3 alen i timen, etter som det heretter hadde større flater å bre seg utover. Denne forutsetnin gen viste seg senere å holde stikk. Jeg befor deretter hele strøket langs dalbunnen som var fylt opp av leire (med ca. 3 timers hvile på gården Bjørken under den mørkeste del av natten) og kom under dette til det resultat at det ingen steder fantes noen barriere hvor man med gjennomskjæring kunne forebygge videre oppdemning. Det viste seg at de utglidde leirmassene hadde fylt elveleiet og de store flatene på begge sider av elven, helt fra den nevnte bergodden ved Melby og til ned enfor gården Holmen - en lengde målt etter elven av 10 - 11 kilometer. Etter hva man kunne se ved hjelp av en alminnelig kikkert, dannet over flaten av leirmassen i det store og hele et plan som måtte være parallelt med elvens tidligere overflate og ligge i en høyde av 12 å 15 alen (8-10 meter) over denne. Etter denne befaringen var det klart at det ikke kunne være tale om å for søke å regulere forholdene ved utgravninger i elven. Det var ingen ting annet å gjøre i så henseende enn å se tiden an. Klokken 6 forlot Sommerschild Verdalen og reiste hjem til Levanger. Klok ken 7 lørdag morgen kom jeg til Holmsveet hvor amtmannen og sjefen for Trondhjems ridende jegerkorps, oberst Fougner, var. Militæret på Steinkjer sannan ble da rekvirert for å reise med dampskipet som lå ferdig ved Stein kjer brygge. Hele Innherreds bataljons rekruttskole ankom med dampskipet til Trones ved middagstider, og marsjerte derfra til Verdalsøra. Dit hadde tidligere Trondhjems artilleris rekruttskole, som etter rekvisisjon fra lens mann Wessel skulle debarkere ved Skånes, men av brigadesjefen var dirigert til Trones, også ankommet. Senere på dagen ankom over Trones skoleavde lingen fra Trondheim. På grunnlag av den rekognosering som var blitt foretatt om natten og mor genen ble det sendt to telegrammer: Arbeidsdepartementet. Kristiania. I gaar Nat Kl. 1 løsnede Jordmassen 3 å 4000 Maal nordre Side Elven opunder Høiderne, grundet Kviklere,
---- 537 RasA ---- der gjennemsivet af Vand, gled ud og fyldte Elveleiet fra Bjergodden ved Gudding nedover til Fæby 10 å 11 km., medtagende 3 Jermstad, Tryg stad, Krog, Follo, Eklosvedjan, Del af Præstegaarden, flere Smaabrag, mange Husmandspladse, beboet flere hundrede Mennesker, hvoraf endel gik med Raset; mange reddedes Gaardagen ved Hjælp af Militæret Rind leret. Overfyldt af Lermasse indtil 8 å 10 Alen er 4 Lyng, 2 Haga, 2 Sund by, 3 Næs, Hegstad, Ekle, Lunden, Østgaard, 2 Lennæs, Kaalen, ca. 7000 Maal. Mange Mennesker i Husene overraskede af Opfyldingen; flere de raf reddedes. Elven opdæmmet ovenfor Opfyldingen. Kommer nu over den nedover. Redningsarbeidet fortsættes idag ved Miltæret Rindleret. Styr ken Stenkjær idag Kanaldirektørens Disposition. Alt gjenstaaende langs Elven udflyttet til Høiderne. Fødemidler stilles til Raadighed. Værdalsø ren endnu ikke truet. Lerfyldingen endnu rolig. Tilstede Værdalen fra igaar og fremdeles. Amtmanden. Arbeidsdepartementet, Kristiania. Veien fra Værdalsøren over Stiklestad østover paa Værdalselvens nordre Side bortrevet mellem Præstegaarden og Gaarden Faaren i en Længde af over 2000 m. Bruddet gaar 5 å 600 m. indenfor den udgledne Vei. Forbindelsen med øvre Værdalen fore gaar paa lang bakket Vei over Leksdalen. Forbindelsen paa søndre Side fuldstændig afskaaret. Veien ødelagt fra Bjerken Bro til Lerfaldskaalen i en Længde omtrent 2500 m. Statens Veivæsens Assistance udbedes til hurtigst mulig Iværksættelse af Nybygning paa søndre Side. Amtmanden Angående selve jordskredet skal jeg til supplering av det første telegram met tillate meg å fremkomme med følgende opplysninger: Utglidningen som er 2 å 3 kilometer østenfor Stiklestad kirke, er etter all sannsynlighet forårsaket ved oppbløming av den leirholdige undergrunnen ved nedsivende vann fra en stor myr mellom gården Auglen og gården Follo nordenfor den veien som fører mellom disse gårdene. Selve utglidningen har i det store og hele fulgt den bekken som har sitt utspring fra den nevnte myra, og gikk i sydlig retning ned i Verdalselven, den såkalte Follobekken. Jeg har ikke hatt anledning til å vurdere bruddets dimensjoner nærmere, men etter kartet, sammenholdt med øyemål, har bruddet en bredde av vel 2000 meter mellom Auglen og Fåren og smalner av nedover til en bredde av 6 - 700 meter mellom Mo og Eklo. Lengden fra Gjermstad ned til elven er ca. 2500 meter Følgende gårder har glidd ut: Trøgstad, tre Jermstadgårder, to Follo
---- 538 RasA ---- gårder, Krag, Eklosvedjan med mange underliggende husmannsplasser. Vi dere har det glidd ut deler av gårdene Auglen, Mo og Eklo. Disse utglidde enorme leirmassene har som før nevnt, fylt Verdalselvens leie samt oversvømmet de store flatene på begge sider av elven i en høyde av flere alen helt fra bergodden østenfor gården Melby til nedenfor gården Holmen, slik at hele dalbunnen er et eneste leirhav. Følgende gårder er totalt ødelagt av leirmassene: Nordre Lyng, Lyngshol men, Nordre og Søndre Haga, Hagatinden, 3 Melbynesset, Sundbyaunet, tre Nessgårder, to Lennesgårder, Lunden og Kålen. Delvis ødelagt av leirmassene er Melby, Østgård, 2 Sundbygårder, Ros voll og Ekle. Som før antydet, begynte vannet å gå over leirmassene ved Melby lørdag morgen ca. klokken 5 og bante seg vei over leirmassene utover dagen, idet bevegelsen foregikk ganske sakte på grann av den store bredden det hadde å bre seg ut over, samt leirmassens ujevne overflate. Først klokken 5 lørdag ettermiddag hadde vannet nådd ned over leirfyllingen og fulgte deretter det gamle elveleiet. Lørdag ble redningsarbeidet fortsatt på begge sider av elven av kavalleriet under ledelse av oberst Fougner. Med hensyn til resultatet av redningsarbeidet fredag og lørdag, har jeg ansett det unødvendig å avgi detal jert rapport om det, i det sådan formentlig vil bli innsendt av vedkommende militæravdeling. Kanaldirektøren ankom til Holmsveet lørdag ettermiddag og overtok den videre ledelse av arbeidene. Jeg assisterte kanaldirektøren til klokken 12 midnatt da jeg reiste tilbake til Levanger. Ærbødigst Klæstad P.S. I går gikk jeg sammen med avdelingsingeniør Sommerschild opp en lin je til foreløbig veiforbindelse mellom Bjørken bro og Leirfallkålen. Arbeidet blir påbegynt i morgen under Sommerschilds ledelse. Klæstad Noter: 1 Denne rapporten er trykket som bilag nr. 1 til St. prp. 70/1893. Språket er modernisert. 2 Dette var Peder Pedersen fra Tokstad mellom og tre av hans barn. 3 Hvilken gård som menes med Hagatinden, er noe uklart. Men trolig er det en sammenblan- ding av navnene Tinden og Hagahammelen.
---- 539 RasA ---- BILAG 6 KANALDIREKTØRENS RAPPORT ' I henhold til departementets ordre reiste jeg sammen med kanaldirektørens assistent, kaptein Lund, 19. mai kl. 2.40 om ettermiddagen til Verdalen for å lede de arbeider som kunne foretas i anledning det store skredet som hadde funnet sted samme morgen. Vi benyttet alminnelig tog til Hamar, men derfra var ekstratog og ekstra dampskip stilt til vår disposisjon, og vi ankom derfor allerede kl. 4 ettermid dag den følgende dag til Verdalen. I Verdalen traff jeg straks kaptein Klæstad som hadde ankommet om mor genen og foresto de påbegynte arbeider. Følgende tropper under oberstløytnant Borchgrevinks kommando var til stede i Verdalen: Innherreds bataljons rekruttskole, 3. Feltartillerikorps' rekruttskole og Trondhjemske brigades skoleavdeling, tilsammen omtrent 450 mann. I tillegg til dette kom en avdeling kavalleri fra Rinnleiret som allerede fra den foregående dags morgen med hell hadde vært beskjeftiget med redning av mennesker, i alt 13. Det ble ikke reddet noen etter vår ankomst. De menneskene som overhodet ble reddet, var allerede funnet, og jeg kunne ikke oppdage noe punkt hvor man med håp eller hell ennå kunne søke etter forulykkede. Den som var blitt reddet sist, var funnet et døgn før vår ankomst, og videre leting etter fremde les levende forulykkede var uten hell. Blant befolkningen på dalens nordre side hersket fullstendig panikk. Bebo erne hadde flyttet ut fra sine hus selv på steder hvor det ikke var grunn til noen frykt, og dratt bort, slik at det ikke var noen opplysninger å få av di striktets folk. Kaptein Klæstad hadde imidlertid fullstendig klart overblikk over situasjonen, samtidig som at oberst Fougner, som hadde befart begge breddene av elven, ga verdifulle opplysninger til bedømmelse av de foran staltninger som det kunne bli spørsmål, nemlig å forhindre elven i å ta nytt løp. Til orientering foretok vi sammen med kaptein Klæstad og oberst Fougner straks en befaring av elvens nordre (høyre) side, hvor forholdene ved selve bruddet ble undersøkt. Lengden utgjorde i skredets retning gode 2 kilometer. Bredden var øverst inntil 2,5 kilometer, men den avtok nedover mot elve kanten hvor den utgjorde 0,31 kilometer. Bruddet viste seg å ha overordentlig store dimensjoner, nemlig omtrent 2,8
---- 540 RasA ---- km 2 , men skilte seg fra andre lignende skred kun bare ved sin størrelse. Ovenfor bruddet lå en myr, og i bunnen av bruddet selv var det blåleire. Bruddet synes å ha kommet til ro. Først etter regn og teleløsning vil det inntre mindre utglidninger til bruddets bratte sider har fått den naturlige skråning. Bruddet fant sted i Follobekkens dalføre. Merkelig nok sto det igjen ute i bruddet en del av bunnen i den dalen hvor Follobekken hadde gått, mens det høyere terrenget på begge sider hadde glidd ut. I bruddets sider opptrer blåleire lavest ned. Over der er det som regel sand, og sidene er steile med høyder på inntil 35 meter, leirsidene jevne og harde. På bunnen lå sandhauger, store leir- og torvklumper kastet kaotisk om hverandre. Av den utglidde Prestegårdsskogen sto en del på bunnen av bruddet. Volumet av den utglidde massen skal senere bli nøyaktigere bestemt. Fore løbig ansetter jeg den til ca. 55 millioner m 3 . Den del av denne jordmassen som ligger nedenfor, dekker et areal som kan anslåes til ca. 8,5 km 2 . Denne leirmassen hadde ved min ankomst en konsistens av grøt og ble an tatt å være omtrent 10 meter mektig rett ut for skredet, men den avtok selv følgelig nedover. Og i den fantes store sandhauger, leirklumper, jordflak og til og med noe skog. Hva som hadde skjedd, er at leire og sand fra Follobekkens sidedal har glidd ned i Verdalens hoveddal. Derved har de løse massene dannet en me get sterk dam tvers over elven. Følgelig ble elven nedenfor lagt tørr, og oven for ble det dannet en sjø som til sist ble ca. 4 kilometer lang og 3,2 km 2 i areal før vannet straks etter min ankomst begynte å gå over demningen. Til bedre orientering har jeg latt utarbeide vedlagte: Kart over Værdalen med Angivelse af Skredet den 19de Mai 1893 i målestokk 1 : 20.000. Det viktigste spørsmål var nå hvor elven ville ta løp når vannet begynte å gå over demningen, og særlig om den da ville bryte ut ved siden av den utraste massen for å ta inn over de dyrkede marker og gjennom gårdene. Å bedømme dette var overmåte vanskelig da det ikke kunne foretas noen nivellering over den oppbløtte leirmassen som var aldeles umulig å komme utpå. Men så vidt det kunne skjønnes, var det foreløbig ikke grunn til å fryk te for at elven skulle ta noe nytt løp som ytterligere ville ødelegge. Situasjonen forekom meg etter omstendighetene beroligende, og jeg antok at man allerede 2. pinsedag skulle kunne dimittere i alle fall en del av militæret. Den følgende dag gikk vannet fra den ovenfornevnte sjøen i større mengde ut over den utraste massen. Denne dagen dro vi først langs venstre bredd, hvor vi ikke fant noe sted som var truet av elven, og deretter den høyre.
---- 541 RasA ---- Om kvelden den 21. gikk vannmassene over landeveien mellom gårdene Holmsveet og Haugslien og tok seg nedover et eldgammlet elveleie. At dette ville skje, ble allerede forutsett kvelden før, men at hovedmassen ville ta denne veien, var ikke ventet, i det jeg antok at de makadamiserte vei ene ville yde en meget større motstand mot vannets angrep enn de oppbløtte leirmassene ute i hovedløpet. Av den grunn fant jeg det ikke påkrevet å for høye den laveste delen av veien. Da vi kom tilbake den 21. om kvelden, viste det seg imidlertid at det var flere brede og dype bradd i veien, og at disse stadig ble utvidet. Det var således virkelig fare for at elven skulle ta det eldgamle løpet umid delbart ovenfor Verdalsøra istedet for gjennom de utraste leirmassene. Hvis det skulle skje, ville Verdalsøra være sterkt truet, samtidig som det ville skje stor skade på gårdene Holmsveet og Haugslien. Forbygningsarbeider var derfor påtrengende nødvendige, og så meget mi litær som kunne anvendes, ble rekvirert hit. Samtidig viste det seg at elven hadde tatt nytt løp ovenfor Holmen, og det var å vente at husene der ikke sto til å redde, dersom det ikke lykkes å for bygge elven i løpet av ganske få timer. Også til dette arbeidet ble det rekvirert hjelp av militæret. Det ble beordret to arbeidskommandoer, en på 60 mann til Holmsveet, og en på 40 mann til Holmen. De ble avløst hver fjerde time. Under kommando av kaptein Ole W. Lund som ikke forlot sin post før den følgende ettermiddag da man var situasjonens herre, ble det arbeidet ustan selig dag og natt på forbygninger mot elven på begge disse stedene. For å forbygge veien ved Holmsveet ble det anvendt faskiner. De ble festet med peler som ble slått ned, og påfylt grus. Dermed fikk man litt etter litt avstengt de løpene som hadde dannet seg. Samtidig ble det oppført, på samme måte med faskiner og pæler, et avvis ningsverk ved Holmen. Derved ble strømmen ledet bort fra husene, og elven selv ble brakt til å grave seg et nytt og dypere løp. På den måten ble dens tilbøyelighet til å bryte seg gjennom ved Holmsveet minsket. Den påfølgende kveld hadde man kommet så langt at man behersket stil lingen. Men arbeidene fortsatte fremdeles uavbrutt i ett og et halvt døgn. Under ny rekognosering av terrenget den 22. oppdaget jeg om ettermid dagen at vannet hadde tatt nytt løp mellom Lyngsgårdene og truet med å øde legge disse. Jeg beordret en større militærstyrke til stedet, men da den ankom, viste det seg da at ikke noe kunne oppnås ved menneskehjelp, hvorfor mili tæret ble sendt tilbake. Gårdens hus ble de følgende dagene ramponert, dog ikke verre enn at de kan istandsettes med moderate omkostninger.
---- 542 RasA ---- Det har senere lyktes å forbygge mot elven så den ikke vil komme til å ta nytt løp her. Den 23. begynte elven i stor utstrekning å skjære ut et bestemt leie i leir massene, og om kvelden kunne det med noen lunde sikkerhet antas at det ikke var fare for nye større ulykker. Den følgende dag ble alt arbeide innstillet ved Holmsveet og Holmen, etter at elvefaret hadde skåret seg videre ned i leirmassen. Den 24. ble militæret dimittert etter å ha gjort en aldeles utmerket tjeneste. Hva som var utrettet til å begrense ulykken, skyldes utelukkende militæ ret, i det det ikke var noen som helst hjelp å få fra distriktets folk. De hadde annet å gjøre enn å assistere ved forbygningen. Uten militærets hjelp ville gårdene Holmsveet, Haugslien og Holmen ha blitt betydelig skadet, og elven ville kanskje ha tatt nytt løp gjennom strand stedet Verdalsøra, som derved ville ha blitt ødelagt. Ikke bare offiserer og underoffiserer, men også soldatene - for størstedelen rekrutter - arbeidet med stor iver og utholdenhet dag og natt, til dels endog i vann og leir søle. Jeg finner særlig å burde henlede det ærede departements oppmerksomhet på militærets utmerkede holdning. Den 25. begynte regelmessig arbeid til elvefarets foreløbige regulering. Til dette ble det brukt leiede folk. Dette arbeidet kan kun drives samtidig som elven graver seg ned i den bløte jordmassen, og det vil derfor ta lang tid. Det viste seg snart at det ble avleiret store sand- og leirmasser på venstre side av elvens hovedløp ved Verdalsøra, og at disse satte strømmen med kraft like på den lille øya som deler elven i to løp. Denne øya som Verdalsbroen er bygget over, har lenge vært truet av elven. Jordmassene som i løpet av kort tid ble lagret, forverret forholdene plutse lig i høy grad, og det var tvilsomt om man kunne forhindre at øya ble skyllet bort. Den ble imidlertid beskyttet med faskiner, store grantrær og en stor meng de stein. All fare for broen kunne ikke sies å være over før den 29. Etter de store materialavleiringer ovenfor broen må det imidlertid enda store stein fyllinger til for at den lille øya ute i Verdalselven kan ansees som fullt sikret mot bortskylling under meget store flommer. Den 29. ble det iverksatt forbygninger ved Tinden og Ekle hvor elven sto sterkt på og truet med å skjære bort en større del av den gjenværende eien dom. Da elven skar meget dypt, og gårdens hus står nær, var det nødvendig her å fylle med store masser stein som måtte hentes langveis fra. Etter at det inntil lørdag aften 3. juni var anbrakt ca. 1400 lass stein, ble den største fare ansett for å være avvendt, men arbeidet ble fortsatt fremdeles.
---- 543 RasA ---- Som det er anført foran, skiller ikke dette jordskredet seg på noen måte fra andre lignenede skred unntatt ved sine dimensjoner. Angående de nærmere detaljer om jordskredet har jeg forsøkt å skaffe meg mest mulig pålitelig underretning og skal etter de innhentede opplysninger tillate meg å komme med etterfølgende meddelelser som jeg inntil videre må anta er noen lunde pålitelige. Det kan bemerkes at det ble lagt merke til en oppgramsing av elven alle rede 18. mai. Denne skyldtes imidlertid et mindre skred ved Reppe som lig ger ca. 3 km ovenfor det store raset. 2 Det var ikke stor vannføring i elven. Omtrent klokken 0030 om natten til 19. mai raste første en del av Hagas mark ut. Som en veldig strøm av bløt leire gikk dette raset over elven og oppover mot Melby. Det tok med seg plassen som tilhørte Andreas Melbynesset (fem menne sker omkom), samt plassen Haganesset (mannen fraværende, kona reddet, fire barn omkommet). Litt etter kom et større ras. Av dette sto en tykk støvsky eller sandsky. Det var ledsaget av en forferdelig dunder - som hele kanonsalver - og brak av sammenstyrtede hus, noe som sammen med de mange menneskenes nød skrik og dyrenes angstbrøl beskrives som aldeles redselsfullt. Med dette raset gikk gården Krag, og kanskje også Trøgstad. Men dette kunne ikke sees med sikkerhet på grunn av røyken. Raset var så voldsomt at det gikk opp under Bjørkberget på den andre siden av Verdalselven. Det tok med seg Nordre og Søndre Haga, 3 Sundbyhammelen og Gamle plassen. Deretter gikk det nedover og tok med seg plassen Langenget. Umiddelbart etter kom det tredje og største raset. Dette gikk først oppover mot gården Lunden som det tok med seg, og deretter nedover, hvor det tok alle tre Nessgårdene, Leirfallaunet, Nedre Leirfallkålen og begge Lennes gårdene, hvoretter det begrov en stor del av Rosvollgårdenes jorder og fylte opp elveleiet helt nedover til Tinden med leirgrøt. I førstningen var denne forholdsvis stiv, men etter at elvevannet i noen tid hadde gått over og bløtt den opp, ble den nærmest en leirvelling som lå der som en sjø. Follo- og Jermstadgårdene antas å ha gått ut med dette tredje skredet. Flere beboere fra Follo ble reddet fra hustak helt nede ved Rosvoll etter å ha seilt på disse omkring 6 kilometer. Det berettes at skredet nede ved Ness kom veltende som en bølge som på avstand så ut som vann og avanserte så hurtig at ingen kunne ha ridd så hurtig. Det utraste feltet angis hovedsakelig å ha vært en jevnt skrånende myr som dels var oppdyrket, dels uoppdyrket. Årsaken til skredet i Verdalen 19. mai 1893 er sikkert nok den alminne lige, nemlig at et vannførende lag har ligget over et hellende lag som var
---- 544 RasA ---- ugjennomtrengelig for vann. Ovenpå et dyptliggende ugjennomtrengelig blå leirelag var det her et lag med sandholdig leire. I dette har det sannsynligvis trengt vann fra en myr som lå ovenfor slik at det sandholdige leirlaget er blitt oppbløtt, og overflaten på det underliggende ugjennomtrengelige laget av blå leire er blitt fuktet slik at det har blitt en glatt glideflate. 4 At det sandholdige leirlaget var blitt gjennomtrukket av vann, er kanskje antydet ved at gulvet i kjelleren på gården Follo som gled ut, hele vinteren forut har stått under vann, noe som før ikke skal ha vært tilfelle. At en del av den dalen som Follobekken fulgte, er blitt stående igjen, mens det høyere liggende terreng på begge sider har glidd ut, kan kanskje forkla res av at mektigheten av de løse massene, og følgelig også vekten, har vært større enn på sidene. 5 I Verdal kjenner man til flere eldre skred, særlig i nærheten av dette nye. 6 Med stor sannsynlighet kan det virkelig antas at Verdalens nåværende ut seende for en vesentlig del skyldes jordskred, og derfor må det med en viss grunn kunne antas at jordbunnen på de steder som er berørt av siste jord skred, etter noen tids forløp vil bli som den som ellers finnes i Verdalen. 7 Etter Helland utgjør arealet av åker og eng i hele Verdal 62,7 km 2 . Arealet av det landet som har glidd ut, og det som er oversvømmet, utgjør i alt ca. 13 km 2 , og av dette var størstedelen oppdyrket. Således er antageligvis en sjettedel av all åker og eng i Verdalen ødelagt ved dette skredet. Det ødelagte landet vil imidlertid sikkert bli oppdyrket igjen, og angående de hydrotekniske foranstaltninger som kan tjene til å befordre dette og i frem tiden betrygge det mot nye katastrofer, skal jeg tillate meg etterfølgende be merkninger: Til forebyggelse av slike jordskred finnes i alminnelighet ikke noe annet middel enn drenering. Først og fremst er det av stor viktighet og en forholdsvis lett sak å avlede overflatevannet slik at dette ikke trenger inn i de dypere liggende sandhold ige leirlag. Jeg skulle være meget tilbøyelig til å tro at i det nå foreliggende tilfelle kunne dette skje ved drenering av myren ovenfor bruddet. En slik dre nering ville sannsynligvis ha vært tilstrekkelig til å forhindre skredet, i det faren for utglidning hadde vært avvendt når bare en del av overflatevannet hadde vært hindret i å trenge inn det sandholdige leirlaget. Om en mindre del vann fremdeles hadde gått i det sandholdige leirlaget, hadde ikke dette skadet, i det noe vann endog antas å forøke den sandholdige leirens ko hesjon. 8
---- 545 RasA ---- I de tilfeller hvor avledning er utilstrekkelig, må selve det vannførende lag dreneres. Dette kan skje ved murede tunneler som føres litt ned i de ugjennomtren gelige leirlag. Men om slike kostbare dreneringer kan det selvfølgelig ikke bli tale om. Bruddet antas å ha stanset slik at ingen større utras kan ansees sannsynlige heretter, etter som det vannet som har bløtt opp sandleiret ovenpå det ugjen nomtrengelige blåleirelaget, nå har funnet avløp. Såvidt meg bekjent finnes det ikke noe eksempel på at et lignende skred har fortsatt, når det først har stanset noen tid. Noe slikt kan heller ikke godt tenkes etter som de lag som forekommer i nærheten av skredet trolig må være meget stabile da de ikke kom i bevegelse ved de voldsomme rystninger som oppsto da raset gikk. For anstaltninger til å hindre videre bradd må således ansees som upåkrevet. Det eneste som det kan bli noe spørsmål om, er de bekkene som strømmer gjen nom bruddet. Disse vil skjære seg ned, og det vil være nødvendig å regulere disse slik at de får en gunstig retning. 9 Dette vil dog kun bli små og simple arbeider. Store arbeider vil derimot bli nødvendig til ELVELEIETS REGULERING. Dette var før meget serpentinerende (buktet) og breddene hadde mange ste der bradd som dels var blitt forbygget ved kanalvesenets foranstaltning. Etter skredet er dalbunnen, som anført, fylt opp med et inntil 10 meter tykt lag av leire. Som følge av dette er elvens fall nedover til Verdalsøra øket med ca. 10 meter. Før utgjorde dette bare 4 meter. Av det gamle elveleiet finnes ikke noe spor, og dersom vannet får grave uhindret i den bløte leirmassen, vil elveleiet snart bli kroket og få ufordelak tige retninger. Dermed kan til og med deler av det landet som ikke ble skadet, bli utsatt for tilintetgjørelse ved nye brudd, samtidig som om elveleiet får ut vikle seg fritt, vil det vare lenge innen det blir så utdypet at sjøen som ligger ovenfor de utglidde massene, blir uttappet, og de 2 km 2 jord som er over svømmet, igjen blir dyrkbare. Hvordan det går når elveleier som er blitt fylt opp av skred, overlates til seg selv, beskriver Schive i sine «Undersøgelser over Vormen og Glommen, dateret 14de April 1826 slik: Flere - ja indtil 20 - 30 Aar medgaa, inden Elven igjen uden hensigts mæssig Hjælp bortminerer det i Sengen udkastede Snaus og faar sin rette Dybde; ofte sker saadant aldrig, som f. Ex. med Levningerne af Thesen-, Henug-, Rakkestad- og Hovind-Fallene, nedover mod Vormsund, hvor Vormen er saa opfyldt med Træer og Rødder, at der intet bestemt Dyb findes, men vel dybe Huller; det samme er og Tilfældet med Egsfaldet Verdalsboka - 35
---- 546 RasA ---- i Askim; skjøndt den større Strømhastighed her har revet det Uopløselige ned i det betydelige Elvedyb og tåget Resten eller det Opløselige med sig, saa ligger dog hin omtalte Banke tilbage. EN REGULERING AV ELVELEIET MÅ DERFOR ANSEES NØDVEN DIG OM DENNE DELEN AV VERDALEN INNEN RIMELIG TID IGJEN SKAL KUNNE OPPDYRKES OG ÜBESKADIGETE EIENDOMMER BE SKYTTES MOT NYE ELVEBRUDD. Det må først og fremst eroderes ikke mindre enn omkring 3 millioner m 3 leire før elveleiet kommer ned i den gamle dybde, og det gjelder å sørge for at elvevannet så hurtig som mulig besørger dette arbeidet, samtidig som det sørges for at retningen blir gunstig for den etterfølgende forbygning av elve breddene. Dette er den første betingelse for at Verdalen snarest mulig skal kunne bli egnet til oppdyrkning. Reguleringen av elveløpets retning vil for en vesentlig del komme til å be stå i å anbringe provisoriske avvisningsverker og gjennomstikk for at løpet skal kunne bli så rett som dalens hovedretning med rimelighet tilsteder, og som hensiktsmessig for den etterfølgende forbygning av elvebreddene. Denne reguleringen må strekkes ut nesten til Østnes bro. Samtidig med reguleringen av elveleiets retning må det også sørges for at sideelvenes og sidebekkenes løp blir korrigert, ellers vil disse etter gjentatte forandringer bli krokete og sjenerende for den senere dyrkning av det tilgrens ende land. Dette blir nødvendig fordi dalbunnen er blitt hevet av det avlagrede ma teriale. Disse arbeidene som altså kun omfatter reguleringen av retningen på Ver dalselven og de elver og bekker som faller ned i den, må utføres etter hvert som elveleiet skjærer seg ned i den utraste leirmassen. Omkostningene for dette lar seg for tiden ikke beregne nøyaktig, etter som det på forhånd ikke er mulig å angi de detaljerte foranstaltninger som det vil bli spørsmål om. Hvis det ikke blir nødvendig med noe større gjennom stikk, skulle jeg dog skjønnsmessig være tilbøyelig til å anta at det til regule ring av selve retningen ikke vil gå med over kr. 30.000,00. 1 dette er innbefattet de utgifter kanalvesenet har hatt med de utførte arbeider til regulering av Ver dalselven. Når dette beløpet vil komme til anvendelse, avhenger av hvor hurtig elven graver ut sitt nye leie. Og dette bestemmes for en vesentlig del av hvordan flommene faller. Får man store og langvarige flommer, vil det nye elveløpet utvikle seg hurtig, mens det vil gå langsommere om det kommer små og kort varige flommer.
---- 547 RasA ---- Det er imidlertid nødvendig alltid å stå ferdig til på kort varsel å kunne gripe kraftig inn i elvens arbeide på løpets utdypning, slik at elven kommer til å skjære der hvor det er nødvendig, og derfor bør midlene stå til disposi sjon snarest mulig. Når elveleiet er skåret ut til den gamle dybde, oppstår straks spørsmålet om arbeider til beskyttelse av elvebreddene nesten helt opp til Østnes bro. Ellers vil det snart bli store elvebrudd, og det tørrlagte land vil mange steder bli skyllet bort. Angående omkostningene ved denne forbygningen av elvebreddene tør jeg ikke uttale meg, i det jeg ikke kan angi måten som best bør foregå før jeg ser hvordan elveleiet tar veien, og hvordan det går med reguleringen av re tningen. Den strekningen som må forbygges, blir imidlertid meget lang, og arbei det med sideelvene og småbekkene kommer i tillegg. Derfor tror jeg at jeg bør gjøre oppmerksom på at en forsvarlig forbygning neppe kan utføres un der kr. 30.000,00. Den oppgranningen av Verdalselvens nedre del som er omtalt av Schø ning, 10 har fortsatt siden han skrev, og den vil sikkert tilta betydelig etter det siste kolossale raset. En stor del av den løse massen som elven må transportere bort før den kommer ned til den gamle dybden, vil avlagres nedenfor, både i elveleiet og i fjorden utenfor elvemunningen. Da Trondheimsfjorden er grann utenfor munningen av Verdalselven, an tar jeg at det vil skje noe lignende her som utenfor munningen av Nidelven etter det store skredet ved Tiller i 1816. Da ble det avlagret så store masser at elven til sist tok et nytt løp, og innseilingen til Trondheim ble vanskelig gjort i lang tid. Det materialet som blir avlagret i den nederste del av Verdals-elven, vil elven selv med tiden føre bort når materialtilførselen ovenfra har avtatt til strekkelig. Men utenfor elvemunningen vil det sikkert bli grunt, hvis ikke elven blir brakt til å grave ved en innskjerming utenfor den gamle munnin gen. Dette kan det dog neppe bli tale om på grunn av uforholdsmessige om kostninger. I anledning spørsmålet om når det kan ventes at vannet er borte, slik at den delen av Verdalen som ble ødelagt av skredet igjen kan bli oppdyrket, skal jeg, i det jeg forutsetter at midler blir skaffet til det antydede arbeide med å få elven til å grave seg nytt løp, tillate meg å bemerke følgende: Bunnen av bruddet er allerede noen lunde tørr, og det gjelder her først å drenere og planere. Dette arbeidet kan påbegynnes ganske snart. Da bunnen imidlertid er meget ujevn, må det foretas store planeringsarbeider før opp
---- 548 RasA ---- dyrking finner sted. Hvor hurtig denne i virkeligheten vil foregå, avhenger selvfølgelig av hvorvidt det blir god jord. I alminnelighet blir bunnen av slike brudd lenge uoppdyrket, antagelig fordi folk føler en lett forklarlig utrygghet ved å bygge og bo på steder hvor det nylig har gått skred. Redslene som er forbundet med det, er ikke glemt. Eierne flytter derfor ofte bort fra stedet. Forøvrig pleier vegetasjonen merkelig hurtig å få fast fot igjen på bunnen av skred selv om det ikke blir gjort noen foranstaltninger i den anledning. Slik er bunnen av skredet i 1883 nedenfor Skien allerede tett bevokset med gress og tildels små nåletrær. Derimot er skråningene ennå kun sparsomt be vokset. Dalbunnen som er overfylt av leire kan selvfølgelig ikke oppdyrkes før elveleiet og bekkeløpene har utdypet seg seg slik at grunnvannet senkes til strekkelig. Noen veiledning til besvarelse av dette spørsmålet kunne man kanskje finne i erfaringen fra skredet i Leirelven 27. november 1883 hvor den utglidde massen utgjorde minst 11/2 million m 3 . Leirelvens dalføre ble oppfylt i ca. 3 kilometers lengde. Massen lå inntil 15,5 meter høyt over dalbunnen og noen lunde jevnt fordelt." Ved skredet ble vannet hevet ved Krokfoss mølle slik at det 27. november sto 1 1,2 meter over alminnelig lavvann i elven. Den etterfølgende 4. desem ber hadde vannstanden senket seg 1,2 meter, og 11. juni 1884 ytterligere 5 meter. Høsten 1884 hadde elven gravet seg gjennom de utraste massene ned til gammel vannstand. Leirelvens nedslagsdistrikt utgjør ved skredet ca. 463 km 2 . I Verdalen er den utraste massens volum meget større. Med en høyde inn til 10 meter fyller den opp elven i ca. 10 kilometers lengde, når denne regnes etter elveleiet. Vannet får altså her et ganske anderledes stort arbeide å utrette enn i Lei relven. Men så er det også en meget større vannmengde i Verdalselven enn i Leirelven. Verdalselvens nedslagsdistrikt utgjør 1470 km 2 , og er altså tre ganger så stort som Leirelvens. Jeg skulle etter dette være tilbøyelig til å uttale det håp at større deler av dalbunnen vil bli tilgjengelig slik at den kan planeres sommeren 1894 og til såes våren 1895. Den oversvømmede dalbunnen ovenfor de utglidde massene antar jeg ikke blir tørrlagt før om 3 å 4 år. Derimot vil store deler av de derværende eien dommene, hvorav en stor del ikke skal ligge over 4 meter under nåværende vannstand, kunne dyrkes før det, fordi sjøen antas å være senket ganske betydelig våren 1895. Ved planleggingen av de foranstaltninger som det offentlige vil yde hjelp
---- 549 RasA ---- til, må man formentlig ha oppmerksomheten henvendt på dreneringen av myrer på farlig beliggende steder. Det finnes sannsynligvis myrer som holder seg fuktig og sumpet, hvorfra vann vil søke ned i jorden og bidra til dannelsen av svømmende masser. Dette kan forhindres ved drenering av myrene, men dette bør visstnok utføres ved landbruksdirektørens foranstaltning, da det sam tidig blir et jorddyrkningsarbeide. I det jeg henviser til hva som er anført ovenfor, skal jeg tillate meg å fore slå at det søkes bevilget allerede av inneværende Storting kr. 30.000,00 til regulering av Verdalselven og retningen av sideelvene. Jeg anser det overflødig nærmere å begrunne at dette bidraget ydes i sin helhet av Staten. Dog vil jeg bemerke at det bør være en betingelse at Staten får anledning til å foreta de nødvendige arbeider i de utglidde massene og på det landet som er over sømmet av leire og vann, uten at det fra eiernes side kan gjøres erstatningskrav gjeldende for regulering av elvens og sideel venes retning. Noter: 1 Kanaldirektørens rapport er datert 12. juni, og den ble sendt til Arbeidsdepartementet hvor statsråd Nilsen fremførte den sammen med sin innledning for Stortinget 13. juni. Rapporten er tatt inn i sin helhet i Stortingsproposisjon nr. 70, 1893. Den inneholder også en del sitater fra Gerhard Schønings reiser i Verdal om eldre ras i Verdal. Disse er utelatt her. Språket er modernisert. 2 Det har hele tiden siden Verdalsraset vært antatt at oppgrumsingen av elven skyldtes det lille raset ved Reppe 18. mai. Man har også hele tiden siden raset ment at det var Follo bekken som var den utløsende faktor. Men nyere geologiske vurderinger har kommet frem til at det må ha vært selve Verdalselven som utløste raset, og ikke Follobekken. Dermed er det vel så sannsynlig at oppgrumsingen av elven skyldes de første mindre utglidninger på det stedet der raset startet. I alle fall forsterket disse utglidningene oppgrumsingen fra Reppesraset. 3 Haga søndre søndre og Haga søndre nordre, begge på sydsiden av elven. 4 Den tids geologiske kunnskaper var noe mangelfulle sammenlignet med hva man vet i dag. Følgelig er de forklaringene som ble gitt, noe avvikende fra de forklaringene som gjelder i dag. Skredmekanikk og dannelse av kvikkleire er beskrevet nærmere i egne avsnitt. 5 Igjen har man her et forhold hvor det er vanskelig å kunne gi noen plausibel forklaring på hva som skjedde. Mest sannsynlig var det to skred som utviklet seg mot hverandre fra hver sin retning, og der de møttes, ble det stående igjen en rygg. 6 Her siterer kanaldirektøren fra Gerhard Schønings bok Reise gienem en Deel af Norge hvor han gir beskrivelser av noen kjente skred i bygden. Han nevner rasskråninger ved Lyng, han nevner Landfallraset i 1747, samt også rasene i og ved Leirådalen i middelalderen. Sita tene fra Gerhard Schøning utelates i denne sammenheng.
---- 550 RasA ---- 7 Neste avsnitt av rapporten er et sitat fra Amund Hellands bok «Jordbunden i Norge». De utelates her. 8 Dette stemmer nok ikke helt med hva man vet i dag. 9 Det kan ha vært en bekk eller mye nedbør som utløste etterskredet i september da vel 300 mål jord raste ut i den bakre delen av raset. Her fikk man et eksempel på at nye ras godt kunne komme, dersom omstendighetene ellers lå til rette for det. 1 Selve beskrivelsen er ikke gjengitt her, men den går ut på at alle de løsmassene elven hvert år fører med seg, legges igjen ved utløpet. Dette gjør det vanskelig for fartøyer å komme inn i elveløpet uten ved høy vannstand og flo sjø. 1 ' Leirelven kalles i dag Leira. Det er en elv som løper fra nord mot syd gjennom Romerike. Den renner ut i Øyeren ved Lillestrøm. Raset skjedde vest for Kløfta.
---- 551 RasA ---- BILAG 7 LENSMANNENS SVAR ' Datert Verdal, 10. juni 1893 Olaus Ellingsen Vinne, eier og braker av gården Vinne i Vinne anneks ble ulykkesnatten vekket mellom klokken 1 og 2 av en pike som kom løpende fra nabogården Leirfall, og som i all hast berettet om ulykken. Han sprang straks opp, vekket husets folk samt sønnen på en av de foru lykkede Lennesgårdene ved navn Ole, 2 som tilfeldigvis lå der om natten. Han grep sine klær i sin ene hånd og sprang upåkledt avsted for å komme ned til elven i det han under spranget iførte seg det ene klesstykke etter det andre. Da de kom så langt at Ole så sitt hjem ødelagt, slo han hendene for ansiktet i fortvilelse og vendte om. Olaus Vinne fikk imidlertid fatt i ham, forklarte ham at nå var det ikke tid til å fortvile, men han måtte vise seg mo dig, og være med på å redde hva som reddes kunne. Han stålsatte ham i det hele tatt så han atter vendte om og fulgte med. Da de hadde kommet ned mot elven, eller rettere sagt mot leirmassen som var trykket inn mot land, fant han straks Elling Lyngsvalds 3 kone Andrianna som var fulgt med huset helt fra Ness under hvilken gård de hadde en plass. Hun var under farten kommet ut av det istykkerslåtte huset, og var blitt ført dit hvor Olaus fant henne av leirmassene. Han fikk straks renset munnen hen nes som var fylt med leire så hun igjen fikk puste. Og da hun hadde kommet seg litt, beordret han Ole til å bære henne til Vinne hvor hans hustru overtok den videre forpleining av henne, inntil hun atter kom seg igjen. Hadde ikke Olaus Vinne vært så rask og snarrådig, ville hun bare vært død innen red ning haddet kommet. Etterpå får han se en pike, Oline, fra Nessvald ute i leirmassen. 4 Hun hadde flytt nedover med den og kjempet for å holde seg oppe. Henne redder han ved å hente sammen en del bord og vrak som han legger på kryss og tvers fremfor seg slik at han kan nå henne og få henne tillands. Han var da kommet utover til Rosvoll hvor han møtte sønnen på Søndre Rosvoll, Erik Olsen. Erik Olsens gård var også aldeles ødelagt av leirmassene. 5 Men i lei ren lå overalt mennesker som ropte om hjelp, dels fra hustak og dels fra an dre ting som de hadde reddet seg på. Han hadde truffet på sine brødre Sefanias og Gustav Ellingssønner Leirfall samt Martin Georgsen og Olaus Sørensen Berg. 6 De to første hadde da nettopp med stort besvær og fare reddet Lud vig Leirfalls sønn Johan som lå ute i leirmassen aldeles hjelpeløs.
---- 552 RasA ---- Fra Lennesgårdene så de flagging, og de skjønte at det måtte være flere mennesker inne, men disse gårdene lå så langt ute at det var meget vanskelig å komme dit ut. De fikk da fatt på en husstige som de benyttet som en slags flåte ved å legge bord både under og over den og således skyve den utover leirmassene. Men de måtte dog av og til ut i massen like til livet. De reddet først en kvinne som sto i muråpningen på et av hustakene. 7 Derpå reddet de Åge Lyngsholmen med tre av hans husstand. Han var gått med huset helt oven fra Lynggårdene, og var blitt ført sammen med huset helt dit ned, og de hadde funnet redning på mørkloftet da huset så noen lunde hadde holdt sammen. Han fortalte med tårer om den oppofrelse som Olaus Vinne og hans to brø dre hadde utvist ved hans redning. Derfra kom de seg over leirmassene til nordre Lennes, hvor de reddet eie ren Ole Kristoffersen med fire av hans husstand under samme besværlige og farefulle omstendigheter. Deretter reddet de en kvinne som satt midt ute i leirmassene, naken og med et teppe om seg. Så fikk Olaus se en annen kvinne som også satt ute i leirmassen et stykke borte, men som han umulig kunne nå fra den kanten. Han måtte da først ar beide seg tilbake til Rosvoll, han sprang så på land rundt hele veien forbi Kålen bort til Nessbakken. Herfra lykkes det ham på lignende måte å arbeide seg ut til henne og få henne til land i meget forkommen tilstand. Hun måtte nesten bæres over de bløte leirmasser for at man kunne få henne til land. Hun var husholderske på sin utgåtte gård Krag og hette Laura} På denne ferden hadde han med seg en ung mann ved navn Martin Blybakken, som viste seg meget uforferdet. Imidlertid reddet hans brødre på lignende måte seks mennesker ut fra søn dre Lennes, likesom de samtlige fortsatte redningsarbeidet utover dagen med å redde forskjellige slags dyr som lå i leiren og brølte og skrek fra de for skjellige steder. - De som jeg da etter mitt kjennskap til forholdene vil henlede hr. amtmannens oppmerksomhet på er først og fremst Olaus Ellingsen Vinne, dernest hans brødre Sefanias og Gustav Ellingsønner Leirfall, Martin Georgsen By og Martin Blybakken. Men den som fremfor alt under denne ulykkelige begivenhet har vist opp ofrelse, om enn ikke med fare for eget liv, er sogneprest Hansens hustru Marie født Fabricius. Etter som den lå nær ved utraset, og som et tilsynelatende sikkert sted, var Prestegården det nærmeste tilfluktssted for en stor del av dem som reddet seg fra ulykken, og intet sted hadde å ty hen. Naken, for frossen, såret og elendig, kom den ene etter den andre fort vekk til Preste gården om ulykkesnatten, hvor prestefruen tok imot dem, huset dem så langt hun rakk, renset dem for leir, vasket dem og pleiet dem med megen omhu og kjærlighet, tross at hun selv var meget svakelig. Sitt spiskammer og mat
---- 553 RasA ---- bod tømte hun omtrent til underholdning for alle dem som i løpet av natten og dagen kom derned. Og hun gav råd, hjelp og veiledning på alle kanter. Blant andre vil jeg bare nevne enken Kirsten Vodahl på Nordre Lyng som i mange timer hadde stått i sitt soveværelse med leirmassen opp til brystet i det hun holdt det minste barnet på sine hender over leiren. Etter at hun sam men med alle sine barn var blitt reddet av drengen Ole, kom de endelig som leirstøtter opp til Prestegården, hvor de ene og alene har fru Hansens menne skekjærlige oppofrelse og pleie å takke for at de så snart kom til krefter igjen, så utmattet som de var. Og dette har for hennes vedkommende vart hele ti den siden, og det vedvarer tildels ennå at de mest lidende og skadelidte på den kant tyr ned til henne for å få råd og hjelp. Så kan jeg ikke annet sluttelig enn å henlede Hr. amtmannens oppmerk somhet på hr. fogd Rubach. Ingen har som ham - jeg har anledning til å se den iherdighet, offervillighet og omsorg han har lagt for dagen - under hele denne affære. Som fogd ville han kunne kreve fyllesgjort ethvert krav med heltearbeide, men hans medfølelse og pliktfølelse drev ham til å være i virk somhet, tildels natt og dag, og har man ene og alene hans energi og hurtige handlemåte å takke for at forpleiningen av de nødlidende kom så hurtig i gang og ble etablert på sådan måte at enhver trang i den retning til enhver tid ble tilfredsstillet. Når jeg tillater meg denne uttalelse om hr. fogd Rubach så er det fordi at fogd Trampe 9 som amtmann var først her, og at hr. amtmannen selv kom tilstede på et senere tidspunkt. - Det kan nok muligens være enkelte andre som har vist mannsmot under redning av menneskeliv, men jeg har til dato ikke kommet på flere opplys ninger. Jeg tegner med megen høyaktelse Deres ærbødigste H. H. Wessel Noter: 1 Språket er modernisert. 2 Ole var Olaus' søstersønn. 3 Elling Fergemann - egentlig ikke Lyngsvald, men Nessvald. 4 Dette var Oline Jørgine Olsdatter som var inderst på Hagahammelen. Avstanden mellom Ha- gahammelen og Ness var ikke større enn at det er sannsynligvis forklaringen på sammen- blandingen av valdene. 5 Husene på Rosvoll søndre var ikke berørt. Men leirmassene nådde nesten inn på gårdsplassen. og mesteparten av jorden var ødelagt. 6 Berg er feil. Det skal være By. 7 Dette var Olava Olsdatter fra husmannsplassen Lyngsholmen. 8 Dette var Laura Eriksdatter som var husholderske hos Ove Haugskott på Krag. 9 Fogd Trampe var konstituert amtmann fordi amtmann Grundt var på et kuropphold i Tyskland på grunn av sykdom.
---- 554 RasA ---- BILAG 8 DOKTORENS SVAR ' Datert Verdal, 11. juni 1893 I henhold til vår samtale har jeg gått over de steder, hvor redningsarbeidet etter jordskredet gikk for sig. Jeg har snakket med selve redningsmannen - nesten alle - og med en stor del av de reddede. Jeg har ved stadig å bringe temaet på bane, fått et godt inntrykk av den alminnelige oppfatning av de forskjellige forhold, og jeg har kommet til det resultat, at i det vesentligste er omtalen hos fogd Rubach og sogneprest Hansen av personene korrekt. Jeg henviser derfor til deres brev, og skal bare gjøre oppmerksom på en keltpunkter som er helt feilaktige: Det var ikke de som er nevnt som nr. 4-5-6 i fogdens meddelelse 2 til stats råd Nilsen som var sjelen i ledelsen av redningen av Per Tokstads familie. Æren tilkommer etter min mening ene og alene smed Erik Hansen Sæbo. Han gikk, da han ikke fikk noen andre med seg, ned i selve skredgropen, og red det først P. Tokstads lille barn. Men han klarte ikke å redde de øvrige - fire personer - alene. Derfor vendte han tilbake for å skaffe mer hjelp. Og det var først etter mye snakk og overtalelse at de andre dristet seg til å være med. Det var ham, som gikk i spissen og anviste stedet hvor de forulykkede var. Og det var først, da det var samlet nok folk, og de forulykkedes redning var sikret, at han forlot dem, men - NB - ikke for å gå hjem, men for å lete etter andre gjennom selve skredet. Han var også den første som fant den sinn syke P. Tokstad. Men da han var alene, og P. Tokstad satte seg til motverge, meldte han saken til hans bekjente, som hadde mer makt over ham. 2) John Grundens og Oluf Guddingens berømmelige ferd på ski er bare humbug. De utrettet heller ingen ting. 3) Ole Olsen, dreng på nordre Lyng, utsatte ikke sitt liv for fare på annen måte enn muligens ved at han ikke rømte da han hørte at der var liv i folk nedenunder. Men et karsstykke gjorde han ved bare med fingrene å rive opp et solid gulv. 4) Av de øvrige nevnte, er det Olaus Vinne, Erik Olsen Rosvoll og Johan Sundby som omtales med mest respekt. - At det i det hele tatt har vært noen egentlig fare ved redningsarbeidet, kan etter min mening ikke sies - særlig på sydsiden. Men en annen sak er jo at man ikke på forhånd kunne vite at det ikke var farlig.
---- 555 RasA ---- Dette er de tarvelige opplysninger jeg kan yde Dem, hr. amtmann, men jeg har ikke mer å bidra med dersom jeg ikke skal sette meg til å rable opp igjen, hva andre før har skrevet ned. Min hustra og jeg sender amtmannen våre beste hilsener. Deres forbundne Alb. Strøm Noter: 1 Språket er modernisert. 2 Fogdens svar er ikke funnet.
---- 556 RasA ---- BILAG 9 SOGNEPRESTENS SVAR ' Et brev fra sognepresten til statsråd Nilsen Dette brevet ble sendt før hans egentlige rapport som er gjengitt nedenfor. Det er datert Verdal, 3. juni 1893. Da jeg er redd for at Ole Olsen Nordlyng ikke er oppført på fogdens liste, er jeg så fri å anmelde ham som en av de verdigste til å få redningsmedaljen. Han tjente hos enke Kirsten Vodal på Nordlyng og lå ulykkesnatten med andre tjenere på loftet. Han antok at Kirsten og de fire barna som lå nedenunder, var omkommet i blåleiren som veltet inn i huset. Han skulle som de øvrige ovenpå søke å redde seg ut da han hørte skrik fra flere mennesker neden under - og straks begynte han med blotte hender å rive opp plankene i gulvet - et rent Guds under at dette kunne la seg gjøre - og fikk da nedenunder øye på Kirsten som sto i leire like til opp under armene med det minste bar net som hun holdt med begge hender foran seg, idet hun med den ene arm hvilte på det øverste av en dørkant hvor også et av de andre barna holdt seg fast mens benene sto på en kuffert som hadde flytt opp og hvilte på litt fast leire; det tredje barnet hadde kravlet opp og lå over den store slagurkassen like under taket, mens det fjerde barnet hadde funnet redning på endel av panelingen av en mellomvegg som var brutt istykker av leirstrømmen. Jeg hørte av lensmannen i går at Ole for å kunne få opp gulvplankene i 2. etasje først, måtte få - også med blotte hender, for øks eller annet verktøy fantes ikke deroppe - revet ned en del av en mellomvegg som gikk tvers over gulv plankene. - Deretter fikk han trakket samtlige fem personer som befant seg nedenunder opp i 2. etasje (loftet), brøt opp planker og bord, åpnet et vindu og fra dette fikk han med et par pikers hjelp dannet en gangbro til lands hvor etter Kirsten Lyng med sine barn gikk gjennom vinduet ut på de plankene og bordene som var lagt ut. Under Hegstad ble en plass ødelagt av leirflommen, og beboerne fikk red det seg i land mens en konfirmant, Sofie Tronesvald, som var i huset hadde klatret opp i et tre like ved hvor hun oppholdt seg fra kl 1 eller 1.30 til sam me tid om ettermiddagen da det lykkedes husfaren, husmann Gunnbjørn Heg stadvald å redde henne. Ærbødigst Otto M Hansen
---- 557 RasA ---- Sogneprestens svar Datert Verdal, 11. juni 1893 I anledning hr. amtmannens skriv av 7. denne måned, skal jeg - som det allerede er gjort pr. telefon - gjøre oppmerksom på at jeg den 1. denne må ned har meddelt hr. statsråd Nilsen navnene på dem som etter mitt skjønn fortjente å motta redningsmedaljen, nemlig: A, I anledning Peder Pedersen Tokstads og fire barns redning: 1 , Erik Sæbø, 2) Sefanias Støp, 3) Johannes Husan, 4) Johannes Husanvald, 5) Laurits Hestegrei, 6) Eleseus Mo og 7) hans dreng Martin Martinsen. B, I anledning Peder Rasmussen Tokstads redning 1) Magnus Larsen Preste gården, 2) Peder Andr. Hestegrei, 3) Johannes Elaussen, 4) Erik Eriksen Ysse, 5) Peter Lyngåsen, 6) dreng på Nestvoll John Sefaniassen og 7) ung gutt Johannes Jørgensen Ørmelen. C, I anledning den døvstumme, sengeliggende, gamle pike Martha Lars datters redning fra Magnus Larsens hus tett ved randen av svelget: 1) Mag nus Larsen Prestegården og 2) Oluf Movald. Nærmere opplysninger i anledning redningen av de ovennevnte meddeles i brevet. Den 3. skrev jeg igjen til hr. statsråden, da jeg var redd for, at vedkom mende ikke skulle være anmeldt av hr. fogden og lensmannen og uthevet dreng Ole Olsen som på rent vidunderlig måte reddet enke Kirsten Vodal og fire barn på Nordlyng, hvor Ole tjente - den verdigste etter mitt skjønn til å mot ta medaljen, liksom jeg anbefalte 2) Gunnbjørn Hegstadvald, som reddet en konfirmant, som var hos ham, og som hadde klatret opp i et tre, hvor hun var fra klokken 1 om morgenen til klokken 1.30 om ettermiddagen, før det var mulig å redde henne. Hr. statsråden uttaler i et skriv til mig, at han har leveret mitt første brev til kanaldirektøren, som amtmannen er anmodet om å konferere med i anledning medaljene. Antagelig har han også sett mitt andre brev til kanaldirektøren. Av kopibogen ser jeg at Johannes Husan ikke er anmeldt, men jeg håper at dette er en forglemmelse, da jeg kort etter innførte de anbefalte, og at han finnes oppført i mitt skriv til statsråden. Han må være med. Med hensyn til medaljen for borgerdåd i sølv eller H. M. Kongens for tjenstmedalje, da må, synes jeg, herrene fogded Rubach og lensmann Wessel være fullt verdige til den på grunn av deres ufortrødne og oppofrende virk somhet helt fra starten av ulykken og helt til nå. De har uavbrutt vært på ferde. Skal jeg være sannheten tro og blant kvinner nevne en, som også i særegen grad har oppofret seg, og stadig hver dag hatt fullt å bestille med mottagel sen, vaskingen av de reddede østenfor Prestegården, ved å skaffe dem nød vendige nattklær og vanlige klær, skaffe dem mat, kaffe og drikke, og senere
---- 558 RasA ---- å ta seg av alle dem som nesten daglig henvender seg til henne i alle mulige retninger, og som stadig har vært et viktig mellomledd mellom de skadelidte og myndigheter, komitéemedlemmer, -ja, så kunne jeg nok nevne og anbe fale en slik - men det sømmer seg ikke for meg, og derfor tier jeg med navnet. På grunn av oppfordringen og for å være sannheten tro - har jeg dog måttet i korthet omtale, hva jeg ovenfor har sagt. Dette i all hast, da jeg - skjønt det er hviledag - ingen sådan har hatt da jeg har måttet ekspedere en hel del saker for i morgen tidlig å kunne få denne med posten. Forresten står jeg ganske til hr. amtmannens tjeneste med å skaffe de opplysninger, jeg måtte sitte inne med. Dette brevet er også ganske konfidensielt. Ærbødigst og forbindtlig Otto M Hansen Note: 1 Språket er modernisert.
---- 559 RasA ---- BILAG 10 KANALDIREKTØRENS SVAR ' Datert Christiania, 28. mai 1893: Meddelelse angående personer som har utmerket seg ved redning av men nesker etter jordskredet i Verdalen. 1. Andreas Røstad var sammen med Ole Sørheim og Bernt Pedersen Røstad ute og berget tre mennesker, deriblant enken etter Ingvald Fyksve. Redningen foregikk ved at de la ut vekselvis to eller tre planker; den samme fremgangsmåten ble og så brukt da de som var reddet, ble brakt innover til fast land. Etterpå fikk disse som var nakne, redningsmennenes klær på seg. Det blåste og var kaldt om natten. 3. Bernt Pedersen Røstad eller Rinnan deltok i redningsarbeidet sammen med 1. 8. Erik Rosvoll reddet mange med fare for sitt eget liv ved å kaste ut bord foran seg ettersom man avanserte. Han omtales med anerkjennelse som en anfører for redningsekspedisjonene. Foruten disse som er omtalt under de oppførte numrene i fogdens skrivel se, skal jeg meddele særlig følgende: 12. Sefanias Leirfall som reddet to eller tre mennesker, som var i den ytterste nød, ved å gå på avvekslende utkastede bord. 1 1 . Olaus Vinne var også med ved utleggingen av bord hvor han omtaltes med beundring for den måten han utførte redningsarbeidet på. Fogden nevner aldeles ikke: Oluf Holte på Rosvoll som sto ute i leirstrømmen og tok inn to mennesker som satt på et hustak som drev hurtig forbi. Det påståes at han sto så langt ute i strømmen at han formelig måtte kaste de reddede inn på land. Kristian Søraker og Ole Lennes hentet båt på Verdalsøra. Denne dels rodde de, dels dro de gjennom leirmassen, inntil de fikk reddet Ludvig Lennes som med familie 3 satt på taket av sitt hus, hvor han trodde at han skulle sitte til han sultet ihjel. Ole Ness Hans kone som hadde en liten sønn, våknet om natten og hørte dunderet. Det var som om en stor vannmengde kom, og hun så ut og så noe grått komme veltende. Hun vekket sin mann som antok at dammen i Innsvatnet var sprengt.
---- 560 RasA ---- Han tok på seg buksene og sko, og dro og vekket naboen Johannes. Deretter for han tilbake og fikk sin familie i land - alle nakne. - De flyktet så hurtig de kunne, men leirmassene var like i hælene på dem. Han antar at leirmass ene kom med en slik fart at en dyktig rytter på en god hest neppe kunne ha kommet frem så hurtig. Etter at Ole Ness hadde reddet sin familie, fikk han med seg fire å fem mann og reddet folkene på skysstasjonen Ness og gården Aune. På den siste hadde mannen som lå i 2. etasje, hugget hull i gulvet og fått opp til seg familien, kone og fire barn. De lå i 1. etasje i en seng som fløt oppe på leirmassene. Dette er etter Ole Ness' egen forklaring, og han tilføyer at han var så opp tatt med sitt arbeide at han ikke ble så redd over de mange hjerteskjærende nødrop fra folk som satt fast ute i leirmassen. Nødropene hørtes forøvrig ikke særlig langt på grunn av sterk vind. Disse opplysninger er samlet i løpet av en ettermiddag og ingen lunde så pålitelige at jeg tør gjøre forslag til belønninger. G. Sætren Noter: 1 Språket er modernisert. 2 Dette var Johannes Pedersen og hans stemor Serianna Johannesdatter. De bodde på plassen Neffer under Rosvoll store. Dette var foruten Ludvig Lennes, hans mor Ragnhild Larsdatter, hans søster Rikke Johannes datter, hans brorsønn Johannes Andreassen og en tjenestejente ved navn Elen Johannesdatter.
---- 561 RasA ---- BILAG 11 RAPPORTENE FRA INFANTERIET ' Oberstløytnant Borchgrevink på Steinkjer svarte følgende 13. juni 1893: Som sjef for den avdeling som ble kommandert til Verdalen i anledning ulykken der 19. mai d. å„ tillater jeg meg ærbødigst å fremsende til den ære de brigade vedlagte rapporter fra sjefene for 1. korps' rekrattkompanier. Jeg hadde dessverre ikke anledning til selv å se opptredenen under de vanskelige forhold som eksisterte, til de befalingsmenn og menige mannskaper, som er omhandlet i rapportene. Men det ble allerede mens vi var i Verdalen meldt til undertegnede at det under gjennomførelsen av de oppdrag som er nevnt i rapportene, ble utvist et særdeles rosverdig forhold av den utsendte styrke. Visstnok gjaldt det ikke å redde menneskeliv, men krøtter og løsøre. Men faren var like stor, og jeg finner det særdeles ønskelig at det hederlige for hold kunne bli påskjønnet. Jeg skal i overensstemmelse med rapportene nevne: Premierløytnant Høstmark Sersjant Opland Sersjant Elstad Menig nr. 1 Finne » » 75 Risvik » » 81 Meland » » 128 Løfsnæs » » 154 Storarno » » 173 Tung » . » 189 Hamlandsø » » 201 Værum » 208 Bleking » » 214 Strand » » 226 Sund » » 249 Hamland » » 252 Barstad » » 254 Kumland » » 280 Pedersen samt kadett Johnsen hvis opptreden ble særdeles rosende omtalt. Ærbødigst Borchgrevink Verdalsboka - 36
---- 562 RasA ---- Kaptein Balchens rapport Rapport fra kaptein Balchen skrevet på Steinkjer 12. juni 1893: I følge hr. oberstløytnantens muntlige pålegg tillater jeg meg å supplere den tidligere innsendte rapport vedrørende redningsarbeidene i Verdalen fra 20. til 25. mai d. å. ved nedenstående redegjørelse for hvilket personell fra 1. Inn herreds rekrattkompani som i særlig grad utmerket seg under redningsar beidene. A. Offiserer: Premierløytnant Ole Beyer Høstmark 19.5. reiste han som kommandant etter selv å ha søkt om det, klokken 8 om kvelden, fra Steinkjer til Verdal for å fremskynde endelig ordre til rekrutt skolen samt for å kunne yte mulig hjelp. Han var i virksomhet hele natten, men det var da ikke noen mennesker i nød langs elven som kunne reddes. Han sørget derimot for at Steinkjers rutedampskips avgang herfra ble anbefalt utsatt, noe som medførte at rekruttskolen kunne komme frem til ulykkesstedet så snart som mulig. Ved rekruttskolens ankomst meldte Høstmark seg og brakte med seg transporthester til såvel oss som til artilleriet. 20.5. ble det rekvirert militærhjelp til redning av krøtter på gården Lennes. Høstmark fikk gå med som frivillig. Han kjørte i forveien for å kunne legge en plan for arbeidet. En del kavallerister holdt på med redning av krøtter og løsøre. Høstmark rodde ut til en holme for å redde en ku som før hans an komst, var ansett for umulig å redde. Derfor var den blitt forsøkt skutt, men uten å bli truffet. Ved Høstmarks fornuftige anordning ble den innbuksert gjen nom leirsuppen. Høstmark gjorde dernest flere turer i båten til redning av bohave. Da ikke mer var å gjøre, ble kommandoen sendt hjem, mens Høst mark rekognoserte videre og rettledet en artillerikommando et annet sted un der redning av en gris, høy og bohave. 20.5. klokken 11.30 returnerte Høstmark til leiren, sulten og trett da han ikke hadde sovet siden han fikk en liten middagslur 19.5. og kun frokost 20.5. 21.5. var Høstmark med under min kommando ved Haugslien hvor vannet hadde skåret veiene over så de tilsiktede redningsarbeider ved Holmsveet og Holmen ble hindret. Høstmark gikk som førstemann ut etter veien, gjennom strømmen hvor han tross sin lengde hadde vanskelig for å beholde fotfestet, over til de omflødde gårdene. Her laget han sammen med artillerisersjant Wik som hadde vadet over sammen med Høstmark, og et par menn som var satt over i en liten pram som var brakt dit, i en fart en bro over bruddet. En sne plog ble brukt som brokar og to stiger ble sammensatt til bro. Videre ble det spent stiger over en liten nedramlet bro. På denne måten ble det skaffet frem komst, slik at en bro kunne slåes over et større gap i veien. Til brobjelker ble det brukt hustømmer som var sammenlasket med taug. Forbindelsen mel lom Haugslien og Holmsveet var dermed etablert.
---- 563 RasA ---- Natten mellom 21. og 22. mai var Høstmark telefonvakt på Verdalsøra. 22.5. Det ble rekvirert hjelp til redning av mennesker som var sett på et hustak ved Haga. Som frivillig drog straks Høstmark med. Det viste seg imid lertid å være blind alarm. Om ettermiddagen ble han med, fremdeles som frivillig, til forbygnings arbeidene ved Lyng. Disse ble det imidlertid ikke noe av. Forøvrig hadde han sin tjeneste ved kompaniet samt telefonvakt på Øra. Det tør formentlig uttales at Høstmark har utvist en ualminnelig iver og energi under redningsarbeider hvor alt gikk godt, men hvor det også kunne kostet liv eller helse. Innsatsen ble gjort overfor dyr og bohave, for menne sker var det ikke å redde, etter at vi hadde kommet. B. Underoffiserer 1. Sersjant matr. nr. 116 Albert Estensen Opland. Opland deltok sammen med kadett Johnsen i redningsarbeidet på nordre Lyng natten mellom 20. og 21. mai. Dette livsfarlige arbeide ble utført med stort mot og dyktighet. Det er betegnende for farens størrelse at de nevnte to befalingsmenn ikke torde å beordre mannskapene til å delta i redningen. Hele kommandoet erklærte seg imidlertid - som en mann - som frivillige. Jeg tillater meg forøvrig å henvise til kadett Johnsens rapport som er gjen nomlest, i det Opland er fraværende på Levanger i Amtformannskapet. 2. Sersjant matr. nr. 151 Erik Klausen Elstad Elstad var beordret til - natten mellom 21. og 22. mai - å transportere på båt, innbo, husgeråd, korn, matvarer m.m. fra Nord-Lyng til Stiklestad. Ar beidet pågikk fra klokken 9.30 om kvelden til klokken 3 om morgenen, Frakte strekningen var ca. 1200 meter, mens redningsbåten var liten, gammel og dårlig, og frakteveien gikk gjennom overflødd skog, gjennom gjerder og grinder, til dels i stri strøm. Man rodde inn i buret, tok inn lasten, rodde nedover elven gjennom leirsuppen, hvoretter båten dels ble rodd oppstrøms, dels ble staket med stang. Elstad og hans mannskap deltok alle i disse ikke lite vågelige båt ferdene. Alt i alt ble det foretatt fem turer. Hensikten ble oppnådd, og redningsarbeidet ble utført av denne komman doen til tross for at de sivile som var til stede, bestemt frarådde å utføre ar beidet om natten. C. Menige ad B 1 menig nr. 75 Ole Magnus Mikalsen Risvig » » 201 Ole Petter Amundsen Værum » » 208 Albert Julius Iversen Blikeng » » 252 Ingvald Petrus Johansen Barstad Ovenfor nevnte mannskaper arbeidet under sersjant Opland (og kadett John sen) med fare for sitt liv.
---- 564 RasA ---- ad B 2 menig nr. 1 Peter Jakob Sevaldsen Finne » » 128 Anton Iversen Løfsnes » » 157 Hans Ludvig Henriksen Storarno » » 189 Nils Nikolaisen Hamlandsø » » 214 Peter Henrik Hansen Strand » » 226 Axel Norius Antonsen Sund » » 249 Helmer Kristian Halvorsen Hamland » » 254 Jens Martin Andersen Kumland » » 2800 Paulus Marstrander Pedersen Ovennevnte mannskaper arbeidet under sersjant Elstad med fare for sitt liv. Samtlige nevnte av offiserers, underoffiserers og meniges grad tillater jeg meg tjenestligst å anbefale til en eller annen passende ekstra påskjønnelse. Ærbødigst Balchen sjef for 1. rekruttkompani Kadett Johnsens rapport Rapport fra kadett nr. 59 Johnsen over utført redningsarbeid 1 . pinsedag i Verdalen i anledning følgende: Ordre: Kadett Johnsen med 1 sjt og 7 mann av hvert av kompaniene beordres til hurtigst mulig å kjøre til nordre Lyng for å redde ut endel krøtter, nød vendige redskaper medtaes, forsiktighet pålegges! Til dette ble beordret av 1. kompani Sjt Opland menig nr 70 O. Risvig » » 89 P. Eliassen » » 114 O. Karlsen » » 201 A, O. Værum » 208 A. 1. Bleking » » 241 5. Risvig » » 252 /. J. Barstad av 2. kompani undertegnede sjt Fjeldseth Nytt mannskap Mona » » Johnsen » » Snarseth Menig nr 81 Meland » 173 P. Tung » » 106 E. Olsen Mannskapene og redskapene ble kjørt oppover den halve mil fra leiren. I det vi ankom til stedet, viste det seg umulig å kunne oppdrive annet tran sportmiddel enn en liten flatpram. Så hvis det skulle være tale om å redde de gjenlevende dyr, måtte flåte bygges. Etter samråd med de andre to befa lingsmenn, besluttet jeg da dette til tross for den vanskelige adgang til tøm mer, og at arbeidet ville komme til å kreve en uforholdsmessig lang tid. Et
---- 565 RasA ---- tømret uthus ble utsett til nedriving til materiale for flåten. Huset sto ca 300 meter fra land, arbeidsstykket var farlig da den sterke strømmen hvert øye blikk truet med å drive husene bort, og da vannet dessuten flere steder var meget over mannshøy de. Jeg lot dem derfor melde seg frivillig samtidig som det ble gjort rede for arbeidsplanen og den tilstedeværende fare. Følgende meldte seg og deltok i selve redningen: Undertegnede sjt Opland 75 Risvig 201 Værum 208 Bleking 252 Barstad 81 Meland 173 Tung Av gårdens folk, hvorav flere var tilstede, turde bare en enkelt person melde seg. Styrken ble da rodd utover og vi begynte arbeidet med først å rive taket av huset. Fire mann, nr. 201, 208, 252 og 81, deltok i dette. Da de siste bordene av takkledningen ble nedrevet, truet huset med å ramle sammen. Fol kene ble derfor satt i båten. Ved hjelp av taug ble det nå forsøkt å trekke huset overende. Da kunne vi med en gang ha fått en flåte. Men det sto imot. Nå var det ingen annen råd enn å ta bjelke for bjelke av huset, og når takbjel kene gikk, kunne man risikere noe av hvert. Alle var oppmerksom på dette, men da vi nå engang hadde begynt, ville vi nødig gi oss. Ingen hadde imidlertid videre lyst til å gi seg i ferd med nedrivningen. Un dertegnede gikk da opp og fikk da også en mann med seg, nr. 75 Risvig. Vi måtte sikre oss med redningsline. Vi fikk da også endelig tømmer til flå ten. Sersjant Opland foresto byggingen. Nå sto det tyngste og like så farefulle arbeid igjen, nemlig det å bringe hestene i land. Flåten kunne ikke gjøres tilstrekkelig stor og sikker da den i så tilfelle ville bli umulig å buksere frem både for den rivende strøm og for de store leirhaugene som lå oppdynget til hinder for transporten. Bukseringen av flåten bort til fjøset som lå 200 - 300 meter lengre ute, viste at man fikk oppby alle sine krefter hvis utfallet skulle gå godt. Det ble også arbeidet med en utholdenhet og uforferdethet som gjaldt det ditt eget liv. Å bringe hestene ombord fra det sammenstyrtede fjøset som også var fullt av leire og vann, viste seg like så farlig som de tidligere arbeider. Bare en hest ad gangen kunne tas, og selv det var flåten for liten til. Men dyrene var så uthungrede og utmattede at de ikke voldte noen videre vanskeligheter.
---- 566 RasA ---- Flere av de mange tilskuerne på strandkanten hadde stått i stadig angst for at det hele skulle gå under og forsvinne, og den sivile arbeider ville ikke være med mer etter den første ilandbringelsen. Han ville ikke risikere livet sitt! - Hestene ble således brakt i land. Gården lå 5 - 600 m fra land og bukser ingen av den tunge flåten gjennom den sterke strømmen tvang folkene til opp bydelsen av alle sine krefter for ikke å drive av. Arbeidet krevde ca. seks timer fraregnet to timer til frem- og tilbakemarsj . I disse åtte timene ble det ikke smakt mat. Steinkjer 11. juni 1893 N A Johnsen Kadett Note: 1 Språket er modernisert
---- 567 RasA ---- BILAG 12 RAPPORT FRA ARTILLERIET ' Rapport fra artillerikaptein Tysland skrevet i Trondheim 26. juni 1893: Sjefen for Trondhjemske Brigade hr. generalmajor Nyquist har anmodet meg om som sjef for det av rekruttskolen ved 3. feltartillerikorps avgitte red ningskommando i Verdalen å innmelde til hr. generalfelttøy mesteren om det - som det er innberettet for de avdelingene fra kavalleriet og artilleriet som var tilstede i Verdalen - også ved artilleriet måtte være enkelte som særlig har utmerket seg under redningsarbeidene. Jeg tillater meg i den anledning å innmelde at det ikke lenger var anledning til å redde menneskeliv da artilleriet ankom til Verdalen samtidig med infan teriet omtrent et par dager etter at utraset fant sted. Redningsarbeidet besto da som i min rapport anført dels i redning av le vende dyr, dels av de i større eller mindre grad ved oversvømmelsen hardt truede og delvis ødelagte gårder på nordsiden av Verdalselven: Holmen, Holmsveet, Holmslien (Haugslien) hvorved formentlig selve Verdalsøra ble brakt utenfor all fare. Likeledes lignende arbeid på sydsiden av elven. I dette arbeidet deltok artilleriets mannskaper og befal med all mulig kraft og utholdenhet. De kappedes i iver. Skulle man særlig kunne fremheve en kelte, måtte det være dem som ikke vek tilbake for et arbeid i den strie, ri vende elv hvori deres liv var utsatt for fare, arbeidende i vann til over livet. Artilleriets herværende eneste løytnant, premierløytnant Jølsen viste megen iver under dette arbeide, likeså fortjener å nevnes artillerisersjant nr. 93 Anfind Ås Pedersen Vik av 7. Landvern batteri, artilleristene nr. 542 av 7. linjebatteri Ole Martinussen, nr. 468 av 8. linjebatteri Gudmund Eriksen Kirkeby, nr. 518 av 9. linjebatteri Elias Næb Andersen Rosenlund, og hovslagerelev nr. 589 av 7. linjebatteri Edvard Jonsen Espås samt artillerist nr. 566 av 8. lin jebatteri Karstinus Pedersen Åtlo, som sammen med to kavalleristsersjanter foretok redningsarbeide under farefulle omstendigheter på gården Lyng. Ærbødigst Tysland Note: 1 Språket er modernisert.
---- 568 RasA ---- BILAG 13 RAPPORTEN FRA UNDEROFFISERSSKOLEN ' Rapporten er skrevet av kaptein Huitfeldt. Pålegg om å nevne noen som særskilt har skilt seg ut. Han sier at hele styrken viste en enestående holdning og innsats. Deler av hans rapport er som følger: I min rapport av 14. ds angående Verdalsturen den 20. - 25. f. m. falt sluttelig anerkjennende uttalelser om befals og tropps holdning og oppførsel ved den anledning, således ganske i sin alminnelighet og uten at noen sær skilt person ble nevnt. Dette lå for en del i det at hva som ble ydet av enkeltmenn av den slags som måtte kunne henregnes til kanskje over det alminnelige, dog ikke i sitt vesen var av den fremtredende art at det fantes grunn til noen offisiell inn melding, dels deri at jeg følte meg overbevist om at hvis de oppgaver som krevde spesiell iver og utholdenhet hadde falt på andre befalingsmenn og mannskaper, så ville de samme ydelser, den samme f. eks likegyldighet med kropp og helse, ha vært lagt for dagen også da. For kompaniet var fra første til siste mann i en utmerket kondisjon i hine bygdens trengselsdager. Det var ikke en utilfreds mine å se, ikke den ting å nevne som ikke var blitt i alle fall forsøkt, om det bare hadde blitt krevet. Men når nå - etter den ærede brigades pålegg - de personer ønskes nevnt, hvem tilfellet altså førte i mere vanskelig og besværlige hverv, hverv til hvis utførelse krevdes ro, innsikt og et sinn som ikke lot seg forstyrre av noen ting, da finner jeg i første rekke å burde nevne premierløytnant Kvam og sjer santene Normann og Todal. Av mannskaper som på samme måte og av samme grunn fremhevet seg, finner jeg, etter å ha konferert med peletong- og troppssjefer, å burde nevne: 1 menig nr 349 Petter Brøske 2 » » 390 Kristen Kjelstad 3 » » 308 Peder Sverre Wehn 4 » » 403 Edvard Fløistad 5 » » 335 Sivert Bæverfjord 6 » » 334 Ole Ansnes 7 » » 344 Jonas Åsgård 8 » » 281 Ole Alfarnes 9 » » 315 Elias Overland
---- 569 RasA ---- 10 » » 318 Kristian Bakøy en 11 menig nr 317 Håkon Julius Nygård 12 » » 362 Josef Marius Lian Wist De her nevnte mannskaper og befal arbeidet samtlige ved det i min tidlig ere rapport spesielt nevnte forbygningsarbeid ved Haugsholmen, Holmsveet, og Holmsli (Haugsli) og kappedes om hvem som skulle vinne prisen for god, til dels dristig og uvøren opptreden. Skulle blant de således nevnte igjen tas ut en eller flere som fremhevet seg, da må i særdeleshet nevnes sjt Normann som i fire timer i strekk ad gangen - i flere arbeidsøkter - sto i vann til av og til opp under armene, og som ved sin djerve opptreden forenet med sine usedvanlige fysiske krefter, ansporte de yngre til av ytterste evne å ta etter og anspenne seg til det ytterste. Men det er verdt å nevne enkelte uten enda en gang å fremheve hvor vil lige og hvor ivrige og ufortrødne alle sammen var, skjønt de så så liten på skjønnelse fra befolkningens side. Et enkelt trekk vil belyse dette. Det hendte en gang mens kompaniets folk var tilstede at kjørere (bønder) som streiket, satte vogner igjen. Straks meldte seg mannskaper frivillig til å overta hestens rolle. Og mens de således gikk der i tunge vendinger på den ujevne og bløte demning hørte man dem i godt humør bemerke at «om ver dalingene vil ha oss til å trekke plogen for seg, så kan vi vel det også vi.» En ytring som bl. a. også godtgjør hva mannskapet tenkte om det folk, og en ytring som hadde sine flere parallellsteder, om enn ikke alltid i tone og innhold av samme velvillige beskaffenhet. L. Huitfeldt Note: 1 Språket er modernisert.
---- 570 RasA ---- BILAG 14 SKJEMA MED REGLER FOR UTDELING AV MIDLER TIL DE SKADELIDTE ' Regler for utdeling av de til nødlidende og skadelidte i Verdalen etter jord skredet den 19. mai 1893 skjenkede midler. § 1 Til nødlidende og skadelidte blir å regne ikke bare dem som mistet sine eien deler helt eller delvis ved jordskredet, men også dem som på grunn av jord skredet midlertidig har mistet sin næring, eller er kommet ut av stilling, eller kan fryktes å komme i slike situasjoner. §2 Understøttelse til underhold og anskaffelse av nødvendighetsgjenstander blir inntil videre å yde personer som enten er arbeidsudyktige eller på grunn av familieforhold eller av andre grunner ennå ikke helt kan skaffe seg og sine det fornødne ved de to utdelingskomitéene nedsatt av herredsstyret, som i tillegg bestemmer om utdelingen skal skje i varer eller penger. §3 For de personer, føderådsfolk og andre, som ikke måtte kunne sørge for seg og sine i fremtiden, blir å avsette et beløp tilstrekkelig til at de ikke vil falle det offentlige fattigvesen til byrde. Til andre ydes hjelpen på sådan måte at vedkommende blir satt i stand til å forsørge seg og sin familie. I så henseen de blir det særlig å ta hensyn til dem som vil skaffe seg en levevei på resten av sin jord ved oppdyrkning av denne, ved oppførelse eller istandsettelse av hus, ved anskaffelse av besetning og driftsredskaper eller lignende. §4 Enhver som ønsker sådan hjelp som omhandlet i § 3, har å utfylle et av komi teen forfattet skjema som inneholder opplysninger om vedkommendes tidlig ere og nåværende økonomiske forfatning, familiens størrelse, og hva mer som måtte være av interesse for avgjørelsen av på hvilken måte og i hvilken ut strekning hjelpen bør ydes. §5 Før at bidrag etter andre punktum i § 3 betales ut, har vedkommende å fore legge komiteen en oppgave eller plan for anvendelsen av dette. Denne må godkjennes, samtidig som komiteen i tilfelle er berettiget til å kreve garanti for midlenes anvendelse på sådan måte som er bestemt av den.
---- 571 RasA ---- §6 Med hensyn til den i § 3 første punktum omhandlede foranstaltning bestem mes følgende: Komiteen fastsetter størrelsen av den enhver tilkommende årlige understøt telse. Utbetalingen av den og regnskapsførselen av vedkommende midler fore går på sådan måte som det er bestemt av herredsstyret. Ved siste under støttelsesår eller avgang på annen måte overlates de mulig gjenværende mid ler til herredsstyret til et fond hvis kapital er uangripelig og forsikres på den måten som er bestemt for umyndiges midler, og hvorav de årlige renter med fradrag av mulige utgifter ved regnskapsførselen anvendes til understøttelse for dem i herredet, som ved ulykke eller på annen ikke selvforskylt måte er blitt trengende. §7 Komiteen forbeholder seg å foreta sådanne forandringer eller tillegg i disse reglene som senere måtte finnes hensiktsmessige. Skjemaet som er omhandlet i § 4, vedtas i følgende form: Spørsmål som blir å besvare av enhver som søker om andel i de midler, som er skjen ket til de skadelidte ved ulykken i Verdalen 19. mai. 1. Søkerens navn, alder og stilling (næringsvei). 2. Hustruens navn og alder. 3. Hjemmeværende barns navn og alder. 4. Gjør noen av barna rett for seg i hjemmet, og iså fall hvilke og hvordan. 5. Tjenernes navn, og hva slags tjeneste. 6. Underholdes det av søkeren i eller utenfor huset andre personer - ikke kårfolk - og i så fall navn, alder og forhold for disse. 7. Er noen av husstanden (mann, hustra eller barn) arbeidsudyktige, eller trenger særlig pleie eller påkostning. 8. Eiendommens navn og nye matrikkelskyld. 9. Hva inneholdt eiendommen før ulykken av åkerland, England, havning og lignende, samt hva som var den årlige utsæd. For plassenes vedkom mende meddeles samme oppgave særskilt. 10. Har eiendommen skog, og i så fall hvor meget, og hva slags. 11. Ligger det sæter, fjellslått eller andre herligheter til eiendommen. 12. Hvor mye av de forskjellige deler av eiendommen er ødelagt ved ulyk- ken. For plassenes vedkommende meddeles en slik oppgave særskilt. 13. Hvordan er husenes tilstand etter ulykken. For plassenes vedkommende meddeles samme oppgave særskilt. 14. Er det bortsett fra husmannsplasser ødelagt hus som ikke sto på eien dommens grann, og i så fall hvilke og til hvilken verdi beløper skaden seg.
---- 572 RasA ---- 15. Hvor stor besetning hadde søkeren før ulykken 16. Hvor meget av besetningen er tapt. 17. Hva var verdien av driftsredskaper før ulykken. Oppgi antall og type av de viktigste ting. 18. Hva er verdien av driftsredskaper som er i behold. 19. Hva var verdien av innbo og løsøre forøvrig før ulykken. 20. Hva er verdien av innbo og løsøre som er i behold. 21. Gikk det tapt for og matvarer ved ulykken, og i så fall hva slags og til hvilken verdi. 22. Har søkeren annet løst eller fast gods som ikke er omtalt ovenfor, eller noen særskilt inntekt. 23. Hviler det kår på eiendommen, og i så fall kårfolkenes navn og alder, samt kårets årlige verdi. 24. Egner den gjenværende del av eiendommen seg for drift som selvsten dig bruk, og i så fall i hvilken utstrekning. 25. Hvor stor pantegjeld hviler på eiendommen og til hvem samt fra hvilken tid resterer renter. 26. Hvor mye annen gjeld hadde søkeren. 27. Har søkeren kausjonsansvar, i så fall for hvem, til hvem og hvor mye. 28. På hvilken måte tenker søkeren å ordne seg for fremtiden. 29. Hvorledes aktes det omsøkte bidrag anvendt. 30. Kan den gjenværende del av eiendommen fortsette å yde kår, helt eller delvis. 31. Er det særlige omstendigheter som søkeren ønsker å gi, og iså fall hvilke. Verdalen den 1893 Underskrift. Note: 1 Språket er modernisert.
---- 573 RasA ---- BILAG 15 STATUTTER FOR VÆRDALSFONDET Statuter for Værdalsf ondet. § 1. Værdalsfondets Grundkapital udgjør det Beløb, som blev tilovers, etterat Ud deling var foregaaet af de Gaver, der af Stat og Private var skjænkede i An ledning af det i Værdalen i 1893 stedfundne store Jordskred. §2 Fondets Bestyrelse dannes af Amtmanden i Nordre Trondhjems Amt, der er Bestyrelsens Formand, samt af 4 andre Mænd, hvoraf 2 vælges af vedkom mende Regjerings-Departement og 2 af Værdalens Herredsstyrelse. Bestyrelsen vælger en Viceformand, der har at lede Forhandlingerne i Be styrelsens Møder, nåar Formanden ikke er tilstede, og antager en Kasserer, hvis aarlige Løn den bestemmer. I Bestyrelsens Møder føres Protokol, og ingen gyldig Beslutning kan fattes, med mindre over det halve Antal af Medlemmerne ere tilstede. §3 Fondets Midler kunne anvendes: 1. Som Bidrag til Erstatning for Skade, der maa ansees foranlediget ved nævnte Jordskred. 2. Som Bidrag til Erstatning for anden paa lignende Maade inden Herredet forvoldt Skade. 3. Til fremme av Skov- eller Plantekultur paa Strækninger, der ved denne eller lignende Ulykker ere blevne lagte helt eller delvis øde. 4. Til Foranstaltninger, som maa antages at ville i væsentlig Grad befordre det hele Herreds Fremgang. §4 1 Løbet af de første 5 Aar, regnet fra Iste Januar 1895, maa Fondets Midler alene anvendes til saadanne Bidrag, som foran i § 3, Post 1 omhandlet. Sen ere kan Fondet ogsaa yde saadan Hjælp, som efter § 3, Posterne 2, 3 og 4 tillades, dog saaledes, at Fondets Kapital med oplagte Renter kun kan angri bes, nåar der skal tilstaaes saadanne Bidrag, som under § 3, Posterne 1 og 2 nævnt, og at Bidrag i Henhold til tidligere Poster enten ikke foreligge eller allerede ere fyldestgjorte.
---- 574 RasA ---- §5 Bestyrelsen bestemmer særskilt, hvortil de i det forløbne Aar indvundne Ren ter skulle anvendes. Forsaavidt Grundkapitalen maatte være bleven formind sket paa Grand af Dispositioner trufne i Henhold til § 3, Posterne 1 og 2, kan ingen Del af Renterne anvendes til de i de etterfølgende Poster af nævnte Paragraf omhandlede Øiemed, forinden den oprindelige Kapital ved oplagte Renter atter er naaet. Saalenge Fondets Kapital ikke har naaet en Størrelse af Kr. 100.000,00, kan derhos Bidrag i Henhold til de nysnævnte Poster først tilstaaes, efterat Halvdelen af de i det forløbne Aar indvundne Renter ere blev ne afsatte for at tillægges Kapitalen. §6 Naar Bestyrelsen finder, at Bidrag bør tilstaaes i Henhold til § 3, Posterne 1 og 2, og at Fondets kapital i den Anledning bør angribes, har den at indgaa med motiveret Forestilling til vedkommende Regjerings-Departement, der endelig afgjør Sagen. Det er ligeledes dette, der har at fastsætte, i hvilken Udstrækning Bidrag til de i § 3, Posterne 3 og 4 nævnte Øiemed kan tilstaaes af Fondets Renter, nåar dettes kapital er naaet op til Kr. 100.000,00. §7 Fondets Midler blive at forsikre paa den for Umyndiges Midler foreskrevne Maade. De aarlige Regnskaber blive at revurdere og decidere efter de Regler, som for offentlige Stiftelsers Regnskaber er bestemt. §8 Forandringer i disse Statuter kunne foretages af Kongen, efterat Fondets Be styrelses og Herredsstyrelsens Betænkninger ere erhvervede.
---- 576 RasA ---- 1 Sommerkaabe, 1 Vinterkufte & 2 Ullskjørt 1 Sengeteppe, 1 Pr. Støvler & 2 Pr. Strømper 1 Pr. Støvler, 1 Shawl, 1 Linned, 1 Pr. Strøm per, 1 Uldtørklæde & 1 Uldskjørt 1 Kjoleskjørt, 2 Kjoleliv, 1 Uldskjørt, 2 Uld veste, 2 Pr. Strømper, 1 Vest, 1 Trøie & 1 Regnkaabe 1 Pakke Diverse 1 » Do 1 Skjørt & 1 Shawl 1 Pakke Diverse 1 Vest, 1 Pr. Benkl & 1 Trøie 4 Pr. Støvler, 2 Barnekjoler, 2 Pr. Benkl, 4 Trøier, 3 Veste & 2 Kjoleliv 2 Overfrakker 2 Bukser, 1 Underbukse, 2 Veste, 2 Frakker & 1 Overfrak 1 Bukse, 2 Guttetrøier, 1 Vest, 2 Huer & 2 Hatte 1 Kaabe, 1 Barnekaabe, 1 Barnekjole, 1 Kjole, 5 Pr. Skotøi, 1 Nattrøie, 1 Kjoleliv, 1 Uld skjørt, 2 Uldtørklæder, 2 smaa Silketørklæder & 1 Capot 3 Pr. Sko, 1 Barnekaabe, 1 Barnekjole, 2 Kjole liv, 1 Overstykke, 1 Trøie, 1 Uldskjørt, 1 Un derskjørt, i Uldtrøie, 1 Barneforklæde & 1 Uldvest 1 Pakke Diverse 1 Kufte & 1 Uldtrøie 17 St Barnetøi & 4 Hatte 3 Pr. Sko, 2 Linneder, 1 Kjoleskjørt, & 3 Kjo leliv 1 Dres, 1 Overfrakke & 3 Vester 1 Pakke Klæder 1 » Do 1 » Do 1 » Do 1 » Do 1 » Do 2 Dresser & 1 Shawl 1 Kjole, Linneder & 1 Skjørt Nella Aas Fru Ausser Angel Karen Bru rok Handelsreisende Ustad Frk Mathilde Strand Toldbetjent Grøn T Edw. Wahl Odlang Fra Lensmann Rønning Statsfysikus Bryn Johan Bergh Dr. Kjelland Enkefru Skaarup Bomhoff Frk. Scharre Sanna Aas Schløsser Møller Grahns Conditori Uhrmager Hoff Skomager Kaalflodt Klokker Husby Røvig Handelsmand Normann Expeditør Stølan Frk. Gørresen Kustus Eriksen Frk. Gaarder
---- 577 RasA ---- Diverse Klædninger 1 Pakke Klæder 1 » Do 1 » Do 2 Skjørt & 1 Tørklæde 1 Pr. Støvler 2 Kaaber & 1 Kyse 1 Pakke Klæder 1 » Do 1 Dres & Skotøi 2. liste: Gjenstande 2 Løber med Diverse Klæder 3 Linneder & 1 Tørklæde 2 Kjoler & Undertøi 1 Pakke Klæder 1 » Do 3 Trøier 1 Pakke Børneklæder 2 » Undertøi 1 Skjørt 1 Pakke Undertøi & Sko 1 Pr. Benkl 1 » Do & 2 Skjørt 1 Pakke Klæder 1 » Do 1 » Do 1 » Do 3 Pr. Benkl, 2 Veste & 1 Trøie 1 Pakke Klæder 1 » Do 1 » Do 1 » Do 20 Linneder 1 Kjole 2 Kjoler, 1 Skjørt, 1 Hue, 1 Kaabe, 1 Kufte & 1 Pr. Strømper Assessor Bergh Übenævnt Enkefru Haugan Übenævnt Karen Trøan Strinden Übenævnt Stolmager Øyen Typograf Lund Propritair Lassen Skolelærer Hansen Givernes navne Enkefru Digre Übenævnt Frk. Helberg Ingeniør Lund Fru Pastor Hoflund Helgernd Mdm Ingeborg Egseth Frk. Bruenech Eimund Horg Lærer Brensel Bynæsset H. A. Übenævnt Handelsreisende Kjølaas O. B. Boghandler Brun Enkefru Erlandsen Dr. med. Borthen Capt. Hoff Fru Mosling Frk. Storm Justitiarius Hirsch v. Fru Hirsch fra Syforeningen Garver Wold Stene Verdalsboka - 37
---- 578 RasA ---- 1 Pakke Klæder 1 » Do 1 » Do & 1 Pr. Sko 1 » Do 1 Pr. Benkl. 1 Pakke Klæder 1 » Do & 1 Kasse Klæder 1 » Do 13 Stk Klædningsstykker 1 Pakke Klæder 1 » Do Diverse Klædningsstykker 1 Pakke Klæder 1 Dres 1 Kufte, 2 Skjorter, 2 Pr. Benkl. & 4 Pr. Strømper 1 Pakke Undertøi 1 » Klæder 1 » Do 1 » Do 1 » Do 1 » Do & Skotøi 1 » Do 1 » Do Übenævnt Skrædder Røske Capt. Ræder Fotograf Aune Übenævnt Margrethe Pedersen Lars Hansen Fru Helgernd Overlærer Dahle Fru Rolsen fam. Fredriksen Fru Holtermann Toldinspektør Steen M. O. R. Sagfører Riddervold Smith Enkefru Thaulow Konservator Storm Forvalter Sollie, Rotvold Fru Schuren v. Fru Schuren fra Syforeningen Mauseth Snedker Henriksen Lærer Qvenild Übenævnt Kasserne de smaa - er givet af D' Herrer Thams H. Løbens fra Enkefru Digre 3. liste: Givernes Navne Gjenstande 4 Pr. Benkl, 2 Trøier, 1 Overfrakke, 2 Vester & 1 Kjole S. A. Strøm 3 Kjoler, 2 Kjoleliv, 1 Uldvest, 1 Underliv, 1 Natkufte & 2 Pr. Sko Übenævnt 1 Trøie Lærer Brensel, Bynæsset
---- 579 RasA ---- 2 Skjorter, 3 Veste, 3 Trøier, 1 Kufte, 2 Pr. Benkl, 2 Uldskjørt, 3 Kaaber, 2 Kjoler, 2 Kjole liv, 2 Pr. smaa Uldbenkl, 2 Tørki, 1 Hue & 1 Pr. Støvler 1 Kasse Diverse Klæder (sendes til Ole Johnsen Faaren, Vuku) 1 Dres 2 Damehatte & 1 Pr. Polarstøvler 1 Kasse Diverse Klæder 2 Pr. Støvler & 1 Trøie 1 Kaabe 1 Pakke Klæder 1 » Do 1 » Do &1 Pr Støvler 1 » Do 2 Skjorter, 1 Nattrøie & 1 Tørki 1 Kasse Kæder 1 Pakke Do 1 » Do 1 » Do 1 » Do & Skotøi 1 » Do 1 » Do 1 » Do 5 Pr. Benkl, 1 Kjoleliv, 1 Underliv, 1 Uld skjørt, 1 Uldtrøie, 2 Pr. Strømper, 1 Vest, 1 Trøie & 2 Hatte 1 Pakke Sko 1 » Klæder 1 Dres 1 Pakke Diverse Klæder 1 » » Do 1 » » Do & 1 Pr. Støvler 1 » » Do 1 » » Do 1 kasse » Do 1 Trøie 1 Pakke Klæder I. K. Lykke Wold Donners Efterflg. John Skjelstad Fru Mosling Dr. Heiberg Gerh. Dahl Fru Overlærer Arentz Frk Mathilde Strand Pige Harma Ulseth Enkefru Sundland Übenævnt Karen Svendsen A. Larsen - Jernbanehotellet Fru Rekner I. A. Haugan Reimers Hilmar Haugan Helberg Fru Waldemar Matheson Pastor Wefring Knud Aas Frk Helberg Mdm Olufine Olsen Brygger Johs Tønseth Grosserer Ryjord Capt. Amdahl Sevaldsen Johnsen Übenævnt I. Krogstad - Os Cand. Bonde Frk Griff
---- 580 RasA ---- 1 Pakke Klæder 1 » Do 1 » Do 3 Pr. Sko Konservator Storm Aksel Moe Capt. Spørck Tvete 1 Pakke Diverse Klæder Capt Krogh
---- 581 RasA ---- BILAG 17 LISTE OVER PENGEGAVER INNKOMMET PR. 30. MAI 1894 Deres Majesteter Kongen og Dronningen kr. 5000.00 Deres Kongelige Høiheder Kronprinsen og Kronprinsessen » 1000.00 Deres Kongelige Høiheder Prinserne Carl og Eugen » 1000.00 Hendes Kongelige Høihed Erkehertuginde af Dalarne » 400,00 Fra Private er indkommet følgende Gaver: Offer paa Alteret i Kirkerne: Christiania Stift kr. 29098.48 Hamar » » 15085.05 Christiansands » » 21237.45 Bergens » » 18292. 10 Throndhjems » » 13242.83 Tromsø » » 10037.20 » 106993. 1 1 Foraden ovenstaaende Beløb, som er indsendt gjennem de res pechtive Stiftsdirektioner, er der skjænket af nogle Ynglin- geforeninger, Kvindeforeninger m. Fl » 512.85 Andre private Gaver: Generalkonsul Carl Neufeldt i Wien ved Holter & Borger i Christiania » 1000.00 Foged Nergaard, Namsos, indsamlet dels af ham og dels ind- kommet i «Nordtrønderens» Expedition » 279.00 Lærere og samtlige Elever ved Aas høiere Landbrugsskole » 144.65 «Nordtrønderen», Namsos, indsamlet » 105.70 Befal og Menige ved Østerdalens Bataljons Rekrutskole ved Kaptein Haakon Hansen » 201 .75 «Bergens Aftenblad», indsamlet » 9850. 16 Advokat W. Minet, London ved Cand. real Stav » 454.25 Kaptein Omdal, som indsamlet blandt Telemarkens Korps' s Stab samt de paa Graatenmoen exercerende 2de Rekrutkom- paniers Officerer, Underofficerer og Menige » 150.00 «Namdalens Blad», indsamlet » 354.00
---- 582 RasA ---- Kancelliraad i Udenrigs -Departementet v. Ditlev A. Røed, indkommet ved en af ham paa Bygdø bad 28de Mai 1893 ar- rangeret Concert og Oplæsning » 240.55 » Den Norske store Landsloge » 1000.00 Major Lenart Søderhjelm, indsamlet blandt Befal, Menige og Trop ved Wermlands Regiments Bevåringsrekrutmøte ... » 215.00 Throndhjem Magistrat og Formandskab, indsamlet i Thrond- hjem » 8278.87 Strand og Øxning Kvindeforening ved Kjerstine Jørgensen, Kolvereid » 30.00 » Lærerpersonalet ved Vaterlands skole i Christiania » 40.00 » «Stockholms Dagblad», indsamlet » 10000.00 Indsamlet paa Stockholm Børs ved Ed. Heckscher » 3100.00 » Brugseier O. Gjørud, Bjørkaa, Sverige » 150.00 » «Nya Dagligt Allehanda», indsamlet » 380.00 «Vaart Land», - « - » 445.05 «Aftonbladet», - « - » 1010.50 Vesterbottens Regiment » 215.00 » «Helsingborgs Dagblad», indsamlet » 135.50 » «Bergslagens Tidning», - « - » 43.05 « - » «Tidningen Halland», - « - » 50.00 « - » «Snållposten», - « - » 781 .70 «Morgenbladet», Christiania -« - » 34582.49 » Indsamlet i Tudaholm og Omegn » 346.66 » De forenede Rigers Konsulat i Venedig, indsamlet » 189.10 De forenede Rigers Konsulat i Leith » 1560.79 «Dagens Nyheter», indsamlet » 537.00 » «Gottlånningen», - « - » 20.00 Indsamlet i Norrkøping » 2010.68 -« - i Arbrå Menighed » 27.00 Indkommet ved en Aftenunderholdning i Nyhammar, (Gran- garde) » 40.00 Doktor Chr. Grønvold, Minnesota » 36.80 » Befal og Mandskab ved Norrbottens Regiment » 170.00 » De forenede Rigers Konsulat i Oporto, indsamlet » 1797.70 » Grosserer Frantz Adolph, Kjøbenhavn, indsamlet « 2927.07 « Dhrr. A. Grøndahl og R. Duus, London, - « - » 2184.65 «Nerikes Allahanda», indsamlet » 95.00 «Stockholms Tidningen», - « - » 91 .25 » Erik Lemnell, Karlskrona, indsamlet » 108.80 » Berlings Boghandel, Rønneby, - » - » 1 18.30
---- 583 RasA ---- Pastor Strandell, indsamlet i Tierp Menighed » 417.42 » «Stockholms Låns Tidning», Gripen, indsamlet » 59.00 Auditør von Bahr, indsamlet i Upsala » 419.75 De forenede Rigers Konsul i New York, indsaml » 276.22 i St. Thomas » 579.90 » » » » i M. l nornas » Hj. Petersson & Co., Karlstad, indsamlet » 10.00 » August Wegardt, Idre Sogn, - « - » 5.55 » Apotheker Kayser, Enkøping, -« - » 56.00 » «Arvika Tidning», - « - » 35.00 Arbeidere ved Stjernfors Brug i Wermland » 15.25 » De forenede Rigers Generalkonsulat i Rio de Janeiro, indsamlet » 1 133.41 Pantus Ekløf, Rio de Janeiro, indsamlet » 449.25 » «Øresundsposten», Helsingborg, - « - » 51.35 » «Karlstad Tidningen», - « - » 49.75 De forenede Rigers Generalkonsulat i Antwerpen, indsamlet » 107.50 De forenede Rigers Generalkonsulat i Washington, - » - gjen- nom Bladet «Nordvesten» » 2370. 18 » «Arboga Tidning», indsamlet » 14.75 » En ukjendt Giver » 2.00 » O. C. Sutrang, Rotterdam, indsamlet » 60.55 » Boghandler Hauff » 5.00 » Skibsmægler Schrolper, Cardiff » 24.89 » Personalet ved Hovedjernbanens Maskinavdeling » 6.75 » Malerinde Åsta Nørregaard » 1330.00 Officerer, Underofficerer, Tamburer og Menige ved 1 . Re- kratkompani, 1. Korps, Bergenske Brigade » 110.00 » Bergens Turnforening, indkommet under Opvisning og Con- cert » 1 106.48 Boghandler E. Sem, Fredrikshald, indsamlet » 1420.25 «Aftenposten», Christiania, -« - » 5480.88 Gøteborg Aktietidnings Aktiebolag, -» - » 3176.50 » Sundsvalls Borgermester og Ordfører, indsamlet i Sundsvall » 4870.50 «Fremskridt», Skien, indsamlet » 350.00 «Smaalenenes Amtstidende», Fredrikshald, indsamlet .... » 64.00 » Drammens Magistrat, indkommet ved en af «Drammens Blad» og «Drammens Tidende» foranstaltet Kroneindsamling . . » 2799.61 Do. Udbytte af en af endel Herrer istandbragt Tilstelning » 1332.15 Kongsvinger Hornmusikforening » 97.50 » Kadetterne i Krigsskolens underste Afdeling » 100.00
---- 584 RasA ---- Officerer, Underofficerer ved Trænkorpsets Exercerskole i Christiania » 172. 15 » Provst Brinchmann, Christiansund, indsamlet » 3209.37 » Gulseths Orkester i Skien » 30.00 Norges Bank indkommet fra Stockholm enskilda Bank . . » 1000.00 «Hamars Stiftstidende», indsamlet » 879.16 » Jernbanepersonalet i Hamar » 14.00 » «Smålands Allehanda», indsamlet » 170.00 » Kongsberg Arbeidersamfund, Udbytte af Fest » 470.09 » «Akershus Amtstidende», Drøbak, indsamlet » 18.20 » Byfogden i Hammerfest, Udbytte af en Fest i Baptiskkapel- let Bethel dersteds » 103.94 » Christiania Ynglingeforening, Udbytte af en Aftenunderhold- ning i Foreningen » 62.50 » Den evangeliske lutherske Frimenighed i Hamar » 35.00 » En Komité i Christiania, Udbytte af Tilstelninger paa Tivoli » 5103.70 Indsamlet gjennem «Stavanger Amtstidende» og indkommet ved af Pastor L. Dahle afholdt Foredrag » 840.00 » Gaardbruger I. Bjerknæs, Sunde, Udbytte af en Kirkecon- cert i Holmestrand » 120.00 Befal og Menige ved Intendanturens Kursus til Uddannelse af vernepligtige Underbefalingsmænd » 23.25 » Nils Eriksen, Langenæs » 10.00 » Bergens Haandværkerforening » 300.00 » Deltagerne i et Sløidkursus paa Fredrikshald » 39.50 Pastor N. Aalvik, indsamlet i Sandnæs » 1 10.00 » Laugens og Ramstad Skolekredse, Nærø » 42.50 Lærere, Elever og Betjening ved Smaalenenes Amts Land- bragsskole » 32.50 » Kristviks Fabrikkers Arbeidere » 65.00 » Hole Kvindeforening » 25.00 » Arbeiderne ved Eidsfos Værk » 100.00 » Bragseier E. Stridsberg, hans Kontorpersonale og Arbeidere » 140.25 Filip Lexell, Charlottenberg, Sverige » 60.00 » «Fredrikshalds Tilskuer», indsamlet » 30.50 » Totalafholdsforeningen, Godtemplarforeningen «De Unges Ven» og «Drammens Arbeidsforening», Drammen » 175.00 » «Sundfjords Tidende», indsamlet » 470.00 » Overretssagfører Anton J. Rønneberg, indsamlet i Aalesund » 740.85 «Gjengangeren», indsamlet i Horten » 435.27 » Sagfører Einar Wyller, indsamlet i Hønefos » 315.07 »
---- 585 RasA ---- «Tønsbergs Blad», indsamlet » 145.00 Buskeruds Blad», Drammen, indsamlet » 285.45 » Gjøvik Arbeidersamfund, indkommet ved en Theaterforestil- ling » 66. 15 » Christiania Theaters Orkesterpersonale » 757.12 » «Den vestlandske Tidende», Arendal, indsamlet » 1847.04 » Oliv Omsted, indsamlet blandt Nordmænd og Svensker i Paris » 1521.73 W. H. St. Qvintin, Sir Henry Boynton og Sir John Gladstone » 54.00 R. Lundstøeng, Tønset, indsamlet » 81.75 Olaf Lundeby og Fader Vaaler » 5.00 » Frøken Jannice Hansen, Christiania » 5.00 » Strømsø og Tangens Indremisjonsforening » 162.60 Ths. Holen, indsamlet i Sandø Sogn, Romsdalen » 41.00 » Sogneprest Steen og Fader Provst Steen, Skodje » 20.00 Skrutvolds Kvindeforening » 20.00 » Hortens 17de Mai-Komite » 100.00 » «Lille Torolf», Vardal » 5.00 » Mr. og Mrs. Feuerheerd, Oporto » 10.00 Fabrikeier Bertrand Larsen, Kjøbenhavn » 10.00 «Nordre Bergenhus Amtstidende», Florø, indsaml » 268.80 8 Skoleborn i Fredrikstad » 2.60 » Kaarmand H. S. Tjørn, Feios, Lekanger » 5.00 Skoleborn i Fjære Skole pr, Grimstad » 25.00 Tilhørere af Pastor J. St. Munch, Christiania » 180.00 » Sogneprest Hansen, indkommet i Bøsser udhængte i Vær- dalen » 157.05 » Amtsdyrlæge A. Elnæs, Holmestrand » 5.00 2det Rekratkompani, Setnæsmoen » 16.50 Præstegaardskredsens Kvindeforening pr. Bodø » 30.00 Frøken Charlotte Jørgensen, Bergen, indsamlet » 92.50 Lensmand Østness, Vigten » 40.00 » Jens Rostad, Soggendal » 20.00 » Sangforeningen «Sylvia», Storelvdalen » 1 15.00 » Skolebestyrer Schibbye, Lillestrømmen » 38.00 » Dr. Bergh, Hitterdal » 10.00 Ritmester A. Schjelderup, Rindenleret » 10.00 ■> Provst Rode og Kirkesanger Aasveien, Stordalen indsamlet » 1 17.07 Apotheker Th. O. Alstad, Arendal » 20.00 » Fru Elise Johnsen, Tønset » 100.00 » Major W. Brandelius, Østersund, indsamlet » 237.21 »
---- 586 RasA ---- Storthingets Stenografkorps » 100.00 Christiania vestre Arbeider samfund » 69.29 Namsos, Udbytte af en Bazar » 817.48 «Fjordenes Blad», indsendt fra «et Selskab Loen» » 18.25 Lars Rasmussen og A. Klungtvedt, indsamlet i Sande i Ry- fylke » 50.00 Tockfors, Sverige, ved J. N. B » 1 10.00 Aug. Hess's Boghandel, indsamlet i Kongsvinger » 162.45 Holmestrands Formandskab, indsamlet » 318.45 «Tromsøposten», indsamlet » 787.88 Christiansands Magistrat og Formandskab, indsamlet i Chri- stiansand » 861 .39 Victoria Hotel, Gjøvik, indsamlet » 215.00 Sogns Bataljons Rekrutskoles Befal og Mandskab » 213.40 «Verdens Gang», Christiania, indsamlet » 2427.68 R. Fagerlid, Aardal » 8.00 «Fredrikstad Tilskuer», indsamlet » 57.07 Godtemplarlogen «Kolbein Stærke», Gudbrandsdalen .... » 28.25 Cand. theol. Schartum, indsamlet ved Heen Station, Ringe- rike » 31.47 «Oplandenes Avis», indsamlet » 232.04 «Vestlandsposten», - «- » 344.00 Oplandske Kavallerikorps's Underbetal » 14.25 Arbeiderne ved Tou Brug pr. Stavanger » 50.00 «Farsunds Avis», indsamlet » 200.00 Hedemarkens Amts Landbrugsskoles Lærer og Elever .. » 51.50 «Lillehammer Tilskuer», indsamlet » 1040.00 Lensmand Bjerkan, Malvik, - « - » 101 .79 Indkommet ved en Missionsfest i Skien » 17.36 Fritz G. Zappfe, indsamlet blandt Indvaanere i Kragerø og Omegn » 186.78 Distriktslæge Aabel, indsamlet af Kvinder i Toten » 82.00 «Lister», Farsund, indsamlet » 18.30 «Fredrikstad Blad», -«- » 85.05 «Throndhjems Adresseavis», indsamlet » 11 123.62 Lensmand Strand, Tanen - « - » 28.00 «Dagbladet», Christiania - « - » 1597.40 Sarpsborgs Magistrat - « - » 288.75 Aalesund, indsamlet i Brændevinssamlagets Hovedudsalg » 122.40 Damskib «Sverre Sigurdsøn» » 14.00 Arbeidere ved Veianlægget Byflaten - Bøverbro, Ringsaker » 25.50
---- 587 RasA ---- «Christiansands Tidende», indsamlet » 962.22 » Do fra Mandskabet paa «Axel», Yarmouth » 35.00 En Komite i Sundals Herred, indsamlet » 962.15 » Voss, indsamlet ved en Komité » 470.30 Hardanger Bataljons Underbetal og Menige » 72.85 » «De Unges Forbund», Voss, indkommet ved 2de Aftenunder- holdninger » 232.92 » Borgermesteren i Østersund, indsamlet blandt Indvaanere i Østersund hvoriblandt fra Skolebarn i Østersunds Folke- skole kr. 12.42 » 1179.79 » Læge Dera, indkommet ved privat Tilstelning i Bodø ... » 875.00 Bestyrer og Arbeidere ved Kistefos Træsliberi, Randsfjord, Hadeland » 40.00 » A. Fladhagen og Landhandler H. Halvorsen, Trysil .... » 15.00 -. P. Nilsen, Røraas » 43.00 Lensmand Østness og Adolf Østness, Vigten, indsamlet . » 113.57 Vicekonsul, L. Brun, Pernambuco, indsamlet blandt norske Kapteiner og Søfolk » 72.90 Landshøfdingen i Jåmtlands Lån, indsamlet i Jåmtlands Låns Landsbygd » 4006.74 A. H. Jaines og C. J. Longman Esq. ved John A. Stav . » 90.00 Fyrvogter A. R. Stang, Agdenæs Fyr » 3.00 » «Bergensposten», indsamlet » 990.25 » «Ørebladet», Christiania, -« - » 842.48 » «Stavanger Amtstidende» -« - » 229.40 » Do fra Kaptein Eckmann i Minnesota » 5.00 » Ødegaardens Værk pr. Brevik, indkommet i Bøsser .... » 14.00 Ole Gundersen Storbækken ved A. Fladhagen i Trysil . . » 10.00 Saltdalens Sogneprest, indsamlet i Saltdalens Kvinders Hjæl peforening Kr. 20.00 og indkommet ved et af Student Elling- sen afholdt Foredrag kr. 17.89, tils » 37.89 » Christiania Politikammer som indkommet ved Bortlodning af et af M. Aagaard skjænket Marinebillede » 223.50 «Landsbladet», Christiania, indsamlet » 190.85 «Tunsbergeren», indsamlet » 58.00 » Ole Chr. Støveren, indsamlet i Hønefos » 12.25 » «Lister og Mandals Amtstidende», indsamlet » 123.25 » Olaus Rønningen og Johan Haugen, Trysil, hvoraf Kr. 30.00 fra Østby Kvindeforening » 46. 15 » Sogneprest i Værdalen, Hansen, forskjellige til ham indkomne Beløp » 385.83
---- 588 RasA ---- Christiania Politikorps » 343.80 » O. A. Sæther, Udbytte af «Erik Jarls» Tur fra Throndhjem til Tronæs i Mai Maaned » 200.00 » «Egersundsposten», indsamlet » 21.00 » Lærer Thomassen, Rygge, hvoraf 15 Kr. fra Gammebråds Ungdomsforening » 16.00 » «Helgelands Tidende», indsamlet » 60.30 » Carl C. Pedersen, Porsgrand, indsamlet » 62.00 Nils Olsson, indsamlet i Eskilstuna » 1 14.75 Hammerfest Sogneprest, indsamlet, hvoraf Kr. 25.00 fra Gal ten, 15.00 fra Kautokeino og Resten fra Hammerfest, hvori- blandt 100 Kr. fra en Kvindeforening for Indremissionen » 538.50 Handelsstandens Sangforening, Christiania » 200.00 «Tromsøposten», indsamlet, hvoraf 22.90 fra Tromsø Total afholdsforenings Orkesterforening og Kr. 2.80 fra Fyrvog- ter Brechau » 208.40 «En Nordmand i Udlandet» ved S. Jansen, Sem Jarlsberg » 20.00 Lensmand Flotten i Lekø, indsamlet » 50.00 N. N. Lofoten, ved Joh. Aas » 10.00 Frelsesarmeens Afdeling i Norge » 429.81 Lensmand Hafsteen, indsamlet i Grans Herred » 90.00 «Bergens Annoncetidende», indsamlet » 679.54 «Fjeldljom», Røraas - « - » 63.60 «Nordlands Folkeblad», Bodø, - « - » 91.55 O. Klykken, Kjelsvik i Finnmarken indsamlet » 108.00 Otto Thoresen, Tønsberg, hvoraf indsamlet blandt Mand- skabet paa Dampskibet «Activ» i Montreal 83 Kr » 88.00 Gutteforeningen V. E. T. Christiania » 3.00 «Dalernes Tidende», Egersund, indsamlet » 26.30 Postaabner O. Tøfte, Meldalen, - « - » 2.80 «Varden», Skien indsamlet » 170.50 «Bergens Tidende», - « - » 1405.56 Indrulleringschef Lorange, Arendal, indsamlet » 15.00 «Stavanger Avis», indsamlet » 415.20 «Stavangeren», - « - » 79.00 Landshøfdingen i Vesternorrlands Lån, indsamlet i Tåsjø Sogn » 40.75 H. Mehren, Gjøvik indsamlet » 17.25 «Bodø Tidende», - « - » 221 .50 O. Henriksen, Salangen, indsamlet » 9.00 «Norges Sjøfartstidende» - « - » 309.40 Funktionærer ved Strafanstalten for Kvinder i Christiania » 25.00
---- 589 RasA ---- Christiania Trønderforening » 463.05 » Kaptein Ramm, fra Rekrutter ved Christiansandske Brigade » 5.30 Brødrene Dyring, Porsgrunn, fra Besetningen paa Damski- bet «Bratsberg» » 50.00 » Sogneprest Selmer, Sogndal, indkommet ved en Bazar . . » 64.06 Erlandsens Boghandel, Kongsberg, indsamlet » 72.00 » Steinkjær Magistrat, indsamlet i Steinkjær » 378.40 » Korvetten «Nornens» Chef, Officerer, Cadetter, Underoffi cerer og Mandskaber » 279.25 » Grongs Herredsstyrelse, indsamlet » 260. 15 » Sogneprest Simonsen, Hammerfest, indsamlet » 10.00 » Alstadhaug Samtalelag, Søvig » 45.00 » En Smaabørnskole i Haabøl » 2.00 » En ukjendt Giver » 5.00 » Pagerød og Paulsbø Kvindeforening pr. Kornsø St » 25.00 » N. Monsen, fra Arbeiderne ved Fevigs Jernskibsbyggeri pr. Arendal » 73. 10 » Bergens Skipperforretning » 61 .00 » G. Hellstrand, Hernøsand, indsamlet » 31.50 » «Agder», indsamlet » 15.00 » «Norra Hallands Tidning», indsamlet » 8.00 » Indsamlet i Havningsberg » 12.50 » Flekkefjords Magistrat, indsamlet » 163.20 » P. Halse, indsamlet paa Fiskeværet Bjørnsund i Romsdalen » 10.25 Lærer Haave, Udbyttet af en Aftenunderholdning paa Kop- pang » 50.00 » Ingebr. Østness, indsamlet paa Handelsstedet Karstenøen i Vigten » 17.00 » Bækkestrandens Indremissionsforening, Sande i Jarlsberg » 13.50 Gjertrud Solem og Iver Lilleflor, Hegre » 10.00 » R. Kaarbø, Harstad, indsamlet » 74.00 » «Romsdals Budstikke», Molde, indsamlet » 84.04 » Betjeningen ved Hoved-, Kongsvinger- og Smaalensbanen samt Mjøsdampskibene » 250.00 » «Wermlandstidningen», Karlstad, indsamlet » 221.00 » Stud. med. Haslem, indkommet ved Aftenunderholdning i Rakkestad » 55.21 » Sogneprest Irgens, Arendal, fra nogle Smaagutter » 1.00 » O. O. E., Skjøtningsberg » 10.00 » Nogle af Brunanger Menighed » 15.00 » Anders O. Tepstad og Amund A. Hustrulid, Hammer . . » 8.50
---- 590 RasA ---- Methodistmenigheden i Sauggrænden pr. Kongsberg .... » 20.00 » Do, Griinerløkken, Christiania » 35.00 » N. N., Christiania » 1 .00 I von Stapelmohr, Østersund, fra Arbeiderne ved Statsjern- banernes 6te Trafikdistrikt » 12.50 » Boghandler Beyer, Bergen, indsamlet » 41.50 » Levanger Magistrat og Formandskab, indsamlet » 894.50 » «Kongsbergs Blad», indsamlet » 8.00 » Hannenesbygdens Kvindeforening, Thingvold » 40.00 » Bersvend O. Hovdal, Thingvold » 2.00 » John Andersson, Publishing Co., Chicago, indsamlet ... » 1770.00 Kaptein P. Løken, fra Arbeidere ved Hovedarsenalets Verk- sted, Christiania » 70.35 Skipper Throndsen fra Nordland » 5.00 » Sogneprest Paulsen, Seljord, indsamlet » 21.50 » Harald Karud, Fredrikstad, indsamlet » 800.00 » United Norw. Luth. Church, Minneapolis » 143.30 » Harald Lyche & Co, Drammen, indsamlet » 398.60 Amtmanden i Nordlands Amt fra Johan Rusings Bo ... . » 13.00 » «Vesteraalens Avis», Stokmarknes, indsamlet » 169.30 » Frk. Abel Bull, Repvaag, - « - » 63.50 Handelsmand Pedersen i Rognsund, -« - » 15.00 » Johan Schumann pr. Florø » 10.00 » Simen Vold, Østre Gausdal, indsamlet » 15.00 «Decora-Posten», i Amerika - « - » 102.00 » Kronolånsmann A. D. Berggren, Trollhåttan » 12.50 » Agent Herman Brun, Bergen » 10.00 » Bertha Nilsen, Sæterstøens St » 10.00 » I. E. Winther, Sørkil, fra Sørkil og Nordkil Kvinde foreninger » 45.00 Ved Sognepresten i Værdalen - fra Amerika » 121.00 » I. Næs, Aadalen » 7.30 » En ældre Dame i Rødtangen ved Drammen ved Frk. Sund- berg, Christiania » 3.00 » C. L. Andersen, Bloomer, Amerika » 7.00 » L. Lund, Menomonie, Wisconsin, indsamlet » 74.00 » «Romsdals Tidende», Molde, - « - » 205.00 Sogneprest Harbitz, Mandal, indsamlet i Hæstmark Sogn » 41.00 Gaardbruger Arne Lofthus, Ullensvang » 5.00 » Ordføreren i Gravens Formandskab, indsamlet i Gravens Her- red » 85.83
---- 591 RasA ---- «Venner i Skaatø», ved Olav E. Tveit » 1 1 .05 » B. A. Andersen, Thompsen, Java » 18.50 » Madame Hansen, Molde ved S. Pettersen » 7.70 » Indvaanere i Jackson By og Landdistrikt ved Martin By og L. Tiller, Værdalen » 210.64 Indvaanere i Elverum ved Statsadvokat H. Berg » 852.26 Redaktør A. Larssen, Falls, Texas, indsamlet » 272.00 «Dagsposten», Throndhjem, indsamlet » 1927.67 Richlands Menighed, Wisconsin, ved Pastor O. Næs ...» 31.00 A. Klungtvedt, Sand, Ryfylke » 5.50 » Fra en Forening i lowa ved Wier W. Osnes » 55.00 «Romsdals Budstikke», indsamlet » 7.42 » C. Fladstrøm, indsamlet i Aasarne i Jåmtland » 25.00 Rektor Haris, Hamar, indkommet ved et af ham afholdt Fore- drag » 23.51 C. A. Riis, Christiania » 437.00 En Giver, der ikke ønsker sit Navn offentliggjort » 500.00 Det samlede Beløb af Penge-Gaver indkomne fra Private, ud- gjør saaledes . . Kr. 295518.22 Følgende gaver ble innført etter 1. juli 1894: Ved Prost Kjelland, Horigesund kr. 5.45 Medlemmer af Laurvik Handels-Forening » 196.00 «Norske Intelligentssedlers» Expedition, indsamlet » 225.50 Botnens Kvindeforening ved Sognepræst Christie » 12.80 » «Sogns Tidende» » 25.00 Indkommet ved en af Sømandspræst Vasstrand foranstaltet Indsamling i Buenos Ayres » 53.70 Gave til Karen Marie Lyng betalt ved Johs Lyng » 5.00 » Indsamlet ved «Bratsberg Amtstidendes» Expedition .... » 30.00 «Dagspostens» Kroneindsamling » 2002.34 Værdalens Sparebank modtaget » 47.57 kr. 2603.36
---- 592 RasA ---- BILAG 18 NAVNELISTE OVER HVEM SOM BLE TILDELT ERSTATNING A. Gårdbrukere Erstat- For - ning skudd Anmerkning 1 M. Eggen, Fæby Johs. Tomassen Reinsholmen 23 2160 1 2 23 2 130 100 3 Sefanias Sevaldsen Estvoll 23 3 290 50 4 Nelius Hynne Haugsholmen 24 1 2120 870 80 80 5 6 J. Skavhaug, Holmsveet Martin Eriksen 24 5 Kongsvoll 24 14 20 7 8 9 Mikal Andersen, Bjartnes Oskar Monrad, Ekle 25 1 1 6080 1000 7850 500 26 Anneus Ellefsen Hegstad 31 1 1 3100 500 10 Prestegården Auglen 32 (Det ble ikke utbetalt erstatning til det offentlige.) 11 Verdal kommune Trøgstad skole 32 12 Gustav Fåren, Fåren 88.1 1300 1000 89.1 13 Anders Fåren, Fåren Ole Pedersen, Landfall Johan Johannessen 89.2 400 200 14 92.1 3200 600 Gjeld 15 Rognhaugen 94.1 4000 17 Petter Eliassen, Eklo Johannes Pedersen, Eklo Erik Sæbo, Eklosvedjan Jens Skogås, Trøgstad Tomas Kvistad, Trøgstad Jakob Pedersen, Jermstad 95.1/3 2500 218,96 VML kr. 18,96 94.5 2300 500 Betale gjeld 96.1 4000 500 18 19 20 97.1 1650 2,82 VML kr. 2,82 98.1 9320 284,77 VML kr. 84,77 99.1 5750 21 22
---- 593 RasA ---- 23 Gustav Stiklestad Jermstad 100 1 7330 24 Karl Jermstad Jermstadspannet 101 1 1 1 5690 336,68 VML kr. 36,68 Gårdkjøp 25
Jakob Andersen, Jermstad 102 John Rostad, Follo 105 12590 1200 26 105 15655 1111,65 Ikke hevet VML kr. 11 1,65 27 Ove Haugskott Trøgstad 106.1/2 7960 528,36 104,04 122,03 VML kr. 28,36 VML kr. 4,04 VML kr. 22,03 VML kr. 5,33 28 Hans Nilsen, Krågsmoen 106.4 1770 29 Tore Olsen, Gran 106.5 1870 30 Anders Larsen, Egge 106.6 1450 5,33 31 Anton Kristiansen Bjørklund 106.8 400 32 Anneus Andersen, Mo 107.1 2300 200 33 Eleseus Nikolaisen, Mo 107.2 1150 350 34 Martinus Mikvoll, Moan 107.4 8,30 VML kr. 8,30 35 Magnus Larsen, Moåker 107.5 700 4000 36 Johannes Mikalsen, Haga 108.1 79,88 VML kr. 79,88 37 Petter Mikkelsen Hagaenget 108.2 2300 106,73 VML kr. 6,73 VML kr. 29,45 VML kr. 53,50 for å betale gjeld VML kr. 133,64 38 Bernt Olausen, Haga 108.3 3300 29,45 39 Ole Andreassen, Haga 108.4 3600 203,50 40 Elling Ottesen, Lyng 109.4 7680 2000 41 Ole Olsen, Lyng 109.2 7810 133,64 Åge Larsen 42 Lyngsholmen 109.1/2 2820 7160 120,29 3236,65 VML kr. 20,29 VML kr.236,65 43 Severin Berg, Lyng 110.1 Anders Pedersen, Stubbe 110.2 44 20 45 Johannes Johannessen Lyng 110.3 6800 20400 650 46 Kirsten Vodal, Lyng 111.1 Martin Olaussen, Lyng 111.3 463,08 VML kr.363,08 VML kr. 1,71 47 1810 1,71 48 Anders Halvorsen, Rosvoll 112.1 2930 49 Johannes Andersen, Rosvoll 113.1 4700 1000 50 Oluf Holte, Rosvoll 114.1 8600 300 Søkte om for skudd til for og hest og bevilget 4/12. Men har ikke villet heve det. Verdal iboka - 38
---- 594 RasA ---- 51 Erik Andreassen, Haugdal 1 15. 1 Erik Olsen, Rosvoll 116.1 100 4420 52 1850 Husflytting og fornødent 53 Ole Kristoffersen, Lennes 117.1 Ludvig Johannessen, Lennes 117.2 Johannes Olsen, Ness 118.1 Johannes Roaldsen 7200 600 Gårdkjøp 54 6880 80 55 6430 206,87 VML kr. 106,87 56 Nessmoen 118.2 Ole Ellingsen, Ness 118.3 670 5500 100 57 702,73 Husflytning og fornødent 58 Elias Olsen, Ness 118.4 Edvard Sandberg, Haga 119.1 Halvor Ågesen, Langenget 119.2 Ole Andersen , Hammelen 119.3/4 Lærer Balgård, Skjørdal 120.1 Martin Toresen, Bjørken 121.1 Johannes Toresen, Lunden 124. 1 11200 2900 5000 Gårdkjøp 59 2,36 VML kr. 2,36 VML kr. 2 60 675 152 61 4760 200 62 20 63 1500 8190 64 3760,79 Gårdkjøp VML kr. 110,79 65 Haldor Haldorsen Sundbyaunet 125.2 John Andersen, Sundby 126.1 Olaus Johannessen 1050 4000 66 26,90 VML kr. 26,90 67 Sundbyhaugen 126.2 Johan Larsen, Sundby 127.1 Johannes Pedersen 70 68 3000 69 Hammelen 127.2 Ole Olsen, Østgård 128.1 Ingeborg Olsdatter, Melby 129.1 Andreas Sevaldsen 1125 50 70 3130 71 7430 72 Melbynesset 129.3 Lærer Tessem, Nøysomhet 129.4 Oluf Hansen , Gudding 130.1 Sefanias Ottesen, Gudding 130.2 Mette Andorsdatter, Volen 131.1 Ole Andorsen, Volen 131.2 2400 3000 73 200 74 350 300 75 300 150 76 8000 10000 3000 77 1870,13 Husflytting og fornødenh. VML kr. 170, 13 78 Elling Jeremiassen, Reppe 132.1 Sefanias Johannessen 250 100 79 Reppe 132.2 800 75
---- 595 RasA ---- 80 Halvor Kristiansen Elverum 132.3 Martinus Olsen, Elverum 132.4 Ole Sevaldsen, Stuskin 135.3 Ole Nilssen 200 100 680 200 100 100 81 82 83 Lundskingjerdet 136.2 Elling Olsen, Auskin 137.1 Lasse Olsen, Auskin 138.1 Bernt Bårdsen, Auskin 138.2 Martin Johannessen 240 100 1900 300 400 200 300 84 85 86 87 Breding 139.1 Ludvig Søraker 1000 200 88 Bredingsberg 139 Ole Kvello, Breding 139.2 130 40 700 360 700 450 89 90 Ole Olsen, Ekren 140.1 John Mikkelsen 91 Storvuku 141.1 Ole Johannessen, Østnes 244.1 Johannes Ellefsen 60 50 530 200 92 93 Slapgård 248.1 Odin Stornes, Slapgård 249.1 Th. Jøssås, Bollgård 250.1 Ellev Olsen, Bollgård 250.2 John Olsen 120 94 1870 1170 700 600 500 200 95 96 97 Bollgårdsnesset 250.5 John Ellingsen 200 200 98 Kroksteinen 250.6 Ole Danielsen, Kvelstad 251.1 Ole Andersen, Kvelstad 251.1 Ole Petersen, Bollgård 256.1 500 200 2550 900 130 100 6000 1615,39 99 100 101 Husflytting og forn. VML kr. 15,39 980 300 102 Anneus Okkenhaug, Oppem 257. 1 Petter Haldosen 103 Leirfallaunet 258.1 Mikal Pedersen 4200 1000 Gjeld 104 150 Leirfallkålen 259.1 Kirkesanger Larsen 105 Leirfallkålen 259.2 Johannes Jakobsen 180 180 106 259.3 4200 1000 Leirfallkålen
---- 602 RasA ---- 238. Jermstad fattigkrets Jermstad 350 350 Tilføyet med penn uten nummer Johan Fredriksen 1850 239. Vuku forbruksforening Vuku 2500 Navn ført med penn på listen Erstat- Foreslått ning bidrag Forskudd 240. Paul Lindset 50 100 300 40 241. Olaus Olsen, Follovald 242. P. Sem, Verdalsøra 243. Olaf Johannessen, Rognhaug 244. Inger Fåren, Fåren 10 20 20 245. Johan Ly num 35 25 246. Oluf Ellingsen, Movald 247. Antonius Pedersen, Eklo 248. Ingeborganna Storvuku 249. Anne Larsdatter, Hagahaugen 250. Jonas Fergeberg 75 40 30 60 60 50 20 20 251. Halvor Olsen, Lundskingjerdet 252. Bård Jakobsen, Auskinnesset 253. Anne Johansdatter, Lyng 90 50 420 50 254. Ingeborg Hansdatter Lyngsholmen 40 255. Halvor Arntsen, Balgård 256. Ole Pedersen, Movald 257. Peder Moe, Vuku 60 40 60 30 258. Sivert Lorntsen, V. øra 259. Martinus Steinsli 30 100 Navn som ikke er ført på listen, men som finnes i regnskapet 260. Erik Pedersen, Borgen 50 261. Ole A. Prestegård 120 262. Hanna Skogås 120 263. Kirsten Hegstadvald 35 264. Jakob J. Skei 10 265. Andrianna Elverum 10 266. Ole Olsen, Lennes 40 267. Gustav Olsen, Lennes 35
---- 603 RasA ---- 268 Karen Marie Olsdatter, Lennes Anders Simonsen, Jermstadvald Lorents P. Lyngås 85 269 150 270 10 80 271 Olaus N. lnnhaugen Mikal Borgen 272 20 273 Iver Larsen, Nestvoll 20 274 Marta Hansdatter, Jermstad Birte Olsdatter, Kjæran 40 30 275 276 N. Knoff 80 277 John Myrslo, Fikse Ole J. Solli 35 278 10 Kr. ÅSan 15 279 280 Karen Lauritsdatter, Krag Landbruksforeningen Anneus M. Lyngsmoen Nikolai Klokkerhaug 10 281 80 282 40 283 20 284 Ole S. Melby John E. Røe 20 285 20 20 286 Kristine E. Hagavald Anders O. Lillegård Andr. Gjersing, V. øra Ole O. Hynne, » Krf. Jakobsen, » Johs. Jakobsen, » Olaus Arntsen, » 287 8 288 80 289 80 80 290 291 80 292 80 293 Ole I. Ul vill 150 Ole Olsen, Ulvill Bardo G., Ulvill John E. Grunnan 60 294 295 50 296 100 200 297 Mette Breding, Østgård Beret Anna Rosvoll 10 298 299 Laurits Formo 100 300 Henrik Rinnholmen, Bjørken Lars E. Borgenvald 40 80 301 Olaus Svendsen 40 302 303 Beret Marta Kvelstad M. Dillan 50 304 30 50 305 Jonas I. Vuku Dette er navnene på dem som er funnet i de offisielle listene. Men det er ganske sikkert at noen har falt ut. Blant annet står det i Velferdskomitéens
---- 604 RasA ---- protokoll 23. september 1893 at Ole Frank på Verdalsøra søkte om erstat ning for sin båt som var blitt ødelagt. For denne skaden fikk han utbetalt 25 kroner. Videre står det 8. mai 1894 i samme protokoll at Peder Johansen Lyngås søkte om godtgjørelse fordi han i fire dager hadde deltatt i arbeidet med å berge mennesker og dyr. Han fikk kr. 10.
---- 605 RasA ---- BILAG 19 VERDALSKOMITÉENS NEDTEGNELSER OM VEIER ' Offentlige veier 1. Jåmtlandsveien over skredet bestemmes av Statens veivesen, og den er avlagt på kartet etter den utstukkede linjen. 2. Bygdevei fra Stiklestad over Hegstad, Lyng og Haga nordre til ferge sted, samt fra dette sydover til Jåmtlandsveien ved Ness østre - på den siste strekningen i beskrivelsen foran kalt «Fergeveien» - bestemmes av amtets vei vesen, idet det bemerkes at på sydsiden av elven er veien avlagt etter konfe ranse med amtsingeniøren med forbehold av nødvendige forandringer nærmest elven av hensyn til fergestedet. Andre veier 3. Skredgropveien går fra den gamle vei på melen i skredgropens vestkant sydøstlig skrå ned melen, svinger nær ved Moåkergrensen mer østlig og går rettlinjet etter de merkepæler som er nedsatt i sistnevnte grense og statsteigens grense og videre til merkepæl i Meridianen. 2 Her bøyer veien atter mer øst lig og går rettlinjet østlig til merkepæl ved Tokstadveiens sammenstøtspunkt i statsteigens østkant. Veien bøyer her litt nordlig og følger grensen mellom Trøgstad store og Jermstad østre til merkepæl ved vestkanten av Trøgstad skolejords gjenværende rest. Det bemerkes at de anførte merkepælene over alt står i veiens nordkant. 4. Haga-Ekloveien går over Raset fra Haga i retning av pynten av Heg stadbakken hvor merkepæl er satt. Her bøyer den svakt til høyre og går rett linjet til et punkt i Meridianen 260 meter nord for Haga østres og Haga melloms hjørne, fortsetter i samme retning 27 meter til merkepæl noe øst for bekken, bøyer her atter svakt til høyre og går til merkepæl i hjørnet av Eklo nordre vestres havnehage, hvorpå veien går sydøstlig på Eklo nordre østre og melloms grunn mellom statsteigens linje på sydvestsiden og Eklo nordre vestre på nordøstsiden til statsteigens vinkel, følger derpå Eklo nor dre vestres linje til hjørnet under Eklobakken i den gamle grensen ved hjør neteigene. Herfra går veien fremdeles over Eklo nordre østre og melloms teig i bøyning på tjenlig måte til Eklo sondres linje. Under forutsetning av herredsstyrets anbefaling og departementets samtykke står det imidlertid ei erne av Eklogårdene fritt for å velge ny sydligere linje for Haga-Ekloveien over Statsteig A og om Haga nordre østres ødelagte areal. I så fall bortfaller
---- 606 RasA ---- den ovenfor beskrevne Haga-Ekloveien for de nevnte eiendommene mot at Meridianveien forlenges ned til den valgte sydligere linje, likesom Strape veien 3 betraktes som forlenget sydøstover like til det nye sammenstøtepunkt med Haga-Ekloveien. Fra Eklo-Hagaveiens endepunkt er vintervei under Eklobakkene østover til et tjenlig passasjested over elven. Bestemmes det i fremtiden anlagt offentlig vei fra Haga østover, er det selvfølgelig adgang til det, samt å forlenge den videre østover uten grunnerstatning fra de beskadigede arealer, også i dette tilfelle bortfaller Haga-Ekloveien fra strekningen mellom Haga og Strapeveien. 5. Meridianveien går på østsiden av Meridianen fra Eklo-Hagaveien til Skredgropveien, dog så at det er adgang til å anlegge veien således nærmest Eklo-Hagaveien, at felles bro kan benyttes over Follobekken. Anlegges off entlig vei lenger mot syd, forlenges Meridianveien sydover i fornøden ut strekning. 6. Tokstadveien går fra Meridianveien ca. 560 meter nord for Eklo- Hagaveien og går rettlinjet først over Statsteigen og derpå om Eklo nordre, østre og mellom til hjørnet mot Eklo nordre vestre og derpå videre langs stats teigen først på sistnevntes og derpå på Tokstad vestres grann til statsteigens sydøstre hjørne i skredgropen, hvorpå den går nordlig på østsiden av stats teigens grense til Skredgropveien ved hjørnet mellom Trøgstad store og Jerm stad østre. 7. Veifyll er utlagt i det triangelet som dannes av Skredgropveien mot syd vest, Auglen-Moåker-grensen mot nord, og Moåker-Statsteiggrensen mot øst, i det dog bemerkes at langs sistnevnte grense har Follo en 4 meter bred vei fra Skredgropveien til sin eiendoms sydvestre hjørne i skredet. 8. Strapeveien går fra Eklo-Hagaveiens bøyningspunkt ved det vestre sam menstøt for Eklo vestre østre og mellom og for Eklo nordre vestre nordvest lig langs statsteigens grense til dennes bøyningspunkt i strupen og fortsetter derfra i samme retning om statsteigens grann til Meridianveien, hvor den støter 485 meter vest for Eklo-Hagaveien. 9. Søndre Mo har fornøden adkomstvei over Nordre Mos grann langs stats teigens grense fra Meridianveien vestlig og derfra nordlig til under melen ved Momoen. 10. Som Fergevei er gangvei fra Haga-Ekloveien over Eklo nordre østre og mellom til elven fra hensiktsmessig sted. 11. Lyng søndre østre har fornøden adkomstvei - dog ikke krøttervei - over Lyng mellom østre ved nordenden av dennes søndre teig. 12. Den gamle veien ved Lyngs tidligere tomter forbeholdes helt ned til Lyng søndre vestres søndre teig. 13. Anneus Hegstad har fornøden adkomstvei fra Stiklestad-Haga- veien hvor som helst denne måtte bli anlagt over Lyng søndre østres nordre teig ved den
---- 607 RasA ---- nes østre ende. - Anneus Hegstad har fornøden vintervei fra Stiklestad- Hagaveien til Nordre Lyngs utmark over Lyng søndre vestres nordre teig. 14. Kålen-Ekloveien går fra Jåmtlandsveien langs vestsiden av Statsteig B til Lyng lille og derfra langs dette bruk til elven, i det dog bemerkes at ved elvens sydside så langt som det til enhver tid fornødiges for å komme til et tjenelig fergested.- 15. Den gamle veien i Rosvoll stores hjemteig forlenges i nordøstlig ret ning til Kålen-Ekloveien. 16. Eieren av Gravvoll har fornøden veiadgang til sin parsell fra gårdsvei en fra Leirfall østre ved grensen mot Leirfall vestres søndre teig i raset. 17. Nessmoen m fl har vei fra vestre ende av plassen Nessgjerdet over Ness østres mark ved Leirfallaunets grense til Jåmtlandsveien. 18. Den gamle veien forlenges over Ness østres eiendom i Raset til Jåmt landsveien litt vest for veikrysset med Fergeveien. 19. Sundby veien går fra veikrysset ved Fergeveien østlig på sydsiden av grensen for Østgård, Østre Sundby og Lunden, altså på Bjørken-Hamlens grunn til der hvor Bjørken har et stykke på veiens nordside, hvorfra den frem deles på Bjørkens grann går til og over Møllebekken i bøyning til grensen med Lunden. Herfra går den over Lundens grunn først i bøyning langs bak kefoten og derpå rettlinjet til merkepæl ved den gamle uskadede vei. 20. Med hensyn til opparbeidelse og vedlikehold av de veiene som ikke er eller måtte opptas som offentlige, skal i mangel av muntlig overenskomst arbeidet fordeles i analogi med bestemmelsene i Veilovens § 83 jfr Lov av 30.5.1891 ved et skjønn organisert overensstemmende med § 3 i Lov av 27. juli 1896 om tvungen avståelse av grann til gårdsvei på landet. Dog bemer kes at grannen i alle tilfelle skaffes fritt i den beskadigede marken, hvilket også gjelder om fylltak, om sådant finnes. 21 . Langs elven fra Melbys hjemteig til Melbys fergeveiteig er det krøtter vei for Melby, Østgård og Sundby østre. Noter: 1 Språket er modernisert. 2 Navnet Meredian ble brukt i denne sammenheng om en nord-sydlinje gjennom Raset. Jfr Meredianveien. 3 Strapeveien - Skredstrapen - er navn som er knyttet til rasporten.
---- 608 RasA ----
---- 612 RasA ----
---- 611 RasA ----
---- 610 RasA ----
Ras i Verdal bind B Verdalsboka
VERDALSBOKA EN BYGDEBOK OM VERDAL VED ØYSTEIN WALBERG RAS I VERDAL BIND B UTGITT AV VERDAL KOMMUNE V/BYGDEBOKNEMNDA VERDAL 1993
---- 6 RasB ---- Trykk: Verdal Grafiske AS, Verdal 1993 Innbinding: Engers Boktrykkeri AS, Otta ISBN 82-990950-5-0 (kpl.) ISBN 82-990950-7-7 (Bd. B)
---- 7 RasB ---- Innhold RAS I VERDAL Bind A I VERDALSRASET - første del Bind B I VERDALSRASET - andre del II HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD 111 GEOLOGISKE FORHOLD Side Forord 13 I VERDALSRASET - andre del Blå røyk over Jermstad 16 GARDER - BRUK - PLASSER SOM FIKK SKADER VED VERDALSRASET 17 AUGLEN, PRESTEGÅRDEN 17 BJARTNES 23 BJARTNESVALD, BJARTNESSET (NESJAN) 30 BJARTNESVALD, MARKA 33 BJARTNESVALD, STEINERSTUGGU 35 BJARTNESVALD, VISØYA 38 EKLE 40 EKLO 47 EKLO NORDRE VESTRE 49 EKLO NORDRE ØSTRE OG MELLOM 53 EKLO SØNDRE 58 EKLOSVEDJAN 60 EKLOVALD, EKLOMYRA 66 EKLOVALD, ROGNHAUGEN 68 FOLLO 71 FOLLOVALD, SMEDHAUGEN 87 FOLLOVALD, FOLLOMARKA 90 FOLLOVALD, FOLLOSTUGGU 92 FOLLOVALD, GOLLAUGSTUGGU, FOLLOMYRA 97 FAREN 104 FAREN NORDRE 105 FAREN ØVRE 107 HAGA 113 HAGA, HAGAENGET 116
---- 10 RasB ---- TRØGSTADVALD, FYKSVEET 481 ØSTGÅRD 485 ANDRE GARDER SOM FIKK SKADE VED RASET 490 Fæby 490 Estvoll, Fæby 490 Holmsveet, Haug 491 Hegstad 491 Nessmoen 492 Skjørdal østre 492 Bjørken - Hammelen 493 Leirfallkålen østre 495 Leirfallkålen mellom 495 Leirfall østre 496 Leirfall vestre 496 Vinne 497 By nordre østre 497 Voll, By nordre 498 By søndre 498 Storøra, By søndre 499 GARDER - BRUK - PLASSER SOM FIKK SKADE VED VUKUSJØEN 501 AUSKIN, AUSKINNESSET SØNDRE 501 AUSKINVALD, MELEN 504 AUSKINVALD, STORØRA 506 BOLLGÅRDEN VESTRE 508 BOLLGÅRDEN ØSTRE, KROKSTEINEN 514 BREDINGSBERG I VUKU 518 REPPE, ELVERUM VESTRE 522 REPPE, STORØRA VESTRE 524 VOLEN VESTRE 527 VOLEN ØSTRE 530 ANDRE GARDER SOM FIKK SKADE VED VUKUSJØEN 535 Gudding vestre 535 Gudding østre 535 Reppe 536 Auskin vestre 536 Auskin østre 537 Elverum østre, Reppe 538 Lundskingjerdet, Lundskin 539 Breding vestre 540 Breding østre 540
---- 11 RasB ---- Ekren 540 Østnes 541 Slapgård søndre 541 Slapgård nordre 542 Bollgård østre søndre 542 Bollgård østre nordre 543 Bollgårdsnesset 543 Kvelstad vestre 544 Oppem 544 DIMENSJONER - SAMMENLIGNINGER 547 DIMENSJONER 547 Generelt 547 Varigheten av Verdalsraset 548 Tap av menneskeliv 549 Tap av husdyr 549 Arealberegningen 549 Det utraste området 551 Det overslammede området 552 Vukusjøens betydning for jordverdien 552 En sammenligning mellom skadene i Verdal og de tre største byene i Norge 552 Utrast masse 556 Der massen havnet 557 Vukusjøens størrelse 558 Sorg, fortvilelse og lidelse 558 TANKEEKSPERIMENTER 559 EN SAMMENLIGNING MELLOM DE GEOLOGISKE OPPFATNINGER FRA 1893 OG 1993 563 RASET I GAULDALEN 1345 - EN SAMMENLIGNING MED VERDALSRASET 567 Bakrunn 567 Gustav Storms artikkel: Verdalen 1893 - Gauldalen 1345 567 Hvor gikk Gauldalsraset? 570 Sammenligninger med Verdalsraset 571 Konklusjon 573 SANGER OG DIKT 575 PROLOG TIL TILSTELNINGEN I KRISTIANIA TIVOLI 576 TRYKKSAK UTGITT I BERGEN I 1893 578 TRYKKSAK UTGITT I KRISTIANIA 1893 580 TRYKKSAK UTGITT I BERGEN - UKJENT ÅR 582 TRYKKSAK - UKJENT UTGIVELSESSTED OG ÅR 585
---- 12 RasB ---- DIKT I INNHERREDS FOLKEBLAD I 1923 587 UTRYKKET DIKT 588 DIKT AV BJARNE SLAPGARD 590 II HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD GJENNOMBRUDD 593 HÆRFOSSEN av Øystein Walberg og Harald Sveian 593 Innledning 593 Grunnholo 593 Hærfossen 598 Elven før gjennombruddet 602 Situasjonen i september 1893 602 Gjennombruddet 604 Elvens graving 610 Gjennombruddet fortsetter 611 Stryket flytter seg oppover dalen 613 Fjellets betydning for utformingen av elveløpet 614 Granfossen 622 Terrengundersøkelser ved Granfossen 627 SIDEELVER OG SIDEBEKKER 629 Oversikt 629 Mugda 630 Malsåa 630 FØLGER AV HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD 637 RAS 637 RASET VED HAUGAN OG BJØRSTAD 638 Folket på gårdene som ble berørt 644 Haugan 644 Bjørstad vestre 645 Bjørstad østre 646 HAUGANRASET 648 ANDRE RAS 651 Vollaraset 651 Harseraset 651 Tyveraset 653 Røessanden 1 653 Overholmsraset 653 Kaldalsraset 654 Røessanden 2 654 GARDER BERØRT AV HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD 655 Følger for gårdene 655 Oversikt over garder og bruk som fikk nedsatt amtsskatten 656
---- 13 RasB ---- Oversikt over garder og bruk som måtte flyttes eller fraflyttes 660 Stortingsproposisjon nr. 66/1904 - 1906 666 Avfelling av matrikkelskylden 670 Stjør- og Verdal ekstrarettsprotokoll nr. 34/1914 672 Tiden som fulgte 677 FØLGER FOR KOMMUNIKASJONENE 679 Veier som forsvant 679 Løpestrenger 679 Nye veier 682 Elektrisk strøm 683 DIMENSJONER - HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD 684 Dimensjoner 684 Noen bilder fra Helgådalen ca. 1960 686 DELTE MEN INGER OM HV A SOM BLE FORETATT 695 REAKSJONER 695 Verdalsulykkene og kanaldirektøren 695 Reaksjoner på Getz' avisinnlegg 697 Fornøden beriktigelse 697 Konklusjon 698 BOLLGÅRDSKANALEN 700 Sikring av elven 700 Gamle planer 701 Nye planer 701 Arbeidet 704 Kanal over Guddingsholmen 707 FLOM, EROSJON OG RAS LANGS VERDALSELVA - SIKRINGSTILTAK av Einar Sæterbø 709 HYDROLOGI OG GEOLOGI 709 SIKRING MOT FLOM OG EROSJON 712 KATASTROFEÅRET 1893 - RAS OG ETTERFØLGENDE SIKRINGSARBEIDER 715 Hærfossens gjennombrudd 715 Det store Verdalsraset 716 FORBYGNINGSVIRKSOMHETEN I VERDALSVASSDRAGET I DAG 724 Hvordan få utført flomsikringstiltak? 728 BILAG 729 BILAG 1 - ET EKSEMPEL PÅ SØKNAD OM NEDSETTELSE AV AMTSSKATTEN MED PÅTEGNELSER FRA 1900 729 BILAG 2 - UTSKRIFT FRA STJØR- OG VERDAL EKSTRARETTSPROTOKOLL NR. 34/1914 731
---- 14 RasB ---- 111 GEOLOGI - GEOTEKNIKK LEIRRAS - ÅRSAKSFORHOLD OG RASUTVIKLING av Nilmar Janbu, Jarle Nestvold, Øystein Røe og Harald Sveian . . . 739 INNLEDNING 739 Verdalsraset 1893 739 HVA ER LEIRE? 742 HVA ER KVIKKLEIRE? 744 HVOR KAN DET FINNES KVIKKLEIRE? 747 GAMMEL FJORDBUNN 750 LANDHEVNING OG STRANDFORSKYVNING I VERDALEN . . 752 LØSMASSEDANNELSE I EN FJORD-DAL 757 ELVEEROSJON OG RAS FORMER LANDSKAPET 761 LAGFØLGE I LØSMASSER - EKSEMPLER 766 HVORFOR GÅR DET RAS? 769 HVORDAN UTVIKLER RÅSENE SEG? 773 SITUASJONEN ETTER RAS 777 SIKRINGSTILTAK 781 KILDER - LITTERATUR LITTERATUR OG KARTHENVISNINGER 783 KILDER 785 Kart over Holmligårdene 790 Kart over Bjørstadgårdene 792 Kart over gårdene Overholmen og Overmoen 794
---- 15 RasB ---- FORORD Med dette legges det andre bindet om Ras i Verdal frem. Det inneholder mer detaljerte beskrivelser av de enkelte gårdenes, brukenes og plassenes skjebner under Verdalsraset, derunder også enkeltpersoners opplevelser. I forbindelse med arbeidet med denne delen av Verdalsrasets historie duk ket det opp et spesielt problem, nemlig skrivemåten av navn. Gårdsnavn er tilstrebet skrevet normalen av i dag, det vil si at gårdsnavn som f.eks. Nest voll, Leirfall, handfall er skrevet med dobbel 1. Derimot når noen av disse navnene er benyttet som slektsnavn, har jeg prøvd å få navnet slik slekten bruker det, f.eks. Nestvold, Lerfald, Landfald og lignende. Imidlertid er det godt mulig at slektsnavn er blitt feil skrevet, og dette beklager jeg. Det er i alle fall ikke gjort bevisst. En inkonsekvens er allikevel gjort bevisst. Gården Volden er ikke skrevet Vollen, seiv om det siste sannsynligvis er det riktigste. Men for de fleste ver dalinger klinger liksom ikke navnet Vollen riktig. Videre har døpenavnene vært et problem. En person kan f.eks. være døpt Anna. Da hun giftet seg, var navnet Anne, og da hun døde, het hun Ane. I slike tilfeller er det ikke lett å vite hva som er riktig. Jeg har imidlertid etter fattig evne prøvd å benytte samme skrivemåte av navnet på en og samme per son. Men under korrekturlesningen er det funnet flere glipper, slik at det godt mulig finnes forskjellige skrivemåter av et navn i teksten. Et annet forhold som bør nevnes, er plassering av bilder. Bildene er forsøkt plassert der hvor de hører hjemme i teksten. Men ved fargebildene var dette vanskelig, slik at enkelte fargebilder dessverre ikke står hvor vedkommende sted er beskrevet i teksten. I første bind takket jeg alle for hjelpen. Denne takken gjentas her. Navnene på kildene er vanligvis opplyst ved fotnote. Men mine hjelpere som er nevnt med navns nevnelse i første bind, skal også nevnes her. Ottar Haga, Svein Guddingsmo, Leif Iversen, Trond Okken haug, Reidar Prestmo og Morten Veimo har i enda større grad enn i første bind bidratt med stoff og opplysninger. I historien om Hærfossens gjennom brudd har Arnt Kjesbu, Joar Nessemo og Johannes Overmo vært tilsvarende støttepillarer. En takk rettes også til Steinar Berg som har laget tegninger og målerier spesielt for denne anledningen.
---- 16 RasB ---- Heller ikke må korrekturleserne glemmes. Aslak Musum, Solveig Ness, Trond Okkenhaug og Asgeir Tromsdal har lest og gitt nyttige kommenterer. Allerede mens dette skrives, kommer det inn opplysninger, fortellinger, historier og bilder som er knyttet til Verdalsraset. Mange av disse skulle egentlig ha vært med enten i forrige eller i dette bindet. Etter som det er plan lagt et tredje bind om eldre ras og elvebrudd i Verdal, vil det være naturlig å te med et supplement om Verdalsraset hvor slike nye opplysninger er tatt med. Følgelig er jeg fremdeles takknemlig for alt som dukker opp. Verdal, i august 1993 Øystein Walberg
---- 17 RasB ---- I VERDALSRASET Andre del
---- 18 RasB ---- BLÅ RØYK OVER JERMSTAD Av Hans Rotmo Blå røyk over Jermstad Undring i kvart sinn Eit drønn går gjennom grenda Lik tordens tunge trinn Blå røyk over Jermstad Skog i elva fell Ein stemme skrik i redsle Det knake og det smell Blå røyk over Jermstad Det riv og syg i leir Eit svart juv åpne gapet Så finns itj grenda meir
---- 19 RasB ---- GARDER - BRUK - PLASSER SOM FIKK SKADER VED VERDALSRASET PRESTEGÅRDEN AUGLEN 32.1 Gården Prestegården Auglen var en av de mest ærverdige gårdene som ble berørt av raset. Sannsynligvis kan den føre sin historie helt tilbake til begynnelsen av vår tidsregning, og den spilte nok en rolle som sentrumsgård lenge før kristendommen ble innført. Det er ikke usannsynlig at flere av -stad-gårdene i nærheten, for eksempel Hegstad, Stiklestad og Øgstad har denne gården som sin opphavsgård. Det samme gjelder kanskje også Follo. Et bevis på den betydning denne gården hadde, er at det ble bygget kirke der i kristen middelalder. Men i middelalderen ble den berørt av ras som ødela deler av valdet mot vest. Seiv om den dermed ble redusert i verdi, var den allikevel en betyd ningsfull gard. Og trolig ble den bygdens prestegard allerede i katolsk tid. Følgelig kom den også til å bære navnet Prestegården. Mot vest grenset Auglen mot Hegstad og myrområdene mot Stiklestad. Mot nord grenset den mot Øgstad. Øst for Prestegården lå Follo, og mot syd lå Movaldet og Lyngsvaldet. Prestegården Auglen sett fra nordvest. Tegnet av protokollsekretær Jacob Fabritius i 1883. Verdalsboka - 2
---- 20 RasB ---- Helt nordøst på Prestegårdsvaldet lå Prestegårdsmyra. Deler av Preste gårdsskogen lå øst for gården, og den ble regnet for å være en fm skog med mange store trær. Inne i denne skogen lå det dessuten en rekke store grav hauger som var ytterligere bevis på gardens betydning i førkristen tid. Hovedveien fra Stiklestad til Vuku passerte like ved gården. Men Prestegården omfattet også et område på motsatt side av Raset. Der lå de såkalte Tokstadplassene. Dette var et område som ble tillagt denne går den i senmiddelalderen. Der lå det før en gard ved navn Tokstad. Den ble sterkt ødelagt som følge av ras i middelalderen, og restene av jorden ble lagt til Auglen. Jorden fulgte senere denne gården. Tokstad lå på sydsiden av den elven som rant fra Leirådalen forbi Eklo. Da denne elven fikk nytt løp som følge av råsene i Leirådalen i middelalderen, ble det gamle elveløpet liggende tørt ved Tokstad. Det er all grunn til å tro at elven var grensen mellom Tokstad og Trøgstad. Det er heller ikke noen urimelig tanke at råsene i Leirådalen og det raset som ødela Tokstad kan ha hatt sammenheng med hverandre. Denne jorden lå et godt stykke fra Prestegården, og det var et naturlig sted å sette ned husmannsplasser. Da raset gikk, var det tre slike Tokstadplasser. Og alle tre ble ødelagt. Følgelig mistet Prestegården en god del jord også her. Det totale arealet før raset var 1923,24 dekar. Dette fordelte seg på 428,17 dekar dyrket jord, 1180,64 dekar skog, 177,1 dekar eng, 124,33 dekar annen udyrket jord og 13 dekar veier og bebyggelse. Matrikkel sky Iden var 34 mark 96 øre. I 1890 ble det sådd 6,95 hektoliter bygg, 22,24 hektoliter havre og 110 kilo gressfrø. Det ble satt 22,24 hektoliter poteter. 20 ar ble benyttet til andre rotfrukter enn poteter, og 10 ar ble benyttet til kjøkkenhage. Det fantes 6 to-hjulte vogner og 2 slåmaskiner på gården. Pr. 1. januar 1891 var det 3 hester, 18 storfe, 11 sauer, 3 griser, 34 høns og 4 gjess (!) på Prestegården. Folket Gården tilhørte Verdal prestebord, og ble brukt av sognepresten. Preste bord var navnet på det jordegodset som fra middelalderen utgjorde inntekts grunnlaget for sognepresten. Sogneprest i Verdal i 1893 var Otto Møller Hansen. Hans kone var Maren Elisabet Marie Hansen født Fabricius. Disse to kom til å spille en meget betydningsfull rolle i tiden som fulgte etter raset. Hvem som egentlig hørte hjemme på Prestegården da raset gikk, er van skelig å fastslå nøyaktig. I de offisielle listene heter det at foruten presten, hans kone og datter, bodde det fire tjenere på gården. Dessuten bodde en del av tjenerfolkene på sine respektive hjemsteder. Men noen av disse overnattet
---- 21 RasB ---- på Prestegården når forholdene tilsa det, og noen av dem som egentlig bodde på Prestegården, overnattet av og til hjemme hos foreldrene. Blant annet vet vi at Bernt Andersen Follo overnattet på Prestegården den natten raset gikk. Det samme gjorde husmannen på Tokstad østre, Eilert Kristoffer Olsen Tokstad. Rådsdrengen på gården, Magnus Larsen Moåker, var hjemme. Og hans sønn, Gustav Magnussen, var også hjemme på Moåker. Muligens kan vi regne med at følgende personer var på Prestegården da raset gikk: - Otto Møller Hansen, sogneprest, 67 år - Maren Elisabet Marie, kone, 55 år - Elisabet, datter, 29 år - Bernt Andersen Follo, tjener, 17 år - Eilert Olsen Tokstad, tjener, husmann på Tokstad østre, 56 år - to andre tjenere Otto Møller Hansen var født i Askim. Hans foreldre var løytnant, senere tollbetjent Hans Hansen og Severine Elisabet Møller. Maren Elisabet Marie var hans andre kone. Hennes far var artillerikaptein Jacob Fabricius. Otto Møller Hansen hadde tidligere vært gift med Marie Leganger Bie. Han ble sogneprest i Verdal i 1880. Før det hadde han blant annet vært lærer ved Porsgrunn borgerskole, sogneprest til Sande på Sunnmøre og til Røros. Prestegårdstunet sett fra vest. Tegnet av Jacob Fabritius i 1883.
---- 22 RasB ---- Bernt Andersen Follo var fra husmannsplassen Follostuggu som lå bare noen få hundre meter lenger mot øst. Hans foreldre var Anders Andorsen og Elen Anna Olausdatter. Denne plassen gikk ut, og alle som var hjemme, unntatt Bernts bror, Edin, omkom. Eilert Kristoffer Olsen var som nevnt ovenfor, husmann på Tokstad østre. Denne husmannsplassen hørte inn under Prestegården, og det var vel i forbin delse med pliktarbeid i våronnen at Eilert var på Prestegården. Hans foreldre var ungkar Ole Larsen Ulvill og pike Birgitta Kristina Haldosdatter Dahl (Dillan). Hva som skjedde Da varsel om raset kom, ble også denne gården rømmet. Det var trolig rådsdrengen Magnus Larsen som kom med det første varselet. En liten episode utspant seg etter sigende da. 1 Prestefruen var forståelig nok temmelig oppkavet og oppskjørtet, og da hun hadde låst dørene, kunne hun ikke finne igjen nøklene. Dette opptok henne en del, og sognepresten skal da ha sagt følgende til henne: «Min kjære kone, hva skal du med nøglene hvis Prestegården reiser i natt?» Prestegården ble, som de andre gårdene i nabolaget, stående forlatt. Men etter en tid begynte det å samles folk som hadde unnsluppet raset med livet. Noen vandret videre, mens noen slo seg til i uthusene, alt for utkjørte til å klare å gå videre. Men det toget av flyktninger som beveget seg nordover i retning av Hallem, var et tragisk syn. De fleste var så tilklint av leire at de lignet ikke på mennesker, og mange var nesten nakne. Noen hadde fått tak i klær da de passerte forbi tomme hus, og de tok på seg hva det var, for det var bitende kaldt. Noen hyllet seg inn i lakener og andre i sengeklær. Barn i alt for store klær, kvinnfolk i mann folkklær, og mannfolk i skjørt og kjoler vandret oppover bakkene i en lang strøm av flyktninger. Noen var apatiske, andre var hysteriske. Mange gråt og lette fortvilet etter slektninger. Foreldre lette etter sine barn, og barn lette etter sine foreldre. Etter at situasjonen ved utraset så ut til å ha stabilisert seg, vendte folkene tilbake til Prestegården. Og den ble nå et sentrum for redningsarbeidet. Den rådvillhet som hadde preget prestefruen da de rømte vekk om natten, var det ikke mye igjen av etterpå. I dagene som fulgte viste hun en rådsnarhet, besluttsomhet og offervilje som de fleste bare kunne misunne henne. Det var hun som var drivkraften i hjelpearbeidet på Prestegården da den ble omgjort til midlertidig sykehus og oppsamlingssted for de mange som var blitt skadet eller hadde mistet alt i denne delen av bygden. (Se nærmere om dette under Redningsarbeidet.)
---- 23 RasB ---- Auglen. Husene på denne gården ble liggende bare et kort stykke unna ras kanten. Øverstpå kartet den delen av Prestegårdsmyra som ble stående igjen.
---- 24 RasB ---- I raset forsvant 68,9 dekar dyrket mark, 177,1 dekar eng og 78,7 dekar skog og havning, tilsammen 324,7 dekar. Før ulykken sto jorden på Prestegården i en verdi av kr. 27.200. Tapet beløp seg til kr. 6.050, noe som tilsvarte 2/9 av verdien. Igjen var det jord til en verdi av kr. 21.150. Verdien av eiendommen forøvrig var kr. 32.000. Av dette gikk kr. 6.000 tapt. Altså sto det igjen kr. 26.000. Etterpå Ingen av de navngitte personene på Prestegården fikk noen erstatning. Der imot er en Julie Johnsdatter Hallem oppført som tjener på Auglen. Hun fikk kr. 10 i erstatning. Forslaget gikk ut på kr. 12. Hvorfor hun fikk erstatning, er ikke oppgitt. Kanskje var hun en av de to ukjente tjenerne som var på gården rasnatten. I ettertid ble det vurdert slik at gården ikke lenger var egnet som preste gard, og i 1896 ble den solgt til et konsortium. Unntatt fra salget var en del av den gamle Prestegårdsskogen og noe havning som ble lagt til den nye prestegården. Husmannsplasser og enkelte parseller ble frasolgt, og gården ble i 1897 solgt til Johan Haugdal. Kirkedepartementet kjøpte Stiklestad vestre som ny prestegard i 1896 av oberstløytnant Peter Holst, som da bodde i Kristiania. Han ble forøvrig for mann for Statens Verdal skomité etter utraset. Otto Møller Hansen fortsatte som prest i Verdal inntil han gikk av for aldersgrensen i 1898. Før det hadde det i 1895 skjedd en avfelling av skylden: Gårdsnr. 32,bruksnr. 1, Ver dalens Prestegard Auglen av skyld mark 34,97 et avtak for 20 år av mark 7,77, og deretter for bestandig et avtak av mark 7,38. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 2,68 for første halvår 1893. Den ødelagte jorden ble i sin helhet utlagt til private eiere. En teig besto av jorden ved selve Prestegården, og den andre teigen besto av jorden ved Tokstad. Det totale ødelagte arealet var på 324,7 dekar. 265,5 dekar utgjorde delen ved Prestegården, og 159 dekar var jorden ved Tokstad. Tilsammen var dette 99,8 dekar mer enn det som ble ødelagt, nem lig 424,5 dekar. I en kommentar i planen for utdeling av jorden heter det at den store forskjellen etter all sannsynlighet skyldes en feil arealangivelse ved avfellingen. Noter: Opplysninger ved Ingeborg Lindset Nilsen.
---- 25 RasB ---- Bjartnes er en av de store sentrale gårdene i nedre Verdal. Men beliggen heten har både vært en velsignelse og en forbannelse. Jorden tilhører den beste i bygden, og der ligger velsignelsen. Som nærmeste nabo mot syd har gården Verdalselven. Den er en del av forbannelsen. Det er store skader som er blitt påført Bjartnesvaldet i tidens løp fra elvens side. Gang på gang har den forsynt seg med store og små biter, og flere ganger har den skaret igjen nom valdet slik at deler ble liggende på den andre siden. Det er mange hundre år siden at navnet på gården svarte til terrenget. Navnet forteller at gården opprinnelig lå på et ness. Dette nesset forsvant allerede på 1400-tallet da et ras fikk elven til å skifte leie til syd for Ekle. På mange mater var dette kanskje en fordel for Bjartnes, for dermed forsvant i hvert fall for en tid den trusselen elven representerte så lenge den strøk forbi øst siden av nesset Bjartnes lå på. Mot øst ligger Ekle, som altså før 1400-tallet lå på den andre siden av elven. Mot nord ligger deler av Stiklestadvaldet. Her har vi en annen del av for bannelsen. I denne terrassen gikk det et forholdsvis stort ras i middelalderen. Rasmassene fra dette raset må ha lagt seg ut over deler av flatene ved Bjart nes og forårsaket store ødeleggelser. Mot vest ligger Haug. Bjartnes sett fra vest. Fotografert av E. Musum i 1918.
---- 26 RasB ---- Seiv om Bjartnes lå langt unna rasporten for Verdalsraset, nådde leirmassene også helt bort til dette valdet, og de anrettet til dels store skader på jorden. Minst fire husmannsplasser måtte fraflyttes da jorden ble helt dekket av tykke leirlag. Det ble fastslått at gården før raset hadde bestått av 1057,2 dekar jord. Av dette var 664,6 dekar dyrket jord, 295,3 dekar skog og havning, 73,8 dekar eng, 13,5 dekar annen udyrket jord og 1 dekar veier og bebyggelse. Matrikkelskylden var 50 mark 98 øre. Dette var uten sammenligning den største gården som ble berørt av raset. Utsæden var i 1890 7 hektoliter bygg, 40 hektoliter havre og 28 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det benyttet 25,3 ar. Kjøkken hagen var på 0,1 ar. På gården fantes 1 fire-hjult vogn, 10 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin. 1. januar 1891 besto besetningen av 6 hester, 19 storfe, 26 sauer, 7 griser og 20 høns. Det finnes ingen oppgave over hvor stor besetningen var i 1893 da ingen av dyrene kom til skade. Men den var rimeligvis av samme størrelse som i 1891. Folket Martinus Olsen Bjartnes som eide Bjartnes, døde i 1877. Enken, Anne Marta Andreasdatter Røstad, giftet seg med Mikal Andersen Stuskin i 1880. Han var eier i 1893 da raset gikk. Anne Marta Andreasdatter og Mikal Andersen Bjartnes.
---- 27 RasB ---- I 1893 bodde ikke færre enn 11 mennesker på gården. Disse var: - Mikal Andersen, gårdbruker, 55 år - Anne Marta Andreasdatter, kone, 49 år - Maria Lovise Martinusdatter, datter, 25 år - Maren Anna Martinusdatter, datter, 23 år - Sara Oline Martinusdatter, datter, 21 år - Petter Olaus Martinussen, sønn, 19 år - Anna Margrete Mikalsdatter, datter, 12 år - Anton Mikalsen, sønn, 10 år - tre tjenere Mikal Andersen var fra Stuskin. Hans foreldre var Anders Jonsen Stuskin og Kirsti Olsdatter Breding. Anne Marta var fra Røstad i Frol. Hennes foreldre var Andreas Jonassen Røstad og Maria Sisilia Grav. Hvem tjenestefolkene var, har det ikke lyktes å finne ut. Hva som skjedde ' Bjartnes hadde jord på begge sider av elven, og her la rasmassene seg over store områder. Like sydøst for gården lå en fråflyttet husmannsplass som hette Myra. Ved denne plassen hadde de båtstø og ferge som de trakk over elven når de skulle ha dyrene over på den andre siden, eller de skulle dra dit for å melke. Fergen ble løftet opp og ført innover i skogen av leiren og vannet. Før raset hadde Verdalselven et løp som passerte like vest for Bjartnes i nordvestlig retning. Den gjorde der stor skade. Og man regnet med at det bare ville ta noen få år før den ville nå gravstedet etter major Kliiwer som lå midt ute i åkeren. Dette løpet ble nå fylt igjen, og etterpå tok elven et fullstendig nytt leie. Den delen av Bjartnesvaldet som tidligere hadde ligget på sydsiden av elven, og som ble kalt Bjartnesøya, ble etter forandringene liggende landfast med resten av valdet på nordsiden. Det var aldri farlig for husene på Bjartnes, men det var store områder som ble dekket av leire. En husmannsplass ble fullstendig ødelagt, og to andre måtte fraflyttes. Og husmannen på den fjerde fikk også erstatning for skadene han var blitt påført. Etter hvert som leiren størknet, og det ble mulig å bevege seg ut på den, ble det funnet flere lik utenfor Bjartnes. Anders Tiller fra Egge av Krag ble funnet utenfor Bjartnes. Der han ble funnet, må det ha vært et torvstykke som var helt, for han hadde laget seg et leie av mose hvor han tydeligvis hadde ligget en tid. Ja, man mente faktisk at han hadde levet så lenge, at han
---- 28 RasB ---- Søsken på Bjartnes. Bakfrå w: Anna Margrete, Petter Olaus, Sara Oline; i midten Maria Lovise, Maren Anna; foran Anton. hadde omkommet av sult og kulde. Det siste var kanskje riktig, men at han døde av sult. kan vi vel trolig se bort fra. I samtidige beskrivelser heter det at ordfører Andreas Tessem og hans ko ne Oline Edvarda ble funnet omkomne i nærheten av Haga. Men Mikal Andersen fortalte sine barn og svigerbarn at de ble funnet utenfor Bjartnes. En annen ikke navngitt mannsperson ble også funnet død stående nede i
---- 29 RasB ---- leiren til opp under armene. Spor i leiroverflaten etter hendene viste at han hadde vært i live en stund, og at han hadde prøvd å komme seg fri. Men han hadde vært ute av stand til å komme seg løs ved egen hjelp. Han hadde tydeligvis sittet som i en skruestikke. Hvorvidt han var død av utmattelse og kulde, eller om han druknet da vannet steg over leirflaten, er ikke opplyst. Skatollet til Andreas Tessem ble også funnet utenfor Bjartnes. Det satt så fast i leiren at det ikke var mulig å få det opp helt, og man måtte bryte det istykker for å få fatt på innholdet. Og noe av innholdet var en god slump penger som tilhørte Verdalens Meieri hvor Tessem var kasserer. Gården fikk overslammet et totalt areal av 566 dekar. Av dette var 196,9 dekar dyrket jord, 73,8 dekar var eng, og 295,3 dekar var skog og havning. Skylden ble som følge av dette nedskrevet med 22 mark 50 øre til 28 mark 48 øre. 15/34 av jorden ble ødelagt. Jordverdien hadde vært 34.000 kroner før raset. Tapet ble satt til 15.000 kroner slik at det var igjen jord til en verdi av 19.000 kroner. Eiendommen ellers var verd 37.000 kroner. Etterpå ble den satt i 25.000 kroner, slik at tapet ble ansett til å ha vært 12.000 kroner. Etterpå Etter at Verdalskomitéen hadde gjort seg ferdig med sitt arbeid, ble Mikal Bjartnes tildelt et erstatningsbidrag på kr. 6.080,-. Han fikk et forskudd på kr. 1.000. Om gardens skyld ble følgende fastsatt i 1895: Gårdsnr. 25, bruksnr. 1 Bjartnes av skyldmark 56,03 et avtak for 10 år av mark 27,93, deretter for 10 år et avtak av mark 21,03, og derpå for be standig et avtak av mark 16,03. Dette førte til at veiskatten ble redusert med kr. 9,64 for første halvår 1893. Bjartnes hadde mistet 566 dekar. Eieren fikk utlagt hele 740 dekar etterpå, noe som var 174 dekar mer enn hva som hadde gått tapt. Dette hadde sammenheng med at det nye elveløpet var vesentlig rettere enn det gamle, og følgelig gikk det med mindre areal her. Allikevel utgjorde elvebredd og sandører 174 dekar av det tilbakeførte arealet. 566 dekar var fast mark. Elveløpet utgjorde 100 dekar. En del av den gamle jorden ble allikevel liggende på sydsiden av elven, og denne ble solgt som bruksnummer 4. Det ble foretatt betydelige forbygningsarbeider langs elven forbi Bjartnes. Til sine tider var nemlig elven svært vanskelig, og en tid ikke lenge etter raset da den hadde tatt nytt leie forbi gården, var man redd for at den skulle grave seg inn i den delen av Bjartnesvaldet som ikke var blitt ødelagt. I så
---- 30 ----
---- 31 RasB ---- fall lå husene på Bjartnes svært utsatt til. Verdalskomitéen foreslo at Mikal Andersen Bjartnes skulle betale kr. 200 som vederlag for noe av dette for bygningarbeidet samt de fordeler han fikk ved at så store arealer ble tilbake ført til gården. Disse pengene, sammen med hva Johannes Rosvoll på motsatt side av elven også skulle betale for tilsvarende fordeler, skulle gå som ek strautbetalinger til noen som hadde mistet alt, og hvor det ikke var mulig å få noe jord tilbake som erstatning for det som var gått tapt. Dette forslaget ble i praksis fulgt, men på papiret ble det gjort slik at pengene ble betalt inn til Verdalsfondet. Verdalsfondet var blitt opprettet av de midler som var blitt stilt til disposisjon fra myndighetenes side, og de pengegåvene som hadde kommet inn fra både inn- og utland. Ekstrautbetaling til dem det var tale om, ble så foretatt fra fondet. Mikal Bjartnes drev gården frem til 1913, da han overleverte den til ste sønnen Petter Martinussen. Mikal døde i 1924. Petter ble gift med Borghild Olsdatter Volen. Hun hadde seiv blitt berørt av ulykken ved at Vukusjøen ødela hennes hjemgård, Volen. (Se under Volen østre.) Petter drev gården til at han overleverte den til sin sønn. Petter døde i 1956. Borghild døde i 1992. Maren Lovise Martinusdatter ble gift med Anders Ingebrigtsen Lund fra Leksdalen. De bodde på gården Lund. Hun døde i 1946. Maren Anna Martinusdatter ble gift med John Eriksen Baglo fra Søraker. De hadde en tid bruket Veie i Vinne. Fra 1914 eide de gården Holmen. Om Holmen kan nevnes at den var sterkt truet av Verdalselven etter raset, men ble berget fra ødeleggelse ved iherdig innsats fra soldatenes side. (Se under Holmen.) Maren Anna døde i 1949. Sara Oline Martinusdatter giftet seg med Ole Bertram Eriksen Høy 10. Han eide gården Rinnan mellom i Frol. Hun døde i 1954. Anna Margrete Mikalsdatter ble gift med Mikal Johannessen Kluken. Han var lærer ved Sjøbygda skole der de bodde. Anna Margrete døde i 1965. Anton Mikalsen ble gift med Charlotte Antonie Johnsdatter Myhr. Anton kjøpte gården Råa i 1914. Han døde i 1965. Note: Opplysninger ved Borghild Bjartnes.
---- 32 RasB ---- Denne husmannsplassen lå langt vest på Bjartnesvaldet. Den lå syd for Bjart nesvisøya helt nede ved elven. På grunn av den lave beliggenheten var den sterkt utsatt ved flom. Det skulle ikke være stor vannføring i elven før man måtte bruke båt for å komme seg til og fra Nesjan. Det var vel av den grunn at dette var en gjennomtrekksplass. Forholdet mellom gårdfolket og plass følkene var upåklagelig på Bjartnes, så det var ikke det som var årsaken til at husmennene ikke ville bli værende på denne plassen. I 1890 var utsæden 0,27 hektoliter bygg, 0,7 hektoliter havre, 1 kilo gress frø og 2,9 hektoliter poteter. Dessuten ble det benyttet 0,1 ar til andre rot frukter enn poteter. 1. januar 1891 var det 1 ku, 2 sauer og 9 høns på plassen. Seiv om jorden ble noe ødelagt, ble ikke husene tatt, og følgelig gikk det ikke i vei noen dyr. Dermed har vi ingen opplysninger om hvor mange dyr det var i 1893. Men rimeligvis hadde de vel omtrent like mange da som i 1891. Folket Plassfølkene på denne plassen kom hit i 1887. Det var Andreas Simonsen og hans familie. Han var treskomaker. I de offisielle listene over skadelidte etter raset er ikke Andreas Simonsen oppført under Bjartnes. Han flyttet derfrå til Jermstadenget under Jermstad vestre i april 1893. Derimot er Petter Iver Pedersen fra Nefferplassen under Rosvoll oppført som en av dem som led skade under Bjartnes. Før hadde han bodd en tid på Havet, en annen husmannsplass under Bjartnes. Det er således nokså stor sannsynlighet for at han var på denne plassen i 1893. Det er oppgitt at det bodde to voksne og fire barn på plassen da raset gikk: - Petter Iver Pedersen, husmann, 34 år - Marta Bårdsdatter, kone, 38 år - Maren, datter, 11 år - Peder Bernhard, sønn, 9 år - Julianna, datter, 3 år - Inga, datter, nyfødt
---- 33 RasB ---- Marta Bårdsdatter og Petter Iver Pedersen Neffer. Petter Iver var sønn av Peder Jensen og Serianna Johannesdatter på plassen Neffer under Rosvoll. Marta Bårdsdatter var sannsynligvis fra husmannsplassen Kroken under Tiller i Leksdalen. Hennes foreldre var Bård Nilsen og Marta Olsdatter. Hva som skjedde Om kvelden 18. mai var Petter Iver og Marta på besøk på Neffer, plassen under Rosvoll store hvor Petter Iver var fra. De rodde båt, og det var ikke langt stykke mellom Nesjan og Neffer. Da de rodde hjem hadde begge to lagt merke til en eien dommelig og rar svovellukt som de ikke kunne finne noen rimelig forklaring på. (Se også under Forvarsler hvor det er for talt om at både Dina Jermstad fra Gollaug stuggu og Ragnhild Rosvoll fra Rosvoll store også hadde kjent den samme lukt en.) Det er ikke kjent hvor dan denne fami lien opplevde raset. Men trolig steg leiren gradvis oppover jorden, og kanskje nådde Maren Pettersdatter.
---- 34 RasB ---- den også opp til husene. Ødeleggelsene ble imidlertid ikke så veldig store. Riktignok ble jorden overslammet, men det ble ført som tap for gården. Husmannen fikk tapet sitt fordi husene måtte fraflyttes. Hverken mennesker eller dyr kom til skade. Julianna Pettersdatter. Peder Bernhard Pettersen. Etterpå Petter Iver Pettersen ble tildelt en skadeserstatning etter raset på 150 kroner. I 1900 bodde han sammen med sin familie på Ørmelen. Sammen med dem bodde da hans mor Serianna og hans halvbror Johannes Pedersen. Disse to hadde overlevd da rasmassene tok husmannsplassen Neffer hvor de bodde. (Se under Neffer, Rosvoll store.) Petter Iver døde i 1943. Marta Bårdsdatter døde i 1946. Maren ble gift med baker Hilmar Thomsen på Øra. Peder Bernhard bodde ugift på Ørmelen. Han var visstnok dreng på Fæby. Etter 1940 bodde han i Sandstien. Julianna var hushjelp hos lensmann John Suul. Inga ble gift med Vilhelm Olsen. Hun døde i 1920.
---- 35 RasB ---- BJARTNESVALD, MARKA 25.1 Plassen Marka lå sy døst for Bjartnes inne i olderskogen et kort stykke unna elven. I 1890 ble det sådd 0,67 hektoliter bygg og 1,39 hektoliter havre, og det ble satt 4,18 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter ble det brukt et areal på 0,05 ar. 1. januar 1891 år var det 1 ku, 2 sauer og 8 høns på plassen. Hvor mange husdyr som var der i 1893, er ukjent. Folket Lornts Johannessen kom dit som husmann før 1865, og han og hans familie var der hele tiden frem til 1893. Da raset gikk, bodde følgende personer der: - Lornts Johannessen, husmann med jord, 69 år - Marta Andrea Bårdsdatter, kone, 66 år Lornts var sønn av Johannes Stenersen og Borghild Sevaldsdatter. De var opprinnelig fra Ytterøya, men de hadde bodd i Steiner stuggu under Bjartnes før de kom til Marka. Martas foreldre var Bård Andorsen Indal og Inger Pauline Rosvoll. Lornts og Marta var så pass gamle at alle barna hadde reist i 1893, slik at de var alene på plassen. Hva som skjedde Det er ikke kjent hvordan disse opplevde raset. Egentlig var de heller ikke i livsfare. Riktignok ble jorden helt overslammet av leire slik at den ble øde lagt, men hverken folkene på plassen eller dyrene mistet livet. Muligens sto leiren oppover langs husveggene, men ikke dypere enn at det var mulig å berge seg til tørt land. Men her som på de fleste stedene der leiren kom veltende, rømte de i redsel. Ingen kunne jo vite hvor mye som ville komme. I ettertid er det lett å være overbærende. Men dette skjedde om natten. Folk ble vekket fra sin dypeste søvn uten mulighet til å forstå hva som gikk for seg. Jorden som ble ødelagt, ble regnet med sammen med den øvrige skaden på Bjartnes' jordvei. Verdalsboka - 3
---- 36 RasB ---- Lornts Johannessen Stenersen og Marta Andrea Bårdsdatter. Etterpå I og med at jorden var ødelagt, var det heller ikke mulig å bli værende på Marka. For skaden på husene, og muligens kostnadene med å få flyttet dem, fikk Lornts Johannessen kr. 400 i ersatning. Av dette fikk han kr. 240 i forskudd. Lornts og Marta bodde i 1900 på Tinden sammen med en datterdatter. I folketellingen 1900 kalles han Lornts Stenersen. Han har ved denne anled ning benyttet sin fars patronymikon (sin fars etternavn eller farsnavn). Lornts livnærte seg da ved gårdsarbeide som dagarbeider. Både Lornts og Marta døde i 1914.
---- 37 RasB ---- Denne plassen lå mellom Visøya og Bjartnesnesset, det vil si forholdsvis langt vest på Bjartnesvaldet. Det er ikke funnet opplysninger om utsæd og dyr fra 1890/1891. Det kan ha sammenheng med at plassen bare fikk mindre skader. Men plassen var liten, og husmannen var dreng på Bjartnes. Folket I 1893 var Gustav Mikalsen på denne plassen, og han var der også i 1891. Trolig overtok Gustav etter Johannes Stenersen. Det var forøvrig den sist Gustav Mikalsen Bjartnes. Hvå som skjedde nevntes patronymikon som var grunnlaget for navnet på plassen. Da raset gikk, bodde han der sammen med sin familie som besto av kone og to barn: - Gustav Mikalsen, husmann med jord, 31 år - Anna Bergitte Olsdatter, kone, 39 år - Marie Oline, datter, 6 år - Anton Julius, sønn, 3 år Gustav Mikalsen var sønn av plassføl kene på Valøy a under Tømmeråsen, Mikal Andersen og Ane Nilsdatter Tømmerås vald. Anna Bergitte var fra Fårenvald. Hennes foreldre var Ole Andersen og Ingeborg anna Johannesdatter Fårenvald. I likhet med mange av plassene som ble så vidt berørt av rasmassene, vet vi lite om hvordan folkene opplevde ulykken. Vi må formode at de rømte vekk. Ingen kunne vite hvor høyt leiren ville stige. Vi vet at det spredte seg en panikkartet frykt som medførte at hele dalen nedenfor de berørte område ne ble fråflyttet de nærmeste dagene. Dels skyldtes dette redselen for at det ville
---- 38 RasB ---- Mari Oline (Line) Gustavs datter Bjartnes. Anton Gustavsen Bjartnes. komme nye ras, og dels skyldtes redselen at den sjøen som hadde dannet seg ovenfor leirmassene, skulle bryte seg vei og komme som en flodbølge. Hvor stort areal som ble overslammet på denne plassen, vet vi heller ikke. Trolig var det ikke så veldig stort. Og i alle fall er det tatt med under det ødelagte arealet på gården Bjartnes. Men det ser ut til at plassen måtte fra flyttes, og det tyder på at noe av den jorden plassen hadde til disposisjon, ikke lenger var brukbar. Dessuten ble trolig noe mer jord stående under vann noen dager da Vukusjøen flommet over leirdemningen inntil elven laget seg nytt løp forbi Bjartnes. Muligens ble husene berørt av dette. Ingen dyr gikk tapt. Og hvis husene ble påført skade, var den trolig bare begrenset. Etterpå Gustav Mikalsen ble tildelt en erstatning på 180 kroner etter raset. Dette skulle tyde på at skaden ikke kan ha vært så omfattende. Han fikk kr. 150 i forskudd. Det er ikke funnet hvorfor han fikk forskuddet. Men muligens ble penger brukt til flytting av husene. Anna Ber gitte døde i 1896. I 1900 finner vi Gustav Mikalsen på Ørmelen hvor han da hadde bygget seg et nytt hus. Han kalte seg da Gustav Bjartnes. Dette året var han jern banearbeider.
---- 39 RasB ---- Han var da gift på nytt med Laura Eilertsdatter. Hun var datter av Eilert og Beret Tokstad som seiv hadde vært med i raset da Tokstad østre gikk ut. (Se under Tokstad østre.) De to barna bodde sammen med ham og stemoren i 1900. Gustav døde i 1914 ved en ulykke «un der et sykkelritt». Sønnen Anton reiste til Amerika hvor han døde i Fergus Falls i 1968. Han var gift. Datteren Marie Oline reiste også til Amerika. Hun ble gift to ganger. Første gang var hun gift med G. E. Thorp, og etter at han døde i 1943 ble hun gift for andre gang med Dan Anderson. Marie Oline døde i 1975. Laura Eilertsdatter fra Tokstad.
---- 40 RasB ---- Visøya var et høyereliggende område mellom Bjartnes og Fæby som til hørte begge disse gårdene. At det ble kalt Visøya hadde vel sammenheng med at områdene rundt dette partiet ofte ble satt under vann, mens det akkurat her lå tørt. Og for lang tid tilbake hadde elven i hvert fall hatt ett sideløp nord for Visøya. Både plassen under Fæby og plassen under Bjartnes bar samme navn. For å skille dem fra hverandre, benyttes her navnet Bjartnes-Visøya. Bjartnes- Visøya lå imidlertid litt lavere enn Fæby-Visøya. Visøya lå helt på vestenden av Bjartnesvaldet. Plassen var en noe større husmannsplass enn vanlig. I 1890 er utsæden oppgitt å ha vært 0,7 hektoliter bygg, 2,1 hektoliter havre, 0,11 hektoliter havre til grønnfor og 5,56 hektoliter poteter. Til andre rot frukter enn poteter ble det benyttet et areal på 0,3 ar. 1. januar året etter fantes det 2 kyr, 3 sauer, 1 gris og 10 høns på Visøya. Antall husdyr i 1893 er ukjent. Tallet ble ikke tatt opp da ingen dyr gikk tapt. Men antageligvis var det temmelig likt det fra 1891. Folket Husmannsfamilien som bodde på Visøya i 1893, må ha kommet dit mellom 1875 og 1891. Andreas Olsen som var der i 1893, er nevnt i 1891, men ikke i 1875. I 1893 er han oppført med kone og to barn. Han hadde visstnok flere sønner, men trolig var de så pass gamle i 1893 at de var ute i tjeneste andre steder. Sannsynligvis bodde følgende personer på Visøya da raset gikk: - Andreas Olsen, husmann med jord, dagarbeider, 49 år - Berit Nilsdatter, kone, 47 år - Anna Margrete, datter, 10 år - Laura Marie, datter, 7 år Andreas var fra Skogn. Berit Nilsdatter var fra Støren i Soknedal.
---- 41 RasB ---- Hva som skjedde Beliggenheten av Visøya viser at husene ikke ble berørt av rasmassene. Men jorden ble ødelagt. Hvordan Andreas og Berit og deres barn opplevde raset, vet vi ikke. Men at de rømte vekk, er sikkert. Det er tvilsomt at de flyttet tilbake igjen. Dyrene fikk de med seg. Skadene kom hovedsakelig på jorden, og den tilhørte Bjartnes. Således ble de skadene ført under gården. Etterpå Andreas Olsen fikk i skadeserstatning tildelt 350 kroner. Av dette fikk han 150 kroner i forskudd. Det er ikke opplyst hva pengene ble brukt til, men det er en rimelig antagelse at det gjaldt utgifter til familiens underhold og flytting av husene på plassen. I 1900 bodde han og Berit på Nesset vestre på Tinden. De eide da eien dommen Nesset vestre. Andreas var sagbruksarbeider. Laura Marie bodde hjemme. Familien tok navnet Nesset som familienavn. Andreas døde i 1929, og Beret døde i 1918. Anna Margrete var budeie på Stiklestad øvre i 1900. Senere livnærte hun seg som såkalt «høytidskokke». Hun var visstnok ugift. Laura Marie ble gift med snekker Andreas By.
---- 42 RasB ---- Ekle er en av de gårdene som har fått merke hvordan det er å ha Verdals elven som nabo. Opprinnelig lå Ekle på sydsiden av elven og var landfast med Rosvoll. Men en gang på 1400-tallet tok elven nytt løp syd for gården som følge av at den ble demmet opp nordost for Ekle etter et ras ved Stikle stad. Da forsvant mye av valdet. Men elven har stadig tatt biter av gården etter det også, og den har også skaret seg gjennom valdet ved flere anlednin ger. Dette har blant annet resultert i at deler av Eklevaldet ble liggende på sydsiden. Her lå for eksempel Eklesøya. Mot slutten av forrige århundre var Ekle en betydelig og veldrevet gard. Den grenset i vest mot Bjartnes, i nord mot Stiklestadgårdene, og i øst mot Hegstad. Mot syd lå Verdalselven. Arealet var da 664,5 dekar fordelt på 334 dekar dyrket jord, 315 dekar skog, 8 dekar annen udyrket mark og 7,5 dekar veier og bebyggelse. Matrikkelskylden var 24 mark 96 øre. Ekle sist i forrige århundre.
---- 43 RasB ---- I 1890 ble det sådd 4,9 hektoliter bygg, 26 hektoliter havre, 2 hektoliter havre til grøntfor og 50 kilo gressfrø. Det ble satt 40 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det benyttet et areal på 0,2 ar. Kjøkkenhagen var på 0,1 ar. På gården fantes 8 to-hjulte vogner, 1 slåmaskin og 1 radså maskin. Pr. 1. januar 1891 besto husdyrbestanden av 6 hester, 24 storfe, 15 sauer, 7 griser og 12 høns. Etter som ingen dyr gikk tapt i 1893, finnes det ikke noen oversikt over antall husdyr dette året. Men det var sannsynligvis likt tallet fra 1891. Folket Eieren av Ekle i 1891, Oskar Antonsen Monrad, hadde overtatt gården etter sin far bare året før. Han var ugift da raset gikk, og i listene står det at på gården bodde det sammen med ham en tjener og en annen, antageligvis hans søster. Men det er imidlertid helt klart at bygdens lege, Albert Strøm, og familie bodde der. - Oskar Antonsen Monrad, gårdbruker, 21 år - Karoline Valdemare, søster, 22 år - en tjener - Albert Severin Sivertsen Strøm, kommunelege, 43 år - Minda Maria Ursilda Bratt, kone, 35 år - Gudrun, datter, 10 år Oskar Antonsen Monrad. - Rut, datter, 8 år - Eva Maria, datter, 5 år - Anna Johannesdatter Lyng, taus, 21 år Oskar og Karolines foreldre var Anton Bendix Monrad og Amalie Sofie Monrad. Hvem tjeneren var, har det ikke lyktes å finne ut. Albert Strøm var fra Trondheim. Hans foreldre var borgermester i Trond heim Sivert Strøm og Albertine Margrete Riis. Han var født i Grue. Han ble lege i 1878, og kommunelege i Verdal i 1884. Han og hans familie hadde flyttet til Ekle fra Fagerhøy ved Hegstad i 1893. Minda Marsia tilhørte en svensk adelsfamilie ved navn Bratt av Høglunda. Hennes foreldre var Johan Abraham Bratt og Thea Randine Bierkebek. ' Anna Johannesdatter Lyng var fra Lyng mellom østre. Hennes foreldre var Johannes Olsen Lyng og Karen Maria Andersdatter. Hennes far var død, men hennes mor, Karen Maria, opplevde raset på Lyng nellom østre. (Se der.)
---- 44 RasB ---- Karoline Valdemare Antonsdatter Monrad. Hva som skjedde Doktor Strøm kom til å spille en meget vesentlig rolle i den nærmeste tiden etter raset. Som kommunelege fikk han ansvaret for nordsiden av elven, mens hans kollega fra Levanger, doktor Sætre fikk ansvaret for sydsiden av elven. (Deres arbeid er nærmere beskrevet under Redningsarbeidet.) Albert Strøm ble også anmodet av fogd Gerhard Henrik Rubach om å oppgi hvem han mente best hadde gjort seg fortjent til å bli hedret med medalje. Strøm inngå derfor en rapport i den anledning. (Rapporten er gjengitt i sin helhet. Se også under Medaljer.) Men i tillegg til dette ga Strøm en beskrivelse av hva han hadde opplevd. Dette er en av de mest detaljerte og kanskje etterrettelige beskrivelser av raset som er laget. 2 «Jordfallet i Verdalen «Det var om natten mellom den 18. og 19. mai 1893,» forteller doktor Albert Strøm i Verdal; «jeg kom kjørende fra Vuku hjemover, fra øst mot vest. Da jeg kom på høyde med gården Jermstad (Smedgården), stanset hesten med en gang. Benene sprikte, kroppen dirret. Jeg ser meg om til alle kanter. Jeg kan ikke øyne noe som den kan være redd for. Jeg driver på - den brå vender. Jeg snur den til igjen og gir den et par dyktige rapp med svepen. Da setter den i vilt trav bortover veien; den er ikke til å holde; men løpsk er den heller ikke.
---- 45 RasB ---- Slik gikk det omtrent 3 kilometer. Da vi er kommet gjennom øvre Preste gårdsmo, sakker den med en gang av. Straks etter stanser den. Da hører vi det rulle og suse bak oss: Det var torden og ikke torden, en dump rallende lyd med enkelte brak innimellom; og så en underlig susen, som av en fjern storm. Omtrent 10 minutter etter var jeg hjemme på gården Ekle. Mens jeg holder på å kle av meg, hører jeg igjen et sterkt brak. Jeg går bort til vinduet og ser oppover dalen. Intet å oppdage; men alltid den samme sterke sus. Min hustru var urolig; jeg trøstet henne med at det måtte være uvær langt borte. Så gikk jeg til sengs, men kunne ikke sove. Jeg lå og grunnet på hva det dog kunne være. Da hører jeg en springe over gården; det ringer voldsomt på dørklokken. Men før jeg, i bare skjorten, når vinduet, hører jeg utenfra: «Gården synker!» Nå ser jeg ut: dalen ovenfor ligger som et eneste leirhav, med rester av knuste bygninger spredt utover, og hos oss koker leiren like inn i hagen. Med klærne i hendene og barna på armen sprang vi ut. Og så bar det opp mot høydene, alltid mot høydene, uten å vende oss, uten å se oss om. Bare stanse av og til for å puste. Vi hørte dumpe brøl av døende dyr, menneske skrik. Og over det hele lå en kvalm svoveltung luft. Vi vekket på nabogårdene. Krøtter og hester ble sluppet, og i vill fart bar det med alle, mennesker og dyr, mot Hallemshøydene. Ennå visste ingen av oss riktig hva som hadde skjedd. Men snart kom det folk flyktende og fortalte om jordfallet. Og så gikk solen strålende opp over åsen den 19. mai. Det var en grufull morgen. Rundt om på haugene sto folk i hundrevis, lamslått av skrekk. For eldre for gråtende omkring og spurte etter barna, barna etter foreldrene; ingen visste hvem som var berget, ingen hvem som var omkommet, ingen våget seg ned mot det forferdelige leirhav. Halvnakne mennesker driver avsted med leirstrømmen i den kalde natten. - Skårer av fugl samlet seg siden om de døde, hakket etter deres øyne og skjemte deres legemer. Men mange ble også berget. Kjekke karer på ski over leirsuppen og berger hva som berges kan. 3 Soldater fra Rinnleiret, fotfolk og hestefolk, raske, djerve og modige menn, våger seg med livsfare bort til de sunkne hus. Og over hele Norges land følte man at jordfallet var en landsulykke. Det ble ofret i landets kirker, og hundretusener av kroner strømmet til dem som hadde tapt alt. Ennå kan ingen si hvor lang tid det vil gå før det atter stiger en blomstrende bygd frem der det nå er øde og trøstesløst med hustak og stolper liggende som vrakstumper i leirhav et.» Strøm tilbrakte ikke lang tid neste dag oppe ved Hallem. Han måtte trå
---- 46 RasB ---- til som lege, og han gjorde en meget respektabel innsats i dagene som fulgte. Ut på dagen våget man seg ned til gården, og også her ble dyrene sluppet løs. Etter hvert som man fikk klarhet om at det ikke var farlig å være på går- den, vendte også folkene på Ekle tilbake. Hverken hus eller dyr var kommet til skade. Derimot hadde jorden fått store skader. 449,8 dekar var overslammet. Av dette var 134,8 dekar dyrket jord, og 315 dekar var skog og havning. Dette var 11/20 av jorden. Jordverdien hadde vært 21.600 kroner før raset. Skaden ble satt til 11.880 kroner slik at den nye verdien ble 9.720 kroner. Verdien av gården forøvrig hadde vært 26.000 kroner. Den nye verdien ble 12.000 kroner. Tapet ble regnet til 14.000 kroner. Peter Aneussen Prestmo. Etterpå Folkene på Ekle rømte også vekk da det store etterraset gikk 6. september. En av dem som var på gården da, var den 9 år gamle gjetergutten Peter Aneussen. Han var fra Lyngsmoen. Hans foreldre var Aneus Martinusen og kone Ingeborganna Petersdatter. Han har fortalt hva som hente slik: 4 «Vi ble vekket om morgenen og kunne høre larmen fra raset som gikk. Det ble stor ståhei på gården. Her var det om å gjøre å berge seg seiv. Vi tok beneste veien mot kirken og Hallem. Jeg så meg tilbake oppe ved Brustua. Jeg så da at Monrad og drengen var til hest og jaget buskapen foran seg.» Skaden gården led, var overslamming av jord Som erstatning for skadene fikk Oskar Monrad kr. 7.850,00. Han fikk 500 kroner i forskudd. Om skylden heter det i protokollen fra 1895: Gårdsnr. 26, bruksnr. 1, Ekle av skyld mark 24,96 et avtak for 20 år av mark 13,73, og deretter for bestandig et avtak av mark 12,36. Dette førte til at veiskatten ble redusert med kr. 4,74 for første halvår 1893. Monrad drev så gården frem til 1896 da han overdrog den til sin søster Karoline. Hun hadde den bare i to år, for i 1898 solgte hun Ekle til Mikal Pedersen Kålen. I 1900 ble gården tilbakeført all tapt jord. Men dette feltet var delt i to
---- 47 RasB ---- av elven. På nordsiden var grensene i alt vesentlig uforandret samtidig som at skadet og uskadet mark lå opp til hverandre. På sydsiden brøt elven sterkt. Den faste marken utgjorde 449,8 dekar, altså likt det tapte.Elveleiet ut gjorde 130 dekar, og elvebredd og sandører utgjorde 175 dekar. Ekle. Leirsuppen nådde helt opp i hagen på Ekle. Det nye løpet kom nærmere gården enn det gamle. Faren for erosjon var derfor større. Oskar Monrad utvandret til Amerika i 1899. Han var da gift med Marie Jørginusdatter Ness. Hun fulgte etter senere. De ble skilt. Oskar Monrad bodde i Des Moines i lowa i 1904. Karoline ble gift med banksjef Hanssen på Steinkjer. Albert Strøm ble utnevnt til distriktslege i Rissa i 1893. Han flyttet dit med sin familie og var der til 1896 da han ble syk. Så flyttet han til Kristiania og døde der i 1898. Anna Johannesdatter Lyng mistet ikke noe på Ekle. Men hun hadde om trent alle sine eiendeler hjemme på Lyng mellom østre. Til å begynne med unngikk husene der skade, men etter hvert som vannet steg over leirdemnin gen, ble det klart at husene lå utsatt til. Man begynte derfor å bære ut møbler og klær. Blant annet ble omtrent alt av Annas eiendeler båret ut og satt på gardsplassen. Da kom vannet. Alt som sto ute, ble tatt av flommen og ført vekk. Anna mistet nesten alt hun eide. 5
---- 48 RasB ---- Det er nok grunnen til at hennes navn står oppført i listene over folk som var ak tuelle for erstatning. Men bare navnet hen nes står. Hun fikk nemlig ikke utbetalt noen erstatning. Senere ble hun gift med Olaus Petter sen Karmhus, og de var bosatt på Karm hus i Leksdalen. Hun døde i 1917 Anna Johannesdatter Lyng. Noter 1 I Verdalsboka II A står det at hun døde i og at hun ligger begravet på Stiklestad. Året 1884 må være feil, for i folketellingen 1891 står hun oppført sammen med Albert Strøms familie på Fagerhøy. Dessuten forteller doktoren seiv om sine opplevelser rasnatten at han trøstet sin kone, som var urolig. Se nedenfor. Strøms beskrivelse ble gjengitt i Nordal Rolfsens lesebok i minst tre forskjellige utgåver, i 1894, i 1897 og i 1905. Det bør bemerkes at det ikke minst var på grunn av disse lesestykkene i denne leseboken for folkeskolen at Verdalsraset ble så godt kjent blant folk flest i hele landet i den neste generasjon etter raset. Strøms beskrivelse av selve rasårsaken er utelatt da denne ikke stemmer med moderne geologisk kunnskap. Heller ikke er hans eksempler på enkelt skjebner tatt med. De finnes andre steder i denne fremstillingen. Teksten er modernisert en del. Her viser merkelig nok doktor Strøm til den fortellingen om skiløperne som gikk over raset og berget mange som ellers ville ha vært fortapt. Men i sin rapport til fogden om hvem som skulle få utmerkelse, kalte han denne skituren for humbug. «Ikke gikk de på ski, og ikke fikk de utrettet noe,» sa han. Derimot er det en kjensgjerning at Johan Larsen Sundby gikk på ski ut over til Ingeborganna Tessem som befant seg på restene av hustomten til Trøgstad skole. Hun ble berget i land ved at hun sto bakpå skiene hans. Dette er den eneste bekreftede redningsaksjonen hvor ski ble benyttet. Dagen etter ble imidlertid ski benyttet av en rekke personer i de siste forsøk på å finne overlevende og omkomne, og eventuelt levende dyr, før vannet steg over leirdemningen. Men da var overflaten langt fastere slik at dette ikke var for bundet med livsfare. Likeledes ble det benyttet ski etter at Vukusjøen var tømt, og også da var overflaten vesentlig tryggere. Og det var hovedsakelig i den sammenheng at fugleflokk ene befant seg over leirsjøen. Og da ble det, som doktoren forteller, funnet mange mennesker som var ille tilredt av ruglene. 4 Opplysninger ved Reidar Prestmo, sønn av Peter. Opplysninger ved Aslaug Nordset, datter av Anna Johannesdatter.
---- 49 RasB ---- EKLO De tre Eklo-gårdene ligger på en rygg som ble stående igjen på sydsiden av skredgropen etter raset. Mot vest danner ryggen den østre begrensningen av skredporten. Mot øst henger den sammen med Landfall og terrassen nedenfor Faren. Men her er det nesten skaret av av tidligere ras. Over den vestre delen av ryggen skjærer den såkalte Eklo-dalen seg ned. Dette er restene etter et gammel elveløp fra den gang da elven gjennom Leirådalen hadde sitt løp over dette området. Elveløpet ble tørrlagt da Leirå dalen ble åpnet ved en rekke ras i middelalderen. Men enda så sent som 18. mai 1893 hadde en liten bekk sitt løp gjennom denne dalen. Dalen ble imidlertid kuttet av slik at bare den nederste delen er igjen på denne ryggen nå. Lengre opp finnes dalen igjen nedenfor Faren. Den opprinnelige og første Eklogården kan trolig spore sin historie helt tilbake til begynnelsen av vår tidsregning. I hvert fall stammer den fra eldre jernalders romertid, det vi si fra tidsrommet 0 - 400 e. Kr. Eklo var en stor og betydningsfull gard gjennom hele førkristen tid. I kristen middelalder begynte oppdelingen. Men da begynte sannsynligvis også øde leggelsene fra naturens side. Det er et gammelt sagn som sier at Høy-Eklo forsvant da Leirådalen ble åpnet opp. Og på platået mellom Eklogårdene og Eklodalen ligger det rester etter gammel skredmasse. Men å fastslå hvordan det har skjedd, er helt uråd i dag, fordi Verdalsraset har fjernet alle spor mot nord, og Verdalselven har fjernet sporene mot syd. For elven har gravet seg dypt inn i sydsiden av terrassen. Det er ikke et lite areal den har fjernet i århundrenes løp. Det var forøvrig her elven hadde sitt løp inntil raset gikk i 1893. Tallet på Eklo-gårder har variert opp gjennom tiden. Likeså har navnene skiftet. Eklo søndre ble kalt Eklo østre, og den var en tid på 1600- tallet delt i to. Men dette navnet brukes ikke i dag. Eklo nordre ble dels kalt Eklo vestre, og i første halvpart av 1600-tallet var også den delt i to. På 1800-tallet skjedde det ytterligere delinger og sammenslåinger. (Se Ver dalsboka IV s. 260 ff.) Generelt
---- 50 RasB ---- Da raset gikk, fantes følgende Eklo-gårder: Eklo søndre, Eklo nordre østre mellom, Eklo vestre og Eklosvedjan. Den siste forsvant fullstendig. I tillegg må Rognhaugen nevnes. Dette er en gard som er skilt ut fra Eklo søndre.
---- 51 RasB ---- I dagligtalen er dette Eklo vestre. Dette var den ene halvparten av det gamle Eklo nordre. Gårdsvaldet nådde helt bort til Modalen og Follobekken i vest. Der og i sydvest grenset valdet mot Haga. I Modalen grenset valdet også mot Mo. Muligens nådde valdet så vidt bort til de sydligste deiene av Krag. I 1893 var det Krågsmoen som lå her. Mot nord lå så Eklosvedjan. Mot øst og syd øst lå Eklo mellom. Elven dannet grensen mot syd. Beliggenheten av Eklo vestre gjorde at den ikke fikk så store skader av selve utglidningen. Skadene skyldtes først og fremst overslamming av jord og skog. Før raset var arealet 289.62 dekar. Her var det 148,42 dekar dyrket jord, 124,09 dekar skog og havning, 4,9 dekar eng, 18,59 dekar annen udyrket mark og 1,6 dekar veier og bebyggelse. Matrikkelskylden var 8 mark 67 øre. I 1890 ble sådd 2 hektoliter bygg og 12 hektoliter havre. Det ble satt 9 hektoliter poteter. Det fantes 6 to-hjulte vogner på gården. Husdyrbestanden pr. 1. januar 1891 var 2 hester, 8 storfe, 9 sauer, 3 griser og 11 høns. Folket Johannes Pedersen Stubbe hadde overtatt gården omkring 1870. Da raset gikk, bodde følgende personer der: Johannes Pedersen, gårdbruker, 72 år Marie Kristoffersdatter, kone, 57 år Peder Marius, sønn, 20 år Anne Kristine, datter, 18 år Inger Marie, datter, 17 år Odin, sønn, 14 år Anna Pauline, datter, 11 år Johannes var sønn av Peder Paulsen og Magnhild Jensdatter fra Stubbe. Marie Kristoffersdatter var datter av Kristoffer Kvello og Anne Reppe. Verdalsboka - 4
---- 52 RasB ---- Familien på Eklo nordre vestre. Bakfrå v.: Peder Marius, Odin, Anna Pauline. 1 midten: Marie Kri stoffe rsdatte r, Johannes Pedersen Eklo. Foranfra v.: Anne Kristine, Inger Marie.
---- 53 RasB ---- Hva som skjedde Dagen før raset var Peder Marius borte på et jordstykke kalt Eklosanden og gjorde våronn. Eklosanden var en nedlagt husmannsplass. Det bodde ingen folk der, men jorden ble brukt av Eklo vestre. Peder pløy de jordstykket den dagen. Da han var ferdig, vurderte han om han skulle sette igjen redskapene der, eller ta dem med seg hjem. Han bestemte seg for det siste, og han tok med seg plogen og utstyret til Eklo vestre. Om natten gikk raset, og den jorden han hadde pløyet, var borte. Men han berget plogen fordi han hadde tatt den med opp til gården da han var ferdig. Heller ikke på Eklo vestre hørte man det første raset. De ble vekket av Peter Eliassen på nabogården Eklo nordre østre. De var blitt vekket av Kristen skomaker fra plassen Eklomyra. Denne plassen lå nedenfor Eklomelen ved elven, og han hadde så vidt kommet seg ut før leiren stengte alle dører og vinduer. Peter Eliassen hadde en båt liggende på gården, og sammen trakk de nå denne båten mellom seg mot melkanten i syd. De hadde til hensikt å sette over elven for å komme seg i sikkerhet på den andre siden. Mens de sprang slik med båten mellom seg, så de seg hele tiden tilbake for å se om Eklo bakkene reiste. Da de nådde ut på melkanten, oppdaget de snart at i den retning fantes det ingen redningsvei. De sprang så i retning av Landfall. Derfrå sprang de mot Leirådalen og Halset. Også på denne turen trakk de båten med seg. De var overbevist om at Eklo ville gå ut, og de mente at da ville båten være en mulighet for redning. Inger Marie fortalte at det hadde gått styggelig fort for seg da de forlot huset. For da hun sprang nede på Landfallflatene, oppdaget hun at hun hadde sko fra to forskjellige skopar på seg. De fikk ikke tid til å slippe ut husdyrene, slik at de sto inne i fjøset da de rømte. Da de kom tilbake utpå dagen 19. mai for å se til dy rene, fant de folkene fra Krågsmoen, Hans Nilsen og hans familie, der. Hans kone Ingeborganna Olsdatter hadde nettopp vært inne i fjøset og melket og gitt dy rene mat. Seiv hadde denne familien mistet alt de eide, men de berget livet og hadde kommet seg opp til Eklo nordre vestre. Skaden på gården omfattet 39,4 dekar dyrket mark, 4,9 dekar eng og 59,1 dekar skog og havning, tilsammen 103,4 dekar. Ca. 3/8 av eiendommen gikk tapt Før raset hadde jord verdien vært kr. 6.400. Etterpå ble den satt i kr. 4.000 Tapet var således på kr. 2.400. Eiendommen ellers sto i kr. 8.000. tapet ble satt til kr. 3.250, slik at den nye verdien ble kr. 4.750.
---- 54 RasB ---- Etterpå Johannes Pedersen Eklo ble tildelt en erstatning på kr. 2.300. Han fikk 500 kroner i forskudd. I 1895 ble skylden på gården fastsatt slik: Gårdsnr. 95, bruksnr. 4, Eklo vestre av skyld mark 8,67 et avtak for 5 år av mark 3,25, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,67. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,12 for første halvår 1893. Den ødelagte jorden var på 103,4 dekar. Den ble utlagt til eieren i to teiger, en på norsdsiden i skredgropen, og en på sydsiden ved elven. Johannes kjøpte Stor-Vuku i 1893, og hans sønn Odin drev gården. Johan nes og Marie flyttet dit da Peder overtok Eklo i 1900. Marie døde i 1915. Johannes døde i 1929 106 år gammel. Han var da bygdens eldste, og man antok at han var landets eldste mann da. Peder giftet seg med Maren Jonsdatter. Han døde i 1959. Odin overtok Vuku store i 1910. Han giftet seg med Marie Sivertsdatter fra Øra. Han døde i 1956. I 1900 bodde Anne Kristine, Inger Marie og Anna Pauline på Vuku store. Inger Marie giftet seg ikke. Hun bodde på kåret hos Odin. Hun døde i 1960. Anna Pauline giftet seg med Johan Libakk. De kjøpte Stubbe. Anna døde i 1928. Heller ikke Anne Kristine giftet seg. Hun overtok Stubbe, og bodde der i mange år. Hun døde på Verdal Aldersheim i 1957. Note: Opplysninger ved Arne Eklo.
---- 55 RasB ---- I dagligtalen kalles denne gården Eklo mellom. Gården ble delt så sent som i 1865 i Eklo østre og Eklo mellom. Men i 1892, altså året før raset, ble partene samlet til en gard igjen. I nordvest grenset gården mot Eklo vestre. Helt i nordøst nådde valdet så vidt det var bort til Tokstad. I sydøst lå Eklo søndre, og i sydvest nådde valdet ned til elven. Før raset var det totale arealet 289,62 dekar. Her var 174,98 dekar mål dyrket jord. Resten fordelte seg på 87,55 dekar skog, 3.9 dekar eng, 21,65 dekar annen udyrket mark og 1,54 dekar veier og bebyggelse. Matrikkelskylden var 7 mark 12 øre. De opplysningene som er satt opp nedenfor, er hentet fra en registrering i forbindelse med folketellingen fra 1891, og da var det fremdeles to garder. Utsæden for Eklo østre mellom var 1 hektoliter bygg, 5 hektoliter havre og 6 hektoliter poteter. Der var det 2 to-hjulte vogner. For Eklo mellom vestre var tallene 1 hektoliter bygg. 6 hektoliter havre og 6 hektoliter poteter. Det fantes 2 to-hjulte vogner på gården. Husdyrene er også oppgitt for to garder 1. januar 1893. På den første var det 1 hest, 5 storfe, 5 sauer, 1 gris og 9 høns. På den andre var det 1 hest, 3 storfe, 5 sauer, 2 griser og 9 høns. Eklo mellom sett fra syd i 1918. Foto: Einar Musum.
---- 56 RasB ---- Ingen dyr gikk tapt i raset, og følgelig er det ikke oppgitt noe om husdyr holdet i 1893. Muligens var antallet på husdyr noe mindre på gården etter sammenslåingen enn det samlede tallet for to garder. Johan Hojem og Maren Petersdatter. Folket På denne gården bodde Petter Eliassen. Han overtok Eklo mellom etter sin far Elias Larsen i 1888. Og i 1892 kjøpte han Eklo ostre av Johannes Ellevsen. Dermed kom de to partene på en hand igjen. Da raset gikk, bodde følgende personer på gården: - Peter Eliassen, gårdbruker, 39 år - Ragnhild Bergitte Olausdatter, kone, 48 år - Maren Elise, datter, 14 år - Karen, datter, 13 år - Petra Bergitte, datter, 11 år - Ole Martin, sønn, 8 år - Edin Marius, sønn, 3 år På kåret bodde - Elias Kristian Larsen, kårmann, 73 år - Marit Pedersdatter, kone, 80 år Peter Eliassen var sønn av disse to. Ragnhild Bergitte var datter av Peter Olaus Bårdsen og Marta Olsdatter på Haga mellom.
---- 57 RasB ---- I de offisielle listene opplyses det at det var fire barn hjemme. Familien hadde seks barn. Normalt skulle det ha vært de fire yngste som var hjemme. Men den eldste datteren, Maren Elise, har fortalt hvordan de flyktet hjemmefra, så i alle fall var hun hjemme. Men i og med at ingen liv gikk tapt på denne gården, kan det rett og slett være en feil når det står fire barn. Eller det kan være slik at da listen ble satt opp etterpå, hadde Maren Elise flyttet hjemmefra. Hun var nemlig 14 år da dette skjedde, og hun ble kon firmert like etterpå. Elias Kristian Larsen var født på Skjærset. Hans foreldre var Lars Jensen Lorås fra Røra og Marta Eliasdatter Skjærset. Marit Pedersdatter var født på Haug. Hennes foreldre var Peder Larsen Haug og kone Beret Ellevsdatter. Hva som skjedde ' Om disse fortelles det at de fikk varsel av Kristen skomaker som kom opp til gården. Kristen skomaker var husmann under gården og bodde på en liten hus mannsplass like nedenunder Eklomelen ved elven som ble kalt Eklomyra eller Eklomelen. Plassen hans ble begravet av det første skredet. Kristen klarte imidler tid å komme seg ut i live, men bortsett fra et laken, var livet alt han klarte å berge. Fullstendig tilklint av leire stavret han seg opp til Eklo mellom. Der lå «sjøl- folket» i en omhengsseng på kjøkkenet. De Ole Petersen Eklo. våknet ved at det tuslet ute på gangen. Kristen gikk inn på kjøkkenet, og det for- telles at da Petter fikk se denne figuren på golvet, visste han ikke hva han skulle tro. Men etter sigende skal han ha sagt for seg seiv: «Deg har jeg hørt snakk om, men aldri sett. Er det slik du ser ut.» Men Kristen fikk satt dem inn i hva som var i ferd med å skje. I full fart la de på dør. De fikk varslet på nabogården Eklo nordre vestre. Den eldste datteren på gården, Maren Elise, har fortalt at de tenkte først åta seg ned til elven, for så å sette over til Melby med båt. Petter hadde en båt liggende oppe på gården. Sammen med folkene fra den andre Eklo gården trakk de båten mellom seg på melkanten. Hele tiden snudde de seg for å se om Eklobakkene reiste. Men da de fikk se hvordan det så ut nede i dalbunnen, var det bare å glemme den rømningsveien. De forlot båten og
---- 58 RasB ---- sprang det de kunne nordøstover. De ville prøve å komme bort til fjell, for der ville de være sikker. Klokkhusberget i Leirådalen var derfor målet. En annen versjon sier at de trakk med seg båten også da de rømte østover. De mente at dersom Eklobakkene gled ut, ville de ha en mulighet til å berge seg i båten. Maren hadde Edin Marius på ryggen, og foreldrene hjalp kårfolkene. De andre hjalp hverandre best mulig. De sprang østover i retning av Landfall. I følge hva de seiv mente, var de fremme ved Klokkhusberget ca. klokken 1, og her følte de seg trygge. De såtte seg ned og så seg tilbake. Maren for talte at de da så gården Krag seile nedover. Etter at den hadde vært ute av syne et øyeblikk mens den var bak Ekloryggen, dukket den frem igjen nede i dalen, og fra der de satt så det ut som at den støtte mot Melbyberget så bitene fløy. På den avstanden var det nok ikke mulig å se at bitene fløy. At det så ut som at den støtte mot Melbyberget, må vel kanskje også tilskrives avstanden. Men det er en kjensgjerning at Krag havnet nede ved Sundby, og det er ikke så langt fra Melby. Og de kan ha sett leirspruten da den sprutet oppover bakkene på motsatt side av dalen. Kristen skomaker var ikke med på denne løpeturen. Hvor han gjorde av seg, var ukjent. Men alle folkene på gården berget seg, og det gjorde også Kristen skomaker. Her er det imidlertid grunn til å gjøre seg en liten refleksjon. Det er nemlig ikke mulig at de kan ha vært fremme ved Klokkhusberget på den tiden det var tale om. Det første skredet som tok huset til Kristen skomaker, gikk ca. klokken 0030. Huset hans ble tatt noen minutter senere. Han klarte å komme seg ut og opp til Eklo mellom. Etter å ha vekket folkene og fått dem til å forstå hva som skjedde, trakk de altså først båten ut til melkanten før de flyktet nordøstover. Til Klokkhusberget er det ca. 3 kilometer i luftlinje, og de måtte dessuten krysse Leirådalen. Og de måtte opp i berget til en slik høyde at de fikk oversikt over det som skjedde i rasområdet. Det synes helt urimelig at alt dette kan ha skjedd i løpet av en halv time. Rimeligvis så de det som er beskrevet mens de befant seg på vestsiden av Leirådalen. Flukten fortsatte til de kom til fast fjell. Derfor er det ganske sikkert en erindringsforskyvning som skyldes de enorme sinnspåkjenningene de var utsatt for. Eklo mellom ble ikke påført så veldig store skader, seiv om den riktignok mistet noe jord ved selve raset. Men mesteparten av den jorden som ble øde lagt, ble ødelagt ved overslamming. Skadene omfattet 49,2 dekar dyrket mark, 3,9 dekar eng og 39,4 dekar skog og havning, tilsammen 92,5 dekar. Dette tilsvarte ca. 7/20 av eiendommen.
---- 59 RasB ---- Før raset sto verdien av jorden i kr. 4.000. Etterpå sto den i kr. 2.600, slik at tapet var på kr. 1.400. Eiendommen forøvrig sto i kr. 9.000 før raset. Tapet ble satt til kr. 3.250, slik at det var tilsvarende kr. 5.750 igjen. Etterpå Peter Eliassen fikk kr. 2.500 i erstatning. Han fikk kr. 218,96 i forskudd. Av dette var kr. 18,96 til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhan del på Stiklestad. Kårfolkene Elias Larsen og Marit Pedersdatter fikk kr. 205 i erstatning. De fikk 80 kroner i forskudd. Og som årlig livrente fikk de kr. 180. Elias Larsen er også nevnt i Forvaltningskomitéens protokoll 15. desem ber 1893. Der opplyses det at han måneden før hadde fått et tilskudd på kr. 50 av Utdelingskomitéen. Nå ble det bestemt at dette skulle være en gave. Eklo nordre østre og mellom fikk forandret skylden på følgende vis i 1895 (to bruksnummer): Gårdsnummer 95, bruksnr. 1, Eklo østre av skyld mark 3,56 et avtak for 5 år av mark 1,25, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,56. Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,43 for første halvår 1893. Gårdsnummer 95, bruksnr. 3, Eklo mellom av skyld mark 3,56 et avtak for 5 år av mark 1,25, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,56. Også denne parten fikk en tilsvarende reduksjon av veiskatten, kr. 0,43, for første halvår 1893. Skaden tilsvarte 92,5 dekar jord. Alt dette grenset direkte til det som ikke ble berørt, og alt ble derfor utlagt til eieren. Peter og Ragnhild fortsatte på gården etterpå. Både de og deres barn bodde der i 1900. Peter kjøpte restene av Jermstad østre eller Smedgården. Han bygget nye hus langt øst på valdet like syd for Faren øvre. Han fikk tinglyst veirett gjennom rasgropen mellom Eklo nordre østre og Jermstad østre. Kårmannen Elias bodde også på Eklo nordre østre i 1900. Han var nå blitt enkemann. Marit døde i 1900. Elias døde i 1903. I 1909 overleverte Peter og Ragnhild gården til sønnen Ole. Peter døde i 1940, mens Ragnhild døde allerede i 1909. Maren Elise gikk under navnet veitja. Hun ble gift med John Hojem. De kjøpte Landfallenget som så fikk navnet Hojem. Karen var ugift. Ole som overtok gården etter sin far, giftet seg først med Anna Oline. Et ter hennes død giftet han seg med Marie Steinsli. Edin Marius var også ugift. Noter: Opplysninger ved Arne Eklo, Magnhild og Leif Myhre.
---- 60 RasB ---- Som navnet antyder, er dette den sydligste av Eklo-gårdene. Mot nordvest grenset gården mot Eklo mellom. Langs en kort strekning i nordost nådde valdet bort til Tokstad som lå under Prestegården. I nordost lå også Rognhaugen. Mot øst lå Landfall, og mot syd lå Verdalselven. Denne gården fikk ingen del av jorden ødelagt av selve utglidningen. Derimot ble store deler av elvesletten på sydsiden av valdet overslammet. Før raset hadde denne gården et samlet areal av 529,83 dekar hvorav 298,14 dekar var dyrket jord, 148,61 dekar var skog og havning, 44,3 dekar var eng, 37,37 dekar var annen udyrket jord, og 2,31 dekar var veier og be byggelse. Matrikkelskylden var 19 mark 16 øre. I 1890 var utsæden 7 hektoliter bygg, 19 hektoliter havre, 25 kilo gressfrø og 12 hektoliter poteter. På gården fantes 4 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin. Antall husdyr pr. 1. januar 1891 var 4 hester, 25 storfe, 10 sauer, 3 griser og 6 høns. Etter som ingen dyr gikk tapt i skredet, finnes ingen tall oppgitt for året 1893. Men besetningen var nok temmelig lik den i 1891. Folket Eieren av gården, Johan Gustav Andreassen, hadde kjøpt den i 1884. Følgende personer bodde der da raset gikk: - Johan Andreassen, gårdbruker, 39 år - Karen Anna Ellefsdatter, kone, 36 år - fire tjenere Johan Andreassen var fra Lillemoen i Skogns Markabygd. Hans foreldre hette Andreas Olsen Ness og Ingeborg Anna Bardosdatter. Karen Anna Ellefsdatter var fra Frol. Hennes foreldre var Ellef Matias sen Heir og Lisa Margrete Johnsdatter Hallan. Hvem tjenerne var, er ukjent. Hva som skjedde Det er ikke kjent hvordan disse opplevde raset, men ingen omkom, og ingen kom til skade. Men de rømte ikke vekk i likhet med folkene på nabogårdene. Karen lå syk, hun hadde lungebetennelse. Da folkene på nabogården Eklo
---- 61 RasB ---- Eklo søndre sett fra nord i 1922. Foto: Einar Musum. nordre østre var på vei ut mot terras sekanten med båten som de hadde tenkt å sette over elven med, vekte de de to på Eklo søndre. Johan skal da ha svart slik: 1 «Æ rekke mæ itj! Karen e dale!» De ble derfor værende på gården. De beholdt også husdyrene hjemme. Ingen av dem gikk tapt. Ødeleggelsen omfattet 29,5 dekar dyrket jord, 44,3 dekar eng og 54,1 de kar skog og havning, tilsammen 127,9 dekar. Skaden tilsvarte ca. 1/4 av den opprinnelige størrelsen. Eklo søndre slapp således forholdsvis billig fra det sammenlignet med mange andre garder. Jordverdien hadde før raset vært kr. 12.600. Tapet ble beregnet til kr. 3.150. Den nye verdien ble kr. 9.450. Eiendommen forøvrig hadde stått i kr. 16.000. Her ble tapet satt til kr. 5.500, slik at den nye verdien ble kr. 10.500. Etterpå Johan Andreassen ble tilkjent en erstatning på kr. 4.000 Skylden ble i 1895 fastsatt slik: Gårdsnr. 94, bruksnr. 1, Eklo søndre av skyld mark 19,16 et avtak for 5 år av mark 4,79, og deretter for bestandig et avtak av mark 3,16. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,65 for første halvår 1893. Det ødelagte arealet utgjorde 127,9 dekar. Det ble utlagt til eieren med uforandrede grenser. Det var bare svakt overslammet. I tillegg kom 32 dekar elveleie. I 1910 solgte Johan og Karen Anna gården til Lars Stene og flyttet til Vang ved Hamar. Der døde Karen, og Johan giftet seg på nytt med sin husholderske. Johan ble over 80 år. Note: 1 Opplysninger ved Arne Eklo.
---- 62 RasB ---- Eklosvedjan var en selveierplass utskilt fra Eklo nordre. I oversiktene etter raset opplyses den å ha vært sammensatt av tre forskjellige parter. Disse var Eklosvedjan, Eklosveet av Eklo nordre, og Glynden av Krag. Dette forklarer de mange gards- og bruksnumrene. Mot vest grenset Eklosvedjan mot Haga. Her gikk grensen langs Follo bekken dypt nede i Modalen. Mot nord lå Krågsmoen. Parten Glynden som tilhørte Eklosvedjan, lå visstnok øst for Krågsmoen. Mot øst grenset gården mot Trøgstad Ulle søndre, og mot syd lå Eklo mellom og Eklo vestre. 1 Det ble i 1893 fastslått at arealet hadde vært 98,7 dekar. Av dette var 64,2 dekar dyrket mark, og 34,5 dekar engmark. Matrikkelskylden var 2 mark 39 øre. I 1890 var utsæden 1 hektoliter bygg, 3 hektoliter havre, 3 kilo gressfrø og 5 hektoliter poteter. Dessuten var det 2 to-hjulte vogner på gården. Pr. 1. januar 1891 besto besetningen av 1 hest, 2 kyr, 7 sauer og 8 høns. Den daværende eieren, Johan Pedersen Minsås, solgte gården samme året til Erik Hansen Sæbo. I 1893 hadde Erik Sæbo 5 kyr, 8 småfe, 1 gris og et ukjent antall høns. Før Erik Sæbo overtok, var gården forsikret på følgende vis: Hovedbyg ningen - kr. 240, en ny ladebygning i 1885 - kr. 300, stabburet - kr. 35, og fjøs, stall og ladebygning - kr. 80. Løsøret var forsikret for kr. 1.020, og avlingen for kr. 481. I løsøret inngikk en kokeovn og en kakkelovn. Av lingen var spesifisert slik: 6 tønner bygg, 20 tønner havre, 30 tønner poteter, 10 lass høy og 20 berger halm. Folket Erik Sæbo hadde etternavnet fra sitt hjemsted, Sæbø i Romsdalen. Følge lig hender det at dette navnet er skrevet både Sæbo og Sæbø. Før familien kom til Verdal, hadde de bodd både i Bindalen og Bodø. Hans kone var fra Bindalen. Det eldste barnet ble født i Bindalen, mens de neste to var født i Bodø. Den yngste ble født på Eklosvedjan. Erik var smed, og i tillegg til gården drev han mye med arbeid utenfor hjemmet. I mai 1893 bodde følgende personer på denne gården:
---- 63 RasB ---- Erik Hansen Sæbo, gårdbruker, smed, 37 år Anna Kornelia Andersdatter, kone 32 år Hans Artur Kornelius, sønn, 7 år Edvin Klaudius, sønn, 6 år Johan Benjamin, sønn, 4 år Arne Ingolf, sønn, 2 år - Beret Johannesdatter, enke, 64 år Anna Kornelia Andersdatters foreldre var Anders Johannessen og Karen Ber gitte Gaupen fra Bindal. Beret Johannesdatter var mor til den forrige eieren, Johan Pedersen Minsås, som solgte gården til Erik Sæbo. Hun ble boende på kåret da sønnen og familien flyttet derfrå. Hennes datter, Pauline Ber- Anna Kornelia Andersdatter gitte Pedersdatter, 27 år gammel, bodde Sæbo der også til bare noen dager før raset. Hun fikk da arbeid i Bodø og reiste dit. 2 Berets foreldre var Johannes Olsen og Maria Andersdatter Leinsvald Hva som skjedde Hva som skjedde med Beret Johannesdatter og Pauline Pedersdatter, har Bjarne Slapgard fortalt: «- Ho som seinare vart mor mi, budde saman med mormor på Eklosvedjan. Dei hadde da selt garden til familien Sæbo, men hadde kår der. Nokre dagar før raset dro mor, som enno var ugift, til Bodø der ho hadde fått arbeid. Båten skulle gå frå Trones tidleg om morgonen, og mor ville ikkje vekke dei fire Sæbo-gutane som enno lå og sov. Ho gjekk difor inn på rommet deira og la eit kamferdrops på kvar pute som avskilsgåve. Desse gutane, Hans, som var sju år, Edvin Claudius, seks år, Johan, fire år, Arne, to år, og mor deira, Anna, som da var 32 år, døydde alle saman i raset. Då mor lå for å døy da ho var langt oppe i 80-åra, kom ho til å snakke om denne hendinga og sa mellom anna da: «Aldri har eg gjort noko så lite, men som har gleda meg så mykje som da eg ga bort desse kamferdropsa.» Far åt gutane var borte på arbeid rasnatta og berga livet. Mormor var altså att på Eklosvedjan. Men om kvelden den 18. mai kjende ho seg uroleg og dro over til slektningar på Melby. Der satt ho da flodbåra
---- 64 RasB ---- Sittende Beret Johannesdatter og hennes datter Pauline Bergitte Pedersdatter Min sås. slo mot huset, men berga saman med dei andre der livet. Det hadde ho ikkje gjort om ho hadde halde seg heime på Eklosvedjan.» Som det fremgår av det Bjarne Slapgard har fortalt, var Erik Sæbo borte på arbeid rasnatten. Han var kjent som en dyktig smed, og på Verdalsøra hadde han sin egen smie. Denne natten var han i smien og skodde hester. Raset må ha kommet fullstendig overraskende på denne huslyden. Men allikevel er det grunn til å merke seg at Beret Johannesdatter følte en merke lig uro om kvelden, og at hun derfor dro over til slektninger på Melby. Av standen fra Eklosvedjan ned til elven var ikke stor. Trolig gikk hun forbi EkJo
---- 65 RasB ---- vestre og kanskje også husmannsplassen Eklomyra. Hun signaliserte til den andre siden at hun ville over, og de kom for å hente henne. I følge Slapgard satt hans mormor og folkene der oppe om kvelden og pratet da raset kom. Men for de andre på Eklosvedjan fantes det ingen redning. Egentlig vet vi ikke hvordan det hele gikk for seg. Eklosvedjan lå like øst for skredporten. Hele gården forsvant. Av dette valdet ble det igjen en liten pynt som stikker ut mot nord fra terrassen vest for Eklo. Denne pynten utgjør 0,2 mål eller 200 kvadratmeter. Det er alt som er igjen. Det er fra flere vitner fortalt at det første raset var forholdsvis stillferdig sammenlignet med det som kom etterpå. Folk på nabogårdene hørte det ikke. Heller ikke de som ble med ut og overlevde. Når hverken folkene på Eklo eller andre som var midt oppe i raset, hørte noe, er det heller ikke grunn til å tro at familien Sæbo skulle ha hørt det. Rasmassene fra det første raset fulgte elveløpet sydøstover i retning av Melbyberget. At Eklosvedjan ikke gikk ut med dette raset, fremgår av det faktum at det eneste som ble funnet igjen av husene på Eklosvedjan, var en del av stab buret. Og det ble funnet nedenfor Haga i en avstand av flere kilometer fra der det hadde stått. Videre ble noen gjenstander funnet så langt mot vest som på vestsiden av elvens nåværende løp på John Ekrens eiendom i 1967. Dette var en sølv sukkerskje med inskripsjonen A. Sæbø (Anna Sæbo), 3 en mes singkjele med hanke og en spiss-slede. Minst ett lik ble også funnet ved Kå len. (Se nedenfor.) Derfor er det mer sannsynlig at Eklosvedjan gikk med i den andre delen av raset. Dette tok veien ut gjennom den nå åpnede skredporten og tvers over dalen i retning av Sundby og Bjørken. Men det kan se ut som at Eklosvedjan forsvant forholdsvis sent i det andre raset etter som husene fulgte strømmen mer i vestlig retning. Etter hvert som flatene på sydsiden av elven ble oppfylt, ble de påfølgende rasmassene tvunget vestover. Dersom husene lå på overflaten etter denne farten, ble de begravet av det største raset som kom noen minutter senere. Vi vet ikke hvorvidt noen av beboerne kom seg ut eller ikke. Men de fire av de omkomne fra denne gården som ble funnet, ble funnet på forskjellige tidspunkter. Dette, samt at en ikke er funnet, tyder på at enten kom de seg ut eller så ble husene smadret og likene spredt. Døde: ANNA KORNELIA ANDERSDATTER SÆBO, født 1861 HANS ARTUR KORNELIUS ERIKSEN SÆBO, født 1886
---- 66 RasB ---- EDVIN KLAUDIUS ERIKSEN SÆBO, født 1887 JOHAN BENJAMIN ERIKSEN SÆBO, født 1889 ARNE INGOLF ERIKSEN SÆBO, født 1891 De to første som ble funnet, var guttene Hans Artur Kornelius og Arne Ingolf. De ble begge funnet 1. juni ved Ness. Arne ble begravet 3. juni og Hans 4. juni på Stiklestad. For begges vedkommende fant jordfestelsen sted 4. juni. Deres mor, Anna Kornelia ble funnet 7. juni, og hun ble begravet og jord festet 9. juni på Stiklestad. Edvin Klaudius ble funnet henimot midten av juli. Han ble begravet 18. juli på Stiklestad, og jordfestet 23. juli. Johan Benjamin er ikke gjenfunnet. Erik Sæbo fikk umiddelbart høre om ulykken, og han reiste øyeblikkelig opp til rasstedet. Der lette han utrettelig etter sin familie i lang tid. I det minste ble en av guttene funnet av ham seiv. Henrik Lågness fortalte at han hadde vært til stede på Kålahøgda da Erik kom bærende med liket av gutten sin, og den hendelsen hadde gjort inntrykk på dem som var til stede da. Hele tiden utførte han den ene livsfarlige redningsdåden etter den andre. For dette fikk han tildelt redningsmedaljen av 2. klasse. (Se nærmere om dette under Redningsarbeidet og Medaljer.) Om sin kone sa han at seiv om hun hadde kunnet berge livet seiv, ville hun aldri ha forlatt sine barn. Videre sa han at han hadde reist mye rundt om i verden og sett mye fælt. Men aldri hadde han vært vitne til noe så forferdelig som det han så her. Erik Sæbo mistet således alt, både familie, gard og grunn med husdyr. Jordveien hadde før ulykken en verdi av 2.725 kroner. Eiendommens verdi forøvrig var kr. 3.450. Alt gikk tapt. Men en annen person som fikk høre om ulykken dagen etter, var Anna Sæbos bror, Kristian Bernhard Jakobsen Gaupen. Han var egentlig hennes halvbror. Han var skipper på en fembøring og var på fiske utenfor Finnmarks kysten. Natten mellom 18. og 19. mai våknet han etter en fæl drøm. Han hadde drømt om svarte, stygge fluer, og da han våknet, var han helt gjennom våt av svette. Han tenkte med en gang at dette måtte bety noe forferdelig, og da han om dagen kom inn til land, fikk han via telegrafen høre om det store raset i Verdal. Han visste ikke om søsteren og hennes familie var blitt med, men etter drømmen visste han at noe hadde skjedd med dem. Denne historien har han fortalt sine barn. 4 Etterpå Erik Sæbo fikk kr. 4.000 i erstatning. Av dette var kr. 500 forskudd.
---- 67 RasB ---- Beret Johannesdatter fikk 225 kroner i erstatning. Dessuten fikk hun 75 kroner i årlig livrente. Som nevnt ovenfor, ble 0,2 dekar stående igjen på en pynt. Resten forsvant. I 1895 ble skylden fastsatt slik: Gårdsnr. 96, bruksnr. 1, Eklosvedjan av skyld mark 1,35 et avtak for 20 år av mark 1,35, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,25. Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,47 for første halvår 1893. Gårdsnr. 95, bruksnr. 2, Eklosveet av skyld mark 0,48 et avtak for 20 år av mark 0,48, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,43. Og for denne parten ble reduksjonen av veiskatten på kr. 0,17 for første halvår 1893. Senere ble det gjort en tilføyelse vedrørende skylden for denne gården på grunn av at den omfattet flere gårdsnummer: For gårdsnr. 106, bruksnr. 7av skyld 56 øre et avtak til 31. desember 1913 av 56 øre, og deretter for bestandig et avtak av 51 øre. Hele eiendornmen ble utlagt som en teig til Staten. Arealet var på 89,1 dekar. Dette lå i rasgropen, og alt Staten overtok i dette området, fikk benevnelsen Statsteig A. Erik Sæbo giftet seg på nytt igjen året etter katastrofen med Ragnhild Pettersdatter Sørhaug. En tid bodde de på Steinkjer, men i 1900 bodde familien på Verdalsøra. Erik var da jordbruker og frisør. Ragnhild døde, og Erik giftet seg for tredje gang med Elen Marie Lorentsdatter Sjøbakken f ra Sjøbygden. Da var han bosatt på Levanger. Han døde i 1919. Beret Johannesdatter døde i Østersund i 1896. Noter: De to siste var blitt til ved deling av Eklo nordre. Dette var mor til Bjarne Slapgard, og Beret Johannesdatter var hans mormor. Dette var en skje Anna Sæbo fikk i premie for en ku på en utstilling. Opplysninger ved Aslaug Rognsås, hans datter, og således niese av Anna Sæbo. Verdalsboka - 5
---- 68 RasB ---- Dette var en liten husmannsplass under Eklo søndre. Den lå nord for elven på den smale elvesletten nedenfor Eklo. Plassen ble også kalt Eklomelen og Skredderstuggu. Beliggenheten av plassen kan tyde på at den var utsatt for flom. I 1890 ble det sådd 0,33 hektoliter bygg og 1 hektoliter havre, og det ble satt 3 hektoliter poteter. I 1891 er det ikke oppført noen husdyr på denne plassen, men i 1893 fantes det 1 ku. Folket I 1893 bodde plassmannen alene på plassen. Det var: - Kristen Amundsen, jordbrukende husmann, skomaker, 61 år Kristen Amundsens foreldre var Amund Kristoffersen og Gjertrud Johns datter By vald. Når det i de offisielle listene heter at også hans kone bodde der, må det bero på en feil. Hun var død på det tidspunkt. Hun er oppført i folketellingen 1875, men hun døde i 1881. Hun het forøvrig Sigrid Anna Olsdatter. Hva som skjedde Heller ikke Kristen fikk noe varsel før leiren omsluttet huset. Men leiren hadde ikke lenger den knusende kraften. Husene ble derfor stående på samme sted. Derimot steg leiren raskt oppover husveggene og trengte inn gjennom både dører og vinduer. Kristen kom seg såvidt ut før leiren nådde opp over døråpningen og vinduene og stengte ham inne. Han rakk ikke å få med seg annet enn et laken, og nesten naken flyktet han opp mot Eklo nordre østre mellom. Han var da så tilklint med leire at det var vanskelig å se at han var et menneske. Han kom seg inn på kjøkkenet på Eklo nordre østre mellom hvor husfol ket, Petter Eliassen og Ragnhild Olausdatter, lå. De trodde først det var hin mannen som kom på besøk. 1 Men Kristen fikk dem snart til å forstå hva som var i ferd med å skje, og alle rømte ut. De vekket folkene på Eklo nordre vestre, og sammen tok de
---- 69 RasB ---- først en båt Petter hadde liggende på gården. Den trakk de mot kanten av Eklomelen, for de tenkte å sette over elven til Melby. På vei forbi Eklo søndre vekte de dem der. Der ville de ikke rømme hjemmefra. (Se under Eklo søndre.) De andre fortsatte med båten, men da de så hvordan det så ut nede i dal bunnen, forlot de båten og la på sprang mot Leirådalen. (Se under Eklo nordre østre mellom og Eklo nordre vestre om hva som videre skjedde med dem.) Men Kristen ble ikke med dem. Hvor han flyktet, er ikke kjent. Men han berget livet. Derimot mistet han alt han eide. Den ene kua strøk med. Plassen hørte under Eklo søndre, og jordverdien ble regnet sammen med jordtapet Eklo søndre led. Etterpå Kristen Amundsen fikk en erstatning på kr. 640. Av dette fikk han 100 kroner i forskudd. Senere var han bosatt i Leiråstua hvor han døde i 1900. Note: Opplysninger ved Arne Eklo.
---- 70 RasB ---- Rognhaugen var navnet på flere husmannsplasser under Eklo søndre. I 1865 var det to plasser med dette navnet. I 1875 var det en, og i 1891 var det to igjen. Dessuten var det blitt utskilt en part som selvstendig bruk med dette navnet så tidlig som i 1811. Så vidt det har lyktes å bringe i erfaring, var det en bebodd husmannsplass med dette navnet i 1893 da raset gikk. Den lå langt nordost på valdet like opp til grensen av det selvstendige bruket Rognhaugen. Den andre plassen med samme navn, men som var übebodd, lå visstnok like i nærheten. I 1890 var utsæden 0,5 hektoliter bygg, 1,5 hektoliter havre og 4 hektoli ter poteter på den plassen som var i bruk i 1893. På den andre, som altså sto tom i 1893, var utsæden 0,5 hektoliter bygg, 1 hektoliter havre og 2 hektoliter poteter. På den første ble det fødd 2 kyr, 1 sau, 1 gris og 6 høns pr. 1. januar 1891. På den andre føddes det 1 ku, 1 geit, 1 gris og 6 høns samme året. Det er rimelig grunn til å tro at det samme antall dyr var på den eksisteren de plassen Rognhaugen i 1893 som i 1891. Folket Plassfølkene på Rognhaugen må ha kommet dit like før raset. Før det hadde de bodd på Farbu på Inderøya og på Eklovald. Det er opplyst at det i mai 1893 var fem hjemmeværende barn i tillegg til for eldrene: - Elling Jakobsen, husmann, 43 år - Margrete Pedersdatter, kone, 38 år - Elen Marie, datter, 10 år - Johan Petter, sønn, 7 år - Julie Augusta, datter, 5 år - Arne Marius, sønn, 2 år - Inga Kristine, datter, nyfødt Margrete Pedersdatter. Senere brukte hun etternavnet Valum.
---- 71 RasB ---- Arne Marius Ellingsen Valum. Inga Kristine Ellingsdatter Valum. Elling Jakobsen var fra Farbu på Inderøy a. Hans foreldre var Jakob Nilsen Farbu og Jokumina Evensdatter. Også Margrete var fra Inderøya. Hun var fra Hastad. Hennes foreldre var Johan Peter Hastad og Sirianna Johansdatter. Hva som skjedde Folkene her fikk varsel ved at det var noen som sprang forbi og vekte dem. 1 Etter alt å dømme var dette Dina Jermstad. De sprang ut for å kom me seg i sikkerhet. Den eneste veien de kunne rømme, var østover i retning av Landfall. De minste ble båret av de voksne. Men det skjedde ingen ting med plassen ved dette raset. Derimot må plassen ha blitt oversprøytet av leire fra etterskredet 6. sep tember. Etter all sannsynlighet våknet folkene av bråket av den første delen av dette skredet. Og i likhet med folkene på eiendommen Rognhaugen rømte de i retning av Landfall igjen. Nøyaktig hva som skjedde, vet vi ikke. Ingen av folkene kom imidlertid til skade. Heller ikke mistet de noen dyr. Men det må ha blitt skader på både jord og hus. At jorden ble skadet, ble ansett som tap for den gården plassen lå under. Derimot var husene plassmannens eien dom, og dersom de ble skadet, tilkom erstatningen husmannen. Og Elling fikk skadeserstatning. Men husene var ikke mer skadet enn at de senere kunne rives og flyttes.
---- 72 RasB ---- Etterpå En kort tid etter raset bodde familien på Hallemsgjerdet (Jåle). Elling Jakobsen fikk tildelt en erstatning etterpå på kr. 400. Forslaget gikk ut på kr. 380. Han fikk 50 kroner i forskudd. Han kjøpte senere parten Valum av Hallem nedre, og det var hit husene fra plassen ble flyttet. Elling og familien bodde der i 1900. Elling døde i 1918. Margrete døde i 1922. Elen Marie ble gift med Elling Hansen. Han var bestyrer på en gard ved Hamar. Johan Peter utvandret til Amerika i 1911. Julie Augusta ble gift med en Andreassen. Arne Marius døde ugift i 1952. Inga Kristine var også ugift. Hun døde i 1975. Note: 1 Opplysninger ved Oline Valum.
---- 73 RasB ---- FOLLO 105.1 Gården Follo var en av de største gårdene som ble ødelagt av raset. Dette var en av de eldste i hele det utraste området. Trolig kunne Follo føre sin historie tilbake til eldre jernalder. Gården var også etter all sannsynlighet opphavs gården til Krag. I middelalderen ble også Follo berørt av et mindre ras i den øvre delen av valdet. På den tid var Follo etter all sannsynlighet delt i to, og den øverste av de to gårdene fikk en del skader. Men skadene var så vidt omfattende at denne Follogården ble liggende øde etterpå. Den fikk navnet Folloaunet. Gården grenset i vest mot Prestegården Auglen, mot syd mot Krag og mot øst mot Jermstad. Trolig fulgte sydgrensen hovedveien fra Stiklestad til Vuku som gikk gjennom området. Mot nord strakte valdet seg opp mot Lyngåsen. Det sies at når man sto på broen over Follobekken nede i Follodalen, kunne man så vidt se hustakene på Follo mot øst. I sin nyere historie var Follo en meget veldrevet gard. Her bodde Anton B. Monrad mens han drev flere av de omkringliggende gårdene som underbruk. Men allerede i 1880-årene forpaktet John Rostad gården. Og Rostad og hans kone var vertskap for folkehøyskolen da denne hadde tilholdssted på Follo vinteren 1883-84. Og sommeren 1884 var det sommerskole for jenter på Follo. De eneste kjente fotograflene fra noe sted i det utraste området er visstnok elevkullene fra disse folkehøyskolekursene. Etter raset ble det totale arealet på Follo fastslått å ha vært 631,75 dekar. Av dette utgjorde det dyrkede arealet 283,03 dekar. Skogen utgjorde 193,7 dekar, og eng, havning og annen udyrket mark utgjorde 157,02 dekar. I 1890 ble det sådd 2 hektoliter bygg, 13,9 hektoliter havre, 1,4 hektoliter havre til grøntfor og 10 kg gressfrø. Det ble satt 13,9 hektoliter poteter. 0,1 ar ble brukt til andre rotfrukter enn poteter, og 0,1 ar ble brukt til kjøkken hage. Det fantes 4 to-hjulte vogner på gården. 1. januar 1891 var det 3 hester, 12 storfe, 9 sauer, 3 griser og 19 høns på Follo. I 1893 var tallet på husdyr omtrent det samme, nemlig 3 hester 14 storfe, 12 småfe og 2 griser. Tallet på høns er ukjent. I tillegg hadde to av tjeneste jentene 1 sau hver, slik at alt i alt var det 14 småfe på gården.
---- 74 ----
---- 75 RasB ---- Follo. Storparten av Follovaldet forsvant i raset. Helt i øverste kant ble plassen Follomarka liggende helt på kanten etter raset 6. september. Plasseringen av Follostuggu er litt usikker. Men etter alt å dømme må den ha ligget på vestsiden av Follodalen. Av en eller annen grunn er ikke bygningsmassen funnet i forsikringsproto kollene. Derimot var avlingen forsikret slik:
---- 76 RasB ---- Klassebilde fr a folkehøyskolen 1883-84. Klassebilde fra sommerkurset for jenter 1884. Så vidt vites er begge hildene tatt utenfor hovedbygningen på Follo.
---- 77 RasB ---- 30 tønner bygg - kr. 360; 120 tønner havre - kr. 960; 1 tønne rug - kr. 16; 120 lass høy - kr. 1.200; 100 tønner poteter - kr. 300; og 150 berger halm - kr. 450, tilsammen kr. 3.286. Folket I 1893 var ingeniør John Rostad eier. Han hadde kjøpt gården noen få år tidligere. På en så pass stor gard måtte det nødvendigvis være et forholdsvis stort antall tjenere i tillegg til gårdbrukeren. På Follo manglet et naturlig innslag av beboere, nemlig kårfolk. Dette hadde sammenheng med at Rostad hadde kjøpt gården av en proprietær. Hverken Rostad eller Monrad hadde foreldre boende på gården. Til gjengjeld losjerte slektninger av kona der. I mai 1893 bodde disse menneskene på Follo: - John Olsen Rostad, ingeniør, gårdbruker, 42 år - Bergitte Magdalene Hansdatter Valeur, kone, 33 år - Ole, sønn, 12 år - Bjarne, sønn, 10 år - Marie, datter, 7 år - Ingrid Elisabeth, datter, 4 år - Helge, sønn, 3 år - Tormod Mikal, sønn, 1 år - Birgitte Valeur, enke, ca. 60 år - Erlinga Valeur, losjerende, - Pauline Pedersdatter, tjenestejente, 44 år - Anna Margrete Amundsdatter Voll, tjenestejente, 28 år - Anna Olsdatter Stuskin, tjenestejente, 25 år - Mette Olausdatter Bjørgan, tjenestepike, barnepike 18 år - Marius Iversen, visergutt, gjetergutt, 15 år John Rostad var fra Trones. Hans foreldre var Ole Jonsen Rostad og Marie Martinusdatter. Bergitte var datter av lensmann Hans Petter Valeur på Namdalseid og Birgitte Ingebrigtsdatter Muus. I de offisielle listene er frøken Valeur oppført som boende på Follo. Dette var trolig hennes søster Erlinga. Men enten var hun fraværende rasnatten, eller så bodde hun et annet sted. Derimot var Birgitte Valeur til stede på gården. Hun var Bergittes mor. Hennes foreldre var Ingebrigt Muus og Birgitte Magdalene Rynning fra Snåsa. Anna Margrete Voll var datter av Amund Andersen Voll og Marja Johans datter.
---- 78 RasB ---- John Rostad sammen med sin kone Bergitte Magdalene og sin svigermor Birgitte Valeur. Pauline Pedersdatter var fra husmannsplassen Hammeren under Jermstad øvre. Hun benevnes derfor Jermstadvald. Men hun bodde på Follo. Hennes foreldre var Peder Olsen og Anne Ulriksdatter. Anna Olsdatter var fra Stuskin. Trolig var hennes foreldre Ole Olsen og Anne Eliasdatter. Mette var datter av en Olaus og Marta Ellevsdatter som var tjenere på Bjørgan. Marius Iversen var fra Tinden. Hans foreldre var Iver Olsen og Marta Pauline Nilsdatter Havet. Videre er Odin Olausen Bjartnes oppført som tjener på Follo i de offisielle listene. Han var sønn av handelsmann Olaus Bjartnes, og bodde hos sine for eldre. Han er derfor tatt med under Jermstadvald. Om kvelden kom Oline Gustava Martinus datt er Brannhaug, gjeterjente, 15 år gammel. Hun var fra Brannhaugen og bodde egentlig der. Hun kom altså tilfeldigvis til Follo om kvelden. Det skulle bli hennes bane. Hun var datter av Martinus Olsen Brannhaug og Anna Gustava Olsdatter. Dette gir et totalantall av 15 mennesker på Follo rasnatten. Av disse om kom fire stykker.
---- 79 RasB ---- Birgitte Valeur med sine barnebarn rundt seg. Den som er merket * var ikke født da raset gikk. Bakfrå v. Ingrid, Ole, Bjarne, Marie. Foranfra v. Helge, Birgitte Valeur, Borghild* som var Birgittes datterdatter. Hva som skjedde ' Det var egentlig en skjebnens ironi at familen Rostad befant seg på gården rasnatten. John Rostad hadde kjøpt Stiklestad nordre. Familien likte seg visst nok ikke på Follo. Hvor vidt dette hadde sammenheng med at det var veldig bløtt i jorden rundt gården, er uvisst. Men sikkert er det at det piplet opp vann av grunnen flere steder, og det dannet seg små kjegler av sand der vannet tøt frem. Familien hadde planlagt å flytte til Stiklestad nordre 18. mai. Men så traff dette tilfeldig sammen med at Marie fylte år den dagen. Derfor ble flyttingen utsatt en dag. I ettertid ble det også fortalt at en finnkjerring ved navn Sibylla hadde spådd at Follo skulle gå under. Men det ble ikke sagt noe om når dette skulle skje. Ingen tok henne alvorlig, heller ikke John Rostad. Han skal ha svart henne omtrent slik: «Får håpe det ikke blir i vår tid, Sibylla!» Det var mange overlevende fra denne gården, og følgelig har vi flere beret ninger av hva som skjedde her. I tiden like etter raset ble mange av dem som berget livet, utspurt og intervjuet av journalister fra de forskjellige avisene som hadde korrespondenter i Verdal. I den sammenheng ble det dannet en
---- 80 RasB ---- Marius Iversen. Anna Margrete Amundsdatter Voll. rekke myter. Og i forbindelse med hva som skjedde på Follo, har det dannet seg en slik myte. I Hartmanns skrift som ble utgitt samme år som ulykken, heter det at mens husene på Follo seilte ned gjennom rasgropen og ut gjennom dalen, satt gjetergutten Marius Iversen og lekte seg med en hundhvalp. Det står skrevet på følgende vis: «Gjætergutten var den eneste paaklædte; han sad i god Ro og klædde sig under Nedfarten samt legte sig med en liden Hundehvalp. Ogsaa han kom sig udpaa Tåget og reddedes paa Land.» Både de andre som ble reddet, og han seiv var lite glad for denne beskriv elsen. De mente at den var langt fra virkeligheten. Men på journalisters vis hadde man i avisene oppkonstruert en historie rundt en enkelt opplysning, og da dette ble trykket og ingen hadde tid eller anledning til å avkrefte historien, ble den stående som sannhet. Hva som egentlig skjedde, skal vi la de impliserte seiv få fortelle. Ole Rostad var i 1893 12 år gammel. I 1898, fem år etter ulykken, skrev han seiv ned det han opplevde: «Min opplevelse natt til 19. mai 1893. Jeg ble vekket om natten klokken 1. Min bestemor Valeur ropte at jeg måtte absolutt opp da det var noe galt på ferde. Men jeg ble liggende i ro. Om det var av skrekk eller av dovenskap, husker jeg ikke. Men det er sannsynlig det var av skrekk.
---- 81 RasB ---- Enda en gang ble jeg advart, men jeg ble også denne gangen liggende i min seng. Nå lød det et voldsomt brak, og hele bygningen styrtet sammen. Den veggen som sengen min sto ved, falt over sengen slik at det var så vidt jeg berget livet. For veggen ble liggende på sengestolpene. Men nå var det for sent å komme ut av sengen hvor meget jeg enn for søkte. Jeg lå således en stund uten å gi en lyd fra meg. Da plutselig hørte jeg noen rope om hjelp. Og jeg kjente stemmen. Det var en av våre tjeneste piker, en av dem jeg aldri mer så. Siden hørtes flere rop som til slutt svant hen i dødens kvaler. Så ble det igjen stilt. Da plutselig hørte jeg min fars stemme like over meg. Jeg tenkte at han var på mørkeloftet. Men det viste seg senere at han var på taket, for det var ikke noe mørkeloft lenger. Taket hadde nemlig falt ned på mørkeloftgulvet. Jeg forsøkte å svare ham, men han hørte meg ikke. Senere åpnet taket seg som ved et under, og jeg krøp ut fra mitt kvalme rom gjennom en åpning og opp på taket. Der møtte jeg et underlig syn. For der var min far og mine søsken unntatt Tormod. Alle sammen var nesten nakne. Der var også min gamle bestemor Valeur, også omtrent naken. Like ledes var tre tjenestepiker der. Det var halvmørkt og så bitende kaldt som om det skulle være full vinter. Etter at dette takflaket, som ikke var mer enn et par meter i hver retning, hadde svaiet hit og dit en stund og truet med å velte oss av, såtte det seg i en voldsom bevegelse. Nå gikk det med lynets hastighet like til Rosvoll gårdene. Under hele reisen i dette leirhavet var vi truet med å velte, og når leirbygene kom, måtte vi klamre oss fast så godt vi kunne. Men verst led vi dog av frost. Vi frøs til vi ikke hadde følelse i føttene. De var mest utsatte for kulden fordi taksteinene var så kalde som is. Vi f ryktet hele tiden at bestemor skulle synke sammen av kulde, og av at hun også hadde fått noen slag i hodet slik at hun blødde sterkt. Da vi stanset ved Rosvoll, lyktes det min far å få fatt på en del sengeklær fra den sengen hvor jeg hadde ligget. Disse ble fordelt til de mest trengende. Under hele farten så vi så langt vi kunne se, bare leire. Da vi kom nedover til Bjørken så vi noen hester og kyr som sprang alt det de kunne for å unngå oversvømmelsen. Men det var forgjeves, for leiren oversvømmet disse om rådene så hurtig at den hurtigste hest hadde blitt for sen. Vi hørte hvordan de stakkars dy rene brølte i sin siste kamp. Vi så også mennesker bukke under, og vi hørte deres angstskrik. Da vi kom til Rosvoll, så vi en mann reise seg opp fra leiren. Han var tildekket av et tykt lag over hele kroppen. Han ropte til oss og spurte om
---- 82 ----
---- 83 RasB ---- våre navn. Og han fortale sitt eget navn. Det var Odin Bjartnes, en av våre nærmeste naboer. Vi ropte om hjelp til noen folk som sto ved Rosvoll, men fikk det svar at det ikke var noen redning før vannet falt fordi elven var blitt demmet opp. Hvis vi skulle ha ventet på det, hadde vi mattet være der i mange dager. Men da lød en kjent røst: «Bærre veint, Rostad, æ ska reidd dokk!» Det var Marius Iversen, vår 16-årige tjenestegutt som hadde vært på et annet bordflak. Og på grunn av at dette var lettere, hadde han fart hurtigere og hadde kommet nærmere land enn oss. Nå begynte han å arbeide etter sin egen plan. Han tok store stokker og planker som han la på dette leirhavet. Han fikk derved i stand en bro et stykke. Men vi var langt fra fast land, og hvis han ikke ved sitt modige arbeid hadde oppmuntret dem som sto og så på, hadde det visstnok blitt lenge for oss for frosne å vente. Da folkene kom ut til oss, ba vi om at de måtte ta bestemor først, og så Odin Bjartnes som var en ty ve skritts avstand fra oss. Så ble hver og en av oss båret i land på ryggen av folkene. Da jeg kom et stykke fra vraket, falt han som bar meg, ned i leiren slik at en annen måtte ta meg på ryggen resten av broen. Etter at jeg var kommet på land, la jeg på sprang som om jeg var gal. Jeg hoppet over et gjerde, inn på en gard og inn i kjøkkenet hvor folkene var i ferd med å vaske Odin Bjartnes. Vi ble godt mottatt og henvist til en godt oppvarmet stue. Vi samlet oss, alle vi som var fra Follo. Og tilsist kom Marius Iversen inn, som vi for en stor del har å takke for vår redning. For det var nok mange av oss som ikke hadde klart mange timene i en sådan kulde uten klær. Marius fortalte nå hvordan det hadde gått til med ham. Han var blitt skilt fra de øvrige tjenerne og var kommet for seg seiv og hadde klart å komme seg opp på et vrak av det værelse hvor tjenestepikene lå. Han hadde tatt med seg klærne sine, og han såtte seg til i god ro til å kle på seg. Mens han satt slik så han den lille hundehvalpen vår krype omkring blant stokkene. Han tok den til seg og passet den slik at den ikke fikk skade. Og det er derfor at de store forfatterne som utga Beskrivelsen over Værdals ulykken har skrevet: «En tjenestegutt ved navn Marius Iversen satt under hele farten og lekte med en hundehvalp.» Nei, han gjorde annet enn å leke. Han arbeidet mye mer enn mange andre. Han hadde også fått fatt i et lommeur som tilhørte min far. Han fortalte også at han hadde hørt de to tjenestepikene som omkom, rope om hjelp. Han forsøkte alt det han kunne for å komme dem til hjelp, men han kunne ikke. Fra Rosvoll ble det øyeblikkelig sendt bud til Trones til min onkel og VeidaUboka - 6
---- 84 RasB ---- besteforeldre og fortalt i hvilken stilling vi var. Og øyeblikkelig kom beste far med klær. Folkene på Rosvoll bød oss mat før vi reiste, men ingen for mådde å spise grunnet skrekk og sorg. For vi visste ennå intet om vår mor. Da vi kom til Trones, ble vi mottatt med meget kjærlighet. Samme dag reiste onkel Bernhard og far opp til raset for å spørre på de omliggende gårdene om min mor. Men det var forgjeves. Dagen etter ble hun funnet død iet vrak tett ved det vrak hvor vi hadde tilbrakt den sørgelige natten.» Marius Iversen har også gitt sitt bidrag om hva som skjedde. Han er ved flere anledninger blitt intervjuet av forskjellige aviser. 3 «Jeg våknet av en underlig dur. Jeg trodde først det var brann, men sengen ristet, og gulvet ble løftet opp. Jeg lå på samme rom som tjenestejentene, slik skikk og bruk var på den tiden, og jeg for ut av sengen for å vekke dem. Jeg rakk ikke bort til sengene deres før brannmuren rauset ned og begrov dem. Jeg sprang til vinduet for å hoppe ut. Men før jeg kom så langt, rauset veggene sammen. En stokk kom inn, den andre for ut, og slik ble bare gulvet tilbake. Alt sammen var plutselig bare en forvirrende masse av tømmer og splintret treverk. Jeg hoppet unna stokkene, noen smatt jeg under, andre krøp jeg over. Jeg arbeidet som en sinnsvak for å bryte meg ned til gulvet. Så seilte det vesle gulvflaket av sted. Jeg fikk klamret meg fast til sengen og halve veggen som var blitt liggende innover gulvet. Sengen var gjort fast i veggen, og kanskje var det med på å berge meg. Over hodet mitt hang det stokker og splintret treverk. Jeg prøvde å få noe av det vekk fordi jeg var redd det ville falle ned på meg. Det var under denne seilasen jeg fant klærne mine og et par støvler. Jeg fant også et lommeur som tilhørte John Rostad. Det gikk hurtigere enn et lyntog ut for melen. Først bar det tvers over dalen mot Bjørkberga. Vi seilte rett mot gården Lunden. Men da vi nådde elve løpet, svingte strømmen vestover. Nå økte farten igjen. Det kom vel nye mas ser med leire bak som skjøv oss bortover. For meg så det ut som vi fulgte elveløpet. Inne i Lennesbukta gikk ferden i en stor ring et par ganger, og ved høydene utfor Leirfall begynte farten å avta. Jeg kunne se bakkene vest for Rosvoll. Nå kunne jeg begynne å røre på meg. Det viste seg at jeg hadde kommet nokså nær land, og folket på Rosvoll søndre, den gården som her lå kloss inntil leirmassene, var da kommet til inne på land. De var blitt vekket av en blå hest som kom galopperende inn på tunet. Det var en av Follohestene som var blitt innsmurt av leire etter å ha gått igjennom raset, men som altså hadde reddet seg inn på land. Stivfrossen var jeg, for det var kuldegrader rasnatten. Klærne jeg hadde funnet mellom minene på gulvet, tok jeg nå på meg.
---- 85 RasB ---- Det var flytende leire mellom biten av gul vet jeg var på, og fast mark. Og inne på land sto en patriarklignende mann med langt, hvitt hår og ropte ut til oss: «Bare overgi dere til Gud. For dere er det ikke håp om redning.» 4 Men jeg tenkte at når jeg var kommet så nært redningen, ville jeg ikke gi opp. Jeg rev opp gulvet med hendene og la fjelene fremover som en bro, helt til de som sto inne på land kunne få lagt ut en stige slik at broen og stigen nådde sammen.» I beretningen om hvordan han hjalp til med å redde husbonden og folkene hans, er Marius Iversen beskjeden. «Jeg var nå bare en guttunge den gangen, og liten av vekst. Men selvfølge lig hjalp jeg til så langt evner og krefter strakk til.» Og om historien om hvalpen sier han følgende: «Det er skrevet og sagt så mye om dette raset. Om meg er det skrevet at jeg lekte med en hundehvalp der ute på taket. Men jeg kan forsikre at det ikke var tid for å leke den natten, nei.» Mer sier ikke Marius Iversen om den saken. Men til sin sønn Leif Iversen, har Marius fortalt det slik: «Så hørte jeg hundehvalpen på gården hyle. Den lå under stokkene ved kan ten av gulvflaket. Jeg klarte å krabbe meg dit den lå, fikk tak i nakkeskinnet på den, og dro den med meg bort til sengen igjen. Jeg blåholdt meg i sengen samtidig som jeg klemte hunden inntil meg.» Dermed vet vi nå at han slapp det sikre taket i veggrestene og akte seg ut til kanten av gulvet der han fikk fisket opp hundehvalpen som hørte går den til. Og han fikk den velberget til land over den selvlagede broen. Vel inne på land var ikke de andre der villige til å sette livet på spill for å redde Rostad og folkene der. De sa at det ikke var noen redning før elven gikk tilbake. Det var da Marius hørte dette, at han sa: «Berre veint Rostad, æ ska reidd dokk!» Da først tok de andre mot til seg og begynte å hjelpe til. Men det var da Erik Rosvoll kom til og overtok ledelsen av arbeidet, at det ble fortgang. Og Erik var med til siste stund. For sin innsats fikk Erik Rosvoll meget fortjent redningsmedaljen. Men det er helt typisk at også noen av de andre som fra først ikke torde å hjelpe til, men som ble med først da Marius Iversen såtte igang, ble nevnt som mulige kandidater for medaljen. Marius ble ikke nevnt i det hele tatt! På Rosvoll søndre ble de reddede godt mottatt og fikk varme klær og mat. Det ble fortalt i avisene at folkene på Rosvoll hadde rømt sin vei da raset kom. I så fall dette var riktig, var det bare for en meget kort stund, for de var nede ved leirsjøen da vraket av Follo ble liggende der. Og det var hos disse folkene Rostad og hans huslyd fikk pleie og stell, slik at den panikkar tede rømningen som det ble skrevet om, var i alle fall ikke så langvarig.
---- 86 RasB ---- Marius forteller videre om hva som skjedde videre utover sommeren: «Etter hvert som leirmassene størknet utover sommeren, kjørte vi restene av husene på Follo til Stiklestad nordre, som Rostad også eide, og hvor fami lien slo seg ned. Det rare er at under taket som de kom seilende på, fant vi både loftsgulvet og gulvet i første etasje klemt sammen. Veggene var borte. Men da vi orien terte oss, fant vi møblene der de hadde stått med sølvtøy og kontanter på plass. Dette mer enn noe annet beviser vel med hvilken fart og enorm kraft leir raset gikk. Og vi fant vuggen der veslebarnet hadde ligget, med dynen slik den var blitt liggende da moren rev barnet med seg og sprang for å redde seg. De to ble borte i leirsuppen. Men fru Rostad ble funnet med gutten i armene samme dagen.» 5 Marie som var 7 år da dette skjedde, har fortalt at de måtte komme seg opp på taket av huset. Men det var ikke mulig å komme seg dit ved å klatre gjennom vinduet. John klarte å rive vekk noen bord i taket slik at det ble et hull. Dette tyder på at huset nå var i ferd med å bry tes i stykker. Først hjalp han sin gamle svigermor dit opp, deretter barna. Og under seilasen klam ret alle sammen seg til hverandre og klarte på den måten å holde seg fast. Hva som skjedde med Bergitte Rostad, er litt uklart. Et sted heter det at John Rostad hjalp alle opp på taket etter tur. Men huset styrtet sammen før han rakk å få henne og Tormod dit opp. En annen versjon går ut på at da huset begynte å rase sammen, hadde Bergitte Rostad grepet minstebarnet fra vuggen og styrtet på dør. Det var det siste de andre hadde sett av henne. Men etter som hun ble funnet under vraket av et annet hus, kan det tyde på at hun kom seg bort til et av uthusene, og at hun fulgte med dette nedover. Hvor vidt hun døde underveis, eller om hun døde som følge av kulden og strabas ene, er ikke kjent. Døde: BERGITTE M AGD ALEN A VALEUR ROSTAD, født 1861 TORMOD MIKAL JONSEN ROSTAD, født 1892 METTE OLAUSDATTER BJØRGAN, født 1875 OLINE GUSTAVA MARTINUSDATTER BRANNHAUG, født 1878 Bergitte ble gjenfunnet 20. mai i et husvrak ved Rosvoll like ved vraket av våningshuset på Follo. Tormod Mikal ble gjenfunnet dagen etter. Begge ble begravet og jordfestet 29. mai på Stiklestad. Mette og Oline Gustava er ikke blitt gjenfunnet. Alle husdyrene på gården gikk i vei med med unntak av en hest som over-
---- 87 RasB ---- levde farten nedover. Blant de døde husdyrene var tjenestejentene Anna Volls og Anna Stuskins to sauer. 6. september gikk et større etterras, og store deler av det som sto igjen av Follovaldet gikk da ut. Av hele den store eiendommen var det nå igjen bare 97,35 dekar. Av dette var 14,33 dekar dyrket mark. 73,6 dekar var skog og 9,42 dekar var annen udyrket mark. 26/27 av eiendommen ble ødelagt. Jordverdien før raset hadde vært 13.500 kroner. Tapet ble satt til 13.000 kroner. Av jorden var det således igjen bare tilsvarende 500 kroner. Hele eiendommen var før raset verdsatt til 16.000 kroner. Tapet ble satt til 15.000 kroner, slik at det var 1.000 kroner tilbake. Etterpå Familien ble først tatt hand om på Trones. John Rostad hadde kjøpt Stiklestad nordre før raset i 1893. I den forbindelse søkte han Velferdskomitéen om støtte. I protokollen 19. juli 1893 står følgende: Fra veiingeniør og gårdbruker John Rostad om et bidrag av 1.000 kr. til anskaffelse av besetning m. v. på hans nye gard Nordre Stiklestad. Be løpet bevilges ham i betraktning av hans betydelige tap ved gården Follos undergang. Samtidig med dette bidraget fikk han kr. 111,65 som skulle gå til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad. 31. januar 1894 fikk han ytterligere kr. 500 i forskudd ved en spesiell til deling. Han fikk totalt kr. 15.655 i erstatning. Men det var flere som fikk erstatning på denne gården: Frøken Valeur, losjerende, ikke oppgitt fornavn, fikk kr. 300. Forslaget gikk ut på kr. 600. Dette må da ha vært Ertinga, søster av Bergitte Rostad. Hun var på det tidspunkt ikke gift. Pauline Pedersdatter fikk kr. 100. Anna Voll fikk også kr. 100. Hun fikk 40 kroner i forskudd. Anna Stuskin fikk kr. 130. Det ble foreslått kr. 150. Marius Iversen (i listene kalt Johnsen) fikk kr. 80. Og enkefru Birgitte Valeur fikk kr. 925, halvparten av hva som først ble foreslått. Skylden for Follo ble fastsatt slik i 1895: Gårdsnr. 105, bruksnr. 1, Follo av skyld mark 17,29 et avtak for 20 år av mark 16,65, og deretter for bestandig et avtak av mark 15,82. Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 5,74 for første halvår 1893.
---- 88 RasB ---- Det antatte tapte arealet på Follo utgjorde 534,4 dekar. Men noe uskadet jord og skog sto igjen. I tilknytning til dette beholdt John Rostad en teig på 371,2 dekar. Resten tilfalt Staten i skredgropen. Statens part utgjorde 72 dekar. Tilsammen var dette 91,2 dekar mindre enn hva som hadde gått tapt. John Rostad bodde på Nordre Stiklestad sammen med døtrene Marie og Ingrid og sønnen Helge i 1900. Kort tid etterpå solgte han gården til sin svigersønn Trygve Forberg som var gift med Marie. Seiv flyttet han til Kjellsrud i Bærum. Begrunnelsen for at han solgte Stik lestad nordre var at han var redd for at Brokskitbekken som rant like nord vest for gården, skulle ta nytt løp og kanskje utløse et ras. Han klarte ikke tanken på kanskje å måtte oppleve enda et ras. 6 Han giftet seg på nytt med Br eta Forberg fra Ytterøy. Han døde i 1917. Ole giftet seg med Margit Moksnes fra Trondheim. De hadde Haugslien. Han døde i 1967. Bjarne utvandret til Amerika i 1906. Han giftet seg med Valborg Øvre fra Ytterøya. Han døde i 1949. Marie giftet seg, som nevnt ovenfor, med Trygve Forberg. Hun døde i 1951. Ingrid Elisabet giftet seg med Olav Brårud. De var bosatt i Oslo. Helge giftet seg med Gisken Sem fra Grong. Han døde i 1915. Birgitte Valeur flyttet til sin datter Jenny på Levanger, hvor hun døde i 1913. En av de to tjenestejentene som berget livet på taket av Follo, var Anna Olsdatter Stuskin. Hun ble senere gift med Edin Follo, den eneste som kom seg unna i Follostuggu. De bosatte seg på Garpa på Verdalsøra hvor han prak tiserte som skredder. Anna døde i 1958, og Edin døde i 1962. (Se også under Follostuggu.) Pauline Pedersdatter, den andre tjenestejenten, bodde i en stue i Jermstad grenda. Hun døde i 1944. Marius Iversen ble gift med Ragna Iversdatter Vang. Han arbeidet på Verdal Mølle. Han døde i 1962. Noter: 1 Mange av opplysningene er ved Else Skreden, datter av Mane. Ellers er mye fortalt av Leif Iversen, sønn av Marius. 2 Dette ble funnet på Haugslien i 1991 av John Rostad. Ole Rostads sønn. I følge John Rostad var dette en ukjent beretning om hva som hadde gått for seg. Historien er gjengitt her slik Ole Rostad seiv skrev den, med bare små endringer i språket. 3 Det som følger, er satt sammen av to intervjuer, ett i Nidaros 15.5.1953. og ett i Adresseavisen 22.12.1959, samt hva Leif Iversen har fortalt. 4 Dette var Oluf Holte fra Rosvoll vestre. Han hadde kommet til etter at han hadde reddet folket fra Nefferplassen. Se under Neffer og Rosvoll vestre. 5 Fru Rostad ble funnet 20. mai, og Tormod ble funnet 21. mai. De lå likev de hverandre. 6 Opplysninger ved Else Skreden og Ingrid Minsaas.
---- 89 RasB ---- FOLLOVALD, SMEDHAUGEN 105.1 Bruket Denne tidligere husmannsplassen var ikke skyldsatt i 1893, seiv om den etter de opplysninger som foreligger, var en selveiereiendom. Eieren i 1893, Peter Petersen Belbo, hadde kjøpt plassen fra Follo. Han kalles forøvrig «arvefester» i de offisielle listene. Allerede i folketellingen i 1891 kalles han selveier. Men i og med at skyldsetningsforretning ikke var blitt avholdt, ble ikke arealet på denne plassen fastslått etter raset. Den inngikk i Follovaldet. Men vi tar vel ikke for mye feil om vi antyder at heller ikke Smedhaugen skilte seg vesentlig ut fra andre husmannsplasser som ble kjøpt omkring århundre skiftet hva angår størrelse. Sjelden var slike plasser større enn noen få mål. Det har vært vanskelig å fastslå den nøyaktige beliggenheten av Smed haugen. Det forhold at den i tiden etter raset ble blandet sammen med Smed gården, et annet navn på Jermstad østre, har gjort at man har hellet til den oppfatning at den lå på østsiden av Follodalen, ja, faktisk så langt mot øst som helt i grensen av valdet opp mot Jermstad. Imidlertid er det mer trolig at den lå på vestsiden av dalen like ovenfor hovedveien fra Stiklestad til Vuku. Videre er det grunn til å tro at den lå litt vest for veikrysset der veien forbi Gran munnet ut i hovedveien. Folkene fra Gran sprang sannsynligvis langs etter veien for å berge seg, og de sprang forbi et hus hvor de banket på vin duet for å vekke folkene. Det kan bare ha vært Smedhaugen. I og med at den ikke var blitt skyldsatt, finnes det heller ingen opplysninger om sky Iden. Utsæden var forholdsvis beskjeden i 1890, nemlig 0,09 hektoliter bygg, 0,69 hektoliter havre, 0,23 hektoliter havre til grøntfor og 2,08 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter ble det brukt 0,1 ar. 1. januar 1891 hadde Peter Petersen 1 ku, 3 sauer, 1 geit og 4 høns. Da var plassen etter sigende i Peters eie. Og i 1893 hadde han 1 ku og 5 småfe. Dette bekrefter bare at eiendommen ikke var særlig stor. Folket I mai 1893 bodde følgende mennesker på Smedhaugen:
---- 90 RasB ---- Peter Petersen Belbo, selveier, 66 år Marie Larsdatter, kone, 56 år Mette Pauline, datter, døvstum, 32 år Marie Oline, datter, 15 år Peter og Marie bodde i 1875 på plassen Follomyra. Follomyra var imid lertid den samme som Smedhaugen, det vil si den de kjøpte. Peter var født i Vinne sogn av foreldre Peter Petersen Bergsvald og Beret Margrete Andersdatter. Hvor han fikk navnet Belbo fra, er ukjent. Marie var født i Stiklestad sogn. Hennes foreldre var Lars Olsen Trøgstad og Kjerstine Halvorsdatter. Hva som skjedde Også på disse menneskene kom raset fullstendig overraskende. Riktignok ble de sannsynligvis vekket av Ingeborganna Gran da hun og mannen, Tore Gran, sprang forbi. Men de rakk ikke å komme seg ut. Ingeborganna og Tore hørte at døren ble åpnet, så hørte de noen forferdelige skrik, og deretter sank huset ned i dypet. Ingen berget seg herfrå. Døde: PETER PETERSEN BELBO, født 1827 MARIE LARSDATTER BELBO, født 1837 METTE PETERSDATTER BELBO, født 1861 MARIE OLINE PETERSD ATTER BELBO, født 1878 Bare to ble funnet. Det var de to døtrene Mette og Marie. Mette ble funnet først. Hun ble funnet nede ved Tinden 27. mai. Liket var da i en forferdelig tilstand. Det ene benet var avrevet ved hoften, tarmene lå delvis utover, og begge ørene var borte. Dette er et bevis på de voldsomme naturkreftene som hadde vært i virksomhet. Hun ble begravet på Stiklestad. Hun står oppført uten nummer og dato for begravelse og jordfestelse i kirke boken. Dette hadde sammenheng med at hun var baptist, og således dissen ter. Marie ble gjenfunnet 23. juni. Begravelsen fant sted dagen etter på Stikle stad, og jordfestelsen dagen der etter igjen. Besetningen på 1 ku og 5 sauer strøk med. Det at Mette ble funnet nede ved Tinden, og Anders Larsen fra naboeien- dommen Egge ble funnet ved Bjartnes, tyder på at de begge må ha fulgt den samme leirstrømmen nedover dalen. Det er imidlertid ikke mulig å utlede av dette at heimene på vestsiden av Follodalen må ha gått helt til slutt. De kan rett og slett ha blitt skjøvet nedover av hva som fulgte etterpå. Men det
---- 91 RasB ---- synes allikevel å være klart at dette partiet på vestsiden av Follodalen må ha glidd ut forholdsvis sent. Etterpå I og med at Smedhaugen ikke var blitt skyldsatt før raset, skjedde det heller ingen forandringer med hensyn til sky Iden. Den ødelagte jorden ble ført sammen med det som Follo mistet. Dødsboet ble tildelt en erstatning av kr. 250. Forslaget gikk ut på kr. 500, men det ble altså halvert.
---- 92 RasB ---- Follomarka lå langt nord på Follovaldet, og plassen ble ikke tatt av Verdalsraset, hverken 19. mai eller 6. september. Men det siste raset nådde så langt opp at det bare var noen meter fra skredkanten og bort til husene. Dette medførte at de som bodde her, ikke torde å bo lenger på plassen. Men etter som hverken mennesker, dyr eller hus gikk tapt, er ikke plassen tatt med i noen offisielle lister. Jorden tilhørte nemlig Follo, og den ble regnet med i tapet gården led. Folket Husmannsfolket som bodde her, var forholdsvis gamle. De hadde vært på Follomarka fra før 1865. Da raset gikk bodde følgende personer på plassen: - Olaus Olsen, husmann med jord, 69 år - Gunnhild Jakobsdatter, kone, 70 år og muligens bodde dattersønnen der: - Oskar Johannes Nilsen, dattersønn, 7 år Olaus var sønn av Ole Kristoffersen Breding og Ingeborg Olsdatter Ekren. Gunnhild var datter av Jakob Olsen Holmli og Marit Mikkelsdatter Vangstad. Oskar Johannes bodde der i 1893. Han var sønn av Nils Nilsen og Oline Olausdatter. De bodde på Tinden. Hva som skjedde Det er ukjent hvordan folkene på denne plassen opplevde selve raset. Men det er helt klart at de også flyktet unna da de ble oppmerksom på hva som skjedde. De flyttet tilbake igjen etter en tid, men angsten var der hele tiden, seiv om denne plassen lå et stykke fra raskanten. De partiene som sto igjen langs nordkanten av raset etter 19. mai, ble nemlig ikke ansett for å være helt trygge. Den 6. september kom det siste store etterskredet. Det tok med seg meste parten av det som var igjen av både Jermstad østre, Jermstad vestre og Follo. Denne gangen nådde raskanten nesten opp til plassen. Folkene rømte på nytt, og Oskar Johannes har fortalt at han husket at besteforeldrene hadde tullet
---- 93 RasB ---- Oskar Johannes Nilsen og Inga Øvre. ham i en ullfilt og bar han langs raskanten for at de skulle komme seg unna. Etterpå Nå var det klart at ingen ville bo på denne plassen mer. Dessuten var store deler av jorden borte. Husene ble derfor tatt ned og flyttet. Olaus Olsen fikk en erstatning på kr. 300. Olaus og Gunnhild flyttet til sin datter på Tinden. Gunnhild døde allerede året etter raset, i 1894. Olaus bodde der til han døde i 1903. Det fortelles at Olaus fikk nerveproblemer etter raset, noe som ga seg ut slag hver høst og vår i flom- og regntider. Oskar Johannes ble gift med Inga Øvre. De bosatte seg også på Tinden. Oskar døde i 1939.
---- 94 RasB ---- Follostuggu var en husmannsplass under Follo. Etter all sannsynlighet var dette en gammel husmannsplass. Tidligere var det to plasser med dette navnet. De ble kalt østre og vestre. Dette var Follostuggu vestre. Den østre var ned lagt som husmannsplass før 1893. Plassen lå på vestre side av Follodalen. Mest sannsynlig lå den nord for veien. Størrelsen av plassen var vel som husmannsplasser flest. I 1890 var ut sæden 0,27 hektoliter bygg, 1,39 hektoliter havre og 2,78 hektoliter poteter. 0,12 ar ble brukt til andre rotfrukter enn poteter. Pr. 1. januar 1891 var husdyrholdet 1 ku, 2 sauer og 6 høns. I 1893 føddes 1 ku, 5 småfe og et ukjent antall høns på plassen. Edin Andersen Follo ble senere gift med Anna Olsdatter Stuskin. Hun over levde raset ved at hun satt på hustaket på gården Follo og seilte nedover til Rosvoll. Her står de utenfor huset sitt på Garpa.
---- 95 RasB ---- I forsikringsprotokollen kan det leses at plassen besto av en stue med kammer og kjøkken samt lade og fjøs. Dette var forsikret for kr. 50. Det fantes også en kakkelovn på stedet. Den var forsikret for 3 kroner. Avlingen på plassen var forsikret slik: 3 tønner bygg, 13 tønner havre, 12 tønner poteter, 5 lass høy, og 9 berger halm, tilsammen kr. 41. var plassfolk på Nersveet under Storvuku Elen Anna var datter av Olaus Olsen Nestvoll og Anne Marta Iversdatter. Om Edin kan opplyses at han var skredder og bodde hjemme som inderst. Hans bror Bernt bodde også delvis hjemme. Han arbeidet som visergutt på prestegården, og var der natten til 19. mai. Ole Andreas var smed, men bodde på Follostuggu. Akkurat da raset gikk, var han inne til militærtjeneste på Rinnleiret. Oles kone, Sofie Olsdatter, var datter av Ole Pedersen og Elen Marie Bårds datter på husmannsplassen Skaget på Trones. Av de ni personene som utgjorde huslyden, var syv hjemme da raset gikk. Og bare Edin overlevde. Hva som skjedde Edin hadde i ettertid ikke lyst til å snakke om hva som skjedde. Det for
---- 96 RasB ---- telles at hvis det ble snakk om raset når han var til stede, strøk han på dør. ' Men en gang da han var 80 år, fortalte han følgende: 2 «Det ble dommedag for mange. Men det var vel bestemt at jeg skulle bli igjen. Det er en hand som styrer med alt. Foreldrene mine var husmannsfolk under Rostad. 3 Mor vekket meg da bygningen sto og skalv ulykkesnatten. Mor, far, et 2 år gammelt barn, og jeg kom oss ut. I forskrekkelsen hadde vi løpt fra et barn på 5 år inne i huset. Far sprang tilbake til husmannsplassen, men så gled husene ut i leirstrømmen, og siden så jeg ham ikke mer. Mor og jeg fulgtes et stykke på vei, men jorden åpnet seg og mor forsvant ned i dy pet med det 2 år gamle barnet på armen. Seiv hadde jeg fast grunn under føttene, men jorden skled unna stadig vekk bak meg. Det var som å kappløpe med døden. Jeg klatret over et gjerde, i neste øyeblikk forsvant det i leirhavet. Jeg sprang gjennom en skog, noen sekunder senere hadde dypet slukt trærne. Til slutt sto jeg frelst på sikker grunn.» Det fortelles at Edins mor forsvant da han hadde hoppet over en skigard. Hun rakk ikke å komme over, før alt sank ned. Hun var den siste som for svant. Like før hadde også Sofie havnet i avgrunnen. Sannsynligvis bar hun barnet på ett år. Edin fortsatte å springe. Hans beskrivelse av at han sprang gjennom en skog, stemmer med beliggenheten av Prestegårdsskogen. Store deler av denne skogen gled ut, og etterpå sto flere av trærne nede i bunnen av raset. Og han sprang videre oppover bakke. Han var iført bare skjorten. Og han ropte og skrek mens han sprang. Han passerte flere hus. Edin hadde kommet helt opp i Volhaugen da man fikk stanset ham. Der visste man ennå ikke noe om raset, og de tok ham for å være en rømling fra Rotvoll i følge hans egen beretning. Han ble sperret inne iet rom. Her dundret han i veggene og ropte og gråt uten at de tok hensyn til ham. Først ut på dagen da de fikk høre om ulykken, forsto folkene sammenhengen. Men sinnspåkjenningen hadde vært så stor at han var helt forstyrret i lang tid etterpå. Døde: ANDERS ANDORSEN FOLLO, født 1845 ELEN ANNA OLAUSDATTER FOLLO, født 1846 ARNE EMIL ANDERSEN FOLLO, født 1888 MAREN ANNA ANDERSDATTER FOLLO, født 1892 SOFIE OLSDATTER FOLLO, født 1873 MARIE OLSDATTER FOLLO, født 1891 Av de seks som omkom, fant man igjen bare to. Marie Olsdatter ble funnet
---- 97 RasB ---- igjen 16. juni. Hun ble begravet på Stiklestad dagen etter. Og jordfestelsen fant sted 18. juni. I følge kirkeboken ble Anders gjenfunnet på sydsiden av dalen 15. juli. Trolig er dette feil for 5. juli. Han ble nemlig begravet på Lysthaugen 8. juli. Jordfestelsen fant sted året etter på årsdagen for raset, 19. mai 1894. Husdyrene døde alle. Noe ble funnet etterpå. Blant annet hadde det stått en stamp med klesvask ute på gardsplassen. Den ble senere funnet bare med noen flekker av leir sprut opp i klærne. Ellers var de like rene. Og i sammenheng med denne biten av gardsplassen var det også en del av hagen som var helt uskadd med både planter og busker. Men huset ble slått til pinneved. En fullstendig hel tekanne ble også funnet. Dette var det eneste av inventa ret fra plassen som ble funnet.
Denne tekannen er det eneste som ble funnet fra denne plassen bortsett fra en stamp med klesvask.
---- 98 RasB ---- Etterpå Edin Andersen Follo fikk kr. 25 i erstatning etterpå. Han fikk 15 kroner av dette i forskudd. Hans bror Ole Andersen, som seiv hadde hatt familie, fikk noe mer. Han fikk kr. 370. I Velferdskomitéens protokoll 31. januar 1894 opplyses det at han fikk 100 kroner av dette i forskudd. Og begrunnelsen var at pengene skulle benyttes til innkjøp av verktøy. Jorden tilhørte Follo, og den ble derfor regnet sammen med jordtapet der. Edin giftet seg året etter med Anna Olsdatter Stuskin som seiv hadde vært med i skredet. Hun var tjenestejente på Follo. (Se under Follo.) I 1900 bodde de på Garpa på Verdalsøra. De hadde kjøpt en liten parsell av Maritvoll. Han drev som skredder. Han døde i 1962, og Anna døde i 1958. Ole giftet seg på nytt med Anna Oline Ertsås fra Levanger. Også han byg get en heim og bosatte seg på Garpa på Verdalsøra. Det skjedde i 1905. Ole døde i 1947. Bernt giftet seg med Johanna Johnsdatter. De var bosatt i Odda. Noter: 1 Opplysninger ved Gyda Follo, Oles datter. 2 Avisartikkel i Nidaros 15.5.1953: Dommedagsnatten i Verdal for seksti år siden. 3 Rostad var navnet på eieren av Follo. Follostuggu var husmannsplass under Follo.
---- 99 RasB ---- FOLLOVALD, GOLLAUGSTUGGU, FOLLOMYRA 105.1 Plassen Gollaugstuggu lå lengst mot øst på Follovaldet. Den lå så nært grensen til Jermstad at handelsstedet til Olaus Bjartnes på Jermstad bare lå et steinkast unna. Begge lå på nordsiden av veien, men Gollaugstuggu lå noen meter lengre opp enn handelsstedet. Dette var en gammel husmannsplass. Navnet hadde den fordi den som bodde der da raset gikk, var Gollaug eller Gudlaug Larsdatter. Men i 1865 ble den også kalt Follomyra. Det er mye uklart i opplysningene om denne plassen. I de offisielle listene betegnes hun som inderst. Men en inderst var leieboer hos andre. Hun bodde ikke hos andre. Derimot hadde hun seiv leieboere. Og det hevdes at naboen, handelsmann Olaus Bjartnes, drev jorden hennes. Det skulle således tyde på at hun kunne leie bort jorden. I følge kirkeboken hvor Gollaug ble innført etter raset, står det at det var en bygselplass. Dermed var det ikke selveiende jord, så det kan bare ha vært tale om fremleie. I folketellingen av 1891 be tegnes hun som husmann med jord. Her var det tale om en tidligere hus mannsplass, og jorden kan ikke ha vært av noen størrelse. I 1890 er utsæden oppgitt også for husmannsplassene. Dessverre er ikke plassene navngitt, men bare benevnt Follovald. Det er derfor vanskelig å av gjøre hvilken plass det var tale om. Men det var i følge de offisielle listene ingen dyr på denne plassen da raset gikk, og den eneste plassen som ble opp ført uten husdyr i 1891, hadde følgende utsæd: 0,52 hektoliter bygg, 2,08 hektoliter havre og 3,12 hektoliter poteter. Fra forsikringsprotokollen går det frem at denne plassen hadde større hus enn hva som var vanlig på en husmannsplass. Hovedbygningen inneholdt to stuer, kjøkken, forrom og værelser. Den var forsikret for kr. 200. Dessuten var det et fjøs med lade og vedskur som var forsikret for 70 kroner. Det fantes videre en bryggestue med kornlade. Denne var forsikret for kr. 25. En ikke spesifisert bygning kalles en stor bygning. Forsikringssummen her var 60 kroner. Løsøret omfattet så pass store ting som en to-etasjes kakkelovn, en en-etasjes ditto, en tre-etasjes ditto, en kokeovn og en tørkehylle. Alt dette var forsikret for 38 kroner. Den tid da Gollaugs ektemann levde, var det tydeligvis en ikke så übetyde Verdalsboka - 7
---- 100 RasB ---- lig jordbruksproduksjon på plassen. Forsikringen av avlingen omfattet 4 tønner bygg, 10 tønner havre, 25 tønner poteter, 24 lass høy og 10 berger halm. Alt dette gjør det lettere å forstå at det var så pass med jord at handels mannen leide og brukte den nå da Gollaug seiv ikke var i stand til å utnytte den. Folket I 1893 hadde Gollaug fire leieboere. Dessuten bodde en sønn av hennes foster sønn hos henne. Tilsammen bodde da føl gende seks personer i Gollaugstuggu i mai 1893: Gollaug Kjerstine Larsdatter, enke, pensjonist, 81 år Edvard Johannessen, sønnesønn, 16 år Johannes Andreassen Jermstad, inderst, kårmann, 68 år Dina Kristine Johannesdatter Jermstad, datter, 28 år Guruanna Pettersdatter, inderst, dagarbeiderske, 38 år. Edvard Johannessen som senere Serine Johansdatter, datter, 12 år. kalle seg Edvard Uglen. Gollaug Larsdatter var enke etter skole- lærer Johan Magnus Johnsen. Hun var seiv fra Bjartnes. Hennes foreldre var Lars Larsen Bjartnes og Gjertrud Pedersdatter. Hun og mannen hadde tatt til seg en gutt ved navn Johannes Ellingsen som sin fostersønn. Han kalte seg Johannes Johnsen, senere Lundsaunet. Han ble senere gift med Ellen Hallem. Disse flyttet en del. En tid bodde de hos Gollaug. Senere flyttet de til Skrovemelen. Deretter flyttet de til Volhaugen for så å ende på Lundsaunet i Leksdalen. De fikk en rekke barn. Et av barna, Edvard Johannessen, fulgte ikke med på flyttelassene. Han ble igjen hos sin farmor Gollaug, og bodde i Gollaugstuggu rasnatten. 1 Johannes Andreassen Jermstad var den tidligere eieren av Jermstad vestre. Han var fra Bjørås i Frol. Han hadde solgt Jermstad vestre til de nåværende eierne, og i folketellingen av 1891 kalles han derfor «føderådsmann av Jerm stad vestre som lever av sin kapital». Han var således formuende. Han var enkemann. Hans kones navn var Anne Andersdatter. Hans foreldre het Andreas Kristensen Bjørås og Karen Ander sdatter Brenne.
---- 101 RasB ---- Sammen med ham bodde hans voksne ugifte datter Dina. Dina hadde nervøse li delser, og på den tid ble dette sett på som sinnsykdom. Hun ble derfor omtalt som «svaksinnet». Guruanna Pettersdatter var fra Stu skinsvald. Hennes foreldre var Petter Haldorsen og kone Serianna Torkilds datter. Sammen med henne bodde hennes dat ter Serine som var 12 år gammel. Serines var var ungkar Johan Oluf Johannessen. Guruanna drev med flatbrødbaking, og 18. mai dro hun og datteren til Baglo for å bake. Der overnattet de, og det er trolig at de berget livet som følge av det. Hva som hendte Dina Kristine Johannesdatter Jermstad. Beboerne her merket at noe var på ferde før raset nådde huset. Hvorvidt dette også gjaldt Gollaug, er usikkert. Men hun var over 80 år og muligens skrøpelig slik at hun kanskje ikke kom seg ut. Men i alle fall sto både Johan nes og Dina ute på gardsplassen og så at raskanten nærmet seg husene. Be liggenheten tatt i betraktning, og hva Dina i ettertid fortalte, må raskanten ha nærmet seg fra sydvest. Mens de sto der, kom plutselig Johannes på at han måtte inn for å hente noe. I ettertid heter det at det var penger, men i følge Dina var det verdi papiret 2 Han hadde solgt gården Jermstad vestre, og alle antok at det var pengene etter dette salget han skulle inn for å hente. Men Dina fortalte at pengene hadde han lånt bort til sine slektninger i Skogn, og at det var papir ene vedrørende dette lånet han skulle hente. Dina fortalte at hun prøvde å stoppe sin far, men han hørte ikke etter. Der med forsvant huset. Dina måtte legge på sprang for å komme seg vekk. Det var en stripe igjen av gardsplassen, og hun fulgte den bort til veien. Hun hevder å ha sprunget forbi 10-12 garder og hus før hun var i sikker het. Alle steder prøvde hun å vekke og advare folk. Først passerte hun handelsstedet til Olaus Bjartnes. Det lå umiddelbart nedenfor Gollaugstuggu. Det bekrefter at raset nærmet seg fra sydvest. Den neste gården hun passerte, var Jermstad vestre. Muligens klarte hun å vekke folkene her, men i så fall rakk de ikke å komme seg ut, og alle omkom. Hun må også ha vært innom Jermstad østre. Denne gården ble kalt Smed
---- 102 RasB ---- gården. Og det er vel på grunn av dette navnet at det i ettertid har skjedd en sammenblanding med Smedhaugen. Det ble nemlig sagt at hun var innom Smedhaugen. Men Smedhaugen lå i motsatt retning i en avstand av mer enn en kilometer. Derimot lå Smedgården like ved. Hun fikk vekket folkene med sine rop, men som følge av at hun hadde vært plaget av nervøsitet, brydde de seg ikke om henne. Hun sa seiv at kona der hadde våknet og sagt: «Holder du på å slippe av igjen!» Deretter la de seg til ro igjen. Og de omkom. Men Dina sprang videre. Hun passerte Trøgstad store, og det fortelles at folkene der ble vekket av et kvinnfolk som sprang skrikende forbi. De kom seg ut, og alle unntatt en berget livet. Derimot er det vel ikke rimelig å tro at hun klarte å varsle borte på Trøg stad skole. Skolen lå østenfor Trøgstad store. Veien førte videre sydover fra Trøgstad store, forbi to utskilte parter av Trøgstad Lille, nemlig Bjørklund og Trøgstad lille søndre. Det er vanskelig å avgjøre om husene lå ved veien Dina fulgte, eller ikke. Det er derfor usikkert om hun klarte å vekke dem. Det var ingen som kom seg unna raset fra disse to heimene. Syd for Trøgstad lille søndre lå dalen etter det gamle åfaret etter Leiråa. Dina sprang ned i dalen og opp igjen på den andre siden. Hele tiden merket hun at skredet kom etter seg. På den andre siden av dalen lå de tre Tokstadplassene på rekke og rad fra vest mot øst. Hun passerte dem i tur og orden, først Tokstad vestre, så Tok stad mellom, og til slutt Tokstad østre. Folkene på de to første Tokstadplassene kom seg ikke unna, men på den siste klarte alle å komme seg vekk før det var for sent. Dina visste ikke hvor hun skulle springe. Alt virket utrygt. Raset kom etter henne hele tiden. Hun sa seiv at hun prøvde å springe oppover bakkene i ret ning av Landfall på den andre siden. Der måtte det da være trygt. På veien til Landfall passerte hun Rognhaugen. Rognhaugen raste ikke ut, men det kunne ikke Dina vite. Hun fikk varslet folkene der og på husmanns plassen Rognhaugen under Eklo søndre, og de rømte i alle fall etter henne til Landfall. Og omsider kom hun til Landfall og fikk vekket folkene der. Per Landfall som kjente Dina, ville først ikke tro henne. Også han mente at hun hadde sluppet av. Men hun fikk overtalt ham til a bli med seg opp på bakken slik at de fikk utsikt over raset. Da Per fikk se det uhyggelige synet fremfor seg, bare et blåsvart svelg gapte mot dem der den store fine Jermstadgrenda hadde ligget, sank han i kne og utbrøt: «Herregud! Hva er det som har skjedd?» Strekningen Dina tilbakela, må ha vært på mellom 1 1/2 og 2 kilometer.
---- 103 RasB ---- Guruanna Pettersdatter bak. Hun kalte seg senere Jermstad. Foran Serine Johansdatter Tiller. På fanget Antonie (Tora), stående Gunvor. Bildet er tatt ca. 1910. Tatt i betraktning at hun var barføtt, og at hun prøvde å vekke folkene langs veien, er det antatt at hun brukte 15 til 20 minutter på løpeturen. Hun mistet alt. For i og med at gjeldsbrevet hennes far ville inn for å hente, nå var borte, fikk hun ingen penger av skyldfølkene sine. Lensmann Wessel som visste at det ikke var mulig å inndrive disse pengene uten at noe bevis fantes, var meget vred på Dinas slektninger i den anledning. Men noen til bakebetaling fant ikke sted. Og i ettertid ble det til at det var kontanter Johannes sprang inn for å hente, og det passet nok låntakerne best.
---- 104 ----
Dette er de to stolene som ble funnet ved Kjæran. De er nå pusset opp og er i Johan Tillers eie. Edvard Johannesen kom seg også ut. Han klatret opp i tuntreet på plassen, en stor bjørk. Der satt han da plassen og treet seilte utfor kanten. Heldigvis veltet ikke treet, og Edvard klarte å holde seg fast. Hvor langt det for, er uklart. Men trolig havnet han nok et godt stykke utenfor Haga. Han satt i treet til han ble reddet på land av folk som kom ut til ham på planker. bord og andre innretninger. Døde: GOLLAUG LARSDATTER JOHNSEN, født 1842 JOHANNES ANDREASSEN JERMSTAD, født 1826 Johannes er ikke blitt gjenfunnet. Derimot ble Gollaug funnet, og hun ble begravet 2. juni på Stiklestad. Jord festelsen fant sted 4. juni. Men hun var ikke lett å kjenne igjen, slik at hennes sønn, eller rettere sagt hennes stesønn, måtte tilkalles for å identifisere henne. Johannes kjente henne igjen på et finger som hun hadde brukket, og som var grodd skjevt sammen. Etterpå Jorden som gikk tapt her, hørte inn under Follo, og den ble følgelig regnet sammen med annen jord denne gården mistet.
---- 105 RasB ---- Gollaug Johnsens dødsbo ble tildelt kr. 300 i erstatning. Det opprinnelige forslaget gikk ut på kr. 600, men det ble halvert. Dina Johannesdatter Jermstad fikk kr. 650 i erstatning. Forslaget gikk ut på 950 kroner. Hun fikk kr. 300 i forskudd. I 1900 bodde Dina på Verdalsøra sammen med sin sønn Oskar. Hun var ugift. Hun døde i 1942 på Ørmelen. Edvard Johannessen ble etter raset boende på Auglen i Volhaugen. Da tok han navnet Uglen. En tid arbeidet han som anleggsarbeider på jernbanen, men han kom tilbake til Auglen. Han giftet seg ikke. I likhet med svært mange andre som overlevde ulykken, snakket han ikke om hva han hadde opplevd. Han døde i 1953. I 1922 fikk han Selskapet for Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste etter 27 år på Auglen. Han fikk ytterligere mer enn 30 år på samme gard. 3 Guruanna og Serine mistet alt de eide. De hadde bare det de sto og gikk i. Men noen dager etter at elven hadde gravet seg ned i leirsuppen, ble det funnet et par stoler ved Kjæran. Det viste seg å være deres. 4 I erstatning fikk Guruanna kr. 270 Hun døde i 1948. Serine giftet seg med Martin Tiller. De bosatte seg på Garpa. Hun døde i 1960. Noter: Opplysninger ved Asgeir Lund. Opplysninger ved Oskar Olsen, Dinas sønn. ~ Opplysninger ved Jon Lund. Opplysninger ved Johan Tiller.
---- 106 RasB ---- FAREN Faren kan føre sin historie helt til begynnelsen av vår tidsregning. Faren var en meget betydningsfull gard i førkristen tid, så betydningsfull at en av bygdens fem skipreider ble oppkalt etter den, Fjorår skipreidha. Senere, da Verdal ble delt inn i to tinglag, ble det ene kalt Faren tinglag. Etter at kristendommen var blitt innført, ble Faren delt i tre deler, Øst fåren, Midtfåren og Vestfåren. Trolig ble alle tre gårdene berørt av ras i større eller mindre grad i middel alderen. Verst gikk det ut over Østfåren. Minst to ras reduserte gården så pass at den ble liggende øde. Ett av råsene gikk i terrassekanten nord for de to Fårengårdene som eksisterer i dag. Foruten at raset ødela Østfåren, må rasmassene også ha lagt seg ut over jorden til de to andre. Et annet ras gikk i skråningen ned mot Leirådalen. Sannsynligvis hadde det sammenheng med råsene i og omkring Leirådalen i middelalderen. Restene av Østfåren ble nå et aun. Og ved makeskifter havnet den inn under Stiklestad østre, nordre og vestre. Den kaltes da Fåraenget. Senere er navnet Storbuvollen brukt. Nå tilhører Storbuvollen Faren nedre. De to gjenværende Fårengårdene fikk etter hvert navnene Faren øvre og Faren nedre. Faren. Gården på dette kartet er Faren øvre. Senere er den blitt flyttet noe ned i terrenget. Generelt
---- 107 RasB ---- FAREN NORDRE 89.3 Gården Da Anders Gunnbjørnsen overlot Faren øvre til sin sønn Gustav Andersen i 1891, omfattet Faren øvre også halve Faren nedre som het Faren nedre østre. Denne hadde gards- og bruksnummer 88.1. Men på forhand, i 1888, hadde han fått utskilt en part fra denne gården som ble kalt Faren nordre. Den fikk gards- og bruksnummer 88.3 log med at det var samme eier i 1891, er opplysningene om utsæd og hus dyrhold ført sammen i folketellingen dette året. Disse er gjengitt under Faren øvre. Faren nordre led ingen tap direkte som folge av raset. Hverken menne sker, dyr, jord eller annen eiendom gikk med. Eiendommen grenset heller ikke mot noen av de ødelagte gårdene. Men gården tas med her fordi den lå utsatt til. Man fryktet faktisk lenge for at den ville gå ut, og den første vinteren etter raset sto den tom. Dette medførte at eieren fikk en erstatning etterpå Folket I 1893 bodde tre mennesker der - Anders Gunnbjørnsen Faren, kårmann, enkemann, 54 år - Inger, datter, 24 år - Anna Bergitte, datter, 18 år Anders Gunnbjørnsen var sønn av Gunnbjørn Anderssen Faren øvre og Ragnhild Johannesdatter Husan. Han var gift med Ber et Maria Olsdatter Faren nedre. Hun døde i 1890. Døtrene var begge ugifte. Hva som skjedde Folkene her fikk varsel slik som andre rundt raset, og de rømte vekk i redsel. Flukten gikk oppover mot fjell. Og det nærmeste var ved Jermstad øvre. Etter hvert som tiden gikk, og husene tilsynelatende lå der trygt, vendte de tilbake. Men med stor trygghet kan de ikke ha hatt tilholdssted der. Og da etterraset gikk 6. september, flyktet de på nytt. Denne gang ble de værende borte over vinteren. Men hverken hus eller jord fikk noen skade.
---- 108 RasB ---- Etterpå Anders Gunnbjørnsen Faren fikk en erstatning på kr. 400. Av dette fikk han 200 kroner i forskudd. Det er ikke opplyst hvorfor han fikk erstatningen, men sannsynligvis må det sees som en slags ulempeserstatning, eller kanskje som erstatning for tapt avling. Det er nemlig uklart om jorden ble drevet i 1893. De måtte tross alt bo et annet sted vinteren 1893/94. Videre er det for tap av vei. Ny vei måtte nemlig bygges etterpå. Anders døde på Faren i 1916. Inger giftet seg med Jon Marius Iversen Salater fra Verdalsøra. Han hadde utvandret til Amerika i 1892. De reiste begge til Amerika hvor de bodde i Seattle i Washington. Anna Ber gitte giftet seg visstnok ikke. Hun drev pensjonat i Oslo.
---- 109 RasB ---- Faren lå øst for det utraste området. Gården fikk ingen skader som følge av Verdalsraset. Den erstatning som ble gitt, var for indirekte skader, så som tap av vei, opparbeidelse av ny vei, delvis tap av avling og utbytte på grunn av at man måtte bo andre steder den første vinteren og lignende. Faren øvre te gnet av protokollsekretær Jacob Fabritius 19. juni 1888. Faren lå øst for Jermstad. Valdet grenset både mot Jermstad øvre og Jerm stad østre. Mot vest lå også den utskilte parten Nøysomhet eller Tessemskjefte av Melby. I syd grenset valdet mot Trøgstad store. Mot øst lå Leirådalen, og mot nord steg terrenget mot fjellet. I forbindelse med folketellingen i 1891 er opplysningene om utsæd og hus dyr slått sammen for Faren øvre og Faren nedre. Dette hadde sammenheng med at Anders Gunnbjømsen som da var eier, hadde kjøpt Faren nedre i 1872. Faren nedre hadde gards- og bruksnummer 89.1.1 1891 overleverte han går den til sin sønn Gustav Andersen. Men han beholdt en del av Faren nedre østre seiv. Denne parten fikk navnet Faren nordre 89.3. (Se under Faren nordre.)
---- 110 RasB ---- Et gammelt fotografi av Faren øvre sett fra nord. Matrikkelskylden var før delingen 34 mark 51 øre. Etter delingen ble skyl den 33 mark 76 øre. Utsæden i 1890 var 0,5 hektoliter rug, 6,83 hektoliter bygg, 30,33 hekto liter havre, 1 hektoliter havre til grøntfor, 0,33 hektoliter erter, 38 kilo gressfrø og 35 hektoliter poteter. 15 ar ble brukt til andre rotfrukter enn poteter. På gården fantes det 1 slåmaskin, 2 fire-hjulte og 12 to-hjulte vogner. Pr. 1. januar 1891 besto besetningen av 7 hester, 28 storfe, 18 sauer, 7 griser og 12 høns. Folket Som nevnt bodde Gustav Andersen på Faren øvre i 1893. Ikke færre enn 12 personer hadde sin bopel her da raset gikk. - Gustav Andersen, gårdbruker, 29 år - Elen Margrete Steffensdatter, kone, 32 år - Borghild Rebekka, datter, 5 år, tvilling - Petra Emelie, datter, 5 år, tvilling - Arne, sønn, 2 år - Eva, datter, 1 år - Guruanna Olsdatter, tjenestepike, 35 år - Lars Kristensen, tjener, 17 år - fire tjenere
---- 111 RasB ---- Gustav Andersen Faren og Elen Margrete Steffensdatter med barna fra v. Petra, Arne, Borghild og Sigrun (ikke født 1893). Gustav var sønn av Anders Gunnbjørnsen Faren og Beret Maria Olsdatter Faren nedre. Elen Margrete Steffensdatter var fra Inderøy a. Hennes foreldre var Steffen og Peolive Nøvik.
---- 112 RasB ---- Et bilde fra Faren i 1910. Flere av disse varpa gården i mai 1893. De som er merket * var visstnok ikke til stede eller var ikke født da raset gikk. Fra v.: Lars Faren, ukjent *, Johannes By *, Petra Sigrun *, Guruanna Olsdatter. Foranfra v.: Arne, ukjent *, Gustav Faren, Odd By *på fanget, Elen Faren, ukjent *. Guruanna Olsdatter var ugift. Hennes foreldre var trolig Ole Olsen og Marta Andersdatter fra husmannsplassen Stuskinskogen. Lars Kristensen var sønn av Kristen Amundsen og Sigrid Anna Olsdatter på husmannsplassen Skreddestuggu eller Eklomyra under Eklo søndre. Hvem de øvrige fire tjenerne var, er ikke mulig å fastslå. Det samme an tall tjenere var der i 1891, men vanligvis flyttet tjenerne nokså ofte, slik at navnene ikke uten videre kan overføres til 1893. Hva som skjedde I ettertid vet vi at denne gården aldri var i fare. Men det visste man ikke i mai 1893. Følgelig rømte man vekk med en gang man fikk høre om raset. Hvordan disse folkene opplevde situasjonen, går frem av opplevelsene til Petra Emilie, som da var 5 år, gjenfortalt av hennes sønn: ' «Røysta til mor hadde ei uvanleg skjelvande undertone kvar gong ho for-
---- 113 RasB ---- talde om det ho opplevde rasnatta. Ho var berre 5 år den gongen, men det vesle bar nesinnet var merkt for livet av det 5-åringen var vitne til. Folka på Øver-Fåren vart vekte midt på natta av dundring på dørene, og av rop frå dødsskræmde folk. Mor fortel: «Det var husmannsfolka som i angst vekte oss. «De må skunde dykk ut. Det er dommedag!» Ropa feste seg i meg. Orda skjøna eg vel ikkje, men angsten i røystene, noko uskjøneleg skræmande, gjorde at eg kan høyre desse ropa den dag i dag.- Det bar opp gjennom Jermstadhøgda med oss. Skodda låg tjukk og tung ut over Lars Kristensen Faren. området nedanfor oss.- Rop frå menneske i dødsangst syntes så uverkeleg og fælt. Uhyggeleg og sterkt greip det meg å lye til angstskrika frå dyr: Kyr, hestar — . Det var så forferdeleg at eg aldri kan gløyme det.» Mor vart stille mens tankane dvelte ved uhyggesnatta, stemmen makta ikkje meir.- Seint om kvelden før utraset hadde mor og tvillingsøstera hennes, Borg hild, vori på besøk hos lærarfamilien på Trøgstadskolen, Andreas og Edvar da Tessem. Det var fast omgang mellom lærarfolka og folka i Øver-Fåren. Tessem og kona var og gudforeldre til mor og søstera. Mor fortel: «Jamvel om eg ikkje var gamle jenta, står det klårt for meg korleis vi små gledde oss til kvar tur til mor Varda på skolen. Mor Varda var einaste namnet vi nytta på fru Tessem. Mor Varda var som ei mor for oss, og vi var svært glad i henne, og når vi fekk noko nytt, måtte vi straks til mor Varda og vise det fram. Slik var det og siste dagen før raset. Borghild og eg hadde fått en brei bremma hatt kvar - særleg fine i våre auge. Sjølvsagt måtte vi til mor Varda for å syne henne vidundera. Vi skulle få lov til å natte over hos henne, slik vi hadde gjort så mange gonger før. Men da det leid på kvelden, vart det til at vi likevel drog heim til Øver-Fåren. Underleg nok gløymde vi hattane hos mor Varda. Om natta miste vi ikkje berre hattane, men verst av alt - dei beste vennene våre.»- Her var det ikkje meir stemme att hos mor.»
---- 114 RasB ---- Etter noen dager syntes situasjonen å være mer sikker, men trygge var de ikke. De torde ikke å flytte hjem, men gården ble drevet og dyrene gikk ute og beitet. Så kom etterraset 6. september. Da gled tilsammen 300 mål ut langs nord og østkanten av raset. Og nå var det i alle fall klart at ingen våget å bo på Faren øvre. Gården sto derfor tom vinteren 1893-94. Først neste år begyte man så vidt å våge seg tilbake. Men det gikk lang tid med nattevåk og engstelse før man slo seg til ro. Etterpå Gustav Andersen Faren fikk en erstatning på kr. 1.300 etter raset. Av dette fikk han 1.000 kroner i forskudd. Som nevnt ovenfor var ikke dette erstat ning for skade på gården, slik at det må være tale om andre forhold av indi rekte karakter. Gården fikk ikke reduksjon i sky Iden. De fortsatte å bo der, men angsten forlot dem aldri. I 1912 solgte Gustav Faren øvre til Einar Furre fra Namdalen. Han døde på Øra i 1915. Elen døde i 1928. Borghild ble husbestyrerinne ved Tønsberg. Hun døde i 1971. Petra giftet seg med Johannes Olaussen By. De bodde på Hallem. Petra døde i 1962. Arne reiste til Amerika i 1911. Han ble gift med Ida. Han døde i Saxton i North Dakota i 1942. Eva døde så tidlig som i 1894. Note: Fortalt av hennes sønn Jon J. By.
---- 115 RasB ---- Da raset gikk i 1893 var Haga delt av elven. Dette var et forhold som skrev seg fra langt tilbake i tiden. På nordsiden lå Haga nordre østre, Haga nordre mellom og Haga nordre vestre. På sydsiden av elven lå Haga søndre søndre og Haga søndre nordre. Fra Haga søndre nordre var det dessuten utskilt en part som ble kalt Langenget. Haga søndre. Alle deiene av Haga søndre lå nede på elvesletten, og alle ble begravet av leirmassene. Verdalsboka - 8
---- 116 RasB ---- Opprinnelig hadde Hagavaldet vært en god del større. Men i århundrenes løp har Verdalselven både redusert valdet ved stadige elvebrudd og skaret seg gjennom det kanskje flere ganger. I 1754, da to brødre kjøpte gården, ble Hagavaldet delt i to, Øvre Haga og Nedre Haga. Og begge disse omfattet deler på sydsiden av elven. Deler av områdene som lå på sydsiden av elven, fortsatte å høre inn under Haga på nordsiden, men i 1809 ble deler fråskilt som et eget bruk. Dette ble da kalt Haga søndre. Ved samme anledning ble så Haga søndre delt i Haga søndre søndre og Haga søndre nordre. Og områdene på nordsiden ble naturlig nok kalt Haga nordre. Navnene Øvre Haga og Nedre Haga gikk etter hvert ut av bruk. Hagagårdene. Spellhaugen til venstre hvor Karl Olsen Haga var, da han så første delen av raset.
---- 117 ----
---- 118 RasB ---- Denne selveierheimen var en av de første som ble tatt på sydsiden av elven. Hagaenget var en tidligere husmannsplass under Haga nordre østre. Gården eller heimen lå på det samme nesset som Melbynesset. Elvesletten var svært lav på dette stedet. I og med at dette tidligere hadde vært en hus mannsplass, besto den nok ikke av den beste jorden. Og etter som den lå for holdsvis lavt, var den rimeligvis utsatt for flom. Og bruket var ikke stort. Dessverre finnes det ingen kart som kan angi den nøyaktige beliggenhet. Men det er rimelig grunn til å tro at dette valdet må ha omfattet områdene lengst mot nordvest på nesset. Trolig kan det ha grenset mot Melbynesset i øst og Melby, Østgård og Sundby vestre i sy døst. Mot vest og nord dannet elven grensen. Etter raset ble eiendommen fastslått å ha bestått av 29,5 dekar dyrket jord, 9,8 dekar eng og 5 dekar skog og havning, tilsammen 44,3 dekar. Matrikkelskylden var 0 mark 44 øre. I 1890 ble det sådd 0,55 hektoliter bygg og 2,08 hektoliter havre. Det ble satt 5,56 hektoliter poteter, mens 0,04 ar ble benyttet til andre rotfrukter og 0,01 ar til kjøkkenhage. 1. januar 1891 var besetningen 2 storfe, 3 sauer, 1 gris og 3 høns. I 1893 var det 2 kyr og 6 småfe på bruket. Tallet på høns er ukjent. Folket Eieren i 1893, Petter Olaus Mikkelsen, kjøpte eiendommen i 1886. Før hadde han vært husmann på plassen, og han var der så tidlig som i 1875. I mai i 1893 bodde følgende personer på Hagaenget - Petter Olaus Mikkelsen, bonde, skredder, 43 år - Guruanna Jensdatter, kone, 46 år - Maria Gustava, datter, 18 år - Johan Marius, sønn, 13 år - Gunhild Pauline, datter, 5 år - Grete, datter, 3 år Denne familien hadde tidligere hatt ytterligere tre barn, men de var nå døde. Petter Mikkelsen var sønn av Mikkel Johannessen og Malene Pedersdatter Midtholmsvald. Guruanna var datter av Jens Jensen og Gunhild Jonsdatter på Holmli østre.
---- 119 RasB ---- Petter Olaus Mikkelsen og Guruanna Jensdatter. Hva som skjedde Petter Mikkelsen var skredder. Rasnatten var han borte på arbeid. Guru anna var således alene hjemme med fire barn. Raset kom overraskende på dem. For dem var det ikke noe varsel. En frem stilling av hva som hendte, forteller at Guruanna rakk å gripe det minste barnet på tre år, Grete, og komme seg ut. De tre andre hadde ingen mulighet og forsvant med det samme. Guruanna seiv rakk ikke å komme langt før hun ble innhentet av leirmassene. I noen beskrivelser heter det at hun i villelse kastet fra seg barnet. Men alt tyder på at hun fikk så slem medfart at hun mistet bevisstheten et øyeblikk, og det var vel da hun mistet barnet. Hun ble nemlig truffet av et eller annet i hodet slik at hodehuden nesten ble flådd av henne. Leirstrømmen førte henne i retning av Sundby, og nedenfor gården kom hun seg inn på fast mark og klarte å ta seg frem dit. Slik hun så ut, nesten skalpert og tilklint av leire, ble folkene på Sundby østre svært forskrekket. De visste på det tidspunkt ingen ting om ulykken. De spurte henne ut om hva som hadde hendt, og hun svarte nærmest i villelse. Det er vel i den for- bindelse at forestillingen om at hun hadde kastet fra seg barnet, ble til.
---- 120 RasB ---- Senere, da doktor Sæthre fra Levanger kom til, måtte hun syes flere sting i hodet. Hennes egen versjon lyder slik: ' «Jeg la meg som vanlig i 11-tiden om kvelden. Jeg lå nedenunder og hadde det minste av barna, lille Grete, hos meg. De andre lå ovenpå. Småjenten var dårlig, så jeg lå litt lenge og snakket med henne. Jeg hadde så vidt sovnet da jeg våknet med at dørene sprang opp, og i det samme falt taket ned over oss. Jeg sanset meg ikke før jeg befant meg i en leirsørpe langt fra mitt hjem. Barnet som jeg hadde hos meg, hørte jeg skrike i nærheten av meg. Som jeg lå der, så og hørte jeg hus, skog og eng komme rasende nedover dalen i veldig fart. Jeg kom meg unna og kom meg til slutt til gården Sund by, gikk forbi Vestre Sundby til kårfolkene på Østre Sundby, Lars og Jodda, og vekket dem. De trodde jeg var gal da jeg kom midt på natten i dette ut seende, i bare linnetet, dratt opp av leirsørpa.» Et annet sted hvor hun seiv er kilden, fortelles det slik: 2 Mannen var borte på arbeid. Tre av barna lå ovenpå og ved siden av henne veslebarnet. Hun våknet med at døren sprang opp og leirmassene veltet inn. Huset ramlet sammen, og hun ble ført ut på det gyngende leirhavet med veslebarnet på armen. «- Men jeg mistet også veslebarnet. Skredet tok det fra meg, det ville ha alt » Hun vekket folkene på Sundby, men de kjente henne ikke. De trodde at de hadde et sinnsykt menneske foran seg. Hun fikk fortalt hvem hun var, og hva som hadde hendt. Men dette kunne de ikke tro. «- Har du sprunget hjemmefra og fra barna?» spurte de. «- Jeg har ikke lenger hverken hjem eller barn,» svarte hun. Ole Østgård har en noe annen versjon. (Se også under Østgård.) Han for teller at han ble vekket av at noen kastet stein på vinduet der han lå og sov. Det var Guruanna som sto der nede på gården. Hun ropte og ba ham om å redde barna hennes. Hun og minstebarnet hadde ligget nede i samme seng, og da leirmassene traff huset, ble den ene veggen knust og sengen med de to oppi ble ført ut. Da sengen hvelvet, mistet hun barnet. Ole Østgård forteller videre at han sprang ned til kanten av leirsjøen. Han hørte barneskrik fra et husvrak der ute, men det var uråd for ham å komme dit ut. Han måtte vende tilbake med uforrettet sak. Han fortalte ikke Guru anna at han hadde hørt ungene, da han kom tilbake. Nok en versjon sier at Guruanna hadde minstebarnet på ryggen. Antagelig da sengen hvelvet, falt Grete av. Hun rakk ikke å gripe tak i henne før hun forsvant ned i leiren.
---- 121 RasB ---- Og da ryktet om ulykken spredte seg, fikk også Petter Mikkelsen høre om den, og han kom til gården. Hans kone lå der syk både på kropp og sjel. Hun var utvilsomt av den oppfatning at hun hadde kastet barnet fra seg, og hun bebreidet seg seiv dette, noe som var med på å forverre hennes psykiske tilstand. Det fortelles at gjenforeningen av mann og kone var gripende og tragisk. De hadde nå mistet sine fire gjenlevende barn. Tidligere hadde tre dødd. «Nå har vi ingen igjen!» sa han. Guruanna ble liggende syk lenge. De mistet også 1 ku og 6 småfe. En av kyrne klarte å komme seg i land. Hele eiendommen ble begravet. Døde: MARIA GUST AVA PETTERSD ATTER HAGAENG, født 1875 JOHAN MARIUS PETTERSEN HAGAENG, født 1880 GUNHILD PAULINE PETTERSD ATTER HAGAENG, født 1888 GRETE PETTERSD ATTER HAGAENG, født 1890 Gunhild Pauline ble funnet allerede 20. mai, og hun ble begravet 28. mai på Lysthaugen. Maria Gustava og Johan Marius ble også begravet på Lysthaugen samme dato. Men det er ikke angitt når de ble funnet. Grete, som moren klarte å få med seg ut, men mistet senere, er ikke blitt funnet. Dog står det anmerket i kirkeboken at hun er blitt gjenfunnet. Men hverken dag for begravelse eller jordfestelse er angitt. Trolig er dette en skrive feil. De tre som ble gravlagt på Lysthaugen, ble jordfestet 19. mai 1894. Jorden sto i en verdi av kr. 1.100 før raset. Eiendommen forøvrig var verdsatt til kr. 2.000. Alt gikk tapt. Etterpå Petter Mikkelsen ble tilkjent en erstatning på kr. 2.300. Han fikk kr. 106,73 i forskudd uten at det er oppgitt til hvilket formål. Kr. 6,73 av dette var imid lertid den gjelden han hadde til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad. Dette beløpet ble fratrukket ved utbetalingen. En tjenestejente ved navn Mali Pedersdatter er også oppført under Haga enget. Hun trenger nødvendigvis ikke å ha bodd der. Og i alle fall var hun ikke der da raset gikk. Hun fikk 100 kroner i erstatning. I 1895 ble skylden fastsatt slik: Gårdsnr. 108, bruksnr. 2, Hagaenget av skyld mark 0,44 et avtak for 20 år av mark 0,44, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,39. Veiskatten ble som følge av dette nedsatt med kr. 0,15 for første halvår 1893. Alt ble overtatt av Staten. Den faste marken utgjorde 44,3 dekar. I tillegg
---- 122 RasB ---- kom 2,3 dekar elveleie. Beliggenheten av dette var i det såkal te Triangelet. Senere ble dette en del av Statsteig A på nordsiden av elven. 11900 bodde Petter Olaus og Guruanna på Ørmelen på en bygselplass under Mikvoll vestre som var en del av Verdalsbrukets eiendom. Han kalles da «bordskriver ved sagbruk», hvilket vil si at han arbeidet på sagbruket på Ørmelen. De kjøpte så Bentsengården på Ørmelen De fikk ikke flere barn. Petter døde i 1916, og Guruanna døde i 1939. Noter: 1 Den er hentet fra S. Steinsås: Busetslekta s. 86. 2 Et arbeid utført av lærerhøyskolestudenter ved Levanger Lærerhøyskole i forbindelse med utgravingen av Hegstadstuggu.
---- 123 RasB ---- Langenget var en liten eiendom som var blitt utskilt av Haga søndre. Det lå nokså langt syd på valdet like sydvest for Haga søndre søndre. Hele eien dommen lå nede på den laveste elvesletten. Den var så liten at det er for pre tensiøst å kalle den en gard. Mot vest grenset bruket mot Ness østre. Muligens nådde valdet bort til Skjørdalsvaldet i syd. Og mot øst grenset eiendommen mot Bjørken. Arealet ble etter raset beregnet til å ha vært 10,8 dekar. Det fantes ikke noe eng eller utmark. Matrikkelskylden var bare på 0 mark 43 øre. I 1890 var utsæden 0,5 hektoliter bygg, 1 hektoliter havre og 3 hektoliter poteter. Pr. 1. januar 1891 føddes det 2 sauer, 1 geit, 1 gris og 4 høns på dette stedet. I 1893 hadde de 5 småfe og et ukjent antall høns. Folket Halvor Ågesen var eier av Langenget i 1893. Han eide fra først av Haga søndre nordre, men solgte så gården i 1865. Langenget som han skilte ut ved dette salget, beholdt han seiv. I mai 1893 bodde det tre mennesker på Langenget: - Halvor Ågesen, jordarbeider, tømmermann, 75 år - Olava Johannesdatter, kone, 76 år - Oluf Gunneriussen, sønnesønn, sinnsyk, 19 år Halvor Ågesens foreldre var Åge Tørrisen og Marit Torkildsdatter Eklo nordre. Olava Johannesdatter var datter av Johannes Sevaldsen og Gjertrud Ols datter Haug. > Oluf Gunneriussen var sønn av Gunnerius Halvorsen og Olava Olsdatter Åssved fra Stod. Oluf var født på Steinkjer. Hva som skjedde Også for folkene her kom raset fullstendig overraskende, og de kom seg ikke ut. Huset ble fylt av leirsuppe, og de måtte streve hardt for ikke å gå under.
---- 124 ----
---- 125 RasB ---- De ble imidlertid reddet av Martin Toresen Bjørken og hans husmenn. Red ningen skjedde ved at man kjørte bord fra Bjørken. Så ble det hugget ned trær som underlag for broen fordi leirvellingen var svært tynn på dette stedet. De ble reddet ut gjennom vinduet. Men de var da så forfrosne og utkjørte at det var så vidt man klarte å få dem brakt til lands langs etter den smale broen. Den sinnsyke gutten slo seg helt rebelsk. Han skrek som besatt og ville ikke i land. Han ville bare kaste seg uti leirsuppen. De måtte ta ham med makt og føre ham til fast land. Alt ble oversvømmet av leire, og 5 småfe strøk med. Det eneste de klarte å redde ut, var en gammel skinnfell og en hodepute, samt noen klær. Jordveien var verdsatt til kr. 720 før ulykken. Alt gikk tapt. Bruket ble ellers verdsatt til kr. 750 før raset. Tapet ble satt til kr. 730. Etterpå Halvor Ågesen fikk kr. 675 i erstatning. I forskudd fikk han kr. 152. Av dette ble 2 kroner trukket for å dekke gjelden han hadde i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad. Jorden på Langenget ble lagt ut til Staten som en teig i det såkalte Triange let. Dette ble en del av Statsteig A. Arealet utgjorde tilsammen 10,8 dekar. Om skylden av Langenget heter det i 1895: Gårdsnr. 119, bruksnr. 2, Langenget av skyld mark 0,43 et avtak for 20 år av mark 0,43, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,38. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,15 for første halvår 1893. Halvor og hans kone Olava Johannesdatter bodde på Langenget igjen i 1900. Dette var en ny plass med samme navn. Men denne gang lå den under Ness. Sammen med dem bodde den sinnsyke sønnesønnen Olaf Gunneriussen. Halvor døde i 1902, Olava i 1910 og Olaf i 1945. I dag er husene borte, men fremdeles kalles stedet Olavatomta.
---- 126 RasB ---- Haga nordre mellom og Haga nordre vestre var sist på forrige århundre fremdeles skilt fra hverandre som to garder. Men husene lå ved et felles tun. Før 1833 hadde disse to utgjort den av Hagagårdene som kaltes Haga nedre. Men i 1833 ble denne gården delt mellom to brødre. Dette valdet lå mellom Haga nordre vestre mot nordvest og Haga nordre søndre mot sydøst. Lengst mot nordost nådde valdet opp til Mo søndre, og i sydøst nådde det ned til Verdalselven. Etter raset ble det fastslått at Haga nordre mellom hadde utgjort tilsammen 288,55 dekar. Av dette var 173,56 dekar dyrket jord. Resten fordelte seg på 103,59 dekar skog og havning, 9,8 dekar eng og 1,6 dekar veier og be byggelse. Matrikkelskylden var 8 mark 05 øre. I 1890 ble det sådd 2 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 0,17 hekto liter havre til grøntfor. Det ble satt 15 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det benyttet 0,21 ar. På gården fantes 1 fire-hjult og 2 to hjulte vogner. 1. januar 1891 var det 1 hest, 7 kyr, 9 sauer, 2 griser og 13 høns på gården. Hvor mange husdyr som var der i 1893, er ukjent. Folket I 1893 var Bernt Oluf Olaussen eier av gården. Han hadde samme år over tatt den etter sin stefar, Ole Åges en. Bernt Oluf var ugift, men han bodde på Haga nordre mellom sammen med to tjenere i 1893. På kåret bodde Ole og Marta Olsdatter. Tilsammen var det således 5 personer på gården da raset gikk. - Bernt Oluf Olaussen, gårdbruker, 33 år - Ole Ågesen, kårmann, 61 år - Marta Olsdatter, kone, 72 år - to tjenere Bernt Oluf Olaussens foreldre var Peter Olaus Bårdsen og Marta Olsdatter. Etter at hans far var død, hadde moren giftet seg med Ole Ågesen i 1871. Ole Ågesens foreldre var Åge Andersen og Lisbet Olsdatter Lyngås.
