Verdalsraset/Hærfossen

Skogen i raskanten mot vest er hogd ned og vi kan bedre se for oss dimensjonene på det enorme raset som rammet bygda den 19 mai 1893. Det var 55 millioner m3 som raste ut. Lengden på raskanten rundt det utraste området er over 10 km.
Forvarsler

I ettertid, og med de kunnskaper en har i dag om ras og rasfare, er det lett å se at det fantes tegn og signaler som fortalte at noe ville skje i dette området. Muligens ville det også ha  vært mulig å forebygge raset. Men for de menneskene som bodde her i 1893, var det ikke selvsagt at en katastrofe ville finne sted. Noen reagerte på merkelige forhold, og noen ble nok skremt av mindre ras og utglidninger. Men alt i alt var man lykkelig uvitende om hvilke trusler som skjulte seg i grunnen akkurat her. I umiddelbar nærhet gikk det flere skred i middelalderen, men også på 1800-tallet gikk det skred her. I 1822 skjedde en ulykke i Follobekken . Ulykken er omtalt i et brev som lensmann Støp sendte til sorenskriver Lie. Det hadde gått et mindre ras i Krågs innmark, og rasmassene hadde havnet i bekken. Som følge av dette ble bekken demt opp, og det dannet seg en dyp vannpøl. Daværende bruker, Sivert Sivertsen, skulle sammen med sin syv år gamle sønn sette over pølen på en liten flåte. På en eller annen måte må flåten ha gått rundt, og begge forulykket.

Bekkens graving i sidene resulterte i flere ras. I 1853 gikk det et ras oppe i Follodalen. Det er vanskelig å  stedfeste raset nøyaktig etter som det bare er sparsomme opplysninger som finnes. Men det er helt klart at raset må ha gått nedenfor den delen av Follodalen som ble stående igjen etter raset i 1893. Også i 1867 gikk det et lignende ras. Dette kan heller ikke stedfestes nøyaktig.

Ingen av rasene var særlig store, men raset i 1857 var det største av dem. Massen strømmet ut i Verdalselven og demte den opp i tre dager.

Mannen på Kråg, Ove Haugskott, som for øvrig overlevde raset, fortalte at han kort tid før raset hadde vært oppmerksom på at det hele tiden fant sted små utglidninger langs breddene av bekken ved gården. Men han hadde ikke tenkt over dette. Det var først da ulykken var et faktum, at han skjønte sammenhengen.

Det var flere som var nede ved elva for å fiske om kvelden den 18., som så at elva var uvanlig grå av slam, faktisk så slamførende at fisking ikke var mulig.

Det ble også registret meget høy grunnvannstand denne våren, det var uvanlig bløtt på jordene til flere av gårdene i området. Det  fortelles at på gården Kråg,  mens de drev med  skuronna  i 1992, ble det mista et spett. Da de skulle ta matpause, satte de fra seg spettet i et hull og gikk for å spise. Da de kom etter matpausen var spettet borte. De fant det igjen, men det hadde da sunket ned i grunnen av sin egne tyngde. Johan Gran, som bruker av gården tok dette som et varsel og flyttet til en av Stiklestadgårdene.

Det var også en del ”overnaturlige” varsler:

Presten Klutes opplevelser.

Senhøstes 1892, kom pastor Klute, som var kapellan i Verdal, en kveld kjørende oppover dalen fra Verdalsøra. Kappellangården ligger like ved Vuku kirke, femten kilometer fra Verdalsøra. Kjøreveien gikk den gang forbi Auglen - som den gang var sogneprestens bosted - over en dyp dal like ved Follo gård, som var en av gårdene som raste ut, videre over Jermstadhaugen øst for Follo, over Leirådalen forbi Reppe. Det var en tung vei med lange bratte bakker. Da Klute kom kjørende oppe på Jermstadhaugen, møtte han en mann som tok tak i bisselet på hesten. Klute sa: ” Hva skal dette bety å stanse meg her på veien? Er det noe De vil snakke med meg om, så kan De treffe meg på kontoret!”  Mannen sa ingen ting, men slapp taket i bisselet. Klute la ikke merke til hvor det ble av mannen. Det var en temmelig mørk kveld.

Klute kjørte hjem så fort den tunge veien tillot. Han leverte hesten til drengen og gikk inn. Han hadde noe som han måtte legge fra seg på kontoret, og gikk derfor inn der med det samme. Han tente lys for å kunne se det han skulle gjøre, da han så en mann sitte på stolen ved siden av ovnen. Presten syntes mannen lignet svært på den mannen han hadde møtt på Jermstadhaugen, til tross for at det var svært mørkt. Men han kunne ikke forstå hvordan vedkommende hadde greidd å komme så hurtig frem, da han selv hadde kjørt så fort som den dårlige veien tillot, og han hadde heller ikke sett at mannen hadde noen hest.

Klute sier: ”Hva vil De meg?”

Mannen svarer: ”Jeg skal bare meddele at det forestår Verdal en stor ulykke!”

Og med det samme han hadde sagt dette, var stolen tom og mannen borte.

I de om lag syv måneder som gikk fra denne dag til utraset, sa Klute fra prekestolen hver søn- og helgedag: ”Bered eder, det forestår Verdal en store ulykke!”

En opplevelse ved broen over Follobekken

En natt om lag midtvinters, vinteren før utraset, kom  gårdsdrengen og en av husmennene på Vestre  Hallem kjørende gjennom gården på Follo. Drengen hette Andreas Petersen Minsås og husmannen Peter Olsen Støa. De kom fra kværnbrukene ved Ulvilla med hvert sitt mellass. Det var ved ett-tiden om natten, fint sledeføre og klart måneskinn. Veien gikk i en sving  rundt storburet på Follo, skrått nedover den bratte bakken på den andre siden. Da de svingte rundt storburet, fikk de begge om lag samtidig se to menn som sto midt på broen og pekte rundt seg til begge sider. Begge kjørerne hadde bjeller på hesten så det skranglet nokså mye.

Andreas som kjørte foran, kjørte rett mot de to karene som sto midt på broen, og han mente de måtte høre bjellene så de gikk til side. Men de rørte seg ikke. Han svingte da hesten helt ut til høyre siden, ut til rekkverket, og det var plass til at hest og slede kunne gli forbi. Da sledene var midt for mennene, ble de usynlige.

Gutten fra Kvelstad

Dagen før utraset var gjetergutten på Kvelstad, en av de første gårdene ovenfor utraset på søndre siden av elven, ute i marken og gjette buskapen. Gården Kvelstad ligger på en ganske stor flate nede ved elven, men utmarken, hvor besetningen gikk, ligger temmelig høyt over gården.

Det var strålende fint vær disse vårdagene sist i mai. Gutten hadde lagt seg ned på jorden for å hvile. Han syntes han hørte noen ro nede på elven, reiste seg fort opp og sprang ut på kanten av den bratte bakken som gikk ned mot elven.

Han så da en svær demning tvers over elven fra Eklo på nordsiden til Melby på sydsiden. Demningen besto av bløt leire, og i denne så han en hel del hester og kyr som basket i leiren for å komme til lands. Fra demningen var  det en stor sjø helt oppover til Vuku kirke. Vannet sto så høyt at det gikk helt opp til midten av loftsvinduene på hans egen gård Kvelstad.

Fra demningen oppover mot hans hjem Kvelstad rodde to mann i en båt. Gutten ropte til roerne at de måtte vente så han fikk sitte på hjem og la på sprang det forteste han greidde nedover bakken. Da han kom ned til den nye sjøen, var den borte. Demningen eksisterte ikke, båt og roere heller ikke.

Han ble aldeles fra seg og forsto ingen ting. Gutten kom hjem aldeles forstyrret, blek som et lik og helt uten evne til å snakke. Han greidde ikke å få frem en lyd. Folkene på gården så at noe var galt, de begynte å snakke vennlig med ham og spørre om han hadde sett udyr i skogen, eller om det var noe galt på en eller annen måte med besetningen. Litt etter hvert fikk han stemmen tilbake og fortalte det han hadde sett. Folkene mente han hadde sovnet og drømt, og at det var drømmen som hadde skaket ham opp.

Natten etter våknet folkene på Kvelstad av den voldsomme støyen utraset forårsaket, demningen over elven var akkurat som gutten hadde sett og fortalt om dagen før. Elven stoppet mot demningen og steg i løpet av et par dager så høyt som gutten hadde sett.

Eiketreet på Kråg.

På tunet på Kråg sto i forrige århundre et stort eiketre. Treet var gammelt, og det knyttet seg et sagn til det. Det ble fortalt at dersom det ble saget eller hugget ned, ville det komme en ulykke over bygden.

Hvorvidt de som bodde på Kråg før hadde trodd på dette og latt være å røre eika av den grunn, eller om de hadde syntes det var et fint tre som måtte få stå, er uvisst. Men da Ove Nilssen Haugskott kom dit, brydde han seg ikke om denne spådommen, og han hugg ned treet.

Gården gikk ut, og de tre som befant seg på Kråg, berget livet så vidt det var.

Menneskeskjebner

Etter hvert som  omfanget av ulykken kom fram, og en fikk oversikt over omkomne og skadde, ble dette også enkeltskjebner. Noen hadde mistet alt de eide, hele familier var borte. På enkelte plasser var det en og to personer tilbake fordi de enten var bortreist eller på annen mirakuløs måte hadde overlevd. En skal her ta med noen for å vise hvordan det var. Disse beretningene er tatt tilnærmet ordrett fra bøkene om raset.

Dette hendte før noen visste hva krisepsykiatri var, naturskadeforsikring fantes ikke, noen hadde vanlig forsikring på hus og noe på utstyr.

De fleste fikk erstatning fra staten, ca. halvparten av virkelig verdi. For ei taus eller en dreng som hadde mistet alt, kunne det bli 50-150 kr.

Stuggu Moaker`n på utraskanten

Eklosvedjan

Her bodde Erik Sæbo, han hadde kone og 4 barn. I tillegg bodde mor til den forrige eieren samt hennes datter på gården. Erik var 37 år, kona 32 og barna fra 2 til 7 år.

Noen dager før raset reiste datteren til kårkona til Bodø, hun hadde fått arbeid der.

Om morgenen før hun reiste var hun inne på rommet til guttene og la et kamferdrops på hodeputa til de alle fire. Datterens navn var Pauline Pedersdatter Minsås, og ble senere mor til den kjente dikteren  Bjarne Slapgard. Erik Sæbo var borte på arbeid rasnatta. Kårkona kjente seg urolig om kvelden den 18., og dro over til slektninger på Melby. Slik reddet hun livet, alle andre som var heime omkom. Hele gården forsvant, av dette valdet ble det igjen en liten pynt på ca 200 m2.

Selv om ingen vet hva som hendte, ser det ut til at gården gikk ut med det andre raset, en har regnet seg til det, ut fra hvor det er funnet noen gjenstander fra gården. Fire av de omkomne ble også funnet på flere steder og til forskjellige tider.

Erik Sæbo var på Øra den natta og skodde hester, han hadde smie der. Straks han fikk høre om raset reiste han heim, men der var det ingen ting å finne, han hadde mistet alt.

Erik lette utrettelig etter sin familie i lang tid etterpå, og han fant selv en av sinne sønner.

Kårkona som reiste bort om kvelden, overlevde, som tidligere nevnt, av den grunn.

Bjarne Slapgard fortalte at mora på sine gamle dager hadde sagt at hun var så glad for at hun hadde lagt igjen kamferdrops til guttene.

Erik Sæbo giftet seg igjen to ganger, ettersom den andre kona også døde.

Erik utførte den ene livsfarlige redningsdåden etter den andre, og for dette fikk han tildelt redningsmedalje av annen klasse, den eneste sivile som fikk medalje av annen klasse.

Ingen fikk medalje av første klasse.

Tokstad Mellom

Her bodde Peder Pedersen og kona Beret Marta Olsdatter, de hadde fem barn:

Anna Bergitte  11 år

Otilie                  9  år

Peder                 7  år

Gustava             3  år

Paul                   ½ år

I likhet med de aller fleste som opplevde raset, og som mistet noen av sine kjære, ønsket heller ikke folkene på Tokstad Mellom å snakke om sine opplevelser. Men følgende historie er gjenfortalt av Peder og Beret Martas barnebarn Aksel Sende.

Folkene hadde gått tidlig til sengs  om kvelden den 18. mai. Peder lå syk av lungebetenelse, og Beret Marta var utslitt etter en dobbel arbeidsdag hvor hun hadde gjort både sine egne og sin manns gjøremål den dagen.

Huset hadde to soverom. På det ene sov barna Peder, Otilie og Anna Bergitte. På det andre lå mannen, som fordi han var dårlig, hadde egen seng. Den tre-årige Gustava lå i vuggen, mens minstebarnet  Paul delte seng med sin mor. Trolig var det dette som reddet livet til Paul, for ellers var det han som låg i vuggen.

Like før midnatt ble Beret  Marta vekket av Peder, han ba om litt vann.

Selv om Peder ganske fort falt til ro igjen, fikk hun ikke ro i kroppen. Hun ble sittende i sengen. Hun merket en underlig lukt, og syntes hun hørte en fjern lyd av torden. Var det noe Beret Marta var redd, så var det tordenvær. Av den grunn var hun lys våken da raset kom. Så skjedde alt på en gang, Beret Marta trodde det var jordens undergang, og ropte til Gud at han måtte spare barna. Den ene veggen raste sammen, og en stor stokk falt over brystet til Peder. Samtidig ble rommet fylt av leire. Sengen hvor lille Paul lå, sto ved den motsatte veggen. Hun grep gutten, samtidig så hun at vuggen med Gustava forsvant ned i leiren. Hun ropte til de andre barna at de måtte berge seg. Anna Bergitte svarte ”så snart jeg får vekk stokken som ligger over meg, kommer jeg mor”

Dette var det siste moren fikk høre fra Anna Bergitte. Fra Otilie kom det ikke en lyd. Kanskje var hun allerede bevisstløs. Leirsuppen sto høyt i rommet.

Beret Marta måtte grave leire fra ansiktet til mannen for at han skulle få luft. Og utrolig nok klarte hun å få vekk stokken som lå over ham. Da så hun at det ene benet var brukket. Beret Marta forsto at de måtte ha hjelp fort. Paul var utrolig nok uskadd. Men vuggen med Gustava var borte. Og ta seg inn i det andre soverommet var ikke mulig for henne. Selv var hun uskadd, og til lands måtte hun.

Så med Paul i armene bega Beret Marta seg ut i leirmassene. Denne turen kunne hun aldri gi noen forklaring på hvordan hun gjennomførte. På spørsmål om det svarte hun bare: ”det var Guds vilje”.

Hun kom seg til prestegården. Da hadde hun ikke lenger kjøtt på fingrene. Kampen mot leirmassene hadde vært hard.

På prestegården fikk hun fortalt om sin familie nede i rasgropen.

En av de personene som befant seg der, var Erik Sæbo. Hans gård Eklosvedjan var forsvunnet, og han lette etter sin egen familie på kone og fire barn som var borte. Eklosvedjan og Tokstad Mellom var naboer så Erik kjente Beret Marta. Og Erik nølte ikke. Han fikk med seg Sefenias Teodorsen Støp, og ved hjelp av bord bygget de seg en bro utover. Da de var kommet midtveis, gikk det et ras i Eklomelen med dunder og brak. Sefenias snudde, men Erik fortsatte ut til restene av Tokstad Mellom. Han kom seg inn i huset, og fikk med seg Peder ut. Alene klarte han foreløpig ikke å gjøre noe for dem som var igjen. Han fikk berget gutten opp til prestegården, og der overtalte han fem menn til å bli med ned til Tokstad Mellom. De fem var Johannes Husanvald, Eleseus Mo, Laurits Hestegrei, Johannes Husan og Martin Martinsen.

I fellesskap klarte de å hugge seg gjennom virvaret av stokker og bord, grave seg ned gjennom et metertykt lag med leire, og fikk berget ut to av de gjenværende, Otilie og Anna Bergitte. Men Otilie hadde fått så store skader at hun døde allerede dagen etter. Anna Bergitte pådro seg lungebetennelse etter å ha ligget i det iskalde leirdynnet så lenge, og kanskje fått leire på lungene i tillegg, og hun døde på sykehuset 22. mai.

Gustava fant de ikke, men de fant vuggen. Uhyggelig nok lå det en død høne oppe i den da.

I likhet med Beret Marta, hadde Peder også fullt av sår på både hender og føtter som følge av all gravingen i leiren. Beret Marta ble liggende i en uke etterpå, mens Peder måtte bruke krykker en lang stund fordi han hadde brukket beinet.

I tillegg til at tre av barna var døde, mistet de alt de eide. Ingen ting , bortsett fra noen små gjenstander, ble reddet ut, alle husdyrene strøk med. Beret Marta kom seg aldri over tapet av barna. Og samtidig bebreidet hun seg selv hele livet fordi hun ikke hadde klart  å redde Gustava.

Peder Pedersen Tokstad fikk kr 710 i erstatning. Forslaget gikk ut på kr 1000. Han fikk kr 50 i forskudd til livsopphold.

Kort tid etter raset kjøpte Peder Sendesaunet i Leksdalen. Det kan ha vært i 1894.  Beret Marta stilte som betingelse at hun aldri mer ville bo ved en elv. I 1900 bodde familien på Sendesaunet. De bar da etternavnet Sendesaunet. Senere ble slektsnavnet endret til Sende.

Beret Marta og Peder fikk fire barn til. De feiret diamantbryllup i 1943. Dette året fikk Peder Ny jords medalje og diplom for sin innsats som rydder av ny jord. I tillegg til driften av sitt eget bruk, drev han nemlig med grøfting. Det opplyses at han gravde 12 mil grøft.

Beret Marta død på Sendesaunet i 1944. Peder døde på Gamlehjemmet i 1951, 91 år gammel.

Sønnen Peder utvandret til Amerika i 1907. Han bodde i Ashby i Minnesota hvor han hadde en farm. Han ble gift med en svensk dame ved navn Anna.  Peder døde i 1966.

Den yngste sønnen Paul giftet seg med Pauline Jønnum fra Beistad.  De bosatte seg i Røysing i Ongdalen, hvor han døde i 1984.

Follo

Den største og eldste gården i hele det utraste området. Trolig kunne gården føre sin historie tilbake til eldre jernalder. Gården ble på 1880-tallet brukt til folkehøyskole.

I 1893 var ingeniør John Rostad eier. Han hadde kjøpt gården noen år tidligere.

Den aktuelle kvelden bodde følgende personer på Follo:

John Olsen Rostad gårdbruker 43 år

Bergite Magdalene Hansdatter 33 år

Barn

Ole                                                     12 år

Bjarne                                                 10 år

Marie                                                    7 år

Ingerid Elisabeth                                    4 år

Helge                                                    3 år

Tormod Mikal                                       1 år

Birgitte Valeur  enke                            60 år

Erlinga Valeur  losjerende

Pauline Pedersdatter tjener                  44 år

Anne Magrete Voll   tjener                  28 år

Anna Olsdatter Stuskin tjener   25 år

Mette Olaudatter Bjørgan barnepike 18 år

Marius Iversen  gjetergutt                    15 år

Det var en skjebnens ironi at familien Rostad befant seg på gården rasnatten. John Rostad hadde kjøpt Stilklestad Nordre. Familien likte seg visstnok ikke på Follo. Hvorvidt dette hadde sammenhang med at det var veldig bløtt i jorden rundt gården, er uvisst. Men sikkert er det at det piplet opp vann fra grunnen flere steder, og det dannet seg små kjegler av sand der vannet tøt frem.

Familien hadde planlagt å flytte til Stiklestad den 18. mai. Men så traff dette tilfeldig sammen med at Marie fylte år den dagen. Derfor ble flyttingen utsatt en dag.

I ettertid ble det fortalt at en finnkjerring ved navn Sibylla hadde spådd at Follo skulle gå under. Men det ble ikke sagt noe om når det skulle skje, heller ikke til John Rostad. Han skulle ha svart henne omtrent slik ”Får håpe det ikke blir i vår tid, Sibylla”.

Det var mange overlevende fra denne gården, og følgelig har vi flere beretninger av hva som skjedde her. I tiden etter raset ble mange av dem som berget livet, utspurt og intervjuet av journalister fra de forskjellige avisene som hadde korrespondenter i Verdal. I den sammenhang ble det dannet en rekke myter. Og i forbindelse med hva som skjedde på Follo, har det dannet seg en myte.

I Hartmanns skrift som ble utgitt samme år som ulykken, heter det at mens husene på Follo seilte ned gjennom rasgropen  og ut gjennom dalen, satt gjetergutten Marius Iversen og lekte med en hundehvalp. Det står skrevet på følgende vis:

”Gjætergutten var den eneste paaklædte; han sad i god ro og klædde sig under Nedfarten samt legte sig med en liden Hundehvalp. Ogsaa han kom sig udpaa Taget og reddedes paa land”.