---- 127 RasB ---- Bernt Oluf Olaussen Haga og Ragnhild Pedersdatter Ysse. Martas foreldre var Ole Bentsen og Helene Eliasdatter Øren. Hvem tjenerne var, er ukjent. Hva som skjedde Denne gården lå som den østligste på fellestunet. Det er vel også forklar ingen på at den ble kalt Haga mellom. Men også for denne gården gjaldt det forhold at den hadde jord i den såkalte Hagas utmark, hvor en stor del raste ut. Dette var imidlertid den eneste jorden som raste ut for denne gården. Øde leggelsen besto omtrent bare av overslammet jord. Dette valdet omfattet til dels store arealer sydvestover ned mot elven. Alt ble dekket av metertykke lag med rasmasse. Heller ikke her vet vi hvordan beboerne opplevde selve raset. Men enten hørte de levenet, eller så ble de varslet av noen, trolig av Karl Olsen Haga fra nabogården Haga nordre vestre. Og de rømte vekk fra gården. Ingen kom til skade, og heller ikke omkom noen dyr. Skaden på jorden var imidlertid ganske omfattende. 4/5 av den ble øde
---- 128 RasB ---- lagt. Dette utgjorde 184 dekar areal. Det var 108,2 dekar dyrket jord, 9,8 dekar eng og 69,8 dekar skog og havning. Verdien av jorden før raset hadde vært 5.700 kroner. Etterpå var den 1. 140 kroner. Tapet var på 4.560 kroner. Gården forøvrig ble for ringet fra kr. 7.000 til kr. 2.500. Tapet ble satt til 4.500 kroner. Etterpå Bernt Oluf Olausen fikk en ersatning på kr. 3.300. Han fikk et forskudd på kr. 29,45. Dette gikk til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris land handel på Stiklestad. Ole Ågesen og Marta Olsdatter fikk kr. 300 i erstatning. De fikk videre en årlig livrente på kr. 300. Sky Iden ble fastsatt slik i 1895: Gårdsnr. 108, bruksnr. 3, Haga mellom av skyld mark 8,65 et avtak for 20 år av mark 6,44, og deretter for bestandig et avtak av mark 5,80. Dette ga en nedsettelse av veiskatten på kr. 2,22 for første halvår 1893. Den ødelagte jorden, 184 dekar, ble utlagt i to teiger, en til eieren og en til Staten. Det eieren fikk, lå et stykke unna den delen av jorden som ikke var ødelagt. Den teigen utgjorde 147 dekar. Staten fikk 37 dekar i det som ble kalt Triangelet. Senere ble dette en del av Statsteig A. Utenom dette var det 15 dekar elvebredd og sandører, og 16,5 dekar elveleie. Bernt Oluf fortsatte på Haga mellom. Han giftet seg med Ragnhild Peders datter Ysse. Disse hadde visstnok ingen barn. Marta Olsdatter døde i 1899. Ole Ågesen bodde på gården i 1900 som enkemann. Han levde da av liv renten han fikk etter ulykken. Han døde på Hestegrei i 1909. I 1906 solgte Bernt Oluf gården til Odin Olsen på Haga nordre vestre. Gårdene smeltet da sammen til en igjen.
---- 129 RasB ---- HAGA NORDRE VESTRE 108.4 Gården Haga nordre vestre var en av de to partene Haga nedre ble delt inn i i 1833. Den andre var Haga nordre mellom. De hadde imidlertid felles tun. Det er også en mulighet for at de hadde en del felles utmark. Valdet grenset i sydvest mot elven. I nordvest lå Lyngs valdet, og i nordost lå Movaldet. Og mot sy døst grenset gården mot Haga nordre mellom. Beregninger foretatt etter raset, viser at den hadde et samlet areal på 288,68 dekar. Det var 173,83 dekar dyrket mark, 111,4 dekar skog og 3,45 dekar veier og bebyggelse. Matrikkelskylden var 7 mark 95 øre. I 1890 var utsæden 2,4 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre, 0,2 hektoliter havre til grøntfor, 0,2 hektoliter erter og 18 hektoliter poteter. 0,29 ar ble benyttet til andre rotfrukter enn poteter. Det fantes videre en kjøkkenhage på 0,02 ar. På gården var det 3 to-hjulte vogner. 1. januar 1891 besto besetningen av 2 hester, 7 storfe, 12 sauer, 2 griser og 14 høns. Etter som ingen dyr strøk med i 1893, finnes det ingen opplysninger om størrelsen av husdyrbestanden dette året. Haga nordre vestre sett fra nordvest i 1929. Foto: Henning Anderson.
---- 130 RasB ---- Baroline Kristiansdatter og Ole Andreassen Haga Folket Eier av Haga nordre vestre i 1893 var Ole Andreassen Haugen fra Frosta Han hadde kjøpt gården så tidlig som i 1865 av Ole Olsen Haga. Følgende personer bodde på Haga i mai 1893 - Ole Andreassen Haga, gårdbruker, 60 år - Baroline Kristiansdatter, kone, 54 år Karl, sønn, 30 år Bernt Odin, sønn, 18 år Anne, datter, 15 år - Nelius, sønn, 12 år På kåret bodde - Anne Olsdatter, kårkone, enke, 87 år Ole Andreassen var fra Frosta, men kom til Haga fra Mellom-Haugan på Ekne. Hans foreldre var Andreas Olsen Rygg og Karen Nikolausdatter. Baroline Kristiansdatter var fra Vestrumsplass på Ekne. Hennes foreldre var Kristian Toresen og Karen Torsteinsdatter. De bodde på gården sammen med 4 barn da raset gikk. En av disse var sønnen Karl som var ute om natten og så raset gikk. Anne Olsdatter, enken etter den forrige brukeren, Ole Olsen Haga, bodde på kåret. Hun var datter av Ole Skavhaug og Kirsten Garnes. I parentes bemerket kan det opplyses at hun var det spebarnet som ble spart ved Garnesmordet i 1806.
---- 131 RasB ---- Verdalsboka - 9
---- 132 RasB ---- Hva som skjedde \ Her må Karl Olsen Haga ha vært ute da raset startet. Han var nemlig oppe på den såkalte Spellhaugen ovenfor gården, og derfrå hadde han sett hvordan skogen seilte i retning av Melby berget. Hvordan han videre opplevde raset, finnes det dessverre ingen opplysninger om. Men det faktum at han så hvor dan Hagamarken for sydøstover i retning av Melbyberget, viser at han må ha sett starten av Verdalsraset. Det var nemlig bare den første delen av raset som tok den retningen. Denne delen av raset omfattet omtrent alt som gikk ut utenfor skredporten. Mindre deler av det som gled ut på utsiden av porten, kan ha blitt revet med av de etter følgende råsene. Videre omfattet det første raset selve skredporten og litt av det som lå innenfor. Karl Haga kan ha vært ute og nede på gården da det hele startet. Kanskje sprang han opp for å se hva det var han hørte. Lyden av det første raset var etter beskrivelsene forholdsvis beskjedne. Og det er en kjensgjerning at det var få som våknet av lyden av dette. Men han må ha vært ute, eller i det minste våken, for ellers ville han ikke ha merket noe. Denne opplevelsen var så sterk for Karl, at da han ble gammel Karl Olsen Haga forrest til v. De tre begynte han alltid å grat e når andre er ukjent. d t bl om denne hendelsen. det ble snakk om denne hendelsen. Han hadde sett hvordan trær og hus hadde seilt nedenfor seg. Han hadde hørt angstskrikene både fra mennesker og dyr i den ytterste nød uten at han kunne gjøre det aller minste for å hjelpe dem. Han sprang og varslet de andre på gården. Det er uklart hvorvidt han var innom de andre Hagagårdene, men det synes rimelig at han også varslet der. Sikkert er det imidlertid at han kom kaukende bort til husmannsplassen Hagahaugan. (Se under Hagahaugan.) De tok flukten nordøstover i retning av Mo. Også andre hadde etter hvert fått øynene opp for hva som skjedde, for gjennom skogen kom mange andre
---- 133 RasB ---- forstyrrede mennesker løpende. De ropte opp, skrek, eller som det ble sagt, kauket. Både på Haga nordre vestre og på nabogårdene ble husene stående tomme og forlatt. Folk som berget seg i land nedenfor husene etter å ha vært med utfor raset, stakk innom og rasket med seg klær til beskyttelse mot kulden. Men ingen ble igjen, alle forsvant de nordover i retning av det de mente var trygg grunn. I den første tiden etter raset var det ingen som våget seg tilbake for å bo der, men dyrene ble tatt hand om og ført til sikre steder. Hverken mennesker eller dyr ble skadet. Derimot var det ganske store skader på jorden. Det som gården mistet ved selve utglidningen, var deler av utmarken ved Follobekken. Ellers ble jorden dekket av tykke leir- og gruslag. Alt i alt ble 157,5 dekar jord ødelagt. Av dette var 88,6 dekar dyrket jord. Resten, 68,9 dekar, var skog og havning. Dette utgjorde 3/4 av jorden. Jordverdien hadde før ødeleggelsene vært kr. 5.600. Tapet ble satt til kr. 4.200. Igjen var det således 1.400 kroner. Eiendommen forøvrig hadde vært verd kr. 7.000. Tapet ble satt til kr. 4.500. Den nye verdien ble 2.500 kroner. Det kan i den sammenheng bemerkes at Haga nordre mellom, som lå med felles tun med denne gården, ble verdsatt akkurat likedan. Etterpå Ole Andreassen ble tildelt en erstatning etterpå på kr. 3.600. Han fikk kr. 203,50 i forskudd. Av dette beløpet gikk kr. 53,50 til dekning av hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad. Kårkona, Anne Olsdatter, fikk kr. 300 i erstatning. Av dette fikk hun kr. 100 i forskudd. Senere fikk hun en årlig livrente på kr. 300. Skylden ble i 1895 fastsatt slik: Gårdsnr. 108, bruksnr. 4, Haga vestre av skyld mark 7,95 et avtak for 20 år av mark 5,96, og deretter for bestandig et avtak av mark 5,36. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 2,06 for første halvår 1893. Av det ødelagte området på 157,5 dekar besto 134,6 dekar av fast mark. 22,9 dekar var elvebredder og sandører. Den faste marken ble fordelt mellom eieren og Staten, slik at eieren fikk utlagt 85,9 dekar, og Staten fikk utlagt 71,6 dekar. Statens teig lå utenfor skredporten og ble senere en del av den såkalte Statsteig A. Ole Andreassen og hans kone Baroline fortsatte på Haga nordre vestre. De bodde der fremdeles i 1900, men da var kårkona borte. Hun døde i 1895. I 1905 overleverte Ole gården til sønnen Bernt Odin. Bernt Odin hadde vært i Amerika, men hadde nettopp kommet hjem. Året etter kjøpte Odin
---- 134 RasB ---- også Haga nordre mellom, og dermed ble den gamle Haga nedre samlet på en hand igjen. Han hadde giftet seg i Amerika med Gjertrud Øien fra Meråker. Ole døde i 1922. og Baroline døde i 1916. Karl giftet seg med Olga Olufsdatter fra Levanger. Han var gårdbruker på Haug. Han døde i 1958. Anne og Nelius døde begge to i 1903. Ingen av dem var gift. Note: 1 Opplysninger ved Eldrid Rygg Haga og Ottar Haga.
---- 135 RasB ---- Dette var den delen av det gamle Øvre Haga som lå på nordsiden av elven. Denne gården ble skyldsatt særskilt for første gang i 1809. Syd og øst for Haga nordre østre lå Verdalselven. Mot nord lå Haga nordre mellom, og mot vest lå Haga nordre vestre. Ellers var det en slags form for teigblanding i utmarken. Etter raset ble det regnet ut at arealet hadde vært på 451,22 dekar i 1893. Dette fordelte seg på 206,94 dekar dyrket jord, 206,31 dekar skog og hav ning, 24,6 dekar eng, 9,35 dekar annen udyrket mark og 4,02 dekar veier og bebyggelse. Matrikkelskylden var 9 mark 21 øre. I 1890 var utsæden 4,17 hektoliter bygg, 18,07 hektoliter havre, 0,2 hektoliter havre til grøntfor, 0,2 hektoliter erter, 12 kilo gressfrø og 16,68 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter var det benyttet 0,25 ar, og det var en kjøkkenhage på 0,05 ar. Og på gården fantes det 5 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin. 1. januar 1891 var det 3 hester, 8 storfe, 15 sauer, 2 griser og 12 høns på gården. Etter som de her ikke mistet noen husdyr, er det ikke oppgitt noe sted hvor stor besetningen var i 1893. Men sannsynligvis var den vel temmelig lik den i 1891. Haga nordre østre sett fr a vest i 1918. Foto: Einar Musum.
---- 136 RasB ---- Folket Johannes Mikkelsen Haga overtok Haga nordre østre i 1893 etter sin far Mikkel Olsen. Da raset gikk bodde seks personer på gården: - Johannes Mikkelsen Haga, gårdbruker, ugift, 23 år - Mikkel Olsen, kårmann, 65 år - Ingeranna Mikkelsdatter, datter, 6 år (trolig henne) - 3 tjenere Johannes var som nevnt, ugift. Hans foreldre var den ovenfor nevnte Mikkel Olsen Haga og Gurine Johnsdatter Hallan. Hun var fra Skogn. Mikkel Olsen Haga var seiv født på Haga. Hans foreldre var Ole Halvor sen Haga og Marta Johannesdatter. Hvem tjenerne var, har det ikke vært mulig å finne ut. Hva som skjedde Denne gården lå helt nede ved kanten av leirstrømmen. Rasbølgene både av det andre og tredje raset veltet forbi gården bare i noen få meters avstand. Her må bulderet ha vært forskrekkelig. Likså skrikene og brølene fra for tapte mennesker og dyr som for forbi. En del av gardens jord forsvant også. Den såkalte Hagas utmark som var noe av det aller første som gled ut, tilhørte delvis denne gården. Follobekken løp ut i Verdalselven bare et kort stykke nordost for gården, og det er en viss mulighet for at det egentlig er den vestre dalsiden av bekke dalen som står igjen i dag som en forlengelse av skredkanten nordost for Haga nordre østre. Hva eller hvem som vekket folkene her, er ikke klart. Vi vet at Karl Olsen Haga fra Haga nordre vestre sto oppe på den såkalte Spellhaugen og så skogen i Hagamarken seile i retning av Melbyberget. Og det må ha vært det første skredet. Han vekket på sin hjemgård, og vi vet at han sprang bort til hus mannsplassen Hagahaugan. Hvorvidt han også varslet på de andre Haga gårdene, er ukjent, men synes sannsynlig. Det er imidlertid helt klart at folkene på alle tre Hagagårdene rømte vekk. Det er forståelig at de trodde at også disse gårdene ville gå ut. Og gårdene sto tomme en god stund etterpå. Det er flere beskrivelser av folk som berget seg i land ved Haga, men som fant tomme hus både der og ved Mo, som lå litt høyere opp. Stakkarene som kom seg i land, nakne og nesten halvdøde, tok det de fant av klær på gårdene før de flyktet videre nord- over. Gården ble etter hvert tømt for slike saker. I ettertid vet vi at husene på Haga lå trygge, men det var langt fra tydelig denne skrekkfylte mainatten i 1893.
---- 137 RasB ---- Ingen av folkene kom til skade, og heller ikke noen husdyr strøk med. Derimot mistet gården en god del jord. Alt i alt ble 319,9 dekar jord øde lagt, enten ved at den raste ut eller ved at den ble oversvømmet av rasmasse. 98,4 dekar dyrket jord forsvant, likeså 24,6 dekar eng og 196,9 dekar skog og havning. 2/3 av jorden forsvant. Jordverdien hadde vært kr. 7.600 før raset. Etter raset var den kr. 2.440. Tapet var således på 5.160 kroner. Gardens øvrige verdi hadde vært kr. 10.000 før raset. Den ble nå redusert med kr. 4.000 ned til kr. 6.000. Etterpå Johannes Mikkelsen fikk etterpå en erstatning på kr. 4.000. Av dette fikk han kr. 79,88 i forskudd. Dette var hans gjeld til Verdalens Meieris land handel på Stiklestad, og beløpet ble betalt dit. Mikkel Olsen Haga hadde kårrettigheter. Følgelig fikk han en erstatning på kr. 350. Han fikk kr. 150 i forskudd. Dessuten fikk han en årlig livrente på kr. 350. Haga nordre østre fikk skylden forandret på følgende vis i 1895: Gårdsnr. 108, bruksnr. 1, Haga østre av skyld mark 9,21 et avtak for 20 år av mark 6,14, og deretter for bestandig et avtak av mark 5,84. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 2,12 for første halvår 1893. Skaden på jorden var stor, hele 319,9 dekar ble ødelagt. Av dette ble vel 1/3 utlagt til Staten, og resten ble utlagt til eieren. Statens del lå i det såkalte Triangelet som senere ble en del av Statsteig A. Dette arealet utgjorde 116,6 dekar. Til eieren gikk 203,3 dekar fast mark. 17,5 dekar var elvebredd og sandører. 7,5 dekar var elveløp. Johannes Mikkelsen fortsatte på Haga etter dette. Han giftet seg med Julie Jakobsdatter, datter av Jakob Iversen Skei, som forøvrig er et av de beste øyenvitnene vi har til selve ulykken. Etter all sannsynlighet så også Julie hva som skjedde fra hjemgården sin. Kårmannen Mikkel Olsen døde på Haga i 1900. Ingeranna Mikkelsdatter utvandret til Amerika i 1901. I 1919 solgte Johannes Mikkelsen Haga nordre østre til Olaf Karlsen Lyng. Johannes døde på Øra.
---- 138 RasB ---- Haga søndre nordre lå på sydsiden av elven bare et kort stykke unna Ness østre. Den lå på en elveslette noen meter lavere enn Ness. Gården var i likhet med Haga søndre søndre en delingspart av Haga søndre, og seiv om det var en selveiergård, var den ikke stor. Som navnet sier, var den den nordligste parten av Haga søndre. Gården lå like vest for elveløpet som på dette stedet gikk i nordvestlig retning. Mot sydøst lå Haga søndre søndre. Syd for gården lå Ness østre. Og lengst mot nordvest er det en mulighet for at valdet støtte mot Lyngsvaldet som hadde en del kalt Lyngsholmen på denne siden av elven. 11893 utgjorde totalarealet 62,1 dekar. Av dette var 59,1 dekar dyrket mark og 3 dekar eng. Matrikkelskylden var 2 mark 17 øre. I 1890 ble det sådd 1,5 hektoliter bygg og 9 hektoliter havre, og det ble satt 8 hektoliter poteter. Det var også 4 to-hjulte vogner på gården. Pr. 1. januar 1891 var det 2 hester, 6 storfe, 1 sau, 6 geiter, 2 griser og 4 høns på Haga søndre nordre. I 1893 var tallet på husdyr bare uvesentlig forandret. Blant annet var det flere sauer og ingen geiter. Folket Edvard Arntsen Sandberg fra Skogn kjøpte Haga søndre nordre i 1891 av Kristen Mortensen. 19. mai 1893 bodde følgende personer på Haga søndre nordre: - Edvard Arntsen Sandberg, gårdbruker, 37 år - Jokumine Jonsdatter Følstad, kone, 47 år - Guruanna Johannesdatter Følstad, losjerende, enke, 85 år - Kristen Mortensen Haga, kårmann, 69 år - Tonette Mathea Trondsdatter, kone, 64 år Edvard Sandberg var fra Skogn. Om hans foreldre vet vi at faren hette Arnt og moren Marit Larsdatter. Hans kone Jokumine Jonsdatter var fra Inderøy. Guruanna Johannesdatter var hennes mor. Hennes far var Jon Følstad. Jon og Guruanna hadde tidlige re vært plassfolk på Indre Flaget under Følstad.
---- 139 RasB ---- Hvem Guruannas foreldre var, bortsett fra at farens navn var Johannes, har det ikke lyktes å finne ut. Av de fem som bodde på Haga søndre nordre, var bare Kristen fra Verdal. Han var født på Breding. Hans foreldre var Morten Arntsen og Guru Ellevs datter Halsetvald. Kristens kone Tonette var fra Beitstad. Som hennes patronymikon sier, var hennes fars navn Trond. Hva som skjedde Etter alt å dømme ble denne gården begravet av leiren fra det andre skredet. Det er vanskelig å si om noe av husene stakk opp over leirsuppen etter dette skredet. Men de ble i alle fall fullstendig begravet av det som fulgte i det siste skredet. Det heter seg i beskrivelser fra 1893 at «Husene ble allesammen ganske ødelagt». Hva som menes med det, er litt uklart. Enten de ble knust, eller de ble begravet, var de fullstendig ødelagt. I ettertid var det uråd å få opp av leiren seiv hus som bare var så vidt under overflaten. All jord ble også dekket av flere meter tykke leirlag. Alle fem som bodde på Haga søndre nordre omkom. Vi vet imidlertid ikke om de klarte å komme seg ut, eller eventuelt å komme seg opp i andre etasje. Det forhold at alle ble funnet i løpet av et kort tidsrom, tre av dem på samme dag, og at alle ble begravet på Lysthaugen, kan tyde på at likene ble hentet opp fra de nedgravde husene. Det er ikke funnet noen opplysninger som for teller hvor de ble funnet. Derimot berget i hvert fall en hest. Den kom seg unna på egen hand. Men 1 hest, 5 kyr, 4 sauer og 1 gris strøk med. Døde: EDVARD ARNTSEN SANDBERG, født 1857 JOKUMINE JONSDATTER FØLSTAD SANDBERG, født 1846 KRISTEN MORTENSEN HAGA, født 1824 TONETTE MATHEA TRONDSDATTER HAGA, født 1829 GURU ANN A JOH ANNESD ATTER FØLSTAD, født 1808 Edvard Sandberg og hans kone Jokumine ble funnet på samme dag. Det kan tyde på at de var sammen. Kårkona Tonette ble også funnet samtidig, nemlig 7. juni. Jokumine og Tonette ble gravlagt 15. juni, og Edvard ble gravlagt 16. juni. Guruanna ble funnet noe senere. Hun ble gravlagt 20. juni. Kårmann Kristen ble funnet 11. juni og gravlagt 29. samme måned. Det er ikke gitt noen forklaring på den lange tiden som gikk mellom at enkelte ble funnet og til de ble begravet. Men det kan ha hatt sammenheng
---- 140 RasB ---- Tegning av adjunkt M. Bugge. Tegningen er fra Haga søndre. I forgrunnen er det ganske sikkert Haga søndre søndre eller Hagahammelen vi ser. Haga søndre nordre lå ikke langt fra denne gården. Dei er ikke mulig å si om kus ene i bakgrunnen er Haga søndre nordre.
---- 141 RasB ---- med identifiseringen av likene. Seiv om ingen av disse er spesielt nevnt som sterkt lemlestede, kan det te være en forklaring. Jordfestelsen skjedde for alle ved innvielsen av gravstedet på Lysthaugen på årsdagen for raset 19. mai 1894. Før raset hadde jordvei en hatt en verdi av 2.460 kroner. Alt gikk tapt. Resten av gården med hus, løsøre og dyr var verdsatt til 3.800 kroner. Alt dette ble ført opp som tapt, til tross for at i hvert fall en hest klarte å redde seg. Etterpå + TM tilkjendetfives herved for Slægt oir \Min. r, at mio kjære Sen Edvard Sandberg og Kone unikum ml deu forfardelige Ulykke I Vårdalen. [«vangér, 7de Juni la^QU Marit Larsen. 1 !♦*«■ ru forefraar triv I fald til GadcDQg haiigea Fredag Ode da. Hele gården ble fullstendig dekket av tykke leirlag, og alt ble lagt i en teig til Staten. Det ble lagt sammen med den såkalte Lyng - Lennesteigen som senere fikk navnet Statsteig B. Det opprinnelige arealet var før raset på 62,1 dekar. Staten overtok 55 dekar, altså 7,1 dekar mindre enn hva det hadde vært før. I tillegg til dette arealet kom 3,4 dekar elveleie og 3,6 dekar elvebredd og sandører. Sky Iden ble fastsatt slik i 1895: Gårdsnr. 119, bruksnr. 1, Haga nordre av skyld mark 2,17 et avtak for 20 år av mark 2,17, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,97. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,75 for første halvår 1893. Haga nordre her betyr Haga søndre nordre. Edvard Sandbergs arvinger fikk kr. 2.900 i erstatning. Men først ble det fratrukket kr. 2,36 som han hadde hatt i gjeld til Verdalens Meieris land handel på Stiklestad.
---- 142 RasB ---- Haga søndre søndre var en av delingspartene av Haga søndre da den ble delt. Gården ble også kalt Hagahammelen. Til denne parten var det lagt en bit av Skjørdal som ble kalt Lilleaunet. I likhet med Haga søndre nordre lå den på den samme lave elvesletten. Det er vanskelig å fastslå grensene, for foruten at hele Haga søndre søndre forsvant, forsvant også helt eller delvis de fleste av nabogårdene. Men mot nordvest lå Haga søndre nordre. Det er uklart hvorvidt denne gården valdet ut til elven, for mellom gården og elven lå Sundbyhammelen. Mot øst og syd lå Bjørken. Langenget, en annen part utskilt av Haga søndre, lå som nær nabo mot vest. Det er uklart om valdet nådde bort til Ness østre og Skjørdal. Denne delen av Haga søndre var noe større enn Haga søndre nordre. Etter raset ble arealet beregnet til å ha vært 80,7 dekar dyrket mark. Det fantes ikke eng eller utmark. Matrikkelskylden var 3 mark 14 øre for Haga søndre søndre og 0 mark 13 øre for Lilleaunet. Utsæden var i 1890 1 hektoliter bygg, 6 hektoliter havre og 8 hektoliter poteter. Dessuten fantes det en liten kjøkkenhage på 0,05 ar. På gården var det 1 to-hjult vogn. 1. januar 1891 fantes det 1 hest, 3 storfe, 5 sauer, 2 griser og 6 høns. I 1893 var det 1 hest, 4 kyr og 8 småfe foruten et ukjent antall høns. Folket Ole Andersen Bjørken kjøpte gården i 1889 av Johan Ellingsen. Ulykkesnatten bodde følgende mennesker på Hagahammelen: - Ole Andreas Andersen, gårdbruker, 63 år - Anne Marta Jakobsdatter, kone, 66 år - Anne Olsdatter, inderst, datter, 22 år - Hennes sønn, 1 år - Oline Jørgine Olsdatter, inderst, fattiglem, 53 år Ole Andersen var født på Mellom Ness av foreldrene Anders Andersen og Ingeborg Olsdatter som begge var fra Buvik. Ole bodde i 1865 på Bjørken, og i 1875 var han husmann på plassen Bekkestuggu under Bjørken. Han giftet seg med Eva Aleksandersdatter i 1862.
---- 143 ----
---- 144 RasB ---- Den Anne Olsdatter som er oppført i 1893 som inderst, var en datter fra dette ekteskapet. Anne Marta Jakobsdatter var Ole Andersens andre kone. Hun var fra Leir- fallkålen vestre, og hennes foreldre var Jakob Larsen Verdalsøren og Anne Jonsdatter. (Leirfallkålen vestre ble også hardt rammet av skredet. Se under dette navnet.) Navnet på barnebarnet har det ikke lyktes å finne. 1 I offisiell lister er Oline Jør gine Olsdatter oppført som inderst på dette bruket. Dette er noe uklart. Andre steder heter det at hun bodde på Ness vald. Gamleplassen, en husmannsplass under Haga mellom vestre, er også nevnt. Men sannsynligvis er Hagahammelen det riktige. I ettertid fortalte hun seiv at hun hadde bodd på Hagavald. Normalt skulle det tilsi at hun bodde på en husmannsplass. Gamleplassen var en husmannsplass, mens Haga hammelen var en gard. I Hartmanns skrift sies det også at hun omkom, hvil ket ikke er riktig. Hun var fra Sunnmøre, men kom hit til Verdal i ung alder. I 1891 bodde hun på Skjørdal øvre. I folketellingen dette året opplyses det at hun tilhørte familien. Hun var således i slekt med enten Jakob Olsen Skjørdal eller hans kone, Oline Ellingsdatter. Kårfolkene som er oppført på stedet i de offisielle listene, Johan Andreas sen og Jokumine Olsdatter, hadde rettigheter der. Johan kjøpte Haga søndre søndre av Mikal Olsen i 1857. I 1867 solgte han gården for en viss sum og kår til Peter Olaus Tomassen. Og den siste solgte den videre til lærer Anders Olsen Balgård. Anders Balgård solgte så eien dommen sammen med parten Lilleaunet til Johan Ellingsen. Og kårfolkenes rettigheter fulgte med hele tiden. Men de hadde utvandret til Amerika i 1870. Hva som skjedde Hva som skjedde her, er noe forvirrende. I Hartmanns skrift fra 1893 for telles det om Ole og Anne Marta som lå nede, at de våknet av duren og ry stelsene. De lå en stund uten å forstå hva det var. Men da de sto opp og åpnet døren, veltet leirmassene inn og fylte værelset. I løpet av et øyblikk sto de i leire til langt opp på livet. Både de og deres datter og barnebarn kom seg imidlertid ut av huset, og de strevde seg frem gjennom leirsuppen. Av og til kom de seg opp på noen faste leirklumper, og på den måten klarte de å holde seg oppe og berge livet. Klokken 8 om morgenen ble de reddet inn på fast land av Martin Toresen Bjørken og hans folk. 2 En annen versjon, 3 som trolig er mer pålitelig, sier at da Ole Andersen hørte susen fra raset, trodde han det var Bjørkvatnet som hadde brutt igjen nom. Etter sigende var det en spådom som fortalte at Bjørkvatnet en gang
---- 145 RasB ---- a Ml C c U SP D
---- 146 ----
---- 147 RasB ---- ville bryte gjennom og komme veltende nedover mot Ness. Etter all sann synlighet antok han at sitt eget hus ikke var i faresonen, og han la derfor avgarde for å varsle andre som lå utsatt til for denne flodbølgen. Han var innom plassen Skruddu under Bjørken og varslet. Plassmannen der, Ole Lassesen Skruddu, ble med Ole Hammelen opp til Bjørken for å varsle folkene der på gården. Hvis Bjørkvatnet kom, var også denne gården i fare. Martin Bjørken trodde ikke på dette varselet, og han sprang ut på bakken for å se hva som skjedde. Han hørte nemlig lyden fra raset komme fra nord. I mellomtiden stakk de to kållene til skogs for å komme seg unna det de trodde var flodbølgen fra Bjørkvatnet. De måtte etterpå hentes inne i skogen. Begge var helt forstyrret. Martin Bjørken reagerte øyeblikkelig på hva han fikk se. Han skjønte at folkene på Hammelen hvor Ole Andersen kom fra, var i en helt annen livs fare enn den Ole trodde de var i. Før han sprang ned, sendte han sine to sønner, Teodor, 17 år, og John, 10 år, på hver sin hest for at de skulle varsle hen holdsvis på Lunden og på Ness. Ingen rakk frem før rasbølgen slo mot husene på disse gårdene, og de vendte tilbake til Bjørken. Martin rakk ikke frem til Hammelen før husene var omflødd og fylt av leire. Beboerne som hadde hørt lyden, men ikke hadde forstått hva det var, klarte imidlertid på et vis å holde seg over leirsuppen. Ved hjelp av bord og brett klarte Martin Bjørken og folkene hans å bygge en bro ut til dem, og de kom seg omsider i land. Trolig stemmer klokkeslettet Hartmann opp gir, nemlig klokken 8 om morgenen. Derimot rakk ikke Oline Jørgine å komme seg vekk. Hun ble tatt av ras massen og ført vestover. I flere timer lå hun ute i leirmassene og kjempet for å holde seg oppe. Olaus Ellingsen Vinne fra Vinne hadde fått varsel om raset fra en av nabogårdene, og han sprang ned til kanten av leir sjøen. Der reddet han først kona til Elling Fergemann, Andreanna. Da han hadde fått dratt henne på land, fikk han se en kvinneskikkelse som kjempet ute i leir suppen. Det var Oline. Han la bord og fjøler på kryss og tvers foran seg, og etter en farefull ferd nådde han ut til henne. Hun var da mer død enn levende. Men han fikk henne velberget i land. Anne Marta ble liggende syk i lang tid etter dette som følge av anstreng elsene og påkjenningene hun hadde blitt utsatt for. Også Oline kuret lenge av påkjenningene, men hun hadde en sterk helse, og hun kom seg igjen. Foruten at all jord var blitt dekket av metertykke lag med leire, mistet de også 1 hest, 4 kyr og 8 småfe. Verdien av jorden var før raset 3.200 kroner for Haga søndre søndre og 400 kroner for Lilleaunet. Alt gikk tapt på Haga søndre søndre, mens for Verdalsboka - 10
---- 148 RasB ---- Lilleaunet tilsvarte tapet 60 kroner. Der var det igjen tilsvarende 340 kroner av jorden. Tapet på Lilleaunet utgjorde 2/13 av jordverdien. Gården forøvrig fikk en verdiforringelse på 4.300 kroner. Før skaden hadde verdien vært 4.400 kroner. Bare en verdi tilsvarende 100 kroner unngikk øde leggelse. Det Ole Andersen hadde igjen, tilsvarte tilsammen 440 kroner.
Den delen av hovedbygningen på Hagahammelen som stakk opp over leiren, ble revet og bygget opp igjen på Nessgård. Fremdeles finnes det leire i veggene. Bildet er tatt i 1992. Etterpå Ole og Anne Marta fikk kr. 4.760 i erstatning. De fikk 200 kroner i forskudd. Kårfolkene Johan Andreassen og Jokumine Olsdatter, som begge var i Ame- rika, fikk 50 kroner i årlig livrente. Oline Jørgine fikk en erstatning på kr. 60. Det opprinnelige forslaget gikk ut på kr. 130. Om skylden på de to partene Haga søndre søndre og Lilleaunet heter det i 1895: Gårdsnr. 119, bruksnr. 3 Haga søndre av skyld mark 3,14 et avtak for 20 år av mark 3,14, og deretter for bestandig et avtak av mark 2,84. Denne parten fikk som følge av dette en nedsettelse av veiskatten på kr. 1,08 for første halvår 1893.
---- 149 RasB ---- Gårdsnr. 119, bruksnr. 4, Lilleaunet av skyld mark 0,13 et avtak for 20 år av mark 0,02, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,01. Lilleaunet fikk en reduksjon av veiskatten på kr. 0,01 for første halvdel av 1893. Av det ødelagte arealet på 80,7 dekar ble 72 dekar tilbakeført til Ole Andersen. 4 dekar gikk med til elveleie. Han fikk således tilbake 8,7 dekar mindre enn han hadde mistet. Bare et par år etter raset kjøpte Ole 15 mål av Ness østre hvor han bygget bruket Nessgård. Den delen av husene på Hagahammelen som kunne flyttes, ble flyttet dit. Ole Andersen døde i 1902. Hans kone Anne Marta Jakobsdatter døde i 1907. Oles datter fra første ekteskap, Anne Olsdatter, flyttet en del både før og etter raset. Hun var en tid i Sverige før raset, og hun reiste tilbake en tid etterpå. I 1896 kom hun igjen tilbake til Norge. Hun bodde i Trondheim, men fra 1904 bodde hun i Levanger. Oline Jørgine var ugift. Hun døde på Verdalsøra i 1940 bare noen uker før sin 100-årsdag. Noter: Det er i Hartmanns skrift «Ulykken i Værdalen» at opplysningen om at hun hadde en sønn på Vå år finnes. Det har ikke vært mulig å finne navnet på gutten, heller ikke hvem faren var. Etter som han ikke er funnet nevnt noen andre steder, kan han ha vært død før 1896 da Anna vendte tilbake fra Sverige. Se nedenfor. I Hartmanns skrift fra 1893 kalles han Martin T. Lunden. Men det riktige var Martin Toresen Bjørken. Opplysninger ved Åse Røstad.
---- 150 RasB ---- Dette var en husmannsplass under Haga mellom vestre. Den lå på den del av dette valdet som lå på sydsiden av elven. Haga valdet omfattet nemlig de ler av området på sydsiden. Dette var et forhold som skrev seg fra den tiden, da elven hadde et annet løp. I likhet med de andre eiendommene på dette elvenesset, lå plassen svært lavt. Det fremgår ikke av noen kilder om den var utsatt for flom, men det synes å være en rimelig antagelse at så var tilfelle. Navnet tyder på at det må ha vært en gammel husmannsplass. Utsæden var i 1890 0,27 hektoliter bygg, 1,04 hektoliter havre og 4,17 hektoliter poteter. Dessuten ble 0,08 ar brukt til andre rotfrukter enn poteter. Videre hadde plassen en kjøkkenhave på 0,01 ar. 1. januar 1891 hadde de 1 ku, 5 sauer, 1 geit, 1 gris og 5 høns. I 1893 var besetningen 1 ku og 5 småfe med et ukjent antall høns. Folket 11893 bodde det ikke mange mennesker på Gammelplassen. Bare to stykker ser ut til å ha hatt fast bosted der. Disse var - Maria Bårdsdatter, inderst, enke, 70 år Marie Olsdatter, datter, sypike, 29 år Marie drev med sying, og akkurat denne natten bodde det en sypike som var under opplæring, hos henne. Det var - Bolette Sefaniasdatter Kulstad, 19 år Marie Olsdatter er i de offisielle listene ført som hovedpersonen i huset. Hun er også angitt å ha vært enke, men da raset gikk, var hun ugift. Om hennes mor, Maria Bårdsdatter, heter det også at hun hadde fattigunder støttelse. Hun var i hvert fall enke, og hen- Marie Olsdatter Haga senere gift nes mann, Ole Toresen, var husmann på Gudding. Gammelplassen både i 1865 og 1875.
---- 151 RasB ---- Maria var født på Guddingsvald. Hennes foreldre var Bård Kristoffersen og Sigrid Trondsdatter. Bolette var fra Kulstad i Vuku, og hun var datter av Sefanias Sørensen Kulstad og Beret Marta Johannesdatter. Hva som skjedde Raset kom helt overraskende på disse folkene. Imidlertid lå Gammelplassen så langt mot vest på elvenesset at det er en viss mulighet for at det var bare utkanten av den første leirstrømmen som rammet husene. Marie og Bolette sydde hver kveld til langt på natt. 1 Sannsynligvis arbeidet de Bolette Sefaniasdatter Kulstad til sent på kvelden 18. mai også. Men de senere gift Ulvill. hadde lagt seg før raset kom. Marie og Bolette lå i samme seng nede. Maria hadde også villet ligge nede, men hun ble bedt om å gå på loftet. Bolette hadde hatt mareritt da hun våknet. Hun drømte at det kom stokker inn gjennom vinduet. Først da hun begynte å sveige leire, våknet hun. Og en av stokkene var virkelighet. Den var blitt brutt løs fra veggen og stakk inn i rommet. Det var leirmassene som fylte huset med så stor kraft, at det ble sprengt. Både tak og gulv ble revet vekk. En stokk falt over Marie, og hun ble presset under leiren. Marie var bevisstløs på det tidspunkt. Hun hadde fått et slag i hodet. Bolette var seiv dekket av leire fra topp til tå. Det eneste som var tørt av nattkjolen hun hadde på, var undersiden av ermene. Hun brukte disse rene flekkene til å tørke leiren ut av øynene på Marie. Hun klarte så å få vekk stokken som lå over Marie, og ved å trekke henne etter håret klarte hun å få henne opp til overflaten. Leiren løftet dem så opp under røstet på huset. Derfrå fikk Bolette tak rundt midjen på Marie og klarte å dra henne med seg opp til fjøshellen. Der så de at kua også ble løftet helt opp under røstet på fjøset. Kua strøk med. Marie kom etter hvert til bevissthet, og de to jentene satt der og lurte på hva det var som hadde skjedd. Marie påsto det var dommedag, men Bolette sa at dommedag var ikke beskrevet på dette viset, slik at det kunne ikke være det. Hun mente at det var elven som var blitt demmet opp.
---- 152 RasB ---- De hadde visstnok kontakt med Maria mens de var inne i huset, men etter på kom hun bort fra dem. De hverken så eller hørte noe mer til henne. Leiren kom i tre sleppinger. Gammelplassen ble først tatt av det første raset. De to neste slo mot husrestene som fløt oppå, og førte dem nærmere mot land på sydsiden. Det kan ha vært i forbindelse med en av de andre bølgene at Maria kom bort. Det var veldig kaldt oppe på lemmen. De var bare i nattklærne, og de var gjennomvåte av leirsølen. Bolette fortalte at de så et annet hus hvor det sto en eldre mann i døråp ningen. Ute på gardsplassen sto hans datter med sitt lille barn på armen. Hun prøvde å få faren over på den torven hvor hun seiv befant seg. Mens hun holdt på med dette, mistet hun barnet som fors vant i leiren. Faren kom ikke over. Han sa dessuten at det ville ikke nytte allikevel, fordi det var domme dag, og da ville de alle gå under. Hvem dette var, er ukjent. Det er heller ikke kjent om noen av disse overlevde. Da det endelig var blitt stille, begynte Bolette og Marie så smått å se seg om. De befant seg da bare et kort stykke fra land nedenfor Bjørkberga. De la ut fjøler og lemmer og bygget seg en bro inn til fjellveggen. Oppe på berget var det folk, og de kastet ned et tau til dem som de klatret opp etter. På Bjørken fikk de klær og mat. Bolette gikk samme formiddag til Steine hvor hun hadde en onkel. I Vuku på Kulstad var hennes mor, Beret Marta Kulstad, som var enke, og hennes brødre Søren og Johannes. Om morgenen 19. mai skulle de to brødrene til Leirådalen og gjøre våronn på et jordstykke de hadde der. På veien passerte de Prestegården, og der holdt drengen Elias på med harving. Han fortalte dem at det hadde skjedd en forferdelig ulykke lenger ut i dalen. De trodde ikke noe på ham, og fortsatte. Da de kom opp til Reppe, møtte de en mann med et flyttelass. Det var en av naboene til raset som flyttet derfrå med sitt gods av frykt for at det skulle komme nye ras. Av ham fikk de høre at det Elias hadde fortalt, var sant, og at det var mye verre enn hva Elias hadde sagt. De forsto da at søsteren Bolette måtte befinne seg midt ute i det berørte området. Derfor snudde de øyeblikkelig og dro tilbake til Kulstad. Da moren fikk høre om dette, ble hun helt forstyrret. Hun ba dem kjøre over på sydsiden og se om de kunne møte noen folk. De to brødrene og moren kjørte helt til Bjørken. På veien passerte de Bolette uten at de så henne, eller at hun så dem. De kom til Bjørken. Der holdt de på å ta inn folk som var berget opp fra raset. Midt på kjøkkengulvet sto et sauekar. Der hadde de varmt vann, og de drev og vasket mennesker rene for leiren. De har i ettertid fortalt at det så
---- 153 RasB ---- Bibelen Marie fant igjen i kanten av leirsjøen. Den bærer fremdeles spor etter oppholdet i leiren. Foto: Geir Lervåg.
«Denne bibelbok er den eneste bokjegfandt igjen efter udraset natten mellem den 18de og 19de mai 1893, hvilket den også bærer merker av. Maria Gudding.» Foto Geir Lervåg.
---- 154 RasB ---- virkelig fælt ut på gården. Gulvene på alle rommene på gården fløt av leirsuppe. Da de spurte etter Bolette, fikk de høre at hun hadde dratt derfrå og til sin onkel på Steine. Senere, da Bolette hadde fått fatt på sine egne klær, leverte hun tilbake klærne hun hadde fått låne på Bjørken. Men alt hun hadde på Gamleplassen var borte, deriblant 10 kroner som hun hadde hatt i kåpelommen. Døde: MARIA BÅRDSD ATTER HAG A VALD, født 1823 Maria ble gjenfunnet 16. juni og begravet på Lysthaugen 18. juni. Jord festelsen fant sted 19. mai 1894. Foruten kua, mistet de også 5 småfe. Marie Olsdatter fant senere igjen en bibel i kanten av leirsjøen. Dette var visstnok det eneste hun fant igjen av inventaret i huset. Jorden på plassen hørte inn under Haga mellom vestre, og ble regnet sam men med annen jord som denne gården mistet. Etterpå Marie Olsdatter fikk en erstatning på kr. 700 kroner. Forslaget gikk ut på kr. 1.040, men det ble altså redusert til kr. 700. Hun fikk 100 kroner i forskudd. Bolette Sefaniasdatter fikk også en erstatning på kr. 60. Marie livnærte seg også senere som sypike, og i 1900 bodde hun på en husmannsplass under Bjørken. På sine gamle dager ble hun gift med Jon Odin Sefaniassen Gudding. Hun holdt kontakten med Bolette, og like før hun skulle dø, sa hun at hun ønsket at Bolette skulle bli bedt i hennes begravelse fordi hun hadde reddet livet hennes under raset. Hun døde i 1954. Bolette ble gift med Sefanias Barosen Ulvillen. De ble senere leilendinger på Dillan. Hun var plaget av angst etter denne opplevelsen, og hun skal ved flere anledninger ha gitt uttrykk for at hun var glad hun bodde oppe på Dillan der det var fjell. Hun døde i 1971, 97 år gammel. Note: Opplysningene er ved Helene Ulvill, Bolettes datter, og Dagrun Slapgård, Bolettes brordatter.
---- 155 RasB ---- De offisielle listene etter raset plasserer Hagahaugan under Haga nordre mellom. Men dette synes å være feil. Folketellingene 1865, 1875 og 1891 oppgir Haga østre som hovedbøl. Og Haga østre var egentlig Haga nordre østre. Haga nordre var blitt delt ito på 1700-tallet i Haga nedre og Haga øvre. Haga nedre ble delt ito først på 1800-tallet. Dermed var det tre Haga gårder på nordsiden av elven da raset gikk. Den tidligere Haga øvre ble nå kalt Haga nordre østre. Haga nedre ble til Haga nordre mellom og Haga nordre vestre. Alle disse navnene førte forståelig nok til en del forvirring for dem som skulle plassere alle garder, bruk og plasser på riktig sted. Men med folketellingene fra de tre år ene som grunnlag kan Hagahaugan med temmelig stor sikkerhet plasseres under Haga nordre østre. Hagahaugan lå på vestsiden av veien fra Stiklestad. Seiv om dette var på elve sletten, var terrenget temmelig kupert her. Det hadde sammenheng med de mange råsene som gikk i dette området i middel alderen. Og det forklarer også navnet på husmannsplassen. Husene på plassen fikk ikke skader av raset. Det kan være årsaken til at den ikke er tatt med i oversiktene over utsæd og husdyrhold. Kornelius Karlsen Haugan. Men jorden må ha blitt berørt, for leirmassene la seg opp helt bort til husene Folket Husmannen på Hagahaugan, Kornelius Karlsen, hadde overtatt etter sin far i 1886. Samme familie hadde vært på plassen fra før 1865. Da raset gikk, bodde følgende personer på plassen:
---- 156 RasB ---- Peder Korneliussen Haugan. Kristoffer Korneliussen Haugan. - Kornelius Karlsen, husmann med jord, skredder, 29 år - Martine Pedersdatter Tokstad, kone, 27 år - Kristoffer, sønn, 5 år - Peder, sønn, 4 år - Andreas, sønn, 2 år (tvilling) - Anna, datter, 2 år (tvilling) - Anne Larsdatter, husfarens mor, enke, 54 år Kornelius var sønn av plassfølkene som hadde bodd på plassen før ham, Karl Kristoffersen og Anne Larsdatter Jøssås. Martine Pedersdatter var datter av Peder Rasmussen og Anne Olsdatter på Tokstad vestre. Begge disse, samt Martines bror, Teodor Pedersen, og hans sønn, Einar Teodorsen, omkom da Tokstad vestre gikk med i raset. (Se under Tokstad vestre.) Anne Larsdatter bodde på Hagahaugan. Hun var Kornelius' mor, og hun livnærte seg som dagarbeider. Hun var fra Jøssås, og hennes foreldre het Lars Andersen Jøssås og Gurianna Hågensdatter Rosvoll. En søster av Kornelius, Kristine Karlsdatter, var tjener på Nord-Lyng. Hun overlevde. Hennes beretning om hendelsen er tatt med under Nord-Lyng. Hva som skjedde Som fortalt ovenfor ble ikke husene på denne plassen rammet av rasmass ene. Men det var nære på. Leirvellingen ble liggende kloss opp til husene. De fikk varsel av Karl Olsen fra nabogården Haga nordre vestre. Han hadde vært ute, og trolig hadde han gått opp på Spellhaugen da han hørte suset fra det første raset. Der så han den første delen av raset. Etter all sannsynlighet
---- 157 RasB ---- var han innom de tre Hagagårdene før han kom kaukende til Hagahaugan. Han var da så forstyrret og andpusten at han ikke klarte å snakke skikkelig. Gammelkona, Anne Larsdatter, hadde imidlertid en stor kaffekjele med sterk kaffe stående, og hun skjenkét i en kopp til ham. Da først klarte han å snakke så pass sammenhengende at de forsto hva han sa. Det var ikke tid til å vente og se om leiren ville nå opp til husene. De la alle på sprang opp gjennom skogen oppover mot Mo, og under hele turen støtte de på andre forskremte mennesker som rømte vekk fra raset. De fleste av disse var helt forstyrret, og de skrek og bar seg. Mange trodde det var dommedag. Da de var på vei opp den siste bakken mot Mo, kom det folk springende den motsatte veien, og ropte at de måtte snu. Raset kom den veien. På den måten sprang de i sikksakk nordover. Men omsider kom de seg sammen med mange andre opp til Vester-Hallem hvor de fikk tak over hodet. Senere ble folkene fordelt utover bygden. Kornelius var skredder, og dermed var han i en slik situasjon at man gjerne ville ha ham boende hos seg. For ham og hans familie gikk det derfor lett å få seg et sted å være. Hverken menneskeliv eller dyr gikk tapt på Hagahaugan. Så vidt vites ble Tvillingene Andreas Korneliussen heller ingen skadet. og Anna Korneliusdatter Haugan. Etterpå Husene på Hagahaugan lå bare 15 meter fra leirsjøen. Og mye av den jor den plassen hadde hatt til disposisjon, lå nå under leirslammet. Kornelius hen vendte seg til lensmannen for å få tillatelse til å flytte tilbake, men lensmannen sa nei. «Vi har mistet 112 liv,» sa han, «vi skal ikke miste flere.» 2
---- 158 ----
---- 159 RasB ---- Husene på Hagahaugan ble tatt ned og flyttet opp til Breding i Vuku på førjulsvinteren 1893. Dette skjedde ved at Vukubøndene kjørte materialene på slede på dugnad, og flyttingen tok tre døgn. Kornelius fikk kr. 300 i erstatning. Hans mor, Anne Larsdatter fikk kr. 50 i bidrag. Kornelius og Martine bodde senere på plassen ved Breding. Kornelius døde i 1935, og Martine døde i 1937. Kristoffer ble gift tre ganger, første gang med Anna Lovise Geving, andre gang med Sofie Sundby, og tredje gang med Ingrid Sofie Prestmo. Han ble kaptein i Hæren og herredskasserer i Verdal. Han døde i 1934. Peder ble gift med Klara Lovise Jonsdatter. Han var regimentsskredder. Han døde i 1961. Andreas ble gift med Oline Olsdatter Vangstad. Han var gårdbruker på Vangstad og ordfører i Verdal. Han døde i 1939. Anne ble gift med Johan Martinsen Breding. Hun døde i 1929. Hagahaugan etter flyttingen til Vuku. Etter maleri av Kjell Haugen. Noter: Opplysninger ved Kaare Haugan. På det tidspunktet var det offisielle tallet fastslått til 112 døde. I ettertid har det vært mulig å konstatere at flere døde i de nærmeste dagene etter raset som følge av skader og sykdom de pådro seg, slik at det korrekte tallet er 116.
---- 160 RasB ---- HAUGSHOLMEN 24.1 Gården Den gamle storgården Haug er også en av de gårdene som i tidens løp har fått stor medfart av Verdalselven. Elven hadde sitt leie forbi den terrassen hvor Haug ligger, helt til ut i siste halvdel av 1600-tallet. Da skiftet elven løp. Men det gamle elveløpet synes fremdeles i form av sumper og kvisler. Terrassen er blitt redusert stadig vekk slik at det trolig er tale om at mer enn halvparten av det opprinnelige gårdsvaldet er blitt vasket vekk. Noe har gården fått igjen i form av den nye lavtliggende elvesletten. Men elven har skiftet løp også over denne sletten utallige ganger slik at den er gjennom skåret av spor etter gamle elveløp. Eieren av gården Haug i 1783, løytnant Lorents Didrik Kluwer, delte den opp i ti mindre parter og solgte dem. En av disse partene lå mellom sporene etter de gamle elveløpene nede på den lave elvesletten. Den fikk navnet Holmen eller Haugsholmen. I dag er en del av de gamle elveløpene fylt igjen og vanskelig å se i terrenget, men gården lå på en holme eller øy. Mot øst og syd grenset gården mot Bjartnes. Grensen mot Bjartnes gikk delvis langs etter et av de gamle vannfylte elveløpene. Mot vest lå Fæby. Og mot nord lå Holmsveet, en annen av de ti partene som Kluwer delte inn Haug i. Holmen nådde ikke ned til elven. Men avstanden var ikke stor, og terrenget mellom gården og elven var lavt. Akkurat i dette området lå Vis øya som var en lav forhøyning i terrenget, og som var delt mellom Fæby og Bjartnes. Her lå det flere husmannsplasser. De skadene Holmen fikk som følge av raset, skyldtes først og fremst flom men som fulgte, da Vukusjøen steg over demningen. Det var bare übrukelig sumpland og kvisler som ble berørt av leirmassene. Trolig er det av den grunn at den ikke er tatt med i oversiktene over husdyr, utsæd og lignende fira 1891. Dette grunnlagsmaterialet er nå dessverre borte, slik at det ikke er råd å si noe om størrelsen av gården like før raset. I 1875 var det 4 hester, 7 kyr, 2 ungnaut og 1 gris på gården. Samme år var utsæden 1 1/2 tønne bygg, 12 tønner havre, 54 skålpund gressfrø og 6 tønner poteter. Rimeligvis var vel forholdet noen lunde det samme i 1893 også. Det ble heller ikke foretatt beregninger av gardens totale areal etter raset.
---- 161 RasB ---- Oline Andreasdatter og Nelius Pedersen Hynne. Folket Nelius Pedersen Hynne kjøpte Holmen i 1889 av Adam David Jelstrup fra Skogn. Nelius Hynne og hans familie bodde der i 1893. I følge de offisielle listene besto hans husstand av fem personer da raset gikk: - Nelius Pedersen Hynne, gårdbruker, 45 år - Oline Andreasdatter Hynne, kone, 40 år - Peder, sønn, 6 år - Augusta Mathilde, datter, 5 år - Anna Oline Olsdatter, tjenestepike, 24 år Nelius og Oline var fra Skogn. Det samme var tjenespiken, Anna Oline Olsdatter. Hva som skjedde Gården ble ikke berørt av sel ve raset. Men lensmann Hieronymus Wessel, som bodde på nabogården Holms veet, fortalte i sin rapport etter ulykken, at han ble vekket om natten av drengen sin. Han fortalte at han skulle bort til Holmen fordi elven hadde kommet inn på gården. Hva som egentlig hadde skjedd her, er litt uklart. Men trolig ble vannet i elven presset ut av løpet av de fremveltende leirmassene og rant som en bølge utover de flate markene ved Holmen.
---- 162 RasB ---- Lensmannen sprang dit for å se, og han så da at elveløpet og de lave breddene av elven var fylt opp av leirmasse. Hvorvidt folket rømte ut med en gang, er litt usikkert, men det er nærligg ende å tro det, for det skjedde langs hele strekningen av elven. Og i alle fall måtte folket ut da elven begynte å strømme inn over gardens jorder, da Vuku sjøen steg over demningen etter et par dager. Da var Holmen ille utsatt. Leirflaten som var bygget opp av rasmassene, lå så høyt i forhold til de lave elveslettene som hadde unngått å bli overslammet, at vannet også fløt utover disse. Ut på kvelden 20. mai var Holmen inneflødd i likhet med Fæby. På det tidspunktet mente man at Stiklestadveien som gikk på en fylling tvers gjennom Kvisla, ville være en effektiv demning. Men neste dag var det klart at veien var for lav enkelte steder, og dermed strømmet vannet over. Og det medførte at det ble gravd flere hull i veifyll ingen. I sin tur førte dette til at mer vann gikk igjennom, og dermed økte farten og strømmen ved Holmen. Det var nå klart at Holmen sto i fare for å bli ødelagt. Det som kunne ber ges, ble fraktet vekk. Kasper Selli som var tjenestekar på Haug, har fortalt at folk fra nabogårdene var der og fraktet vekk husgeråd og mat. Blant annet har han fortalt at det var en noe uhyggelig jobb å ta potetene opp fra kjelle ren. Kjelleren var under stuen, og et par stykker klatret ned i kjellerhullet og fylte potetene i sekker. Oppe i stuen sto så andre som heiste opp sekkene etter hvert. Men for dem som var nede i hullet, var det en uhyggelig følelse, for vannet kunne komme når som helst. Det ble en stri tørn. Arbeidet ble gjennomført i stort tempo, og her var det ikke tid til hvilepauser. Og ferdige ble de, til stor lettelse for dem som hadde plassen nede i kjelleren. (Se mer om Kasper Selli under Gjenvinning.) Om formiddagen var det klart at forholdene var kritiske, og militære mann skaper ble satt inn. Om kvelden gikk strømmen stri ved gården og gjennom gardstunet. Forsterkninger ble satt inn. Da sto tørkehuset på skjeve, fordi jordbunnen var blitt gravet vekk. Uthuset var i fare, og brønnen på gards plassen var full av leirvann. Men etter et iherdig, hardt og ikke så lite farefullt arbeid klarte de militære mannskapene å forhindre vannet å ta dette løpet. Dermed var gården reddet. (Se forøvrig nærmere om dette under Redningsarbeidet i dagene som fulgte.) Skaden var således ikke så veldig stor. Det ødelagte arealet omfattet 14,8 dekar jord og 29,5 dekar skog og havning. Ingen husdyr gikk tapt. Før skaden var verdien av jorden satt til 3.650 kroner. Tapet ble beregnet til 1.050 kroner slik at verdien etterpå var 2.600 kroner. Man beregnet det ødelagte arealet til å ha utgjort 2/7 av det opprinnelige arealet.
---- 163 RasB ---- Gården forøvrig fikk en verdiforringelse på kr. 800 fra kr. 6.000 til kr. 5.200. Etterpå Holmen fikk en del skade på både jord og hus seiv om jordskaden tross alt var forholdsvis beskjeden. Grensene ble heller ikke forandret. Av den grunn ble heller ikke gården tatt med i detaljplanen for fordeling av jord etter raset. Haugsholmen ble ikke berørt i særlig grad av rasmassene. Derimot holdt elven på å ta nytt løp over gården. Dette ble avverget etter store anstrengelser fra soldatenes side. Etterpå ble gården flyttet et lite stykke nordover. Den gamle tomten er avmerket på kartet. Verdalsboka - 11
---- 164 RasB ---- Men fra 1895 ble skylden forandret: Gårdsnr. 24, bruksnr. 1, Holmen av skyld mark 4,94 et avtak for 10 år av mark 1,41, og deretter et avtak for bestandig av mark 0,94. På grunn av dette ble veiskatten redusert med kr. 0,49 for første halvår 1893. Husene hadde fått en del skade, og Nelius Hynne så seg derfor nødsaget til allerede i juni 1893 å søke om støtte til å sette dem i stand. Han søkte om kr. 1000 og fikk 21. juni innvilget en støtte på kr. 200. På det tidspunktet var man i Verdalskomitéen ikke klar over hvor store be løp man ville få til disposisjon, og det er vel grunnen til at han bare fikk 1/5 av det han ba om. Situasjonen forbedret seg, og 19. juli er han oppført med en ny. søknad på kr. 400. Av dette fikk han nå kr. 300. Nelius Hynne må tydeligvis ha hatt tro på det å søke, for 23. september er han oppført med nok en søknad, denne gang på kr. 300. Den oppgitte grunnen var flytting av hus. Denne gangen fikk han 200 kroner. Og 31. januar 1894 foretok Verdalskomitéen utbetaling til tidligere søkere, og Nelius Hynne ble nå tilgodesett med kr. 200. Alle disse beløpene ble regnet som forskudd på den erstatning han omsider skulle få. Og da arbeidet med å regne ut erstatningsbeløpene var ferdig, tilkom det ham et erstatningsbeløp på tilsammen kr. 2.120. Nelius Pedersen Hynne var på Holmen i 1900 sammen med sin kone Oline og deres barn Peder og Augusta Mathilde. Da var det en annen tjenestejente der enn hun som hadde vært der da raset gikk. Den nye hette Marta Sakarias datter. Hun hadde også vært med i raset og berget livet. Riktignok måtte hun amputere et ben på sykehuset etterpå. Da raset gikk var hun taus på Krag hos Ove Nilsen Haugskott. (Se under Krag.) Nelius solgte gården i 1914 til John Baglo. Han døde i 1928. Oline døde i 1926. Peder Neliussen utvandret til Amerika i 1907. Han var på besøk i Verdal i 1914. Da reiste sammen med ham Marie Emelie Olufsdatter Valstad. De giftet seg i Amerika. Augusta Mathilde Neliusdatter drev visstnok en kafé lenger syd i landet. Hun ble gift på sine gamle dager.
---- 165 RasB ---- HEGSTADVALD, HEGSTADSTUGGU 31.1 Plassen Ved foten av melbakken nedenfor Hegstad lå en husmannsplass ved navn Hegstadstuggu. Seiv om denne plassen lå nede på elvesletten, hadde elven skaret seg så pass dypt ned at Hegstadstuggu lå bortimot 15 meter over elve nivået. Plassen var således ikke spesielt utsatt for flom. Som husmannsplass hadde den muligens et noe større areal enn hva som var vanlig for husmannsplasser flest. I alle fall var utsæden i 1890 noe større enn hva som var vanlig på de fleste andre plassene. Det ble sådd 0,67 hekto liter bygg og 1,39 hektoliter havre, og det ble satt 4,18 hektoliter poteter. Av husdyr fantes det 1. januar 1891 1 ku, 4 sauer og 10 høns. I 1893 var det det samme antall dyr, men tallet på høns er ukjent. Hegstadstuggu lå nedenfor melen ved Hegstad. Stuen ble ligg ende på samme sted, men ble helt begravet.
---- 166 ----
---- 167 RasB ---- Folket Hegstadstuggu var bebodd av samme husmannsfamilie både i 1865, 1875, 1891 og 1893. Rasnatten bodde følgende mennesker der: - Gunnbjørn Pettersen, husmann med jord, 54 år - Serianna Olsdatter, kone, 64 år - Sofie Berntsdatter, datterdatter, 14 år - Kjerstine Olsdatter, inderst, fattiglem, 63 år Gunnbjørn Pettersen hadde vært på denne plassen fra før 1865. Folke tellingen dette året forteller at han da var gift med Serianna Olsdatter. Hun var 10 år eldre enn han, og hun hadde en datter fra før hun giftet seg med Gunnbjørn. I sitt ekteskap hadde de minst en sønn. Gunnbjørn var sønn av Petter Henriksen og Agnes Ellevsdatter Storstad. Seriannas foreldre hette Ole Olsen og Maren Bardosdatter Hellan. Sofie Berntsdatter var datter av Bernt Jakobsen og Serianna Olsdatter. Disse bodde på husmannsplassen Enes på Trones. Serianna Olsdatter var datter av Gunnbjørns kone, og hun hadde samme navn som sin mor. Denne våren gikk Sofie for presten i Stiklestad kirke, og av praktiske grunner bodde hun derfor hos sine besteforeldre, det vil si hos sin bestemor og hennes mann. Kjerstine Olsdatter tilhørte familien. Hun var en søster av Serianna. Hun var ugift. Hva som skjedde ' Hegstadstuggu lå forholdsvis langt borte fra selve raset, men de fikk ikke noe forvarsel før rasbølgen traff stueveggen med et brak. Sofie hadde dagen før vært oppe på Fagerhøy, en utskilt eiendom fra Heg stad, og satt poteter sammen med en del andre ungdommer. Om kvelden, som var en fm, lys vårkveld, fikk hun ikke sove, og hun såtte seg derfor opp i sengen for å strikke litt. Så plutselig kom leirbølgen. Leire og vann strømmet øyeblikkelig inn i første etasje. Besteforeldrene lå oppe på loftet sammen med Sofie, men de fikk også reddet Kjerstine dit opp. Hun lå nemlig nede. Leiren steg mer og mer, og huset ble til slutt løftet av grunnmuren. Det var ikke lenger noen bevegelse å snakke om i leiren slik at huset ble ikke flyttet nevneverdig. Allikevel må det ha vært nok bevegelse til at murpipen ramlet sammen. Trolig ble Kjerstine skadet av steinene fra pipen. Men da leiren nådde opp under loftsgulvet, klatret Sofie ut gjennom et vindu og over i et oldertre som akkurat da fløt forbi. Treet var et av en gruppe på tre-fire, og de sto alle oppreist.
---- 168 RasB ---- På et eller annet vis klarte også Gunnbjørn å komme seg i land sammen med Serianna. Derimot ble Kjerstine værende igjen inne på mørkloftet. Hun klarte vel ikke å bevege seg etter at hun ble skadet av steinene fra pipen. Og da leiren steg opp til loftsgulvet, var hun helt innesperret. Det var ikke mulig å komme ned, og det fantes ingen annen åpning i taket enn den fra pipen, og den var for trang til at hun kunne kommme seg ut. Og ute oppe i oldertreet satt Sofie. Tregruppen drev sakte mot melkanten, men stanset omsider så langt fra land at det ikke var mulig for henne å kom me seg i land. Og der ble hun sittende til langt ut på dagen neste dag. Hun hadde hele tiden kontakt med andre folk med fast grunn under føttene. Men hun var bare i nattklærne, og hun frøs forferdelig. Blant annet forfrøs hun føttene. Dette ga henne ikke varige men, men hun hadde plager av det denne sommeren. Ut på morgenkvisten kom kavallerister for å delta i redningsarbeidet. De begynte å bygge bro utover til Fergestuggu som lå 600-700 meter vest for Hegstadstuggu. Men de måtte gi opp arbeidet med å komme seg dit ut fra Hegstad. Da de var på vei for å prøve å bygge en bro fra Lyng, kom Gunn bjørn sammen med et par andre menn trekkende med en båt over land. De skulle da prøve å ta seg ut til Hegstadstuggu hvor Kjerstine fremdeles var. Huset lå da omtrent 100 meter fra fast land. Gråtende ba Gunnbjørn om hjelp, og to kavallerister, sersjant Nils Høien og kavallerist Martin Leirdal, gikk sammen med Gunnbjørn ut i båten og ståket seg ut til huset. Sofie ble tatt ombord i båten fra treet. For å komme inn på mørkloftet måtte de hugge hull i taket og bryte ned mønet. Vannet og leiren sto da 4 - 5 tommer nedenfor loftsgulvet. Men Kjer stine var så skadet at hun ikke var i stand til å gå med egen hjelp. Sersjant Høien krøp da inn på loftet og bar henne ut. Derpå ble også hun brakt inn til land sammen med Sofie. 2 Ingen mennesker omkom her, men de mistet alle dyrene og alt som var i huset. Jorden som ble ødelagt, tilhørte gården Hegstad, og ble følgelig regnet sam men med den jorden som ble ødelagt her. Etterpå Gunnbjørn Pettersen ble tildelt en erstatning på kr. 420. Han fikk 150 kro ner i forskudd. , ~ Kjerstine er etter all sannsynlighet den samme som Kirsten Hegstadvald som fikk 35 kroner i erstatning. Gunnbjørn og Serianna flyttet til sin sønn Anneus Martin som hadde kjøpt småbruket Munkhaugen i Frol. Der bodde de sine siste leveår.
---- 169 RasB ---- Fra utgravningen av Hegstadstuggu Nærbilde av stuevinduet. Stuevinduet på østveggen dukker frem. Kjøkkenvinduet* Dette trauet med skomakerredskap sto i kammerset. * Mange av vinduene var hele. Det hadde sammenheng med at leiren steg både utvendig og innvendig samtidig. Sofie ble gift med sersjant og handelsmann i Leksdalen, Anton Aksnes. De bodde på Lundsbakken. Sofie døde i 1971. Sist på 1960-tallet støtte man på rester av huset under grøfting. Levanger Lærerhøyskole foretok utgraving av plassen i 1970, og man fant da en rekke gjenstander som lå nede i leiren. Blant annet fant man igjen det strikketøyet Sofie hadde hatt i hånden da «ofsen» traff stueveggen. Det bemerkelsesverdige var at alle maskene var intakte på strikkepinnen!
---- 170 RasB ---- Sofie Berntsdatter, senere gift Aksnes, studerer noen av de tingene som ble funnet under utgravningen av Hegstadsiuggu i 1970. Foto: Erling Sommervold. Noter: 1 Opplysninger ved Ingebjørg Aksnes Hermann, barnebarn av Sofie, og Per Aksnes, Sofies sønn. 2 I en rapport gitt av løytnant Lowsow, heter det at også Sofie, som ble anslått til å ha vært 12 år gammel, ble løftet ut gjennom hullet i taket. Men det stemmer altså ikke. Hun hadde klatret ut gjennom loftsvinduet og over i oldertreet som fløt forbi før leiren nådde over vinduet. Dette ble imidlertid rettet i de senere skriftlige rapportene.
---- 171 RasB ---- JERMSTAD Jermstad er en av de gamle storgårdene i denne delen av Verdal. Den kan føre sin historie helt tilbake til folkevandringstiden i eldre jernalder. Akkurat på denne terrassen i dette området ligger og lå flere -stad-gårder som ble ryddet omtrent samtidig med Jermstad: Trøgstad, Øgstad, Hegstad, Stiklestad og Tokstad. Jermstad og Trøgstad lå som nære naboer med Jermstad øverst i bakkene og Trøgstad nedenfor. Det ser ut til at den gamle hovedveien fra Stiklestad til Vuku i hovedsak fulgte grensen mellom de to gårdsvaldene. Tidlig i middelalderen ble Jermstad delt i tre deler, nemlig Jermstad øvre, Jermstad vestre og Jermstad østre. Mot slutten av middelalderen dukket så enda en gard opp, Jermstadspannet. Den var litt mindre enn de tre andre. Navnene på de tre første angir beliggenheten i forhold til hverandre. Deri mot trenger Jermstadspannet en liten forklaring. I gamle dager ble en gards verdi angitt i hvor stor leieinntekt eieren fikk ved utleie. Betalingen skjedde vanligvis i naturalier, og av praktiske grunner ble alt omregnet til smør. Smøret ble veiet i spann, øre og marklag. Jermstadspannet var således rett og slett en eiendom som ga 1 spann smør i årlig leieinntekt. Jermstadvaldet hadde som nevnt, Trøgstadvaldet syd for seg. Mot øst lå Faren, mot Vest lå Follo, og mot nord lå fjellet Blommen som på et tidlig tidspunkt var ålmenning. Generelt
---- 172 RasB ---- Jermstad. Alle Jermstadgårdene ble berørt. Tre forsvant, mens den fjerde, Jermstad øvre, ble liggende på kanten av raset. Den ble flyttet litt nordøst over. Etter raset 6. september ble den flyttet på nytt til det sted hvor den ligger i dag. Jermstad handel forsvant også. Plassen Jermstadenget ble ansett for å være utrygg og ble fråflyttet.
---- 173 RasB ---- JERMSTAD VESTRE (PERSGÅRDEN) 100.1 Gården Navnet forteller at dette var den vestligste av Jermstadgårdene. Valdet gren set i vest mot Follo og Jermstadspannet. Mot nord og øst lå Jermstad øvre. Jermstad østre lå også øst for gården. Og mot syd lå Trøgstadvaldet. Gren sen mellom Jermstad og Trøgstad fulgte stort sett hovedveien gjennom om rådet. Ellers var grensene her noe innviklet fordi eiendommene var av nokså uregelmessig form. Jermstad vestre ble også kalt Persgården. Dette hadde sammenheng med at en gang i tiden het eieren Per eller Peder. Etter raset ble arealet på Jermstad vestre beregnet til å ha vært 399,42 dekar. Av dette utgjorde det dyrkede arealet 244,35 dekar. Skog og havning utgjorde 128,15 dekar, og eng og udyrket mark var på 26,92 dekar. Matrikkelskylden var 12 mark 03 øre. I 1890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 11 hektoliter havre, 20 kilo gressfrø og 15 hektoliter poteter. 1 ar ble brukt til andre rotfrukter og 0,5 ar ble brukt til kjøkkenhage. På gården fantes det 6 to-hjulte vogner. 1 slåmaskin eides i fellesskap med Jermstad østre og Trøgstad store. Pr. 1. januar 1891 var besetningen på 2 hester, 11 kyr, 11 sauer, 3 griser og 16 høns. I 1893 var tallet på husdyr iberegnet kårmannens del 2 hester, 12 storfe og 15 småfe. Tallet på høns er ukjent. Ved midten av 1800-tallet var det i følge forsikringsprotokollen ikke færre en syv bygninger på gården. Disse var en hovedbygning, en bryggestue med gårdsport og bakstehus, en ladebygning med to høyboder og en skåle, et grise hus, et fjøs, et vannhus, en stall og et stabbur som var 7 alner langt. Det er vanskelig å si om alle disse var der i 1893. Folket Eieren, Gustav Stiklestad, hadde kjøpt gården noen år før 1893. Som det vil fremgå av listen over beboerne nedenfor, var det forbausende få tjenere på gården. Men det kan ha hatt sammenheng med at flere av Gustav Stikle stads barn var halwoksne og bodde hjemme. Og de to tjenestepikene var konas søstre. I mai i 1893 var følgende bosatte på Jermstad vestre:
---- 174 RasB ---- Gustav Johan Edvard Arntsen Stiklestad, gårdbruker, 44 år Serianna Jensdatter, kone, 46 år Arent, sønn, 18 år Salve, sønn, 17 år Julie Marie, datter, 15 år Tomas, sønn, 12 år Jørgen Ragnvald, sønn, 9 år Gudrun Sofie, datter, 7 år Ole Ingvald, sønn, 5 år Guruanna, datter, 4 år Andrea Jensdatter, tjener, 63 år Bergitte Jensdatter, tjener, 58 år Gustav var sønn av Arnt Andersen og Sirianna Ellingsdatter på Stiklestad østre. Karl Olaf Gustavsen Stiklestad. Serianna Jensdatter var fra Inderøy a. Hennes foreldres navn var Jens Andersen Almenningen og Ragnhild Margrete Pedersdatter. Andrea Jensdatter og Bergitte Jensdatter var, som nevnt ovenfor, søstre av Seri anna. De var blitt med til Jermstad da familien flyttet fra Inderøya hvor de bodde tidligere. Av barna var bare Guruanna født på Jermstad. De andre var født på Inderøya. Dessuten hadde de nok en sønn, Karl Olaf, som var 19 år. Men han var i 1893 i Kristiania på underoffisersskolen, slik at han ikke bodde hjemme på dette tids punktet. Gården hadde også en kårmann, Johan nes Andreassen Jermstad. Det var han som hadde solgt Jermstad vestre til Gustav Stik- lestad. Men han bodde som inderst sammen med sin datter Dina i Gollaug stuggu bare et kort stykke vestenfor gården. (Se under Gollaugstuggu.) Rasnatten var den ene av konas søstre fraværende. Det var Bergitte. Det er ikke kjent hvor hun var. Hva som hendte Med hensyn til denne gården vet vi ingen ting om de var oppe og forsøkte å redde seg eller ikke. Imidlertid vet vi at Dina Jermstad må ha passert denne
---- 175 RasB ---- * V ' £^J ■^y^^J *y -CyL-Å^-^^)— '4^Z. r Denne attesten fra sanitetskaptein Schultz, somforøvrig bodde i Stabelstuen, var en av grunnene til at Olaf ikke var kjemme rasnatten. gården på sin løpetur. Men som sagt, vi vet ikke noe om om hvorvidt de våknet eller ikke. For her omkom alle. Ingen annen gard eller heim hadde så mange døde som nettopp Jermstad vestre. Hele 11 mennesker, eller alle som var der rasnatten, døde. Husene forsvant helt. Bare en vogn skulle etter sigende ha vært synlig etter denne gården. Karl Olaf, eller Olaf som han vanligvis ble kalt, unngikk altså katastrofen fordi han var på underoffisersskolen i Kristiania, ble varslet ved både tele gram og brev. Nikolai Moksnes på Stiklestad mellom sendte føleende brev til ham. 1
---- 176 RasB ---- Kjære Olaf! Sørgelig ulykke som indtr nat til Fredag, rammede ikke mindst dig. Dine Forældre, Søskende og dem som var i huset er sporløst f ors vunden. Heste og Kjør og aldt, lidt jord øverst tilbage. Gjermstagaarden undtagen Jakob er reist, som staar paa kanten af fall av skredet. Follo, Krogh, Trygstad, Tessem, Olaus Bjartnes, Krogsmo og en stor del af Moe og Præstegaar den en del. Tessem og Kone er borte, pigen redet nesten al samen neden for Krogh er begraven i Midred. Rygtet har gaaet, at din Fader var fundet som Lig, men vi har ikke enda fundet ham, likesom at din Søster Julie var fundet i live er heller ikke lykkes os at finde-. Al Lyngsgaarden er under Vand og til dels Husene flyttet, men Folkene redet. Paa andre side Elven er der en hel Mase Skade. Paa Melbye, Lunden, Næs gaardene, Lennes, Rosvold og ald smaa brug og plasser er skyllet bort, og største del af folk og kreature- De er en liden del af gaarden tilbage paa Jermstad som skal tilsaaes som tilhører dine Forældre. Jeg kan ikke beskrive alt som er skeet idag - Jeg har taft mine Briller i denne tumult - Vær hilset fra os alle og Gud styrke dig og give dig kraft til at overvinde denne Sorgen tunge Budskab. Stiklestad N Moxness Olaf reiste øyeblikkelig hjem til Verdal. Men her var det ikke mye å se av farsgården. Han deltok med utrettelig iver i letearbeidet etter sin familie. De første dagene ble det brukt ski for å komme seg frem over den etter hvert fastere leirsørpen. Og i følge hans egne opplysninger til sine etterkommere var det han seiv som fant faren, Gustav Stiklestad. Og han kjente ham igjen på ringen han bar. Denne ringen var forøvrig det eneste han hadde etter sine foreldre. Den tilhører nå slekten i Amerika. Døde: GUSTAV JOHAN EDVARD ARNTSEN STIKLESTAD, født 1839 SERIANNA JENSDATTER STIKLESTAD, født 1837 ARNT GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1875 SALVE GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1876 JULIE MARIE GUSTAVSDATTER STIKLESTAD, født 1878 TOMAS GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1881 JØRGEN RAGNVALD GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1884 GUDRUN SOFIE GUSTAVSDATTER STIKLESTAD, født 1886 OLE INGVALD GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1888 GURU ANN A GUSTAVSDATTER STIKLESTAD, født 1889 ANDREA JENSDATTER, født 1833
---- 177 RasB ---- Av de omkomne ble fire funnet og med sikkerhet identifisert. Ytterligere to ble funnet og antatt identifisert. Jørgen Ragnvald var den første som ble funnet. Det skjedde 2. juni. Han ble be gravet og jordfestet 5. juni på Stiklestad. Både Serianna og hennes datter Julie Marie ble funnet på samme dag, 5. juni. Men datteren ble funnet på sydsiden av elven, og hun ble gravlagt på Lysthaugen 16. juni. Moren som enten må ha blitt funnet lenger mot vest eller på nordsiden, ble ført til Stiklestad hvor hun ble grav lagt og jordfestet samme dag som hun ble funnet. Gustav Stiklestad ble gravlagt 14. juli på Lysthaugen, hvilket vil si at han ble funnet på sydsiden. Det står i kirkeboken at han ble funnet 15. juli, men det er Nikolai Moksnes fira Stiklestad mellom som skrev brevet til Olaf Stiklestad. naturligvis feil. Muligens kan det være 5. juli. For både han og hans datter Julie Marie skjedde jordfestelsen 19. mai 1894. 25. mai 1894 ble det funnet to lik utenfor Bjartnes. Det ene var en voksen person, og det andre var et barn. Det var da ikke mulig å identifisere dem nøyaktig, men man antok at dette var Andrea Jensdatter og et av søsterens barn som lå i hennes armer. Barnet var da enten Gudrun Sofie eller Ole Ingvald. De øvrige er ikke blitt gjenfunnet. Ved etterraset 6. september gikk også en vesentlig del av dette valdet ut. Totalt ble 147,6 dekar dyrket mark, 19,7 dekar eng og 39,4 dekar skog og havning, tilsammen 206,7 dekar av gardens alreal ødelagt. Man beregnet jordverdien før raset til å ha vært kr. 9.000. Verdien av den ødelagte jorden ble satt til kr. 7.500, slik at det som sto igjen tilsvarte kr. 1.500. Eiendommen forøvrig ble verdsatt til kr. 11.000. Av dette ble tilsvarende kr. 9.700 ødelagt. Igjen var det da kr. 1.300. Etterpå Karl Olaf Arntsen Stiklestad var den eneste arvingen igjen. Han fikk en erstatning på kr. 7.330. Bergitte Jensdatter, søster av kona på gården og tjenestejente, fikk kr. 90. I 1895 ble sky Iden fastsatt slik: Gårdsnr. 100, bruksnr. 1, Jermstad vestre av skyld mark 12,03 et avtak
---- 178 RasB ---- for 20 år av mark 10,63, og deretter for bestandig et avtak av mark 9,53. Dette ga en nedsettelse av veiskatten på kr. 3,46 for første halvår 1893. Det antatt tapte arealet var på 206,7 dekar. Det som sto igjen, ble solgt. 51,6 dekar av det som lå nede i skredgropen ble lagt til det som sto igjen. Resten, 134,4 dekar, ble utlagt til Staten i det som fikk navnet Statsteig A. Tilsammen var dette 20,7 dekar mindre enn det som hadde gått tapt. Karl Olaf giftet seg med Henrietta Halvorsdatter Lorås. De utvandret til Ashby i Minnesota i 1903. De flyttet så til Minneapolis for deretter å flytte til Duluth hvor Karl Olaf var f armer og ingeniør. Han døde i 1955. Note: 1 Brevet eies av Ingeborg Lorås, Røra.
---- 179 RasB ---- JERMSTAD ØSTRE (SMEDGÅRDEN) 99.1 Gården Som navnet sier, var det den østligste av Jermstadgårdene. Mot øst grenset den mot Faren øvre. Der lå også den biten som tilhørte Melby, og som ble kalt Nøysomhet. Syd for hovedveien lå Trøgstadvaldet. Mot vest lå Jermstad vestre. Mot nord lå Jermstad øvre. Jermstad østre ble kalt Smedgården, noe som muligens hadde sammenheng med at en av de tidligere brukerne hadde vært smed. Etter raset ble det totale arealet på denne gården beregnet til å ha vært 198,24 dekar. Av dette var 188 dekar dyrket jord. Eng og udyrket mark utgjorde bare 7,92 dekar. Dessuten gikk det noen veier over gårdsvaldet, og disse sam men med bebygget areal utgjorde 2,32 dekar. I 1890 ble det sådd 2 hektoliter bygg, 14 hektoliter havre, 1 hektoliter havre til grøntfor og 6 kilo gressfrø. Det ble satt 11 hektoliter poteter. Det fantes 6 to-hjulte vogner på gården, og sammen med Jermstad vestre og Trøgstad store hadde gården 1 slåmaskin. 1. januar 1891 var besetningen 2 hester, 8 storfe, 10 sauer, 4 griser og 17 høns. I 1893 var tallet omtrent det samme, nemlig 2 hester, 10 storfe, 14 småfe og 2 griser. Hvor mange høns det var, er ukjent. Denne tegningen av protokollsekretær Jacob Fabritius skal være en av Jermstadgårdene som gikk med i raset. Det er ikke mulig å avgjøre om det er Jermstad østre eller vestre. Tegningen sto i Folkebladet 31. juli 1893. Verdalsboka - 12
---- 180 RasB ---- Før Jakob Pedersen, hadde kommet dit, hadde han eid nabogården Trøg stad store. Han overtok så Jermstad østre i 1888 etter sin svigerfar Ellev Larsen, som fikk kår og bodde der til han døde noe før raset. Fra Ellev Larsens tid fantes det en forsikring på gard, løsøre og avling. Husene på gården var forsikret slik: En hovedbygning - kr. 500; et fjøs -kr. 150; en stall med vognbod, vedskjul og halmrom - kr. 180; en lade bygning med grisehus - kr. 130; et stabbur - kr. 30; et ditto - kr. 25; og et tørkehus med smie - kr. 20. Dessuten er det oppført en treskemaskin sam men med bygningene, forsikret for kr. 40. I løsøret inngikk følgende gjenstander: En blåsebelg, en tørkehylle og tre kakkelovner. Avlingen som var forsikret, omfattet disse produktene: 16 tønner bygg, 70 tønner havre, 70 tønner poteter, 80 lass høy og 80 berger halm. Folket Natten til 19. mai 1893 bodde følgende personer der: - Jakob Pedersen Jermstad, gårdbruker, 59 år - Jonetta Ellevsdatter, kone, 52 år - Marta Jakobsdatter, datter, 18 år - Edvard Ellevsen, pleiesønn, 16 år - John Ellevsen, pleiesønn, 12 år Jakob Pedersen var sønn av Peder Jonsen og Marta Kristoffersdatter på Trøgstad store. Jonetta Ellevsdatter var datter av Ellev Larsen og Gjertrud Jakobsdatter som tidligere hadde eid Jermstad østre. De to siste var sønner av konens bror, Ellev Ellevsen og Anna Johannes- datter. Hva som skjedde Det var denne gården som i tiden etter raset ble sammenblandet med Smed haugen på Follovald. Navnelikheten mellom Smedgården og Smedhaugen gjorde at journalistene forvekslet dem da skulle skrive om Dina Jermstads løp gjennom rasområdet, og denne sammenblandingen har vedvart helt til 1 da §- Dina sprang forbi denne gården og fikk varslet beboerne. Hun vekket folkene ved å rope. «Fare!» Men kona oå gården, Jonetta Ellevsdatter, som kjente Dina godt, de hadde vært n-boer i alle år, svarte henne: «Holder du på å slippe av igjen.» Hun vissv ?: iJina hadde vært plaget av nervøsitet, og på den tiden ble det ansett for sinnsykdom, og hun ble betegnet som «svaksinnet». Dina fortalte dette seiv, og hun fortalte også at folkene la seg til ro igjen.
---- 181 RasB ---- Jonetta Ellevsdatter og Jakob Pedersen Jermstad. Bildet kommer fra USA, og der opplyses det at dette er de to. Da de var i USA, bodde de fremdeles på Trøgstad store, og de kalles derfor Trøgstad. På Jermstad østre ville de ha hatt tid til å redde seg dersom de hadde aktet på Dinas varsel. Men det gjorde de ikke, og alle omkom. Døde: JAKOB PEDERSEN JERMSTAD, født 1834 JONETTA ELLEVSDATTER JERMSTAD, født 1841 MARTA JAKOBSDATTER JERMSTAD, født 1875 EDVARD ELLEVSEN JERMSTAD, født 1877 JOHN ELLEVSEN JERMSTAD, født 1881 Husene forsvant, og bare to av de omkomne ble funnet igjen. Pleiesønnen Edvard ble funnet på sydsiden av dalen og ble gravlagt på Lyst haugen 4. juni. Jordfestelsen skjedde for alle på dette gravstedet på årsdagen for raset, 19. mai 1894. Jakob ble funnet lengre mot vest 2. juni, og han ble begravet og jordfestet på Stiklestad 6. juni. Alle dyrene strøk med.
---- 182 RasB ---- Imidlertid lå dette gårdsvaldet i utkan ten av rasområdet, og noe jord gled ikke ut. Dog ved etterraset 6. september for svant ytterligere store områder. Men seiv etter det var det noe igjen. Det utraste området utgjorde 118,1 dekar dyrket mark og 5,9 dekar eng, til sammen 124 dekar. Igjen var det 69,9 dekar, 2,32 dekar udyrket jord, og 2,32 dekar veier. Tilsam men sto det igjen 74,24 dekar. Jordverdien før raset var kr. 7.700. Tapet utgjorde 5.500 kroner. Verdien på det som var igjen av jorden var således kr. 2.200. Dette tilsvarte ca. 5/7 av gardens verdi. Eiendommen forøvrig sto tidligere i kr. Marta Jakobsdatter Jermstad. Også dette bildet erfra USA og 9.000. Tapet utgjorde kr. 7.200, og igjen skal etter sigende være henne. ble det kr. 1.800. Hun kalles Trøgstad. Etterpå Det ble tilkjent dødsboet en erstatning på kr. 5.750. Både det som sto igjen, og det som lå nede i rasgropen, ble utlagt til de nye eierne. Den ødelagte jorden tilsvarte 124 dekar. Om sky Iden ble følgende fastsatt i 1895: Gårdnr. 99, bruksnr. 1 Jermstad østre av skyld mark 10,46 et avtak for 20 år av mark 7,47, og deretter for bestandig et avtak av mark 7,10. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 2,58 for første halvår 1893. Hele det 124 dekar store området som ble ødelagt, ble utlagt sammen med det som sto igjen, og solgt til Elling Mo som bygget gården delvis opp igjen.
---- 183 RasB ---- Jermstad øvre var den eneste av Jermstadgårdene hvor husene ikke raste ut. Som navnet angir, var dette den øver ste av Jermstadgårdene. Den grenset i øst mot Skei og så vidt det var mot Faren øvre. Her lå også en liten parsell som hørte under Melby. Den var blitt kjøpt av lærer Andreas Tessem på Trøg stadskolen, og han var i ferd med å bygge seg hus der. Eiendommen kaltes Nøysomhet. Mot syd grenset gården mot Jermstad østre. Og Jermstad vestres vald lå både mot vest og syd. Før raset var arealet 436,88 dekar. Av dette var 385,19 dekar mål dyrket jord, 33,7 dekar skog, 16,65 dekar annen udyrket mark og 1,34 dekar veier og bebyggelse. Matrikkelskylden var 23 mark 97 øre. I 1890 ble det sådd 5 hektoliter bygg og 20 hektoliter havre. Det ble satt 23 hektoliter poteter. Det fantes 7 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin på gården. Pr. 1. januar 1893 var det 5 hester, 19 storfe, 12 sauer, 3 griser og 8 høns på Jermstad øvre. Følgende bygninger står oppført i forsikringsprotokollen: Hovedbygning - kr. 4.000; ladebygning med maskiner - kr. 1.700; stall - kr. 2.900; fjøs - kr. 2.900; stabbur - kr. 728; et lite stabbur - kr. 32; tørkehus - kr. 200; vognbod med vedskur - kr. 400, tilsammen forsikret for kr. 12.960. Av løsøre er følgende gjenstander nevnt: Innemuret gryte, 6 kakkelovner, komfyr, tørkehylle, blåsebelg, løsøre i smien og tørkehuset, alt forsikret for kr. 377. Avlingen var forsikret for kr. 3.910. Folket Jakob Andersen var eier av Jermstad øvre i 1893. Han overtok den etter sin far i 1874. Og i 1889 kjøpte han den delen av gården som fremdeles var benefisert gods (kirkens eiendom). Rasnatten bodde det 8 mennesker på gården. - Jakob Andersen, gårdbruker, 58 år - Beret Marta Gunnbjørnsdatter, kone, 59 år - Laura, datter, 22 år
---- 184 ----
---- 185 RasB ---- Foran sitter Jakob Andersen Jermstad og Beret Marta Gunnbjørnsdatter. - fire tjenere - en annen Jakob var sønn av Anders Jakobsen og Lisbet Olsdatter. Beret Marta Gunnbjørndatter var fra nabogården Faren øvre, og hennes for eldre var Gunnbjørn Andersen og Ragn hild Johannesdatter. Det har ikke lyktes å finne ut hvem de fire tjenerne var. Heller ikke har det lyk tes å fastslå hvem den personen var som ble rubrisert under «andre» i de offisielle listene. Muligens kan det ha vært Jakobs brorsønn Aksel Mikalsen . Han var nemlig ført som fostersønn på gården to år tid ligere. Laura Jakobsdatter Jermstad.
---- 186 RasB ---- Hva som skjedde ' Huslyden her hørte raset, og da de så ut, så de raskanten spise seg oppover mot husene. Men de mente at de hadde tid til å få ut krøtterne. Jakob og tjenerne fikk dem ut og fikk drevet dem oppover i marken i retning Blom men. Der bodde en Marie Jermstad på en av plassene under gården. Plassen ble kalt Nerhammeren. Hun ante ingen ting om hva som hadde skjedd, før dyrene kom inn på gården. Marie ble da med nedover, og hun sa at det var et forferdelig syn som møtte henne. Hele den vakre bygden var borte. Bare en nifs avgrunn gapte mot henne. I mens hadde raskanten stanset ca. 80 meter fra uthuset på Jermstad øvre. Den skar da som en ca. 30 meter lang og 10 - 12 meter bred kile oppover mot gården. Og det raste ned hele tidene i veggene av denne kilen. Det var derfor klart for alle at her var det høyst utrygg grunn. Det var bare et tids spørsmål før mer ville gå ut. I dagene etter raset flyttet raskanten seg nærmere og nærmere husene på gården. Det var derfor nødvendig å flytte husene på gården så snart som mulig. Et nytt sted ble tatt ut litt høyere oppe i bakkene ovenfor eiendommen hvor lærer Andreas Tessem hadde vært i ferd med å bygge hus. Men de våget ikke å holde til på gården om natten så lenge den sto der på kanten. Men på dagtid var de der. I den sammenheng fant det sted en noe fornøyelig episode. En gang skulle det feires fødselsdag på gården, og det ble innbudt til selskap. Men både vertskap og gjester følte seg forståelig nok utrygge. De var ikke sikre på om det ikke ville komme noe nytt skred. De fikk da den gode ideen å plassere en av husmennene oppe på taket av huset med beskjed om å holde øye med raset, og så gi øyeblikkelig varsel om noe uvanlig hendte. Husmannen var fra plassen Hammeren, og han hette Olaus Pedersen. Inne i stuen var det mye mat og drikke, kanskje i det meste laget av det siste. Dette hørte han godt som satt satt oppe på taket. Han var både suiten og tørst, og han la sin egen plan. Da festen hadde nådd sitt høydepunkt, klatret han ned fra taket og sprang inn og ropte: «Nu kjæm skrea!» Alle som var inne, tok øyeblikkelig spranget ut og oppover bakkene for å komme seg i sikkerhet. Men den sultne husmannen som nå var alene inne i huset, såtte seg til det veldekkede bordet og tok for seg av det som var, både av mat og drikke. I løpet av sommeren ble så husene på gården flyttet til det nye stedet. Flyt tingen var nesten ferdig da det siste store etterraset gikk 6. september. Da forsvant storparten av den gamle gårdstomten og de bygninger man ennå ik ke hadde rukket å flytte. Det var låven og et bur. Disse bygningene ble knust og ble liggende igjen som rester nedover rasskråningen. Blant annet hadde
---- 187 RasB ---- de hatt spontak, og taksponene lå som kon fetti nedover. Etter dette raset mente man at heller ikke den nye plassen var sikker. Da plukket man ut et sted hvor det var fjell, og dit ble gården flyttet, og der ligger den i dag. Alt i alt hadde 167,3 dekar, alt dyrket jord, forsvunnet. Dette tilsvarte ca. 3/5 av gården. Før raset hadde jordverdien vært kr. 16.250. Tilsvarende kr. 9.750 gikk tapt. Igjen ble det således kr. 6.500. Eiendommen forøvrig hadde stått i kr. 20.000. Bare kr. 5.000 ble tilbake, slik at tapet ble kr. 15.000. Etterpå Ellev Mikalsen Lundskin som ble gift med Laura Jermstad. Fra Jakob Jermstad finnes det en søknad om støtte til flytting av husene på gården. Den er skrevet 15. juni og er adressert til Amtmannen. 2 Det er meg meddelt at hr. amtmannen er eller vil bli formann i en komité for utdeling av de frivillige gåver som flyter inn til de skadelidte i Ver dalen. Som en av disse tillater jeg meg derfor til hr. amtmannen å adres sere en søknad til komiteen, hvis medlemmer ikke er meg bekjent, om en foreløbig hjelp til å flytte min gard og skal i den anledning opplyse: Ved raset gikk det ut av min eiende gard Jermstad øvre av skyld 12 daler 2 ort 22 sk ca. 1/3 av min dyrkede jord - og det av den beste. Skaden på jorden er av Velferdskomitéen ansatt til kr. 6.000, en takst som i alle fall ikke er for høy, men i tillegg kommer omkostningene ved flytting av mine hus. Disse står nå ved randen av skredet, en plass som nå må ansees så farlig at det ikke er beboelig. Til bedømmelse av arbeidet med husflytt ingen skal jeg bl. a. anføre at disse er taksert i bygdens assuranseforret ning for ca. 13.000 kroner. Når det enn videre tas i betraktning at alene grunnarbeidene vil medføre en bekostning av kr. 800.-, vil det lett skjønnes at en sum av minst kr. 6000 i alt vil gå med. En ansettelse av flytningsomkostningene til kr. 4000 som Velferdskomi téen foreløbig har foretatt, vil übetinget vise seg alt for lav, især når det tas hensyn til at arbeidet må utføres i en kostbar tid. Da det er betingelsen for å kunne få ordentlig nytte av årets avling og et hjem til vinteren - at flyttingen skjer straks, så har jeg allerede begynt samme, i det jeg har
---- 188 RasB ---- i daglig arbeid 17-18 mann hvorav flere dyre murere - samt 6 nester. Det er meg imidlertid en umulighet av egne midler å kunne bestride alle utgiftene ved flyttingen. Og får jeg ikke hurtig hjelp må jeg slutte. Jeg vil derfor søke om et forskudd på kr. 1500 av de innkomne bidrag. Det er det minste beløp jeg kan hjelpe meg med. Forhåpentlig vil det komme inn så meget at en så stor del i forhold til den lidte skade vil falle på meg. Men om så ikke skulle skje - så måtte jeg vel senere finne meg i å betale tilbake hva jeg nå oppebærer for meget. Hovedsaken for meg er nå å få hurtig hjelp og i den utstrekning som her omsøkt. Derved vil jeg igjen kunne settes i stand til å ernære meg og mine, om det enn naturligvis er langt igjen til den meg overgåtte skade er erstattet. På grunnlag av dette brevet ble Jakob Jermstad 21. juni innvilget kr. 500. En måned senere, 19. juli, fikk han ytterligere kr. 500. Totalt fikk Jakob kr. 1200 i forskudd. Det står anført som kommentar at dette skulle brukes til gårdkjøp. Det er naturligvis feil, idet pengene ble brukt til husflytting. I erstatning fikk Jakob Andersen totalt kr. 12.590. I 1895 ble skylden avfelt: Gårdsnr. 102, bruksnr. 1, Jermstad øvre av skyld mark 23,97 et avtak for 20 år av mark 14,38, og deretter for bestandig et avtak av mark 13,67. Jermstad øvre sett fra sydvest i 1918.
---- 189 RasB ---- Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 4,96 for første halvår 1893. Den ødelagte jorden tilsvarte 167,3 dekar. Den ble delt i to. En teig ble utlagt til Staten. Den var på 70 dekar. Dette var nede i skredgropen. Senere ble all jord som Staten overtok her, kalt Statsteig A. Resten, 80,7 dekar, som lå i sammenheng med jorden som ikke var ødelagt, ble gitt tilbake til eieren. Tilsammen var dette 16,5 dekar mindre enn det som hadde gått tapt. Jakob drev gården frem til 1898. Da solgte han gården til sin svigersønn. Hans datter Laura var gift med Ellev Mi kalsen Lundskin, Laura døde i 1919. Jakob døde i 1924. Beret Marta døde på Kjæran i 1896. Olaus Pedersen Jermstad, hus mann på plassen Hammeren un der Jermstad øvre. Dette var mannen som satt på taket for å varsle om det kom ras, da det var selskap på Jermstad øvre. Noter: Opplysninger ved Oddmund Jermstad. Språket er modernisert.
---- 190 RasB ---- JERMSTADSPANNET 101.1 Gården Jermstadspannet var en av de gamle delingspartene av den opprinnelige Jermstadgården. Denne delingsparten var ikke den største, og heller ikke den eldste. Sammenlignet med de andre Jermstadgårdene var dette den minste. Tidlig på 1600-tallet ser det ut til at Jermstadspannet ble bruk under Jerm stad vestre. I det hele tatt er gardens historie preget av at den var underbruk under andre garder. Jermstadspannet utgjorde den vestligste delen av Jermstadvaldet. Jermstad spannets vald stakk som en kile inn i Jermstad vestres vald fra vest. Følgelig grenset det mot Jermstad vestre både mot nord og syd. Mot vest lå Follo. Mot nord strakte valdet seg oppover mot Lyngåsen. Mot øst lå Jermstad øvre og Jermstad østre. Etter raset ble arealet fastslått til å ha vært 209,94 dekar i 1893. Av dette var 137,98 dekar dyrket jord og 74,46 dekar eng og udyrket mark. Jorden var brattlendt, men god. Matrikkelskylden var 4 mark 32 øre. 11890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 17 hektoliter havre, 3 hektoliter hav re til grønnfor, 27 kilo gressfrø, 13 hektoliter poteter. På gården fantes det da 3 to-hjulte vogner. Kårmannen sådde 0,33 hektoliter bygg og 1 hektoliter havre, og han såtte 3 hektoliter poteter. Pr. 1 januar 1891 var det to besetninger. Hovedpersonen hadde 1 hest, 6 storfe, 6 sauer, 3 griser og 7 høns, og kårmannen hadde 1 ku, 2 sauer, 1 gris og 6 høns. I 1893 var tallene 2 hester, 5 storfe, 6 småfe og 1 gris for hovedpersonens vedkommende, og 1 ku og 4 småfe for kårmannens vedkommende. At det var 2 hester på gården, hadde sammenheng med at eieren, Karl Jerm stad, drev med kjøring og annet forfallende arbeid hvor det var behov for hest for folk som ikke hadde hest seiv. Blant annet utførte han våronnarbeid på Ørmelen. Om høsten drev han med litt tresking. Om husene på Jermstadspannet finnes det en god beskrivelse i en kommu nal forsikringsprotokoll. Fire bygninger var forsikret, og de var beskrevet slik: a. Et våningshus 21 alner langt (13,177 meter), 9 1/2 alner bredt (5,961 meter) og 7 1/2 alner høyt under raften (4,392 meter). Det er oppført ito
---- 191 RasB ---- etasjer av tømmer med tak av bord og spon. Det er nedenunder oppdelt i gang, stue, kjøkken og kammer. Ovenpå er det tre rom. Gulv og loft er inn lagt, og det finnes 15 1/2 fagvinduer, 7 dører, 1 skorstein samt under byg ningen en kjeller av gråstein. Takst huset kr. 1.500 murverket » 100 2 ovner » 50 Tilsammen kr. 1.650 b. Et stabbur 6 alner (3,765 meter) fra ltr a. 5 1/2 alner langt (3,457 meter), 5 1/2 alner bredt (3,457 meter) og 5 1/2 alner høyt under raften. Det er opp ført på stolper i to etasjer av tømmer med tak av bord og spon. Gulv og loft er innlagt, og det finnes 1 dør og 2 vinduer. Takst kr. 250 c. En stall og fjøsbygning 3 alner (1,882 meter) fra litr b. 21 alner lang (13,177 meter), 9 1/2 alner bred (5,961 meter) og 6 1/2 alner høy under raf ten (3,765 meter). Det er oppført i to etasjer av tømmer med tak av bord og spon. Den er innrettet til stall, stallport og fjøs med gulv og loft foruten at det ovenpå er innredet høy lemmer. Takst kr. 900 d. En ladebygning 3 alner (1.882 meter) fra ltr c. 20 alner lang (12,55 meter), 14 1/2 alner bred (9,099 meter) og 6 alner høy under raften (3,451 meter). Den er oppført av tømmer og bordkledt sperreverk med tak av bord. Den er innrettet til 2 stål og 1 treskelem med gulv og 3 porter. Takst kr. 1.200 Alt i alt kr. 4.000 Folket Karl Jermstad som overtok Jermstadspannet etter sin far, var eier i 1893. Hans far, Lars Iversen, fortsatte å bo der på kår. En kort periode bodde Karl og familien i Frol mens faren bygget kårstue, såkalt kårende. Da den var ferdig, flyttet Karl inn. Karl var underoffiser på Steinkjersannan. Følgende personer bodde på Jermstadspannet i 1893: - Karl Larsen Jermstad, gårdbruker, sersjant, 37 år - Bertine Emilie Johannesdatter, kone, 29 år - Sofie, datter, 2 år - Karen Bergithe, datter, 1 år - Anna Gustava Andreasdatter Hauka, tjenestejente, 17 år.
---- 192 RasB ---- - Inga Oline Martinsdatter Myrvoll, gjeterjente, 11 år - Lars Iversen Jermstad, kårmann, 67 år - Karen Olsdatter, kone, 59 år - Anna Sofie Larsdatter, datter, 24 år - Karoline Larsdatter, datter, 20 år - Lorentz Bernhard Larsen, sønn, 13 år Dessuten hadde de en dreng på gården som var fra Tokstad vestre, nemlig Teo dor Pedersen Tokstad. Han bodde normalt hjemme på Tokstad, men overnattet visst nok av og til på Spannet. Denne natten var han imidlertid hjemme på Tokstad. Karls kone, Bertine Emilie Johannes datter, var fra Frol. Hennes far var Johan- Karl Larsen Jermstad. nes Sørensen By og Serine Eriksdatter Grevskott Lars Iversen var også sønn av den forrige brukeren av Jermstadspannet. Hans foreldre var Iver Larsen og Karen Olsdatter Tokstad. Hans kone og Lars' mor, Karen Olsdatter, var fra Frol. Hennes foreldre var Ole Pedersen og Gunhild Simonsdatter på Segtnanmoen. Tjenestejenten Anna Gustava Andreasdatter var fra Hauka, og hennes for eldre var Andreas Jensen og Gurianna Jensdatter. Inga Oline Martinsdatter var fra husmannsplassen Myrvoll under Hallem. Hennes foreldre var Martin Larsen og Ingeborganna Larsdatter. Hva som skjedde Da raset gikk, var sersjant Karl Jermstad på eksersis på Steinkjersannan. Hans to søstre, Anna Sofie og Karoline, var også fraværende. Det hadde sammenheng med at en eldre ugift bror av dem, Iver, var bosatt i Leksvika. De to søstrene alternerte med å være hos ham for å stelle for ham. Noe før 17. mai dro således Anna Sofie for å avløse sin søster Karoline. Karoline reiste ikke rett hjem. Hun tok omveien om Beitstad for å besøke en annen søster ved navn Grete som var gift med Ole Svarva på Svarva. Da Karoline skulle dra derfrå 18. mai, sa Grete omtrent slik til henne: «Du må ikke reise til Verdal i dag. Det er for sent. Hjelp meg å vaske vinduer i stedet.» Og slik ble det. Men da hun neste dag, 19. mai, var på vei hjemover og gikk over Dyrstad-
---- 193 RasB ---- lia, møtte hun en arbeidskjører som kjente henne. Da utspant omtrent denne samtalen seg: «Hvor skal du, Karoline?» «Jeg skal reise hjem til Verdal, for jeg har vært lenge i Leksvika hos min bror.» «Du kommer ikke til Verdal i dag, for det har gått ras der.» Hun måtte tilbake til Svarva igjen. Men hjemme på Jermstadspannet var det således i alt åtte personer natten til 19. mai, og alle omkom. Om Karl fortelles det at han sto på raskanten dagen etter og så utover. Det eneste han hadde igjen, var en vest som han bar under uniformen. Alt annet var da borte. En avis tegner et gripende bilde av Karl Jermstad: Det fortelles om en tilskitnet kavallerist 2 som kom gående. De stive, har de, fortvilte trekkene fortalte at det var noe som feilte ham. Og ganske kort og stivt fortalte han at her hadde hans hjem ligget, og alt det som han hadde kalt sitt. Hans far, mor, søster og bror, hustru og to barn lå nå vel begravet langt herfrå. For huset var vekk, jorden, alt, alt var vekk. Men det var ikke gråt i hans øye - bare et stivt, stirrende uttrykk i ansiktet. Riktignok var ikke Karl Jermstad kavallerist, han var infanterist. Men det spiler ikke noen rolle i denne sammenheng. Heller ikke mistet han noen søster. Begge søstrene hans berget livet, som fortalt ovenfor, ved en tilfeldighet Døde: BERTINE EMILIE JOHANNESDATTER JERMSTAD, født 1864 SOFIE KARLSDATTER JERMSTAD, født 1891 KAREN BERGITTE KARLSDATTER JERMSTAD, født 1892 LARS IVERSEN JERMSTAD, født 1826 KAREN OLSDATTER JERMSTAD, født 1834 LORENTS BERNHARD LARSEN JERMSTAD, født 1880 ANNA GUSTAVA ANDREASDATTER HAUKA, født 1876 INGA OLINE MARTINSDATTER MYRVOLL, født 1882 Av disse ble bare tre funnet. Bertines lik ble funnet 1. juni i en forferdelig lemlestet tilstand ved Ness. Kanskje var det av den grunn at hun ble brakt til sykehuset på Levanger. Hun ble begravet og jordfestet på Levanger 4. juni. Lars Iversen ble funnet omtrent samtidig. Han ble begravet og jordfestet på Stiklestad 2. juni. Og bare kort tid etter ble Inga Oline funnet. Også hun må ha blitt funnet forholdsvis langt mot vest, for hun ble gravlagt på Stiklestad. Begravelse og jordfestelse fant sted 4. juni.
---- 194 RasB ---- Alle husdyrene strøk med. Bare übetydelige rester ble tilbake av dette valdet. Men i hovedraset 19. mai gikk ikke alt ut. En hel del gikk tapt da 300 mål i nordre og østre kant av rasgropen raste ut i et etterras 6. september. På Jermstadspannet ble nå kun et areal på vel 15 mål stående igjen. Av dette var 0,18 dekar dyrket mark, og 15,36 dekar udyrket mark, tilsammen 15,54 Verdien av jorden på Spannet var før raset kr. 4.700. Seiv om det ble stå- ende igjen en liten kant, ble alt regnet som tapt. Eiendommen forøvrig sto i kr. 5.800. Og alt forsvant. Etterpå Karl Jermstad fikk kr. 5.690 i erstatning. Han fikk kr. 336,68 i forskudd. Kr. 36,68 skulle være til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris land handel på Stiklestad. En Lars Spannet er oppført som arbeider bosatt på Spannet. Det kan ikke ha vært andre enn Karls far Lars Iversen. Hans dødsbo fikk en erstatning på kr. 200. Forslaget gikk ut på kr. 648. Det ble utbetalt et forskudd på kr. 17,48 som alt gikk til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad. Snekker Ole Larsen, Lars Iversens sønn, fikk kr. 40 i erstatning. Søsteren, Anna Larsdatter, fikk kr. 65. Derimot er ikke Karoline Larsdatter funnet blant dem som fikk erstatning. I 1895 ble sky Iden av Spannet fastsatt slik: Gårdsnr. 101, bruksnr. 1, Jermstadspannet av skyld mark 4,32 et avtak for 20 år av mark 4,32, og deretter for bestandig et avtak av mark 4,12. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,49 for første halvår 1893. Hele eiendommen ble utlagt til Staten som en teig i skredgropen. Den om fattet 178,2 dekar. Dette var 18,7 dekar mindre enn det opprinnelige arealet. Senere ble dette en del av Statsteig A. Karl Jermstad var en tid på Lyngåsen. Deretter var han på Segtnanmoen i Frol hvor hans mor var fra. En tid bodde han også på Nord-Hallem. I 1896 kjøpte han Sør-Hallem. Samme år giftet han seg med Sigrid Anna Pålsdatter Salberg fra Røra. Han var med i kommunestyret i Verdal, og satt også flere år i for mannskapet. Etter ulykken ble han en innesluttet person. Han hadde religiøse holdnmger før raset, men disse ble forsterket av det som hadde skjedd. Karoline ble og så en sterkt religiøs person etterpå. Karl døde i 1919. Noter: ' Opplysninger ved Karl Jermstad, sønn fra Karl Jermstads andre ekteskap. 2 Karl Jermstad var ikke kavallerist, men infanterist.
---- 195 RasB ---- Dette var en bygselplass under Jermstad vestre. I folketellingen 1891 ble den kalt Jermstadvald. Brukeren da var den samme som i 1893, nemlig Olaus Bjartnes. Om ham ble det sagt i 1891 at han drev jordbruk og handel med kolonial og manufaktur. Men utsæden er ikke funnet oppgitt i 1891. Stedet ble kalt Haugen. Dette hadde muligens sammenheng med Jermstad haugen som var en dominerende terrengformasjon i dette området. Handels stedet lå helt på grensen til Follovaldet. I og med at Gollaugstuggu på Follovaldet lå like inntil grensen av Jermstadvaldet, var disse to plassene nære naboer. I 1893 drev Olaus Bjartnes jorden på Gollaugstuggu sammen med den jorden han seiv hadde. Men seiv om det var to plasser som ble drevet under ett, var nok arealet temmelig beskjedent sammenlignet med de store gårdene rundt omkring. Allikevel hadde Bjartnes 1 hest, 3 storfe og 6 småfe i 1893. Hesten ble nok brukt like mye til varetransport i forbindelse med butikken som til arbeid på åkeren. Folket I mai 1893 bodde følgende mennesker på handelsstedet: - Olaus Andreasen Bjartnes, jordbruker, handelsmann, 56 år - Elenanna Johansdatter, kone, 49 år - Odin Edvard, sønn, 18 år - Marie, datter, 15 år - Alice, datter, 7 år Olaus' foreldre var Andreas Jenssen og Karen Larsdatter. Elenannas foreldre var Johan Andreassen og Jokumine Olsdatter født Grav på Haga søndre søndre. En tid bodde forøvrig Olaus og Elenanna på Haga søndre søndre hos hennes foreldre. Haga søndre søndre ble forøvrig ødelagt av raset, men da befant Elenannas foreldre seg i Amerika. Olaus ble kalt Olaus Handlar. Hva som skjedde Her våknet Odin ved lyden av skredet. Han gikk ut og så seg rundt, og så hva som var i ferd med å skje. Han sprang inn igjen og varslet sine foreldre Verdal sboka - 13
---- 196 RasB ---- og søsken. De samlet seg på kjøkkenet for å planlegge hva de skulle ta med seg. Der med ble de for sene. Huset gled ut gjennom raset. Huset ble knust, og fire av de fem om kom. Bare Odin overlevde. På en eller an ne måte var han på overflaten da bevegelsen stanset utenfor Rosvoll. Han befant seg da på en klump med fastere leire, men han var fullstendig tildekket av leirgjørme. Mens han lå der, ble han oppmerksom på et vrak av et hus bare noen meter unna hvor det satt flere mennesker på taket. Odin ropte bort til dem, og spurte hvem de var. For i likhet med ham seiv, var de oversprøytet av blålig leire og fullstendig ugjenkjennelige. Olaus Andreassen Bjartnes, Det viste seg at dette var Rostadfamilien fra også kalt Olaus Handlar. nabogården Follo. (Se under Follo.) Fra denne gården hadde tjenestegutten, Marius Iversen, også overlevd, og han hadde klart å ta seg inn til fast land. Men da folk i nabolaget ikke våget å ta seg ut til dem som lå hjelpeløse ute i leiren, begynte den 15-årige Marius seiv å bygge en bro ut til dem. Dette førte til at også de andre begynte å hjelpe til. Senere kom flere til, og nå var Erik Rosvoll med. Under hans le delse foregikk redningsarbeidet. (Se under Redningsarbeidet.) Folkene på taket ba da redningsmennene om å legge ut en bro til Odin som lå noen meter unna, hvilket ble gjort. Han ble reddet og brakt inn til land ved Rosvoll. Derfrå sprang han inn til husene på gården. På Rosvoll ble han tatt hand om. Da de andre fra hustaket kom inn, holdt de på å vaske vekk leiren av kroppen til Odin. Døde: OLAUS ANDREASSEN BJARTNES, født 1837 ELENANNA JOHANSDATTER BJARTNES, født 1844 MARIE OLAUSDATTER BJARTNES, født 1878 ALICE OLAUSDATTER BJARTNES, født 1886 Av Odins familie ble bare søsteren Elise funnet. I kirkeboken kalles hun forøvrig Alice. Hun ble gravlagt på Stiklestad 2. juni og jordfestet 4. jum. Tydeligvis ble hun funnet i nærheten av Rosvoll. Ingen av husdy rene berget. Og all jord på plassen forsvant.
---- 197 RasB ---- Etterpå Jorden på Jermstad handel var bygslet fra Jermstad vestre. Den ble følge lig regnet sammen med jorden på Jermstad vestre. Odin Olaussen ble tilkjent en erstatning på kr. 1.500. Forslaget gikk ut på kr. 3.000. Han utvandret samme året til Amerika. Han bodde i Madison i Minnesota.
---- 198 RasB ---- JERMSTADVALD, JERMSTADENGET 110.1 Plassen Jermstadenget var en plass som lå forholdsvis langt mot vest på valdet. Som en av sine nærmeste naboer hadde den Follomarka som lå så å si rett mot syd. Plassen ble ikke berørt hverken av raset 19. mai eller 6. september. Følge lig ble det ikke foretatt innhenting av data om utsæd og husdyrhold. Allikvel kan vi formode at det var en husmannsplass av vanlig størrelse. Folket Husmannen i 1893 da raset gikk var Andreas Simonsen. Han kom dit fira Bjartnesnesset eller Nesjan som plassen også ble kalt, i april 1893. På Jerm stadenget overtok han etter sin svoger Peder Pedersen, som reiste til Amerika etter sine sønner som hadde reist før ham. Følgende mennesker hadde tilholdssted der da raset gikk: - Andreas Simonsen, husmann, tresko maker, 46 år - Anne Pedersdatter, kone, 47 år - Juliane, datter, 15 år - Petra, datter, tvilling, 6 år - Sofie, datter, tvilling, 6 år Andreas' foreldre var den ovenfornevnte Peder Pedersen og kone Anne Andersdatter. Anne Pedersdatter var fra en annen hus mannsplass under Jermstad, Hammeren østre, og hennes foreldre var Peder Olsen og Anne Ulriksdatter. Andreas Simonsen. Hva som skjedde Som nevnt ovenfor, ble ikke denne husmannsplassen berørt av noen av råsene men det betød ikke at beboerne ikke ble skremt. De kunne ikke vite hvor raset ville stoppe. De rømte derfor opp til Annes foreldre som bodde på Hammeren. Etter det første raset flyttet de tilbake, men da raset 6. september gikk,
---- 199 RasB ---- torde de ikke lenger å bo på Jermstadenget. De bodde da en tid på Hammeren. Etterpå I 1894 kjøpte Andreas restene av Jermstad vestre, og umiddelbart ble det bygget hus der. Med en gang husene sto ferdig, flyttet de dit. Andreas fikk en erstatning på kr. 150. Rimeligvis var dette til dekning av utgiftene med husflyttingen. Anders døde på Jermstad vestre i 1918, og Anne i 1929. Juliane bodde på Folloaunet. Hun drev som syerske. Hun døde ugift i 1959. Petra ble gift med Oscar Ahlgren. Etter at han døde, flyttet Petra til sin søster Juliane på Folloaunet. Hun døde der i 1970. Sofie ble gift med Peter Halvdan Prestmo. De overtok Jermstad vestre. Hun døde i 1966.
---- 200 RasB ---- Dette var en av de gamle navnegårdene i rasområdet. Trolig skrev Krag seg fra vikingetid. Navnet som betyr krå, hjørne, tyder på at den er blitt ut skilt fra Follo. Eieren av Krag i 1893, Ove Missen Haugskott, hadde kjøpt Krag, Trøg stad lille og Lyngåsen samt de tidligere utskilte partene av Krag, Egge og Gran, så sent som i 1891 av Anton B. Monrad. Krag og Trøgstad lille lå som nære naboer, og dette førte til en del sammenblanding av gårdsnumrene og navnene på disse gårdene. I de offisielle listene etter raset er Ove Haugskott ført som eier av Trøgstad med gårdsnummer 106.1/2. Gårdsnummer 106 var Krag. Trøgstad lille hadde nummer 97. Krågsvaldet lå syd for Follo. Opprinnelig strakte det seg ut på begge sider av Krågsdalen hvor det i vest grenset mot Prestegården Auglen og Mo, og i øst mot Trøgstad lille. Men etter at Gran og Egge var blitt skilt ut, nådde valdet bare til Krågsdalen. I syd lå Krågsmoen som var skilt ut fra dette val det. Tidligere valdet Krag både mot Haga og Eklo. Før Ove Haugskott overtok, ble gården drevet som underbruk under Follo hvor den daværende eier bodde. I løpet av den korte tiden Haugskott bodde der, skaffet han seg en brukbar besetning. 11893 hadde han 2 hester, 10 kyr, 9 småfe og 3 griser. Matrikkelskylden var på 12 mark 95 øre. Ove Haugskott drev både Krag og den delen av Trøgstad lille som ikke var solgt. Han solgte nemlig en del av Trøgstad lille til Jens Skogås. Denne parten fikk navnet Trøgstad lille søndre. Men før Ove Haugskott kjøpte gården, ble den drevet av Johan Gran. I ettertid er han feilaktig oppført som eier av gården. Han var rimeligvis lei lending eller forpakter. Men det hevdes flere steder at han var der om høsten 1892. Den høsten holdt han på med å staure korn. I en matpause skulle folkene inn for å spise, og de såtte jernstauren eller spettet igjen i et hull i jorden. Da de kom ut igjen, var spettet borte. Etter en tid fant de det, men det hadde da sunket ned i jorden av sin egen tyngde. Dette skal Johan Gran ha tatt som et varsel, og han flyttet derifrå. Det samlede arealet for Krag og Trøgstad lille ble etter raset beregnet til totalt å ha vært 452,7 dekar. Av dette var 265,7 dekar dyrket mark, 39,4 dekar eng og 147,6 dekar skog og havning.
---- 201 RasB ---- Krågsvaldet omfattet foruten gården Krag også eiendommene Egge, Gran og Krågsmoen. Krag var forsikret på følgende vis: En hovedbygning - kr. 3.200, en stall - kr. 1.000, et stabbur - kr. 400, en fjøsbygning - kr. 600, en ladebygning - kr. 400, en bryggestue - kr. 200, og en smie - kr. 100. Av dette kan vi utlede at bygningsmassen var forholdsvis stor Avlingen var forsikret slik: 40 tønner bygg - kr. 480, 100 tønner havre - kr. 800, 150 lass høy - kr. 1.500, 100 tønner poteter - kr. 300, og 90 berger halm - kr. 270.
---- 202 RasB ---- Folket Ove Haugskott var ugift, og han hadde derfor to tjenestejenter, en hushol derske og en budeie. Natten til 19. mai bodde disse tre på gården: - Ove Nilsen Haugskott, gårdbruker, 37 år - Laura Eriksdatter Sogstad, husholderske, 25 år - Marta Sakariasdatter, budeie, 47 år Ove Haugskott var fra Haugskott i Frol. Han var sønn av Nils Nilsen Haugs kott og Ane Pauline Olsdatter Heitlo. Hans husholderske, Laura Eriksdatter, var også fra Frol. Hun var fra en husmannsplass under Sogstad. Hennes foreldre var Erik Kristiansen og Matilde Serine Borgsø. Derimot er det vanskeligere å fastslå hvor budeien Marta Sakariasdatter var fra. Det er ingen som bar dette navnet i Verdal i henhold til folketell ingen 1875. Trolig kom hun fra en annen bygd. I 1885 døde en Ingeborg Sakariasdatter i barselseng. Hun var gift med gardmann Peder Krag. Hun var fra Revdal i Verran. Kanskje var Marta hennes søster.
Sofie Johansdatterfra Sundby og Ove Nilsen Haugskott med tre av deres barn
---- 203 RasB ---- Om Krag er det også fortalt at det sto et eiketre på gården. Om dette treet ble det sagt at dersom det ble saget eller hugget ned, ville det skje en stor ulykke. Ove Haugskott trodde ikke på denne spådommen, og han hugget ned treet. 1 Hva som skjedde I likhet med svært mange i rasområdet ble også folkene her fullstendig over rasket. Riktignok hørte Laura Eriksdatter en merkelig rammel, men hun tok det for å være kjørekarer med vogner som kom til gards, og hun ante derfor ingen uråd. Derimot sto hun opp for å koke kaffe til kjørekarene. Da gården seilte utover, var det ingen som hadde kommet seg unna. Ove Haugskott kom seg opp på taket, og ble med husene over på den andre siden av dalen. Der ble de liggende nedenfor Sundby. Her ble han berget i land. Men han hadde fått hard medfart underveis. En tømmerstokk traff ham i hodet, og da han ble tatt i hus hos Johan Larsen på Sundby østre, var han så syk at han ble sengeliggende i en måned. Han fikk varig men av slaget mot hodet. Hele livet hadde han hodepine, og balansenerven var skadet slik at han sjanglet når han gikk. Martha Sakariasdatter ble også berget. Hun må også ha befunnet seg enten i huset eller like i nærheten, for hun ble berget i land ved Sundby der Ove Haugskott ble berget. Det fortelles at hun ble berget i land ved hjelp av et taug. Mer også hun fikk store skader, og hun ble brakt til sykehuset på Levanger. Der måtte et ben amputeres som følge av skadene hun hadde fått. Laura Eriksdatter derimot unngikk store skader, seiv om hennes seilas gjen nom raset tilsynelatende var vel så dramatisk som de to andres. Sine opp levelser har hun seiv fortalt påfølgende vis: 2 «Langt på natten våknet jeg av kraftig rammel, og jeg så ut. Men jeg kunne ikke se noe særlig. Jeg trodde at det var noen karer som kom med vogn til gården, og jeg sto opp for å koke kaffe til dem. Kvarteret etter var raset i full gang. Vegger og dører ble slått inn, innbo føk gjennom rommet, og jeg trodde at dommedag var kommet. Leiren trengte seg frem i voldsomme mengder og med uhyre kraft, og den ødela alt. Gården sank dypere og dypere. Da jeg fikk se at leiren sto helt opp til vinduet mitt i andre etasje, hoppet jeg uti, for jeg skjønte at gården ville drukne i leirsuppen. Jeg trev med meg en klokke i farten og tviholdt på den hele tiden. Jeg klamret meg fast til en gresstue med noen kvister som kom drivende, og fikk holdt meg opp slik at jeg ikke ble kvalt. Det bar av sted hele Verdalen nedigjennom, en 4 - 5 kilometer, til Ros voll. 3 Jeg var bare iført nattklær, og jeg frøs slik at jeg trodde jeg skulle fry se i hjel.
---- 204 RasB ---- På en sandbanke ved Rosvoil fikk jeg krabbet meg opp, og da viste klokken som jeg hadde tviholdt på hele tiden, 1.45 om natten. Jeg fikk tørket av meg en del av leiren som jeg var tilklint av. Og så satt jeg der gjennomvåt i kulden til klokken 9 om mor genen. Da var jeg helt spekt. Et stykke unna fikk jeg øye på militære som arbeidet med å redde folk. Et sted så jeg de hugget hull på et hustak og fikk ut noen som var i huset. 4 (Se mer om dette under Redningsarbeidet og Hegstad stuggu.) Andre steder så jeg folk som løp avsted, redde for at det skulle komme nye ras. Jeg Laura Eriksdatter Sogstad, sen- dro av meg underskjørtet og viftet med det ere gift Eriksen på Levanger. en lang stund. Omsider fikk en av sol datene, Olaus Vinne, øye på meg der jeg lå langt fra fast land. 5 (Se mer om hans, Martin Blybakkens og P. A. Rø stads bedrifter under Redningsarbeidet og Medaljer.) Vinne, Martin Blybakken og P. A. Røstad fikk reddet meg i land, tullet meg inn'i ullplagg, hjalp meg til en gard hvor jeg fikk vasket av meg den verste leiren. Så fikk jeg varm mat og drikke. Jeg ble lagt inn på en gard ved Leirfall. Der lå jeg alene en lang stund. Folkene der var blitt redde og løp sin vei. 6 Omsider kom jeg hjem til Frol igjen.» På spørsmål om hvilke plager hun hadde hatt etter denne opplevelsen, for talte hun at hun var fryktelig nervøs en tid etterpå, men det gikk over snart. Ellers hadde hun ingen andre plager. Ved en annen anledning har hun fortalt at hun kom under leirmassene og holdt på å bli kvalt. Men et hus som drev mot henne, presset henne opp mot overflaten igjen slik at hun fikk luft. Det var da hun fikk fatt i treroten eller kvistene. Og i den holdt hun seg fast under den videre seilas. Hun var imid lertid under flere ganger før ferden stanset nede på sletten. Laura Eriksdatter hadde langt hår med fletter. Hun hadde et svare strev med å få rent håret etterpå. Husdyrene på gården strøk med, og all jorden forsvant. Jordveien ble etterpå vurdert til å ha vært verdt kr. 8.300. Eiendommen ble forøvrig satt til kr. 9.000. Alt forsvant.
---- 205 RasB ---- Etterpå Ove Nilssen Haugskott fikk kr. 7.960 i erstatning. Av dette fikk han kr. 528,36 i forskudd. Han hadde kr. 28,36 i gjeld til Verdalens Meieris land handel på Stiklestad, og dette beløpet ble trukket fra erstatningen. Laura Eriksdatter fikk kr. 100 i erstatning, og Marta Sakariasdatter fikk kr. 270. Hun fikk også 100 kroner i forskudd. At Marta fikk større erstat ning enn Laura hadde rimeligvis sammenheng med skaden hun fikk. I 1895 ble skylden for Krag fastsatt slik: Gårdsnr. 106, bruksnr. 1, Krag av skyld mark 6,48 et avtak for 20 år av mark 6,48, og deretter for bestandig et avtak av mark 6,16. For Krag medførte dette en reduksjon av veiskatten på kr. 2,24 for første halvår 1893. Men etter som det var samme eier av Trøgstad lille, og den gården ble regnet sammen med Krag og hadde samme gårdsnummer, ble følgende be stemt for den: Gårdsnr. 106, bruksnr. 2, Trøgstad lille av skyld mark 7,03 et avtak for 20 år av mark 7,03, og deretter for bestandig et avtak av mark 6,66. For Trøgstad lille betød dette en reduksjon av veiskatten på kr. 2,43 for første halvår 1893. Det ble senere gjort en tilføy eise i protokollen som lød: For gårdsnr 106, bruksnr. 2 av skyld mark 6,47 et avtak til 31. desember 1913 av mark 6,47 og deretter for bestandig et avtak av mark 6,15. Krag sammen med Trøgstad lille ble også sett under ett ved overføring av jorden til Staten. Det totale arealet som hadde gått tapt, var 452,7 dekar. Det ble utlagt som en teig i skredgropen. Men dette arealet var ikke større enn 390 dekar. Det var således 62,7 dekar mindre enn det opprinnelige. Dette ble en del av Statsteig A. Ove Haugskott ble senere gift med Sofie Johannesdatter, datter på gården Sundby hvor han ble tatt i land, og i 1896 kjøpte de gården Mule i Frol Ove døde i 1914. Laura Eriksdatter ble gift med bakermester Ingvar Eriksen på Levanger. Hun ble over 90 år. Når det gjelder Marta Sakariasdatter, var hun trolig den med dette navn som arbeidet som ugift dagarbeider på gården Holmen ved Holmsveet i 1900. Noter: Opplysninger ved Ingeborg Haugskott, datter av Ove Haugskott. Intervju i Levanger-Avisa 24. desember 1958 på hennes 90-årsdag. Hun sier Valstad, men det var Rosvoll. Dette må ha vært Hegstadstuggu. Olaus Vinne var ikke soldat. Han var en frivillig sivil som deltok i redningsarbeidet. Hun sier ved Leirfossen. Det kan ikke ha vært annet enn Leirfall. Rimeligvis ble hun tatt i land ved en av Rosvollgårdene. De lå så lavt at leirsuppen nådde nesten opp til husene.
---- 206 RasB ---- KRAG, EGGE 106.6 Gården Egge var en av de tidligere utskilte partene av Krag som Ove Haugskott kjøpte sammen med Krag og Trøgstad Ulle av Anton B. Monrad. Og Haug skott solgte denne parten videre til Anders Larsen Tiller i 1892. Egge lå på vestre side av Krågsdalen med grense mot Mo mot vest. Mot nordvest grenset Egge mot Gran. Denne grensen fulgte en sidevei til Mo fra hovedveien mellom Stiklestad og Vuku. I det nordøstlige hjørnet grenset Egge mot Follo. Krågsdalen dannet så grensen mot hovedbølet Krag i øst. Helt mot syd nådde valdet ned til Krågsmoen. Her strakte Krågsmovaldet seg over på vestre side av Krågsdalen. I og med at dette var en utskilt part fra en annen gard, var ikke Egge noen spesielt stor gard. Men den var en god del større enn de selveiende husmanns plassene som dukket opp etter hvert mot slutten av 1800-tallet. Matrikkelskylden var 3 mark 24 øre. Etter raset ble arealet fastslått til åha vært 59,1 dekar dyrket mark og 19,7 dekar eng, noe som tilsammen utgjorde 78,8 dekar. I og med at disse beregningene ble foretatt etter raset, ble det tydeligvis ikke tatt hensyn til at hele østgrensen av dette valdet ble dannet av Follo bekken. Bekkedalen, øverst kalt Follodalen og nederst Krågsdalen, var tem melig dyp. Øverst var den riktignok ikke dypere enn ca. 10 meter. Der krysset forøvrig hovedveien bekken. Men bare et par-tre hundre meter lengre ned var den mer enn 30 meter dyp. Det er derfor klart at seiv om dalen ikke var spesielt bred, og dalsidene var temmelig bratte, må Egges del av dalen ha utgjort en ikke übetydelig del av valdet. Og den var ikke utnyttbar hverken til dyrket mark eller eng. I beskrivelser gitt i siste del av forrige århundre, ble det sagt at dalen ikke var fremkommelig hverken for folk eller fe. Det var ingen beboere i 1891, og følgelig finnes det hverken noen oversikt over utsæd fra 1890 eller husdyrhold fra 1891. I 1893 var det trolig bare 1 ku og 4 småfe på gården. Folket Familien som bodde der da raset gikk, besto av følgende personer: - Anders Larsen Tiller, gårdbruker, 38 år - Anna Pedersdatter, kone, 35 år - Laurits Otilius, sønn, 2 år
---- 207 RasB ---- Anders var sønn av Lars Anderssen og Marta Kristensdatter på Tiller nedre. Anna Pedersdatter var fra Inderøy. Hennes foreldre var Peder Olaus Pedersen Vikan og Anne Bergitta Andreasdatter født Kjesbu. Hva som skjedde Hva som gikk for seg her, vet vi ingen ting om. Alle omkom. Gården må ha gått ut helt plutselig. Vi vet heller ikke sikkert om den gikk ut i det andre skredet eller i det tredje. Men mest sannsynlig må den ha blitt med i det tredje skredet. Noe som tyder på det, er det forhold at Anders Larsen ble funnet død nede ved Bjartnes. Han må ha blitt ført ditt av rasmassene, og det var bare massene fra det siste skredet som havnet så langt. Ved siden av liket ble det funnet et leie av gress og halm som han hadde ligget på. Det ble antatt at han hadde vært i live en god stund før han døde av kulde og utmattelse. I avisene ble det også antatt at han hadde dødd av sult. Dette er naturligvis bare tøys. Det tok bare en og en halv dag før Vuku sjøen steg over demningen, og hvis Anders var i live inntil da, druknet han da vannet kom. Døde: ANDERS LARSEN TILLER, født 1855 ANNA PEDERSDATTER TILLER, født 1858 LAURITS OTILIUS ANDERSEN TILLER, født 1891 Anders ble funnet 2. juni. Gravleggelsen fant sted på Stiklestad 5. juni, og jordfestelsen 11. juni. Hans kone Anna ble funnet 22. juli og gravlagt samme dag på Stiklestad. Jordfestelsen skjedde 30. juli. Det vil si at man antok det var henne. Det var ikke mulig å fastslå identiteten nøyaktig. Lille 2-årige Laurits Otilius er ikke blitt gjenfunnet. I en notis i Nordenfjeldske Tidende 30. mai 1894 sto følgende: Lig findes i Værdalen. I Nærheden af Bjertnes har man nu fundet Ligene af Tillers Hustru og Barn, hvilket i fjor omkom under Raset i Værdalen og som medfulgte helt fra Jermstad. Ligene, der var nogenlunde gj enkj endelige, blev fundet under nogle Senge klæder i Leret. Men som det fremgår av hva som står ovenfor, ble Anna Pedersdatter Tiller funnet 22. juli 1893. Laurits Otilius ble ikke funnet. Dette er derfor feil. Sann synligvis er det en sammenblanding med Andrea Jensdatter som var søster av Serianna Jensdatter, kone på Jermstad vestre, og et av søsterens barn,
---- 208 RasB ---- enten Gudrun Sofie eller Ole Ingvald. Man antar at kvinneliket som ble fun net 25. mai 1894 var henne og et av barna, (se under Jermstad vestre). Hele eiendommen forsvant. Bare et lite hjørne som nådde ned til Follo dalen lengst nord på valdet, sto igjen på toppen av øya i Raset. Resten var borte. Rasbunnen ligger opp til 25 meter lavere enn den tidligere overflaten på dette stedet. 1 ku og 4 sauer strøk med. Jordveien ble fastslått å ha hatt en verdi av kr. 2.500 før raset. Resten av eiendommen ble satt til kr. 2.000. Alt gikk tapt. Etterpå Døsdboet ble tilkjent en erstatning av kr. 1.450. Av dette gikk kr. 5,33 til dekning av gjeld Anders Larsen Tiller hadde hatt i Verdalens Meieris land handel på Stiklestad. Om matrikkelskylden står det i protokollen av 1895: Gårdsnr. 106, bruksnr. 6, Egge av skyld mark 3,24 et avtak for 20 år av mark 3,24, og deretter for bestandig et avtak av mark 3,08. Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 1,12 for første halvår 1893. Hele eiendommen på 76,8 dekar gikk tapt. Alt ble utlagt til Staten. Arealet ble 6,0 dekar mindre i skredgropen, nemlig 70,8 dekar. Dette ble en del av Statsteig A.
---- 209 RasB ---- Dette var en tidligere utskilt part av Krag. Gran ble kjøpt av Ove Haug skott samtidig med at han kjøpte en del andre eiendommer av Anton B. Monrad. Gran lå i det nordvestre hjørnet av det opprinnelige Krågsvaldet. Mot vest lå Prestegården Auglen. Mot nord lå Follovaldet. Langs grensen mellom Krågsvaldet og Follovaldet gikk etter all sannsynlighet hovedveien fra Stik lestad til Vuku. En lokal vei som førte fra denne hovedveien til Mo, dannet trolig grensen mot øst mot Egge, en annen utskilt part av Krag. Helt i det sydvestre hjørnet nådde Granvaldet bort til Movaldet. Der lå Moåker. Etter raset ble det fastslått at gården hadde bestått av 33,4 dekar dyrket jord og 4,9 dekar eng, tilsammen 39,3 dekar. Det var altså ingen stor eien dom det var tale om. Matrikkelskylden var 1 mark 22 øre. I 1891 var det ingen bruker der. Følgelig finnes det ingen opplysninger om utsæd og husdyr fra først på 1890-tallet. I 1893 var husdyrtallet 2 kyr og 3 sauer. Folket Tore Olsen Eklovald kjøpte Gran i april i 1892 av Ove Haugskott. Faste beboere der i mai 1893 var følgende: Tore Olsen Gran, selveier, 46 år Ingeborganna Larsdatter, kone, 47 år Peter Olaus, sønn, 12 år Sofie, datter, 9 år Inger Marie, datter, 5 år Gustav, sønn 1 år Susanna Olsdatter Klokkerhaug, inderst, 76 år Nils Andersen Faren, inderst, fattiglem, 78 år I 1875 bodde Tore og Ingeborganna Larsdatter på husmannsplassen Hallemsvald søndre. Tore var sønn av Ole Halvorsen og Serianna Toresdatter på Lundsmoen i Leksdalen. Ingeborganna bodde i 1865 på en husmannsplass under Hjelde sammen med
---- 210 RasB ---- Ingeborganna Larsdatter og Tore Olsen Gran sin mor Susanna Olsdatter og sin stefar Peder Johansen. Hennes far het Lars Johnsen. Susannas foreldre var Ole Ellefsen Bredingsvald og Ingeborg Larsdatter Leirset. Hun var gift første gang med Ingeborgannas far Lars Johnsen, og andre gang med Peder Johansen. Nils Andersen var husmann på plassen Holmshelden under Holmen i 1865 og i 1875 husmann på plassen Tus'n under Faren nedre. Han var gift med Guruanna Olsdatter, men han var enkemann i 1893. Hans foreldre het Anders Povelsen Tømte og Maren Nilsdatter. I de offisielle listene er også Serianna Toresdatter ført opp som inderst på Gran. I så fall hun bodde der, var hun ikke hjemme da raset gikk. Hun var en av Tores og Ingeborgannas eldre døtre. Det samme gjelder Ole Toresen Gran. Han er også oppført som bosatt der under titelen arbeider. Han var også sønn i huset, men var ikke bosatt der da raset gikk. Da var han inne til tjeneste som kavallerist på Rinnleiret. Ytterligere en fremmed person står oppført. Det er Gusta Jonsdatter. Hun står oppført som tjener på Gran. Men heller ikke hun var der da raset gikk. Hva som skjedde Tore og Ingeborganna lå nede sammen med den ett år gamle Gustav. De andre lå ovenpå.
---- 211 RasB ---- Da de merket raset, klarte de så vidt å komme seg ut. Ingeborganna ropte opp til dem som lå i andre etasje, og hun hørte at de var vakne. Tore var på vei inn for å hente barna, men det var for sent. Hu set beveget seg allerede, og det knaket i sammenføyningene. Og i det gårdstomten fors vant ned i dypet, sprang de for livet. Også mens de sprang, raste det under hælene på dem. Tore hadde Gustav under armen. Gustav skal ha erindret at de passerte en skigard, og at den sank i dypet like bak dem. De må ha sprunget nordover for de pas serte et nabohus hvor folkene fremdeles Gustav Toresen Gran. sov. Her banket Ingeborganna på vinduet i forbifarten. Hun hørte at døren ble åpnet, men i det samme sank huset ned. Hun hørte noen forferdelige skrik, så ble alt stilt. Både hus og mennesker fors vant. Dette kan bare ha vært Smedhaugen hvor familien Belbo bodde. Den plassen lå på Follo vald. 1 Det lå nemlig ikke flere garder hverken vest eller nord for Gran som gikk med i raset. Det er heller ikke sannsynlig at de sprang øst over, for da hadde de mattet krysse rasområdet i en strekning av mer enn to kilometer før de nådde trygg grunn. Sønnen, Ole, som var på Rinnleiret, ble utkalt til redningsarbeid i forbind else med raset. Så fikk han høre at han hadde mistet tre av sine søsken, sin mormor og hjemmet sitt i raset. På Gran omkom fem av beboerne. Døde: PETER OLAUS TORESEN GRAN, født 1881 SOFIE TORESDATTER GRAN, født 1884 INGER MARIE TORESDATTER GRAN, født 1888 SUSANNA OLSDATTER KLOKKERHAUG, født 1817 NILS ANDERSEN FAREN, født 1815 Bare en av dem ble gjenfunnet. Det var Nils Andersen Faren. Han ble funnet 1. juni. Han ble begravet på Stiklestad 3. juni. Jordfestelsen fant sted dagen etter. Både jord og hus forsvant. De mistet også 2 kyr og 3 småfe. Jordverdien ble anslått til å ha vært kr. 1.500 før raset. Eiendommen forøvrig sto i 1.800 kroner. Alt forsvant. Verdalsboka - 14
---- 212 RasB ---- Etterpå 15. desember behandlet Velferdskomitéen en søknad fra Tore Gran om bi drag til underhold for seg og familien denne vinteren. Søknaden ble over sendt til Utdelingskomitéen. Det går ikke frem om han fikk tilskuddet, men sannsynligvis gjorde han det. For da erstatning ble tildelt Tore for tap av eiendommen, står det at han hadde fått et forskudd. Han fikk kr. 1.870 i er statning. I forskudd fikk han kr. 122,03. Av dette siste beløpet utgjorde kr. 22,03 hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad. To av Tore Grans eldre barn fikk også erstatning. Det var Ole Toresen Gran, kalt arbeider, og Serianna Toresdatter Gran, kalt inderst. De fikk hen holdsvis 60 og 85 kroner. Ole fikk kr. 20 i forskudd, og Serianna fikk kr. 40. Som nevnt ovenfor, var en Gusta Jonsdatter oppført som tjener på Gran. Hun fikk kr. 15 i erstatning. Hvem hun var, og hvorfor hun fikk erstatningen, er ukjent. Men det er en kjensgjerning at mange fikk erstatning fordi de trus tet sin levevei som følge av raset. I 1895 ble sky Iden fastsatt på følgende vis: Gårdsnr. 106, bruksnr. 5, Gran av skyld mark 1,22 et avtak for 20 år av mark 1,22, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,16. Dette'ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,42 for første halvår 1893. Hele eiendommen på 39,3 dekar ble utlagt til Staten i en teig. Den utgjorde nede i skredgropen 35 dekar, altså 4,3 dekar mindre enn den opprmnelige eiendommen. Dette ble en del av det som senere fikk navnet Statsteig A. I 1890-årene kjøpte Tore Gran Aksnes søndre i Leksdalen. Og i 1900 bod de han, Ingeborganna og Gustav der. Tore døde i 1930, og Ingeborganna døde i 1931. Gustav giftet seg med en Johanna fra Overhalla. Han bygde huset Garpen på Øra. Senere flyttet de til Namsos hvor Gustav var skreddermester. Han døde i 1968. Note: 1 Der var forøvrig den plassen det ble feilaktig sagt at Dina Jermstad sprang forbi, og at de ikke hørte hennes varsel, men la seg til å sove igjen. Men det var en sammenblanding med Smedgården, en av Jermstadgårdene.
---- 213 RasB ---- KRAG, KRÅGSMOEN 106.4 Gården Krågsmoen var en selveiergård utskilt fra Krag. Det har ikke vært mulig å plassere den med 100 prosents nøyaktighet. Men det er helt klart at den lå på østre side av Krågsdalen og syd for hovedbølet Krag. Et stykke øst for disse gårdene gikk det en vei fra nord mot syd parallelt med dalen. Det synes rimelig å anta at husene på Krågsmoen må ha ligget i tilknytning til denne veien, om enn ikke like ved veien. Trolig fulgte denne veien grenselinjen mellom Krag og Trøgstad lille. Krågsdalen skar igjennom Krågsmovaldet. Dalen var temmelig dyp på denne strekningen. Dalen var bortimot 35 meter dyp med svært bratte dalsider som var svært utsatt for utglidninger. Gården må ha ligget et stykke unna kanten. Valdet endte sannsynligvis i en spiss lengst mot syd. Der møtte det Haga valdet. Mot vest lå Movaldet. Mot nord, på vestsiden av Krågsdalen, lå Egge, en annen utskilt part fra Krag. Fremdeles mot nord, men på østsiden av dalen lå hovedbølet Krag. Det er tvilsomt om Krågsmovaldet strakte seg så langt mot øst at det be rørte Trøgstad lille. Mot syd lå Eklosvedjan, en del av det opprinnelige Eklovaldet. Krågsmoen var ikke noen stor gard. Men den var vesentlig større enn mange andre selveiergårder som tidligere hadde vært husmannsplasser. Etter raset ble arealet fastslått å ha vært på 73,8 dekar. Av dette var 39,4 dekar dyrket mark, 4,9 dekar eng og 29,5 dekar skog og havning. Rimelig vis utgjorde Krågsdalen storparten av det udyrkede arealet. Matrikkelskylden var 1 mark 81 øre. Sommeren 1890 ble det sådd 0,67 hektoliter bygg, 3 hektoliter havre og 2 kilo gressfrø. Det ble satt 5,5 hektoliter poteter. Et areal på 0,33 ar ble benyttet til andre rotfrukter enn poteter. Og på gården fantes det 2 to-hjulte vogner. 1. januar 1891 besto besetningen av 2 kyr, 1 kvige, 3 sauer, 1 gris og 6 høns. I 1893 besto visstnok besetningen av 2 kyr, 1 kvige, 8 sauer, 1 gris og 8 høns.
---- 214 ----
---- 215 RasB ---- Folket Eieren, Hans Nilsen, hadde kjøpt gården i 1892. Foruten at han var bonde, drev han som skomaker. Han var blant annet svenn på Steinkjer. Han var født i Gausdal. Før han og hans familie kom til Krågsmoen, bodde de på Aspås lille i Leksdalen. Da raset gikk, bodde 6 mennesker på Krågsmoen: - Hans Nilsen, bonde, selveier, skomaker, 36 år - Ingeborganna Olsdatter, kone, 33 år - Nils Marius, sønn, 8 år - Marie Othelie, datter, 6 år - Ida Mathilde, datter, 4 år - Sofie Augusta, datter, 1 år Hans Nilsens foreldre kom opprinnelig fra Gausdal. Hans far var husmann på Midjovald i Sparbu. Hans navn var Nils Hansen. Ingeborganna Olsdatters foreldre var Ole Sevaldsen Aspås og Mali Anders datter. Ingeborgannas far var enkemann og kårmann, og han bodde tydeligvis og så sammen med datterens familie på Krågsmoen. Men 8. mai døde han av lungebetennelse. Han skulle gravlegges 2. pinsedag, det vil si 22. mai, og han lå på likstrå på Krågsmoen. I forbindelse med begravelsen var en kone fra Movald der for å hjelpe til. Dette var - Berte Olsdatter, 64 år gammel. Berte Olsdatter var kårenke på Movald og var egentlig fra Fåberg. Hun hadde vært gift med husmann og skomaker Nils Olsen. Som navnet hennes forteller, het hennes far Ole. Noe annet om hennes foreldre vites ikke. Følgelig var det syv levende mennesker på Krågsmoen natten til 19. mai. Hva som skjedde Raset kom fullstendig overraskende på folkene på gården. Det heter seg at Hans Nilsen våknet ved at bølgene slo fremover gulvet. Det kan ikke ha vært bølger av vann. Det må ha vært den tyntflytende leirsuppen som på det tidspunktet hadde trengt inn i huset. I enkelte beskrivelser av skredet fra 1893 heter det seg at gården lå nederst i Krågsdalen, og hele skredet sto mot husene her. Som fortalt tidligere, lå Krågsmoen nokså langt mot syd. Men den lå nok ikke nede i Krågsdalen. Til det var dalen for dyp og dalsidene for bratte. Heller ikke sto rasmassene mot husene her. Derimot er det ting som tyder på at Krågsmoen har glidd ut som den siste heimen i det første raset. Da grunnen sank ned under husene, fulgte husene med, og det er vel i den forbindelse at leirmassene kom inn. Husene fulgte med overflaten ut
---- 216 RasB ---- gjennom skredporten og videre i retning av Melbyberget. Men under denne seilasen ble husene og stykket husene lå på, brutt i stykker. Hans Nilsen sprang straks ut av sengen sammen med sin kone. De fikk med seg barna og Berte Movald, og kom seg ut gjennom en vegg som var blitt brukket opp. Husene seilte først ned forbi Haga. Deretter fulgte de strømmen i retning av Melby. Der havnet de inn i den bakevjen leirstrømmen dannet, da den ble tvunget tilbake fra Melbyberget i retning av Eklomelen. Til slutt ble hus ene liggende mellom Melby og Eklo, men nærmere land på Eklosiden. Alle hadde kommet seg ut, og de sto ute på restene av gardsplassen da den ble liggende i ro. Det var uråd å prøve å komme seg inn til fast land. Leir suppen var bare litt fastere enn vann. Men der ute var det ikke noe blivende sted. Det blåste en bitende kald vind fra øst, og de hadde bare nattklærne på seg. Hans begynte da å rive bordkledning av husveggene. Han hadde ikke noen redskaper å hjelpe seg med, men medfarten husene hadde fått under veis, gjorde det lett å få tak. Og Hans var tydeligvis en sterk mann, og han greide å rive av så pass meget at han fikk bygget en bro inn til Eklomelen. Avstanden dit inn var bortimot et par hundre meter. Da dette var gjort, bar han sine barn, det ene etter det andre inn til fast land. Deretter leide han den gamle kona over. Hans kone ventet sammen med det minste barnet og ble hjulpet over til slutt. Broen var ikke tryggere enn at Hans sank nedi nesten til livet når han gikk. Føttene til barna som han bar på ryggen, subbet nedi leirsuppen mens han gikk. Alle kom seg trygt til fast land og berget livet. Men de hadde ikke fått med seg noe. Bare en matte og en fell som hang på en tørkestang for klær utenfor stabburet, ble berget. Og da Hans Nilsen hadde berget hele sin famile, hadde han ikke færre enn 19 spikersår i føttene. Han hadde nemlig gått barbent frem og tilbake langs etter bordbroen for hver gang han brakte noen inn til fast land. Ingen av barna tok skade. De tok seg så opp bakken til den nærmeste av Eklogårdene. Derfrå hadde alle menneskene flyktet i vill redsel, og husene sto tomme. Seiv var Hans Nilsen fullstendig utslitt og utmattet da de kom dit, slik at han la seg på noen skinnfeller og sovnet. Og da folkene på Eklo kom tilbake ut på dagen etter raset, fant de at dyr ene var blitt stelt. Ingeborganna hadde både gitt husdyrene mat og melket kyrne. Liket av Ole Aspås ble senere berget på land. Begravelsen fant sted 6. juni. Den 6-årige Marie har senere gitt følgende beskrivelse av hvordan hun opp- levde raset: l «Vi bodde på Krågsmoen. Vi var syv stykker som bodde her. Det var mor,
---- 217 RasB ---- far, Nils på 9 år, Ida på 5 år, Sofie ca. 1 år, og jeg var 6 år. Det var også en hushjelp hos oss akkurat da, Berta Momoen. Hun var her fordi bestefar var død, og vi skulle ha begravelse. Vi våknet med at leire og vann strømmet inn over gulvet. Huset revnet, og vi sprang ut gjennom et hull i veggen. Berta og jeg skyndte oss ut, og de andre så vi ikke før på en lang stund. Jeg hørte at mor ropte: «Den e'a Marie.» Sammen med restene av huset ble vi ført ned til mellom Melby og Eklo. Da husrestene stanset, visste vi ikke hvor vi skulle gjøre av oss. Vi sprang frem og tilbake i vill redsel. Vi frøs for vi var kledt i bare nattklærne, og far laget en seng av halm til oss. Der vi var, var det utrygg grunn, så vi måtte prøve å komme oss over til gården Eklo. Far rev løs bord fra huset med fingrene, og laget en bro på 200 meter frem til Eklolandet. Under plankene var det et hav av leirsuppe. Far skulle bære oss over. Først bar han bror min, Nils, over, og etterpå kom han etter meg. Jeg satt på ryggen til far, og jeg drog da f ottene nedi leiren. Mor og Berta kom til slutt og bar de to minste søskenene mine. Da vi kom til Eklo, hadde folkene rømt fra gården. De var redde for at det skulle komme flere ras. Vi tok inn i husene der og redde opp i høyet. Vi fant også frem mat til oss. Mor og Berta gikk ut i fjøset og ga dyrene mat. Kyrne melket de også. Etter at vi hadde spist, fant vi ut at vi ikke kunne være her. Vi måtte prøve å komme oss på trygg grunn. Det ble langt å gå. Vi gikk til Halset, og det var ca. 3 kilometer. Der var de hjemme, og vi ble godt mottatt. Jeg husker også at vi hadde to kyr, Tilleros og Valborg. Jeg så at den ene av dem ble slått ned av en trestokk. Ryggen på kua ble slått av, og kua for svant ned i leiren. Det var hardt for føttene til far da han bar oss over til Eklo. I bordene var det mange spikre. Far hadde vondt i føttene i tre uker etter raset. I den ene foten var det ni spiker sår, og i den andre ti.» Av husdy rene berget 7 sauer og 6 høns. Men hele eiendommen på 73,8 dekar forsvant. Jordverdien ble etterpå vurdert til å ha vært kr. 8.300. Resten av eiendommen ble verdsatt til kr. 9.000. I beregningene etterpå står det at alt gikk tapt. I så fall ble ikke de husdyr ene som berget livet tatt med. Han mistet i alle fall 3 kyr, 1 sau og 1 gris. Etterpå Hans Nilsen fikk en erstatning på kr. 1.770 for sitt tap. Av dette ble kr. 104,04 betalt ut som forskudd. Kr. 4,04 av dette var gjeld til Verdalens Mei eris landhandel på Stiklestad.
---- 218 RasB ---- Der Krågsmoen hadde ligget, var det nå et enormt krater i landskapet. Gården eksisterte ikke lenger, og i 1895 ble sky Iden fastsatt slik: Gårdsnr. 106, bruksnr. 4, Krågsmoen av skyld mark 1,81 et avtak for 20 år av mark 1,81, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,71. Dette betød en nedsettelse av veiskatten på kr. 0,62 for første halvår 1893. Hele rasgropen ble utlagt til Staten, og det omfattet blant annet de 73,8 dekar denne eiendommen hadde bestått av. Imidlertid ble arealet som Staten fikk av Krågsmoen, beregnet til 66,4 dekar eller 7,4 dekar mindre enn den opprinnelige størrelsen. Skredgropen sammen med et område utenfor skred porten fikk navnet Statsteig A. Senere kjøpte Hans Nilsen eiendommen Aspås lille som hans svigerfar Ole Sevaldsen hadde hatt, og hvor de seiv hadde bodd inntil de flyttet til Krågsmoen. Hans døde i 1939. Nils Marius ble gift med Sofie Skayhaug. Han var bankmann i Trondheim. Han døde i 1974. Marie Othelie ble gift med John Rye. Hun døde i 1971. Ida Mathilde ble gift med John Anneus Helmersen Støa. De kalte seg sen- ere Solberg. Hun døde i 1958. Sofie ble gift med Nils Skjøstad i Trondheim. Hun døde i 1937. Berte Olsdatter bodde fremdeles på Movald i 1900. Hun hadde da kår, og livnærte seg ellers av jorden på plassen og litt håndarbeide. Note: 1 Nedskrevet av Margunn Hofstad Lund, datterdatter av Marie.
---- 219 RasB ---- LANDFALL 92.1 Gården Navnet Landfall forteller om tidligere ras i dette området. Det raset som ga gården navn, må ha gått for lenge siden. Det gikk en rekke ras i og ved Leirådalen i senmiddelalderen, noe som blant annet førte til at Leirådalen oppsto. Før det hadde det vært en sammenhengende flate mellom Faren og Reppe. Og i tilknytning til disse råsene gikk det flere ras i terrassekanten mellom Volen og Eklo. Hvis tradisjonen stemmer, er Landfall en tidligere Eklogård som kaltes Høy- Eklo. Denne lå kanskje på et høyere terrassetrinn enn de andre Eklogårdene. Men så gikk raset, og gården forsvant. Restene av den ble til Landfall, hev der tradisjonen. Hvor vidt dette medfører riktighet, er vanskelig å avgjøre. Man kan naturligvis ikke se bort fra den muligheten, men sikkert er det ikke. Gården kan ha fått navnet på et langt tidligere tidspunkt. Terrenget rundt Landfall bærer i aller høyeste grad spor etter både ras og elvebrudd. På alle kanter er det rasmeler. Og de siste store melene ble til da det såkalte Landfallskredet gikk i 1747. Hele gården gikk ut, og fem men nesker omkom. Landfall i 1922 sett fra syd. Foto: Einar Musum
---- 220 RasB ---- Landfall ligger øst for Eklo søndre. Mot nord ligger Rognhaugen og Tok stad. Helt i det nordøstre hjørnet støter Landfallvaldet mot Trøgstad og Steins lien. Steinslien lager formelig en sirkelformet innskjæring i Landfallvaldet. Mot øst ligger Volen. Verdalselven danner grensen mot syd. Verdalselven har ikke alltid vært en behagelig nabo. Ofte har den forår saket utglidninger og ødeleggelser på dette valdet. Mesteparten av de ødeleggelser som ble påført Landfall av Verdalsraset, kom som følge av at Vukusjøen oppsto. Riktignok ble noen mindre arealer lengst vest på elvesletten dekket av rasmasser, men det var relativt små om råder. Dermed ble det ikke foretatt beregninger av gardens totale areal slik det hadde vært før raset. Bare de deiene som hadde stått under vann, ble tatt med. Matrikkelskylden var 9 mark 06 øre. 11890 ble det sådd 4 hektoliter bygg, 10 hektoliter havre og 27 kilo gress frø. Det ble satt 14 hektoliter poteter. På gården fantes 6 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin. 1. januar 1891 var tallet på husdyr 2 hester, 9 kyr, 12 sauer, 5 griser og 8 høner. I raset i 1893 gikk det ingen dyr tapt, og følgelig finnes det ingen oversikt over husdyrholdet dette året. Men vi er vel ikke så langt fra sannheten om vi antar, at besetningen var av omtrentlig samme størrelse som i 1891. Folket Eieren i 1893, Ole Pedersen, hadde overtatt gården etter sin far Peder Olsen i 1888. I mai i 1893 bodde hele ti mennesker på Landfall: - Ole Pedersen, gårdbruker, 39 år - Barbroanna Larsdatter, kone, 32 år - Peder Martin, sønn, 16 år - Sverre Marius, sønn, 8 år - Beret Marta, datter, 7 år - Petra Lovise, datter, 5 år - Anna Oddlaug, datter, 3 år - en tjener Og på kåret bodde - Peder Olsen, kårmann, 71 år - Marta Bårdsdatter, kårkone, 69 år Barbroanna Larsdatter var fra Frosta. Hennes far var Lars Viktil. Hun var Oles andre kone. Oles sønn Peder Martin var fra hans første ekteskap. Peder Martins mor var Serianna Hansdatter Gudding.
---- 221 ----
---- 222 RasB ---- Kårmannen Peder Olsen var sønn av Ole Pedersen Landfald og Beret Marta Andersdatter Tiller. Kårkona Marta Bårdsdatter var fra Sende. Hun var datter av Bård Gun dersen Sende og Magnhild Andersdatter. Hva som skjedde I følge det Dina Jermstad fortalte, var det hun som vekket opp folkene på Landfall. Hun hadde løpt over rasområdet fra Gollaugstuggu under Follo hvor hun bodde, forbi Jermstadgårdene, Trøgstadgårdene, Tokstadplassene og Rognhaugen, før hun hadde kommet til Landfall. Da var raset omtrent over. Hun hadde forsøkt å varsle folk ene der hun sprang forbi. På Landfall hadde de ikke mer ket noe, og Ole nektet først å tro på henne. Dina hadde vært plaget av nervøsitet, og hun ble ansett for å være litt sinnsforstyrret. På en av gårdene hun hadde sprunget forbi, Jermstad østre eller Smedgården, hadde de nektet å høre på henne og lagt seg til å sove igjen. Det ble og så deres undergang. Men Dina klarte å få Ole med seg opp bakken nord for husene slik at han kunne se utover rasgropen. Da sank Ole i kne og brøt ut: «Herre Gud! Hva er det som har skjedd?» Men slik landskapet så ut, var det klart at man måtte komme seg bort snarest mulig. Raset kunne gå vide- Peder Martin Pedersen, Oles sønn fra re> og Landfall ville kanskje gli ut. første ekteskap. Både mennesker og dyr ble eva- Både mennesker og dyr ble eva kuert til Landfallenget eller Platået som det også ble kalt. Dette var et jordstykke som lå ikke så langt fra Volen Der ble det satt opp sommerstue. Vukusjøen steg helt til ut på ettermiddagen 20. mai. Da rant vannet over leirdemningen. Ut over sommeren gravde elven seg ned i leirlaget, og Vukusjøen ble tømt igjen. Det er litt uklart hvorvidt de flyttet tilbake til Landfall etter dette. Men sann synligvis gjorde de det. Så gikk det store etterraset 6. september. Da ble Rogn haugen ødelagt. Da sprang Johan Rognhaug sammen med kone og barn over
---- 223 RasB ---- til Landfall. Rimeligvis ble Landfall evakuert på nytt. Redselen for nye ras ble ikke dempet av denne hendingen. Vukusjøen steg til nye høy der etter dette raset. Mens den første Vukusjøen hadde stått 11 meter over det gamle elvenivået, sto denne 14 meter over. Og nå ble sjøen værende denne vinteren. Først om våren i vårløsningen klarte elven å bane seg vei gjennom den nye demningen, og sjøen ble atter tømt. Men nå var det skjedd ytterlige ting med den dyrkede jorden. Bare en uke etter etterraset 6. september, fant Hærfossens gjennombrudd sted. Det skjedde 12. september. Dette medførte ikke større vannføring i elven. Men etter som Helgåa nå ikke lenger hadde sitt løp over fast fjell gjennom Hærfossen, men fritt frem kunne grave i de løse leirmassene syd og øst for dette fjellpartiet, ble den sterkt slamførende. Og disse løsmassene ble avsatt i det stille vannet i Vukusjøen. I løpet av høst- og vintermånedene 1893/94 la det seg opp desi metertykke lag i bunnen av hele sjøen. Og så lenge sjøen var der, var det dårlig med veiforbindelse mellom Land fall og Vuku. Landfall sognet til Vuku kirke, og det fortelles at når man skulle til kirken, rodde man fra Landfall til Vuku. Nedenfor Landfall og forbi Volen rodde man over oldertoppene. Og man la til ved Ekerbakken ved Vuku. 1 En litt pussig følge var at man kunne fiske laks i Vukusjøen. Det ble satt ut laksgarn fra bakken ved Landfall. Hvorvidt det var store fangster som ble tatt, er usikkert. Det er kanskje tvilsomt. Men i alle fall var det laks i sjøen. Det kan ha vært tilfelle både med den første og den andre sjøen. Noe laks kan ha blitt innestengt av leirmassene, skjønt sannsynligvis gikk den nok videre oppover. Imidlertid er det lite trolig at det gikk opp laks etter at elven grov seg ned i leirmassene. Da ble den alt for tykk til at det var mu lig. Derimot kunne laksen kanskje klare å gå opp da den andre sjøen lå der, for da eroderte elven forholdsvis lite. Strykene ved Haga var ikke verre enn at fisken klarte å forsere dem. Skadene som ble påført jorden på Landfall, ble beregnet til å ha omfattet 369,1 dekar. Dette fordelte seg på 64 dekar dyrket jord, 9,8 dekar eng og 295,3 dekar skog og havning. Jordverdien hadde før raset vært 8.250 kroner. Etter raset var den 4.950 kroner, slik at tapet ble 3.300 kroner. Tapet tilsvarte 2/5 av jorden. Resten av gården hadde hatt en verdi av 10.000 kroner. Skaden ble satt til 4.500 kroner, slik at den nye verdien ble 5.500 kroner. Etterpå Ole Pedersen flyttet tilbake til Landfall igjen. Det ble et svare strev med å få jorden nede på elvesletten som var dekket av mo, brukbar igjen. Og mens den løse moen lå der, var det veritable jord- og sandstormer når det blåste.
---- 224 RasB ---- 21. juni 1893 forelå det en søknad fra Ole Pederen Landfall om et bidrag på kr. 800 til istandsettelse av hus. Han fikk innvilget kr. 200. 15. desember samme år fikk kårmannen bevilget kr. 50 til underhold. Dette beløpet ble betraktet som gave. Denne gåven var imidlertid etter all sannsynlighet foranlediget av et brev som lensmann Hieronimus Wessel skrev på vegne av kårmannen Peder Olsen 22. oktober. Brevet lyder som følger: Fra lensmannen i Verdalen Kårmann Peder Olsen Landfald henvendte seg til meg med anmodning om å søke for ham om å måtte få bidrag til underhold for seg og sin hustru, da han som skadelidt ikke har noe å leve av. Han har kår av gården Landfall, som nå eies av hans sønn Ole. Men da det i år ikke ble noen avling på grunn av oversvømmelsen, ble det heller ikke noe til kår for ham. Det skal være bestemt av Statskomitéen at gården, om den får stå i ro for ettertiden, skal svare et kår til Peder stort kroner 210 årlig. Men seiv om så blir tilfellet, får han ikke noe godt av det før til neste høst. Og inntil da er han uten midler til å kunne leve. Såvel han som hans hustru er så gamle og svakelige folk at de ikke kunne tjene eller arbeide for sitt brød. De har mattet fråflytte Landfall og bor for tiden på Søndre Hallem. Da saken formentlig må bli å behandle av den gamle Forvaltningskomi teen i dens første møte, tillater jeg meg å oversende nærværende til hr. fogden i Stjør- og Verdal med bemerkning at det er på foranledning av hr. amtmannen at Peder Landfall har henvendt seg til meg om for ham å sende inn denne søknaden. Verdalen lensmannsbestilling 22. okt 1893 H. H. Wessel I erstatning fikk Ole Pedersen kr. 3.200,-. I tillegg til de kr. 200 han først fikk, fikk han ytterligere 400 kroner i forskudd. I en kommentar heter det at noe av dette ble brukt til dekning av gjeld. Kårfolket Peder Olsen og Marta Bårdsdatter fikk en erstatning på kr. 400,-. Dessuten fikk de en årlig livrente på kr. 160. Landfall fikk en avfelling av sky Iden i 1895: Gårdsnr. 92, bruksnr. 1, Landfall av skyld mark 9,06 et avtak for 5 år av mark 3,62, deretter for 5 år at avtak av mark 2,56, og derpå for bestandig et avtak av mark 1,06. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,25 for første halvår 1893. Gården fikk fri rådighet over all berørt grunn da skadene besto i at landet hadde stått under vann samt at noe ble lett overslammet.
---- 225 RasB ---- Landfall ble berørt bare litt av selve skredet. Nede ved elven ble litt areal overslammet. Derimot gjorde Vukusjøen en god del skade.
---- 226 RasB ---- Ole Pedersen fortsatte å drive Landfall. Han døde i 1941. Hans kone Barbroanna Larsdatter døde i 1943. Peder Martin var gift to ganger, først med Gunda Bergerud, og deretter med Marthine Bjanes. Han bodde på Bjanes gard ved Lillestrøm. Sverre Marius ble først gift med Nikoline Buran. Deretter ble han gift med Johanne Andersen. Han var en tid smed på Øra. Senere bodde han i Trondheim. Ber et Marta ble gift med Ingvald Johansen. De bodde på Øra. Petra Lovise gift med bonde Olaf Østnes og bodde på Østnes. Hun døde i 1983. Anna Oddlaug utvandret til Amerika i 1911. Hun var gift to ganger, først med Olav Sandvik og så med Andy Robertson. De bodde i Port Alberni i Bri tish Colombia i Canada. Peder Olsen, kårmannen, døde i 1908. Kårkona, Marta Bårdsdatter, døde på Landfall i 1921. Note: 1 Opplysninger ved Jenny Skavdal.
---- 227 RasB ---- Parten ble skilt ut fra Leirfall østre i 1887. Det var den daværende eieren av Leirfall østre, Karl Ludvig Leirfall, som beholdt dette stykket da han solgte gården. Gravvoll lå nede på elvesletten ved foten av melbakken øst for Leirfall. Etter raset ble arealet fastslått til åha vært på 36,5 dekar hvorav 21,7 dekar, eller nesten 22 mål, var dyrket jord, 11,8 dekar var eng og 3 dekar var skog og havning. Eiendommen var således ikke stor. Matrikkelskylden var 0 mark 24 øre. I 1890 var utsæden 0,33 hektoliter bygg, 0,33 hektoliter havre til grønn for, 1,5 kilo gressfrø og 3 hektoliter poteter. 2,5 ar ble brukt til andre rot frukter. Videre fantes det 2 fire-hjulte og 1 to-hjult vogn. 1. januar 1891 var det 1 hest på Gravvoll. Karl Ludvig Leirfall drev som vognmann. Det forklarer sammensetningen av utsæden samt det forhold at det fantes en hest og et forholdsvis stort antall vogner. Folket I 1893 var Karl Ludvig Leirfall enkemann. Han bodde på Gravvoll sam men med sine barn. Følgende per soner var der ulykkesnatten i mai: - Karl Ludvig Olsen Leirfall, vognmann, 57 år - Johan Severin, sønn, 14 år - Marie Kristine, datter, 11 år Karl Ludvigs foreldre var Ole Jakobsen Skjerve og Beret Anna Anders datter Sand. Karl Ludvig hadde vært gift to ganger. Første gang var han gift med Karen Sakariasdatter Brekken. Andre gang var han gift med Maren Anna Jakobs datter Molden. Det var den siste som var mor til Johan Severin og Marie Kristine. Hva som skjedde Hva som skjedde her, har Karl Ludvig beskrevet i et par brev han sendte til sin søster i Amerika. 1 Han forteller at de gikk til sengs ved halv elleve-tiden om kvelden 18. mai. Verdal sboka - 15
---- 228 ----
---- 229 ----
Stående: Anna Oline (Line) Karlsdatter *, Johan Severin Karlsen Lerfald. Sittende: Emma Sofie Karlsdatter *, Karl Ludvig Olsen Lerfald. Personer mer- ket med * var ikke med i raset. Et par timer senere ble de vekket av et voldsomt brak. Det var leirbølgen som slo mot huset. Døren ble slått inn av leirmassene som veltet inn i rom met. Leiren lignet på kokt bly. Alt som var inne, ble slått ned, og bord, stoler og senger fløt opp. Karl Ludvig sprang øyeblikkelig ut og havnet ute i den dype leiren. Men det var for dypt til at han kunne komme seg videre,og han klarte å kravle seg tilbake inn i huset igjen. Han forsøkte å komme seg opp på loftet, men det lyktes heller ikke.
---- 230 RasB ---- På nytt sprang han til ytterdøren, og da så han stallen flyte av syllmuren. Stallbygningen som var ca. 6 ganger 6 meter, ble liggende mellom huset og fast land. Da det dessuten fløt noe tømmer like ved, klarte han å komme seg bort på dette og over stallen og bort til fast land. Barna ble stående igjen i døråpningen. De ropte til ham. Da Karl Ludvig hoppet uti siste gang fra stallen, hoppet Marie ut fra dørtrappen. Hun for svant ned i leiren, men dukket opp igjen. Hun ropte «far» tre ganger. Så kom en leirbølge og slo henne ned i dypet. Dermed forsvant hun. Johan Severin holdt seg fast i huset, og etter en stund klarte han å klatre opp på taket. I mellomtiden sprang Karl Ludvig bort til Leirfall for å hente hjelp. Og innen en time var det hundrevis av mennesker til stede, sier han. Dette antallet er nok en overdrivelse, men mange var det sikkert nok. Men det fantes ingen båter. De tok derfor alle slags materialer. Gjerder ble brutt ned, og husrester, bord og planker ble benyttet til brobygging. Etter en tid ble også Johan Severin reddet av brødrene Gustav og Sefanias Elling sønner Leirfall. Men han var da sterkt medtatt av kulden. Døde: MARIE KRISTINE KARLSDATTER LEIRFALL, født 1882 Marie Kristine ble gjenfunnet, og hun ble begravet ved Vinne kirke 9 juni. 2 , . Hele eiendommen ble ødelagt. 36,5 dekar ble oversvømmet av leirsuppe. En hoppe og et føll gikk med. Jordverdien hadde stått i 820 kroner før raset. Eiendommen forøvng hadde stått i 1.200 kroner. Alt gikk tapt. Etterpå Karl Ludvig Leirfall hadde det tungt denne sommeren. Han bebreidet seg seiv fordi han hadde forlatt barna. Hvis han ikke hadde hoppet i land, ville ikke hans datter ha hoppet uti, og da ville hun ha berget livet. I brevene til sin søster sier han at hodeputen hver eneste natt var våt av tårer. Han fikk en erstatning på kr. 2.120. Av dette fikk han på forskudd kr. 300. I 1895 ble sky Iden fastsatt slik: Gårdsnr. 260, bruksnr. 2, Gravvoll av skyld mark 0,24 et avtak for 20 år av mark 0,24, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,19. Som følge av dette ble veiskatten redusert med kr. 0,08 for første halvår 1893. . Hele eiendommen på 36,5 dekar ble ødelagt. Han fikk tilbakeført 35,5 dekar av Staten i en teig. Dette var 1 dekar mindre enn det som hadde gått tapt. Senere flyttet Karl Ludvig den delen av huset som stakk opp over leirflaten til Fæbyenget. Jorden ble tilbakeført til Leirfall østre.
---- 231 RasB ---- Han bodde på Fæbyenget sammen med sønnen i 1900. Han fortsatte som vognmann. Han døde i 1903. Sønnen, Johan Severin, ble jernbanearbeider. Han giftet seg med Olive Ber gitte Veie. De bodde på Eng søndre ved Fæby. Han døde i 1943. Gravvoll. Huset slik det står på Fæbyenget idag. Bare øver ste etasje var mulig å redde. Note: Avskrifter av brevene er utlånt av Liv Lerfald Granum. Her har vi imidlertid et noe merkelig forhold. Familien Lerfald har i alle år trodd at Marie Kristine ikke ble gjenfunnet, og gravstedet på Vinne har vært ukjent. Opplysninger ved Erna Wangberg Larsen, datter av Johan Severin. Det kan videre bemerkes at gravstedet ikke kan gjenfinnes på Vinne kirkegård i dag. Opplysninger ved Ottar Nordseth.
---- 232 RasB ---- Leirfallaunet ligger mellom Ness østre og Ness mellom. Denne merkelige beliggenhet trenger en nærmere forklaring. Dette er etter all sannsynlighet restene av en gard som elven i sin tid ødela. Gården lå trolig på nordsiden av elven den gang da elven gjorde en sving mot syd akkurat her. Et bevis for det finner vi også i det faktum at så sent som i 1893 fantes deler av Lyngs valdet på sydsiden av elven. Lyngsholmen er et eksempel på at også Lyngs valdet er blitt gjennomskåret av elven. Hvilken gard som i sin tid lå her, er vanskelig å si for sikkert. Men i kild ene fra 1400-tallet nevnes en eneste gang gården Fregadrixnesi. Den er opp ført i Aslak Bolts jordebok 1432 mellom Rosvoll og Bjørken i Råbyggja skipreide. Som antydet ovenfor, lå kanskje denne gården opprinnelig på nord siden av elven. At den i kildene er oppført på sydsiden, behøver allikevel ikke å rokke ved dette faktum, fordi elven kan på det tidspunktet ha skaret igjennom det aktuelle nesset. Leirfallaunet lå mellom Ness mellom og Ness østre.
---- 233 RasB ---- Og den ødela gården. Gården forsvant helt som egen enhet. Men restene av den ble tatt i bruk av nabogårdene. Kanskje overtok Lyng de deiene som ble liggende igjen på nordsiden av elven. Den übrukte eller øde parten som lå igjen på sydsiden, ble så tatt i bruk av Leirfall. I Trøndelag ble slike øde garder eller rester av garder kalt aun. I og med at det var Leirfall som brukte dette aunet, ble det til Leirfallaunet. Muligens kan det ha vært raset som ødela Kålen, som forårsaket at elven skar igjennom dette nesset. Det tyder i hvert fall på at elveleiet ble fylt opp av leirmasser slik at man kan si at parten ble landfast med sydsiden. Det er grunn til å merke seg at områdene både øst, syd og vest for Leirfallaunet tilhører Nessvaldet. Det forteller bare at Nessvaldet i sin tid må ha strukket seg langs sydbredden av elven helt bort til Kålen. Leirfallaunet har aldri vært noen stor gard. Det var først i 1812 at den ble utskilt som egen bruksenhet. Men da sto det både fjøs og låve der. Etter raset ble arealet på Leirfallaunet beregnet til å ha vært totalt 80,46 dekar. Av dette var 76,23 dekar dyrket jord. Bare 2,73 dekar var skog. Og etter som hovedveien til Sverige gikk gjennom gården, var 1,50 dekar av arealet vei. Matrikkelskylden var satt til 3 mark 37 øre. I 1890 ble det sådd 1,5 hektoliter bygg, 3,6 hektoliter havre og 0,6 hekto liter havre til grøntfor. Det ble satt 9 hektoliter poteter, og kjøkkenhagen var på 1 ar. På gården fantes det 4 to-hjulte vogner. 1. januar 1891 var det 1 hest, 3 storfe, 6 sauer, 2 geiter, 2 griser og 11 høns på Leirfallaunet. I 1891 var det 1 hest, 4 storfe og 8 småfe der. Tallet på fjørfe er ukjent. I forsikringsprotokollen fortelles det om 5 hus på gården: En hovedbyg ning - forsikret for kr. 1.400; en bryggestue - kr. 200; et hus med fjøs og stall - kr. 400; et vedskjul og vognbod - kr. 160; og et stabbur - kr. 200. Av løsøre ble to kakkelovner spesifisert, den ene forsikret for kr. 20 og den andre kr. 16. Avlingen var først forsikret slik: 8 tønner bygg - kr.76.80; 20 tønner hav re - kr. 128; 50 tønner poteter - kr. 100; 15 lass høy - kr. 72; og 15 berger halm - kr. 12, tilsammen kr. 388. Senere ble det satt en større takst på avlin gen slik at forsikringssummen lød på kr. 601. Folket Petter Haldosen Slottet kjøpte Leirfallaunet i 1886. I 1893 besto familien av følgende personer: - Petter Haldosen, gårdbruker, 51 år - Guruanna Olsdatter, kone, 31 år - Laura, datter, 18 år
---- 234 RasB ---- Familien Leirfallaunet ca. 1910. Petter Haldosen Slottet og Guruanna Ols datter. Ingen av barna på bildet var født i 1893. - Severin, sønn, 14 år - Marie Bergitte, datter, 4 år - Ole Alfred, sønn, 2 år Petter Haldosen var i 1875 gift tjenestekar på Slottet (Haug). Hans for eldre var Haldo Olsen Leklemsvald og pike Serianna Pedersdatter Slapgårdsvald. Han var gift første gang med Beret Larsdatter Jøsåsvald. Hun var mor til de to eldste barna. Hans andre kone, Guruanna Olsdatter, var datter av Ole Andreassen og Malena Pedersdatter Leirhaugvald. Hva som hendte Leirfallaunet lå på samme høy de som Nessgårdene, og leirbølgen slo også
---- 235 RasB ---- innover disse husene. Og i likhet med de andre gårdene langs mellomriks veien, overlevde også alle her. Men uten dramatikk foregikk det ikke. Leiren sto opp over første etasje. Guruanna og de fire barna, Laura, Severin, Marie Bergitte og Ole Alfred, lå nede, og både dører og vinduer ble sperret. Disse fem krøp opp i en seng som fløt opp under loftet. Der lå de uten muligheter for å komme seg noen steder. Men oppe i andre etasje var Petter. Han hadde en øks og klarte å hugge hull i gulvet slik at han fikk trakket dem alle opp på loftet. Leirfallaunet i 1893 tegnet av adjunkt M. Bugge. Fra husene ble de reddet i land, blant annet ved hjelp fra mannen på nabo gården, Ole Ellingsen Ne ss. Derimot strøk hesten, 3 kyr, 1 ungnaut og 8 sauer med. Et areal på 59,1 dekar eller nesten 60 mål dyrket mark ble ødelagt. Før raset var jordverdien satt til 2.400 kroner. Etter raset var den 300 kroner, slik at tapet beløp seg til 2.100 kroner. Det tilsvarte 7/8 av den opp rinnelige verdien. Verdien på eiendommen forøvrig var før raset 3.200 kroner, mens den etterpå var 500 kroner. Verditapet på bygninger og husdyr ble således til sammen kr. 2.700. Etterpå Petter Haldosen og Guruanna fortsatte åbo på Leirfallaunet.De kjøpte restene av Ness vestre som de la til gården. 1 19. juli 1893 fikk Petter Haldosen utbetalt kr. 200 i forskudd på erstatningen. Han må ha fått mer forskudd senere, for han står oppført med totalt kr. 371,46 i utbetalt forskudd. Kr. 21,46 var til dekning av hans gjeld i Ver dalens Meieris landhandel på Stiklestad. Han fikk kr. 4.200 i erstatning.
---- 236 ----
---- 237 RasB ---- Leirfallaunet fikk fastsatt sin nye skyld i 1895. I protokollen står: Gårdsnr. 258, bruksnr. 1, Leirfallaunet av skyld mark 3,37 et avtak for 20 år av mark 2,95, og deretter for bestandig et avtak av mark 2,65. Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 1,02 for første halvår 1893. Det ødelagte arealet utgjorde 59,1 dekar. Det ble utlagt til eieren som en teig i sammenheng med den überørte jorden på begge sider av Jåmtlands veien. Arealet på dette var 51,8 dekar, altså 7,3 dekar mindre enn det tapte. Petter var på Leirfallaunet til han døde i 1910. Guruanna døde i 1940. Laura var i 1900 gift med sagbruksarbeider Ole Marius Olsen. De bodde på Ørmelen. Han var også sjømann. Hun døde i 1948. Severin var ufør, og han døde ung. Marie Ber gitte døde også ung, 18 år gammel, av tuberkulose i 1907. Og den samme skjebne led Ole Alfred. Også han døde av tuberkulose i 1910. Gården Leirfallaunet i 1930 sett fr a nord. Foto: O. Snekkermo Note: Stortingsproposisjon 84/1900-1901.
---- 238 RasB ---- LEIRFALLKÅLEN VESTRE 259.3 Gården Leirfallkålens opprinnelige navn var Kålen. Men Kålen ble sterkt ødelagt av ras i middelalderen. Dette førte til at restene av gården ble lagt under Leirfall som underbruk. Følgelig ble den i ettertid kalt Leirfalikålen. I 1893 var Leirfalikålen delt i tre, nemlig Leirfalikålen østre, mellom og vestre. Leirfalikålen østre lå trygt oppe på en høy bakke. Husene på Leirfali kålen mellom unngikk leirmassene så vidt det var. Men Leirfalikålen vestre som lå lavest av de tre helt nede på sletten syd for Lenneskvisla, ble hardt rammet. Ingen av disse tre var store garder, og aller minst var Leirfalikålen vestre det. Mot vest lå Leirfall, mot nord lå Lenneskvisla som dannet grensen mot Lennes søndre, og mot øst grenset gården mot Leirfalikålen mellom. I syd strakte valdet seg opp i utmarken.
Leirfalikålen, eller bare Kålen som den ble kalt, var delt i tre. Bare Leirfall kålen vestre ble ødelagt.
---- 239 RasB ---- Etter raset ble arealet beregnet til å ha vært 66,1 dekar. 51 dekar var dyr ket jord. 13,3 dekar var skog, havning og udyrket mark. Og 1,8 dekar gikk med til vei. Matrikkelskylder! var 2 mark 08 øre. I 1890 ble det sådd 1 hektoliter bygg og 2 hektoliter havre. Det ble satt 6 hektoliter poteter. På gården fantes det 1 fire-hjult vogn og 2 to-hjulte vogner. Og bakgrunnen for at det var så pass mange vogner på dette lille bruket, var at dette var et handelssted hvor varetransport var av betydning. Besetningen var forholdsvis stor i forhold til arealet. 1. januar 1891 var det 1 hest, 5 storfe, 3 sauer, 3 griser og 6 høns. Og i 1893 var tallene 1 hest, 4 kyr og 7 sauer. Tallet på høns er ukjent. Folket Eieren av Leirfallkålen vestre i 1893, Johannes Jakobsen, hadde overtatt etter sin far tidlig i 1870-årene. Rasnatten bodde følgende mennesker der: Johannes Jakobsen Kålen, gårdbruker, landhandler, 62 år Pauline Margrete Olausdatter, kone, 36 år Anna Johanna, datter, 13 år Martin, dreng Lovise, tjenestejente, Johannes' foreldre het Jakob Larsen og Anne Jonsdatter. Pauline Margrete var datter av Petter Olaus Bårdsen og Marta Olausdatter Haga mellom. Hvem Martin og Lovise var, har det ikke vært mulig å finne ut. Hva som skjedde Husene på denne gården fikk hard medfart, og det til tross for at det lå to skjermende rygger mellom skredporten og dette stedet. Ved Haga stakk det frem en rygg mot syd, og ved Kålen stakk det frem en rygg mot nord. Hovedbygningen ble brukket av på midten. Stabburet ble veltet over ende, bryggerstuen ble flyttet fra den enden av gardsplassen til den andre, og ut husene ble trengt inn til de andre husene. Det eneste som sto igjen på sin opprinnelige plass, var flaggstangen. Den stakk opp fra et leirhav, for leiren lå opp til andre etasje på husene. Folkene ble berget i land ved at det ble bygget en bro av bord ut til husene i en lengde av ca. 100 meter. Alle sammen lå i andre etasje. Første etasje var forbeholdt butikken. Av husdy rene strøk 1 ku og 7 sauer med, mens de andre ble reddet. He sten og 1 ku ble reddet av kavalleristene fra Rinnleiret. Disse to dyrene sto med hodet så vidt over vann. Soldatene måtte bryte hull i taket over rommet
---- 240 ----
---- 241 RasB ---- hvor de var, for å komme seg ned til dem. Ved hjelp av en talje ble de heist opp på lemmen. Der oppe ble hesten først tatt hand om. Den ble lagt over ende, og benene ble sur ret fast under buken på den. Gjen nom en port i andre etasje ble den firet ned i en liten båt. Ved hjelp av et taug ble så båten halt gjennom vann og gjørme inn til fast land. Etterpå ble kua fraktet i land på samme vis. Innboet i andre etasje ble reddet nesten uten skade. Derimot var det lite som ble berget fra første etasje. Handelsvarene ble omtrent alle øde lagt. Det man fikk berget ut, var sterkt skadet. Johannes Kålen tapte også en god del penger. Alt som ble reddet ut av pengeskuffen var 15 kroner. Resten Pauline Margrete Olausdatter og Johannes Jakobsen Kålen. Bak Anna Johanna Johannesdatter. i skuffen, deriblant en frankert pengesending som skulle sendes neste dag, utgjorde ca. 180 kroner, og dette gikk tapt ved at skuffen ble veltet under redningsarbeidet. Av kjøreredskapene ble en vogn berget. Arealet som ble ødelagt, utgjorde 29,5 dekar. Av dette var 19,7 dekar dyr ket jord og 9,8 dekar skog og havning. Jordverdien hadde vært 1.900 kroner. Nå var den 1.000 kroner slik at tapet beløp seg til 900 kroner. Dette utgjorde 9/19 av verdien. Resten av eiendommen ble anslått til å ha hatt en verdi av kr. 3.000. Tapet ble satt til kr. 1.300. Den nye verdien ble således 1.700 kroner. Etterpå Johannes og Pauline ble værende på Leirfallkålen som ble bygget opp igjen. Den 2. januar 1894 ble Johannes bevilget kr. 100 i gave på grunn av hans vanskelige økonomiske stilling. Pengene skulle brukes til innkjøp av husdyrfor. Han fikk en erstatning på kr. 4.200. Av dette fikk han kr. 1.000 i forskudd. I 1895 ble skylden fastsatt slik: Gårdsnr. 259, bruksnr. 3, Leirfallkålen vestre av skyld mark 2,08 et avtak for 20 år av mark 0,99, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,88. Dette ga en nedsettelse av veiskatten på kr. 0,34 for første halvår 1893.
---- 242 RasB ---- -a ts •Si, o: P " 0/1 *> oe su su -O C a, Su Su r~ su kt, to
---- 243 RasB ---- Den ødelagte jorden utgjorde 29,5 dekar. Den ble utlagt til eieren i en teig sammen med den uskadde delen av jorden. Anna Johanna ble gift med Bernt Guneriussen. Og i 1908 solgte Johannes og Pauli ne eiendommen til svigersønnen Bernt Guneriussen. Andre etasje av hovedbygningen på Leirfallkålen vestre ble tatt ned og flyttet til Frol. Både Johannes og Anna døde i 1908 Pauline døde i 1951 Bernt Guneriussen og Anna Jo hanna Johannesdatter.
Det som kunne berges av huset på Leirfallkålen, ble tatt opp og flyttet til Borgsmoen i Frol. Bildet er tatt ca. 1910. Verdalsboka - 16
---- 244 RasB ---- LEIRFALLVALD, BRUGJERDET I (JOHANNESPLASSEN) 261.1 Plassen Det var to husmannsplasser under Leirfall vestre som kaltes Brugjerdet i 1893. Og både i 1865, 1875 og 1891 var det to plasser med dette navnet. Begge plassene lå nede på elvesletten øst for Leirfall. Og de lå på den lave ste delen av sletten. På den ene plassen som vi har kalt Brugjerdet I eller Johannesplassen, var utsæden i 1890 0,2 hektoliter bygg, 1 hektoliter havre, 1 kilo gressfrø og 3 hektoliter poteter. Her var det 1. januar 1891 1 ku, 4 sauer, 1 gris og 4 høns Trolig var tallet på husdyr noen lunde det samme i 1893. Folket Følgende personer bodde på denne plassen i mai 1893: Ole Johannessen Risan. Hva som skjedde - Johannes Tomassen, husmann med jord, 50 år - Elen Olsdatter, kone, 59 år - Ole, sønn, 20 år - Johan Edvard, sønn, 16 år Johannes Tomassen hadde hatt denne husmannsplassen fra før 1875. Han var født i Stiklestad sogn. Foreldrene var Tomas Olsen og Marta Jakobsdatter. I 1893 bodde de på en plass ved navn Bu sveet under Søraker. Elen Olsdatter var fra Kulsli. Hennes foreldre var Ola Veske og Gjertrud Kris tine Håden. De var egentlig fra Levanger nesset. Johannes lå dødssyk av kreft da raset gikk. Her våknet de av dunderet av leiren som kom veltende nedover. Det var
---- 245 RasB ---- det andre raset. De var ute på trappen, og de spekulerte på om de skulle for søke å komme seg opp på en liten haug i nærheten. Kanskje ville de være tryggere der. Men de rakk ikke å sette tanken ut i livet før den neste rasbøl gen kom. Det var det tredje raset, og det var langt større masser med leire som nå suste mot husene. I all hast styrtet de opp på loftet. Og i samme øyeblikk traff bølgene husveggen. Huset ble kastet bortover, og som følge av den voldsomme bevegelsen, styrtet mur pipen sammen. Leiren fylte huset, og de måtte rømme helt opp på taket. De klatret opp gjennom hullet etter pipen. Den syke Johannes ble også trakket opp dit. Men hullet var trangt, og han fikk slem medfart. Huset ble liggende ca. 100 meter fra land. Haugen de hadde tenkt å søke tilflukt på, var borte. Den lå under dype lag av leire. Hadde de kommet seg dit, ville de sannsynligvis ha mistet livet. På plassen hadde de hatt en material stabel liggende. De skulle til å bygge ny stue. Disse materialene fløt opp, og ved Johan Johannessen Risan. hjelp av stokker og planker, klarte de å lage seg en bro inn til land. Og i løpet av forholdsvis kort tid var alle sam men på fast grunn. Men Johannes måtte hjelpes, han måtte formelig slenges ut i vannet for at de skulle få ham over på fastere leire. Derfrå var det å gå til Leirfall. Også den syke Johannes gikk dit, men det var en slitsom tur for ham. Klærne stivnet av leiren, både skjorten og under buksen, og han klarte ikke å gå i dem. De måtte derfor rive dem av ham. Alle andre var også i bare nattklærne, og så isnende kaldt som det var, var de svært forkomne da de nådde frem til gården. Særlig var det ille fatt med Johannes. På Leirfall fikk de låne hest og vogn, og i en seng som de også fikk låne, kjørte Ole og Johan Johannes til hans foreldre på Busveet. Johannes var som nevnt dødssyk av kreft, og med den tids muligheter til å bli frisk av den sykdommen, var han allerede dødsdømt. Men påkjenningen han var blitt utsatt for, blant annet ved å bli trakket opp på taket gjennom hullet etter murpipen, ga ham allikevel en alvorlig knekk. Noen dager sen ere, 1. juni, døde han på Busveet. Han ble gravlagt på Vinne. Følgelig er det riktig å regne ham med blant dem som døde som følge av
---- 246 RasB ---- raset. Døden kom nok mye tidligere enn den ville ha gjort bare som følge av sykdommen. Døde: JOHANNES TOM ASSEN BRUGJERDET, født 1843 Foruten at de mistet plassen, døde også 2 kyr og 3 sauer. Jorden tilhørte Leirfall vestre, og den ble regnet sammen med annen jord denne gården mistet. Etterpå Elen Olsdatter fikk kr. 1.150 i erstatning. De tre gjenlevende fikk alle plager etter denne opplevelsen. Nervøsitet fulgte dem alle i ettertid. De bodde først på Myre i Vinne. Der døde Elen for egen hand i 1899. Ole og Johan kjøpte så Risan hvor de bodde i 1900. De tok dette navnet som familienavn. Ole giftet seg med Mette Berntsdatter Elverum. Ole døde på Risan i 1943. Og Johan giftet seg med Johanne Marie Antonsdatter Valstadsvedjan. Senere kjøpte Johan Reinsberg. Han døde i 1968 på Aldersheimen. berget fra Johan Risans Denne sølvskjeen var blant de eiendelene som ble barndomshjem på Brugjerdet. Note: 1 De fleste opplysningene er fra et lydbåndintervju med Johan Risan.
---- 247 ----
---- 248 RasB ---- LEIRFALL VALD, BRUGJERDET II (ELEN-ANNAPLASSEN) 261.1 Plassen De to Brugjerdetplassene lå under samme gard, og de lå som nære naboer. Denne har vi kalt Brugjerdet II eller Elen-Annaplassen. I 1890 ble det på denne plassen sådd 0,4 hektoliter bygg og 1,25 hektoliter havre. Det ble satt 3,5 hektoliter poteter, og 1 ar ble brukt til andre rotfrukter. Pr. 1. januar 1891 var det 1 ku, 2 sauer, 1 gris og 6 høns her. Tallet på dyr var omtrent det samme i 1893. Folket På denne Brugjerdetplassen hadde den samme husmannen bodd fra før 1865 Det var Peder Olsen. I 1893 var Peder Olsen nettopp død. Hans datter sto nå oppført som «hus- mann» på plassen.
En av stuene på Brugjerdetplassen ble tatt opp etter raset og flyttet til Vestrum i Vinne. Det er vanskelig å avgjøre hvilken det var. Men det var planer om å bygge ny stue på Johannesplassen. Da raset kom, lå det stabler med materialerpå tomten. Det kan tyde på at kusene der var i dårlig forfatning. Kanskje er det derfor kusene på Elen Anna-plassen som ble flyttet. Bildet er fra 1991 Foto: Solvei S Ness "
---- 249 RasB ---- I mai 1893 bodde disse to personene her: - Elen Anna Pedersdatter, husmann med jord, 39 år - John Johannessen Gudding, inderst, skomaker, 21 år Elen Anna var datter av Peder Olsen og Beret Marta Ellingsdatter. Hun er registrert som datter på plassen i folketellingene både 1865, 1875 og 1891. John Gudding var sønn av Johannes Olsen Tromsdalsalmenningen og kone Karen Sivertsdatter Guddingsvald. Hva som skjedde Raset må ha kommet overraskende også på disse to. Det er imidlertid uklart hvordan de ble reddet, enten om de klarte å berge seg seiv, eller om de ble reddet av andre. Plassen lå imidlertid så nært land at det trolig gikk lett å bygge bro dit ut. Foruten at plassen ble ødelagt, strøk 1 ku og 3 sauer med. Jorden på plassen tilhørte Leirfall vestre, og ble regnet sammen med annen ødelagt jord der. Etterpå Elen Anna Pedersdatter ble tilkjent en erstatning på kr. 900. Forslaget gikk ut på kr. 1.215, John Gudding fikk kr. 100. Han fikk 50 kroner i forskudd. I 1900 var Elen Anna tjener på Leirfall østre. Hun døde ugift i 1918. I 1900 står John Gudding oppført som eier av Nygård i Vinne. Han kjøpte denne gården i 1896. I 1900 var han gift med Ragna Gustava. En detalj fra veggen på Vestrum. Denne byggeteknikken kalles sinknov. Foto: Solveig Ness.
---- 250 RasB ---- Lennesgårdenes skjebne er tragisk. Opprinnelig var det en Lennesgård som lå nede på elvesletten. Beliggenheten var både en velsignelse og en forbannelse. Velsignelsen lå i at dette var et av de beste områdene for jordbruk, og de som først ryddet denne gården, valgte dette stedet fordi det utmerket seg på alle mater. Navnet fikk Lennes fordi gården lå på et ness elven dannet på sin krokete vei mot havet. Kanskje lå dette nesset i le for høyden ved Leirfall. I likhet med andre garder i nabolaget på begge sider av elven, som for eksempel Rosvoll, Ness og Lyng, var dette en storgard som kunne føre sin tilblivelse til eldre jernalder. Posisjonen som storgard hadde Lennes til langt ut i kristen tid. Og den lå helt til sist på 1600-tallet på nordsiden av elven, og den var landfast med Lyng. Men det skjedde store forandringer i negativ retning allerede i middel alderen. Verdalselven representerte en del av forbannelsen. Og elven gjorde sitt til stadig å redusere gården. I tillegg kom at den var utsatt for ras, det vil si at den lå utsatt til for rasmasser fra ras som gikk utenfor dette valdet. Det var den andre delen av forbannelsen. Et eksempel er raset ved Leirfall i middelalderen som fikk ødeleggende virkning. Det er ikke riktig å benytte begrepet «gården» om forholdene på den tiden. Ved slutten av 1400-tallet var det mange garder og bruk. Men både tallet på bruk og størrelsen av Lennesvaldet ble stadig vekk redusert. Den siste store forandringen skjedde da elven skar igjennom tangen mellom Lennes og Lyng. Derved ble Lennes liggende på sydsiden. Men det gamle elveløpet lå som en halvmåne rundt valdet. Lennes ble således på mange mater liggende som på en øy med elven som grense mot nordøst og Lennes kvisla som grense mot sydvest. Nå var det lite igjen av den tidligere storgården. Alt var redusert. Og det som var igjen, utgjorde en eneste gard. I tillegg lå den fremdeles utsatt til for elvebrudd og oversvømmelser. Allikevel ble den på nytt delt i to ved begynnelsen av 1700-tallet. Men naturen var ikke ferdig med sitt ødeleggelsesverk. Først 19. mai 1893 kunne den sette punktum for denne delen av sitt arbeid. Da eksisterte ikke Lennes lenger. Ingen ting var igjen.
---- 251 ----
---- 252 RasB ---- Lennesgårdene ble totalt utslettet. Hele området ble overslammet. På kartet er det avmerket flere hus. Det er i tillegg til huserte på hennes husvrakfra andre garder og heimer som ble ført hit.
---- 253 RasB ---- LENNES NORDRE 117.1 Gården Dette var den nordligste av de to Lennesgårdene. Vest for seg hadde Lennes nordre Rosvoll og muligens Leirfall. Grensen mot disse fulgte det gamle elveløpet som ble kalt Lenneskvisla. Mot syd lå den andre Lennesgården, Lennes søndre. Muligens støtte valdet mot Ness vestre i sydøst og Lyngsholmen av Lyng i øst. Og mot nord dannet Verdals elven grensen De to Lennesgårdene var temmelig like store i 1893. Etter raset ble arealet for Lennes nordre beregnet til å ha vært 334,6 dekar hvorav 177,1 dekar dyrket mark, 59,1 dekar var eng og 98,4 dekar var skog og havning. Matrikkelskylden var 9 mark 64 øre. I 1890 var utsæden 2 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 12 hektoliter poteter. På gården fantes det 4 to-hjulte vogner. Besetningen besto 1. januar 1891 av 2 hester, 5 storfe, 11 sauer, 3 griser og 10 høns. I 1893 var det 2 hester, 4 kyr, 2 ungfe, et ukjent antall sauer, 1 gris og et ukjent antall høns. Da raset gikk var Lennes forsikret slik: Hovedbygning - kr. 1.200; fjøs - kr. 600; stall - kr. 440; lade - kr. 480; og stabbur - kr. 240, tilsammen kr. 2.960. Av inventaret var det spesifisert to kakkelovner, en til kr. 24 og en til kr. 20. Avlingen var assurert slik: 15 tønner bygg, 50 tønner havre, 50 tønner poteter, 40 lass høy og 45 berger halm, alt sammen forsikret for kr. 1.265. Folket Ole Kristoffersen Rosvoll kjøpte Lennes nordre i 1866. I mai 1893 bodde følgende personer der: - Ole Kristoffersen Lennes, gårdbruker, 56 år - Liva Ellingsdatter, kone, 51 år - Karen Maria, datter, skredder, 26 år - Ole Edvard, sønn, 24 år - Gustav, sønn, 17 år - Margrete Gjertsdatter, tjenestejente, 13 år
---- 254 RasB ---- Ole Kristoffersen hennes. Karen Maria Olsdatter Lennes, senere gift Baglo. Ole var sønn av Kristoffer Kristensen og Marit Olsdatter på Rosvoll store. Liva var datter av Elling Olsen og Gjert rud Larsdatter på Vinne. Margrete var visstnok fra en hus mannsplass under Landstad i Volhaugen. Hennes foreldre var ungkar Gjert Olsen Leirfallvald og pike Marta Sevaldsdatter Valstadvald. Hva som skjedde Ole Edvard var ikke hjemme akkurat denne natten. Han overnattet hos sin onkel Olaus Ellingsen Vinne. De øvrige var der imidlertid. Om Mar grete kan det fortelles at hun var i konfir masjonsalderen, og om kvelden 17. mai hadde hun vært sent ute. Hun hadde sprun get hjem og var helt utkjørt. Liva hadde latt henne få sove ut om dagen 18. mai. Om kvelden 18. mai hadde en nabokone fra en av Brugjerdetplassene under Leir fall vestre vært der. Det var Elen Ols datter. Hun hadde kommet for å slå av en prat med Liva. De hadde sittet og pratet en god stund, men så hadde Elen sagt: «Nu må du be mæ gå heim!» Hun hadde så gått hjem. Bare kort tid etter kom raset. 1 Også den plassen hvor hun var fra, ble tatt av rasmassene. På Lennes nordre våknet folkene av bul deret fra raset. Seiv om muligens noe av leirmassene fra det andre skredet nådde opp til dette valdet, var det skredmassene fra det siste skredet som nådde opp til husene. Ingen sov nede i 1. etasje, men etter at de var blitt vekket, gikk de ned for å se hva det var. Men da kom bølgen fra det tredje skredet dundrende og slo mot husene med stor kraft. De måtte derfor rømme opp på loftet med en gang.
---- 255 RasB ---- Husene ble stort sett stående på samme sted. Lennesgårdene sto på det høy este partiet på valdet. Men leir suppen sto til opp under takskjegget. Dette stedet lå om trent på samme høy de som Ness, men litt lavere enn Rosvoll og Lyng, med unntak av Nord-Lyng. Det oversvømte området var så stort at Lennes ble liggende omtrent 300 meter fra tørt land. De fem som var i huset, var foreløbig berget i andre etasje. De fikk tid til å kle på seg, men de hadde ingen mulighet til å komme seg trygt i land. Og de trodde at det ville komme nye ras som ville be grave husene fullstendig. Følgelig prøv de de å påkalle folks oppmerksomhet ved å flagge, det vil si ved å vifte med laken og andre sengeklær fra vinduene. Denne flaggingen ble oppdaget etter en stund, blant annet av sønnen Ole Edvard som var med på redningsarbeidet. Som nevnt ovenfor, lå Ole Edvard rent tilfeldigvis over på Vinne denne natten. Der ble han vekket sammen med de andre folkene på gården av en nabojente som kom springende og fortalte om ulykken. Olaus Ellingsen Vinne og Ole la øyeblik kelig på sprang østover. Da de nådde ut på melkanten øst for Vinne og så utover det nifse leirhavet, og Ole fikk se hjemmet sitt, Lennes nordre, hvor bare hustakene stakk opp av leir suppen, slo han hendene for ansiktet i for tvilelse og ville gå tilbake. Men Olaus fikk oppildnet ham til å fortsette. Sammen med Erik Olsen Rosvoll, Martin Georgsen By, Olaus Lorentsen By, Gustav Olsen Lennes. Senere halte han seg Valstad. Margrete Gjertsdatter, senere gift Sevaldsen. Sefanias Ellingsen Leirfall og Gustav Ellingsen Leirfall reddet de flere men nesker ved Rosvoll. Mens de drev på med dette, fikk de se at det ble flagget fra Lennesgårdene. Dette viste at det fantes overlevende der ute. De hadde
---- 256 RasB ---- nemlig antatt at alle var omkommet der, fordi leiren sto så høyt oppover husene. Men husene lå så langt ute at det var svært vanskelig å komme seg dit ut. Olaus Vinne, sammen med de fem ovenfor nevnte, tok en husstige og la ut over suppen. Under stigen la de bord og planker slik at de fikk en slags flåte. Så skjøv de stigen utover etter hvert som de la nye bord og planker fremfor den. Bak stigen plukket de opp bordene og plankene som etter hvert dukket opp igjen, og disse brukte de på nytt foran stigen. På det viset arbeidet de seg utover. Og på vei til Lennes nordre reddet de flere andre overlevende som enten befant seg i husrester eller lå kavende i leirgrøten. Til sist nådde de ut til Ole Kristoffersen og hans husstand. Alle fem som hadde vært i huset om natten, hadde overlevd, og alle ble brakt helskinnet til land. Av husdy rene mistet de 1 hest - en hest var på Rinnleiret - 4 kyr, 2 ungfe, 2 sauer, 1 gris og et ukjent antall høns. Hele arealet ble dekket av metertykke leirlag og var fullstendig ødelagt. Verdien av jorden hadde før raset vært 7.000 kroner. Verdien av hus og dyr forøvrig hadde vært kr. 9.000. Av dette klarte de å redde verdier for tilsvarende 400 kroner. Dette var noe materialer fra det som stakk opp av leiren og noe husgeråd som befant seg inne i huset samt hesten som var på Rinnleiret. Her ble tapet således 8.600 kroner. Etterpå Den 23. september 1893 fikk Ole Kristoffersen Lennes etter søknad kr. 1.000 i forskudd av erstatningen. Pengene skulle brukes til kjøp av gården Valstad. Ole Kristoffersen kjøpte Valstad østre samme året. Totalt fikk Ole Lennes kr. 7.200 i erstatning. I listene står det at han fikk kr. 700 i forskudd på grunn av gårdkjøp. Dette er altså feil da han fikk kr. 1.000 i forskudd. Karen Mane Olsdatter fikk kr. 85 i erstatning. Ole Edvard Olsen fikk kr. 40, og Gustav Olsen fikk kr. 35 i erstatning. Sky Iden ble fastsatt slik i 1895: Gårdsnr. 117, bruksnr. 1, Lennes nordre av skyld mark 9,64 et avtak for 20 år av mark 9,64, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,64. Dette ga en nedsettelse av veiskatten på kr. 3,33 for første halvår 1893. Jorden på denne gården ble etterpå utlagt i to deler, en del vestenfor veien mellom Kålen og Ekle, og den andre delen på østsiden av samme vei. Det totale arealet som var blitt ødelagt, var 334,6 dekar. Som følge av at Ole Kristoffersen hadde kjøpt Valstad som bare lå et kort stykke unna, fikk han
---- 257 RasB ---- utlagt 2/3 av det ødelagte arealet. Dette var på 188,7 dekar. Det er ikke an gitt på hvilken side av veien dette lå, men rimeligvis var det på vestre side. Staten fikk 1/3 eller 119 dekar. Innbefattet i dette var 10 dekar elvebredd og sandører. Videre var det 3,5 dekar elveleie. Summen av det utlagte area let var 307,7 dekar, eller 26,9 dekar mindre enn hva det hadde vært før ulyk ken. Statens andel ble en del av det såkalte Lennes-Lyng-området, som også ble kalt Statsteig B. Av dem som hadde vært innblandet i raset, bodde Ole, hans sønner Ole Edvard og Gustav, og tjenestejenten Margrete på Valstad i 1900. Liva døde på Valstad i 1898. Det var Ole Edvard og Gustav som overtok parsellen på Lennesleiret ut på 1900-tallet, og de delte den mellom seg. Ole solgte med en gang til Julius Kålen. Deretter reiste han til Amerika. Etter kort tid kom han tilbake. Han giftet seg med Anna (Julianna) Petersdatter Valstad fra Valstad vestre. Ole Edvard døde i 1937. I 1906 kjøpte Ole Kristoffersen By nordre østre (Ner-By) av Lars Skaufel. 11922 solgte han gården til Sigurd Ness, hvoretter han samme år seiv kjøpte Valstad vestre av svogeren Sefanias Petersen. Gustav kjøpte Valstad østre av sin far i 1906. Han ble gift med Jonna Kristine Rein. Han døde i 1963. Ole bodde deretter hos sin sønn på Valstad som kårmann. Han døde i 1932. Karen ble gift med Eliseus Eriksen Baglomo. I 1900 kjøpte han Baglan av Ragnhild Johannesdatter Lennes. Hun og hennes sønn Ludvig Johannessen Lennes hadde kjøpt Baglan i 1895. Ludvig døde i 1900. Disse to var fra Lennes søndre, og hadde i likhet med Ole Kristoffersens huslyd overlevet raset. Karen døde i 1952. Som nevnt ovenfor, ble Margrete med Ole Kristoffersen til Valstad østre, hvor hun fortsatte som tjener i hvert fall til etter 1900. Men etter en tid tok hun tjeneste på Saxvollen i Sverige. Der møtte hun Martin Sevaldsen fra Verdal, og de giftet seg. Margrete døde i 1940. Note: Opplysninger ved Liva Baglo.
---- 258 RasB ---- LENNES SØNDRE 117.2 Gården Som navnet sier, var dette den sydligste av de to Lennesgårdene. Lenneskvisla som var restene etter det gamle elveløpet, dannet grensen mellom Leirfallkålen i syd, Leirfall i vest og Rosvoll i nordvest. Mot nord lå Lennes nordre, og mot vest lå Ness vestre. Arealet for Lennes søndre ble etter raset beregnet til å ha vært 334,6 dekar. Av dette var 177,1 dekar dyrket jord. 59,1 dekar var eng, og 98,4 dekar var skog og havning. Matrikkelskylden var 9 mark 67 øre. I 1890 var utsæden 5 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 9 hektoliter poteter. Man hadde også en kjøkkenhave på 0,05 ar. Det fantes 5 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin. Besetningen 1. januar 1891 var 2 hester, 5 storfe, 6 sauer, 3 griser og 16 høns. I 1893 var besetningen omtrent den samme. Så vidt det er mulig å se av forsikringsprotokollene, var det følgende byg ninger på Lennes søndre: Ny hovedbygning, 2 stabbur, stall med slederom og vedskur, fjøs og lade. Dessuten fantes det en treskemaskin. Følgende'avling var assurert: 14 tønner bygg, 60 tønner havre, 60 tønner poteter, 30 lass høy og 42 berger halm. Folket Eieren av Lennes søndre var enken Ragnhild Larsdatter Lennes. Hun hadde overtatt gården da hennes mann, Johannes Jonsen, døde i 1877. Han hadde kjøpt gården i 1860 av hennes foreldre. I 1893 bodde følgende på Lennes søndre: - Ragnhild Larsdatter Lennes, gårdbruker, 63 år - Ludvig Johannesen, sønn, 37 år - Rikke Johannesdatter, datter, 23 år - Johannes Andreassen, sønnesønn, gjeter, 13 år - Elen Johannesdatter, tjenestejente, døvstum, 43 år Ragnhild var som nevnt ovenfor, enke, og hun sto formelt som eier av gården. Den egentlige brukeren var imidlertid sønnen, Ludvig.
---- 259 RasB ---- Ragnhilds foreldre var Lasse Olsen og Guru Olsdatter som altså tidligere hadde eiet Lennes søndre. Johannes var sønn av Andreas Johannessen, en annen sønn av Johannes og Ragnhild, og pike Maren Anna Johansdatter Nordbergsvald. Den døvstumme Elen Johannesdatter var også på gården som tjener i 1875. Hvem hennes foreldre var, er ukjent. Hva som skjedde I likhet med Lennes nordre sto husene på Lennes søndre på det høyeste partiet av dette valdet. Leirmassene som nådde hit, var således fra det tredje og siste raset. Men de nådde gården med så stor kraft at husene ble flyttet omtrent 100 meter i nordvestlig retning. Her ble de liggende i en klynge med bare tåkene stikkende opp fra leirflaten. Noen var delvis veltet, andre lå på skakke. Men merkelig nok overlevde alle som var på gården. De måtte klatre ut av huset og opp på taket. Her satt de til de ble reddet i land ut på dagen av brødrene Sefanias og Gustav Ellingsen Leirfall, Kristian Søraker og Ole Olsen Lennes. Det var imidlertid uråd å komme seg ut til Lennes søndre uten ved hjelp av båt, og først etter at Kristian Søraker og Ole Lennes hadde vært på Verdalsøra og hentet en robåt, kom de seg ut dit. Rikke Johannesdatter Lennes. Men det var ikke mulig å ro båten fra Verdalsøra. Den måtte trekkes eller stakes frem gjennom leirgjørmen. Og dette tok tid. Det var derfor langt på dag før de kom ut til folkene på Lennes søndre. Disse syntes nok at det hadde gått forholdsvis lang tid, for Ludvig Lennes bemerket at han trodde at de skulle bli sittende der til de sultet i hjel. Så også her fikk det hele en lykkelig utgang med tanke på at ingen men neskeliv gikk tapt. Men 1 hest - også her var en hest på Rinnleiret - 4 kyr, 8 sauer og et ukjent antall høns gikk med. Men både noen kyr og sauer ble reddet. Jorden hadde vært verdt 7.300 kroner. Alt gikk tapt. Verdal sboka - 17
---- 260 RasB ---- Eiendommen forøvrig hadde hatt en verdi av kr. 9.000 kroner. Av dette gikk 8.600 kroner tapt. Verdien etter raset ble altså satt til 400 kroner. Dette skyldtes blant annet den ene hesten som ble reddet, samt at noe materialer og husgeråd ble berget etterpå. Etterpå Ludvig Johannessen fikk kr. 6.880 i erstatning. Av dette fikk han 80 kro- ner i forskudd. Ragnhild fikk kr. 800 i erstatning og kr. 50 i forskudd. Dessuten fikk hun en årlig livrente på kr. 300. Søsteren Rikka Johannesdatter ble betegnet som tjener på Lennes søndre, og hun fikk kr. 150 i erstatning. Forslaget gikk ut på kr. 200. Hun fikk 50 kroner i forskudd. Den døvstumme Elen Johannesdatter fikk også kr. 50, hvorav kr. 25 i forskudd. Ludvig og hans mor kjøpte Baglan i 1895 av Ole Høilo. Både han, moren og søsteren Rikke bodde der. Samme år ble følgende vedtatt vedrørende sky Iden på Lennes søndre: Gårdsnr. 117, bruksnr. 2, Lennes søndre av skyld mark 9,67 et avtak for 20 år av mark 9,67, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,67. Som følge av dette fikk Lennes søndre en reduksjon av veiskatten på kr. 3,34 for første halvår 1893. All jord på Lennes søndre ble utlagt i en teig til Staten. Det ødelagte arealet utgjorde 334,6 dekar. Staten fikk 307,0 dekar. Dette var 27,6 dekar mindre enn det som fantes før ulykken. 292 dekar av dette var fast mark, og 15 dekar var elvebredd og sandører. I tillegg var det 12 dekar elveløp. Ludvig døde i 1900, og Ragnhild solgte Baglan samme år til Eleseus Erik sen Baglomo. Han var forøvrig gift med Karen Olsdatter fra den andre Lennesgården som også hadde overlevd raset. Deretter flyttet Ragnhild og Rikke til By nordre østre hvor de losjerte i 1900. Ragnhild døde på Kjæran i 1906. Johannes ble gift med Tora Storbakken.
---- 261 RasB ---- LYNG Lyng har helt siden de aller eldste tider vært en av de betydeligste gårdene i Verdal. I ættesamfunnets tid var dette sete for en mektig ætt, og gården var blant de aller største. I kristen middelalder ble gården delt i Nordre og Søndre Lyng. Men alli kevel var det mektige ætter som bodde her. Ridderen Audun Vigleikson, sønn av Vigleik Stallare, bodde på Nord-Lyng på 1200-tallet. Etterkommere av disse var de for oss verdalinger kjente bondehøvdinger Aslak på Lyng og hans sønn Vigleik Aslakson. Andre navn som er nevnt i Lyngs eldste historie, er lagmann Sigurd Jons son og hans hustru Ragndid, og den rike korbroren Sigurd Krafs. På 1300-tallet var alle disse innblandet i stridigheter angående eiendomsrett i Lyng. På 1600-tallet ble Lyng søndre delt slik at Lyng mellom oppsto. I 1835 ble halvparten av Lyng mellom fråskilt, og dermed oppsto Lyng mellom vestre. Den andre halvparten ble følgelig kalt Lyng mellom østre. Men Lyng søndre ble også delt. Det skjedde i 1845, men skylddeling fant sted først i 1859. Disse to kaltes Lyng søndre østre og Lyng søndre vestre. Ytterligere frådeling av mindre parter skjedde også, men i den grad de ikke ble berørt av raset, viL ikke de bli omtalt nærmere her. Alt i alt eksisterte det ikke færre enn fem større garder med navn Lyng da raset gikk. Og alle disse ble berørt i større eller mindre grad. Dessuten ble en del mindre parter, som før hadde vært husmannsplasser, samt eksister ende husmannsplasser, berørt. Lynggårdene lå som forholdsvis nære naboer nede på elvesletten i 1893. Lyng nordre lå lengst unna. Lyng nordre lå på østsiden av veien fra Stikle stad. Grovt sett kan man si at Vukuveien i dag tilnærmet følger den linjen veien fulgte før raset. De fire andre lå på vestsiden av veien, og de lå parvis kloss inntil hveran dre med mindre enn en tunbreddes avstand mellom husene i hvert par. Og avstanden mellom Lyng søndre og Lyng mellom var heller ikke stor. Lyng søndre lå noe sydvest for Lyng mellom. Det var ikke så lite teigblanding innen det gamle store Lyngsvaldet ved slutten av forrige århundre. Dette skyldtes ikke minst de store forandringer dette valdet hadde gjennomgått i form av ras og elvebrudd opp gjennom tiden. Generelt
---- 262 ----
---- 263 RasB ---- Og dette hadde også medført at gårdene var blitt flyttet en rekke ganger. Det er i dag helt uråd å fastslå hvor de eldste gårdene har ligget. Lyngvaldet var stort, og det omfattetfem store garder. Av disse ble den største, Nord-Lyng, totalt ødelagt. Dessuten ble et mindre bruk, Lyng lille og et par husmannsplasser ødelagt. Nordlyngstuggu er plassert langt nord på kartet. Dette er en gjetning.
---- 264 RasB ---- Flyttingen av Lynggårdene etter raset.
---- 265 RasB ---- Dette var en liten part utskilt fra Nord-Lyng. Skjøtet er utstedt i 1892. Tid ligere hadde dette vært en husmannsplass under gården. Den kaltes da Fergestuggu. I dagligtalen ble dette navnet benyttet. Kjøperen var Martin Olausen Mule. Bruket lå helt mot nord på Nord-Lyngsvaldet. Det grenset i nord mot Ekle. Mot øst og syd lå Nord-Lyng. Mot vest lå elven. Husene lå nede i en liten bekkedal. Trolig var bekken grensen mellom Ekle og Lyng. Fergemannsfunksjonen ble fortsatt ivaretatt etter at dette var blitt en selv stendig eiendom. Straks etter raset ble det foretatt beregninger av arealet. Det var nokså beskjedent, nemlig 29,5 dekar. Alt var dyrket mark. Sky Iden ble fastsatt til 1 mark 51 øre. 11890 da Fergestuggu fremdeles var en husmannsplass, var utsæden 0,37 hektoliter bygg, 1,04 hektoliter havre og 4,17 kilo poteter. 1. januar 1891 besto besetningen av 1 ku, 5 sauer og 10 høns. I 1893 var det 3 kyr, 10 sauer og et ukjent antall høns på Lyng lille. Det må her bemerkes at indersten, Petter Sørensen, eide en av kyrne og fem av sauene. Når det gjelder Martin Mules dyr, heter det i kjøpekontrakten da han kjøpte Lyng lille, at han hadde tillatelse til å la en ku beite i Lyngs utmark. I følge forsikringsprotokollen var det følgende hus på Lyng lille: Ny hovedbygning, lade og forhus, stabbur, høybu. Av inventaret er 1 en-etasjes jernkakkelovn og 1 en-etasjes ovn spesielt nevnt. Folket I mai 1893 bodde følgende mennesker på Lyng lille eller Fergestuggu: - Martin Olausen Mule, selveier, 36 år - Sofie Nikoline Petersdatter, kone, 25 år - Gudrun, datter, 2 år - Petter Matteus, sønn 1 år - Peter Sørensen, inderst, 51 år - Julie Birgitte Pettersdatter, 16 år - Martin Pettersen, sønn, 11 år - John Pettersen, sønn, 7 år
---- 266 RasB ---- Martin Olausen Mule og Sofie Nikoline Pettersdatter, Martin var fra Mule på Verdalsøra. Han var sønn av Olaus Mule og Gunelie Ivarsdatter. Mule var en gard i Sørgata på Verdalsøra. Martin kjøpte Ferge stuggu etter at han ble svigersønn der. Sofie Nikoline var datter av Petter Sørensen og Beret Marta Johanne sdatter. Peter Sørensen var enkemann. Han bodde på Lyng lille sammen med to av sine barn. Han er oppført som inderst på Nord-Lyng i de offisielle listene. Men det er en sammenblanding med det faktum at han tidligere hadde vært husmann under samme gard. Nå bodde han som inderst hos sin svigersønn. Martin Pettersen var ikke hjemme denne natten. Akkurat da var han på den andre siden av elven på en av Rosvollgårdene. Hva som skjedde Fergestuggu lå som nevnt, langt mot nord på Lyngsvaldet. Og den lå lavt. Den lå nede i en grunn bekkedal som var skaret ned i elvesletten. Folkene ble vekket av dunderet, men de rakk ikke å komme ut. Leiren kom så fort at dører og vinduer ble stengt. Egentlig var det bra, for hadde de vært ute, ville de ganske sikkert ha druknet. Og de ville ikke ha rukket å nå høye re land. Lille John på 6 år husket at han våknet ved at leiren kom så fort inn i rom met hvor han lå, at den steg over og opp i sengen hans. Han ble sittende fast i leiren og klarte ikke komme seg løs ved egen hjelp. Men hans far kom
---- 267 ----
■§.§ -!S R i R Ju C 1 *
---- 268 RasB ---- Familiebikie. Personer merket * var ikkefødt i 1893. Bakfrå v. : Peter Matteus, Gudrun. Foran: Martin Mule, Søren * Sofie Nikoline Pettersdatter. styrtende inn i rommet, hugg tak i ham og rev ham opp. Deretter kastet han ham opp lofts trappen. 1 Alle i huset klarte å komme seg opp på loftet. I løpet av noen sekunder ble huset revet av murene og ført bortover. Murpipen ramlet sammen som følge av dette, men heldigvis kom ingen til skade. Huset ble ført et godt stykke østover i retning av Hegstadbakkene. Det var vel blant annet dette hushjelpen på Fagerhøy hadde sett, da hun så husene komme seilende oppover bakke. Bevegelsene ble for store for huset, og andre etasje ble revet av. Den underste etasjen stakk dypere i leiren, og da det kom nye mengder leire velt ende, ble presset for stort. Andre etasje ble ført et stykke lengre. Av en eller annen merkelig grunn, fulgte gulvet med andre etasje slik at de som befant seg oppe på loftet foreløbig var trygge. Fra et vindu vinket de med en lue. De ble sett, men man antok at det var umulig å redde dem. Først da de militære kom, begynte man å bygge en bro utover til dem fra Hegstad.
---- 269 RasB ---- Men etter en lang stunds arbeid viste det seg at det var uråd å komme dit. Det var for få mannskaper, og det fantes for lite materialer. Sersjant Nils Høien som var leder for denne militæravdelingen, be stemte derfor at de skulle prøve seg fra Lyng hvor det var bedre tilgang på materialer. På vei dit ble de stoppet av Gunnbjørn Pettersen fra Hegstadstuggu. Han ba dem gråtende om å hjelpe seg med å redde to mennesker på hans husmannsplass. Dette gjorde de, og i den sammenheng fikk de høre at det fantes en bordstabel på Heg stad. Samtidig kom 16 nye militære mann skaper fra Rinnleiret. Og det ble da bestemt å fortsette arbeidet med broen fra der de hadde begynt. Julie Birgitte Pettersdatter Lyng. De som befant seg ute i leirsuppen, måtte bare vente. Men utenfor huset hadde Martin Mule hatt en materialstabel av planker og bord liggende. Denne stabelen var blitt skjøvet foran huset helt til det ble liggende i ro. Da ferden stanset, lå stabelen bare 1 til 1 1/2 meter unna. Martin hoppet derfor dit og begynte å bygge bro mot land. Mens soldatene var på vei utover mot dem, kom løytnant L'Or ange, og han overtok kommandoen. Og endelig, langt utpå dagen, møttes de to broe ne, og soldatene nådde ut til Fergestuggu. Folkene ble alle reddet uskadde ut gjennom et vindu på loftet eller gjennom hullet etter pipen og opp på taket, hvoretter de ble brakt i sikkerhet på land. Men alle dyrene unntatt en gris, omkom. Det fortelles at denne grisen levde inne i minene av uthuset. Grisen hadde et navn, og da Julie syntes hun så den mens de satt innesperret på loftet, sa hun navnet på den, og den gryntet som svar. Uthuset hang sammen med stuen, og de klarte å få grisen opp på loftet. Seiv om grisen ikke var fullvoksen, var det et svare strev å få den opp på hellgulvet. Den var tung og rund, og den var glatt og sleip av leiren. De fikk den omsider opp på loftet hvor de seiv var, og den ble berget. Hele eiendommen på 29,5 dekar ble begravet under et mange meter tykt leirlag. Jorden var verdsatt til 1.500 kroner. Resten av eiendommen sto i kr. 1.800. Alt gikk tapt.
---- 270 RasB ---- Etterpå Martin Olaussen ble tilstått en erstatning på kr. 1.810. Hans gjeld på kr. 1.71 til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad ble betalt og fratrukket dette beløpet. Petter Sørensen fikk også en erstatning på kr. 375. Han fikk 50 kroner i forskudd. Skylden for Lyng lille ble i 1895 fast satt slik: Gårdsnr. 111, bruksnr. 3, Lyng lille av skyld mark 1,51 et avtak for 20 år av mark 1,51, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,36. Dette medførte en reduksjon av vei skatten på kr. 0,52 for første halvår 1893. Hele eiendommen ble utlagt til Staten i den såkalte Lennes-Lyngteigen. Det tapte arealet hadde vært 29,5 dekar. Av dette var det i statsteigen 20 dekar fast mark, og 9,5 dekar var elvebredd og sandører. I tillegg var det 7,5 dekar elveløp. I 1900 bodde Martin og Sofie med sine to barn på Reschvoll (Riksvoll) på Melan. John Pettersen Lyng. Martin døde på Øra (Mulegården) i 1936. Gudrun ble gift med Olaf Gustavsen Sem. De bodde i Bjørga. Hun døde i 1967. Peter Matteus ble gift med Karla Strømstad fra Steinkjer. Peter døde 11946 Petter Sørensen bodde siste årene hos sin sønn Martin. Han døde i 1922. Martin Pettersen ble gift med Nora Antonsdatter Ystgård fra Røra. De bodde på Ørmelen. Han døde i 1942. Julie Birgitte var i 1900 kvegrøkter på Forbregd. Hun arbeidet også en lang tid i Skalstugan i Sverige. Hun giftet seg ikke. John Pettersen ble gift med Ber gitte Larsen. De bodde på Tinden. Han arbeidet i lensen til Verdalsbruket. Han døde i 1965. Om John fortelles det at på grunn av denne opplevelsen var han alltid på vakt når elven gikk stor ved Tinden. Spesielt passet han på i vårløsningen. Dersom den var så stor at isen kunne komme inn over land, fikk ikke hans barn gå og legge seg uten at de hadde klærne på. Han hadde nemlig en gang seiv opplevd å måtte rømme ut i bare nattklærne, og det skulle ikke skje en gang til. Note: 1 Dette er fortalt av Einar Lyng, John Lyngs sønn.
---- 271 RasB ---- Lyng mellom vestre ble til i 1835 ved at far og sønn delte gården. Sønnen fikk Lyng mellom vestre, mens faren beholdt Lyng mellom østre. Lyng mellom vestre var en av de fire Lynggårdene som lå i klynge. Jorden var blandet sammen slik at det ikke er mulig å fastslå nøyaktig hvordan gren sene mellom de fire gårdene gikk. Men hele dette valdet lå innesluttet av Ver dalselven mot syd og vest, Nord-Lyng mot nord, Mo mot øst og Haga mot øst og sydøst. Det ble fastslått at arealet i 1893 hadde vært på tilsammen 382,87 dekar. Av dette var 265,25 dekar dyrket mark, 98,7 dekar skog, 7,9 dekar eng, 9,5 dekar annen udyrket mark og 1,52 dekar veier og bebyggelse. Matrikkelskylden var 13 mark 22 øre. 11890 var utsæden 4,17 hektoliter bygg, 20,85 hektoliter havre, 1,04 hekto liter havre til grøntfor, 0,17 hektoliter erter og 16,5 hektoliter poteter. 0,25 ar ble benyttet til andre rotfrukter enn poteter. På gården fantes det 6 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin. 1. januar 1891 var husdyrbestanden 2 hester, 7 storfe, 5 sauer, 2 griser og 12 høns. Antageligvis var besetningen omtrent like stor i 1893. Folket Bruker av Lyng mellom vestre i 1893 var Severin Berg. Han var kommet dit ved giftermål med enken, Marie Ottesdatter. Da raset gikk, bodde følgene mennesker på gården: - Severin Sivertsen Berg, gårdbruker, 39 år - Marie Otelie Ottesdatter, 27 år - Jakob Iversen, sønn, 8 år - Oluf Iversen, sønn, 6 år - Ellev Ellevsen Stubbe, tjener, 19 år - Anton Martinsen, tjener, 17 år - to tjenere Dessuten bodde på kåret - Sigrid Anfinnsdatter, kårenke, 68 år
---- 272 RasB ---- Marie Ottesdatter og Severin Sivertsen Berg fotografert i 1896. fanget er født etter raset. Severin var blitt gift med Marie bare kort tid i forveien. Hennes første ektemann, Iver Annens Jakobsen, døde i 1890. Severin var fra Røra. Hans foreldre var Sivert Johnsen Berg og Beret Maria Pedersdatter fra Østvoll i Verdal. Marie var datter av Otte Eliassen Lyng søndre og Anne Marta Olsdatter fru Ngss Jakob og Oluf var sønner fra Maries ekteskap med Iver Anneus. Ellev Ellevsen var fra husmannsplassen Stubbe under Stene. Hans foreldres navn var Ellev Larsen og Ingeborg Anna Ellevsdatter. Anton Martinsens foreldre var Martin Andreassen og Ingeborganna Anders- datter. Hvem de to andre tjenerne var, er ukjent. Sigrid Anfinnsdatter hadde vært gift med Jakob Johannessen, og var så ledes mor til Iver Anneus, Maries første ektemann. Hun var fra Sokndal.
---- 273 RasB ---- Hva som skjedde Her har vi en beskrivelse av hvordan man opplevde raset på disse gård ene. 1 Ellev Stubbe som var dreng på denne gården, forteller at de ble vekket av en rytter som kom til gards. Severin Berg ba Ellev om å varsle på de andre gårdene. Ellev så leirmassene like utenfor gårdsporten på en av de andre gård ene. Det var da stilt, men det fløt alt mulig rart ute i leirsjøen. I likhet med folkene på de andre Lynggårdene, rømte også alle vekk. De sprang oppover bakkene i retning av Mo. De to ungguttene Ellev og Anton sprang med treskoene i hendene. 2 Det syn de fikk fremfor seg da nådde frem til Mo, var enda verre enn det de hadde forlatt nede ved Lyng. Det store, uhyggelige, blåsvarte svelget etter raset gapte fremfor dem. Og akkurat da de nådde så pass langt frem at de så gapet nedenfor seg, så de den siste delen av skredet. De så hvordan store jordflak med husrester og skrikende mennesker suste forbi. Og de så hvor dan et slik flak hvelvet. Hele flaket veltet rundt, og mennesker, hus og trær som hadde vært på oversiden, var plutselig borte. Overflaten var nå omdannet til en blågrå ujevn flate hvor bare noen trerøtter stakk opp, trerøtter som bare noen sekunder tidligere hadde pekt nedover, men som nå stakk opp som forvridde karikaturer av trær. Flukten gikk nå nordover. De diskuterte hvorvidt det var tilrådelig å løpe forbi Prestegården. Kursen ble satt noe mer mot nordvest. Først ved Buvollen ved Øgstad stanset de. Da de kom dit, fant de Magnus Larsen Tokstad sitt ende på en stubbe der. Han og hans familie hadde sprunget dit fra Moåker. Seiv hadde de rømt fra husdy rene, men etter kort tid kom de tilbake for å ta hand om dem. De første par dagene hadde de tilholdssted på Forbregd. Ingen mennesker kom til skade, men kårenken mistet to sauer. Gården måtte fraflyttes omtrent øyeblikkelig. For da elven steg over leir demningen, og vannet fløt utover, tok elven nytt leie akkurat over det partiet hvor disse fire Lynggårdene lå. Så i tillegg til de skader eiendommen ble påført av selve leirraset, fikk den også store flomskader da dette skjedde. Store arealer ble dekket av grus, sand og leire, og det tok lang tid før disse jordene kunne tas i bruk igjen. Skaden på gården ble ganske omfattende. 164,4 dekar av den dyrkede jorden ble ødelagt. 7,9 dekar eng og 26,6 dekar skog gikk også med. Tilsammen utgjorde dette et areal på 198,9 dekar. Dette tilsvarte 5/7 av jorden. Jordverdien hadde vært kr. 10.620 før raset. Tapet ble satt til kr. 7.585. Igjen var det da tilsvarende kr. 3.035. Eiendommen forøvrig var verdt kr. 13.000 før raset. Etterpå sto den i kr. 4.000, slik at tapet kom seg på kr. 9.000.
---- 274 RasB ---- Etterpå Alle Lynggårdene ble flyttet. Tre havnet på den andre siden av veien Ira Stiklestad, mens denne ble flyttet noe lengre mot nord. Etter en tid ble den flyttet enda en gang. Nå ble den liggende på vestsiden av hovedveien et for holdsvis kort stykke mot syd for den opprinnelige plassen. Severin Berg ble tildelt en erstatning på kr. 7.160. Han fikk kr. 636,65 i forskudd. Av dette var kr. 236,65 til dekning av hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad. Sigrid Anfinnsdatter på kåret fikk kr. 400 i erstatning, og det ble foreslått kr. 400 i årlig livrente til erstatning for tapt kår. I 1895 ble skylden for gården fastsatt slik: Gårdsnr. 110, bruksnr. 1, Lyng mellom vestre av skyld mark 13,22 et av tak for 20 år av mark 9,44, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,44. Lyng mellom vestre sett fr a nord i 1918. Foto: Einar Musum Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 3,26 for første halvår 1893. Den ødelagte jorden var 198,9 dekar. Dette ble utlagt i tre teiger til eieren og en teig til Staten. Av de som ble utlagt til eieren, var to store og en liten. Alle lå i sammenheng med jorden som var igjen. Dette arealet utgjorde til sammen 135,1 dekar. Av dette var igjen 93,5 dekar fast mark. Resten, 41,6 dekar, var elvebredd og sandører. I tillegg kom 42 dekar elveleie. Statens areal var 32 dekar hvorav 19,4 dekar var fast mark, og 12,6 dekar var elve bredd og sandører. Dessuten var det 2,4 dekar elveleie. Alt i alt var dette 31,8 dekar mindre enn det som ble ødelagt. Severin vedble å bruke gården til han døde i 1917. Marie Ottesdatter døde i 1933.
---- 275 RasB ---- De to brødrene Jakob Iversen og Oluf Iversen ble også boende på Lyng mellom vestre. Ingen av dem giftet seg. Sigrid Anfinnsdatter døde før 1900. Ellev Stubbe kjøpte senere Auskinnesset. Denne eiendommen ble kalt Ting voll. Han var gift med Ragnhild Elise Petersdatter Lindset. Anton Martinsen fortsatte som dreng på Lyng en tid. Så fikk han arbeid på jernbanen. Hans far kjøpte Høknes, og Anton bodde der i 1900. Han reiste så til Amerika, hvor han var i åtte år. Han giftet seg med Anna Mikalsdatter Kålen fra Ekle. Noter: i Fra et lydbandopptak. Opplysninger ved Meier Høknes. Verdalsboka - 18
---- 276 RasB ---- LYNG MELLOM ØSTRE 110.3 Gården Lyng mellom østre og Lyng mellom vestre ble til da far og sønn delte Lyng mellom i 1835. Disse to gårdstunene lå helt inntil hverandre på vestsiden av veien fra Stik- lestad i 1893. Bare et kort stykke unna mot sydvest lå de to gårdene Lyng søndre vestre og Lyng søndre østre. Og disse fire gårdene hadde jorden liggende som teig blanding, og det er derfor ikke mulig i dag å fastslå hvordan de innbyrdes grensene'var. Men totalt grenset de mot Nord-Lyng i nord, mot Mo i øst, Haga i syd, og elven i syd og vest. I 1893 ble det fastslått at gården hadde bestått av et samlet areal av 364,93 dekar fordelt på 240,05 dekar dyrket jord, 83,7 dekar skog og havning, 33,5 dekar eng, 3,51 dekar annen udyrket mark og 4,17 dekar veier og bebyggelse. Matrikkelskylden var 11 mark 88 øre. I 1890 ble det sådd 2,78 hektoliter bygg, 22,24 hektoliter havre og 0,23 hektoliter erter. Det ble satt 19,46 hektoliter poteter. På gården fantes det 5 to-hjulte vogner. 1. januar 1891 var det 2 hester, 6 storfe, 9 sauer, 2 griser og 11 høns. Hvor stor besetningen var i 1893, er ikke kjent. Men den var trolig noen lunde like stor som i 1891. Folket Eierne skiftet en del på denne gården etter at den ble delt. Da raset gikk, sto formelt Karen Maria Andersdatter som eier, men det var hennes sønn Johannes Johannessen som brukte den. Følgende bodde der da raset gikk: - Johannes Johannesen, gårdbruker, 23 år - Oline Gustava Olsdatter, kone, 26 år - Karla, datter, 11/2 måned - Karen Maria Andersdatter, kårkone, 60 år - Mette Oline, datter, 17 år - tre tjenere (Mette er muligens tatt med i dette tallet) Johannes var sønn av den forrige eieren Johannes Olsen og den ovenfor- nevnte Karen Maria Andersdatter. Oline Gustava var datter av Ole Olsen og Gurianna Larsdatterpé. Ness østre.
---- 277 RasB ---- Karen Maria var fra Stuskin. Hennes foreldre var Anders Jakobsen og Marta Sevaldsdatter. Mette Oline var Karen Marias datter, og således søster av Johannes. Hvem de tre, eventuelt to tjenerne var, har ikke lyktes å finne ut. Hva som skjedde Her finnes litt opplysninger om hva som hendte. 1 De ble vekket av raset, og de kom seg ut. De rakk visstnok å få på seg litt klær. Krøtterne ble sluppet ut og drevet foran dem oppover mot Mo. De var overbevist om at gården ville gå under. Oline Gustava Olsdatter Lyng. Mette og Karen ble sendt i forveien opp- over mot Mo. De bar med seg Karla som bare var seks uker og var blitt døpt helgen før. De andre skulle få med seg husdy rene. Begge to var nærmest hysteriske, men Karen var den roligste. Da de skulle passere et gjerde, sa Mette at de måtte legge fra seg lille Karla. Hun ville ikke greie seg allikevel. Karen protesterte på dette. «Vi skal ta med jentungen!» sa hun. Og slik ble det. 2
Inne i kårstuen på Lyng mellom østre sommeren 1903. Personer merket med * var ikke til stede da raset gikk. Fra v.: Oline Gustava Olsdatter, Karen Maria Anders datter, Anna Karmhus * Olaus Karmhus *, Karla Johannes datter, Mette Oline Johannesdatter.
---- 278 RasB ---- Mette Oline Johannesdatter Lyng. På Mo var folkene borte. Dy rene ble etterlatt der, og de gikk oppover mot Gjermstad. Derfrå gikk de til Karmhus i Leksdalen hvor Karen Marias eldste søster, Anna, var kone. Der var det sam let mye folk som hadde rømt fra raset. Etter hvert som situasjonen stabiliserte seg, ble det klart at de ikke kunne vende tilbake til gården. Elven tok leie over dette området, og omtrent alt ble ødelagt. Grun nen ble delvis gravet unna husene, og mye av den jorden som var blitt forskånet for ødeleggelse av selve raset, ble nå rasert av elven. Store grusmengder la seg opp over alt. Dyrene ble værende på Mo Det ble ødelagt et areal av 185,83 dekar. Av dette var 104,25 dekar dyrket jord, 70,39 dekar var skog, 4,17 dekar var veier og bebyggelse, og 3,51 dekar var annen udyrket mark
På gardsplassen på Lyng mellom østre i 1903. Personer merket med * var enten ikke til stede eller de var ikke født da raset gikk. Fra v.: Marie Aspås (var med i raset på Krågsmoen), Mette Lyng, Julie Lyng *, Karla, Karen Lyng, Ingemar Karmhus *, Olaus Karmhus *, Anna Karmhus *, Oline Lyng, Olga Lyng *, Martin (dreng på Lyng - uvisst om han var der i 1893), på hesten en liten gutt, ukjent *.
---- 279 RasB ---- Dette tilsvarte 3/4 av jorden. Jordverdien før raset ble satt til kr. 9.100. Skaden på jorden beløp seg til kr. 6.850 slik at det ble igjen en verdi tilsvarende kr. 2.250. Resten av gården var verdsatt til kr. 11.500. Skaden ble taksert til kr. 8.300, og det sto således igjen verdier for kr. 3.200. Etterpå Johannes Johannessen fikk en erstatning på kr. 6.800. Han fikk kr. 650 i forskudd. Karen Maria Andersdatter som var kårkone, fikk kr. 600 i erstatning. Hun fikk 100 kroner i forskudd. Dessuten ble hun anbefalt en årlig livrente på kr. 400 som erstatning for det tapte kåret. I 1895 ble sky Iden fastsatt slik: Gårdsnr. 110, bruksnr. 3, Lyng mellom østre av skyld mark 12,16 et avtak for 20 år av mark 8,91, og deretter for bestandig et avtak av mark 7,91. Familiebilde av Johannes 'familie i Amerika. Foranfra v.: Johannes Johan nessen Lyng, Borghild, Marta (hans 2. kone f. Balgård). Bakfrå v.: Olga, Oskar, Julie. Bare Johannes varpa Lyng da raset gikk. Se også bilde under Lyng søndre østre. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 3,07 for første halvår 1893. Det ødelagte arealet på 179,1 dekar ble utlagt i tre teiger, to til eieren og en til Staten. Eierens parter lå ved hjemteigen. De var på 111 dekar. Av dette var 90,2 dekar fast mark og 20,8 dekar elvebredd og sandører. I tillegg var det 12 dekar elveleie. Statens part var 31,9 dekar hvorav 17,9 dekar var fast
---- 280 RasB ---- mark, og 14 dekar var elvebredd og sandører. I tillegg til dette var 2 dekar elveløp. Det utlagte området var således på 142,9 dekar eller 36,2 dekar mindre enn det som hadde gått tapt. Statens del inngikk i den såkalte Lennes-Lyng-teigen som senere ble kalt Statsteig B. Johannes og Oline fortsatte på gården. De fikk flere barn. Men i 1903 ut vandret han til Amerika. Hans kone ble igjen, og hun døde her i 1905. Han vendte tilbake og utvandret for andre gang i 1906, denne gang sammen med tre av barna. Gården ble overdratt til Nils Andersen Brenne. Men Karla ønsket ikke å reise. Hun ville til sin bestemor som da bodde på Karmhus. Den yngste datteren, Lilly, som bare var 3 år, kunne heller ikke være med da Karla, som var eldst, ikke reiste. Senere sies det at Karla angret på at hun ikke ble med, for da hadde også Lilly kommet til Amerika. 3 Johannes giftet seg med Marta Balgård fra Verdal som han traff i Amerika. Han døde i North Dakota i 1920. Kårkona Karen Maria Andersdatter døde på Gamlehjemmet i 1920 Karla ble gift med Peder Johannessen Sende. Hun døde i 1991. Mette Oline flyttet til Trondheim hvor hun blant annet var selskapsdame for en fru Bøckmann. Hun var ugift. Hun døde i 1944 Lyng mellom østre og i bakgrunnen Lyng søndre vestre sett fra sydvest i 1918. Foto: Einar Musum. Noter: 1 Fortalt av Karla Sende, som seiv var med, dog bare 1 Vi måned gammel. Hun gjenga hva hennes tante Mette hadde fortalt. 2 Opplysninger ved Aslaug Melby, Karlas datter. 3 Opplysninger ved Oline Åsan og Johannes Sende, to av Karlas barn.
---- 281 RasB ---- Nord-Lyng eller Lyng nordre var som navnet sier, den nordligste av Lyng gårdene. Hvordan den opprinnelige storgården Lyng ble delt tidligere, er be skrevet andre steder. Men det kan dog bemerkes at mens den andre parten ytterligere ble delt, ble ikke Nord-Lyng delt flere ganger, og følgelig var dette en av de aller største gårdene som ble ødelagt av Verdalsraset. Nord-Lyng lå nede på elvesletten noe lavere enn de andre Lyng-gårdene. Mot vest grenset gården mot Verdalselven. Mot nord grenset den mot Heg stad. Helt oppe i det nordøstre hjørnet nådde valdet opp til Prestegårdsval det. Mot øst og syd lå valdene til de øvrige Lynggårdene. Beregninger som ble foretatt like etter raset, viser at det totale arealet på gården hadde vært 811,05 dekar. Av dette hadde det dyrkede arealet utgjort 377,2 dekar. Skog og havning utgjorde 393 dekar, mens eng og annen udyrket mark utgjorde tilsammen 40,85 dekar. Matrikkelskylden var på hele 33 mark 26 øre. Utsæden var i 1890 9 hektoliter bygg, 45 hektoliter havre, 4 hektoliter havre til grøntfor, 0,4 hektoliter erter, 50 kilo gressfrø og 32 hektoliter poteter. 0,07 ar ble brukt til andre rotfrukter, og kjøkkenhagen var på 0,1 ar. Videre fantes det 8 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin på gården. Husdyrbestanden var pr. 1. januar 1891 6 hester, 22 storfe, 15 sauer, 7 griser og 10 høns. I 1893 var besetningen 7 hester, 21 storfe, 20 sauer, 6 griser og et ukjent antall høns. Forsikringsprotokollen forteller også om en stor gard. Husene er beskre vet slik: Hovedbygning bestående av to kammer, kjøkken, fordør samt over værelser; to stabbur; ladebygning med to kornstål, to høy laver, og påbygget kjørehus og treskemaskin; vedsagskur med grisehus; uthus bestående av vogn bod, staurhus og småfehus med gang mellom, gjødselrom med stall og stall port; og tørkehus. Det blir spesielt bemerket i forsikringsprotokollen at husene er forsynt med nevertak og bordkledning. Forsikringssummen i 1893 kan ikke utledes, da gården var utmeldt fra Branntrygdelaget i 1880. Derimot står løsøreforsikringen. Den var eksklusive krøtter på kr. 6.500. Avlingen var forsikret slik: 70 tønner bygg - kr. 840; 250 tønner havre -
---- 282 RasB ---- kr. 2.000; 400 lass høy - kr. 4.000; og 220 berger halm - kr. 660, tilsammen kr. 7.500. I en brannforsikringsprotokoll tilhørende Verdal kommune er husene på gården beskrevet slik: a. Et våningshus i to etasjer oppført av tømmer på syllmur av stein med tak av bord, tekket med never og torv, 28,2 meter langt, 6,5 meter bredt og 4,7 meter nøyt under raften. Det er innredet med 3 beboelsesværelser, kjøkken, gang og størhus nedenunder. Ovenpå er det 6 beboelsesværelser og gang. Bygningen er utvendig panelt og innvendig forsynt med gulv, loft, 23 fag vinduer, 14 dører, 1 skorstein og 2 loddpiper, 5 kakkelovner og 1 komfyr. Av værelsene er 4 tapetserte og malte. Det finnes 2 trappeganger. Under bygningen finnes en kjeller av gråstein. Takst for bygningen kr. 3.900 murverket » 300 ovnene » 200 kr. 4.400 b. Et stabbur 3,76 meter i øst for ltr a, 6 meter langt, 5 meter bredt og 3,76 meter nøyt under raften oppført i to etasjer av tømmer på stolper med tak av bord, tekket med never og torv. Gulv og loft er innlagt, og det er inn satt 2 dører, 1 vindu og 1 trapp. Det er utvendig panelt. Takst kr. 540 c. Et stabbur 3,13 meter i øst for ltr b, 6,58 meter langt, 5,64 meter bredt og 4 meter høyt under raften. Det er oppført av tømmer i to etasjer på stolper med tak av bord, tekket med never og torv. Gulv og loft er innlagt, og det finnes 1 dør, 1 vindu og 1 trappeoppgang. Det er utvendig panelt. Takst kr. 600 d. En vedbod 1,25 meter i øst for ltr c, 5,64 meter lang, 6,27 meter bred og 3,76 meter høy under raften. Den er oppført i to etasjer av tømmer med tak av bord, tekket med never og torv. Takst kr. 160 e. En ladebygning 9,41 meter i nord for ltr d som den danner en vinkel med, 34 meter lang, 9,41 meter bred og 5,64 meter høy under raften. Den er opp ført fra nytt i to etasjer av stolpeverk med oordkledning og med tak av spon. Den er innredet til vedbod, vognbod, soverom, 2 kornstål nedenunder, oven på er halmrom med kjørebro. Gulv og loft er innlagt over alt. Det er anbrakt 14 fag vinduer, 5 dører og 3 porter. Bygningen er uten maling. Takst kr. 3.500
---- 283 RasB ---- f. En stall og fjøsbygning vegg i vegg med ltr e som den danner en rett vinkel med, 50,2 meter lang, 9,41 meter bred og 5,64 meter høy under raften. Den er oppført fra nytt i to etasjer av tømmer i nederste og bordkledt sperr verk i andre etasje med tak av spon. Den er innrettet til stallport, stall, gjød selhus, fjøs, fjøsport og grisehus i nederste etasje, alt med fornøden innredning. Ovenpå er høylemmer med kjørebro. Gulv og loft er innlagt over alt, og det er anbrakt 23 fag vinduer, 9 dører og 3 par porter. Bygningen er uten ma ling. Hele bygningen er panelt utvendig. Takst kr. 5.700 g. En smie over 47 meter fra nærmeste hus, 6,90 meter lang, 5,64 meter bred og 2,19 meter høy under raften. Den er oppført i en etasje av tømmer med tak av bord, tekket med never og torv og med 1 skorstein, 1 dør og 1 vindu. Takst for huset kr. 80 muren » 20 kr 100 I protokollen er forsikringssummen oppført med tilsammen kr. 16.000, men summen av beløpene gir kr. 15.000. Men uansett dette var Nord-Lyng i sannhet en meget stor gard. Folket Gunder Gundersen Vodal fra Sparbu kjøpte Nord-Lyng i 1879. Han var gift med med Kirsten Petersdatter Hegstad fra Sandvollan. Gunder døde i 1892, slik at Kirsten satt igjen som enke på gården da utraset gikk. Følgende personer befant seg på Nord-Lyng natten til 19. mai 1893: Kirsten Petersdatter Vodal, gårdbruker, enke, 39 år Gerhard, sønn, 15 år Andreas, sønn, 12 år Peder Konrad, sønn, 9 år Gudrun, datter, 2 år Ole Martin Olsen, dreng, 22 år Marit Andersdatter, tjener, 40 år Kristine Karlsdatter, tjener, 21 år Ingeborg, gjeterjente, 18 år (?) Kirstens foreldre var Peter I. Hegstad og Karoline fra Sandvollan Ole Olsen var sønn av Ole Olsen Bjartnes og Marta Bårdsdatter Oppem. Han hadde kommet til Nord-Lyng som dreng bare kort tid før raset. Marit Andersdatters foreldre var Anders Pedersen og Marta Pettersdatter som var på husmannsplassen Vistvollen i 1865. Da var Marit 12 år. De var også på Lille Viken. Marit ble derfor kalt Marit Vigen.
---- 284 RasB ---- Familien på Nord-Lyng. Fra v.: Gerhard, 1 Petersdatter Vodal med Gudrun på fanget. Peder Konrad, Andreas. Kirsten Kristine Karlsdatter var fra husmannsplassen Hagahaugan, og var datter av Karl Kristoffersen og Ane Larsdatter. Ingeborg var trolig den Ingeborg Hansdatter som er oppført i de offisielle listene over skadelidte. Hun oppgies der å ha vært fra Lyngsholmen. Hun var opprinnelig fra Stod. Hva som skjedde Rasnatten lå Kirsten sammen med sine barn i første etasje. Tjenerne lå oppe i andre etasje. Kirsten fortalte etterpå at hun ble vekket om natten av et uforståelig bulder.
---- 285 ----
---- 286 RasB ---- Hun sprang ut av sengen og vekket barna. Ikke før hadde hun gjort det, før leirmassen veltet inn gjennom døren og vinduene og fylte rommet på kort tid. Tjenestedrengen Ole kom seg ned og bort til døren inn til rommet deres. Men de klarte ikke å få den opp da den slo utover og fikk derved trykket av leirmassen mot. Etter hvert steg leiren så mye at Ole måtte trekke seg opp på loftet igjen. Trykket fra leiren sprengte ut en vegg, og nå steg den raskt. Kirsten og barna måtte klatre opp på bord og stoler for å holde seg over leirmassene. Til slutt sto Kirsten på et bord ved en vegg og støttet albuene på en dørkarm. I armene holdt hun lille Gudrun. Da nådde leiren opp under armene på henne. En av guttene støttet seg også til den samme dørkarmen mens føttene hvil te på en kuffert som hadde flytt opp på litt fastere leire. Den andre av guttene hadde kommet seg opp på restene av den nedbrutte delings veggen, mens den tredje hadde klart å komme seg opp på toppen av den store slagurkassen som sto ved den ene veggen. Der befant de seg alle fem i stummende mørke. Det var helt tett, og luften ble etter hvert svært dårlig. Kirsten sa seiv at da ba hun til Gud om at han for barnas skyld måtte skaffe dem lys og luft. Og i det samme sank leiren ved veggen som ble trykket inn, og det slapp inn både lys og luft. Men fremdeles var de fullstendig innesperret. Og der satt de i flere timer. Guttene var hele tiden opptatt av at moren klarte å holde lille Gudrun over leiren. I mellom tiden hadde tjenerne på loftet antatt at de nede hadde druknet, og Ole hadde begynt å rive bordkledning av veggene for å bygge bro inn til fast land. De tre tjenestejentene hjalp til med dette, og Marit Vigen har fortalt at blodet rant fra fingrene på dem alle, og de var helt utkjørte av det harde arbeidet. 1 Da dette arbeidet var kommet så langt at de skulle til å forlate huset, hørte Kirsten dem. Det er litt uklart hvorvidt hun hørte at de snakket sammen oppe på loftet, eller om hun hørte dem utenfor huset. Hun såtte da i et skrik, og da Ole hørte dette, styrtet han øyeblikkelig inn i det rommet som var over det de var innesperret i. En mellomvegg var slått skjev, og der var det sprekker i gulvet. Han rev vekk mellomveggen som sto tvers over gulvplankene, og dermed fikk han tak med fingrene mellom plankene borte ved veggen. Uten noe redskap eller verktøy og bare med hendene som hjelp, klarte han å rive løs gulvplankene slik at han fikk trukket de fem som befant seg der nede opp på loftet. Også her hjalp de tre jentene til med å både bryte opp golvet og trekke de nedenun der opp på loftet.
---- 287 RasB ---- Det måtte til en mann med kjempekrefter for å klare dette. Men han siet sund en finger på venstrehånden slik at den måtte amputeres etterpå. 2 Da alle var kommet opp på loftet, sørget Ole Olsen for at både Kirsten og barna og tjenerne kom seg helskinnet til lands ved ågå ut gjennom et vindu og over broen han hadde bygget. Derpå ble de tatt med til Prestegården hvor de ble tatt hand om. For sin redningsdåd ble Ole Olsen tildelt redningsmedaljen Andreas har også fortalt hvordan han opplevde redselsnatten: 3 «Vi bodde på Nord-Lyng. Våren hadde vært regnfull, og elven som gikk langs den søndre del av eiendommen, var vokset. I snøløsningen hendte det at den over svømmet endel av jorden som lå nærmest. Det dannet seg en isdemning ved Ros voll, som lå nedenfor Lyng. Vi merket ikke noe særlig da vi gikk til køys om kvelden 18. mai. Vi lå i første etasje i nordenden av huset, og tjenerne i annen etasje mot syd. Ved midnattstid våknet vi ved at vann fosset inn i rommet og skjønte ingen ting, men såtte det i forbindelse med elven uten å kunne finne noen forklaring. Gårds gutten Ole løp straks ned for å hjelpe oss Andreas Gundersen Vodal. ut. Han kom seg gjennom stuen og kjøkkenet bort til døren av vårt soverom. Jeg sprang bort til døren og snakket med ham. Døren svingte inn i kjøkke net, og da vannet presset på fra den siden, klarte vi ikke, tross felles anstreng elser, å åpne døren mere enn at vi kunne stikke hånden gjennom åpningen. Vannet steg så fort at Ole seiv måtte se å komme i sikkerhet. Han fikk åpnet kjøkkenvinduet og kom seg på en eller annen måte opp i annen etasje. Vannet fortsatte å stige og gikk til slutt over gulvet hvor tjenerne oppholdt seg. Vi som lå i første etasje, ble selvfølgelig avskrevet som druknet. Det var vi imidlertid ikke. Da vannet var kommet så nøyt at det var om trent en halv meter til taket, ble det stille. Der lå vi da, fem mennesker i stummende mørke, mor, tre gutter i alder fra 15 til 9 år, og minstebarnet, en pike på 3 år. Tresengene var flytt opp, og vi holdt oss, så merkelig det enn kan synes, hele tiden over leirsørpen. Vi kunne ikke se hverandre. Jeg husker at min eldste bror, Gerhard, sa at han kjente klokkekassen under seg. Klokken var antagelig blitt stående mere eller mindre på plass.
---- 288 RasB ---- Mor var kjekk. Hun måtte hele tiden holde den lille piken over sørpen. Hun inngå oss mot, så vi følte oss sikre på at vi ville bli reddet. Fra tid til annen skrek vi om hjelp, men ikke noe svar. Ole fortalte senere at det var skrik over alt, og brøl fra husdy rene. Utpå natten kom det en liten lysstripe fra veggen, like under taket, og det var en stor oppmuntring. Det bekreftet at huset hevet seg opp fra grunnmuren. Jeg kan ikke huske at det ble så lyst at vi kunne skimte hverandre. Mens vi lå der nede, var Ole gått i gang med å lage en gangbane bort til nærmeste haug. Avstanden var noe slikt som 100 meter. Han rev av den ytre bordkledningen av huset og la flater oppå leirsørpen. I sekstiden om morg enen var han nesten fremme. Litt før at han og de andre tenkte å forlate stedet, og mens han holdt på å rive av de siste bordene, syntes han at han hørte lyd fra oss og gikk opp på loftet over vårt soverom. Da visste vi at redningen var der. Gulvbordene hadde forskjøvet seg litt, så at han fikk tak med fingrene. Sterk som en bjørn, som Ole var, rev han uten noe redskap, opp gulvet og drog oss opp, en etter en. Da hadde vi ligget dernede i 6 timer. Noe trivelig oppholdssted hadde det ikke vært, men vi kom fra det uten noe men. Vi fant noe klær og tok på oss. Jeg husker at jeg brukte en bukse som hadde tilhørt far, som var død året før. Buksen var i største laget for meg. Vi kom oss så i land og gikk opp til Prestegården, lengere oppe i bygden. Utpå dagen ble vi hentet til Støp og var der etpar dager til vår onkel på Sand vollan kom, og vi ble med ham. Som nevnt, fikk vi ingen skader av det triste opphold i sørpen. Mor levet til hun ble 89 år. Min eldste bror, Gerhard, drog til sjøs, pådrog seg sykdom og døde bare 22 år gammel. Seiv er jeg snart 91 år og driver fortsatt som ingeniør. Konrad, min yngste bror, er 88 år, og min søster Gudrun 80 år. Begge er i god helbred.» Konrad Vodal har fortalt sine opplevelser slik: 4 «Da utraset kom i 1893 var var jeg 9 1/2 år. Far min var død høsten før, og mor og vi fire ungene var tilbake. Søskenene mine var Gerhard 15 år, Andreas 13, og jeg halvt tiende og Gudrun 3 år. Vi var inne i et kammers ved siden av kjøkkenet og våknet om natten ved halv ett-tiden ved at dørene ble slått opp helt ut så vi så ut over som en fjord gjennom døren. Og vannet kom styrtende inn gjennom dørene, og det steg nokså fort. Og Ole Martin, drengen vår, prøvde å komme seg ned. Men da han kom ned trappen, gikk trappen i vei, den. Så kom han inn i kjøkkenet og prøvde å komme inn i kammerset til oss og hjelpe oss ut. Men han fikk ikke opp døren. Vi tok i alt det vi vant alle sammen, og han skuvde på, og han var en kraftig kar. Men vi fikk ikke opp døren mer enn ca. 20 centi meter. Og så steg vannet så fort at han måtte se til å redde seg seiv. Han
---- 289 RasB ---- Peder Konrad Gundersen Vodal montert inn på bilde av tomten av Nord-Lyng. slo seg ut gjennom kjøkkenvinduet og slo ut et vindu i andre etasje og berget seg oppå der. Han var der til det stilnet av litt. Det var slik at Nord-Lyng var en gammel skyssgård, slik at det ikke var noen adgang mellom tjenerne og husbondfolket, slik at han kom ikke innpå det loftet der tjenerne var. Men da det ble litt stillere, roligere, hoppet han ut gjennom vinduet på en stol han kastet ut for an seg. Og så hoppet han videre bort til det vinduet der tjenerne var. Og da gikk vannet opp på golvet inne på loftet. Så han gikk ut fra at vi hadde druknet. Han trodde vannet var like nøyt der vi var også. Men det var ikke det. Huset hadde seget litt ned fra muren på den enden der tjenerne var slik at det var så vidt vi hadde et lite rom mellom loftet og leirsuppen der vi lå. Det var så vidt vi hadde hodet mellom. Mørkt var det, det gikk over vinduene. Og det begynte å bli lite luft så det ble tungt å puste. Vi lå der og kauket hele natten, men det var ingen som hørte oss slik at det begynte å se nokså svart ut, ja. Men mor ba til Gud om at det måtte bli litt luft for vår skyld slik at vi
---- 290 RasB ---- ikke skulle kveles. Og det ble som at en stokk i muren vred seg ut slik at det ble en liten luftning der. Jeg lå på en kuffert som fløt opp. Den hadde Andreas bøkene sine i. Og Gerhard hang visst fast oppe på klokkekassen. Mor sto på bordet og holdt Gudrun i armene og stødte seg på vinduskledningen. Der sto hun hele natten. Hvor Andreas var, vet jeg ikke. Men han hadde noe han sto på, han også, slik at han kom med hodet over sørpen. Og der lå vi nå til om morgenen i seks-tiden. Da kom han Ole. Han holdt på å skulle redde seg og de andre tjenerne til fast land. Og han kom så langt ut at han kom utenfor veggen hos oss. Han hadde revet av panelingen med bare fingrene. Han hadde ikke noe verktøy. Han hadde ikke så mye som en kniv, den hadde han lagt igjen i stallporten. Han hadde skodd hestene dagen før, sa han. Men da han kom utenfor veggen der vi lå, så hørte han vi kauket. Og så kom han inn på loftet. Der hadde stuen sviktet så mye at det var sprekk mel lom to planker over åsene slik at han fikk fingrene under. Der brøt han opp gulvet, brøt opp gulvplankene, rev opp gulvet og trakk oss opp, en om gangen. Temmelig leiret var vi, og vi hadde ikke noen klær til pusse av oss med på loftet heller. Vi fikk nå på oss noen klær som vi fant etter far min. Og så skulle vi prøve å komme oss til land. Ole fortsatte å rive av panelingsbord og la bortover leirsørpen. Han hadde kommet så langt at han var nesten fremme da han kom utenfor veggen hos oss. Men da vi skulle til å gå, jeg husker jeg gikk sist fordi jeg var minst og lettest, gikk det meg til knærne da jeg gikk etter bordene. Men vi kom oss til fast land. Og vi trodde det bare var oss som var blitt rammet av denne ulykken, for det var flatt ved Nord-Lyng. Men da vi kom oppover høy den bortover mot Mo, da så vi hvordan det så ut. Leirmassene lå hele dalen nedover. Også gikk vi videre bortover til vi kom til Prestegården Auglen. Og der var det mye folk samlet som hadde reddet seg unna. Noen hadde mistet alle sine, og det var et sørgelig hus der. Vi var der til vi fikk sendt beskjed til Støp, det var folk vi kjente godt, og fikk dem til å komme og hente oss. 5 Og vi var der til slektningene våre på Sandvollan kom og tok vare på oss. Ole var i aktivitet senere etter han hadde reddet oss. Han traff prins Carl da han var her. Prinsen så seg hag i Ole, han ville ha han til å komme til Stockholm for å bli med i kongens garde, for han var en kraftkar å se til også.» En annen som har beskrevet sine opplevelser på Nord-Lyng natten til 19. mai, er Kristine Karlsdatter fra Hagahaugan. Hun var der, som fortalt oven for, som tjenestejente.
---- 291 RasB ---- «Jeg var på Lyng da utraset kom. Det hadde vært kaldt og regnet hele våren. Akkurat den dagen hadde vi vært svært tidlig oppe, og det hadde vært uvan lig mye å gjøre, så da kvelden kom, var vi trette og sovnet med det samme vi la oss. Fruen og barna lå nede, men tjeneste folket lå oppe. Plutselig våknet vi av et veldig dunder. Jeg trodde det var verdens undergang. Utenfor vinduet mitt så jeg hvordan hus og trær kom farende forbi. Jeg hørte dyrene brøle og mennesker som skrek i dødsangst, og jeg var aldeles sikker på at jeg skulle dø. Det verste var at jeg ikke visste hvordan det var hjemme. Jeg visste jo at jeg aldri mer skulle se dem, men jeg hadde så gjerne villet dø sammen med dem. Men jeg døde ikke og ingen av de andre på Lyng heller, seiv om vi trodde at fruen og barna, som var nede, var døde. Vi kunne jo se at leiren sto oppe ved vårt Kristine Karlsdatter Hagahaugan vindu, og huset hadde ristet så mye at vi trodde det skulle ramle sammen Mens vi pratet om hvordan vi skulle komme oss derfrå, hørte vi at det var noen der nede som banket i taket og ropte, og da visste vi at det var liv der, men hvordan skulle vi kunne hjelpe dem? Men Ole, han var dreng på gården, var veldig sterk. Han brøt opp gulvet med bare hendene, for det fantes ikke noe verktøy, og dro dem opp. Da vi kikket ned, så vi at det var aldeles fullt av leire der. De hadde stått oppe på bordet, og en av småguttene hadde sittet oppe på klokkekassen. Da alle var oppe, fortsatte Ole å bryte løs bord. Dem la han over leiren, slik at vi kunne gå på dem til fast mark. Vi kunne ikke se noe, men jeg fikk senere vite at akkurat der vi hadde gått, fant man elleve døde. Om jeg hadde visst det, er jeg ikke sikker på om jeg hadde tort å gå. Ja, så levde jeg, men jeg visste fremdeles ikke hvordan det hadde gått med mine, og jeg våget ikke en gang å håpe på at jeg skulle få se noen av dem igjen. A, hvor jeg var lykkelig da det viste seg at alle hadde klart seg. Men mor trodde ikke at jeg levde, for hun kunne se hvordan det så ut omkring Lyng. De hadde alle sprunget opp til Mo som lå nøyt, da det begynte. Den eneste som ble igjen nede ved huset, var farmor, men hun klarte seg også. Og sen ere traff vi henne hos en gammel kone. Verdalsboka - 19
---- 292 RasB ---- Nelius og Martina hadde små barn. De hadde hatt hver sin på armen og de andre på slep. 7 Hele tiden mens de sprang for å komme høyere, så de trær komme mot seg, og de måtte hele tiden forandre retning. Men til slutt kom de i sikkerhet. Etter dette våget ingen å bo på det gamle stedet, og hele huset ble flyttet til Breding. 8 Etter raset gikk jeg og lette etter sakene mine. Det eneste jeg fant igjen var min salmebok som jeg hadde fått av far. Men den var full av leire og gjennombløt. Jeg gikk ut i skogen og hengte den på en grein og forsøkte å tørke den. Den ble aldri så fin som den hadde vært, men jeg har den fremdeles.» Som det fremgår av beskrivelsene, er det en del ting som blir berettet på forskjellig måte. Det hadde naturligvis sammenheng med de enorme sinns påkjenningene alle var utsatt for. Og det som den ene opplevde som en evig het, var kanskje for den andre bare et øyeblikk. Men det er en kjensgjerning at husene var blitt revet av murene og ført et par hundre meter nordover. De ble liggende spredt utover i leirhavet. Muligens var det dette som var årsaken til at de som lå nede, berget livet. Andreas mener at huskassen fløt opp, mens Kristine forteller at leiren sto til opp under vinduene i andre etasje. Her har vel begge rett, for mens Kirsten og barna var i nordenden av huset, var tjenestefolkene i sydenden, og huset som var revet av murene, kunne godt stikke dypere i den ene enden enn i den andre. Den 20. mai om kvelden ble soldatene budsendt for at de skulle prøve å redde noen av husdyrene på gården. Brølene fra de stakkars dyrene hørtes langt avgarde. Det var først mulig å komme seg dit ut etter at vannet hadde steget over leiroverflaten. Å ta seg ut til gården var en vanskelig og farefull jobb. De først ankomne registrerte at tre av hestene lå nede i leirgjørmen med mulen så vidt over overflaten. De var fotbundet, og det var ingen mulighet for å berge dem. De ble derfor slått ihjel. De fire andre hestene lå således til at det på det daværende tidspunkt var uråd å komme bort til dem på grunn av at det lå støkker fra vegger og tak på kryss og tvers. Ingen av kyrne kunne berges, men de tok med seg to griser i land. Et nytt forsøk ga som resultat at to av de gjenværende hestene ble berget opp på høyloftet. De hadde da stått med forbenene i krybben. De to siste omkom. Ytterligere en gris ble tatt i land. Og de to levende hestene ble så omsider berget i land neste dag av de mili- tære under store anstrengelser. 5 hester, 21 storfe, 20 småfe, 6 griser og et ukjent antall høns gikk tapt. Dessuten ble 361,3 dekar dyrket mark, 39,4 dekar eng og 256 dekar skog og havning, tilsammen 656,7 dekar ødelagt.
---- 293 RasB ---- Bare 15,9 dekar dyrket mark, 137 dekar skog og 1,45 dekar annen udyrket jord unngikk ødeleggelse. 13/14 av gården ble ødelagt. Det ble fastslått at jorden på Nord-Lyng hadde hatt en verdi av kr. 26.200 før raset. Tapet ble satt til kr. 24.330. Bare jord til en verdi av kr. 1.870 var igjen. Eiendommen forøvrig hadde en verdi av kr. 32.000. Av dette gikk kr. 28.800 tapt. Kun kr. 3.200 var igjen. Etterpå I Velferdskomitéens protokoll står det at på det første møte i komiteen, 20. juni 1893, ble det opplyst at det var blitt utbetalt 5 kroner til Kirsten Vodals eldste sønn. Pengene ble brukt til kjøp av skolebøker. Ruinerte av Nord-Lyng i 1918. Dette er bordkledningen av hovedbygningen. Foto: Einar Musum. Den 5. september fikk hun videre utbetalt kr. 100 som skulle brukes til underhold av henne seiv og hennes familie. Dette beløpet var en gave. I erstatning fikk Kirsten Vodal kr. 20.400. Dette var det største erstatnings beløp som ble utbetalt etter ulykken. Men så hadde hun også lidt det største økonomiske tapet av alle. Hun fikk utbetalt kr. 463,08 i forskudd. Av dette var kr. 363,08 til dekning av hennes gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad. Om Ole Olsen står det at han fikk kr. 10 i erstatning. Her er det imidlertid en feil, for det står også at forslaget var kr. 50, og at han fikk kr. 25 i for skudd. Trolig fikk han kr. 50.
---- 294 RasB ---- Et nytt bilde av minene av Nord-Lyng, denne gang fra 1924. Fra v.: Erich Krebs (tysk), Gunnar Konradsen Vodal, Svanhild Konradsdatter Vodal, Konrad Vodal, Clara Reynolds (Andreas' kone), Bothild Finsvik Vodal. Foto: Andreas Vodal. Videre fikk Marit Andersdatter kr. 25, Kristine Karlsdatter kr. 40, og Ingeborg Hansdatter kr. 40. Sky Iden på Nord-Lyng ble fastsatt slik i 1895: Gårdsnr. 111, bruksnr. 1, Lyng nordre av skyld mark 31,75 et avtak for 10 år av mark 29,48, deretter for 10 år et avtak av mark 26,48, og derpå for bestandig et avtak av mark 23,48. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 10,17 for første halvår 1893. Det ble antatt at 656,7 dekar gikk tapt. Hele eiendommen ble utlagt til Staten i den såkalte Lennes-Lyng-teigen. Staten fikk 696,1 dekar, 39,4 dekar mer enn det som var ødelagt. Av dette var 560,1 dekar fast mark og 136 dekar elvebredd og sandører. I tillegg kom 86,4 dekar elveleie. Lennes-Lyng-teigen ble senere kalt Statsteig B. Kirsten giftet seg på nytt med Bonsak J. Sem fra Frosta. Hun døde i 1943 på Haugan på Ekne hos sin sønn Konrad. Gerhard døde allerede i 1900 av tuberkulose. Han var da ugift. Konrad giftet seg med Bothild Johannesdatter Finsvik, og de slo seg ned på Haugan vestre på Ekne. Han døde i 1975. Andreas utdannet seg som ingeniør, og som sådan flyttet han mye rundt både her i landet og i utlandet. I Canada giftet han seg med Clara Reynolds. Han døde i Odda 1974.
---- 295 RasB ---- Ole Olsen Lyng. Jørgine Stokkan. Dette stabburet er fra Nord-Lyng. Det står nå på Fagerlia, Stiklestad. Foto: Geir Lervåg.
---- 296 RasB ---- Gudrun bodde også på Ekne hos sin bror Konrad. Hun døde ugift i 1973. Ole kalte seg senere Ole Olsen Lyng. Han ble gift med Jør gine Stokkan fra Åsen. Han døde på Skatval i 1941. Marit Andersdatter var ugift. Hun var preget av opplevelsene denne uhyggesnatten i mai 1893. Hun ble nervøs og engstelig av seg. Det ble sagt at hun var tusset og rar. En tid var hun budeie på Bunes. Hun døde på Nord vik under Bunes i 1924. Kristine Karlsdatter ble gift i Sverige med Per Eggstrøm. Hun døde i 1964. Ingeborg Hansdatter levde i 1900. Noter: 1 Opplysninger ved Agnes Solli, oldebarn av Marit. 2 Opplysninger ved Borgny Almli og Astrid Djupen. 3 Denne beskrivelsen har Andreas Vodal gitt til Bjarne Slapgard. Den er datert 29.6.1971, og den er trykket i Verdal Historielag skrifter 2, 1977 s. 123 f. 4 Lydbandopptak ved hans sønnesønn Knut Vodal. 5 Teodor Støp bodde på Landstad i Volhaugen. 6 Hun flyttet senere til Sverige og bosatte seg der. Hennes beskrivelse er hentet fra Haugan slekta av Kjetil Haugan og Svein Haugan s. 71 f. Den er oversatt fra svensk. 7 Dette var Kornelius Karlsen og Martine Pedersdatter Tokstad. Kornelius var hennes bror. De bodde på Hagahaugan. 8 Dette var plassen Hagahaugan. Se også under dette navnet.
---- 297 ----
Et interessant og kjent bilde. Andreas Vodal i en alder av 86 år sittende på Trolltunga i Odda i Hardanger. Foto: B. M. Hagemann 1967.
---- 298 RasB ---- Lyng søndre vestre var en av de to deiene Lyng søndre ble delt inn i i 1865. Lyng søndre østre var den andre. De lå kloss inntil hverandre. På grunn av teigblanding er det vanskelig å fastslå grensene mot Lyng søn dre østre, Lyng mellom vestre og Lyng mellom østre. Men mot vest og syd vest lå elven. Mot syd og sydøst lå Hagavaldet. Mot øst lå Mo. Og mot nord lå Nord-Lyng. Beregninger viser at arealet hadde vært 373,02 dekar før raset. Av dette var 282,67 dekar dyrket jord, 78,71 dekar skog og havning, 9,8 dekar eng og 1,84 dekar veier og bebyggelse. Matrikkelskylden var 13 mark 91 øre. I 1890 var utsæden følgende: 0,17 hektoliter rug, 3,47 hektoliter bygg, 20,85 hektoliter havre, 0,17 hektoliter havre til grøntfor, 0,17 hektoliter erter, 4 kilo gressfrø og 19,46 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det brukt 0,4 ar. På gården var det 6 to-hjulte vogner. Besetningen besto 1. januar 1891 av 3 hester, 6 storfe, 10 sauer, 5 griser og 12 høns. Hvor mange husdyr som var der i 1893, er ukjent. Men tallet var nok noen lunde det samme som i 1891. Folket Ole Martin Olsen overtok gården i 1893. Hans far var død, slik at det var etter sin mor, Marit Jensdatter, han overtok den. Da raset gikk, bodde følgende per soner på gården: - Ole Martin Olsen, gårdbruker, 36 år - tre tjenere - Marit Jensdatter, kårkone, 70 år - Maren Anna Olsdatter, datter, 32 år Oles foreldre var Ole Eliassen og ovennevnte Marit. Marit Jensdatter var fra Hellan i Vuku. Hennes foreldre het Jens Paulsen og Sirianna Ottesdatter Hellan. Maren Anna var Ole Martins yngre søster. Hvem de tre tjenerne var, har det ikke vært mulig å finne ut.
---- 299 RasB ---- Hva som skjedde Det finnes ingen opplysninger om hvordan disse folkene opplevde raset. Så vidt vites, ble ingen skadd eller pådro seg sykdom etterpå. Men de rømte samme vei som folkene fra de tre andre Lynggårdene som lå i en klynge. Av husdyrene mistet de to storfe. Det er ikke kjent hvordan dette gikk til. Husene ble ikke berørt av rasmassene, men dy rene kan ha vært ute på beite. Derimot ble husene sterkt skadet av elvevannet da dette strømmet over leir demningen. Elven søkte nemlig leie nett opp forbi de fire Lynggårdene som lå sandet. Da elven var ledet vekk fra går dene, hadde det gått verst utover husene på Lyng søndre vestre. Ett av uthusene hadde fått grunnen gravet vekk, og det hadde sunket ned slik at det hadde fått en stor knekk i taket. Mastuen som hadde ligget i den ene enden av dette uthuset, var en fullstendig ruin. Hovedbygningen hadde også fått grunnen gravd vekk, og gul vet inne i storstuen hadde sunket ned. 1 De klarte å få reddet alt innbo og løsøre. Verst gikk det allikevel med jorden. Ole Martin Olsen Lyng. 167,2 dekar areal ble ødelagt. Dette innbefattet 147,6 dekar dyrket jord, 9,8 dekar eng og 9,8 dekar skog og havning. 2/3 av jordveien var borte. Jorden hadde før raset stått i en verdi av kr. 10.725. Skaden på den beløp seg til 7.150 kroner, slik at det var tilbake jord til en verdi av 3.575 kroner. Gården forøvrig hadde stått i en verdi av kr. 13.500. Den nye verdien ble 5.200 kroner. Her utgjorde tapet således 8.300 kroner. Etterpå Ole Olsen Lyng fikk en erstatning på kr. 7.810. Han fikk kr. 133,64 i for skudd. Dette var hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad, og beløpet ble betalt direkte dit. Marit Jensdatter på kåret fikk en erstatning på kr. 400. Av dette fikk hun kr. 150 i forskudd. Hun ble også foreslått en årlig livrente på kr. 400. Gården ble etterpå flyttet noe sydøstover til den andre siden av veien hvor den ligger like øst for Lyng mellom østre. Sky Iden for Lyng søndre vestre ble satt slik i 1895: Gårdsnr. 109, bruksnr. 2, Lyng søndre vestre av skyld mark 13,91 et av tak for 20 år av mark 9,51, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,51.
---- 300 RasB ---- Dette førte til at veiskatten fikk en reduksjon på kr. 3,28 for første halvår 1893. Antatt tapt areal var 167,2 dekar. Av dette ble to teiger tilbakeført til eie ren, mens en teig gikk til Staten i den såkalte Lyng-Lennes-teigen. 92 dekar av dette var fast mark. Resten fordelte seg på 24,2 dekar elveleie og 3,38 dekar elvebredd og elveører. Eierens del utgjorde 11,28 dekar fast mark, 22,2 dekar elveleie og 20,8 dekar elvebredd og sandører. Statens andel besto av 25 dekar fast mark, 2 dekar elveleie og 13 dekar bredder og sandører. Ole Olsen drev gården også etterpå. Han døde ugift i 1930. I 1900 bodde fremdeles Marit Jensdatter der. Hun levde da av livrenten hun hadde fått etter ulykken. Hun døde i 1912. Maren Anna var der også i 1900. Hun ble kalt husbestyrerinne. Hun døde ugift i 1931. Note: 1 Beskrivelse gitt av Jørgen Aall-Hansen i et spesialbrev til Dagsposten. Det er gjengitt under En iakttagers nedtegnelser om raset og dets virkninger.
---- 301 RasB ---- Som navnet sier, lå Lyng søndre østre lengst mot øst av de to gårdene Lyng søndre var delt inn i. Lyng søndre vestre lå mindre enn et steinkast mot vest. Terrenget ved disse gårdene var litt kupert. Det var ikke kjennetegnet av det flate terrasselandskapet som karakteriserer elvesletten ellers. Det hadde naturligvis sammenheng med alle råsene som hadde gått her og lagt opp ras masse. Men det var ikke tale om store høydeforskjeller. Valdet var sterkt oppstykket i en slags form for teigblanding med Lyng søndre vestre, Lyng mellom østre og Lyng mellom vestre, og det er vanske lig å fastslå hvilke garder det grenset mot. Men det kan grovt sett sies å være omgitt av Verdalselven i vest og sydvest, Hagagårdene i syd og sydøst, Mo i øst, og Nord-Lyng i nord. Arealet ble fastslått å ha bestått av 306,9 dekar dyrket jord, 52,51 dekar skog og havning, 27,6 dekar eng, 3,71 dekar annen udyrket mark og 3,46 dekar veier og bebyggelse, tilsammen 394,18 dekar. Matrikkelskylden var 13 mark 91 øre. Utsæden var i 1890 4,17 hektoliter bygg, 20,85 hektoliter havre, 0,34 hek toliter erter, 12 kilo gressfrø og 17,35 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det benyttet 0,25 ar. Og det fantes en kjøkkenhave på 0,05 ar. På gården hadde de 5 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin. Pr. 1. januar 1891 var det 2 hester, 10 storfe, 12 sauer, 3 griser og 14 høns på gården. Tallet på husdyr i 1893 er ukjent. Men de mistet ingen. Folket Eier av gården i 1893 var Elling Andreas Ottesen. Han overtok etter sin stefar, Peter Pedersen, i 1891. Da raset gikk var følgende personer på gården: Elling Andreas Ottesen, gårdbruker, 39 år Karen Olsdatter Haga, kone, 23 år tre tjenere Kari Larsdatter, inderst, 76 år Dessuten var kårfolkene der; - Peter Pedersen, kårmann, 72 år - Anne Marta Olsdatter, kårkone, 69 år
---- 302 RasB ---- Til høyre: Elling Andreas Ottesen Lyng. Sittende foran ham: Hans kone Karen Olsdatter Haga. Til venstre: Johannes Johannesen Lyng på nabogården Lyng mellom østre. Sittende foran ham trolig hans første kone Oline Gustava Olsdatter. Det ser således ut til at det var åtte personer tilstede på gården rasnatten. Ellings far var Otte Eliassen. Han døde i 1871. Hans mor, Anne Marta Olsdatter, giftet seg for andre gang med Peter Pedersen kort tid etterpå. Elling hadde også vært gift en gang tidligere med Anne Kristine Iversdatter Kvello. Hun døde i 1890. Karen var datter av Ole Andreassen og Baroline Kristiansdatter på Haga vestre. Hun var gravid da dette hendte. Hvem tjenerne var, er ukjent.
---- 303 RasB ---- Et bilde fra 1896. Per soner merket med * var ikke tilstede i 1893. I midten foran Anne Marta Olsdatter. Til v. : Marie Olsdatter Berg, gift med Severin Berg på Lyng mellom vestre, til h.: Bergitte Ottesdatter Svinhammer*. Bak til v.; Elling Ottesen Lyng, til h.: Oluf Ottesen Lyng * som varpa besøk fra Amerika da bildet ble tatt. Kari Larsdatter var fra Leinstrand. Peter Pedersen var fra Rosvoll. Hans foreldre var Peder Paulsen og Magn hild Jensdatter Stubbe. Anne Marta Olsdatter var fra Ness østre. Hennes foreldre var Ole Olsen og Ber et Marta Halvorsdatter Østre Ness. Kari Larsdatter som bodde på gården som inderst, var fra gården Stor-Ler på Leinstrand.
---- 304 RasB ---- Hva som skjedde i I likhet med folkene på de andre gårdene på elvesletten som ikke ble di rekte begravet av raset, rømte beboerne her i vill redsel i nordøstlig retning. De hadde ikke tid til å ta på seg klær, og i det kalde været frøs de forferdelig. Karen har fortalt at de sprang oppad bakke gjennom skogen. Men det var slike rystelser i jorden at grantrærne sto og svaiet. De ventet hele tiden at jorden de sprang over, skulle forsvinne under føttene på dem. Etterpå ble Elling syk. Og etter en tid døde han. Karen hevdet at han ble syk som følge av strabasene og kulden rasnatten. Og hun mente at dette var grunnen til at han døde. Men han døde så lenge etterpå som i 1900, og følgelig kan ikke raset ansees som å være årsaken til at han døde. Lyng søndre østre sammen med Lyng søndre vestre og Lyng mellom østre og Lyng mellom vestre ble liggende på en halvøy omgitt av leirsuppe. Ras massene nådde ikke bort til husene. Det var imidlertid svært lite om å gjøre. Ingen av dyrene kom til skade og de ble berget ut straks etterpå. Men da vannet i elven tok til å stige over leirflaten som hadde lagt seg opp som en demning helt fra Melbyberget og ned til Tinden, lå ikke disse fire Lynggårdene høyere enn at vannet rant over det området akkurat hvor de lå. Så foruten at store deler av jorden var blitt overslammet av rasmasse, ble også deler av den jorden som hadde unngått de ødeleggelsene, nå ødelagt av rennende og gravende vann. Og dette vannet førte med seg grus og slam som ble lagt opp over jorden. Dette ødela jorden nesten like grundig som leirmassene fra raset hadde gjort. Av gardens areal ble 196,9 dekar dyrket jord ødelagt. Dessuten gikk 27,6 dekar eng og 9,8 dekar skog med. Dette utgjorde 9/11 av gården. Verdien av jorden hadde før raset vært kr. 11.000. Tilsvarende kr. 9.000 gikk tapt. Bare jord til en verdi av kr. 2.000 var tilbake. Men også husene ble påført stor skade da vannet begynte å renne forbi. Gården forøvrig hadde vært verd kr. 13.500. Etterpå sto den i kr. 3.500 kro ner. Her ble tapet derfor 10.000 kroner. Etterpå Gården ble etter dette flyttet et stykke sydøstover til litt høyere land på den andre siden av veien. Inntil de kunne flytte tilbake, bodde folkene på Svin hammer. Elling Ottesen fikk kr. 7.680 i erstatning. Av dette fikk han kr. 2.000 i forskudd. Oppgitt grunn til forskuddet var å betale gjeld. Kårfolkene Peder Pedersen og Anne Olsdatter fikk en erstatning på kr. 490. De fikk 150 kroner i forskudd. Og de fikk en årlig livrente på kr. 400.
---- 305 RasB ---- Indersten Kari Larsdatter fikk et bidrag på kr. 30. Hun fikk 15 kroner i forskudd. I likhet med de andre gjenværende Lynggårdene ble også Lyng søndre østre flyttet. Den havnet på østsiden av veien og ligger i dag som den sydligste av disse gårdene. I 1895 fikk Lyng søndre østre skylden fastsatt slik: Gårdsnr. 109, bruksnr. 1, Lyng søndre østre av skyld mark 13,91 et avtak for 20 år av mark 11,62, og deretter for bestandig et avtak av mark 10,62. Som følge av dette ble veiskatten redusert med kr. 4,01 for første halvår 1893. Det ødelagte arealet var på 234,3 dekar. I ettertid ble dette delt i fire teiger. Tre av disse ble utlagt til eieren. Alle tre lå i tilknytning til jorden som lå igjen. I alt utgjorde dette 128,4 dekar hvorav 118,9 dekar var fast mark, og 9,5 dekar var elvebredd og sandører. Utenom dette var det 27,7 dekar elve løp. Den fjerde teigen ble utlagt til Staten. Den lå på sydsiden av elven og var på 50 dekar. 34 dekar var fast mark, og 16 dekar var elvebredd og sand ører. Og her var det 4 dekar elveleie. Statens del ble liggende i hva som ble kalt Lennes-Lyng-teigen. Senere ble dette kalt Statsteig B. Som nevnt ovenfor døde Elling Ottesen i 1900. Karen drev så gården som enke i en rekke år. I 1941 solgte hun den til Ottar Haga, men bodde der på kår til hun døde etter 1945. Hun giftet seg ikke igjen. Peter Pedersen døde på Svinhammer i 1894 Kari Larsdatter døde i 1896 på Myre Lyng søndre østre sett fr a vest i 1918. Noter: Opplysninger ved Ottar Haga. Det fortelles også at Elling Ottesen hadde tuberkulose. Men da han døde i 1900, opplyses dødsårsaken å ha vært influensa.
---- 306 RasB ---- Lyngsholmen var den delen av Lyngsvaldet som lå på sydsiden av elven. Bakgrunnen for at dette var en del av Lyngsvaldet, var at elven langt til bake i tiden hadde sitt løp syd for dette området, og at området hang sammen med resten av Lyngsvaldet. Da elven skar igjennom tangen syd for Lyng, ble dette området liggende der som en holme. Elven dannet på denne måten et ness, og vi kan heller ikke se bort fra den mulighet at det på dette nesset lå en gard. I Aslak Bolts jordebok 1432 fortel les det om en gard ved navn Fregadrixnesi som skal ha ligget i dette områ det. Senere nevnes den ikke. Kanskje ble den ødelagt av elven. Det er således ikke noen umulig tanke at Lyngsholmen kan ha vært rester av denne gården. Lyngsholmen var fra gammelt av et fellesområde for Lynggårdene, og flere av dem hadde rettigheter her. Og det var flere som såtte ned husmannsplas ser på Lyngsholmen. Etter som området kaltes Lyngsholmen, fikk også hus mannsplassene dette navnet. Da Lyng mellom i 1848 ble delt i Lyng mellom vestre og Lyng mellom østre, fulgte rettighetene på Lyngsholmen med begge gårdene. Lyng mellom vestre hadde en plass her i 1865. Denne het da Holmen, men den ble natur ligvis også kalt Lyngsholmen. I 1875 var det ingen der, men da raset gikk, var en av plassene på Lyngs holmen under Lyng mellom vestre bebodd. Lyng mellom østre hadde tre hus mannsplasser med navn Lyngsholmen i dette området i 1865.11875 var tallet redusert til 2, og i 1891 var det en. Og det var fremdeles en i 1893 da raset g ikk - , , T Både Lyngsholmen under Lyng mellom vestre og Lyngsholmen under Lyng mellom østre ble ødelagt av raset, og begge blir i de offisielle listene omtalt som Lyngsvald. Og da det i tillegg ytterligere ble ødelagt en plass under Lyng mellom østre som ble kalt det samme, blir det vanskelig å få den fulle over- sikten. Dessuten var en tidligere husmannsplass på dette stedet utskilt fra Lyng søndre som eget bruk. Også den kaltes Lyngsholmen. Det er i dag ikke lenger mulig å plassere de tre stedene som alle bar navnet Lyngsholmen i 1893, fullstendig riktig i forhold til hverandre. Eksisterende kart inneholder ikke alle opplysningene, og de menneskene som visste det,
---- 307 RasB ---- er nå borte. Men det ser ut til at eiendommen Lyngsholmen lå mellom hus mannsplassene. Lyngsholmen var den delen av det store Lyngsvaldet som lå på sydsiden av elven. Det er nokså sikkert at bruket Lyngsholmen lå i midten. Men hvilken av de to plassene med samme navn som lå på den ene eller andre siden er helt uvisst. Verdalsboka - 20
---- 308 RasB ---- Dette var opprinnelig en husmannsplass under Lyng søndre. Men så langt tilbake i tiden som i 1843 ble to jordstykker ved navn Holmen og Trøa utskilt som en selveierplass ved såkalt arvefesteskjøte. Som sådan var stedet ikke skyldsatt. Eiendommen fikk da navnet Lyngsholmen. Den lå på sydsiden av elven. Fradelingen skjedde da Lyng søndre var udelt. Senere ble gården delt i Lyng søndre østre og Lyng søndre vestre. Eiendommen lå på begge gårds valdene. Dette forklarer gards- og bruksnumrene. I folketellingene både i 1865, 1875 og 1891 er denne eiendommen rubri sert som husmannsplass. Det skyldes at den som sagt, ikke var skyldsatt. Men den var altså i virkeligheten en selveiereiendom. I de offisielle listene etter raset er den oppført som sel veie. Men som følge av at dette tidligere hadde vært en husmannsplass, var størr elsen svært beskjeden. Arealet ble etter raset beregnet til å ha vært 39,4 dekar. Alt dette var dyrket mark. 11890 var utsæden 1,5 hektoliter bygg, 3 hektoliter havre, 2 kilo gressfrø og 9 hektoliter poteter. 0,5 ar ble brukt til andre rotfrukter. Dessuten fantes 1 fire-hjult og 1 to-hjult vogn. 1. januar 1891 var husdyrbestanden 2 hester, 3 storfe, 5 sauer, 1 gris og 10 høns. I 1893 var besetningen 1 hest, 3 storfe, 11 sauer, 1 gris og et ukjent antall høns. Forsikringsprotokollen forteller at husene på bruket var forsikret slik: Ho vedbygning - kr. 800; lade - kr. 280; stabbur - kr. 140; og fjøs og stall - kr. 640, tilsammen kr. 1.870. Av inventaret er det spesifisert 1 fire-etasjes kakkelovn - kr. 32, og 1 tre etasjes ditto - kr. 24. Avlingen var assurert slik: 8 tønner bygg, 25 tønner havre, 35 tønner poteter, 10 lass høy, og 22 berger halm, tilsammen forsikret for kr. 567. Folket Både i 1865, 1875 og 1891 er Åge Larsen oppført som husmann på stedet. Men som nevnt ovenfor var dette altså en arvefesteplass og ikke en hus mannsplass.
---- 309 RasB ---- Om våren 1893 bodde følgende mennesker på Lyngsholmen: - Åge Larsen Lyngsholmen, arvefester, 63 år - Guruanna Pedersdatter, kone, 66 år - en dreng - Olava Olsdatter, inderst, fattiglem, 68 år Age Larsen Lyngsholmen og Guruanna Pedersdatter. Bak står sønnen Peter som ikke varpa Lyngsholmen, da raset gikk. Han utvandret til Amerika i 1892. Age var sønn av Lars Andersen og Marta Ågesdatter Lyng. Guruanna Pedersdatter var datter av Peter Paulsen og Magnhild Jensdatter Hallan. Hun var søster av Peter Petersen på Lyng søndre østre, og Johannes Eklo som ble 106 år.
---- 310 RasB ---- Olava Olsdatter omtales enkelte steder som en taus. Muligens var hun både taus og inderst. Hvor hun var f ra, er ukjent. Hvem drengen var, har det ikke lyktes å finne ut. Hva som skjedde Lyngsholmen lå nede på den laveste elvesletten. Det er således nokså sann synlig at rasmassene fra det andre skredet nådde hit bort. Men det var ras massene fra det tredje skredet som sopte husene vestover slik at de til slutt ble liggende mellom Lennes og Rosvoll. I det hele tatt havnet mange hus inne i denne viken som dannet seg her der den gamle Lenneskvisla hadde ligget til 1893. Det er motstridende opplysninger om hvordan det gikk for seg her. Et sted heter det at Olava omkom. Hun omtales som en gammel pike og et fattiglem. Trolig er det en sammenblanding med Ellen Marie Ellingsdatter som var ugift og bodde alene på en annen plass på Lyngsholmen. Hun var forsørget av fat tigvesenet. Men alle ble i virkeligheten reddet. Kopi av Åge Lyngsholmens almanakk for mai neise om raset. 1893 med hans egen nedteg
---- 311 RasB ---- Åge fortalte som så mange andre at han trodde dommedag var kommet. De våknet om natten ved at huset beveget seg som en båt, og at vann og leir masser trengte inn i huset. Guruanna og tausa lå nede i stuen, mens Åge og drengen lå oppe på loftet. Guruanna var forøvrig syk og klarte ikke å gå uten ved hjelp av stokker. Dette var forøvrig første natten Åge lå oppe på loftet. Leirmassene trengte inn gjennom vinduet hvor de to kvinnene lå, og det gikk så fort for seg at de kom seg ikke ut av sengen. Den fløt opp under loftsbjelkene. Åge og drengen hørte at de ropte om hjelp. De måtte prøve å få hull i gul vet, men de hadde bare en tollekniv og en «målarlaup» til hjelp. Men de klar te å få løsnet en gulvlist, og derved klarte de å få tak i bordene i gulvet med fingrene slik at de klarte å bryte opp et så stort hull at de kunne trekke de to opp på loftet. Det var i siste liten, for da sto leiren like opp under loftet. Guruanna hadde så vidt hodet over leirsuppen. Muligens hadde hun gått ut av sengen og så ikke klart å komme seg opp igjen. Olava var ikke tilklint av leire, slik at hun lå trolig fremdeles i sengen. Oppe på loftet fantes det noen klær, og disse ble brukt til å tørke Guruanna ren for leire. Dette var imidlertid lettere sagt enn gjort. De hadde et svare strev med å få vekk den sleipe gjørmen. Og oppe på loftet var de alle mens huset ble flyttet i retning av Lennes. Åge mente at huset hadde beveget seg i sydøstlig retning en stund. Han sa at det gikk i retning av Kvinnfjellet. Dette hadde trolig sammenheng med at husrestene kom inn i en slags bakevje ved Lennes. Blant annet gikk hus vraket fra gården Follo i to store runder der, før det ble liggende i ro. Men utenfor Rosvoll ble huset liggende i ro. Til alt hell holdt det seg fly tende med loftet over leirflaten. Og fra vinduet prøvde de å signalisere til land. Men de ble ikke sett. Bare ved en tilfeldighet da Olaus Ellingsen Vinne og Erik Olsen Rosvoll var på vei utover til Lennes, ble de oppdaget. Disse to var på vei for å redde dem som befant seg ute på Lennes nordre da de fikk se at det var folk også i dette huset. Det var imidlertid meget vanskelig å komme seg bort til husene, og Erik Rosvoll måtte flere ganger ned i leiren til opp under armene før han kom frem. Age, som hadde sett dette, ropte til ham at det var ingen grunn til at Erik skulle sette livet på spill for å prøve å redde ham. Han var fortapt i alle fall. Så fortvilet ansa Åge situasjonen for å være fra sitt sted inne i huset. Men alle fire ble reddet. Dy rene, 1 hest, 3 kyr, 11 sauer og 1 gris og 8 høns, strøk alle med. Hele eiendommen på 39,4 dekar forsvant. Etter som jorden ikke var skyldsatt, ble den regnet sammen med den jor den Lynggårdene mistet.
---- 312 RasB ---- Eiendommen ble forøvrig verdsatt til 2.600 kroner. Den ble totalt ødelagt. I en almanakk fra 1893 har Åge Lyngsholmen gjort følgende notat: 2 Nat til den 19de Mai var det at den Store uløke gik over Værdalen, som ogsaa vi var med, men med den store Guds forsyn kom vi til at behaalde Livet fire Mennesker i talet, men alle vorer husdyr for untagen en liden Hund som beholdt Livet, en 3 Aars Hengst 3 Kjør 11 Faar 1 Gris 8 Høns som sate Livet til. Etterpå Åge Larsen og Guruanna Pedersdatter flyttet til Grønnlia i Mullia hvor en søster av Åge var gift. I 1894 kjøpte de en bit av jorden der. De kalte stedet for Holmen etter Lyngsholmen de tidligere hadde hatt. De klarte å få flyttet øverste etasje av huset dit, og det ble satt opp samme år. En hel del husgeråd ble også berget fra andre etasje. Åge var der om som meren og grov i leiren for å finne gjenstander og utstyr. Noe fant han, men det meste av det som var nede i første etasje, fikk han ikke fatt i, og det lig ger der fremdeles. 19. juli 1893 ble det vedtatt at Åge Larsen skulle få kr. 200 i forskudd på erstatningen. Imidlertid må en del av dette ha blitt betraktet som gave, for i de offisielle listene over utbetalt erstatning og forskudd, er bare kr. 100 ført opp som forskudd. Riktignok heter det her at forskuddet var kr. 120,29, men kr. 20,29 var til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad. En ny søknad fra Åge Lyngsholmen om kr. 100 til innkjøp av husdyrfor ble 2. januar 1894 vedtatt oversendt til Statskomitéen. Hvis han ikke fikk pengene som gave, ble trolig dette avslått. Åge fikk kr. 2.820 i erstatning. Olava Olsdatter fikk som inderst tildelt en erstatning på kr. 100. Av dette fikk hun kr. 30 i forskudd. Åge Lyngsholmen døde i 1914. Guruanna døde i 1901. Hva som videre skjedde med Olava Olsdatter er ukjent. Noter: Opplysninger ved Gunnar Holmen, sønnesønn av Åge Lyngsholmen. 2 Almanakken tilhører Gunnar Holmen.
---- 313 RasB ---- LYNGSVALD, BLÅMELENGET 111.1 Plassen Blåmelenget var en husmannsplass under Nord-Lyng. Den lå forholdsvis langt mot nordost på valdet, helt opp under melbakken. Plassen var liten som husmannsplasser flest. 11890 var utsæden 0,27 hekto liter bygg, 0,69 hektoliter havre og 3 hektoliter poteter. Dessuten hadde de der en liten kjøkkenhage på 0,02 ar. 1. januar 1891 fantes det 1 ku, 4 sauer og 7 høns på plassen. Hvor mange dyr som var der i 1893, er ukjent. Men trolig var vel beset- ningen bortimot den samme som i 1891. Folket Den samme husmannsfamilien hadde vært på Blåmelenget fra før 1875. I 1865 var de på en plass under Ness. I mai 1893 bodde følgende personer der: - Petter Kristoffersen, husmann med jord, 61 år - Beret Halvorsdatter, kone, 59 år - Kristine, datter, 20 år - Marta Olsdatter, inderst, 81 år Petter Kristoffersens foreldre het Kristoffer Pedersen og Marta Olsdatter Nessvald. Beret Halvorsdatter kom fra Rosvollvald. Hennes foreldre var Haldo Ellevsen og Henrikke Ander sdatter. Marta bodde som inderst på Blåmelenget hos sin sønn. Hun hadde også bodd sammen med sønnens familie i 1865 på Nessvald og i 1875 på Blåmel enget. Hun livnærte seg ved litt håndspinning. Ellers hadde hun understøtt else av fattigvesenet. Hennes foreldre var Ola Pedersen Lyngsvald og Eli Sevaldsdatter. Hva som hendte Husene på Blåmelenget ble begravet av leirmassene. Så vidt det har vært mulig å fastslå, ble ikke husene flyttet av leiren. Men de lå så nært bakken mot øst, at det gikk forholdsvis greit å bygge bro dit ut. Folkene ble reddet i land over denne. Men slik det vanligvis gikk med folk som passerte slike broer, var de nok nede i leiren og måtte få hjelp opp igjen.
---- 314 RasB ---- Hvorvidt de fikk noen skader, er heller ikke kjent. Men det er helt klart at påkjenningen var hard for gamle Marta. Hun flyttet opp til Sandslien hvor hun døde 30. mai. I kirkeboken står det anført som dødsårsak «alderdoms svakhet». Men lege var ikke konsultert. Vel var hun gammel og kanskje skrøpelig, men det er allikevel høyst sannsynlig at den psykiske og fysiske påkjenning hun ble utsatt for i forbindelse med ulykken, må ha virket inn på hennes helsetilstand og således fremskyndet dødsfallet. Oppholdet i den kalde leiren samt at hun kanskje kan ha fått leire i luftveiene, kan ha resultert i lungebetennelse. 11 dager mellom denne opplevelsen og dødsfallet er et nor malt tidsrom for at lungebetennelsen kunne ha utviklet seg med døden til følge. 1 Av den grunn regner vi også med henne som død som følge av påkjenn inger og skader hun fikk under raset. Døde: MARTA OLSDATTER BLÅMELENGET, født 1812 Marta ble begravet og jordfestet 4. juni på Stiklestad. Den ødelagte jorden på plassen, ble regnet sammen med det som ble øde lagt på Nord-Lyng. Det er imidlertid ikke anført noen døde husdyr, noe som kanskje kan tyde på at det hadde vært mulig å berge dem i land. Og det var vel heller ikke utenkelig tatt i betraktning at plassen lå like opp under bakken. Etterpå Petter Kristoffersen ble tilkjent en erstatning på kr. 650. Av dette fikk han kr. 500 i forskudd da han skulle kjøpe jord. Og han kjøpte parten Ås av Min sås nordre. Der bodde han sammen med sine kone Beret. Også datteren Kristine bodde sammen med dem. Hun var da gift med An ton Andersen som var skomaker. Note: Opplysning ved legene Dagfinn Thorsvik og Steinar Nakrem.
---- 315 RasB ---- Dette var en plass på Lyngsholmen som lå under Lyng mellom vestre. Den var übebodd i 1875. Men i 1891 bodde ett menneske der. Den var da uten husdyr og uten ut sæd. Det fantes en liten rotfruktåker på 3,4 dekar. Folket Etter det som det er mulig å finne ut av, bodde den samme personen der også i 1893 da raset gikk, nemlig - Ellen Marie Ellingsdatter, husmann uten jord, 60 år Ellen Marie Ellingsdatter var ugift, og hun ble forsørget av fattigvesenet. Alle de uklare forholdene med de samme navnene, gjorde sitt til at det skjedde sammenblandinger da man like etter raset skulle fastslå hvem som var om kommet. Det var heller ingen lett jobb for registreringsmyndighetene. Det er derfor ikke merkelig at Ellen i Hartmanns skrift utgitt samme år som ra set, ble registrert som omkommet, men sagt å ha bodd hos Age Larsen på den Lyngsholmen som var et arvefeste. Mens Åge Larsens eiendom kan stedfestes, er det ikke mulig å avgjøre hvil ken av plassene på Lyngsholmen Ellen bodde på. Hennes plass kan ha ligget både øst og vest for Age Larsens heim. 11865 var Ellen Marie losjerende på en annen av husmannsplassene under Lyng. Da omtales hun som «vanfør i hendene». Dette kan ha vært forklarin gen på at hun ble regnet som fattig ve senets ansvar i 1893. Ellen Maries foreldre var Elling Nilsen Hauka og Anne Eriksdatter. Hva som skjedde Uansett om denne plassen lå øst eller vest for Åges bruk, må den ha blitt truffet av rasmassene fra det andre skredet. Om Ellen var i live da, eller om kom med en gang, er fullstendig umulig å si. Imidlertid er det helt sikkert at da det tredje raset kom, var det ingen mulighet for å overleve. Plassen ble sopt med og knust. Døde: ELLEN MARIE ELLINGSDATTER LYNGSHOLMEN, født 1833
---- 316 RasB ---- Hun ble gjenfunnet 16. juni på sydsiden, det vil si utenfor Ness, og hun ble ført til Lysthaugen og gravlagt der 19. juni. Jordfestelsen skjedde 19. mai året etter. Etterpå Denne lille plassen hørte inn under Lyng mellom vestre, og de skadene som ble påført jorden, ble følgelig regnet sammen med jordtapet på Lyng mellom vestre. Ellen Marie var enslig, og da det ikke fantes arvinger, var det heller ingen å betale noen erstatning til. Husene tilhørte ganske sikkert andre, rimeligvis fattigkretsen. De utgifter man fikk ved begravelsen, ble ikke spesifisert på personen, men tatt med i større sammenheng.
---- 317 RasB ---- Denne Lyngsholmplassen lå under Lyng mellom østre. Den hadde vært sammenhengende i bruk i mange ti-år, og husmannen i 1893 var der også i 1865. Men i likhet med andre husmannsplasser på Lyngsholmen er det ikke mu lig å fastslå hvilken plassering den hadde. I 1890 ble det sådd 0,18 hektoliter bygg og 0,67 hektoliter havre. Det ble satt 0,69 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter ble det brukt 0,1 ar. Det var 1 ku, 5 sauer og 9 høns på plassen dette året. Hvor mange husdyr det fantes der i 1893, er ukjent. Men ingen er oppført som tapt. Folket Ole Johannessen kom til Lyngsholmen før 1865. I mai 1893 bodde følgende mennesker på denne plassen: Ole Johannessen, husmann, murer, 64 år Ragnhild Petersdatter, kone, 44 år Oline Margrete, datter, 7 år Olava Olsdatter Leirdal, fosterdatter, 18 år Ole Johannessen var fra Lyngsvald. Hans foreldre hei Johannes Sevaldsen og Ingeborg Mortensdatter. Han hadde vært gift før. Hans første kones navn var Marit Rasmusdotter. Hun døde i 1882. Ragnhild Petersdatter var fra Inderøy. Hennes foreldre var trolig Peder Andersen og Olava Sveinsdatter. De bodde på plassen Sveet under Leirdal. Olava Olsdatter Leirdal var fosterdatter hos denne familien. Hun var egent lig fra Røra. Hennes foreldre bodde også på plassen Sveet under Leirdal. Deres navn var Ole Petersen Leirdal og Elisabet Hansdatter. Det sies at Ole og Ragnhild var hennes onkel og tante. I så fall var Ragnhild søster av Olavas far. Hva som hendte For disse kom raset overraskende. Det er mye som tyder på at alle plass ene på Lyngsholmen ble rammet av den andre rasbølgen.
---- 318 RasB ---- Olava Olsdatter Leirdal, senere gift Bragstad. Men det var den tredje og siste bølgen som gjorde de største skadene. Plassen ble revet med og havnet ved Lennes. Under denne seilasen var visst nok alle levende. Ole og hans familie lå nede, mens Olava lå oppe på loftet. Da hu set var blitt liggende i ro, ropte Ole opp til Olava at hun måtte åpne opp luken til loftet. Det var en luke over trappen opp til loftet hvor hun lå. I Hartmanns skrift fortelles det at Ole ba henne ta en øks og hugge hull i gulvet slik at de nede kunne komme opp. Leiren sto nemlig over både dører og vinduer. Men dette stemmer ikke. Hun hadde ikke noen øks oppe på loftet. Derimot har Olava seiv fortalt hendel sen slik: 1 Hun hadde vært trett og klar da hun la seg om kvelden 18. mai. Hele den dagen hadde gått med til hardt arbeid, og dagen før hadde vært 17. mai. Så hun sov tungt. Hun våknet ved at huset ristet. Så hørtes en smell. Det var luken over trap pen opp til loftet hvor hun lå, som ble slått igjen av en takstokk som ramlet ned over den. Utenfor vinduet så hun trær og vann suse forbi. De som lå nede ropte opp til henne at hun måtte prøve å få opp luken. Hun prøvde å få vekk stokken. Men den var for tung for henne, og mens hun siet med dette, begynte vannet og leirsørpen å stige. Snart sto det over gulvet hvor hun var. Hun ropte til dem som var nede, men fikk ikke noe svar. De var da håpløst innestengt og druknet uten mulighet til å bli reddet. Akkurat da trodde hun det var dommedag. Hun la seg derfor opp i sengen og ba til Vår Herre og ventet på slutten. Utenfor så hun det var blå himmel. Men jorden så ikke rar ut. Etter hvert som leiren og vannet fylte rommet, fløt sengen opp. Murpipen hadde ramlet ned under seilasen. Heldigvis fikk hun ikke noen av steinene ut over seg. Og ved en tilfeldighet fløt sengen opp under hullet etter pipen. Hun klatret da opp fra sengen og ut på taket. Hun fortalte at hun hørte mennesker og dyr som skrek og beljet, og hun så hender som stakk opp av leirsuppen mens hun seilte nedover. Skrikene var forferdelige å høre på. Olava ble reddet tidlig på morgenen ved at Olaus Ellingsen Vinne, Erik Olsen Rosvoll, Martin Georgsen By, Olaus Sørensen By, Sefanias Ellingsen
---- 319 RasB ---- Leirfall og Gustav Ellingsen Leirfall arbeidet seg utover til henne ved å legge planker og bord fremfor en stige som de skjøv utover, samtidig som de pluk ket opp bordene bak stigen for på nytt å bruke dem foran. Da de kom ut til Olava, sto hun i åpningen etter murpipen i taket. Hun var seiv ikke klar over hvem som hadde reddet henne. Hun trodde det var militære mannskaper som kom ut til seg. Døde: OLE JOHANNESSEN LYNGSHOLMEN, født 1829 RAGNHILD PEDERSDATTER LYNGSHOLMEN, født 1849 OLINE MARGRETE OLSDATTER LYNGSHOLMEN, født 1886 Ole ble gjenfunnet i juni, og han ble begravet på Lysthaugen 19. juni. Jord festelsen fant sted 19. mai i 1894. Ragnhild og Oline Margrete ble ikke gjenfunnet. Men etter som de alle tre var innestengt inne i første etasje, og alle var i live helt til Olava måtte rømme opp på taket, er det rimelig grunn til å anta at de må ligge inne i hus restene nede i jorden på det nå oppdyrkede området sydøst for Rosvoll. Jorden på plassen tilhørte Lyng mellom østre, og den ble derfor regnet sam men med den jorden denne gården tapte. Etterpå Ole Johannessens dødsbo ble tildelt kr. 700 i erstatning. Olava Olsdatter ble senere gift med Sivert Bragstad på Vist i Sparbu. Hun døde i 1950. Note: 1 Opplysninger ved Margrete Nøstvold, Olavas datter, og Magnhild Lunnan.
---- 320 RasB ---- I de offisielle listene kalles denne plassen Lyngsvald. Men i Hartmanns skrift utgitt samme år som raset, kalles den Nordlyngsstuggu. Det har ikke vært mulig å fastslå beliggenheten av denne plassen. I om talen av beboeren av den i 1893 heter det at «hun bodde for seg seiv i older skogen». Dette innebærer at plassen må ha ligget i nærheten av elven. Det var nemlig på de flate lavtliggende områdene der at olderskogen sto tett og frodig. Plassen lå på nordsiden av elven, eller rettere sagt, på østsiden, for akkurat her gikk elven i nordlig retning. Dette området ble kalt Tangen. Kan skje ble også plassene her kalt Tangen. Tidligere lå det flere plasser i dette området. Men det er ikke mulig å fastslå hvilken av dem dette var. Størrelsen av plassen var svært beskjeden. I 1890 ble det sådd 0,09 hekto liter bygg og 0,05 hektoliter havre. Det ble satt 0,69 hektoliter poteter. Taflet på husdyr var heller ikke imponerende. 1. januar 1891 var det 1 sau, 1 geit og 2 høner. Imidlertid er det ikke oppgitt om det var noen dyr der i 1893. Folket At det ikke var noen dyr på plassen i 1893, kan ha sammenheng med at vedkommende som bodde der, begynte å bli gammel. Og det var - Anna Johannesdatter, inderst, 75 år Hun var ugift og bodde alene. Hun kalles riktignok inderst, hvilket vil si at hun var leieboer. Muligens leide hun denne plassen. Men det var hun som var der i 1891. Anna Johannesdatter var fra Nordal prestegjeld på Møre. I folketellingen 1875 var det ikke færre enn fem stykker fra Nordal på Nord-Lyng. Hvem hennes foreldre var, er ukjent. Hva som skjedde Hva som skjedde her, vet vi ingen ting om. Men vi kan vel anta at seiv om hun var blitt vekket, var hun så pass gammel og trolig skrøpelig at hun ikke hadde mulighet for å komme seg unna. Hvis antagelsen om at denne plassen lå på Tangen vest for Lyng, lå den trolig midt ute i det området som ble begravet. Det vil si at avstanden til trygt land var i begge retninger om
---- 321 RasB ---- trent 1/2 kilometer. Vi har tidligere hørt at leirbølgen kom veltende i større hastighet enn en hest kunne løpe. Det er derfor ikke merkelig om Anna ikke kom seg unna i så fall hun kom seg ut. Vi kan ikke se bort fra at også denne plassen ble berørt av det andre raset. Men det var de enorme mengdene med rasmasser fra det siste skredet som dekket hele dette område i opp til 7 - 8 meters tykkelse. Døde: ANNA JOHANNESDATTER NORDLYNGSSTUGGU, født 1818 Anna ble gjenfunnet i månedsskiftet mai/juni, og hun ble begravet på Stik lestad 1. juni. Jordfestelsen fant sted 4. juni. Skaden på jorden ble regnet sammen med skaden på Nord-Lyng. Og etter som hun var inderst, eide hun heller ikke husene. Etterpå Anna Johannesdatters navn er oppført i listene over erstatningsberettigede. Men det ble ikke utbetalt noen erstatning. Muligens hadde dette sammenheng med at det ikke fantes noen arvinger. De utgiftene man fikk ved begravelsen, ble utvilsomt tatt med blant de fellesutgifter Verdalskomitéen hadde.
---- 322 RasB ---- Melby ligger på sydsiden av elven. Dette er en av de partene den eldgamle gården By ble delt inn i. Sundby og trolig Nesteby var to andre delingspar ter. Melby var den midterste. Melby lå i 1893 på et trinn høyere enn den laveste elvesletten. Gjennom mange hundre år har Verdalselven senket sitt leie etter hvert som landet he vet seg. Og dette har resultert i flere trinn med elvesletter. Nedenfor Melby lå det såkalte Melbynesset på den laveste sletten. Melby valdet dekket store deler av dette nesset. Men også andre gårdsvald nådde hit, for eksempel både Sundby og Haga. Melby fikk leirslammet nesten opp til husene. Ute på nesset nordvest for går den lå eiendommen Melbynesset. Den ble helt utslettet.
---- 323 RasB ---- Det er en viss mulighet for at Melby over tok deler av den bortkomne gården Neste by nede på dette området. Ødelagte garder ble ofte kalt -aun, og her lå en bit som ble kalt Melbyaunet. Ikke langt unna lå Sund byaunet. Også dette aunet stammet rimelig vis fra den tidligere gården Nesteby. Dette var deler av gårdsvaldene som var utsatt for flom. Jorden ble derfor ikke reg net som den beste. Og det var årsak til at det lå flere husmannsplasser på denne elve sletten både på disse gårdene og andre gar der hele veien nedover helt til Verdalsøra. På Melbys del av Melbynesset var en plass solgt, nemlig den som ble kalt Melbynesset. Mot nord lå Verdalselven. Mot øst gren set Melby mot Gudding. Og mot vest og syd lå Østgård. Lars Olsen Melby. Melby var en meget stor gard i 1893. Hele arealet utgjorde 905,57 dekar. Av dette var 511,59 dekar dyrket jord, 338,6 dekar skog og havning, 50,32 dekar annen udyrket mark, og 5,06 dekar var veier og bygninger. Matrikkelskylden var på 30 mark 07 øre. I 1890 ble det sådd 0,08 hektoliter rug, 7,5 hektoliter bygg og 30 hektoli ter havre. Det ble satt 18 hektoliter poteter. Videre fantes det en kjøkken hage på 1 ar. Det var 1 radsåmaskin, 1 fire-hjult og 4 to-hjulte vogner på gården. Pr. 1. januar 1891 var det 4 hester, 11 storfe, 10 sauer, 7 geiter, 2 reins dyr(!) og 11 høns på Melby. Reinsdyrene var et høyst uvanlig innslag i hus dy rbesetningen. De var rimeligvis ikke på gården. Folket ' Eier av Melby i 1893 var Ingeborg Olsdatter. Hun overtok gården etter sin mann, Mikal Larsen Melby, som døde i 1888. Da han tok til som bruker på Melby i 1871, var gården delt i to. Dette året kjøpte han den ene halvpar ten, og samme år døde eieren av den andre halvparten, hvoretter han også kjøpte den. I 1893 bodde ikke færre enn ti mennesker på gården. Disse var: - Ingeborg Olsdatter, gårdbruker, enke, 65 år - Lars Odin, sønn, 27 år - Grete Bergitte, datter, 23 år - Lars Olsen, fostersønn, tjener, 29 år Verdalsboka - 21
---- 324 RasB ---- Melby sett fr a nordvest 1927. Foto: O. Snekkermo - fire andre og på kåret Ellen Anna Pedersdatter, kårkone, enke, 79 år Teodor Toresen, veivokter, 68 år Beret Andersdatter, kårkone, enke, 85 år Ingeborgs foreldre var ungkar Ole Halvorsen Lyng og pike Gum Johnsdatter Lyngsvald. Lars Olsen var fostersønn. Han var sønn av Ole Larsen og Berit Lar sdatter Melby. Han var søskenbarn av Lars Odin Mikalsen. Ellen Anna Pedersdatter ble enke i 1844. Hun hadde vært gift med Erik Olsen Levring som hadde eid Melby i fellesskap med Ole Ellingsen. Da han døde, ble hans part solgt til Lars Gudding. I skjøtet fikk Ellen Anna sikret kår. Senere giftet hun seg med Teodor Toresen. Han hadde således ikke kår rettigheter. Han var veivokter og bodde delvis på Østre Innsmoen. Det er derfor litt usikkert om han var på Melby eller på Innsmoen rasnatten. Hans foreldre var Tore Kristensen og kone Anne Olsdatter Østgårdsvald. Ellen Annas foreldre var Peder Andersen og Guru Pedersdatter Melby. Beret Andersdatter var enke etter kårmannen Ole Ellingsen Melby. Han døde i 1886. Hennes foreldre var Anders Olsen og Beret Larsdatter Stiklestad. Hvem de fire andre var, er ukjent. Hva som skjedde Melby fikk ødelagt godt over 300 mål jord. Men leirbølgen nådde ikke hu sene, slik at folkene her var aldri i livsfare.
---- 325 RasB ---- Gården fikk store skader, seiv om husene ikke ble berørt. Hele den delen av valdet som lå nede på den laveste elvesletten ble fullstendig begravet. Ska den omfattet 295,3 dekar dyrket mark og 19,7 dekar skog og havning. Verdien av jorden på Melby var før raset kr. 12.000. Tilsvarende kr. 4.000 ble ødelagt. Igjen var det da jord til en verdi av kr. 8.000. Dette ga forholdstallet 1/3. Eiendommen forøvrig sto i en verdi av kr. 15.000. Skaden beløp seg til kr. 3.640, slik at det sto tilbake kr. 11.360. Etterpå Ingeborg Olsdatter på Melby ble tilkjent en erstatning på kr. 7.430. Begge de to kårkonene, Elen Anna Pedersdatter og Beret Andersdatter, fikk samme erstatning, nemlig kr. 240 hver. Og begge fikk en årlig livrente på kr. 240. I 1895 ble skylden fastsatt slik: Gårdsnr. 129, bruksnr. 1, Melby av skyld mark 30,07 et avtak for 20 år av mark 18,04, og deretter for bestandig et avtak av mark 16,27. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 6,22 for første halvdel av 1893. Det ble fastslått at skaden utgjorde 325 dekar. Dette arealet ble delt i tre teiger. To teiger tilfart eieren. De lå ved elven. Den ene lå like opp til eien dommen forøvrig, og den andre lå på vestsiden av Fergeveien. Tilsammen utgjorde dette 192,5 dekar. I tillegg kom 66 dekar elveleie. Staten fikk utlagt den tredje teigen i det området som fikk navnet Triangelet. Den teigen var på 122,5 dekar. Senere ble dette en del av det som ble kalt Statsteig A. 11900 bodde Ingeborg, Lars Odin, Grete Bergitte og Lars Olsen på Melby. Ingeborg døde i 1909. I 1904 overtok Lars Odin Mikalsen gården. Han solgte den til Lars Olsen i 1905. Lars Odin ble gift med en Ingeborg fra Inderøy. Han drev med ispro duksjon blant annet i Nessvatnet på Åsen. Han døde i 1946 i Trondheim. Grete Bergitte bodde ugift på Melby. Senere flyttet hun til Verdalsøra hvor hun først bodde på Garpa, senere på Ørmelen. Hun døde i 1955. Lars Olsen drev Melby fra 1905 til 1942. Han døde i 1946. Han overleverte gården til sin søstersønn Ola Johannessen Lunden. Olas far hadde overlevd raset på Lunden. Elen Anna døde i 1901. Da hadde hun vært kårkone på Melby i 57 år. Teodor døde i 1900. Beret Andersdatter døde i 1896 på Holme. Note: 1 Opplysninger blant annet ved Johannes Lunden.
---- 326 RasB ---- Nordvest for Melby gjorde Verdalselven en sving mot nord mot Eklomelen før den igjen svingte sydvestover. På denne måten dannet den et stort ness. Både Sundby-, Østgårds- og Melbyvaldene omfattet deler av dette nesset, og det lå flere små bruk og husmannsplasser her. Dessuten lå en del av Haga nordre østre på dette nesset. Haga nordre østre lå seiv på nordsiden av elven. Sundby-, Østgårds- og Melby valdene strakte seg som parallelle striper mot nordvest ut over nesset. Melbynesset er ikke avmerket på noen av de kartene som finnes fra før raset. Navnet forteller imidlertid at bruket lå ute på dette elvenesset. Her hadde Melby valdet elven som grense mot nordøst. På et tinglysningsdokument fin nes det en skisse der eiendommen Melbynesset er angitt. Den lå lengst mot nordvest på Melby valdet. Elven dannet grensen mot nordvest, nord og nord øst. Mot sy døst lå Melby, og mot sydvest lå Østgård. Denne delen av nesset lå lavt, og det er all grunn til å tro at jorden var forholdsvis skrinn samtidig som at den var utsatt for flom. Men elveerosjon var trolig ikke så stort problem, for Melbyberget på sydsiden styrte elven mot den andre siden, slik at eventuell erosjon stort sett foregikk der. Arealet ble etter raset beregnet til å ha vært 29,5 dekar dyrket mark og 24,6 dekar eng, tilsammen 54,1 dekar. Matrikkel sky Iden var 0 mark 97 øre. Noen stor eiendom var således Mel bynesset ikke. I 1890 hadde utsæden vært 1 hektoliter bygg, 11/2 hektoliter havre og 6 hektoliter poteter. Av husdyr fantes det 2 kyr, 4 sauer, 1 geit, 1 gris og 10 høns 1. januar 1891. I 1893 var det 2 kyr, 4 småfe og 1 gris og et ukjent antall høns. I forsikringsprotokollen står det at bruket besto av en stue med lade og fjøs. Disse var visstnok forsikret for 1600 kroner. Avlingen var forsikret slik: 5 tønner bygg - 60 kroner, 6 tønner havre - 48 kroner, 20 tønner poteter - 60 kroner, 4 lass høy - 40 kroner, og 8 berger halm - 24 kroner. Dessuten var løsøret forsikret for kr. 300.
---- 327 RasB ---- Ingeborg Rasmusdotter, sønnesønnen Edvin Sevaldsen, Andreas Sevaldsen. Folket Andreas Sevaldsen Haga kjøpte Melbynesset i 1882. Han var husmann un der Melby både i 1865 og 1875. Det siste året hadde han forøvrig plassen Melby graven. Da raset gikk besto huslyden av følgende personer: - Andreas Sevaldsen Haga, selveier, 65 år - Ingeborg Rasmusdatter, kone, 63 år - Ragnhild Pauline Andreasdatter, datter, 20 år - Ole Edvard Andreasen, sønn, 17 år - Edvin Herman Sevaldsen, sønnesønn, 9 år Andreas Sevaldsen var sønn av Sevald Pedersen Haga på Haga søndre søn dre eller Hammelen og Pauline Andersdatter Sissellien. Hans kone, Ingeborg Rasmusdatter, var født på Hellan mellom vestre, og var datter av Rasmus Mortensen Auskin og Gjertrud Jonsdatter Holmli. Sønnesønnen Edvin Herman Sevaldsen var født i Chicago. Hans far, Se va Id Andreassen, hadde utvandret til Amerika, og han var gift der. Hans kones navn er ukjent. Sevald hjalp sine foreldre med penger på deres gamle dager. Da hans kone døde i Amerika, vendte han i 1891 tilbake en tur sammen med sønnen. Han fant det best at gutten ble igjen i Norge «for oppdragelsens skyld,»
---- 328 RasB ---- Ragnhild Andreasdatter. Hva som skjedde som det ble sagt. Han hadde vel som ens lig vanskelig for å ta seg av gutten i Ame rika, seiv om gutten hadde hatt egen lærerinne de to siste årene før de kom til bake til Verdal. Sevald ble beskrevet som en sjelden snill og omsorgsfull far. Den 3. april 1893 skrev forøvrig Ragn hild Pauline et brev til en søster av seg. Der fortalte hun at de nettopp hadde fått brev fra Sevald. Han holdt på å gjøre i stand et nytt hus i Chicago, og han ønsket å få lille Edvin Herman tilbake til seg. Han spurte om ikke hun kunne følge Edvin Herman til Chicago. Og hvis hun ønsket å dra tilbake, skulle han betale hjemrei sen for henne. Ellers kunne hun også få bli i Amerika. Etter alt å dømme lå Melbynesset rett i veien for den første rasbølgen. Ei endommen var bare liten, og alt som var, ble ødelagt. Jorden ligger i dag under et flere meter tykt leirlag. Hva som skjedde her, må vi bare gjette oss til. Rasmassene må ha slått rett mot husene. Beboerne fikk ikke noe varsel. Både mennesker og dyr ble drept. Døde: ANDREAS SEVALDSEN MELBYNESSET, født 1828 INGEBORG RASMUSDATTER MELBYNESSET, født 1830 RAGNHILD PAULINE ANDREASDATTER MELBYNESSET, født 1872 OLE EDVARD ANDREASSEN MELBYNESSET, født 1876 EDVIN HERMAN SEVALDSEN HAGEN, født 1884 Her stakk restene av husene opp over leiren. Alle de omkomne ble etter hvert funnet, dog ikke ved huset. Men det skjedde først etter at elven hadde skaret seg ned i leirsjøen slik at vannstanden ble senket. Alle er gravlagt på Lysthaugen. Den første som ble funnet var Ragnhild Pauline. Hun ble gjenfunnet 20. mai og begravet 28. mai. Den neste som ble funnet var lille Edvin Hermann. Han ble funnet ved Lyng 28. mai og ble begravet 4. juni. Trolig lå han nokså nært overflaten, og han ble rimelig vis ført med nedover av vannet da elven flommet over leir demningen.
---- 329 RasB ---- Edvin Herman Sevaldsen Hagen. Andreas Sevaldsen ble funnet ved Melbyberget 5. juli og ble begravet samme dag. Det ble satt i gang grundig leting etter de andre like ved dette stedet, og i tur og orden ble de funnet der alle sammen. Om Ingeborg Rasmusdatter står det i kirkeboken at hun ble gravlagt 9. juli, og at hun ble gjenfunnet 16. juli. Her er det tydeligvis en skrivefeil. Hun ble funnet 7. juli. Ole Edvard Andreassen ble funnet 9. juli og begravet 10. juli.
---- 330 RasB ---- Ingen av dem ble funnet inne i huset. Det er uråd å si om de ble kastet ut eller rakk å springe ut. Men de lå oppå noe olderkratt under et tykt lag av leire ved Melbyberget akkurat der elven begynte å skjære seg ned i leir demningen. Trolig hadde de ikke blitt funnet dersom ikke elven hadde va sket vekk leiren. For alle gjelder det at jordfestelsen fant sted på årsdagen for ulykken un der innvielsen av gravstedet på Lysthaugen 19. mai 1894. Hele eiendommen på 54,9 dekar ble ødelagt. Verdien av jorden var før skaden kr. 1.575, og den ble satt i 0 etterpå. Eiendomsverdien var før skaden 2.200 kroner, og alt gikk tapt. Et brev fra Sevald i Amerika I Chicago bodde Sevald. I en avis leste han at det hadde gått et stort skred i Verdal. Den 22. mai skrev han et brev hjem. Det lyder som følger: 1 Elskede foreldre og lille Herman. Jeg har nå ventet på brev fra dere i 2 måneder og intet fått, så jeg be gynner å bli riktig engstelig for hvordan det står til der hjemme. Av avi sen ser jeg at det har vært et stort jordskred i Verdalen som har gjort uhyre skade, men jeg ser intet hvor det er. Jeg håper at det ikke har rammet dere, men skrekkelig er det i alle fall. Dere må endelig skrive til meg med det første så at jeg får vite hvordan det står til med dere, og om dere tren ger hjelp på noen måte. Den 8. mai sendte jeg 200 kroner til far og håper at dere har mottatt dem nå. Ragna (Ragnhild) skylder jeg en del også, og hun skal sikkert få sine penger. Kanskje far gir henne 40 kroner nå. Så blir det 100 kroner i alt hun har fått om jeg minnes rett. Skal sende mer penger til dere, men først vil jeg høre fra dere. Merkelig at jeg ikke har fått svar på mitt brev med hensyn til Herman og Ragna som jeg foreslo skulle komme hit. Det må ikke forståes slik at jeg vil overtale Ragna til å reise hvis hun ikke vil, så kan det jo stå hen. Men lille Hermann lengter jeg jo etter en hel del, det er sikkert. Og nå har jeg også et godt hjem så han vil få det godt her også, det er sikkert. Jeg vet at han har det så godt der hjemme hos dere som han noen sinne kan få det, men han begynner nå å bli så gammel at skolen må søkes, og da er det jo som dere seiv vet ingen skole der hjemme for Herman i lengden, så det vil visst være best om han kunne begynne her så snart som mulig. Hvordan er det med Herman, vil han komme til pappa, eller ikke? Dere må skrive og si meg hva som kan gjøres om Ragna kan komme med Herman eller ikke. Hvis hun vil følge Herman hit, skal jeg sende
---- 331 RasB ---- billetter til dem begge to, og vil Ragna ikke komme så får saken bero til siden, for Herman er for liten til å reise alene, stakkars lille pappagutt! Hiis Herman f ra pappa på det hjerteligste, han må være snill gutt så skal han få det godt her også. Dere hilses alle på det hjerteligste fra Guro, hun snakker om Herman hver dag og sier at hvis han var her, skulle hun være så god mot ham som det er mulig for noen å være. Vi er friske og har det riktig hyggelig og pent. Guro er svært flink til å passe huset og holde alt rent og i orden, koker godt og er så hjertelig snill og god så jeg er riktig tilfreds over all måte. Lev vel og tusen hilsener fra Guro og meg til dere alle og mest til lille Hermann fra pappa. Sevald Andreassen Hagen. Trolig Sevalds andre kone - Guro Men Sevald mottok aldri noe svar fra dem hjemme i Verdal. Og etter som dagene gikk, ble han mer og mer urolig for hva som kunne ha skjedd. Raset som han hadde lest om, spøkte i tankene hans. Til slutt klarte han ikke å vente lenger, men sendte et telegram til sorenskriveren i Levanger der han spurte om sin familie. Den 11. juli mottok han da det sorgens budskap fra soren skriveren at hele hans familie hadde omkommet under Verdalsraset. Han fikk derfor aldri se igjen sin lille sønn som han lengtet så etter.