Både han og de andre som ble reddet, var lite glad for denne beskrivelsen. De mente den var langt fra virkeligheten. Men på journalisters vis hadde man i avisene oppkonstruert en  historie rundt en enkelt opplysning, og da dette ble trykket og ingen hadde tid eller anledning til å avkrefte historien, ble den stående som en sannhet.

Hva som egentlig skjedde skal en av de impliserte selv få fortelle. Ole Rostad var 12 år gammel rasnatten. Fem år etter ulykken, skrev han selv ned det han opplevde.

Min opplevelse natt til 19. mai 1893.

Jeg ble vekket om natten klokken 1. Min bestemor Valeur ropte at jeg måtte absolutt opp da det var noe galt på ferde. Men jeg ble liggende i ro. Om det var av skrekk eller dovenskap, husker jeg ikke. Men det er sannsynlig det var av skrekk. Enda en gang ble jeg advart, men ble også denne gangen liggende i min seng.

Nå lød det et voldsomt brak, og hele bygningen styrtet sammen. Den veggen som sengen min sto ved, falt over sengen slik at det var så vidt jeg berget livet. For veggen ble liggende på sengestolpene.

Men nå var det for sent å komme ut av sengen hvor meget jeg enn forsøkte. Jeg lå således en stund uten å gi lyd fra meg. Da plutselig hørte jeg rop om hjelp. Og jeg kjente stemmen. Det var en av våre tjenestepiker. En av dem jeg aldri mer så.

Siden hørte jeg flere rop som til slutt svant hen i dødens kvaler.

Så ble det stilt. Da hørte jeg min fars stemme like over meg. Jeg tenkte han var på mørkloftet. Men det viste seg senere at han var på taket, det var ikke noe mørkloft lenger. Taket hadde nemlig falt ned på mørkloftet.

Jeg forsøkte å svare ham, men han hørte ikke.

Senere åpnet taket som et under, og jeg krøp ut fra mitt kvalme rom gjennom en åpning i taket. Der møtte meg et underlig syn. For der var min far og mine søsken unntatt Tormod. Alle sammen var nesten nakne. Der var min gamle bestemor Valeur, også omtrent naken. Likeledes var tre tjenestepiker der.

Det var halvmørkt og bitende kaldt som det skulle være vinter. Etter at dette takflaket, som ikke var mer enn en par meter i hver retning hadde svaiet hit og dit en stund, og truet med å velte oss av, satte det seg i en voldsom bevegelse. Nå gikk det med lynets hastighet like til Rosvoll gårdene. Under hele reisen i dette leirhavet var vi truet med å velte, og når leirbygene kom, måtte vi klamre oss fast så godt vi kunne.

Men verst var vi utsatt for frost. Vi frøs til vi ikke hadde følelse i føttene. De var mest utsatte for kulden for taksteinene var så kalde som is.

Vi fryktet hele tiden at bestemor skulle synke sammen av kulde, og av at hun også hadde fått et slag i hodet slik at hun blødde sterkt.

Da vi stanset ved Rosvoll lyktes det min far å få fatt på en del sengeklær fra den sengen hvor jeg hadde ligget. Disse ble fordelt til de mest trengende.

Under hele farten så vi så langt vi kunne se, bare leire. Da vi kom nedover til Bjørken så vi noen hester og kyr som sprang alt de kunne for å unngå oversvømmelsen. Men forgjeves, for leiren oversvømmet disse områdene så hurtig at den hurtigste hest hadde blitt for sen. Vi hørte hvordan de stakkars dyrene brølte i sin siste kamp. Vi så også mennesker bukke under, vi hørte deres angstskrik.

Da vi kom til Rosvoll, så vi en mann reiste seg opp fra leiren. Han var tildekket av et tykt lag over hele kroppen. Han ropte til oss og spurte om våre navn. Og han fortalte sitt eget navn. Det var Odin Bjartnes, en av våre naboer.

Vi ropte om hjelp til noen folk som sto ved Rosvoll, men vi fik til svar at det ikke var noen redning før vannet falt fordi elven var demt opp. Hvis vi skulle ha ventet på det, hadde vi måttet være der i mange dager. Men da lød det en kjent røst; ”Bærre veint, Rostad, æ ska reidd dokk!”

Det var Marius Iversen, en 16-årig tjenestegutt som hadde vært på et annet bordflak. Og på grunn av at han var lettere, hadde han fart hurtigere og hadde kommet nærmere land enn oss.

Nå begynte han å arbeide etter sin egen plan. Han tok store stokker og planker som han la på dette leirhavet. Han fikk derved i stand en bro et stykke. Men vi var langt fra fast land, og hvis han ikke ved sitt modige arbeid hadde oppmuntret dem som sto og så på, hadde det visstnok blitt lenge for oss forfrosne å vente.

Da folkene kom ut til oss, ba vi at de måtte ta bestemor først, og så Odin Bjartnes som var en tyve skritt avstand fra oss. Så ble hver og en av oss båret i land på ryggen av folkene.

Da jeg kom et stykke fra vraket, falt han som bar meg, ned i leiren slik at en annen måtte ta meg på ryggen resten av broen. Etter at jeg kom på land, la jeg på sprang  som en gal. Jeg hoppet over et gjerde, inn på en gård og inn i kjøkkenet hvor folkene var i ferd med å vaske Odin Bjartnes.

Vi ble godt mottatt og henvist til en godt oppvarmet stue. Vi samlet oss alle vi som var fra Follo. Og til sist kom Marius Iversen inn, som vi for en stor del hadde å takke for vår redning. For det var mange av oss som ikke hadde klart mange timene i en sådan kulde uten klær.

Marius fortalte hvordan det hadde gått med ham. Han var blitt skilt fra de øvrige tjenerne og var kommet for seg selv, og hadde klart å komme opp på et vrak av et værelse hvor tjenestepikene lå. Han hadde tatt med seg klærne sine, og satt seg til i god ro for å kle på seg. Mens han satt slik, så han den lille hundehvalpen  vår krype omkring blant stokkene. Han tok den til seg og passet den slik at den ikke fikk skade.

Og det er derfor at de store forfattere som utga Beskrivelse over Værdalsulykken har skrevet; ”En tjenestegutt ved navn Marius Iversen satt under hele farten og lekte med en hundehvalp”.

Nei, han gjorde noe annet enn å leke. Han arbeidet mye mer enn mange andre. Han hadde også fått fatt i et lommeur som tilhørte min far. Han fortalte også at han hadde hørt de to tjenestepikene som omkom, ropte om hjelp. Han forsøkte alt han kunne for å komme dem til hjelp, men han kunne ikke.

Fra Rosvoll ble det øyeblikkelig sendt bud til Trones til min onkel og besteforeldre for å fortelle hvilken stilling vi var i. Og øyeblikkelig kom bestefar med klær. Folkene på Rosvoll bød oss mat før vi reiste, men ingen formådde å spise på grunn av skrekk og sorg. For vi visste ennå intet om vår mor. Da vi kom til Trones, ble vi mottatt med meget kjærlighet. Samme dag reiste onkel Bernhard og far opp til raset for å spørre på de omliggende gårdene om min mor. Men det var forgjeves. Dagen etter ble hun funnet død i et vrak tett ved det vraket hvor vi hadde tilbrakt den sørgelige natten.

Både Bergitte Rostad og sønnen Tormod ble funnet, mens de to tjenestejentene Mette Olausdatter og Oline Gustava Martinsdatter ikke ble funnet.

John Rostad hadde kjøpt gården Stiklestad nordre før raset og han og guttene flyttet dit. Etter hvert fikk han erstatning for Follo slik at han fikk anskaffet krøtter til den nye gården.

Etter en tid solgte han gården til Trygve Forberg som hadde giftet seg med datteren Marie.
Trygve Pedersen Forberg (1887-1971) var født på Brustad gård på Ytterøy. Han var sønn av Peder Hansen Forberg (1833-1914) og Anna Olava Lorentsdatter Møen (1844-1933).

Selv flyttet John Rostad til Kjelsrud i Bærum. Begrunnelsen for at han solgte var at han var redd for Brokskitbekken som rant like nord-vest  for gården; skulle den ta nytt løp og kanskje utløse ras.
Han klarte ikke tanken på kanskje å oppleve enda et ras. Han giftet seg på nytt den 14. april 1902 i Ytterøy  kirke med Bertha Forberg fra Ytterøy, og døde i 1917.
(Ministeralbok nr. 722A07 (1881-1908), Ekteviede 1902, side 161).
Bertha og John fikk fem barn: Tormod 1903, Gerd 1905, Per 1907, Annar 1909 og Kjell 1912.

Ole giftet seg med Margit Moksnes fra Trondheim, de eide Haugslia. Han døde i 1967.

Bjarne utvandret til Amerika i 1906. Han hadde giftet seg med Valborg Øvre fra Ytterøya.

Marie giftet seg, som nevnt ovenfor med Trygve Forberg, hun døde i 1951.

Helge giftet seg med Gisken Sem fra Grong, han døde i 1915.

Birgitte Valeur Flyttet til sin datter Jenny på Levanger, hvor hun døde i 1913.

En av de to tjenestejentene som berget livet var Anna Olsdatter Stuskin, hun ble gift med Edin Follo, den eneste som kom fra det med livet i Follostuggu. De bosatte seg på Garpa på Verdalsøra hvor han praktiserte som skredder. Anna døde i 1958 og Edin i 1962.

Pauline Pedersdatter, den andre tjenestejenta, bodde i en stue i Jermstadgrenda, hun døde i 1944.

Marius Iversen giftet seg med Ragna Iversdatter Vang. Han arbeidet på Verdal Mølle ,døde i 1962.

Vukusjøene

Den første sjøen

Raset  hadde fylt opp elveløpet helt fra Melbyberget og ned til Tinden. Det dannet seg en demning på oversiden rasmassene, og elva ble tørrlagt nedover.

Det er noe usikkert hvor høy denne demningen var, men mellom 8 og 11 meter, trolig er 11 meter mest riktig.

Vannet steg hele tiden. Gårder og plasser som lå nede på elvesletten oppover mot

Vukusjøen. Bildet er tatt i retning Ness fra området ved Mønna. Volgavlen stikker fram i høyre billedkant.Utlånt av Janne P. Bruheim 
Østnesfossen, lå utsatt til. Man startet derfor en hurtig evakuering fra disse gårdene og plassene. Det var ikke lang tid man hadde til rådighet, men mye lenger enn de som ble utsatt for raset.

Men både husdyr, innbo og løsøre ble fjernet, og da vannet nådde opp til de lavest liggende gårdene, var husene rømt og tømt.

Sjøen som på denne måten dannet seg, fikk navnet ”Vukusjøen”. Den fikk etter hvert en forholdsvis stor utstrekning. Den ble bortimot 4 km lang, og dekket et areal på 3,2 km².

Først utpå dagen den 20. mai nådde vannet kanten av demningen. Dermed sluttet sjøen å stige. Vannet spredte seg nå utover leirflaten nedover dalen, og denne fikk etter hvert utseende av en sjø. Når vannet hadde spredt seg utover alt og tok til å renne ned i det gamle løpet på Tinden, grov den seg ned bakover i de løse massene. Det var en stor jobb å få elven til å følge sitt gamle løp, dette er beskrevet i forbindelse med militærets arbeid.

Overflaten av Vukusjøen sank imidlertid ikke før elven hadde senket sitt leie hele strekningen langs leirsjøen

Da elveleiet hadde nådd så langt tilbake som til leirdemningens bakerste kant, begynte den egentlige Vukusjøen og tappes ut. Men det nye løpet nådde ikke demningskanten mellom Melbyberget og Eklomelen før etter noen uker. Under hele denne utviklingen prøvde man med mer eller mindre hell å dirigere elveløpet. Dette var ikke noe lett arbeid i den bløte og tyntflytende leiren.

Da den egentlige Vukusjøen ble nådd, senket elven seg betydelig raskere. De akkumulerte vannmassene var med på å øke graveevnen, og nå rant vannet etter et relativt smalt løp og ikke over leirsjøen i hele dens bredde.

Elven senket seg mye raskere enn man hadde trodd, og tømmingen av sjøen gikk tilsvarende fort for seg. Man så med en gang at vannspeilet sank. Det gikk ikke så mange dagene før Vukusjøen var merkbart mindre. Og tidlig på sommeren var vannet borte.

Gårder,  bruk og plasser som hadde vært oversvømt, kunne  nå settes i stand igjen. Og før sommeren var omme, hadde de fleste gjort mesteparten av arbeidet.

Den andre sjøen

Så  den 6. september gikk det store etterskredet i den bakre kanten av rasgropa. Foruten at disse rasmassene skvulpet over sydkanten av rasgropa og ødela Rognhaugen, veltet de også gjennom skredporten. Det la seg som et tykt lag oppå massene som lå der etter raset 19. mai. Raset tok med seg mer enn 300 mål jord, og det gikk i den nord og østre kanten av rasgropa. Der var melen høyere, slik at det var store mengder masse som strømmet ut også ved denne anledningen.

Det nye løpet som elva hadde gravd i løpet av sommeren, ble fylt igjen, og denne gang ble demningen 14 meter høy, altså 3-6 meter høyere enn etter det første raset, dersom tallene som ble opplyst i 1893 er riktige.

Vannet steg på nytt og det dannet seg en ny Vukusjø. Nå ble enda større arealer satt under vann. Mens man ved den første demningen grunnløst hadde fryktet at broen ved Østnes ville bli tatt av sjøen, ble denne frykten nå realitet. Broen ble løftet av brokarene og ført nedover til Auskin. Her ble den hengende fast. Den ble berget, og satt opp igjen på de gamle brokarene når vannet roet seg.

Sjøen nådde denne gang godt forbi Østnesfossen. Vannet sto helt opp i Ekerbakken, og oppe ved Holmsbroen sto vannet høyere enn elvebredden slik at de lavest liggende markene ble oversvømt. Men elveleiet som lå forholdsvis dypt, ble fylt opp slik at Vukusjøen i virkeligheten gikk helt til Grunnan. Sannsynligvis var arealet av sjøen 3,5 m².

På grunn av at deler av den gamle veien sto under vann, rodde folk til kirken. Det fortelles at ved Landfall rodde folk over toppene av oldertrærne som sto nede ved vannet, og de la til lands ved Ekerbakken.

Telegrafstasjonen i Vuku som lå i Ludvik Sørakers hus, kunne man bare nå ved å ro dit, og inne i huset sto man i vann til opp på brystet når man benyttet telefonen.

Etter at Østnes bro var blitt løftet av brokarene og ført nedover, ble det satt i gang et  stort arbeide for å berge broen, og sette den på plass igjen. Broen var ny, den ble bygget i 1888-90.

Hærfossens gjennombrudd

Den 12. september kom så Hærfossens gjennombrudd. Dette, samtidig med at det var flom i elva, gjorde at elva førte med seg vesentlig mer leire og slam. Disse løsmassene ble for en stor del satt av i det stillestående vannet i Vukusjøen. Da sjøen neste vår ble tømt, var jorda dekket av et flere desimeter tykt leire- og slamlag som vanskeliggjorde arbeidet med jorda. Den gamle gode matjorda var borte, og man måtte begynne helt på nytt for å gjøre den ødelagte jorda fruktbar igjen.

Nytt elveløp

Elva begynte å grave seg ned i den nye leirfyllinga straks Vukusjøen nådde over kanten. Sjøen senket seg noe. Senkingen gikk imidlertid svært langsomt for seg. Dette hadde sammenheng med at vannet rant over demningen i hele dens bredde fra Melbyberget til Eklomelen, uten å finne noe eksakt løp.

Ut på høsten og vinteren ble det mindre vannføring i elven, og mulighetene for en snarlig senkning av elveløpet ble også redusert av det. I tillegg kom is og tele som forsinket senkingen ytterligere.

Først ut på våren 1894, med isgang og vårløsning, dannet det seg dypere spor i overflata av demningen, og elva brøt skikkelig gjennom. Og da gikk det til gjengjeld forholdsvis fort, og sjøen lå tom etter kort tid.

Berørte gårder, hus og eiendommer

Flere hus som var blitt flyttet og bygget opp igjen etter den første sjøen, måtte på nytt rives, flyttes og settes opp enda en gang.

Som allerede fortalt , var det allikevel bare små skader som ble forvoldt på jorda av denne sjøen. Det var rent vann som sto der, og til og med mens uttappingen fant sted, var det liten strøm i vannet. Dermed oppsto det ingen særlige skader på terrenget. De skadene som først og fremst var følbare i forbindelse med jorda, var mulighetene for at avlinga dette året ble redusert. Ellers var skaden på husene merkbare.

Derimot var forholdene vesentlig forandret da Vukusjøen dannet seg for andre gang.

For det første ødela den alle muligheter for avling både i 1893 og 94.

For det andre ble betydelige større arealer stående under vann.

For det tredje ble sjøen stående hele vinteren.

Og for det fjerde førte altså leirmassene etter Hærfossens gjennombrudd til at jorda ble mye mer ødelagt enn av bare vann.

Langs bunnen av sjøen, samt langs breddene av den, lå følgende gårder, bruk og husmannsplasser som måtte fraflyttes på grunn av flommen: Volen vestre, Volen østre, Storøra vestre av Reppe, Elverum vestre av Reppe, Storøra under Auskin vestre (husmannsplass), Auskinnesset søndre av Auskin østre, Kroksteinen av Bollgård østre og vestre.

I tillegg til disse måtte også noen hus i Vuku, det vil si Bredingsberg, fraflyttes på grunn av at vannet sto oppover veggene på dem.

Så vidt det har vært mulig å fastslå, gjaldt det tre bolighus. Disse var følgende: Vesterbua (Vuku handelsforening og Vuku meieri), Østerbua (Odin Stornes’ butikk) og Ludvik Sørakers hus.

Redningsarbeid

Det var mange frivillige som gjorde en kjempeinnsats i forbindelse med redningsarbeidet. Flere reddet folk og utstyr med sitt eget liv som innsats.

Men flere beretninger sier også at mange ikke ville delta, de ville heller stå og se på. Det fortelles at noen tok 10 øre for en skonrok og 10 øre for lån av vaskefat m.m.. Dette var til militære mannskaper som hadde arbeidet flere døgn flom og leirsuppe.

Og i  følge rapporter har tilreisende som oppga å være fra Inderøya  oppfordret mannskapene til ikke å lystre kommando, men gjøre streik.

Legg merke til at det er lagt ut bro av treverk utover fra tørt land.Vil gjerne vite nærmere hva for heim dette er. Det er sikkert noen som kan gi svaret på det. I såfall ring 47297311.Utlånt av Janne P. L. Bjørklund

Militær innsats

Militære styrker kom forholdsvis raskt i gang med redningsarbeid. Det var mannskaper inne til rekruttjeneste på Rinnleiret, disse ble utkommandert tidlig på morgenen den 19. mai. Rekruttroppen ble fordelt slik at en del gikk på sørsiden av elven, mens resten tok veien gjennom Øra og oppover til Stiklestad. Disse første militære mannskaper deltok i det første akutte hjelpearbeidet, dvs. å redde folk som hadde overlevd selve raset og befant seg ute i gjørma.

Etter hvert kom det militært mannskap både fra Steinkjer og Trondheim, disse kom med båt og gikk i land på Trones og Skånes.

Når Vukusjøen var fylt opp og vannet igjen tok til å renne, ville det sikkert bli behov for forebygninger på flere plasser. Det gamle elveløpet var jo fylt av leire, skog og mye annet moras, slik at en ikke visste sikkert hvor vannet ville ta veien.

Det en var mest redd for var området rundt Verdalsøra, Holmsveet og Holmen gård som lå utsatt til nede ved det gamle elveløpet i Kvisla. Dette er området sør for dagens veg til Stiklestad rett ovenfor Haugslia.

Det viste seg at vannet etter hvert tok seg fram i det gamle løpet, grov av vegen mellom Øra og Stiklestad rett ovenfor Haugslia. Her ble militære mannskaper satt i gang med å lage forebygninger, det ble laget faskiner av løvskog, bjørk og or. Lokale hesteeiere var med og kjørte løvskog til faskiner, stein og grus til å reparere veier med. Militære gjorde en kjempeinnsats her, og uten deres deltakelse ville det ha sett mørkt ut både for gårdene Holmsveet og Holmen, kanskje ville elva ha tatt nytt løp ved Øra også.

Gjenvinning av rasområdet.

I den første tiden etter raset var det ved tørt vær og vind en ganske betydelig og sjenerende sandflukt.

Sandstøvet var så tett at det var vanskelig å se mellom gårdene.

Det var ikke så mye menneskene kunne gjøres for å hindre dette. Men naturen sørget etter hvert for at overflaten ble bundet. Og dreneringen som pågikk under ledelse av kanalvesenet, gjorde også sitt til at plantene kunne komme.

Den første oppdyrkningen av det ødelagte landet tok til ganske umiddelbart. Men det var imidlertid bare mulig på de strekningene som lå helt i kanten av leirsjøen hvor leirlaget var tynt.