---- 332 RasB ---- Etterpå Sevald Andreassen Hagen ble boende i Amerika. Han ble gift på nytt med Guro. All jord på denne eiendommen var totalt ødelagt og lå under metertykke lag av leire. Raset 6. september 1893 la nye lag opp på det som hadde kommet dit 19. mai. Til Andreas Sevaldsens arvinger ble det utbetalt en erstatning på kr. 2.400. I 1895 ble følgende protokollert vedrørende skylden: Gårdsnr, 129, bruksnr. 3 Melbynesset av skyld mark 0,97 et avtak for 20 år av mark 0,97, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,87. Veiskatten ble som følge av dette redusert med kr. 0,33 for første halvår 1893. Hele arealet på 54,1 dekar ble utlagt som en teig til Staten i hva som ble kalt Triangelet. Dette var det området som lå utenfor skredporten. Sammen med selve rasgropen utgjorde Triangelet Statsteig A. I tillegg til selve grunn arealet kom 0,6 hektar elveleie. Denne tekannen skal stamme fra Melbynesset. Den eies av Anna-Lisa og Sevald Allmin i Jårpen. Note: 1 Andreas Sevaldsen hadde en datter, Ingeborg Anna f. 1863, som var gift med Per Allmin i Jårpen i Sverige. Hennes barnebarn, Anna-Lisa og Sevald Allmin, har stilt brev og bilder til disposisjon for oss.
---- 333 RasB ---- MELBY, NØYSOMHET 129.4 Eiendommen Dette var et jordstykke som hørte under gården Melby. Hvordan det hadde havnet under Melby, er ikke funnet dokumentert. Men trolig skjedde det i form av dåpsgave eller lignende, og trolig kom jordstykket fra Faren øvre. Helt vest på Fårenvaldet ligger en part som kalles Skjefte. Eiendommen Nøysomhet grenset mot Skjefte, og på folkemunne ble den kalt Tessemskjef te etter kjøperens navn. Det tyder således på at dette var en part av samme stykke. Navnet Skjefte skriver seg fra en ødegård fra middelalderen. Det er et -vin-navn, og som sådan er det et meget gammelt navn. Trolig var Skjefte eldre enn nabogårdene Jermstad og Trøgstad som begge stammet fra eldre jernalders siste del, det vil si 400 - 600 e. Kr. Det er uklart hva som bevirket at Skjefte ble en ødegård. Men det er nær liggende å mene at det var ras som var årsaken. Flere steder i skråningene ovenfor Faren finnes det spor etter gamle ras. Den biten av Skjefte som altså tilhørte Melby, kjøpte lærer Andreas Tes sem i 1882. Han kalte den Nøysomhet. Da han begynte å nærme seg pensjonsalderen, bestemte han seg for å sette seg opp en stue der. Bygningen var opptømret da raset gikk. Veien dit opp gikk direkte fra hovedveien mellom Stiklestad og Vuku rett opp for Trøgstad skole. Tessemskjefte unngikk ødeleggelse i raset 19. mai. Men den øverste kan ten av raset ved Jermstad øvre var faretruende nær det sydvestre hjørnet av den lille eiendommen. Derimot gikk både veien og de nederste deiene av eiendommen ut ved raset 6. september. Sel ve huset ble stående igjen. Før raset utgjorde hele eiendommen 37,6 dekar. Alt var dyrket. Matrikkelskylden var 1 mark 19 øre. Ved raset forsvant 3,9 dekar. Det var altså ikke de store ødeleggelsene på denne eiendommen. Den ødelagte jorden ble også liggende til eiendommen senere. Jordverdien var kr. 1.900 før raset. Tapet ble kr. 200, slik at verdien etter på var kr. 1.700. Forholdstallet ble satt til 2/19. Eiendommen forøvrig ble halv vert i verdi fra kr. 3.500 til kr. 1.750.
---- 334 RasB ---- Nøysomhet var navnetpå den eiendommen hvor lærer Andreas Tessem holdt på å bygge hus. Den lå rett opp for Trøgstad skole hvor han var lærer. Etterpå I 1895 ble skylden fastsatt slik: Gårdsnr. 129, bruksnr. 4, Nøysomhet av skyld mark 1,19 et avtak for 20 år av mark 0,13, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,12. Det medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,04 for første halvår 1893. Som nevnt var husene under bygging. Andreas Tessem og hans kone Olive Edvarda bodde på Trøgstad skole. Denne gikk ut i raset, og begge to om kom. Det ble utbetalt et erstatningsbeløp på kr. 3000. 200 kroner var blitt utbe talt på forskudd, blant annet til sønnen Harald Marius Tessem som studerte. Kort tid etter raset solgte Tessems sønner, Harald Marius og Martin Ad olf, den del av jorden som var igjen, til Peder Ellingsen Mo. Han var sønn av Elling Mo som hadde kjøp restene av Jermstad østre. Tessemskjefte ble således lagt til Jermstad østre. Huset ble senere tatt ned og flyttet på Verdalsøra hvor de i dag står på Gar pa, kjent som Fikse-Singstad-gården.
---- 335 RasB ---- Mo er etter all sannsynlighet en svært gammel gard. Mye tyder på at den kan regne sin historie fra begynnelsen av vår tidsregning. Denne alderen gjør at den i førkristen tid trolig var en stor og betydningsfull gard. Beliggenheten tyder også på det. Mogårdene lå ved samme tun. Menflere eiendommer var fråskilt, og av disse ble både Moåker og Moan berørt. Moan ble helt utslettet. Den samme skjebne fikk husmannsplassen Movald. Plasseringen av denne er litt usikker.
---- 336 RasB ---- I kristen middelalder er det mye som tyder på at Mo led samme skjebne som de aller fleste gårdene i Verdal, den ble delt. I tillegg led den også felles skjebne med mange andre garder i Verdal, om ikke de aller fleste, gården ble rammet av ras i middelalderen. Dette raset ødela ganske sikkert mye på begge deiene, men særlig gikk det ut over den ene gården. Den ble liggende øde, og fikk navnet Moaunet. Dette raset var det samme som rammet Lyng i middelalderen. Lyngsraset reduserte Mo fra å være en stor og betydningsfull gard til å bli en gard av under middels størrelse. I nyere tid utviklet Mo seg til å være en svært godt drevet gard. I 1860 ble Mo delt i to, Mo nordre og Mo søndre. Mo - tegning fra muligens århundreskiftet 17/1800. Ukjent tegner.
---- 337 RasB ---- Dette var en selveiereiendom utskilt fra Mo søndre i 1876. Det var en tid ligere husmannsplass ved navn Momoen. Kjøperen var husmann på samme sted i 1875. Denne eieren hadde bruket bare i kort tid før det ble solgt på auksjon til Martinus Johnsen Mikvoll i 1879. Moan lå i det nordøstre hjørnet av det gamle Movaldet. Så vidt det har vært mulig å bringe på det rene, grenset Moan mot Moåker i nord, mot eien dommen Egge av Krag i øst, og mot Mo søndre i syd og vest. Som for de fleste eiendommer som tidligere hadde vært husmannsplasser, var den nokså liten. Etter raset ble den fastslått å ha vært på 34,5 dekar dyr ket mark. Matrikkelskylden var 0 mark 81 øre. I 1890 ble det sådd 0,55 hektoliter bygg, 4,17 hektoliter havre, 0,23 hek toliter havre til grøntfor og 3 kilo gressfrø. Det ble satt 5,56 hektoliter pote ter. Til andre rotfrukter ble det benyttet 0,02 ar. Det fantes 2 to-hjulte vogner på gården. 1. januar 1891 år var det 1 ku, 3 sauer, 1 gris og 6 høns der. Besetningen var en del mindre i 1893. Blant annet hadde de ikke noen ku. De hadde bare 1 sau og 1 gris samt noen høner. Martinus Mikvoll hadde forsikret eiendommen. Den besto av en hoved bygning med fjøs og lade som var forsikret for kr. 1.200, og et stabbur som var forsikret for 240 kroner. Dessuten fantes det en kakkelovn til en forsik ringsverdi av 32 kroner og en kjøkkenovn til 24 kroner. Folket I mai 1893 besto familien av følgende fire personer: - Martinus Johnsen Mikvoll, gårdbruker, snekker, 55 år - Mette Pedersdatter, kone, 42 år - Karen Malene, datter, 13 år - Marie Pauline, datter, 7 år Martinus livnærte seg som snekker. Jorden og dy rene ga et tilskudd til fa miliens underhold.
---- 338 RasB ---- Hans foreldres navn var John Pettersen Mikvollvald og Karen Malena Hans datter. Mette var fra Landfall. Hennes foreldre var Peder Olsen og Marte Bårds datter Landfall. Hva som skjedde Beliggenheten tatt i betraktning, var Moan antag elig vis en av de første som gikk med i den siste delen av Verdalsraset. Ingen av beboerne kom seg unna. Alle ble med. Men bare Mette klarte seg. Martinus sprang opp på loftet for å redde barna. Men med det samme falt loftet ned, og huset forsvant ned i leirmassene. Med det kom både han og barna bort. Mette Pedersdatter Mikvoll. Mette har seiv fortalt hvordan hun opp levde raset. 1 Hun våknet av en forferdelig dur. I det samme veltet leirmassene mot huset, og det ramlet sammen, og hun seiv ble slyn get ut i leir suppen. I den fløt hun nedover bakkene. Skog og jord løsnet fra alle si der, og med en uhyggelig fart bar det mot dalbunnen. Men heldigvis for henne ble leirmass ene skjøvet mot land ved Hagamelene slik at hun ble liggende der. Mette fikk tak i en busk og prøvde å trekke seg i land etter den. Men nei, den sank bare ned i leir suppen. «Hvordan jeg kom meg i land, vet jeg ikke, alt hva jeg grep fatt i, sank bare ned under meg. Det var Herren som hjalp meg opp av raset», sa hun «Jeg hadde leire i øyne og munn, hvordan jeg for, vet jeg ikke. Men jeg kom til slutt opp til gården Mo. Helt utmattet ble jeg liggende på gardsplas sen. I frykt for at det skulle komme nye skred, hadde folkene rømt hjemme fra, og jeg ble liggende inntil en mann som også hadde berget seg opp fra raset, kom og hjalp meg inn. Senere på dagen våget folkene på gården seg hjem en tur, men flyktet atter opp mot Hallemsgårdene. Og meg så elendig tilredt av leire som jeg var, måtte de bare la ligge i sengen og frakte meg i den.» Det var med gråtkvalt stemme Mette fortalte om denne tragedien om man nen og barna som denne dødsnatten tok fra henne. Det er også fortalt at en av grunnene til at hun ikke sank under da hun
---- 339 RasB ---- grep fatt i kvister og røtter nedenfor Mo uten å klare å løfte seg opp, var at hun hang fast i en grein etter håret. 2 Det er helt klart at Mette var totalt utkjørt som følge av den sterke psyki ske og fysiske påkjenningen hun hadde vært utsatt for. Og at hun derfor ikke registrerte hvem som hjalp henne på Mo, er forståelig. Det var nemlig de to som bodde på kåret, Elling Pedersen og hans sønn Peder Olaus Ellingsen, som hjalp henne. De tørket av henne leiren og fikk fraktet henne til et tryggere sted. Hun sier at de måtte frakte henne i sengen, men Peder Olaus sa at de fraktet henne ien trillebår. 3 (Se under Mo nordre.) Døde: MARTINUS JOHNSEN MIKVOLL, født 1838 KAREN MALENE MARTINUSDATTER MIKVOLL, født 1880 MARIE PAULINE MARTINUSDATTER MIKVOLL, født 1886 Mette hadde nå mistet hele sin familie, mann og to barn. Barna ble ikke gjenfunnet. Men Martinus ble funnet i august. Han ble begravet 14. og jord festet 27. august. Da han ble funnet, var han ugjenkjennelig. Han var så sterkt lemlestet at hans kone bare kunne kjenne ham igjen på en skjev stortå. Imidlertid ble det funnet liket av en jente sist i juli. Hun ble begravet 29. juli på Stiklestad. Etter som det ikke var mulig å fastslå hvem dette var, er hun blant de fire ikke identifiserte som ligger på Stiklestad. Men presten har gjort en anførsel i kirkeboken bak navnet til Karen Malene: «Etter all sann synlighet henne da intet annet pikebarn ellers i den alder omkom.» Hele eiendommen forsvant og dy rene med den. Det var 1 sau og 1 gris. Jordveien ble taksert til kr. 1.050. Eiendommen forøvrig ble satt til 1.700 kroner. Alt gikk tapt. Etterpå Mette Mikvoll ble liggende en tid på sykehuset på Skogn. Men hun kom seg etter hvert fysisk, men psykisk var hun preget av hendelsene hele livet. At hun måtte identifisere det ugjenkjennelige liket av sin mann, gjorde ikke hennes situasjon bedre. Det fortelles at når Mette kom på besøk til sin bror på Landfall, ble ungene stille. De sluttet å leke og bråke når hun var der. Mette var alltid stille, og hun lo aldri. Hun var aldri sint, men ungene hadde stor respekt for henne. 4 Mette fikk utbetalt kr. 769,28 i erstatning. Beløpet var merkelig ujevnt. Martinus hadde hatt en gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad på kr. 8,30. Denne gjelden ble blant annet dekket av erstatningsbeløpet. Mette fikk dessuten en årlig livrente på kr. 175. Verdalsboka - 22
---- 340 RasB ---- I Velferdskomitéens protokoll er det 15. desember 1893 innført at Mette Mikvoll 12. oktober fikk utbetalt kr. 50 til innkjøp av husgeråd og klær for vinteren. Det ble besluttet at kr. 25 av beløpet ikke skulle komme til frådrag i erstatningssummen, men skulle være gave. Samtidig ble det bestemt at om kostningene ved hennes sykehusopphold skulle utredes av de pengene som hadde kommet inn som gåver. Den 31. januar 1894 nevnes Mette sammen med en rekke andre som fikk penger i gave. Hun fikk 50 kroner. Dette var det samme beløpet som hun ble innvilget i desember. Nå ble hele beløpet regnet som gave. Den 12. februar 1894 er hun nok en gang omtalt i Velferdskomitéens pro tokoll. Der ble det opplyst at hun fremdeles lå på sykehuset, men at Statsko mitéen ville betale regningen. Videre står det at hun ville bli foreslått en livrente av kr. 175 årlig fra 1. juli 1893. Om eiendommen Moan heter det i protokollen for ny skyldsetting 1895: Gårdsnr. 107, bruksnr. 4 Moan av skyld mark 0,81 et avtak for 20 år av mark 0,81, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,77. Veiskatten ble som følge av dette, redusert med kr. 0,28 for første halvår 1893. Hele eiendommen på 34,5 dekar ble utlagt til Staten. Etter som dette lå i skredgropen, ble det innbefattet i Statsteig A. 11900 bodde hun på Hallem og livnærte seg ved livrente fra Verdalsfondet og husstell. Senere bodde hun på Libakken på Stiklestad. Hun døde på Gamlehjemmet i 1937. Noter: Nedskrevet i et arbeid foretatt av en klasse på Levanger Lærerskole. Opplysninger ved Ingrid Minsaas. 3 Opplysninger ved Odd Moe, sønn av Peder Olaus. 4 Opplysninger ved Jenny Skavdal, niese av Mette.
---- 341 RasB ---- Moåker var en plass som var utskilt fra Mo søndre. Fradelingen skjedde i 1889. Eiendommen lå helt i det nordvestligste hjørnet av det gamle Movaldet. Mot nord grenset den mot Prestegårdsvaldet. Mot øst lå Krågsvaldet. Dette var nå oppstykket slik at lengst mot nord lå bruket Gran, og noe lenger mot syd bruket Egge. Syd for Moåker lå eiendommen Moan som også var utskilt fra Mo søndre. Dette var ingen stor eiendom. Arealet var totalt på 27,64 dekar. Alt var dyrket. Matrikkelskylden var 0 mark 49 øre. Utsæden var i 1890 0,34 hektoliter bygg, 2,08 hektoliter havre, 2 kilo gress frø og 5,56 hektoliter poteter. 0,05 ar ble brukt til andre rotfrukter enn poteter 1. januar 1891 var det 1 ku, 2 sauer, 1 geit, 1 gris og 5 høns på Moåker. Folket Magnus Larsen Tokstad kjøpte Moåker av Nikolai Nilsen på Mo søndre i 1889. Følgende per soner bodde på bruket da raset gikk: - Magnus Larsen Tokstad, selveier, 55 år - Mette Oldatter, kone, 41 år - Marta Larsdatter, inderst, fattiglem, 82 år Men Magnus hadde en sønn ved navn Gustav. Han var tjener på Preste gården og bodde der. Imidlertid sov han hjemme hos foreldrene rasnatten. - Gustav, sønn, tjener på Prestegården, 18 år Magnus var fra en av Tokstadplassene som hørte under Prestegården. Han var rådsdreng på Prestegården. Hans foreldre var Lars Pedersen og Marta Pedersdatter på Tokstad østre. Han hadde vært gift tidligere med Malene Elausdatter. Gustav var en sønn fra dette ekteskapet. I 1875 bodde Magnus på en av Tokstadplassene. Mette Olsdatters foreldre var Ole Tomassen og Ingeborg Pedersdatter som var plassfolk på en plass under Flyan i Helgådalen. Ole Tomassen hadde for øvrig bodd hos Magnus og Mette i alle fall til så sent som i 1891.
---- 342 RasB ---- Marta Larsdatter var døvstum. I følge opplysninger i folketellingen i 1891 tilhørte hun familien. Hva som skjedde Hvordan folkene på dette bruket opplevde raset, har Magnus fortalt: 1 «Klokken 2 om natten våknet jeg plutselig ved å høre en slik forunderlig lyd - akkurat som en forferdelig sterk storm med dumpe dønninger og tor denbrak. Jeg var overbevist om at den ytterste dag hadde kommet! Jeg sprang til vinduet og så nabogården forsvinne i jorden, og at skredet nærmet seg mitt hus. 2 Min kone og jeg fikk så vidt kastet på oss klærne og skyndte oss avsted til Prestegården hvor jeg vekket presten. Vi skynte oss alle avsted til et sik kert sted. Naboens kone reddet seg i bare linnetet; - hennes mann og ett av barna forsvant og er ennå ikke funnet. 3 Ved utbruddet merket jeg en svovellignende lukt. Follo strøk først, så strøk Krag - Trøgstad og så alle husmannsplassene til Prestegården - og flere mindre garder - deriblant en husmannsplass til Follo like i nærheten av Prestegårdsskogen. På Follovald hadde kun sønnen reddet seg over på noe fastere leirmasse som hadde skilt seg, - hans foreldre forsvant ned i den dynnende leirmassen på den andre siden, mens han seiv oppkavet og forrevet endelig kom sikkert tillands.» 4 Da de sprang derfrå, ropte de til Karl Oluf Ellingsen på naboplassen Mo moen. Magnus' sønn Gustav som også ble vekket av de andre, var litt senere med å komme seg ut. Og da han kom på gardsplassen, hadde de allerede sprun get. Han var ør og søvndrukken og la på sprang i feil retning, lukt mot av grunnen. Han ble først oppmerksom på faren da han hadde det ene benet ut over kanten. Han reddet seg imidlertid ved å kaste seg bakover. Husene på Moåker ble stående helt ute på kanten, og fremdeles var den døvstumme Marta inne. Det ble ansett for livsfarlig å ta seg inn for å få henne ut. Men sammen med naboen OlufMovald, tok Magnus seg inn i huset igjen og fikk berget Marta. De bar både henne og sengen hennes ut, og med hest og vogn som ble lånt på Prestegården, ble hun kjørt bort på trygg grunn. Senere deltok han i redningen av den sinnsyke Peder Rasmussen Tokstad som satt inne i et stabbur nede i rasgropen. Peder ville ikke forlate stabburet godvillig, og i stedet for å ta ham med makt, lot de ham være der. Men Magnus bar mat og drikke ut til ham, inntil han gikk med på å bli med. For dette
---- 343 ----
---- 344 RasB ---- og redningen av Marta ble Magnus anbefalt tildelt redningsmedaljen, men uten at det skjedde. Nøyaktig 18,2 dekar av eiendommen gikk med i raset. Derimot berget husene. Jordverdien ble anslått til å ha vært kr. 690 før raset. Tilsvarende kr. 555 eller 4/5 gikk med. Igjen var det således kr. 135. Eiendommen forøvrig sto i kr. 1000. En verdi av kr. 700 gikk med. 300 kroner var igjen. Etterpå Magnus Larsen ble tilkjent en erstatning på kr. 700 Fordi husene på Moåker sto så nært kanten, antok man at de ville rase ut, og soldatene begynte nedrivning. Men da det etter hvert viste seg at de ville bli stående, i hvert fall en liten stund, ønsket Magnus seiv å fortsette nedriv ningsarbeidet. Han tok mer hensyn til materialene, og det ville være lettere i ettertid å sette opp husene igjen. Til å dekke noe av utgiftene med dette, fikk han kr. 50 i forskudd. Og trolig såtte han dem opp igjen på Buvollen, et bruk han kjøpte av Ole Nilsen Øgstad i 1894. Der bodde han og Mette i 1900. I 1895 ble skylden for Moåker fastsatt slik: Gårdsnr. 107, bruksnr. 5, Moåker av skyld mark 0,49 et avtak for 20 år av mark 0,39, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,37. Dette førte til en reduksjon av veiskatten på kr. 0,13 for første halvår 1893. Hele det ødelagte arealet på 18,2 dekar ble utlagt til eieren igjen. Magnus Larsen døde på Buvollen i 1929. Mette Olsdatter døde i 1918. Gustav utvandret til USA i 1893. Han hadde to brødre der fra før. Han fikk billett til Minneapolis av en av sine brødre. Det er mulig at turen var bestemt før raset skjedde. Marta Larsdatter døde på Buvollen i 1898. Noter: 1 Dette er gjengitt i en avisartikkel i Dagsposten i 1891. 2 Det er litt usikkert hvilken nabogard han så. Nærmest lå Moan, gården til Martinus Mikvoll. Men det kan også ha vært Gran eller Egge. 3 Hvis det var Moan han mente, må dette ha vært Mette Mikvoll. Hun mistet 2 barn. Magnus tar feil når han sier at Follo gikk ut før Krag. Det er fysisk umulig, for Krag måtte gå ut før Follo kunne gli ut. Men dette var ikke nødvendigvis hva Magnus hadde sett, det kan også ha vært hva han hadde hørt av andre. Husmannsplassen under Follo like i nærheten av Prestegårdsskogen var Follostuggu. Sønnen som berget seg der, var Edin Follo.
---- 345 RasB ---- Mo nordre var en av hoveddelene av Mo etter delingen i 1860. Som nav net sier var dette den nordligste delen. Men seiv om hoveddelen av jorden lå mot nord, var det allikevel en del teigblanding. Det kan for eksempel opp lyses at plassene som lå lengst mot nord på Movaldet, hørte til Mo søndre. I nord grenset Mo nordre dels mot Prestegården, og dels mot de utskilte partene av Mo søndre, Moåker og Moan. Mot øst lå Krågsvaldet, i 1893 re presentert ved Egge og Krågsmoen. Grensen mot den siste gikk forøvrig helt ned i Krågsdalen, eller Modalen som den ble kalt så langt nede. Grensen mot Egge var ikke rettlinjet, men «brækket» som det heter i beskrivelsen av Egge. Det vil si at den gjorde en sving. Sett nordfrå svingte grenselinjen østover. Trolig fulgte grensen mot Krågsmoen samme bue. Etter all sannsynlighet nådde den et felles grensepunkt for Krag, Eklo, Haga og Mo nede i dalen. Av Krag var det Krågsmoen som nådde hit, og av Eklo var det Eklosvedjan. Og fra dette punktet gikk grensen mot Mo søndre rett vestover. Mot vest lå Lyngsvaldet. Før raset besto Mo nordre av 164,6 dekar dyrket jord, 156,2 dekar skog, 1,25 dekar vei og bebyggelse og 6,6 dekar annen dyrket mark, tilsammen 328,65 dekar. Matrikkelskylden var da 7 mark 87 øre. I 1890 ble det sådd 2,08 hektoliter bygg, 13,9 hektoliter havre og 6 kilo gressfrø. Det ble satt 12 hektoliter poteter. 0,4 ar ble brukt til andre rotfruk ter enn poteter. Det var hele 6 to-hjulte vogner på gården. 1. januar 1891 var det 2 hester, 5 storfe, 6 sauer, 2 griser og 6 høns på Mo nordre. Folket Anneus Andersen kjøpte Mo nordre av Elling Pedersen i 1888, og han var eier da raset gikk. Hans huslyd besto av 8 personer i mai 1893: - Anneus Andersen, gårdbruker, 45 år - Guruanna Reinertsdatter, kone, 36 år - Lydia, datter, 13 år - Ragna, datter, 6 år
---- 346 RasB ---- Elling Pedersen Mo og sønnen Peder Olaus Ellingsen Mo. - Aksel, sønn, 3 år - Ragnar, sønn, 1 år - Anne Larsdatter, enke, tjener, - en tjener På kåret bodde den forrige eieren. - Elling Pedersen, kårmann, 62 år - Peder Olaus, sønn, 19 år Tilsammen var det således 10 personer på Mo nordre. Anneus var fra Jermstad øvre. Hans foreldre var An ders Jakobsen og Lisbet Ols datter. Guruanna var fra Tautra på Frosta. Hennes foreldres navn var Reinert Andersen og Karen Johansdatter. Elling Pedersen var den forrige brukeren på Mo nor dre. Han kom fra Trøgstad store. Hans foreldre var Peder Jonsen og Marta Kris toffersdatter. Han var enke mann, og hans avdøde kones navn var Anne Iversdatter. Jakob Pedersen på Jermstad østre var hans bror Anne Larsdatter er oppgitt i de offisielle listene med bopel på Mo nordre. Det har ikke lyktes å finne ut hvem hun var. Hvem den andre tjeneren var, er ukjent. Hva som skjedde Det samme skjedde her som på de andre gårdene som lå rundt raset. Folk ene rømte vekk i redsel slik at husene sto tomme. Men det merkelige er at de to som bodde på kåret, Elling og hans sønn Peder Olaus, fikk ikke varsel, og de ble værende igjen. 1 I følge hva Peder har fortalt, våknet de ved at et nakent kvinnemenneske kom stavrende inn
---- 347 RasB ---- til dem. Hun var så tilklint av leire at de ikke kunne se hvem det var. Hun var dessuten så ferdig at de måtte legge henne ned. Peder brukte noen gamle klær etter sin avdøde kone til å tørke av henne det verste av leiren, og da så de det var Mette Mikvoll fra Moan. Hun fikk på seg noen gamle klær, og sammen med ting de rasket med seg som de ville berge, fraktet de henne vekk i en trillebår til et tryggere sted. Seiv trodde Mette at hun ble fraktet i en seng. Man vendte omsider tilbake, men det var med stor usikkerhet og angst man slo seg til på gården igjen. Kanten av rasgropen lå bare 2 - 300 meter fra husene på gården. Men hverken mennesker eller dyr kom til skade. Flere mennesker fra andre steder passerte Mo på sin flukt bort fra raset. Noen var uskadde, mens andre hadde fått hard medfart. I motsetning til Mo søndre som bare mistet utmark, mistet Mo nordre store deler av sin innmark i tillegg til deler av utmarken. 78,7 dekar dyrket jord og 108,2 dekar skog og havning gikk tapt. Tilsammen utgjorde dette 186,9 dekar. Før raset hadde jorden stått i en verdi av 6.600 kroner. Tapet beløp seg til 2.640 kroner. Jordverdien etter raset ble derfor kr. 3.960. 2/5 kom så ledes bort. Imidlertid må det også ha gått med en del annet enn bare jord. Riktignok var det ikke tale om store verdier, men de ble anført. Muligens kan det ha vært et sommerfjøs eller lignende, eller kanskje en vei. Resten av eiendom men sto i en verdi av 7.000 kroner før raset. Etter raset ble den satt til 4.300 kroner. Tapet tilsvarte således kr. 2.700. Etterpå Anneus Andersen fikk kr. 2.300 i erstatning. Han fikk 200 kroner i forskudd. Kårmannen Elling Pedersen fikk en årlig livrente på kr. 150. Enken Anne Larsdatter som var inderst på gården, fikk kr. 400 i erstat ning. Av dette fikk hun 100 kroner i forskudd. Dette var et forholdsvis stort erstatningsbeløp. Det går ikke frem hvorfor det ble utbetalt. I 1895 ble skylden fastsatt slik for Mo nordre: Gårdsnr. 107, bruksnr. 1, Mo nordre av skyld mark 8,20 et avtak for 20 år av mark 3,15, og deretter for bestandig et avtak av mark 2,99. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,09 for første halvår 1893. Den ødelagte jorden tilsvarte 186,9 dekar. Det utlagte arealet var på 151,5, dekar, det vil si 35,4 dekar mindre enn det som hadde gått tapt. Ca. 2/3, eller 96,6 dekar, ble utlagt til eieren. Dette var jord som lå i tilknytning til
---- 348 RasB ---- det han hadde igjen. Den siste 1/3, eller 54,9 dekar, ble utlagt til Staten i det som senere ble kalt Statsteig A. Anneus Andersen drev imidlertid gården helt til 1913 da han solgte til Jon Gundersen. Han døde i 1927. Guruanna døde i 1908. Både Lydia og Ragna døde av tuberkulose i 1904. Aksel utvandret til USA. Han døde der ugift. Ragnar giftet seg med Margot Gurine Haugdal. Han døde i 1975. Elling Pedersen hadde lånt sin bror på Jermstad østre en del penger, og på den gården var nå alt borte. Elling måtte derfor overta det som var igjen. Gården ble bygget opp på nytt i 1897/98, men før den sto ferdig, hadde sønnen Peder Olaus overtatt gården. Elling døde i 1908. Peder Olaus giftet seg med Mette Johannesdatter Solberg. I 1910 solgte han Jermstad østre til Peter Eliassen fra Eklo. Seiv flyttet han til Bremset i Sparbu. Han døde i 1942. Peder Olaus Ellingsen Mo og Mette Johannesdatter Solberg. Note: Opplysninger ved Odd Moe, sønn av Peder Olaus.
---- 349 RasB ---- Dette var en av de to hovedpartene som den fordums store gården Mo nå var delt inn i. Mo søndre og Mo nordre var to garder, men de hadde felles hus og felles tun. Før raset grenset Mo søndre mot Haga nordre østre i syd og sydøst. Den siste delen av denne grensen gikk etter all sannsynlighet ned i Modalen hvor den møtte sydspissen av Krågsvaldet, eller Krågsmovaldet som det het da, omtrent der hvor skredporten ligger i dag. Fra øst nådde også en spiss av Eklovaldet det samme punktet. Seiv om Movaldet hadde en lengre felles grense med Krag nordover, gjaldt ikke det Mo søndre. Fra det nevnte punktet grenset Mo søndre mot Mo nor dre i en rett linje mot vest. De øvrige grenser er uinteressante i denne sammenheng bortsett fra det forhold at også en bit i den nordre delen av Movaldet må ha tilhørt Mo søn dre. Det var nemlig fra denne biten av Mo søndre de to selveierbrukene Moan og Moåker var blitt utskilt. Begge disse ble berørt av raset. Det første gikk ut, mens det andre fikk ødelagt store deler av jordveien. Før raset hadde Mo søndre et samlet areal av 373,81 dekar. Av dette var 148,29 dekar dyrket mark. Skog og havning utgjorde 223,17 dekar. Veier og bebyggelse dekket 1,25 dekar, og udyrket mark utgjorde 1,10 dekar. Matrikkelskylden var 6 mark 89 øre. Mo sett fra sydvest 1922. Foto: Einar Musum.
---- 350 RasB ---- I 1890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 12 hektoliter havre, 7 kilo gressfrø og 14 hektoliter poteter. Det fantes en kjøkkenhage på 0,2 ar. På gården hadde de 1 slåmaskin, 1 fire-hjult og 3 to-hjulte vogner. Pr. 1. januar 1891 var det 2 hester, 6 storfe, 10 sauer, 2 griser og 10 høns på gården. Folket Eier av Mo søndre da raset gikk, var Eleseus Nikolaisen Mo. Han hadde overtatt gården etter sin far Johan Nikolai Nilsen Mo som var død kort tid i forveien. Da raset gikk, oppholdt visstnok 6 personer seg på gården. - Eleseus Nikolaisen, gårdbruker, 32 år - Nikoline, søster (trolig henne), tjener, 30 år - Serine, søster (trolig henne), tjener, 27 år - Martin Martinsen, tjener, 15 år - en tjener - Marta Sivertsdatter, kårenke, 71 år Marta Sivertsdatter var mor til Eleseus, Nikoline og Serine, og enke etter den forrige eieren. Hennes foreldre var Sivert Sivertsen Lundenvald og Eli Eriksdatter. Både Eliseus, Nikoline og Serine var ugift. Martin Martinsen var sønn av Martin Larsen Lyngås og kone Ingeborg A. Larsdatter. Hva som skjedde Vi vet ikke i detalj hva som skjedde her. Men alle rømte vekk i redsel. Husene sto tomme tilbake, og flere som kom seg i land ved Haga, passerte den tomme gården på vei mot tryggere grunn. Etter en tid vendte folkene tilbake, men det gikk lang tid før de følte seg trygge igjen. Mo søndre var forholdsvis gunstig stillet etter som det i raset kun gikk tapt utmark, nemlig 147,6 dekar skog. Kanten av skredgropen nådde til bare et drøyt steinkast fra husene på Mo. Store områder på vestsiden av Modalen fors vant, og det var her Mo søndre mistet mye av sin utmark Verdien av jorden var før raset kr. 6.750. Tapet ble satt til kr. 900. Det utgjorde 2/15. Verdien av det som var igjen, var således kr. 5.850. Eiendommen forøvrig sto i en verdi av kr. 7.000 før raset. Av dette gikk tilsvarende kr. 1.000 tapt. Igjen sto kr. 6.000. Det er ikke angitt hva dette tapet besto i.
---- 351 RasB ---- Etterpå I og med at det var et forholdsvis lite tap denne gården led, fikk Eleseus Nikolaisen et forholdsvis lite erstatningsbeløp, nemlig kr. 1.150. Han fikk et forskudd på kr. 350. Hans mor, kårenke Marta Sivertsdatter, ble innstilt til å få kr. 50, men fikk til slutt ingen ting. Den forholdsvis lille skaden medførte derfor heller ikke så stor avfelling av skylden i 1895: Gårdsnr. 107, bruksnr. 2, Mo søndre av skyld mark 6,89 et avtak for 20 år av mark 0,92, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,87. Veiskatten ble som følge av dette, redusert med kr. 0,32 for første halvår 1893. I og med at en stor del av den ødelagte jorden lå helt nede i skredgropen, ble også en del av dette utlagt til Staten. Det totale ødelagte arealet var på 147,6 dekar. Den del av det ødelagte området som lå i tilknytning til den überørte delen av valdet, tilfalt eieren. Den biten utgjorde 90 dekar. 37,5 dekar ble utlagt til Staten. Tilsammen var dette 20,1 dekar mindre enn det som var blitt ødelagt. Statens del ble senere en del av den såkalte Statsteig A. Eleseus fortsatte å drive gården. Han forble ugift, og hans søstre Nikoline og Serine overtok Mo søndre ved hans død. Han døde ved en ulykke i 1896. Heller ikke hans søstre giftet seg, og etter deres død kjøpte Andreas Hojem fra Frol gården. Martin reiste senere til Sverige. Deretter utvandret han til USA.
---- 352 RasB ---- Denne plassen er ikke funnet med noe eget navn. Den var heller ikke av noen spesielt høy alder. I listene etter raset er plassen oppført som Jermstad fattigkrets' eiendom, hvilket altså egentlig vil si Verdal kommune. Av prak tiske grunner var nemlig kommunen inndelt i fattigkretser, og Jermstad ut gjorde en slik krets. Og i de samme listene er beboeren av denne plassen, Johan Fredriksen, omtalt som «husmann». Husene var blitt bygget, eller egentlig flyttet dit, i 1892 fra Steinslien hvor de hadde stått på en husmannsplass. Denne flyttingen var blitt besørget av Jermstad fattigkrets nettopp for å kunne gi hus til denne familien. Familien bodde da på Leveråsvald i Frol, men ansvaret for dens underhold tilla denne fattigkretsen. Grunn til plassen ble leiet av Mo nordre. Arealet var på 10 mål. For dette betalte fattigkretsen leien av det halve, mens den resterende leien ble betalt i form av pliktarbeid på Mo. Johan Fredriksen tilhørte såkalt «omstreiferslekt», mens hans kone Serianna Olsdatter var fra Verdal. Det var vel av den grunn at Jermstad fattigkrets hadde ansvaret for dem. Husene var forsikret av Jermstad fattigkrets. De besto av en stue med fjøs og lade. Forsikringssummen var kr. 250. Det fantes ingen husdyr der i 1893. Det har ikke vært mulig å fastslå den nøyaktige beliggenhet av husmanns plassen, men etter som den lå på Mo nordres grunn, kan den ikke ha ligget lenger mot syd enn der skredporten befinner seg i dag. Grensen mellom Mo søndre og Mo nordre gikk nemlig i dette området. Sannsynligvis lå plassen omtrent ved skredporten, eller kanskje litt nord for denne. Movaldet nådde bort til Follobekken, og her kal tes bekkedalen Modalen, forøvrig et navn som fremdeles brukes om skredporten. På noen kart tatt opp like etter raset, er det gamle leiet til bekken plassert forholdsvis langt mot øst i skredporten, mens på andre er det tegnet inn omtrent midt i porten. De beskrivelser som er gitt av terrenget før raset, sier at Modalen var dyp, og at dalsidene var svært bratte og ufremkommelige. Videre fortelles det at det ofte fant sted mindre utglidninger i dalsidene. Følgelig kan ikke plassen ha ligget helt ute på kanten av dalen.
---- 353 RasB ---- Folket I 1893 besto huslyden av følgende per soner: - Johan Fredriksen, husmann, gift - Serianna Olsdatter, kone, 47 år - Bernt Anton Konrad, sønn, 9 år - Inger Sofie, datter, 7 år - Aksel, sønn, 6 år - Olga Severine, datter 3 år Johan Fredriksen var fra Frosta. Hans far var smed Fredrik Sørensen. Serianna Olsdatter var fra Verdal. Hennes far var Ole Olsen fra Vuku, og hennes mor var Karen Olsdatter Øren. Hva som skjedde Husfaren Johan Fredriksen var fraværende rasnatten. Det har ikke lyktes å finne ut hvor han var. Men resten av familien var hjemme. Alle omkom. Og ingen er gjenfunnet. Beliggenheten av plassen Mo vald tyder på at den var en av de aller første, kanskje den første, som gikk ut. Etter som det ikke fantes overlevende, må vi bare gjette oss til hva som egentlig skjedde. Men i følge de beskrivelser vi har av rasutviklingen, er det mye som tyder på at raset kom fullstendig overraskende på folkene her. Plassen lå på samme høyde som Mo, ca. 60 meter. Som antydet ovenfor, lå den trolig ikke på kanten av Modalen. Men den lå sikkert nok ikke så langt unna. Bunnen av skredet må ha ligget under selve bekkedalen. Trolig kan vi snakke om en høydeforskjell på nærmere 40 meter. Vi må her huske på at de etterfølgende skredene la igjen til dels betydelige mengder masse nede i denne delen av rasgropen, slik at høyden av rasskråningen slik den fremstår i dag, er lavere enn den var etter det første raset. Seiv om det kan ha vært tykke partier med fast masse over leirsuppen på dette stedet, må plassen ha falt dypt ned. Det som da var igjen, ble trolig ført med leirstrømmen i retning av Melby berget. Om det fantes noen overlevende på det tidspunkt, ble både menne sker og hus i alle fall knust og begravet av de leirmassene som fulgte bare minutter etterpå. De fem døde fra denne plassen ligger trolig dypt i leiren et sted mellom Eklo og Melby. Døde: SERIANNA OLSDATTER MO VALD, født 1846 BERNT ANTON KONRAD JOHANSEN MOVALD, født 1884 INGER SOFIE JOHANSDATTER MOVALD, født 1886
---- 354 RasB ---- AKSEL JOHANSEN MO VALD, født 1887 OLGA SEVERINE JOHANSDATTER MOVALD, født 1890 Alt forsvant. Ikke noe er funnet. Jorden som gikk tapt, tilhørte Mo nordre, og den ble derfor regnet sam men med det øvrige jordtapet denne gården hadde. Etterpå Jermstad fattigkrets fikk kr. 350 i erstatning for husene. Johan Fredriksen fikk kr. 1.850 i erstatning. Senere flyttet han til Grong hvor han ble gift med Sofie Pedersdatter For mo. Han bar da familienavnet Dalbakk. Johan Fredriksen døde i 1959.
---- 355 RasB ---- Under Mo søndre lå flere husmannsplasser ved navn Momoen. Disse lå på den nordligste delen av valdet. En av disse lå så nært kanten av rasgropen at den er tatt med i oversikten over de steder som ble mindre beskadiget. Det ser ikke ut til at noe jord gikk tapt. Men trolig hadde husmannen bruks rett i den delen av utmarken som forsvant. I 1890 var utsæden på denne plassen 0,27 hektoliter bygg, 1,39 hektoliter havre og 4,17 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det be nyttet et areal på 0,08 ar. 1. januar 1891 hadde de 1 ku, 3 sauer og 2 høns på denne plassen. I og med at ingen dyr gikk tapt ved raset, finnes det heller ingen oversikt over hvor mange som fantes i 1893. Men plassen var den samme, så tallet var rimeligvis nokså likt det fra 1891. Folket I 1893 bodde så vidt det er mulig å fastslå, 6 mennesker på Momoen. - Karl Oluf Ellingsen, husmann med jord, dagarbeider, 35 år - Beret Eriksdatter, kone, 36 år - Ole Edvard, sønn, 7 år - Eline Bergitte, datter, 5 år - Berntine Otilie, 3 år I tillegg til disse bodde en kårenke på plassen. - Berte Olsdatter, kårenke, 64 år. Karl Oluf Ellingsen var fra Klokkerhaug. Hans foreldre var Elling Marti nussen og Berit Johansdatter. Beret Eriksdatter foreldre var Erik Arntsen og Olava Bardosdatter Bjørstad. Berte Olsdatter var enke etter den forrige husmannen, Nils Olsen. Men akkurat rasnatten var hun ikke hjemme. Hun var hos familien Hans Nilsen på Krågsmoen for å hjelpe til med å forberede en begravelse. Og Krågsmoen gikk ut i raset. Hva som skjedde med Berte, er nærmere beskrevet der. Hva som skjedde Folkene på denne plassen ble vekket av naboene på Moåker. Den heimen lå helt ut på raskanten, og da de løp forbi Momoen, ropte de til Karl Oluf og hans familie. Verdalsboka - 23
---- 356 RasB ---- Karl Oluf Ellingsen Klokkerhaug. Ber et Eriksdatter Klokkerhaug. Hele familien kom seg ut, og de varslet en annen nabo, Gustav Nilsen på en annen husmannsplass på Movald. 1 Gustav Nilsen og hans kone kom til, og de tok hver sitt barn, og sammen rømte alle først i retning av Prestegården. Da den ble ansett for å være utrygg, rømte de videre. Da rasfaren var over, vendte de tilbake. Etterpå Karl Oluf Ellingsen fikk kr. 175 i erstatning Han bodde på denne plassen en tid etterpå, men i 1900 eide han Klokker haugen, en tidligere husmannsplass under Prestegården Auglen. Berte Olsdatter fortsatte å bo på plassen. Hun var der i 1900, og hun døde i 1912. Gustav Nilsen skal imidlertid ha uttalt at etter at de flyttet tilbake, sov de ikke trygt en eneste natt. I drømme så de de mest forferdelige bilder av død og ødeleggelse, noe som fikk dem til å fare opp av sengen og gjorde dem engstelige og redde. Karl Oluf døde i 1928. Beret Eriksdatter døde i 1938.
---- 357 RasB ---- Ole Edvard ble først gift med en Anne fra Røra. Senere ble han gift med en Margrete. De bodde i Kvam. Eline Ber gitte ble gift med Kasper Bremset fra Skatval. Hun døde ca. 1970 - 1975. Berntine Otilie ble gift med Hans Øvre. Personer merket med * var ikke født i 1893. Foran: Eline Bergitte, senere gift Bremset og Ole Edvard Klokkerhaug. Bakfrå v.: Arne Klokkerhaug* og Ivar Klokkerhaug*. Note: 1 Gustav Nilsen på Movald er ikke funnet i noen lister, hverken i de offisielle etter raset eller i noen folketellinger. Han var sønn av Berte Olsdatter og Nils Olsen. Han var født i 1870. Han var gift med Anne Halvorsdatter Jermstad. Plassen fikk ingen skader ved raset. Gustav døde i 1895.
---- 358 RasB ---- Navnet forteller hvilken beliggenhet denne gården hadde fra først av. Den lå på et av de mange nessene Verdalselven dannet på sin krokete vei mot fjor den. Og Ness var faktisk ikke den eneste gården som bar dette enstavelses navnet den første tiden. For i Vuku sogn på den såkalte Bollgårdssletten lå også en gard med dette navnet. Men navnet forsvant da gården ble delt tidlig i middelalderen. Bare sisteleddet i navnene Østnes og Mønnes vitner om den gamle storgården som en gang lå der. Derimot har Ness beholdt sitt navn. Og det finnes ingen kilder som fortel ler om deling av denne gården før helt mot slutten av 1700-tallet. Seiv om det finnes få kilder som forteller at Ness opprinnelig var en betyd ningsfull gard, peker både navnet og beliggenheten på at gården må ha til hørt den eksklusive gruppen av garder som kan føre sin historie helt til begynnelsen av vår tidsregning. Ness valdet er ganske omfattende. Imidlertid er det lite igjen av det som en gang ga grunnlaget for navnet på gården. Dette må Verdalselven ta skyl den for. Utallig er de gangene den har skiftet sitt løp forbi Ness. Elven har tatt land og lagt igjen land. Og nesset er gjennomskåret flere ganger. Alle spor etter tidlig bosetning nede på den opprinnelige elvesletten er borte. Før raset fantes det flere terrassetrinn eller elvemeler som vitnet om hvordan el ven hadde arbeidet i århundreder, enn si årtusener. I den østre enden av valdet, like nedenfor Skjørdal, gikk det også et ras i middelalderen. Videre har rasmasser fra flere andre ras lagt seg utover de lave slettene ved Ness. Det har gått ras på motsatt side av elven ved Eklo lenge før Verdalsraset gikk. Og ved Leirfall har det gått et større ras som klart måtte få betydning for elveløpet ved Ness. Foruten at disse råsene og elvebruddene har fjernet og ødelagt en rekke fornminner, reduserte de Ness' størrelse tidlig i middelalderen. Derfor frem står ikke Nessvaldet som et storgårdsvald ut på 1600-tallet. Men til tross for dette hadde gården en sentral posisjon. (Det vises i den sammenheng til gårds historien i Verdalsboka IV s. 452.) Den første kjente delingen av Ness fant sted i 1777. Da oppsto Ness vestre og Ness østre. I 1807 ble Ness mellom skilt ut fra Ness vestre. Følgelig fan
---- 359 ----
---- 360 RasB ---- tes det tre Nessgårder ved slutten av 1800-tallet, nemlig Ness vestre, Ness mellom og Ness østre. Men mellom Ness østre og Ness mellom lå en gard med et merkelig navn. Det var Leirfallaunet. Uten at vi her skal komme nærmere inn på denne gardens spesielle bak grunn, skal vi kort nevne at den etter all sannsynlighet er et resultat av elvens forandringer. Aun er det samme som en ødegård. At Leirfall skaff et seg en bit av en øde gard her, er ikke noe unaturlig. Men det er unaturlig at dette var en del av Ness. Og det var det rimeligvis heller ikke. Derimot var dette en gard som elven ødela, og som så var for liten til å bli drevet som egen enhet. Restene ble til et aun som ble tatt i bruk av Leirfall, og aunet ble da til Leirfallaunet. Mest sannsynlig var dette rester av en gard som opprinnelig lå på nordsiden av elven. Kanskje var dette den bortkomne gården Frega drixnesi.
---- 361 RasB ---- Som navnet sier var dette den midterste av Nessgårdene. Riktignok lå Leir fallaunet mellom Ness mellom og Ness østre, men Leirfallaunet var på en måte en slags enklave i Nessvaldet. Og syd for Leirfallaunet grenset Ness mellom og Ness østre mot hverandre. Mot vest lå Ness vestre, mot nord nåd de valdet ned til elven hvor det blant annet var fergeleie på denne gardens grunn. Mot øst lå som nevnt Ness østre og Leirfallaunet. Mot syd lå Skjør dals valdet. Seiv om Ness mellom var en god del mindre enn Ness østre, var det allike vel en gard av en viss størrelse. Etter raset ble arealet beregnet til å ha vært på tilsammen 225,3 dekar. Av dette utgjorde den dyrkede jorden 154,09 dekar. Skog og havning var tilsammen 56,31 dekar. Og i likhet med naboene som lå ved mellomriksveien, tok veien en del av jorden, nemlig 3,2 dekar. Eng og annen udyrket mark tilsvarte 11,7 dekar. Matrikkelskylden var 7 mark 21 øre. I 1890 var utsæden var 3 hektoliter bygg, 10 hektoliter havre og 12 hekto- liter poteter. Og på gården fantes det 4 to-hjulte vogner. Besetningen var 1. januar 1891 1 hest, 5 storfe, 5 sauer, 2 griser og 6 høns. Ness mellom tegnet av adjunkt M. Bugge.
---- 362 RasB ---- Det nøyaktige antall dyr i 1893 har det ikke vært mulig å fastslå, men det var trolig 1 hest, 6 storfe og 5 sauer. Folket Eieren i 1893, Ole Ellingsen, var fra Vinne, og han var svigersønn på går den. Han overtok gården i 1887 da svigermoren Guruanna Johnsdatter solg te gården og tok kår. Da raset gikk, bodde følgende per soner på Ness mellom: - Ole Ellingsen, gårdbruker, 44 år - Anna Kristine Nilsdatter, kone, 37 år - Eleseus, sønn, 3 år - Guruanna Johnsdatter, kårkone, 68 år Dessuten var det en inderst på gården ved navn - Oline Johnsdatter, inderst, 47 år (?) Ole var sønn av Elling Olsen og Gjertrud Larsdatter Vinne. Han var for øvrig bror av Olaus, Sefanias og Gustav Ellingsønner som deltok aktivt i red ningsarbeidet etter raset. Anna Kristine var eneste barn av Nils Jonsen Leirfallaunet og Guruanna. Guruannas foreldre var Jon Jakobsen og Kirsti Ellingsdatter Hallem. Oline Johnsdatters foreldre var Kari Eriksdatter og John Estensen på Øst- nesvald. Familien kom egentlig fra Sokndal. Hva som skjedde Her kom ikke raset fullstendig overraskende på folket. Anna Kristine ble vekket av spebarnet. Hun hørte levenet og vekket sin mann. Da Ole hørte dunderet og så ut, så han at noe grått kom veltende nedover. Han trodde først at det var dammen ved Inns vatnet som var sprengt. Han fikk på seg bukser og sko og sprang til nabogården Ness vestre og vekket Johannes Olsen og familien hans. Deretter for han tilbake og fikk ført sin familie til trygt land. Det var i siste liten for leirmassene var like i hælene på dem. Både stuelåna og stabburet ble stående på samme plass, mens de andre hu sene ble flyttet. Det var ikke mulig å redde alle husdy rene, og seiv om de var levende, måtte de sky tes. Oluf Olsen Nestvoll deltok i redningsarbeidet, og han sa at det var en av de verste jobbene han hadde mattet utføre, da han måtte ta livet av 5 kalveferdige kyr i fjøset. Men hesten og en kalv ble reddet. Hvordan hesten ble reddet, er ukjent, men det fortelles at kalven fløt opp. Etter at han hadde fått sin egen familie i sikkerhet, deltok Ole i arbeidet med å berge ut folkene både på Leirfallaunet og Ness østre.
---- 363 ----
---- 364 RasB ---- Ole sa etterpå at han hadde ikke tid til å være redd, seiv om han hørte mange hjerteskjærende nødrop fra folk som satt fast i leirmassene. Han poengterte imidlertid at det var vanskelig å høre nødropene over særlig lang avstand som følge av den sterke vinden. Ness mellom mistet totalt 153,6 dekar jord. Av dette var 106,3 dekar dyr ket jord, 7,9 dekar var eng, og 39,4 dekar var skog og havning. Dette utgjorde 4/5 av gården. I kroner betød dette en nedskriving i verdien fra kr. 5.410 til 1.080 kroner. Tapet tilsvarte således 4.330 kroner. Resten av eiendommen hadde før raset en verdi av kr. 6.500. Tapet ble satt til kr. 5.000. Verdien etter raset ble 1.500 kroner. Anna Kristine var gravid da raset gikk, og en måned etterpå nedkom hun med en sønn. Han ble født en god del for tidlig, og man mente at det var de sterke sinnspåkjenningene under raset som førte til den for tidlige føds elen. Gutten måtte hjemmedøpes av faren, og det skjedde på Nessmoen. Han fikk navnet Nils. Etterpå Ole Ellingsen fortsatte å drive Ness mellom. Den 15. desember 1893 fikk han etter søknad innvilget et forskudd på er statningen på kr. 100. Dette skulle brukes til underhold av familien denne vinteren. I møte 31. januar 1894 ga Forvaltningskomiteen Ole nok et forskudd på kr. 180. I samme møte fikk han kr. 200 som gave. Totalt fikk han en erstatning på kr. 5.500. Av dette fikk han kr. 702,73 i forskudd. Som kommentar heter det at forskuddet ble brukt til husflytting og fornødenheter. Tallet er noe større enn hva som er funnet nevnt i Forvalt ningskomitéens protokoll. Det merkelig ujevne tallet retter også mistanken mot at Ole hadde gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad, men dette er ikke anført. Kårkona Guruanna som i listene kalles Sevaldsdatter, fikk en erstatning på kr. 450. Av dette fikk hun kr. 100 i forskudd. Hun fikk en årlig livrente på kr. 250. At hun kalles Sevaldsdatter, er ganske sikkert en trykkfeil fordi navnet før henne på listen var Elen Sevaldsdatter på Ness vestre. Om sky Iden av gården heter det i 1895: Gårdsnr. 118, bruksnr. 3, Ness mellom av skyld mark 7,21 et avtak for 20 år av mark 5,77, og deretter for bestandig et avtak av mark 5,21. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,99 for første halvår 1893. Den ødelagte jorden utgjorde 153,6 dekar. Dette ble utlagt til eieren som en teig på begge sider av Jåmtlandsveien sammenhengende med den jorden som ikke var ødelagt. Arealet som ble tilbakeført utgjorde 140,5 dekar, eller
---- 365 RasB ---- 13,1 dekar mindre enn det som hadde gått tapt. Av dette arealet var også 6,4 dekar elvebredd og sandører. 6,4 dekar var elveløp. Ole Ellingsen drev gården til han døde i 1925, og i 1926 overdro Anna Kristine gården til sønnen Nils. Anna Kristine døde i 1930. Eleseus døde ugift i 1964 Nils giftet seg med Birgitte Valøy f ra Stod. Han var bonde på Ness mel lom. Han døde i 1971. I 1900 bodde Oline Johnsdatter på Bjørken og «nyder offentlig under støttelse». Senere var hun bortsatt i forpleining på Kålen hvor hun døde i 1910. Hun var mor til Julie Johansdatter som var på Lunden i 1893. (Se under Lunden.)
---- 366 RasB ---- Som navnet sier, lå Ness vestre lengst mot vest på det gamle Nessvaldet. Vest for seg hadde den gården Kålen. Mot nord lå elven. Og mot øst lå Ness mellom. Mot syd steg terrenget mot åsene og utmarken. Dette var den nest største av de tre Nessgårdene. Bare Ness østre var større. Etter raset ble arealet beregnet til å ha vært 305,94 dekar innenfor kartbladet (det kartet som ble tegnet etter raset). Av dette var 207,94 dekar dyrket mark. Innenfor kartbladet utgjorde skogen 66,66 dekar. Videre fantes det 30,7 dekar med eng og annen udyrket mark. Og som for de andre gårdene på denne sletten, tok mellomriksveien en liten bit jord, nemlig 0,64 dekar. Utenfor kartet var det ca. 40 dekar skog. Matrikkelskylden for Ness vestre var 12 mark 35 øre. Utsæden var i 1890 3 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 9 hektoliter poteter. Kjøkkenhagen var på 0,05 ar. På gården var det 5 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin. Samme år var det 2 hester, 5 storfe, 9 sauer, 3 griser og 12 høns på denne gården. I 1893 var tallet på husdyr noe større, nemlig minst 2 hester, 7 storfe, 20 småfe og 1 gris. Hvor mange høns det var, er ukjent. Folket Eieren i 1893, Johannes Olsen som var fra Bjartnes, hadde kommet dit så tidlig som i 1875 da han kjøpte gården. Det bodde følgende mennesker på Ness vestre i mai 1893: - Johannes Olsen Ness, gårdbruker, 65 år - Oline Andreasdatter, kone, 46 år - Lars, sønn, 21 år - Maren-Anna, datter, 17 år - Ole Severin, sønn, 15 år - Julie Oline, datter, 12 år - Petter Marius, sønn, 7 år - Elen Sevaldsdatter, kårkone, 79 år Johannes Olsen var fostersønn på Bjartnes. På Bjartnes bodde Lars Bjart nes som var gift med Marit Nilsdatter Øie. Hennes bror, Ole Nilsen Øie,
---- 367 RasB ---- Johannes Olsen Ness Oline Andreasdatter Ness. var far til Johannes. Han var gift med Sara Pedersdatter Rosvoll. Ole døde i 1840, og det var i den sammenheng at deres barn kom til Bjartnes. Johan nes hadde fire søsken. Oline Andreasdatter var fra Røstad i Frol. Hennes foreldre var Andreas Jonassen Røstad og Maria Sisilia Grav. Elen Sevaldsdatter var kårenke. Hun hadde vært gift med den forrige eie ren av gården, Johannes Tomassen Mo. Hun var fra Stiklestad nordre og datter av Sevald Olsen Stiklestad og Ingeborg Jakobsdatter Stuskin. Men Elen var ikke hjemme akkurat den natten. Om ettermiddagen 18. mai hadde hun gått bort til Skjørdal nedre, hvor hennes datter, Sofie Balgård, bodde. Hun var der om natten, og hun unngikk på den måten raset. Hva som skjedde Oline lå i lungebetennelse akkurat da raset gikk. Ingen av dem som bodde her hørte noe til raset. De ble vekket av hus mannen Ivar Larsen Haugen eller Nesshaugen som hadde sett raset. Han kom springende og dundret på døren og ropte: «Opp alle sammen! Verden forgår!» Naboen Ole Ellingsen Ness var også bortom for å vekke dem. De rakk å kle på seg. Sønnen Lars sprang ut i stallen og tok ut en hest for å kjøre moren. Men da han kom ut med hesten, kom leiren sigende, og hesten ble redd og ustyrlig. Lars ble kastet over ende, og han hadde et svare
---- 368 RasB ---- Lars Johannessen Ness. Maren Anna Johannesdatter Ness. styr med å få den roet ned. Og da han kom for å kjøre moren, hadde allerede Johannes og Ivar Haugan båret Oline mellom seg opp bakken til husmanns plassen. Alle sammen berget seg, men de måtte vade i leirsuppen før de kom til trygg grunn. Det var ikke nødvendig å bygge bro. Ingen ble skadet, men de fikk psykiske sjokk. Det er uklart om besetningen ble reddet. I den offisielle listen står det at 2 hester, 7 storfe, 20 småfe og 1 gris gikk tapt. Men andre steder står det at hele besetningen ble reddet. Mest sannsynlig er den offisielle versjonen riktig. Men husene sto på samme plass, og etter hvert ble omtrent alt bohave berget ut. Deriblant var en stor gulvklokke som nå befinner seg på Verdal Folke museum. Men det var svært vanskelig å få fjernet leiren fra alt sammen. Hele 239,2 dekar av gardens grunn ble ødelagt. 185 dekar av dette var dyrket mark. 19,7 dekar var eng og 34,5 dekar var skog og havning. I penger utgjorde verdifallet på jorden 7.350 kroner fra 8.400 kroner til 1.050 kroner. Dette utgjorde 7/8 av verdien. Resten av eiendommen fikk en forringelse som beløp seg til 9.000 kroner. Før raset hadde gardens verdi vært kr. 11.000 kroner. Etterpå var den 2.000 kroner.
---- 369 RasB ---- Etterpå Familien flyktet først opp til husmannsplassen Nesshaugan, men kort tid etter losjerte familien på Øver-Rinnan. Johannes Olsen Ness fikk 4. oktober kr. 100 til innkjøp av for. 15. desember be stemte Forvaltningskomiteen at dette skulle være en gave. I erstatning fikk han kr. 6.430. Og han fikk et forskudd stort kr. 206,87. Kr. 106,87 av dette beløpet gikk til dekning av hans gjeld til Verdalens Meieris land handel på Stiklestad. Kårkona Elen Sevaldsdatter fikk en er statning på kr. 640. Av dette fikk hun et forskudd på kr. 100. Videre fikk hun en årlig livrente på kr. 400. Johannes Olsen kjøpte gården Kleven i Frol i 1895, og familien flyttet dit. Samme år ble den nye skylden for Ness vestre fastsatt. I protokollen står følgende: Gårdsnr. 118, bruksnr. 1, Ness vestre av skyld mark 12,35 et avtak for 20 år av mark 10,81, og deretter for bestandig et avtak av mark 9,73. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 3,73 for første halvår 1893. Restene av Ness vestre ble kjøpt av Pe der Haldosen Leirfallaunet. Den ødelagte jorden utgjorde 239,2 dekar, og den ble utlagt til den nye eieren i tre teiger. Den største biten ble utlagt vestenfor veien fra Kålen til Ekle. En mindre del lå på sydsi den av Jåmtlandsveien i sammenheng med det som ikke var blitt ødelagt. Og den tred je biten lå i tilknytning til den nye eierens jord på Leirfallaunet på nordsiden av Jåmt landsveien. Arealet utgjorde 213 dekar, altså 26,2 dekar mindre enn det som had de gått tapt. Inkludert i arealet var 5 de kar elvebredd og sandører. I tillegg kom 3,5 dekar elveleie. Ole Severin Johannessen Ness. Petter Marius Johannessen Ness.
---- 370 RasB ---- Julie Oline Johannesdatter Ness. Sønnen Lars Johannessen overtok Kleven etter sin far som døde i 1914. Han ble gift med Amalie Hans datter Nordberg. Han døde i 1930. Oline Andreasdatter døde i 1917. Maren Anna ble gift med Anton Marius Peder sen Grevskott. De drev gården Grevskott i Frol. Hun døde i 1971. Ole Severin ble gift med Bergitte Aleksanders datter Kjønstad. De flyttet til Melbu i Vesterålen. Han døde i 1956. Julie Oline giftet seg ikke. Hun var en tid hus holderske, først hos Sigurd Røstad i Verdal, så hos Andreas Drågen i Frol. Men hun flyttet så til sin søster på Grevskott hvor hun døde i 1973. Petter Marius ble gift med Ane Lund fra Kolver eid. Han var lærer ved Skjetlein landbruksskole på Heimdal. Han var også ordfører i Leinstrand i 4 år. Han døde i 1955. Kårkona Elen Sevaldsdatter havnet på Salthammer hos sin datter hvor hun bodde, da hun døde.
---- 371 RasB ---- Ness østre var skyss-stasjon. Gården grenset i syd og øst mot Skjørdal. I nord og øst nådde valdet bort til Haga søndre. Rett mot nord lå Verdalselven, og mot vest grenset valdet mot Leirfallaunet og Ness mellom. Ness østre var en middels stor gard i 1893, men den var svært veldrevet. Den var imidlertid den største av de tre Nessgårdene. Da arealet på gården skulle fastsettes etter raset, kom man frem til et total areal på 500,97 dekar innenfor det kartet som ble tegnet. Utenfor kartet hadde gården ca. 120 dekar skog. Av arealet på vel 500 dekar utgjorde den dyrkede jorden 370,16 dekar. Det var 103,39 dekar med skog og havning. Veier, eng og annen udyrket mark utgjorde tilsammen 27,42 dekar. Matrikkelskylden var 18 mark 53 øre. Utsæden var i 1890 5,5 hektoliter bygg, 27 hektoliter havre, 5 hektoliter havre til grøntfor, 0,4 hektoliter erter, 9 kilo gressfrø og 27 hektoliter pote ter. Videre ble det brukt 0,1 ar til kjøkkenhage. På gården fantes 2 fire-hjulte og 10 to-hjulte vogner samt 1 slåmaskin. Det store antall vogner hadde sin bakgrunn i at gården var skyss-stasjon. Det fantes 4 hester, 12 storfe, 19 sauer, 6 griser og 9 høns pr. 1. januar 1891. I 1893 var det 4 hester, 14 storfe, 22 småfe og 12 gris på gården. Tallet på høns er ukjent. Av en eller annen grunn inneholder ikke forsikringsprotokollen noen for tegnelse av bygningsmassen. Men det står at det i 1867 ble innmeldt et nytt fjøs med grisehus og gjødselbrønn. Underdelen av denne bygningen var av stein. Avlingen var forsikret slik: 30 tønner bygg; 100 tønner havre; 100 tønner poteter; 90 lass høy; og 122 berger halm, tilsammen forsikret for kr. 2.726. Løsøret var forsikret for kr. 6.000. Folket Eier av gården var Elias Olsen fra Lyng. Han var gift med datter av den forrige eieren. Følgende bodde der da raset gikk: Verdalsboka - 24
---- 372 RasB ---- Elias Anneus Olsen Ness, gårdbruker, skyss-skaffer, 41 år Laura Olsdatter Ness, kone, 30 år Ole Marius, sønn, 9 år Olga Gustava, datter, 7 år Evald, sønn, 5 år Oskar, sønn, 3 år Ole Severin Anneussen, dreng, 24 år Mette Johnsdatter, tjenestejente, 37 år Sofie Margrete Johannesdatter, tjenestejente, 20 år Familiebildepå Ness østre i 1890. Bakfrå v.: Ole Marius, Olga. Sittende: Elias Anneus Olsen Ness, Laura Olsdatter Ness. På fanget: Evald. Laura var gravid da dette bildet ble tatt, og i november 1890 ble Oskar født.
---- 373 RasB ---- Som nevnt ovenfor var Elias Olsen fra Lyng. Hans foreldre var Ole Elias sen og Marit Jensdatter på Lyng vestre. Elias ble gift med Laura som var datter av Ole Olsen og Gurianna Lars datter på Ness østre. Ole og Gurianna hadde ingen sønner, og Elias kjøpte gården i 1891. Ole Severin Anneussen var dreng på gården. Han var fra husmannsplassen Tævet under Rindsem. Hans foreldre var Anneus Olsen og Marta Oline Ols datter. Med hensyn til tjenestejentene er det en del vanskeligere å få full klarhet. Men i de offisielle listene er det oppgitt at Mette Johannesdatter og Sofie Margrete Johannesdatter var tjenere på Ness. Bare en av dem var visstnok til stede denne natten. Det var Sofie Margrete. Mettes foreldre hette John Jakobsen og Beret Andersdatter Halset. Sofie Margretes foreldre var Johannes Sørensen Lyngsvald og kone Marta Bårdsdatter Tillervald. Ole Severin Anneussen. Han halte seg senere Ole Åsheim. Hva som skjedde Om kvelden 18. mai hadde guttene Ole og Evald som var henholdsvis 9 og 5 år gamle, vært ute på leting etter måseegg. De kom hjem senere enn hva som var avtalt, og de måtte gå til sengs uten mat. Her er det to versjoner om hvordan de fikk høre om raset. Den ene er den 9-årige Oles versjon. Han mente at folket på gården ble vekket av en rytter som red kaukende gjennom gården. Den andre går ut på at folkene våknet om natten av dunder og leven. De
---- 374 RasB ---- Uansett på hvilken måte de ble vekket, så fikk de etter hvert forståelse for hva som var i ferd med å skje. Da var flatene nedenfor gården mot nord dekket av leirsuppe. Dren gen, Ole Anneussen, handlet meget resolutt. Han sprang ut for å spenne for en hest. Han ville evakuere barna opp bakken syd for går den. I mellomtiden hadde de andre kommet ned til utgangsdøren. Men det ble fort klart at det ikke ville bli tid til å benytte hest for så ut, og fra nordøst så de grå leirmasser komme veltende. Og den vanlige tanken gjorde seg gjeldene hos disse også, nemlig at det nå var dommedag. å komme seg vekk. Derimot vurderte Elias Sofie Margrete Johnsdatter, muligheten for at alle skulle søke tilflukt i senere gift Hofstad. det nye steinfjøset som sto på den andre siden av gardsplassen. Der var huskassen av muret gråstein, og det ville stå i mot eventuelle påkjenninger bedre enn trehuset de var i. Han ansa det for trygg ere i fjøset. Men i det samme de åpnet døren, kom leirmassen inn over gardsplassen. Ole kom seg også inn i huset igjen. Det var i siste øyeblikk, for akkurat da slo leirbølgen mot husene. De beskrev farten på bølgen så stor at det ikke ville ha vært mulig for en rytter å ri så fort som den kom. Alle sprang de opp på loftet. De yngste ble sendt opp først så fort det lot seg gjøre. Den siste som skulle opp, var drengen Ole. Han var ung og sprek og ville ikke opp før alle andre hadde kommet seg dit opp. Men da han var på vei opp trappen, kom leiren. Den fylte rommet nedenunder, og Ole ble løftet opp raskere enn han rakk å klatre opp trappen. Bølgen traff husene for full kraft. Stuelåna ble delt horisontalt, det vil si at øverste etasje ble revet av og ført vestover. Første etasje ble stående igjen, men under leiroverflaten. Og den står der fremdeles under tykke leirlag. Steinfjøset ble også begravet. Det sees ingen spor etter det i dag. Hadde de søkt tilflukt der, hadde det betydd den visse død. Det ble sagt at stein veggene brøt sammen. På gården sto den såkalte Nessbjørka. Dette var et bjørketre av usedvan lige dimensjoner. I 1879 var den blitt målt til en høyde av 28,2 meter. Stam men var av en tilsvarende tykkelse. De måtte tre mann til for å favne rundt den. Men seiv disse dimensjonene hadde ingen muligheter til å motstå de
---- 375 RasB ---- Stuelåna på Ness østre etter at den var blitt flyttet bort til Lågness ca. 200 meter fra sitt opprinnelige sted. Dette er bare andre etasje. Første etasje sto igjen. Foto: Aune. kreftene leirmassene representerte. Bjørka ble brukket av. I ettertid viste det seg at den rett og slett var blitt tvinnet av. Andre etasje drev bortover og ble snudd før den stanset sydvest for Låg ness godt 200 meter unna sitt opprinnelige sted. Leirstrømmen hadde rammet huset fra øst. På den siden ble alle vinduene slått inn. Og seiv om bevegelseshastigheten på huset ikke var så veldig stor, flere andre hus drev forbi med langt større hastighet, førte dette naturligvis til at murpipen ramlet ned. Men heldigvis ble ingen skadet av det. Huslyden hadde samlet seg inne på et soverom. Leiren kom også inn i denne delen av huset. Den både rant og sprutet inn. De satt på en seng, og leiren sto halvt oppover sengen. Mens de satt der, kom en svær trestamme inn gjennom det ene vinduet. Halvveis inne hengte den seg fast i vindusposten, og da strømmen utenfor gikk raskere, sopte enden av stammen gjennom hele rommet som en ljå. Alle måtte dukke seg ned for å unngå å bli truffet av den. Da den hadde svingt rundt, klarte Ole Anneussen å få tak i den og skyve den med strømmen ut gjennom vindet, og den forsvant. Det ble etter hvert vått og kaldt inne i rommet, og for å bøte litt på dette skulle man gå inn på klesloftet og hente noen skinnfeller som lå der. Men
---- 376 RasB ---- i motsetning til det rommet hvor de var, hvor det fremdeles var gulv, var gulvet borte på naborommet. Der var det bare bunnløs leir suppe under. Seiv om det i ettertid viste seg at de var trygge der de var, kunne ikke de vite det. Raset pågikk fremdeles, og det var en forferdelig larm. Det nyttet ikke å rope. Derfor gjaldt det bare å komme seg til fast land så snart som mulig. Men seiv etter at det hadde stilnet, var det ikke mulig å komme seg i land. Leir suppen var for dyp og våt til at det var mulig å våge seg utpå. Da larmen fra raset hadde stilnet av, kunne de høre de forferdelige ropene og skrikene fra hjelpeløse mennesker og dyr som kavet ute i leirhavet. Inne på land hadde Henrik Olsen Nessgjerdet 2 oppdaget at det var folk i huset. Han hadde sett dem gjennom vinduene. Han ropte ut til dem og spur te om alle var i live, og han fikk som svar at alle som hadde vært i huset, hadde overlevd. Henrik begynte da med en gang å bygge bro ut til husvraket. Men dette var ikke gjort i en handvending. Det var langt ut til huset, og materialer fan tes ikke i så store mengder som var nødvendig. Henrik kommanderte da andre folk i nærheten til å hjelpe til, og blant annet ble en skigard brutt ned og brukt til brobyggingen. Dette tok tid, og først ut på ettermiddagen ved 4-5 tiden hadde hjelpen nådd ut til huset. Henrik var den første som kom ut til dem. Barna ble båret i land først. Deretter kom de voksne. Foreldrene gikk seiv. Sofie Margrete har fortalt hvordan hun opplevde redselsnatten: 3 «Jeg var 20 år i 1893, og budde på gården Ness som var skyss-stasjon. Jeg kom til gården etter at jeg mistet far min som liten. Mor greide ikke å ha oss alle fire heime da hun ble enke, og som den eldste var det naturlig at jeg måtte flytte til en annen heim. Der var jeg «banfostre» og gikk på skolen samtidig som jeg hjalp til med forskjellig arbeide som for eksempel barne pass. Jeg var også med på å kjøre skysshestene til Levanger. Etter konfirmasjonen fortsatte jeg som hushjelp/barnepike på Ness. Elias og Laura var gudforeldre til yngste datteren min, Signe. Kvelden før 19. mai holdt vi på med noe arbeide på kjøkkenet. Plutselig hørte vi en rar «dur» ute. Vi så ut, og en bølge av grått vann kom mot oss. Vi skjønte at det var noe forferdelig som holdt på å skje. En sa at vi måtte springe ut i fjøset, for det var en solid bygning. Men vi rakk ikke det. Leirsuppa kom inn over kjøkkengulvet, og fortest mulig for vi opp trappen til annen etasje og fikk lukket igjen trapplemmen. Det knaket, og huset ristet, og vi oppdaget at vi seilte som en båt. Seiv satt jeg i senga med Evald i fanget. Leirsuppa rakk langt oppover leggene mine. Omsider stoppet vi, og angsten begynte å slippe taket i meg da det gikk opp for meg at vi var i live alle sammen.
---- 377 RasB ---- Det var stille omkring oss som i en død verden. Omsider hørte vi noen rope, og vi fikk varslet om at vi var i god behold. Ei bru av trefjøler ble lagt ut til oss, og vi kom oss alle inn på tørt land. Da var klokken ca. 13.00 dagen etter, og det var et sørgelig syn som møtte oss. Et hav av grått leir vann og ødelagte hus over alt. Seinere fikk jeg reddet kommoden min også. Leirflekkene på nederste skuffe har jeg ikke vasket bort.» Elias Olsen var en stor mann med stort sort skjegg og hår. Men denne natten ble både skjegg og hår drivende hvitt. Da han sto på fast land, skal han ha uttalt følgende: «I går var jeg en holden mann. I dag har jeg ikke en gang mat til mine barn.» Elias hadde forøvrig vært på Lyng kvelden før raset. Han hadde da merket at elven var grumset og stygg, og at hesten var urolig. Men dette var ikke noe han reflekterte over før i ettertid. Omtrent alle dyrene strøk med. Bare en hest som var på Rinnleiret, et par sauer og grisen ble berget. Og de dyrene som hadde vært inne i det omtalte steinfjøset, gikk alle med. Alle husene på gården ble ødelagt. Bare av 2. etasje av hovedbygningen var det mulig å berge noe materialer. Der fantes det også noe innbo som ble berget. En sofa fløt opp fra stuen i 1. etasje. Oppe i sofaen lå en lampe som hadde hengt fra taket over den. Både lampen og sofaen var hele. Bare noen dager etter raset var den 9-årige Ole, som var veldig glad i å fiske, borte ved Skjørdalsbekken for å prøve fiskelykken. Et stykke oppe fra elven var den fri for leire, og han hadde til hensikt å prøve seg der. Men da han kom dit, fikk han et sjokk. I de små strykene der oppe hadde de lagt likene av dem som var tatt opp fra leiren for at de derved skulle bli vasket rene av vannet i bekken. Det ble ikke noe fisking for ham den dagen. Store arealer på gården ble ødelagt. Tilsammen ble 295,3 dekar oversvøm met. Av dette var 211,7 dekar dyrket j ord, 9,8 dekar eng og 7 3,8 dekar skog og havning. Verdifallet utgjorde 2/3 av den opprinnelige verdien. Jordverdien hadde før raset vært 15.000 kroner. Etter raset var den kr. 5.000, altså et tap på 10.000 kroner. Eiendommen forøvrig var før raset satt til kr. 20.000. Etterpå var den verdt 5.900 kroner. Verditapet ble derfor kr. 14.100. Etterpå Elias Olsen Ness vedble å drive gården. Og 6. september 1893 ble han innvilget et forskudd på erstatningen. Han fikk kr. 200 som han skulle bruke til å kjøpe seg en hest. Hesten skulle brukes til flytting av de gjenværende restene av husene samt drift av det som var igjen av jorden.
---- 378 RasB ---- Ness østre i 1920 sett fr a nord. Foto: Einar Musum. Senere fikk han ytterligere forskudd på erstatningen. Totalt fikk han kr. 5.000 i forskudd. Om dette beløpet står det ganske enkelt «gårdkjøp». Alt i alt fikk han kr. 11.200 i erstatning. Av de andre folkene på gården fikk Mette Johnsdatter og Margrete Johan nesdatter kr. 20 hver. John Vatterholm, kalt arbeider, fikk kr. 60 totalt og kr. 30 i forskudd. Det står ikke noe om hva for slags arbeid han utførte. Men det kan ha vært i for bindelse med at Ness var skyss-stasjon. Han mistet i så fall sitt utkomme. Men han var ikke på gården rasnatten. I 1895 ble sky Iden nedsatt for Ness østre slik: Gårdsnr. 118, bruksnr. 4, Ness østre av skyld mark 18,53 et avtak for 20 år av mark 12,35, og deretter for bestandig et avtak av mark 11,13. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 4,26 for første halvår 1893. Om jorden heter det at det totale tapte areal var på 295,9 dekar. Den lå på begge sider av Jåmtlandsveien og var sammenhengende med den jorden som ikke var ødelagt. Den ble levert tilbake til eieren som en teig med unn tak av 0,6 dekar som ble overført til lærer Balgård på Skjørdalen østre. Elias kjøpte gården Skjørdal øvre i 1893. Det var fra denne gården at Oline Skjørdal hadde sett hele raset fra begynnelse til slutt. Etterpå skal hun ha ut talt at hun ønsket ikke å sitte resten av livet og se utover blåleire. Og følgen
---- 379 RasB ---- Tobakkspipe som opprinnelig tilhørte Elias Ness' svigerfar Ole Olsen Ness. Pipen har sølvlokk hvor eierens navn O. O.S. Ness og årstallet 1849 er inn gravert. Den ble hentet ut fra den ødelagte stuelåna på Ness østre.
---- 380 RasB ---- ble at gården ble solgt til Elias Ness. Oline og hennes mann Jakob kjøpte Grevskottvollan i Frol samme år og flyttet dit. 4 Elias Olsen Ness og Laura Olsdatter døde henholdsvis 1935 og 1950. Den eldste sønnen, Ole Marius, overtok gården. Han ble gift med Emma Karoline Inndal. Han døde i 1959. Olga Gustava Eliasdatter ble gift med Andreas Røstad. De kjøpte Vester- Ness. Hun døde i 1965. Evald Eliassen ble gift med Maria By. De bosatte seg på Øyan. Han døde i 1977. Oskar, den yngste sønnen, ble gift to ganger, først med Sigrid Pettersen. De ble skilt. Andre gang giftet han seg med Inga Nordheim. Han arbeidet som innkjøpssjef i Oslo Sporveier. Han døde i 1982. Mette Johnsdatter var ugift i 1900. Sofie Margrete ble gift med Thomas Nilsen Hofstad fra Vinne. Hun døde 94 år gammel i 1967. Da hun lå for døden, skal hun ha ropt ut: «Se alt vannet på gulvet!» Hun var så urolig at de måtte la henne få kjenne på gulvet at det var tørt. Kanskje så hun for seg raset igjen. Ole Anneussen ble gift med Julie Johannesdatter som seiv hadde overlevd raset på gården Lunden. De bodde i 1900 som inderster i kårstuen på Bjør ken og livnærte seg som jordbruksarbeidere. . Senere bodde de på Sundbymoen. Ole var også treskomaker. Han gikk under navnet Ole Åsheim. Han døde i 1935. Noter: Opplysninger ved Solveig Sundby, Einar Ness, Svein Ness, Marit Hallem og Ola Røstad. Henrik Nessgjerdet flyttet senere til Lågness og gikk etterpå under navnet Henrik Lågness. Fortalt til Randi-Margrethe Lein, datter av hennes datter Signe. Opplysninger ved Leif Kjønstad.
---- 381 RasB ---- Nessgjerdet lå under Ness mellom. Plassen lå imidlertid like sydøst for Leir fallaunet. Den lå på et litt høyere trinn i terrenget enn gårdene. Som husmannsplass var den vel som plasser flest. I og med at husene ikke ble tatt av raset, vet vi at de besto av et vinkelbygg og et stabbur. I 1890 ble det hatt i jorden 0,5 hektoliter bygg, 1,5 hektoliter havre og 3 hektoliter poteter. Dessuten var det en kjøkkenhave på 0,03 ar på plassen. 1. januar 1891 hadde de 1 ku, 3 sauer og 4 høns på Nessgjerdet. Plassen ble ikke tatt av raset, og dermed er ikke tallet på husdyr oppgitt i 1893. Men sannsynligvis var det vel noen lunde likt det fra 1891. Folket Plassfølkene hadde vært der fra før 1865. I mai 1893 bodde følgende på Nessgjerdet: - Ole Bardosen, husmann med jord, skredder, 71 år - Karen Nilsdatter, kone, 60 år - Henrik, sønn, 26 år Ole Bardosen var fra Nessvald. Hans foreldre var Bardo Sevaldsen og Petronella Olsdatter Nessvald. Karen Nilsdatter var datter av Nils Rinnaunet og kone Henrikke Gulliks datter. Når Karen i 1875 kalles Karen Gauliksdatter , er dette en sammen blanding med morfarens navn. I 1891 bodde ikke Henrik hjemme. Dette har gjort det vanskelig å fastslå om han også bodde et annet sted i 1893. Men som det vil fremgå av hva som følger nedenfor, var Henrik så pass tidlig til stede under redningsarbeidet på nabogårdene at det er rimelig grunn til å tro at han bodde sammen med sine foreldre på det tidspunkt. Og i så fall han bodde et annet sted, må det ha vært i en umiddelbar nærhet. Hva som skjedde Plassen lå for høyt til at den ble berørt av rasmassene. Men det var ikke langt bort til leirsuppen. Hverken mennesker eller dyr kom til skade. Vi vet dessverre ingen ting om hvordan disse menneskene opplevde raset, bortsett fra at Henrik deltok meget aktivt i redningsarbeidet etterpå. Han var
---- 382 RasB ---- Per soner merket * var ikke tilstede eller var ikkefødt da raset gikk. Bak: Ole Bardosen Nessgjerdet og Karen Nilsdatter. Foran: Henrik Olsen og Oline Johnsdatter *. Mellom dem sitter Anna Henriksdatter * senere gift Svedjan. Henrik tok senere navnet Lågness. den første som kom til stede og fikk kontakt med folkene på Ness østre. Der hadde husene blitt brutt istykker, og andre etasje av stuelåna ble liggende et stykke ut fra land nordvest for Nessgjerdet. Det var Henrik som begynte arbeidet med å ta seg ut til dem som var inne sperret i huset, og det var han som ledet arbeidet og kommanderte de andre slik at det ble fortgang i redningsarbeidet. Henrik var også den første som kom ut til huset, og han hjalp til med å bære barna i sikkerhet. Husene på Nessgjerdet ble, som nevnt ovenfor, ikke ødelagt, men mye av jorden gikk tapt. Det ble ført som tap under Ness mellom hvor plassen hørte under.
---- 383 RasB ---- Etterpå Ole Bardosen og Karen Nilsdatter fikk en erstatning på kr. 440,-. Forslaget gikk ut på kr. 430,-. Det ble utbetalt et forskudd på kr. 50,-. Dette tyder på at plassen måtte flyttes. Henrik kjøpte Lågness av Ness østre i 1894. I 1900 var han gift med Oline Johnsdatter fra Snåsa. 11900 bodde Ole og Karen hos sin sønn Henrik som nå kal tes Henrik Olsen Lågness. Ole døde i 1911. Henrik døde i 1957.
---- 384 RasB ---- Dette var en plass under Ness østre. Som navnet sier, lå den nede på ørene ved elven. Etter som Haga søndre nordre lå rett nord for Ness østre, må vi formode at grensen mellom disse gårdene gikk i nordvestlig retning. Følge lig er det rimelig grunn til å anta at Nessøran lå omtrent rett nord for Leir fallaunet. Leirfallaunet lå mellom Ness østre og Ness mellom, men uten å valde ned til elven. Rett nord for Ness mellom var det fergested over elven. Helt frem til 1891 var dette fergestedet betjent av beboeren av plassen som ble kalt Ness ferge sted. Denne lå under Ness mellom. Men i 1893 ser det ut til at denne plassen ikke var bebodd. Og fergingen ble utført av husmannen på Nessøran. Utsæden var i 1890 på 0,5 hektoliter bygg, 1 hektoliter havre og 3 hekto liter poteter. 1. januar 1891 fantes det 3 sauer, 1 geit og 6 høns på plassen. I 1893 var det 3 småfe og et ukjent antall høns på plassen. Folket Elling Olsen kom til Nessøran før 1891. I mai 1893 bodde følgende mennesker på plassen: - Elling Olsen Nessøran, husmann med jord, fergemann, 43 år - Andreanna Mikalsdatter, kone, 55 år Elling var fra en husmannsplass under Ness mellom. Hans foreldre var Ole Bardosen og Marta Olsdatter Nessvald. Andreanna var datter av Mikal Hemmingsen og Beret Pedersdatter Ros vollvald. Hun var født på Lyngsvald. I 1875 tjenestegjorde disse to sammen på Nord-Lyng. I 1893 var Elling fergemann. Som nevnt ovenfor, var fergemannsjobben blitt utført av husmannen på Ness fergested som var en husmannsplass knyttet til fergestedet over elven ved Ness. Fergestedet er nevnt både i 1875 og 1891. Og i 1891 bodde ikke færre enn syv mennesker der. Men i 1893 var det altså tomt.
---- 385 RasB ---- Elling Olsen Nessøran og Andreanna (Andrea) Mikalsdatter. Hva som skjedde Nessøran lå rett i veien for leirvellingen da den kom veltende ut av raspor ten. Etter all sannsynlighet ble denne plassen truffet av rasmasser fra det andre skredet. Hva som egentlig skjedde, er vanskelig å si. Hvorvidt de to kom seg ut, eller om plassen de bodde på, ble knust, er usikkert. I alle fall befant de seg ikke inne i huset da de omsider havnet borte ved Rosvoll. Elling ble på en forunderlig måte ført helt inn til land, og han klarte å karre seg opp på tørt land. Han var da fullstendig tilklint av leire, og da han stavret seg inn på en av gårdene i nabolaget, trolig Leirfall østre, hvor de ennå ikke hadde hørt om raset, ble de forskrekket over dette fæle synet. Han ble da mottatt med følgende ord: «E du eit mennisj, eiller e du styggen sjøl?» Spøkelset, som nesten ikke kunne snakke, svarte da ynkelig: «Æ e da'n Elling færrimainn.» På gården ble han stelt og vasket. Muligens var det fra denne gården at
---- 386 RasB ---- varselet ble brakt til Vinne. Og Olaus Vinne sprang øyeblikkelig sammen med Ole Olsen hennes ned til leirsjøen. Og den første de fant der nede i kanten av leirgjørmen, var nettopp Ellings kone Andreanna. Hun var blitt ført bort til Rosvoll-landet av leirmassene. Men da var hun mere død enn levende. Olaus fjernet med en gang leiren fra munnen hennes slik at hun fikk puste, og det var vel dette som reddet livet hennes. Da hun hadde kommet seg litt, bar Ole Lennes henne opp til Vinne, hvor Olaus' kone, Hanna Andersdatter, tok seg videre av henne. Andreanna kom seg snart. Derimot hadde Elling fått større skader enn hva man først kunne tro. Han måtte derfor gå med to stokker en tid etterpå. Plassen ble ødelagt, og de mistet 3 småfe og et ukjent antall høns. Jorden som ble ødelagt, ble regnet sammen med jorden på Ness østre. Etterpå Elling fikk en erstatning på kr. 765. Av dette fikk han kr. 65 på forskudd. Dette forholdsvis store erstatningsbeløpet tyder på at det ikke var noe å redde fra plassen. Dessuten gikk etter all sannsynlighet båten han brukte som fer gemann, tapt. I 1900 bodde Elling Olsen og Andreanna Mikalsdatter i Eklestua. Senere flyttet de til Ruglia ved Slottet. Elling døde på sykehuset i 1918. Andrea som hun kalte seg senere, flyttet så til en sønn av seg fra før ekte skapet med Elling, Martin Julius Andreassen. Han bodde i Bodsjø i Jåmt land. Her døde hun i 1928.
---- 387 RasB ---- Rognhaugen er ikke noen gammel gard. Den ble utskilt fra Eklo søndre i 1811. Dette valdet er rett og slett den østligste biten av Eklovaldet slik det da så ut. Tidligere hadde stedet vært en husmannsplass. Det fantes forøvrig enda et par husmannsplasser under Eklo med dette navnet. I 1893 var det en. Mot nord og øst grenset Rognhaugen mot Tokstad, det vil si Prestegårdens jord. Mot sydøst lå Landfall, og mot vest lå Eklo. Rognhaugen ble bare så vidt berørt av selve raset. I følge øyenvitnet Jakob Skei var det vel noe av det aller siste som gled ut 19. mai, som berørte Rogn haugen. Fra sin posisjon oppe på Skei hadde han sett hvordan de tre Tok stadplassene gikk ut i tur og orden, først den vestre, så den midtre, og til slutt den østre. En stund så det til og med ut til at den østre skulle bli stående igjen, men så gled den også ut. Da oppsto det en sirkelformet grop helt i det sydøstre hjørnet av den store rasgropen. Og en del av denne gropen skar bort et lite stykke av Rognhaugvaldet. Rognhaugen var en liten eiendom som var blitt skilt ut fra Eklo. Den ble ikke ødelagt så veldig mye av raset 19. mai. Men ved raset 6. september sprutet det tykt lag med leir suppe over hele eiendommen, og husene ble delvis knust. Verdalsboka - 25
---- 388 ----
---- 389 RasB ---- Gardens totale areal før ulykken var 58,31 dekar. Av dette var 56,7 dekar dyrket jord. 1,61 dekar var udyrket mark. Matrikkelskylden var 1 mark 46 øre. I 1890 var utsæden 1,0 hektoliter bygg, 3 hektoliter havre og 8 hektoliter poteter. Den 1. januar 1891 var det 1 hest, 3 kyr, 2 sauer og 7 høns på gården. Forsikringsprotokollen forteller om følgende bygninger: Hovedbygning, fjøs, lade og stabbur, alt forsikret for tilsammen kr. 1.120. Løsøret foruten husdy rene var forsikret for kr. 1.100. Avlingen var slik: 6 tønner bygg, 22 tønner havre, 25 tønner poteter, 28 lass høy og 24 berger halm, alt forsikret for kr. 675. Folket Eier av Rognhaugen da var Johan Martin Johannessen. Han overtok går den etter sin far i 1887. Da raset gikk bodde følgende mennesker på Rognhaugen: - Johan Martin Johannessen, gårdbruker, 34 år - Elen Marie Petersdatter, kone, 37 år - John Marius, sønn, 8 år - Petra Bergitte, datter, 5 år - Johannes Olsen, kårmann, enkemann, 81 år Johan Martins foreldre var Johannes Olsen og Marta Olsdatter Rognhaug. Elen Marie Petersdatter var datter av Peder Pedersen Skrove og Beret Marta Lorntsdatter Lorvoll. Johannes Olsen var født på Ekle vestre av foreldre Ole Olsen Vesterekle og Malena Andersdatter. Hva som skjedde Johan Martin Johannessen Rognhaug. Folkene på Rognhaugen fikk varsel av Dina Jermstad som sprang der for bi på sin vei mot Landfall. De sprang alle ut og rømte til Landfall. De kunne ikke vite at gården ikke ville rase ut, og i likhet med andre som bodde rundt rasgropen, rømte de langt av sted i tilfelle raset ville utvide seg. Men raset utvidet seg altså ikke, og etter en tid flyttet de tilbake igjen. Så 6. september gikk det siste store etterskredet. Da raste mer enn 300 mål
---- 390 RasB ---- Elen Marie Petersdatter Rognhaug. av det som sto igjen i den øver ste kanten av den store rasgropen. Det var deler av Follo, Jermstadspannet, Jermstad vestre, Jermstad østre og Jermstad øvre som nå gled ut. Heldigvis gikk det ikke noe menneske liv tapt ved dette raset. Men det var tem melig mye masse som for. Skredkanten var svært høy i den bakre delen av gro pen. Og massen var like tyntflytende som under hovedskredet. Raset gikk i to etapper med 1/2 times mellomrom tidlig om morgenen. Dunde ret fra det første raset ga varsel, og folk ene rømte vekk til Landfall. Den andre rasbølgen tok veien tvers over den store avgrunnen. Rognhaugen fikk en merkelig medfart. Da rasbølgen traff kanten av rasgropen nord for Rogn- haugen, slo toppen av bølgen over kanten slik at det sto en sprut av leirvel ling omtrent over hele dette valdet. Nesten hele jordveien ble dekket av et flere desimeter tykt lag leire, og hovedbygningen ble faktisk slått i stykker av det voldsomme slaget den fikk av den sprutende leiren. Uthuset berget imidlertid, men leiren lå til over inngangsdøren. Dermed var jorden ødelagt like effektivt som den som var blitt overslammet ved raset 19. mai seiv om leirlaget ikke var så tykt. Og nede i rasgropen nord for Rognhaugen, la leirvellingen seg som et lag over den gamle bunnen. Det er faktisk tale om flere meters dybde. Og den bygget opp en rygg noe lenger mot vest i rasgropen. Følgelig samlet vannet fra Eklobekken seg innenfor denne ryggen. Dermed oppsto den såkalte Rogn haugsjøen. Denne var man redd skulle forårsake ødeleggelser senere, og det ble satt i gang arbeider for å drenere sjøen. Før raset hadde Rognhaugen hatt et areal på 58,31 dekar. Bare 17,3 dekar av den dyrkede jorden og den lille biten med udyrket mark unngikk å bli overslammet. Det vil si at 39,4 dekar mål ble tildekket. Skaden omfattet 6/7 av jorden Jordverdien var før skaden kr. 1.440. Jord til en verdi av kr. 1,240 ble ødelagt. Igjen var det altså kr. 200. Eiendommen ellers var verdsatt til kr. 1.700. Skaden beløp seg til kr. 1,400. Det som var igjen, var bare kr. 300.
---- 391 RasB ---- John Marius Johansen Rognhaug. Petra Bergitte Johansdatter Rognhaug. Rognhaugen i 1992. Etterpå Johan Martin kjøpte året etter raset eiendommen Sollia i Leirådalen som tilhørte Stiklestad nordre, og alle som hadde bodd på Rognhaugen da raset gikk, bodde der i 1900.
---- 392 RasB ---- Han fikk en erstatning på kr. 1,800. Av dette fikk han kr. 400 i forskudd. Kårmannen Johannes Olsen fikk kr. 275 i erstatning. Av dette fikk han kr. 75 i forskudd. Dessuten fikk han en årlig livrente på kr. 175. Skylden ble i 1895 fastsatt slik: Gårdsnr. 93, bruksnr. 1, Rognhaugen av skyld mark 1,46 et avtak for 20 år av mark 1,25, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,20. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,43 for første halvår 1893. All ødelagt jord, tilsammen 39,4 dekar, ble utlagt til eieren i en teig. Jor den ble betegnet som svakt overslammet, og sammenlignet med hvordan det var nede på elvesletten, var det bare et tynt leirsørpelag som lå utover. Johan Martin døde i 1948. Elen Marie døde i 1941. John Marius var skiftekonduktør og bodde på Steinkjer. Han ble gift før ste gang med Gudrun Antonie Knutsen. Andre gang ble han gift med Anna Otelie Aneusdatter Molde. Han døde i 1918. Petra Johannesdatter bodde i Sollia. Hun døde ugift på Aldersheimen i 1983.
---- 393 RasB ---- Rosvollgårdene ligger på en forholdsvis lav elveslette på sydsiden av Ver dalselven. I dag synes denne sletten å være av samme høy de over hele dal bunnen. Men dette er et forhold som ble slik da rasmassene etter Verdalsraset fylte opp de laveste partiene. Før det hadde nemlig elven skaret seg ned i denne sletten slik at Rosvoll var blitt liggende på en terrasse ca. 15 meter høyere enn den nye elvesletten. Frem til etter midten av 1400-tallet var terrassen sammenhengende med Ekle. Ekle lå på en halvøy som ble dannet av elven da denne hadde sitt løp under terrassene ved Stiklestad. Men så gikk det et ras ved Stiklestad mot slutten av 1400-tallet, og rasmassene la seg blant annet opp nede i dette elve løpet. Elven ble demmet opp, og den tok nytt leie mellom Ekle og Rosvoll. Mellom Ekle og Rosvoll laget elven etter hvert en noe lavere elveslette som ble utvidet i hundreårenes løp på bekostning av den gamle terrassen. Den nye elvesletten lå på en høy de av omtrentlig 7-8 meter. Det var dette partiet som altså ble dekket av rasmasser. Sletten hvor den opprinnelige Rosvollgården lå, var imidlertid tørt land ved begynnelsen av vår tidsregning. For omkring 2000 år siden sto havnivået ca. 12 meter høyere enn dagens nivå.' Og sammenholder vi dette faktum med en del andre aldersbestemmende forhold, er det klart at det ikke er noen grunn til å betvile at alderen på den opprinnelige Rosvollgården må kunne føres helt tilbake til tidlig i eldre jernalder, det vil si romertid. Den høye alderen er med på å forklare hvorfor Rosvoll utviklet seg til å bli en sentral storgard. Ved inngangen til kristen middelalder må gården ha hatt en dominerende posisjon. I Snorres kongesagaer berettes det om en Jon Sterke som bodde på Rosvoll. Han var sønn av Ulv Uspakson stallare og Jorun Torbergsdatter, som tilhørte den mektige Arnungætten. 2 Det har imidlertid vært en del diskusjon hvorvidt dette var Rosvoll i Ver dal eller Rosvoll i Børsa. Uten at vi her og nå skal ta opp den diskusjonen, synes det imidlertid nokså rimelig å tro at det må ha vært storgården Rosvoll i Verdølafylke. En ætling av disse ble erkebiskop, nemlig Øystein Erlend son. Og det er ikke usannsynlig at han fikk sine grunnleggende inntrykk av Olav den hellige nettopp på Rosvoll som lå bare et kort stykke fra selve mar tyrstedet til helgenkongen. Han fungerte som erkebiskop på den tid da
---- 394 RasB ---- Rosvollvaldet ble sterkt overslammet av rasmasser. Verst gikk det ut over Ros voll vestre som mistet nesten hele det dyrkede arealet. Plassen Neffer under Rosvoll store ble revet med av rasmassene.
---- 395 RasB ---- Utsyn over leirsjøen mot Rosvoll fra Leirfallmelen. Nærmeste gard er Ros voll søndre. Litt bakenfor til venstre Rosvoll nordre og Rosvoll vestre. Til høyre Rosvoll store. Helt i bakgrunnen Stiklestad kirke. Stiklestad kirke formodentlig ble bygget i stein (1161 - 1188). Det er heller ikke noen urimelig tanke at det var nettopp han som tok initiativet til å reise steinkirken på Stiklestad. Men uansett disse forhold ble Rosvoll delt i flere deler i middelalderen. I 1520 var den delt i fire. Opp gjennom tiden skjedde det stadig delinger og sammenslåinger. Ved slutten av 1800-tallet fantes følgende garder: Rosvoll store, Rosvoll nordre, Rosvoll vestre og Rosvoll søndre. Rosvoll mellom og Rosvoll østre var på tidligere tidspunkter slått sammen med andre Rosvollgårder. Rosvollvaldet er blitt utsatt for ødeleggelser fra elvens side flere ganger. Den dag i dag kan man se spor etter gamle elveløp innenfor valdets grenser.
---- 396 RasB ---- I 1893 grenset valdet mot Verdalselven i nord og dels mot øst. Mot øst og sydøst lå også Lennes. Tidligere gikk elven mellom Lennes og Rosvoll, men etter et gjennombrudd gjennom nesset hvor Lennes lå en gang mot slutten av 1600-tallet, skiftet elven løp, og Lennes og Rosvoll fikk grense over land etter hvert som restene av den gamle Lenneskvisla grodde til. Mot syd og dels mot vest grenset Rosvoll mot Vinne. Lengst i nordvest støtte valdet mot Byvaldet. Ingen av Rosvollgårdene mistet husene ved Verdalsraset. Heller ikke sto noen av gårdene i fare for å bli oversky Het av rasmasse. Men det er noe vi vet i ettertid. Rasnatten var man usikker på hvorvidt det ville komme nye ras og også utslette disse gårdene. Da var allerede store deler av jorden ut slettet. Rosvollgårdene led store skader, seiv om altså husene ikke ble ødelagt. Hverken mennesker eller dyr gikk tapt.
---- 397 RasB ---- Gården ble også kalt Rosvoll nordre mellom. Etter navnet å dømme skulle man tro at denne var den nordligste av Rosvollgårdene. Men det var ikke tilfelle. Rosvoll vestre lå like nord for denne gården. Det kan her innskytes at Rosvoll vestre fikk ødelagt omtrent all jord ved raset, og at restene av denne gården ble solgt til Rosvoll nordre som tilleggsjord etterpå. Mot syd og øst lå Rosvoll store. Nord for Rosvoll mellom lå Rosvoll ve stre. Verdalselven lå mot vest. Også Rosvoll nordre lå på den omtrent 15 meter høye terrassen hvor de andre Rosvollgårdene lå. Jorden lå delvis oppe på terrassen og delvis nede på den lavere elvesletten som var utgravet i terrassen av elven. Før raset besto arealet av 282,2 dekar dyrket jord, 59,1 dekar skog og hav ning, 39,4 dekar eng, 11,8 dekar annen udyrket jord og 3,5 dekar veier og bebyggelse, tilsammen 396 dekar. Matrikkelskylden var 15 mark 67 øre. I 1890 ble det sådd 4 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 1 hektoliter havre til grøntfor. Det ble satt 18 hektoliter poteter. Gården hadde en kjøk kenhage på 0,05 ar. Videre fantes det 7 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin på gården. Pr. 1. januar 1891 besto besetningen av 3 hester, 11 storfe, 10 sauer, 2 griser og 17 høns. Rimeligvis var besetningen av noen lunde samme størrelse i 1893, men fordi ingen dyr gikk tapt, finnes det ingen oversikt over husdyrene fra dette året. Folket Eieren i 1893 var Johannes Andersen Buran. Han hadde kjøpt den i 1867 av den daværende eieren Peter Bardosen Rosvoll seiv om skjøtet ikke ble utstedt før i 1888. Følgende mennesker fantes på gården i 1893: - Johannes Andersen, gårdbruker, 62 år - Ingeborg Andersdatter, kone, 57 år - Anders, sønn, 24 år - en tjener - to andre
---- 398 RasB ---- Anders Johannessen Rosvoll og Ragnhild Olsdatter Rosvoll (hun kom fra Rosvoll søndre). Johannes Andersen var fra Buran i Frol. Han var sønn av Anders Andreas sen Reitan og Ingeborg Sørensdatter Hallan. Ingeborg var fra Hallan nedre i Verdal. Hennes foreldre het Anders Sørensen og Sirianna Bårdsdatter. Hvem som var tjener der i 1893, er ukjent. Hvilke to andre det var tale om, er også ukjent. Men i og med at de ble rubrisert under «andre», tyder det på at de var inderster. Hva som skjedde Her ble folkene vekket av naboen Oluf Holte på Rosvoll vestre. Han vars let om at det var dommedag. Beliggenheten av gården er vel årsaken til at de ikke merket noe. På dette stedet må vi kunne regne med at leirsjøen kom sigende fra nord slik at den store kraften i bølgen delvis var borte. Naturligvis ble de slått av redsel her som på nabogårdene. Og gården ble tømt for folk de første timene etterpå. Men etter hvert ble man klar over at faren for husene ikke var så stor, og de vendte tilbake igjen, og de deltok i redningsarbeidet som pågikk utover hele dagen 19. mai samt dagene som fulgte.
---- 399 RasB ---- Hverken mennesker eller dyr kom til skade. Derimot ble mye jord begravet av leirmassene. 157,5 dekar dyrket mark, 39,4 dekar eng og 59,1 dekar skog og havning forsvant. Tilsammen utgjorde det 256 dekar. Dette tilsvarte 2/3 av gardens jord. Jordverdien hadde vært kr. 12.200 før ødeleggelsene. Etterpå ble den satt til 4.070 kroner. Tapet lød således på 8.130 kroner. Resten av gården sto i kr. 15.500. Den nye verdien ble kr. 6.500, slik at det samlede tap ble satt til 9.000 kroner. Rosvoll nordre i 1924 sett fr a syd. Foto: Einar Musum. Etterpå Den 31. januar 1894 fikk Johannes Andersen tildelt kr. 50 i gave av For valtningskomiteen. Han ble tildelt en erstatning på kr. 4.700. Og av dette fikk han et forskudd på kr. 1.000. Gården fikk fastsatt ny skyld i 1895: Gårdsnr. 113, bruksnr. 1, Rosvoll nordre og mellom av skyld mark 15,67 et avtak for 20 år av mark 10,45, og deretter for bestandig et avtak av mark 9,45. Dette tilsvarte en reduksjon av veiskatten på kr. 3,61 for første halvår 1893. Den ødelagte jorden var på 256 dekar. 220,2 dekar, eller 35,8 dekar min dre enn det tapte, ble utlagt til eieren i to teiger, en liten og en stor. Begge lå i tilknytning til den jorden som ikke var blitt ødelagt. Av dette var 220,2 dekar fast mark. 12,5 dekar var elvebredd og sandører.
---- 400 RasB ---- Johannes drev gården frem til 1897 da han overleverte den til sønnen An ders. Men denne overleveringen bød på visse problemer. Etter raset reiste Anders til Tromsø hvor han var bestyrer på en gard. Han var i det hele tatt svært ulysten på å komme tilbake til Verdal. Dette hadde sammenheng med hva han hadde opplevd under Verdalsraset. Faren måtte sette ham kniven på strupen for å få ham til å komme tilbake for å overta gården. Enten kom han, eller så ble han gjort arveløs! Johannes døde i 1904 og Ingeborg i 1930. Anders ble gift med Ragnhild Olsdatter fra Rosvoll søndre. Hennes forel dre var Ole Johannessen Rosvoll og Anne Olsdatter. Han døde i 1966. Hun døde i 1955.
---- 401 RasB ---- Som navnet sier, var dette den største av Rosvollgårdene. Dette gårdsval - det omfattet deler av selve terrassen hvor gårdene lå. Men det omfattet også store områder nede på den lavereliggende elvesletten. Like nedenfor gården mot nordost lå blant annet husmannsplassen Neffer. Verdalselven dannet grensen mot øst. Mot nord lå Rosvoll vestre, og mot vest lå Rosvoll mellom. Valdet strakte seg langt vestover, og i vest og syd lå først Vinne, så Rosvoll søndre. Det ble fastslått at arealet før raset hadde vært på totalt 558,3 dekar. Dette fordelte seg på 286,3 dekar dyrket mark, 200,1 dekar skog og havning, 39,4 dekar eng, 25,4 dekar annen udyrket mark og 7,1 dekar veier og bebyggelse. Matrikkelskylden var 16 mark 67 øre. I 1890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 18 hektoliter havre og 21 hektoliter poteter. På gården fantes det 6 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin. 1. januar 1891 var det 2 hester, 11 storfe, 9 sauer, 2 griser og 11 høns på gården. Etter som det ikke gikk med noen dyr, ble ikke tallet på antall dyr tatt opp i 1893. Folket På Rosvoll store bodde Anders Halvorsen i 1893. Han var blitt gift med Randi Olsdatter, datter av enken etter den forrige brukeren. Da raset gikk bodde følgende mennesker på gården: - Anders Halvorsen, gårdbruker, 67 år - Randi Olsdatter, kone, 64 år - Ole Edvard, sønn, snekker , døvstum, 41 år - Martinus, sønn, 29 år - Anna Kristine, datter, døvstum, 24 år - Ragnhild, datter, døvstum, 22 år - Beret Hansdatter, tjener, 20 år Anders Halvorsen var sønn av Halvor Andersen Gustad på Baglan og Elen Ellingsdatter Balhall. Randi Olsdatter var fra Voll på Melhus. Hennes foreldre het Ola Isaksen
---- 402 RasB ---- Anders Halvorsen Rosvoll og Randi Olsdatter. Tranmæl og Marit Olsdatter Voll. Marit var blitt gift med Kristoffer Ander sen, som hadde Rosvoll store til 1851. Anders og Randi hadde flere barn som var voksne. Men i de offisielle listene er det bare oppgitt at en bodde hjemme da raset gikk. Det er videre oppført tre tjenere. I følge det som er fortalt om hva som skjedde rasnatten, er det imidlertid klart at alle de tre døvstumme barna var hjemme. Trolig er to av disse oppført som tjenere på gården. Dessuten må Martinus ha vært hjemme. Han deltok nemlig i redningsarbeidet om morgenen ved Rosvoll. Beret Johanna Hansdatter var datter av en Hans og pike Fredrikke Kris tensdatter. Hva som skjedde Her ble folket vekket av overlevende som tok seg opp til husene. Ingen var i livsfare, men man fryktet at nye ras ville komme og oversvømme hele gården, og derfor rømte man vekk. Imidlertid er det klart at Martinus ikke rømte vekk. Han deltok blant annet sammen med naboene Erik Olsen Ros voll fra Rosvoll søndre og Anders Johannessen Rosvoll fra Rosvoll nordre i redningen av Rostadfamilien fra Follo. Disse kom seilende nedover dalen på hustaket av Follo og ble liggende utenfor Rosvoll. Men leirmassene oversvømmet de lavereliggende områdene rundt gården,
---- 403 RasB ---- og det fortelles at Ole Edvard, Anna Kristine og Ragnhild som alle var døv stumme, ble inneflødd på en holme av leirmassene. Etter som de ikke hadde kontroll over stemmene sine, hørtes skrikene deres forferdelig for dem som hørte dette. 1 Men de ble hjulpet i land uten at noen kom til skade. Hverken mennesker eller dyr kom til skade. Derimot ble mye av jorden ødelagt. Og husmannsplassen Neffer ble tatt av raset. Gården ble etterpå benyttet som senter i redningsarbeidet. Og i en bu ble omkom ne oppbevar et. Ragnhild har fortalt at til sine tider var det nesten hauger av lik in ne i bua. 2 147,7 dekar av arealet ble overslammet. Av dette var 88,6 dekar dyrket jord, 39,4 dekar eng og 19,7 dekar skog og havning. 2/5 av arealet ble ødelagt. Verdien av jorden før raset hadde vært 12.500 kroner. Skaden beløp seg til 5.000 kroner slik at den nye jordverdien ble 7.500 kroner. Martinus Andersen Rosvoll. Gardens verdi forøvrig hadde vært kr. 16.000 før raset. Tapet ble her satt til 5.500 kroner slik at den nye verdien ble 10.500 kroner. Etterpå Samme år som raset gikk, solgte Anders og Randi gården til sønnen Martinus. Anders ble tildelt en erstatning på kr. 2.930. Skylden for Rosvoll store ble fastsatt slik i 1895: Gårdsnr. 112, bruksnr. 1, Rosvoll store av skyld mark 16,67 et avtak for 20 år av mark 6,67, og deretter for bestandig et avtak av mark 5,67. Dette tilsvarte en reduksjon av veiskatten på kr. 2,30 for første halvår 1893. Jorden som ble ødelagt, utgjorde 147,7 dekar. Alt ble utlagt til eieren i to teiger. Jorden lå i sammenheng med det som var urørt. Men arealet som ble utlagt var på 124,2 dekar, og det var 23,5 dekar mindre enn det som var blitt ødelagt. I 1900 bodde Anders og Randi som kårfolk på gården sammen med den døvstumme sønnen Ole Edvard. Anders døde 1915, og Randi døde i 1911. Ole Edvard døde ugift i 1935. Verdalsboka - 26
---- 404 RasB ---- Anna Kristine Andersdatter, Ole Edvard Andersen, Ragnhild Andersdatter. Anna Kristine ble gift med Oluf Olsen Næss fra Bjugn. Hun døde i 1951. Ragnhild ble gift med Bernt Andreas Olausen Veie fra Skogn. Hun døde i 1961. Martinus ble gift med Anna Ber gitte Mikkelsdatter Skjørholm. Han døde i 1934. Beret Johanna Hansdatter døde i 1930-årene. Rosvoll store sett fra nordost i 1924. Foto: Einar Musum.
---- 405 RasB ---- Rosvoll søndre ble også kalt Rosvoll søndre østre. Gården lå lengst syd av Rosvollgårdene som eksisterte i 1893. Den lå helt på sydøstkanten av den terrassen som utgjorde hoveddelen av Rosvollvaldet. Denne delen av Rosvollvaldet var gjennom århundredenes løp blitt ganske kraftig utsatt for Verdalselvens arbeid. Frem til sist på 1600-tallet, da elven gikk syd for Lennes, strøk den forbi denne terrassen i en yttersving, og den hadde da retning mot nordost. Det var ikke så få kvadratmetre som etter hvert forsvant ned i elven. Men sist på 1600-tallet skar elven gjennom det nesset hvor Lennesgårdene lå, og dermed flyttet truselen seg litt lenger mot nord. I stedet for at elven støtte mot Rosvollvaldet syd for Rosvoll søndre, støtte den etter dette mot valdet mellom Rosvoll søndre og Rosvoll store. Så frem deles foregikk det en sterk elveerosjon på østkanten av valdet. Nedenfor Rosvoll søndre mot sy døst lå derfor en svært lav elveslette. Her lå også restene av det gamle elveløpet fra sist på 1600-tallet. Dette var delvis gjengrodd, men fremdeles var nok jorden for sumpig til at den kunne benyt tes til annet en beitemark. Restene av det gamle elveløpet som ble kalt Lenneskvisla, dannet grensen mot Lennes mot sydøst. Mot øst lå Verdalselven. Mot nord lå Rosvoll store, og mot vest lå Vinne. Muligens berørte dette valdet Leirfallvaldet mot sydvest. Etter raset ble det fastslått at arealet hadde vært 478 dekar. 224,7 dekar var dyrket mark, 171,5 dekar var skog og havning, 49,2 dekar var eng, 29,3 dekar var annen udyrket mark, og 3,3 dekar var veier og bebyggelse. Matrikkelskylden var 8 mark 51 øre. I 1890 var utsæden 2 hektoliter bygg, 12 hektoliter havre og 10 hektoliter poteter. Det fantes 5 to-hjulte vogner på gården. Pr. 1. januar 1891 besto besetningen av 2 hester, 5 storfe, 6 sauer, 2 griser og 6 høns. Ingen husdyr gikk tapt i raset, og følgelig finnes det ingen oppgave over bestanden i 1893. Trolig var antallet noen lunde det samme som i 1891. Folket I de offisielle listene står Erik Olsen Rosvoll oppført som eier i 1893 og hans far Ole Johannessen Rosvoll som kårmann. Dette er vel egentlig ikke helt riktig, for overdragelsen fant sted først i 1894.
---- 406 RasB ---- Ole Johannessen Rosvoll og Anne Olsdatter. Ole Johannessen overtok gården etter sin far Johannes Eriksen i 1874. Det var under den sistnevnte at Rosvoll søndre og Rosvoll østre ble samlet på en hand i 1834. Da raset gikk, bodde følgende mennesker på Rosvoll søndre: - Ole Johannessen, gårdbruker, 66 år - Anne Olsdatter, kone, 54 år - Erik Andreas, sønn, 22 år - Johannes, sønn, 18 år - Ragnhild, datter, 16 år Ole Johannessen var som nevnt ovenfor, sønn av Johannes Eriksen. Hans mor het Ragnhild. Anne Olsdatter var trolig datter av Ole Jakobsen Bjørnhus og Gunnhild Pedersdatter på Hjellan vestre. I de offisielle listene står Ole og Anne oppført som kårfolk, mens Erik står oppført som gårdeier med to barn. Dette er da forståelig nok feil, fordi de to barna var hans søsken.
---- 407 RasB ---- Trolig er dette Ragnhild Olsdatter Rosvoll, Johannes Olsen Rosvoll og Erik Olsen Rosvoll. Hva som skjedde Kvelden før raset hadde Erik vært ute på andejakt sammen med sønnen på en av nabogårdene. Trolig var dette Ole Olsen hennes. De var nede i Lenneskvisla. Der gikk de ofte på jakt. Men det ble bare dårlig med utbytte denne kvelden. De så ikke en eneste fugl. Dette syntes de var litt rart, for det skulle normalt være flust med ender på denne tiden. Mens de gikk der og vadet i sumpen, ropte de til hverandre, og de ble enige om å komme seg hjem. Erik gikk hjem til Rosvoll søndre, og hvis kameraten var Ole Olsen Lennes, gikk han opp til onkelen på Vinne, Olaus Ellingsen Vinne. Rosvoll søndre lå på mange vis svært utsatt. Det var ikke mange metrene i avstand fra leirsuppen og bort til husene. Hadde det gått flere ras, og hadde nivået på leirsjøen steget bare 1/2 meter, ville leiren ha kommet inn på gards plassen. Og da elven flommet ut over leirflaten, nådde vannet helt til grunn muren på hovedbygningen på gården. Det fortelles at de ble vekket av en hest fra Follo som hadde overlevet ferden. Den kom galopperende inn på tunet, blå av leire. Imidlertid er det lite sann synlig at dette er riktig. Folkene ble nok vekket før det skjedde. Som det vil fremgå av hva som står nedenfor, var Erik i ferd med redningsarbeidet på det tidspunkt da hesten kom inn på gården.
---- 408 RasB ---- Det er derfor helt forståelig at man her rømte vekk så fort råd var. Etter hvert som man fikk oversikt over situasjonen, og det ble klart at det ikke var umiddelbar fare for nye ras, vendte folkene tilbake igjen, dog under stor engstelse. Men sønnen Erik hadde ikke tid til å rømme vekk. Han deltok i rednings arbeidet både om natten og dagen etterpå, og han gjorde en innsats som det står respekt av. Da han kom ut og oppdaget at det lå hjelpeløse mennesker ute i leirhavet, la han øyeblikkelig i vei for å komme dem til hjelp. Han møtte Olaus Ellingsen Vinne, Ole Olsen Lennes, Martin Georgsen By, Olaus Lorentsen By, Sefanias Ellingsen Leirfall og Gustav Ellingsen Leirfall. Da disse oppdaget at det ble flagget fra en av Lennesgårdene, såtte de øye blikkelig i gang med å komme seg ut til de fullstendig omflødde husene. Det te gjorde de ved å bruke en stige som bro. Stigen skjøv de utover, og under den la de etter hvert bord som underlag. Etter hvert som bordene dukket opp bak stigen, ble de plukket opp og benyttet foran igjen. Slik arbeidet de seg gradvis utover i den livsfarlige suppen av tyntflytende leire. Flere ganger var de seiv nede i leiren til opp under armene. Erik mistet en øks, og den sank som om det var vann den hadde falt ned i. De prøvde å nå bunnen med en staur, men det lyktes ikke. Først reddet de Oline Olsdatter fra en av plassene på Lyngsholmen. Hun var den eneste overlevende der. Deretter kom de seg ut til Age Lyngsholmen og hans familie. Det var i den forbindelse da Erik Rosvoll seiv ramlet ut i leiren, men berget seg med meget stort besvær, at Åge Lyngsholmen ropte at de ikke måtte sette livet på spill for å redde ham. Han var ferdig allikevel. Men både han og hans familie, tilsammen fire, ble reddet av disse uforferdede karene. Etter at dette var gjort, tok de seg utover til Lennes nordre hvor Ole Kris toffersen og de fire øvrige i hans familie ble reddet. De hadde nå arbeidet seg 300 meter utover leirhavet. Og de visste ingen ting om det ville komme nye ras som ville begrave dem alle. Ikke så langt unna Lennes sto en enslig kvinne fast ute i leiren. Hun hadde et teppe rundt seg, men hun hadde ingen muligheter til å komme seg til trygt land. Også hun ble hjulpet i land. Etter alt dette, såtte Erik øyeblikkelig i gang med å hjelpe til med rednings arbeidet av huslyden til John Rostad. De hadde seilt på taket av gården Follo, og hadde havnet ut for Rosvoll. Her hadde ingen våget å ta seg utover til dem før en av dem som seiv hadde vært med på seilasen og nettopp berget seg i land, Marius Iversen, en 15 år gammel gutt, viste med sitt eksempel at det var mulig å komme disse folkene til hjelp. Erik kom nå til, og sammen med naboene Martinus Andersen Rosvoll og Anders Johannessen Rosvoll hjalp han nå Marius Iversen. Men det var først
---- 409 RasB ---- Marius Iversens, og deretter Erik Rosvolls eksempel, som gjorde at de andre våget å ta seg utover i leirdynnet. Fra dette hustaket var det ikke færre enn ti mennesker som ble berget. Erik bar seiv Johns Rostads svigermor, Ber gitte Valeur og to barn i land. Men Erik var ikke ferdig med dette. Mens de andre tok seg av de andre på taket, tok han seg ut til den 17 årige Odin Bjartnes, som sto på en leir klump helt ute av stand til å redde seg seiv. Han var da så forfrossen at da Erik hadde lagt bord ut til ham, måtte han støtte Odin inn til lands. Mens han holdt på med dette, var han nede i leiren til opp på livet flere ganger. Erik fortalte etterpå at kvikkleiret sto og skalv omkring ham. Heller ikke her fant han bunn med staur. I sitt redningsarbeide viste Erik Rosvoll stort vågemot, og hans lederegen skaper gjorde at mange som ellers ikke ville ha våget å bli med på rednings arbeidet, tok del allikevel. Erik har også fortalt at han i tre dager etter raset hadde hørt en hane gale nede i leirgjørmen. Etterpå ble han innstilt til medalje, og han fikk redningsmedaljen av 3. klasse. Rosvoll søndre fikk store skader på sin jord. Som fortalt ovenfor, nådde ikke leirmassene bort til husene, slik at hverken de eller dyrene fikk skade. Men kjelleren ble fylt av vann og leire. Og store deler av dette valdet lå nede på den lave elvesletten øst for gården. Alt i alt ble 211,5 dekar dekket av metertykke leirlag. Denne jorden fordelte seg på 108,2 dekar dyrket jord, 49,2 dekar eng og 54,1 dekar skog og havning. Dette tilsvarte 2/3 av arealet. Jordverdien hadde før ulykken vært 7.050 kroner. Den ble nå satt ned med 4.700 kroner til 2.350 kroner. Gården forøvrig hadde vært verd kr. 8.500. Tapet ble satt til 5.300 kro ner, slik at den nye verdien ble 3.200 kroner. Etterpå Erik Olsen Rosvoll fikk kr. 4.420 i erstatning. Av dette fikk han kr. 1.850 i forskudd. Det er gjort en anmerkning om at dette skulle dekke husflytting og fornødent. Ole Johannessen og hans kone Anne Olsdatter fikk kr. 300 i erstatning. Videre fikk de en årlig livrente på kr. 300. Om gardens skyld heter det i 1895: Gårdsnr. 116, bruksnr. 1, Rosvoll søndre østre av skyld mark 17,40 et av- tak for 20 år av mark 14,56, og deretter for bestandig et avtak av mark 14,00. Dette tilsvarte en reduksjon av veiskatten på kr. 5,02 for første halvår 1893.
---- 410 RasB ---- Rosvoll søndre etter flyttingen sett fr a syd i 1924. Foto: Einar Musum. Det ødelagte området tilsvarte 211,5 dekar. Det lå i umiddelbar sammen heng med resten av jorden på gården. Det ble derfor utlagt til eieren i en teig. Men arealet han fikk, var på 179,9 dekar, eller 31,6 dekar mindre enn det han hadde mistet. Ole Johannessen overdrog Rosvoll søndre og østre til sin sønn Erik i 1894. Seiv døde han som kårmann på gården samme år. Anne Olsdatter levde som kårkone på gården i 1900. Hun døde i 1929. Erik Olsen ble gift med Elise Toresdatter Hestegrei vestre. Han døde i 1948. Johannes var jernbanearbeider og ugift i 1900. Han giftet seg senere med Julie Olsdatter Molden. Han ble bonde på Kjæran. Han døde i 1954. Ragnhild ble gift på nabogården Rosvoll nordre med Anders Johannessen. Hun døde i 1955. På denne gården ble det senere gjort to likfunn. En gang forholdsvis tidlig på 1900-tallet holdt Erik på å bygge et sommerfjøs ute på leiret. Da støtte han på et kvinnelik. Liket var meget godt bevart nede i leiren. Senere, sist på 20-tallet, holdt gårdskaren på Rosvoll søndre, Albert Ris holt, på med noe grøfting. Da støtte også han på likrester. Det var ikke mulig å fastslå om dette var en mann eller kvinne. Dette jordstykket kalles i ettertid Daumannsstykket. Ellers støter man stadig på rester etter hus og annet vrakgods når man ar beider ute på leiret. Tormod Lian, svigersønn av Erik, støtte blant annet en gang under grøfting på en bunt med kornstaur med spissene opp. Toppen av staurene var mellom 1,5 og 2 meter under overflaten.
---- 411 RasB ---- Rosvoll vestre var egentlig den nordligste av Rosvollgårdene. Den lå nesten ytterst på nordspissen av den omtrent 15 meter høye terrassen som utgjorde den sentrale delen av Rosvollvaldet. Men den største delen av dette valdet lå på den lavere elvesletten som elven hadde skaret ned i denne terrassen. Og det var nettopp denne delen som ble mest rammet av overslammingen. Verdalselven dannet grensen mot øst, nord og vest. Mot syd lå først Ros voll mellom, deretter Rosvoll store. Etter raset ble det fastslått at arealet hadde vært 412,1 dekar. Dette fordel te seg på 297,4 dekar dyrket jord, 73,8 dekar skog og havning, 19,7 dekar eng, 19,7 dekar annen udyrket mark og 1,5 dekar veier og bebyggelse. Matrikkelskylden var 12 mark 53 øre. I 1890 ble det sådd 2 hektoliter blandkorn, 18 hektoliter havre og 6 hekto liter gressfrø. Det ble satt 18 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det benyttet 1 ar. Kjøkkenhagen var på 0,1 ar. Videre fantes det 6 to hjulte vogner og 1 slåmaskin på gården. 1. januar 1891 besto besetningen av 3 hester, 8 storfe, 7 sauer, 3 griser og 12 høns. Besetningens størrelse i 1893 er ikke kjent da det ikke gikk noen dyr tapt i ulykken. Folket Eieren i 1893, Oluf Angel Holte, kjøpte gården sammen med Eklesøya i 1884 av Johan Peter Be ss en. Da raset gikk bodde 9 personer på gården. Disse var - Oluf Angel Pedersen Holte, gårdbruker, 51 år - Anna Jørgine Ellevsdatter, kone, 51 år - Pauline, datter, lære rinne, 24 år - Nikoline Amalie, datter, 21 år - Hanna Baroline, datter, 19 år - Anna Oline, datter, 15 år - Peder Olaus, sønn, 12 år - Angel Edvard, sønn, 8 år - Laura Marie, datter, 6 år
---- 412 ----
---- 413 RasB ---- Oluf Angel Holte var fra Skogn. Hans foreldre var Peter Olaus Johannes sen Holte og Anne Marta Nilsdatter Lynum. Anna Jørgine var også fra Skogn. Hennes foreldre var Ellev Ellevsen og Venke Nikoline Skille. Om Pauline kan opplyses at hun var fast tilsatt i småskolen i 1892 som lærerinne i kretsene Trøgstad, Stiklestad, Ness og Sende. Og den første av disse raste som kjent ut. Hva som skjedde ' Den 18. mai hadde Oluf arbeidet hardt og lenge ute på jordene. Om kvelden ble han og guttene sittende og diskutere. Blant annet diskuterte han og Peder Olaus det som presten fra Vuku, Johan Gerhard Klute, hadde sagt fra preke stolen flere ganger, nemlig at det ville hende en ulykke i Verdal. Peder Olaus mente seiv at også han hadde sett merkelige ting som kanskje advarte mot et eller annet. Han hadde sett «lysende skapninger« mellom elven og skogen. Før de skulle legge seg, ville Peder Olaus gå seg en runde. Oluf var trett og klar, og la seg til å sove. Og etter hvert gikk alle til ro, og det ble stille i huset. Litt etter midnatt våknet de av at det suste og buldret ute. Det hørtes også et og annet brak. Først trodde de det var tordenvær, men så ristet grun nen. Noe alvorlig måtte ha hendt. Oluf kom seg ut av sengen og fikk på seg noen klær. Han måtte ut og lete etter Peder Olaus, for han visste ikke om han hadde kommet tilbake igjen. Ute fikk han se hva som var i ferd med å skje. Alt nedenfor gården, det vil si både øst, nord og vest for gården, fløt av leirsuppe. Og der ute fikk han se to mennesker på et hustak. Det var Johannes Pedersen Neffer og hans stemor Serianna Johannesdatter. De bodde på husmannsplassen Neffer under Rosvoll store. Plassen ble tatt av leirbølgen, revet av muren og drevet tvers over dalen i retning av Ekle. De to beboerne klarte å komme seg ut gjennom hullet etter pipen og opp på taket. Der klamret de seg fast under den ville seilasen. Da leirbølgen traff terrassen ved Ekle, ble den slått tilbake, og huset med de to på taket drev forbi på vestsiden av Rosvoll-landet. Dette fikk Oluf Holte se. Han var tydeligvis ikke noen lettskremt mann. Han vadet ut i strømmen til bortimot opp på livet, og da huset passerte, grep han fatt i dem i tur og orden og formelig kastet dem på land. Hvor bokstavelig dette skal oppfattes, er vanskelig å si. Men det er en kjens gjerning at Oluf Holte var en kraftkar, samtidig som de to som satt på taket var meget små av vekst. Og han fikk dem inn på trygg grunn. Deretter tok han dem med inn i huset. De var søkkvåte og frosne, og der fikk de hver sin seng å ligge i.
---- 414 RasB ---- Oluf var fremdeles ikke sikker på hvor Peder Olaus var, og da han ikke hørte noen lyd fra gutteværelset, slo han dørspeilet i stykker med bare knytt neven. Men heldigvis var begge guttene der. Olufs redningsdåd ble etterpå ansett for å ha vært en prestasjon, men selve handlingen ble ikke vurdert å ha vært livstruende for Holte. Derfor ble han ikke innstilt til medalje. Senere var han ved Ros voll søndre hvor husvraket av Follo ble liggende. Dette vraket lå så pass langt fra land at det var uråd å komme seg i land for dem som satt på taket uten hjelp. Det var imidlertid meget vanskelig å få hjelp ut til dem, og en av de overlevende forteller at en av dem som sto på land, var en patriarklignende skikkelse med langt hvitt skjegg. Han hadde ropt: «For dere finnes det ingen redning! Bered dere på å møte Herren.» 2 Denne patriarken var ingen ringere enn Oluf Holte. Men her gikk ikke hans spådom i opp fy Helse. Unggutten Marius Iversen viste med sitt mot og råd snarhet et eksempel som fikk de andre til å følge etter, og snart ble alle som satt på hustaket av Follolåna berget i land. Rosvoll vestre fikk nesten hele jordveien ødelagt. Tilsammen gikk 354,4 dekar tapt. Av dette var 260,9 dekar dyrketjord, 19,7 dekar eng og 73,8 dekar skog og havning. Hele 12/13 av gården forsvant. Før raset sto jordverdien i kr. 9.750. Etter raset var den 750 kroner, slik at tapet bare på jorden var 9.000 kroner. Eiendommen ellers var før raset verd kr. 12.500. Tapet ble satt til kr. 11.000, slik at verdien etterpå var 1.500 kroner. Etterpå Skadene på denne gården seiv om husene ikke ble tatt, var så betydelige at gården måtte betraktes som bortimot fullstendig ødelagt. Den 19. juli 1893 står det i protokollen til Forvaltningskomiteen at Oluf Holte søkte om kr. 50 i bidrag slik at han kunne fornye en vekselobligasjon samt dekke noen andre utgifter. Beløpet ble bevilget som gave. Oluf Holte var blant dem som seiv var i stand til å skrive brev og søke. 17. august sendte han et brev til amtmannen. Det lyder som følger: 3 Jeg er herved så fri å forhøre hos amtmannen om hvorvidt det kan forven tes en snarlig avgjørelse på min søknad til Forvaltningskomiteen om bi drag av de til de skadelidte skjenkede midler. Jeg skal tillate meg å opplyse at jeg nettopp står i begrep med å kjøpe en eiendom, men at selvfølgelig ingen fullstendig avgjørelse kan iverksettes før jeg på det nærmeste kan få vite hvor stort bidrag jeg kommer til å erhverve av private og offentli ge midler. Jeg våger derfor å henvende meg til hr. amtmannen om han
---- 415 RasB ---- Stuelåna på Holte. Den ble flyttet fra Rosvoll vestre. vil være så god å gjøre hva gjøres kan for en hurtigst mulig avgjørelse. Det er også andre skadelidte som av samme grunn vil være meget interes- sert i en påskyndelse av den forestående utdeling. Det er ikke funnet noe som forteller om han fikk noe svar som opplyste hvor mye han ville få i erstatning. Men det er en kjensgjerning at han kjøpte den delen av Maritvoll som senere fikk navnet Holte. Men 30. september fikk han bevilget kr. 100 til innkjøp av mat. Det skulle bestemmes senere hvorvidt dette beløpet også skulle være en gave, eller om det skulle gå til frådrag fra den erstatningen han ville få. 15. desember ble det besluttet at det skulle være en gave. Erstatningen Oluf Holte fikk, var på kr. 8.600. Han fikk kr. 300 i forskudd. I en kommentar heter det at han søkte om støtte til innkjøp av mat og en hest, men han hevet ikke beløpet da han fikk det bevilget. Om Rosvoll nordre heter det i avfellingsprotokollen 1895: Gårdsnr. 114, bruksnr. 1, Rosvoll vestre med Eklesøya av skyld mark 12,53 et avtak for 20 år av mark 11,57, og deretter for bestandig et avtak av mark 10,43. Dette tilsvarte en reduksjon av veiskatten på kr. 3,99 for første halvår 1893. Det var således ikke rare greiene som var igjen av jorden. Hele 354,4 dekar hadde gått tapt. Men som følge av at alt lå inntil det lille som var igjen, ble alt sammen utlagt i en teig til eieren. Dette besto av 227,7 dekar fast mark
---- 416 RasB ---- og 88 dekar elvebredd og sandører, tilsammen 315,7 dekar. Men det var 35,8 dekar mindre enn det som var blitt ødelagt. I tillegg kom 22,2 dekar elveleie. I 1907 solgte Oluf Holte resten av jorden på Ros voll vestre til Anders Jo hannessen Rosvoll på Rosvoll nordre. Da besto den dyrkede jorden av 10 mål! Men da utlegget ble foretatt, var det Anders Rosvoll som fikk den øde lagte jorden. Som nevnt ovenfor kjøpte Oluf Holte en større del av Maritvoll og bygget en ny gard der. Han kalte den Holte. Blant annet flyttet han våningshuset på Rosvoll vestre dit. 11900 bodde Oluf og Anna Jørgine sammen med Anna Oline, Peder Olaus, Angel Edvard og Laura Marie på Holte. Oluf døde i 1912. Anna døde i 1922. Pauline ble gift med Johannes Andersen Balgård på Skjørdal. Hun sluttet som lærerinne i 1900. Hun døde i 1910. Hanna Baroline giftet seg ikke. Hun var misjonær i Kina i 1923. Anna Oline giftet seg med Odin Ravlo. Hun døde i 1944. Peder Olaus ble gift med misjonær i Kina Eva Marie Landmark. Han døde i 1944. Angel Edvard overtok Holte etter sin far. Han ble først gift med Inga Jo hansen. Etter hennes død ble han gift med Anna Maria Johansen. Angel Holte døde i 1958. Laura Marie ble gift med misjonsprest Olav Dalland. Hun døde i 1951. Noter: Opplysninger ved Arne Ludvig Reitan. Fortalt av Leif Iversen, sønn av Marius Iversen. Språket er modernisert.
---- 417 RasB ---- Navnet på denne plassen er et typisk eksempel på navn og beliggenhet. Her var det plassens beliggenhet i forhold til hovedbølet som var avgjøren de. Hovedbølet var Rosvoll store, og gården lå på en terrasse som lå omtrent 10 meter høyere enn elvesletten. Men øst for gården ned til elvesletten var det en forholdsvis bratt terrasseskråning. Dette var en gammel elvemel. Og ved foten av denne elvemelen lå Nefferplassen. Vi har her valgt skrivemåten Neffer seiv om det på samtidige kart blir skrevet Nedfor. Plassen var vel av omtrentlig normal plasstørrelse. I 1890 ble sådd 0,5 hek toliter bygg og 1,5 hektoliter havre. Det ble satt 3 hektoliter poteter, og det fantes en kjøkkenhage på 0,02 ar. Pr. 1. januar 1891 ble det fødd 1 ku, 2 sauer og 8 høns. I 1893 var tallet på husdyr 1 ku, 1 gris og et ukjent antall høns Folket Samme husmannsfamilie var der fra før 1865 til 1893. Peder Jensen kom dit før 1865. Men han døde i 1890. Da raset gikk i 1893 bodde bare to mennesker på Neffer, nemlig - Johannes Pedersen, husmann med jord, 52 år - Serianna Johannesdatter, hans stemor, 65 år Johannes Pedersen var var sønn av Peder Jensen og hans første kone Inge borg Pedersdatter fra Skjærset. Serianna Johannesdatter var Peder Jensens andre kone. Hennes foreldre var Johannes Stenersen og Brynhild på Bjartnesvald. Hva som skjedde Nefferplassen ble slått av muren av leirbølgen. Dermed raste murpipen sammen. De to som befant seg inne i huset, ble ikke skadet av pipen som falt ned. Hvor vidt de lå oppe på loftet eller nede, er uklart. De kan muligens ha vært nede for å se hva som skjedde. Men de klarte etter hvert å komme seg opp på loftet og derfrå opp gjennom hullet etter pipen og opp på taket. Der klamret de seg fast mens huset ble ført i stor hastighet nordover i retning av Ekle.
---- 418 RasB ---- Ved Ekle støtte leirbølgen mot terrassekanten der. Denne var akkurat høy nok til at leirbølgen ikke slo over, og den ble snudd tilbake i sydvestlig ret ning. Og huset ble ført videre med de to sittende på taket. Ved Rosvoll vestre seilte huset nokså nært land. På Rosvoll vestre bodde Oluf Pedersen Holte, og han var også blitt vekket av raset. På det tidspunkt da hustaket med Johannes og Serianna kom seilende tilbake, var han ute, og han så dem. Det fortelles at han vadet ut i leirstrømmen til nesten opp på livet, og da taket passerte ham, grep han de to i tur og orden og formelig kastet dem mot land. Ingen av disse to var spesielt store. Johannes var så liten at han nesten ble regnet for dverg, og Serianna var visstnok heller ikke særlig stor. Men allikevel var det en kraftprestasjon å gjøre det Oluf Pedersen Holte gjorde. Og han berget livet på de to. Huset, eller rettere sagt restene av huset, ble liggende i ro nærmere Haugdal. Etterpå bar han dem, en under hver arm, hjem til seg, fikk på dem tørre klær og la dem til sengs. Det Holte gjorde, ble ikke ansett for å ha vært livsfarlig for ham seiv, og redningsdåden ble derfor ikke belønnet med redningsmedaljen. Dette er et eksempel på hvordan mennesker langt unna og uten kjennskap til de faktiske forhold, tok avgjørelser på sviktende grunnlag. Johannes og Serianna mistet 1 ku og 1 gris og et ukjent antall høns. Jorden som gikk tapt, ble regnet sammen med den jorden Rosvoll store mistet. Etterpå Johannes Pedersen og hans stemor Serianna Johannesdatter fikk samme er statning, nemlig kr. 350 hver. Serianna fikk 50 kroner i forskudd. Johannes og Serianna flyttet så til Johannes' bror, Petter-Iver Neffer, som bodde på Ørmelen. Der bodde de i 1900. Johannes døde i 1917.
---- 419 RasB ---- Den gården som først ble ryddet her, het sannsynligvis By. Og det skjedde utvilsomt helt ved begynnelsen av vår tidsregning. Gården vokste i størrelse og betydning, og må i vikingetiden ha vært bebodd av en meget mektig ætt. Det vitner de kjempesvære gravhaugene på Melby graven om. Der oppe lå også etter alt å dømme den opprinnelige gården. Etter at kristendommen var blitt innført, begynte en oppdeling av gården. Da oppsto Sundby, Melby og en nå bortkommet Nesteby. Den siste ble etter all sannsynlighet tatt da Verdalselven gjorde en av sine utallige forandringer av sitt løp. Bare restene av denne gården ble tilbake, og det var så lite at den ikke lenger kunne eksistere som egen gard. Den ble til en ødegård, eller et aun, som det heter i Trøndelag. Det lå nede på den lave elvesletten ved elven. Sundby kom til å bruke deler av dette aunet, og det fikk navnet Sund byaunet. Trolig hadde også Melby en bit. Denne biten ble kalt Melbyaunet. Sundby var den størse av de to partene som var igjen. Men Sundby ble så delt i flere deler. I 1520 var det ikke færre enn seks Sundbygårder. Nav net på den ene av disse, den øverste av dem, utviklet seg til Østgård. Det forhold at ingen av disse gårdene gjenfinnes oppe på Graven, har mu ligens sammenheng med de store leirrasene som har gått mellom Sundby og Gudding. (Når det gjelder alle de forskjellige delingene og sammensmelt ingene som har funnet sted fra 1500-tallet og opp til i dag, henvises det til Verdalsboka IV.) I 1893 fantes følgende garder: Vester Sundby som også ble kalt Lunden, Sundby vestre, Sundby østre, Østgård og Melby. Dessuten var det noen mindre eiendommer som var blitt selvstendige bruk noen år i forveien. Av dem ble noen berørt av raset, nemlig Sundbyaunet, Sundbyhammelen og Melbynesset. Og alle hovedgårdene hadde i større eller mindre grad husmannsplasser. Verdalsboka - 27
---- 420 ----
---- 421 RasB ---- E 3 3 5 I
---- 422 RasB ---- Lunden var en av storgårdene som ble rammet av raset. Gården ble ikke fullstendig ødelagt. Store deler av gards valdet unngikk ødeleggelser. Men husene ble tatt av leirmassene og flyttet bortimot 200 meter. Navnet Lunden bedrar en del. Egentlig var dette en av Sundbygårdene, og den ble også kalt Ves ter Sundby. Dette må ikke forveksles med Sundby vestre som var en annen gard. Lunden var den vestligste av Sundbygårdene. Mot vest valdet gården mot Bjørken. Mot nordvest nådde den bort til elven som her gjorde en stor sving mot syd. Mot øst grenset gården mot Sundby vestre. Og mot syd steg terren get bratt oppover mot Bjørken. Husene på Lunden lå ikke helt nede på den laveste elvesletten. De lå om trent på samme nivå som husene på Nessgårdene. Men de lå litt lavere enn husene på de andre Sundbygårdene, Østgård og Melby. Da gården ble vurdert etter raset, fant man at det dyrkede arealet hadde vært på 271,26 dekar. Skogen utgjorde 50,94 dekar. Eng og annen udyrket mark var tilsammen 38 dekar. Dessuten var det tilsammen 2,03 dekar med bebygget grunn og veier. Alt i alt var dette 362,23 dekar. Dessuten fantes det en god del skog utenfor det vurderte området. Matrikkelskylden var 13 mark 22 øre. I 1890 ble det sådd 4,5 hektoliter bygg og 18 hektoliter havre. Det ble satt 15 hektoliter poteter. 0,05 ar ble benyttet som kjøkkenhage. På gården var det 1 fire-hjult og 4 to-hjulte vogner. Pr. 1. januar 1891 var det 3 hester, 9 kyr, 18 sauer, 3 griser og 9 høns på gården. I 1893 var tallet på dyr litt høyere. Det var fremdeles 3 hester, men det var nå 12 storfe og 25 sauer. Derimot var det ingen griser. Tallet på høns er ukjent. Forsikringsprotokollen forteller at det var seks bygninger på gården, nem lig en hovedbygning, en bryggestue, et stabbur, en stall med stallbod, et fjøs, og en kornlade. Folket I mai 1893 besto gårdbrukerfamilien av bare to personer. De var nemlig
---- 423 RasB ---- barnløse på det tidspunktet. Men de hadde to tjenere, og på kåret var det to personer. Disse folkene var - Johannes Thoresen, gårdbruker, 46 år - Bergitte Serine Olsdatter, kone, 31 år - Julie Johannesdatter, tjenestejente, 24 år - Anneus Pettersen, gjetergutt, 13 år - Johannes Olsen, kårmann, 66 år - Martha Pedersdatter, kone, 69 år Johannes Toresen kjøpte Lunden året før raset. Men han må ha kommet dit og vært bruker en tid før det, for i 1891 står han oppført som gårdbruker på Lunden. Johannes var fra Skjørdal, og hans forel dre var Tore Gabrielsen og Ingeborg Ols datter Skjørdal. Bergitte Serine var fra Melby. Hennes foreldre het Ole Larsen Melby og Beret Larsdatter Stiklestad. Bergittes mor, Beret Larsdatter, er et sted oppført som boende på Lunden da raset gikk. Men i følge de offisielle liste ne bodde hun som inderst på Sundby østre. I 1891 bodde hun imidlertid på Lunden sammen med sin datter og svigersønn. Hun var da enke og ble betegnet som sinnsvak. Det var hun også så tidlig som i 1875 da både hun og Bergitte Serine ble forsørget av formyndere. Julie Johannesdatter var født i Vuku sogn, men hun ble oppfostret på Gammel plassen under Skjørdal øvre i 1875. Hun ble forsørget av faren som het Johannes Hansen Stiklestad. Morens navn var Oline Johnsdatter Sundbyvald. Gjetergutten Anneus Pettersen var fra Levring. Hans foreldre var ungkar Petter Andersen Melbyvald og Karen Arnts- Johannes Thoresen Lunden. Bergitte Serine Olsdatter Lunden.
---- 424 RasB ---- datter Levring. Karen var forøvrig kone på Sundbyhammelen da raset kom, og hun omkom. Kårmannen Jofiannes Olsen Lunden hadde tidligere brukt Lunden seiv. Han var sønn av Ole Olsen Lunden den yngre og Marta Olsdatter. Kårkona Marta Pedersdatters foreldre var ungkar Peder Pedersen Kvello og pike Gunhild Agesdatter Mønnes. Hva som skjedde Det synes nokså klart at leirbølgen fra det andre raset må ha nådd bort til Lunden først. I følge beskrivelsene slo denne bølgen mot Bjørkberga så spruten sto himmelhøyt. Men det er allikevel klart i følge øyenvitneskildringene at det var det tredje raset som ødela gården. Julie Johannesdatter, senere gift Åsheim. Som nevnt ovenfor ble husene på går den flyttet bortimot 200 meter. Leirstrøm men gikk på en måte i en bakevje, og husene ble ført rundt et ness, og havnet til slutt inne i en vik. Men da var de fullsten dig knust og ødelagt. Hovedbygningen var delt i tre deler som lå på hver sitt sted. Det var kårfolkene som bodde i andre etasje som først ble oppmerksom på raset. Trolig hadde de merket dunderet fra det andre raset, eller kanskje til og med sett leirmassene. Kona fikk varslet de som lå nedenunder. De kom seg med en gang opp på loftet, og dette ble deres redning. Men det sies at da husene ble tatt av leir strømmen og ført av sted, la de seg ned i sengene og trodde at de skulle dø. Men kårmannen Johannes gikk bort til kvistvin duet og så ut. Derfrå så han noen stokker og en langvogn flyte forbi. «Nå må vi forsøke å komme oss i land,» sa han. Han fikk de andre med seg, og så utrolig det enn høres, klarte de alle å komme seg ut av huset, bort på stokkene som fløt forbi og til slutt bort på langvognen. Derfrå brukte de hesjestaur og kornstaur som fløt ut fra et uthus sammen med bord, stokker og annet vrakgods til å bygge en bro slik at de kom seg velberget til fast land. Men de hadde ingen ting annet med seg enn bare nattklærne. Om Anneus heter det at det var hans søskenbarn Ole Olausen Levring som trakk han opp på tørt land. Ingen døde eller fikk men av raset.
---- 425 ----
---- 426 RasB ---- Dagen etter ble 10 kyr funnet døde i fjøset. Leiren hadde løftet dem opp under loftsbjeikene. I stallen sto to hester, eierens stolthet, døde side om side. Og rundt omkring i ruinene fantes 25 døde sauer. 2 kyr og 1 lam ble berget. Dessuten var en tjenestehest på Rinnleiret. Anneus hadde i sitt eie en kiste. Kisten tilhørte hans mor. Om denne kisten het det at den skulle tilhøre eldstejente i hvert slektsledd. Men Karen hadde ingen flere barn, og derfor fikk Anneus ha kisten. Kisten ble funnet etter raset. Da var den brutt opp. Sikkert var det noen som var på leting etter verdisaker. Seiv ikke i forbindelse med en slik tragedie unnså man seg ikke fra å stjele fra dem som hadde mistet omtrent alt. 91 år etter raset kom kisten til Anneus' datter, Mercedes Levring Poulson, i Amerika. 1 Av gardens areal ble 196,9 dekar dyrket mark og 12,8 dekar eng, tilsammen 209,7 dekar, ødelagt. Jordverdien før raset ble anslått til kr. 11.400. Tapet ble satt til kr. 8.550. Det utgjorde 3/4 av gardens jord. Igjen var det jord til en verdi av kr. 2.850. Eiendommen forøvrig ble totalt verdsatt til kr. 12.500. Skaden beløp seg til kr. 9.200, slik at det som ble reddet hadde en verdi av kr. 3.300. Etterpå Straks etter ulykken kjøpte Johannes Toresen Hallan. Der skrev han en søk nad til Velferdskomitéen datert 13. november 1893. Søknaden lød som følger: 2 Undertegnede tillater seg herved å søke den ærede komité om å få litt hjelp til å kjøpe meg en ku for å underholde meg og min familie vinteren over. Som det vel er den ærede komité bekjent, har jeg kjøpt gården Hallan. Men da jeg ikke har noen avling og heller ikke andre midler enn jeg kom- mer til å få av de skadelidtes fond, da vet jeg ingen annen utvei enn å henvende meg til den ærede komité om hjelp. Jeg søker herved om å få kroner 150,-. I håp om at denne min søknad vil bli meg innvilget, tegner jeg meg med megen aktelse ærb Johannes Toresen Lunden I Velferdskomitéens protokoll er det anført at Johannes Toresen Lunden fikk kr. 100 i gave for at han skulle ha til seg og sin families underhold denne vinteren. Johannes fikk en erstatning på kr. 8.190. Av dette fikk han kr. 3.760,79 i forskudd. Disse pengene skulle benyttes til gårdkjøp. Men inkludert i for skuddsbeløpet var også hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stik lestad på. kr. 110,79.
---- 427 RasB ---- Noe av materialene av kusene ble berget. Dette er en stue som ble satt opp etterpå på Lundåsen. Kårfolket Johannes Olsen og Marta Pedersdatter fikk en erstatning på kr. 1600. Av dette fikk de 200 kroner i forskudd. Dessuten fikk de en årlig liv rente på kr. 400. Julie Johanne sdatter fikk kr. 80 i erstatning. Anneus Pettersen fikk kr. 20. Skylden ble fastsatt slik i 1895: Gårdsnr. 124, bruksnr. 1, Lunden av skyld mark 13,22 et avtak for 20 år av mark 9,92, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,92. Dette betød en reduksjon av veiskatten på kr. 3,42 for andre halvår 1893. Den ødelagte jorden ble utlagt umiddelbart sammen med restene av den übeskadigede jorden. Tapet var på 209,7 dekar. Tilbakeført ble 129,2 dekar. Dette var 80,5 dekar mindre enn hva som hadde gått tapt. John Andersen Sundby vestre kjøpte det som var igjen av Lunden, både uskadet og overslammet jord. Og et jordstykke ble kalt Ruinene fordi det der fantes rester etter husene på Lunden. Johannes og Birgitte døde begge på Hallan mellom, han i 1906 og hun i 1908. Johannes Olsen og Marta Pedersdatter bodde i 1900 på en forpaktet plass under den gamle gården Lunden. De døde henholdsvis i 1904 og 1909. Tjenestejenten Julie Johannesdatter hadde en tid etterpå arbeid på Leinstrand. Så ble hun gift med Ole Anneusen Åsheim som seiv opplevde raset som dreng
---- 428 RasB ---- på Ness østre. I 1900 bodde de som inderster på Bjørken og livnærte som jordarbeidere. I 1901 kjøpte de Sundbymoen. Julie døde i 1958. Gjetergutten Anneus Pettersen utvandret til Ashby i Minnesota hvor giftet seg og fikk familie. Noter: 1 Historien om kisten er fortalt av Eivind Stubbe og står i Verdal Historielags skrifter Årbok 1984 s. 110 ff. Språket er modernisert.
---- 429 RasB ---- Sundbyaunet var et såkalt kjøperom. Opprinnelig var Sundbyaunet tre husmannsplasser tilhørende gårdene Sund by østre og Sundby vestre. Men eieren i 1893, Haldor Haldorsen, hadde fått kjøpe Sundbyaunet østre og Sundbyaunet mellom i 1890. Bruket ble også kalt Sundbyaunet østre. Går vi helt tilbake til middelalderen, er det mye som tyder på at Sundby aunet var restene av den ødelagte Nesteby. Og det var Verdalselven som var synderen i den sammenheng. Nesteby ble en øde gard, eller et aun som det heter i Trøndelag. Sundbyaunet lå ved elven vest for Sundby. Til tross for at det var to steder ved navn Sundbyaunet som var blitt slått sammen, var dette bare en beskjeden eiendom. Etter raset ble arealet beregnet til å ha utgjort 16,7 dekar. Matrikkelskylden var 0 mark 74 øre. I 1890 da det fremdeles var en husmannsplass, var utsæden 0,5 hektoliter bygg, 1,5 hektoliter havre og 3 hektoliter poteter. Pr. 1. januar 1891 var det 1 ku, 1 sau, 1 gris og 5 høner på plassen. Litt flere dyr var det i 1893. Da var det 1 ku og 4 sauer. Folket Det bodde bare to mennesker der da raset gikk: - Haldor Haldorsen Sundbyaunet, jordbruker, 71 år - Guruanna Iversdatter, kone, 74 år Disse to var på Fætten vestre både i 1865 og 1875.1 1875 kalles han «selv eier og tømmermann.» Haldor var sønn av Haldor Jonsen og Gunnhild Andersdatter Østre Sundby. Guruanna var datter av Iver Pedersen og Kirsti Olsdatter Levring. Hva som skjedde Sundbyaunet lå omtrent rett ut for rasåpningen. Leirbølgen må ha truffet husene med stor kraft. Husene var vel forholdsvis beskjedne, og de ble revet av murene og ført omtrent 100 meter bortover. Begge to omkom.
---- 430 RasB ---- Døde: HALDOR HALDORSEN SUNDBYAUNET, født 1822 GURU ANN A IVERSD ATTER SUNDBYAUNET, født 1819 Guruanna ble funnet 20. mai. Dagen etter ble Haldor funnet. Begge ble begravet på Lysthaugen 28. mai. Jordfestelsen fant sted 19. mai 1894. Det at husene ble flyttet, og at de kunne lokaliseres, var vel medvirkende til at likene ble funnet så pass kort tid etter ulykken. Av husdy rene døde kua og 4 sauer. 1 sau ble reddet. Hele den vesle eiendommen ble dekket av et flere meter tykt leirlag. Jordveien var før ulykken verdsatt til kr. 680. Alt ble ødelagt. Eiendommen forøvrig hadde en verdi av kr. 1.500. Etter skaden ble ver- dien satt til bare 50 kroner, slik at tapet ble regnet til kr. 1.450. Etterpå Dødsboet etter Haldor Haldorsen og Guruanna Iversdatter ble tildelt en erstatning på kr. 1.050,00. Matrikkelskylden ble i 1895 fastsatt på følgende måte: Gårdsnr. 125, bruksnr. 2, Sundbyaunet av skyld mark 0,74 et avtak for 20 år av mark 0,74, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,67. Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,26 for første halvår 1893 for denne delen av Sundbyaunet. Gårdsnr. 127, bruksnr. 2, Sundbyaunet mellom av skyld mark 0,50 et av tak for 20 år av mark 0,50, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,45. Og det betød en reduksjon av veiskatten på kr. 0,17 for andre halvår 1893 for Sundbyaunet mellom. All jord, det vil si 16,7 dekar, ble utlagt som en teig til Staten i den delen som kaltes Triangelet. Det var den ødelagte jorden som lå nærmest utenfor rasporten. Sammen med selve rasgropen utgjorde dette tilsammen Statsteig A.
---- 431 RasB ---- Denne eiendommen var så vidt nylig blitt solgt til Johannes Pedersen at den ennå ikke var skyldsatt da raset gikk. Eiendommen kaltes Sundbyham melen, men parten hadde havnet inn under Bjørken hvor den var en hus mannsplass til den ble solgt til husmannen der. Eiendommen lå nedenfor Bjørkberga helt mot vest på Bjørken valdet. Vest for seg hadde den Haga søndre søndre som også hadde tilnavnet -hammelen, Hagahammelen. Det er lite sannsynlig at eiendommen nådde ned til elven, slik at Bjørkenvaldet foruten at det lå mot syd og øst, nok også lå mot nord. I likhet med så mange andre husmannsplasser som ble solgt på den tiden, var den beskjeden av størrelse, I 1893 ble arealet satt til 19,7 dekar. Alt var dyrket mark. Utsæden i 1890 da den fremdeles var en husmannsplass, var 1 hektoliter bygg, 1,5 hektoliter havre og 4,5 hektoliter poteter. En liten kjøkkenhage på 0,03 ar fantes også. Husdyrholdet 1. januar 1891 var 1 ku, 3 sauer, 1 geit og 4 høns. Tallet på dyr var i 1893 omtrent det samme. Folket Da raset gikk, bodde følgende personer der: - Johannes Pedersen, selveier, 50 år - Karen Arntsdatter, kone, 53 år - Anna Birgitte, datter, 10 år - Marta Bårdsdatter, inderst, fattiglem, 78 år Johannes kom til denne plassen som husmann allerede før 1875. Han var da gift med Guruanna Johansdatter. Hans datter Anna Birgitte var fra dette ekteskapet. Hans foreldre var Peder Johnsen Minsåsåsen og Marta Olsdatter Lek lemsvald. Karen Arntsdatter, som var hans andre kone, var fra Levring østre, og hen nes foreldre het Arnt Olsen og Guru Efasdatter Levring. Hennes sønn fra før ekteskapet, Anneus Petersen, var gjetergutt på Lunden. Han overlevde raset. Marta Bårdsdatter var identisk med den Marta Bårdsdatter som bodde hos sin sønn Martin Olsen Fergemelen under Bjørken i 1875. Hun losjerte hos
---- 432 RasB ---- husmannen Peder Pedersen på plassen Skotrøa under Bjørken i 1891. I en kelte sammenhenger blir hun opplyst å være enke, men det stemmer ikke. Hun var ugift. Hennes foreldre var Bård Bårdsen Sundby og pike Maren Andersdatter Bjør ke nvald. Hva som skjedde I likhet med de gårdene og plassene som ble rammet av det andre raset, kom det hele overraskende på folkene på Sundbyhammelen også. Johannes våknet ved at en stokk fr a veggen falt ned over ham. Han klarte å løfte vekk stokken og kom seg utpå gulvet. Samtidig ble huset fylt med leire. Det var ikke mulig å komme seg ut gjen nom hverken dør eller vinduer. Den eneste åpningen han fant før det var for sent, var skorsteinspipen. Han krøp derfor opp i den. Mens han var inne i pipen hørte han sin datter rope om hjelp. Da var det ikke mulig for ham å komme seg tilbake for å hjelpe henne. Huset var fullt av leire. Bare han kom seg unna. Både kona, datteren og fattiglemmet omkom. Han ble reddet inn til fast land fra hustaket av militære mannskaper, og bare iført skjorten ble han brakt opp til Bjørken. Dit ble mange andre brakt av dem som ble reddet. Etter ulykken var han dårlig og skral i lange tider. Også her ble hele eiendommen begravet. 1 ku og 5 småfe strøk med. Døde: KAREN ARNTSDATTER SUNDBYHAMMELEN, født 1840 ANNA BIRGITTE JOHANNESDATTER SUNDBYHAMMELEN, født 1884 MARTA BÅRDSDATTER SUNDBYHAMMELEN, født 1815 Huset ble stående på samme sted. Det var trolig det som var år saken til at Johannes berget livet. Noe av det første som rauset sammen når husene ble satt i bevegelse, var nemlig skorsteinen. Og var det hus oppe fra selve rasområdet, sank som oftest murpipen ned gjennom den torven huset sto på. Men her ble altså murpipen stående. I og med at huset ble stående på samme plass, var det lett å finne de om komne. Alle tre ble funnet 20. mai. Det at de ble funnet på samme dag, tyder på at de ble funnet inne i restene av huset. Begravelsen fant sted 28. mai på Lysthaugen. Og de ble jordfestet ett år etter ulykken, 19. mai 1894. Hele eiendommen ble begravet av leire. Den var ikke skyldsatt, slik at noen verdifastsettelse av jorden finnes ikke. Men eiendommen ble satt til kr. 1.000, og alt gikk tapt.
---- 433 RasB ---- Etterpå Johannes Pedersen ble senere bosatt en tid i kårstuen på Sundby østre. Han arbeidet på Sundby, og han lappet sko. ' Han fikk kr. 1.175 i erstatning. Av dette var 50 kroner forskudd. Da sky Iden ble fastsatt i 1895, ble eiendommen forøvrig kalt Sundbyaunet mellom. I protokollen står: Gårdsnr. 127, bruksnr. 2, Sundbyaunet mellom av skyld mark 0,50 et av tak for 20 år av mark 0,50, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,45. Eiendommen på 19,7 dekar ble utlagt til Staten i det såkalte Triangelet, det vil si det ødelagte området utenfor skredporten. Dette inngikk i hva som ble kalt Statsteig A. Johannes Pedersen ble gift på nytt to ganger. Hans tredje giftermål var med Oline Johannesdatter Østgård fra Sul. Han drev også Østgård en tid. Etter dette må han ha ervervet seg Jøssåsmoen, for i 1899 solgte han denne heimen til Ole Johannessen Skansen. Siste gang Johannes giftet seg, var han 72 år gammel. Han ble da gift med Kristine Olsdatter Morken fra Leksdalen. Han kom da til Morken som tid ligere hadde vært en husmannsplass under Hofstad. De opplev eisene Johannes gjennomgikk rasnatten, fulgte ham hele livet, og hver gang det ble snakk om raset, begynte han å gråte. Og det fortelles videre at han hadde det ikke godt sine siste leveår. Han døde i 1922. Note: 1 Opplysninger ved Per Sundby.
---- 434 RasB ---- Sundby vestre er en av de mange gårdene Sundby ble delt inn i i middel alderen. Som sin nærmeste nabo mot nordost hadde den Sundby ostre. Mot øst nådde valdet opp mot det høye terrassetrinnet som går under navnet Melbygraven. Dette området ble ikke berørt av Verdalsraset. Mot syd lå Sundbyhaugen. Mot vest grenset gården mot Lunden. Og mot nordvest dannet Verdalselven grensen. Etter raset ble arealet fastslått til å ha vært 385,72 dekar. Da var en del skog som lå utenfor det berørte området, ikke tatt med. I dette arealet var 246,31 dekar dyrket jord, 56,05 dekar skog og havning, 68,9 dekar eng, 8,78 dekar annen udyrket mark og 5,68 dekar veier og bebyggelse. Matrikkelskylden var 14 mark 45 øre. Av en eller annen grunn er ikke tallene for utsæd eller husdyr i 1890 og 1891 tatt med i oversikten etter raset. Folket John Andersen Hegle som var gift med Laura Sofie Larsdatter Sundby, kjøp te Sundby vestre i 1892. Da raset gikk, bodde følgende personer der: - John Andersen, gårdbruker, 35 år - Laura Sofie Larsdatter, kone, 31 år - Sirianna, datter, 1 år - tre tjenere - Jonetta Ottesdatter, inderst, fattigvesenet, 69 år John Andersen var fra Hegle i Frol. Hans foreldre var Anders Pedersen Heglesaunet og Johanna Johnsdatter Hegle. Laura Sofie Larsdatter var fra Sundby. Hennes foreldre var Lars Larsen og Serianna Ottesdatter Sundby. Jonetta Ottesdatter var fra Gudding ostre. Hennes foreldre var Otte Olsen og Ingeranna Johnsdatter. Hun var Laura Sofies moster. Hvem de tre tjenerne var, er ukjent.
---- 435 RasB ---- Folket på Sundby vestre. Per soner merket * var ikkefødt i 1893. Laura Sofie Larsdatter og John Andersen Sundby. Sirianna, Johanna*, Lars*, Margrethe*, Arne*, Aasta*, Marie*. Hva som skjedde I likhet med Sundby østre og Østgård lå Sundby vestre på et noe høyere terrassetrinn i landskapet like ved foten av Melbygraven terrasse. Husene på disse gårdene var derfor ikke i det hele tatt ut satt for fare. Men de laveste deiene av gårdsvaldene for alle tre ble berørt. Nede på Melbynesset som vi for enkel hets skyld kaller det nesset elven dannet nord for disse gårdene, lå store deler av disse gårdsvaldene. Og her ble alt begra vet av metertykke leirlag. I 1893 hadde ikke Sundby vestre noen husmannsplasser her nede. Det finnes ingen opplysninger om hvor dan folkene her opplevde raset. Men i lik het med alle andre som fikk raset slik inn på livet, må det ha vært en sinnsoppriv ende opplevelse, og folkene flyktet opp til Barlia. Sirianna Johnsdatter Sundby. Verdal sboka - 28
---- 436 RasB ---- Det var flere av de ulykkelige som kom opp til denne gården etter at de var blitt tatt av raset. Gården fikk ødelagt et areal på 216,5 dekar. Av dette var 137,8 dekar dyr ket jord, 68,9 dekar var eng, og 9,8 dekar var skog og havning. Dette tilsvarte 13/21 av jorden. Jordverdien var før raset kr. 9.200. Tapet ble satt til kr. 4.900. Igjen var det da jord til en verdi av kr. 4.300. Verdien av eiendommen forøvrig ble før raset anslått til 12.500 kroner. Verdien etterpå var 5.600 kroner. Tapet her var således 6.900 kroner. Etterpå John Andersen fikk 4.000 kroner i erstatning. I forskudd fikk han kr. 26,90 som var hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad, og dette ble betalt direkte dit. På samme måte som de andre gårdene som fikk ødelagt deler av sin jord ved raset, fikk også Sundby vestre fastsatt ny skyld i 1895: Gårdsnr. 126, bruksnr. 1, Sundby vestre av skyld mark 14,45 et avtak for 20 år av mark 8,95, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,05. Dette betød en reduksjon av veiskatten på kr. 3,09 for første halvår 1893. Elven tok nytt løp gjennom det ødelagte området, og det ble derfor delt i to deler, en på hver side av elven. På sydsiden gikk 158,8 dekar fast mark til eieren. På nordsiden ble resten, 40 dekar utlagt til Staten i det som ble kalt Triangelet. Det ble senere en del av Statsteig A. Dette var tilsammen 17,7 dekar mindre enn det som hadde gått tapt. I tillegg til alt dette var det 23 dekar elveløp og på sydsiden 10 dekar elvebredder og sandører som alt gikk til eieren. Sundby vestre sett fr a nordvest. Foto: O. Snekkermo.
---- 437 RasB ---- John og Laura Sofie ble værende på Sundby vestre. Nabogården Lunden ble nesten helt ødelagt. Restene av denne gården kjøpte John Andersen, og den gikk således inn i Sundby vestre. John døde i 1929. Laura døde i 1940. Sirianna døde ugift på Sundby vestre i 1964. Jonetta døde i 1900.
---- 438 RasB ---- Sundby østre fikk dette navnet fordi den var den østligste av dem som bar navnet Sundby. Dette gårdsvaldet var forholdsvis smalt. Det strakte seg helt fra elven og opp på Melby graven terrasse. Mot nordost lå Østgård, og mot sydvest lå Sund by vestre. Den øverste delen av valdet lå oppe på Melbygraven terrasse som ikke ble berørt av raset. Men den nordvestligste delen nådde helt ned på elvesletten. Denne var her svært lavtliggende, og som vanlig var, ble hus mannsplassene plassert i slikt lavtliggende og flomutsatt terreng. Riktignok fantes det ikke husmannsplasser nede på denne sletten i 1893. Men det hadde vært flere tidligere, og to av dem var blitt solgt og blitt til et selvstendig bruk. Det var Sundbyaunet. (Se under Sundbyaunet.) Etter raset ble totalarealet på Sundby østre fastslått til å ha vært 373,56 dekar. Utenfor det beregnede området fantes det en del skog i tillegg til dette. Arealet fordelte seg på 222,38 dekar dyrket jord, 75,18 dekar skog, 59,1 dekar eng, 5,6 dekar annen udyrket mark og 11,3 dekar veier og bebyggelse. Matrikkelskylden var 12 mark 25 øre. I 1890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 16 hektoliter poteter. På gården fantes 2 to-hjulte vogner. Pr. 1. januar 1891 var det 2 hester, 7 storfe, 6 sauer, 5 geiter, 3 griser og 6 høns på Sundby østre. Hvordan husdyrholdet var i 1893, er ukjent, men trolig var det nokså likt 1891. Folket Johan Olaus Larsen Sundby overtok denne gården etter sin far før 1891. Han var da gift med Pauline Hansdatter Gudding. Johan Olaus Larsen Sundby, gårdbruker, 27 år Pauline Hansdatter, kone, 31 år Lars Julius, sønn, 5 år Harald Marius, sønn, 3 år Anneus, sønn, 1/2 år to tjenere
---- 439 RasB ---- På kåret bodde - Lars Jonsen, kårmann, 65 år - Jodda Andersdatter, kone, 65 år Johan var sønn av kårfolkene. Pauline Hansdatter var fra Gudding Hennes foreldre var Hans Eriksen og Maria Pedersdatter. Lars Johnsen var sønn av John Haldo sen og Karen Larsdatter Sundby. Jodda Andersdatter var fra Rennebu. Hennes foreldre var Anders Ingebriktsen Lund og Randi Olsdatter Gunnes. Det er ukjent hvem de to tjenerne var Lars Julius Johansen Sundby. Hva som skjedde ' Pauline Hansdatter Sundby. Harald Marius Johansen Sundby. Ingen av disse var i livsfare da leirmassene ikke nådde opp til husene. Men flatene nedenfor ble fylt nesten helt opp til det nivå husene på gården lå. Alt nedenfor ble begravet. Det var flere av de ulykkelige som kom opp til denne gården etter at de
---- 440 RasB ---- var blitt tatt av raset, og den ble tatt i bruk som midlertidig sykehus. Mange var i en meget slett forfatning både åndelig og le gemlig. En av dem som havnet hit, var Ove Nil sen Haugskott. Husene på hans gard Krag havnet nedenfor Sundby. Ove Haugskott var så forslått og medfart at han ble sen geliggende i lang tid på Sundby østre. Men dette oppholdet førte i hvert fall til en po sitiv ting, han ble nemlig gift med datte ren av kårmannen på gården, Ingeborg Sofie Larsdatter. Dette kan man si var litt av en frierferd. Johan Larsen Sundby deltok aktivt i red ningsarbeidet. Han reddet lærer Tessems tjenestepike, Ingeborg Anna Paulsdatter Tessem, ved å gå på ski ut til henne. Anneus Johansen Sundby. Denne skituren, i motsetning til andre som journalistene diktet opp, ble fak tisk gjennomført som beskrevet. Ingeborg sto på restene av gulvet av Trøgstadskolen. Denne platten lå del vis og fløt i den tynne leirsuppen ca. 500 meter fra sydsiden av elven. Hun befant seg nærmere land på nordsiden. Men der var det ingen som kunne hjelpe henne. Enten var de borte, eller så våget de seg ikke utpå. Johan Sundby mente derfor at han måtte prøve å hjelpe henne. Men leiren var her så bløt at det ikke var mulig å komme frem på brett. Han spente der for på seg skiene og la ut på en meget farefull skitur. Leirvellingen var her flere meter dyp, ja, faktisk enkelte steder opp til 10 - 12 meter dyp. Han klarte å komme seg ut til henne, og hun møtte ham med følgende ord: «Ikke har jeg frosset, og ikke har jeg grått.» Den første delen av hennes utsagn skulle derfor innebære at hun hadde hatt mulighet til å få på seg noe klær. For hvis ikke ville hun nok ha frosset. Det var nemlig kuldegrader om natten. Johan lot henne stå bakpå skiene, og så gikk de tilbake til fast land. Men for at to stykker skal kunne gå på ett par ski, må de gå i takt. Det er vel dette som har gitt grunnlag for den historien Bjarne Slapgard har skrevet om nettopp en slik redning. Der kommanderte skigåeren: «Høyre, venstre, høyre, venstre!» Og slik må de vel ha gått disse to også. Men i likhet med de aller fleste som opplevde raset, fortalte Johan Sundby
---- 441 RasB ---- Lars Johnsen og Jodda Andersdatter Sundby. Ingeborg Sofie Larsdatter. Hun ble gift med Ove Haugskott. svært lite om sine opplevelser. Han ble til delt redningsmedaljen av 3. klasse for denne redningsdåden. Men han fortalte allikevel om et stab bur som fløt nedover og ble stående like ut for Sundby. Stabburet kom fra hus mannsplassen Tokstad vestre. Johan hadde tatt seg ut til buret og gått inn. Inne i bu ret fant han tre rømmebunker stående på en benk. Der hadde de stått helt stødig un der hele seilasen, og ikke nok med det, ba re noen få dråper med rømme hadde skvulpet over kanten fra en av bunkene. Slike tilfeldigheter kunne skje. Men slik skånsom behandling var unntaket. Uthuset fra den samme husmannsplas sen havnet også utenfor Sundby. Her sto
---- 442 RasB ---- kyrne og spiste i beste velgående da man tok seg ut til dem. Men i den andre enden av fjøset lå noen sauer og kavet hjelpeløse i leiren. Dessverre var det ikke mulig å få noen i land i live, og alle ble derfor slaktet. Store arealer nede på elvesletten gikk tapt. Alt i alt ble 167,3 dekar jord dekket av leire. Dette var 98,4 dekar dyrket jord, 59,1 dekar eng og 9,8 dekar skog og havning. Jordtapet beløp seg til følgende tall: Før skaden: Kr. 9.200. Etter skaden: Kr. 4.300 kroner. Tap: Kr. 4.900. Dette ga forholdstallet 5/9. Verdien på eiendommen forøvrig var før skaden kr. 10.100. Etter skaden var den 5.400 kroner, hvilket vil si at tapet var 4.700 kroner. Sundby øs tre sett fr a vest i 1929. Foto: Henning Anderson. Etterpå Johan Larsen Sundby fikk en erstatning for tapet på kr. 3.000. Kårfolket Lars Jonsen og Jodda Andersdatter fikk kr. 220 i erstatning. De fikk 50 kroner i forskudd. Senere fikk de kr. 200 i årlig livrente. For Sundby østre ble skylden fastsatt slik i 1895: Gårdsnr. 127, bruksnr. 1, Sundby østre av skyld mark 12,25 et avtak for 20 år av mark 6,60, og deretter for bestandig et avtak av mark 6,13. Dette betød en reduksjon av veiskatten på kr. 2,28 for første halvår 1893. Det ødelagte området utgjorde 167,3 dekar. Dette ble delt i tre teiger. To av disse lå ved den überørte delen av eiendommen, og de ble derfor utlagt til eieren. Den største av disse ble kalt Hamlenteigen og lå vest for Lunden og Sundby vestre. Tilsammen utgjorde disse 137,4 dekar. 40 dekar av dette var elvebredd og sandører. I tillegg kom 19 dekar elveleie. Staten fikk en
---- 443 RasB ---- teig på 20 dekar. Denne teigen lå i det såkalte Triangelet, og ble senere en del av Statsteig A. Totalt utgjorde det utlagte området 157,4 dekar, eller 9,9 dekar mindre enn det som hadde gått tapt. Johan Larsen Sundby ble værende på gården. Hans kone Pauline Hans datter døde i 1895. Han giftet seg på nytt med Margrete Karstensdatter Myr. I 1929 overleverte Johan gården til sin sønn Per Johansen Sundby av andre ekteskap. Johan døde i 1942. Lars Johansen emigrerte til Canada. Han ble gift der. Han døde i 1971. Harald Marius ble gift med Borghild Severinsdatter Berg fra Lyng. Han døde i 1977. Anneus emigrerte også til Canada. Han giftet seg der. Han døde i 1965. Kårmannen Lars Jonsen døde i 1896. Kårkona Jodda Andersdatter døde i 1909. Note: Opplysninger ved Per Sundby, sønn av Johan Sundby.
---- 444 RasB ---- Tokstad er et gammelt gårdsnavn i dette nabolaget. Beliggenheten tatt i be traktning med naboer som Trøgstad, Jermstad, Øgstad, Stiklestad og Heg stad, er det nærliggende å tro at denne -stad-gården må være av samme alder som disse, det vil si fra eldre jernalders siste del. Men i middelalderen gikk det mange ras i dette området. Dette førte til at flere garder enten ble helt ødelagt og forsvant, eller de ble så sterkt øde lagt at de ikke lenger ble opprettholdt som egne bruk, eller ble reduserte fra tidligere store garder til å bli garder av beskjeden størrelse. Med hensyn til Tokstad er det litt vanskelig å avgjøre nøyaktig hva som skjedde. Men vi kan i alle fall fastslå at resultatet ble at gården ikke lenger var mulig å opprettholde som egen gard. Det hadde naturligvis sammenheng med de generelle virkningene av nedgangstiden i tillegg til at gården ble øde lagt av ras. Men restene av Tokstad ble i hvert fall lagt til Auglen. Begge disse var nemlig i erkestolens eie. Dette er også forklaringen på at gårdsnummer 32, som er Prestegården Aug lens nummer, også ble benyttet om jord som lå opp til et par kilometer unna. Tokstad lå opprinnelig på sydsiden av den elven som rant ut fra Leirådalen. Denne elven hadde sitt løp syd for Faren. Mot vest fulgte deretter Eklogårdene. I husmannsvesenets tid ble det aktuelt også for Prestegården å sette ned husmenn på sin jord. Det var derfor naturlig at den jorden som lå lengst unna, og således var vanskeligst tilgjengelig for utnyttelse, ble brukt til dette for mål. Disse husmannsplassene fikk da naturlig nok navnet Tokstad. Og det var flere av dem, tre i alt. I 1893 var det også tre stykker. De het Tokstad østre, Tokstad mellom, og Tokstad vestre. Alle tre ble ødelagt av Verdalsraset. Når det gjelder arealet på disse Tokstadplassene, finnes det ingen over sikter som angir størrelsen. Jorden hørte nemlig inn under vedkommende gard. Men nettopp det forhold at denne jorden lå så vidt langt borte fra Prestegår den, kan kanskje bety at arealet var litt større og kanskje litt bedre enn på husmannsplasser flest.
---- 445 RasB ---- Tokstadplassene lå under Prestegården Auglen. Det var tre av dem, og de lå på rekke og rad på sydsiden av det gamle åfaret etter Leiråa.
---- 446 RasB ---- Som navnet angir, var dette den midterste av de tre Tokstadplassene. Alle plassene lå på rekke og rad på sydsiden av den dalen som var gravet ut av elven som for mange hundre år siden rant ut fra Leirådalen. Syd for seg hadde plassen Eklogårdene, og på nordsiden av dalen lå Trøgstadvaldet. I og med at dette var en husmannsplass, er det ikke opplyst noe om area lets størrelse. Men i 1890 ble det sådd 0,33 hektoliter bygg og 1,33 hektoliter havre. Det ble satt 4 hektoliter poteter. Pr. 1. januar 1891 var husdyrbestanden 2 storfe, 4 sauer og 11 høns. I 1893 var det 1 ku og 3 sauer på plassen. Hvor mange høns de hadde, er ukjent. Forsikringen gir følgende opplysninger: Hovedbygningen var bygget sammen med fjøs og lade. Den inneholdt stue, kjøkken samt fordør. I tillegg var det et stabbur. Av inventaret var en to-etasjes kakkelovn forsikret. Avlingsforsikringen omfattet følgende punkter: 3 tønner bygg, 10 tønner havre, 18 tønner poteter, 10 lass høy og 12 berger halm. Folket Folket på denne plassen hadde ikke vært der lenge. I 1875 var det en annen familie der. Men i 1891 bodde Peder Pedersen og Ber et Marta Olsdatter på Tokstad mellom. De må ha kommet dit mellom 1875 og 1891. 19. mai 1893 bodde følgende mennesker på Tokstad mellom: - Peder Pedersen Tokstad, husmann, 35 år - Beret Marta Olsdatter, kone, 33 år - Anna Bergitte, datter, 11 år - Otilie, datter, 9 år - Peder, sønn, 7 år - Gustava, datter, 3 år - Paul, sønn, 1/2 år Peder Pedersens foreldre het Peder Pedersen og Berit Lorentsdatter Hallanvald. Beret Marta Olsdatters foreldre var Ole Halvorsen Støa og Anne Johnsdatter.
---- 447 RasB ---- De tre døtrene hadde vært hos besteforeldrene noen dager, men de kom hjem om kvelden før raset. Beret Marta og Peder Tokstad med barnebarnet Birger på fanget. Her er de på Sendesaunet, og de kolte seg da Sende. Hva som hendte ' I likhet med de aller fleste som opplevde raset, og som mistet noen av sine kjære, ønsket heller ikke folkene på Tokstad mellom å snakke om sine opp levelser. Men etterfølgende historie er gjenfortalt av Peders og Beret Martas barnebarn, Aksel Sende: «Husmannsfølkene på Tokstad mellom gikk tidlig til sengs om kvelden 18. mai 1893. Peder lå nedbrutt av sterk lungebetennelse, og Beret Marta var utslitt etter en dobbel arbeidsdag hvor hun hadde gjort både sine egne og sin manns gjøremål den dagen. Huset hadde to soverom. På det ene sov Peder, 6 år, Otelie, 9 år, Anna Bergitte, 11 år. På det andre rommet lå Peder, som fordi han var dårlig, had de en egen seng. Den 3-årige Gustava lå i vuggen, mens minstebarnet Paul på 6 måneder delte seng med sin mor. Trolig var det dette som reddet livet til lille Paul, for ellers var det han som lå i vuggen. Like før midnatt ble Beret Marta vekket av Peder som ba om litt vann. Seiv om Peder ganske fort falt til ro igjen, fikk ikke hun ro i kroppen. Hun ble sittende i sengen. Hun merket en underlig lukt, og hun syntes også hun
---- 448 RasB ---- hørte en fjern lyd av torden. Var det noe Beret Marta var livende redd, var det tordenvær. Av den grunn var hun lys våken da raset kom. Så skjedde alt på en gang. Beret Marta trodde det var Jordens undergang, og ropte til Gud at han måtte spare barna. Den ene veggen raste sammen, og en stor stokk falt over brystet på Peder. Samtidig ble rommet fylt av leire. Sengen hvor lille Paul lå, sto ved den motsatte veggen. Hun grep gutten, og samtidig så hun at vuggen med Gustava forsvant ned i leiren. Hun ropte til de andre barna at de måtte berge seg. Anna Bergitte svarte: «Så snart jeg får vekk stokken som ligger over meg, kommer jeg, mor.» Dette var det siste moren fikk høre fra Anna Bergitte. Fra Otelie kom det ikke en lyd. Kanskje var hun allerede bevisstløs. Leirsuppen sto nå høyt i rommet. Beret Marta måtte grave leire fra ansiktet til Peder for at han skulle få luft. Og utrolig nok klarte hun å løfte vekk stokken som lå over ham. Da så hun at det ene benet var brukket. Beret Marta forsto at de måtte ha hjelp fort. Paul var utrolig nok uskadd. Men vuggen med Gustava var borte. Og å ta seg inn på det andre soverommet var ikke mulig for henne. Seiv var hun uskadd, og til lands måtte hun. Så med lille Paul i armene bega Beret Marta seg ut i leirmassene. Denne turen kunne hun aldri gi noen forklaring på hvordan hun gjennomførte. På spørsmål om det svarte hun bare: «Det var vel Guds vilje.» Hun tok seg frem til Prestegården. Da hadde hun ikke lenger kjøtt på fmgrene. Kampen mot leiren hadde vært hard. På Prestegården fikk hun fortalt om sin familie nede i rasgropen.» I samtidige beskrivelser fortelles det at Peder var syk da han kom hjem om kvelden, og at han la seg tidlig. Rimeligvis er det riktig. Han var hus mann under Prestegården, og dette var travel onnetid, og husmennene var normalt pålagt pliktarbeid i onnetidene. Følgelig er det derfor også sannsyn lig at da måtte Beret utføre alt arbeid hjemme på plassen alene. Når det så her sies at Peder hadde sterk lungebetennelse, kan det ha vært et resultat av hva han opplevde under raset. Beret Marta sier ikke noe om at hun hadde hørt Dina Jermstad springe for bi. Det er imidlertid helt klart at Dina sprang forbi Tokstad mellom og ropte: «Fare!» På det tidspunkt da Tokstad mellom raste ut, må det ha bygget seg opp formidable mengder rasmasse utenfor rasporten. Dette medførte at huset ble liggende nedenfor Mo, det vil si omtrent midt i rasporten. Og nye ras etterpå la stadig opp leire rundt huset. Avstanden til vestmelen av raset var kortest, og seiv om denne melen var den høyeste av alle rundt hele rasgropen, var det nok et eller annet sted i nærheten av Mo at Beret Marta klarte å kravle seg opp. Og derfrå kom hun seg bort til Prestegården Auglen hvor det var
---- 449 RasB ---- folk. En av de personene som da befant seg der, var Erik Sæbo. Hans gard Eklosvedjan var forsvunnet, og han lette etter sin egen familie på kone og fire barn som var borte. Eklosvedjan og Tokstad mellom hadde ikke ligget langt fra hverandre, og Erik kjente Beret Marta. Og Erik Sæbo nølte ikke. Han fikk med seg Sefanias Teodorsen Støp, og ved hjelp av bord bygget de en bro utover. Da de var kommet midtveis, gikk det et ras i Eklomelen med dunder og brak. Sefanias snudde, men Erik fortsatte ut til restene av Tokstad mellom. Han kom seg inn i huset, og han fikk med seg Peder på 6 år ut. Her er det grunn til å bemerke at i samtidige beretninger fortelles det at Erik tok med seg den 6 måneder gamle Paul. Men av hva Beret Marta seiv har fortalt, var det hun seiv som hadde fått med seg Paul. Alene klarte han foreløbig ikke å gjøre noe for dem som var igjen. Han fikk berget gutten opp til Prestegården, og der overtalte han fem menn til å bli med ned til Tokstad mellom. De fem var Johannes Husanvald, Eleseus Mo, Laurits Hestegrei, Johannes Husan og Martin Martinsen. I fellesskap klarte de å hugge seg gjennom virvaret av stokker og bord, grave seg ned gjennom et metertykt lag av leire, og fikk berget ut to av de gjenværende, Otilie og Anna Bergitte. Men Otilie hadde fått så store skader at hun døde allerede dagen etter. Og Anna Bergitte pådro seg lungebetenn else etter å ha ligget i det iskalde leirdynnet så lang tid, og kanskje også fått leire på lungene, og hun døde på sykehuset 22. mai. Gustava fant de ikke, men de fant vuggen. Uhyggelig nok lå det en død høne oppe i den da. Døde: OTILIE PEDERSDATTER TOKSTAD, født 1884 GUSTAVA PEDERSD ATTER TOKSTAD, født 1890 Og som følge av sykdommen hun pådro seg døde ANNA BERGITTE PEDERSDATTER TOKSTAD, født 1882 Gustava ble ikke gjenfunnet. Otilie ble gravlagt 28. mai på Stiklestad. Hun ble jordfestet 4. juni. Anna Bergitte som døde på sykehuset, ble gravlagt og jordfestet på Alstad haug 27. mai. I likhet med Beret Marta, hadde også Peder fullt av sår på både hender og føtter som følge av all gravingen i leiren. Beret Marta ble liggende i en uke etterpå, mens Peder måtte bruke krykker en lang stund fordi han hadde brukket benet. I tillegg til at tre av deres barn døde, mistet de alt de eide. Ingen ting, bort sett fra noen små gjenstander, ble reddet ut, og alle husdyrene strøk med.
---- 450 RasB ---- Beret Marta kom seg aldri over tapet av sine barn. Og samtidig bebreidet hun seg hele livet fordi hun ikke hadde klart å redde Gustava. Jorden hørte under Prestegården Auglen og ble regnet sammen med det jordtapet den gården hadde. Peder jr. før han reiste til Amerika. Peder og Anna Sende i Minnesota i 1964. Etterpå Peder Pedersen Tokstad fikk kr. 710 i erstatning. Forslaget gikk ut på kr. 1000. Han fikk 50 kroner i forskudd til livsopphold. Kort tid etter raset kjøpte Peder Sendesaunet i Leksdalen. Det kan ha vært i 1894. Beret Marta stilte som betingelse at hun aldri mer ville bo ved en elv. I 1900 bodde familien på Sendesaunet. De bar da etternavnet Sendes aunet. Senere ble slektsnavnet forandret til Sende. Peder og Beret Marta fikk fire barn til. De feiret diamantbryllup i 1943. Dette året fikk Peder Ny jords medalje og diplom for sin innsats som ryd der av ny jord. I tillegg til driften av sitt eget bruk drev han nemlig med grøf ting. Det opplyses at han hadde gravet 12 mil grøft. Beret Marta døde på Sendesaunet i 1944. Peder Pedersen døde på Gamlehjemmet i 1951, 91 år gammel. Sønnen Peder utvandret til Amerika i 1907. Han bodde i Ashby i Minne sota hvor han hadde en farm. Han ble gift med en svensk dame ved navn Anna. Peder døde i 1966.
---- 451 RasB ---- Av det som ble reddet ut fra Tokstad mellom, var disse tallerkenene. Paul oppbevarte dem gjemt inne i en vegg for at de ikke skulle ødelegges. Her vi ses de frem av Aksel Sende, Beret Martas og Peders Barnebarn. Verdalsboka - 29
---- 452 RasB ---- Peders farm i Ashby i Minnesota. Den yngste sønnen, Paul, som bare var 1/2 år da det skjedde, gif tet seg med Pauline Jønnum fra Beitstad. De bosatte seg i Røysing i Ogndalen hvor han døde i 1984. Note: Opplysninger ved Aksel Sende. Paul og Pauline Sende.
---- 453 RasB ---- Tokstad vestre lå sammen med de andre Tokstadplassene på sydsiden av det gamle åfaret etter den elven som rant ut fra Leirådalen for flere hundre år siden. Syd for seg hadde plassen Eklogårdene. Og mot nord lå Trøgstad. Seiv om vi altså ikke har oversikt over arealet av den dyrkede jorden, vet vi hvordan utsæden var i 1890. Den var 0,33 hektoliter bygg, 1,67 hektoliter havre, og 3 hektoliter poteter. Videre kjenner vi størrelsen av husdyrholdet pr. 1. januar 1891. Besetningen besto av 2 storfe, 5 sauer, 1 gris og 5 høns. I 1893 var det 2 kyr, 6 småfe og et ukjent antall høns. I forsikringsprotokollen opplyses det at plassen besto av tre bygninger, nem lig en hovedbygning, en lade og et stabbur. Det fantes også en kakkelovn der. Andre opplysninger går ut på at det var to stabbur på Tokstad vestre. Nor malt var et stabbur det vanlige. Ja, det var ikke en gang alle husmannsplass ene som hadde et stabbur. Men de tre Tokstadplassene var store til hus mannsplasser å være, og det var derfor ikke helt urimelig at det var to stab bur på denne plassen. Muligens kan det som i forsikringen kalles lade, egentlig ha vært det andre stabburet. Folket Peder Rasmussen Tokstad og Anne Olsdatter var på denne plassen allerede i 1865. Og de var der både i 1875 og 1891. Da raset gikk, bodde følgende personer på Tokstad vestre: - Peder Rasmussen Tokstad, husmann, 74 år - Anne Olsdatter, kone, 70 år - Teodor Pedersen Tokstad, tjenestedreng, sønn, 22 år - Einar Teodor sen, sønnesønn, 4 år Peder Rasmussen var seiv fra Tokstad vestre. Hans foreldre var Rasmus Pedersen Tokstad og Marja Nilsdatter Kjæranvald. Anne Olsdatters foreldre var Ole Pedersen og Ber et Andersdatter handfall. Teodor var dreng på Jermstadspannet. Her er det en del uklare ting. Et sted heter det at han var på Spannet da raset gikk, og at han omkom der. Et annet sted heter det at han var hjemme på Tokstad vestre og omkom der. Dette siste er riktig.
---- 454 RasB ---- Peder Rasmussen Tokstad. Anne Olsdatter Tokstad. Teodor var ikke gift med Einars mor. Hun het Ingeborg Anna Ellingsdat ter Lyngås og bodde ikke på Tokstad vestre, og hun var der ikke da raset gikk. Einar var tvilling. Hans tvillingbror het Aksel. Men han var hos sin mor. Einar hadde kommet dit bare en måned før raset, og bodde da sammen med sin far og besteforeldre. Peder Rasmussen hadde vært åreforkalket i lengre tid, og han ble derfor omtalt som sinnssyk. På denne plassen hadde de kommet så langt med våronna at de skulle så 20. mai. Hya som skjedde Her fikk trolig beboerne varsel av Dina Jermstad. Dette var et av de sted ene hun sprang forbi. Visstnok var alle sammen ute før huset ble tatt av ra set. Det heter seg at Teodor skulle inn i huset for å hente noen klær, og da han kom ut igjen, skal han ha sprunget seg rett ut for raskanten som da hadde nådd bort til huset mens han var inne, og dermed ble han borte. Huset seilte ut for bakken og havnet til sist ved Haga. Dette tyder på at Tokstad vestre må ha gått ut som noe av det siste. Det begynte nå etter hvert å bli ansamlet så meget rasmasse utenfor skredporten at dette stengte for det som kom senere. Seiv om hovedbygningen på plassen sto tilsynelatende uskadd ved Haga, hadde den nok rørt på seg. To av de omkomne, Anne og Einar, ble nemlig funnet under huset som måtte rives før likene kunne trekkes frem. (Se nedenfor.)
---- 455 RasB ---- Men den åreforkalkede Peder gikk ute på gardsplassen og plukket spon da redningsmannskapene kom. Gardsplassen var fremdeles like slett. Han had de da tilholdssted i stabburet. Den første som kom dit, var Erik Sæbo. Men Peder såtte seg i mot å bli ført derfrå. Han sa at han også hadde Anne der. Erik Sæbo måtte forlate ham med uforrettet sak, og han måtte be folk som kjente den sinnssyke, og som kunne snakke ham til fornuft, om å få ham i land. Rådsdrengen på Prestegården, Magnus Larsen, kjente Peder, og sam men med seks menn dro han avsted for å snakke med ham og prøve å få ham i sikkerhet. Dette ville imidlertid den forstyrrede Peder ikke være med på, og til å be gynne med måtte også de la han være igjen. Han ble værende på tomten noen dager. Han lå oppe på loftet på stabburet på en reinskinnsfell. Magnus Larsen var ute til Peder hver dag, og han bar mat til ham i en ryggsekk og melk i et spann. Men omsider klarte Magnus å overtale Peder til å bli med til fast land. Men da var Peder blitt syk, og måtte sendes til sykehuset. Der døde han av lungebetennelse 29. mai. Dette dødsfallet skyldes de påkjenninger han ble utsatt for under raset, og han må regnes med blant dem som omkom under eller som følge av raset. Einar ble funnet av sin mor etter noen dager. Gutten lå da inne under huset. For å få ham frem måtte huset rives. Og da fant man også bestemoren. Det fortelles at gutten holdt fast på en liten tinnskje han nettopp hadde fått, og som han var veldig glad i. Stabburet hvor Peder hadde hatt tilholdssted, ble senere revet og tatt med inn til Haga. Den delen av torven hvor uthuset og det andre stabburet sto, seilte lenger. Den havnet utenfor Sundby. Johan Larsen Sundby fortalte at i buret hadde stått tre kummer med rømme, og det var bare noen dråper som hadde skum pet over under seilasen. Og i uthuset sto kyrne i ro og mak, og de spiste da de fikk mat. I den andre enden, imidlertid, lå sauene og basket hjelpeløse i leiren Døde: ANNE OLSD ATTER TOKST AD, født 1824 TEODOR PEDERSEN TOKST AD, født 1871 EINAR TEODORSEN TOKSTAD, født 1889 Død straks etter av sykdom som følge av raset: PEDER RASMUSSEN TOKSTAD, født 1819 Anne og Einar ble funnet 27. mai. Begget to ble begravet og jordfestet på Stiklestad 3. juni.
---- 456 RasB ---- Peder døde på sykehuset 29. mai. Han ble begravet og jordfestet 3 juni på Alstadhaug. Teodor ble funnet 2. august. Begravelsen fant sted på Stiklestad 3. august, mens jordfestelsen fant sted 6. august. 2 kyr og 6 småfe måtte bøte med livet. Det tyder på at det ikke var mulig å berge kyrne inn til land utenfor Sundby. Seiv om det fortelles at uthuset ble liggende utenfor Sundby, kan det ha betydd at det lå temmelig langt ut. Og det var ikke mulig å få kyrne levende i land. Etter all sannsynlighet ble de slaktet. Sauene som lå nede i leirgjørmen, ble trolig tatt av dage med en gang. Etter som Tokstadplassene lå under Prestegården Auglen, ble jorden som gikk med, regnet sammen med det denne gården mistet. Etterpå Til dødsboet etter Peder Rasmussen Tokstad ble det betalt ut en erstatning på kr. 950. Det fortelles at Teodor og Einars mor, Ingeborg Anna Ellingsdatter Lyn gås, hadde hatt stevnemøte også kvelden før raset. 2 Hun og Teodor skiltes, hun for å dra til Lyngåsen og Teodor for å dra til Tokstad. Og en kort stund etterpå gikk raset. Det er uklart om Ingeborg Anna var eller senere ble hus hjelp hos John Rostad. John Rostad eide gården Follo som gikk ut. Det er imidlertid helt klart at hun ikke var på Follo da raset gikk. Mest sannsynlig ble hun hushjelp etterpå. Hun var dypt religiøs og hun trodde at Einars og Teodors dødsfall var Guds straffedom for at hun hadde begått den store synden å sette barn til verden uten å være gift samt at hun hadde fortsatt å møte Teodor før giftermålet. For henne ble straffen fullbyrdet da også Einars tvillingbror Aksel døde av spanskesyken. Nå var soningstiden forbi. Hun skal da ha sagt følgende ord: «Nu hi æ itj meir hainn kainn ta ifrå mæ!» Noter: Mange av opplysningene om denne plassen er ved Kåre Haugan. Opplysninger ved Per Rostad.
---- 457 RasB ---- Navnet forteller at dette var den østligste av de tre Tokstadplassene. Den grenset mot Rognhaugen og Eklo i syd. Nord for seg hadde plassen en dal som i sin tid var blitt gravet av elven som rant ut fra Leirådalen. På nord siden av denne dalen lå Trøgstadvaldet. Mot øst lå deler av Jermstad østres vald. Hvis størrelsen av utsæden skal legges til grunn, var dette den minste av Tokstadplassene. For som i likhet med andre husmannsplasser er ikke arealet oppgitt noen steder. Men i 1891 sådde de 0,33 hektoliter bygg og 1 hekto liter havre, og de såtte 3 hektoliter poteter. Samme år besto husdyrbestanden av 2 kyr, 3 sauer og 4 høns. I 1893 hadde de også 2 kyr og 3 sauer. Tallet på fjørfe er ukjent. Folket Eilert Kristoffer Olsen og hans kone Beret Olsdatter kom til Tokstad østre før 1891. I 1875 bodde en annen husmannsfamilie der. I mai 1893 bodde følgende mennesker på Tokstad østre - Eilert Kristoffer Olsen, husmann, 56 år - Beret Olsdatter, kone, 52 år - Odin, sønn, 17 år - Paul Anton, sønn, 10 år - Lava Bardosdatter, fattiglem, inderst, 71 år Dessuten hadde dette husmannsparet flere andre voksne og halvvoksne barn som arbeidet og bodde andre steder. Eilert og Beret var bosatt på Tromsdal som inderster i 1865. Han ble da kalt dag arbeider. Eilerts foreldre var ungkar Ole Larsen Ulvill og pike Birgitte Kristina Haldos datter Dahl (Dillan). Beret Olsdatter Tokstad.
---- 458 RasB ---- Brødrene Eilertsen i Amerika. Fra v.: Paul Eilertsen, Odin Eilertsen, Elese us Eilertsen (var ikke hjemme da raset gikk). De brukte Togstad som etter navn i USA. Berets foreldre var Ole Eriksen Brenna og Marit Olsdatter Karlgård. Lava Bardosdatter bodde i 1865 som gift tjenestejente på Stor-Langdal. Sammen med henne bodde da hennes 3 år gamle datter Beret Eriksdatter. I 1875 bodde Lava som losjerende på Overholmen nordre. Hun levde da av å bake flatbrød. Hva som hendte Seiv var Eilert på Prestegården på arbeid da raset gikk. Her fikk folkene varsel. Men hvorvidt det var Dina Jermstad som fikk vars let dem, eller om de våknet av andre grunner, er ukjent. Men alle kom seg ut. Lava var gammel og skrøpelig og dårlig til bens, og Beret tok henne der for på ryggen og sprang til Rognhaugen. Hun forsøkte å se etter guttene, men de sprang en annen vei, og de berget også livet. Alle sammen berget seg. Huset sank ned i dypet. Men trolig var dette et av de siste stedene som gled ut, for huset ble liggende om enn ikke midt i rasgropen, så i alle fall
---- 459 RasB ---- et godt stykke innenfor skredporten. Det ble sterkt ramponert, men det ble berget både penger og klær derfrå. Dy rene strøk med. Jakob Skei som var et av øyenvitnene til raset, var ute og så denne plassen gikk ut. Han fortalte at det var som et opphold i raset før det nådde Tokstad østre. Han trodde et øyeblikk at den skulle bli liggende. Men så gled også denne plassen ut. Etter som plassen hørte under Prestegården Auglen, ble tapet av jorden regnet sammen med jordtapet der. Etterpå I skadeserstatning fikk Eilert Olsen Tokstad kr. 1.700. Hans døtre Henrietta og Laura som ikke hadde vært hjemme da raset gikk, fikk 50 kroner hver. Laura ble forøvrig gift med Gustav Bjartnes som seiv ble berørt av raset. Eilert og Beret bosatte seg senere på Grindgjerdet. Han døde i 1896. Beret utvandret til Amerika i 1905. Sønnen Odin ble i 1900 gift med Sofie Johannesdatter Hofstadsveet fra Leks dal. De utvandret i 1903 til Amerika. Han døde i 1965 i Alexandria i Minnesota. I 1900 utvandret Paul Anton til Amerika. Han var urmaker i Crosby i Nord Dakota og i Osakis i Minnesota. Han ble gift med Bergina. Han døde i 1922.
---- 460 RasB ---- Trøgstad kan føre sin historie helt tilbake til folkevandringstiden i eldre jernalder, det vil si en gang mellom år 400 og 600 e. Kr. Den hører med blant de mange -stad-gårdene i dette nabolaget som ble til på den tiden, nem lig Stiklestad, Hegstad. Øgstad, Jermstad og Tokstad. Fra de eldste kildene kan det også leses at Trøgstad var en såkalt storgard, det vil si at landskylden på 1600-tallet var så høy, at gården tilhørte kate gorien storgårder. Men Trøgstad har flere ganger vært utsatt for ras. I middelalderen gikk det en rekke ras i nærheten, og flere av dem hadde innvirkning på Trøgstad valdet, enten ved at raset gikk innenfor valdets grenser, eller ved at rasmasse havnet inne på valdet. Disse fikk imidlertid ikke så store innvirkninger for gården. Derimot gjorde raset i 1747 et stort innhugg i valdet. I middelalderen ser det ut til at Trøgstad var delt i tre. Men før utgangen av 1500-tallet var det bare to garder. Disse var Trøgstad store og Trøgstad lille. Raset i 1747 berørte bare Trøgstad store. Et resultat av det var at skylden for denne gården ble redusert med omtrent det halve, slik at den ble mindre enn skylden for Trøgstad lille. I siste halvpart av 1800-tallet var Trøgstad lille et underbruk under Follo. Trøgstad store var i bruk som selvstendig gard hele tiden.
---- 461 ----
---- 462 RasB ---- TRØGSTAD, BJØRKLUND 106.8 (97) Gården Bjørklund lå lengst nord av de to brukene av Trøgstad lille som var be bodd. Eiendommen grenset i syd mot Trøgstad lille søndre. I vest grenset den mot Krag. Nord for Bjørklund lå resten av Trøgstad lille, men der lå det ingen gard. I øst lå Trøgstad store. Bjørklund var en forholdsvis liten eiendom, bare på 19,7 dekar. Og dette var ikke dyrket mark, men eng. Matrikkelskylden var 0 mark 21 øre. Fordi at det ikke bodde folk der i 1891, mangler opplysninger om utsæd i 1890 og husdyr i 1891. I 1893 var det bare 4 sauer på bruket. Folket Anton Kristiansen kjøpte Bjørklund lille av Ove Nilsen Haugskott i 1892. Han var fra Frosta. Men han hadde bodd i Verdal en god del år før han hav net på Bjørklund. Da raset gikk, bodde følgende mennesker på Bjørklund: - Anton Kristiansen, gårdbruker, 35 år - Ingeborg Olsdatter, kone, 40 år - Olaf, sønn 10 år - Sigurd Alfred, sønn, 8 år - Karen Otilie, datter, 5 år - Inger Antonie, datter, 2 år Både Anton og Ingeborg tjenestegjorde på Stiklestad mellom i 1875. Om Antons foreldre er det bare kjent at hans far het Kristian. Ingeborg Olsdatter var fra Skansen på Steinsvald. Hennes foreldre var Ole Pedersen og Sissel Jonsdatter. Olaf, den eldste sønnen, var ikke hjemme rasnatten. Han var på besøk hos slektninger. Disse slektningene var Ingeborgs søster Elen Olsdatter og hennes familie. Ingeborg gikk høy gravid da raset skjedde. Videre er det opplyst at Anton seiv lå i lungebetennelse. Det kan ha vært ham doktor Strøm skulle besøke i rasområdet da hesten slo seg rebelsk og sprang forbi.
---- 463 RasB ---- Hva som skjedde Her forsvant alt i skredet, og alle som var hjemme, omkom. Etter alt å dømme sprang Dina Jermstad forbi Bjørklund. Men det er ukjent om de reagerte på hennes varsel. Døde: ANTON KRISTIANSEN BJØRKLUND, født 1858 INGEBORG OLSDATTER BJØRKLUND, født 1853 SIGURD ALFRED ANTONSEN BJØRKLUND, født 1885 KAREN OTILIE ANTONSDATTER BJØRKLUND, født 1888 INGER ANTONIE ANTONSDATTER BJØRKLUND, født 1891 Ingeborg og sønnen Sigurd Alfred ble begge funnet samme dag, 2. juni. Begge ble begravet og jordfestet på Stiklestad 5. juni. Anton ble trolig funnet omtrent samtidig på sydsiden, men øst for Ness. Han ble begravet på Lysthaugen 4. juni. Jordfestelsen fant sted året etter 19. mai. Karen Otilie ble gjenfunnet 15. juni, og hun ble begravet på Stiklestad 16. juni, mens jordfestelsen fant sted 18. juni. Både hun, moren og broren må ha blitt funnet enten vest for Ness eller så på nordsiden. Inger Antonie er ikke gjenfunnet. Dy rene strøk med. Jorden var verdsatt til kr. 240. Eiendmmen forøvrig ble vurdert til å ha vært verd kr. 500. Alt forsvant. Etterpå Dødsboet etter Anton Kristiansen ble tildelt kr. 400 i erstatning. I 1895 ble skylden fastsatt slik: Gårdsnr. 106, bruksnr. 8, Bjørklund av skyld mark 0,21 et avtak for 20 år av mark 0,21, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,19. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,07 for første halvår 1893. Jorden ble av overformynderiet utlagt til Staten. Før ulykken var arealet 19,7 dekar. Nede i skredgropen utgjorde den 18 dekar, altså 1,7 dekar mindre enn den opprinnelig hadde vært. Jorden kom således til å utgjøre en del av det som senere ble kalt Statsteig A. Olaf, eller Karl Olaf, var tjener hos sin tante i 1900. Han døde i 1901.
---- 464 RasB ---- TRØGSTAD LILLE 97 = 106.2 Bakgrunn Trøgstad lille var den minste parten av de to deiene Trøgstad var delt inn i. Allerede ved midten av 1800-tallet ble den brukt som underbruk under Follo da Anton B. Monrad var eier av begge gårdene. Monrad eide i tillegg Krag. I 1891 solgte Monrad Trøgstad lille og Krag samt Lyngåsen til Ove Haug skott. Året før var Trøgstad lille søndre (97.1) utskilt og solgt til Olaus Bjartnes som året etter solgte eiendommen til Jens Monsen Skogås. Men resten av Trøgstad lille kom i Ove Haugskotts eie, og det førte til en del sammenblan dinger i matrikkelen. Haugskott bodde på og drev Krag, og det førte til at også hans øvrige eien dommer i den umiddelbare nærhet fikk samme gårdsnummer i matrikkelen som Krag, nemlig 106. Trøgstad lille fikk gards- og bruksnummer 106.2. Glynden ble fråskilt Trøgstad lille i 1891 og lå til Krågsmoen. Der hadde den nummer 106.7. Samtidig med at Glynden ble fråskilt, ble også Bjørklund fråskilt. Den fikk nummer 106.8. Ove Haugskott overtok eiendommen samtidig med resten av Trøgstad lille. Han solgte Bjørklund videre til Anton Kristiansen i 1892. Resten av Trøgstad lille brukte Haugskott seiv.
---- 465 RasB ---- Som navnet angir, var Trøgstad lille søndre en utskilt part av Trøgstad lille. Helt mot vest støtte eiendommen mot Glynden, som også var et stykke ut skilt fra Trøgstad lille. Nå tilhørte Glynden Krågsmoen. Mot nord lå Bjørk lund, også av Trøgstad lille. Mot øst lå Trøgstad store. Grensen mot syd fulgte et gammelt dalføre etter den elven som hadde hatt avløp fra Leirådalen her for flere hundre år siden. Her lå husmannsplassen Fyksveet som hørte inn under Trøgstad lille. Trøgstad lille søndre var bare en liten eiendom. Etter raset ble den fastslått til å ha vært på 44,2 dekar, hvorav 15,7 dekar var dyrket mark. Resten, 28,5 dekar, var eng. Matrikkelskylden var 0 mark 38 øre. Opplysninger om utsæd i 1890 og husdyr i 1891 finnes ikke da denne eien dommen ikke var i bruk som selvstendig enhet på den tiden. Men eieren i 1893, Jens Skogås, hadde 2 kyr og 6 sauer. I forsikringsprotokollen går det frem at det var to hus på gården, en ho vedbygning som var forsikret for kr. 600, og en lade som var forsikret for kr. 400. Dessuten var avlingen forsikret: 7 tønner bygg - kr 84; 12 tønner havre - kr. 96; og 10 lass høy kr. 100. Folket Denne eiendommen eide først Olaus Bjartnes et års tid før han solgte den til Jens Monsen Skogås i 1891. Olaus Bjartnes var handelsmannen som bodde bare noen få hundre meter nord for denne heimen. Jens Skogås hadde ført en omflakkende tilværelse før han havnet på Trøgstad lille søndre. Han hadde arbeidet mange steder, blant annet som bryggersvenn i Trondheim. I 1888 utvandret han også til Amerika, men han vendte tilbake, for i følge folketel lingen 1891 bodde han med sin familie på Kirkevuku, og han er da benevnt som bergarbeider. I mai 1893 bodde disse på Trøgstad lille søndre: - Jens Monsen Skogås, gårdbruker, 38 år - Karen Maria Hansdatter, kone, 40 år - Marius, sønn, 5 år
---- 466 RasB ---- - John Sigurd, sønn, 2 år - Hanna Olausdatter, tjenestejente, Jens Monsen Skogås var fra Ålen og var altså bergarbeider. Han kom hit til Verdal fra Ytterøya. Hans foreldre var bergarbeider Mons Jensen Skogås fra Ålen og Olava Hansdatter fra Røros. Karen Maria Hansdatter var i flere år tjenestejente på Kirkevuku. Hennes foreldre var Hans Mikkelsen og Ingeborg Johannesdatter Overholmen. Hanna Olausdatter var fra husmannsplassen Innhaugen. Hennes foreldre var Olaus Haldorsen Innhaugen og Anne Marta Sevaldsdatter. Hva som skjedde Jens hadde vært borte på arbeid og kom hjem bare noen dager før ulykken skjedde. Her fikk de tydeligvis varsel, enten ved at Dina Jermstad som sprang for bi, varslet dem, eller ved at de seiv hørte skredet. Men dessverre var det bare en som overlevde. Det var Hanna. Hun fortalte seiv at da hun merket skredet, grep hun fatt i minstegutten, John Sigurd, som trolig lå sammen med henne, og sprang ned fra loftet. Ute på tunet var da Jens, Karen og eldstegutten Marius. Så plutselig ble alle tatt av skredet. Hanna seiv holdt fast tak i John Sigurd, men hun var ofte under leiren og fikk hard medfart. Til sist svimet hun av. Da hun våknet, var det langt på dag, og det var den varme solen utpå for middagen som vekket henne. Men varmt var det ikke for henne der hun sto som faststøpt i den kalde leiren helt opp til brystet. Hun klarte ikke å komme seg fri seiv, for hun hadde brukket det ene kravebenet. Mens Hanna lå der, hørte hun stemmer. Hun vinket med den ene hånden og ropte om hjelp. Det var kavalleristene som var i ferd med å redde folk. De fikk nettopp beskjed om å trekke seg tilbake fordi det var varslet nye ras. En av disse kavalleristene var hennes egen bror, Sefanias Olausen Marken. Men to sivile, Petter Andreas Røstad og Bernt Rinnan eller Holmen, begge 19 år, som var med i redningsarbeidet, dryget litt, og da fikk de se en arm som beveget seg ute i den verste leirsørpen. Det var Hanna. Ved hjelp av noen bord fikk de bygget en bro ut til henne. De hadde ingen spader eller andre redskaper med seg, slik at de måtte grave med bare hende ne. Hanna svimte tydeligvis av igjen, for mens de holdt på med gravingen, våknet hun og fortalte at hun var sikker på at hun hadde hatt med seg John Sigurd på 2 år helt til hun ble sittende fast og mistet bevisstheten. Petter Andreas Røstad og Bernt Rinnan klarte ikke alene å trekke Hanna løs fra leiren. Først da kavalleristene kom til, klarte fire mann å trekke henne opp fra det sugende grepet leiren hadde rundt henne. Og nå var Sefanias med på å trekke henne opp.'
---- 467 RasB ---- Og da de grov videre under henne, fant de liket av gutten. De fikk et problem da de skulle tilbake. Bordene som var blitt brukt på vei utover, var ikke lenger brukbare. De sank ned. Derfor måtte alle vente til de militære fikk bygget en ny bro ut til dem. Hanna fikk låne klær av dem mens de ventet. Og hun var så medtatt at de måtte bære henne i land i en kappe. Nå kom også Ole Sørheim til og hjalp til med å bære henne i land. Både Petter Andreas og Bernt var fullstendig hudløse på hendene etter all gravingen. Først ble Hanna brakt til det provisoriske sykehuset som var blitt opprettet på Øvre Skjørdal. Senere ble hun tatt hand om av Ole Tingstad på Fætten. Og etter et lengre sykehusopphold kom hun seg igjen. Men de fire andre omkom alle. Døde: JENS MONSEN SKOGÅS, født 1855 KAREN MARIA HANSDATTER SKOGÅS, født 1853 MARIUS JENSEN SKOGÅS, født 1888 JOHN SIGURD JENSEN SKOGÅS, født 1891 John Sigurd ble funnet allerede samme dag, 19. mai. Etter som han ble tatt i land på sydsiden, ble han begravet på Lysthaugen. I kirkeboken står det at han ble begravet 4. juni, men det synes litt lang tid etter at han ble funnet. Både Jens og den andre sønnen, Marius, ble funnet omtrent samtidig, også på sydsiden. De ble gravlagt på Lysthaugen 4. juni. Karen ble funnet noe senere. Tidspunktet er ikke angitt, men hun ble be gravet på Lysthaugen 16. juli. For alle gjelder det at jordfestelsen fant sted 19. mai 1894. Husdy rene strøk med. Hele eiendommen forsvant. Jorden hadde før raset en verdi av 800 kroner, mens eiendommen forøvrig ble taksert til kr. 2.000. Etterpå Dødsboet etter Jens Monsen Skogås ble tildelt en ersatning på kr. 1.650. Av dette gikk kr. 2,82 til dekning av hans gjeld til Verdalens Meieris land handel på Stiklestad. Hanna Olausdatter som også ble kalt Skogås fikk kr. 120 i erstatning. Som nevnt ovenfor lå hun først en tid på det provisoriske sykehuset på Skjør dal. Deretter ble hun flyttet til Ole Tingstad på Fætten. Han ønsket å ta seg av henne, fordi han hadde vært med på å berge henne. Hun var der i fire uker, fra 21. mai til 17. juni. Ole Tingstad forlangte ikke noe godtgjørelse for dette, hverken av Hanna eller av Forvaltningskomiteen, men han ga ut Verdalsboka - 30
---- 468 RasB ---- trykk for at dersom komiteen ville betale noe for dette, måtte den seiv be stemme hvor stort beløpet skulle være. Hanna erklærte at hun hadde det godt hos Ole. Hun var i 1900 på Jøssås østre som budeie. I 1904 reiste hun til Amerika, og hun ble gift der med en fra Sandefjord. Trøgstad lille søndre fikk følgende skyldavfelling i 1895: Gårdsnr. 97, bruksnr. 1, Trøgstad lille søndre av skyld mark 0,38 et avtak for 20 år av mark 0,38, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,35. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,13 for første halvår 1893. Hele eiendommen ble etterpå utlagt som en teig til Staten. Før skaden hadde den vært på 44,2 dekar. I rasgropen var den på 40 dekar, altså 4,2 dekar mindre. Den ble således en del av det som fikk navnet Statsteig A.
---- 469 RasB ---- Trøgstad fastskole var bygget på Trøgstads grunn. Egentlig skulle den ha hatt samme gårdsnummer som Trøgstad store, men trolig fordi den var Ver dal kommunes eiendom, fikk den samme nummer som Prestegården Aug len. Skolen lå øst for Trøgstad store. Skredkanten går bare et kort stykke øst for det stedet hvor skolen lå. Som vanlig var på den tid, besto en del av lærerens lønn i muligheten til å dyrke litt jord. Følgelig var skolen forsynt med både stall og fjøs. Men av en eller annen grunn ble ikke skolens areal beregnet etter raset. Det kan ha sammenheng med at stykket ikke var skyldsatt. Husdyrtallet er ikke tatt med i folketellingen i 1891. Derimot var det 1 hest og 4 kyr der da raset gikk.
---- 470 RasB ---- Andreas Tessem var fra Tessemplassen under Tessem i Beitstad. Hans for eldre var Henrik Anfinnsen Bartnestrøa og Marta Larsdatter Vesterhus. Andreas Tessem hadde bodd i Verdal en rekke år. Han var lærer i Sjøbygda fra 1863 til 1865 da han flyttet til Trøgstad. I løpet av den tiden hadde han rukket å bli en av bygdens mest ansette menn. Han var regnskapsfører for Verdalens Meieri på Stiklestad, og i den egenskap oppbevarte han et anselig beløp for meieriet hjemme hos seg da raset gikk. Han var også ordfører i Verdal. Oline Edvarda var også fra Beitstad. Hennes foreldre var Morten Olsen Welde (Øver-Velle) og Anne Olsdatter Bratberg. De hadde kjøpt et stykke jord som tilhørte gården Melby. Dette var et jord stykke som lå øst for Jermstad. Her var de i ferd med å bygge seg et hus hvor de skulle bo på sine gamle dager. Ingeborganna kom til Andreas og Oline som tjenestejente. Hun var fra Tessem vestre. Hennes foreldre var Paul Mortinus Paulsen Sotberg og Anne Gurine Tomasdatter Tessem. Olaf Reppesaunet var sønn av Ole Henriksen Haugsholmen og hans første kone Ingeborg Anna Iversdatter. Hva som skjedde Raset ser ut til å ha kommet overraskende på folkene her. Bare en av dem overlevde, nemlig Ingeborganna Tessem. Hun sov i samme hus som ekte paret Tessem, adskilt med et værelse fra det rom hvor Anders og Oline Edvarda sov. Hun ble vekket av ulykken og så hvordan huset ble brutt i stykker mens det beveget seg i en voldsom fart i retning av Haga. Etter alt å dømme hadde Andreas Tessem og kona gått ut på gardsplassen, for et annet øyenvitne, Ole Hegdal fra Trøgstad store, mente at han så dem stå ute under seilasen nedover. Utenfor Haga ble huset stående. Ingeborganna gikk ut. Da så hun de to andre stå på gardsplassen som var revet løs fra det stykket hvor restene av huset sto. De sto og snakket sammen. Da denne biten av gardsplassen bare lå et par-tre meter unna, rev Ingeborganna resolutt løs en planke fra det øde lagte huset og kastet den over det mellomliggende gapet. Oline Edvarda gikk først ut på planken etterfulgt av sin mann. Men der med brast grunnen under planken på deres side i stykker, og begge falt ned i leirsuppen og fors vant med det samme. Ingeborganna ble senere på dagen reddet over til Østgård. Redningen skjedde på en meget spesiell måte. Husrestene hvor Ingeborganna befant seg, lå ca. 500 meter fra land. Men de lå nærmere nordsiden enn sydsiden. Men det var ingen som kom henne til hjelp fra den siden. Leirsuppen var for bløt til at man kunne legge ut brett.
---- 471 RasB ---- Om dette bildet heter det at det er et parti fra bunnen av raset. I forgrunnen en leirbølge som har begynt å tørke og slå sprekker. Ute i leirmassene en del av tunet fra en av de gårdene som sank ned med stabbur og stall, og i midten en kjerre. Tunet er flyttet en kilometer nedover. Bildet er tegnet av protokollsekretær Jacob Fabritius. Etter beskrivelsen å dømme kan dette ha vært stallen og stabburet fra Trøgstad skole. Johan Larsen Sundby gikk da på ski ut til henne. Da han nådde ut til henne, sa hun: «Ikke har jeg frosset, og ikke har jeg grått.» På tilbaketuren sto hun bakpå skiene hans. For denne bragden ble han til delt redning smedalj en. Stallen på skolen ble stående igjen nede i rasgropen omtrent på det sted hvor Krag før hadde ligget. Der sto hesten i beste velgående. Lørdag dristet en modig mann seg ned til den og ga den for, og den sto og spiste i ro og mak til man fikk reddet den ut 1. pinsedag. Restene av skolen havnet ute i hoveddalen ut for Haga i nærheten av det sted hvor Melbynesset før hadde ligget. Det betyr at dette var noe av det siste som kom ut gjennom rasporten. Døde: ANDREAS HENRIKSEN TESSEM, født 1838 OLINE EDVARD A MORTENSD ATTER TESSEM, født 1837 OLAF OLSEN REPPESAUNET, født 1879 Andreas Tessem og hans kone Oline Edvarda ble funnet 29. mai side om side. Et sted heter det at de ble funnet bare et kort stykke fra der de forsvant. Der heter det at de var renvasket av elven. Men en annen kilde forteller at de ble funnet utenfor Bjartnes. 1 Likene hadde ligget i overflaten slik at fugl ene hadde hakket ut det venstre øy et på dem begge to før de ble funnet. Heller ikke skal de ha vært renvasket av elven da de ble funnet. Det fortelles også
---- 472 RasB ---- at de ble gjenkjent på grunn av ringene sine. Begge ble gravlagt og jordfestet på Stiklestad 2. juni. Olaf Olsen er ikke blitt gjenfunnet. Hesten ble berget, men resten av dyrene på skolen døde. Om skolen heter det at den hadde en verdi av kr. 5000 før raset. Dette gikk tapt. Men en del inventar ble funnet i ettertid. En av naboene, Tomas Kvistad fra Trøgstad store fant blant annet en del sølvtøy. Og et skatoll ble funnet nede ved Bjartnes. Det inneholdt de savnede pengene fra Verdalens Meieri som Andreas Tessem hadde hatt i oppbevaring. Skatollet satt så fast i leiren at det måtte bry tes i stykker. Det nyttet ikke å få det opp. Arbeidet med å få opp skatollet var så pass vanskelig og tidkrevende at det ble betalt en reg ning på kr. 6 for å ta det opp. Etterpå Etterpå fikk Ingeborganna Tessem kr. 240 i erstatning. Forslaget gikk ut på kr. 360. Harald Andreassen Tessem. I møte 19. juli 1893 bestemte Velferds komitéen at det skulle utbetales kr. 100 til Andreas og Edvarda Tessems sønn, cand. jur. Harald Tessem. Arvingene etter ekteparet Tessem fikk erstatning for hva som ble ødelagt i for bindelse med Nøysomhet, Tessems hus oppe i bakken. Ingeborganna hadde ingen tilknytning til Verdal etter dette, og hun vendte tilbake til Beitstad. Der døde hun ugift på Mel gård. Trolig bodde hun da hos sin søster Anne Marta Paulsdatter som var gift der. Jorden på Trøgstad skole ble regnet sammen med Tokstadplassene, som igjen lå under Prestegården Auglen, og den ble avfelt sammen med den. Jorden ble senere solgt til private.
---- 473 RasB ---- Trøgstad store var opprinnelig den største av de to deiene den gamle stor gården Trøgstad var blitt delt inn i. Men raset i 1747 reduserte gardens størr else slik at Trøgstad Ulle nå hadde større skyld. Naboen i nord og dels i øst var den like gamle storgården Jermstad som nå var representert ved Jermstad vestre og Jermstad østre. Helt i øst nådde valdet bort til Faren. I syd lå dalen etter Leiråas gamle løp. Det synes å være en rimelig antagelse at grensen fulgte denne dalen. Det var Prestegården Auglen som sto som eier av jorden på sydsiden av dalen, og der lå de tre Togstadplassene på rekke og rad. I middelalderen var Togstad en egen gard, men på grunn av ras i middel alderen, ble denne gården liggende øde, og jorden ble lagt til Auglen. Mot vest lå Trøgstad lille som faktisk var delt inn i tre eiendommer, nem lig Trøgstad lille søndre, Bjørklund og Trøgstad lille. Av disse var Bjørklund og Trøgstad lille søndre bebodd i 1893. Men det er litt uklart hvor vidt disse to nådde helt bort til Trøgstad store. Trøgstad lille var übebodd og ble brukt sammen med Krag. Arealet ble fastslått til å ha vært 567,4 dekar før raset. Av dette var 325,92 dekar dyrket jord. 241,48 dekar var skog og havning. Matrikkelskylden var 12 mark 50 øre. 11890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 14 hektoliter havre, 3 hektoliter hav re til grøntfor, 10 kilo gressfrø og 17 hektoliter poteter. Det var 6 to-hjulte vogner på gården. Og sammen med Jermstad østre eide gården 1 slåmaskin. Pr. 1. januar 1891 var det 2 hester, 10 storfe, 11 sauer, 4 griser og 15 høns på gården. I 1893 var besetningen større. Nå var det 3 hester, 10 storfe, 23 småfe og 1 gris, mens tallet på høns er ukjent. Av forsikringsprotokollen går det frem at bygningsmassen besto av føl gende hus: En hovedbygning - kr. 2.800,-; en låve med maskiner - kr. 900,-; et fjøs med grisehus og skur - kr. 600,-; en stallbygning - kr. 2.100,-; to stabbur, det ene - kr. 220,-, og det andre - kr. 588,-; et tørkehus med smie - kr. 190,-; og en vognbod med vedskur - kr. 400,-. Den samlede forsik ringssummen for husene var således kr. 7.798,-.
---- 474 RasB ---- Av løsøre var 1 komfyr, 4 kakkelovner, 1 tørkehylle av stein, 1 blåsebelg og annet løsøre i smien og vognboden forsikret. Om avlingen heter det at 40 tønner bygg, 100 tønner havre, 100 tønner poteter, 200 lass høy og 90 berger halm var forsikret for tilsammen kr. 3.910,-. Den totale forsikringssummen var kr. 12.860,-. Folket Eieren i 1893, Tomas Kvistad fra Inderøy, hadde overtatt gården bare noen få år i forveien. Eieren før ham hadde vært Jakob Pedersen. Han var nå eier av Jermstad østre. Kjerstine Andersdatter Kvistad. Mette Lovise Ellingsdatter Stuskin. Følgende bodde der i mai 1893: Tomas Arentsen Kvistad, gårdbruker, 53 år Kjerstine Andersdatter, kone, 49 år Mette Lovise Ellingsdatter Stuskin, stedatter, inderst 24 år Ole Hegdal, gjetergutt, 14 år Mette Oline Olsdatter Hallemsvald, tjenestejente, 17 år en tjener Tomas var fra Kvistad på Inderøy. Han var sønn av Arnt Tomassen Kvi stad og kone Marta Ottesdatter Hegdal. Tomas hadde vært gift tidligere med Ingeborg Jørgensdatter Vang. Kjerstine var fra Stuskin. Hennes foreldre var Anders Johnsen og Kjersti Olsdatter på Stuskin.
---- 475 RasB ---- Mette Lovise Ellingsdatter var Kjerstines datter fra før ekteskapet. Hun var datter av Elling Reppe. Hun brukte bare navnet Lovise, og i de offisielle listene kalles hun Lovise Stuskin. Ekteparet er i listene oppført med 1 barn og 3 tjenere. To av de tre tjenerne er nevnt ovenfor. Hvem den tredje var, er ikke lett å avgjøre. Men Ole Heg dal har skrevet ned sine opplevelser. Hans beretning er gjengitt nedenfor. Der forteller han at han hadde en eldre kamerat sammen med seg den natten. Trolig er denne eldre kameraten den tredje tjeneren. Begge berget livet. Ole navngir ikke kameraten, og han er heller ikke nevnt noen andre steder. Ole Hegdal var fra husmannsplassen Valberg under Hegdal på Inderøy. Hans foreldre var Ole Olsen Valberg og Bergitta Olsdatter. Mette Oline Olausdatter var fra Hallemsvald. Hennes foreldre var Olaus Olsen Hallemsvald og Marta Oline Henriksdatter. Ut fra dette var det 6 personer som ble tatt av skredet. Hva som skjedde Her fikk folkene varsel av Dina Jermstad som sprang forbi. De visste imid lertid ikke da hvem det var som sprang forbi og ropte og skrek. De hørte at det var et kvinnfolk, og de spekulerte på hvem det var, men det var mørkt og de så ikke noe. Men så hørte de dundringen. Det hadde vært mye snakk om dommedag, og det var det første som slo dem. Men så gikk Tomas ut for å se på forholdene. Tomas og Kjerstine sto visst nok på en side av huset, mens Lovise var på den andre siden. De så ikke hverandre før etter at de var blitt reddet. De to guttene fikk tydeligvis av en eller annen grunn ikke beskjed om at noe var på ferde, for de ble vekket ved at huset rugget på seg. «Her blir det nok ikke noe blivende sted,» skal Tomas ha sagt da skredet nærmet seg husene. Men i følge Kjerstine skal han ha ropt og skreket. Seiv var hun fullstendig rolig, fordi hun trodde det var dommedag og Herrens vilje som skjedde. I mens hadde Mette Lovise gått inn i stallen for å slippe ut en hest. De øvrige sto igjen på tunet. Da tok skredet gården. Det bar av garde, gjennom hele rasgropen, og over dalen i retning av Kålen. Ved Ness ble restene av husene liggende. Tomas og Kjerstine klarte å holde seg sammen. De fløt på stokker og plan ker, og de kom seg først opp på en noe fastere sandbanke. Der var også de to tjenesteguttene deres. Senere klarte alle fire å komme seg i land på nord siden ved Haga ved egen hjelp. Lovise kom seg bort til et stabbur. Der syntes hun at hun hørte rop om hjelp. Det viste seg at det var tausa Mette Oline som lå der med en tømmer stokk over beinene. Begge beinene var knekket av. Lovisa prøvde å løfte vekk
---- 476 RasB ---- tømmerstokken, men i det samme delte torv stykket hvor de befant seg i to, og de ble skilt fra hverandre. Lovisa kom seg bort til stabburet, og der satt hun i bare natt-tøyet i 11 timer til hun klarte ved egen hjelp å komme seg til fast land. En gang så hun en mannsperson som hoppet fra torvflak til torvflak i ret ning av henne. Det var en hun kjente. 1 Hun spurte ham hva det var som skjedde, og hun fikk som svar: «Utras!» Før hun ble reddet, hadde hun også snakket med Anne Olsdatter og hennes datter, Liva Ingvaldsdatter, fra Fyksveet. Disse to hadde overlevd på et flyt ende torvstykke. Da de ble reddet av kavalleristene fra Rinnleiret, fortalte de om Lovisa som befant seg der ute. Kavalleristene tok seg dit ut, men da var Lovisa borte. De så sporene hennes forsvinne i en vannkulp. Lovisa hadde først gått slik fotsporene viste. Senere kravlet hun seg frem gjennom leirgjørmen til hun fullstendig utkjaset kom seg til land på sydsiden. Da gikk hun på alle fire og var fullstendig dekket av et tykt lag av leire. De som først så henne, kunne til å begynne med ikke avgjøre om det var et men neske eller et dyr som kom kravlende på land. Ole Hegdal har skrevet ned sin beret ning om hva som skjedde: 2 «Jeg er født på Inderøy, men tilbrakte noen år på gården Trøgstad. Denne går den gikk med i skredet sammen med man ge andre i et vakkert og velbygget strøk. Jeg husker at vi hadde et storartet vår vær, og kvelden før var lys, mild og fred full. Det ble sent før vi kom oss til sengs den kvelden, og som en gutt i fjortenårs alderen, sovnet jeg nok godt inn. Det var en kort tid etter midnatt at jeg og min noe eldre kamerat våknet av en voldsom rystelse. Vi lå i underetasjen i den lange stuebygningen. I de mange år som er svunnet siden denne natten, er jeg blitt forstyrret i min søvn på mange vis, men aldri på en sådan voldsom måte som denne. Ole Olsen Hegdahl. Jeg våknet da en skorstein begynte å falle. En del gråstein falt ned i sengen vår, og vi hoppet frem på gulvet. Og ikke et minutt for tidlig, for i et øyeblikk var sengen knust av skorsteinen som ramlet ned med et brak. Jeg hørte tømmeret i stueveggene brekkes av, og det var lyd som vedvar
---- 477 RasB ---- ende tordenskrall. Det var noe av et mirakel at jeg slapp derifrå med livet, men det kom flere slike før natten var over. Som et lyn var vi ute av værelset og forsøkte å åpne døren som vendte mot gardsplassen, men huset var så oppskaket at døren ikke kunne røres. Vi sprang inn på et sideværelse hvor min kamerat forgjeves forsøkte å åpne et vindu. Jeg sprang mot vinduet med den kraft jeg hadde, så mellomposten med glass og rammer på begge sider gikk ut. Vi løp langs veggen av huset som nesten lå på siden. Så med ett styrtet huset sammen med et brak, og snart var vraket begravet i jorden. Av alle de underlige spørsmål som gikk gjennom hodet mitt den natten, kan jeg ennå minnes ett. Det var, mon dette er verdens ende? Den skal jo komme som en ty v om natten. Det var halvmørkt da vi kom ut. Åker, som var pløy et og harvet, sendte opp store støvskyer, idet de raste ut. Det var dunster og lukt av avgrunner som åpnet seg, og under alt dette ble jorden opprørt og gikk til slutt som en heftig bølgegang. Snart var det revner på 30 til 40 fot som åpnet seg og nesten slukte oss, og i neste øyeblikk var vi løftet høyt opp igjen. Kunne jorden stivnet til i denne tilstand, så hadde formasjonene blitt et sidestykke til det såkalte Bad Lands i Nord Dakota, for et mere fortvilt styk ke natur finnes neppe. Og dog var utraset verre å se til, for jorden forandret form fra minutt til minutt. Jeg ansa det jo for en selvfølge at jeg skulle begraves i en av disse omvelt ningene. Fra første stund var det en øredøvende dur, og om en tømmerstokk eller en løsreven bjelke ble knust, var det bare som å brekke en fyrstikk. Men til enkelte tider ble duren voldsom, når et landstykke på utkanten raste ned i avgrunnen. I blant kunne vi høre noen dyr brøle, men så stilnet det også av. Og så kom det et menneskes nødsskrik, - et skrik om hjelp, så inntrengende at vi for et øyeblikk glemte vår egen elendige stilling. Jeg så et par mennesker i halvmørket, de var ikke langt fra oss - men så ble de borte. Jeg tror det var vår skolelærer, Andreas Tessem og hustru, det er blitt meg fortalt at han tok henne i sine armer og anbefalte seg i Guds varetekt. Det var en av deres husfolk som kom fra det med livet. Det begynte å lysne så pass at vi kunne orientere oss noe. Vi så da at vi var flytt noen kilometer i sydvest, og vi befant oss hvor elveleiet hadde vært, eller muligens på den andre siden. Hadde det sett håpløst ut for oss før, så ble det verre nå. Rundt om oss til alle sider var det et hav av leirsuppe, far ven var blågrå. Somme steder var den tykk så den nesten ikke rørtes, andre steder var den tynn og rant som en elv i vårløsningen, og førte med seg stykker av hustak og busker og til dels store trær.
---- 478 RasB ---- Jeg hadde alt vært nede i denne sølen og var med nød og neppe kommet fra det med livet. Jeg måtte vel kalle det med livet - hver gang jeg slapp fra det, seiv om neste skritt var like farlig. Nå kom også husbondfolkene til slik at vi ble fire mennesker på en liten forhøyning av sand. Bare et kort stykke fra oss var en stor haug av sand som vi nærmet oss, og etter en liten stund kunne vi hoppe over på denne. Vi la da merke til at denne haugen syntes å stå stille, mens de andre småflekkene av sand syntes å flytte mot syd, eller for det meste forsvant i det store leirhavet. Av dette trakk vi den slutning at denne haugen var så stor at den nådde fast bunn, og for øyeblikket følte vi oss sikre. Men det var også bare for et øyeblikk, for seiv om vi var forankret der ute, så vokste leirhavet rundt oss, - sakte, men så übønnhørlig sikkert at vi kunne nesten gjette oss til den tid det måtte være forbi med oss. Vår lille holme var omtrent 6 fot høy og 30 fot tvers over, men den ble mindre og mindre etter som tiden gikk. Her var vi da fire mennesker omtrent som forliste sjøfolk. De klærne vi hadde på var ikke stort annet enn det vi var iført da vi hoppet ut av sengen. Vi frøs i morgentimene der ute, vårvinden strøk kaldt ned gjennom dalen, og det var nesten ikke plass til å røre seg mot slutten. Som jeg sto der og skalv, syntes jeg det blåste fra de snødekte fjelltoppene der oppe ved Kjølen. På de lave slettene som hadde vært sydsiden av elven, var alle tegn til liv utslettet. De mange vakre hjem var sporløst forsvunnet av synskretsen. Leir suppen hadde gjort sitt verk likeså sikkert som det verk Vesuv gjorde ved Pompei. Morgensolen begynte atter å sende sine stråler over åsene oppe i Vuku sogn. Mot nordost hvor det store skredet var løsnet, og hvor gårdene Trøgstad, Jermstad, Krag og Follo og mange andre hjem hadde vært, var det bare en mørk truende leirvegg som reiste seg i horisonten. Og til slutt på vestsiden lå gårdene Haga bare noen fot fra kanten av øde leggelsen. Vi så folk der som dro avsted med krøtter. Vi skrek til dem, og en gang var det en mann som stanset og så utover, men det var tvilsomt at han så eller hørte oss. Og seiv om de så oss, så var de ikke i stand til å hjelpe. Vi snakket ikke stort til hverandre der ute, men jeg tror våre tanker gikk i samme retning. Så hørte vi en kvinnes gjennomtrengende skrik, og så stilnet det av. Så la jeg merke til noe som lignet en kvinneskikkelse langt oppe på nord siden av oss. Det var fra den kant at leirsuppen strømmet i mot oss. Hva kunne vel dette være? Var det et spøkelse med langt flagrende hår som kom oss i møte? Eller var hjernen på meg blitt aldeles forstyrret i løpet av natten?
---- 479 RasB ---- Det så ut som en kvinne som svingte frem og tilbake i strømmen. Men da det kom nær til oss, fikk vi se det var en stor gran med roten til værs, og de løse rottene omtrent 20 fot over vannet lignet flagrende hår. Granen, som visstnok var fra Prestegårdens skog, strøk majestetisk forbi oss, seiv om dens krone var langt nede i den lumske sølen. Noen få minutter etter kom det et bord drivende så nær til oss at vi fikk fatt i det. Det var visst avrevet av et hus som var gått under. Om litt kom det flere slike bord, og de ble straks halt opp på vår lille holme som nå bare ga plass nok til å stå stille. Nå hadde vi noen redningsplanker, seiv om det bare var tynne bord. Nå begynte leirsuppen å tykne noe, og den gikk ikke så fort som før. Så tok vi de få bordene vi hadde og la dem, ett etter ett utover, det siste la vi tvers over, slik at vi kunne gå forbi hverandre. Men det rakk ikke langt, og så måtte vi ta de bord vi la ut først og flytte dem over på den andre enden. Dette ble en vanskelig ting å greie, for leiret hang fast ved dem, og seiv vi, om vi kom bort i den, så lignet vi på fluer i en sirupskanne. Men vi holdt på med disse bordene og dro på dem, til dels ble noen av dem borte, men så fant vi andre som sto på ende, eller drev med strømmen. Somme steder var leiren så tynn at vi fikk gjøre krokveier for å unngå den, andre steder var det en trestamme som kom oss til hjelp. Slik holdt vi på til vi endelig kom på fast land ved gården Haga. Det var ved syvtiden om morgenen. Vi lignet knapt folk, slik som vi så ut. Først skrapte vi av oss leiren så godt vi kunne, så trakk vi på oss av de klærne som gardens folk hadde kastet fra seg i sin flukt om natten. De passet nok ikke, men det var jo en bagatell. Så tok vi veien forbi Mo og opp til Prestegården. På denne veien kom vi høyt opp så vi hadde en god utsikt over skredet. Jeg gikk fra de andre og bort til kanten av den gapende avgrunnen. Nå kunne jeg se hvilket omfang ødeleggelsen hadde tatt. Hist og her så jeg et stykke av et hustak stikke frem, eller toppen av et tre, og rundt om alt dette var det som et størknet hav av blågrå leire. Mens jeg sto der, hørte jeg et svakt rop nede fra noensteds, som et siste halvkvalt sukk lød det. Da gikk det opp for meg at jeg var redd. I flere timer hadde jeg kjempet for livet der nede, og nå da jeg sto på solid grunn, skalv jeg så jeg hakket tenner. I Prestegården var noen flyktninger samlet. Kort etter vår ankomst dit, kom man med en kvinne som var trukket opp gjennom taket på en av de nesten begravede gårdene. - Hun var tilsmurt med leire fra topp til tå, men det var liv i henne. Og hun ble visst bra igjen etter at hun ble av skrapet og vasket. 3 Etter å ha spist en solid frokost på Prestegården, gikk jeg de to norske mil til mitt hjem på Inderøya. Ryktet om ulykken var allerede spredt, og noen
---- 480 RasB ---- naboer kom for å fortelle mine foreldre at jeg var omkommet deroppe. Men jeg var kommet dem i forkjøpet med den rette meddelelse. Og senere på kvel den kom noen for å spørre etter slektninger som var bosatt der skredet gikk. Disse folkene hadde vært våre naboer på Inderøya, men flyttet senere til Verdal og bodde på Jermstad. Nå var de omkommet alle sammen. 4 Denne maidagen på min vei utover, stanset jeg ved den velkjente bakken ved Roel, og så utover min gamle hjembygd. Den var vakker og trygg å se til, og jeg bestemte meg for å holde meg borte fra Verdal. Men uken etter var jeg der igjen. Og jeg så og hørte hvorledes bygden var herjet: Først av det store skred og siden av elven, hvis leie var oppfyllt så det dannet seg en stor innsjø ovenfor skredet. Jeg så hus som var omflødd og løftet av grunnmuren, og av vestenvinden ført oppover dalen. Jeg hørte om de 112 mennesker som var drept, om hele familier som var utslettet av de levendes tall. Jeg hørte om de mange lik som fantes, og om de mange som ennå sover i jorden der oppe. 5 Det var nød og savn, men også hjelpsomhet hos folk. Verdal har sannelig hatt sine store dager, kanskje sor gens dager har vært de største. 6 Tjenestejenten Mette Oline kom bort fra de andre, og bortsett fra at Lovisa fant henne fastklemt under en stokk, så de henne aldri igjen. Hun ble heller ikke funnet.» Døde: METTE OLINE OLSDATTER HALLEMSVALD, født 1876 Og som nevnt i Ole Hegdals beskrivelse, er hun ikke gjenfunnet. Alle dyrene strøk med. Og husene ble fullstendig smadret. Bare en kom mode ble funnet igjen. Den var til gjengjeld fullstendig uskadet. Og innholdet i skuffene var på plass. Det tok ikke lang tid etter at de hadde kommet i sikkerhet, før Tomas var i virksomhet i redningsarbeidet. Omtrent med en gang han hadde fått på seg tørre klær, var han i sving. Det var bare de færreste av dem som seiv hadde seilt utfor, som torte å være med på dette. De fleste rømte til trygg grunn og bivånet begivenhetene derfrå. Men slik var det ikke med Tomas. Blant annet var han med nede i rasgropen og deltok i gjennomsøkningen av Trøgstad skole. Han fant en del av sølvtøyet til Andreas og Edvarda Tessem. Men mye av sin egen gard fant han ikke, hverken av hus eller jord. Bare en stripe av jorden på Trøgstad store sto igjen langs den østre kanten av ra set. Mesteparten av jorden på Trøgstad store hadde gått ut denne natten til 19. mai. Men i det store etterskredet 6. september gikk nesten alt av det som hadde unngått det store raset, ut. Totalt forsvant 398,7 dekar av gardens are al. Av dette var 260,9 dekar dyrket jord og 137,8 dekar skog og havning. Dette tilsvarte 17/21 av arealet.
---- 481 RasB ---- Jordverdien hadde vært 10.500 kroner før raset. Etterpå var den 2.000 kroner. Tilsvarende 8.500 kroner hadde gått med. Eiendommen forøvrig var verdt 11.000 kroner før raset. Tapet ble satt til 9.000 kroner, slik at det bare ble igjen 2.000 kroner. Etterpå Tomas Arntsen Kvistad, Kjerstine og Lovisa var først noen dager på Stu skin hvor Kjerstina og Lovisa hadde bodd før. Senere fikk de seg losji hos en Sende på Strømmen på Inderøy a. På Velferdskomitéens andre møte 21. juni 1893 fikk Tomas, eller Tomas Trøgstad som han ble kalt da, utbetalt kr. 200 i støtte. Forslaget gikk ut på kr. 300, men trolig var man på det tidspunkt usikker på hvor mye penger man ville få til disposisjon, slik at beløpet ble redusert med 100 kroner. Men litt senere samme år, 23. september, fikk han kr. 100 i forskudd av erstatningen. Beløpet skulle benyttes til innkjøp av en ku som han hadde for til, og en skinnfell. I samlet erstatning fikk Tomas kr. 9.320,-. En datter av Tomas fra hans første ekteskap, Ingeborganna, hadde tidlig ere bodd på Trøgstad store. Men før raset hadde hun flyttet tilbake til Inder øy a. Hun fikk kr. 200,- i erstatning. Lovisa fikk kr. 330,-. I 1895 ble sky Iden for Trøgstad store fastsatt slik: Gårdsnr. 98, bruksnr. 1, Trøgstad store av skyld mark 12,50 et avtak for 20 år av mark 10,12, og deretter for bestandig et avtak av mark 9,62. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 3,49 for første halvår 1893. I komiteforslaget for utdeling av jorden etterpå, ble mesteparten av det som var blitt ødelagt, lagt til Staten. En mindre bit ble lagt til det som ikke var blitt ødelagt. Totalt utgjorde dette 346 dekar fast mark. Av det gikk 16 % eller 56 dekar til den opprinnelige eieren, mens 84 % eller 346 dekar tilfalt Staten og ble en del av det som senere ble kalt Statsteig A. Det ble således gjenvunnet et areal som var 52,7 dekar mindre enn det som gikk tapt. 11895 kjøpte Tomas Råen i Sjøbygda. Han drev gården til han døde i 1914. Kjerstine solgte Råen i 1914 til Anton Bjartnes. Hun døde i 1937. Lovisa døde i 1960. Ole Hegdal levde i Amerika. Han deltok aktivt i arbeidet blant norsk amerikanerne. Noter: Dette var trolig Eleseus Ingvaldsen fra Fyksveet. Han hadde vært sammen med sin mor, Anne Olsdatter, og søster, Liva Ingvaldsdatter, men hadde tatt sjansen på å komme seg til lands
---- 482 RasB ---- nordover. Og det greide han også. Han kom seg i land ved Haga. Og en stund etterpå snakket også Lovisa med de to kvinnene da torvstykkene de befant seg på, var så nære at de kunne snakke med hverandre. 2 Fra en artikkel i Nord-Trøndelag historielags årbok 1933. 3 Det kan ha vært Serianna Olsdatter fra Hegstadstuggu. Hun ble trukket opp gjennom et hull man brøt opp i taket for å få henne ut. 4 Dette var Gustav Stiklestads familie. De hadde bodd på Inderøya før de flyttet til Jermstad vestre. 5 Dette tallet ble fastslått en god del senere enn da Ola Hegdal var på besøk i Verdal igjen. På den tiden var man fullstendig i villrede med hensyn til hvor mange som var omkommet. Sist i mai talte man faktisk om flere enn 120. Det offisielle tallet ble stående på 112, men et mer korrekt tall er 116. 6 Dette ble skrevet i Minneapolis i Minnesota i mai 1933.
---- 483 RasB ---- Fyksveet var egentlig en husmannsplass under Trøgstad lille. Opprinnelig var det ftere Fyksveplasser. I 1865 var det hele fire stykker. I 1875 var det to. I 1891 var det bare en. Men så begynner problemene å melde seg. Av den grunn at Ove Nilsen Haugskott som foruten at han eide Krag hvor han bodde, også eide Trøgstad lille, lå denne husmannsplassen under ham. Og han bodde på gårdsnummer 106. Følgelig fikk Trøgstad lille samme num mer som Krag, men bruksnummer 2. Dermed ble Fyksveet plassert som hus mannsplass under gårdsnummer 106, bruksnummer 2. Men ikke nok med det. På et kart som ble gitt ut i 1883, ble vel grunnlags materialet for utydelig skrevet. Da kartet ble trykket, tolket man navnet Fyks veet som Follosveet. Avstanden til Follo på kartet var bare et par centimeter. Og det navnet ble satt på kartet. Dette har gitt grunnlag for at man i ettertid delvis har kalt denne plassen for Follosveet, og delvis Follovald. Og det førte blant annet til at i Stortingsproposisjon nr. 20/1895 om Verdalsraset er hus mannen her oppført som bosatt på Follovald, Krag. Men det riktige er Trøg stadvald, eller enda riktigere Lille Trøgstadvald. Plassen lå på nordsiden av den gamle dalen etter Leiråa. Veien fra hoved veien mellom Stiklestad og Vuku tok av ved Follo. Den gikk rett sydover med Krag og Eklosvedjan på vestsiden. Fyksveet lå på østsiden av veien akkurat der den svingte østover for å gå ned skråningen av det gamle dal føret. Etter all sannsynlighet dannet veien østgrensen for Trøgstadvaldet. Be liggenheten av Fyksveet tyder i hvert fall på det. Som følge av at dette var en husmannsplass, er det ikke angitt noe areal. I 1890 ble det sådd 0,33 hektoliter bygg og 1,33 hektoliter havre, og det ble satt 4 hektoliter poteter. Pr. 1. januar 1891 ble husdyrene tellet, og da var det 2 storfe, 1 sau og 4 høns der. I 1893 er det oppført to besetninger, en under Ingvald Johannessen, og en under Anne Olsdatter. Men disse var gift med hverandre. Ingvald hadde 1 ku og 3 småfe. Anne hadde 1 ku, 2 småfe og 1 gris. Tallet på høns er ukjent. 1 Verdalsboka - 31
---- 484 RasB ---- Folket Ingvald og Anne kom til Fyksveet før 1865. De er oppført på denne plas sen både i 1865, 1875 og 1891. Da raset gikk, bodde følgende mennesker på Fyksveet: - Ingvald Johannessen, husmann, 61 år - Anne Olsdatter, kone, 49 år - Liva, datter, tjener, 28 år - Iver Anneus, sønn, snekker, inderst, 26 år - Eleseus, sønn, elev, 21 år - Arne Odinsen Frøset, dattersønn, 1 år Ingvalds foreldre var Johannes Ellevsen Arstad og Marta Ellevsdatter. Anne Olsdatter var fra Verdalsøra. Hennes foreldre var Ole Nilsen Opp- emsvald og Lisa Haldosdatter. Liva hadde en sønn med Odin Frøset. De var ikke gift, så hun og sønnen bodde hjemme hos hennes foreldre. Odin Frøset var trolig identisk med den Odin Frøset som var handelsmann. Han var fra Leka. Iver Anneus, eller bare Anneus som han ble kalt, var på snekkerarbeid på Volen 18. mai. Han ble tilbudt å overnatte der, men han ville hjem. Det var bare et kort stykke å gå. Og det ble hans død. Hva som hendte Også for folkene på denne plassen kom raset overraskende. Det er derfor litt vanskelig å avgjøre om plassen gikk ut i første eller andre del av raset. Fyksveet kan ha gått ut sist i andre del, men det er like så sannsynlig at den gikk ut forholdsvis tidlig i siste del. Her overlevde tre mennesker, og en av de mest detaljerte og hjerteskjær ende beskrivelser av hva som skjedde, har Liva Ingvaldsdatter gitt. 2 «Vi våknet av et forferdelig bulder, og jeg for i den største forskrekkelse ut av sengen. Huset styrtet øyeblikkelig sammen, men jeg kom meg ut mellom to av stokkene i veggen. Utenfor var vi alle samlet, far, mor, mine to voksne brødre og barnet. Men straks forsvant husrestene, og hele det stykket av jordskorpen hvor vi sto, for med skredet ned i dalen. Det gikk med lynende fart forbi høye, sorte leirvegger, inntil farten ble langsommere nede i dalbunnen. Ennå holdt det torvstykket hvor vi befant oss, sammen. Men straks etter delte det seg i to deler, slik at far, min ene bror og barnet ble på den ene, og mor, min andre bror og jeg ble på det andre. Vi ble på den måten skilt et stykke fra hverandre, men dog ikke svært langt. En stund etter kom vi i sterkere fart igjen, og jeg så at det andre torvstykket ble sønderrevet. Far og min bror falt på kne og ropte til Gud om hjelp i sin
---- 485 RasB ---- nød. Men straks etter sank de ned i leiren som lukket seg over dem. Jeg så en hand stikke opp, og så forsvant alt. Straks etter stanset vi, men vi visste ikke hvor vi var. Landskapet var så fullstendig forandret at jeg ikke kjente meg igjen. Vi var omtrent 2 å 300 alen fra fast land på sydsiden av dalen, over alt omgitt av den bløte leirsuppen hvor vi ikke våget oss ut på. Det var dog enkelte fastere partier nordover, og min bror forsøkte å nå fast grunn i den retningen. Han bega seg i vei, og jeg tapte ham snart av syne og har først nå fått høre at det lyktes ham å redde seg til Hagagården. 4 Vi frøs forferdelig om natten da vi var i bare linnetet og våte og tilsølet av leirmassen. Mor led særlig meget av kulden. Hun måtte legge seg på mar ken, og jeg rev opp mose og la omkring henne, og jeg tror endog at hun sov litt en stund. Vi skrek av og til og ropte om hjelp, og folk var også nede og så over til oss. Men de så antageligvis ingen råd for å redde oss, før kavalleristene kom om ettermiddagen og under ledelse av en offiser begynte å bære materi aler og bygge bro. Vi ble reddet omtrent klokken 4, og straks etter ble en pike fra naboplassen som sto i leiren et stykke fra oss, reddet. 5 Jeg glemmer aldri den stund da jeg var vitne til min fars og brors døds angst og så dem bli levende begravet i jordmassen. Mor frøs tærne fordervet. Men nå er hun bedre da hun er under doktor behandling.» Både Liva og hennes mor ble brakt til et provisorisk sykehus som var blitt opprettet på Øvre Skjør dal. Som det gikk frem av Livas beretning, berget også hennes bror. Det var Eleseus. Broren som omkom, var Iver Anneus. Døde: INGVALD JOHANNESSEN FYKSVEET, født 1821 IVER ANNEUS INGVALDSEN FYKSVEET, født 1867 ARNE ODINSEN FYKSVEET, født 1892 Ingvald ble gjenfunnet på sydsiden og ble begravet på Lysthaugen 4. juni. Dattersønnen Arne Odinsen ble funnet i april året etter. Han ble begravet på Lysthaugen samme måned. Begge to ble jordfestet 19. mai 1894. Iver Anneus ble ikke gjenfunnet. Men det drev i land et lik av en manns- person på Ytterøya senere, og man mener at det var han. Dette liket ble be gravet der. Alle husdy rene strøk med. Jorden som gikk med, ble regnet sammen med den jorden som gikk tapt under Trøgstad lille.
---- 486 RasB ---- Etterpå Anne Olsdatter ble tildelt en erstatning på kr. 950. Forslaget gikk ut på kr. 1.150. Hun fikk 100 kroner i forskudd. Eleseus Ingvaldsen fikk kr. 120. Han kalles fremdeles for elev. Han fikk 60 kroner i forskudd. Liva Ingvaldsdatter fikk kr. 250, og av det fikk hun 50 kroner i forskudd. Det ser ut til at de gjenlevende delvis benyttet etternavnet Trøgstad. Anne Olsdatter bodde i 1900 på Maritvoll lille på Verdalsøra sammen med en datterdatter, Ingrid Amalie Trøgstad. Hun var Livas datter, og var født i 1895. Anne døde i 1907. Liva Ingvaldsdatter giftet seg ikke. Hun var budeie på Slottet (Haug) i 1900. Hun døde i 1902. Eleseus Ingvaldsen Trøgstad ble gift tre ganger, første gang i 1899 med Inga Marie Mortensdatter Sundnes, andre gang i 1906 med Maren Anna Lorntsdatter Grande fra Røra, og tredje gang i 1916 med Maren Eline Ingvardsdatter Lund. Han var bygartner i Trondheim. Han døde i 1950. Noter: I de offisielle listene er Ingvald og Anne ført opp hver for seg. Anne er ført opp som hus mannsenke under Krag. Men enke ble hun ikke før etter raset. Hvorfor de to er ført opp hver for seg, er ikke oppgitt. Muligens har det sammenheng med at listene ble satt opp etter raset. Denne beskrivelsen ble gitt til Dagspostens medarbeider umiddelbart etter raset. Den er blitt gjengitt flere steder etterpå. 1 alen = 0,60 meter. De befant seg altså omkring 150 meter fra land. Dette ble skrevet 21. mai. Det var Hanna Olausdatter fra Trøgstad lille søndre.
---- 487 RasB ---- Østgård er opprinnelig en av Sundbygårdene. Men allerede på 1500-tallet ble navnet forvrengt fra «øverste gården i Sundby« til det navnet den har i dag. Mot nord grenset gården mot Melby. Mot øst lå høydene med Melbygraven som ikke ble berørt av raset. Mot syd lå Sundby østre. Men valdet strakte seg nordvestover ut på det elvenesset Verdalselven dannet da den gjorde sin sving mot nord under Eklomelen. Denne delen av valdet var lavtliggende. Det fantes visstnok ingen husmannsplasser på Østgårdsvaldet ute på dette nesset. Østgård var før utraset en rimelig stor gard. Etter raset ble arealet bereg net til å ha vært 410,41 dekar. Da ble imidlertid en del skog som lå utenfor det berørte området, ikke tatt med. Av dette var 185,92 dekar dyrket jord. 144,98 dekar var skog, 59,1 dekar var eng, 16,82 dekar var annen udyrket mark, mens 3,59 dekar var veier og bebyggelse. Matrikkelskylden var 30 mark 07 øre. Utsæden var i 1890 3,5 hektoliter bygg, 18 hektoliter havre og 18 hekto liter poteter. Det fantes en kjøkkenhage på 1 ar. Videre fantes det på gården 1 radsåmaskin, 1 fire-hjult og 4 to-hjulte vogner. 1. januar 1891 var det 2 hester, 9 storfe, 18 sauer, 8 geiter, 3 griser og 11 høns på gården. Hvor stort tallet på husdyr var i 1893, er ukjent, men trolig var det nokså likt antallet i 1891. Men ingen dyr gikk tapt i raset. Folket Ole Olsen Lunden kjøpte Østgård i 1875. Han var da gift med Oline Ols datter. Oline døde i april 1893, altså en måned før raset. Når det står i de offisielle listene at Ole Olsen bodde på gården sammen med sin kone da raset gikk, er det feil. Da raset gikk, bodde han sammen med 1 barn og 3 tjenere på gården. - Ole Olsen, gårdbruker, 61 år - Ole Olsen, sønn, 18 år - tre tjenere Ole Olsen var født på Lunden. Hans foreldre var Ole Olsen og Marta Ols datter Lunden.
---- 488 RasB ---- Østgård ligger inneklemt mellom Melby og Sundby østre. Valdet nådde ned til elven mellom Hagaenget og Melbynesset. Denne smale kilen ble over slammet av leirsuppe. Oline Olsdatter var fra Breding. Hennes foreldres navn var Ole Olsen og Kirsti Olsdatter Breding. Hvem de tre tjenerne var, har det ikke lyictes å finne ut. Hva som skjedde Østgård lå sammen med Sundby østre og Sundby vestre på et terrassetrinn godt over det nivå rasmassene nådde. Husene her var derfor aldri truet.
---- 489 RasB ---- Men den delen av valdet som lå nede på den laveste elvesletten, ble fullstendig overslammet. På det dypeste er det her tale om en mektighet av leirmasse på mer enn 10 meter. Heldigvis lå det ingen hus mannsplasser her nede. Sønnen på Østgård, Ole Olsen, har gitt en beskrivelse av hvordan han opplevde redselsnatten: 1 «Jeg våknet ved 1/2 2 om natta ved at noen kastet småstein på loftsvinduet. Da jeg så ut, sto ei blodig, halvt påkledd kone, Guruanna Mikkelsen, nede i gården. Hun ropte opp og ba meg redde barna sine, som lå nede i leirmassene. Mannen var borte på arbeid, så hun hadde vært alene heime oUne oisdatter Østgård. Hun med 4 barn da raset kom. Med übendig døde t apri i 1893, altså før raset. kraft ble stua ført av sted inntil den brakk jrolig er gutten Ole Olsen d.y. tvert over. Senga med Guruanna og det minste barnet drev ut gjennom veggen og fløt på leirsuppa helt til den tørnet mot fast grunn nedenfor Østgård. Der kvelvet senga, og Guruanna mistet bar net som ble borte. Seiv kom hun seg i land og prøvde etter beste evne å finne barna, men måtte snart gi opp letinga og springe opp til gården etter folk. Da jeg kom ut etter å ha fått på meg litt klær, gikk hus og trær med hurtig togsfart ned gjennom dalen. Røyk, larm og ei underlig lukt fulgte raset. Straks jeg kom ned til leirsuppa, hørte jeg barneskrik fr a husrester nede i gjørma, men senere ble det stille. Jeg prøvde etter alle mater å komme ut til stedet, men leira ble for dyp. Og således måtte jeg gå heim med uforrettet sak. Men jeg fortalte ikke mora hva jeg hadde hørt. Heime var stua full av folk som hadde kommet seg fra raset med livet i behold. De hadde lite klær på seg, og således måtte vi finne fram de klær vi kunne unnvære. Snart var redningsarbeidet i full gang over alt. Innen kvel den kom hadde vi funnet alle fire barna til Guruanna, men alle var døde. Lenger nede reddet vi en mann som satt på mønet av stua si. Det var bonden Ove Haugskott på gården Krag. Det var forresten ikke lenge siden Haugskott hadde kjøpt denne eiendommen. Den tidligere eier skjønte at grunnen var usikker, da jernstauren en gang forsvant ned gjennom jorda av egen tyngde. Og dette var årsakene til at gården ble solgt. 2 Det viste seg oftest at de som hadde kommet seg opp på lofta ble reddet. En berget seg således med å gå opp gjennom murpipa. Enkelte hus gikk ganske hele med raset, mens andre ble knust til pinneved eller forsvant i dypet.
---- 490 RasB ---- Ole Olsen Østgård d.y. og Marta Johannesdatter Volen. Hun var på Volen da Vukusjøen dannet seg. Etterpå Sel ve raset varte knapt 1/2 time, men virkningen var forferdelig. Over alt hørte vi folk som ropte om hjelp, og skrik og brøl fra dyr. Ja, også fra undergrunnen - fra begravede hus, hørtes rop, hanegal og raut av dyr.» Østgård fikk ødelagt et areal på 157,5 dekar. Av dette var 98,4 dekar dyrket jord og 59,1 dekar eng. Dette utgjorde 11/20 av den gamle verdien. Jordverdien før raset ble satt til kr. 10.000. Verdien etter ska den ble satt til kr. 4.500. Tapet var således på 5.500 kroner. Eiendommen ellers sto i kr. 12.500. Her ble skaden satt til kr. 6.000, slik at det som ble igjen, var verdt kr. 6.500. Som nevnt ovenfor, kom ingen av folkene på gården til skade. Det vil si, de fikk ingen fysiske skader, men hvor vidt hendelsen ga seg utslag i nervø sitet og lignende i ettertid, er ukjent. Ole Olsen Østgård fikk etterpå kr. 3.130 i erstatning. Han fikk ikke noe forskudd. Men i Forvaltning skomitéens protokoll står det 31. januar 1894 at han 19.7 hadde søkt om en tildeling på kr. 190 til inn kjøp av mat. Han hadde fått kr. 100. Nå ble det bestemt at disse 100 kronene skulle være en gave. I 1895 ble skylden fastsatt slik for Østgård: Gårdsnr. 128, bruksnr. 1, Østgård av skyld mark 14,19 et avtak for 20 år av mark 7,80, og deretter for bestandig et avtak av mark 7,02. For denne gården medførte det en reduksjon av veiskatten på kr. 2,69 for første halvår 1893. Jorden som ble ødelagt, ble delt i tre teiger. Totalt utgjorde det ødelagte arealet 157,5 dekar. To teiger ble utlagt til eieren. En liten teig lå ved den urørte jorden. En annen teig lå vest for jorden til Sundby østre ved ferge veien. Denne teigen kaltes Hamlenteigen. Tilsammen utgjorde disse to 137,5 dekar. Av dette var 17 dekar elvebredd og sandører. I tillegg kom 17,5 dekar
---- 491 RasB ---- Østgård sett fra sy døst i 1929. Foto: Henning Anderson elveleie. Staten fikk utlagt 20 dekar i det som ble kalt Triangelet. Dette ble senere en del av Statsteig A. Ole Olsen Østgård overdro gården i 1900 til sin sønn som også hette Ole Olsen Østgård. Ole Olsen den eldre døde i 1901. Ole Olsen den yngre giftet seg med Marta Johannesdatter Volen. Han døde på Østgård i 1966. Noter: 1 Dette er et intervju med Ole Olsen Østgård gjort av Arnolf Lyngstad. Intervjuet ble trykket i Bakketuns julehefte 1953. Her er bare gjengitt Ole Olsens opplevelser. 2 Det var Johan Gran som var på Krag før Ove Haugskott. Men han eide ikke gården. Eieren var Anton B. Monrad. Men Johan Gran var muligens leilending der.
---- 492 RasB ---- ANDRE GARDER SOM FIKK SKADER VED RASET Rundt leirsjøen lå en rekke garder som fikk skader på sin jord, men som ikke er tatt med blant de gårdene som er behandlet hver for seg. Årsakene kan være at skaden var så pass liten, eller at gårdene ikke ble ansett for å være i fare. I det etterfølgende vil de bli behandlet summarisk i rekkefolge av matrik kelnumrene. Fæby 23.1 Eier av Fæby var Martin Eggen. Før ulykken var han varaordfører, men etter at ordføreren, Andreas Tessem, omkom, måtte Martin Eggen overta dette vervet. Fæby fikk ødelagt 408 dekar jord ved overslamming. Av dette var bare 14,3 dekar dyrket jord. Resten, 393,7 dekar, var skog. Og skogen var stort sett olderskog. Jordverdien før raset sto i kr. 22.500. Skaden ble vurdert til kr. 4.500, slik at den nye verdien ble kr. 18.000. Eiendommen forøvrig ble satt ned med kr. 3.900 fra kr. 25.000 til kr. 21.100. Skyldfastsettelsen i 1895 ga følgende resultat for Fæby: Gårdsnr. 23, bruksnr. 1, Fæby av skyld mark 25,89 et avtak for 10 år av mark 5,18. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,79 for første halvår 1893. Overslammingen medførte ingen grenseforandringer for gården, og ingen ting ble overtatt til utlegging etterpå. Martin Eggen ble tildelt en erstatning på kr. 2.160. En husmannsplass under gården fikk også noe skade. Husmannen der, Ole Iversen, ble etterpå tilkjent kr. 200 i erstatning. Forslaget gikk ut på kr. 150. Estvoll, Fæby 23.3 Dette var en utskilt part av Fæby. Eier i 1893 var Sefanias Sevaldsen. Denne gården fikk ødelagt et mindre stykke utmark på 19,7 dekar. Jordverdien ble satt ned med kr. 200 fra kr. 1.500 til kr. 1.300. Eiendommen forøvrig sto før ulykken i kr. 1.700. Skaden ble satt til kr. 120, slik at den nye verdien ble kr. 1.580. I 1895 ble skylden fastsatt slik:
---- 493 RasB ---- Gårdsnr. 23, bruksnr. 3, Estvoll av skyld mark 1,74 et avtak for 10 år av mark 0,23. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,08 for første halvår 1893. For skaden fikk Sefanias Sevaldsen kr. 290 i erstatning. Han fikk 50 kroner i forskudd. Holmsveet, Haug 24.5 Holmsveet var en av de mange partene gården Haug var blitt delt inn i 1783. Senere ble Holmsveet ytterligere delt, og denne parten ble kalt Holmsveet vestre. Eier i 1893 var J. Skavhaug. Heller ikke Holmsveet vestre fikk noen skade som følge av overslamming. Derimot besto skaden i de folger elven gjorde da den var på vei inn i Kvisla. Blant annet ble veien ødelagt. Dette medførte ingen reduksjon av sky Iden. Men J. Skavhaug fikk kr. 80 i erstatning. Hele beløpet ble betalt ut som forskudd. Hegstad 31.1 Hegstadvaldet ble ikke så lite berørt av leirmassene. Deler av dette valdet lå nemlig nede på elvesletten. Eier av Hegstad i 1893 var Anneus Ellefsen Hegstad. De arealene som ble ødelagt, utgjorde en så pass stor del av jorden at det ble foretatt fullstendige beregninger av arealene før raset. Totalarealet var 462,3 dekar. Av dette var 257 dekar dyrket jord, 127 dekar skog, 52,85 dekar annen udyrket mark, 21,7 dekar eng, og 3,75 dekar veier og bebyggelse. Arealet som ble ødelagt var på 159,5 dekar. Hele 137,8 dekar av dette var dyrket mark. 21,7 dekar var eng. Inne på dette området lå husmannsplassen Hegstadstuggu som ble fullsten dig begravet. (Se under Hegstadstuggu.) Dette medførte en avfelling av sky Iden i 1895: Gårdsnr. 31, bruksnr. 1 Hegstad av skyld mark 18,91 et avtak for 20 år av mark 9,45, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,51. Det ga en reduksjon av veiskatten på kr. 3,26 for første halvår 1893. Etterpå fikk eieren utlagt hele det ødelagte arealet. I tillegg lå 17 dekar som elveleie. Elven representerte en stor fare mot valdet, og det ble i tiden som fulgte foretatt en hel del forbygninger langs denne strekningen. Anneus Ellefsen fikk kr. 3.100 i erstatning. Han fikk kr. 500 i forskudd. På kåret på Hegstad bodde Oline Olsdatter. Hun fikk en erstatning på
---- 494 RasB ---- kr. 200. Videre ble hun foreslått en årlig livrente på kr. 200. At hun fikk en årlig livrente, skyldtes at det ville bli vanskelig for eieren av gården å oppfylle kårforliktelsene da så store arealer med dyrket jord gikk tapt. En Guruanna, trolig Olsdatter, var tjener på Hegstad. Hun fikk kr. 100 i bidrag. Nessmoen 118.2 Nessmoen var en liten eiendom som var blitt skilt ut fra Ness vestre i 1877. Eiendomsforholdene her var noe innfløkt. Eiendommen var delt i to. Den ene delen lå øst for Ness mellom ovenfor Leirfallaunet. Den andre delen som ikke var sammenhengende med resten av eiendommen, lå nede på sletten, antageligvis helt ved elven. Eier av Nessmoen i 1893 var Johannes Roaldsen. Det var forøvrig han som kjøpte bruket i 1877. Etter ulykken ble arealet fastslått å ha vært tilsammen 68,05 dekar. Av dette var 63,69 dyrket mark, 3 dekar eng, og 1,36 dekar veier og bebyggelse. Matrikkelskylden var 1 mark 60 øre. Husene på gården ble overhodet ikke berørt. Til det lå de for høyt oppe i terrenget. Derimot ble hele den biten som lå nede på elvesletten, dekket av tykke leirlag. Dette omfattet 34,5 dekar av den dyrkede jorden. Biten på 3 dekar eng forsvant også. Dette tilsvarte 1/2 av arealet. Før ulykken var jorden verdsatt til kr. 1.720. Skaden tilsvarte akkurat halv parten, kr. 860. Eiendommen forøvrig fikk et noe mindre tap. Før skaden sto den i kr. 2.200. Etterpå var den verd kr. 1.300, slik at tapet utgjorde kr. 900. I erstatning fikk Johannes Roaldsen kr. 670. Han fikk 100 kroner i forskudd. I 1895 ble skylden avfelt slik: Gårdsnr. 118, bruksnr. 2, Nessmoen av skyld mark 1,60 et avtak for 20 år av mark 0,80, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,70. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr, 0,28 for første halvår 1893. Den ødelagte jorden var 37,5 dekar. 32,4 dekar ble utlagt til eieren igjen. Dette var 5,1 dekar mindre enn hva som ble ødelagt. Jorden lå på begge sider av Jåmtlandsveien. Skjerdal østre 120.1 Bare mindre deler av denne eiendommen ble berørt av skredet. Husene lå i trygg avstand fra leirflommen. Eier i 1893 var lærer Anders Balgård. Anders Balgård kom i kraft av sin posisjon i bygden til å spille en meget vik tig rolle i det arbeidet som måtte utføres etter raset. Han var blant annet med lem av den utdelingskomitéen som hadde ansvaret for sydsiden av elven. Bare 9,8 dekar eng ble overslammet.
---- 495 RasB ---- I brøk ble dette beregnet til 1/33. Dette medførte et verdifall av jorden på 150 kroner fra kr. 5.000 til kr. 4.850. Gården ellers gikk også ned med kr. 150 fra kr, 6.200 til kr. 6.050. Sky Iden ble fastsatt slik i 1895: Gårdsnr. 120, bruksnr. 1, Skjørdalen østre av skyld mark 6,25 et avtak for 20 år av mark 0,19, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,17. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,07 for første halvår 1893. Jordtapet på 9,8 dekar ble nesten i sin helhet tilbakeført til eieren. Anders Balgård fikk utlagt 9,4 dekar. Dette var 0,4 dekar mindre enn hva han hadde mistet. Men han fikk 0,6 dekar av den ødelagte jorden til Ness østre. I erstatning fikk han kr. 80. Bjørken 121.1 - Hammelen 123.1 Eier av Bjørken i 1893 var Martin Toresen. I likhet med naboen på Skjør dal østre var Martin Bjørken en betrodd mann i bygden, og han deltok aktivt i hjelpearbeidet etter raset. Martin Bjørken fikk varsel om raset på en noe merkelig måte. 1 En av hans slektninger, Ole Andersen Hagahammelen, hørte lyden fra raset. Han trodde at det var en oppfyllelse av spådommen om at Bjørkvatnet skulle bryte gjen nom og komme som en flodbølge ned mot Nessbygden. Han kommanderte sin familie om å komme seg i sikkerhet. Seiv sprang han bort til husmanns plassen Skruddu under Bjørken. Ole Lassesen Skruddu som også hadde hørt denne spådommen om Bjørk vatnet, la i vei sammen med Ole Andersen for å varsle på Bjørken. Kom vatnet, ville også Bjørken bli tatt, mente de. Men Martin Bjørken trodde ikke noe på dette, og da han hørte at den sterke lyden kom fra motsatt retning, sprang han ut på kanten for å se. Og dermed så han raset. De to kållene sprang imidlertid til skogs, for de var fullstendig overbevist om at det var Bjørkvatnet som var på vei nedover. Først langt på dag fant man dem inne i skogen, fullstendig forstyrret. Martin Bjørken hentet ut to hester og sendte sine to sønner, Teodor som var 17 år, og John som var 10 år, for å varsle der Martin mente faren var størst. Teodor skulle ri til Lunden, og John skulle ri til Ness østre. Ingen kom frem før rasbølgen hadde tatt husene. John fortalte at han hadde kommet frem til Tjyvhaugberget ved Skjørdal da rasbølgen tok Ness. Han snudde derfor og red tilbake. Martin seiv dro øyeblikkelig ned til leirsjøen for å hjelpe folk som var tatt av raset. Og blant andre fikk han familien til Ole Andersen velberget i land. De hadde ikke rukket å komme seg unna før leirbølgen fylte huset. I mens hadde de folkene som var igjen på Bjørken satt i gang forberedelser
---- 496 RasB ---- for å hjelpe folk. Ute i badstuen ble det fyrt opp og gjort klart til vasking av folk. Og også inne på kjøkkenet ble det satt inn et sauekar som ble benyt tet til vasking av halvdøde mennesker. Det var etter en tid fullt over alt. 9 - 10 mennesker ble tatt inn og vasket. Og klær ble delt ut, for alle var bare iført nattklærne. Martin sto på hele dagen og flere dager videre fremover. Han var som nevnt ovenfor, en av bygdens mest betrodde menn, og han fikk ansvaret for orga nisering av hjelpearbeidet i denne delen av bygden. I beretningene om hva som ble iakttatt 18. mai vedrørende at elven var leirfylt og grå, omfatter dette også et par smågutter fra Bjørken. En av gutt ene var liten. Det var den ovenfor nevnte John. Den andre var den 17 år gamle Teodor. Det var disse to som var nede ved elven for å prøve fiske lykken. De skulle sette reiver eller vader. Men elven var så full av leire at de måtte gi det opp. John fortalte at den var tykk som graut. Martin Bjørken eide også en del av Sundbyaunet. Også denne eiendom men kaltes Hammelen. Dette var imidlertid Sundbyhammelen. Den andre var Hagahammelen. Ved beregningen av skaden ble ikke Bjørken og Hammelen skilt fra hverandre, slik at det ikke er mulig å fastslå hvor mye av hver enkelt som ble ødelagt. Men Hammelen var fullstendig dekket av tykke leirlag. Alt i alt ble 101,4 dekar dekket. Av dette var 62 dekar dyrket jord, og 39,4 dekar var eng. Dette utgjorde 2/11 av jorden Jordverdien var før ulykken kr. 11.050. Skaden ble satt til kr. 2.000. Igjen var da kr. 9.050. Resten av eiendommen var verd 14.000. Her ble skaden taksert til kr. 2.000, slik at det sto kr. 12.000 igjen. Ved avfellingen i 1895 ble de to deiene vurdert hver for seg: Gårdsnr. 121, bruksnr. 1, Bjørken av skyld mark 12,51 et avtak for 20 år av mark 2,24, og deretter for bestandig et avtak av mark 2,05. For Bjørken ga dette en reduksjon av veiskatten på kr. 0,79 for første halvår 1893. Gårdsnr. 123, bruksnr. 1, Hammelen av skyld mark 1,21 et avtak for 20 år av mark 1,21, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,09. For Hammelen betød dette en reduksjon av veiskatten på kr. 0,42 for første halvår 1893. Det tapte arealet utgjorde 101,4 dekar. Tilbakeført ble 77 dekar, altså 23,4 mindre enn det som ble ødelagt. Martin Toresen Bjørken fikk kr. 1.500 i erstatning. Kårkona på gården, Lorentse Johnsdatter, fikk også 100 kroner i erstat ning. Det ble også utbetalt et forskudd på kr. 25. Videre ble hun foreslått en årlig livrente på kr. 100.
---- 497 RasB ---- Leirfallkålen østre 259.1 Dette var en av de tre partene Leirfallkålen var delt inn i. Denne parten ble ikke berørt i noen særlig stor grad. Husene lå nøyt oppe på en bakke og var ikke utsatt i det hele tatt. Eier av gården i 1893 var Mikal Pedersen. I likhet med flere andre i dette nabolaget kom Mikal Kålen til å spille en viktig rolle i administrasjonen av hva som skjedde i de nærmeste dagene etter raset. 15,7 dekar areal ble ødelagt. 3,9 dekar var dyrket jord. 11,8 dekar var skog og havning. Dette tilsvarte 1/14 av gården. Verdifallet av jorden ble kr. 200 fra kr. 2.800 til kr. 2.600. Eiendommen forøvrig fikk et tilsvarende verdifall fra kr. 4.500 til kr. 4.300. Sky Iden ble avfelt på følgende måte i 1895: Gårdsnr. 259, bruksnr. 1, Leirfallkålen østre av skyld mark 3,13 et avtak for 20 år av mark 0,22, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,21. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,08 for første halvår 1893. Denne skaden ga ikke grunnlag for større erstatningsutbetaling enn kr. 150 til Mikal Pedersen Kålen. Av det ødelagte området på 15,7 dekar ble 15 dekar tilbakeført til gården. Dette var 0,7 dekar mindre enn hva som hadde gått tapt. Leirfallkålen mellom 259.2 Som navnet sier var dette den midterste av de tre partene Leirfallkålen var delt inn i. På denne lå husene lavere enn Leirfallkålen østre, men ikke så lavt at leirmassene nådde opp til dem. Det var dog ikke tale om så veldig mange metrene i avstand. Eier i 1893 var kirkesanger og lærer Erik Larssen. Også Erik Larsen ble en meget benyttet mann i arbeidet etter raset. Han ble etter tillatelse fra skoledirektøren tatt ut av sin jobb som lærer og brukt til å administrere hjelpearbeidet på sydsiden av elven. 5,9 dekar dyrket jord, 3,9 dekar eng og 5,9 dekar skog og havning, tilsam men 15,7 dekar, ble dekket av leire. I og med at gården bare var av beskjeden størrelse, utgjorde dette 1/5 av arealet. Jordverdien hadde før raset vært kr. 1.650. Tilsvarende kr. 330 gikk tapt, slik at det ble igjen jord til en verdi av kr. 1.320. Eiendommen forøvrig ble gitt et verditap av kr. 350 slik at den gikk ned fra kr. 2.200 til kr. 1.850. Erik Larsen fikk kr. 180 i erstatning for sitt tap. Skylden ble avfelt i 1895 slik: Gårdsnr. 259, bruksnr. 2, Leirfallkålen mellom av skyld mark 1,94 et av-
---- 498 RasB ---- tak for 20 år av mark 0,39, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,34. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,13 for første halvår 1893. Den ødelagte jorden ble utlagt i sammenheng med det som var igjen til eieren. Det tapte arealet var 15,7 dekar. Det tilbakeførte var på 15 dekar, altså 0,7 dekar mindre. Leirfall østre 260.1 Bare mindre deler av dette valdet nådde ned til elvesletten. Følgelig ble skadene bare begrenset. Eiere av Leirfall østre i 1893 var Sefanias og Gustav Ellingsønner. Begge disse utmerket seg i redningsarbeidet på en slik måte at de ble tildelt rednings medaljen for sin innsats. (Se under Redningsarbeidet og Medaljer.) Gården mistet et areal på 25,6 dekar. Av dette var 20,7 dekar dyrket jord og 4,9 dekar eng. I brøk ble dette beregnet til 1/19 av arealet. Før raset hadde jordverdien vært kr. 8.200. Tapet ble satt til kr. 915. Den nye verdien ble således kr. 7.285. Eiendommen forøvrig sto i kr. 10.200. Den ble satt ned med kr. 950 til kr. 9.250. Sefanias og Gustav fikk kr. 480 i erstatning. I 1895 ble sky Iden fastsatt slik: Gårdsnr. 260, bruksnr. 1, Leirfall østre av skyld mark 11,90 et avtak for 20 år av mark 1,32, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,20. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,46 for første halvår 1893. Den ødelagte jorden på 25,6 dekar ble med unntak av 2,1 dekar, altså 23,5 dekar, utlagt til eierne sammenhengende med resten av jorden. Leirfall vestre 261.1 Leirfall vestre hadde et noe større areal nede på elvesletten. Deriblant hadde den to husmannsplasser der. Disse het begge to Brugjerdet. Begge ble øde lagt. (Se under Brugjerdet I og Brugjerdet II.) Jorden som ble ødelagt, til hørte imidlertid Leirfall vestre. Eier av gården i 1893 var Peder Ellingsen. Arealet som gikk med var 104,3 dekar. Av dette var 68,9 dekar dyrket jord, 15,7 dekar eng og 19,7 dekar skog og havning. Dette tilsvarte 1/4 av jorden. Denne skaden førte til et verditap av jorden på kr. 3.200 fra kr. 12.800 til kr. 9.600. Eiendommen forøvrig falt også med kr. 3.200 fra kr. 16.000 til kr. 12.800. For tapet fikk Peter Ellingsen kr. 1.600 i erstatning. Som følge av dette ble skylden redusert slik i 1895:
---- 499 RasB ---- Gårdsnr. 261, bruksnr. 1, Leirfall vestre av skyld mark 18,77 et avtak for 20 år av mark 4,69, og deretter for bestandig et avtak av mark 4,19. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,62 for første halvår 1893. Jorden ble tilbakeført i to teiger til eieren. Disse lå sammenhengende med det som ikke var blitt ødelagt. Totalt ble 104,3 dekar dekket av leirmassene. Utlagt ble 95 dekar, altså 9,3 dekar mindre enn det tapte. Vinne 262.1 I likhet med de andre gårdene oppe på denne terrassen var Vinne aldri ut satt seiv om ryktene, da de florerte som verst, ville ha det til at elven kom til å grave ut hele terrassen. Eier av Vinne var Olaus Ellingsen. Han og hans to brødre på Leirfall østre deltok med livet som innsats i redningsarbeidet. For dette ble alle tre tildelt redningsmedaljen. (Se under Redningsarbeidet og Medaljer.) Bare en mindre del av gården lå nede på elvesletten. Tilsammen ble 54,1 dekar overslammet av leire. Av dette var 29,5 dekar dyrket jord. 24,6 dekar var eng. 1/8 av jorden gikk med. Jordverdien var før raset kr. 8.650. Tapet ble satt til kr. 1.080. Igjen sto det da kr. 7.570. Verditapet forøvrig ble satt til kr. 1.100. Dermed sank verdien fra kr. 11.500 til kr. 10.400. Olaus Vinne fikk kr. 650 i erstatning. Skylden fikk følgende forandring i 1895: Gårdsnr. 262, bruksnr. 1, Vinne av skyld mark 12,22 et avtak for 20 år av mark 1,53, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,38. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,53 for første halvår 1893. Av den skadede jorden på 54,1 dekar ble 49,5 dekar utlagt til gården. Dette var 4,6 dekar mindre enn det som ble ødelagt. By nordre østre 264.2 Peder Tomassen var eier av denne gården. Den fikk bare beskjedne skader nede ved elven. 2 dekar dyrket jord og 4,9 dekar skog og havning, tilsammen 5,9 dekar, ble tildekket av et tynt leirlag. Dette tilsvarte bare 1/50 av jorden. Tapet av jorden ble satt til kr. 110. Før raset hadde jorden stått i kr. 5.325. Nå ble den satt ned til kr. 5.215. Eiendommen forøvrig ble satt ned med kr. 100 fra kr. 6.500 til kr. 6.400. For dette tapet fikk Peder Tomassen By kr. 80 i erstatning. Skylden ble forandret slik i 1895: Gårdsnr. 264, bruksnr. 2, By nordre østre av skyld mark 7,41 et avtak Verdalsboka - 32
---- 500 RasB ---- for 5 år av mark 0,66, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,65. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,23 for første halvår 1893. Her var det aldri tale om at jorden skulle under statlig forvaltning. Voll 264.3 Voll var en liten eiendom som var blitt utskilt fra By nordre østre i 1880. Eier var Laurits Kristian Larsen. Eiendommen lå slik til at den ble berørt av leiren. Skaden omfattet 19,7 dekar hvorav 7,9 dekar var dyrket jord, og 11,8 dekar var skog og havning. Dette tilsvarte 3/11 av jorden Jorden var før dette verdt kr. 1.100. Nå ble den satt til kr. 800, slik at tapet ble kr. 300. Forøvrig fikk eiendommen en verdireduksjon av kr. 150 fra kr. 1.700 til kr. 1.550. Erstatningsbeløpet ble satt til kr. 280. Av dette ble kr. 140 betalt ut som forskudd. Seiv om dette bare var en liten eiendom, var den skyldsatt, og dermed ble den gitt ny vurdering i 1895: Gårdsnr. 264, bruksnr. 3, Voll av skyld mark 0,76 et avtak for 10 år av mark 0,21. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,07 for første halvår 1893. Jorden ble aldri satt under Statens forvaltning. By søndre 265.1 By søndre nådde ned til elven langt nord på valdet. Dermed ble gården så vidt det var berørt av raset. Men skaden var ikke omfattende, og jorden ble ikke vurdert lagt under Staten. Eieren av gården var i 1893 Martin Fredrik Georgsen By. Han deltok for øvrig i redningsarbeidet. (Se under Redningsarbeidet.) Skaden på jorden omfattet 49,2 dekar. Av dette var 19,7 dekar dyrket jord. Resten, 29,5 dekar, var skog og havning. Dette utgjorde 1/7 av gardens jord. Jorden ble satt ned i verdi med kr. 1.020 fra kr. 7.100 til kr. 6.080. Eiendommen forøvrig ble satt ned med kr. 700 fra kr. 9.000 til kr. 8.300. Martin By skrev i anledning erstatningene som skulle deles ut følgende brev til Velferdskomitéen: 2 Til Velferdskomitéen Verdalen Da jeg har brakt i erfaring at alle dem som har lidt tap av jord ved jord skredet, de største med de minste. 3 Vil jeg også ikke unnlate å oppgi en del som har forvoldt meg skade hvilket jeg fra først av ikke hadde tenkt.
---- 501 RasB ---- Arealet kan jeg ikke vite så nøye da jeg har en del jord på den andre siden av elven som grenser mot Fæby, og som var bevokset med skog. Like ledes er det ca. en 3 mål på søndre siden av elven som er overflødd av leire, men som er slåtteland. Det hele antar jeg er mellom 20 og 30 mål. By i Verdalen 29. juni 1893. Martin Fr. Bye På baksiden er det gjort følgende tilføy eise: Jeg hadde nær glemt å anføre den risiko jeg har med krøtterne nede ved elven. Forleden dag kom en ku ut på leiret og ble liggende nedi. Hadde det ikke vært folk å samle i all hast, så hadde jeg mistet den på øyeblikket. Martin F. Bye Martin Georgsen By fikk kr. 460 i erstatning. Han fikk 200 kroner i forskudd. Sky Iden ble forandret på følgende vis i 1895: Gårdsnr. 265, bruksnr. 1, By søndre av skyld mark 12,19 et avtak for 10 år av mark 1,74, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,19. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,60 for første halvår 1893. Storøra, By søndre 264.4 Som navnet indikerer, lå denne eiendommen helt nede ved elven. Den ble utskilt som egen eiendom i 1888. Eier i 1893 var Elias Eliassen. Eiendommen var i utgangspunktet liten, og seiv om arealet som ble berørt, bare omfattet 44,3 dekar, utgjorde dette 1/3 av jorden. 5,9 dekar var dyrket jord, 8,9 dekar var eng, og 29,5 dekar var skog og havning. Elias Eliassen fikk kr. 650 i erstatning. Av dette fikk han som forskudd kr. 150. Skylden ble forandret slik i 1895: Gårdsnr. 265, bruksnr. 4, Storøra av skyld mark 0,64 et avtak for 10 år av mark 0,21. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,07 for første halvår 1893. Heller ikke her var det aktuelt å legge noe under Statens forvaltning. Noter: 1 Opplysninger ved Åse Røstad. Språket er modernisert. " Her mangler en setning i brevet.
---- 502 ----
---- 503 RasB ---- GARDER - BRUK - PLASSER SOM FIKK SKADE VED VUKUSJØE AUSKIN, AUSKINNESSET SØNDRE 138.2 Bruket Auskinnesset var en husmannsplass under Reppe. I 1886 ble husmanns plassen solgt til Bernt Bårdsen. Selger var da Elling Jeremiassen Reppe. Dette bruket lå på sydsiden av elven. At Auskinnesset hørte inn under Reppe, hadde sammenheng med at Nils Jonsen Reppe eide både Reppe og Auskin østre. I 1841 solgte han Auskin østre, men han holdt unna en bit som ble kalt Auskin østre nedre. Og den ble for ettertiden ført sammen med Reppe. 1 Men dette forholdet har ført til at eiendommen enkelte ganger er oppført under Auskin, mens den i andre sammenhenger kan være ført under Reppe. I folketellingen 1891 står den oppført som Auskinvald, seiv om den altså var frasolgt på det tidspunktet. Og i de oppgåvene som ble samlet inn til bruk for Verdalskomitéen etter raset, står den oppført under Reppe. Derimot er den gitt matrikkelnummer som Auskin østre, nemlig 138, i de offisielle liste ne etter raset. Etter som dette tidligere hadde vært en husmannsplass, var ikke arealet stort. Så vidt det har vært mulig å fastslå, var den dyrkede jorden 21,7 mål før ulykken. Hvorvidt det fantes mindre udyrkede områder i tillegg, er ukjent. Matrikkelskylden var 0 mark 35 øre. Utsæden i 1890 var 0,3 hektoliter bygg, 1,4 hektoliter havre og 2,8 hekto liter poteter. Pr. 1. januar 1891 fantes det 1 ku, 4 sauer, 1 geit, 1 gris og 5 høns på bruket. Folket Som nevnt ovenfor, kjøpte Bernt Bårdsen eiendommen i 1886. Han var sønn på plassen, og i folketellingen i 1891 står hans far, Bård Jakobsen, opp ført som hovedperson. Dagen før raset reiste Bernt og hans kone Oline Halvorsdatter derfrå. De skulle til Amerika. Det fortelles at båten som gikk fra Trondheim, ikke hadde kommet ut fjorden da de ombord fikk telegrafisk beskjed om ulykken i Verdal.
---- 504 RasB ---- Da bruket måtte evakueres fordi Vukusjøen dannet seg, bodde følgende per soner der: - Bård Jakobsen, kårmann, 67 år - Lisa Henriksdatter, kone, 67 år Bernts kone Oline Halvorsdatter var datter av Halvor Olsen og Ingeborg anna Eskildsdatter fra Kvernmannsstuggu på Hofstadvald i Leksdalen. Bård Jakobsen er oppført som huseier under Auskin. I 1875 bodde Bård og hans familie på Halsetbakken, en husmannsplass under Halset. Han må således ha flyttet til Auskinesset mellom 1875 og 1891. Hans foreldre var ungkar Jakob Pedersen og pike Guru Bårdsdatter Øren. Lisa Henriksdatters foreldre var Henrik Jensen Hagavald og Ingeborg Larsdatter. Hva som skjedde Man fikk tid til å flytte ut før husene ble tatt av vannet. Hverken menne sker eller dyr ble skadet. Trolig ble også mesteparten av inventaret berget. Men husene fløt opp og drev nordover hvor de til slutt strandet ved Elverum på motsatt side av Vukusjøen. Det er ikke kjent hvorvidt husene ble bygget opp igjen da Vukusjøen var tømt første gang. I så fall fikk de samme behandling da Vukusjøen dannet seg på nytt etter 6. september 1893. Skadene på jorden besto i at den hadde fått et tykt lag av leirslam. Dette var sedimenter i Vukusjøen. Hærfossens gjennombrudd kom nemlig knapt en uke etter at den ble dannet for andre gang. Og løsmassene fra Helgåas gravinger etter gjennombruddet ble avsatt i Vukusjøen. Arealet som ble ødelagt var på 21,7 dekar dyrket jord. Jordtapet ble satt til 800 kroner hvilket tilsvarte hele eiendommen. Verdiforringelsen av eiendommen forøvrig ble satt til kr. 400. Og da den før ulykken hadde hatt en verdi av kr. 800, ble den etterpå satt til kr. 400. Etterpå Bernt Bårdsen solgte Auskinnesset til Johan Bårdsen Løvlund i 1893. Dette skjedde sannsynligvis før han dro til Amerika. Bernt fikk en erstatning på kr. 300. Dette tilsvarte rimeligvis tapet av huset. At han ikke fikk mer, hadde vel sammenheng med at han hadde solgt jorden i 1893. Bård Jakobsen, hans far, fikk faktisk en større erstatning. Han fikk 420 kroner. Som forskudd hadde han fått utbetalt kr. 50 uten at det er oppgitt til hvilket formål. Men etter all sannsynlighet var det penger han trengte til livets opphold.
---- 505 RasB ---- I 1895 ble skylden fastsatt slik: Gårdsnr. 138, bruksnr. 2 Auskinnesset søndre av skyld mark 0,35 et avtak for 10 år av mark 0,35, og deretter for bestandig et avtak av mark 0.10. Dette ga en nedsettelse av veiskatten på kr. 0,12 for første halvår 1893. 11900 bodde Bård Jakobsen og hans kone Lisa Henriksdatter på en bygslet plass under Stuskin. Stedet kaltes Stuskinsveet. Begge døde på Stuskinsveet, Lisa først i 1902, og Bård i 1903. Bernt og Oline døde begge to i Amerika. Note: 1 Se mer om dette i Verdalsboka IV s. 551 f og s. 620 f.
---- 506 RasB ---- Dette var en liten plass som lå under Auskin vestre. Plassen lå lavt, ikke langt fra kanten av elvemelen vest for gården. Det ble også brukt andre navn om den. I 1865 kaltes den Vassvikvoll. I 1875 ble den kalt Melen. I 1891 var utsæden 0,2 hektoliter bygg, 0,2 hektoliter havre og 3 hekto liter poteter. Pr. 1. januar samme år fantes det 1 ku, 2 sauer og 5 høns på plassen. Da Vukusjøen ble dannet, hadde de visstnok ikke husdyr. Folket I 1891 var det ikke færre enn 7 mennesker på plassen. Plassmannen, Ole Olsen, døde samme år. Og de fleste av de andre beboerne flyttet ut. Så vidt det har vært mulig å fastslå, bodde disse to der i 1893: - Serianna Pedersdatter, enke, inderst, 59 år - Anneus Olaussen, pleiesønn, 25 år Serianna Pedersdatter var fra Jermstad. Hennes foreldre var Peder Olsen og Anne Ulriksdatter Jermstad. Hun kalles inderst i 1893. Pleiesønnen Anneus Olaussens foreldre var ungkar Olaus Pedersen Jerm stad og Jonetta Eriksdatter Arstadvald. Hva som hendte Her er mye uklart. Det er en viss mulighet for at vannet i den første Vuku sjøen bare så vidt berørte plasshusene. Derimot sto det nok høyt oppover vegg ene under den andre Vukusjøen. De var aldri i livsfare, og sannsynligvis klarte de å redde ut det som var av løsøre før vannet nådde opp til hu sene. Da Hærfossens gjennombrudd fant sted noen dager etter at Vukusjøen hadde dannet seg for andre gang, ble det avsatt store mengder leire i bunnen av sjøen. Det var dette som forårsaket de egentlige ødeleggelsene av jorden. Skadene på jorden ble regnet sammen med jordskaden på Auskin vestre. Etterpå Serianna Pedersdatter ble tildelt en erstatning på kr. 250. Av dette fikk hun kr. 50 i forskudd. I listene er hun oppført som boende på Auskin østre på
---- 507 RasB ---- det tidspunktet. Muligens var husene i en slik forfatning at de ikke lenger var beboelige. Senere flyttet Serianna til Stuskin hvor hun bodde sammen med fostersønnen Anneus Olaussen på et forpaktet jordstykke i 1900. Han ble ikke tildelt noen erstatning. Han giftet seg to ganger. Han første kone var Julie Berntine Johansdatter fra Revhaugen under Sundby. Da hun døde, giftet han seg med hennes søster Laura Johansdatter. Anneus var jernbanearbeider. Han flyttet en del. En tid bodde han i Sverige. Han bodde også på Stuskin, Bjørgåsen, i Kjerstistuggu og på Øra. Han døde visstnok før krigen.
---- 508 RasB ---- Storøra var den landtangen som ble dannet ved at elven gjorde en sving mot nord mot Reppesmelen. Den ble så tvunget mot syd igjen av Volgavlen. Den smale tangen som på den måten ble dannet, tilhørte både Reppe og Auskin. Her ute lå det tidligere flere husmannsplasser. 11893 var det bare en igjen. Dessuten var det en tidligere husmannsplass som hadde hørt under Reppe, som nå var selvstendig bruk. Men den andre, den som hørte under Auskin, var fremdeles husmannsplass. Plassen ser ut til å ha vært forholdsvis liten. Og stedet der den lå, lå også svært utsatt til. Det var ikke mye som skulle til, før elven gikk over sine bred der her. I 1890 var utsæden 0,15 hektoliter bygg, 0,5 hektoliter havre og 2 hektoli ter poteter. Pr. 1. januar 1891 var det 1 ku og 3 sauer på plassen. Folket I 1893 bodde bare to mennesker på plassen. De var - Anders Olsen, husmann med jord, 88 år - Anne Martha, datter, 46 år Anders Olsen som forøvrig kalles Anders Storøren i de offisielle listene, var på Storøra allerede før 1865. Han var enkemann i 1893. Hans kone het Magnhild Nilsdatter. Anders' foreldre var Ole Olsen Stene søndre og Beret Andersdatter Arstad. Anne Marta var enke. Hun hadde vært gift med Elling Olsen Melbyvald. I 1875 var hun tjenestejente på Reppe. Hva som skjedde I likhet med alle plassene og gårdene som ble tatt av Vukusjøen, klarte folk å flytte ut med husdyr og mesteparten av sitt innbo. Hverken mennesker eller dyr kom til skade. Videre opplevde alle det samme på nytt da Vukusjøen dannet seg igjen et ter raset 6. september. Sjøen ble da en god del større og dypere enn første gang. Og mens den bare hadde vært der i noen uker etter raset 19. mai, ble
---- 509 RasB ---- den nå liggende til over vinteren. Det var først i vårløsningen at elven klarte å bryte seg gjennom barrieren. Dermed ble bebyggelsen der sjøen lå, rammet to ganger. Og det var ikke så lite skade som ble gjort på husene. I noen tilfeller ble de liggende i ro på murene. Dette var helst der hvor det var tung takstein på tåkene. Men de lettere husene, og det gjaldt først og fremst husmannsplassene og uthus ene, fløt som regel av murene og drev avsted. Disse havnet ofte langt unna der de hadde stått. Da vannet kom bort ut på våren i 1894, var det uråd å gjøre noe det første året. Som følge av at Hærfossens gjennombrudd fant sted straks etter siste gang Vukusjøen hadde dannet seg, var det blitt avsatt store mengder løsmasse i form av fin leire over alt som hadde vært sjøbunn. Jorden som ble ødelagt på denne plassen, ble imidlertid ikke beregnet for seg. Den tilhørte nemlig Auskin vestre, og skaden ble regnet sammen med annen skade på Auskin vestres jord. Etterpå Anders fikk en erstatningssum på kr. 530. Til å begynne med var det fore slått kr. 480, men dette ble altså forhøyet. Han fikk også utbetalt et forskudd på kr. 190. Det er ikke opplyst hvorfor han fikk forskuddet. Hans datter Anne Martha er ikke oppført blant dem som fikk erstatning. Plassen ble ikke bygget opp igjen. Dette hadde trolig sammenheng med at bare kort tid etterpå begynte man å grave Bollgårdskanalen. Den skar igjen nom begge nessene som ble dannet av de store svingene elven gjorde under Kvelstadmelen og Reppesmelen. Man f ryktet nemlig for at elven skulle udø se nye skred i disse melene, og derfor ble løpet rettet ut. Men derved ble stedet hvor Storøraplassen hadde ligget, gjennomgravet. Anders Olsen Storøra levde en tid etter dette. Han døde på Auskinvald som husmann i 1898. Hans datter Anne Martha er i 1900 oppført som arbeiderske på Auskin vestre. Hun giftet seg visstnok ikke på nytt.
---- 510 RasB ---- Bollgården vestre ligger på sydsiden av elven like syd øst for Volengård ene. Merkelig nok ligger ikke Bollgården vestre som nabo til Bollgården østre. Kvelstad ligger mellom dem. Dette har sin forklaring i at det vatnet som lå der Jøssåsdalen er i dag, og som trolig het Steinsvatnet, ble tømt en gang i senmiddelalderen. Tømmin gen skjedde sannsynligvis gjennom det samme bekkeløpet som tidligere hadde drenert vatnet. Men kanskje fordi bekken hadde erodert seg bakover til den nådde inn til vatnet, økte vannmengden i bekken og følgelig erosjonsevnen. Dermed oppsto en dyp dal, og dette medførte at Kvelstad måtte flyttes ned på elvesletten. Og Steinsvatnet ble mindre og mindre, helt til det en gang var helt tømt. Dette gikk forholdsvis fort seiv om det sannsynligvis ikke var tale om noen katastrofesituasjon. Kvelstads nye plassering var utenfor den nye dalåpningen, og følgelig ble gården liggende mellom Bollgården østre og Bollgården vestre. Elvesletten kalles i dag Bollgårdssletten. Opprinnelige het den Ness-sletten. Det lå bare en gard på sletten i førkristen tid, og det var Ness. Det var med andre ord to Nessgårder i Verdal. I kristen middelalder ble Ness delt, og vi fikk blant annet Østnes og Mønnes. Mønnes betyr egentlig Midt Ness. Den vestligste het trolig Vestness, men den ble ytterligere delt i Slapgård og Boll gård, og navnet forsvant. Bollgården ble så delt i en østre og en vestre gard. At det i 1520 bare var en Bollgård, er trolig symptomatisk for forholdene i senmiddelalderen. Aldri noen gang i middelalderen var tallet på garder så lavt som akkurat i 1520. Dette skyldtes nedgangstidens virkninger og at folke tallet var blitt redusert voldsomt av Svartedauen og de mange pestene som fulgte etter den. Men det kan også ha vært en følge av hva som skjedde da Steinsvatnet ble tømt og Kvelstad flyttet. I 1893 var Bollgården vestre nesten avskåret fra de andre gårdene på sletten av elven. Den gikk i en stor sving helt inn i terrassefoten på sydsiden mellom Kvelstad og Bollgården vestre. Til gjengjeld gjorde elven like etterpå en like stor sving mot nord hvor den gikk inn i Reppesmelen like øst for Volgavlen. På det vestligste nesset hadde Bollgården vestre noe jord. Her hadde imid
---- 511 RasB ---- lertid også Auskin jord. Det østligste nesset tilhørte også Auskin. Dette viser at elven må ha forandret seg mye siden middelalderen. Elven dannet stort sett grensen mot nord og øst, bortsett da fra den biten av Auskin som lå nord for Bollgården på det omtalte nesset. Dette nesset kaltes forøvrig Stor øra. Mot syd lå den bratte terrasseskrånin gen opp mot Kvello. Mot vest nådde Oppem ned til elven. Husene på gården lå helt nede på elve sletten omtrent rett over elven for Volen gårdene. Valdet var større enn det som ble øde lagt av Vukusjøen. Men det ble etterpå bare gjort beregninger av det som lå nede på sletten og ble oversvømmet av vann. Følgelig vet vi ikke den fulle størrelsen av gården i 1893. Matrikkelskylden var 12 mark 07 øre Bollgården vestre finnes av en eller Ole Petersen Bollgård (Balgård). annen grunn ikke i de listene som ble laget etter Verdalsraset med opplysninger om utsæden og husdyrene Folket Gården ble solgt ved auksjon i 1890 til Martin Johannessen (Hansen) Brenn mo, men han bodde på Brennmoen i Sul da tellingen ble opptatt i 1891. Martin Johannessen solgte så gården i 1891 til Ole Petersen Tromsdal. Da gården måtte fraflyttes i mai 1893 bodde fire mennesker der. Disse var: - Ole Petersen, gårdbruker, 30 år - Elen Bergitta Hansdatter, kone, 35 år - Harald Marius, sønn, 1 år - Severin Anneussen, sønn, 11 år - en tjener I de offisielle listene heter det at de hadde to barn. Det er forsåvidt riktig da Severin Anneussen var sønn av Elen Bergitta med Anneus Olsen. Ole var sønn av Peter Olsen Tromsdalen og Liva Jakobsdatter. Elen Bergitte var fra Brennmoen i Sul. Hennes foreldre het Hans Eriksen og Maria Pedersdatter. Hun var halvsøster av den forrige eieren av Bollgår den vestre.
---- 512 RasB ---- Hva som skjedde I likhet med beboerne av Volengårdene på den motsatte siden av elven, fikk også denne familien noen timers varsel før husene måtte være tømt. Elen Bergitte Hansdatter Bollgård. Men husene fikk stor skade av vannet. Det som skjedde var følgende: 1 Husene på gården fløt opp og drev sam men slik at de ble stående i en klynge. Det innboet de ikke klarte å få ut før vannet i sjøen nådde gården, ble berget ut gjen nom lofts vinduene. Etter som det ikke var strøm i vannet, drev ikke husene avsted. Og da vannet i Vukusjøen senket seg ut på sommeren, kunne man begynne å arbeide med dem. De ble da revet og bygget opp igjen på den opprinnelige plassen. Og folkene flyttet inn igjen. Men så kom det nye raset 6. september, og Vukusjøen ble enda større enn den hadde vært etter det store raset. Bare top pene av de høyeste trærne ved gården stakk opp over vannflaten. Husene bort sett fra stuelåna, fløt av murene, og denne gangen drev de avgarde. Stuelåna ble hengende fast i grunnmuren. Stallen fløt helt til ovenfor Volgavlen ved Elverum. Mastua drev bort til Volen og stanset mot en stor rogn der. Da vannet omsider sank igjen utpå våren 1894, tredde dette huset seg nedover treet slik at det stakk opp gjennom taket. Da sjøen var tømt, ble husene samlet sammen og satt opp igjen. Men denne gang valgte man en høyere avsats i terrenget, nemlig der gården står i dag. Bollgården vestre ble således satt opp to ganger. Ingen av dy rene kom til skade. Men 197 dekar jord ble satt under vann. Denne jorden var fullstendig dek ket av leirmasse og mo i flere desimeters dybde da vannet forsvant. I sep tember 1893 kom nemlig Hærfossens gjennombrudd, og denne vinteren var elven ekstremt leirførende på grunn av erosjonen i Helgådalen. I Vukusjøen var det stillestående vann, og følgelig ble leiren avsatt i denne sjøen. Av are alet som ble ødelagt på Bollgården vestre, var 147,8 dekar dyrket jord. Re sten, 49,2 dekar, var skog og havning. Dette tilsvarte 9/11 av jorden. Jordverdien hadde vært 7.000 kroner før raset. Nå var den 1.275 kroner. Jordverdien sank altså med 5.725 kroner.
---- 513 RasB ---- Bollgården vestre sett fra sydøst i 1927. Foto: O. Snekkermo. Resten av gården hadde stått i 8.500 kroner før ulykken. Tapet ble satt til 5.250 kroner, slik at den nye verdien ble 3.250 kroner. Det var vanskelig å pløye i dette jordlaget, slik at man måtte bruke ploger som skar dypere enn de vanlige plogene, og fremdeles var det bare så vidt at man enkelte steder nådde ned på den gamle matjorden. Og det fortelles at inntil man fikk det til å vokse på området, var det sterkt utsatt for leirflukt. Når det var tørr østenvind, sto leirrokket så tett at det ikke var mulig å se til Landfall. Etterpå Ole såtte, som nevnt ovenfor, husene i stand da Vukusjøen ble tømt første gang. I Velferdskomitéens protokoll 19. juli står det at han søkte om kr. 500 i forskudd til å gjøre dette arbeidet. Der står det at husene «i større eller mindre Grad blev beskadigede ved Flommen paa hans Gaard vestre Balgaard i Vuku». Han ble bevilget 300 kroner til dette som gave. Dette forslo ikke mye da Vukusjøen dannet seg på nytt 6. september og alt måtte gjøres om igjen. Han fikk et forskudd av erstatningsbeløpet på kr. 1615,39. Dette skulle brukes til flytting av husene. Kr. 15,39 var til dekning av hans gjeld til Ver dalens Meieris landhandel på Stiklestad. Hele erstatningsbeløpet for ham ble kr. 6.000. For å avhjelpe de problematiske forhold Verdalselven skapte, ble den så rettet ut etter at sjøen var tømt. Det nye løpet fikk navnet Bollgårdskanalen. Dette førte blant annet til at noe av jorden ble liggende på nordsiden av elven.
---- 514 RasB ---- På Bollgård vestre. Personer merket med * var ikkefødt i 1893. Foran: Ole Petersen Bollgård, Elen Bergitte Hansdatter. Bak fra v.: Harald Marius, Olav*, Evald*, Ole O. * Gården fikk forandret skylden i 1895: Gårdsnr. 256, bruksnr. 1, Bollgård vestre av skyld mark 12,07 et avtak for 5 år av mark 9,88, deretter for 5 år et avtak av mark 7,07, og derpå for bestandig et avtak av mark 5,07. Dette medførte en nedsettelse av veiskatten på kr. 3,41 for første halvår 1893.
---- 515 RasB ---- I 1900 var Ole Petersen og Elen Bergitta Hansdatter på Bollgården. Både Harald Marius, Severin Anneussen samt tre brødre som var født etterpå, bodde sammen med foreldrene. Ole døde på Bollgården i 1933, og Elen Bergitta døde på samme sted i 1939. Harald Marius var postekspeditør i Vuku. Han var gift med Anna Oline Hallager. Han døde i 1959. Severin Anneussen ble gift med Hanna Slapgård. Han utvandret til Amerika i 1907. Hun fulgte etter i 1909. Note: 1 Dette er gjengitt etter beskrivelsen gitt av Einar Musum i Verdalsboka V s. 577 f. Verdalsboka - 33
---- 516 RasB ---- Kroksteinen var en tidligere husmannsplass. Den ble skilt ut fra Bollgår den østre og solgt så sent som i 1891. Eier av Bollgården østre var da Vuku kirke, og det var Vuku kirkeverge som utstedte skjøtet. Kjøper var Jon Kristian Ellingsen som før hadde vært husmann på Kroksteinen. Av en eller annen merkelig grunn lå denne delen av Bollgården østres vald vest for Bollgården vestre. Det lå som en smal stripe fra syd mot nord og nådde helt ned til elven. Valdet var ikke stort. Matrikkel sky Iden var 0 mark 64 øre. I 1890 var utsæden 0,3 hektoliter bygg, 1 hektoliter havre og 2 hektoliter poteter. Dessuten ble det brukt 0,1 ar til andre rotfrukter. 1. januar 1891 hadde de 2 kyr, 4 sauer, 1 gris og 5 høns på bruket. Arealet ble etter raset beregnet til å ha vært 14,8 dekar dyrket jord og 2 dekar eng, til sammen 16,8 dekar. Folket Som nevnt ovenfor, var John Kristian Ellingsen bosatt som husmann på Kroksteinen før han kjøpte stedet. Da Vukusjøen ble dannet, bodde følgende personer på bruket: - John Ellingsen Kroksteinen, selveier, gift, 32 år - Sigrid Johnsdatter, kone, 27 år - Elling Ingebrigtsen, inderst, 62 år - Kirsti Andersdatter, kone, 60 år - Einar Kristian Olsen, pleiebarn, 6 år - Mali Peder sdatter, kårkone, 70 år John Ellingsen var sønn av Elling Ingebrigtsen og Kirsti Ander sdatter. I 1875 var hans foreldre på husmannsplassen Kveldstadlien, men mellom 1875 og 1891 kom de til Kroksteinen. Sigrid Johnsdatter var fra Selbu. Hennes far het John Stokke, og hennes mor var pike Marit Kulset. Elling Ingebrigtsens foreldre var Ingebrikt Eliassen Haugslien og Karen Torfinnsdatter. Kirsti Andersdatters foreldre var Anders Olsen og Ingeborg Arntsdatter Øst nesvald.
---- 517 RasB ---- Fostersønnen Einar Olsen var dattersønn av Elling. Hans foreldre het Ole Henriksen Reppesaunet og Oline Ellingsdatter Kroksteinen. Mali Pedersdatter var enke. Hun og hennes mann, Lars Olsen, hadde vært plassfolk på Kroksteinen før. Derfor var hun kårenke. Mali var fra Singsås. Hva som skjedde Heller ikke for folkene på Kroksteinen kom flommen helt plutselig. Men så veldig mange timene hadde de ikke på seg. Kroksteinen lå på den laveste elvesletten, og det kan ikke ha gått så veldig lang tid før vannet sto opp til husene. Men hverken mennesker eller dyr kom til skade. Hvor vidt de klarte å redde innboet, er ukjent, men trolig fikk de med seg det meste. Husene ble stående under vann og fikk store skader. Etter at Vukusjøen hadde tømt seg et ter noen uker, ble husene gjort i stand igjen, og folket flyttet tilbake. Men 6. september kom det siste store etter - skredet, og denne gang ble demningen flere meter høyere. Heller ikke denne gang ble det noen skader på mennesker eller dyr, men skaden på husene var store. Og noen avling ble det ikke i 1893 for flommen kom slik at alt ble ødelagt. Den nye flommen medførte en annen og mer varig skade på jorden. Mens den første Vukusjøen ikke hadde gjort annen skade på jorden enn at den hadde John Ellingsen Kroksteinen og Sigrid Johnsdatter. stått under vann en tid, skjedde det verre ting nå. 12. september fant Hærfos sens gjennombrudd sted. Dette medførte ikke større vannføring i elven. Men gjennombruddet førte til at elven i Helgådalen nå fritt fikk grave i leirgrunn, og den ble veldig leirførende. Disse leirmassene avsattes så i den stille Vukusjøen som hadde dannet seg bare en knapp uke tidligere. Seiv om elven begynte å ta seg et nytt leie over den nye demningen, rakk den ikke å senke seg så pass mye at sjøen forsvant før vinteren kom med frost og tele. Store deler av den lå derfor der hele vinteren 1893/94. Først i vårløsningen i 1894 ble elveleiet senket så pass at elvesletten ble liggende tørr.
---- 518 RasB ---- Einar Kristian Olsen. Etterpå Men nå var hele det området som hadde stått under vann, dekket av et flere desi meter tykt lag av leirslam som elven hadde fraktet med seg fra Helgådalen. Jorden var så godt som ødelagt. Det tok mange år før jorden ga noen lunde brukbar avling igjen. Verst var det der sjøen hadde ligget lengst. Og den hadde ligget lenge over de lave slettene der Kroksteinen lå. Jordverdien var opprinnelig kr. 640, og alt gikk tapt. Eiendommen forøvrig ble før skaden satt til kr. 850. Verdiforringelsen ble satt til kr. 450, slik at det sto igjen kr. 400. John Ellingsen bygget opp husene igjen etter den første flommen. Men da den andre flommen kom, var det uråd å klare seg uten hjelp. Han ba lens mann Wessel om å hjelpe, og lensmannen skrev en søknad for ham. Søkna den lød som følger: Fra lensmannen i Verdalen John Ellingsen Kroksteinen har 2 ganger i sommer lidt skade på sine hus, i det han etter den store flommen i mai, atter fikk dem oppsatt og istandsatt, og nå ved siste flom gikk fjøset. Han må nå rive dem ned og flytte dem på et høyere sted hvor han kan være sikker. Da han har mistet hele sin avling, og ikke har fått noe ennå for sitt arbeid i sommer, og i tillegg er i fattige kår, klarer han ikke å få flyttet sine hus og få dem i standsatt uten hjelp. Derfor søker han om å få til dette et forskudd av er statningen kr. 100,- som er det minste han kan hjelpe seg med om han skal kunne få husly til vinteren. Han bemerker at en stor del av hans tid i sommer har gått med til å redde og sette opp husene etter den første flommen. Jeg tillater meg å anbefale ham til et forskudd på kr. 100. Verdalens lensmannsbestilling 14. september 1893 H. Wessel Denne søknaden ble innvilget, og John Ellingsen fikk kr. 100 i forskudd. I Velferdskomitéens protokoll står det at det 15. desember 1893 bie be- handlet en ny søknad fra ham om mer støtte. Denne gang fikk han avslag med begrunnelse i at han allerede 18. september hadde fått forskudd av Stats komitéen.
---- 519 RasB ---- Men det var klart at det Ulle beløpet John Ellingsen hadde fått i forskudd, ikke rakk langt. Han fikk ytterligere kr. 100 i forskudd, slik at forskudds beløpet ble kr. 200. Hele erstatningsbeløpet for ham ble 500 kroner. I 1895 ble matrikkelskylden fastsatt slik: Gårdsnr. 250, bruksnr. 6, Kroksteinen, av skyld mark 0,64 et avtak for 5 år av mark 0,64, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,32. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,22 for første halvår 1893. Da John såtte opp husene for andre gang, fikk han bruke en tomt vest for det stedet hvor Bollgården ble gjenoppbygget. Plassen fikk navnet Kroksteins dalen. I 1900 bodde John, Sigrid, Elling og Kirsti fremdeles der. I 1901 kjøpte John Kvelstad østre og flyttet dit. Hans søster Ingeborg Anna Ellingsdatter overtok Kroksteinen. Samme år døde Elling på Kroksteinen. Kirsti flyttet til Kvelstad østre. Der døde hun i 1911. Kårkona Mali Pedersdatter døde på Guddingsmo i 1908. Einar Olsen var gjetergutt på Kvelstad vestre i 1900. Han giftet seg med Anna Svedjan. John døde i 1936 på Kvelstad.
---- 520 RasB ---- BREDINGSBERG I VUKU På Bredingsberg sto det tre hus eller garder som ble berørt av Vukusjøen. Det var Vesterbua, Telefonsentralen og Østerbua. Alle tre fikk vannet nøyt oppover veggene. Vesterbua Dette var navnet som ble brukt om Vuku Handelsforening eller Vuku For bruksforening. Den sto lengst vest av husene ved Bredingsberg. Foruten Vu ku Handelsforening hadde også Vuku Meieri tilholdssted her. Her var det stall og lagerhus. Følgende mennesker bodde i Vesterbua i 1893: - Anton Andreassen Rostad, handelsfullmektig, 30 år - Bergitte Johnsdatter, butikkpike, 37 år - Oline Emilie Johansdatter, kokkepike, 28 år - Jakob Olsen Rønning, meierist, 27 år Anton Andreassen Rostad var fra Sakshaug. Bergitte Johnsdatter var fra Vuku. Hennes foreldre var John Iversen Ekren og Marta Johnsdatter. Oline Emilie Johansdatter var også fra Vuku. Hun var fra Breding vestre. Hennes foreldre var Johan Andersen Breding og Guruanna Larsdatter. Jakob Olsen Rønning var fra Leksvik. Vuku Forbruksforening fikk tildelt en erstatning på kr. 2.500. Anton Andreassen Rostad var handelsmann på Verdalsøra i 1900. Det er ukjent hvor det ble av Oline Emilie Johansdatter. Bergitte Johnsdatter giftet seg med Peder Pedersen Mo på Mønnes. Jakob Olsen Rønning ble gift med jordmor Karen Rønning. De bodde i et hus under Storvuku i 1900. Senere bosatte de seg på Verdalsøra. Telefonsentralen, Sørager Øst for Handelsforening en sto telefonsentralen. Den sto like vest for bro enden av Østnesbroen. Dette huset ble bygget av Ludvig Sørager mellom 1891 og 1893. Ludvig Søragers kone, Anne Bergitte, var telegrafbestyrer. I 1891 bodde disse to på Østnes. De hadde ingen barn.
---- 521 RasB ---- - Ludvig Lorentsen Sørager, baker, 33 år - Anne Bergitte Ellevsdatter, kone, telegrafbestyrer, 38 år Ludvik var fra husmannsplassen Marken under Bjartnes. Hans foreldres navn var Lorents Johannessen og Marta Bårdsdatter. Anne Bergittes foreldre var Ellev Andersen og Sissilie Johansdatter fra plassen Moen under Dalemark i Leksdalen. Det fortelles at man kun kom til telefonsentralen med båt, og når man skulle benytte telefonen, sto man i vann til opp på brystet. Ludvig Sørager ble tildelt en erstat ning på kr. 130. Han fikk 40 kroner som forskudd. Visstnok i 1904 bygget Ludvig Sø rager et bakeri på samme tomten. Anne Bergitte bestyrte telefonsentra len i Vuku til sin død i 1925. Ludvig døde i Vuku i 1941. Østerbua Dette huset sto på østsiden av bro enden der Verdal Samvirkelags filial står i dag. Her hadde Odin Stornes sin butikk. Det var også poststed, for Stor nes var poståpner. Odin Stornes hadde kjøpt Slapgård nordre noen år tidligere, men på grunn Anne Bergitte Ellevsdatter, telegraf bestyrer - eller som det het da - «telefonistinde i Vuku». Ved siden av henne står brordatteren Klara Jonsen. av utskifting og husflytting hadde han ikke rukket å flytte dit. Følgende personer bodde her i 1893: - Odin Severin Pedersen Storness, landhandler, poståpner, 32 år - Anna Pettersdatter Storness, kone, 38 år - Oline Olausdatter, tjener, 27 år - John Eriksen Strand, baker, 32 år Odin Stornes var fra Stornesset i Inndalen. Hans foreldre var Peder Olsen og Ber et Marta Olsdatter. Anna Pettersdatter var fra en plass under Midt-Hellan. Hennes foreldre var Petter Olsen fra Sparbu og kone Marta Olsdatter.
---- 522 ----
---- 523 RasB ---- Oline Olausdatter var fra Bjørstad. Hennes foreldre var Olaus Gunnbjørn sen Bjørstad og kone Gurianna Olsdatter. John Eriksen Strand var fra Sakshaug. Odin Stornes ble tildelt en erstatning på kr. 1.870. Av dette var kr. 1.170 forskudd. Erstatningen ble tildelt under adresse Slapgård hvor han bodde da erstatningen ble utbetalt. Imidlertid bodde han på butikken i 1893 da Vuku sjøen kom. Og det var på butikken han fikk den største skaden. Skadene på Slapgård var bare små. Odin døde allerede året etter, i 1894. Hans kone, Anna Pettersdatter Stornes, var poståpner i Vuku i lang tid. Hun døde i 1953. Oline Olausdatter ble gift med Ludvig Lorentsen Strugstad fra Sparbu. Hun døde i 1959.
---- 524 RasB ---- I likhet med de aller fleste små eiendommene som var blitt kjøpt i tiden like før århundreskiftet, var også dette en tidligere husmannsplass. Den lå på nordsiden av Verdalselven på Reppesvaldet. Det var så sent som i 1892 at Martinus Olsen Auskinnesset kjøpte eiendommen av Elling Reppe. Det var ved kjøpet at eiendommen fikk navnet Elverum. Dessverre finnes ingen opplysninger hverken om utsæd eller husdyr i 1891. Matrikkel sky Iden var 1 mark 02 øre. Folket Martinus Olsen var tidligere husmann på Auskinnesset under Auskin vestre. I 1893 bodde i følge de offisielle listene 5 mennesker på plassen. - Martinus Olsen, selveier, skomaker, sagbruksarbeider, 45 år - Beret Marta Olsdatter, kone, 46 år - Odin Albert, sønn, åndssvak, 18 år - Sigurd Marius, sønn, 9 år - Andrea Eriksdatter, dagarbeider, leieboer, 52 år Martinus foreldre var Ole Olsen og Anna Mortensdatter Østnes. Beret Marta var fra Tømte i Sul. Hennes foreldre var Ole Hansen og Elen Nilsdatter (Nilsen). Andrea Eriksdatters foreldre var sannsynligvis Erik Arntsen og Anne Andersdatter Bjørstad. Hva som skjedde Dessverre finnes det få og uklare opplysninger om hva som skjedde med folkene og heimene nede på elvesletten da Vukusjøen lå der. Men alle men neskene berget seg sammen med dy rene sine. Vannet steg ikke fortere enn at de rakk å komme unna. De klarte også i de fleste tilfellene å berge inn boet. Derimot fikk husene til dels stor skade. Mange ble ødelagt da de fløt av grunnen og ble liggende andre steder. I alle fall fikk de vannskader. I de flestes tilfelle ble de satt opp igjen på samme sted ut på sommeren da Vukusjøen hadde tømt seg. Og dermed fikk de den samme medfarten da Vukusjøen på nytt dannet seg etter raset 6. september. Og da dette skjedde like før Hærfossens gjennombrudd, ble jorden nå ødelagt av store mengder leirslam som elven førte med seg fra erosjonen i Helgådalen.
---- 525 RasB ---- Men om Martinus Olsens eiendom Elverum vestre heter det bare at 3,9 dekar england ble ødelagt. Det er ikke oppgitt noen ting om tap og verdifor ringelse av eiendommen. Elverum lå så høyt at jord og hus ble lite skadet. Dog er det en kjensgjerning at Martinus ble utbetalt en større erstatningssum enn disse 4 mål ødelagt england skulle tilsi. Etterpå Martinus Olsen vedble å bo på Elverum vestre etter at Vukusjøen hadde senket seg for siste gang. Han fikk utbetalt en erstatning på kr. 680. Av dette fikk han kr. 200 i forskudd. Allerede 19. juli forelå det en søknad på 100 kroner fra ham om tilskudd til å sette i stand husene sine. Han fikk innvilget en støtte på kr. 80. En litt uklar innførsel i Velferdskomitéens protokoll 25. desember 1893 sier at han 25. september var blitt gitt kr. 100 som skulle brukes til flytting av hus. Av dette beløpet skulle 50 kroner være gave, mens resten skulle gå til avdrag av erstatningsbeløpet han en gang i fremtiden skulle få. At det 25. september ble gitt et beløp til flytting av hus, kan tyde på at man klarte å flytte husene da Vukusjøen lå der for andre gang. Forøvrig kalles han Mortinus Efskindness ved denne anledning. Martinus er nevnt enda et par ganger i denne protokollen. Den 31. januar 1894 ble det protokollert at av de beløp han hittil hadde fått, skulle kr. 130 regnes som deler av senere erstatninger. Og samme dato ble det bokført at han ved en anledning hadde fått kr. 50 og en annen kr. 30 i gave. Matrikkelskylden ble forandret i 1895. Følgende står oppført i protokollen: Gårdsnr. 132, bruksnr. 4, Elverum vestre av skyld mark 1,03 et avtak for 5 år av mark 0,07. Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,02 for første halvår 1893. Han og hans familie bodde fremdeles der i 1900. Dessuten hadde han to leieboere. Den ene av disse var Andrea Eriksdatter som også hadde bodd sam men med ham på Auskinnesset i 1891, og sannsynligvis også på Elverum i 1893. Senere overdro Martinus Elverum vestre til sønnen Sigurd. Sigurd kjøpte nok et stykke av Reppe som han la til bruket. Martinus døde i 1916, og Beret Marta døde i 1925. Sigurd var gift med Ingeborg Andorsdatter Kolstad fra Namdalseid. Han solgte hele bruket til Halvor Olsen Væren. Sigurd var våpenpusser på Rinnleiret. Han bodde en tid på Fætten. I 1937 bygget han hus på Kjær haugen. Odin Albert døde ugift i 1965.
---- 526 RasB ---- Storøra var navnet på den smale landtangen som ble dannet ved at Verdals elven gjorde sin krappe sving inn under Reppesmelen. Tangen var en del av Reppesvaldet. At Reppe eide jord på sydsiden av elven, hadde naturligvis sammenheng med at elven en gang i tiden hadde forandret sitt løp på dette stedet. Storøra var delt mellom Reppe og Auskin. Men det er svært vanskelig å fastslå hvordan grensene gikk mellom disse to gårdsvaldene. Tangen var svært lav, og da den i tillegg var sterkt utsatt for erosjon, var det en utsatt plass å bo. Tidligere lå det flere husmannsplasser her. I 1890 ble en av husmannsplassene som hørte under Reppe, skilt ut som egen eiendom. Den fikk navnet Storøra vestre. Matrikkelskylden var 0 mark 24 øre. I forbindelse med folketellingen 1891 ble det foretatt en del registreringer. Rimeligvis skjedde dette før plassen ble solgt. Følgelig er den i disse regi streringene tatt med som husmannsplass under Reppe. Opplysningene om utsæd er fra 1890. Da ble det sådd 0,3 hektoliter bygg, 1,5 hektoliter havre og 2 kilo gressfrø. Det ble satt 3 hektoliter poteter. Pr. 1. januar 1891 var det 1 ku og 2 sauer på bruket. Hvor stor besetningen var i 1893, er ikke kjent. Men ingen husdyr om kom, og det er forklaringen på at slike opplysninger ikke finnes. Folket Sefanias Johansen Skrove kjøpte Storøra av Elling Reppe i 1890. I følge de offisielle listene bodde bare to personer på plassen i 1893: - Sefanias Johansen, gårdbruker, 58 år - Marta Pedersdatter, kone, 61 år Sefanias Johansen var født i Skogn. Han var sønn av Johan Nikolaisen Gotås fra Skogn som hadde kjøpt Skrove nedre vestre i 1857. Hans mor het Gjert rud Eriksdatter og var også fra Skogn. Marta Pedersdatter var datter av Peder Johnsen Skrove og kone Serianna Pedersdatter.
---- 527 RasB ---- Sefanias Johansen Skrove og Marta Pedersdatter. Hva som skjedde Dette stedet ble oversvømmet da Vukusjøen dannet seg. Men husdyrene ble flyttet ut. Da sjøen ble tømt ut på sommeren, flyttet man så tilbake igjen. Den 6. september gikk så det store etter skredet, og nå dannet Vukusjøen seg på nytt, og denne gang ble den minst 3 meter høyere enn første gang. Nå fikk husene større skade. Heller ikke denne gang gikk det tapt husdyr. Men skadene ble større både på hus og jord. Vukusjøen ble nå stående til om våren 1894, og etter Hærfos sens gjennombrudd ble all jord som hadde stått under vann, dekket av et flere desimeter tykt leirlag som ble avsatt i sjøen. Området som ble ødelagt eller beskadiget var på totalt 24,6 dekar. Av dette var 11,8 dekar dyrket jord. Resten, 12,8 dekar, var eng.