Planmessig oppdyrking av større områder lot vente på seg. Det var heller ikke mulig før flatene var drenert. Den første noe mer omfattende dyrking ble forsøkt allerede 3-4 år etter raset. De første kulturplantene var hviterter og gråerter. Disse ble sådd  3-4 år uten gjødsling. Etter gjødsling med naturgjødsel  satte man poteter et år. Neste år ble det sådd bygg eller havre. Deretter ble landet lagt ut til slåtteland. Det første året med gress ga normalt bare sparsom gressvekst, men den tok seg opp de påfølgende år.

Forholdsvis tidlig på 1900-tallet var det dyrket opp 400 mål mellom Melby og Rossvoll på sydsiden, og omtrent 300 mål mellom Haga og Bjartnes.

Derimot var det ansett som umulig å dyrke opp rasgropen de første årene.

Arbeid i rasområdet.

Det ble i årene etter århundreskiftet startet arbeid med å drenere og beplante områdene slik at en etter hvert skulle få jord som var dyrkbar.

Til mye av dette arbeidet ble det brukt fanger fra Trondheim kretsfengsel. De grøftet, bygde veger og plantet skog.

Etter hvert ble områdene utparsellert til ivrige bureisere som tok fatt på det strevsomme arbeidet det var å få jorden i god hevd.

Statens rolle

Det var Staten som etter hvert overtok både rasområdet og det oversvømte området, Statsteig A i rasgropa og Statsteig B på det oversvømte området.

Statsteig A var 2.154 dekar og Statsteig B 1.385 dekar.

Verdal kommune kjøpte i 1909 Stasteig B, de ønsket også å kjøpe Statsteig A,  men dette ble avslått  av Staten.

Statsteig B ble etter hvert sammenslått til de bruk som  eksisterer i dag.

Statsteig A ble på samme måte sammenslått og oppdelt i nye bruk, i dag er noen av disse slått sammen til større enheter. Når en ser på området i dag, det gjelder begge sider av elva, er det fine, velstelte gårder uten mange synlige merker etter den store ulykka.[1]

Hærfossen

Mektig foss med loddrett fall på 29 m. Elva styrtet ned i et trangt gjel som ikke var bredere enn en 10-12 m. Nedenfor fossen var det et stryk på ca. 5 m slik at den totale fallhøyden var mer enn 30 m.

Det var fjell bare på en side (nordre) som skrådde nedover mot sør, hvor det var leire og grusmasser.

Nedenfor fossen var det fjell på flere kanter slik at elven ble tvunget mot sør før den svingte vestover og nedover dalen. På den måten oppsto det en bratt  jordskråning i

nord-sør retning fra Hærfossen. Det var bare en tilfeldighet at elven hadde sitt løp over fjell her, og som gjorde at erosjonen stoppet opp. Dvs., den stoppet ikke helt, men pågikk i et svært langsomt tempo. Hele tida skjedde det erosjon i fjellet, gjelet ble stadig dypere og trangere. Nedenfor fossen gravde elva langsomt men sikkert i den nye terrassefoten som hadde oppstått da elveleiet ble senket etter gjennombruddet i Grunholo. Mellom den nye skråningen nedenfor Hærfossen og elveløpet ovenfor fossen var det nå en forholdsvis smal leirkam som ble angrepet fra to sider. På oversiden gravde elva ubønnhørlig i kammen før den styrtet ned i fossen. På nedsiden av kammen gravde elva etter at den hadde styrtet utfor fossen. For hver gang det gled ut masse her, ble kammen på toppen nødvendigvis svekket.

Elva før gjennombruddet

Fallhøyden mellom Hærfossen og Granfossen var før gjennombruddet ca. 7 m på en strekning på 6 km, det var veldig lite, elva fløt bedagelig nedover.

Elvebreddene var som regel ikke høye, det var ofte et problem, for ved stor elv flommet den utover åker og eng. Bare noen år før 1893 måtte de samle sammen kornstaurene med båt på Vollaflata. Enkelte steder kunne elvebredden være høyere der gamle terrasser gikk helt frem til elva. Terrenget hadde vært slik i flere tusen år, og skråningene var stabile. Noen steder var elva 100 m. bred.

Elvebunnen besto av et lag med sand og grus ispedd noen større steiner, strømhastigheten var avgjørende for hvor grov denne massen var. Tykkelsen av bunnlaget var ca. 2 m. Under dette gruslaget lå det et lag med finkornig blåleire, denne var ikke utsatt for erosjon så lenge gruslaget beskyttet den. Fossenakken  i Hærfossen  bestemte hvor dypt elva gravde.

Situasjonen september 1883

Ryggen, eller kammen, som holdt Helgåa på plass, lå i følge gamle kart 21 m. over elvenivået i fossen. Sommeren 1893 var denne kammen blitt redusert til 3 m. over nivået i fossen.

Kammen sør for fossen som holdt elva på plass, var bygd opp av marine avsetninger, mest leire, og representerte ingen motstand mot rennende vann.

Forholdene hadde tilsynelatende vært trygge i mange hundre år da det skjedde et stort leirfall på sydvestsiden av kammen, og ned i elva nedenfor fossen i 1882. Dette fallet var sannsynligvis resultat av en hundreårig erosjon under foten av skråningen.

Forebygging

Flere alternativ ble foreslått og diskutert. Det ble valgt  å lage en mur på sørsida av elva på toppen av fossen. Arbeidet var startet, en kanal var gravd for å tørrlegge området, og torva var fjernet der muren skulle stå.

Mange mente at dersom torva hadde vært på plass, hadde ikke elva tatt nytt leie - kanskje?

Noen ville ha fossenakken senket slik at en dermed fikk større høyde på kammen. Selv om en hadde klart å få bygd muren før den fatale flommen 10. og 11. september, er det mest sannsynlig at en bare hadde oppnådd en utsettelse. Det var graving i bunnen av kammen -altså nedenfor fossen - som var årsaken til at den stadig ble lavere og svakere.

I tillegg til mur på toppen burde det vært laget forstøtningsmur under kammen. Dette er kunnskaper som en har i dag, men ikke hadde den gang.

Gjennombruddet

Mye nedbør i september 1893, vannet steg faretruende høyt og man fryktet at det ville stige over kammen.

Den 10. og 11. sept. regnet det sammenhengende både dag og natt, og bruddet fant sted om ettermiddagen den 12. september.

Like øst for Ulvilla ligger den tørrlagte Hærfossen. Den tidligere så mektige fossen, med et fall på over 30 meter, mistet sin makt da  elva Helgåa tok nytt løp høsten 1893. Det var samme året det store leirraset gikk lenger ned i dalen.
I løpet av natta var Hærfossen borte, aldri ville det buldre der igjen. Det samme hadde skjedd her som i Grunnholo flere tusen år tidligere.

Etter gjennombruddet

Elva skar seg hurtig ned gjennom sand og leire, som var den nye fossenakken.

Denne nakken forandret seg stadig.

Elva traff på en ny fjellnabb når den hadde senket seg ca. 10 m., dette forsinket gravingen en stund, til våren 1894.

Fjellet skrådde sørover og elva grov mest i mælene på sørsiden.

Graving

Problemet med at åker og eng ble oversvømt var borte, elva forandret seg stadig, den grov og grov, traff den en hindring i form av en fjellnabb, svingte den bare tilside der det fantes løsere masse og fortsatte sitt arbeid.

I starten grov den en smal renne i det gamle elveleiet slik at en hadde grus- og sandmasse på sidene av den dype renna. Men etter hvert ble renna utvidet og fikk en naturlig v-form.

Våren 1894 skjedde et nytt gjennombrudd, elva hadde gått over en fjellnabb siden høsten før . Nå skjedde gravingen svært hurtig, og bare et kvarter etter bruddet var fossen tørr og et nytt løp var et faktum.

En ny foss dannet seg lenger mot øst, men 9 m. lavere. Den lå mellom loddrette leirvegger. Nå skjedde alt i en rivende fart, leirveggene ble opptil 30 m. høye der elva skar inn i gamle terrasser.

Leirmelene vitner om at her har enorme krefter vært utløst når elva tok nytt leie og gravde seg ned i terrenget. Mest trolig er det Malsåa som kommer fra venstre i bildet.  Elneshøgda i bakgrunnen. Utlånt av Stiklestad Museum
Mens skadene hittil hadde vært betydelige, ble de nå katastrofale, hele åkrer forsvant i dypet. Denne utviklingen forplantet seg bakover, det eneste som kunne stanse denne utviklingen var fast fjell. Det gjorde det ikke før i Granfossen.

Elva grov seg bakover med en fart på 2-500 m. pr. måned, avhengig av vassmengde i elva.

I dag

Ca. 35 millioner m³ er gravd vekk.

Gårder er flyttet til tryggere plasser.  En gård er helt vekk; ”Telsnesset”.

Elva, sideelver og bekker er forbygget slik gravingen nå er minimal.

Elva er blank og fin igjen, laksen går til Granfossen og videre forbi etter at det er bygget trapp der.