---- 528 RasB ---- Før skaden var jorden verdsatt til kr. 625. Den ble ansett som fullstendig ødelagt. Bruket forøvrig hadde hatt en verdi av kr. 1.050. Verdien etterpå var kr. 200, slik at tapet ble kr. 850. Etterpå Sefanias Johansen og hans kone Marta Pedersdatter flyttet fra Storøra. Stedet ble antageligvis ikke ansett for å være brukbart lenger. Dessuten ble det i løpet av kort tid etterpå gravet en kanal tvers gjennom tangen for å gi Ver dalselven et rettere løp. Dermed ville man forhindre erosjon i Kvelstadmelen og Reppesmelen. Denne kanalen fikk navnet Bollgårdskanalen. Sefanias fikk utbetalt kr. 800 i erstatning for skaden han hadde lidt. Av dette fikk han kr. 75 i forskudd. Det er ikke opplyst hvorfor han fikk for skuddet. I 1900 bodde Sefanias og Marta på en husmannsplass under Mo. Da er han omtalt som husmann med jord. Han fikk skjøte på plassen i 1901. Plas sen fikk navnet Kolshaug søndre. 1 Og i 1916 solgte han jorden på Storøra uten hus for kr. 300 til Halvor Kristiansen Elverum. Sefanias og Marta døde begge på Kolshaug på henholdsvis i 19190 g 1918. Note: Opplysninger ved Evald Lundkvist.
---- 529 RasB ---- Volen var delt i to i 1893. Den var blitt delt nesten nøyaktig 100 år tidlig ere i 1794. Begge Volen-gårdene lå nede på elvesletten. Men begge hadde jorder som lå ovenfor vannstanden Vukusjøen fikk. I oversiktene som ble utarbeidet etterpå, ble ikke områdene som lå over vannstanden av Vukusjøen tatt med. Følgelig vet vi ikke nøyaktig hvor store arealer det var tilsammen på gårdene. Matrikkelskylden var 13 mark 24 øre. I 1890 ble det sådd 4 hektoliter bygg, 14 hektoliter havre og 42 kilo gress frø. Det ble satt 16 hektoliter poteter. På gården fantes det 7 to-hjulte vog ner. De hadde også en slåmaskin i sameie med Volen østre. Pr. 1. januar 1891 hadde de 4 hester, 12 storfe, 8 sauer, 4 griser og 10 høns. Folket Mette Andosdatter Volen drev gården som enke etter at hennes mann, Johannes Jakobsen, døde i 1888. 11891 er Mette oppført på gården sam men med syv barn og en tjener. Da sjøen begynte å stige etter raset, bod de hun der sammen med seks barn og to tjenere. - Mette Andosdatter, gårdbruker, 50 år - Marta, datter, 24 år - Johanne Marie, datter, 18 år - Kjer stine, datter, 16 år - Gustava, datter, 14 år - Hanna, datter, 11 år - John, sønn, 8 år Kjer stine Johannesdatter Volen. - to tjenere Mette var datter av Ando Jakobsen Jermstad og Marta Olsdatter Volen Hennes ektemann het Johannes Jakobsen Lyng. Hvem de to tjenerne var, er ukjent.
---- 530 RasB ---- Hva som skjedde Utviklingen her var ikke på langt nær så uhyggelig som den var for de gård ene som ble berørt av raset, seiv om situasjonen var dramatisk nok. Folk og dyr ble evakuert til Leiråstua. Men de begynte å bygge nye hus omtrent med en gang, det vil si noe senere ut på sommeren. Stedet som ble valgt, lå litt hoyere opp i bakkene mot nord. Jorden som ble oversvømmet av Vukusjøen, ble ikke tørrlagt igjen før ut på neste sommer. Men da var jorden dekket av et tykt leir- og slamlag. Totalt hadde et areal på 157,4 dekar stått under vann. Av dette var 103,3 dekar dyrket jord, 4,9 dekar var eng, og 49,2 dekar var skog. Dette omfattet 2/5 av gården. Verdien av jorden var tidligere satt til 12.000 kroner. Som føige av over svømmelsen ble den satt ned med 4.800 kroner til 7.200 kroner. Husene fikk stor skade fordi vannet steg til opp over taket. Både stuelån og uthus fløt av murene og ble liggende et godt stykke unna det opprinnelige stedet. Gården utenom jorden hadde stått i en verdi av kr. 15.000. Nå sto den i kr. 10.000, slik at tapet ble kr. 5.000. Volen vestre sett fra syd i 1919. Foto: Einar Musum Etterpå Mette Andosdatter fortsatte å drive gården. Men det var ikke lett. Den gamle matjorden var borte. Det lå et tykt lag med leire eller mo over alt som hadde stått under vann, og man måtte begynne på nytt for å få den bra igjen. For å pløye i dette molaget, måtte man ha en spesiell plog. Det var bare noen
---- 531 RasB ---- steder at man kom så dypt med plogen at man kunne ane noen flekker med gammel matjord. Mette fikk i henhold til en fortegnelse datert 13. februar 1894 to forskudds utbetalinger, en på kr. 100,- og en på kr. 400,-. Begge skulle benyttes til husflytting. Hun fikk en total erstatning på kr. 8.000. Kr. 3.000 av dette er oppført som forskuddsutbetaling. I 1895 ble matrikkelskylden fastsatt slik for Volen vestre: Gårdsnr. 131, bruksnr. 1, Volen vestre av skyld mark 13,24 et avtak for 5 år av mark 5,30, deretter for 5 år et avtak av mark 3,24, og derpå for be standig et avtak av mark 1,24. Dette betød en reduksjon av veiskatten på kr. 1,83 for første halvår 1893. I 1901 solgte Mette gården til Oluf Hansen Gudding. Hun døde i 1916. Marta ble gift med Ole Olsen Østgård. Johanna Marie ble gift med Jon Olausen Leklem. Kjer stine ble lærerinne. I 1900 bodde hun fremdeles på Volen. Hun ble gift med Olav Olsen Ekren. 11935 sluttet hun som lærerinne. Hun døde i 1952. Gustava giftet seg ikke. Hun døde på Leklem i 1930-årene. Hanna døde på Volen så tidlig som i 1896. John utvandret til USA i 1905. Han døde kort tid etterpå. Verdalsboka - 34
---- 532 RasB ---- Volen østre lå nærmest elven av de to Volengårdene. Storparten av jorden lå nede på elvesletten. Hvor stort arealet var før raset, er usikkert. I ettertid ble bare størrelsen av den del av jorden som hadde stått under vann mens Vukusjøen eksisterte, fastslått. Det utgjorde 187 dekar og tilsvarte 10/11 av gården. Matrikkelskylden var 12 mark 03 øre. 11890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 22 hektoliter havre, 4 hektoliter havre til grøntfor, 40 kilo gressfrø og 20 hektoliter poteter. På gården fantes 1 fire hjult og 7 to-hjulte vogner. Dessuten hadde man i fellesskap med Volen vestre 1 slåmaskin. Besetningen 1. januar 1891 3 hester, 13 storfe, 9 sauer, 4 griser og 10 høns. Folket Eier i 1893 var Ole Andosen Volen. Han hadde overtatt gården etter sin far i 1874. Da Vukusjøen oppsto, bodde 11 mennesker på gården. Disse var: - Ole Andosen, gårdbruker, 55 år - Anne Elisabet Jensdatter, kone, 43 år - Marta, datter, 21 år - Jens, sønn, 19 år - Anton Ludvig, sønn, 17 år - John Marius, sønn, 15 år - Anna Oline, datter, 13 år - Peter Andreas, sønn, 11 år - Borghild, datter, 3 år - en tjener - en annen Ole var sønn av den forrige eieren av Volen østre, Ando Jakobsen Jerm stad. Hans mor het Marta Olsdatter Volen. Anne Elisabet var fra Røros. Hennes foreldre het Jens Aspås og Anne. Hva som skjedde I motsetning til gårdene som ble tatt av raset eller fikk rasmassene ut over
---- 533 ----
---- 534 RasB ---- seg, fikk denne gården og de andre som lå der Vukusjøen oppsto, et varsel på forhand. Men det gikk ikke lang tid før vannet sto oppover husveggene, slik at man måtte handle raskt. Både husdyr og det meste av inventaret ble berget. Trolig ble vannet stående 11 meter over vanlig vannstand ved Mel byberget. Men etter noen få uker hadde vannet i Vukusjøen sunket så pass at folkene kunne vende tilbake. Man begynte med arbeidet å få husene i stand igjen. Våronna ble forsin ket, men den ble gjennomført. Før noe ble nøstet, skjedde etterraset 6. september. Leirdemningen ble minst 3 meter høyere nå enn første gang, og vannet steg nå opp til 14 meter over normal vannstand. Denne gang fikk husene verre medfart enn forrige gang. På Volen østre besto taket av skifer, og det var så tungt at vannet ikke klarte å løfte huset av grunnmuren. Derimot fløt både uthus og stabbur vekk. Stab buret havnet på Guddingsnesset på den andre siden av elven. Uthusene fløt mot lien i nord og ble liggende der. Men muren under stulåna ble undergra vet av elven, og den sank ned med det til følge at huset knakk sammen på midten. Familien evakuerte først til Vester-Skrove hvor Henrik Mikalsen bodde. Deretter flyttet de til den østre gården i Stalltjårnsstugan som da sto ledig. En søster av Anne Elisabet var gift der. Da Vukusjøen var borte neste sommer, ble arbeidet påbegynt med å gjøre gården i stand igjen. Men da var all jorden som hadde stått under vann, dekket av et flere desimeter tykt lag av sedimenter. Dette skyldtes at 12. september, bare 6 dager etter at elven var blitt demmet opp for andre gang, fant Hærfos sens gjennombrudd sted. Dermed begynte elven gravingen som til slutt ødela nesten hele Helgådalen. Og de løsmassene den førte med seg, ble avsatt i det stille vannet i Vukusjøen. Vukusjøen ble tømt først etter vårløsningen i 1894. Som nevnt ovenfor, ble 187 dekar av gardens areal oversvømmet. Dette fordelte seg med 167,3 dekar dyrket jord og 19,7 dekar skog og havning. Jordverdien hadde før denne tildragelsen vært 7.700 kroner. Tapet ble satt til 7.000 kroner slik at bare 700 kroner var tilbake. Dette utgjorde 10/11 av jorden. Gården forøvrig var verdsatt til 12.000 kroner før raset. Tapet ble satt til 7.500 kroner. Verdien etterpå var således 4.500 kroner. Etterpå Først ble det satt i gang bygging av nye hus. Denne gang ble gården byg get litt lenger mot nord enn tidligere. En del av materialene fra de gamle husene kunne nyttes, men mye var ødelagt.
---- 535 RasB ---- Ole fikk 13. februar 1894 utbetalt et forskudd på kr. 700,- som skulle be nyttes til underhold og husreparasjon. I 1895 vendte familien tilbake til Volen. Ole fikk kr. 10.000 i erstatning for de ødeleggelser som var blitt påført gården. Totalt fikk han kr. 1.870,13 i forskudd. Dette er oppgitt som utgifter til husflytting og fornødent livsopphold samt at kr. 170,13 var til dekning av hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad. Jorden var svært vanskelig. Det fine molaget som hadde lagt seg utover jordene, var veldig løs. Ved østenvind var jordrokket så tett at det ikke var mulig å se husene på Landfall fra Volen. Og dette molaget var så tykt at det måtte brukes spesialplog som skar dyp ere enn en vanlig plog. Og ved første gangs pløying var det bare hist og her at man kunne ane en annen farge i jordsmonnet. Da hadde man kommet ned på den gamle matjorden. I 1895 ble det foretatt avfelling av skylden: Gårdsnr. 131, bruksnr. 2, Volen østre av skyld mark 12,03 et avtak for 5 år av mark 10,94, deretter for 5 år et avtak av mark 7,03 og derpå for bestandig et avtak av mark 3,03. Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 3,77 for første halvår 1893. Ole og Anne Elisabet drev gården frem til 1908. Da ble gården delt i to slik at sønnen John Marius fikk den ene halvparten, og Edvard Olsen Suul som var svigersønn, fikk den andre. Ole døde i 1921, og Anne Elisabet døde i 1923. Det var Marta som ble gift med Edvard Suul. Hun døde i 1910. Jens ble gift tre ganger. Første gang giftet han seg med Josefine Kristensen fra Oslo. Andre gang ble han gift med Elisabet Billington. Hans tredje kone var Rut Nordheim. Han var lensmann i Ullensaker. I de offisielle listene er han regnet med blant dem som bodde på gården i 1893, men det fortelles at han hadde allerede reist hjemmefra før det. Han døde i 1965. Volen østre sett fra vest i 1920. Foto: Einar Musum.
---- 536 RasB ---- Anton Ludvig reiste til Amerika. Han ble gift med Bessie Gafney. Han var farmer. Han døde i 1971. John Marius som overtok halve gården, ble gift med Inger Anna Nilsdatter Garnes. Senere kjøpte han Garnes av sin svigerfar. Sin part i Volen leide han bort til sin svoger. Han døde i 1959. Anna Oline ble gift med Elling Lorentsen Arstad. De hadde gården Ekren i Vuku. Hun døde i 1968. Peter Andreas reiste også til Amerika. Han ble gift med Viola Lewits. Han arbeidet som forstmann. Han døde i 1968. Borghild var meierske på Stiklestad meieri. Hun ble gift med Petter Marti nusen Bjartnes. Hun døde i 1992 102 år gammel.
---- 537 RasB ---- ANDRE GARDER SOM FIKK SKADE VED VUKUSJØEN Gudding vestre 130.1 Denne gården hadde en god del jord nede på elvesletten på sydsiden av elven. Denne strekningen ble kalt Guddingsnesset. Driver av gården i 1893 var Oluf Hansen Gudding. Han hadde overtatt bygselen etter sin far i 1892. Arealet som ble ødelagt, var totalt på 111,2 dekar. Jorden fordelte seg på 98,4 dekar dyrket jord og 12,8 dekar skog og havning. Før ulykken var matrikkelskylden 23 mark 12 øre. Jorden hadde før skaden en verdi av kr. 12.000. Tapet ble satt til kr. 4.000, og den nye verdien ble 8.000 kroner. Dette tilsvarte 1/3 av gardens jord. Verdiforringelsen av resten av gården ble satt til kr. 3.640. Den ble satt ned fra kr. 15.000 til kr. 11.360. I 1895 ble skylden avfelt, og følgende står oppført i protokollen om denne gården: Gårdsnr. 130, bruksnr. 1 Gudding vestre av skyldmark 23,12 et avtak for 5 år av mark 7,71, deretter for 5 år et avtak av mark 5,62, og derpå for be standig et avtak av mark 3,62. Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 2,66 for første halvår 1893. Oluf Hansen fikk tildelt en skadeserstatning på kr. 350. Av dette fikk han kr. 300 i forskudd. Gudding øs tre 130.2 Gudding østre hadde også jord nede på Guddingsnesset. Gudding østres part her nede var noe mindre enn Gudding vestres. Driver av Gudding østre i 1893 var Sefanias Ottesen Gudding. Han over- tok bygselen etter sin far Otte Olsen i 1877. Det ødelagte arealet var totalt på 123,1 dekar. Av dette var 59,1 dekar dyrket jord, 49,2 dekar var eng, og 14,8 dekar var skog og havning. Matrikkelskylden var før raset 20 mark 51 øre. Jordverdien før skaden var kr. 10.500. Etter skaden ble den satt til kr. 7.500, slik at tapet var kr. 3.000. Dette tilsvarte 2/7 av gardens jord. Verdiforringelsen på gården totalt ble satt til kr. 2.450. Den gikk ned fra kr. 13.500 til kr. 11.050.
---- 538 RasB ---- Den nye skylden ble fastsatt i 1895, og i protokollen står det ført opp slik: Gårdsnr. 130, bruksnr. 2 Gudding østre av skyld mark 20,51 et avtak for 5 år av mark 5,86, deretter for 5 år et avtak av mark 4,51, og derpå for be standig et avtak av mark 2,51. Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 2,02 for første halvår 1893. Sefanias Ottesen fikk 300 kroner i erstatning. Og han fikk 150 kroner i forskudd uten at det er angitt noen årsak til forskuddet. Reppe 132.1 Reppe nådde ned til elven på nordsiden av den. På grunn av at Verdals elven har forandret sitt løp mange ganger gjennom tidene, har dette ført til at gårdsvald er blitt skaret av, og rester har blitt liggende på motsatt side av elven. Dette var blant annet tilfelle ved Reppe. Der elven gjorde en dyp og krapp sving inn under Reppesmelen, dannet den samtidig en smal tange som ble kalt Storøra. Denne tangen delte Reppe med Auskin. Videre hørte en del av Auskin som ble kalt Auskin østre nordre, inn under Reppe. Dette hadde sammenheng med at Nils Jonsen Reppe eide både Reppe og Auskin østre. Så solgte han Auskin østre i 1841, men han holdt unna en del av dette valdet som lå på sydsiden av elven. Det ble kalt Auskin østre nedre. Denne biten ble stående fullstendig under vann begge ganger da Vukusjøen lå der. Arealet var imidlertid ikke så stort at det ble medtatt da tapet av jord skulle beregnes etterpå. Men eieren av Reppe, Elling Jeremiassen Reppe, fikk i alle fall en erstat ning på kr. 250. Av dette fikk han kr. 100 som forskudd. Til tross for at tapet av jordverdien ikke ble tatt med i de offisielle listene etterpå, ble skylden allikevel forandret i 1895. I protokollen står følgende: Gårdsnr. 132, bruksnr. 1, Reppe med Auskin østre nedre av skyld mark 20,36 et avtak for 10 år av mark 0,24, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,12. Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,08 for første halvår 1893. Auskin vestre 132.1 I likhet med Reppe var Auskin også berørt av Verdalselvens stadige skif tende løp gjennom århundrene, og deler av Auskinvaldet lå på sydsiden av elven. Både Auskin vestre og Auskin østre hadde deler av sitt vald her. El vens svinger laget tanger eller ness. Men nettopp det forhold at disse tangene var skapt av elven, gjorde at dette var svært lavtliggende områder. De var således utsatt for oversvømmelser samtidig som at jordsmonnet var nokså tynt. Derfor ble flere husmannsplasser nedsatt her.
---- 539 RasB ---- I 1893 da raset gikk, var flere av Auskin vestres plasser borte. Bare Stor øra var igjen. (Se Storøra, Auskin vestre.) Men som regelen var, tilhørte jorden gården. Husene tilhørte vanligvis husmannen. Derfor ble den jorden som ble ødelagt på Storøra, regnet sammen med den ødelagte jorden på gården. Imidlertid ser det ut til at en del av valdet på Bollgården østre på den andre siden av elven også hørte inn under denne gården. I likhet med så mange andre strekninger langs breddene av Verdalselven, ble også dette kalt Øra. Den hadde gards- og bruksnummer 250,3. I de offisielle listene står det der for Auskin vestre og Øren vestre. Eier av Auskin vestre i 1893 var Elling Olsen Auskin. Han hadde overtatt den etter sin svigerfar i 1880. Arealet som ble ødelagt, var på 89,5 dekar. Av dette var 55,1 dekar dyrket jord, 29,5 dekar eng og 4,9 dekar skog eller havning. Gardens matrikkelskyld før skaden var 14 mark 27 øre. Jordverdien på selve gården var før skaden kr. 7.400. Tapet ble satt til kr. 3.400, slik at den nye verdien ble kr. 4.000. Dette utgjorde 17/37 av jorden. Verdiforringelsen av gården forøvrig ble satt til kr. 3.000, slik at den gikk ned fra kr. 8.500 til kr. 5.500. Øren vestre hadde før skaden en matrikkelskyld av 0,80 mark. Skaden ble vurdert til 0,20 mark. Skaden utgjorde således 1/4 av eiendommen. Jordverdien av dette arealet var før skaden verdsatt til kr. 720. Tapet ble satt til kr. 180. Den nye verdien ble kr. 540. Verdiforringelsen av eiendommen forøvrig ble satt til kr. 100, slik at den nye verdien ble stående i kr. 620. Som følge av skaden fikk Elling Olsen kr. 1.900 i erstatning. Av dette fikk han kr. 300 i forskudd. 100 kroner av dette forskuddet fikk han så tidlig som i 1894. I møte 31. januar dette året bestemte Velferdskomitéen at han sam men med flere andre skulle få et forskudd av erstatningsbeløpet. Matrikkelskyldens størrelse ble fastsatt i 1895. I protokollen står: Gårdsnr. 137, bruksnr. 1, Auskin vestre av skyld mark 14,27 et avtak for bestandig av mark 6,56. Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 2,26 for første halvår 1893. Parten i Bollgården østre 250.3 er ikke nevnt i avfellingsprotokollen. Auskin østre 138.1 Auskin østre hadde bare en liten del av sitt vald liggende nede ved elven i 1893. Tidligere hadde også dette valdet i likhet med Auskin vestre omfattet en del av de områdene som lå forholdsvis langt mot vest på sydsiden av elven på det såkalte Auskinnesset. Men like før midten av 1800-tallet hadde meste parten av dette arealet kommet sammen med Reppe. Og de skadene denne
---- 540 RasB ---- delen av Auskin østres vald fikk, ble følgelig regnet sammen med Reppe. Men en mindre bit av Storøra hørte fremdeles med til Auskin østre. Denne biten hadde gards- og bruksnummer 250.4. Gårdsnummer 250 var numme ret til Bollgården østre. Følgelig ble gården kalt Auskin østre og Øren øvre. Eier av Auskin østre i 1893 var Lasse Olsen Auskin. Han var fra Garnes og kjøpte gården i 1865. Skadene Auskin østre fikk av Vukusjøen, var forholdsvis beskjedne. Bare et areal på 30,5 dekar ble satt under vann. Av dette var 12,8 dekar dyrket mark. Resten, 17,7 dekar, var skog og havning. Skogen var sannsynligvis for det meste olderskog. Auskin østres matrikkelskyld var før Vukusjøen 7 mark 08 øre. Jordverdien var før skaden kr. 4000. Etter skaden var den kr. 3.500, slik at tapet ble kr. 500. Dette tilsvarte 1/8 av eiendommen. Verdien av gården forøvrig ble redusert med kr. 250 fra kr. 5.500 til kr. 5.250. Øren øvre hadde tidligere en skyld av 0,66 mark. Den ble redusert med 0,16 mark til 0,50 mark. Dette utgjorde 1/4 av eiendommen. Jorden her var tidligere verdsatt til kr. 600. Tapet ble satt til kr. 150, og den nye verdien ble da kr. 450. Det endelige tapet ble satt til kr. 70, slik at til slutt sto verdien i kr. 530. For dette ble Lasse Auskin tildelt en erstatning på kr. 400. Av dette fikk han kr. 200 i forskudd. I 1895 ble skylden fastsatt slik: Gårdsnr. 138, bruksnr. 1, Auskin østre øvre av skyld mark 7.56 et avtak for bestandig av mark 1,36. Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,47 for første halvår 1893. Øren øvre er ikke tatt med i avfellingsprotokollen 1895. Elverum østre 132.5 Et sted har dette bruket nummeret 132,3, mens et annet sted har det num meret 132,5. Elverum østre ble i alle fall fråskilt Reppe samtidig med Elverum vestre i 1892. Eiendommen fikk samme skyld, nemlig 1 mark 02 øre. Kjøperen var Halvor Kristiansen Fergemann, og selgeren var Elling Reppe. Halvor Fergemann bodde på plassen Fergemelen på Østnesvald i 1891. Men etter at Østnes bro ble bygget i 1890, ble han overflødig som fergemann. Elverum østre fikk ikke så stor skade av Vukusjøen. Det ser ut til at hus ene må ha ligget så pass høyt at de unngikk å bli ødelagt i noen særlig grad. Derimot ble den delen av jorden som lå under vannflaten, sterkt overslam
---- 541 RasB ---- met av leirsedimenter da sjøen dannet seg for andre gang etter 6. september. Men dette må bare ha vært en mindre del av jordveien. Før ulykken sto jorden i en verdi av 895 kroner. Etterpå sto den i 835 kroner, slik at tapet ble bare 60 kroner. Forholdstallet ble satt til 1/15. Av en eller annen grunn er ikke arealet oppgitt i de offisielle listene. Verdiforringelsen ble kr. 100, ned fra 1.100 kroner til 1.000 kroner. Halvor fikk en erstatning på kr. 200. Av dette fikk han kr. 100 på for- skudd. Det er ikke oppgitt hvorfor han fikk forskuddet. Størrelsen på erstatningen tyder på at det må være andre forhold enn øde lagt jord han fikk erstatning for. Hva det var, er imidlertid ikke opplyst. Lundskingjerdet 136.2 Navnet Lundskingjerdet fulgte denne eiendommen fra den tid den var hus mannsplass. Allerede i 1879 ble plassen solgt vekk fra Lundskin. Kjøperen da var Johannes Sørensen Storvuku. Johannes solgte eiendommen videre i 1886 til Ole Nilsen Dillenget. Og Ole Nilsen var eier i 1893. Ole bygget hus der og kalte bruket Eide. Det kan ikke ha vært mye av jorden som ble berørt av flommen. Det er ikke funnet noe om noe verditap av hverken den eller eiendommen forøvrig. Men flommen må ha forhindret Ole Nilsen i å få noen avling i 1893. Etter som skaden ikke omfattet tap av jord, kan det trolig formodes at åkeren ble satt under vann da Vukusjøen steg for andre gang. Men vannet var trolig ik ke dypt nok til at det ble så store slamavsetninger på jorden. Dette var så vidt vites hans eneste tap. Ole ble tildelt en erstatning på kr. 240. Han fikk kr. 100 i forskudd. Det er ikke opplyst noe om hva det var erstatning for, eller hvorfor han fikk forskudd. En annen person som også må ha bodd på Lundskingjerdet, var Halvor Olsen Lundskingjerdet. Han fikk en erstatning på kr. 90. Av dette var 50 kroner forskudd. Bakgrunnen for dette bidraget finnes i en søknad fra Halvor Lundskingjer det til Velferdskomitéen datert 15. desember 1893. Den lyder som følger: Jeg tillater meg herved å søke om i likhet med andre om å få et bidrag til underholdning for vinteren for meg, hustru og 2 barn, da jeg mistet min avling, og da det til vinteren ikke finnes noe arbeid. Jeg har hittil ikke mottat noe bidrag. Komiteen gjorde en anførsel om at den ikke fant grunn for å gi noe av pengene som gave.
---- 542 RasB ---- Breding vestre 139.1 Eier av Breding vestre i 1893 var Martin Johannessen. Noe av jorden på denne gården nådde ned mot elven, og den ble følgelig overslammet av sedimenter under den andre Vukusjøen. Noe sto dessuten under vann under den første sjøen også. Skadene var ikke så veldig omfattende. Totalt ble 32,5 dekar skadet. Av dette var 29,5 dekar dyrket jord. 3 dekar var eng. Jordverdien var før skaden kr. 5.000. Skaden ble satt til kr. 1.500, slik at det sto igjen kr. 3.500. Forholdsbrøken ble satt til 3/10. Gården ellers var verd kr. 5.200. Her ble verditapet satt til kr. 700 slik at den etterpå sto i kr. 4.500. For dette fikk Martin Johannessen Breding kr. 1.000 i erstatning. Han fikk 200 kroner i forskudd. I 1895 ble skylden fastsatt slik: Gårdsnr. 139, bruksnr. 1, Breding vestre av skyld mark 10,76 et avtak for bestandig av mark 3,23. Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 1,11 for andre halvår 1893. Breding østre 139.2 På denne gården var Ole Kvello eier i 1893. Noe mindre jord enn på nabogården Breding vestre ble satt under vann her. 24,6 dekar, alt dyrket mark, ble skadet. Her ble verditapet av jorden satt til et merkelig ujevnt tall, nemlig kr. 1.166. Den gamle verdien av jorden var kr. 7.000, og den nye ble således kr. 5.834. Brøken ble 1/6. Gården forøvrig fikk et tap av kr. 700 og gikk ned fra kr. 8.700 til kr. 8.000. Ole Kvello fikk en erstatning på kr. 700. Forskuddet var på kr. 360. Om skylden ble det i 1895 bestemt at den skulle være slik: Gårdsnr. 139, bruksnr. 2, Breding østre av skyld mark 12,65 et avtak for bestandig av mark 2,11. Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,73 for første halvår 1893. Ekren 140.1 Eier av Ekren i 1893 var Ole Olsen Ekren. De laveste partiene av Ekrenvaldet ble dekket av vann både ved den første og den andre Vukusjøen. Men arealet som ble skadet, var ikke større enn 24,5 dekar mål. Dette var imidlertid alt sammen dyrket mark. Jordverdien var før raset kr. 6.000. Den nye verdien ble satt til kr. 5.000, slik at tapet ble kr. 1.000. Dette utgjorde 2/13 av jorden.
---- 543 RasB ---- Resten av gården fikk et verdifall på kr. 500 fra kr. 8.000 til kr. 7.500. Ole Ekren fikk kr. 700 i erstatning for skaden. Han fikk kr. 450 av dette i forskudd. At skaden ikke ble ansett for å være hverken stor eller uopprettelig går frem av avfellingsprotokollen 1895: Gårdsnr. 140, bruksnr. 1, Ekren av skyld mark 8,67 et avtak for 3 år av mark 1,33. Dette betød at veiskatten ble redusert med kr. 0,46 for første halvår 1893. Østnes 244.1 Ole Johannessen var eier av Østnes da Vukusjøen ble dannet i 1893. I likhet med de fleste gårdene rundt Vukusjøen fikk Østnes bare beskjedne skader. Husene var aldri truet, og det var bare mindre arealer som ble satt under vann. Tilsammen var det 41,4 dekar. Av dette var 21,7 dekar dyrket mark, og 19,7 dekar var eng. Jordtapet ble satt til kr. 1.200, slik at verdien gikk ned fra kr. 10.000 til kr. 8.800. 2/13 av jorden gikk tapt. Verdifallet på resten av gården ble satt til kr. 400. Den gikk ned fra kr. 12.000 til kr. 11.600. Ole Østnes fikk kr. 530 i erstatning. I forskudd fikk han kr. 200. I 1895 ble skylden fastsatt slik: Gårdsnr. 244, bruksnr. 1, Østnes av skyld mark 14,56 et avtak for 3 år av mark 1,75. Veiskatten ble som følge av dette, redusert med kr. 0,60 for første halvår 1893. Slapgård søndre 248.1 Slapgård søndre lå på sydsiden av elven på den sletten som også blir kalt Bollgårdssletten. Slapgård søndre var en av de to deiene Slapgård var delt i. I 1893 var Johannes Ellefsen Tromsdal den egentlige brukeren. Men eier i navnet var hans svigerfar Johannes Hansen. Bare 27,6 dekar mark ble satt under vann. Og ingen ting av dette var dyr ket mark. 2 dekar var eng, og 25,6 dekar var skog og havning. Følgelig ble verdifallet forholdsvis beskjedent, kr. 300 fra kr. 4.300 til kr. 4.000. Dette ble vurdert til 3/25 av jorden. Eiendommen forøvrig ble satt ned med kr. 150 fra kr. 5.000 til kr. 4.850. Johannes Ellefsen fikk da heller ikke mer enn kr. 120 i erstatning. Skylden ble fastsatt slik i 1895:
---- 544 RasB ---- Gårdsnr. 248. bruksnr. 1, Slapgård søndre av skyld mark 8,97 et avtak for 10 år av mark 2,17, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,65. Veiskatten ble som følge av dette, redusert med kr. 0,75 for første halvår 1893. Men dette må tydeligvis være en feil, for i Stortingsproposisjon 20/1895 er avtaket satt til mark 1,74 i en begrenset tidsperiode. Og et avtak på mark 2,17 i en begrenset periode og 1,65 for alltid er alt for mye i forhold til den lille skaden gården fikk. Noen korreksjon er imidlertid ikke funnet. Slapgård nordre 249.1 Slapgård nordre var den andre delen av Slapgård. Her var Odin Stornes eier i 1893. Heller ikke på denne gården ble de store arealene satt under vann av Vukusjøen. Tilsammen 34,5 dekar ble berørt. Av dette var 14,8 dekar dyr ket jord. Resten, 19,7 dekar, var eng. Skaden ble beregnet å ha tilsvart kr. 1.500. Før skaden sto jorden i en verdi av kr. 5.000, og etterpå sto den i kr. 3.500. Dette ble vurdert til 3/10 av jorden på gården. Eiendommen forøvrig sto opprinnelig i kr. 5.000. Her ble skaden satt til kr. 500, slik at den nye verdien ble kr. 4.500. Odin Stornes fikk hele kr. 1.870 i erstatning. Av dette var kr. 1.170 for skudd. Dette erstatningsbeløpet synes å være forholdsvis stort sett i relasjon til det tapet han hadde lidd. Men erstatningen hadde også sammenheng med at han var kjøpmann på Bredingsberg, og der led han et betydelig tap som følge av at butikken ble satt under vann. I 1895 ble skylden for Slapgård nordre fastsatt slik: Gårdsnr. 249, bruksnr. 1, Slapgård nordre av skyld mark 9,24 et avtak for bestandig av mark 2,77. Dette førte til at veiskatten ble redusert med kr. 0,96 for første halvår 1893. Bollgård østre søndre 250.1 Bollgård østre søndre var den ene av de to hoveddelene Bollgård østre var delt inn i. Bollgård østre lå øst for Kvelstad. Bollgård vestre lå vest for Kvel stad. Denne merkelige beliggenheten skyldes at Kvelstad ble flyttet etter at Steins vatnet ble tømt i middelalderen. I 1893 var Trond Trondsen Jøssås eier av Bollgård søndre. Bare mindre deler av dette gårdsvaldet ble satt under vann. Tilsammen var det 29,5 dekar. Av dette var 9,8 dekar dyrket jord,og 19,7 dekar var eng. Jordverdien før ulykken var kr. 9.000. Skaden ble satt til kr. 700, slik at den nye verdien ble kr. 8.300. Dette tilsvarte 1/13 av jordverdien.
---- 545 RasB ---- Resten av eiendommen ble satt ned med kr. 350 fra kr. 11.000 til kr. 10.650. Trond Jøssås fikk 700 kroner i erstatning. Han fikk kr. 600 i forskudd. Skylden fikk følgende forandring i 1895: Gårdsnr. 250, bruksnr. 1, Bollgård søndre av skyld mark 12,99 et avtak for 5 år av mark 1,00. Dette førte til en reduksjon av veiskatten med kr. 0,35 for første halvår 1893. Bollgård østre nordre 250.2 Bollgård østre nordre var den andre parten av Bollgård østre. Den var litt mindre enn den andre. Ellev Olsen var eier i 1893. Bare mindre områder på den laveste delen av valdet ble satt under vann. Arealet var 23,6 dekar. Alt var dyrket jord. Før dette skjedde hadde jordverdien vært kr. 2.970. Skaden ble vurdert til kr. 840, slik at den nye verdien ble kr. 2.130. Det ble anslått at dette utgjorde 2/7 av jorden på gården. Eiendommen forøvrig fikk et tap av kr. 400. Den gikk ned fra kr. 3.500 til kr. 3.100. For skaden fikk Ellev Olsen kr. 500 i erstatning. 200 kroner av dette var forskudd. Skylden ble fastsatt slik i 1895 Gårdsnr. 250, bruksnr. 2, Bollgård nordre av skyld mark 5,13 et avtak for 5 år av mark 1,41. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,49 for første halvår 1893. Bollgårdsnesset 250.5 Bollgårdsnesset var en utskilt part fra Bollgård østre nordre. Den var blitt utskilt så sent som i 1890. Eier i 1893 var John Olsen Kvelstad. Som navnet sier, lå denne gården på det nesset elven dannet utenfor Boll gård østre. Arealet som ble satt under vann var ikke stort, bare 9,8 dekar. Alt var dyrket jord. Men etter som eiendommen bare var liten, utgjorde dette en stor del av jorden. Totalverdien av jorden var før flommen kr. 1.200. Etterpå sto den i kr. 800. Skaden utgjorde således kr. 400. Dette var 1/3 av jorden. Eiendommen forøvrig ble satt ned med kr. 200 fra kr. 1.600 til kr. 1.400. John Olsen fikk kr. 200 i erstatning. Alt ble betalt ut som forskudd. I 1895 ble skylden fastsatt slik: Gårdsnr. 250, bruksnr. 5, Bollgårdsnesset av skyld mark 1,44 et avtak for 5 år av mark 0,48. Veiskatten ble som følge av dette, redusert med kr. 0,17 for første halvår 1893.
---- 546 RasB ---- Kvelstad vestre 251.1 I 1865 ble Kvelstad kjøpt av Ole Danielsen Tessem fra Beitstad og Ole Anderssen Stuskin. Gården ble da delt i vestre og østre slik at Ole Danielsen fikk Kvelstad vestre. Husene lå på samme nøyde som de øvrige gårdene på Bollgårds- sletten slik at de unngikk oversvømmelsene av begge Vukusjøene. Men store deler av jorden ble liggende under vann. Spesielt var det ille siste gang. 98,4 dekar ble stående under vann. Alt dette var dyrket jord. Og store deler av jorden fikk tykke slamlag etter sedimenteringen som følge av Hærfossens gjennombrudd. På Kvelstad vestre hadde jorden stått i en verdi av kr. 7.000. Skaden ble taksert til kr. 3.000. Igjen var det da kr. 4.000. Dette ble anslått til å ha omfattet 4/7 av arealet Verdien av gården forøvrig ble satt ned med kr. 3.100 fra kr. 9.500 til kr. 6.400. Allerede etter første gang Vukusjøen lå der, søkte Ole Danielsen om støtte til innkjøp av for. Søknaden ble behandlet 19. juli. Det ble da bestemt at saken skulle utsettes. Men 6./7. september ble en ny søknad fra Ole Kvelstad behandlet. Da hadde etterskredet 6. september gått. Det er lite trolig at Vukusjøen nådde opp til sitt endelige nivå før dette møtet, men det fremgår av protokollen at Ole hadde behov for penger til å kjøpe for til sine husdyr til vinteren. Det ble opplyst i søknaden, og bekreftet på møtet, at han hadde bare klart å berge litt høy. Dette høyet var dessuten helt vått og oppblandet med leire. På grunn av over svømmelsene hadde han hverken fått avlet korn eller poteter. Han søkte om kr. 400. Det ble bestemt at kr. 300 skulle gå til avdrag på skadeserstatnin gen, mens kr. 100 var til underhold. At økonomien ikke var helt god etter dette, fremgår av nok en innførsel i samme protokoll 2. januar 1894. Da måtte Ole Danielsens kone Ellen Marta ha besøk av doktoren. I hvilken anledning er ikke opplyst. Men Ole måtte få forskudd fra erstatningsbeløpet for å kunne klare å betale doktoren. Alt i alt fikk Ole Kvelstad kr. 2.550 i erstatning. I forskudd fikk han kr. 900. Gården fikk følgende avfelling i 1895: Gårdsnr. 251, bruksnr. 1, Kvelstad vestre av skyld mark 9,79 et avtak for 5 år av mark 5,59, deretter for 5 år et avtak av mark 3,79, og derpå for be standig et avtak av mark 1,79. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,93 for første halvår 1893. Oppem 257.1 Gården Oppem lå høyt oppe i bakkene ovenfor Vukusjøen. Valdet nådde
---- 547 RasB ---- helt ned til elvesletten. Følgelig ble også denne gården berørt av hva som skjedde. Eier av Oppem i 1893 var Anneus Okkenhaug. Det var ikke så stor del av dette valdet som nådde ned til elven. 34,4 dekar ble oversvømmet. Av dette var 29,5 dekar dyrket jord. 4,9 dekar var eng. Jordverdien ble som følge av dette satt ned med kr. 1.600 f ra kr. 8.000 til kr. 6.400. Dette tilsvarte 1/5 av gården. Verdien av resten av gården ble satt ned med kr. 950 fra kr. 9.500 til kr. 8.550. Anneus Okkenhaug ble tildelt en erstatning på kr. 980. Kr. 300 ble betalt ut som forskudd. Sky Iden ble avfelt noe i 1895: Gårdsnr. 257, bruksnr. 1, Oppem av skyld mark 9,92 for 5 år av mark 1,98, og deretter for 5 år et avtak av mark 1,00. For gården betød dette en reduksjon av veiskatten på kr. 0,68 for første halvår 1893. Verdalsboka - 35
---- 548 ----
---- 549 RasB ---- DIMENSJONER SAMMENLIGNINGER DIMENSJONER Generelt Verdalsraset er et av de aller største råsene som er registrert i vårt land. Helt sikkert er det det største som har funnet sted i moderne tid. Det har vært en del diskusjon hvorvidt det var like stort som det raset som gikk i Gaul dalen i 1345. Med hensyn til tallet på omkomne mennesker var nok raset i Gauldalen større. Men med hensyn til mengden av utrast masse, var Ver dalsraset størst. (Se eget kapitel om Raset i Gauldalen 1345.) Allikevel kan det ikke utelukkes at det kanskje kan ha gått andre like store eller kanskje større ras for så lenge siden at det i dag ikke lenger er spor etter dem. Over alt i landet hvor grunnen består av oppbygde leirterrasser etter siste istid, finnes det imidlertid spor etter utallige ras. De aller fleste av disse var små, men av og til viser sporene i terrenget at det må ha gått et større ras her. Også her i Verdal finnes det flere steder hvor råsene må ha vært både store og omfattende. Men for de aller fleste stedene med spor etter omfattende ras er dette egentlig spor etter mange ras. Det er ikke en gang sikkert at råsene fant sted samtidig. Leirådalen er et godt eksempel. Her har det innenfor et relativt begrenset område gått en lang rekke ras. Men mye tyder på at mange av råsene har skjedd uavhengig av hverandre, eller i det minste med flere ti-års, muligens hundre-års, mellomrom. Et annet eksempel er råsene ved Lyng. Også her har det gått flere. Kan skje kan det ene raset ha åpnet opp slik at de neste råsene kunne finne sted. Men heller ikke her er det sikkert at råsene fulgte etter hverandre i samme tempo som de adskilte råsene i Verdalsraset. Det kan ha gått lang tid mellom hvert av dem. Den største rasgropen i omfang nest etter gropen etter Verdalsraset er sann synligvis rasgropen mellom Snausen og Fikse. Her er det dimensjoner som får en til å tenke på Verdalsraset. Både lengden, bredden og dybden på denne rasgropen er svært stor. At det også var anselige mengder masse som gled ut, tyder terrenget ved Ausa ved Leksdalsvatnet på. Riktignok har det kom met store mengder rasmasse hit fra råsene mellom Musum og Sende også.
---- 550 RasB ---- Men mye må ha kommet fra Fikseraset også. Her er det store arealer som ble dekket av rasmasse samtidig som mye havnet ute i Leksdalsvatnet. Det største rasmassedekkede arealet i Verdal nest etter de overslammede områdene etter Verdalsraset, finnes på de store myrene nedenfor rasgropene ved Kvam og Husan i Volhaugen. Her er det mange kvadratkilometer som ble dekket. Men dybden av leirlaget kan allikevel ikke måle seg med den etter Verdalsraset. Sikkert nok har det gått mange menneskeliv ved flere av råsene i Verdal, og for den saks skyld andre steder i Trøndelag. Men dersom råsene ikke fant sted etter midten av 1600-tallet, finnes det vanligvis få eller ingen opplysnin ger om dem. Her i Verdal er det foruten ved Verdalsraset registrert tap av menneskeliv ved råsene ved Kvam i 1726 da åtte mennesker mistet livet, ved Landfall i 1747 da fem mennesker omkom, ved et lite fall i Mikvollmelen sist på 1800-tallet da ett menneske omkom, og ved Hauganfallet i 1906 da ett menneske døde. Ingen av disse kommer opp mot den store tragedien som Verdalsraset var. Varigheten av Verdalsraset Varigheten av raset var trolig mindre enn en time. Selve raset sto kanskje på vel en halv time. Men før leiren lå helt til ro lengst nede ved Tinden, hadde det muligens gått bortimot en og en halv time. Raset startet etter all sannsynlighet ca. klokken 0030. Da gikk det første raset. Det andre raset eller den andre delen av raset, startet bare noen minutter etterpå, trolig mindre enn et kvarter etter det første hadde startet. Og det tredje raset gikk ut bare noen minutter etter det igjen. Dette varte kanskje i 15 - 20 minutter. Men når det tales om adskilte ras, er dette et forhold som er høyst uklart. Kanskje skjedde det en kontinuerlig utvikling, men hvor mengden periode vis var mindre. Eller kanskje var det i realiteten en rekke mindre ras som fulgte tett etter hverandre slik at det var uråd å skille dem fra hverandre. Det er i hvert fall klart at når det skjedde utglidninger både i det nordvestre og i det nordøstre hjørnet samtidig, må de ha skjedd uavhengig av hverandre. Og overlevende utenfor rasporten fortalte om hvordan rasmassene etter at de voldsomme bølgene hadde tatt slutt, rant ut gjennom porten i strømmer en god stund etter at det hadde sluttet å rase. Porten virket som en flaskehals slik at det tok en stund før alt innenfor rakk å renne ut. Massene rant helt ned til Tinden. Det er derfor rimelig grunn til å tro at bevegelsene lengst ned må ha vart bortimot en og en halv time.
---- 551 RasB ---- Etter det store raset 19. mai gikk det flere etterskred. Det uten tvil største av disse gikk 6. september samme år. Også dette gikk i to etapper med ca. 1/2 times mellomrom Tap av menneskeliv De offisielle tallene har etter raset stått på at 112 mennesker omkom. Så vidt det er mulig å finne ut av kildene, omkom 111 av disse under selve skre det eller umiddelbart etterpå. Nummer 112 døde dagen etter, 20. mai, som følge av skadene vedkommende hadde fått. Men i tillegg til disse døde fire mennesker enten som følge av skader eller av sykdom de hadde pådratt seg under ulykken. Nummer 113 som forøvrig var søster av nummer 112, døde tre dager senere på sykehuset. Nummer 114 døde også på sykehuset av lungebetennelse. Nummer 115 var en 81 år gam mel kvinne som døde vel en uke etter raset av alderdomssvakhet. Hun hadde da rasnatten blitt trukket gjennom leir suppen ut fra huset hvor hun bodde og opp på fast land. Nummer 116 døde omtrent samtidig som følge av skader han fikk ved redningen. Tap av husdyr Tallet på drepte husdyr er stort. De offiselle tallene opplyser at 33 hester, 202 storfe, 345 småfe og 25 griser strøk med. Hvor mange høns som gikk med, er ukjent. Ikke et übetydelig antall hester og storfe var i live da det hele hadde stilnet av. Men det ble ansett for helt uråd å berge dem, og avlivningsaksjoner ble satt i gang. Husdyr ble skutt eller stukket i hvert fall helt til Vukusjøen steg over demning en. Et bemerkelsesverdig stort antall griser overlevde. Dette hadde sannsyn ligvis sammenheng med to forhold: For det første var ikke grisene bundet, og de kom seg ut når husene ble knust eller brutt i stykker. For det andre hadde de en kroppsform som gjorde at de lett fløt oppå leirgjørmen. At en hel del av grisene måtte slaktes etterpå, skyldes imidlertid at man hverken hadde mat eller hus til dem. Hvor vidt griser som ble slaktet av dis se grunner, er tatt med i oversikten over døde griser, er ukjent. Arealberegningen Etter ulykken ble det foretatt nøyaktige beregninger av de områdene som var blitt berørt. Man delte de berørte områdene inn i alt fem forskjellige klasser. Klasse I var übeskadiget mark eller rester av eiendommer som ellers var berørt. Klasse II var selve Raset.
---- 552 RasB ---- Bosetningen i det utraste området 150 per soner. Antall reddet: Antall døde: 88 (58,7%) Bosetningen nedenfor raset 100 per soner. Antall døde: 28 (28,0%) Antall reddet: 72 (72%) Kjønn - døde Aldersfordeling - døde De grafiske fremstillingene er laget av Atle Granlund.
---- 553 RasB ---- Klasse 111 var sterkt overslammet land. Klasse IV omfattet svakt overslammet land. Klasse V var det landet som ble satt under vann av Vukusjøen. Denne klas sen ble ikke nøyaktig beregnet i likhet med de andre klassene fordi jorden var bare temporært satt ut av drift. Klasse I omfattet det som sto igjen langs kantene fra klasse 11, nemlig 1118,17 dekar dyrket mark, 1525,24 dekar skog, 19,16 dekar veier og be byggelse, og 184,31 dekar annen udyrket mark, tilsammen 2846,88 dekar, og fra klasse 111 4450,15 dekar dyrket mark, 2225,33 dekar skog, 141,82 dekar veier og bebyggelse, og 600,95 dekar annen udyrket mark, tilsammen 7418,25 dekar. Alt i alt utgjorde klasse I 10.265,13 dekar. Klasse II besto av 1821,5 dekar dyrket mark, 532,6 dekar eng, og 836,7 dekar skog og havning, tilsammen 3190,8 dekar. Etter beregninger gjort på grunnlag av kartet, utgjorde klasse II 2.923,7 dekar. Reduksjonen her til svarte økningen av klasse 111. Summen av klasse II og 111 er således den sam me etter begge beregningsmåtene. Klasse 111 var 4829 dekar dyrket mark, 954,8 dekar eng, og 2052,3 dekar skog og havning, tilsammen 7.836,1 dekar. Etter beregninger gjort etter kartet, utgjorde klasse 111 8.104,75 dekar. Økningen her tilsvarte reduksjonen av klasse 11. Klasse IV omfattet 64,5 dekar dyrket mark, 8,9 dekar eng, og 518,8 dekar skog og havning, tilsammen 592,2 dekar. I en kommentar blir det i de offi sielle tabellene opplyst at 470 dekar burde komme i tillegg til denne tabellen. Det var jord som tilhørte Baglan og Kjæran. Dermed økte arealet til 1062,2 dekar. Klasse V var beregnet bare for den delen av området som lå innenfor det kartbladet som ble tegnet etter raset. Det besto av 1042,1 dekar dyrket mark, 193,9 dekar eng, og 476 dekar skog og havning, tilsammen, 1712 dekar. I realiteten var dette mindre enn halvparten av det totale arealet som ble satt under vann. Det utraste området Selve rasgropen er formet som en uregelmessig formet trekant med et hjørne vendt mot syd. Der ligger skredporten. Men rasgropen omfatter også et om råde utenfor skredporten. Dette er også formet som en trekant, men her med det ene hjørnet vendt mot nord i rasporten. Dette omfattet det som ovenfor er kalt klasse 11. Det totale utraste arealet var 3190,8 dekar, eller 3,1908 km 2. Jordtapet tilsvarte et verdifall på kr. 79.450 fra kr. 125.145 til kr. 45.695. Dette utgjorde 64 % av verdien.
---- 554 RasB ---- Avfellingen var på 99,59 mark fra 156,44 mark til 56,85 mark. Ved skyld setting etterpå ble den ødelagte jorden satt til 5,04 mark. Verdiforringelsen av eiendommene forøvrig var på kr. 103.700 fra kr. 152.750 til kr. 49.050. Tapet utgjorde 68 % Det overslammede området Dette omfatter egentlig både klasse 111 og IV. Selve jorden var ødelagt og så i klasse IV. Forskjellen besto hovedsakelig i at jorden i klasse IV hurtig ere kunne settes under kultivasjon da den ikke trengte så lang tid for å tørke ut. Dette var alt som ble dekket av leire. Dette området strakte seg fra Melby berget i øst til Tinden i vest. Lengden var ca. 8 kilometer. Det dekket hele dalbunnen i en bredde varierende fra et par hundre meter til 3 kilometer. Summen av de to klassene utgjorde 8898,3 dekar eller 8,8983 km 2 inklu sive de 470 dekar som kom i tilleg til det ødelagte området i klasse IV. Jordtapet i klasse 111 var på kr. 235.585 fra kr. 396.880 til kr. 161.295. Dette utgjorde 59 % av verdien. Avfellingen i denne klassen var på 304,58 mark fra 519,89 mark til 215,31 mark. Tilveksten ved ny skyldsetting var på 46,40 mark. Verdiforringelsen av eiendommene ellers var på kr. 275.110 fra kr. 499.170 til kr. 219.060. Dette tilsvarte 56 %. I klasse IV utgjorde verdifallet av jorden kr. 7.580 fra kr. 42.375 til kr. 34.795. Dette var 17 % av verdien. Skyldnedsettelsen var på 9,13 mark fra 53,57 mark til 44,44 mark. Her ble tilveksten 7,85 mark. Verdiforringelsen her varpa kr. 6.170 fra kr. 51.500 til kr. 45.330. Dette utgjorde 12 %. Vukusjøens betydning for jordverdien Arealet i følge beregningene var på 1712 dekar eller 1,712 km 2. Det pre siseres imidlertid at dette var bare den delen som ble beregnet. Det totale arealet som sto under vann var to og en halv ganger så stort, nemlig ca. 4,2 km 2 . (Se nedenfor.) Verdifallet av den beregnede delen av jorden som sto under vann, utgjorde kr. 47.436 fra kr. 139.150 til kr. 91.714. Dette tilsvarte 34%. Avfellingen var på 74,19 mark fra 216,10 mark til 141,91 mark. Her ble tilveksten 39,79 mark. Verdifallet på eiendommene forøvrig var på kr. 41.510 fra kr. 172.120 til kr. 130.610. Dette tilsvarte 24 %. En sammenligning mellom skadene i Verdal og de tre største byene i Norge. På de tre neste sidene følger en fremstilling av ødeleggelsene i Verdal plas sert i Oslo, Trondheim og Bergen.
---- 555 ----
---- 556 ----
---- 557 ----
---- 558 RasB ---- Utrast masse Det er blitt gjort beregninger av hvor mye masse som raste ut. Man har havnet på ca. 55 millioner m 3. Da dette tallet ble beregnet, benyttet man et middeltall på ca. 20 meter dybde i skredgropen. Men dette ble beregnet sommeren 1893 før etterraset 6. sep tember gikk, da mer enn 400 mål raste ut i bakre og østre kant av skred gropen. Før dette raset hadde gropen et omfang av ca. 2,75 km 2 . Da stemmer dette tallet. Legger man de 400 målene sammen med dette arealet, får man noe mer enn 3 km 2 , og det stemmer med arealberegningene som ble gjort i forbindelse med Stortingsproposisjon nr. 20/1895, hvor arealet av skred gropen ble fastslått til nesten 3,2 km 2 . Men 55 milioner m 3 er volumet på den massen som gled ut i raset 19. mai. Det var denne massen som strømmet ut over dalbunnen og forårsaket de enorme ødeleggelsene. Raset 6. september representerer et tillegg til dette. Snakker man om totalt utrast masse i Verdalsraset, blir tallet en god del større enn 55 milioner m 3. Man benyttet, som nevnt ovenfor, en gjennomsnittsdybde i rasgropen på ca. 20 meter. Dette tallet er helt sikkert ikke satt for høyt. Og for etterskredet 6. september kan man med sikkerhet anta at gjennomsnittsdybden var minst like stor. Følgelig er det en rimelig antagelse å tro at det gled ut bortimot 10 millioner m 3 ved dette skredet. På et av de offisielle kartene som ble laget etter ulykken, er høydene av skråningene rundt skredgropen angitt. Om vi beveger oss rundt rasgropen med urviseren og starter på vestsiden av skredporten, er tallene følgende: 11. På innsiden av skredporten nordvest for Eklo 20 » 12. På utsiden av skredporten vest for Eklo . . 20 » 13. På vestsiden av Follodalen (øya i Raset) . . 15 » 14. På østsiden av Follodalen (øya i Raset) ... 10 Til disse tallene må det gjøres noen kommentarer.
---- 559 RasB ---- De ble alle målt etter etterraset 6. september. Mye av massen etter dette raset la seg opp i den sydøstlige delen av rasgropen samt i skredporten. De lave tallene langs bakre kant av rasgropen skyldes at målingen er gjort fra toppen av skredkanten og ned til fast fjell. Fjellfoten skråner videre ned over, men den er ikke alle steder like bratt som selve rasskråningen. Ned til selve bunnen av gropen er det hele veien ca. 35 meter. Den lave skråningen ved Rognhaugen skyldes at rasgropen nedenfor ble fylt opp av store mengder masse fra det store etterskredet. Målingene som ble foretatt på begge sider av Follodalen, ble gjort fra top pen av Follodalen slik den står igjen etter raset. Før raset var dette bunnen av Follodalen med 10 meter høye skråninger opp til den egentlige terrasse flaten. Når man tar alt dette med i betraktningen, ser man at antagelsen om en gjennomsnittsdybde på 20 meter i det minste ikke er overdrevet. Og det an tatte volumet på utrast masse var i hvert fall ikke mindre enn 55 millioner m 3. Der massen havnet Dalbunnen hvor massen havnet, var ikke flat og jevn. Den var preget av at elven stadig hadde skaret seg ned i dalbunnen etter hvert som landet hevet seg. For eksempel lå elven omtrent 10 meter lavere enn terrassene ved Ros voll og Lyng. Og tilsvarende var den samme høydeforskjellen bortimot 15 meter ved Haga og Sundby. Strekningen som ble dekket, var som nevnt ovenfor. ca. 8 kilometer lang og opp til 3 kilometer bred på det bredeste. Det er også opplyst ovenfor at dette arealet var på 8,8983 km 2 . Når vi tar utgangspunkt i 55 millioner m 3 utrast masse, får vi en gjennom snittsdybde på ca. 6,2 meter over hele det overslammede arealet. Og noen steder er det tale om bare noen få desimeter, mens andre steder er det tale om mer enn 10 meter tykkelse. Høyden på leirdemningen som demmet opp Vukusjøen, var trolig ca. 11 meter mellom Melbyberget og Eklomelen sett i forhold til normalvannstand i elven. Dessuten kan det bemerkes at det av rasmassen fra etterskredet 6. septem ber som havnet utenfor skredporten, stort sett ble liggende øst for en linje trukket mellom Haga og Ness. Etter dette ble demningen målt til ca. 14 meter. I de leir-, sand- og jordmassene som fosset nedover, var det planter og frø. Noen steder dukket det derfor opp planter som var fremmede på de ste dene tidligere. (Se også under Gjenvinning av rasområdet.) Dette er blant annet registrert helt nede ved Tinden hvor forskjellige slags hageplanter frem deles den dag i dag finnes langs elvebredden.
---- 560 RasB ---- Vukusjøens størrelse Vukusjøen fikk på det meste en overflate på ca. 4,2 km 2 . Overflaten på denne sjøen kan grovt sett sies å ha strukket seg fra Melby berget i vest til Grunnan i øst. Dermed hadde den en lengde av vel 10 kilometer. Øverst oppe var den svært smal, ikke stort bredere enn elveløpet. Men allerede ved Vuku tiltok den i bredde. Og fra Kvelstad og nedover var den temmelig bred, på det bredeste vel 1 kilometer. På det dypeste var sjøen 14 meter over normalvannstand ved Melbyber get. Og mellom Landfall og Volen ble det fortalt at man så toppen av older trærne under vannflaten. Om man meget forsiktig antar en gjennomsnittsdybde på 5 meter på hele sjøen, får man en vannmengde på 21 millioner m 3. I og med at sjøen ble tømt ved at elven gradvis senket sitt leie, forårsaket ikke disse vannmengdene unormalt store ødeleggelser. Sorg, fortvilelse og lidelse Det er ikke mulig å måle slike faktorer. Men utallige er de søvnløse netter som fulgte i tiden etterpå. Og uendelig mange er de sorgfulle og tunge stun dene som de etterlatte siet med resten av livet, timer og dager lange som år. Og var det mulig å måle mengden av tårer i liter, ville vi få store tall.
---- 561 RasB ---- TANKEEKSPERIMENTER Det er interessant å foreta sammenligninger for å anskueliggjøre noen av de ovenfornevnte størrelsene. Det utraste området er ca. 3 km 2 stort, og det overslammede området er ca. 9 km 2 . Tilsammen utgjør de et areal på nokså nøyaktig 12 km 2 . Hvor stort er nå egentlig dette? Dette er forsøkt vist i kapitlet foran med kart over Oslo, Bergen og Trond heim hvor ødeleggelsene er tegnet inn som halvsirkler. Og hvor mye er 55 millioner m 3 eller 65 millioner m 3? Det er laget en rekke sammenligninger vedrørende dette tallet. Her er noen: 1. 55 millioner m 3 gir en kubus med 380 meter side. 65 millioner m 3 gir litt over 400 meter side. 2. En lastebileier blir gitt i oppdrag å forflytte 55 millioner m 3 masse. Han skal kjøre 10 lass pr. dag, og hans store lastebil tar 10 m 3 i lasset. Han arbei der ca. 220 dager i året. Hvor lenge må han holde på før han er ferdig? Svar: 2.500 år! Hvor lenge må han holde på hvis massen var 10 millioner m 3 større, det vil si at de utraste massene ved etterraset 6. september blir lagt til? Svar: Bortimot 500 år i tillegg! 3. All massen blir låstet opp i lastebiler som hver tar 10 m 3 og er 10 meter lang. Bilene blir stilt støtfanger i støtfanger. Hvor lang blir rekken av laste biler? Svar: En rekke med biler som går 1 1/3 rundt ekvator. Ekvator er 40.000 kilometer lang. Rekken av biler blir 55.000 kilometer. Hvis raset 6. septem ber regnes med, blir rekken av biler 65.000 kilometer eller noe over 1 1/2 gang rundt ekvator. 4. Et asfaltfjell på 55 millioner m 3 skal benyttes til å legge fast dekke på alle veiene i Norge. Veiene er gjennomsnittlig 6 meter brede, og dekket skal være 10 centimeter tykt. Hvor lang veistrekning kan asfalteres? Svar: Mer enn 91.000 kilometer. Av riksveier, fylkesveier og kommune veler har vi i Norge (1990) 88.174 kilometer. Av dette har 61.101 kilometer fast dekke!
---- 562 RasB ---- 5. Middelavstanden til månen er 384.400 kilometer. Hvor tykk vil en «streng» mellom jorden og månen være når man har 55 millioner m 3 til disposisjon? Svar: Hvis «strengen» er kvadratisk, vil siden være 38 centimeter. Er stren gen rund, vil diameteren være 42 centimeter! 6. Middelavstanden til solen er 149,6 millioner kilometer. Hvor tykk vil en «streng» til solen være? Svar: Kvadratisk vil «strengen» ha side 1,92 cm, og rund vil diameteren være 2,16 cm. 7. Den spesifikke vekten på leire varierer fra 1,75 for tørr leire til 2 for våt leire. Det vil si at den våte kvikkleiren som rant ut i Verdalsraset veide 2 tonn pr. m 3. Totalt veide massen 110 millioner tonn etter raset 19. mai. Leg ger vi til det siste raset får vi 130 millioner tonn. Hvis hele denne massen skal fordeles på Norges befolkning (4 millioner) hvor mye får da hver? Svar: Hvis det bare var mengden fra det første raset, vil hver eneste inn bygger i Norge få 27,5 tonn. Hvis det andre raset regnes med, vil det bli 32,5 tonn på hver person! 8. Men enn om vi vil fordele dette på hele verdens befolkning (i 1990 ca. 5,5 milliarder)? Svar: Hver vil få enten ca. 20 eller 23,5 kilo. 9. Om vi tenker oss 130 milloner tonn leire plassert i en skål på en skålvekt. Hva må til for å veie opp denne skålen? Svar: Vi vil her bruke personbilder. En vanlig personbil veier alt fra 600 kilo til 1.500 kilo. En gjennomsnittsvekt er ca. 1 tonn. For å veie opp leir massen må vi ha et tall på tilsvarende ca. 130.000.000 personbiler. Så mange biler fantes ikke i Vest-Europa i 1988. Da var tallet på litt over 120 millio ner. Vi må derfor til Øst-Europa og låne noen for å få jamvekt. 10. All utrast masse plasseres på en fotballplass som måler 100 x 55 meter. a) Hvor høy søyle vil vi få med 55 millioner m 3? b) Og hvor høy blir søylen hvis vi tar med massen fra raset 6. september i tillegg, altså tilsammen ca. 65 millioner m 3? Svar a: 10.000 meter eller 10 kilometer. b: Ca. 11.800 meter eller 11,2 kilometer. 11. Hvis leiren ble lagt etter E 6 fra Verdal til Oslo, ville det være mulig å kjøre langs veien? Svar: Ja, men bare med beltevogn. Avstanden fra Verdal til Oslo er 65 mil. Bredden av riksveien er ca. 7 meter. Leirlaget langs veien ville være mer enn 12,5 meter tykt. 12. Av 1 m 3 leire får man normalt litt mer enn 600 teglsteiner. Om man så laget teglstein av 55 millioner m 3 leire, hvor mange hus kunne man da bygge?
---- 563 RasB ---- Vi regner da med en vanlig enetasjes enebolig. Svar: Det går med ca. 16.000 teglsteiner i et middels stort hus. Det kunne derfor bygges mer enn 2 millioner eneboliger av disse steinene. I 1991 var det ca. 1,5 millioner eneboliger i Norge. 13. 55 millioner m 3 tilsvarer bovolumet for ca. 1 til 1,5 millioner menne sker, det vil si befolkningen i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger til sammen. 14. Om vi regner at et menneske veier 40 - 50 kilo i gjennomsnitt, vil vek ten av 55 millioner m 3 våt leire, ca. 110 millioner tonn, tilsvare vekten av ca. 2,5 milliarder mennesker, det vil si mer enn halvparten av Jordens be folkning. Verdalsboka - 36
---- 564 ----
---- 565 RasB ---- EN SAMMENLIGNING MELLOM DE GEOLOGISKE OPPFATNINGER FR A 1893 OG 1993. Bakgrunn En av de aller viktigste kildene til historien om Verdalsraset er Stortings proposisjon No. 70/1893. Denne inneholder detaljer som for en stor grad er med på å gi oss et bilde av forholdene slik de var. Selve proposisjonen om fatter Kanaldirektørens rapport. Som bilag 1 folger Amtsveimesterens rap port. Begge disse er gjengitt andre steder i denne fremstillingen. Som bilag 2 folger Indberetningfra Professor W. C. Brøgger og Guardein Th. Munster. Denne siste beretningen er ikke gjengitt i sin helhet, men den inneholder en rekke opplysninger som er benyttet i teksten. De fleste av disse opplysning ene finnes også andre steder. Både Kanaldirektørens rapport og Brøggers og Munsters innberetning er trykket i særtrykk og i andre vitenskapelige publikasjoner etterpå, kanaldi rektørens rapport i Teknisk Ukeblad 1893 og Brøgger og Munster i Naturen 1893. Dette var fagfolk hvis meninger ble tillagt stor vekt. Men de geologiske kunnskaper anno 1893 er ikke sammenlignbare med de geologiske kunnskaper anno 1993. I de mellomliggende 100 år har det skjedd en voldsom utvikling innen faget geoteknikk. Særlig har denne utvik lingen skutt fart de siste 50 år. Dermed er det klart at mange av de oppfatnin ger man hadde for 100 år siden, er direkte feilaktige. Dette har mellom annet gjort sitt til at en rekke myter har dannet seg med hensyn til hva som skjedde, og hvordan det skjedde. Dette er den direkte årsak til at Brøggers og Munsters innberetning ikke er gjengitt i sin helhet. For å vise dette er det nedenfor satt opp en del sitater fra Stortingsproposi sjon No. 70/1893 med kommentarer fra geotekniker professor Nilmar Janbu ved NTH. Kommentarene er gjort i 1993. Sitat nr. 1 fra selve proposisjonen, side 5: Aarsagen til Skredet i Værdalen den 19de Mai 1893 er visselig den almin delige, nemlig at et vandførende Lag har ligget over et et for Vand uigjen nemtrængeligt hældende Lag. Ovenpaa et dybtliggende uigjennemtrængeligt Blaalerelag var her et Lag sandholdigt Ler. I dette er sandsynligvis Vand fra
---- 566 RasB ---- en ovenfor liggende Myr trængt ind, saa at det sandholdige Lerlag er bleven opblødet og det underliggende uigjennemtrængelige Blaalerlags Overflade er bleven vædet, saaledes at det er bleven en glat Glideflade. At det sandholdige Lerlag var bleven gjennemtrængt af Vand, er maaske antydet derved, at Gulvet i Kjælderen paa den udgledne Gaard Follo i den forløbne Vinter har staaet under Vand, hvad der før ikke skal have været Tilfældet. Professor Nilmar Janbus kommentar: Arsaken til skredet er utvilsomt erosjon av Verdalselven, som førte til initialraset, som så forplantet seg bakover slik vi i dag kjenner så godt til. Sitat nr. 2 fra proposisjonen, side 6: Til Forebyggelse af saadanne Jordskred findes i Almindelighed intet andet Middel end Drainering. Først og fremst er det af stor Vigtighed og en forholdsvis let Sag at aflede Overvandet, saa dette ikke trænger ind i det dybere liggende sandholdige Ler lag. Jeg skulde være meget tilbøielig til at tro, at i det nu foreliggende Tilfæl de kunde dette skeet ved Drainering af My ren ovenfor Bruddet. En saadan Drainering vilde sandsynligvis have været tilstrækkelig til at forhindre Skre det, idet Faren for udglidning havde været afvendt, nåar kun en Del af Over vandet havde været hindret i at trænge ind i det sandholdige Lerlag. Om en mindre Del Vand fremdeles havde gaaet i det sandholdige Lerlag, havde dette ikke skadet, idet noget Vand endog antages at forøge det sandholdige Lags Kohæsion. I de Tilfældee, hvor Afledning er utilstrækkelig, maa selve det vandfør ende Lag draineres. Dette kan ske ved murede Tunneler, som føres lidt ned i det uigjennom trængelige Lerlag, men om saadanne kostbare Draineringer kan der selvføl gelig ikke blive Tale: Professor Nilmar Janbus kommentar: Drenering av myrlaget vil ikke stabilisere kvikkleiren. Sitat nr. 3 fra proposisjonen, side 9: Drainering af Myrer paa farligt beliggende steder. Der findes sandsynlig vis Myrer, som holder sig fugtige og sumpet, og hvorfra Vand kan søge ned i Jorden og bidrage til Dannelsen af svømmende Masser. Dette kan forhindres ved Myrenes Drainering, men dette bør vistnok, da det samtidig bliver et Jorddyrkningsarbeide, udføres ved Landbrugsdirektørens foranstaltning. Professor Nilmar Janbus kommentar: Drenering av myrer som stabiliserende tiltak, kan ikke sees å ha noen be ty dning for kvikkleire.
---- 567 RasB ---- Sitat nr. 1f ra bilag 2, professor W. C. Brøggers og guardein Tii. Munsters innberetning, side 21: .... , at her under Leret maa ligge et betydeligt vandførende Lag af eien dommelig Beskaffenhed, antagelig saakaldet Kvikler. Saadant Kvilder har den Egenskab at absorberes store Kvantiteter Vand, der af Kvikleret fastholdes som af en Svamp, beroende paa Kviklerets eiendommelige Sammensætning af en meget finslemmet Blanding af Kvartssand og Lerslam, medens deri mod almindeligt Blaaler ikke er gjennemtrængeligt for Vand, og paa den anden Side almindelig Sand lader Våndet løbe igjennem. Professor Nilmar Janbus kommentar: Kvikkleire har ikke absorbert vann. Vannet har vært der siden sedimen- teringen. Ved konsolidering har den sogar avgitt vann. Deretter utvasket. Sitat nr. 2 fra bilag 2, side 22: Først er antagelig paa Eftermiddagen den 18de det opblødte Lerslam af et større vandførende Lag i Dybet begynt at rinde ud langs Follobækkens Leie ud i Elven; at dette maa have være Indledningen til Skredet er gjort sand synligt ved de ovenfor meddelte lagttagelser om en usædvanlig Slamføring i Elven paa Eftermiddagen og Aftenen før Skredet. Underlaget for Blaaleret og det derover liggende Sand maa saaledes antagelig have været stærkt gjen nemblødet gjennem længere Tid, sandsynligvis som en Følge af den lang varige Regnperiode under forrige Aars Høst. Hvorvidt ogsaa Overfladevand fra Myren, trængende ned gjennem Sprækker i Blaaleret, har havt nogen større Betydning, kan neppe nu afgjøres; saameget vides, at de øverste Dele af Jorden paa Gaarden Follos Marker nu efter Skredet paastaaes at have været stærkt opblødte i den nærmeste Tid, førend Skredet indtraf. Om, som af os antaget, et Lag af Kvikler i Bunden under Blaaleret har været en Hovedaarsag til Skre det, er det jo ogsaa muligt, at en Stigning af selve Elveleiet i Værdalselven kan have bragt denne op i høide med Kvikleret og derved delvis have for voldt dette Opblødning, et Forhold, som dog først ved Jordboringer kan brin ges paa det rene. For Sandsynligheden af Forekomsten af et større Kvikklerlag i Dybet under Blaaleret taler foruden Omstændighederne ved selve Skredets Forløb ogsaa en lagttagelse af en Indsender til «Dagsposten», der direkte ud taler, at han observerede Kvikler i Bunden af Skredet. Efterat først Ligevægtstilstanden paa det af Skredet rammede Strøg var bragt i Forstyrrelse ved begyndende Udglidning i Dybet, er antagelig først de nedre Dele af den Hile Follodal kommet i Bevægelse og derunder det vandførende Lag, Slamlaget, i Bunden lidt efter lidt mere og mere gledet ud paa Grund af Trykket fra overliggende Ler- og Sandmasser. Dette kunde ikke ske, uden at der dannedes vertikale Sprækker i den kompakte Plade af det paa Grund
---- 568 RasB ---- af langvarig Tørke nu sandsynligvis temmelig tørre Blaaler, og saaledes kan det have gaaet til, at pludselig store Flag har sunket ind i Dybet og derefter som paa et Rutschplan har gledet ud efter Dalen i Bevægelsens Retning. Professor Nilmar Janbus kommentar: I dag ville denne beskrivelsen av gangen i skredet virke merkelig. Den gang var nok Brøgger og Miinster ikke klar over hvordan kvikkleire er blitt til. Konklusjon Ovenstående sitater og kommentarer viser klart hvilke problemer man hadde å stri med. Den tids kunnskaper om geologi og geoteknikk var ikke tilstrek kelig til hverken å forstå eller forebygge lignende katastrofer. Som nevnt innledningsvis, er det først i løpet av de siste 50 år at videnska pen på disse områdene har nådd så langt, at man vet hvordan og hvorfor et kvikkleireras går. Derfor kan vi i ettertid se at en hel del av det som ble ansett for nødvendige tiltak etterpå, var helt bortkastet som rasforebyggende arbeider. At grøftin gen av myrene gjorde det lettere å dyrke dem, er en annen sak. Med hensyn til geologi og geoteknikk vises det til kapitlet om disse fagene.
---- 569 RasB ---- RASET I GAULDALEN 1345 EN SAMMENLIGNING MED VERDALSRASET Bakgrunn I de fleste avisene i landet var Verdalsraset et hovedoppslag de nærmeste dagene etter 19. mai 1893. Og i den sammenheng var det nærliggende at opp merksomheten ble rettet mot andre kjente ras i Norge. Blant annet ble Tiller raset ved Trondheim i 1816 viet en del oppmerksomhet. Grufulle beretninger om mennesker og dyrs skjebner under dette raset gjorde sitt til å skake opp folk som bodde i det området. Det ble ganske snart klart at Verdalsraset var av et uhyre omfang. Ja, man mente at det må ha vært det største raset som hadde gått her i landet. Imidlertid fantes det opplysninger om et ras som hadde gått på 1300-tallet i Gauldalen som visstnok skulle ha vært større, i hvert fall hva angår tap av menneskeliv. Historikeren professor Gustav Storm, som blant annet hadde arbeidet med de kildene som fortalte om dette raset, ble anmodet om å skrive noe om raset i Gauldalen. Artikkelen hans sto trykket i Morgenbladet 27. mai 1893. Sen ere ble den gjengitt i flere andre aviser. Gustav Storms artikkel: Verdalen 1893 - Gauldalen 1345 ' Man har gitt uttrykk overfor meg at en nærmere orientering om etterret ningene om jordskredet i Gauldalen i 1345 kunne ha noen betydning for den ulykken som har funnet sted i Verdalen. I dette kan jeg til en viss grad være enig, da man først nå - etter at Kilde skrift fondet ved meg har gitt ut en utgave av de islandske annaler (1888) - kan noen lunde komme på det rene med disse etterretningenes betydning og verdi, mens P. A. Munch i sin Norges Historie (Unionsperioden) måtte følge den eldre, uheldige utgave av 1847, og derved var utsatt for å begå feiltagelser. Jeg skal derfor her gi noen korte notiser om annalene. Det er tre forskjellige annalkilder som taler om jordskredet i Gauldalen. Den første er Skålholtsannalene. De er opptegnet i et handskrift som går til 1363, og er avsluttet ved dette år. Men handskriftet er av skrevet etter en eldre annalsamling som har stanset ved 1348. Og det som her fortelles om jordskredet, er altså opptegnet senest tre år etter at dette var inntruffet.
---- 570 RasB ---- Den andre annalsamlingen - Lagmannsannalene - er forfattet og egenhen dig skrevet av den islandske presten Einar Havlideson som hosten 1345 opp holdt seg i Nidaros og der fikk etterretning om ulykken. Han dro om vinteren til pavehoffet i Avignon og kom den følgende sommeren (1346) hjem til Is land, hvor han senere levde i mange år. Han har opptegnet hendelsene år for år i sine annaler, som han år 1362 har renskrevet og utgitt for offentlig bruk. Også hans annaler er altså i strengeste forstand en samtidig kilde. Litt vanskeligere er det å bestemme den tredje annalsamlingen, de såkalte Gotskalks annaler, for disse er først opptegnet omkring 1570. Men da det også finnes oppbevart en avskrift av den samme samlingen som stanser ved 1394, kan man også om disse annalene med trygghet si at de opprinnelig er forfattet i det 14. århundre og således tør regnes for i det hele troverdige. Jeg skal i det følgende innskrenke meg til disse tre annaler, for hva som står i en fjerde (fra 1363) og i en femte (fra 1394), er kun uheldige utdrag av de eldre annalene og således uten verdi. Skålholtsannalene gir den utførligste skildring av ulykken: I Gaulardal i Trondhjem inntraff det at åen Gaul ble borte. (Storms an merkning: Det fortsettes ikke noen dager som man har oversatt det, men etter åin Gaul hvarf leses ordet nokkura, som er meningsløst, man har supplert daga (noen dager), men det er usikkert.) Men deretter løp det et skred så stort at det fylte hele dalen og stemmet opp elven Gaul så at en mengde mennesker druknet, gårdene ble oversvømmet, og alt kveget omkom. Siden brast demningen, og alt sammen fløt de nedover åen, hvor ved enda flere garder og fe ble revet med. I alt ble det ødelagt 48 garder, hvorav noen var hovedbøl, samt noen kirker. Man regnet ut at nesten halv tredje hundre mennsker omkom, bønder med koner og barn, prester og klerker, mange velstående folk og mange arbeidsfolk. Men man tror at av veifarende folk og fattigfolk ikke færre omkom enn de som ble regnet (d. e. den fastboende befolkningen). Dette skjedde Korsmessedag om høsten (14. september). Man fant en del lik, men meget få ble frelst le vende, for jorden og vannet fulgte alt, både mennesker og garder. På det stedet er det nå sandstrekninger og ødemarker, men i førstningen var det vann og bløter (bløitur) så at folk ikke kunne komme frem. Det eneste besynderlige her er begynnelsesordene at elven først ble borte og deretter kom skredet, mens man skulle vente det motsatte. Forøvrig synes fremstillingen å være meget nøktern og korrekt, særlig når man sammenlig ner den med ulykken i Verdalen. De to andre annalene er dessverre mer kortfattet. De synes kun å kjenne jordskredet, ikke flommen. Einar Havlideson sier ved år 1346:
---- 571 RasB ---- Høsten før - altså 1345 - inntraff den tidende i Nidaros (det vil si: rykte des det i Nidaros hvor Einar da befant seg) at 25 garder sank ned i jorden i Gauldalen så intet spor mer såes til bygden uten slett grus og aur lå der etter hvor bygden hadde stått. Gotskalks beretning er: Jorden ble veltet om på Gaularåsen, og derved ble det ødelagt der mer enn 50 garder. Og alle menneskene der omkom og alt kveg, unntatt en bonde med noe kveg og en kjerring. Gotskalks annaler er en senere avskrift, så man tør ikke ta hensyn til at det her nevnes Gaularåsen hvor de andre kildene har Gauldalen. For når det straks nedenfor står om de 50 gårdene som ble ødelagt der, kan det ikke pas se på Gaularåsen, men vel på Gauldalen. Gaularås er altså kun en skrivefeil for Gaulardal. P. A. Munch som kun kjente Gotskalks annaler fra utgaven av 1847, hvor det uriktig var skrevet Gaularos, formodet derav at flommen og oppdemnin gen har skjedd ved Gaulelvens munning (Gulosen). Men den formodning sav ner etter den nye utgaven ethvert holdepunkt om den enn kanskje kan ha truffet det rette. De tre beretningene opplyser således ingen ting nærmere om i hvilken del av Gauldalen dette skredet har gått. Og vi har ingen annen kilde hvorav be liggenheten med sikkerhet fremgår. I Aslak Bolts jordebok fra ca. 1440 skulle man vente å finne spor etter den store ulykken som hadde rammet Gauldalen i det foregående århundret. Men det har ikke lyktes meg å finne annet enn at en gard på Leinstranden, Asmundastader, sies å være utfalt, og at to gar der Vigleikstader oppe i Flåbygden sies å være utløpt. Begge uttrykkene ty der på jordskred, men om det er skredet i 1345 eller et annet, kanskje nyere, er ikke godt å si. Schøning har gjettet på at skredet i 1345 har gått oppe ved Haga oppe i Horg, hvor det også i nyere tid har skjedd jordfall. Og Kraft har sluttet seg til Schøning, særlig fordi det her i begynnelsen av dette århundret inntraff en lignende ulykke, om enn i mindre skala. Men uttrykkene i Skålholtsannal ene synes dog å tyde på at deler av dalføret, hvor dette er bredere; etter ordene tør den store mengden garder - hva enten vi nå tar tallene 25 eller over 50 -, hvorav flere var store, har dannet en sammenhengende bygd med flere kirker. Dette kan jeg etter mitt riktignok overfladiske kjennskap kun se rime med forholdene i den nordre delen av dalføret, nær Gulosen. Her, hvor da len åpner seg nesten til et slettelandskap, og hvor moer og sande finnes den dag i dag, kan det plutselige elvebruddet ha brakt ulykke over en bred bygd. Nettopp vanskeligheten ved å gjenfinne spor etter ulykken i 1345 kunne
---- 572 RasB ---- åpne håp også for hva som i disse dager har hendt i Verdalen. Skålholts annalene skildrer hvorledes det like etter ulykken alt var vann og Møter, så ledes som vi i disse dagers aviser har lest om i den før så fagre bygden Verdalen. Men allerede da annalene ble opptegnet i 1346 og 1348, er det våte element veket tilbake, og da finnes det på ulykkesstedet kun grus og aur eller sandstrekninger og ødemarker. Men - 100 år senere - i Aslak Bolts jor debok er det kun med usikkerhet at man kan spore etterretninger om ødeleg gelsen. Kanskje tør man derfor formode at befolkningen i Gauldalen allerede har våget seg i kast med en ny oppdyrkning av de ødelagte strekningene, og at man allerede til en viss grad har vunnet bukt med vanskelighetene? I alle fall synes det sikkert at i tidens løp er de fleste spor av ødeleggelsen i 1345 forsvunnet så at nå kun usikre sagn lever om den gamle ulykken. Jordskredet i Gauldalen inntraff i en nedadgående tid, og ingen etterretninger tyder på at almenheten har trådt hjelpende til for gauldølene. Men allikevel fikk ulyk ken ikke blivende virkninger for Gauldalen. Skulle vi ikke kunne håpe at Ver dalen i nåtiden med dens kraftige initiativ, med den større evne til å arbeide for store formål, så meget hurtigere kan understøtte naturen så at innen få år, i alle fall i vår tid, Verdalen atter kan bli hva den var før ulykken rammet den? Så langt Gustav Storm. Hvor gikk Gauldalsraset? Senere er raset i Gauldalen beskrevet også andre steder. Blant annet har Amund Helland gitt en grundig gjennomgåelse av hendelsen. 2 Han mener å fastslå at raset gikk i Kvashylla et kort stykke nedenfor Støren jernbanestad sjon på vestsiden av Gauldalen. På dette sted er dalen så smal at et landfall lett ville stenge for elveløpet. Helland sier videre at rasmassene fylte det trange dalføret angivelig ned til gården Hovin. Dette er en strekning på 4 til 5 kilometer. Helland gir inn trykk av at raset ikke var så veldig stort, men demningen ble høy rett og slett fordi dalen var smal. Således dannet det seg en enorm innsjø ovenfor dem ningen. Da vannpresset ble stort nok, brast demningen, og vannet strømmet som en flodbølge nedover dalen i en lengde av 39 kilometer. Men en demning på 4 - 5 kilometer skal kunne stå i mot et stort vannpress. Antageligvis må det ha vært tyntflytende masser som strømmet så langt ned over. Det er derfor lite trolig at demningen rakk så langt som 4-5 kilometer nedover. Det opplyses at innsjøen som dannet seg på oversiden, ble hele 14 kilome ter lang, og at den nådde opp til Bunes gard på grensen til Singsås. Ved å sammenligne høyden ved Bunes med dalbunnen der raset skal ha gått, viser
---- 573 RasB ---- Kvashylla ved Støren hvor man mente Gauldalsraset gikk. Raset komfra ter rassen til høyre på bildet. det seg at det er en høydeforskjell på 33 meter. Demningen må således ha vært 33 meter høy nedenfor Støren. Det er antatt at vannmengden var opp til 150 millioner kubikkmeter. Sammenligninger med Verdalsraset Seiv om geologene i dag er usikre på det nøyaktige stedet, synes det å være utbredt enighet om at raset gikk på vestre side av Gauldalen like nedenfor Støren. Heller ikke synes det å være tvil om at raset ikke var så stort i volum som Verdalsraset. Trolig gikk det menneskeliv under selve raset. Men det vil vi aldri få bekreftet. Det som gjorde denne naturkatastrofen til en større ulykke regnet i tap av menneskeliv, er flommen som oppsto da demningen brast. 150 millioner kubikkmeter er er en god del mer enn den vannmengden som samlet seg i Vukusjøen. Demningen ved Støren var 33 meter høy. Ved Melbyberget var den 14 meter på det høy este. Trolig var det ca. 20 millioner kubikkmeter vann i den første Vukusjøen og 25 millioner kubikkmeter i den andre. Dette viser at i Gauldalssjøen var det minst seks ganger så mye vann.
---- 574 RasB ---- Da elven brøt igjennom ved Melby berget, skjedde dette ved at den gradvis gravde seg ned i leirdemningen. Seiv om sjøen ble tappet ut relativt fort, oppsto det hverken noen flodbølge eller flom nedenfor. Derimot ser det ut til at da demningen brast ved Støreninnsnevringen, slapp alt vannet ut på en gang. Denne enorme vannmengden hadde en uhyggelig kraft og graveevne. Foruten at den rev med seg de utraste massene som had de lagt seg opp ved rasstedet, rev den også med seg jord og grus hele veien nedover. Det er forståelig at man betraktet dalen som en ødemark etterpå. Tallet på omkomne er usikkert. Man antok at nesten 250 fastboende om kom. Tallet på fattige og veifarende skulle ha vært nesten like stort. Dermed kommer man opp i mellom 400 og 500 døde. Kildene beretter at mellom 25 og 50 store og små garder ble ødelagt. En ten man velger det minste eller det største av disse tallene, synes tallet på ødelagte garder å være lite tatt i betraktning av at Gauldalen nedover fra Stø ren må ha vært et tett bosatt dalføre. Både de tettest bosatte deiene av Horg, Flå og til dels Melhus må ha blitt rammet. I følge annalene gikk seks kirker med. Sammenlignet med tallet på kirker i dag synes dette høyt. Men vi skal her huske på at dette var i høymiddel alderen, og tallet på kirker var stort da. Til sammenligning kan det opplyses at det var syv - åtte kirker i Verdal på den tiden. Så at flere kirker ble tatt av flommen, synes ikke urimelig. Men seks er allikevel et stort tall. Undersøkelser har vist at det gjennomsnittlig bodde seks - syv mennesker på hver gard. På de store gårdene bodde det flere, og på de minste færre. Om vi tar det største antall ødelagte garder, 50, finner vi at det var mellom 300 og 350 fastboende i det ødelagte området. At absolutt alle omkom, er usannsynlig. Noen må ha berget livet. At det videre skal ha vært like mange fattige hjemløse og veifarende som fastboende, høres heller ikke sannsynlig ut. Når kildene sier at nesten 250 fastboende og bortimot like mange andre omkom, er det ganske sikkert en svær overdrivelse. I og med at tallet på om komne er satt så stort i kildene, blir man også fristet til å mistenke tallet på 50 garder for også å være satt for høyt. Men seiv om kildene i beste fall er upålitelige, kan vi kanskje formode at ca. 250 mennesker omkom ved denne ulykken. Og det gir mer enn dobbelt så mange døde som i Verdalsraset. Antall kvadratkilometer som ble ødelagt, er heller ikke mulig å fastslå. Men strekningen fra Støren og ned til Melhus er bortimot 40 kilometer. Skadene i dalbunnen må ha vært omfattende langs hele denne strekningen. Det er i alle fall ingen overdrivelse om man antar at mer enn 50 kvadratkilometer ble ødelagt for kortere eller lengre tid.
---- 575 RasB ---- Støreninnsnevringen hvor man mener demningen oppsto. Kvashylla til høyre. Demningen var 30 meter høy. Så seiv om de utraste massene ikke var av samme størrelsesorden som ved Verdalsraset, var det allikevel tale om enorme meng der. Det var da demningen brast, og flodbølgen veltet nedover Gauldalen at de store skadene kom. Leirmassene som raste ut, var ikke så store som ved Verdalsraset. Og seiv om disse ble spredt utover dalbunnen, kan de ikke alene ha forårsaket til svarende skader som leirmassene fra Verdalsraset medførte. Det var først og fremst de ville vannmassene som gjorde skade. At utallige kubikkmeter matjord ble revet med og vasket vekk, er udiskutabelt. Hvor lang tid det tok før jorden var i bruk igjen, er vanskelig å si. Som det er nevnt ovenfor av Gustav Storm, fantes det ingen ting i Aslak Bolts jordebok som ble skrevet ca. 100 år senere, som pekte mot at store deler av området fremdeles var ødemark. Konklusjon Egentlig er ikke disse to naturkatastrofene sammenlignbare. Ved Verdals raset var det selve raset og rasmassene som gjorde mest skade. Ved Gaul dalsraset var det vannmassene i den oppdemmede innsjøen som gjorde den største skaden.
---- 576 RasB ---- Ulykkene skjedde i to forskjellige tidsaldre. Om den siste vet vi mye, om den første må vi gjette. Men når Gustav Storm mener, fordi det ikke finnes opplysninger om det, at almenheten ikke trådte hjelpende til for gauldølene etter ulykken, er det en antagelse som det er grunn til å stille spørsmålstegn ved. Villigheten til å hjelpe sine medmennesker var nok i stor grad til stede også i første halvdel av 1300-tallet. Det kan i den sammenheng bemerkes at tienden som ble be talt til kirken, ble delt i fire deler. En del gikk til biskopen, den andre delen gikk til presten, den tredje delen gikk til selve kirkebygningen, mens den fjerde delen, som ble kalt bondeluten, ble disponert av bøndene seiv som en slags fattigkasse. Det er ingen urimelig tanke at nettopp denne delen ble benyttet til å hjelpe dem som nå var i nød. Følgelig må vi nok anta at det ble ydet hjelp. Men naturligvis var den ikke så godt organisert som ved Verdalsraset. At behovet for hjelp, og evnen til å hjelpe, ble redusert bare noen få år senere i 1349 da Svartedauen rammet landet, er en annen sak. Noter: Språket er modernisert. Amund Helland: Beskrivelse over Søndre Trondhjems Amt I s. 35 ff.
---- 577 RasB ---- SANGER OG DIKT Etter den store ulykken var det flere som syntes de måtte gi uttrykk for sorgen og deltagelsen, de følte ved å skrive dikt og sanger. Noen av disse sangene er kjent, som for eksempel de som ble laget av Jon Øverkil. Disse ble også benyttet ved minnehøytideligheten på Lysthaugen på årsdagen for raset i 1894. (Se under Døde.) Videre er et par andre dikt benyttet i denne fremstillingen. Det ene er Det store Verdalsraset natta til 19. mai 1893 av Bjarne Slap- gard. Det står som innledning i bind A. P. Lauritzen fra Sandefjord har satt tone til det. Det andre er Blå røyk over Jermstad av Hans Rotmo. Det står gjengitt som innledning i bind B. I det etterfølgende skal vi gjengi noen andre sanger og dikt som er funnet i ettertid. Ikke alle er trykket, og det har ikke alltid vært mulig å finne hvem forfatterne var.
---- 578 RasB ---- PROLOG TIL TILSTELNINGEN I KRISTIANIA TIVOLI Allerede 24. mai 1893 møttes enkelte prominente personer i Kristiania for å vurdere hvor vidt det ville være mulig å arrangere tilstelninger i Kristiania Tivoli til inntekt for de skadelidte ved raset i Verdal. Bare tanken om en slik måte å samle inn penger på, avstedkom naturligvis sterke reaksjoner. Til stelninger ble allikevel avholdt, og penger kom inn. (Se under Innsamlings ak sjoner.) Til åpningsfesten av disse tilstelningene hadde forfatteren Nordahl Rolfsen skrevet følgende: Prolog (Fremlagt ved Aabningsfesten af Tilstelningerne i Kristiania Tivoli til Ind tægt for de nødlidende i Værdalen): Det er Tid for friske Farver, Det er Tid for friske Farver, - se, - den hvide Frugtblomst skinner, det er Livets Tid i Norden, og de unge, sine Blade lukker varlig over Redet. Snart en liden Sangfuglunge stikker Ho'det ud i Verden for at synge i den lette Løvsal under Vaarens Himmel; men i Fjøsets Dør staar Koen, længes efter Gjæstebudet, brøler imod Sæterbejtet. alle er vi Vaarens Gjæster, festklædt nu er Fædrejorden. Som det sultne Dyr vi skriger efter Gildets rige Glæde, og vi mættes, og vi synes, her er dejligt her i Norge; og det stiger som et Ønske op af Skog og Dal og Sjø: godt at leve her i Landet; godt at leve - tungt at dø! Da staar han alt færdig, den sortklædte Mand, mens Vaarnatten kjæmper mod Morgenrøden, da vækkes det groende, grønnende Land; før Solrending meldes en Gjæst: Det er Døden. Han banker ei paa, men han ta'r dem i Armene, Huse og Mennesker, Markerne med, - der høres et jamrende «Herre forbarmende!» og alt glider ind i den evige Fred.
---- 579 RasB ---- Fred med de døde; men Hjælp for de levende Brødre og Søstre i Værdalens Grænd; fattig og bøjet og bange og bævende staar de ved Lergraven, - Kvinder og Mænd. Husk, det er Lysets og Farvernes Tid, Livsglæden jubler som Fugl over Landene; send da et skinnende Oljeblad did, lad det saa dale Trøst over Vandene. Og lad os ta' af hin Rædselens Stund - ta' det som Bud om vor kommende Lykke: hvor vi end bor paa vor vidstragte Grund, Nordmænd er ét, nåar det kommer til Stykket. Da blev de ej rakt forgjæves mod Gud sitrende Hænder, som samled i Skredet; da skal der voxe af Gravene ud rigere Væxt og en dybere Glæde. Nordahl Rolfsen Verdalsboka - 37
---- 580 RasB ---- TRYKKSAK UTGITT I BERGEN I 1893 To interessante Sange om Ulykken der hændte i Værdalen Natten til Fredag den 19de Mai 1893 hvorved 111 Mennesker omkom Dette er titelen på et tre-siders blad som ble trykket og utgitt i Bergen i 1893. Forfatteren av sangene var O. S. Norheim. Om han heter det at han var Spiritist, Tankelæser og Sandsiger fra Finland. Under forfatterens navn og noe uvanlige yrkestitel står Tænk hvilken Ulykke. Prisen på arket var 10 øre. Sangene har ikke navn. 1. sang. Tone: I Dalen ved Haabet. En sørgelig Vise for Dem jeg vil sjunge; 0 hør nu derpaa baade Gamle og Unge. 1 Værdalen Jorden i Dybet nedsank Og Jorden ble opfylt af Ler og af Damp. Den Nød, som raader, kan ingen beskrive, Hvor svært det dog er til at husvilde blive. Ja mange af Folket i Bygden forsvandt, De dybt ned i Jorden i Hastighed sank. En Kone sin Mand og to Børn hun misted, Hun sto der tilbage i Leret og gisped, Hun raabte saa høit op til Himmelens Gud: O red mig fra Døden og Rædselen ud. Enhver, som nu lever i lyk'lige Dage, Se til at de heraf Eksempel bør tåge; For Verden er farlig, det kan vi nok tro, Men oppe i Himlen der finder vi Ro. En Slutning jeg har et par Ord til at sige: Saa stor en Ulykke i Norriges Rige Den vil os paaminde om Dommerens Dag, Da vi skal opgjøre vor syndige Sag.
---- 581 RasB ---- sang. Tone: I Dalen ved Haabet. 2 Om Værdalsulykken saa ofte man snakker Dog neppe tilbørlig Vorherre man takker; Han rakte saa mange en hjælpende Haand Og fried dem naadig fra Afgrundens Baand. Et hundred og el've opslugtes af Jorden. Det rasede da som den voldsomste Torden. Thi Gud har bevist, at hans Magt er saa stor Han kan ødelægge baad' Himmel og Jord. Enhver, som nu bare til Sangen vil lytte: Gid Kjærlighedsbaandet ret fast du vil knytte Med Evigheds Konge, vor Herre og Gud, Saa engang og du kan saa blive hans Brud.
---- 582 RasB ---- TRYKKSAK UTGITT I KRISTIANIA 1893 Sang og Beretning om Ulykken i Værdalen Natten til den 18de og 19de Mai 1893 Dette er tittelen på et skrift som ble utgitt i Kristiania i 1893. Forfatteren var S. A. Breidsteen. Det ble oppgitt at skriftet Faaes tilkjøbs i Karl XWs Gade 19. Det ble videre opplyst at Sælgere erholder stor Rabat. Prisen var 10 øre. Muligens så forfatteren av dette skriftet en viss mulighet til fortjeneste for Eftertryk forbydes af S. A. Breidsteen. Mel.: Du bandt mig i blomstrende Dage. Mørket laa over Jorden, Truende Skyer drev, :/: Veien var øde vorden, Alle laa slumrende ned. :/: Skrækkelig Jammer og Klage Da mangen Huse og Gaard :/: Der blev i Leret begravne Og mangen for Dommen staar. :/: Klokken var et om Natten, Alle de sov så sød, :/: Ingen kan derfor fatte Hvilken Jammer og Nød. :/: De styrted af Huse ud og sank saa i Leret ned. :/: Døden har sendt sine Bud. Da maatte mangen gaa med. :/: De Stakker smaa, som nu raaber Paa Moder, Fader saa kjær, :/: Som Døden har uden Naade Bortrevet, alene staar her. :/: Og Afgrund Svelg tog sit Bytte Da Almagtens Gud gav sit Bud, :/: Bortrev fra Gaard som fra Hytte Sin Støtte fra Mand og Brud. :/: Hundrede og tyve Sjæle I Leret begravne blev. :/: Høihed ei Døden vil kjende, Alle maa her blive med. :/: Og borte alle han sender Det har vi alle jo set. :/: Naar Dødsbudskabet der vinker, Maa jo alle dermed. :/: De Gaar' og Hus, der er gaaet I Ler og i Sten, er fortabt, :/: Hvor Kjærlighed, Glæde har været Har Sorgen sin Bolig indtat. :/: Værdalen, som før har været En frugtbar blomstrende Dal, :/: Som nu er bleven begravet Lig Ørkenens brusende Sand. :/:
---- 583 RasB ---- Gaarde staar nu i Våndet, I Leret sank mangen ned, :/: Levende Men'sker begravet, Gud skjænke dem salig Fred. :/: Og Trøstens Balsam dem give Du milde Dommer og Gud, :/: Som nu er bleven i Live, Vi adlyder dine Bud. :/: Gud trøstens Balsam du skjænke, Trøst hver, som her er forladt, :/: Hver mand og sorrigfuld Enke Dem trøst du i Sorgens Nat. :/: Med Sjælsro gaar de til Graven, Naar Troens Lampe er tændt :/: Og nedlægger Vandringsstaven, Om Gud haver saa bestemt. :/: Bladet avsluttes med en side tekst. Den lyder som følger: Den Ulykke, som overgik Værdalen Natten til 19de Mai, er enestaaen- de i vort Land. Gaarde, Husmandspladse, Kreaturer m. m. gik i Afgrunden eller paa anden Maade ødelagdes, og det til en Værdi af, løselig anslaaet, 2 millio ner Kroner. 120 Mennesker omkom. - Børn sidder forældreløse tilbage. - Foral dre maatte med Fortvilelse se paa, at Børn, de, som skulde være dem til Støtte fremover Tiden, blev slugt af de frembrydende Ler- og Vandmasser. Mand og Hustru ble ikke alene skilt fra alle eller nogle af sine Børn, men ogsaa fra hinanden. Og alle, som bjergede sig eller blev bjerget fra Rasets Ødelæggelser, mi stede alt, hvad de ejede og havde. I bogstavelig Forstand staar Størstedelen af de bjergede aldeles nøgne. Der ligger altsaa disse mange vakre Gaarde, disse ulykkelige Menne sker og alle de staute Heste og Kreaturer nedgravne. En Kone, som havde et Spædbarn med sig, maatte kaste igjen Barnet, men reddede sig seiv og kom til Sundby, hvor Folkene mærkelig nok endnu intet havde hørt. Hele den store Strækning av ypperlig Jord fra Præstegaarden til Faaren og opover til øvre Gjermstad, hvor husene staar igjen ude paa Stupets yderste Skrant, er et Dyb af Blaalere. De vakre Gaarde nedre Gjermstad - to Brug - og Gjermstadspandet, Follo, Kraag, Eklosveet og Trøgstad med Pladse og Smaabrug er gaaet med i Udraset. Dette er den største Rædselsnat som har været i Norges Land.
---- 584 RasB ---- TRYKKSAK UTGITT I BERGEN - UKJENT ÅR Vise om Katastrofen i Værdalen den 19de Mai 1893 Også denne visen var utgitt som en liten trykksak. Den kostet 10 øre. Før selve visen står en liten notis som lyder som følger: Beretning Fredagen den 19de Mai 1893 blev en mindeværdig Dag paa sørgelige Begivenheder for Værdalens Indbyggere, idet et stort Jord- og Leirskred løsnede og rasede ned igjennem Dalen, hvorved 25 store Gaarde og en mengde Husmandspladse forsvandt i Lermasserne. En Mængde Menne sker fik ved denne Leilighed en ynkelig Død; ca. 120 omkom under Kata strofen, samt en stor Del Heste og Hornkvæg. Nøden blandt Befolkningen er saaledes stor; men bliver nogenlunde af hjulpet ved saavel Mad og Klæder samt Penge. Det er ikke angitt noe årstall for når dette er trykket, men trykningsstedet er Bergen. Heller ikke er det oppgitt noen forfatter. Innholdet av notisen gjør at man kan tro at skriftet ble utgitt allerede sommeren 1893. Tallet på om komne er satt til 120, og allerede før utgangen av mai visste man at det ikke var så mange. Mel.: Evning stear betyder Nattens Stjerne ' Inde i det smukke, rige Værdal Leved at i Vaarens lyse Pragt, Ingen Sorrig, ingen Kummer skal Dunkle Somren i dens Høitids Dragt. Himlen vilde det ei skulde være, Den en Dødens Engel sendte ud, Alle Hjerter maa af Angest bæ ve; Stor er Magten hos den milde Gud. Alle laa i Søvnens dybe. Slummer, Ingen aned Uro eller sligt, Ingen anede den store Kummer, Som hin Nat for alle blev saa rigt.
---- 585 RasB ---- Klokken et man vekkedes af Larmen, Jorden rysted, Husene de sank; Der hørtes Raab om Hjælp, og Brøl og Jamren. Alle grebes af en dødlig Angst. Det var et megtigt Skred, der havde løsnet Og rasende nedover Dalen sprang; Hvor Gaarde stod, man ikke andet øined End Rædsel efter Skredets tunge gang. Men Skredet var ei ene, der var mere, For Elven steg med rædsom Hastighed, Og Folketabet, det blev stedse flere; Thi Våndet steg med stadig Voldsomhed. Nu Ler og Vand, alt blandedes sig sammen Saa Redningsfolkets Arbeid blev strengt. Der Hørtes Dyrebrøl og Folkejamren; Thi al Udvei for Folket syntes stængt. Kavalleriet gjorde megen Nytte; De første var, som hen til Stedet kom; De søgte Vei for Elven strax at rydde Og lede bort den stærke, vilde Flom. Nu Rædselsbudet sendtes fjern og nær Thi Sorg og Nød blandt Folket den var stor. Og Hjælp der kom fra Trondhjem og Fra Stenkjær Ei noget saadant havde hændet her i Nor. Artilleri og Depotfolket seiled Med Dampskib strax til Rædselsstedet hen. Og mange glade Sind her strax blev tøiled. Thi mange mistede en trofast Ven. Og døde Folk der findes skal i Mængde, Vel hundrede, jeg hører dem har sagt, Og Kilometer ti er skredets Længde, Og hele Dalen den er ødelagt.
---- 586 RasB ---- Nu ligger Dalen trist og tom og øde. For Skredet har alt jevnet med sin Gang. Og Folket skal ei finde der sin Føde; Saa lyder Fortids Spaadom i en Sang. Note: Kanskje kan man allerede her øyne sporene av et hastverksarbeide. Evning stear er riktig nok oversatt til Nattens Stjerne. Men den engelske ortografien skal være evening star.
---- 587 RasB ---- TRYKKSAK - UKJENT UTGIVELSESSTED OG ÅR Sang [anledning ulykken i Værdalen 19. mai 1893. Forfatteren av denne sangen er ukjent. Den er trykket, men hverken sted eller år er angitt. Mel: O kjære sjel, frygt aldrig mer. Kom hid og læs et dødens brev, som Herrens stærke finger skrev, det budskab slaar dit hjerte, det trænger indtil marv og ben, og er du ei en flintesten, da vil din tåare rinde ved dette sorgens minde. Hvor snart kan dødens kolde haand i dette taarefyldte land, et menetekel skrive *)! Vor reisevogn for døren staar, den gule høst, den grønne våar er lige nær ved graven, snart brister vandringsstaven. Se rosen i sin blomsterseng, se liljen i den grønne eng, med sine gyldne kroner; en stormvind over engen gaar, i dødens dragt saa bleg de staar og bøier sig mod graven, snart visner blomsterhaven. Den 19de mai dette aar **) har smeltet mangen sjel i graad, Gud slog med tugtesvøben; et eksport op fra jorden steg, et tordenslag f ra mangen lød, saa mange blikke blev lukket, saa mange hjerter sukked. O, Værdalen, den skjønne dal, en talrig flok beboet har, og ingen kunde ane, at denne klare foraarsstund, som ført Guid udi sin mund, var fyldt med suk og jammer og slog med døden hammer. O, du barmhjertige, milde Gud, du hørte sukket, som fløi ud f ra deres bange hjerter. Som Moses bad for Herrens folk, saa blev nok Jesus deres tolk; hvert suk, hver klagetaare steg op til naadens trone. Snart endte de sin vandringsgang og sang den sidste svanesang, det dybe blod dem skjuler. De hviler i sin bløde seng, til dommens morgen bry der frem. Sov sødt i blomsterhaven med Herrens fred om graven. De fik et hastigt reisebud, hav lampen tændt, min kjære brud førend din brudgom kommer i dødens sidste alvorsstrid, der levnes dig saa liden tid. Fly ind i Jesu vunder, før naadens sol gaar under.
---- 588 RasB ---- Gid reisen nu var salig endt, gid sukke var til jubel vendt, gid sjelen kastet anker i Jesu naadefulde havn, og fandt sit hjem i naadens favn. Da flytted de fra sorgen paa denne foraarsmorgen. Fra hjemmet lyder suk og graad, saa mangen blegnet kind er vaad af sorgens smertetaarer; de haabløs stirrer mod det hav, hvor vores kjære fandt sin grav. Naar vi vort bedste miste, da vilde hjerte briste. Vi sender op i stille løn, fra hjertets dyb til Gud vor bøn, at han vil dem husvale. O, send ifrå din Himmel ned, til deres arme hjerter fred, og giv dem kraft og styrke og lys i sorgens mørke. Tag allesammen i din favn! Du har det rette fadernavn, jeg ved du svigter ikke. Lær dem i nødens mørke nat, at du er deres bedste skat! Du stilled smertetaaren, der enken græd ved baaren. Lær dem tilfulde at forståa, at om du end med riset slaar, saa er det ei med vrede! Ifrå dit hjerte straaler ned en dyb og bundløs kjærlighed, med alle Himlens skatte skjønt vi det ei kan fatte. O, du som er saa øm og varm, tag alle disse i din arm, og led dem som en fader; det korte maal, de her skal gaa, og som et lys foran dem skal staa indtil de hjem dem flytte fra Kedars mørke hytte. O, Jesu, vær os alle nær, her er saa mange blinde skjær som bruser paa vor bane. Her er saa tung en bølgegang, vort hus er byg't ved farens strand O, lys os med din lampe i livets tunge kampe. Og nåar i dødens sidste storm, vort skib skal bæve som en orm og briste i sin 1 planker; kom seiv og tag da roret fat, og led os gjennem dødens nat, fra synd og nød og sorgen til himlens frihedsmorgen. Farvel, farvel i Jesu fred, fra hele Værdals menighed, et ømt farvel nu lyder. Nu træffes vi dog ikke mer, førend den sidste samling sker. O, lad os alle ile til himlens sabatshvile! *) Haandskriften paa væggen. **) 1893.
---- 589 RasB ---- DIKT I INNHERREDS FOLKEBLAD I 1923 19. mai for 30 aar siden Det følgende dikt sto i Innherreds Folkeblad fredag 18. mai diktet står signaturen O. M. 1923 Under Hin sælsomme nat da lød der rop: Vaagn op! vaagn op! Nu synker snart hele dalen! Da feides gaarde og enke væk,- da vendte man sig i nød og skræk til Herren i himmel-salen. Leren lignet en bundløs grav - - et graablaat hav, - der intet gav tilbake. Det aar var der ingen pinsefest, Døden sat som vor høibords-gjest. De stærke kjendte sig svake. Da maatte saa mangen kvinde og mand blandt ler og sand sit sidste leie rede. Elve-suset var salme-sang - larmen av leren var klokke-klang, over de døde dernede. Da glemte vi for en liten tid al kiv og strid, da lød der kun venners stemme. Verden den vide kjendte vor nød, Verden den vide sendte os brød, det skulde vi aldrig glemme. Sæt midt paa raset en bautasten over smuldrede ben og skriv paa den: «Til minde om hin sælsomme mai-nat da hundrede døde hastig og brat.» Saa glemmes de ingensinde.
---- 590 RasB ---- UTRYKKET DIKT Verdalsulykken 19. mai 1893. Sangen er sannsynligvis skrevet av Randi Veie Solemdal, i 1926. O, verdens fader alt du byder alt skjer efter dit visdoms råd, det store alt dit vink adlyder du blander fryd med suk og grad. Henimod to hundred sjæle omkom i lerets fæle dyb Ja, om mot øie var en klippe det måtte smelte hen i gråt, stenhårde hjerter jo må briste og bleke kinder bliver våt. O, avgrunns svelg du tok dit bytte rettferdig allmakt gav dig bud, og ganske tydelig kunne man høre bortrev såvel fra hus som hytte av dyr og mennesker et jammers skrik, en støtte for dine børn og brud.
---- 591 RasB ---- Var de straf værdi fremfor andre Med sjele ri I går til graven som fandt sin grav blandt stok og sten, når sjelen er i stand o, nei den bane må vi vandre som er bestemt for våre ben. Fra lerets dyp en stemme lyder til en og hver, dersom du ei gjør bedring og din dåd fortyder i mens gravens vei. Avbed, o, menneske dine synder mens nåden apen for dig står når dommen fra Gud, - begynder Gud ved hvad tid til bod du får. Træd hid i rike mammons træk som stoler blot på Jordens guid kast hen et blik til Verdals grave der øiner du al pragt er muld. og glad nedlægger vandringsstaven at gå f ra dette prøveland. Når gravens kolde favn dig henter fra tiden ud hen til sit bo forrådnelsen sit bytte venter en grube mørk dertil må sno. I hver en stand i hver en alder hjelpe Gud vi bruke nådens tid og når død og grav os kalder til andens bo fra nød og strid. I fredens hjem for Jesu trone, den stemme os tilråbe skal O, tjener tro her er din krone o, hvilken fryd blandt ånders tal.
---- 592 RasB ---- DIKT AV BJARNE SLAPGARD Godmor knytte Sangen har undertitel Minne om jordfallet i Verdal 1893 av Bjarne Slapgard, og sto trykket i Syn og Segn i 1961. Den er skrevet Du samlar dei kjære småting du gjerne vil gøyme på; så ligg dei og held fast på dyre minne du ikkje vil gløyme tå. Du set dei på hegna hylle, du ber dei til benk og bord. Så talar dei trufast med togn på tunge eit mål som er meir enn ord. Her ser du ei seljesule med eldgamle håvåll-band. Slik knytte den sæle godmora mi ein gong med si unge hand. Den sula laut ut og segle ei øgjeleg redsle-natt. Dei fann ho på restar av stabbursloftet; alt anna fanst ikkje att. Sjå her: Det er blåleir-klumpar på trådendom her og kvar. Dei nemner eitthundreogtolv som drukna i skreda som sula bar. Du stryk med så vare hender dei tinga som seier mest. Så legg du til brystet det kjæraste kjære den dagen ditt hjarte brest! Håvåll-band var brukte i vevstolen. Sule: ei kluft som dei la håvåll-banda på.
---- 593 RasB ---- II HÆRFOSSENS GIENNOMBRUDD
---- 594 ----
---- 595 RasB ---- GJENNOMBR UDD HÆRFOSSEN Av Øystein Walberg og Harald Sveian Innledning 1893 var det året da dalføret virkelig ble hjemsøkt av naturkatastrofen Helt uavhengig av Verdalsraset skjedde det et elvegjennombrudd ved Hærfossen i Helgådalen 12. september. Kort fortalt så tok elven nytt løp til side for Hær fossen, og der kunne den grave seg dypt ned i leire fordi fjelloverflaten her skrådde jevnt nedover. Elveløpet senket seg ned vel 30 meter, og dette fikk alvorlige konsekvenser for dalbunnen i 5 - 6 kilometers lengde opp til Gran fossen. Som naturfenomen betraktet er Hærfossens gjennombrudd kanskje en like viktig og interessant hendelse som Verdalsraset, men den er langt mindre kjent blant folk. Dette skyldes sikkert at dramatikken var langt mindre fordi det tok måneder for elven å grave ut sitt nye løp ovenfor Hærfossen. Et men neske omkom i forbindelse med Hauganraset i 1906, og i 1921 omkom fem skolebarn da en løpestreng over elven falt ned. Men selve utgravningen (elvenedskjæringen) og de andre råsene krevde ikke menneskeliv. Vi skal se nærmere på Hærfossens gjennombrudd, men først går vi tilbake i tiden og ser på en fjern «slektning» av Hærfossen, nemlig Grunnholo. Grunnholo Hærfossens gjennombrudd er ikke det eneste tilsvarende gjennombrudd som har funnet sted i Verdal, og faktisk ikke det største heller. Ved Grunnan i den såkalte Grunnholo har elven gått i forhistorisk tid. Før dette gjennom bruddet var hele dalføret herfrå og østover fylt opp av løsmasser, mest leire. Elven hadde skaret seg ned i denne dalfyllingen til samme høyde som toppen av Grunnholo. Der falt den utfor i en foss. Dypere enn fossenakken på 80 -85 meter lå altså ikke elveløpet bakover, og dermed kan vi se at heller ikke Hærfossen eksisterte på det tidspunktet. Toppen av Hærfossen ligger nemlig på 72 -73 meter over havet. Om vi regner at elven hadde lite fall innover dalen mens den gikk over Grunnholo, får vi allikevel at nivået må ha vært nærmere 90 meter ved Hærfossen, og minst 95 - 97 meter ved Granfossen. Det betyr at ingen av disse fossene eksisterte. Grunnholo var da den eneste fossen mellom fjorden og fossene i Ferlandet Verdalsboka - 38
---- 596 ----
---- 597 RasB ---- Nærbilde av Grunnholo tatt mot nord. i Helgåa. På nordsiden av Helgåa finnes det terrasserester på ca. 90 meter syd for Holmli, ved Flyan, ved Byna, ved Telsneset og syd for Elnes oven for Granfossen. På sydsiden er det en bit ved Bjørnmelen, et større område ved Barsjøen og ved Storholmen ovenfor Granfossen. Disse tilsvarer den gamle dalbunnen. Så må det ha skjedd et gjennombrudd til side for Grunnholo. Hvordan dette gjennombruddet skjedde, vet vi ingen ting om. Trolig gikk det for seg som ved så mange andre slike tilfeller: Et ras i den brinken som styrte elven inn i fossen, eller en flom slik at elven rant over. Og når det ikke lenger var fjell til å holde igjen, senket elven sitt leie med stor hastighet. Den formelig skar seg ned i løsmassene, og nedskjæringen forplantet seg kjapt oppover dalen, helt til elven støtte på nytt fjell. Og det gjorde den etter hvert ved Hær fossen og Granfossen. Lengre ned nådde den fjell ved Grunnfossen. Hele dalen mellom Grunnholo og Hærfossen ble gravet ut i en dybde av ca. 40 meter. Fra Hærfossen til Granfossen ble senkningen ca. 15 meter etter at Hær fossen oppsto som følge av dette gjennombruddet. Ovenfor Granfossen kan senkningen bare ha vært noen få meter. Når dette skjedde, er helt uråd å si noe helt sikkert om. Det er helt klart at det må ha skjedd etter at området ved foten av Grunnholo ble tørt land.
---- 598 ----
---- 599 ----
---- 600 RasB ---- For det vises tydelig at elven har formet dette gjelet i fjellet, og deretter fort satt videre på sandslettene i dalbunnen. Østgrunnan ved munningen av Grunn holo, ligger på 35 meter over havet. Ut fra landhevningen etter siste istid ble området ved Østgrunnan liggende tørt en gang for mellom 4500 og 5000 år siden. Dermed kan det fastslåes at gjennombruddet må ha funnet sted etter det tidspunktet. Da hadde elven antagelig kastet seg utfor fossen i Grunnholo helt siden havnivået for drøyt 8000 år siden begynte å komme lavere enn fosse nakken på 80 - 85 meter over havet. Bosetningen i dalføret peker mot at Grunnholo ble tørrlagt før år 0 i vår tidsregning. Grunnan hører med blant de aller eldste gårdene i Verdal, det vil si at den første Grunnangården trolig ble ryddet for ca. 2000 år siden. Og Hærfossen seiv er et bevis på at det må ha gått lang tid siden fossen ble til. Hærfossgjelet er karvet ut i fjell, og seiv om det ikke er fjell av hardeste slag, må det ha gått en viss tid før rennende vann kunne ha klart å forme dette sporet hvor det blant annet finnes flere jettegryter. Vi kan nok regne som nokså sannsynlig at gjennombruddet ved Grunn holo må ha funnet sted en gang for mellom 2000 og 4000 år siden. Fossen i Grunnholo eksisterte med andre ord i 4 - 6000 år før den plutselig ble tørr lagt. Når gjennombruddet kom, var ødeleggelsene større enn ved Hærfoss gjennombruddet i 1893. Elven formet så dalen meget hurtig, fossen ble flyttet bakover, Granfossen, Hærfossen og Grunnfossen kom til syne, sideelvene grov seg ned, og ras forekom sikkert i dalsidene. Etter dette kom en periode med mindre forandringer i landskapet frem mot 1893. Hærfossen ' I dag ligger Hærfossen tørr. Men før gjennombruddet var dette en mektig foss med et så å si loddrett fall på 29 meter. Elven styrtet ned i et trangt gjel som ikke var stort bredere enn 10 - 12 meter. Nedenfor fossen var det et stryk på ca. 5 meter, slik at den totale fallhøyden var godt over 30 meter. Fjellet hvor Hærfossen lå, strakte seg ikke over hele dalen. Det var bare et fremspring fra nordsiden av dalen. Tilfeldigvis hadde elven tatt sitt løp over dette fremspringet etter Grunnholos gjennombrudd, og siden blitt fast låst her. Nedenfor Hærfossen gravde elven vekk alle løsmasser i et slags S-formet løp. På grunn av at det var fjell på flere kanter her, ble elven først tvunget mot syd, før den svingte vestover og nedover dalen. På den måten oppsto en bratt jordskråning i nord-syd retning fra Hærfossen. Og det var bare den tilfeldighet at elven hadde sitt løp over fjell i Hærfossen som gjorde, at ero sjonen stoppet her. Det vil si, erosjonen stoppet ikke. Den fortsatte. Men nå gikk den meget langsomt. Hele tiden skjedde det en erosjon i fjellet i Hær fossen. Gjelet ble litt dypere og trangere. Og nedenfor fossen gravde elven
---- 601 RasB ---- Maleri av Hærfossen før gjennombruddet i 1893. Ukjent måler og år. langsomt, men sikkert i den nye terrassefoten som hadde oppstått da elvelei et ble senket etter gjennombruddet ved Grunnholo.
---- 602 RasB ---- Effer Vasdragskonforef 2a//me markerer engstykker som har forsvunnet. Se side 673 f.
---- 603 ----
---- 604 RasB ---- Mellom den nye skråningen nedenfor Hærfossen og elveløpet ovenfor fossen var det nå en forholdsvis smal leirkam som styrte elven inn over fossen. Nå ble kammen utsatt for angrep fra to sider: På oversiden gravde elven übønnhørlig i kammen før den styrtet ned fos sen. Seiv om det bare var ytterst små jordmengder som til enhver tid for svant, ble de aldri erstattet. Nå kan man si at graveevnen etter hvert også ble redusert. Men den var der. Og* i flomtider gjorde elven innhugg. På nedsiden av kammen gravde elven etter at den hadde styrtet utfor fos sen. Og for hver gang det gled ut masse der, ble kammen på toppen nødven digvis svekket. Og naturen er uendelig tålmodig. Elven før gjennombruddet Før gjennombruddet var fallhøyden mellom Granfossen og Hærfossen ca. 7 meter. Etter som det her var tale om en strekning på nærmere 6 kilometer, var det en fallhøyde på litt over 1 meter pr. kilometer. Dette var veldig lite, og det var derfor svært liten strøm i elven. Den fløt bedagelig nedover. Elvebreddene var som regel ikke høye. Det var nettopp dette som hadde vært problemet tidligere. Ved flom bredte vannet seg ofte utover de lavtlig gende markene på begge sider. Det kan blant annet fortelles at bare noen få år før 1893 måtte kornstaurene på Vollaflata samles inn med båt. Bare den midterste delen av flaten, den såkalte Høgda, stakk opp. Men enkelte steder kunne breddene være noe høyere. Det var der hvor høyere (eldre) terrasser nådde helt frem til elven. Men slik hadde terrenget vært i mange tusen år, og skråningene var stabile. De hadde nådd den helning naturen krevde for at de kunne stå. Elven var også av varierende bredde. Noen steder var den over 100 meter bred. Elvebunnen besto av et lag sand og grus, ispedd større og mindre steiner. Steinene var fra knyttnevestørrelse til størrelse som et menneskehode. Strøm hastigheten var avgjørende for hvor grov eller fin elvegrusen kunne være. Ved lav strømhastighet ble finere grus liggende i ro. Tykkelsen av dette bunn laget var jevnt over 2 meter. Under denne elvegrusen lå det lag på lag med finkornig blåleire. Denne leiren var ikke utsatt for erosjon, fordi det tykke laget med elvegrus beskyt tet den. Og fossenakken i Hærfossen dannet den terskelen som avgjorde hvor dypt elven skulle grave seg ned. Og skulle elven i flomtider lage dypere høler i elvebunnen, ville disse med en gang bli fylt av grus som ble flyttet dit oven fra. Dermed sørget elven seiv for å beskytte leirlagene under. Situasjonen i september 1893 Ryggen eller kammen som holdt Helgåa på plass, lå i følge gamle kart 21 meter over elvenivået ovenfor fossen. Dette var restene av det samme terras-
---- 605 RasB ---- senivået som igjenfinnes ved Røe og Flyan. Den ligger 98 meter over havet, omtrent svarende til den eldre dalbunnen før Grunnholos gjennombrudd. Den var bygget opp av marine avsetninger, mest leire, og representerte ingen motstand for rennende vann. Forholdene hadde tilsynelatende vært trygge i mange hundre år da det skjedde et stort leirfall på sydvestsiden av kammen og ned i elven nedenfor fossen i juli i 1882. Dette fallet var sannsynligvis et resultat av en hundreårig erosjon i foten av skråningen. Derved fikk elven ytterligere muligheter til å erodere i skråningen, og stadig skjedde små fall. Massene havnet ned i elven, og de ble ført vekk etter hvert. Det skjedde således en stadig undergraving ved foten av kammen. Etter hvert var leirkammen redusert til en smal kant. Ovenfor fossen nådde ikke denne ryggen høyere enn 3 meter over elvenivået utpå sommeren 1893. Det var således klart for alle og enhver åt dersom noe ikke ble gjort, ville elven før eller senere bryte gjennom denne kammen. Man var også innstilt på å gjøre noe. Men egentlig var man ikke fullsten dig klar over alvoret i situasjonen. Det er vel tvilsomt om man var klar over at fjellet lå så dypt i undergrunnen syd for fjellfremspringet ved Hærfossen. Men man var klar over at dersom elven passerte kammen, ville den grave seg ned til fjell, og deretter senke sitt leie bakover. Her er det interessant å legge merke til at gårdbrukerne ovenfor Hærfos sen egentlig ikke hadde noe imot at elven skar utenfor Hærfossen. Dette må imidlertid sees mot den bakgrunn at de egentlig ikke hadde noen forutset ninger for å forstå hva som ville skje. Begrunnelsen for at man gjerne så at elven tok løp ved siden av fossen og senket sitt leie, var at plagene med over svømmelser på de lavereliggende engstykkene i flomtider ville forsvinne. (Se for eksempel ovenfor om Vollasletta.) Dessuten var det en mulighet for at laksen ville komme lenger oppover elven! (Se direktør Getz' avisinnlegg nedenfor.) Det var blitt foretatt undersøkelser med hensyn til grunnen, og kommune styret hadde to forslag å forholde seg til. Begge forslagene kan i ettertid sies å ha vært uegnet til å hindre katastrofen som fulgte, fordi de ikke kunne ta onder ved roten. De inneholdt ingen tiltak mot utglidningene på nedsiden av kammen, og så lenge disse fikk fortsette, ville erosjonen übønnhørlig arbeide seg bakover i skråningen og til slutt ville hele leirkammen ha sklidd ut, - uansett. Antagelig var det en helt umulig oppgave med datidens teknologi å bygge sikringer på nedsiden som kunne ha stoppet denne erosjonen. Det ene forslaget gikk ut på å sprenge i fossenakken slik at den ble senket og gjort bredere. Dermed ville mulighetene for at elven skulle flomme over bli redusert. Til gjengjeld ville elveleiet nødvendigvis bli tilsvarende senket bakenfor fossen, med de ulemper det ville medføre. Det var tale om å senke
---- 606 RasB ---- fossen med 1,5 meter. Dette ville nok redusere plagene med oversvømmel ser, men laksen ville ikke komme. En større ulempe var at nå ville det bli tilsvarende 1,5 meter høye elvemeler med tilsvarende muligheter for erosjon og elvebrudd. Kommunen gikk blant annet inn for denne løsningen. Det andre forslaget gikk ut på å forsterke og forhøye ryggen med i første omgang en jordvoll. Derved ville ikke flomvannet nå opp til toppen av ryggen. Senere skulle jordvollen forsterkes med en forstøtningsmur. Kommunen skulle så garantere for vedlikeholdet av muren. Kanalvesenet gikk inn for denne løsningen, og det fikk også støtte av Verdalsbruket. 2 Hærfossen hadde til alle tider vært et problem for tømmerfløtingen i elven. Det var den siste løsningen som ble valgt. Stortinget hadde bevilget pen ger, og arbeidet var startet i begynnelsen av september 1893. For at forstøt ningsmuren kunne bygges, måtte en del forarbeider gjennomføres. En lavtliggende flate på sydsiden av elven frem mot leirryggen måtte først tørr legges. Denne flaten gikk under navnet Bjørstadengflata. Dette arbeidet ble gjort unna ved å grave en kanal nesten vinkelrett på elveløpet. Kanalen var 2 meter dyp og 1,5 meter bred. Dernest gikk man i gang med å klargjøre grunnen for muren. Torven ble skaret av og lagt opp i to avlange jordvoller parallelt med elven. Gjennombruddet 3 I september 1893 var det mye nedbør, og Helgåa vokste kraftig. Den steg faretruende høyt, og man begynte å frykte for at den ville stige over kam men. På vestsiden av kammen hadde det hele tiden skjedd utglidninger slik at det fortelles at man kunne lodde 16 meter rett ned fra toppen. Det er helt klart at uansett hvor mye man hadde bygget på denne kammen, ville det bare ha utsatt katastrofen en kort stund. En 16 meter høy loddrett leirmel er ikke det mest stabile fundament man kan tenke seg. Den 10. og 11. september regnet det sammenhengende både dag og natt, og det fryktede bruddet fant sted om ettermiddagen 12. september 1893. Det var faktisk øyenvitner til stede og så hva som skjedde. Men det er meget tvil somt om de kunne ha gjort noe for å forhindre katastrofen, seiv om man på folkemunne hevder noe annet. En liten utsettelse var nok det meste de kunne ha oppnådd. Først rant det bare noen dråper over. Men disse dråpene gravde vekk noen leirkorn slik at noen flere dråper kunne renne. Og jo flere dråper som rant, jo mer leire ble gravet vekk. De to jordvollene ledet vannet ned i kanalen. I løpet av meget kort tid var den første tynne strålen gått over til å bli en liten bekk.Og den lille bekken ble snart til en stor bekk, som i sin tur utviklet seg til en stor elv. Og alt dette skjedde i løpet av samme ettermiddag. De som iakttok hendelsen kunne fortelle at vannspruten sto ut over den
---- 607 RasB ---- Skjematisk skisse av gjennombruddet ved Hærfossen. Tegneren står på nord siden av elven ovenfor Hærfossen. Bokstaven E markerer husmannsplassen Egga under Røe vestre på motsatt side av Helgåa. Retningen dit er mot syd øst. Tallet 1 og pilen viser elvens retning og løp før gjennombruddet. 2 mar kerer løpet før mai 1894, og 3 viser løpet i august 1894. Den stiplede linjen markerer terrassekanten før gjennombruddet. Bokstaven M marker restene av forbygningsmuren som ble påbegynt. Fra Reusch: NGU Årbok 1898/99. Her står tegneren på punkt E vist på forrige legning og ser overelven mot nordvest. Tallet 1 og pilen viser vannets løp før september 1893. 2 viser løpet før mai 1894, og 3 er løpet i august 1894. M er restene av muren. Etter Reusch.
---- 608 RasB ---- bratte skråningen slik at det var et luftrom mellom vannfallet og den lodd rette leirveggen. Det er hevdet at dersom torven ikke hadde blitt fjernet, ville den ha for hindret at vannet gravde seg ned så fort. Dette er kanskje riktig, men det ville allikevel ikke ha vært mulig å forhindre det som senere skjedde. Og skulle muren bygges, måtte den jo stå på noe annet enn en gresstorv. Det var uheldige omstendigheter som gjorde at gjennombruddet skjedde da det skjedde, men det ville ha skjedd uansett fordi kammen ikke kunne ha mot stått erosjonen særlig lenge. De tørrlagte jettegrytene i Hærfossen fotografert kort etter gjennombruddet. (Etter Reusch)
---- 609 ----
---- 610 RasB ---- f. Ef>er Vasdragskonl-oref
---- 611 RasB ---- FLU ler fald i Vuku l/drcset Areal W/M OvcrskraUet a f ler Gamnull Elveleie itm Optayel i Juli 189 i afflelge Steen Verdalsboka - 39 i N EN,
---- 612 RasB ---- I Hærfossen begynte vannet å minke etter hvert som elven skar seg ned i sitt nye leie. Og allerede neste dag, 13. september 1893, var Hærfossen tom. Drønnet fra den hadde stilnet for alltid. Den hadde lidd samme skjebne som Grunnholo noen tusen år tidligere, og som Granfossen var på vei til å lide noen år senere. Nå var problemet med flom over enger og åkrer borte for alltid. Et annet problem oppsto nå. Engene og åkrene kom også bort. Elven tok dem i samme slengen. Og laksen kom, seiv om det riktignok gikk en del år før det var mulig å nyttiggjøre seg dette fisket. Elvens graving Elven grov seg meget raskt en dyp renne i leirgrunnen. Denne rennen hadde til å begynne med loddrette vegger. Men forståelig nok kunne ikke disse lodd rette veggene bli stående, og gradvis falt leire ned slik at toppen av rennen ble bredere og bredere. Etter hvert ble det en V-formet nedskjæring i dal bunnen. Vannet strømmet utfor bruddstedet som en foss, og det hadde en voldsom graveevne. Det tok ikke lang tid før bunnen av dalen ved åpningen hadde samme nivå som elveleiet nedenfor Hærfossen. Og nå begynte den nye fos sen å flytte seg gradvis bakover, men ikke med det samme loddrette fallet som i Hærfossen. Her var det tale om et bratt stryk. Bulderet var ikke det samme som det hadde vært i Hærfossen, men det var allikevel et kraftig fosse brus. Men mens vannet i Hærfossen hadde vært klart og blankt med skum hvit sprøyt, var nå alt mørkegrått. Til og med skummet var grått. Ved foten av fossen var det en tykk suppe som rant videre nedover. Etter hvert ble den nye fossen en severdighet. Folk kom reisende langveis fra for å se på dette merkelige som skjedde i Helgådalen. En ny foss hadde sett dagens lys, og den var så merkelig at den forandret utseende fra time til time. Den fossen man hadde sett en dag, var en annen neste dag. Og enda mens folk sto og så på, skjedde det forandringer. Det kunne komme utglid ninger langs kantene. Med dumpe drønn falt store partier ned fra veggene så det sprutet langt av sted. Noen ganger ble elven demmet opp, slik at det en kort stund dannet seg en liten innsjø ovenfor. Men etter en stund begynte vannet å renne over, og i løpet av kort tid var de nye hindringene gravet vekk samtidig som elven ble om mulig enda mer leirgrå nedenfor. Fjellet som hadde vært med på å danne Hærfossen, skrådde nedover mot sydøst. Elven som gravde seg rett ned i leirterrassen, samtidig som den flyt tet seg bakover, nådde etter kort tid ned på denne fjellskråningen. Dermed ble elveleiet gradvis flyttet sidelengs mot syd og øst etter hvert som elven senket seg ned i grunnen. Men så lenge den rant over dette fjellpartiet, var det bare i beskjeden grad den flyttet seg bakover. Og i alle fall kunne den
---- 613 RasB ---- ikke flytte seg bakover dypere enn det laveste punktet den hadde over denne fjellskråningen. Denne sidelengse forskyvningen ned langs fjellskråningen stanset opp for en stund da elven støtte på en sadellignende forsenkning i skråningen. Man håpet nå at elven ikke ville gå dypere. Dette punktet lå ca. 10 meter lavere enn det opprinnelige elveleiet. Dermed dannet det seg en ny foss som var ca. 20 meter høy, kanskje enda høyere om vi tar i betraktning stryket som hadde vært ved foten av den gamle Hærfossen. Denne posisjonen hadde elven gjennom vinteren 1893/94. Samtidig oppsto en eiendommelig tidsbegrenset situasjon. Mens det gamle elveleiet kunne være opp til 100 meter bredt, skar det nye leiet seg ned i elvebunnen. Dette skyldtes det forhold at vannhastigheten var størst midt strøms. Her ble elvegrusen mest utsatt, og den ble fort flyttet vekk. Slik opp sto en dypere renne her. Dermed ble vannet kanalisert hit, og elven gravde enda mer. Nå forsvant de større steinene, og løpet ble enda dypere, og enda mer vann fant veien gjennom denne rennen. I løpet av kort tid hadde vann massene skaret seg ned gjennom det 2 meter tykke laget av elvegrus, og lei ren under lå nå blottlagt. Til å begynne med var ofte bredden på dette nye løpet ikke mer enn 6-7 meter. Resten av det gamle elveleiet ble liggende tørt på begge sider. Dermed oppsto en dyp kløft av loddrette leirvegger nede i det gamle elveleiet. I bunnen skar elven seg stadig nedover, og veggene ble faktisk loddet 5-7 meter. En stakket stund lå det gamle elveleiet igjen som en sand- og steinør høyt oppe på begge sider av den kløften som hadde dan net seg. Men i bunnen av den nye kløften grov elven både i sidene og langs bunnen, og store partier falt ned. Leiren som falt ned kunne være tilsynelatende tørr og fast, men etter at den hadde vært utsatt for vann i bare kort tid, ble den oppløst og ført vekk. Slik falt sidene av kløften etter hvert ned, og dermed forsvant restene av den gamle elvebunnen. Det nye løpet tiltok også i bredde uten at det allikevel ble så bredt som det opprinnelig hadde vært. Gjennombruddet fortsetter Mens elvens høyre bredd gjennom vinteren var fast fjell i den skråningen den hadde avdekket, besto den venstre bredden av leirmeler. Disse melene ble stadig utsatt for erosjon sideveis. Elven ble bredere og bredere, og til slutt lå en del av bunnen utenfor den sadellignende forsenkningen i fjellet. Det var bare et tidsspørsmål før bunnen av elven ble dypere enn denne kanten. Det nye gjennombruddet skjedde 3. mai 1894. Nå tok det bare et kvarter før elven hadde skaret seg så dypt i det nye løpet at den midlertidige fossen ble liggende tørr. En ny foss dannet seg enda lenger mot øst. Den hadde ca. 9 meter lavere fall enn den forrige, slik at den var ca. 10 meter høy. Og den lå mellom helt loddrette leirvegger.
---- 614 RasB ---- Området ved Hærfossen før og etter gjennombruddet. Figurerte A, B og C er hentet fra Amund Helland (1894), og figur D fra H. Hugdahl (1980). Disse er sammenstilt som rammefigur til NGUs kvartærgeologiske kartblad Vuku 1722 I - M 1:50.000 (Sveian, Hugdahl og Bargel 1993). Figur Epå neste side viser elveleiet i profil i forhold til leirgrunn og fast fjell tilsvarende figurene A, B, C og D. Nå skjedde erosjonen rivende fort. Leirveggene ble meget snart opp til 30 meter og enda høyere der hvor elven skar inn i eldre høye terrasser. Og sta dig vekk falt det ned store leirklumper og biter av veggene. Og når det her sies leirklumper, var dette klumper på flere tusen kubikkmeter. På den må ten kunne elven bli tvunget inn mot veggen på motsatt side, noe som med førte nye fall der. Og slik utvidet den bredden på sin trange kanal.
---- 615 RasB ---- Mens skadene på landskapet tidligere hadde vært betydelige,ble de nå katastrofalt store. Hele åkrer forsvant i dypet. Og denne utviklingen forplan tet seg bakover. Det eneste som ville stanse denne utviklingen var om elven støtte på fast fjell. Og det gjorde den ikke før den nådde Granfossen. Stryket flytter seg oppover dalen Med en gang Helgåa hadde forlatt leiet gjennom Hærfossen, fantes det ingen muligheter for å beholde den beskyttende elvegrusen i bunnen. Strømmen økte, og grusen ble ført utover den nye fossen som dannet seg. Og når det ikke var noe som beskyttet leiren under, ble den med en gang gravet vekk. Den første fossen som dannet seg, var nesten like bratt som Hærfossen hadde vært. Men det varte ikke mange timene. Fossen fikk mer og mer karakter av et stryk. Etter hvert spiste vannet seg ned og bakover. I perioden mellom 12. september 1893 og 3. mai 1894 hadde dette stryket eller fossen spist seg bakover 1,6 kilometer slik at det lå rett ut for Byna. Nå lå det nye elveløpet ca. 8 - 10 meter lavere enn hva det gamle hadde gjort før 1893. Så kom det andre gjennombruddet 3. mai 1894. Samtidig som elveleiet for flyttet seg nedover skråningen mot øst ved gjennombruddsstedet, beveget bak kanten av fossen seg stadig oppover elven. Denne større fallhøyden økte erosjonsevnen, og enorme mengder leire ble ført vekk. Elven arbeidet seg bakover med økende tempo. Som det fremgår ovenfor,
---- 616 RasB ---- Skisse av den dype rennen elven hadde laget i dalbunnen. (Etter Reusch) hadde fossen flyttet seg ca. 1,6 kilometer bakover fra 12. september 1893 til 3. mai 1894. Dette vil si med ca. 200 meter i måneden. Nå økte hastigheten til 500 meter i måneden. Denne hastigheten var natur ligvis avhengig av vannføringen. 25. og 26. juni 1894 var svært regnfulle døgn med påfølgende stor vannføring. Nå gikk erosjonen rivende hurtig. Stry ket spiste seg bakover slik at man nesten kunne se det med det blotte øye. Men så kom juli som en tørr og varm måned. Vannføringen avtok, og om ikke erosjonen stoppet opp, avtok den betydelig i hastighet. Men med en gang regnet tok til igjen ut på sensommeren og høsten, økte hastigheten på nytt. Det ble foretatt målinger av hvor hurtig elven senket seg. Den 26. juni 1894 klokken 1900 hadde bakkant av stryket nådd til utenfor Volden. Den hadde enda ikke gravet seg igjennom elvegrusen, og vannet var klart og rent. Dette var ca. 3,5 kilometer ovenfor den gamle Hærfossen. Dagen etter, 27. juni, klokken 2100 hadde den på dette stedet nådd ned på leiren. Slamgehalten var 0,5 gram pr. liter. Leiet var nå senket 0,65 meter. Bredden var minket fra 26 meter til 19 meter. Den 28. juni klokken 1700 var slamgehalten 1,3 gram pr. liter. Elveleiet var 0,74 meter dypere enn dagen før, og bredden var nå bare 11 meter. Den 29. juni, ikke angitt klokkeslett, var slamgehalten øket til 1,9 gram pr. liter. Dybden var øket med 0,6 meter. Og 2. juli var leiet blitt 0,5 meter dypere. Bredden var nå nede i 10 meter. På seks dager hadde Helgåa gravet seg ned 2,49 meter, og bredden hadde avtatt fra 26 til 10 meter på dette stedet Fjellets betydning for utformingen av elveløpet Langs nordbredden av elven når det faste fjell frem til elven på flere ste der. Følgehg kom dette fjellet til å danne elvebredden på disse stedene. Noen videre erosjon bak fjellet var det således ingen fare for.
---- 617 RasB ---- S »5 s > Cl K
---- 618 ----
---- 619 RasB ---- Tegning av situasjonen vist på forrige bilde. (Etter Reusch). Et slikt fjellparti dukket frem dypt nede i kløften utenfor By na. Og på sam me måte som ved Hærfossen, hadde elven en kort tid løp over dette faste fjellet. Det dannet seg derfor en liten 3 meter høy foss her. Men akkurat som ved Hærfossen flyttet elven sin venstre bredd til side, og da elvebunnen støtte på leire utenfor fjellpartiet, begynte den å senke seg. Den 9. juli 1894 var også denne fossen borte. Ovenfor betød dette en øket fallhøyde på 3 meter, noe som forsterket erosjonen der. Fjellpartiene hadde også den negative virkning at de styrte elveløpet mot de mindre motstandsdyktige leirpartiene på motsatt side. Sett nedenfra og oppover var det fjell i det nye løpet på nordsiden ved Hær fossen. Dette medførte at elven gjorde en meget krapp albuesving fra et nesten vestlig løp til et nesten like østlig løp. På den måten sto den direkte mot leir melene på motsatt side. Dette tilsvarte et sted midtveis mellom den gamle Hærfossen og Haugan, eller ca. 3-400 meter ovenfor Hærfossen. Det neste stedet med fjell var utenfor Byna. Her lå den nevnte fossen på 3 meter. Også her gjorde elven en skarp bøyning mot syd. Noe sydøst for Volden stakk det frem nok et parti med fast fjell. Dette fjel let hadde alltid vært der slik at elven gjorde fra før en rettvinklet sving på dette stedet. Ovenfor hadde den et nesten syd-nordlig løp, mens nedenfor svingen rant den rett mot vest. Nesset som på den måten ble dannet, kaltes Nordnesset. Denne svingen ble opprettholdt også etter at løpet senket seg. Heldigvis, får man si, var fjellskråningen på nordsiden meget bratt, slik at løpet ikke ble tvunget vesentlig mot syd på dette stedet. Ved Telsnesset var det også en kortere strekning med fast fjell på elvens
---- 620 RasB ---- s Si (8 o Si R "Q S Si 60 >3 *3 2 K -I 0J K Si s ♦5 oi -i Oi S "« 3 is Oj ff-ts °0 r. S Si £ 3
---- 622 RasB ---- 1 2 1 -I a,— -Ss "^ •I å i I .HP "S i £ o -~ w •Si ab K SC su Q £ .2 2 °c
-SP K O 5b a C 11 I 3 S * *: (5, r*- <S
---- 623 ----
---- 624 RasB ---- Samløpet mellom Helgåa og Malsåa fotografert i juli 1894. Tårnet står fremdeles. høyre side uten at det imidlertid førte til at løpet svingte i særlig grad mot venstre. Først oppe ved Granfossen var det fast fjell på begge sider av Helgåa. Her ble fallhøyden øket fra ca. 15 til ca. 45 meter. Granfossen Elven arbeidet seg bakover til den nådde Granfossen. Det er litt uklart hvor lang tid det tok før den nådde dit, men hvis man går ut fra den hastighet det tidligere hadde gått med, og at bakkant av stryket befant seg utenfor Volden i slutten av juni, er det rimelig å anta at den nådde bort til Granfossen samme høst. Som vi har sett ovenfor, arbeidet elven seg bakover med en hastighet av ca. 200 meter i måneden de første åtte månedene. Men da fallhøyden ble øket med 10 meter, økte hastigheten til ca. 500 meter pr. måned. Dette var dessu ten i en periode med forholdsvis lite vannføring. Det er all grunn til å regne med at i høstflommene økte hastigheten vesentlig. Ved Granfossen støtte elven på fjell på begge sider av fossefoten. Men på elvens høyre side tok dette fjellet slutt, og elven begynte etter hvert å erodere
---- 625 RasB ---- Granfossen består i dag av ro Trinn. Derte er der øverste trinnet. 1993. Foto: Johs. Overmo.
---- 626 RasB ---- Efher Vasdragskonhorel- Romertallene markerer stedenefor de forskjellige løpestrengene over Helgåa. Se tekst side 679 f.f.
---- 627 RasB ---- Pl. HE EN. .Urra Id i VnJku Udraset Areal r. Overskvættet afLfr Oammdt EMeif Om. Den priv Opmaaling. lirh- Verdal sboka - 40
---- 628 RasB ---- Det nederste trinnet av Granfossen. Ingen del av fossen som vises på dette bildet, eksisterte i 1893. Dalbunnen nådde omtrent så høvt som skumsprøyten i bakgrunnen. 1993. Foto Johs Overmo Et nærbilde av Granfossen. Steinen inne i fossen midt på bildet til høyre ligger sånn omtrentlig på det nivå foten av fossen hadde før gjennombruddet i 1893. 1993. Foto Johs Overmo.
---- 629 RasB ---- i nordskråningen. Og nå ble man oppmerksom på en merkelig situasjon. Til standen ved Granfossen var nesten nøyaktig likedan som tilstanden hadde vært ved Hærfossen. I selve fossen tømte Helgåa seg utfor et fremstikkende fjell parti akkurat som den hadde gjort ved Hærfossen. Og på oversiden av fossen strøk elven langs fjell på den ene siden, mens den hadde en rygg av løsmasse på den andre siden. På det laveste punktet lå denne ryggen 9 meter over elve nivået på oversiden av fossen. Hvis elven fikk erodere fritt i denne ryggen på oversiden, ville den før eller senere bryte igjennom og skape seg et leie utenfor fossen. Samtidig eroderte elven nedenfor fossen i foten av den skråningen som nådde helt ned hit. Ut glidninger på dette stedet ville svekke ryggen på akkurat samme måte som ryggen ble svekket ved Hærfossen da raset gikk på nedsiden der. Forskjellen mellom Hærfossen og Granfossen lå i det faktum at mens fjellet stakk ut fra nordsiden ved Hærfossen, stakk det frem fra sydsiden ved Gran fossen. Det har versert forkjellige tall med hensyn til høyden av Granfossen før Hærfossens gjennombrudd. Noen steder heter det at den var 10 meter høy, mens andre steder heter det at den var 15 meter høy. Toppen av Granfossen ligger litt over 90 meter over havet. Elven like nedenfor det siste stryket i fossen ligger i underkant av 50 meter. Den totale fallhøyden av Granfossen medregnet stryket er således 40-45 meter. Men i alle fall er det et faktum at Granfossen har fått et tillegg på ca. 30 meter til sitt opprinnelige fall slik at den må ha vært mellom 10 og 15 meter høy før gjennombruddet. Terrengundersøkelser ved Granfossen Etter Verdalsraset og Hærfossens gjennombrudd ble det klart for myndig hetene at det måtte skje en grundig kartlegging av rasfarlige områder. Hen delsene i Verdal var i så måte en brutal vekker. Flere aktuelle områder i Trøndelag ble undersøkt i de nærmeste årene etterpå. Verdal sto for tur i 1894. (Et sammendrag av undersøkelsene er tatt med under Terrengundersøkelser i bind A.) Det første stedet som ble nær mere undersøkt i Verdal, var nettopp området ved Granfossen. Etter som Hær fossens gjennombrudd var et faktum, og fossen var blitt forflyttet bakover til Granfossen, fant man det mest hensiktsmessig å starte undersøkelsene her. En eldre mann hadde gjort oppmerksom på at elven hadde gravet seg inn i melen på nordsiden ovenfor Granfossen de siste 40 årene, og det var all mulig grunn til å frykte for at noe lignende ville skje her som ved Hærfos sen. Den siste biten av elveløpet før elven kastet seg utfor Granfossen, gikk mellom høye og bratte leirmeler. 40 år tidligere hadde det vært åker og eng på dette stedet.
---- 630 RasB ---- Ved boring kunne man slå fast at det bare var en leir- og jordrygg som styrte elven mot Granfossen. Det ble understreket at Kanal vesenets planer om å føre elven tilbake til sitt opprinnelige leie, var påkrevet. Det ble også boret ved Overholmen, Overmoen og Røe. Konklusjonene her var at man måtte forvente stadige utglidninger dersom sideelvene og bekkene fritt fikk fortsette å grave. Enkelte lag nede i grunnen besto av helt bløt leire. Denne slutningen har også vist seg å holde stikk, og det er først i 1980-årene at man har klart å få kontroll med utviklingen. (Se Flom, ero sjon og ras langs Verdalselva.) Noter: 1 Mange av opplysningehe i det etterfølgende er hentet fra notater gjort av Magne Varslot. 2 På dette punktet er kildene noe uklare. Getz som var bestyrer for Verdalsbruket, støttet det første forslaget. Det er derfor all grunn til å tro at Verdalsbruket også støttet det forslaget når Getz gjorde det. Trolig er dette et subsidiært standpunkt. 3 Beskrivelsene av hva som skjedde, er hentet fra professor Amund Hellands Norges Land og Folk, Nordre Trondhjems Amt, 1. bind s. 156 ff. Hvor opplysninger er hentet fra andre kil der, er det anført. 4 Rapporten om disse terrengundersøkelsene er trykket i Norges Geologiske Undersøgelse No. 27, Terrængundersøgelser og Jordboringer i Stordalen, Værdalen og Gauldalen samt i Trond hjem i 1894, 95 og 96. Rapporten er forfattet av J. P. Friis. Den delen av rapporten som be handler andre deler av Verdal, er omtalt under Terrengundersøkelser.
---- 631 RasB ---- SIDEELVER OG SIDEBEKKER Heldigvis var det bare to større elver som rant ned i Helgåa på strekningen mellom Hærfossen og Granfossen. Disse var Malsåa som falt ned fra nord, og Mugda som falt ned fra syd. Derimot fantes det flere mindre bekker. På sydsiden var det ingen sideelv ovenfor Mugda. Men bare 300 meter nedenfor rant Haukbekken ut i Helgåa. Denne bekken var forholdsvis liten, og den anrettet bare beskjedne skader. Kvernhusbekken rant ut i elven omtrent rett imot Volden. Den var en for holdsvis stor bekk, og gjennom tiden har den gravet en dyp dal i terrassen. Mellom Røe og Overmoen kom så en bekk ved navn Markhusbekken. Den rant ut i elven vest for Overholmen nordre. Den var liten, og den rant delvis over fjell, slik at skadene ble etter måten forholdsvis små. Den har ikke sen ket seg så mye. Deretter følger Leiringsbekken. Den renner vest for Røe og løper ut i Helgåa omtrent rett over for Haugan. Bekken er liten, og den har ikke klart å grave noen dyp dal. Den har delvis løp over fjell slik at det er noen terskler som forhindrer videre senkning. Den siste bekken på sydsiden er Kaldalsbekken. Heller ikke den er stor, men den har klart å anrette store skader. For det første var det vel den som utløste et forholdsvis stort ras ved Dalbakken i 1965. (Se nedenfor.) Og for det andre har den laget en dyp ravineformet dal i terrassen. Her var det ingen ting som kunne begrense gravingen. På nordsiden finnes først en liten bekk som går under navnet Telsness bekken. Den rant ut mellom Telsnesset og Kulslien. Den har ikke senket seg så svært mye. Bare et kort stykke nedenfor denne kom Kulslibekken. Heller ikke den har gjort stor skade da store deler av løpet går over fjell. Så kommer Malsåa. Den vil bli særskilt behandlet nedenfor. Ved Byna kommer en liten bekk som kalles Bynabekken. Heller ikke den har forvoldt så veldig stor skade. Derimot den siste bekken på nordsiden, Haugbekken, har hatt negativ inn virkning på forholdene. Den kommer ned mellom Haugan og Bjørstad. Tro lig var det den som utløste Haugan-Bjørstadraset i 1894. (Se mer om dette nedenfor.) Oversikt
---- 632 RasB ---- Mugda Mugda rant ned i Helgåa bare et lite stykke nedenfor Granfossen. På dette stedet var det bare utmark og skog i 1893. Man ansa det som hensiktsløst å foreta noen forbygninger ved denne elven, da Helgåa allikevel ville grave seg ned der den rant ut. Og denne antagelsen stemte. Helgåa senket seg bortimot 30 meter på dette stedet, og Mugda fulgte med. Eventuelle forbygninger ville ha rast ut sammen med resten av land skapet på dette stedet. Men det er vel temmelig sikkert at Helgåa fikk en del hjelp fra Mugda når det gjalt å fjerne masse på sydsiden av elven på dette stedet. Her er det anselige mengder med masse som er forsvunnet. Dalen er langt bredere enn for eksempel mellom Volden og Overholmen. Mal såa Derimot var situasjonen en helt annen ved Malsåa. Her var det dyrkede jorder og kulturland. Denne elven kom på skrå nordøstfra da den rant ut i Helgåa. Da Helgåa begynte å senke sitt leie, skjedde det samme med Mal såa. Og her skjedde nøyaktig det samme som ved Hærfossens gjennombrudd. Malsåa nådde ganske snart ned på fjellet. Men fjellet skrådde nedover mot syd, og Malsåa beveget seg sidelengs nedover denne fjellskråningen. På den måten grov den i leirterrassen hvor blant annet gården Volden lå. Det ble meget snart klart at dersom ikke noe ble gjort, ville Malsåa flytte seg gradvis mot venstre, og Vollasletten lå da meget utsatt til. I verste fall ville hele denne sletten bli vasket vekk. Det første forsøket på å lede Malsåa over fjellet ble ikke helt vellykket, slik at man måtte lage en ny og bedre forbygning. Denne forbygningen ble laget på elvens venstre bredd. Den høyre bredden lå mot fjellet. Forbygnin gen ble bygget som en mur som startet et langt stykke østenfor stedet der elven falt ned den bratte fjellskråningen og ned i Heigåa. Og denne muren har helt siden den ble reist, stått i mot alle angrep fra elvens side, og den fungerer fullstendig etter sin hensikt. Malsåa ledes langs denne muren over den strekningen som fremdeles ligger på Vollasletten. Først når elven når helt ut på det blankskurte fjellet nedenfor Kolstad, får den renne fritt nedover. Den fossen som her har oppstått, kalles Kolstadfossen. Men til tross for de foranstaltninger som ble gjort her, var det allikevel på nippet til at det gikk galt i 1896. Den 6. november dette året skjedde det nemlig et gjennombrudd ved østre ende av forbygningsmuren. Det var stor flom i Malsåa, og det ble oversvømmelse over Vollaenget ovenfor muren. Dermed tok vannet til å renne på sydsiden av den nye forbygningsmuren. Nå var man klok av skade, og øyeblikkelige tiltak ble satt inn. Muren ble forlenget mot øst, og faren ble avverget.
---- 633 RasB ---- Hadde ikke det skjedd, er det all mulig grunn til å tro at da ville Volden og hele sletten ha gått tapt. Malsåa har på samme måte som Helgåa senket seg helt ned til bunnen av dalen. I lang tid eroderte elven i de bratte skråningene, men etter hvert har skråningene fått den helningsvinkelen naturen krever, og sidene har stabili sert seg. Men dersom forbygningsmuren ikke hadde vært der, og Malsåa hadde fått arbeide fritt, ville det ha skjedd større ødeleggelser.
Fra byggingen av forbygningsmuren ved Malsåa. Det kan tyde på at dette og det neste bildet ble tatt ved samme anledning. Ukjent fotograf. Ukjent fotograf.
---- 634 RasB ---- o .5 c 3 g I 3 to SC 5 -Ci
---- 635 RasB ---- *3 Is R 2 ts t«5 3 aj r- fl R 3 R &a K -C
---- 636 ----
---- 637 ----
Dessverre et bilde som er brukket av. Det erfra 1897. Det viser enden av mu ren ved Kolstadfossen. Sammenlign med bildet fra anlegget av muren. Ukjent fotograf. Et bilde av muren fra 1920-årene. Vegetasjonen begynner nå å skjule sårene i landskapet. Foto: Einar Musum. Foto: Einar Musum.
---- 638 RasB ---- Løpet etter Helgåa i tidsrommet 12/91893 - 3/5 1894. Elveløpet fra før 1893 sees på brinken til høyre. Gamle Hærfossen er rett fram på bildet, den mid lertidige foss til venstre. Bildet er tatt i retning vest. Fotograf: Arnt Kjesbu.
Johannes Overmo står på nakken av fossen som varte litt over et halvt år. Tatt i retning sydøst. Fotograf Arnt Kjesbu. Fotograf Arnt Kjesbu.
---- 639 RasB ---- FØLGER A V HÆRFOSSENS GJENNOMBR UDD RAS Etter hvert som elven senket sitt løp bakover fra terrassekanten ved Hær fossen, var det bare et tidsspørsmål før det ville gå ras langs kantene av løpet. Og råsene kom nærmest på løpende band. De fleste av dem var rene ned fallsras, det vil si ras som oppsto fordi foten av melen ble undergravet. Og når overhenget ble for ustabilt, sørget tyhgdekraften for at massen falt ned. Slike nedfall skjedde hele tiden. Noen var store, men de fleste var små. Dessuten fantes lommer med kvikkleire i terrassene på sidene. Det var rimelig å regne med at noen av disse ville gli ut når de ble blottlagt som følge av nedskjæringen som foregikk langs elveløpet. Hittil har det gått et par ras som var så store, at de vil bli behandlet særskilt. Disse medførte at bebyggel sen i nærheten måtte flyttes. Og ved ett av dem gikk det også menneskeliv. De andre har imidlertid vært små av omfang.
---- 640 RasB ---- RASET VED HAUGAN OG BJØRSTAD Utover forsommeren i 1894 ble leirveggene mot elven ved Haugan og Bjør stad høyere og høyere. Elven grov seg stadig dypere ned. Derved må den ha nådd ned til en kvikkleirelomme som strakte seg i undergrunnen nord-vest over mellom Haugan og Bjørstad. Hovedveien oppover dalen på nordsiden gikk tvers over dette området. Den 16. juni 1894 klokken 7 om ettermiddagen gikk det et ras i skråningen ned mot elven. Derved ble det åpnet opp for at kvikkleiren innenfor kunne komme i bevegelse, og et kvikkleireras var et faktum. Den tyntflytende mas sen veltet ned i det trange og dype elveløpet. Bruddet hadde form som en hestesko. Over munningen av hesteskoen, som vendte østover, var avstanden 160 meter. Lengden av skoen var 240 meter. Det ble målt en høydeforskjell mellom bunnen av bruddet og kanten ved Hau gan på 32 meter. Gjennomsnittsdybden ble anslått til 15 meter. Utrast masse ble beregnet til 1.380.000 m 3. Raset oppsto fullstendig overraskende. Vannføringen var liten i elven på dette tidspunktet, slik at det var ikke voldsom erosjon i øyeblikket som ut løste det. Men på et sted må skallet som dekket for kvikkleiren innenfor ha blitt sterkt svekket, og likevekten var blitt ødelagt, og da skulle det ikke mye til før at bruddet kom. Det sies at man kunne høre det risle nede i grunnen ved Haugan i tiden før raset. I følge øyenvitneskildringer utviklet raset seg helt typisk. Leirlagene falt ut i vertikale skiver, flak etter flak. Raset bladde seg bakover. Denne utvik lingen er blitt iakttatt ved flere andre ras, blant annet ved den siste delen av Verdalsraset året før. Leirmassene fylte opp elveløpet både oppover og nedover, og følgelig rant den tyntflytende suppen langt i begge retninger. Så langt oppover som til Byna, 1 kilometer høyere oppe, ble elveleiet fylt av leirmassene. Også i sideløpet til Malsåa la massene seg opp. Leirmassene ble ikke liggende lenge i elveløpet. De forårsaket heller ingen oversvømmelse ovenfor. Elven hadde før dette skaret seg så langt ned i grun nen at vannmassene aldri nådde opp over kanten. Derimot var leirgjørmen så fylt av vann at da den ble blandet med elvevannet, fløt den som en del av dette nedover elven. Elven ble naturligvis tykk som en grøt, men etter hvert som den seg nedover, ble den tynnere.
---- 641 ----
---- 642 RasB ---- Skisse av raset, også sett i samme retning. Tallet 1 vises ikke, men markerer elven. 2 og 3 er ødelagte veier. 4 markerer murrestene av et forlatt hus. Det må i så fall være Haugan. (Etter Reusch) Kartskisse av Haugan-Bjørstadraset, eller Hauganfallet som ble sagt i fag litteraturen. (Etter Reusch) Akkurat der raset gikk, var elveleiet temmelig smalt på det tidspunktet. Alt rakk ikke å havne ned i bunnen av elveløpet. En hel del skvettet over kanten på motsatt side av dalen også. Der var terrenget noe lavere enn på motsatt side der raset kom fra. Leirmassene nådde så langt inn som 400 meter. 384 ar av den dyrkede jorden på gården Røe ble dekket av leirmassene som sprutet over kanten. Dette arealet var grovt sett like stort som det utraste are alet. Bredden av dette området var 240 meter og dybden 180 meter. Det ble anslått at leirlaget som la seg utover jorden, var i gjennomsnitt 1 meter tykt. Grovt regnet ble det anslått at det var 38.400 m 3 leire som sprutet utover jorden.
---- 643 RasB ---- Verdalsboka - 41
---- 644 RasB ---- Detalj fr a Haugan-Bjørstadraset. Juli 1894. Ukjent fotograf. Ingen menneskeliv gikk tapt ved dette raset, men to fire måneder gamle kalver som sto tjoret på det stykket som gled ut, gikk med. Den ene ble sen ere funnet igjen så langt ned som ved Østnes bro. Den andre ble liggende på sydsiden av elven ved husmannsplassen Steingrunnan bare et kort stykke nedenfor Hærfossen. Derimot berget en hest som sto tjoret ute på det jordet som gled ut, livet. Den siet seg før raset gikk, og den sprang vekk. Det fortelles imidlertid at det var uklart hvorvidt hesten siet seg ved lyden av det første smellet og kom seg vekk, eller om den siet seg før raset gikk. Men det ble også sagt at da raset gikk, gikk det så fort at hesten ikke ville ha klart å komme seg vekk før det var for sent. Trolig har man her igjen et eksempel på at dyr har varere sanser, og at hesten merket noe i grunnen, enten det var bevegelse eller lukt, og at den følgelig siet seg og berget med det livet. Folkene på de tre berørte gårdene, Haugan, Bjørstad vestre og Bjørstad østre, måtte i all hast flytte vekk. De samlet seg på en berghaug like ved. Dit brakte de også en del av sine eiendeler, deriblant sengeklær, og i det minste den første natten ble tilbrakt under apen himmel.
---- 645 RasB ---- John E. Grunnart, medlem av hjelpekomitéen. O/e Æ Hjelde, medlem av hjelpekomitéen.
---- 646 RasB ---- Haugan var en selveiergård, mens de to Bjørstadgårdene var leilendingsgårder som tilhørte Verdalsbruket. Husene på Haugan lå helt ute på kanten av raset. Husene på Bjørstadgårdene lå og så forholdsvis nært, ca. 80 meter unna kanten. Et tørkehus som tilhørte Haugan, gikk ut dagen etter. Formannen i Verdalskomitéen, Peter Holst, fikk beskjed om hva som hadde hendt, og han dro øyeblikkelig oppover. Han beordret nedrivning av husene. Da gen etter telegraferte han til Indredepar tementet og ga opplysninger om hva som hadde skjedd. Han ba om tillatelse til å Sivert Toresen Flyum, medlem bruke kr 2 .500 til å hjelpe til med å red av hjelpekomitéen. de de t tte husene. Han fikk øveblikke de de utsatte husene. Han fikk øyeblikke lig svar tilbake med tillatelse til å bruke pengene hvor det var nødvendig. Holst fikk oppnevnt en hjelpekomité bestående av gårdbrukerne Sivert Flyum, Ole A. Hjelde og J. E. Grunden. I tillegg til at jorden på de nevnte gårdene ble ødelagt, gikk også veien ut. Den gamle veien var i ferd med å bli erstattet med en ny, men både den gamle og den nye veien forsvant. Følgelig sto man uten veiforbindelse med dalen ovenfor rasstedet, for på sydsiden fantes det ikke vei. Telefonlinjen til Volden ble også brutt. Seiv om man arbeidet både hurtig og resolutt med å få flyttet husene på gårdene, gikk et tørkehus på Haugan tapt. Folket på gårdene som ble berørt Så vidt det har vært mulig å slå fast, er denne oversikten noen lunde riktig for hvem som bodde på de aktuelle gårdene da raset gikk: Haugan Lars Iversen, gårdbruker, 66 år Serianna Toresdatter, kone, 57 år Trine Gurine, datter, 31 år, tvilling Inger Marie, datter, 31 år, tvilling Ole Olsen, tjener, 24 år Martin Johannessen, tjener, 15 år
---- 647 RasB ---- Lars Iversen var sønn av et tidligere bru kerpar på Haugan. Iver Larsen og Marta Jonsdatter Ekren. Lars kjøpte Haugan tid lig i 1860-årene. Han døde på Haugan i 1904. Serianna Toresdatter var fra Fly an. Hennes foreldre var Tore Sivertsen Flyum og Gunhild Gunnbjørnsdatter Holmli. Hun omkom da Hauganraset gikk i 1906. (Se nedenfor.) Martin Johannessen var født på Haugan vald og var sønn av Johannes Johnsen Haugan og Beret Marta Johannesdatter. Lars brukte gården til sin død i 1904. Serianna og de to døtrene ble værende på gården etterpå. (Se nedenfor.) Martin Johannessen Haugan. Martin utvandret til Amerika i 1903 og bodde i Warren i North Dakota. Han kom tilbake og døde i 1907. Han var ugift. Bjørstad vestre - Ellev Toresen, leilending, 69 år - Anne Marta Olsdatter, kone, 50 år - Ragnhild, datter, 8 år - Ole Arntsen, kårmann, enkemann, 82 år Ellev Toresen var født i Ulvilla. Hans foreldre var ungkar Tore Toresen Hellan og pike Ragnhild Børresdatter Ulvill. Han bodde en tid i Sunnistua i Ulvilla. Så giftet han seg med enken Marta Olsdatter på Storstad. Familien flyttet til Bjørstad vestre i 1870. Marta Olsdatter døde i 1884. Anne Marta Olsdatter var således Ellevs andre kone. De giftet seg i 1885. Hun var fra en husmannsplass under Rø vestre. Hennes foreldre var Ole Arnt sen og Gunhild Andorsdatter Byna. Ole var kårmannen i 1894. Ole var født på Bjørstad. Hans foreldre var Arnt Olsen Bjørstad og Marit Eriksdatter, Etter Bjørstadraset ble restene av Bjørstad vestre lagt til Bjørstad østre. Familien flyttet da til husmannsplassen Bjørstadtrøa hvor de bodde i 1901. Ellev døde som kårmann på Bjørstad i 1904. Anne Marta døde på Bjørstad i 1923. Ragnhild Ellevsdatter ble gift med Odin Marius Andersen Bjørstad. Hun døde i 1944. Ole døde på Bjørstad i 1898.
---- 648 RasB ---- Bjørstad østre - Elling Jonsen, leilending, 64 år - Marta Siverstdatter, kone, 68 år - Sefanias Ellingsen, leilending, sønn, 35 år - Beret Marie Eriksdatter, kone, 35 år - Emelie Sefaniasdatter, datter, 10 år - Severin Sefaniassen, sønn, 2 år Elling Jonsen kom til Bjørstad østre i 1870. Han kom da fra Auglenvald i Vol haugen. Hans foreldre var husmann Jon Andersen Forbregdsvald og kone Anne Kristoffersdatter. Marta Sivertsdatter var fra Holmlivald. Hennes foreldre var Sivert Sivertsen Holm livald og Sigrid Larsdatter Holmli. Sefanias Ellingsen Bjørstad. Før de kom til Bjørstad, bodde de på Sørhaugvald, Skjørholmvald og Reitan Sønnen Sefanias Ellingsen var gift med Beret Marie Eriksdatter. Hun var datter av Erik Jakobsen og Anne Marta Olsdatter på Overholmen mellom. Etter raset ble det som var igjen av Bjørstad vestre og Bjørtad østre, slått sammen og fikk navnet Bjørstad. Gården ble flyttet oppover bort fra raskanten. Elling døde på Bjørstad i 1910. Marta døde i 1903. Sefanias døde på Bjørstad i 1909. Beret Maria Eriksdatter Bjørstad. Severin Sefaniassen Bjørstad.
---- 649 RasB ---- Beret Marta levde til 1948 da hun døde på Solvang på Bjørstadhøgda. Emilie Sefaniasdatter ble gift med John Martin Johnsen Holmli vestre. Hun døde i 1943. Severin Sefaniassen ble gift med Oline Johnsdatter Vangstadhaug. Han døde i 1972 i Sparbu. I 1900 bodde samtlige på Bjørstad. Ståstedet for for fotografen er 100 meter øst for Bjørkhaugen på nordsiden. Gårdene i bakgrunnen er Røesmoen til venstre og Røes-gårdene på sine gam le tomter. uk J ent fotograf.
---- 650 RasB ---- HAUGANRASET Det neste raset av noe omfang som gikk, var Hauganraset. Det ble utløst 19. september 1906. Etterpå ble gården Haugan flyttet. Og den gamle tom ten er nå borte, den har forsvunnet ned i elvegjelet. Hauganraset var ikke av så veldig store dimensjoner. Det er anslått at et areal på ca. 30 mål forsvant. Det var langt mindre enn raset i 1894, og de utraste massene anrettet heller ikke skade på den andre siden av elven slik det forrige raset hadde gjort. Seiv om det ikke finnes noen opplysninger om det, kan man vel formode at for en kortere stund ble elven demmet opp. Men her skal vi være klar over at den canyonlignende dalen etter hvert var blitt forholdsvis bred, slik at det ikke lenger var en smal kløft elven rant gjen nom. Det er derfor lite trolig at en eventuell oppdemning fikk noen langvarig virkning. Men det som gjorde at dette raset allikevel fikk et mer uhyggelig preg, var at det medførte tap av menneskeliv, og flere dyr gikk med. På gården Haugan bodde i 1906 følgende personer: - Trine Gurine Larsdatter, bruker, ugift, 43 år, tvilling - Inger Marie Larsdatter, bruker, ugift, 43 år, tvilling - Serianna Toresdatter, kårkone, 69 år Trine og Marie var døtre av Serianna Toresdatter og hennes avdøde mann Lars Iversen. (Se ovenfor.) Hva som skjedde Folkene på gården merket på hesten at noe var i gjære. Den sto i tjor og var helt forstyrret. Den sprang rundt tjoret. Kanskje merket hesten vibrasjonene i jorden før raset Serianna Haugan ble drept i dette raset. Hun skulle passe på noen kyr, og hun kom seg ikke unna. Både hun og fem kyr ble tatt med utfor. Det lyktes å redde tre av kyrne. Også en hest ble tatt. Den overlevde, men det var ikke mulig å berge den opp, og den måtte derfor skytes. Marius Selnes fikk denne utrivelige oppgaven. Elleve sauer ble også med. Det var mulig å redde to av disse. Havren som var skaret og sto på staur, forsvant ned i elven.
---- 651 RasB ---- Døde: SERIANNA HAUG AN, født 1837 Det tapte arealet ble anslått til 300 ar. Etterpå Eierne av gården Haugan, Marie og Trine Haugan, sendte 1. november samme år en søknad om erstatning til Landbruksdepartementet. Erstatningsbeløpet var satt opp slik 600 ar jord å kr. 6,00 kr. 3.600,00 Tap av hesten * 100,00 2 storfe og 9 sauer * 200.00 Tilsammen kr. 4.000.00 Til dette oppsettet må følgende kofnmentarer gjøres. 600 ar ødelagt jord omfattet også de 300 ar som ble ødelagt av raset i 1894. Hesten var egentlig verdt kr. 200, men den var assurert for kr. 100. Det ble også opplyst at man hadde fått en erstatning på kr. 2.365 etter raset i 1894, og at husene på gården ble flyttet på det offentliges bekostning. Sam tidig var en privat pantegjeld blitt redusert med kr. 1.000. Eierne nå var tvillingsøstre, 43 år gamle og ugifte. Søknaden ble anbefalt av Verdal kommunestyre, og den var ledsaget av en uttalelse fra lensmannen i Verdal. Han anslo verdien av den gjenværende jorden til kr. 800. Husene som nå måtte flyttes igjen, hadde en salgsverdi av ca. kr. 1.500. Besetning, redskaper, innbo og lignende var etter hans skjønn verdt kr. 400. Tilsammen utgjorde alt kr. 2.700. Samtidig var det en gjeld på kr. 2.000. Når alt var blitt realisert og gjelden betalt, ville det være igjen kr. 500. Lensmannen anførte videre at det sedvanlige etter Verdalsraset var at gård brukerne hadde fått erstattet omtrent halvparten av verdien av jord- og hus skaden. I samsvar med dette mente derfor lensmannen at kr. 2.000 var en passende erstatning. Amtmannen i Nordre Trondhjems Amt anbefalte lensmannens forslag til erstatning. I Stortingsproposisjon nr. 97/1906 - 1907 ble det innstilt på at erstatnin gen skulle settes til kr. 2.000. Det kan her bemerkes at innstillingen ble under skrevet av kong Haakon. I 1908 ble dette beløpet bevilget. Før det hadde tvillingene solgt våningshuset på Haugan til Nils Stene på Vuku. Huset står der fremdeles.
---- 652 RasB ---- I 1907 solgte de Haugan til John Johannessen Haugan. De bodde på Vest-Grunnan til de døde. Marie døde i 1947, og Trine døde i 1955. Begge var ugifte. Trolig er dette gården Byna. Leirmelen i forgrunnen er forlengst borte. Ukjent fotograf.
---- 653 RasB ---- ANDRE RAS ' Råsene i 1894 og 1906 var udiskutabelt de største. Ingen andre kunne måle seg med disse hva angår antall kubikkmeter. Men noen var allikevel så store at de ble lagt merke til, enten fordi det var store arealer som forsvant, eller fordi de medførte så pass leven og bråk at folk ble oppskaket. Listen nedenfor nevner de største. Dessverre finnes det ikke alltid nøyak tige opplysninger hverken når det gjelder dato eller størrelse på arealet som forsvant. Det siste har sammenheng med at åkrene stadig ble mindre. Hver høst og vår forsvant noen kvadratmeter, og hvorfra skulle raskanten males? Vollaraset Dette raset gikk straks øst for gården Volden sist i juli i 1909. Området som gled ut, ble kalt Dynnvollflata. Denne flaten var 20 mål. I tillegg for svant ca. 15 mål, slik at alt i alt gikk omtrent 35 mål med. Det fortelles at dagen i forveien var gresset slått på Dynnvollflata. Om kvel den ble spettet satt i jorden. Neste morgen hadde spettet sunket ned i jorden av sin egen tyngde. Rasdagen var onnefolkene i full sving med arbeidet. Ved middagstid, mellom klokken 12 og 13, var de inne for å få seg mat. Da gikk raset. Julie Helmo var på tur østover fra Volden. Veien gikk den gang like forbi husene på gården, over Dynnvollen og deretter nord for Hållåvikbakken. Julie hadde passert Dynnvollen og hadde kommet midt opp i Hållåvikbakken, det vil si ca. 50 - 100 meter unna, da raset gikk. Her var det således bare en tilfeldighet som avgjorde at det ikke gikk men neskeliv. Harseraset Vest for Dalbakken går en liten dal ned mot elven. Den kalles Harsveda len. Våren 1921 gikk det et ras der. Mikal Røe på Dalbakken var utpå det stedet som gled ut. Han merket at grunnen begynte å bevege seg under fort ene på ham. Han ante uråd og begynte å springe innover. Men grunnen be gynte å slå sprekker, og den siste sprekken var for bred til at han klarte å hoppe over og inn på trygg grunn. Han falt nedi sprekken, men han unngikk å bli med selve raset. Det var umulig å komme seg opp med egen hjelp, men folk i nærheten hadde enten sett hva som skjedde, eller de hadde en anelse
---- 654 RasB ---- om at han hadde vært der. I alle fall kom de til og fikk trukket han helskinnet opp igjen. Ca. 10 - 15 mål gled ut. Det sies at rasmassene traff kabelfestet på løpe strengen som krysset elven på dette stedet. Det la seg så mye leire over festet at det ble begravet. Det var ikke mulig å kontrollere kabelfestet etter dette, og det ble ikke foretatt undersøkelser om kabelen var blitt skadet. Hvor vidt raset var en årsak til at kabelen røk i oktober samme året, skal være usagt. Men det har vært antydet at det kan ha vært en sammenheng. Om morgenen 11. oktober 1921 skjedde den tragiske ulykken at bærekabelen på løpestrengen gikk av mens fem barn var i kassen i ferd med å krysse elven. Alle fem var fra Røesgrenda, og de skulle til skolen på Vollen. Alle fem omkom. 2 De fem var: OTTAR GREEN, født 1909 PAUL GREEN, født 1911 EINAR GREEN, født 1913 INGOLF HELMO, født 1910 OLAF SVERRE RØE, født 1912 Foreldre til de tre første var Marit og Ole O. Green på Overholmen nordre. Foreldre til nr. 4 var Gurianna og Johan Helmo. De forpaktet da Røe vestre. Og foreldrene til den siste var Kristine og Anton J. Røe som var på Røe østre. To av guttene, Ingolf og Paul, ble funnet med en gang. De ble begravet sammen. Olafb\e funnet neste vår på Inderøy. Han ble gjenkjent på skoene og en medaljong han hadde i lommen. De andre to, Ottar og Einar, er ikke blitt gjenfunnet. Fra begravelsen etter den tragiske ulykken med løpestrengen. Her er to av guttene.
---- 655 RasB ---- Hærfossens gjennombrudd er en indirekte årsak til at disse fem barna om kom. Og det er en nokså stor sannsynlighet for at Harsveraset også spilte en rolle i denne sammenheng. Tweraset Raset har fått navn etter et lite åkerstykke på Overmoens grunn som kaltes Ty ve. Dette åkerstykket lå på et høyere terrassetrinn enn resten av jorden på Overmoen. Nivået var som på Over holmen. I tillegg til at deler av åkerstyk ket Tyve gikk med, forsvant også et lite ness som kaltes Litjnesset. Alt i alt var det ca. 8 mål som gled ut. Raset gikk om som meren i 1929. Margit Bjørnmelen fra Overholmen midtre var på vei over dette jordstykket ak kurat da det begynte å rase. Hun var på vei til et område som ble kalt Trøin øst for Tyve. Der hadde Overholmen midtre som merfjøs. Hun skulle dit for å melke. Hun klarte akkurat å komme seg over til fast land. Det raste bokstavelig talt under hælene på henne. Margit Bjørnmelen Røessanden 1 Raset gikk på gården Røe østres grunn. Arealet var omtrent som ved Tyve raset, altså ca. 5-10 mål. Raset gikk om sommeren 1937. Skjelstadmoraset Dette var et stykke land som lå på motsatt side av elven for Telsnesset. Jorden tilhørte Verdalsbruket. Raset gikk i 1941. Bare utmark gikk med. Are alet var ca. 15 - 20 mål. En del av det gamle elveløpet som lå igjen oppe på elvemelen, forsvant ved dette raset. Hverken mennesker eller dyr kom til skade. Men den utraste massen la seg opp nede på elvebredden. Her oppsto det da et problem de første årene etterpå, fordi storfeet gikk seg fast. De ble sittende bom fast, og de måtte hjelpes løs. Det måtte bygges spesielle underlag for å få dem løs. Stedet fikk navnet Ørin eller Leirklasa. Senere ble all leiren vasket vekk av elven. Men det gikk 4 - 5 år før dyrene var trygge. Overholmsraset I 1964 gikk det et ras ved Overholmen søndre. Denne gården hadde mistet jord hele tiden. Men dette raset var merkbart større enn den vanlig erosjonen. 5-10 mål gikk med.
---- 656 RasB ---- Det ble gitt tilbud om utflytting, men det ble avslått. Man ville ha for bygging- Det tok imidlertid tid før forbyggingen startet. Det skjedde ikke før i 1980. Kaldalsraset I bekkedalen til Kaldalsbekken hadde det rast hele tiden. Bekken var ikke stor, men terrassene var temmelig høye, slik at bekken laget høye meler. Her falt det ned stykker til stadig vekk. I 1965 gikk det ut ca. 5 - 10 mål. dette var det største raset som hadde gått på dette stedet. Da ble veien til Røesgrenda tatt. Røessanden 2 I 1971 gikk det et nytt ras ved Røessanden. Den siste biten av det ekerstyk ket som bar navnet Sanden, forsvant. Arealet var 4 -5 mål. Noter: Opplysninger ved Anton Overmop, Johannes Overmo og Magne Varslot. Historien om denne tragiske ulykken er beskrevet av Johannes Overmo i Helgådalsnytt 1981 s. 45 ff; og Ronald Inndal i Verdal Historielags skrifter 1981 s. 123 ff.
---- 657 RasB ---- GARDER BERØRT AV HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD Følger for gårdene Hærfossens gjennombrudd og ettervirkningene av det fikk ikke den kata strofale virkning på de berørte gårdene med en gang. Her var det tale om en langsom, og til dels nokså forutsigbar utvikling. Etter at gjennombruddet var et faktum, var det et tidsspørsmål før valdene oppover langs elven ville bli nådd av erosjonen. Før hosten 1894 hadde elven gravet bakover helt til Granfossen. Langs denne strekningen lå en rekke garder som alle ble mer eller mindre berørt av hva som skjedde. Noen lå så pass langt unna at de var forholdsvis trygge med hensyn til husene, mens andre lå ytterst utsatte til. Noen måtte fraflyttes umid delbart. Naturligvis var det de gårdsvaldene som lå nærmest Hærfossen, som først ble berørt. Dette skjedde allerede høsten 1893. Men utover i 1894 grov elven seg stadig bakover, samtidig som at dette utløste en rekke utglidninger. Den største og alvorligste var Bjørstad-Hauganraset som gikk 16. juni dette året. (Se der.) Verdalskomitéen som var i fullt arbeid med Verdalsraset, fikk også pro blemene i Helgådalen med på kjøpet. Skjønt det er egentlig ikke helt korrekt å si at det var Verdalskomitéen som fikk dette ekstra arbeidet. I henhold til avslutningsberetningen fra komiteens formann, Peter Holst, avgå komiteen forslag til fordeling av de midlene som hadde kommet inn ved statsbidrag og gåver 13. juli 1894. Og deretter ble komiteen oppløst. Men de nye problemene som hadde dukket opp i Helgådalen, medførte at det måtte arbeides videre, og etter anmodning fra Indredepartementet påtok Holst seg som formann av Verdalskomitéen oppgaven å betale ut bidragene samt senere å planlegge og lede den offentlige virksomheten i forbindelse med Hærfossens gjennombrudd. Det var hans rapporter og hans innstillinger som ble behandlet av departementet, og i de aller fleste tilfelle ble de nær mest uten videre tatt til følge. Som beskrevet ved Bjørstad-Hauganraset, var han på plass der natten til 17. juni 1894. Han telegraferte umiddelbart til Indredepartementet, og an modet om kr. 2.500 til å redde husene på gården Haugan. Dette beløpet ble pr. telegram stilt ham til disposisjon samme dag. Tele-
---- 658 RasB ---- grammet inneholdt dessuten følgende tekst: «De har selvfølgelig frie hænder til de straks paakrævede forføininger.» Dette viser i klartekst at Peter Holst nøt en usedvanlig tillit i de høyeste kretser. Han var den rette mann på det rette sted. Den 19. juni kom det også telegram til Indredepartementet fra kong Oscar 11, hvor kongen uttalte at det var med sorg han hadde fått høre om den nye faren som truet Verdal. Holst sendte litt senere ut på høsten en ny rapport til departementet hvor han anga en foreløbig oversikt over garder og plasser som ville bli truet av ras. I et svar av 7. september fikk han tillatelse til å benytte kr. 11.000 til flytting av hus og lignende. I den anledning ble følgende annonse rykket inn i Nordre Trondhjems Amtstidende: Tømmerarbeide Husflytning Onsdag 17 October ved Middagstid modtages paa Aastedet Anbud paa Overtagelse af Arbeidet med Flytning af Hovedbygningen paa Overholmen (midtre), 4 Husmandspladse under Gaarden Rød, samt Gjenopførelse af Hoved- og Udhusbygninger paa Gaarden Haugan - alt i Vuku ovenfor Hærfossen. Liebhabere maa begive sig til Telsnæs for at kunne komme over Elven eller ogsaa sette over ved Leirhaug og gaa gjennom Storstad marken. Arbeidet skal iværksettes straks. Brosveet pr. Levanger 13 Octbr. 1894. Peter Holst Henimot jul hadde Holst sitt forslag til løsning av problemene klart, og 23. desember ga han en mer detaljert oversikt over hva som var nødvendig å gjøre. Hans første anslag på kr. 11.000 stemte. Planen hans bygget blant annet på den forutsetning at oppsitterne seiv skulle skaffe til veie alle materi aler dersom disse fantes på gården, samt utføre alt arbeid med folk og hester som de kunne prestere. Oversikt over garder og bruk som fikk nedsatt amtsskatten En følge av skadene på jorden var at grunnlaget for amtsskatten var blitt forringet. Amtsskatten ble beregnet på grunnlag av matrikkelskylden, og ma trikkelskylden skulle avspeile gardens verdi. Det tok ikke lang tid før søk nader om nedsettelse av amtsskatten forelå, og etter hvert ble disse søknadene en årviss foreteelse. Et eksempel på en slik søknad er følgende:
---- 659 RasB ---- Til amtmanden i Nordre Trondhjems amt. Undertegnede jordbrugere, der er skadelidt grundet Hærfossens gjen nembrud, andrager herved for indeværende aars amtsthing om i lighed med tidligere at bevilges afslag i amtsskatten for vore eiendomme. Andragende oversendes Værdalens herredsstyre, der bedes at give det sin anbefaling og oversende det til behandling for amtsformandskabet d. a. Værdalen den 20de januar 1898. John Overmoe. Arnt O. Holmen. Peder Holmen. Ole G. Røe. John E. Røe. Erik H. Holmen. John Jensen Holmlie. Lars Haugan. S. Byna. Sefenies Bjørstad. Peder Hansen Moan. Anders Telsnæs. Johannes E. Kulsli. Petter Volden. Beret Martha Kulstad. John M. Storvuku. Det ble etter hvert klart at det måtte foretaes avfelling av skylden. Men dette var lettere sagt enn gjort, for hvert år skjedde det nye ras og utglid ninger, slik at en skyldfastsettelse det ene året, ville være feil det neste. I 1898 ble det foretatt den første gjennomgang av matrikkelskylden med henblikk på avfelling. Herredsstyret oppnevnte som skjønnsmenn M. Eggen, Lars C. Tiller, Gustav Faren og Joh. Aas. De skulle foreta skadetakst av eien dommene. 10. og 11. mars var skjønnsmennene på befaring på de gårdene det gjaldt, og 17. mars avleverte de sin innstilling. Opprinne- Redusert Igjen lig skyld
---- 660 ----
---- 661 RasB ---- g c D 1 & K su "a > I 69 K s s 69 69 I "I 00 K 69 g 69 °a
---- 662 RasB ---- Eiendom G nr. B nr. Opprinne- Redusert Igjen Etter at denne innstillingen var innlevert til amtstinget, ble søknaden om nedsettelse av skatten tatt til følge, og skatten ble utlignet på grunnlag av inn stillingen. Allikevel ble det ikke foretatt noen avfelling. Dette hadde etter all sann synlighet sammenheng med at man var klar over at mer ville skje i årene som fulgte. Og trolig måtte ønsket om avfelling komme fra oppsitterne seiv, og de var på dette tidspunktet ikke villig til å få fastsatt matrikkelsskylden, nettopp av ovenfornevnte grunn. Men som følge av denne innstillingen hadde man her noe å holde seg til. Og i en rekke år fremover ble amtsskatten ilignet på grunnlag av denne listen. Oversikt over garder og plasser som måtte flyttes eller fraflyttes ' På nordsiden av elven ble følgende garder berørt: Haugan (bruker Lars Iversen), Bjørstad vestre (bruker Ellev Toresen), Bjørstad østre (bruker Elling Johnsen), Byna (eier Sivert Olsen), Volden (eier Peter Nilsen), Leir set (bru ker Nils Arntsen), Nonset (bruker Johannes Larsen), Kulsli nedre (bruker John Toresen, Kulsli øvre (brukere Ole og Johannes Eriksen) og Telsnesset (eier Anders Olsen). På sydsiden omfattet ødeleggelsene følgende garder: Røe vestre (eier John Eriksen), Røe østre (eier Ole Gunnbjørnsen), Overholmen søndre (bruker Erik Olsen), Overholmen mellom (bruker Peder Karlsen), Overholmen nordre (bru ker Arnt Olsen) og Overmoen (bruker John Olsen). På nordsiden av elven var det visstnok bare en husmannsplass som lå utsatt til. Det var Kulslimoen (plassmann Peder Hansen). Derimot var det en del på sydsiden. De var følgende: Under Røe vestre: Egga (plasskone Ingeborg- Anna Olsdatter) og Moaplassen (plassmann Oluf Lundkvist); under Røe østre: Sveet (plassmann Mikal Gunnbjørnsen), Dalbakken (plassmann Peder Ras mussen) og Myra (plassmann Ole Rasmussen); og under Overholmen nor dre: Nordnesset (plasskone Gurianna Olsdatter).
---- 663 RasB ---- Sivert Olsen Byna til v. og Johannes Larsen Bjørkhaug på Nonset. Petter og Anna Volden.
---- 664 RasB ---- Videre lå det to husmannsplasser nedenfor Hærfossen, som etter gjennombruddet kom i faresonen. Plassene het Steingrunnan østre og Steingrunnan vestre. Plassene lå under Kulstad. (Plassmann på Steingrunnan østre var Ole Olsen og på Steingrunnan vestre var Nils Andersen.) Haugan, Bj ør stad vestre, Bj ør stad østre, Overholmen nordre, Overholmen mellom, Overmoen, Røe østre og Røe vestre ble flyttet. Overholmen søndre måtte fraflyttes i 1902. Erik Olsen Overholmen flyttet da med sin familie til Aunet eller Leirhaug i Ulvil la. Stuebygningen ble solgt og flyttet til Haugan. Gården ble flyttet fra den gamle tomten til den nåværende i 1944. Nils Arntsen Leirset. Erik Olsen Overholmen og Mette Overholmen.
---- 665 RasB ---- Anders Olsen Telsnesset og Tale Telsnesset. Jon Olsen Overmo og Anne Marta Overmo.
---- 666 RasB ---- Husmannsplassene Dalbakken, Myra, Sveet, Egga og Steingrunnan (Oleplassen) ble også flyttet. Videre ble plassen Nordnesset fråflyttet i 1902. John Nordnes kjøpte Nysete i 1901. Plassen Røesmoen eller Moaplassen som den også ble kalt, ble fråflyttet før 1900. Den andre plassen på Steingrunnan ble også fråflyttet før 1900. Nils Andersen Mønnes kjøpte Kolstad østre og bodde der i 1900. I sin avslutningsrapport datert 7, mars og 9. april 1904, kunne Holst opplyse at følgende flytningstilskudd var blitt ut betalt: Ingeborganna Olsdatter på Egga. Overmoen ca. 1920 etter flytting.
---- 667 RasB ---- Overholmen søndre ca. 1920 etter flytting. Overholmen mellom ca. 1920 etter flytting. Nils Andersen Steingrunnan (nå Kolstad) kr. 1.000,00 Anders Telsnesset (nå Elnes) » 1.500,00 Ole Eriksen Kulsli søndre » 800,00 Peder Hansen Kulslimoan » 330,00 Erik Olsen Overholmen » 600,00 Ber et Marta Johannesdatter Kulstad (for Steingrunnan) ... » 200,00 Gurianna Olsdatter Nordnes (nå Nysete) » 150,00 kr. 4.580,00 Tilsammen
---- 668 RasB ---- Holst opplyser videre at det var han som hadde kjøpt gårdene Kolstad og Elnes til de to førstnevnte. De øvrige hadde seiv skaffet seg en bygselgård eller husmanns plass. Med hensyn til Beret Marta Johan nesdatter, var hun som enke eier og driver av gården Kulstad. Steingrunnanplassene hadde hørt inn under denne gården, hvil ket var forklaringen på at hun fikk utbe talt dette beløpet. De siste som fikk løfte om tilskudd, var Ole Kulsli, 22. november 1900, Erik Overholmen og husmannsenke Gurianna Olsdatter, 1. mai 1901. Utbetaling skjed de etter at alle formelle krav var tilfreds stillet, i januar 1903. Høsten 1903 var Holst atter på befaring i Helgådalen, og så vidt han da kunne er fare, var det en alminnelig mening blant John Nordnes. befolkningen der om at alt som omstendighetene kunne tillate, var gjort for å hjelpe dem som var skadelidende. Holst avsluttet med å gi en honnør til dem som hadde fått ansvaret med å tilrettelegge forholdene for oppbygging av Verdal igjen. Han sa det ikke, men han hadde de to Verdalskomitéene og kommuneledelsen i Verdal i tank ene. Hans avslutning lyder slik: Jeg ved ialfald, at det ikke har skortet hverken paa god vilje eller arbei de hos alle dem, som har været overdraget det vanskelige hverv at ordne disse forhold. Og jeg drister mig til at sige, at det i det hele tåget er lykke des at reise bygden efter ulykken, saavidt som det til dato og med de for haandenværende midler har kunnet ske. Grundvolden er lagt; værdølingernes flid og dygtighed i forening med tiden vil nu gjøre resten. En gang skal Værdalen igjen vorde, hvad den var, en af landets bedste og vakreste bygder. Det kan her bemerkes at da Holst skrev denne rapporten i 1904 var han amtmann i Kristians amt, det vil si Oppland. Stortingsproposisjon nr. 66/1904 - 1906 Noen fullstendig oversikt over utbetalingene er ikke funnet. Men i Stor tingsproposisjon nr. 66, 1904 - 1906 går det frem at foruten de syv ovenfor nevnte som fikk støtte, ble det ytterligere betalt ut et beløp på kr. 5.080,00 til ni ikke navngitte skadelidte i Helgådalen.
---- 669 RasB ---- 6C 5 S/D K & -« Su "Ad 3 I ■e. s Su 1 I ■å Su -V s
---- 670 RasB ---- c u S: o w o I
K v. 1 su 'S o
---- 671 RasB ---- Det opprinnelige anslaget på kr. 11.000 ble i knappeste laget. Det ble der for videre bestemt fra departementets side at kr. 13.500 skulle tas fra Ver dalsmidlene, det vil si de pengene som sto til disposisjon etter gåver og statsbidrag etter Verdalsraset. Dette var heller ikke i strid hverken med be stemmelser eller intensjoner. Verdalskomitéen av 1900 uttalte i den forbindelse i Stortingsproposisjon nr. 84/1900-1901 følgende: Da imidlertid dette beløb, ifølge hvad der er vedtaget, først og fremst skal anvendes til hjælp i lignende ulykker, og da disse grundet Hærfos sens gjennombrud ingenlunde kan ansees afsluttede, tør man ikke gjøre regning derpaa. Heller ikke beløpet på kr. 13.500 ble nok. En finberegning av utgiftene til nødvendige foretak kom seg på kr. 14.249,43. Men regnskapet viste at det medgåtte beløpet var kr. 15.826,63. Sammen med den ovenfor nevnte utbetalingen på kr. 5.080,00 hadde det gått med tilsammen kr. 20.906,63. Og dette ble ikke sett på som det absolutt siste tallet. I Stortingsproposisjon nr. 66/1904-1905 ble det foreslått avsatt kr. 10.000 til dekning av fremtidige skader som kunne komme i Helgådalen. Den samme proposisjonen hadde innstillinger vedrørende de rentefrie lån som var gitt lensmannen i Verdal og Verdal kommune like etter Verdalsra set, henholdsvis på kr. 4.000 og kr. 20.000. (Se under Verdalsraset, Offent lig arbeid.) Begge ble foreslått ettergitt. Innstilling en har følgende ordlyd: 2 I. At utgiftene ved statens Verdalskomité av 1893 samt til husflytting i Vuku m. v. nådigst tilståes utredet av Verdalsmidlene (det vil si de mid lene som ble bevilget til de skadelidte ved jordskredet i Verdal 19. mai 1893 ved Stortingets beslutning av 21. juli s. å., post I som bidrag i for bindelse med de pengene som kom inn ved ofring i kirkene og ved inn komne gåver) med i alt kr. 42.595,09. 11. At det nådigst må behage Deres Majestet å bifalle og med høyeste underskift å. forsyne vedlagte utkast til en proposisjon til Stortinget angå ende ettergivelse av de lånene til Verdal kommune og lensmannen i Ver dal, som ble tilstått ved kongelig resolusjon av 14. oktober 1893 på henholdsvis kr. 20.000,00 og kr. 4.000,00 samt angående samtykke til at et anvist beløp på kr. 23.644,65 til dekning av overskridelse på oven fornevnte beløp, passerer til endelig utgift for statskassen og angående an vendelsen av det gjenværende kontantbeløp av Verdalsmidlene. Innstillingen fikk en mindre justering av ordlyden, men innholdet var det samme ved kongelig påtegnelse 14. mars 1905. I kongens fråvær på grunn av sykdom ble innstillingen underskrevet av Gustaf.
---- 672 RasB ---- Med hensyn til lånene til lensmann Wessel og Verdal kommune var det vel heller ikke Stortingets intensjon at disse to instansene skulle betale dem tilbake. Begge lånene ble gitt for at hjelpearbeidet i den akutte nødssituasjo nen etter Verdalsraset skulle fungere. Til tross for lånet hadde Verdal kom mune vært nødt til å ta opp ytterligere lån, blant annet for å bygge ny skole til erstatning for Trøgstad skole som forsvant, og foreta omfattende forbyg ningsarbeider langs elven. Skatteinngangen hadde sunket dramatisk på grunn av den store skaden. Og for lensmannens vedkommende ble det anført i pro posisjonen at han nå var gammel og hadde vært utsatt for en ulykke (et fall), og hvis lånet ble krevd innløst, ville han gå en tung alderdom i møte. Saken ble tatt opp til forhandling i Stortinget 2. juni 1905. Og Stortinget samtykket i innstillingen. Avfelling av matrikkelskylden Ovenfor er nevnt den innstillingen som ble gitt av en kommuneoppnevnt komité i 1898 med henblikk på å redusere matrikkelskylden for de berørte gårdene og brukene. Og som nevnt ble innstillingen benyttet som grunnlag for reduksjon av amtsskatten som ble ilignet med matrikkelskylden som grunnlag. Men denne komiteen hadde ikke mandat til å redusere skylden, og den ble derfor offisielt stående slik den hadde vært før 1893. De berørte gårdeiere og brukere sendte derfor nokså regelmessig søknader om avfelling. (Se ovenfor.) Og situasjonen fortonte seg svært urettferdig for dem. Skattegrunnlaget var ikke lenger det samme, og de ville ha dette justert slik at det var i samsvar med de faktiske forhold. Et eksempel på en slik søknad med påtegnelser fra 1900 er gjengitt som bilag. Det gikk imidlertid tregt med den offentlige innsatsen på dette punktet. Årene gikk. Og hvert år forelå det søknader fra de berørte gårdbrukerne om nedset telse av amtsskatten. Og hvert år ble søknaden imøtekommet av amtstinget. I 1914 uttalte amtmannen i sin innstilling overfor amtstinget at han hadde gjennom amtskassereren forelagt saken for Verdal kommunestyre og lens mannen i Verdal. Begge instansene ga uttrykk for at endelig avfellingsforret ning måtte avholdes over de skadelidte eiendommene. Oppsitterne ble orientert om dette, men etter som avtaksforretning ikke var avholdt, søkte de også for året 1914 - 1915, en søknad som ble imøtekommet. Men nå var hjulene satt i sving. En avfellings- eller avtaksforretning måtte imidlertid skje gjennom soren skriveren ved en ekstrarett. Og etter begjæring fra ordføreren i Verdal, Erik Veel, ble det nå avholdt avtaksforretning. Retten ble satt på Volden gard 13. oktober 1914 under ledelse av sorenskriver Paul Bøe. Som skjønnsmenn ble oppnevnt Martinus Grunnart, Ole Olsen Flyum og Thorvald Sivertsen Flyum.
---- 673 RasB ---- 1 forgrunnen restene av det gamle elveleiet på sydsiden (vestsiden) av elven ved Skjelstadmoen. I bakgrunnen restene av Telsnesset. Mellom flaten i for grunnen og bakken i bakgrunnen har Helgåa sitt løp i en ca. 30 meter dyp dal. 1993. Foto: Johs - Overmo. Oversiktsbilde sett mot nord. I bakgrunnen Kolstadgårdene. Det gamle elve leiet som er vist på det forrige bildet, er markert med en pil. 1993. Foto: Johs. Overmo.
---- 674 RasB ---- Stjør- og Verdal ekstrarettsprotokoll nr. 34/1914 3 20 garder og bruk var listet opp. De begynte på sydsiden av elven, og de ble ferdige der. Deretter fortsatte de på nordsiden. Men de klarte ikke å bli ferdige første dag, og de måtte fortsette neste dag. Etter som de hadde kommet så langt som til Bjørstad, ble retten satt der 14. oktober. Eierne eller brukerne av vedkommende garder var til stede og påviste ska dene for hver gard. For samtlige garder ble det påvist at den jorden som hadde gått tapt, var borte for alltid. Ingen steder hadde det vært noe nedfall, som etter en tid ville gi brukbar jord igjen. Elven hadde tatt alt. Det er en del divergenser fra de tallene fra 1898 både hva angår den opp rinnelige skylden og størrelsen av reduksjonene. Reduksjonene ble for en del gårders vedkommende større i 1914, og det er en naturlig utvikling, etter som elvebruddene og utglidningene hadde fortsatt hele tiden. Men for noen var tydeligvis avfellingene for store i 1898. Denne forretningen angir også ca.-størrelser på de arealene som hadde gått tapt. Slik ser listen ut: Navn på gard Gnr/bnr Gammel Av- Ny Tapt + 10 mål skog
---- 675 RasB ---- 19. Steingrunnan 144/2 2,92 1,60 1,32 40 » 140/1 10,00 0,70 9,30 18 » 20. Vuku store vestre Det er nødvendig å gjøre en del kommentarer med hensyn til de forskjel lige gårdene. Overmoenget er ikke nevnt i 1898. Her opplyses det ikke noe om hvor stort areal det er tale om, men trolig var det vel ca. 10-12 mål. I protokollen kalles dette forøvrig feilaktig for Overnesenget. Moan ble kalt Kulslimoen i 1898. Heller ikke for denne gården er det tapte arealet oppgitt, men sannsynligvis dreide det seg om knapt 5 mål. Sundby enget opplyses å ha 7 mål dyrket jord tilbake. Haugan er blitt delt i flere deler siden 1898. Men tydeligvis var det bare to av deiene som hadde mistet jord. Steingrunnan er blitt skilt ut fra hovebølet Kulstad siden 1898. Og om gårdene på sydsiden av elven, er det gitt følgende kommentar: 4 For samtlige 6 ovennevnte bruk på elvens sydside gjelder det at de er blitt avskåret fra hovedveien som følge av elvebruddet. Hovedveien går på elvens nordside. Elven har etter gjennombruddet ved Hærfossen i 1893 skaret seg dypt ned, så den nå går i et juv med bratte skrenter. Skrentene kan ikke passeres av krøtter. Mens man før elvebruddet kunne kjøre over elven, som rant grunn og stille omtrent i samme høy de som bakkene på sidene, må disse gårdene for å komme til hovedveien nå søke ned til Hol men bro som ligger 8-10 kilometer lenger nede. Og veien dit ned er så bakket, ulendt og vanskelig at den kan benyttes kun i nødsfall. Byg dens skolehus er på elvens nordside, skolebarna må bringes over elven til og fra skolen i en kurv, som går på en løpestreng. Og på denne måte foregår også den øvrige persontrafikk til og fra gårdene på elvens sydsi de. Manøvreringen av denne transportkurven over det brede juvet er imid lertid så tung at den krever et par voksne personer. Denne oversikten er også den eneste som er funnet, som forteller noe om hvor store arealer som forsvant. Riktignok benytter denne kildene ca. om flere av størrelsene, men den gir allikevel et begrep om hvor mye som forsvant. Summen av de tallene som er oppgitt, er 853 mål dyrket mark. Trolig kan vi nok legge til 15 til 17 mål for de eiendommene hvor arealet ikke er opp gitt. Av udyrket mark er 10 mål skog spesifisert, men det er all grunn til å tro at det må ha gått med store områder med utmark og skog. Totalarealet som hadde forsvunnet frem til 1914, kan nok med temmelig stor sikkerhet sies å ha vært minst 1000 mål. En rekke engstykker langs breddene av elven er blitt borte. På kartet er det merket med tallene bak navnet: Harseflata 1, Grøntuvflata 2, Kaldals- Verdalsboka - 43
---- 676 ----
---- 677 RasB ---- £ c -s: * s. O -S 2 2
oe K 5u &C c
---- 678 RasB ---- J 5 g s ■a i -ss "- "<3 I &2 60 K Si &C 5 Ss. 4-» c Si £ tn 0 '53 •SP -^ SC i > si s s -w « -CS *~ SD Q 5
---- 679 RasB ---- flata 3, Bjørstadenget 4, Saubakkan 5, Saubakkflata 6, Krikan 7, Litlnesset 8, Kulslivollan 9, Langnesset 10, Telsnesset 11, Sundby enget 12 og Moenget 13. (Se kart side 600-601.) Tiden som fulgte Men prøvelsene var ikke over i Helgådalen med dette. Ras har fulgt på ras på strekningen mellom Hærfossen og Granfossen. (Se under Ras som følge av Hærfossens gjennombrudd.) Råsene skjedde så hyppig at beboerne langs denne strekningen knapt nok enset hva som skjedde når det bare var mindre stykker som gled ned. Bare når det var stykker på flere mål, ble dette regi strert som noe ut over det normale. Gjennom mange ti-år var det en vanlig ting å gjøre våronn på en mindre åker enn den man sist gjorde høstonn på. Og det var også ikke uvanlig at høstonna dekket et mindre areal enn hva våronna gjorde. Sakte, men sikkert, og noen ganger ikke fullt så sakte, spiste kanten seg innover jordene på beg ge sider. Enkelte steder nådde kanten så langt inn at skråningen begynte å stabilisere seg. Men da eroderte ikke lenger Helgåa ved foten av skråningen. Da hadde den nådd det faste fjellet. Garder ble flyttet, og veier ble flyttet. Hadde naturen fått fortsette arbei det, ville nok omsider skråningene ha nådd en slik helningsvinkel at utglid ningene ville ha tatt slutt. På den andre siden ville elven stadig ha tært på foten av skråningene, slik at de atter ville bli brattere enn hva naturen krev de, og rundgangen ville ha fortsatt. Dette er illustrert i følgende vers av Verdalssongen av Bjarne Slapgard: Bringa di brei attmed Trondheimsfjorden kviler, åsane stig imot Kjølen i aust. Snøkrynte blåfjell i vårsola smiler, kryp inn i kåpa av skodde mot haust. Bekkene sildrar i lægder og lier, elva går leirgrå sin sjølveigne veg Ofte ho tek så det sårar og svider blømande voller i grådjupet dreg. Mulighetene til å temme elven var ikke store. Riktignok skjedde det vel lykkede forbygninger langs Malsåa før den rant ned Kolstadfossen, og der ved ble det forhindret at Vollasletten gikk tapt. Likeså ble det laget forbygninger langs enklere strekninger av Verdalselven enn langs Helgåa nede i det trange løpet den hadde laget seg. Mange idéer er blitt lansert med det formål å stoppe ødeleggelsene. Blant annet er det foreslått å bygge en demning tvers over dalen ved Hærfossen. Derved ville det oppstå en sjø på oversiden av demningen. Og det kunne sam tidig bygges kraftverk som nyttiggjorde seg vannkraften.
---- 680 RasB ---- Til slutt har man endt opp med å steinsette breddene av elven, et arbeid som ble ferdig bare for noen få år siden. (Se under Flom, erosjon og ras langs Verdalselva. Sikringstiltak.) Det eksisterer visstnok bare to bilder av løpestrengene over Helgåa, og begge er av løpestrengen mellom Nordnesset og Hållåvikberget. Her befinner en person seg i kurven på løpestrengen. Ukjent fotograf. Noter: De fleste av disse opplysningene er tradisjonsstoff som er innsamlet av Johannes Overmo. Noe står også i Stortingsproposisjon nr. 66/1904-1905. Språket er modernisert. Forretningen er gjengitt som bilag. Språket er modernisert.
---- 681 RasB ---- FØLGER FOR KOMMUNIKASJONENE Veier som forsvant Hovedveien opp gjennom Helgådalen gikk på nordsiden av dalen. Etter gjennombruddet ble den liggende svært utsatt til enkelte steder. Det var bare et tidsspørsmål før den ville forsvinne. Følgelig måtte det finnes en trasé høyere opp. Ved Haugan-Bjørstadraset ble veien skaret av, og den måtte flyttes et godt stykke høyere opp for at den skulle bli sikker. Det hadde ikke vært noen bro over Helgåa mellom Hærfossen og Granfos- sen tidligere. Men elven var grunn og lett vadbar. Det fantes flere steder hvor det var mulig å krysse elven med hest og vogn uten store problemer. Det såkalte Haugvadet gikk mellom Røesvollen og Haugan. Mellom Movollen og Volden var Vollavadet. Likeså var det et vad mellom Nordnesset og Tels nesset. Dette ble kalt Telsnessvadet. Mellom Overholmen og By na var det en ferge. En fergekai var oppmuret nedenfor Byna, og det er sannsynlig at det var en tilsvarende kai på sydsiden av elven også. Det var også et vad på samme sted. Det ble kalt Bynavadet. Det var bare i flomtider høst og vår at det var vanskelig å komme seg over. Beboerne på sydsiden måtte da benytte den meget tunge og lange veien som gikk om Bjønnmelen og Storstad og ned til Holmen hvor det var fergested. En vintervei gikk langs etter elven til Sørgardsenget, opp Moveien til Dal bakken, videre ned Harsedalen og over elven nedenfor Hærfossen. Etter gjennombruddet var det ikke lenger mulig å krysse elven. Og all tra fikk mellom nord- og sydsiden måtte gå om den besværlige og lange veien. For beboerne på sydsiden ble dette et meget stort problem. At man hadde vært nødt til å benytte denne enkelte korte perioder, var så sin sak. men nå fantes det ingen annen mulighet. Skolen lå på nordsiden, og hovedveien gikk også der. I lengden var dette ikke holdbart. Man måtte søke å finne en slags nødløsning. Løpestrenger I august 1894 søkte innbyggerne i Røesgrenda kommunene om å få bygget en løpestreng over elven slik at det var mulig å frakte personer og gods over det dype elvegjelet uten å dra ned til Ulvilla.
---- 682 RasB ---- e £ o Su o bo SU S ■a % Si •a • 2? ~S en C s s tu C
---- 683 RasB ---- Kanalvesenet sto for byggingen av den første strengen. Den ble bygget øst for Volden. På nordsiden kunne man feste kabel til fjell i det såkalte Hållå vikberget. Kabelen gikk over til Nordnesset på sydsiden. Der var kabelfestet dårligere. Der var det bare leirgrunn, og det var klart at før eller senere ville elvegjelet bli så bredt at det ikke lenger var mulig å opprettholde denne løpe strengen. Trolig sto løpestrengen ferdig sommeren 1895. Men så lenge strengen var i drift, gikk både vare- og persontransport langs denne strengen. Strengen var en solid stålwire. I den ene enden var det mon tert en «strekkfisk», slik at stramming kunne skje når det var nødvendig. Under kabelen hang så en kasse som gikk på trinser. Kassen besto visstnok av en jernramme med dør på den ene siden. Kassen ble trukket over ved hjelp av et tau som gikk over en trinse. Dermed kunne man trekke seg frem og til bake uten at det var nødvendig med hjelp av andre. Men for personer som befant seg i denne innretningen mer enn 20 meter over de frådende vannmassene nede i dypet, kan det ikke ha vært noen be hagelig opplevelse. I 1899 ble det søkt om at Verdal kommune skulle overta vedlikeholdet av strengen, noe som kommunestyret vedtok i 1900. Etter en tid ble elvedalen, som tidligere antatt, for bred, og kabelen måtte flyttes. I 1903 ble det sendt søknad til Verdal kommune om flytting. En opp synsmann ved navn Carlsen frarådet flytting, da han mente at det ville bli for dyrt. Man antok at bygging av kabelfeste, eller kai, som det ble kalt, ved Byna ville koste kr. 1.000. Det var imidlertid ikke lett for kommunestyret å avslå søknaden, for inn byggerne ved Ulvilla som også hadde en løpestreng over elven, krevde at kommunen skulle overta vedlikeholdet av denne strengen også. Som begrun nelse for dette kravet ble anført at folkene fra Røesgrenda benyttet denne løpestrengen i stor grad. Det ble også lagt frem et forslag om å bygge en løpestreng over elven mel lom Sørliberget og Bomberget for å erstatte begge strengene. Denne planen ble ikke satt ut i livet. Enden ble at løpestrengen ble flyttet nedover til Overholmen - Byna som meren 1904. Oppsynsmann Carlsen ledet arbeidet. Et skikkelig kabelfeste eller kai ble bygget ved Byna. Her var det fjell. Dette festet står fremdeles. På sydsiden ved Overholmen var det ikke noe fjell å feste løpestrengen i. Men spennet ble merkelig nok lengre her enn det hadde vært tidligere. Føl gelig måtte strengen skjøtes. Og høy den over elven var ikke noe lavere enn den hadde vært tidligere. Og om folk hadde vært nervøse og engstelige før, var de ikke mindre engstelige nå når de skulle krysse elven her. I 1909 ble det på nytt sendt søknad til kommunen om flytting av strengen.
---- 684 RasB ---- Søknaden ble avslått. Men vegnemnda tilrådde at det ble bevilget kr. 25 til flytting av strengen. Trolig var dette tilstrekkelig til at flytting kunne gjennomføres. Det har ikke vært mulig å finne tidspunktet for når det skjedde, men mye tyder på at flyttingen fant sted mellom 1910 og 1914. Ved denne anledningen ble strengen strukket over i et spenn som ikke var så høyt. Som følge av at elveløpet svingte, gikk denne strengen i 90 graders vinkel i forhold til den forrige. Men akkurat det samme skjedde nå som hadde skjedd tidligere. Stadige ras gjorde elvegjelet bredere, og strengen måtte atter flyttes. Mellom 1917 og 1919 ble strengen flyttet. På nordsiden, ved Bjørstad/Hau gan var det fjell. Men på sydsiden, ved Bjørstadenget, var det det samme problemet som tidligere. Her var det leirgrunn. Bjørstadenget lå rett ut for Dalbakken. Som det er fortalt under Harseraset, ble dette festet truffet av rasmassene fra dette raset i 1921, noe som kanskje var årsaken til den tragiske ulykken høsten samme år da fem barn omkom. Etter denne ulykken var det ingen som ville bruke kabelbane over elven lenger, og løpestrengene gikk ut av bruk. (Se kart side 624-625.) Nye veier Det er klart at i lengden var det ikke holdbart at Røesgrenda ikke hadde skikkelig veiforbindelse. Imidlertid var det ikke mye støtte å få fra det offentlige i den forbindelse. Derfor bygget oppsitterne i grenda en egen bro på dugnad. De både utførte arbeidet og dekket omkostningene seiv. Broen gikk fra Nesstengerne på nordsiden til Lauvbuberget på sydsiden. Derfrå gikk veien opp Svedjan forbi Dalbakken og videre til den gamle Røetomten. Broen var en enkel og primitiv hengebro, og kunne ikke ta tyngre kjøre tøyer enn hestevogner. Den sto ferdig først i 1920-årene. Men broen lå utsatt til for flom i Helgåa, og stadig måtte den repareres eller settes opp på nytt. I siste halvdel av 1930-årene fikk den en meget hard medfart under flom. Nå var materialene i så pass dårlig forfatning at det ikke lenger var forsvar lig å benytte dem lenger. Derfor ble det søkt myndighetene om det ikke kunne bygges en ny bro. Dette ble vedtatt, og den nye broen sto ferdig sist i 1939. Åpning fant sted i 1940. Den fikk navnet Røesbroen. Også dette var en hen gebro, men den var av en helt annen konstruksjon, og den tålte motorisert trafikk. I tidsrommet mellom at den gamle hengebroen ble tatt av flommen for siste gang, og at den nye sto ferdig, ble trafikken ferget over elven. Røesbroen tjente sin oppgave i mange år. Men etter hvert ble også den preget
---- 685 RasB ---- av tidens tann. Dessuten var den i smaleste laget for moderne lastebiler. I 1979 sto den nye broen ved Grunnfossen ferdig, og da det ble bygget vei fra Ulvilla frem til brofestet på sydsiden av Helgåa, var den gamle Røesbroens dager som hovedferdselsåre til Røesgrenda talte. Den ble brukt litt i noen måneder til, men også den begynte etter hvert å bli en slik dårlig forfatning at det ikke var forsvarlig å benytte den for motorisert ferdsel, og i 1980 ble den stengt. Og da elveforbygningene i Helgådalen nådde så langt ned som til dette ste det, var det også naturlig å anlegge ny vei til Røesgrenda langs forbygnings muren til utløpet av Leiringsbekken og videre opp til flaten ved Overholmen søndre. Dermed var man kvitt den vanskelige og tunge bakken som gikk di rekte opp fra Røesbroen. (Se under Flom, erosjon og ras langs Verdalselva - sikringstiltak.) Hengebroen - Røesbroen - fotografert i 1940. Foto: Agnar Bjørnmelen. Elektrisk strøm 2 Året 1914 var kraftstasjonen i Ulvilla ferdig, og store deler av bygda fikk elektrisk strøm derfrå, deriblant også Helgådalen helt opp til Elnes. Men dette gjaldt ikke Røesgrenda. Med den tids teknikk klarte man ikke å mestre de meget vanskelige topografiske forholdene som Hærfossens gjennombrudd hadde forårsaket. De høye og bratte elvemelene, samt stadige brudd og ras, gjorde det umulig å krysse elven med kabler og linjer. Og å gå andre veier ville bli for kostbart. Først i 1948 fikk Røesgrenda elektrisitet. Da ble det lagt et langt spenn over elven fra Bjørstad til Røessanden. Noter: 1 Opplysningene om løpestrengene er ved Johannes Overmo. 2 Opplysningene er hentet fra Olav Selli: Verdal Kommunale E-verk, Kommunalt selvstyre 150 år i 1987. Verdal Historielags skrifter 13 s. 168 f.
---- 686 RasB ---- DIMENSJONER - HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD Dimensjoner Som følge av Hærfossens gjennombrudd har det skjedd enorme forandrin ger i terrenget. Helgåa har senket sitt leie med nærmere 30 meter langs en strekning på 6 - 7 kilometer. Dette har ført til en masseforflytning som kan få det til å svimle for noen og hver.' Beregninger gjort på grunnlag av terrengets utseende før gjennombruddet, og terrenget slik det ser ut i dag, viser at nesten 35 millioner kubikkmeter løsmasse er blitt ført vekk av elven. Tallet må sees på med en usikkerhetsfak tor på pluss minus 10 %. Utvaskingen har skjedd i løpet av et tidsrom på 100 år. Det aller meste av løsmassene ble ført av sted de første årene etter gjennombruddet, men store mengder har gått ut hvert eneste år helt til i dag. Fremdeles finner det sted erosjon langs elveløpet, men etter at elvebreddene for det meste er blitt stein satt, er erosjonen redusert ganske betraktelig. Det er uråd å fastslå hvor mye som har gått hvert enkelt år. Noen år har det vært mer, andre år mindre. Men med utgangspunkt i de beregningene som er gjort, kan man si at det grovt sett har blitt vekkført gjennomsnittlig 350.000 kubikkmeter hvert eneste år siden gjennombruddet fant sted. Det vil igjen si at det hvert eneste døgn i løpet av hele denne perioden er blitt ført ut ca. 960 m 3. For å anskueliggjøre denne massetransporten som er utført av elven, skal dette regnes om til lastebillass. Vi tillater oss her å ta en meget stor lastebil, en som tar 10 m 3 i lasset. Det vil si at det hver dag må ha gått en transport av 96 lass fra Helgådalen til fjorden. Med lessing og tipping vil hver tur ta ca. 1 Vi time. Hvis en bil klarte seks turer pr. dag, ville det således ha tatt 16 lastebiler til å gjøre denne transporten. Og da må disse bilene ha kjørt hver eneste dag 365 dager i året i 100 år. Seiv om det til dels er tatt ut store mengder grus langs elveløpet, blir dette forsvinnende lite sett i forhold til alt som er vasket ut. Mesteparten har havnet ut i fjorden hvor det er bygget opp mektige avset ningslag. Og utenfor elvemunningen er melbakken flyttet hundrevis av meter utover. Note: Beregningene er utført av geotekniker Jarle Nestvold.
---- 687 ----
---- 688 RasB ---- Noen bilder fra Helgådalen ca. 1960. Bildene på sidene 686 til 693 er tatt av Harald Høstmælingen. Os. a i B ><3 f C-3
---- 689 RasB ---- I Os a si •I. & K -Ci
---- 690 ----
---- 691 RasB ---- Trolig er dette bildet tatt fra Prekestolen ved Dalbakken. Ca. 1960. Kvernhusbekken ca. 1960. Mye av terrenget til høyre er nå borte.
---- 692 RasB ---- Hållåvikberegt til venstre. Nordnesset til høyre. Ca. 1960. Nordnesset ca. 1960
---- 693 ----
---- 694 RasB ---- Leirformasjoner ca. 1960.
---- 695 RasB ---- Eksempler på hvordan trær vokser. Grunnen med roten har beveget seg. Men i toppen går skuddene oppover. Trærne kan til slutt få de merkeligste fa songer. Ca. 1960.
---- 696 RasB ---- oe -5 1
---- 697 RasB ---- DELTE MEN INGER OM HV A SOM BLEFORETATT REAKSJONER Ikke alt som ble foretatt fra myndighetenes side etter ulykkene i 1893, ble regnet for å være det klokeste som kunne gjøres. Nå er det sånn at det er lett å være etterpåklok. Og mange klarte i ettertid å se at mye av det som ble gjort umiddelbart etter ulykken, spesielt etter Verdalsraset, var bortkastet arbeid. Her skal vi imidlertid være klar over at de geotekniske kunnskaper ikke var de samme som dem man har i dag. Mye ble foretatt fordi man ganske enkelt trodde at årsakene var andre enn de egentlig var. Men det synes også klart at enkelte hadde en forstand og viten som det ikke ble tatt hensyn til. En av dem dette trolig gjaldt, var daværende bestyrer for Verdalsbruket, Johan Getz. Han hadde både utdannelse og innsikt, men hans råd ble dess verre ikke alltid fulgt. Blant annet hadde Getz et par år før Hærfossens gjen nombrudd villet senke og utvide toppen av fossen, for derved å slippe mer vann igjen nom. Følgelig ville de stadig tilbakeven dende flommene på oversiden av fossen bli redusert eller til og med komme bort. Men som det er nevnt tidligere, ville dette føre til at elveløpet ble senket videre bakover, og i sin tur ville dette skape nye proble mer. Getz' anbefalinger ble derfor ikke tatt til følge ved denne anledning. Da ulykken allikevel var ute, hadde så ledes Getz sitt på det tørre. Og da han ble klandret fordi han ikke hadde gjort sitt til å forhindre katastrofen, så han seg nødsa get til å ta til motmæle. Det gjorde han ved følgende avisinnlegg i Nordenjjeldske Tidende 29. juni 1894: Verdalsulykkene og kanaldirektøren ' Undertegnede er gjentatte ganger blitt Johan Getz.
---- 698 RasB ---- oppfordret til gjennom pressen å uttale den misnøye, for ikke å si indigna sjon, som hersker i Verdal mot kanaldirektørens forholdsregler og arbeids ledene, dette særlig i anledning de nye ulykkene oppe ved Hærfossen. Jeg har dog nødig villet innlate meg på det, etter som det neppe ville utrettes noe godt ved en slik handling, og ulykken er nå en gang ugjenkallelig skjedd. Jeg er flere ganger, og nå senest forleden dag av sjefen for et av Statens tekniske embedsverk, er blitt spurt om, hvorfor jeg ikke i tide har sørget for å få elveløpet i Hærfossen senket og utvidet. Etter nettopp å ha foretatt en undersøkelse på stedet, fant han det utvilsomt at denne uoverskuelige ulyk ken kunne ha vært førebygget ved en slik handling. Derfor finner jeg offent lig å burde opplyse om at skylden for dette er kanaldirektørens. Kanaldirektøren motsatte seg nemlig bestemt mitt forslag om å senke og utvide fossen, i det han i stedet ville førebygge gjennombruddet ved en større jorddemning - å bygge på løs grus og leire. Da nå ingen lokalkjente med noen kjennskap til undergrunnen trodde at en slik demning ville holde stand i noen lang tid, så fulgte av dette sørgelig nok at herredsstyret, som aldeles ikke hadde øynene oppe for hvor stor og overhengende faren var, vegret seg for å overta den forlangte garanti for vedlikeholdet av demningen med mere, og så ble ingen ting gjort. Dette var i 1891. Så kom det store jordskredet 19. mai 1893 og skremte såvel autoritetene som bygden. Stortinget bevilget hele summen til de arbeider som etter kanaldirektørens mening var nødvendig ved Hærfossen. Og kommunen overtok derpå nå ved likeholdet. Men i stedet for straks å sette i gang arbeidet med størst mulig kraft, ble det bortsølt en måneds tid med å forsøke å grave en kanal i de frem deles flytende leirmassene nede i bygden, som neppe noe annet normalt men neske ansa for mulig. Den bløte leiren seg nemlig sammen like hurtig som den ble gravet opp. Dette arbeidet ble da endelig oppgitt, etter at det var an vendt ca. 10.000 kroner til det, og utførelsen av demningen ved Hærfossen ble påbegynt med et lite mannskap. Åtte dager etter dette kom det en stor flom. Elven brøt igjennom, feide bort den påbegynte demningsstubben, og ulykken var uhjelpelig skjedd. Skred på skred gjennom mange lange år vil komme her, etter som elveleiet graver seg dypere og dypere ned. Og man vet aldeles ikke noe om når det vil stanse, eller hvilke garder som ansees for sikre. Verdalskomitéens utvirket riktignok i vinter at det ble foretatt en slags grunn undersøkelser. Men da Det norske kanalvesen ikke later til å bore eller kun ne benytte boreapparater for større dybde enn 10 meter, og de bløte kvikkleirelagene viser seg å ligge dypere, så er man derved like klok. Riktignok sees det nå å være bevilget en sum til grunnundersøkelser i Ver
---- 699 RasB ---- dal med flere steder, men vi har lite håp om at de vil bli brukt mens de kan være av noen slags praktisk nytte. Hermed får det foreløbig være nok om kanaldirektørens virksomhet i Ver dal. Vi ansa ham sannelig fra først av som en liten ekspert, og tilskrev det vår egen dumhet når vi syntes det ble satt i gang meningsløse arbeider, mens foranstaltninger som etter vårt ringe skjønn var gavnlige eller endog påtreng ende nødvendige, ikke ble fremmet. Hr. oberstløytnant Holst har nå overtatt den lokale ledelsen av elvearbeidene i Verdal, og da håper vi at det vil vise seg bedre frukter av de anvendte pen gesummene enn tilfellet har vært hittil, idet hr. Holst visselig vil drive ar beidene med sin velkjente energi og forstår å frigjøre seg fra all slags kontorstyre. Men oppe ved Hærfossen formår ikke lenger menneskelig makt å forhindre uunngåelige nye ulykker. Til slutt vil jeg herved på egne og Verdalsbrukets eieres vegne få lov til å avlegge hr. amtmann Grundt vår takk for utrettet bistand og støtte han ydet meg under mine bestrebelser på å forhindre Hærfossulykken. Resultatet svarte dessverre ikke på noen måte til anstrengelsene, men som det latinske ordspråket sier: Mot dumheten kjemper seiv de salige guder for gjeves. Reaksjoner på Getz' avisinnlegg Tydeligvis var dette sterk kost for mange, og Getz fikk kraftig motbør. Og kanaldirektøren følte også sin ære støtt. Nå var det imidlertid ikke den kanaldirektøren som var i virksomhet i 1894, som Getz hadde rettet sitt an grep mot. Hvordan alle motsigelsene tilfløt Getz, har det ikke vært mulig å finne ut, men sannsynligvis var det i form av skriftlige innsigelser direkte til ham samt i avisinnlegg. Han så seg videre nødsaget til å skrive et nytt avisinnlegg i samme avis. Der klargjorde han at det ikke var den daværende kanaldirektør han hadde hatt i tankene. Men samtidig rettet han et usedvanlig krasst angrep mot gård brukerne langs elven ovenfor Hærfossen. Disse mente han hadde vist liten forstand. Innlegget sto i juli 1894. Fornøden beriktigelse Da jeg hører at slutningstiraden i mitt oppsett Verdalsulykkene og kanal direktøren oppfattes som spesielt myntet på den nåværende kanaldirektør, så skynder jeg meg herved med å erklære at så ikke er tilfelle. Derved ble det nemlig siktet til hine grunneiere og andre der oppe ved Hær fossen som motarbeidet våre anstrengelser for å forhindre elvens gjennom
---- 700 RasB ---- brudd, i det de tvert om derved håpet å få flom vannet bort fra sine enger samt at laksen skulle gå opp til deres eiendommer. Nå ble de ganske visst fri ikke bare alene vannet, men også engene går nok med i vasken. Mannen døde riktignok, men feberen forlot ham dog, som doktoren sa. Og hva laksen angår, så lever neppe den mann som atter får fiske laks i Verdalselven. Til det er og blir den alt for leiret. Men de fleste folk, såvel der oppe som forresten, begrep faktisk ikke disse etter mitt skjønn øyensynlige folger av gjennombruddet, og således tror jeg med full grunn å kunne si at dumheten hovedsakelig er skyld i denne enestå ende ulykken. Konklusjon Men det var ikke alle som så denne beriktigelsen. For i alle fall fikk han et brev fra veidirektør Krag. Krag hadde ikke seiv lest Getz' avisinnlegg, men han hadde fått innlegget gjengitt. Og han ba om å få seg tilsendt stykket. For hvis det var ham Getz hadde i tankene da han skrev sitt innlegg, mente Krag at det var helt urettferdig. Krag mente også at, dersom det han hadde fått referert, medførte riktighet, hadde kanaldirektøren krav på oppreisning. Krags brev var datert Kristiania 14. oktober 1894. Getz skrev 20. oktober samme år et brev tilbake til Krag hvor han på det sterkeste understreket at det hverken var Krag eller den nåværende kanal direktør han hadde hatt i tankene da han skrev sitt avisinnlegg. Det er vel liten grunn til å være uenig med Getz i hans siste avisinnlegg. Den eneste muligheten for å utsette gjennombruddet da var å senke fosse nakken. Og det var det mange som uttalte seg i sterke ordelag imot. Noen fryktet øket graving fordi elven da ville få lavere leie, og andre mente det var bortkastede penger. Hvilke beveggrunner som lå bak, kan trolig ha vært forskjellige. Enten det var, som Getz sier, et ønske om at elven skulle grave seg så dypt at laksen ville komme opp, eller det var en frykt for at det ville bli større ødeleggelser hvis leiet ble senket, er vanskelig å si. Trolig er det nok at de som hadde kjempet mot en senkning av toppen av fossen, klokelig tidde stille om sine syn og forbigikk dem i stillhet i ettertid. Her må det tilføyes at den muntlige tradisjonen i Helgådalen går ut på at det var delte meninger hos gårdbrukerne ovenfor Hærfossen. Noen mente nok at det ville medføre erosjonsskader oppover fra fossen i fall fossenakken ble senket. Men ingen var i stand til å forutse de enorme konsekvensene av at elven tok et nytt løp forbi fossen. Dette var nok heller ikke Getz klar over. Normalt er skriftlige kilder mer pålitelige enn muntlige, men også skriftli ge kilder kan inneholde direkte feil. I dette tilfelle tok Getz feil på et punkt i sitt andre avisinnlegg. Laksen gikk normalt ikke opp til Hærfossen i 1893. Det var bare streiflaks som passerte Grunnfossen. Hvis Getz hadde hatt sam
---- 701 RasB ---- tale med noen som mente at laksen ville komme enda høyere opp, måtte ved kommende ha vært usedvanlig fremsynt. Det kunne derfor umulig ha vært noe alvorlig argument at laksen ville gå opp hvis elven brøt seg forbi fossen. En annen sak er det at det ikke hadde vært nok med en senkning av fosse nakken alene. Vestskråningen av terrassen nedenfor fossen var fremdeles ut satt for erosjon fra elvens side. Skråningen fikk aldri tid til å stabilisere seg. Så seiv om grunnen ikke besto av kvikkleire, ble den utraste massen, som til sy vende og sist kunne ha stabilisert skråningen, vasket vekk av elven ned enfor. Som det er nevnt ovenfor, var det målt et loddrett fall på 16 meter på vestsiden av den smale kammen som styrte Helgåa inn i Hærfossgjelet. Alt tyder på at gjennombruddet hadde kommet uansett hva man gjorde på oversiden. Det er uklart om man var inne på tanken om å styre Helgåa unna foten av denne skråningen. Men hvis det ikke skjedde, ville råsene på utsiden før eller senere spise seg innover slik at de nådde elveløpet uansett hvor mye man senket fossen. Heller ikke Getz nevnte denne muligheten. Det eneste man kunne gjøre seg forhåpninger om ved å gjøre noe på toppen, var å for hindre en rask gjennomgraving derfrå. At det ikke er funnet mange avisinnlegg fra noen av innbyggerne i Helgå dalen som svar på Getz påstander, kan allikevel ikke taes som bevis for at Getz hadde rett i alt. På den tiden var det trolig ikke mange faste avisabonnen ter oppover dalen. Mange eldre folk kunne heller ikke skrive. Det går frem av de mange m p P-er (med påholden penn) som finnes i dokumentene fra den tiden. Dessuten var nok direktør Getz en alt for myndig person til at noen ville begi seg ut i en avispolemikk med ham. Men seiv om enkelte hadde slike synspunkter som Getz beskriver, var det allikevel ikke de som hadde det avgjørende ordet i denne sammenheng. Så de dumme Getz henviser til, er snarere å finne andre steder i bygden enn oppe i Helgådalen. Her må nok kommunestyret finne seg i å bli omfattet av denne betegnelsen. Det var sendrektighet her som forsinket arbeidet. Og en rask titt på hvem som var kommunestyrerepresentanter i 1889 og 1891, viser at det var en representant fra Helgådalen ovenfor Hærfossen i 1889, og ingen i 1891. Allikevel er dette bare hypotetiske problemstillinger. Gjennombruddet var et faktum 12. september, og resultatet ble at Helgådalen ble ødelagt. Note: 1 Språket er modernisert.
---- 702 RasB ---- BOLLGÅRDSKANALEN Sikring av elven Kanaldirektøren så det som sin oppgave å prøve å forhindre at Verdals elven gjorde skade på grunn som ikke allerede var blitt ødelagt av raset. Blant annet gjaldt dette langs det nye løpet elven fikk over leirflatene. Flere steder tok den en slik retning at den med tiden kunne komme til å anrette skader på uskadet jord. Og på slike steder ble det gravet kanaler og gjennomstikk. (Se under Elven.) Ovenfor Raset var det imidlertid et sted der man nærte enn viss frykt for at det kunne skje til dels drastiske ting dersom ikke noe ble gjort. Det var like ovenfor Volgavlen. Der gjorde elven et par store slynger. På sin vei ned over passerte elven Kvelstadnesset. Der gjorde den en nesten rettvinklet sving mot syd. Like vest for åpningen av Kvelstaddalen støtte elven på terrassen der, og ble svinget først mot vest så mot nord. Derfrå sto elven rett mot Reppemelen. Gjennom lang tid hadde Verdalselven erodert i denne melen, og den hadde laget en dyp U-formet innskjæring. Etter denne U-svingen styrte Volgavlen elven tilbake over dalen igjen, og vest for Bollgård vestre nådde den på nytt terrassen på sydsiden. På dette viset gikk elven i et ekstremt kroket løp langs denne strekningen. På sydsiden var det to ness eller tanger, Kvelstadnesset og Storøra. Og på nordsiden var det også to tilsvarende, Auskinnesset og Bollgårdsøra. Spe sielt var Auskinnesset og Storøra smale og lavtliggende. Begge disse stedene lå utsatt til når det var flom, og elven eroderte kraftig i svingene. Egentlig var det bare et tidsspørsmål før den ville skjære seg gjennom. Men den svingen elven gjorde under Reppemelen var skummel. Mot vest lå Volgavlen, og den var trygg. Her var det grove masser i grunnen. Deri- Skisse som viser elvebruddene ved Reppe. (Etter Reusch).
---- 703 RasB ---- mot nord og øst var det leirmeler, og i disse melene gikk det stadig vekk større og mindre ras. Da det ble registrert at Verdalselven var usedvanlig leirgrå og slamførende dagen før Verdalsraset, mente man at det hadde sam menheng med at det hadde skjedd en utglidning i Reppemelen samme dag. Da Verdalsraset var et faktum, og man hadde fått forståelse for hvor far lige slike nakne leirmeler var, vendte man oppmerksomheten mot Reppe melen. Det var klart at så lenge elven fulgte dette løpet, ville den erodere her. Og man kunne ikke vite om ikke også denne terrassen var av samme beskaffenhet som terrassen hvor Verdalsraset hadde gått. Kanskje kunne det skje enda et Verdalsras her. Gamle planer ' Men elven hadde vært vanskelig på dette stedet før raset i 1893. Både på 1600- og 1700-tallene hadde det skjedd elvebrudd her. Gårdene på begge sider hadde mistet jord, og elven hadde til stadighet tatt nye løp. Dette gjorde det svært vanskelig å holde rede på de gamle gårdsgrensene. Ut på 1800-tallet begynte man å mene at det ville være mulig å temme elven. 11857 var kanaldirektøren på besøk. Et resultat av dette besøket ble en rekke kart over elveløpet fra utløpet og oppover til Haga. Kanaldirektøren påpekte også de store svingene ved Reppe. Så gikk det 25 år. I 1882 var kanaldirektøren på nytt i Verdal. Også ved denne anledningen studerte han forholdene ved Reppe. Det hadde da skjedd store forandringer. Det ble antatt at 200 mål jord hadde forsvunnet i den mel lomliggende perioden, og en husmannsplass ved navn Heggesnesset var blitt flyttet. En annen husmannsplass på Storøra sto i fare for å bli tatt, og måtte snarest flyttes. I 1884 ble det lagt frem planer for regulering av elven. Elveforbygging ble ansett for å være for kostbart. Planene omfattet et gjennomstikk av en av tangene. Omkostningene ble satt til kr. 25.000. Sammenlignet med prisene på det arbeidet som måtte utføres ca. 10 år senere, er dette et oppsiktsvekkende høyt tall. Men forklaringen kan være at man også ønsket å rette ut elveløpet mellom Volen og Landfall. Men det skjedde ikke mer. Kanskje manglet man penger. Nye planer Med en gang forholdene lå slik til rette om sommeren 1893, ble det påbe gynt planlegging av en kanal gjennom nessene for å rette ut elveløpet. Den første Vukusjøen ble tømt i løpet av sommeren, og 22. august sendte kanal direktøren brev til Elling Reppe med anmodning om tillatelse til å grave en kanal over Storøra. Så vidt det har vært mulig å finne ut, var dette den første henvendelsen. Begrunnelsen for anmodningen var å forhindre erosjon i
---- 704 ----
---- 705 ----
---- 706 RasB ---- melene nedenfor Reppe. Storøra kalles ved denne anledning for Auskinnesset. Tydeligvis var Elling Reppe klar over faren, for allerede en uke senere, 30. august, svarte han positivt på kanaldirektørens anmodning. Mer skjedde ikke denne sommeren og høsten, for 12. september gikk det store etterskredet ved Jermstad. Vukusjøen ble dannet for andre gang, denne gang enda større enn den første, og nå lå sjøen til våren 1894. (Se under Vukusjøen.) Allikevel var det klart at også den andre Vukusjøen ville bli tømt med en gang elven begynte å skjære seg ned i demningen. Derfor ble det rettet hen vendelse til den andre store grunneieren i det aktuelle området, Elling Olsen Auskin. Han svarte 29. januar 1894. Han var like positiv som Elling Reppe, seiv om det ikke så fullt så uhyggelig ut for hans eiendom. Men han sa i sitt svar at etter som han ga fri grunn til dette arbeidet, håpet han at kanal vesenet ville være behjelpelig til nærmere å undersøke forholdene ved Auskin og om nødvendig hjelpe til med nødvendige forbygninger. Han kalte sin eiendom Åkergjerdet i sitt svar. Ole Balgård ga også sin tillatelse til at graving kunne finne sted over hans eiendom. I januar 1894 var det ikke mulig å få fatt i Ole Volen som eide Volen østre, og Sefanias J. Skrove som eide plassen Storøra. Ole Volen var på det tids punkt i Sverige, mens det er uvisst hvor Sefanias Skrove var. Men kaptein Ivar Klæstad som sto for planleggingsarbeidet, antok at disse hadde gitt sitt samtykke til Verdalskomitéen. Klæstad bemerket også at Storøra nesten var ødelagt av oversvømmelse og flom. Planen gikk ut på å lage gjennomstikk gjennom to ness. I planen ble de kalt Bollgårdstangen og Åkergjerdet. Bollgårdstangen var Storøra, og Au skinnesset var Åkergjerdet. Gjennomstikket av Bollgårdstangen ville få en dybde av 2 til 3 meter, gjenn omsnittlig 2,6 meter, og en lengde av 220 meter. Kanalen gjennom Åkergjerdet ville bli noe dypere, 4 til 5 meter, men leng den ville være bare 60 meter. Bredden på begge stikkene skulle være 5 meter. Følgelig ble det beregnet at det måtte graves ut ca. 2.860 m 3 masse i det nederste stikket, og ca. 1.350 m 3 i det øverste. Prisen ble regnet til kr. 0,40 pr m 3 iberegnet hugging av is og snømåking. Totalt ville kanalene komme seg på henholdsvis kr. 1.140 og kr. 540. Arbeidet Av en eller annen merkelig grunn finnes det nesten ingen kilder som for teller om selve arbeidet. Men arbeidet startet opp i 1894. Det er ikke klart når Bollgårdskanalen var ferdig. Det inngikk i planene at elven seiv skulle
---- 707 RasB ---- IM 05 c 05 I*s s: 0« »2 5 t>s K S 5? I on . st ex, 0 S Ot, II s? £3 1*; Verdalsboka - 45
---- 708 ----
---- 709 RasB ---- besørge en del av gravingen med en gang det tok til renne vann gjennom ka nalen. Det var blant annet årsaken til at kanalen i utgangspunktet ikke var planlagt bredere enn 5 meter. På den tid fantes det ingen maskiner, og all graving skjedde med hånd makt. Redskapene var spade, hakke og trillebår. Før vannet kunne begynne å renne, måtte det allikevel fraktes vekk en god del masse. Rimeligvis kjørte man ikke massen så veldig langt av sted. Men tatt i betraktning at man brukte spade og trillebår, er det en betydelig arbeidsinnsats som ble lagt ned. Etter at kanalen var et faktum, gikk det ikke lang tid før forholdene for andret seg. Strømmen i svingene under Kvelstadmelen og Reppemelen av tok, og i løpet av bare kort tid hadde elven senket sitt leie så pass meget at det nesten ikke sto vann igjen i disse gamle løpene. Dermed var faren for at elven skulle utløse nye ras ved Reppe over. Kanal over Guddingsholmen 2 Forholdene langs elven nedenfor Landfall ble også sett på som usikre, seiv om de ikke på noen måte kunne sammenlignes med forholdene ved Reppe melen. Men for å være føre var, ble det bestemt at det skulle graves en kanal over Guddingsholmen. Dette ville gi elven et rettere løp, samtidig som den ble flyttet noe unna melen ved Landfall. Kanalen ble gravet like etter at Bollgårdskanalen var ferdig. Man benyttet den samme teknikken, det vil si at man laget en renne som vannet seiv kunne utdype og utvide. Men man lyktes ikke helt med denne kanalen. Det var ikke mulig å få elven til å følge det nye løpet fullt ut. Den gikk fremdeles i sitt gamle løp. Resul tatet ble at det ble en øy eller holme der nede. Landfallvaldet nådde helt ned til kanalen, og den nye øya fikk navnet Elveøra eller Landfalløra. Seiv om man ikke klarte å få det slik man planla til å begynne med, skjedde det imidlertid en sakte og gradvis utvikling i retning av at elven fulgte det nye løpet. Og i dag har Verdalselven sitt løp langs etter denne kanalen. Dessverre finnes det ikke opplysninger om arbeidet med denne kanalen heller. Noter: 1 Opplysningene om dette er for det meste hentet fra Hans Jøsås: Bollgårdskanalen; Verdal hi storielags skrifter 9, Årbok 1983 s. 203 ff. 2 Opplysninger ved Jenny Skavdal.
---- 710 ----
---- 711 RasB ---- FLOM, EROSJON OG RAS LANGS VERDALSELVA SIKRINGSTIL TAK Av Einar Sæterbø HYDROLOGI OG GEOLOGI. Kunnskaper om vassføringer og grunnforhold er grunnleggende for alt ar beid med å sikre mot flom og erosjon. Verdalens dramatiske geologiske historie, knyttet til kvikkleire og store rasulykker, er beskrevet andre steder. Her skal vi se litt nærmere på den delen av hydrologien som karakteriserer flomforholdene. Verdalsvassdraget er stort sett uregulert, d.v.s. en må ta de flommene ned børen gir grunnlag for. De naturlig dannede innsjøer og vatn bidrar imidler tid effektivt til en gunstig naturlig regulering av flommene i vassdraget. Verdalsvassdragets totale feltstørrelse, ved Verdalsøra, er på 1472 km 2 . Midlere spesifikt avløp i feltet er f ra 40 til 60 l/sek./km 2 . Vassføringer i fel tet registreres kontinuerlig i målestasjoner ved Dillfossen, ved utløpet av Veresvatnet og ved Grunnfossen i Helgåa. Grunnfossen er den eldste, med observasjoner fra 1908. Tidligere har det også i kortere perioder vært regi streringer ved utløpet av Innsvatnet, ved Stene bru og ved Adalsvollen. Registreringene ved Grunnfossen viser de store flommene som har fore kommet i Verdalselva i observasjonsperioden. Nedenstående vassføringstall er grovt omreknet til flomstørrelsen ved Verdalsøra: Okt. 1947 1200 m 3 /sek. (Maks. verdi) Jan. 1932 1150 m 3 /sek. —« — Des. 1990 1016 m 3 /sek. — « — Des. 1962 944 m 3 /sek. (Døgnmiddel) Mars 1953 924 m 3 /sek. — « — Nov. 1961 857 m 3 /sek Mars 1982 610 m 3 /sek Jan. 1992 484 m 3 /sek. (Maks. verdi) Lista er ikke fullstendig. Vi ser at storflommene kan forekomme både om høsten og om våren. Ofte oppgis døgnmiddelverdier. En må være klar over at denne verdi gjerne ligger betydelig under flommens maksimalverdi. Stor flommene i 1932 og 1947 er rekonstruert etter flomlinjenivellement.
---- 712 RasB ---- a
---- 713 RasB ---- S/2W
---- 714 RasB ---- SIKRING MOT FLOM OG EROSJON. Gjennom alle tider, i alle samfunn, har menneskene tatt i bruk sin oppfinn somhet og sine tilgjengelige ressurser for å utnytte de muligheter det renn ende vatn byr på, som ferdselsåre, energikilde, vatningskilde og matkammer, samtidig som de har beskyttet seg, etter beste evne, mot det enorme skade potensialet ustyrlige vassmengder representerer. Slik har det vært også i Ver dalen. Ofte har nok maktesløsheten overfor naturkreftene lagt seg knugende over menneskenes sinn. Enkeltpersoner og bygdesamfunn har gjort store innsatser for å sikre sine hus og sine jordflekker. Oppgåvene ble ofte for store, og i Norge ble flomsik ringsarbeidet tidlig sett på som en viktig offentlig oppgave. Få steder har stat lige vassdragsmyndigheter vært så aktive som i Verdalen, av åpenbare årsaker. Det framgår av foreliggende materiale at flomsikringstiltak m.v. inntil 1804 ble utført av offiserer etter ordre fra Amtmannen. Med kongelig resolusjon av 8. juni 1813 ble så den første «Canal- og Hav neinspektør», F. C. Gedde utnevnt. Arbeidsinstruksen omfattet det som nå går under betegnelsen forbyggings- og senkingsarbeider. Dette regnes som for løperen til den offentlige institusjon som i dag har hovedansvaret for flomsik ringsarbeidet i Norge, nemlig Norges Vassdrags- og Energiverk, i dagligtale kalt NVE eller Vassdragsvesenet. Denne etat har fra 1850 årene av spilt en aktiv rolle i flomsikringsarbeidet i Verdalsvassdraget. I «Kanalvesenets historie» fra den første tida finner vi en geografisk beskriv else av Verdalselva som dannes ved samløpet av «Væra Elv og Innaelven», ved Vuku Annekskirke. Etter om lag 1,5 mil løper den ut i Trondheimsfjor den. Strekningen fra Reppe og ned til utløpet beskrives spesielt som et om råde der elva gjennom tidene har skaret seg inn i den beste og mest oppdyrkede del av dalføret. Især var skadene store når flommene ble fulgt av isgang. Etter anmodning bl.a. fra vegmyndighetene, gjennom Amtet, ble det av De partementet i april 1856 gitt ordre til Kanaldirektøren om å «anstille fornødne undersøgelser og til at afgive Betænkning med Overslag over de arbeider som måtte ansees fornødne for at forebygge videre Elvebrud». Vegmyndighetenes engasjement kom av at det nå skulle bygges ny bru ved Verdalsøra. Denne brua måtte få en tryggest mulig plassering. Etter en befaring i 1857 lot kanaldirektøren løytnant Bang og ingeniør Lassen foreta oppmåling av elva i målestokk 1:2000 fra utløpet opp til Haga Ferge
---- 715 RasB ---- sted samt lage et liknende kart over et stort elvebrudd ved Reppe, omlag midt veis mellom Stiklestad og Vuku. Det ble tatt lengde- og tverrprofiler. Elve leiet ble opploddet. Disse målingene ble grunnlaget for omfattende sikringsarbeider som ble plan lagt og gjennomført i årene deretter, særlig i forbindelse med de førnevnte bruarbeidene, ved Verdalsøra og ved Kjæran. De første kartene ble senere supplert og ajourført etter målinger og opptegninger i 1865 (kaptein Holst), 1875 (kaptein Vedeler) og 1882, 1883, 1884 (løytnant Nysom og kanaldirek tørens assistent Helge Steen). Sikring ble på den tiden helst etablert ved hjelp av peler, «senkfaskiner», og flettverksgjerder som beskyttelse for innenforliggende fyllmassen Brudd stein var mangelvare i nedre deler av Verdalen, da som nå. Også «gjennom stikk» og utretting av kurver inngikk i planene. Gjennomstikket ved Kjæran var et stort og omfattende arbeid som skapte store problemer for kanaldirek tøren folk utover i 1870- og 80 årene. De ovenfor omtalte sikringsarbeider finnes avmerket på kartet. Sikringsarbeidet ved Verdalsøra kom forøvrig først i gang etter at distrikts andelen på 4.000 kroner (av et totalbeløp på 16.000 kroner) var frafalt. Den nåværende distriktsandel på 25 % og problemene med å finansiere denne har altså lange tradisjonen Anlegget ble til slutt atskillig dyrere enn planlagt. Det ble knapt noen gang fullført etter planen. Omfattende flomskader med erosjon i de nye elvebred dene og gjenøring med sand i gjennomstikket, gjorde det snart nødvendig å ta i bruk stein som erosjonssikring. Senere har forholdene stabilisert seg i dette området. I Kanalvesenets Historie fra 1870- og 80 årene omtales også befaringer og planer vedrørende elvebrudd ved Rosvoll, Bjartnes og Reppe. Først senere kom det forbygninger på disse stedene. Så langt fram mot vår tid som inntil siste krig, ble mye av forbyggingsarbei det utført for hand, gjerne som en samordnet innsats av profesjonelle anleggs folk og bygdefolk som var ute etter kjærkommen fortjeneste. Noen ganger også av bønder som deltok med hest, slede og muskelkraft for å arbeide inn distriktsandelen.Enkelte av disse tidlige forbygningsanlegg som vi har mange eksempler på overalt i landet, er av høg handverksmessig standard. Noen ste der finner vi godt tilrettelagt murverk, med fin hydraulisk utforming. Etter krigen har masseflyttingsmaskinene og fjellsprengningsteknikken over tatt mye av anleggsarbeidet, slik vi har sett det i Helgådalen. Dette har mulig gjort anlegg med dimensjoner som tidligere var helt utenfor rekkevidde med de midler som da sto for hånden. Miljøhensyn blir i dag tillagt stor vekt ved planlegging og gjennomføring av tiltak mot flom og erosjon. Flomfyllinger tilbaketrukket i forhold til elve
---- 716 RasB ---- bredden, vegetasjonsbelter og fiskestier i elvekanten er eksempler på typiske tiltak som vil bidra til å øke trivselen og tilgjengeligheten ved elva. Nedover Helgådalen. 1988.
---- 717 RasB ---- KATASTROFEÅRET 1893. RAS OG ETTERFØLGENDE SIKRINGSARBEIDER. Det er ingen kjent sammenheng mellom de to dramatiske geologiske hen delser som skjedde i Verdalen i året 1893. Først det store Verdalsraset med utløp i elva mellom Haga og Eklo, og som gikk 19. mai 1893, deretter Hær fossens gjennombrudd oppe i Helgådalen som skjedde 12. september samme året. Dersom det er en sammenheng, må den være å finne i et sammentreff av store flomvassføringer samt uheldige stabilitetsmessige forhold på de to ste der, som begge var utsatt for erosjon fra elva. Hærfossens gjennombrudd Ved Hærfossen var årsaken klar. Den 10. og 11. september var det regn dag og natt. Faren for gjennombrudd var forutsett. De planlagte forbygningsar beider i yttersvingen, ovenfor fossen, ble imidlertid aldri gjennomført. Hel gåa strømmet i flom over den gjenstående åsryggen som bare var 3 m høg, og vatnet skar ut sideveis ned i leirmassene i dalbotnen. NVE's anleggsgjeng i Verdalen. Fra v.: Knut Bakkeslett, Asmund Karlgård, Torstein Kluken, Olav Ramdahl, Ottar Elnes og Joar Storholmen.
---- 718 RasB ---- I årenes løp arbeidet elva seg ned til et nytt nivå og etablerte en ny dalbotn, opp til 30 m lavere enn den gamle. Forandringene strekker seg helt opp til Granfossen, 6 km ovenfor den gamle Hærfossen. Først idag, 100 år etterpå, kan vi regne tilstanden noenlunde stabil. Dette ikke minst etter at både hovedelva og de fleste av de sterkt gravende side bekker nå er sikret i og med NVE's sikringsarbeider for Røesgrenda. Om fattende stabiliseringstiltak ble her planlagt og utført i løpet av 1980 årene. Arbeidene ble finansiert av NVE (50%), Naturskadefondet (45%) og Verdal kommune (5%). I tillegg til at selve elva og sidebekkene ble sikret, er de mest utsatte og ustabile rasskråninger ved Overmo og Dalbakken, 30 - 40 m høge, stabilisert ved at anslagsvis 100.000 m 3 løsmasser er flyttet fra skråningstoppene og plas sert i foten av skråningene, innenfor de beskyttende forbygningene, der de har fått en stabiliserende virkning mot ytterligere ras i skråningene. De største sidebekkene som tidligere gravde seg ned i svære raviner inn mot veger og gjenværende bebyggelse, samles nå i grøfter og rør, i takrennesyste mer, til kontrollerte nedføringer til hovedelva. Videre senking av botnen i Helgåa stoppes med steinterskler ved de tre mest utsatte strykene. Sikringsarbeidene i Helgådalen bygger altså på følgende 4 hovedprinsipper: Erosjonssikring av elvebredd slik at skråningsfoten ikke skal undergra- ves ytterligere. Stabiliteten blir forbedret også på grunn av plastringsstei- nens tyngde. Ca. 7 km er forbygd. Elvebotnen sikres mot ytterligere senking ved hjelp av tersklen Til nå er det bygget 3 slike terskler. Stabiliteten av utsatte skråninger (Dalbakken og Overmo) forbedres ved avlasting. Jordmasser fra skråningstopp flyttes til skråningsfot. Sidebekker sikres og overflatevatn samles i grøfter og rør for sikker ned- føring i hovedelva. Dette gjelder Kalddalsbekken, Leirengbekken, Nord stubekken, Kvennhusbekken og samlegrøftene ved Dalbakken/Leirhaug og ved Overmo. Sikringsarbeidene i Helgådalen, mellom den gamle Hærfossen og Granfos sen, har kostet ca. 16 mill. kroner. Dette er således de mest omfattende elve sikringsarbeider noensinne utført i Norge. Sikringsarbeidene i Helgådalen er vist på eget kart. Det store Verdalsraset Dette raset som altså gikk 19. mai 1893, krevde 116 menneskeliv. Dermed er dette en av de største naturkatastrofer som har rammet Norge i nyere tid. Her er ikke årsakssammenhengen like klar som ved Hærfossen. På gamle kart ser vi at Follobekken og Eklobekken begge lå sentralt i rasområdet. Vi
---- 719 RasB ---- Utsikt fra skråningstoppen vedDalbakken og Kaldalsbekken før nedplanering. Kaldalsbekken er ledet vekk. Bekkeravinen er sikret og nedplanert.
---- 720 ----
---- 721 RasB ---- »_.—._ Det gamle elvefaret med Hærfossen Forbygging langs elv / sikring av bekkefar. Å///V///'/ Avlasting av skråningstopp. 4. _ _ Grøfter og rør for oppsamling og nedføring av overflatevatn. o 1. Hærfossen forsvant i 1893. 2. Avlastet område ved Dalbakken 3. Vannskille overflatevatn. €5 4. Kalddalsbekken er overført til grøfter og rør (3). Ravinen sikret og nedplanert. 5. Leirengbekken er lagt i rør. 6. Ny bygdeveg til Rød opp f ra elveforbyggingen. 7. Nordstubekken er sikret i botn og sider. 8. Avlastet område Overmo. 9. Kvennhusbekken er sikret i botn og sider. 10. Botnterskler sikrer elvebotnen mot senking. 11. Steinbrudd. tfwN /f Tegnet i målestokk 1 : 10.000 C 0 50 Om IOOOm '»
---- 722 RasB ---- Bekkeravine inn mot gardshusa på Dalbakken. Mesteparten av vatnet ble fjernet fra bekken. x ✓* Skråningstopp ved Dalbakken, før avlasting.
---- 723 RasB ---- vet også at vinteren 1892/93 var uvanlig snørik. I mai kan vi regne med at grunnen i området var sterkt oppbløtt. Samtidig gikk elver og bekker over sine bredder. Særlig Follobekken eroderte sterkt. Det vakte uhygge at den ett sted smatt ned i jorda og gjemte seg. Det har vært antatt at raset ble utløst av Follobekkens graving i ustabile løsmasser. En annen teori er at raset ble utløst av Verdalselvas graving ved rasmunningen. Store mengder kvikkleire i området skapte forutsetninger for rasets omfang og forløp. Anslagsvis 55 mill. m 3 leire og andre løsmasser fløt ut fra en 2,9 km 2 vid rasgrop (se kartet) og utover dalbotnen. Leirsuppa dekket 8,6 km 2 av dalbot nen nedover mot Verdalsøra. Ovenfor raset ble elva demmet opp og dannet Vukusjøen. Den flate dalbotnen ble helt forandret. Elveløpet endret seg også. Ved utlø- pet av raset, ovenfor Haga, ble elva presset sørover mot Sundby og Melby. Lenger nedover går elva i dag helt andre steder enn før raset. Det gamle elve faret er omtrentlig avmerket på kartet. Det var klart at her måtte Verdalen få hjelp. En forutsetning for å få sentrale deler av dalføret raskest mulig beboelig igjen, var å få hovedelv og sidebekker etablert i noenlunde stabile traseer. Gjennom Kanalvesenet ble det i årene 1893 til 1915 bevilget kr. 450.000 til samleanlegg A. nr. 88, «Regulering av Verdalselv og dens bielver». Meste parten ble utført i årene 1895 til 1910. Den vanlige distriktsandel ble rimelig vis frafalt. Det meste måtte prioriteres, improviseres og planlegges på stedet, etterhvert som arbeidet gikk framover. I dag finner vi vel igjen bare spredte rester av disse improviserte anleggene. Mange steder inngår de i nyere sikringsanlegg, med andre betegnelser. På Kanalvesenets gamle karter fra årene 1893 til 1897, finner vi planlagte traseer og naturens egne ajourføringer inntegnet. Det ble utført omfattende utrettinger og gjennomstikk ved Balgård og ved Melby/Haga, se kartet. Svært mye av sikringsarbeidene som foregikk langs Verdalselva i årene etter Ver dalsraset, ble gjort etter improviserte planer, På kartet er inntegnet forbygninger og andre sikringsanlegg fra Reppe/Slap gard og nedover, for det meste planlagt og utført i NVE-regi, fra 1860-åra og fram til i dag. Heller ikke forbygningsanlegg varer evig, særlig ikke i leireområder. Etter en inspeksjon av oppsynsmann Sørheim i 1944 finnes parsellene ved Hegstad, Ekle og Landfall å være i så dårlig forfatning at omfattende reparasjoner er nødvendig. Disse reparasjonene har pågått opp til våre dager. Verdalsboka - 46
---- 724 RasB ---- >; ™ 'v^r^: 1 - wr f/f, rj o 'Wt'Æ' -11 ¥IL^ "W'»£ Si l/l. + "ft \\, VY\> \x. W a Jenl -5 l l //,. Kordakugft Tronestangei
---- 725 RasB ---- NEDRE DELER AV SIKRINGSARBEID ,VA. 893. TEGNFORKLARING. Elva før 1893. Rasgropa Forbygging langs elva. 1. Ny bru ved Verdalsøra ca. 1860. 2. Haga Fergested. 3. Gjennomstikket ved Kjæran, 1870 og utover. 4. Gjennomstikket ved Balgård. 5. Gjennomstikket ved Melby/Haga. Tegnet i målestokk 1 : 50.000 0 2.500 m 2.500 m 5.000 m
---- 726 RasB ---- FORBYGNINGSVIRKSOMHETEN I VERDALSVASSDRAGET I DAG I dag finner vi over 8 km gamle og nye forbygninger i form av steinkledde elveskrenter, delvis i kombinasjon med flomfyllinger, langs Verdalselvas bred der på de strekningene som ble mest påvirket av raset i 1893. Langs nord bredden finner vi forbygningene ved Eklomelen (1600 m), Haga (800 m), Hegstad (800 m), Bjartnes/Ekle (1000 m). Sørbredden beskyttes av forbyg ningene ved Haga Fergested (700 m), Ryan/Leirfall/Solbu (1000 m), Holm li/Haga (1200 m), Haga/Rosvoll/Ekle (1200 m). Også ellers er Verdalselva bra forbygd. Den er vel i dag en av de sterkest forbygde elver i landet. Mange av de gamle forbygningene er imidlertid i dår lig forfatning og trenger sårt til opprusting og fornyelse. De lokale tilsyns nemdene har en viktig funksjon i vedlikeholdsarbeidet. Noen ganger går det noen år mellom de store flommene. Det er imidlertid helt sikkert at de vil komme også i framtida. Årvåkenhet i flomsikringsarbei det er alltid nødvendig, ikke minst i Verdalen. Norges Vassdrags- og Energiverk (NVE) har i dag det nasjonale hovedan svar for flomsikringsarbeid, damsikkerhet, og hydrologi. Etaten har også det forvaltningsmessige ansvar for konsesjonsbehandling etter Vassdragsloven. I samarbeid med kommune og fylkesmann er NVE allmennhetens godkjennings myndighet for mindre inngrep i vassdraget, f.eks. for grusuttak som er et ak tuelt og konfliktfylt tema, også i Verdalselva. Dessuten gir etatens folk faglige vurderinger av hvordan forskjellige typer byggverk i og langs elvene påvirker isganger, flomoppstuving m.m. NVE utøver sin virksomhet i Verdalsvassdraget gjennom NVE Region Midt- Norge, med kontor i Trondheim. Gjennom mesteparten av etterkrigstiden har en av regionkontorets tre anleggsgjenger, med sin anleggsingeniør, hatt sin hovedstasjon i Verdalen. Nylig er det etablert eget anleggssenter ved Verdals øra. Helgådalen har vært den viktigste arbeidsplassen for Verdalsgjengen i de senere år, fra 1982 til 1990. Foruten de før omtalte arbeider i Helgådalen, er det i Verdal kommune, i løpet av de siste 15 - 20 år, utført følgende større sikringsarbeider mot flom og erosjon: 6421 Inna Stornesset 8237 Sikring av Leirengbekken med bygdeveg. (Veg til Røe).
---- 727 RasB ---- Fra avlastningsarbeidet ved Dalbakken. Bildet er tatt i 1988. Avlastningsarbeid ved Dalbakken. Bulldozeren skyver masserte fram. Grave maskin kombinert med vannspyling flytter massen ned til skråningsfot.
---- 728 RasB ---- Det gamle elvefaret ved Dalbakken fylles med masse fra skråningstopp. Her blir det snart dyrket mark. Høgmelen ved Dalbakken er sikret med avlastning. Elva går langs forbyg ningen i forgrunnen.
---- 729 RasB ---- Fra avlastningsarbeidet ved Overmo. Overflatevatn blir ledet bort i rør som ble nedlagt i grøft. Helgåa blir sikret med forbygning av stein.
---- 730 RasB ---- 6862 Verdalselv Byafalla. 307 Helga Volden. 4865 Helga Kroketneset. 4386 Helga Nessemo. 1520 Helga ved Sørmo/Grindstad. 140 Verdalselv ved Framnes/Prestenget. 6404 Verdalselv ved Holmen (Østnes). 7318 Verdalselv Landfalløra. 326 Verdalselv Landfall. 193 Verdalselv Slapgard-Balgård. 4301 Verdalselv Haga. 1082 Verdalselv Østre Volen. De fleste av disse er gamle anlegg som det er blitt nødvendig å reparere. Anleggene får fortløpende anleggsnummer etter NVEs sentrale planarkiver. Hvordan få utført flomsikringstiltak? Privatpersoner, bedrifter og institusjoner som mener seg utsatt for flom og/eller erosjon i et omfang de seiv ikke kan forventes å rå med, kan sende søknad om sikringstiltak til NVE. Søknaden skal gå gjennom kommunen. Der som søknaden ansees berettiget, blir den prioritert for oppmåling, planleg ging og anleggsmessig gjennomføring. Etter å ha stått sin prøve noen år, blir vedlikeholdsansvaret overført til kom munen som vanligvis vil ha sikret seg undergaranti for dette ansvar hos de grunneiere som i sin tid søkte, og som må forventes å ha nytte av tiltaket. Pr. 01.01. 1992 foreligger det hos NVE nærmere 40 søknader om nye sik ringstiltak i Verdal kommune. Noen av disse er gamle og må nå ansees uak tuelle. For de andre blir det utarbeidet planer som etterhvert blir sendt ut på lokal høring/behandling i distriktet. Det er således ingen grunn til å vente at arbeidet med å sikre Verdalen mot flom, ras og erosjon tar slutt med det første.
---- 731 RasB ---- BILAG BILAG 1 ET EKSEMPEL PÅ SØKNAD OM NEDSETTELSE AV AMTSSKATTEN MED PÅTEGNELSER FRA 1900 Denne søknaden ble behandlet i Nordre Trondhjems amtsting, og saken er gjengitt i Amtstingsforhandlingene fra dette året som dokumenter nr. 38 og 39. Dok. nr. 38 - 1900. Værdalens Formandskab. Hr. amtmanden i Nordre Trondhjems amt! Vedlagte andragende oversendes for at behandles af dette aars amtsfor mandskab. Andragendet er behandlet som sag 21 i Værdalens herredstyremøte den 19/2 1900 og enstemmig bifaldt. Med hensyn til det yderligere brud der i afvigte sommer overgik Volden gaard, tror jeg nok at en yderligere nedsættelse var anvendelig, men det kan mulig være tvilsomt hvorvidt at amtsformandskapet kan tåge hensyn dertil. At bevilgningen i henhold til den afholdte foreløbige skjønsforretning af gives paa 5 aar vil være hensigtsmæssig, da man dermed sparer sig og be handle det hvert aar. Der raser ud jord mere eller mindre til enhver tid, og der kommer intet som gjengjeld paa lange tider. 1 Bilag vedlagt. Værdalens formandskab den 20/2 1900 Elling Reppe, ordf. Oversendes med bilag, Hr. fogden i Stjør- og Værdalen til udtalelese og tilbagesendes hertil. Nordre Trondhjems amt 27de februar 1900. H. B. Guldahi, kst. Sendes med Bilage Hr. Lensmanden i Værdalen til Udtalelse. Stjør- og Værdal Fogderi 5 Marts 1900. Chr. Lunde. Tilbagesendes med Andragendet ærb. Hr. Fogden i Stjør- og Værdal, med Underretning om at Forholdene ved de omhandlede Gaarde ingenlunde har forbedret sig siden den afholdte synsforretning, men er heller blevet værre,
---- 732 RasB ---- idet der jevnlig raser ud større og mindre Dele af Elvemælene. Særlig er dette Tilfælde for Voldens vedkommende, af hvis Indjord der er udraset en ikke liden Del. Værdalens Lensmandsbestilling 16de Marts 1900. H. H. Wessel Oversendes med bilag ærbødigst hr. amtmanden i Nordre Trondhjems amt, idet andragendet anbefales, forsaavidt indeværende aar angaar. Stjør- og Værdalens fogderi 20 marts 1900. Chr. Lunde. Forelægges med bilag det ærede amtsthing under henvisning til amtsthings forhandlingerne for 1899, side 446 - 47 og 562 - 63, idet jeg tillader mig at anbefale andragendet til indvilgelse i den udstrækning som af fogden i Stjør og Værdalen i hans foranstaaende paategningsskrivelse af 20de dennes antydes. Nordre Trondhjems amt 24de marts 1900 H. B. Guldahl, kst. Dok. nr. 39 - 1900 Til Værdalens herredstyre! Undertegnede andrager herved den ærede herredsstyrelse om deres bistand med at indgaa til amtstinget med anmodning om nedsættelse af matrikulskatten for kommende 5 aar i lighed med, hvad den midlertidige skjønsforretning, som blev afholdt vaaren 1898, bestemte. Grunden hvorfor vi endnu ikke har foretaget offentlig affældningsforret ning, er den, at det til enhver tid raser ud mere og mere af vore jorder for aarsaget ved elvens gjennembrud ved Herfossen. Det viser sig saaledes at være for tidligt at afholde den nævnte forretning endnu. Af Volden rased netop i sommer en større strækning ud, hvorfor vi finder rimeligt, at skatten for denne gaard nedsættes yderligere. Haabende at dette vort andragende indvilges, tegner vi os ærbødigst. Volden den 10de februar 1900. John Overmoe. Ole G. Moe. Ole E. Kulsli. Peter Volden. Anders Telsnæsset. S. Bjørstad. John Holmli østre. S. Bynen. J. M. Storvuku. Lars Haugan. Beret Martha Kulstad. John E. Røe. Peder H. Kulslimoen. Peder Overholmen. Arnt Overholmen.
---- 733 RasB ---- BILAG 2 UTSKRIFT FRA STJØR- OG VERDAL EKSTRARETTSPROTOKOLL NR. 34/1914 År 1914 den 13de oktober blev ret sat på Volden i Vuku betjent av so renskriveren og de opnævnte skønsmænd gårdbr. Martin Grundan, do. Ole Olsen Flyum og do. Torvald Sivertsen Flyum, den sidste nu edfestet, de to første har tidligere aflagt ed. Hvor da foretoges: Sag no. 54/14 aftagsforretning vedkommende efternævn te 20 brug i Vuku, Værdalen. Administrator fremlagde 1) begæring af 25de f. m. 2) mandsopnævnelse af ... (ikke innført) ds. med påtegnet berammelse og 3) skr. fra Værdalens ordfører af 2de ds. til sorenskriver med påtegninger. Den skade hvorfor aftag begæres for disse 20 brug er forårsaget ved elve brud og deraf følgende udglidninger langs Helgåen. Skønsretten begav sig derefter på befaring af de skadede eiendomme hvis eiere eller brugere påviste skaden. - På Helgåens søndre side. 1. Grdno. 207 bno. 1 Overholmen nordre, af skyld mk. 7,42. Skønsmæn dene skønnede at der var raset ud ca. 56 mål dyrket mark, det udraste jords mon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden som skal tilståes for bestandig til mk. 3,29, hvor efter eiendommens restskyld bliver mk. 4,13. (Kommentar: I herredsstyrets reduksjon av matrikkelskylden gjengitt oven for, heter det at den opprinnelige skylden var mark 7,72, reduksjonen ble satt til mark 4,62, ny skyld mark 3,09.) 2. Gno. 208 bno. 1 Overholmen mellem, af skyld mk. 6,56. Skønsmæn dene skønnede at der var udraset ca. 38 mål dyrket mark. Det udraste jords mon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden som bør tilståes for bestandig til mk. 2,56, hvor efter eiendommens restskyld bliver mk. 4,00. (Kommentar: I 1898 er skylden oppgitt til mark 6,86, reduksjonen mark 3,43, og ny skyld mark 3,43.) 3. Gno. 209 bno. 1 Overholmen søndre, af skyld mk 7,65. Skønsmændene
---- 734 RasB ---- skønnede at at der var udraset ca. 42. mål dyrket mark. Det udraste jords mon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene be stemte det aftak i sky Iden, som bør tilståes for bestandig til mk. 3,38, hvorefter eiendommens restskyld blir mk. 4,27. (Kommentar: I 1898 var skylden mark 7,95, reduksjonen mark 3,97, ny skyld mark 3,98.) 4. Gno. 206 bno. Overmoen af skyld mk. 6,56. Skjønsmændene skønnede at der var udraset ca. 9 mål dyrket mark. Det udraste jordsmon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden, som bør tilståes for bestandig, til mk. 0,90, hvorefter eiendom mens genværende skyld blir mk. 5,66. (Kommentar: I 1898 var skylden 6,56, altså den sammen, reduksjonen mark 2,62, ny skyld mark 3,94.) 5. Gno. 210 bno. 1 Rød ostre af skyld mk. 7,72. Skønsmændene skønnede at der var udraset mindst 50 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bort ført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det af tak i skylden som bør tilståes for bestandig, til mk. 3,59 hvorefter eien dommens genværende skyld blir mk. 4,13. (Kommentar: I 1898 var skylden mark 7,72, altså den samme, reduksjonen mark 3,86, ny skyld mark 3,86.) 6. Gno. 210 bno. 2 Rød vestre, av skyld mk. 8,19. Skønsmændene skøn nede at der var udrast mindst 50 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden, som bør tilståes for bestandig til mk. 3,78 hvorefter eien dommens genværende skyld blir mk. 4,41. (Kommentar: I 1898 var skylden mark 8,19, altså den samme, reduksjonen mark 4,09, ny skyld mark 4,09.) For samtlige 6 ovennævnte brug på elvens sydside gælder det at de ved elvebruddet er afskåret fra hovedveien, der går på elvens nordside. Elven har efter gennembruddet ved Heirfossen i 1893 skaret sig dybt ned, så den nu går i et juv med steile skrænter, der ikke kan passeres af kreaturer. Med ens man før elvebruddet kunde køre over elven, der randt grund og stille om trent i høide med de omgivende volde, må disse garde for at komme til hovedveien nu søge ned til den 8-10 km. længere nede liggende Holmen bro, og veien didned er så bakket, ulændt og vanskelig at den kun i nødsfald kan benyttes. Bygdens skolehus er på elvens nordside, skolebørnene må brin ges over elven til og fra skolen i en kurv, der går på en løipestræng, og på denne måde foregår også den øvrige persontrafik til og fra gårdene på elvens
---- 735 RasB ---- sydside. Manøvreringen af denne transportkurv over det brede juv er imid lertid så tung, at den kræver et par voksne personer. På Helgåens nordre side. 7. Gno. 182 bno. 2 Kulslien øvre af skyld mk. 6,07. Skønsmændene skøn nede at der var udraset ca. 15 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bort ført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden, som bør tilståes for bestandig, til mk. 0,80 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 5,27. (Kommentar: I 1898 var skylden mark 6,17, reduksjonen mark 1,54, ny skyld mark 4,63.) 8. Gno. 181, bno. 3 Overnæsenget af skyld mk 0,65. Skønsmændene skøn nede at al indmark er udraset og bortført af elven for stedse. Udmark har der ikke været. Skønsmændene fandt derfor at dette brug for altid må udgå af matrikulen. (Kommentar: Overnæsenget er feil for Overmoenget. Ikke nevnt i 1898.) 9. Gno. 181, bno. 2 Sundby enget af sky Id mk. 1,19. Skønsmændene skøn nede at der af denne eiendom var udraset og bortført ca. 40 mål dyrket mark, og at der var igen ca. 7 mål dyrket mark. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden, som bør tilståes for bestandig til mk. 1,09 hvorefter den resteren de skyld blir mk. 0,10. (Kommentar: I 1898 var skylden mark 1,19, altså den samme, reduksjonen mark 0,59, ny skyld mark 0,60.) 10. Gno. 181, bno. 1 Telsnesset, af skyld mk. 1,81. Skønsmændene skøn nede at der af denne eiendom var udraset ca. 67 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bortført og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestem te det aftag som for bestandig bør tilståes til mk. 1,66 hvorefter den genvær ende skyld blir mk. 0,15. (Kommentar: I 1898 var skylden mark 1,81, altså den samme, reduksjonen mark 1,09, ny skyld mark 0,72.) 11. Gno. 182 bno 3 Moan, af skyld 0,51 Skønsmændene skønnede at en halvdel af jordværdien var raset ud. Det udraste jordsmon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden, som bør tilståes for bestandig til mk. 0,26 hvorefter eiendommens genvær ende skyld blir mk. 0,25. (Kommentar: Kalles Kulslimoen i 1898. Skylden da var mark 0,51, altså den sammen, reduksjonene mark 0,34, ny skyld mark 0,17.)
---- 736 RasB ---- 12. Gno. 180 bno. 1 Volden af skyld mk. 13,97. Skønsmændene skønnede at der af denne eiendom er udraset ca. 100 mål dyrket mark; det udraste jords mon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene be stemte det aftak i skylden som bør tilståes for bestandig til mk. 3,97 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 10,00. (Kommentar: 11898 var skylden mark 13,97, altså den samme, reduksjonen mark 3,49, ny skyld mark 10,48.) 13. Gno. 166 bno. 1 Byna af skyld mk. 7,31. Skønsmændene skønnede at der af denne eiendom er udraset ca. 3 mål dyrket mark; det udraste jords mon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene be stemte det aftak i skylden, som bør tilståes for bestandig, til mk. 0,12 hvorefter eiendommens resterende skyld blir mk. 7,19. (Kommentar: I 1898 var skylden mark 8,57, reduksjonen mark 0,86, ny skyld mark 7,71.) Da dagen nu på det nærmeste var medgået blev forretningen udsat til fort sættelse næste dag kl. 9 fm. med mødested på gården Bjørstad. Retten hævet. Paul Bøe M. Grunden O. Flyum Th. Flyum År 1914 den 14de oktober fortsattes på gården Bjørstad aftagsforrætnin gen under samme betjening som den foregående dag. Skønsretten foretog be faring på efternævnte eiendomme; hvis eiere eller brugere påviste skaden. 14. Gno. 165 bno. 1 Bjørstad vestre af skyld mk. 5,08. Skønsmændene skønnede at der af denne eiendom var udraset ca. 85 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bortført af elven hvorved varig forringelse er medført. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden som bør tilståes for bestandig til mk. 3,48 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 1,60. (Kommentar: I 1898 var skylden mark 5,08, altså den samme, reduksjonen mark 3,41, ny skyld mark 1,67.) 15. Gno. 165 bno. 2 Bjørstad østre af skyld mk. 3,60. Skønsmændene skøn nede at der af denne eiendom var udraset ca. 50 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bortført af elven hvorved varig forringelse er medført. Skøns mændene bestemte det aftak i skylden som bør tilståes for bestandig til mk. 1,69 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 1,91. (Kommentar: I 1898 var skylden mark 3,60, altså den samme, reduksjonen mark 1,44, ny skyld mark 2,16.) 16. Gno. 164 bno. 1 Hougan af skyld mk. 6,05. Skønsmændene skønnede at der af denne eiendom var udraset ca. 80 mål dyrket mark; det udraste jords
---- 737 RasB ---- mon er bortført af elven hvorved varig forringelse er medført. Skønsmænd ene bestemte det aftak i skylden, som bør tilståes for bestandig til mk. 3,63 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 2,42. (Kommentar: Se etter neste gard.) 17. Gno. 164 bno. 4 Hougan østre, af skyld mk. 2,12. Skønsmændene skøn nede at der af denne eiendom var udraset ca. 30 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bortført af elven hvorved varig forringelse er medført. Skøns mændene fastsatte det aftak i skylden som bør tilståes for bestandig til mk. 1,27 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 0,85. (Kommentar: Siden 1898 er tydeligvis gården Haugan blitt delt i flere de ler. Disse to var de som hadde mistet jord. Skylden i 1898 var mark 8,91, reduksjonen mark 4,45, ny skyld mark 4,46.) 18. Gno. 162 bno. 3 Holmlien østre af skyld mk. 19,26. Skønsmændene skønnede at der af denne eiendom er udraset ca. 80 mål dyrket mark og ca. 10 mål skog; det udraste jordsmon er bortført af elven hvorved varig forring else er medført. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden som bør tilståes for bestandig til mk. 3,60 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 15,66. (Kommentar: 11898 var skylden mark 19,26, altså den samme, reduksjonen mark 2,75, ny skyld mark 16,51.) 19. Gno. 144 bno. 2 Steingrunnan af skyld mk. 2,92. Skønsmændene skøn nede at der af denne eiendom var udraset og bortført ca. 40 mål dyrket mark; skønsmændene bestemte det aftak som bør tilståes for bestandig til mk. 1,60 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 1,32. (Kommentar: Siden 1898 var tydeligvis denne eiendommen blitt utskilt fra hovedbølet Kulstad. I 1898 var skylden for Kulstad inklusive Steingrunnan mark 11,16, reduksjonen mark 2,11, ny skyld mark 10,42.) 20. Gno. 141 bno. 1 Vuku store vestre med Vuku øde, af skyld mk. 10,00. Skønsmændene skønnede at der af denne eiendom er udraset ca. 18 mål dyr ket mark; det udraste jordsmon er bortført af elven så varig forringelse er medført. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden som bør tilståes for be standig til mk. 0,70, hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 9,30. (Kommentar: I 1898 var skylden mark 11,16, reduksjonen mark 0,74, ny skyld 10,42.) Vuku store eies nu af Ole Johnsen; skønsmand Martinus Grunden oplyste at være et søskendbarn af Ole Johnsen; denne sidste erklærede på forespørg
---- 738 RasB ---- sel indtet ha at indvende mod at Mart. Grunnan trods dette slægtskab funger ede som skønsmand. Skønsmændene erklærede at det for Vuku store bestemte aftak i skylden mk. 0,70 var enstemmig. Under disse omstændighede antoges det unødvendigt at tilkalde suppleanten. Skønsmændene erklærede at alle skøn og takster var enstemmige og git efter bedste skøn og overbevisning i henhold til aflagt ed. Oplæst. Retten hevet. Paul Bøe, O. Flyum, M. Grunden, Th. Flyum
---- 741 RasB ---- LEIRRAS - ÅRSAKSFORHOLD OG RASUTVIKLING Av Nilmar Janbu, Jarle Nestvold, Øystein Røe og Harald Sveian INNLEDNING Ras er naturhendelser som ofte kan ha stort og katastrofeartet omfang, som kan spre frykt og uhygge, og som ofte vekker stor oppmerksomhet. Enda mer skremmende har raskatastrofer utvilsomt vært i tidligere tider, da for ståelsen av rasårsaker og hendelsesforløp var langt dårligere. Mulighetene for varsling, hjelp eller sikringstiltak var heller ikke til stede i samme grad som i dag. I våre strøk, i Norge og ikke minst i Trøndelag, er det leirras som utgjør de fleste og de alvorligste tilfellene av jordras. Kvikkleireras har forekom met både i forhistorisk og historisk tid. De store og fruktbare bygdene på Østlandet, omkring Trondheimsfjorden og i Namdalen har vært hardest ram met. I andre verdensdeler er det gjerne de store ras som utløses av sterke regnskyll eller av større jordskjelv som dominerer nyhetsbildet omkring ras katastrofer. I vannmettede silt-, sand- og grusavsetninger kan jordskjelvrasene ha visse fellestrekk med kvikkleireras. Denne artikkelen tar opp forholdene omkring leirras generelt, men er sam tidig fokusert på det store Verdalsraset i 1893 og geologien i Verdalen spe sielt. Vi skal se nærmere på løsmassedannelse og landheving, betingelsene for hvordan og hvor kvikkleire kan dannes, hvorfor store ras kan inntreffe plutselig og uten forvarsel, hvordan råsene utvikler seg, og til slutt hva som i dag gjøres for å hindre nye raskatastrofer. For å belyse alle årsaksforhold ene må vi gå inn på de to fagfeltene kvartærgeologi og geoteknikk. Kvartær geologi handler om jordartenes dannelsesmåte (prosesser), sammensetning (kornstørrelse og sortering) lagdeling, utbredelse og overflateformer. Geo teknikk kan vi enklest si er læren om jords egenskaper i teknisk henseende (jordmekanikk), bl.a. bæreevne, skråningsstabilitet og rasfareberegninger. Verdalsraset i 1893 I 1993 er det 100 år siden Verdalsraset, et av landets aller største kjente kvikkleireskred, fant sted. Her til lands kjenner vi bare et leirras i Gauldalen fra året 1345 som skal ha forvoldt større skader. I Verdalen omkom 112 men-
---- 742 RasB ---- Fig. 1
---- 743 RasB ---- nesker under selve raset, og ytterligere 4 døde de nærmeste dagene som følge av påkjenningene. Det oppholdt seg i alt 250 mennesker i det berørte områ det da raset gikk. De fleste av dem lå i sin dypeste søvn. I tusmørket, til øre døvende bulder og brak, skrik og rop, og med en iskald østavind i lufta, var det svært mange tragiske scener som utspant seg ved midnattsleite denne dra matiske vårnatta mellom 18. og 19. mai i 1893. Mens 55 millioner kubikk meter leire plutselig raste ut, og hus, mennesker og dyr fulgte med, ble kultur landskapet forvandlet til et inferno i løpet av en halv time. Omlag 11 000 dekar jord ble ødelagt, og i tillegg ble det ovenfor raset demt en lang sjø, «Vukusjøen», hvor mer enn 3000 dekar sto under vann. Dette var således en av de største ulykkene som har rammet vårt land. I Verdalen viser nyere geologisk kartlegging at det er spor av mange ti talls store ras i terrenget (Figur 1). Sannsynligvis har det gjennom tusener av år gått mange flere ras enn det vi ser spor av, fordi elvenes graving i dal bunnen og nyere ras har fjernet en del eldre rasgroper. Sett i et geologisk tidsperspektiv er altså kvikkleireras et nokså vanlig fenomen, seiv om det kan gå svært mange år mellom hvert større ras. OMRÅDE LITE PÅ VIRKET ELLER UPÅ VIRKET AV SKRED OG ELVEEROSJON AREALER STERKT PÅVIRKET AV SKRED OG ELVEEROSJON VERDALSRASET I 1893; SKREDGROP/OMRÅDER DEKT AV UTGLIDDE MASSER ANDRE KJENTE LEIRSKRED I HISTORISK TID Figur 1. Nedre del av Verdalen. Områder med leire i overflaten (rastrert), inndelt etter hvor sterkt påvirket terrenget er av elveerosjon og ras. Det store Verdalsraset fra 1893 er inntegnet. Fr a NGU Skrifter nr. 89 (Sveian 1989).
---- 744 RasB ---- HVA ER LEIRE? Leire består av ørsmå partikler som er dannet fra fast fjell eller større mineral- og bergartskorn ved naturlig nedbryting, dvs gjennom forvitring, knuse- og slipeprosesser. De egentlige leirpartiklene har størrelse mindre enn 0,002 mm, og det vil si at på en kvadratcentimeter kunne man legge ut borti mot 25 millioner av dem uten at noen blir liggende oppå hverandre. De en kelte leirkornene kan verken kjennes om en tar leire mellom fingrene, eller sees uten kraftig mikroskop. KORNSTØRRELSER: LEIR Naturlige jordarter: Figur 2. Betegnelser for naturlige, finkornige jordarter, sammenholdt med de definerte kornstørrelsene som benyttes i geologi og geoteknikk. Men en naturlig leire inneholder alltid også litt større partikler; mye silt og en del sandkorn. På fagspråket, brukes betegnelsen leire om en jordart som har mer enn 15 % leirpartikler. Normalt leirinnhold i de trønderske leirene er 20 - 50 %, og det betyr at siltpartikler (0,002 - 0,064 mm) vil dominere ide fleste leirene. Er leirinnholdet mindre enn 15 %, snakker vi om en leirig silt (Figur 2). Hvis det ikke fins leirpartikler blir betegnelsen silt, eventuelt sandig silt dersom det er et visst sandinnhoid (sand: 0,064 - 2,0 mm). Det er flere forskjellige grupper mineraler som kan danne leire, og det kan ha litt å si for leiras egenskaper hvilke mineraler den inneholder mest av. Men viktigere er det imidlertid hvordan leira er blitt avsatt. Ferskvannsleire kan således ha helt andre egenskaper enn leire som er dannet i salt sjøvann.
---- 745 RasB ---- Leirpartiklene er oftest formet som mikroskopiske, tynne flak eller staver, f. eks. glimmer- eller klorittflak, men mer kubiske korn fins også. Disse par tiklene bunnfelles i saltvann med en porøs oppbygning, ikke med flate mot flate, men i en slags korthusstruktur der partiklene danner et skjelett og hul rommene (porene) blir fylt av sjøvannet (Figur 3). Porene utgjør en stor del av det samlede leirvolumet, og det salte porevannet har stor betydning for de kreftene (kjemiske bindingene) som holder enkeltkornene sammen. I fersk vann bunnfelles leirkornene mer med flate mot flate, og det gir en tettere struktur enn i saltvannsleire. Leirjorda vår har med tiden fått utviklet en 2 - 3 m tykk «tørrskorpe» nær mest markoverflaten. Dette skyldes at leira utsettes for tørke og frost kombi nert med at regnvann rikt på oksygen og kullsyre trenger ned i leira via sprekker og vegetasjonens rotsystem. Disse prosessene fører til en kjemisk forvitring av leira ved at jern og aluminium frigjøres fra mineralkornene for deretter å utfelles i form av hydroksyder som sementerer partiklene til en fastere skorpe.
---- 746 RasB ---- HVA ER KVIKKLEIRE? Det som gjør kvikkleire så spesiell og så fryktet, er at den mister sin fast het og blir flytende når den blir omrørt. Kvikkleire kan være ganske fast så lenge den ligger uforstyrret i grunnen, men flyter som en væske hvis den blir blottlagt og forstyrret eller overbelastet i tilstrekkelig grad. Disse egen skapene har nøye sammenheng med dannelsesmåten. Kvikkleire oppstår nem lig bare i saltvannsleire (marin leire) som ble bunnfelt i havet etter siste istid og som senere, gjennom landheving, er kommet opp over havnivået. Sterkt forstørret vil strukturen i saltvannsleire se ut som et korthus (Figur 3A), men er likevel et langt solidere byggverk enn et korthus fordi saltinnholdet i pore vannet fører til sterke elektrokjemiske bindingskrefter i kontaktpunktene mel lom partiklene. Vanlig sjøvann har et saltinnhold på ca. 3,5 %, det vil si 35 gram pr. liter. Så lenge saltinnholdet er i behold, vil vi derfor ha å gjøre med en vanlig saltvannsleire med normale egenskaper. Hvis derimot saltinnholdet vaskes sakte ut og kommer under en grense på 2 - 5 gram pr. liter, vil bindingskreftene bli svekket, korthus strukturen blir mere ustabil og vi kan på denne måten få dannet kvikkleire. Dette skjer over meget lang tid. Hvordan skjer så utvaskingen av saltet i leirene ute i naturen? Da saltvanns leirene kom over havets nivå, ble de utsatt for gjennomstrømning av ferskt grunnvann som alltid er på veg fra høyereliggende områder ned mot elver, innsjøer og mot havet. Fordi leira er en meget tett jordart, vil utvaskingen av saltet ta lang tid og det skjer hurtigst der hvor grunnvannsstrømmen er mest konsentrert. Det må understrekes at ikke all marin leire blir kvikk, og kvikkleire dannes typisk i linser eller lommer i dalsider og i skråninger mot elver eller sjøer (Figur 4). Utvaskingen kan fremskyndes ved at leira er lag delt med tynne, grovere lag av silt eller finsand som lettere slipper grunn vannsstrømmen gjennom, enn det en homogen, tett leire gjør. De trønderske leirene er for en stor del litt grovkornige (siltige) og lagdelte med tynne grovere lag. Kvikkleire som blir liggende i ro uten å rase ut, kan ved videre langtids utvasking forandre sine egenskaper i en positiv retning. Utvaskingen med fører en ionebytting i kontakten mellom porevannet og leirpartiklene som gjør at kvikkleira sakte kan gå over i en mindre kvikk tilstand igjen. Også denne prosessen tar lang tid, men på sett og vis kan vi si at kvikkleiretilstanden bare er et stadium (skjønt et langvarig stadium) i leiras tusenårige historie.
---- 747 ----
---- 748 RasB ---- Ved ras i kvikkleire vil brudd oppstå fordi korthusstrukturen bryter sam men og partiklene vil da prøve å finne en tettere struktur. De vil orientere seg med flate mot flate omtrent som i en ferskvannsleire. Men fordi vanninn holdet er stort på grunn av den tidligere åpne strukturen, vil brudd i kvikk leire føre til overskuddsvann, og leirpartikler og porevann vil flyte av sted som en tynn velling. Når utrast kvikkleire kommer til ro vil den etter hvert danne en tettere struktur som gjør at den blir mye fastere. Slik leire kan aldri mer bli kvikk. Det er viktig å være klar over at kvikkleire i urørt tilstand ikke er en skum mel, flytende eller halvflytende masse som ligger inne i bakken og bare ven ter på en åpning å flyte ut gjennom. Kvikkleira kan i utgangspunktet være like fast som vanlig leire, og kan tåle adskillig belastning (hus, veier,etc.) hvis den behandles forsiktig. Det er først i det øyeblikk den overbelastes og strukturen bryter sammen at den blir flytende. Av stor betydning for forståelsen av kvikkleiras dannelse og egenskaper er den grunnleggende forskning som ble utført i Norge i 1950-årene, med blant annet kunstig sedimentering av leire og fremstilling av kvikkleire i laboratoriet (Ivan Rosenquist og andre). I laboratoriet kan kvikkleire også gjøres stabil og fast igjen ved å blande inn vanlig salt. I naturen er denne stabiliseringsmetoden som oftest übrukbar i praksis, mest fordi leira er så tett at det vil ta veldig lang tid å få saltet til å trenge inn i store volum.
---- 749 RasB ---- HVOR KAN DET FINNES KVIKKLEIRE? Utenom Nord-Europa og Nord-Amerika er fenomenet kvikkleire og kvikk leireras lite kjent. Dette har sammenheng med den spesielle geologiske historien i de siste 2-3 millioner år, en periode kalt kvartærtiden. Da såtte nemlig istidene inn på våre breddegrader som en følge av klimaforandrin ger. Gjennom hele kvartærperioden har det vært flere istider, avløst av mil dere mellom-istider med klima omtrent som i nåtiden. Det fins lite løsmasser fra tidligere istider og mellom-istider i vårt land, men det er gjort noen funn av bevarte jordlag. Løsmassene som dekker berggrunnen i Norge i dag er stort sett avsatt under og etter siste istid. Avsetninger av leire fikk vi særlig under isavsmeltingen ved slutten av siste istid, men også i den etterfølgende isfrie perioden fram mot vår tid. Istidene førte også med seg endringer i hav nivået, og vekten av de store breene var dessuten årsak til at en landheving kom i gang når isen smeltet. Ser vi på siste istid (Figur 5) så var jordskorpa nedpresset av isen som mer eller mindre dekket Skandinavia i omtrent hundre tusen år og nådde sin største utbredelse for 18 - 20000 år siden. Nedpressingen var flere hundre meter i de sentrale områdene, og mindre ute ved ytterkantene av isen (Figur 6). Straks isen smeltet begynte jordskorpa å stige igjen som en reaksjon på at istrykket forsvant, og det er dette vi omtaler som landheving. Landhevingen har vært størst der hvor nedpressingen var størst. Det betyr at sentralskandinavia har steget (og stiger fortsatt) mer enn norskekysten. Verdenshavene ble også påvirket slik at havnivået var litt lavere i istidene mens mye vann var bundet i breene. Havnivået steg naturligvis en del når isen smeltet, men denne havstigningen var i indre Trøndelag mye mindre enn landstigningen som skyldtes avlastningen når isen smeltet. I de områdene hvor landet steg raskere enn havet, ble store fjordbunns arealer med saltvannsleire etter hvert hevet opp over havnivå og omskapt til tørt land med høy produktiv leirjord. Og det er som sagt i slik tørrlagt salt vannsleire at det senere kan danne seg kvikkleire hvis det salte porevannet sakte vaskes ut ved gjennomstrømning av ferskt grunnvann. Fenomenet kvikkleire er med andre ord knyttet til gammel fjordbunn i om råder med en istidshistorie og en påfølgende landheving der saltvannsleire (marin leire) har kommet opp over havnivå. I Norge har marin leire, og der med også kvikkleiresoner, størst utbredelse i Trøndelag og på Østlandet, men
---- 750 RasB ---- er også vanlig mange steder i Nord-Norge og fins en del steder på Vestlandet og Sørlandet. Figur 5. Utbredelsen av den skandinaviske innlandsisen på forskjellige sta dier under siste istid.
---- 751 RasB ---- Figur 6. Istid, - nedpressing og landheving. Skjematisk øst-vestprofil over Midt- Skandinavia.
---- 752 RasB ---- GAMMEL FJORDBUNN I Trøndelag har vi tykke avsetninger av marin leire fordi det under isav smeltingen var stor slamtilførsel fra breen og smeltevannselvene, også fra svensk side da isskillet lå langt øst for Kjølen (Figur 6 B). Leirarealene her er store fordi Trøndelag, sammen med Østlandet, har hatt den kraftigste land hevingen i vårt land etter siste istid, noe som har ført til at store sjøbunnsare aler ble tørrlagt (Figur 7). Det meste av Innherredsbygdene var fjordbunn under isavsmeltingen for ca. 10 000 år siden. Da hadde den store skandinaviske innlandsisen allerede smeltet mye tilbake fra kontinentalsokkelen der den hadde nådd helt ut på Eggakanten noen tusen år tidligere. Brekanten trakk seg tilbake i indre Trond heimsfjord og videre innover i dalførene mot øst. Den sterkt nedpressete jord skorpa var allerede da i ferd med å heve seg igjen, men landhevingen gikk sakte. Før de nedpressete områdene rakk å heve seg nevneverdig, kunne hav vannet derfor følge etter iskanten langt inn over det som i dag er tørt land (Figur 11 og 12). Hvor høyt kan vi så finne gammel havbunn i dag? Jo, da må vi lete etter det høyeste havnivået ved slutten av siste istid, som forøvrig kalles den mari ne grense (MG). Den blir altså det høyeste nivået vi overhodet kan finne ma rin leire med kvikkleiresoner. Den marine grense kan variere fra sted til sted, både fordi landhevingen har vært ulik og fordi isavsmeltingen skjedde til litt forskjellig tid. Lokalt i Verdalen finner vi spor av det høyeste havnivået blant annet på grusterrassene ved Stene, Tjelderdalen, Skjækerfossen og Ottmoen der topp flatene omkring 180 m.o.h. representerer den marine grense. Det forteller at «Verdalsfjorden» på sitt største må ha gått ca. 40 km innover i dalen. Ott moen, som er den østligste marine terrassen, ligger bare ei drøy mil i luft linje fra svenskegrensa. Seiv om den marine grense er omkring 180 m o.h. finner vi sjelden leire høyere enn 170 m.o.h. fordi den ikke ble bunnfelt helt nær havflaten der bølger og strøm gjorde forholdene litt for urolige. 180 m er i og for seg ikke noen stor høy de i det trønderske landskapet, men det er faktisk så høyt at det omfatter nesten all bebyggelse og dyrka mark i Verdal kommune, unntatt i fjellbygdene Vera og Sul. Det er nemlig på den gamle havbunnen vi bygger og bor. Det er her vi finner de beste for utsetningene for vår eksistens. Løsmassene er i så måte en fundamental
---- 753 RasB ---- Figur 7. Ved slutten av siste istid gikk havet langt innover land (grå). Merk bl. a. at Trondheimsfjorden og Namsfjorden hang sammen. I løpet av de 10000 årene som er gått siden isen forsvant har store fjordbunnsområder blitt hevet til tørt land. naturressurs på linje med luft og vann, og utgjør selve grunnlaget for plante og dyreliv, og dermed for bosettingen.
---- 754 RasB ---- LANDHEVING OG STRANDFORSKYVNING I VERDALEN Høy defor skjellen mellom den marine grense og dagens havnivå, 180 m, er egentlig bare den «netto» landhevingen som har funnet sted etter isavsmelt ingen. Hevingen av jordskorpa har vært mer enn 200 m i dette tidsrommet, men siden verdenshavene samtidig steg med noen ti-talls meter, så sitter vi tilbake med 180 m som netto, målbar landheving i terrenget (Figur 8). Når vi vil uttrykke denne netto hevingen av landmassene i forhold til havnivået, snakker vi gjerne om strandforskyvning i stedet for landheving, for å unngå forveksling med den totale jordskorpehevingen. Marin grense m Dagens havnivå 0 Figur 8. Landheving/'strandforskyvning i Verdalen i løpet av de siste 10000 år. Radiokarbondateringer etter C l4 -metoden av dødt organisk materiale som skjell, bein, trebiter eller gyttje fra ulike gamle strandlinjenivåer kan gi oss et bilde av hvordan strandforskyvningen har forløpt gjennom de siste 10 000 år. Dermed vet vi også når de forskjellige deiene av bygda ble hevet over havnivået og begynte å bli påvirket av andre prosesser som elveerosjon, for vitring, myrdannelse og grunnvannsgjennomstrømning. Sett fra landsiden må
---- 755 RasB ---- Havnivå under isavsmeltingen Høydeintervall for arealer tørrlagt 10 000-7 500 år før nåtid Havnivå for ca. 7 500 år siden Høydeintervall for arealer tørrlagt 7 500-3 500 år før nåtid Havnivå for 3 500 år siden terrlagt siste 3 500 år Dagens havnivå Figur 9. Strandforskyvningskurve for Verdalsøra (etter Sveian og Olsen 1984). Til høyre er det angitt høydeintervaller for arealer i Verdalen som ble hevet til tørt land i forskjellige tidsperioder. strandforskyvningen ha fortonet seg som om havet trakk seg meget sakte til bake, mens strandkanten og elvemunningen («Verdalsøra») flyttet seg vest over mot stadig lavere nivå. Dateringsresultater fra Verdalen er sammenstilt i en strandforskyvnings kurve som viser hvor høyt over dagens havnivå havflaten har ligget til ulike tidspunkt (Figur 9). Som forventet var hevingen av jordskorpa kraftigst i de første par tusen årene etter at isen forsvant. I dette tidsrommet er kurven brat test, og den viser en gjennomsnittlig strandforskyvning på 6 cm pr. år (6 m på 100 år). Figur 10 viser tydeligere at det er stor høydeforskjell mellom strandlinjene som ble dannet henholdsvis 10 000 og 8000 år før nåtid. For 7000 - 8000 år siden hadde vi en periode med mye mindre strandfor skyvning (omtrent som i dag). Kurven i Figur 9 viser en utflating og strand linjene i Figur 10 ligger tett sammen i dette tidsrommet hvor havnivået sto 65 - 70 m høyere enn nå. Da ble det dannet store terrasser i området ved Verdalsraset. Elvedeltaet befant seg i dette området, og det ble avsatt sand oppå leire i den vestligste delen av rasområdet. Mye av terrassene forsvant med Verdalsraset i 1893. I dag ser vi rester av terrasselandskapet med gamle strandvoller på overflata ved gårdene Mo, Klokkerhaug og Uglen vest for rasgropa. For 6000 - 7000 år siden gikk strandforskyvningen noe raskere igjen, og Verdal sboka - 48
---- 756 RasB ---- A: 10 000 år før nåtid: Iskanten danner ei kalvingsbukt over Hallem-Sundby (Kfr. fig.9) B: 9 500 år før nåtid: Isen har trukket seg tilbake til fjellene, men er fortsatt stor inne på svensk side. Fjorden går inn til Ottmoen. C: 7 000 - 8 000 år før nåtid: Strandkanten og elvedeltaet (øra) ligger omtrent ved Raset. D: Nåtid: Landet stiger fortsatt 3-4 mm pr. år, og strandlinjen flytter seg meget sakte. Raset er inntegnet. Figur 11. Isavsmelting og strandforskyvning i Verdalen. Se lengdeprofiler i neste figur.
---- 757 RasB ---- Stikle- Eklo Vuku Helgådalen Ottmoen Vera Verdalsøra stad Sundby Stene LEIRE OG Æ&, ISRANDAVSETNING ~,. ELVETERRASSE t^^ 3 SILT Æm (SAND OG GRUS) ( SAND O PPÅ LEIRE) A: 10 000 år før nåtid: Israndavsetning dannes ved Sundby, mens leire og silt avsettes lenger ute i fjorden. B: 9 500 år før nåtid: Isen ligger fortsatt i grensefjellene. Mye løsmasser er nå avsatt i «Verdals- f jorden». C: 7 000 - 8 000 år før nåtid: Landet har steget, mye av istidsfjorden er tørrlagt og elva har her gravd i dalbunnen. Sanden på terrassene ved Mo-Uglen-Raset avsettes nå. D: Nåtid: Elva har gravd ytterligere, mange ras har gått og elveterrasser er dannet i mange nivåer. Figur 12. Lengdeprofiler av Verdalen med innlandsisens tilbaketrekning og havets utbredelse på de samme stadiene som vist i fore gående figur. Løsmas sene er fremstilt svært forenklet.
---- 758 RasB ---- kurven er brattere i dette tidsrommet. Fram mot vår tid har vi så hatt en gradvis avtakende hastighet, men enda i dag stiger landet 3-4 mm pr. år (30 - 40 cm på 100 år) som følge av isavsmeltingen, og det er forventet at landet i framtida vil stige flere meter før likevekten er helt gjenopprettet. De landskapsmessige konsekvensene av landhevingen og strandforskyvnin gen ble store. Figur 7, 11 og 12 viser forandringen av fjordens størrelse. Landhevingen er dessuten den direkte årsaken til erosjonsprosesser, elvegra ving og ras, som har gitt den tidligere fjordbunnen de terrengformene den har i dag. Figur 10. Strandforskyvningen vist ved hjelp av strandlinjens (havets) høyde for hvert tusen-år. Dette er ikke nødvendigvis strandlinjer som kan sees tyde lig i terrenget, men nivåer for hvert hele tusen-år avledet fra figur 9. Noen av linjene faller imidlertid sammen med tydelige landskapsformer: 10000- årslinjen sees som marin grense på terrasseflater ca. 180 m o.h. og 7000- 8000-årslinjen avspeiles i terrasseflatene ved vestkanten av Verdalsraset.
---- 759 RasB ---- LØSMASSEDANNELSE I EN FJORD-DAL Sammenlignet med de deler av verden som ikke har vært nediset har Norge en meget ung løsmassegeologi og et friskt jordsmonn. Under istiden har is og vann fjernet gamle løsmasser, skuret og tært på fjellgrunnen og dannet nytt løsmateriale. Mye av dette ble fraktet til havs og ut i fjordene til bunn felling der. Spesielt ble det avsatt mye løsmasser i løpet av relativt kort tid under isavsmeltingen for ca. 10 000 år siden da store deler av dalene var slamfylte, arktiske fjorder (Figur 13). Sand og grus ble bunnfelt raskt som rygger eller delta ved iskanten eller ved elvemunningene (f. eks. ved grus- Figur 13. For 10000 år siden kalvet isen i «Ver dals fjor den». Dette bildet kan gjengi situasjonen i figurene 11A og 12A om vi førestiller oss at havnivået var 180 m høy er e enn i dag og at vi ser nordover fra Lysthaugen: Breen til høyre kommer fra innlandsisen lenger øst, gjennom hoveddalen forbi Vuku, og kalver ved Sundby (forgrunnen). Samtidig kommer en brearm ut Leksda len til Hallem (bakgrunnen). Fjellet til venstre svarer da omtrent til Volhau gen. Foto: Arnt-Ivar Kverndal, Tromsø Museum, fra Osbornebreen, Svalbard 1989.
---- 760 ----
---- 761 RasB ---- oo DO S 5 <« Os :s 25 £ CS M
---- 762 RasB ---- tåkene i Vuku og Sundby). Breslammet holdt seg lenger svevende i vannet og ble ført et stykke unna til roligere farvann, før det sank sakte ned på hav bunnen og dannet silt- og leirlag. Med skiftende strømforhold og varierende slamtilførsel kunne det avsettes lag på lag der kornstørrelse og lagtykkelse skiftet. Skjæringer gjennom slike masser viser ofte veksling mellom meget tynne leir-, silt- og finsandlag. Mange steder kan det være bare enkelte tynne sandlag i leirene. Andre steder kan vi ha massive leirer med lite variasjon i kornstørrelse og nesten ingen synlig lagdeling. Også etter istida har det foregått en tilsvarende bunnfelling av løsmasser, helt til områdene ble hevet til tørt land. Dette ser vi bl.a. ved at mange leirer har skall av mer varmekjære muslinger enn det som kjennetegner istidsleir ene. Leirdannelsen etter istida har hatt mindre omfang enn under avsmel tingsperioden fordi slamtilførselen til fjorden ble mye mindre når isen forsvant. Forutsetningen for å få bunnfelt løsmasser da, var at elva hadde tilgang på masser som den grov ut (eroderte), eller fikk tilført fra ras, og transporterte dette til havs. Partiklene som bunnfelles i en fjord er revet løs fra berggrunnen, nedknust og fraktet til havs av is og rennende vann. Det dreier seg mest om frikorn av enkeltmineraler i de fineste massene, og om bergartsbiter sammensatt av flere ulike mineralkorn i de grovere massene. Små mengder av organisk ma teriale fra planter, skalldyr, fisk, mikroorganismer o. a. bunnfelles også. Smått om senn, lag på lag, ble det dannet meget tykke løsmasser i de tidlig ere fjordbunnsområdene. Flere steder i nedre del av Verdalen er tykkelsen mer enn 100 m, og det meste av dette er leire. Etter raset i 1893 ble det utført omfattende grunnboringer der enkelte av hullene gikk ned til 80 - 90 m uten å treffe på fjell (Friis 1898, Figur 15). I nyere tid er det ved hjelp av seis mikk målt fjelldyp på ca. 160 m ute ved dagens delta (Hillestad 1963).
---- 763 RasB ---- ELVEEROSJON OG RAS FORMER LANDSKAPET I hele etter-istiden har elvene og bekkene gravd seg ned i den gamle fjord bunnen i et forsøk på å flate ut og tilpasse elveløpet til et havnivå som relativt sett ble stadig lavere etter som landet steg. Elva har svingt fra dalside til dal side, gravd, planert og formet dalbunnen til typiske terrasseflater. Elvegrav ingen har resultert i dype nedskjæringer og bratte skråninger i løsmassene (Figur 16). Seiv små bekker og grunnvannskilder kan gi dype, v-formete Figur 16. Ved siste århundreskifte gikk Verdalselva i en stor sving inn mot nordre dalside ved Reppe øst for Volen. I forgrunnen ser vi at den undergra ver bratte leirskrenter, og mindre utglidninger går ned i elva. Fra høyre stikker Volen fram som en ryggformet israndavsetning på tvers av dalen, og der gra ver elva i sand og grus med litt leire på toppen. Bildet forteller tydelig hvor aktivt ei elv graver naturlig, og slik former den store deler av dalbunnen på lang Sikt. Foto fra Reusch.l9ol.
---- 764 RasB ---- bekkedaler og raviner. Erosjonen stanser sjelden før elvene og bekkene har kommet ned på fjell. I de bratte skrentene som dannes på denne måten, både langs hovedelva og sideelvene, kan vannet undergrave leira og utløse ras. Råsene kan få stort omfang dersom det er kvikkleire til stede. Det var da også dette som var den egentlige rasårsaken ved Verdalselvas og Follobek kens graving forut for raset i 1893. Den opprinnelig slette og jevne fjordbunnen omdannes på lang sikt til et urolig landskap med terrassekanter, bekkedaler, skrenter og groper, der rester av de opprinnelige leirfyllingene hever seg opp over gropene og dalene som rygger, egger eller smale platåer, og vitner om at mye løsmasser må være fjernet ved naturlige prosesser gjennom tidene (Figur 17). De fleste landfor mene dannes over lang tid, men kvikkleirerasene er hurtige massebevegelser der gropene dannes nesten momentant. Figur 17. Skjematisk tverrprofil med typisk lagfølge og overflateformer for løsmassene i en jjord-dal som Verdalen. En spesiell form for hurtig erosjon inntreffer når ei elv plutselig forlater en fjellterskel der den har gått i foss, og i stedet graver seg ned i leire til side for fossen der hvor fjelloverflata ligger mye dypere. Det var dette som skjedde ved Hærfossen i Helgådalen 12. september 1893, og som førte til at bygda bokstavelig talt ble delt i to. Elva senket seg ca. 30 m ned i leire etter at et leirras hadde åpnet for gjennombrudd til et nytt løp forbi fossen (Figur 18 og 19). I løpet av noen måneder forplantet denne erosjonen seg 5-6 km oppover til Granfossen. Først skar elva seg ned i en trang kanal med nesten loddrette vegger som var svært ustabile (Figur 20). Etter hvert raste disse ned i elva og forsvant, skråningene ble naturlig slakere, og der med forsvant mye dyrkajord. En så dyp elvekanal påvirket naturligvis også stabiliteten i større områder, og en konsekvens av dette var bl. a. et kvikklei reras, Haugan-Bjørstadfallet, utløst den 16. juni 1894 på nordsida av elva ca. 1 km ovenfor Hærfossen (Figur 21). Helt til i dag har det vært friske
---- 765 RasB ---- Figur 18. Hærfossenfør og etter gjennombruddet (etter Reusch 1901). Elva gikk tidligere i fast fjell ved selve fossen (1). Fallhøyden var 29 m, og i stry kene ned mot (2) var det ytterligere noen meters fall. Ved (2) grov elva i foten av en leirskråning, og her gikk et ras sommeren 1882. Da ble det stående igjen en smal leirkam mot elva oppe ved (3). Kammen holdt stand helt til gjennombruddet kom under en flom den 12. september 1893. Fotoretningen for neste figur er vist ved (x). (Nærmere omtale annet sted i Verdalsboka.)
---- 766 RasB ---- Figur 19. Gjennombruddsstedet ved Hærfossen, sannsynligvis fotografert i 1894. Elva rant tidligere fra (E) mot Hærfossen (H). Ved gjennombruddet (G) bøyde den av mot venstre og ned i rasgropa (R). I dag går elva lengst til venstre på bildet. Foto fra Reusch 1901. Figur 20. Dype og trange kanaler nedskåret i dalbunnen ved Malsåas utløp i hovedelva ca. 2 km ovenfor Hærfossen. Foto: E. Olsen, Tr.heim, sannsynligvis tatt i 1894 (NGU-arkiv).
---- 767 RasB ---- skjæringer med høye, blåfargete leirvegger å se langs elva mellom Hærfossen og Granfossen. Etter de siste års forbygninger har gjengroingen av skråning ene tiltatt, og sporene etter denne dramatiske erosjonen, som er enestående i skandinavisk sammenheng med hensyn til hurtig elveerosjon i nyere tid, er nå i ferd med å forsvinne. (Se Hærfossens gjennombrudd.) Figur 21. Haugan - Bjørstadfallet i Helgådalen sommeren 1894, settfra ve stre raskant og ned mot munningen av rasgropa. Raset gikk ned i den nyut gravde elvekanalen, men en del tyntflytende leire skvettet over på motsatt bredd og sees der som et lyst felt. I bakgrunnen ser vi hvordan det nye trange løpet er nedskåret i det gamle breie elveløpet. Foto fra Reusch (1901). (NGU-arkiv). Et tilsvarende gjennombrudd kunne senere også ha skjedd ved Granfossen om man der ikke hadde foretatt forbygninger i tide. Også ved Grunnan mel lom Hærfossen og Vuku er det et stort gjel i fjellet der elva har hatt en foss, Grunnholo, og det er elveterrasser inn mot toppen av gjelet. Det er all grunn til å tro at landskapsutviklingen her har vært enda mer dramatisk enn ved Hærfossen fordi fallhøyden i Grunnholo var nærmere 50 m og gjennombruddet må nødvendigvis ha berørt større arealer enn Hærfossens gjennombrudd. Men dette ligger mye lenger tilbake i tid og det fins ingen kilder som forteller noe om hendelsesforløpet eller tidspunktet. Det aktuelle tidsrommet er trolig mel lom 4500 og 2000 år før nåtid. Vi må regne med at hurtige landskapsend ringer, bl. a. større leirras, også fulgte i kjølvannet av denne hendelsen.
---- 768 RasB ---- LAGFØLGE I LØSMASSER - EKSEMPLER Både tverrprofilet over dalen (Figur 17) og kvartærgeologiske kart viser at dalbunnen, til tross for at det er sjøbunn, i stor grad domineres av andre løsmassetyper enn leire i overflata. Dette er yngre lag av strandgrus, elve sand og myr, avsatt oppå leira, enten mens arealene lå i strandsonen eller etter at dalbunnen ble hevet opp over havnivå. Slik er den normale lagfølgen i en dal når avsetningen av løsmassene foregår ved langsomme prosesser som landheving, strandvasking, elvetransport, gjengroing og bunnfelling. Hvis den motsatte lagfølgen forekommer, slik det er kjent fra flere steder i Verdalen, nemlig et lag av marin leire over myr, elvesand eller strandgrus, så er det et utvetydig signal om hurtig massebevegelse. Da må leira ha rast utover og begravd en eldre marko ver flate. For så lenge landet har steget hur tigere enn havet, vil det være umulig å få dannet denne lagfølgen på noen annen måte. Annerledes hadde det vært hvis havet i en periode hadde steget mest, og gått inn over land igjen, men ut fra dagens kunnskap om landhevin gen så har dette ikke skjedd i Verdalen etter siste istid. Rasleire må i denne sammenheng ikke forveksles med ferskvannssedimenter, f. eks. flomavset ninger som også kan bli svært finkornige. I en snittvegg gjennom rasleire vil man ofte se at leira er omrørt og ikke har sin naturlige lagdeling bevart (Figur 22). Vestskråningen av rasgropa fra 1893, ved gården Mo, viser et eksempel på at det ligger en mange meter tykk deltaavsetning, bygd opp av skråstilte sandlag (marbakkelag) oppå leira (Figur 23). Andre deler av rasgropa hadde leire helt opp til overflata, dels med et myrlag på. Nærmest Mo må raset derfor ha utviklet seg i dypereliggende kvikkleirelag nesten ned mot bunnen av rasgropa. Den tykke sandpakken på toppen har så sunket ned, sklidd av garde på kvikkleira, blandet seg med den, eller tildels blitt liggende som små sandhauger ute i rasmassene.
---- 769 RasB ---- 3 1 ts x 5 2 £*« 6o •5 R ■S? 69 69 "X 3 4) 60 O s «R,
---- 770 RasB ---- > 3 U 1 is. ■- •i 1 2 c 5
---- 771 RasB ---- HVORFOR GÅR DET RAS? Hvis vi forenkler tilstrekkelig, er det lett å forklare hvorfor det går ras: Den egentlige årsaken til alle ras er nemlig tyngdekraften. Alle jordpartikler vil påvirkes av tyngdekraften, og vil forsøke å bevege seg mot lavere nivå hvis de ikke hindres i det. Det som hindrer dem, er jordas styrke (skjærstyrke). Hvis skjærstyrken i jorda blir for liten i forhold til de kreftene som forsøker å drive et jordvolum nedover, vil det gå et ras. Dette kan uttrykkes ved form ler og matematiske uttrykk, og det er det også nødvendig å gjøre for å kunne beregne om en skråning eller et område er tilstrekkelig stabilt. Men å forstå årsaksforholdene er trolig lettere hvis vi bruker mer vanlige ord og uttrykk. Skjærstyrken i jorda kan vi oppfatte som et resultat av friksjonen mellom de enkelte partiklene som jorda består av. Styrkeegenskapene vil derfor være forskjellige i ulike jordarter, og vil avhenge både av partiklenes størrelse og form (skarpkantet, rund, flat), men også av hvor stort kontakttrykket mellom de enkelte partiklene eller komene er. Som vi kan se i naturen, er det vanlig vis slik at store, ujevne og skarpkantede korn gir høy skjærstyrke og bra sta bilitet. Eksempler på dette er for eksempel steinurer og sprengsteinsfyllinger, som kan stå med bratte skråninger i stor høy de. Går vi nedover i kornstørrel se til grus og sand, har disse jordartene fortsatt bra skjærstyrke, men danner ikke fullt så bratte skråninger. Jordartene silt (med lokalbetegnelse kvabb) og leire er de mest finkornige. I tillegg er disse partiklene ofte også de «glatteste», etter som de er dannet ved nedsliting av større partikler. Resulta tet er at de mest finkornige jordartene vanligvis har lavest friksjon og minst skjærstyrke, og vil følgelig danne nokså slake skråninger og avrundede ter rengformer. (Ferske skråninger, f.eks. i en rasgrop, kan være bratte, men vil slake seg ut til mer naturlig helning med tiden). Vi ser også at hvis det først skjer et brudd i jorda, vil raset som regel bli lite og lokalt hvis grunnen består av sand eller grovere jordarter, som har bra skjærstyrke og som beholder styrken omkring bruddstedet. I leirterreng kan råsene bli større, og de virkelig store skredene oppstår i kvikkleire. I de aller fleste tilfellene er vann en medvirkende årsak til ras, - på en eller flere mater: For det ene er det vannet som har formet landskapet vårt. Denne graveprosessen eller erosjonen pågår så lenge elvene eller bekkene har sterkt nok fall. Enkelte jordarter er lett eroderbare, andre har større motstandskraft. Etter spesielle hendelser, som i Helgådalen ved Hærfossens gjennombrudd Verdalsboka - 49
---- 772 RasB ---- høsten 1893, kan graveintensiteten bli voldsom. Flommer skaper i det hele tatt større erosjonskraft, og kan gi økt påkjenning på skråninger langs elver og bekker. For det andre er det alltid vann til stede i jorda. Under et visst nivå som vi kaller grunnvannstanden, er alle hulrom eller porer mellom jordpartiklene tilnærmet helt fyllt med vann. Men grunnvannstanden er ikke et konstant ni vå. Etter tørkeperioder kan det være langt ned til grunnvannet, - f.eks. slik at brønner tørker ut og årsveksten står i stampe fordi planterøttene ikke får tak i vann. Mens etter en typisk trøndersommer med langvarig kraftig regn, kan jorda være vannmettet helt til topps eller vel så det. Dette har virkning videre nedover i jorda til stor dybde: Når grunnvannstanden stiger, øker og så vanntrykket i hulrommene videre nedover, det vi kaller poretrykket. Men at poretrykket i jorda øker, fører til at det effektive kontakttrykket mellom de enkelte jordpartiklene - effektiv spenningene - blir redusert. Altså avtar skjærstyrken, og jorda får redusert motstandsevne mot glidninger. Figur 24. Snitt gjennom skråning med en typisk sirkelformet potensiell bruddflate. I et tenkt snitt gjennom en skråning kan vi altså få en kombinert effekt, som inntreffer samtidig og som virker i samme uheldige retning: Kraftig regn eller sterk snøsmelting kan få grunnvannstanden til å stige fra «LAV» til «HØY» (Figur 24). Vannmettet jord er tyngre enn tørr jord, - altså øker vekten av jorda ved toppen av skråningen (økte drivende krefter). Ved foten av skrå ningen kan det oppstå erosjon, - særlig hvis det går en bekk eller en elv der, men også ellers hvor grunnvannspeilet pipler ut av bakken. Viktigst er kan skje likevel det som skjer inne i jorda: Langs potensielle bruddflater i skrå ningen får vi økte poretrykk, og dermed redusert skjærstyrke. Begge deler betyr reduserte stabiliserende krefter.
---- 773 ----
---- 774 RasB ---- Når de drivende kreftene blir større enn de stabiliserende, raser skrånin gen ut. Ras kan altså starte av helt naturlige årsaker, og har gjort det i tusener av år. Men i våre dager er det oftest vi mennesker som forstyrrer den naturlige likevekten og lager forutsetninger for ras. Dette gjør vi ved enten å øke de drivende kreftene eller ved å redusere de stabiliserende, - i prinsippet altså helt likt med naturlige rasårsaker. Økt belastning ut mot toppen av en skrå ning, mest typisk oppfylling (for veg, hus eller lignende) øker påkjenningen. Graving ved foten av bakken (grøfter, vegskjæringer, planering, graving for kjeller) svekker motholdet. Økt tilførsel av vann ut mot en skråning (drens utløp, terrengplanering) kan være risikabelt på flere mater. Ras forårsaket av menneskelige inngrep, behøver ikke å gå med en gang vi har begått det uheldige tiltaket. Kanskje kan skråningen fortsatt stå tilsy nelatende godt i mange år. Men hvis det så kommer en periode med mye nedbør og ugunstige forhold, verre enn skråningen har opplevd etter at vi forandret den, så kan marginene være oppbrukt. I deler av Trøndelag var vinteren 1988 -89 en slik «ildprøve», som mange menneskelagde eller men neskepåvirkede skråninger ikke besto. Teleforhold, frost og opptining, kan av og til medføre mindre utglidninger. Rystelser, fra sprengning eller trafikk, er mer uvanlig rasårsak hos oss, og bare hvis et område har liten sikkerhet fra før. Men under andre himmel strøk kan jordskjelv utløse store skredkatastrofer.
---- 775 RasB ---- HVORDAN UTVIKLER RÅSENE SEG? Hva som skjer i det øyeblikk et ras løsner, og like etterpå, avhenger mest av jordarten på stedet. Konsekvensen av raset er også mest jordartsavhengig, seiv om andre forhold spiller en rolle. Rasutviklingen og konsekvensen av raset vil variere fra en harmløs affære til det store, tragiske drama, slik de følgende eksempler belyser: Hvis et kupert terreng består av fast leire, og et ras løsner, f.eks. ien av de høy este skråningene, vil det ofte på forhand oppstå sprekker som gradvis åpner seg. Hvis slik sprekkedannelse oppdages i tide, hender det at man so gar kan stoppe rasutviklingen ved egnede mottiltak, slik som ved massefor flytning (avlastning eller motvekt). Hvis ikke raset blir stoppet ved mottiltak, vil det gradvis utvikles videre, men det vil stoppe opp av seg seiv etter en stund når rasmassene har sunket ned til et lavere nivå. Konsekvensene av et slikt ras kan bli beskjedne, fordi den langsomme utvikling gjør at menne sker i nærheten sjelden er i fare. Dessuten kan skråningen gjenoppbygges greit og uten fare ved bistand fra erfarne geoteknikere. Vi har mange ek sempler på at veibaner i slikt fast leirterreng først får en langsgående sprekk, og den halvparten av banen som ligger ut mot en skråning synker sakte ned, og faller til ro igjen etter en moderat forskyvning, f.eks. på få meter. Ved motfylling i foten av skråningen kan veibanen raskt bygges opp igjen. Grunnen til at ras i slike faste leirer kan være såpass ufarlige og lett repa- rerbare, er at under selve rasutviklingen mister leiren lite av sin opprinnelige styrke. Dessuten gjenvinnes den tapte del av styrken raskt etter at reparasjo nen har ført til massebalanse igjen. Et eksempel på dette er et parti av vei fyllingen for E 6 i Kroppanområdet, like sør for Trondheim, som gled langsomt ut i august 1972. Men raset stoppet opp, og veibanen ble gjenoppbygd ved ny massebalanse. Det medførte selvsagt meromkostninger, men ingen men nesker eller kostbart utstyr gikk tapt. I motsetning til slike håndterbare ras, har man de store dramatiske kvikk leirerasene, og dessuten de enorme undersjøiske løsmasserasene, de såkalte flyteskredene. De arter seg på en helt annen måte. Det mest karakteristiske ved slike gigantiske ras er at massene blir helt flytende (kvikke) når struktu ren brytes ned under selve rasforløpet. Oftest ligger massene meget nær brudd stadiet før raset starter, dvs at de har ingen styrkereserve ut over det å holde massene akkurat i likevekt. Dette innebærer at det skal lite til av ekstra hen delser før et ras starter opp i slike masser. Det gis derfor ingen forvarsler,
---- 776 ----
---- 777 RasB ---- f. eks. langsom sprekkedannelse. Dessuten er det vanskelig eller umulig på forhand å peke ut akkurat det sted hvor raset vil starte. Skredene vil derfor komme overraskende på eventuelle innbyggere iog omkring rasstedet. Når rasutviklingen i slike følsomme masser først er kommet ordentlig i gang, står det ikke i menneskelig makt å stoppe raset. Den videre utviklingen, etter kanskje en noe nølende start, er nesten alltid meget rask og fører til at de bakenforliggende masser bryter sammen og blir tyntflytende. Rasmassene ren ner som en væske utover omgivelsene og dekker over terrenget seiv om dette er helt flatt. Hvis kvikkleirelommer oppe i slake skråninger løsner, så kan den flytende leira få meget stor hastighet, f. eks. 30 km/time som i Rissara set i 1978, eller kanskje oppimot 60 -70 km/time som det antagelig var i Verdalen i 1893. Hastigheten blir større jo større kvikkleirepartiene er, og jo høyere oppe de ligger over det terrenget som blir dekket av de flytende massene. Typisk for kvikkleireskred under utvikling er at hele flak eller stykker av jord plutselig styrter ned, omrøres og sklir ut. Men i bakkant der raset stop per opp vil en finne jordstykker hvor bevegelsene bare så vidt har kommet i gang langs en bruddflate (Figur 25), og markoverflata bare har sunket litt ned. Øyenvitneskildringer fra Verdalsraset forteller mest om de grufulle og dra matiske hendelsene, men de sier også mye om rasets forløp og om massenes konsistens. Det er tydelig at raset gikk i flere etapper, men med tre hovedav delinger, og at det hele skjedde i løpet av ca. en halv time. Kanaldirektør Sætren skriver i 1893, basert på «muligst pålidelig underretning»: Det kan bemerkes at en iagttaget opgrumsing af elven allerede den 18de mai om ef termiddagen hidrørte fra et mindre skred ved Reppe, som ligger ca. 3km ovenfor det store. (Figur 16.) Han imøtegår dermed andre som har spekulert i at denne oppgrumsingen kunne skyldes en begynnende rasutvikling i Follo bekken sentralt i Verdalsraset. Videre skriver Sætren: Omtrent Kl. 12 1/2 om natten til den 19de rasede først en del af Haga mark ud. Som en vceldig strøm blød lere gik dette ras over elven og opover mot Melby. Også Helland (1909) skriver: Denne første del af skredet tog retning på skrå opover dalen. Dette kan tyde på at det var de bratte elvemelene like øst for Follobekkens munning som først ga etter, og at raset deretter utviklet seg hurtig oppover langs Follobekkens dal. Ved Follobekkens munning gikk elva før raset i en stor sving inn mot nordre bredd et stykke utenfor den nåværende rasporten (Figur 14), og den må ha hatt stor eroderende kraft i sin yttersving mot leirmelene. Forholdene kan ha vært om trent som vi ser på figur 16. Det er lett å tenke seg at det første raset gikk på skrå oppover dalen dersom det startet i elvemelene. Derimot er det van skelig å tenke seg at det skulle ta en slik retning hvis det startet inne i sideda len langs Follobekken. Da skulle en vente at rasmassene ble styrt mere av
---- 778 RasB ---- Follodalens retning tversover eller på skrå nedover hoveddalen. Det finnes imidlertid ingen øyenvitneskildringer av selve starten på raset. Sætren skriver videre om den andre hovedavdelingen: Lidt efter kom et større ras. Af dette stod en tykk støvsky eller sandsky. Det var ledsaget af en forfærdelig dundren - som hele kanonsalver - og brag af sammenstyrten de huse, hvilket i forening med de mange menneskers nødskrig og dyrenes angstbrøl beskrives som ganske rædselsfuldt. Helland skriver om den tredje hovedavdelingen: Det var den største og vold somste. Det var Gjermstadgrænden, eller den østligste del som gik. Denne del tog retning på skråa nedover dalen og gjorde den største skade paa gaar dene i dalbunnen. Bulderet var forskrækkeligt, og støvsky en og lersprøiten stod høit. —Lermassen flød som smeltet bly. —lignede dalbunden nærmest et pludseligt stivnet oprørt hav, hist og her med hustage eller ruiner afgaar dene. —Flere beboere af Follo blev reddetfra hustage helt nede ved Rosvold efter at have seilet paa disse omkring 6 km. Brøgger og Munster (1893) skriver: At selve udglidningen gjennom skre dets tronge udløbsaabning er skeet temmelig kontinuerlig, mens derimod ind synkningen afde efter hvert løsnedeflag er skeet i flere sæt, bestyrkes afalle iagttagelser. At de indsunkne blaalerflag med paaliggende sand og torv til dels har bevæget sig som mere sammenhengende stykker, framgår af en hel rekke iagttagelser. Olai Hartmann (1893) skriver om den bløte leira: Det var et vanskeligt red ningsarbeide da ler en var svært blød og suppeaktig og bordene, som de sto paa, sank nedi efterhvert. - Og omjordflak og hus som seilte avgarde: Det gik med lynende fart forbi de høie, sorte lervægge, indtil farten blev lang sommere nede i dalbunnen. Endnu holdt det torvstykke, hvorpaa vi befandt os, sammen, men straks efter delte det sig i to dele saaledes at far, min ene bror og barnet blev paa det ene og mor, min andre bror ogjeg blev paa det andet. Vi skiltes paa den maade et stykke fra hverandre, dog ikke meget langt. En kort stund efter kom vi i en stærkere fart igjen, og jeg saa, at det andet torvstykke sønderreves. Far og min bror Annæus faldt paa knæ og raabte til Gud om hjælp i sin nød, men strax sank de ned i leren, der lukkede sig over dem.
---- 779 RasB ---- SITUASJONEN ETTER RAS Det typiske for kvikkleireras er at de ofte etterlater en rund, pæreformet rasgrop: Den flytende kvikkleira har strømmet ut av en ganske trang «skred port» (oftest der raset startet), mens rasgropa kan danne et stort basseng inn enfor porten. Inne i rasgropa kan det i tiden like etter raset være et særpreget mønster av spisse rygger eller pyramideformer, begrenset av skråstilte brudd flater. Et typisk eksempel på pæreformet rasgrop med trang skredport er et ras i Ullensaker Ulle julaften i 1953 (Figur 26). Men også Verdalsraset er et utmerket eksempel i stor målestokk, både når det gjelder formen og de gjenstående ryggene (figur 27). Langsetter den største ryggen, som ble stå ende igjen urørt midt inne i rasgropa, går til og med det gamle bekkeleiet etter Follobekken. I fast leire eller andre faste masser blir rasgropene vanligvis mye mindre og mer åpne, ofte med en oval forsenkning. I ettertid kan det være vanskelig å avgjøre om slike terrengformer skyldes ras eller andre forhold. Figur 26. Kvikkleireras et ved Ullensaker 23.12.1953
---- 780 RasB ---- Figur 27. Skisse av Verdalsraset, sett mot nord. Etter Reusch 1901. Figur 28. Fra Haugan - Bjørstadfallet ovenfor Hærfossen. Personen står på flak av tørr, fast leire som trolig har ligget nær overflaten (tørrskorpe). Bak erst sees den bratte rasveggen. I forgrunnen er det glidefurer på bløtere leire. Foto fra Reusch 1901, sannsynligvis tatt i 1894.
---- 781 RasB ---- v. ao 2 e g a ap Si 1 ~<3 E~ -~ k. 53 -Si 55 e S -
---- 782 RasB ---- Mange kvikkleireras stopper uten at all kvikkleira raser ut. Det er derfor ikke uvanlig at det fortsatt finnes kvikkleire bak gamle raskanter eller i gjen stående rygger mellom rasgroper. Kvikkleiremasser som har vært flytende og har falt til ro igjen, vil imidler tid bli faste og stabile masser når overskuddsvannet er borte. Områder med gamle rasmasser kan derfor være sikker og god byggegrunn hvis de ikke trues av nye ras fra gjenværende, høyereliggende kvikkleirelommer i nærheten. Rasmasser har ofte en småkupert, svakt hauget overflate som skyldes at tørr skorpeleire eller sandlag fra markoverflaten ikke kan omrøres og flyte ut over i samme grad som den litt dypereliggende kvikkleira (Figur 28). Rasområder kan omskapes til fullverdig dyrkajord igjen. Etter Rissa-raset i 1978 tok det bare et par år før hele området var gjenvunnet. I Verdalen gikk det lengre tid før man kom i gang, og det tok mange ti-år før hele ra sområdet var oppdyrket igjen. Men også her kunne man trolig ha begynt al lerede etter et år. Helland (1894) skriver: Særlig er der vidder omkring Rosvold, Lennæs og opover mod Sundby, hvor der er meget græsbundet land. Her er nu afgrøftet afkanalvæsenet, og det vil ikke være vanskeligt at dyrke. Der vil her blive utmærketjord, og den, som så landet ifjor, halvt oversvøm met afvand, med høye lerpyramider stikkende op i en søle, der fløt sammen efter hvert spadestik, må blive overrasket over den forandring, som er fore gået på et år.
---- 783 RasB ---- SIKRINGSTILTAK Når en ser hvilke katastrofale følger ras i leire kan få med tap av mennes keliv og store materielle skader, er det rimelig at folk spør seg om tiltak kan settes i verk for å redusere faren for at nye skredkatastrofer kan inntreffe i framtida. Et viktig tiltak er å kartlegge områder hvor kvikkleire finnes. Etter Rissa raset i 1978 ble det på bakgrunn av vedtak i Stortinget iverksatt systematisk kartlegging og grunnundersøkelser for å registrere kvikkleire og mulige skred farlige områder i landet. Dette arbeidet er utført av NGU og NGI i regi av Statens Naturskadefond, foreløpig på Østlandet og i Trøndelag. Slike kart (faresonekart kvikkleire) kan være et viktig forhåndsredskap for arealplan legging og for såvel prosjektering som gjennomføring av større bygge- og anleggsarbeider, eller store jordbruksplaneringer. På områder som etter slik kartlegging blir karakterisert som faresoner, er det viktig at alle inngrep i terrenget blir kontrollert av geotekniker, eventuelt også fulgt opp med nye detaljerte grunnundersøkelser, før anleggsstart. Slike faresonekart kan også lette mulighetene til å peke ut områder hvor kvikkleire finnes og hvor høydeforskjellene i terrenget samtidig er store nok til at ras kan inntreffe. Angivelse av elver og bekkefar som kan føre til ero sjon er også nyttig informasjon. Slike kart er å betrakte som oversiktskart, og bør ikke brukes alene som prosjekteringsgrunnlag, - ei heller til å verdi forringe «utsatte» eiendommer. Kartene er ikke detaljerte nok til slike for mål. Folk som bor eller ferdes i leirterreng kan bidra til økt sikkerhet ved å varsle fra når faresignaler blir registrert. Slike signaler kan være bekker som gra ver, sprekkedannelser og mindre utglidninger i bratte skråninger, eller menneskelige inngrep som ukontrollert graving eller fylling. Den rette in stans for varsling vil normalt være teknisk etat i kommunen. Kvikkleireras utvikles bare dersom det først går et lite initialras, f.eks. ved at en skråningsfot blir undergravet ved erosjon av rennende vann, eller ved overbelastning på toppen av en skråning, eller ved utgravninger på uheldige steder i terrenget eller pga unormale nedbørsforhold. Botemidlet for å unngå større kvikkleireras er derfor å forhindre initialraset, f.eks. ved tiltak som erosjonsbeskyttelse, bedret massebalanse vil ha motfylling ved foten, avlast ning av skråningstoppen, eller ved en generell utslaking av hele skråningen. Ved erosjonsbeskyttelse er det viktig at bekker som graver i leirterreng blir
---- 784 RasB ---- sikret ved steinsetting eller gjenlegging i rør og overfylling, før bekkeero sjonen fører til rasutvikling. Drensrør som føres inn i, eller gjennom lagdelt kvikkleire, kan være et mulig tiltak mot virkningen av ekstrem nedbør eller ugunstige grunnvannsstrømmer.
---- 785 RasB ---- KILDER - LITTERATUR Denne listen er to-delt. Den første delen - kalt LITTERATUR- OG KART HENVISNINGER dekker særlig hovedkapitlet 111 GEOLOGI — GEO TEKNIKK. Den andre delen dekker kilder og litteratur som er benyttet ellers i denne fremstillingen. Men en del av litteraturen som er nevnt i den første delen, er imidlertid benyttet ellers også. LITTERATUR- OG KARTHENVISNINGER Andersen, B.G. og Karlsen, M. 1986: Glasialkronologi - isfrontens tilbake trekning. Nasjonalatlas for Norge. Hovedtema 2: Landformer, Berggrunn og Løsmasser. Kartblad 2.3.4. Bjørlykke, K. O. 1893: Skredet i Værdalen. (Med et fargetrykt kart i M 1:25000.) Det norske geografiske selskaps Årbog, IV. Brøgger, W.C. og Miinster, T. 1893: Indberetning om skredet i Værdalen. Naturen. Eide, O. og Aas, G. 1971: Grunnundersøkelser og stabilitetsvurdering i anledning foreliggende forbygningsplaner i Helgådalen, Verdal, Nord-Trøn delag. Norges Geotekniske Institutt. Oppdragsrapport nr. 64021-3. Friis, J.P. 1898: Terrænundersøgelser og Jordboringer i Stordalen, Værdalen og Guldalen samt Trondhjem i 1894, 95 og 96. Norges geologiske under søkelse nr. 27. Hafsten, U. 1987: Vegetasjon, klima og landskapsutvikling i Trøndelag etter siste istid. Norsk Geografisk Tidsskrift. Vol. 41. Helland, A. 1894: Hærfossen i Værdalselven samt udvaskninger og lerfald i Vuku. Norsk teknisk Tidsskrift. Hefte 4. Helland, A. 1909: Norges land og folk, bind XVII, første del. Aschehoug forlag. Hillestad, G. 1963: Seismiske undersøkelser, Verdalsøra og Leksdalsvatnet, Verdal. Norges geologiske undersøkelse. Rapport nr. 396. Holmsen, G. 1946: Lerfall og ras i årene 1933 - 1939. Norges geologiske undersøkelse nr. 166, Hugdahl, H. 1980: Helgådalen, kvartærgeologisk prøvekart CWX 135136-20, M 1:20000. Norges geologiske undersøkelse. Janbu, N. 1965: Verdalsraset i 1893, -hva skjedde egentlig? (Radioforedrag 16.11.1964.) Meddelelser fra Det Norske Myrselskap nr. 1, 63. årgang.
---- 786 RasB ---- Janbu, N. 1970: Grunnlag i geoteknikk. Tapir forlag, Trondheim. Løken, T. 1983: Kvikkleire og skredfare, - hvor og hvorfor? Forskningsnytt. Årgang 28, nr. 3. Reite, A. J., Selnes, H. og Sveian, H. 1982: A proposed deglaciation chrono logy for the Trondheimsfjord area, Central Norway. Norges geologiske undersøkelse nr. 373. Reusch, H. 1901: Nogle optegnelser fra Værdalen. Norges geologiske under søkelse nr. 32. Rosenquist, I. Th. 1953: Investigations into the clay - electrolyte - water system. Norges Geotekniske Institutt. Publikasjon nr. 9. Sveian, H. 1981: Stiklestad, kvartærgeologisk kart CUV 135136-20, M 1:20000. Norges geologiske under søkelse. Sveian, H. 1981: Tromsdalen, kvartærgeologisk kart CUV 133134-20, M 1:20000. Norges geologiske under søkelse. Sveian, H. 1989: Stiklestad, kvartærgeologisk kart 1722 IV - M 1:50000. Beskrivelse. (Med fargetrykt kart). Norges geologiske under søkelse. Skrifter nr. 89. Sveian, H. og Bjerkli, K. 1984: Verdalsøra, kvartærgeologisk kart CST 135136-20, M 1:20000. Norges geologiske undersøkelse. Sveian, H. og Olsen, L. 1984: En strandforskyvningskurve for Verdalsøra, Nord-Trøndelag. Norsk Geologisk Tidsskrift 64. Sveian, H., Hugdahl, H. og Bargel, T. 1993: Vuku 1722 I, kvartærgeologisk kart - M 1:50000, med beskrivelse. Norges geologiske undersøkelse. Sætren, G. 1893: Kart over skredet i Værdalen, med beskrivelse. Teknisk Ugeblad.
---- 787 RasB ---- KILDER Trykte kilder, litteratur. (Se også foran.) Arentz: Skredet i Værdalen og midler mot jordskred. Morgenbladet. 25.6.1893. Artikkel med hans personlige oppfatninger av hvordan et leir skred oppstår, og hvordan det kan forebygges. Interessant i den grad at dette representerer datidens syn på slike geologiske og geotekniske forhold. Avisartikler. I mange aviser, men først og fremst aviser fra Trøndelag, har det stått artikler om raset. Dette har vært dels rene deskriptive fremstillin ger, og dels intervjuer med personer som opplevde raset. Artiklene har ofte vært knyttet til minnet om ulykken ved runde tall, som for eksempel 25 år, 40 år, 50 år, 75 år etter ulykken og så videre, og noen artikler vært knyttet til fødselsdager for overlevende. I den grad artiklene er blitt benyttet som kilde, er det markert med fotnoter. Bjørlykke, K. O.: Skredet i Værdalen. D. N. geogr. selsk. årbog 1893, Kristiania 1893. Brøgger, W. C.: Av innberetning til arbeidsdepartementet ang Verdals skredet dat. 26. juni 1893. Står i Stortingsproposisjon no. 70/1893. Innbe retningen som var skrevet sammen med guardein Th. Munster, sto også gjengitt i tidsskriftet Naturen. Dagsposten: Ulykken i Værdalen, Særaftryk. Utgitt i Trondheim i 1893. Som navnet sier, er dette et særtrykk av artikler som sto i Dagsposten angå ende raset. Spesielt interessante er brevene fra Jørgen Aall-Hansen. Friis, J. P.: Terrænundersøgelser og Jordboringer i Stordalen, Værdalen og Guldalen samt i Trondhjem i 1894, 95 og 96. Norges Geologiske Under søgelse. No. 27. Utgitt i Kristiania 1898. Inneholder mye bra stoff om undersøkelser som ble gjort i årene etter raset. Behandler også Hærfossens gjennombrudd. Hartmann, Olai: Beskrivelse over Ulykken i Værdalen. Utgitt i 1893. Hart mann var redaktør av Indtrønderen som kom ut på Steinkjer. Seiv om skrif tet inneholder en del feil, har det vært av stor betydning for arbeidet. Hegdahl, O.: Utraset i Verdalen 1893. Et 40-aars minde. Trønderlagets Aarbok. Jubilæumsutgave. 1933 Year Book for The National Trønderlag of America. Stykket er også gjengitt i Nord-Trøndelag Historielags årbok. Helland, Amund: Hærfossen i Verdalselven samt udvaskninger og lerfald i Vuku. Norsk teknisk tidsskrift 1894 hefte 4. Helland, Amund: Topografisk-statistisk beskrivelse over Nordre Trondhjems amt; Kristiania 1909. Verdalsboka 50
---- 788 RasB ---- Høstmælingen, Harald: Erosjonsfare ovenfor Hærfossen. Det store eksa mensarbeide i Geoteknikk og Fundamenteringslære hosten 1961. Maskin skrevet. Mathiesen, Henry: Ulykken i Verdalen. Folkebladet 1893. En populærfrem stilling om raset. Skrevet samme sommer. Inneholder en del tegninger av Jacob Fabritius. Nordre Trondhjems Amtthings Forhandlinger. Diverse årganger fra 1893 med opplysninger om hva som ble gjort på amtsplanet både med Verdalsra set og Hærfossens gjennombrudd. Reusch, H.: Nogle optegnelser fra Værdalen. Norges geologiske under søkelse nr. 32, 1901. I denne står en rekke skisser og tegninger som er be nyttet. Stortingsforhandlinger. Referater fra Stortingsforhandlingene fra 19. mai 1893 og utover. Inneholder egentlig ikke spesielt viktige ting for denne historien, bortsett fra en del bakgrunnsstoff. Men en del innstillinger fra for skjellige komitéer er av stor interesse: Stortingsproposisjon No. 70/1893. Den første av en serie stortingspropo sisjoner angående Verdalsraset. Denne inneholder beskrivelse av raset og rap porter fra diverse myndigheter. Flere bilag samt kart over det ødelagte området. Til proposisjonen hører Indst. S. No. 215 som er en innstilling fra Veikomitéen om bevilgninger til forskjellige arbeider og lignende i forbindelse med raset, og Dokument Nr. 144 (1893) fra Budsjettkomitéen som innehol der innstillingen fra Statens Verdalskomité. Til dette dokumentet hører Indst. S. No. 260. Stortingsproposisjon No. 51/1894. Denne propososjonen omhandler bevilg ningene til reguleringen av Verdalselven med sideelver. Hit hører også Indst. S. No. 147 fra Veikomitéen. Stortingsproposisjon No. 74/1894. Denne propososjonen omhandler Ver dalsraset bare indirekte. Den gjelder flytting av Verdals Prestegard fra Aug len til Stiklestad vestre. Det med hører også et tillegg kalt Tillæg til Indst. S. I. A. (1894). Stortingsproposisjon No. 87/1894. Denne omhandlet bevilgninger til full førelse av veianlegg mellom Stiklestad og Faren. Også her hørte det med et tillegg. Stortingsproposisjon No. 89/1984. Dette gjelder ytterligere bevilgninger til regulering av Verdaslelven. Til denne hørere Indst. No. 213 fra Vei komitéen. Stortingsproposisjon No. 20/1895. Denne proposisjonen omhandlet bru ken av pengene som var blitt bevilget, eller kommet inn som gåver til de ska delidte etter ulykken. Som bilag til proposisjonen følger en oversikt over alle omkomne, samt en oversikt over tap av fast eiendom og et sammendrag av
---- 789 RasB ---- befolkningsforhold og husdyr. En meget viktig kilde. Den inneholder allike vel en del feil. Her står også statuttene for Verdalsfondet og en foreløbig sta tus over pengeforbruket. Til denne hører Indst. S. No. 101. Stortingsproposisjon No. 113/1895. Dette gjaldt Statsgodsfondets pante fordringer i gården Nord-Lyng. Indst. S. No. 215 hører med. Stortingsproposisjon nr. 84/1900-1901. Omhandler disposisjonen av den jorden Staten hadde til rådighet etter ulykken. Bilag 1 som er utkast til detalj plan for utdeling av jorden, ble brukt som grunnlag for tilbakeføring av jor den til de ødelagte gårdene. En meget viktig kilde. Til denne proposisjonen hører Indst. S. nr. 175. Stortingsproposisjon nr. 66/1904-1905. Omhandler ettergivelsen av lån ene gitt til Verdal kommune og lensmannen i Verdal, samt en del om bruken av de inkomne midlene. Til denne hører også Dokument nr. 62 (1904-1905) som er en redegjørelse fra landbrukskomitéen om hvordan Værdalsmidlerne var blitt disponert, samt Indst. S. nr. 136. Innstillingen inneholder regnskaps status pr. 31. desember 1903. Et tillegg angående feil for et par garder hører også med. Stortingsproposisjon nr. 97/1906-1907. Gjelder erstatninger til eierne av Haugan etter Hauganraset som følge av Hærfossens gjennombrudd. Land brukskomitéens innstilling vedrørende denne sak kalles Inds. S. nr. 149. Slapgard, Bjarne: Den store Verdalsulukka 1893. Syn og Segn 1934. Inne holder mange opplysninger. Ellers har Slapgard skrevet en rekke artikler og fortellinger om raset. Nevnes bør romanen Liv av leir og fortellingene i Bestefar fortel. Sætren, Gunnar: Kart over skredet i Værdalen. Teknisk Ugeblad 1893. I følge ledsagende opplysninger er dette et kart over raset med tilleggstekst. Dette er litt misvisende. For dette er en grundig beskrivelse av raset slik ka naldirektør Sætren seiv opplevde det da han var i Verdal og ledet redningsar beidene etter ulykken. Teksten står også gjengitt i Stortingsproposisjon no. 70/1893. En av de beste kildene. Tesaker, Einar: Det store eksamensarbeidet i geoteknikk sommeren 1958. Verdalsskredet i 1893. Maskinskrevet Verdalsraset og Hærfossens gjennombrudd. Verdal Turistforening. Stein kjer 1949. Kortfattet fremstilling. Inneholder dessverre en del feil, men gir allikevel en del opplysninger. Andre skriftlige kilder: Se kart- og litteraturliste til Janbu, Nestvold, Røe og Sveian: geologi - geoteknikk. Utrykte kilder Håndskrevne nedtegnelser fra personer som seiv opplevde raset, finnes det dessverre ikke mange av. De som er funnet, er blitt benyttet slik nedskriv
---- 790 RasB ---- eren seiv skrev det. Videre finnes det noen få såkalte særoppgåver, det vil si skriftlige fremstillinger om raset utført av skoleelver. Ofte inneholder slike intervjuer med besteforeldre, tanter, onkler, naboer eller andre som opplev de raset. Noen av disse inneholder detaljerte beskrivelser av hvordan ved kommende opplevde raset. Der det har vært mulig, er disse tatt med. I 1970 utførte Levanger Lærerhøyskole en utgraving av Hegstadstuggu. I forbindelse med dette arbeidet ble det laget en rapport. Rapporten innehol der flere interessante opplysninger. Statsarkivet i Trondheim a) Folketellinger 1865, 1875, 1891, 1900. Folketellingene fra 1865, 1875 og 1900 finnes i databehandlet materiale. Folketellingen fra 1891 er utskre vet for hand av Jostein Molde. b) Kirkebøker c) Verdalskomitéens arkiv. Den uten tvil viktigste kildesamlingen er Ver dalskomitéens arkiv som befinner seg i Statsarkivet i Trondheim. Alle pa pirer som komiteen etterlot seg, er samlet et par arkivbokser. Dessverre er de ikke ordnet systematisk, heller ikke kronologisk, slik at det var et for holdsvis stort arbeid å organisere stoffet. Alt sammen i boksene er kopiert, og kopiene befinner seg nå på Verdal lokalhistoriske arkiv. Av alt dette materialet er det mye som burde ha blitt kommentert, men plas sen gjør det ikke mulig. Dog skal en kilde nevnes. Det er utdrag fra grunn lagsmaterialet for folketellingen 1891. Selve folketellingen finnes, men bakgrunnsmaterialet skal visstnok ha gått tapt under en av brannene i Levan ger. Men denne brannen fant sted etter Verdalsraset, slik at da Verdalskomi téen ønsket bakgrunnsmateriale for de berørte gårdene, fikk den utskrifter for dem. Utskriftene finnes altså for de gårdene som ble ødelagt i raset. Ellers er dette bakgrunnsmaterialet borte. Riksarkivet i Oslo a) En del papirer vedrørende Verdalsraset finnes også i Riksarkivet i Oslo. Dette gjelder blant annet en del av papirene etter Verdalskomitéen av 1900. Disse er dels kopiert, og dels mikrofilmfotografert. Både kopiene og mikro filmene befinner seg på Verdal lokalhistoriske arkiv. b) Dessuten finnes de militære rapportene angående raset seg på Riksar kivet. Disse rapportene er de beste kildene hva angår redningsarbeidene som foregikk den første uken. Alle disse er kopiert, og kopiene befinner seg på Lokalhistorisk arkiv. Muntlige kilder Det er benyttet en lang rekke muntlige kilder til dette arbeidet. Så vidt det har vært mulig, er kildens navn angitt ved en fotnote der den er benyttet. Men dessverre har de muntlige kildene en meget stor svakhet i seg. De aller
---- 791 RasB ---- fleste er annenhånds kilder. De førstehands kildene er borte. Egentlig er vi alt for sent ute med å samle inn stoff om Verdalsraset. I den hektiske toårs perioden arbeidet med denne fremstillingen har vart, har undertegnede fått anledning til å intervjue bare to personer som seiv har opplevd Verdalsraset. Det var Borghild Bjartnes og Karla Sende. Begge disse er nå borte. Det kan i den sammenheng kommenteres at da undertegnede overtok som formann i Bygdeboknemnda, ble det klart gitt uttrykk for at stoffet om Ver dalsraset fantes. Det var innsamlet fra før. Det var ikke nødvendig med noe stort arbeid for å tilrettelegge dette. Og med disse forsikringer slo jeg meg til ro. Og for hver gang Verdalsraset ble brakt på bane, var ordene de sam me: Dette stoffet finnes. Men for fem år siden måtte forberedelsene til markeringen av 100-årsminnet ta til. Da måtte alt fremskaffes. Og hva fantes? Så godt som ingen ting. Mesteparten av stoffet var muntlige overleveringer, som dessverre ikke var skrevet ned. Og både informantene og mange av de informerte hadde nå gått vekk. Derfor var det bare å begynne nesten på bar bakke. Noe fantes imidlertid. Andre og tredje generasjon, samt andre slektninger og naboer hadde hørt noe av hva de overlevende hadde opplevd. Og mange av dem som hadde noe å fortelle, er blitt oppsøkt. Det har ikke manglet på velvilje og hejlpsomhet. Både med hensyn til å finne frem opplysninger og fremskaffe bilder har den positive responsen vært stor. Enkelte steder har det lyktes å få fatt på egenhendige nedtegnelser fra noen som opplevde raset. De må betraktes som førstehands opplysninger. Andre steder er det intervju gjort av skoleelever med besteforeldre eller an dre som opplevde tragedien. Også disse må betraktes som pålitelige kilder. De aller fleste av de personlige opplevelsene er fremkommet fra slike kilder. Det er imidlertid klart at når det er tale om andre og tredjehånds kilder, er kildepåliteligheten ikke lenger den samme. Uten at jeg vil påstå at kildene er fullkomment kildekritisk behandlet, vil jeg antyde at at det er gjort forsøk på å ta hensyn til slike forhold. Det er ikke til å unngå at sprikende beskrivel ser har forekommet, Der hvor det har vært mulig å finne ut hva som er det rette, er den fremstillingen tatt med. Men der hvor dette ikke har vært mulig, har jeg vært nødsaget til kanskje å fremføre flere forskjellige fremstillinger. Ganske sikkert finnes det flere som har noe å berette, og dersom disse ord leses av noen som har noe å meddele, vil jeg gjerne vite hva det er. Det er fremdeles mulig å plassere nytt stoff i det tredje bindet av rashistorien. Verdal i mai 1993, Øystein Walberg
---- 792 ----
---- 793 ----
---- 796 ----
Overholmen og Overmoen tegnet i oktober 1882 av I. Green. Målestokken er 1 : 4000.
---- 797 RasB ---- Kartet tilhører Værdalsbruket AS.
---- 798 ----
---- 799 RasB ---- f
---- 800 ----
---- 801 ----
---- 802 ----
---- 803 RasB ---- "I
---- 804 ----
---- 805 ----
---- 806 RasB ---- .
---- 812 RasB ---- Panorama over Verdalsraset sommeren 1893. Fotografen har stått ved Bjørken. Trolig var det ikke hans hensikt å lage et panorama, for hildene passer ikke helt sammen. Dessuten mangler ett bilde (nr. 2 fra høyre). Det er delvis erstattet av et annet bilde tattfra samme sted. Til tross for disse manglene gir bildet et inntrykk av hvordan det så ut sett fra sydsiden. Ukjent fotograf.
---- 813 RasB ---- Panorama over Helgådalen mot syd. Bildet er trolig tatt sommeren 1894. Ukjent fotograf.
---- 814 RasB ---- PLI Efter VasdragskorUorel Den private Opmaaling, Lffh. Kr.a.
---- 811 RasB ---- N A1993 MO
---- 809 ----
---- 808 RasB ----
Ras i Verdal bind A m/bilder Verdalsboka
VERDAL
VERDALSBOKA
EN BYGDEBOK OM VERDAL VED
ØYSTEIN
WALBERG
RAS I VERDAL BIND
A
UTGITT
AV VERDAL KOMMUNE V/BYGDEBOKNEMNDA VERDAL 1993
BILAG
11 - RAPPORTENE FRA INFANTERIET....................................... 561
BILAG
12 - RAPPORTEN FRA ARTILLERIET ......................................... 567
BILAG 13 - RAPPORTEN FRA
UNDEROFFISERSSKOLEN .... 568 BILAG 14 - SKJEMA MED REGLER
FOR UTDELING AV
MIDLER TIL DE SKADELIDTE........................................... 570
BILAG
15 - STATUTTER FOR VÆRDALSFONDET ............................... 573
BILAG 16 - LISTER OVER KLÆR
INNSAMLET VED
NISSENS ARBEIDSHUS I TRONDHEIM............................ 575
BILAG 17 - LISTE OVER PENGEGAVER
INNKOMMET PR. 30. MAI 1894 ......................................... 581
BILAG 18 - NAVNELISTE OVER HVEM SOM
BLE TILDELT ERSTATNING ............................................ 592
BILAG 19 - VERDALSKOMITÉENS
NEDTEGNELSER
OM VEIER .............................................................................. 605
FORORD
The
best laid schemes o' mice an' men gang oft a-gley.
Dette
er et sitat fra et dikt av den skotske poeten Robert Burns.Enkelt
oversatt kan dette sies å bety atselv de best lagte planer går ofte galt.
Nå
skal det ikke sies at planene for denne delen av Verdalsboka har gått
fullstendig galt. Men forandringer av planene, til dels store forandringer, har skjedd underveis. Da jeg begynte å sysle med tanken om å få til
en historie om Verdalsraset, syntes det vanskelig å finne nok stoff til en bok
på mer enn 100 sider. Følgelig var det klart at boken måtte inneholde også andre ting. Det naturlige var da å
ta for seg andre ras i Verdal, og så sette det hele i en sammenheng. Så det første arbeidet som ble gjort,
var å ta for seg ras i middelalderen i Verdal. Det skjedde
vinteren 1989/90.
Høsten 1990 begynte så arbeidet med
selve Verdalsraset. Etter hvert som stoffmengden tiltok, ble det klart at
Verdalsraset ville fylle en bok alene, særlig
når Hærfossens gjennombrudd ble tatt med. Og den måtte være
med. Følgelig ble middelalderrasene lagt på is.
De fikk komme senere.
Men
stofftilgangen økte. Historien om Verdalsraset ville
bli en stor bok,
så stor at det var tilrådelig å dele den i to bind. Middelalderrasene ble tatt
frem igjen for å fylle ut det andre bindet.
Mer og mer stoff
dukket frem. Nå begynte bøkene å ble store, og det begynte
på nytt å spøke for middelalderrasene.
I dag
er situasjonen den at historien om Verdalsraset og Hærfossens gjennombrudd, samt
en geologisk og geoteknisk beskrivelse av årsaker og sammenhenger, alene
fyller to bøker, hver på mer enn 600 sider. Middelalderrasene har havnet på mørkeloftet igjen.
Der skal de imidlertid ikke være alt for lenge. Disse rasene, sammen med andre ras i historisk tid,
hører så absolutt med i historien om Ras i Verdal. Videre må elvenes ødeleggelser få sin plass. Men nå er det klart at
denne del av rashistorien må komme i et tredje bind.
Hva er det så som har gjort det mulig
å skaffe frem så mye stoff?
Det
er en helt usedvanlig hjelpsomhet og velvillighet som er blitt lagt for dagen, som har
gjort det mulig. Til å begynne med var det tanken å sette opp en liste over alle som bidro med stoff, fortellinger, historier, notater, bilder og lignende, og så plassere denne inn i boken. Men tallet på personer som har bidratt, er så stort at det er meget stor mulighet for at noen kan bli uteglemt.
Derfor, for ikke ved vanvare
å glemme
noen, nevnes
ingen. Ingen
nevnt,
ingen glemt. Allikevel har jeg, ved bruk av de fleste direkte opplysninger jeg har mottatt, enten de har kommet i form av intervjuer eller ved
nedskrevne beretninger, benyttet en fotnote
for å fortelle hvem som har vært kilden.
Men alle takkes herved for hjelpen!
Videre
er det funnet en hel del stoff både på Statsarkivet og på Riksarkivet. Med
hensyn til kildene vises til en egen kommentar om disse i bind B.
Historien
om Verdalsraset er ikke bare en enmannsjobb. En del
personer har stått sentralt i arbeidet med å samle inn data og opplysninger,
samt bearbeide disse. Uten disses hjelp, ville det
ikke ha vært mulig for meg å få dette produktet ferdig. Disse er Svein
Guddingsmo, Leif Iversen, Trond Okkenhaug, Reidar Prestmo og Morten
Veimo. Dessuten deltok Ottar
Haga i arbeidet
inntil sykdom gjorde det uråd for ham å være med. Videre har Bjarne
Slapgardbidratt
med både tekst og opplysninger.
Dersom det tildeles noen ros for
dette produktet, skal den deles med disse.
Dersom
det skal tildeles ris, skal jeg ha den. Mange råd er blitt gitt, og mange råd
er blitt fulgt. Men mange råd er også ikke blitt fulgt. Egenrådig har jeg tatt
avgjørelser som kanskje var feilaktige.
Denne
fremstillingen er beheftet med mange svakheter. En av dem
er alle gjentagelser av samme historie eller fortelling. Det er gjort forsøk på
å redusere gjentagelsene, men enkelte ganger er de bevisst benyttet, spesielt
når samme hendelse er beskrevet flere steder. Ellers er det benyttet en rekke krysshenvisninger. Kanskje kan disse virke
forvirrende på noen. Men de er ment som ekstra opplysninger.
De
kapitlene som er skrevet av andre enn meg, har forfatterens navn under
overskriften.
Etter
ulykken ble det skrevet mange og lange rapporter. En hel del av disse
inneholder meget interessante opplysninger. Derfor er disse rapportene, samt en
del annet bakgrunnsstoff, gjengitt som bilag sist i boken.
Korrekturlesning
er nødvendig for å redusere tallet på feil. Å klare å fjerne alle feil, er vel nærmest en utopisk tanke, og allerede når dette skrives, er
det registrert forhold som er oversett under korrekturlesningen. Men mange feil
er også funnet og rettet. I tillegg til ovenfornevnte personer har Aslak
Mu-sum, Solveig Ness og Asgeir
Tromsdal vært med på å lese korrektur. De
takkes herved for hjelpen.
Verdal,
16 april 1993 Øystein Walberg
I
VERDALSRASET
Første del
Det store Verdalsraset natta til 19. mai 1893
Av Bjarne Slapgard
Høyr, kva er det som skjelv over tufta slik at alle ting kjem over styr? Kjenn, kva er det som dirrar i lufta gjennom jammer frå folk og frå dyr?
Det er dødsklokkeklangen som vaknar og
som svingar sin veldige kolv! Og då festet for føtene
raknar, gløyper døden eitthundreogtolv!
Medan førtital heimar i glupet alle saman til pinneved blir, i ein rasande fart nedi djupet og det
frøsande leirdjupet glir!
Gjennom redsla i namnlause
kvide stilnar leirofsen av til ein sjø,
medan alt som eig livet må lide og med skjelvande hjarte må
blø!
Midt i fagraste bygda seg viste eit uhyggeleg, vidope sår.
Med usynlege sår det forliste skapte kvide i aldrar og
år!
Hundre år etter ulykka hende, er
det mange som sørgjer og lid etter tapet av slekter og lende gjennom år over langsamleg tid.
Det har grott fram
harmoniske gardar der det grufulle storraset gikk. Og
no reiser vi takksame vardar mot ei framtid med lysande blikk!
INNLEDNING
Skrækkelig Ulykke
i Værdalen in at en hel Bygd ødelagt
af lerfald mange Mennesker døde
Slike
overskrifter møtte folk rundt om i landet da de åpnet avisene ut på dagen 19.
mai 1893.
Telegrafen gjorde det mulig at de første meldingene om raset kunne bli med i de fleste dagsavisene allerede
samme dag som raset gikk. Og denne hendelsen opptok hele landet i dagene som
fulgte. Avisene var fulle av stoff om ulykken. Enkelte aviser ga også ut
ekstrautgaver.
Og det er ikke merkelig. Verdalsraset som gikk natten til 19. mai 1893, er det største
leirraset som har gått noe sted i landet vårt. Og med hensyn til døde, er det
bare et dunkelt ras i Gauldalen i 1345 som er omtalt med flere omkomne. I
Verdalsraset ble 116 brutalt revet vekk.
Skaden på jord og eiendom var
voldsom. Hele 3 kvadratkilometer raste ut. 55 millioner m3
masse dekket et 9 kvadratkilometer stort areal i flere meters tykkelse. Dette
er en mengde som er nesten uråd å fatte.
Raset kom fullstendig overraskende
på folk som lå i sin dypeste søvn. Mennesker og
dyr var fullstendig maktesløse da de voldsomme naturkreftene slapp løs. Det var
slikt et dunder og leven at folk hadde ikke hørt maken. Det var verre enn det
verste tordenvær. Og inne i dette hørtes skrik og beljing fra mennesker og dyr. Det er ikke til å undres på at mange trodde det
var dommedag.
Verdal sboka - 2
Bjarne
Slapgard har beskrevet denne hendelsen slik i Verdalssongen:
Vårnatta mjuk mellom åsane drøymde, såkornet levde i grornæme mold. Nattvinden vart over
vangane strøymde, vårblomen vogga på veldyrka voll. Uventa då steig det skrik ifrå
djupet, dødsklokka svinga sin veldige kolv. Heimane kvarv i det leirgråe glupet. Døden fekk sanke
inn hundreogtolv.
Mer
malende er det vel ikke mulig å skildre denne redselsnatten. Natten vil for
alltid ha sin plass i Verdals historie som en uhyggens og tragediens natt.
Raset grep inn i både bygdens historie og bygdens utseende på en slik drastisk måte at man faktisk kan tale om et skille.
Den store Verdalsulykken ble
et begrep. Selv om man i humoristiske ordelag har snakket både om den
andre, tredje og ferde
Verdalsulykken, er det aldri tvil om hva som menes
med ordet Verdalsulykken. Da er
det Raset man
har i tankene. I mange år var det slik at man snakket om enten før eller
etter uløkka.
For 116 mennesker ble det ikke
mulighet til å snakke om tiden etter ulykken. 116 døde som følge av raset. 111
døde i selve raset. Men naturen hadde ikke fått nok med
det. Den var ikke fornøyd før ytterligere fem hadde bukket under. Det totale
tallet er således 116.
I nesten hundre år etter raset har tallet
på omkomne offisielt vært 112. Men i dette tallet er ikke tatt med de som
etterpå døde av sykdom og skader de pådro seg ulykkesnatten. En hel
del fikk lungebetennelse, enten som følge av at de hadde vært utsatt for kulde
i lang tid, eller fordi de også hadde fått leire i luftveiene og lungene. Helt
til langt ut i dette århundret var lungebetennelse en sykdom med meget stor dødelighet.
Hendelsen
har vært gjenstand for fortelling og diktning. Historier fra raset er blitt
fortalt og gjenfortalt. Mang en skoletime og mang en kveldsstund er blitt
benyttet til å beskrive denne største av alle naturkatastrofer i nyere tid i Norge. Ikke sjelden har barn gått så redde til sengs at de ikke
fikk sove etter at de hadde hørt skrekkhistorier fra raset. Og ikke så få
engstelige turister har med et lettelsens sukk forlatt Verdal, etter at de har
fått innføring i noen av rasets gruoppvekkende detaljer.
Men
angsten og redselen har også preget bygdens egne folk. Og i de første årene
etter raset, var det mange som tok konsekvensen av dette og forlot Verdal. De søkte seg tryggere steder å bo.
Og forfattere og journalister har benyttet raset som grunnlag for fortellinger, romaner og artikler. Både
aviser, ukeblader, fagtidsskrifter og lesebøker
er blant alle de publikasjonene som har
omtalt raset. I flere utgaver av Nordahl Rolfsens lesebok
sto et langt stykke om Verdalsraset. Og Nordahl Rolfsen
skrev selv følgende dikt:
Da staar han alt færdig, den
sortklædte Mand Mens Vaarnatten kjæmper med Morgenrøden, da vækkes det groende,
grønnende Land: før Solrending meldes en Gjest - det er Døden. Han banker ei
paa, men han tar dem i Armene, Huse og Mennesker,
markerne med -der høres et jamrende: «Herre forbarmende» -og alt glider ind i
den evige fred.
Dessverre
har det dannet seg ikke så rent få myter i forbindelse med raset. Flere av
disse mytene har vært seiglivede, og fremdeles blir enkelte av dem
betraktet som absolutte sannheter.
I det
berørte området bodde det 250 mennesker. 134 av disse overlevde. Det er
naturlig og forståelig at de ble preget av hendelsen. For dem ble ikke
tilværelsen den samme etterpå. Kanskje hadde de
vært på nippet til å miste livet selv. Noen hadde kanskje berget seg ved en
tilfeldighet eller et under, mens andre hadde kjempet for livet og vunnet
kampen. Men ingen var uberørte etterpå. De fleste av de
overlevende hadde mistet noen av familien sin. Alle
hadde mistet noen de kjente. Og svært mange mistet også både hus og eiendom.
Langs kantene av de berørte områdene
bodde det hundrevis av mennesker som også ble rammet, enten det nå var
slektninger eller kjenninger som kom bort, eller jord og eiendom som gikk tapt. Og også de opplevde dødsangsten denne forferdelige
natten. Det som skjedde, var så ufattelig, så voldsomt og forferdelig, at det
var hinsides menneskelig fornuft og tenkeevne.
Selv
for den tids videnskapsmenn var det vanskelig å
forklare hva som hadde skjedd. Det tok for eksempel mange ti-år før geologene
hadde nok kunnskaper om kvikkleire til at de helt nøyaktig kunne angi årsaken.
I dag vet man at Verdalsraset var et helt typisk kvikkleireras. Det skilte seg
ut fra andre kvikkleireras kun ved sin størrelse.
Mer enn 100 gårder, heimer og plasser ble
berørt. Mange av disse ble fullstendig ødelagt, de forsvant rett
og slett. I løpet av en time var bygdens ansikt forandret til det
ugjenkjennelige. Forandringene var så voldsomme og totale
at det er nesten uråd for oss i vår tid å forstå hvordan det var.
Denne
fremstillingen er et forsøk på å gi en så vidt fullstendig beskrivelse av
Verdalsraset som mulig. Men det vil allikevel være en uendelig rekke med
ubesvarte spørsmål og problemstillinger.
Noen aktuelle spørsmål er: Hva var det som skjedde? Hvordan skjedde det? Hvorfor skjedde
det? Hva ble gjort for å hjelpe dem som ble berørt?
Disse
spørsmålene er ikke de vanskeligste å gi svar på.
Men er det mulig å gi svar på følgende
spørsmål: Hvordan opplevde den enkelte raset? Hvordan reagerte det enkelte
menneske?
116 kan ikke gi sitt bidrag. Og mange av
dem som overlevde, ønsket i ettertid ikke å snakke om raset. Dette
gjelder faktisk ni av ti stykker. Det fantes ikke noe krisepsykiatrisk
hjelpeapparat som kunne trå til for å hjelpe. De som fikk psykiske
problemer, måtte klare seg som best de kunne. I dag er det en kjent sak at det
hjelper å få snakke ut, å få «tømt seg». Dette var ikke kjent før, og mange
gikk og bar på hendelen inne i seg. De ønsket ikke å rippe opp i denne uhyggelige opplevelsen igjen. Men marerittene og angsten fulgte
dem i årevis, ja, faktisk hele livet.
Og med hensyn til hjelp til de
skadelidte, så fantes det ikke noe naturskadefond
som kunne tre støttende til. Men vi skal prøve å vise hvordan datidens samfunn reagerte, hvordan medmenneskelighet og medfølelse hjalp
til, først under selve katastrofen og deretter i dens umiddelbare ettertid, så
senere for å lindre smertene og skaden. Det ble organisert landsomfattende
pengeinnsamlinger, og det var store beløp som strømmet til fra nær og fjern. Man klarte ikke å erstatte
alt, men det ble gjort mye for at de som hadde overlevd og satt igjen på
ruinene av sine livsverk, på nytt skulle bli i stand til å klare seg selv.
Forebyggende tiltak ble satt i gang for at ikke nye ødeleggelser skulle finne sted, og at nye skader ikke
skulle oppstå. Med de kunnskaper vitenskapen i dag har, kan man nok si at en
hel del av tiltakene ikke hadde noen rasfore-byggende virkning. Men det viser
at man var villig til å forsøke, og man var villig til å sette inn
store ressurser for å få Verdal opp på benene igjen.
For at vi, ved slutten av det 20.
århundre, skal få noen forståelse av hvordan forholdene var for 100 år siden,
må vi også omstille oss. Raset fant sted i det siste decennium
av det 19. århundre. Hvordan var det i Norge, i Trøndelag, i Verdal da?
VERDALEN I 1890 Av Olav Lorange
Det var bare ti år igjen til århundreskiftet, og enda var mye
ved det gamle i Verdalen.
Stiklestadalléen sto enda som et
levende minne fra Kliivers tid, en karjol bred og kranset av hegg, bjørk, pil
og furu samt andre treslag. Arbeiderbevegelsen var kommet til Trondheim
og jernbanen til Stjørdal. I mer enn tyve år hadde
telegraflinjen nordover gått over Øra, men en egen stasjon hadde latt vente
på seg. Inntrøndelagen Telefonsamlag åpnet
i juni dette året telefonlinje mellom Inderøy og Levanger
med sidelinje til Vuku. Jemtlandsvegen fra 1830-årene var blitt omlagt og
fornyet i 1860-årene, men etter at jernbanen og veien over Storlien var
ferdig i 1882, kom mesteparten av person- og handelstrafikken
den veien. Kong Oscar og
andre av dampskipene på Trondheimsfjorden hadde anløpt Trones i flere tiår. Hjuldamperen Nea
hadde i 1870 årene gått helt opp til
Øra, men også her tok jernbanen bort mye av trafikkgrunnlaget,
og ruten måtte innstilles. Verdalsbrukets Værdalen
ble ikke satt i trafikk før i 1891.
I 1870 sto den nye brua over
Verdalselva ferdig, reist i Wegelkindsk
spreng-verksteknikk. En slik bro lå langt utenfor det Ola Hjellom kunne
makte, hvor erfaren brobygger han enn var. I bygda var bedarlagsinstitusjonen
enda i full vigør, og vadmelen var enda ikke utkonkurrert av de britiske og amerikanske ull og bomullsstoffene de tilbød på handelsforeningen.
I skolen leste barna enda R
A. Jensens Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet, slik
en hadde gjort siden 1863. Først i 1894 kom den nye, med Nordahl
Rolfsen. Den første nynorske skoleboken kom to år senere.
Den nasjonale og politiske strid
var i ferd med å skylle inn over Verdal. I noen dager i juli 1882 hadde hele
nasjonens oppmerksomhet vært vendt mot Stiklestad, da Bjørnstjerne
Bjørnson og Erik
Vullum talte på det store folkemøtet der. 5000 fra hele Midt-Norge hadde møtt
fram. Men sinnene falt til ro igjen, kanskje fordi verdalingene enda ikke
hadde noe talerør, noe organ som kunne gi uttrykk for deres ønsker. De hadde
kommunen, men var den egnet til å melde Verdal inn i riket?
Verdal kommune ble, som alle andre kommuner i
riket, opprettet gjennom formannskapslovene i 1837. Ulik mange andre kommuner
hadde den beholdt
FØR
sine
grenser uendret siden den gang. Kommunen bestod av tre sogn, Stiklestad, Vuku og Vinne. Det var etter måten en stor kommune, omkring 1600
km2, her
bodde det i 1890 omkring 6000 sjeler. Mange av disse, særlig i Vuku sogn, som omfattet Helgådalen og Inndalen, følte at det kunne bli vel
langt ned til der kommunens styre satt og møtene ble holdt. Siden
Stiklestadskolen ble bygget i 1881, hadde formannskap og kommunestyre hatt fast
møtested her. For oppsitterene i dalførene kunne det fort bli en dagsreise
for å være med på ett møte. Denne misnøyen skulle kort etter 1890 komme opp i
form av et forslag om å dele kommunen i to, ved å skille Vuku sogn ut som egen
kommune. Forslaget skulle behandles i 1893, men da tiden var inne, hadde verdalingene annet å tenke på.
I 1890 sto Verdal Kommune som så mange
andre kommuner på spranget til en ny kommunal æra. Bare noen få framsynte menn
så enda dette. Fra 1837 hadde den kommunale virksomheten stort sett fulgt de
spor og oppgaver som var tillagt den gjennom
Formannskapslovene. Det var skole, veier, fattigstell og kirke som dominerte.
Utover i hundreåret ble skole og ligning stadig viktig ere. Stortinget vedtok i
1870- og 80-årene en rekke lover som gav kommunen stadig flere oppgaver. Samtidig tilbød stat og amtskommune gjennom sine budsjetter en bevisst
premiering av kommunale tiltak. Det ble flere lærere, skolehus og kirker, men
også mer skatt.
Det
alt vesentlige av de kommunale ombud var ubetalte. Antallet ombud hadde steget
jevnt og trutt særlig de siste tiårene, omkring
1890 kan det ha vært omkring ett hundre personer i Verdal som hadde ett eller
annet kommunalt ombud, innenfor kirke, skole,
fattigstell osv. Disse ombudene virket som
en politisk skole, det store
flertall av stortingsmenn i denne perioden hadde en fortid som kommunale
tillitsmenn, ofte ordførere. Peter Holst, som
nettopp i 1890 var blitt avløst av Andreas
Tessem som ordfører, var blitt valgt til
Stortinget som representant for Nordre Trondhjems Amt.
I
1890-årene er det som kommunene tar sats, samler seg til å ta fatt på de store
utfordringene som den tekniske og næringsmessige utvikling krevet i tiåret etterpå. Enda er det ikke aktuelt med kommunalt kraftverk, men i
Hammerfest bygger de elektrisk gatelys allerede. Enda er ikke vannverk en
oppgave for kommunen, men amtslegen klaget på dårlige sanitære forhold i norske
byer og tettsteder og viste til alle infeksjonssykdommene på mennesker og dyr.
I
1890 sto jordbruket i Verdal ved en foreløpig avslutning av en lang trengselstid. Allerede fra slutten av 1860-årene
hadde import av billig korn presset fram en gradvis omlegging i jordbruket fra
selvforsyning basert på korndrift til husdyrhold og større vekt på
salgsjordbruk. I plogfuren etter denne omleggingen lå en rekke
tvangsauksjoner. Samtidig steg befolkningstallet og -presset, uten at
jordveien kunne utvides vesentlig. Andre næringsveier var enda ikke
tilstrekkelig utviklet til å ta imot de nye hendene. Tallet på husmenn steg sterkt, slik at det snart var nesten to husmenn på hver
selveier. I 1862 vedtok den amerikanske kongressen Homestead
Act, den lovet hver jor-dyrker 650 mål jord
nesten gratis. For husmenn og mindre gårdbrukere virket dette som en magnet.
Billetten til Minnesota kostet omkring 200
kroner
i 1880-årene. Dette var en årslønn for en dreng, og derfor ikke
til å tenke på. Men mindre gårdbrukere og husmenn med jord kunne selge det de
hadde, ta med seg familien og reise. Noen hadde kanskje en liten startkapital
attpå når de kom fram. I disse årene tok mange verdalinger Kong
Oscar fra Trones til Trondheim for å gå
ombord på et emigrantskip derfra.
Samtidig
steg arbeidslønningene med over 50 %, et overskudd på arbeidskraft ble forandret til en mangelvare for mange gårdbrukere. Bonde
etter bonde, som i 1860-årene hadde sett på Landhusholdningsselskapets
anbefaling om å kjøpe maskiner som noe som bare var aktuelt for de
proprietærene som ledet selskapet, forsto at det var nødvendig med slike
innretninger dersom han skulle fortsette å sitte på
farsgården. Landhusholdningsselskapet, som hadde vært nedlagt i
1870-årene, ble rekonstruert. Den første oppgave det kastet seg over, var
opplæring og veiledning. I løpet av 1880-årene ble Verdalens, Øren og Vuku
meierier satt i drift. Bedre husdyrsorter, bedre for, bedre bygninger ble tidens
løsen. Vandrelærerenes og amtsagronomenes tid var inne,
samvirkeorganisasjonenes tid lå enda i framtiden.
En av
samvirkeorganisasjonenes fedre i Verdal, Arnt
Minsaas, så og kjørte sin første slåmaskin i 1883,
som elleveåring.
I
1880-årene hadde associationsaanden
skyllet inn over Verdalen. Særlig var
organisasjonsiveren sterk innenfor avholdsbevegelsen, hvor det ble dannet
avholdslag i Vuku, Leirådal, Verdalsøra, Helgådalen og i Sjøbygda. I
avholdslagene var menn og kvinner med, her ble det talt, diskutert og lest. Lagene ble viktige plasser for trening til organisasjonsmessig
og samfunnsmessig innsats.
De
lavkirkelige organisasjonene, særlig misjonsforeningene vokste fram parallelt
med avholdslagene. De første kom allerede i 1870-årene, og de vokste jevnt og trutt i de neste ti-årene. I
misjonsforeningene var nesten alle medlemmene kvinner, men det var
likevel vanligvis menn som ledet foreningene i de første tiårene.
I
1872 sto Værdalsbrukets Dampsag på Ørmelen ferdig. Bruket var nytt som bedrift,
og en budbringer om at industrialismens tid nå var kommet til Verdal. Bruket
hadde en dampmaskin som drivkraft og energikilde, og var således uavhengig av
nedbør og snesmelting for å drive saga. De tallrike flomsagene som hadde preget
sagdriften i dalføret de siste generasjonene ble i de nærmeste
årene nedlagt, bare enkelte småsager overlevet som leverandører til lokale behov.
Dampsaga
var vanligvis i drift med to skift i hele den tiden elva var åpen for fløting,
ofte lenger også. Den saget (og fra 1890-årene høvlet)
skogsvirke først og fremst fra Værdalsbrukets egne store skogeiendommer i
Helgådalen og Sul, men kjøpte også tømmer fra andre skogeiere. På saga var det
til enhver tid sysselsatt omkring 40 mann på hvert akkordskift. Det ene
skiftet,
som arbeidet sammenhengende i en
uke, var fra godsets leilendingsgårder i Helgådalen, det andre som arbeidet den
neste uken kom fra Øra og gårdene i nærheten. Folk fra Helgådalen bodde hele
uken i «Sagstua» ved bruket, de andre gikk hjem
etter endt arbeidsdag.
Verdalsgodset
spilte en sentral rolle i bygdas næringsliv. Det omfattet vel 200 000 mål skog
med en lang rekke leilendingsgårder, særlig i Helgådalen. Godset, som ble eidd
av Jenssenfamilien i Trondheim, inngikk tidligere som en
del av ett større kompleks som også omfattet eiendommer i Mosvik, Stjørdal og Malvik. Værdalsgodset ble i midten av 1880-årene utskilt som et
eget «Uansvarlig Interessentselskap». I februar 1891 ble Johan Getz, som tilhørte en sidegren av Jenssen-familien, ansatt som administrerende
direktør i selskapet. Han kom i de nærmeste årene, fram
til striden om Værdalsgodset, til å bli en legende i bygda.
Nedleggingen
av småsagene og oppbyggingen av Dampsaga innebar en sterk øking av fløtingen i Verdalselva. Det ble bygget en rekke fløtings-dammer,
det arbeid leilendinger o.a. mistet ved småsagene ble iallefall delvis
kompensert i dambygging og fløtingsarbeid. Lokalsamfunnet fikk en ny helt i den
kyndige, dumdristige fløteren, som kunne løse opp de kaotiske og farlige tømmerbindingene som ofte dannet seg ved fossene i vårflommen.
Jordbruket
var ikke den eneste næringen som fikk føle de raske konjunk-turskiftene på
slutten av 1800-årene. Dampsaga var reist på konjunkturbølgen i 1860- og 1870-årene, da prisen på trelast internasjonalt bare steg og
steg. I 1876 var det slutt på oppgangstiden, en 15 års epoke med raske og ofte
uforutsigbare skiftinger tok over. Lønningene stagnerte, men de var likevel
bedre
enn hva som ble tilbydd på gårdene. Samtidig
erobrer kvinnene seg en plass som ekstrahjelp i jordbruket, ikke bare som
bakstekoner og rivehjelp, men også annet gårdsarbeid, som før var reservert
menn.
I
1881 forlot Charles James Richards Verdal,
etter å ha vært bosatt i kommunen
i vel seks år. Han hadde i denne tiden vært daglig leder for det ene av de to
gruveeventyrene i Helgådalen: Malså
Kobberverk. Som så mange andre gruver i Norge i
denne tiden, fikk Malså en kort levetid, noen drift å snakke om var det bare i annen halvdel av 1870-årene. Samme år som Richards reiste tilbake til
England, startet et annet gruveforetak sin drift: Skjækerdalen
Nikkelverk. Her var det både norske og britiske
interesser som sto bak, med Rasmus Slipern (1838-1916)
som drivkraft. Også her ble det bygget knuseverk, og
smelteovn i nærheten av gruven. Der ble det produsert nikkel ut gjennom
1880-årene med 1890 som det siste produksjonsåret. Da ble 11 tonn nikkel
fraktet ned til kaia på Trones, toppåret var 1885 med 39 tonn.
Gruvedriften
innebar verdifulle ekstrainntekter for befolkningen i Helgådalen. Det var kjøring av det ferdige produktet ned til kaiene på
Trones eller Skånes og returlast med koks til smeltingen. Minst 50 personer
hadde til enhver tid inntekter i tilknyting til gruvedriften, med kjøring, koking, anleggsarbeid
eller utdriving av malm. Driften dro også til seg erfarne gruvefolk fra Folldal
og Røros, samt endel svenske rallare. For fagfolkene var det alltid en rå med
beskjeftigelsen etter at gruvene ble lagt ned, for bygdefolket
ble det å spenne inn livremmen og spørre seg selv «Flytte eller bli?» Seks av
Rasmus Sliperns ni barn flyttet til USA i 1880-årene.
Dampsaga på Ørmelen, gruvedriften i
Helgådalen, utbyggingen av vei og telegraf, mekaniseringen av landbruket er alle tegn på at en ny tid er underveis. Ett annet typisk trekk ved
denne overgangstiden er at det vokser fram en ny type innbyggere i
bygdesamfunnet. En gruppe eller klasse av nesten eller helt eiendomsløse, som
ikke har en eiendom som de iallefall delvis kan
livnære seg av. Dette er arbeiderklassens første rekrutter. For dem var
emigrasjon sjelden en utvei, de færreste av dem har midler til en enveisbillett
til Amerika. De reiser dit det er arbeid å få: anlegg, slåttearbeid i Jemtland
om sommeren, eller de emigrerer innenlands til Troms og
Finnmark, lokket av de rike fiskeriene og Statens jordpolitikk der. Men mange
blir, bundet til hjembygda av familiebånd, usikkerhet eller annet. Slutten av
1880-årene er gjennombruddstiden for de første arbeiderorganisasjonene, men da hovedsaklig i de større byene og
industristedene. I 1890 var tiden for en organisert arbeiderbevegelse i Verdal
enda ikke inne. Denne kom først i det følgende tiåret, da konjunkturene igjen
snudde. Det ble mere å dele på, og kampen for almen stemmerett
og organisasjonsrett mobiliserte stadig nye grupper til samfunnsmessig og
politisk engasjement.
TERRENGET
Innføring
Raset forandret terrengets utseende. Selve rasgropen er
nesten 3 km2
stor. Her forsvant den
gamle overflaten. Rasmassene la seg opp over det lavereliggende
landet nedenfor i en
utstrekning av nesten 9 km2. Her
ble den gamle overflaten dekket over.
Over
alt i det ca. 12 km2
store området bodde det mennesker. De bodde på store og små gårder, på mindre bruk og eiendommer, og på uanselige husmannsplasser. De
hadde sine gleder og sorger. De var vanlige mennesker. De arbeidet for å klare seg. Noen kjempet mot fattigdom og håpløshet. For dem var tilværelsen et slit. Andre hadde det lettere.
Men
felles for dem alle
var at de følte seg trygge på grunnen. Jorden var det faste holdepunket. Den
var grunnlaget for eksistensen. Den var den samme slik den hadde vært for deres foreldre, besteforeldre, oldeforeldre,
slik den hadde vært i uminnelige tider. Menneskene kom og gikk, men jorden var alltid den
samme. Her var det eldgammel bosetning. Mange av de store og fine gårdene kunne føre sin historie mer enn ett og et halvt tusen år tilbake i tiden. Og jorden hadde vært i bruk hele tiden.
Vel var det kjent at det hadde gått ras i Verdal før. Men de rasene folk husket på, var mindre ras som bare
hadde medført mindre skader på jord og utmark, nærmest selvfølgelige hendelser
langs bekker og elver. Og rasene man
hadde hørt om, hadde gått for så langt tilbake i tiden at de eksisterte kun i sagnenes tåkeverden. Ingen hadde anelse om at grunnen de sto og gikk på, den
grunnen som skaffet dem arbeid, utkomme og mat, skulle svikte dem så totalt.
Og likedan var det for dem som bodde nedenfor raset hvor rasmassene kom som en voldsom flodbølge. Heller ikke de kunne drømme om at deres jord skulle forsvinne. Men også denne
jorden forsvant. Den
sank ikke ned
i noen avgrunn. Den ble begravet av umåtelige mengder rasmasse som kom
veltende fra raset.
Alt
ble forandret.
Ingen ting ble som før.
Inndeling
Geografisk
kan således skadevirkningene etter Verdalsraset grovt sett deles inn i to deler etter beliggenheten, nemlig de skadene som oppsto
der raset gikk, og de skadene som oppsto der rasmassene
havnet.
Selve skredgropen fikk meget snart navnet
Raset. Dette
benyttes i dag, og det er aldri tvil om hvor eller hva som menes, når dette
navnet blir brukt. Preposisjonsbruken er enten ni
Raset eller oppi
Raset alt etter hvor man befinner seg. Befinner man seg et eller annet sted på
terrassene rundt Raset, er ni riktig
preposisjon. Men befinner man seg nede på elvesletten utenfor skredporten, er oppi den
riktige preposisjonen.
Ytterligere en preposisjon som
brukes, er uti. Denne
preposisjonen gir mer et inntrykk av de enorme dimensjonene
det er tale om. Uti Raset signaliserer
avstand, og ikke høydeforskjell.
Det utraste området, eller Raset,
er mindre enn de arealene som ble dekket av rasmasser. De overslammede områdene
har ikke fått egne navn, selv om navnet Leiret
går igjen på flere steder. Områdene er så
store at det heller ikke har vært naturlig å navnsette dem under ett. Men noen
steder fikk allikevel sine benevnelser som følge av forandringene, og da
skjedde det ofte med sisteleddet -leiret. I og
med at Staten overtok ansvaret for storparten av de ødelagte områdene,
ble de områdene kalt Statsleiret på
folkemunne. Og flatene ved Ness kalles i dag Nessleiret
eller Nessflatene.
Og delvis er det slik andre steder også,
som for eksempel Rosvolleiret, Sundbyleiret og lignende. Men som sagt, noe
fellesnavn for det hele finnes ikke.
Et annet navn som også ble brukt,
helst av eldre mennesker, var Flaugjet. Dette
ble delvis brukt om hele det utraste området, og delvis om områdene utenfor skredporten. Spesielt ble dette navnet benyttet om
områdene på nordsiden av elven mellom denne og Eklomelen
vest for Landfall.
De områdene Staten overtok, var
delt i to teiger, og de ble kalt Statsteig A og Statsteig
B. Ved tinglysningen av disse teigene i 1909 og 1914 ble slike navn som Melby
skredet, Jermstadskredet vestre, Folloskredet og
lignende benyttet. Men disse navnene er ikke blitt benyttet som vanlige navn på
de aktuelle områdene.
I det etterfølgende er det gitt en
kort beskrivelse av disse berørte områdene slik de
formodentlig så ut før raset gikk i 1893. Det utraste området blir derfor for enkelhets skyld kalt Raset,
og de overslammede områdene blir kalt elvesletten.
For å unngå begrepsforvirring må
det presiseres at det geografiske navnet, Raset,
skrives med stor forbokstav. Når raset
skrives med liten forbokstav, menes selve
hendelsen.
RASET
Beskrivelse av landskapet
Terrasselandskapet er typisk for
Verdal. Terrassene er tidligere havbunn som, som følge av landhevningen, har dukket frem som tørt land. De varierer i høyde fra ca. 190 meter til bare 6-7 meter. Noen steder er dalen fylt
fra side til side. Andre steder har elven skåret seg ned i dalbunnen slik at
det ligger terrasser ligger på begge sider.
Spesielt er dette tydelig i den nederste delen av dalen. Her ligger terrassene i tilnærmet samme høyde på hver side av dalen. Mellom dem ligger så
en ny dalbunn. Bredden av denne dalen avhenger av hvor lang tid elven har hatt
på seg til å grave den ut. Men i den nye dalbunnen kan det være utgravet
nok en dal, slik at enda et sett med terrasser ligger nedenfor de første.
Terrassene kan flere steder ligne på trappetrinn i landskapet.
Verdalsraset
gikk i en av de mange terrassene som ligger på nordsiden av dalen. Egentlig er det ikke riktig å si en
terrasse. I det utraste området var det flere trinn
slik at det var flere terrasser.
Men de terrassene hvor raset gikk,
utgjør en del av den sammenhengende rekken av terrasser som strekker seg fra
fjorden i vest til øst for Leirådalen. De er av varierende
høyde, fra vel 20 meter til mer enn 100 meter. De laveste ligger lengst ut i
dalen, og de er også de yngste.
I det området der raset gikk,
varierer høyden fra ca. 50 meter til ca. 100 meter. Det laveste partiet lå like
vest for Eklo. Der står det fremdeles igjen en liten pynt hvor flaten på
toppen er i underkant av 50 meter høy. Høyest var områdene lengst mot nord ved
Follo og Jermstad. Her når kanten av skredgropen helt opp til 100 meter.
Typisk
for dette terrasselandskapet er de store flatene. Hver
terrasse er en flate. Det er sjelden man finner lange og slake skråninger. Men
mellom de forskjellige terrassetrinnene er det bratte meler. Høyden på
terrassetrinnene varierer fra bare noen få meter til flere ti-talls meter. Ofte er det dype bekke-nedskjæringer i meiene.
Det
er på de store flatene vi finner den jorden som har lagt grunnlaget for at
Verdal helt fra gammel tid har tilhørt de beste jordbruksområdene i Trøndelag. Her ligger de store gårdene som mange har en historie som strekker seg så langt tilbake som til tiden omkring Kristi fødsel.
Men innimellom ligger det ofte
store myrområder. De store flatene var ikke alltid
helt slette. De kunne være store grunne forsenkninger. Her samlet det seg vann.
Som følge av at grunnen for det meste besto av leire, trakk ikke vannet
igjennom. I hvert fall gikk dette langsomt. Følgelig oppsto det grunne innsjøer. Etter hvert grodde innsjøene til, og slik oppsto myrene.
Geologene kaller slike myrer gjengroingsmyrer.
Disse
myrene er like typisk for terrasselandskapet som gårdene og jorden der. Ja,
enkelte steder er myrområdene av større omfang enn de dyrkbare
flatene. Det er først i våre dager at moderne dreneringsteknikk har gjort det
mulig å ta myrene i bruk som en del av det aktive kulturlandskapet.
Ved slutten av forrige århundre
hadde man nok skaffet seg en del erfaringer og kunnskaper om våtmarksområdene slik at man så smått hadde begynt å nyttiggjøre seg myrene, i
hvert fall noen av de grunneste. De ble drenert og dyrket. Dessuten ble torven
utnyttet, og det fantes flere torvtak. Hvor det var mulig, ble myrene benyttet
som beite. Videre ble det jaktet en god del. Men i det store
og hele var myrene nokså uberørte. Og i dette terrasselandskapet strakte myrene seg faktisk nesten sammenhengende fra Sjøbygda
til Leirådalen. Riktignok var enkelte myrstrekninger adskilt fra andre ved at
de lå på forskjellige terrassetrinn.
Utraset
gikk i et område som grovt sett kan avgrenses til Stiklestad i vest og
Leirådalen i øst.
Innenfor disse avgrensningen har det gått
en rekke andre ras foruten Ver-dalsraset. Noen av dem var små, og fikk bare
mindre følger, mens andre var store og fikk tilsvarende
større følger.
Rent landskapsmessig er det bare å
tenke på det eller de rasene som dannet Leirådalen. De forandringene som fant
sted som følge av dette, forandret landskapets ansikt så pass mye at vi ville
ha hatt problemer med å kjenne oss igjen om vi hadde
kommet dit for 700 år siden.
Uten at det er fullstendig mulig å
fastslå noe for sikkert, er det imidlertid nokså sannsynlig at de fleste av
rasene innenfor disse avgrensningene gikk i tidsrommet mellom 1300 og 1600, altså i den historiske tidsperioden som kalles senmiddelalderen.
Til dette tidsrommet kan vi trolig
plassere rasene rundt Leirådalen, rasene ved Lyng, noen mindre ras ved Follo og
Eklo, det siste raset ved Stiklestad samt de påfølgende rasene rundt myrene ved Stiklestad, og det raset som ødela Tokstad.
Tokstad her må ikke forveksles med Tokstad i Sjøbygda.
Men også senere har det gått
betydelige ras her. Det største var Landfall-raset som gikk i 1747 da fem
mennesker mistet livet.
Alle rasene har satt spor etter seg. De fleste av disse sporene finnes fremdeles i landskapet. Men noen er blitt ødelagt av yngre ras. I kantene
av Raset
Verdalsboka - 3
finnes
det for eksempel spor etter flere eldre rasgroper. Sammenlignet med
Verdalsraset var dette bare små utglidninger. Men skadene kan ha vært store for
de gårdene som ble berørt. Når det gjelder rasene fra før 1700-tallet, vet vi
ingen ting om tap av menneskeliv eller omfanget av skadene
på jorden, bortsett fra når kildene gjør det mulig å foreta
sannsynlighetsberegninger.
Ras
som har gått etter 1700-tallet, er omtalt i kildene hvis rasene medførte
verdiforringelser eller tap av menneskeliv. Hvis de ikke
gjorde skade på kul-turjorden, er de ikke omtalt. Tallet på registrerte ras er
imidlertid ikke stort, og de som har gått, har vært forholdsvis beskjedne,
bortsett fra det nevnte raset ved Landfall.
Noen
detaljert beskrivelse av terrenget i rasområdet før utraset
finnes ikke. Det nærmeste vi kommer, er et matrikkelforarbeide fra 1870. Dette
forarbeidet tar for seg hver enkelt gård og gir en beskrivelse av jorden og
et anslag av arealet. På grunnlag av dette kan det utledes om det fantes
myrområder i terrenget. Blant annet fortelles det at det
fantes mindre myrområder syd for Kråg. Jordbeskrivelsene sier forøvrig at det
var myrjord på nesten alle gårdene i nabolaget. 1
Noen beskrivelse av terrenget ellers
finnes ikke. Heller ikke finnes det detaljerte kart fra før raset. Det beste er
et kart fra 1883 i målestokken 1: 50.000. Dette gir til en viss grad
opplysninger om terrenget. Blant annet
er
terrassetrinn og dalsider markert ved
skraveringer. Men målestokken setter forståelig nok begrensninger. Like etter
raset ble det tegnet flere oversiktskart. Disse var av større
målestokk, men de ble tegnet etter hukommelsen, og dette medfører naturligvis
mulige feilkilder. En del detaljer så som daler,
høyder, koller, myrer og terrassetrinn kan med forsiktighet stedfestes. 2
Før
raset rant Follobekken fra
nord mot syd over terrassen ned mot elven. Lengst oppe ble dalen kalt Follodalen.
Noe lengre ned ble navnet Krågsda-len benyttet. Og like før den munnet ut
i hoveddalen het den Modalen. I dag
benyttes navnet Modalen om skredporten. 3
Denne
dalen ble dypere og dypere jo lengre mot syd den kom. Rett vest for Follo var
den ca. 10 meter dyp. Men rett øst for Mo var den
bortimot 40 meter dyp, og den hadde forholdsvis bratte sider.
Etter raset ble deler av bunnen av
Follodalen stående igjen som en rygg eller øy nede i rasgropen. Langs denne
ryggen var det lenge mulig å se det opprinnelige bekkefaret. Det sydligste
punktet hvor bekkefaret kunne sees, ligger omtrent 35 meter lavere enn
terrassen ved Mo. Avstanden mellom dette punktet og det nevnte punktet vest for
Follo, hvor forøvrig hovedveien krysset dalen, er omtrent 200 meter. På
denne strekningen var det således et fall på ca. 25 meter. Disse
opplysningene gjør det mulig til en viss grad å fastslå hvor langt innover i
terrassen den ravineformede delen av Follodalen strakte seg.
Ved Kråg
munnet en liten sidedal fra øst ut i Follodalen. Sidedalen ble også kalt Krågsdalen. Den
var nokså smal, men den var like dyp som den andre dalen der den munnet ut i
den, det vil si at den var vel 10 meter dyp. En liten bit av denne sidedalen
ble stående igjen på den nevnte ryggen eller øya etter raset.
Navnet
Follobekken ser
ut til å ha blitt mest brukt, men også Krågsbekken
ble brukt der bekken passerte Kråg.
Muligens var det også andre navn på den. Den kommer fra Lyngåsen. Før raset
fikk den et tilløp fra myrene i det nordvestlige hjørnet av området. Nå er
myrene borte.
En
annen bekk skar også gjennom dette området. Det var
den såkalte Eklobekken. Den
eksisterer fremdeles. Den hadde deler av sitt løp gjennom rasområdet. Denne
bekken har og hadde flere navn. Den begynner helt oppe ved Skei. Den er da ikke
større enn en vanlig grøft. Den renner i sydøstlig retning med
Fåren på østsiden. Tidligere lå Jermstad og Trøgstad på vestsiden og Fåren på østsiden. Ved Fåren kalles den Fårasiket.
Like syd for Fåren renner den ned i det
gamle åfaret etter Leiråa. Før raset fulgte den
så dette gamle elveløpet vestover.
Forbi Tokstad skiftet bekken navn
til Tokstadbekken. Og
ved Eklo kaltes den, og kalles fremdeles, Eklobekken.
Den siste strekningen frem til elven
følger den Eklodalen.
Denne
bekkedalen var ikke spesielt dyp. Den fulgte som sagt, det gamle åfaret
etter Leiråa. Før utraset strakte dette gamle elveleiet seg i sydvestlig
retning fra Fåren mot Eklo. Det krysset over det sydøstlige hjørnet av det
utraste området. Dalen var mellom 10 og 20 meter dyp
med forholdsvis slake sider. Den var også forholdsvis bred. Mellom Trøgstad
store og Trøgstad skole skar det seg ned to flombekkdaler som møttes nede i
denne dalbunnen. På kartet ligner de en bred Y med kort ben med benet pekende mot syd. Så vidt det kan erfares, var begge disse dalene
tørre, hvis da ikke noen mindre myrområder ble drenert gjennom dem.
Der
dette gamle elveløpet etter Leiråa falt ned fra terrassen, ligger den nevnte Eklodalen. Selv om Eklodalen er
forholdsvis trang og dyp der den munner ut i terrasseskråningen, er den
allikevel langt grunnere enn hva Follodalen var på tilsvarende sted.
Bortsett fra disse bekkedalene må
landskapet karakteriseres som forholdsvis
flatt. Men det strakte seg et lavt terrassetrinn tvers gjennom området fra vest
mot øst. Så vidt det har vært mulig å bringe i erfaring, gikk dette trinnet ved
gården Kråg. Både Follo og Jermstad lå ovenfor. Muligens lå også Trøg
stad store ovenfor trinnet. I en
beskrivelse av terrenget fra 1893 like etter raset heter det at det var til
dels kupert. Trolig er det bekkedalene og slike trinn i landskapet som har
foranlediget denne beskrivelsen. Muligens kan det også ha
vært mindre rygger eller koller. Vi vet med sikkerhet at det lå en kolle eller
rygg like nord for Follo. Likeledes var det en ved Jermstad. Den kaltes for Jermstadhaugen.
Den dyrkede jorden lå mellom myrene
og de dypeste dalene. Dalsidene var vanskelig å
utnytte når de var så bratte som de tydeligvis var ved Follo-bekkens nederste
del. Muligens var dalsidene i Eklodalen lettere å utnytte.
Innimellom fantes det utmark i form av
skog. Men store skogstrekninger var det nok ikke. Den største skogen var trolig den såkalte Prestegårdsskogen.
Deler av denne gikk med i raset. Og
fotografier som er tatt av skredgropen kort tid etter raset, viser en mengde
trær som ligger spredt utover i bunnen av gropen. Dette tyder på at det må ha
vært en del skog i området. Ved skred-porten lå
Hagas utmark. Der var det også skog.
Bosetningen i området
Med
raset forsvant en rekke gårder og plasser. Det har vært til dels nokså
vanskelig å fastslå den nøyaktige beliggenheten av de enkelte gårdene. Dette
skyldes ikke minst det forhold at de som kunne fortelle hvor hver enkelt gård
lå, nå er borte. Men det skyldes også at feilaktige fremstillinger i avisene av
hva som skjedde under selve raset, har gjort sitt til å skape feilaktige forestillinger av gårdenes innbyrdes beliggenhet.
Et
par eksempler kan nevnes. Smedgården var
en av Jermstadgårdene. Smedhaugen var
en tidligere husmannsplass under Follo. Navnelikheten førte til sammenblanding
av disse to.
Fyksveet
var en plass under Trøgstad. Avstanden
til Follo var ikke så stor, og allerede før raset ble
dette navnet feilaktig skrevet som Follosveet.
4
Tvers gjennom det utraste området
gikk hovedveien fra Stiklestad til Vuku. Den passerte Prestegården på vestsiden
av raset og Fåren på østsiden. Langs denne veien lå gårdene
Follo, Jermstad vestre og Jermstad
østre. Noe syd for veien låKrågog Trøgstad
store. Og nord for veien lå Jermstadspannet.
En annen stor og gammel gård, Trøgstad
lille, eksisterte ikke lenger som selvstendig
gård. Den var blitt oppdelt. Noe av jorden ble brukt sammen med Kråg, mens
to mindre bruk var blitt selvstendige enheter. Det var Trøgstad
lille søndre og Bjørklund.
Likeledes var det skilt ut tre
selvstendige bruk av Kråg. Disse var Krågsmoen
som lå forholdsvis langt mot syd på østsiden av Follobekken, Gran og Egge som
begge lå på vestsiden av Follobekken noe lenger mot nord.
Som
nær nabo til Krågsmoen lå Eklosvedjan, en
utskilt part fra Eklo.
Og
like ved Egge og Gran lå Moan som
tidligere hadde hørt under Mo. Utskilt fra Trøgstad var en eiendom Verdal
kommune eide. Det var Trøgstad skole.
Dette var de selvstendige gårdene
og brukene som lå i det utraste området. I tillegg kan nevnes den ovenfor nevnte Smedhaugen. Denne
eiendommen var ikke skyldsatt og ble regnet som en del av Follo, men den var et
såkalt arvefeste.
Videre fantes det par bygselplasser
og en rekke husnmannsplasser. Under Mo lå plassen Movald.
Under Follo lå Follostuggu
og Gollaugstuggu. Den siste var en bygselsplass.
Under Jermstad vestre lå Jermstad handelssted. Også
dette var en bygselplass. Fyksveet, som
er nevnt ovenfor, lå egentlig under Trøgstad lille, men som følge av at eieren
av Trøgstad lille eide og bodde på Kråg, ble
Fyksveet ført under Kråg. Prestegården Auglen hadde tre plasser ved navn Tokstad,
nemlig Toks
tad vestre, Tokstad mellom og Tokstad
østre.
I tillegg til disse
husmannsplassene lå det flere ubebodde plasser i det aktuelle området.
Husmannsvesenet var i ferd med å avvikles, og bare 18 år tidligere, i 1875, var det langt flere plasser innenfor det utraste området
enn da raset gikk.
Langs kantene av rasgropen lå det også
mange gårder og plasser som ble berørt, selv om husene ikke gikk ut. Disse var Mo
søndre og Mo
nordre, Moåker av Mo, enda en plass ved navn Movald,
Prestegården Auglen, en plass under Follo ved navn Follomyra,
Jermstad øvre, en husmannsplass ved navn Jermstadenget,
Nøysomhet eller Tessemskjefte,
Fåren øvre og Fåren nedre, handfall, Rognhaugen (eget bruk), en plass under Eklo med samme navn, Rognhaugen,
Eklo søndre, Eklo mellom og Eklo
vestre.
Noter:
1Omtalen av de gårdene som ble berørt av Verdalsraset i dette
matrikkelforarbeidet. er gjengitt som bilag.
2En nærmere gjennomgåelse av kartene som finnes, er gitt
som bilag.
3Opplysninger ved Arne Eklo.
4Se mer om dette i bilaget om kart bak i boken.
ELVESLETTEN
Beskrivelse av landskapet
Mens
selve raset gikk i terrassen på nordsiden av Verdalselven, havnet
ras-massene nede på elvesletten. Rasmassene dekket et område som strakte seg
fra Melby i øst til Fæby i vest. Ja, selve elveløpet ble fylt også nedenfor
Fæby. Leirmassene nådde faktisk helt ned til Tinden.
Opprinnelig var terrassen hvor raset gikk, som det er antydet tidligere, sammenhengende med terrassen på sydsiden. Tilsammen utgjorde de en del av
Verdalselvens delta den gang da havet sto 65 - 70 meter over dagens nivå. Det
var en gang mellom 8500 og 7000 år før nåtid. Da
avtok hastigheten av landhevningen ganske kraftig, og etter som
strandforskyvningen gikk sakte i perioden som fulgte, ble denne store terrassen
avsatt da. Senere økte hastigheten i landhevningen igjen.
Dermed dukket dette deltaet frem
som en terrasse som strakte seg fra dalside til dalside. I sin tur førte dette til at elven skar seg ned i
den. Noen steder lå forholdene til rette for at elvenedskjæringen ble smal. Her
kunne det ligge fjell langs løpet. Men andre steder var det små hindringer, og
der fikk elven fritt svinge hit og dit, og elvesletten ble følgelig bred.
Mellom
Sundby og Eklo tiltar elvesletten i bredde. Her er det anselige mengder løsmasse som er vasket vekk. Dette skjedde for så lang tid tilbake
at den nye elvesletten lå der fruktbar og fin, da den første faste
bosetningen fant sted i Verdal. Følgelig finner vi en rekke av de eldste og
største gårdene i Verdal på denne sletten.
Det har vært en vanlig oppfatning
at fjorden nådde opp til Sundby ennå så sent som da den første bosetningen fant sted for ca. 2000 år siden. Men da sto havnivået
omtrent 7-8 meter høyere enn dagens nivå. Det
vil si at Verdalsøra sto under vann, mens både Bjartnes, Ekle, Rosvoll, Lennes
og Ness lå tørre. Derimot var nok flo og fjære merkbar i elveløpet til ovenfor Sundby.
Men
elven var en upålitelig nabo. Elvebruddene langs denne strekningen har vært
både omfattende og mange. Noen gårder er blitt vasket vekk, mens andre er blitt
sterkt redusert. Og flere steder har elven utløst større og mindre skred. Noen steder var det rene
utglidninger eller nedfall som følge av at terrassefoten ble gravet vekk. Også
disse kunne være temmelig omfattende. Andre steder punkterte elven
kvikkleirelommer i grunnen. Disse kunne
være av varierende størrelse. Og havnet rasmassene nede i elveløpet, ble elven demmet opp.
Størrelsen av demningen avhang naturligvis av mengden av rasmasse. Da
ble det anrettet skade ovenfor raset som følge av oversvømmelse. Og når elven
brøt igjennom, kunne den komme som en flodbølge nedover dalen, med de
skader dette medførte.
Elvesletten
er ikke like høy over alt. Flere steder kan man se lave terrasse-trinn. Noen av
terrassene er blitt til som følge av strandforskyvningen. Men ikke alle steder
er dette gamle deltaer som elven har bygget opp. Flere steder
er det tale om nedskjæringer som elven har laget i terrassen.
I en periode kunne elven vaske ut
en dal i en viss bredde. Og da landet hevet seg, skar elven seg ned i bunnen av
denne dalen igjen og laget en ny dal der. Denne
ble naturligvis noe smalere. Trinnene som oppsto i landskapet på denne måten,
kunne ofte være bare av noen få meters høydeforskjell.
Slike lave terrassetrinn fantes
blant annet ved Sundby, Rosvoll, Ekle og Bjartnes.
Denne
prosessen ville ha fortsatt også i våre dager, hvis ikke elven var
blitt regulert. Det spiller ingen rolle om terrassen er høy eller lav dersom
elven får grave fritt. Naturligvis går det langsommere å grave vekk massen
dersom terrassen er høy, men elven er uendelig tålmodig, og den tar sitt når tiden er inne.
Foruten
at elvesletten er preget av disse lave terrassetrinnene, er den også preget av
de såkalte serpentiner. Dette
er grunne innsjøer, eller spor etter slike, som ble til ved at elven kuttet av
en sving, og det gamle løpet ble liggende igjen som en halvmåne. Dette
kalles meandering. De grunne innsjøene grodde langsomt til igjen, og den lokale
benevnelsen på slike sumper er kvisler.
Langs
den strekningen rasmassene fylte opp dalen, var det tidligere flere slike
kvisler. Både ved Lennes, Rosvoll og Bjartnes ble de
fylt opp. Len-neskvisla eksisterte som et markert topografisk trekk helt frem
til 1893.
I
tillegg til at elven gjorde skade på jorden langs løpet ved de såkalte elvebruddene, var også de lavest liggende områdene sterkt utsatt for oversvømmelser når det var stor vannføring.
Både hus og åker var utsatt i slike tider.
Elveløpet var like før raset en god
del forskjellig fra dagens løp. Dette har sin naturlige forklaring i at ved
raset ble dalbunnen fylt opp, og spor etter det gamle
løpet var ikke lenger synlige. Elven måtte derfor ta seg et fullstendig nytt løp. Rennende vann søker etter det laveste landskapet, og de
laveste stedene nå lå ikke nødvendigvis der det hadde vært lavest før.
Etter
at elven hadde passert gjennom den smale passasjen mellom Melby-berget
og Eklomelen nådde den ut i et bredere parti av elvesletten. Denne passasjen
mellom Melbyberget og Eklomelen var trang i 1893, og den er trang også i dag.
Dette skyldes at etter at elven har passert Landfall, styres den mot Melbyberget på sydsiden. Her stikker fjellet frem.
Eklomelen
er en leirterrasse, men i den sydøstlige spissen av terrassen finnes
rester av de samme massene som finnes i terrassen på motsatt side ved
Mel-bygraven. Dette er breelvavsetninger, og disse er ikke så utsatt for
utglidninger som masse av finere materiale.
Men
Melbyberget styrte elven mot nordvest mot Eklomelen. Gjennom
lange tider har den strøket langs med foten av denne terrassen, og gradvis har
den spist seg inn på den. Flere mindre skred er blitt utløst. I 1893 gikk elven
i en stor U-sving langs terrassen. Etter å ha fullført U-svingen øst for Haga, gikk den nesten parallelt med løpet den hadde forbi
Melby.
Bredden av U-en var i overkant av 1
kilometer, og avstanden fra dagens løp og inntil den dypeste svingen var ca. 1
kilometer.
På
den måten dannet elven et stort og bredt ness. I hovedsak
var det Sund-bygårdene og Melby som valdet hit. Men også Haga hadde eiendommer
på sydsiden av elven. Det hadde sammenheng med de forandringene av elveløpene som fant sted fra middelalderen og utover. Utvilsomt ville sporene
etter de gamle løpene ha vært synlig dersom ikke rasmassene
hadde dekket dem etter raset.
Like
øst for Ness gjorde elven atter en sving, og også denne gang gikk det nye løpet
bortimot parallelt med det gamle, men denne gang mot nordvest. Denne gang ble det dannet et ness på nordsiden som stakk ut fra Haga. Det var ikke så bredt som det forrige, bare
vel 1/2 kilometer, men det var like langt.
Etter
siste sving løp elven i nesten rett linje i 1 1/2 kilometer. Først like syd for
Lyng svingte den sydvestover. Nesset den dannet på
denne måten, var bredt og formet som en rettvinklet trekant hvor elven dannet
katetene. Men også på dette nesset på sydsiden av elven lå det landområder som
tilhørte gårdene på nordsiden. Igjen er det tale om rester etter gamle
valdgren-ser fra den tid da elven hadde andre løp.
Fra Lyng gikk Verdalselven i en
lang bue mot høyre. Den krysset de flate og lavtliggende områdene nord for
Lennes. Syd for Lennes lå Lenneskvisla. Dette var restene etter det gamle
elveløpet fra 1600-tallet. Lengst mot vest var kvisla
grodd til, men fremdeles var det sumpland der.
184.Liva Ingvaldsdatter
tjener, Kråg106.1275275 50
185.Anne Olsdatter
husmannsenke,
Kråg106.19501150 100
186.Gusta Johnsdatter
tjener, Gran106.515 16
187.Laura Eriksdatter
tjener, Kråg106.5100 100
188.Ole Toresen
arbeider, Gran106.56060 20
189.Marta Sakariasdatter
tjener, Kråg106.5270270 100
190.Serianna Toresdatter
inderst, Gran106.58585 40
191.Anne Larsdatter
enke, Mo107.1400400 100
192.Mali Pedersdatter
tjener, Hagaenget108.2100 100
193.Marie Olsdatter
enke, Haga108.37001040 100
194.Kornelius Karlsen
husmann, Haga108.3 300
195.Kari Larsdatter
inderst, Lyng109.13030 15
196.Olava Olsdatter
inderst,
Lyngsholmen109.1100100 30
197.Ole Johannessen
husmann, Lyng110.3700 700
198.Ole Olsen, tjener, Lyng111.11050 25
199.Marit Andersdatter
tjener, Lyng111.125 27
200.Kristine, tjener, Lyng111.140 40
201.Marit Bårdsdatter
tjener, Lyng111.160 50
202.Johan Bårdsen
husmann, Lyng111.1600650 50
203.Peder Kristoffersen
husmann, Lyng111.1650650500 til
jordkjøp ikke hevet
204.Peter Sørensen
inderst, Lyng111.1375375 50
205.Johannes P.
husmann, Rosvoll112.1350 350
206.Serianna, enke, Rosvoll112.1350350 50
207.Ole Johannessen
husmann, Rosvoll113.140 30
208.Anneus Edvardsen
tjener, Ness114.440 25
209.Elen Johannesdatter
tjener, Lennes117.25050 25
210.Rikka, tjener, Lennes117.2150200 50
211.Ole Bardosen
husmann, Ness118.4440430 50
212.Oline Johnsdatter
inderst, Ness118.3130100 50
213.Elling Olsen
husmann, Ness118.4765765 65
214.Mette Johnsdatter
tjener, Ness118.420 20
215.John Vatterholm
arbeider, Ness118.46060 30
216.Margrete Johnsdatter
tjener, Ness118.420 20
217.Anna Olsdatter
inderst, Hammelen119.350 50
218.Oline Jørgine
inderst, Haga119.360 130
219.Anneus Pedersen
tjener, Lunden124.120 20
220.Julie Johnsdatter, Lunden 124.180 80
221.Beret Larsdatter
inderst, Sundby126.1285 286
222.Gunnbjørn Pedersen
husmann, Hegstad31.1420420 150
223.Mali Bjørgvald
inderst, Bjørgan133.110 10
224.John Andresen
inderst, Stuskin135.13060 30
225.Anders Storøra
husmann, Auskin137.1530480 190
226.Martinus Olsen
husmann,
Auskin 137.1
227.Serianna Melen
inderst, Auskin138.1250250 50
228.Marit Nesset
inderst, Auskin138.110 10
229.Hans Olsen, husmann
Vuku prestegård142.150 100
230.Boletta Kulstad
sypike, Kulstad144.160 60
231.Elling Ingebretsen
inderst, Kroksteinen250.5808040 L.nr 260
Erik
Borgen
232.Karen Halvorsdatter
inderst, Kvelstad251.1150120 100
233.Martinus Bårdsen
husmann, Bollgård256.1450452 50
234.Halvor Storøra
inderst, Storøra256.150 50
235.John Gudding
inderst, Leirfall261.1100100 50
236.Elen Anna, Leirfall261.1900 1215
237.Elen Olsdatter, enke
Leirfall261.11150 1150
238.Jermstad fattigkrets
Jermstad350 350
Tilføyet
med penn uten nummer
Johan
Fredriksen 1850
239.Vuku forbruksforening
Vuku
2500
Navn ført med penn på listen
Erstat- ForeslåttForskudd ning bidrag
240.Paul Lindset50100 40
241.Olaus Olsen, Follovald300
242.P. Sem, Verdalsøra10
243.Olaf Johannessen, Rognhaug20
244.Inger Fåren, Fåren20
245.Johan Lynum35 25
246.Oluf Ellingsen, Movald75
247.Antonius Pedersen, Eklo40 30
248.Ingeborganna Storvuku60 60
249.Anne Larsdatter, Hagahaugen50
250.Jonas Fergeberg20 20
251.Halvor Olsen, Lundskingjerdet90 50
252.Bård
Jakobsen, Auskinnesset420 50
253.Anne Johansdatter, Lyng
254.Ingeborg Hansdatter
Lyngsholmen40
255.Halvor Arntsen, Balgård60 40
256.Ole Pedersen, Movald60
257.Peder Moe, Vuku30
258.Sivert Lorntsen, V.øra30
259.Martinus Steinsli100
Navn som ikke er ført på listen, men som
finnes i regnskapet:
260.Erik Pedersen, Borgen50
261.Ole A. Prestegård120
262.Hanna Skogås120
263.Kirsten Hegstadvald35
264.Jakob J. Skei10
265.Andrianna Elverum10
266.Ole Olsen, Lennes40
267.Gustav Olsen, Lennes35
268.Karen Marie Olsdatter, Lennes85
269.Anders Simonsen, Jermstadvald150
270.Lo rents P. Lyngås10
271.Olaus N. Innhaugen80
272.Mikal Borgen20
273.Iver Larsen, Nestvoll20
274.Marta Hansdatter, Jermstad40
275.Birte Olsdatter, Kjæran30
276.N. Knoff80
277.John Myrslo, Fikse35
278.Ole J. Solli10
279.Kr. Åsan15
280.Karen Lauritsdatter, Kråg10
281.Landbruksforeningen80
282.Anneus M. Lyngsmoen40
283.Nikolai Klokkerhaug20
284.Ole S. Melby20
285.John E. Røe20
286.Kristine E. Hagavald20
287.Anders O. Lillegård8
288.Andr. Gjersing, V.øra80
289.Ole O. Hynne,»80
290.Krf. Jakobsen,»80
291.Johs. Jakobsen,»80
292.Olaus Arntsen,»80
293.Ole I. Ulvill150
294.Ole Olsen, Ulvill60
295.Bardo G., Ulvill50
296.John E. Grunnan100
297.Mette Breding, Østgård200
298.Beret Anna Rosvoll10
299.Laurits Formo100
300.Henrik Rinnholmen, Bjørken40
301.Lars E. Borgenvald80
302.Olaus Svendsen40
303.Beret Marta Kvelstad50
304.M. Dillan30
305.Jonas I. Vuku50
Dette
er navnene på dem som er funnet i de offisielle
listene. Men det er ganske sikkert at noen har falt ut. Blant annet står det i
Velferdskomitéens
protokoll
23. september 1893 at Ole Frank på
Verdalsøra søkte om erstatning for sin båt som var blitt ødelagt. For denne skaden fikk han utbetalt 25 kroner.
Videre
står det 8. mai 1894 i samme protokoll at Peder
Johansen Lyngås søkte om godtgjørelse fordi han i
fire dager hadde deltatt i arbeidet med å berge mennesker og dyr. Han fikk kr.
10.
VERDALSKOMITÉENS NEDTEGNELSER OM VEIER ' Offentlige veier
1.Jåmtlandsveien over skredet bestemmes av
Statens veivesen, og
den er avlagt på kartet etter den utstukkede linjen.
2.Bygdevei fra Stiklestad over Hegstad, Lyng og
Haga nordre til fergested, samt fra dette
sydover til Jåmtlandsveien ved Ness
østre - på den siste strekningen i
beskrivelsen foran kalt «Fergeveien» - bestemmes av amtets veivesen, idet det bemerkes at på
sydsiden av elven er veien avlagt etter konferanse med amtsingeniøren med
forbehold av nødvendige forandringer nærmest elven av
hensyn til fergestedet.
Andre veier
3.Skredgropveien går fra den gamle vei på melen i skredgropens vestkant sydøstlig skrå ned melen, svinger nær ved Moåkergrensen mer østlig og går rettlinjet etter de merkepæler som er nedsatt i sistnevnte grense og statsteigens grense og videre til merkepæl i Meridianen.2 Her
bøyer veien
atter mer østlig og
går rettlinjet østlig til
merkepæl ved Tokstadveiens sammenstøtspunkt i
statsteigens østkant. Veien bøyer her litt nordlig og følger grensen mellom Trøgstad store og Jermstad østre til merkepæl ved vestkanten av Trøgstad skolejords gjenværende rest. Det bemerkes at de anførte merkepælene over alt står i veiens nordkant.
4.Haga-Ekloveien går over Raset fra Haga i retning av pynten av
Heg-stadbakken hvor merkepæl er satt. Her bøyer den svakt
til høyre og går rettlinjet til
et punkt i Meridianen 260 meter nord for Haga østres og Haga
melloms hjørne, fortsetter i samme retning 27 meter til merkepæl noe øst for bekken,
bøyer her atter svakt til høyre og går til merkepæl i hjørnet av Eklo nordre
vestres havnehage, hvorpå veien går sydøstlig på Eklo nordre østre og melloms grunn mellom statsteigens linje på sydvestsiden og Eklo nordre vestre på nordøstsiden til
statsteigens vinkel, følger derpå Eklo nordre
vestres linje til hjørnet under Eklobakken i den gamle grensen ved hjør-neteigene. Herfra går veien fremdeles over Eklo nordre østre og melloms teig i bøyning på tjenlig måte til Eklo sondres linje. Under forutsetning av herredsstyrets anbefaling og departementets samtykke
står det imidlertid eierne av Eklogårdene fritt for å velge ny sydligere linje for Haga-Ekloveien over Statsteig A og om Haga nordre østres ødelagte areal. I så fall bortfaller
den ovenfor beskrevne Haga-Ekloveien for de nevnte eiendommene mot at Meridianveien
forlenges ned til den valgte sydligere linje, likesom Strupeveien3
betraktes som forlenget sydøstover like til det nye sammenstøtepunkt med
Haga-Ekloveien.
Fra
Eklo-Hagaveiens endepunkt er vintervei under Eklobakkene østover
til et tjenlig passasjested over elven. Bestemmes det i fremtiden anlagt
offentlig vei fra Haga østover, er det selvfølgelig adgang til det, samt å
forlenge den videre østover uten grunnerstatning fra de beskadigede arealer, også i dette tilfelle bortfaller Haga-Ekloveien fra strekningen
mellom Haga og Strupeveien.
5.Meridianveien går på østsiden av
Meridianen fra Eklo-Hagaveien til Skredgropveien, dog så at det er adgang til å
anlegge veien således nærmest Eklo-Hagaveien, at felles bro kan benyttes over
Follobekken. Anlegges offentlig vei lenger mot syd,
forlenges Meridianveien sydover i fornøden utstrekning.
6.Tokstadveien går fra Meridianveien
ca. 560 meter nord for Eklo-Hagaveien og går rettlinjet først over Statsteigen og derpå om Eklo nordre, østre og mellom til
hjørnet mot Eklo nordre vestre og derpå videre langs statsteigen først på sistnevntes og derpå på Tokstad vestres grunn til
statsteigens sydøstre hjørne i skredgropen, hvorpå den går nordlig på østsiden av statsteigens grense til Skredgropveien
ved hjørnet mellom Trøgstad store og Jerm-stad østre.
7.Veifyll er utlagt i det triangelet
som dannes av Skredgropveien mot sydvest, Auglen-Moåker-grensen mot
nord, og Moåker-Statsteiggrensen mot øst, i det dog bemerkes at langs
sistnevnte grense har Follo en 4 meter bred vei fra Skredgropveien til sin
eiendoms sydvestre hjørne i skredet.
8.Strupeveien går fra Eklo-Hagaveiens
bøyningspunkt ved det vestre sammenstøt for Eklo vestre østre og
mellom og for EkJo nordre vestre nordvestlig
langs statsteigens grense til dennes bøyningspunkt i strupen og fortsetter
derfra i samme retning om statsteigens grunn til Meridianveien, hvor den støter
485 meter vest for Eklo-Hagaveien.
9.Søndre Mo har fornøden adkomstvei over Nordre Mos grunn langs statsteigens grense fra Meridianveien vestlig og derfra nordlig til under
melen ved Momoen.
10.Som Fergevei er gangvei fra
Haga-Ekloveien over Eklo nordre østre og mellom til elven fra hensiktsmessig
sted.
11.Lyng søndre østre har fornøden
adkomstvei - dog ikke krøttervei -over Lyng mellom østre ved nordenden av
dennes søndre teig.
12.Den gamle veien ved Lyngs tidligere
tomter forbeholdes helt ned til Lyng søndre vestres søndre teig.
13.Anneus Hegstad har fornøden
adkomstvei fra Stiklestad-Haga-veien hvor som helst denne måtte bli anlagt over
Lyng søndre østres nordre teig ved den-
nes østre ende. - Anneus Hegstad har
fornøden vintervei fra Stiklestad-Hagaveien til Nordre Lyngs utmark over Lyng
søndre vestres nordre teig.
14.Kålen-Ekloveien går fra
Jåmtlandsveien langs vestsiden av Statsteig B til Lyng lille og derfra langs
dette bruk til elven, i det dog bemerkes at ved
elvens sydside så langt som det til enhver tid fornødiges for å komme til et
tjenelig fergested.-
15.Den gamle veien i Rosvoll stores
hjemteig forlenges i nordøstlig retning til Kålen-Ekloveien.
16.Eieren av Gravvoll har fornøden veiadgang til sin parsell fra gårdsveien fra Leirfall østre ved grensen mot Leirfall vestres søndre teig i
raset.
17.Nessmoen m fl har vei fra vestre
ende av plassen Nessgjerdet over Ness østres mark ved Leirfallaunets grense til
Jåmtlandsveien.
18.Den gamle veien forlenges over Ness
østres eiendom i Raset til Jåmtlandsveien litt vest for veikrysset
med Fergeveien.
19.Sundbyveien går fra veikrysset ved
Fergeveien østlig på sydsiden av grensen for Østgård, Østre
Sundby og Lunden, altså på Bjørken-Hamlens grunn til der hvor Bjørken har et
stykke på veiens nordside, hvorfra den fremdeles
på Bjørkens grunn går til og over Møllebekken i bøyning til grensen med Lunden.
Herfra går den over Lundens grunn først i bøyning
langs bak-kefoten og derpå rettlinjet til merkepæl ved den gamle uskadede vei.
20.Med hensyn til opparbeidelse og
vedlikehold av de veiene som ikke er eller måtte opptas som offentlige, skal i
mangel av muntlig overenskomst arbeidet fordeles i analogi
med bestemmelsene i Veilovens § 83 jfr Lov av 30.5.1891 ved et skjønn
organisert overensstemmende med § 3 i Lov av 27. juli 1896 om tvungen avståelse
av grunn til gårdsvei på landet. Dog bemerkes at grunnen i alle tilfelle
skaffes fritt i den beskadigede marken, hvilket også gjelder
om fy Utak, om sådant finnes.
21.Langs elven fra Melbys hjemteig til
Melbys fergeveiteig er det krøtter-vei for Melby, Østgård og Sundby østre.
Noter:
1Språket er modernisert.
2Navnet Meredian ble brukt i denne sammenheng om en nord-sydlinje
gjennom Raset. Jfr. Meredianveien.
3Strupeveien - Skredstrupen - er navn som er knyttet til rasporten.
Ras i Verdal bind B m/bilder Verdalsboka
K J
VERDAL
UNIVERSITETSBIBLIOTEKET I OSLO
.A/frlA IW: V033
VERDALSBOKA
EN BYGDEBOK OM VERDAL VED
ØYSTEIN WALBERG
RAS I VERDAL
BIND B
UTGITT AVVERDAL KOMMUNE V/BYGDEBOKNEMNDA VERDAL 1993
ISBN 82-990950-5-0 (kpl.) ISBN 82-990950-7-7 (Bd. B)
Bind A
Innhold
RAS I VERDAL
VERDALSRASET - første del Bind B I VERDALSRASET - andre del
HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD III GEOLOGISKE FORHOLD
Side
Forord 13
VERDALSRASET - andre del
Blå røyk over Jermstad 16
GÅRDER - BRUK - PLASSER SOM FIKK SKADER
VED VERDALSRASET 17
AUGLEN, PRESTEGÅRDEN 17
BJARTNES 23
BJARTNES VALD, BJARTNESSET (NES JAN) 30
BJARTNES VALD, MARKA 33
BJARTNES VALD, STEINERSTUGGU 35
BJARTNESVALD, VISØYA 38
EKLE 40
EKLO 47
EKLO NORDRE VESTRE 49
EKLO NORDRE ØSTRE OG MELLOM 53
EKLO SØNDRE 58
EKLOSVEDJAN 60
EKLO VALD, EKLOMYRA 66
EKLO VALD, ROGNHAUGEN 68
FOLLO 71
FOLLO VALD, SMEDHAUGEN 87
FOLLO VALD, FOLLOMARKA 90
FOLLO VALD, FOLLOSTUGGU 92
FOLLOVALD, GOLLAUGSTUGGU, FOLLOMYRA 97
FÅREN 104
FÅREN NORDRE 105
FÅREN ØVRE 107
HAGA 113
HAGA, HAGAENGET 116
12 V E R D A L S B O K A
HAGA, LANGENGET 121
HAGA NORDRE MELLOM 124
HAGA NORDRE VESTRE 127
HAGA NORDRE ØSTRE 133
HAGA SØNDRE NORDRE 136
HAGA SØNDRE SØNDRE (HAGAHAMMELEN) 140
HAGA VALD, GAMMELPLASSEN 148
HAGAVALD, HAGAHAUGAN 153
HAUGSHOLMEN 158
HEGST AD VALD, HEGST ADSTUGGU 163
JERMSTAD 169
JERMSTAD VESTRE (PERSGÅRDEN) 171
JERMSTAD ØSTRE (SMEDGÅRDEN) 177
JERMSTAD ØVRE 181
JERMSTADSPANNET 188
JERMSTADVALD, HANDELSSTED (HAUGEN) 193
JERMSTAD VALD, JERMSTADENGET 196
KRÅG 198
KRÅG, EGGE 204
KRÅG, GRAN 207
KRÅG, KRÅGSMOEN 211
LANDFALL 217
LEIRFALL, GRAVVOLL 225
LEIRFALLAUNET 230
LEIRFALLKÅLEN VESTRE 236
LEIRFALLVALD, BRUGJERDET I (JOHANNESPLASSEN) 242
LEIRFALLVALD, BRUGJERDET II (ELEN-ANNAPLASSEN) . . 246
LENNES 248
LENNES NORDRE 251
LENNES SØNDRE 256
LYNG 259
LYNG LILLE (FERGESTUGGU) 263
LYNG MELLOM VESTRE 269
LYNG MELLOM ØSTRE 274
LYNG NORDRE (NORD-LYNG) 279
LYNG SØNDRE VESTRE 296
LYNG SØNDRE ØSTRE 299
LYNGSHOLMEN 304
LYNGSHOLMEN 306
LYNGS V ALD, BLÅMELENGET 311
LYNGS V ALD, LYNGSHOLMEN I (ELEN MARIEPLASSEN) . . . 313
R A S I V E R D A L 1 3
LYNGSVALD, LYNGSHOLMEN II (OLEPLASSEN) 315
LYNGS VALD, NORDLYNGSTUGGU 318
MELBY 320
MELBY, MELBYNESSET 324
MELBY, NØYSOMHET 331
MO 333
MO, MOAN 335
MO, MOÅKER 339
MO NORDRE 343
MO SØNDRE 347
MOVALD 350
MOVALD, MOMOEN 353
NESS 356
NESS MELLOM 359
NESS VESTRE 364
NESS ØSTRE 369
NESS VALD, NESSGJERDET 379
NESSVALD, NESSØRAN 382
ROGNHAUGEN 385
ROS VOLL 391
ROSVOLL NORDRE 395
ROSVOLL STORE 399
ROSVOLL SØNDRE 403
ROSVOLL VESTRE 409
ROSVOLLVALD, NEFFER 415
SUNDBY 417
SUNDBY, LUNDEN (VESTER-SUNDBY) 420
SUNDBY, SUNDBYAUNET 427
SUNDBY, SUNDBYHAMMELEN 429
SUNDBY VESTRE 432
SUNDBY ØSTRE 436
TOKSTAD 442
TOKSTAD MELLOM 444
TOKSTAD VESTRE 451
TOKSTAD ØSTRE 455
TRØGSTAD 458
TRØGSTAD, BJØRKLUND 460
TRØGSTAD LILLE 462
TRØGSTAD LILLE SØNDRE 463
TRØGSTAD SKOLE 467
TRØGSTAD STORE 471
1 4 V E R D A L S B O K A
TRØGSTAD VALD, FYKSVEET 481
ØSTGÅRD 485
ANDRE GÅRDER SOM FIKK SKADE VED RASET 490
Fæby 490
Estvoll, Fæby 490
Holmsveet, Haug 491
Hegstad 491
Nessmoen 492
Skjørdal østre 492
Bjørken - Hammelen 493
Leirfallkålen østre 495
Leirfallkålen mellom 495
Leirfall østre 496
Leirfall vestre 496
Vinne 497
By nordre østre 497
Voll, By nordre 498
By søndre 498
Storøra, By søndre 499
GÅRDER - BRUK - PLASSER SOM FIKK SKADE
VED VUKU SJØEN 501
AUSKIN, AUSKINNESSET SØNDRE 501
AUSKINVALD, MELEN 504
AUSKIN VALD, STORØRA 506
BOLLGÅRDEN VESTRE 508
BOLLGÅRDEN ØSTRE, KROKSTEINEN 514
BREDINGSBERG I VUKU 518
REPPE, ELVERUM VESTRE 522
REPPE, STORØRA VESTRE 524
VOLEN VESTRE 527
VOLEN ØSTRE 530
ANDRE GÅRDER SOM FIKK SKADE VED VUKUSJØEN 535
Gudding vestre 535
Gudding østre 535
Reppe 536
Auskin vestre 536
Auskin østre 537
Elverum østre, Reppe 538
Lundskingjerdet, Lundskin 539
Breding vestre 540
Breding østre 540
R A S I V E R D A L 1 5
Ekren 540
Østnes 541
Slapgård søndre 541
Slapgård nordre 542
Bollgård østre søndre 542
Bollgård østre nordre 543
Bollgårdsnesset 543
Kvelstad vestre 544
Oppem 544
DIMENSJONER - SAMMENLIGNINGER 547
DIMENSJONER 547
Generelt 547
Varigheten av Verdalsraset 548
Tap av menneskeliv 549
Tap av husdyr 549
Arealberegningen 549
Det utraste området 551
Det overslammede området 552
Vukusjøens betydning for jordverdien 552
En sammenligning mellom skadene i Verdal
og de tre største byene i Norge 552
Utrast masse 556
Der massen havnet 557
Vukusjøens størrelse 558
Sorg, fortvilelse og lidelse 558
TANKEEKSPERIMENTER 559
EN SAMMENLIGNING MELLOM DE GEOLOGISKE
OPPFATNINGER FRA 1893 OG 1993 563
RASET I GAULDALEN 1345 -
EN SAMMENLIGNING MED VERDALSRASET 567
Bakrunn 567
Gustav Storms artikkel: Verdalen 1893 - Gauldalen 1345 567
Hvor gikk Gauldalsraset? 570
Sammenligninger med Verdalsraset 571
Konklusjon 573
SANGER OG DIKT 575
PROLOG TIL TILSTELNINGEN I KRISTIANIA TIVOLI 576
TRYKKSAK UTGITT I BERGEN I 1893 578
TRYKKSAK UTGITT I KRISTIANIA 1893 580
TRYKKSAK UTGITT I BERGEN - UKJENT ÅR 582
TRYKKSAK - UKJENT UTGIVELSESSTED OG ÅR 585
1 6 V E R D A L S B O K A
DIKT I INNHERREDS FOLKEBLAD I 1923 587
UTRYKKET DIKT 588
DIKT AV BJARNE SLAPGARD 590
HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD
GJENNOMBRUDD 593
HÆRFOSSEN av Øystein Walberg og Harald Sveian 593
Innledning 593
Grunnholo 593
Hærfossen 598
Elven før gjennombruddet 602
Situasjonen i september 1893 602
Gjennombruddet 604
Elvens graving 610
Gjennombruddet fortsetter 611
Stryket flytter seg oppover dalen 613
Fjellets betydning for utformingen av elveløpet 614
Granfossen 622
Terrengundersøkelser ved Granfossen 627
SIDEELVER OG SIDEBEKKER 629
Oversikt 629
Mugda 630
Malsåa 630
FØLGER AV HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD 637
RAS 637
RASET VED HAUGAN OG BJØRSTAD 638
Folket på gårdene som ble berørt 644
Haugan 644
Bjørstad vestre 645
Bj ør stad østre 646
HAUGANRASET 648
ANDRE RAS 651
Vollaraset 651
Harseraset 651
Tyveraset 653
Røessanden 1 653
Overholmsraset 653
Kaldalsraset 654
Røessanden 2 654
GÅRDER BERØRT AV HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD 655
Følger for gårdene 655
Oversikt over gårder og bruk som fikk nedsatt amtsskatten 656
R A S I V E R D A L 1 7
Oversikt over gårder og bruk som måtte flyttes eller fraflyttes 660
Stortingsproposisjon nr. 66/1904 - 1906 666
Avfelling av matrikkelskylden 670
Stjør- og Verdal ekstrarettsprotokoll nr. 34/1914 672
Tiden som fulgte 677
FØLGER FOR KOMMUNIKASJONENE 679
Veier som forsvant 679
Løpestrenger 679
Nye veier 682
Elektrisk strøm 683
DIMENSJONER - HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD 684
Dimensjoner 684
Noen bilder fra Helgådalen ca. 1960 686
DELTE MENINGER OM HVA SOM BLE FORETATT 695
REAKSJONER 695
Verdalsulykkene og kanaldirektøren 695
Reaksjoner på Getz' avisinnlegg 697
Fornøden beriktigelse 697
Konklusjon 698
BOLLGÅRDSKANALEN 700
Sikring av elven 700
Gamle planer 701
Nye planer 701
Arbeidet 704
Kanal over Guddingsholmen 707
FLOM, EROSJON OG RAS LANGS VERDALSELVA -
SIKRINGSTILTAK av Einar Sæterbø 709
HYDROLOGI OG GEOLOGI 709
SIKRING MOT FLOM OG EROSJON 712
KATASTROFEÅRET 1893 -
RAS OG ETTERFØLGENDE SIKRINGSARBEIDER 715
Hærfossens gjennombrudd 715
Det store Verdalsraset 716
FORBYGNINGSVIRKSOMHETEN I VERDALSVASSDRAGET
I DAG 724
Hvordan få utført flomsikringstiltak? 728
BILAG 729
BILAG 1 - ET EKSEMPEL PÅ SØKNAD OM NEDSETTELSE
AV AMTSSKATTEN MED PÅTEGNELSER FRA 1900 729
BILAG 2 - UTSKRIFT FRA STJØR- OG VERDAL
EKSTRARETTSPROTOKOLL NR. 34/1914 731
18 V E R D A L S B O K A
III GEOLOGI - GEOTEKNIKK
LEIRRAS - ÅRSAKSFORHOLD OG RASUTVIKLING
av Nilmar Janbu, Jarle Nestvold, Øystein Røe og Harald Sveian . . . 739 INNLEDNING 739
Verdalsraset 1893 739
HVA ER LEIRE? 742
HVA ER KVIKKLEIRE? 744
HVOR KAN DET FINNES KVIKKLEIRE? 747
GAMMEL FJORDBUNN 750
LANDHEVNING OG STRANDFORSKYVNING I VERDALEN . . 752 LØSMASSEDANNELSE I EN FJORD-DAL 757
ELVEEROSJON OG RAS FORMER LANDSKAPET 761
LAGFØLGE I LØSMASSER - EKSEMPLER 766
HVORFOR GÅR DET RAS? 769
HVORDAN UTVIKLER RASENE SEG? 773
SITUASJONEN ETTER RAS 777
SIKRINGSTILTAK 781
KILDER - LITTERATUR
LITTERATUR OG KARTHENVISNINGER 783
KILDER 785
Kart over Holmligårdene 790
Kart over Bjørstadgårdene 792
Kart over gårdene Overholmen og Overmoen 794
20 V E R D A L S B O K A
FORORD
Med dette legges det andre bindet om Ras i Verdal frem. Det inneholder mer detaljerte beskrivelser av de enkelte gårdenes, brukenes og plassenes skjebner under Verdalsraset, derunder også enkeltpersoners opplevelser.
I forbindelse med arbeidet med denne delen av Verdalsrasets historie dukket det opp et spesielt problem, nemlig skrivemåten av navn. Gårdsnavn er tilstrebet skrevet normalen av i dag, det vil si at gårdsnavn som f.eks. Nestvoll, Leirfall, Landfall er skrevet med dobbel 1. Derimot når noen av disse navnene er benyttet som slektsnavn, har jeg prøvd å få navnet slik slekten bruker det, f.eks. Nestvold, Lerfald, Landfald og lignende. Imidlertid er det godt mulig at slektsnavn er blitt feil skrevet, og dette beklager jeg. Det er i alle fall ikke gjort bevisst.
En inkonsekvens er allikevel gjort bevisst. Gården Volden er ikke skrevet Vollen, selv om det siste sannsynligvis er det riktigste. Men for de fleste verdalinger klinger liksom ikke navnet Vollen riktig.
Videre har døpenavnene vært et problem. En person kan f.eks. være døpt Anna. Da hun giftet seg, var navnet Anne, og da hun døde, het hun Ane. I slike tilfeller er det ikke lett å vite hva som er riktig. Jeg har imidlertid etter fattig evne prøvd å benytte samme skrivemåte av navnet på en og samme person. Men under korrekturlesningen er det funnet flere glipper, slik at det godt mulig finnes forskjellige skrivemåter av et navn i teksten.
Et annet forhold som bør nevnes, er plassering av bilder. Bildene er forsøkt plassert der hvor de hører hjemme i teksten. Men ved fargebildene var dette vanskelig, slik at enkelte fargebilder dessverre ikke står hvor vedkommende sted er beskrevet i teksten.
I første bind takket jeg alle for hjelpen. Denne takken gjentas her. Navnene på kildene er vanligvis opplyst ved fotnote.
Men mine hjelpere som er nevnt med navns nevnelse i første bind, skal også nevnes her. Ottar Haga, Svein Guddingsmo, Leif Iversen, Trond Okkenhaug, Reidar Prestmo og Morten Veimo har i enda større grad enn i første bind bidratt med stoff og opplysninger. I historien om Hærfossens gjennombrudd har Arnt Kjesbu, Joar Nessemo og Johannes Overmo vært tilsvarende støttepillarer.
En takk rettes også til Steinar Berg som har laget tegninger og malerier spesielt for denne anledningen.
Heller ikke må korrekturleserne glemmes. Aslak Musum, Solveig Ne ss, Trond Okkenhaug og Asgeir Tromsdal har lest og gitt nyttige kommentarer.
Allerede mens dette skrives, kommer det inn opplysninger, fortellinger, historier og bilder som er knyttet til Verdalsraset. Mange av disse skulle egentlig ha vært med enten i forrige eller i dette bindet. Etter som det er planlagt et tredje bind om eldre ras og elvebrudd i Verdal, vil det være naturlig å ta med et supplement om Verdalsraset hvor slike nye opplysninger er tatt med. Følgelig er jeg fremdeles takknemlig for alt som dukker opp.
Verdal, i august 1993
Øystein Walberg
22 V E R D A L S B O K A
I
VERDALSRASET
Andre del
BLÅ RØYK OVER JERMSTAD
Av Hans Rotmo
Blå røyk over Jermstad Undring i kvart sinn Eit drønn går gjennom grenda Lik tordens tunge trinn
Blå røyk over Jermstad Skog i elva fell Ein stemme skrik i redsle Det knake og det smell
Blå røyk over Jermstad Det riv og syg i leir Eit svart juv åpne gapet Så finns itj grenda meir
GÅRDER - BRUK - PLASSER SOM FIKK SKADER VED VERDALSRASET
Gården
PRESTEGÅRDEN AUGLEN 32.1
Prestegården Auglen var en av de mest ærverdige gårdene som ble berørt av raset. Sannsynligvis kan den føre sin historie helt tilbake til begynnelsen av vår tidsregning, og den spilte nok en rolle som sentrumsgård lenge før kristendommen ble innført. Det er ikke usannsynlig at flere av -stad-gårdene i nærheten, for eksempel Hegstad, Stiklestad og Øgstad har denne gården som sin opphavsgård. Det samme gjelder kanskje også Follo.
Et bevis på den betydning denne gården hadde, er at det ble bygget kirke der i kristen middelalder.
Men i middelalderen ble den berørt av ras som ødela deler av valdet mot vest. Selv om den dermed ble redusert i verdi, var den allikevel en betydningsfull gård. Og trolig ble den bygdens prestegård allerede i katolsk tid. Følgelig kom den også til å bære navnet Prestegården.
Mot vest grenset Auglen mot Hegstad og myrområdene mot Stiklestad. Mot nord grenset den mot Øgstad. Øst for Prestegården lå Follo, og mot syd lå Movaldet og
Prestegården Auglen sett fra nordvest. Tegnet av protokollsekretær Jacob Fabritius i 1883.
Verdalsboka - 2
Lyngsvaldet.
R A S I V E R D A L 27
Helt nordøst på Prestegårdsvaldet lå Prestegårdsmyra. Deler av Preste-gårdsskogen lå øst for gården, og den ble regnet for å være en fm skog med mange store trær. Inne i denne skogen lå det dessuten en rekke store gravhauger som var ytterligere bevis på gårdens betydning i førkristen tid.
Hovedveien fra Stiklestad til Vuku passerte like ved gården.
Men Prestegården omfattet også et område på motsatt side av Raset. Der lå de såkalte Tokstadplassene. Dette var et område som ble tillagt denne gården i senmiddelalderen. Der lå det før en gård ved navn Tokstad. Den ble sterkt ødelagt som følge av ras i middelalderen, og restene av jorden ble lagt til Auglen. Jorden fulgte senere denne gården. Tokstad lå på sydsiden av den elven som rant fra Leirådalen forbi Eklo. Da denne elven fikk nytt løp som følge av rasene i Leirådalen i middelalderen, ble det gamle elveløpet liggende tørt ved Tokstad. Det er all grunn til å tro at elven var grensen mellom Tokstad og Trøgstad.
Det er heller ikke noen urimelig tanke at rasene i Leirådalen og det raset som ødela Tokstad kan ha hatt sammenheng med hverandre.
Denne jorden lå et godt stykke fra Prestegården, og det var et naturlig sted å sette ned husmannsplasser. Da raset gikk, var det tre slike Tokstadplasser. Og alle tre ble ødelagt. Følgelig mistet Prestegården en god del jord også her.
Det totale arealet før raset var 1923,24 dekar. Dette fordelte seg på 428,17 dekar dyrket jord, 1180,64 dekar skog, 177,1 dekar eng, 124,33 dekar annen udyrket jord og 13 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 34 mark 96 øre.
I 1890 ble det sådd 6,95 hektoliter bygg, 22,24 hektoliter havre og 110 kilo gressfrø. Det ble satt 22,24 hektoliter poteter. 20 ar ble benyttet til andre rotfrukter enn poteter, og 10 ar ble benyttet til kjøkkenhage. Det fantes 6 to-hjulte vogner og 2 slåmaskiner på gården.
Pr. 1. januar 1891 var det 3 hester, 18 storfe, 11 sauer, 3 griser, 34 høns og 4 gjess (!) på Prestegården.
Folket
Gården tilhørte Verdal prestebord, og ble brukt av sognepresten. Preste-bord var navnet på det jordegodset som fra middelalderen utgjorde inntektsgrunnlaget for sognepresten.
Sogneprest i Verdal i 1893 var Otto Møller Hansen. Hans kone var Maren Elisabet Marie Hansen født Fabricius. Disse to kom til å spille en meget betydningsfull rolle i tiden som fulgte etter raset.
Hvem som egentlig hørte hjemme på Prestegården da raset gikk, er vanskelig å fastslå nøyaktig. I de offisielle listene heter det at foruten presten, hans kone og datter, bodde det fire tjenere på gården. Dessuten bodde en del av tjenerfolkene på sine respektive hjemsteder. Men noen av disse overnattet
28 V E R D A L S B O K A
på Prestegården når forholdene tilsa det, og noen av dem som egentlig bodde på Prestegården, overnattet av og til hjemme hos foreldrene. Blant annet vet vi at Bernt Andersen Follo overnattet på Prestegården den natten raset gikk. Det samme gjorde husmannen på Tokstad østre, Eilert Kristoffer Olsen Tokstad. Rådsdrengen på gården, Magnus Larsen Moåker, var hjemme. Og hans sønn, Gustav Magnussen, var også hjemme på Moåker.
Muligens kan vi regne med at følgende personer var på Prestegården da raset gikk:
Otto Møller Hansen, sogneprest, 67 år
Maren Elisabet Marie, kone, 55 år
Elisabet, datter, 29 år
Bernt Andersen Follo, tjener, 17 år
Eilert Olsen Tokstad, tjener, husmann på Tokstad østre, 56 år
to andre tjenere
Otto Møller Hansen var født i Askim. Hans foreldre var løytnant, senere tollbetjent
Hans Hansen og Severine Elisabet Møller.
Maren Elisabet Marie var hans andre kone. Hennes far var artillerikaptein Jacob Fabricius.
Otto Møller Hansen hadde tidligere vært gift med Marie Leganger Bie.
Han ble sogneprest i Verdal i 1880. Før det hadde han blant annet vært lærer ved Porsgrunn borgerskole, sogneprest til Sande på Sunnmøre og til Røros.
Prestegårdstunet sett fra vest. Tegnet av Jacob Fabritius i 1883.
R A S I V E R D A L 29
Bernt Andersen Follo var fra husmannsplassen Follostuggu som lå bare noen få hundre meter lenger mot øst. Hans foreldre var Anders Andorsen og Elen Anna Olausdatter. Denne plassen gikk ut, og alle som var hjemme, unntatt Bernts bror, Edin, omkom.
Eilert Kristoffer Olsen var som nevnt ovenfor, husmann på Tokstad østre. Denne husmannsplassen hørte inn under Prestegården, og det var vel i forbindelse med pliktarbeid i våronnen at Eilert var på Prestegården. Hans foreldre var ungkar Ole Larsen Ulvill og pike Birgitta Kristina Haldosdatter Dahl (Dillan).
Hva som skjedde
Da varsel om raset kom, ble også denne gården rømmet. Det var trolig rådsdrengen Magnus Larsen som kom med det første varselet.
En liten episode utspant seg etter sigende da.1Prestefruen var forståelig nok temmelig oppkavet og oppskjørtet, og da hun hadde låst dørene, kunne hun ikke finne igjen nøklene. Dette opptok henne en del, og sognepresten skal da ha sagt følgende til henne:
«Min kjære kone, hva skal du med nøglene hvis Prestegården reiser i natt?»
Prestegården ble, som de andre gårdene i nabolaget, stående forlatt. Men etter en tid begynte det å samles folk som hadde unnsluppet raset med livet. Noen vandret videre, mens noen slo seg til i uthusene, alt for utkjørte til å klare å gå videre. Men det toget av flyktninger som beveget seg nordover i retning av Hallem, var et tragisk syn.
De fleste var så tilklint av leire at de lignet ikke på mennesker, og mange var nesten nakne. Noen hadde fått tak i klær da de passerte forbi tomme hus, og de tok på seg hva det var, for det var bitende kaldt. Noen hyllet seg inn i lakener og andre i sengeklær. Barn i alt for store klær, kvinnfolk i mann-folkklær, og mannfolk i skjørt og kjoler vandret oppover bakkene i en lang strøm av flyktninger.
Noen var apatiske, andre var hysteriske. Mange gråt og lette fortvilet etter slektninger. Foreldre lette etter sine barn, og barn lette etter sine foreldre.
Etter at situasjonen ved utraset så ut til å ha stabilisert seg, vendte folkene tilbake til Prestegården. Og den ble nå et sentrum for redningsarbeidet. Den rådvillhet som hadde preget prestefruen da de rømte vekk om natten, var det ikke mye igjen av etterpå. I dagene som fulgte viste hun en rådsnarhet, besluttsomhet og offervilje som de fleste bare kunne misunne henne. Det var hun som var drivkraften i hjelpearbeidet på Prestegården da den ble omgjort til midlertidig sykehus og oppsamlingssted for de mange som var blitt skadet eller hadde mistet alt i denne delen av bygden. (Se nærmere om dette under Redningsarbeidet.)
30 V E R D A L S B O K A
Auglen. Husene på denne gården ble liggende bare et kort stykke unna raskanten. Øverst på kartet den delen av Prestegårdsmyra som ble stående igjen.
R A S I V E R D A L 31
I raset forsvant 68,9 dekar dyrket mark, 177,1 dekar eng og 78,7 dekar skog og havning, tilsammen 324,7 dekar.
Før ulykken sto jorden på Prestegården i en verdi av kr. 27.200. Tapet beløp seg til kr. 6.050, noe som tilsvarte 2/9 av verdien. Igjen var det jord til en verdi av kr. 21.150.
Verdien av eiendommen forøvrig var kr. 32.000. Av dette gikk kr. 6.000 tapt. Altså sto det igjen kr. 26.000.
Etterpå
Ingen av de navngitte personene på Prestegården fikk noen erstatning. Derimot er en Julie Johnsdatter Hallem oppført som tjener på Auglen. Hun fikk kr. 10 i erstatning. Forslaget gikk ut på kr. 12. Hvorfor hun fikk erstatning, er ikke oppgitt. Kanskje var hun en av de to ukjente tjenerne som var på gården rasnatten.
I ettertid ble det vurdert slik at gården ikke lenger var egnet som prestegård, og i 1896 ble den solgt til et konsortium. Unntatt fra salget var en del av den gamle Prestegårdsskogen og noe havning som ble lagt til den nye prestegården. Husmannsplasser og enkelte parseller ble frasolgt, og gården ble i 1897 solgt til Johan Haugdal.
Kirkedepartementet kjøpte Stiklestad vestre som ny prestegård i 1896 av oberstløytnant Peter Holst, som da bodde i Kristiania. Han ble forøvrig formann for Statens Verdalskomité etter utraset.
Otto Møller Hansen fortsatte som prest i Verdal inntil han gikk av for aldersgrensen i 1898.
Før det hadde det i 1895 skjedd en avfelling av skylden:
Gårdsnr. 32, bruksnr. 1, Verdalens Prestegård Auglen av skyld mark 34,97 et avtak for 20 år av mark 7,77, og deretter for bestandig et avtak av mark 7,38.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 2,68 for første halvår 1893.
Den ødelagte jorden ble i sin helhet utlagt til private eiere. En teig besto av jorden ved selve Prestegården, og den andre teigen besto av jorden ved Tokstad.
Det totale ødelagte arealet var på 324,7 dekar.
265,5 dekar utgjorde delen ved Prestegården, og 159 dekar var jorden ved Tokstad. Tilsammen var dette 99,8 dekar mer enn det som ble ødelagt, nemlig 424,5 dekar. I en kommentar i planen for utdeling av jorden heter det at den store forskjellen etter all sannsynlighet skyldes en feil arealangivelse ved avfellingen.
Noter:
1Opplysninger ved Ingeborg Lindset Nilsen.
BJARTNES 25.1
Gården
Bjartnes er en av de store sentrale gårdene i nedre Verdal. Men beliggenheten har både vært en velsignelse og en forbannelse. Jorden tilhører den beste i bygden, og der ligger velsignelsen. Som nærmeste nabo mot syd har gården Verdalselven. Den er en del av forbannelsen. Det er store skader som er blitt påført Bjartnesvaldet i tidens løp fra elvens side. Gang på gang har den forsynt seg med store og små biter, og flere ganger har den skåret igjennom valdet slik at deler ble liggende på den andre siden.
Det er mange hundre år siden at navnet på gården svarte til terrenget. Navnet forteller at gården opprinnelig lå på et ness. Dette nesset forsvant allerede på 1400-tallet da et ras fikk elven til å skifte leie til syd for Ekle. På mange måter var dette kanskje en fordel for Bjartnes, for dermed forsvant i hvert fall for en tid den trusselen elven representerte så lenge den strøk forbi østsiden av nesset Bjartnes lå på.
Mot øst ligger Ekle, som altså før 1400-tallet lå på den andre siden av elven.
Mot nord ligger deler av Stiklestadvaldet. Her har vi en annen del av forbannelsen. I denne terrassen gikk det et forholdsvis stort ras i middelalderen. Rasmassene fra dette raset må ha lagt seg ut over deler av flatene ved Bjartnes og forårsaket store ødeleggelser. Mot vest ligger Haug.
Bjartnes sett fra vest. Fotografert av E. Musum i 1918.
R A S I V E R D A L 33
Selv om Bjartnes lå langt unna rasporten for Verdalsraset, nådde leirmassene også helt bort til dette valdet, og de anrettet til dels store skader på jorden. Minst fire husmannsplasser måtte fraflyttes da jorden ble helt dekket av tykke leirlag.
Det ble fastslått at gården før raset hadde bestått av 1057,2 dekar jord. Av dette var 664,6 dekar dyrket jord, 295,3 dekar skog og havning, 73,8 dekar eng, 13,5 dekar annen udyrket jord og 1 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 50 mark 98 øre. Dette var uten sammenligning den største gården som ble berørt av raset.
Utsæden var i 1890 7 hektoliter bygg, 40 hektoliter havre og 28 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det benyttet 25,3 ar. Kjøkkenhagen var på 0,1 ar. På gården fantes 1 fire-hjult vogn, 10 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.
1. januar 1891 besto besetningen av 6 hester, 19 storfe, 26 sauer, 7 griser og 20 høns.
Det finnes ingen oppgave over hvor stor besetningen var i 1893 da ingen av dyrene kom til skade. Men den var rimeligvis av samme størrelse som i 1891.
Folket
Martinus Olsen Bjartnes som eide Bjartnes, døde i 1877. Enken, Anne Marta Andreasdatter Røstad, giftet seg med Mikal Andersen Stuskin i 1880. Han var eier i 1893 da raset gikk.
Anne Marta Andreasdatter og Mikal Andersen Bjartnes.
34 V E R D A L S B O K A
I 1893 bodde ikke færre enn 11 mennesker på gården. Disse var:
Mikal Andersen, gårdbruker, 55 år
Anne Marta Andreasdatter, kone, 49 år
Maria Lovise Martinusdatter, datter, 25 år
Maren Anna Martinusdatter, datter, 23 år
Sara Oline Martinusdatter, datter, 21 år
Petter Olaus Martinussen, sønn, 19 år
Anna Margrete Mikalsdatter, datter, 12 år
Anton Mikalsen, sønn, 10 år
tre tjenere
Mikal Andersen var fra Stuskin. Hans foreldre w av Anders Jonsen Stuskin og Kirsti Olsdatter Breding.
Anne Marta var fra Røstad i Frol. Hennes foreldre var Andreas Jonassen Røstad og
Maria Sisilia Grav.
Hvem tjenestefolkene var, har det ikke lyktes å finne ut.
Hva som skjedde 1
Bjartnes hadde jord på begge sider av elven, og her la rasmassene seg over store områder.
Like sydøst for gården lå en fraflyttet husmannsplass som hette Myra. Ved denne plassen hadde de båtstø og ferge som de trakk over elven når de skulle ha dyrene over på den andre siden, eller de skulle dra dit for å melke. Fergen ble løftet opp og ført innover i skogen av leiren og vannet.
Før raset hadde Verdalselven et løp som passerte like vest for Bjartnes i nordvestlig retning. Den gjorde der stor skade. Og man regnet med at det bare ville ta noen få år før den ville nå gravstedet etter major Kliiwer som lå midt ute i åkeren.
Dette løpet ble nå fylt igjen, og etterpå tok elven et fullstendig nytt leie. Den delen av Bjartnesvaldet som tidligere hadde ligget på sydsiden av elven, og som ble kalt Bjartnesøya, ble etter forandringene liggende landfast med resten av valdet på nordsiden. Det var aldri farlig for husene på Bjartnes, men det var store områder som ble dekket av leire. En husmannsplass ble fullstendig ødelagt, og to andre måtte fraflyttes. Og husmannen på den fjerde fikk også erstatning for skadene han var blitt påført.
Etter hvert som leiren størknet, og det ble mulig å bevege seg ut på den, ble det funnet flere lik utenfor Bjartnes. Anders Tiller fra Egge av Kråg ble funnet utenfor Bjartnes. Der han ble funnet, må det ha vært et torvstykke som var helt, for han hadde laget seg et leie av mose hvor han tydeligvis hadde ligget en tid. Ja, man mente faktisk at han hadde levet så lenge, at han
R A S I V E R D A L 35
Søsken på Bjartnes. Bakfra v.: Anna Margrete, Petter Olaus, Sara Oline; i midten Maria Lovise, Maren Anna; foran Anton.
hadde omkommet av sult og kulde. Det siste var kanskje riktig, men at han døde av sult, kan vi vel trolig se bort fra.
I samtidige beskrivelser heter det at ordfører Andreas Tessem og hans kone Oline Edvarda ble funnet omkomne i nærheten av Haga. Men Mikal Andersen fortalte sine barn og svigerbarn at de ble funnet utenfor Bjartnes.
En annen ikke navngitt mannsperson ble også funnet død stående nede i
36 V E R D A L S B O K A
leiren til opp under armene. Spor i leiroverflaten etter hendene viste at han hadde vært i live en stund, og at han hadde prøvd å komme seg fri. Men han hadde vært ute av stand til å komme seg løs ved egen hjelp. Han hadde tydeligvis sittet som i en skruestikke. Hvorvidt han var død av utmattelse og kulde, eller om han druknet da vannet steg over leirflaten, er ikke opplyst.
Skatollet til Andreas Tessem ble også funnet utenfor Bjartnes. Det satt så fast i leiren at det ikke var mulig å få det opp helt, og man måtte bryte det istykker for å få fatt på innholdet. Og noe av innholdet var en god slump penger som tilhørte Verdalens Meieri hvor Tessem var kasserer.
Gården fikk overslammet et totalt areal av 566 dekar. Av dette var 196,9 dekar dyrket jord, 73,8 dekar var eng, og 295,3 dekar var skog og havning.
Skylden ble som følge av dette nedskrevet med 22 mark 50 øre til 28 mark 48 øre. 15/34 av jorden ble ødelagt.
Jordverdien hadde vært 34.000 kroner før raset. Tapet ble satt til 15.000 kroner slik at det var igjen jord til en verdi av 19.000 kroner.
Eiendommen ellers var verd 37.000 kroner. Etterpå ble den satt i 25.000 kroner, slik at tapet ble ansett til å ha vært 12.000 kroner.
Etterpå
Etter at Verdalskomitéen hadde gjort seg ferdig med sitt arbeid, ble Mikal Bjartnes tildelt et erstatningsbidrag på kr. 6.080,-. Han fikk et forskudd på kr. 1.000.
Om gårdens skyld ble følgende fastsatt i 1895:
Gårdsnr. 25, bruksnr. 1 Bjartnes av skyldmark 56,03 et avtak for 10 år av mark 27,93, deretter for 10 år et avtak av mark 21,03, og derpå for bestandig et avtak av mark 16,03.
Dette førte til at veiskatten ble redusert med kr. 9,64 for første halvår 1893.
Bjartnes hadde mistet 566 dekar. Eieren fikk utlagt hele 740 dekar etterpå, noe som var 174 dekar mer enn hva som hadde gått tapt. Dette hadde sammenheng med at det nye elveløpet var vesentlig rettere enn det gamle, og følgelig gikk det med mindre areal her. Allikevel utgjorde elvebredd og sandører 174 dekar av det tilbakeførte arealet. 566 dekar var fast mark. Elveløpet utgjorde 100 dekar.
En del av den gamle jorden ble allikevel liggende på sydsiden av elven, og denne ble solgt som bruksnummer 4.
Det ble foretatt betydelige forbygningsarbeider langs elven forbi Bjartnes. Til sine tider var nemlig elven svært vanskelig, og en tid ikke lenge etter raset da den hadde tatt nytt leie forbi gården, var man redd for at den skulle grave seg inn i den delen av Bjartnesvaldet som ikke var blitt ødelagt. I så
37 V E R D A L S B O K A
^ 3 £ ^
fall lå husene på Bjartnes svært utsatt til. Verdalskomitéen foreslo at Mikal Andersen Bjartnes skulle betale kr. 200 som vederlag for noe av dette for-bygningarbeidet samt de fordeler han fikk ved at så store arealer ble tilbakeført til gården. Disse pengene, sammen med hva Johannes Rosvoll på motsatt side av elven også skulle betale for tilsvarende fordeler, skulle gå som ekstrautbetalinger til noen som hadde mistet alt, og hvor det ikke var mulig å få noe jord tilbake som erstatning for det som var gått tapt.
Dette forslaget ble i praksis fulgt, men på papiret ble det gjort slik at pengene ble betalt inn til Verdalsfondet. Verdalsfondet var blitt opprettet av de midler som var blitt stilt til disposisjon fra myndighetenes side, og de pengegavene som hadde kommet inn fra både inn- og utland. Ekstrautbetaling til dem det var tale om, ble så foretatt fra fondet.
Mikal Bjartnes drev gården frem til 1913, da han overleverte den til stesønnen Petter Martinussen. Mikal døde i 1924.
Petter ble gift med Borghild Olsdatter Volen. Hun hadde selv blitt berørt av ulykken ved at Vukusjøen ødela hennes hjemgård, Volen. (Se under Volen østre.) Petter drev gården til at han overleverte den til sin sønn. Petter døde i 1956. Borghild døde i 1992. Maren Lovise Martinusdatter ble gift med Anders Ingebrigtsen Lund fra Leksdalen. De bodde på gården Lund. Hun døde i 1946.
Maren Anna Martinusdatter ble gift med John Eriksen Bag lo fra Søraker. De hadde en tid bruket Veie i Vinne. Fra 1914 eide de gården Holmen. Om Holmen kan nevnes at den var sterkt truet av Verdalselven etter raset, men ble berget fra ødeleggelse ved iherdig innsats fra soldatenes side. (Se under Holmen.) Maren Anna døde i 1949.
Sara Oline Martinusdatter giftet seg med Ole Bertram Eriksen Høy lo. Han eide gården Rinnan mellom i Frol. Hun døde i 1954.
Anna Margrete Mikalsdatter ble gift med Mikal Johannessen Kluken. Han var lærer ved Sjøbygda skole der de bodde. Anna Margrete døde i 1965.
Anton Mikalsen ble gift med Charlotte Antonie Johnsdatter Myhr. Anton kjøpte gården Råa i 1914. Han døde i 1965.
Note:
1Opplysninger ved Borghild Bjartnes.
R A S I V E R D A L 39
Plassen
BJARTNESVALD, BJARTNESSET (NESJAN) 25.1
Denne husmannsplassen lå langt vest på Bjartnesvaldet. Den lå syd for Bjart-nesvisøya helt nede ved elven. På grunn av den lave beliggenheten var den sterkt utsatt ved flom. Det skulle ikke være stor vannføring i elven før man måtte bruke båt for å komme seg til og fra Nesjan. Det var vel av den grunn at dette var en gjennomtrekksplass. Forholdet mellom gårdfolket og plassfolkene var upåklagelig på Bjartnes, så det var ikke det som var årsaken til at husmennene ikke ville bli værende på denne plassen.
I 1890 var utsæden 0,27 hektoliter bygg, 0,7 hektoliter havre, 1 kilo gress-frø og 2,9 hektoliter poteter. Dessuten ble det benyttet 0,1 ar til andre rot-frukter enn poteter.
1. januar 1891 var det 1 ku, 2 sauer og 9 høns på plassen.
Selv om jorden ble noe ødelagt, ble ikke husene tatt, og følgelig gikk det ikke i vei noen dyr. Dermed har vi ingen opplysninger om hvor mange dyr det var i 1893. Men rimeligvis hadde de vel omtrent like mange da som i 1891.
Folket
Plassfolkene på denne plassen kom hit i 1887. Det var Andreas Simonsen og hans familie. Han var treskomaker.
I de offisielle listene over skadelidte etter raset er ikke Andreas Simonsen oppført under Bjartnes. Han flyttet derfra til Jermstadenget under Jermstad vestre i april 1893.
Derimot er Petter Iver Pedersen fra Nefferplassen under Rosvoll oppført som en av dem som led skade under Bjartnes. Før hadde han bodd en tid på Havet, en annen husmannsplass under Bjartnes. Det er således nokså stor sannsynlighet for at han var på denne plassen i 1893.
Det er oppgitt at det bodde to voksne og fire barn på plassen da raset gikk:
Petter Iver Pedersen, husmann, 34 år
Marta Bårdsdatter, kone, 38 år
Maren, datter, 11 år
Peder Bernhard, sønn, 9 år
Julianna, datter, 3 år
Inga, datter, nyfødt
Marta Bårdsdatter og Petter Iver Pedersen Neffer.
Petter Iver var sønn av Peder Jensen og Serianna Johannesdatter på plassen Neffer under Ros voll.
Marta Bårdsdatter var sannsynligvis fra husmannsplassen Kroken under Tiller i Leksdalen. Hennes foreldre var Bård Nilsen og Marta Olsdatter.
Hva som skjedde
Om kvelden 18. mai var Petter Iver og Marta på besøk på Neffer, plassen under Rosvoll store hvor Petter Iver var fra. De rodde båt, og det var ikke langt stykke mellom Nesjan og Neffer. Da de rodde hjem hadde begge to lagt merke til en eien- dommelig og rar svovellukt som de ikke kunne finne noen rimelig forklaring på. (Se også under Forvarsler hvor det er fortalt om at både Dina Jermstad fra Gollaug-stuggu og Ragnhild Rosvoll fra Rosvoll store også hadde kjent den samme lukten.)
Det er ikke kjent hvordan denne familien opplevde raset. Men trolig steg leiren
gradvis oppover jorden, og kanskje nådde
Maren Petters dane r.
R A S I V E R D A L 41
42 V E R D A L S B O K A
den også opp til husene. Ødeleggelsene ble imidlertid ikke så veldig store.
Riktignok ble jorden overslammet, men det ble ført som tap for gården. Husmannen fikk tapet sitt fordi husene måtte fraflyttes.
Hverken mennesker eller dyr kom til skade.
Julianna Pettersdatter. Peder Bernhard Pettersen.
Etterpå
Petter Iver Pettersen ble tildelt en skadeserstatning etter raset på 150 kroner.
I 1900 bodde han sammen med sin familie på Ørmelen. Sammen med dem bodde da hans mor Serianna og hans halvbror Johannes Pedersen. Disse to hadde overlevd da rasmassene tok husmannsplassen Neffer hvor de bodde. (Se under Neffer, Rosvoll store.) Petter Iver døde i 1943.
Marta Bårdsdatter døde i 1946.
Maren ble gift med baker Hilmar Thomsen på Øra.
Peder Bernhard bodde ugift på Ørmelen. Han var visstnok dreng på Fæby. Etter 1940 bodde han i Sandstien.
Julianna var hushjelp hos lensmann John Suul. Inga ble gift med Vilhelm Olsen. Hun døde i 1920.
BJARTNES VALD, MARKA 25.1
44 V E R D A L S B O K A
Plassen
Marka lå sydøst for Bjartnes inne i olderskogen et kort stykke unna elven.
I 1890 ble det sådd 0,67 hektoliter bygg og 1,39 hektoliter havre, og det ble satt 4,18 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter ble det brukt et areal på 0,05 ar.
januar 1891 år var det 1 ku, 2 sauer og 8 høns på plassen. Hvor mange husdyr som var der i 1893, er ukjent.
Folket
Lornts Johannessen kom dit som husmann før 1865, og han og hans familie var der hele tiden frem til 1893. Da raset gikk, bodde følgende personer der:
Lornts Johannessen, husmann med jord, 69 år
Marta Andrea Bårdsdatter, kone, 66 år
Lornts var sønn av Johannes Stenersen og Borghild Sevaldsdatter. De var opprinnelig fra Ytterøya, men de hadde bodd i Steinerstuggu under Bjartnes før de kom til Marka. Martas foreldre var Bård Andorsen Indal og Inger Pauline Rosvoll.
Lornts og Marta var så pass gamle at alle barna hadde reist i 1893, slik at de var alene på plassen.
Hva som skjedde
Det er ikke kjent hvordan disse opplevde raset. Egentlig var de heller ikke i livsfare. Riktignok ble jorden helt overslammet av leire slik at den ble ødelagt, men hverken folkene på plassen eller dyrene mistet livet. Muligens sto leiren oppover langs husveggene, men ikke dypere enn at det var mulig å berge seg til tørt land.
Men her som på de fleste stedene der leiren kom veltende, rømte de i redsel. Ingen kunne jo vite hvor mye som ville komme. I ettertid er det lett å være overbærende. Men dette skjedde om natten. Folk ble vekket fra sin dypeste søvn uten mulighet til å forstå hva som gikk for seg.
Jorden som ble ødelagt, ble regnet med sammen med den øvrige skaden på Bjartnes' jordvei.
Verdalsboka - 3
BJARTNES VALD, MARKA 25.1
Lornts Johannessen Stenersen og Marta Andrea Bårdsdatter.
Etterpå
I og med at jorden var ødelagt, var det heller ikke mulig å bli værende på Marka.
For skaden på husene, og muligens kostnadene med å få flyttet dem, fikk Lornts Johannessen kr. 400 i ersatning. Av dette fikk han kr. 240 i forskudd.
Lornts og Marta bodde i 1900 på Tinden sammen med en datterdatter. I folketellingen 1900 kalles han Lornts Stenersen. Han har ved denne anledning benyttet sin fars patronymikon (sin fars etternavn eller farsnavn). Lornts livnærte seg da ved gårdsarbeide som dagarbeider.
Både Lornts og Marta døde i 1914.
BJARTNES VALD, STEINERSTUGGU 25.1
Plassen
Denne plassen lå mellom Visøya og Bjartnesnesset, det vil si forholdsvis langt vest på Bjartnesvaldet.
Det er ikke funnet opplysninger om utsæd og dyr fra 1890/1891. Det kan ha sammenheng med at plassen bare fikk mindre skader. Men plassen var liten, og husmannen var dreng på Bjartnes.
Folket
I 1893 var Gustav Mikalsen på denne plassen, og han var der også i 1891. Trolig overtok Gustav etter Johannes Stenersen. Det var forøvrig den sistnevntes patronymikon som var
grunnlaget for navnet på plassen.
Da raset gikk, bodde han der sammen med sin familie som besto av kone og to barn:
Gustav Mikalsen, husmann med jord, 31 år
Anna Bergitte Olsdatter, kone, 39 år
Marie Oline, datter, 6 år
- Anton Julius, sønn, 3 år Gustav Mikalsen var sønn av plassfolkene på Valøy a under Tømmeråsen, Mikal Andersen og Ane Nilsdatter Tømmerås-vald.
Anna Bergitte var fra Fårenvald. Hennes foreldre var Ole Andersen og Ingeborganna Johannesdatter Fårenvald. Gustav Mikalsen Bjartnes.
Hva som skjedde
I likhet med mange av plassene som ble så vidt berørt av rasmassene, vet vi lite om hvordan folkene opplevde ulykken. Vi må formode at de rømte vekk. Ingen kunne vite hvor høyt leiren ville stige. Vi vet at det spredte seg en panikkartet frykt som medførte at hele dalen nedenfor de berørte områdene ble fraflyttet de nærmeste dagene. Dels skyldtes dette redselen for at det ville
47 V E R D A L S B O K A
Mari Oline (Line) Gustavs- Anton Gustavsen Bjartnes, datter Bjartnes.
komme nye ras, og dels skyldtes redselen at den sjøen som hadde dannet seg ovenfor leirmassene, skulle bryte seg vei og komme som en flodbølge.
Hvor stort areal som ble overslammet på denne plassen, vet vi heller ikke. Trolig var det ikke så veldig stort. Og i alle fall er det tatt med under det ødelagte arealet på gården Bjartnes. Men det ser ut til at plassen måtte fraflyttes, og det tyder på at noe av den jorden plassen hadde til disposisjon, ikke lenger var brukbar. Dessuten ble trolig noe mer jord stående under vann noen dager da Vukusjøen flommet over leirdemningen inntil elven laget seg nytt løp forbi Bjartnes. Muligens ble husene berørt av dette.
Ingen dyr gikk tapt. Og hvis husene ble påført skade, var den trolig bare begrenset.
Etterpå
Gustav Mikalsen ble tildelt en erstatning på 180 kroner etter raset. Dette skulle tyde på at skaden ikke kan ha vært så omfattende. Han fikk kr. 150 i forskudd. Det er ikke funnet hvorfor han fikk forskuddet. Men muligens ble penger brukt til flytting av husene.
Anna Ber gitte døde i 1896.
I 1900 finner vi Gustav Mikalsen på Ørmelen hvor han da hadde bygget seg et nytt hus. Han kalte seg da Gustav Bjartnes. Dette året var han jern-banearbeider.
BJARTNES VALD, VISØYA 2
Laura Eilertsdatter fra Tokstad.
Han var da gift på nytt med Laura
R A S I V E R D A L 49
Eilertsdatter. Hun var datter av Eilert og Beret Tokstad som selv hadde vært med i raset da Tokstad østre gikk ut. (Se under Tokstad østre.) De to barna bodde sammen med ham og stemoren i 1900.
Gustav døde i 1914 ved en ulykke «under et sykkelritt».
Sønnen Anton reiste til Amerika hvor han døde i Fergus Falls i 1968. Han var gift.
Datteren Marie Oline reiste også til Amerika. Hun ble gift to ganger. Første gang var hun gift med G. E. Thorp, og etter at han døde i 1943 ble hun gift for andre gang med Dan Anderson. Marie Oline døde i 1975.
BJARTNES VALD, VISØYA 25.1
Plassen
Visøya var et høyereliggende område mellom Bjartnes og Fæby som tilhørte begge disse gårdene. At det ble kalt Visøya hadde vel sammenheng med at områdene rundt dette partiet ofte ble satt under vann, mens det akkurat her lå tørt. Og for lang tid tilbake hadde elven i hvert fall hatt ett sideløp nord for Visøya.
Både plassen under Fæby og plassen under Bjartnes bar samme navn. For å skille dem fra hverandre, benyttes her navnet Bjartnes-Visøya. Bjartnes-Visøya lå imidlertid litt lavere enn Fæby-Visøya.
Visøya lå helt på vestenden av Bjartnesvaldet. Plassen var en noe større husmannsplass enn vanlig.
I 1890 er utsæden oppgitt å ha vært 0,7 hektoliter bygg, 2,1 hektoliter havre, 0,11 hektoliter havre til grønnfor og 5,56 hektoliter poteter. Til andre rot-frukter enn poteter ble det benyttet et areal på 0,3 ar.
1. januar året etter fantes det 2 kyr, 3 sauer, 1 gris og 10 høns på Visøya.
Antall husdyr i 1893 er ukjent. Tallet ble ikke tatt opp da ingen dyr gikk tapt. Men antageligvis var det temmelig likt det fra 1891.
Folket
Husmannsfamilien som bodde på Visøya i 1893, må ha kommet dit mellom 1875 og 1891. Andreas Olsen som var der i 1893, er nevnt i 1891, men ikke i 1875.
I 1893 er han oppført med kone og to barn. Han hadde visstnok flere sønner, men trolig var de så pass gamle i 1893 at de var ute i tjeneste andre steder. Sannsynligvis bodde følgende personer på Visøya da raset gikk:
Andreas Olsen, husmann med jord, dagarbeider, 49 år
Berit Nilsdatter, kone, 47 år
Anna Margrete, datter, 10 år
- Laura Marie, datter, 7 år Andreas var fra Skogn.
Berit Nilsdatter var fra Støren i Soknedal.
Hva som skjedde
R A S I V E R D A L 51
Beliggenheten av Visøya viser at husene ikke ble berørt av rasmassene. Men jorden ble ødelagt.
Hvordan Andreas og Berit og deres barn opplevde raset, vet vi ikke. Men at de rømte vekk, er sikkert. Det er tvilsomt at de flyttet tilbake igjen. Dyrene fikk de med seg.
Skadene kom hovedsakelig på jorden, og den tilhørte Bjartnes. Således ble de skadene ført under gården.
Etterpå
Andreas Olsen fikk i skadeserstatning tildelt 350 kroner. Av dette fikk han 150 kroner i forskudd. Det er ikke opplyst hva pengene ble brukt til, men det er en rimelig antagelse at det gjaldt utgifter til familiens underhold og flytting av husene på plassen.
I 1900 bodde han og Berit på Nesset vestre på Tinden. De eide da eiendommen Nesset vestre. Andreas var sagbruksarbeider. Laura Marie bodde hjemme. Familien tok navnet Nesset som familienavn.
Andreas døde i 1929, og Beret døde i 1918.
Anna Margrete var budeie på Stiklestad øvre i 1900. Senere livnærte hun seg som såkalt
«høytidskokke». Hun var visstnok ugift. Laura Marie ble gift med snekker Andreas By.
BJARTNES VALD, VISØYA 25.1
Gården
EKLE 26.1
Ekle er en av de gårdene som har fått merke hvordan det er å ha Verdals-elven som nabo. Opprinnelig lå Ekle på sydsiden av elven og var landfast med Rosvoll. Men en gang på 1400-tallet tok elven nytt løp syd for gården som følge av at den ble demmet opp nordøst for Ekle etter et ras ved Stiklestad. Da forsvant mye av valdet. Men elven har stadig tatt biter av gården etter det også, og den har også skåret seg gjennom valdet ved flere anledninger. Dette har blant annet resultert i at deler av Eklevaldet ble liggende på sydsiden. Her lå for eksempel Eklesøya.
Mot slutten av forrige århundre var Ekle en betydelig og veldrevet gård.
Den grenset i vest mot Bjartnes, i nord mot Stiklestadgårdene, og i øst mot Hegstad. Mot syd lå Verdalselven.
Arealet var da 664,5 dekar fordelt på 334 dekar dyrket jord, 315 dekar skog, 8 dekar annen udyrket mark og 7,5 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 24 mark 96 øre.
Ekle sist i forrige århundre.
54 V E R D A L S B O K A
I 1890 ble det sådd 4,9 hektoliter bygg, 26 hektoliter havre, 2 hektoliter havre til grøntfor og 50 kilo gressfrø. Det ble satt 40 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det benyttet et areal på 0,2 ar. Kjøkkenhagen var på 0,1 ar. På gården fantes 8 to-hjulte vogner, 1 slåmaskin og 1 radså-maskin.
Pr. 1. januar 1891 besto husdyrbestanden av 6 hester, 24 storfe, 15 sauer, 7 griser og 12 høns.
Etter som ingen dyr gikk tapt i 1893, finnes det ikke noen oversikt over antall husdyr dette året. Men det var sannsynligvis likt tallet fra 1891.
Folket
Eieren av Ekle i 1891, Oskar Antonsen Monrad, hadde overtatt gården etter sin far bare året før.
Han var ugift da raset gikk, og i listene står det at på gården bodde det sammen med ham en tjener og en annen, antageligvis hans søster. Men det er imidlertid helt klart at bygdens lege, Albert Strøm, og familie bodde der.
Oskar Antonsen Monrad, gårdbruker, 21 år
Karoline Valdemare, søster, 22 år
en tjener
Albert Severin Sivertsen Strøm, kommunelege, 43 år
Minda Maria Ursilda Bratt, kone, 35 år
Gudrun, datter, 10 år
Oskar Antonsen Monrad.
Rut, datter, 8 år
Eva Maria, datter, 5 år
Anna Johannesdatter Lyng, taus, 21 år
Oskar og Karolines foreldre var Anton Bendix Monrad og Amalie Sofie Monrad.
Hvem tjeneren var, har det ikke lyktes å finne ut.
Albert Strøm var fra Trondheim. Hans foreldre var borgermester i Trondheim Sivert Strøm og Albertine Margrete Riis. Han var født i Grue. Han ble lege i 1878, og kommunelege i Verdal i 1884. Han og hans familie hadde flyttet til Ekle fra Fagerhøy ved Hegstad i 1893.
Minda Marsia tilhørte en svensk adelsfamilie ved navn Bratt av Høglunda. Hennes foreldre var Johan Abraham Bratt og Thea Randine Bierkebek.1
Anna Johannesdatter Lyng var fra Lyng mellom østre. Hennes foreldre var Johannes Olsen Lyng og Karen Maria Andersdatter. Hennes far var død, men hennes mor, Karen Maria, opplevde raset på Lyng nellom østre. (Se der.)
R A S I V E R D A L 55
Karoline Valdemare Antonsdatter Monrad. Hva som skjedde
Doktor Strøm kom til å spille en meget vesentlig rolle i den nærmeste tiden etter raset.
Som kommunelege fikk han ansvaret for nordsiden av elven, mens hans kollega fra Levanger, doktor Sætre fikk ansvaret for sydsiden av elven. (Deres arbeid er nærmere beskrevet under Redningsarbeidet.) Albert Strøm ble også anmodet av fogd Gerhard Henrik Rubach om å oppgi hvem han mente best hadde gjort seg fortjent til å bli hedret med medalje. Strøm innga derfor en rapport i den anledning. (Rapporten er gjengitt i sin helhet. Se også under Medaljer.)
Men i tillegg til dette ga Strøm en beskrivelse av hva han hadde opplevd. Dette er en av de mest detaljerte og kanskje etterrettelige beskrivelser av raset som er laget.2
«Jordfallet i Verdalen
«Det var om natten mellom den 18. og 19. mai 1893,» forteller doktor Albert Strøm i Verdal; «jeg kom kjørende fra Vuku hjemover, fra øst mot vest.
Da jeg kom på høyde med gården Jermstad (Smedgården), stanset hesten med en gang. Benene sprikte, kroppen dirret. Jeg ser meg om til alle kanter. Jeg kan ikke øyne noe som den kan være redd for. Jeg driver på - den bråvender. Jeg snur den til igjen og gir den et par dyktige rapp med svepen. Da setter den i vilt trav bortover veien; den er ikke til å holde; men løpsk er den heller ikke.
56 V E R D A L S B O K A
Slik gikk det omtrent 3 kilometer. Da vi er kommet gjennom øvre Preste-gårdsmo, sakker den med en gang av. Straks etter stanser den. Da hører vi det rulle og suse bak oss: Det var torden og ikke torden, en dump rallende lyd med enkelte brak innimellom; og så en underlig susen, som av en fjern storm.
Omtrent 10 minutter etter var jeg hjemme på gården Ekle. Mens jeg holder på å kle av meg, hører jeg igjen et sterkt brak. Jeg går bort til vinduet og ser oppover dalen. Intet å oppdage; men alltid den samme sterke sus.
Min hustru var urolig; jeg trøstet henne med at det måtte være uvær langt borte. Så gikk jeg til sengs, men kunne ikke sove. Jeg lå og grunnet på hva det dog kunne være.
Da hører jeg en springe over gården; det ringer voldsomt på dørklokken. Men før jeg, i bare skjorten, når vinduet, hører jeg utenfra: «Gården synker!»
Nå ser jeg ut: dalen ovenfor ligger som et eneste leirhav, med rester av knuste bygninger spredt utover, og hos oss koker leiren like inn i hagen.
Med klærne i hendene og barna på armen sprang vi ut. Og så bar det opp mot høydene, alltid mot høydene, uten å vende oss, uten å se oss om. Bare stanse av og til for å puste. Vi hørte dumpe brøl av døende dyr, menneske-skrik. Og over det hele lå en kvalm svoveltung luft.
Vi vekket på nabogårdene. Krøtter og hester ble sluppet, og i vill fart bar det med alle, mennesker og dyr, mot Hallemshøydene.
Ennå visste ingen av oss riktig hva som hadde skjedd. Men snart kom det folk flyktende og fortalte om jordfallet.
Og så gikk solen strålende opp over åsen den 19. mai. Det var en grufull morgen. Rundt om på haugene sto folk i hundrevis, lamslått av skrekk. Foreldre for gråtende omkring og spurte etter barna, barna etter foreldrene; ingen visste hvem som var berget, ingen hvem som var omkommet, ingen våget seg ned mot det forferdelige leirhav.
Halvnakne mennesker driver avsted med leirstrømmen i den kalde natten. - Skarer av fugl samlet seg siden om de døde, hakket etter deres øyne og skjemte deres legemer.
Men mange ble også berget. Kjekke karer på ski over leirsuppen og berger hva som berges kan.3Soldater fra Rinnleiret, fotfolk og hestefolk, raske, djerve og modige menn, våger seg med livsfare bort til de sunkne hus.
Og over hele Norges land følte man at jordfallet var en landsulykke. Det ble ofret i landets kirker, og hundretusener av kroner strømmet til dem som hadde tapt alt. Ennå kan ingen si hvor lang tid det vil gå før det atter stiger en blomstrende bygd frem der det nå er øde og trøstesløst med hustak og stolper liggende som vrakstumper i leirhav et.» Strøm tilbrakte ikke lang tid neste dag oppe ved Hallem. Han måtte trå
R A S I V E R D A L 57
til som lege, og han gjorde en meget respektabel innsats i dagene som fulgte.
Ut på dagen våget man seg ned til gården, og også her ble dyrene sluppet løs.
Etter hvert som man fikk klarhet om at det ikke var farlig å være på gården, vendte også folkene på Ekle tilbake. Hverken hus eller dyr var kommet til skade.
Derimot hadde jorden fått store skader. 449,8 dekar var overslammet. Av dette var 134,8 dekar dyrket jord, og 315 dekar var skog og havning. Dette var 11/20 av jorden.
Jordverdien hadde vært 21.600 kroner før raset. Skaden ble satt til 11.880 kroner slik at den nye verdien ble 9.720 kroner.
Verdien av gården forøvrig hadde vært 26.000 kroner. Den nye verdien ble 12.000 kroner. Tapet ble regnet til 14.000 kroner.
Etterpå
Folkene på Ekle rømte også vekk da det store etterraset gikk 6. september. En av dem som var på gården da, var den 9 år gamle gjetergutten Peter Aneussen. Han var fra Lyngsmoen. Hans foreldre var Aneus Martinusen og kone Ingeborganna Petersdatter. Han har fortalt hva som hente slik:4
«Vi ble vekket om morgenen og kunne høre larmen fra raset som gikk. Det ble stor ståhei på gården. Her var det om å gjøre å berge seg selv. Vi tok beneste veien mot kirken og Hallem. Jeg så meg tilbake oppe ved Brustua. Jeg så da at Monrad og drengen var til hest og jaget Peter Aneussen Prestmo. buskapen foran seg.»
Skaden gården led, var overslamming av jord.
Som erstatning for skadene fikk Oskar Monrad kr. 7.850,00. Han fikk 500 kroner i forskudd. Om skylden heter det i protokollen fra 1895:
Gårdsnr. 26, bruksnr. 1, Ekle av skyld mark 24,96 et avtak for 20 år av mark 13,73, og deretter for bestandig et avtak av mark 12,36.
Dette førte til at veiskatten ble redusert med kr. 4,74 for første halvår 1893.
Monrad drev så gården frem til 1896 da han overdrog den til sin søster Karoline. Hun hadde den bare i to år, for i 1898 solgte hun Ekle til Mikal Pedersen Kålen.
I 1900 ble gården tilbakeført all tapt jord. Men dette feltet var delt i to
58 V E R D A L S B O K A
av elven. På nordsiden var grensene i alt vesentlig uforandret samtidig som at skadet og uskadet mark lå opp til hverandre. På sydsiden brøt elven sterkt.
Den faste marken utgjorde 449,8 dekar, altså likt det tapte.Elveleiet utgjorde 130 dekar, og elvebredd og sandører utgjorde 175 dekar.
Ekle. Leirsuppen nådde helt opp i hagen på Ekle. Det nye løpet kom nærmere gården enn det gamle. Faren for erosjon var derfor større.
Oskar Monrad utvandret til Amerika i 1899. Han var da gift med Marie Jørginusdatter Ness. Hun fulgte etter senere. De ble skilt.
Oskar Monrad bodde i Des Moines i Iowa i 1904. Karoline ble gift med banksjef Hanssen på Steinkjer.
Albert Strøm ble utnevnt til distriktslege i Rissa i 1893. Han flyttet dit med sin familie og var der til 1896 da han ble syk. Så flyttet han til Kristiania og døde der i 1898.
Anna Johannesdatter Lyng mistet ikke noe på Ekle. Men hun hadde omtrent alle sine eiendeler hjemme på Lyng mellom østre. Til å begynne med unngikk husene der skade, men etter hvert som vannet steg over leirdemnin-gen, ble det klart at husene lå utsatt til. Man begynte derfor å bære ut møbler og klær. Blant annet ble omtrent alt av Annas eiendeler båret ut og satt på gårdsplassen. Da kom vannet. Alt som sto ute, ble tatt av flommen og ført vekk. Anna mistet nesten alt hun eide.5
R A S I V E R D A L 59
Det er nok grunnen til at hennes navn står oppført i listene over folk som var ak-
tuelle for erstatning. Men bare navnet hennes står. Hun fikk nemlig ikke utbetalt noen erstatning.
Senere ble hun gift med Olaus Pettersen Karmhus, og de var bosatt på Karm-hus i Leksdalen.
Hun døde i 1917.
Anna Johannesdatter Lyng.
Noter:
1I Verdalsboka II A står det at hun døde i 1884, og at hun ligger begravet på Stiklestad. Året må være feil, for i folketellingen 1891 står hun oppført sammen med Albert Strøms familie på Fagerhøy. Dessuten forteller doktoren selv om sine opplevelser rasnatten at han trøstet sin kone, som var urolig. Se nedenfor.
2Strøms beskrivelse ble gjengitt i Nordal Rolfsens lesebok i minst tre forskjellige utgaver, i 1894, i 1897 og i 1905. Det bør bemerkes at det ikke minst var på grunn av disse lesestykkene i denne leseboken for folkeskolen at Verdalsraset ble så godt kjent blant folk flest i hele landet i den neste generasjon etter raset. Strøms beskrivelse av selve rasårsaken er utelatt da denne ikke stemmer med moderne geologisk kunnskap. Heller ikke er hans eksempler på enkeltskjebner tatt med. De finnes andre steder i denne fremstillingen. Teksten er modernisert en del.
3Her viser merkelig nok doktor Strøm til den fortellingen om skiløperne som gikk over raset og berget mange som ellers ville ha vært fortapt. Men i sin rapport til fogden om hvem som skulle få utmerkelse, kalte han denne skituren for humbug. «Ikke gikk de på ski, og ikke fikk de utrettet noe,» sa han. Derimot er det en kjensgjerning at Johan Larsen Sundby gikk på ski ut over til Ingeborganna Tessem som befant seg på restene av hustomten til Trøgstad skole. Hun ble berget i land ved at hun sto bakpå skiene hans. Dette er den eneste bekreftede redningsaksjonen hvor ski ble benyttet. Dagen etter ble imidlertid ski benyttet av en rekke personer i de siste forsøk på å finne overlevende og omkomne, og eventuelt levende dyr, før vannet steg over leirdemningen. Men da
60 V E R D A L S B O K A
var overflaten langt fastere slik at dette ikke var forbundet med livsfare. Likeledes ble det benyttet ski etter at Vukusjøen var tømt, og også da var overflaten vesentlig tryggere. Og det var hovedsakelig i den sammenheng at fugleflokk -ene befant seg over leirsjøen. Og da ble det, som doktoren forteller, funnet mange mennesker som var ille tilredt av fuglene.
4 Opplysninger ved Reidar Prestmo, sønn av Peter.
5 Opplysninger ved Aslaug Nordset, datter av Anna Johannesdatter.
EKLO
Generelt
De tre Eklo-gårdene ligger på en rygg som ble stående igjen på sydsiden av skredgropen etter raset.
Mot vest danner ryggen den østre begrensningen av skredporten. Mot øst henger den sammen med Landfall og terrassen nedenfor Fåren. Men her er det nesten skåret av av tidligere ras.
Over den vestre delen av ryggen skjærer den såkalte Eklo-dalen seg ned. Dette er restene etter et gammel elveløp fra den gang da elven gjennom Leirådalen hadde sitt løp over dette området. Elveløpet ble tørrlagt da Leirå-dalen ble åpnet ved en rekke ras i middelalderen.
Men enda så sent som 18. mai 1893 hadde en liten bekk sitt løp gjennom denne dalen. Dalen ble imidlertid kuttet av slik at bare den nederste delen er igjen på denne ryggen nå. Lengre opp finnes dalen igjen nedenfor Fåren.
Den opprinnelige og første Eklogården kan trolig spore sin historie helt tilbake til begynnelsen av vår tidsregning. I hvert fall stammer den fra eldre jernalders romertid, det vi si fra tidsrommet 0 - 400 e. Kr.
Eklo var en stor og betydningsfull gård gjennom hele førkristen tid. I kristen middelalder begynte oppdelingen. Men da begynte sannsynligvis også ødeleggelsene fra naturens side. Det er et gammelt sagn som sier at Høy-Eklo forsvant da Leirådalen ble åpnet opp.
Og på platået mellom Eklogårdene og Eklodalen ligger det rester etter gammel skredmasse. Men å fastslå hvordan det har skjedd, er helt uråd i dag, fordi Verdalsraset har fjernet alle spor mot nord, og Verdalselven har fjernet sporene mot syd. For elven har gravet seg dypt inn i sydsiden av terrassen. Det er ikke et lite areal den har fjernet i århundrenes løp. Det var forøvrig her elven hadde sitt løp inntil raset gikk i 1893.
Tallet på Eklo-gårder har variert opp gjennom tiden. Likeså har navnene skiftet.
Eklo søndre ble kalt Eklo østre, og den var en tid på 1600- tallet delt i to. Men dette navnet brukes ikke i dag.
Eklo nordre ble dels kalt Eklo vestre, og i første halvpart av 1600-tallet var også den delt i to.
På 1800-tallet skjedde det ytterligere delinger og sammenslåinger. (Se Ver-dalsboka IV s. 260 ff.)
62 V E R D A L S B O K A
Da raset gikk, fantes følgende Eklo-gårder: Eklo søndre, Eklo nordre østre mellom, Eklo vestre og Eklosvedjan. Den siste forsvant fullstendig. I tillegg må Rognhaugen nevnes. Dette er en gård som er skilt ut fra Eklo søndre.
EKLO NORDRE VESTRE 95.4
Gården
I dagligtalen er dette Eklo vestre.
Dette var den ene halvparten av det gamle Eklo nordre.
Gårdsvaldet nådde helt bort til Modalen og Follobekken i vest. Der og i sydvest grenset valdet mot Haga. I Modalen grenset valdet også mot Mo. Muligens nådde valdet så vidt bort til de sydligste delene av Kråg. I 1893 var det Krågsmoen som lå her. Mot nord lå så Eklosvedjan. Mot øst og sydøst lå Eklo mellom. Elven dannet grensen mot syd.
Beliggenheten av Eklo vestre gjorde at den ikke fikk så store skader av selve utglidningen. Skadene skyldtes først og fremst overslamming av jord og skog.
Før raset var arealet 289.62 dekar. Her var det 148,42 dekar dyrket jord, 124,09 dekar skog og havning, 4,9 dekar eng, 18,59 dekar annen udyrket mark og 1,6 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 8 mark 67 øre.
I 1890 ble sådd 2 hektoliter bygg og 12 hektoliter havre. Det ble satt 9 hektoliter poteter. Det fantes 6 to-hjulte vogner på gården.
Husdyrbestanden pr. 1. januar 1891 var 2 hester, 8 storfe, 9 sauer, 3 griser og 11 høns.
Folket
Johannes Pedersen Stubbe hadde overtatt gården omkring 1870. Da raset gikk, bodde følgende personer der:
Johannes Pedersen, gårdbruker, 72 år
Marie Kristoffersdatter, kone, 57 år
Peder Marius, sønn, 20 år
Anne Kristine, datter, 18 år
Inger Marie, datter, 17 år
Odin, sønn, 14 år
Anna Pauline, datter, 11 år
Johannes var sønn av Peder Paulsen og Magnhild Jensdatter fra Stubbe. Marie Kristoffersdatter var datter av Kristoffer Kvello og Anne Reppe.
Verdalsboka - 4
64 V E R D A L S B O K A
Familien på Eklo nordre vestre. Bak fra v.: Peder Marius, Odin, Amm Pauline. 1 midten
: Marie Kristoffersdatter, Johannes Pedersen Eklo. Foran fra v.: Anne Kristine, Inger Marie.
Hva som skjedde 1
R A S I V E R D A L 65
Dagen før raset var Peder Marius borte på et jordstykke kalt Eklosanden og gjorde våronn. Eklosanden var en nedlagt husmannsplass. Det bodde ingen folk der, men jorden ble brukt av Eklo vestre. Peder pløyde jordstykket den dagen. Da han var ferdig, vurderte han om han skulle sette igjen redskapene der, eller ta dem med seg hjem. Han bestemte seg for det siste, og han tok med seg plogen og utstyret til Eklo vestre.
Om natten gikk raset, og den jorden han hadde pløyet, var borte. Men han berget plogen fordi han hadde tatt den med opp til gården da han var ferdig.
Heller ikke på Eklo vestre hørte man det første raset. De ble vekket av Peter Eliassen på nabogården Eklo nordre østre. De var blitt vekket av Kristen skomaker fra plassen Eklomyra. Denne plassen lå nedenfor Eklomelen ved elven, og han hadde så vidt kommet seg ut før leiren stengte alle dører og vinduer.
Peter Eliassen hadde en båt liggende på gården, og sammen trakk de nå denne båten mellom seg mot melkanten i syd. De hadde til hensikt å sette over elven for å komme seg i sikkerhet på den andre siden. Mens de sprang slik med båten mellom seg, så de seg hele tiden tilbake for å se om Eklo-bakkene reiste.
Da de nådde ut på melkanten, oppdaget de snart at i den retning fantes det ingen redningsvei. De sprang så i retning av Landfall. Derfra sprang de mot Leirådalen og Halset. Også på denne turen trakk de båten med seg. De var overbevist om at Eklo ville gå ut, og de mente at da ville båten være en mulighet for redning.
Inger Marie fortalte at det hadde gått styggelig fort for seg da de forlot huset. For da hun sprang nede på Landfallflatene, oppdaget hun at hun hadde sko fra to forskjellige skopar på seg.
De fikk ikke tid til å slippe ut husdyrene, slik at de sto inne i fjøset da de rømte. Da de kom tilbake utpå dagen 19. mai for å se til dyrene, fant de folkene fra Krågsmoen, Hans Nilsen og hans familie, der. Hans kone Ingeborganna Olsdatter hadde nettopp vært inne i fjøset og melket og gitt dyrene mat. Selv hadde denne familien mistet alt de eide, men de berget livet og hadde kommet seg opp til Eklo nordre vestre.
Skaden på gården omfattet 39,4 dekar dyrket mark, 4,9 dekar eng og 59,1 dekar skog og havning, tilsammen 103,4 dekar.
Ca. 3/8 av eiendommen gikk tapt.
Før raset hadde jordverdien vært kr. 6.400. Etterpå ble den satt i kr. 4.000. Tapet var således på kr. 2.400.
Eiendommen ellers sto i kr. 8.000. tapet ble satt til kr. 3.250, slik at den nye verdien ble kr. 4.750.
66
Etterpå
V E R D A L S B O K A
Johannes Pedersen Eklo ble tildelt en erstatning på kr. 2.300. Han fikk 500 kroner i forskudd. I 1895 ble skylden på gården fastsatt slik:
Gårdsnr. 95, bruksnr. 4, Eklo vestre av skyld mark 8,67 et avtak for 5 år av mark 3,25, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,67.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,12 for første halvår 1893.
Den ødelagte jorden var på 103,4 dekar. Den ble utlagt til eieren i to teiger, en på norsdsiden i skredgropen, og en på sydsiden ved elven.
Johannes kjøpte Stor-Vuku i 1893, og hans sønn Odin drev gården. Johannes og Marie flyttet dit da Peder overtok Eklo i 1900.
Marie døde i 1915.
Johannes døde i 1929 106 år gammel. Han var da bygdens eldste, og man antok at han var landets eldste mann da.
Peder giftet seg med Maren Jonsdatter. Han døde i 1959.
Odin overtok Vuku store i 1910. Han giftet seg med Marie Sivertsdatter fra Øra. Han døde i 1956.
I 1900 bodde Anne Kristine, Inger Marie og Anna Pauline på Vuku store. Inger Marie giftet seg ikke. Hun bodde på kåret hos Odin. Hun døde i 1960.
Anna Pauline giftet seg med Johan Libakk. De kjøpte Stubbe. Anna døde i 1928. Heller ikke Anne Kristine giftet seg. Hun overtok Stubbe, og bodde der i mange år. Hun døde på Verdal Aldersheim i 1957.
Note:
1Opplysninger ved Arne Eklo.
EKLO NORDRE ØSTRE OG MELLOM 95.1/3
Gården
I dagligtalen kalles denne gården Eklo mellom.
Gården ble delt så sent som i 1865 i Eklo østre og Eklo mellom. Men i 1892, altså året før raset, ble partene samlet til en gård igjen.
I nordvest grenset gården mot Eklo vestre. Helt i nordøst nådde valdet så vidt det var bort til Tokstad. I sydøst lå Eklo søndre, og i sydvest nådde valdet ned til elven.
Før raset var det totale arealet 289,62 dekar. Her var 174,98 dekar mål dyrket jord. Resten fordelte seg på 87.55 dekar skog, 3.9 dekar eng, 21,65 dekar annen udyrket mark og 1,54 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 7 mark 12 øre.
De opplysningene som er satt opp nedenfor, er hentet fra en registrering i forbindelse med folketellingen fra 1891, og da var det fremdeles to gårder.
Utsæden for Eklo østre mellom var 1 hektoliter bygg, 5 hektoliter havre og 6 hektoliter poteter. Der var det 2 to-hjulte vogner.
For Eklo mellom vestre var tallene 1 hektoliter bygg, 6 hektoliter havre og 6 hektoliter poteter. Det fantes 2 to-hjulte vogner på gården.
Husdyrene er også oppgitt for to gårder 1. januar 1893.
På den første var det 1 hest, 5 storfe, 5 sauer, 1 gris og 9 høns.
På den andre var det 1 hest, 3 storfe, 5 sauer, 2 griser og 9 høns.
Eklo mellom sett fra syd i 1918. Foto: Einar Musum.
68 V E R D A L S B O K A
EKLO NORDRE ØSTRE OG MELLOM 95.1/3
Ingen dyr gikk tapt i raset, og følgelig er det ikke oppgitt noe om husdyrholdet i 1893. Muligens var antallet på husdyr noe mindre på gården etter sammenslåingen enn det samlede tallet for to gårder.
Johan Hojem og Maren Petersdatter. Folket
På denne gården bodde Petter Eliassen. Han overtok Eklo mellom etter sin far Elias Larsen i 1888. Og i 1892 kjøpte han Eklo østre av Johannes Ellevsen. Dermed kom de to partene på en hånd igjen.
Da raset gikk, bodde følgende personer på gården:
Peter Eliassen, gårdbruker, 39 år
Ragnhild Bergitte Olausdatter, kone, 48 år
Maren Elise, datter, 14 år
Karen, datter, 13 år
Petra Bergitte, datter, 11 år
Ole Martin, sønn, 8 år
Edin Marius, sønn, 3 år På kåret bodde
- Elias Kristian Larsen, kårmann, 73 år
Marit Pedersdatter, kone, 80 år Peter Eliassen var sønn av disse to.
Ragnhild Bergitte var datter av Peter Olaus Bårdsen og Marta Olsdatter på Haga mellom.
70 V E R D A L S B O K A
I de offisielle listene opplyses det at det var fire barn hjemme. Familien hadde seks barn. Normalt skulle det ha vært de fire yngste som var hjemme. Men den eldste datteren, Maren Elise, har fortalt hvordan de flyktet hjemmefra, så i alle fall var hun hjemme. Men i og med at ingen liv gikk tapt på denne gården, kan det rett og slett være en feil når det står fire barn. Eller det kan være slik at da listen ble satt opp etterpå, hadde Maren Elise flyttet hjemmefra. Hun var nemlig 14 år da dette skjedde, og hun ble konfirmert like etterpå.
Elias Kristian Larsen var født på Skjærset. Hans foreldre var Lars Jensen Lorås fra Røra og Marta Eliasdatter Skjærset.
Marit Pedersdatter var født på Haug. Hennes foreldre var Peder Larsen Haug og kone
Beret Ellevsdatter.
Hva som skjedde 1
Om disse fortelles det at de fikk varsel av Kristen skomaker som kom opp til gården. Kristen skomaker var husmann under gården og bodde på en liten husmannsplass like nedenunder Eklomelen ved elven som ble kalt Eklomyra eller Eklomelen. Plassen hans ble begravet av det første skredet. Kristen klarte imidlertid å komme seg ut i live, men bortsett fra et laken, var livet alt han klarte å berge. Fullstendig tilklint av leire stavret han seg opp til Eklo mellom. Der lå «sjølfolket» i en omhengsseng på kjøkkenet. De Ole Petersen Eklo. våknet ved at det tuslet ute på gangen. Kristen gikk inn på
kjøkkenet, og det fortelles at da Petter fikk se denne figuren på golvet, visste han ikke hva han skulle tro. Men etter sigende skal han ha sagt for seg selv:
«Deg har jeg hørt snakk om, men aldri sett. Er det slik du ser ut.»
Men Kristen fikk satt dem inn i hva som var i ferd med å skje. I full fart la de på dør. De fikk varslet på nabogården Eklo nordre vestre.
Den eldste datteren på gården, Maren Elise, har fortalt at de tenkte først å ta seg ned til elven, for så å sette over til Melby med båt. Petter hadde en båt liggende oppe på gården. Sammen med folkene fra den andre Eklo-gården trakk de båten mellom seg på melkanten. Hele tiden snudde de seg for å se om Eklobakkene reiste. Men da de likk se hvordan det så ut nede i dalbunnen, var det bare å glemme den rømningsveien. De forlot båten og
R A S I V E R D A L 71
sprang det de kunne nordøstover. De ville prøve å komme bort til fjell, for der ville de være sikker. Klokkhusberget i Leirådalen var derfor målet.
En annen versjon sier at de trakk med seg båten også da de rømte østover. De mente at dersom Eklobakkene gled ut, ville de ha en mulighet til å berge seg i båten.
Maren hadde Edin Marius på ryggen, og foreldrene hjalp kårfolkene. De andre hjalp hverandre best mulig. De sprang østover i retning av Landfall.
I følge hva de selv mente, var de fremme ved Klokkhusberget ca. klokken 1, og her følte de seg trygge. De satte seg ned og så seg tilbake. Maren fortalte at de da så gården Kråg seile nedover. Etter at den hadde vært ute av syne et øyeblikk mens den var bak Ekloryggen, dukket den frem igjen nede i dalen, og fra der de satt så det ut som at den støtte mot Melbyberget så bitene fløy.
På den avstanden var det nok ikke mulig å se at bitene fløy. At det så ut som at den støtte mot Melbyberget, må vel kanskje også tilskrives avstanden. Men det er en kjensgjerning at Kråg havnet nede ved Sundby, og det er ikke så langt fra Melby. Og de kan ha sett leirspruten da den sprutet oppover bakkene på motsatt side av dalen.
Kristen skomaker var ikke med på denne løpeturen. Hvor han gjorde av seg, var ukjent. Men alle folkene på gården berget seg, og det gjorde også Kristen skomaker.
Her er det imidlertid grunn til å gjøre seg en liten refleksjon. Det er nemlig ikke mulig at de kan ha vært fremme ved Klokkhusberget på den tiden det var tale om. Det første skredet som tok huset til Kristen skomaker, gikk ca. klokken 0030. Huset hans ble tatt noen minutter senere. Han klarte å komme seg ut og opp til Eklo mellom. Etter å ha vekket folkene og fått dem til å forstå hva som skjedde, trakk de altså først båten ut til melkanten før de flyktet nordøstover. Til Klokkhusberget er det ca. 3 kilometer i luftlinje, og de måtte dessuten krysse Leirådalen. Og de måtte opp i berget til en slik høyde at de fikk oversikt over det som skjedde i rasområdet. Det synes helt urimelig at alt dette kan ha skjedd i løpet av en halv time. Rimeligvis så de det som er beskrevet mens de befant seg på vestsiden av Leirådalen. Flukten fortsatte til de kom til fast fjell. Derfor er det ganske sikkert en erindringsforskyvning som skyldes de enorme sinnspåkjenningene de var utsatt for.
Eklo mellom ble ikke påført så veldig store skader, selv om den riktignok mistet noe jord ved selve raset. Men mesteparten av den jorden som ble ødelagt, ble ødelagt ved overslamming.
Skadene omfattet 49,2 dekar dyrket mark, 3,9 dekar eng og 39,4 dekar skog og havning, tilsammen 92,5 dekar.
Dette tilsvarte ca. 7/20 av eiendommen.
72 V E R D A L S B O K A
Før raset sto verdien av jorden i kr. 4.000. Etterpå sto den i kr. 2.600, slik at tapet var på kr. 1.400.
Eiendommen forøvrig sto i kr. 9.000 før raset. Tapet ble satt til kr. 3.250, slik at det var tilsvarende kr. 5.750 igjen.
Etterpå
Peter Eliassen fikk kr. 2.500 i erstatning. Han fikk kr. 218,96 i forskudd. Av dette var kr. 18,96 til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.
Kårfolkene Elias Larsen og Marit Pedersdatter fikk kr. 205 i erstatning. De fikk 80 kroner i forskudd. Og som årlig livrente fikk de kr. 180.
Elias Larsen er også nevnt i Forvaltningskomitéens protokoll 15. desember 1893. Der opplyses det at han måneden før hadde fått et tilskudd på kr. 50 av Utdelingskomitéen. Nå ble det bestemt at dette skulle være en gave.
Eklo nordre østre og mellom fikk forandret skylden på følgende vis i 1895 (to bruksnummer):
Gårdsnummer 95, bruksnr. 1, Eklo østre av skyld mark 3,56 et avtak for 5 år av mark 1,25, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,56.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,43 for første halvår 1893.
Gårdsnummer 95, bruksnr. 3, Eklo mellom av skyld mark 3,56 et avtak for 5 år av mark 1,25, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,56.
Også denne parten fikk en tilsvarende reduksjon av veiskatten, kr. 0,43, for første halvår 1893.
Skaden tilsvarte 92,5 dekar jord. Alt dette grenset direkte til det som ikke ble berørt, og alt ble derfor utlagt til eieren.
Peter og Ragnhild fortsatte på gården etterpå. Både de og deres barn bodde der i 1900. Peter kjøpte restene av Jermstad østre eller Smedgården. Han bygget nye hus langt øst på valdet like syd for Fåren øvre. Han fikk tinglyst veirett gjennom rasgropen mellom Eklo nordre østre og Jermstad østre.
Kårmannen Elias bodde også på Eklo nordre østre i 1900. Han var nå blitt enkemann. Marit døde i 1900. Elias døde i 1903.
I 1909 overleverte Peter og Ragnhild gården til sønnen Ole.
Peter døde i 1940, mens Ragnhild døde allerede i 1909.
Maren Elise gikk under navnet veitja. Hun ble gift med John Hojem. De kjøpte Landfallenget som så fikk navnet Hojem.
Karen var ugift.
Ole som overtok gården etter sin far, giftet seg først med Anna Oline. Etter hennes død giftet han seg med Marie Steinsli.
Edin Marius var også ugift. Noter:
1Opplysninger ved Arne Eklo, Magnhild og Leif Myhre.
EKLO SØNDRE 94.1
Gården
Som navnet antyder, er dette den sydligste av Eklo-gårdene.
Mot nordvest grenset gården mot Eklo mellom. Langs en kort strekning i nordøst nådde valdet bort til Tokstad som lå under Prestegården. I nordøst lå også Rognhaugen. Mot øst lå Landfall, og mot syd lå Verdalselven.
Denne gården fikk ingen del av jorden ødelagt av selve utglidningen. Derimot ble store deler av elvesletten på sydsiden av valdet overslammet.
Før raset hadde denne gården et samlet areal av 529,83 dekar hvorav 298,14 dekar var dyrket jord, 148,61 dekar var skog og havning, 44,3 dekar var eng, 37,37 dekar var annen udyrket jord, og 2,31 dekar var veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 19 mark 16 øre.
I 1890 var utsæden 7 hektoliter bygg, 19 hektoliter havre, 25 kilo gressfrø og 12 hektoliter poteter. På gården fantes 4 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.
Antall husdyr pr. 1. januar 1891 var 4 hester, 25 storfe, 10 sauer, 3 griser og 6 høns. Etter som ingen dyr gikk tapt i skredet, finnes ingen tall oppgitt for året 1893. Men besetningen var nok temmelig lik den i 1891.
Folket
Eieren av gården, Johan Gustav Andreassen, hadde kjøpt den i 1884. Følgende personer bodde der da raset gikk:
Johan Andreassen, gårdbruker, 39 år
Karen Anna Ellefsdatter, kone, 36 år
fire tjenere
Johan Andreassen var fra Lillemoen i Skogns Markabygd. Hans foreldre hette Andreas Olsen Ness og Ingeborg Anna Bardosdatter.
Karen Anna Ellefsdatter var fra Frol. Hennes foreldre var Ellef Matias sen Heir og Lisa Margrete Johnsdatter Hallan.
Hvem tjenerne var, er ukjent.
Hva som skjedde
Det er ikke kjent hvordan disse opplevde raset, men ingen omkom, og ingen kom til skade. Men de rømte ikke vekk i likhet med folkene på nabogårdene. Karen lå syk, hun hadde lungebetennelse. Da folkene på nabogården Eklo
EKLOSVEDJAN 96.1, 95.2, 106.7
- W y >jä0^j:;' ■ ■ :;'i:-'iniftii«i
sett fra nord i 1922.
Eklo søndre
Foto: Einar Musum.
nordre østre var på vei ut mot terras sekanten med båten som de hadde tenkt å sette over elven med, vekte de de to på Eklo søndre. Johan skal da ha svart slik:' «Æ rekke mæ itj! Karen e dåle!»
De ble derfor værende på gården. De beholdt også husdyrene hjemme. Ingen av dem gikk tapt.
Ødeleggelsen omfattet 29,5 dekar dyrket jord, 44,3 dekar eng og 54,1 dekar skog og havning, tilsammen 127,9 dekar.
Skaden tilsvarte ca. 1/4 av den opprinnelige størrelsen.
Eklo søndre slapp således forholdsvis billig fra det sammenlignet med mange andre gårder.
Jordverdien hadde før raset vært kr. 12.600. Tapet ble beregnet til kr. 3.150. Den nye verdien ble kr. 9.450.
Eiendommen forøvrig hadde stått i kr. 16.000. Her ble tapet satt til kr. 5.500, slik at den nye verdien ble kr. 10.500.
Etterpå
Johan Andreassen ble tilkjent en erstatning på kr. 4.000. Skylden ble i 1895 fastsatt slik:
Gårdsnr. 94, bruksnr. 1, Eklo søndre av skyld mark 19,16 et avtak for 5 år av mark 4,79, og deretter for bestandig et avtak av mark 3,16.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,65 for første halvår 1893.
Det ødelagte arealet utgjorde 127,9 dekar. Det ble utlagt til eieren med uforandrede grenser. Det var bare svakt overslammet. I tillegg kom 32 dekar elveleie.
11910 solgte Johan og Karen Anna gården til Lars Stene og flyttet til Vang ved Hamar. Der døde Karen, og Johan giftet seg på nytt med sin husholderske. Johan ble over 80 år.
Note:
Opplysninger ved Arne Eklo.
R A S I V E R D A L 75
Gården
Eklosvedjan var en selveierplass utskilt fra Eklo nordre. I oversiktene etter raset opplyses den å ha vært sammensatt av tre forskjellige parter. Disse var Eklosvedjan, Eklosveet av Eklo nordre, og Glynden av Kråg. Dette forklarer de mange gårds- og bruksnumrene.
Mot vest grenset Eklosvedjan mot Haga. Her gikk grensen langs Follo-bekken dypt nede i Modalen. Mot nord lå Krågsmoen. Parten Glynden som tilhørte Eklosvedjan, lå visstnok øst for Krågsmoen. Mot øst grenset gården mot Trøgstad lille søndre, og mot syd lå Eklo mellom og Eklo vestre.1
Det ble i 1893 fastslått at arealet hadde vært 98,7 dekar. Av dette var 64,2 dekar dyrket mark, og 34,5 dekar engmark.
Matrikkelskylden var 2 mark 39 øre.
I 1890 var utsæden 1 hektoliter bygg, 3 hektoliter havre, 3 kilo gressfrø og 5 hektoliter poteter. Dessuten var det 2 to-hjulte vogner på gården.
Pr. 1. januar 1891 besto besetningen av 1 hest, 2 kyr, 7 sauer og 8 høns.
Den daværende eieren, Johan Pedersen Minsås, solgte gården samme året til Erik Hansen Sæbo.
I 1893 hadde Erik Sæbo 5 kyr, 8 småfe, 1 gris og et ukjent antall høns.
Før Erik Sæbo overtok, var gården forsikret på følgende vis: Hovedbygningen - kr. 240, en ny ladebygning i 1885 - kr. 300, stabburet - kr. 35, og fjøs, stall og ladebygning - kr. 80. Løsøret var forsikret for kr. 1.020, og avlingen for kr. 481. I løsøret inngikk en kokeovn og en kakkelovn. Avlingen var spesifisert slik: 6 tønner bygg, 20 tønner havre, 30 tønner poteter, 10 lass høy og 20 berger halm.
Folket
Erik Sæbo hadde etternavnet fra sitt hjemsted, Sæbø i Romsdalen. Følgelig hender det at dette navnet er skrevet både Sæbo og Sæbø.
Før familien kom til Verdal, hadde de bodd både i Bindalen og Bodø. Hans kone var fra Bindalen. Det eldste barnet ble født i Bindalen, mens de neste to var født i Bodø. Den yngste ble født på Eklosvedjan. Erik var smed, og i tillegg til gården drev han mye med arbeid utenfor hjemmet.
I mai 1893 bodde følgende personer på denne gården:
EKLOSVEDJAN 96.1, 95.2, 106.7
Erik Hansen Sæbo, gårdbruker, smed, 37 år
Anna Kornelia Andersdatter, kone, 32 år
Hans Artur Kornelius, sønn, 7 år
Edvin Klaudius, sønn, 6 år
Johan Benjamin, sønn, 4 år
Arne Ingolf, sønn, 2 år
- Beret Johannesdatter, enke, 64 år Anna Kornelia Andersdatters foreldre
var Anders Johannessen og Karen Ber gitte Gaupen fra Bindal.
Beret Johannesdatter var mor til den forrige eieren, Johan Pedersen Minsås, som solgte gården til Erik Sæbo. Hun ble boende på kåret da sønnen og familien flyttet derfra. Hennes datter, Pauline Ber-gitte Pedersdatter, 27 år gammel, bodde der også til bare Anna
noen dager før raset. Hun fikk da arbeid i Bodø og Sæbo Kornelia Andersdatter
reiste dit.2
Berets foreldre var Johannes Olsen og Maria Andersdatter Leinsvald.
Hva som skjedde
Hva som skjedde med Beret Johannesdatter og Pauline Pedersdatter, har Bjarne Slapgard fortalt:
«- Ho som seinare vart mor mi, budde saman med mormor på Eklosvedjan. Dei hadde da selt garden til familien Sæbo, men hadde kår der.
Nokre dagar før raset dro mor, som enno var ugift, til Bodø der ho hadde fått arbeid. Båten skulle gå frå Trones tidleg om morgonen, og mor ville ikkje vekke dei fire Sæbo-gutane som enno lå og sov. Ho gjekk difor inn på rommet deira og la eit kamferdrops på kvar pute som avskilsgåve. Desse gutane, Hans, som var sju år, Edvin Claudius, seks år, Johan, fire år, Arne, to år, og mor deira, Anna, som da var 32 år, døydde alle saman i raset.
Då mor lå for å døy da ho var langt oppe i 80-åra, kom ho til å snakke om denne hendinga og sa mellom anna da: «Aldri har eg gjort noko så lite, men som har gleda meg så mykje som da eg ga bort desse kamferdropsa.»
Far åt gutane var borte på arbeid rasnatta og berga livet.
Mormor var altså att på Eklosvedjan. Men om kvelden den 18. mai kjende ho seg uroleg og dro over til slektningar på Melby. Der satt ho da flodbåra
R A S I V E R D A L 77
Sittende Beret Johannesdatter og hennes datter Pauline Bergitte Pedersdatter Min sås.
slo mot huset, men berga saman med dei andre der livet. Det hadde ho ikkje gjort om ho hadde halde seg heime på Eklosvedjan.»
Som det fremgår av det Bjarne Slapgard har fortalt, var Erik Sæbo borte på arbeid rasnatten. Han var kjent som en dyktig smed. og på Verdalsøra hadde han sin egen smie. Denne natten var han i smien og skodde hester.
Raset må ha kommet fullstendig overraskende på denne huslyden. Men allikevel er det grunn til å merke seg at Beret Johannesdatter følte en merkelig uro om kvelden, og at hun derfor dro over til slektninger på Melby. Avstanden fra Eklosvedjan ned til elven var ikke stor. Trolig gikk hun forbi EkJo
78 V E R D A L S B O K A
vestre og kanskje også husmannsplassen Eklomyra. Hun signaliserte til den andre siden at hun ville over, og de kom for å hente henne.
I følge Slapgard satt hans mormor og folkene der oppe om kvelden og pratet da raset kom.
Men for de andre på Eklosvedjan fantes det ingen redning. Egentlig vet vi ikke hvordan det hele gikk for seg. Eklosvedjan lå like øst for skredporten. Hele gården forsvant. Av dette valdet ble det igjen en liten pynt som stikker ut mot nord fra terrassen vest for Eklo. Denne pynten utgjør 0,2 mål eller 200 kvadratmeter. Det er alt som er igjen.
Det er fra flere vitner fortalt at det første raset var forholdsvis stillferdig sammenlignet med det som kom etterpå. Folk på nabogårdene hørte det ikke. Heller ikke de som ble med ut og overlevde. Når hverken folkene på Eklo eller andre som var midt oppe i raset, hørte noe, er det heller ikke grunn til å tro at familien Sæbo skulle ha hørt det.
Rasmassene fra det første raset fulgte elveløpet sydøstover i retning av Melbyberget. At Eklosvedjan ikke gikk ut med dette raset, fremgår av det faktum at det eneste som ble funnet igjen av husene på Eklosvedjan, var en del av stabburet. Og det ble funnet nedenfor Haga i en avstand av flere kilometer fra der det hadde stått. Videre ble noen gjenstander funnet så langt mot vest som på vestsiden av elvens nåværende løp på John Ekrens eiendom i 1967. Dette var en sølv sukkerskje med inskripsjonen A. Sæbø (Anna Sæbo),3en mes-singkjele med hanke og en spiss-slede. Minst ett lik ble også funnet ved Kålen. (Se nedenfor.)
Derfor er det mer sannsynlig at Eklosvedjan gikk med i den andre delen av raset. Dette tok veien ut gjennom den nå åpnede skredporten og tvers over dalen i retning av Sundby og Bjørken.
Men det kan se ut som at Eklosvedjan forsvant forholdsvis sent i det andre raset etter som husene fulgte strømmen mer i vestlig retning. Etter hvert som flatene på sydsiden av elven ble oppfylt, ble de påfølgende rasmassene tvunget vestover.
Dersom husene lå på overflaten etter denne farten, ble de begravet av det største raset som kom noen minutter senere.
Vi vet ikke hvorvidt noen av beboerne kom seg ut eller ikke. Men de fire av de omkomne fra denne gården som ble funnet, ble funnet på forskjellige tidspunkter. Dette, samt at en ikke er funnet, tyder på at enten kom de seg ut eller så ble husene smadret og likene spredt.
Døde:
ANNA KORNELIA ANDERSDATTER SÆBO, født 1861 HANS ARTUR KORNELIUS ERIKSEN SÆBO, født 1886
R A S I V E R D A L 79
EDVIN KLAUDIUS ERIKSEN SÆBO, født 1887 JOHAN BENJAMIN ERIKSEN SÆBO, født 1889 ARNE INGOLF ERIKSEN SÆBO, født 1891
De to første som ble funnet, var guttene Hans Artur Kornelius og Arne Ingolf. De ble begge funnet 1. juni ved Ness. Arne ble begravet 3. juni og Hans 4. juni på Stiklestad. For begges vedkommende fant jordfestelsen sted 4. juni.
Deres mor, Anna Kornelia ble funnet 7. juni, og hun ble begravet og jord-festet 9. juni på Stiklestad.
Edvin Klaudius ble funnet henimot midten av juli. Han ble begravet 18. juli på Stiklestad, og jordfestet 23. juli.
Johan Benjamin er ikke gjenfunnet.
Erik Sæbo fikk umiddelbart høre om ulykken, og han reiste øyeblikkelig opp til rasstedet. Der lette han utrettelig etter sin familie i lang tid. I det minste ble en av guttene funnet av ham selv. Henrik Lågness fortalte at han hadde vært til stede på Kålahøgda da Erik kom bærende med liket av gutten sin, og den hendelsen hadde gjort inntrykk på dem som var til stede da.
Hele tiden utførte han den ene livsfarlige redningsdåden etter den andre. For dette fikk han tildelt redningsmedaljen av 2. klasse. (Se nærmere om dette under Redningsarbeidet og Medaljer.)
Om sin kone sa han at selv om hun hadde kunnet berge livet selv, ville hun aldri ha forlatt sine barn.
Videre sa han at han hadde reist mye rundt om i verden og sett mye fælt. Men aldri hadde han vært vitne til noe så forferdelig som det han så her.
Erik Sæbo mistet således alt, både familie, gård og grunn med husdyr. Jordveien hadde før ulykken en verdi av 2.725 kroner.
Eiendommens verdi forøvrig var kr. 3.450. Alt gikk tapt.
Men en annen person som fikk høre om ulykken dagen etter, var Anna Sæbos bror, Kristian Bernhard Jakobsen Gaupen. Han var egentlig hennes halvbror. Han var skipper på en fembøring og var på fiske utenfor Finnmarkskysten. Natten mellom 18. og 19. mai våknet han etter en fæl drøm. Han hadde drømt om svarte, stygge fluer, og da han våknet, var han helt gjennomvåt av svette. Han tenkte med en gang at dette måtte bety noe forferdelig, og da han om dagen kom inn til land, fikk han via telegrafen høre om det store raset i Verdal. Han visste ikke om søsteren og hennes familie var blitt med, men etter drømmen visste han at noe hadde skjedd med dem.
Denne historien har han fortalt sine barn.4
Etterpå
Erik Sæbo fikk kr. 4.000 i erstatning. Av dette var kr. 500 forskudd.
80 V E R D A L S B O K A
Beret Johannesdatter fikk 225 kroner i erstatning. Dessuten fikk hun 75 kroner i årlig livrente. Som nevnt ovenfor, ble 0,2 dekar stående igjen på en pynt. Resten forsvant. I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 96, bruksnr. 1, Eklosvedjan av skyld mark 1,35 et avtak for 20 år av mark 1,35, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,25.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,47 for første halvår 1893.
Gårdsnr. 95, bruksnr. 2, Eklosveet av skyld mark 0,48 et avtak for 20 år av mark 0,48, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,43.
Og for denne parten ble reduksjonen av veiskatten på kr. 0,17 for første halvår 1893.
Senere ble det gjort en tilføyelse vedrørende skylden for denne gården på grunn av at den omfattet flere gårdsnummer:
For gårdsnr. 106, bruksnr. 7 av skyld 56 øre et avtak til 31. desember 1913 av 56 øre, og deretter for bestandig et avtak av 51 øre.
Hele eiendommen ble utlagt som en teig til Staten. Arealet var på 89,1 dekar. Dette lå i rasgropen, og alt Staten overtok i dette området, fikk benevnelsen Statsteig A.
Erik Sæbo giftet seg på nytt igjen året etter katastrofen med Ragnhild Pettersdatter Sørhaug. En tid bodde de på Steinkjer, men i 1900 bodde familien på Verdalsøra. Erik var da jordbruker og frisør. Ragnhild døde, og Erik giftet seg for tredje gang med Elen Marie Lorentsdatter Sjøbakken fra Sjøbygden. Da var han bosatt på Levanger.
Han døde i 1919.
Beret Johannesdatter døde i Østersund i 1896.
Noter:
1 De to siste var blitt til ved deling av Eklo nordre.
2 Dette var mor til Bjarne Slapgard, og Beret Johannesdatter var hans mormor.
3 Dette var en skje Anna Sæbo fikk i premie for en ku på en utstilling. Opplysninger ved Aslaug Rognsås, hans datter, og således niese av Anna Sæbo.
Verdal sboka - 5
EKLOVALD, EKLOMYRA 94.1
Plassen
Dette var en liten husmannsplass under Eklo søndre. Den lå nord for elven på den smale elvesletten nedenfor Eklo. Plassen ble også kalt Eklomelen og Skredderstuggu.
Beliggenheten av plassen kan tyde på at den var utsatt for flom.
I 1890 ble det sådd 0,33 hektoliter bygg og 1 hektoliter havre, og det ble satt 3 hektoliter poteter.
I 1891 er det ikke oppført noen husdyr på denne plassen, men i 1893 fantes det 1 ku.
Folket
I 1893 bodde plassmannen alene på plassen. Det var:
- Kristen Amundsen, jordbrukende husmann, skomaker, 61 år Kristen Amundsens
foreldre var Amund Kristoffersen og Gjertrud Johns-datter Byvald.
Når det i de offisielle listene heter at også hans kone bodde der, må det bero på en feil. Hun var død på det tidspunkt. Hun er oppført i folketellingen 1875. men hun døde i 1881. Hun het forøvrig Sigrid Anna Olsdatter.
Hva som skjedde
Heller ikke Kristen fikk noe varsel før leiren omsluttet huset. Men leiren hadde ikke lenger den knusende kraften. Husene ble derfor stående på samme sted. Derimot steg leiren raskt oppover husveggene og trengte inn gjennom både dører og vinduer. Kristen kom seg såvidt ut før leiren nådde opp over døråpningen og vinduene og stengte ham inne. Han rakk ikke å få med seg annet enn et laken, og nesten naken flyktet han opp mot Eklo nordre østre mellom. Han var da så tilklint med leire at det var vanskelig å se at han var et menneske.
Han korn seg inn på kjøkkenet på Eklo nordre østre mellom hvor husfolket, Petter Eliassen og Ragnhild Olausdatter, lå. De trodde først det var hinmannen som kom på besøk.1
Men Kristen fikk dem snart til å forstå hva som var i ferd med å skje, og alle rømte ut. De vekket folkene på Eklo nordre vestre, og sammen tok de
EKLOVALD, ROGNHAUGEN 94.1
først en båt Petter hadde liggende på gården. Den trakk de mot kanten av Eklomelen, for de tenkte å sette over elven til Melby. På vei forbi Eklo søndre vekte de dem der. Der ville de ikke rømme hjemmefra. (Se under Eklo søndre.) De andre fortsatte med båten, men da de så hvordan det så ut nede i dalbunnen, forlot de båten og la på sprang mot Leirådalen. (Se under Eklo nordre østre mellom og Eklo nordre vestre om hva som videre skjedde med dem.)
Men Kristen ble ikke med dem. Hvor han flyktet, er ikke kjent. Men han berget livet. Derimot mistet han alt han eide. Den ene kua strøk med. Plassen hørte under Eklo søndre, og jordverdien ble regnet sammen med jordtapet Eklo søndre led.
Etterpå
Kristen Amundsen fikk en erstatning på kr. 640. Av dette fikk han 100 kroner i forskudd.
Senere var han bosatt i Leiråstua hvor han døde i 1900.
Note:
Opplysninger ved Arne Eklo.
R A S I V E R D A L 83
Plassen
Rognhaugen var navnet på flere husmannsplasser under Eklo søndre. I 1865 var det to plasser med dette navnet. I 1875 var det en, og i 1891 var det to igjen. Dessuten var det blitt utskilt en part som selvstendig bruk med dette navnet så tidlig som i 1811.
Så vidt det har lyktes å bringe i erfaring, var det en bebodd husmannsplass med dette navnet i 1893 da raset gikk. Den lå langt nordøst på valdet like opp til grensen av det selvstendige bruket Rognhaugen.
Den andre plassen med samme navn, men som var ubebodd, lå visstnok like i nærheten. I 1890 var utsæden 0,5 hektoliter bygg, 1,5 hektoliter havre og 4 hektoliter poteter på den plassen som var i bruk i 1893.
På den andre, som altså sto tom i 1893, var utsæden 0,5 hektoliter bygg, 1 hektoliter havre og 2 hektoliter poteter.
På den første ble det fødd 2 kyr, 1 sau, 1 gris og 6 høns pr. 1. januar 1891. På den andre føddes det 1 ku, 1 geit, 1 gris og 6 høns samme året.
Det er rimelig grunn til å tro at det samme antall dyr var på den eksisterende plassen Rognhaugen i 1893 som i 1891.
Margrete Pedersdatter. Senere
Folket
Plassfolkene på Rognhaugen må ha kommet dit like før raset. Før det hadde de bodd på Farbu på Inderøya og på Eklovald.
Det er opplyst at det i mai 1893 var fem hjemmeværende barn i tillegg til foreldrene:
Elling Jakobsen, husmann, 43 år
Margrete Pedersdatter, kone, 38 år
Elen Marie, datter, 10 år
Johan Petter, sønn, 7 år
Julie Augusta, datter, 5 år
Arne Marius, sønn, 2 år
Inga Kristine, datter, nyfødt brukte hun etternavnet Valum.
EKLOVALD, ROGNHAUGEN 94.1
Arne Marius Ellingsen Valum. Inga Kristine Ellingsdatter Valum.
Elling Jakobsen var fra Farbu på Inderøy a. Hans foreldre var Jakob Nilsen Farbu og
Jokumina Evensdatter.
Også Margrete var fra Inderøy a. Hun var fra Hastad. Hennes foreldre var Johan Peter Hastad og Sirianna Johansdatter.
Hva som skjedde
Folkene her fikk varsel ved at det var noen som sprang forbi og vekte dem.1Etter alt å dømme var dette Dina Jermstad. De sprang ut for å komme seg i sikkerhet. Den eneste veien de kunne rømme, var østover i retning av Landfall. De minste ble båret av de voksne.
Men det skjedde ingen ting med plassen ved dette raset.
Derimot må plassen ha blitt oversprøytet av leire fra etterskredet 6. september. Etter all sannsynlighet våknet folkene av bråket av den første delen av dette skredet. Og i likhet med folkene på eiendommen Rognhaugen rømte de i retning av Landfall igjen. Nøyaktig hva som skjedde, vet vi ikke. Ingen av folkene kom imidlertid til skade. Heller ikke mistet de noen dyr. Men det må ha blitt skader på både jord og hus. At jorden ble skadet, ble ansett som tap for den gården plassen lå under. Derimot var husene plassmannens eien- dom, og dersom de ble skadet, tilkom erstatningen husmannen. Og Elling fikk skadeserstatning.
Men husene var ikke mer skadet enn at de senere kunne rives og flyttes.
85
Etterpå
V E R D A L S B O K A
En kort tid etter raset bodde familien på Hallemsgjerdet (Jale).
Elling Jakobsen fikk tildelt en erstatning etterpå på kr. 400. Forslaget gikk ut på kr. 380. Han fikk 50 kroner i forskudd.
Han kjøpte senere parten Valum av Hallem nedre, og det var hit husene fra plassen ble flyttet. Elling og familien bodde der i 1900.
Elling døde i 1918. Margrete døde i 1922.
Elen Marie ble gift med Elling Hansen. Han var bestyrer på en gård ved Hamar.
Johan Peter utvandret til Amerika i 1911. Julie Augusta ble gift med en Andreassen. Arne Marius døde ugift i 1952. Inga Kristine var også ugift. Hun døde i 1975.
Note:
1Opplysninger ved Oline Valum.
FOLLO 105.1
Gården
Follo var en av de største gårdene som ble ødelagt av raset. Dette var en av de eldste i hele det utraste området. Trolig kunne Follo føre sin historie tilbake til eldre jernalder. Gården var også etter all sannsynlighet opphavs-gården til Kråg.
I middelalderen ble også Follo berørt av et mindre ras i den øvre delen av valdet. På den tid var Follo etter all sannsynlighet delt i to, og den øverste av de to gårdene fikk en del skader. Men skadene var så vidt omfattende at denne Follogården ble liggende øde etterpå. Den fikk navnet Folloaunet.
Gården grenset i vest mot Prestegården Auglen, mot syd mot Kråg og mot øst mot Jermstad. Trolig fulgte sydgrensen hovedveien fra Stiklestad til Vuku som gikk gjennom området. Mot nord strakte valdet seg opp mot Lyngåsen.
Det sies at når man sto på broen over Follobekken nede i Follodalen, kunne man så vidt se hustakene på Follo mot øst.
I sin nyere historie var Follo en meget veldrevet gård. Her bodde Anton B. Monrad
mens han drev flere av de omkringliggende gårdene som underbruk.
Men allerede i 1880-årene forpaktet John Rostad gården. Og Rostad og hans kone var vertskap for folkehøyskolen da denne hadde tilholdssted på Follo vinteren 1883-84. Og sommeren 1884 var det sommerskole for jenter på Follo. De eneste kjente fotografiene fra noe sted i det utraste området er visstnok elevkullene fra disse folkehøyskolekursene. Etter raset ble det totale arealet på Follo fastslått å ha vært 631,75 dekar. Av dette utgjorde det dyrkede arealet 283,03 dekar. Skogen utgjorde 193,7 dekar, og eng, havning
og annen udyrket mark utgjorde 157,02 dekar.
I 1890 ble det sådd 2 hektoliter bygg, 13,9 hektoliter havre, 1,4 hektoliter havre til grøntfor og 10 kg gressfrø. Det ble satt 13,9 hektoliter poteter. 0,1 ar ble brukt til andre rotfrukter enn poteter, og 0,1 ar ble brukt til kjøkkenhage. Det fantes 4 to-hjulte vogner på gården.
1. januar 1891 var det 3 hester, 12 storfe, 9 sauer, 3 griser og 19 høns på Follo.
I 1893 var tallet på husdyr omtrent det samme, nemlig 3 hester 14 storfe, 12 småfe og 2 griser. Tallet på høns er ukjent. I tillegg hadde to av tjenestejentene 1 sau hver, slik at alt i alt var det 14 småfe på gården.
R A S I V E R D A L 87
Follo. Storparten av Follovaldet forsvant i raset. Helt i øverste kant ble plassen Follomarka liggende helt på kanten etter raset 6. september. Plasseringen av Follostuggu er litt usikker. Men etter alt å dømme må den ha ligget på vestsiden av Follodalen.
Av en eller annen grunn er ikke bygningsmassen funnet i forsikringsproto-kollene.
Derimot var avlingen forsikret slik:
R A S I V E R D A L 89
R A S I V E R D A L 91
30 tønner bygg - kr. 360; 120 tønner havre - kr. 960; 1 tønne rug - kr. 16; 120 lass høy -
kr. 1.200; 100 tønner poteter - kr. 300; og 150 berger halm - kr. 450, tilsammen kr. 3.286.
Folket
I 1893 var ingeniør John Rostad eier. Han hadde kjøpt gården noen få år tidligere.
På en så pass stor gård måtte det nødvendigvis være et forholdsvis stort antall tjenere i tillegg til gårdbrukeren. På Follo manglet et naturlig innslag av beboere, nemlig kårfolk. Dette hadde sammenheng med at Rostad hadde kjøpt gården av en proprietær. Hverken Rostad eller Monrad hadde foreldre boende på gården. Til gjengjeld losjerte slektninger av kona der.
I mai 1893 bodde disse menneskene på Follo:
John Olsen Rostad, ingeniør, gårdbruker, 42 år
Bergitte Magdalene Hansdatter Valeur, kone, 33 år
Ole, sønn, 12 år
Bjarne, sønn, 10 år
Marie, datter, 7 år
Ingrid Elisabeth, datter, 4 år
Helge, sønn, 3 år
Tormod Mikal, sønn, 1 år
Birgitte Valeur, enke, ca. 60 år
Erlinga Valeur, losjerende,
Pauline Pedersdatter, tjenestejente, 44 år
Anna Margrete Amundsdatter Voll, tjenestejente, 28 år
Anna Olsdatter Stuskin, tjenestejente, 25 år
Mette Olausdatter Bjørgan, tjenestepike, barnepike 18 år
Marius Iversen, visergutt, gjetergutt, 15 år
John Rostad var fra Trones. Hans foreldre var Ole Jonsen Rostad og Marie Martinusdatter.
Bergitte var datter av lensmann Hans Petter Valeur på Namdalseid og Birgitte Ingebrigtsdatter Muus.
I de offisielle listene er frøken Valeur oppført som boende på Follo. Dette var trolig hennes søster Erlinga. Men enten var hun fraværende rasnatten, eller så bodde hun et annet sted.
Derimot var Birgitte Valeur til stede på gården. Hun var Bergittes mor. Hennes foreldre var Ingebrigt Muus og Birgitte Magdalene Rynning fra Snåsa.
Anna Margrete Voll var datter av Amund Andersen Voll og Marja Johans-datter.
92 V E R D A L S B O K A
John Rostad sammen med sin kone Bergitte Magdalene og sin svigermor Birgitte Valeur.
Pauline Pedersdatter var fra husmannsplassen Hammeren under Jermstad øvre. Hun benevnes derfor Jermstadvald. Men hun bodde på Follo. Hennes foreldre var Peder Olsen og Anne Ulriksdatter.
Anna Olsdatter var fra Stuskin. Trolig var hennes foreldre Ole Olsen og Anne Eliasdatter.
Mette var datter av en Olaus og Marta Ellevsdatter som var tjenere på Bjørgan. Marius Iversen var fra Tinden, Hans foreldre var Iver Olsen og Marta Pauline Nilsdatter Havet.
Videre er Odin Olausen Bjartnes oppført som tjener på Follo i de offisielle listene. Han var sønn av handelsmann Olaus Bjartnes, og bodde hos sine foreldre. Han er derfor tatt med under Jermstadvald.
Om kvelden kom Oline Gust ava Martinusdatter Brannhaug, gjeterjente, 15 år gammel. Hun var fra Brannhaugen og bodde egentlig der. Hun kom altså tilfeldigvis til Follo om kvelden. Det skulle bli hennes bane.
Hun var datter av Martinus Olsen Brannhaug og Anna Gustava Olsdatter.
Dette gir et totalantall av 15 mennesker på Follo rasnatten. Av disse omkom fire stykker.
R A S I V E R D A L 93
Birgitte Valeur med sine barnebarn rundt seg. Den som er merket * var ikke født da raset gikk. Bak fra v. Ingrid, Ole, Bjarne, Marie. Foran fra v. Helge, Birgitte Valeur, Borghild* som var Birgittes datterdatter.
Hva som skjedde 1
Det var egentlig en skjebnens ironi at familen Rostad befant seg på gården rasnatten. John Rostad hadde kjøpt Stiklestad nordre. Familien likte seg visstnok ikke på Follo. Hvor vidt dette hadde sammenheng med at det var veldig bløtt i jorden rundt gården, er uvisst. Men sikkert er det at det piplet opp vann av grunnen flere steder, og det dannet seg små kjegler av sand der vannet tøt frem.
Familien hadde planlagt å flytte til Stiklestad nordre 18. mai. Men så traff dette tilfeldig sammen med at Marie fylte år den dagen. Derfor ble flyttingen utsatt en dag.
I ettertid ble det også fortalt at en finnkjerring ved navn Sibylla hadde spådd at Follo skulle gå under. Men det ble ikke sagt noe om når dette skulle skje.
Ingen tok henne alvorlig, heller ikke John Rostad. Han skal ha svart henne omtrent slik:
«Får håpe det ikke blir i vår tid, Sibylla!»
Det var mange overlevende fra denne gården, og følgelig har vi flere beretninger av hva som skjedde her. I tiden like etter raset ble mange av dem som berget livet, utspurt og intervjuet av journalister fra de forskjellige avisene som hadde korrespondenter i Verdal. I den sammenheng ble det dannet en
94 V E R D A L S B O K A
Anna Margrete Amundsdatter Voll. Marius Iversen.
rekke myter. Og i forbindelse med hva som skjedde på Follo, har det dannet seg en slik myte.
I Hartmanns skrift som ble utgitt samme år som ulykken, heter det at mens husene på Follo seilte ned gjennom rasgropen og ut gjennom dalen, satt gjetergutten Marius Iversen og lekte seg med en hundhvalp. Det står skrevet på følgende vis:
«Gjætergutten var den eneste paaklædte; han sad i god Ro og klædde sig under Nedfarten samt legte sig med en liden Hundehvalp. Ogsaa han kom sig udpaa Tåget og reddedes paa Land.»
Både de andre som ble reddet, og han selv var lite glad for denne beskrivelsen. De mente at den var langt fra virkeligheten. Men på journalisters vis hadde man i avisene oppkonstruert en historie rundt en enkelt opplysning, og da dette ble trykket og ingen hadde tid eller anledning til å avkrefte historien, ble den stående som sannhet.
Hva som egentlig skjedde, skal vi la de impliserte selv få fortelle. Ole Rostad var i 1893 12 år gammel. I 1898, fem år etter ulykken, skrev han selv ned det han opplevde:
«Min opplevelse natt til 19. mai 1893.
Jeg ble vekket om natten klokken 1. Min bestemor Valeur ropte at jeg måtte absolutt opp da det var noe galt på ferde. Men jeg ble liggende i ro. Om det var av skrekk eller av dovenskap, husker jeg ikke. Men det er sannsynlig det var av skrekk.
R A S I V E R D A L 95
Enda en gang ble jeg advart, men jeg ble også denne gangen liggende i min seng.
Nå lød det et voldsomt brak, og hele bygningen styrtet sammen. Den veggen som sengen min sto ved, falt over sengen slik at det var så vidt jeg berget livet. For veggen ble liggende på sengestolpene.
Men nå var det for sent å komme ut av sengen hvor meget jeg enn forsøkte. Jeg lå således en stund uten å gi en lyd fra meg. Da plutselig hørte jeg noen rope om hjelp. Og jeg kjente stemmen. Det var en av våre tjenestepiker, en av dem jeg aldri mer så.
Siden hørtes flere rop som til slutt svant hen i dødens kvaler.
Så ble det igjen stilt. Da plutselig hørte jeg min fars stemme like over meg. Jeg tenkte at han var på mørkeloftet. Men det viste seg senere at han var på taket, for det var ikke noe mørkeloft lenger. Taket hadde nemlig falt ned på mørkeloftgulvet.
Jeg forsøkte å svare ham, men han hørte meg ikke.
Senere åpnet taket seg som ved et under, og jeg krøp ut fra mitt kvalme rom gjennom en åpning og opp på taket. Der møtte jeg et underlig syn. For der var min far og mine søsken unntatt Tormod. Alle sammen var nesten nakne. Der var også min gamle bestemor Valeur, også omtrent naken. Likeledes var tre tjenestepiker der.
Det var halvmørkt og så bitende kaldt som om det skulle være full vinter.
Etter at dette takflaket, som ikke var mer enn et par meter i hver retning, hadde svaiet hit og dit en stund og truet med å velte oss av, satte det seg i en voldsom bevegelse. Nå gikk det med lynets hastighet like til Rosvoll-gårdene. Under hele reisen i dette leirhavet var vi truet med å velte, og når leirbygene kom, måtte vi klamre oss fast så godt vi kunne. Men verst led vi dog av frost. Vi frøs til vi ikke hadde følelse i føttene. De var mest utsatte for kulden fordi taksteinene var så kalde som is.
Vi fryktet hele tiden at bestemor skulle synke sammen av kulde, og av at hun også hadde fått noen slag i hodet slik at hun blødde sterkt.
Da vi stanset ved Rosvoll, lyktes det min far å få fatt på en del sengeklær fra den sengen hvor jeg hadde ligget. Disse ble fordelt til de mest trengende.
Under hele farten så vi så langt vi kunne se, bare leire. Da vi kom nedover til Bjørken så vi noen hester og kyr som sprang alt det de kunne for å unngå oversvømmelsen. Men det var forgjeves, for leiren oversvømmet disse områdene så hurtig at den hurtigste hest hadde blitt for sen. Vi hørte hvordan de stakkars dyrene brølte i sin siste kamp.
Vi så også mennesker bukke under, og vi hørte deres angstskrik.
Da vi kom til Rosvoll, så vi en mann reise seg opp fra leiren. Han var tildekket av et tykt lag over hele kroppen. Han ropte til oss og spurte om
R A S I V E R D A L 97
våre navn. Og han fortale sitt eget navn. Det var Odin Bjartnes, en av våre nærmeste naboer.
Vi ropte om hjelp til noen folk som sto ved Rosvoll, men fikk det svar at det ikke var noen redning før vannet falt fordi elven var blitt demmet opp. Hvis vi skulle ha ventet på det, hadde vi måttet være der i mange dager.
Men da lød en kjent røst: «Bærre veint, Rostad, æ ska reidd dokk!»
Det var Marius Iversen, vår 16-årige tjenestegutt som hadde vært på et annet bordflak. Og på grunn av at dette var lettere, hadde han fart hurtigere og hadde kommet nærmere land enn oss.
Nå begynte han å arbeide etter sin egen plan. Han tok store stokker og planker som han la på dette leirhavet. Han fikk derved i stand en bro et stykke. Men vi var langt fra fast land, og hvis han ikke ved sitt modige arbeid hadde oppmuntret dem som sto og så på, hadde det visstnok blitt lenge for oss forfrosne å vente.
Da folkene kom ut til oss, ba vi om at de måtte ta bestemor først, og så Odin Bjartnes som var en tyve skritts avstand fra oss. Så ble hver og en av oss båret i land på ryggen av folkene.
Da jeg kom et stykke fra vraket, falt han som bar meg, ned i leiren slik at en annen måtte ta meg på ryggen resten av broen.
Etter at jeg var kommet på land, la jeg på sprang som om jeg var gal. Jeg hoppet over et gjerde, inn på en gård og inn i kjøkkenet hvor folkene var i ferd med å vaske Odin Bjartnes.
Vi ble godt mottatt og henvist til en godt oppvarmet stue. Vi samlet oss, alle vi som var fra Follo. Og tilsist kom Marius Iversen inn, som vi for en stor del har å takke for vår redning. For det var nok mange av oss som ikke hadde klart mange timene i en sådan kulde uten klær.
Marius fortalte nå hvordan det hadde gått til med ham. Han var blitt skilt fra de øvrige tjenerne og var kommet for seg selv og hadde klart å komme seg opp på et vrak av det værelse hvor tjenestepikene lå. Han hadde tatt med seg klærne sine, og han satte seg til i god ro til å kle på seg. Mens han satt slik så han den lille hundehvalpen vår krype omkring blant stokkene. Han tok den til seg og passet den slik at den ikke fikk skade.
Og det er derfor at de store forfatterne som utga Beskrivelsen over Værdals-ulykken har skrevet: «En tjenestegutt ved navn Marius Iversen satt under hele farten og lekte med en hundehvalp.»
Nei, han gjorde annet enn å leke. Han arbeidet mye mer enn mange andre. Han hadde også fått fatt i et lommeur som tilhørte min far.
Han fortalte også at han hadde hørt de to tjenestepikene som omkom, rope om hjelp. Han forsøkte alt det han kunne for å komme dem til hjelp, men han kunne ikke.
Fra Rosvoll ble det øyeblikkelig sendt bud til Trones til min onkel og
Veidalsboka - 6
98 V E R D A L S B O K A
besteforeldre og fortalt i hvilken stilling vi var. Og øyeblikkelig kom bestefar med klær. Folkene på Rosvoll bød oss mat før vi reiste, men ingen formådde å spise grunnet skrekk og sorg. For vi visste ennå intet om vår mor.
Da vi kom til Trones, ble vi mottatt med meget kjærlighet.
Samme dag reiste onkel Bernhard og far opp til raset for å spørre på de omliggende gårdene om min mor. Men det var forgjeves. Dagen etter ble hun funnet død i et vrak tett ved det vrak hvor vi hadde tilbrakt den sørgelige natten.»
Marius Iversen har også gitt sitt bidrag om hva som skjedde. Han er ved flere anledninger blitt intervjuet av forskjellige aviser.3
«Jeg våknet av en underlig dur. Jeg trodde først det var brann, men sengen ristet, og gulvet ble løftet opp. Jeg lå på samme rom som tjenestejentene, slik skikk og bruk var på den tiden, og jeg for ut av sengen for å vekke dem. Jeg rakk ikke bort til sengene deres før brannmuren rauset ned og begrov dem. Jeg sprang til vinduet for å hoppe ut. Men før jeg kom så langt, rauset veggene sammen. En stokk kom inn, den andre for ut, og slik ble bare gulvet tilbake. Alt sammen var plutselig bare en forvirrende masse av tømmer og splintret treverk.
Jeg hoppet unna stokkene, noen smatt jeg under, andre krøp jeg over. Jeg arbeidet som en sinnsvak for å bryte meg ned til gulvet.
Så seilte det vesle gulvflaket av sted. Jeg fikk klamret meg fast til sengen og halve veggen som var blitt liggende innover gulvet. Sengen var gjort fast i veggen, og kanskje var det med på å berge meg. Over hodet mitt hang det stokker og splintret treverk. Jeg prøvde å få noe av det vekk fordi jeg var redd det ville falle ned på meg.
Det var under denne seilasen jeg fant klærne mine og et par støvler. Jeg fant også et lommeur som tilhørte John Rostad.
Det gikk hurtigere enn et lyntog ut for melen. Først bar det tvers over dalen mot Bjørkberga. Vi seilte rett mot gården Lunden. Men da vi nådde elveløpet, svingte strømmen vestover. Nå økte farten igjen. Det kom vel nye masser med leire bak som skjøv oss bortover. For meg så det ut som vi fulgte elveløpet. Inne i Lennesbukta gikk ferden i en stor ring et par ganger, og ved høydene utfor Leirfall begynte farten å avta. Jeg kunne se bakkene vest for Rosvoll. Nå kunne jeg begynne å røre på meg.
Det viste seg at jeg hadde kommet nokså nær land, og folket på Rosvoll søndre, den gården som her lå kloss inntil leirmassene, var da kommet til inne på land. De var blitt vekket av en blå hest som kom galopperende inn på tunet. Det var en av Follohestene som var blitt innsmurt av leire etter å ha gått igjennom raset, men som altså hadde reddet seg inn på land.
Stivfrossen var jeg, for det var kuldegrader rasnatten. Klærne jeg hadde funnet mellom ruinene på gulvet, tok jeg nå på meg.
R A S I V E R D A L 99
Det var flytende leire mellom biten av gulvet jeg var på, og fast mark. Og inne på land sto en patriarklignende mann med langt, hvitt hår og ropte ut til oss: «Bare overgi dere til Gud. For dere er det ikke håp om redning.»4
Men jeg tenkte at når jeg var kommet så nært redningen, ville jeg ikke gi opp. Jeg rev opp gulvet med hendene og la fjelene fremover som en bro, helt til de som sto inne på land kunne få lagt ut en stige slik at broen og stigen nådde sammen.»
I beretningen om hvordan han hjalp til med å redde husbonden og folkene hans, er Marius Iversen beskjeden.
«Jeg var nå bare en guttunge den gangen, og liten av vekst. Men selvfølgelig hjalp jeg til så langt evner og krefter strakk til.»
Og om historien om hvalpen sier han følgende: «Det er skrevet og sagt så mye om dette raset. Om meg er det skrevet at jeg lekte med en hundehvalp der ute på taket. Men jeg kan forsikre at det ikke var tid for å leke den natten, nei.»
Mer sier ikke Marius Iversen om den saken. Men til sin sønn Leif Iversen, har Marius fortalt det slik:
«Så hørte jeg hundehvalpen på gården hyle. Den lå under stokkene ved kanten av gulvflaket. Jeg klarte å krabbe meg dit den lå, fikk tak i nakkeskinnet på den, og dro den med meg bort til sengen igjen. Jeg blåholdt meg i sengen samtidig som jeg klemte hunden inntil meg.»
Dermed vet vi nå at han slapp det sikre taket i veggrestene og akte seg ut til kanten av gulvet der han fikk fisket opp hundehvalpen som hørte gården til. Og han fikk den velberget til land over den selvlagede broen.
Vel inne på land var ikke de andre der villige til å sette livet på spill for å redde Rostad og folkene der. De sa at det ikke var noen redning før elven gikk tilbake. Det var da Marius hørte dette, at han sa: «Berre veint Rostad, æ ska reidd dokk!»
Da først tok de andre mot til seg og begynte å hjelpe til. Men det var da Erik Rosvoll kom til og overtok ledelsen av arbeidet, at det ble fortgang. Og Erik var med til siste stund. For sin innsats fikk Erik Rosvoll meget fortjent redningsmedaljen. Men det er helt typisk at også noen av de andre som fra først ikke torde å hjelpe til, men som ble med først da Marius Iversen satte igang, ble nevnt som mulige kandidater for medaljen. Marius ble ikke nevnt i det hele tatt!
På Rosvoll søndre ble de reddede godt mottatt og fikk varme klær og mat. Det ble fortalt i avisene at folkene på Rosvoll hadde rømt sin vei da raset kom. I så fall dette var riktig, var det bare for en meget kort stund, for de var nede ved leirsjøen da vraket av Follo ble liggende der. Og det var hos disse folkene Rostad og hans huslyd fikk pleie og stell, slik at den panikkartede rømningen som det ble skrevet om, var i alle fall ikke så langvarig.
100
V E R D A L S B O K A
Marius forteller videre om hva som skjedde videre utover sommeren: «Etter hvert som leirmassene størknet utover sommeren, kjørte vi restene av husene på Follo til Stiklestad nordre, som Rostad også eide, og hvor familien slo seg ned.
Det rare er at under taket som de kom seilende på, fant vi både loftsgulvet og gulvet i første etasje klemt sammen. Veggene var borte. Men da vi orienterte oss, fant vi møblene der de hadde stått med sølvtøy og kontanter på plass.
Dette mer enn noe annet beviser vel med hvilken fart og enorm kraft leirraset gikk.
Og vi fant vuggen der veslebarnet hadde ligget, med dynen slik den var blitt liggende da moren rev barnet med seg og sprang for å redde seg. De to ble borte i leirsuppen. Men fru Rostad ble funnet med gutten i armene samme dagen.» 5
Marie som var 7 år da dette skjedde, har fortalt at de måtte komme seg opp på taket av huset. Men det var ikke mulig å komme seg dit ved å klatre gjennom vinduet. John klarte å rive vekk noen bord i taket slik at det ble et hull. Dette tyder på at huset nå var i ferd med å brytes i stykker. Først hjalp han sin gamle svigermor dit opp, deretter barna. Og under seilasen klamret alle sammen seg til hverandre og klarte på den måten å holde seg fast. Hva som skjedde med Bergitte Rostad, er litt uklart. Et sted heter det at John Rostad hjalp alle opp på taket etter tur. Men huset styrtet sammen før han rakk å få henne og Tormod dit opp. En annen versjon går ut på at da huset begynte å rase sammen, hadde Bergitte Rostad grepet minstebarnet fra vuggen og styrtet på dør. Det var det siste de andre hadde sett av henne. Men etter som hun ble funnet under vraket av et annet hus, kan det tyde på at hun kom seg bort til et av uthusene, og at hun fulgte med dette nedover. Hvorvidt hun døde underveis, eller om hun døde som følge av kulden og strabasene, er ikke kjent.
Døde:
BERGITTE M AGD ALEN A VALEUR ROSTAD, født 1861 TORMOD MIKAL JONSEN ROSTAD, født 1892
METTE OLAUSDATTER BJØRGAN, født 1875
OLINE GUSTAV A MARTINUSD ATTER BRANNHAUG, født 1878
Bergitte ble gjenfunnet 20. mai i et husvrak ved Rosvoll like ved vraket av våningshuset på Follo.
Tormod Mikal ble gjenfunnet dagen etter. Begge ble begravet og jordfestet 29. mai på Stiklestad.
Mette og Oline Gustava er ikke blitt gjenfunnet.
Alle husdyrene på gården gikk i vei med med unntak av en hest som over
R A S I V E R D A L 101
levde farten nedover. Blant de døde husdyrene var tjenestejentene Anna Volls og Anna Stuskins to sauer.
6. september gikk et større etterras, og store deler av det som sto igjen av Follovaldet gikk da ut.
Av hele den store eiendommen var det nå igjen bare 97,35 dekar. Av dette var 14,33 dekar dyrket mark. 73,6 dekar var skog og 9,42 dekar var annen udyrket mark.
26/27 av eiendommen ble ødelagt.
Jordverdien før raset hadde vært 13.500 kroner. Tapet ble satt til 13.000 kroner. Av jorden var det således igjen bare tilsvarende 500 kroner.
Hele eiendommen var før raset verdsatt til 16.000 kroner. Tapet ble satt til 15.000 kroner, slik at det var 1.000 kroner tilbake.
Etterpå
Familien ble først tatt hånd om på Trones.
John Rostad hadde kjøpt Stiklestad nordre før raset i 1893. I den forbindelse søkte han Velferdskomitéen om støtte. I protokollen 19. juli 1893 står følgende: Fra veiingeniør og gårdbruker John Rostad om et bidrag av 1.000 kr. til anskaffelse av besetning m. v. på hans nye gård Nordre Stiklestad. Beløpet bevilges ham i betraktning av hans betydelige tap ved gården Follos undergang.
Samtidig med dette bidraget fikk han kr. 111,65 som skulle gå til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.
31. januar 1894 fikk han ytterligere kr. 500 i forskudd ved en spesiell tildeling.
Han fikk totalt kr. 15.655 i erstatning.
Men det var flere som fikk erstatning på denne gården:
Frøken Valeur, losjerende, ikke oppgitt fornavn, fikk kr. 300. Forslaget gikk ut på kr. 600. Dette må da ha vært Erlinga, søster av Bergitte Rostad. Hun var på det tidspunkt ikke gift.
Pauline Pedersdatter fikk kr. 100.
Anna Voll fikk også kr. 100. Hun fikk 40 kroner i forskudd. Anna Stuskin fikk kr. 130. Det ble foreslått kr. 150. Marius Iversen (i listene kalt Johnsen) fikk kr. 80. Og enkefru Birgitte Valeur fikk kr. 925, halvparten av hva som først ble foreslått.
Skylden for Follo ble fastsatt slik i 1895:
Gårdsnr. 105, bruksnr. 1, Follo av skyld mark 17,29 et avtak for 20 år av mark 16,65, og deretter for bestandig et avtak av mark 15,82. Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 5,74 for første halvår 1893.
102
V E R D A L S B O K A
Det antatte tapte arealet på Follo utgjorde 534,4 dekar. Men noe uskadet jord og skog sto igjen. I tilknytning til dette beholdt John Rostad en teig på 371,2 dekar. Resten tilfalt Staten i skredgropen. Statens part utgjorde 72 dekar. Tilsammen var dette 91,2 dekar mindre enn hva som hadde gått tapt.
John Rostad bodde på Nordre Stiklestad sammen med døtrene Marie og Ingrid og sønnen Helge i 1900.
Kort tid etterpå solgte han gården til sin svigersønn Trygve Forberg som var gift med
Marie.
Selv flyttet han til Kjellsrud i Bærum. Begrunnelsen for at han solgte Stiklestad nordre var at han var redd for at Brokskitbekken som rant like nordvest for gården, skulle ta nytt løp og kanskje utløse et ras. Han klarte ikke tanken på kanskje å måtte oppleve enda et ras.6
Han giftet seg på nytt med Br eta Forberg fra Ytterøy. Han døde i 1917.
Ole giftet seg med Margit Moksnes fra Trondheim. De hadde Haugslien. Han døde i 1967.
Bjarne utvandret til Amerika i 1906. Han giftet seg med Valborg Øvre fra Ytterøy a. Han døde i 1949.
Marie giftet seg, som nevnt ovenfor, med Trygve Forberg. Hun døde i 1951.
Ingrid Elisabet giftet seg med Olav Brårud. De var bosatt i Oslo.
Helge giftet seg med Gisken Sem fra Grong. Han døde i 1915.
Birgitte Valeur flyttet til sin datter Jenny på Levanger, hvor hun døde i 1913.
En av de to tjenestejentene som berget livet på taket av Follo, var Anna Olsdatter Stuskin. Hun ble senere gift med Edin Follo, den eneste som kom seg unna i Follostuggu. De bosatte seg på Garpa på Verdalsøra hvor han praktiserte som skredder. Anna døde i 1958, og Edin døde i 1962. (Se også under Follostuggu.)
Pauline Pedersdatter, den andre tjenestejenten, bodde i en stue i Jermstad-grenda. Hun døde i 1944.
Marius Iversen ble gift med Ragna Iversdatter Vang. Han arbeidet på Verdal Mølle. Han døde i 1962.
Noter:
1 Mange av opplysningene er ved Else Skreden, datter av Mane. Ellers er mye fortalt av Leif Iversen, sønn av Marius.
2Dette ble funnet på Haugslien i 1991 av John Rostad, Ole Rostads sønn. I følge John Rostad var dette en ukjent beretning om hva som hadde gått for seg. Historien er gjengitt her slik Ole Rostad selv skrev den, med bare små endringer i språket.
3 Det som følger, er satt sammen av to intervjuer, ett i Nidaros 15.5.1953. og ett i Adresseavisen 22.12.1959, samt hva Leif Iversen har fortalt.
4 Dette var Oluf Holte fra Rosvoll vestre. Han hadde kommet til etter at han hadde reddet folket fra Nefferplassen. Se under Neffer og Rosvoll vestre.
5 Fm Rostad ble funnet 20. mai, og Tormod ble funnet 21. mai. De lå likev de hverandre.
6 Opplysninger ved Else Skreden og Ingrid Minsaas.
FOLLOVALD, SMEDHAUGEN 105.1
Bruket
Denne tidligere husmannsplassen var ikke skyldsatt i 1893, selv om den etter de opplysninger som foreligger, var en selveiereiendom. Eieren i 1893, Peter Petersen Belbo, hadde kjøpt plassen fra Follo. Han kalles forøvrig «arvefester» i de offisielle listene. Allerede i folketellingen i 1891 kalles han selveier.
Men i og med at skyldsetningsforretning ikke var blitt avholdt, ble ikke arealet på denne plassen fastslått etter raset. Den inngikk i Follovaldet. Men vi tar vel ikke for mye feil om vi antyder at heller ikke Smedhaugen skilte seg vesentlig ut fra andre husmannsplasser som ble kjøpt omkring århundreskiftet hva angår størrelse. Sjelden var slike plasser større enn noen få mål.
Det har vært vanskelig å fastslå den nøyaktige beliggenheten av Smedhaugen. Det forhold at den i tiden etter raset ble blandet sammen med Smed-gården, et annet navn på Jermstad østre, har gjort at man har hellet til den oppfatning at den lå på østsiden av Follodalen, ja, faktisk så langt mot øst som helt i grensen av valdet opp mot Jermstad. Imidlertid er det mer trolig at den lå på vestsiden av dalen like ovenfor hovedveien fra Stiklestad til Vuku. Videre er det grunn til å tro at den lå litt vest for veikrysset der veien forbi Gran munnet ut i hovedveien. Folkene fra Gran sprang sannsynligvis langs etter veien for å berge seg, og de sprang forbi et hus hvor de banket på vinduet for å vekke folkene. Det kan bare ha vært Smedhaugen.
I og med at den ikke var blitt skyldsatt, finnes det heller ingen opplysninger om skylden.
Utsæden var forholdsvis beskjeden i 1890, nemlig 0,09 hektoliter bygg, 0,69 hektoliter havre, 0,23 hektoliter havre til grøntfor og 2,08 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter ble det brukt 0,1 ar.
1. januar 1891 hadde Peter Petersen 1 ku, 3 sauer, 1 geit og 4 høns. Da var plassen etter sigende i Peters eie.
Og i 1893 hadde han 1 ku og 5 småfe. Dette bekrefter bare at eiendommen ikke var særlig stor.
Folket
I mai 1893 bodde følgende mennesker på Smedhaugen:
104
V E R D A L S B O K A
Peter Petersen Belbo, selveier, 66 år
Marie Larsdatter, kone, 56 år
Mette Pauline, datter, døvstum, 32 år
Marie Oline, datter, 15 år
Peter og Marie bodde i 1875 på plassen Follomyra. Follomyra var imidlertid den samme som Smedhaugen, det vil si den de kjøpte.
Peter var født i Vinne sogn av foreldre Peter Petersen Bergsvald og Beret Margrete Andersdatter. Hvor han fikk navnet Belbo fra, er ukjent.
Marie var født i Stiklestad sogn. Hennes foreldre var Lars Olsen Trøgstad og Kjerstine Halvorsdatter.
Hva som skjedde
Også på disse menneskene kom raset fullstendig overraskende. Riktignok ble de sannsynligvis vekket av Ingeborganna Gran da hun og mannen, Tore Gran, sprang forbi. Men de rakk ikke å komme seg ut. Ingeborganna og Tore hørte at døren ble åpnet, så hørte de noen forferdelige skrik, og deretter sank huset ned i dypet.
Ingen berget seg herfra.
Døde:
PETER PETERSEN BELBO, født 1827 MARIE LARSDATTER BELBO, født 1837 METTE PETERSDATTER BELBO, født 1861 MARIE OLINE PETERSDATTER BELBO, født 1878
Bare to ble funnet. Det var de to døtrene Mette og Marie.
Mette ble funnet først. Hun ble funnet nede ved Tinden 27. mai. Liket var da i en forferdelig tilstand. Det ene benet var avrevet ved hoften, tarmene lå delvis utover, og begge ørene var borte. Dette er et bevis på de voldsomme naturkreftene som hadde vært i virksomhet. Hun ble begravet på Stiklestad. Hun står oppført uten nummer og dato for begravelse og jordfestelse i kirkeboken. Dette hadde sammenheng med at hun var baptist, og således dissenter.
Marie ble gjenfunnet 23. juni. Begravelsen fant sted dagen etter på Stiklestad, og jordfestelsen dagen der etter igjen. Besetningen på 1 ku og 5 sauer strøk med.
Det at Mette ble funnet nede ved Tinden, og Anders Larsen fra naboeiendommen Egge ble funnet ved Bjartnes, tyder på at de begge må ha fulgt den samme leirstrømmen nedover dalen. Det er imidlertid ikke mulig å utlede av dette at heimene på vestsiden av Follodalen må ha gått helt til slutt. De kan rett og slett ha blitt skjøvet nedover av hva som fulgte etterpå. Men det
R A S I V E R D A L 105
synes allikevel å være klart at dette partiet på vestsiden av Follodalen må ha glidd ut forholdsvis sent.
Etterpå
I og med at Smedhaugen ikke var blitt skyldsatt før raset, skjedde det heller ingen forandringer med hensyn til skylden. Den ødelagte jorden ble ført sammen med det som Follo mistet.
Dødsboet ble tildelt en erstatning av kr. 250. Forslaget gikk ut på kr. 500, men det ble altså halvert.
FOLLOVALD, FOLLOMARKA 105.1
Plassen
Follomarka lå langt nord på Follovaldet, og plassen ble ikke tatt av Verdalsraset, hverken 19. mai eller 6. september. Men det siste raset nådde så langt opp at det bare var noen meter fra skredkanten og bort til husene.
Dette medførte at de som bodde her, ikke torde å bo lenger på plassen. Men etter som hverken mennesker, dyr eller hus gikk tapt, er ikke plassen tatt med i noen offisielle lister. Jorden tilhørte nemlig Follo, og den ble regnet med i tapet gården led.
Folket
Husmannsfolket som bodde her, var forholdsvis gamle. De hadde vært på Follomarka fra før 1865. Da raset gikk bodde følgende personer på plassen:
Olaus Olsen, husmann med jord, 69 år
Gunnhild Jakobsdatter, kone, 70 år og muligens bodde dattersønnen der:
Oskar Johannes Nilsen, dattersønn, 7 år
Olaus var sønn av Ole Kristoffersen Breding og Ingeborg Olsdatter Ekren. Gunnhild var datter av Jakob Olsen Holmli og Marit Mikkelsdatter Vangstad. Oskar Johannes bodde der i 1893. Han var sønn av Nils Nilsen og Oline Olausdatter. De bodde på Tinden.
Hva som skjedde
Det er ukjent hvordan folkene på denne plassen opplevde selve raset. Men det er helt klart at de også flyktet unna da de ble oppmerksom på hva som skjedde.
De flyttet tilbake igjen etter en tid, men angsten var der hele tiden, selv om denne plassen lå et stykke fra raskanten. De partiene som sto igjen langs nordkanten av raset etter
19. mai, ble nemlig ikke ansett for å være helt trygge.
Den 6. september kom det siste store etterskredet. Det tok med seg mesteparten av det som var igjen av både Jermstad østre, Jermstad vestre og Follo. Denne gangen nådde raskanten nesten opp til plassen. Folkene rømte på nytt, og Oskar Johannes har fortalt at han husket at besteforeldrene hadde tullet
R A S I V E R D A L 107
Oskar Johannes Nilsen og Inga Øvre.
ham i en ullfilt og bar han langs raskanten for at de skulle komme seg unna. Etterpå
Nå var det klart at ingen ville bo på denne plassen mer. Dessuten var store deler av jorden borte. Husene ble derfor tatt ned og flyttet. Olaus Olsen fikk en erstatning på kr. 300.
Olaus og Gunnhild flyttet til sin datter på Tinden. Gunnhild døde allerede året etter raset, i 1894. Olaus bodde der til han døde i 1903.
Det fortelles at Olaus fikk nerveproblemer etter raset, noe som ga seg utslag hver høst og vår i flom- og regntider.
Oskar Johannes ble gift med Inga Øvre. De bosatte seg også på Tinden. Oskar døde i 1939.
FOLLOVALD, FOLLOSTUGGU 105.1
Plassen
Follostuggu var en husmannsplass under Follo. Etter all sannsynlighet var dette en gammel husmannsplass. Tidligere var det to plasser med dette navnet. De ble kalt østre og vestre. Dette var Follostuggu vestre. Den østre var nedlagt som husmannsplass før 1893. Plassen lå på vestre side av Follodalen. Mest sannsynlig lå den nord for veien.
Størrelsen av plassen var vel som husmannsplasser flest. I 1890 var utsæden 0,27 hektoliter bygg, 1,39 hektoliter havre og 2,78 hektoliter poteter. 0,12 ar ble brukt til andre rotfrukter enn poteter.
Pr. 1. januar 1891 var husdyrholdet 1 ku, 2 sauer og 6 høns.
FOLLOVALD, FOLLOSTUGGU 105.1
Edin Andersen Follo ble senere gift med Anna Olsdatter Stuskin. Hun overlevde raset ved at hun satt på hustaket på gården Follo og seilte nedover til Rosvoll. Her står de utenfor huset sitt på Garpa.
I 1893 føddes 1 ku, 5 småfe og et ukjent antall høns på plassen.
110
V E R D A L S B O K A
I forsikringsprotokollen kan det leses at plassen besto av en stue med kammer og kjøkken samt lade og fjøs. Dette var forsikret for kr. 50.
Det fantes også en kakkelovn på stedet. Den var forsikret for 3 kroner.
Avlingen på plassen var forsikret slik: 3 tønner bygg, 13 tønner havre, 12 tønner poteter, 5 lass høy, og 9 berger halm, tilsammen kr. 41.
Folket
Da raset gikk, bodde det to familier på plassen. Det var foruten den opprinnelige familien, også familien til en av sønnene.
Anders Andorsen Follo, husmann, 48 år
Elen Anna Olausdatter, kone, 47 år
Edin Andersen, sønn, skredder, 21 år
Bernt Andersen, sønn, dreng på Prestegården, 17 år
Arne Emil Andersen, sønn, 5 år
Maren Anna Andersdatter, datter, 1 år
Ole Andreas Andersen, sønn, smed, gift, 23 år
Sofie Olsdatter, kone, 20 år
- Marie Olsdatter, datter, 2 år Anders Andorsen var sønn av Andor
Jakobsen og Berit Andersdatter som var plassfolk på Nersveet under Storvuku.
Elen Anna var datter av Olaus Olsen Nestvoll
og Anne Marta Iversdatter.
Om Edin kan opplyses at han var skredder og bodde hjemme som inderst.
Ole Andreas Andersen Follo.
Hans bror Bernt bodde også delvis hjemme. Han arbeidet som visergutt på prestegården, og var der natten til 19. mai.
Ole Andreas var smed, men bodde på Follostuggu. Akkurat da raset gikk, var han inne til militærtjeneste på Rinnleiret.
Oles kone, Sofie Olsdatter, var datter av Ole Pedersen og Elen Marie Bårds-datter på husmannsplassen Skaget på Trones.
Av de ni personene som utgjorde huslyden, var syv hjemme da raset gikk. Og bare Edin overlevde.
Hva som skjedde
Edin hadde i ettertid ikke lyst til å snakke om hva som skjedde. Det for
R A S I V E R D A L 111
telles at hvis det ble snakk om raset når han var til stede, strøk han på dør. 1Men en gang da han var 80 år, fortalte han følgende:2
«Det ble dommedag for mange. Men det var vel bestemt at jeg skulle bli igjen. Det er en hånd som styrer med alt.
Foreldrene mine var husmannsfolk under Rostad.3
Mor vekket meg da bygningen sto og skalv ulykkesnatten. Mor, far, et 2 år gammelt barn, og jeg kom oss ut. I forskrekkelsen hadde vi løpt fra et barn på 5 år inne i huset. Far sprang tilbake til husmannsplassen, men så gled husene ut i leirstrømmen, og siden så jeg ham ikke mer.
Mor og jeg fulgtes et stykke på vei, men jorden åpnet seg og mor forsvant ned i dypet med det 2 år gamle barnet på armen. Selv hadde jeg fast grunn under føttene, men jorden skled unna stadig vekk bak meg. Det var som å kappløpe med døden. Jeg klatret over et gjerde, i neste øyeblikk forsvant det i leirhavet. Jeg sprang gjennom en skog, noen sekunder senere hadde dypet slukt trærne. Til slutt sto jeg frelst på sikker grunn.»
Det fortelles at Edins mor forsvant da han hadde hoppet over en skigard. Hun rakk ikke å komme over, før alt sank ned. Hun var den siste som forsvant. Like før hadde også Sofie havnet i avgrunnen. Sannsynligvis bar hun barnet på ett år.
Edin fortsatte å springe. Hans beskrivelse av at han sprang gjennom en skog, stemmer med beliggenheten av Prestegårdsskogen. Store deler av denne skogen gled ut, og etterpå sto flere av trærne nede i bunnen av raset. Og han sprang videre oppover bakke.
Han var iført bare skjorten. Og han ropte og skrek mens han sprang. Han passerte flere hus.
Edin hadde kommet helt opp i Volhaugen da man fikk stanset ham. Der visste man ennå ikke noe om raset, og de tok ham for å være en rømling fra Rotvoll i følge hans egen beretning. Han ble sperret inne i et rom. Her dundret han i veggene og ropte og gråt uten at de tok hensyn til ham. Først ut på dagen da de fikk høre om ulykken, forsto folkene sammenhengen.
Men sinnspåkjenningen hadde vært så stor at han var helt forstyrret i lang tid etterpå.
Døde:
ANDERS ANDORSEN FOLLO, født 1845
ELEN ANNA OLAUSDATTER FOLLO, født 1846 ARNE EMIL ANDERSEN FOLLO, født 1888
MAREN ANNA ANDERSDATTER FOLLO, født 1892 SOFIE OLSDATTER FOLLO, født 1873
MARIE OLSDATTER FOLLO, født 1891
Av de seks som omkom, fant man igjen bare to. Marie Olsdatter ble funnet
112
V E R D A L S B O K A
igjen 16. juni. Hun ble begravet på Stiklestad dagen etter. Og jordfestelsen fant sted 18. juni.
I følge kirkeboken ble Anders gjenfunnet på sydsiden av dalen 15. juli. Trolig er dette feil for 5. juli. Han ble nemlig begravet på Lysthaugen 8. juli. Jordfestelsen fant sted året etter på årsdagen for raset, 19. mai 1894.
Husdyrene døde alle.
Noe ble funnet etterpå. Blant annet hadde det stått en stamp med klesvask ute på gårdsplassen. Den ble senere funnet bare med noen flekker av leir-sprut opp i klærne. Ellers var de like rene. Og i sammenheng med denne biten av gårdsplassen var det også en del av hagen som var helt uskadd med både planter og busker. Men huset ble slått til pinneved.
En fullstendig hel tekanne ble også funnet. Dette var det eneste av inventaret fra plassen som ble funnet.
Denne tekannen er det eneste som ble funnet fra denne plassen bortsett fra en stamp med klesvask.
Etterpå
R A S I V E R D A L 113
Edin Andersen Follo fikk kr. 25 i erstatning etterpå. Han fikk 15 kroner av dette i forskudd.
Hans bror Ole Andersen, som selv hadde hatt familie, fikk noe mer. Han fikk kr. 370. I Velferdskomitéens protokoll 31. januar 1894 opplyses det at han fikk 100 kroner av dette i forskudd. Og begrunnelsen var at pengene skulle benyttes til innkjøp av verktøy.
Jorden tilhørte Follo, og den ble derfor regnet sammen med jordtapet der.
Edin giftet seg året etter med Anna Olsdatter Stuskin som selv hadde vært med i skredet. Hun var tjenestejente på Follo. (Se under Follo.) I 1900 bodde de på Garpa på Verdalsøra. De hadde kjøpt en liten parsell av Maritvoll. Han drev som skredder.
Han døde i 1962, og Anna døde i 1958.
Ole giftet seg på nytt med Anna Oline Ertsås fra Levanger. Også han bygget en heim og bosatte seg på Garpa på Verdalsøra. Det skjedde i 1905. Ole døde i 1947.
Bernt giftet seg med Johanna Johnsdatter. De var bosatt i Odda.
Noter:
1 Opplysninger ved Gyda Follo, Oles datter.
2 Avisartikkel i Nidaros 15.5.1953: Dommedagsnatten i Verdal for seksti år siden.
3 Rostad var navnet på eieren av Follo. Follostuggu var husmannsplass under Follo.
114
V E R D A L S B O K A
FOLLOVALD, GOLLAUGSTUGGU, FOLLOMYRA 105.1 Plassen
Gollaugstuggu lå lengst mot øst på Follovaldet. Den lå så nært grensen til Jermstad at handelsstedet til Olaus Bjartnes på Jermstad bare lå et steinkast unna. Begge lå på nordsiden av veien, men Gollaugstuggu lå noen meter lengre opp enn handelsstedet.
Dette var en gammel husmannsplass. Navnet hadde den fordi den som bodde der da raset gikk, var Gollaug eller Gudlaug Larsdatter. Men i 1865 ble den også kalt Follomyra. Det er mye uklart i opplysningene om denne plassen. I de offisielle listene betegnes hun som inderst. Men en inderst var leieboer hos andre. Hun bodde ikke hos andre. Derimot hadde hun selv leieboere. Og det hevdes at naboen, handelsmann Olaus Bjartnes, drev jorden hennes. Det skulle således tyde på at hun kunne leie bort jorden. I følge kirkeboken hvor Gollaug ble innført etter raset, står det at det var en bygselplass. Dermed var det ikke selveiende jord, så det kan bare ha vært tale om fremleie. I folketellingen av 1891 be- tegnes hun som husmann med jord. Her var det tale om en tidligere husmannsplass, og
jorden kan ikke ha vært av noen størrelse.
I 1890 er utsæden oppgitt også for husmannsplassene. Dessverre er ikke plassene navngitt, men bare benevnt Follovald. Det er derfor vanskelig å avgjøre hvilken plass det var tale om. Men det var i følge de offisielle listene ingen dyr på denne plassen da raset gikk, og den eneste plassen som ble oppført uten husdyr i 1891, hadde følgende utsæd: 0,52 hektoliter bygg, 2,08 hektoliter havre og 3,12 hektoliter poteter.
Fra forsikringsprotokollen går det frem at denne plassen hadde større hus enn hva som var vanlig på en husmannsplass. Hovedbygningen inneholdt to stuer, kjøkken, fôrrom og værelser. Den var forsikret for kr. 200. Dessuten var det et fjøs med lade og vedskur som var forsikret for 70 kroner. Det fantes videre en bryggestue med kornlade. Denne var forsikret for kr. 25. En ikke spesifisert bygning kalles en stor bygning. Forsikringssummen her var 60 kroner.
Løsøret omfattet så pass store ting som en to-etasjes kakkelovn, en en-etasjes ditto, en tre-etasjes ditto, en kokeovn og en tørkehylle. Alt dette var forsikret for 38 kroner.
Den tid da Gollaugs ektemann levde, var det tydeligvis en ikke så ubetyde-
Verdalsboka - 7
R A S I V E R D A L 115
lig jordbruksproduksjon på plassen. Forsikringen av avlingen omfattet 4 tønner bygg, 10 tønner havre, 25 tønner poteter, 24 lass høy og 10 berger halm.
Alt dette gjør det lettere å forstå at det var så pass med jord at handelsmannen leide og brukte den nå da Gollaug selv ikke var i stand til å utnytte den.
Dina Kristine Johannesdatter Jermstad, datter, 28 år
Guruanna Pettersdatter, inderst,
Folket
I 1893 hadde Gollaug fire leieboere. Dessuten bodde en sønn av hennes fostersønn hos henne. Tilsammen bodde da følgende seks personer i Gollaugstuggu i mai 1893:
Gollaug Kjerstine Larsdatter, enke, pensjonist, 81 år
Edvard Johannessen, sønnesønn, 16 år
Johannes Andreassen Jermstad, inderst, kårmann, 68 år
dagarbeiderske, 38 år. Edvard Johannessen som senere
- Serine Johansdatter, datter, 12 år. kalte seg Edvard Uglen.
Gollaug Larsdatter var enke etter skolelærer
Johan Magnus Johnsen. Hun var
selv fra Bjartnes. Hennes foreldre var Lars Larsen Bjartnes og Gjertrud Pedersdatter.
116
V E R D A L S B O K A
Hun og mannen hadde tatt til seg en gutt ved navn Johannes Ellingsen som sin fostersønn. Han kalte seg Johannes Johnsen, senere Lundsaunet. Han ble senere gift med Ellen Hallem. Disse flyttet en del. En tid bodde de hos Gollaug. Senere flyttet de til Skrovemelen. Deretter flyttet de til Volhaugen for så å ende på Lundsaunet i Leksdalen. De fikk en rekke barn. Et av barna, Edvard Johannessen, fulgte ikke med på flyttelassene. Han ble igjen hos sin farmor Gollaug, og bodde i Gollaugstuggu rasnatten.1
Johannes Andreassen Jermstad var den tidligere eieren av Jermstad vestre. Han var fra Bjørås i Frol. Han hadde solgt Jermstad vestre til de nåværende eierne, og i folketellingen av 1891 kalles han derfor «føderådsmann av Jermstad vestre som lever av sin kapital». Han var således formuende. Han var enkemann. Hans kones navn var Anne Andersdatter. Hans foreldre het Andreas Kristensen Bjørås og Karen Andersdatter Brenne.
R A S I V E R D A L 117
Sammen med ham bodde hans voksne ugifte datter Dina. Dina hadde nervøse lidelser, og på den tid ble dette sett på som sinnsykdom. Hun ble derfor omtalt som «svaksinnet».
Guruanna Pettersdatter var fra Stu-skinsvald. Hennes foreldre var Petter Haldorsen og kone Serianna Torkilds-datter.
Sammen med henne bodde hennes datter Serine som var 12 år gammel. Ser ines var var ungkar Johan Oluf Johannessen.
Guruanna drev med flatbrødbaking, og 18. mai dro hun og datteren til Baglo for å bake. Der overnattet de, og det er trolig at de berget livet som følge av det.
Hva som hendte
Dina Kristine Johannesdatter Jermstad.
Beboerne her merket at noe var på ferde før raset nådde huset. Hvorvidt dette også gjaldt Gollaug, er usikkert. Men hun var over 80 år og muligens skrøpelig slik at hun kanskje ikke kom seg ut. Men i alle fall sto både Johannes og Dina ute på gårdsplassen og så at raskanten nærmet seg husene. Beliggenheten tatt i betraktning, og hva Dina i ettertid fortalte, må raskanten ha nærmet seg fra sydvest.
Mens de sto der, kom plutselig Johannes på at han måtte inn for å hente noe. I ettertid heter det at det var penger, men i følge Dina var det verdipapirer.2Han hadde solgt gården Jermstad vestre, og alle antok at det var pengene etter dette salget han skulle inn for å hente. Men Dina fortalte at pengene hadde han lånt bort til sine slektninger i Skogn, og at det var papirene vedrørende dette lånet han skulle hente.
Dina fortalte at hun prøvde å stoppe sin far, men han hørte ikke etter. Dermed forsvant huset. Dina måtte legge på sprang for å komme seg vekk. Det var en stripe igjen av gårdsplassen, og hun fulgte den bort til veien.
Hun hevder å ha sprunget forbi 10-12 gårder og hus før hun var i sikkerhet. Alle steder prøvde hun å vekke og advare folk. Først passerte hun handelsstedet til Olaus Bjartnes. Det lå umiddelbart nedenfor Gollaugstuggu. Det bekrefter at raset nærmet seg fra sydvest. Den neste gården hun passerte, var Jermstad vestre. Muligens klarte hun å vekke folkene her, men i så fall rakk de ikke å komme seg ut, og alle omkom.
Hun må også ha vært innom Jermstad østre. Denne gården ble kalt Smed
118
V E R D A L S B O K A
gården. Og det er vel på grunn av dette navnet at det i ettertid har skjedd en sammenblanding med Smedhaugen. Det ble nemlig sagt at hun var innom Smedhaugen. Men Smedhaugen lå i motsatt retning i en avstand av mer enn en kilometer. Derimot lå Smedgården like ved.
Hun fikk vekket folkene med sine rop, men som følge av at hun hadde vært plaget av nervøsitet, brydde de seg ikke om henne. Hun sa selv at kona der hadde våknet og sagt:
«Holder du på å slippe av igjen!» Deretter la de seg til ro igjen. Og de omkom.
Men Dina sprang videre. Hun passerte Trøgstad store, og det fortelles at folkene der ble vekket av et kvinnfolk som sprang skrikende forbi. De kom seg ut, og alle unntatt en berget livet.
Derimot er det vel ikke rimelig å tro at hun klarte å varsle borte på Trøgstad skole. Skolen lå østenfor Trøgstad store.
Veien førte videre sydover fra Trøgstad store, forbi to utskilte parter av Trøgstad lille, nemlig Bjørklund og Trøgstad lille søndre. Det er vanskelig å avgjøre om husene lå ved veien Dina fulgte, eller ikke. Det er derfor usikkert om hun klarte å vekke dem. Det var ingen som kom seg unna raset fra disse to heimene.
Syd for Trøgstad lille søndre lå dalen etter det gamle åfaret etter Leiråa. Dina sprang ned i dalen og opp igjen på den andre siden. Hele tiden merket hun at skredet kom etter seg.
På den andre siden av dalen lå de tre Tokstadplassene på rekke og rad fra vest mot øst. Hun passerte dem i tur og orden, først Tokstad vestre, så Tok-stad mellom, og til slutt Tokstad østre.
Folkene på de to første Tokstadplassene kom seg ikke unna, men på den siste klarte alle å komme seg vekk før det var for sent.
Dina visste ikke hvor hun skulle springe. Alt virket utrygt. Raset kom etter henne hele tiden. Hun sa selv at hun prøvde å springe oppover bakkene i retning av Landfall på den andre siden. Der måtte det da være trygt.
På veien til Landfall passerte hun Rognhaugen. Rognhaugen raste ikke ut, men det kunne ikke Dina vite. Hun fikk varslet folkene der og på husmannsplassen Rognhaugen under Eklo søndre, og de rømte i alle fall etter henne til Landfall.
Og omsider kom hun til Landfall og fikk vekket folkene der. Per Landfall som kjente Dina, ville først ikke tro henne. Også han mente at hun hadde sluppet av. Men hun fikk overtalt ham til a bli med seg opp på bakken slik at de fikk utsikt over raset. Da Per fikk se det uhyggelige synet fremfor seg, bare et blåsvart svelg gapte mot dem der den store fine Jermstadgrenda hadde ligget, sank han i kne og utbrøt: «Herregud! Hva er det som har skjedd?»
Strekningen Dina tilbakela, må ha vært på mellom 1 1/2 og 2 kilometer.
R A S I V E R D A L 119
Guruanna Pettersdatter bak. Hun kalte seg senere Jermstad. Foran Serine Johansdatter Tiller. På fanget Antonie (Tora), stående Gunvor. Bildet er tatt ca. 1910.
Tatt i betraktning at hun var barføtt, og at hun prøvde å vekke folkene langs veien, er det antatt at hun brukte 15 til 20 minutter på løpeturen.
Hun mistet alt. For i og med at gjeldsbrevet hennes far ville inn for å hente, nå var borte, fikk hun ingen penger av skyldfolkene sine. Lensmann Wessel som visste at det ikke var mulig å inndrive disse pengene uten at noe bevis fantes, var meget vred på Dinas slektninger i den anledning. Men noen tilbakebetaling fant ikke sted.
Og i ettertid ble det til at det var kontanter Johannes sprang inn for å hente, og det passet nok låntakerne best.
120
V E R D A L S B O K A
er i Johan Tillers eie.
Edvard Johannesen kom seg også ut. Han klatret opp i tuntreet på plassen, en stor bjørk. Der satt han da plassen og treet seilte utfor kanten. Heldigvis veltet ikke treet, og Edvard klarte å holde seg fast. Hvor langt det for, er uklart. Men trolig havnet han nok et godt stykke utenfor Haga.
Han satt i treet til han ble reddet på land av folk som kom ut til ham på planker, bord og andre innretninger.
Døde:
GOLLAUG LARSDATTER JOHNSEN, født 1842 JOHANNES ANDREASSEN JERMSTAD, født 1826
Johannes er ikke blitt gjenfunnet.
Derimot ble Gollaug funnet, og hun ble begravet 2. juni på Stiklestad. Jordfestelsen fant sted 4. juni. Men hun var ikke lett å kjenne igjen, slik at hennes sønn, eller rettere sagt hennes stesønn, måtte tilkalles for å identifisere henne. Johannes kjente henne igjen på et finger som hun hadde brukket, og som var grodd skjevt sammen.
Etterpå
Jorden som gikk tapt her, hørte inn under Follo, og den ble følgelig regnet sammen med annen jord denne gården mistet.
R A S I V E R D A L 121
Gollaug Johnsens dødsbo ble tildelt kr. 300 i erstatning. Det opprinnelige forslaget gikk ut på kr. 600, men det ble halvert.
Dina Johannesdatter Jermstad fikk kr. 650 i erstatning. Forslaget gikk ut på 950 kroner. Hun fikk kr. 300 i forskudd.
I 1900 bodde Dina på Verdalsøra sammen med sin sønn Oskar. Hun var ugift. Hun døde i 1942 på Ørmelen.
Edvard Johannessen ble etter raset boende på Auglen i Volhaugen. Da tok han navnet Uglen. En tid arbeidet han som anleggsarbeider på jernbanen, men han kom tilbake til Auglen. Han giftet seg ikke. I likhet med svært mange andre som overlevde ulykken, snakket han ikke om hva han hadde opplevd. Han døde i 1953. I 1922 fikk han Selskapet for Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste etter 27 år på Auglen. Han fikk ytterligere mer enn 30 år på samme gård.3
Guruanna og Serine mistet alt de eide. De hadde bare det de sto og gikk i. Men noen dager etter at elven hadde gravet seg ned i leirsuppen, ble det funnet et par stoler ved Kjæran. Det viste seg å være deres.4
I erstatning fikk Guruanna kr. 270. Hun døde i 1948.
Serine giftet seg med Martin Tiller. De bosatte seg på Garpa. Hun døde i 1960.
Noter:
1 Opplysninger ved Asgeir Lund.
2 Opplysninger ved Oskar Olsen, Dinas sønn.
3 Opplysninger ved Jon Lund.
4 Opplysninger ved Johan Tiller.
FÅREN
Generelt
Fåren kan føre sin historie helt til begynnelsen av vår tidsregning. Fåren var en meget betydningsfull gård i førkristen tid, så betydningsfull at en av bygdens fem skipreider ble oppkalt etter den, Fjorår skipreidha.
Senere, da Verdal ble delt inn i to tinglag, ble det ene kalt Fåren tinglag.
Etter at kristendommen var blitt innført, ble Fåren delt i tre deler, Øst-fåren, Midtfåren
og Vestfåren.
Trolig ble alle tre gårdene berørt av ras i større eller mindre grad i middelalderen. Verst gikk det ut over Østfåren. Minst to ras reduserte gården så pass at den ble liggende øde. Ett av rasene gikk i terrassekanten nord for de to Fårengårdene som eksisterer i dag. Foruten at raset ødela Østfåren, må rasmassene også ha lagt seg ut over jorden til de to andre. Et annet ras gikk i skråningen ned mot Leirådalen. Sannsynligvis hadde det sammenheng med rasene i og omkring Leirådalen i middelalderen.
Restene av Østfåren ble nå et aun. Og ved makeskifter havnet den inn under Stiklestad østre, nordre og vestre. Den kaltes da Fåraenget. Senere er navnet Storbuvollen brukt. Nå tilhører Storbuvollen Fåren nedre.
De to gjenværende Fårengårdene fikk etter hvert navnene Fåren øvre og Fåren nedre.
Fåren. Gården på dette kartet er Fåren øvre. Senere er den blitt flyttet noe ned i terrenget.
Gården
FÅREN NORDRE 89.3
Da Anders Gunnbjørnsen overlot Fåren øvre til sin sønn Gustav Andersen i 1891, omfattet Fåren øvre også halve Fåren nedre som het Fåren nedre østre. Denne hadde gårds- og bruksnummer 88.1. Men på forhånd, i 1888, hadde han fått utskilt en part fra denne gården som ble kalt Fåren nordre. Den fikk gårds- og bruksnummer 88.3
I og med at det var samme eier i 1891, er opplysningene om utsæd og husdyrhold ført sammen i folketellingen dette året. Disse er gjengitt under Fåren øvre.
Fåren nordre led ingen tap direkte som følge av raset. Hverken mennesker, dyr, jord eller annen eiendom gikk med. Eiendommen grenset heller ikke mot noen av de ødelagte gårdene. Men gården tas med her fordi den lå utsatt til. Man fryktet faktisk lenge for at den ville gå ut, og den første vinteren etter raset sto den tom.
Dette medførte at eieren fikk en erstatning etterpå.
Folket
I 1893 bodde tre mennesker der:
Anders Gunnbjørnsen Fåren, kårmann, enkemann, 54 år
Inger, datter, 24 år
Anna Bergitte, datter, 18 år
Anders Gunnbjørnsen var sønn av Gunnbjørn Anderssen Fåren øvre og Ragnhild Johannesdatter Husan. Han var gift med Beret Maria Olsdatter Fåren nedre. Hun døde i 1890.
Døtrene var begge ugifte.
Hva som skjedde
Folkene her fikk varsel slik som andre rundt raset, og de rømte vekk i redsel. Flukten gikk oppover mot fjell. Og det nærmeste var ved Jermstad øvre.
Etter hvert som tiden gikk, og husene tilsynelatende lå der trygt, vendte de tilbake. Men med stor trygghet kan de ikke ha hatt tilholdssted der.
Og da etterraset gikk 6. september, flyktet de på nytt. Denne gang ble de værende borte over vinteren.
Men hverken hus eller jord fikk noen skade.
124
Etterpå
V E R D A L S B O K A
Anders Gunnbjørnsen Fåren fikk en erstatning på kr. 400. Av dette fikk han 200 kroner i forskudd. Det er ikke opplyst hvorfor han fikk erstatningen, men sannsynligvis må det sees som en slags ulempeserstatning, eller kanskje som erstatning for tapt avling. Det er nemlig uklart om jorden ble drevet i 1893. De måtte tross alt bo et annet sted vinteren 1893/94. Videre er det for tap av vei. Ny vei måtte nemlig bygges etterpå.
Anders døde på Fåren i 1916.
Inger giftet seg med Jon Marius Iversen Salater fra Verdalsøra. Han hadde utvandret til Amerika i 1892. De reiste begge til Amerika hvor de bodde i Seattle i Washington.
Anna Bergitte giftet seg visstnok ikke. Hun drev pensjonat i Oslo.
Gården
FÅREN ØVRE 88.1, 89.1
Fåren lå øst for det utraste området. Gården fikk ingen skader som følge av Verdalsraset. Den erstatning som ble gitt, var for indirekte skader, så som tap av vei, opparbeidelse av ny vei, delvis tap av avling og utbytte på grunn av at man måtte bo andre steder den første vinteren og lignende.
Fåren øvre tegnet av protokollsekretær Jacob Fabritius 19. juni 1888.
Fåren lå øst for Jermstad. Valdet grenset både mot Jermstad øvre og Jerm-stad østre. Mot vest lå også den utskilte parten Nøysomhet eller Tessemskjefte av Melby. I syd grenset valdet mot Trøgstad store. Mot øst lå Leirådalen, og mot nord steg terrenget mot fjellet.
I forbindelse med folketellingen i 1891 er opplysningene om utsæd og husdyr slått sammen for Fåren øvre og Fåren nedre. Dette hadde sammenheng med at Anders Gunnbjørnsen som da var eier, hadde kjøpt Fåren nedre i 1872. Fåren nedre hadde gårds- og bruksnummer 89.1.1 1891 overleverte han gården til sin sønn Gustav Andersen. Men han beholdt en del av Fåren nedre østre selv. Denne parten fikk navnet Fåren nordre 89.3. (Se under Fåren nordre.)
126
V E R D A L S B O K A
Et gammelt fotografi av Fåren øvre sett fra nord.
Matrikkelskylden var før delingen 34 mark 51 øre. Etter delingen ble skylden 33 mark 76 øre.
Utsæden i 1890 var 0,5 hektoliter rug, 6,83 hektoliter bygg, 30,33 hektoliter havre, 1 hektoliter havre til grøntfor, 0,33 hektoliter erter, 38 kilo gressfrø og 35 hektoliter poteter. 15 ar ble brukt til andre rotfrukter enn poteter. På gården fantes det 1 slåmaskin, 2 fire-hjulte og 12 to-hjulte vogner.
Pr. 1. januar 1891 besto besetningen av 7 hester, 28 storfe, 18 sauer, 7 griser og 12 høns.
Folket
Som nevnt bodde Gustav Andersen på Fåren øvre i 1893. Ikke færre enn 12 personer hadde sin bopel her da raset gikk.
Gustav Andersen, gårdbruker, 29 år
Elen Margrete Steffensdatter, kone, 32 år
Borghild Rebekka, datter, 5 år, tvilling
Petra Emelie, datter, 5 år, tvilling
Arne, sønn, 2 år
Eva, datter, 1 år
Guruanna Olsdatter, tjenestepike, 35 år
Lars Kristensen, tjener, 17 år
fire tjenere
R A S I V E R D A L 127
Gustav Andersen Fåren og Elen Margrete Steffensdatter med barna fra v. Petra, Arne, Borghild og Sigrun (ikke født 1893).
Gustav var sønn av Anders Gunnbjørnsen Fåren og Beret Maria Olsdatter Fåren nedre.
R A S I V E R D A L 128
Elen Margrete Steffensdatter var fra Inderøy a. Hennes foreldre var Steffen og Peolive Nøvik.
R A S I V E R D A L 129
Et bilde fra Fåren i 1910. Flere av disse var på gården i mai 1893. De som er merket * var visstnok ikke til stede eller var ikke født da raset gikk. Fra v.: Lars Fåren, ukjent *, Johannes By * Petra Sigrun * Guruanna Olsdatter. Foran fra v.: Arne, ukjent *, Gustav Fåren, Odd By * på fanget, Elen Fåren, ukjent *.
Guruanna Olsdatter var ugift. Hennes foreldre var trolig Ole Olsen og Marta Andersdatter fra husmannsplassen Stuskinskogen.
Lars Kristensen var sønn av Kristen Amundsen og Sigrid Anna Olsdatter på husmannsplassen Skreddestuggu eller Eklomyra under Eklo søndre.
Hvem de øvrige fire tjenerne var, er ikke mulig å fastslå. Det samme antall tjenere var der i 1891, men vanligvis flyttet tjenerne nokså ofte, slik at navnene ikke uten videre kan overføres til 1893.
Hva som skjedde
I ettertid vet vi at denne gården aldri var i fare. Men det visste man ikke i mai 1893. Følgelig rømte man vekk med en gang man fikk høre om raset.
Hvordan disse folkene opplevde situasjonen, går frem av opplevelsene til Petra Emilie,
som da var 5 år, gjenfortalt av hennes sønn: 1
«Røysta til mor hadde ei uvanleg skjelvande undertone kvar gong ho for
130
V E R D A L S B O K A
talde om det ho opplevde rasnatta. Ho var berre 5 år den gongen, men det vesle barnesinnet var merkt for livet av det 5-åringen var vitne til.
Folka på Øver-Fåren vart vekte midt på natta av dundring på dørene, og av rop frå dødsskræmde folk. Mor fortel:
«Det var husmannsfolka som i angst vekte oss.
«De må skunde dykk ut. Det er dommedag!» Ropa feste seg i meg. Orda skjøna eg vel ikkje, men angsten i røystene, noko uskjøneleg skræmande, gjorde at eg kan høyre desse ropa den dag i dag.-
Det bar opp gjennom Jermstadhøgda med oss. Skodda låg tjukk og tung ut over området nedanfor oss.- Rop frå menneske i dødsangst syntes så
uverkeleg og fælt. Uhyggeleg og sterkt greip det Lars Kristensen Fåren.
meg å lye til angstskrika frå dyr: Kyr, hestar — . Det var så forferdeleg at eg aldri kan gløyme det.»
Mor vart stille mens tankane dvelte ved uhyggesnatta, stemmen makta ikkje meir.-
Seint om kvelden før utraset hadde mor og tvillingsøstera hennes, Borghild, vori på besøk hos lærarfamilien på Trøgstadskolen, Andreas og Edvar-da Tessem. Det var fast omgang mellom lærarfolka og folka i Øver-Fåren. Tessem og kona var og gudforeldre til mor og søstera.
Mor fortel:
«Jamvel om eg ikkje var gamle jenta, står det klårt for meg korleis vi små gledde oss til kvar tur til mor Varda på skolen. Mor Varda var einaste namnet vi nytta på fru Tessem. Mor Varda var som ei mor for oss, og vi var svært glad i henne, og når vi fekk noko nytt, måtte vi straks til mor Varda og vise det fram.
Slik var det og siste dagen før raset. Borghild og eg hadde fått en brei-bremma hatt kvar - særleg fine i våre auge. Sjølvsagt måtte vi til mor Varda for å syne henne vidundera.
Vi skulle få lov til å natte over hos henne, slik vi hadde gjort så mange gonger før. Men da det leid på kvelden, vart det til at vi likevel drog heim til Øver-Fåren. Underleg nok gløymde vi hattane hos mor Varda.
Om natta miste vi ikkje berre hattane, men verst av alt - dei beste vennene våre.»-
Her var det ikkje meir stemme att hos mor.»
R A S I V E R D A L 131
Etter noen dager syntes situasjonen å være mer sikker, men trygge var de ikke. De torde ikke å flytte hjem, men gården ble drevet og dyrene gikk ute og beitet.
Så kom etterraset 6. september. Da gled tilsammen 300 mål ut langs nord-og østkanten av raset. Og nå var det i alle fall klart at ingen våget å bo på Fåren øvre. Gården sto derfor tom vinteren 1893-94.
Først neste år begyte man så vidt å våge seg tilbake. Men det gikk lang tid med nattevåk og engstelse før man slo seg til ro.
Etterpå
Gustav Andersen Fåren fikk en erstatning på kr. 1.300 etter raset. Av dette fikk han
1.000 kroner i forskudd. Som nevnt ovenfor var ikke dette erstatning for skade på gården, slik at det må være tale om andre forhold av indirekte karakter.
Gården fikk ikke reduksjon i skylden.
De fortsatte å bo der, men angsten forlot dem aldri.
I 1912 solgte Gustav Fåren øvre til Einar Furre fra Namdalen.
Han døde på Øra i 1915.
Elen døde i 1928.
Borghild ble husbestyrerinne ved Tønsberg. Hun døde i 1971. Petra giftet seg med
Johannes Olaussen By. De bodde på Hallem. Petra døde i 1962.
Arne reiste til Amerika i 1911. Han ble gift med Ida. Han døde i Saxton i North Dakota i 1942. Eva døde så tidlig som i 1894.
Note:
1Fortalt av hennes sønn Jon J. By.
HAGA 108, 119
Generelt
Da raset gikk i 1893 var Haga delt av elven. Dette var et forhold som skrev seg fra langt tilbake i tiden. På nordsiden lå Haga nordre østre, Haga nordre mellom og Haga nordre vestre. På sydsiden av elven lå Haga søndre søndre og Haga søndre nordre. Fra Haga
Haga søndre. Alle delene av Haga søndre lå nede på elvesletten, og alle ble begravet av leirmassene.
Verdalsboka - 8
HAGA 108, 119
søndre nordre var det dessuten utskilt en part som ble kalt Langenget.
134
V E R D A L S B O K A
Opprinnelig hadde Hagavaldet vært en god del større. Men i århundrenes løp har Verdalselven både redusert valdet ved stadige elvebrudd og skåret seg gjennom det kanskje flere ganger.
I 1754, da to brødre kjøpte gården, ble Hagavaldet delt i to, Øvre Haga og Nedre Haga. Og begge disse omfattet deler på sydsiden av elven.
Deler av områdene som lå på sydsiden av elven, fortsatte å høre inn under Haga på nordsiden, men i 1809 ble deler fraskilt som et eget bruk. Dette ble da kalt Haga søndre. Ved samme anledning ble så Haga søndre delt i Haga søndre søndre og Haga søndre nordre.
Og områdene på nordsiden ble naturlig nok kalt Haga nordre. Navnene Øvre Haga og Nedre Haga gikk etter hvert ut av bruk.
Hagagårdene. Spellhaugen til venstre hvor Karl Olsen Haga var, da han så
første delen av raset.
Bruket
HAGA, HAGAENGET 108.2
Denne selveierheimen var en av de første som ble tatt på sydsiden av elven. Hagaenget var en tidligere husmannsplass under Haga nordre østre.
Gården eller heimen lå på det samme nesset som Melbynesset. Elvesletten var svært lav på dette stedet. I og med at dette tidligere hadde vært en husmannsplass, besto den nok ikke av den beste jorden. Og etter som den lå forholdsvis lavt, var den rimeligvis utsatt for flom. Og bruket var ikke stort.
Dessverre finnes det ingen kart som kan angi den nøyaktige beliggenhet. Men det er rimelig grunn til å tro at dette valdet må ha omfattet områdene lengst mot nordvest på nesset. Trolig kan det ha grenset mot Melbynesset i øst og Melby, Østgård og Sundby vestre i sydøst. Mot vest og nord dannet elven grensen.
Etter raset ble eiendommen fastslått å ha bestått av 29,5 dekar dyrket jord, 9,8 dekar eng og 5 dekar skog og havning, tilsammen 44,3 dekar. Matrikkelskylden var 0 mark 44 øre.
I 1890 ble det sådd 0,55 hektoliter bygg og 2,08 hektoliter havre. Det ble satt 5,56 hektoliter poteter, mens 0,04 ar ble benyttet til andre rotfrukter og 0,01 ar til kjøkkenhage.
januar 1891 var besetningen 2 storfe, 3 sauer, 1 gris og 3 høns.
I 1893 var det 2 kyr og 6 småfe på bruket. Tallet på høns er ukjent.
Folket
Eieren i 1893, Petter Olaus Mikkelsen, kjøpte eiendommen i 1886. Før hadde han vært husmann på plassen, og han var der så tidlig som i 1875. I mai i 1893 bodde følgende personer på Hagaenget:
Petter Olaus Mikkelsen, bonde, skredder, 43 år
Guruanna Jensdatter, kone, 46 år
Maria Gustava, datter, 18 år
Johan Marius, sønn, 13 år
Gunhild Pauline, datter, 5 år
Grete, datter, 3 år
Denne familien hadde tidligere hatt ytterligere tre barn, men de var nå døde. Petter Mikkelsen var sønn av Mikkel Johannessen og Malene Pedersdatter Midtholmsvald.
Guruanna var datter av Jens Jensen og Gunhild Jonsdatter på Holmli østre.
V E R D A L S B O K A 137
Petter Olaus Mikkelsen og Guruanna Jensdatter.
Hva som skjedde
Petter Mikkelsen var skredder. Rasnatten var han borte på arbeid. Guruanna var således alene hjemme med fire barn.
Raset kom overraskende på dem. For dem var det ikke noe varsel. En fremstilling av hva som hendte, forteller at Guruanna rakk å gripe det minste barnet på tre år, Grete, og komme seg ut. De tre andre hadde ingen mulighet og forsvant med det samme.
Guruanna selv rakk ikke å komme langt før hun ble innhentet av leirmassene. I noen beskrivelser heter det at hun i villelse kastet fra seg barnet. Men alt tyder på at hun fikk så slem medfart at hun mistet bevisstheten et øyeblikk, og det var vel da hun mistet barnet. Hun ble nemlig truffet av et eller annet i hodet slik at hodehuden nesten ble flådd av henne.
Leirstrømmen førte henne i retning av Sundby, og nedenfor gården kom hun seg inn på fast mark og klarte å ta seg frem dit. Slik hun så ut, nesten skalpert og tilklint av leire, ble folkene på Sundby østre svært forskrekket. De visste på det tidspunkt ingen ting om ulykken. De spurte henne ut om hva som hadde hendt, og hun svarte nærmest i villelse. Det er vel i den forbindelse at forestillingen om at hun hadde kastet fra seg barnet, ble til.
138
R A S I V E R D A L
Senere, da doktor Sæthre fra Levanger kom til, måtte hun syes flere sting i hodet. Hennes egen versjon lyder slik: 1
«Jeg la meg som vanlig i 11-tiden om kvelden. Jeg lå nedenunder og hadde det minste av barna, lille Grete, hos meg. De andre lå ovenpå. Småjenten var dårlig, så jeg lå litt lenge og snakket med henne.
Jeg hadde så vidt sovnet da jeg våknet med at dørene sprang opp, og i det samme falt taket ned over oss. Jeg sanset meg ikke før jeg befant meg i en leirsørpe langt fra mitt hjem. Barnet som jeg hadde hos meg, hørte jeg skrike i nærheten av meg.
Som jeg lå der, så og hørte jeg hus, skog og eng komme rasende nedover dalen i veldig fart. Jeg kom meg unna og kom meg til slutt til gården Sundby, gikk forbi Vestre Sundby til kårfolkene på Østre Sundby, Lars og Lodda, og vekket dem. De trodde jeg var gal da jeg kom midt på natten i dette utseende, i bare linnetet, dratt opp av leirsørpa.»
Et annet sted hvor hun selv er kilden, fortelles det slik:2
Mannen var borte på arbeid. Tre av barna lå ovenpå og ved siden av henne veslebarnet. Hun våknet med at døren sprang opp og leirmassene veltet inn.
Huset ramlet sammen, og hun ble ført ut på det gyngende leirhavet med
veslebarnet på armen. «- Men jeg mistet også veslebarnet. Skredet tok det fra meg, det ville ha
alt ........»
Hun vekket folkene på Sundby, men de kjente henne ikke. De trodde at de hadde et sinnsykt menneske foran seg. Hun fikk fortalt hvem hun var, og hva som hadde hendt. Men dette kunne de ikke tro.
«- Har du sprunget hjemmefra og fra barna?» spurte de.
«- Jeg har ikke lenger hverken hjem eller barn,» svarte hun.
Ole Østgård har en noe annen versjon. (Se også under Østgård.) Han forteller at han ble vekket av at noen kastet stein på vinduet der han lå og sov. Det var Guruanna som sto der nede på gården. Hun ropte og ba ham om å redde barna hennes. Hun og minstebarnet hadde ligget nede i samme seng, og da leirmassene traff huset, ble den ene veggen knust og sengen med de to oppi ble ført ut. Da sengen hvelvet, mistet hun barnet.
Ole Østgård forteller videre at han sprang ned til kanten av leirsjøen. Han hørte barneskrik fra et husvrak der ute, men det var uråd for ham å komme dit ut. Han måtte vende tilbake med uforrettet sak. Han fortalte ikke Guruanna at han hadde hørt ungene, da han kom tilbake.
Nok en versjon sier at Guruanna hadde minstebarnet på ryggen. Antagelig da sengen hvelvet, falt Grete av. Hun rakk ikke å gripe tak i henne før hun forsvant ned i leiren.
V E R D A L S B O K A 139
Og da ryktet om ulykken spredte seg, fikk også Petter Mikkelsen høre om den, og han kom til gården. Hans kone lå der syk både på kropp og sjel. Hun var utvilsomt av den oppfatning at hun hadde kastet barnet fra seg, og hun bebreidet seg selv dette, noe som var med på å forverre hennes psykiske tilstand. Det fortelles at gjenforeningen av mann og kone var gripende og tragisk. De hadde nå mistet sine fire gjenlevende barn. Tidligere hadde tre dødd. «Nå har vi ingen igjen!» sa han.
Guruanna ble liggende syk lenge.
De mistet også 1 ku og 6 småfe. En av kyrne klarte å komme seg i land. Hele eiendommen ble begravet. Døde:
MARIA GUST AV A PETTERSD ATTER HAGAENG, født 1875 JOHAN MARIUS PETTERSEN HAGAENG, født 1880 GUNHILD PAULINE PETTERSD ATTER HAGAENG, født 1888 GRETE PETTERSD ATTER HAGAENG, født 1890
Gunhild Pauline ble funnet allerede 20. mai, og hun ble begravet 28. mai på Lysthaugen.
Maria Gustava og Johan Marius ble også begravet på Lysthaugen samme dato. Men det er ikke angitt når de ble funnet.
Grete, som moren klarte å få med seg ut, men mistet senere, er ikke blitt funnet. Dog står det anmerket i kirkeboken at hun er blitt gjenfunnet. Men hverken dag for begravelse eller jordfestelse er angitt. Trolig er dette en skrivefeil. De tre som ble gravlagt på Lysthaugen, ble jordfestet 19. mai 1894.
Jorden sto i en verdi av kr. 1.100 før raset.
Eiendommen forøvrig var verdsatt til kr. 2.000. Alt gikk tapt.
Etterpå
Petter Mikkelsen ble tilkjent en erstatning på kr. 2.300. Han fikk kr. 106,73 i forskudd uten at det er oppgitt til hvilket formål. Kr. 6,73 av dette var imidlertid den gjelden han hadde til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad. Dette beløpet ble fratrukket ved utbetalingen.
En tjenestejente ved navn Mali Pedersdatter er også oppført under Haga-enget. Hun trenger nødvendigvis ikke å ha bodd der. Og i alle fall var hun ikke der da raset gikk. Hun fikk 100 kroner i erstatning.
I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 108, bruksnr. 2, Hagaenget av skyld mark 0,44 et avtak for 20 år av mark 0,44, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,39. Veiskatten ble som følge av dette nedsatt med kr. 0,15 for første halvår 1893. Alt ble overtatt av Staten. Den faste marken utgjorde 44,3 dekar. I tillegg
140
R A S I V E R D A L
kom 2,3 dekar elveleie. Beliggenheten av dette var i det såkalte Triangelet. Senere ble dette en del av Statsteig A på nordsiden av elven.
I 1900 bodde Petter Olaus og Guruanna på Ørmelen på en bygselplass under Mikvoll vestre som var en del av Verdalsbrukets eiendom. Han kalles da «bordskriver ved sagbruk», hvilket vil si at han arbeidet på sagbruket på Ørmelen.
De kjøpte så Bentsengården på Ørmelen. De fikk ikke flere barn.
Petter døde i 1916, og Guruanna døde i 1939.
Noter:
1 Den er hentet fra S. Steinsås: Busetslekta s. 86.
2 Et arbeid utført av lærerhøyskolestudenter ved Levanger Lærerhøyskole i forbindelse med utgravingen av Hegstadstuggu.
HAGA, LANGENGET 119.2
Bruket
Langenget var en liten eiendom som var blitt utskilt av Haga søndre. Det lå nokså langt syd på valdet like sydvest for Haga søndre søndre. Hele eiendommen lå nede på den laveste elvesletten. Den var så liten at det er for pretensiøst å kalle den en gård. Mot vest grenset bruket mot Ness østre. Muligens nådde valdet bort til Skjørdalsvaldet i syd. Og mot øst grenset eiendommen mot Bjørken.
Arealet ble etter raset beregnet til å ha vært 10,8 dekar. Det fantes ikke noe eng eller utmark. Matrikkelskylden var bare på 0 mark 43 øre.
I 1890 var utsæden 0,5 hektoliter bygg, 1 hektoliter havre og 3 hektoliter poteter.
Pr. 1. januar 1891 føddes det 2 sauer, 1 geit, 1 gris og 4 høns på dette stedet. I 1893 hadde de 5 småfe og et ukjent antall høns.
Folket
Halvor Ågesen var eier av Langenget i 1893. Han eide fra først av Haga søndre nordre, men solgte så gården i 1865. Langenget som han skilte ut ved dette salget, beholdt han selv. I mai 1893 bodde det tre mennesker på Langenget:
Halvor Ågesen, jordarbeider, tømmermann, 75 år
Olava Johannesdatter, kone, 76 år
Oluf Gunneriussen, sønnesønn, sinnsyk, 19 år
Halvor Ågesens foreldre var Åge Tørrisen og Marit Torkildsdatter Eklo nordre. Olava Johannesdatter var datter av Johannes Sevaldsen og Gjertrud Ols-datter Haug.
oOluf Gunneriussen var sønn av Gunnerius Halvorsen og Olava Olsdatter Åssved fra Stod. Oluf var født på Steinkjer.
Hva som skjedde
Også for folkene her kom raset fullstendig overraskende, og de kom seg ikke ut. Huset ble fylt av leirsuppe, og de måtte streve hardt for ikke å gå under.
142 V E R D A L S B O K A
R A S I V E R D A L 143
De ble imidlertid reddet av Martin Toresen Bjørken og hans husmenn. Redningen skjedde ved at man kjørte bord fra Bjørken. Så ble det hugget ned trær som underlag for broen fordi leirvellingen var svært tynn på dette stedet. De ble reddet ut gjennom vinduet. Men de var da så forfrosne og utkjørte at det var så vidt man klarte å få dem brakt til lands langs etter den smale broen.
Den sinnsyke gutten slo seg helt rebelsk. Han skrek som besatt og ville ikke i land. Han ville bare kaste seg uti leirsuppen. De måtte ta ham med makt og føre ham til fast land. Alt ble oversvømmet av leire, og 5 småfe strøk med. Det eneste de klarte å redde ut, var en gammel skinnfell og en hodepute, samt noen klær.
Jordveien var verdsatt til kr. 720 før ulykken. Alt gikk tapt.
Bruket ble ellers verdsatt til kr. 750 før raset. Tapet ble satt til kr. 730.
Etterpå
Halvor Åge sen fikk kr. 675 i erstatning. I forskudd fikk han kr. 152. Av dette ble 2 kroner trukket for å dekke gjelden han hadde i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.
Jorden på Langenget ble lagt ut til Staten som en teig i det såkalte Triangelet. Dette ble en del av Statsteig A. Arealet utgjorde tilsammen 10,8 dekar.
Om skylden av Langenget heter det i 1895:
Gårdsnr. 119, bruksnr. 2, Langenget av skyld mark 0,43 et avtak for 20 år av mark 0,43, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,38.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,15 for første halvår 1893.
Halvor og hans kone Olava Johannesdatter bodde på Langenget igjen i 1900. Dette var en ny plass med samme navn. Men denne gang lå den under Ness. Sammen med dem bodde den sinnsyke sønnesønnen Olaf Gunneriussen.
Halvor døde i 1902, Olava i 1910 og Olaf i 1945.
I dag er husene borte, men fremdeles kalles stedet Olavatomta.
HAGA NORDRE MELLOM 108.3
Gården
Haga nordre mellom og Haga nordre vestre var sist på forrige århundre fremdeles skilt fra hverandre som to gårder. Men husene lå ved et felles tun. Før 1833 hadde disse to utgjort den av Hagagårdene som kaltes Haga nedre. Men i 1833 ble denne gården delt mellom to brødre.
Dette valdet lå mellom Haga nordre vestre mot nordvest og Haga nordre søndre mot sydøst. Lengst mot nordøst nådde valdet opp til Mo søndre, og i sydøst nådde det ned til Verdalselven.
Etter raset ble det fastslått at Haga nordre mellom hadde utgjort tilsammen 288,55 dekar. Av dette var 173,56 dekar dyrket jord. Resten fordelte seg på 103,59 dekar skog og havning, 9,8 dekar eng og 1,6 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 8 mark 05 øre.
I 1890 ble det sådd 2 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 0,17 hektoliter havre til grøntfor. Det ble satt 15 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det benyttet 0,21 ar. På gården fantes 1 fire-hjult og 2 to-hjulte vogner.
1. januar 1891 var det 1 hest, 7 kyr, 9 sauer, 2 griser og 13 høns på gården. Hvor mange husdyr som var der i 1893, er ukjent.
Folket
I 1893 var Bernt Oluf Olaussen eier av gården. Han hadde samme år overtatt den etter sin stefar, Ole Åges en.
Bernt Oluf var ugift, men han bodde på Haga nordre mellom sammen med to tjenere i 1893.
På kåret bodde Ole og Marta Olsdatter.
Tilsammen var det således 5 personer på gården da raset gikk.
Bernt Oluf Olaussen, gårdbruker, 33 år
Ole Ågesen, kårmann, 61 år
Marta Olsdatter, kone, 72 år
to tjenere
HAGA NORDRE MELLOM 108.3
Bernt Oluf Olaussens foreldre var Peter Olaus Bårdsen og Marta Olsdatter. Etter at hans far var død, hadde moren giftet seg med Ole Ågesen i 1871. Ole Ågesens foreldre var Åge Andersen og Lisbet Olsdatter Lyngås.
V E R D A L S B O K A 146
Bernt Oluf Olaussen Haga og Ragnhild Pedersdatter Ysse.
Martas foreldre var Ole Bentsen og Helene Eliasdatter Øren. Hvem tjenerne var, er ukjent.
Hva som skjedde
Denne gården lå som den østligste på fellestunet. Det er vel også forklaringen på at den ble kalt Haga mellom. Men også for denne gården gjaldt det forhold at den hadde jord i den såkalte Hagas utmark, hvor en stor del raste ut. Dette var imidlertid den eneste jorden som raste ut for denne gården. Ødeleggelsen besto omtrent bare av overslammet jord. Dette valdet omfattet til dels store arealer sydvestover ned mot elven. Alt ble dekket av metertykke lag med rasmasse.
Heller ikke her vet vi hvordan beboerne opplevde selve raset. Men enten hørte de levenet, eller så ble de varslet av noen, trolig av Karl Olsen Haga fra nabogården Haga nordre vestre. Og de rømte vekk fra gården.
Ingen kom til skade, og heller ikke omkom noen dyr.
Skaden på jorden var imidlertid ganske omfattende. 4/5 av den ble øde-
147
R A S I V E R D A L
lagt. Dette utgjorde 184 dekar areal. Det var 108,2 dekar dyrket jord, 9,8 dekar eng og 69,8 dekar skog og havning.
Verdien av jorden før raset hadde vært 5.700 kroner. Etterpå var den 1.140 kroner. Tapet var på 4.560 kroner.
Gården forøvrig ble forringet fra kr. 7.000 til kr. 2.500. Tapet ble satt til 4.500 kroner.
Etterpå
Bernt Oluf Olausen fikk en ersatning på kr. 3.300. Han fikk et forskudd på kr. 29,45. Dette gikk til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.
Ole Ågesen og Marta Olsdatter fikk kr. 300 i erstatning. De fikk videre en årlig livrente på kr. 300.
Skylden ble fastsatt slik i 1895:
Gårdsnr. 108, bruksnr. 3, Haga mellom av skyld mark 8,65 et avtak for 20 år av mark 6,44, og deretter for bestandig et avtak av mark 5,80.
Dette ga en nedsettelse av veiskatten på kr. 2,22 for første halvår 1893.
Den ødelagte jorden, 184 dekar, ble utlagt i to teiger, en til eieren og en til Staten. Det eieren fikk, lå et stykke unna den delen av jorden som ikke var ødelagt. Den teigen utgjorde 147 dekar. Staten fikk 37 dekar i det som ble kalt Triangelet. Senere ble dette en del av Statsteig A. Utenom dette var det 15 dekar elvebredd og sandører, og 16,5 dekar elveleie.
Bernt Oluf fortsatte på Haga mellom. Han giftet seg med Ragnhild Peders-datter Ysse.
Disse hadde visstnok ingen barn. Marta Olsdatter døde i 1899.
Ole Ågesen bodde på gården i 1900 som enkemann. Han levde da av livrenten han fikk etter ulykken. Han døde på Hestegrei i 1909.
I 1906 solgte Bernt Oluf gården til Odin Olsen på Haga nordre vestre. Gårdene smeltet da sammen til en igjen.
HAGA NORDRE VESTRE 108.4
Gården
Haga nordre vestre var en av de to partene Haga nedre ble delt inn i i 1833. Den andre var Haga nordre mellom. De hadde imidlertid felles tun. Det er også en mulighet for at de hadde en del felles utmark.
Valdet grenset i sydvest mot elven. I nordvest lå Lyngsvaldet, og i nordøst lå Movaldet. Og mot sydøst grenset gården mot Haga nordre mellom.
Beregninger foretatt etter raset, viser at den hadde et samlet areal på 288,68 dekar. Det var 173,83 dekar dyrket mark, 111,4 dekar skog og 3,45 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 7 mark 95 øre.
I 1890 var utsæden 2,4 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre, 0,2 hektoliter havre til grøntfor, 0,2 hektoliter erter og 18 hektoliter poteter. 0,29 ar ble benyttet til andre rotfrukter enn poteter. Det fantes videre en kjøkkenhage på 0,02 ar. På gården var det 3 to-hjulte vogner.
1. januar 1891 besto besetningen av 2 hester, 7 storfe, 12 sauer, 2 griser og 14 høns. Etter som ingen dyr strøk med i 1893, finnes det ingen opplysninger om størrelsen av husdyrbestanden dette året.
Haga nordre vestre sett fra nordvest i 1929. Foto: Henning Anderson.
Baroline Kristiansdatter og Ole Andreassen Haga.
Folket
Eier av Haga nordre vestre i 1893 var Ole Andreassen Haugen fra Frosta. Han hadde kjøpt gården så tidlig som i 1865 av Ole Olsen Haga. Følgende personer bodde på Haga i mai 1893:
Ole Andreassen Haga, gårdbruker, 60 år
Baroline Kristiansdatter, kone, 54 år
Karl, sønn, 30 år
Bernt Odin, sønn, 18 år
Anne, datter, 15 år
- Nelius, sønn, 12 år På kåret bodde
- Anne Olsdatter, kårkone, enke, 87 år
Ole Andreassen var fra Frosta, men kom til Haga fra Mellom-Haugan på Ekne. Hans foreldre var Andreas Olsen Rygg og Karen Nikolausdatter.
Baroline Kristiansdatter var fra Vestrumsplass på Ekne. Hennes foreldre var Kristian Toresen og Karen Torsteinsdatter.
De bodde på gården sammen med 4 barn da raset gikk. En av disse var sønnen Karl som var ute om natten og så raset gikk.
Anne Olsdatter, enken etter den forrige brukeren, Ole Olsen Haga, bodde på kåret. Hun var datter av Ole Skavhaug og Kirsten Garnes. I parentes bemerket kan det opplyses at hun var det spebarnet som ble spart ved Garnesmordet i 1806.
150
V E R D A L S B O K A
Verdalsboka - 9
152
Hva som skjedde i
V E R D A L S B O K A
Her må Karl Olsen Haga ha vært ute da raset startet. Han var nemlig oppe på den såkalte Spellhaugen ovenfor gården, og derfra hadde han sett hvordan skogen seilte i retning av Melby berget. Hvordan han videre opplevde raset, finnes det dessverre ingen opplysninger om. Men det faktum at han så hvordan Hagamarken for sydøstover i retning av Melbyberget, viser at han må ha sett starten av Verdalsraset. Det var nemlig bare den første delen av raset som tok den retningen.
Karl Olsen Haga forrest til v. De tre andre er ukjent.
Denne delen av raset omfattet omtrent alt som gikk ut utenfor skredporten. Mindre deler av det som gled ut på utsiden av porten, kan ha blitt revet med av de etter- følgende rasene. Videre omfattet det første raset selve skredporten og litt av det som lå innenfor.
Karl Haga kan ha vært ute og nede på gården da det hele startet. Kanskje sprang han opp for å se hva det var han hørte. Lyden av det første raset var etter beskrivelsene forholdsvis beskjedne. Og det er en kjensgjerning at det var få som våknet av lyden av dette. Men han må ha vært ute, eller i det minste våken, for ellers ville han ikke ha merket noe.
Denne opplevelsen var så sterk for Karl, at da han ble gammel mann, begynte han alltid å gråte når det ble snakk om denne hendelsen. Han hadde sett hvordan trær og hus hadde seilt nedenfor seg. Han hadde hørt angstskrikene både fra mennesker og dyr i den ytterste nød uten at han kunne gjøre det aller minste for å hjelpe dem.
Han sprang og varslet de andre på gården. Det er uklart hvorvidt han var innom de andre Hagagårdene, men det synes rimelig at han også varslet der. Sikkert er det imidlertid at han kom kaukende bort til husmannsplassen Hagahaugan. (Se under Hagahaugan.)
De tok flukten nordøstover i retning av Mo. Også andre hadde etter hvert fått øynene opp for hva som skjedde, for gjennom skogen kom mange andre
R A S I V E R D A L 153
forstyrrede mennesker løpende. De ropte opp, skrek, eller som det ble sagt, kauket. Både på Haga nordre vestre og på nabogårdene ble husene stående tomme og forlatt. Folk som berget seg i land nedenfor husene etter å ha vært med utfor raset, stakk innom og rasket med seg klær til beskyttelse mot kulden. Men ingen ble igjen, alle forsvant de nordover i retning av det de mente var trygg grunn.
I den første tiden etter raset var det ingen som våget seg tilbake for å bo der, men dyrene ble tatt hånd om og ført til sikre steder. Hverken mennesker eller dyr ble skadet.
Derimot var det ganske store skader på jorden. Det som gården mistet ved selve utglidningen, var deler av utmarken ved Follobekken. Ellers ble jorden dekket av tykke leir- og gruslag. Alt i alt ble 157,5 dekar jord ødelagt. Av dette var 88,6 dekar dyrket jord. Resten, 68,9 dekar, var skog og havning.
Dette utgjorde 3/4 av jorden.
Jordverdien hadde før ødeleggelsene vært kr. 5.600. Tapet ble satt til kr. 4.200. Igjen var det således 1.400 kroner.
Eiendommen forøvrig hadde vært verd kr. 7.000. Tapet ble satt til kr. 4.500. Den nye verdien ble 2.500 kroner.
Det kan i den sammenheng bemerkes at Haga nordre mellom, som lå med felles tun med denne gården, ble verdsatt akkurat likedan.
Etterpå
Ole Andreassen ble tildelt en erstatning etterpå på kr. 3.600. Han fikk kr. 203,50 i forskudd. Av dette beløpet gikk kr. 53,50 til dekning av hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.
Kårkona, Anne Olsdatter, fikk kr. 300 i erstatning. Av dette fikk hun kr. 100 i forskudd. Senere fikk hun en årlig livrente på kr. 300.
Skylden ble i 1895 fastsatt slik:
Gårdsnr. 108, bruksnr. 4, Haga vestre av skyld mark 7,95 et avtak for 20 år av mark 5,96, og deretter for bestandig et avtak av mark 5,36.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 2,06 for første halvår 1893.
Av det ødelagte området på 157,5 dekar besto 134,6 dekar av fast mark. 22,9 dekar var elvebredder og sandører. Den faste marken ble fordelt mellom eieren og Staten, slik at eieren fikk utlagt 85,9 dekar, og Staten fikk utlagt 71,6 dekar. Statens teig lå utenfor skredporten og ble senere en del av den såkalte Statsteig A.
Ole Andreassen og hans kone Baroline fortsatte på Haga nordre vestre. De bodde der fremdeles i 1900, men da var kårkona borte. Hun døde i 1895.
I 1905 overleverte Ole gården til sønnen Bernt Odin. Bernt Odin hadde vært i Amerika, men hadde nettopp kommet hjem. Året etter kjøpte Odin
154
V E R D A L S B O K A
også Haga nordre mellom, og dermed ble den gamle Haga nedre samlet på en hånd igjen. Han hadde giftet seg i Amerika med Gjertrud Øien fra Meråker. Ole døde i 1922, og Baroline døde i 1916.
Karl giftet seg med Olga Olufsdatter fra Levanger. Han var gårdbruker på Haug. Han døde i 1958. Anne og Nelius døde begge to i 1903. Ingen av dem var gift.
Note:
1Opphsninger ved Eldrid Rygg Haga og Ottar Haga.
Gården
HAGA NORDRE ØSTRE 108.1
Dette var den delen av det gamle Øvre Haga som lå på nordsiden av elven. Denne gården ble skyldsatt særskilt for første gang i 1809.
Syd og øst for Haga nordre østre lå Verdalselven. Mot nord lå Haga nordre mellom, og mot vest lå Haga nordre vestre. Ellers var det en slags form for teigblanding i utmarken.
Etter raset ble det regnet ut at arealet hadde vært på 451,22 dekar i 1893. Dette fordelte seg på 206,94 dekar dyrket jord, 206,31 dekar skog og havning, 24,6 dekar eng, 9,35 dekar annen udyrket mark og 4,02 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 9 mark 21 øre.
I 1890 var utsæden 4,17 hektoliter bygg, 18,07 hektoliter havre, 0,2 hektoliter havre til grøntfor, 0,2 hektoliter erter, 12 kilo gressfrø og 16,68 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter var det benyttet 0,25 ar, og det var en kjøkkenhage på 0,05 ar. Og på gården fantes det 5 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.
1. januar 1891 var det 3 hester, 8 storfe, 15 sauer, 2 griser og 12 høns på gården.
Etter som de her ikke mistet noen husdyr, er det ikke oppgitt noe sted hvor stor besetningen var i 1893. Men sannsynligvis var den vel temmelig lik den i 1891.
Folket
156
V E R D A L S B O K A
Johannes Mikkelsen Haga overtok Haga nordre østre i 1893 etter sin far Mikkel Olsen. Da raset gikk bodde seks personer på gården:
Johannes Mikkelsen Haga, gårdbruker, ugift, 23 år
Mikkel Olsen, kårmann, 65 år
Ingeranna Mikkelsdatter, datter, 6 år (trolig henne)
3 tjenere
Johannes var som nevnt, ugift. Hans foreldre var den ovenfor nevnte Mikkel Olsen Haga og Gurine Johnsdatter Hattan. Hun var fra Skogn.
Mikkel Olsen Haga var selv født på Haga. Hans foreldre var Ole Halvorsen Haga og
Marta Johannesdatter.
Hvem tjenerne var, har det ikke vært mulig å finne ut.
Hva som skjedde
Denne gården lå helt nede ved kanten av leirstrømmen. Rasbølgene både av det andre og tredje raset veltet forbi gården bare i noen få meters avstand. Her må bulderet ha vært forskrekkelig. Likså skrikene og brølene fra fortapte mennesker og dyr som for forbi.
En del av gårdens jord forsvant også. Den såkalte Hagas utmark som var noe av det aller første som gled ut, tilhørte delvis denne gården.
Follobekken løp ut i Verdalselven bare et kort stykke nordøst for gården, og det er en viss mulighet for at det egentlig er den vestre dalsiden av bekke-dalen som står igjen i dag som en forlengelse av skredkanten nordøst for Haga nordre østre.
Hva eller hvem som vekket folkene her, er ikke klart. Vi vet at Karl Olsen Haga fra Haga nordre vestre sto oppe på den såkalte Spellhaugen og så skogen i Hagamarken seile i retning av Melbyberget. Og det må ha vært det første skredet. Han vekket på sin hjemgård, og vi vet at han sprang bort til husmannsplassen Hagahaugan. Hvorvidt han også varslet på de andre Haga-gårdene, er ukjent, men synes sannsynlig.
Det er imidlertid helt klart at folkene på alle tre Hagagårdene rømte vekk. Det er forståelig at de trodde at også disse gårdene ville gå ut.
Og gårdene sto tomme en god stund etterpå. Det er flere beskrivelser av folk som berget seg i land ved Haga, men som fant tomme hus både der og ved Mo, som lå litt høyere opp. Stakkarene som kom seg i land, nakne og nesten halvdøde, tok det de fant av klær på gårdene før de flyktet videre nordover. Gården ble etter hvert tømt for slike saker.
I ettertid vet vi at husene på Haga lå trygge, men det var langt fra tydelig denne skrekkfylte mainatten i 1893.
R A S I V E R D A L 157
Ingen av folkene kom til skade, og heller ikke noen husdyr strøk med.
Derimot mistet gården en god del jord. Alt i alt ble 319,9 dekar jord ødelagt, enten ved at den raste ut eller ved at den ble oversvømmet av rasmasse. 98,4 dekar dyrket jord forsvant, likeså 24,6 dekar eng og 196,9 dekar skog og havning.
2/3 av jorden forsvant.
Jordverdien hadde vært kr. 7.600 før raset. Etter raset var den kr. 2.440. Tapet var således på 5.160 kroner.
Gårdens øvrige verdi hadde vært kr. 10.000 før raset. Den ble nå redusert med kr. 4.000 ned til kr. 6.000.
Etterpå
Johannes Mikkelsen fikk etterpå en erstatning på kr. 4.000. Av dette fikk han kr. 79,88 i forskudd. Dette var hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad, og beløpet ble betalt dit.
Mikkel Olsen Haga hadde kårrettigheter. Følgelig fikk han en erstatning på kr. 350. Han fikk kr. 150 i forskudd. Dessuten fikk han en årlig livrente på kr. 350.
Haga nordre østre fikk skylden forandret på følgende vis i 1895:
Gårdsnr. 108, bruksnr. 1, Haga østre av skyld mark 9,21 et avtak for 20 år av mark 6,14, og deretter for bestandig et avtak av mark 5,84.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 2,12 for første halvår 1893.
Skaden på jorden var stor, hele 319,9 dekar ble ødelagt. Av dette ble vel 1/3 utlagt til Staten, og resten ble utlagt til eieren. Statens del lå i det såkalte Triangelet som senere ble en del av Statsteig A. Dette arealet utgjorde 116,6 dekar. Til eieren gikk 203,3 dekar fast mark. 17,5 dekar var elvebredd og sandører. 7,5 dekar var elveløp.
Johannes Mikkelsen fortsatte på Haga etter dette. Han giftet seg med Julie Jakobsdatter, datter av Jakob Iversen Skei, som forøvrig er et av de beste øyenvitnene vi har til selve ulykken. Etter all sannsynlighet så også Julie hva som skjedde fra hjemgården sin.
Kårmannen Mikkel Olsen døde på Haga i 1900.
Ingeranna Mikkelsdatter utvandret til Amerika i 1901.
I 1919 solgte Johannes Mikkelsen Haga nordre østre til Olaf Karlsen Lyng. Johannes døde på Øra.
HAGA SØNDRE NORDRE 119.1
Gården
Haga søndre nordre lå på sydsiden av elven bare et kort stykke unna Ness østre. Den lå på en elveslette noen meter lavere enn Ness.
Gården var i likhet med Haga søndre søndre en delingspart av Haga søndre, og selv om det var en selveiergård, var den ikke stor.
Som navnet sier, var den den nordligste parten av Haga søndre. Gården lå like vest for elveløpet som på dette stedet gikk i nordvestlig retning. Mot sydøst lå Haga søndre søndre. Syd for gården lå Ness østre. Og lengst mot nordvest er det en mulighet for at valdet støtte mot Lyngsvaldet som hadde en del kalt Lyngsholmen på denne siden av elven.
I 1893 utgjorde totalarealet 62,1 dekar. Av dette var 59,1 dekar dyrket mark og 3 dekar eng.
Matrikkelskylden var 2 mark 17 øre.
I 1890 ble det sådd 1,5 hektoliter bygg og 9 hektoliter havre, og det ble satt 8 hektoliter poteter. Det var også 4 to-hjulte vogner på gården.
Pr. 1. januar 1891 var det 2 hester, 6 storfe, 1 sau, 6 geiter, 2 griser og 4 høns på Haga søndre nordre.
I 1893 var tallet på husdyr bare uvesentlig forandret. Blant annet var det flere sauer og ingen geiter.
Folket
Edvard Arntsen Sandberg fra Skogn kjøpte Haga søndre nordre i 1891 av Kristen Mortensen.
19. mai 1893 bodde følgende personer på Haga søndre nordre:
Edvard Arntsen Sandberg, gårdbruker, 37 år
Jokumine Jonsdatter Følstad, kone, 47 år
Guruanna Johannesdatter Følstad, losjerende, enke, 85 år
Kristen Mortensen Haga, kårmann, 69 år
Tonette Mathea Trondsdatter, kone, 64 år
Edvard Sandberg var fra Skogn. Om hans foreldre vet vi at faren hette Arnt og moren
Marit Larsdatter.
R A S I V E R D A L 159
Hans kone Jokumine Jonsdatter var fra Inderøy. Guruanna Johannesdatter var hennes mor. Hennes far var Jon Følstad. Jon og Guruanna hadde tidligere vært plassfolk på Indre Flaget under Følstad.
HAGA SØNDRE NORDRE 119.1
Hvem Guruannas foreldre var, bortsett fra at farens navn var Johannes, har det ikke lyktes å finne ut.
Av de fem som bodde på Haga søndre nordre, var bare Kristen fra Verdal. Han var født på Breding. Hans foreldre var Morten Arntsen og Guru Ellevs-datter Halsetvald.
Kristens kone Tonette var fra Beitstad. Som hennes patronymikon sier, var hennes fars navn Trond.
Hva som skjedde
Etter alt å dømme ble denne gården begravet av leiren fra det andre skredet. Det er vanskelig å si om noe av husene stakk opp over leirsuppen etter dette skredet. Men de ble i alle fall fullstendig begravet av det som fulgte i det siste skredet.
Det heter seg i beskrivelser fra 1893 at «Husene ble allesammen ganske ødelagt». Hva som menes med det, er litt uklart. Enten de ble knust, eller de ble begravet, var de fullstendig ødelagt. I ettertid var det uråd å få opp av leiren selv hus som bare var så vidt under overflaten.
All jord ble også dekket av flere meter tykke leirlag.
Alle fem som bodde på Haga søndre nordre omkom. Vi vet imidlertid ikke om de klarte å komme seg ut, eller eventuelt å komme seg opp i andre etasje. Det forhold at alle ble funnet i løpet av et kort tidsrom, tre av dem på samme dag, og at alle ble begravet på Lysthaugen, kan tyde på at likene ble hentet opp fra de nedgravde husene. Det er ikke funnet noen opplysninger som forteller hvor de ble funnet.
Derimot berget i hvert fall en hest. Den kom seg unna på egen hånd. Men 1 hest, 5 kyr, 4 sauer og 1 gris strøk med.
Døde:
EDVARD ARNTSEN SANDBERG, født 1857
JOKUMINE JONSDATTER FØLSTAD SANDBERG født 1846 KRISTEN MORTENSEN HAGA, født 1824
TONETTE MATHEA TRONDSDATTER HAGA, født 1829 GURUANNA JOHANNESDATTER FØLSTAD, født 1808
Edvard Sandberg og hans kone Jokumine ble funnet på samme dag. Det kan tyde på at de var sammen.
Kårkona Tonette ble også funnet samtidig, nemlig 7. juni. Jokumine og Tonette ble gravlagt 15. juni, og Edvard ble gravlagt 16. juni.
Guruanna ble funnet noe senere. Hun ble gravlagt 20. juni. Kårmann Kristen ble funnet 11. juni og gravlagt 29. samme måned.
Det er ikke gitt noen forklaring på den lange tiden som gikk mellom at enkelte ble funnet og til de ble begravet. Men det kan ha hatt sammenheng
161
V E R D A L S B O K A
Tegning av adjunkt M. Bugge. Tegningen er fra Haga søndre. I forgrunnen er det ganske sikkert Haga søndre søndre eller Hagahammelen vi ser. Haga søndre nordre lå ikke langt fra denne gården. Det er ikke mulig å si om husene i bakgrunnen er Haga søndre nordre.
med identifiseringen av likene. Selv om ingen av disse er spesielt nevnt som sterkt lemlestede, kan dette være en forklaring.
Jordfestelsen skjedde for alle ved
innvielsen av gravstedet på \>
+
TVt tilkjendetfives herved for Slegi oir
Lysthaugen på årsdagen for raset 19. mai 1894.
nn. r, at mio kjære Sen
Edvard Sandberg og Kone
Før raset hadde jordveien hatt en om kom viti den forfardeitøe Ulykke 1
verdi av 2.460 kroner. Alt gikk tapt. Resten av gården med hus, løsøre og dyr var verdsatt til 3.800 kroner. Alt dette ble ført opp som tapt, til tross for at i hvert fall en hest klarte å
redde seg.
Etterpå
V u-nl.-ilen.
l/evanger, 7de Juni lafyt
Marit Larsen,
1 *eg ni ve l H e n foregaar triv I
rfald til
Hele gården ble fullstendig dekket av tykke leirlag, og alt ble lagt i en teig til Staten. Det ble lagt sammen med den såkalte Lyng - Lennesteigen som senere fikk navnet Statsteig B.
Det opprinnelige arealet var før raset på 62,1 dekar. Staten overtok 55 dekar, altså 7,1 dekar mindre enn hva det hadde vært før. I tillegg til dette arealet kom 3,4 dekar elveleie og 3,6 dekar elvebredd og sandører.
Skylden ble fastsatt slik i 1895:
Gårdsnr. 119, bruksnr. 1, Haga nordre av skyld mark 2,17 et avtak for 20 år av mark 2,17, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,97. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,75 for første halvår 1893. Haga nordre her betyr Haga søndre nordre.
Edvard Sandbergs arvinger fikk kr. 2.900 i erstatning. Men først ble det fratrukket kr. 2,36 som han hadde hatt i gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.
R A S I V E R D A L 163
Gården
HAGA SØNDRE SØNDRE 119.3/4
Haga søndre søndre var en av delingspartene av Haga søndre da den ble delt. Gården ble også kalt Hagahammelen. Til denne parten var det lagt en bit av Skjørdal som ble kalt Lilleaunet. I likhet med Haga søndre nordre lå den på den samme lave elvesletten.
Det er vanskelig å fastslå grensene, for foruten at hele Haga søndre søndre forsvant, forsvant også helt eller delvis de fleste av nabogårdene. Men mot nordvest lå Haga søndre nordre. Det er uklart hvorvidt denne gården valdet ut til elven, for mellom gården og elven lå Sundbyhammelen. Mot øst og syd lå Bjørken. Langenget, en annen part utskilt av Haga søndre, lå som nær nabo mot vest. Det er uklart om valdet nådde bort til Ness østre og Skjørdal.
Denne delen av Haga søndre var noe større enn Haga søndre nordre.
Etter raset ble arealet beregnet til å ha vært 80,7 dekar dyrket mark. Det fantes ikke eng eller utmark.
Matrikkelskylden var 3 mark 14 øre for Haga søndre søndre og 0 mark 13 øre for Lilleaunet.
Utsæden var i 1890 1 hektoliter bygg, 6 hektoliter havre og 8 hektoliter poteter. Dessuten fantes det en liten kjøkkenhage på 0,05 ar. På gården var det 1 to-hjult vogn.
januar 1891 fantes det 1 hest, 3 storfe, 5 sauer, 2 griser og 6 høns.
I 1893 var det 1 hest, 4 kyr og 8 småfe foruten et ukjent antall høns.
Folket
Ole Andersen Bjørken kjøpte gården i 1889 av Johan Ellingsen. Ulykkesnatten bodde følgende mennesker på Hagahammelen:
Ole Andreas Andersen, gårdbruker, 63 år
Anne Marta Jakobsdatter, kone, 66 år
Anne Olsdatter, inder st, datter, 22 år
Hennes sønn, 1 år
Oline Jørgine Olsdatter, inderst, fattiglem, 53 år
Ole Andersen var født på Mellom Ness av foreldrene Anders Andersen og Ingeborg Olsdatter som begge var fra Buvik. Ole bodde i 1865 på Bjørken, og i 1875 var han
husmann på plassen Bekkestuggu under Bjørken. Han giftet seg med Eva Aleksandersdatter i 1862.
R A S I V E R D A L 165
2^
I 1
SS ^
-8.
167
V E R D A L S B O K A
Den Anne Olsdatter som er oppført i 1893 som inderst, var en datter fra dette ekteskapet.
Anne Marta Jakobsdatter var Ole Andersens andre kone. Hun var fra Leir-fallkålen vestre, og hennes foreldre var Jakob Larsen Verdalsøren og Anne Jonsdatter. (Leirfallkålen vestre ble også hardt rammet av skredet. Se under dette navnet.)
Navnet på barnebarnet har det ikke lyktes å finne.1
I offisiell lister er Oline Jør gine Olsdatter oppført som inderst på dette bruket. Dette er noe uklart. Andre steder heter det at hun bodde på Ness-vald. Gamleplassen, en husmannsplass under Haga mellom vestre, er også nevnt. Men sannsynligvis er Hagahammelen det riktige. I ettertid fortalte hun selv at hun hadde bodd på Hagavald. Normalt skulle det tilsi at hun bodde på en husmannsplass. Gamleplassen var en husmannsplass, mens Hagahammelen var en gård. I Haltmanns skrift sies det også at hun omkom, hvilket ikke er riktig.
Hun var fra Sunnmøre, men kom hit til Verdal i ung alder. I 1891 bodde hun på Skjørdal øvre. I folketellingen dette året opplyses det at hun tilhørte familien. Hun var således i slekt med enten Jakob Olsen Skjørdal eller hans kone, Oline Ellingsdotter.
Kårfolkene som er oppført på stedet i de offisielle listene, Johan Andreassen og
Jokumine Olsdatter, hadde rettigheter der.
Johan kjøpte Haga søndre søndre av Mikal Olsen i 1857. I 1867 solgte han gården for en viss sum og kår til Peter Olaus Tomassen. Og den siste solgte den videre til lærer Anders Olsen Balgård. Anders Balgård solgte så eiendommen sammen med parten Lilleaunet til Johan Ellingsen. Og kårfolkenes rettigheter fulgte med hele tiden. Men de hadde utvandret til Amerika i 1870.
Hva som skjedde
Hva som skjedde her, er noe forvirrende. I Hartmanns skrift fra 1893 fortelles det om Ole og Anne Marta som lå nede, at de våknet av duren og rystelsene. De lå en stund uten å forstå hva det var. Men da de sto opp og åpnet døren, veltet leirmassene inn og fylte værelset. I løpet av et øyblikk sto de i leire til langt opp på livet.
Både de og deres datter og barnebarn kom seg imidlertid ut av huset, og de strevde seg frem gjennom leirsuppen. Av og til kom de seg opp på noen faste leirklumper, og på den måten klarte de å holde seg oppe og berge livet.
Klokken 8 om morgenen ble de reddet inn på fast land av Martin Toresen Bjørken og hans folk.2
En annen versjon,3som trolig er mer pålitelig, sier at da Ole Andersen hørte susen fra raset, trodde han det var Bjørkvatnet som hadde brutt igjennom. Etter sigende var det en spådom som fortalte at Bjørkvatnet en gang
170
V E R D A L S B O K A
ville bryte gjennom og komme veltende nedover mot Ness. Etter all sannsynlighet antok han at sitt eget hus ikke var i faresonen, og han la derfor avgårde for å varsle andre som lå utsatt til for denne flodbølgen.
Han var innom plassen Skruddu under Bjørken og varslet. Plassmannen der, Ole Lassesen Skruddu, ble med Ole Hammelen opp til Bjørken for å varsle folkene der på gården. Hvis Bjørkvatnet kom, var også denne gården i fare.
Martin Bjørken trodde ikke på dette varselet, og han sprang ut på bakken for å se hva som skjedde. Han hørte nemlig lyden fra raset komme fra nord. I mellomtiden stakk de to kallene til skogs for å komme seg unna det de trodde var flodbølgen fra Bjørkvatnet. De måtte etterpå hentes inne i skogen. Begge var helt forstyrret.
Martin Bjørken reagerte øyeblikkelig på hva han fikk se. Han skjønte at folkene på Hammelen hvor Ole Andersen kom fra, var i en helt annen livsfare enn den Ole trodde de var i. Før han sprang ned, sendte han sine to sønner, Teodor, 17 år, og John, 10 år, på hver sin hest for at de skulle varsle henholdsvis på Lunden og på Ness. Ingen rakk frem før rasbølgen slo mot husene på disse gårdene, og de vendte tilbake til Bjørken.
Martin rakk ikke frem til Hammelen før husene var omflødd og fylt av leire. Beboerne som hadde hørt lyden, men ikke hadde forstått hva det var, klarte imidlertid på et vis å holde seg over leirsuppen. Ved hjelp av bord og brett klarte Martin Bjørken og folkene hans å bygge en bro ut til dem, og de kom seg omsider i land. Trolig stemmer klokkeslettet Hartmann oppgir, nemlig klokken 8 om morgenen.
Derimot rakk ikke Oline Jørgine å komme seg vekk. Hun ble tatt av rasmassen og ført vestover. I flere timer lå hun ute i leirmassene og kjempet for å holde seg oppe. Olaus Ellingsen Vinne fra Vinne hadde fått varsel om raset fra en av nabogårdene, og han sprang ned til kanten av leirsjøen. Der reddet han først kona til Elling Fergemann, Andreanna. Da han hadde fått dratt henne på land, fikk han se en kvinneskikkelse som kjempet ute i leirsuppen. Det var Oline. Han la bord og fjøler på kryss og tvers foran seg, og etter en farefull ferd nådde han ut til henne. Hun var da mer død enn levende. Men han fikk henne velberget i land.
Anne Marta ble liggende syk i lang tid etter dette som følge av anstrengelsene og påkjenningene hun hadde blitt utsatt for.
Også Oline kuret lenge av påkjenningene, men hun hadde en sterk helse, og hun kom seg igjen.
Foruten at all jord var blitt dekket av metertykke lag med leire, mistet de også 1 hest, 4 kyr og 8 småfe.
Verdien av jorden var før raset 3.200 kroner for Haga søndre søndre og 400 kroner for Lilleaunet. Alt gikk tapt på Haga søndre søndre, mens for
Verdalsboka - 10
R A S I V E R D A L 171
Lilleaunet tilsvarte tapet 60 kroner. Der var det igjen tilsvarende 340 kroner av jorden. Tapet på Lilleaunet utgjorde 2/13 av jordverdien.
Gården forøvrig fikk en verdiforringelse på 4.300 kroner. Før skaden hadde verdien vært 4.400 kroner. Bare en verdi tilsvarende 100 kroner unngikk ødeleggelse.
Den delen av hovedbygningen på Hagahammelen som stakk opp over leiren, ble revet og bygget opp igjen på Nessgård. Fremdeles finnes det leire i veggene. Bildet er tatt i 1992.
Det Ole Andersen hadde igjen, tilsvarte tilsammen 440 kroner.
Etterpå
Ole og Anne Marta fikk kr. 4.760 i erstatning. De fikk 200 kroner i forskudd. Kårfolkene Johan Andreassen og Jokumine Olsdatter, som begge var i Amerika, fikk 50 kroner i årlig livrente.
Oline Jørgine fikk en erstatning på kr. 60. Det opprinnelige forslaget gikk ut på kr. 130. Om skylden på de to partene Haga søndre søndre og Lilleaunet heter det i 1895: Gårdsnr. 119, bruksnr. 3 Haga søndre av skyld mark 3,14 et avtak for 20 år av mark 3,14, og deretter for bestandig et avtak av mark 2,84.
Denne parten fikk som følge av dette en nedsettelse av veiskatten på kr. 1,08 for første halvår 1893.
172
V E R D A L S B O K A
Gårdsnr. 119, bruksnr. 4, Lilleaunet av skyld mark 0,13 et avtak for 20 år av mark 0,02, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,01.
Lilleaunet fikk en reduksjon av veiskatten på kr. 0,01 for første halvdel av 1893.
Av det ødelagte arealet på 80,7 dekar ble 72 dekar tilbakeført til Ole Andersen. 4 dekar gikk med til elveleie. Han fikk således tilbake 8,7 dekar mindre enn han hadde mistet.
Bare et par år etter raset kjøpte Ole 15 mål av Ness østre hvor han bygget bruket Nessgård. Den delen av husene på Hagahammelen som kunne flyttes, ble flyttet dit.
Ole Andersen døde i 1902.
Hans kone Anne Marta Jakobsdatter døde i 1907.
Oles datter fra første ekteskap, Anne Olsdatter, flyttet en del både før og etter raset. Hun var en tid i Sverige før raset, og hun reiste tilbake en tid etterpå. I 1896 kom hun igjen tilbake til Norge. Hun bodde i Trondheim, men fra 1904 bodde hun i Levanger.
Oline Jørgine var ugift. Hun døde på Verdalsøra i 1940 bare noen uker før sin 100-årsdag.
Noter:
1Det er i Hartmanns skrift «Ulykken i Værdalen» at opplysningen om at hun hadde en sønn på 1 '4år finnes. Det har ikke vært mulig å finne navnet på gutten, heller ikke hvem faren var. Etter som han ikke er funnet nevnt noen andre steder, kan han ha vært død før 1896 da Anna vendte tilbake fra Sverige. Se nedenfor.
I Hartmanns skrift fra 1893 kalles han Martin T. Lunden. Men det riktige var Martin Toresen Bjørken. 3
Opplysninger ved Åse Røstad.
Plassen
HAGAVALD, GAMMELPLASSEN 108.3
Dette var en husmannsplass under Haga mellom vestre. Den lå på den del av dette valdet som lå på sydsiden av elven. Hagavaldet omfattet nemlig deler av området på sydsiden. Dette var et forhold som skrev seg fra den tiden, da elven hadde et annet løp. I likhet med de andre eiendommene på dette elvenesset, lå plassen svært lavt. Det fremgår ikke av noen kilder om den var utsatt for flom, men det synes å være en rimelig antagelse at så var tilfelle.