Verdal historielags "ras-bilder" utlagt på Youtube

Rasbilder på Verdalsbilder : Klikk her
Liste over alle omkomne:    Klikk her 

Verdal Idrettslag 1920-1945

Verdals A-lag i 1932. Bildet er tatt i Järpen i forbindelse med åpning av ny bane  Se navn 25 års jubileet i 1945 Når det nu har truffet seg slik at den første årbok som Verdal Idrettslag gir vi, nettop kommer som en avslutning på 1agets 25de sesong, så burde der selvfølgelig ha vært med en fullstendig 25-årsberetning. Men det lar seg dessverre ikke gjøre. Gjennom disse årene er der nemlig vært svært mangelfull protokollføring. Såleis finnes der ikke i noen av avdelingene ordentlige resultatbøker. En må av den grunn nøye seg med å trekke fram noen glimt fra den tid som er tilbakelagt. Vi begynner da med adminlstrasjonen, som i virkeligheten må regnes for å være et hvert lags grunnsten. Forløperen til Verdal Idrettslag - Værdalens skilag - er stiftet den 12. februar 1916, men laget drev i overensstemmelse med sitt navn bare skisport, så idrettslagets historie kan egentlig ikke skrives fra nevnte dato. Det var først etter at "Footbaldklubben Falken" gikk inn i Værdalens skilag at Verdal Idrettslag ble stiftet. Den 29. januar 1919 behandlet Værdalens skilags styre en skrivelse fra "Footbaldklubben Falken" (av 16/1-19) angående sammenslutning med skilaget. Skilagets styre, som bestod av Olaf Svebak, Trygve Wold og Eivind M. Anzjøn fattet følgende vedtak: «Styret finder en saadan sammenslutning at være av stor betydning for Værdalens idrætsliv, hvorfor der beslutedes at indlede forhandlinger med klubben». Ekstraordinær generalforsamling i Værdalens skilag til behandling av sammenslutningsspørsmålet ble holdt den 6. april samme år. Følgende forslag fra Paul Gran ble her enstemmig vedtatt: «Skilaget forandrer navn til Værdalens Idrætslag og utvider sin virksomhet til idrætens fremme eftersom tid og forhold tillater. Lovene blir derfor at forandre dithen.» Som komite til å utarbeide nye lover valgtes Paul Gran, E. Eriksson og A. O. Karlgård. Saken gikk så sin gang i den nedsatte komite og de to lags styrer og alle de i dens forbindelse oppdukkede spørsmål ble grundig overveiet og behandlet, og så ut på våren 1920 var all klappet og klart. Den 21. mai holdtes fellesmøte i Værdalens skilag og "Footbaldklubben Falken". Etter at begge lag hadde fattet beslutning om oppløsning under forutsetning av dannelse av idrettslag, besluttedes enstemmig å foreta stiftelsen av dette. Det nye lags navn ble Verdal idrettslag. Etter vedtagelse av lover for laget ble det første styre valgt og fikk følgende sammensetning: Paul Gran (formann), Josef Lorentzen (.nestformann), Aksel Nevermo (sekretær), Øivind Braarud (kasserer) og Olaf Svebak. Følgende idrettsgrener ble opptatt: skisport, fotball og friidrett. Til avdelingsformenn valgtes: for skisport Olaf Svebak, for fotball Josef Lorentzen og for fri-idrett Anders Spilde. De øvrige tilstedeværende på stiftelsesmøtet var: Reidar Nevermo, K. Follo, Einar Indahl, Konrad Ellefsen, Rolf Nevermo, Eldar Frøland, Ole Svebak, Sofus Berg, Søren Gjethe og Johan Prestmo. Senere er også Vinne idrettslag gått inn i Verdal idrettslag. Det første møte til å behandle sammenslutningen av disse to lag holdtes av lagenes styrer den 26. mars 1924. Sammenslutningen kom så istand. Fra først av var det besluttet å la den gå på prøve i to år, men da den viste seg å være meget heldig, har den også siden vedvart. Den største begivenhet på det organisatoriske område er sammenslutningen med arbeideridrettslaget "Falk" fra A.I.F. Utviklingen viste fra 1935 og utover en stadig stigende tendens mot sammeenslutning av de to idrettsforbund i Norge. Lovbestemmelser som isolerte dem fra hverandre, ble først opphevet, og til slutt ble begge forbund oppløst for å danne et nytt - Norges Idrettsforbund. Her i Verdal hadde det alltid hersket et godt forhold mellom de to lag. Hovedgrunnen til det var at her ikke kunne pekes på noen klasseforskjell mellom de to lags medlemmer. Disse var de beste kamerater, som daglig omgikkes hverandre. Det falt derfor helt naturlig å slå de to lag sammen når en sådan sammensmeltning også skulle finne sted for idrettsforbundenes vedkommende. Felles styremøte ble holdt den 15/12 1940. Møtet var preget av fellesskapstanken, og enighet ble oppnådd mellom de to lags styrer. Sammenslutningen ble så endelig vedtatt på ekstraordinært årsmøte i Verdal idrettslag den 22/12 1940 og i A.I.L. "Falk" den 29/12 1940. For begge lags vedkommende var beslutningen enstemmig. Dette viste at det var idrettsungdommens ønske å 'bli forenet i ett lag, og ingen har siden angret at der ble oppnådd enighet på idrettens område. Samarbeidet mellom medlemmene fra de to lag har da også gått uten den minste knirking. Til å suplere Verdal Idrettslags hovedstyre og avdelingstyrer fra sammenslutningen til neste ordinære årsmøte ble valgt: Hovedstyret: Oskar Øwre og Ivar Lillesand. Skistyret: Olav Lillesand og Torstein Woll. Folballslyret: Ingvald Fiskvik og Nicolay Austad. Friidrettsstyret: Magne Sakshaug og Olaf Stavlund. Formenn for Verdal idrettslag i disse årene har vært: 1920 Paul Gran, 1921 Carl Braarud, 1922 Carl Braarud, 1923 Reidar Nevermo, 1924 Øivind Braarud, 1925 Kristian Nevermo, 1926 Kristian Nevermo, 1927 Johan Heiberg, 1928 Thor Albertsen, 1929 Carl Braarud, 1930 Carl Braarud,1931 Carl Braarud, 1932 lngvald Moen, 1933 Ingvald Moen, 1934 Carl Braarud, 1935 Thor Albertsen, 1936 Thor Albertsen, 1937 Thor Albertsen, 1938 Thor Albertsen, 1939 Sigvard Skjørestad, 1940 Sigvard Skjørestad, 1941 Sigvard Skjørestad, 1945 Sigvard Skjørestad, 1946 Oskar Øwre. Plassene i hovedstyret har fra stiftelsen til 1. januar 1946 vært  besatt av: Carl Braarud 14 år, Thor Albertsen 13 år, Olaf Svebak 11 år, Birger Haug 10 år, Sigvard Skjørestad 7 år, Peder Fiskvik og Rolf Pedersen 5 år, Øivind Braarud, Kristian Nevermo, Rolf Nevermo, Reidar Berg, Alf Eriksen og Oscar Lindahl 4 år, Josef Lorentzen, Paul Gran og Olaf Pedersen 3 år, R. Granhus, Arne Fiskvik, Johan HeIberg, Ingvald Moen og Helge Røstad 2 år og Aksel Nevermo, Reidar Nevermo, Oscar Pedersen, Oddleif Berg, Albert Rygh, Bernhard Falstad og Alf Kulsli 1 år. I A.I.L. "Falk" har følgende fungert som formenn: Ingvald Fiskvik, Olaf Stavlund, Olav Rognan, Olav Lillesand, Ottar Berg og Oskar Øwre. Dessuten har følgende vært med i hovedstyret: Einar Bjørge, Johan Heiberg, Ivar Lillesand, Arne Lillesand, Nicolay Austad, Ivar Giskås, Petter Woll, Arne Solberg, Arne Fiskvik, Magne Sakshaug, Alf Vangslad, Astrid Kristiansen, Lars Høyem, Aksel Nevermo og Eilif Kristiansen. Det kan hende at denne oppgaven over "Falk`s" tillitsmenn ikke er helt fullstendig. Tyskerne beslagla nemlig protokollene da Oskar Øwre ble arrestert, så fortegnelsen er rekonstruert etter hukomelsen.               ------- Den 19. oktober 1923 ble det på styresmøte vedtatt å kjøpe av A-s Værdalsbruket 14 mål jord til en pris av kr. 2000.- til idrettsplass. Dermed var avgjørelsen tatt og idrettsungdommen i bygda fikk  sin egen idrettsplass. Før banen på Ørmælen ble anlagt hadde laget spilt sine fotballkamper på banen på Fætten. Denne bane har forøvrig også vært i bruk de senere år av enkelte guttelag. Tidligere var det også fotballplass på Ørin, men den måtte nedlegges da høyspentlinjen ble reist. Idrettsplassen på Ørmælen ble offisielt innviet søndag 20. juli 1924. Apoteker Hjalmar Lydersen en anslående tale, hvori han fremhevt at sporten måtte bli et middel til å utvikle et sundt og harmonisk legeme. En fotballkamp mellom et sammensatt A-B-lag fra Steinkjer og Verdal B ble vunnet av gjestene. Det var hornmusikk av Volhaug musikk-korps under åpningen. Publikumstilslutnrngen var meget god. A.I.L. "Falk" opparbeidet seg også idrettsplass på. Ørmælen. Den ble innvdet 24. juni 1934. Åpningsprogrammet besto av noen friidrettsøvelser og en fotballkamp mellom Follafoss og "Falk".            -------- 4 mann er i årenes løp innvalgt som æresmedlemmer. De er: Per Valseth sen., Olaf Svebak, Peder Fiskvik og Sigvard Skjørestad Så går vi over til den aktive innsatsen, som det ikke er mindre grunn til å minnes. Den aktive innsatsen. Så går vi over til den aktive innsatsen, som det ikke er mindre grunn til å minnes. Etter at idrettsplassen på Ørmælen var anlagt, ble det straks mere vind i seilene for idretten i bygda og resultatene uteble heller ikke. l 1925 og 1926 gikk Verdal Idrettslag fremover med stormskritt både på fotballens og friidrettens område. Høydepunktet for friidrettsavdelingen var Johan Heiberg`s og Johan Røstad`s flotte prestasjoner ved det internasjonale stevne i Trondheim 19. september 1926. Helberg oppnådde dødt løp med svensken Helge Adamsson "Linnea", på 1500-meteren med resultatet 4.17.9. Ifølge Trondheimspressen burde imidlertid svensken vært diskvalifisert for stengning av HeIberg på oppløpssiden. I 5000 meter løp var dog svensken besteman og vant på 15.57.0 mot Helberg`s 16.16.1. Johan Restad ble nr. 4 i trestegsprang med resultat 13.69. Vinneren, Gunnar Hagen, hadde 14.41. Lengdesprang, som W. Gram vant på 6.80, ble Røstad nr. 5 på 6.19.  Disse resultater og plaseringer idetlie storfine selskap var meget lovende, og referatene i Trondheimsavisene gav da også uttrykk for overraskelse og begeistring over disse to verdaingers innsats. Fotballavdelingen vant begge disse årene kretsmesteskapet for kl. C, mens B-laget, som stadig viste seg å ligge på samme nivå som kretsens A-lag, ikke hadde heldet med seg når det gjaldt å spille seg opp i A-klassen. Birger Haug var en allsidig idrettsmann.  