Navnet tyder på at det må ha vært en gammel husmannsplass.
Utsæden var i 1890 0,27 hektoliter bygg, 1,04 hektoliter havre og 4,17 hektoliter poteter. Dessuten ble 0,08 ar brukt til andre rotfrukter enn poteter. Videre hadde plassen en kjøkkenhave på 0,01 ar.
januar 1891 hadde de 1 ku, 5 sauer, 1 geit, 1 gris og 5 høns.
I 1893 var besetningen 1 ku og 5 småfe med et ukjent antall høns.
Folket
1 1893 bodde det ikke mange mennesker på Gammelplassen. Bare to stykker ser ut til å ha hatt fast bosted der. Disse var
- Maria Bårdsdatter, inderst, enke, 70 år
- Marie Olsdatter, datter, sypike, 29 år
Marie drev med sying, og akkurat denne natten bodde det en sypike som var under opplæring, hos henne. Det var
- Bolette Sefaniasdatter Kulstad, 19 år
Marie Olsdatter er i de offisielle listene
ført som hovedpersonen i huset. Hun er også angitt å ha vært enke, men da raset gikk, var hun ugift.
Om hennes mor, Maria Bårdsdatter, heter det også at hun hadde fattigunder- støttelse. Hun var i hvert fall enke, og hen- Marie Olsdatter Haga senere gift nes mann, Ole Toresen, var husmann på
Gudding. Gammelplassen både i 1865 og 1875.
174
V E R D A L S B O K A
Maria var født på Guddingsvald. Hennes foreldre var Bård Kristoffersen og Sigrid Trondsdatter.
Bolette var fra Kulstad i Vuku, og hun var datter av Sefanias Sørensen Kulstad og Beret Marta Johannesdatter.
Hva som skjedde
Raset kom helt overraskende på disse folkene. Imidlertid lå Gammelplassen så langt mot vest på elvenesset at det er en viss mulighet for at det var bare utkanten av den første leirstrømmen som rammet husene.
Marie og Bolette sydde hver kveld til langt på natt.1Sannsynligvis arbeidet de Bolette Sefaniasdatter Kulstad til sent på kvelden 18. mai
også. Men de senere gift Ulvill. hadde lagt seg før raset kom. Marie og
Bolette lå i samme seng nede. Maria hadde også villet ligge nede, men hun ble bedt om å gå på loftet.
Bolette hadde hatt mareritt da hun våknet. Hun drømte at det kom stokker inn gjennom vinduet. Først da hun begynte å svelge leire, våknet hun. Og en av stokkene var virkelighet. Den var blitt brutt løs fra veggen og stakk inn i rommet.
Det var leirmassene som fylte huset med så stor kraft, at det ble sprengt. Både tak og gulv ble revet vekk. En stokk falt over Marie, og hun ble presset under leiren. Marie var bevisstløs på det tidspunkt. Hun hadde fått et slag i hodet.
Bolette var selv dekket av leire fra topp til tå. Det eneste som var tørt av nattkjolen hun hadde på, var undersiden av ermene. Hun brukte disse rene flekkene til å tørke leiren ut av øynene på Marie.
Hun klarte så å få vekk stokken som lå over Marie, og ved å trekke henne etter håret klarte hun å få henne opp til overflaten. Leiren løftet dem så opp under røstet på huset. Derfra fikk Bolette tak rundt midjen på Marie og klarte å dra henne med seg opp til fjøshellen. Der så de at kua også ble løftet helt opp under røstet på fjøset. Kua strøk med. Marie kom etter hvert til bevissthet, og de to jentene satt der og lurte på hva det var som hadde skjedd. Marie påsto det var dommedag, men Bolette sa at dommedag var ikke beskrevet på dette viset, slik at det kunne ikke være det. Hun mente at det var elven som var blitt demmet opp.
R A S I V E R D A L 175
De hadde visstnok kontakt med Maria mens de var inne i huset, men etterpå kom hun bort fra dem. De hverken så eller hørte noe mer til henne.
Leiren kom i tre sleppinger. Gammelplassen ble først tatt av det første raset. De to neste slo mot husrestene som fløt oppå, og førte dem nærmere mot land på sydsiden. Det kan ha vært i forbindelse med en av de andre bølgene at Maria kom bort.
Det var veldig kaldt oppe på lemmen. De var bare i nattklærne, og de var gjennomvåte av leirsølen.
Bolette fortalte at de så et annet hus hvor det sto en eldre mann i døråpningen. Ute på gårdsplassen sto hans datter med sitt lille barn på armen. Hun prøvde å få faren over på den torven hvor hun selv befant seg. Mens hun holdt på med dette, mistet hun barnet som forsvant i leiren. Faren kom ikke over. Han sa dessuten at det ville ikke nytte allikevel, fordi det var dommedag, og da ville de alle gå under. Hvem dette var, er ukjent. Det er heller ikke kjent om noen av disse overlevde.
Da det endelig var blitt stille, begynte Bolette og Marie så smått å se seg om. De befant seg da bare et kort stykke fra land nedenfor Bjørkberga. De la ut fjøler og lemmer og bygget seg en bro inn til fjellveggen. Oppe på berget var det folk, og de kastet ned et tau til dem som de klatret opp etter.
På Bjørken fikk de klær og mat.
Bolette gikk samme formiddag til Steine hvor hun hadde en onkel.
I Vuku på Kulstad var hennes mor, Beret Marta Kulstad, som var enke, og hennes brødre Søren og Johannes. Om morgenen 19. mai skulle de to brødrene til Leirådalen og gjøre våronn på et jordstykke de hadde der. På veien passerte de Prestegården, og der holdt drengen Elias på med harving. Han fortalte dem at det hadde skjedd en forferdelig ulykke lenger ut i dalen. De trodde ikke noe på ham, og fortsatte.
Da de kom opp til Reppe, møtte de en mann med et flyttelass. Det var en av naboene til raset som flyttet derfra med sitt gods av frykt for at det skulle komme nye ras. Av ham fikk de høre at det Elias hadde fortalt, var sant, og at det var mye verre enn hva Elias hadde sagt. De forsto da at søsteren Bolette måtte befinne seg midt ute i det berørte området. Derfor snudde de øyeblikkelig og dro tilbake til Kulstad.
Da moren fikk høre om dette, ble hun helt forstyrret. Hun ba dem kjøre over på sydsiden og se om de kunne møte noen folk. De to brødrene og moren kjørte helt til Bjørken. På veien passerte de Bolette uten at de så henne, eller at hun så dem.
De kom til Bjørken. Der holdt de på å ta inn folk som var berget opp fra raset. Midt på kjøkkengulvet sto et sauekar. Der hadde de varmt vann, og de drev og vasket mennesker rene for leiren. De har i ettertid fortalt at det så
176
V E R D A L S B O K A
Bibelen Marie fant igjen i kanten av leirsjøen. Den bærer fremdeles spor etter oppholdet i leiren. Foto: Geir Lervåg.
«Denne bibelbok er den eneste bok jeg fandt igjen efter udraset natten mellem den 18de og 19de mai 1893, hvilket den også bærer merker av. Maria Gudding.» Foto Geir Lervåg.
R A S I V E R D A L 177
virkelig fælt ut på gården. Gulvene på alle rommene på gården fløt av leirsuppe.
Da de spurte etter Bolette, fikk de høre at hun hadde dratt derfra og til sin onkel på Steine.
Senere, da Bolette hadde fått fatt på sine egne klær, leverte hun tilbake klærne hun hadde fått låne på Bjørken. Men alt hun hadde på Gamleplassen var borte, deriblant 10 kroner som hun hadde hatt i kåpelommen.
Døde:
MARIA BÅRDSD ATTER HAG A VALD, født 1823
Maria ble gjenfunnet 16. juni og begravet på Lysthaugen 18. juni. Jordfestelsen fant sted
mai 1894. Foruten kua, mistet de også 5 småfe.
Marie Olsdatter fant senere igjen en bibel i kanten av leirsjøen. Dette var visstnok det eneste hun fant igjen av inventaret i huset.
Jorden på plassen hørte inn under Haga mellom vestre, og ble regnet sammen med annen jord som denne gården mistet.
Etterpå
Marie Olsdatter fikk en erstatning på kr. 700 kroner. Forslaget gikk ut på kr. 1.040, men det ble altså redusert til kr. 700. Hun fikk 100 kroner i forskudd.
Bolette Sefaniasdatter fikk også en erstatning på kr. 60.
Marie livnærte seg også senere som sypike, og i 1900 bodde hun på en husmannsplass under Bjørken. På sine gamle dager ble hun gift med Jon Odin Sefaniassen Gudding. Hun holdt kontakten med Bolette, og like før hun skulle dø, sa hun at hun ønsket at Bolette skulle bli bedt i hennes begravelse fordi hun hadde reddet livet hennes under raset. Hun døde i 1954.
Bolette ble gift med Sefanias Barosen Ulvillen. De ble senere leilendinger på Dillan. Hun var plaget av angst etter denne opplevelsen, og hun skal ved flere anledninger ha gitt uttrykk for at hun var glad hun bodde oppe på Dillan der det var fjell. Hun døde i 1971, 97 år gammel.
Note:
1Opplysningene er ved Helene Ulvill, Bolettes datter, og Dagrun Slapgård, Bolettes brordatter.
HAGA VALD, HAGAHAUGAN 108.1
Plassen
De offisielle listene etter raset plasserer Hagahaugan under Haga nordre mellom. Men dette synes å være feil. Folketellingene 1865, 1875 og 1891 oppgir Haga østre som hovedbøl. Og Haga østre var egentlig Haga nordre østre. Haga nordre var blitt delt i to på 1700-tallet i Haga nedre og Haga øvre. Haga nedre ble delt i to først på 1800-tallet. Dermed var det tre Haga-gårder på nordsiden av elven da raset gikk. Den tidligere Haga øvre ble nå kalt Haga nordre østre. Haga nedre ble til Haga nordre mellom og Haga nordre vestre.
Alle disse navnene førte forståelig nok til en del forvirring for dem som skulle plassere alle gårder, bruk og plasser på riktig sted.
Men med folketellingene fra de tre årene som grunnlag kan Hagahaugan med temmelig stor sikkerhet plasseres under Haga nordre østre.
Hagahaugan lå på vestsiden av veien fra Stiklestad. Selv om dette var på elvesletten, var terrenget temmelig kupert her. Det hadde sammenheng med de mange rasene som gikk i dette området i middelalderen. Og det forklarer også navnet på husmannsplassen.
Husene på plassen fikk ikke skader av raset. Det kan være årsaken til at den ikke er tatt med i oversiktene over utsæd og husdyrhold.
Men jorden må ha blitt berørt, for leirmassene la
seg opp helt bort til husene.
Folket
Kornelius Karlsen Haugan.
Husmannen på Hagahaugan, Kornelius Karlsen, hadde overtatt etter sin far i 1886. Samme familie hadde vært på plassen fra før 1865. Da raset gikk, bodde følgende personer på plassen:
179
V E R D A L S B O K A
Kristoffer Korneliussen Haugan.
Peder Korne Hus sen Haugan.
Kornelius Karlsen, husmann med jord, skredder, 29 år
Martine Pedersdatter Tokstad, kone, 27 år
Kristoffer, sønn, 5 år
Peder, sønn, 4 år
Andreas, sønn, 2 år (tvilling)
Anna, datter, 2 år (tvilling)
Anne Larsdatter, husfarens mor, enke, 54 år
Kornelius var sønn av plassfolkene som hadde bodd på plassen før ham, Karl Kristoffersen og Anne Larsdatter Jøssås.
Martine Pedersdatter var datter av Peder Rasmussen og Anne Olsdatter på Tokstad vestre. Begge disse, samt Martines bror, Teodor Pedersen, og hans sønn, Einar Teodorsen, omkom da Tokstad vestre gikk med i raset. (Se under Tokstad vestre.)
Anne Larsdatter bodde på Hagahaugan. Hun var Kornelius' mor, og hun livnærte seg som dagarbeider. Hun var fra Jøssås, og hennes foreldre het Lars Andersen Jøssås og Gurianna Hågensdatter Rosvoll.
En søster av Kornelius, Kristine Karlsdatter, var tjener på Nord-Lyng. Hun overlevde. Hennes beretning om hendelsen er tatt med under Nord-Lyng.
Hva som skjedde 1
Som fortalt ovenfor ble ikke husene på denne plassen rammet av rasmass-ene. Men det var nære på. Leirvellingen ble liggende kloss opp til husene. De fikk varsel av Karl Olsen fra nabogården Haga nordre vestre. Han hadde vært ute, og trolig hadde han gått opp på Spellhaugen da han hørte suset fra det første raset. Der så han den første delen av raset. Etter all sannsynlighet
180
V E R D A L S B O K A
R A S I V E R D A L 181
var han innom de tre Hagagårdene før han kom kaukende til Hagahaugan. Han var da så forstyrret og andpusten at han ikke klarte å snakke skikkelig.
Gammelkona, Anne Larsdatter, hadde imidlertid en stor kaffekjele med sterk kaffe stående, og hun skjenket i en kopp til ham. Da først klarte han å snakke så pass sammenhengende at de forsto hva han sa.
Det var ikke tid til å vente og se om leiren ville nå opp til husene. De la alle på sprang opp gjennom skogen oppover mot Mo, og under hele turen støtte de på andre forskremte mennesker som rømte vekk fra
raset. De fleste av disse var helt forstyrret, og de skrek og bar seg. Mange trodde det var dommedag.
Da de var på vei opp den siste bakken mot Mo, kom det folk springende den motsatte veien, og ropte at de måtte snu. Raset kom den veien. På den måten sprang de i sikk sakk nordover. Men omsider kom de seg sammen med mange andre opp til Vester-Hallem hvor de fikk tak over hodet. Senere ble folkene fordelt utover bygden. Kornelius var skredder, og dermed var han i en slik situasjon at man gjerne ville ha ham boende hos seg. For ham og hans familie gikk det derfor lett å få seg et sted å være. Hverken menneskeliv eller dyr gikk tapt på Hagahaugan. Så vidt vites ble heller ingen skadet.
Etterpå
Andreas Korneliussen Haugan
Tvillingene Andreas Korneliussen og Anna Korneliusdatter Haugan.
Husene på Hagahaugan lå bare 15 meter fra leirsjøen. Og mye av den jorden plassen hadde hatt til disposisjon, lå nå under leirslammet. Kornelius henvendte seg til
182 V E R D A L S B O K A
lensmannen for å få tillatelse til å flytte tilbake, men lensmannen sa nei. «Vi har mistet 112 liv,» sa han, «vi skal ikke miste flere.»2
R A S I V E R D A L 183
184 V E R D A L S B O K A
Husene på Hagahaugan ble tatt ned og flyttet opp til Breding i Vuku på førjulsvinteren 1893. Dette skjedde ved at Vukubøndene kjørte materialene på slede på dugnad, og flyttingen tok tre døgn.
Kornelius fikk kr. 300 i erstatning.
Hans mor, Anne Larsdatter fikk kr. 50 i bidrag.
Kornelius og Martine bodde senere på plassen ved Breding. Kornelius døde i 1935, og Martine døde i 1937.
Kristoffer ble gift tre ganger, første gang med Anna Lovise Geving, andre gang med Sofie Sundby, og tredje gang med Ingrid Sofie Prestmo. Han ble kaptein i Hæren og herredskasserer i Verdal. Han døde i 1934.
Peder ble gift med Klara Lovise Jonsdatter. Han var regimentsskredder. Han døde i 1961.
Andreas ble gift med Oline Olsdatter Vangstad. Han var gårdbruker på Vangstad og ordfører i Verdal. Han døde i 1939. Anne ble gift med Johan Martinsen Breding. Hun døde i 1929.
Hagahaugan etter flyttingen til Vuku. Etter maleri av Kjell Haugen.
Noter:
1Opplysninger ved Kaare Haugan.
R A S I V E R D A L 185
' På det tidspunktet var det offisielle tallet fastslått til 112 døde. I ettertid har det vært mulig å konstatere at flere døde i de nærmeste dagene etter raset som følge av skader og sykdom de pådro seg, slik at det korrekte tallet er 116.
Gården
HAUGSHOLMEN 24.1
Den gamle storgården Haug er også en av de gårdene som i tidens løp har fått stor medfart av Verdalselven. Elven hadde sitt leie forbi den terrassen hvor Haug ligger, helt til ut i siste halvdel av 1600-tallet. Da skiftet elven løp. Men det gamle elveløpet synes fremdeles i form av sumper og kvisler.
Terrassen er blitt redusert stadig vekk slik at det trolig er tale om at mer enn halvparten av det opprinnelige gårdsvaldet er blitt vasket vekk. Noe har gården fått igjen i form av den nye lavtliggende elvesletten. Men elven har skiftet løp også over denne sletten utallige ganger slik at den er gjennom-skåret av spor etter gamle elveløp.
Eieren av gården Haug i 1783, løytnant Lorents Didrik Kluwer, delte den opp i ti mindre parter og solgte dem. En av disse partene lå mellom sporene etter de gamle elveløpene nede på den lave elvesletten. Den fikk navnet Holmen eller Haugsholmen. I dag er en del av de gamle elveløpene fylt igjen og vanskelig å se i terrenget, men gården lå på en holme eller øy.
Mot øst og syd grenset gården mot Bjartnes. Grensen mot Bjartnes gikk delvis langs etter et av de gamle vannfylte elveløpene. Mot vest lå Fæby. Og mot nord lå Holmsveet, en annen av de ti partene som Kluwer delte inn Haug i. Holmen nådde ikke ned til elven. Men avstanden var ikke stor, og terrenget mellom gården og elven var lavt. Akkurat i dette området lå Vis-øya som var en lav forhøyning i terrenget, og som var delt mellom Fæby og Bjartnes. Her lå det flere husmannsplasser.
De skadene Holmen fikk som følge av raset, skyldtes først og fremst flommen som fulgte, da Vukusjøen steg over demningen. Det var bare ubrukelig sumpland og kvisler som ble berørt av leirmassene. Trolig er det av den grunn at den ikke er tatt med i oversiktene over husdyr, utsæd og lignende fra1891. Dette grunnlagsmaterialet er nå dessverre borte, slik at det ikke er råd å si noe om størrelsen av gården like før raset.
I 1875 var det 4 hester, 7 kyr, 2 ungnaut og 1 gris på gården. Samme år var utsæden 1 1/2 tønne bygg, 12 tønner havre, 54 skålpund gressfrø og 6 tønner poteter.
Rimeligvis var vel forholdet noen lunde det samme i 1893 også.
Det ble heller ikke foretatt beregninger av gårdens totale areal etter raset.
R A S I V E R D A L 187
Oline Andreasdatter og Nelius Pedersen Hynne.
Folket
Nelius Pedersen Hynne kjøpte Holmen i 1889 av Adam David Jelstrup fra Skogn. Nelius Hynne og hans familie bodde der i 1893. I følge de offisielle listene besto hans husstand av fem personer da raset gikk:
Nelius Pedersen Hynne, gårdbruker, 45 år
Oline Andreasdatter Hynne, kone, 40 år
Peder, sønn, 6 år
Augusta Mathilde, datter, 5 år
Anna Oline Olsdatter, tjenestepike, 24 år
Nelius og Oline var fra Skogn. Det samme var tjenespiken, Anna Oline Olsdatter.
Hva som skjedde
Gården ble ikke berørt av selve raset. Men lensmann Hieronymus Wessel, som bodde på nabogården Holmsveet, fortalte i sin rapport etter ulykken, at han ble vekket om natten av drengen sin. Han fortalte at han skulle bort til Holmen fordi elven hadde kommet inn på gården.
Hva som egentlig hadde skjedd her, er litt uklart. Men trolig ble vannet i elven presset ut av løpet av de fremveltende leirmassene og rant som en bølge utover de flate markene ved Holmen.
188
V E R D A L S B O K A
Lensmannen sprang dit for å se, og han så da at elveløpet og de lave breddene av elven var fylt opp av leirmasse.
Hvorvidt folket rømte ut med en gang, er litt usikkert, men det er nærliggende å tro det, for det skjedde langs hele strekningen av elven. Og i alle fall måtte folket ut da elven begynte å strømme inn over gårdens jorder, da Vuku-sjøen steg over demningen etter et par dager. Da var Holmen ille utsatt.
Leirflaten som var bygget opp av rasmassene, lå så høyt i forhold til de lave elveslettene som hadde unngått å bli overslammet, at vannet også fløt utover disse. Ut på kvelden 20. mai var Holmen inneflødd i likhet med Fæby. På det tidspunktet mente man at Stiklestadveien som gikk på en fylling tvers gjennom Kvisla, ville være en effektiv demning.
Men neste dag var det klart at veien var for lav enkelte steder, og dermed strømmet vannet over. Og det medførte at det ble gravd flere hull i veifyIlingen. I sin tur førte dette til at mer vann gikk igjennom, og dermed økte farten og strømmen ved Holmen.
Det var nå klart at Holmen sto i fare for å bli ødelagt. Det som kunne berges, ble fraktet vekk. Kasper Selli som var tjenestekar på Haug, har fortalt at folk fra nabogårdene var der og fraktet vekk husgeråd og mat. Blant annet har han fortalt at det var en noe uhyggelig jobb å ta potetene opp fra kjelleren. Kjelleren var under stuen, og et par stykker klatret ned i kjellerhullet og fylte potetene i sekker. Oppe i stuen sto så andre som heiste opp sekkene etter hvert. Men for dem som var nede i hullet, var det en uhyggelig følelse, for vannet kunne komme når som helst. Det ble en stri tørn. Arbeidet ble gjennomført i stort tempo, og her var det ikke tid til hvilepauser. Og ferdige ble de, til stor lettelse for dem som hadde plassen nede i kjelleren. (Se mer om Kasper Selli under Gjenvinning.)
Om formiddagen var det klart at forholdene var kritiske, og militære mannskaper ble satt inn. Om kvelden gikk strømmen stri ved gården og gjennom gårdstunet. Forsterkninger ble satt inn. Da sto tørkehuset på skjeve, fordi jordbunnen var blitt gravet vekk. Uthuset var i fare, og brønnen på gårdsplassen var full av leirvann.
Men etter et iherdig, hardt og ikke så lite farefullt arbeid klarte de militære mannskapene å forhindre vannet å ta dette løpet. Dermed var gården reddet. (Se forøvrig nærmere om dette under Redningsarbeidet i dagene som fulgte.)
Skaden var således ikke så veldig stor. Det ødelagte arealet omfattet 14,8 dekar jord og 29,5 dekar skog og havning. Ingen husdyr gikk tapt.
Før skaden var verdien av jorden satt til 3.650 kroner. Tapet ble beregnet til 1.050 kroner slik at verdien etterpå var 2.600 kroner.
Man beregnet det ødelagte arealet til å ha utgjort 2/7 av det opprinnelige arealet.
R A S I V E R D A L 189
Gården forøvrig fikk en verdiforringelse på kr. 800 fra kr. 6.000 til kr. 5.200.
Etterpå
Holmen fikk en del skade på både jord og hus selv om jordskaden tross alt var forholdsvis beskjeden. Grensene ble heller ikke forandret. Av den grunn ble heller ikke gården tatt med i detaljplanen for fordeling av jord etter raset.
Haugsholmen ble ikke berørt i særlig grad av rasmassene. Derimot holdt elven på å ta nytt løp over gården. Dette ble avverget etter store anstrengelser fra soldatenes side. Etterpå ble gården flyttet et lite stykke nordover. Den gamle tomten er avmerket på kartet.
Verdalsboka - 11
190
V E R D A L S B O K A
Men fra 1895 ble skylden forandret:
Gårdsnr. 24, bruksnr. 1, Holmen av skyld mark 4,94 et avtak for 10 år av mark 1,41, og deretter et avtak for bestandig av mark 0,94.
På grunn av dette ble veiskatten redusert med kr. 0,49 for første halvår 1893.
Husene hadde fått en del skade, og Nelius Hynne så seg derfor nødsaget til allerede i juni 1893 å søke om støtte til å sette dem i stand. Han søkte om kr. 1000 og fikk 21. juni innvilget en støtte på kr. 200.
På det tidspunktet var man i Verdalskomitéen ikke klar over hvor store beløp man ville få til disposisjon, og det er vel grunnen til at han bare fikk 1/5 av det han ba om.
Situasjonen forbedret seg, og 19. juli er han oppført med en ny. søknad på kr. 400. Av dette fikk han nå kr. 300.
Nelius Hynne må tydeligvis ha hatt tro på det å søke, for 23. september er han oppført med nok en søknad, denne gang på kr. 300. Den oppgitte grunnen var flytting av hus. Denne gangen fikk han 200 kroner.
Og 31. januar 1894 foretok Verdalskomitéen utbetaling til tidligere søkere, og Nelius Hynne ble nå tilgodesett med kr. 200. Alle disse beløpene ble regnet som forskudd på den erstatning han omsider skulle få.
Og da arbeidet med å regne ut erstatningsbeløpene var ferdig, tilkom det ham et erstatningsbeløp på tilsammen kr. 2.120.
Nelius Pedersen Hynne var på Holmen i 1900 sammen med sin kone Oline og deres barn Peder og Augusta Mathilde. Da var det en annen tjenestejente der enn hun som hadde vært der da raset gikk. Den nye hette Marta Sakarias-datter. Hun hadde også vært med i raset og berget livet. Riktignok måtte hun amputere et ben på sykehuset etterpå. Da raset gikk var hun taus på Kråg hos Ove Nilsen Haugskott. (Se under Kråg.)
Nelius solgte gården i 1914 til John Baglo. Han døde i 1928.
Oline døde i 1926.
Peder Neliussen utvandret til Amerika i 1907. Han var på besøk i Verdal i 1914. Da reiste sammen med ham Marie Emelie Olufsdatter Valstad. De giftet seg i Amerika.
Augusta Mathilde Neliusdatter drev visstnok en kafé lenger syd i landet. Hun ble gift på sine gamle dager.
Plassen
HEGSTADVALD, HEGSTADSTUGGU 31.1
Ved foten av melbakken nedenfor Hegstad lå en husmannsplass ved navn Hegstadstuggu. Selv om denne plassen lå nede på elvesletten, hadde elven skåret seg så pass dypt ned at Hegstadstuggu lå bortimot 15 meter over elve-nivået. Plassen var således ikke spesielt utsatt for flom.
Som husmannsplass hadde den muligens et noe større areal enn hva som var vanlig for husmannsplasser flest. I alle fall var utsæden i 1890 noe større enn hva som var vanlig på de fleste andre plassene. Det ble sådd 0,67 hektoliter bygg og 1,39 hektoliter havre, og det ble satt 4,18 hektoliter poteter.
Av husdyr fantes det 1. januar 1891 1 ku, 4 sauer og 10 høns.
I 1893 var det det samme antall dyr, men tallet på høns er ukjent.
Hegstadstuggu lå nedenfor melen ved Hegstad. Stuen ble liggende på samme sted, men ble helt begravet.
192
V E R D A L S B O K A
Folket
R A S I V E R D A L 193
Hegstadstuggu var bebodd av samme husmannsfamilie både i 1865, 1875, 1891 og 1893.
Rasnatten bodde følgende mennesker der:
Gunnbjørn Pettersen, husmann med jord, 54 år
Serianna Olsdatter, kone, 64 år
Sofie Berntsdatter, datterdatter, 14 år
Kjerstine Olsdatter, inderst, fattiglem, 63 år
Gunnbjørn Pettersen hadde vært på denne plassen fra før 1865. Folketellingen dette året forteller at han da var gift med Serianna Olsdatter. Hun var 10 år eldre enn han, og hun hadde en datter fra før hun giftet seg med Gunnbjørn. I sitt ekteskap hadde de minst en sønn.
Gunnbjørn var sønn av Petter Henriksen og Agnes Ellevsdatter Storstad.
Seriannas foreldre hette Ole Olsen og Maren Bardosdatter Hellån.
Sofie Berntsdatter var datter av Bernt Jakobsen og Serianna Olsdatter. Disse bodde på husmannsplassen Enes på Trones. Serianna Olsdatter var datter av Gunnbjørns kone, og hun hadde samme navn som sin mor.
Denne våren gikk Sofie for presten i Stiklestad kirke, og av praktiske grunner bodde hun derfor hos sine besteforeldre, det vil si hos sin bestemor og hennes mann.
Kjerstine Olsdatter tilhørte familien. Hun var en søster av Serianna. Hun var ugift.
Hva som skjedde 1
Hegstadstuggu lå forholdsvis langt borte fra selve raset, men de fikk ikke noe forvarsel før rasbølgen traff stueveggen med et brak.
Sofie hadde dagen før vært oppe på Fagerhøy, en utskilt eiendom fra Heg-stad, og satt poteter sammen med en del andre ungdommer. Om kvelden, som var en fin, lys vårkveld, fikk hun ikke sove, og hun satte seg derfor opp i sengen for å strikke litt.
Så plutselig kom leirbølgen. Leire og vann strømmet øyeblikkelig inn i første etasje. Besteforeldrene lå oppe på loftet sammen med Sofie, men de fikk også reddet Kjerstine dit opp. Hun lå nemlig nede.
Leiren steg mer og mer, og huset ble til slutt løftet av grunnmuren. Det var ikke lenger noen bevegelse å snakke om i leiren slik at huset ble ikke flyttet nevneverdig. Allikevel må det ha vært nok bevegelse til at murpipen ramlet sammen. Trolig ble Kjerstine skadet av steinene fra pipen.
Men da leiren nådde opp under loftsgulvet, klatret Sofie ut gjennom et vindu og over i et oldertre som akkurat da fløt forbi. Treet var et av en gruppe på tre-fire, og de sto alle oppreist.
194
V E R D A L S B O K A
På et eller annet vis klarte også Gunnbjørn å komme seg i land sammen med Serianna. Derimot ble Kjerstine værende igjen inne på mørkloftet. Hun klarte vel ikke å bevege seg etter at hun ble skadet av steinene fra pipen. Og da leiren steg opp til loftsgulvet, var hun helt innesperret. Det var ikke mulig å komme ned, og det fantes ingen annen åpning i taket enn den fra pipen, og den var for trang til at hun kunne kommme seg ut.
Og ute oppe i oldertreet satt Sofie. Tregruppen drev sakte mot melkanten, men stanset omsider så langt fra land at det ikke var mulig for henne å komme seg i land. Og der ble hun sittende til langt ut på dagen neste dag. Hun hadde hele tiden kontakt med andre folk med fast grunn under føttene. Men hun var bare i nattklærne, og hun frøs forferdelig. Blant annet forfrøs hun føttene. Dette ga henne ikke varige men, men hun hadde plager av det denne sommeren.
Ut på morgenkvisten kom kavallerister for å delta i redningsarbeidet. De begynte å bygge bro utover til Fergestuggu som lå 600-700 meter vest for Hegstadstuggu. Men de måtte gi opp arbeidet med å komme seg dit ut fra Hegstad. Da de var på vei for å prøve å bygge en bro fra Lyng, kom Gunnbjørn sammen med et par andre menn trekkende med en båt over land. De skulle da prøve å ta seg ut til Hegstadstuggu hvor Kjerstine fremdeles var.
Huset lå da omtrent 100 meter fra fast land.
Gråtende ba Gunnbjørn om hjelp, og to kavallerister, sersjant Nils Høien og kavallerist Martin Leirdal, gikk sammen med Gunnbjørn ut i båten og staket seg ut til huset. Sofie ble tatt ombord i båten fra treet.
For å komme inn på mørkloftet måtte de hugge hull i taket og bryte ned mønet. Vannet og leiren sto da 4 - 5 tommer nedenfor loftsgulvet. Men Kjerstine var så skadet at hun ikke var i stand til å gå med egen hjelp. Sersjant Høien krøp da inn på loftet og bar henne ut. Derpå ble også hun brakt inn til land sammen med Sofie.2
Ingen mennesker omkom her, men de mistet alle dyrene og alt som var i huset.
Jorden som ble ødelagt, tilhørte gården Hegstad, og ble følgelig regnet sammen med den jorden som ble ødelagt her.
Gunnbjørn Pettersen ble tildelt en erstatning på kr. 420. Han fikk 150 kroner i forskudd. Kjerstine er etter all sannsynlighet den samme som Kirsten Hegstadvald som fikk 35 kroner i erstatning.
Gunnbjørn og Serianna flyttet til sin sønn Anneus Martin som hadde kjøpt småbruket Munkhaugen i Frol. Der bodde de sine siste leveår.
R A S I V E R D A L 195
Fra utgravningen av Hegstadstuggu.
Stuevinduet på østveggen Dette trauet med skomake r redskap sto
dukker frem. i kammerset.
* Mange av vinduene var hele. Det hadde sammenheng med at leiren steg både utvendig og innvendig samtidig.
Sofie ble gift med sersjant og handelsmann i Leksdalen, Anton Aksnes. De bodde på Lundsbakken. Sofie døde i 1971.
Sist på 1960-tallet støtte man på rester av huset under grøfting. Levanger Lærerhøyskole foretok utgraving av plassen i 1970, og man fant da en rekke gjenstander som lå nede i leiren. Blant annet fant man igjen det strikketøyet Sofie hadde hatt i hånden da «ofsen» traff stueveggen. Det bemerkelsesverdige var at alle maskene var intakte på strikkepinnen!
196
V E R D A L S B O K A
Sofie Berntsdatter, senere gift Aksnes, studerer noen av de tingene som ble funnet under utgravningen av Hegstadstuggu i 1970. Foto: Erling Sommervold.
Noter:
1 Opplysninger ved Ingebjørg Aksnes Hermann, barnebarn av Sofie, og Per Aksnes, Sofies sønn.
2I en rapport gitt av løytnant Lowsow, heter det at også Sofie, som ble anslått til å ha vært 12 år gammel, ble løftet ut gjennom hullet i taket. Men det stemmer altså ikke. Hun hadde klatret ut gjennom loftsvinduet og over i oldertreet som fløt forbi før leiren nådde over vinduet. Dette ble imidlertid rettet i de senere skriftlige rapportene.
JERMSTAD
Generelt
Jermstad er en av de gamle storgårdene i denne delen av Verdal. Den kan føre sin historie helt tilbake til folkevandringstiden i eldre jernalder.
Akkurat på denne terrassen i dette området ligger og lå flere -stad-gårder som ble ryddet omtrent samtidig med Jermstad: Trøgstad, Øgstad, Hegstad, Stiklestad og Tokstad. Jermstad og Trøgstad lå som nære naboer med Jermstad øverst i bakkene og Trøgstad nedenfor. Det ser ut til at den gamle hovedveien fra Stiklestad til Vuku i hovedsak fulgte grensen mellom de to gårdsvaldene.
Tidlig i middelalderen ble Jermstad delt i tre deler, nemlig Jermstad øvre, Jermstad vestre og Jermstad østre. Mot slutten av middelalderen dukket så enda en gård opp, Jermstadspannet. Den var litt mindre enn de tre andre.
Navnene på de tre første angir beliggenheten i forhold til hverandre. Derimot trenger Jermstadspannet en liten forklaring. I gamle dager ble en gårds verdi angitt i hvor stor leieinntekt eieren fikk ved utleie. Betalingen skjedde vanligvis i naturalier, og av praktiske grunner ble alt omregnet til smør. Smøret ble veiet i spann, øre og marklag. Jermstadspannet var således rett og slett en eiendom som ga 1 spann smør i årlig leieinntekt.
Jermstadvaldet hadde som nevnt, Trøgstadvaldet syd for seg. Mot øst lå Fåren, mot vest lå Follo, og mot nord lå fjellet Blommen som på et tidlig tidspunkt var ålmenning.
198
V E R D A L S B O K A
Jermstad. Alle Jermstadgårdene ble berørt. Tre forsvant, mens den fjerde, Jermstad øvre, ble liggende på kanten av raset. Den ble flyttet litt nordøstover. Etter raset 6. september ble den flyttet på nytt til det sted hvor den ligger i dag. Jermstad handel forsvant også. Plassen Jermstadenget ble ansett for å være utrygg og ble fraflyttet.
JERMSTAD VESTRE (PERSGÅRDEN) 100.1
Gården
Navnet forteller at dette var den vestligste av Jermstadgårdene. Valdet grenset i vest mot Follo og Jermstadspannet. Mot nord og øst lå Jermstad øvre. Jermstad østre lå også øst for gården. Og mot syd lå Trøgstadvaldet. Grensen mellom Jermstad og Trøgstad fulgte stort sett hovedveien gjennom området. Ellers var grensene her noe innviklet fordi eiendommene var av nokså uregelmessig form.
Jermstad vestre ble også kalt Persgården. Dette hadde sammenheng med at en gang i tiden het eieren Per eller Peder.
Etter raset ble arealet på Jermstad vestre beregnet til å ha vært 399,42 dekar. Av dette utgjorde det dyrkede arealet 244,35 dekar. Skog og havning utgjorde 128,15 dekar, og eng og udyrket mark var på 26,92 dekar.
Matrikkelskylden var 12 mark 03 øre.
I 1890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 11 hektoliter havre, 20 kilo gressfrø og 15 hektoliter poteter. 1 ar ble brukt til andre rotfrukter og 0,5 ar ble brukt til kjøkkenhage. På gården fantes det 6 to-hjulte vogner. 1 slåmaskin eides i fellesskap med Jermstad østre og Trøgstad store.
Pr. 1. januar 1891 var besetningen på 2 hester, 11 kyr, 11 sauer, 3 griser og 16 høns.
I 1893 var tallet på husdyr iberegnet kårmannens del 2 hester, 12 storfe og 15 småfe. Tallet på høns er ukjent.
Ved midten av 1800-tallet var det i følge forsikringsprotokollen ikke færre en syv bygninger på gården. Disse var en hovedbygning, en bryggestue med gårdsport og bakstehus, en ladebygning med to høyboder og en skåle, et grisehus, et fjøs, et vannhus, en stall og et stabbur som var 7 alner langt.
Det er vanskelig å si om alle disse var der i 1893.
Folket
Eieren, Gustav Stiklestad, hadde kjøpt gården noen år før 1893. Som det vil fremgå av listen over beboerne nedenfor, var det forbausende få tjenere på gården. Men det kan ha hatt sammenheng med at flere av Gustav Stiklestads barn var halvvoksne og bodde hjemme. Og de to tjenestepikene var konas søstre.
I mai i 1893 var følgende bosatte på Jermstad vestre:
200
V E R D A L S B O K A
Gustav Johan Edvard Arntsen Stiklestad, gårdbruker, 44 år
Serianna Jensdatter, kone, 46 år
Arent, sønn, 18 år
Salve, sønn, 17 år
Julie Marie, datter, 15 år
Tomas, sønn, 12 år
Jørgen Ragnvald, sønn, 9 år
Gudrun Sofie, datter, 7 år
Ole Ingvald, sønn, 5 år
Guruanna, datter, 4 år
Andrea Jensdatter, tjener, 63 år
Bergitte Jensdatter, tjener, 58 år
Gustav var sønn av Arnt Andersen og Sirianna Ellingsdatter på Stiklestad
Serianna Jensdatter var fra Inderøy a. Hennes foreldres navn var Jens Andersen Almenningen og Ragnhild Margrete Pedersdatter.
Andrea Jensdatter og Bergitte Jensdatter var, som nevnt ovenfor, søstre av Serianna. De var blitt med til Jermstad da familien flyttet fra Inderøya hvor de bodde tidligere. Av barna var bare Guruanna født på Jermstad. De andre var født på Inderøya.
Dessuten hadde de nok en sønn, Karl Olaf, som var 19 år. Men han var i 1893 i Kristiania på underoffisersskolen, slik at han ikke bodde hjemme på dette tidspunktet.
Gården hadde også en kårmann, Johannes Andreassen Jermstad. Det var han som hadde solgt Jermstad vestre til Gustav Stiklestad. Men han bodde som inder st sammen med sin datter
Karl Olaf Gustavsen Stiklestad.
Dina i Gollaug-stuggu bare et kort stykke
vestenfor gården. (Se under Gollaugstuggu.)
Rasnatten var den ene av konas søstre fraværende. Det var Bergitte. Det er ikke kjent hvor hun var.
Hva som hendte
Med hensyn til denne gården vet vi ingen ting om de var oppe og forsøkte å redde seg eller ikke. Imidlertid vet vi at Dina Jermstad må ha passert denne
R A S I V E R D A L 201
Denne attesten fra sanitetskaptein Schultz, som forøvrig bodde i Stabelstuen, var en av grunnene til at Olaf ikke var hjemme rasnatten.
gården på sin løpetur. Men som sagt, vi vet ikke noe om om hvorvidt de våknet eller ikke. For her omkom alle. Ingen annen gård eller heim hadde så mange døde som nettopp Jermstad vestre. Hele 11 mennesker, eller alle som var der rasnatten, døde.
Husene forsvant helt. Bare en vogn skulle etter sigende ha vært synlig etter denne gården.
Også alle husdyrene strøk med.
Karl Olaf, eller Olaf som han vanligvis ble kalt, unngikk altså katastrofen fordi han var på underoffisersskolen i Kristiania, ble varslet ved både telegram og brev. Nikolai Moksnes på Stiklestad mellom sendte følgende brev til ham.1
202
Kjære Olaf!
V E R D A L S B O K A
Sørgelig ulykke som indtr nat til Fredag, rammede ikke mindst dig. Dine Forældre, Søskende og dem som var i huset er sporløst forsvunden. Heste og Kjør og aldt, lidt jord øverst tilbage. Gjermstagaarden undtagen Jakob er reist, som staar paa kanten af fall av skredet. Follo, Krogh, Trygstad, Tessem, Olaus Bjartnes, Krogsmo og en stor del af Moe og Præstegaar-den en del. Tessem og Kone er borte, pigen redet nesten al samen neden for Krogh er begraven i Midred. Rygtet har gaaet, at din Fader var fundet som Lig, men vi har ikke enda fundet ham, likesom at din Søster Julie var fundet i live er heller ikke lykkes os at finde-. Al Lyngsgaarden er under Vand og til dels Husene flyttet, men Folkene redet. Paa andre side Elven er der en hel Mase Skade. Paa Melbye, Lunden, Næs gaardene, Lennes, Rosvold og ald smaa brug og plasser er skyllet bort, og største del af folk og kreature- De er en liden del af gaarden tilbage paa Jermstad som skal tilsaaes som tilhører dine Forældre. Jeg kan ikke beskrive alt som er skeet idag - Jeg har taft mine Briller i denne tumult -Vær hilset fra os alle og Gud styrke dig og give dig kraft til at overvinde denne Sorgen tunge Budskab.
Stiklestad N Moxness
Olaf reiste øyeblikkelig hjem til Verdal. Men her var det ikke mye å se av farsgården. Han deltok med utrettelig iver i letearbeidet etter sin familie. De første dagene ble det brukt ski for å komme seg frem over den etter hvert fastere leirsørpen. Og i følge hans egne opplysninger til sine etterkommere var det han selv som fant faren, Gustav Stiklestad. Og han kjente ham igjen på ringen han bar. Denne ringen var forøvrig det eneste han hadde etter sine foreldre. Den tilhører nå slekten i Amerika.
Døde:
GUSTAV JOHAN EDVARD ARNTSEN STIKLESTAD, født 1839 SERIANNA JENSDATTER STIKLESTAD, født 1837
ARNT GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1875
SALVE GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1876
JULIE MARIE GUSTAVSDATTER STIKLESTAD, født 1878 TOMAS GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1881
JØRGEN RAGNVALD GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1884 GUDRUN SOFIE GUSTAVSDATTER STIKLESTAD, født 1886 OLE INGVALD GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1888
GURU ANN A GUSTAVSDATTER STIKLESTAD, født 1889 ANDREA JENSDATTER, født 1833
R A S I V E R D A L 203
Av de omkomne ble fire funnet og med sikkerhet identifisert. Ytterligere to ble funnet og antatt identifisert.
Jørgen Ragnvald var den første som ble funnet. Det skjedde 2. juni. Han ble begravet og jordfestet
5. juni på Stiklestad.
Både Serianna og hennes datter Julie Marie ble funnet på samme dag, 5. juni. Men datteren ble funnet på sydsiden av elven, og hun ble gravlagt på Lysthaugen 16. juni. Moren som enten må ha blitt funnet lenger mot vest eller på nordsiden, ble ført til Stiklestad hvor hun ble gravlagt og jordfestet samme dag som hun ble funnet.
Gustav Stiklestad ble gravlagt 14. juli på Lysthaugen, hvilket vil si at han ble funnet på
sydsiden. Det står i kirkeboken at han ble funnet Nikolai Moksnes fra Stiklestad
15. juli, men det er naturligvis feil. Muligens kan mellom som skrev brevet til Olaf
det være 5. juli. For både han og hans datter Julie Stiklestad.
Marie skjedde jordfestelsen 19. mai 1894.
25. mai 1894 ble det funnet to lik utenfor Bjartnes. Det ene var en voksen person, og det andre var et barn. Det var da ikke mulig å identifisere dem nøyaktig, men man antok at dette var Andrea Jensdatter og et av søsterens barn som lå i hennes armer. Barnet var da enten Gudrun Sofie eller Ole Ingvald.
De øvrige er ikke blitt gjenfunnet.
Ved etterraset 6. september gikk også en vesentlig del av dette valdet ut.
Totalt ble 147,6 dekar dyrket mark, 19,7 dekar eng og 39,4 dekar skog og havning, tilsammen 206,7 dekar av gårdens alreal ødelagt.
Man beregnet jordverdien før raset til å ha vært kr. 9.000. Verdien av den ødelagte jorden ble satt til kr. 7.500, slik at det som sto igjen tilsvarte kr. 1.500.
Eiendommen forøvrig ble verdsatt til kr. 11.000. Av dette ble tilsvarende kr. 9.700 ødelagt. Igjen var det da kr. 1.300.
Etterpå
Karl Olaf Arntsen Stiklestad var den eneste arvingen igjen. Han fikk en erstatning på kr.
7.330. Bergitte Jensdatter, søster av kona på gården og tjenestejente, fikk kr. 90. I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 100, bruksnr. 1, Jermstad vestre av skyld mark 12,03 et avtak
204
V E R D A L S B O K A
for 20 år av mark 10,63, og deretter for bestandig et avtak av mark 9,53. Dette ga en nedsettelse av veiskatten på kr. 3,46 for første halvår 1893.
Det antatt tapte arealet var på 206,7 dekar. Det som sto igjen, ble solgt. 51,6 dekar av det som lå nede i skredgropen ble lagt til det som sto igjen. Resten, 134,4 dekar, ble utlagt til Staten i det som fikk navnet Statsteig A. Tilsammen var dette 20,7 dekar mindre enn det som hadde gått tapt.
Karl Olaf giftet seg med Henrietta Halvorsdatter Lorås. De utvandret til Ashby i Minnesota i 1903. De flyttet så til Minneapolis for deretter å flytte til Duluth hvor Karl Olaf var farmer og ingeniør.
Han døde i 1955.
Note:
R A S I V E R D A L 205
1Brevet eies av Ingeborg Lorås, Røra.
Gården
JERMSTAD ØSTRE (SMEDGÅRDEN) 99.1
Som navnet sier, var det den østligste av Jermstadgårdene. Mot øst grenset den mot Fåren øvre. Der lå også den biten som tilhørte Melby, og som ble kalt Nøysomhet. Syd for hovedveien lå Trøgstadvaldet. Mot vest lå Jermstad vestre. Mot nord lå Jermstad øvre. Jermstad østre ble kalt Smedgården, noe som muligens hadde sammenheng med at en av de tidligere brukerne hadde vært smed.
Etter raset ble det totale arealet på denne gården beregnet til å ha vært 198,24 dekar. Av dette var 188 dekar dyrket jord. Eng og udyrket mark utgjorde bare 7,92 dekar. Dessuten gikk det noen veier over gårdsvaldet, og disse sammen med bebygget areal utgjorde 2,32 dekar.
I 1890 ble det sådd 2 hektoliter bygg, 14 hektoliter havre, 1 hektoliter havre til grøntfor og 6 kilo gressfrø. Det ble satt 11 hektoliter poteter. Det fantes 6 to-hjulte vogner på gården, og sammen med Jermstad vestre og Trøgstad store hadde gården 1 slåmaskin.
1. januar 1891 var besetningen 2 hester, 8 storfe, 10 sauer, 4 griser og 17 høns.
I 1893 var tallet omtrent det samme, nemlig 2 hester, 10 storfe, 14 småfe og 2 griser.
Denne tegningen av protokollsekretær Jacob Fabritius skal være en av Jermstadgårdene som gikk med i raset. Det er ikke mulig å avgjøre om det er Jermstad østre eller vestre. Tegningen sto i Folkebladet 31. juli 1893.
Verdalsboka - 12
Hvor mange høns det var, er ukjent.
208
V E R D A L S B O K A
Før Jakob Pedersen, hadde kommet dit, hadde han eid nabogården Trøgstad store. Han overtok så Jermstad østre i 1888 etter sin svigerfar Ellev Larsen, som fikk kår og bodde der til han døde noe før raset.
Fra Ellev Larsens tid fantes det en forsikring på gård, løsøre og avling.
Husene på gården var forsikret slik: En hovedbygning - kr. 500; et fjøs - kr . 150; en stall med vognbod, vedskjul og halmrom - kr. 180; en ladebygning med grisehus - kr. 130; et stabbur - kr. 30; et ditto - kr. 25; og et tørkehus med smie - kr. 20. Dessuten er det oppført en treskemaskin sammen med bygningene, forsikret for kr. 40.
I løsøret inngikk følgende gjenstander: En blåsebelg, en tørkehylle og tre kakkelovner. Avlingen som var forsikret, omfattet disse produktene: 16 tønner bygg, 70 tønner havre, 70 tønner poteter, 80 lass høy og 80 berger halm.
Folket
Natten til 19. mai 1893 bodde følgende personer der:
Jakob Pedersen Jermstad, gårdbruker, 59 år
Jonetta Ellevsdatter, kone, 52 år
Marta Jakobsdatter, datter, 18 år
Edvard Ellevsen, pleiesønn, 16 år
John Ellevsen, pleiesønn, 12 år
Jakob Pedersen var sønn av Peder Jonsen og Marta Kristojfersdatter på Trøgstad store. Jonetta Ellevsdatter var datter av Ellev Larsen og Gjertrud Jakobsdatter som tidligere hadde eid Jermstad østre.
De to siste var sønner av konens bror, Ellev Ellevsen og Anna Johannes-datter.
Hva som skjedde
Det var denne gården som i tiden etter raset ble sammenblandet med Smedhaugen på Follo vald. Navnelikheten mellom Smedgården og Smedhaugen gjorde at journalistene forvekslet dem da skulle skrive om Dina Jermstads løp gjennom rasområdet, og denne sammenblandingen har vedvart helt til i dag.
Dina sprang forbi denne gården og fikk varslet beboerne. Hun vekket folkene ved å rope. «Fare!»
Men kona gården, Jonetta Ellevsdatter, som kjente Dina godt, de hadde vært n-boer i alle år, svarte henne: «Holder du på å slippe av igjen.» Hun vissv ?: iJina hadde vært plaget av nervøsitet, og på den tiden ble det ansett for sinnsykdom, og hun ble betegnet som
«svaksinnet».
Dina fortalte dette selv, og hun fortalte også at folkene la seg til ro igjen.
R A S I V E R D A L 209
Jonetta Ellevsdatter og Jakob Pedersen Jermstad. Bildet kommer fra USA, og der opplyses det at dette er de to. Da de var i USA, bodde de fremdeles på Trøgstad store, og de kalles derfor Trøgstad.
På Jermstad østre ville de ha hatt tid til å redde seg dersom de hadde aktet på Dinas varsel. Men det gjorde de ikke, og alle omkom. Døde:
JAKOB PEDERSEN JERMSTAD, født 1834 JONETTA ELLEVSDATTER JERMSTAD, født 1841 MARTA JAKOBSDATTER JERMSTAD, født 1875 EDVARD ELLEVSEN JERMSTAD, født 1877 JOHN ELLEVSEN JERMSTAD, født 1881
Husene forsvant, og bare to av de omkomne ble funnet igjen.
Pleiesønnen Edvard ble funnet på sydsiden av dalen og ble gravlagt på Lysthaugen 4. juni. Jordfestelsen skjedde for alle på dette gravstedet på årsdagen for raset, 19. mai 1894. Jakob ble funnet lengre mot vest 2. juni, og han ble begravet og jordfestet på Stiklestad
6. juni.
Alle dyrene strøk med.
210
V E R D A L S B
Marta Jakobsdatter Jermstad. Også dette bildet er fra USA og skal etter sigende være henne. Hun kalles Trøgstad.
Imidlertid lå dette gårdsvaldet i utkanten av rasområdet, og noe jord gled ikke ut. Dog ved etterraset 6. september forsvant ytterligere store områder. Men selv etter det var det noe igjen.
Det utraste området utgjorde 118,1 dekar dyrket mark og 5,9 dekar eng, til-sammen 124 dekar.
Igjen var det 69,9 dekar, 2,32 dekar udyrket jord, og 2,32 dekar veier. Tilsam-men sto det igjen 74,24 dekar.
Jordverdien før raset var kr. 7.700. Tapet utgjorde 5.500 kroner. Verdien på det som var igjen av jorden var således kr. 2,200.
Dette tilsvarte ca. 5/7 av gårdens verdi. Eiendommen forøvrig sto tidligere i kr. 9.000.
Tapet utgjorde kr. 7.200, og igjen ble det kr. 1.800.
Etterpå
Det ble tilkjent dødsboet en erstatning på kr. 5.750. Både det som sto igjen, og det som lå nede i rasgropen, ble utlagt til de nye eierne. Den ødelagte jorden tilsvarte 124 dekar. Om skylden ble følgende fastsatt i 1895:
Gårdnr. 99, bruksnr. 1 Jermstad østre av skyld mark 10,46 et avtak for 20 år av mark 7,47, og deretter for bestandig et avtak av mark 7,10.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 2,58 for første halvår 1893.
Hele det 124 dekar store området som ble ødelagt, ble utlagt sammen med det som sto igjen, og solgt til Elling Mo som bygget gården delvis opp igjen.
JERMSTAD ØVRE 102.1
Gården
Jermstad øvre var den eneste av Jermstadgårdene hvor husene ikke raste ut.
Som navnet angir, var dette den øverste av Jermstadgårdene. Den grenset i øst mot Skei og så vidt det var mot Fåren øvre. Her lå også en liten parsell som hørte under Melby. Den var blitt kjøpt av lærer Andreas Tessem på Trøg-stadskolen, og han var i ferd med å bygge seg hus der. Eiendommen kaltes Nøysomhet. Mot syd grenset gården mot Jermstad østre. Og Jermstad vestres vald lå både mot vest og syd.
Før raset var arealet 436,88 dekar. Av dette var 385,19 dekar mål dyrket jord, 33,7 dekar skog, 16,65 dekar annen udyrket mark og 1,34 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 23 mark 97 øre.
I 1890 ble det sådd 5 hektoliter bygg og 20 hektoliter havre. Det ble satt 23 hektoliter poteter. Det fantes 7 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin på gården.
Pr. 1. januar 1893 var det 5 hester, 19 storfe, 12 sauer, 3 griser og 8 høns på Jermstad øvre.
Følgende bygninger står oppført i forsikringsprotokollen: Hovedbygning
kr. 4.000; ladebygning med maskiner - kr. 1.700; stall - kr. 2.900; fjøs
kr. 2.900; stabbur - kr. 728; et lite stabbur - kr. 32; tørkehus - kr. 200; vognbod med vedskur - kr. 400, tilsammen forsikret for kr. 12.960.
Av løsøre er følgende gjenstander nevnt: Innemuret gryte, 6 kakkelovner, komfyr, tørkehylle, blåsebelg, løsøre i smien og tørkehuset, alt forsikret for kr. 377.
Avlingen var forsikret for kr. 3.910. Folket
Jakob Andersen var eier av Jermstad øvre i 1893. Han overtok den etter sin far i 1874. Og i 1889 kjøpte han den delen av gården som fremdeles var benefisert gods (kirkens eiendom).
Rasnatten bodde det 8 mennesker på gården.
Jakob Andersen, gårdbruker, 58 år
Beret Marta Gunnbjørnsdatter, kone, 59 år
Laura, datter, 22 år
212
V E R D A L S B O K A
R A S I V E R D A L 213
Foran sitter Jakob Andersen Jermstad og Beret Marta Gunnbjørnsdatter.
fire tjenere
en annen
Jakob var sønn av Anders Jakobsen og Lisbet Olsdatter.
Beret Marta Gunnbjørndatter var fra nabogården Fåren øvre, og hennes foreldre var Gunnbjørn Andersen og Ragnhild Johannesdatter.
Det har ikke lyktes å finne ut hvem de fire tjenerne var. Heller ikke har det lyktes å fastslå hvem den personen var som ble rubrisert under
«andre» i de offisielle listene. Muligens kan det ha vært Jakobs brorsønn Aksel Mikalsen. Han var nemlig ført som fostersønn på gården to år tidligere.
214
Hva som skjedde 1
V E R D A L S B O K A
Huslyden her hørte raset, og da de så ut, så de raskanten spise seg oppover mot husene. Men de mente at de hadde tid til å få ut krøtterne. Jakob og tjenerne fikk dem ut og fikk drevet dem oppover i marken i retning Blommen. Der bodde en Marie Jermstad på en av plassene under gården. Plassen ble kalt Nerhammeren. Hun ante ingen ting om hva som hadde skjedd, før dyrene kom inn på gården.
Marie ble da med nedover, og hun sa at det var et forferdelig syn som møtte henne. Hele den vakre bygden var borte. Bare en nifs avgrunn gapte mot henne.
I mens hadde raskanten stanset ca. 80 meter fra uthuset på Jermstad øvre. Den skar da som en ca. 30 meter lang og 10 - 12 meter bred kile oppover mot gården. Og det raste ned hele tidene i veggene av denne kilen. Det var derfor klart for alle at her var det høyst utrygg grunn. Det var bare et tidsspørsmål før mer ville gå ut.
I dagene etter raset flyttet raskanten seg nærmere og nærmere husene på gården. Det var derfor nødvendig å flytte husene på gården så snart som mulig.
Et nytt sted ble tatt ut litt høyere oppe i bakkene ovenfor eiendommen hvor lærer Andreas Tessem hadde vært i ferd med å bygge hus.
Men de våget ikke å holde til på gården om natten så lenge den sto der på kanten. Men på dagtid var de der. I den sammenheng fant det sted en noe fornøyelig episode. En gang skulle det feires fødselsdag på gården, og det ble innbudt til selskap. Men både vertskap og gjester følte seg forståelig nok utrygge. De var ikke sikre på om det ikke ville komme noe nytt skred. De fikk da den gode idéen å plassere en av husmennene oppe på taket av huset med beskjed om å holde øye med raset, og så gi øyeblikkelig varsel om noe uvanlig hendte. Husmannen var fra plassen Hammeren, og han hette Olaus Pedersen.
Inne i stuen var det mye mat og drikke, kanskje i det meste laget av det siste. Dette hørte han godt som satt satt oppe på taket. Han var både sulten og tørst, og han la sin egen plan. Da festen hadde nådd sitt høydepunkt, klatret han ned fra taket og sprang inn og ropte: «Nu kjæm skrea!»
Alle som var inne, tok øyeblikkelig spranget ut og oppover bakkene for å komme seg i sikkerhet. Men den sultne husmannen som nå var alene inne i huset, satte seg til det veldekkede bordet og tok for seg av det som var, både av mat og drikke.
I løpet av sommeren ble så husene på gården flyttet til det nye stedet. Flyttingen var nesten ferdig da det siste store etterraset gikk 6. september. Da forsvant storparten av den gamle gårdstomten og de bygninger man ennå ikke hadde rukket å flytte. Det var låven og et bur. Disse bygningene ble knust og ble liggende igjen som rester nedover rasskråningen. Blant annet hadde
R A S I V E R D A L 215
de hatt spontak, og taksponene lå som konfetti nedover.
Etter dette raset mente man at heller ikke den nye plassen var sikker. Da plukket man ut et sted hvor det var fjell, og dit ble gården flyttet, og der ligger den i dag.
Alt i alt hadde 167,3 dekar, alt dyrket jord, forsvunnet. Dette tilsvarte ca. 3/5 av gården.
Før raset hadde jordverdien vært kr. 16.250. Tilsvarende kr. 9.750 gikk tapt. Igjen ble det således kr. 6.500.
Eiendommen forøvrig hadde stått i kr. 20.000. Bare kr. 5.000 ble tilbake, slik at tapet ble kr. 15.000.
Etterpå
Fra Jakob Jermstad finnes det en søknad om støtte til flytting av husene på gården. Den er skrevet 15. juni og er adressert til Amtmannen.2
Det er meg meddelt at hr. amtmannen er eller vil bli formann i en komité for utdeling av de frivillige gaver som flyter inn til de skadelidte i Verdalen. Som en av disse tillater jeg meg derfor til hr. amtmannen å adressere en søknad til komitéen, hvis medlemmer ikke er meg bekjent, om en foreløbig hjelp til å flytte min gård og skal i den anledning opplyse: Ved raset gikk det ut av min eiende gård Jermstad øvre av skyld 12 daler 2 ort 22 sk ca. 1/3 av min dyrkede jord - og det av den beste. Skaden på jorden er av Velferdskomitéen ansatt til kr. 6.000, en takst som i alle fall ikke er for høy, men i tillegg kommer omkostningene ved flytting av mine hus. Disse står nå ved randen av skredet, en plass som nå må ansees så farlig at det ikke er beboelig. Til bedømmelse av arbeidet med husflyttingen skal jeg bl. a. anføre at disse er taksert i bygdens assuranseforret-ning for ca. 13.000 kroner.
Når det enn videre tas i betraktning at alene grunnarbeidene vil medføre en bekostning av kr. 800.-, vil det lett skjønnes at en sum av minst kr. 6000 i alt vil gå med.
En ansettelse av flytningsomkostningene til kr. 4000 som Velferdskomitéen foreløbig har foretatt, vil ubetinget vise seg alt for lav, især når det tas hensyn til at arbeidet må utføres i en kostbar tid. Da det er betingelsen for å kunne få ordentlig nytte av årets avling og et hjem til vinteren - at flyttingen skjer straks, så har jeg allerede begynt samme, i det jeg har
216
V E R D A L S B O K A
i daglig arbeid 17 - 18 mann hvorav flere dyre murere - samt 6 hester. Det er meg imidlertid en umulighet av egne midler å kunne bestride alle utgiftene ved flyttingen. Og får jeg ikke hurtig hjelp må jeg slutte. Jeg vil derfor søke om et forskudd på kr. 1500 av de innkomne bidrag. Det er det minste beløp jeg kan hjelpe meg med. Forhåpentlig vil det komme inn så meget at en så stor del i forhold til den lidte skade vil falle på meg. Men om så ikke skulle skje - så måtte jeg vel senere finne meg i å betale tilbake hva jeg nå oppebærer for meget. Hovedsaken for meg er nå å få hurtig hjelp og i den utstrekning som her omsøkt. Derved vil jeg igjen kunne settes i stand til å ernære meg og mine, om det enn naturligvis er langt igjen til den meg overgåtte skade er erstattet. På grunnlag av dette brevet ble Jakob Jermstad 21. juni innvilget kr. 500. En måned senere, 19. juli, fikk han ytterligere kr. 500. Totalt fikk Jakob kr. 1200 i forskudd. Det står anført som kommentar
at
dette skulle brukes til gårdkjøp. Det er naturligvis feil, idet pengene ble brukt til husflytting. I erstatning fikk Jakob Andersen totalt kr. 12.590. I
1895 ble skylden avfeit:
Gårdsnr. 102, bruksnr. 1, Jermstad øvre av skyld mark 23,97 et avtak for 20 år av mark 14,38, og deretter for bestandig et avtak av mark 13,67.
Jermstad øvre sett fra sydvest i 1918.
R A S I V E R D A L 217
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 4,96 for første halvår 1893.
Den ødelagte jorden tilsvarte 167,3 dekar. Den ble delt i to. En teig ble utlagt til Staten. Den var på 70 dekar. Dette var nede i skredgropen. Senere ble all jord som Staten overtok her, kalt Statsteig A. Resten, 80,7 dekar, som lå i sammenheng med jorden som ikke var ødelagt, ble gitt tilbake til eieren. Tilsammen var dette 16,5 dekar mindre enn det som hadde gått tapt. Jakob drev gården frem til 1898. Da solgte han gården til sin svigersønn.
Hans datter Laura var gift med Ellev
Mi-kalsen Lundskin, Laura døde i 1919. Jakob døde i 1924.
Beret Marta døde på Kjæran i 1896.
Olaus Pedersen Jermstad, husmann på plassen Hammeren under Jermstad øvre. Dette var mannen som satt på taket for å varsle om det kom ras, da det var selskap på Jermstad øvre.
Noter:
]Opplysninger ved Oddmund Jermstad. Språket er modernisert.
Gården
JERMSTADSP ANNET 101.1
Jermstadspannet var en av de gamle delingspartene av den opprinnelige Jermstadgården. Denne delingsparten var ikke den største, og heller ikke den eldste. Sammenlignet med de andre Jermstadgårdene var dette den minste.
Tidlig på 1600-tallet ser det ut til at Jermstadspannet ble bruk under Jermstad vestre. I det hele tatt er gårdens historie preget av at den var underbruk under andre gårder.
Jermstadspannet utgjorde den vestligste delen av Jermstadvaldet. Jermstad-spannets vald stakk som en kile inn i Jermstad vestres vald fra vest. Følgelig grenset det mot Jermstad vestre både mot nord og syd. Mot vest lå Follo. Mot nord strakte valdet seg oppover mot Lyngåsen. Mot øst lå Jermstad øvre og Jermstad østre.
Etter raset ble arealet fastslått til å ha vært 209,94 dekar i 1893. Av dette var 137,98 dekar dyrket jord og 74,46 dekar eng og udyrket mark.
Jorden var brattlendt, men god.
Matrikkelskylden var 4 mark 32 øre.
1 1890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 17 hektoliter havre, 3 hektoliter havre til grønnfor, 27 kilo gressfrø, 13 hektoliter poteter. På gården fantes det da 3 to-hjulte vogner.
Kårmannen sådde 0,33 hektoliter bygg og 1 hektoliter havre, og han satte
3 hektoliter poteter.
Pr. 1 januar 1891 var det to besetninger. Hovedpersonen hadde 1 hest, 6 storfe, 6 sauer,
3 griser og 7 høns, og kårmannen hadde 1 ku, 2 sauer, 1 gris og 6 høns.
I 1893 var tallene 2 hester, 5 storfe, 6 småfe og 1 gris for hovedpersonens vedkommende, og 1 ku og 4 småfe for kårmannens vedkommende.
At det var 2 hester på gården, hadde sammenheng med at eieren, Karl Jermstad, drev med kjøring og annet forfallende arbeid hvor det var behov for hest for folk som ikke hadde hest selv. Blant annet utførte han våronnarbeid på Ørmelen. Om høsten drev han med litt tresking.
Om husene på Jermstadspannet finnes det en god beskrivelse i en kommunal forsikringsprotokoll. Fire bygninger var forsikret, og de var beskrevet slik:
Et våningshus 21 alner langt (13,177 meter), 9 1/2 alner bredt (5,961 meter) og 7 1/2 alner høyt under raften (4,392 meter). Det er oppført i to
R A S I V E R D A L 219
etasjer av tømmer med tak av bord og spon. Det er nedenunder oppdelt i gang, stue, kjøkken og kammer. Ovenpå er det tre rom. Gulv og loft er innlagt, og det finnes 15 1/2 fagvinduer, 7 dører, 1 skorstein samt under bygningen en kjeller av gråstein.
Takst huset kr. 1.500 murverket » 100 2 ovner
» 50
Tilsammen kr. 1.650
Et stabbur 6 alner (3,765 meter) fra ltr a. 5 1/2 alner langt (3,457 meter), 5 1/2 alner bredt (3,457 meter) og 5 1/2 alner høyt under raften. Det er oppført på stolper i to etasjer av tømmer med tak av bord og spon. Gulv og loft er innlagt, og det finnes 1 dør og 2 vinduer.
Takst kr. 250
En stall og fjøsbygning 3 alner (1,882 meter) fra litr b. 21 alner lang (13,177 meter), 9 1/2 alner bred (5,961 meter) og 6 1/2 alner høy under raften (3,765 meter). Det er oppført i to etasjer av tømmer med tak av bord og spon. Den er innrettet til stall, stallport og fjøs med gulv og loft foruten at det ovenpå er innredet høy lemmer.
Takst kr. 900
En ladebygning 3 alner (1.882 meter) fra ltr c. 20 alner lang (12,55 meter), 14 1/2 alner bred (9,099 meter) og 6 alner høy under raften (3,451 meter). Den er oppført av tømmer og bordkledt sperreverk med tak av bord. Den er innrettet til 2 stål og 1 treskelem med gulv og 3 porter.
Takst kr. 1.200 Alt i alt
kr. 4.000
Folket
Karl Jermstad som overtok Jermstadspannet etter sin far, var eier i 1893. Hans far, Lars Iversen, fortsatte å bo der på kår. En kort periode bodde Karl og familien i Frol mens faren bygget kårstue, såkalt kårende. Da den var ferdig, flyttet Karl inn.
Karl var underoffiser på Steinkjersannan.
Følgende personer bodde på Jermstadspannet i 1893:
Karl Larsen Jermstad, gårdbruker, sersjant, 37 år
Bertine Emilie Johannesdatter, kone, 29 år
Sofie, datter, 2 år
Karen Bergithe, datter, 1 år
Anna Gustava Andreasdatter Haukå, tjenestejente, 17 år.
220
V E R D A L S B O K A
JÉÉÉÉSHHÉJÉHI
Karl Larsen Jermstad.
R A S I V E R D A L 221
Inga Oline Martinsdatter Myrvoll, gjeterjente, 11 år
Lars Iversen Jermstad, kårmann, 67 år
Karen Olsdatter, kone, 59 år
Anna Sofie Larsdatter, datter, 24 år
Karoline Larsdatter, datter, 20 år
Lorentz Bernhard Larsen, sønn, 13 år Dessuten hadde de en dreng på gården som var fra Tokstad vestre, nemlig Teo-dor Pedersen Tokstad. Han bodde normalt hjemme på Tokstad, men overnattet visstnok av og til på Spannet. Denne natten var han imidlertid hjemme på Tokstad.
Karls kone, Bertine Emilie Johannes-datter, var fra
Grevskott.
Frol. Hennes far var Johannes Sørensen By og Serine Eriksdatter
Lars Iversen var også sønn av den forrige brukeren av Jermstadspannet. Hans foreldre var Iver Larsen og Karen Olsdatter Tokstad.
Hans kone og Lars' mor, Karen Olsdatter, var fra Frol. Hennes foreldre var Ole Pedersen og Gunhild Simonsdatter på Segtnanmoen.
Tjenestejenten Anna Gustava Andreasdatter var fra Haukå, og hennes foreldre var
Andreas Jensen og Gurianna Jensdatter.
Inga Oline Martinsdatter var fra husmannsplassen Myrvoll under Hallem. Hennes foreldre var Martin Larsen og Ingeborganna Larsdatter.
Hva som skjedde 1
Da raset gikk, var sersjant Karl Jermstad på eksersis på Steinkjersannan.
Hans to søstre, Anna Sofie og Karoline, var også fraværende. Det hadde sammenheng med at en eldre ugift bror av dem, Iver, var bosatt i Leksvika. De to søstrene alternerte med å være hos ham for å stelle for ham. Noe før 17. mai dro således Anna Sofie for å avløse sin søster Karoline. Karoline reiste ikke rett hjem. Hun tok omveien om Beitstad for å besøke en annen søster ved navn Grete som var gift med Ole Svarva på Svarva.
Da Karoline skulle dra derfra 18. mai, sa Grete omtrent slik til henne: «Du må ikke reise til Verdal i dag. Det er for sent. Hjelp meg å vaske vinduer i stedet.»
Og slik ble det.
Men da hun neste dag, 19. mai, var på vei hjemover og gikk over Dyrstad
222
V E R D A L S B O K A
lia, møtte hun en arbeid skjører som kjente henne. Da utspant omtrent denne samtalen seg:
«Hvor skal du, Karoline?»
«Jeg skal reise hjem til Verdal, for jeg har vært lenge i Leksvika hos min bror.»
«Du kommer ikke til Verdal i dag, for det har gått ras der.» Hun måtte tilbake til Svarva igjen.
Men hjemme på Jermstadspannet var det således i alt åtte personer natten
til 19. mai, og alle omkom. Om Karl fortelles det at han sto på raskanten dagen etter og så utover. Det
eneste han hadde igjen, var en vest som han bar under uniformen. Alt annet
var da borte. En avis tegner et gripende bilde av Karl Jermstad: Det fortelles om en tilskitnet kavallerist2som kom gående. De stive, harde, fortvilte trekkene fortalte at det var noe som feilte ham. Og ganske kort og stivt fortalte han at her hadde hans hjem ligget, og alt det som han hadde kalt sitt. Hans far, mor, søster og bror, hustru og to barn lå nå vel begravet langt herfra. For huset var vekk, jorden, alt, alt var vekk. Men det var ikke gråt i hans øye - bare et stivt, stirrende uttrykk i ansiktet. Riktignok var ikke Karl Jermstad kavallerist, han var infanterist. Men det
spiler ikke noen rolle i denne sammenheng. Heller ikke mistet han noen søster. Begge søstrene hans berget livet, som fortalt ovenfor, ved en tilfeldighet Døde:
BERTINE EMILIE JOHANNESDATTER JERMSTAD, født 1864 SOFIE KARLSDATTER JERMSTAD, født 1891
KAREN BERGITTE KARLSDATTER JERMSTAD, født 1892 LARS IVERSEN JERMSTAD, født 1826
KAREN OLSDATTER JERMSTAD, født 1834
LORENTS BERNHARD LARSEN JERMSTAD, født 1880 ANNA GUSTAVA ANDREASDATTER HAUKÅ, født 1876 INGA OLINE MARTINSDATTER MYRVOLL, født 1882
Av disse ble bare tre funnet.
Bertines lik ble funnet 1. juni i en forferdelig lemlestet tilstand ved Ness. Kanskje var det av den grunn at hun ble brakt til sykehuset på Levanger. Hun ble begravet og jordfestet på Levanger 4. juni.
Lars Iversen ble funnet omtrent samtidig. Han ble begravet og jordfestet på Stiklestad 2. juni.
Og bare kort tid etter ble Inga Oline funnet. Også hun må ha blitt funnet forholdsvis langt mot vest, for hun ble gravlagt på Stiklestad. Begravelse og jordfestelse fant sted 4. juni.
R A S I V E R D A L 223
Alle husdyrene strøk med. Bare ubetydelige rester ble tilbake av dette valdet.
Men i hovedraset 19. mai gikk ikke alt ut. En hel del gikk tapt da 300 mål i nordre og østre kant av rasgropen raste ut i et etterras 6. september. På Jermstadspannet ble nå kun et areal på vel 15 mål stående igjen. Av dette var 0,18 dekar dyrket mark, og 15,36 dekar udyrket mark, tilsammen 15,54
Verdien av jorden på Spannet var før raset kr. 4.700. Selv om det ble stående igjen en liten kant, ble alt regnet som tapt. Eiendommen forøvrig sto i kr. 5.800. Og alt forsvant.
Etterpå
Karl Jermstad fikk kr. 5.690 i erstatning. Han fikk kr. 336,68 i forskudd. Kr. 36,68 skulle være til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.
En Lars Spannet er oppført som arbeider bosatt på Spannet. Det kan ikke ha vært andre enn Karls far Lars Iversen. Hans dødsbo fikk en erstatning på kr. 200. Forslaget gikk ut på kr. 648. Det ble utbetalt et forskudd på kr. 17,48 som alt gikk til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.
Snekker Ole Larsen, Lars Iversens sønn, fikk kr. 40 i erstatning. Søsteren, Anna Larsdatter, fikk kr. 65.
Derimot er ikke Karoline Larsdatter funnet blant dem som fikk erstatning. I 1895 ble skylden av Spannet fastsatt slik:
Gårdsnr. 101, bruksnr. 1, Jermstadspannet av skyld mark 4,32 et avtak for 20 år av mark 4,32, og deretter for bestandig et avtak av mark 4,12.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,49 for første halvår 1893.
Hele eiendommen ble utlagt til Staten som en teig i skredgropen. Den omfattet 178,2 dekar. Dette var 18,7 dekar mindre enn det opprinnelige arealet. Senere ble dette en del av Statsteig A.
Karl Jermstad var en tid på Lyngåsen. Deretter var han på Segtnanmoen i Frol hvor hans mor var fra. En tid bodde han også på Nord-Hallem. I 1896 kjøpte han Sør-Hallem. Samme år giftet han seg med Sigrid Anna Pålsdatter Salberg fra Røra.
Han var med i kommunestyret i Verdal, og satt også flere år i formannskapet.
Etter ulykken ble han en innesluttet person. Han hadde religiøse holdninger før raset, men disse ble forsterket av det som hadde skjedd. Karoline ble også en sterkt religiøs person etterpå.
Karl døde i 1919.
Noter: 1Opplysninger ved Karl Jermstad, sønn fra Karl Jermstads andre ekteskap. 2Karl Jermstad var ikke kavallerist, men infanterist.
Plassen
JERMSTADVALD, HANDELSSTED (HAUGEN) 100.1
Dette var en bygselplass under Jermstad vestre. I folketellingen 1891 ble den kalt Jermstadvald. Brukeren da var den samme som i 1893, nemlig Olaus Bjartnes. Om ham ble det sagt i 1891 at han drev jordbruk og handel med kolonial og manufaktur. Men utsæden er ikke funnet oppgitt i 1891.
Stedet ble kalt Haugen. Dette hadde muligens sammenheng med Jermstad-haugen som var en dominerende terrengformasjon i dette området. Handelsstedet lå helt på grensen til Follovaldet. I og med at Gollaugstuggu på Follovaldet lå like inntil grensen av Jermstad valdet, var disse to plassene nære naboer. I 1893 drev Olaus Bjartnes jorden på Gollaugstuggu sammen med den jorden han selv hadde. Men selv om det var to plasser som ble drevet under ett, var nok arealet temmelig beskjedent sammenlignet med de store gårdene rundt omkring. Allikevel hadde Bjartnes 1 hest, 3 storfe og 6 småfe i 1893. Hesten ble nok brukt like mye til varetransport i forbindelse med butikken som til arbeid på åkeren.
Folket
I mai 1893 bodde følgende mennesker på handelsstedet:
Olaus Andreasen Bjartnes, jordbruker, handelsmann, 56 år
Elenanna Johansdatter, kone, 49 år
Odin Edvard, sønn, 18 år
Marie, datter, 15 år
Alice, datter, 7 år
Olaus' foreldre var Andreas Jenssen og Karen Larsdatter.
Elenannas foreldre var Johan Andreassen og Jokumine Olsdatter født Grav på Haga søndre søndre.
En tid bodde forøvrig Olaus og Elenanna på Haga søndre søndre hos hennes foreldre. Haga søndre søndre ble forøvrig ødelagt av raset, men da befant Elenannas foreldre seg i Amerika.
Olaus ble kalt Olaus Handlar.
Hva som skjedde
^ Her våknet Odin ved lyden av skredet. Han gikk ut og så seg rundt, og så hva som var i ferd med å skje. Han sprang inn igjen og varslet sine foreldre
Verdalsboka - 13
" I
226
V E R D A L S B O K A
og søsken. De samlet seg på kjøkkenet for å planlegge hva de skulle ta med seg. Dermed ble de for sene. Huset gled ut gjennom raset.
Huset ble knust, og fire av de fem om- kom. Bare Odin overlevde. På en eller an- ne måte var han på overflaten da bevegelsen
stanset utenfor Rosvoll. Han befant seg da
^ på en klump med fastere leire, men han var fullstendig tildekket av leirgjørme. Mens han lå der, ble han oppmerksom på i et vrak av et hus bare noen meter unna hvor
I
/ det satt flere mennesker på taket. Odin ropte
t
bor
til dem, og spurte hvem de var. For i
likhet med ham selv, var de oversprøytet av
blålig leire og fullstendig ugjenkjennelige. Olaus Andreassen Bjartnes, Det vjste seg at <jette varRostadfamilien fra også kalt Olaus Handlar. nabogården Follo. (Se under Follo.)
Fra denne gården hadde tjenestegutten, Marius Iversen, også overlevd, og han hadde klart å ta seg inn til fast land. Men da folk i nabolaget ikke våget å ta seg ut til dem som lå hjelpeløse ute i leiren, begynte den 15-årige Marius selv å bygge en bro ut til dem. Dette førte til at også de andre begynte å hjelpe til. Senere kom flere til, og nå var Erik Rosvoll med. Under hans ledelse foregikk redningsarbeidet. (Se under Redningsarbeidet.) Folkene på taket ba da redningsmennene om å legge ut en bro til Odin som lå noen meter unna, hvilket ble gjort. Han ble reddet og brakt inn til land ved Rosvoll. Derfra sprang han inn til husene på gården. På Rosvoll ble han tatt hånd om. Da de andre fra hustaket kom inn, holdt de på å vaske vekk leiren av kroppen til Odin.
Døde:
OLAUS ANDREASSEN BJARTNES, født 1837 ELENANNA JOHANSDATTER BJARTNES, født 1844 MARIE OLAUSDATTER BJARTNES, født 1878 ALICE OLAUSDATTER BJARTNES, født 1886
Av Odins familie ble bare søsteren Elise funnet. I kirkeboken kalles hun forøvrig Alice. Hun ble gravlagt på Stiklestad 2. juni og jordfestet 4. juni. Tydeligvis ble hun funnet i nærheten av Rosvoll.
Ingen av husdyrene berget.
Og all jord på plassen forsvant.
Etterpå
R A S I V E R D A L 227
Jorden på Jermstad handel var bygslet fra Jermstad vestre. Den ble følgelig regnet sammen med jorden på Jermstad vestre.
Odin Olaussen ble tilkjent en erstatning på kr. 1.500. Forslaget gikk ut på kr. 3.000.
Han utvandret samme året til Amerika. Han bodde i Madison i Minnesota.
Plassen
JERMSTADVALD, JERMSTADENGET 110.1
Jermstadenget var en plass som lå forholdsvis langt mot vest på valdet. Som en av sine nærmeste naboer hadde den Follomarka som lå så å si rett mot syd.
Plassen ble ikke berørt hverken av raset 19. mai eller 6. september. Følgelig ble det ikke foretatt innhenting av data om utsæd og husdyrhold. Allikvel kan vi formode at det var en husmannsplass av vanlig størrelse.
Folket
Husmannen i 1893 da raset gikk var Andreas Simonsen. Han kom dit fra Bjartnesnesset eller Nesjan som plassen også ble kalt, i april 1893. På Jermstadenget overtok han etter sin svoger Peder Pedersen, som reiste til Amerika etter sine sønner som hadde reist før ham.
Følgende mennesker hadde tilholdssted der
da raset gikk:
~v>" - Andreas Simonsen, husmann, tresko- maker, 46 år
Anne Pedersdatter, kone, 47 år
Juliane, datter, 15 år
Petra, datter, tvilling, 6 år
Sofie, datter, tvilling, 6 år Andreas' foreldre var den ovenfornevnte
Peder Pedersen og kone Anne Andersdatter.
Anne Pedersdatter var fra en annen husmannsplass under Jermstad, Hammeren østre, og hennes foreldre
Andreas Simonsen.
var Peder Olsen og Anne Ulriksdatter.
Hva som skjedde
Som nevnt ovenfor, ble ikke denne husmannsplassen berørt av noen av rasene men det betød ikke at beboerne ikke ble skremt. De kunne ikke vite hvor raset ville stoppe. De rømte derfor opp til Annes foreldre som bodde på Hammeren.
Etter det første raset flyttet de tilbake, men da raset 6. september gikk,
R A S I V E R D A L 229
torde de ikke lenger å bo på Jermstadenget. De bodde da en tid på Hammeren. Etterpå
I 1894 kjøpte Andreas restene av Jermstad vestre, og umiddelbart ble det bygget hus der. Med en gang husene sto ferdig, flyttet de dit.
Andreas fikk en erstatning på kr. 150. Rimeligvis var dette til dekning av utgiftene med husflyttingen.
Anders døde på Jermstad vestre i 1918, og Anne i 1929.
Juliane bodde på Folloaunet. Hun drev som syerske. Hun døde ugift i 1959.
Petra ble gift med Oscar Ahlgren. Etter at han døde, flyttet Petra til sin søster Juliane på Folloaunet. Hun døde der i 1970.
Sofie ble gift med Peter Halvdan Prestmo. De overtok Jermstad vestre. Hun døde i 1966.
KRAG 106.1/2
Gården
Dette var en av de gamle navnegårdene i rasområdet. Trolig skrev Kråg seg fra vikingetid. Navnet som betyr krå, hjørne, tyder på at den er blitt utskilt fra Follo.
Eieren av Kråg i 1893, Ove Missen Haugskott, hadde kjøpt Kråg, Trøgstad lille og Lyngåsen samt de tidligere utskilte partene av Kråg, Egge og Gran, så sent som i 1891 av Anton B. Monrad. Kråg og Trøgstad lille lå som nære naboer, og dette førte til en del sammenblanding av gårdsnumrene og navnene på disse gårdene. I de offisielle listene etter raset er Ove Haugskott ført som eier av Trøgstad med gårdsnummer 106.1/2. Gårdsnummer 106 var Kråg. Trøgstad lille hadde nummer 97.
Krågsvaldet lå syd for Follo. Opprinnelig strakte det seg ut på begge sider av Krågsdalen hvor det i vest grenset mot Prestegården Auglen og Mo, og i øst mot Trøgstad lille. Men etter at Gran og Egge var blitt skilt ut, nådde valdet bare til Krågsdalen. I syd lå Krågsmoen som var skilt ut fra dette valdet. Tidligere valdet Kråg både mot Haga og Eklo. Før Ove Haugskott overtok, ble gården drevet som underbruk under Follo hvor den daværende eier bodde. I løpet av den korte tiden Haugskott bodde der, skaffet han seg en
brukbar besetning. 1 1893 hadde han 2 hester, 10 kyr, 9 småfe og 3 griser.
Matrikkelskylden var på 12 mark 95 øre.
Ove Haugskott drev både Kråg og den delen av Trøgstad lille som ikke var solgt. Han solgte nemlig en del av Trøgstad lille til Jens Skogås. Denne parten fikk navnet Trøgstad lille søndre.
Men før Ove Haugskott kjøpte gården, ble den drevet av Johan Gran. I ettertid er han feilaktig oppført som eier av gården. Han var rimeligvis leilending eller forpakter. Men det hevdes flere steder at han var der om høsten 1892. Den høsten holdt han på med å staure korn. I en matpause skulle folkene inn for å spise, og de satte jernstauren eller spettet igjen i et hull i jorden. Da de kom ut igjen, var spettet borte. Etter en tid fant de det, men det hadde da sunket ned i jorden av sin egen tyngde. Dette skal Johan Gran ha tatt som et varsel, og han flyttet derifra.
Det samlede arealet for Kråg og Trøgstad lille ble etter raset beregnet til totalt å ha vært 452,7 dekar. Av dette var 265,7 dekar dyrket mark, 39,4 dekar eng og 147,6 dekar skog og havning.
R A S I V E R D A L 231
Krågsvaldet omfattet foruten gården Kråg også eiendommene Egge, Gran og Krågsmoen.
Kråg var forsikret på følgende vis:
En hovedbygning - kr. 3.200, en stall - kr. 1.000, et stabbur - kr. 400, en fjøsbygning - kr. 600, en ladebygning - kr. 400, en bryggestue - kr. 200, og en smie - kr. 100.
Av dette kan vi utlede at bygningsmassen var forholdsvis stor.
Avlingen var forsikret slik:
40 tønner bygg - kr. 480, 100 tønner havre - kr. 800, 150 lass høy - kr. 1.500, 100 tønner poteter - kr. 300, og 90 berger halm - kr. 270.
Folket
232
V E R D A L S B O K A
Ove Haugskott var ugift, og han hadde derfor to tjenestejenter, en husholderske og en budeie. Natten til 19. mai bodde disse tre på gården:
Ove Nilsen Haugskott, gårdbruker, 37 år
Laura Eriksdatter Sogstad, husholderske, 25 år
Marta Sakariasdatter, budeie, 47 år
Ove Haugskott var fra Haugskott i Frol. Han var sønn av Nils Nilsen Haugskott og Ane Pauline Olsdatter Heit lo.
Hans husholderske, Laura Eriksdatter, var også fra Frol. Hun var fra en husmannsplass under Sogstad. Hennes foreldre var Erik Kristiansen og Matilde Serine Borgsø.
Derimot er det vanskeligere å fastslå hvor budeien Marta Sakariasdatter var fra. Det er ingen som bar dette navnet i Verdal i henhold til folketellingen 1875. Trolig kom hun fra en annen bygd. I 1885 døde en Ingeborg Sakariasdatter i barselseng. Hun var gift med gårdmann Peder Kråg. Hun var fra Revdal i Verran. Kanskje var Marta hennes søster.
R A S I V E R D A L 233
Om Kråg er det også fortalt at det sto et eiketre på gården. Om dette treet ble det sagt at dersom det ble saget eller hugget ned, ville det skje en stor ulykke. Ove Haugskott trodde ikke på denne spådommen, og han hugget ned treet.1
Hva som skjedde
I likhet med svært mange i rasområdet ble også folkene her fullstendig overrasket. Riktignok hørte Laura Eriksdatter en merkelig rammel, men hun tok det for å være kjørekarer med vogner som kom til gårds, og hun ante derfor ingen uråd. Derimot sto hun opp for å koke kaffe til kjørekarene.
Da gården seilte utover, var det ingen som hadde kommet seg unna. Ove Haugskott kom seg opp på taket, og ble med husene over på den andre siden av dalen. Der ble de liggende nedenfor Sundby. Her ble han berget i land.
Men han hadde fått hard medfart underveis. En tømmerstokk traff ham i hodet, og da han ble tatt i hus hos Johan Larsen på Sundby østre, var han så syk at han ble sengeliggende i en måned. Han fikk varig men av slaget mot hodet. Hele livet hadde han hodepine, og balansenerven var skadet slik at han sjanglet når han gikk.
Martha Sakariasdatter ble også berget. Hun må også ha befunnet seg enten i huset eller like i nærheten, for hun ble berget i land ved Sundby der Ove Haugskott ble berget. Det fortelles at hun ble berget i land ved hjelp av et taug. Mer også hun fikk store skader, og hun ble brakt til sykehuset på Levanger. Der måtte et ben amputeres som følge av skadene hun hadde fått.
Laura Eriksdatter derimot unngikk store skader, selv om hennes seilas gjennom raset tilsynelatende var vel så dramatisk som de to andres. Sine opplevelser har hun selv fortalt påfølgende vis: 2
«Langt på natten våknet jeg av kraftig rammel, og jeg så ut. Men jeg kunne ikke se noe særlig. Jeg trodde at det var noen karer som kom med vogn til gården, og jeg sto opp for å koke kaffe til dem.
Kvarteret etter var raset i full gang. Vegger og dører ble slått inn, innbo føk gjennom rommet, og jeg trodde at dommedag var kommet.
Leiren trengte seg frem i voldsomme mengder og med uhyre kraft, og den ødela alt. Gården sank dypere og dypere.
Da jeg fikk se at leiren sto helt opp til vinduet mitt i andre etasje, hoppet jeg uti, for jeg skjønte at gården ville drukne i leirsuppen. Jeg trev med meg en klokke i farten og tviholdt på den hele tiden. Jeg klamret meg fast til en gresstue med noen kvister som kom drivende, og fikk holdt meg opp slik at jeg ikke ble kvalt.
Det bar avsted hele Verdalen nedigjennom, en 4 - 5 kilometer, til Ros-voll.3Jeg var bare iført nattklær, og jeg frøs slik at jeg trodde jeg skulle fryse i hjel.
234
V E R D A L S B O K A
På en sandbanke ved Rosvoil fikk jeg krabbet meg opp, og da viste klokken som jeg hadde tviholdt på hele tiden, 1.45 om natten.
fikk
Jeg fikk tørket av meg en del av leiren som jeg var tilklint av. Og så satt jeg der gjennomvåt i kulden til klokken 9 om morgenen. Da var jeg helt spekt.
fikk
Et stykke unna jeg øye på militære som arbeidet med å redde folk. Et sted så jeg de hugget hull på et hustak og ut noen som var i huset.4(Se mer om dette under Redningsarbeidet og Hegstad-stuggu.)
fikk
Andre steder så jeg folk som løp avsted, redde for at det skulle komme nye ras. Jeg dro av meg underskjørtet og viftet med det en lang stund.
Omsider en av soldatene, Olaus Vinne, øye
Laura Eriksdatter Sogstad, sen ere gift Eriksen på Levanger.
på meg der jeg lå langt fra fast land.5(Se mer om hans, Martin Blybakkens og P. A. Rø-stads bedrifter
fikk
under Redningsarbeidet og Medaljer.)
fikk fikk
Vinne, Martin Blybakken og P. A. Røstad reddet meg i land, tullet meg inn'i ullplagg, hjalp meg til en gård hvor jeg vasket av meg den verste leiren. Så
jeg varm mat og drikke. Jeg ble lagt inn på en gård ved Leirfall. Der lå jeg alene en lang stund. Folkene der var blitt redde og løp sin vei.6Omsider kom jeg hjem til Frol igjen.» På spørsmål om hvilke plager hun hadde hatt etter denne opplevelsen, fortalte hun at hun var fryktelig nervøs en tid etterpå, men det gikk over snart. Ellers hadde hun ingen andre plager.
Ved en annen anledning har hun fortalt at hun kom under leirmassene og holdt på å bli
fkviakltk. Men et hus som drevfmiokt khenne, presset henne opp mot overflaten igjen slik at hun
luft. Det var da hun
fatt i treroten eller kvistene. Og i den holdt hun seg fast
under den videre seilas. Hun var imidlertid under flere ganger før ferden stanset nede på sletten.
Laura Eriksdatter hadde langt hår med fletter. Hun hadde et svare strev med å få rent håret etterpå.
Husdyrene på gården strøk med, og all jorden forsvant. Jordveien ble etterpå vurdert til å ha vært verdt kr. 8.300. Eiendommen ble forøvrig satt til kr. 9.000.
Alt forsvant.
Etterpå
R A S I V E R D A L 235
Ove Nilssen Haugskott fikk kr. 7.960 i erstatning. Av dette fikk han kr. 528,36 i forskudd. Han hadde kr. 28,36 i gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad, og dette beløpet ble trukket fra erstatningen.
Laura Eriksdatter fikk kr. 100 i erstatning, og Marta Sakariasdatter fikk kr. 270. Hun fikk også 100 kroner i forskudd. At Marta fikk større erstatning enn Laura hadde rimeligvis sammenheng med skaden hun fikk.
I 1895 ble skylden for Kråg fastsatt slik:
Gårdsnr. 106, bruksnr. 1, Kråg av skyld mark 6,48 et avtak for 20 år av mark 6,48, og deretter for bestandig et avtak av mark 6,16.
For Kråg medførte dette en reduksjon av veiskatten på kr. 2,24 for første halvår 1893.
Men etter som det var samme eier av Trøgstad lille, og den gården ble regnet sammen med Kråg og hadde samme gårdsnummer, ble følgende bestemt for den:
Gårdsnr. 106, bruksnr. 2, Trøgstad lille av skyld mark 7,03 et avtak for 20 år av mark 7,03, og deretter for bestandig et avtak av mark 6,66.
For Trøgstad lille betød dette en reduksjon av veiskatten på kr. 2,43 for første halvår 1893.
Det ble senere gjort en tilføyelse i protokollen som lød:
For gårdsnr 106, bruksnr. 2 av skyld mark 6,47 et avtak til 31. desember 1913 av mark 6,47 og deretter for bestandig et avtak av mark 6,15.
Kråg sammen med Trøgstad lille ble også sett under ett ved overføring av jorden til Staten. Det totale arealet som hadde gått tapt, var 452,7 dekar. Det ble utlagt som en teig i skredgropen. Men dette arealet var ikke større enn 390 dekar. Det var således 62,7 dekar mindre enn det opprinnelige. Dette ble en del av Statsteig A.
Ove Haugskott ble senere gift med Sofie Johannesdatter, datter på gården Sundby hvor han ble tatt i land, og i 1896 kjøpte de gården Mule i Frol
Ove døde i 1914.
Laura Eriksdatter ble gift med bakermester Ingvar Eriksen på Levanger. Hun ble over 90 år.
Når det gjelder Marta Sakariasdatter, var hun trolig den med dette navn som arbeidet som ugift dagarbeider på gården Holmen ved Holmsveet i 1900.
Noter:
^ Opplysninger ved Ingeborg Haugskott, datter av Ove Haugskott. ^ Intervju i Levanger-Avisa 24. desember 1958 på hennes 90-årsdag.
Hun sier Valstad, men det var Rosvoll.
Dette må ha vært Hegstadstuggu. ^ Olaus Vinne var ikke soldat. Han var en frivillig sivil som deltok i redningsarbeidet.
Hun sier ved Leirfossen. Det kan ikke ha vært annet enn Leirfall. Rimeligvis ble hun tatt i
land ved en av Rosvollgårdene. De lå så lavt at leirsuppen nådde nesten opp til husene.
KRÅG, EGGE 106.6
Gården
Egge var en av de tidligere utskilte partene av Kråg som Ove Haugskott kjøpte sammen med Kråg og Trøgstad lille av Anton B. Monrad. Og Haugskott solgte denne parten videre til Anders Larsen Tiller i 1892.
Egge lå på vestre side av Krågsdalen med grense mot Mo mot vest. Mot nordvest grenset Egge mot Gran. Denne grensen fulgte en sidevei til Mo fra hovedveien mellom Stiklestad og Vuku. I det nordøstlige hjørnet grenset Egge mot Follo. Krågsdalen dannet så grensen mot hovedbølet Kråg i øst. Helt mot syd nådde valdet ned til Krågsmoen. Her strakte Krågsmovaldet seg over på vestre side av Krågsdalen.
I og med at dette var en utskilt part fra en annen gård, var ikke Egge noen spesielt stor gård. Men den var en god del større enn de selveiende husmannsplassene som dukket opp etter hvert mot slutten av 1800-tallet.
Matrikkelskylden var 3 mark 24 øre.
Etter raset ble arealet fastslått til å ha vært 59,1 dekar dyrket mark og 19,7 dekar eng, noe som tilsammen utgjorde 78,8 dekar.
I og med at disse beregningene ble foretatt etter raset, ble det tydeligvis ikke tatt hensyn til at hele østgrensen av dette valdet ble dannet av Follo-bekken. Bekkedalen, øverst kalt Follodalen og nederst Krågsdalen, var temmelig dyp. Øverst var den riktignok ikke dypere enn ca. 10 meter. Der krysset forøvrig hovedveien bekken. Men bare et par-tre hundre meter lengre ned var den mer enn 30 meter dyp. Det er derfor klart at selv om dalen ikke var spesielt bred, og dalsidene var temmelig bratte, må Egges del av dalen ha utgjort en ikke ubetydelig del av valdet. Og den var ikke utnyttbar hverken til dyrket mark eller eng. I beskrivelser gitt i siste del av forrige århundre, ble det sagt at dalen ikke var fremkommelig hverken for folk eller fe.
Det var ingen beboere i 1891, og følgelig finnes det hverken noen oversikt over utsæd fra 1890 eller husdyrhold fra 1891.
I 1893 var det trolig bare 1 ku og 4 småfe på gården.
Folket
Familien som bodde der da raset gikk, besto av følgende personer:
Anders Larsen Tiller, gårdbruker, 38 år
Anna Pedersdatter, kone, 35 år
Laurits Otilius, sønn, 2 år
R A S I V E R D A L 237
Anders var sønn av Lars Anderssen og Marta Kristensdatter på Tiller nedre. Anna Pedersdatter var fra Inderøy. Hennes foreldre var Peder Olaus Pedersen Vikan og Anne Bergitta Andreasdatter født Kjesbu.
Hva som skjedde
Hva som gikk for seg her, vet vi ingen ting om. Alle omkom. Gården må ha gått ut helt plutselig. Vi vet heller ikke sikkert om den gikk ut i det andre skredet eller i det tredje. Men mest sannsynlig må den ha blitt med i det tredje skredet. Noe som tyder på det, er det forhold at Anders Larsen ble funnet død nede ved Bjartnes.
Han må ha blitt ført ditt av rasmassene, og det var bare massene fra det siste skredet som havnet så langt.
Ved siden av liket ble det funnet et leie av gress og halm som han hadde ligget på. Det ble antatt at han hadde vært i live en god stund før han døde av kulde og utmattelse. I avisene ble det også antatt at han hadde dødd av sult. Dette er naturligvis bare tøys. Det tok bare en og en halv dag før Vuku-sjøen steg over demningen, og hvis Anders var i live inntil da, druknet han da vannet kom.
Døde:
ANDERS LARSEN TILLER, født 1855 ANNA PEDERSDATTER TILLER, født 1858 LAURITS OTILIUS ANDERSEN TILLER,
født 1891
Anders ble funnet 2. juni. Gravleggelsen fant sted på Stiklestad 5. juni, og jordfestelsen
11. juni.
Hans kone Anna ble funnet 22. juli og gravlagt samme dag på Stiklestad. Jordfestelsen skjedde 30. juli. Det vil si at man antok det var henne. Det var ikke mulig å fastslå identiteten nøyaktig.
Lille 2-årige Laurits Otilius er ikke blitt gjenfunnet.
I en notis i Nordenfjeldske Tidende 30. mai 1894 sto følgende:
Lig findes i Værdalen.
I Nærheden af Bjertnes har man nu fundet Ligene af Tillers Hustru og Barn, hvilket i fjor omkom under Raset i Værdalen og som medfulgte helt fra Jermstad.
Ligene, der var nogenlunde gj enkj endelige, blev fundet under nogle Senge-klæder i Leret.
Men som det fremgår av hva som står ovenfor, ble Anna Pedersdatter Tiller funnet 22. juli 1893. Laurits Otilius ble ikke funnet. Dette er derfor feil. Sannsynligvis er det en sammenblanding med Andrea Jensdatter som var søster av Serianna Jensdatter, kone på Jermstad vestre, og et av søsterens barn,
238
V E R D A L S B O K A
enten Gudrun Sofie eller Ole Ingvald. Man antar at kvinneliket som ble funnet 25. mai 1894 var henne og et av barna, (se under Jermstad vestre).
Hele eiendommen forsvant. Bare et lite hjørne som nådde ned til Follo-dalen lengst nord på valdet, sto igjen på toppen av øya i Raset. Resten var borte. Rasbunnen ligger opp til 25 meter lavere enn den tidligere overflaten på dette stedet.
1 ku og 4 sauer strøk med.
Jordveien ble fastslått å ha hatt en verdi av kr. 2.500 før raset. Resten av eiendommen ble satt til kr. 2.000. Alt gikk tapt.
Etterpå
Døsdboet ble tilkjent en erstatning av kr. 1.450. Av dette gikk kr. 5,33 til dekning av gjeld Anders Larsen Tiller hadde hatt i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.
Om matrikkelskylden står det i protokollen av 1895:
Gårdsnr. 106, bruksnr. 6, Egge av skyld mark 3,24 et avtak for 20 år av mark 3,24, og deretter for bestandig et avtak av mark 3,08.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 1,12 for første halvår 1893.
Hele eiendommen på 76,8 dekar gikk tapt. Alt ble utlagt til Staten. Arealet ble 6,0 dekar mindre i skredgropen, nemlig 70,8 dekar. Dette ble en del av Statsteig A.
KRÅG, GRAN 106.5
Gården
Dette var en tidligere utskilt part av Kråg. Gran ble kjøpt av Ove Haug-skott samtidig med at han kjøpte en del andre eiendommer av Anton B. Monrad.
Gran lå i det nordvestre hjørnet av det opprinnelige Krågsvaldet. Mot vest lå Prestegården Auglen. Mot nord lå Follovaldet. Langs grensen mellom Krågsvaldet og Follovaldet gikk etter all sannsynlighet hovedveien fra Stiklestad til Vuku. En lokal vei som førte fra denne hovedveien til Mo, dannet trolig grensen mot øst mot Egge, en annen utskilt part av Kråg. Helt i det sydvestre hjørnet nådde Granvaldet bort til Movaldet. Der lå Moåker.
Etter raset ble det fastslått at gården hadde bestått av 33,4 dekar dyrket jord og 4,9 dekar eng, tilsammen 39,3 dekar. Det var altså ingen stor eiendom det var tale om.
Matrikkelskylden var 1 mark 22 øre.
I 1891 var det ingen bruker der. Følgelig finnes det ingen opplysninger om utsæd og husdyr fra først på 1890-tallet. I 1893 var husdyrtallet 2 kyr og 3 sauer.
Folket
Tore Olsen Eklovald kjøpte Gran i april i 1892 av Ove Haugskott. Faste beboere der i mai 1893 var følgende:
Tore Olsen Gran, selveier, 46 år
Ingeborganna Larsdatter, kone, 47 år
Peter Olaus, sønn, 12 år
Sofie, datter, 9 år
Inger Marie, datter, 5 år
Gustav, sønn 1 år
Susanna Olsdatter Klokkerhaug, inderst, 76 år
Nils Andersen Fåren, inderst, fattiglem, 78 år
I 1875 bodde Tore og Ingeborganna Larsdatter på husmannsplassen Hallemsvald søndre.
Tore var sønn av Ole Halvorsen og Serianna Toresdatter på Lundsmoen i Leksdalen.
Ingeborganna bodde i 1865 på en husmannsplass under Hjelde sammen med
240
V E R D A L S B O K A
Ingeborganna Larsdatter og Tore Olsen Gran.
sin mor Susanna Olsdatter og sin stefar Peder Johansen. Hennes far het Lars Johnsen.
Susannas foreldre var Ole Ellefsen Bredingsvald og Ingeborg Larsdatter Leirset. Hun var gift første gang med Ingeborgannas far Lars Johnsen, og andre gang med Peder Johansen.
Nils Andersen var husmann på plassen Holmshelden under Holmen i 1865 og i 1875 husmann på plassen Tus'n under Fåren nedre. Han var gift med Guruanna Olsdatter, men han var enkemann i 1893. Hans foreldre het Anders Povelsen Tømte og Maren Nilsdatter. I de offisielle listene er også Serianna Toresdatter ført opp som inderst på Gran. I så fall hun bodde der, var hun ikke hjemme da raset gikk. Hun var en av Tores og Ingeborgannas eldre døtre.
Det samme gjelder Ole Toresen Gran. Han er også oppført som bosatt der under titelen arbeider. Han var også sønn i huset, men var ikke bosatt der da raset gikk. Da var han inne til tjeneste som kavallerist på Rinnleiret.
Ytterligere en fremmed person står oppført. Det er Gusta Jonsdatter. Hun står oppført som tjener på Gran. Men heller ikke hun var der da raset gikk.
Hva som skjedde
Tore og Ingeborganna lå nede sammen med den ett år gamle Gustav. De andre lå ovenpå.
R A S I V E R D A L 241
Da de merket raset, klarte de så vidt å komme seg ut. Ingeborganna ropte opp til dem som lå i andre etasje, og hun hørte at de var våkne. Tore var på vei inn for å hente barna, men det var for sent. Huset beveget seg allerede, og det knaket i sammenføyningene. Og i det gårdstomten forsvant ned i dypet, sprang de for livet. Også mens de sprang, raste det under hælene på dem. Tore hadde Gustav under armen.
Gustav skal ha erindret at de passerte en skigard, og at den sank i dypet like bak dem.
De må ha sprunget nordover for de passerte et nabohus hvor folkene fremdeles Gustav Toresen Gran. sov. Her banket Ingeborganna på vinduet i forbifarten. Hun hørte at døren ble åpnet, men i det samme sank huset ned. Hun hørte noen forferdelige skrik, så ble alt stilt. Både hus og mennesker
a 1
forsvDanftt.te ^ bare ha vært Smedhaugen hvor familien Belbo bodde. Den plassen lå på Follovald. Det lå nemlig ikke flere gårder hverken vest eller nord for Gran som gikk med i raset. Det er heller ikke sannsynlig at de sprang østover, for da hadde de måttet krysse rasområdet i en strekning av mer enn to kilometer før de nådde trygg grunn.
Sønnen, Ole, som var på Rinnleiret, ble utkalt til redningsarbeid i forbindelse med raset. Så fikk han høre at han hadde mistet tre av sine søsken, sin mormor og hjemmet sitt i raset.
På Gran omkom fem av beboerne.
Døde:
PETER OLAUS TORESEN GRAN, født 1881 SOFIE TORESDATTER GRAN, født 1884 INGER MARIE TORESDATTER GRAN, født 1888 SUSANNA OLSDATTER KLOKKERHAUG, født 1817 NILS ANDERSEN FÅREN, født 1815
Bare en av dem ble gjenfunnet. Det var Nils Andersen Fåren. Han ble funnet 1. juni. Han ble begravet på Stiklestad 3. juni. Jordfestelsen fant sted dagen etter.
Både jord og hus forsvant. De mistet også 2 kyr og 3 småfe. Jordverdien ble anslått til å ha vært kr. 1.500 før raset. Eiendommen forøvrig sto i 1.800 kroner. Alt forsvant.
Verdalsboka - 14
Etterpå
242
V E R D A L S B O K A
fikk
fikk
fikk
fikk fikk
fikk fikk
fikk
15. desember behandlet Velferdskomitéen en søknad fra Tore Gran om bidrag til underhold for seg og familien denne vinteren. Søknaden ble oversendt til Utdelingskomitéen. Det går ikke frem om han tilskuddet, men sannsynligvis gjorde han det. For da erstatning ble tildelt Tore for tap av eiendommen, står det at han hadde fått et forskudd. Han kr. 1.870 i erstatning. I forskudd han kr. 122,03. Av dette siste beløpet utgjorde kr. 22,03 hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad. To av Tore Grans eldre barn også erstatning. Det var Ole Toresen Gran, kalt arbeider, og Serianna Toresdatter Gran, kalt inderst. De henholdsvis 60 og 85 kroner. Ole kr. 20 i forskudd, og Serianna kr. 40.
fikk
fikk
Som nevnt ovenfor, var en Gusta Jonsdatter oppført som tjener pa Gran. Hun kr. 15 i erstatning. Hvem hun var, og hvorfor hun erstatningen, er ukjent. Men det er en kjensgjerning at mange erstatning fordi de mistet sin levevei som følge av raset.
I 1895 ble skylden fastsatt på følgende vis:
Gårdsnr. 106, bruksnr. 5, Gran av skyld mark 1,22 et avtak for 20 år av mark 1,22, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,16.
Dette'ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,42 for første halvår 1893.
fikk
Hele eiendommen på 39,3 dekar ble utlagt til Staten i en teig. Den utgjorde nede i skredgropen 35 dekar, altså 4,3 dekar mindre enn den opprinnelige eiendommen. Dette ble en del av det som senere navnet Statsteig A.
I 1890-årene kjøpte Tore Gran Aksnes søndre i Leksdalen. Og i 1900 bodde han, Ingeborganna og Gustav der.
Tore døde i 1930, og Ingeborganna døde i 1931.
Gustav giftet seg med en Johanna fra Overhalla. Han bygde huset Garpen på Øra. Senere flyttet de til Namsos hvor Gustav var skreddermester. Han døde i 1968.
Note:
1Der var forøvrig den plassen det ble feilaktig sagt at Dina Jermstad sprang forbi, og : ikke hørte hennes varsel, men la seg til å sove igjen. Men det var en sammenblanding Smedgården, en av Jermstadgårdene.
KRÅG, KRÅGSMOEN 106.4
Gården
Krågsmoen var en selveiergård utskilt fra Kråg. Det har ikke vært mulig å plassere den med 100 prosents nøyaktighet. Men det er helt klart at den lå på østre side av Krågsdalen og syd for hovedbølet Kråg.
Et stykke øst for disse gårdene gikk det en vei fra nord mot syd parallelt med dalen. Det synes rimelig å anta at husene på Krågsmoen må ha ligget
tilknytning til denne veien, om enn ikke like ved veien. Trolig fulgte denne veien grenselinjen mellom Kråg og Trøgstad lille.
Krågsdalen skar igjennom Krågsmovaldet. Dalen var temmelig dyp på denne strekningen. Dalen var bortimot 35 meter dyp med svært bratte dalsider som var svært utsatt for utglidninger. Gården må ha ligget et stykke unna kanten.
Valdet endte sannsynligvis i en spiss lengst mot syd. Der møtte det Haga-valdet. Mot vest lå Movaldet. Mot nord, på vestsiden av Krågsdalen, lå Egge, en annen utskilt part fra Kråg. Fremdeles mot nord, men på østsiden av dalen lå hovedbølet Kråg.
Det er tvilsomt om Krågsmovaldet strakte seg så langt mot øst at det berørte Trøgstad lille.
Mot syd lå Eklosvedjan, en del av det opprinnelige Eklovaldet.
Krågsmoen var ikke noen stor gård. Men den var vesentlig større enn mange andre selveiergårder som tidligere hadde vært husmannsplasser.
Etter raset ble arealet fastslått å ha vært på 73,8 dekar. Av dette var 39,4 dekar dyrket mark, 4,9 dekar eng og 29,5 dekar skog og havning. Rimeligvis utgjorde Krågsdalen storparten av det udyrkede arealet.
Matrikkelskylden var 1 mark 81 øre.
Sommeren 1890 ble det sådd 0,67 hektoliter bygg, 3 hektoliter havre og
kilo gressfrø. Det ble satt 5,5 hektoliter poteter. Et areal på 0,33 ar ble benyttet til andre rotfrukter enn poteter. Og på gården fantes det 2 to-hjulte vogner.
1. januar 1891 besto besetningen av 2 kyr, 1 kvige, 3 sauer, 1 gris og 6 høns.
I 1893 besto visstnok besetningen av 2 kyr, 1 kvige, 8 sauer, 1 gris og 8 høns.
Folket
R A S I V E R D A L 245
Eieren, Hans Nilsen, hadde kjøpt gården i 1892. Foruten at han var bonde, drev han som skomaker. Han var blant annet svenn på Steinkjer. Han var født i Gausdal.
Før han og hans familie kom til Krågsmoen, bodde de på Aspås lille i Leksdalen. Da raset gikk, bodde 6 mennesker på Krågsmoen:
Hans Nilsen, bonde, selveier, skomaker, 36 år
Ingeborg anna Olsdatter, kone, 33 år
Nils Marius, sønn, 8 år
Marie Othelie, datter, 6 år
Ida Mathilde, datter, 4 år
Sofie Augusta, datter, 1 år
Hans Nilsens foreldre kom opprinnelig fra Gausdal. Hans far var husmann på Midjovald i Sparbu. Hans navn var Nils Hansen.
Ingeborganna Olsdatters foreldre var Ole Sevaldsen Aspås og Mali Anders-datter.
Ingeborgannas far var enkemann og kårmann, og han bodde tydeligvis også sammen med datterens familie på Krågsmoen. Men 8. mai døde han av lungebetennelse. Han skulle gravlegges 2. pinsedag, det vil si 22. mai, og han lå på likstrå på Krågsmoen. I forbindelse med begravelsen var en kone fra Movald der for å hjelpe til. Dette var
- Berte Olsdatter, 64 år gammel. v
Berte Olsdatter var kårenke på Movald og var egentlig fra Fåberg. Hun hadde vært gift med husmann og skomaker Nils Olsen. Som navnet hennes forteller, het hennes far Ole. Noe annet om hennes foreldre vites ikke.
Følgelig var det syv levende mennesker på Krågsmoen natten til 19. mai.
Hva som skjedde
Raset kom fullstendig overraskende på folkene på gården. Det heter seg at Hans Nilsen våknet ved at bølgene slo fremover gulvet. Det kan ikke ha vært bølger av vann. Det må ha vært den tyntflytende leir suppen som på det tidspunktet hadde trengt inn i huset.
I enkelte beskrivelser av skredet fra 1893 heter det seg at gården lå nederst i Krågsdalen, og hele skredet sto mot husene her. Som fortalt tidligere, lå Krågsmoen nokså langt mot syd. Men den lå nok ikke nede i Krågsdalen. Til det var dalen for dyp og dalsidene for bratte. Heller ikke sto rasmassene mot husene her. Derimot er det ting som tyder på at Krågsmoen har glidd ut som den siste heimen i det første raset.
Da grunnen sank ned under husene, fulgte husene med, og det er vel i den forbindelse at leirmassene kom inn. Husene fulgte med overflaten ut
246
V E R D A L S B O K A
gjennom skredporten og videre i retning av Melbyberget. Men under denne seilasen ble husene og stykket husene lå på, brutt i stykker.
Hans Nilsen sprang straks ut av sengen sammen med sin kone. De fikk med seg barna og Berte Movald, og kom seg ut gjennom en vegg som var blitt brukket opp.
Husene seilte først ned forbi Haga. Deretter fulgte de strømmen i retning av Melby. Der havnet de inn i den bakevjen leirstrømmen dannet, da den ble tvunget tilbake fra Melbyberget i retning av Eklomelen. Til slutt ble husene liggende mellom Melby og Eklo, men nærmere land på Eklosiden.
Alle hadde kommet seg ut, og de sto ute på restene av gårdsplassen da den ble liggende i ro. Det var uråd å prøve å komme seg inn til fast land. Leir-suppen var bare litt fastere enn vann. Men der ute var det ikke noe blivende sted. Det blåste en bitende kald vind fra øst, og de hadde bare nattklærne på seg. Hans begynte da å rive bordkledning av husveggene. Han hadde ikke noen redskaper å hjelpe seg med, men medfarten husene hadde fått underveis, gjorde det lett å få tak. Og Hans var tydeligvis en sterk mann, og han greide å rive av så pass meget at han fikk bygget en bro inn til Eklomelen. Avstanden dit inn var bortimot et par hundre meter.
Da dette var gjort, bar han sine barn, det ene etter det andre inn til fast land. Deretter leide han den gamle kona over. Hans kone ventet sammen med det minste barnet og ble hjulpet over til slutt.
Broen var ikke tryggere enn at Hans sank nedi nesten til livet når han gikk. Føttene til barna som han bar på ryggen, subbet nedi leirsuppen mens han gikk.
Alle kom seg trygt til fast land og berget livet. Men de hadde ikke fått med seg noe. Bare en matte og en fell som hang på en tørkestang for klær utenfor stabburet, ble berget.
Og da Hans Nilsen hadde berget hele sin famile, hadde han ikke færre enn 19 spikersår i føttene. Han hadde nemlig gått barbent frem og tilbake langs etter bordbroen for hver gang han brakte noen inn til fast land.
Ingen av barna tok skade.
De tok seg så opp bakken til den nærmeste av Eklogårdene. Derfra hadde alle menneskene flyktet i vill redsel, og husene sto tomme. Selv var Hans Nilsen fullstendig utslitt og utmattet da de kom dit, slik at han la seg på noen skinnfeller og sovnet.
juni.
Og da folkene på Eklo kom tilbake ut på dagen etter raset, fant de at dyrene var blitt stelt. Ingeborganna hadde både gitt husdyrene mat og melket kyrne.
Liket av Ole Aspås ble senere berget på land. Begravelsen fant sted 6. Den 6-årige Marie har senere gitt følgende beskrivelse av hvordan hun opplevde raset: 1
«Vi bodde på Krågsmoen. Vi var syv stykker som bodde her. Det var mor,
R A S I V E R D A L 247
far, Nils på 9 år, Ida på 5 år, Sofie ca. 1 år, og jeg var 6 år. Det var også en hushjelp hos oss akkurat da, Berta Momoen. Hun var her fordi bestefar var død, og vi skulle ha begravelse. Vi våknet med at leire og vann strømmet inn over gulvet. Huset revnet, og vi sprang ut gjennom et hull i veggen. Berta og jeg skyndte oss ut, og de andre så vi ikke før på en lang stund. Jeg hørte at mor ropte: «Den e'a Marie.»
Sammen med restene av huset ble vi ført ned til mellom Melby og Eklo. Da husrestene stanset, visste vi ikke hvor vi skulle gjøre av oss. Vi sprang frem og tilbake i vill redsel. Vi frøs for vi var kledt i bare nattklærne, og far laget en seng av halm til oss.
Der vi var, var det utrygg grunn, så vi måtte prøve å komme oss over til gården Eklo. Far rev løs bord fra huset med fingrene, og laget en bro på 200 meter frem til Eklolandet. Under plankene var det et hav av leirsuppe.
Far skulle bære oss over. Først bar han bror min, Nils, over, og etterpå kom han etter meg. Jeg satt på ryggen til far, og jeg drog da føttene nedi leiren. Mor og Berta kom til slutt og bar de to minste søskenene mine.
Da vi kom til Eklo, hadde folkene rømt fra gården. De var redde for at det skulle komme flere ras.
Vi tok inn i husene der og redde opp i høyet. Vi fant også frem mat til oss. Mor og Berta gikk ut i fjøset og ga dyrene mat. Kyrne melket de også.
Etter at vi hadde spist, fant vi ut at vi ikke kunne være her. Vi måtte prøve å komme oss på trygg grunn. Det ble langt å gå. Vi gikk til Halset, og det var ca. 3 kilometer. Der var de hjemme, og vi ble godt mottatt.
Jeg husker også at vi hadde to kyr, Tilleros og Valborg. Jeg så at den ene av dem ble slått ned av en trestokk. Ryggen på kua ble slått av, og kua forsvant ned i leiren.
Det var hardt for føttene til far da han bar oss over til Eklo. I bordene var det mange spikre. Far hadde vondt i føttene i tre uker etter raset. I den ene foten var det ni spikersår, og i den andre ti.»
Av husdyrene berget 7 sauer og 6 høns. Men hele eiendommen på 73,8 dekar forsvant. Jordverdien ble etterpå vurdert til å ha vært kr. 8.300.
Resten av eiendommen ble verdsatt til kr. 9.000.
I beregningene etterpå står det at alt gikk tapt. I så fall ble ikke de husdyrene som berget livet tatt med. Han mistet i alle fall 3 kyr, 1 sau og 1 gris.
Etterpå
Hans Nilsen fikk en erstatning på kr. 1.770 for sitt tap. Av dette ble kr. 104,04 betalt ut som forskudd. Kr. 4,04 av dette var gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.
248
V E R D A L S B O K A
Der Krågsmoen hadde ligget, var det nå et enormt krater i landskapet. Gården eksisterte ikke lenger, og i 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 106, bruksnr. 4, Krågsmoen av skyld mark 1,81 et avtak for 20 år av mark 1,81, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,71.
Dette betød en nedsettelse av veiskatten på kr. 0,62 for første halvår 1893.
Hele rasgropen ble utlagt til Staten, og det omfattet blant annet de 73,8 dekar denne eiendommen hadde bestått av. Imidlertid ble arealet som Staten fikk av Krågsmoen, beregnet til 66,4 dekar eller 7,4 dekar mindre enn den opprinnelige størrelsen. Skredgropen sammen med et område utenfor skred-porten fikk navnet Statsteig A. Senere kjøpte Hans Nilsen eiendommen Aspås lille som hans svigerfar Ole Sevaldsen hadde hatt, og hvor de selv hadde bodd inntil de flyttet til Krågsmoen.
Hans døde i 1939.
Nils Marius ble gift med Sofie Skayhaug. Han var bankmann i Trondheim. Han døde i 1974.
Marie Othelie ble gift med John Rye. Hun døde i 1971.
Ida Mathilde ble gift med John Anneus Helmersen Støa. De kalte seg senere Solberg.
Hun døde i 1958.
Sofie ble gift med Nils Skjøstad i Trondheim. Hun døde i 1937.
Berte Olsdatter bodde fremdeles på Movald i 1900. Hun hadde da kår, og livnærte seg ellers av jorden på plassen og litt håndarbeide.
Note:
1Nedskrevet av Margunn Hofstad Lund, datterdatter av Marie.
LANDFALL 92.1
Gården
Navnet Landfall forteller om tidligere ras i dette området. Det raset som ga gården navn, må ha gått for lenge siden. Det gikk en rekke ras i og ved Leirådalen i senmiddelalderen, noe som blant annet førte til at Leirådalen oppsto. Før det hadde det vært en sammenhengende flate mellom Fåren og Reppe. Og i tilknytning til disse rasene gikk det flere ras i terrassekanten mellom Volen og Eklo.
Hvis tradisjonen stemmer, er Landfall en tidligere Eklogård som kaltes Høy-Eklo. Denne lå kanskje på et høyere terrassetrinn enn de andre Eklogårdene. Men så gikk raset, og gården forsvant. Restene av den ble til Landfall, hevder tradisjonen. Hvor vidt dette medfører riktighet, er vanskelig å avgjøre. Man kan naturligvis ikke se bort fra den muligheten, men sikkert er det ikke. Gården kan ha fått navnet på et langt tidligere tidspunkt.
Terrenget rundt Landfall bærer i aller høyeste grad spor etter både ras og elvebrudd. På alle kanter er det rasmeler. Og de siste store meiene ble til da det såkalte Landfallskredet gikk i 1747. Hele gården gikk ut, og fem mennesker omkom.
250
V E R D A L S B O K A
Landfall ligger øst for Eklo søndre. Mot nord ligger Rognhaugen og Tok-stad. Helt i det nordøstre hjørnet støter Landfallvaldet mot Trøgstad og Steins-lien. Steinslien lager formelig en sirkelformet innskjæring i Landfallvaldet. Mot øst ligger Volen. Verdalselven danner grensen mot syd.
Verdalselven har ikke alltid vært en behagelig nabo. Ofte har den forårsaket utglidninger og ødeleggelser på dette valdet.
Mesteparten av de ødeleggelser som ble påført Landfall av Verdalsraset, kom som følge av at Vukusjøen oppsto. Riktignok ble noen mindre arealer lengst vest på elvesletten dekket av rasmasser, men det var relativt små områder.
Dermed ble det ikke foretatt beregninger av gårdens totale areal slik det hadde vært før raset. Bare de delene som hadde stått under vann, ble tatt med. Matrikkelskylden var 9 mark 06 øre.
1 1890 ble det sådd 4 hektoliter bygg, 10 hektoliter havre og 27 kilo gress-frø. Det ble satt 14 hektoliter poteter. På gården fantes 6 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.
1. januar 1891 var tallet på husdyr 2 hester, 9 kyr, 12 sauer, 5 griser og 8 høner.
I raset i 1893 gikk det ingen dyr tapt, og følgelig finnes det ingen oversikt over husdyrholdet dette året. Men vi er vel ikke så langt fra sannheten om vi antar, at besetningen var av omtrentlig samme størrelse som i 1891.
Folket
Eieren i 1893, Ole Pedersen, hadde overtatt gården etter sin far Peder Olsen i 1888. I mai i 1893 bodde hele ti mennesker på Landfall:
Ole Pedersen, gårdbruker, 39 år
Barbroanna Larsdatter, kone, 32 år
Peder Martin, sønn, 16 år
Sverre Marius, sønn, 8 år
Beret Marta, datter, 7 år
Petra Lovise, datter, 5 år
Anna Oddlaug, datter, 3 år
en tjener
Og på kåret bodde
Peder Olsen, kårmann, 71 år
Marta Bårdsdatter, kårkone, 69 år
Barbroanna Larsdatter var fra Frosta. Hennes far var Lars Viktil. Hun var Oles andre kone.
Oles sønn Peder Martin var fra hans første ekteskap. Peder Martins mor var Serianna Hansdatter Gudding.
R A S I V E R D A L 251
252
V E R D A L S B O K A
Kårmannen Peder Olsen var sønn av Ole Pedersen Landfald og Beret Marta Andersdatter Tiller.
Kårkona Marta Bårdsdatter var fra Sende. Hun var datter av Bård Gundersen Sende og
Magnhild Andersdatter.
Hva som skjedde
I følge det Dina Jermstad fortalte, var det hun som vekket opp folkene på Landfall. Hun hadde løpt over rasområdet fra Gollaugstuggu under Follo hvor hun bodde, forbi Jermstadgårdene, Trøgstadgårdene, Tokstadplassene og Rognhaugen, før hun hadde kommet til Landfall. Da var raset omtrent over.
Hun hadde forsøkt å varsle folkene der hun sprang forbi.
På Landfall hadde de ikke merket noe, og Ole nektet først å tro på henne. Dina hadde vært plaget av nervøsitet, og hun ble ansett for å være litt sinnsforstyrret. På en av gårdene hun hadde sprunget forbi, Jermstad østre eller Smedgården, hadde de nektet å høre på henne og lagt seg til å sove igjen. Det ble også deres undergang.
Men Dina klarte å få Ole med seg opp bakken nord for husene slik at han kunne se utover rasgropen. Da sank Ole i kne og brøt ut: «Herre Gud! Hva er det som har skjedd?»
Men slik landskapet så ut, var det klart at man måtte komme seg bort snarest mulig. Raset kunne gå videre, og Landfall ville kanskje gli ut.
andfallenget eller Platået som det også bl
Peder Martin Pedersen, Oles sønn fra første LBåde mennesker og dyr ble evakuert til e
ekteskap.
kalt. Dette var et jordstykke som lå ikke så
langt fra Volen. Der ble det satt opp sommerstue.
Vukusjøen steg helt til ut på ettermiddagen 20. mai. Da rant vannet over leirdemningen. Ut over sommeren gravde elven seg ned i leirlaget, og Vukusjøen ble tømt igjen.
Det er litt uklart hvorvidt de flyttet tilbake til Landfall etter dette. Men sannsynligvis gjorde de det. Så gikk det store etterraset 6. september. Da ble Rognhaugen ødelagt. Da sprang Johan Rognhaug sammen med kone og barn over
R A S I V E R D A L 253
til Landfall. Rimeligvis ble Landfall evakuert på nytt. Redselen for nye ras ble ikke dempet av denne hendingen.
Vukusjøen steg til nye høyder etter dette raset. Mens den første Vukusjøen hadde stått 11 meter over det gamle elvenivået, sto denne 14 meter over. Og nå ble sjøen værende denne vinteren. Først om våren i vårløsningen klarte elven å bane seg vei gjennom den nye demningen, og sjøen ble atter tømt.
Men nå var det skjedd ytterlige ting med den dyrkede jorden. Bare en uke etter etterraset
6. september, fant Hærfossens gjennombrudd sted. Det skjedde 12. september. Dette medførte ikke større vannføring i elven. Men etter som Helgåa nå ikke lenger hadde sitt løp over fast fjell gjennom Hærfossen, men fritt frem kunne grave i de løse leirmassene syd og øst for dette fjellpartiet, ble den sterkt slamførende. Og disse løsmassene ble avsatt i det stille vannet i Vukusjøen. I løpet av høst- og vintermånedene 1893/94 la det seg opp desi-metertykke lag i bunnen av hele sjøen.
Og så lenge sjøen var der, var det dårlig med veiforbindelse mellom Landfall og Vuku. Landfall sognet til Vuku kirke, og det fortelles at når man skulle til kirken, rodde man fra Landfall til Vuku. Nedenfor Landfall og forbi Volen rodde man over oldertoppene. Og man la til ved Ekerbakken ved Vuku.1
En litt pussig følge var at man kunne fiske laks i Vukusjøen. Det ble satt ut laksgarn fra bakken ved Landfall. Hvorvidt det var store fangster som ble tatt, er usikkert. Det er kanskje tvilsomt. Men i alle fall var det laks i sjøen. Det kan ha vært tilfelle både med den første og den andre sjøen.
Noe laks kan ha blitt innestengt av leirmassene, skjønt sannsynligvis gikk den nok videre oppover. Imidlertid er det lite trolig at det gikk opp laks etter at elven grov seg ned i leirmassene. Da ble den alt for tykk til at det var mulig. Derimot kunne laksen kanskje klare å gå opp da den andre sjøen lå der, for da eroderte elven forholdsvis lite. Strykene ved Haga var ikke verre enn at fisken klarte å forsere dem.
Skadene som ble påført jorden på Landfall, ble beregnet til å ha omfattet 369,1 dekar. Dette fordelte seg på 64 dekar dyrket jord, 9,8 dekar eng og 295,3 dekar skog og havning. Jordverdien hadde før raset vært 8.250 kroner. Etter raset var den 4.950 kroner, slik at tapet ble 3.300 kroner. Tapet tilsvarte 2/5 av jorden.
Resten av gården hadde hatt en verdi av 10.000 kroner. Skaden ble satt til 4.500 kroner, slik at den nye verdien ble 5.500 kroner.
Etterpå
^ Ole Pedersen flyttet tilbake til Landfall igjen. Det ble et svare strev med å få jorden nede på elvesletten som var dekket av mo, brukbar igjen. Og mens den løse moen lå der, var det veritable jord- og sandstormer når det blåste.
254
V E R D A L S B O K A
fikk
fikk
21. juni 1893 forelå det en søknad fra Ole Pederen Landfall om et bidrag på kr. 800 til istandsettelse av hus. Han innvilget kr. 200.
15. desember samme år kårmannen bevilget kr. 50 til underhold. Dette beløpet ble betraktet som gave.
Denne gaven var imidlertid etter all sannsynlighet foranlediget av et brev som lensmann Hieronimus Wessel skrev på vegne av kårmannen Peder Olsen 22. oktober. Brevet lyder som følger:
Fra lensmannen i Verdalen
Kårmann Peder Olsen Landfald henvendte seg til meg med anmodning om å søke for ham om å måtte få bidrag til underhold for seg og sin hustru, da han som skadelidt ikke har noe å leve av.
Han har kår av gården Landfall, som nå eies av hans sønn Ole. Men da det i år ikke ble noen avling på grunn av oversvømmelsen, ble det heller ikke noe til kår for ham.
Det skal være bestemt av Statskomitéen at gården, om den får stå i ro for ettertiden, skal svare et kår til Peder stort kroner 210 årlig. Men selv om så blir tilfellet, får han ikke noe godt av det før til neste høst. Og inntil da er han uten midler til å kunne leve. Såvel han som hans hustru er så gamle og svakelige folk at de ikke kunne tjene eller arbeide for sitt brød. De har måttet fraflytte Landfall og bor for tiden på Søndre Hallem.
Da saken formentlig må bli å behandle av den gamle Forvaltningskomiteen i dens første møte, tillater jeg meg å oversende nærværende til hr. fogden i Stjør- og Verdal med bemerkning at det er på foranledning av hr. amtmannen at Peder Landfall har henvendt seg til meg om for ham å sende inn denne søknaden.
Verdalen lensmannsbestilling 22. okt 1893 H. H.
Wessel
fikk
I erstatning fikk Ole Pedersen kr. 3.200,-. I tillegg til de kr. 200 han først fikk,
han ytterligere 400 kroner i forskudd. I en kommentar heter det at noe av dette ble
fikk fikk
brukt til dekning av gjeld.
Kårfolket Peder Olsen og Marta Bårdsdatter en erstatning på kr. 400,-. Dessuten de en årlig livrente på kr. 160.
Landfall fikk en avfelling av skylden i 1895:
Gårdsnr. 92, bruksnr. 1, Landfall av skyld mark 9,06 et avtak for 5 år av mark 3,62, deretter for 5 år at avtak av mark 2,56, og derpå for bestandig et avtak av mark 1,06.
fikk
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,25 for første halvår 1893.
Gården fri rådighet over all berørt grunn da skadene besto i at landet hadde stått under vann samt at noe ble lett overslammet.
R A S I V E R D A L 255
handfall ble berørt bare litt av selve skredet. Nede ved elven ble litt areal overslammet. Derimot gjorde Vukusjøen en god del skade.
256
V E R D A L S B O K A
Ole Pedersen fortsatte å drive Landfall. Han døde i 1941. Hans kone Barbroanna Larsdatter døde i 1943.
Peder Martin var gift to ganger, først med Gunda Bergerud, og deretter med Marthine Bjanes. Han bodde på Bjanes gård ved Lillestrøm.
Sverre Marius ble først gift med Nikoline Buran. Deretter ble han gift med Johanne Andersen. Han var en tid smed på Øra. Senere bodde han i Trondheim.
Beret Marta ble gift med Ingvald Johansen. De bodde på Øra. Petra Lovise gift med bonde
Olaf Østnes og bodde på Østnes. Hun døde i 1983.
Anna Oddlaug utvandret til Amerika i 1911. Hun var gift to ganger, først med Olav Sandvik og så med Andy Robertson. De bodde i Port Alberni i British Colombia i Canada.
Peder Olsen, kårmannen, døde i 1908. Kårkona, Marta Bårdsdatter, døde
på Landfall i 1921.
Note:
1Opplysninger ved Jenny Skavdal.
LEIRFALL, GRAVVOLL 260.2
Bruket
Parten ble skilt ut fra Leirfall østre i 1887. Det var den daværende eieren av Leirfall østre, Karl Ludvig Leirfall, som beholdt dette stykket da han solgte gården.
Gravvoll lå nede på elvesletten ved foten av melbakken øst for Leirfall.
Etter raset ble arealet fastslått til å ha vært på 36,5 dekar hvorav 21,7 dekar, eller nesten 22 mål, var dyrket jord, 11,8 dekar var eng og 3 dekar var skog og havning.
Eiendommen var således ikke stor. Matrikkelskylden var 0 mark 24 øre.
I 1890 var utsæden 0,33 hektoliter bygg, 0,33 hektoliter havre til grønn-for, 1,5 kilo gressfrø og 3 hektoliter poteter. 2,5 ar ble brukt til andre rot-frukter. Videre fantes det 2 fire-hjulte og 1 to-hjult vogn.
1. januar 1891 var det 1 hest på Gravvoll.
Karl Ludvig Leirfall drev som vognmann. Det forklarer sammensetningen av utsæden samt det forhold at det fantes en hest og et forholdsvis stort antall vogner.
Folket
I 1893 var Karl Ludvig Leirfall enkemann. Han bodde på Gravvoll sammen med sine barn. Følgende personer var der ulykkesnatten i mai:
Karl Ludvig Olsen Leirfall, vognmann, 57 år
Johan Severin, sønn, 14 år
Marie Kristine, datter, 11 år
Karl Ludvigs foreldre var Ole Jakobsen Skjerve og Beret Anna Anders-datter Sand. Karl Ludvig hadde vært gift to ganger. Første gang var han gift med Karen Sakariasdatter Brekken. Andre gang var han gift med Maren Anna Jakobs-datter Molden. Det var den siste som var mor til Johan Severin og Marie Kristine.
Hva som skjedde
Hva som skjedde her, har Karl Ludvig beskrevet i et par brev han sendte til sin søster i Amerika.1Han forteller at de gikk til sengs ved halv elleve-tiden om kvelden 18. mai.
Verdal sboka - 15
R A S I V E R D A L 259
Et par timer senere ble de vekket av et voldsomt brak. Det var leirbølgen som slo mot huset. Døren ble slått inn av leirmassene som veltet inn i rommet. Leiren lignet på kokt bly. Alt som var inne, ble slått ned, og bord, stoler og senger fløt opp.
Karl Ludvig sprang øyeblikkelig ut og havnet ute i den dype leiren. Men det var for dypt til at han kunne komme seg videre,og han klarte å kravle seg tilbake inn i huset igjen. Han forsøkte å komme seg opp på loftet, men det lyktes heller ikke.
260
V E R D A L S B O K A
På nytt sprang han til ytterdøren, og da så han stallen flyte av syllmuren. Stallbygningen som var ca. 6 ganger 6 meter, ble liggende mellom huset og fast land. Da det dessuten fløt noe tømmer like ved, klarte han å komme seg bort på dette og over stallen og bort til fast land.
Barna ble stående igjen i døråpningen. De ropte til ham. Da Karl Ludvig hoppet uti siste gang fra stallen, hoppet Marie ut fra dørtrappen. Hun forsvant ned i leiren, men dukket opp igjen. Hun ropte «far» tre ganger. Så kom en leirbølge og slo henne ned i dypet. Dermed forsvant hun.
Johan Severin holdt seg fast i huset, og etter en stund klarte han å klatre opp på taket. I mellomtiden sprang Karl Ludvig bort til Leirfall for å hente hjelp. Og innen en time var det hundrevis av mennesker til stede, sier han. Dette antallet er nok en overdrivelse, men mange var det sikkert nok.
Men det fantes ingen båter. De tok derfor alle slags materialer. Gjerder ble brutt ned, og husrester, bord og planker ble benyttet til brobygging. Etter en tid ble også Johan Severin reddet av brødrene Gustav og Sefanias Elling-sønner Leirfall. Men han var da sterkt medtatt av kulden.
Døde:
MARIE KRISTINE KARLSDATTER LEIRFALL, født 1882
Marie Kristine ble gjenfunnet, og hun ble begravet ved Vinne kirke 9. juni.2 . .
Hele eiendommen ble ødelagt. 36,5 dekar ble oversvømmet av leirsuppe.
En hoppe og et føll gikk med.
Jordverdien hadde stått i 820 kroner før raset. Eiendommen forøvrig hadde stått i 1.200 kroner. Alt gikk tapt.
Etterpå
Karl Ludvig Leirfall hadde det tungt denne sommeren. Han bebreidet seg selv fordi han hadde forlatt barna. Hvis han ikke hadde hoppet i land, ville ikke hans datter ha hoppet uti, og da ville hun ha berget livet. I brevene til sin søster sier han at hodeputen hver eneste natt var våt av tårer.
Han fikk en erstatning på kr. 2.120. Av dette fikk han på forskudd kr. 300.
I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 260, bruksnr. 2, Gravvoll av skyld mark 0,24 et avtak for 20 år av mark 0,24, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,19.
Som følge av dette ble veiskatten redusert med kr. 0,08 for første halvår 1893
Hele eiendommen på 36,5 dekar ble ødelagt. Han fikk tilbakeført 35,5 dekar av Staten i en teig. Dette var 1 dekar mindre enn det som hadde gått tapt.
R A S I V E R D A L 261
Senere flyttet Karl Ludvig den delen av huset som stakk opp over leirflaten til Fæbyenget, Jorden ble tilbakeført til Leirfall østre.
262
V E R D A L S B O K A
Han bodde på Fæbyenget sammen med sønnen i 1900. Han fortsatte som vognmann. Han døde i 1903.
Sønnen, Johan Severin, ble jernbanearbeider. Han giftet seg med Olive Ber gitte Veie.
De bodde på Eng søndre ved Fæby. Han døde i 1943.
Gravvoll. Huset slik det står på Fæbyenget idag. Bare øverste etasje var mulig å redde.
Note:
1Avskrifter av brevene er utlånt av Liv Lerfald Granum. Her har vi imidlertid et noe merkelig forhold. Familien Lerfald har i alle år trodd at Marie Kristine ikke ble gjenfunnet, og gravstedet på Vinne har vært ukjent.
Opplysninger ved Erna Wangberg Larsen, datter av Johan Severin. Det kan videre bemerkes at gravstedet ikke kan gjenfinnes på Vinne kirkegård i dag. Opplysninger ved Ottar Nordseth.
LEIRFALLAUNET 258.1
Gården
Leirfallaunet ligger mellom Ness østre og Ness mellom. Denne merkelige beliggenhet trenger en nærmere forklaring. Dette er etter all sannsynlighet restene av en gård som elven i sin tid ødela. Gården lå trolig på nordsiden av elven den gang da elven gjorde en sving mot syd akkurat her. Et bevis for det finner vi også i det faktum at så sent som i 1893 fantes deler av Lyngs-valdet på sydsiden av elven. Lyngsholmen er et eksempel på at også Lyngs-valdet er blitt gjennomskåret av elven.
Hvilken gård som i sin tid lå her, er vanskelig å si for sikkert. Men i kildene fra 1400-tallet nevnes en eneste gang gården Fregadrixnesi. Den er oppført i Aslak Bolts jordebok 1432 mellom Rosvoll og Bjørken i Råbyggja skipreide. Som antydet ovenfor, lå kanskje denne gården opprinnelig på nordsiden av elven. At den i kildene er oppført på sydsiden, behøver allikevel ikke å rokke ved dette faktum, fordi elven kan på det tidspunktet ha skåret igjennom det aktuelle nesset.
S tr
Ness mellom
Leirfallaunet lå mellom Ness mellom og Ness østre.
264 V E R D A L S B O K A
Og den ødela gården. Gården forsvant helt som egen enhet. Men restene av den ble tatt i bruk av nabogårdene. Kanskje overtok Lyng de delene som ble liggende igjen på nordsiden av elven. Den ubrukte eller øde parten som lå igjen på sydsiden, ble så tatt i bruk av Leirfall. I Trøndelag ble slike øde gårder eller rester av gårder kalt aun. I og med at det var Leirfall som brukte dette aunet, ble det til Leirfallaunet.
Muligens kan det ha vært raset som ødela Kålen, som forårsaket at elven skar igjennom dette nesset. Det tyder i hvert fall på at elveleiet ble fylt opp av leirmasser slik at man kan si at parten ble landfast med sydsiden. Det er grunn til å merke seg at områdene både øst, syd og vest for Leirfallaunet tilhører Nessvaldet. Det forteller bare at Nessvaldet i sin tid må ha strukket seg langs sydbredden av elven helt bort til Kålen.
Leirfallaunet har aldri vært noen stor gård. Det var først i 1812 at den ble utskilt som egen bruksenhet. Men da sto det både fjøs og låve der.
Etter raset ble arealet på Leirfallaunet beregnet til å ha vært totalt 80,46 dekar. Av dette var 76,23 dekar dyrket jord. Bare 2,73 dekar var skog. Og etter som hovedveien til Sverige gikk gjennom gården, var 1,50 dekar av arealet vei.
Matrikkelskylden var satt til 3 mark 37 øre.
I 1890 ble det sådd 1,5 hektoliter bygg, 3,6 hektoliter havre og 0,6 hektoliter havre til grøntfor. Det ble satt 9 hektoliter poteter, og kjøkkenhagen var på 1 ar. På gården fantes det 4 to-hjulte vogner.
1. januar 1891 var det 1 hest, 3 storfe, 6 sauer, 2 geiter, 2 griser og 11 høns på Leirfallaunet.
I 1891 var det 1 hest, 4 storfe og 8 småfe der. Tallet på fjørfe er ukjent.
I forsikringsprotokollen fortelles det om 5 hus på gården: En hovedbygning - forsikret for kr. 1.400; en bryggestue - kr. 200; et hus med fjøs og stall - kr. 400; et vedskjul og vognbod - kr. 160; og et stabbur - kr. 200.
Av løsøre ble to kakkelovner spesifisert, den ene forsikret for kr. 20 og den andre kr. 16.
Avlingen var først forsikret slik: 8 tønner bygg - kr.76.80; 20 tønner havre - kr. 128; 50 tønner poteter - kr. 100; 15 lass høy - kr. 72; og 15 berger halm - kr. 12, tilsammen kr. 388. Senere ble det satt en større takst på avlingen slik at forsikringssummen lød på kr. 601.
Folket
Petter Haldosen Slottet kjøpte Leirfallaunet i 1886. I 1893 besto familien av følgende personer:
Petter Haldosen, gårdbruker, 51 år
Guruanna Olsdatter, kone, 31 år
Laura, datter, 18 år
R A S I V E R D A L 265
Familien Leirfallaunet ca. 1910. Petter Haldosen Slottet og Guruanna Ols-datter. Ingen av barna på bildet var født i 1893.
Severin, sønn, 14 år
Marie Bergitte, datter, 4 år
Ole Alfred, sønn, 2 år
Petter Haldosen var i 1875 gift tjenestekar på Slottet (Haug). Hans foreldre var Haldo Olsen Leklemsvald og pike Serianna Pedersdatter Slapgårdsvald.
Han var gift første gang med Beret Larsdatter Jøsåsvald. Hun var mor til de to eldste barna.
Hans andre kone, Guruanna Olsdatter, var datter av Ole Andreassen og Malena Pedersdatter Leirhaugvald.
Hva som hendte
266 V E R D A L S B O K A
Leirfallaunet lå på samme høyde som Nessgårdene, og leirbølgen slo også
R A S I V E R D A L 267
innover disse husene. Og i likhet med de andre gårdene langs mellomriks-veien, overlevde også alle her.
Men uten dramatikk foregikk det ikke. Leiren sto opp over første etasje. Guruanna og de fire barna, Laura, Severin, Marie Bergitte og Ole Alfred, lå nede, og både dører og vinduer ble sperret. Disse fem krøp opp i en seng som fløt opp under loftet. Der lå de uten muligheter for å komme seg noen steder. Men oppe i andre etasje var Petter. Han hadde en øks og klarte å hugge hull i gulvet slik at han fikk trukket dem alle opp på loftet.
Fra husene ble de reddet i land, blant annet ved hjelp fra mannen på nabogården, Ole
Leirfallaunet i 1893 tegnet av adjunkt M. Bugge.
Ellingsen Ness.
Derimot strøk hesten, 3 kyr, 1 ungnaut og 8 sauer med.
Et areal på 59,1 dekar eller nesten 60 mål dyrket mark ble ødelagt.
Før raset var jordverdien satt til 2.400 kroner. Etter raset var den 300 kroner, slik at tapet beløp seg til 2.100 kroner. Det tilsvarte 7/8 av den opprinnelige verdien.
Verdien på eiendommen forøvrig var før raset 3.200 kroner, mens den etterpå var 500 kroner. Verditapet på bygninger og husdyr ble således til-sammen kr. 2.700.
Etterpå
Petter Haldosen og Guruanna fortsatte å bo på Leirfallaunet.De kjøpte restene av Ness vestre som de la til gården.1
19. juli 1893 fikk Petter Haldosen utbetalt kr. 200 i forskudd på erstatningen.
Han må ha fått mer forskudd senere, for han står oppført med totalt kr. 371,46 i utbetalt forskudd. Kr. 21,46 var til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.
Han fikk kr. 4.200 i erstatning.
R A S I V E R D A L 269
Leirfallaunet fikk fastsatt sin nye skyld i 1895. I protokollen står:
Gårdsnr. 258, bruksnr. 1, Leirfallaunet av skyld mark 3,37 et avtak for 20 år av mark 2,95, og deretter for bestandig et avtak av mark 2,65.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 1,02 for første halvår 1893.
Det ødelagte arealet utgjorde 59,1 dekar. Det ble utlagt til eieren som en teig i sammenheng med den uberørte jorden på begge sider av Jåmtlands-veien. Arealet på dette var 51,8 dekar, altså 7,3 dekar mindre enn det tapte.
Petter var på Leirfallaunet til han døde i 1910. Guruanna døde i 1940.
Laura var i 1900 gift med sagbruksarbeider Ole Marius Olsen. De bodde på Ørmelen. Han var også sjømann. Hun døde i 1948. Severin var ufør, og han døde ung.
Marie Ber gitte døde også ung, 18 år gammel, av tuberkulose i 1907. Og den samme
Gården Leirfallaunet i 1930 sett fra nord. Foto: o. Snekkermo.
Note:
1Stortingsproposisjon 84/1900-1901.
skjebne led Ole Alfred. Også han døde av tuberkulose i 1910.
R A S I V E R D A L 271
Gården
LEIRFALLKÅLEN VESTRE 259.3
Leirfallkålens opprinnelige navn var Kålen. Men Kålen ble sterkt ødelagt av ras i middelalderen. Dette førte til at restene av gården ble lagt under Leirfall som underbruk. Følgelig ble den i ettertid kalt Leirfalikålen.
I 1893 var Leirfalikålen delt i tre, nemlig Leirfalikålen østre, mellom og vestre. Leirfalikålen østre lå trygt oppe på en høy bakke. Husene på Leirfalikålen mellom unngikk leirmassene så vidt det var. Men Leirfalikålen vestre som lå lavest av de tre helt nede på sletten syd for Lenneskvisla, ble hardt rammet.
Ingen av disse tre var store gårder, og aller minst var Leirfalikålen vestre det.
Mot vest lå Leirfall, mot nord lå Lenneskvisla som dannet grensen mot Lennes søndre, og mot øst grenset gården mot Leirfalikålen mellom. I syd strakte valdet seg opp i utmarken.
Leirfalikålen, eller bare Kålen som den ble kalt, var delt i tre. Bare Leirfalikålen vestre ble ødelagt.
Etter raset ble arealet beregnet til å ha vært 66,1 dekar. 51 dekar var dyrket jord. 13,3 dekar var skog, havning og udyrket mark. Og 1,8 dekar gikk med til vei.
Matrikkelskylden var 2 mark 08 øre.
I 1890 ble det sådd 1 hektoliter bygg og 2 hektoliter havre. Det ble satt 6 hektoliter poteter. På gården fantes det 1 fire-hjult vogn og 2 to-hjulte vogner.
Og bakgrunnen for at det var så pass mange vogner på dette lille bruket, var at dette var et handelssted hvor varetransport var av betydning.
Besetningen var forholdsvis stor i forhold til arealet. 1. januar 1891 var det 1 hest, 5 storfe, 3 sauer, 3 griser og 6 høns.
Og i 1893 var tallene 1 hest, 4 kyr og 7 sauer. Tallet på høns er ukjent.
Folket
Eieren av Leirfallkålen vestre i 1893, Johannes Jakobsen, hadde overtatt etter sin far tidlig i 1870-årene. Rasnatten bodde følgende mennesker der:
Johannes Jakobsen Kålen, gårdbruker, landhandler, 62 år
Pauline Margrete Olausdatter, kone, 36 år
Anna Johanna, datter, 13 år
Martin, dreng
Lovise, tjenestejente,
Johannes' foreldre het Jakob Larsen og Anne Jonsdatter. Pauline Margrete var datter av
Petter Olaus Bårdsen og Marta Olausdatter Haga mellom.
Hvem Martin og Lovise var, har det ikke vært mulig å finne ut. Hva som skjedde Husene på denne gården fikk hard medfart, og det til tross for at det lå to skjermende rygger mellom skredporten og dette stedet. Ved Haga stakk det frem en rygg mot syd, og ved Kålen stakk det frem en rygg mot nord.
Hovedbygningen ble brukket av på midten. Stabburet ble veltet over ende, bryggerstuen ble flyttet fra den enden av gårdsplassen til den andre, og uthusene ble trengt inn til de andre husene. Det eneste som sto igjen på sin opprinnelige plass, var flaggstangen. Den stakk opp fra et leirhav, for leiren lå opp til andre etasje på husene. Folkene ble berget i land ved at det ble bygget en bro av bord ut til husene i en lengde av ca. 100 meter. Alle sammen lå i andre etasje. Første etasje var forbeholdt butikken.
Av husdyrene strøk 1 ku og 7 sauer med, mens de andre ble reddet. Hesten og 1 ku ble reddet av kavalleristene fra Rinnleiret. Disse to dyrene sto med hodet så vidt over vann. Soldatene måtte bryte hull i taket over rommet
273
V E R D A L S B O K A
hvor de var, for å komme seg ned til dem. Ved hjelp av en talje ble de heist opp på lemmen. Der oppe ble hesten først tatt hånd om. Den ble lagt over ende, og benene ble surret fast under buken på den. Gjennom en port i andre etasje ble den firet ned i en liten båt. Ved hjelp av et taug ble så båten halt gjennom vann og gjørme inn til fast land. Etterpå ble kua fraktet i land på samme vis. Innboet i andre etasje ble reddet nesten uten skade. Derimot var det lite som ble berget fra første etasje. Handelsvarene ble omtrent alle ødelagt. Det man fikk berget ut, var sterkt skadet.
pengeskuffen var 15 kroner. Resten i
Johannes Kålen tapte også en god del penger. Alt som ble reddet ut av
skuffen, deriblant en frankert pengesending Pauline Margrete Olausdatter og Johannes som skulle sendes neste dag, utgjorde ca. Jakobsen Kålen. Bak Anna Johanna 180 kroner, og dette gikk tapt ved at Johannesdatter.
skuffen ble veltet under redningsarbeidet. Av kjøreredskapene ble en vogn berget.
Arealet som ble ødelagt, utgjorde 29,5 dekar. Av dette var 19,7 dekar dyrket jord og 9,8 dekar skog og havning.
Jordverdien hadde vært 1.900 kroner. Nå var den 1.000 kroner slik at tapet beløp seg til 900 kroner. Dette utgjorde 9/19 av verdien.
Resten av eiendommen ble anslått til å ha hatt en verdi av kr. 3.000. Tapet ble satt til kr.
1.300. Den nye verdien ble således 1.700 kroner.
Etterpå
Johannes og Pauline ble værende på Leirfallkålen som ble bygget opp igjen. Den 2. januar 1894 ble Johannes bevilget kr. 100 i gave på grunn av hans vanskelige økonomiske stilling. Pengene skulle brukes til innkjøp av husdyrfor. Han fikk en erstatning på kr. 4.200. Av dette fikk han kr. 1.000 i forskudd. I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 259, bruksnr. 3, Leirfallkålen vestre av skyld mark 2,08 et avtak for 20 år av mark 0,99, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,88. Dette ga en nedsettelse av
veiskatten på kr. 0,34 for første halvår 1893.
R A S I V E R D A L 275
Den ødelagte jorden utgjorde 29,5 dekar. Den ble utlagt til eieren i en teig sammen med den uskadde delen av jorden.
Anna Johanna ble gift med Bernt Guneriussen.
Og i 1908 solgte Johannes og Pauline eiendommen til svigersønnen Bernt Guneriussen.
Andre etasje av hovedbygningen på Leirfallkålen vestre ble tatt ned og flyttet til Frol.
Både Johannes og Anna døde i 1908.
Det som kunne berges av huset på Leirfallkålen, ble tatt opp og flyttet til Borgsmoen i Frol. Bildet er tatt ca. 1910.
Verdalsboka - 16
Pauline døde i 1951.
R A S I V E R D A L 277
Bernt Guneriussen og Anna Johanna Johannesdatter.
LEIRFALLVALD, BRUGJERDET I (JOHANNESPLASSEN) 261.1
Plassen
Det var to husmannsplasser under Leirfall vestre som kaltes Brugjerdet i 1893. Og både i 1865, 1875 og 1891 var det to plasser med dette navnet.
Begge plassene lå nede på elvesletten øst for Leirfall. Og de lå på den laveste delen av sletten.
På den ene plassen som vi har kalt Brugjerdet I eller Johannesplassen, var utsæden i 1890 0,2 hektoliter bygg, 1 hektoliter havre, 1 kilo gressfrø og 3 hektoliter poteter.
Her var det 1. januar 1891 1 ku, 4 sauer, 1 gris og 4 høns.
Trolig var tallet på husdyr noen lunde det samme i 1893.
Folket
Følgende personer bodde på denne plassen i mai 1893:
Johannes Tomassen, husmann med jord, 50 år
Elen Olsdatter, kone, 59 år
Ole, sønn, 20 år
- Johan Edvard, sønn, 16 år Johannes Tomassen hadde hatt denne
husmannsplassen fra før 1875. Han var født i Stiklestad sogn. Foreldrene var Tomas Olsen og Marta Jakobsdatter. I 1893 bodde de på en plass ved navn Bu-sveet under Søraker.
Elen Olsdatter var fra Kulsli. Hennes foreldre var Ola Veske og Gjertrud Kristine Håden. De var egentlig fra Levanger-nesset.
Johannes lå dødssyk av kreft da raset gikk.
Hva som skjedde1Her våknet de av dunderet av
Ole Johannessen Risan.
leiren som kom veltende nedover.
R A S I V E R D A L 279
det andre raset. De var ute på trappen, og de spekulerte på om de skulle forsøke å komme seg opp på en liten haug i nærheten. Kanskje ville de være tryggere der. Men de rakk ikke å sette tanken ut i livet før den neste rasbøl-gen kom. Det var det tredje raset, og det var langt større masser med leire som nå suste mot husene.
I all hast styrtet de opp på loftet. Og i samme
øyeblikk traff bølgene husveggen.
Huset ble kastet bortover, og som følge av
Nden voldsomme bevegelsen, styrtet murpipen sammen. Leiren fylte huset, og de
s ik
måtte rømme helt opp på taket. De klatret 4*. jptffc ^
opp gjennom hullet etter pipen. Den syke Johannes ble også trukket opp dit. Men hullet var trangt, og han fikk slem medfart.
Huset ble liggende ca. 100 meter fra land. Haugen de hadde tenkt å søke tilflukt på, var borte. Den lå under dype lag av leire. Hadde de kommet seg dit, ville de sannsynligvis ha mistet livet.
På plassen hadde de hatt en material-stabel liggende. De skulle til å bygge ny stue. Disse materialene fløt opp, og ved Johan Johannessen Risan. hjelp av stokker og planker, klarte de å
lage seg en bro inn til land. Og i løpet av forholdsvis kort tid var alle sammen på fast grunn. Men Johannes måtte hjelpes, han måtte formelig slenges ut i vannet for at de skulle få ham over på fastere leire.
1
Derfra var det å gå til Leirfall. Også den syke Johannes gikk dit, men det var en slitsom tur for ham. Klærne stivnet av leiren, både skjorten og underbuksen, og han klarte ikke å gå i dem. De måtte derfor rive dem av ham. Alle andre var også bare nattklærne, og så isnende kaldt som det var, var de svært forkomne da de nådde frem til gården. Særlig var det ille fatt med Johannes.
På Leirfall fikk de låne hest og vogn, og i en seng som de også fikk låne, kjørte Ole og
Johan Johannes til hans foreldre på Busveet.
Johannes var som nevnt dødssyk av kreft, og med den tids muligheter til å bli frisk av den sykdommen, var han allerede dødsdømt. Men påkjenningen han var blitt utsatt for, blant annet ved å bli trukket opp på taket gjennom hullet etter murpipen, ga ham allikevel en alvorlig knekk. Noen dager senere, 1. juni, døde han på Busveet. Han ble gravlagt på Vinne.
Følgelig er det riktig å regne ham med blant dem som døde som følge av
280
V E R D A L S B O K A
raset. Døden kom nok mye tidligere enn den ville ha gjort bare som følge av sykdommen. Døde:
JOHANNES TOM ASSEN BRUGJERDET, født 1843
Foruten at de mistet plassen, døde også 2 kyr og 3 sauer. Jorden tilhørte Leirfall vestre, og den ble regnet sammen med annen jord denne gården mistet.
Etterpå
Elen Olsdatter fikk kr. 1.150 i erstatning.
De tre gjenlevende fikk alle plager etter denne opplevelsen. Nervøsitet fulgte dem alle i ettertid.
De bodde først på Myre i Vinne. Der døde Elen for egen hånd i 1899. Ole og Johan kjøpte så Risan hvor de bodde i 1900. De tok dette navnet som familienavn.
Ole giftet seg med Mette Berntsdatter Elverum. Ole døde på Risan i 1943. Og Johan giftet seg med Johanne Marie Antonsdatter Valstadsvedjan. Senere kjøpte Johan Reinsberg.
Denne sølvskjeen var blant de eiendelene som ble berget fra Johan Risans barndomshjem på Brugjerdet.
Note:
1De fleste opplysningene er fra et lydbåndintervju med Johan Risan.
281
V E R D A L S B O K A
Han døde i 1968 på Aldersheimen.
R A S I V E R D A L 283
LEIRFALL VALD, BRUGJERDET II (ELEN-ANNAPLASSEN) 261.1
Plassen
De to Brugjerdetplassene lå under samme gård, og de lå som nære naboer. Denne har vi kalt Brugjerdet II eller Elen-Annaplassen.
1 1890 ble det på denne plassen sådd 0,4 hektoliter bygg og 1,25 hektoliter havre. Det ble satt 3,5 hektoliter poteter, og 1 ar ble brukt til andre rotfrukter.
Pr. 1. januar 1891 var det 1 ku, 2 sauer, 1 gris og 6 høns her.
Tallet på dyr var omtrent det samme i 1893.
Folket
På denne Brugjerdetplassen hadde den samme husmannen bodd fra før 1865. Det var
Peder Olsen.
I 1893 var Peder Olsen nettopp død. Hans datter sto nå oppført som «husmann» på plassen.
En av stuene på Brugjerdetplassen ble tatt opp etter raset og flyttet til Vestrum i Vinne. Det er vanskelig å avgjøre hvilken det var. Men det var planer om å bygge ny stue på Johannesplassen. Da raset kom, lå det stabler med materialer på tomten. Det kan tyde på at husene der var i dårlig forfatning.
Kanskje er det derfor husene på Elen Anna-plassen som ble flyttet. Bildet er fra 1991 Foto: Solveig Ness'
R A S I V E R D A L 285
I mai 1893 bodde disse to personene her:
Elen Anna Pedersdatter, husmann med jord, 39 år
John Johannessen Gudding, inderst, skomaker, 21 år
Elen Anna var datter av Peder Olsen og Beret Marta Ellingsdatter. Hun er registrert som datter på plassen i folketellingene både 1865, 1875 og 1891.
John Gudding var sønn av Johannes Olsen Tromsdalsalmenningen og kone Karen Sivertsdatter Guddingsvald.
Hva som skjedde
Raset må ha kommet overraskende også på disse to. Det er imidlertid uklart hvordan de ble reddet, enten om de klarte å berge seg selv, eller om de ble reddet av andre. Plassen lå imidlertid så nært land at det trolig gikk lett å bygge bro dit ut.
Foruten at plassen ble ødelagt, strøk 1 ku og 3 sauer med.
Jorden på plassen tilhørte Leirfall vestre, og ble regnet sammen med annen ødelagt jord der.
Etterpå
Elen Anna Pedersdatter ble tilkjent en erstatning på kr. 900. Forslaget gikk ut på kr. 1.215,
John Gudding fikk kr. 100. Han fikk 50 kroner i forskudd.
I 1900 var Elen Anna tjener på Leirfall østre. Hun døde ugift i 1918.
I 1900 står John Gudding oppført som eier av Nygård i Vinne. Han kjøpte denne gården i 1896. I 1900 var han gift med Ragna Gustava.
En detalj fra veggen på Vestrum. Denne byggeteknikken kalles sinknov.
Foto: Solveig Ness.
LENNES 117
Generelt
Lennesgårdenes skjebne er tragisk. Opprinnelig var det en Lennesgård som lå nede på elvesletten. Beliggenheten var både en velsignelse og en forbannelse. Velsignelsen lå i at dette var et av de beste områdene for jordbruk, og de som først ryddet denne gården, valgte dette stedet fordi det utmerket seg på alle måter.
Navnet fikk Lennes fordi gården lå på et ness elven dannet på sin krokete vei mot havet. Kanskje lå dette nesset i le for høyden ved Leirfall.
I likhet med andre gårder i nabolaget på begge sider av elven, som for eksempel Rosvoll, Ness og Lyng, var dette en storgård som kunne føre sin tilblivelse til eldre jernalder.
Posisjonen som storgård hadde Lennes til langt ut i kristen tid. Og den lå helt til sist på 1600-tallet på nordsiden av elven, og den var landfast med Lyng.
Men det skjedde store forandringer i negativ retning allerede i middelalderen. Verdalselven representerte en del av forbannelsen. Og elven gjorde sitt til stadig å redusere gården. I tillegg kom at den var utsatt for ras, det vil si at den lå utsatt til for rasmasser fra ras som gikk utenfor dette valdet. Det var den andre delen av forbannelsen. Et eksempel er raset ved Leirfall i middelalderen som fikk ødeleggende virkning.
Det er ikke riktig å benytte begrepet «gården» om forholdene på den tiden. Ved slutten av 1400-tallet var det mange gårder og bruk.
Men både tallet på bruk og størrelsen av Lennesvaldet ble stadig vekk redusert. Den siste store forandringen skjedde da elven skar igjennom tangen mellom Lennes og Lyng. Derved ble Lennes liggende på sydsiden. Men det gamle elveløpet lå som en halvmåne rundt valdet. Lennes ble således på mange måter liggende som på en øy med elven som grense mot nordøst og Lennes-kvisla som grense mot sydvest.
Nå var det lite igjen av den tidligere storgården. Alt var redusert. Og det som var igjen, utgjorde en eneste gård. I tillegg lå den fremdeles utsatt til for elvebrudd og oversvømmelser. Allikevel ble den på nytt delt i to ved begynnelsen av 1700-tallet.
Men naturen var ikke ferdig med sitt ødeleggelsesverk. Først 19. mai 1893 kunne den sette punktum for denne delen av sitt arbeid. Da eksisterte ikke Lennes lenger. Ingen ting var igjen.
R A S I V E R D A L 287
288
V E R D A L S B O K A
Lennesgårdene ble totalt utslettet. Hele området ble overslammet. På kartet er det avmerket flere hus. Det er i tillegg til husene på hennes husvrakfra andre gårder og heimer som ble ført hit.
LENNES NORDRE 117.1
Gården
Dette var den nordligste av de to Lennesgårdene.
Vest for seg hadde Lennes nordre Rosvoll og muligens Leirfall. Grensen mot disse fulgte det gamle elveløpet som ble kalt Lenneskvisla. Mot syd lå den andre Lennesgården, Lennes søndre. Muligens støtte valdet mot Ness vestre i sydøst og Lyngsholmen av Lyng i øst. Og mot nord dannet Verdals-elven grensen
De to Lennesgårdene var temmelig like store i 1893.
Etter raset ble arealet for Lennes nordre beregnet til å ha vært 334,6 dekar hvorav 177,1 dekar dyrket mark, 59,1 dekar var eng og 98,4 dekar var skog og havning.
Matrikkelskylden var 9 mark 64 øre.
I 1890 var utsæden 2 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 12 hektoliter poteter. På gården fantes det 4 to-hjulte vogner.
Besetningen besto 1. januar 1891 av 2 hester, 5 storfe, 11 sauer, 3 griser og 10 høns.
I 1893 var det 2 hester, 4 kyr, 2 ungfe, et ukjent antall sauer, 1 gris og et ukjent antall høns.
Da raset gikk var Lennes forsikret slik: Hovedbygning - kr. 1.200; fjøs - kr. 600; stall - kr. 440; lade - kr. 480; og stabbur - kr. 240, tilsammen kr. 2.960.
Av inventaret var det spesifisert to kakkelovner, en til kr. 24 og en til kr. 20. Avlingen var assurert slik: 15 tønner bygg, 50 tønner havre, 50 tønner poteter, 40 lass høy og 45 berger halm, alt sammen forsikret for kr. 1.265.
Folket
Ole Kristoffersen Rosvoll kjøpte Lennes nordre i 1866. I mai 1893 bodde følgende personer der:
Ole Kristoffersen Lennes, gårdbruker, 56 år
Liva Ellingsdatter, kone, 51 år
Karen Maria, datter, skredder, 26 år
Ole Edvard, sønn, 24 år
Gustav, sønn, 17 år
Margrete Gjertsdatter, tjenestejente, 13 år
290
Ole Kristoffersen Lennes.
V E R D A L S B O K A
hva det var. Men da kom bølgen husene med stor kraft. De måtte
Ole var sønn av Kristoffer Kristensen og Marit Olsdatter på Rosvoll store.
Liva var datter av Elling Olsen og Gjertrud Larsdatter på Vinne.
Margrete var visstnok fra en husmannsplass under Landstad i Volhaugen. Hennes foreldre var ungkar Gjert Olsen Leirfallvald og pike Marta Sevaldsdatter Valstadvald.
Hva som skjedde
Ole Edvard var ikke hjemme akkurat denne natten. Han overnattet hos sin onkel Olaus Ellingsen Vinne.
De øvrige var der imidlertid. Om Margrete kan det fortelles at hun var i konfirmasjonsalderen, og om kvelden 17. mai hadde hun vært sent ute. Hun hadde sprunget hjem og var helt utkjørt. Liva hadde latt henne få sove ut om dagen 18. mai.
Om kvelden 18. mai hadde en nabokone fra en av Brugjerdetplassene under Leirfall vestre vært der. Det var Elen Olsdatter. Hun hadde kommet for å slå av en prat med Liva. De hadde sittet og pratet en god stund, men så hadde Elen sagt: «Nu må du be mæ gå heim!» Hun hadde så gått hjem. Bare kort tid etter kom raset.1
Også den plassen hvor hun var fra, ble tatt av rasmassene.
På Lennes nordre våknet folkene av bulderet fra raset. Selv om muligens noe av leirmassene fra det andre skredet nådde opp til dette valdet, var det skredmassene fra det siste skredet som nådde opp til husene.
Ingen sov nede i 1. etasje, men etter at de var blitt vekket, gikk de ned for å se fra det tredje
Karen Maria Olsdatter Lennes, senere skredet dundrende og slo mot derfor rømme opp
gift Baglo.
på loftet med en gang.
R A S I V E R D A L 291
Husene ble stort sett stående på samme sted. Lennesgårdene sto på det høyeste partiet på valdet. Men leir suppen sto til opp under takskjegget. Dette stedet lå omtrent på samme høyde som Ness, men litt lavere enn Rosvoll og Lyng, med unntak av Nord-Lyng.
Det oversvømte området var så stort at Lennes ble liggende omtrent 300 meter fra tørt land.
De fem som var i huset, var foreløbig berget i andre etasje. De fikk tid til å kle på seg, men de hadde ingen mulighet til å komme seg trygt i land. Og de trodde at det ville komme nye ras som ville begrave husene fullstendig. Følgelig prøvde de å påkalle folks oppmerksomhet ved å flagge, det vil si ved å vifte med laken og andre sengeklær fra
vinduene.
Gustav Olsen Lennes. Senere kalte
Denne flaggingen ble oppdaget etter en stund, han seg Valstad. blant annet av sønnen Ole Edvard som var med på redningsarbeidet.
Som nevnt ovenfor, lå Ole Edvard rent tilfeldigvis over på Vinne denne natten. Der ble han vekket sammen med de andre folkene på gården av en nabojente som kom springende og fortalte om ulykken. Olaus Ellingsen Vinne og Ole la øyeblikkelig på sprang østover.
Da de nådde ut på melkanten øst for Vinne og så utover det nifse leirhavet, og Ole fikk se hjemmet sitt, Lennes nordre, hvor bare hustakene stakk opp av leir-suppen, slo han hendene for ansiktet i for- tvilelse og ville gå tilbake. Men Olaus fikk oppildnet ham til å fortsette.
Sammen med Erik Olsen Rosvoll, Martin Margrete Gjertsdatter, senere gift Georgsen By, Olaus Lorentsen By, Sefanias Sevaldsen.
Ellingsen Leirfall og Gustav Ellingsen Leirfall
reddet de flere mennesker ved Rosvoll. Mens de drev på med dette, fikk de se at det ble flagget fra Lennesgårdene. Dette viste at det fantes overlevende der ute. De hadde
292
V E R D A L S B O K A
nemlig antatt at alle var omkommet der, fordi leiren sto så høyt oppover husene.
Men husene lå så langt ute at det var svært vanskelig å komme seg dit ut. Olaus Vinne, sammen med de fem ovenfor nevnte, tok en husstige og la utover suppen. Under stigen la de bord og planker slik at de fikk en slags flåte. Så skjøv de stigen utover etter hvert som de la nye bord og planker fremfor den. Bak stigen plukket de opp bordene og plankene som etter hvert dukket opp igjen, og disse brukte de på nytt foran stigen.
På det viset arbeidet de seg utover. Og på vei til Lennes nordre reddet de flere andre overlevende som enten befant seg i husrester eller lå kavende i leirgrøten.
Til sist nådde de ut til Ole Kristoffersen og hans husstand. Alle fem som hadde vært i huset om natten, hadde overlevd, og alle ble brakt helskinnet til land.
Av husdyrene mistet de 1 hest - en hest var på Rinnleiret - 4 kyr, 2 ungfe, 2 sauer, 1 gris og et ukjent antall høns.
Hele arealet ble dekket av metertykke leirlag og var fullstendig ødelagt. Verdien av jorden hadde før raset vært 7.000 kroner.
Verdien av hus og dyr forøvrig hadde vært kr. 9.000. Av dette klarte de å redde verdier for tilsvarende 400 kroner. Dette var noe materialer fra det som stakk opp av leiren og noe husgeråd som befant seg inne i huset samt hesten som var på Rinnleiret. Her ble tapet således 8.600 kroner.
Etterpå
Den 23. september 1893 fikk Ole Kristoffersen Lennes etter søknad kr. 1.000 i forskudd av erstatningen. Pengene skulle brukes til kjøp av gården Valstad.
Ole Kristoffersen kjøpte Valstad østre samme året.
Totalt fikk Ole Lennes kr. 7.200 i erstatning. I listene står det at han fikk kr. 700 i forskudd på grunn av gårdkjøp. Dette er altså feil da han fikk kr. 1.000 i forskudd.
Karen Marie Olsdatter fikk kr. 85 i erstatning.
Ole Edvard Olsen fikk kr. 40, og Gustav Olsen fikk kr. 35 i erstatning. Skylden ble fastsatt slik i 1895:
Gårdsnr. 117, bruksnr. 1, Lennes nordre av skyld mark 9,64 et avtak for 20 år av mark 9,64, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,64.
Dette ga en nedsettelse av veiskatten på kr. 3,33 for første halvår 1893.
Jorden på denne gården ble etterpå utlagt i to deler, en del vestenfor veien mellom Kålen og Ekle, og den andre delen på østsiden av samme vei. Det totale arealet som var blitt ødelagt, var 334,6 dekar. Som følge av at Ole Kristoffersen hadde kjøpt Valstad som bare lå et kort stykke unna, fikk han
R A S I V E R D A L 293
utlagt 2/3 av det ødelagte arealet. Dette var på 188,7 dekar. Det er ikke angitt på hvilken side av veien dette lå, men rimeligvis var det på vestre side. Staten fikk 1/3 eller 119 dekar. Innbefattet i dette var 10 dekar elvebredd og sandører. Videre var det 3,5 dekar elveleie. Summen av det utlagte arealet var 307,7 dekar, eller 26,9 dekar mindre enn hva det hadde vært før ulykken. Statens andel ble en del av det såkalte Lennes-Lyng-området, som også ble kalt Statsteig B.
Av dem som hadde vært innblandet i raset, bodde Ole, hans sønner Ole Edvard og Gustav, og tjenestejenten Margrete på Valstad i 1900.
Liva døde på Valstad i 1898.
Det var Ole Edvard og Gustav som overtok parsellen på Lennesleiret ut på 1900-tallet, og de delte den mellom seg. Ole solgte med en gang til Julius Kålen. Deretter reiste han til Amerika. Etter kort tid kom han tilbake. Han giftet seg med Anna (Julianna) Petersdatter Valstad fra Valstad vestre.
Ole Edvard døde i 1937.
11906 kjøpte Ole Kristoffersen By nordre østre (Ner-By) av Lars Skaufel. I 1922 solgte han gården til Sigurd Ness, hvoretter han samme år selv kjøpte Valstad vestre av svogeren Sefanias Petersen.
Gustav kjøpte Valstad østre av sin far i 1906. Han ble gift med Jonna Kristine Rein.
Han døde i 1963.
Ole bodde deretter hos sin sønn på Valstad som kårmann. Han døde i 1932.
Karen ble gift med Eliseus Eriksen Baglomo. I 1900 kjøpte han Baglan av Ragnhild Johannesdatter Lennes. Hun og hennes sønn Ludvig Johannessen Lennes hadde kjøpt Baglan i 1895. Ludvig døde i 1900. Disse to var fra Lennes søndre, og hadde i likhet med Ole Kristoffersens huslyd overlevet raset.
Karen døde i 1952.
Som nevnt ovenfor, ble Margrete med Ole Kristoffersen til Valstad østre, hvor hun fortsatte som tjener i hvert fall til etter 1900. Men etter en tid tok hun tjeneste på Saxvollen i Sverige. Der møtte hun Martin Sevaldsen fra Verdal, og de giftet seg.
Margrete døde i 1940.
Note:
1Opplysninger ved Liva Baglo.
Gården
LENNES SØNDRE 117.2
Som navnet sier, var dette den sydligste av de to Lennesgårdene.
Lenneskvisla som var restene etter det gamle elveløpet, dannet grensen mellom Leirfallkålen i syd, Leirfall i vest og Rosvoll i nordvest. Mot nord lå Lennes nordre, og mot vest lå Ness vestre.
Arealet for Lennes søndre ble etter raset beregnet til å ha vært 334,6 dekar. Av dette var 177,1 dekar dyrket jord. 59,1 dekar var eng, og 98,4 dekar var skog og havning.
Matrikkelskylden var 9 mark 67 øre.
I 1890 var utsæden 5 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 9 hektoliter poteter. Man hadde også en kjøkkenhave på 0,05 ar. Det fantes 5 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.
Besetningen 1. januar 1891 var 2 hester, 5 storfe, 6 sauer, 3 griser og 16
høns.
I 1893 var besetningen omtrent den samme.
Så vidt det er mulig å se av forsikringsprotokollene, var det følgende bygninger på Lennes søndre: Ny hovedbygning, 2 stabbur, stall med slederom og vedskur, fjøs og lade. Dessuten fantes det en treskemaskin.
Følgende'avling var assurert: 14 tønner bygg, 60 tønner havre, 60 tønner poteter, 30 lass høy og 42 berger halm.
Folket
Eieren av Lennes søndre var enken Ragnhild Larsdatter Lennes. Hun hadde overtatt gården da hennes mann, Johannes Jonsen, døde i 1877. Han hadde kjøpt gården i 1860 av hennes foreldre.
I 1893 bodde følgende på Lennes søndre:
Ragnhild Larsdatter Lennes, gårdbruker, 63 år
Ludvig Johannesen, sønn, 37 år
Rikke Johannesdatter, datter, 23 år
Johannes Andreassen, sønnesønn, gjeter, 13 år
Elen Johannesdatter, tjenestejente, døvstum, 43 år
Ragnhild var som nevnt ovenfor, enke, og hun sto formelt som eier av gården. Den egentlige brukeren var imidlertid sønnen, Ludvig.
R A S I V E R D A L 296
Ragnhilds foreldre vai Lasse Olsen og Guru Olsdatter som altså tidligere hadde eiet Lennes søndre.
Johannes var sønn av Andreas Johannessen, en annen sønn av Johannes og Ragnhild, og pike Maren Anna Johansdatter Nordbergsvald.
Den døvstumme Elen Johannesdatter var også på gården som tjener i 1875. Hvem hennes foreldre var, er ukjent.
Hva som skjedde
I likhet med Lennes nordre sto husene på Lennes søndre på det høyeste partiet av dette valdet. Leirmassene som nådde hit, var således fra det tredje og siste raset.
Rikke Johannesdatter Lennes.
Men de nådde gården med så stor kraft at husene ble flyttet omtrent 100 meter i nordvestlig retning. Her ble de liggende i en
klynge med bare takene stikkende opp fra leirflaten. Noen var delvis veltet, andre lå på skakke.
Men merkelig nok overlevde alle som var på gården. De måtte klatre ut av huset og opp på taket. Her satt de til de ble reddet i land ut på dagen av brødrene Sefanias og Gustav Ellingsen Leirfall, Kristian Søraker og Ole Olsen Lennes.
Det var imidlertid uråd å komme seg ut til Lennes søndre uten ved hjelp av båt, og først etter at Kristian Søraker og Ole Lennes hadde vært på Verdalsøra og hentet en robåt, kom de seg ut dit.
Men det var ikke mulig å ro båten fra Verdalsøra. Den måtte trekkes eller
stakes frem gjennom leirgjørmen. Og dette tok tid. Det var derfor langt på dag før de kom ut til folkene på Lennes søndre. Disse syntes nok at det hadde gått forholdsvis lang tid, for Ludvig Lennes bemerket at han trodde at de skulle bli sittende der til de sultet i hjel.
Så også her fikk det hele en lykkelig utgang med tanke på at ingen menneskeliv gikk tapt. Men 1 hest - også her var en hest på Rinnleiret - 4 kyr, 8 sauer og et ukjent antall høns gikk med. Men både noen kyr og sauer ble reddet.
Jorden hadde vært verdt 7.300 kroner. Alt gikk tapt.
Verdalsboka - 17
Eiendommen forøvrig hadde hatt en verdi av kr. 9.000 kroner. Av dette gikk 8.600 kroner tapt. Verdien etter raset ble altså satt til 400 kroner. Dette skyldtes blant annet den ene hesten som ble reddet, samt at noe materialer og husgeråd ble berget etterpå.
Etterpå
fikk
Ludvig Johannessen fikk kr. 6.880 i erstatning. Av dette fikk han 80 kroner i forskudd.
fikk
Ragnhild fikk kr. 800 i erstatning og kr. 50 i forskudd. Dessuten hun en årlig livrente på kr. 300.
fikk
Søsteren Rikka Johannesdatter ble betegnet som tjener på Lennes søndre, og hun kr. 150 i erstatning. Forslaget gikk ut på kr. 200. Hun 50 kroner i forskudd.
Den døvstumme Elen Johannesdatter fikk også kr. 50, hvorav kr. 25 i
forskudd.
Ludvig og hans mor kjøpte Baglan i 1895 av Ole Høilo. Både han, moren og søsteren Rikke bodde der.
Samme år ble følgende vedtatt vedrørende skylden på Lennes søndre:
fikk
Gårdsnr. 117, bruksnr. 2, Lennes søndre av skyld mark 9,67 et avtak for 20 år av mark 9,67, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,67.
Som følge av dette Lennes søndre en reduksjon av veiskatten på kr. 3,34 for første halvår 1893.
fikk
All jord på Lennes søndre ble utlagt i en teig til Staten. Det ødelagte arealet utgjorde 334,6 dekar. Staten 307,0 dekar. Dette var 27,6 dekar mindre enn det som fantes før ulykken. 292 dekar av dette var fast mark, og 15 dekar var elvebredd og sandører. I tillegg var det 12 dekar elveløp.
Ludvig døde i 1900, og Ragnhild solgte Baglan samme år til Eleseus Eriksen Baglomo. Han var forøvrig gift med Karen Olsdatter fra den andre Lennesgården som også hadde overlevd raset.
298
V E R D A L S B O K A
Deretter flyttet Ragnhild og Rikke til By nordre østre hvor de losjerte i 1900. Ragnhild døde på Kjæran i 1906.
Johannes ble gift med Tora Storbakken.
Generelt
LYNG
Lyng har helt siden de aller eldste tider vært en av de betydeligste gårdene i Verdal. I ættesamfunnets tid var dette sete for en mektig ætt, og gården var blant de aller største.
I kristen middelalder ble gården delt i Nordre og Søndre Lyng. Men allikevel var det mektige ætter som bodde her.
Ridderen Audun Vigleikson, sønn av Vigleik Stallare, bodde på Nord-Lyng på 1200-tallet. Etterkommere av disse var de for oss verdalinger kjente bondehøvdinger Aslak på Lyng og hans sønn Vigleik Aslakson.
Andre navn som er nevnt i Lyngs eldste historie, er lagmann Sigurd Jons-son og hans hustru Ragndid, og den rike korbroren Sigurd Krafs. På 1300-tallet var alle disse innblandet i stridigheter angående eiendomsrett i Lyng.
På 1600-tallet ble Lyng søndre delt slik at Lyng mellom oppsto.
I 1835 ble halvparten av Lyng mellom fraskilt, og dermed oppsto Lyng mellom vestre. Den andre halvparten ble følgelig kalt Lyng mellom østre.
Men Lyng søndre ble også delt. Det skjedde i 1845, men skylddeling fant sted først i 1859. Disse to kaltes Lyng søndre østre og Lyng søndre vestre.
Ytterligere fradeling av mindre parter skjedde også, men i den grad de ikke ble berørt av raset, vil ikke de bli omtalt nærmere her.
Alt i alt eksisterte det ikke færre enn fem større gårder med navn Lyng da raset gikk. Og alle disse ble berørt i større eller mindre grad. Dessuten ble en del mindre parter, som før hadde vært husmannsplasser, samt eksisterende husmannsplasser, berørt.
Lynggårdene lå som forholdsvis nære naboer nede på elvesletten i 1893. Lyng nordre lå lengst unna. Lyng nordre lå på østsiden av veien fra Stiklestad. Grovt sett kan man si at Vukuveien i dag tilnærmet følger den linjen veien fulgte før raset.
De fire andre lå på vestsiden av veien, og de lå parvis kloss inntil hverandre med mindre enn en tunbreddes avstand mellom husene i hvert par. Og avstanden mellom Lyng søndre og Lyng mellom var heller ikke stor.
Lyng søndre lå noe sydvest for Lyng mellom.
Det var ikke så lite teigblanding innen det gamle store Lyngsvaldet ved slutten av forrige århundre. Dette skyldtes ikke minst de store forandringer dette valdet hadde gjennomgått i form av ras og elvebrudd opp gjennom tiden.
300
V E R D A L S B O K A
R A S I V E R D A L 301
Og dette hadde også medført at gårdene var blitt flyttet en rekke ganger. Det er i dag helt uråd å fastslå hvor de eldste gårdene har ligget.
Lyngvaldet var stort, og det omfattet fem store gårder. Av disse ble den største, Nord-Lyng, totalt ødelagt. Dessuten ble et mindre bruk, Lyng lille og et par husmannsplasser ødelagt. Nordlyngstuggu er plassert langt nord på kartet. Dette er en gjetning.
LYNG LILLE (FERGESTUGGU) 111.3
Bruket
Dette var en liten part utskilt fra Nord-Lyng. Skjøtet er utstedt i 1892. Tidligere hadde dette vært en husmannsplass under gården. Den kaltes da Fergestuggu. I dagligtalen ble dette navnet benyttet. Kjøperen var Martin Olausen Mule.
Bruket lå helt mot nord på Nord-Lyngsvaldet. Det grenset i nord mot Ekle. Mot øst og syd lå Nord-Lyng. Mot vest lå elven. Husene lå nede i en liten bekkedal. Trolig var bekken grensen mellom Ekle og Lyng.
Fergemannsfunksjonen ble fortsatt ivaretatt etter at dette var blitt en selvstendig eiendom.
Straks etter raset ble det foretatt beregninger av arealet. Det var nokså beskjedent, nemlig 29,5 dekar. Alt var dyrket mark. Skylden ble fastsatt til 1 mark 51 øre.
1 1890 da Fergestuggu fremdeles var en husmannsplass, var utsæden 0,37 hektoliter bygg, 1,04 hektoliter havre og 4,17 kilo poteter.
1. januar 1891 besto besetningen av 1 ku, 5 sauer og 10 høns.
I 1893 var det 3 kyr, 10 sauer og et ukjent antall høns på Lyng lille. Det må her bemerkes at indersten, Petter Sørensen, eide en av kyrne og fem av sauene. Når det gjelder Martin Mules dyr, heter det i kjøpekontrakten da han kjøpte Lyng lille, at han hadde tillatelse til å la en ku beite i Lyngs utmark.
I følge forsikringsprotokollen var det følgende hus på Lyng lille: Ny hovedbygning, lade og forhus, stabbur, høybu.
Av inventaret er 1 en-etasjes jernkakkelovn og 1 en-etasjes ovn spesielt nevnt.
Folket
I mai 1893 bodde følgende mennesker på Lyng lille eller Fergestuggu:
Martin Olausen Mule, selveier, 36 år
Sofie Nikoline Petersdatter, kone, 25 år
Gudrun, datter, 2 år
Petter Matteus, sønn 1 år
Peter Sørensen, inderst, 51 år
Julie Birgitte Pettersdatter, 16 år
Martin Pettersen, sønn, 11 år
John Pettersen, sønn, 7 år
304
V E R D A L S B O K A
Martin Olausen Mule og Sofie Nikoline Pettersdatter.
Martin var fra Mule på Verdalsøra. Han var sønn av Olaus Mule og Gunelie Ivarsdatter. Mule var en gård i Sørgata på Verdalsøra. Martin kjøpte Ferge-stuggu etter at han ble svigersønn der.
Sofie Nikoline var datter av Petter Sørensen og Beret Marta Johannesdatter.
Peter Sørensen var enkemann. Han bodde på Lyng lille sammen med to av sine barn. Han er oppført som inderst på Nord-Lyng i de offisielle listene. Men det er en sammenblanding med det faktum at han tidligere hadde vært husmann under samme gård. Nå bodde han som inderst hos sin svigersønn.
Martin Pettersen var ikke hjemme denne natten. Akkurat da var han på den andre siden av elven på en av Rosvollgårdene.
Hva som skjedde
Fergestuggu lå som nevnt, langt mot nord på Lyngsvaldet. Og den lå lavt. Den lå nede i en grunn bekkedal som var skåret ned i elvesletten.
Folkene ble vekket av dunderet, men de rakk ikke å komme ut. Leiren kom så fort at dører og vinduer ble stengt. Egentlig var det bra, for hadde de vært ute, ville de ganske sikkert ha druknet. Og de ville ikke ha rukket å nå høyere land.
Lille John på 6 år husket at han våknet ved at leiren kom så fort inn i rommet hvor han lå, at den steg over og opp i sengen hans. Han ble sittende fast i leiren og klarte ikke komme seg løs ved egen hjelp. Men hans far kom
306
V E R D A L S B O K A
Familiebilde. Personer merket * var ikke født i 1893. Bakfra v.: Peter Matteus, Gudrun. Foran: Martin Mule, Søren * Sofie Nikoline Pettersdatter.
styrtende inn i rommet, hugg tak i ham og rev ham opp. Deretter kastet han ham opp lofts trappen.1
Alle i huset klarte å komme seg opp på loftet. I løpet av noen sekunder ble huset revet av murene og ført bortover. Murpipen ramlet sammen som følge av dette, men heldigvis kom ingen til skade. Huset ble ført et godt stykke østover i retning av Hegstadbakkene. Det var vel blant annet dette hushjelpen på Fagerhøy hadde sett, da hun så husene komme seilende oppover bakke.
Bevegelsene ble for store for huset, og andre etasje ble revet av. Den underste etasjen stakk dypere i leiren, og da det kom nye mengder leire veltende, ble presset for stort. Andre etasje ble ført et stykke lengre.
Av en eller annen merkelig grunn, fulgte gulvet med andre etasje slik at de som befant seg oppe på loftet foreløbig var trygge.
Fra et vindu vinket de med en lue. De ble sett, men man antok at det var umulig å redde dem. Først da de militære kom, begynte man å bygge en bro utover til dem fra Hegstad.
R A S I V E R D A L 307
Men etter en lang stunds arbeid viste det seg at det var uråd å komme dit. Det var for få mannskaper, og det fantes for lite materialer. Sersjant Nils Høien som var leder for denne militæravdelingen, bestemte derfor at de skulle prøve seg fra Lyng hvor det var bedre tilgang på materialer.
På vei dit ble de stoppet av Gunnbjørn Pettersen fra Hegstadstuggu. Han ba dem gråtende om å hjelpe seg med å redde to mennesker på hans husmannsplass. Dette gjorde de, og i den sammenheng fikk de høre at det fantes en bordstabel på Heg-stad. Samtidig kom 16 nye militære mannskaper fra Rinnleiret. Og det ble da bestemt å fortsette arbeidet med broen fra JuUe Birgitte Pettersdatter Lyng_ der de hadde begynt.
De som befant seg ute i leirsuppen, måtte bare
vente. Men utenfor huset hadde Martin Mule hatt en materialstabel av planker og bord liggende. Denne stabelen var blitt skjøvet foran huset helt til det ble liggende i ro. Da ferden stanset, lå stabelen bare 1 til 1 1/2 meter unna. Martin hoppet derfor dit og begynte å bygge bro mot land.
Mens soldatene var på vei utover mot dem, kom løytnant L'Orange, og han overtok kommandoen. Og endelig, langt utpå dagen, møttes de to broene, og soldatene nådde ut til Fergestuggu. Folkene ble alle reddet uskadde ut gjennom et vindu på loftet eller gjennom hullet etter pipen og opp på taket, hvoretter de ble brakt i sikkerhet på land.
Men alle dyrene unntatt en gris, omkom. Det fortelles at denne grisen levde inne i ruinene av uthuset. Grisen hadde et navn, og da Julie syntes hun så den mens de satt innesperret på loftet, sa hun navnet på den, og den gryntet som svar. Uthuset hang sammen med stuen, og de klarte å få grisen opp på loftet. Selv om grisen ikke var fullvoksen, var det et svare strev å få den opp på hellgulvet. Den var tung og rund, og den var glatt og sleip av leiren. De fikk den omsider opp på loftet hvor de selv var, og den ble berget.
Hele eiendommen på 29,5 dekar ble begravet under et mange meter tykt leirlag.
Jorden var verdsatt til 1.500 kroner. Resten av eiendommen sto i kr. 1.800. Alt gikk tapt.
Etterpå
308
V E R D A L S B O K A
Martin Olaussen ble tilstått en erstatning på kr. 1.810. Hans gjeld på kr. 1.71 til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad ble betalt og fratrukket dette beløpet.
Petter Sørensen fikk også en erstatning på kr. 375. Han fikk 50 kroner i forskudd.
Skylden for Lyng lille ble i 1895 fastsatt slik:
Gårdsnr. 111, bruksnr. 3, Lyng lille av skyld mark 1,51 et avtak for 20 år av mark 1,51, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,36.
Dette medførte en reduksjon av vei-skatten på kr. 0,52 for første halvår 1893.
Hele eiendommen ble utlagt til Staten i den såkalte Lennes-Lyngteigen. Det tapte arealet hadde vært 29,5 dekar. Av dette var det i statsteigen 20 dekar fast mark,
\ -^^^B^^L 1 tille?£var det p-
i • ^ "^^^^w *%i og 9,5
dekar var elvebredd og sandører. 1 dekai elvelø
g Sofie med sine
™ • ............ m^^^^B^må j 190() bodde jyiartin
0
John Pettersen Lyng. tø ^p„Re§chvoll (Riksvoll) på Melan.
Martin døde på Øra (Mulegården) i 1936.
Gudrun ble gift med Olaf Gustavsen Sem. De bodde i Bjørga. Hun døde i 1967. Peter Matteus ble gift med Karla Strømstad fra Steinkjer. Peter døde 11946 Petter Sørensen bodde siste årene hos sin sønn Martin. Han døde i 1922.
Martin Pettersen ble gift med Nora Antonsdatter Ystgård fra Røra. De bodde på Ørmelen. Han døde i 1942.
Julie Birgitte var i 1900 kvegrøkter på Forbregd. Hun arbeidet også en lang tid i Skalstugan i Sverige. Hun giftet seg ikke.
John Pettersen ble gift med Ber gitte Larsen. De bodde på Tinden. Han arbeidet i lensen til Verdalsbruket. Han døde i 1965.
Om John fortelles det at på grunn av denne opplevelsen var han alltid på vakt når elven gikk stor ved Tinden. Spesielt passet han på i vårløsningen. Dersom den var så stor at isen kunne komme inn over land, fikk ikke hans barn gå og legge seg uten at de hadde klærne på. Han hadde nemlig en gang selv opplevd å måtte rømme ut i bare nattklærne, og det skulle ikke skje en gang til.
Note:
1Dette er fortalt av Einar Lyng, John Lyngs sønn.
Gården
LYNG MELLOM VESTRE 110.1
Lyng mellom vestre ble til i 1835 ved at far og sønn delte gården. Sønnen fikk Lyng mellom vestre, mens faren beholdt Lyng mellom østre.
Lyng mellom vestre var en av de fire Lynggårdene som lå i klynge. Jorden var blandet sammen slik at det ikke er mulig å fastslå nøyaktig hvordan grensene mellom de fire gårdene gikk. Men hele dette valdet lå innesluttet av Ver-dalselven mot syd og vest, Nord-Lyng mot nord, Mo mot øst og Haga mot øst og sydøst.
Det ble fastslått at arealet i 1893 hadde vært på tilsammen 382,87 dekar. Av dette var 265,25 dekar dyrket mark, 98,7 dekar skog, 7,9 dekar eng, 9,5 dekar annen udyrket mark og 1,52 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 13 mark 22 øre.
11890 var utsæden 4,17 hektoliter bygg, 20,85 hektoliter havre, 1,04 hektoliter havre til grøntfor, 0,17 hektoliter erter og 16,5 hektoliter poteter. 0,25 ar ble benyttet til andre rotfrukter enn poteter. På gården fantes det 6 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.
januar 1891 var husdyrbestanden 2 hester, 7 storfe, 5 sauer, 2 griser og 12 høns.
Antageligvis var besetningen omtrent like stor i 1893. Folket
Bruker av Lyng mellom vestre i 1893 var Severin Berg. Han var kommet dit ved giftermål med enken, Marie Ottesdatter. Da raset gikk, bodde følgene mennesker på gården:
Severin Sivertsen Berg, gårdbruker, 39 år
Marie Otelie Ottesdatter, 27 år
Jakob Iversen, sønn, 8 år
Oluf Iversen, sønn, 6 år
Ellev Ellevsen Stubbe, tjener, 19 år
Anton Martinsen, tjener, 17 år
- to tjenere Dessuten bodde på kåret
- Sigrid Anfinnsdatter, kårenke, 68 år
310
V E R D A L S B O K A
Marie Ottesdatter og Severin Sivertsen Berg fotografert i 1896. Barnet på fanget er født etter raset.
Severin var blitt gift med Marie bare kort tid i forveien. Hennes første ektemann, Iver Anneus Jakobsen, døde i 1890. Severin var fra Røra. Hans foreldre var Sivert Johnsen Berg og Beret Maria Pedersdatter fra Østvoll i Verdal.
Marie var datter av Otte Eliassen Lyng søndre og Anne Marta Olsdatter fxci Ncss
Jakob og Oluf var sønner fra Maries ekteskap med Iver Anneus.
Ellev Ellevsen var fra husmannsplassen Stubbe under Stene. Hans foreldres navn var
Ellev Larsen og Ingeborg Anna Ellevsdatter.
Anton Martinsens foreldre var Martin Andreassen og Ingeborganna Anders-datter.
Hvem de to andre tjenerne var, er ukjent.
Sigrid Anfinnsdatter hadde vært gift med Jakob Johannessen, og var således mor til Iver Anneus, Maries første ektemann. Hun var fra Sokndal.
Hva som skjedde
R A S I V E R D A L 311
Her har vi en beskrivelse av hvordan man opplevde raset på disse gårdene.1Ellev Stubbe som var dreng på denne gården, forteller at de ble vekket av en rytter som kom til gårds. Severin Berg ba Ellev om å varsle på de andre gårdene. Ellev så leirmassene like utenfor gårdsporten på en av de andre gårdene. Det var da stilt, men det fløt alt mulig rart ute i leirsjøen.
I likhet med folkene på de andre Lynggårdene, rømte også alle vekk. De sprang oppover bakkene i retning av Mo. De to ungguttene Ellev og Anton sprang med treskoene i hendene.2
Det syn de fikk fremfor seg da nådde frem til Mo, var enda verre enn det de hadde forlatt nede ved Lyng. Det store, uhyggelige, blåsvarte svelget etter raset gapte fremfor dem. Og akkurat da de nådde så pass langt frem at de så gapet nedenfor seg, så de den siste delen av skredet. De så hvordan store jordflak med husrester og skrikende mennesker suste forbi. Og de så hvordan et slik flak hvelvet. Hele flaket veltet rundt, og mennesker, hus og trær som hadde vært på oversiden, var plutselig borte. Overflaten var nå omdannet til en blågrå ujevn flate hvor bare noen trerøtter stakk opp, trerøtter som bare noen sekunder tidligere hadde pekt nedover, men som nå stakk opp som forvridde karikaturer av trær.
Flukten gikk nå nordover. De diskuterte hvorvidt det var tilrådelig å løpe forbi Prestegården. Kursen ble satt noe mer mot nordvest. Først ved Buvollen ved Øgstad stanset de. Da de kom dit, fant de Magnus Larsen Tokstad sittende på en stubbe der. Han og hans familie hadde sprunget dit fra Moåker. ^ Selv hadde de rømt fra husdyrene, men etter kort tid kom de tilbake for å ta hånd om dem.
De første par dagene hadde de tilholdssted på Forbregd.
Ingen mennesker kom til skade, men kårenken mistet to sauer.
Gården måtte fraflyttes omtrent øyeblikkelig. For da elven steg over leir-demningen, og vannet fløt utover, tok elven nytt leie akkurat over det partiet hvor disse fire Lynggårdene lå.
Så i tillegg til de skader eiendommen ble påført av selve leirraset, fikk den også store flomskader da dette skjedde. Store arealer ble dekket av grus, sand og leire, og det tok lang tid før disse jordene kunne tas i bruk igjen.
Skaden på gården ble ganske omfattende. 164,4 dekar av den dyrkede jorden ble ødelagt. 7,9 dekar eng og 26,6 dekar skog gikk også med. Tilsammen utgjorde dette et areal på 198,9 dekar.
Dette tilsvarte 5/7 av jorden.
Jordverdien hadde vært kr. 10.620 før raset. Tapet ble satt til kr. 7.585. Igjen var det da tilsvarende kr. 3.035.
Eiendommen forøvrig var verdt kr. 13.000 før raset. Etterpå sto den i kr. 4.000, slik at tapet kom seg på kr. 9.000.
Etterpå
312
V E R D A L S B O K A
Alle Lynggårdene ble flyttet. Tre havnet på den andre siden av veien fra Stiklestad, mens denne ble flyttet noe lengre mot nord. Etter en tid ble den flyttet enda en gang. Nå ble den liggende på vestsiden av hovedveien et forholdsvis kort stykke mot syd for den opprinnelige plassen.
Severin Berg ble tildelt en erstatning på kr. 7.160. Han fikk kr. 636,65 i forskudd. Av dette var kr. 236,65 til dekning av hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.
Sigrid Anfinnsdatter på kåret fikk kr. 400 i erstatning, og det ble foreslått kr. 400 i årlig livrente til erstatning for tapt kår.
I 1895 ble skylden for gården fastsatt slik:
Gårdsnr. 110, bruksnr. 1, Lyng mellom vestre av skyld mark 13,22 et avtak for 20 år av mark 9,44, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,44.
Lyng mellom vestre sett fra nord i 1918. Foto: Einar Musum.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 3,26 for første halvår 1893.
Den ødelagte jorden var 198,9 dekar. Dette ble utlagt i tre teiger til eieren og en teig til Staten. Av de som ble utlagt til eieren, var to store og en liten. Alle lå i sammenheng med jorden som var igjen. Dette arealet utgjorde til-sammen 135,1 dekar. Av dette var igjen 93,5 dekar fast mark. Resten, 41,6 dekar, var elvebredd og sandører. I tillegg kom 42 dekar elveleie. Statens areal var 32 dekar hvorav 19,4 dekar var fast mark, og 12,6 dekar var elve- bredd og sandører. Dessuten var det 2,4 dekar elveleie. Alt i alt var dette 31,8 dekar mindre enn det som ble ødelagt.
Severin vedble å bruke gården til han døde i 1917. Marie Ottesdatter døde i 1933.
R A S I V E R D A L 313
De to brødrene Jakob Iversen og Oluf Iversen ble også boende på Lyng mellom vestre. Ingen av dem giftet seg. Sigrid Anfinnsdatter døde før 1900.
Ellev Stubbe kjøpte senere Auskinnesset. Denne eiendommen ble kalt Tingvoll. Han var gift med Ragnhild Elise Petersdatter Lindset.
Anton Martinsen fortsatte som dreng på Lyng en tid. Så fikk han arbeid på jernbanen. Hans far kjøpte Høknes, og Anton bodde der i 1900. Han reiste så til Amerika, hvor han var i åtte år. Han giftet seg med Anna Mikalsdatter Kålen fra Ekle.
Anton Høknes døde i 1966.
Noter:
i Fra et lydbåndopptak. Opplysninger ved Meier Høknes.
Verdalsboka - 18
Gården
LYNG MELLOM ØSTRE 110.3
Lyng mellom østre og Lyng mellom vestre ble til da far og sønn delte Lyng mellom i 1835.
Disse to gårdstunene lå helt inntil hverandre på vestsiden av veien fra Stiklestad i 1893. Bare et kort stykke unna mot sydvest lå de to gårdene Lyng søndre vestre og Lyng søndre østre. Og disse fire gårdene hadde jorden liggende som teigblanding, og det er derfor ikke mulig i dag å fastslå hvordan de innbyrdes grensene'var. Men totalt grenset de mot Nord-Lyng i nord, mot Mo i øst, Haga i syd, og elven i syd og vest.
I 1893 ble det fastslått at gården hadde bestått av et samlet areal av 364,93 dekar fordelt på 240,05 dekar dyrket jord, 83,7 dekar skog og havning, 33,5 dekar eng, 3,51 dekar annen udyrket mark og 4,17 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 11 mark 88 øre.
I 1890 ble det sådd 2,78 hektoliter bygg, 22,24 hektoliter havre og 0,23 hektoliter erter. Det ble satt 19,46 hektoliter poteter. På gården fantes det 5 to-hjulte vogner.
januar 1891 var det 2 hester, 6 storfe, 9 sauer, 2 griser og 11 høns.
Hvor stor besetningen var i 1893, er ikke kjent. Men den var trolig noen lunde like stor som i 1891.
Folket
Eierne skiftet en del på denne gården etter at den ble delt. Da raset gikk, sto formelt Karen Maria Andersdatter som eier, men det var hennes sønn Johannes Johannessen som brukte den.
Følgende bodde der da raset gikk:
Johannes Johannesen, gårdbruker, 23 år
Oline Gustava Olsdatter, kone, 26 år
Karla, datter, 1 1/2 måned
Karen Maria Andersdatter, kårkone, 60 år
Mette Oline, datter, 17 år
tre tjenere (Mette er muligens tatt med i dette tallet)
Johannes var sønn av den forrige eieren Johannes Olsen og den ovenfor-nevnte Karen Maria Andersdatter. Oline Gustava var datter av Ole Olsen og Gurianna Larsdatterpé. Ness østre.
316
V E R D A L S B O K A
Karen Maria var fra Stuskin. Hennes foreldre var Anders Jakobsen og Marta Sevaldsdatter.
Mette Oline var Karen Marias datter, og således søster av Johannes.
Hvem de tre, eventuelt to tjenerne var, har ikke lyktes å finne ut.
Hva som skjedde
Her finnes litt opplysninger om hva som hendte.1
De ble vekket av raset, og de kom seg ut. De rakk visstnok å få på seg litt klær. Krøtterne ble sluppet ut og drevet foran dem oppover mot Mo. De var overbevist om at gården ville gå under.
Mette og Karen ble sendt i forveien oppover
mot Mo. De bar med seg Karla som bare var seks Oline Gustava Olsdatter Lyng.
uker og var blitt døpt helgen før. De andre skulle få med seg husdyrene. Begge to var nærmest hysteriske, men Karen var den roligste. Da de skulle passere et gjerde, sa Mette at de måtte legge fra seg lille Karla. Hun ville ikke greie seg allikevel. Karen protesterte på dette. «Vi skal ta med jentungen!» sa hun. Og slik ble det.2
Inne i kårstuenpå Lyng mellom østre sommeren 1903. Personer merket med * var ikke til stede da raset gikk. Fra v.: Oline Gustava Olsdatter, Karen Maria Andersdatter, Anna Karmhus * Olaus Karmhus *, Karla Johannes-datter, Mette Oline Johannesdatter.
R A S I V E R D A L 317
På Mo var folkene borte. Dyrene ble etterlatt der, og de gikk oppover mot Gjermstad. Derfra gikk de til Karmhus i Leksdalen hvor Karen Marias eldste søster, Anna, var kone. Der var det samlet mye folk som hadde rømt fra raset.
Etter hvert som situasjonen stabiliserte seg, ble det klart at de ikke kunne vende tilbake til gården. Elven tok leie over dette området, og omtrent alt ble ødelagt. Grunnen ble delvis gravet unna husene, og mye av den jorden som var blitt forskånet for ødeleggelse av selve raset, ble nå rasert av elven. Store grusmengder la seg opp over alt.
Dyrene ble værende på Mo Det ble ødelagt et areal av 185,83 dekar. Av dette var 104,25 dekar dyrket jord, 70,39 dekar var skog, 4,17 dekar var veier og bebyggelse, og 3,51 dekar var annen udyrket mark.
Mette Oline
Lyng.
Johanne s datt er
På gårdsplassen på Lyng mellom østre i 1903. Personer merket med * var enten ikke til stede eller de var ikke født da raset gikk. Fra v.: Marie Aspås (var med i raset på Krågsmoen), Mette Lyng, Julie Lyng *, Karla, Karen Lyng, Ingemar Karmhus *, Olaus Karmhus *, Anna Karmhus * Oline Lyng, Olga Lyng *, Martin (dreng på Lyng - uvisst om han var der i 1893), på hesten en liten gutt, ukjent *.
318
Dette tilsvarte 3/4 av jorden.
V E R D A L S B O K A
Jordverdien før raset ble satt til kr. 9.100. Skaden på jorden beløp seg til kr. 6.850 slik at det ble igjen en verdi tilsvarende kr. 2.250.
Resten av gården var verdsatt til kr. 11.500. Skaden ble taksert til kr. 8.300, og det sto således igjen verdier for kr. 3.200.
Etterpå
Johannes Johannessen fikk en erstatning på kr. 6.800. Han fikk kr. 650 i forskudd. Karen Maria Andersdatter som var kårkone, fikk kr. 600 i erstatning. Hun fikk 100 kroner i forskudd. Dessuten ble hun anbefalt en årlig livrente på kr. 400 som erstatning for det tapte kåret.
I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 110, bruksnr. 3, Lyng mellom østre av skyld mark 12,16 et avtak for 20 år av mark 8,91, og deretter for bestandig et avtak av mark 7,91.
Familiebilde av Johannes 'familie i Amerika. Foran fra v.: Johannes Johannessen Lyng, Borghild, Marta (hans 2. kone f. Balgård). Bakfra v.: Olga, Oskar, Julie. Bare Johannes var på Lyng da raset gikk. Se også bilde under Lyng søndre østre.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 3,07 for første halvår 1893.
Det ødelagte arealet på 179,1 dekar ble utlagt i tre teiger, to til eieren og en til Staten. Eierens parter lå ved hjemteigen. De var på 111 dekar. Av dette var 90,2 dekar fast mark og 20,8 dekar elvebredd og sandører. I tillegg var det 12 dekar elveleie. Statens part var 31,9 dekar hvorav 17,9 dekar var fast
R A S I V E R D A L 319
mark, og 14 dekar var elvebredd og sandører. I tillegg til dette var 2 dekar elveløp. Det utlagte området var således på 142,9 dekar eller 36,2 dekar mindre enn det som hadde gått tapt.
Statens del inngikk i den såkalte Lennes-Lyng-teigen som senere ble kalt Statsteig B. Johannes og Oline fortsatte på gården. De fikk flere barn. Men i 1903 utvandret han til Amerika. Hans kone ble igjen, og hun døde her i 1905. Han vendte tilbake og utvandret for andre gang i 1906, denne gang sammen med tre av barna. Gården ble overdratt til Nils Andersen Brenne.
Men Karla ønsket ikke å reise. Hun ville til sin bestemor som da bodde på Karmhus. Den yngste datteren, Lilly, som bare var 3 år, kunne heller ikke være med da Karla, som var eldst, ikke reiste. Senere sies det at Karla angret på at hun ikke ble med, for da hadde også Lilly kommet til Amerika.3
Johannes giftet seg med Marta Balgård fra Verdal som han traff i Amerika. Han døde i North Dakota i 1920.
Kårkona Karen Maria Andersdatter døde på Gamlehjemmet i 1920. Karla ble gift med Peder Johannessen Sende. Hun døde i 1991.
Mette Oline flyttet til Trondheim hvor hun blant annet var selskapsdame for en fru
Bøckmann. Hun var ugift. Hun døde i 1944.
Lyng mellom østre og i bakgrunnen Lyng søndre vestre sett fra sydvest i 1918.
Foto: Einar Musum.
Noter:
1 Fortalt av Karla Sende, som selv var med, dog bare 1 xhmåned gammel. Hun gjenga hva hennes tante Mette hadde fortalt.
2 Opplysninger ved Aslaug Melby, Karlas datter.
3 Opplysninger ved Oline Åsan og Johannes Sende, to av Karlas barn.
LYNG NORDRE (NORD-LYNG) 111.1
Gården
Nord-Lyng eller Lyng nordre var som navnet sier, den nordligste av Lyng-gårdene. Hvordan den opprinnelige storgården Lyng ble delt tidligere, er beskrevet andre steder. Men det kan dog bemerkes at mens den andre parten ytterligere ble delt, ble ikke Nord-Lyng delt flere ganger, og følgelig var dette en av de aller største gårdene som ble ødelagt av Verdalsraset.
Nord-Lyng lå nede på elvesletten noe lavere enn de andre Lyng-gårdene. Mot vest grenset gården mot Verdalselven. Mot nord grenset den mot Heg-stad. Helt oppe i det nordøstre hjørnet nådde valdet opp til Prestegårdsval-det. Mot øst og syd lå valdene til de øvrige Lynggårdene.
Beregninger som ble foretatt like etter raset, viser at det totale arealet på gården hadde vært 811,05 dekar. Av dette hadde det dyrkede arealet utgjort 377,2 dekar. Skog og havning utgjorde 393 dekar, mens eng og annen udyrket mark utgjorde tilsammen 40,85 dekar.
Matrikkelskylden var på hele 33 mark 26 øre.
Utsæden var i 1890 9 hektoliter bygg, 45 hektoliter havre, 4 hektoliter havre til grøntfor, 0,4 hektoliter erter, 50 kilo gressfrø og 32 hektoliter poteter. 0,07 ar ble brukt til andre rotfrukter, og kjøkkenhagen var på 0,1 ar. Videre fantes det 8 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin på gården.
Husdyrbestanden var pr. 1. januar 1891 6 hester, 22 storfe, 15 sauer, 7 griser og 10 høns.
I 1893 var besetningen 7 hester, 21 storfe, 20 sauer, 6 griser og et ukjent antall høns. Forsikringsprotokollen forteller også om en stor gård. Husene er beskrevet slik: Hovedbygning bestående av to kammer, kjøkken, fordør samt over-værelser; to stabbur;
ladebygning med to kornstål, to høylåver, og påbygget kjørehus og treskemaskin; vedsagskur med grisehus; uthus bestående av vogn-bod, staurhus og småfehus med gang mellom, gjødselrom med stall og stallport; og tørkehus. Det blir spesielt bemerket i forsikringsprotokollen at husene er forsynt med nevertak og bordkledning. Forsikringssummen i 1893 kan ikke utledes, da gården var utmeldt fra Branntrygdelaget i 1880.
Derimot står løsøreforsikringen. Den var eksklusive krøtter på kr. 6.500.
Avlingen var forsikret slik: 70 tønner bygg - kr. 840; 250 tønner havre
R A S I V E R D A L 321
kr. 2.000; 400 lass høy - kr. 4.000; og 220 berger halm - kr. 660, tilsammen kr. 7.500.
I en brannforsikringsprotokoll tilhørende Verdal kommune er husene på gården beskrevet slik:
Et våningshus i to etasjer oppført av tømmer på syllmur av stein med tak av bord, tekket med never og torv, 28,2 meter langt, 6,5 meter bredt og 4,7 meter høyt under raften. Det er innredet med 3 beboelsesværelser, kjøkken, gang og størhus nedenunder. Ovenpå er det 6 beboelsesværelser og gang. Bygningen er utvendig panelt og innvendig forsynt med gulv, loft, 23 fag vinduer, 14 dører, 1 skorstein og 2 loddpiper, 5 kakkelovner og 1 komfyr. Av værelsene er 4 tapetserte og malte. Det finnes 2 trappeganger. Under bygningen finnes en kjeller av gråstein.
Takst for bygningen kr. 3.900 murverket » 300
ovnene 200
kr. 4.400
Et stabbur 3,76 meter i øst for ltr a, 6 meter langt, 5 meter bredt og 3,76 meter høyt under raften oppført i to etasjer av tømmer på stolper med tak av bord, tekket med never og torv. Gulv og loft er innlagt, og det er innsatt 2 dører, 1 vindu og 1 trapp. Det er utvendig panelt.
Takst kr. 540
Et stabbur 3,13 meter i øst for ltr b, 6,58 meter langt, 5,64 meter bredt og 4 meter høyt under raften. Det er oppført av tømmer i to etasjer på stolper med tak av bord, tekket med never og torv. Gulv og loft er innlagt, og det finnes 1 dør, 1 vindu og 1 trappeoppgang. Det er utvendig panelt.
Takst kr. 600
En vedbod 1,25 meter i øst for ltr c, 5,64 meter lang, 6,27 meter bred og 3,76 meter høy under raften. Den er oppført i to etasjer av tømmer med tak av bord, tekket med never og torv.
Takst kr. 160
En ladebygning 9,41 meter i nord for ltr d som den danner en vinkel med, 34 meter lang, 9,41 meter bred og 5,64 meter høy under raften. Den er oppført fra nytt i to etasjer av stolpeverk med oordkledning og med tak av spon. Den er innredet til vedbod, vognbod, soverom, 2 kornstål nedenunder, ovenpå er halmrom med kjørebro. Gulv og loft er innlagt over alt. Det er anbrakt 14 fag vinduer, 5 dører og 3 porter. Bygningen er uten maling.
Takst kr. 3.500
322
V E R D A L S B O K A
En stall og fjøsbygning vegg i vegg med ltr e som den danner en rett vinkel med, 50,2 meter lang, 9,41 meter bred og 5,64 meter høy under raften. Den er oppført fra nytt i to etasjer av tømmer i nederste og bordkledt sperr-verk i andre etasje med tak av spon. Den er innrettet til stallport, stall, gjød-selhus, fjøs, fjøsport og grisehus i nederste etasje, alt med fornøden innredning. Ovenpå er høylemmer med kjørebro. Gulv og loft er innlagt over alt, og det er anbrakt 23 fag vinduer, 9 dører og 3 par porter. Bygningen er uten maling. Hele bygningen er panelt utvendig.
Takst kr. 5.700
En smie over 47 meter fra nærmeste hus, 6,90 meter lang, 5,64 meter bred og 2,19 meter høy under raften. Den er oppført i en etasje av tømmer med tak av bord, tekket med never og torv og med 1 skorstein, 1 dør og 1 vindu.
Takst for huset kr. 80 muren » 20
kr 100
I protokollen er forsikringssummen oppført med tilsammen kr. 16.000, men summen av beløpene gir kr. 15.000. Men uansett dette var Nord-Lyng i sannhet en meget stor gård.
Folket
Gunder Gundersen Vodal fra Sparbu kjøpte Nord-Lyng i 1879. Han var gift med med Kirsten Petersdatter Hegstad fra Sandvollan. Gunder døde i 1892, slik at Kirsten satt igjen som enke på gården da utraset gikk.
Følgende personer befant seg på Nord-Lyng natten til 19. mai 1893:
Kirsten Petersdatter Vodal, gårdbruker, enke, 39 år
Gerhard, sønn, 15 år
Andreas, sønn, 12 år
Peder Konrad, sønn, 9 år
Gudrun, datter, 2 år
Ole Martin Olsen, dreng, 22 år
Marit Andersdatter, tjener, 40 år
Kristine Karlsdatter, tjener, 21 år
Ingeborg, gjeterjente, 18 år (?)
Kirstens foreldre var Peter I. Hegstad og Karoline fra Sandvollan Ole Olsen var sønn av
Ole Olsen Bjartnes og Marta Bårdsdatter Oppem.
Han hadde kommet til Nord-Lyng som dreng bare kort tid før raset. Marit Andersdatters
foreldre var Anders Pedersen og Marta Pettersdatter
som var på husmannsplassen Vistvollen i 1865. Da var Marit 12 år. De var også på Lille Viken. Marit ble derfor kalt Marit Vigen.
R A S I V E R D A L 323
Ir
Familien på Nord-Lyng. Fra v.: Gerhard, Peder Konrad, Andreas. Kirsten Petersdatter Vodal med Gudrun på fanget.
Kristine Karlsdatter var fra husmannsplassen Hagahaugan, og var datter av Karl Kristoffersen og Ane Larsdatter.
Ingeborg var trolig den Ingeborg Hansdatter som er oppført i de offisielle listene over skadelidte. Hun oppgies der å ha vært fra Lyngsholmen. Hun var opprinnelig fra Stod.
Hva som skjedde
Rasnatten lå Kirsten sammen med sine barn i første etasje. Tjenerne lå oppe i andre etasje.
Kirsten fortalte etterpå at hun ble vekket om natten av et uforståelig bulder.
324
V E R D A L S B O K A
R A S I V E R D A L 325
Hun sprang ut av sengen og vekket barna. Ikke før hadde hun gjort det, før leirmassen veltet inn gjennom døren og vinduene og fylte rommet på kort tid.
Tjenestedrengen Ole kom seg ned og bort til døren inn til rommet deres. Men de klarte ikke å få den opp da den slo utover og fikk derved trykket av leirmassen mot. Etter hvert steg leiren så mye at Ole måtte trekke seg opp på loftet igjen.
Trykket fra leiren sprengte ut en vegg, og nå steg den raskt.
Kirsten og barna måtte klatre opp på bord og stoler for å holde seg over leirmassene. Til slutt sto Kirsten på et bord ved en vegg og støttet albuene på en dørkarm. I armene holdt hun lille Gudrun. Da nådde leiren opp under armene på henne.
En av guttene støttet seg også til den samme dørkarmen mens føttene hvilte på en kuffert som hadde flytt opp på litt fastere leire. Den andre av guttene hadde kommet seg opp på restene av den nedbrutte delings veggen, mens den tredje hadde klart å komme seg opp på toppen av den store slagurkassen som sto ved den ene veggen.
Der befant de seg alle fem i stummende mørke. Det var helt tett, og luften ble etter hvert svært dårlig. Kirsten sa selv at da ba hun til Gud om at han for barnas skyld måtte skaffe dem lys og luft. Og i det samme sank leiren ved veggen som ble trykket inn, og det slapp inn både lys og luft.
Men fremdeles var de fullstendig innesperret. Og der satt de i flere timer. Guttene var hele tiden opptatt av at moren klarte å holde lille Gudrun over leiren.
I mellom tiden hadde tjenerne på loftet antatt at de nede hadde druknet, og Ole hadde begynt å rive bordkledning av veggene for å bygge bro inn til fast land. De tre tjenestejentene hjalp til med dette, og Marit Vigen har fortalt at blodet rant fra fingrene på dem alle, og de var helt utkjørte av det harde arbeidet.1
Da dette arbeidet var kommet så langt at de skulle til å forlate huset, hørte Kirsten dem. Det er litt uklart hvorvidt hun hørte at de snakket sammen oppe på loftet, eller om hun hørte dem utenfor huset. Hun satte da i et skrik, og da Ole hørte dette, styrtet han øyeblikkelig inn i det rommet som var over det de var innesperret i.
En mellomvegg var slått skjev, og der var det sprekker i gulvet. Han rev vekk mellomveggen som sto tvers over gulvplankene, og dermed fikk han tak med fingrene mellom plankene borte ved veggen. Uten noe redskap eller verktøy og bare med hendene som hjelp, klarte han å rive løs gulvplankene slik at han fikk trukket de fem som befant seg der nede opp på loftet. Også her hjalp de tre jentene til med å både bryte opp golvet og trekke de nedenunder opp på loftet.
326
V E R D A L S B O K A
Det måtte til en mann med kjempekrefter for å klare dette. Men han slet sund en finger på venstrehånden slik at den måtte amputeres etterpå.2
Da alle var kommet opp på loftet, sørget Ole Olsen for at både Kirsten og barna og tjenerne kom seg helskinnet til lands ved å gå ut gjennom et vindu og over broen han hadde bygget. Derpå ble de tatt med til Prestegården hvor de ble tatt hånd om.
For sin redningsdåd ble Ole Olsen tildelt redningsmedaljen.
Andreas har også fortalt hvordan han opplevde redselsnatten:3
«Vi bodde på Nord-Lyng. Våren hadde vært regnfull, og elven som gikk langs den søndre del av eiendommen, var vokset. I snøløsningen hendte det at den oversvømmet endel av jorden som lå nærmest. Det dannet seg en isdemning ved Ros voll, som lå nedenfor Lyng.
Vi merket ikke noe særlig da vi gikk til køys om kvelden 18. mai. Vi lå i første etasje i nordenden av huset, og tjenerne i annen etasje mot syd.
Andreas Gundersen Vodal.
Ved midnattstid våknet vi ved at vann fosset inn i rommet og skjønte ingen ting, men satte det i forbindelse med elven uten å kunne finne noen forklaring. Gårdsgutten Ole løp straks ned for å hjelpe oss ut. Han kom seg gjennom stuen og kjøkkenet bort til døren av vårt soverom. Jeg sprang bort til døren og snakket med ham. Døren
svingte inn i kjøkkenet, og da vannet presset på fra den siden, klarte vi ikke, tross felles anstrengelser, å åpne døren mere enn at vi kunne stikke hånden gjennom åpningen. Vannet steg så fort at Ole selv måtte se å komme i sikkerhet. Han fikk åpnet kjøkkenvinduet og kom seg på en eller annen måte opp i annen etasje. Vannet fortsatte å stige og gikk til slutt over gulvet hvor tjenerne oppholdt seg.
Vi som lå i første etasje, ble selvfølgelig avskrevet som druknet.
Det var vi imidlertid ikke. Da vannet var kommet så høyt at det var omtrent en halv meter til taket, ble det stille.
Der lå vi da, fem mennesker i stummende mørke, mor, tre gutter i alder fra 15 til 9 år, og minstebarnet, en pike på 3 år. Tresengene var flytt opp, og vi holdt oss, så merkelig det enn kan synes, hele tiden over leirsørpen. Vi kunne ikke se hverandre. Jeg husker at min eldste bror, Gerhard, sa at han kjente klokkekassen under seg. Klokken var antagelig blitt stående mere eller mindre på plass.
R A S I V E R D A L 327
Mor var kjekk. Hun måtte hele tiden holde den lille piken over sørpen. Hun innga oss mot, så vi følte oss sikre på at vi ville bli reddet.
Fra tid til annen skrek vi om hjelp, men ikke noe svar. Ole fortalte senere at det var skrik over alt, og brøl fra husdyrene.
Utpå natten kom det en liten lysstripe fra veggen, like under taket, og det var en stor oppmuntring. Det bekreftet at huset hevet seg opp fra grunnmuren. Jeg kan ikke huske at det ble så lyst at vi kunne skimte hverandre.
Mens vi lå der nede, var Ole gått i gang med å lage en gangbane bort til nærmeste haug. Avstanden var noe slikt som 100 meter. Han rev av den ytre bordkledningen av huset og la flåter oppå leir sørpen. I sekstiden om morgenen var han nesten fremme.
Litt før at han og de andre tenkte å forlate stedet, og mens han holdt på å rive av de siste bordene, syntes han at han hørte lyd fra oss og gikk opp på loftet over vårt soverom. Da visste vi at redningen var der. Gulvbordene hadde forskjøvet seg litt, så at han fikk tak med fingrene. Sterk som en bjørn, som Ole var, rev han uten noe redskap, opp gulvet og drog oss opp, en etter en. Da hadde vi ligget dernede i 6 timer. Noe trivelig oppholdssted hadde det ikke vært, men vi kom fra det uten noe men.
Vi fant noe klær og tok på oss. Jeg husker at jeg brukte en bukse som hadde tilhørt far, som var død året før. Buksen var i største laget for meg.
Vi kom oss så i land og gikk opp til Prestegården, lengere oppe i bygden. Utpå dagen ble vi hentet til Støp og var der etpar dager til vår onkel på Sand-vollan kom, og vi ble med ham.
Som nevnt, fikk vi ingen skader av det triste opphold i sørpen. Mor levet til hun ble 89 år. Min eldste bror, Gerhard, drog til sjøs, pådrog seg sykdom og døde bare 22 år gammel. Selv er jeg snart 91 år og driver fortsatt som ingeniør. Konrad, min yngste bror, er 88 år, og min søster Gudrun 80 år. Begge er i god helbred.» Konrad Vodal har fortalt sine opplevelser slik:4
«Da utraset kom i 1893 var var jeg 9 1/2 år. Far min var død høsten før, og mor og vi fire ungene var tilbake. Søskenene mine var Gerhard 15 år, Andreas 13, og jeg halvt tiende og Gudrun 3 år.
Vi var inne i et kammers ved siden av kjøkkenet og våknet om natten ved halv ett-tiden ved at dørene ble slått opp helt ut så vi så ut over som en fjord gjennom døren. Og vannet kom styrtende inn gjennom dørene, og det steg nokså fort. Og Ole Martin, drengen vår, prøvde å komme seg ned. Men da han kom ned trappen, gikk trappen i vei, den. Så kom han inn i kjøkkenet og prøvde å komme inn i kammerset til oss og hjelpe oss ut. Men han fikk ikke opp døren. Vi tok i alt det vi vant alle sammen, og han skuvde på, og han var en kraftig kar. Men vi fikk ikke opp døren mer enn ca. 20 centimeter. Og så steg vannet så fort at han måtte se til å redde seg selv. Han
328
V E R D A L S B O K A
Peder Konrad Gundersen Vodal montert inn på bilde av tomten av Nord-Lyng.
slo seg ut gjennom kjøkkenvinduet og slo ut et vindu i andre etasje og berget seg oppå der.
Han var der til det stilnet av litt. Det var slik at Nord-Lyng var en gammel skyssgård, slik at det ikke var noen adgang mellom tjenerne og husbondfolket, slik at han kom ikke innpå det lortet der tjenerne var. Men da det ble litt stillere, roligere, hoppet han ut gjennom vinduet på en stol han kastet ut foran seg. Og så hoppet han videre bort til det vinduet der tjenerne var.
Og da gikk vannet opp på golvet inne på loftet. Så han gikk ut fra at vi hadde druknet. Han trodde vannet var like høyt der vi var også. Men det var ikke det. Huset hadde seget litt ned fra muren på den enden der tjenerne var slik at det var så vidt vi hadde et lite rom mellom loftet og leirsuppen der vi lå. Det var så vidt vi hadde hodet mellom.
Mørkt var det, det gikk over vinduene. Og det begynte å bli lite luft så det ble tungt å puste. Vi lå der og kauket hele natten, men det var ingen som hørte oss slik at det begynte å se nokså svart ut, ja.
Men mor ba til Gud om at det måtte bli litt luft for vår skyld slik at vi
R A S I V E R D A L 329
ikke skulle kveles. Og det ble som at en stokk i muren vred seg ut slik at det ble en liten luftning der.
Jeg lå på en kuffert som fløt opp. Den hadde Andreas bøkene sine i. Og Gerhard hang visst fast oppe på klokkekassen. Mor sto på bordet og holdt Gudrun i armene og stødte seg på vinduskledningen. Der sto hun hele natten. Hvor Andreas var, vet jeg ikke. Men han hadde noe han sto på, han også, slik at han kom med hodet over sørpen.
Og der lå vi nå til om morgenen i seks-tiden. Da kom han Ole. Han holdt på å skulle redde seg og de andre tjenerne til fast land. Og han kom så langt ut at han kom utenfor veggen hos oss. Han hadde revet av panelingen med bare fingrene. Han hadde ikke noe verktøy. Han hadde ikke så mye som en kniv, den hadde han lagt igjen i stallporten. Han hadde skodd hestene dagen før, sa han.
Men da han kom utenfor veggen der vi lå, så hørte han vi kauket. Og så kom han inn på loftet. Der hadde stuen sviktet så mye at det var sprekk mellom to planker over åsene slik at han fikk fingrene under. Der brøt han opp gulvet, brøt opp gulvplankene, rev opp gulvet og trakk oss opp, en om gangen.
Temmelig leiret var vi, og vi hadde ikke noen klær til pusse av oss med på loftet heller. Vi fikk nå på oss noen klær som vi fant etter far min. Og så skulle vi prøve å komme oss til land. Ole fortsatte å rive av panelingsbord og la bortover leirsørpen. Han hadde kommet så langt at han var nesten fremme da han kom utenfor veggen hos oss.
Men da vi skulle til å gå, jeg husker jeg gikk sist fordi jeg var minst og lettest, gikk det meg til knærne da jeg gikk etter bordene.
Men vi kom oss til fast land. Og vi trodde det bare var oss som var blitt rammet av denne ulykken, for det var flatt ved Nord-Lyng. Men da vi kom oppover høyden bortover mot Mo, da så vi hvordan det så ut. Leirmassene lå hele dalen nedover.
Også gikk vi videre bortover til vi kom til Prestegården Auglen. Og der var det mye folk samlet som hadde reddet seg unna. Noen hadde mistet alle sine, og det var et sørgelig hus der.
Vi var der til vi fikk sendt beskjed til Støp, det var folk vi kjente godt, og fikk dem til å komme og hente oss.5Og vi var der til slektningene våre på Sandvollan kom og tok vare på oss.
Ole var i aktivitet senere etter han hadde reddet oss.
Han traff prins Carl da han var her. Prinsen så seg hag i Ole, han ville ha han til å komme til Stockholm for å bli med i kongens garde, for han var en kraftkar å se til også.»
En annen som har beskrevet sine opplevelser på Nord-Lyng natten til 19. mai, er Kristine Karlsdatter fra Hagahaugan. Hun var der, som fortalt ovenfor, som tjenestejente.6
R A S I V E R D A L 330
«Jeg var på Lyng da utraset kom. Det hadde vært kaldt og regnet hele våren. Akkurat den dagen hadde vi vært svært tidlig oppe, og det hadde vært uvanlig mye å gjøre, så da kvelden kom, var vi trette og sovnet med det samme vi la oss.
Fruen og barna lå nede, men tjenestefolket lå oppe. Plutselig våknet vi av et veldig dunder. Jeg trodde det var verdens undergang. Utenfor vinduet mitt så jeg hvordan hus og trær kom farende forbi.
Jeg hørte dyrene brøle og mennesker som skrek i dødsangst, og jeg var aldeles sikker på at jeg skulle dø. Det verste var at jeg ikke visste hvordan det var hjemme. Jeg visste jo at jeg aldri mer skulle se dem, men jeg hadde så gjerne villet dø sammen med dem.
Men jeg døde ikke og ingen av de andre på Lyng heller, selv om vi trodde at fruen og barna, som var nede, var døde. Vi kunne jo se at leiren sto oppe ved vårt vindu, og huset hadde ristet så mye at vi trodde det skulle ramle sammen.
Mens vi pratet om hvordan vi skulle komme oss
Kristine Karlsdatter
derfra, hørte vi at det var noen der nede som Hagahaugan
banket i
taket og ropte, og da visste vi at det var liv der, men hvordan skulle vi kunne hjelpe dem?
Men Ole, han var dreng på gården, var veldig sterk. Han brøt opp gulvet med bare hendene, for det fantes ikke noe verktøy, og dro dem opp. Da vi kikket ned, så vi at det var aldeles fullt av leire der. De hadde stått oppe på bordet, og en av småguttene hadde sittet oppe på klokkekassen.
Da alle var oppe, fortsatte Ole å bryte løs bord. Dem la han over leiren, slik at vi kunne gå på dem til fast mark. Vi kunne ikke se noe, men jeg fikk senere vite at akkurat der vi hadde gått, fant man elleve døde. Om jeg hadde visst det, er jeg ikke sikker på om jeg hadde tort å gå.
Ja, så levde jeg, men jeg visste fremdeles ikke hvordan det hadde gått med mine, og jeg våget ikke en gang å håpe på at jeg skulle få se noen av dem igjen.
A, hvor jeg var lykkelig da det viste seg at alle hadde klart seg. Men mor trodde ikke at jeg levde, for hun kunne se hvordan det så ut omkring Lyng. De hadde alle sprunget opp til Mo som lå høyt, da det begynte. Den eneste som ble igjen nede ved huset, var farmor, men hun klarte seg også. Og senere traff vi henne hos en gammel kone.
Verdalsboka - 19
R A S I V E R D A L 331
Nelius og Martina hadde små barn. De hadde hatt hver sin på armen og de andre på slep.7Hele tiden mens de sprang for å komme høyere, så de trær komme mot seg, og de måtte hele tiden forandre retning. Men til slutt kom de i sikkerhet.
Etter dette våget ingen å bo på det gamle stedet, og hele huset ble flyttet til Breding.8Etter raset gikk jeg og lette etter sakene mine. Det eneste jeg fant igjen var min
salmebok som jeg hadde fått av far. Men den var full av leire og gjennombløt. Jeg gikk ut i skogen og hengte den på en grein og forsøkte å tørke den. Den ble aldri så fin som den hadde vært, men jeg har den fremdeles.»
Som det fremgår av beskrivelsene, er det en del ting som blir berettet på forskjellig måte. Det hadde naturligvis sammenheng med de enorme sinns-påkjenningene alle var utsatt for. Og det som den ene opplevde som en evighet, var kanskje for den andre bare et øyeblikk.
Men det er en kjensgjerning at husene var blitt revet av murene og ført et par hundre meter nordover. De ble liggende spredt utover i leirhavet. Muligens var det dette som var årsaken til at de som lå nede, berget livet. Andreas mener at huskassen fløt opp, mens Kristine forteller at leiren sto til opp under vinduene i andre etasje. Her har vel begge rett, for mens Kirsten og barna var i nordenden av huset, var tjenestefolkene i sydenden, og huset som var revet av murene, kunne godt stikke dypere i den ene enden enn i den andre. Den 20. mai om kvelden ble soldatene budsendt for at de skulle prøve å redde noen av husdyrene på gården. Brølene fra de stakkars dyrene hørtes langt avgårde. Det var først mulig å komme seg dit ut etter at vannet hadde steget over leiroverflaten. Å ta seg ut til gården var en vanskelig og farefull jobb. De først ankomne registrerte at tre av hestene lå nede i leirgjørmen med mulen så vidt over overflaten. De var fotbundet, og det var ingen mulighet for å berge dem. De ble derfor slått ihjel. De fire andre hestene lå således til at det på det daværende tidspunkt var uråd å komme bort til dem på grunn av at det lå stokker fra
vegger og tak på kryss og tvers.
Ingen av kyrne kunne berges, men de tok med seg to griser i land.
Et nytt forsøk ga som resultat at to av de gjenværende hestene ble berget opp på høyloftet. De hadde da stått med forbenene i krybben. De to siste omkom. Ytterligere en gris ble tatt i land.
Og de to levende hestene ble så omsider berget i land neste dag av de militære under store anstrengelser.
5 hester, 21 storfe, 20 småfe, 6 griser og et ukjent antall høns gikk tapt.
Dessuten ble 361,3 dekar dyrket mark, 39,4 dekar eng og 256 dekar skog og havning, tilsammen 656,7 dekar ødelagt.
332
V E R D A L S B O K A
Bare 15,9 dekar dyrket mark, 137 dekar skog og 1,45 dekar annen udyrket jord unngikk ødeleggelse. 13/14 av gården ble ødelagt.
Det ble fastslått at jorden på Nord-Lyng hadde hatt en verdi av kr. 26.200 før raset. Tapet ble satt til kr. 24.330. Bare jord til en verdi av kr. 1.870 var igjen. Eiendommen forøvrig hadde en verdi av kr. 32.000. Av dette gikk kr. 28.800 tapt. Kun kr. 3.200 var igjen.
Etterpå
I Velferdskomitéens protokoll står det at på det første møte i komitéen, 20. juni 1893, ble det opplyst at det var blitt utbetalt 5 kroner til Kirsten Vodals eldste sønn. Pengene ble brukt til kjøp av skolebøker.
Ruinene av Nord-Lyng i 1918. Dette er bordkledningen av hovedbygningen.
Foto: Einar Musum.
Den 5. september fikk hun videre utbetalt kr. 100 som skulle brukes til underhold av henne selv og hennes familie. Dette beløpet var en gave.
I erstatning fikk Kirsten Vodal kr. 20.400. Dette var det største erstatningsbeløp som ble utbetalt etter ulykken. Men så hadde hun også lidt det største økonomiske tapet av alle. Hun fikk utbetalt kr. 463,08 i forskudd. Av dette var kr. 363,08 til dekning av hennes gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.
Om Ole Olsen står det at han fikk kr. 10 i erstatning. Her er det imidlertid en feil, for det står også at forslaget var kr. 50, og at han fikk kr. 25 i forskudd. Trolig fikk han kr. 50.
R A S I V E R D A L 333
Et nytt bilde av ruinene av Nord-Lyng, denne gang fra 1924. Fra v.: Erich Krebs (tysk), Gunnar Konradsen Vodal, Svanhild Konradsdatter Vodal, Konrad Vodal, Clara Reynolds (Andreas' kone), Bothild Finsvik Vodal.
Foto: Andreas Vodal.
Videre fikk Marit Andersdatter kr. 25, Kristine Karlsdatter kr. 40, og Ingeborg Hansdatter kr. 40. Skylden på Nord-Lyng ble fastsatt slik i 1895:
Gårdsnr. Ul, bruksnr. 1, Lyng nordre av skyld mark 31,75 et avtak for 10 år av mark 29,48, deretter for 10 år et avtak av mark 26,48, og derpå for bestandig et avtak av mark 23,48.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 10,17 for første halvår 1893.
Det ble antatt at 656,7 dekar gikk tapt. Hele eiendommen ble utlagt til Staten i den såkalte Lennes-Lyng-teigen. Staten fikk 696,1 dekar, 39,4 dekar mer enn det som var ødelagt. Av dette var 560,1 dekar fast mark og 136 dekar elvebredd og sandører. I tillegg kom 86,4 dekar elveleie.
Lennes-Lyng-teigen ble senere kalt Statsteig B.
Kirsten giftet seg på nytt med Bonsak J. Sem fra Frosta. Hun døde i 1943 på Haugan på Ekne hos sin sønn Konrad.
Gerhard døde allerede i 1900 av tuberkulose. Han var da ugift.
Konrad giftet seg med Bothild Johannesdatter Finsvik, og de slo seg ned på Haugan vestre på Ekne. Han døde i 1975.
Andreas utdannet seg som ingeniør, og som sådan flyttet han mye rundt både her i landet og i utlandet. I Canada giftet han seg med Clara Reynolds. Han døde i Odda 1974.
334
V E R D A L S B O K A
R A S I V E R D A L 335
Gudrun bodde også på Ekne hos sin bror Konrad. Hun døde ugift i 1973.
Ole kalte seg senere Ole Olsen Lyng. Han ble gift med Jør gine Stokkan fra Åsen. Han døde på Skatval i 1941.
Marit Andersdatter var ugift. Hun var preget av opplevelsene denne uhyggesnatten i mai 1893. Hun ble nervøs og engstelig av seg. Det ble sagt at hun var tusset og rar. En tid var hun budeie på Bunes. Hun døde på Nordvik under Bunes i 1924.
Kristine Karlsdatter ble gift i Sverige med Per Eggstrøm. Hun døde i 1964.
Ingeborg Hansdatter levde i 1900.
Noter:
1 Opplysninger ved Agnes Solli, oldebarn av Marit.
2 Opplysninger ved Borgny Almli og Astrid Djupen.
3 Denne beskrivelsen har Andreas Vodal gitt til Bjarne Slapgard. Den er datert 29.6.1971, og den er trykket i Verdal Historielag skrifter 2, 1977 s. 123 f.
4 Lydbåndopptak ved hans sønnesønn Knut Vodal.
5 Teodor Støp bodde på Landstad i Volhaugen.
6 Hun flyttet senere til Sverige og bosatte seg der. Hennes beskrivelse er hentet fra Haugan-slekta av Kjetil Haugan og Svein Haugan s. 71 f. Den er oversatt fra svensk.
7 Dette var Kornelius Karlsen og Martine Pedersdatter Tokstød. Kornelius var hennes bror. De bodde på Hagahaugan.
336
V E R D A L S B O K A
8 Dette var plassen Hagahaugan. Se også under dette navnet.
R A S I V E R D A L 337
Et interessant og kjent bilde. Andreas Vodal i en alder av 86 år sittende på Trolltunga i Odda i Hardanger. Foto: B. M. Hagemann 1967.
LYNG SØNDRE VESTRE 109.2
Gården
Lyng søndre vestre var en av de to delene Lyng søndre ble delt inn i i 1865. Lyng søndre østre var den andre. De lå kloss inntil hverandre.
På grunn av teigblanding er det vanskelig å fastslå grensene mot Lyng søndre østre, Lyng mellom vestre og Lyng mellom østre. Men mot vest og sydvest lå elven. Mot syd og sydøst lå Hagavaldet. Mot øst lå Mo. Og mot nord lå Nord-Lyng.
Beregninger viser at arealet hadde vært 373,02 dekar før raset. Av dette var 282,67 dekar dyrket jord, 78,71 dekar skog og havning, 9,8 dekar eng og 1,84 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 13 mark 91 øre.
I 1890 var utsæden følgende: 0,17 hektoliter rug, 3,47 hektoliter bygg, 20,85 hektoliter havre, 0,17 hektoliter havre til grøntfor, 0,17 hektoliter erter, 4 kilo gressfrø og 19,46 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det brukt 0,4 ar. På gården var det 6 to-hjulte vogner.
Besetningen besto 1. januar 1891 av 3 hester, 6 storfe, 10 sauer, 5 griser og 12 høns.
Hvor mange husdyr som var der i 1893, er ukjent. Men tallet var nok noen lunde det samme som i 1891.
Folket
Ole Martin Olsen overtok gården i 1893. Hans far var død, slik at det var etter sin mor,
Marit Jensdatter, han overtok den. Da raset gikk, bodde følgende personer på gården:
Ole Martin Olsen, gårdbruker, 36 år
tre tjenere
Marit Jensdatter, kårkone, 70 år
Maren Anna Olsdatter, datter, 32 år
Oles foreldre var Ole Eliassen og ovennevnte Marit. Marit Jensdatter var fra Hellån i Vuku. Hennes foreldre het Jens Paulsen og Sirianna Ottesdatter Hellån. Maren Anna var Ole Martins yngre søster. Hvem de tre tjenerne var, har det ikke vært mulig å finne ut.
Hva som skjedde
R A S I V E R D A L 339
Det finnes ingen opplysninger om hvordan disse folkene opplevde raset. Så vidt vites, ble ingen skadd eller pådro seg sykdom etterpå. Men de rømte samme vei som folkene fra de tre andre Lynggårdene som lå i en klynge.
Av husdyrene mistet de to storfe. Det er ikke kjent hvordan dette gikk til. Husene ble ikke berørt av rasmassene, men dyrene kan ha vært ute på beite.
Derimot ble husene sterkt skadet av
elvevannet da dette strømmet over leir-demningen. Elven søkte nemlig leie nettopp forbi de fire Lynggårdene som lå samlet. Da elven var ledet vekk fra gårdene, hadde det gått verst utover husene på Lyng søndre vestre. Ett av uthusene hadde fått grunnen gravet vekk, og det hadde sunket ned slik at
det hadde fått en stor knekk i taket. Mastuen som hadde ligget i den ene enden av dette uthuset, var en fullstendig ruin. Hovedbygningen hadde også fått grunnen gravd vekk, og gulvet inne i storstuen hadde sunket ned.1
De klarte å få reddet alt innbo og løsøre. 0le
Martin Olsen Lyng.
Verst gikk det allikevel med jorden. 167,2 dekar
areal ble ødelagt. Dette innbefattet 147,6 dekar dyrket jord, 9,8 dekar eng og 9,8 dekar skog og havning.
2/3 av jordveien var borte.
Jorden hadde før raset stått i en verdi av kr. 10.725. Skaden på den beløp seg til 7.150 kroner, slik at det var tilbake jord til en verdi av 3.575 kroner.
Gården forøvrig hadde stått i en verdi av kr. 13.500. Den nye verdien ble 5.200 kroner. Her utgjorde tapet således 8.300 kroner.
Etterpå
fikk fikk
Ole Olsen Lyng fikk en erstatning på kr. 7.810. Han fikk kr. 133,64 i forskudd. Dette var hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad, og beløpet ble betalt direkte dit.
Marit Jensdatter på kåret en erstatning på kr. 400. Av dette hun kr. 150 i forskudd. Hun ble også foreslått en årlig livrente på kr. 400.
Gården ble etterpå flyttet noe sydøstover til den andre siden av veien hvor den ligger like øst for Lyng mellom østre.
Skylden for Lyng søndre vestre ble satt slik i 1895:
Gårdsnr. 109, bruksnr. 2, Lyng søndre vestre av skyld mark 13,91 et avtak for 20 år av mark 9,51, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,51.
340
V E R D A L S B O K A
Dette førte til at veiskatten fikk en reduksjon på kr. 3,28 for første halvår 1893.
Antatt tapt areal var 167,2 dekar. Av dette ble to teiger tilbakeført til eieren, mens en teig gikk til Staten i den såkalte Lyng-Lennes-teigen. 92 dekar av dette var fast mark. Resten fordelte seg på 24,2 dekar elveleie og 3,38 dekar elvebredd og elveører. Eierens del utgjorde 11,28 dekar fast mark, 22,2 dekar elveleie og 20,8 dekar elvebredd og sandører. Statens andel besto av 25 dekar fast mark, 2 dekar elveleie og 13 dekar bredder og sandører.
Ole Olsen drev gården også etterpå. Han døde ugift i 1930.
I 1900 bodde fremdeles Marit Jensdatter der. Hun levde da av livrenten hun hadde fått etter ulykken. Hun døde i 1912.
Maren Anna var der også i 1900. Hun ble kalt husbestyrerinne. Hun døde ugift i 1931.
Note:
1Beskrivelse gitt av Jørgen Aall-Hansen i et spesialbrev til Dagsposten. Det er gjengitt En iakttagers nedtegnelser om raset og dets virkninger.
LYNG SØNDRE ØSTRE 109.1
Gården
Som navnet sier, lå Lyng søndre østre lengst mot øst av de to gårdene Lyng søndre var delt inn i. Lyng søndre vestre lå mindre enn et steinkast mot vest.
Terrenget ved disse gårdene var litt kupert. Det var ikke kjennetegnet av det flate terrasselandskapet som karakteriserer elvesletten ellers. Det hadde naturligvis sammenheng med alle rasene som hadde gått her og lagt opp rasmasse. Men det var ikke tale om store høydeforskjeller.
Valdet var sterkt oppstykket i en slags form for teigblanding med Lyng søndre vestre, Lyng mellom østre og Lyng mellom vestre, og det er vanskelig å fastslå hvilke gårder det grenset mot. Men det kan grovt sett sies å være omgitt av Verdalselven i vest og sydvest, Hagagårdene i syd og sydøst, Mo i øst, og Nord-Lyng i nord.
Arealet ble fastslått å ha bestått av 306,9 dekar dyrket jord, 52,51 dekar skog og havning, 27,6 dekar eng, 3,71 dekar annen udyrket mark og 3,46 dekar veier og bebyggelse, tilsammen 394,18 dekar.
Matrikkelskylden var 13 mark 91 øre.
Utsæden var i 1890 4,17 hektoliter bygg, 20,85 hektoliter havre, 0,34 hektoliter erter, 12 kilo gressfrø og 17,35 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det benyttet 0,25 ar. Og det fantes en kjøkkenhave på 0,05 ar. På gården hadde de 5 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.
Pr. 1. januar 1891 var det 2 hester, 10 storfe, 12 sauer, 3 griser og 14 høns på gården.
Tallet på husdyr i 1893 er ukjent. Men de mistet ingen. Folket
Eier av gården i 1893 var Elling Andreas Ottesen. Han overtok etter sin stefar, Peter Pedersen, i 1891. Da raset gikk var følgende personer på gården:
Elling Andreas Ottesen, gårdbruker, 39 år
Karen Olsdatter Haga, kone, 23 år
tre tjenere
Kari Larsdatter, inderst, 76 år Dessuten var kårfolkene der:
Peter Pedersen, kårmann, 72 år
Anne Marta Olsdatter, kårkone, 69 år
342
V E R D A L S B O K A
Til høyre: Elling Andreas Ottesen Lyng. Sittende foran ham: Hans kone Karen Olsdatter Haga. Til venstre: Johannes Johannesen Lyng på nabogården Lyng mellom østre. Sittende foran ham trolig hans første kone Oline Gustava Olsdatter.
Det ser således ut til at det var åtte personer tilstede på gården rasnatten.
Ellings far var Otte Eliassen. Han døde i 1871. Hans mor, Anne Marta Olsdatter, giftet seg for andre gang med Peter Pedersen kort tid etterpå.
Elling hadde også vært gift en gang tidligere med Anne Kristine Iversdatter Kvello.
Hun døde i 1890.
Karen var datter av Ole Andreassen og Baroline Kristiansdatter på Haga vestre. Hun var gravid da dette hendte.
LYNG SØNDRE ØSTRE 109.1
Hvem tjenerne var, er ukjent.
R A S I V E R D A L 344
Et bilde fra 1896. Personer merket med * var ikke tilstede i 1893. I midten foran Anne Marta Olsdatter. Til v.: Marie Olsdatter Berg, gift med Severin Berg på Lyng mellom vestre, til h.: Bergitte Ottesdatter Svinhammer*. Bak til v.: Elling Ottesen Lyng, til h.: Oluf Ottesen Lyng * som var på besøk fra Amerika da bildet ble tatt.
Kari Larsdatter var fra Leinstrand.
Peter Pedersen var fra Rosvoll. Hans foreldre var Peder Paulsen og Magnhild Jensdatter Stubbe.
Anne Marta Olsdatter var fra Ness østre. Hennes foreldre var Ole Olsen og Beret Marta Halvorsdatter Østre Ness.
R A S I V E R D A L 345
Kari Larsdatter som bodde på gården som inder st, var fra gården Stor-Ler på Leinstrand.
346
Hva som skjedde i
V E R D A L S B O K A
I likhet med folkene på de andre gårdene på elvesletten som ikke ble direkte begravet av raset, rømte beboerne her i vill redsel i nordøstlig retning. De hadde ikke tid til å ta på seg klær, og i det kalde været frøs de forferdelig.
Karen har fortalt at de sprang oppad bakke gjennom skogen. Men det var slike rystelser i jorden at grantrærne sto og svaiet. De ventet hele tiden at jorden de sprang over, skulle forsvinne under føttene på dem. Etterpå ble Elling syk. Og etter en tid døde han. Karen hevdet at han ble syk som følge av strabasene og kulden rasnatten. Og hun mente at dette var grunnen til at han døde. Men han døde så lenge etterpå som i 1900, og følgelig kan ikke raset ansees som å være årsaken til at han døde.2
Lyng søndre østre sammen med Lyng søndre vestre og Lyng mellom østre og Lyng mellom vestre ble liggende på en halvøy omgitt av leirsuppe. Ras-massene nådde ikke bort til husene. Det var imidlertid svært lite om å gjøre.
Ingen av dyrene kom til skade og de ble berget ut straks etterpå.
Men da vannet i elven tok til å stige over leirflaten som hadde lagt seg opp som en demning helt fra Melbyberget og ned til Tinden, lå ikke disse fire Lynggårdene høyere enn at vannet rant over det området akkurat hvor de lå.
Så foruten at store deler av jorden var blitt overslammet av rasmasse, ble også deler av den jorden som hadde unngått de ødeleggelsene, nå ødelagt av rennende og gravende vann. Og dette vannet førte med seg grus og slam som ble lagt opp over jorden. Dette ødela jorden nesten like grundig som leirmassene fra raset hadde gjort.
Av gårdens areal ble 196,9 dekar dyrket jord ødelagt. Dessuten gikk 27,6 dekar eng og 9,8 dekar skog med.
Dette utgjorde 9/11 av gården.
Verdien av jorden hadde før raset vært kr. 11.000. Tilsvarende kr. 9.000 gikk tapt. Bare jord til en verdi av kr. 2.000 var tilbake.
Men også husene ble påført stor skade da vannet begynte å renne forbi. Gården forøvrig hadde vært verd kr. 13.500. Etterpå sto den i kr. 3.500 kroner. Her ble tapet derfor 10.000 kroner.
Etterpå
Gården ble etter dette flyttet et stykke sydøstover til litt høyere land på den andre siden av veien. Inntil de kunne flytte tilbake, bodde folkene på Svin-hammer.
Elling Ottesen fikk kr. 7.680 i erstatning. Av dette fikk han kr. 2.000 i forskudd. Oppgitt grunn til forskuddet var å betale gjeld.
Kårfolkene Peder Pedersen og Anne Olsdatter fikk en erstatning på kr. 490. De fikk 150 kroner i forskudd. Og de fikk en årlig livrente på kr. 400.
R A S I V E R D A L 347
Indersten Kari Larsdatter fikk et bidrag på kr. 30. Hun fikk 15 kroner i forskudd.
I likhet med de andre gjenværende Lynggårdene ble også Lyng søndre østre flyttet. Den havnet på østsiden av veien og ligger i dag som den sydligste av disse gårdene.
I 1895 fikk Lyng søndre østre skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 109, bruksnr. 1, Lyng søndre østre av skyld mark 13,91 et avtak for 20 år av mark 11,62, og deretter for bestandig et avtak av mark 10,62.
Som følge av dette ble veiskatten redusert med kr. 4,01 for første halvår 1893.
Det ødelagte arealet var på 234,3 dekar. I ettertid ble dette delt i fire teiger. Tre av disse ble utlagt til eieren. Alle tre lå i tilknytning til jorden som lå igjen. I alt utgjorde dette 128,4 dekar hvorav 118,9 dekar var fast mark, og 9,5 dekar var elvebredd og sandører. Utenom dette var det 27,7 dekar elveløp. Den fjerde teigen ble utlagt til Staten. Den lå på sydsiden av elven og var på 50 dekar. 34 dekar var fast mark, og 16 dekar var elvebredd og sandører. Og her var det 4 dekar elveleie. Statens del ble liggende i hva som ble kalt Lennes-Lyng-teigen. Senere ble dette kalt Statsteig B.
Som nevnt ovenfor døde Elling Ottesen i 1900. Karen drev så gården som enke i en rekke år. I 1941 solgte hun den til Ottar Haga, men bodde der på kår til hun døde etter 1945. Hun giftet seg ikke igjen.
Peter Pedersen døde på Svinhammer i 1894. Kari Larsdatter døde i 1896 på Myre.
Lyng søndre østre sett fra vest i 1918. Foto: Einar Musum. Noter:
1Opplysninger ved Ottar Haga.
Det fortelles også at Elling Ottesen hadde tuberkulose. Men da han døde i 1900, opplyses dødsårsaken å ha vært influensa.
Generelt
LYNGSHOLMEN 110
Lyngsholmen var den delen av Lyngsvaldet som lå på sydsiden av elven.
Bakgrunnen for at dette var en del av Lyngsvaldet, var at elven langt tilbake i tiden hadde sitt løp syd for dette området, og at området hang sammen med resten av Lyngsvaldet. Da elven skar igjennom tangen syd for Lyng, ble dette området liggende der som en holme.
Elven dannet på denne måten et ness, og vi kan heller ikke se bort fra den mulighet at det på dette nesset lå en gård. I Aslak Bolts jordebok 1432 fortelles det om en gård ved navn Fregadrixnesi som skal ha ligget i dette området. Senere nevnes den ikke. Kanskje ble den ødelagt av elven. Det er således ikke noen umulig tanke at Lyngsholmen kan ha vært rester av denne gården.
Lyngsholmen var fra gammelt av et fellesområde for Lynggårdene, og flere av dem hadde rettigheter her. Og det var flere som satte ned husmannsplasser på Lyngsholmen. Etter som området kaltes Lyngsholmen, fikk også husmannsplassene dette navnet.
Da Lyng mellom i 1848 ble delt i Lyng mellom vestre og Lyng mellom østre, fulgte rettighetene på Lyngsholmen med begge gårdene. Lyng mellom vestre hadde en plass her i 1865. Denne het da Holmen, men den ble naturligvis også kalt Lyngsholmen.
I 1875 var det ingen der, men da raset gikk, var en av plassene på Lyngsholmen under Lyng mellom vestre bebodd. Lyng mellom østre hadde tre husmannsplasser med navn Lyngsholmen i dette området i 1865.1 1875 var tallet redusert til 2, og i 1891 var det en. Og det var fremdeles en i 1893 da raset gikk.
Både Lyngsholmen under Lyng meDom vestre og Lyngsholmen under Lyng mellom østre ble ødelagt av raset, og begge blir i de offisielle listene omtalt som Lyngsvald. Og da det i tillegg ytterligere ble ødelagt en plass under Lyng mellom østre som ble kalt det samme, blir det vanskelig å få den fulle oversikten.
Dessuten var en tidligere husmannsplass på dette stedet utskilt fra Lyng søndre som eget bruk. Også den kaltes Lyngsholmen.
Det er i dag ikke lenger mulig å plassere de tre stedene som alle bar navnet Lyngsholmen i 1893, fullstendig riktig i forhold til hverandre. Eksisterende kart inneholder ikke alle opplysningene, og de menneskene som visste det,
R A S I V E R D A L 349
Verdalsboka - 20
Lyngsholmen var den delen av det store Lyngsvaldet som lå på sydsiden av elven. Det er nokså sikkert at bruket Lyngsholmen lå i midten. Men hvilken av de to plassene med samme navn som lå på den ene eller andre siden er helt uvisst.
er nå borte. Men det ser ut til at eiendommen Lyngsholmen lå mellom husmannsplassene.
R A S I V E R D A L 351
Bruket
LYNGSHOLMEN 109.1/2
Dette var opprinnelig en husmannsplass under Lyng søndre. Men så langt tilbake i tiden som i 1843 ble to jordstykker ved navn Holmen og Trøa utskilt som en selveierplass ved såkalt arvefesteskjøte. Som sådan var stedet ikke skyldsatt. Eiendommen fikk da navnet Lyngsholmen. Den lå på sydsiden av elven.
Fradelingen skjedde da Lyng søndre var udelt. Senere ble gården delt i Lyng søndre østre og Lyng søndre vestre. Eiendommen lå på begge gårds-valdene. Dette forklarer gårds- og bruksnumrene.
I folketellingene både i 1865, 1875 og 1891 er denne eiendommen rubrisert som husmannsplass. Det skyldes at den som sagt, ikke var skyldsatt. Men den var altså i virkeligheten en selveiereiendom.
I de offisielle listene etter raset er den oppført som selveie.
Men som følge av at dette tidligere hadde vært en husmannsplass, var størrelsen svært beskjeden. Arealet ble etter raset beregnet til å ha vært 39,4 dekar. Alt dette var dyrket mark.
1 1890 var utsæden 1,5 hektoliter bygg, 3 hektoliter havre, 2 kilo gressfrø og 9 hektoliter poteter. 0,5 ar ble brukt til andre rotfrukter. Dessuten fantes 1 fire-hjult og 1 to-hjult vogn.
1. januar 1891 var husdyrbestanden 2 hester, 3 storfe, 5 sauer, 1 gris og 10 høns. I 1893 var besetningen 1 hest, 3 storfe, 11 sauer, 1 gris og et ukjent antall høns.
Forsikringsprotokollen forteller at husene på bruket var forsikret slik: Hovedbygning - kr. 800; lade - kr. 280; stabbur - kr. 140; og fjøs og stall -kr. 640, tilsammen kr. 1.870.
Av inventaret er det spesifisert 1 fire-etasjes kakkelovn - kr. 32, og 1 treetasjes ditto - kr. 24.
Avlingen var assurert slik: 8 tønner bygg, 25 tønner havre, 35 tønner poteter, 10 lass høy, og 22 berger halm, tilsammen forsikret for kr. 567.
Folket
Både i 1865, 1875 og 1891 er Åge Larsen oppført som husmann på stedet. Men som nevnt ovenfor var dette altså en arvefesteplass og ikke en husmannsplass.
Om våren 1893 bodde følgende mennesker på Lyngsholmen:
Age Larsen Lyngsholmen, arvefester, 63 år
Guruanna Pedersdatter, kone, 66 år
en dreng
Olava Olsdatter, inderst, fattiglem, 68 år
Age Larsen Lyngsholmen og Guruanna Pedersdatter. Bak står sønnen Peter som ikke var på Lyngsholmen, da raset gikk. Han utvandret til Amerika i 1892.
Age var sønn av Lars Andersen og Marta Ågesdatter Lyng.
Guruanna Pedersdatter var datter av Peter Paulsen og Magnhild Jensdatter Hallon.
Hun var søster av Peter Petersen på Lyng søndre østre, og Johannes Eklo som ble 106 år.
R A S I V E R D A L 353
Olava Olsdatter omtales enkelte steder som en taus. Muligens var hun både taus og inder st. Hvor hun var fra, er ukjent. Hvem drengen var, har det ikke lyktes å finne ut.
Hva som skjedde 1
Lyngsholmen lå nede på den laveste elvesletten. Det er således nokså sannsynlig at rasmassene fra det andre skredet nådde hit bort. Men det var ras-massene fra det tredje skredet som sopte husene vestover slik at de til slutt ble liggende mellom Lennes og Rosvoll. I det hele tatt havnet mange hus inne i denne viken som dannet seg her der den gamle Lenneskvisla hadde ligget til 1893.
Det er motstridende opplysninger om hvordan det gikk for seg her. Et sted heter det at Olava omkom. Hun omtales som en gammel pike og et fattiglem. Trolig er det en sammenblanding med Ellen Marie Ellingsdatter som var ugift og bodde alene på en annen plass på Lyngsholmen. Hun var forsørget av fattigvesenet.
Men alle ble i virkeligheten reddet.
u% 'Sata
li J ' fptt«
.otrettøa 20 H
iSern|aib
si % lftøtftlwg 22
3R2 f inifebag
24 £ ttWx 26 % Utian
g 3ugufte
8 Snciau
0 26 n 27
1 31 nei R.
i 6 3 6i Z S
Uf 6 28 2 29
. I 7 9 ' 2 22
j 761 216
J 8 32 2 9
j 912 2 2
I 9 i l S 54
, f «*, v*
v i£ åse $ i
ar >23 nsr <»8
18le? cf 'l' 90 ! 5 cf 2i ' 2S ihcf C
»aft3S
28® Cé#»«>!s5>ø9 S . h 0 o l l i i
2 «#Wtes2 ill 23 136
510 ^etrøntHa ji 8 2 -s-
5 mt»
j* fit*. 't ete. SD»».
+ M 1«I » R, *1W1" 9 50 g. - (Wjj 5«, J.; It 69 928
ATfljpi av ig<? Lyngsholmens almanakk for mai 1893 med hans egen nedtegnelse om raset
354
V E R D A L S B O K A
Åge fortalte som så mange andre at han trodde dommedag var kommet. De våknet om natten ved at huset beveget seg som en båt, og at vann og leirmasser trengte inn i huset. Guruanna og tausa lå nede i stuen, mens Åge og drengen lå oppe på loftet. Guruanna var forøvrig syk og klarte ikke å gå uten ved hjelp av stokker.
Dette var forøvrig første natten Åge lå oppe på loftet.
Leirmassene trengte inn gjennom vinduet hvor de to kvinnene lå, og det gikk så fort for seg at de kom seg ikke ut av sengen. Den fløt opp under loftsbjelkene.
Åge og drengen hørte at de ropte om hjelp. De måtte prøve å få hull i gulvet, men de hadde bare en tollekniv og en «målarlaup» til hjelp. Men de klarte å få løsnet en gulvlist, og derved klarte de å få tak i bordene i gulvet med fingrene slik at de klarte å bryte opp et så stort hull at de kunne trekke de to opp på loftet. Det var i siste liten, for da sto leiren like opp under loftet. Guruanna hadde så vidt hodet over leirsuppen.
Muligens hadde hun gått ut av sengen og så ikke klart å komme seg opp igjen. Olava var ikke tilklint av leire, slik at hun lå trolig fremdeles i sengen.
Oppe på loftet fantes det noen klær, og disse ble brukt til å tørke Guruanna ren for leire. Dette var imidlertid lettere sagt enn gjort. De hadde et svare strev med å få vekk den sleipe gjørmen.
Og oppe på loftet var de alle mens huset ble flyttet i retning av Lennes. Åge mente at huset hadde beveget seg i sydøstlig retning en stund. Han sa at det gikk i retning av Kvinnfjellet. Dette hadde trolig sammenheng med at husrestene kom inn i en slags bakevje ved Lennes. Blant annet gikk hus-vraket fra gården Follo i to store runder der, før det ble liggende i ro.
Men utenfor Rosvoll ble huset liggende i ro. Til alt hell holdt det seg flytende med loftet over leirflaten. Og fra vinduet prøvde de å signalisere til land. Men de ble ikke sett. Bare ved en tilfeldighet da Olaus Ellingsen Vinne og Erik Olsen Rosvoll var på vei utover til Lennes, ble de oppdaget. Disse to var på vei for å redde dem som befant seg ute på Lennes nordre da de fikk se at det var folk også i dette huset.
Det var imidlertid meget vanskelig å komme seg bort til husene, og Erik Rosvoll måtte flere ganger ned i leiren til opp under armene før han kom frem. Åge, som hadde sett dette, ropte til ham at det var ingen grunn til at Erik skulle sette livet på spill for å prøve å redde ham. Han var fortapt i alle fall. Så fortvilet anså Åge situasjonen for å være fra sitt sted inne i huset.
Men alle fire ble reddet.
Dyrene, 1 hest, 3 kyr, 11 sauer og 1 gris og 8 høns, strøk alle med. Hele eiendommen på 39,4 dekar forsvant.
Etter som jorden ikke var skyldsatt, ble den regnet sammen med den jorden Lynggårdene mistet.
R A S I V E R D A L 355
Eiendommen ble forøvrig verdsatt til 2.600 kroner. Den ble totalt ødelagt.
I en almanakk fra 1893 har Åge Lyngsholmen gjort følgende notat:2Nat til den 19de Mai var det at den Store uløke gik over Værdalen, som ogsaa vi var med, men med den store Guds forsyn kom vi til at behaalde Livet fire Mennesker i talet, men alle vorer husdyr for untagen en liden Hund som beholdt Livet, en 3 Aars Hengst 3 Kjør 11 Faar 1 Gris 8 Høns som sate Livet til.
Etterpå
Åge Larsen og Guruanna Pedersdatter flyttet til Grønnlia i Mullia hvor en søster av Åge var gift. I 1894 kjøpte de en bit av jorden der. De kalte stedet for Holmen etter Lyngsholmen de tidligere hadde hatt. De klarte å få flyttet øverste etasje av huset dit, og det ble satt opp samme år.
En hel del husgeråd ble også berget fra andre etasje. Åge var der om sommeren og grov i leiren for å finne gjenstander og utstyr. Noe fant han, men det meste av det som var nede i første etasje, fikk han ikke fatt i, og det ligger der fremdeles.
19. juli 1893 ble det vedtatt at Åge Larsen skulle få kr. 200 i forskudd på erstatningen. Imidlertid må en del av dette ha blitt betraktet som gave, for i de offisielle listene over utbetalt erstatning og forskudd, er bare kr. 100 ført opp som forskudd. Riktignok heter det her at forskuddet var kr. 120,29, men kr. 20,29 var til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.
En ny søknad fra Åge Lyngsholmen om kr. 100 til innkjøp av husdyrfor ble 2. januar 1894 vedtatt oversendt til Statskomitéen. Hvis han ikke fikk pengene som gave, ble trolig dette avslått.
Åge fikk kr. 2.820 i erstatning.
Olava Olsdatter fikk som inderst tildelt en erstatning på kr. 100. Av dette fikk hun kr. 30 i forskudd. Åge Lyngsholmen døde i 1914. Guruanna døde i 1901.
Hva som videre skjedde med Olava Olsdatter er ukjent.
Noter:
1 Opplysninger ved Gunnar Holmen, sønnesønn av Åge Lyngsholmen.
2 Almanakken tilhører Gunnar Holmen.
356
V E R D A L S B O K A
Plassen
LYNGS VALD, BLÅMELENGET 111.1
Blåmelenget var en husmannsplass under Nord-Lyng. Den lå forholdsvis langt mot nordøst på valdet, helt opp under melbakken.
Plassen var liten som husmannsplasser flest. I 1890 var utsæden 0,27 hektoliter bygg, 0,69 hektoliter havre og 3 hektoliter poteter. Dessuten hadde de der en liten kjøkkenhage på 0,02 ar.
januar 1891 fantes det 1 ku, 4 sauer og 7 høns på plassen.
Hvor mange dyr som var der i 1893, er ukjent. Men trolig var vel besetningen bortimot den samme som i 1891.
Folket
Den samme husmannsfamilien hadde vært på Blåmelenget fra før 1875. I 1865 var de på en plass under Ness. I mai 1893 bodde følgende personer der:
Petter Kristoffersen, husmann med jord, 61 år
Beret Halvorsdatter, kone, 59 år
Kristine, datter, 20 år
Marta Olsdatter, inderst, 81 år
Petter Kristoffersens foreldre het Kristoffer Pedersen og Marta Olsdatter Nessvald. Beret Halvor sdatter kom fra Rosvollvald. Hennes foreldre var Haldo Ellevsen og Henrikke Andersdatter.
Marta bodde som inderst på Blåmelenget hos sin sønn. Hun hadde også bodd sammen med sønnens familie i 1865 på Nessvald og i 1875 på Blåmelenget. Hun livnærte seg ved litt håndspinning. Ellers hadde hun understøttelse av fattigvesenet.
Hennes foreldre var Ola Pedersen Lyngsvald og Eli Sevaldsdatter.
Hva som hendte
Husene på Blåmelenget ble begravet av leirmassene. Så vidt det har vært mulig å fastslå, ble ikke husene flyttet av leiren. Men de lå så nært bakken mot øst, at det gikk forholdsvis greit å bygge bro dit ut.
Folkene ble reddet i land over denne. Men slik det vanligvis gikk med folk som passerte slike broer, var de nok nede i leiren og måtte få hjelp opp igjen.
Hvorvidt de fikk noen skader, er heller ikke kjent. Men det er helt klart at påkjenningen var hard for gamle Marta. Hun flyttet opp til Sandslien hvor hun døde 30. mai. I kirkeboken står det anført som dødsårsak «alderdoms-svakhet». Men lege var ikke konsultert. Vel var hun gammel og kanskje skrøpelig, men det er allikevel høyst sannsynlig at den psykiske og fysiske påkjenning hun ble utsatt for i forbindelse med ulykken, må ha virket inn på hennes helsetilstand og således fremskyndet dødsfallet. Oppholdet i den kalde leiren samt at hun kanskje kan ha fått leire i luftveiene, kan ha resultert i lungebetennelse. 11 dager mellom denne opplevelsen og dødsfallet er et normalt tidsrom for at lungebetennelsen kunne ha utviklet seg med døden til følge.1
Av den grunn regner vi også med henne som død som følge av påkjenninger og skader hun fikk under raset. Døde:
MARTA OLSDATTER BLÅMELENGET, født 1812
Marta ble begravet og jordfestet 4. juni på Stiklestad.
Den ødelagte jorden på plassen, ble regnet sammen med det som ble ødelagt på Nord-Lyng.
Det er imidlertid ikke anført noen døde husdyr, noe som kanskje kan tyde på at det hadde vært mulig å berge dem i land. Og det var vel heller ikke utenkelig tatt i betraktning at plassen lå like opp under bakken.
Etterpå
Petter Kristoffersen ble tilkjent en erstatning på kr. 650. Av dette fikk han kr. 500 i forskudd da han skulle kjøpe jord. Og han kjøpte parten Ås av Min-sås nordre. Der bodde han sammen med sine kone Beret.
Også datteren Kristine bodde sammen med dem. Hun var da gift med Anton Andersen
som var skomaker.
Note:
1Opplysning ved legene Dagfinn Thorsvik og Steinar Nakrem.
358
V E R D A L S B O K A
LYNGSVALD, LYNGSHOLMEN I (ELLEN MARIEPLASSEN) 110.1
Plassen
Dette var en plass på Lyngsholmen som lå under Lyng mellom vestre. Den var ubebodd i 1875.
Men i 1891 bodde ett menneske der. Den var da uten husdyr og uten utsæd. Det fantes en liten rotfruktåker på 3,4 dekar.
Folket
Etter det som det er mulig å finne ut av, bodde den samme personen der også i 1893 da raset gikk, nemlig
- Ellen Marie Ellingsdatter, husmann uten jord, 60 år
Ellen Marie Ellingsdatter var ugift, og hun ble forsørget av fattigvesenet. Alle de uklare forholdene med de samme navnene, gjorde sitt til at det skjedde sammenblandinger da man like etter raset skulle fastslå hvem som var omkommet. Det var heller ingen lett jobb for registreringsmyndighetene. Det er derfor ikke merkelig at Ellen i Hartmanns skrift utgitt samme år som raset, ble registrert som omkommet, men sagt å ha bodd hos Age Larsen på den Lyngsholmen som var et arvefeste.
Mens Åge Larsens eiendom kan stedfestes, er det ikke mulig å avgjøre hvilken av plassene på Lyngsholmen Ellen bodde på. Hennes plass kan ha ligget både øst og vest for Åge Larsens heim.
1 1865 var Ellen Marie losjerende på en annen av husmannsplassene under Lyng. Da omtales hun som «vanfør i hendene». Dette kan ha vært forklaringen på at hun ble regnet som fattigvesenets ansvar i 1893.
Ellen Maries foreldre var Elling Nilsen Hauka og Anne Eriksdatter.
Hva som skjedde
Uansett om denne plassen lå øst eller vest for Åges bruk, må den ha blitt truffet av rasmassene fra det andre skredet. Om Ellen var i live da, eller omkom med en gang, er fullstendig umulig å si. Imidlertid er det helt sikkert at da det tredje raset kom, var det ingen mulighet for å overleve. Plassen ble sopt med og knust.
Døde:
ELLEN MARIE ELLINGSDATTER LYNGSHOLMEN, født 1833
Hun ble gjenfunnet 16. juni på sydsiden, det vil si utenfor Ness, og hun ble ført til Lysthaugen og gravlagt der 19. juni. Jordfestelsen skjedde 19. mai året etter.
Etterpå
Denne lille plassen hørte inn under Lyng mellom vestre, og de skadene som ble påført jorden, ble følgelig regnet sammen med jordtapet på Lyng mellom vestre.
Ellen Marie var enslig, og da det ikke fantes arvinger, var det heller ingen å betale noen erstatning til. Husene tilhørte ganske sikkert andre, rimeligvis fattigkretsen. De utgifter man fikk ved begravelsen, ble ikke spesifisert på personen, men tatt med i større sammenheng.
360
V E R D A L S B O K A
LYNGSVALD, LYNGSHOLMEN II (OLEPLASSEN) 110.3
Plassen
Denne Lyngsholmplassen lå under Lyng mellom østre. Den hadde vært sammenhengende i bruk i mange ti-år, og husmannen i 1893 var der også i 1865.
Men i likhet med andre husmannsplasser på Lyngsholmen er det ikke mulig å fastslå hvilken plassering den hadde.
I 1890 ble det sådd 0,18 hektoliter bygg og 0,67 hektoliter havre. Det ble satt 0,69 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter ble det brukt 0,1 ar.
Det var 1 ku, 5 sauer og 9 høns på plassen dette året.
Hvor mange husdyr det fantes der i 1893, er ukjent. Men ingen er oppført som tapt.
Folket
Ole Johannessen kom til Lyngsholmen før 1865.
I mai 1893 bodde følgende mennesker på denne plassen:
Ole Johannessen, husmann, murer, 64 år
Ragnhild Petersdatter, kone, 44 år
Oline Margrete, datter, 7 år
Olava Olsdatter Leirdal, fosterdatter, 18 år
Ole Johannessen var fra Lyngsvald. Hans foreldre hei Johannes Sevaldsen og Ingeborg Mortensdatter.
Han hadde vært gift før. Hans første kones navn var Marit Rasmusdatter. Hun døde i 1882.
Ragnhild Petersdatter var fra Inderøy. Hennes foreldre var trolig Peder Andersen og
Olava Sveinsdatter. De bodde på plassen Sveet under Leirdal.
Olava Olsdatter Leirdal var fosterdatter hos denne familien. Hun var egentlig fra Røra. Hennes foreldre bodde også på plassen Sveet under Leirdal. Deres navn var Ole Petersen Leirdal og Elisabet Hansdatter. Det sies at Ole og Ragnhild var hennes onkel og tante. I så fall var Ragnhild søster av Olavas far.
Hva som hendte
For disse kom raset overraskende. Det er mye som tyder på at alle plassene på Lyngsholmen ble rammet av den andre rasbølgen.
Men det var den tredje og siste bølgen som gjorde de største skadene.
Plassen ble revet med og havnet ved Lennes. Under denne seilasen var visstnok alle levende. Ole og hans familie lå nede, mens Olava lå oppe på loftet. Da huset var blitt liggende i ro, ropte Ole opp til Olava at hun måtte åpne opp luken til loftet. Det var en luke over trappen opp til loftet hvor hun lå.
I Hartmanns skrift fortelles det at Ole ba henne ta en øks og hugge hull i gulvet slik at de nede kunne komme opp. Leiren sto nemlig over både dører og vinduer. Men dette stemmer ikke. Hun hadde ikke noen øks oppe på loftet.
Derimot har Olava selv fortalt hendelsen slik:1
Hun hadde vært trett og klar da hun la seg om kvelden
Olava Olsdatter Leirdal, senere gift 18. mai. Hele den dagen hadde gått med til hardt
Bragstad.
tungt.
arbeid, og dagen før hadde vært 17. mai. Så hun sov
Hun våknet ved at huset ristet. Så hørtes en smell. Det var luken over trappen opp til loftet hvor hun lå, som ble slått igjen av en takstokk som ramlet ned over den. Utenfor vinduet så hun trær og vann suse forbi.
De som lå nede ropte opp til henne at hun måtte prøve å få opp luken. Hun prøvde å få vekk stokken. Men den var for tung for henne, og mens hun slet med dette, begynte vannet og leirsørpen å stige. Snart sto det over gulvet hvor hun var. Hun ropte til dem som var nede, men fikk ikke noe svar. De var da håpløst innestengt og druknet uten mulighet til å bli reddet.
Akkurat da trodde hun det var dommedag. Hun la seg derfor opp i sengen og ba til Vår Herre og ventet på slutten. Utenfor så hun det var blå himmel. Men jorden så ikke rar ut. Etter hvert som leiren og vannet fylte rommet, fløt sengen opp. Murpipen hadde ramlet ned under seilasen. Heldigvis fikk hun ikke noen av steinene ut over seg. Og ved en tilfeldighet fløt sengen opp under hullet etter pipen. Hun klatret da opp fra sengen og ut på taket.
Hun fortalte at hun hørte mennesker og dyr som skrek og beljet, og hun så hender som stakk opp av leirsuppen mens hun seilte nedover. Skrikene var forferdelige å høre på.
Olava ble reddet tidlig på morgenen ved at Olaus Ellingsen Vinne, Erik Olsen Rosvoll, Martin Georgsen By, Olaus Sørensen By, Sefanias Ellingsen
Leirfall og Gustav Ellingsen Leirfall arbeidet seg utover til henne ved å legge planker og bord fremfor en stige som de skjøv utover, samtidig som de plukket opp bordene bak stigen for på nytt å bruke dem foran. Da de kom ut til Olava, sto hun i åpningen etter murpipen i taket.
Hun var selv ikke klar over hvem som hadde reddet henne. Hun trodde det var militære mannskaper som kom ut til seg.
Døde:
OLE JOHANNESSEN LYNGSHOLMEN, født 1829 RAGNHILD PEDERSDATTER LYNGSHOLMEN, født 1849 OLINE MARGRETE OLSDATTER LYNGSHOLMEN,
født 1886
Ole ble gjenfunnet i juni, og han ble begravet på Lysthaugen 19. juni. Jordfestelsen fant sted 19. mai i 1894.
Ragnhild og Oline Margrete ble ikke gjenfunnet. Men etter som de alle tre var innestengt inne i første etasje, og alle var i live helt til Olava måtte rømme opp på taket, er det rimelig grunn til å anta at de må ligge inne i husrestene nede i jorden på det nå oppdyrkede området sydøst for Ros voll.
Jorden på plassen tilhørte Lyng mellom østre, og den ble derfor regnet sammen med den jorden denne gården tapte.
Etterpå
Ole Johannessens dødsbo ble tildelt kr. 700 i erstatning. Olava Olsdatter ble senere gift med Sivert Bragstad på Vist i Sparbu. Hun døde i 1950.
Note:
1Opplysninger ved Margrete Nøstvold, Olavas datter, og Magnhild Lunnan.
R A S I V E R D A L 363
Plassen
LYNGS VALD, NORDLYNGSSTUGGU 111.1
I de offisielle listene kalles denne plassen Lyngsvald. Men i Haltmanns skrift utgitt samme år som raset, kalles den Nordlyngsstuggu.
Det har ikke vært mulig å fastslå beliggenheten av denne plassen. I omtalen av beboeren av den i 1893 heter det at «hun bodde for seg selv i olderskogen». Dette innebærer at plassen må ha ligget i nærheten av elven. Det var nemlig på de flate lavtliggende områdene der at olderskogen sto tett og frodig. Plassen lå på nordsiden av elven, eller rettere sagt, på østsiden, for akkurat her gikk elven i nordlig retning. Dette området ble kalt Tangen. Kanskje ble også plassene her kalt Tangen. Tidligere lå det flere plasser i dette området. Men det er ikke mulig å fastslå hvilken av dem dette var.
Størrelsen av plassen var svært beskjeden. I 1890 ble det sådd 0,09 hektoliter bygg og 0,05 hektoliter havre. Det ble satt 0,69 hektoliter poteter.
Tallet på husdyr var heller ikke imponerende. 1. januar 1891 var det 1 sau, 1 geit og 2 høner.
Imidlertid er det ikke oppgitt om det var noen dyr der i 1893.
Folket
At det ikke var noen dyr på plassen i 1893, kan ha sammenheng med at vedkommende som bodde der, begynte å bli gammel. Og det var - Anna Johannesdatter, inderst, 75 år
Hun var ugift og bodde alene. Hun kalles riktignok inderst, hvilket vil si at hun var leieboer. Muligens leide hun denne plassen. Men det var hun som var der i 1891.
Anna Johannesdatter var fra Nordal prestegjeld på Møre. I folketellingen 1875 var det ikke færre enn fem stykker fra Nordal på Nord-Lyng. Hvem hennes foreldre var, er ukjent.
Hva som skjedde
Hva som skjedde her, vet vi ingen ting om. Men vi kan vel anta at selv om hun var blitt vekket, var hun så pass gammel og trolig skrøpelig at hun ikke hadde mulighet for å komme seg unna. Hvis antagelsen om at denne plassen lå på Tangen vest for Lyng, lå den trolig midt ute i det området som ble begravet. Det vil si at avstanden til trygt land var i begge retninger om
trent 1/2 kilometer. Vi har tidligere hørt at leirbølgen kom veltende i større hastighet enn en hest kunne løpe. Det er derfor ikke merkelig om Anna ikke kom seg unna i så fall hun kom seg ut.
Vi kan ikke se bort fra at også denne plassen ble berørt av det andre raset. Men det var de enorme mengdene med rasmasser fra det siste skredet som dekket hele dette område i opp til 7 - 8 meters tykkelse.
Døde:
ANNA JOHANNESDATTER NORDLYNGSSTUGGU, født 1818
Anna ble gjenfunnet i månedsskiftet mai/juni, og hun ble begravet på Stiklestad 1. juni. Jordfestelsen fant sted 4. juni.
Skaden på jorden ble regnet sammen med skaden på Nord-Lyng. Og etter som hun var inderst, eide hun heller ikke husene.
Etterpå
Anna Johannesdatters navn er oppført i listene over erstatningsberettigede. Men det ble ikke utbetalt noen erstatning. Muligens hadde dette sammenheng med at det ikke fantes
R A S I V E R D A L 365
noen arvinger. De utgiftene man fikk ved begravelsen, ble utvilsomt tatt med blant de fellesutgifter Verdalskomitéen hadde.
Gården
MELBY 129.1
Melby ligger på sydsiden av elven. Dette er en av de partene den eldgamle gården By ble delt inn i. Sundby og trolig Nesteby var to andre delingspar-ter. Melby var den midterste.
Melby lå i 1893 på et trinn høyere enn den laveste elvesletten. Gjennom mange hundre år har Verdalselven senket sitt leie etter hvert som landet hevet seg. Og dette har resultert i flere trinn med elvesletter.
Nedenfor Melby lå det såkalte Melbynesset på den laveste sletten. Melby-valdet dekket store deler av dette nesset. Men også andre gårdsvald nådde hit, for eksempel både Sundby og Haga.
R A S I V E R D A L 367
Melby fikk leirslammet nesten opp til husene. Ute på nesset nordvest for gården lå eiendommen Melbynesset. Den ble helt utslettet.
Det er en viss mulighet for at Melby overtok deler av den bortkomne gården Neste-by nede på dette området. Ødelagte gårder ble ofte kalt -aun, og her lå en bit som ble kalt Melbyaunet. Ikke langt unna lå Sund-byaunet. Også dette aunet stammet rimeligvis fra den tidligere gården Nesteby.
Dette var deler av gårdsvaldene som var utsatt for flom. Jorden ble derfor ikke regnet som den beste. Og det var årsak til at det lå flere husmannsplasser på denne elvesletten både på disse gårdene og andre gårder hele veien nedover helt til Verdalsøra. På Melbys del av Melbynesset var en plass solgt, nemlig den som ble kalt Melbynesset.
Mot nord lå Verdalselven. Mot øst grenset Melby mot Gudding. Og mot vest og syd lå Østgård.
Melby var en meget stor gård i 1893. Hele arealet
Lars Olsen Melby.
utgjorde 905,57 dekar. Av dette var 511,59 dekar dyrket jord, 338,6 dekar skog og havning, 50,32 dekar annen udyrket mark, og 5,06 dekar var veier og bygninger.
Matrikkelskylden var på 30 mark 07 øre.
I 1890 ble det sådd 0,08 hektoliter rug, 7,5 hektoliter bygg og 30 hektoliter havre. Det ble satt 18 hektoliter poteter. Videre fantes det en kjøkkenhage på 1 ar. Det var 1 radsåmaskin, 1 fire-hjult og 4 to-hjulte vogner på gården.
Pr. 1. januar 1891 var det 4 hester, 11 storfe, 10 sauer, 7 geiter, 2 reins-dyr(!) og 11 høns på Melby. Reinsdyrene var et høyst uvanlig innslag i husdy rbesetningen. De var rimeligvis ikke på gården.
Folket 1
Eier av Melby i 1893 var Ingeborg Olsdatter. Hun overtok gården etter sin mann, Mikal Larsen Melby, som døde i 1888. Da han tok til som bruker på Melby i 1871, var gården delt i to. Dette året kjøpte han den ene halvparten, og samme år døde eieren av den andre halvparten, hvoretter han også kjøpte den.
I 1893 bodde ikke færre enn ti mennesker på gården. Disse var:
Ingeborg Olsdatter, gårdbruker, enke, 65 år
Lars Odin, sønn, 27 år
Grete Bergitte, datter, 23 år
Lars Olsen, fostersønn, tjener, 29 år
Verdalsboka - 21
369
V E R D A L S B O K A
Melby sett fra nordvest 1927. Foto: O. Snekkermo.
kåret
fire andre og på
Ellen Anna Pedersdatter, kårkone, enke, 79 år
Teodor Toresen, veivokter, 68 år
Beret Andersdatter, kårkone, enke, 85 år
Ingeborgs foreldre var ungkar Ole Halvorsen Lyng og pike Guru Johnsdatter Lyngsvald.
Lars Olsen var fostersønn. Han var sønn av Ole Larsen og Berit Lar sdatter Melby. Han var søskenbarn av Lars Odin Mikalsen.
Ellen Anna Peder sdatter ble enke i 1844. Hun hadde vært gift med Erik Olsen Levring som hadde eid Melby i fellesskap med Ole Ellingsen. Da han døde, ble hans part solgt til Lars Gudding. I skjøtet fikk Ellen Anna sikret kår. Senere giftet hun seg med Teodor Toresen. Han hadde således ikke kår-rettigheter. Han var veivokter og bodde delvis på Østre Innsmoen. Det er derfor litt usikkert om han var på Melby eller på Innsmoen rasnatten. Hans foreldre var Tore Kristensen og kone Anne Olsdatter Østgårdsvald.
Ellen Annas foreldre var Peder Andersen og Guru Pedersdatter Melby.
Beret Andersdatter var enke etter kårmannen Ole Ellingsen Melby. Han døde i 1886. Hennes foreldre var Anders Olsen og Beret Larsdatter Stiklestad. Hvem de fire andre var, er ukjent.
Hva som skjedde
Melby fikk ødelagt godt over 300 mål jord. Men leirbølgen nådde ikke husene, slik at folkene her var aldri i livsfare.
MELBY, MELBYNESSET 129.3
Gården fikk store skader, selv om husene ikke ble berørt. Hele den delen av valdet som lå nede på den laveste elvesletten ble fullstendig begravet. Skaden omfattet 295,3 dekar dyrket mark og 19,7 dekar skog og havning.
Verdien av jorden på Melby var før raset kr. 12.000. Tilsvarende kr. 4.000 ble ødelagt. Igjen var det da jord til en verdi av kr. 8.000.
Dette ga forholdstallet 1/3.
Eiendommen forøvrig sto i en verdi av kr. 15.000. Skaden beløp seg til kr. 3.640, slik at det sto tilbake kr. 11.360.
Etterpå
Ingeborg Olsdatter på Melby ble tilkjent en erstatning på kr. 7.430.
Begge de to kårkonene, Elen Anna Pedersdatter og Beret Andersdatter, fikk samme erstatning, nemlig kr. 240 hver. Og begge fikk en årlig livrente på kr. 240.
I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 129, bruksnr. 1, Melby av skyld mark 30,07 et avtak for 20 år av mark 18,04, og deretter for bestandig et avtak av mark 16,27.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 6,22 for første halvdel av 1893.
Det ble fastslått at skaden utgjorde 325 dekar. Dette arealet ble delt i tre teiger. To teiger tilfalt eieren. De lå ved elven. Den ene lå like opp til eiendommen forøvrig, og den andre lå på vestsiden av Fergeveien. Tilsammen utgjorde dette 192,5 dekar. I tillegg kom 66 dekar elveleie. Staten fikk utlagt den tredje teigen i det området som fikk navnet Triangelet. Den teigen var på 122,5 dekar. Senere ble dette en del av det som ble kalt Statsteig A.
11900 bodde Ingeborg, Lars Odin, Grete Ber gitte og Lars Olsen på Melby. Ingeborg døde i 1909.
I 1904 overtok Lars Odin Mikalsen gården. Han solgte den til Lars Olsen i 1905. Lars Odin ble gift med en Ingeborg fra Inderøy. Han drev med isproduksjon blant annet i Nessvatnet på Asen. Han døde i 1946 i Trondheim.
Grete Ber gitte bodde ugift på Melby. Senere flyttet hun til Verdalsøra hvor hun først bodde på Garpa, senere på Ørmelen. Hun døde i 1955.
Lars Olsen drev Melby fra 1905 til 1942. Han døde i 1946. Han overleverte gården til sin søstersønn Ola Johannessen Lunden. Olas far hadde overlevd raset på Lunden.
Elen Anna døde i 1901. Da hadde hun vært kårkone på Melby i 57 år. Teodor døde i 1900.
Beret Andersdatter døde i 1896 på Holme.
Note:
1Opplysninger blant annet ved Johannes Lunden.
R A S I V E R D A L 371
Bruket
Nordvest for Melby gjorde Verdalselven en sving mot nord mot Eklomelen før den igjen svingte sydvestover. På denne måten dannet den et stort ness. Både Sundby-, Østgårds- og Melby valdene omfattet deler av dette nesset, og det lå flere små bruk og husmannsplasser her. Dessuten lå en del av Haga nordre østre på dette nesset. Haga nordre østre lå selv på nordsiden av elven.
Sundby-, Østgårds- og Melby valdene strakte seg som parallelle striper mot nordvest ut over nesset.
Melbynesset er ikke avmerket på noen av de kartene som finnes fra før raset. Navnet forteller imidlertid at bruket lå ute på dette elvenesset. Her hadde Melby valdet elven som grense mot nordøst. På et tinglysningsdokument finnes det en skisse der eiendommen Melbynesset er angitt. Den lå lengst mot nordvest på Melby valdet. Elven dannet grensen mot nordvest, nord og nordøst. Mot sydøst lå Melby, og mot sydvest lå Østgård.
Denne delen av nesset lå lavt, og det er all grunn til å tro at jorden var forholdsvis skrinn samtidig som at den var utsatt for flom. Men elveerosjon var trolig ikke så stort problem, for Melbyberget på sydsiden styrte elven mot den andre siden, slik at eventuell erosjon stort sett foregikk der.
Arealet ble etter raset beregnet til å ha vært 29,5 dekar dyrket mark og 24,6 dekar eng, tilsammen 54,1 dekar.
Matrikkelskylden var 0 mark 97 øre. Noen stor eiendom var således Melbynesset ikke. I 1890 hadde utsæden vært 1 hektoliter bygg, 11/ 2 hektoliter havre og 6 hektoliter poteter.
Av husdyr fantes det 2 kyr, 4 sauer, 1 geit, 1 gris og 10 høns 1. januar 1891. I 1893 var det 2 kyr, 4 småfe og 1 gris og et ukjent antall høns.
I forsikringsprotokollen står det at bruket besto av en stue med lade og fjøs. Disse var visstnok forsikret for 1600 kroner.
Ingeborg Rasmusdotter, sønnesønnen Edvin Sevaldsen, Andreas Sevaldsen.
Folket
Andreas Sevaldsen Haga kjøpte Melbynesset i 1882. Han var husmann under Melby både i 1865 og 1875. Det siste året hadde han forøvrig plassen Melbygraven.
Da raset gikk besto huslyden av følgende personer:
Andreas Sevaldsen Haga, selveier, 65 år
Ingeborg Rasmusdatter, kone, 63 år
Ragnhild Pauline Andreasdatter, datter, 20 år
Ole Edvard Andreasen, sønn, 17 år
Edvin Herman Sevaldsen, sønnesønn, 9 år
Andreas Sevaldsen var sønn av Sevald Pedersen Haga på Haga søndre søndre eller Hammelen og Pauline Andersdatter Sissellien.
Hans kone, Ingeborg Rasmusdatter, var født på Hellån mellom vestre, og var datter av
Rasmus Mortensen Auskin og Gjertrud Jonsdatter Holmli.
Sønnesønnen Edvin Herman Sevaldsen var født i Chicago. Hans far, Seva Id Andreassen, hadde utvandret til Amerika, og han var gift der. Hans kones navn er ukjent. Sevald hjalp sine foreldre med penger på deres gamle dager. Da hans kone døde i Amerika, vendte han i 1891 tilbake en tur sammen med sønnen. Han fant det best at gutten ble igjen i Norge «for oppdragelsens skyld,»
R A S I V E R D A L 373
som det ble sagt. Han hadde vel som enslig vanskelig for å ta seg av gutten i Ame-
rika, selv om gutten hadde hatt egen lærerinne de to siste årene før de kom tilbake til Verdal. Sevald ble beskrevet som en sjelden snill og omsorgsfull far.
Den 3. april 1893 skrev forøvrig Ragnhild Pauline et brev til en søster av seg. Der fortalte hun at de nettopp hadde fått brev fra Sevald. Han holdt på å gjøre i stand et nytt hus i Chicago, og han ønsket å få lille Edvin Herman tilbake til seg. Han spurte om ikke hun kunne følge Edvin Herman til Chicago. Og hvis hun ønsket å dra tilbake, skulle han betale hjemreisen for henne. Ellers kunne hun også få bli i Amerika.
Ragnhild Andreasdatter.
Hva som skjedde
Etter alt å dømme lå Melbynesset rett i veien for den første
rasbølgen. Eiendommen var bare liten, og alt som var, ble ødelagt. Jorden ligger i dag under et flere meter tykt leirlag. Hva som skjedde her, må vi bare gjette oss til. Rasmassene må ha slått rett mot husene. Beboerne fikk ikke noe varsel. Både mennesker og dyr ble drept.
Døde:
ANDREAS SEVALDSEN MELBYNESSET, født 1828 INGEBORG RASMUSDATTER MELBYNESSET, født 1830 RAGNHILD PAULINE ANDREASDATTER MELBYNESSET, født 1872 OLE EDVARD ANDREASSEN MELBYNESSET, født 1876 EDVIN HERMAN SEVALDSEN HAGEN, født 1884
Her stakk restene av husene opp over leiren. Alle de omkomne ble etter hvert funnet, dog ikke ved huset. Men det skjedde først etter at elven hadde skåret seg ned i leirsjøen slik at vannstanden ble senket. Alle er gravlagt på Lysthaugen.
Den første som ble funnet var Ragnhild Pauline. Hun ble gjenfunnet 20. mai og begravet
28. mai.
Den neste som ble funnet var lille Edvin Hermann. Han ble funnet ved Lyng 28. mai og ble begravet 4. juni. Trolig lå han nokså nært overflaten, og han ble rimeligvis ført med nedover av vannet da elven flommet over leir-demningen.
374
V E R D A L S B O K A
Edvin Herman Sevaldsen Hagen.
Andreas Sevaldsen ble funnet ved Melbyberget 5. juli og ble begravet samme dag. Det ble satt i gang grundig leting etter de andre like ved dette stedet, og i tur og orden ble de funnet der alle sammen.
Om Ingeborg Rasmusdatter står det i kirkeboken at hun ble gravlagt 9. juli, og at hun ble gjenfunnet 16. juli. Her er det tydeligvis en skrivefeil. Hun ble funnet 7. juli.
Ole Edvard Andreassen ble funnet 9. juli og begravet 10. juli.
R A S I V E R D A L 375
Ingen av dem ble funnet inne i huset. Det er uråd å si om de ble kastet ut eller rakk å springe ut. Men de lå oppå noe olderkratt under et tykt lag av leire ved Melbyberget akkurat der elven begynte å skjære seg ned i leir-demningen. Trolig hadde de ikke blitt funnet dersom ikke elven hadde vasket vekk leiren.
For alle gjelder det at jordfestelsen fant sted på årsdagen for ulykken under innvielsen av gravstedet på Lysthaugen 19. mai 1894.
Hele eiendommen på 54,9 dekar ble ødelagt. Verdien av jorden var før skaden kr. 1.575, og den ble satt i 0 etterpå.
Eiendomsverdien var før skaden 2.200 kroner, og alt gikk tapt.
Et brev fra Sevald i Amerika
I Chicago bodde Sevald. I en avis leste han at det hadde gått et stort skred i Verdal. Den
22. mai skrev han et brev hjem. Det lyder som følger:1Elskede foreldre og lille Herman.
Jeg har nå ventet på brev fra dere i 2 måneder og intet fått, så jeg begynner å bli riktig engstelig for hvordan det står til der hjemme. Av avisen ser jeg at det har vært et stort jordskred i Verdalen som har gjort uhyre skade, men jeg ser intet hvor det er. Jeg håper at det ikke har rammet dere, men skrekkelig er det i alle fall. Dere må endelig skrive til meg med det første så at jeg får vite hvordan det står til med dere, og om dere trenger hjelp på noen måte.
Den 8. mai sendte jeg 200 kroner til far og håper at dere har mottatt dem nå.
Ragna (Ragnhild) skylder jeg en del også, og hun skal sikkert få sine penger. Kanskje far gir henne 40 kroner nå. Så blir det 100 kroner i alt hun har fått om jeg minnes rett. Skal sende mer penger til dere, men først vil jeg høre fra dere. Merkelig at jeg ikke har fått svar på mitt brev med hensyn til Herman og Ragna som jeg foreslo skulle komme hit. Det må ikke forståes slik at jeg vil overtale Ragna til å reise hvis hun ikke vil, så kan det jo stå hen. Men lille Hermann lengter jeg jo etter en hel del, det er sikkert. Og nå har jeg også et godt hjem så han vil få det godt her også, det er sikkert. Jeg vet at han har det så godt der hjemme hos dere som han noen sinne kan få det, men han begynner nå å bli så gammel at skolen må søkes, og da er det jo som dere selv vet ingen skole der hjemme for Herman i lengden, så det vil visst være best om han kunne begynne her så snart som mulig.
Hvordan er det med Herman, vil han komme til pappa, eller ikke?
Dere må skrive og si meg hva som kan gjøres om Ragna kan komme med Herman eller ikke. Hvis hun vil følge Herman hit, skal jeg sende
R A S I V E R D A L 376
billetter til dem begge to, og vil Ragna ikke komme så får saken bero til siden, for Herman er for liten til å reise alene, stakkars lille pappagutt!
Hils Herman fra pappa på det hjerteligste, han må være snill gutt så skal han få det godt her også.
Dere hilses alle på det hjerteligste fra Guro, hun snakker om Herman hver dag og sier at hvis han var her, skulle hun være så god mot ham som det er mulig for noen å være. Vi er friske og har det riktig hyggelig og pent. Guro er svært flink til å passe huset og holde alt rent og i orden, koker godt og er så hjertelig snill og god så jeg er riktig tilfreds over all måte.
Lev vel og tusen hilsener fra Guro og meg til dere alle og mest til lille Hermann fra pappa.
S. H. (Sevald Hagen)
Sevald Andreassen Hagen. Trolig Sevalds andre kone - Guro.
Men Sevald mottok aldri noe svar fra dem hjemme i Verdal. Og etter som dagene gikk, ble han mer og mer urolig for hva som kunne ha skjedd. Raset som han hadde lest om, spøkte i tankene hans. Til slutt klarte han ikke å vente lenger, men sendte et telegram til sorenskriveren i Levanger der han spurte om sin familie. Den 11. juli mottok han da det sorgens budskap fra sorenskriveren at hele hans familie hadde omkommet under Verdalsraset. Han fikk derfor aldri se igjen sin lille sønn som han lengtet så etter.
Etterpå
Sevald Andreassen Hagen ble boende i Amerika. Han ble gift på nytt med Guro.
All jord på denne eiendommen var totalt ødelagt og lå under metertykke lag av leire. Raset 6. september 1893 la nye lag opp på det som hadde kommet dit 19. mai.
Til Andreas Sevaldsens arvinger ble det utbetalt en erstatning på kr. 2.400. I 1895 ble følgende protokollert vedrørende skylden:
Gårdsnr, 129, bruksnr. 3 Melbynesset av skyld mark 0,97 et avtak for 20 år av mark 0,97, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,87.
Veiskatten ble som følge av dette redusert med kr. 0,33 for første halvår 1893.
Hele arealet på 54,1 dekar ble utlagt som en teig til Staten i hva som ble kalt Triangelet. Dette var det området som lå utenfor skredporten. Sammen med selve rasgropen utgjorde Triangelet Statsteig A. I tillegg til selve grunnarealet kom 0,6 hektar elveleie.
Note:
Denne tekannen skal stamme fra Melbynesset. Den eies av Anna-Lisa og Sevald Allmin i Jårpen.
1Andreas Sevaldsen hadde en datter, Ingeborg Anna f. 1863, som var gift med Per Allmin i Jårpen i Sverige. Hennes barnebarn, Anna-Lisa og Sevald Allmin, har stilt brev og bilder til disposisjon for oss.
378
V E R D A L S B O K A
Eiendommen
MELBY, NØYSOMHET 129.4
Dette var et jordstykke som hørte under gården Melby. Hvordan det hadde havnet under Melby, er ikke funnet dokumentert. Men trolig skjedde det i form av dåpsgave eller lignende, og trolig kom jordstykket fra Fåren øvre.
Helt vest på Fårenvaldet ligger en part som kalles Skjefte. Eiendommen Nøysomhet grenset mot Skjefte, og på folkemunne ble den kalt Tessemskjef-te etter kjøperens navn. Det tyder således på at dette var en part av samme stykke.
Navnet Skjefte skriver seg fra en ødegård fra middelalderen. Det er et -vin-navn, og som sådan er det et meget gammelt navn. Trolig var Skjefte eldre enn nabogårdene Jermstad og Trøgstad som begge stammet fra eldre jernalders siste del, det vil si 400 - 600
Kr.
Det er uklart hva som bevirket at Skjefte ble en ødegård. Men det er nærliggende å mene at det var ras som var årsaken. Flere steder i skråningene ovenfor Fåren finnes det spor etter gamle ras.
Den biten av Skjefte som altså tilhørte Melby, kjøpte lærer Andreas Tes-sem i 1882. Han kalte den Nøysomhet.
Da han begynte å nærme seg pensjonsalderen, bestemte han seg for å sette seg opp en stue der. Bygningen var opptømret da raset gikk. Veien dit opp gikk direkte fra hovedveien mellom Stiklestad og Vuku rett opp for Trøgstad skole.
Tessemskjefte unngikk ødeleggelse i raset 19. mai. Men den øverste kanten av raset ved Jermstad øvre var faretruende nær det sydvestre hjørnet av den lille eiendommen. Derimot gikk både veien og de nederste delene av eiendommen ut ved raset 6. september. Selve huset ble stående igjen.
Før raset utgjorde hele eiendommen 37,6 dekar. Alt var dyrket.
Matrikkelskylden var 1 mark 19 øre.
Ved raset forsvant 3,9 dekar. Det var altså ikke de store ødeleggelsene på denne eiendommen. Den ødelagte jorden ble også liggende til eiendommen senere.
Jordverdien var kr. 1.900 før raset. Tapet ble kr. 200, slik at verdien etterpå var kr. 1.700. Forholdstallet ble satt til 2/19. Eiendommen forøvrig ble halvvert i verdi fra kr. 3.500 til kr. 1.750.
Nøysomhet var navnet på den eiendommen hvor lærer Andreas Tessem holdt på å bygge hus. Den lå rett opp for Trøgstad skole hvor han var lærer.
Etterpå
I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 129, bruksnr. 4, Nøysomhet av skyld mark 1,19 et avtak for 20 år av mark 0,13, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,12.
Det medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,04 for første halvår 1893.
Som nevnt var husene under bygging. Andreas Tessem og hans kone Olive Edvarda
bodde på Trøgstad skole. Denne gikk ut i raset, og begge to omkom.
Det ble utbetalt et erstatningsbeløp på kr. 3000. 200 kroner var blitt utbetalt på forskudd, blant annet til sønnen Harald Marius Tessem som studerte.
Kort tid etter raset solgte Tessems sønner, Harald Marius og Martin Adolf, den del av jorden som var igjen, til Peder Ellingsen Mo. Han var sønn av Elling Mo som hadde kjøp restene av Jermstad østre. Tessemskjefte ble således lagt til Jermstad østre.
Huset ble senere tatt ned og flyttet på Verdalsøra hvor de i dag står på Garpa, kjent som Fikse-Singstad-gården.
MO 107
Generelt
Mo er etter all sannsynlighet en svært gammel gård. Mye tyder på at den kan regne sin historie fra begynnelsen av vår tidsregning. Denne alderen gjør at den i førkristen tid trolig var en stor og betydningsfull gård. Beliggenheten tyder også på det.
MO, MOAN 107.4
I kristen middelalder er det mye som tyder på at Mo led samme skjebne som de aller fleste gårdene i Verdal, den ble delt. I tillegg led den også felles skjebne med mange andre gårder i Verdal, om ikke de aller fleste, gården ble rammet av ras i middelalderen. Dette raset ødela ganske sikkert mye på begge delene, men særlig gikk det ut over den ene gården. Den ble liggende øde, og fikk navnet Moaunet.
Dette raset var det samme som rammet Lyng i middelalderen.
Lyngsraset reduserte Mo fra å være en stor og betydningsfull gård til å bli en gård av under middels størrelse.
I nyere tid utviklet Mo seg til å være en svært godt drevet gård. I 1860 ble Mo delt i to, Mo nordre og Mo søndre.
§§
■§pPjlf
Mo - tegning fra muligens århundreskiftet 17/1800. Ukjent tegner.
382
V E R D A L S B O K A
Bruket
Dette var en selveiereiendom utskilt fra Mo søndre i 1876. Det var en tidligere husmannsplass ved navn Momoen. Kjøperen var husmann på samme sted i 1875.
Denne eieren hadde bruket bare i kort tid før det ble solgt på auksjon til Martinus Johnsen Mikvoll i 1879.
Moan lå i det nordøstre hjørnet av det gamle Movaldet. Så vidt det har vært mulig å bringe på det rene, grenset Moan mot Moåker i nord, mot eiendommen Egge av Kråg i øst, og mot Mo søndre i syd og vest.
Som for de fleste eiendommer som tidligere hadde vært husmannsplasser, var den nokså liten. Etter raset ble den fastslått å ha vært på 34,5 dekar dyrket mark.
Matrikkelskylden var 0 mark 81 øre.
I 1890 ble det sådd 0,55 hektoliter bygg, 4,17 hektoliter havre, 0,23 hektoliter havre til grøntfor og 3 kilo gressfrø. Det ble satt 5,56 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter ble det benyttet 0,02 ar. Det fantes 2 to-hjulte vogner på gården.
1. januar 1891 år var det 1 ku, 3 sauer, 1 gris og 6 høns der.
Besetningen var en del mindre i 1893. Blant annet hadde de ikke noen ku. De hadde bare 1 sau og 1 gris samt noen høner.
Martinus Mikvoll hadde forsikret eiendommen. Den besto av en hovedbygning med fjøs og lade som var forsikret for kr. 1.200, og et stabbur som var forsikret for 240 kroner. Dessuten fantes det en kakkelovn til en forsikringsverdi av 32 kroner og en kjøkkenovn til 24 kroner.
Folket
I mai 1893 besto familien av følgende fire personer:
Martinus Johnsen Mikvoll, gårdbruker, snekker, 55 år
Mette Pedersdatter, kone, 42 år
Karen Malene, datter, 13 år
Marie Pauline, datter, 7 år
Martinus livnærte seg som snekker. Jorden og dyrene ga et tilskudd til familiens underhold.
MO, MOAN 107.4
Hans foreldres navn var John Pettersen Mikvollvald og Karen Malena Hans-datter.
Mette var fra Landfall. Hennes foreldre var Peder Olsen og Marte Bårds-datter Landfall.
Hva som skjedde
Beliggenheten tatt i betraktning, var Moan antageligvis en av de første som gikk med i den siste delen av Verdalsraset.
Ingen av beboerne kom seg unna. Alle ble med. Men bare Mette klarte seg. Martinus sprang opp på loftet for å redde barna. Men med det samme falt loftet ned, og huset forsvant ned i leirmassene. Med det kom både han og barna bort.
Mette har selv fortalt hvordan hun opplevde raset.1
Hun våknet av en forferdelig dur. I det samme veltet leirmassene mot huset, og det ramlet sammen, og hun selv ble slynget ut i leirsuppen. I den fløt hun nedover bakkene. Skog og jord løsnet fra alle sider, og med en uhyggelig fart bar det mot dalbunnen.
Men heldigvis for henne ble leirmassene skjøvet mot land ved Hagamelene slik at hun ble liggende der. Mette fikk tak i en busk og prøvde å trekke seg i land etter den. Men nei, den sank bare ned i leirsuppen.
Mette Pedersdatter Mikvoll. «Hvordan jeg kom meg i land, vet jeg
384
V E R D A L S B O K A
ikke, alt hva jeg grep fatt i, sank bare ned under
meg. Det var Herren som hjalp meg opp av raset», sa hun.
«Jeg hadde leire i øyne og munn, hvordan jeg for, vet jeg ikke. Men jeg kom til slutt opp til gården Mo. Helt utmattet ble jeg liggende på gårdsplassen. I frykt for at det skulle komme nye skred, hadde folkene rømt hjemmefra, og jeg ble liggende inntil en mann som også hadde berget seg opp fra raset, kom og hjalp meg inn.
Senere på dagen våget folkene på gården seg hjem en tur, men flyktet atter opp mot Hallemsgårdene. Og meg så elendig tilredt av leire som jeg var, måtte de bare la ligge i sengen og frakte meg i den.»
Det var med gråtkvalt stemme Mette fortalte om denne tragedien om mannen og barna som denne dødsnatten tok fra henne.
Det er også fortalt at en av grunnene til at hun ikke sank under da hun
R A S I V E R D A L 385
grep fatt i kvister og røtter nedenfor Mo uten å klare å løfte seg opp, var at hun hang fast i en grein etter håret.2
Det er helt klart at Mette var totalt utkjørt som følge av den sterke psykiske og fysiske påkjenningen hun hadde vært utsatt for. Og at hun derfor ikke registrerte hvem som hjalp henne på Mo, er forståelig. Det var nemlig de to som bodde på kåret, Elling Pedersen og hans sønn Peder Olaus Ellingsen, som hjalp henne.
De tørket av henne leiren og fikk fraktet henne til et tryggere sted. Hun sier at de måtte frakte henne i sengen, men Peder Olaus sa at de fraktet henne i en trillebår.3(Se under Mo nordre.)
Døde:
MARTINUS JOHNSEN MIKVOLL, født 1838
KAREN MALENE MARTINUSDATTER MIKVOLL, født 1880 MARIE PAULINE MARTINUSDATTER MIKVOLL, født 1886
Mette hadde nå mistet hele sin familie, mann og to barn. Barna ble ikke gjenfunnet. Men Martinus ble funnet i august. Han ble begravet 14. og jord-festet 27. august. Da han ble funnet, var han ugjenkjennelig. Han var så sterkt lemlestet at hans kone bare kunne kjenne ham igjen på en skjev stortå.
Imidlertid ble det funnet liket av en jente sist i juli. Hun ble begravet 29. juli på Stiklestad. Etter som det ikke var mulig å fastslå hvem dette var, er hun blant de fire ikke identifiserte som ligger på Stiklestad. Men presten har gjort en anførsel i kirkeboken bak navnet til Karen Malene: «Etter all sannsynlighet henne da intet annet pikebarn ellers i den alder omkom.»
Hele eiendommen forsvant og dyrene med den. Det var 1 sau og 1 gris.
Jordveien ble taksert til kr. 1.050.
Eiendommen forøvrig ble satt til 1.700 kroner. Alt gikk tapt.
Etterpå
Mette Mikvoll ble liggende en tid på sykehuset på Skogn. Men hun kom seg etter hvert fysisk, men psykisk var hun preget av hendelsene hele livet. At hun måtte identifisere det ugjenkjennelige liket av sin mann, gjorde ikke hennes situasjon bedre.
Det fortelles at når Mette kom på besøk til sin bror på Landfall, ble ungene stille. De sluttet å leke og bråke når hun var der. Mette var alltid stille, og hun lo aldri. Hun var aldri sint, men ungene hadde stor respekt for henne.4
Mette fikk utbetalt kr. 769,28 i erstatning. Beløpet var merkelig ujevnt. Martinus hadde hatt en gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad på kr. 8,30. Denne gjelden ble blant annet dekket av erstatningsbeløpet. Mette fikk dessuten en årlig livrente på kr. 175.
Verdalsboka - 22
386
V E R D A L S B O K A
I Velferdskomitéens protokoll er det 15. desember 1893 innført at Mette Mikvoll 12. oktober fikk utbetalt kr. 50 til innkjøp av husgeråd og klær for vinteren. Det ble besluttet at kr. 25 av beløpet ikke skulle komme til fradrag i erstatningssummen, men skulle være gave. Samtidig ble det bestemt at omkostningene ved hennes sykehusopphold skulle utredes av de pengene som hadde kommet inn som gaver.
Den 31. januar 1894 nevnes Mette sammen med en rekke andre som fikk penger i gave. Hun fikk 50 kroner. Dette var det samme beløpet som hun ble innvilget i desember. Nå ble hele beløpet regnet som gave.
Den 12. februar 1894 er hun nok en gang omtalt i Velferdskomitéens protokoll. Der ble det opplyst at hun fremdeles lå på sykehuset, men at Statsko-mitéen ville betale regningen. Videre står det at hun ville bli foreslått en livrente av kr. 175 årlig fra 1. juli 1893.
Om eiendommen Moan heter det i protokollen for ny skyldsetting 1895:
Gårdsnr. 107, bruksnr. 4 Moan av skyld mark 0,81 et avtak for 20 år av mark 0,81, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,77.
Veiskatten ble som følge av dette, redusert med kr. 0,28 for første halvår 1893.
Hele eiendommen på 34,5 dekar ble utlagt til Staten. Etter som dette lå i skredgropen, ble det innbefattet i Statsteig A.
I 1900 bodde hun på Hallem og livnærte seg ved livrente fra Verdalsfondet og husstell. Senere bodde hun på Libakken på Stiklestad. Hun døde på Gamlehjemmet i 1937.
Noter:
1 Nedskrevet i et arbeid foretatt av en klasse på Levanger Lærerskole.
2 Opplysninger ved Ingrid Minsaas.
3 Opplysninger ved Odd Moe, sønn av Peder Olaus.
4 Opplysninger ved Jenny Skavdal, niese av Mette.
MO, MOÅKER 107.5
Bruket
Moåker var en plass som var utskilt fra Mo søndre. Fradelingen skjedde i 1889. Eiendommen lå helt i det nordvestligste hjørnet av det gamle Movaldet. Mot nord grenset den mot Prestegårdsvaldet. Mot øst lå Krågsvaldet. Dette var nå oppstykket slik at lengst mot nord lå bruket Gran, og noe lenger mot syd bruket Egge. Syd for Moåker lå eiendommen Moan som også var utskilt fra Mo søndre.
Dette var ingen stor eiendom. Arealet var totalt på 27,64 dekar. Alt var dyrket. Matrikkelskylden var 0 mark 49 øre.
Utsæden var i 1890 0,34 hektoliter bygg, 2,08 hektoliter havre, 2 kilo gress-frø og 5,56 hektoliter poteter. 0,05 ar ble brukt til andre rotfrukter enn poteter 1. januar 1891 var det 1
ku, 2 sauer, 1 geit, 1 gris og 5 høns på Moåker.
Folket
Magnus Larsen Tokstad kjøpte Moåker av Nikolai Nilsen på Mo søndre i 1889. Følgende personer bodde på bruket da raset gikk:
Magnus Larsen Tokstad, selveier, 55 år
Mette Oldatter, kone, 41 år
Marta Larsdatter, inderst, fattiglem, 82 år
Men Magnus hadde en sønn ved navn Gustav. Han var tjener på Prestegården og bodde der. Imidlertid sov han hjemme hos foreldrene rasnatten.
Gustav, sønn, tjener på Prestegården, 18 år
Magnus var fra en av Tokstadplassene som hørte under Prestegården. Han var rådsdreng på Prestegården. Hans foreldre var Lars Pedersen og Marta Pedersdatter på Tokstad østre.
Han hadde vært gift tidligere med Malene Elausdatter. Gustav var en sønn fra dette ekteskapet. I 1875 bodde Magnus på en av Tokstadplassene.
Mette Olsdatters foreldre var Ole Tomassen og Ingeborg Pedersdatter som var plassfolk på en plass under Flyan i Helgådalen. Ole Tomassen hadde forøvrig bodd hos Magnus og Mette i alle fall til så sent som i 1891.
388
V E R D A L S B O K A
Marta Larsdatter var døvstum. I følge opplysninger i folketellingen i 1891 tilhørte hun familien.
Hva som skjedde
Hvordan folkene på dette bruket opplevde raset, har Magnus fortalt:1
«Klokken 2 om natten våknet jeg plutselig ved å høre en slik forunderlig lyd - akkurat som en forferdelig sterk storm med dumpe dønninger og tor-denbrak. Jeg var overbevist om at den ytterste dag hadde kommet!
Jeg sprang til vinduet og så nabogården forsvinne i jorden, og at skredet nærmet seg mitt hus.2
Min kone og jeg fikk så vidt kastet på oss klærne og skyndte oss avsted til Prestegården hvor jeg vekket presten. Vi skynte oss alle avsted til et sikkert sted.
Naboens kone reddet seg i bare linnetet; - hennes mann og ett av barna forsvant og er ennå ikke funnet.3
Ved utbruddet merket jeg en svovellignende lukt.
Follo strøk først, så strøk Kråg - Trøgstad og så alle husmannsplassene til Prestegården - og flere mindre gårder - deriblant en husmannsplass til Follo like i nærheten av Prestegårdsskogen.
På Follovald hadde kun sønnen reddet seg over på noe fastere leirmasse som hadde skilt seg, - hans foreldre forsvant ned i den dynnende leirmassen på den andre siden, mens han selv oppkavet og forrevet endelig kom sikkert tillands.»4
Da de sprang derfra, ropte de til Karl Oluf Ellingsen på naboplassen Mo-moen.
Magnus' sønn Gustav som også ble vekket av de andre, var litt senere med å komme seg ut. Og da han kom på gårdsplassen, hadde de allerede sprunget. Han var ør og søvndrukken og la på sprang i feil retning, lukt mot avgrunnen. Han ble først oppmerksom på faren da han hadde det ene benet ut over kanten. Han reddet seg imidlertid ved å kaste seg bakover. Husene på Moåker ble stående helt ute på kanten, og fremdeles var den døvstumme
Marta inne. Det ble ansett for livsfarlig å ta seg inn for å få henne ut.
Men sammen med naboen Oluf Movald, tok Magnus seg inn i huset igjen og fikk berget Marta. De bar både henne og sengen hennes ut, og med hest og vogn som ble lånt på Prestegården, ble hun kjørt bort på trygg grunn.
Senere deltok han i redningen av den sinnsyke Peder Rasmussen Tokstad som satt inne i et stabbur nede i rasgropen. Peder ville ikke forlate stabburet godvillig, og i stedet for å ta ham med makt, lot de ham være der. Men Magnus bar mat og drikke ut til ham, inntil han gikk med på å bli med. For dette
R A S I V E R D A L 389
"SS5s*2*
3
V-Cl
■st
sSii
SC ^
^>
-C 55
=3
03 ^ c
3
b Si
S C
•13
-Cl5u
3 - 6
4
sc
SC
4)
60
I
390
"fe.
s a Kco
I
MO NORDRE 107.1
og redningen av Marta ble Magnus anbefalt tildelt redningsmedaljen, men uten at det skjedde.
Nøyaktig 18,2 dekar av eiendommen gikk med i raset. Derimot berget husene. Jordverdien ble anslått til å ha vært kr. 690 før raset. Tilsvarende kr. 555 eller 4/5 gikk med. Igjen var det således kr. 135.
Eiendommen forøvrig sto i kr. 1000. En verdi av kr. 700 gikk med. 300 kroner var igjen.
Etterpå
Magnus Larsen ble tilkjent en erstatning på kr. 700.
Fordi husene på Moåker sto så nært kanten, antok man at de ville rase ut, og soldatene begynte nedrivning. Men da det etter hvert viste seg at de ville bli stående, i hvert fall en liten stund, ønsket Magnus selv å fortsette nedriv-ningsarbeidet. Han tok mer hensyn til materialene, og det ville være lettere i ettertid å sette opp husene igjen. Til å dekke noe av utgiftene med dette, fikk han kr. 50 i forskudd.
Og trolig satte han dem opp igjen på Buvollen, et bruk han kjøpte av Ole Nilsen Øgstad
i 1894. Der bodde han og Mette i 1900.
I 1895 ble skylden for Moåker fastsatt slik:
Gårdsnr. 107, bruksnr. 5, Moåker av skyld mark 0,49 et avtak for 20 år av mark 0,39, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,37. Dette førte til en reduksjon av veiskatten på kr. 0,13 for første halvår 1893. Hele det ødelagte arealet på 18,2 dekar ble utlagt til eieren igjen. Magnus Larsen døde på Buvollen i 1929. Mette Olsdatter døde i 1918.
Gustav utvandret til USA i 1893. Han hadde to brødre der fra før. Han fikk billett til Minneapolis av en av sine brødre. Det er mulig at turen var bestemt før raset skjedde.
Marta Larsdatter døde på Buvollen i 1898.
Noter:
1 Dette er gjengitt i en avisartikkel i Dagsposten i 1891.
2 Det er litt usikkert hvilken nabogård han så. Nærmest lå Moan, gården til Martinus Mikvoll. Men det kan også ha vært Gran eller Egge.
3 Hvis det var Moan han mente, må dette ha vært Mette Mikvoll. Hun mistet 2 barn.
4 Magnus tar feil når han sier at Follo gikk ut før Kråg. Det er fysisk umulig, for Kråg måtte gå ut før Follo kunne gli ut. Men dette var ikke nødvendigvis hva Magnus hadde sett, det kan også ha vært hva han hadde hørt av andre. Husmannsplassen under Follo like i nærheten av Prestegårdsskogen var Follostuggu. Sønnen som berget seg der, var Edin Follo.
392
V E R D A L S B O K A
Gården
Mo nordre var en av hoveddelene av Mo etter delingen i 1860. Som navnet sier var dette den nordligste delen. Men selv om hoveddelen av jorden lå mot nord, var det allikevel en del teigblanding. Det kan for eksempel opplyses at plassene som lå lengst mot nord på Movaldet, hørte til Mo søndre.
I nord grenset Mo nordre dels mot Prestegården, og dels mot de utskilte partene av Mo søndre, Moåker og Moan. Mot øst lå Krågsvaldet, i 1893 representert ved Egge og Krågsmoen. Grensen mot den siste gikk forøvrig helt ned i Krågsdalen, eller Modalen som den ble kalt så langt nede. Grensen mot Egge var ikke rettlinjet, men «brækket» som det heter i beskrivelsen av Egge. Det vil si at den gjorde en sving. Sett nordfra svingte grenselinjen østover. Trolig fulgte grensen mot Krågsmoen samme bue. Etter all sannsynlighet nådde den et felles grensepunkt for Kråg, Eklo, Haga og Mo nede i dalen. Av Kråg var det Krågsmoen som nådde hit, og av Eklo var det Eklosvedjan. Og fra dette punktet gikk grensen mot Mo søndre rett vestover. Mot vest lå Lyngsvaldet.
Før raset besto Mo nordre av 164,6 dekar dyrket jord, 156,2 dekar skog, 1,25 dekar vei og bebyggelse og 6,6 dekar annen dyrket mark, tilsammen 328,65 dekar.
Matrikkelskylden var da 7 mark 87 øre.
I 1890 ble det sådd 2,08 hektoliter bygg, 13,9 hektoliter havre og 6 kilo gressfrø. Det ble satt 12 hektoliter poteter. 0,4 ar ble brukt til andre rotfruk-ter enn poteter. Det var hele 6 to-hjulte vogner på gården.
januar 1891 var det 2 hester, 5 storfe, 6 sauer, 2 griser og 6 høns på Mo nordre.
Folket
Anneus Andersen kjøpte Mo nordre av Elling Pedersen i 1888, og han var eier da raset gikk. Hans huslyd besto av 8 personer i mai 1893:
Anneus Andersen, gårdbruker, 45 år
Guruanna Reinertsdatter, kone, 36 år
Lydia, datter, 13 år
Ragna, datter, 6 år
MO NORDRE 107.1
Aksel, sønn, 3 år
Ragnar, sønn, 1 år
Anne Larsdatter, enke, tjener,
en tjener
På kåret bodde den forrige eieren.
il
- Elling Pedersen, kårmann, 62 år
- Peder Olaus, sønn, 19 år
Tilsammen var det således 10 personer på Mo nordre.
Anneus var fra Jermstad øvre. Hans foreldre var Anders Jakobsen og Lisbet Ols-datter.
Guruanna var fra Tautra på Frosta. Hennes foreldres navn var Reinert Andersen og Karen Johansdatter.
Elling Pedersen var den forrige brukeren på Mo nordre. Han kom fra Trøgstad store. Hans foreldre var Peder Jonsen og Marta Kris-toffersdatter. Han var enkemann, og hans
Elling Pedersen Mo og sønnen Peder Olaus avdøde kones navn var Anne
Ellingsen Mo.
Iversdatter. Jakob Pedersen på Jermstad østre var hans bror.
Anne Larsdatter er oppgitt i de offisielle listene
med bopel på Mo nordre. Det har ikke lyktes å finne ut hvem hun var. Hvem den andre tjeneren var, er ukjent.
Hva som skjedde
Det samme skjedde her som på de andre gårdene som lå rundt raset. Folkene rømte vekk i redsel slik at husene sto tomme.
Men det merkelige er at de to som bodde på kåret, Elling og hans sønn Peder Olaus, fikk ikke varsel, og de ble værende igjen.1I følge hva Peder har fortalt, våknet de ved at et nakent kvinnemenneske kom stavrende inn
R A S I V E R D A L 394
til dem. Hun var så tilklint av leire at de ikke kunne se hvem det var. Hun var dessuten så ferdig at de måtte legge henne ned. Peder brukte noen gamle klær etter sin avdøde kone til å tørke av henne det verste av leiren, og da så de det var Mette Mikvoll fra Moan. Hun fikk på seg noen gamle klær, og sammen med ting de rasket med seg som de ville berge, fraktet de henne vekk i en trillebår til et tryggere sted. Selv trodde Mette at hun ble fraktet i en seng.
Man vendte omsider tilbake, men det var med stor usikkerhet og angst man slo seg til på gården igjen. Kanten av rasgropen lå bare 2 - 300 meter fra husene på gården.
Men hverken mennesker eller dyr kom til skade.
Flere mennesker fra andre steder passerte Mo på sin flukt bort fra raset. Noen var uskadde, mens andre hadde fått hard medfart.
I motsetning til Mo søndre som bare mistet utmark, mistet Mo nordre store deler av sin innmark i tillegg til deler av utmarken. 78,7 dekar dyrket jord og 108,2 dekar skog og havning gikk tapt. Tilsammen utgjorde dette 186,9 dekar.
Før raset hadde jorden stått i en verdi av 6.600 kroner. Tapet beløp seg til 2.640 kroner. Jordverdien etter raset ble derfor kr. 3.960. 2/5 kom således bort.
Imidlertid må det også ha gått med en del annet enn bare jord. Riktignok var det ikke tale om store verdier, men de ble anført. Muligens kan det ha vært et sommerfjøs eller lignende, eller kanskje en vei. Resten av eiendommen sto i en verdi av 7.000 kroner før raset. Etter raset ble den satt til 4.300 kroner. Tapet tilsvarte således kr. 2.700.
Etterpå
Anneus Andersen fikk kr. 2.300 i erstatning. Han fikk 200 kroner i forskudd. Kårmannen Elling Pedersen fikk en årlig livrente på kr. 150.
Enken Anne Larsdatter som var inderst på gården, fikk kr. 400 i erstatning. Av dette fikk hun 100 kroner i forskudd. Dette var et forholdsvis stort erstatningsbeløp. Det går ikke frem hvorfor det ble utbetalt.
I 1895 ble skylden fastsatt slik for Mo nordre:
Gårdsnr. 107, bruksnr. 1, Mo nordre av skyld mark 8,20 et avtak for 20 år av mark 3,15, og deretter for bestandig et avtak av mark 2,99.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,09 for første halvår 1893.
Den ødelagte jorden tilsvarte 186,9 dekar. Det utlagte arealet var på 151,5, dekar, det vil si 35,4 dekar mindre enn det som hadde gatt tapt. Ca. 2/3, eller 96,6 dekar, ble utlagt til eieren. Dette var jord som lå i tilknytning til
det han hadde igjen. Den siste 1/3, eller 54,9 dekar, ble utlagt til Staten i det som senere ble kalt Statsteig A.
Anneus Andersen drev imidlertid gården helt til 1913 da han solgte til Jon Gundersen.
Han døde i 1927. Guruanna døde i 1908.
Både Lydia og Ragna døde av tuberkulose i 1904.
Aksel utvandret til USA. Han døde der ugift.
Ragnar giftet seg med Margot Gurine Haugdal. Han døde i 1975.
Elling Pedersen hadde lånt sin bror på Jermstad østre en del penger, og på den gården var nå alt borte. Elling måtte derfor overta det som var igjen. Gården ble bygget opp på nytt i 1897/98, men før den sto ferdig, hadde sønnen Peder Olaus overtatt gården.
Elling døde i 1908.
Peder Olaus giftet seg med Mette Johannesdatter Solberg. I 1910 solgte han Jermstad
Peder Olaus Ellingsen Mo og Mette Johannesdatter Solberg.
Note:
1Opplysninger ved Odd Moe, sønn av Peder Olaus.
396
V E R D A L S B O K A
østre til Peter Eliassen fra Eklo. Selv flyttet han til Bremset i Sparbu. Han døde i 1942.
Gården
MO SØNDRE 107.2
Dette var en av de to hovedpartene som den fordums store gården Mo nå var delt inn i. Mo søndre og Mo nordre var to gårder, men de hadde felles hus og felles tun.
Før raset grenset Mo søndre mot Haga nordre østre i syd og sydøst. Den siste delen av denne grensen gikk etter all sannsynlighet ned i Modalen hvor den møtte sydspissen av Krågsvaldet, eller Krågsmovaldet som det het da, omtrent der hvor skredporten ligger i dag. Fra øst nådde også en spiss av Eklovaldet det samme punktet.
Selv om Movaldet hadde en lengre felles grense med Kråg nordover, gjaldt ikke det Mo søndre. Fra det nevnte punktet grenset Mo søndre mot Mo nordre i en rett linje mot vest.