Her sammen med Tollef Øgstad i Hallemsbakken 1931  Den sportsbegivenhet som har kastet størst glans over laget, er sjølsagt Birger Haug's uttakning og deltagelse på det norske friidrettslag ved de olympiske leker i Los Angeles i 1932. Birger Haug var den gang i sitt livs form. Han hadde før avreisen fra Oslo vunnet høydespranget under landskampen mot Sverige. Det var en grå regnværsdag på Bislet stadion, hvor Norges hittil beste friidrettslandslag kjempet en innbitt kamp mot en av friidrettens stormakter. Den kampen vant Norge - etter en sensasjonell innsats fra flere av de norske outsidere og etter en sikker og pålitelig innsats fra de norske favoritters side. En av disse favorittene som innfridde våre forhåpninger, var Birger Haug. Han vant høydespranget, hele 10 cm over Sveriges bestemann! Denne prestasjonen skaffet Birger Haug plass i den lille 5-mannstroppen, som skulle representere Norge i Los Angeles. Under treningen der borte skadet han satsfoten, så hans innsats under konkurransen ble svakere enn ventet, men han nådde dog likevel det beste resultat en norsk olympiaddeltager har nådd i høydesprang. Om Birger Haug kunde der vært skrevet - ikke bare en hel artikkel, men også en hel bok. Men i denne cavalcade over de største begivenheter i lagets første kvartsekel skal jo også våre øvrige toppmenn ha sin plass, så vi må derfor nøye oss med disse få linjer om lagets fremste idrettsmann.  Oddmund Suul har representert Trøndelag i «Den lille landskamp. i fri-idrett mot Mellan-Sverige. Han startet der i 110 meter hekkeløp. Det faller kanskje litt utenfor rammen av Verdal idrettslags prestasjoner, men vi nevner det likevel, at Arvid Røstad har representert Norge D. en rekke Døveolympiader, og der vunnet flere medaljer. Røstad representerte da sjølsagt sin døveidrettsforening; men som medlem av Verdal Idrettslag bør hans innsats her også bli nevnt i denne årboken. Foruten Birger Haug som fremdeles har kretsrekorden i høydesprang på 1.91, hadde Verdal Idrettslag også en tid kretsrekorden i stavsprang ved Arvid Røstad. Han satte rekorden første gang under sonepokalkampen her i 1930. Den ble da på 3,19. Senere har han øket - først til 3,20 og til slutt til 3,26. Røstads rekord ble slått i 1933 av Petter Råen, Kopperå, som hoppet 3,28. Dessuten holdt Johan Røstad idrettsrekorden lengdesprang i 10 minutter på 6.51. Det var i Stjørdal. Sigvard Bjerve, "Blink", greidde imidlertid i sitt siste hopp å gå forbi ham. Ved dette stevne hadde Røstad riktig et kjempe hopp, som etter mye dividering  blant dommerne ble erklært for dødt. Det spranget målte 7.04 og vilde ha stått som kretsrekord også i dag. Johan Røstad var et lengdesprangsemne av Guds nåde. Hadde han kommet under en treners kyndige veiledning, er det mye som taler for at han kunde ha skaffet Verdal en norgesrekord i denne øvelse. Røstads lengdehopp led nemlig av en stor teknisk mangel; han kunne ikke ta tilløp.  Sine flotte resultater nådde han bare på sin fabelaktige sprett. Tilløpet lunket han seg alltid igjennom. Hadde en trener fått lært ham til å gå mot satsplanken i full fart, så var det nok blitt andre greier. Verdal Idrettslag har en hel rekke kretsmestre i friidrett - både for seniors og juniors - men på grunn av det mangelfulle arkiv er det idag umulig å sette opp en fullstendig fortegnelse over dem. Hvis ikke nazistene har somlet bort kretsens arkiv, som de beslagla, vil det dog la seg gjøre å utarbeide en sådan liste senere, da kretsarkivet var helt ajourført. Det samme er tilfelle med de populære "triangelmatchene" mellom fri-idrettskretsene i NordTrøndelag, Sør-Trøndelag og Trondheim. Også her har mange verdalinger deltatt og skaffet laget mye heder gjennom årene. Men en inngående beretning om denne innsats må også utstå til en får gransket kretsens arkiv. På fotballens område er det Gunnar Dahlen som har levert den mest ærerike innsatsen. Han representerte Norge i B-landskamp mot Sverige i Bergen  1938. Gunnar Dahlen har også deltatt i "Den lille landskamp" - matchene mellom Trøndelag og MellanSverige - og hevdet seg med glans. Gunnar Dahlen er vel den beste fotballspiller Trøndelag har hatt. Og hadde ikke landslaget akkurat på hans plass hatt en så dyktig spiller som Arne Brustad - Norges representant på Europa-laget - så hadde nok Dahlens kandidatur vært meget sterkt her. Mange verdalinger har representert Nord-Trøndelag Fotballkrets på kretslagene, men noen fortegnelse over dem har laget dessverre ikke. Forhåpentlig vil det til en senere årbok lykkes å utarbeide en sådan liste. Kretsmestrene i fotball er laget så heldig å ha fortegnelse over, og vi inntar dem her (regnet fra mål til ytre venstre): 57 Kretsmestre i kl. C 1925: Øystein Fuglås, Johan Iversen, Rolf Nevermo, John Gulbrandsen, Kåre Berg, Einar Rindsem, Leif Walberg, Hans Wass, Olaf Pedersen, David Wolfsohn og Roald Vestvik. Kretsmestre i kl. C 1926: Øystein Fuglås, Johan Iversen, Hans Wass, John Gulbrandsen, Ivar Berg, Einar Rindsem, Henrik Ydse, Roald Vestvik, Rolf Pedersen, Arne Dahl og Ole Walberg. Kretsmestre i junior 1936: Einar Lund, Einar Bjartnes, Gunnar Indahl, Erling Forberg, Olav Albertsen, Jens Hofstad, Svein Westrum, Johan Tiller, Ivar Jacobsen, Kjell Segtnan og Gunnar Dahlen. Avdelingsmestre (Nord-Trøndelag avdeling) i 1. divisjo.n 1937-38: Einar Lund, Rolf Pedersen, Gunnar Storhaug, Ole Selnæs, Leif Johansen, Einar Bjartnes, Sigvald Selnæs, Oscar Lindahl, Ivar jacobsen, Johan Tiller og Gunnar Dahlen. Divisjonsmestre (Distrikt 8) i 1. divisjon 1937-38: Karl Einarsen, Rolf Pedersen, Gunnar Storhaug, Ole Selnæs, Leif johansen, Einar Bjartnes, Sigvald Selnæs, Oscar Lindahl, Ivar Jacobsen, Johan Tiller og Gunnar Dahlen. På skisportens område er det dessverre atskillig mindre å skryte av. l langrenn er det Ola Eng som har gjort seg mest bemerket. Han var såleis med i den nord-trønderske 4-mannstroppen som kjempet om Generalstabens vandrepokal i 1938 ved norgesmesterskapet i Mo i Rana. Magnus Grønn, og i enda sterkere grad hans bror Øivind, har også levert mange flotte løp. Den beste prestasjonen i hopprenn er vel Johannes Slapgård`s 1.plass i den spesielle hoppklasse ved fylkesrennet på Inderøy i 1931. Odin Rødseth har også gjennom flere år vært en utmerket representant for laget. Del samme er tilfellet med Ola Ahlgren. Gunnar Dahlens 3.-plass i hoppklassen under kretsmesterskapet i 1940 er likeledes blant de prestasjoner som når høyt opp på rangstigen. Det beste tiltak Verdal Idrettslag har gjort for masseidretten, er oppføringen av skihytta på Volhaugen. Den har hver vinter vært besøkt av en mengde turløpere. Dessuten er der selvfølgelig arrangert prøver ror ferdighetsmerkene i svømning, sykling, skøyteløp og marsj. A.I.L. "Falk" har også mange utmerkede prestasjoner å se tilbake på i den korte tiden fra lagets stiftelse til sammenslutningen. 17. april 1934 fant "Falks" første idrettsarrangement sted. Det var et landeveisløp med start og innkomst på Bjørga i Sjøbygda. Petter Woll vant klassen over 18 år og Olaf Stavlund klassen under 18 år. Den som har vunnet størst ry av  A.I.L`s  "Falk`s medlemmer er Petter Woll. Sine beste resultater nådde han høsten 1935. Først løp han i Trondheim 800-meteren på 2.04.9 og 5000-meteren på 15.55.7. Så  nådde han 4.16.4 på 1500-meteren og 15.49.0 på 5000-meteren ved arbeidermestrskapet i Oslo og ble på disse resultater nr. 4 i begge løp. I 1937 representerte Petter Woll Norge i arbeiderlandskampen mot Finnland. Olaf Stavlulnd var "Falk`s" annen storløper. Han kom litt i skyggen av Petter Wolls flotte tider; men også 'han har mange utmerkede prestasjoner å se tilbake på. Også Stavlund har deltatt i arbeidermesterskapet, hvor han ble nr. 7 på 5000-meteren. Det var i 1931. Takket være Petter Woll og Olaf Stavlund ble "Falk" et fryktet lag i stafettløpene Blant dets prestasjoner her raker innsatsen i gatestafetten Trondheim rundt høyest. I 1936 deltok laget for første gang og vant da C-klassen. Året etter holdt "Fallk" på å skulle lage storsensasjon, idet det ledet løpet helt til 8. etappe, men da måtte det se seg forbigått av 3 lag, nemlig Ørn, Oslo, som vant, og Trondheimslagene Djerv og Ørnulf. "Falk`s fotball-lag har gjennom årene levert en meget god innsats, uten at det dog har lyktes laget noen gang å nå til topps i kretsmesterskapet. Den beste kamp det har levert, var forlikskampen mot Sverre. på Levanger, hvor det vant med 4-1. Av de tre hovedidrettsgrener er det også for "Falk"s skisporten som har skaffet laget mest laurbær. Den prestasjonen som raker høyest her, blir Petter Wolls innsats i Snasenrenne i 1935, hvor han ledet hele løpet og bare ble 35 sekunder etter vinneren i tid. Første gang idrettsforHket ble praktisert i Verdal var søndag 18. april 1937. Verdal idrettslag arrangerte da to terrengløp - et i Vinne og et i Vuku - hvortil A.I.L. "Falk" ble innbudt. Laurbærene ble likelig fordelt, idet Olaf Stavlund og Arnold Kjesbu ble vinnere. A.i.I. «Falk» drev også enkelte perioder med atletikk, turning og sykling. Turnavdelingens medlemmer har nu gått inn i Verdal Turnforening. Og for de to andre avdelinger vil det også snart bli orden på sakene. Verdal Idrettslag har nemlig allerede besluttet å opprelte nye avdelinger for såvel atletikk og sykling som for skøytesport. Verdal -Idrettslag har selvfølgelig vunnet atskillige pokaler gjennom årene (og det samme er likeledes tilfelle med A:I:L "Falk") men dem blir det sikkert også anledning til å komme tilbake til en annen gang.