De øvrige grenser er uinteressante i denne sammenheng bortsett fra det forhold at også en bit i den nordre delen av Movaldet må ha tilhørt Mo søndre. Det var nemlig fra denne biten av Mo søndre de to selveierbrukene Moan og Moåker var blitt utskilt. Begge disse ble berørt av raset. Det første gikk ut, mens det andre fikk ødelagt store deler av jordveien. Før raset hadde Mo søndre et samlet areal av 373,81 dekar. Av dette var 148,29 dekar dyrket mark. Skog og havning utgjorde 223,17 dekar. Veier og bebyggelse dekket 1,25 dekar, og udyrket mark utgjorde 1,10 dekar.
Matrikkelskylden var 6 mark 89 øre.
Mo sett fra Sydvest 1922. Foto: Einar Musum.
398
V E R D A L S B O K A
I 1890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 12 hektoliter havre, 7 kilo gressfrø og 14 hektoliter poteter. Det fantes en kjøkkenhage på 0,2 ar. På gården hadde de 1 slåmaskin, 1 fire-hjult og 3 to-hjulte vogner.
Pr. 1. januar 1891 var det 2 hester, 6 storfe, 10 sauer, 2 griser og 10 høns på gården.
Folket
Eier av Mo søndre da raset gikk, var Eleseus Nikolaisen Mo. Han hadde overtatt gården etter sin far Johan Nikolai Nilsen Mo som var død kort tid i forveien.
Da raset gikk, oppholdt visstnok 6 personer seg på gården.
Eleseus Nikolaisen, gårdbruker, 32 år
Nikoline, søster (trolig henne), tjener, 30 år
Serine, søster (trolig henne), tjener, 27 år
Martin Martinsen, tjener, 15 år
en tjener
Marta Sivertsdatter, kårenke, 71 år
Marta Sivertsdatter var mor til Eleseus, Nikoline og Serine, og enke etter den forrige eieren. Hennes foreldre var Sivert Sivertsen Lundenvald og Eli Eriksdatter.
Både Eliseus, Nikoline og Serine var ugift.
Martin Martinsen var sønn av Martin Larsen Lyngås og kone Ingeborg A. Larsdatter.
Hva som skjedde
Vi vet ikke i detalj hva som skjedde her. Men alle rømte vekk i redsel. Husene sto tomme tilbake, og flere som kom seg i land ved Haga, passerte den tomme gården på vei mot tryggere grunn.
Etter en tid vendte folkene tilbake, men det gikk lang tid før de følte seg trygge igjen. Mo søndre var forholdsvis gunstig stillet etter som det i raset kun gikk tapt utmark,
nemlig 147,6 dekar skog.
Kanten av skredgropen nådde til bare et drøyt steinkast fra husene på Mo. Store områder på vestsiden av Modalen forsvant, og det var her Mo søndre mistet mye av sin utmark Verdien av jorden var før raset kr. 6.750. Tapet ble satt til kr. 900. Det utgjorde 2/15. Verdien av det som var igjen, var således kr. 5.850.
Eiendommen forøvrig sto i en verdi av kr. 7.000 før raset. Av dette gikk tilsvarende kr.
1.000 tapt. Igjen sto kr. 6.000. Det er ikke angitt hva dette tapet besto i.
Etterpå
R A S I V E R D A L 399
I og med at det var et forholdsvis lite tap denne gården led, fikk Eleseus Nikolaisen et forholdsvis lite erstatningsbeløp, nemlig kr. 1.150. Han fikk et forskudd på kr. 350.
Hans mor, kårenke Marta Sivertsdatter, ble innstilt til å få kr. 50, men fikk til slutt ingen ting.
Den forholdsvis lille skaden medførte derfor heller ikke så stor avfelling av skylden i 1895:
Gårdsnr. 107, bruksnr. 2, Mo søndre av skyld mark 6,89 et avtak for 20 år av mark 0,92, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,87.
Veiskatten ble som følge av dette, redusert med kr. 0,32 for første halvår 1893.
I og med at en stor del av den ødelagte jorden lå helt nede i skredgropen, ble også en del av dette utlagt til Staten. Det totale ødelagte arealet var på 147,6 dekar. Den del av det ødelagte området som lå i tilknytning til den uberørte delen av valdet, tilfalt eieren. Den biten utgjorde 90 dekar. 37,5 dekar ble utlagt til Staten. Tilsammen var dette 20,1 dekar mindre enn det som var blitt ødelagt. Statens del ble senere en del av den såkalte Statsteig A.
Eleseus fortsatte å drive gården. Han forble ugift, og hans søstre Nikoline og Serine overtok Mo søndre ved hans død. Han døde ved en ulykke i 1896. Heller ikke hans søstre giftet seg, og etter deres død kjøpte Andreas Hojem fra Frol gården.
Martin reiste senere til Sverige. Deretter utvandret han til USA.
Plassen
MO VALD 107.1
Denne plassen er ikke funnet med noe eget navn. Den var heller ikke av noen spesielt høy alder. I listene etter raset er plassen oppført som Jermstad fattigkrets' eiendom, hvilket altså egentlig vil si Verdal kommune. Av praktiske grunner var nemlig kommunen inndelt i fattigkretser, og Jermstad utgjorde en slik krets. Og i de samme listene er beboeren av denne plassen, Johan Fredriksen, omtalt som «husmann».
Husene var blitt bygget, eller egentlig flyttet dit, i 1892 fra Steinslien hvor de hadde stått på en husmannsplass. Denne flyttingen var blitt besørget av Jermstad fattigkrets nettopp for å kunne gi hus til denne familien. Familien bodde da på Leveråsvald i Frol, men ansvaret for dens underhold tillå denne fattigkretsen.
Grunn til plassen ble leiet av Mo nordre. Arealet var på 10 mål. For dette betalte fattigkretsen leien av det halve, mens den resterende leien ble betalt i form av pliktarbeid på Mo.
Johan Fredriksen tilhørte såkalt «omstreiferslekt», mens hans kone Serianna Olsdatter
var fra Verdal. Det var vel av den grunn at Jermstad fattigkrets hadde ansvaret for dem. Husene var forsikret av Jermstad fattigkrets. De besto av en stue med fjøs og lade.
Forsikringssummen var kr. 250. Det fantes ingen husdyr der i 1893.
Det har ikke vært mulig å fastslå den nøyaktige beliggenhet av husmannsplassen, men etter som den lå på Mo nordres grunn, kan den ikke ha ligget lenger mot syd enn der skredporten befinner seg i dag. Grensen mellom Mo søndre og Mo nordre gikk nemlig i dette området. Sannsynligvis lå plassen omtrent ved skredporten, eller kanskje litt nord for denne.
Movaldet nådde bort til Follobekken, og her kaltes bekkedalen Modalen, forøvrig et navn som fremdeles brukes om skredporten. På noen kart tatt opp like etter raset, er det gamle leiet til bekken plassert forholdsvis langt mot øst i skredporten, mens på andre er det tegnet inn omtrent midt i porten.
De beskrivelser som er gitt av terrenget før raset, sier at Modalen var dyp, og at dalsidene var svært bratte og ufremkommelige. Videre fortelles det at det ofte fant sted mindre utglidninger i dalsidene. Følgelig kan ikke plassen ha ligget helt ute på kanten av dalen.
Folket
R A S I V E R D A L 401
I 1893 besto huslyden av følgende personer:
Johan Fredriksen, husmann, gift
Serianna Olsdatter, kone, 47 år
Bernt Anton Konrad, sønn, 9 år
Inger Sofie, datter, 7 år
Aksel, sønn, 6 år
Olga Severine, datter 3 år
Johan Fredriksen var fra Frosta. Hans far var smed Fredrik Sørensen. Serianna Olsdatter var fra Verdal. Hennes far var Ole Olsen fra Vuku, og hennes mor var Karen Olsdatter Øren.
Hva som skjedde
Husfaren Johan Fredriksen var fraværende rasnatten. Det har ikke lyktes å finne ut hvor han var. Men resten av familien var hjemme. Alle omkom. Og ingen er gjenfunnet.
Beliggenheten av plassen Movald tyder på at den var en av de aller første, kanskje den første, som gikk ut. Etter som det ikke fantes overlevende, må vi bare gjette oss til hva som egentlig skjedde. Men i følge de beskrivelser vi har av rasutviklingen, er det mye som tyder på at raset kom fullstendig overraskende på folkene her.
Plassen lå på samme høyde som Mo, ca. 60 meter. Som antydet ovenfor, lå den trolig ikke på kanten av Modalen. Men den lå sikkert nok ikke så langt unna. Bunnen av skredet må ha ligget under selve bekkedalen. Trolig kan vi snakke om en høydeforskjell på nærmere 40 meter. Vi må her huske på at de etterfølgende skredene la igjen til dels betydelige mengder masse nede i denne delen av rasgropen, slik at høyden av rasskråningen slik den fremstår i dag, er lavere enn den var etter det første raset. Selv om det kan ha vært tykke partier med fast masse over leirsuppen på dette stedet, må plassen ha falt dypt ned.
Det som da var igjen, ble trolig ført med leirstrømmen i retning av Melby-berget. Om det fantes noen overlevende på det tidspunkt, ble både mennesker og hus i alle fall knust og begravet av de leirmassene som fulgte bare minutter etterpå.
De fem døde fra denne plassen ligger trolig dypt i leiren et sted mellom Eklo og Melby. Døde:
SERIANNA OLSDATTER MOVALD, født 1846
BERNT ANTON KONRAD JOHANSEN MOVALD, født 1884 INGER SOFIE JOHANSDATTER MOVALD, født 1886
402
V E R D A L S B O K A
AKSEL JOHANSEN MOVALD, født 1887
OLGA SEVERINE JOHANSDATTER MOVALD, født 1890
Alt forsvant. Ikke noe er funnet.
Jorden som gikk tapt, tilhørte Mo nordre, og den ble derfor regnet sammen med det øvrige jordtapet denne gården hadde.
Etterpå
Jermstad fattigkrets fikk kr. 350 i erstatning for husene. Johan Fredriksen fikk kr. 1.850 i erstatning.
Senere flyttet han til Grong hvor han ble gift med Sofie Pedersdatter For-mo. Han bar da familienavnet Dalbakk. Johan Fredriksen døde i 1959.
MO VALD, MOMOEN 107.2
Plassen
Under Mo søndre lå flere husmannsplasser ved navn Momoen. Disse lå på den nordligste delen av valdet. En av disse lå så nært kanten av rasgropen at den er tatt med i oversikten over de steder som ble mindre beskadiget.
Det ser ikke ut til at noe jord gikk tapt. Men trolig hadde husmannen bruksrett i den delen av utmarken som forsvant.
I 1890 var utsæden på denne plassen 0,27 hektoliter bygg, 1,39 hektoliter havre og 4,17 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det benyttet et areal på 0,08 ar.
1. januar 1891 hadde de 1 ku, 3 sauer og 2 høns på denne plassen.
I og med at ingen dyr gikk tapt ved raset, finnes det heller ingen oversikt over hvor mange som fantes i 1893. Men plassen var den samme, så tallet var rimeligvis nokså likt det fra 1891.
Folket
I 1893 bodde så vidt det er mulig å fastslå, 6 mennesker på Momoen.
Karl Oluf Ellingsen, husmann med jord, dagarbeider, 35 år
Beret Eriksdatter, kone, 36 år
Ole Edvard, sønn, 7 år
Eline Bergitte, datter, 5 år
Berntine Otilie, 3 år
I tillegg til disse bodde en kårenke på plassen.
- Berte Olsdatter, kårenke, 64 år.
Karl Oluf Ellingsen var fra Klokkerhaug. Hans foreldre var Elling Marti-nussen og
Berit Johansdatter.
Beret Eriksdatter foreldre var Erik Arntsen og Olava Bardosdatter Bjørstad.
Berte Olsdatter var enke etter den forrige husmannen, Nils Olsen. Men akkurat rasnatten var hun ikke hjemme. Hun var hos familien Hans Nilsen på Krågsmoen for å hjelpe til med å forberede en begravelse. Og Krågsmoen gikk ut i raset. Hva som skjedde med Berte, er nærmere beskrevet der.
Hva som skjedde
Folkene på denne plassen ble vekket av naboene på Moåker. Den heimen lå helt ut på raskanten, og da de løp forbi Momoen, ropte de til Karl Oluf og hans familie.
404
Verdalsboka - 23
V E R D A L S B O K A
MO VALD, MOMOEN 107.2
Karl Oluf Ellingsen Klokkerhaug. Beret Eriksdatter Klokkerhaug.
Hele familien kom seg ut, og de varslet en annen nabo, Gustav Nilsen på en annen husmannsplass på Movald.1
Gustav Nilsen og hans kone kom til, og de tok hver sitt barn, og sammen rømte alle først i retning av Prestegården. Da den ble ansett for å være utrygg, rømte de videre.
Da rasfaren var over, vendte de tilbake.
Etterpå
Karl Oluf Ellingsen fikk kr. 175 i erstatning
Han bodde på denne plassen en tid etterpå, men i 1900 eide han Klokkerhaugen, en tidligere husmannsplass under Prestegården Auglen.
Berte Olsdatter fortsatte å bo på plassen. Hun var der i 1900, og hun døde i 1912. Gustav Nilsen skal imidlertid ha uttalt at etter at de flyttet tilbake, sov de ikke trygt en eneste natt. I drømme så de de mest forferdelige bilder av død og ødeleggelse, noe som fikk dem til å fare opp av sengen og gjorde dem engstelige og redde.
Karl Oluf døde i 1928.
Beret Eriksdatter døde i 1938.
406
V E R D A L S B O K A
f
R A S I V E R D A L 407
Ole Edvard ble først gift med en Anne fra Røra. Senere ble han gift med en Margrete.
De bodde i Kvam.
Eline Ber gitte ble gift med Kasper Bremset fra Skatval. Hun døde ca. 1970 - 1975.
Berntine Otilie ble gift med Hans Øvre.
Personer merket med * var ikke født i 1893. Foran: Eline Bergitte, senere gift Bremset og Ole Edvard Klokkerhaug. Bakfra v.: Arne Klokkerhaug* og Ivar Klokkerhaug*.
Note:
1Gustav Nilsen på Movald er ikke funnet i noen lister, hverken i de offisielle etter raset eller i noen folketellinger. Han var sønn av Berte Olsdatter og Nils Olsen. Han var født i 1870. Han var gift med Anne Halvorsdatter Jermstad. Plassen fikk ingen skader ved raset. Gustav døde i 1895.
Generelt
NESS 118
Navnet forteller hvilken beliggenhet denne gården hadde fra først av. Den lå på et av de mange nessene Verdalselven dannet på sin krokete vei mot fjorden. Og Ness var faktisk ikke den eneste gården som bar dette enstavelses navnet den første tiden. For i Vuku sogn på den såkalte Bollgårdssletten lå også en gård med dette navnet. Men navnet forsvant da gården ble delt tidlig i middelalderen. Bare sisteleddet i navnene Østnes og Mønnes vitner om den gamle storgården som en gang lå der.
Derimot har Ness beholdt sitt navn. Og det finnes ingen kilder som forteller om deling av denne gården før helt mot slutten av 1700-tallet.
Selv om det finnes få kilder som forteller at Ness opprinnelig var en betydningsfull gård, peker både navnet og beliggenheten på at gården må ha tilhørt den eksklusive gruppen av gårder som kan føre sin historie helt til begynnelsen av vår tidsregning.
Nessvaldet er ganske omfattende. Imidlertid er det lite igjen av det som en gang ga grunnlaget for navnet på gården. Dette må Verdalselven ta skylden for. Utallig er de gangene den har skiftet sitt løp forbi Ness. Elven har tatt land og lagt igjen land. Og nesset er gjennomskåret flere ganger. Alle spor etter tidlig bosetning nede på den opprinnelige elvesletten er borte. Før raset fantes det flere terrassetrinn eller elvemeler som vitnet om hvordan elven hadde arbeidet i århundreder, enn si årtusener.
I den østre enden av valdet, like nedenfor Skjørdal, gikk det også et ras i middelalderen. Videre har rasmasser fra flere andre ras lagt seg utover de lave slettene ved Ness. Det har gått ras på motsatt side av elven ved Eklo lenge før Verdalsraset gikk. Og ved Leirfall har det gått et større ras som klart måtte få betydning for elveløpet ved Ness.
Foruten at disse rasene og elvebruddene har fjernet og ødelagt en rekke fornminner, reduserte de Ness' størrelse tidlig i middelalderen. Derfor fremstår ikke Nessvaldet som et storgårdsvald ut på 1600-tallet. Men til tross for dette hadde gården en sentral posisjon. (Det vises i den sammenheng til gårdshistorien i Verdalsboka IV s. 452.)
Den første kjente delingen av Ness fant sted i 1777. Da oppsto Ness vestre og Ness østre. I 1807 ble Ness mellom skilt ut fra Ness vestre. Følgelig fan-
R A S I V E R D A L 409
410
V E R D A L S B O K A
tes det tre Nessgårder ved slutten av 1800-tallet, nemlig Ness vestre, Ness mellom og Ness østre.
Men mellom Ness østre og Ness mellom lå en gård med et merkelig navn. Det var Leirfallaunet.
Uten at vi her skal komme nærmere inn på denne gårdens spesielle bakgrunn, skal vi kort nevne at den etter all sannsynlighet er et resultat av elvens forandringer. Aun er det samme som en ødegård. At Leirfall skaffet seg en bit av en øde gård her, er ikke noe unaturlig. Men det er unaturlig at dette var en del av Ness. Og det var det rimeligvis heller ikke. Derimot var dette en gård som elven ødela, og som så var for liten til å bli drevet som egen enhet. Restene ble til et aun som ble tatt i bruk av Leirfall, og aunet ble da til Leirfallaunet. Mest sannsynlig var dette rester av en gård som opprinnelig lå på nordsiden av elven. Kanskje var dette den bortkomne gården Frega-drixnesi.
NESS MELLOM 118.3
Gården
Som navnet sier var dette den midterste av Nessgårdene. Riktignok lå Leirfallaunet mellom Ness mellom og Ness østre, men Leirfallaunet var på en måte en slags enklave i Nessvaldet. Og syd for Leirfallaunet grenset Ness mellom og Ness østre mot hverandre. Mot vest lå Ness vestre, mot nord nådde valdet ned til elven hvor det blant annet var fergeleie på denne gårdens grunn. Mot øst lå som nevnt Ness østre og Leirfallaunet. Mot syd lå Skjør-dalsvaldet.
Selv om Ness mellom var en god del mindre enn Ness østre, var det allikevel en gård av en viss størrelse. Etter raset ble arealet beregnet til å ha vært på tilsammen 225,3 dekar. Av dette utgjorde den dyrkede jorden 154,09 dekar. Skog og havning var tilsammen 56,31 dekar. Og i likhet med naboene som lå ved mellomriksveien, tok veien en del av jorden, nemlig 3,2 dekar. Eng og annen udyrket mark tilsvarte 11,7 dekar.
Matrikkelskylden var 7 mark 21 øre.
I 1890 var utsæden var 3 hektoliter bygg, 10 hektoliter havre og 12 hektoliter poteter. Og på gården fantes det 4 to-hjulte vogner. Besetningen var 1. januar 1891 1 hest, 5 storfe, 5
sauer, 2 griser og 6 høns.
Ness mellom tegnet av adjunkt M. Bugge.
412
V E R D A L S B O K A
Det nøyaktige antall dyr i 1893 har det ikke vært mulig å fastslå, men det var trolig 1 hest, 6 storfe og 5 sauer.
Folket
Eieren i 1893, Ole Ellingsen, var fra Vinne, og han var svigersønn på gården. Han overtok gården i 1887 da svigermoren Guruanna Johnsdatter solgte gården og tok kår.
Da raset gikk, bodde følgende personer på Ness mellom:
Ole Ellingsen, gårdbruker, 44 år
Anna Kristine Nilsdatter, kone, 37 år
Eleseus, sønn, 3 år
Guruanna Johnsdatter, kårkone, 68 år Dessuten var det en inderst på gården ved navn
Oline Johnsdatter, inderst, 47 år (?)
Ole var sønn av Elling Olsen og Gjertrud Larsdatter Vinne. Han var forøvrig bror av
Olaus, Sefanias og Gustav Ellingsønner som deltok aktivt i redningsarbeidet etter raset.
Anna Kristine var eneste barn av Nils Jonsen Leirfallaunet og Guruanna.
Guruannas foreldre var Jon Jakobsen og Kirsti Ellingsdatter Hal lem.
Oline Johnsdatters foreldre var Kari Eriksdatter og John Estensen på Øst-nesvald. Familien kom egentlig fra Sokndal.
Hva som skjedde
Her kom ikke raset fullstendig overraskende på folket. Anna Kristine ble vekket av spebarnet. Hun hørte levenet og vekket sin mann. Da Ole hørte dunderet og så ut, så han at noe grått kom veltende nedover. Han trodde først at det var dammen ved Inns vatnet som var sprengt.
Han fikk på seg bukser og sko og sprang til nabogården Ness vestre og vekket Johannes Olsen og familien hans. Deretter for han tilbake og fikk ført sin familie til trygt land. Det var i siste liten for leirmassene var like i hælene på dem.
Både stuelåna og stabburet ble stående på samme plass, mens de andre husene ble flyttet. Det var ikke mulig å redde alle husdyrene, og selv om de var levende, måtte de skytes. Oluf Olsen Nestvoll deltok i redningsarbeidet, og han sa at det var en av de verste jobbene han hadde måttet utføre, da han måtte ta livet av 5 kalveferdige kyr i fjøset. Men hesten og en kalv ble reddet. Hvordan hesten ble reddet, er ukjent, men det fortelles at kalven fløt opp.
Etter at han hadde fått sin egen familie i sikkerhet, deltok Ole i arbeidet med å berge ut folkene både på Leirfallaunet og Ness østre.
414
V E R D A L S B O K A
Ole sa etterpå at han hadde ikke tid til å være redd, selv om han hørte mange hjerteskjærende nødrop fra folk som satt fast i leirmassene. Han poengterte imidlertid at det var vanskelig å høre nødropene over særlig lang avstand som følge av den sterke vinden.
Ness mellom mistet totalt 153,6 dekar jord. Av dette var 106,3 dekar dyrket jord, 7,9 dekar var eng, og 39,4 dekar var skog og havning.
Dette utgjorde 4/5 av gården.
I kroner be tød dette en nedskriving i verdien fra kr. 5.410 til 1.080 kroner. Tapet tilsvarte således 4.330 kroner.
Resten av eiendommen hadde før raset en verdi av kr. 6.500. Tapet ble satt til kr. 5.000. Verdien etter raset ble 1.500 kroner.
Anna Kristine var gravid da raset gikk, og en måned etterpå nedkom hun med en sønn. Han ble født en god del for tidlig, og man mente at det var de sterke sinnspåkjenningene under raset som førte til den for tidlige fødselen. Gutten måtte hjemmedøpes av faren, og det skjedde på Nessmoen. Han fikk navnet Nils.
Etterpå
Ole Ellingsen fortsatte å drive Ness mellom.
Den 15. desember 1893 fikk han etter søknad innvilget et forskudd på erstatningen på kr. 100. Dette skulle brukes til underhold av familien denne vinteren.
I møte 31. januar 1894 ga Forvaltningskomitéen Ole nok et forskudd på kr. 180. I samme møte fikk han kr. 200 som gave.
Totalt fikk han en erstatning på kr. 5.500. Av dette fikk han kr. 702,73 i forskudd. Som kommentar heter det at forskuddet ble brukt til husflytting og fornødenheter. Tallet er noe større enn hva som er funnet nevnt i Forvalt-ningskomitéens protokoll. Det merkelig ujevne tallet retter også mistanken mot at Ole hadde gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad, men dette er ikke anført.
Kårkona Guruanna som i listene kalles Sevaldsdatter, fikk en erstatning på kr. 450. Av dette fikk hun kr. 100 i forskudd. Hun fikk en årlig livrente på kr. 250. At hun kalles Sevaldsdatter, er ganske sikkert en trykkfeil fordi navnet før henne på listen var Elen Sevaldsdatter på Ness vestre.
Om skylden av gården heter det i 1895:
Gårdsnr. 118, bruksnr. 3, Ness mellom av skyld mark 7,21 et avtak for 20 år av mark 5,77, og deretter for bestandig et avtak av mark 5,21.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,99 for første halvår 1893.
Den ødelagte jorden utgjorde 153,6 dekar. Dette ble utlagt til eieren som en teig på begge sider av Jåmtlandsveien sammenhengende med den jorden som ikke var ødelagt. Arealet som ble tilbakeført utgjorde 140,5 dekar, eller
R A S I V E R D A L 415
13,1 dekar mindre enn det som hadde gått tapt. Av dette arealet var også 6,4 dekar elvebredd og sandører. 6,4 dekar var elveløp.
Ole Ellingsen drev gården til han døde i 1925, og i 1926 overdro Anna Kristine gården til sønnen Nils. Anna Kristine døde i 1930.
Eleseus døde ugift i 1964
Nils giftet seg med Birgitte Valøy fra Stod. Han var bonde på Ness mellom. Han døde i 1971.
I 1900 bodde Oline Johnsdatter på Bjørken og «nyder offentlig understøttelse». Senere var hun bortsatt i forpleining på Kålen hvor hun døde i 1910. Hun var mor til Julie Johansdatter som var på Lunden i 1893. (Se under Lunden.)
Gården
NESS VESTRE 118.1
Som navnet sier, lå Ness vestre lengst mot vest på det gamle Nessvaldet. Vest for seg hadde den gården Kålen. Mot nord lå elven. Og mot øst lå Ness mellom. Mot syd steg terrenget mot åsene og utmarken.
Dette var den nest største av de tre Nessgårdene. Bare Ness østre var større. Etter raset ble arealet beregnet til å ha vært 305,94 dekar innenfor kartbladet (det kartet som ble tegnet etter raset). Av dette var 207,94 dekar dyrket mark. Innenfor kartbladet utgjorde skogen 66,66 dekar. Videre fantes det 30,7 dekar med eng og annen udyrket mark. Og som for de andre gårdene på denne sletten, tok mellomriksveien en liten bit jord, nemlig 0,64 dekar. Utenfor kartet var det ca. 40 dekar skog.
Matrikkelskylden for Ness vestre var 12 mark 35 øre.
Utsæden var i 1890 3 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 9 hektoliter poteter. Kjøkkenhagen var på 0,05 ar. På gården var det 5 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.
Samme år var det 2 hester, 5 storfe, 9 sauer, 3 griser og 12 høns på denne gården.
I 1893 var tallet på husdyr noe større, nemlig minst 2 hester, 7 storfe, 20 småfe og 1 gris. Hvor mange høns det var, er ukjent.
Folket
Eieren i 1893, Johannes Olsen som var fra Bjartnes, hadde kommet dit så tidlig som i 1875 da han kjøpte gården. Det bodde følgende mennesker på Ness vestre i mai 1893:
Johannes Olsen Ness, gårdbruker, 65 år
Oline Andreasdatter, kone, 46 år
Lars, sønn, 21 år
Maren-Anna, datter, 17 år
Ole Severin, sønn, 15 år
Julie Oline, datter, 12 år
Petter Marius, sønn, 7 år
Elen Sevaldsdatter, kårkone, 79 år
Johannes Olsen var fostersønn på Bjartnes. På Bjartnes bodde Lars Bjartnes som var gift med Marit Nilsdatter Øie. Hennes bror, Ole Nilsen Øie,
R A S I V E R D A L 417
Johannes Olsen Ness. Oline Andreasdatter Ness.
var far til Johannes. Han var gift med Sara Pedersdatter Rosvoll. Ole døde i 1840, og det var i den sammenheng at deres barn kom til Bjartnes. Johannes hadde fire søsken.
Oline Andreasdatter var fra Røstad i Frol. Hennes foreldre var Andreas Jonassen Røstad og Maria Sisilia Grav.
Elen Sevaldsdatter var kårenke. Hun hadde vært gift med den forrige eieren av gården, Johannes Tomassen Mo. Hun var fra Stiklestad nordre og datter av Sevald Olsen Stiklestad og Ingeborg Jakobsdatter Stuskin.
Men Elen var ikke hjemme akkurat den natten. Om ettermiddagen 18. mai hadde hun gått bort til Skjørdal nedre, hvor hennes datter, Sofie Balgård, bodde. Hun var der om natten, og hun unngikk på den måten raset.
Hva som skjedde Oline lå i lungebetennelse akkurat da raset gikk.
Ingen av dem som bodde her hørte noe til raset. De ble vekket av husmannen Ivar Larsen Haugen eller Nesshaugen som hadde sett raset. Han kom springende og dundret på døren og ropte: «Opp alle sammen! Verden forgår!»
Naboen Ole Ellingsen Ness var også bortom for å vekke dem.
De rakk å kle på seg. Sønnen Lars sprang ut i stallen og tok ut en hest for å kjøre moren. Men da han kom ut med hesten, kom leiren sigende, og hesten ble redd og ustyrlig. Lars ble kastet over ende, og han hadde et svare
418
V E R D A L S B O K A
Lars Johannessen Ness. Maren Anna Johannesdatter Ness.
styr med å få den roet ned. Og da han kom for å kjøre moren, hadde allerede Johannes og Ivar Haugan båret Oline mellom seg opp bakken til husmannsplassen.
Alle sammen berget seg, men de måtte vade i leirsuppen før de kom til trygg grunn. Det var ikke nødvendig å bygge bro. Ingen ble skadet, men de fikk psykiske sjokk.
Det er uklart om besetningen ble reddet. I den offisielle listen står det at 2 hester, 7 storfe, 20 småfe og 1 gris gikk tapt. Men andre steder står det at hele besetningen ble reddet. Mest sannsynlig er den offisielle versjonen riktig.
Men husene sto på samme plass, og etter hvert ble omtrent alt bohave berget ut. Deriblant var en stor gulvklokke som nå befinner seg på Verdal Folkemuseum. Men det var svært vanskelig å få fjernet leiren fra alt sammen.
Hele 239,2 dekar av gårdens grunn ble ødelagt. 185 dekar av dette var dyrket mark. 19,7 dekar var eng og 34,5 dekar var skog og havning.
I penger utgjorde verdifallet på jorden 7.350 kroner fra 8.400 kroner til 1.050 kroner. Dette utgjorde 7/8 av verdien.
Resten av eiendommen fikk en forringelse som beløp seg til 9.000 kroner. Før raset hadde gårdens verdi vært kr. 11.000 kroner. Etterpå var den 2.000 kroner.
Etterpå
R A S I V E R D A L 419
Familien flyktet først opp til husmannspl; etter losjerte familien på Øver-Rinnan.
Johannes Olsen Ness fikk 4. oktober kr. 100 til innkjøp av for. 15. desember bestemte Forvaltningskomitéen at dette skulle være en gave. I erstatning fikk han kr. 6.430. Og han fikk et forskudd stort kr. 206,87. Kr. 106,87 av dette beløpet gikk til dekning av hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.
Kårkona Elen Sevaldsdatter fikk en erstatning på kr. 640. Av dette fikk hun et forskudd på kr. 100. Videre fikk hun en årlig livrente på kr. 400.
Johannes Olsen kjøpte gården Kleven i Frol i 1895, og familien flyttet dit.
Samme år ble den nye skylden for Ness vestre fastsatt. I protokollen står følgende:
Gårdsnr. 118, bruksnr. 1, Ness vestre av skyld mark 12,35 et avtak for 20 år av mark 10,81, og deretter for bestandig et avtak av mark 9,73.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 3,73 for første halvår 1893.
Restene av Ness vestre ble kjøpt av Peder Haldosen Leirfallaunet. Den ødelagte jorden utgjorde 239,2 dekar, og den ble utlagt til den nye eieren i tre teiger. Den største biten ble utlagt vestenfor veien fra Kålen til Ekle. En mindre del lå på sydsiden av Jåmtlandsveien i sammenheng med det som ikke var blitt ødelagt. Og den tredje biten lå i tilknytning til den nye eierens jord på Leirfallaunet på nordsiden av Jåmtlandsveien. Arealet utgjorde 213 dekar, altså 26,2 dekar mindre enn det som hadde gått tapt. Inkludert i arealet var 5 dekar elvebredd og sandører. I tillegg kom 3,5 dekar elveleie.
Nesshaugan, men kort tid
Ole Severin Johannessen Ness.
1
I
Jf #
Petter Marius Johannessen Ness.
420
V E R D A L S B O K A
Sønnen Lars Johannessen overtok Kleven etter sin far som døde i 1914. Han ble gift med Amalie Hans-datter Nordberg. Han døde i 1930.
Oline Andreasdatter døde i 1917.
Maren Anna ble gift med Anton Marius Pedersen Grevskott. De drev gården Grevskott i Frol. Hun døde i 1971.
Ole Severin ble gift med Bergitte Aleksanders-datter Kjønstad. De flyttet til Melbu i Vesterålen. Han døde i 1956. Julie Oline giftet seg ikke. Hun var en tid husholderske, først hos Sigurd Røstad i Verdal, så hos Andreas Dragen i Frol. Men hun flyttet så til sin søster på Grevskott hvor hun døde i 1973.
Julie Oline Petter Marius ble gift med Ane Lund fra Kolver-
Johannesdatter Ness. eid- Han var lærer ved Skjetlein landbruksskole på
Heimdal. Han var også ordfører i Leinstrand i 4 år.
Han døde i 1955.
R A S I V E R D A L 421
Kårkona Elen Sevaldsdatter havnet på Salthammer hos sin datter hvor hun bodde, da hun døde.
NESS ØSTRE 118.4
Gården
Ness østre var skyss-stasjon.
Gården grenset i syd og øst mot Skjørdal. I nord og øst nådde valdet bort til Haga søndre. Rett mot nord lå Verdalselven, og mot vest grenset valdet mot Leirfallaunet og Ness mellom.
Ness østre var en middels stor gård i 1893, men den var svært veldrevet. Den var imidlertid den største av de tre Nessgårdene.
Da arealet på gården skulle fastsettes etter raset, kom man frem til et totalareal på 500,97 dekar innenfor det kartet som ble tegnet. Utenfor kartet hadde gården ca. 120 dekar skog. Av arealet på vel 500 dekar utgjorde den dyrkede jorden 370,16 dekar. Det var 103,39 dekar med skog og havning. Veier, eng og annen udyrket mark utgjorde tilsammen 27,42 dekar.
Matrikkelskylden var 18 mark 53 øre.
Utsæden var i 1890 5,5 hektoliter bygg, 27 hektoliter havre, 5 hektoliter havre til grøntfor, 0,4 hektoliter erter, 9 kilo gressfrø og 27 hektoliter poteter. Videre ble det brukt 0,1 ar til kjøkkenhage. På gården fantes 2 fire-hjulte og 10 to-hjulte vogner samt 1 slåmaskin.
Det store antall vogner hadde sin bakgrunn i at gården var skyss-stasjon. Det fantes 4 hester, 12 storfe, 19 sauer, 6 griser og 9 høns pr. 1. januar 1891.
I 1893 var det 4 hester, 14 storfe, 22 småfe og 12 gris på gården. Tallet på høns er ukjent.
Av en eller annen grunn inneholder ikke forsikringsprotokollen noen fortegnelse av bygningsmassen. Men det står at det i 1867 ble innmeldt et nytt fjøs med grisehus og gjødselbrønn. Underdelen av denne bygningen var av stein.
Avlingen var forsikret slik: 30 tønner bygg; 100 tønner havre; 100 tønner poteter; 90 lass høy; og 122 berger halm, tilsammen forsikret for kr. 2.726. Løsøret var forsikret for kr. 6.000.
Folket
Eier av gården var Elias Olsen fra Lyng. Han var gift med datter av den forrige eieren. Følgende bodde der da raset gikk:
Verdalsboka - 24
R A S I V E R D A L 423
Elias Anneus Olsen Ness, gårdbruker, skyss-skaffer, 41 år Laura Olsdatter Ness, kone, 30 år
Ole Marius, sønn, 9 år Olga Gustava, datter, 7 år Evald, sønn, 5 år
Oskar, sønn, 3 år
Ole Severin Anneussen, dreng, 24 år Mette Johnsdatter, tjenestejente, 37 år
Sofie Margrete Johannesdatter, tjenestejente, 20 år
Familiebilde på Ness østre i 1890. Bakfra v.: Ole Marius, Olga. Sittende: Elias Anneus Olsen Ness, Laura Olsdatter Ness. På fanget: Evald. Laura var gravid da dette bildet ble tatt, og i november 1890 ble Oskar født.
424
V E R D A L S B O K A
Som nevnt ovenfor var Elias Olsen fra Lyng. Hans foreldre var Ole Eliassen og Marit Jensdatter på Lyng vestre.
Elias ble gift med Laura som var datter av Ole Olsen og Gurianna Lars-datter på Ness østre. Ole og Gurianna hadde ingen sønner, og Elias kjøpte gården i 1891.
Ole Severin Anneussen var dreng på gården. Han var fra husmannsplassen Tæ vet under Rindsem. Hans foreldre var Anneus Olsen og Marta Oline Ols-datter.
Med hensyn til tjenestejentene er det en del vanskeligere å få full klarhet. Men i de offisielle listene er det oppgitt at Mette Johannesdatter og Sofie Margrete Johannesdatter var tjenere på Ness. Bare en av dem var visstnok til stede denne natten. Det var Sofie Margrete.
Mettes foreldre hette John Jakobsen og Beret Andersdatter Halset.
Sofie Margretes foreldre var Johannes Sørensen Lyngsvald og kone Marta Bårdsdatter Tillervald.
Ole Severin Anneussen. Han kalte seg senere Ole Åsheim.
Hva som skjedde 1
Om kvelden 18. mai hadde guttene Ole og Evald som var henholdsvis 9 og 5 år gamle, vært ute på leting etter måseegg. De kom hjem senere enn hva som var avtalt, og de måtte gå til sengs uten mat.
Her er det to versjoner om hvordan de fikk høre om raset.
Den ene er den 9-årige Oles versjon. Han mente at folket på gården ble vekket av en rytter som red kaukende gjennom gården.
Den andre går ut på at folkene våknet om natten av dunder og leven. De
R A S I V E R D A L 425
så ut, og fra nordøst så de grå leirmasser komme veltende. Og den vanlige tanken gjorde seg gjeldene hos disse også, nemlig at det nå var dommedag.
Uansett på hvilken måte de ble vekket, så fikk de etter hvert forståelse for hva som var i ferd med å skje. Da var flatene nedenfor gården mot nord dekket av leirsuppe. Drengen, Ole Anneussen, handlet meget resolutt. Han sprang ut for å spenne for en hest. Han ville evakuere barna opp bakken syd for gården. I mellomtiden hadde de andre kommet ned til utgangsdøren. Men det ble fort klart at det ikke ville bli tid til å benytte hest for å komme seg vekk. Derimot vurderte Elias muligheten for at alle skulle søke tilflukt i det nye steinfjøset som sto på den andre siden av gårdsplassen. Der var huskassen av muret
Sofie Margrete Johnsdatter, senere gråstein, og det ville stå i mot eventuelle påkjenninger
gift Hofstad.
fjøset.
bedre enn trehuset de var i. Han anså det for tryggere i
Men i det samme de åpnet døren, kom leirmassen inn over gårdsplassen. Ole kom seg også inn i huset igjen. Det var i siste øyeblikk, for akkurat da slo leirbølgen mot husene. De beskrev farten på bølgen så stor at det ikke ville ha vært mulig for en rytter å ri så fort som den kom.
Alle sprang de opp på loftet. De yngste ble sendt opp først så fort det lot seg gjøre. Den siste som skulle opp, var drengen Ole. Han var ung og sprek og ville ikke opp før alle andre hadde kommet seg dit opp. Men da han var på vei opp trappen, kom leiren. Den fylte rommet nedenunder, og Ole ble løftet opp raskere enn han rakk å klatre opp trappen.
Bølgen traff husene for full kraft. Stuelåna ble delt horisontalt, det vil si at øverste etasje ble revet av og ført vestover. Første etasje ble stående igjen, men under leiroverflaten. Og den står der fremdeles under tykke leirlag.
Steinfjøset ble også begravet. Det sees ingen spor etter det i dag. Hadde de søkt tilflukt der, hadde det betydd den visse død. Det ble sagt at steinveggene brøt sammen.
På gården sto den såkalte Nessbjørka. Dette var et bjørketre av usedvanlige dimensjoner. I 1879 var den blitt målt til en høyde av 28,2 meter. Stammen var av en tilsvarende tykkelse. De måtte tre mann til for å favne rundt den. Men selv disse dimensjonene hadde ingen muligheter til å motstå de
426
V E R D A L S B O K A
Stuelåna på Ness østre etter at den var blitt flyttet bort til Lågness ca. 200 meter fra sitt opprinnelige sted. Dette er bare andre etasje. Første etasje sto igjen. Foto: Aune.
kreftene leirmassene representerte. Bjørka ble brukket av. I ettertid viste det seg at den rett og slett var blitt tvinnet av.
Andre etasje drev bortover og ble snudd før den stanset sydvest for Lågness godt 200 meter unna sitt opprinnelige sted.
Leirstrømmen hadde rammet huset fra øst. På den siden ble alle vinduene slått inn. Og selv om bevegelseshastigheten på huset ikke var så veldig stor, flere andre hus drev forbi med langt større hastighet, førte dette naturligvis til at murpipen ramlet ned. Men heldigvis ble ingen skadet av det. Huslyden hadde samlet seg inne på et soverom.
Leiren kom også inn i denne delen av huset. Den både rant og sprutet inn. De satt på en seng, og leiren sto halvt oppover sengen.
Mens de satt der, kom en svær trestamme inn gjennom det ene vinduet. Halvveis inne hengte den seg fast i vindusposten, og da strømmen utenfor gikk raskere, sopte enden av stammen gjennom hele rommet som en ljå. Alle måtte dukke seg ned for å unngå å bli truffet av den. Da den hadde svingt rundt, klarte Ole Anneussen å få tak i den og skyve den med strømmen ut gjennom vindet, og den forsvant.
Det ble etter hvert vått og kaldt inne i rommet, og for å bøte litt på dette skulle man gå inn på klesloftet og hente noen skinnfeller som lå der. Men
R A S I V E R D A L 427
i motsetning til det rommet hvor de var, hvor det fremdeles var gulv, var gulvet borte på naborommet. Der var det bare bunnløs leir suppe under.
Selv om det i ettertid viste seg at de var trygge der de var, kunne ikke de vite det. Raset pågikk fremdeles, og det var en forferdelig larm. Det nyttet ikke å rope. Derfor gjaldt det bare å komme seg til fast land så snart som mulig. Men selv etter at det hadde stilnet, var det ikke mulig å komme seg i land. Leirsuppen var for dyp og våt til at det var mulig å våge seg utpå.
Da larmen fra raset hadde stilnet av, kunne de høre de forferdelige ropene og skrikene fra hjelpeløse mennesker og dyr som kavet ute i leirhavet.
Inne på land hadde Henrik Olsen Nessgjerdet2oppdaget at det var folk i huset. Han hadde sett dem gjennom vinduene. Han ropte ut til dem og spurte om alle var i live, og han fikk som svar at alle som hadde vært i huset, hadde overlevd.
Henrik begynte da med en gang å bygge bro ut til husvraket. Men dette var ikke gjort i en håndvending. Det var langt ut til huset, og materialer fantes ikke i så store mengder som var nødvendig. Henrik kommanderte da andre folk i nærheten til å hjelpe til, og blant annet ble en skigard brutt ned og brukt til brobyggingen. Dette tok tid, og først ut på ettermiddagen ved 4 - 5 tiden hadde hjelpen nådd ut til huset.
Henrik var den første som kom ut til dem. Barna ble båret i land først. Deretter kom de voksne. Foreldrene gikk selv.
Sofie Margrete har fortalt hvordan hun opplevde redselsnatten: 3
«Jeg var 20 år i 1893, og budde på gården Ness som var skyss-stasjon.
Jeg kom til gården etter at jeg mistet far min som liten. Mor greide ikke å ha oss alle fire heime da hun ble enke, og som den eldste var det naturlig at jeg måtte flytte til en annen heim. Der var jeg «banfostre» og gikk på skolen samtidig som jeg hjalp til med forskjellig arbeide som for eksempel barnepass. Jeg var også med på å kjøre skysshestene til Levanger.
Etter konfirmasjonen fortsatte jeg som hushjelp/barnepike på Ness. Elias og Laura var gudforeldre til yngste datteren min, Signe.
Kvelden før 19. mai holdt vi på med noe arbeide på kjøkkenet. Plutselig hørte vi en rar
«dur» ute. Vi så ut, og en bølge av grått vann kom mot oss. Vi skjønte at det var noe forferdelig som holdt på å skje.
En sa at vi måtte springe ut i fjøset, for det var en solid bygning. Men vi rakk ikke det. Leirsuppa kom inn over kjøkkengulvet, og fortest mulig for vi opp trappen til annen etasje og fikk lukket igjen trapplemmen.
Det knaket, og huset ristet, og vi oppdaget at vi seilte som en båt. Selv satt jeg i senga med Evald i fanget. Leirsuppa rakk langt oppover leggene mine.
Omsider stoppet vi, og angsten begynte å slippe taket i meg da det gikk opp for meg at vi var i live alle sammen.
428
V E R D A L S B O K A
Det var stille omkring oss som i en død verden. Omsider hørte vi noen rope, og vi fikk varslet om at vi var i god behold. Ei bru av trefjøler ble lagt ut til oss, og vi kom oss alle inn på tørt land. Da var klokken ca. 13.00 dagen etter, og det var et sørgelig syn som møtte oss. Et hav av grått leir-vann og ødelagte hus over alt.
Seinere fikk jeg reddet kommoden min også. Leirflekkene på nederste skuffe har jeg ikke vasket bort.»
Elias Olsen var en stor mann med stort sort skjegg og hår. Men denne natten ble både skjegg og hår drivende hvitt. Da han sto på fast land, skal han ha uttalt følgende: «I går var jeg en holden mann. I dag har jeg ikke en gang mat til mine barn.»
Elias hadde forøvrig vært på Lyng kvelden før raset. Han hadde da merket at elven var grumset og stygg, og at hesten var urolig. Men dette var ikke noe han reflekterte over før i ettertid.
Omtrent alle dyrene strøk med. Bare en hest som var på Rinnleiret, et par sauer og grisen ble berget. Og de dyrene som hadde vært inne i det omtalte steinfjøset, gikk alle med.
Alle husene på gården ble ødelagt. Bare av 2. etasje av hovedbygningen var det mulig å berge noe materialer. Der fantes det også noe innbo som ble berget. En sofa fløt opp fra stuen i 1. etasje. Oppe i sofaen lå en lampe som hadde hengt fra taket over den. Både lampen og sofaen var hele.
Bare noen dager etter raset var den 9-årige Ole, som var veldig glad i å fiske, borte ved Skjørdalsbekken for å prøve fiskelykken. Et stykke oppe fra elven var den fri for leire, og han hadde til hensikt å prøve seg der. Men da han kom dit, fikk han et sjokk. I de små strykene der oppe hadde de lagt likene av dem som var tatt opp fra leiren for at de derved skulle bli vasket rene av vannet i bekken. Det ble ikke noe fisking for ham den dagen.
Store arealer på gården ble ødelagt. Tilsammen ble 295,3 dekar oversvømmet. Av dette var 211,7 dekar dyrket jord, 9,8 dekar eng og 73,8 dekar skog og havning.
Verdifallet utgjorde 2/3 av den opprinnelige verdien.
Jordverdien hadde før raset vært 15.000 kroner. Etter raset var den kr. 5.000, altså et tap på 10.000 kroner.
Eiendommen forøvrig var før raset satt til kr. 20.000. Etterpå var den verdt 5.900 kroner. Verditapet ble derfor kr. 14.100.
Etterpå
Elias Olsen Ness vedble å drive gården. Og 6. september 1893 ble han innvilget et forskudd på erstatningen. Han fikk kr. 200 som han skulle bruke til å kjøpe seg en hest. Hesten skulle brukes til flytting av de gjenværende restene av husene samt drift av det som var igjen av jorden.
R A S I V E R D A L 429
Ness østre i 1920 sett fra nord. Foto: Einar Musum.
Senere fikk han ytterligere forskudd på erstatningen. Totalt fikk han kr. 5.000 i forskudd. Om dette beløpet står det ganske enkelt «gårdkjøp». Alt i alt fikk han kr. 11.200 i erstatning.
Av de andre folkene på gården fikk Mette Johnsdatter og Margrete Johan-nesdatter kr. 20 hver.
John Vatterholm, kalt arbeider, fikk kr. 60 totalt og kr. 30 i forskudd. Det står ikke noe om hva for slags arbeid han utførte. Men det kan ha vært i forbindelse med at Ness var skyss-stasjon. Han mistet i så fall sitt utkomme. Men han var ikke på gården rasnatten.
I 1895 ble skylden nedsatt for Ness østre slik:
Gårdsnr. 118, bruksnr. 4, Ness østre av skyld mark 18,53 et avtak for 20 år av mark 12,35, og deretter for bestandig et avtak av mark 11,13.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 4,26 for første halvår 1893.
Om jorden heter det at det totale tapte areal var på 295,9 dekar. Den lå på begge sider av Jåmtlandsveien og var sammenhengende med den jorden som ikke var ødelagt. Den ble levert tilbake til eieren som en teig med unntak av 0,6 dekar som ble overført til lærer Balgård på Skjørdalen østre.
Elias kjøpte gården Skjørdal øvre i 1893. Det var fra denne gården at Oline Skjørdal hadde sett hele raset fra begynnelse til slutt. Etterpå skal hun ha uttalt at hun ønsket ikke å sitte resten av livet og se utover blåleire. Og følgen
430
V E R D A L S B O K A
Tobakkspipe som opprinnelig tilhørte Elias Ness' svigerfar Ole Olsen Ness. Pipen har sølvlokk hvor eierens navn O. O.S. Ness og årstallet 1849 er inngravert. Den ble hentet ut fra den ødelagte stuelåna på Ness østre.
R A S I V E R D A L 431
ble at gården ble solgt til Elias Ness. Oline og hennes mann Jakob kjøpte Grevskottvollan i Frol samme år og flyttet dit.4
Elias Olsen Ness og Laura Olsdatter døde henholdsvis 1935 og 1950.
Den eldste sønnen, Ole Marius, overtok gården. Han ble gift med Emma Karoline Inndal. Han døde i 1959.
Olga Gustava Eliasdatter ble gift med Andreas Røstad. De kjøpte Vester-Ness. Hun døde i 1965.
Evald Eliassen ble gift med Maria By. De bosatte seg på Øyan. Han døde i 1977.
Oskar, den yngste sønnen, ble gift to ganger, først med Sigrid Pettersen. De ble skilt. Andre gang giftet han seg med Inga Nordheim. Han arbeidet som innkjøpssjef i Oslo Sporveier. Han døde i 1982.
Mette Johnsdatter var ugift i 1900.
Sofie Margrete ble gift med Thomas Nilsen Hofstad fra Vinne. Hun døde 94 år gammel i 1967.
Da hun lå for døden, skal hun ha ropt ut: «Se alt vannet på gulvet!»
Hun var så urolig at de måtte la henne få kjenne på gulvet at det var tørt. Kanskje så hun for seg raset igjen.
Ole Anneussen ble gift med Julie Johannesdatter som selv hadde overlevd raset på gården Lunden. De bodde i 1900 som inderster i kårstuen på Bjørken og livnærte seg som jordbruksarbeidere. .
Senere bodde de på Sundbymoen. Ole var også treskomaker. Han gikk under navnet Ole Åsheim. Han døde i 1935.
Noter:
1Opplysninger ved Solveig Sundby, Einar Ness, Svein Ness, Marit Hallem og Ola Røstad. Henrik Nessgjerdet flyttet senere til Lågness og gikk etterpå under navnet Henrik Lågness. Fortalt til Randi-Margrethe Lein, datter av hennes datter Signe. 4Opplysninger ved
Leif Kjønstad.
Plassen
NESSVALD, NESSGJERDET 118.3
Nessgjerdet lå under Ness mellom. Plassen lå imidlertid like sydøst for Leir-fallaunet. Den lå på et litt høyere trinn i terrenget enn gårdene.
Som husmannsplass var den vel som plasser flest. I og med at husene ikke ble tatt av raset, vet vi at de besto av et vinkelbygg og et stabbur.
I 1890 ble det hatt i jorden 0,5 hektoliter bygg, 1,5 hektoliter havre og 3 hektoliter poteter. Dessuten var det en kjøkkenhave på 0,03 ar på plassen.
1. januar 1891 hadde de 1 ku, 3 sauer og 4 høns på Nessgjerdet.
Plassen ble ikke tatt av raset, og dermed er ikke tallet på husdyr oppgitt i 1893. Men sannsynligvis var det vel noen lunde likt det fra 1891.
Folket
Plassfolkene hadde vært der fra før 1865. I mai 1893 bodde følgende på Nessgjerdet:
Ole Bardosen, husmann med jord, skredder, 71 år
Karen Nilsdatter, kone, 60 år
Henrik, sønn, 26 år
Ole Bardosen var fra Nessvald. Hans foreldre var Bardo Sevaldsen og Petronella Olsdatter Nessvald.
Karen Nilsdatter var datter av Nils Rinnaunet og kone Henrikke Gulliks-datter. Når Karen i 1875 kalles Karen Gauliksdatter, er dette en sammenblanding med morfarens navn.
I 1891 bodde ikke Henrik hjemme. Dette har gjort det vanskelig å fastslå om han også bodde et annet sted i 1893. Men som det vil fremgå av hva som følger nedenfor, var Henrik så pass tidlig til stede under redningsarbeidet på nabogårdene at det er rimelig grunn til å tro at han bodde sammen med sine foreldre på det tidspunkt. Og i så fall han bodde et annet sted, må det ha vært i en umiddelbar nærhet.
Hva som skjedde
Plassen lå for høyt til at den ble berørt av rasmassene. Men det var ikke langt bort til leirsuppen. Hverken mennesker eller dyr kom til skade.
Vi vet dessverre ingen ting om hvordan disse menneskene opplevde raset, bortsett fra at Henrik deltok meget aktivt i redningsarbeidet etterpå. Han var
433
V E R D A L S B O K A
Personer merket * var ikke tilstede eller var ikke født da raset gikk. Bak: Ole Bardosen Nessgjerdet og Karen Nilsdatter. Foran: Henrik Olsen og Oline Johnsdatter *. Mellom dem sitter Anna Henriksdatter * senere gift Svedjan. Henrik tok senere navnet Lågness.
den første som kom til stede og fikk kontakt med folkene på Ness østre. Der hadde husene blitt brutt istykker, og andre etasje av stuelåna ble liggende et stykke ut fra land nordvest for Nessgjerdet.
Det var Henrik som begynte arbeidet med å ta seg ut til dem som var innesperret i huset, og det var han som ledet arbeidet og kommanderte de andre slik at det ble fortgang i redningsarbeidet. Henrik var også den første som kom ut til huset, og han hjalp til med å bære barna i sikkerhet.
Husene på Nessgjerdet ble, som nevnt ovenfor, ikke ødelagt, men mye av jorden gikk tapt. Det ble ført som tap under Ness mellom hvor plassen hørte under.
Etterpå
Ole Bardosen og Karen Nilsdatter fikk en erstatning på kr. 440,-. Forslaget gikk ut på kr. 430,-. Det ble utbetalt et forskudd på kr. 50,-. Dette tyder på at plassen måtte flyttes.
Henrik kjøpte Lågness av Ness østre i 1894. I 1900 var han gift med Oline Johnsdatter
fra Snåsa.
11900 bodde Ole og Karen hos sin sønn Henrik som nå kaltes Henrik Olsen Lågness. Ole døde i 1911.
Henrik døde i 1957.
R A S I V E R D A L 435
Plassen
NESSVALD, NESSØRAN 118.4
Dette var en plass under Ness østre. Som navnet sier, lå den nede på ørene ved elven. Etter som Haga søndre nordre lå rett nord for Ness østre, må vi formode at grensen mellom disse gårdene gikk i nordvestlig retning. Følgelig er det rimelig grunn til å anta at Nessøran lå omtrent rett nord for Leir-fallaunet. Leirfallaunet lå mellom Ness østre og Ness mellom, men uten å valde ned til elven.
Rett nord for Ness mellom var det fergested over elven. Helt frem til 1891 var dette fergestedet betjent av beboeren av plassen som ble kalt Ness fergested. Denne lå under Ness mellom. Men i 1893 ser det ut til at denne plassen ikke var bebodd. Og fergingen ble utført av husmannen på Nessøran.
Utsæden var i 1890 på 0,5 hektoliter bygg, 1 hektoliter havre og 3 hektoliter poteter.
1. januar 1891 fantes det 3 sauer, 1 geit og 6 høns på plassen. I 1893 var det 3 småfe og et ukjent antall høns på plassen.
Folket
Elling Olsen kom til Nessøran før 1891.
I mai 1893 bodde følgende mennesker på plassen:
Elling Olsen Nessøran, husmann med jord, fergemann, 43 år
Andreanna Mikalsdatter, kone, 55 år
Elling var fra en husmannsplass under Ness mellom. Hans foreldre var Ole Bardosen
og Marta Olsdatter Nessvald.
Andreanna var datter av Mikal Hemmingsen og Beret Pedersdatter Ros-vollvald. Hun var født på Lyngsvald.
I 1875 tjenestegjorde disse to sammen på Nord-Lyng. I 1893 var Elling fergemann.
Som nevnt ovenfor, var fergemannsjobben blitt utført av husmannen på Ness fergested som var en husmannsplass knyttet til fergestedet over elven ved Ness.
Fergestedet er nevnt både i 1875 og 1891. Og i 1891 bodde ikke færre enn syv mennesker der. Men i 1893 var det altså tomt.
Elling Olsen Nessøran og Andreanna (Andrea) Mikalsdatter.
Hva som skjedde
Nessøran lå rett i veien for leirvellingen da den kom veltende ut av rasporten. Etter all sannsynlighet ble denne plassen truffet av rasmasser fra det andre skredet.
Hva som egentlig skjedde, er vanskelig å si. Hvorvidt de to kom seg ut, eller om plassen de bodde på, ble knust, er usikkert. I alle fall befant de seg ikke inne i huset da de omsider havnet borte ved Rosvoll.
Elling ble på en forunderlig måte ført helt inn til land, og han klarte å karre seg opp på tørt land. Han var da fullstendig tilklint av leire, og da han stavret seg inn på en av gårdene i nabolaget, trolig Leirfall østre, hvor de ennå ikke hadde hørt om raset, ble de forskrekket over dette fæle synet. Han ble da mottatt med følgende ord:
«E du eit mennisj, eiller e du styggen sjøl?»
Spøkelset, som nesten ikke kunne snakke, svarte da ynkelig:
«Æ e da'n Elling færrimainn.»
På gården ble han stelt og vasket. Muligens var det fra denne gården at
ROGNHAUGEN 93.1
varselet ble brakt til Vinne. Og Olaus Vinne sprang øyeblikkelig sammen med Ole Olsen hennes ned til leir sjøen. Og den første de fant der nede i kanten av leirgjørmen, var nettopp Ellings kone Andreanna.
Hun var blitt ført bort til Rosvoll-landet av leirmassene. Men da var hun mere død enn levende. Olaus fjernet med en gang leiren fra munnen hennes slik at hun fikk puste, og det var vel dette som reddet livet hennes.
Da hun hadde kommet seg litt, bar Ole Lennes henne opp til Vinne, hvor Olaus' kone,
Hanna Andersdatter, tok seg videre av henne.
Andreanna kom seg snart. Derimot hadde Elling fått større skader enn hva man først kunne tro. Han måtte derfor gå med to stokker en tid etterpå.
Plassen ble ødelagt, og de mistet 3 småfe og et ukjent antall høns. Jorden som ble ødelagt, ble regnet sammen med jorden på Ness østre.
Etterpå
Elling fikk en erstatning på kr. 765. Av dette fikk han kr. 65 på forskudd. Dette forholdsvis store erstatningsbeløpet tyder på at det ikke var noe å redde fra plassen. Dessuten gikk etter all sannsynlighet båten han brukte som fergemann, tapt.
I 1900 bodde Elling Olsen og Andreanna Mikalsdatter i Eklestua. Senere flyttet de til Ruglia ved Slottet. Elling døde på sykehuset i 1918.
Andrea som hun kalte seg senere, flyttet så til en sønn av seg fra før ekteskapet med Elling, Martin Julius Andreassen. Han bodde i Bodsjø i Jåmt-land. Her døde hun i 1928.
438
V E R D A L S B O K A
Gården
Rognhaugen er ikke noen gammel gård. Den ble utskilt fra Eklo søndre i 1811. Dette valdet er rett og slett den østligste biten av Eklovaldet slik det da så ut. Tidligere hadde stedet vært en husmannsplass. Det fantes forøvrig enda et par husmannsplasser under Eklo med dette navnet. I 1893 var det en.
Mot nord og øst grenset Rognhaugen mot Tokstad, det vil si Prestegårdens jord. Mot sydøst lå Landfall, og mot vest lå Eklo.
Rognhaugen ble bare så vidt berørt av selve raset. I følge øyenvitnet Jakob Skei var det vel noe av det aller siste som gled ut 19. mai, som berørte Rognhaugen. Fra sin posisjon oppe på Skei hadde han sett hvordan de tre Tok-stadplassene gikk ut i tur og orden, først den vestre, så den midtre, og til slutt den østre. En stund så det til og med ut til at den østre skulle bli stående igjen, men så gled den også ut. Da oppsto det en sirkelformet grop helt i det sydøstre hjørnet av den store rasgropen. Og en del av denne gropen skar bort et lite
Rognhaugen var en liten eiendom som var blitt skilt utfra Eklo. Den ble ikke ødelagt så veldig mye av raset 19. mai. Men ved raset 6. september sprutet det tykt lag med leir suppe over hele eiendommen, og husene ble delvis knust.
Verdalsboka - 25
ROGNHAUGEN 93.1
stykke av Rognhaugvaldet.
440
V E R D A L S B O K A
R A S I V E R D A L 441
Gårdens totale areal før ulykken var 58,31 dekar. Av dette var 56,7 dekar dyrket jord. 1,61 dekar var udyrket mark. Matrikkelskylden var 1 mark 46 øre.
I 1890 var utsæden 1,0 hektoliter bygg, 3 hektoliter havre og 8 hektoliter poteter.
Den 1. januar 1891 var det 1 hest, 3 kyr, 2 sauer og 7 høns på gården. Forsikringsprotokollen forteller om følgende bygninger: Hovedbygning, fjøs, lade og stabbur, alt forsikret for tilsammen kr. 1.120.
Løsøret foruten husdyrene var forsikret for kr. 1.100.
Avlingen var slik: 6 tønner bygg, 22 tønner havre, 25 tønner poteter, 28 lass høy og 24 berger halm, alt forsikret for kr. 675.
Folket
Eier av Rognhaugen da var Johan Martin Johannessen. Han overtok gården etter sin far i 1887.
Da raset gikk bodde følgende mennesker på Rognhaugen:
Johan Martin Johannessen, gårdbruker, 34 år
Elen Marie Petersdatter, kone, 37 år
John Marius, sønn, 8 år
Petra Bergitte, datter, 5 år
Johannes Olsen, kårmann, enkemann, 81 år
Johan Martins foreldre var Johannes Olsen og
Marta Olsdatter Rognhaug.
Elen Marie Petersdatter var datter av Peder Pedersen Skrove og Beret Marta Lorntsdatter Lorvoll.
Johannes Olsen var født på Ekle vestre av foreldre Ole Olsen Vesterekle og
Malena Andersdatter. Johan Martin Johannessen
Rognhaug.
Hva som skjedde
Folkene på Rognhaugen fikk varsel av Dina Jermstad som sprang der forbi på sin vei mot Landfall. De sprang alle ut og rømte til Landfall.
De kunne ikke vite at gården ikke ville rase ut, og i likhet med andre som bodde rundt rasgropen, rømte de langt av sted i tilfelle raset ville utvide seg.
Men raset utvidet seg altså ikke, og etter en tid flyttet de tilbake igjen.
Så 6. september gikk det siste store etterskredet. Da raste mer enn 300 mål
442
V E R D A L S B O K A
av det som sto igjen i den øverste kanten av den store rasgropen. Det var deler av Follo, Jermstadspannet, Jermstad vestre, Jermstad østre og Jermstad øvre som nå gled ut.
Heldigvis gikk det ikke noe menneskeliv tapt ved dette raset. Men det var temmelig mye masse som for. Skredkanten var svært høy i den bakre delen av gropen. Og massen var like tyntflytende som under hovedskredet.
Raset gikk i to etapper med 1/2 times mellomrom tidlig om morgenen. Dunderet fra det første raset ga varsel, og folkene rømte vekk til Landfall.
Den andre rasbølgen tok veien tvers
Elen Marie Petersdatter over den store avgrunnen. Rognhaugen
Rognhaug. fikk en merkelig medfart. Da rasbølgen
traff kanten av rasgropen nord for Rognhaugen, slo toppen av bølgen over kanten slik at det sto en sprut av leirvel-ling omtrent over hele dette valdet. Nesten hele jordveien ble dekket av et flere desimeter tykt lag leire, og hovedbygningen ble faktisk slått i stykker av det voldsomme slaget den fikk av den sprutende leiren. Uthuset berget imidlertid, men leiren lå til over inngangsdøren. Dermed var jorden ødelagt like effektivt som den som var blitt overslammet ved raset 19. mai selv om leirlaget ikke var så tykt.
Og nede i rasgropen nord for Rognhaugen, la leirvellingen seg som et lag over den gamle bunnen. Det er faktisk tale om flere meters dybde. Og den bygget opp en rygg noe lenger mot vest i rasgropen. Følgelig samlet vannet fra Eklobekken seg innenfor denne ryggen. Dermed oppsto den såkalte Rogn-haugsjøen. Denne var man redd skulle forårsake ødeleggelser senere, og det ble satt i gang arbeider for å drenere sjøen.
Før raset hadde Rognhaugen hatt et areal på 58,31 dekar.
Bare 17,3 dekar av den dyrkede jorden og den lille biten med udyrket mark unngikk å bli overslammet. Det vil si at 39,4 dekar mål ble tildekket.
Skaden omfattet 6/7 av jorden
Jordverdien var før skaden kr. 1.440. Jord til en verdi av kr. 1,240 ble ødelagt. Igjen var det altså kr. 200.
Eiendommen ellers var verdsatt til kr. 1.700. Skaden beløp seg til kr. 1,400. Det som var igjen, var bare kr. 300.
R A S I V E R D A L 443
John Marius Johansen Rognhaug. Petra Bergitte Johansdatter
Rognhaug.
Rognhaugen i 1992.
Etterpå
Johan Martin kjøpte året etter raset eiendommen Sollia i Leirådalen som tilhørte Stiklestad nordre, og alle som hadde bodd på Rognhaugen da raset gikk, bodde der i 1900.
444
V E R D A L S B O K A
Han fikk en erstatning på kr. 1,800. Av dette fikk han kr. 400 i forskudd. Kårmannen Johannes Olsen fikk kr. 275 i erstatning. Av dette fikk han kr. 75 i forskudd. Dessuten fikk han en årlig livrente på kr. 175. Skylden ble i 1895 fastsatt
slik:
Gårdsnr. 93, bruksnr. 1, Rognhaugen av skyld mark 1,46 et avtak for 20 år av mark 1,25, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,20.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,43 for første halvår 1893.
All ødelagt jord, tilsammen 39,4 dekar, ble utlagt til eieren i en teig. Jorden ble betegnet som svakt overslammet, og sammenlignet med hvordan det var nede på elvesletten, var det bare et tynt leirsørpelag som lå utover.
Johan Martin døde i 1948. Elen Marie døde i 1941.
John Marius var skiftekonduktør og bodde på Steinkjer. Han ble gift første gang med Gudrun Antonie Knutsen. Andre gang ble han gift med Anna Otelie Aneusdatter Molde. Han døde i 1918.
Petra Johannesdatter bodde i Sollia. Hun døde ugift på Aldersheimen i 1983.
ROSVOLL 112 - 116
Generelt
Rosvollgårdene ligger på en forholdsvis lav elveslette på sydsiden av Ver-dalselven. I dag synes denne sletten å være av samme høyde over hele dalbunnen. Men dette er et forhold som ble slik da rasmassene etter Verdalsraset fylte opp de laveste partiene. Før det hadde nemlig elven skåret seg ned i denne sletten slik at Rosvoll var blitt liggende på en terrasse ca. 15 meter høyere enn den nye elvesletten.
Frem til etter midten av 1400-tallet var terrassen sammenhengende med Ekle. Ekle lå på en halvøy som ble dannet av elven da denne hadde sitt løp under terrassene ved Stiklestad. Men så gikk det et ras ved Stiklestad mot slutten av 1400-tallet, og rasmassene la seg blant annet opp nede i dette elveløpet. Elven ble demmet opp, og den tok nytt leie mellom Ekle og Rosvoll.
Mellom Ekle og Rosvoll laget elven etter hvert en noe lavere elveslette som ble utvidet i hundreårenes løp på bekostning av den gamle terrassen.
Den nye elvesletten lå på en høyde av omtrentlig 7 - 8 meter. Det var dette partiet som altså ble dekket av rasmasser.
Sletten hvor den opprinnelige Rosvollgården lå, var imidlertid tørt land ved begynnelsen av vår tidsregning. For omkring 2000 år siden sto havnivået ca. 12 meter høyere enn dagens nivå.1Og sammenholder vi dette faktum med en del andre aldersbestemmende forhold, er det klart at det ikke er noen grunn til å betvile at alderen på den opprinnelige Rosvollgården må kunne føres helt tilbake til tidlig i eldre jernalder, det vil si romertid.
Den høye alderen er med på å forklare hvorfor Rosvoll utviklet seg til å bli en sentral storgård. Ved inngangen til kristen middelalder må gården ha hatt en dominerende posisjon. I Snorres kongesagaer berettes det om en Jon Sterke som bodde på Rosvoll. Han var sønn av Ulv Uspakson stallare og Jorun Torbergsdatter, som tilhørte den mektige Arnungætten.2
Det har imidlertid vært en del diskusjon hvorvidt dette var Rosvoll i Verdal eller Rosvoll i Børsa. Uten at vi her og nå skal ta opp den diskusjonen, synes det imidlertid nokså rimelig å tro at det må ha vært storgården Rosvoll i Verdølafylke. En ætling av disse ble erkebiskop, nemlig Øystein Erlend-son. Og det er ikke usannsynlig at han fikk sine grunnleggende inntrykk av Olav den hellige nettopp på Rosvoll som lå bare et kort stykke fra selve mar-tyrstedet til helgenkongen. Han fungerte som erkebiskop på den tid da
Rosvollvaldet ble sterkt overslammet av rasmasser. Verst gikk det ut over Rosvoll vestre som mistet nesten hele det dyrkede arealet. Plassen Neffer under Rosvoll store ble revet med av rasmassene.
R A S I V E R D A L 448
Utsyn over leirsjøen mot Rosvoll fra Leirfallmelen. Nærmeste gård er Rosvoll søndre. Litt bakenfor til venstre Rosvoll nordre og Rosvoll vestre. Til høyre Rosvoll store. Helt i bakgrunnen Stiklestad kirke.
Stiklestad kirke formodentlig ble bygget i stein (1161 - 1188). Det er heller ikke noen urimelig tanke at det var nettopp han som tok initiativet til å reise steinkirken på Stiklestad.
Men uansett disse forhold ble Rosvoll delt i flere deler i middelalderen. I 1520 var den delt i fire.
Opp gjennom tiden skjedde det stadig delinger og sammenslåinger. Ved slutten av 1800-tallet fantes følgende gårder: Rosvoll store, Rosvoll nordre, Rosvoll vestre og Rosvoll søndre. Rosvoll mellom og Rosvoll østre var på tidligere tidspunkter slått sammen med andre Rosvollgårder.
Rosvollvaldet er blitt utsatt for ødeleggelser fra elvens side flere ganger. Den dag i dag kan man se spor etter gamle elveløp innenfor valdets grenser.
I 1893 grenset valdet mot Verdalselven i nord og dels mot øst. Mot øst og sydøst lå også Lennes. Tidligere gikk elven mellom Lennes og Rosvoll, men etter et gjennombrudd gjennom nesset hvor Lennes lå en gang mot slutten av 1600-tallet, skiftet elven løp, og Lennes og Rosvoll fikk grense over land etter hvert som restene av den gamle Lenneskvisla grodde til. Mot syd og dels mot vest grenset Rosvoll mot Vinne. Lengst i nordvest støtte valdet mot Byvaldet.
Ingen av Rosvollgårdene mistet husene ved Verdalsraset. Heller ikke sto noen av gårdene i fare for å bli oversky Het av rasmasse. Men det er noe vi vet i ettertid. Rasnatten var man usikker på hvorvidt det ville komme nye ras og også utslette disse gårdene. Da var allerede store deler av jorden utslettet.
Rosvollgårdene led store skader, selv om altså husene ikke ble ødelagt. Hverken mennesker eller dyr gikk tapt.
450
V E R D A L S B O K A
Gården
ROS VOLL NORDRE 113.1
Gården ble også kalt Rosvoll nordre mellom. Etter navnet å dømme skulle man tro at denne var den nordligste av Rosvollgårdene. Men det var ikke tilfelle. Rosvoll vestre lå like nord for denne gården. Det kan her innskytes at Rosvoll vestre fikk ødelagt omtrent all jord ved raset, og at restene av denne gården ble solgt til Rosvoll nordre som tilleggsjord etterpå.
Mot syd og øst lå Rosvoll store. Nord for Rosvoll mellom lå Rosvoll vestre. Verdal selven lå mot vest.
Også Rosvoll nordre lå på den omtrent 15 meter høye terrassen hvor de andre Rosvollgårdene lå. Jorden lå delvis oppe på terrassen og delvis nede på den lavere elvesletten som var utgravet i terrassen av elven.
Før raset besto arealet av 282,2 dekar dyrket jord, 59,1 dekar skog og havning, 39,4 dekar eng, 11,8 dekar annen udyrket jord og 3,5 dekar veier og bebyggelse, tilsammen 396 dekar.
Matrikkelskylden var 15 mark 67 øre.
I 1890 ble det sådd 4 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 1 hektoliter havre til grøntfor. Det ble satt 18 hektoliter poteter. Gården hadde en kjøkkenhage på 0,05 ar. Videre fantes det 7 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin på gården.
Pr. 1. januar 1891 besto besetningen av 3 hester, 11 storfe, 10 sauer, 2 griser og 17 høns. Rimeligvis var besetningen av noen lunde samme størrelse i 1893, men fordi ingen dyr gikk tapt, finnes det ingen oversikt over husdyrene fra dette året.
Folket
Eieren i 1893 var Johannes Andersen Buran. Han hadde kjøpt den i 1867 av den daværende eieren Peter Bardosen Rosvoll selv om skjøtet ikke ble utstedt før i 1888.
Følgende mennesker fantes på gården i 1893:
Johannes Andersen, gårdbruker, 62 år
Ingeborg Andersdatter, kone, 57 år
Anders, sønn, 24 år
en tjener
to andre
Anders Johannessen Ro svoll og Ragnhild Olsdatter Rosvoll (hun kom fra Rosvoll søndre).
Johannes Andersen var fra Buran i Frol. Han var sønn av Anders Andreassen Reitan og
Ingeborg Sørensdatter Hallan.
Ingeborg var fra Hallan nedre i Verdal. Hennes foreldre het Anders Sørensen og
Sirianna Bårdsdatter.
Hvem som var tjener der i 1893, er ukjent. Hvilke to andre det var tale om, er også ukjent. Men i og med at de ble rubrisert under «andre», tyder det på at de var inderster.
Hva som skjedde
Her ble folkene vekket av naboen Oluf Holte på Rosvoll vestre. Han varslet om at det var dommedag. Beliggenheten av gården er vel årsaken til at de ikke merket noe. På dette stedet må vi kunne regne med at leirsjøen kom sigende fra nord slik at den store kraften i bølgen delvis var borte.
Naturligvis ble de slått av redsel her som på nabogårdene. Og gården ble tømt for folk de første timene etterpå. Men etter hvert ble man klar over at faren for husene ikke var så stor, og de vendte tilbake igjen, og de deltok i redningsarbeidet som pågikk utover hele dagen 19. mai samt dagene som fulgte.
R A S I V E R D A L 452
Hverken mennesker eller dyr kom til skade.
Derimot ble mye jord begravet av leirmassene. 157,5 dekar dyrket mark, 39,4 dekar eng og 59,1 dekar skog og havning forsvant. Tilsammen utgjorde det 256 dekar.
Dette tilsvarte 2/3 av gårdens jord.
Jordverdien hadde vært kr. 12.200 før ødeleggelsene. Etterpå ble den satt til 4.070 kroner. Tapet lød således på 8.130 kroner.
Resten av gården sto i kr. 15.500. Den nye verdien ble kr. 6.500, slik at det samlede tap ble satt til 9.000 kroner.
Rosvoll nordre i 1924 sett fra syd. Foto: Einar Musum.
Etterpå
Den 31. januar 1894 fikk Johannes Andersen tildelt kr. 50 i gave av For-valtningskomitéen.
Han ble tildelt en erstatning på kr. 4.700. Og av dette fikk han et forskudd på kr. 1.000. Gården fikk fastsatt ny skyld i 1895:
Gårdsnr. 113, bruksnr. 1, Rosvoll nordre og mellom av skyld mark 15,67 et avtak for 20 år av mark 10,45, og deretter for bestandig et avtak av mark 9,45.
Dette tilsvarte en reduksjon av veiskatten på kr. 3,61 for første halvår 1893.
Den ødelagte jorden var på 256 dekar. 220,2 dekar, eller 35,8 dekar mindre enn det tapte, ble utlagt til eieren i to teiger, en liten og en stor. Begge lå i tilknytning til den jorden som ikke var blitt ødelagt. Av dette var 220,2 dekar fast mark. 12,5 dekar var elvebredd og sandører.
ROS VOLL STORE 112.1
Johannes drev gården frem til 1897 da han overleverte den til sønnen Anders. Men denne overleveringen bød på visse problemer. Etter raset reiste Anders til Tromsø hvor han var bestyrer på en gård. Han var i det hele tatt svært ulysten på å komme tilbake til Verdal. Dette hadde sammenheng med hva han hadde opplevd under Verdalsraset. Faren måtte sette ham kniven på strupen for å få ham til å komme tilbake for å overta gården. Enten kom han, eller så ble han gjort arveløs!
Johannes døde i 1904 og Ingeborg i 1930.
Anders ble gift med Ragnhild Olsdatter fra Rosvoll søndre. Hennes foreldre var Ole Johannessen Rosvoll og Anne Olsdatter. Han døde i 1966. Hun døde i 1955.
454
V E R D A L S B O K A
Gården
Som navnet sier, var dette den største av Rosvollgårdene. Dette gårdsval-det omfattet deler av selve terrassen hvor gårdene lå. Men det omfattet også store områder nede på den lavereliggende elvesletten. Like nedenfor gården mot nordøst lå blant annet husmannsplassen Neffer.
Verdalselven dannet grensen mot øst. Mot nord lå Ros voll vestre, og mot vest lå Rosvoll mellom. Valdet strakte seg langt vestover, og i vest og syd lå først Vinne, så Rosvoll søndre.
Det ble fastslått at arealet før raset hadde vært på totalt 558,3 dekar. Dette fordelte seg på 286,3 dekar dyrket mark, 200,1 dekar skog og havning, 39,4 dekar eng, 25,4 dekar annen udyrket mark og 7,1 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 16 mark 67 øre.
I 1890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 18 hektoliter havre og 21 hektoliter poteter. På gården fantes det 6 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.
januar 1891 var det 2 hester, 11 storfe, 9 sauer, 2 griser og 11 høns på gården. Etter som det ikke gikk med noen dyr, ble ikke tallet på antall dyr tatt opp i 1893.
Folket
På Rosvoll store bodde Anders Halvorsen i 1893. Han var blitt gift med Randi Olsdatter, datter av enken etter den forrige brukeren. Da raset gikk bodde følgende mennesker på gården:
Anders Halvorsen, gårdbruker, 67 år
Randi Olsdatter, kone, 64 år
Ole Edvard, sønn, snekker , døvstum, 41 år
Martinus, sønn, 29 år
Anna Kristine, datter, døvstum, 24 år
Ragnhild, datter, døvstum, 22 år
Beret Hansdatter, tjener, 20 år
Anders Halvorsen var sønn av Halvor Andersen Gustad på Baglan og Elen Ellingsdatter Balhall. Randi Olsdatter var fra Voll på Melhus. Hennes foreldre het Ola Isaksen
ROS VOLL STORE 112.1
Anders Halvorsen Rosvoll og Randi Olsdatter.
Tranmæl og Marit Olsdatter Voll. Marit var blitt gift med Kristoffer Andersen, som hadde Rosvoll store til 1851.
Anders og Randi hadde flere barn som var voksne. Men i de offisielle listene er det bare oppgitt at en bodde hjemme da raset gikk. Det er videre oppført tre tjenere. I følge det som er fortalt om hva som skjedde rasnatten, er det imidlertid klart at alle de tre døvstumme barna var hjemme. Trolig er to avdisse oppført som tjenere på gården. Dessuten må Martinus ha vært hjemme. Han deltok nemlig i redningsarbeidet om morgenen ved Rosvoll.
Beret Johanna Hansdatter var datter av en Hans og pike Fredrikke Kris-tensdatter.
Hva som skjedde
Her ble folket vekket av overlevende som tok seg opp til husene. Ingen var i livsfare, men man fryktet at nye ras ville komme og oversvømme hele gården, og derfor rømte man vekk. Imidlertid er det klart at Martinus ikke rømte vekk. Han deltok blant annet sammen med naboene Erik Olsen Rosvoll fra Rosvoll søndre og Anders Johannessen Rosvoll fra Rosvoll nordre i redningen av Rostadfamilien fra Follo. Disse kom seilende nedover dalen på hustaket av Follo og ble liggende utenfor Rosvoll.
Men leirmassene oversvømmet de lavereliggende områdene rundt gården,
R A S I V E R D A L 456
og det fortelles at Ole Edvard, Anna Kristine og Ragnhild som alle var døvstumme, ble inneflødd på en holme av leirmassene. Etter som de ikke hadde kontroll over stemmene sine, hørtes skrikene deres forferdelig for dem som hørte dette.1Men de ble hjulpet i land uten at noen kom til skade.
Hverken mennesker eller dyr kom til skade. Derimot ble mye av jorden ødelagt. Og husmannsplassen Neffer ble tatt av raset.
Gården ble etterpå benyttet som senter i redningsarbeidet. Og i en bu ble omkomne oppbevar et. Ragnhild har fortalt at til sine tider var det nesten hauger av lik inne i bua.2
147,7 dekar av arealet ble overslammet. Av dette var 88,6 dekar dyrket jord, 39,4 dekar eng og 19,7 dekar skog og havning.
2/5 av arealet ble ødelagt.
Verdien av jorden før raset hadde vært 12.500 kroner. Skaden beløp seg til 5.000 kroner slik at den nye jordverdien ble 7.500 kroner.
Gårdens verdi forøvrig hadde vært kr. 16.000 før raset. Tapet ble her satt til 5.500 kroner slik at den
nye verdien ble 10.500 kroner.
Etterpå
Martinus Andersen Rosvoll.
Samme år som raset gikk, solgte Anders og Randi gården til sønnen Martinus.
Anders ble tildelt en erstatning på kr. 2.930. Skylden for Rosvoll store ble fastsatt slik i 1895:
Gårdsnr. 112, bruksnr. 1, Rosvoll store av skyld mark 16,67 et avtak for 20 år av mark 6,67, og deretter for bestandig et avtak av mark 5,67.
Dette tilsvarte en reduksjon av veiskatten på kr. 2,30 for første halvår 1893.
Jorden som ble ødelagt, utgjorde 147,7 dekar. Alt ble utlagt til eieren i to teiger. Jorden lå i sammenheng med det som var urørt. Men arealet som ble utlagt var på 124,2 dekar, og det var 23,5 dekar mindre enn det som var blitt ødelagt.
I 1900 bodde Anders og Randi som kårfolk på gården sammen med den døvstumme sønnen Ole Edvard. Anders døde 1915, og Randi døde i 1911. Ole Edvard døde ugift i 1935.
Verdalsboka - 26
ROS VOLL SØNDRE 116.1
Anna Kristine Andersdatter, Ole Edvard Andersen, Ragnhild Andersdatter.
Anna Kristine ble gift med Oluf Olsen Næss fra Bjugn. Hun døde i 1951. Ragnhild ble gift med Bernt Andreas Olausen Veie fra Skogn. Hun døde i 1961.
Martinus ble gift med Anna Ber gitte Mikkelsdatter Skjørholm. Han døde i 1934. Beret Johanna Hansdatter døde i 1930-årene.
Rosvoll store sett fra nordøst i 1924. Foto: Einar Musum.
458
V E R D A L S B O K A
Gården
Rosvoll søndre ble også kalt Rosvoll søndre østre. Gården lå lengst syd av Rosvollgårdene som eksisterte i 1893. Den lå helt på sydøstkanten av den terrassen som utgjorde hoveddelen av Rosvollvaldet.
Denne delen av Rosvollvaldet var gjennom århundredenes løp blitt ganske kraftig utsatt for Verdalselvens arbeid. Frem til sist på 1600-tallet, da elven gikk syd for Lennes, strøk den forbi denne terrassen i en yttersving, og den hadde da retning mot nordøst. Det var ikke så få kvadratmetre som etter hvert forsvant ned i elven. Men sist på 1600-tallet skar elven gjennom det nesset hvor Lennesgårdene lå, og dermed flyttet truselen seg litt lenger mot nord. I stedet for at elven støtte mot Rosvollvaldet syd for Rosvoll søndre, støtte den etter dette mot valdet mellom Rosvoll søndre og Rosvoll store. Så fremdeles foregikk det en sterk elveerosjon på østkanten av valdet.
Nedenfor Rosvoll søndre mot sydøst lå derfor en svært lav elveslette. Her lå også restene av det gamle elveløpet fra sist på 1600-tallet. Dette var delvis gjengrodd, men fremdeles var nok jorden for sumpig til at den kunne benyttes til annet en beitemark.
Restene av det gamle elveløpet som ble kalt Lenneskvisla, dannet grensen mot Lennes mot sydøst. Mot øst lå Verdalselven. Mot nord lå Rosvoll store, og mot vest lå Vinne. Muligens berørte dette valdet Leirfallvaldet mot sydvest.
Etter raset ble det fastslått at arealet hadde vært 478 dekar. 224,7 dekar var dyrket mark, 171,5 dekar var skog og havning, 49,2 dekar var eng, 29,3 dekar var annen udyrket mark, og 3,3 dekar var veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 8 mark 51 øre.
I 1890 var utsæden 2 hektoliter bygg, 12 hektoliter havre og 10 hektoliter poteter. Det fantes 5 to-hjulte vogner på gården.
Pr. 1. januar 1891 besto besetningen av 2 hester, 5 storfe, 6 sauer, 2 griser og 6 høns. Ingen husdyr gikk tapt i raset, og følgelig finnes det ingen oppgave over bestanden i 1893. Trolig var antallet noen lunde det samme som i 1891.
Folket
I de offisielle listene står Erik Olsen Rosvoll oppført som eier i 1893 og hans far Ole Johannessen Rosvoll som kårmann. Dette er vel egentlig ikke helt riktig, for overdragelsen fant sted først i 1894.
ROS VOLL SØNDRE 116.1
Ole Johannessen Rosvoll og Anne Olsdatter.
Ole Johannessen overtok gården etter sin far Johannes Eriksen i 1874. Det var under den sistnevnte at Rosvoll søndre og Rosvoll østre ble samlet på en hånd i 1834.
Da raset gikk, bodde følgende mennesker på Rosvoll søndre:
Ole Johannessen, gårdbruker, 66 år
Anne Olsdatter, kone, 54 år
Erik Andreas, sønn, 22 år
Johannes, sønn, 18 år
Ragnhild, datter, 16 år
Ole Johannessen var som nevnt ovenfor, sønn av Johannes Eriksen. Hans mor het
Ragnhild.
Anne Olsdatter var trolig datter av Ole Jakobsen Bjørnhus og Gunnhild Pedersdatter
på Hjellan vestre.
I de offisielle listene står Ole og Anne oppført som kårfolk, mens Erik står oppført som gårdeier med to barn. Dette er da forståelig nok feil, fordi de to barna var hans søsken.
460
V E R D A L S B O K A
Trolig er dette Ragnhild Olsdatter Rosvoll, Johannes Olsen Rosvoll og Erik Olsen Rosvoll.
Hva som skjedde
Kvelden før raset hadde Erik vært ute på andejakt sammen med sønnen på en av nabogårdene. Trolig var dette Ole Olsen hennes. De var nede i Lenneskvisla. Der gikk de ofte på jakt. Men det ble bare dårlig med utbytte denne kvelden. De så ikke en eneste fugl. Dette syntes de var litt rart, for det skulle normalt være flust med ender på denne tiden. Mens de gikk der og vadet i sumpen, ropte de til hverandre, og de ble enige om å komme seg hjem. Erik gikk hjem til Rosvoll søndre, og hvis kameraten var Ole Olsen Lennes, gikk han opp til onkelen på Vinne, Olaus Ellingsen Vinne.
Rosvoll søndre lå på mange vis svært utsatt. Det var ikke mange metrene i avstand fra leirsuppen og bort til husene. Hadde det gått flere ras, og hadde nivået på leirsjøen steget bare 1/2 meter, ville leiren ha kommet inn på gårdsplassen. Og da elven flommet ut over leirflaten, nådde vannet helt til grunnmuren på hovedbygningen på gården.
Det fortelles at de ble vekket av en hest fra Follo som hadde overlevet ferden. Den kom galopperende inn på tunet, blå av leire. Imidlertid er det lite sannsynlig at dette er riktig. Folkene ble nok vekket før det skjedde. Som det vil fremgå av hva som står nedenfor, var Erik i ferd med redningsarbeidet på det tidspunkt da hesten kom inn på gården.
R A S I V E R D A L 461
Det er derfor helt forståelig at man her rømte vekk så fort råd var. Etter hvert som man fikk oversikt over situasjonen, og det ble klart at det ikke var umiddelbar fare for nye ras, vendte folkene tilbake igjen, dog under stor engstelse.
Men sønnen Erik hadde ikke tid til å rømme vekk. Han deltok i redningsarbeidet både om natten og dagen etterpå, og han gjorde en innsats som det står respekt av. Da han kom ut og oppdaget at det lå hjelpeløse mennesker ute i leirhavet, la han øyeblikkelig i vei for å komme dem til hjelp.
Han møtte Olaus Ellingsen Vinne, Ole Olsen Lennes, Martin Georgsen By, Olaus Lorentsen By, Sefanias Ellingsen Leirfall og Gustav Ellingsen Leirfall.
Da disse oppdaget at det ble flagget fra en av Lennesgårdene, satte de øyeblikkelig i gang med å komme seg ut til de fullstendig omflødde husene. Dette gjorde de ved å bruke en stige som bro. Stigen skjøv de utover, og under den la de etter hvert bord som underlag. Etter hvert som bordene dukket opp bak stigen, ble de plukket opp og benyttet foran igjen. Slik arbeidet de seg gradvis utover i den livsfarlige suppen av tyntflytende leire. Flere ganger var de selv nede i leiren til opp under armene. Erik mistet en øks, og den sank som om det var vann den hadde falt ned i. De prøvde å nå bunnen med en staur, men det lyktes
ikke.
Først reddet de Oline Olsdatter fra en av plassene på Lyngsholmen. Hun var den eneste overlevende der.
Deretter kom de seg ut til Age Lyngsholmen og hans familie. Det var i den forbindelse da Erik Rosvoll selv ramlet ut i leiren, men berget seg med meget stort besvær, at Age Lyngsholmen ropte at de ikke måtte sette livet på spill for å redde ham. Han var ferdig allikevel. Men både han og hans familie, tilsammen fire, ble reddet av disse uforferdede karene.
Etter at dette var gjort, tok de seg utover til Lennes nordre hvor Ole Kristoffersen og de fire øvrige i hans familie ble reddet. De hadde nå arbeidet seg 300 meter utover leirhavet. Og de visste ingen ting om det ville komme nye ras som ville begrave dem alle.
Ikke så langt unna Lennes sto en enslig kvinne fast ute i leiren. Hun hadde et teppe rundt seg, men hun hadde ingen muligheter til å komme seg til trygt land. Også hun ble hjulpet i land.
Etter alt dette, satte Erik øyeblikkelig i gang med å hjelpe til med redningsarbeidet av huslyden til John Rostad. De hadde seilt på taket av gården Follo, og hadde havnet ut for Rosvoll. Her hadde ingen våget å ta seg utover til dem før en av dem som selv hadde vært med på seilasen og nettopp berget seg i land, Marius Iversen, en 15 år gammel gutt, viste med sitt eksempel at det var mulig å komme disse folkene til hjelp.
Erik kom nå til, og sammen med naboene Martinus Andersen Rosvoll og Anders Johannessen Rosvoll hjalp han nå Marius Iversen. Men det var først
462
V E R D A L S B O K A
Marius Iversens, og deretter Erik Rosvolls eksempel, som gjorde at de andre våget å ta seg utover i leirdynnet. Fra dette hustaket var det ikke færre enn ti mennesker som ble berget. Erik bar selv Johns Rostads svigermor, Ber-gitte Valeur og to barn i land.
Men Erik var ikke ferdig med dette. Mens de andre tok seg av de andre på taket, tok han seg ut til den 17 årige Odin Bjartnes, som sto på en leir-klump helt ute av stand til å redde seg selv.
Han var da så forfrossen at da Erik hadde lagt bord ut til ham, måtte han støtte Odin inn til lands.
Mens han holdt på med dette, var han nede i leiren til opp på livet flere ganger. Erik fortalte etterpå at kvikkleiret sto og skalv omkring ham. Heller ikke her fant han bunn med staur.
fikk
I sitt redningsarbeide viste Erik Rosvoll stort vågemot, og hans lederegenskaper gjorde at mange som ellers ikke ville ha våget å bli med på redningsarbeidet, tok del allikevel. Erik har også fortalt at han i tre dager etter raset hadde hørt en hane gale nede i leirgjørmen.
fikk
fikk
Etterpå ble han innstilt til medalje, og han redningsmedaljen av 3. klasse. Rosvoll søndre store skader på sin jord. Som fortalt ovenfor, nådde ikke leirmassene bort til husene, slik at hverken de eller dyrene skade. Men kjelleren ble fylt av vann og leire. Og store deler av dette valdet lå nede på den lave elvesletten øst for gården. Alt i alt ble 211,5 dekar dekket av metertykke leirlag. Denne jorden fordelte seg på 108,2 dekar dyrket jord, 49,2 dekar eng og 54,1 dekar skog og havning.
Dette tilsvarte 2/3 av arealet.
Jordverdien hadde før ulykken vært 7.050 kroner. Den ble nå satt ned med 4.700 kroner til 2.350 kroner.
Gården forøvrig hadde vært verd kr. 8.500. Tapet ble satt til 5.300 kroner, slik at den nye verdien ble 3.200 kroner.
Etterpå
fikk fikk
Erik Olsen Rosvoll fikk kr. 4.420 i erstatning. Av dette fikk han kr. 1.850 i forskudd. Det er gjort en anmerkning om at dette skulle dekke husflytting og fornødent.
Ole Johannessen og hans kone Anne Olsdatter kr. 300 i erstatning. Videre de en årlig livrente på kr. 300. Om gårdens skyld heter det i 1895:
Gårdsnr. 116, bruksnr. 1, Rosvoll søndre østre av skyld mark 17,40 et avtak for 20 år av mark 14,56, og deretter for bestandig et avtak av mark 14,00. Dette tilsvarte en reduksjon
av veiskatten på kr. 5,02 for første halvår 1893.
R A S I V E R D A L 463
Det ødelagte området tilsvarte 211,5 dekar. Det lå i umiddelbar sammenheng med resten av jorden på gården. Det ble derfor utlagt til eieren i en teig. Men arealet han fikk, var på 179,9 dekar, eller 31,6 dekar mindre enn det han hadde mistet.
Ole Johannessen overdrog Rosvoll søndre og østre til sin sønn Erik i 1894. Selv døde han som kårmann på gården samme år. Anne Olsdatter levde som kårkone på gården i 1900. Hun døde i 1929.
Erik Olsen ble gift med Elise Toresdatter Hestegrei vestre. Han døde i 1948.
Johannes var jernbanearbeider og ugift i 1900. Han giftet seg senere med Julie Olsdatter Molden. Han ble bonde på Kjæran. Han døde i 1954.
Ragnhild ble gift på nabogården Rosvoll nordre med Anders Johannessen. Hun døde i 1955.
På denne gården ble det senere gjort to likfunn. En gang forholdsvis tidlig på 1900-tallet holdt Erik på å bygge et sommerfjøs ute på leiret. Da støtte han på et kvinnelik. Liket var meget godt bevart nede i leiren.
Senere, sist på 20-tallet, holdt gårdskaren på Rosvoll søndre, Albert Risholt, på med noe grøfting. Da støtte også han på likrester. Det var ikke mulig å fastslå om dette var en mann eller kvinne. Dette jordstykket kalles i ettertid Daumannsstykket.
Ellers støter man stadig på rester etter hus og annet vrakgods når man arbeider ute på leiret. Tormod Lian, svigersønn av Erik, støtte blant annet en gang under grøfting på en bunt med kornstaur med spissene opp. Toppen av staurene var mellom 1,5 og 2 meter under overflaten.
ROSVOLL VESTRE 114.1
Gården
Rosvoll vestre var egentlig den nordligste av Rosvollgårdene. Den lå nesten ytterst på nordspissen av den omtrent 15 meter høye terrassen som utgjorde den sentrale delen av Rosvollvaldet. Men den største delen av dette valdet lå på den lavere elvesletten som elven hadde skåret ned i denne terrassen.
Og det var nettopp denne delen som ble mest rammet av overslammingen.
Verdalselven dannet grensen mot øst, nord og vest. Mot syd lå først Rosvoll mellom, deretter Rosvoll store.
Etter raset ble det fastslått at arealet hadde vært 412,1 dekar. Dette fordelte seg på 297,4 dekar dyrket jord, 73,8 dekar skog og havning, 19,7 dekar eng, 19,7 dekar annen udyrket mark og 1,5 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 12 mark 53 øre.
I 1890 ble det sådd 2 hektoliter blandkorn, 18 hektoliter havre og 6 hektoliter gressfrø. Det ble satt 18 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det benyttet 1 ar. Kjøkkenhagen var på 0,1 ar. Videre fantes det 6 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin på gården.
januar 1891 besto besetningen av 3 hester, 8 storfe, 7 sauer, 3 griser og 12 høns. Besetningens størrelse i 1893 er ikke kjent da det ikke gikk noen dyr tapt i ulykken.
Folket
Eieren i 1893, Oluf Angel Holte, kjøpte gården sammen med Eklesøya i 1884 av Johan Peter Be ss en. Da raset gikk bodde 9 personer på gården. Disse var
Oluf Angel Pedersen Holte, gårdbruker, 51 år
Anna Jørgine Ellevsdatter, kone, 51 år
Pauline, datter, lærerinne, 24 år
Nikoline Amalie, datter, 21 år
Hanna Baroline, datter, 19 år
Anna Oline, datter, 15 år
Peder Olaus, sønn, 12 år
Angel Edvard, sønn, 8 år
Laura Marie, datter, 6 år
R A S I V E R D A L 465
466
V E R D A L S B O K A
Oluf Angel Holte var fra Skogn. Hans foreldre var Peter Olaus Johannessen Holte og
Anne Marta Nilsdatter Lynum.
Anna Jørgine var også fra Skogn. Hennes foreldre var Ellev Ellevsen og Venke Nikoline Skille.
Om Pauline kan opplyses at hun var fast tilsatt i småskolen i 1892 som lærerinne i kretsene Trøgstad, Stiklestad, Ness og Sende. Og den første av disse raste som kjent ut.
Hva som skjedde 1
Den 18. mai hadde Oluf arbeidet hardt og lenge ute på jordene. Om kvelden ble han og guttene sittende og diskutere. Blant annet diskuterte han og Peder Olaus det som presten fra Vuku, Johan Gerhard Klute, hadde sagt fra prekestolen flere ganger, nemlig at det ville hende en ulykke i Verdal. Peder Olaus mente selv at også han hadde sett merkelige ting som kanskje advarte mot et eller annet. Han hadde sett «lysende skapninger« mellom elven og skogen.
Før de skulle legge seg, ville Peder Olaus gå seg en runde. Oluf var trett og klar, og la seg til å sove. Og etter hvert gikk alle til ro, og det ble stille i huset. Litt etter midnatt våknet de av at det suste og buldret ute. Det hørtes også et og annet brak. Først trodde de det var tordenvær, men så ristet grunnen. Noe alvorlig måtte ha hendt.
Oluf kom seg ut av sengen og fikk på seg noen klær. Han måtte ut og lete etter Peder Olaus, for han visste ikke om han hadde kommet tilbake igjen.
Ute fikk han se hva som var i ferd med å skje. Alt nedenfor gården, det vil si både øst, nord og vest for gården, fløt av leirsuppe. Og der ute fikk han se to mennesker på et hustak.
Det var Johannes Pedersen Neffer og hans stemor Serianna Johannesdatter. De bodde på husmannsplassen Neffer under Rosvoll store. Plassen ble tatt av leirbølgen, revet av muren og drevet tvers over dalen i retning av Ekle. De to beboerne klarte å komme seg ut gjennom hullet etter pipen og opp på taket. Der klamret de seg fast under den ville seilasen.
Da leirbølgen traff terrassen ved Ekle, ble den slått tilbake, og huset med de to på taket drev forbi på vestsiden av Rosvoll-landet.
Dette fikk Oluf Holte se. Han var tydeligvis ikke noen lettskremt mann. Han vadet ut i strømmen til bortimot opp på livet, og da huset passerte, grep han fatt i dem i tur og orden og formelig kastet dem på land.
Hvor bokstavelig dette skal oppfattes, er vanskelig å si. Men det er en kjensgjerning at Oluf Holte var en kraftkar, samtidig som de to som satt på taket var meget små av vekst.
Og han fikk dem inn på trygg grunn.
Deretter tok han dem med inn i huset. De var søkkvåte og frosne, og der fikk de hver sin seng å ligge i.
R A S I V E R D A L 467
Oluf var fremdeles ikke sikker på hvor Peder Olaus var, og da han ikke hørte noen lyd fra gutteværelset, slo han dørspeilet i stykker med bare knyttneven. Men heldigvis var begge guttene der.
Olufs redningsdåd ble etterpå ansett for å ha vært en prestasjon, men selve handlingen ble ikke vurdert å ha vært livstruende for Holte. Derfor ble han ikke innstilt til medalje.
Senere var han ved Ros voll søndre hvor husvraket av Follo ble liggende. Dette vraket lå så pass langt fra land at det var uråd å komme seg i land for dem som satt på taket uten hjelp. Det var imidlertid meget vanskelig å få hjelp ut til dem, og en av de overlevende forteller at en av dem som sto på land, var en patriarklignende skikkelse med langt hvitt skjegg. Han hadde ropt: «For dere finnes det ingen redning! Bered dere på å møte Herren.»2
Denne patriarken var ingen ringere enn Oluf Holte. Men her gikk ikke hans spådom i oppfyllelse. Unggutten Marius Iversen viste med sitt mot og råd-snarhet et eksempel som fikk de andre til å følge etter, og snart ble alle som satt på hustaket av Follolåna berget i land.
Rosvoll vestre fikk nesten hele jordveien ødelagt. Tilsammen gikk 354,4 dekar tapt. Av dette var 260,9 dekar dyrket jord, 19,7 dekar eng og 73,8 dekar skog og havning.
Hele 12/13 av gården forsvant.
Før raset sto jordverdien i kr. 9.750. Etter raset var den 750 kroner, slik at tapet bare på jorden var 9.000 kroner.
Eiendommen ellers var før raset verd kr. 12.500. Tapet ble satt til kr. 11.000, slik at verdien etterpå var 1.500 kroner.
Etterpå
Skadene på denne gården selv om husene ikke ble tatt, var så betydelige at gården måtte betraktes som bortimot fullstendig ødelagt.
Den 19. juli 1893 står det i protokollen til Forvaltningskomitéen at Oluf Holte søkte om kr. 50 i bidrag slik at han kunne fornye en vekselobligasjon samt dekke noen andre utgifter. Beløpet ble bevilget som gave.
Oluf Holte var blant dem som selv var i stand til å skrive brev og søke. 17. august sendte han et brev til amtmannen. Det lyder som følger:3Jeg er herved så fri å forhøre hos amtmannen om hvorvidt det kan forventes en snarlig avgjørelse på min søknad til Forvaltningskomitéen om bidrag av de til de skadelidte skjenkede midler. Jeg skal tillate meg å opplyse at jeg nettopp står i begrep med å kjøpe en eiendom, men at selvfølgelig ingen fullstendig avgjørelse kan iverksettes før jeg på det nærmeste kan få vite hvor stort bidrag jeg kommer til å erhverve av private og offentlige midler. Jeg våger derfor å henvende meg til hr. amtmannen om han
468
V E R D A L S B O K A
vil være så god å gjøre hva gjøres kan for en hurtigst mulig avgjørelse. Det er også andre skadelidte som av samme grunn vil være meget interessert i en påskyndelse av den forestående utdeling.
Det er ikke funnet noe som forteller om han fikk noe svar som opplyste hvor mye han ville få i erstatning. Men det er en kjensgjerning at han kjøpte den delen av Maritvoll som senere fikk navnet Holte.
Men 30. september fikk han bevilget kr. 100 til innkjøp av mat. Det skulle bestemmes senere hvorvidt dette beløpet også skulle være en gave, eller om det skulle gå til fradrag fra den erstatningen han ville få. 15. desember ble det besluttet at det skulle være en gave.
Erstatningen Oluf Holte fikk, var på kr. 8.600. Han fikk kr. 300 i forskudd. I en kommentar heter det at han søkte om støtte til innkjøp av mat og en hest, men han hevet ikke beløpet da han fikk det bevilget.
Om Rosvoll nordre heter det i avfellingsprotokollen 1895:
Gårdsnr. 114, bruksnr. 1, Rosvoll vestre med Eklesøya av skyld mark 12,53 et avtak for 20 år av mark 11,57, og deretter for bestandig et avtak av mark 10,43.
Dette tilsvarte en reduksjon av veiskatten på kr. 3,99 for første halvår 1893.
Det var således ikke rare greiene som var igjen av jorden. Hele 354,4 dekar hadde gått tapt. Men som følge av at alt lå inntil det lille som var igjen, ble alt sammen utlagt i en teig til eieren. Dette besto av 227,7 dekar fast mark
R A S I V E R D A L 469
og 88 dekar elvebredd og sandører, til sammen 315,7 dekar. Men det var 35,8 dekar mindre enn det som var blitt ødelagt. I tillegg kom 22,2 dekar elveleie.
I 1907 solgte Oluf Holte resten av jorden på Rosvoll vestre til Anders Johannessen Rosvoll på Rosvoll nordre. Da besto den dyrkede jorden av 10 mål! Men da utlegget ble foretatt, var det Anders Rosvoll som fikk den ødelagte jorden.
Som nevnt ovenfor kjøpte Oluf Holte en større del av Maritvoll og bygget en ny gård der. Han kalte den Holte. Blant annet flyttet han våningshuset på Rosvoll vestre dit.
I 1900 bodde Oluf og Anna Jørgine sammen med Anna Oline, Peder Olaus, Angel Edvard og Laura Marie på Holte.
Oluf døde i 1912. Anna døde i 1922.
Pauline ble gift med Johannes Andersen Balgård på Skjørdal. Hun sluttet som lærerinne i 1900. Hun døde i 1910.
Hanna Baroline giftet seg ikke. Hun var misjonær i Kina i 1923. Anna Oline giftet seg med Odin Ravlo. Hun døde i 1944.
Peder Olaus ble gift med misjonær i Kina Eva Marie Landmark. Han døde i 1944.
Angel Edvard overtok Holte etter sin far. Han ble først gift med Inga Johansen. Etter hennes død ble han gift med Anna Maria Johansen. Angel Holte døde i 1958.
Laura Marie ble gift med misjonsprest Olav Dalland. Hun døde i 1951.
Noter:
1 Opplysninger ved Arne Ludvig Reitan.
2 Fortalt av Leif Iversen, sønn av Marius Iversen.
3 Språket er modernisert.
ROSVOLLVALD, NEFFER 112.1
Plassen
Navnet på denne plassen er et typisk eksempel på navn og beliggenhet. Her var det plassens beliggenhet i forhold til hovedbølet som var avgjørende. Hovedbølet var Rosvoll store, og gården lå på en terrasse som lå omtrent 10 meter høyere enn elvesletten. Men øst for gården ned til elvesletten var det en forholdsvis bratt terrasseskråning. Dette var en gammel elvemel. Og ved foten av denne elvemelen lå Nefferplassen.
Vi har her valgt skrivemåten Neffer selv om det på samtidige kart blir skrevet Nedfor. Plassen var vel av omtrentlig normal plasstørrelse. I 1890 ble sådd 0,5 hektoliter bygg og 1,5 hektoliter havre. Det ble satt 3 hektoliter poteter, og det fantes en kjøkkenhage på 0,02 ar.
Pr. 1. januar 1891 ble det fødd 1 ku, 2 sauer og 8 høns.
I 1893 var tallet på husdyr 1 ku, 1 gris og et ukjent antall høns.
Folket
Samme husmannsfamilie var der fra før 1865 til 1893. Peder Jensen kom dit før 1865. Men han døde i 1890. Da raset gikk i 1893 bodde bare to mennesker på Neffer, nemlig
Johannes Pedersen, husmann med jord, 52 år
Serianna Johannesdatter, hans stemor, 65 år
Johannes Pedersen var var sønn av Peder Jensen og hans første kone Ingeborg Pedersdatter fra Skjærset.
Serianna Johannesdatter var Peder Jensens andre kone. Hennes foreldre var Johannes Stenersen og Brynhild på Bjartnesvald.
Hva som skjedde
Nefferplassen ble slått av muren av leirbølgen. Dermed raste murpipen sammen. De to som befant seg inne i huset, ble ikke skadet av pipen som falt ned. Hvor vidt de lå oppe på loftet eller nede, er uklart. De kan muligens ha vært nede for å se hva som skjedde. Men de klarte etter hvert å komme seg opp på loftet og derfra opp gjennom hullet etter pipen og opp på taket. Der klamret de seg fast mens huset ble ført i stor hastighet nordover i retning av Ekle.
SUNDBY 125 - 127
Ved Ekle støtte leirbølgen mot terrassekanten der. Denne var akkurat høy nok til at leirbølgen ikke slo over, og den ble snudd tilbake i sydvestlig retning. Og huset ble ført videre med de to sittende på taket.
Ved Rosvoll vestre seilte huset nokså nært land. På Rosvoll vestre bodde Oluf Pedersen Holte, og han var også blitt vekket av raset. På det tidspunkt da hustaket med Johannes og Serianna kom seilende tilbake, var han ute, og han så dem.
Det fortelles at han vadet ut i leirstrømmen til nesten opp på livet, og da taket passerte ham, grep han de to i tur og orden og formelig kastet dem mot land. Ingen av disse to var spesielt store. Johannes var så liten at han nesten ble regnet for dverg, og Serianna var visstnok heller ikke særlig stor. Men allikevel var det en kraftprestasjon å gjøre det Oluf Pedersen Holte gjorde.
Og han berget livet på de to. Huset, eller rettere sagt restene av huset, ble liggende i ro nærmere Haugdal. Etterpå bar han dem, en under hver arm, hjem til seg, fikk på dem tørre klær og la dem til sengs.
Det Holte gjorde, ble ikke ansett for å ha vært livsfarlig for ham selv, og redningsdåden ble derfor ikke belønnet med redningsmedaljen. Dette er et eksempel på hvordan mennesker langt unna og uten kjennskap til de faktiske forhold, tok avgjørelser på sviktende grunnlag.
Johannes og Serianna mistet 1 ku og 1 gris og et ukjent antall høns.
Jorden som gikk tapt, ble regnet sammen med den jorden Rosvoll store mistet.
Etterpå
Johannes Pedersen og hans stemor Serianna Johannesdatter fikk samme erstatning, nemlig kr. 350 hver. Serianna fikk 50 kroner i forskudd.
Johannes og Serianna flyttet så til Johannes' bror, Petter-Iver Neffer, som bodde på Ørmelen. Der bodde de i 1900.
Johannes døde i 1917.
472
V E R D A L S B O K A
Generelt
Den gården som først ble ryddet her, het sannsynligvis By. Og det skjedde utvilsomt helt ved begynnelsen av vår tidsregning. Gården vokste i størrelse og betydning, og må i vikingetiden ha vært bebodd av en meget mektig ætt. Det vitner de kjempesvære gravhaugene på Melbygraven om. Der oppe lå også etter alt å dømme den opprinnelige gården.
Etter at kristendommen var blitt innført, begynte en oppdeling av gården. Da oppsto Sundby, Melby og en nå bortkommet Nesteby. Den siste ble etter all sannsynlighet tatt da Verdalselven gjorde en av sine utallige forandringer av sitt løp. Bare restene av denne gården ble tilbake, og det var så lite at den ikke lenger kunne eksistere som egen gård. Den ble til en ødegård, eller et aun, som det heter i Trøndelag. Det lå nede på den lave elvesletten ved elven. Sundby kom til å bruke deler av dette aunet, og det fikk navnet Sund-byaunet. Trolig hadde også Melby en bit. Denne biten ble kalt Melbyaunet.
Sundby var den størse av de to partene som var igjen. Men Sundby ble så delt i flere deler. I 1520 var det ikke færre enn seks Sundbygårder. Navnet på den ene av disse, den øverste av dem, utviklet seg til Østgård.
Det forhold at ingen av disse gårdene gjenfinnes oppe på Graven, har muligens sammenheng med de store leirrasene som har gått mellom Sundby og Gudding. (Når det gjelder alle de forskjellige delingene og sammensmeltingene som har funnet sted fra 1500-tallet og opp til i dag, henvises det til Verdalsboka IV.)
I 1893 fantes følgende gårder: Vester Sundby som også ble kalt Lunden, Sundby vestre, Sundby østre, Østgård og Melby. Dessuten var det noen mindre eiendommer som var blitt selvstendige bruk noen år i forveien. Av dem ble noen berørt av raset, nemlig Sundbyaunet, Sundbyhammelen og Melbynesset. Og alle hovedgårdene hadde i større eller mindre grad husmannsplasser.
Verdalsboka - 27
SUNDBY 125 - 127
R A S I V E R D A L 475
Gården
SUNDBY, LUNDEN 124.1
Lunden var en av storgårdene som ble rammet av raset. Gården ble ikke fullstendig ødelagt. Store deler av gårdsvaldet unngikk ødeleggelser. Men husene ble tatt av leirmassene og flyttet bortimot 200 meter.
Navnet Lunden bedrar en del. Egentlig var dette en av Sundby gårdene, og den ble også kalt Vester Sundby. Dette må ikke forveksles med Sundby vestre som var en annen gård. Lunden var den vestligste av Sundby gårdene. Mot vest valdet gården mot Bjørken. Mot nordvest nådde den bort til elven som her gjorde en stor sving mot syd. Mot øst grenset
gården mot Sundby vestre. Og mot syd steg terrenget bratt oppover mot Bjørken.
Husene på Lunden lå ikke helt nede på den laveste elvesletten. De lå omtrent på samme nivå som husene på Nessgårdene. Men de lå litt lavere enn husene på de andre Sundby gårdene, Østgård og Melby.
Da gården ble vurdert etter raset, fant man at det dyrkede arealet hadde vært på 271,26 dekar. Skogen utgjorde 50,94 dekar. Eng og annen udyrket mark var tilsammen 38 dekar. Dessuten var det tilsammen 2,03 dekar med bebygget grunn og veier. Alt i alt var dette 362,23 dekar. Dessuten fantes det en god dei skog utenfor det vurderte området.
Matrikkelskylden var 13 mark 22 øre.
I 1890 ble det sådd 4,5 hektoliter bygg og 18 hektoliter havre. Det ble satt 15 hektoliter poteter. 0,05 ar ble benyttet som kjøkkenhage. På gården var det 1 fire-hjult og 4 to-hjulte vogner.
Pr. 1. januar 1891 var det 3 hester, 9 kyr, 18 sauer, 3 griser og 9 høns på gården.
I 1893 var tallet på dyr litt høyere. Det var fremdeles 3 hester, men det var nå 12 storfe og 25 sauer. Derimot var det ingen griser. Tallet på høns er ukjent.
Forsikringsprotokollen forteller at det var seks bygninger på gården, nemlig en hovedbygning, en bryggestue, et stabbur, en stall med stallbod, et fjøs, og en kornlade.
Folket
I mai 1893 besto gårdbrukerfamilien av bare to personer. De var nemlig
barnløse på det tidspunktet. Men de hadde to tjenere, og på kåret var det to personer. Disse folkene var
Johannes Thoresen, gårdbruker, 46 år
Bergitte Serine Olsdatter, kone, 31 år
Julie Johannesdatter, tjenestejente, 24 år
Anneus Pettersen, gjetergutt, 13 år
Johannes Olsen, kårmann, 66 år
Martha Pedersdatter, kone, 69 år
Johannes Toresen kjøpte Lunden året før raset. Men han må ha kommet dit og vært bruker en tid før det, for i 1891 står han oppført som gårdbruker på Lunden. Johannes var fra Skjørdal, og hans foreldre var Tore Gabrielsen og Ingeborg Olsdatter Skjørdal. Bergitte Serine var fra Melby. Hennes foreldre het Ole Larsen Melby og Beret Larsdatter Stiklestad.
Johannes Thoresen Lunden.
Bergittes mor, Beret Larsdatter, er et sted oppført som boende på Lunden da raset gikk. Men i følge de offisielle listene bodde hun som inderst på Sundby østre. I 1891 bodde hun imidlertid på Lunden sammen med sin datter og svigersønn. Hun var
da enke og ble betegnet som sinnsvak. Det var hun også så tidlig som i 1875 da både hun og Bergitte Serine ble forsørget av formyndere.
Julie Johannesdatter var født i Vuku sogn, men hun ble oppfostret på Gammel-plassen under Skjørdal øvre i 1875. Hun ble forsørget av faren som het Johannes Hansen Stiklestad. Morens navn var Oline Johnsdatter Sundbyvald.
Gjetergutten Anneus Pettersen var fra Levring.
Hans foreldre var ungkar Petter Andersen Melbyvald
og Karen Arnts
Bergitte Serine Olsdatter Lunden.
R A S I V E R D A L 477
datter Levring. Karen var forøvrig kone på Sundbyhammelen da raset kom, og hun omkom.
Kårmannen Joliannes Olsen Lunden hadde tidligere brukt Lunden selv. Han var sønn av
Ole Olsen Lunden den yngre og Marta Olsdatter.
Kårkona Marta Pedersdatters foreldre var ungkar Peder Pedersen Kvello og pike
Gunhild Agesdatter Monnes.
Hva som skjedde
Det synes nokså klart at leirbølgen fra det andre raset må ha nådd bort til Lunden først. I følge beskrivelsene slo denne bølgen mot Bjørkberga så spruten sto himmelhøyt. Men det er allikevel klart i følge øyenvitneskildringene at det var det tredje raset som ødela gården.
Som nevnt ovenfor ble husene på går- den flyttet bortimot 200 meter. Leirstrøm- men gikk på en måte i en bakevje, og
I husene ble ført rundt et ness, og havnet til
* slutt inne i en vik. Men da var de fullsten-
dig knust og ødelagt. Hovedbygningen var delt i tre deler som lå på hver sitt sted.
Det var kårfolkene som bodde i andre etasje som først ble oppmerksom på raset. Trolig hadde de merket dunderet fra det andre raset, eller kanskje til og med sett leirmassene. Kona fikk varslet de som lå nedenunder. De kom seg med en gang opp på loftet, og dette ble deres redning. Men det sies at da husene ble tart av leir-
Julie Johannesdatter, senere strømmen og ført av sted, la de seg ned gift Åsheim * sengene og trodde at de skulle dø. Men kårmannen Johannes gikk bort til kvistvinduet og så ut. Derfra så han noen stokker og en langvogn flyte forbi. «Nå må vi forsøke å komme oss i land,» sa han. Han fikk de andre
med seg, og så utrolig det enn høres, klarte de alle å komme seg ut av huset, bort på stokkene som fløt forbi og til slutt bort på langvognen. Derfra brukte de hesjestaur og kornstaur som fløt ut fra et uthus sammen med bord, stokker og annet vrakgods til å bygge en bro slik at de kom seg velberget til fast land. Men de hadde ingen ting annet med seg
enn bare nattklærne. Om Anneus heter det at det var hans søskenbarn Ole Olausen Levring som trakk han opp på tørt land. Ingen døde eller fikk men av raset.
478
V E R D A L S B O K A
R A S I V E R D A L 479
Dagen etter ble 10 kyr funnet døde i fjøset. Leiren hadde løftet dem opp under loftsbjeikene. I stallen sto to hester, eierens stolthet, døde side om side. Og rundt omkring i ruinene fantes 25 døde sauer. 2 kyr og 1 lam ble berget. Dessuten var en tjenestehest på Rinnleiret.
Anneus hadde i sitt eie en kiste. Kisten tilhørte hans mor. Om denne kisten het det at den skulle tilhøre eldstejente i hvert slektsledd. Men Karen hadde ingen flere barn, og derfor fikk Anneus ha kisten. Kisten ble funnet etter raset. Da var den brutt opp. Sikkert var det noen som var på leting etter verdisaker. Selv ikke i forbindelse med en slik tragedie unnså man seg ikke fra å stjele fra dem som hadde mistet omtrent alt. 91 år etter raset kom kisten til Anneus' datter, Mercedes Levring Poulson, i Amerika.1
Av gårdens areal ble 196,9 dekar dyrket mark og 12,8 dekar eng, tilsammen 209,7 dekar, ødelagt.
Jordverdien før raset ble anslått til kr. 11.400. Tapet ble satt til kr. 8.550. Det utgjorde 3/4 av gårdens jord. Igjen var det jord til en verdi av kr. 2.850.
Eiendommen forøvrig ble totalt verdsatt til kr. 12.500. Skaden beløp seg til kr. 9.200, slik at det som ble reddet hadde en verdi av kr. 3.300.
Etterpå
Straks etter ulykken kjøpte Johannes Toresen Hallan. Der skrev han en søknad til Velferdskomitéen datert 13. november 1893. Søknaden lød som følger: 2
Undertegnede tillater seg herved å søke den ærede komité om å få litt hjelp til å kjøpe meg en ku for å underholde meg og min familie vinteren over. Som det vel er den ærede komité bekjent, har jeg kjøpt gården Hallan. Men da jeg ikke har noen avling og heller ikke andre midler enn jeg kommer til å få av de skadelidtes fond, da vet jeg ingen annen utvei enn å henvende meg til den ærede komité om hjelp.
Jeg søker herved om å få kroner 150,-. I håp om at denne min søknad vil bli meg innvilget, tegner jeg meg
med megen aktelse ærb Johannes Toresen Lunden
I Velferdskomitéens protokoll er det anført at Johannes Toresen Lunden fikk kr. 100 i gave for at han skulle ha til seg og sin families underhold denne vinteren.
Johannes fikk en erstatning på kr. 8.190. Av dette fikk han kr. 3.760,79 i forskudd. Disse pengene skulle benyttes til gårdkjøp. Men inkludert i for-skuddsbeløpet var også hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad på. kr. 110,79.
480
V E R D A L S B O K A
Noe av materialene av husene ble berget. Dette er en stue som ble satt opp etterpå på Lundåsen.
Kårfolket Johannes Olsen og Marta Pedersdatter fikk en erstatning på kr. 1600. Av dette fikk de 200 kroner i forskudd. Dessuten fikk de en årlig livrente på kr. 400.
Julie Johannesdatter fikk kr. 80 i erstatning.
Anneus Pettersen fikk kr. 20. Skylden ble fastsatt slik i 1895:
Gårdsnr. 124, bruksnr. 1, Lunden av skyld mark 13,22 et avtak for 20 år av mark 9,92, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,92.
Dette betød en reduksjon av veiskatten på kr. 3,42 for andre halvår 1893.
Den ødelagte jorden ble utlagt umiddelbart sammen med restene av den ubeskadigede jorden. Tapet var på 209,7 dekar. Tilbakeført ble 129,2 dekar. Dette var 80,5 dekar mindre enn hva som hadde gått tapt.
John Andersen Sundby vestre kjøpte det som var igjen av Lunden, både uskadet og overslammet jord. Og et jordstykke ble kalt Ruinene fordi det der fantes rester etter husene på Lunden.
Johannes og Birgitte døde begge på Hallan mellom, han i 1906 og hun i 1908. Johannes Olsen og Marta Pedersdatter bodde i 1900 på en forpaktet plass under den gamle gården Lunden. De døde henholdsvis i 1904 og 1909.
Tjenestejenten Julie Johannesdatter hadde en tid etterpå arbeid på Leinstrand. Så ble hun gift med Ole Anneusen Åsheim som selv opplevde raset som dreng
481 V E R D A L S B O K A
på Ness østre. I 1900 bodde de som inderster på Bjørken og livnærte seg som jordarbeidere. I 1901 kjøpte de Sundbymoen. Julie døde i 1958.
Gjetergutten Anneus Pettersen utvandret til Ashby i Minnesota hvor han giftet seg og fikk familie.
Noter:
1 Historien om kisten er fortalt av Eivind Stubbe og står i Verdal Historielags skrifter 10, Årbok 1984 s. 110 ff.
2 Språket er modernisert.
Bruket
SUNDBY, SUNDBYAUNET 125.2, 127.2
Sundbyaunet var et såkalt kjøperom.
Opprinnelig var Sundbyaunet tre husmannsplasser tilhørende gårdene Sundby østre og Sundby vestre. Men eieren i 1893, Haldor Haldorsen, hadde fått kjøpe Sundbyaunet østre og Sundbyaunet mellom i 1890. Bruket ble også kalt Sundbyaunet østre.
Går vi helt tilbake til middelalderen, er det mye som tyder på at Sundbyaunet var restene av den ødelagte Nesteby. Og det var Verdalselven som var synderen i den sammenheng. Nesteby ble en øde gård, eller et aun som det heter i Trøndelag.
Sundbyaunet lå ved elven vest for Sundby.
Til tross for at det var to steder ved navn Sundbyaunet som var blitt slått sammen, var dette bare en beskjeden eiendom. Etter raset ble arealet beregnet til å ha utgjort 16,7 dekar.
Matrikkelskylden var 0 mark 74 øre.
I 1890 da det fremdeles var en husmannsplass, var utsæden 0,5 hektoliter bygg, 1,5 hektoliter havre og 3 hektoliter poteter. Pr. 1. januar 1891 var det 1 ku, 1 sau, 1 gris og 5 høner på plassen. Litt flere dyr var det i 1893. Da var det 1 ku og 4 sauer.
Folket
Det bodde bare to mennesker der da raset gikk:
Haldor Haldorsen Sundbyaunet, jordbruker, 71 år
Guruanna Iversdatter, kone, 74 år
Disse to var på Fætten vestre både i 1865 og 1875.1 1875 kalles han «selveier og tømmermann.» Haldor var sønn av Haldor Jonsen og Gunnhild Andersdatter Østre Sundby. Guruanna var datter av Iver Pedersen og Kirsti Olsdatter Levring.
Hva som skjedde
Sundbyaunet lå omtrent rett ut for rasåpningen. Leirbølgen må ha truffet husene med stor kraft. Husene var vel forholdsvis beskjedne, og de ble revet av murene og ført omtrent 100 meter bortover.
Begge to omkom.
Døde:
SUNDBY, SUNDBYHAMMELEN 127.2
HALDOR HALDORSEN SUNDBYAUNET, født 1822 GURU ANN A IVERSDATTER SUNDBYAUNET, født 1819
Guruanna ble funnet 20. mai. Dagen etter ble Haldor funnet. Begge ble begravet på Lysthaugen 28. mai. Jordfestelsen fant sted 19. mai 1894.
Det at husene ble flyttet, og at de kunne lokaliseres, var vel medvirkende til at likene ble funnet så pass kort tid etter ulykken.
Av husdyrene døde kua og 4 sauer. 1 sau ble reddet.
Hele den vesle eiendommen ble dekket av et flere meter tykt leirlag. Jordveien var før ulykken verdsatt til kr. 680. Alt ble ødelagt.
Eiendommen forøvrig hadde en verdi av kr. 1.500. Etter skaden ble verdien satt til bare 50 kroner, slik at tapet ble regnet til kr. 1.450.
Etterpå
Dødsboet etter Haldor Haldorsen og Guruanna Iversdatter ble tildelt en erstatning på kr. 1.050,00.
Matrikkelskylden ble i 1895 fastsatt på følgende måte:
Gårdsnr. 125, bruksnr. 2, Sundbyaunet av skyld mark 0,74 et avtak for 20 år av mark 0,74, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,67.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,26 for første halvår 1893 for denne delen av Sundbyaunet.
Gårdsnr. 127, bruksnr. 2, Sundbyaunet mellom av skyld mark 0,50 et avtak for 20 år av mark 0,50, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,45.
Og det betød en reduksjon av veiskatten på kr. 0,17 for andre halvår 1893 for Sundbyaunet mellom.
484
V E R D A L S B O K A
All jord, det vil si 16,7 dekar, ble utlagt som en teig til Staten i den delen som kaltes Triangelet. Det var den ødelagte jorden som lå nærmest utenfor rasporten. Sammen med selve rasgropen utgjorde dette tilsammen Statsteig A.
SUNDBY, SUNDBYHAMMELEN 127.2
Bruket
Denne eiendommen var så vidt nylig blitt solgt til Johannes Pedersen at den ennå ikke var skyldsatt da raset gikk. Eiendommen kaltes Sundbyham-melen, men parten hadde havnet inn under Bjørken hvor den var en husmannsplass til den ble solgt til husmannen der.
Eiendommen lå nedenfor Bjørkberga helt mot vest på Bjørkenvaldet. Vest for seg hadde den Haga søndre søndre som også hadde tilnavnet -hammelen, Hagahammelen. Det er lite sannsynlig at eiendommen nådde ned til elven, slik at Bjørkenvaldet foruten at det lå mot syd og øst, nok også lå mot nord.
I likhet med så mange andre husmannsplasser som ble solgt på den tiden, var den beskjeden av størrelse, I 1893 ble arealet satt til 19,7 dekar. Alt var dyrket mark.
Utsæden i 1890 da den fremdeles var en husmannsplass, var 1 hektoliter bygg, 1,5 hektoliter havre og 4,5 hektoliter poteter. En liten kjøkkenhage på 0,03 ar fantes også.
Husdyrholdet 1. januar 1891 var 1 ku, 3 sauer, 1 geit og 4 høns. Tallet på dyr var i 1893 omtrent det samme.
Folket
Da raset gikk, bodde følgende personer der:
Johannes Pedersen, selveier, 50 år
Karen Arntsdatter, kone, 53 år
Anna Birgitte, datter, 10 år
Marta Bårdsdatter, inderst, fattiglem, 78 år
Johannes kom til denne plassen som husmann allerede før 1875. Han var da gift med
Guruanna Johansdatter. Hans datter Anna Birgitte var fra dette ekteskapet.
Hans foreldre var Peder Johnsen Minsåsåsen og Marta Olsdatter Lek-lemsvald. Karen Arntsdatter, som var hans andre kone, var fra Levring østre, og hennes foreldre het Arnt Olsen og Guru Efasdatter Levring. Hennes sønn fra før ekteskapet, Anneus Petersen, var gjetergutt på Lunden. Han overlevde raset.
Marta Bårdsdatter var identisk med den Marta Bårdsdatter som bodde hos sin sønn
Martin Olsen Fergemelen under Bjørken i 1875. Hun losjerte hos
486
V E R D A L S B O K A
husmannen Peder Pedersen på plassen Skotrøa under Bjørken i 1891. I enkelte sammenhenger blir hun opplyst å være enke, men det stemmer ikke. Hun var ugift.
Hennes foreldre var Bård Bårdsen Sundby og pike Maren Andersdatter Bjør-kenvald.
Hva som skjedde
I likhet med de gårdene og plassene som ble rammet av det andre raset, kom det hele overraskende på folkene på Sundbyhammelen også. Johannes våknet ved at en stokk fra veggen falt ned over ham. Han klarte å løfte vekk stokken og kom seg utpå gulvet.
Samtidig ble huset fylt med leire. Det var ikke mulig å komme seg ut gjennom hverken dør eller vinduer. Den eneste åpningen han fant før det var for sent, var skorsteinspipen. Han krøp derfor opp i den. Mens han var inne i pipen hørte han sin datter rope om hjelp. Da var det ikke mulig for ham å komme seg tilbake for å hjelpe henne. Huset var fullt av leire.
Bare han kom seg unna. Både kona, datteren og fattiglemmet omkom.
Han ble reddet inn til fast land fra hustaket av militære mannskaper, og bare iført skjorten ble han brakt opp til Bjørken. Dit ble mange andre brakt av dem som ble reddet. Etter ulykken var han dårlig og skral i lange tider.
Også her ble hele eiendommen begravet. 1 ku og 5 småfe strøk med. Døde:
KAREN ARNTSDATTER SUNDBYHAMMELEN, født 1840 ANNA BIRGITTE
JOHANNESDATTER SUNDBYHAMMELEN, født 1884 MARTA BÅRDSDATTER SUNDBYHAMMELEN, født 1815
Huset ble stående på samme sted. Det var trolig det som var årsaken til at Johannes berget livet. Noe av det første som rauset sammen når husene ble satt i bevegelse, var nemlig skorsteinen. Og var det hus oppe fra selve rasområdet, sank som oftest murpipen ned gjennom den torven huset sto på. Men her ble altså murpipen stående.
I og med at huset ble stående på samme plass, var det lett å finne de omkomne. Alle tre ble funnet 20. mai. Det at de ble funnet på samme dag, tyder på at de ble funnet inne i restene av huset. Begravelsen fant sted 28. mai på Lysthaugen. Og de ble jordfestet ett år etter ulykken, 19. mai 1894.
Hele eiendommen ble begravet av leire. Den var ikke skyldsatt, slik at noen verdifastsettelse av jorden finnes ikke. Men eiendommen ble satt til kr. 1.000, og alt gikk tapt.
Etterpå
R A S I V E R D A L 487
Johannes Pedersen ble senere bosatt en tid i kårstuen på Sundby østre. Han arbeidet på Sundby, og han lappet sko. 1
Han fikk kr. 1.175 i erstatning. Av dette var 50 kroner forskudd.
Da skylden ble fastsatt i 1895, ble eiendommen forøvrig kalt Sundbyaunet mellom. I protokollen står:
Gårdsnr. 127, bruksnr. 2, Sundbyaunet mellom av skyld mark 0,50 et avtak for 20 år av mark 0,50, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,45.
Eiendommen på 19,7 dekar ble utlagt til Staten i det såkalte Triangelet, det vil si det ødelagte området utenfor skredporten. Dette inngikk i hva som ble kalt Statsteig A. Johannes Pedersen ble gift på nytt to ganger. Hans tredje giftermål var med Oline Johannesdatter Østgård fra Sul. Han drev også Østgård en tid.
Etter dette må han ha ervervet seg Jøssåsmoen, for i 1899 solgte han denne heimen til
Ole Johannessen Skansen.
Siste gang Johannes giftet seg, var han 72 år gammel. Han ble da gift med Kristine Olsdatter Morken fra Leksdalen. Han kom da til Morken som tidligere hadde vært en husmannsplass under Hofstad.
De opplevelsene Johannes gjennomgikk rasnatten, fulgte ham hele livet, og hver gang det ble snakk om raset, begynte han å gråte.
Og det fortelles videre at han hadde det ikke godt sine siste leveår. Han døde i 1922.
Note:
1Opplysninger ved Per Sundby.
Gården
SUNDBY VESTRE 126.1
Sundby vestre er en av de mange gårdene Sundby ble delt inn i i middelalderen.
Som sin nærmeste nabo mot nordøst hadde den Sundby østre. Mot øst nådde valdet opp mot det høye terrassetrinnet som går under navnet Melbygraven. Dette området ble ikke berørt av Verdalsraset. Mot syd lå Sundbyhaugen. Mot vest grenset gården mot Lunden. Og mot nordvest dannet Verdalselven grensen.
Etter raset ble arealet fastslått til å ha vært 385,72 dekar. Da var en del skog som lå utenfor det berørte området, ikke tatt med. I dette arealet var 246,31 dekar dyrket jord, 56,05 dekar skog og havning, 68,9 dekar eng, 8,78 dekar annen udyrket mark og 5,68 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 14 mark 45 øre.
Av en eller annen grunn er ikke tallene for utsæd eller husdyr i 1890 og 1891 tatt med i oversikten etter raset.
Folket
John Andersen Hegle som var gift med Laura Sofie Larsdatter Sundby, kjøpte Sundby vestre i 1892. Da raset gikk, bodde følgende personer der:
John Andersen, gårdbruker, 35 år
Laura Sofie Larsdatter, kone, 31 år
Sirianna, datter, 1 år
tre tjenere
Jonetta Ottesdatter, inderst, fattigvesenet, 69 år
John Andersen var fra Hegle i Frol. Hans foreldre var Anders Pedersen Heglesaunet og
Johanna Johnsdatter Hegle.
Laura Sofie Larsdatter var fra Sundby. Hennes foreldre var Lars Larsen og Serianna Ottesdatter Sundby.
Jonetta Ottesdatter var fra Gudding østre. Hennes foreldre var Otte Olsen og Ingeranna Johnsdatter. Hun var Laura Sofies moster.
Hvem de tre tjenerne var, er ukjent.
R A S I V E R D A L 489
Folket på Sundby vestre. Personer merket * var ikke født i 1893. Laura Sofie Larsdatter og John Andersen Sundby. Sirianna, Johanna*, Lars*, Margrethe*, Arne*, Aasta*, Marie*.
Hva som skjedde
I likhet med Sundby østre og Østgård lå Sundby vestre på et noe høyere terrassetrinn i landskapet like ved foten av
Melby graven terrasse. Husene på disse gårdene var derfor ikke i det hele tatt ut-
satt for fare. Men de laveste delene av N ^
gårdsvaldene for alle tre ble berørt.
Nede på Melbynesset som vi for enkelhets skyld kaller det nesset elven dannet nord for disse gårdene, lå store deler av
disse gårdsvaldene. Og her ble alt begra- * vet av metertykke leirlag. I 1893 hadde ikke Sundby vestre noen husmannsplasser her nede. Det finnes ingen opplysninger om hvor-
dan folkene her opplevde raset. Men i lik- het med alle andre som fikk raset slik inn på livet, må det ha vært en sinnsoppriv- ende opplevelse, og folkene flyktet opp til Barlia. Sirianna
Johnsdatter Sundby.
Verdalsboka - 28
491
V E R D A L S B O K A
Det var flere av de ulykkelige som kom opp til denne gården etter at de var blitt tatt av raset.
Gården fikk ødelagt et areal på 216,5 dekar. Av dette var 137,8 dekar dyrket jord, 68,9 dekar var eng, og 9,8 dekar var skog og havning.
Dette tilsvarte 13/21 av jorden.
Jordverdien var før raset kr. 9.200. Tapet ble satt til kr. 4.900. Igjen var det da jord til en verdi av kr. 4.300.
Verdien av eiendommen forøvrig ble før raset anslått til 12.500 kroner. Verdien etterpå var 5.600 kroner. Tapet her var således 6.900 kroner.
Etterpå
John Andersen fikk 4.000 kroner i erstatning. I forskudd fikk han kr. 26,90 som var hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad, og dette ble betalt direkte dit.
På samme måte som de andre gårdene som fikk ødelagt deler av sin jord ved raset, fikk også Sundby vestre fastsatt ny skyld i 1895:
Gårdsnr. 126, bruksnr. 1, Sundby vestre av skyld mark 14,45 et avtak for 20 år av mark 8,95, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,05.
Dette betød en reduksjon av veiskatten på kr. 3,09 for første halvår 1893.
Elven tok nytt løp gjennom det ødelagte området, og det ble derfor delt i to deler, en på hver side av elven. På sydsiden gikk 158,8 dekar fast mark til eieren. På nordsiden ble resten, 40 dekar utlagt til Staten i det som ble kalt Triangelet. Det ble senere en del av Statsteig A. Dette var tilsammen 17,7 dekar mindre enn det som hadde gått tapt. I tillegg til alt dette var det 23 dekar elveløp og på sydsiden 10 dekar elvebredder og sandører som alt gikk til eieren.
Sundby vestre sett fra nordvest. Foto: O. Snekkermo.
John og Laura Sofie ble værende på Sundby vestre. Nabogården Lunden ble nesten helt ødelagt. Restene av denne gården kjøpte John Andersen, og den gikk således inn i Sundby vestre.
John døde i 1929. Laura døde i 1940.
Sirianna døde ugift på Sundby vestre i 1964. Jonetta døde i 1900.
R A S I V E R D A L 493
Gården
SUNDBY ØSTRE 127.1
Sundby østre fikk dette navnet fordi den var den østligste av dem som bar navnet Sundby.
Dette gårdsvaldet var forholdsvis smalt. Det strakte seg helt fra elven og opp på Melbygraven terrasse. Mot nordøst lå Østgård, og mot sydvest lå Sundby vestre. Den øverste delen av valdet lå oppe på Melbygraven terrasse som ikke ble berørt av raset. Men den nordvestligste delen nådde helt ned på elvesletten. Denne var her svært lavtliggende, og som vanlig var, ble husmannsplassene plassert i slikt lavtliggende og flomutsatt terreng. Riktignok fantes det ikke husmannsplasser nede på denne sletten i 1893. Men det hadde vært flere tidligere, og to av dem var blitt solgt og blitt til et selvstendig bruk. Det var
Sundbyaunet. (Se under Sundbyaunet.)
Etter raset ble totalarealet på Sundby østre fastslått til å ha vært 373,56 dekar. Utenfor det beregnede området fantes det en del skog i tillegg til dette. Arealet fordelte seg på 222,38 dekar dyrket jord, 75,18 dekar skog, 59,1 dekar eng, 5,6 dekar annen udyrket mark og 11,3 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 12 mark 25 øre.
I 1890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 16 hektoliter poteter. På gården fantes 2 to-hjulte vogner.
Pr. 1. januar 1891 var det 2 hester, 7 storfe, 6 sauer, 5 geiter, 3 griser og 6 høns på Sundby østre.
Hvordan husdyrholdet var i 1893, er ukjent, men trolig var det nokså likt 1891.
Folket
Johan Olaus Larsen Sundby overtok denne gården etter sin far før 1891. Han var da gift med Pauline Hansdatter Gudding.
Johan Olaus Larsen Sundby, gårdbruker, 27 år
Pauline Hansdatter, kone, 31 år
Lars Julius, sønn, 5 år
Harald Marius, sønn, 3 år
Anneus, sønn, 1/2 år
to tjenere
På kåret bodde
Pauline Hansdatter Sundby.
Lars Jonsen, kårmann, 65 år
Jodda Andersdatter, kone, 65 år Johan var sønn av kårfolkene.
Pauline Hansdatter var fra Gudding. Hennes
foreldre var Hans Eriksen og Maria Pedersdatter.
Lars Johnsen var sønn av John Haldo-sen og
Karen Larsdatter Sundby.
Jodda Andersdatter var fra Rennebu. Hennes foreldre var Anders Ingebriktsen Lund og Randi Olsdatter Gunnes.
Det er ukjent hvem de to tjenerne var.
R A S I V E R D A L 495
Lars Julius Johansen Sundby. Hva som skjedde '
Harald Marius Johansen Sundby.
Ingen av disse var i livsfare da leirmassene ikke nådde opp til husene. Men flatene
nedenfor ble fylt nesten helt opp til det nivå husene på gården lå. Alt nedenfor ble begravet.
Det var flere av de ulykkelige som kom opp til denne gården etter at de
496
Anneus Johansen Sundby.
V E R D A L S B O K A
var blitt tatt av raset, og den ble tatt i bruk som midlertidig sykehus. Mange var i en meget slett forfatning både åndelig og legemlig.
En av dem som havnet hit, var Ove Nilsen Haugskott. Husene på hans gård Kråg havnet nedenfor Sundby. Ove Haugskott var så forslått og medfart at han ble sengeliggende i lang tid på Sundby østre. Men dette oppholdet førte i hvert fall til en positiv ting, han ble nemlig gift med datteren av kårmannen på gården, Ingeborg Sofie Larsdatter. Dette kan man si var litt av en frierferd. Johan Larsen Sundby deltok aktivt i red- ningsarbeidet. Han reddet lærer Tessems tjenestepike, Ingeborg Anna Paulsdatter Tessem, ved å gå på ski ut til henne. Denne skituren, i motsetning til andre som journalistene diktet opp, ble faktisk gjennomført som beskrevet.
Ingeborg sto på restene av gulvet av Trøgstadskolen. Denne platten lå delvis og fløt i den tynne leirsuppen ca. 500 meter fra sydsiden av elven. Hun befant seg nærmere land på nordsiden. Men der var det ingen som kunne hjelpe henne. Enten var de borte, eller så våget de seg ikke utpå.
Johan Sundby mente derfor at han måtte prøve å hjelpe henne. Men leiren var her så bløt at det ikke var mulig å komme frem på brett. Han spente derfor på seg skiene og la ut på en meget farefull skitur. Leirvellingen var her flere meter dyp, ja, faktisk enkelte steder opp til 10 - 12 meter dyp.
Han klarte å komme seg ut til henne, og hun møtte ham med følgende ord: «Ikke har jeg frosset, og ikke har jeg grått.»
Den første delen av hennes utsagn skulle derfor innebære at hun hadde hatt mulighet til å få på seg noe klær. For hvis ikke ville hun nok ha frosset. Det var nemlig kuldegrader om natten.
Johan lot henne stå bakpå skiene, og så gikk de tilbake til fast land. Men for at to stykker skal kunne gå på ett par ski, må de gå i takt. Det er vel dette som har gitt grunnlag for den historien Bjarne Slapgard har skrevet om nettopp en slik redning. Der kommanderte skigåeren: «Høyre, venstre, høyre, venstre!»
Og slik må de vel ha gått disse to også.
Men i likhet med de aller fleste som opplevde raset, fortalte Johan Sundby
R A S I V E R D A L 497
Lars Johnsen og Jodda Andersdatter Sundby.
Ingeborg Sofie Larsdatter. Hun ble gift med Ove Haugskott.
svært lite om sine opplevelser. Han ble tildelt redningsmedaljen av 3. klasse for denne redningsdåden.
Men han fortalte allikevel om et stabbur som fløt nedover og ble stående like ut for Sundby. Stabburet kom fra husmannsplassen Tokstad vestre. Johan hadde tatt seg ut til buret og gått inn. Inne i buret fant han tre rømmebunker stående på en benk. Der hadde de stått helt stødig under hele seilasen, og ikke nok med det, bare noen få dråper med rømme hadde skvulpet over kanten fra en av bunkene.
Slike tilfeldigheter kunne skje. Men slik skånsom behandling var unntaket.
Uthuset fra den samme husmannsplassen havnet også utenfor Sundby. Her sto
498
V E R D A L S B O K A
kyrne og spiste i beste velgående da man tok seg ut til dem. Men i den andre enden av fjøset lå noen sauer og kavet hjelpeløse i leiren. Dessverre var det ikke mulig å få noen i land i live, og alle ble derfor slaktet.
Store arealer nede på elvesletten gikk tapt. Alt i alt ble 167,3 dekar jord dekket av leire. Dette var 98,4 dekar dyrket jord, 59,1 dekar eng og 9,8 dekar skog og havning.
Jordtapet beløp seg til følgende tall: Før skaden: Kr. 9.200. Etter skaden: Kr. 4.300 kroner. Tap: Kr. 4.900. Dette ga forholdstallet 5/9.
Verdien på eiendommen forøvrig var før skaden kr. 10.100. Etter skaden var den 5.400 kroner, hvilket vil si at tapet var 4.700 kroner.
Sundby østre sett fra vest i 1929. Foto: Henning Anderson.
Etterpå
Johan Larsen Sundby fikk en erstatning for tapet på kr. 3.000. Kårfolket Lars Jonsen og Jodda Andersdatter fikk kr. 220 i erstatning. De fikk 50 kroner i forskudd. Senere fikk de kr. 200 i årlig livrente. For Sundby østre ble skylden fastsatt slik i 1895:
Gårdsnr. 127, bruksnr. 1, Sundby østre av skyld mark 12,25 et avtak for 20 år av mark 6,60, og deretter for bestandig et avtak av mark 6,13.
Dette betød en reduksjon av veiskatten på kr. 2,28 for første halvår 1893.
Det ødelagte området utgjorde 167,3 dekar. Dette ble delt i tre teiger. To av disse lå ved den uberørte delen av eiendommen, og de ble derfor utlagt til eieren. Den største av disse ble kalt Hamlenteigen og lå vest for Lunden og Sundby vestre. Tilsammen utgjorde disse 137,4 dekar. 40 dekar av dette var elvebredd og sandører. I tillegg kom 19 dekar elveleie. Staten fikk en
R A S I V E R D A L 499
teig på 20 dekar. Denne teigen lå i det såkalte Triangelet, og ble senere en del av Statsteig A.
Totalt utgjorde det utlagte området 157,4 dekar, eller 9,9 dekar mindre enn det som hadde gått tapt.
Johan Larsen Sundby ble værende på gården. Hans kone Pauline Hans-datter døde i 1895. Han giftet seg på nytt med Margrete Karstensdatter Myr.
I 1929 overleverte Johan gården til sin sønn Per Johansen Sundby av andre ekteskap. Johan døde i 1942.
Lars Johansen emigrerte til Canada. Han ble gift der. Han døde i 1971.
Harald Marius ble gift med Borghild Severinsdatter Berg fra Lyng. Han døde i 1977. Anneus emigrerte også til Canada. Han giftet seg der. Han døde i 1965. Kårmannen Lars Jonsen døde i 1896. Kårkona Jodda Andersdatter døde i 1909.
Note:
1Opplysninger ved Per Sundby, sønn av Johan Sundby.
Generelt
TOKSTAD 32.1
Tokstad er et gammelt gårdsnavn i dette nabolaget. Beliggenheten tatt i betraktning med naboer som Trøgstad, Jermstad, Øgstad, Stiklestad og Heg-stad, er det nærliggende å tro at denne -stad-gården må være av samme alder som disse, det vil si fra eldre jernalders siste del.
Men i middelalderen gikk det mange ras i dette området. Dette førte til at flere gårder enten ble helt ødelagt og forsvant, eller de ble så sterkt ødelagt at de ikke lenger ble opprettholdt som egne bruk, eller ble reduserte fra tidligere store gårder til å bli gårder av beskjeden størrelse.
Med hensyn til Tokstad er det litt vanskelig å avgjøre nøyaktig hva som skjedde. Men vi kan i alle fall fastslå at resultatet ble at gården ikke lenger var mulig å opprettholde som egen gård. Det hadde naturligvis sammenheng med de generelle virkningene av nedgangstiden i tillegg til at gården ble ødelagt av ras. Men restene av Tokstad ble i hvert fall lagt til Auglen. Begge disse var nemlig i erkestolens eie.
Dette er også forklaringen på at gårdsnummer 32, som er Prestegården Aug-lens nummer, også ble benyttet om jord som lå opp til et par kilometer unna.
Tokstad lå opprinnelig på sydsiden av den elven som rant ut fra Leirådalen. Denne elven hadde sitt løp syd for Fåren. Mot vest fulgte deretter Eklogårdene.
I husmannsvesenets tid ble det aktuelt også for Prestegården å sette ned husmenn på sin jord. Det var derfor naturlig at den jorden som lå lengst unna, og således var vanskeligst tilgjengelig for utnyttelse, ble brukt til dette formål. Disse husmannsplassene fikk da naturlig nok navnet Tokstad. Og det var flere av dem, tre i alt.
I 1893 var det også tre stykker. De het Tokstad østre, Tokstad mellom, og Tokstad vestre. Alle tre ble ødelagt av Verdalsraset.
Når det gjelder arealet på disse Tokstadplassene, finnes det ingen oversikter som angir størrelsen. Jorden hørte nemlig inn under vedkommende gård. Men nettopp det forhold at denne jorden lå så vidt langt borte fra Prestegården, kan kanskje bety at arealet var litt større og kanskje litt bedre enn på husmannsplasser flest.
R A S I V E R D A L 501
Tokstadplassene lå under Prestegården Auglen. Det var tre av dem, og de lå på rekke og rad på sydsiden av det gamle åfaret etter Leiråa.
Plassen
TOKST AD MELLOM 32.1
Som navnet angir, var dette den midterste av de tre Tokstadplassene. Alle plassene lå på rekke og rad på sydsiden av den dalen som var gravet ut av elven som for mange hundre år siden rant ut fra Leirådalen. Syd for seg hadde plassen Eklogårdene, og på nordsiden av dalen lå Trøgstadvaldet.
I og med at dette var en husmannsplass, er det ikke opplyst noe om arealets størrelse.
Men i 1890 ble det sådd 0,33 hektoliter bygg og 1,33 hektoliter havre. Det ble satt 4 hektoliter poteter.
Pr. 1. januar 1891 var husdyrbestanden 2 storfe, 4 sauer og 11 høns.
I 1893 var det 1 ku og 3 sauer på plassen. Hvor mange høns de hadde, er ukjent. Forsikringen gir følgende opplysninger:
Hovedbygningen var bygget sammen med fjøs og lade. Den inneholdt stue, kjøkken samt fordør. I tillegg var det et stabbur.
Av inventaret var en to-etasjes kakkelovn forsikret.
Avlingsforsikringen omfattet følgende punkter: 3 tønner bygg, 10 tønner havre, 18 tønner poteter, 10 lass høy og 12 berger halm.
Folket
Folket på denne plassen hadde ikke vært der lenge. I 1875 var det en annen familie der. Men i 1891 bodde Peder Pedersen og Beret Marta Olsdatter på Tokstad mellom. De må ha kommet dit mellom 1875 og 1891.
19. mai 1893 bodde følgende mennesker på Tokstad mellom:
Peder Pedersen Tokstad, husmann, 35 år
Beret Marta Olsdatter, kone, 33 år
Anna Bergitte, datter, 11 år
Otilie, datter, 9 år
Peder, sønn, 7 år
Gustava, datter, 3 år
Paul, sønn, 1/2 år
Peder Pedersens foreldre het Peder Pedersen og Berit Lorentsdatter Hallanvald.
Beret Marta Olsdatters foreldre var Ole Halvorsen Støa og Anne Johnsdatter.
R A S I V E R D A L 503
De tre døtrene hadde vært hos besteforeldrene noen dager, men de kom hjem om kvelden før raset.
Beret Marta og Peder Tokstad med barnebarnet Birger på fanget. Her er de på Sendesaunet, og de kalte seg da Sende.
Hva som hendte 1
I likhet med de aller fleste som opplevde raset, og som mistet noen av sine kjære, ønsket heller ikke folkene på Tokstad mellom å snakke om sine opplevelser. Men etterfølgende historie er gjenfortalt av Peders og Beret Martas barnebarn, Aksel Sende:
«Husmannsfolkene på Tokstad mellom gikk tidlig til sengs om kvelden 18. mai 1893. Peder lå nedbrutt av sterk lungebetennelse, og Beret Marta var utslitt etter en dobbel arbeidsdag hvor hun hadde gjort både sine egne og sin manns gjøremål den dagen.
Huset hadde to soverom. På det ene sov Peder, 6 år, Otelie, 9 år, Anna Bergitte, 11 år. På det andre rommet lå Peder, som fordi han var dårlig, hadde en egen seng. Den 3-årige Gustava lå i vuggen, mens minstebarnet Paul på 6 måneder delte seng med sin mor. Trolig var det dette som reddet livet til lille Paul, for ellers var det han som lå i vuggen. Like før midnatt ble Beret Marta vekket av Peder som ba om litt vann. Selv om Peder ganske fort falt til ro igjen, fikk ikke hun ro i kroppen. Hun ble sittende i sengen. Hun merket en underlig lukt, og hun syntes også hun
504
V E R D A L S B O K A
hørte en fjern lyd av torden. Var det noe Beret Marta var livende redd, var det tordenvær. Av den grunn var hun lys våken da raset kom.
Så skjedde alt på en gang. Beret Marta trodde det var jordens undergang, og ropte til Gud at han måtte spare barna. Den ene veggen raste sammen, og en stor stokk falt over brystet på Peder. Samtidig ble rommet fylt av leire. Sengen hvor lille Paul lå, sto ved den motsatte veggen. Hun grep gutten, og samtidig så hun at vuggen med Gustava forsvant ned i leiren. Hun ropte til de andre barna at de måtte berge seg. Anna Bergitte svarte: «Så snart jeg får vekk stokken som ligger over meg, kommer jeg, mor.»
Dette var det siste moren fikk høre fra Anna Bergitte. Fra Otelie kom det ikke en lyd. Kanskje var hun allerede bevisstløs. Leirsuppen sto nå høyt i rommet.
Beret Marta måtte grave leire fra ansiktet til Peder for at han skulle få luft. Og utrolig nok klarte hun å løfte vekk stokken som lå over ham. Da så hun at det ene benet var brukket. Beret Marta forsto at de måtte ha hjelp fort. Paul var utrolig nok uskadd. Men vuggen med Gustava var borte. Og å ta seg inn på det andre soverommet var ikke mulig for henne. Selv var hun uskadd, og til lands måtte hun.
Så med lille Paul i armene bega Beret Marta seg ut i leirmassene. Denne turen kunne hun aldri gi noen forklaring på hvordan hun gjennomførte. På spørsmål om det svarte hun bare: «Det var vel Guds vilje.»
Hun tok seg frem til Prestegården. Da hadde hun ikke lenger kjøtt på fingrene. Kampen mot leiren hadde vært hard.
På Prestegården fikk hun fortalt om sin familie nede i rasgropen.»
I samtidige beskrivelser fortelles det at Peder var syk da han kom hjem om kvelden, og at han la seg tidlig. Rimeligvis er det riktig. Han var husmann under Prestegården, og dette var travel onnetid, og husmennene var normalt pålagt pliktarbeid i onnetidene. Følgelig er det derfor også sannsynlig at da måtte Beret utføre alt arbeid hjemme på plassen alene. Når det så her sies at Peder hadde sterk lungebetennelse, kan det ha vært et resultat av hva han opplevde under raset.
Beret Marta sier ikke noe om at hun hadde hørt Dina Jermstad springe forbi. Det er imidlertid helt klart at Dina sprang forbi Tokstad mellom og ropte: «Fare!»
På det tidspunkt da Tokstad mellom raste ut, må det ha bygget seg opp formidable mengder rasmasse utenfor rasporten. Dette medførte at huset ble liggende nedenfor Mo, det vil si omtrent midt i rasporten. Og nye ras etterpå la stadig opp leire rundt huset. Avstanden til vestmelen av raset var kortest, og selv om denne melen var den høyeste av alle rundt hele rasgropen, var det nok et eller annet sted i nærheten av Mo at Beret Marta klarte å kravle seg opp. Og derfra kom hun seg bort til Prestegården Auglen hvor det var
R A S I V E R D A L 505
folk. En av de personene som da befant seg der, var Erik Sæbo. Hans gård Eklosvedjan var forsvunnet, og han lette etter sin egen familie på kone og fire barn som var borte. Eklosvedjan og Tokstad mellom hadde ikke ligget langt fra hverandre, og Erik kjente Beret Marta. Og Erik Sæbo nølte ikke. Han fikk med seg Sefanias Teodorsen Støp, og ved hjelp av bord bygget de en bro utover. Da de var kommet midtveis, gikk det et ras i Eklomelen med dunder og brak. Sefanias snudde, men Erik fortsatte ut til restene av Tokstad mellom.
Han kom seg inn i huset, og han fikk med seg Peder på 6 år ut. Her er det grunn til å bemerke at i samtidige beretninger fortelles det at Erik tok med seg den 6 måneder gamle Paul. Men av hva Beret Marta selv har fortalt, var det hun selv som hadde fått med seg Paul.
Alene klarte han foreløbig ikke å gjøre noe for dem som var igjen. Han fikk berget gutten opp til Prestegården, og der overtalte han fem menn til å bli med ned til Tokstad mellom. De fem var Johannes Husanvald, Eleseus Mo, Ijaurits Hestegrei, Johannes Husan og Martin Martinsen.
I fellesskap klarte de å hugge seg gjennom virvaret av stokker og bord, grave seg ned gjennom et metertykt lag av leire, og fikk berget ut to av de gjenværende, Otilie og Anna Bergitte. Men Otilie hadde fått så store skader at hun døde allerede dagen etter. Og Anna Bergitte pådro seg lungebetennelse etter å ha ligget i det iskalde leirdynnet så lang tid, og kanskje også fått leire på lungene, og hun døde på sykehuset 22. mai.
Gustava fant de ikke, men de fant vuggen. Uhyggelig nok lå det en død høne oppe i den da.
Døde:
OTILIE PEDERSDATTER TOKSTAD, født 1884 GUSTAVA PEDERSD ATTER TOKSTAD, født 1890
Og som følge av sykdommen hun pådro seg døde
ANNA BERGITTE PEDERSD ATTER TOKSTAD, født 1882
Gustava ble ikke gjenfunnet.
Otilie ble gravlagt 28. mai på Stiklestad. Hun ble jordfestet 4. juni.
Anna Bergitte som døde på sykehuset, ble gravlagt og jordfestet på Alstadhaug 27. mai.
I likhet med Beret Marta, hadde også Peder fullt av sår på både hender og føtter som følge av all gravingen i leiren. Beret Marta ble liggende i en uke etterpå, mens Peder måtte bruke krykker en lang stund fordi han hadde brukket benet.
I tillegg til at tre av deres barn døde, mistet de alt de eide. Ingen ting, bortsett fra noen små gjenstander, ble reddet ut, og alle husdyrene strøk med.
506
V E R D A L S B O K A
Beret Marta kom seg aldri over tapet av sine barn. Og samtidig bebreidet hun seg hele livet fordi hun ikke hadde klart å redde Gustava.
Jorden hørte under Prestegården Auglen og ble regnet sammen med det jordtapet den gården hadde.
Peder jr. før han reiste til Peder og Anna Sende i Minnesota i Amerika. 1964.
Etterpå
Peder Pedersen Tokstad fikk kr. 710 i erstatning. Forslaget gikk ut på kr. 1000. Han fikk 50 kroner i forskudd til livsopphold.
Kort tid etter raset kjøpte Peder Sendesaunet i Leksdalen. Det kan ha vært i 1894. Beret Marta stilte som betingelse at hun aldri mer ville bo ved en elv. I 1900 bodde familien på Sendesaunet. De bar da etternavnet Sendesaunet. Senere ble slektsnavnet forandret til Sende.
Peder og Beret Marta fikk fire barn til. De feiret diamantbryllup i 1943.
Dette året fikk Peder Ny jords medalje og diplom for sin innsats som rydder av ny jord. I tillegg til driften av sitt eget bruk drev han nemlig med grøfting. Det opplyses at han hadde gravet 12 mil grøft.
Beret Marta døde på Sendesaunet i 1944.
Peder Pedersen døde på Gamlehjemmet i 1951, 91 år gammel.
Sønnen Peder utvandret til Amerika i 1907. Han bodde i Ashby i Minnesota hvor han hadde en farm. Han ble gift med en svensk dame ved navn Anna.
Peder døde i 1966.
R A S I V E R D A L 507
Av det som ble reddet ut fra Tokstad mellom, var disse tallerkenene. Paul oppbevarte dem gjemt inne i en vegg for at de ikke skulle ødelegges. Her vises de frem av Aksel Sende, Beret Martas og Peders Barnebarn.
508
Verdalsboka - 29
V E R D A L S B O K A
R A S I V E R D A L 509
Peders farm i Ashby i Minnesota.
51D0 A L S B O K A
Den yngste sønnen, Paul, som bare var 1/2 år da det skjedde, giftet seg med Pauline Jønnum fra Beitstad. De bosatte seg i Røy sing i Ogndalen hvor han døde i 1984.
Note:
1Opplysninger ved Aksel Sende. Paul O g Pauline Sende.
Plassen
TOKSTAD VESTRE 32.1 1
Tokstad vestre lå sammen med de andre Tokstadplassene på sydsiden av det gamle åfaret etter den elven som rant ut fra Leirådalen for flere hundre år siden. Syd for seg hadde plassen Eklogårdene. Og mot nord lå Trøgstad.
Selv om vi altså ikke har oversikt over arealet av den dyrkede jorden, vet vi hvordan utsæden var i 1890. Den var 0,33 hektoliter bygg, 1,67 hektoliter havre, og 3 hektoliter poteter.
Videre kjenner vi størrelsen av husdyrholdet pr. 1. januar 1891. Besetningen besto av 2 storfe, 5 sauer, 1 gris og 5 høns.
I 1893 var det 2 kyr, 6 småfe og et ukjent antall høns.
I forsikringsprotokollen opplyses det at plassen besto av tre bygninger, nemlig en hovedbygning, en lade og et stabbur.
Det fantes også en kakkelovn der.
Andre opplysninger går ut på at det var to stabbur på Tokstad vestre. Normalt var et stabbur det vanlige. Ja, det var ikke en gang alle husmannsplassene som hadde et stabbur. Men de tre Tokstadplassene var store til husmannsplasser å være, og det var derfor ikke helt urimelig at det var to stabbur på denne plassen. Muligens kan det som i forsikringen kalles lade, egentlig ha vært det andre stabburet.
Folket
Peder Rasmussen Tokstad og Anne Olsdatter var på denne plassen allerede i 1865. Og de var der både i 1875 og 1891. Da raset gikk, bodde følgende personer på Tokstad vestre:
Peder Rasmussen Tokstad, husmann, 74 år
Anne Olsdatter, kone, 70 år
Teodor Pedersen Tokstad, tjenestedreng, sønn, 22 år
Einar Teodorsen, sønnesønn, 4 år
Peder Rasmussen var selv fra Tokstad vestre. Hans foreldre var Rasmus Pedersen Tokstad og Marja Nilsdatter Kjæranvald.
Anne Olsdatters foreldre var Ole Pedersen og Beret Andersdatter handfall.
Teodor var dreng på Jermstadspannet. Her er det en del uklare ting. Et sted heter det at han var på Spannet da raset gikk, og at han omkom der. Et annet sted heter det at han var hjemme på Tokstad vestre og omkom der. Dette siste er riktig.
512
V E R D A L S B O K A
Peder Rasmussen Tokst ad. Anne Olsdatter Toks tad.
Teodor var ikke gift med Einars mor. Hun het Ingeborg Anna Ellingsdotter Lyngås og bodde ikke på Tokstad vestre, og hun var der ikke da raset gikk. Einar var tvilling. Hans tvillingbror het Aksel. Men han var hos sin mor. Einar hadde kommet dit bare en måned før raset, og bodde da sammen med sin far og besteforeldre.
Peder Rasmussen hadde vært åreforkalket i lengre tid, og han ble derfor omtalt som sinnssyk.
På denne plassen hadde de kommet så langt med våronna at de skulle så 20. mai.
Hva som skjedde
Her fikk trolig beboerne varsel av Dina Jermstad. Dette var et av de stedene hun sprang forbi. Visstnok var alle sammen ute før huset ble tatt av raset. Det heter seg at Teodor skulle inn i huset for å hente noen klær, og da han kom ut igjen, skal han ha sprunget seg rett ut for raskanten som da hadde nådd bort til huset mens han var inne, og dermed ble han borte.
Huset seilte ut for bakken og havnet til sist ved Haga. Dette tyder på at Tokstad vestre må ha gått ut som noe av det siste. Det begynte nå etter hvert å bli ansamlet så meget rasmasse utenfor skredporten at dette stengte for det som kom senere.
Selv om hovedbygningen på plassen sto tilsynelatende uskadd ved Haga, hadde den nok rørt på seg. To av de omkomne, Anne og Einar, ble nemlig funnet under huset som måtte rives før likene kunne trekkes frem. (Se nedenfor.)
R A S I V E R D A L 513
Men den åreforkalkede Peder gikk ute på gårdsplassen og plukket spon da redningsmannskapene kom. Gårdsplassen var fremdeles like slett. Han hadde da tilholdssted i stabburet. Den første som kom dit, var Erik Sæbo. Men Peder satte seg i mot å bli ført derfra. Han sa at han også hadde Anne der. Erik Sæbo måtte forlate ham med uforrettet sak, og han måtte be folk som kjente den sinnssyke, og som kunne snakke ham til fornuft, om å få ham i land. Rådsdrengen på Prestegården, Magnus Larsen, kjente Peder, og sammen med seks menn dro han avsted for å snakke med ham og prøve å få ham i sikkerhet.
Dette ville imidlertid den forstyrrede Peder ikke være med på, og til å begynne med måtte også de la han være igjen. Han ble værende på tomten noen dager. Han lå oppe på loftet på stabburet på en reinskinnsfell. Magnus Larsen var ute til Peder hver dag, og han bar mat til ham i en ryggsekk og melk i et spann.
Men omsider klarte Magnus å overtale Peder til å bli med til fast land. Men da var Peder blitt syk, og måtte sendes til sykehuset. Der døde han av lungebetennelse 29. mai. Dette dødsfallet skyldes de påkjenninger han ble utsatt for under raset, og han må regnes med blant dem som omkom under eller som følge av raset.
Einar ble funnet av sin mor etter noen dager. Gutten lå da inne under huset. For å få ham frem måtte huset rives. Og da fant man også bestemoren. Det fortelles at gutten holdt fast på en liten tinnskje han nettopp hadde fått, og som han var veldig glad i.
Stabburet hvor Peder hadde hatt tilholdssted, ble senere revet og tatt med inn til Haga. Den delen av torven hvor uthuset og det andre stabburet sto, seilte lenger. Den havnet utenfor Sundby. Johan Larsen Sundby fortalte at i buret hadde stått tre kummer med rømme, og det var bare noen dråper som hadde skumpet over under seilasen. Og i uthuset sto kyrne i ro og mak, og de spiste da de fikk mat. I den andre enden, imidlertid, lå sauene og basket hjelpeløse i leiren
Døde:
ANNE OLSD ATTER TOKST AD, født 1824 TEODOR PEDERSEN TOKST AD, født 1871 EINAR TEODORSEN TOKSTAD, født 1889
Død straks etter av sykdom som følge av raset: PEDER RASMUSSEN TOKSTAD, født 1819
Anne og Einar ble funnet 27. mai. Begget to ble begravet og jordfestet på Stiklestad 3. juni.
514
V E R D A L S B O K A
Peder døde på sykehuset 29. mai. Han ble begravet og jordfestet 3 juni på Alstadhaug.
Teodor ble funnet 2. august. Begravelsen fant sted på Stiklestad 3. august, mens jordfestelsen fant sted 6. august.
2 kyr og 6 småfe måtte bøte med livet. Det tyder på at det ikke var mulig å berge kyrne inn til land utenfor Sundby. Selv om det fortelles at uthuset ble liggende utenfor Sundby, kan det ha betydd at det lå temmelig langt ut. Og det var ikke mulig å få kyrne levende i land. Etter all sannsynlighet ble de slaktet. Sauene som lå nede i leirgjørmen, ble trolig tatt av dage med en gang.
Etter som Tokstadplassene lå under Prestegården Auglen, ble jorden som gikk med, regnet sammen med det denne gården mistet.
Etterpå
Til dødsboet etter Peder Rasmussen Tokstad ble det betalt ut en erstatning på kr. 950.
Det fortelles at Teodor og Einars mor, Ingeborg Anna Ellingsdatter Lyn-gås, hadde hatt stevnemøte også kvelden før raset.2Hun og Teodor skiltes, hun for å dra til Lyngåsen og Teodor for å dra til Tokstad. Og en kort stund etterpå gikk raset. Det er uklart om Ingeborg Anna var eller senere ble hushjelp hos John Rostad. John Rostad eide gården Follo som gikk ut. Det er imidlertid helt klart at hun ikke var på Follo da raset gikk. Mest sannsynlig ble hun hushjelp etterpå.
Hun var dypt religiøs og hun trodde at Einars og Teodors dødsfall var Guds straffedom for at hun hadde begått den store synden å sette barn til verden uten å være gift samt at hun hadde fortsatt å møte Teodor før giftermålet.
For henne ble straffen fullbyrdet da også Einars tvillingbror Aksel døde av spanskesyken. Nå var soningstiden forbi. Hun skal da ha sagt følgende ord: «Nu hi æ itj meir hainn kainn ta ifrå mæ!»
Noter:
1 Mange av opplysningene om denne plassen er ved Kåre Haugan.
2 Opplysninger ved Per Rostad.
TOKST AD ØSTRE 32.1
Plassen
Navnet forteller at dette var den østligste av de tre Tokstadplassene. Den grenset mot Rognhaugen og Eklo i syd. Nord for seg hadde plassen en dal som i sin tid var blitt gravet av elven som rant ut fra Leirådalen. På nordsiden av denne dalen lå Trøgstadvaldet. Mot øst lå deler av Jermstad østres vald.
Hvis størrelsen av utsæden skal legges til grunn, var dette den minste av Tokstadplassene. For som i likhet med andre husmannsplasser er ikke arealet oppgitt noen steder. Men i 1891 sådde de 0,33 hektoliter bygg og 1 hektoliter havre, og de satte 3 hektoliter poteter.
Samme år besto husdyrbestanden av 2 kyr, 3 sauer og 4 høns. I 1893 hadde de også 2 kyr og 3 sauer. Tallet på fjørfe er ukjent.
Folket
Eilert Kristoffer Olsen og hans kone Beret Olsdatter kom til Tokstad østre før 1891. I 1875 bodde en annen husmannsfamilie der. I mai 1893 bodde følgende mennesker på Tokstad østre:
Eilert Kristoffer Olsen, husmann, 56 år
Beret Olsdatter, kone, 52 år
Odin, sønn, 17 år
Paul Anton, sønn, 10 år
Lava Bardosdatter, fattiglem, inder st, 71 år Dessuten hadde dette husmannsparet flere andre voksne og halvvoksne barn som arbeidet og bodde andre steder.
Eilert og Beret var bosatt på Tromsdal som inderster i 1865. Han ble da kalt dagarbeider.
Eilerts foreldre var ungkar Ole Larsen Ulvill og pike Birgitte Kristina Haldos-datter Dahl (Dillan).
Beret Olsdatter Tokstad.
516
V E R D A L S B O K A
Brødrene Eilensen i Amerika. Fra v.: Paul Eilensen, Odin Eilensen, Elese-us Eilensen (var ikke hjemme da raset gikk). De brukte Togstad som etternavn i USA.
Berets foreldre var Ole Eriksen Brenna og Marit Olsdatter Karlgård.
Lava Bardosdatter bodde i 1865 som gift tjenestejente på Stor-Langdal. Sammen med henne bodde da hennes 3 år gamle datter Beret Eriksdatter. I 1875 bodde Lava som losjerende på Overholmen nordre. Hun levde da av å bake flatbrød.
Hva som hendte
Selv var Eilert på Prestegården på arbeid da raset gikk.
Her fikk folkene varsel. Men hvorvidt det var Dina Jermstad som fikk varslet dem, eller om de våknet av andre grunner, er ukjent. Men alle kom seg ut. Lava var gammel og skrøpelig og dårlig til bens, og Beret tok henne derfor på ryggen og sprang til Rognhaugen.
Hun forsøkte å se etter guttene, men de sprang en annen vei, og de berget også livet. Alle sammen berget seg.
Huset sank ned i dypet. Men trolig var dette et av de siste stedene som gled ut, for huset ble liggende om enn ikke midt i rasgropen, så i alle fall
R A s I V E R D A L 457
et godt stykke innenfor skredporten. Det ble sterkt ramponert, men det ble berget både penger og klær derfra. Dyrene strøk med.
Jakob Skei som var et av øyenvitnene til raset, var ute og så denne plassen gikk ut. Han fortalte at det var som et opphold i raset før det nådde Tokstad østre. Han trodde et øyeblikk at den skulle bli liggende. Men så gled også denne plassen ut.
Etter som plassen hørte under Prestegården Auglen, ble tapet av jorden regnet sammen med jordtapet der.
Etterpå
I skadeserstatning fikk Eilert Olsen Tokstad kr. 1.700.
Hans døtre Henrietta og Laura som ikke hadde vært hjemme da raset gikk, fikk 50 kroner hver. Laura ble forøvrig gift med Gustav Bjartnes som selv ble berørt av raset.
Eilert og Beret bosatte seg senere på Grindgjerdet. Han døde i 1896. Beret utvandret til Amerika i 1905.
Sønnen Odin ble i 1900 gift med Sofie Johannesdatter Hofstadsveet fra Leks-dal. De utvandret i 1903 til Amerika. Han døde i 1965 i Alexandria i Minnesota.
I 1900 utvandret Paul Anton til Amerika. Han var urmaker i Crosby i Nord Dakota og i Osakis i Minnesota. Han ble gift med Bergina. Han døde i 1922.
R A S I V E R D A L 519
Generelt
TRØGSTAD 97,98
Trøgstad kan føre sin historie helt tilbake til folkevandringstiden i eldre jernalder, det vil si en gang mellom år 400 og 600 e. Kr. Den hører med blant de mange -stad-gårdene i dette nabolaget som ble til på den tiden, nemlig Stiklestad, Hegstad. Øgstad, Jermstad og Tokstad.
Fra de eldste kildene kan det også leses at Trøgstad var en såkalt storgård, det vil si at landskylden på 1600-tallet var så høy, at gården tilhørte kategorien storgårder.
Men Trøgstad har flere ganger vært utsatt for ras. I middelalderen gikk det en rekke ras i nærheten, og flere av dem hadde innvirkning på Trøgstad-valdet, enten ved at raset gikk innenfor valdets grenser, eller ved at rasmasse havnet inne på valdet. Disse fikk imidlertid ikke så store innvirkninger for gården. Derimot gjorde raset i 1747 et stort innhugg i valdet.
I middelalderen ser det ut til at Trøgstad var delt i tre. Men før utgangen av 1500-tallet var det bare to gårder. Disse var Trøgstad store og Trøgstad lille.
Raset i 1747 berørte bare Trøgstad store. Et resultat av det var at skylden for denne gården ble redusert med omtrent det halve, slik at den ble mindre enn skylden for Trøgstad lille.
I siste halvpart av 1800-tallet var Trøgstad lille et underbruk under Follo. Trøgstad store var i bruk som selvstendig gård hele tiden.
R A S I V E R D A L 521
Gården
TRØGSTAD, BJØRKLUND 106.8 (97)
Bjørklund lå lengst nord av de to brukene av Trøgstad lille som var bebodd. Eiendommen grenset i syd mot Trøgstad lille søndre. I vest grenset den mot Kråg. Nord for Bjørklund lå resten av Trøgstad lille, men der lå det ingen gård. I øst lå Trøgstad store.
Bjørklund var en forholdsvis liten eiendom, bare på 19,7 dekar. Og dette var ikke dyrket mark, men eng.
Matrikkelskylden var 0 mark 21 øre.
Fordi at det ikke bodde folk der i 1891, mangler opplysninger om utsæd i 1890 og husdyr i 1891. I 1893 var det bare 4 sauer på bruket.
Folket
Anton Kristiansen kjøpte Bjørklund lille av Ove Nilsen Haugskott i 1892. Han var fra Frosta. Men han hadde bodd i Verdal en god del år før han havnet på Bjørklund.
Da raset gikk, bodde følgende mennesker på Bjørklund:
Anton Kristiansen, gårdbruker, 35 år
Ingeborg Olsdatter, kone, 40 år
Olaf, sønn 10 år
Sigurd Alfred, sønn, 8 år
Karen Otilie, datter, 5 år
Inger Antonie, datter, 2 år
Både Anton og Ingeborg tjenestegjorde på Stiklestad mellom i 1875. Om Antons foreldre er det bare kjent at hans far het Kristian.
Ingeborg Olsdatter \ax fra Skansen på Steinsvald. Hennes foreldre var Ole Pedersen
og Sissel Jonsdatter.
Olaf, den eldste sønnen, var ikke hjemme rasnatten. Han var på besøk hos slektninger. Disse slektningene var Ingeborgs søster Elen Olsdatter og hennes familie.
Ingeborg gikk høygravid da raset skjedde.
Videre er det opplyst at Anton selv lå i lungebetennelse. Det kan ha vært ham doktor Strøm skulle besøke i rasområdet da hesten slo seg rebelsk og sprang forbi.
Hva som skjedde
Her forsvant alt i skredet, og alle som var hjemme, omkom.
Etter alt å dømme sprang Dina Jermstad forbi Bjørklund. Men det er ukjent om de reagerte på hennes varsel.
Døde:
ANTON KRISTIANSEN BJØRKLUND, født 1858 INGEBORG OLSDATTER BJØRKLUND, født 1853 SIGURD ALFRED ANTONSEN BJØRKLUND, født 1885 KAREN OTILIE ANTONSDATTER BJØRKLUND, født 1888 INGER ANTONIE ANTONSDATTER BJØRKLUND, født 1891
Ingeborg og sønnen Sigurd Alfred ble begge funnet samme dag, 2. juni. Begge ble begravet og jordfestet på Stiklestad 5. juni.
Anton ble trolig funnet omtrent samtidig på sydsiden, men øst for Ness. Han ble begravet på Lysthaugen 4. juni. Jordfestelsen fant sted året etter 19. mai.
Karen Otilie ble gjenfunnet 15. juni, og hun ble begravet på Stiklestad 16. juni, mens jordfestelsen fant sted 18. juni. Både hun, moren og broren må ha blitt funnet enten vest for Ness eller så på nordsiden.
Inger Antonie er ikke gjenfunnet. Dyrene strøk med.
Jorden var verdsatt til kr. 240. Eiendmmen forøvrig ble vurdert til å ha vært verd kr.
500. Alt forsvant.
Etterpå
Dødsboet etter Anton Kristiansen ble tildelt kr. 400 i erstatning. I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 106, bruksnr. 8, Bjørklund av skyld mark 0,21 et avtak for 20 år av mark 0,21, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,19.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,07 for første halvår 1893.
Jorden ble av overformynderiet utlagt til Staten. Før ulykken var arealet 19,7 dekar. Nede i skredgropen utgjorde den 18 dekar, altså 1,7 dekar mindre enn den opprinnelig hadde vært. Jorden kom således til å utgjøre en del av det som senere ble kalt Statsteig A. Olaf, eller Karl Olaf, var tjener hos sin tante i 1900. Han døde i 1901.
R A S I V E R D A L 523
Bakgrunn
TRØGSTAD LILLE 97 = 106.2
Trøgstad lille var den minste parten av de to delene Trøgstad var delt inn i. Allerede ved midten av 1800-tallet ble den brukt som underbruk under Follo da Anton B. Monrad var eier av begge gårdene. Monrad eide i tillegg Kråg.
I 1891 solgte Monrad Trøgstad lille og Kråg samt Lyngåsen til Ove Haugskott. Aret før var Trøgstad lille søndre (97.1) utskilt og solgt til Olaus Bjartnes som året etter solgte eiendommen til Jens Monsen Skogås. Men resten av Trøgstad lille kom i Ove Haugskotts eie, og det førte til en del sammenblandinger i matrikkelen.
Haugskott bodde på og drev Kråg, og det førte til at også hans øvrige eiendommer i den umiddelbare nærhet fikk samme gårdsnummer i matrikkelen som Kråg, nemlig 106. Trøgstad lille fikk gårds- og bruksnummer 106.2.
Glynden ble fraskilt Trøgstad lille i 1891 og lå til Krågsmoen. Der hadde den nummer 106.7.
Samtidig med at Glynden ble fråskilt, ble også Bjørklund fråskilt. Den fikk nummer
106.8. Ove Haugskott overtok eiendommen samtidig med resten av Trøgstad lille. Han solgte Bjørklund videre til Anton Kristiansen i 1892. Resten av Trøgstad lille brukte Haugskott selv.
TRØGSTAD LILLE SØNDRE 97.1
Gården
Som navnet angir, var Trøgstad lille søndre en utskilt part av Trøgstad lille.
Helt mot vest støtte eiendommen mot Glynden, som også var et stykke utskilt fra Trøgstad lille. Nå tilhørte Glynden Krågsmoen. Mot nord lå Bjørklund, også av Trøgstad lille. Mot øst lå Trøgstad store. Grensen mot syd fulgte et gammelt dalføre etter den elven som hadde hatt avløp fra Leirådalen her for flere hundre år siden. Her lå husmannsplassen Fyksveet som hørte inn under Trøgstad lille.
Trøgstad lille søndre var bare en liten eiendom. Etter raset ble den fastslått til å ha vært på 44,2 dekar, hvorav 15,7 dekar var dyrket mark. Resten, 28,5 dekar, var eng.
Matrikkelskylden var 0 mark 38 øre.
Opplysninger om utsæd i 1890 og husdyr i 1891 finnes ikke da denne eiendommen ikke var i bruk som selvstendig enhet på den tiden.
Men eieren i 1893, Jens Skogås, hadde 2 kyr og 6 sauer.
I forsikringsprotokollen går det frem at det var to hus på gården, en hovedbygning som var forsikret for kr. 600, og en lade som var forsikret for kr. 400.
Dessuten var avlingen forsikret: 7 tønner bygg - kr 84; 12 tønner havre - kr. 96; og 10 lass høy kr. 100.
Folket
Denne eiendommen eide først Olaus Bjartnes et års tid før han solgte den til Jens Monsen Skogås i 1891. Olaus Bjartnes var handelsmannen som bodde bare noen få hundre meter nord for denne heimen. Jens Skogås hadde ført en omflakkende tilværelse før han havnet på Trøgstad lille søndre. Han hadde arbeidet mange steder, blant annet som bryggersvenn i Trondheim. I 1888 utvandret han også til Amerika, men han vendte tilbake, for i følge folketellingen 1891 bodde han med sin familie på Kirkevuku, og han er da benevnt som bergarbeider.
I mai 1893 bodde disse på Trøgstad lille søndre:
Jens Monsen Skogås, gårdbruker, 38 år
Karen Maria Hansdatter, kone, 40 år
Marius, sønn, 5 år
R A S I V E R D A L 525
John Sigurd, sønn, 2 år
Hanna Olausdatter, tjenestejente,
Jens Monsen Skogås var fra Alen og var altså bergarbeider. Han kom hit til Verdal fra Ytterøya. Hans foreldre var bergarbeider Mons Jensen Skogås fra Alen og Olava Hansdatter fra Røros.
Karen Maria Hansdatter var i flere år tjenestejente på Kirkevuku. Hennes foreldre var
Hans Mikkelsen og Ingeborg Johannesdatter Overholmen.
Hanna Olausdatter var fra husmannsplassen Innhaugen. Hennes foreldre var Olaus Haldor sen Innhaugen og Anne Marta Sevaldsdatter.
Hva som skjedde
Jens hadde vært borte på arbeid og kom hjem bare noen dager før ulykken skjedde. Her fikk de tydeligvis varsel, enten ved at Dina Jermstad som sprang forbi, varslet dem,
eller ved at de selv hørte skredet. Men dessverre var det bare en som overlevde. Det var Hanna.
Hun fortalte selv at da hun merket skredet, grep hun fatt i minstegutten, John Sigurd, som trolig lå sammen med henne, og sprang ned fra loftet. Ute på tunet var da Jens, Karen og eldstegutten Marius.
Så plutselig ble alle tatt av skredet. Hanna selv holdt fast tak i John Sigurd, men hun var ofte under leiren og fikk hard medfart. Til sist svimet hun av.
Da hun våknet, var det langt på dag, og det var den varme solen utpå formiddagen som vekket henne. Men varmt var det ikke for henne der hun sto som faststøpt i den kalde leiren helt opp til brystet. Hun klarte ikke å komme seg fri selv, for hun hadde brukket det ene kravebenet.
Mens Hanna lå der, hørte hun stemmer. Hun vinket med den ene hånden og ropte om hjelp. Det var kavalleristene som var i ferd med å redde folk. De fikk nettopp beskjed om å trekke seg tilbake fordi det var varslet nye ras. En av disse kavalleristene var hennes egen bror, Sefanias Olausen Marken. Men to sivile, Petter Andreas Røstad og Bernt Rinnan eller Holmen, begge 19 år, som var med i redningsarbeidet, dryget litt, og da fikk de se en arm som beveget seg ute i den verste leirsørpen. Det var Hanna.
Ved hjelp av noen bord fikk de bygget en bro ut til henne. De hadde ingen spader eller andre redskaper med seg, slik at de måtte grave med bare hendene. Hanna svimte tydeligvis av igjen, for mens de holdt på med gravingen, våknet hun og fortalte at hun var sikker på at hun hadde hatt med seg John Sigurd på 2 år helt til hun ble sittende fast og mistet bevisstheten.
Petter Andreas Røstad og Bernt Rinnan klarte ikke alene å trekke Hanna løs fra leiren. Først da kavalleristene kom til, klarte fire mann å trekke henne opp fra det sugende grepet leiren hadde rundt henne. Og nå var Sefanias med på å trekke henne opp.1
526
V E R D A L S B O K A
fikk
Og da de grov videre under henne, fant de liket av gutten.
fikk
De et problem da de skulle tilbake. Bordene som var blitt brukt på vei utover, var ikke lenger brukbare. De sank ned. Derfor måtte alle vente til de militære
bygget en ny bro ut til dem.
Hanna fikk låne klær av dem mens de ventet. Og hun var så medtatt at de måtte bære henne i land i en kappe. Nå kom også Ole Sørheim til og hjalp til med å bære henne i land. Både Petter Andreas og Bernt var fullstendig hudløse på hendene etter all gravingen.
Først ble Hanna brakt til det provisoriske sykehuset som var blitt opprettet på Øvre Skjørdal. Senere ble hun tatt hånd om av Ole Tingstad på Fætten. Og etter et lengre sykehusopphold kom hun seg igjen.
Men de fire andre omkom alle.
Døde:
JENS MONSEN SKOGÅS, født 1855
KAREN MARIA HANSDATTER SKOGÅS, født 1853
MARIUS JENSEN SKOGÅS, født 1888
JOHN SIGURD JENSEN SKOGÅS, født 1891
John Sigurd ble funnet allerede samme dag, 19. mai. Etter som han ble tatt i land på sydsiden, ble han begravet på Lysthaugen. I kirkeboken står det at han ble begravet 4. juni, men det synes litt lang tid etter at han ble funnet.
Både Jens og den andre sønnen, Marius, ble funnet omtrent samtidig, også på sydsiden. De ble gravlagt på Lysthaugen 4. juni.
Karen ble funnet noe senere. Tidspunktet er ikke angitt, men hun ble begravet på Lysthaugen 16. juli. For alle gjelder det at jordfestelsen fant sted 19. mai 1894.
Husdyrene strøk med.
Hele eiendommen forsvant. Jorden hadde før raset en verdi av 800 kroner, mens eiendommen forøvrig ble taksert til kr. 2.000.
Etterpå
fikk
Dødsboet etter Jens Monsen Skogås ble tildelt en ersatning på kr. 1.650. Av dette gikk kr. 2,82 til dekning av hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.
Hanna Olausdatter som også ble kalt Skogås kr. 120 i erstatning.
Som nevnt ovenfor lå hun først en tid på det provisoriske sykehuset på Skjørdal. Deretter ble hun flyttet til Ole Tingstad på Fætten. Han ønsket å ta seg av henne, fordi han hadde vært med på å berge henne. Hun var der i fire uker, fra 21. mai til 17. juni. Ole Tingstad forlangte ikke noe godtgjørelse for dette, hverken av Hanna eller av Forvaltningskomitéen, men han ga ut-
Verdalsboka - 30
R A S I V E R D A L 527
trykk for at dersom komitéen ville betale noe for dette, måtte den selv bestemme hvor stort beløpet skulle være. Hanna erklærte at hun hadde det godt hos Ole.
Hun var i 1900 på Jøssås østre som budeie. I 1904 reiste hun til Amerika, og hun ble gift der med en fra Sandefjord.
Trøgstad lille søndre fikk følgende skyldavfelling i 1895:
Gårdsnr. 97, bruksnr. 1, Trøgstad lille søndre av skyld mark 0,38 et avtak for 20 år av mark 0,38, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,35.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,13 for første halvår 1893.
Hele eiendommen ble etterpå utlagt som en teig til Staten. Før skaden hadde den vært på 44,2 dekar. I rasgropen var den på 40 dekar, altså 4,2 dekar mindre. Den ble således en del av det som fikk navnet Statsteig A.
TRØGSTAD SKOLE 32
Skolen
Trøgstad fastskole var bygget på Trøgstads grunn. Egentlig skulle den ha hatt samme gårdsnummer som Trøgstad store, men trolig fordi den var Verdal kommunes eiendom, fikk den samme nummer som Prestegården Aug-len. Skolen lå øst for Trøgstad store. Skredkanten går bare et kort stykke øst for det stedet hvor skolen lå.
Som vanlig var på den tid, besto en del av lærerens lønn i muligheten til å dyrke litt jord. Følgelig var skolen forsynt med både stall og fjøs.
Men av en eller annen grunn ble ikke skolens areal beregnet etter raset. Det kan ha sammenheng med at stykket ikke var skyldsatt.
Husdyrtallet er ikke tatt med i folketellingen i 1891. Derimot var det 1 hest og 4 kyr der da raset gikk.
Folket
Lærer Andreas Henriksen Tessem kom til Trøgstad skole i 1865 da fast-skolen ble opprettet der. Han ble senere gift med Oline Edvarda Mortens-datter W elde.
I mai bodde følgende mennesker på Trøgstad fastskole: i;
Andreas Tessem, skolelærer, ordfører, 55 år
Oline Edvarda Mortensdatter, kone, 56 år
Olaf Olsen Reppesaunet, tjener, 14 år
Ingeborganna Paulsdatter Tessem, tjenestejente, 41 år
I de offisielle listene er ekteparet Tessem oppført med to barn, Det var sønnene Harald Marius, 25 år, og Martin Adolf, 23 år. Ingen av dem var hjemme. Den eldste av disse studerte i Kristiania da ulykken fant sted. Hvor den andre var, er
ukjent.
Andreas Henriksen Tessem.
R A S I V E R D A L 529
Andreas Tessem var fra Tessemplassen under Tessem i Beitstad. Hans foreldre var Henrik Anfinnsen Bartnestrøa og Marta Larsdatter Vesterhus. Andreas Tessem hadde bodd i Verdal en rekke år. Han var lærer i Sjøbygda fra 1863 til 1865 da han flyttet til Trøgstad. I løpet av den tiden hadde han rukket å bli en av bygdens mest ansette menn. Han var regnskapsfører for Verdalens Meieri på Stiklestad, og i den egenskap oppbevarte han et anselig beløp for meieriet hjemme hos seg da raset gikk. Han var også ordfører i Verdal. Oline Edvarda var også fra Beitstad. Hennes foreldre var Morten Olsen W elde (Øver-Velle) og Anne Olsdatter Bratterg.
De hadde kjøpt et stykke jord som tilhørte gården Melby. Dette var et jordstykke som lå øst for Jermstad. Her var de i ferd med å bygge seg et hus hvor de skulle bo på sine gamle dager.
Ingeborganna kom til Andreas og Oline som tjenestejente. Hun var fra Tessem vestre. Hennes foreldre var Paul Mortinus Paulsen Sotberg og Anne Gurine Tomasdatter Tessem. Olaf Reppesaunet var sønn av Ole Henriksen Haugsholmen og hans første kone
Ingeborg Anna Iversdatter.
Hva som skjedde
Raset ser ut til å ha kommet overraskende på folkene her. Bare en av dem overlevde, nemlig Ingeborganna Tessem. Hun sov i samme hus som ekteparet Tessem, adskilt med et værelse fra det rom hvor Anders og Oline Edvarda sov.
Hun ble vekket av ulykken og så hvordan huset ble brutt i stykker mens det beveget seg i en voldsom fart i retning av Haga. Etter alt å dømme hadde Andreas Tessem og kona gått ut på gårdsplassen, for et annet øyenvitne, Ole Hegdal fra Trøgstad store, mente at han så dem stå ute under seilasen nedover.
Utenfor Haga ble huset stående. Ingeborganna gikk ut. Da så hun de to andre stå på gårdsplassen som var revet løs fra det stykket hvor restene av huset sto. De sto og snakket sammen. Da denne biten av gårdsplassen bare lå et par-tre meter unna, rev Ingeborganna resolutt løs en planke fra det ødelagte huset og kastet den over det mellomliggende gapet. Oline Edvarda gikk først ut på planken etterfulgt av sin mann. Men dermed brast grunnen under planken på deres side i stykker, og begge falt ned i leirsuppen og forsvant
med det samme.
Ingeborganna ble senere på dagen reddet over til Østgård. Redningen skjedde på en meget spesiell måte. Husrestene hvor Ingeborganna befant seg, lå ca. 500 meter fra land. Men de lå nærmere nordsiden enn sydsiden. Men det var ingen som kom henne til hjelp fra den siden. Leirsuppen var for bløt til at man kunne legge ut brett.
530
V E R D A L S B O K A
Om dette bildet heter det at det er et parti fra bunnen av raset. I forgrunnen en leirbølge som har begynt å tørke og slå sprekker. Ute i leirmassene en del av tunet fra en av de gårdene som sank ned med stabbur og stall, og i midten en kjerre. Tunet er flyttet en kilometer nedover. Bildet er tegnet av protokollsekretær Jacob Fabritius. Etter beskrivelsen å dømme kan dette ha vært stallen og stabburet fra Trøgstad skole.
Johan Larsen Sundby gikk da på ski ut til henne. Da han nådde ut til henne, sa hun:
«Ikke har jeg frosset, og ikke har jeg grått.»
På tilbaketuren sto hun bakpå skiene hans. For denne bragden ble han tildelt redning smedalj en.
Stallen på skolen ble stående igjen nede i rasgropen omtrent på det sted hvor Kråg før hadde ligget. Der sto hesten i beste velgående. Lørdag dristet en modig mann seg ned til den og ga den for, og den sto og spiste i ro og mak til man fikk reddet den ut 1. pinsedag. Restene av skolen havnet ute i hoveddalen ut for Haga i nærheten av det sted hvor Melbynesset før hadde ligget. Det betyr at dette var noe av det siste som kom ut gjennom rasporten.
Døde:
ANDREAS HENRIKSEN TESSEM, født 1838
OLINE EDVARD A MORTENSD ATTER TESSEM, født 1837 OLAF OLSEN REPPESAUNET, født 1879
Andreas Tessem og hans kone Oline Edvarda ble funnet 29. mai side om side. Et sted heter det at de ble funnet bare et kort stykke fra der de forsvant. Der heter det at de var renvasket av elven. Men en annen kilde forteller at de ble funnet utenfor Bjartnes.1Likene hadde ligget i overflaten slik at fuglene hadde hakket ut det venstre øyet på dem begge to før de ble funnet. Heller ikke skal de ha vært renvasket av elven da de ble funnet. Det fortelles også
R A S I V E R D A L 531
at de ble gjenkjent på grunn av ringene sine. Begge ble gravlagt og jordfestet på Stiklestad
2. juni.
Olaf Olsen er ikke blitt gjenfunnet.
Hesten ble berget, men resten av dyrene på skolen døde.
Om skolen heter det at den hadde en verdi av kr. 5000 før raset. Dette gikk tapt.
Men en del inventar ble funnet i ettertid. En av naboene, Tomas Kvistad fra Trøgstad store fant blant annet en del sølvtøy. Og et skatoll ble funnet nede ved Bjartnes. Det inneholdt de savnede pengene fra Verdalens Meieri som Andreas Tessem hadde hatt i oppbevaring. Skatollet satt så fast i leiren at det måtte brytes i stykker. Det nyttet ikke å få det opp. Arbeidet med å få opp skatollet var så pass vanskelig og tidkrevende at det ble betalt en regning på kr. 6 for å ta det opp.
Etterpå
Etterpå fikk Ingeborganna Tessem kr. 240 i erstatning. Forslaget gikk ut på kr. 360.
I møte 19. juli 1893 bestemte Velferds-komitéen at det skulle utbetales kr. 100 til Andreas og Edvarda Tessems sønn, cand. jur. Harald Tessem.
Arvingene etter ekteparet Tessem fikk erstatning for hva som ble ødelagt i forbindelse med Nøysomhet, Tessems hus oppe i bakken.
Ingeborganna hadde ingen tilknytning til Verdal etter dette, og hun vendte tilbake til Beitstad. Der døde hun ugift på Mel-gård. Trolig bodde hun da hos sin søster Anne Marta Paulsdatter som var gift der.
Jorden på Trøgstad skole ble regnet sammen med Tokstadplassene, som igjen lå under Prestegården Auglen, og den ble avfeit sammen med den.
Harald Andreassen Tessem. Jorden
ble senere solgt til private.
TRØGSTAD STORE 98.1
Gården
Trøgstad store var opprinnelig den største av de to delene den gamle storgården Trøgstad var blitt delt inn i. Men raset i 1747 reduserte gårdens størrelse slik at Trøgstad lille nå hadde større skyld.
Naboen i nord og dels i øst var den like gamle storgården Jermstad som nå var representert ved Jermstad vestre og Jermstad østre. Helt i øst nådde valdet bort til Fåren. I syd lå dalen etter Leiråas gamle løp. Det synes å være en rimelig antagelse at grensen fulgte denne dalen.
Det var Prestegården Auglen som sto som eier av jorden på sydsiden av dalen, og der lå de tre Togstadplassene på rekke og rad.
I middelalderen var Togstad en egen gård, men på grunn av ras i middelalderen, ble denne gården liggende øde, og jorden ble lagt til Auglen.
Mot vest lå Trøgstad lille som faktisk var delt inn i tre eiendommer, nemlig Trøgstad lille søndre, Bjørklund og Trøgstad lille.
Av disse var Bjørklund og Trøgstad lille søndre bebodd i 1893. Men det er litt uklart hvor vidt disse to nådde helt bort til Trøgstad store. Trøgstad lille var ubebodd og ble brukt sammen med Kråg.
Arealet ble fastslått til å ha vært 567,4 dekar før raset. Av dette var 325,92 dekar dyrket jord. 241,48 dekar var skog og havning.
Matrikkelskylden var 12 mark 50 øre.
1 1890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 14 hektoliter havre, 3 hektoliter havre til grøntfor, 10 kilo gressfrø og 17 hektoliter poteter. Det var 6 to-hjulte vogner på gården. Og sammen med Jermstad østre eide gården 1 slåmaskin.
Pr. 1. januar 1891 var det 2 hester, 10 storfe, 11 sauer, 4 griser og 15 høns på gården.
I 1893 var besetningen større. Nå var det 3 hester, 10 storfe, 23 småfe og 1 gris, mens tallet på høns er ukjent.
Av forsikringsprotokollen går det frem at bygningsmassen besto av følgende hus: En hovedbygning - kr. 2.800,-; en låve med maskiner - kr. 900,-; et fjøs med grisehus og skur
- kr. 600,-; en stallbygning - kr. 2.100,-; to stabbur, det ene - kr. 220,-, og det andre - kr. 588,-; et tørkehus med smie - kr. 190,-; og en vognbod med vedskur - kr. 400,-. Den samlede forsikringssummen for husene var således kr. 7.798,-.
R A S I V E R D A L 533
Av løsøre var 1 komfyr, 4 kakkelovner, 1 tørkehylle av stein, 1 blåsebelg og annet løsøre i smien og vognboden forsikret.
Om avlingen heter det at 40 tønner bygg, 100 tønner havre, 100 tønner poteter, 200 lass høy og 90 berger halm var forsikret for tilsammen kr. 3.910,-.
Den totale forsikringssummen var kr. 12.860,-.
Folket
Eieren i 1893, Tomas Kvistad fra Inderøy, hadde overtatt gården bare noen få år i forveien. Eieren før ham hadde vært Jakob Pedersen. Han var nå eier av Jermstad østre.
Kjer stine Andersdatter Kvistad. Mette Lovise Ellingsdatter Stuskin.
Følgende bodde der i mai 1893:
Tomas Arentsen Kvistad, gårdbruker, 53 år
Kjerstine Andersdatter, kone, 49 år
Mette Lovise Ellingsdatter Stuskin, stedatter, inderst 24 år
Ole Hegdal, gjetergutt, 14 år
Mette Oline Olsdatter Hallemsvald, tjenestejente, 17 år
en tjener
Tomas var fra Kvistad på Inderøy. Han var sønn av Arnt Tomassen Kvistad og kone Marta Ottesdatter Hegdal. Tomas hadde vært gift tidligere med Ingeborg Jørgensdatter Vang.
534
V E R D A L S B O K A
Kjerstine var fra Stuskin. Hennes foreldre var Anders Johnsen og Kjersti Olsdatter på Stuskin.
R A S I V E R D A L 535
Mette Lovise Ellingsdotter var Kjerstines datter fra før ekteskapet. Hun var datter av Elling Reppe. Hun brukte bare navnet Lovise, og i de offisielle listene kalles hun Lovise Stuskin.
Ekteparet er i listene oppført med 1 barn og 3 tjenere. To av de tre tjenerne er nevnt ovenfor. Hvem den tredje var, er ikke lett å avgjøre. Men Ole Heg-dal har skrevet ned sine opplevelser. Hans beretning er gjengitt nedenfor. Der forteller han at han hadde en eldre kamerat sammen med seg den natten. Trolig er denne eldre kameraten den tredje tjeneren. Begge berget livet. Ole navngir ikke kameraten, og han er heller ikke nevnt noen andre steder.
Ole Hegdal var fra husmannsplassen Valberg under Hegdal på Inderøy. Hans foreldre var Ole Olsen Valberg og Bergitta Olsdatter.
Mette Oline Olausdatter var fra Hallemsvald. Hennes foreldre var Olaus Olsen Hallemsvald og Marta Oline Henriksdatter.
Ut fra dette var det 6 personer som ble tatt av skredet.
Hva som skjedde
Her fikk folkene varsel av Dina Jermstad som sprang forbi. De visste imidlertid ikke da hvem det var som sprang forbi og ropte og skrek. De hørte at det var et kvinnfolk, og de spekulerte på hvem det var, men det var mørkt og de så ikke noe. Men så hørte de dundringen. Det hadde vært mye snakk om dommedag, og det var det første som slo dem. Men så gikk Tomas ut for å se på forholdene. Tomas og Kjerstine sto visstnok på en side av huset, mens Lovise var på den andre siden. De så ikke hverandre før etter at de var blitt reddet.
De to guttene fikk tydeligvis av en eller annen grunn ikke beskjed om at noe var på ferde, for de ble vekket ved at huset rugget på seg.
«Her blir det nok ikke noe blivende sted,» skal Tomas ha sagt da skredet nærmet seg husene. Men i følge Kjerstine skal han ha ropt og skreket. Selv var hun fullstendig rolig, fordi hun trodde det var dommedag og Herrens vilje som skjedde.
I mens hadde Mette Lovise gått inn i stallen for å slippe ut en hest. De øvrige sto igjen på tunet. Da tok skredet gården.
Det bar av gårde, gjennom hele rasgropen, og over dalen i retning av Kålen. Ved Ness ble restene av husene liggende.
Tomas og Kjerstine klarte å holde seg sammen. De fløt på stokker og planker, og de kom seg først opp på en noe fastere sandbanke. Der var også de to tjenesteguttene deres. Senere klarte alle fire å komme seg i land på nordsiden ved Haga ved egen hjelp.
Lovise kom seg bort til et stabbur. Der syntes hun at hun hørte rop om hjelp. Det viste seg at det var tausa Mette Oline som lå der med en tømmerstokk over beinene. Begge beinene var knekket av. Lovisa prøvde å løfte vekk
536
V E R D A L S B O K A
tømmerstokken, men i det samme delte torv stykket hvor de befant seg i to, og de ble skilt fra hverandre.
Lovisa kom seg bort til stabburet, og der satt hun i bare natt-tøyet i 11 timer til hun klarte ved egen hjelp å komme seg til fast land.
En gang så hun en mannsperson som hoppet fra torvflak til torvflak i retning av henne. Det var en hun kjente.1Hun spurte ham hva det var som skjedde, og hun fikk som svar:
«Utras!»
Før hun ble reddet, hadde hun også snakket med Anne Olsdatter og hennes datter, Liva Ingvaldsdatter, fra Fyksveet. Disse to hadde overlevd på et flytende torvstykke. Da de ble reddet av kavalleristene fra Rinnleiret, fortalte de om Lovisa som befant seg der ute. Kavalleristene tok seg dit ut, men da var Lovisa borte. De så sporene hennes forsvinne i en vannkulp.
Lovisa hadde først gått slik fotsporene viste. Senere kravlet hun seg frem gjennom leirgjørmen til hun fullstendig utkjaset kom seg til land på sydsiden. Da gikk hun på alle fire og var fullstendig dekket av et tykt lag av leire. De som først så henne, kunne til å begynne med ikke avgjøre om det var et menneske eller et dyr som kom kravlende på land.
Ole Hegdal har skrevet ned sin beretning om hva som skjedde:2
«Jeg er født på Inderøy, men tilbrakte noen år på gården Trøgstad. Denne gården gikk med i skredet sammen med mange andre i et vakkert og velbygget strøk.
Jeg husker at vi hadde et storartet vårvær, og kvelden før var lys, mild og fredfull. Det ble sent før vi kom oss til sengs den kvelden, og som en gutt i fjortenårs alderen, sovnet jeg nok godt inn.
Det var en kort tid etter midnatt at jeg og min noe eldre kamerat våknet av en voldsom rystelse. Vi lå i underetasjen i den lange stuebygningen. I de mange år som er svunnet siden denne natten, er jeg blitt forstyrret i min søvn på mange vis, men aldri på en sådan voldsom måte som Ole Olsen Hegdahl. denne.
Jeg våknet da en skorstein begynte å falle. En del gråstein falt ned i sengen vår, og vi hoppet frem på gulvet. Og ikke et minutt for tidlig, for i et øyeblikk var sengen knust av skorsteinen som ramlet ned med et brak. Jeg hørte tømmeret i stueveggene brekkes av, og
det var lyd som vedvar
R A S I V E R D A L 537
ende tordenskrall. Det var noe av et mirakel at jeg slapp derifra med livet, men det kom flere slike før natten var over.
Som et lyn var vi ute av værelset og forsøkte å åpne døren som vendte mot gårdsplassen, men huset var så oppskaket at døren ikke kunne røres. Vi sprang inn på et sideværelse hvor min kamerat forgjeves forsøkte å åpne et vindu. Jeg sprang mot vinduet med den kraft jeg hadde, så mellomposten med glass og rammer på begge sider gikk ut. Vi løp langs veggen av huset som nesten lå på siden. Så med ett styrtet huset sammen med et brak, og snart var vraket begravet i jorden.
Av alle de underlige spørsmål som gikk gjennom hodet mitt den natten, kan jeg ennå minnes ett. Det var, mon dette er verdens ende? Den skal jo komme som en tyv om natten. Det var halvmørkt da vi kom ut. Åker, som var pløy et og harvet, sendte opp store støvskyer, idet de raste ut. Det var dunster og lukt av avgrunner som åpnet seg, og under alt dette ble jorden opprørt og gikk til slutt som en heftig bølgegang. Snart var det revner på 30 til 40 fot som åpnet seg og nesten slukte oss, og i neste øyeblikk var vi løftet høyt opp igjen.
Kunne jorden stivnet til i denne tilstand, så hadde formasjonene blitt et sidestykke til det såkalte Bad Lands i Nord Dakota, for et mere fortvilt stykke natur finnes neppe. Og dog var utraset verre å se til, for jorden forandret form fra minutt til minutt.
Jeg anså det jo for en selvfølge at jeg skulle begraves i en av disse omveltningene.
Fra første stund var det en øredøvende dur, og om en tømmerstokk eller en løsreven bjelke ble knust, var det bare som å brekke en fyrstikk. Men til enkelte tider ble duren voldsom, når et landstykke på utkanten raste ned i avgrunnen.
I blant kunne vi høre noen dyr brøle, men så stilnet det også av. Og så kom det et menneskes nødsskrik, - et skrik om hjelp, så inntrengende at vi for et øyeblikk glemte vår egen elendige stilling. Jeg så et par mennesker i halvmørket, de var ikke langt fra oss - men så ble de borte. Jeg tror det var vår skolelærer, Andreas Tessem og hustru, det er blitt meg fortalt at han tok henne i sine armer og anbefalte seg i Guds varetekt. Det var en av deres husfolk som kom fra det med livet.
Det begynte å lysne så pass at vi kunne orientere oss noe. Vi så da at vi var flytt noen kilometer i sydvest, og vi befant oss hvor elveleiet hadde vært, eller muligens på den andre siden. Hadde det sett håpløst ut for oss før, så ble det verre nå. Rundt om oss til alle sider var det et hav av leirsuppe, farven var blågrå. Somme steder var den tykk så den nesten ikke rørtes, andre steder var den tynn og rant som en elv i vårløsningen, og førte med seg stykker av hustak og busker og til dels store trær.
538
V E R D A L S B O K A
Jeg hadde alt vært nede i denne sølen og var med nød og neppe kommet fra det med livet. Jeg måtte vel kalle det med livet - hver gang jeg slapp fra det, selv om neste skritt var like farlig.
Nå kom også husbondfolkene til slik at vi ble fire mennesker på en liten forhøyning av sand.
Bare et kort stykke fra oss var en stor haug av sand som vi nærmet oss, og etter en liten stund kunne vi hoppe over på denne. Vi la da merke til at denne haugen syntes å stå stille, mens de andre småflekkene av sand syntes å flytte mot syd, eller for det meste forsvant i det store leirhavet. Av dette trakk vi den slutning at denne haugen var så stor at den nådde fast bunn, og for øyeblikket følte vi oss sikre.
Men det var også bare for et øyeblikk, for selv om vi var forankret der ute, så vokste leirhavet rundt oss, - sakte, men så ubønnhørlig sikkert at vi kunne nesten gjette oss til den tid det måtte være forbi med oss.
Vår lille holme var omtrent 6 fot høy og 30 fot tvers over, men den ble mindre og mindre etter som tiden gikk.
Her var vi da fire mennesker omtrent som forliste sjøfolk. De klærne vi hadde på var ikke stort annet enn det vi var iført da vi hoppet ut av sengen. Vi frøs i morgentimene der ute, vårvinden strøk kaldt ned gjennom dalen, og det var nesten ikke plass til å røre seg mot slutten.
Som jeg sto der og skalv, syntes jeg det blåste fra de snødekte fjelltoppene der oppe ved Kjølen.
På de lave slettene som hadde vært sydsiden av elven, var alle tegn til liv utslettet. De mange vakre hjem var sporløst forsvunnet av synskretsen. Leir-suppen hadde gjort sitt verk likeså sikkert som det verk Vesuv gjorde ved Pompei.
Morgensolen begynte atter å sende sine stråler over åsene oppe i Vuku sogn. Mot nordøst hvor det store skredet var løsnet, og hvor gårdene Trøgstad, Jermstad, Kråg og Follo og mange andre hjem hadde vært, var det bare en mørk truende leirvegg som reiste seg i horisonten.
Og til slutt på vestsiden lå gårdene Haga bare noen fot fra kanten av ødeleggelsen. Vi så folk der som dro avsted med krøtter. Vi skrek til dem, og en gang var det en mann som stanset og så utover, men det var tvilsomt at han så eller hørte oss. Og selv om de så oss, så var de ikke i stand til å hjelpe.
Vi snakket ikke stort til hverandre der ute, men jeg tror våre tanker gikk i samme retning.
Så hørte vi en kvinnes gjennomtrengende skrik, og så stilnet det av.
Så la jeg merke til noe som lignet en kvinneskikkelse langt oppe på nordsiden av oss. Det var fra den kant at leirsuppen strømmet i mot oss. Hva kunne vel dette være? Var det et spøkelse med langt flagrende hår som kom oss i møte? Eller var hjernen på meg blitt aldeles forstyrret i løpet av natten?
R A S I V E R D A L 539
Det så ut som en kvinne som svingte frem og tilbake i strømmen. Men da det kom nær til oss, fikk vi se det var en stor gran med roten til værs, og de løse røttene omtrent 20 fot over vannet lignet flagrende hår.
Granen, som visstnok var fra Prestegårdens skog, strøk majestetisk forbi oss, selv om dens krone var langt nede i den lumske sølen. Noen få minutter etter kom det et bord drivende så nær til oss at vi fikk fatt i det. Det var visst avrevet av et hus som var gått under.
Om litt kom det flere slike bord, og de ble straks halt opp på vår lille holme som nå bare ga plass nok til å stå stille. Nå hadde vi noen redningsplanker, selv om det bare var tynne bord.
Nå begynte leirsuppen å tykne noe, og den gikk ikke så fort som før. Så tok vi de få bordene vi hadde og la dem, ett etter ett utover, det siste la vi tvers over, slik at vi kunne gå forbi hverandre. Men det rakk ikke langt, og så måtte vi ta de bord vi la ut først og flytte dem over på den andre enden. Dette ble en vanskelig ting å greie, for leiret hang fast ved dem, og selv vi, om vi kom bort i den, så lignet vi på fluer i en sirupskanne.
Men vi holdt på med disse bordene og dro på dem, til dels ble noen av dem borte, men så fant vi andre som sto på ende, eller drev med strømmen. Somme steder var leiren så tynn at vi fikk gjøre krokveier for å unngå den, andre steder var det en trestamme som kom oss til hjelp.
Slik holdt vi på til vi endelig kom på fast land ved gården Haga.
Det var ved syvtiden om morgenen. Vi lignet knapt folk, slik som vi så ut.
Først skrapte vi av oss leiren så godt vi kunne, så trakk vi på oss av de klærne som gårdens folk hadde kastet fra seg i sin flukt om natten. De passet nok ikke, men det var jo en bagatell.
Så tok vi veien forbi Mo og opp til Prestegården. På denne veien kom vi høyt opp så vi hadde en god utsikt over skredet. Jeg gikk fra de andre og bort til kanten av den gapende avgrunnen. Nå kunne jeg se hvilket omfang ødeleggelsen hadde tatt.
Hist og her så jeg et stykke av et hustak stikke frem, eller toppen av et tre, og rundt om alt dette var det som et størknet hav av blågrå leire.
Mens jeg sto der, hørte jeg et svakt rop nede fra noensteds, som et siste halvkvalt sukk lød det. Da gikk det opp for meg at jeg var redd. I flere timer hadde jeg kjempet for livet der nede, og nå da jeg sto på solid grunn, skalv jeg så jeg hakket tenner.
I Prestegården var noen flyktninger samlet. Kort etter vår ankomst dit, kom man med en kvinne som var trukket opp gjennom taket på en av de nesten begravede gårdene. - Hun var tilsmurt med leire fra topp til tå, men det var liv i henne. Og hun ble visst bra igjen etter at hun ble avskrapet og vasket.3
Etter å ha spist en solid frokost på Prestegården, gikk jeg de to norske mil til mitt hjem på Inderøy a. Ryktet om ulykken var allerede spredt, og noen
540
V E R D A L S B O K A
naboer kom for å fortelle mine foreldre at jeg var omkommet deroppe. Men jeg var kommet dem i forkjøpet med den rette meddelelse. Og senere på kvelden kom noen for å spørre etter slektninger som var bosatt der skredet gikk. Disse folkene hadde vært våre naboer på Inderøya, men flyttet senere til Verdal og bodde på Jermstad. Nå var de omkommet alle sammen.4
Denne maidagen på min vei utover, stanset jeg ved den velkjente bakken ved Roel, og så utover min gamle hjembygd. Den var vakker og trygg å se til, og jeg bestemte meg for å holde meg borte fra Verdal.
Men uken etter var jeg der igjen. Og jeg så og hørte hvorledes bygden var herjet: Først av det store skred og siden av elven, hvis leie var oppfyllt så det dannet seg en stor innsjø ovenfor skredet. Jeg så hus som var omflødd og løftet av grunnmuren, og av vestenvinden ført oppover dalen.
Jeg hørte om de 112 mennesker som var drept, om hele familier som var utslettet av de levendes tall. Jeg hørte om de mange lik som fantes, og om de mange som ennå sover i jorden der oppe.5Det var nød og savn, men også hjelpsomhet hos folk. Verdal har sannelig hatt sine store dager, kanskje sorgens dager har vært de største.6
Tjenestejenten Mette Oline kom bort fra de andre, og bortsett fra at Lovisa fant henne fastklemt under en stokk, så de henne aldri igjen. Hun ble heller ikke funnet.»
Døde:
METTE OLINE OLSDATTER HALLEMSVALD, født 1876
Og som nevnt i Ole Hegdals beskrivelse, er hun ikke gjenfunnet.
Alle dyrene strøk med. Og husene ble fullstendig smadret. Bare en kommode ble funnet igjen. Den var til gjengjeld fullstendig uskadet. Og innholdet i skuffene var på plass.
Det tok ikke lang tid etter at de hadde kommet i sikkerhet, før Tomas var i virksomhet i redningsarbeidet. Omtrent med en gang han hadde fått på seg tørre klær, var han i sving. Det var bare de færreste av dem som selv hadde seilt utfor, som torte å være med på dette. De fleste rømte til trygg grunn og bivånet begivenhetene derfra. Men slik var det ikke med Tomas.
Blant annet var han med nede i rasgropen og deltok i gjennomsøkningen av Trøgstad skole. Han fant en del av sølvtøyet til Andreas og Edvarda Tessem.
Men mye av sin egen gård fant han ikke, hverken av hus eller jord. Bare en stripe av jorden på Trøgstad store sto igjen langs den østre kanten av raset. Mesteparten av jorden på Trøgstad store hadde gått ut denne natten til 19. mai. Men i det store etterskredet 6. september gikk nesten alt av det som hadde unngått det store raset, ut. Totalt forsvant 398,7 dekar av gårdens areal. Av dette var 260,9 dekar dyrket jord og 137,8 dekar skog og havning. Dette tilsvarte 17/21 av arealet.
R A S I V E R D A L 541
Jordverdien hadde vært 10.500 kroner før raset. Etterpå var den 2.000 kroner. Tilsvarende
8.500 kroner hadde gått med.
Eiendommen forøvrig var verdt 11.000 kroner før raset. Tapet ble satt til 9.000 kroner, slik at det bare ble igjen 2.000 kroner.
Etterpå
Tomas Arntsen Kvistad, Kjerstine og Lovisa var først noen dager på Stu-skin hvor Kjerstina og Lovisa hadde bodd før. Senere fikk de seg losji hos en Sende på Strømmen på Inderøy a.
På Velferdskomitéens andre møte 21. juni 1893 fikk Tomas, eller Tomas Trøgstad som han ble kalt da, utbetalt kr. 200 i støtte. Forslaget gikk ut på kr. 300, men trolig var man på det tidspunkt usikker på hvor mye penger man ville få til disposisjon, slik at beløpet ble redusert med 100 kroner.
Men litt senere samme år, 23. september, fikk han kr. 100 i forskudd av erstatningen. Beløpet skulle benyttes til innkjøp av en ku som han hadde for til, og en skinnfell.
I samlet erstatning fikk Tomas kr. 9.320,-.
En datter av Tomas fra hans første ekteskap, Ingeborganna, hadde tidligere bodd på Trøgstad store. Men før raset hadde hun flyttet tilbake til Inderøy a. Hun fikk kr. 200,- i erstatning.
Lovisa fikk kr. 330,-.
I 1895 ble skylden for Trøgstad store fastsatt slik:
Gårdsnr. 98, bruksnr. 1, Trøgstad store av skyld mark 12,50 et avtak for 20 år av mark 10,12, og deretter for bestandig et avtak av mark 9,62.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 3,49 for første halvår 1893.
I komitéforslaget for utdeling av jorden etterpå, ble mesteparten av det som var blitt ødelagt, lagt til Staten. En mindre bit ble lagt til det som ikke var blitt ødelagt. Totalt utgjorde dette 346 dekar fast mark. Av det gikk 16 % eller 56 dekar til den opprinnelige eieren, mens 84 % eller 346 dekar tilfalt Staten og ble en del av det som senere ble kalt Statsteig A.
Det ble således gjenvunnet et areal som var 52,7 dekar mindre enn det som gikk tapt. I 1895 kjøpte Tomas Råen i Sjøbygda. Han drev gården til han døde i 1914. Kjerstine solgte Råen i 1914 til Anton Bjartnes. Hun døde i 1937. Lovisa døde i 1960.
Ole Hegdal levde i Amerika. Han deltok aktivt i arbeidet blant norskamerikanerne.
Noter:
Dette var trolig Eleseus Ingvaldsen fra Fyksveet. Han hadde vært sammen med sin mor, Anne Olsdatter, og søster, Liva Ingvaldsdatter, men hadde tatt sjansen på å komme seg til lands
542
V E R D A L S B O K A
nordover. Og det greide han også. Han kom seg i land ved Haga. Og en stund etterpå snakket også Lovisa med de to kvinnene da torvstykkene de befant seg på, var så nære at de kunne snakke med hverandre.
2 Fra en artikkel i Nord-Trøndelag historielags årbok 1933.
3 Det kan ha vært Serianna Olsdatter fra Hegstadstuggu. Hun ble trukket opp gjennom et hull man brøt opp i taket for å få henne ut.
4 Dette var Gustav Stiklestads familie. De hadde bodd på Inderøya før de flyttet til Jermstad vestre.
5Dette tallet ble fastslått en god del senere enn da Ola Hegdal var på besøk i Verdal igjen. På den tiden var man fullstendig i villrede med hensyn til hvor mange som var omkommet. Sist i mai talte man faktisk om flere enn 120. Det offisielle tallet ble stående på 112, men et mer korrekt tall er 116.
6 Dette ble skrevet i Minneapolis i Minnesota i mai 1933.
TRØGSTAD VALD, FYKSVEET 106.2
Plassen
Fyksveet var egentlig en husmannsplass under Trøgstad lille. Opprinnelig var det flere Fyksveplasser. I 1865 var det hele fire stykker. I 1875 var det to. I 1891 var det bare en. Men så begynner problemene å melde seg. Av den grunn at Ove Nilsen Haugskott som foruten at han eide Kråg hvor han bodde, også eide Trøgstad lille, lå denne husmannsplassen under ham. Og han bodde på gårdsnummer 106. Følgelig fikk Trøgstad lille samme nummer som Kråg, men bruksnummer 2. Dermed ble Fyksveet plassert som husmannsplass under gårdsnummer 106, bruksnummer 2.
Men ikke nok med det. På et kart som ble gitt ut i 1883, ble vel grunnlagsmaterialet for utydelig skrevet. Da kartet ble trykket, tolket man navnet Fyksveet som Follosveet. Avstanden til Follo på kartet var bare et par centimeter. Og det navnet ble satt på kartet. Dette har gitt grunnlag for at man i ettertid delvis har kalt denne plassen for Follosveet, og delvis Follovald. Og det førte blant annet til at i Stortingsproposisjon nr. 20/1895 om Verdalsraset er husmannen her oppført som bosatt på Follovald, Kråg. Men det riktige er Trøg-stadvald, eller enda riktigere Lille Trøgstadvald.
Plassen lå på nordsiden av den gamle dalen etter Leiråa. Veien fra hovedveien mellom Stiklestad og Vuku tok av ved Follo. Den gikk rett sydover med Kråg og Eklosvedjan på vestsiden. Fyksveet lå på østsiden av veien akkurat der den svingte østover for å gå ned skråningen av det gamle dalføret. Etter all sannsynlighet dannet veien østgrensen for Trøgstadvaldet. Beliggenheten av Fyksveet tyder i hvert fall på det.
Som følge av at dette var en husmannsplass, er det ikke angitt noe areal.
I 1890 ble det sådd 0,33 hektoliter bygg og 1,33 hektoliter havre, og det ble satt 4 hektoliter poteter.
Pr. 1. januar 1891 ble husdyrene tellet, og da var det 2 storfe, 1 sau og 4 høns der.
I 1893 er det oppført to besetninger, en under Ingvald Johannessen, og en under Anne Olsdatter. Men disse var gift med hverandre. Ingvald hadde 1 ku og 3 småfe. Anne hadde 1 ku, 2 småfe og 1 gris. Tallet på høns er ukjent.1
Verdalsboka - 31
544
Folket
R A S I V E R D A L
Ingvald og Anne kom til Fyksveet før 1865. De er oppført på denne plassen både i 1865, 1875 og 1891. Da raset gikk, bodde følgende mennesker på Fyksveet:
Ingvald Johannessen, husmann, 61 år
Anne Olsdatter, kone, 49 år
Liva, datter, tjener, 28 år
Iver Anneus, sønn, snekker, inderst, 26 år
Eleseus, sønn, elev, 21 år
Arne Odinsen Frøset, dattersønn, 1 år
Ingvalds foreldre var Johannes Ellevsen Arstad og Marta Ellevsdatter.
Anne Olsdatter var fra Verdalsøra. Hennes foreldre var Ole Nilsen Opp-emsvald og Lisa Haldosdatter.
Liva hadde en sønn med Odin Frøset. De var ikke gift, så hun og sønnen bodde hjemme hos hennes foreldre. Odin Frøset var trolig identisk med den Odin Frøset som var handelsmann. Han var fra Leka.
Iver Anneus, eller bare Anneus som han ble kalt, var på snekkerarbeid på Volen 18. mai. Han ble tilbudt å overnatte der, men han ville hjem. Det var bare et kort stykke å gå. Og det ble hans død.
Hva som hendte
Også for folkene på denne plassen kom raset overraskende. Det er derfor litt vanskelig å avgjøre om plassen gikk ut i første eller andre del av raset. Fyksveet kan ha gått ut sist i andre del, men det er like så sannsynlig at den gikk ut forholdsvis tidlig i siste del.
Her overlevde tre mennesker, og en av de mest detaljerte og hjerteskjærende beskrivelser av hva som skjedde, har Liva Ingvaldsdatter gitt.2
«Vi våknet av et forferdelig bulder, og jeg for i den største forskrekkelse ut av sengen. Huset styrtet øyeblikkelig sammen, men jeg kom meg ut mellom to av stokkene i veggen. Utenfor var vi alle samlet, far, mor, mine to voksne brødre og barnet.
Men straks forsvant husrestene, og hele det stykket av jordskorpen hvor vi sto, for med skredet ned i dalen. Det gikk med lynende fart forbi høye, sorte leirvegger, inntil farten ble langsommere nede i dalbunnen.
Ennå holdt det torvstykket hvor vi befant oss, sammen. Men straks etter delte det seg i to deler, slik at far, min ene bror og barnet ble på den ene, og mor, min andre bror og jeg ble på det andre.
Vi ble på den måten skilt et stykke fra hverandre, men dog ikke svært langt.
En stund etter kom vi i sterkere fart igjen, og jeg så at det andre torvstykket ble sønderrevet. Far og min bror falt på kne og ropte til Gud om hjelp i sin
V E R D A L S B O K A 545
nød. Men straks etter sank de ned i leiren som lukket seg over dem. Jeg så en hånd stikke opp, og så forsvant alt.
Straks etter stanset vi, men vi visste ikke hvor vi var. Landskapet var så fullstendig forandret at jeg ikke kjente meg igjen.
Vi var omtrent 2 å 300 alen fra fast land på sydsiden av dalen, over alt omgitt av den bløte leirsuppen hvor vi ikke våget oss ut på.
Det var dog enkelte fastere partier nordover, og min bror forsøkte å nå fast grunn i den retningen. Han bega seg i vei, og jeg tapte ham snart av syne og har først nå fått høre at det lyktes ham å redde seg til Hagagården.4
Vi frøs forferdelig om natten da vi var i bare linnetet og våte og tilsølet av leirmassen. Mor led særlig meget av kulden. Hun måtte legge seg på marken, og jeg rev opp mose og la omkring henne, og jeg tror endog at hun sov litt en stund.
Vi skrek av og til og ropte om hjelp, og folk var også nede og så over til oss. Men de så antageligvis ingen råd for å redde oss, før kavalleristene kom om ettermiddagen og under ledelse av en offiser begynte å bære materialer og bygge bro.
Vi ble reddet omtrent klokken 4, og straks etter ble en pike fra naboplassen som sto i leiren et stykke fra oss, reddet.5
Jeg glemmer aldri den stund da jeg var vitne til min fars og brors dødsangst og så dem bli levende begravet i jordmassen.
Mor frøs tærne fordervet. Men nå er hun bedre da hun er under doktor-behandling.» Både Liva og hennes mor ble brakt til et provisorisk sykehus som var blitt opprettet på Øvre Skjørdal.
Som det gikk frem av Livas beretning, berget også hennes bror. Det var Eleseus. Broren som omkom, var Iver Anneus.
Døde:
INGVALD JOHANNESSEN FYKSVEET, født 1821 IVER ANNEUS INGVALDSEN FYKSVEET, født 1867 ARNE ODINSEN FYKSVEET, født 1892
Ingvald ble gjenfunnet på sydsiden og ble begravet på Lysthaugen 4. juni. Dattersønnen Arne Odinsen ble funnet i april året etter. Han ble begravet på
Lysthaugen samme måned. Begge to ble jordfestet 19. mai 1894.
Iver Anneus ble ikke gjenfunnet. Men det drev i land et lik av en mannsperson på Ytterøya senere, og man mener at det var han. Dette liket ble begravet der.
Alle husdyrene strøk med.
Jorden som gikk med, ble regnet sammen med den jorden som gikk tapt under Trøgstad lille.
546
R A S I V E R D A L
Etterpå
V E R D A L S B O K A 547
Anne Olsdatter ble tildelt en erstatning på kr. 950. Forslaget gikk ut på kr. 1.150. Hun fikk 100 kroner i forskudd.
Eleseus Ingvaldsen fikk kr. 120. Han kalles fremdeles for elev. Han fikk 60 kroner i forskudd.
Liva Ingvaldsdatter fikk kr. 250, og av det fikk hun 50 kroner i forskudd. Det ser ut til at de gjenlevende delvis benyttet etternavnet Trøgstad.
Anne Olsdatter bodde i 1900 på Maritvoll lille på Verdalsøra sammen med en datterdatter, Ingrid Amalie Trøgstad. Hun var Livas datter, og var født i 1895. Anne døde i 1907.
Liva Ingvaldsdatter giftet seg ikke. Hun var budeie på Slottet (Haug) i 1900. Hun døde i 1902.
Eleseus Ingvaldsen Trøgstad ble gift tre ganger, første gang i 1899 med Inga Marie Mortensdatter Sandnes, andre gang i 1906 med Maren Anna Lorntsdatter Grande fra Røra, og tredje gang i 1916 med Maren Eline Ingvardsdatter Lund. Han var by gartner i Trondheim. Han døde i 1950.
Noter:
1I de offisielle listene er Ingvald og Anne ført opp hver for seg. Anne er ført opp som husmannsenke under Kråg. Men enke ble hun ikke før etter raset. Hvorfor de to er ført opp hver for seg, er ikke oppgitt. Muligens har det sammenheng med at listene ble satt opp etter raset.
2Denne beskrivelsen ble gitt til Dagspostens medarbeider umiddelbart etter raset. Den er blitt gjengitt flere steder etterpå.
1 alen = 0,60 meter. De befant seg altså omkring 150 meter fra land.
4 Dette ble skrevet 21. mai.
548
R A S I V E R D A L
5 Det var Hanna Olausdatter fra Trøgstad lille søndre.
ØSTGÅRD 128.1
Gården
Østgård er opprinnelig en av Sundby gårdene. Men allerede på 1500-tallet ble navnet forvrengt fra «øverste gården i Sundby« til det navnet den har i dag.
Mot nord grenset gården mot Melby. Mot øst lå høydene med Melbygraven som ikke ble berørt av raset. Mot syd lå Sundby østre. Men valdet strakte seg nordvestover ut på det elvenesset Verdalselven dannet da den gjorde sin sving mot nord under Eklomelen. Denne delen av valdet var lavtliggende.
Det fantes visstnok ingen husmannsplasser på Østgårdsvaldet ute på dette nesset. Østgård var før utraset en rimelig stor gård. Etter raset ble arealet beregnet til å ha vært 410,41 dekar. Da ble imidlertid en del skog som lå utenfor det berørte området, ikke tatt med. Av dette var 185,92 dekar dyrket jord. 144,98 dekar var skog, 59,1 dekar var eng, 16,82 dekar var annen udyrket mark, mens 3,59 dekar var veier og bebyggelse. Matrikkelskylden var 30 mark 07 øre.
Utsæden var i 1890 3,5 hektoliter bygg, 18 hektoliter havre og 18 hektoliter poteter. Det fantes en kjøkkenhage på 1 ar. Videre fantes det på gården
I radsåmaskin, 1 fire-hjult og 4 to-hjulte vogner.
januar 1891 var det 2 hester, 9 storfe, 18 sauer, 8 geiter, 3 griser og II høns på gården.
Hvor stort tallet på husdyr var i 1893, er ukjent, men trolig var det nokså likt antallet i 1891. Men ingen dyr gikk tapt i raset.
Folket
Ole Olsen Lunden kjøpte Østgård i 1875. Han var da gift med Oline Ols-datter. Oline døde i april 1893, altså en måned før raset. Når det står i de offisielle listene at Ole Olsen bodde på gården sammen med sin kone da raset gikk, er det feil.
Da raset gikk, bodde han sammen med 1 barn og 3 tjenere på gården.
Ole Olsen, gårdbruker, 61 år
Ole Olsen, sønn, 18 år
tre tjenere
Ole Olsen var født på Lunden. Hans foreldre var Ole Olsen og Marta Ols-datter Lunden.
ØSTGÅRD 128.1
R A S I V E R D A L 551
Østgård ligger inneklemt mellom Melby og Sundby østre. Valdet nådde ned til elven mellom Hagaenget og Melbynesset. Denne smale kilen ble overslammet av leirsuppe.
Oline Olsdatter var fra Breding. Hennes foreldres navn var Ole Olsen og Kirsti Olsdatter Breding. Hvem de tre tjenerne var, har det ikke lyktes å finne ut.
Hva som skjedde
Østgård lå sammen med Sundby østre og Sundby vestre på et terrassetrinn godt over det nivå rasmassene nådde. Husene her var derfor aldri truet.
552
V E R D A L S B O K A
Men den delen av valdet som lå nede på den laveste elvesletten, ble fullstendig overslammet. På det dypeste er det her tale om en mektighet av leirmasse på mer enn 10 meter. Heldigvis lå det ingen hus- mannsplasser her nede.
Sønnen på Østgård, Ole Olsen, har gitt en beskrivelse av hvordan han opplevde redselsnatten:1
u
«Jeg våknet ved 1/2 2 om natta ved at noen kastet småstein på loftsvinduet. Da jeg så ut, sto ei blodig, halvt påkledd kone, Guruanna Mikkelsen, nede i gården. Hun ropte opp og ba meg redde barna sine, som lå nede i leirmassene. Mannen var borte på
arbeid, så hun hadde vært alene heime 0 ne oisdatter Østgård. Hun med 4 barn da raset kom.
Med ubendig døde t april 1893, altså før raset. kraft ble stua ført av sted inntil den brakk
Trolig er gutten Ole Olsen d.y. tvert over. Senga med Guruanna og det
minste barnet drev ut gjennom veggen og fløt på leirsuppa helt til den tørnet mot fast grunn nedenfor Østgård. Der kvelvet senga, og Guruanna mistet barnet som ble borte. Selv kom hun seg i land og prøvde etter beste evne å finne barna, men måtte snart gi opp letinga og springe opp til gården etter folk.
Da jeg kom ut etter å ha fått på meg litt klær, gikk hus og trær med hurtig-togsfart ned gjennom dalen. Røyk, larm og ei underlig lukt fulgte raset. Straks jeg kom ned til leirsuppa, hørte jeg barneskrik fra husrester nede i gjørma, men senere ble det stille. Jeg prøvde etter alle måter å komme ut til stedet, men leira ble for dyp. Og således måtte jeg gå heim med uforrettet sak. Men jeg fortalte ikke mora hva jeg hadde hørt.
Heime var stua full av folk som hadde kommet seg fra raset med livet i behold. De hadde lite klær på seg, og således måtte vi finne fram de klær vi kunne unnvære. Snart var redningsarbeidet i full gang over alt. Innen kvelden kom hadde vi funnet alle fire barna til Guruanna, men alle var døde.
Lenger nede reddet vi en mann som satt på mønet av stua si. Det var bonden Ove Haugskott på gården Kråg. Det var forresten ikke lenge siden Haugskott hadde kjøpt denne eiendommen. Den tidligere eier skjønte at grunnen var usikker, da jernstauren en gang forsvant ned gjennom jorda av egen tyngde. Og dette var årsakene til at gården ble solgt.2Det viste seg oftest at de som hadde kommet seg opp på lofta ble reddet. En berget seg således med å gå opp gjennom murpipa. Enkelte hus gikk ganske hele med raset, mens andre ble knust til pinneved eller forsvant i dypet.
R A S I V E R D A L 553
Selve raset varte knapt 1/2 time, men virkningen var forferdelig. Over alt hørte vi folk som ropte om hjelp, og skrik og brøl fra dyr. Ja, også fra undergrunnen - fra begravede hus, hørtes rop, hanegal og raut av dyr.»
Østgård fikk ødelagt et areal på 157,5 dekar. Av dette var 98,4 dekar dyrket jord og 59,1 dekar eng.
Dette utgjorde 11/20 av den gamle verdien.
Jordverdien før raset ble satt til kr.
10.000. Verdien etter skaden ble satt til kr. 4.500. Tapet var således på 5.500 kroner.
Eiendommen ellers sto i kr. 12.500. Her ble skaden satt til kr. 6.000, slik at det som ble igjen, var verdt kr. 6.500.
Ole Olsen Østgård d.y. og Marta Johanne
sdatter Volen. Hun var på Volen da Vukusjøen Etterpå
dannet seg.
Som nevnt ovenfor, kom ingen av folkene på gården til skade. Det vil si,
de fikk ingen fysiske skader, men hvor vidt hendelsen ga seg utslag i nervøsitet og lignende i ettertid, er ukjent.
Ole Olsen Østgård fikk etterpå kr. 3.130 i erstatning.
Han fikk ikke noe forskudd. Men i Forvaltningskomitéens protokoll står det 31. januar 1894 at han 19.7 hadde søkt om en tildeling på kr. 190 til innkjøp av mat. Han hadde fått kr. 100. Nå ble det bestemt at disse 100 kronene skulle være en gave.
I 1895 ble skylden fastsatt slik for Østgård:
Gårdsnr. 128, bruksnr. 1, Østgård av skyld mark 14,19 et avtak for 20 år av mark 7,80, og deretter for bestandig et avtak av mark 7,02.
For denne gården medførte det en reduksjon av veiskatten på kr. 2,69 for første halvår 1893.
Jorden som ble ødelagt, ble delt i tre teiger. Totalt utgjorde det ødelagte arealet 157,5 dekar. To teiger ble utlagt til eieren. En liten teig lå ved den urørte jorden. En annen teig lå vest for jorden til Sundby østre ved ferge-veien. Denne teigen kaltes Hamlenteigen. Tilsammen utgjorde disse to 137,5 dekar. Av dette var 17 dekar elvebredd og sandører. I tillegg kom 17,5 dekar
Østgård sett fra sydøst i 1929. Foto: Henning Anderson.
elveleie. Staten fikk utlagt 20 dekar i det som ble kalt Triangelet. Dette ble senere en del av Statsteig A.
Ole Olsen Østgård overdro gården i 1900 til sin sønn som også hette Ole Olsen Østgård.
Ole Olsen den eldre døde i 1901.
Ole Olsen den yngre giftet seg med Marta Johannesdatter Volen. Han døde på Østgård i 1966.
Noter:
1 Dette er et intervju med Ole Olsen Østgård gjort av Arnolf Lyngstad. Intervjuet ble trykket i Bakketuns julehefte 1953. Her er bare gjengitt Ole Olsens opplevelser.
R A S I V E R D A L 555
2 Det var Johan Gran som var på Kråg før Ove Haugskott. Men han eide ikke gården. Eieren var Anton B. Monrad.
Men Johan Gran var muligens leilending der.
ANDRE GÅRDER SOM FIKK SKADER VED RASET
Rundt leirsjøen lå en rekke gårder som fikk skader på sin jord, men som ikke er tatt med blant de gårdene som er behandlet hver for seg. Årsakene kan være at skaden var så pass liten, eller at gårdene ikke ble ansett for å være i fare.
I det etterfølgende vil de bli behandlet summarisk i rekkefølge av matrik-kelnumrene.
Fæby 23.1
Eier av Fæby var Martin Eggen. Før ulykken var han varaordfører, men etter at ordføreren, Andreas Tessem, omkom, måtte Martin Eggen overta dette vervet.
Fæby fikk ødelagt 408 dekar jord ved overslamming. Av dette var bare 14,3 dekar dyrket jord. Resten, 393,7 dekar, var skog. Og skogen var stort sett olderskog.
Jordverdien før raset sto i kr. 22.500. Skaden ble vurdert til kr. 4.500, slik at den nye verdien ble kr. 18.000.
Eiendommen forøvrig ble satt ned med kr. 3.900 fra kr. 25.000 til kr. 21.100. Skyldfastsettelsen i 1895 ga følgende resultat for Fæby: Gårdsnr. 23, bruksnr. 1, Fæby av skyld mark 25,89 et avtak for 10 år av mark 5,18.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,79 for første halvår 1893.
Overslammingen medførte ingen grenseforandringer for gården, og ingen ting ble overtatt til utlegging etterpå.
Martin Eggen ble tildelt en erstatning på kr. 2.160.
En husmannsplass under gården fikk også noe skade. Husmannen der, Ole Iversen, ble etterpå tilkjent kr. 200 i erstatning. Forslaget gikk ut på kr. 150.
Estvoll, Fæby 23.3
Dette var en utskilt part av Fæby. Eier i 1893 var Sefanias Sevaldsen.
Denne gården fikk ødelagt et mindre stykke utmark på 19,7 dekar. Jordverdien ble satt ned med kr. 200 fra kr. 1.500 til kr. 1.300.
Eiendommen forøvrig sto før ulykken i kr. 1.700. Skaden ble satt til kr. 120, slik at den nye verdien ble kr. 1.580.
I 1895 ble skylden fastsatt slik:
R A S I V E R D A L 557
fikk
fikk
Gårdsnr. 23, bruksnr. 3, Estvoll av skyld mark 1,74 et avtak for 10 år av mark 0,23. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,08 for første halvår 1893. For skaden Sefanias Sevaldsen kr. 290 i erstatning. Han 50 kroner i forskudd.
Holmsveet, Haug 24.5
Holmsveet var en av de mange partene gården Haug var blitt delt inn i 1783. Senere ble Holmsveet ytterligere delt, og denne parten ble kalt Holmsveet vestre.
Eier i 1893 var J. Skavhaug.
Heller ikke Holmsveet vestre fikk noen skade som følge av overslamming. Derimot besto skaden i de følger elven gjorde da den var på vei inn i Kvisla. Blant annet ble veien ødelagt.
fikk
Dette medførte ingen reduksjon av skylden.
Men J. Skavhaug kr. 80 i erstatning. Hele beløpet ble betalt ut som forskudd.
Hegstad 31.1
Hegstadvaldet ble ikke så lite berørt av leirmassene. Deler av dette valdet lå nemlig nede på elvesletten.
Eier av Hegstad i 1893 var Anneus Ellefsen Hegstad.
De arealene som ble ødelagt, utgjorde en så pass stor del av jorden at det ble foretatt fullstendige beregninger av arealene før raset.
Totalarealet var 462,3 dekar. Av dette var 257 dekar dyrket jord, 127 dekar skog, 52,85 dekar annen udyrket mark, 21,7 dekar eng, og 3,75 dekar veier og bebyggelse.
Arealet som ble ødelagt var på 159,5 dekar. Hele 137,8 dekar av dette var dyrket mark. 21,7 dekar var eng.
Inne på dette området lå husmannsplassen Hegstadstuggu som ble fullstendig begravet. (Se under Hegstadstuggu.)
Dette medførte en avfelling av skylden i 1895:
Gårdsnr. 31, bruksnr. 1 Hegstad av skyld mark 18,91 et avtak for 20 år av mark 9,45, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,51.
fikk
Det ga en reduksjon av veiskatten på kr. 3,26 for første halvår 1893.
fikk
Etterpå eieren utlagt hele det ødelagte arealet. I tillegg lå 17 dekar som elveleie. Elven representerte en stor fare mot valdet, og det ble i tiden som fulgte foretatt en hel del
ffoirkbykgninger langs denne strekningen. Anneus Ellefsen kr. 3.100 i erfstiaktnking. Han
kr. 500 i forskudd. På kåret på Hegstad bodde Oline Olsdatter. Hun en erstatning på
558
V E R D A L S B O K A
kr. 200. Videre ble hun foreslått en årlig livrente på kr. 200. At hun fikk en årlig livrente, skyldtes at det ville bli vanskelig for eieren av gården å oppfylle kårforliktelsene da så store arealer med dyrket jord gikk tapt.
En Guruanna, trolig Olsdatter, var tjener på Hegstad. Hun fikk kr. 100 i bidrag.
Nessmoen 118.2
Nessmoen var en liten eiendom som var blitt skilt ut fra Ness vestre i 1877. Eiendomsforholdene her var noe innfløkt. Eiendommen var delt i to. Den ene delen lå øst for Ness mellom ovenfor Leirfallaunet. Den andre delen som ikke var sammenhengende med resten av eiendommen, lå nede på sletten, antageligvis helt ved elven.
Eier av Nessmoen i 1893 var Johannes Roaldsen. Det var forøvrig han som kjøpte bruket i 1877.
Etter ulykken ble arealet fastslått å ha vært tilsammen 68,05 dekar. Av dette var 63,69 dyrket mark, 3 dekar eng, og 1,36 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 1 mark 60 øre.
Husene på gården ble overhodet ikke berørt. Til det lå de for høyt oppe i terrenget. Derimot ble hele den biten som lå nede på elvesletten, dekket av tykke leirlag. Dette omfattet 34,5 dekar av den dyrkede jorden. Biten på 3 dekar eng forsvant også.
Dette tilsvarte 1/2 av arealet.
Før ulykken var jorden verdsatt til kr. 1.720. Skaden tilsvarte akkurat halvparten, kr. 860.
Eiendommen forøvrig fikk et noe mindre tap. Før skaden sto den i kr. 2.200. Etterpå var den verd kr. 1.300, slik at tapet utgjorde kr. 900. I erstatning fikk Johannes Roaldsen kr. 670. Han fikk 100 kroner i forskudd. I 1895 ble skylden avfeit slik:
Gårdsnr. 118, bruksnr. 2, Nessmoen av skyld mark 1,60 et avtak for 20 år av mark 0,80, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,70.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr, 0,28 for første halvår 1893.
Den ødelagte jorden var 37,5 dekar. 32,4 dekar ble utlagt til eieren igjen. Dette var 5,1 dekar mindre enn hva som ble ødelagt. Jorden lå på begge sider av Jåmtlandsveien.
Skjerdal østre 120.1
Bare mindre deler av denne eiendommen ble berørt av skredet. Husene lå i trygg avstand fra leirflommen. Eier i 1893 var lærer Anders Balgård. Anders Balgård kom i kraft av sin posisjon i bygden til å spille en meget viktig rolle i det arbeidet som måtte utføres etter raset. Han var blant annet medlem av den utdelingskomitéen som hadde ansvaret for sydsiden av elven.
Bare 9,8 dekar eng ble overslammet.
R A S I V E R D A L 559
I brøk ble dette beregnet til 1/33.
Dette medførte et verdifall av jorden på 150 kroner fra kr. 5.000 til kr. 4.850.
Gården ellers gikk også ned med kr. 150 fra kr, 6.200 til kr. 6.050. Skylden ble fastsatt slik i 1895:
Gårdsnr. 120, bruksnr. 1, Skjørdalen østre av skyld mark 6,25 et avtak for 20 år av mark 0,19, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,17.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,07 for første halvår 1893.
Jordtapet på 9,8 dekar ble nesten i sin helhet tilbakeført til eieren. Anders Balgård fikk utlagt 9,4 dekar. Dette var 0,4 dekar mindre enn hva han hadde mistet. Men han fikk 0,6 dekar av den ødelagte jorden til Ness østre.
I erstatning fikk han kr. 80.
Bjørkeri 121.1 - Hammelen 123.1
Eier av Bjørken i 1893 var Martin Toresen. I likhet med naboen på Skjør-dal østre var Martin Bjørken en betrodd mann i bygden, og han deltok aktivt i hjelpearbeidet etter raset. Martin Bjørken fikk varsel om raset på en noe merkelig måte.1En av hans slektninger, Ole Andersen Hagahammelen, hørte lyden fra raset. Han trodde at det var en oppfyllelse av spådommen om at Bjørkvatnet skulle bryte gjennom og komme som en flodbølge ned mot Nessbygden. Han kommanderte sin familie om å komme seg i sikkerhet. Selv sprang han bort til husmannsplassen Skruddu under Bjørken.
Ole Lassesen Skruddu som også hadde hørt denne spådommen om Bjørkvatnet, la i vei sammen med Ole Andersen for å varsle på Bjørken. Kom vatnet, ville også Bjørken bli tatt, mente de.
Men Martin Bjørken trodde ikke noe på dette, og da han hørte at den sterke lyden kom fra motsatt retning, sprang han ut på kanten for å se. Og dermed så han raset. De to kallene sprang imidlertid til skogs, for de var fullstendig overbevist om at det var Bjørkvatnet som var på vei nedover. Først langt på dag fant man dem inne i skogen, fullstendig forstyrret. Martin Bjørken hentet ut to hester og sendte sine to sønner, Teodor som var 17 år, og John som var 10 år, for å varsle der Martin mente faren var størst. Teodor skulle ri til Lunden, og John skulle ri til Ness østre.
Ingen kom frem før rasbølgen hadde tatt husene.
John fortalte at han hadde kommet frem til Tjyvhaugberget ved Skjørdal da rasbølgen tok Ness. Han snudde derfor og red tilbake.
Martin selv dro øyeblikkelig ned til leirsjøen for å hjelpe folk som var tatt av raset. Og blant andre fikk han familien til Ole Andersen velberget i land. De hadde ikke rukket å komme seg unna før leirbølgen fylte huset.
I mens hadde de folkene som var igjen på Bjørken satt i gang forberedelser
560
V E R D A L S B O K A
for å hjelpe folk. Ute i badstuen ble det fyrt opp og gjort klart til vasking av folk. Og også inne på kjøkkenet ble det satt inn et sauekar som ble benyttet til vasking av halvdøde mennesker.
Det var etter en tid fullt over alt. 9 - 10 mennesker ble tatt inn og vasket. Og klær ble delt ut, for alle var bare iført nattklærne.
Martin sto på hele dagen og flere dager videre fremover. Han var som nevnt ovenfor, en av bygdens mest betrodde menn, og han fikk ansvaret for organisering av hjelpearbeidet i denne delen av bygden.
I beretningene om hva som ble iakttatt 18. mai vedrørende at elven var leirfylt og grå, omfatter dette også et par smågutter fra Bjørken. En av guttene var liten. Det var den ovenfor nevnte John. Den andre var den 17 år gamle Teodor. Det var disse to som var nede ved elven for å prøve fiskelykken. De skulle sette reiver eller vader. Men elven var så full av leire at de måtte gi det opp. John fortalte at den var tykk som graut.
Martin Bjørken eide også en del av Sundbyaunet. Også denne eiendommen kaltes Hammelen. Dette var imidlertid Sundbyhammelen. Den andre var Hagahammelen. Ved beregningen av skaden ble ikke Bjørken og Hammelen skilt fra hverandre, slik at det ikke er mulig å fastslå hvor mye av hver enkelt som ble ødelagt. Men Hammelen var fullstendig dekket av tykke leirlag.
Alt i alt ble 101,4 dekar dekket. Av dette var 62 dekar dyrket jord, og 39,4 dekar var eng.
Dette utgjorde 2/11 av jorden.
Jordverdien var før ulykken kr. 11.050. Skaden ble satt til kr. 2.000. Igjen var da kr. 9.050.
Resten av eiendommen var verd 14.000. Her ble skaden taksert til kr. 2.000, slik at det sto kr. 12.000 igjen.
Ved avfellingen i 1895 ble de to delene vurdert hver for seg:
Gårdsnr. 121, bruksnr. 1, Bjørken av skyld mark 12,51 et avtak for 20 år av mark 2,24, og deretter for bestandig et avtak av mark 2,05.
For Bjørken ga dette en reduksjon av veiskatten på kr. 0,79 for første halvår 1893.
Gårdsnr. 123, bruksnr. 1, Hammelen av skyld mark 1,21 et avtak for 20 år av mark 1,21, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,09.
For Hammelen betød dette en reduksjon av veiskatten på kr. 0,42 for første halvår 1893. Det tapte arealet utgjorde 101,4 dekar. Tilbakeført ble 77 dekar, altså 23,4 mindre enn det som ble ødelagt.
Martin Toresen Bjørken fikk kr. 1.500 i erstatning.
Kårkona på gården, Lor ent se Johnsdatter, fikk også 100 kroner i erstatning. Det ble også utbetalt et forskudd på kr. 25. Videre ble hun foreslått en årlig livrente på kr. 100.
Leirfallkålen østre 259.1
R A S I V E R D A L 561
Dette var en av de tre partene Leirfallkålen var delt inn i. Denne parten ble ikke berørt i noen særlig stor grad. Husene lå høyt oppe på en bakke og var ikke utsatt i det hele tatt. Eier av gården i 1893 var Mikal Pedersen. I likhet med flere andre i dette nabolaget kom Mikal Kålen til å spille en viktig rolle i administrasjonen av hva som skjedde i de nærmeste dagene etter raset.
15,7 dekar areal ble ødelagt. 3,9 dekar var dyrket jord. 11,8 dekar var skog og havning. Dette tilsvarte 1/14 av gården.
Verdifallet av jorden ble kr. 200 fra kr. 2.800 til kr. 2.600. Eiendommen forøvrig fikk et tilsvarende verdifall fra kr. 4.500 til kr. 4.300. Skylden ble avfeit på følgende måte i 1895:
Gårdsnr. 259, bruksnr. 1, Leirfallkålen østre av skyld mark 3,13 et avtak for 20 år av mark 0,22, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,21.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,08 for første halvår 1893.
Denne skaden ga ikke grunnlag for større erstatningsutbetaling enn kr. 150 til Mikal Pedersen Kålen.
Av det ødelagte området på 15,7 dekar ble 15 dekar tilbakeført til gården. Dette var 0,7 dekar mindre enn hva som hadde gått tapt.
Leirfallkålen mellom 259.2
Som navnet sier var dette den midterste av de tre partene Leirfallkålen var delt inn i. På denne lå husene lavere enn Leirfallkålen østre, men ikke så lavt at leirmassene nådde opp til dem. Det var dog ikke tale om så veldig mange metrene i avstand.
Eier i 1893 var kirkesanger og lærer Erik Lar ss en.
Også Erik Larsen ble en meget benyttet mann i arbeidet etter raset. Han ble etter tillatelse fra skoledirektøren tatt ut av sin jobb som lærer og brukt til å administrere hjelpearbeidet på sydsiden av elven.
5,9 dekar dyrket jord, 3,9 dekar eng og 5,9 dekar skog og havning, tilsam-men 15,7 dekar, ble dekket av leire.
I og med at gården bare var av beskjeden størrelse, utgjorde dette 1/5 av arealet. Jordverdien hadde før raset vært kr. 1.650. Tilsvarende kr. 330 gikk tapt, slik at det ble igjen jord til en verdi av kr. 1.320.
Eiendommen forøvrig ble gitt et verditap av kr. 350 slik at den gikk ned fra kr. 2.200 til kr. 1.850.
Erik Larsen fikk kr. 180 i erstatning for sitt tap. Skylden ble avfeit i 1895 slik:
Gårdsnr. 259, bruksnr. 2, Leirfallkålen mellom av skyld mark 1,94 et av
562
V E R D A L S B O K A
tak for 20 år av mark 0,39, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,34. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,13 for første halvår 1893.
Den ødelagte jorden ble utlagt i sammenheng med det som var igjen til eieren. Det tapte arealet var 15,7 dekar. Det tilbakeførte var på 15 dekar, altså 0,7 dekar mindre.
Leirfall østre 260.1
Bare mindre deler av dette valdet nådde ned til elvesletten. Følgelig ble skadene bare begrenset.
Eiere av Leirfall østre i 1893 var Sefanias og Gustav Ellingsønner. Begge disse utmerket seg i redningsarbeidet på en slik måte at de ble tildelt rednings-medaljen for sin innsats. (Se under Redningsarbeidet og Medaljer.)
Gården mistet et areal på 25,6 dekar. Av dette var 20,7 dekar dyrket jord og 4,9 dekar eng.
I brøk ble dette beregnet til 1/19 av arealet.
Før raset hadde jordverdien vært kr. 8.200. Tapet ble satt til kr. 915. Den nye verdien ble således kr. 7.285.
Eiendommen forøvrig sto i kr. 10.200. Den ble satt ned med kr. 950 til kr. 9.250.
Sefanias og Gustav fikk kr. 480 i erstatning. I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 260, bruksnr. 1, Leirfall østre av skyld mark 11,90 et avtak for 20 år av mark 1,32, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,20.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,46 for første halvår 1893.
Den ødelagte jorden på 25,6 dekar ble med unntak av 2,1 dekar, altså 23,5 dekar, utlagt til eierne sammenhengende med resten av jorden.
Leirfall vestre 261.1
Leirfall vestre hadde et noe større areal nede på elvesletten. Deriblant hadde den to husmannsplasser der. Disse het begge to Brugjerdet. Begge ble ødelagt. (Se under Brugjerdet I og Brugjerdet II.) Jorden som ble ødelagt, tilhørte imidlertid Leirfall vestre. Eier av gården i 1893 var Peder Ellingsen.
Arealet som gikk med var 104,3 dekar. Av dette var 68,9 dekar dyrket jord, 15,7 dekar eng og 19,7 dekar skog og havning. Dette tilsvarte 1/4 av jorden.
Denne skaden førte til et verditap av jorden på kr. 3.200 fra kr. 12.800 til kr. 9.600. Eiendommen forøvrig falt også med kr. 3.200 fra kr. 16.000 til kr. 12.800. For tapet fikk Peter Ellingsen kr. 1.600 i erstatning. Som følge av dette ble skylden redusert slik i 1895:
R A S I V E R D A L 563
Gårdsnr. 261, bruksnr. 1, Leirfall vestre av skyld mark 18,77 et avtak for 20 år av mark 4,69, og deretter for bestandig et avtak av mark 4,19.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,62 for første halvår 1893.
Jorden ble tilbakeført i to teiger til eieren. Disse lå sammenhengende med det som ikke var blitt ødelagt. Totalt ble 104,3 dekar dekket av leirmassene. Utlagt ble 95 dekar, altså 9,3 dekar mindre enn det tapte.
Vinne 262.1
I likhet med de andre gårdene oppe på denne terrassen var Vinne aldri utsatt selv om ryktene, da de florerte som verst, ville ha det til at elven kom til å grave ut hele terrassen. Eier av Vinne var Olaus Ellingsen. Han og hans to brødre på Leirfall østre deltok med livet som innsats i redningsarbeidet. For dette ble alle tre tildelt redningsmedaljen. (Se under Redningsarbeidet og Medaljer.)
Bare en mindre del av gården lå nede på elvesletten. Tilsammen ble 54,1 dekar overslammet av leire. Av dette var 29,5 dekar dyrket jord. 24,6 dekar var eng.
1/8 av jorden gikk med.
Jordverdien var før raset kr. 8.650. Tapet ble satt til kr. 1.080. Igjen sto det da kr. 7.570. Verditapet forøvrig ble satt til kr. 1.100. Dermed sank verdien fra kr. 11.500 til kr. 10.400. Olaus Vinne fikk kr. 650 i erstatning. Skylden fikk følgende forandring i 1895:
Gårdsnr. 262, bruksnr. 1, Vinne av skyld mark 12,22 et avtak for 20 år av mark 1,53, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,38.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,53 for første halvår 1893.
Av den skadede jorden på 54,1 dekar ble 49,5 dekar utlagt til gården. Dette var 4,6 dekar mindre enn det som ble ødelagt.
By nordre østre 264.2 Peder Tomassen var eier av denne gården.
Den fikk bare beskjedne skader nede ved elven. 2 dekar dyrket jord og 4,9 dekar skog og havning, tilsammen 5,9 dekar, ble tildekket av et tynt leirlag. Dette tilsvarte bare 1/50 av jorden.
Tapet av jorden ble satt til kr. 110. Før raset hadde jorden stått i kr. 5.325. Nå ble den satt ned til kr. 5.215. Eiendommen forøvrig ble satt ned med kr. 100 fra kr. 6.500 til kr. 6.400. For dette tapet fikk Peder Tomassen By kr. 80 i erstatning. Skylden ble forandret slik i 1895:
Gårdsnr. 264, bruksnr. 2, By nordre østre av skyld mark 7,41 et avtak
Verdalsboka - 32
564
V E R D A L S B O K A
for 5 år av mark 0,66, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,65. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,23 for første halvår 1893. Her var det aldri tale om at jorden skulle under statlig forvaltning.
Voll 264.3
Voll var en liten eiendom som var blitt utskilt fra By nordre østre i 1880. Eier var Laurits Kristian Larsen.
Eiendommen lå slik til at den ble berørt av leiren.
Skaden omfattet 19,7 dekar hvorav 7,9 dekar var dyrket jord, og 11,8 dekar var skog og havning.
Dette tilsvarte 3/11 av jorden.
Jorden var før dette verdt kr. 1.100. Nå ble den satt til kr. 800, slik at tapet ble kr. 300. Forøvrig fikk eiendommen en verdireduksjon av kr. 150 fra kr. 1.700 til kr. 1.550.
Erstatningsbeløpet ble satt til kr. 280. Av dette ble kr. 140 betalt ut som forskudd.
Selv om dette bare var en liten eiendom, var den skyldsatt, og dermed ble den gitt ny vurdering i 1895:
Gårdsnr. 264, bruksnr. 3, Voll av skyld mark 0,76 et avtak for 10 år av mark 0,21. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,07 for første halvår 1893. Jorden ble aldri satt under Statens forvaltning.
By søndre 265.1
By søndre nådde ned til elven langt nord på valdet. Dermed ble gården så vidt det var berørt av raset. Men skaden var ikke omfattende, og jorden ble ikke vurdert lagt under Staten.
Eieren av gården var i 1893 Martin Fredrik Georgsen By. Han deltok forøvrig i redningsarbeidet. (Se under Redningsarbeidet.)
Skaden på jorden omfattet 49,2 dekar. Av dette var 19,7 dekar dyrket jord. Resten, 29,5 dekar, var skog og havning.
Dette utgjorde 1/7 av gårdens jord.
Jorden ble satt ned i verdi med kr. 1.020 fra kr. 7.100 til kr. 6.080. Eiendommen forøvrig ble satt ned med kr. 700 fra kr. 9.000 til kr. 8.300. Martin By skrev i anledning erstatningene som skulle deles ut følgende brev til Velferdskomitéen: 2
Til Velferdskomitéen Verdalen
Da jeg har brakt i erfaring at alle dem som har lidt tap av jord ved jordskredet, de største med de minste.3Vil jeg også ikke unnlate å oppgi en del som har forvoldt meg skade hvilket jeg fra først av ikke hadde tenkt.
R A S I V E R D A L 565
Arealet kan jeg ikke vite så nøye da jeg har en del jord på den andre siden av elven som grenser mot Fæby, og som var bevokset med skog. Likeledes er det ca. en 3 mål på søndre siden av elven som er overflødd av leire, men som er slåtteland. Det hele antar jeg er mellom 20 og 30 mål. By i Verdalen 29. juni 1893. Martin Fr. Bye
På baksiden er det gjort følgende tilføyelse:
Jeg hadde nær glemt å anføre den risiko jeg har med krøtterne nede ved elven. Forleden dag kom en ku ut på leiret og ble liggende nedi. Hadde det ikke vært folk å samle i all hast, så hadde jeg mistet den på øyeblikket.
Martin F. Bye
Martin Georgsen By fikk kr. 460 i erstatning. Han fikk 200 kroner i forskudd. Skylden ble forandret på følgende vis i 1895:
Gårdsnr. 265, bruksnr. 1, By søndre av skyld mark 12,19 et avtak for 10 år av mark 1,74, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,19. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,60 for første halvår 1893.
Storøra, By søndre 264.4
Som navnet indikerer, lå denne eiendommen helt nede ved elven. Den ble utskilt som egen eiendom i 1888. Eier i 1893 var Elias Eliassen.
Eiendommen var i utgangspunktet liten, og selv om arealet som ble berørt, bare omfattet 44,3 dekar, utgjorde dette 1/3 av jorden. 5,9 dekar var dyrket jord, 8,9 dekar var eng, og 29,5 dekar var skog og havning.
Elias Eliassen fikk kr. 650 i erstatning. Av dette fikk han som forskudd kr. 150. Skylden ble forandret slik i 1895:
Gårdsnr. 265, bruksnr. 4, Storøra av skyld mark 0,64 et avtak for 10 år av mark 0,21. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,07 for første halvår 1893. Heller ikke her var det aktuelt å legge noe under Statens forvaltning.
Noter:
1 Opplysninger ved Åse Røstad.
2 Språket er modernisert.
3 Her mangler en setning i brevet.
GÅRDER - BRUK - PLASSER SOM FIKK SKADE VED VUKUSJØEN
Bruket
AUSKIN, AUSKINNESSET SØNDRE 138.2
Auskinnesset var en husmannsplass under Reppe. I 1886 ble husmannsplassen solgt til Bernt Bårdsen. Selger var da Elling Jeremiassen Reppe. Dette bruket lå på sydsiden av elven.
At Auskinnesset hørte inn under Reppe, hadde sammenheng med at Nils Jonsen Reppe eide både Reppe og Auskin østre. I 1841 solgte han Auskin østre, men han holdt unna en bit som ble kalt Auskin østre nedre. Og den ble for ettertiden ført sammen med Reppe.1Men dette forholdet har ført til at eiendommen enkelte ganger er oppført under Auskin, mens den i andre sammenhenger kan være ført under Reppe. I folketellingen 1891 står den oppført som Auskinvald, selv om den altså var frasolgt på det tidspunktet. Og i de oppgavene som ble samlet inn til bruk for Verdalskomitéen etter raset, står den oppført under Reppe. Derimot er den gitt matrikkelnummer som Auskin østre, nemlig 138, i de offisielle listene etter raset.
Etter som dette tidligere hadde vært en husmannsplass, var ikke arealet stort. Så vidt det har vært mulig å fastslå, var den dyrkede jorden 21,7 mål før ulykken. Hvorvidt det fantes mindre udyrkede områder i tillegg, er ukjent.
Matrikkelskylden var 0 mark 35 øre.
Utsæden i 1890 var 0,3 hektoliter bygg, 1,4 hektoliter havre og 2,8 hektoliter poteter.
Pr. 1. januar 1891 fantes det 1 ku, 4 sauer, 1 geit, 1 gris og 5 høns på bruket. Folket
Som nevnt ovenfor, kjøpte Bernt Bårdsen eiendommen i 1886. Han var sønn på plassen, og i folketellingen i 1891 står hans far, Bård Jakobsen, oppført som hovedperson.
Dagen før raset reiste Bernt og hans kone Oline Halvorsdatter derfra. De skulle til Amerika. Det fortelles at båten som gikk fra Trondheim, ikke hadde kommet ut fjorden da de ombord fikk telegrafisk beskjed om ulykken i Verdal.
568
V E R D A L S B O K A
Da bruket måtte evakueres fordi Vukusjøen dannet seg, bodde følgende personer der:
Bård Jakobsen, kårmann, 67 år
Lisa Henriksdatter, kone, 67 år
Bernts kone Oline Halvorsdatter var datter av Halvor Olsen og Ingeborganna Eskildsdatter fra Kvernmannsstuggu på Hofstadvald i Leksdalen.
Bård Jakobsen er oppført som huseier under Auskin. I 1875 bodde Bård og hans familie på Halsetbakken, en husmannsplass under Halset. Han må således ha flyttet til Auskinesset mellom 1875 og 1891.
Hans foreldre var ungkar Jakob Pedersen og pike Guru Bårdsdatter Øren.
Lisa Henriksdatters foreldre var Henrik Jensen Hagavald og Ingeborg Larsdatter.
Hva som skjedde
Man fikk tid til å flytte ut før husene ble tatt av vannet. Hverken mennesker eller dyr ble skadet. Trolig ble også mesteparten av inventaret berget. Men husene fløt opp og drev nordover hvor de til slutt strandet ved Elverum på motsatt side av Vukusjøen.
Det er ikke kjent hvorvidt husene ble bygget opp igjen da Vukusjøen var tømt første gang. I så fall fikk de samme behandling da Vukusjøen dannet seg på nytt etter 6. september 1893.
Skadene på jorden besto i at den hadde fått et tykt lag av leirslam. Dette var sedimenter i Vukusjøen. Hærfossens gjennombrudd kom nemlig knapt en uke etter at den ble dannet for andre gang. Og løsmassene fra Helgåas gravinger etter gjennombruddet ble avsatt i Vukusjøen.
Arealet som ble ødelagt var på 21,7 dekar dyrket jord. Jordtapet ble satt til 800 kroner hvilket tilsvarte hele eiendommen.
Verdiforringelsen av eiendommen forøvrig ble satt til kr. 400. Og da den før ulykken hadde hatt en verdi av kr. 800, ble den etterpå satt til kr. 400.
Etterpå
Bernt Bårdsen solgte Auskinnesset til Johan Bårdsen Løvlund i 1893. Dette skjedde sannsynligvis før han dro til Amerika.
Bernt fikk en erstatning på kr. 300. Dette tilsvarte rimeligvis tapet av huset. At han ikke fikk mer, hadde vel sammenheng med at han hadde solgt jorden i 1893.
Bård Jakobsen, hans far, fikk faktisk en større erstatning. Han fikk 420 kroner. Som forskudd hadde han fått utbetalt kr. 50 uten at det er oppgitt til hvilket formål. Men etter all sannsynlighet var det penger han trengte til livets opphold.
R A S I V E R D A L 569
I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 138, bruksnr. 2 Auskinnesset søndre av skyld mark 0,35 et avtak for 10 år av mark 0,35, og deretter for bestandig et avtak av mark 0.10.
Dette ga en nedsettelse av veiskatten på kr. 0,12 for første halvår 1893.
I 1900 bodde Bård Jakobsen og hans kone Lisa Henriksdatter på en bygslet plass under Stuskin. Stedet kaltes Stuskinsveet.
Begge døde på Stuskinsveet, Lisa først i 1902, og Bård i 1903. Bernt og Oline døde begge to i Amerika.
Note:
1Se mer om dette i Verdalsboka IV s. 551 f og s. 620 f.
R A S I V E R D A L 571
Plassen
AUSKINVALD, MELEN 137.1
Dette var en liten plass som lå under Auskin vestre. Plassen lå lavt, ikke langt fra kanten av elvemelen vest for gården. Det ble også brukt andre navn om den. I 1865 kaltes den Vassvikvoll. I 1875 ble den kalt Melen.
I 1891 var utsæden 0,2 hektoliter bygg, 0,2 hektoliter havre og 3 hektoliter poteter.
Pr. 1. januar samme år fantes det 1 ku, 2 sauer og 5 høns på plassen. Da Vukusjøen ble dannet, hadde de visstnok ikke husdyr.
Folket
I 1891 var det ikke færre enn 7 mennesker på plassen. Plassmannen, Ole Olsen, døde samme år. Og de fleste av de andre beboerne flyttet ut. Så vidt det har vært mulig å fastslå, bodde disse to der i 1893:
Serianna Pedersdatter, enke, inderst, 59 år
Anneus Olaussen, pleiesønn, 25 år
Serianna Pedersdatter var fra Jermstad. Hennes foreldre var Peder Olsen og Anne Ulriksdatter Jermstad. Hun kalles inderst i 1893.
Pleiesønnen Anneus Olaussens foreldre var ungkar Olaus Pedersen Jermstad og
Jonetta Eriksdatter Arstadvald.
Hva som hendte
Her er mye uklart. Det er en viss mulighet for at vannet i den første Vukusjøen bare så vidt berørte plasshusene. Derimot sto det nok høyt oppover veggene under den andre Vukusjøen.
De var aldri i livsfare, og sannsynligvis klarte de å redde ut det som var av løsøre før vannet nådde opp til husene.
Da Hærfossens gjennombrudd fant sted noen dager etter at Vukusjøen hadde dannet seg for andre gang, ble det avsatt store mengder leire i bunnen av sjøen. Det var dette som forårsaket de egentlige ødeleggelsene av jorden.
Skadene på jorden ble regnet sammen med jordskaden på Auskin vestre.
Etterpå
Serianna Pedersdatter ble tildelt en erstatning på kr. 250. Av dette fikk hun kr. 50 i forskudd. I listene er hun oppført som boende på Auskin østre på
det tidspunktet. Muligens var husene i en slik forfatning at de ikke lenger var beboelige. Senere flyttet Serianna til Stuskin hvor hun bodde sammen med fostersønnen Anneus Olaussen på et forpaktet jordstykke i 1900. Han ble ikke tildelt noen erstatning.
Han giftet seg to ganger. Han første kone var Julie Berntine Johansdatter fra Revhaugen under Sundby. Da hun døde, giftet han seg med hennes søster Laura Johansdatter.
Anneus var jernbanearbeider. Han flyttet en del. En tid bodde han i Sverige. Han bodde også på Stuskin, Bjørgåsen, i Kjerstistuggu og på Øra. Han døde visstnok før krigen.
R A S I V E R D A L 573
Plassen
AUSKINVALD, STORØRA 137.1
Storøra var den landtangen som ble dannet ved at elven gjorde en sving mot nord mot Reppesmelen. Den ble så tvunget mot syd igjen av Volgavlen. Den smale tangen som på den måten ble dannet, tilhørte både Reppe og Auskin.
Her ute lå det tidligere flere husmannsplasser. 1 1893 var det bare en igjen. Dessuten var det en tidligere husmannsplass som hadde hørt under Reppe, som nå var selvstendig bruk. Men den andre, den som hørte under Auskin, var fremdeles husmannsplass.
Plassen ser ut til å ha vært forholdsvis liten. Og stedet der den lå, lå også svært utsatt til. Det var ikke mye som skulle til, før elven gikk over sine bredder her.
I 1890 var utsæden 0,15 hektoliter bygg, 0,5 hektoliter havre og 2 hektoliter poteter.
Pr. 1. januar 1891 var det 1 ku og 3 sauer på plassen. Folket
I 1893 bodde bare to mennesker på plassen. De var
Anders Olsen, husmann med jord, 88 år
Anne Martha, datter, 46 år
Anders Olsen som forøvrig kalles Anders Storøren i de offisielle listene, var på Storøra allerede før 1865. Han var enkemann i 1893. Hans kone het Magnhild Nilsdatter.
Anders' foreldre var Ole Olsen Stene søndre og Beret Andersdatter Arstad.
Anne Marta var enke. Hun hadde vært gift med Elling Olsen Melbyvald. I 1875 var hun tjenestejente på Reppe.
Hva som skjedde
I likhet med alle plassene og gårdene som ble tatt av Vukusjøen, klarte folk å flytte ut med husdyr og mesteparten av sitt innbo. Hverken mennesker eller dyr kom til skade.
Videre opplevde alle det samme på nytt da Vukusjøen dannet seg igjen etter raset 6. september. Sjøen ble da en god del større og dypere enn første gang. Og mens den bare hadde vært der i noen uker etter raset 19. mai, ble
den nå liggende til over vinteren. Det var først i vårløsningen at elven klarte å bryte seg gjennom barrieren.
Dermed ble bebyggelsen der sjøen lå, rammet to ganger. Og det var ikke så lite skade som ble gjort på husene. I noen tilfeller ble de liggende i ro på murene. Dette var helst der hvor det var tung takstein på takene. Men de lettere husene, og det gjaldt først og fremst husmannsplassene og uthusene, fløt som regel av murene og drev avsted. Disse havnet ofte langt unna der de hadde stått.
Da vannet kom bort ut på våren i 1894, var det uråd å gjøre noe det første året. Som følge av at Hærfossens gjennombrudd fant sted straks etter siste gang Vukusjøen hadde dannet seg, var det blitt avsatt store mengder løsmasse i form av fin leire over alt som hadde vært sjøbunn.
Jorden som ble ødelagt på denne plassen, ble imidlertid ikke beregnet for seg. Den tilhørte nemlig Auskin vestre, og skaden ble regnet sammen med annen skade på Auskin vestres jord.
Etterpå
Anders fikk en erstatningssum på kr. 530. Til å begynne med var det foreslått kr. 480, men dette ble altså forhøyet. Han fikk også utbetalt et forskudd på kr. 190. Det er ikke opplyst hvorfor han fikk forskuddet. Hans datter Anne Martha er ikke oppført blant dem som fikk erstatning. Plassen ble ikke bygget opp igjen. Dette hadde trolig sammenheng med at bare kort tid etterpå begynte man å grave Bollgårdskanalen. Den skar igjennom begge nessene som ble dannet av de store svingene elven gjorde under Kvelstadmelen og Reppesmelen. Man fryktet nemlig for at elven skulle utløse nye skred i disse meiene, og derfor ble løpet rettet ut. Men derved ble stedet hvor Storøraplassen hadde ligget, gjennomgravet.
Anders Olsen Storøra levde en tid etter dette. Han døde på Auskinvald som husmann i 1898.
Hans datter Anne Martha er i 1900 oppført som arbeiderske på Auskin vestre. Hun giftet seg visstnok ikke på nytt.
R A S I V E R D A L 575
Gården
BOLLGÅRDEN VESTRE 256.1
Bollgården vestre ligger på sydsiden av elven like syd øst for Volengård-ene. Merkelig nok ligger ikke Bollgården vestre som nabo til Bollgården østre. Kvelstad ligger mellom dem.
Dette har sin forklaring i at det vatnet som lå der Jøssåsdalen er i dag, og som trolig het Steinsvatnet, ble tømt en gang i senmiddelalderen. Tømmingen skjedde sannsynligvis gjennom det samme bekkeløpet som tidligere hadde drenert vatnet. Men kanskje fordi bekken hadde erodert seg bakover til den nådde inn til vatnet, økte vannmengden i bekken og følgelig erosjonsevnen.
Dermed oppsto en dyp dal, og dette medførte at Kvelstad måtte flyttes ned på elvesletten.
Og Steinsvatnet ble mindre og mindre, helt til det en gang var helt tømt. Dette gikk forholdsvis fort selv om det sannsynligvis ikke var tale om noen katastrofesituasjon.
Kvelstads nye plassering var utenfor den nye dalåpningen, og følgelig ble gården liggende mellom Bollgården østre og Bollgården vestre.
Elvesletten kalles i dag Bollgårdssletten. Opprinnelige het den Ness-sletten. Det lå bare en gård på sletten i førkristen tid, og det var Ness. Det var med andre ord to Nessgårder i Verdal. I kristen middelalder ble Ness delt, og vi fikk blant annet Østnes og Mønnes. Mønnes betyr egentlig Midt Ness. Den vestligste het trolig Vestness, men den ble ytterligere delt i Slapgård og Boll-gård, og navnet forsvant.
Bollgården ble så delt i en østre og en vestre gård.
At det i 1520 bare var en Bollgård, er trolig symptomatisk for forholdene i senmiddelalderen. Aldri noen gang i middelalderen var tallet på gårder så lavt som akkurat i 1520. Dette skyldtes nedgangstidens virkninger og at folketallet var blitt redusert voldsomt av Svartedauen og de mange pestene som fulgte etter den. Men det kan også ha vært en følge av hva som skjedde da Steinsvatnet ble tømt og Kvelstad flyttet.
1 1893 var Bollgården vestre nesten avskåret fra de andre gårdene på sletten av elven. Den gikk i en stor sving helt inn i terrassefoten på sydsiden mellom Kvelstad og Bollgården vestre. Til gjengjeld gjorde elven like etterpå en like stor sving mot nord hvor den gikk inn i Reppesmelen like øst for Volgavlen.
På det vestligste nesset hadde Bollgården vestre noe jord. Her hadde imid
R A S I V E R D A L 577
lertid også Auskin jord. Det østligste nesset tilhørte også Auskin. Dette viser at elven må ha forandret seg mye siden middelalderen.
Elven dannet stort sett grensen mot nord og øst, bortsett da fra den biten av Auskin som lå nord for Bollgården på det omtalte nesset. Dette nesset kaltes forøvrig Storøra. Mot syd lå den bratte terrasseskrånin-gen opp mot Kvello. Mot vest nådde Oppem ned til elven.
Husene på gården lå helt nede på elvesletten omtrent rett over elven for Volen-gårdene.
Valdet var større enn det som ble ødelagt av Vukusjøen. Men det ble etterpå bare gjort beregninger av det som lå nede på sletten og ble oversvømmet av vann. Følgelig vet vi ikke den fulle størrelsen av gården i 1893.
Matrikkelskylden var 12 mark 07 øre.
Bollgården vestre finnes av en eller Ole Petersen Bollgård (Balgård). annen grunn ikke i de listene som ble laget
etter Verdalsraset med opplysninger om utsæden og husdyrene. Folket
Gården ble solgt ved auksjon i 1890 til Martin Johannessen (Hansen) Brenn-mo, men han bodde på Brennmoen i Sul da tellingen ble opptatt i 1891. Martin Johannessen solgte så gården i 1891 til Ole Petersen Tromsdal. Da gården måtte fraflyttes i mai 1893 bodde fire mennesker der. Disse var:
Ole Petersen, gårdbruker, 30 år
Elen Bergitta Hansdatter, kone, 35 år
Harald Marius, sønn, 1 år
Severin Anneussen, sønn, 11 år
en tjener
I de offisielle listene heter det at de hadde to barn. Det er forsåvidt riktig da Severin Anneussen var sønn av Elen Bergitta med Anneus Olsen.
Ole var sønn av Peter Olsen Tromsdalen og Liva Jakobsdatter.
Elen Bergitte var fra Brennmoen i Sul. Hennes foreldre het Hans Eriksen og Maria Pedersdatter. Hun var halvsøster av den forrige eieren av Bollgården vestre.
578
Hva som skjedde
V E R D A L S B O K A
I likhet med beboerne av Volengårdene på den motsatte siden av elven, fikk også denne familien noen timers varsel før husene måtte være tømt.
Men husene fikk stor skade av vannet. Det som skjedde var følgende:1
Husene på gården fløt opp og drev sammen slik at de ble stående i en klynge. Det innboet de ikke klarte å få ut før vannet i sjøen nådde gården, ble berget ut gjen- nom lofts vinduene.
Etter som det ikke var strøm i vannet, drev ikke husene avsted. Og da vannet i Vukusjøen senket seg ut på sommeren, kunne man begynne å arbeide med dem. De ble da revet og bygget opp igjen på den opprinnelige plassen. Og folkene flyttet inn igjen.
Men så kom det nye raset 6. september, og Vukusjøen ble enda større enn den hadde vært etter det store raset. Bare top-
Elen Bergitte Hansdatter pene av de høyeste
trærne ved gården
Bollgård. stakk opp over vannflaten. Husene bort- sett fra stuelåna, fløt av murene, og denne gangen drev de avgårde. Stuelåna ble hengende fast i grunnmuren. Stallen fløt helt til ovenfor Volgavlen ved Elverum. Mastua drev bort til Volen og stanset mot en stor rogn der. Da vannet omsider sank igjen utpå våren 1894, tredde dette huset seg nedover treet slik at det stakk opp gjennom taket.
Da sjøen var tømt, ble husene samlet sammen og satt opp igjen. Men denne gang valgte man en høyere avsats i terrenget, nemlig der gården står i dag. Bollgården vestre ble således satt opp to ganger. Ingen av dyrene kom til skade.
Men 197 dekar jord ble satt under vann. Denne jorden var fullstendig dekket av leirmasse og mo i flere desimeters dybde da vannet forsvant. I september 1893 kom nemlig Hærfossens gjennombrudd, og denne vinteren var elven ekstremt leirførende på grunn av erosjonen i Helgådalen. I Vukusjøen var det stillestående vann, og følgelig ble leiren avsatt i denne sjøen. Av arealet som ble ødelagt på Bollgården vestre, var 147,8 dekar dyrket jord. Resten, 49,2 dekar, var skog og havning.
Dette tilsvarte 9/11 av jorden.
Jordverdien hadde vært 7.000 kroner før raset. Nå var den 1.275 kroner. Jordverdien sank altså med 5.725 kroner.
R A S I V E R D A L 579
Bollgården vestre sett fra sydøst i 1927. Foto: o. Snekkermo.
Resten av gården hadde stått i 8.500 kroner før ulykken. Tapet ble satt til 5.250 kroner, slik at den nye verdien ble 3.250 kroner.
Det var vanskelig å pløye i dette jordlaget, slik at man måtte bruke ploger som skar dypere enn de vanlige plogene, og fremdeles var det bare så vidt at man enkelte steder nådde ned på den gamle matjorden.
Og det fortelles at inntil man fikk det til å vokse på området, var det sterkt utsatt for leirflukt. Når det var tørr østenvind, sto leirrokket så tett at det ikke var mulig å se til Landfall.
Etterpå
Ole satte, som nevnt ovenfor, husene i stand da Vukusjøen ble tømt første gang. I Velferdskomitéens protokoll 19. juli står det at han søkte om kr. 500 i forskudd til å gjøre dette arbeidet. Der står det at husene «i større eller mindre Grad blev beskadigede ved Flommen paa hans Gaard vestre Balgaard i Vuku». Han ble bevilget 300 kroner til dette som gave.
Dette forslo ikke mye da Vukusjøen dannet seg på nytt 6. september og alt måtte gjøres om igjen.
Han fikk et forskudd av erstatningsbeløpet på kr. 1615,39. Dette skulle brukes til flytting av husene. Kr. 15,39 var til dekning av hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad. Hele erstatningsbeløpet for ham ble kr. 6.000.
For å avhjelpe de problematiske forhold Verdalselven skapte, ble den så rettet ut etter at sjøen var tømt. Det nye løpet fikk navnet Bollgårdskanalen. Dette førte blant annet til at noe av jorden ble liggende på nordsiden av elven.
580
V E R D A L S B O K A
På Bollgård vestre. Personer merket med * var ikke født i 1893. Foran: Ole Petersen Bollgård, Elen Bergitte Hansdatter. Bak fra v.: Harald Marius, Olav*, Evald*, Ole O. *
Gården fikk forandret skylden i 1895:
Gårdsnr. 256, bruksnr. 1, Bollgård vestre av skyld mark 12,07 et avtak for 5 år av mark 9,88, deretter for 5 år et avtak av mark 7,07, og derpå for bestandig et avtak av mark 5,07.
Dette medførte en nedsettelse av veiskatten på kr. 3,41 for første halvår 1893.
R A S I V E R D A L 581
I 1900 var Ole Petersen og Elen Bergitta Hansdatter på Bollgården. Både Harald Marius, Severin Anneussen samt tre brødre som var født etterpå, bodde sammen med foreldrene.
Ole døde på Bollgården i 1933, og Elen Bergitta døde på samme sted i 1939.
Harald Marius var postekspeditør i Vuku. Han var gift med Anna Oline Hallager. Han døde i 1959.
Severin Anneussen ble gift med Hanna Slapgård. Han utvandret til Amerika i 1907. Hun fulgte etter i 1909.
Note:
1Dette er gjengitt etter beskrivelsen gitt av Einar Musum i Verdalsboka V s. 577 f.
582
Verdalsboka - 33
V E R D A L S B O K A
Bruket
BOLLGÅRDEN ØSTRE, KROKSTEINEN - 250.6
Kroksteinen var en tidligere husmannsplass. Den ble skilt ut fra Bollgården østre og solgt så sent som i 1891. Eier av Bollgården østre var da Vuku kirke, og det var Vuku kirkeverge som utstedte skjøtet. Kjøper var Jon Kristian Ellingsen som før hadde vært husmann på Kroksteinen.
Av en eller annen merkelig grunn lå denne delen av Bollgården østres vald vest for Bollgården vestre. Det lå som en smal stripe fra syd mot nord og nådde helt ned til elven. Valdet var ikke stort.
Matrikkelskylden var 0 mark 64 øre.
I 1890 var utsæden 0,3 hektoliter bygg, 1 hektoliter havre og 2 hektoliter poteter. Dessuten ble det brukt 0,1 ar til andre rotfrukter.
1. januar 1891 hadde de 2 kyr, 4 sauer, 1 gris og 5 høns på bruket.
Arealet ble etter raset beregnet til å ha vært 14,8 dekar dyrket jord og 2 dekar eng, til sammen 16,8 dekar.
Folket
Som nevnt ovenfor, var John Kristian Ellingsen bosatt som husmann på Kroksteinen før han kjøpte stedet. Da Vukusjøen ble dannet, bodde følgende personer på bruket:
John Ellingsen Kroksteinen, selveier, gift, 32 år
Sigrid Johnsdatter, kone, 27 år
Elling Ingebrigtsen, inderst, 62 år
Kirsti Andersdatter, kone, 60 år
Einar Kristian Olsen, pleiebarn, 6 år
Mali Pedersdatter, kårkone, 70 år
John Ellingsen var sønn av Elling Ingebrigtsen og Kirsti Andersdatter. I 1875 var hans foreldre på husmannsplassen Kveldstadlien, men mellom 1875 og 1891 kom de til Kroksteinen.
Sigrid Johnsdatter var fra Selbu. Hennes far het John Stokke, og hennes mor var pike
Marit Kulset.
Elling Ingebrigtsens foreldre var Ingebrikt Eliassen Haugslien og Karen Torfinnsdatter.
Kirsti Andersdatters foreldre var Anders Olsen og Ingeborg Arntsdatter Øst-nesvald.
584
V E R D A L S B O K A
Fostersønnen Einar Olsen var dattersønn av Elling. Hans foreldre het Ole Henriksen Reppesaunet og Oline Ellingsdotter Kroksteinen.
Mali P edersdatter vox enke. Hun og hennes mann, Lars Olsen, hadde vært plassfolk på Kroksteinen før. Derfor var hun kårenke. Mali var fra Singsås.
Hva som skjedde
Heller ikke for folkene på Kroksteinen kom flommen helt plutselig. Men så veldig mange timene hadde de ikke på seg. Kroksteinen lå på den laveste elvesletten, og det kan ikke ha gått så veldig lang tid før vannet sto opp til husene.
Men hverken mennesker eller dyr kom til skade. Hvor vidt de klarte å redde innboet, er ukjent, men trolig fikk de med seg det meste.
Husene ble stående under vann og fikk store skader.
Etter at Vukusjøen hadde tømt seg etter noen uker, ble husene gjort i stand igjen, og folket flyttet tilbake. Men 6. september kom det siste store etter-skredet, og denne gang ble demningen flere meter høyere.
Heller ikke denne gang ble det noen skader på mennesker eller dyr, men skaden på husene var store. Og noen avling ble det ikke i 1893 for flommen kom slik at alt ble ødelagt.
Den nye flommen medførte en annen og mer varig skade på jorden. Mens den første Vukusjøen ikke hadde gjort annen skade på jorden enn at den hadde stått under vann en tid, skjedde det verre ting nå. 12. september fant Hærfos-sens gjennombrudd sted. Dette medførte ikke større vannføring i elven. Men gjennombruddet førte til at elven i Helgådalen nå fritt fikk grave i leirgrunn, og den ble veldig
leirførende. Disse leirmassene avsattes så i den stille Vukusjøen som hadde dannet seg bare en knapp uke tidligere.
Selv om elven begynte å ta seg et nytt leie over den nye demningen, rakk den ikke å senke seg så pass mye at sjøen forsvant før vinteren kom med frost og tele. Store deler av den lå derfor der hele vinteren 1893/94. Først i vårløsningen i 1894 ble elveleiet senket så pass at elvesletten ble liggende tørr.
Einar Kristian Olsen. Etterpå
R A S I V E R D A L 585
Men nå var hele det området som hadde stått under vann, dekket av et flere desimeter tykt lag av leirslam som elven hadde fraktet med seg fra Helgådalen. Jorden var så godt som ødelagt. Det tok mange år før jorden ga noen lunde brukbar avling igjen.
Verst var det der sjøen hadde ligget lengst. Og den hadde ligget lenge over de lave slettene der Kroksteinen lå.
Jordverdien var opprinnelig kr. 640, og alt gikk tapt.
Eiendommen forøvrig ble før skaden satt til kr. 850. Verdiforringelsen ble satt til kr. 450, slik at det sto igjen kr. 400.
John Ellingsen bygget opp husene igjen etter den første flommen. Men da den andre flommen kom, var det uråd å klare seg uten hjelp. Han ba lensmann Wessel om å hjelpe, og lensmannen skrev en søknad for ham. Søknaden lød som følger:
Fra lensmannen i Verdalen
John Ellingsen Kroksteinen har 2 ganger i sommer lidt skade på sine hus, i det han etter den store flommen i mai, atter fikk dem oppsatt og istandsatt, og nå ved siste flom gikk fjøset. Han må nå rive dem ned og flytte dem på et høyere sted hvor han kan være sikker. Da han har mistet hele sin avling, og ikke har fått noe ennå for sitt arbeid i sommer, og i tillegg er i fattige kår, klarer han ikke å få flyttet sine hus og få dem i standsatt uten hjelp. Derfor søker han om å få til dette et forskudd av erstatningen kr. 100,- som er det minste han kan hjelpe seg med om han skal kunne få husly til vinteren. Han bemerker at en stor del av hans tid i sommer har gått med til å redde og sette opp husene etter den første flommen.
Jeg tillater meg å anbefale ham til et forskudd på kr. 100. Verdalens lensmannsbestilling 14. september 1893 H. Wessel
Denne søknaden ble innvilget, og John Ellingsen fikk kr. 100 i forskudd.
I Velferdskomitéens protokoll står det at det 15. desember 1893 ble behandlet en ny søknad fra ham om mer støtte. Denne gang fikk han avslag med begrunnelse i at han allerede 18. september hadde fått forskudd av Stats-komitéen.
586
V E R D A L S B O K A
Men det var klart at det lille beløpet John Ellingsen hadde fått i forskudd, ikke rakk langt. Han fikk ytterligere kr. 100 i forskudd, slik at forskudds-beløpet ble kr. 200. Hele erstatningsbeløpet for ham ble 500 kroner.
I 1895 ble matrikkelskylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 250, bruksnr. 6, Kroksteinen, av skyld mark 0,64 et avtak for 5 år av mark 0,64, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,32.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,22 for første halvår 1893.
Da John satte opp husene for andre gang, fikk han bruke en tomt vest for det stedet hvor Bollgården ble gjenoppbygget. Plassen fikk navnet Kroksteins-dalen. I 1900 bodde John, Sigrid, Elling og Kirsti fremdeles der.
I 1901 kjøpte John Kvelstad østre og flyttet dit. Hans søster Ingeborg Anna Ellingsdatter overtok Kroksteinen. Samme år døde Elling på Kroksteinen.
Kirsti flyttet til Kvelstad østre. Der døde hun i 1911.
Kårkona Mali Pedersdatter døde på Guddingsmo i 1908.
Einar Olsen var gjetergutt på Kvelstad vestre i 1900. Han giftet seg med Anna Svedjan.
John døde i 1936 på Kvelstad.
BREDINGSBERG I VUKU
På Bredingsberg sto det tre hus eller gårder som ble berørt av Vukusjøen. Det var
Vesterbua, Telefonsentralen og Østerbua. Alle tre fikk vannet høyt oppover veggene.
Vesterbua
Dette var navnet som ble brukt om Vuku Handelsforening eller Vuku Forbruksforening. Den sto lengst vest av husene ved Bredingsberg. Foruten Vuku Handelsforening hadde også Vuku Meieri tilholdssted her. Her var det stall og lagerhus.
Følgende mennesker bodde i Vesterbua i 1893:
Anton Andreassen Rostad, handelsfullmektig, 30 år
Bergitte Johnsdatter, butikkpike, 37 år
Oline Emilie Johansdatter, kokkepike, 28 år
Jakob Olsen Rønning, meierist, 27 år Anton Andreassen Rostad var fra Sakshaug.
Bergitte Johnsdatter var fra Vuku. Hennes foreldre var John Iversen Ekren og Marta Johnsdatter.
Oline Emilie Johansdatter var også fra Vuku. Hun var fra Breding vestre. Hennes foreldre var Johan Andersen Breding og Guruanna Larsdatter.
Jakob Olsen Rønning var fra Leksvik.
Vuku Forbruksforening fikk tildelt en erstatning på kr. 2.500. Anton Andreassen Rostad var handelsmann på Verdalsøra i 1900. Det er ukjent hvor det ble av Oline Emilie Johansdatter. Bergitte Johnsdatter giftet seg med Peder Pedersen Mo på Mønnes. Jakob Olsen Rønning ble gift med jordmor Karen Rønning. De bodde i et hus under Storvuku i 1900. Senere bosatte de seg på Verdalsøra.
Telefonsentralen, Sørager
Øst for Handelsforeningen sto telefonsentralen. Den sto like vest for bro-enden av Østnesbroen. Dette huset ble bygget av Ludvig Sørager mellom 1891 og 1893. Ludvig Søragers kone, Anne Bergitte, var telegrafbestyrer. I 1891 bodde disse to på Østnes.
De hadde ingen barn.
588
V E R D A L S B O K A
Ludvig Lorentsen Sørager, baker, 33 år
Anne Bergitte Ellevsdatter, kone, telegrafbestyrer, 38 år
Ludvik var fra husmannsplassen Marken under Bjartnes. Hans foreldres navn var
Lorents Johannessen og Marta Bårdsdatter.
Anne Bergittes foreldre var Ellev Andersen og Sissilie Johansdatter fra plassen Moen under Dalemark i Leksdalen.
Det fortelles at man kun kom til telefonsentralen med båt, og når man skulle benytte telefonen, sto man i vann til opp på brystet.
Ludvig Sørager ble tildelt en erstatning på kr. 130. Han fikk 40 kroner som forskudd.
Visstnok i 1904 bygget Ludvig Sørager et bakeri på samme tomten.
Anne Bergitte bestyrte telefonsentralen i Vuku til sin død i 1925.
Ludvig døde i Vuku i 1941.
Østerbua
Dette huset sto på østsiden av bro-enden der Verdal Samvirkelags filial står i dag. Her hadde Odin Stornes sin butikk. Det var også poststed, for Stornes var poståpner.
Odin Stornes hadde kjøpt Slapgård nordre
Anne Bergitte Ellevsdatter, telegraf-
noen år tidligere, men på grunn av utskifting og bestyrer - eller som det het da
husflytting hadde han ikke rukket å flytte dit.
Følgende personer bodde her i 1893:
Odin Severin Pedersen Storness, landhandler, poståpner, 32 år
Anna Pettersdatter Storness, kone, 38 år
Oline Olausdatter, tjener, 27 år
John Eriksen Strand, baker, 32 år
-«telefonistinde i Vuku». Ved siden av henne står brordatteren Klara Jonsen.
Odin Stornes var fra Stornesset i Inndalen. Hans foreldre var Peder Olsen og Beret Marta Olsdatter.
Anna Pettersdatter var fra en plass under Midt-Hellan. Hennes foreldre var Petter Olsen
fra Sparbu og kone Marta Olsdatter.
R A S I V E R D A L 589
590
V E R D A L S B O K A
Oline Olausdatter var fra Bjørstad. Hennes foreldre var Olaus Gunnbjørn-sen Bjørstad
og kone Gurianna Olsdatter. John Eriksen Strand var fra Sakshaug.
Odin Stornes ble tildelt en erstatning på kr. 1.870. Av dette var kr. 1.170 forskudd. Erstatningen ble tildelt under adresse Slapgård hvor han bodde da erstatningen ble utbetalt. Imidlertid bodde han på butikken i 1893 da Vuku-sjøen kom. Og det var på butikken han fikk den største skaden. Skadene på Slapgård var bare små.
Odin døde allerede året etter, i 1894.
Hans kone, Anna Pettersdatter Stornes, var poståpner i Vuku i lang tid. Hun døde i 1953.
Oline Olausdatter ble gift med Ludvig Lorentsen Strugstad fra Sparbu. Hun døde i 1959.
Bruket
REPPE, ELVERUM VESTRE - 132.4
I likhet med de aller fleste små eiendommene som var blitt kjøpt i tiden like før århundreskiftet, var også dette en tidligere husmannsplass. Den lå på nordsiden av Verdalselven på Reppesvaldet. Det var så sent som i 1892 at Martinus Olsen Auskinnesset kjøpte eiendommen av Elling Reppe. Det var ved kjøpet at eiendommen fikk navnet Elverum.
Dessverre finnes ingen opplysninger hverken om utsæd eller husdyr i 1891. Matrikkelskylden var 1 mark 02 øre.
Folket
Martinus Olsen var tidligere husmann på Auskinnesset under Auskin vestre. I 1893 bodde i følge de offisielle listene 5 mennesker på plassen.
Martinus Olsen, selveier, skomaker, sagbruksarbeider, 45 år
Beret Marta Olsdatter, kone, 46 år
Odin Albert, sønn, åndssvak, 18 år
Sigurd Marius, sønn, 9 år
Andrea Eriksdatter, dagarbeider, leieboer, 52 år Martinus foreldre var Ole Olsen og Anna Mortensdatter Østnes. Beret Marta var fra Tømte i Sul. Hennes foreldre var Ole Hansen og Elen
Nilsdatter (Nilsen).
Andrea Eriksdatters foreldre var sannsynligvis Erik Arntsen og Anne Andersdatter Bjørstad.
Hva som skjedde
Dessverre finnes det få og uklare opplysninger om hva som skjedde med folkene og heimene nede på elvesletten da Vukusjøen lå der. Men alle menneskene berget seg sammen med dyrene sine. Vannet steg ikke fortere enn at de rakk å komme unna. De klarte også i de fleste tilfellene å berge innboet. Derimot fikk husene til dels stor skade. Mange ble ødelagt da de fløt av grunnen og ble liggende andre steder. I alle fall fikk de vannskader.
I de flestes tilfelle ble de satt opp igjen på samme sted ut på sommeren da Vukusjøen hadde tømt seg. Og dermed fikk de den samme medfarten da Vukusjøen på nytt dannet seg etter raset 6. september. Og da dette skjedde like før Hærfossens gjennombrudd, ble jorden nå ødelagt av store mengder leirslam som elven førte med seg fra erosjonen i Helgådalen.
REPPE, STORØRA VESTRE 132.2
Men om Martinus Olsens eiendom Elverum vestre heter det bare at 3,9 dekar england ble ødelagt. Det er ikke oppgitt noen ting om tap og verdiforringelse av eiendommen. Elverum lå så høyt at jord og hus ble lite skadet. Dog er det en kjensgjerning at Martinus ble utbetalt en større erstatningssum enn disse 4 mål ødelagt england skulle tilsi.
Etterpå
Martinus Olsen vedble å bo på Elverum vestre etter at Vukusjøen hadde senket seg for siste gang.
Han fikk utbetalt en erstatning på kr. 680. Av dette fikk han kr. 200 i forskudd. Allerede 19. juli forelå det en søknad på 100 kroner fra ham om tilskudd til å sette i stand husene sine. Han fikk innvilget en støtte på kr. 80.
En litt uklar innførsel i Velferdskomitéens protokoll 25. desember 1893 sier at han 25. september var blitt gitt kr. 100 som skulle brukes til flytting av hus. Av dette beløpet skulle 50 kroner være gave, mens resten skulle gå til avdrag av erstatningsbeløpet han en gang i fremtiden skulle få.
At det 25. september ble gitt et beløp til flytting av hus, kan tyde på at man klarte å flytte husene da Vukusjøen lå der for andre gang. Forøvrig kalles han Mortinus Efskindness ved denne anledning.
Martinus er nevnt enda et par ganger i denne protokollen. Den 31. januar 1894 ble det protokollert at av de beløp han hittil hadde fått, skulle kr. 130 regnes som deler av senere erstatninger.
Og samme dato ble det bokført at han ved en anledning hadde fått kr. 50 og en annen kr. 30 i gave.
Matrikkelskylden ble forandret i 1895. Følgende står oppført i protokollen:
Gårdsnr. 132, bruksnr. 4, Elverum vestre av skyld mark 1,03 et avtak for 5 år av mark 0,07.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,02 for første halvår 1893.
Han og hans familie bodde fremdeles der i 1900. Dessuten hadde han to leieboere. Den ene av disse var Andrea Eriksdatter som også hadde bodd sammen med ham på Auskinnesset i 1891, og sannsynligvis også på Elverum i 1893.
Senere overdro Martinus Elverum vestre til sønnen Sigurd. Sigurd kjøpte nok et stykke av Reppe som han la til bruket.
Martinus døde i 1916, og Beret Marta døde i 1925.
Sigurd var gift med Ingeborg Andorsdatter Kolstad fra Namdalseid.
Han solgte hele bruket til Halvor Olsen Væren. Sigurd var våpenpusser på Rinnleiret. Han bodde en tid på Fætten. I 1937 bygget han hus på Kjær-haugen.
Odin Albert døde ugift i 1965.
R A S I V E R D A L 593
Bruket
Storøra var navnet på den smale landtangen som ble dannet ved at Verdals-elven gjorde sin krappe sving inn under Reppesmelen. Tangen var en del av Reppesvaldet. At Reppe eide jord på sydsiden av elven, hadde naturligvis sammenheng med at elven en gang i tiden hadde forandret sitt løp på dette stedet.
Storøra var delt mellom Reppe og Auskin. Men det er svært vanskelig å fastslå hvordan grensene gikk mellom disse to gårdsvaldene.
Tangen var svært lav, og da den i tillegg var sterkt utsatt for erosjon, var det en utsatt plass å bo. Tidligere lå det flere husmannsplasser her.
I 1890 ble en av husmannsplassene som hørte under Reppe, skilt ut som egen eiendom. Den fikk navnet Storøra vestre.
Matrikkelskylden var 0 mark 24 øre.
I forbindelse med folketellingen 1891 ble det foretatt en del registreringer. Rimeligvis skjedde dette før plassen ble solgt. Følgelig er den i disse registreringene tatt med som husmannsplass under Reppe.
Opplysningene om utsæd er fra 1890. Da ble det sådd 0,3 hektoliter bygg, 1,5 hektoliter havre og 2 kilo gressfrø. Det ble satt 3 hektoliter poteter.
Pr. 1. januar 1891 var det 1 ku og 2 sauer på bruket.
Hvor stor besetningen var i 1893, er ikke kjent. Men ingen husdyr omkom, og det er forklaringen på at slike opplysninger ikke finnes.
Folket
Sefanias Johansen Skrove kjøpte Storøra av Elling Reppe i 1890. I følge de offisielle listene bodde bare to personer på plassen i 1893:
Sefanias Johansen, gårdbruker, 58 år
Marta Pedersdatter, kone, 61 år
Sefanias Johansen var født i Skogn. Han var sønn av Johan Nikolaisen Gotås fra Skogn som hadde kjøpt Skrove nedre vestre i 1857. Hans mor het Gjertrud Eriksdatter og var også fra Skogn.
Marta Pedersdatter var datter av Peder Johnsen Skrove og kone Serianna Pedersdatter.
REPPE, STORØRA VESTRE 132.2
Sefanias Johansen Skrove og Marta Pedersdatter.
Hva som skjedde
Dette stedet ble oversvømmet da Vukusjøen dannet seg. Men husdyrene ble flyttet ut. Da sjøen ble tømt ut på sommeren, flyttet man så tilbake igjen.
Den 6. september gikk så det store etter skredet, og nå dannet Vukusjøen seg på nytt, og denne gang ble den minst 3 meter høyere enn første gang. Nå fikk husene større skade. Heller ikke denne gang gikk det tapt husdyr. Men skadene ble større både på hus og jord. Vukusjøen ble nå stående til om våren 1894, og etter Hærfos-sens gjennombrudd ble all jord som hadde stått under vann, dekket av et flere desimeter tykt leirlag som ble avsatt i sjøen.
Området som ble ødelagt eller beskadiget var på totalt 24,6 dekar. Av dette var 11,8 dekar dyrket jord. Resten, 12,8 dekar, var eng.
VOLEN VESTRE 131.1
Før skaden var jorden verdsatt til kr. 625. Den ble ansett som fullstendig ødelagt. Bruket forøvrig hadde hatt en verdi av kr. 1.050. Verdien etterpå var kr. 200, slik at tapet ble kr. 850.
Etterpå
Sefanias Johansen og hans kone Marta Pedersdatter flyttet fra Storøra. Stedet ble antageligvis ikke ansett for å være brukbart lenger. Dessuten ble det i løpet av kort tid etterpå gravet en kanal tvers gjennom tangen for å gi Ver-dalselven et rettere løp. Dermed ville man forhindre erosjon i Kvelstadmelen og Reppesmelen. Denne kanalen fikk navnet Bollgårdskanalen.
Sefanias fikk utbetalt kr. 800 i erstatning for skaden han hadde lidt. Av dette fikk han kr. 75 i forskudd. Det er ikke opplyst hvorfor han fikk forskuddet.
I 1900 bodde Sefanias og Marta på en husmannsplass under Mo. Da er han omtalt som husmann med jord. Han fikk skjøte på plassen i 1901. Plassen fikk navnet Kolshaug søndre.1
Og i 1916 solgte han jorden på Storøra uten hus for kr. 300 til Halvor Kristiansen Elverum.
Sefanias og Marta døde begge på Kolshaug på henholdsvis i 1919og 1918.
Note:
1Opplysninger ved Evald Lundkvist.
596
V E R D A L S B O K A
Gården
Volen var delt i to i 1893. Den var blitt delt nesten nøyaktig 100 år tidligere i 1794. Begge Volen-gårdene lå nede på elvesletten. Men begge hadde jorder som lå ovenfor vannstanden Vukusjøen fikk.
I oversiktene som ble utarbeidet etterpå, ble ikke områdene som lå over vannstanden av Vukusjøen tatt med. Følgelig vet vi ikke nøyaktig hvor store arealer det var tilsammen på gårdene.
Matrikkelskylden var 13 mark 24 øre.
I 1890 ble det sådd 4 hektoliter bygg, 14 hektoliter havre og 42 kilo gress-frø. Det ble satt 16 hektoliter poteter. På gården fantes det 7 to-hjulte vogner. De hadde også en slåmaskin i sameie med Volen østre.
Pr. 1. januar 1891 hadde de 4 hester, 12 storfe, 8 sauer, 4 griser og 10 høns.
Folket
Mette Andosdatter Volen drev gården som enke etter at hennes mann, Johannes Jakobsen, døde i 1888.
11891 er Mette oppført på gården sammen med syv barn og en tjener.
Da sjøen begynte å stige etter raset, bodde hun der sammen med seks barn og to tjenere.
Mette Andosdatter, gårdbruker, 50 år
Marta, datter, 24 år
Johanne Marie, datter, 18 år
Kjer stine, datter, 16 år
Gustava, datter, 14 år
Hanna, datter, 11 år
John, sønn, 8 år
to tjenere
Mette var datter av Ando Jakobsen Jermstad og
Marta Olsdatter Volen. Hennes ektemann het
Kjer stine Johannesdatter Volen.
Johannes Jakobsen Lyng. Hvem de to tjenerne var, er ukjent.
Hva som skjedde
VOLEN VESTRE 131.1
Utviklingen her var ikke på langt nær så uhyggelig som den var for de gårdene som ble berørt av raset, selv om situasjonen var dramatisk nok.
Folk og dyr ble evakuert til Leiråstua. Men de begynte å bygge nye hus omtrent med en gang, det vil si noe senere ut på sommeren. Stedet som ble valgt, lå litt høyere opp i bakkene mot nord.
Jorden som ble oversvømmet av Vukusjøen, ble ikke tørrlagt igjen før utpå neste sommer. Men da var jorden dekket av et tykt leir- og slamlag.
Totalt hadde et areal på 157,4 dekar stått under vann. Av dette var 103,3 dekar dyrket jord, 4,9 dekar var eng, og 49,2 dekar var skog.
Dette omfattet 2/5 av gården.
Verdien av jorden var tidligere satt til 12.000 kroner. Som følge av oversvømmelsen ble den satt ned med 4.800 kroner til 7.200 kroner.
Husene fikk stor skade fordi vannet steg til opp over taket. Både stuelån og uthus fløt av murene og ble liggende et godt stykke unna det opprinnelige stedet.
Gården utenom jorden hadde stått i en verdi av kr. 15.000. Nå sto den i kr. 10.000, slik at tapet ble kr. 5.000.
Volen vestre sett fra syd i 1919. Foto: Einar Musum.
Etterpå
Mette Andosdatter fortsatte å drive gården. Men det var ikke lett. Den gamle matjorden var borte. Det lå et tykt lag med leire eller mo over alt som hadde stått under vann, og man måtte begynne på nytt for å få den bra igjen. For å pløye i dette molaget, måtte man ha en spesiell plog. Det var bare noen
R A S I V E R D A L 598
steder at man kom så dypt med plogen at man kunne ane noen flekker med gammel matjord.
Mette fikk i henhold til en fortegnelse datert 13. februar 1894 to forskudds-utbetalinger, en på kr. 100,- og en på kr. 400,-. Begge skulle benyttes til husflytting.
Hun fikk en total erstatning på kr. 8.000. Kr. 3.000 av dette er oppført som forskuddsutbetaling.
I 1895 ble matrikkelskylden fastsatt slik for Volen vestre:
Gårdsnr. 131, bruksnr. 1, Volen vestre av skyld mark 13,24 et avtak for 5 år av mark 5,30, deretter for 5 år et avtak av mark 3,24, og derpå for bestandig et avtak av mark 1,24. Dette betød en reduksjon av veiskatten på kr. 1,83 for første halvår 1893.
I 1901 solgte Mette gården til Oluf Hansen Gudding. Hun døde i 1916.
Marta ble gift med Ole Olsen Østgård.
Johanna Marie ble gift med Jon Olausen Leklem.
Kjerstine ble lærerinne. I 1900 bodde hun fremdeles på Volen. Hun ble gift med Olav Olsen Ekren. 1 1935 sluttet hun som lærerinne. Hun døde i 1952.
Gustava giftet seg ikke. Hun døde på Leklem i 1930-årene.
Hanna døde på Volen så tidlig som i 1896.
John utvandret til USA i 1905. Han døde kort tid etterpå.
Verdalsboka - 34
R A S I V E R D A L 599
Gården
VOLEN ØSTRE 131.2
Volen østre lå nærmest elven av de to Volengårdene. Storparten av jorden lå nede på elvesletten.
Hvor stort arealet var før raset, er usikkert. I ettertid ble bare størrelsen av den del av jorden som hadde stått under vann mens Vukusjøen eksisterte, fastslått. Det utgjorde 187 dekar og tilsvarte 10/11 av gården.
Matrikkelskylden var 12 mark 03 øre.
I 1890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 22 hektoliter havre, 4 hektoliter havre til grøntfor, 40 kilo gressfrø og 20 hektoliter poteter. På gården fantes 1 fire-hjult og 7 to-hjulte vogner. Dessuten hadde man i fellesskap med Volen vestre 1 slåmaskin.
Besetningen 1. januar 1891 3 hester, 13 storfe, 9 sauer, 4 griser og 10 høns. Folket Eier i 1893 var Ole Andosen Volen. Han hadde overtatt gården etter sin far i 1874. Da Vukusjøen oppsto, bodde 11 mennesker på gården. Disse var:
Ole Andosen, gårdbruker, 55 år
Anne Elisabet Jensdatter, kone, 43 år
Marta, datter, 21 år
Jens, sønn, 19 år
Anton Ludvig, sønn, 17 år
John Marius, sønn, 15 år
Anna Oline, datter, 13 år
Peter Andreas, sønn, 11 år
Borghild, datter, 3 år
en tjener
en annen
Ole var sønn av den forrige eieren av Volen østre, Ando Jakobsen Jerm-stad. Hans mor het Marta Olsdatter Volen. Anne Elisabet var fra Røros. Hennes foreldre het Jens Aspås og Anne.
Hva som skjedde
I motsetning til gårdene som ble tatt av raset eller fikk rasmassene ut over
602
V E R D A L S B O K A
seg, fikk denne gården og de andre som lå der Vukusjøen oppsto, et varsel på forhånd. Men det gikk ikke lang tid før vannet sto oppover husveggene, slik at man måtte handle raskt. Både husdyr og det meste av inventaret ble berget. Trolig ble vannet stående 11 meter over vanlig vannstand ved Mel-byberget.
Men etter noen få uker hadde vannet i Vukusjøen sunket så pass at folkene kunne vende tilbake.
Man begynte med arbeidet å få husene i stand igjen. Våronna ble forsinket, men den ble gjennomført.
Før noe ble høstet, skjedde etterraset 6. september. Leirdemningen ble minst 3 meter høyere nå enn første gang, og vannet steg nå opp til 14 meter over normal vannstand. Denne gang fikk husene verre medfart enn forrige gang. På Volen østre besto taket av skifer, og det var så tungt at vannet ikke klarte å løfte huset av grunnmuren. Derimot fløt både uthus og stabbur vekk. Stabburet havnet på Guddingsnesset på den andre siden av elven. Uthusene fløt mot lien i nord og ble liggende der. Men muren under stulåna ble undergravet av elven, og den sank ned med det til følge at huset knakk sammen på midten. Familien evakuerte først til Vester-Skrove hvor Henrik Mikalsen bodde. Deretter flyttet de til den østre gården i Stalltjårnsstugan som da sto ledig. En søster av Anne Elisabet var gift der.
Da Vukusjøen var borte neste sommer, ble arbeidet påbegynt med å gjøre gården i stand igjen. Men da var all jorden som hadde stått under vann, dekket av et flere desimeter tykt lag av sedimenter. Dette skyldtes at 12. september, bare 6 dager etter at elven var blitt demmet opp for andre gang, fant Hærfos-sens gjennombrudd sted. Dermed begynte elven gravingen som til slutt ødela nesten hele Helgådalen. Og de løsmassene den førte med seg, ble avsatt i det stille vannet i Vukusjøen.
Vukusjøen ble tømt først etter vårløsningen i 1894.
Som nevnt ovenfor, ble 187 dekar av gårdens areal oversvømmet. Dette fordelte seg med 167,3 dekar dyrket jord og 19,7 dekar skog og havning.
Jordverdien hadde før denne tildragelsen vært 7.700 kroner. Tapet ble satt til 7.000 kroner slik at bare 700 kroner var tilbake.
Dette utgjorde 10/11 av jorden.
Gården forøvrig var verdsatt til 12.000 kroner før raset. Tapet ble satt til 7.500 kroner. Verdien etterpå var således 4.500 kroner.
Etterpå
Først ble det satt i gang bygging av nye hus. Denne gang ble gården bygget litt lenger mot nord enn tidligere. En del av materialene fra de gamle husene kunne nyttes, men mye var ødelagt.
R A S I V E R D A L 603
Ole fikk 13. februar 1894 utbetalt et forskudd på kr. 700,- som skulle benyttes til underhold og husreparasjon. I 1895 vendte familien tilbake til Volen.
Ole fikk kr. 10.000 i erstatning for de ødeleggelser som var blitt påført gården. Totalt fikk han kr. 1.870,13 i forskudd. Dette er oppgitt som utgifter til husflytting og fornødent livsopphold samt at kr. 170,13 var til dekning av hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.
Jorden var svært vanskelig. Det fine molaget som hadde lagt seg utover jordene, var veldig løs. Ved østenvind var jordrokket så tett at det ikke var mulig å se husene på Landfall fra Volen.
Og dette molaget var så tykt at det måtte brukes spesialplog som skar dypere enn en vanlig plog. Og ved første gangs pløying var det bare hist og her at man kunne ane en annen farge i jordsmonnet. Da hadde man kommet ned på den gamle matjorden.
I 1895 ble det foretatt avfelling av skylden:
Gårdsnr. 131, bruksnr. 2, Volen østre av skyld mark 12,03 et avtak for 5 år av mark 10,94, deretter for 5 år et avtak av mark 7,03 og derpå for bestandig et avtak av mark 3,03.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 3,77 for første halvår 1893.
Ole og Anne Elisabet drev gården frem til 1908. Da ble gården delt i to slik at sønnen John Marius fikk den ene halvparten, og Edvard Olsen Suul som var svigersønn, fikk den andre.
Ole døde i 1921, og Anne Elisabet døde i 1923.
Det var Marta som ble gift med Edvard Suul. Hun døde i 1910.
Jens ble gift tre ganger. Første gang giftet han seg med Josefine Kristensen fra Oslo. Andre gang ble han gift med Elisabet Billington. Hans tredje kone var Rut Nordheim. Han var lensmann i Ullensaker. I de offisielle listene er han regnet med blant dem som bodde på gården i 1893, men det fortelles at han hadde allerede reist hjemmefra før det. Han døde i 1965.
Volen østre sett fra vest i 1920. Foto: Einar Musum.
604
V E R D A L S B O K A
Anton Ludvig reiste til Amerika. Han ble gift med Bessie Gafney. Han var farmer. Han døde i 1971.
John Marius som overtok halve gården, ble gift med Inger Anna Nilsdatter Garnes. Senere kjøpte han Garnes av sin svigerfar. Sin part i Volen leide han bort til sin svoger. Han døde i 1959.
Anna Oline ble gift med Elling Lorentsen Arstad. De hadde gården Ekren i Vuku. Hun døde i 1968.
Peter Andreas reiste også til Amerika. Han ble gift med Viola Lewits. Han arbeidet som forstmann. Han døde i 1968.
605
V E R D A L S B O K A
Borghild var meierske på Stiklestad meieri. Hun ble gift med Petter Marti-nusen Bjartnes. Hun døde i 1992 102 år gammel.
ANDRE GÅRDER SOM FIKK SKADE VED VUKUSJØEN
Gudding vestre 130.1
Denne gården hadde en god del jord nede på elvesletten på sydsiden av elven. Denne strekningen ble kalt Guddingsnesset.
Driver av gården i 1893 var Oluf Hansen Gudding. Han hadde overtatt bygselen etter sin far i 1892.
Arealet som ble ødelagt, var totalt på 111,2 dekar. Jorden fordelte seg på 98,4 dekar dyrket jord og 12,8 dekar skog og havning.
Før ulykken var matrikkelskylden 23 mark 12 øre.
Jorden hadde før skaden en verdi av kr. 12.000. Tapet ble satt til kr. 4.000, og den nye verdien ble 8.000 kroner. Dette tilsvarte 1/3 av gårdens jord.
Verdiforringelsen av resten av gården ble satt til kr. 3.640. Den ble satt ned fra kr.
15.000 til kr. 11.360.
I 1895 ble skylden avfeit, og følgende står oppført i protokollen om denne gården: Gårdsnr. 130, bruksnr. 1 Gudding vestre av skyldmark 23,12 et avtak for 5 år av mark 7,71, deretter for 5 år et avtak av mark 5,62, og derpå for bestandig et avtak av mark 3,62.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 2,66 for første halvår 1893.
Oluf Hansen fikk tildelt en skadeserstatning på kr. 350. Av dette fikk han kr. 300 i forskudd.
Gudding østre 130.2
Gudding østre hadde også jord nede på Guddingsnesset.
Gudding østres part her nede var noe mindre enn Gudding vestres.
Driver av Gudding østre i 1893 var Sefanias Ottesen Gudding. Han overtok bygselen etter sin far Otte Olsen i 1877.
Det ødelagte arealet var totalt på 123,1 dekar. Av dette var 59,1 dekar dyrket jord, 49,2 dekar var eng, og 14,8 dekar var skog og havning.
Matrikkelskylden var før raset 20 mark 51 øre.
Jordverdien før skaden var kr. 10.500. Etter skaden ble den satt til kr. 7.500, slik at tapet var kr. 3.000. Dette tilsvarte 2/7 av gårdens jord.
Verdiforringelsen på gården totalt ble satt til kr. 2.450. Den gikk ned fra kr. 13.500 til kr. 11.050.
R A S I V E R D A L 607
Den nye skylden ble fastsatt i 1895, og i protokollen står det ført opp slik:
Gårdsnr. 130, bruksnr. 2 Gudding østre av skyld mark 20,51 et avtak for 5 år av mark 5,86, deretter for 5 år et avtak av mark 4,51, og derpå for bestandig et avtak av mark 2,51.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 2,02 for første halvår 1893.
Sefanias Ottesen fikk 300 kroner i erstatning. Og han fikk 150 kroner i forskudd uten at det er angitt noen årsak til forskuddet.
Reppe 132.1
Reppe nådde ned til elven på nordsiden av den. På grunn av at Verdals-elven har forandret sitt løp mange ganger gjennom tidene, har dette ført til at gårdsvald er blitt skåret av, og rester har blitt liggende på motsatt side av elven. Dette var blant annet tilfelle ved Reppe.
Der elven gjorde en dyp og krapp sving inn under Reppesmelen, dannet den samtidig en smal tange som ble kalt Storøra. Denne tangen delte Reppe med Auskin.
Videre hørte en del av Auskin som ble kalt Auskin østre nordre, inn under Reppe. Dette hadde sammenheng med at Nils Jonsen Reppe eide både Reppe og Auskin østre. Så solgte han Auskin østre i 1841, men han holdt unna en del av dette valdet som lå på sydsiden av elven. Det ble kalt Auskin østre nedre.
Denne biten ble stående fullstendig under vann begge ganger da Vukusjøen lå der. Arealet var imidlertid ikke så stort at det ble medtatt da tapet av jord skulle beregnes etterpå.
Men eieren av Reppe, Elling Jeremiassen Reppe, fikk i alle fall en erstatning på kr. 250. Av dette fikk han kr. 100 som forskudd.
Til tross for at tapet av jordverdien ikke ble tatt med i de offisielle listene etterpå, ble skylden allikevel forandret i 1895. I protokollen står følgende:
Gårdsnr. 132, bruksnr. 1, Reppe med Auskin østre nedre av skyld mark 20,36 et avtak for 10 år av mark 0,24, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,12.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,08 for første halvår 1893.
Auskin vestre 132.1
I likhet med Reppe var Auskin også berørt av Verdalselvens stadige skiftende løp gjennom århundrene, og deler av Auskinvaldet lå på sydsiden av elven. Både Auskin vestre og Auskin østre hadde deler av sitt vald her. Elvens svinger laget tanger eller ness. Men nettopp det forhold at disse tangene var skapt av elven, gjorde at dette var svært lavtliggende områder. De var således utsatt for oversvømmelser samtidig som at jordsmonnet var nokså tynt. Derfor ble flere husmannsplasser nedsatt her.
608
V E R D A L S B O K A
I 1893 da raset gikk, var flere av Auskin vestres plasser borte. Bare Storøra var igjen. (Se Storøra, Auskin vestre.) Men som regelen var, tilhørte jorden gården. Husene tilhørte vanligvis husmannen. Derfor ble den jorden som ble ødelagt på Storøra, regnet sammen med den ødelagte jorden på gården.
Imidlertid ser det ut til at en del av valdet på Bollgården østre på den andre siden av elven også hørte inn under denne gården. I likhet med så mange andre strekninger langs breddene av Verdalselven, ble også dette kalt Øra. Den hadde gårds- og bruksnummer 250,3. I de offisielle listene står det derfor Auskin vestre og Øren vestre.
Eier av Auskin vestre i 1893 var Elling Olsen Auskin. Han hadde overtatt den etter sin svigerfar i 1880.
Arealet som ble ødelagt, var på 89,5 dekar. Av dette var 55,1 dekar dyrket jord, 29,5 dekar eng og 4,9 dekar skog eller havning.
Gårdens matrikkelskyld før skaden var 14 mark 27 øre.
Jordverdien på selve gården var før skaden kr. 7.400. Tapet ble satt til kr. 3.400, slik at den nye verdien ble kr. 4.000. Dette utgjorde 17/37 av jorden.
Verdiforringelsen av gården forøvrig ble satt til kr. 3.000, slik at den gikk ned fra kr.
8.500 til kr. 5.500.
Øren vestre hadde før skaden en matrikkelskyld av 0,80 mark. Skaden ble vurdert til 0,20 mark. Skaden utgjorde således 1/4 av eiendommen.
Jordverdien av dette arealet var før skaden verdsatt til kr. 720. Tapet ble satt til kr. 180. Den nye verdien ble kr. 540.
Verdiforringelsen av eiendommen forøvrig ble satt til kr. 100, slik at den nye verdien ble stående i kr. 620.
Som følge av skaden fikk Elling Olsen kr. 1.900 i erstatning. Av dette fikk han kr. 300 i forskudd. 100 kroner av dette forskuddet fikk han så tidlig som i 1894. I møte 31. januar dette året bestemte Velferdskomitéen at han sammen med flere andre skulle få et forskudd av erstatningsbeløpet.
Matrikkelskyldens størrelse ble fastsatt i 1895. I protokollen står:
Gårdsnr. 137, bruksnr. 1, Auskin vestre av skyld mark 14,27 et avtak for bestandig av mark 6,56.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 2,26 for første halvår 1893. Parten i Bollgården østre 250.3 er ikke nevnt i avfellingsprotokollen.
Auskin østre 138.1
Auskin østre hadde bare en liten del av sitt vald liggende nede ved elven i 1893. Tidligere hadde også dette valdet i likhet med Auskin vestre omfattet en del av de områdene som lå forholdsvis langt mot vest på sydsiden av elven på det såkalte Auskinnesset. Men like før midten av 1800-tallet hadde mesteparten av dette arealet kommet sammen med Reppe. Og de skadene denne
R A S I V E R D A L 609
delen av Auskin østres vald fikk, ble følgelig regnet sammen med Reppe. Men en mindre bit av Storøra hørte fremdeles med til Auskin østre. Denne biten hadde gårds- og bruksnummer 250.4. Gårdsnummer 250 var nummeret til Bollgården østre. Følgelig ble gården kalt Auskin østre og Øren øvre.
Eier av Auskin østre i 1893 var Lasse Olsen Auskin. Han var fra Garnes og kjøpte gården i 1865.
Skadene Auskin østre fikk av Vukusjøen, var forholdsvis beskjedne. Bare et areal på 30,5 dekar ble satt under vann. Av dette var 12,8 dekar dyrket mark. Resten, 17,7 dekar, var skog og havning. Skogen var sannsynligvis for det meste olderskog.
Auskin østres matrikkelskyld var før Vukusjøen 7 mark 08 øre.
Jordverdien var før skaden kr. 4000. Etter skaden var den kr. 3.500, slik at tapet ble kr. 500.
Dette tilsvarte 1/8 av eiendommen.
Verdien av gården forøvrig ble redusert med kr. 250 fra kr. 5.500 til kr. 5.250.
Øren øvre hadde tidligere en skyld av 0,66 mark. Den ble redusert med 0,16 mark til 0,50 mark. Dette utgjorde 1/4 av eiendommen.
Jorden her var tidligere verdsatt til kr. 600. Tapet ble satt til kr. 150, og den nye verdien ble da kr. 450. Det endelige tapet ble satt til kr. 70, slik at til slutt sto verdien i kr. 530.
For dette ble Lasse Auskin tildelt en erstatning på kr. 400. Av dette fikk han kr. 200 i forskudd.
I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 138, bruksnr. 1, Auskin østre øvre av skyld mark 7.56 et avtak for bestandig av mark 1,36. Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,47 for første halvår 1893. Øren øvre er ikke tatt med i avfellingsprotokollen 1895.
Elverum østre 132.5
Et sted har dette bruket nummeret 132,3, mens et annet sted har det nummeret 132,5. Elverum østre ble i alle fall fraskilt Reppe samtidig med Elverum vestre i 1892. Eiendommen fikk samme skyld, nemlig 1 mark 02 øre.
Kjøperen var Halvor Kristiansen Fergemann, og selgeren var Elling Reppe. Halvor Fergemann bodde på plassen Fergemeien på Østnesvald i 1891. Men etter at Østnes bro ble bygget i 1890, ble han overflødig som fergemann.
Elverum østre fikk ikke så stor skade av Vukusjøen. Det ser ut til at husene må ha ligget så pass høyt at de unngikk å bli ødelagt i noen særlig grad. Derimot ble den delen av jorden som lå under vannflaten, sterkt overslam
610
V E R D A L S B O K A
met av leirsedimenter da sjøen dannet seg for andre gang etter 6. september. Men dette må bare ha vært en mindre del av jordveien.
Før ulykken sto jorden i en verdi av 895 kroner. Etterpå sto den i 835 kroner, slik at tapet ble bare 60 kroner.
Forholdstallet ble satt til 1/15. Av en eller annen grunn er ikke arealet oppgitt i de offisielle listene.
Verdiforringelsen ble kr. 100, ned fra 1.100 kroner til 1.000 kroner.
Halvor fikk en erstatning på kr. 200. Av dette fikk han kr. 100 på forskudd. Det er ikke oppgitt hvorfor han fikk forskuddet.
Størrelsen på erstatningen tyder på at det må være andre forhold enn ødelagt jord han fikk erstatning for. Hva det var, er imidlertid ikke opplyst.
Lundskingjerdet 136.2
Navnet Lundskingjerdet fulgte denne eiendommen fra den tid den var husmannsplass. Allerede i 1879 ble plassen solgt vekk fra Lundskin. Kjøperen da var Johannes Sørensen Storvuku. Johannes solgte eiendommen videre i 1886 til Ole Nilsen Dillenget. Og Ole Nilsen var eier i 1893. Ole bygget hus der og kalte bruket Eide.
Det kan ikke ha vært mye av jorden som ble berørt av flommen. Det er ikke funnet noe om noe verditap av hverken den eller eiendommen forøvrig.
Men flommen må ha forhindret Ole Nilsen i å få noen avling i 1893. Etter som skaden ikke omfattet tap av jord, kan det trolig formodes at åkeren ble satt under vann da Vukusjøen steg for andre gang. Men vannet var trolig ikke dypt nok til at det ble så store slamavsetninger på jorden.
Dette var så vidt vites hans eneste tap.
Ole ble tildelt en erstatning på kr. 240. Han fikk kr. 100 i forskudd. Det er ikke opplyst noe om hva det var erstatning for, eller hvorfor han fikk forskudd.
En annen person som også må ha bodd på Lundskingjerdet, var Halvor Olsen Lundskingjerdet. Han fikk en erstatning på kr. 90. Av dette var 50 kroner forskudd.
Bakgrunnen for dette bidraget finnes i en søknad fra Halvor Lundskingjerdet til Velferdskomitéen datert 15. desember 1893. Den lyder som følger:
Jeg tillater meg herved å søke om i likhet med andre om å få et bidrag tii underholdning for vinteren for meg, hustru og 2 barn, da jeg mistet min avling, og da det til vinteren ikke finnes noe arbeid. Jeg har hittil ikke mottat noe bidrag.
Komitéen gjorde en anførsel om at den ikke fant grunn for å gi noe av pengene som gave.
Breding vestre 139.1
R A S I V E R D A L 611
Eier av Breding vestre i 1893 var Martin Johannessen.
Noe av jorden på denne gården nådde ned mot elven, og den ble følgelig overslammet av sedimenter under den andre Vukusjøen. Noe sto dessuten under vann under den første sjøen også.
Skadene var ikke så veldig omfattende. Totalt ble 32,5 dekar skadet. Av dette var 29,5 dekar dyrket jord. 3 dekar var eng.
Jordverdien var før skaden kr. 5.000. Skaden ble satt til kr. 1.500, slik at det sto igjen kr. 3.500.
Forholdsbrøken ble satt til 3/10.
Gården ellers var verd kr. 5.200. Her ble verditapet satt til kr. 700 slik at den etterpå sto i kr. 4.500.
For dette fikk Martin Johannessen Breding kr. 1.000 i erstatning. Han fikk 200 kroner i forskudd.
I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 139, bruksnr. 1, Breding vestre av skyld mark 10,76 et avtak for bestandig av mark 3,23. Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 1,11 for andre halvår 1893.
Breding østre 139.2 På denne gården var Ole Kvello eier i 1893.
Noe mindre jord enn på nabogården Breding vestre ble satt under vann her. 24,6 dekar, alt dyrket mark, ble skadet.
Her ble verditapet av jorden satt til et merkelig ujevnt tall, nemlig kr. 1.166. Den gamle verdien av jorden var kr. 7.000, og den nye ble således kr. 5.834.
Brøken ble 1/6.
Gården forøvrig fikk et tap av kr. 700 og gikk ned fra kr. 8.700 til kr. 8.000. Ole Kvello fikk en erstatning på kr. 700. Forskuddet var på kr. 360. Om skylden ble det i 1895 bestemt at den skulle være slik: Gårdsnr. 139, bruksnr. 2, Breding østre av skyld mark 12,65 et avtak for bestandig av mark 2,11. Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,73 for første halvår 1893.
Ekren 140.1 Eier av Ekren i 1893 var Ole Olsen Ekren.
De laveste partiene av Ekrenvaldet ble dekket av vann både ved den første og den andre Vukusjøen. Men arealet som ble skadet, var ikke større enn 24,5 dekar mål. Dette var imidlertid alt sammen dyrket mark.
Jordverdien var før raset kr. 6.000. Den nye verdien ble satt til kr. 5.000, slik at tapet ble kr. 1.000.
Dette utgjorde 2/13 av jorden.
612
V E R D A L S B O K A
Rfiekstekn av gården fikk et verdifall på kr. 5f0i0kfkra kr. 8.000 til kr. 7.500. Ole Ekren
kr. 700 i erstatning for skaden. Han
kr. 450 av dette i forskudd.
At skaden ikke ble ansett for å være hverken stor eller uopprettelig går frem av avfellingsprotokollen 1895:
Gårdsnr. 140, bruksnr. 1, Ekren av skyld mark 8,67 et avtak for 3 år av mark 1,33.
fikk
Dette betød at veiskatten ble redusert med kr. 0,46 for første halvår 1893. Østnes 244.1 Ole Johannessen var eier av Østnes da Vukusjøen ble dannet i 1893.
I likhet med de fleste gårdene rundt Vukusjøen Østnes bare beskjedne skader. Husene var aldri truet, og det var bare mindre arealer som ble satt under vann. Tilsammen var det 41,4 dekar. Av dette var 21,7 dekar dyrket mark, og 19,7 dekar var eng.
Jordtapet ble satt til kr. 1.200, slik at verdien gikk ned fra kr. 10.000 til kr. 8.800. 2/13 av jorden gikk tapt.
fikk fikk
Verdifallet på resten av gården ble satt til kr. 400. Den gikk ned fra kr. 12.000 til kr. 11.600. Ole Østnes kr. 530 i erstatning. I forskudd han kr. 200. I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 244, bruksnr. 1, Østnes av skyld mark 14,56 et avtak for 3 år av mark 1,75. Veiskatten ble som følge av dette, redusert med kr. 0,60 for første halvår 1893.
Slapgård søndre 248.1
Slapgård søndre lå på sydsiden av elven på den sletten som også blir kalt Bollgårdssletten. Slapgård søndre var en av de to delene Slapgård var delt i.
I 1893 var Johannes Ellefsen Tromsdal den egentlige brukeren. Men eier i navnet var hans svigerfar Johannes Hansen.
Bare 27,6 dekar mark ble satt under vann. Og ingen ting av dette var dyrket mark. 2 dekar var eng, og 25,6 dekar var skog og havning.
Følgelig ble verdifallet forholdsvis beskjedent, kr. 300 fra kr. 4.300 til kr. 4.000. Dette ble vurdert til 3/25 av jorden.
fikk
Eiendommen forøvrig ble satt ned med kr. 150 fra kr. 5.000 til kr. 4.850. Johannes Ellefsen da heller ikke mer enn kr. 120 i erstatning. Skylden ble fastsatt slik i 1895:
R A S I V E R D A L 613
Gårdsnr. 248. bruksnr. 1, Slapgård søndre av skyld mark 8,97 et avtak for 10 år av mark 2,17, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,65.
Veiskatten ble som følge av dette, redusert med kr. 0,75 for første halvår 1893.
Men dette må tydeligvis være en feil, for i Stortingsproposisjon 20/1895 er avtaket satt til mark 1,74 i en begrenset tidsperiode. Og et avtak på mark 2,17 i en begrenset periode og 1,65 for alltid er alt for mye i forhold til den lille skaden gården fikk. Noen korreksjon er imidlertid ikke funnet.
Slapgård nordre 249.1
Slapgård nordre var den andre delen av Slapgård. Her var Odin Stornes eier i 1893. Heller ikke på denne gården ble de store arealene satt under vann av Vukusjøen.
Tilsammen 34,5 dekar ble berørt. Av dette var 14,8 dekar dyrket jord. Resten, 19,7 dekar, var eng.
Skaden ble beregnet å ha tilsvart kr. 1.500. Før skaden sto jorden i en verdi av kr. 5.000, og etterpå sto den i kr. 3.500.
Dette ble vurdert til 3/10 av jorden på gården.
Eiendommen forøvrig sto opprinnelig i kr. 5.000. Her ble skaden satt til kr. 500, slik at den nye verdien ble kr. 4.500.
Odin Stornes fikk hele kr. 1.870 i erstatning. Av dette var kr. 1.170 forskudd. Dette erstatningsbeløpet synes å være forholdsvis stort sett i relasjon til det tapet han hadde lidd. Men erstatningen hadde også sammenheng med at han var kjøpmann på Bredingsberg, og der led han et betydelig tap som følge av at butikken ble satt under vann.
I 1895 ble skylden for Slapgård nordre fastsatt slik:
Gårdsnr. 249, bruksnr. 1, Slapgård nordre av skyld mark 9,24 et avtak for bestandig av mark 2,77.
Dette førte til at veiskatten ble redusert med kr. 0,96 for første halvår 1893.
Bollgård østre søndre 250.1
Bollgård østre søndre var den ene av de to hoveddelene Bollgård østre var delt inn i. Bollgård østre lå øst for Kvelstad. Bollgård vestre lå vest for Kvel-stad. Denne merkelige beliggenheten skyldes at Kvelstad ble flyttet etter at Steinsvatnet ble tømt i middelalderen. I 1893 var Trond Trondsen Jøssås eier av Bollgård søndre.
Bare mindre deler av dette gårdsvaldet ble satt under vann. Tilsammen var det 29,5 dekar. Av dette var 9,8 dekar dyrket jord,og 19,7 dekar var eng.
Jordverdien før ulykken var kr. 9.000. Skaden ble satt til kr. 700, slik at den nye verdien ble kr. 8.300.
Dette tilsvarte 1/13 av jordverdien.
614
V E R D A L S B O K A
Resten av eiendommen ble satt ned med kr. 350 fra kr. 11.000 til kr. 10.650. Trond Jøssås fikk 700 kroner i erstatning. Han fikk kr. 600 i forskudd. Skylden fikk følgende forandring i 1895:
Gårdsnr. 250, bruksnr. 1, Bollgård søndre av skyld mark 12,99 et avtak for 5 år av mark 1,00. Dette førte til en reduksjon av veiskatten med kr. 0,35 for første halvår 1893.
Bollgård østre nordre 250.2
Bollgård østre nordre var den andre parten av Bollgård østre. Den var litt mindre enn den andre.
Ellev Olsen var eier i 1893.
Bare mindre områder på den laveste delen av valdet ble satt under vann. Arealet var 23,6 dekar. Alt var dyrket jord.
Før dette skjedde hadde jordverdien vært kr. 2.970. Skaden ble vurdert til kr. 840, slik at den nye verdien ble kr. 2.130.
Det ble anslått at dette utgjorde 2/7 av jorden på gården.
Eiendommen forøvrig fikk et tap av kr. 400. Den gikk ned fra kr. 3.500 til kr. 3.100. For skaden fikk Ellev Olsen kr. 500 i erstatning. 200 kroner av dette var forskudd. Skylden ble fastsatt slik i 1895:
Gårdsnr. 250, bruksnr. 2, Bollgård nordre av skyld mark 5,13 et avtak for 5 år av mark 1,41. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,49 for første halvår 1893.
Bollgårdsnesset 250.5
Bollgårdsnesset var en utskilt part fra Bollgård østre nordre. Den var blitt utskilt så sent som i 1890. Eier i 1893 var John Olsen Kvelstad.
Som navnet sier, lå denne gården på det nesset elven dannet utenfor Bollgård østre. Arealet som ble satt under vann var ikke stort, bare 9,8 dekar. Alt var dyrket jord.
Men etter som eiendommen bare var liten, utgjorde dette en stor del av jorden. Totalverdien av jorden var før flommen kr. 1.200. Etterpå sto den i kr. 800. Skaden utgjorde således kr. 400.
Dette var 1/3 av jorden.
Eiendommen forøvrig ble satt ned med kr. 200 fra kr. 1.600 til kr. 1.400. John Olsen fikk kr. 200 i erstatning. Alt ble betalt ut som forskudd. I 1895 ble skylden fastsatt slik: Gårdsnr. 250, bruksnr. 5, Bollgårdsnesset av skyld mark 1,44 et avtak for 5 år av mark 0,48.
Veiskatten ble som følge av dette, redusert med kr. 0,17 for første halvår 1893.
Kve Istad vestre 251.1
R A S I V E R D A L 615
I 1865 ble Kvelstad kjøpt av Ole Danielsen Tessem fra Beitstad og Ole Anderssen Stuskin. Gården ble da delt i vestre og østre slik at Ole Danielsen fikk Kvelstad vestre.
Husene lå på samme høyde som de øvrige gårdene på Bollgårds- sletten slik at de unngikk oversvømmelsene av begge Vukusjøene. Men store deler av jorden ble liggende under vann. Spesielt var det ille siste gang.
98,4 dekar ble stående under vann. Alt dette var dyrket jord. Og store deler av jorden fikk tykke slamlag etter sedimenteringen som følge av Hærfossens gjennombrudd.
På Kvelstad vestre hadde jorden stått i en verdi av kr. 7.000. Skaden ble taksert til kr.
3.000. Igjen var det da kr. 4.000. Dette ble anslått til å ha omfattet 4/7 av arealet. Verdien av gården forøvrig ble satt ned med kr. 3.100 fra kr. 9.500 til kr. 6.400.
Allerede etter første gang Vukusjøen lå der, søkte Ole Danielsen om støtte til innkjøp av for. Søknaden ble behandlet 19. juli. Det ble da bestemt at saken skulle utsettes.
Men 6./7. september ble en ny søknad fra Ole Kvelstad behandlet. Da hadde etterskredet 6. september gått. Det er lite trolig at Vukusjøen nådde opp til sitt endelige nivå før dette møtet, men det fremgår av protokollen at Ole hadde behov for penger til å kjøpe for til sine husdyr til vinteren. Det ble opplyst i søknaden, og bekreftet på møtet, at han hadde bare klart å berge litt høy. Dette høyet var dessuten helt vått og oppblandet med leire. På grunn av oversvømmelsene hadde han hverken fått avlet korn eller poteter. Han søkte om kr. 400. Det ble bestemt at kr. 300 skulle gå til avdrag på skadeserstatningen, mens kr. 100 var til underhold.
At økonomien ikke var helt god etter dette, fremgår av nok en innførsel i samme protokoll 2. januar 1894. Da måtte Ole Danielsens kone Ellen Marta ha besøk av doktoren. I hvilken anledning er ikke opplyst. Men Ole måtte få forskudd fra erstatningsbeløpet for å kunne klare å betale doktoren.
Alt i alt fikk Ole Kvelstad kr. 2.550 i erstatning. I forskudd fikk han kr. 900. Gården fikk følgende avfelling i 1895:
Gårdsnr. 251, bruksnr. 1, Kvelstad vestre av skyld mark 9,79 et avtak for 5 år av mark 5,59, deretter for 5 år et avtak av mark 3,79, og derpå for bestandig et avtak av mark 1,79.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,93 for første halvår 1893.
Oppem 257.1
Gården Oppem lå høyt oppe i bakkene ovenfor Vukusjøen. Valdet nådde
616
V E R D A L S B O K A
helt ned til elvesletten. Følgelig ble også denne gården berørt av hva som skjedde. Eier av Oppem i 1893 var Anneus Okkenhaug.
Det var ikke så stor del av dette valdet som nådde ned til elven. 34,4 dekar ble oversvømmet. Av dette var 29,5 dekar dyrket jord. 4,9 dekar var eng.
Jordverdien ble som følge av dette satt ned med kr. 1.600 fra kr. 8.000 til kr. 6.400. Dette tilsvarte 1/5 av gården.
Verdien av resten av gården ble satt ned med kr. 950 fra kr. 9.500 til kr. 8.550. Anneus Okkenhaug ble tildelt en erstatning på kr. 980. Kr. 300 ble betalt ut som forskudd. Skylden ble avfeit noe i 1895:
Gårdsnr. 257, bruksnr. 1, Oppem av skyld mark 9,92 for 5 år av mark 1,98, og deretter for 5 år et avtak av mark 1,00.
For gården betød dette en reduksjon av veiskatten på kr. 0,68 for første halvår 1893.
Verdalsboka - 35
DIMENSJONER SAMMENLIGNINGER
Generelt
DIMENSJONER
Verdalsraset er et av de aller største rasene som er registrert i vårt land. Helt sikkert er det det største som har funnet sted i moderne tid. Det har vært en del diskusjon hvorvidt det var like stort som det raset som gikk i Gauldalen i 1345. Med hensyn til tallet på omkomne mennesker var nok raset i Gauldalen større. Men med hensyn til mengden av utrast masse, var Verdalsraset størst. (Se eget kapitel om Raset i Gauldalen 1345.)
Allikevel kan det ikke utelukkes at det kanskje kan ha gått andre like store eller kanskje større ras for så lenge siden at det i dag ikke lenger er spor etter dem. Over alt i landet hvor grunnen består av oppbygde leirterrasser etter siste istid, finnes det imidlertid spor etter utallige ras. De aller fleste av disse var små, men av og til viser sporene i terrenget at det må ha gått et større ras her.
Også her i Verdal finnes det flere steder hvor rasene må ha vært både store og omfattende. Men for de aller fleste stedene med spor etter omfattende ras er dette egentlig spor etter mange ras. Det er ikke en gang sikkert at rasene fant sted samtidig. Leirådalen er et godt eksempel. Her har det innenfor et relativt begrenset område gått en lang rekke ras. Men mye tyder på at mange av rasene har skjedd uavhengig av hverandre, eller i det minste med flere ti-års, muligens hundre-års, mellomrom.
Et annet eksempel er rasene ved Lyng. Også her har det gått flere. Kanskje kan det ene raset ha åpnet opp slik at de neste rasene kunne finne sted. Men heller ikke her er det sikkert at rasene fulgte etter hverandre i samme tempo som de adskilte rasene i Verdalsraset. Det kan ha gått lang tid mellom hvert av dem.
Den største rasgropen i omfang nest etter gropen etter Verdalsraset er sannsynligvis rasgropen mellom Snausen og Fikse. Her er det dimensjoner som får en til å tenke på Verdalsraset. Både lengden, bredden og dybden på denne rasgropen er svært stor. At det også var anselige mengder masse som gled ut, tyder terrenget ved Ausa ved Leksdalsvatnet på. Riktignok har det kommet store mengder rasmasse hit fra rasene mellom Musum og Sende også.
R A S I V E R D A L 619
Men mye må ha kommet fra Fikseraset også. Her er det store arealer som ble dekket av rasmasse samtidig som mye havnet ute i Leksdalsvatnet.
Det største rasmassedekkede arealet i Verdal nest etter de overslammede områdene etter Verdalsraset, finnes på de store myrene nedenfor rasgropene ved Kvam og Husan i Volhaugen. Her er det mange kvadratkilometer som ble dekket. Men dybden av leirlaget kan allikevel ikke måle seg med den etter Verdalsraset.
Sikkert nok har det gått mange menneskeliv ved flere av rasene i Verdal, og for den saks skyld andre steder i Trøndelag. Men dersom rasene ikke fant sted etter midten av 1600-tallet, finnes det vanligvis få eller ingen opplysninger om dem. Her i Verdal er det foruten ved Verdalsraset registrert tap av menneskeliv ved rasene ved Kvam i 1726 da åtte mennesker mistet livet, ved Landfall i 1747 da fem mennesker omkom, ved et lite fall i Mikvollmelen sist på 1800-tallet da ett menneske omkom, og ved Hauganfallet i 1906 da ett menneske døde.
Ingen av disse kommer opp mot den store tragedien som Verdalsraset var.
Varigheten av Verdalsraset
Varigheten av raset var trolig mindre enn en time. Selve raset sto kanskje på vel en halv time. Men før leiren lå helt til ro lengst nede ved Tinden, hadde det muligens gått bortimot en og en halv time.
Raset startet etter all sannsynlighet ca. klokken 0030. Da gikk det første raset.
Det andre raset eller den andre delen av raset, startet bare noen minutter etterpå, trolig mindre enn et kvarter etter det første hadde startet.
Og det tredje raset gikk ut bare noen minutter etter det igjen. Dette varte kanskje i 15 - 20 minutter.
Men når det tales om adskilte ras, er dette et forhold som er høyst uklart. Kanskje skjedde det en kontinuerlig utvikling, men hvor mengden periodevis var mindre. Eller kanskje var det i realiteten en rekke mindre ras som fulgte tett etter hverandre slik at det var uråd å skille dem fra hverandre. Det er i hvert fall klart at når det skjedde utglidninger både i det nordvestre og i det nordøstre hjørnet samtidig, må de ha skjedd uavhengig av hverandre.
Og overlevende utenfor rasporten fortalte om hvordan rasmassene etter at de voldsomme bølgene hadde tatt slutt, rant ut gjennom porten i strømmer en god stund etter at det hadde sluttet å rase. Porten virket som en flaskehals slik at det tok en stund før alt innenfor rakk å renne ut.
Massene rant helt ned til Tinden. Det er derfor rimelig grunn til å tro at bevegelsene lengst ned må ha vart bortimot en og en halv time.
620
V E R D A L S B O K A
Etter det store raset 19. mai gikk det flere etterskred. Det uten tvil største av disse gikk 6. september samme år. Også dette gikk i to etapper med ca. 1/2 times mellomrom.
Tap av menneskeliv
De offisielle tallene har etter raset stått på at 112 mennesker omkom. Så vidt det er mulig å finne ut av kildene, omkom 111 av disse under selve skredet eller umiddelbart etterpå. Nummer 112 døde dagen etter, 20. mai, som følge av skadene vedkommende hadde fått.
Men i tillegg til disse døde fire mennesker enten som følge av skader eller av sykdom de hadde pådratt seg under ulykken. Nummer 113 som forøvrig var søster av nummer 112, døde tre dager senere på sykehuset. Nummer 114 døde også på sykehuset av lungebetennelse. Nummer 115 var en 81 år gammel kvinne som døde vel en uke etter raset av alderdomssvakhet. Hun hadde da rasnatten blitt trukket gjennom leirsuppen ut fra huset hvor hun bodde og opp på fast land. Nummer 116 døde omtrent samtidig som følge av skader han fikk ved redningen.
Tap av husdyr
Tallet på drepte husdyr er stort. De offiselle tallene opplyser at 33 hester, 202 storfe, 345 småfe og 25 griser strøk med. Hvor mange høns som gikk med, er ukjent.
Ikke et ubetydelig antall hester og storfe var i live da det hele hadde stilnet av. Men det ble ansett for helt uråd å berge dem, og avlivningsaksjoner ble satt i gang. Husdyr ble skutt eller stukket i hvert fall helt til Vukusjøen steg over demningen.
Et bemerkelsesverdig stort antall griser overlevde. Dette hadde sannsynligvis sammenheng med to forhold: For det første var ikke grisene bundet, og de kom seg ut når husene ble knust eller brutt i stykker. For det andre hadde de en kroppsform som gjorde at de lett fløt oppå leirgjørmen.
At en hel del av grisene måtte slaktes etterpå, skyldes imidlertid at man hverken hadde mat eller hus til dem. Hvor vidt griser som ble slaktet av disse grunner, er tatt med i oversikten over døde griser, er ukjent.
Arealberegningen
Etter ulykken ble det foretatt nøyaktige beregninger av de områdene som var blitt berørt. Man delte de berørte områdene inn i alt fem forskjellige klasser.
Klasse I var ubeskadiget mark eller rester av eiendommer som ellers var berørt. Klasse II var selve Raset.
R A S I V E R D A L 621
Bosetningen i det utraste området 150 personer.
Antall reddet:
62 (41,3%)
J
Bosetningen nedenfor raset 100
personer.
Antall døde: 28 (28,0%)
Antall3døde: 88 (58,7%) Antall reddet: 72 (72%)
Kjønn - døde Aldersfordeling - døde
Antall hankj. 50 (43,1%)
Under 15 år:
49 (42,2%)
622
Antall hunkj. 66 (56,9%)
V E R D A L S B O K A
Over 15 år:
67 (57,8%)
De grafiske fremstillingene er laget av Atle Granlund.
R A S I V E R D A L 623
Klasse III var sterkt overslammet land. Klasse IV omfattet svakt overslammet land.
Klasse V var det landet som ble satt under vann av Vukusjøen. Denne klassen ble ikke nøyaktig beregnet i likhet med de andre klassene fordi jorden var bare temporært satt ut av drift.
Klasse I omfattet det som sto igjen langs kantene fra klasse II, nemlig 1118,17 dekar dyrket mark, 1525,24 dekar skog, 19,16 dekar veier og bebyggelse, og 184,31 dekar annen udyrket mark, tilsammen 2846,88 dekar, og fra klasse III 4450,15 dekar dyrket mark, 2225,33 dekar skog, 141,82 dekar veier og bebyggelse, og 600,95 dekar annen udyrket mark, tilsammen 7418,25 dekar. Alt i alt utgjorde klasse I 10.265,13 dekar.
Klasse II besto av 1821,5 dekar dyrket mark, 532,6 dekar eng, og 836,7 dekar skog og havning, tilsammen 3190,8 dekar. Etter beregninger gjort på grunnlag av kartet, utgjorde klasse II 2.923,7 dekar. Reduksjonen her tilsvarte økningen av klasse III. Summen av klasse II og III er således den samme etter begge beregningsmåtene.
Klasse III var 4829 dekar dyrket mark, 954,8 dekar eng, og 2052,3 dekar skog og havning, tilsammen 7.836,1 dekar. Etter beregninger gjort etter kartet, utgjorde klasse III 8.104,75 dekar. Økningen her tilsvarte reduksjonen av klasse II.
Klasse IV omfattet 64,5 dekar dyrket mark, 8,9 dekar eng, og 518,8 dekar skog og havning, tilsammen 592,2 dekar. I en kommentar blir det i de offisielle tabellene opplyst at 470 dekar burde komme i tillegg til denne tabellen. Det var jord som tilhørte Baglan og Kjæran. Dermed økte arealet til 1062,2 dekar.
Klasse V var beregnet bare for den delen av området som lå innenfor det kartbladet som ble tegnet etter raset. Det besto av 1042,1 dekar dyrket mark, 193,9 dekar eng, og 476 dekar skog og havning, tilsammen, 1712 dekar. I realiteten var dette mindre enn halvparten av det totale arealet som ble satt under vann.
Det utraste området
Selve rasgropen er formet som en uregelmessig formet trekant med et hjørne vendt mot syd. Der ligger skredporten. Men rasgropen omfatter også et område utenfor skredporten. Dette er også formet som en trekant, men her med det ene hjørnet vendt mot nord i rasporten.
Dette omfattet det som ovenfor er kalt klasse II. Det totale utraste arealet var 3190,8 dekar, eller 3,1908 km2.
Jordtapet tilsvarte et verdifall på kr. 79.450 fra kr. 125.145 til kr. 45.695. Dette utgjorde 64 % av verdien.
624
V E R D A L S B O K A
Avfellingen var på 99,59 mark fra 156,44 mark til 56,85 mark. Ved skyld-setting etterpå ble den ødelagte jorden satt til 5,04 mark.
Verdiforringelsen av eiendommene forøvrig var på kr. 103.700 fra kr. 152.750 til kr.
49.050. Tapet utgjorde 68 %
Det over slammede området
Dette omfatter egentlig både klasse III og IV. Selve jorden var ødelagt også i klasse IV. Forskjellen besto hovedsakelig i at jorden i klasse IV hurtigere kunne settes under kultivasjon da den ikke trengte så lang tid for å tørke ut.
Dette var alt som ble dekket av leire. Dette området strakte seg fra Melby -berget i øst til Tinden i vest. Lengden var ca. 8 kilometer. Det dekket hele dalbunnen i en bredde varierende fra et par hundre meter til 3 kilometer.
Summen av de to klassene utgjorde 8898,3 dekar eller 8,8983 km2inklusive de 470 dekar som kom i tilleg til det ødelagte området i klasse IV.
Jordtapet i klasse III var på kr. 235.585 fra kr. 396.880 til kr. 161.295. Dette utgjorde 59
% av verdien.
Avfellingen i denne klassen var på 304,58 mark fra 519,89 mark til 215,31 mark. Tilveksten ved ny skyldsetting var på 46,40 mark.
Verdiforringelsen av eiendommene ellers var på kr. 275.110 fra kr. 499.170 til kr.
219.060. Dette tilsvarte 56 %.
I klasse IV utgjorde verdifallet av jorden kr. 7.580 fra kr. 42.375 til kr. 34.795. Dette var 17 % av verdien.
Skyldnedsettelsen var på 9,13 mark fra 53,57 mark til 44,44 mark. Her ble tilveksten 7,85 mark.
Verdiforringelsen her var på kr. 6.170 fra kr. 51.500 til kr. 45.330. Dette utgjorde 12 %.
Vukusjøens betydning for jordverdien
Arealet i følge beregningene var på 1712 dekar eller 1,712 km2. Det presiseres imidlertid at dette var bare den delen som ble beregnet. Det totale arealet som sto under vann var to og en halv ganger så stort, nemlig ca. 4,2 km2. (Se nedenfor.)
Verdifallet av den beregnede delen av jorden som sto under vann, utgjorde kr. 47.436 fra kr. 139.150 til kr. 91.714. Dette tilsvarte 34%.
Avfellingen var på 74,19 mark fra 216,10 mark til 141,91 mark. Her ble tilveksten 39,79 mark.
Verdifallet på eiendommene forøvrig var på kr. 41.510 fra kr. 172.120 til kr. 130.610. Dette tilsvarte 24 % .
En sammenligning mellom skadene i Verdal og de tre største byene i Norge.
På de tre neste sidene følger en fremstilling av ødeleggelsene i Verdal plassert i Oslo, Trondheim og Bergen.
R A S I V E R D A L 625
626
V E R D A L S B O K A
R A S I V E R D A L 627
628
Utrast rnasse
V E R D A L S B O K A
Det er blitt gjort beregninger av hvor mye masse som raste ut. Man har havnet på ca. 55 millioner m3.
Da dette tallet ble beregnet, benyttet man et middeltall på ca. 20 meter dybde i skredgropen. Men dette ble beregnet sommeren 1893 før etterraset 6. september gikk, da mer enn 400 mål raste ut i bakre og østre kant av skredgropen. Før dette raset hadde gropen et omfang av ca. 2,75 km2. Da stemmer dette tallet. Legger man de 400 målene sammen med dette arealet, får man noe mer enn 3 km2, og det stemmer med arealberegningene som ble gjort i forbindelse med Stortingsproposisjon nr. 20/1895, hvor arealet av skredgropen ble fastslått til nesten 3,2 km2.
Men 55 milioner m3er volumet på den massen som gled ut i raset 19. mai. Det var denne massen som strømmet ut over dalbunnen og forårsaket de enorme ødeleggelsene.
Raset 6. september representerer et tillegg til dette. Snakker man om totalt utrast masse i Verdalsraset, blir tallet en god del større enn 55 milioner m3. Man benyttet, som nevnt ovenfor, en gjennomsnittsdybde i rasgropen på ca. 20 meter. Dette tallet er helt sikkert ikke satt for høyt. Og for etterskredet 6. september kan man med sikkerhet anta at gjennomsnittsdybden var minst like stor. Følgelig er det en rimelig antagelse å tro at det gled ut bortimot 10 millioner m3ved dette skredet.
På et av de offisielle kartene som ble laget etter ulykken, er høydene av skråningene rundt skredgropen angitt. Om vi beveger oss rundt rasgropen med urviseren og starter på vestsiden av skredporten, er tallene følgende:
1. Sydøst for Mo ........................................................... 50 meter
2. Nordøst for Mo ........................................................ 20 »
3. Vest for Prestegården Auglen ................................... 1 5 - 2 0 »
4. Nordvestre hjørne av rasgropen ............................... 10 »
5. Rett nord for Follodalen (øya i Raset) . . . . 5 » 6. Nord for Jermstadspannet ........................................ 10 » 7. Nordøstre hjørne av rasgropen.................................. 35 » 8. Sydøstre hjørne av rasgropen .................................. 35 » 9. Ved Rognhaugen .................................................... 3 - 5 » 10. Rett nord for Eklo .................................................... 20 »
På innsiden av skredporten nordvest for Eklo 20 »
På utsiden av skredporten vest for Eklo . . 20 »
På vestsiden av Follodalen (øya i Raset) . . 15 »
På østsiden av Follodalen (øya i Raset) . . . 10 »
Til disse tallene må det gjøres noen kommentarer.
R A S I V E R D A L 629
De ble alle målt etter etterraset 6. september. Mye av massen etter dette raset la seg opp i den sydøstlige delen av rasgropen samt i skredporten.
De lave tallene langs bakre kant av rasgropen skyldes at målingen er gjort fra toppen av skredkanten og ned til fast fjell. Fjellfoten skråner videre nedover, men den er ikke alle steder like bratt som selve rasskråningen. Ned til selve bunnen av gropen er det hele veien ca. 35 meter.
Den lave skråningen ved Rognhaugen skyldes at rasgropen nedenfor ble fylt opp av store mengder masse fra det store etterskredet.
Målingene som ble foretatt på begge sider av Follodalen, ble gjort fra toppen av Follodalen slik den står igjen etter raset. Før raset var dette bunnen av Follodalen med 10 meter høye skråninger opp til den egentlige terrasse-flaten.
Når man tar alt dette med i betraktningen, ser man at antagelsen om en gjennomsnittsdybde på 20 meter i det minste ikke er overdrevet. Og det antatte volumet på utrast masse var i hvert fall ikke mindre enn 55 millioner m3.
Der massen havnet
Dalbunnen hvor massen havnet, var ikke flat og jevn. Den var preget av at elven stadig hadde skåret seg ned i dalbunnen etter hvert som landet hevet seg. For eksempel lå elven omtrent 10 meter lavere enn terrassene ved Rosvoll og Lyng. Og tilsvarende var den samme høydeforskjellen bortimot 15 meter ved Haga og Sundby.
Strekningen som ble dekket, var som nevnt ovenfor, ca. 8 kilometer lang og opp til 3 kilometer bred på det bredeste. Det er også opplyst ovenfor at dette arealet var på 8,8983 km2.
Når vi tar utgangspunkt i 55 millioner m3utrast masse, får vi en gjennomsnittsdybde på ca. 6,2 meter over hele det overslammede arealet. Og noen steder er det tale om bare noen få desimeter, mens andre steder er det tale om mer enn 10 meter tykkelse.
Høyden på leirdemningen som demmet opp Vukusjøen, var trolig ca. 11 meter mellom Melbyberget og Eklomelen sett i forhold til normalvannstand i elven.
Dessuten kan det bemerkes at det av rasmassen fra etterskredet 6. september som havnet utenfor skredporten, stort sett ble liggende øst for en linje trukket mellom Haga og Ness. Etter dette ble demningen målt til ca. 14 meter.
I de leir-, sand- og jordmassene som fosset nedover, var det planter og frø. Noen steder dukket det derfor opp planter som var fremmede på de stedene tidligere. (Se også under Gjenvinning av rasområdet.) Dette er blant annet registrert helt nede ved Tinden hvor forskjellige slags hageplanter fremdeles den dag i dag finnes langs elvebredden.
630
Vukusjøens størrelse
V E R D A L S B O K A
Vukusjøen fikk på det meste en overflate på ca. 4,2 km2. Overflaten på denne sjøen kan grovt sett sies å ha strukket seg fra Melbyberget i vest til Grunnan i øst. Dermed hadde den en lengde av vel 10 kilometer. Øverst oppe var den svært smal, ikke stort bredere enn elveløpet. Men allerede ved Vuku tiltok den i bredde. Og fra Kvelstad og nedover var den temmelig bred, på det bredeste vel 1 kilometer.
På det dypeste var sjøen 14 meter over normalvannstand ved Melbyberget. Og mellom Landfall og Volen ble det fortalt at man så toppen av older-trærne under vannflaten. Om man meget forsiktig antar en gjennomsnittsdybde på 5 meter på hele sjøen, får man en vannmengde på 21 millioner m3.
I og med at sjøen ble tømt ved at elven gradvis senket sitt leie, forårsaket ikke disse vannmengdene unormalt store ødeleggelser.
Sorg, fortvilelse og lidelse
Det er ikke mulig å måle slike faktorer. Men utallige er de søvnløse netter som fulgte i tiden etterpå. Og uendelig mange er de sorgfulle og tunge stundene som de etterlatte slet med resten av livet, timer og dager lange som år. Og var det mulig å måle mengden av tårer i liter, ville vi få store tall.
TANKEEKSPERIMENTER
Det er interessant å foreta sammenligninger for å anskueliggjøre noen av de ovenfornevnte størrelsene.
Det utraste området er ca. 3 km2stort, og det over slammede området er ca. 9 km2. Tilsammen utgjør de et areal på nokså nøyaktig 12 km2.
Hvor stort er nå egentlig dette?
Dette er forsøkt vist i kapitlet foran med kart over Oslo, Bergen og Trondheim hvor ødeleggelsene er tegnet inn som halvsirkler. Og hvor mye er 55 millioner m3eller 65 millioner m3? Det er laget en rekke sammenligninger vedrørende dette tallet.
Her er noen:
55 millioner m3gir en kubus med 380 meter side. 65 millioner m3gir litt over 400 meter side.
En lastebileier blir gitt i oppdrag å forflytte 55 millioner m3masse. Han skal kjøre 10 lass pr. dag, og hans store lastebil tar 10 m3i lasset. Han arbeider ca. 220 dager i året. Hvor lenge må han holde på før han er ferdig?
Svar: 2.500 år!
Hvor lenge må han holde på hvis massen var 10 millioner m3større, det vil si at de utraste massene ved etterraset 6. september blir lagt til? Svar: Bortimot 500 år i tillegg!
All massen blir lastet opp i lastebiler som hver tar 10 m3og er 10 meter lang. Bilene blir stilt støtfanger i støtfanger. Hvor lang blir rekken av lastebiler?
Svar: En rekke med biler som går 1 1/3 rundt ekvator. Ekvator er 40.000 kilometer lang. Rekken av biler blir 55.000 kilometer. Hvis raset 6. september regnes med, blir rekken av biler 65.000 kilometer eller noe over 1 1/2 gang rundt ekvator.
Et asfaltfjell på 55 millioner m3skal benyttes til å legge fast dekke på alle veiene i Norge. Veiene er gjennomsnittlig 6 meter brede, og dekket skal være 10 centimeter tykt. Hvor lang veistrekning kan asfalteres?
Svar: Mer enn 91.000 kilometer. Av riksveier, fylkesveier og kommuneveler har vi i Norge (1990) 88.174 kilometer. Av dette har 61.101 kilometer fast dekke!
632
V E R D A L S B O K A
Middelavstanden til månen er 384.400 kilometer. Hvor tykk vil en «streng» mellom jorden og månen være når man har 55 millioner m3til disposisjon?
Svar: Hvis «strengen» er kvadratisk, vil siden være 38 centimeter. Er strengen rund, vil diameteren være 42 centimeter!
Middelavstanden til solen er 149,6 millioner kilometer. Hvor tykk vil en «streng» til solen være?
Svar: Kvadratisk vil «strengen» ha side 1,92 cm, og rund vil diameteren være 2,16 cm.
Den spesifikke vekten på leire varierer fra 1,75 for tørr leire til 2 for våt leire. Det vil si at den våte kvikkleiren som rant ut i Verdalsraset veide 2 tonn pr. m3. Totalt veide massen 110 millioner tonn etter raset 19. mai. Legger vi til det siste raset får vi 130 millioner tonn. Hvis hele denne massen skal fordeles på Norges befolkning (4 millioner) hvor mye får da hver?
Svar: Hvis det bare var mengden fra det første raset, vil hver eneste innbygger i Norge få 27,5 tonn. Hvis det andre raset regnes med, vil det bli 32,5 tonn på hver person!
Men enn om vi vil fordele dette på hele verdens befolkning (i 1990 ca. 5,5 milliarder)? Svar: Hver vil få enten ca. 20 eller 23,5 kilo.
Om vi tenker oss 130 milloner tonn leire plassert i en skål på en skålvekt. Hva må til for å veie opp denne skålen?
Svar: Vi vil her bruke personbilder. En vanlig personbil veier alt fra 600 kilo til 1.500 kilo. En gjennomsnittsvekt er ca. 1 tonn. For å veie opp leirmassen må vi ha et tall på tilsvarende ca. 130.000.000 personbiler. Så mange biler fantes ikke i Vest-Europa i 1988. Da var tallet på litt over 120 millioner. Vi må derfor til Øst-Europa og låne noen for å få jamvekt.
All utrast masse plasseres på en fotballplass som måler 100 x 55 meter.
Hvor høy søyle vil vi få med 55 millioner m3?
Og hvor høy blir søylen hvis vi tar med massen fra raset 6. september i tillegg, altså tilsammen ca. 65 millioner m3?
Svar a: 10.000 meter eller 10 kilometer, b: Ca. 11.800 meter eller 11,2 kilometer.
Hvis leiren ble lagt etter E6 fra Verdal til Oslo, ville det være mulig å kjøre langs veien?
Svar: Ja, men bare med beltevogn.
Avstanden fra Verdal til Oslo er 65 mil. Bredden av riksveien er ca. 7 meter. Leirlaget langs veien ville være mer enn 12,5 meter tykt.
Av 1 m3leire får man normalt litt mer enn 600 teglsteiner. Om man så laget teglstein av 55 millioner m3leire, hvor mange hus kunne man da bygge?
R A S I V E R D A L 633
Vi regner da med en vanlig enetasjes enebolig.
Svar: Det går med ca. 16.000 teglsteiner i et middels stort hus. Det kunne derfor bygges mer enn 2 millioner eneboliger av disse steinene. I 1991 var det ca. 1,5 millioner eneboliger i Norge.
55 millioner m3tilsvarer bovolumet for ca. 1 til 1,5 millioner mennesker, det vil si befolkningen i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger til-sammen.
Om vi regner at et menneske veier 40 - 50 kilo i gjennomsnitt, vil vekten av 55 millioner m3våt leire, ca. 110 millioner tonn, tilsvare vekten av ca. 2,5 milliarder mennesker, det vil si mer enn halvparten av jordens befolkning.
Verdalsboka - 36
634
V E R D A L S B O K A
"S35
-ç.
EN SAMMENLIGNING MELLOM DE GEOLOGISKE OPPFATNINGER
FRA 1893 OG 1993.
Bakgrunn
En av de aller viktigste kildene til historien om Verdalsraset er Stortingsproposisjon No. 70/1893. Denne inneholder detaljer som for en stor grad er med på å gi oss et bilde av forholdene slik de var. Selve proposisjonen omfatter Kanaldirektørens rapport. Som bilag 1 følger Amtsveimesterens rapport. Begge disse er gjengitt andre steder i denne fremstillingen. Som bilag 2 følger Indberetning fra Professor W. C. Brøgger og Guardein Th. Miinster. Denne siste beretningen er ikke gjengitt i sin helhet, men den inneholder en rekke opplysninger som er benyttet i teksten. De fleste av disse opplysningene finnes også andre steder.
Både Kanaldirektørens rapport og Brøggers og Munsters innberetning er trykket i særtrykk og i andre vitenskapelige publikasjoner etterpå, kanaldirektørens rapport i Teknisk Ukeblad 1893 og Brøgger og Miinster i Naturen 1893.
Dette var fagfolk hvis meninger ble tillagt stor vekt.
Men de geologiske kunnskaper anno 1893 er ikke sammenlignbare med de geologiske kunnskaper anno 1993. I de mellomliggende 100 år har det skjedd en voldsom utvikling innen faget geoteknikk. Særlig har denne utviklingen skutt fart de siste 50 år. Dermed er det klart at mange av de oppfatninger man hadde for 100 år siden, er direkte feilaktige. Dette har mellom annet gjort sitt til at en rekke myter har dannet seg med hensyn ti! hva som skjedde, og hvordan det skjedde.
Dette er den direkte årsak til at Brøggers og Munsters innberetning ikke er gjengitt i sin helhet.
For å vise dette er det nedenfor satt opp en del sitater fra Stortingsproposisjon No. 70/1893 med kommentarer fra geotekniker professor Nilmar Janbu ved NTH. Kommentarene er gjort i 1993.
Sitat nr. 1 fra selve proposisjonen, side 5:
Aarsagen til Skredet i Værdalen den 19de Mai 1893 er visselig den almin-delige, nemlig at et vandførende Lag har ligget over et et for Vand uigjen-nemtrængeligt hældende Lag. Ovenpaa et dybtliggende uigjennemtrængeligt Blaalerelag var her et Lag sandholdigt Ler. I dette er sandsynligvis Vand fra
R A S I V E R D A L 637
en ovenfor liggende Myr trængt ind, saa at det sandholdige Lerlag er bleven opblødet og det underliggende uigjennemtrængelige Blaalerlags Overflade er bleven vædet, saaledes at det er bleven en glat Glideflade.
At det sandholdige Lerlag var bleven gjennemtrængt af Vand, er maaske antydet derved, at Gulvet i Kjælderen paa den udgledne Gaard Follo i den forløbne Vinter har staaet under Vand, hvad der før ikke skal have været Tilfældet.
Professor Nilmar Janbus kommentar:
Årsaken til skredet er utvilsomt erosjon av Verdalselven, som førte til initialraset, som så
forplantet seg bakover slik vi i dag kjenner så godt til.
Sitat nr. 2 fra proposisjonen, side 6:
Til Forebyggelse af saadanne Jordskred findes i Almindelighed intet andet Middel end Drainering.
Først og fremst er det af stor Vigtighed og en forholdsvis let Sag at aflede Overvandet, saa dette ikke trænger ind i det dybere liggende sandholdige Lerlag. Jeg skulde være meget tilbøielig til at tro, at i det nu foreliggende Tilfæl-de kunde dette skeet ved Drainering af Myren ovenfor Bruddet. En saadan Drainering vilde sandsynligvis have været tilstrækkelig til at forhindre Skredet, idet Faren for udglidning havde været afvendt, nåar kun en Del af Overvandet havde været hindret i at trænge ind i det sandholdige Lerlag. Om en mindre Del Vand fremdeles havde gaaet i det sandholdige Lerlag, havde dette ikke skadet, idet noget Vand endog antages at forøge det sandholdige Lags Kohæsion.
I de Tilfældee, hvor Afledning er utilstrækkelig, maa selve det vandfør-ende Lag draineres.
Dette kan ske ved murede Tunneler, som føres lidt ned i det uigjennom-trængelige Lerlag, men om saadanne kostbare Draineringer kan der selvfølgelig ikke blive Tale:
Professor Nilmar Janbus kommentar: Drenering av myrlaget vil
ikke stabilisere kvikkleiren.
Sitat nr. 3 fra proposisjonen, side 9:
Drainering af Myrer paa farligt beliggende steder. Der findes sandsynligvis Myrer, som holder sig fugtige og sumpet, og hvorfra Vand kan søge ned i Jorden og bidrage til Dannelsen af svømmende Masser. Dette kan forhindres ved Myrenes Drainering, men dette bør vistnok, da det samtidig bliver et Jorddyrkningsarbeide, udføres ved Landbrugsdirektørens foranstaltning.
Professor Nilmar Janbus kommentar:
Drenering av myrer som stabiliserende tiltak, kan ikke sees å ha noen betydning for kvikkleire.
638
V E R D A L S B O K A
Sitat nr. Ifra bilag 2, professor W. C. Brøggers og guardein Th. Munsters innberetning, side 21:
.... , at her under Leret maa ligge et betydeligt vandførende Lag af eiendommelig Beskaffenhed, antagelig saakaldet Kvikler. Saadant Kvikler har den Egenskab at absorberes store Kvantiteter Vand, der af Kvikleret fastholdes som af en Svamp, beroende paa Kviklerets eiendommelige Sammensætning af en meget finslemmet Blanding af Kvartssand og Lerslam, medens deri-mod almindeligt Blaaler ikke er gjennemtrængeligt for Vand, og paa den anden Side almindelig Sand lader Våndet løbe igjennem.
Professor Nilmar Janbus kommentar:
Kvikkleire har ikke absorbert vann. Vannet har vært der siden sedimenteringen. Ved konsolidering har den sogar avgitt vann. Deretter utvasket.
Sitat nr. 2 fra bilag 2, side 22:
Først er antagelig paa Eftermiddagen den 18de det opblødte Lerslam af et større vandførende Lag i Dybet begynt at rinde ud langs Follobækkens Leie ud i Elven; at dette maa have være Indledningen til Skredet er gjort sand-synligt ved de ovenfor meddelte Iagttagelser om en usædvanlig Slamføring i Elven paa Eftermiddagen og Aftenen før Skredet. Underlaget for Blaaleret og det derover liggende Sand maa saaledes antagelig have været stærkt gjen-nemblødet gjennem længere Tid, sandsynligvis som en Følge af den langvarige Regnperiode under forrige Aars Høst. Hvorvidt ogsaa Overfladevand fra Myren, trængende ned gjennem Sprækker i Blaaleret, har havt nogen større Betydning, kan neppe nu afgjøres; saameget vides, at de øverste Dele af Jorden paa Gaarden Follos Marker nu efter Skredet paastaaes at have været stærkt opblødte i den nærmeste Tid, førend Skredet indtraf. Om, som af os antaget, et Lag af Kvikler i Bunden under Blaaleret har været en Hovedaarsag til Skredet, er det jo ogsaa muligt, at en Stigning af selve Elveleiet i Værdalselven kan have bragt denne op i høide med Kvikleret og derved delvis have for- voldt dette Opblødning, et Forhold, som dog først ved Jordboringer kan bringes paa det rene. For Sandsynligheden af Forekomsten af et større Kvikklerlag i Dybet under Blaaleret taler foruden Omstændighederne ved selve Skredets Forløb ogsaa en Iagttagelse af en Indsender til «Dagsposten», der direkte ud-taler, at han observerede Kvikler i Bunden af
Skredet. Efterat først Ligevægtstilstanden paa det af Skredet rammede Strøg var bragt i Forstyrrelse ved begyndende Udglidning i Dybet, er antagelig først de nedre Dele af den lille Follodal kommet i Bevægelse og derunder det vandførende Lag, Slamlaget, i Bunden lidt efter lidt mere og mere gledet ud paa Grund af Trykket fra overliggende Ler- og Sandmasser. Dette kunde ikke ske, uden at der dannedes vertikale Sprækker i den kompakte Plade af det paa Grund
R A S I V E R D A L 639
af langvarig Tørke nu sandsynligvis temmelig tørre Blaaler, og saaledes kan det have gaaet til, at pludselig store Flag har sunket ind i Dybet og derefter som paa et Rutschplan har gledet ud efter Dalen i Bevægelsens Retning. Professor Nilmar Janbus kommentar:
I dag ville denne beskrivelsen av gangen i skredet virke merkelig. Den gang var nok Brøgger og Miinster ikke klar over hvordan kvikkleire er blitt til.
Konklusjon
Ovenstående sitater og kommentarer viser klart hvilke problemer man hadde å stri med. Den tids kunnskaper om geologi og geoteknikk var ikke tilstrekkelig til hverken å forstå eller forebygge lignende katastrofer.
Som nevnt innledningsvis, er det først i løpet av de siste 50 år at videnska-pen på disse områdene har nådd så langt, at man vet hvordan og hvorfor et kvikkleireras går.
Derfor kan vi i ettertid se at en hel del av det som ble ansett for nødvendige tiltak etterpå, var helt bortkastet som rasforebyggende arbeider. At grøftingen av myrene gjorde det lettere å dyrke dem, er en annen sak.
Med hensyn til geologi og geoteknikk vises det til kapitlet om disse fagene.
Bakgrunn
RASET I GAULDALEN 1345 EN SAMMENLIGNING MED VERDALSRASET
I de fleste avisene i landet var Verdalsraset et hovedoppslag de nærmeste dagene etter
19. mai 1893. Og i den sammenheng var det nærliggende at oppmerksomheten ble rettet mot andre kjente ras i Norge. Blant annei ble Tiller-raset ved Trondheim i 1816 viet en del oppmerksomhet. Grufulle beretninger om mennesker og dyrs skjebner under dette raset gjorde sitt til å skake opp folk som bodde i det området.
Det ble ganske snart klart at Verdalsraset var av et uhyre omfang. Ja, man mente at det må ha vært det største raset som hadde gått her i landet.
Imidlertid fantes det opplysninger om et ras som hadde gått på 1300-tallet i Gauldalen som visstnok skulle ha vært større, i hvert fall hva angår tap av menneskeliv.
Historikeren professor Gustav Storm, som blant annet hadde arbeidet med de kildene som fortalte om dette raset, ble anmodet om å skrive noe om raset i Gauldalen. Artikkelen hans sto trykket i Morgenbladet 27. mai 1893. Senere ble den gjengitt i flere andre aviser.
Gustav Storms artikkel:
Verdalen 1893 - Gauldalen 1345 1
Man har gitt uttrykk overfor meg at en nærmere orientering om etterretningene om jordskredet i Gauldalen i 1345 kunne ha noen betydning for den ulykken som har funnet sted i Verdalen. I dette kan jeg til en viss grad være enig, da man først nå - etter at Kildeskrift/ondet ved meg har gitt ut en utgave av de islandske annaler (1888) - kan noen lunde komme på det rene med disse etterretningenes betydning og verdi, mens P. A. Munch i sin Norges Historie (Unionsperioden) måtte følge den eldre, uheldige utgave av 1847, og derved var utsatt for å begå feiltagelser. Jeg skal derfor her gi noen korte notiser om annalene.
Det er tre forskjellige annalkilder som taler om jordskredet i Gauldalen.
Den første er Skålholtsannalene. De er opptegnet i et håndskrift som går til 1363, og er avsluttet ved dette år. Men håndskriftet er avskrevet etter en eldre annalsamling som har stanset ved 1348. Og det som her fortelles om jordskredet, er altså opptegnet senest tre år etter at dette var inntruffet.
R A S I V E R D A L 641
Den andre annalsamlingen - Lagmannsannalene - er forfattet og egenhendig skrevet av den islandske presten Einar Havlideson som høsten 1345 oppholdt seg i Nidaros og der fikk etterretning om ulykken. Han dro om vinteren til pavehoffet i Avignon og kom den følgende sommeren (1346) hjem til Island, hvor han senere levde i mange år. Han har opptegnet hendelsene år for år i sine annaler, som han år 1362 har renskrevet og utgitt for offentlig bruk. Også hans annaler er altså i strengeste forstand en samtidig kilde.
Litt vanskeligere er det å bestemme den tredje annalsamlingen, de såkalte Got skalks annaler, for disse er først opptegnet omkring 1570. Men da det også finnes oppbevart en avskrift av den samme samlingen som stanser ved 1394, kan man også om disse annalene med trygghet si at de opprinnelig er forfattet i det 14. århundre og således tør regnes for i det hele troverdige.
Jeg skal i det følgende innskrenke meg til disse tre annaler, for hva som står i en fjerde (fra 1363) og i en femte (fra 1394), er kun uheldige utdrag av de eldre annalene og således uten verdi.
Skålholtsannalene gir den utførligste skildring av ulykken:
I Gaulardal i Trondhjem inntraff det at åen Gaul ble borte. (Storms anmerkning: Det fortsettes ikke noen dager som man har oversatt det, men etter åin Gaul hvarf leses ordet nokkura, som er meningsløst, man har supplert daga (noen dager), men det er usikkert.) Men deretter løp det et skred så stort at det fylte hele dalen og stemmet opp elven Gaul så at en mengde mennesker druknet, gårdene ble oversvømmet, og alt kveget omkom. Siden brast demningen, og alt sammen fløt de nedover åen, hvorved enda flere gårder og fe ble revet med. I alt ble det ødelagt 48 gårder, hvorav noen var hovedbøl, samt noen kirker. Man regnet ut at nesten halvtredje hundre mennsker omkom, bønder med koner og barn, prester og klerker, mange velstående folk og mange arbeidsfolk. Men man tror at av veifarende folk og fattigfolk ikke færre omkom enn de som ble regnet (d. e. den fastboende befolkningen). Dette skjedde Korsmessedag om høsten (14. september). Man fant en del lik, men meget få ble frelst levende, for jorden og vannet fulgte alt, både mennesker og gårder. På det stedet er det nå sandstrekninger og ødemarker, men i førstningen var det vann og bløter (bløitur) så at folk ikke kunne komme frem.
Det eneste besynderlige her er begynnelsesordene at elven først ble borte og deretter kom skredet, mens man skulle vente det motsatte. Forøvrig synes fremstillingen å være meget nøktern og korrekt, særlig når man sammenligner den med ulykken i Verdalen.
De to andre annalene er dessverre mer kortfattet. De synes kun å kjenne jordskredet, ikke flommen.
Einar Havlideson sier ved år 1346:
642
V E R D A L S B O K A
Høsten før - altså 1345 - inntraff den tidende i Nidaros (det vil si: ryktedes det i Nidaros hvor Einar da befant seg) at 25 gårder sank ned i jorden i Gauldalen så intet spor mer såes til bygden uten slett grus og aur lå der etter hvor bygden hadde stått.
Gotskalks beretning er:
Jorden ble veltet om på Gaularåsen, og derved ble det ødelagt der mer enn 50 gårder. Og alle menneskene der omkom og alt kveg, unntatt en bonde med noe kveg og en kjerring.
Gotskalks annaler er en senere avskrift, så man tør ikke ta hensyn til at det her nevnes Gaularåsen hvor de andre kildene har Gauldalen. For når det straks nedenfor står om de 50 gårdene som ble ødelagt der, kan det ikke passe på Gaularåsen, men vel på Gauldalen. Gaularås er altså kun en skrivefeil for Gaulardal.
P. A. Munch som kun kjente Gotskalks annaler fra utgaven av 1847, hvor det uriktig var skrevet Gaularos, formodet derav at flommen og oppdemningen har skjedd ved Gaulelvens munning (Gulosen). Men den formodning savner etter den nye utgaven ethvert holdepunkt om den enn kanskje kan ha truffet det rette.
De tre beretningene opplyser således ingen ting nærmere om i hvilken del av Gauldalen dette skredet har gått. Og vi har ingen annen kilde hvorav beliggenheten med sikkerhet fremgår. I Aslak Bolts jordebok fra ca. 1440 skulle man vente å finne spor etter den store ulykken som hadde rammet Gauldalen i det foregående århundret. Men det har ikke lyktes meg å finne annet enn at en gård på Leinstranden, Asmundastader, sies å være utfalt, og at to gårder Vigleikstader oppe i Flåbygden sies å være utløpt. Begge uttrykkene tyder på jordskred, men om det er skredet i 1345 eller et annet, kanskje nyere, er ikke godt å si.
Schøning har gjettet på at skredet i 1345 har gått oppe ved Haga oppe i Horg, hvor det også i nyere tid har skjedd jordfall. Og Kraft har sluttet seg til Schøning, særlig fordi det her i begynnelsen av dette århundret inntraff en lignende ulykke, om enn i mindre skala. Men uttrykkene i Skålholtsannal-ene synes dog å tyde på at deler av dalføret, hvor dette er bredere; etter ordene tør den store mengden gårder - hva enten vi nå tar tallene 25 eller over 50 -, hvorav flere var store, har dannet en sammenhengende bygd med flere kirker. Dette kan jeg etter mitt riktignok overfladiske kjennskap kun se rime med forholdene i den nordre delen av dalføret, nær Gulosen. Her, hvor dalen åpner seg nesten til et slettelandskap, og hvor moer og sande finnes den dag i dag, kan det plutselige elvebruddet ha brakt ulykke over en bred bygd.
Nettopp vanskeligheten ved å gjenfinne spor etter ulykken i 1345 kunne
R A S I V E R D A L 643
åpne håp også for hva som i disse dager har hendt i Verdalen. Skålholts-annalene skildrer hvorledes det like etter ulykken alt var vann og bløter, således som vi i disse dagers aviser har lest om i den før så fagre bygden Verdalen. Men allerede da annalene ble opptegnet i 1346 og 1348, er det våte element veket tilbake, og da finnes det på ulykkesstedet kun grus og aur eller sandstrekninger og ødemarker. Men - 100 år senere - i Aslak Bolts jordebok er det kun med usikkerhet at man kan spore etterretninger om ødeleggelsen. Kanskje tør man derfor formode at befolkningen i Gauldalen allerede har våget seg i kast med en ny oppdyrkning av de ødelagte strekningene, og at man allerede til en viss grad har vunnet bukt med vanskelighetene? I alle fall synes det sikkert at i tidens løp er de fleste spor av ødeleggelsen i 1345 forsvunnet så at nå kun usikre sagn lever om den gamle ulykken. Jordskredet i Gauldalen inntraff i en nedadgående tid, og ingen etterretninger tyder på at almenheten har trådt hjelpende til for gauldølene. Men allikevel fikk ulykken ikke blivende virkninger for Gauldalen. Skulle vi ikke kunne håpe at Verdalen i nåtiden med dens kraftige initiativ, med den større evne til å arbeide for store formål, så meget hurtigere kan understøtte naturen så at innen få år, i alle fall i vår tid, Verdalen atter kan bli hva den var før ulykken rammet den?
Så langt Gustav Storm.
Hvor gikk Gauldalsraset?
Senere er raset i Gauldalen beskrevet også andre steder. Blant annet har Amund Helland gitt en grundig gjennomgåelse av hendelsen.2Han mener å fastslå at raset gikk i Kvashylla et kort stykke nedenfor Støren jernbanestad-sjon på vestsiden av Gauldalen. På dette sted er dalen så smal at et landfall lett ville stenge for elveløpet.
Helland sier videre at rasmassene fylte det trange dalføret angivelig ned til gården Hovin. Dette er en strekning på 4 til 5 kilometer. Helland gir inntrykk av at raset ikke var så veldig stort, men demningen ble høy rett og slett fordi dalen var smal. Således dannet det seg en enorm innsjø ovenfor demningen.
Da vannpresset ble stort nok, brast demningen, og vannet strømmet som en flodbølge nedover dalen i en lengde av 39 kilometer.
Men en demning på 4 - 5 kilometer skal kunne stå i mot et stort vannpress. Antageligvis må det ha vært tyntflytende masser som strømmet så langt nedover. Det er derfor lite trolig at demningen rakk så langt som 4 - 5 kilometer nedover.
Det opplyses at innsjøen som dannet seg på oversiden, ble hele 14 kilometer lang, og at den nådde opp til Bunes gård på grensen til Singsås. Ved å sammenligne høyden ved Bunes med dalbunnen der raset skal ha gått, viser
644
V E R D A L S B O K A
Kvashylla ved Støren hvor man mente Gauldalsraset gikk. Raset kom fra terrassen til høyre på bildet.
det seg at det er en høydeforskjell på 33 meter. Demningen må således ha vært 33 meter høy nedenfor Støren. Det er antatt at vannmengden var opp til 150 millioner kubikkmeter.
Sammenligninger med Verdalsraset
Selv om geologene i dag er usikre på det nøyaktige stedet, synes det å være utbredt enighet om at raset gikk på vestre side av Gauldalen like nedenfor Støren. Heller ikke synes det å være tvil om at raset ikke var så stort i volum som Verdalsraset. Trolig gikk det menneskeliv under selve raset. Men det vil vi aldri få bekreftet.
Det som gjorde denne naturkatastrofen til en større ulykke regnet i tap av menneskeliv, er flommen som oppsto da demningen brast. 150 millioner kubikkmeter er er en god del mer enn den vannmengden som samlet seg i Vukusjøen. Demningen ved Støren var 33 meter høy. Ved Melbyberget var den 14 meter på det høyeste.
Trolig var det ca. 20 millioner kubikkmeter vann i den første Vukusjøen og 25 millioner kubikkmeter i den andre. Dette viser at i Gauldalssjøen var det minst seks ganger så mye vann.
R A S I V E R D A L 645
Da elven brøt igjennom ved Melby berget, skjedde dette ved at den gradvis gravde seg ned i leirdemningen. Selv om sjøen ble tappet ut relativt fort, oppsto det hverken noen flodbølge eller flom nedenfor.
Derimot ser det ut til at da demningen brast ved Støreninnsnevringen, slapp alt vannet ut på en gang. Denne enorme vannmengden hadde en uhyggelig kraft og graveevne. Foruten at den rev med seg de utraste massene som hadde lagt seg opp ved rasstedet, rev den også med seg jord og grus hele veien nedover.
Det er forståelig at man betraktet dalen som en ødemark etterpå.
Tallet på omkomne er usikkert. Man antok at nesten 250 fastboende omkom. Tallet på fattige og veifarende skulle ha vært nesten like stort. Dermed kommer man opp i mellom 400 og 500 døde.
Kildene beretter at mellom 25 og 50 store og små gårder ble ødelagt. Enten man velger det minste eller det største av disse tallene, synes tallet på ødelagte gårder å være lite tatt i betraktning av at Gauldalen nedover fra Støren må ha vært et tett bosatt dalføre. Både de tettest bosatte delene av Horg, Flå og til dels Melhus må ha blitt rammet.
I følge annalene gikk seks kirker med. Sammenlignet med tallet på kirker i dag synes dette høyt. Men vi skal her huske på at dette var i høymiddelalderen, og tallet på kirker var stort da. Til sammenligning kan det opplyses at det var syv - åtte kirker i Verdal på den tiden. Så at flere kirker ble tatt av flommen, synes ikke urimelig. Men seks er allikevel et stort tall.
Undersøkelser har vist at det gjennomsnittlig bodde seks - syv mennesker på hver gård. På de store gårdene bodde det flere, og på de minste færre.
Om vi tar det største antall ødelagte gårder, 50, finner vi at det var mellom 300 og 350 fastboende i det ødelagte området. At absolutt alle omkom, er usannsynlig. Noen må ha berget livet.
At det videre skal ha vært like mange fattige hjemløse og veifarende som fastboende, høres heller ikke sannsynlig ut.
Når kildene sier at nesten 250 fastboende og bortimot like mange andre omkom, er det ganske sikkert en svær overdrivelse. I og med at tallet på omkomne er satt så stort i kildene, blir man også fristet til å mistenke tallet på 50 gårder for også å være satt for høyt.
Men selv om kildene i beste fall er upålitelige, kan vi kanskje formode at ca. 250 mennesker omkom ved denne ulykken. Og det gir mer enn dobbelt så mange døde som i Verdalsraset.
Antall kvadratkilometer som ble ødelagt, er heller ikke mulig å fastslå. Men strekningen fra Støren og ned til Melhus er bortimot 40 kilometer. Skadene i dalbunnen må ha vært omfattende langs hele denne strekningen. Det er i alle fall ingen overdrivelse om man antar at mer enn 50 kvadratkilometer ble ødelagt for kortere eller lengre tid.
646
V E R D A L S B O K A
Støreninnsnevringen hvor man mener demningen oppsto. Kvashylla til høyre. Demningen var 30 meter høy. Så selv om de utraste massene ikke var av samme størrelsesorden som ved Verdalsraset, var det allikevel tale om enorme mengder. Det var da demningen brast, og flodbølgen veltet nedover Gauldalen at de store skadene kom.
Leirmassene som raste ut, var ikke så store som ved Verdalsraset. Og selv om disse ble spredt utover dalbunnen, kan de ikke alene ha forårsaket tilsvarende skader som leirmassene fra Verdalsraset medførte.
Det var først og fremst de ville vannmassene som gjorde skade. At utallige kubikkmeter matjord ble revet med og vasket vekk, er udiskutabelt.
Hvor lang tid det tok før jorden var i bruk igjen, er vanskelig å si. Som det er nevnt ovenfor av Gustav Storm, fantes det ingen ting i Aslak Bolts jordebok som ble skrevet ca. 100 år senere, som pekte mot at store deler av området fremdeles var ødemark.
Konklusjon
Egentlig er ikke disse to naturkatastrofene sammenlignbare. Ved Verdalsraset var det selve raset og rasmassene som gjorde mest skade. Ved Gaul-dalsraset var det vannmassene i den oppdemmede innsjøen som gjorde den største skaden.
R A S I V E R D A L 647
Ulykkene skjedde i to forskjellige tidsaldre. Om den siste vet vi mye, om den første må vi gjette.
Men når Gustav Storm mener, fordi det ikke finnes opplysninger om det, at almenheten ikke trådte hjelpende til for gauldølene etter ulykken, er det en antagelse som det er grunn til å stille spørsmålstegn ved. Villigheten til å hjelpe sine medmennesker var nok i stor grad til stede også i første halvdel av 1300-tallet. Det kan i den sammenheng bemerkes at tienden som ble betalt til kirken, ble delt i fire deler. En del gikk til biskopen, den andre delen gikk til presten, den tredje delen gikk til selve kirkebygningen, mens den fjerde delen, som ble kalt bondeluten, ble disponert av bøndene selv som en slags fattigkasse. Det er ingen urimelig tanke at nettopp denne delen ble benyttet til å hjelpe dem som nå var i nød. Følgelig må vi nok anta at det ble ydet hjelp. Men naturligvis var den ikke så godt organisert som ved Verdalsraset.
At behovet for hjelp, og evnen til å hjelpe, ble redusert bare noen få år senere i 1349 da
Svartedauen rammet landet, er en annen sak.
Noter:
Språket er modernisert. 2Amund Helland: Beskrivelse over Søndre Trondhjems Amt I s. 35
ff.
SANGER OG DIKT
Etter den store ulykken var det flere som syntes de måtte gi uttrykk for sorgen og deltagelsen, de følte ved å skrive dikt og sanger. Noen av disse sangene er kjent, som for eksempel de som ble laget av Jon Øverkil. Disse ble også benyttet ved minnehøytideligheten på Lysthaugen på årsdagen for raset i 1894. (Se under Døde.) Videre er et par andre dikt benyttet i denne fremstillingen.
Det ene er Det store Verdalsraset natta til 19. mai 1893 av Bjarne Slap-gard. Det står som innledning i bind A. P. Lauritzen fra Sandefjord har satt tone til det.
Det andre er Blå røyk over Jermstad av Hans Rotmo. Det står gjengitt som innledning i bind B.
I det etterfølgende skal vi gjengi noen andre sanger og dikt som er funnet i ettertid. Ikke alle er trykket, og det har ikke alltid vært mulig å finne hvem forfatterne var.
PROLOG TIL TILSTELNINGEN I KRISTIANIA TIVOLI
Allerede 24. mai 1893 møttes enkelte prominente personer i Kristiania for å vurdere hvor vidt det ville være mulig å arrangere tilstelninger i Kristiania Tivoli til inntekt for de skadelidte ved raset i Verdal. Bare tanken om en slik måte å samle inn penger på, avstedkom naturligvis sterke reaksjoner. Tilstelninger ble allikevel avholdt, og penger kom inn. (Se under Innsamlingsaksjoner.)
Til åpningsfesten av disse tilstelningene hadde forfatteren Nordahl Rolfsen skrevet følgende:
Prolog
(Fremlagt ved Aabningsfesten af Tilstelningerne i Kristiania Tivoli til Ind-tægt for de nødlidende i Værdalen):
Det er Tid for friske Farver,
se, - den hvide Frugtblomst skinner, og de unge, sine Blade
lukker varlig over Redet. Snart en liden Sangfuglunge stikker Ho'det ud i Verden for at synge i den lette
Løvsal under Vaarens Himmel; men i Fjøsets Dør staar Koen, længes efter Gjæstebudet, brøler imod Sæterbejtet.
Det er Tid for friske Farver, -det er Livets Tid i Norden, alle er vi Vaarens Gjæster, festklædt nu er Fædrejorden. Som det sultne Dyr vi skriger efter Gildets rige Glæde, og vi mættes, og vi synes, her er dejligt her i Norge; og det stiger som et Ønske op af Skog og Dal og Sjø: godt at leve her i Landet; godt at leve
- tungt at dø!
Da staar han alt færdig, den sortklædte Mand, mens Vaarnatten kjæmper mod Morgenrøden, da vækkes det groende, grønnende Land;
før Solrending meldes en Gjæst: Det er Døden. Han banker ei paa, men han ta'r dem i Armene, Huse og Mennesker, Markerne med, -
der høres et jamrende «Herre forbarmende!» - og alt glider ind i den evige Fred.
R A S I V E R D A L
Verdalsboka - 37
R A S I V E R D A L
651
Fred med de døde; men Hjælp for de
levende
bor paa vor vidstragte Grund, Nordmænd er ét, nåar det kommer til Stykket. Da blev de ej rakt forgjæves mod Gud sitrende Hænder, som samled i Skredet; da skal der voxe af Gravene ud rigere Væxt og en dybere Glæde.
Brødre og Søstre i Værdalens Grænd; fattig og bøjet og bange og bævende staar de ved Lergraven,
Kvinder og Mænd. Husk, det er Lysets og Farvernes Tid, Livsglæden jubler som Fugl over Landene; send da et skinnende Oljeblad did, lad det saa dale Trøst over Våndene.
Og lad os ta' af hin Rædselens Stund -ta' det som Bud om vor kommende Lykke: hvor vi end
Nordahl Rolfsen
TRYKKSAK UTGITT I BERGEN I 1893
To interessante Sange om Ulykken der hændte i Værdalen Natten til Fredag den 19de Mai 1893 hvorved 111 Mennesker omkom
Dette er titelen på et tre-siders blad som ble trykket og utgitt i Bergen i 1893. Forfatteren av sangene var O. S. Norheim. Om han heter det at han var Spiritist, Tankelæser og Sandsiger fra Finland. Under forfatterens navn og noe uvanlige yrkestitel står Tænk hvilken Ulykke.
Prisen på arket var 10 øre. Sangene har ikke navn.
sang. Tone: I Dalen ved Haabet.
En sørgelig Vise for Dem jeg vil sjunge;
0 hør nu derpaa baade Gamle og Unge. 1 Værdalen Jorden i Dybet nedsank
Og Jorden ble opfylt af Ler og af Damp.
Den Nød, som raader, kan ingen beskrive, Hvor svært det dog er til at husvilde blive. Ja mange af Folket i Bygden forsvandt, De dybt ned i Jorden i Hastighed sank.
En Kone sin Mand og to Børn hun misted, Hun sto der tilbage i Leret og gisped, Hun raabte saa høit op til Himmelens Gud: O red mig fra Døden og Rædselen ud.
Enhver, som nu lever i lyk'lige Dage, Se til at de heraf Eksempel bør tage; For Verden er farlig, det kan vi nok tro, Men oppe i Himlen der finder vi Ro.
En Slutning jeg har et par Ord til at sige: Saa stor en Ulykke i Norriges Rige Den vil os paaminde om Dommerens Dag, Da vi skal opgjøre vor syndige Sag.
R A S I V E R D A L
sang. Tone: I Dalen ved Haabet.
Om Værdalsulykken saa ofte man snakker Dog neppe tilbørlig Vorherre man takker; Han rakte saa mange en hjælpende Haand Og fried dem naadig fra Afgrundens Baand.
Et hundred og el've opslugtes af Jorden. Det rasede da som den voldsomste Torden. Thi Gud har bevist, at hans Magt er saa stor, Han kan ødelægge baad' Himmel og Jord.
Enhver, som nu bare til Sangen vil lytte: Gid Kjærlighedsbaandet rét fast du vil knytte Med Evigheds
R A S I V E R D A L
Konge, vor Herre og Gud, Saa engang og du kan saa blive hans Brud.
TRYKKSAK UTGITT I KRISTIANIA 1893
Sang og Beretning om Ulykken i Værdalen Natten til den 18de og 19de Mai 1893
Dette er tittelen på et skrift som ble utgitt i Kristiania i 1893. Forfatteren var S. A. Breidsteen. Det ble oppgitt at skriftet Faaes tilkjøbs i Karl XII's Gade 19. Det ble videre opplyst at Sælgere erholder stor Rabat. Prisen var 10 øre.
Muligens så forfatteren av dette skriftet en viss mulighet til fortjeneste for Eftertryk forbydes af S. A. Breidsteen.
Mel.: Du bandt mig i blomstrende
Mørket laa over Jorden, Truende Skyer drev, :/: Veien var øde vorden, Alle laa slumrende ned. :/:
Skrækkelig Jammer og Klage Da mangen Huse og Gaard :/: Der blev i Leret begravne Og mangen for Dommen staar.
:/:
Klokken var et om Natten, Alle de sov så sød, :/: Ingen kan derfor fatte Hvilken Jammer og Nød. :/:
De styrted af Huse ud og sank saa i Leret ned.
:/: Døden har sendt sine Bud. Da maatte mangen gaa med. :/:
De Stakker smaa, som nu raaber Paa Moder, Fader saa kjær, :/: Som Døden har uden Naade Bortrevet, alene staar her. :/:
Dage.
Og Afgrund Svelg tog sit Bytte Da Almagtens Gud gav sit Bud, :/:
Bortrev fra Gaard som fra Hytte Sin Støtte fra Mand og Brud. :/:
Hundrede og tyve Sjæle I Leret begravne blev.
:/: Høihed ei Døden vil kjende, Alle maa her blive med. :/:
Og borte alle han sender, Det har vi alle jo set.
:/: Nåar Dødsbudskabet der vinker, Maa jo alle dermed. :/:
De Gaar' og Hus, der er gaaet I Ler og i Sten, er fortabt, :/: Hvor Kjærlighed, Glæde har været Har Sorgen sin Bolig indtat. :/:
Værdalen, som før har været En frugtbar blomstrende Dal, :/: Som nu er bleven begravet Lig Ørkenens brusende Sand. :/:
Gaarde staar nu i Våndet, I Leret sank mangen ned, :/: Levende Men'sker begravet. Gud skjænke dem salig Fred.
:/:
Og Trøstens Balsam dem give, Du milde Dommer og Gud, :/: Som nu er bleven i Live, Vi adlyder dine Bud.
:/:
Gud trøstens Balsam du skjænke, Trøst hver, som her er forladt, :/: Hver mand og sorrigfuld Enke Dem trøst du i Sorgens Nat. :/:
Med Sjælsro gaar de til Graven, Naar Troens Lampe er tændt :/: Og nedlægger Vandringsstaven, Om Gud haver saa bestemt. :/:
Bladet avsluttes med en side tekst. Den lyder som følger:
Den Ulykke, som overgik Værdalen Natten til 19de Mai, er enestaaen-de i vort Land.
Gaarde, Husmandspladse, Kreaturer m. m. gik i Afgrunden eller paa anden Maade ødelagdes, og det til en Værdi af, løselig anslaaet, 2 millioner Kroner.
120 Mennesker omkom. - Børn sidder forældreløse tilbage. - Foræl-dre maatte med Fortvilelse se paa, at Børn, de, som skulde være dem til Støtte fremover Tiden, blev slugt af de frembrydende Ler- og Vandmasser.
Mand og Hustru ble ikke alene skilt fra alle eller nogle af sine Børn, men ogsaa fra hinanden.
Og alle, som bjergede sig eller blev bjerget fra Rasets Ødelæggelser, mistede alt, hvad de ejede og havde.
I bogstavelig Forstand staar Størstedelen af de bjergede aldeles nøgne.
Der ligger altsaa disse mange vakre Gaarde, disse ulykkelige Mennesker og alle de staute Heste og Kreaturer nedgravne. En Kone, som havde et Spædbarn med sig, maatte kaste igjen Barnet, men reddede sig selv og kom til Sundby, hvor Folkene mærkelig nok endnu intet havde hørt.
Hele den store Strækning av ypperlig Jord fra Præstegaarden til Faaren og opover til øvre Gjermstad, hvor husene staar igjen ude paa Stupets yderste Skrænt, er et Dyb af Blaalere. De vakre Gaarde nedre Gjermstad - to Brug - og Gjermstadspandet, Follo, Kraag, Eklosveet og Trøgstad med Pladse og Smaabrug er gaaet med i Udraset.
Dette er den største Rædselsnat som har været i Norges Land.
R A S I V E R D A L 657
TRYKKSAK UTGITT I BERGEN - UKJENT ÅR Vise om
Katastrofen i Værdalen den 19de Mai 1893
Også denne visen var utgitt som en liten trykksak. Den kostet 10 øre. Før selve visen står en liten notis som lyder som følger:
Beretning
Fredagen den 19de Mai 1893 blev en mindeværdig Dag paa sørgelige Begivenheder for Værdalens Indbyggere, idet et stort Jord- og Leirskred løsnede og rasede ned igjennem Dalen, hvorved 25 store Gaarde og en mengde Husmandspladse forsvandt i Lermasserne. En Mængde Mennesker fik ved denne Leilighed en ynkelig Død; ca. 120 omkom under Katastrofen, samt en stor Del Heste og Hornkvæg.
Nøden blandt Befolkningen er saaledes stor; men bliver nogenlunde af-hjulpet ved saavel Mad og Klæder samt Penge.
Det er ikke angitt noe årstall for når dette er trykket, men trykningsstedet er Bergen. Heller ikke er det oppgitt noen forfatter. Innholdet av notisen gjør at man kan tro at skriftet ble utgitt allerede sommeren 1893. Tallet på omkomne er satt til 120, og allerede før utgangen av mai visste man at det ikke var så mange.
Mel.: Evning stear betyder Nattens Stjerne 1
Inde i det smukke, rige Værdal Leved at i Vaarens lyse Pragt, Ingen Sorrig, ingen Kummer skal Dunkle Somren i dens Høitids Dragt.
Himlen vilde det ei skulde være, Den en Dødens Engel sendte ud, Alle Hjerter maa af Angest bæve; Stor er Magten hos den milde Gud.
Alle laa i Søvnens dybe. Slummer, Ingen aned Uro eller sligt, Ingen anede den store Kummer, Som hin Nat for alle blev saa rigt.
Klokken et man vekkedes af Larmen, Jorden rysted, Husene de sank; Der hørtes Raab om Hjælp. og Brøl og Jamren. Alle grebes af en dødlig Angst.
Det var et megtigt Skred, der havde løsnet Og rasende nedover Dalen sprang; Hvor Gaarde stod. man ikke andet øined End Rædsel efter Skredets tunge gang.
Men Skredet var ei ene, der var mere. For Elven steg med rædsom Hastighed, Og Folketabet, det blev stedse flere; Thi Våndet steg med stadig Voldsomhed.
Nu Ler og Vand, alt blandedes sig sammen Saa Redningsfolkets Arbeid blev strengt. Der Hørtes Dyrebrøl og Folkejamren; Thi al Udvei for Folket syntes stængt.
Kavalleriet gjorde megen Nytte; De første var, som hen til Stedet kom; De søgte Vei for Elven strax at rydde Og lede bort den stærke, vilde Flom.
Nu Rædselsbudet sendtes fjern og nær
Thi Sorg og Nød blandt Folket den var stor.
Og Hjælp der kom fra Trondhjem og Fra Stenkjær, Ei noget saadant havde hændet her i Nor.
Artilleri og Depotfolket seiled Med Dampskib strax til Rædselsstedet hen. Og mange glade Sind her strax blev tøiled. Thi mange mistede en trofast Ven.
Og døde Folk der findes skal i Mængde, Vel hundrede, jeg hører dem har sagt, Og Kilometer ti er skredets Længde, Og hele Dalen den er ødelagt.
659 V E R D A L S B O K A
Nu ligger Dalen trist og tom og øde. For Skredet har alt jevnet med sin Gang. Og Folket skal ei finde der sin Føde; Saa lyder Fortids Spaadom i en Sang.
Note:
1Kanskje kan man allerede her øyne sporene av et hastverksarbeide. Evning stear er riktig nok oversatt til Nattens Stjerne. Men den engelske ortografien skal være evening star.
TRYKKSAK - UKJENT UTGIVELSESSTED OG ÅR
Sang ianledning ulykken i Værdalen
Forfatteren av denne sangen er ukj eller år er angitt.
Mel: O kjære sjel, frygt aldrig mer. Kom hid og læs et dødens brev, som
Herrens stærke finger skrev, det budskab
slaar dit hjerte, det trænger indtil marv og ben, og er du ei en flintesten, da vil din tåare rinde ved dette sorgens minde.
Hvor snart kan dødens kolde haand i dette taarefyldte land,
et menetekel skrive *)!
Vor reisevogn for døren staar, den gule høst, den grønne vaar er lige nær ved graven,
snart brister vandringsstaven.
Se rosen i sin blomsterseng, se liljen i den grønne eng, med sine gyldne kroner; en stormvind over engen gaar, i dødens dragt saa bleg de staar og bøier sig mod graven, snart visner blomsterhaven.
Den 19de mai dette aar **) har smeltet mangen sjel i graad, Gud slog med tugtesvøben; et eksport op fra jorden steg, et tordenslag fra mangen lød, saa mange blikke blev lukket, saa mange hjerter sukked.
19. mai 1893.
ent. Den er trykket, men hverken sted
O, Værdalen, den skjønne dal, en talrig flok beboet har, og ingen kunde ane, at denne klare foraarsstund, som ført Guid udi sin mund, var fyldt med suk og jammer og slog med døden hammer.
O, du barmhjertige, milde Gud, du hørte sukket, som fløi ud fra deres bange hjerter. Som Moses bad for Herrens folk, saa blev nok Jesus deres tolk; hvert suk, hver klagetaare steg op til naadens trone.
Snart endte de sin vandringsgang og sang den sidste svanesang, det dybe blod dem skjuler.
De hviler i sin bløde seng,
til dommens morgen bry der frem.
Sov sødt i blomsterhaven med Herrens fred om graven.
De fik et hastigt reisebud,
hav lampen tændt, min kjære brud, førend din brudgom kommer
i dødens sidste alvorsstrid, der levnes dig saa liden tid. Fly ind i Jesu vunder,
før naadens sol gaar under.
661
V E R D A L S B O K A
Gid reisen nu var salig endt, gid sukke var til jubel vendt, gid sjelen kastet anker
i Jesu naadefulde havn,
og fandt sit hjem i naadens favn.
Da flytted de fra sorgen paa denne foraarsmorgen.
Fra hjemmet lyder suk og graad, saa mangen blegnet kind er vaad af sorgens smertetaarer;
de haabløs stirrer mod det hav, hvor vores kjære fandt sin grav. Nåar vi vort bedste miste,
da vilde hjerte briste.
Vi sender op i stille løn,
fra hjertets dyb til Gud vor bøn, at han vil dem husvale.
O, send ifra din Himmel ned. til deres arme hjerter fred, og giv dem kraft og styrke og lys i sorgens mørke.
Tag allesammen i din favn! Du har det rette fadernavn, jeg ved du svigter ikke. Lær dem i nødens mørke nat, at du er deres bedste skat! Du stilled smertetaaren, der enken græd ved baaren.
Lær dem tilfulde at forståa, at om du end med riset slaar, saa er det ei med vrede! Ifra dit hjerte straaler ned en dyb og bundløs kjærlighed, med alle Himlens skatte skjønt vi det ei kan fatte.
O, du som er saa øm og varm, tag alle disse i din arm,
og led dem som en fader;
det korte maal, de her skal gaa, og som et lys foran dem skal staa, indtil de hjem dem flytte
fra Kedars mørke hytte.
O, Jesu, vær os alle nær, her er saa mange blinde skjær som bruser paa vor bane. Her er saa tung en bølgegang, vort hus er byg't ved farens strand. O, lys os med din lampe i livets tunge kampe.
Og nåar i dødens sidste storm, vort skib skal bæve som en orm og briste i sin' planker; kom selv og tag da roret fat, og led os gjennem dødens nat, fra synd og nød og sorgen til himlens frihedsmorgen.
Farvel, farvel i Jesu fred, fra hele Værdals menighed, et ømt farvel nu lyder.
Nu træffes vi dog ikke mer, førend den sidste samling sker.
O, lad os alle ile
til himlens sabatshvile!
*) Haandskriften paa væggen. **) 1893.
DIKT I INNHERREDS FOLKEBLAD I 1923
19. mai for 30 aar siden
Det følgende dikt sto i Innherreds Folkeblad fredag 18. mai 1923. Under diktet står signaturen O. M.
Hin sælsomme nat da lød der rop: Vaagn op! vaagn op!
Nu synker snart hele dalen!
Da feides gaarde og enke væk,- da vendte man sig i nød og skræk til Herren i himmel-salen.
Leren lignet en bundløs grav -
- et graablaat hav, - der intet gav tilbake.
Det aar var der ingen pinsefest, Døden sat som vor høibords-gjest. De stærke kjendte sig svake.
Da maatte saa mangen kvinde og mand blandt ler og sand sit sidste leie rede. Elve-suset var salme-sang -larmen av leren var klokke-klang, over de døde dernede.
Da glemte vi for en liten tid al kiv og strid,
da lød der kun venners stemme. Verden den vide kjendte vor nød, Verden den vide sendte os brød, det skulde vi aldrig glemme.
Sæt midt paa raset en bautasten over smuldrede ben
og skriv paa den: «Til minde om hin sælsomme mai-nat
da hundrede døde hastig og brat.» Saa glemmes de ingensinde.
R A S I V E R D A L 663
UTRYKKET DIKT
Verdalsulykken 19. mai 1893. Sangen er sannsynligvis skrevet av Randi Veie Solemdal, i 1926.
O, verdens fader alt du byder Ja, om mot øie var en klippe
alt skjer efter dit visdoms råd, det måtte smelte hen i gråt,
det store alt dit vink adlyder stenhårde hjerter jo må briste du blander fryd med suk og gråd. og bleke kinder bliver våt.
Henimod to hundred sjæle O, avgrunns svelg du tok dit bytte
omkom i lerets fæle dyb rettferdig allmakt gav dig bud,
og ganske tydelig kunne man høre bortrev såvel fra hus som hytte av dyr og mennesker et jammers skrik, en støtte for dine børn og brud.
Du lader jordens vækster bruse og lyde dine faderbud, din tordenarm kan verden knuse thi vi er støv; men du er Gud.
Gråhåret olding trøsten savner på lerets bredd med tårer står, ei yngling mer sit håp omfavner, men sukkende tilbake går.
De skjønne Verdals gårde og huse nedgravet i blandt ler og grus, dens jord oplod sin grådig strupe nedsvelger mennesker og hus.
Hvor mange hjerter synet favner, ømt lyder faderløses råb, ja, enker og forlattes tårer gjør alt for ofte kinder våt.
Mange huse står halvt i våndet flere sank i leret ned, levende mennesker begravne, Gud dem sikkert nåde gav.
Ulykkens storm på hjertet banker som bølgen på en klippe slår, ræk dem, o, almagts håbets anker så trøst i deres sorg de får.
Mang en stakkels moder gråter, men tenk de arme børn små efter far og mor de leter foreldreløse de i verden gå.
0, Gud, du trøstens balsam skjænker husval en hver som er forladt, og de børn og sorgfull enke, vær hendes trøst i sorgens nat.
Var de straf værdi fremfor andre Med sjele ri I går til graven som fandt sin grav blandt stok og sten, når sjelen er i stand
o, nei den bane må vi vandre og glad nedlægger vandringsstaven
som er bestemt for våre ben. at gå fra dette prøveland.
Fra lerets dyp en stemme lyder til en og hver,
dersom du ei gjør bedring
og din dåd forty der i mens gravens vei.
Avbed, o, menneske dine synder mens nåden åpen for dig står når dommen fra Gud, - begynder Gud ved hvad tid til bod du får.
Træd hid i rike mammons træk som stoler blot på jordens guid kast hen et blik til Verdals grave der øiner du al pragt er muld.
Når gravens kolde favn dig henter fra tiden ud hen til sit bo forrådnelsen sit bytte venter en grube mørk dertil må sno.
I hver en stand i hver en alder hjelpe Gud vi bruke nådens tid og når død og grav os kalder til åndens bo fra nød og strid.
I fredens hjem for Jesu trone, den stemme os tilråbe skal O, tjener tro her er din krone o, hvilken fryd blandt ånders tal.
R A S I V E R D A L 665
Godmor knytte
DIKT AV BJARNE SLAPGARD
Sangen har undertitel Minne om jordfallet i Verdal 1893. Den er skrevet av Bjarne Slapgard, og sto trykket i Syn og Segn i 1961.
Du samlar dei kjære småting du gjerne vil gøyme på;
så ligg dei og held fast på dyre minne du ikkje vil gløyme tå.
Du set dei på hegna hylle, du ber dei til benk og bord.
Så talar dei trufast med togn på tunge eit mål som er meir enn ord.
Her ser du ei seljesule med eldgamle håvåll-band. Slik knytte den sæle godmora mi ein gong med si unge hand.
Den sula laut ut og segle ei øgjeleg redsle-natt.
Dei fann ho på restar av stabbursloftet; alt anna fanst ikkje att.
Sjå her: Det er blåleir-klumpar på trådendom her og kvar.
Dei nemner eitthundreogtolv som drukna i skreda som sula bar.
Du stryk med så vare hender dei tinga som seier mest.
Så legg du til brystet det kjæraste kjære den dagen ditt hjarte brest!
Håvåll-band var brukte i vevstolen. Sule: ei kluft som dei la håvåll-banda på.
II
HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD
GJENNOMBR UDD
Innledning
HÆRFOSSEN
Av Øystein Walberg og Harald Sveian
1893 var det året da dalføret virkelig ble hjemsøkt av naturkatastrofer. Helt uavhengig av
Verdalsraset skjedde det et elvegjennombrudd ved Hærfossen i Helgådalen 12. september. Kort fortalt så tok elven nytt løp til side for Hærfossen, og der kunne den grave seg dypt ned i leire fordi fjelloverflaten her skrådde jevnt nedover. Elveløpet senket seg ned vel 30 meter, og dette fikk alvorlige konsekvenser for dalbunnen i 5 - 6 kilometers lengde opp til Gran-fossen.
Som naturfenomen betraktet er Hærfossens gjennombrudd kanskje en like viktig og interessant hendelse som Verdalsraset, men den er langt mindre kjent blant folk. Dette skyldes sikkert at dramatikken var langt mindre fordi det tok måneder for elven å grave ut sitt nye løp ovenfor Hærfossen. Et menneske omkom i forbindelse med Hauganraset i 1906, og i 1921 omkom fem skolebarn da en løpestreng over elven falt ned. Men selve utgravningen (elvenedskjæringen) og de andre rasene krevde ikke menneskeliv.
Vi skal se nærmere på Hærfossens gjennombrudd, men først går vi tilbake i tiden og ser på en fjern «slektning» av Hærfossen, nemlig Grunnholo.
Grunnholo
Hærfossens gjennombrudd er ikke det eneste tilsvarende gjennombrudd som har funnet
sted i Verdal, og faktisk ikke det største heller. Ved Grunnan i den såkalte Grunnholo har elven gått i forhistorisk tid. Før dette gjennombruddet var hele dalføret herfra og østover fylt opp av løsmasser, mest leire. Elven hadde skåret seg ned i denne dalfyllingen til samme høyde som toppen av Grunnholo. Der falt den utfor i en foss.
Dypere enn fossenakken på 80 - 85 meter lå altså ikke elveløpet bakover, og dermed kan vi se at heller ikke Hærfossen eksisterte på det tidspunktet. Toppen av Hærfossen ligger nemlig på 72 - 73 meter over havet. Om vi regner at elven hadde lite fall innover dalen mens den gikk over Grunnholo, får vi allikevel at nivået må ha vært nærmere 90 meter ved Hærfossen, og minst 95 - 97 meter ved Granfossen. Det betyr at ingen av disse fossene eksisterte. Grunnholo var da den eneste fossen mellom fjorden og fossene i Ferlandet
Verdalsboka - 38
670
V E R D A L S B O K A
R A S I V E R D A L 671
Nærbilde av Grunnholo -tatt mot nord.
i Helgåa. På nordsiden av Helgåa finnes det terrasserester på ca. 90 meter syd for Holmli, ved Flyan, ved Byna, ved Telsneset og syd for Elnes ovenfor Granfossen. På sydsiden er det en bit ved Bjørnmelen, et større område ved Barsjøen og ved Storholmen ovenfor Granfossen. Disse tilsvarer den gamle dalbunnen.
Så må det ha skjedd et gjennombrudd til side for Grunnholo. Hvordan dette gjennombruddet skjedde, vet vi ingen ting om. Trolig gikk det for seg som ved så mange andre slike tilfeller: Et ras i den brinken som styrte elven inn i fossen, eller en flom slik at elven rant over. Og når det ikke lenger var fjell til å holde igjen, senket elven sitt leie med stor hastighet. Den formelig skar seg ned i løsmassene, og nedskjæringen forplantet seg kjapt oppover dalen, helt til elven støtte på nytt fjell. Og det gjorde den etter hvert ved Hær-fossen og Granfossen. Lengre ned nådde den fjell ved Grunnfossen. Hele dalen mellom Grunnholo og Hærfossen ble gravet ut i en dybde av ca. 40 meter. Fra Hærfossen til Granfossen ble senkningen ca. 15 meter etter at Hærfossen oppsto som følge av dette gjennombruddet. Ovenfor Granfossen kan senkningen bare ha vært noen få meter.
Når dette skjedde, er helt uråd å si noe helt sikkert om. Det er helt klart at det må ha skjedd etter at området ved foten av Grunnholo ble tørt land.
672
V E R D A L S B O K A
R A S I V E R D A L 673
674
V E R D A L S B O K A
For det vises tydelig at elven har formet dette gjelet i fjellet, og deretter fortsatt videre på sandslettene i dalbunnen. Østgrunnan ved munningen av Grunn-holo, ligger på 35 meter over havet. Ut fra landhevningen etter siste istid ble området ved Østgrunnan liggende tørt en gang for mellom 4500 og 5000 år siden. Dermed kan det fastslåes at gjennombruddet må ha funnet sted etter det tidspunktet. Da hadde elven antagelig kastet seg utfor fossen i Grunnholo helt siden havnivået for drøyt 8000 år siden begynte å komme lavere enn fosse-nakken på 80 - 85 meter over havet.
Bosetningen i dalføret peker mot at Grunnholo ble tørrlagt før år 0 i vår tidsregning. Grunnan hører med blant de aller eldste gårdene i Verdal, det vil si at den første Grunnangården trolig ble ryddet for ca. 2000 år siden. Og Hærfossen selv er et bevis på at det må ha gått lang tid siden fossen ble til. Hærfossgjelet er karvet ut i fjell, og selv om det ikke er fjell av hardeste slag, må det ha gått en viss tid før rennende vann kunne ha klart å forme dette sporet hvor det blant annet finnes flere jettegryter.
Vi kan nok regne som nokså sannsynlig at gjennombruddet ved Grunnholo må ha funnet sted en gang for mellom 2000 og 4000 år siden. Fossen i Grunnholo eksisterte med andre ord i 4 - 6000 år før den plutselig ble tørrlagt. Når gjennombruddet kom, var ødeleggelsene større enn ved Hærfoss-gjennombruddet i 1893. Elven formet så dalen meget hurtig, fossen ble flyttet bakover, Granfossen, Hærfossen og Grunnfossen kom til syne, sideelvene grov seg ned, og ras forekom sikkert i dalsidene. Etter dette kom en periode med mindre forandringer i landskapet frem mot 1893.
Hærfossen 1
I dag ligger Hærfossen tørr. Men før gjennombruddet var dette en mektig foss med et så å si loddrett fall på 29 meter. Elven styrtet ned i et trangt gjel som ikke var stort bredere enn 10 - 12 meter. Nedenfor fossen var det et stryk på ca. 5 meter, slik at den totale fallhøyden var godt over 30 meter.
Fjellet hvor Hærfossen lå, strakte seg ikke over hele dalen. Det var bare et fremspring fra nordsiden av dalen. Tilfeldigvis hadde elven tatt sitt løp over dette fremspringet etter Grunnholos gjennombrudd, og siden blitt fastlåst her.
Nedenfor Hærfossen gravde elven vekk alle løsmasser i et slags S-formet løp. På grunn av at det var fjell på flere kanter her, ble elven først tvunget mot syd, før den svingte vestover og nedover dalen. På den måten oppsto en bratt jordskråning i nord-syd retning fra Hærfossen. Og det var bare den tilfeldighet at elven hadde sitt løp over fjell i Hærfossen som gjorde, at erosjonen stoppet her. Det vil si, erosjonen stoppet ikke. Den fortsatte. Men nå gikk den meget langsomt. Hele tiden skjedde det en erosjon i fjellet i Hærfossen. Gjelet ble litt dypere og trangere. Og nedenfor fossen gravde elven
R A S I V E R D A L 675
langsomt, men sikkert i den nye terrassefoten som hadde oppstått da elveleiet ble senket etter gjennombruddet ved Grunnholo.
676
V E R D A L S B O K A
Ef>er Vasdragskonrorer
samt udi
Tallene markerer engstykker som har forsvunnet. Se side 673 f.
R A S I V E R D A L 677
678
V E R D A L S B O K A
s
R A S I V E R D A L 679
Mellom den nye skråningen nedenfor Hærfossen og elveløpet ovenfor fossen var det nå en forholdsvis smal leirkam som styrte elven inn over fossen. Nå ble kammen utsatt for angrep fra to sider:
På oversiden gravde elven ubønnhørlig i kammen før den styrtet ned fossen. Selv om det bare var ytterst små jordmengder som til enhver tid forsvant, ble de aldri erstattet. Nå kan man si at graveevnen etter hvert også ble redusert. Men den var der. Og* i flomtider gjorde elven innhugg.
På nedsiden av kammen gravde elven etter at den hadde styrtet utfor fossen. Og for hver gang det gled ut masse der, ble kammen på toppen nødvendigvis svekket.
Og naturen er uendelig tålmodig.
Elven før gjennombruddet
Før gjennombruddet var fallhøyden mellom Granfossen og Hærfossen ca. 7 meter. Etter
som det her var tale om en strekning på nærmere 6 kilometer, var det en fallhøyde på litt over 1 meter pr. kilometer. Dette var veldig lite, og det var derfor svært liten strøm i elven. Den fløt bedagelig nedover.
Elvebreddene var som regel ikke høye. Det var nettopp dette som hadde vært problemet tidligere. Ved flom bredte vannet seg ofte utover de lavtliggende markene på begge sider. Det kan blant annet fortelles at bare noen få år før 1893 måtte kornstaurene på Vollaflata samles inn med båt. Bare den midterste delen av flaten, den såkalte Høgda, stakk opp. Men enkelte steder kunne breddene være noe høyere. Det var der hvor høyere (eldre) terrasser nådde helt frem til elven. Men slik hadde terrenget vært i mange tusen år, og skråningene var stabile. De hadde nådd den helning naturen krevde for at de kunne stå. Elven var også av varierende bredde. Noen steder var den over 100 meter bred.
Elvebunnen besto av et lag sand og grus, ispedd større og mindre steiner. Steinene var fra knyttnevestørrelse til størrelse som et menneskehode. Strømhastigheten var avgjørende for hvor grov eller fin elvegrusen kunne være. Ved lav strømhastighet ble finere grus liggende i ro. Tykkelsen av dette bunnlaget var jevnt over 2 meter.
Under denne elvegrusen lå det lag på lag med finkornig blåleire. Denne leiren var ikke utsatt for erosjon, fordi det tykke laget med elvegrus beskyttet den. Og fossenakken i Hærfossen dannet den terskelen som avgjorde hvor dypt elven skulle grave seg ned. Og skulle elven i flomtider lage dypere høler i elvebunnen, ville disse med en gang bli fylt av grus som ble flyttet dit ovenfra. Dermed sørget elven selv for å beskytte leirlagene under.
Situasjonen i september 1893
Ryggen eller kammen som holdt Helgåa på plass, lå i følge gamle kart 21 meter over
elvenivået ovenfor fossen. Dette var restene av det samme terras
680
V E R D A L S B O K A
senivået som igjenfinnes ved Røe og Flyan. Den ligger 98 meter over havet, omtrent svarende til den eldre dalbunnen før Grunnholos gjennombrudd. Den var bygget opp av marine avsetninger, mest leire, og representerte ingen motstand for rennende vann.
Forholdene hadde tilsynelatende vært trygge i mange hundre år da det skjedde et stort leirfall på sydvestsiden av kammen og ned i elven nedenfor fossen i juli i 1882. Dette fallet var sannsynligvis et resultat av en hundreårig erosjon i foten av skråningen. Derved fikk elven ytterligere muligheter til å erodere i skråningen, og stadig skjedde små fall. Massene havnet ned i elven, og de ble ført vekk etter hvert. Det skjedde således en stadig undergraving ved foten av kammen.
Etter hvert var leirkammen redusert til en smal kant. Ovenfor fossen nådde ikke denne ryggen høyere enn 3 meter over elvenivået utpå sommeren 1893. Det var således klart for alle og enhver åt dersom noe ikke ble gjort, ville elven før eller senere bryte gjennom denne kammen.
Man var også innstilt på å gjøre noe. Men egentlig var man ikke fullstendig klar over alvoret i situasjonen. Det er vel tvilsomt om man var klar over at fjellet lå så dypt i undergrunnen syd for fjellfremspringet ved Hærfossen. Men man var klar over at dersom elven passerte kammen, ville den grave seg ned til fjell, og deretter senke sitt leie bakover.
Her er det interessant å legge merke til at gårdbrukerne ovenfor Hærfossen egentlig ikke hadde noe imot at elven skar utenfor Hærfossen. Dette må imidlertid sees mot den bakgrunn at de egentlig ikke hadde noen forutsetninger for å forstå hva som ville skje. Begrunnelsen for at man gjerne så at elven tok løp ved siden av fossen og senket sitt leie, var at plagene med oversvømmelser på de lavereliggende engstykkene i flomtider ville forsvinne. (Se for eksempel ovenfor om Vollasletta.) Dessuten var det en mulighet for at laksen ville komme lenger oppover elven! (Se direktør Getz' avisinnlegg nedenfor.)
Det var blitt foretatt undersøkelser med hensyn til grunnen, og kommunestyret hadde to
forslag å forholde seg til. Begge forslagene kan i ettertid sies å ha vært uegnet til å hindre katastrofen som fulgte, fordi de ikke kunne ta ondet ved roten. De inneholdt ingen tiltak mot utglidningene på nedsiden av kammen, og så lenge disse fikk fortsette, ville erosjonen
ubønnhørlig arbeide seg bakover i skråningen og til slutt ville hele leirkammen ha sklidd ut,
-uansett. Antagelig var det en helt umulig oppgave med datidens teknologi å bygge sikringer på nedsiden som kunne ha stoppet denne erosjonen.
Det ene forslaget gikk ut på å sprenge i fossenakken slik at den ble senket og gjort bredere. Dermed ville mulighetene for at elven skulle flomme over bli redusert. Til gjengjeld ville elveleiet nødvendigvis bli tilsvarende senket bakenfor fossen, med de ulemper det ville medføre. Det var tale om å senke
R A S I V E R D A L 681
fossen med 1,5 meter. Dette ville nok redusere plagene med oversvømmelser, men laksen ville ikke komme. En større ulempe var at nå ville det bli tilsvarende 1,5 meter høye elvemeler med tilsvarende muligheter for erosjon og elvebrudd. Kommunen gikk blant annet inn for denne løsningen.
Det andre forslaget gikk ut på å forsterke og forhøye ryggen med i første omgang en jordvoll. Derved ville ikke flomvannet nå opp til toppen av ryggen. Senere skulle jordvollen forsterkes med en forstøtningsmur. Kommunen skulle så garantere for vedlikeholdet av muren. Kanalvesenet gikk inn for denne løsningen, og det fikk også støtte av Verdalsbruket.2Hærfossen hadde til alle tider vært et problem for tømmerfløtingen i elven.
Det var den siste løsningen som ble valgt. Stortinget hadde bevilget penger, og arbeidet var startet i begynnelsen av september 1893. For at forstøt-ningsmuren kunne bygges, måtte en del forarbeider gjennomføres. En lavtliggende flate på sydsiden av elven frem mot leirryggen måtte først tørrlegges. Denne flaten gikk under navnet Bjørstadengflata. Dette arbeidet ble gjort unna ved å grave en kanal nesten vinkelrett på elveløpet. Kanalen var 2 meter dyp og 1,5 meter bred. Dernest gikk man i gang med å klargjøre grunnen for muren. Torven ble skåret av og lagt opp i to avlange jordvoller parallelt med elven.
Gjennombruddet 3
I september 1893 var det mye nedbør, og Helgåa vokste kraftig. Den steg faretruende høyt,
og man begynte å frykte for at den ville stige over kammen. På vestsiden av kammen hadde det hele tiden skjedd utglidninger slik at det fortelles at man kunne lodde 16 meter rett ned fra toppen. Det er helt klart at uansett hvor mye man hadde bygget på denne kammen, ville det bare ha utsatt katastrofen en kort stund. En 16 meter høy loddrett leirmel er ikke det mest stabile fundament man kan tenke seg.
Den 10. og 11. september regnet det sammenhengende både dag og natt, og det fryktede bruddet fant sted om ettermiddagen 12. september 1893. Det var faktisk øyenvitner til stede og så hva som skjedde. Men det er meget tvilsomt om de kunne ha gjort noe for å forhindre katastrofen, selv om man på folkemunne hevder noe annet. En liten utsettelse var nok det meste de kunne ha oppnådd.
Først rant det bare noen dråper over. Men disse dråpene gravde vekk noen leirkorn slik at noen flere dråper kunne renne. Og jo flere dråper som rant, jo mer leire ble gravet vekk. De to jordvollene ledet vannet ned i kanalen. I løpet av meget kort tid var den første tynne strålen gått over til å bli en liten bekk.Og den lille bekken ble snart til en stor bekk, som i sin tur utviklet seg til en stor elv. Og alt dette skjedde i løpet av samme ettermiddag.
De som iakttok hendelsen kunne fortelle at vannspruten sto ut over den
682
V E R D A L S B O K A
Skjematisk skisse av gjennombruddet ved Hærfossen. Tegneren står på nordsiden av elven ovenfor Hærfossen. Bokstaven E markerer husmannsplassen Egga under Røe vestre på motsatt side av Helgåa. Retningen dit er mot sydøst. Tallet 1 og pilen viser elvens retning og løp før gjennombruddet. 2 markerer løpet før mai 1894, og 3 viser løpet i august 1894. Den stiplede linjen markerer terrassekanten før gjennombruddet. Bokstaven M marker restene av forbygningsmuren som ble påbegynt. Fra Reusch: NGU Årbok 1898/99.
Her står tegneren på punkt E vist på forrige tegning og ser overelven mot nordvest. Tallet 1 og pilen viser vannets løp før september 1893. 2 viser løpet før mai 1894, og 3 er løpet i august 1894. M er restene av muren. Etter Reusch.
R A S I V E R D A L 683
bratte skråningen slik at det var et luftrom mellom vannfallet og den loddrette leirveggen. Det er hevdet at dersom torven ikke hadde blitt fjernet, ville den ha forhindret at vannet gravde seg ned så fort. Dette er kanskje riktig, men det ville allikevel ikke ha vært mulig å forhindre det som senere skjedde. Og skulle muren bygges, måtte den jo stå på noe annet enn en gresstorv. Det var uheldige omstendigheter som gjorde at gjennombruddet skjedde da det skjedde, men det ville ha skjedd uansett fordi kammen ikke kunne ha motstått
erosjonen særlig lenge.
De tørrlagte jettegrytene i Hærfossen fotografert kort etter gjennombruddet.
(E l t e r Reu s ch )
684
V E R D A L S B O K A
R A S I V E R D A L 685
samt udvwi
686
V E R D A L S B O K A
R A S I V E R D A L 687
Verdalsboka - 39
688
Optayel i Juli 189i affielge Steen
V E R D A L S B O K A
R A S I V E R D A L 689
I Hærfossen begynte vannet å minke etter hvert som elven skar seg ned i sitt nye leie. Og allerede neste dag, 13. september 1893, var Hærfossen tom. Drønnet fra den hadde stilnet for alltid. Den hadde lidd samme skjebne som Grunnholo noen tusen år tidligere, og som Granfossen var på vei til å lide noen år senere.
Nå var problemet med flom over enger og åkrer borte for alltid. Et annet problem oppsto nå. Engene og åkrene kom også bort. Elven tok dem i samme slengen. Og laksen kom, selv om det riktignok gikk en del år før det var mulig å nyttiggjøre seg dette fisket.
Elvens graving
Elven grov seg meget raskt en dyp renne i leirgrunnen. Denne rennen hadde til å begynne med loddrette vegger. Men forståelig nok kunne ikke disse loddrette veggene bli stående, og gradvis falt leire ned slik at toppen av rennen ble bredere og bredere. Etter hvert ble det en V-formet nedskjæring i dalbunnen.
Vannet strømmet utfor bruddstedet som en foss, og det hadde en voldsom graveevne. Det tok ikke lang tid før bunnen av dalen ved åpningen hadde samme nivå som elveleiet nedenfor Hærfossen. Og nå begynte den nye fossen å flytte seg gradvis bakover, men ikke med det samme loddrette fallet som i Hærfossen. Her var det tale om et bratt stryk. Bulderet var ikke det samme som det hadde vært i Hærfossen, men det var allikevel et kraftig fossebrus. Men mens vannet i Hærfossen hadde vært klart og blankt med skum-hvit sprøyt, var nå alt mørkegrått. Til og med skummet var grått. Ved foten av fossen var det en tykk suppe som rant videre nedover.
Etter hvert ble den nye fossen en severdighet. Folk kom reisende langveis fra for å se på dette merkelige som skjedde i Helgådalen. En ny foss hadde sett dagens lys, og den var så merkelig at den forandret utseende fra time til time. Den fossen man hadde sett en dag, var en annen neste dag. Og enda mens folk sto og så på, skjedde det forandringer. Det kunne komme utglidninger langs kantene. Med dumpe drønn falt store partier ned fra veggene så det sprutet langt av sted. Noen ganger ble elven demmet opp, slik at det en kort stund dannet seg en liten innsjø ovenfor. Men etter en stund begynte vannet å renne over, og i løpet av kort tid var de nye hindringene gravet vekk samtidig som elven ble om mulig enda mer leirgrå nedenfor.
Fjellet som hadde vært med på å danne Hærfossen, skrådde nedover mot sydøst. Elven som gravde seg rett ned i leirterrassen, samtidig som den flyttet seg bakover, nådde etter kort tid ned på denne fjellskråningen. Dermed ble elveleiet gradvis flyttet sidelengs mot syd og øst etter hvert som elven senket seg ned i grunnen. Men så lenge den rant over dette fjellpartiet, var det bare i beskjeden grad den flyttet seg bakover. Og i alle fall kunne den
690
V E R D A L S B O K A
ikke flytte seg bakover dypere enn det laveste punktet den hadde over denne fjellskråningen.
Denne sidelengse forskyvningen ned langs fjellskråningen stanset opp for en stund da elven støtte på en sadellignende forsenkning i skråningen. Man håpet nå at elven ikke ville gå dypere. Dette punktet lå ca. 10 meter lavere enn det opprinnelige elveleiet. Dermed dannet det seg en ny foss som var ca. 20 meter høy, kanskje enda høyere om vi tar i betraktning stryket som hadde vært ved foten av den gamle Hærfossen. Denne posisjonen hadde elven gjennom vinteren 1893/94.
Samtidig oppsto en eiendommelig tidsbegrenset situasjon. Mens det gamle elveleiet kunne være opp til 100 meter bredt, skar det nye leiet seg ned i elvebunnen. Dette skyldtes det forhold at vannhastigheten var størst midt-strøms. Her ble elvegrusen mest utsatt, og den ble fort flyttet vekk. Slik oppsto en dypere renne her. Dermed ble vannet kanalisert hit, og elven gravde enda mer. Nå forsvant de større steinene, og løpet ble enda dypere, og enda mer vann fant veien gjennom denne rennen. I løpet av kort tid hadde vannmassene skåret seg ned gjennom det 2 meter tykke laget av elvegrus, og leiren under lå nå blottlagt. Til å begynne med var ofte bredden på dette nye løpet ikke mer enn 6-7 meter. Resten av det gamle elveleiet ble liggende tørt på begge sider. Dermed oppsto en dyp kløft av loddrette leirvegger nede i det gamle elveleiet. I bunnen skar elven seg stadig nedover, og veggene ble faktisk loddet 5 - 7 meter. En stakket stund lå det gamle elveleiet igjen som en sand- og steinør høyt oppe på begge sider av den kløften som hadde dannet seg. Men i bunnen av den nye kløften grov elven både i sidene og langs bunnen, og store partier falt ned.
Leiren som falt ned kunne være tilsynelatende tørr og fast, men etter at den hadde vært utsatt for vann i bare kort tid, ble den oppløst og ført vekk. Slik falt sidene av kløften etter hvert ned, og dermed forsvant restene av den gamle elvebunnen. Det nye løpet tiltok også i bredde uten at det allikevel ble så bredt som det opprinnelig hadde vært.
Gjennombruddet fortsetter
Mens elvens høyre bredd gjennom vinteren var fast fjell i den skråningen den hadde avdekket, besto den venstre bredden av leirmeler. Disse meiene ble stadig utsatt for erosjon sideveis. Elven ble bredere og bredere, og til slutt lå en del av bunnen utenfor den sadellignende forsenkningen i fjellet. Det var bare et tidsspørsmål før bunnen av elven ble dypere enn denne kanten.
Det nye gjennombruddet skjedde 3. mai 1894. Nå tok det bare et kvarter før elven hadde skåret seg så dypt i det nye løpet at den midlertidige fossen ble liggende tørr. En ny foss dannet seg enda lenger mot øst. Den hadde ca. 9 meter lavere fall enn den forrige, slik at den var ca. 10 meter høy. Og den lå mellom helt loddrette leirvegger.
R A S I V E R D A L 691
Området ved Hærfossen før og etter gjennombruddet. Figurene A, B og C er hentet fra Amund Helland (1894), og figur D fra H. Hugdahl (1980). Disse er sammenstilt som rammefigur til NGUs kvartærgeologiske kartblad Vuku 1722 I - M 1:50.000 (Sveian, Hugdahl og Bargel 1993). Figur Epå neste side viser elveleiet i profil i forhold til leirgrunn og fast fjell tilsvarende figurene A, B, C og D.
Nå skjedde erosjonen rivende fort. Leirveggene ble meget snart opp til 30 meter og enda høyere der hvor elven skar inn i eldre høye terrasser. Og stadig vekk falt det ned store leirklumper og biter av veggene. Og når det her sies leirklumper, var dette klumper på flere tusen kubikkmeter. På den måten kunne elven bli tvunget inn mot veggen på motsatt side, noe som medførte nye fall der. Og slik utvidet den bredden på sin trange kanal.
692
V E R D A L S B O K A
D Løs masse r, vesentlig le ir e me d noe
IV«%V | Fjell i dage n fa r
+ + + I
'l
■
r^"~*
-"f*^
M
ens skade ne på lands kapet
tidligere hadde vært betydelige,ble de nå katastrofalt store. Hele åkrer forsvant i dypet. Og denne utviklingen forplantet seg bakover. Det eneste som ville stanse denne utviklingen var om elven støtte på fast fjell. Og det gjorde den ikke før den nådde Granfossen.
Stryket flytter seg oppover dalen
Med en gang Helgåa hadde forlatt leiet gjennom Hærfossen, fantes det ingen muligheter for å beholde den beskyttende elvegrusen i bunnen. Strømmen økte, og grusen ble ført utover den nye fossen som dannet seg. Og når det ikke var noe som beskyttet leiren under, ble den med en gang gravet vekk.
Den første fossen som dannet seg, var nesten like bratt som Hærfossen hadde vært. Men det varte ikke mange timene. Fossen fikk mer og mer karakter av et stryk. Etter hvert spiste vannet seg ned og bakover.
I perioden mellom 12. september 1893 og 3. mai 1894 hadde dette stryket eller fossen spist seg bakover 1,6 kilometer slik at det lå rett ut for Byna. Nå lå det nye elveløpet ca. 8
10 meter lavere enn hva det gamle hadde gjort før 1893.
Så kom det andre gjennombruddet 3. mai 1894. Samtidig som elveleiet forflyttet seg nedover skråningen mot øst ved gjennombruddsstedet, beveget bakkanten av fossen seg stadig oppover elven. Denne større fallhøyden økte erosjonsevnen, og enorme mengder leire ble ført vekk.
Elven arbeidet seg bakover med økende tempo. Som det fremgår ovenfor,
R A S I V E R D A L 693
hadde fossen flyttet seg ca. 1,6 kilometer bakover fra 12. september 1893 til 3. mai 1894. Dette vil si med ca. 200 meter i måneden.
Nå økte hastigheten til 500 meter i måneden. Denne hastigheten var naturligvis avhengig av vannføringen. 25. og 26. juni 1894 var svært regnfulle døgn med påfølgende stor vannføring. Nå gikk erosjonen rivende hurtig. Stryket spiste seg bakover slik at man nesten kunne se det med det blotte øye.
Men så kom juli som en tørr og varm måned. Vannføringen avtok, og om ikke erosjonen stoppet opp, avtok den betydelig i hastighet. Men med en gang regnet tok til igjen ut på sensommeren og høsten, økte hastigheten på nytt.
Det ble foretatt målinger av hvor hurtig elven senket seg. Den 26. juni 1894 klokken 1900 hadde bakkant av stryket nådd til utenfor Volden. Den hadde enda ikke gravet seg igjennom elvegrusen, og vannet var klart og rent. Dette var ca. 3,5 kilometer ovenfor den gamle Hærfossen.
Dagen etter, 27. juni, klokken 2100 hadde den på dette stedet nådd ned på leiren. Slamgehalten var 0,5 gram pr. liter. Leiet var nå senket 0,65 meter. Bredden var minket fra 26 meter til 19 meter.
Den 28. juni klokken 1700 var slamgehalten 1,3 gram pr. liter. Elveleiet var 0,74 meter dypere enn dagen før, og bredden var nå bare 11 meter.
Den 29. juni, ikke angitt klokkeslett, var slamgehalten øket til 1,9 gram pr. liter. Dybden var øket med 0,6 meter.
Og 2. juli var leiet blitt 0,5 meter dypere. Bredden var nå nede i 10 meter.
På seks dager hadde Helgåa gravet seg ned 2,49 meter, og bredden hadde avtatt fra 26 til 10 meter på dette stedet
Fjellets betydning for utformingen av elveløpet
Langs nordbredden av elven når det faste fjell frem til elven på flere steder. Følgelig kom dette fjellet til å danne elvebredden på disse stedene. Noen videre erosjon bak fjellet var det således ingen fare for.
696
V E R D A L S B O K A
Tegning av situasjonen vist på forrige bilde. (Etter Reusch).
Et slikt fjellparti dukket frem dypt nede i kløften utenfor By na. Og på samme måte som ved Hærfossen, hadde elven en kort tid løp over dette faste fjellet. Det dannet seg derfor en liten 3 meter høy foss her. Men akkurat som ved Hærfossen flyttet elven sin venstre bredd til side, og da elvebunnen støtte på leire utenfor fjellpartiet, begynte den å senke seg. Den 9. juli 1894 var også denne fossen borte. Ovenfor betød dette en øket fallhøyde på 3 meter, noe som forsterket erosjonen der.
Fjellpartiene hadde også den negative virkning at de styrte elveløpet mot de mindre motstandsdyktige leirpartiene på motsatt side.
Sett nedenfra og oppover var det fjell i det nye løpet på nordsiden ved Hærfossen. Dette medførte at elven gjorde en meget krapp albuesving fra et nesten vestlig løp til et nesten like østlig løp. På den måten sto den direkte mot leir-melene på motsatt side. Dette tilsvarte et sted midtveis mellom den gamle Hærfossen og Haugan, eller ca. 3-400 meter ovenfor Hærfossen.
Det neste stedet med fjell var utenfor By na. Her lå den nevnte fossen på 3 meter. Også her gjorde elven en skarp bøyning mot syd.
Noe sydøst for Volden stakk det frem nok et parti med fast fjell. Dette fjellet hadde alltid vært der slik at elven gjorde fra før en rettvinklet sving på dette stedet. Ovenfor hadde den et nesten syd-nordlig løp, mens nedenfor svingen rant den rett mot vest. Nesset som på den måten ble dannet, kaltes Nordnesset. Denne svingen ble opprettholdt også etter at løpet senket seg. Heldigvis, får man si, var fjellskråningen på nordsiden meget bratt, slik at løpet ikke ble tvunget vesentlig mot syd på dette stedet.
Ved Telsnesset var det også en kortere strekning med fast fjell på elvens
R A S I V E R D A L 697
698
V E R D A L S B O K A
699 V E R D A L S B O K A
R A S I V E R D A L 700
Samløpet mellom Helgåa og Malsåa fotografert i juli 1894. Tårnet står fremdeles.
høyre side uten at det imidlertid førte til at løpet svingte i særlig grad mot venstre.
Først oppe ved Granfossen var det fast fjell på begge sider av Helgåa. Her ble fallhøyden øket fra ca. 15 til ca. 45 meter.
Granfossen
Elven arbeidet seg bakover til den nådde Granfossen. Det er litt uklart hvor lang tid det tok
før den nådde dit, men hvis man går ut fra den hastighet det tidligere hadde gått med, og at bakkant av stryket befant seg utenfor Volden i slutten av juni, er det rimelig å anta at den nådde bort til Granfossen samme høst.
Som vi har sett ovenfor, arbeidet elven seg bakover med en hastighet av ca. 200 meter i måneden de første åtte månedene. Men da fallhøyden ble øket med 10 meter, økte hastigheten til ca. 500 meter pr. måned. Dette var dessuten i en periode med forholdsvis lite vannføring. Det er all grunn til å regne med at i høstflommene økte hastigheten vesentlig.
Ved Granfossen støtte elven på fjell på begge sider av fossefoten. Men på elvens høyre side tok dette fjellet slutt, og elven begynte etter hvert å erodere
702 V E R D A L S B O K A
Romertallene markerer stedene for de forskjellige løpestrengene over Helgåa. Se tekst samt
side 679 ff.
EN. PLM
Ur ra Id i VaJai
f .
704
V E R D A L S B O K A
Udraset Artcd
V//////ÆOrtrskneUet a fL er
ikm.
; .. . ] Oammdl EMeif
Den priv Opmaaling. [irh-
R A S I V E R D A L 705
Verdal sboka - 40
706
V E R D A L S B O K A
Et nærbilde av Granfossen. Steinen inne i fossen midt på bildet til høyre ligger sånn omtrentlig på det nivå foten av fossen hadde før gjennombruddet i 1893. 1993. Foto Johs Overmo.
R A S I V E R D A L 707
i nordskråningen. Og nå ble man oppmerksom på en merkelig situasjon. Tilstanden ved Granfossen var nesten nøyaktig likedan som tilstanden hadde vært ved Hærfossen. I selve fossen tømte Helgåa seg utfor et fremstikkende fjellparti akkurat som den hadde gjort ved Hærfossen. Og på oversiden av fossen strøk elven langs fjell på den ene siden, mens den hadde en rygg av løsmasse på den andre siden. På det laveste punktet lå denne ryggen 9 meter over elve-nivået på oversiden av fossen.
Hvis elven fikk erodere fritt i denne ryggen på oversiden, ville den før eller senere bryte igjennom og skape seg et leie utenfor fossen. Samtidig eroderte elven nedenfor fossen i foten av den skråningen som nådde helt ned hit. Utglidninger på dette stedet ville svekke ryggen på akkurat samme måte som ryggen ble svekket ved Hærfossen da raset gikk på nedsiden der.
Forskjellen mellom Hærfossen og Granfossen lå i det faktum at mens fjellet stakk ut fra nordsiden ved Hærfossen, stakk det frem fra sydsiden ved Granfossen.
Det har versert forkjellige tall med hensyn til høyden av Granfossen før Hærfossens gjennombrudd. Noen steder heter det at den var 10 meter høy, mens andre steder heter det at den var 15 meter høy. Toppen av Granfossen ligger litt over 90 meter over havet. Elven like nedenfor det siste stryket i fossen ligger i underkant av 50 meter. Den totale fallhøyden av Granfossen medregnet stryket er således 40-45 meter.
Men i alle fall er det et faktum at Granfossen har fått et tillegg på ca. 30 meter til sitt opprinnelige fall slik at den må ha vært mellom 10 og 15 meter høy før gjennombruddet.
Terrengundersøkelser ved Granfossen 4
Etter Verdalsraset og Hærfossens gjennombrudd ble det klart for myndighetene at det måtte skje en grundig kartlegging av rasfarlige områder. Hendelsene i Verdal var i så måte en brutal vekker.
Flere aktuelle områder i Trøndelag ble undersøkt i de nærmeste årene etterpå. Verdal sto for tur i 1894. (Et sammendrag av undersøkelsene er tatt med under Terrengundersøkelser i bind A.) Det første stedet som ble nærmere undersøkt i Verdal, var nettopp området ved Granfossen. Etter som Hærfossens gjennombrudd var et faktum, og fossen var blitt forflyttet bakover til Granfossen, fant man det mest hensiktsmessig å starte undersøkelsene her.
En eldre mann hadde gjort oppmerksom på at elven hadde gravet seg inn i melen på nordsiden ovenfor Granfossen de siste 40 årene, og det var all mulig grunn til å frykte for at noe lignende ville skje her som ved Hærfossen. Den siste biten av elveløpet før elven kastet seg utfor Granfossen, gikk mellom høye og bratte leirmeler. 40 år tidligere hadde det vært åker og eng på dette stedet.
708
V E R D A L S B O K A
Ved boring kunne man slå fast at det bare var en leir- og jordrygg som styrte elven mot Granfossen. Det ble understreket at Kanal vesenets planer om å føre elven tilbake til sitt opprinnelige leie, var påkrevet.
Det ble også boret ved Overholmen, Overmoen og Røe. Konklusjonene her var at man måtte forvente stadige utglidninger dersom sideelvene og bekkene fritt fikk fortsette å grave. Enkelte lag nede i grunnen besto av helt bløt leire. Denne slutningen har også vist seg å holde stikk, og det er først i 1980-årene at man har klart å få kontroll med utviklingen. (Se Flom, erosjon og ras langs Verdalselva.)
Noter:
1 Mange av opplysningene i det etterfølgende er hentet fra notater gjort av Magne Varslot.
2På dette punktet er kildene noe uklare. Getz som var bestyrer for Verdalsbruket, støttet det første forslaget. Det er derfor all grunn til å tro at Verdalsbruket også støttet det forslaget når Getz gjorde det. Trolig er dette et subsidiært standpunkt.
3Beskrivelsene av hva som skjedde, er hentet fra professor Amund Hellands Norges Land og Folk, Nordre Trondhjems Amt, 1. bind s. 156 ff. Hvor opplysninger er hentet fra andre kilder, er det anført.
4Rapporten om disse terrengundersøkelsene er trykket i Norges Geologiske Undersøgelse No. 27, Terrængundersøgelser og Jordboringer i Størdalen, Værdalen og Gauldalen samt i Trond-hjem i 1894, 95 og 96. Rapporten er forfattet av J. P. Friis. Den delen av rapporten som behandler andre deler av Verdal, er omtalt under Terrengundersøkelser.
SIDEELVER OG SIDEBEKKER
Oversikt
Heldigvis var det bare to større elver som rant ned i Helgåa på strekningen mellom Hærfossen og Granfossen. Disse var Malsåa som falt ned fra nord, og Mugda som falt ned fra syd. Derimot fantes det flere mindre bekker.
På sydsiden var det ingen sideelv ovenfor Mugda. Men bare 300 meter nedenfor rant Haukbekken ut i Helgåa. Denne bekken var forholdsvis liten, og den anrettet bare beskjedne skader.
Kvernhusbekken rant ut i elven omtrent rett imot Volden. Den var en forholdsvis stor bekk, og gjennom tiden har den gravet en dyp dal i terrassen.
Mellom Røe og Overmoen kom så en bekk ved navn Markhusbekken. Den rant ut i elven vest for Overholmen nordre. Den var liten, og den rant delvis over fjell, slik at skadene ble etter måten forholdsvis små. Den har ikke senket seg så mye.
Deretter følger Leiringsbekken. Den renner vest for Røe og løper ut i Helgåa omtrent rett over for Haugan. Bekken er liten, og den har ikke klart å grave noen dyp dal. Den har delvis løp over fjell slik at det er noen terskler som forhindrer videre senkning.
Den siste bekken på sydsiden er Kaldalsbekken. Heller ikke den er stor, men den har klart å anrette store skader. For det første var det vel den som utløste et forholdsvis stort ras ved Dalbakken i 1965. (Se nedenfor.) Og for det andre har den laget en dyp ravineformet dal i terrassen. Her var det ingen ting som kunne begrense gravingen.
På nordsiden finnes først en liten bekk som går under navnet Telsness-bekken. Den rant ut mellom Telsnesset og Kulslien. Den har ikke senket seg så svært mye.
Bare et kort stykke nedenfor denne kom Kulslibekken. Heller ikke den har gjort stor skade da store deler av løpet går over fjell.
Så kommer Malsåa. Den vil bli særskilt behandlet nedenfor.
Ved By na kommer en liten bekk som kalles Bynabekken. Heller ikke den har forvoldt så veldig stor skade.
Derimot den siste bekken på nordsiden, Haugbekken, har hatt negativ innvirkning på forholdene. Den kommer ned mellom Haugan og Bjørstad. Trolig var det den som utløste Haugan-Bjørstadraset i 1894. (Se mer om dette nedenfor.)
710
Mugda
V E R D A L S B O K A
Mugda rant ned i Helgåa bare et lite stykke nedenfor Granfossen. På dette stedet var det bare utmark og skog i 1893.
Man anså det som hensiktsløst å foreta noen forbygninger ved denne elven, da Helgåa allikevel ville grave seg ned der den rant ut. Og denne antagelsen stemte. Helgåa senket seg bortimot 30 meter på dette stedet, og Mugda fulgte med. Eventuelle forbygninger ville ha rast ut sammen med resten av landskapet på dette stedet. Men det er vel temmelig sikkert at Helgåa fikk en del hjelp fra Mugda når det gjalt å fjerne masse på sydsiden av elven på dette stedet. Her er det anselige mengder med masse som er forsvunnet. Dalen er langt bredere enn for eksempel mellom Volden og Overholmen.
Malsåa
Derimot var situasjonen en helt annen ved Malsåa. Her var det dyrkede jorder og kulturland. Denne elven kom på skrå nordøstfra da den rant ut i Helgåa. Da Helgåa begynte å senke sitt leie, skjedde det samme med Malsåa. Og her skjedde nøyaktig det samme som ved Hærfossens gjennombrudd. Malsåa nådde ganske snart ned på fjellet. Men fjellet skrådde nedover mot syd, og Malsåa beveget seg sidelengs nedover denne fjellskråningen. På den måten grov den i leirterrassen hvor blant annet gården Volden lå.
Det ble meget snart klart at dersom ikke noe ble gjort, ville Malsåa flytte seg gradvis mot venstre, og Vollasletten lå da meget utsatt til. I verste fall ville hele denne sletten bli vasket vekk.
Det første forsøket på å lede Malsåa over fjellet ble ikke helt vellykket, slik at man måtte lage en ny og bedre forbygning. Denne forbygningen ble laget på elvens venstre bredd. Den høyre bredden lå mot fjellet. Forbygningen ble bygget som en mur som startet et langt stykke østenfor stedet der elven falt ned den bratte fjellskråningen og ned i Helgåa.
Og denne muren har helt siden den ble reist, stått i mot alle angrep fra elvens side, og den fungerer fullstendig etter sin hensikt. Malsåa ledes langs denne muren over den strekningen som fremdeles ligger på Vollasletten. Først når elven når helt ut på det blankskurte fjellet nedenfor Kolstad, får den renne fritt nedover. Den fossen som her har oppstått, kalles Kolstadfossen.
Men til tross for de foranstaltninger som ble gjort her, var det allikevel på nippet til at det gikk galt i 1896. Den 6. november dette året skjedde det nemlig et gjennombrudd ved østre ende av forbygningsmuren. Det var stor flom i Malsåa, og det ble oversvømmelse over Vollaenget ovenfor muren. Dermed tok vannet til å renne på sydsiden av den nye forbygningsmuren. Nå var man klok av skade, og øyeblikkelige tiltak ble satt inn. Muren ble forlenget mot øst, og faren ble avverget.
R A S I V E R D A L 711
Hadde ikke det skjedd, er det all mulig grunn til å tro at da ville Volden og hele sletten ha gått tapt.
Malsåa har på samme måte som Helgåa senket seg helt ned til bunnen av dalen. I lang tid eroderte elven i de bratte skråningene, men etter hvert har skråningene fått den helningsvinkelen naturen krever, og sidene har stabilisert seg. Men dersom forbygningsmuren ikke hadde vært der, og Malsåa hadde fått arbeide fritt, ville det ha skjedd større ødeleggelser.
Fra byggingen av forbygningsmuren ved Malsåa. Det kan tyde på at dette og det neste bildet ble tatt ved samme anledning. Ukje nt fotograf.
DessverreeTbikfesom er brukket av. Det er fra 1897. Det viser enden av muren ved
lstadfossen.
Ko tr ]mmm -M
Sammenlign med bildet fra
anlegget av muren.
Ukjent fotograf.
Hi
Er totøe av muren fra 1920-årene. Vegetasjonen begynner nå å skjule sårene i landskapet. Foto: Einar Musum.
716
V E R D A L S B O K A
Løpet etter Helgåa i tidsrommet 12/9 1 893 - 3/5 1894. Elveløpet fra før 1893 sees på brinken til høyre. Gamle Hærfossen er rett fram på bildet, den midlertidige foss til venstre. Bildet er tatt i retning vest. Fotograf: Arnt Kjesbu.
FØLGER A V HÆRFOSSENS GJENNOMBR UDD
RAS
Etter hvert som elven senket sitt løp bakover fra terrassekanten ved Hær-fossen, var det bare et tidsspørsmål før det ville gå ras langs kantene av løpet. Og rasene kom nærmest på løpende bånd. De fleste av dem var rene ned-fallsras, det vil si ras som oppsto fordi foten av melen ble undergravet. Og når overhenget ble for ustabilt, sørget tyngdekraften for at massen falt ned. Slike nedfall skjedde hele tiden. Noen var store, men de fleste var små. Dessuten fantes lommer med kvikkleire i terrassene på sidene. Det var rimelig å regne med at noen av disse ville gli ut når de ble blottlagt som følge av nedskjæringen som foregikk langs elveløpet. Hittil har det gått et par ras som var så store, at de vil bli behandlet særskilt. Disse medførte at bebyggelsen i nærheten måtte flyttes. Og ved ett av dem gikk det også menneskeliv. De andre har imidlertid vært små av omfang.
RASET VED HAUGAN OG BJØRSTAD
Utover forsommeren i 1894 ble leirveggene mot elven ved Haugan og Bjør-stad høyere og høyere. Elven grov seg stadig dypere ned. Derved må den ha nådd ned til en kvilddeirelomme som strakte seg i undergrunnen nord-vest-over mellom Haugan og Bjørstad.
Hovedveien oppover dalen på nordsiden gikk tvers over dette området.
Den 16. juni 1894 klokken 7 om ettermiddagen gikk det et ras i skråningen ned mot elven. Derved ble det åpnet opp for at kvikkleiren innenfor kunne komme i bevegelse, og et kvikkleireras var et faktum. Den tyntflytende massen veltet ned i det trange og dype elveløpet.
Bruddet hadde form som en hestesko. Over munningen av hesteskoen, som vendte østover, var avstanden 160 meter. Lengden av skoen var 240 meter. Det ble målt en høydeforskjell mellom bunnen av bruddet og kanten ved Haugan på 32 meter. Gjennomsnittsdybden ble anslått til 15 meter. Utrast masse ble beregnet til 1.380.000 m3. Raset oppsto fullstendig overraskende. Vannføringen var liten i elven på dette tidspunktet, slik at det var ikke voldsom erosjon i øyeblikket som utløste det. Men på et sted må skallet som dekket for kvikkleiren innenfor ha blitt sterkt svekket, og likevekten
var blitt ødelagt, og da skulle det ikke mye til før at bruddet kom.
Det sies at man kunne høre det risle nede i grunnen ved Haugan i tiden før raset.
I følge øyenvitneskildringer utviklet raset seg helt typisk. Leirlagene falt ut i vertikale skiver, flak etter flak. Raset bladde seg bakover. Denne utviklingen er blitt iakttatt ved flere andre ras, blant annet ved den siste delen av Verdalsraset året før.
Leirmassene fylte opp elveløpet både oppover og nedover, og følgelig rant den tyntflytende suppen langt i begge retninger. Så langt oppover som til By na, 1 kilometer høyere oppe, ble elveleiet fylt av leirmassene. Også i sideløpet til Malsåa la massene seg opp.
Leirmassene ble ikke liggende lenge i elveløpet. De forårsaket heller ingen oversvømmelse ovenfor. Elven hadde før dette skåret seg så langt ned i grunnen at vannmassene aldri nådde opp over kanten. Derimot var leirgjørmen så fylt av vann at da den ble blandet med elvevannet, fløt den som en del av dette nedover elven. Elven ble naturligvis tykk som en grøt, men etter hvert som den seg nedover, ble den tynnere.
720
V E R D A L S B O K A
Skisse av raset, også sett i samme retning. Tallet 1 vises ikke, men markerer elven. 2 og 3 er ødelagte veier. 4 markerer murrest ene av et forlatt hus. Det må i så fall være Haugan. (Etter Reusch)
Kartskisse av Haugan-Bjørstadraset, eller Hauganfallet som ble sagt i faglitteraturen. (Etter Reusch)
Akkurat der raset gikk, var elveleiet temmelig smalt på det tidspunktet. Alt rakk ikke å havne ned i bunnen av elveløpet. En hel del skvettet over kanten på motsatt side av dalen også. Der var terrenget noe lavere enn på motsatt side der raset kom fra. Leirmassene nådde så langt inn som 400 meter. 384 ar av den dyrkede jorden på gården Røe ble dekket av leirmassene som sprutet over kanten. Dette arealet var grovt sett like stort som det utraste arealet. Bredden av dette området var 240 meter og dybden 180 meter. Det ble anslått at leirlaget som la seg utover jorden, var i gjennomsnitt 1 meter tykt. Grovt regnet ble det anslått at det var 38.400 m3leire som sprutet utover jorden.
722
V E R D A L S B O K A
Verdalsboka - 41
Detalj fra Haugan-Bjørstadraset. Juli 1894. Ukjent fotograf.
Ingen menneskeliv gikk tapt ved dette raset, men to fire måneder gamle kalver som sto tjoret på det stykket som gled ut, gikk med. Den ene ble senere funnet igjen så langt ned som ved Østnes bro. Den andre ble liggende på sydsiden av elven ved husmannsplassen Steingrunnan bare et kort stykke nedenfor Hærfossen.
Derimot berget en hest som sto tjoret ute på det jordet som gled ut, livet. Den slet seg før raset gikk, og den sprang vekk. Det fortelles imidlertid at det var uklart hvorvidt hesten slet seg ved lyden av det første smellet og kom seg vekk, eller om den slet seg før raset gikk. Men det ble også sagt at da raset gikk, gikk det så fort at hesten ikke ville ha klart å komme seg vekk før det var for sent. Trolig har man her igjen et eksempel på at dyr har varere sanser, og at hesten merket noe i grunnen, enten det var bevegelse eller lukt, og at den følgelig slet seg og berget med det livet.
Folkene på de tre berørte gårdene, Haugan, Bjørstad vestre og Bjørstad østre, måtte i all hast flytte vekk. De samlet seg på en berghaug like ved. Dit brakte de også en del av sine eiendeler, deriblant sengeklær, og i det minste den første natten ble tilbrakt under åpen himmel.
R A S I V E R D A L 724
Detalj fra Haugan-Bjørstadraset. Juli 1894. Ukjent fotograf.
John E. Grunnan, medlem av Ole A. Hjelde, medlem av hjelpekomitéen. hjelpekomitéen.
R A S I V E R D A L 725
Haugan var en selveiergård, mens de to Bjørstadgårdene var leilendingsgårder som tilhørte Verdalsbruket.
Husene på Haugan lå helt ute på kanten av raset. Husene på Bjørstadgårdene lå også forholdsvis nært, ca. 80 meter unna kanten. Et tørkehus som tilhørte Haugan, gikk ut dagen etter.
Sivert Toresen Flyum, medlem av
Formannen i Verdalskomitéen, Peter Holst, fikk beskjed om hva som hadde hendt, og han dro øyeblikkelig oppover. Han beordret nedrivning av husene. Dagen etter telegraferte han til Indredepar- tementet og ga opplysninger om hva som hadde skjedd. Han ba om tillatelse til å bruke kr. 2.500 til å hjelpe til med å redde de utsatte husene. Han fikk øyeblikkelig svar tilbake med tillatelse til å bruke
pengene hvor det var nødvendig. Holst fikk
hjelpekomitéen.
oppnevnt en hjelpekomité bestående av
gårdbrukerne Sivert Flyum, Ole A. Hjelde og J. E. Grundert.
I tillegg til at jorden på de nevnte gårdene ble ødelagt, gikk også veien ut. Den gamle veien var i ferd med å bli erstattet med en ny, men både den gamle og den nye veien forsvant. Følgelig sto man uten veiforbindelse med dalen ovenfor rasstedet, for på sydsiden fantes det ikke vei. Telefonlinjen til Volden ble også brutt.
Selv om man arbeidet både hurtig og resolutt med å få flyttet husene på gårdene, gikk et tørkehus på Haugan tapt.
Folket på gårdene som hie berørt
Så vidt det har vært mulig å slå fast, er denne oversikten noen lunde riktig for hvem som bodde på de aktuelle gårdene da raset gikk:
Haugan
Lars Iversen, gårdbruker, 66 år
Serianna Toresdatter, kone, 57 år
Trine Gurine, datter, 31 år, tvilling
Inger Marie, datter, 31 år, tvilling
Ole Olsen, tjener, 24 år
Martin Johannessen, tjener, 15 år
726
V E R D A L S B O K A
Lars Iversen var sønn av et tidligere bru-kerpar på Haugan. Iver Larsen
og Marta Jonsdatter Ekren. Lars kjøpte Haugan tidlig i 1860-årene. Han
døde på Haugan i 1904.
Serianna Toresdatter var fra Fly an. Hennes foreldre var Tore Sivertsen Flyum og Gunhild Gunnbjørnsdatter Holmli. Hun
omkom da Hauganraset gikk i 1906. (Se nedenfor.) Martin Johannessen var født på Haugan-vald og var sønn av Johannes Johnsen Haugan og Beret Marta Johannesdatter.
Lars brukte gården til sin død i 1904.
Serianna og de to døtrene ble værende på gården etterpå. (Se nedenfor.)
Martin utvandret til Amerika i 1903 og bodde i Warren i North Dakota. Han kom tilbake og døde i 1907. Han var ugift.
Bjørstad vestre
Ellev Toresen, leilending, 69 år
Anne Marta Olsdatter, kone, 50 år
Ragnhild, datter, 8 år
Ole Arntsen, kårmann, enkemann, 82 år
Martin Johannessen Haugan.
Ellev Toresen var født i Ulvilla. Hans foreldre var ungkar Tore Toresen Hellån og pike Ragnhild Børresdatter Ulvill. Han bodde en tid i Sunnistua i Ulvilla. Så giftet han seg med enken Marta Olsdatter på Storstad. Familien flyttet til Bjørstad vestre i 1870. Marta Olsdatter
døde i 1884.
Anne Marta Olsdatter var således Ellevs andre kone. De giftet seg i 1885. Hun var fra en husmannsplass under Rø vestre. Hennes foreldre var Ole Arntsen og Gunhild Andorsdatter Byna. Ole var kårmannen i 1894.
Ole var født på Bjørstad. Hans foreldre var Arnt Olsen Bjørstad og Marit Eriksdatter.
Etter Bjørstadraset ble restene av Bjørstad vestre lagt til Bjørstad østre. Familien flyttet da til
husmannsplassen Bjørstadtrøa hvor de bodde i 1901. Ellev døde som kårmann på Bjørstad i 1904. Anne Marta døde på Bjørstad i 1923.
Ragnhild Ellevsdatter ble gift med Odin Marius Andersen Bjørstad. Hun døde i 1944. Ole
døde på Bjørstad i 1898.
R A S I V E R D A L 727
Bjørstad østre
Elling Jonsen, leilending, 64 år
Marta Siverstdatter, kone, 68 år
Sefanias Ellingsen, leilending, sønn, 35 år
Beret Marie Eriksdatter, kone, 35 år
Emelie Sefaniasdatter, datter, 10 år
Severin Sefaniassen, sønn, 2 år
Elling Jonsen kom til Bjørstad østre i 1870. Han kom da fra Auglenvald i Vol-haugen. Hans foreldre var husmann Jon Andersen Forbregdsvald og kone Anne Kristoffersdatter. Marta Sivertsdatter var fra Holmlivald.
Sefanias Ellingsen Bjørstad. Hennes foreldre var Sivert Sivertsen Holmlivald og Sigrid
Larsdatter Holmli.
Før de kom til Bjørstad, bodde de på Sørhaugvald, Skjørholmvald og Reitan.
Sønnen Sefanias Ellingsen var gift med Beret Marie Eriksdatter. Hun var datter av Erik Jakobsen og Anne Marta Olsdatter på Overholmen mellom.
Etter raset ble det som var igjen av Bjørstad vestre og Bjørtad østre, slått sammen og fikk navnet Bjørstad. Gården ble flyttet oppover bort fra raskanten.
Elling døde på Bjørstad i 1910. Marta døde i 1903.
728
V E R D A L S B O K A
Sefanias døde på Bjørstad i 1909.
Beret Maria Eriksdatter Bjørstad. Severin Sefaniassen Bjørstad.
R A S I V E R D A L 729
Beret Marta levde til 1948 da hun døde på Solvang på Bjørstadhøgda. Emilie Sefaniasdatter ble gift med John Martin Johnsen Holmli vestre. Hun døde i 1943. Severin Sefaniassen ble gift med Oline Johnsdatter Vangstadhaug. Han døde i 1972 i Sparbu. I 1900 bodde samtlige på Bjørstad.
Ståstedet for for fotografen er 100 meter øst for Bjørkhaugen på nordsiden. Gårdene i bakgrunnen er Røesmoen til venstre og Røes-gårdene på sine gam- le tomter. Ukjent fotograf.
HAUGANRASET
Det neste raset av noe omfang som gikk, var Hauganraset. Det ble utløst 19. september 1906. Etterpå ble gården Haugan flyttet. Og den gamle tomten er nå borte, den har forsvunnet ned i elvegjelet.
Hauganraset var ikke av så veldig store dimensjoner. Det er anslått at et areal på ca. 30 mål forsvant. Det var langt mindre enn raset i 1894, og de utraste massene anrettet heller ikke skade på den andre siden av elven slik det forrige raset hadde gjort. Selv om det ikke finnes noen opplysninger om det, kan man vel formode at for en kortere stund ble elven demmet opp. Men her skal vi være klar over at den canyonlignende dalen etter hvert var blitt forholdsvis bred, slik at det ikke lenger var en smal kløft elven rant gjennom. Det er derfor lite trolig at en eventuell oppdemning fikk noen langvarig virkning.
Men det som gjorde at dette raset allikevel fikk et mer uhyggelig preg, var at det medførte tap av menneskeliv, og flere dyr gikk med. På gården Haugan bodde i 1906 følgende personer:
Trine Gurine Larsdatter, bruker, ugift, 43 år, tvilling
Inger Marie Larsdatter, bruker, ugift, 43 år, tvilling
Serianna Toresdatter, kårkone, 69 år
Trine og Marie var døtre av Serianna Toresdatter og hennes avdøde mann Lars Iversen.
(Se ovenfor.)
Hva som skjedde
Folkene på gården merket på hesten at noe var i gjære. Den sto i tjor og var helt forstyrret. Den
sprang rundt tjoret. Kanskje merket hesten vibrasjonene i jorden før raset. Serianna Haugan ble drept i dette raset.
Hun skulle passe på noen kyr, og hun kom seg ikke unna. Både hun og fem kyr ble tatt med utfor. Det lyktes å redde tre av kyrne.
Også en hest ble tatt. Den overlevde, men det var ikke mulig å berge den opp, og den måtte derfor skytes. Marius Selnes fikk denne utrivelige oppgaven.
Elleve sauer ble også med. Det var mulig å redde to av disse.
Havren som var skåret og sto på staur, forsvant ned i elven.
Døde:
R A S I V E R D A L 731
SERIANNA HAUG AN, født 1837 Det tapte arealet ble anslått til 300 ar.
Etterpå
Eierne av gården Haugan, Marie og Trine Haugan, sendte 1. november samme år en søknad om erstatning til Landbruksdepartementet.
Erstatningsbeløpet var satt opp slik:
600 ar jord å kr. 6,00 ........................................................................... kr. 3.600,00
Tap av hesten ...................................................................................... * 100.00
2 storfe og 9 sauer ................................................................................ * 200.00
Tilsammen............................................................................................ kr. 4.000,00
Til dette oppsettet må følgende kommentarer gjøres. 600 ar ødelagt jord omfattet også de 300 ar som ble ødelagt av raset i 1894. Hesten var egentlig verdt kr. 200, men den var assurert for kr. 100.
Det ble også opplyst at man hadde fått en erstatning på kr. 2.365 etter raset i 1894, og at husene på gården ble flyttet på det offentliges bekostning. Samtidig var en privat pantegjeld blitt redusert med kr. 1.000.
Eierne nå var tvillingsøstre, 43 år gamle og ugifte.
Søknaden ble anbefalt av Verdal kommunestyre, og den var ledsaget av en uttalelse fra lensmannen i Verdal. Han anslo verdien av den gjenværende jorden til kr. 800. Husene som nå måtte flyttes igjen, hadde en salgsverdi av ca. kr. 1.500. Besetning, redskaper, innbo og lignende var etter hans skjønn verdt kr. 400. Tilsammen utgjorde alt kr. 2.700. Samtidig var det en gjeld på kr. 2.000. Når alt var blitt realisert og gjelden betalt, ville det være igjen kr. 500.
Lensmannen anførte videre at det sedvanlige etter Verdalsraset var at gårdbrukerne hadde fått erstattet omtrent halvparten av verdien av jord- og hus-skaden. I samsvar med dette mente derfor lensmannen at kr. 2.000 var en passende erstatning.
Amtmannen i Nordre Trondhjems Amt anbefalte lensmannens forslag til erstatning.
I Stortingsproposisjon nr. 97/1906 - 1907 ble det innstilt på at erstatningen skulle settes til kr. 2.000. Det kan her bemerkes at innstillingen ble underskrevet av kong Haakon.
I 1908 ble dette beløpet bevilget.
Før det hadde tvillingene solgt våningshuset på Haugan til Nils Stene på Vuku. Huset står der fremdeles.
732
V E R D A L S B O K A
I 1907 solgte de Haugan til John Johannessen Haugan. De bodde på Vest-Grunnan til de døde. Marie døde i 1947, og Trine døde i 1955. Begge var ugifte.
Trolig er dette gården Byna. Leirmelen i forgrunnen er forlengst borte.
Ukjent fotograf.
ANDRE RAS 1
Rasene i 1894 og 1906 var udiskutabelt de største. Ingen andre kunne måle seg med disse hva angår antall kubikkmeter. Men noen var allikevel så store at de ble lagt merke til, enten fordi det var store arealer som forsvant, eller fordi de medførte så pass leven og bråk at folk ble oppskaket.
Listen nedenfor nevner de største. Dessverre finnes det ikke alltid nøyaktige opplysninger hverken når det gjelder dato eller størrelse på arealet som forsvant. Det siste har sammenheng med at åkrene stadig ble mindre. Hver høst og vår forsvant noen kvadratmeter, og hvorfra skulle raskanten måles?
Vollaraset
Dette raset gikk straks øst for gården Volden sist i juli i 1909. Området som gled ut, ble kalt Dynnvollflata. Denne flaten var 20 mål. I tillegg forsvant ca. 15 mål, slik at alt i alt gikk omtrent 35 mål med.
Det fortelles at dagen i forveien var gresset slått på Dynnvollflata. Om kvelden ble spettet satt i jorden. Neste morgen hadde spettet sunket ned i jorden av sin egen tyngde. Rasdagen var onnefolkene i full sving med arbeidet. Ved middagstid, mellom klokken 12 og 13, var de inne for å få seg mat. Da gikk raset.
Julie Helmo var på tur østover fra Volden. Veien gikk den gang like forbi husene på gården, over Dynnvollen og deretter nord for Hållåvikbakken. Julie hadde passert Dynnvollen og hadde kommet midt opp i Hållåvikbakken, det vil si ca. 50 - 100 meter unna, da raset gikk.
Her var det således bare en tilfeldighet som avgjorde at det ikke gikk menneskeliv.
Harseraset
Vest for Dalbakken går en liten dal ned mot elven. Den kalles Harsveda-len. Våren 1921 gikk det et ras der. Mikal Røe på Dalbakken var utpå det stedet som gled ut. Han merket at grunnen begynte å bevege seg under føttene på ham. Han ante uråd og begynte å springe innover. Men grunnen begynte å slå sprekker, og den siste sprekken var for bred til at han klarte å hoppe over og inn på trygg grunn. Han falt nedi sprekken, men han unngikk å bli med selve raset. Det var umulig å komme seg opp med egen hjelp, men folk i nærheten hadde enten sett hva som skjedde, eller de hadde en anelse
734
V E R D A L S B O K A
om at han hadde vært der. I alle fall kom de til og fikk trukket han helskinnet opp igjen.
Ca. 10 - 15 mål gled ut. Det sies at rasmassene traff kabelfestet på løpe-strengen som krysset elven på dette stedet. Det la seg så mye leire over festet at det ble begravet. Det var ikke mulig å kontrollere kabelfestet etter dette, og det ble ikke foretatt undersøkelser om kabelen var blitt skadet.
Hvor vidt raset var en årsak til at kabelen røk i oktober samme året, skal være usagt. Men det har vært antydet at det kan ha vært en sammenheng.
Om morgenen 11. oktober 1921 skjedde den tragiske ulykken at bærekabelen på løpestrengen gikk av mens fem barn var i kassen i ferd med å krysse elven. Alle fem var fra Røesgrenda, og de skulle til skolen på Vollen. Alle fem omkom. 2
De fem var:
OTTAR GREEN, født 1909 PAUL GREEN, født 1911 EINAR GREEN, født 1913 INGOLF HELMO, født 1910 OLAF SVERRE RØE, født 1912
Foreldre til de tre første var Marit og Ole O. Green på Overholmen nordre. Foreldre til nr. 4 var Gurianna og Johan Helmo. De forpaktet da Røe vestre. Og foreldrene til den siste var Kristine og Anton J. Røe som var på Røe østre.
To av guttene, Ingolf og Paul, ble funnet med en gang. De ble begravet sammen. Olaf ble
funnet neste vår på Inderøy. Han ble gjenkjent på skoene og en medaljong han hadde i lommen. De andre to, Ottar og Einar, er ikke blitt gjenfunnet.
Fra begravelsen etter den tragiske ulykken med løpestrengen. Her er to av guttene.
R A S I V E R D A L 735
Hærfossens gjennombrudd er en indirekte årsak til at disse fem barna omkom. Og det er en nokså stor sannsynlighet for at Harsveraset også spilte en rolle i denne sammenheng.
Tyveraset
Raset har fått navn etter et lite åkerstykke på Overmoens grunn som kaltes Tyve. Dette åkerstykket lå på et høyere terrassetrinn enn resten av jorden på Overmoen. Nivået var som på Overholmen. I tillegg til at deler av åkerstykket Tyve
gikk med. forsvant også et lite ness som kaltes Litjnesset. Alt i alt var det ca. 8 mål som gled ut. Raset gikk om sommeren i 1929.
Margit Bjørnmelen fra Overholmen midtre var på
vei over dette jordstykket akkurat da det begynte å
rase. Hun var på vei til et område som ble kalt Trøin øst for Tyve. Der hadde Overholmen midtre som-merfjøs. Hun skulle dit for å melke.
Hun klarte akkurat å komme seg over til fast land. Det raste bokstavelig talt under hælene på henne.
Røessanden 1
Margit Bjørnmelen.
Raset gikk på gården Røe østres grunn. Arealet var omtrent som
ved Tyveraset, altså ca. 5 - 1 0 mål. Raset gikk om sommeren 1937.
Skjelstadmoraset
Dette var et stykke land som lå på motsatt side av elven for Telsnesset. Jorden tilhørte Verdalsbruket. Raset gikk i 1941. Bare utmark gikk med. Arealet var ca. 15 - 20 mål. En del av det gamle elveløpet som lå igjen oppe på elvemelen, forsvant ved dette raset.
Hverken mennesker eller dyr kom til skade. Men den utraste massen la seg opp nede på elvebredden. Her oppsto det da et problem de første årene etterpå, fordi storfeet gikk seg fast. De ble sittende bom fast, og de måtte hjelpes løs. Det måtte bygges spesielle underlag for å få dem løs. Stedet fikk navnet Ørin eller Leirklasa. Senere ble all leiren vasket vekk av elven. Men det gikk 4 - 5 år før dyrene var trygge.
Overholmsraset
I 1964 gikk det et ras ved Overholmen søndre. Denne gården hadde mistet jord hele tiden. Men dette raset var merkbart større enn den vanlig erosjonen. 5 - 1 0 mål gikk med.
736
V E R D A L S B O K A
Det ble gitt tilbud om utflytting, men det ble avslått. Man ville ha forbygging. Det tok imidlertid tid før forbyggingen startet. Det skjedde ikke før i 1980.
Kaldalsraset
I bekkedalen til Kaldalsbekken hadde det rast hele tiden. Bekken var ikke stor, men terrassene var temmelig høye, slik at bekken laget høye meler. Her falt det ned stykker til stadig vekk.
I 1965 gikk det ut ca. 5 - 10 mål. dette var det største raset som hadde gått på dette stedet. Da ble veien til Røesgrenda tatt.
Røessanden 2
I 1971 gikk det et nytt ras ved Røessanden. Den siste biten av det ekerstyk-ket som bar navnet Sanden, forsvant. Arealet var 4 -5 mål.
Noter
1
2
Opplysninger ved Anton Overmop, Johannes Overmo og Magne Varslot. Historien om denne tragiske ulykken er beskrevet av Johannes Overmo i Helgådalsnytt 1981 s. 45 ff; og Ronald Inndal i Verdal
Historielags skrifter 1981 s. 123 ff.
GÅRDER BERØRT AV HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD
Følger for gårdene
Hærfossens gjennombrudd og ettervirkningene av det fikk ikke den katastrofale virkning på de berørte gårdene med en gang. Her var det tale om en langsom, og til dels nokså forutsigbar utvikling. Etter at gjennombruddet var et faktum, var det et tidsspørsmål før valdene oppover langs elven ville bli nådd av erosjonen.
Før høsten 1894 hadde elven gravet bakover helt til Granfossen. Langs denne strekningen lå en rekke gårder som alle ble mer eller mindre berørt av hva som skjedde. Noen lå så pass langt unna at de var forholdsvis trygge med hensyn til husene, mens andre lå ytterst utsatte til. Noen måtte fraflyttes umiddelbart.
Naturligvis var det de gårdsvaldene som lå nærmest Hærfossen, som først ble berørt. Dette skjedde allerede høsten 1893. Men utover i 1894 grov elven seg stadig bakover, samtidig som at dette utløste en rekke utglidninger. Den største og alvorligste var Bjørstad-Hauganraset som gikk 16. juni dette året. (Se der.)
Verdalskomitéen som var i fullt arbeid med Verdalsraset, fikk også problemene i Helgådalen med på kjøpet. Skjønt det er egentlig ikke helt korrekt å si at det var Verdalskomitéen som fikk dette ekstra arbeidet. I henhold til avslutningsberetningen fra komitéens formann, Peter Holst, avga komitéen forslag til fordeling av de midlene som hadde kommet inn ved statsbidrag og gaver 13. juli 1894. Og deretter ble komitéen oppløst.
Men de nye problemene som hadde dukket opp i Helgådalen, medførte at det måtte arbeides videre, og etter anmodning fra Indredepartementet påtok Holst seg som formann av Verdalskomitéen oppgaven å betale ut bidragene samt senere å planlegge og lede den offentlige virksomheten i forbindelse med Hærfossens gjennombrudd. Det var hans rapporter og hans innstillinger som ble behandlet av departementet, og i de aller fleste tilfelle ble de nærmest uten videre tatt til følge.
Som beskrevet ved Bjørstad-Hauganraset, var han på plass der natten til 17. juni 1894. Han telegraferte umiddelbart til Indredepartementet, og anmodet om kr. 2.500 til å redde husene på gården Haugan.
Dette beløpet ble pr. telegram stilt ham til disposisjon samme dag. Tele
738
V E R D A L S B O K A
grammet inneholdt dessuten følgende tekst: «De har selvfølgelig frie hænder til de straks paakrævede forføininger.»
Dette viser i klartekst at Peter Holst nøt en usedvanlig tillit i de høyeste kretser. Han var den rette mann på det rette sted.
Den 19. juni kom det også telegram til Indredepartementet fra kong Oscar II, hvor kongen uttalte at det var med sorg han hadde fått høre om den nye faren som truet Verdal. Holst sendte litt senere ut på høsten en ny rapport til departementet hvor han anga en foreløbig oversikt over gårder og plasser som ville bli truet av ras. I et svar av 7. september fikk han tillatelse til å benytte kr. 11.000 til flytting av hus og lignende. I den anledning ble
følgende annonse rykket inn i Nordre Trondhjems Amtstidende:
Tømmerarbeide Husflytning
Onsdag 17 October ved Middagstid modtages paa Aastedet Anbud paa Overtagelse af Arbeidet med Flytning af Hovedbygningen paa Overholmen (midtre), 4 Husmandspladse under Gaarden Rød, samt Gjenopførelse af Hoved- og Udhusbygninger paa Gaarden Haugan - alt i Vuku ovenfor Hærfossen. Liebhabere maa begive sig til Telsnæs for at kunne komme over Elven eller ogsaa sette over ved Leirhaug og gaa gjennom Storstad-marken. Arbeidet skal iværksettes straks.
Brosveet pr. Levanger 13 Octbr. 1894. Peter Holst
Henimot jul hadde Holst sitt forslag til løsning av problemene klart, og 23. desember ga han en mer detaljert oversikt over hva som var nødvendig å gjøre. Hans første anslag på kr.
11.000 stemte. Planen hans bygget blant annet på den forutsetning at oppsitterne selv skulle skaffe til veie alle materialer dersom disse fantes på gården, samt utføre alt arbeid med folk og hester som de kunne prestere.
Oversikt over gårder og bruk som fikk nedsatt amtsskatten
En følge av skadene på jorden var at grunnlaget for amtsskatten var blitt forringet. Amtsskatten ble beregnet på grunnlag av matrikkelskylden, og matrikkelskylden skulle avspeile gårdens verdi. Det tok ikke lang tid før søknader om nedsettelse av amtsskatten forelå, og etter hvert ble disse søknadene en årviss foreteelse. Et eksempel på en slik søknad er følgende:
R A S I V E R D A L 739
Til amtmanden i Nordre Trondhjems amt.
Undertegnede jordbrugere, der er skadelidt grundet Hærfossens gjen-nembrud, andrager herved for indeværende aars amtsthing om i lighed med tidligere at bevilges afslag i amtsskatten for vore eiendomme.
Andragende oversendes Værdalens herredsstyre, der bedes at give det sin anbefaling og oversende det til behandling for amtsformandskabet d. a.
Værdalen den 20de januar 1898.
John Overmoe. Arnt O. Holmen. Peder Holmen. Ole G. Røe. John E. Røe. Erik H. Holmen. John Jensen Holmlie.
Lars Haugan. S. Byna. Sefenies Bjørstad. Peder Hansen Moan. Anders Telsnæs. Johannes E. Kulsli. Petter Volden.
Beret Martha Kulstad. John M. Storvuku.
Det ble etter hvert klart at det måtte foretaes avfelling av skylden. Men dette var lettere sagt enn gjort, for hvert år skjedde det nye ras og utglidninger, slik at en skyldfastsettelse det ene året, ville være feil det neste.
I 1898 ble det foretatt den første gjennomgang av matrikkelskylden med henblikk på avfelling. Herredsstyret oppnevnte som skjønnsmenn M. Eggen, Lars C. Tiller, Gustav Fåren og Joh. Aas. De skulle foreta skadetakst av eiendommene. 10. og 11. mars var skjønnsmennene på befaring på de gårdene det gjaldt, og 17. mars avleverte de sin innstilling.
Innstillingen er som følger:
Eiendom G nr. B nr. Opprinne- Redusert Igjen lig skyld
1.
Holmli østre ................
162
3
19,26 1/7
=
2.75
16,51
2.
Haugan .........................
164
1
8,91 1/2
=
4,45
4,46
3.
Bjørstad vestre . . . .
165
1
5,08 2/3
=
3,41
1,67
4.
Bjørstad østre . . . .
165
2
3,60 2/5
=
1,44
2,16
5.
166
1
8,57 1/10
=
0,86
7,71
6.
Vollen ..........................
180
1
13,97 1/4
=
3,49
10,48
7.
Kulsli øvre.....................
182
2
6,17 1/4
1,54
4,63
8.
Kulslimoen ....................
182
3
0,51 2/3
=
0,34
0,17
9
Telsnesset
181
1
1 81 3/5
1 09
0 72
Verdalsboka - 42
740
V E R D A L S B O K A
mark
R A S I V E R D A L 741
742
V E R D A L S B O K A
R A S
I V E R D A L
743
Eiendom
G nr
Redusert
Igjen
Røe østre 210
Røe vestre 210
Kul stad og
B nr. Opprinnelig skyld mark 1 7,72 1/2
2 8,19 1/2
3,86 4,09
3,86 4,09
Steingrunnan 144
Vuku store vestre . 141
11,16 1/15
2,11
0,74
10,5
3
10,4
2
1 og 2 12,64 1/6
138,52 46,06 93,46
Etter at denne innstillingen var innlevert til amtstinget, ble søknaden om nedsettelse av skatten tatt til følge, og skatten ble utlignet på grunnlag av innstillingen.
Allikevel ble det ikke foretatt noen avfelling. Dette hadde etter all sannsynlighet sammenheng med at man var klar over at mer ville skje i årene som fulgte. Og trolig måtte ønsket om avfelling komme fra oppsitterne selv, og de var på dette tidspunktet ikke villig til å få fastsatt matrikkelskylden, nettopp av ovenfornevnte grunn. Men som følge av denne innstillingen hadde man her noe å holde seg til. Og i en rekke år fremover ble amtsskatten ilignet på grunnlag av denne listen.
Oversikt over gårder og plasser som måtte flyttes eller fraflyttes 1
På nordsiden av elven ble følgende gårder berørt: Haugan (bruker Lars Iversen), Bjørstad vestre (bruker Ellev Toresen), Bjørstad østre (bruker Elling Johnsen), Byna (eier Sivert Olsen), Volden (eier Peter Nilsen), Leirset (bruker Nils Arntseri), Nonset (bruker Johannes Larsen), Kulsli nedre (bruker John Toresen, Kulsli øvre (brukere Ole og Johannes Eriksen) og Telsnesset (eier Anders Olsen).
På sydsiden omfattet ødeleggelsene følgende gårder: Røe vestre (eier John Eriksen), Røe østre (eier Ole Gunnbjørnsen), Overholmen søndre (bruker Erik Olsen), Overholmen mellom (bruker Peder Karlsen), Overholmen nordre (bruker Arnt Olsen) og Overmoen (bruker John Olsen).
På nordsiden av elven var det visstnok bare en husmannsplass som lå utsatt til. Det var Kulslimoen (plassmann Peder Hansen). Derimot var det en del på sydsiden. De var
744
V E R D A L S B O K A
følgende: Under Røe vestre: Egga (plasskone IngeborgAnna Olsdatter) og Moaplassen (plassmann Oluf Lundkvist); under Røe østre: Sveet (plassmann Mikal Gunnbjørnsen), Dalbakken (plassmann Peder Rasmussen) og Myra (plassmann Ole Rasmussen); og under Overholmen nordre: Nordnesset (plasskone Gurianna Olsdatter).
R A S I V E R D A L 745
Sivert Olsen Byna til v. og Johannes Larsen Bjørkhaug på Nonset.
Petter og Anna Volden.
746
V E R D A L S B O K A
Videre lå det to husmannsplasser nedenfor Hærfossen, som etter gjennombruddet kom i faresonen. Plassene het Steingrunnan østre og Steingrunnan vestre. Plassene lå under Kulstad. (Plassmann på Steingrunnan østre var Ole Olsen og på Steingrunnan vestre var Nils Andersen.) Haugan, Bj ørs tad vestre, Bj ør stad østre, Overholmen nordre, Overholmen mellom, Overmoen, Røe østre og Røe vestre ble flyttet.
Overholmen søndre måtte fraflyttes i 1902. Erik Olsen Overholmen flyttet da med sin familie til Aunet eller Leirhaug i Ulvilla. Stuebygningen ble solgt og flyttet til Haugan. Gården ble flyttet fra den gamle tomten til den nåværende i 1944.
R A S I V E R D A L 747
Erik Olsen Overholmen og Mette Overholmen.
748
V E R D A L S B O K A
Jon Olsen Overmo og Anne Marta Overmo.
R A S I V E R D A L 749
Anders Olsen Telsnesset og Tale Telsnesset.
750
V E R D A L S B O K A
Husmannsplassene Dal bakken, Myra, Sveet, Egga og Steingrunnan (Oleplassen) ble også flyttet.
Videre ble plassen Nordnesset fraflyttet i 1902. John Nordnes kjøpte Nysete i 1901. Plassen Røesmoen eller Moaplassen som den også ble kalt, ble fraflyttet før 1900.
Den andre plassen på Steingrunnan ble også fraflyttet før 1900. Nils Andersen Mønnes kjøpte Kolstad østre og bodde der i 1900.
I sin avslutningsrapport datert 7. mars og 9. april 1904, kunne Holst opplyse at følgende flytningstilskudd var blitt utbetalt:
R A S I V E R D A L 751
Overmoen ca. 1920 etter flytting.
752
V E R D A L S B O K A
Overholmen mellom ca. 1920 etter flytting.
Nils Andersen Steingrunnan (nå Kolstad) .............................................
kr.
1.000,00
Anders Telsnesset (nå Elnes) .................................................................
»
1.500,00
Ole Eriksen Kulsli søndre .....................................................................
Holst opplyser videre at det var han som hadde kjøpt gårdene Kolstad og Elnes til de to førstnevnte. De øvrige hadde selv skaffet seg en bygselgård eller husmannsplass. Med hensyn til Beret Marta Johan-nesdatter, var hun som enke eier og driver av gården Kulstad. Steingrunnanplassene hadde hørt inn under denne gården, hvilket var forklaringen på at hun fikk utbetalt dette beløpet.
De siste som fikk løfte om tilskudd, var Ole Kulsli, 22. november 1900, Erik Overholmen og husmannsenke Gurianna Olsdatter, 1. mai 1901. Utbetaling skjedde etter at alle formelle krav var tilfredsstillet, i januar 1903.
Høsten 1903 var Holst atter på befaring i Helgådalen, og så vidt han da kunne erfare, var det en alminnelig mening blant befolkningen der om
at alt som omstendighetene kunne tillate, var gjort for
å hjelpe dem som var skadelidende.
Holst avsluttet med å gi en honnør til dem som hadde fått ansvaret med å tilrettelegge forholdene for oppbygging av Verdal igjen. Han sa det ikke, men han hadde de to Verdalskomitéene og kommuneledelsen i Verdal i tankene. Hans avslutning lyder slik:
Jeg ved ialfald, at det ikke har skortet hverken paa god vilje eller arbeide hos alle dem, som har været overdraget det vanskelige hverv at ordne disse forhold. Og jeg drister mig til at sige, at det i det hele tåget er lykke-des at reise bygden efter ulykken, saavidt som det til dato og med de for-haandenværende midler har kunnet ske. Grundvolden er lagt; værdølingernes flid og dygtighed i forening med tiden vil nu gjøre resten. En gang skal Værdalen igjen vorde, hvad den var, en af landets bedste og vakreste bygder.
Det kan her bemerkes at da Holst skrev denne rapporten i 1904 var han amtmann i Kristians amt, det vil si Oppland.
Stortingsproposisjon nr. 66/1904 - 1906
Noen fullstendig oversikt over utbetalingene er ikke funnet. Men i Stor- tingsproposisjon nr. 66, 1904 - 1906 går det frem at foruten de syv ovenfor-nevnte som fikk støtte, ble det ytterligere betalt ut et beløp på kr. 5.080,00 til ni ikke navngitte skadelidte i Helgådalen.
756 V E R D A L S B O K A
R A S I V E R D A L 757
Det opprinnelige anslaget på kr. 11.000 ble i knappeste laget. Det ble derfor videre bestemt fra departementets side at kr. 13.500 skulle tas fra Ver-dalsmidlene, det vil si de pengene som sto til disposisjon etter gaver og statsbidrag etter Verdalsraset. Dette var heller ikke i strid hverken med bestemmelser eller intensjoner. Verdalskomitéen av 1900 uttalte i den forbindelse i Stortingsproposisjon nr. 84/1900-1901 følgende:
Da imidlertid dette beløb, ifølge hvad der er vedtaget, først og fremst skal anvendes til hjælp i lignende ulykker, og da disse grundet Hærfos-sens gjennombrud ingenlunde kan ansees afsluttede, tør man ikke gjøre regning derpaa.
Heller ikke beløpet på kr. 13.500 ble nok. En finberegning av utgiftene til nødvendige foretak kom seg på kr. 14.249,43. Men regnskapet viste at det medgåtte beløpet var kr. 15.826,63. Sammen med den ovenfor nevnte utbetalingen på kr. 5.080,00 hadde det gått med tilsammen kr. 20.906,63. Og dette ble ikke sett på som det absolutt siste tallet.
I Stortingsproposisjon nr. 66/1904-1905 ble det foreslått avsatt kr. 10.000 til dekning av fremtidige skader som kunne komme i Helgådalen.
Den samme proposisjonen hadde innstillinger vedrørende de rentefrie lån som var gitt lensmannen i Verdal og Verdal kommune like etter Verdalsraset, henholdsvis på kr. 4.000 og kr. 20.000. (Se under Verdalsraset, Offentlig arbeid.) Begge ble foreslått ettergitt.
Innstillingen har følgende ordlyd:2
At utgiftene ved statens Verdalskomité av 1893 samt til husflytting i Vuku m. v. nådigst tilståes utredet av Verdalsmidlene (det vil si de mid- lene som ble bevilget til de skadelidte ved jordskredet i Verdal 19. mai 1893 ved Stortingets beslutning av 21. juli s. å., post I som bidrag i for- bindelse med de pengene som kom inn ved ofring i kirkene og ved inn- komne gaver) med i alt kr. 42.595,09.
At det nådigst må behage Deres Majestet å bifalle og med høyeste underskift å. forsyne vedlagte utkast til en proposisjon til Stortinget angå- ende ettergivelse av de lånene til Verdal kommune og lensmannen i Ver- dal, som ble tilstått ved kongelig resolusjon av 14. oktober 1893 på henholdsvis kr. 20.000,00 og kr. 4.000,00 samt angående samtykke til at et anvist beløp på kr. 23.644,65 til dekning av overskridelse på oven- fornevnte beløp, passerer til endelig utgift for statskassen og angående an- vendelsen av det gjenværende kontantbeløp av Verdalsmidlene.
Innstillingen fikk en mindre justering av ordlyden, men innholdet var det samme ved kongelig påtegnelse 14. mars 1905. I kongens fravær på grunn av sykdom ble innstillingen underskrevet av Gustaf.
758
V E R D A L S B O K A
Med hensyn til lånene til lensmann Wessel og Verdal kommune var det vel heller ikke Stortingets intensjon at disse to instansene skulle betale dem tilbake. Begge lånene ble gitt for at hjelpearbeidet i den akutte nødssituasjonen etter Verdalsraset skulle fungere. Til tross for lånet hadde Verdal kommune vært nødt til å ta opp ytterligere lån, blant annet for å bygge ny skole til erstatning for Trøgstad skole som forsvant, og foreta omfattende forbygningsarbeider langs elven. Skatteinngangen hadde sunket dramatisk på grunn av den store skaden. Og for lensmannens vedkommende ble det anført i proposisjonen at han nå var gammel og hadde vært utsatt for en ulykke (et fall), og hvis lånet ble krevd innløst, ville han gå en tung alderdom i møte.
Saken ble tatt opp til forhandling i Stortinget 2. juni 1905. Og Stortinget samtykket i innstillingen.
Avfelling av matrikkelskylden
Ovenfor er nevnt den innstillingen som ble gitt av en kommuneoppnevnt komité i 1898 med henblikk på å redusere matrikkelskylden for de berørte gårdene og brukene. Og som nevnt ble innstillingen benyttet som grunnlag for reduksjon av amtsskatten som ble ilignet med matrikkelskylden som grunnlag.
Men denne komitéen hadde ikke mandat til å redusere skylden, og den ble derfor offisielt stående slik den hadde vært før 1893.
De berørte gårdeiere og brukere sendte derfor nokså regelmessig søknader om avfelling. (Se ovenfor.) Og situasjonen fortonte seg svært urettferdig for dem. Skattegrunnlaget var ikke lenger det samme, og de ville ha dette justert slik at det var i samsvar med de faktiske forhold. Et eksempel på en slik søknad med påtegnelser fra 1900 er gjengitt som bilag.
Det gikk imidlertid tregt med den offentlige innsatsen på dette punktet. Årene gikk. Og hvert år forelå det søknader fra de berørte gårdbrukerne om nedsettelse av amtsskatten. Og hvert år ble søknaden imøtekommet av amtstinget.
I 1914 uttalte amtmannen i sin innstilling overfor amtstinget at han hadde gjennom amtskassereren forelagt saken for Verdal kommunestyre og lensmannen i Verdal. Begge instansene ga uttrykk for at endelig avfellingsforret-ning måtte avholdes over de skadelidte eiendommene.
Oppsitterne ble orientert om dette, men etter som avtaksforretning ikke var avholdt, søkte de også for året 1914 - 1915, en søknad som ble imøtekommet.
Men nå var hjulene satt i sving.
En avfellings- eller avtaksforretning måtte imidlertid skje gjennom sorenskriveren ved en ekstrarett. Og etter begjæring fra ordføreren i Verdal, Erik Veel, ble det nå avholdt avtaksforretning. Retten ble satt på Volden gård 13. oktober 1914 under ledelse av sorenskriver Paul Bøe. Som skjønnsmenn ble oppnevnt Martinus Grunnan, Ole Olsen Flyum og Thorvald Sivertsen Flyum.
R A S I V E R D A L 759
I forgrunnen restene av det gamle elveleiet på sydsiden (vestsiden) av elven ved Skjelstadmoen. I bakgrunnen restene av Telsnesset. Mellom flaten i for- grunnen og bakken i bakgrunnen har Helgåa sitt løp i en ca. 30 meter dyp dal. 1993. Foto: Johs. Overmo.
Oversiktsbilde sett mot nord. I bakgrunnen Kolstadgårdene. Det gamle elveleiet som er vist på det forrige bildet, er markert med en pil. 1993.
Foto: Johs. Overmo.
760
V E R D A L S B O K A
Stjør- og Verdal ekstrarettsprotokoll nr. 34/1914 320 gårder og bruk var listet opp.
De begynte på sydsiden av elven, og de ble ferdige der. Deretter fortsatte de på nordsiden. Men de klarte ikke å bli ferdige første dag, og de måtte fortsette neste dag. Etter som de hadde kommet så langt som til Bjørstad, ble retten satt der 14. oktober.
Eierne eller brukerne av vedkommende gårder var til stede og påviste skadene for hver gård.
For samtlige gårder ble det påvist at den jorden som hadde gått tapt, var borte for alltid. Ingen steder hadde det vært noe nedfall, som etter en tid ville gi brukbar jord igjen. Elven hadde tatt alt.
Det er en del divergenser fra de tallene fra 1898 både hva angår den opprinnelige skylden og størrelsen av reduksjonene. Reduksjonene ble for en del gårders vedkommende større i 1914, og det er en naturlig utvikling, etter som elvebruddene og utglidningene hadde fortsatt hele tiden. Men for noen var tydeligvis avfellingene for store i 1898.
Denne forretningen angir også ca.-størrelser på de arealene som hadde gått tapt.
Slik ser listen ut:
Navn på gård
Gnr/bnr
Gammel
Av-
Ny
Tapt
skyld
felling
skyld
areal
1. Overholmen nordre
207/1
7,42
3,29
4,13
56 mål
2. Overholmen mellem
208/1
6,56
2,56
4,00
38 »
3. Overholmen søndre
209/1
7,65
3,38
4,27
42 »
4. Overmoen
206/1
6,56
0,90
5,66
9 »
5. Rød østre
210/1
7,72
3,59
4,13
50 »
6. Rød vestre
210/2
8,19
3,78
4,41
50 »
7. Kulslien øvre
182/2
6,07
0,80
5,27
15 »
8. Overmoenget
181/3
0,65
alt (går
ut av ma
trikkelen)
9. Sundbyenget
181/2
1,19
1,09
0,10
40 »
10 Telsnesset
181/1
1,81
1,66
0,15
67 »
.
+ 10 mål skog
Steingrunnan
Vuku store vestre
144/2
40 18
140/1
2,92
10,00
1,60
0,70
R A S I V E R D A L 761
1,32
9,30
Det er nødvendig å gjøre en del kommentarer med hensyn til de forskjellige gårdene.
Overmoenget er ikke nevnt i 1898. Her opplyses det ikke noe om hvor stort areal det er tale om, men trolig var det vel ca. 10-12 mål. I protokollen kalles dette forøvrig feilaktig for Overnesenget.
Moan ble kalt Kulslimoen i 1898. Heller ikke for denne gården er det tapte arealet oppgitt, men sannsynligvis dreide det seg om knapt 5 mål.
Sundbyenget opplyses å ha 7 mål dyrket jord tilbake.
Haugan er blitt delt i flere deler siden 1898. Men tydeligvis var det bare to av delene som hadde mistet jord.
Steingrunnan er blitt skilt ut fra hovebølet Kulstad siden 1898.
Og om gårdene på sydsiden av elven, er det gitt følgende kommentar:4
For samtlige 6 ovennevnte bruk på elvens sydside gjelder det at de er blitt avskåret fra hovedveien som følge av elvebruddet. Hovedveien går på elvens nordside. Elven har etter gjennombruddet ved Hærfossen i 1893 skåret seg dypt ned, så den nå går i et juv med bratte skrenter. Skrentene kan ikke passeres av krøtter. Mens man før elvebruddet kunne kjøre over elven, som rant grunn og stille omtrent i samme høyde som bakkene på sidene, må disse gårdene for å komme til hovedveien nå søke ned til Holmen bro som ligger 8 - 1 0 kilometer lenger nede. Og veien dit ned er så bakket, ulendt og vanskelig at den kan benyttes kun i nødsfall. Bygdens skolehus er på elvens nordside, skolebarna må bringes over elven til og fra skolen i en kurv, som går på en løpestreng. Og på denne måte foregår også den øvrige persontrafikk til og fra gårdene på elvens sydside. Manøvreringen av denne transportkurven over det brede juvet er imidlertid så tung at den krever et par voksne personer. Denne oversikten er også den eneste som er funnet, som forteller noe om hvor store arealer som forsvant. Riktignok benytter denne kildene ca. om flere av størrelsene, men den gir allikevel et begrep om hvor mye som forsvant.
Summen av de tallene som er oppgitt, er 853 mål dyrket mark. Trolig kan vi nok legge til 15 til 17 mål for de eiendommene hvor arealet ikke er oppgitt. Av udyrket mark er 10 mål skog spesifisert, men det er all grunn til å tro at det må ha gått med store områder med utmark og skog. Totalarealet som hadde forsvunnet frem til 1914, kan nok med temmelig stor sikkerhet sies å ha vært minst 1000 mål.
En rekke engstykker langs breddene av elven er blitt borte. På kartet er det merket med tallene bak navnet: Harseflata 1, Grøntuvflata 2, Kaldals-
9, Langnesset 10, Telsnesset 11, Sundby enget 12 og Moenget 13. (Se kart side 600-601.)
Tiden som fulgte
Men prøvelsene var ikke over i Helgådalen med dette. Ras har fulgt på ras på strekningen mellom Hærfossen og Granfossen. (Se under Ras som følge av Hærfossens gjennombrudd.) Rasene skjedde så hyppig at beboerne langs denne strekningen knapt nok enset hva som skjedde når det bare var mindre stykker som gled ned. Bare når det var stykker på flere mål, ble dette registrert som noe ut over det normale.
Gjennom mange ti-år var det en vanlig ting å gjøre våronn på en mindre åker enn den man sist gjorde høstonn på. Og det var også ikke uvanlig at høstonna dekket et mindre areal enn hva våronna gjorde. Sakte, men sikkert, og noen ganger ikke fullt så sakte, spiste kanten seg innover jordene på begge sider. Enkelte steder nådde kanten så langt inn at skråningen begynte å stabilisere seg. Men da eroderte ikke lenger Helgåa ved foten av skråningen. Da hadde den nådd det faste fjellet.
Gårder ble flyttet, og veier ble flyttet. Hadde naturen fått fortsette arbeidet, ville nok omsider skråningene ha nådd en slik helningsvinkel at utglidningene ville ha tatt slutt. På den andre siden ville elven stadig ha tært på foten av skråningene, slik at de atter ville bli brattere enn hva naturen krevde, og rundgangen ville ha fortsatt. Dette er illustrert i følgende vers av Verdalssongen av Bjarne Slapgard:
Bringa di brei attmed Trondheimsfjorden kviler, åsane stig imot Kjølen i aust.
Snøkrynte blåfjell i vårsola smiler,
kryp inn i kåpa av skodde mot haust. Bekkene sildrar i lægder og lier, elva går leirgrå sin sjølveigne veg. Ofte ho tek så det sårar og svider, blømande voller i grådjupet dreg.
Mulighetene til å temme elven var ikke store. Riktignok skjedde det vellykkede forbygninger langs Malsåa før den rant ned Kolstadfossen, og derved ble det forhindret at Vollasletten gikk tapt. Likeså ble det laget forbygninger langs enklere strekninger av Verdalselven enn langs Helgåa nede i det trange løpet den hadde laget seg.
Mange idéer er blitt lansert med det formål å stoppe ødeleggelsene. Blant annet er det foreslått å bygge en demning tvers over dalen ved Hærfossen. Derved ville det oppstå en sjø på oversiden av demningen. Og det kunne samtidig bygges kraftverk som nyttiggjorde seg vannkraften.
R A S I V E R D A L 767
Til slutt har man endt opp med å steinsette breddene av elven, et arbeid som ble ferdig bare for noen få år siden. (Se under Flom, erosjon og ras langs Verdalselva. Sikringstiltak.)
Det eksisterer visstnok bare to bilder av løpestrengene over Helgåa, og begge er av løpestrengen mellom Nordnesset og Hållåvikberget. Her befinner en person seg i kurven på løpestrengen. Ukjent fotograf.
Noter:
1 De fleste av disse opplysningene er tradisjonsstoff som er innsamlet av Johannes Overmo. Noe står også i Stortingsproposisjon nr. 66/1904-1905.
2 Språket er modernisert.
3 Forretningen er gjengitt som bilag.
4 Språket er modernisert.
Veier som forsvant
FØLGER FOR KOMMUNIKASJONENE
Hovedveien opp gjennom Helgådalen gikk på nordsiden av dalen. Etter gjennombruddet ble den liggende svært utsatt til enkelte steder. Det var bare et tidsspørsmål før den ville forsvinne. Følgelig måtte det finnes en trasé høyere opp.
Ved Haugan-Bjørstadraset ble veien skåret av, og den måtte flyttes et godt stykke høyere opp for at den skulle bli sikker.
Det hadde ikke vært noen bro over Helgåa mellom Hærfossen og Granfos-sen tidligere. Men elven var grunn og lett vadbar. Det fantes flere steder hvor det var mulig å krysse elven med hest og vogn uten store problemer. Det såkalte Haugvadet gikk mellom Røesvollen og Haugan. Mellom Movollen og Volden var Vollavadet. Likeså var det et vad mellom Nordnesset og Tels-nesset. Dette ble kalt Telsnessvadet.
Mellom Overholmen og By na var det en ferge. En fergekai var oppmuret nedenfor Byna, og det er sannsynlig at det var en tilsvarende kai på sydsiden av elven også. Det var også et vad på samme sted. Det ble kalt Bynavadet.
Det var bare i flomtider høst og vår at det var vanskelig å komme seg over. Beboerne på sydsiden måtte da benytte den meget tunge og lange veien som gikk om Bjønnmelen og Storstad og ned til Holmen hvor det var fergested.
En vintervei gikk langs etter elven til Sørgardsenget, opp Moveien til Dal-bakken, videre ned Harsedalen og over elven nedenfor Hærfossen.
Etter gjennombruddet var det ikke lenger mulig å krysse elven. Og all trafikk mellom nord- og sydsiden måtte gå om den besværlige og lange veien. For beboerne på sydsiden ble dette et meget stort problem. At man hadde vært nødt til å benytte denne enkelte korte perioder, var så sin sak. men nå fantes det ingen annen mulighet. Skolen lå på nordsiden, og hovedveien gikk også der. I lengden var dette ikke holdbart. Man måtte søke å finne en slags nødløsning.
Løpestrenger '
I august 1894 søkte innbyggerne i Røesgrenda kommunene om å få bygget en løpestreng over elven slik at det var mulig å frakte personer og gods over det dype elvegjelet uten å dra ned til Ulvilla.
R A S I V E R D A L 769
770
V E R D A L S B O K A
Kanalvesenet sto for byggingen av den første strengen. Den ble bygget øst for Volden. På nordsiden kunne man feste kabel til fjell i det såkalte Hållå-vikberget. Kabelen gikk over til Nordnesset på sydsiden. Der var kabelfestet dårligere. Der var det bare leirgrunn, og det var klart at før eller senere ville elvegjelet bli så bredt at det ikke lenger var mulig å opprettholde denne løpe-strengen. Trolig sto løpestrengen ferdig sommeren 1895.
Men så lenge strengen var i drift, gikk både vare- og persontransport langs denne strengen. Strengen var en solid stålwire. I den ene enden var det montert en «strekkfisk», slik at stramming kunne skje når det var nødvendig. Under kabelen hang så en kasse som gikk på trinser. Kassen besto visstnok av en jernramme med dør på den ene siden. Kassen ble trukket over ved hjelp av et tau som gikk over en trinse. Dermed kunne man trekke seg frem og tilbake uten at det var nødvendig med hjelp av andre.
Men for personer som befant seg i denne innretningen mer enn 20 meter over de frådende vannmassene nede i dypet, kan det ikke ha vært noen behagelig opplevelse.
I 1899 ble det søkt om at Verdal kommune skulle overta vedlikeholdet av strengen, noe som kommunestyret vedtok i 1900.
Etter en tid ble elvedalen, som tidligere antatt, for bred, og kabelen måtte flyttes. I 1903 ble det sendt søknad til Verdal kommune om flytting. En oppsynsmann ved navn Carlsen frarådet flytting, da han mente at det ville bli for dyrt. Man antok at bygging av kabelfeste, eller kai, som det ble kalt, ved Byna ville koste kr. 1.000.
Det var imidlertid ikke lett for kommunestyret å avslå søknaden, for innbyggerne ved Ulvilla som også hadde en løpestreng over elven, krevde at kommunen skulle overta vedlikeholdet av denne strengen også. Som begrunnelse for dette kravet ble anført at folkene fra Røesgrenda benyttet denne løpestrengen i stor grad.
Det ble også lagt frem et forslag om å bygge en løpestreng over elven mellom Sørliberget og Bomberget for å erstatte begge strengene. Denne planen ble ikke satt ut i livet.
Enden ble at løpestrengen ble flyttet nedover til Overholmen - Byna sommeren 1904. Oppsynsmann Carlsen ledet arbeidet. Et skikkelig kabelfeste eller kai ble bygget ved Byna. Her var det fjell. Dette festet står fremdeles. På sydsiden ved Overholmen var det ikke noe fjell å feste løpestrengen i.
Men spennet ble merkelig nok lengre her enn det hadde vært tidligere. Følgelig måtte strengen skjøtes. Og høyden over elven var ikke noe lavere enn den hadde vært tidligere. Og om folk hadde vært nervøse og engstelige før, var de ikke mindre engstelige nå når de skulle krysse elven her. I 1909 ble det på nytt sendt søknad til kommunen om flytting av
strengen.
R A S I V E R D A L 771
Søknaden ble avslått. Men vegnemnda tilrådde at det ble bevilget kr. 25 til flytting av strengen.
Trolig var dette tilstrekkelig til at flytting kunne gjennomføres. Det har ikke vært mulig å finne tidspunktet for når det skjedde, men mye tyder på at flyttingen fant sted mellom 1910 og 1914.
Ved denne anledningen ble strengen strukket over i et spenn som ikke var så høyt. Som følge av at elveløpet svingte, gikk denne strengen i 90 graders vinkel i forhold til den forrige.
Men akkurat det samme skjedde nå som hadde skjedd tidligere. Stadige ras gjorde elvegjelet bredere, og strengen måtte atter flyttes.
Mellom 1917 og 1919 ble strengen flyttet. På nordsiden, ved Bjørstad/Hau-gan var det fjell. Men på sydsiden, ved Bjørstadenget, var det det samme problemet som tidligere. Her var det leirgrunn. Bjørstadenget lå rett ut for Dalbakken.
Som det er fortalt under Harseraset, ble dette festet truffet av rasmassene fra dette raset i 1921, noe som kanskje var årsaken til den tragiske ulykken høsten samme år da fem barn omkom.
Etter denne ulykken var det ingen som ville bruke kabelbane over elven lenger, og løpestrengene gikk ut av bruk. (Se kart side 624-625.)
Nye veier
Det er klart at i lengden var det ikke holdbart at Røesgrenda ikke hadde skikkelig veiforbindelse. Imidlertid var det ikke mye støtte å få fra det offentlige i den forbindelse. Derfor bygget oppsitterne i grenda en egen bro på dugnad. De både utførte arbeidet og dekket omkostningene selv. Broen gikk fra Nesstengerne på nordsiden til Lauvbuberget på sydsiden. Derfra gikk veien opp Svedjan forbi Dalbakken og videre til den gamle Røetomten.
Broen var en enkel og primitiv hengebro, og kunne ikke ta tyngre kjøretøyer enn hestevogner. Den sto ferdig først i 1920-årene.
Men broen lå utsatt til for flom i Helgåa, og stadig måtte den repareres eller settes opp på nytt.
I siste halvdel av 1930-årene fikk den en meget hard medfart under flom. Nå var materialene i så pass dårlig forfatning at det ikke lenger var forsvarlig å benytte dem lenger. Derfor ble det søkt myndighetene om det ikke kunne bygges en ny bro. Dette ble vedtatt, og den nye broen sto ferdig sist i 1939. Åpning fant sted i 1940. Den fikk navnet Røesbroen. Også dette var en hengebro, men den var av en helt annen konstruksjon, og den tålte motorisert trafikk.
I tidsrommet mellom at den gamle hengebroen ble tatt av flommen for siste gang, og at den nye sto ferdig, ble trafikken ferget over elven. Røesbroen tjente sin oppgave i mange år. Men etter hvert ble også den preget
772
V E R D A L S B O K A
av tidens tann. Dessuten var den i smaleste laget for moderne lastebiler. I 1979 sto den nye broen ved Grunnfossen ferdig, og da det ble bygget vei fra Ulvilla frem til brofestet på sydsiden av Helgåa, var den gamle Røesbroens dager som hovedferdselsåre til Røesgrenda talte. Den ble brukt litt i noen måneder til, men også den begynte etter hvert å bli en slik dårlig forfatning at det ikke var forsvarlig å benytte den for motorisert ferdsel, og i 1980 ble den stengt.
Og da elveforbygningene i Helgådalen nådde så langt ned som til dette stedet, var det også naturlig å anlegge ny vei til Røesgrenda langs forbygnings-muren til utløpet av Leiringsbekken og videre opp til flaten ved Overholmen søndre. Dermed var man kvitt den vanskelige og tunge bakken som gikk direkte opp fra Røesbroen. (Se under Flom, erosjon og ras langs Verdalselva - sikringstiltak.)
Hengebroen - Røesbroen - fotografert i 1940. Foto: Agnar Bjømmelen.
Elektrisk strøm
Året 1914 var kraftstasjonen i Ulvilla ferdig, og store deler av bygda fikk elektrisk strøm derfra, deriblant også Helgådalen helt opp til Elnes. Men dette gjaldt ikke Røesgrenda. Med den tids teknikk klarte man ikke å mestre de meget vanskelige topografiske forholdene som Hærfossens gjennombrudd hadde forårsaket. De høye og bratte elvemelene, samt stadige brudd og ras, gjorde det umulig å krysse elven med kabler og linjer. Og å gå andre veier ville bli for kostbart.
Først i 1948 fikk Røesgrenda elektrisitet. Da ble det lagt et langt spenn over elven fra Bjørstad til Røessanden.
Noter:
1 Opplysningene om løpestrengene er ved Johannes Overmo.
2 Opplysningene er hentet fra Olav Selli: Verdal Kommunale E-verk, Kommunalt selvstyre 150 år i 1987. Verdal Historielags skrifter 13 s. 168 f.
DIMENSJONER - HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD
Dimensjoner
Som følge av Hærfossens gjennombrudd har det skjedd enorme forandringer i terrenget. Helgåa har senket sitt leie med nærmere 30 meter langs en strekning på 6 - 7 kilometer. Dette har ført til en masseforflytning som kan få det til å svimle for noen og hver.1
Beregninger gjort på grunnlag av terrengets utseende før gjennombruddet, og terrenget slik det ser ut i dag, viser at nesten 35 millioner kubikkmeter løsmasse er blitt ført vekk av elven. Tallet må sees på med en usikkerhetsfaktor på pluss minus 10 %.
Utvaskingen har skjedd i løpet av et tidsrom på 100 år. Det aller meste av løsmassene ble ført av sted de første årene etter gjennombruddet, men store mengder har gått ut hvert eneste år helt til i dag. Fremdeles finner det sted erosjon langs elveløpet, men etter at elvebreddene for det meste er blitt steinsatt, er erosjonen redusert ganske betraktelig.
Det er uråd å fastslå hvor mye som har gått hvert enkelt år. Noen år har det vært mer, andre år mindre.
Men med utgangspunkt i de beregningene som er gjort, kan man si at det grovt sett har blitt vekkført gjennomsnittlig 350.000 kubikkmeter hvert eneste år siden gjennombruddet fant sted. Det vil igjen si at det hvert eneste døgn i løpet av hele denne perioden er blitt ført ut ca. 960 m3.
For å anskueliggjøre denne massetransporten som er utført av elven, skal dette regnes om til lastebillass. Vi tillater oss her å ta en meget stor lastebil, en som tar 10 m3i lasset. Det vil si at det hver dag må ha gått en transport av 96 lass fra Helgådalen til fjorden. Med lessing og tipping vil hver tur ta ca. 1 Vitime. Hvis en bil klarte seks turer pr. dag, ville det således ha tatt 16 lastebiler til å gjøre denne transporten. Og da må disse bilene ha kjørt hver eneste dag 365 dager i året i 100 år.
Selv om det til dels er tatt ut store mengder grus langs elveløpet, blir dette forsvinnende lite sett i forhold til alt som er vasket ut.
Mesteparten har havnet ut i fjorden hvor det er bygget opp mektige avset-ningslag. Og utenfor elvemunningen er melbakken flyttet hundrevis av meter utover.
Note:
' Beregningene er utført av geotekniker Jarle Nestvold.
774 V E R D A L S B O K A
Noen bilder fra Helgådalen ca. 1960.
6 V E R D A L S B O K A
Bildene på sidene 686 til 693 er tatt av Harald Høstmæling
778
V E R D A L S B O K A
R A S I V E R D A L 779
Kvernhusbekken ca. 1960. Mye av terrenget til høyre er nå borte.
Verdalsboka - 44
780
V E R D A L S B O K A
Nordnesset ca. I960
782
V E R D A L S B O K A
Leirformasjoner ca. 1960.
R A S I V E R D A L 783
Eksempler på hvordan trær vokser. Grunnen med roten har beveget seg. Men i toppen går skuddene oppover. Trærne kan til slutt få de merkeligste fasonger. Ca. 1960.
DELTE MENINGER OM HVA SOM BLE FORETA TT
REAKSJONER
Ikke alt som ble foretatt fra myndighetenes side etter ulykkene i 1893, ble regnet for å være det klokeste som kunne gjøres. Nå er det sånn at det er lett å være etterpåklok. Og mange klarte i ettertid å se at mye av det som ble gjort umiddelbart etter ulykken, spesielt etter Verdalsraset, var bortkastet arbeid. Her skal vi imidlertid være klar over at de geotekniske kunnskaper ikke var de samme som dem man har i dag. Mye ble foretatt fordi man ganske enkelt trodde at årsakene var andre enn de egentlig var.
Men det synes også klart at enkelte hadde en forstand og viten som det ikke ble tatt hensyn til.
En av dem dette trolig gjaldt, var daværende bestyrer for Verdalsbruket, Johan Getz. Han hadde både utdannelse og innsikt, men hans råd ble dessverre ikke alltid fulgt. Blant annet hadde Getz et par år før Hærfossens gjennombrudd villet senke og utvide toppen av fossen, for derved å slippe mer vann igjennom. Følgelig ville de stadig tilbakevendende flommene på oversiden av fossen bli redusert eller til og med komme bort. Men som det er nevnt tidligere, ville dette føre til at elveløpet ble
senket videre bakover, og i sin tur ville dette skape nye problemer. Getz' anbefalinger ble derfor ikke tatt til følge ved denne anledning.
Da ulykken allikevel var ute, hadde således Getz sitt på det tørre. Og da han ble klandret fordi han ikke hadde gjort sitt til å forhindre katastrofen, så han seg nødsaget til å ta til motmæle. Det gjorde han ved følgende avisinnlegg i Nordenfjeldske Tidende 29. juni 1894:
Verdalsulykkene og kanaldirektøren 1Undertegnede er gjentatte ganger blitt Johan Getz.
786
V E R D A L S B O K A
oppfordret til gjennom pressen å uttale den misnøye, for ikke å si indignasjon, som hersker i Verdal mot kanaldirektørens forholdsregler og arbeidsledelse, dette særlig i anledning de nye ulykkene oppe ved Hærfossen. Jeg har dog nødig villet innlate meg på det, etter som det neppe ville utrettes noe godt ved en slik handling, og ulykken er nå en gang ugjenkallelig skjedd.
Jeg er flere ganger, og nå senest forleden dag av sjefen for et av Statens tekniske embedsverk, er blitt spurt om, hvorfor jeg ikke i tide har sørget for å få elveløpet i Hærfossen senket og utvidet. Etter nettopp å ha foretatt en undersøkelse på stedet, fant han det utvilsomt at denne uoverskuelige ulykken kunne ha vært forebygget ved en slik handling. Derfor finner jeg offentlig å burde opplyse om at skylden for dette er kanaldirektørens.
Kanaldirektøren motsatte seg nemlig bestemt mitt forslag om å senke og utvide fossen, i det han i stedet ville forebygge gjennombruddet ved en større jorddemning - å bygge på løs grus og leire. Da nå ingen lokalkjente med noen kjennskap til undergrunnen trodde at en slik demning ville holde stand i noen lang tid, så fulgte av dette sørgelig nok at herredsstyret, som aldeles ikke hadde øynene oppe for hvor stor og overhengende faren var, vegret seg for å overta den forlangte garanti for vedlikeholdet av demningen med mere, og så ble ingen ting gjort.
Dette var i 1891. Så kom det store jordskredet 19. mai 1893 og skremte såvel autoritetene som bygden.
Stortinget bevilget hele summen til de arbeider som etter kanaldirektørens mening var nødvendig ved Hærfossen. Og kommunen overtok derpå nå vedlikeholdet. Men i stedet for straks å sette i gang arbeidet med størst mulig kraft, ble det bortsølt en måneds tid med å forsøke å grave en kanal i de fremdeles flytende leirmassene nede i bygden, som neppe noe annet normalt menneske anså for mulig. Den bløte leiren seg nemlig sammen like hurtig som den ble gravet opp. Dette arbeidet ble da endelig oppgitt, etter at det var anvendt ca.
10.000 kroner til det, og utførelsen av demningen ved Hærfossen ble påbegynt med et lite mannskap.
Åtte dager etter dette kom det en stor flom. Elven brøt igjennom, feide bort den påbegynte demningsstubben, og ulykken var uhjelpelig skjedd. Skred på skred gjennom mange lange år vil komme her, etter som elveleiet graver seg dypere og dypere ned. Og man vet aldeles ikke noe om når det vil stanse, eller hvilke gårder som ansees for sikre. Verdalskomitéens utvirket riktignok i vinter at det ble foretatt en slags grunn- undersøkelser. Men da Det norske kanal vesen ikke later til å bore eller kunne benytte boreapparater for større dybde enn 10 meter, og de bløte kvikkleirelagene viser seg å
ligge dypere, så er man derved like klok.
Riktignok sees det nå å være bevilget en sum til grunnundersøkelser i Ver
R A S I V E R D A L 787
dal med flere steder, men vi har lite håp om at de vil bli brukt mens de kan være av noen slags praktisk nytte.
Hermed får det foreløbig være nok om kanaldirektørens virksomhet i Verdal. Vi anså ham sannelig fra først av som en liten ekspert, og tilskrev det vår egen dumhet når vi syntes det ble satt i gang meningsløse arbeider, mens foranstaltninger som etter vårt ringe skjønn var gavnlige eller endog påtrengende nødvendige, ikke ble fremmet.
Hr. oberstløytnant Holst har nå overtatt den lokale ledelsen av elvearbeidene i Verdal, og da håper vi at det vil vise seg bedre frukter av de anvendte pengesummene enn tilfellet har vært hittil, idet hr. Holst visselig vil drive arbeidene med sin velkjente energi og forstår å frigjøre seg fra all slags kontorstyre.
Men oppe ved Hærfossen formår ikke lenger menneskelig makt å forhindre uunngåelige nye ulykker.
Til slutt vil jeg herved på egne og Verdalsbrukets eieres vegne få lov til å avlegge hr. amtmann Grundt vår takk for utrettet bistand og støtte han ydet meg under mine bestrebelser på å forhindre Hærfossulykken.
Resultatet svarte dessverre ikke på noen måte til anstrengelsene, men som det latinske ordspråket sier: Mot dumheten kjemper selv de salige guder forgjeves.
Reaksjoner på Getz' avisinnlegg
Tydeligvis var dette sterk kost for mange, og Getz fikk kraftig motbør. Og kanaldirektøren følte også sin ære støtt. Nå var det imidlertid ikke den kanaldirektøren som var i virksomhet i 1894, som Getz hadde rettet sitt angrep mot. Hvordan alle motsigelsene tilfløt Getz, har det ikke vært mulig å finne ut, men sannsynligvis var det i form av skriftlige innsigelser direkte til ham samt i avisinnlegg.
Han så seg videre nødsaget til å skrive et nytt avisinnlegg i samme avis. Der klargjorde han at det ikke var den daværende kanaldirektør han hadde hatt i tankene. Men samtidig rettet han et usedvanlig krasst angrep mot gårdbrukerne langs elven ovenfor Hærfossen. Disse mente han hadde vist liten forstand.
Innlegget sto i juli 1894.
Fornøden beriktigelse
Da jeg hører at slutningstiraden i mitt oppsett Verdalsulykkene og kanaldirektøren oppfattes som spesielt myntet på den nåværende kanaldirektør, så skynder jeg meg herved med å erklære at så ikke er tilfelle.
Derved ble det nemlig siktet til hine grunneiere og andre der oppe ved Hærfossen som motarbeidet våre anstrengelser for å forhindre elvens gjennom-
788
V E R D A L S B O K A
brudd, i det de tvert om derved håpet å få flomvannet bort fra sine enger samt at laksen skulle gå opp til deres eiendommer. Nå ble de ganske visst fri ikke bare alene vannet, men også engene går nok med i vasken.
Mannen døde riktignok, men feberen forlot ham dog, som doktoren sa.
Og hva laksen angår, så lever neppe den mann som atter får fiske laks i Verdalselven. Til det er og blir den alt for leiret.
Men de fleste folk, såvel der oppe som forresten, begrep faktisk ikke disse etter mitt skjønn øyensynlige følger av gjennombruddet, og således tror jeg med full grunn å kunne si at dumheten hovedsakelig er skyld i denne enestående ulykken.
Konklusjon
Men det var ikke alle som så denne beriktigelsen. For i alle fall fikk han et brev fra veidirektør Krag. Krag hadde ikke selv lest Getz' avisinnlegg, men han hadde fått innlegget gjengitt. Og han ba om å få seg tilsendt stykket. For hvis det var ham Getz hadde i tankene da han skrev sitt innlegg, mente Krag at det var helt urettferdig. Krag mente også at, dersom det han hadde fått referert, medførte riktighet, hadde kanaldirektøren krav på oppreisning.
Krags brev var datert Kristiania 14. oktober 1894.
Getz skrev 20. oktober samme år et brev tilbake til Krag hvor han på det sterkeste understreket at det hverken var Krag eller den nåværende kanaldirektør han hadde hatt i tankene da han skrev sitt avisinnlegg.
Det er vel liten grunn til å være uenig med Getz i hans siste avisinnlegg. Den eneste muligheten for å utsette gjennombruddet da var å senke fosse-nakken. Og det var det mange som uttalte seg i sterke ordelag imot. Noen fryktet øket graving fordi elven da ville få lavere leie, og andre mente det var bortkastede penger. Hvilke beveggrunner som lå bak, kan trolig ha vært forskjellige. Enten det var, som Getz sier, et ønske om at elven skulle grave seg så dypt at laksen ville komme opp, eller det var en frykt for at det ville bli større ødeleggelser hvis leiet ble senket, er vanskelig å si. Trolig er det nok at de som hadde kjempet mot en senkning av toppen av fossen, klokelig tidde stille om sine syn og forbigikk dem i stillhet i ettertid.
Her må det tilføyes at den muntlige tradisjonen i Helgådalen går ut på at det var delte meninger hos gårdbrukerne ovenfor Hærfossen. Noen mente nok at det ville medføre erosjonsskader oppover fra fossen i fall fossenakken ble senket. Men ingen var i stand til å forutse de enorme konsekvensene av at elven tok et nytt løp forbi fossen. Dette var nok heller ikke Getz klar over.
Normalt er skriftlige kilder mer pålitelige enn muntlige, men også skriftlige kilder kan inneholde direkte feil. I dette tilfelle tok Getz feil på et punkt i sitt andre avisinnlegg. Laksen gikk normalt ikke opp til Hærfossen i 1893. Det var bare streiflaks som passerte Grunnfossen. Hvis Getz hadde hatt sam
R A S I V E R D A L 789
tale med noen som mente at laksen ville komme enda høyere opp, måtte vedkommende ha vært usedvanlig fremsynt. Det kunne derfor umulig ha vært noe alvorlig argument at laksen ville gå opp hvis elven brøt seg forbi fossen.
En annen sak er det at det ikke hadde vært nok med en senkning av fosse-nakken alene. Vestskråningen av terrassen nedenfor fossen var fremdeles utsatt for erosjon fra elvens side. Skråningen fikk aldri tid til å stabilisere seg. Så selv om grunnen ikke besto av kvikkleire, ble den utraste massen, som til syvende og sist kunne ha stabilisert skråningen, vasket vekk av elven nedenfor. Som det er nevnt ovenfor, var det målt et loddrett fall på 16 meter på vestsiden av den smale kammen som styrte Helgåa inn i Hærfossgjelet. Alt tyder på at gjennombruddet hadde kommet uansett hva man gjorde på oversiden.
Det er uklart om man var inne på tanken om å styre Helgåa unna foten av denne skråningen. Men hvis det ikke skjedde, ville rasene på utsiden før eller senere spise seg innover slik at de nådde elveløpet uansett hvor mye man senket fossen. Heller ikke Getz nevnte denne muligheten. Det eneste man kunne gjøre seg forhåpninger om ved å gjøre noe på toppen, var å forhindre en rask gjennomgraving derfra.
At det ikke er funnet mange avisinnlegg fra noen av innbyggerne i Helgå-dalen som svar på Getz påstander, kan allikevel ikke taes som bevis for at Getz hadde rett i alt. På den tiden var det trolig ikke mange faste avisabonnen-ter oppover dalen. Mange eldre folk kunne heller ikke skrive. Det går frem av de mange m p P-er (med påholden penn) som finnes i dokumentene fra den tiden. Dessuten var nok direktør Getz en alt for myndig person til at noen ville begi seg ut i en avispolemikk med ham.
Men selv om enkelte hadde slike synspunkter som Getz beskriver, var det allikevel ikke de som hadde det avgjørende ordet i denne sammenheng. Så de dumme Getz henviser til, er snarere å finne andre steder i bygden enn oppe i Helgådalen. Her må nok kommunestyret finne seg i å bli omfattet av denne betegnelsen. Det var sendrektighet her som forsinket arbeidet. Og en rask titt på hvem som var kommunestyrerepresentanter i 1889 og 1891, viser at det var en representant fra Helgådalen ovenfor Hærfossen i 1889, og ingen i 1891. Allikevel er dette bare hypotetiske problemstillinger. Gjennombruddet var et faktum 12. september, og resultatet ble at Helgådalen ble ødelagt.
Note:
' Språket er modernisert.
BOLLGÅRDSKANALEN
Sikring av elven
Kanaldirektøren så det som sin oppgave å prøve å forhindre at Verdals-elven gjorde skade på grunn som ikke allerede var blitt ødelagt av raset. Blant annet gjaldt dette langs det nye løpet elven fikk over leirflatene. Flere steder tok den en slik retning at den med tiden kunne komme til å anrette skader på uskadet jord. Og på slike steder ble det gravet kanaler og gjennomstikk. (Se under Elven.)
Ovenfor Raset var det imidlertid et sted der man nærte enn viss frykt for at det kunne skje til dels drastiske ting dersom ikke noe ble gjort. Det var like ovenfor Volgavlen. Der gjorde elven et par store slynger. På sin vei nedover passerte elven Kvelstadnesset. Der gjorde den en nesten rettvinklet sving mot syd. Like vest for åpningen av Kvelstaddalen støtte elven på terrassen der, og ble svinget først mot vest så mot nord. Derfra sto elven rett mot Reppemelen. Gjennom lang tid hadde Verdalselven erodert i denne melen, og den hadde laget en dyp U-formet innskjæring. Etter denne U-svingen styrte Volgavlen elven tilbake over dalen igjen, og vest for Bollgård vestre nådde den på nytt terrassen på sydsiden.
På dette viset gikk elven i et ekstremt kroket løp langs denne strekningen. På sydsiden var det to ness eller tanger, Kvelstadnesset og Storøra. Og på nordsiden var det også to tilsvarende, Auskinnesset og Bollgårdsøra. Spesielt var Auskinnesset og Storøra smale og lavtliggende. Begge disse stedene lå utsatt til når det var flom, og elven eroderte kraftig i svingene. Egentlig var det bare et tidsspørsmål før den ville skjære seg gjennom.
Men den svingen elven gjorde under Reppemelen var skummel. Mot vest lå Volgavlen, og den var trygg. Her var det grove masser i grunnen. Deri
Skisse som viser elvebruddene ved Reppe. (Etter Reusch).
R A S I V E R D A L 791
mot nord og øst var det leirmeler, og i disse meiene gikk det stadig vekk større og mindre ras. Da det ble registrert at Verdalselven var usedvanlig leirgrå og slamførende dagen før Verdalsraset, mente man at det hadde sammenheng med at det hadde skjedd en utglidning i Reppemelen samme dag.
Da Verdalsraset var et faktum, og man hadde fått forståelse for hvor farlige slike nakne leirmeler var, vendte man oppmerksomheten mot Reppemelen. Det var klart at så lenge elven fulgte dette løpet, ville den erodere her. Og man kunne ikke vite om ikke også denne terrassen var av samme beskaffenhet som terrassen hvor Verdalsraset hadde gått. Kanskje kunne det skje enda et Verdalsras her.
Gamle planer 1
Men elven hadde vært vanskelig på dette stedet før raset i 1893. Både på 1600- og 1700-tallene hadde det skjedd elvebrudd her. Gårdene på begge sider hadde mistet jord, og elven hadde til stadighet tatt nye løp. Dette gjorde det svært vanskelig å holde rede på de gamle gårdsgrensene.
Ut på 1800-tallet begynte man å mene at det ville være mulig å temme elven. 1 1857 var kanaldirektøren på besøk. Et resultat av dette besøket ble en rekke kart over elveløpet fra utløpet og oppover til Haga. Kanaldirektøren påpekte også de store svingene ved Reppe. Så gikk det 25 år. I 1882 var kanaldirektøren på nytt i Verdal. Også ved denne anledningen studerte han forholdene ved Reppe. Det hadde da skjedd store forandringer. Det ble antatt at 200 mål jord hadde forsvunnet i den mellomliggende perioden, og en husmannsplass ved navn Heggesnesset var blitt flyttet. En annen husmannsplass på Storøra sto i fare for å bli tatt, og måtte snarest flyttes.
I 1884 ble det lagt frem planer for regulering av elven. Elveforbygging ble ansett for å være for kostbart. Planene omfattet et gjennomstikk av en av tangene. Omkostningene ble satt til kr. 25.000.
Sammenlignet med prisene på det arbeidet som måtte utføres ca. 10 år senere, er dette et oppsiktsvekkende høyt tall. Men forklaringen kan være at man også ønsket å rette ut elveløpet mellom Volen og Landfall.
Men det skjedde ikke mer. Kanskje manglet man penger.
Nye planer
Med en gang forholdene lå slik til rette om sommeren 1893, ble det påbegynt planlegging av en kanal gjennom nessene for å rette ut elveløpet. Den første Vukusjøen ble tømt i løpet av sommeren, og 22. august sendte kanaldirektøren brev til Elling Reppe med anmodning om tillatelse til å grave en kanal over Storøra. Så vidt det har vært mulig å finne ut, var dette den første henvendelsen. Begrunnelsen for anmodningen var å forhindre erosjon i
792
V E R D A L S B O K A
.S È
794 V E R D A L S B O K A
meiene nedenfor Reppe. Storøra kalles ved denne anledning for Auskinnesset.
Tydeligvis var Elling Reppe klar over faren, for allerede en uke senere, 30. august, svarte han positivt på kanaldirektørens anmodning.
Mer skjedde ikke denne sommeren og høsten, for 12. september gikk det store etterskredet ved Jermstad. Vukusjøen ble dannet for andre gang, denne gang enda større enn den første, og nå lå sjøen til våren 1894. (Se under Vukusjøen.)
Allikevel var det klart at også den andre Vukusjøen ville bli tømt med en gang elven begynte å skjære seg ned i demningen. Derfor ble det rettet henvendelse til den andre store grunneieren i det aktuelle området, Elling Olsen Auskin. Han svarte 29. januar 1894. Han var like positiv som Elling Reppe, selv om det ikke så fullt så uhyggelig ut for hans eiendom. Men han sa i sitt svar at etter som han ga fri grunn til dette arbeidet, håpet han at kanal vesenet ville være behjelpelig til nærmere å undersøke forholdene ved Auskin og om nødvendig hjelpe til med nødvendige forbygninger. Han kalte sin eiendom Åkergjerdet i sitt svar.
Ole Balgård ga også sin tillatelse til at graving kunne finne sted over hans eiendom.
I januar 1894 var det ikke mulig å få fatt i Ole Volen som eide Volen østre, og Sefanias J. Skrove som eide plassen Storøra. Ole Volen var på det tidspunkt i Sverige, mens det er uvisst hvor Sefanias Skrove var. Men kaptein Ivar Klæstad som sto for planleggingsarbeidet, antok at disse hadde gitt sitt samtykke til Verdalskomitéen. Klæstad bemerket også at Storøra nesten var ødelagt av oversvømmelse og flom.
Planen gikk ut på å lage gjennomstikk gjennom to ness. I planen ble de kalt Bollgårdstangen og Åkergjerdet. Bollgårdstangen var Storøra, og Auskinnesset var Åkergjerdet.
Gjennomstikket av Bollgårdstangen ville få en dybde av 2 til 3 meter, gjennomsnittlig 2,6 meter, og en lengde av 220 meter.
Kanalen gjennom Åkergjerdet ville bli noe dypere, 4 til 5 meter, men lengden ville være bare 60 meter.
Bredden på begge stikkene skulle være 5 meter. Følgelig ble det beregnet at det måtte graves ut ca. 2.860 m3masse i det nederste stikket, og ca. 1.350 m3i det øverste.
Prisen ble regnet til kr. 0,40 pr m3iberegnet hugging av is og snømåking. Totalt ville kanalene komme seg på henholdsvis kr. 1.140 og kr. 540.
Arbeidet
Av en eller annen merkelig grunn finnes det nesten ingen kilder som forteller om selve arbeidet. Men arbeidet startet opp i 1894. Det er ikke klart når Bollgårdskanalen var ferdig. Det inngikk i planene at elven selv skulle
796
V E R D A L S B O K A
Verdal sboka - 45
798
V E R D A L S B O K A
R A S I V E R D A L 799
besørge en del av gravingen med en gang det tok til renne vann gjennom kanalen. Det var blant annet årsaken til at kanalen i utgangspunktet ikke var planlagt bredere enn 5 meter. På den tid fantes det ingen maskiner, og all graving skjedde med hånd-makt. Redskapene var spade, hakke og trillebår. Før vannet kunne begynne å renne, måtte det allikevel fraktes vekk en god del masse. Rimeligvis kjørte man ikke massen så veldig langt av sted. Men tatt i betraktning at man brukte spade og trillebår, er det en betydelig arbeidsinnsats som ble lagt ned.
Etter at kanalen var et faktum, gikk det ikke lang tid før forholdene forandret seg. Strømmen i svingene under Kvelstadmelen og Reppemelen avtok, og i løpet av bare kort tid hadde elven senket sitt leie så pass meget at det nesten ikke sto vann igjen i disse gamle løpene. Dermed var faren for at elven skulle utløse nye ras ved Reppe over.
Kanal over Guddingsholmen 2
Forholdene langs elven nedenfor Landfall ble også sett på som usikre, selv om de ikke på noen måte kunne sammenlignes med forholdene ved Reppemelen. Men for å være føre var, ble det bestemt at det skulle graves en kanal over Guddingsholmen. Dette ville gi elven et rettere løp, samtidig som den ble flyttet noe unna melen ved Landfall.
Kanalen ble gravet like etter at Bollgårdskanalen var ferdig. Man benyttet den samme teknikken, det vil si at man laget en renne som vannet selv kunne utdype og utvide.
Men man lyktes ikke helt med denne kanalen. Det var ikke mulig å få elven til å følge det nye løpet fullt ut. Den gikk fremdeles i sitt gamle løp. Resultatet ble at det ble en øy eller holme der nede. Landfallvaldet nådde helt ned til kanalen, og den nye øya fikk navnet Elveøra eller Landfalløra.
Selv om man ikke klarte å få det slik man planla til å begynne med, skjedde det imidlertid en sakte og gradvis utvikling i retning av at elven fulgte det nye løpet. Og i dag har Verdalselven sitt løp langs etter denne kanalen.
Dessverre finnes det ikke opplysninger om arbeidet med denne kanalen heller.
Noter:
1 Opplysningene om dette er for det meste hentet fra Hans Jøsås: Bollgårdskanalen; Verdal historielags skrifter 9, Årbok 1983 s. 203 ff.
2 Opplysninger ved Jenny Skavdal.
FLOM, EROSJON OG RAS LANGS VERDALS ELVA SIKRINGSTILTAK
Av Einar Sæterbø
HYDROLOGI OG GEOLOGI.
Kunnskaper om vassføringer og grunnforhold er grunnleggende for alt arbeid med å sikre mot flom og erosjon. Verdalens dramatiske geologiske historie, knyttet til kvikkleire og store rasulykker, er beskrevet andre steder. Her skal vi se litt nærmere på den delen av hydrologien som karakteriserer flomforholdene.
Verdalsvassdraget er stort sett uregulert, d.v.s. en må ta de flommene nedbøren gir grunnlag for. De naturlig dannede innsjøer og vatn bidrar imidlertid effektivt til en gunstig naturlig regulering av flommene i vassdraget.
Verdalsvassdragets totale feltstørrelse, ved Verdalsøra, er på 1472 km2. Midlere spesifikt avløp i feltet er fra 40 til 60 l/sek./km2. Vassføringer i feltet registreres kontinuerlig i målestasjoner ved Dillfossen, ved utløpet av Veresvatnet og ved Grunnfossen i Helgåa. Grunnfossen er den eldste, med observasjoner fra 1908. Tidligere har det også i kortere perioder vært registreringer ved utløpet av Innsvatnet, ved Stene bru og ved Ådalsvollen.
Registreringene ved Grunnfossen viser de store flommene som har forekommet i Verdalselva i observasjonsperioden. Nedenstående vassføringstall er grovt omreknet til flomstørrelsen ved Verdalsøra:
Okt.
1947
1200 m3/sek.
(Maks. verdi)
Jan.
1932
1150 m3/sek.
— « —
Des.
1990
1016 m3/sek.
— « —
Des.
1962
944 m3/sek.
(Døgnmiddel)
Mars
1953
924 m3/sek.
— « —
Nov.
1961
857 m3/sek.
— « —
Mars
1982
610 m3/sek.
— « —
Jan.
1992
484 m3/sek.
(Maks. verdi)
Lista er ikke fullstendig. Vi ser at storflommene kan forekomme både om høsten og om våren. Ofte oppgis døgnmiddelverdier. En må være klar over at denne verdi gjerne ligger betydelig under flommens maksimalverdi. Storflommene i 1932 og 1947 er rekonstruert etter flomlinjenivellement.
SIKRING MOT FLOM OG EROSJON.
R A S I V E R D A L 805
Gjennom alle tider, i alle samfunn, har menneskene tatt i bruk sin oppfinnsomhet og sine tilgjengelige ressurser for å utnytte de muligheter det rennende vatn byr på, som ferdselsåre, energikilde, vatningskilde og matkammer, samtidig som de har beskyttet seg, etter beste evne, mot det enorme skadepotensialet ustyrlige vassmengder representerer. Slik har det vært også i Verdalen. Ofte har nok maktesløsheten overfor naturkreftene lagt seg knugende over menneskenes sinn.
Enkeltpersoner og bygdesamfunn har gjort store innsatser for å sikre sine hus og sine jordflekker. Oppgavene ble ofte for store, og i Norge ble flomsik-ringsarbeidet tidlig sett på som en viktig offentlig oppgave. Få steder har statlige vassdragsmyndigheter vært så aktive som i Verdalen, av åpenbare årsaker.
Det framgår av foreliggende materiale at flomsikringstiltak m.v. inntil 1804 ble utført av offiserer etter ordre fra Amtmannen.
Med kongelig resolusjon av 8. juni 1813 ble så den første «Canal- og Hav-neinspektør»,
C. Gedde utnevnt. Arbeidsinstruksen omfattet det som nå går under betegnelsen forbyggings- og senkingsarbeider. Dette regnes som forløperen til den offentlige institusjon som i dag har hovedansvaret for flomsik-ringsarbeidet i Norge, nemlig Norges Vassdrags- og Energiverk, i dagligtale kalt NVE eller Vassdragsvesenet. Denne etat har fra 1850 årene av spilt en aktiv rolle i flomsikringsarbeidet i Verdalsvassdraget.
I «Kanalvesenets historie» fra den første tida finner vi en geografisk beskrivelse av Verdalselva som dannes ved samløpet av «Væra Elv og Innaelven», ved Vuku Annekskirke. Etter om lag 1,5 mil løper den ut i Trondheimsfjorden. Strekningen fra Reppe og ned til utløpet beskrives spesielt som et område der elva gjennom tidene har skåret seg inn i den beste og mest oppdyrkede del av dalføret. Især var skadene store når flommene ble fulgt av isgang.
Etter anmodning bl.a. fra vegmyndighetene, gjennom Amtet, ble det av Departementet i april 1856 gitt ordre til Kanaldirektøren om å «anstille fornødne undersøgelser og til at afgive Betænkning med Overslag over de arbeider som måtte ansees fornødne for at forebygge videre Elvebrud». Vegmyndighetenes engasjement kom av at det nå skulle bygges ny bru ved Verdalsøra. Denne brua måtte få en tryggest mulig plassering.
Etter en befaring i 1857 lot kanaldirektøren løytnant Bang og ingeniør Lassen foreta oppmåling av elva i målestokk 1:2000 fra utløpet opp til Haga Ferge
SIKRING MOT FLOM OG EROSJON.
sted samt lage et liknende kart over et stort elvebrudd ved Reppe, omlag midtveis mellom Stiklestad og Vuku. Det ble tatt lengde- og tverrprofiler. Elveleiet ble opploddet.
Disse målingene ble grunnlaget for omfattende sikringsarbeider som ble planlagt og gjennomført i årene deretter, særlig i forbindelse med de førnevnte bruarbeidene, ved Verdalsøra og ved Kjæran. De første kartene ble senere supplert og ajourført etter målinger og opptegninger i 1865 (kaptein Holst), 1875 (kaptein Vedeler) og 1882, 1883, 1884 (løytnant Nysom og kanaldirektørens assistent Helge Steen).
Sikring ble på den tiden helst etablert ved hjelp av peler, «senkfaskiner», og flettverksgjerder som beskyttelse for innenforliggende fyllmasser. Brudd-stein var mangelvare i nedre deler av Verdalen, da som nå. Også «gjennom-stikk» og utretting av kurver inngikk i planene. Gjennomstikket ved Kjæran var et stort og omfattende arbeid som skapte store problemer for kanaldirektørens folk utover i 1870- og 80 årene.
De ovenfor omtalte sikringsarbeider finnes avmerket på kartet.
Sikringsarbeidet ved Verdalsøra kom forøvrig først i gang etter at distriktsandelen på
4.000 kroner (av et totalbeløp på 16.000 kroner) var frafalt. Den nåværende distriktsandel på 25 % og problemene med å finansiere denne har altså lange tradisjoner.
Anlegget ble til slutt atskillig dyrere enn planlagt. Det ble knapt noen gang fullført etter planen. Omfattende flomskader med erosjon i de nye elvebreddene og gjenøring med sand i gjennomstikket, gjorde det snart nødvendig å ta i bruk stein som erosjonssikring. Senere har forholdene stabilisert seg i dette området.
I Kanalvesenets Historie fra 1870- og 80 årene omtales også befaringer og planer vedrørende elvebrudd ved Rosvoll, Bjartnes og Reppe. Først senere kom det forbygninger på disse stedene.
Så langt fram mot vår tid som inntil siste krig, ble mye av forbyggingsarbeidet utført for hånd, gjerne som en samordnet innsats av profesjonelle anleggsfolk og bygdefolk som var ute etter kjærkommen fortjeneste. Noen ganger også av bønder som deltok med hest, slede og muskelkraft for å arbeide inn distriktsandelen.Enkelte av disse tidlige forbygningsanlegg som vi har mange eksempler på overalt i landet, er av høg handverksmessig standard. Noen steder finner vi godt tilrettelagt murverk, med fin hydraulisk utforming.
Etter krigen har masseflyttingsmaskinene og fjellsprengningsteknikken overtatt mye av anleggsarbeidet, slik vi har sett det i Helgådalen. Dette har muliggjort anlegg med dimensjoner som tidligere var helt utenfor rekkevidde med de midler som da sto for hånden.
Miljøhensyn blir i dag tillagt stor vekt ved planlegging og gjennomføring av tiltak mot flom og erosjon. Flomfyllinger tilbaketrukket i forhold til elve-
bredden, vegetasjonsbelter og fiskestier i elvekanten er eksempler på typiske tiltak som vil bidra til å øke trivselen og tilgjengeligheten ved elva.
808
V E R D A L S B O K A
KATASTROFEÅRET 1893. RAS OG ETTERFØLGENDE SIKRINGSARBEIDER.
Det er ingen kjent sammenheng mellom de to dramatiske geologiske hendelser som skjedde i Verdalen i året 1893. Først det store Verdalsraset med utløp i elva mellom Haga og Eklo, og som gikk 19. mai 1893, deretter Hær-fossens gjennombrudd oppe i Helgådalen som skjedde 12. september samme året. Dersom det er en sammenheng, må den være å finne i et sammentreff av store flomvassføringer samt uheldige stabilitetsmessige forhold på de to steder, som begge var utsatt for erosjon fra elva.
Hærfossens gjennombrudd
Ved Hærfossen var årsaken klar. Den 10. og 11. september var det regn dag og natt. Faren for gjennombrudd var forutsett. De planlagte forbygningsarbeider i yttersvingen, ovenfor fossen, ble imidlertid aldri gjennomført. Hel-gåa strømmet i flom over den gjenstående åsryggen som bare var 3 m høg, og vatnet skar ut sideveis ned i leirmassene i dalbotnen.
NVE's anleggsgjeng i Verdalen. Fra v: Knut Bakkeslett, Åsmund Karlgård, Torstein Kluken, Olav Ramdahl, Ottar Elnes og Joar Storholmen.
810
V E R D A L S B O K A
I årenes løp arbeidet elva seg ned til et nytt nivå og etablerte en ny dalbotn, opp til 30 m lavere enn den gamle. Forandringene strekker seg helt opp til Granfossen, 6 km ovenfor den gamle Hærfossen.
Først idag, 100 år etterpå, kan vi regne tilstanden noenlunde stabil. Dette ikke minst etter at både hovedelva og de fleste av de sterkt gravende sidebekker nå er sikret i og med NVE's sikringsarbeider for Røesgrenda. Omfattende stabiliseringstiltak ble her planlagt og utført i løpet av 1980 årene. Arbeidene ble finansiert av NVE (50%), Naturskadefondet (45%) og Verdal kommune (5%).
I tillegg til at selve elva og sidebekkene ble sikret, er de mest utsatte og ustabile rasskråninger ved Overmo og Dalbakken, 30 - 40 m høge, stabilisert ved at anslagsvis
m3løsmasser er flyttet fra skråningstoppene og plassert i foten av skråningene, innenfor de beskyttende forbygningene, der de har fått en stabiliserende virkning mot ytterligere ras i skråningene.
De største sidebekkene som tidligere gravde seg ned i svære raviner inn mot veger og gjenværende bebyggelse, samles nå i grøfter og rør, i takrennesyste-mer, til kontrollerte nedføringer til hovedelva.
Videre senking av botnen i Helgåa stoppes med steinterskler ved de tre mest utsatte strykene.
Sikringsarbeidene i Helgådalen bygger altså på følgende 4 hovedprinsipper:
Erosjonssikring av elvebredd slik at skråningsfoten ikke skal undergraves ytterligere. Stabiliteten blir forbedret også på grunn av plastringssteinens tyngde. Ca. 7 km er forbygd.
Elvebotnen sikres mot ytterligere senking ved hjelp av terskler. Til nå er det bygget 3 slike terskler.
Stabiliteten av utsatte skråninger (Dalbakken og Overmo) forbedres ved avlasting. Jordmasser fra skråningstopp flyttes til skråningsfot.
Sidebekker sikres og overflatevatn samles i grøfter og rør for sikker ned-føring i hovedelva. Dette gjelder Kalddalsbekken, Leirengbekken, Nord-stubekken, Kvennhusbekken og samlegrøftene ved Dalbakken/Leirhaug og ved Overmo.
Sikringsarbeidene i Helgådalen, mellom den gamle Hærfossen og Granfossen, har kostet ca. 16 mill. kroner. Dette er således de mest omfattende elve-sikringsarbeider noensinne utført i Norge.
Sikringsarbeidene i Helgådalen er vist på eget kart.
Det store Verdalsraset
Dette raset som altså gikk 19. mai 1893, krevde 116 menneskeliv. Dermed er dette en av de største naturkatastrofer som har rammet Norge i nyere tid.
Her er ikke årsakssammenhengen like klar som ved Hærfossen. På gamle kart ser vi at Follobekken og Eklobekken begge lå sentralt i rasområdet. Vi
R A S I V E R D A L 811
Kaldalsbekken er ledet vekk. Bekkeravinen er sikret og nedplanert.
R A S I V E R D A L 813
TEGNFORKLARING.
.._ Det gamle elvefaret med Hærfossen
Forbygging langs elv / sikring av bekkefar.
J( j yyJJJ^Avlasting av skråningstopp.
— f-----------------— Grøfter og rør for oppsamling og nedfønng av overflatevatn.
1. Hærfossen forsvant i 1893. Avlastet 2 . område ved Dalbakken. Vannskille 3 . overflatevatn.
4 . Kalddalsbekken er overført til grøfter og rør
(3). Ravinen sikret og nedplanert. Leirengbekken
5. er lagt i rør.
6 . Ny bygdeveg til Rød opp fra elveforbyggingen.
. Nordstubekken er sikret i botn og sider. Avlastet
. område Overmo.
Kvennhusbekken er sikret i botn og sider.
Botnterskler sikrer elvebotnen mot senking.
. Steinbrudd.
Tegnet i målestokk 1 : 10.000 0
500m
814
V E R D A L S B O K A
Bekkeravine inn mot gårdshusa på Dalbakken. Mesteparten av vatnet ble fjernet fra bekken.
jr*
815
V E R D A L S B O K A
Skråningstopp ved Dalbakken, før avlasting.
vet også at vinteren 1892/93 var uvanlig snørik. I mai kan vi regne med at grunnen i området var sterkt oppbløtt. Samtidig gikk elver og bekker over sine bredder. Særlig Follobekken eroderte sterkt. Det vakte uhygge at den ett sted smatt ned i jorda og gjemte seg. Det har vært antatt at raset ble utløst av Follobekkens graving i ustabile løsmasser. En annen teori er at raset ble utløst av Verdalselvas graving ved rasmunningen. Store mengder kvikkleire i området skapte forutsetninger for rasets omfang og forløp.
Anslagsvis 55 mill. m3leire og andre løsmasser fløt ut fra en 2,9 km2vid rasgrop (se kartet) og utover dalbotnen. Leirsuppa dekket 8,6 km2av dalbotnen nedover mot Verdalsøra. Ovenfor raset ble elva demmet opp og dannet Vukusjøen.
Den flate dalbotnen ble helt forandret. Elveløpet endret seg også. Ved utløpet av raset, ovenfor Haga, ble elva presset sørover mot Sundby og Melby. Lenger nedover går elva i dag helt andre steder enn før raset. Det gamle elvefaret er omtrentlig avmerket på kartet. Det var klart at her måtte Verdalen få hjelp. En forutsetning for å få sentrale deler av dalføret raskest mulig beboelig igjen, var å få hovedelv og sidebekker etablert i noenlunde
stabile traseer.
Gjennom Kanalvesenet ble det i årene 1893 til 1915 bevilget kr. 450.000 til samleanlegg A. nr. 88, «Regulering av Verdalselv og dens bielver». Mesteparten ble utført i årene 1895 til 1910. Den vanlige distriktsandel ble rimeligvis frafalt.
Det meste måtte prioriteres, improviseres og planlegges på stedet, etterhvert som arbeidet gikk framover. I dag finner vi vel igjen bare spredte rester av disse improviserte anleggene. Mange steder inngår de i nyere sikringsanlegg, med andre betegnelser.
På Kanalvesenets gamle karter fra årene 1893 til 1897, finner vi planlagte traseer og naturens egne ajourføringer inntegnet. Det ble utført omfattende utrettinger og gjennomstikk ved Balgård og ved Melby/Haga, se kartet. Svært mye av sikringsarbeidene som foregikk langs Verdalselva i årene etter Ver-dalsraset, ble gjort etter improviserte planer,
På kartet er inntegnet forbygninger og andre sikringsanlegg fra Reppe/Slap-gard og nedover, for det meste planlagt og utført i NVE-regi, fra 1860-åra og fram til i dag.
Heller ikke forbygningsanlegg varer evig, særlig ikke i leireområder. Etter en inspeksjon av oppsynsmann Sørheim i 1944 finnes parsellene ved Hegstad, Ekle og Landfall å være i så dårlig forfatning at omfattende reparasjoner er nødvendig. Disse reparasjonene har pågått opp til våre dager.
Verdalsboka - 46
R A S I V E R D A L 817
NEDRE DELER AV VERDALSELVA. RASET 1893.SIKRINGSARBEIDER.
TEGNFORKLARING.
Elva før 1893. Rasgropa.
Forbygging langs elva.
i. Ny bru ved Verdalsøra ca. 1860. Haga
Fergested.
. Gjennomstikket ved Kjæran, 1870 og utover.
Gjennomstikket ved Balgård. Gjennomstikket
. ved Melby/Haga.
4 .
5 .
Tegnet i målestokk 1 : 50.000
0 2.500m 5.000m
i------------------------------------- 1 1
R A S I V E R D A L 819
FORBYGNINGSVIRKSOMHETEN I VERDALSVASSDRAGET I DAG
I dag finner vi over 8 km gamle og nye forbygninger i form av steinkledde elveskrenter, delvis i kombinasjon med flomfyllinger, langs Verdalselvas bredder på de strekningene som ble mest påvirket av raset i 1893. Langs nord-bredden finner vi forbygningene ved Eklomelen (1600 m), Haga (800 m), Hegstad (800 m), Bjartnes/Ekle (1000 m). Sørbredden beskyttes av forbygningene ved Haga Fergested (700 m), Ryan/Leirfall/Solbu (1000 m), Holm-li/Haga (1200 m), Haga/Rosvoll/Ekle (1200 m).
Også ellers er Verdalselva bra forbygd. Den er vel i dag en av de sterkest forbygde elver i landet. Mange av de gamle forbygningene er imidlertid i dårlig forfatning og trenger sårt til opprusting og fornyelse. De lokale tilsyns-nemdene har en viktig funksjon i vedlikeholdsarbeidet.
Noen ganger går det noen år mellom de store flommene. Det er imidlertid helt sikkert at de vil komme også i framtida. Årvåkenhet i flomsikringsarbei-det er alltid nødvendig, ikke minst i Verdalen.
Norges Vassdrags- og Energiverk (NVE) har i dag det nasjonale hovedansvar for flomsikringsarbeid, damsikkerhet, og hydrologi. Etaten har også det forvaltningsmessige ansvar for konsesjonsbehandling etter Vassdragsloven. I samarbeid med kommune og fylkesmann er NVE allmennhetens godkjenningsmyndighet for mindre inngrep i vassdraget, f.eks. for grusuttak som er et aktuelt og konfliktfylt tema, også i Verdalselva. Dessuten gir etatens folk faglige vurderinger av hvordan forskjellige typer byggverk i og langs elvene påvirker isganger, flomoppstuving m.m.
NVE utøver sin virksomhet i Verdalsvassdraget gjennom NVE Region Midt-Norge, med kontor i Trondheim. Gjennom mesteparten av etterkrigstiden har en av regionkontorets tre anleggsgjenger, med sin anleggsingeniør, hatt sin hovedstasjon i Verdalen. Nylig er det etablert eget anleggssenter ved Verdalsøra.
Helgådalen har vært den viktigste arbeidsplassen for Verdalsgjengen i de senere år, fra 1982 til 1990.
Foruten de før omtalte arbeider i Helgådalen, er det i Verdal kommune, i løpet av de siste 15 - 20 år, utført følgende større sikringsarbeider mot flom og erosjon:
6421 Inna Stornesset
8237 Sikring av Leirengbekken med bygdeveg. (Veg til Røe).
R A S I V E R D A L 821
Fra avlastningsarbeidet ved Dalbakken. Bildet er tatt i 1988.
Avlastningsarbeid ved Dalbakken. Bulldozeren skyver massene fram. Gravemaskin kombinert med vannspyling flytter massen ned til skråningsfot.
822
V E R D A L S B O K A
Det gamle elvefaret ved Dalbakken fylles med masse fra skråningstopp. Her blir det snart dyrket mark.
ningen i forgrunnen.
R A S I V E R D A L 823
Fra avlastningsarbeidet ved Overmo. Overflatevatn blir ledet bort i rør som ble nedlagt i grøft.
Helgåa blir sikret med forbygning av stein.
824
V E R D A L S B O K A
6862 Verdalselv Byafalla.
307 Helgå Volden. 4865 Helgå Kroketneset.
4386 Helgå Nessemo. 1520 Helgå ved Sørmo/Grindstad.
140 Verdalselv ved Framnes/Prestenget. 6404 Verdalselv ved Holmen (Østnes). 7318 Verdalselv Landfalløra.
De fleste av disse er gamle anlegg som det er blitt nødvendig å reparere. Anleggene får fortløpende anleggsnummer etter NVEs sentrale planarkiver.
Hvordan få utført flomsikringstiltak?
Privatpersoner, bedrifter og institusjoner som mener seg utsatt for flom og/eller erosjon i et omfang de selv ikke kan forventes å rå med, kan sende søknad om sikringstiltak til NVE. Søknaden skal gå gjennom kommunen. Dersom søknaden ansees berettiget, blir den prioritert for oppmåling, planlegging og anleggsmessig gjennomføring.
Etter å ha stått sin prøve noen år, blir vedlikeholdsansvaret overført til kommunen som vanligvis vil ha sikret seg undergaranti for dette ansvar hos de grunneiere som i sin tid søkte, og som må forventes å ha nytte av tiltaket.
Pr. 01.01.1992 foreligger det hos NVE nærmere 40 søknader om nye sikringstiltak i Verdal kommune. Noen av disse er gamle og må nå ansees uaktuelle. For de andre blir det utarbeidet planer som etterhvert blir sendt ut på lokal høring/behandling i distriktet.
Det er således ingen grunn til å vente at arbeidet med å sikre Verdalen mot flom, ras og erosjon tar slutt med det første.
BILAG
BILAG 1
ET EKSEMPEL PÅ SØKNAD OM NEDSETTELSE AV AMTSSKATTEN MED PÅTEGNELSER FRA 1900
Denne søknaden ble behandlet i Nordre Trondhjems amtsting, og saken er gjengitt i Amtstingsforhandlingene fra dette året som dokumenter nr. 38 og 39.
Dok. nr. 38 - 1900.
Værdalens Formandskab.
Hr. amtmanden i Nordre Trondhjems amt!
Vedlagte andragende oversendes for at behandles af dette aars amtsfor-mandskab. Andragendet er behandlet som sag 21 i Værdalens herredstyremøte den 19/2 1900 og enstemmig bifaldt.
Med hensyn til det yderligere brud der i afvigte sommer overgik Volden gaard, tror jeg nok at en yderligere nedsættelse var anvendelig, men det kan mulig være tvilsomt hvorvidt at amtsformandskapet kan tage hensyn dertil.
At bevilgningen i henhold til den afholdte foreløbige skjønsforretning af-gives paa 5 aar vil være hensigtsmæssig, da man dermed sparer sig og behandle det hvert aar. Der raser ud jord mere eller mindre til enhver tid, og der kommer intet som gjengjeld paa lange tider.
1 Bilag vedlagt.
Værdalens formandskab den 20/2 1900.
Elling Reppe, ordf. Oversendes med bilag, Hr. fogden i Stjør- og Værdalen til udtalelese og tilbagesendes hertil.
Nordre Trondhjems amt 27de februar 1900. H. B. Guldahi, kst.
Sendes med Bilage Hr. Lensmanden i Værdalen til Udtalelse. Stjør- og Værdal Fogderi 5 Marts 1900. Chr. Lunde.
Tilbagesendes med Andragendet ærb. Hr. Fogden i Stjør- og Værdal, med Underretning om at Forholdene ved de omhandlede Gaarde ingenlunde har forbedret sig siden den afholdte synsforretning, men er heller blevet værre,
826
V E R D A L S B O K A
idet der jevnlig raser ud større og mindre Dele af Elvemælene. Særlig er dette Tilfælde for Voldens vedkommende, af hvis Indjord der er udraset en ikke liden Del.
Værdalens Lensmandsbestilling 16de Marts 1900. H. H. Wessel
Oversendes med bilag ærbødigst hr. amtmanden i Nordre Trondhjems amt, idet andragendet anbefales, forsaavidt indeværende aar angaar.
Stjør- og Værdalens fogderi 20 marts 1900. Chr. Lunde.
Forelægges med bilag det ærede amtsthing under henvisning til amtsthings-forhandlingerne for 1899, side 446 - 47 og 562 - 63, idet jeg tillader mig at anbefale andragendet til indvilgelse i den udstrækning som af fogden i Stjør-og Værdalen i hans foranstaaende paategningsskrivelse af 20de dennes antydes.
Nordre Trondhjems amt 24de marts 1900.
H. B. Guldahl, kst.
Dok. nr. 39 - 1900
Til Værdalens herredstyre!
Undertegnede andrager herved den ærede herredsstyrelse om deres bistand med at indgaa til amtstinget med anmodning om nedsættelse af matrikulskatten for kommende 5 aar i lighed med, hvad den midlertidige skjønsforretning, som blev afholdt vaaren 1898, bestemte.
Grunden hvorfor vi endnu ikke har foretaget offentlig affældningsforret-ning, er den, at det til enhver tid raser ud mere og mere af vore jorder for-aarsaget ved elvens gjennembrud ved Herfossen. Det viser sig saaledes at være for tidligt at afholde den nævnte forretning endnu. Af Volden rased netop i sommer en større strækning ud, hvorfor vi finder rimeligt, at skatten for denne gaard nedsættes yderligere.
Haabende at dette vort andragende indvilges, tegner vi os ærbødigst.
Volden den 10de februar 1900. John Overmoe. Ole G. Moe. Ole E. Kulsli. Peter Volden. Anders Telsnæsset. S. Bjørstad. John Holmli østre. S. Bynen. J. M. Storvuku. Lars Haugan. Beret Martha Kulstad. John E. Røe. Peder H. Kulslimoen. Peder Overholmen. Arnt Overholmen.
BILAG 2
UTSKRIFT FRA STJØR- OG VERDAL EKSTRARETTSPROTOKOLL NR. 34/1914
År 1914 den 13de oktober blev ret sat på Volden i Vuku betjent av sorenskriveren og de opnævnte skønsmænd gårdbr. Martin Grundan, do. Ole Olsen Flyum og do. Torvald Sivertsen Flyum, den sidste nu edfestet, de to første har tidligere aflagt ed.
Hvor da foretoges: Sag no. 54/14 aftagsforretning vedkommende efternævn-te 20 brug i Vuku, Værdalen.
Administrator fremlagde 1) begæring af 25de f. m. 2) mandsopnævnelse af ... (ikke innført) ds. med påtegnet berammelse og 3) skr. fra Værdalens ordfører af 2de ds. til sorenskriver med påtegninger.
Den skade hvorfor aftag begæres for disse 20 brug er forårsaget ved elve-brud og deraf følgende udglidninger langs Helgåen.
Skønsretten begav sig derefter på befaring af de skadede eiendomme hvis eiere eller brugere påviste skaden. -
På Helgåens søndre side.
Grdno. 207 bno. 1 Overholmen nordre, af skyld mk. 7,42. Skansmæn-dene skønnede at der var raset ud ca. 56 mål dyrket mark, det udraste jordsmon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden som skal tilståes for bestandig til mk. 3,29, hvoretter eiendommens restskyld bliver mk. 4,13.
(Kommentar: I herredsstyrets reduksjon av matrikkelskylden gjengitt ovenfor, heter det at den opprinnelige skylden var mark 7,72, reduksjonen ble satt til mark 4,62, ny skyld mark 3,09.)
Gno. 208 bno. 1 Overholmen mellem, af skyld mk. 6,56. Skønsmændene skønnede at der var udraset ca. 38 mål dyrket mark. Det udraste jordsmon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden som bør tilståes for bestandig til mk. 2,56, hvoretter eiendommens restskyld bliver mk. 4,00.
(Kommentar: I 1898 er skylden oppgitt til mark 6,86, reduksjonen mark 3,43, og ny skyld mark 3,43.)
skønnede at at der var udraset ca. 42. mål dyrket mark. Det udraste jordsmon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden, som bør tilståes for bestandig til mk. 3,38, hvorefter eiendommens restskyld blir mk. 4,27.
(Kommentar: I 1898 var skylden mark 7,95, reduksjonen mark 3,97, ny skyld mark 3,98.)
Gno. 206 bno. Overmoen af skyld mk. 6,56. Skjønsmændene skønnede at der var udraset ca. 9 mål dyrket mark. Det udraste jordsmon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden, som bør tilståes for bestandig, til mk. 0,90, hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 5,66.
(Kommentar: I 1898 var skylden 6,56, altså den sammen, reduksjonen mark 2,62, ny skyld mark 3,94.)
Gno. 210 bno. 1 Rød østre af skyld mk. 7,72. Skønsmændene skønnede at der var udraset mindst 50 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden som bør tilståes for bestandig, til mk. 3,59 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 4,13.
(Kommentar: I 1898 var skylden mark 7,72, altså den samme, reduksjonen mark 3,86, ny skyld mark 3,86.)
Gno. 210 bno. 2 Rød vestre, av skyld mk. 8,19. Skønsmændene skønnede at der var udrast mindst 50 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden, som bør tilståes for bestandig til mk. 3,78 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 4,41.
(Kommentar: I 1898 var skylden mark 8,19, altså den samme, reduksjonen mark 4,09, ny skyld mark 4,09.)
For samtlige 6 ovennævnte brug på elvens sydside gælder det at de ved elvebruddet er afskåret fra hovedveien, der går på elvens nordside. Elven har efter gennembruddet ved Heirfossen i 1893 skåret sig dybt ned, så den nu går i et juv med steile skrænter, der ikke kan passeres af kreaturer. Medens man før elvebruddet kunde køre over elven, der randt grund og stille omtrent i høide med de omgivende volde, må disse gårde for at komme til hovedveien nu søge ned til den 8 - 1 0 km. længere nede liggende Holmen bro, og veien didned er så bakket, ulændt og vanskelig at den kun i nødsfald kan benyttes. Bygdens skolehus er på elvens nordside, skolebørnene må bringes over elven til og fra skolen i en kurv, der går på en løipestræng, og på denne måde foregår også den øvrige persontrafik til og fra gårdene på elvens
R A S I V E R D A L 829
sydside. Manøvreringen af denne transportkurv over det brede juv er imidlertid så tung, at den kræver et par voksne personer.
På Helgåens nordre side.
Gno. 182 bno. 2 Kulslien øvre af skyld mk. 6,07. Skønsmændene skannede at der var udraset ca. 15 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden, som bør tilståes for bestandig, til mk. 0,80 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 5,27.
(Kommentar: I 1898 var skylden mark 6,17, reduksjonen mark 1,54, ny skyld mark 4,63.)
Gno. 181, bno. 3 Overnæsenget af skyld mk 0,65. Skønsmændene skøn-nede at al indmark er udraset og bortført af elven for stedse. Udmark har der ikke været. Skønsmændene fandt derfor at dette brug for altid må udgå af matrikulen.
(Kommentar: Overnæsenget er feil for Overmoenget. Ikke nevnt i 1898.)
Gno. 181, bno. 2 Sundby enget af skyld mk. 1,19. Skønsmændene stønnede at der af denne eiendom var udraset og bortført ca. 40 mål dyrket mark, og at der var igen ca. 7 mål dyrket mark. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden, som bør tilståes for bestandig til mk. 1,09 hvorefter den resterende skyld blir mk. 0,10.
(Kommentar: 1 1898 var skylden mark 1,19, altså den samme, reduksjonen mark 0,59, ny skyld mark 0,60.)
Gno. 181, bno. 1 Telsnesset, af skyld mk. 1,81. Skønsmændene skøn-nede at der af denne eiendom var udraset ca. 67 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bortført og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftag som for bestandig bør tilståes til mk. 1,66 hvorefter den genværende skyld blir mk. 0,15.
(Kommentar: I 1898 var skylden mark 1,81, altså den samme, reduksjonen mark 1,09, ny skyld mark 0,72.)
Gno. 182 bno 3 Moan, af skyld 0,51 Skønsmændene skannede at en halvdel af jordværdien var raset ud. Det udraste jordsmon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden, som bør tilståes for bestandig til mk. 0,26 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 0,25.
(Kommentar: Kalles Kulslimoen i 1898. Skylden da var mark 0,51, altså den sammen, reduksjonene mark 0,34, ny skyld mark 0,17.)
830
V E R D A L S B O K A
Gno. 180 bno. 1 Volden af skyld mk. 13,97. Skønsmændene skønnede at der af denne eiendom er udraset ca. 100 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden som bør tilståes for bestandig til mk. 3,97 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 10,00.
(Kommentar: 1 1898 var skylden mark 13,97, altså den samme, reduksjonen mark 3,49, ny skyld mark 10,48.)
Gno. 166 bno. 1 Byna af skyld mk. 7,31. Skønsmændene skønnede at der af denne eiendom er udraset ca. 3 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden, som bør tilståes for bestandig, til mk. 0,12 hvorefter eiendommens resterende skyld blir mk. 7,19.
(Kommentar: I 1898 var skylden mark 8,57, reduksjonen mark 0,86, ny skyld mark 7,71.)
Da dagen nu på det nærmeste var medgået blev forretningen udsat til fort-sættelse næste dag kl. 9 fm. med mødested på gården Bjørstad. Retten hævet.
Paul Bøe M. Gründen O. Flyum Th. Flyum
Ar 1914 den 14de oktober fortsattes på gården Bjørstad aftagsforrætnin-gen under samme betjening som den foregående dag. Skønsretten foretog befaring på efternævnte eiendomme; hvis eiere eller brugere påviste skaden.
Gno. 165 bno. 1 Bjørstad vestre af skyld mk. 5,08. Skønsmændene skønnede at der af denne eiendom var udraset ca. 85 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bortført af elven hvorved varig forringelse er medført. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden som bør tilståes for bestandig til mk. 3,48 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 1,60.
(Kommentar: I 1898 var skylden mark 5,08, altså den samme, reduksjonen mark 3,41, ny skyld mark 1,67.)
Gno. 165 bno. 2 Bjørstad østre af skyld mk. 3,60. Skønsmændene skønnede at der af denne eiendom var udraset ca. 50 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bortført af elven hvorved varig forringelse er medført. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden som bør tilståes for bestandig til mk. 1,69 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 1,91.
(Kommentar: I 1898 var skylden mark 3,60, altså den samme, reduksjonen mark 1,44, ny skyld mark 2,16.)
Gno. 164 bno. 1 Hougan af skyld mk. 6,05. Skønsmændene skønnede at der af denne eiendom var udraset ca. 80 mål dyrket mark; det udraste jords
R A S I V E R D A L 831
mon er bortført af elven hvorved varig forringelse er medført. Skønsmænd-ene bestemte det aftak i skylden, som bør tilståes for bestandig til mk. 3,63 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 2,42. (Kommentar: Se etter neste gård.)
Gno. 164 bno. 4 Hougan østre, af skyld mk. 2,12. Skønsmændene skøn-nede at der af denne eiendom var udraset ca. 30 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bortført af elven hvorved varig forringelse er medført. Skønsmændene fastsatte det aftak i skylden som bør tilståes for bestandig til mk. 1,27 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 0,85.
(Kommentar: Siden 1898 er tydeligvis gården Haugan blitt delt i flere deler. Disse to var de som hadde mistet jord. Skylden i 1898 var mark 8,91, reduksjonen mark 4,45, ny skyld mark 4,46.)
Gno. 162 bno. 3 Holmlien østre af skyld mk. 19,26. Skønsmændene skønnede at der af denne eiendom er udraset ca. 80 mål dyrket mark og ca. 10 mål skog; det udraste jordsmon er bortført af elven hvorved varig forringelse er medført. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden som bør tilståes for bestandig til mk. 3,60 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 15,66.
(Kommentar: 1 1898 var skylden mark 19,26, altså den samme, reduksjonen mark 2,75, ny skyld mark 16,51.)
Gno. 144 bno. 2 Steingrunnan af skyld mk. 2,92. Skønsmændene skønnede at der af denne eiendom var udraset og bortført ca. 40 mål dyrket mark; skønsmændene bestemte det aftak som bør tilståes for bestandig til mk. 1,60 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 1,32.
(Kommentar: Siden 1898 var tydeligvis denne eiendommen blitt utskilt fra hovedbølet Kulstad. I 1898 var skylden for Kulstad inklusive Steingrunnan mark 11,16, reduksjonen mark 2,11, ny skyld mark 10,42.)
Gno. 141 bno. 1 Vuku store vestre med Vuku øde, af skyld mk. 10,00. Skønsmændene skønnede at der af denne eiendom er udraset ca. 18 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bortført af elven så varig forringelse er medført. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden som bør tilståes for bestandig til mk. 0,70, hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 9,30.
(Kommentar: I 1898 var skylden mark 11,16, reduksjonen mark 0,74, ny skyld 10,42.) Vuku store eies nu af Ole Johnsen; skønsmand Martinus Gründen oplyste at være et søskendbarn af Ole Johnsen; denne sidste erklærede på forespørg
832
V E R D A L S B O K A
sel indtet ha at indvende mod at Mart. Grunnan trods dette slægtskab fungerede som skønsmand.
Skønsmændene erklærede at det for Vuku store bestemte aftak i skylden mk. 0,70 var enstemmig.
Under disse omstændighede antoges det unødvendigt at tilkalde suppleanten.
Skønsmændene erklærede at alle skøn og takster var enstemmige og git efter bedste skøn og overbevisning i henhold til aflagt ed.
Oplæst. Retten hevet.
R A S I V E R D A L 833
Paul Bøe, O. Fly um, M. Gründen, Th. Fly um
III
GEOLOGI - GEOTEKNIKK
Verdalsboka - 47
LEIRRAS - ÅRSAKSFORHOLD OG RA S U TV I KLI NG
Av Nilmar Janbu, Jarle Nestvold, Øystein Røe og Harald Sveian
INNLEDNING
Ras er naturhendelser som ofte kan ha stort og katastrofeartet omfang, som kan spre frykt og uhygge, og som ofte vekker stor oppmerksomhet. Enda mer skremmende har raskatastrofer utvilsomt vært i tidligere tider, da forståelsen av rasår saker og hendelsesforløp var langt dårligere. Mulighetene for varsling, hjelp eller sikringstiltak var heller ikke til stede i samme grad som i dag.
I våre strøk, i Norge og ikke minst i Trøndelag, er det leirras som utgjør de fleste og de alvorligste tilfellene av jordras. Kvikkleireras har forekommet både i forhistorisk og historisk tid. De store og fruktbare bygdene på Østlandet, omkring Trondheimsfjorden og i Namdalen har vært hardest rammet. I andre verdensdeler er det gjerne de store ras som utløses av sterke regnskyll eller av større jordskjelv som dominerer nyhetsbildet omkring raskatastrofer. I vannmettede silt-, sand- og grusavsetninger kan jordskjelvrasene ha visse fellestrekk med kvikkleireras.
Denne artikkelen tar opp forholdene omkring leirras generelt, men er samtidig fokusert på det store Verdalsraset i 1893 og geologien i Verdalen spesielt. Vi skal se nærmere på løsmassedannelse og landheving, betingelsene for hvordan og hvor kvikkleire kan dannes, hvorfor store ras kan inntreffe plutselig og uten forvarsel, hvordan rasene utvikler seg, og til slutt hva som i dag gjøres for å hindre nye raskatastrofer. For å belyse alle årsaksforhold- ene må vi gå inn på de to fagfeltene kvartærgeologi og geoteknikk. Kvartærgeologi handler om jordartenes dannelsesmåte (prosesser), sammensetning (kornstørrelse og sortering) lagdeling, utbredelse og overflateformer. Geoteknikk kan vi enklest si er læren om jords egenskaper i teknisk henseende (jordmekanikk), bl.a. bæreevne, skråningsstabilitet og rasfareberegninger.
Verdalsraset i 1893
I 1993 er det 100 år siden Verdalsraset, et av landets aller største kjente kvikkleireskred, fant sted. Her til lands kjenner vi bare et leirras i Gauldalen fra året 1345 som skal ha forvoldt større skader. I Verdalen omkom 112 men-
838
V E R D A L S B O K A
R A S I V E R D A L 839
nesker under selve raset, og ytterligere 4 døde de nærmeste dagene som følge av påkjenningene. Det oppholdt seg i alt 250 mennesker i det berørte området da raset gikk. De fleste av dem lå i sin dypeste søvn. I tusmørket, til øredøvende bulder og brak, skrik og rop, og med en iskald østavind i lufta, var det svært mange tragiske scener som utspant seg ved midnattsleite denne dramatiske vårnatta mellom 18. og 19. mai i 1893. Mens 55 millioner kubikkmeter leire plutselig raste ut, og hus, mennesker og dyr fulgte med, ble kulturlandskapet forvandlet til et inferno i løpet av en halv time. Omlag 11 000 dekar jord ble ødelagt, og i tillegg ble det ovenfor raset demt en lang sjø, «Vukusjøen», hvor mer enn 3000 dekar sto under vann. Dette var således en av de største ulykkene som har rammet vårt land.
I Verdalen viser nyere geologisk kartlegging at det er spor av mange titalls store ras i terrenget (Figur 1). Sannsynligvis har det gjennom tusener av år gått mange flere ras enn det vi ser spor av, fordi elvenes graving i dalbunnen og nyere ras har fjernet en del eldre rasgroper. Sett i et geologisk tidsperspektiv er altså kvikkleireras et nokså vanlig fenomen, selv om det kan gå svært mange år mellom hvert større ras.
OMRÅDE LITE PÅVIRKET ELLER UPÅVIRKET AV SKRED OG ELVEEROSJON
AREALER STERKT PÅVIRKET AV SKRED OG ELVEEROSJON
VERDALSRASET I 1893: SKREDGROP/OMRÅDER DEKT AV UTGLIDDE MASSER
ANDRE KJENTE LEIRSKRED I HISTORISK TID
Figur 1. Nedre del av Verdalen. Områder med leire i overflaten (rastrert), inndelt etter hvor sterkt påvirket terrenget er av elveerosjon og ras. Det store Verdalsraset fra 1893 er inntegnet. Fra NGU Skrifter nr. 89 (Sveian 1989).
HVA ER LEIRE?
Leire består av ørsmå partikler som er dannet fra fast fjell eller større mineral- og bergartskorn ved naturlig nedbryting, dvs gjennom forvitring, knuse- og slipeprosesser. De egentlige leirpartiklene har størrelse mindre enn 0,002 mm, og det vil si at på en kvadratcentimeter kunne man legge ut bortimot 25 millioner av dem uten at noen blir liggende oppå hverandre. De enkelte leirkornene kan verken kjennes om en tar leire mellom fingrene, eller sees uten kraftig mikroskop.
0.002 mm 0.06
4 mm 2 r
nm
Naturlige jordarter:
1— h-Ü
hi
re . eirig silt
1--------- 22!
----------- 1
1 Sandig s
5H-H
KORNSTØRRELSER:
LEIR SILT SAND GRUS
Figur 2. Betegnelser for naturlige, finkornige jordarter, sammenholdt med de definerte kornstørrelsene som benyttes i geologi og geoteknikk.
Men en naturlig leire inneholder alltid også litt større partikler; mye silt og en del sandkorn. På fagspråket brukes betegnelsen leire om en jordart som har mer enn 15 % leirpartikler. Normalt leirinnhold i de trønderske leirene er 20 - 50 % , og det betyr at siltpartikler (0,002 - 0,064 mm) vil dominere i de fleste leirene. Er leirinnholdet mindre enn 15 %, snakker vi om en leirig silt (Figur 2). Hvis det ikke fins leirpartikler blir betegnelsen silt, eventuelt sandig silt dersom det er et visst sandinnhoid (sand: 0,064 - 2,0 mm).
Det er flere forskjellige grupper mineraler som kan danne leire, og det kan ha litt å si for leiras egenskaper hvilke mineraler den inneholder mest av. Men viktigere er det imidlertid hvordan leira er blitt avsatt. Ferskvannsleire kan således ha helt andre egenskaper enn leire som er dannet i salt sjøvann.
R A S I V E R D A L 841
Leirpartiklene er oftest formet som mikroskopiske, tynne flak eller staver, f. eks. glimmer- eller klorittflak, men mer kubiske korn fins også. Disse partiklene bunnfelles i saltvann med en porøs oppbygning, ikke med flate mot flate, men i en slags korthusstruktur der partiklene danner et skjelett og hulrommene (porene) blir fylt av sjøvannet (Figur 3). Porene utgjør en stor del av det samlede leirvolumet, og det salte porevannet har stor betydning for de kreftene (kjemiske bindingene) som holder enkeltkornene sammen. I ferskvann bunnfelles leirkornene mer med flate mot flate, og det gir en tettere struktur enn i saltvannsleire.
Leirjorda vår har med tiden fått utviklet en 2 - 3 m tykk «tørrskorpe» nærmest
Figur 3. Kornstruktur i leire, sterkt forstørret.
markoverflaten. Dette skyldes at leira utsettes for tørke og frost kombinert med at regnvann rikt på oksygen og kullsyre trenger ned i leira via sprekker og vegetasjonens rotsystem. Disse prosessene fører til en kjemisk forvitring av leira ved at jern og aluminium frigjøres fra mineralkornene for deretter å utfelles i form av hydroksyder som sementerer partiklene til en fastere skorpe.
HVA ER KVIKKLEIRE?
Det som gjør kvikkleire så spesiell og så fryktet, er at den mister sin fasthet og blir flytende når den blir omrørt. Kvikkleire kan være ganske fast så lenge den ligger uforstyrret i grunnen, men flyter som en væske hvis den blir blottlagt og forstyrret eller overbelastet i tilstrekkelig grad. Disse egenskapene har nøye sammenheng med dannelsesmåten. Kvikkleire oppstår nemlig bare i saltvannsleire (marin leire) som ble bunnfelt i havet etter siste istid og som senere, gjennom landheving, er kommet opp over havnivået. Sterkt forstørret vil strukturen i saltvannsleire se ut som et korthus (Figur 3A), men er likevel et langt solidere byggverk enn et korthus fordi saltinnholdet i porevannet fører til sterke elektrokjemiske bindingskrefter i kontaktpunktene mellom partiklene. Vanlig sjøvann har et saltinnhold på ca. 3,5 %, det vil si 35 gram pr. liter. Så lenge saltinnholdet er i behold, vil vi derfor ha å gjøre med en vanlig saltvannsleire med normale egenskaper. Hvis derimot saltinnholdet vaskes sakte ut og kommer under en grense på 2 - 5 gram pr. liter, vil bindingskreftene bli svekket, korthusstrukturen blir mere ustabil og vi kan på denne måten få dannet kvikkleire. Dette skjer over meget lang tid.
Hvordan skjer så utvaskingen av saltet i leirene ute i naturen? Da saltvanns-leirene kom over havets nivå, ble de utsatt for gjennomstrømning av ferskt grunnvann som alltid er på veg fra høyereliggende områder ned mot elver, innsjøer og mot havet. Fordi leira er en meget tett jordart, vil utvaskingen av saltet ta lang tid og det skjer hurtigst der hvor grunnvannsstrømmen er mest konsentrert. Det må understrekes at ikke all marin leire blir kvikk, og kvikkleire dannes typisk i linser eller lommer i dalsider og i skråninger mot elver eller sjøer (Figur 4). Utvaskingen kan fremskyndes ved at leira er lagdelt med tynne, grovere lag av silt eller finsand som lettere slipper grunnvannsstrømmen gjennom, enn det en homogen, tett leire gjør. De trønderske leirene er for en stor del litt grovkornige (siltige) og lagdelte med tynne grovere lag.
Kvikkleire som blir liggende i ro uten å rase ut, kan ved videre langtids utvasking forandre sine egenskaper i en positiv retning. Utvaskingen medfører en ionebytting i kontakten mellom porevannet og leirpartiklene som gjør at kvikkleira sakte kan gå over i en mindre kvikk tilstand igjen. Også denne prosessen tar lang tid, men på sett og vis kan vi si at kvikkleiretilstanden bare er et stadium (skjønt et langvarig stadium) i leiras tusenårige historie.
844
V E R D A L S B O K A
Ved ras i kvikkleire vil brudd oppstå fordi korthusstrukturen bryter sammen og partiklene vil da prøve å finne en tettere struktur. De vil orientere seg med flate mot flate omtrent som i en ferskvannsleire. Men fordi vanninnholdet er stort på grunn av den tidligere åpne strukturen, vil brudd i kvikkleire føre til overskuddsvann, og leirpartikler og porevann vil flyte av sted som en tynn velling. Når utrast kvikkleire kommer til ro vil den etter hvert danne en tettere struktur som gjør at den blir mye fastere. Slik leire kan aldri mer bli kvikk.
Det er viktig å være klar over at kvikkleire i urørt tilstand ikke er en skummel, flytende eller halvflytende masse som ligger inne i bakken og bare venter på en åpning å flyte ut gjennom. Kvikkleira kan i utgangspunktet være like fast som vanlig leire, og kan tåle adskillig belastning (hus, veier,etc.) hvis den behandles forsiktig. Det er først i det øyeblikk den overbelastes og strukturen bryter sammen at den blir flytende.
Av stor betydning for forståelsen av kvikkleiras dannelse og egenskaper er den grunnleggende forskning som ble utført i Norge i 1950-årene, med blant annet kunstig sedimentering av leire og fremstilling av kvikkleire i laboratoriet (Ivan Rosenquist og andre). I laboratoriet kan kvikkleire også gjøres stabil og fast igjen ved å blande inn vanlig salt. I naturen er denne stabiliseringsmetoden som oftest ubrukbar i praksis, mest fordi leira er så tett at det vil ta veldig lang tid å få saltet til å trenge inn i store volum.
HVOR KAN DET FINNES KVIKKLEIRE?
Utenom Nord-Europa og Nord-Amerika er fenomenet kvikkleire og kvikk-leireras lite kjent. Dette har sammenheng med den spesielle geologiske historien i de siste 2 - 3 millioner år, en periode kalt kvartærtiden. Da satte nemlig istidene inn på våre breddegrader som en følge av klimaforandringer. Gjennom hele kvartærperioden har det vært flere istider, avløst av mildere mellom-istider med klima omtrent som i nåtiden. Det fins lite løsmasser fra tidligere istider og mellom-istider i vårt land, men det er gjort noen funn av bevarte jordlag. Løsmassene som dekker berggrunnen i Norge i dag er stort sett avsatt under og etter siste istid. Avsetninger av leire fikk vi særlig under isavsmeltingen ved slutten av siste istid, men også i den etterfølgende isfrie perioden fram mot vår tid. Istidene førte også med seg endringer i havnivået, og vekten av de store breene var dessuten årsak til at en landheving kom i gang når isen smeltet.
Ser vi på siste istid (Figur 5) så var jordskorpa nedpresset av isen som mer eller mindre dekket Skandinavia i omtrent hundre tusen år og nådde sin største utbredelse for 18 - 20000 år siden. Nedpressingen var flere hundre meter i de sentrale områdene, og mindre ute ved ytterkantene av isen (Figur 6). Straks isen smeltet begynte jordskorpa å stige igjen som en reaksjon på at istrykket forsvant, og det er dette vi omtaler som landheving.
Landhevingen har vært størst der hvor nedpressingen var størst. Det betyr at sentralskandinavia har steget (og stiger fortsatt) mer enn norskekysten. Verdenshavene ble også påvirket slik at havnivået var litt lavere i istidene mens mye vann var bundet i breene. Havnivået steg naturligvis en del når isen smeltet, men denne havstigningen var i indre Trøndelag mye mindre enn landstigningen som skyldtes avlastningen når isen smeltet.
I de områdene hvor landet steg raskere enn havet, ble store fjordbunns-arealer med saltvannsleire etter hvert hevet opp over havnivå og omskapt til tørt land med høyproduktiv leirjord. Og det er som sagt i slik tørrlagt saltvannsleire at det senere kan danne seg kvikkleire hvis det salte porevannet sakte vaskes ut ved gjennomstrømning av ferskt grunnvann.
Fenomenet kvikkleire er med andre ord knyttet til gammel fjordbunn i områder med en istidshistorie og en påfølgende landheving der saltvannsleire (marin leire) har kommet opp over havnivå. I Norge har marin leire, og dermed også kvikkleiresoner, størst utbredelse i Trøndelag og på Østlandet, men
846
V E R D A L S B O K A
er også vanlig mange steder i Nord-Norge og fins en del steder på Vestlandet og Sørlandet.
isens maksimale utbredelse for ca. 20 000 år siden Iskanten i Yngre Dryas-tid, 10-11 000 år før nåtid Iskanten for ca. 9 000 år siden (usikker)
■ Verdal
Figur 5. Utbredelsen av den skandinaviske innlandsisen på forskjellige stadier under siste istid.
Bl ISEN SMELTER: Jordskorpa stiger sakte, og havet følger etter iskanten inn over land. Havnivået
stiger også litt når isen smelter.
O'. LANDHEVING: Landet steg mest de første to tusen årene etter at isen forsvant, deretter gradvis
saktere. I dag er landhevingen 3-4 mm pr.år i Verdal. Størst pil angir størst heving.
Figur 6. Istid, - nedpressing og landheving. Skjematisk øst-vestprofil over Midt-Skandinavia.
R A S I V E R D A L 849
I Trøndelag har vi tykke avsetninger av marin leire fordi det under isav-smeltingen var stor slamtilførsel fra breen og smeltevannselvene, også fra svensk side da isskillet lå langt øst for Kjølen (Figur 6 B). Leirarealene her er store fordi Trøndelag, sammen med Østlandet, har hatt den kraftigste land-hevingen i vårt land etter siste istid, noe som har ført til at store sjøbunnsare-aler ble tørrlagt (Figur 7).
Det meste av Innherredsbygdene var fjordbunn under isavsmeltingen for ca. 10 000 år siden. Da hadde den store skandinaviske innlandsisen allerede smeltet mye tilbake fra kontinentalsokkelen der den hadde nådd helt ut på Eggakanten noen tusen år tidligere. Brekanten trakk seg tilbake i indre Trondheimsfjord og videre innover i dalførene mot øst. Den sterkt nedpressete jordskorpa var allerede da i ferd med å heve seg igjen, men landhevingen gikk sakte. Før de nedpressete områdene rakk å heve seg nevneverdig, kunne havvannet derfor følge etter iskanten langt inn over det som i dag er tørt land (Figur 11 og 12).
Hvor høyt kan vi så finne gammel havbunn i dag? Jo, da må vi lete etter det høyeste havnivået ved slutten av siste istid, som forøvrig kalles den marine grense (MG). Den blir altså det høyeste nivået vi overhodet kan finne marin leire med kvikkleiresoner. Den marine grense kan variere fra sted til sted, både fordi landhevingen har vært ulik og fordi isavsmeltingen skjedde til litt forskjellig tid.
Lokalt i Verdalen finner vi spor av det høyeste havnivået blant annet på grusterrassene ved Stene, Tjelderdalen, Skjækerfossen og Ottmoen der toppflatene omkring 180 m.o.h. representerer den marine grense. Det forteller at «Verdalsfjorden» på sitt største må ha gått ca. 40 km innover i dalen. Ottmoen, som er den østligste marine terrassen, ligger bare ei drøy mil i luftlinje fra svenskegrensa. Selv om den marine grense er omkring 180 m o.h. finner vi sjelden leire høyere enn 170 m.o.h. fordi den ikke ble bunnfelt helt nær havflaten der bølger og strøm gjorde forholdene litt for urolige.
180 m er i og for seg ikke noen stor høyde i det trønderske landskapet, men det er faktisk så høyt at det omfatter nesten all bebyggelse og dyrkamark i Verdal kommune, unntatt i fjellbygdene Vera og Sul. Det er nemlig på den gamle havbunnen vi bygger og bor. Det er her vi finner de beste forutsetningene for vår eksistens. Løsmassene er i så måte en fundamental
GAMMEL FJORDBUNN
Figur 7. Ved slutten av siste istid gikk havet langt innover land (grå). Merk bl. a. at Trondheimsfjorden og Namsfjorden hang sammen. I løpet av de 10000 årene som er gått siden isen forsvant har store fjordbunnsområder blitt hevet til tørt land.
naturressurs på linje med luft og vann, og utgjør selve grunnlaget for plante-og dyreliv,
R A S I V E R D A L 851
og dermed for bosettingen.
LANDHEVING OG STRANDFORSKYVNING I VERDALEN
Høydeforskjellen mellom den marine grense og dagens havnivå, 180 m, er egentlig bare den «netto» landhevingen som har funnet sted etter isavsmelt-ingen. Hevingen av jordskorpa har vært mer enn 200 m i dette tidsrommet, men siden verdenshavene samtidig steg med noen ti-talls meter, så sitter vi tilbake med 180 m som netto, målbar landheving i terrenget (Figur 8). Når vi vil uttrykke denne netto hevingen av landmassene i forhold til havnivået, snakker vi gjerne om strandforskyvning i stedet for landheving, for å unngå forveksling med den totale jordskorpehevingen.
Marin grense 1—
180
m
Jordskorpas heving
Observert landheving (strandforskyvning)
Dagens havnivå - 0
Stigning i havnivå
Figur 8. Landheving/'strandforskyvning i Verdalen i løpet av de siste 10000 år.
Radiokarbondateringer etter C14-metoden av dødt organisk materiale som skjell, bein, trebiter eller gyttje fra ulike gamle strandlinjenivåer kan gi oss et bilde av hvordan strandforskyvningen har forløpt gjennom de siste 10 000 år. Dermed vet vi også når de forskjellige delene av bygda ble hevet over havnivået og begynte å bli påvirket av andre
prosesser som elveerosjon, forvitring, myrdannelse og grunnvannsgjennomstrømning. Sett fra landsiden må
854
V E R D A L S B O K A
Figur 9. Strandforskyvningskurve for Verdalsøra (etter Sveian og Olsen 1984). Til høyre er det angitt høydeintervaller for arealer i Verdalen som ble hevet til tørt land i forskjellige tidsperioder.
strandforskyvningen ha fortonet seg som om havet trakk seg meget sakte tilbake, mens strandkanten og elvemunningen («Verdalsøra») flyttet seg vestover mot stadig lavere nivå. Dateringsresultater fra Verdalen er sammenstilt i en strandforskyvningskurve som viser hvor høyt over dagens havnivå havflaten har ligget til ulike tidspunkt (Figur 9). Som forventet var hevingen av jordskorpa kraftigst i de første par tusen årene etter at isen forsvant. I dette tidsrommet er kurven brattest, og den viser en gjennomsnittlig strandforskyvning på 6 cm pr. år (6 m på 100 år). Figur 10 viser tydeligere at det er stor høydeforskjell mellom strandlinjene som ble dannet henholdsvis 10 000 og 8000 år før nåtid.
For 7000 - 8000 år siden hadde vi en periode med mye mindre strandforskyvning (omtrent som i dag). Kurven i Figur 9 viser en utflating og strandlinjene i Figur 10 ligger tett sammen i dette tidsrommet hvor havnivået sto 65 - 70 m høyere enn nå. Da ble det dannet store terrasser i området ved Verdalsraset. Elvedeltaet befant seg i dette området, og det ble avsatt sand oppå leire i den vestligste delen av rasområdet. Mye av terrassene forsvant med Verdalsraset i 1893. I dag ser vi rester av terrasselandskapet med gamle strandvoller på overflata ved gårdene Mo, Klokkerhaug og Uglen vest for rasgropa.
For 6000 - 7000 år siden gikk strandforskyvningen noe raskere igjen, og
Verdalsboka - 48
\ RØR//
— R C~VERDALN|§
R A S I V E R D A L 855
■'A "■
ife:-.vA
- ;
TRON DH E IMS RA
;■ V'„ K KV/' :■) •'."/•' V '.';; .v .•
';-7::.;YÉ'RA;
FJORDEN AJ_^_^ '\^~?-'-
'•'"i d'Km
LEVANGER■ g&E&f--.-' .-. - ^2^, '- L -.-----.- - -
O/^/E-R—DALS- ^«-TRRONDfHfEfIrMS-1^\ ØRA i FJORDEN
) 7 /
iX—^y--- }\
y v y OTTMOEN J HÆR FOSS /
^-V W
D
/ VERA
^-^
S ( ^> \ / - ---------------------------------•^GRANFOSS
^RASET5-^V^lg5dalen
TLEVANGER
STJNE/
' N
^ ------------------------------- BURAN
\ 1»KM
VUKU/ \
/
/
/ i?
A: 10 000 år før nåtid: Iskanten danner ei kalvingsbukt over Hallem-Sundby (Kfr. fig.9) B: 9 500 år før nåtid: Isen har trukket seg tilbake til fjellene, men er fortsatt stor inne
på svensk side. Fjorden går inn til Ottmoen. C: 7 000 - 8 000 år før nåtid: Strandkanten og elvedeltaet (øra) ligger omtrent ved Raset. D: Nåtid: Landet stiger fortsatt 3-4 mm pr. år, og strandlinjen flytter seg meget sakte.
856
Raset er inntegnet.
V E R D A L S B O K A
Figur 11. Isavsmelting og strandforskyvning i Verdalen. Se lengdeprofiler i neste figur.
A: 10 000 år før nåtid: Israndavsetning dannes ved Sundby, mens leire og silt avsettes lenger ute i fjorden.
B: 9 500 år før nåtid: Isen ligger fortsatt i grensefjellene. Mye løsmasser er nå avsatt i «Verdals-fjorden».
C: 7 000 - 8 000 år før nåtid: Landet har steget, mye av istidsfjorden er tørrlagt og elva har her
gravd i dalbunnen. Sanden på terrassene ved Mo-Uglen-Raset avsettes nå. D: Nåtid: Elva har gravd ytterligere, mange ras har gått og
elveterrasser er dannet i mange nivåer.
858
V E R D A L S B O K A
Figur 12. Lengdeprofiler av Verdalen med innlandsisens tilbaketrekning og havets utbredelse på de samme stadiene som vist i foregående figur. Løsmassene er fremstilt svært forenklet.
R A S I V E R D A L 859
kurven er brattere i dette tidsrommet. Fram mot vår tid har vi så hatt en gradvis avtakende hastighet, men enda i dag stiger landet 3 - 4 mm pr. år (30 - 40 cm på 100 år) som følge av isavsmeltingen, og det er forventet at landet i framtida vil stige flere meter før likevekten er helt gjenopprettet.
De landskapsmessige konsekvensene av landhevingen og strandforskyvnin-gen ble store. Figur 7, 11 og 12 viser forandringen av fjordens størrelse. Landhevingen er dessuten den direkte årsaken til erosjonsprosesser, elvegra-ving og ras, som har gitt den tidligere fjordbunnen de terrengformene den har i dag.
År før nåtid
10 000
Strandlinje Høyde
4-180±2
- m ah. 150
9000 -110±5
-100
8000 7000
6000
5000
4000
3000
2000
1000
Nåtid
67±3
-60±3
-48 ±2
35 ±2 "26±2
18±2
■11i2 5±1
0
Figur 10. Strandforskyvningen vist ved hjelp av strandlinjens (havets) høyde for hvert tusen-år. Dette er ikke nødvendigvis strandlinjer som kan sees tydelig i terrenget, men nivåer for hvert hele tusen-år avledet fra figur 9. Noen av linjene faller imidlertid sammen med tydelige landskapsformer: 10000-årslinjen sees som marin grense på terrasseflater ca. 180 m o.h. og 7000-8000-årslinjen avspeiles i terrasseflatene ved vestkanten av Verdalsraset.
LØSMASSEDANNELSE I EN FJORD-DAL
Sammenlignet med de deler av verden som ikke har vært nediset har Norge en meget ung løsmassegeologi og et friskt jordsmonn. Under istiden har is og vann fjernet gamle løsmasser, skuret og tært på fjellgrunnen og dannet nytt løsmateriale. Mye av dette ble fraktet til havs og ut i fjordene til bunn-felling der. Spesielt ble det avsatt mye løsmasser i løpet av relativt kort tid under isavsmeltingen for ca. 10 000 år siden da store deler av dalene var slamfylte, arktiske fjorder (Figur 13). Sand og grus ble bunnfelt raskt som rygger eller delta ved iskanten eller ved elvemunningene (f. eks. ved grus-
Figur 13. For 10000 år siden kalvet isen i «Verdalsfjorden». Dette bildet kan gjengi situasjonen i figurene 11A og 12A om vi forestiller oss at havnivået var 180 m høyere enn i dag og at vi ser nordover fra Lysthaugen : Breen til høyre kommer fra innlandsisen lenger øst, gjennom hoveddalen forbi Vuku, og kalver ved Sundby (forgrunnen). Samtidig kommer en brearm ut Leksda- len til Hallem (bakgrunnen). Fjellet til venstre svarer da omtrent til Volhau- gen. Foto: Arnt-Ivar Kverndal, Tromsø Museum, fra Osbornebreen, Svalbard 1989.
D A L 862
il
II
II
ii
p'
=
0% C
Z W
jtvar
sp -tu oo'zs II
fet W
'O?'ut <>o'gg
od Z*"**
r
o
X 'oif \ \ »\
R A S I V E R D A L 863
X? 2
Os :3 s
^ 5
I
a
CC
ts
■3
3
864
V E R D A L S B O K A
takene i Vuku og Sundby). Breslammet holdt seg lenger svevende i vannet og ble ført et stykke unna til roligere farvann, før det sank sakte ned på havbunnen og dannet silt- og leirlag. Med skiftende strømforhold og varierende slamtilførsel kunne det avsettes lag på lag der kornstørrelse og lagtykkelse skiftet. Skjæringer gjennom slike masser viser ofte veksling mellom meget tynne leir-, silt- og fmsandlag. Mange steder kan det være bare enkelte tynne sandlag i leirene. Andre steder kan vi ha massive leirer med lite variasjon i kornstørrelse og nesten ingen synlig lagdeling.
Også etter istida har det foregått en tilsvarende bunnfelling av løsmasser, helt til områdene ble hevet til tørt land. Dette ser vi bl.a. ved at mange leirer har skall av mer varmekjære muslinger enn det som kjennetegner istidsleir-ene. Leirdannelsen etter istida har hatt mindre omfang enn under avsmel-tingsperioden fordi slamtilførselen til fjorden ble mye mindre når isen forsvant. Forutsetningen for å få bunnfelt løsmasser da, var at elva hadde tilgang på masser som den grov ut (eroderte), eller fikk tilført fra ras, og transporterte dette til havs.
Partiklene som bunnfelles i en fjord er revet løs fra berggrunnen, nedknust og fraktet til havs av is og rennende vann. Det dreier seg mest om frikorn av enkeltmineraler i de fineste massene, og om bergartsbiter sammensatt av flere ulike mineralkorn i de grovere massene. Små mengder av organisk materiale fra planter, skalldyr, fisk, mikroorganismer o. a. bunnfelles også.
Smått om senn, lag på lag, ble det dannet meget tykke løsmasser i de tidligere fjordbunnsområdene. Flere steder i nedre del av Verdalen er tykkelsen mer enn 100 m, og det meste av dette er leire. Etter raset i 1893 ble det utført omfattende grunnboringer der enkelte av hullene gikk ned til 80 - 90 m uten å treffe på fjell (Friis 1898, Figur 15). I nyere tid er det ved hjelp av seismikk målt fjelldyp på ca. 160 m ute ved dagens delta (Hillestad 1963).
ELVEEROSJON OG RAS FORMER LANDSKAPET
I hele etter-istiden har elvene og bekkene gravd seg ned i den gamle fjordbunnen i et forsøk på å flate ut og tilpasse elveløpet til et havnivå som relativt sett ble stadig lavere etter som landet steg. Elva har svingt fra dalside til dalside, gravd, planert og formet dalbunnen til typiske terrasseflater. Elvegrav-ingen har resultert i dype nedskjæringer og bratte skråninger i løsmassene (Figur 16). Selv små bekker og grunnvannskilder kan gi dype, v-formete
Figur 16. Ved siste århundreskifte gikk Verdalselva i en stor sving inn mot nordre dalside ved Reppe øst for Volen. I forgrunnen ser vi at den undergra- ver bratte leirskrenter, og mindre utglidninger går ned i elva. Fra høyre stikker Volen fram som en ry ggformet israndav'setning på tvers av dalen, og der gra- ver elva i sand og grus med litt leire på toppen. Bildet forteller tydelig hvor aktivt ei elv graver naturlig, og slik former den store deler av dalbunnen på lang Sikt. Foto fra Reusch .1901.
866
V E R D A L S B O K A
bekkedaler og raviner. Erosjonen stanser sjelden før elvene og bekkene har kommet ned på fjell. I de bratte skrentene som dannes på denne måten, både langs hovedelva og sideelvene, kan vannet undergrave leira og utløse ras. Rasene kan få stort omfang dersom det er kvikkleire til stede. Det var da også dette som var den egentlige rasårsaken ved Verdalselvas og Follobek-kens graving forut for raset i 1893.
Den opprinnelig slette og jevne fjordbunnen omdannes på lang sikt til et urolig landskap med terrassekanter, bekkedaler, skrenter og groper, der rester av de opprinnelige leirfyllingene hever seg opp over gropene og dalene som rygger, egger eller smale platåer, og vitner om at mye løsmasser må være fjernet ved naturlige prosesser gjennom tidene (Figur 17). De fleste landformene dannes over lang tid, men kvikkleirerasene er hurtige massebevegelser der gropene dannes nesten momentant.
Figur 17. Skjematisk tverrprofil med typisk lagfølge og overflateformer for løsmassene i en fjord-dal som Verdalen.
En spesiell form for hurtig erosjon inntreffer når ei elv plutselig forlater en fjellterskel der den har gått i foss, og i stedet graver seg ned i leire til side for fossen der hvor fjelloverflata ligger mye dypere. Det var dette som skjedde ved Hærfossen i Helgådalen
12. september 1893, og som førte til at bygda bokstavelig talt ble delt i to. Elva senket seg ca. 30 m ned i leire etter at et leirras hadde åpnet for gjennombrudd til et nytt løp forbi fossen (Figur 18 og 19). I løpet av noen måneder forplantet denne erosjonen seg 5 - 6 km oppover til Granfossen. Først skar elva seg ned i en trang kanal med nesten loddrette vegger som var svært ustabile (Figur 20). Etter hvert raste disse ned i elva og forsvant, skråningene ble naturlig slakere, og dermed forsvant mye dyrkajord. En så dyp elvekanal påvirket naturligvis også stabiliteten i større områder, og en konsekvens av dette var bl. a. et kvikklei-reras, Haugan-Bjørstadfallet, utløst den 16. juni 1894 på nordsida av elva ca. 1 km ovenfor Hærfossen (Figur 21). Helt til i dag har det vært friske
R A S I V E R D A L 867
Figur 18. Hær fossen før og etter gjennombruddet {etterReusch 1901). Elva gikk tidligere i fast fjell ved selve fossen (1). Fallhøyden var 29 m, og i strykene ned mot (2) var det ytterligere noen meters fall. Ved (2) grov elva i foten av en leirskråning, og her gikk et ras sommeren 1882. Da ble det stående igjen en smal leirkam mot elva oppe ved (3). Kammen holdt stand helt til gjennombruddet kom under en flom den 12. september 1893. Fotoretningen for neste figur er vist ved (x). (Nærmere omtale annet sted i Verdalsboka.)
868
V E R D A L S B O K A
Figur 19. Gjennombrudds stedet ved Hærfossen, sannsynligvis fotografert i 1894. Elva rant tidligere fra (E) mot Hærfossen (H). Ved gjennombruddet
(G) bøyde den av mot venstre og ned i rasgropa (R). I dag går elva lengst til venstre på bildet. Foto fra Reusch 1901.
Figur 20. Dype og trange kanaler nedskåret i dalbunnen ved Malsåas utløp i hovedelva ca. 2 km ovenfor Hærfossen.
Foto: E. Olsen, Tr.heim, sannsynligvis tatt i 1894 (NGU-arkiv).
R A S I V E R D A L 869
skjæringer med høye, blåfargete leirvegger å se langs elva mellom Hærfossen og Granfossen. Etter de siste års forbygninger har gjengroingen av skråningene tiltatt, og sporene etter denne dramatiske erosjonen, som er enestående i skandinavisk sammenheng med hensyn til hurtig elveerosjon i nyere tid, er nå i ferd med å forsvinne. (Se Hærfossens gjennombrudd.)
Figur 21. Haugan - Bjørstadfallet i Helgådalen sommeren 1894, sett fra vestre raskant og ned mot munningen av rasgropa. Raset gikk ned i den nyut-gravde elvekanalen, men en del tyntflytende leire skvettet over på motsatt bredd og sees der som et lyst felt. I bakgrunnen ser vi hvordan det nye trange løpet er nedskåret i det gamle breie elveløpet.
Foto fra Reusch (1901). (NGU-arkiv).
Et tilsvarende gjennombrudd kunne senere også ha skjedd ved Granfossen om man der ikke hadde foretatt forbygninger i tide. Også ved Grunnan mellom Hærfossen og Vuku er det et stort gjel i fjellet der elva har hatt en foss, Grunnholo, og det er elveterrasser inn mot toppen av gjelet. Det er all grunn til å tro at landskapsutviklingen her har vært enda mer dramatisk enn ved Hærfossen fordi fallhøyden i Grunnholo var nærmere 50 m og gjennombruddet må nødvendigvis ha berørt større arealer enn Hærfossens gjennombrudd. Men dette ligger mye lenger tilbake i tid og det fins ingen kilder som forteller noe om hendelsesforløpet eller tidspunktet. Det aktuelle tidsrommet er trolig mellom 4500 og 2000 år før nåtid. Vi må regne med at hurtige landskapsendringer, bl. a. større leirras, også fulgte i kjølvannet av denne hendelsen.
LAGFØLGE I LØSMASSER - EKSEMPLER
Både tverrprofilet over dalen (Figur 17) og kvartærgeologiske kart viser at dalbunnen, til tross for at det er sjøbunn, i stor grad domineres av andre løsmassetyper enn leire i overflata. Dette er yngre lag av strandgrus, elvesand og myr, avsatt oppå leira, enten mens arealene lå i strandsonen eller etter at dalbunnen ble hevet opp over havnivå. Slik er den normale lagfølgen i en dal når avsetningen av løsmassene foregår ved langsomme prosesser som landheving, strandvasking, elvetransport, gjengroing og bunnfelling.
Hvis den motsatte lagfølgen forekommer, slik det er kjent fra flere steder i Verdalen, nemlig et lag av marin leire over myr, elvesand eller strandgrus, så er det et utvetydig signal om hurtig massebevegelse. Da må leira ha rast utover og begravd en eldre markoverflate. For så lenge landet har steget hurtigere enn havet, vil det være umulig å få dannet denne lagfølgen på noen annen måte. Annerledes hadde det vært hvis havet i en periode hadde steget mest, og gått inn over land igjen, men ut fra dagens kunnskap om landhevin-gen så har dette ikke skjedd i Verdalen etter siste istid. Rasleire må i denne sammenheng ikke forveksles med ferskvannssedimenter, f. eks. flomavset-ninger som også kan bli svært finkornige. I en snittvegg gjennom rasleire vil man ofte se at leira er omrørt og ikke har sin naturlige lagdeling bevart (Figur 22).
Vestskråningen av rasgropa fra 1893, ved gården Mo, viser et eksempel på at det ligger en mange meter tykk deltaavsetning, bygd opp av skråstilte sandlag (marbakkelag) oppå leira (Figur 23). Andre deler av rasgropa hadde leire helt opp til overflata, dels med et myrlag på. Nærmest Mo må raset derfor ha utviklet seg i dypereliggende kvikkleirelag nesten ned mot bunnen av rasgropa. Den tykke sandpakken på toppen har så sunket ned, sklidd avgårde på kvikkleira, blandet seg med den, eller tildels blitt liggende som små sandhauger ute i rasmassene.
R A S I V E R D A L 871
R A S I V E R D A L 873
HVORFOR GÅR DET RAS?
Hvis vi forenkler tilstrekkelig, er det lett å forklare hvorfor det går ras: Den egentlige årsaken til alle ras er nemlig tyngdekraften. Alle jordpartikler vil påvirkes av tyngdekraften, og vil forsøke å bevege seg mot lavere nivå hvis de ikke hindres i det. Det som hindrer dem, er jordas styrke (skjærstyrke). Hvis skjærstyrken i jorda blir for liten i forhold til de kreftene som forsøker å drive et jordvolum nedover, vil det gå et ras. Dette kan uttrykkes ved formler og matematiske uttrykk, og det er det også nødvendig å gjøre for å kunne beregne om en skråning eller et område er tilstrekkelig stabilt. Men å forstå årsaksforholdene er trolig lettere hvis vi bruker mer vanlige ord og uttrykk.
Skjærstyrken i jorda kan vi oppfatte som et resultat av friksjonen mellom de enkelte partiklene som jorda består av. Styrkeegenskapene vil derfor være forskjellige i ulike jordarter, og vil avhenge både av partiklenes størrelse og form (skarpkantet, rund, flat), men også av hvor stort kontakttrykket mellom de enkelte partiklene eller kornene er. Som vi kan se i naturen, er det vanligvis slik at store, ujevne og skarpkantede korn gir høy skjærstyrke og bra stabilitet. Eksempler på dette er for eksempel steinurer og sprengsteinsfyIlinger, som kan stå med bratte skråninger i stor høyde. Går vi nedover i kornstørrel-se til grus og sand, har disse jordartene fortsatt bra skjærstyrke, men danner ikke fullt så bratte skråninger. Jordartene silt (med lokalbetegnelse kvabb) og leire er de mest finkornige. I tillegg er disse partiklene ofte også de «glatteste», etter som de er dannet ved nedsliting av større partikler. Resultatet er at de mest finkornige jordartene vanligvis har lavest friksjon og minst skjærstyrke, og vil følgelig danne nokså slake skråninger og avrundede terrengformer. (Ferske skråninger, f.eks. i en rasgrop, kan være bratte, men vil slake seg ut til mer naturlig helning med tiden).
Vi ser også at hvis det først skjer et brudd i jorda, vil raset som regel bli lite og lokalt hvis grunnen består av sand eller grovere jordarter, som har bra skjærstyrke og som beholder styrken omkring bruddstedet. I leirterreng kan rasene bli større, og de virkelig store skredene oppstår i kvikkleire.
I de aller fleste tilfellene er vann en medvirkende årsak til ras, - på en eller flere måter: For det ene er det vannet som har formet landskapet vårt. Denne graveprosessen eller erosjonen pågår så lenge elvene eller bekkene har sterkt nok fall. Enkelte jordarter er lett eroderbare, andre har større motstandskraft. Etter spesielle hendelser, som i Helgådalen ved Hærfossens gjennombrudd
Verdalsboka - 49
R A S I V E R D A L 875
høsten 1893, kan graveintensiteten bli voldsom. Flommer skaper i det hele tatt større erosjonskraft, og kan gi økt påkjenning på skråninger langs elver og bekker.
For det andre er det alltid vann til stede i jorda. Under et visst nivå som vi kaller grunnvannstanden, er alle hulrom eller porer mellom jordpartiklene tilnærmet helt fyllt med vann. Men grunnvannstanden er ikke et konstant nivå. Etter tørkeperioder kan det være langt ned til grunnvannet, - f.eks. slik at brønner tørker ut og årsveksten står i stampe fordi planterøttene ikke får tak i vann. Mens etter en typisk trøndersommer med langvarig kraftig regn, kan jorda være vannmettet helt til topps eller vel så det. Dette har virkning videre nedover i jorda til stor dybde: Når grunnvannstanden stiger, øker også vanntrykket i hulrommene videre nedover, det vi kaller poretrykket. Men at poretrykket i jorda øker, fører til at det effektive kontakttrykket mellom de enkelte jordpartiklene - effektivspenningene - blir redusert. Altså avtar skjærstyrken, og jorda får redusert motstandsevne mot glidninger.
Figur 24. Snitt gjennom skråning med en typisk sirkelformet potensiell bruddflate.
I et tenkt snitt gjennom en skråning kan vi altså få en kombinert effekt, som inntreffer samtidig og som virker i samme uheldige retning: Kraftig regn eller sterk snøsmelting kan få grunnvannstanden til å stige fra «LAV» til «HØY» (Figur 24). Vannmettet jord er tyngre enn tørr jord, - altså øker vekten av jorda ved toppen av skråningen (økte drivende krefter). Ved foten av skråningen kan det oppstå erosjon, - særlig hvis det går en bekk eller en elv der, men også ellers hvor grunnvannspeilet pipler ut av bakken. Viktigst er kanskje likevel det som skjer inne i jorda: Langs potensielle bruddflater i skråningen får vi økte poretrykk, og dermed redusert skjærstyrke. Begge deler betyr reduserte stabiliserende krefter.
876
V E R D A L S B O K A
R A S I V E R D A L 877
Når de drivende kreftene blir større enn de stabiliserende, raser skråningen ut.
Ras kan altså starte av helt naturlige årsaker, og har gjort det i tusener av år. Men i våre dager er det oftest vi mennesker som forstyrrer den naturlige likevekten og lager forutsetninger for ras. Dette gjør vi ved enten å øke de drivende kreftene eller ved å redusere de stabiliserende, - i prinsippet altså helt likt med naturlige rasårsaker. Økt belastning ut mot toppen av en skråning, mest typisk oppfylling (for veg, hus eller lignende) øker påkjenningen. Graving ved foten av bakken (grøfter, vegskjæringer, planering, graving for kjeller) svekker motholdet. Økt tilførsel av vann ut mot en skråning (drens-utløp, terrengplanering) kan være risikabelt på flere måter.
Ras forårsaket av menneskelige inngrep, behøver ikke å gå med en gang vi har begått det uheldige tiltaket. Kanskje kan skråningen fortsatt stå tilsynelatende godt i mange år. Men hvis det så kommer en periode med mye nedbør og ugunstige forhold, verre enn skråningen har opplevd etter at vi forandret den, så kan marginene være oppbrukt. I deler av Trøndelag var vinteren 1988 -89 en slik «ildprøve», som mange menneskelagde eller menneskepåvirkede skråninger ikke besto.
Teleforhold, frost og opptining, kan av og til medføre mindre utglidninger. Rystelser, fra sprengning eller trafikk, er mer uvanlig rasårsak hos oss, og bare hvis et område har liten sikkerhet fra før. Men under andre himmelstrøk kan jordskjelv utløse store skredkatastrofer.
HVORDAN UTVIKLER RASENE SEG? Hva som skjer i det øyeblikk et ras løsner, og like etterpå, avhenger mest av jordarten på stedet. Konsekvensen av raset er også mest jordartsavhengig, selv om andre forhold spiller en rolle. Rasutviklingen og konsekvensen av raset vil variere fra en harmløs affære til det store, tragiske drama, slik de følgende eksempler belyser:
Hvis et kupert terreng består av fast leire, og et ras løsner, f.eks. i en av de høyeste skråningene, vil det ofte på forhånd oppstå sprekker som gradvis åpner seg. Hvis slik sprekkedannelse oppdages i tide, hender det at man sogar kan stoppe rasutviklingen ved egnede mottiltak, slik som ved massefor-flytning (avlastning eller motvekt). Hvis ikke raset blir stoppet ved mottiltak, vil det gradvis utvikles videre, men det vil stoppe opp av seg selv etter en stund når rasmassene har sunket ned til et lavere nivå. Konsekvensene av et slikt ras kan bli beskjedne, fordi den langsomme utvikling gjør at mennesker i nærheten sjelden er i fare. Dessuten kan skråningen gjenoppbygges greit og uten fare ved bistand fra erfarne geoteknikere. Vi har mange eksempler på at veibaner i slikt fast leirterreng først får en langsgående sprekk, og den halvparten av banen som ligger ut mot en skråning synker sakte ned, og faller til ro igjen etter en moderat forskyvning, f.eks. på få meter. Ved motfylling i foten av skråningen kan veibanen raskt bygges opp igjen.
Grunnen til at ras i slike faste leirer kan være såpass ufarlige og lett repa-rerbare, er at under selve rasutviklingen mister leiren lite av sin opprinnelige styrke. Dessuten gjenvinnes den tapte del av styrken raskt etter at reparasjonen har ført til massebalanse igjen. Et eksempel på dette er et parti av vei-fyllingen for E6 i Kroppanområdet, like sør for Trondheim, som gled langsomt ut i august 1972. Men raset stoppet opp, og veibanen ble gjenoppbygd ved ny massebalanse. Det medførte selvsagt meromkostninger, men ingen mennesker eller kostbart utstyr gikk tapt.
I motsetning til slike håndterbare ras, har man de store dramatiske kvikk-leirerasene, og dessuten de enorme undersjøiske løsmasserasene, de såkalte flyteskredene. De arter seg på en helt annen måte. Det mest karakteristiske ved slike gigantiske ras er at massene blir helt flytende (kvikke) når strukturen brytes ned under selve rasforløpet. Oftest ligger massene meget nær brudd-stadiet før raset starter, dvs at de har ingen styrkereserve ut over det å holde massene akkurat i likevekt. Dette innebærer at det skal lite til av ekstra hendelser før et ras starter opp i slike masser. Det gis derfor ingen forvarsler,
879 V E R D A L S B O K A
R A S I V E R D A L 880
eks. langsom sprekkedannelse. Dessuten er det vanskelig eller umulig på forhånd å peke ut akkurat det sted hvor raset vil starte. Skredene vil derfor komme overraskende på eventuelle innbyggere i og omkring rasstedet.
Når rasutviklingen i slike følsomme masser først er kommet ordentlig i gang, står det ikke i menneskelig makt å stoppe raset. Den videre utviklingen, etter kanskje en noe nølende start, er nesten alltid meget rask og fører til at de bakenforliggende masser bryter sammen og blir tyntflytende. Rasmassene renner som en væske utover omgivelsene og dekker over terrenget selv om dette er helt flatt. Hvis kvikkleirelommer oppe i slake skråninger løsner, så kan den flytende leira få meget stor hastighet, f. eks. 30 km/time som i Rissara-set i 1978, eller kanskje oppimot 60 - 70 km/time som det antagelig var i Verdalen i 1893. Hastigheten blir større jo større kvikkleirepartiene er, og jo høyere oppe de ligger over det terrenget som blir dekket av de flytende massene.
Typisk for kvikkleireskred under utvikling er at hele flak eller stykker av jord plutselig styrter ned, omrøres og sklir ut. Men i bakkant der raset stopper opp vil en finne jordstykker hvor bevegelsene bare så vidt har kommet i gang langs en bruddflate (Figur 25), og markoverflata bare har sunket litt ned.
Øyenvitneskildringer fra Verdalsraset forteller mest om de grufulle og dramatiske hendelsene, men de sier også mye om rasets forløp og om massenes konsistens. Det er tydelig at raset gikk i flere etapper, men med tre hovedav-delinger, og at det hele skjedde i løpet av ca. en halv time. Kanaldirektør Sætren skriver i 1893, basert på «muligst pålidelig underretning»: Det kan bemerkes at en iagttaget opgrumsing af elven allerede den 18de mai om ef-termiddagen hidrørte fra et mindre skred ved Reppe, som ligger ca. 3 km ovenfor det store. (Figur 16.) Han imøtegår dermed andre som har spekulert i at denne oppgrumsingen kunne skyldes en begynnende rasutvikling i Follo-bekken sentralt i Verdalsraset.
Videre skriver Sætren: Omtrent Kl. 12 112 om natten til den 19de rasede først en del af Haga mark ud. Som en vældig strøm blød lere gik dette ras over elven og opover mot Melby. Også Helland (1909) skriver: Denne første del af skredet tog retning på skrå opover dalen. Dette kan tyde på at det var de bratte elvemelene like øst for Follobekkens munning som først ga etter, og at raset deretter utviklet seg hurtig oppover langs Follobekkens dal. Ved Follobekkens munning gikk elva før raset i en stor sving inn mot nordre bredd et stykke utenfor den nåværende rasporten (Figur 14), og den må ha hatt stor eroderende kraft i sin yttersving mot leirmelene. Forholdene kan ha vært omtrent som vi ser på figur 16. Det er lett å tenke seg at det første raset gikk på skrå oppover dalen dersom det startet i elvemelene. Derimot er det vanskelig å tenke seg at det skulle ta en slik retning hvis det startet inne i sidedalen langs Follobekken. Da skulle en vente at rasmassene ble styrt mere av
Follodalens retning tversover eller på skrå nedover hoveddalen. Det finnes imidlertid ingen øyenvitneskildringer av selve starten på raset.
Sætren skriver videre om den andre hovedavdelingen: Lidt efter kom et større ras. Af dette stod en tykk støvsky eller sandsky. Det var ledsaget af en forfær delig dundren - som hele kanonsalver - og brag af sammenstyrtende huse, hvilket i forening med de mange menneskers nødskrig og dyrenes angstbrøl beskrives som ganske rædselsfuldt.
Helland skriver om den tredje hovedavdelingen: Det varden største og voldsomste. Det var Gjermstadgrænden, eller den østligste del som gik. Denne del tog retning på skråa nedover dalen og gjorde den største skade paa gaar-dene i dalbunnen. Bulderet var forskrækkeligt, og støvskyen og lersprøiten stod høit. —Lermassen flød som smeltet bly.
—lignede dalbunden nærmest et pludseligt stivnet oprørt hav, hist og her med hustage eller ruiner af gaar-dene. —Flere beboere af Follo blev reddet fra hustage helt nede ved Rosvold efter at have seilet paa disse omkring 6 km.
Brøgger og Munster (1893) skriver: At selve udglidningen gjennom skredets trange udløbsaabning er skeet temmelig kontinuerlig, mens derimod ind-synkningen af de efter hvert løsnede flag er skeet i flere sæt, bestyrkes af alle iagttagelser. At de indsunkne blaalerflag med paaliggende sand og torv tildels har bevæget sig som mere sammenhengende stykker, framgår af en hel rekke iagttagelser.
Olai Hartmann (1893) skriver om den bløte leira: Det var et vanskeligt redningsarbeide da ler en var svært blød og suppeaktig og bordene, som de sto paa, sank nedi efterhvert. - Og om jordflak og hus som seilte avgårde: Det gik med lynende fart forbi de høie, sorte lervægge, indtil farten blev langsommere nede i dalbunnen. Endnu holdt det torvstykke, hvorpaa vi befandt os, sammen, men straks efter delte det sig i to dele saaledes at far, min ene bror og barnet blev paa det ene og mor, min andre bror og jeg blev paa det andet. Vi skiltes paa den maade et stykke fra hverandre, dog ikke meget langt. En kort stund efter kom vi i en stærkere fart igjen, og jeg saa, at det andet torvstykke sønderreves. Far og min bror Annæus faldt paa knæ og raabte til Gud om hjælp i sin nød, men strax sank de ned i leren, der lukkede sig over dem.
882
V E R D A L S B O K A
SITUASJONEN ETTER RAS
Det typiske for kvikkleireras er at de ofte etterlater en rund, pæreformet rasgrop: Den flytende kvikkleira har strømmet ut av en ganske trang «skred-port» (oftest der raset startet), mens rasgropa kan danne et stort basseng innenfor porten. Inne i rasgropa kan det i tiden like etter raset være et særpreget mønster av spisse rygger eller pyramideformer, begrenset av skråstilte bruddflater. Et typisk eksempel på pæreformet rasgrop med trang skredport er et ras i Ullensaker lillejulaften i 1953 (Figur 26). Men også Verdalsraset er et utmerket eksempel i stor målestokk, både når det gjelder formen og de gjenstående ryggene (figur 27). Langsetter den største ryggen, som ble stående igjen urørt midt inne i rasgropa, går til og med det gamle bekkeleiet etter Follobekken.
I fast leire eller andre faste masser blir rasgropene vanligvis mye mindre og mer åpne, ofte med en oval forsenkning. I ettertid kan det være vanskelig å avgjøre om slike terrengformer skyldes ras eller andre forhold.
Figur 26. Kvikkleireras et ved Ullensaker 23.12.1953.
Figur 27. Skisse av Verdalsraset, sett mot nord. Etter Reusch 1901.
Figur 28. Fra Haugan - Bjørstadfallet ovenfor Hærfossen. Personen står på flak av tørr, fast leire som trolig har ligget nær overflaten (tørrskorpe). Bakerst sees den bratte rasveggen. I forgrunnen er det glidefurer på bløtere leire.
Foto fra Reusch 1901, sannsynligvis tatt i 1894.
R A S I V E R D A L 884
Mange kvikkleireras stopper uten at all kvikkleira raser ut. Det er derfor ikke uvanlig at det fortsatt finnes kvikkleire bak gamle raskanter eller i gjenstående rygger mellom rasgroper.
Kvikkleiremasser som har vært flytende og har falt til ro igjen, vil imidlertid bli faste og stabile masser når overskuddsvannet er borte. Områder med gamle rasmasser kan derfor være sikker og god byggegrunn hvis de ikke trues av nye ras fra gjenværende, høyereliggende kvikkleirelommer i nærheten. Rasmasser har ofte en småkupert, svakt hauget overflate som skyldes at tørr-skorpeleire eller sandlag fra markoverflaten ikke kan omrøres og flyte utover i samme grad som den litt dypereliggende kvikkleira (Figur 28). Rasområder kan omskapes til fullverdig dyrkajord igjen. Etter Rissa-raset i 1978 tok det bare et par år før hele området var gjenvunnet. I Verdalen gikk det lengre tid før man kom i gang, og det tok mange ti-år før hele ra-sområdet var oppdyrket igjen. Men også her kunne man trolig ha begynt allerede etter et år. Helland (1894) skriver: Særlig er der vidder omkring Rosvold, Lennæs og opover mod Sundby, hvor der er meget græsbundet land. Her er nu afgrøftet af kanalvæsenet, og det vil ikke være vanskeligt at dyrke. Der vil her blive utmærket jord, og den, som så landet ifjor, halvt oversvømmet afvand, med høye lerpyramider stikkende op i en søle, der fløt sammen efter hvert spadestik, må blive overrasket over den forandring, som er fore-gået på et år.
886
V E R D A L S B O K A
SIKRINGSTILTAK Når en ser hvilke katastrofale følger ras i leire kan få med tap av menneskeliv og store materielle skader, er det rimelig at folk spør seg om tiltak kan settes i verk for å redusere faren for at nye skredkatastrofer kan inntreffe i framtida.
Et viktig tiltak er å kartlegge områder hvor kvikkleire finnes. Etter Rissa-raset i 1978 ble det på bakgrunn av vedtak i Stortinget iverksatt systematisk kartlegging og grunnundersøkelser for å registrere kvikkleire og mulige skredfarlige områder i landet. Dette arbeidet er utført av NGU og NGI i regi av Statens Naturskadefond, foreløpig på Østlandet og i Trøndelag. Slike kart (faresonekart kvikkleire) kan være et viktig forhåndsredskap for arealplanlegging og for såvel prosjektering som gjennomføring av større bygge- og anleggsarbeider, eller store jordbruksplaneringer. På områder som etter slik kartlegging blir karakterisert som faresoner, er det viktig at alle inngrep i terrenget blir kontrollert av geotekniker, eventuelt også fulgt opp med nye detaljerte grunnundersøkelser, før anleggsstart.
Slike faresonekart kan også lette mulighetene til å peke ut områder hvor kvikkleire finnes og hvor høydeforskjellene i terrenget samtidig er store nok til at ras kan inntreffe. Angivelse av elver og bekkefar som kan føre til erosjon er også nyttig informasjon. Slike kart er å betrakte som oversiktskart, og bør ikke brukes alene som prosjekteringsgrunnlag,
- ei heller til å verdiforringe «utsatte» eiendommer. Kartene er ikke detaljerte nok til slike formål.
Folk som bor eller ferdes i leirterreng kan bidra til økt sikkerhet ved å varsle fra når faresignaler blir registrert. Slike signaler kan være bekker som graver, sprekkedannelser og mindre utglidninger i bratte skråninger, eller menneskelige inngrep som ukontrollert graving eller fylling. Den rette instans for varsling vil normalt være teknisk etat i kommunen.
Kvikkleireras utvikles bare dersom det først går et lite initialras, f.eks. ved at en skråningsfot blir undergravet ved erosjon av rennende vann, eller ved overbelastning på toppen av en skråning, eller ved utgravninger på uheldige steder i terrenget eller pga unormale nedbørsforhold. Botemidlet for å unngå større kvikkleireras er derfor å forhindre initialraset, f.eks. ved tiltak som erosjonsbeskyttelse, bedret massebalanse vil ha motfylling ved foten, avlastning av skråningstoppen, eller ved en generell utslaking av hele skråningen. Ved erosjonsbeskyttelse er det viktig at bekker som graver i leirterreng blir
sikret ved steinsetting eller gjenlegging i rør og overfylling, før bekkeero-sjonen fører til rasutvikling. Drensrør som føres inn i, eller gjennom lagdelt kvikkleire, kan være et mulig tiltak mot virkningen av ekstrem nedbør eller ugunstige grunnvannsstrømmer.
888
V E R D A L S B O K A
KILDER - LITTERATUR
Denne listen er to-delt. Den første delen - kalt LITTERATUR- OG KART-HENVISNINGER dekker særlig hovedkapitlet III GEOLOGI — GEO- TEKNIKK. Den andre delen dekker kilder og litteratur som er benyttet ellers i denne fremstillingen. Men en del av litteraturen som er nevnt i den første delen, er imidlertid benyttet ellers også.
LITTERATUR- OG KARTHENVISNINGER Andersen, B.G. og Karlsen,
M. 1986: Glasialkronologi - isfrontens tilbaketrekning. Nasjonalatlas for Norge. Hovedtema 2: Landformer, Berggrunn og Løsmasser. Kartblad 2.3.4. Bjørlykke, K. O. 1893: Skredet i Værdalen. (Med et fargetrykt kart i
M 1:25000.) Det norske geografiske selskaps Årbog, IV. Brøgger, W.C. og Münster, T. 1893: Indberetning om skredet i Værdalen. Naturen.
Eide, O. og Aas, G. 1971: Grunnundersøkelser og stabilitetsvurdering i anledning foreliggende forbygningsplaner i Helgådalen, Verdal, Nord-Trøndelag. Norges Geotekniske Institutt. Oppdragsrapport nr. 64021-3.
Friis, J.P. 1898: Terrænundersøgelser og Jordboringer i Stordalen, Værdalen og Guldalen samt Trondhjem i 1894, 95 og 96. Norges geologiske undersøkelse nr. 27.
Hafsten, U. 1987: Vegetasjon, klima og landskapsutvikling i Trøndelag etter siste istid. Norsk Geografisk Tidsskrift. Vol. 41. Helland, A. 1894: Hærfossen i Værdalselven samt udvaskninger og lerfald
i Vuku. Norsk teknisk Tidsskrift. Hefte 4. Helland, A. 1909: Norges land og folk, bind XVII, første del. Aschehoug
forlag.
Hillestad, G. 1963: Seismiske undersøkelser, Verdalsøra og Leksdalsvatnet,
Verdal. Norges geologiske undersøkelse. Rapport nr. 396. Holmsen, G. 1946: Lerfall og ras i årene 1933 - 1939. Norges geologiske
undersøkelse nr. 166, Hugdahl, H. 1980: Helgådalen, kvartærgeologisk prøvekart CWX 135136-20,
M 1:20000. Norges geologiske undersøkelse. Janbu, N. 1965: Verdalsraset i 1893, -hva skjedde egentlig? (Radioforedrag
16.11.1964.) Meddelelser fra Det Norske Myr selskap nr. 1, 63. årgang.
Janbu, N. 1970: Grunnlag i geoteknikk. Tapir forlag, Trondheim. Løken, T. 1983: Kvikkleire og skredfare, - hvor og hvorfor? Forskningsnytt. Årgang 28, nr. 3.
Reite, A. J., Selnes, H. og Sveian, H. 1982: A proposed deglaciation chronology for the Trondheimsfjord area, Central Norway. Norges geologiske undersøkelse nr. 373.
Reusch, H. 1901: Nogle optegnelser fra Værdalen. Norges geologiske undersøkelse nr. 32.
Rosenquist, I. Th. 1953: Investigations into the clay - electrolyte - water
system. Norges Geotekniske Institutt. Publikasjon nr. 9. Sveian, H. 1981: Stiklestad, kvartærgeologisk kart CUV 135136-20,
M 1:20000. Norges geologiske undersøkelse. Sveian, H. 1981: Tromsdalen, kvartærgeologisk kart CUV 133134-20,
M 1:20000. Norges geologiske undersøkelse. Sveian, H. 1989: Stiklestad, kvartærgeologisk kart 1722 IV - M 1:50000.
Beskrivelse. (Med fargetrykt kart). Norges geologiske undersøkelse.
Skrifter nr. 89.
Sveian, H. og Bjerkli, K. 1984: Verdalsøra, kvartærgeologisk kart CST
135136-20, M 1:20000. Norges geologiske undersøkelse. Sveian, H. og Olsen, L. 1984: En strandforskyvningskurve for Verdalsøra,
Nord-Trøndelag. Norsk Geologisk Tidsskrift 64. Sveian, H., Hugdahl, H. og Bargel, T. 1993: Vuku 1722 I, kvartærgeologisk
kart - M 1:50000, med beskrivelse. Norges geologiske undersøkelse. Sætren, G. 1893: Kart over skredet i Værdalen, med beskrivelse. Teknisk
Ugeblad.
890
V E R D A L S B O K A
KILDER
Trykte kilder, litteratur. (Se også foran.)
Arentz: Skredet i Værdalen og midler mot jordskred. Morgenbladet. 25.6.1893. Artikkel med hans personlige oppfatninger av hvordan et leir-skred oppstår, og hvordan det kan forebygges. Interessant i den grad at dette representerer datidens syn på slike geologiske og geotekniske forhold.
Avisartikler. I mange aviser, men først og fremst aviser fra Trøndelag, har det stått artikler om raset. Dette har vært dels rene deskriptive fremstillinger, og dels intervjuer med personer som opplevde raset. Artiklene har ofte vært knyttet til minnet om ulykken ved runde tall, som for eksempel 25 år, 40 år, 50 år, 75 år etter ulykken og så videre, og noen artikler vært knyttet til fødselsdager for overlevende. I den grad artiklene er blitt benyttet som kilde, er det markert med fotnoter.
Bjørlykke, K. O.: Skredet i Værdalen. D. N. geogr. selsk. årbog 1893, Kristiania 1893. Brøgger, W. C.: Av innberetning til arbeidsdepartementet ang Verdals-skredet dat. 26. juni 1893. Står i Stortingsproposisjon no. 70/1893. Innberetningen som var skrevet sammen med guardein Th. Munster, sto også gjengitt i tidsskriftet Naturen.
Dagsposten: Ulykken i Værdalen, Særaftryk. Utgitt i Trondheim i 1893. Som navnet sier, er dette et særtrykk av artikler som sto i Dagsposten angående raset. Spesielt interessante er brevene fra Jørgen Aall-Hansen.
Friis, J. P.: Terrænundersøgelser og Jordboringer i Stordalen, Værdalen og Guldalen samt i Trondhjem i 1894, 95 og 96. Norges Geologiske Under-søgelse. No. 27. Utgitt i Kristiania 1898. Inneholder mye bra stoff om undersøkelser som ble gjort i årene etter raset. Behandler også Hærfossens gjennombrudd.
Hartmann, Olai: Beskrivelse over Ulykken i Værdalen. Utgitt i 1893. Hartmann var redaktør av Indtrønderen som kom ut på Steinkjer. Selv om skriftet inneholder en del feil, har det vært av stor betydning for arbeidet.
Hegdahl, O.: Utraset i Verdalen 1893. Et 40-aars minde. Trønderlagets Aarbok. Jubilæumsutgave. 1933 Year Book for The National Trønderlag of America. Stykket er også gjengitt i Nord-Trøndelag Historielags årbok.
Helland, Amund: Hærfossen i Verdalselven samt udvaskninger og lerfald i Vuku. Norsk teknisk tidsskrift 1894 hefte 4.
Helland, Amund: Topografisk-statistisk beskrivelse over Nordre Trondhjems amt;
Kristiania 1909.
Verdalsboka 50
Høstmcelingen, Harald: Erosjonsfare ovenfor Hærfossen. Det store eksamensarbeide i Geoteknikk og Fundamenteringslære høsten 1961. Maskinskrevet.
Mathiesen, Henry: Ulykken i Verdalen. Folkebladet 1893. En populærfrem-stilling om raset. Skrevet samme sommer. Inneholder en del tegninger av Jacob Fabritius.
Nordre Trondhjems Amtthings Forhandlinger. Diverse årganger fra 1893 med opplysninger om hva som ble gjort på amtsplanet både med Verdalsra-set og Hærfossens gjennombrudd.
Reusch, H.: Nogle optegnelser fra Værdalen. Norges geologiske undersøkelse nr. 32, 1901. I denne står en rekke skisser og tegninger som er benyttet.
Stortingsforhandlinger. Referater fra Stortingsforhandlingene fra 19. mai 1893 og utover. Inneholder egentlig ikke spesielt viktige ting for denne historien, bortsett fra en del bakgrunnsstoff. Men en del innstillinger fra forskjellige komitéer er av stor interesse: Stortingsproposisjon No. 70/1893. Den første av en serie stortingsproposisjoner angående Verdalsraset. Denne inneholder beskrivelse av raset og rapporter fra diverse myndigheter. Flere bilag samt kart over det ødelagte området. Til proposisjonen hører Indst. S. No. 215 som er en innstilling fra Veikomitéen om bevilgninger til forskjellige arbeider og lignende i forbindelse med raset, og Dokument Nr. 144 (1893) fra Budsjettkomitéen som inneholder innstillingen fra Statens Verdalskomité. Til dette dokumentet hører Indst. S. No. 260.
Stortingsproposisjon No. 51/1894. Denne propososjonen omhandler bevilgningene til reguleringen av Verdalselven med sideelver. Hit hører også Indst. S. No. 147 fra Veikomitéen.
Stortingsproposisjon No. 74/1894. Denne propososjonen omhandler Verdalsraset bare indirekte. Den gjelder flytting av Verdals Prestegård fra Aug-len til Stiklestad vestre. Det med hører også et tillegg kalt Tillæg til Indst. S. I. A. (1894).
Stortingsproposisjon No. 87/1894. Denne omhandlet bevilgninger til fullførelse av veianlegg mellom Stiklestad og Fåren. Også her hørte det med et tillegg.
Stortingsproposisjon No. 89/1984. Dette gjelder ytterligere bevilgninger til regulering av Verdaslelven. Til denne hørere Indst. No. 213 fra Veikomitéen.
Stortingsproposisjon No. 20/1895. Denne proposisjonen omhandlet bruken av pengene som var blitt bevilget, eller kommet inn som gaver til de skadelidte etter ulykken. Som bilag til proposisjonen følger en oversikt over alle omkomne, samt en oversikt over tap av fast eiendom og et sammendrag av
892
V E R D A L S B O K A
befolkningsforhold og husdyr. En meget viktig kilde. Den inneholder allikevel en del feil. Her står også statuttene for Verdalsfondet og en foreløbig status over pengeforbruket. Til denne hører Indst. S. No. 101.
Stortingsproposisjon No. 113/1895. Dette gjaldt Statsgodsfondets pante-fordringer i gården Nord-Lyng. Indst. S. No. 215 hører med.
Stortingsproposisjon nr. 84/1900-1901. Omhandler disposisjonen av den jorden Staten hadde til rådighet etter ulykken. Bilag 1 som er utkast til detaljplan for utdeling av jorden, ble brukt som grunnlag for tilbakeføring av jorden til de ødelagte gårdene. En meget viktig kilde. Til denne proposisjonen hører Indst. S. nr. 175.
Stortingsproposisjon nr. 66/1904-1905. Omhandler ettergivelsen av lånene gitt til Verdal kommune og lensmannen i Verdal, samt en del om bruken av de inkomne midlene. Til denne hører også Dokument nr. 62 (1904-1905) som er en redegjørelse fra landbrukskomitéen om hvordan Værdalsmidlerne var blitt disponert, samt Indst. S. nr. 136. Innstillingen inneholder regnskaps-status pr. 31. desember 1903. Et tillegg angående feil for et par gårder hører også med.
Stortingsproposisjon nr. 97/1906-1907. Gjelder erstatninger til eierne av Haugan etter Hauganraset som følge av Hærfossens gjennombrudd. Land-brukskomitéens innstilling vedrørende denne sak kalles Inds. S. nr. 149.
Slapgard, Bjarne: Den store Verdalsulukka 1893. Syn og Segn 1934. Inneholder mange opplysninger. Ellers har Slapgard skrevet en rekke artikler og fortellinger om raset. Nevnes bør romanen Liv av leir og fortellingene i Bestefar fortel.
Sætren, Gunnar: Kart over skredet i Værdalen. Teknisk Ugeblad 1893. I følge ledsagende opplysninger er dette et kart over raset med tilleggstekst. Dette er litt misvisende. For dette er en grundig beskrivelse av raset slik kanaldirektør Sætren selv opplevde det da han var i Verdal og ledet redningsarbeidene etter ulykken. Teksten står også gjengitt i Stortingsproposisjon no. 70/1893. En av de beste kildene.
Tesaker, Einar: Det store eksamensarbeidet i geoteknikk sommeren 1958. Verdalsskredet i 1893. Maskinskrevet
Verdalsraset og Hærfossens gjennombrudd. Verdal Turistforening. Steinkjer 1949. Kortfattet fremstilling. Inneholder dessverre en del feil, men gir allikevel en del opplysninger.
Andre skriftlige kilder: Se kart- og litteraturliste til Janbu, Nestvold, Røe og Sveian: geologi - geoteknikk.
Utrykte kilder
Håndskrevne nedtegnelser fra personer som selv opplevde raset, finnes det dessverre ikke mange av. De som er funnet, er blitt benyttet slik nedskriv
R A S I V E R D A L 893
eren selv skrev det. Videre finnes det noen få såkalte særoppgaver, det vil si skriftlige fremstillinger om raset utført av skoleelver. Ofte inneholder slike intervjuer med besteforeldre, tanter, onkler, naboer eller andre som opplevde raset. Noen av disse inneholder detaljerte beskrivelser av hvordan vedkommende opplevde raset. Der det har vært mulig, er disse tatt med.
I 1970 utførte Levanger Lærerhøyskole en utgraving av Hegstadstuggu. I forbindelse med dette arbeidet ble det laget en rapport. Rapporten inneholder flere interessante opplysninger.
Statsarkivet i Trondheim
Folketellinger 1865, 1875, 1891, 1900. Folketellingene fra 1865, 1875 og 1900 finnes i databehandlet materiale. Folketellingen fra 1891 er utskrevet for hånd av Jostein Molde.
Kirkebøker
Verdalskomitéens arkiv. Den uten tvil viktigste kildesamlingen er Ver-dalskomitéens arkiv som befinner seg i Statsarkivet i Trondheim. Alle papirer som komitéen etterlot seg, er samlet et par arkivbokser. Dessverre er de ikke ordnet systematisk, heller ikke kronologisk, slik at det var et forholdsvis stort arbeid å organisere stoffet. Alt sammen i boksene er kopiert, og kopiene befinner seg nå på Verdal lokalhistoriske arkiv.
Av alt dette materialet er det mye som burde ha blitt kommentert, men plassen gjør det ikke mulig. Dog skal en kilde nevnes. Det er utdrag fra grunnlagsmaterialet for folketellingen 1891. Selve folketellingen finnes, men bakgrunnsmaterialet skal visstnok ha gått tapt under en av brannene i Levanger. Men denne brannen fant sted etter Verdalsraset, slik at da Verdalskomi-téen ønsket bakgrunnsmateriale for de berørte gårdene, fikk den utskrifter for dem. Utskriftene finnes altså for de gårdene som ble ødelagt i raset. Ellers er dette bakgrunnsmaterialet borte.
Riksarkivet i Oslo
En del papirer vedrørende Verdalsraset finnes også i Riksarkivet i Oslo. Dette gjelder blant annet en del av papirene etter Verdalskomitéen av 1900. Disse er dels kopiert, og dels mikrofilmfotografert. Både kopiene og mikrofilmene befinner seg på Verdal lokalhistoriske arkiv.
Dessuten finnes de militære rapportene angående raset seg på Riksarkivet. Disse rapportene er de beste kildene hva angår redningsarbeidene som foregikk den første uken. Alle disse er kopiert, og kopiene befinner seg på Lokalhistorisk arkiv.
Muntlige kilder
Det er benyttet en lang rekke muntlige kilder til dette arbeidet. Så vidt det har vært mulig, er kildens navn angitt ved en fotnote der den er benyttet. Men dessverre har de muntlige kildene en meget stor svakhet i seg. De aller
894
V E R D A L S B O K A
fleste er annenhånds kilder. De førstehånds kildene er borte. Egentlig er vi alt for sent ute med å samle inn stoff om Verdalsraset. I den hektiske toårsperioden arbeidet med denne fremstillingen har vart, har undertegnede fått anledning til å intervjue bare to personer som selv har opplevd Verdalsraset. Det var Borghild Bjartnes og Karla Sende. Begge disse er nå borte.
Det kan i den sammenheng kommenteres at da undertegnede overtok som formann i Bygdeboknemnda, ble det klart gitt uttrykk for at stoffet om Verdalsraset fantes. Det var innsamlet fra før. Det var ikke nødvendig med noe stort arbeid for å tilrettelegge dette. Og med disse forsikringer slo jeg meg til ro. Og for hver gang Verdalsraset ble brakt på bane, var ordene de samme: Dette stoffet finnes.
Men for fem år siden måtte forberedelsene til markeringen av 100-årsminnet ta til Da måtte alt fremskaffes. Og hva fantes? Så godt som ingen ting. Mesteparten av stoffet var muntlige overleveringer, som dessverre ikke var skrevet ned. Og både informantene og mange av de informerte hadde nå gått vekk. Derfor var det bare å begynne nesten på bar bakke.
Noe fantes imidlertid. Andre og tredje generasjon, samt andre slektninger og naboer hadde hørt noe av hva de overlevende hadde opplevd. Og mange av dem som hadde noe å fortelle, er blitt oppsøkt.
Det har ikke manglet på velvilje og hejlpsomhet. Både med hensyn til å finne frem opplysninger og fremskaffe bilder har den positive responsen vært stor. Enkelte steder har det lyktes å få fatt på egenhendige nedtegnelser fra noen som opplevde raset. De må betraktes som førstehånds opplysninger. Andre steder er det intervju gjort av skoleelever med besteforeldre eller andre som opplevde tragedien. Også disse må betraktes som pålitelige kilder. De aller fleste av de personlige opplevelsene er fremkommet fra slike kilder. Det er imidlertid klart at når det er tale om andre og tredjehånds kilder, er kildepåliteligheten ikke lenger den samme. Uten at jeg vil påstå at kildene er fullkomment kildekritisk behandlet, vil jeg antyde at at det er gjort forsøk på å ta hensyn til slike forhold. Det er ikke til å unngå at sprikende beskrivelser har forekommet. Der hvor det har vært mulig å finne ut hva som er det rette, er den fremstillingen tatt med. Men der hvor dette ikke har vært mulig, har jeg vært nødsaget til kanskje å fremføre flere forskjellige fremstillinger.
Ganske sikkert finnes det flere som har noe å berette, og dersom disse ord leses av noen som har noe å meddele, vil jeg gjerne vite hva det er. Det er fremdeles mulig å plassere nytt stoff i det tredje bindet av rashistorien.
Verdal i mai 1993, Øystein Walberg
ovqp
Overholmen og Overmoen tegnet i oktober 1882 av I. Green. Målestokken er 1 : 4000.
A ari
P
a
r
Panorama over Helgådalen mot syd. Bildet er trolig tatt sommeren 1894.
Ukjent fotograf.
Efter Va s dra gs kon r orel Den private Opmaaling, lirhP. Klr..aI. .