Krig okkupasjon og motstand 1940-45

Krigsvåren

Landet ble jo okkupert av tyskerne den 9. april, men det tok tid før det kom tyskere til Verdal. Først den 21. april ble det kamphandlinger ved Verdal bru.

Da hadde forberedelser pågått hele tiden, samt at det florerte med rykter.

Det ble gravd skyttergraver og bygd barrikader på flere plasser langs elva ved både veibrua og jernbanebrua. Alle som ikke hadde noe på Øra å gjøre evakuerte til gårder lenger oppe i bygda, så den 20. april var det nesten tomt for folk.

Det fortelles at den siste som evakuerte var bestyrerinnen på telefonsentralen, da hadde hun arbeidet der flere døgn sammenhengende for å effektuere all trafikken, både sivilt og militært.

Jerbanebrua var klargjort til sprengning, og dette ble utført natten til 14. april, for da inntok tyskerne Trondheim.

Det ble flere trefninger i Verdal sentrum, men etter hvert ble tyskerne for sterke og norske styrker måtte trekke seg tilbake og etter hvert kapitulere.

Det kom også engelske styrker som skulle hjelpe til, uten at det hjalp noe særlig.

Det var flere som falt i trefningene her, og den som har fått mest omtale er vel Jostein Blomberg. Han ble truffet av en kule under tilbaketrekningen oppe ved Gudmundhus.

Det sies at det var en norsk kule som felte ham. Han var en av de få norske soldater som brukte hjelm, og han ble derfor forvekslet med en tysker.

Han ble liggende ved hekken utenfor hagen på gården, klarte ikke å få kontakt med resten av troppen. Han klarte etter hvert å komme seg inn i stallen hvor folkene på gården fant ham morgenen etter.

Folkene på gården hadde rømt  hjemmefra og søkt tilflukt i skogen ovenfor gården, men fru Slaatsve fikk imidlertid følelsen av at noen kalte på henne, at hun måtte heim. Mannen John og sønnen Hans, ble også med. I stallen fant de Blomberg hardt medtatt. De fikk lagt ham på en divan og bar ham inn i stua, hvor fru Slaatsve stelte ham så godt hun kunne.

De forsøkte å få fatt i lege, men forgjeves. Jostein Blomberg døde i stua på Gudmundhus samme dag.

Han var ved full bevissthet til siste slutt. Mens han lå i stallen skrev han i sin lommealmanakk ei siste hilsen til sin forlovede og til sin far:

”I dag er jeg skutt gjennom underlivet på utpost. Jeg ligger alene igjen her - orker ikke røre meg. Jeg dør sikkert. Min sak med Gud er oppgjort. Kjære Anna – dette er min siste , triste, hilsen til deg. Takk for alt. Hils far og si takk for alt.

Den vesle dagboka ble sendt til henne som skulle ha helsinga.

Brann og skader på eiendommer

Det var et bedrøvelig syn og ei tung stund for de mange som fant heimene rasert da de smått om senn vendte tilbake fra evakueringa. De hadde nok sett røyken fra brannene som raste samtidig  som kampene pågikk, men håpet kanskje likevel at det ikke var deres heim som gikk opp i røyk. For noen var det likevel den bitre virkelighet. I alt ble 15 heimer brannherjet og totalskadd i de tidlige morgentimene den 21. april. Samlet var det 32 hus som brant ned til grunnen. Dertil var det en lang rekke skader på andre eiendommer som følge av kamphandlingene, eller hærverk forvoldt av tyske soldater i forbindelse med innbrudd. Et bolighus på Ørmelen fikk så omfattende skader, at eieren ikke fant det formålstjenlig å reparere det, men rev det ned og bygget nytt. Flere av heimene ble ikke bygd opp før etter krigen, da tyskerne la beslag på alt som het bygningsmaterialer til sine anlegg. Medregnet de brannherjede husene, ble det registrert og taksert skade på 132 eiendommer sommeren 1940.

Vi vet alle utfallet av tyskernes angrep, de vant en foreløpig seier.

Okkupasjon

Smått om senn kom livet i normalt gjenge. De fleste tok opp sin daglige dont, og utover bygda gikk våronna som normalt. Det hadde imidlertid kommet noe fremmed inn i bygdemiljøet, og det var lett å merke at en ikke var herre i eget hus. Ved at påbud, forbud og forordninger kom fra Administrasjonsrådet for de besatte områder, ble det skapt et inntrykk av at vi hadde et snev av indre selvstyre. Blant de første påminnelser om hva vi hadde mistet, fikk vi forbud mot å feire 17. mai. I Verdal var 17. mai i 1940 preget av sorg. Da ble Torolf Getz Vold, som falt i kampen mot fienden, stedt til hvile på Stiklestad. En stor skare var møtt opp.

Det kom etter hvert flere påbud, motorsykler og biler skulle innleveres, noe senere også radioer. Alle slags våpen var forbudt. I Verdal ble det fra sommeren 1940 innført grenseboerbevis øst, slik at alle voksne verdalinger måtte ha det grønne, spesielle grenseboerbeviset som var nødvendig hele krigstida.

Det skulle ha vært kommunevalg høsten 1940, dette ble avlyst. Det skulle innføres nyordning etter førerprinsippet. Bygdefolket skulle ikke lenger, ved valg, selv bestemme hvem som skulle lede og administrere bygdesamfunnet. Ifølge den nye ordningen skulle kommunene nå ledes av en ordfører og varaordfører. Ved sin side skulle de ha et råd, formenn, som i antall skulle være ca. en tredjedel av det tidligere herredsstyret.

Etter nyordningen fikk ordføreren en suveren stilling.

Tysk byggevirksomhet

I starten rekvirerte tyskerne soldatforlegninger på gårdene, på aldersheimen, bedehuset, Betel og Bakketun. Og da de satte i gang bygging av brakkeleir på Tinna sommeren 1940, ble det for alle klart at de ikke var her bare på en snarvisitt. I februar 1941 begynte de å flytte inn i leiren. Da ble de andre beslaglagte bygninger frigitte.

I desember la tyskerne beslag på jord som tilhørte Maren Prestegård på Ørmelen, hvor det ble igangsatt bygging av brakker. Da dette ble etablissement for tyske politisoldater, gikk det under betegnelsen ”Politileiren”.

Den største soldatforlegningen som tyskerne hadde i umiddelbar nærhet var Rinnleiret. Sommeren 1940 averterte en byggmester fra Verdal etter 30 vante snekkere for arbeid på Rinnleiret, hvor det ble igangsatt en omfattende forbedring av eksisterende brakker og andre bygninger, samt nybygging. Av nybygg nevnes en stor kinosal, bilverksted og garasjer, og et stort bygg tenkt til sykehus som de måtte forlate halvferdig. Det ble bygget forsvarsverker, gravd skyttergraver og satt opp forskansninger over alt i bygda. De mest markerte av slike anlegg var utkikkstårnet for flyobservasjoner på Helloporten i Hellomarka og ved Godbekktjønna syd for Sandvika.

 På Garnes gård forlangte de å få revet en bygning som  veien gikk gjennom.

Det ble også satt i gang arbeid med å utbedre flyplassen på Fætten.

Dæm sjøt da vel itj følk

Folk var av naturlige årsaker redd når tyske soldater kom utover bygda, for å gjøre seg kjent, men kanskje også var de på jakt etter motstandere av dem og deres styre.

I Vuku var det flere episoder der folk rømte når det kom telefonbeskjed om at det var tyskere på veg.

En liten episode som gir en god illustrasjon av hvordan folk flest oppfattet krigssituasjonen. En mann skulle av sted nedpå ”Berga” for å se på tyskerne. Mor hans var engstelig og advarte ham om at han måtte være forsiktig så han ikke ble skutt. Da kom det lakonisk: ”Dæm sjøt da vel itj følk”.

Kulturlivet blomstret

Nyordning og nazifisering umuligjorde mye av organisasjonsarbeidet under krigen. Tidlig ble det forbud mot dansefester og offentlige sammenkomster. Okkupasjonsmakta var redd større, ukontrollerte ansamlinger av folk.

Quisling og NS satte mye inn på å få innflytelse og kontroll med lag og foreninger. Sammen med de store næringsorganisasjonene, skolen og kirka mm., skulle disse danne grunnlaget for det rikstinget føreren drømte om.

Bonde- og landbrukslaga var noe av de første det ble gjort framstøt mot, og NS tok kontrollen over Norges Bondelag. Dette medførte følgende skrivelse fra Verdal landbrukslag, 19. april 1941:

«Da landbrukslaget er kjent med at Norges Bondelag ikke lenger er en fri og selvstendig fagorganisasjon som styres og ledes etter lagets lover, blir forbindelsen med Bondelagets hovedkontor straks å bryte.»

I februar 1941 fikk fylkene påbud om at alle lag og foreninger skulle registreres. Dette var en overrumpling som NS var heldig med. Registreringa av foreningene gikk glatt. Det ble opprettet et nytt kontor under Innenriksdepartementet som fikk fullmakt til å nyordne samtlige foreninger og sammenslutninger i Norge etter nazistiske prinsipper. Men da de skulle til å praktisere dette, var det bare skallet igjen av foreningene over hele landet. Medlemmene hadde enten meldt seg ut eller sluttet å gå på møtene. Styrene hadde lagt ned vervene i svært mange tilfeller. Hele framstøtet fra NS overfor foreningslivet ble et slag i lufta. Situasjonen i Verdal går fram av en rapport fra NS-lagfører til ordføreren, 14. april 1942, hvor det bl.a. står:

Ad. ungdomslagene.

Det ser ut som at alle lagene ligger nede, og så vidt vites er det ingen av lagene som driver lagsarbeid. Det ser for så vidt ganske mørkt ut med håpet om at lagsarbeide kan holde fram.

Innstillingen hos de aller fleste styremedlemmer er nok negativt. Å skifte ut styrer anser jeg formålsløst, da vi ikke har nok folk å sette i stedet. Det er mulig at for et par lags vedkommende, bør skifting av styrer skje, og vårt lag vil ha oppmerksomheten henledet på saken og  foreta de nødvendige undersøkelser. Jeg mener således at det måtte kunne gjøres noe i den retning med Vuku Ungdomslag, hvor vi har en del av våre folk .... » ldrettstreiken var også effektiv i Verdal. Det tok imidlertid tid før alle var oppmerksom på hva som hadde skjedd med den sentrale idrettsorganisasjonen. Flere skirenn ble således arrangert ennå vinteren 1941. Senere under krigen ble skirenn og andre idrettsarrangement holdt illegalt.

 NS prøvde å holde idrettslivet i gang så godt de kunne, og i Verdal klarte de således å stable på bena et fotballag som på krets- og landsnivå hevdet seg forunderlig godt. På tross av danseforbud, idrettsstreik og at foreningsarbeide lå nede, blomstret kulturlivet likevel under okkupasjonen. Folkelivet forma seg etter forholda. Samhørigheten ble større. Folk gikk hyppigere til hverandre og alle høve til å komme sammen til festlige lag ble nyttet og utnyttet. Bokringer, bridgelag, syforeninger m.v. grodde opp i hopetall. Kirkesøkningen var større enn noen gang, og på misjonsmøtene var det trangt om plassen. Ungdommenes overskudd og trang til livsutfoldelse lot seg ikke kue. Foruten illegale idrettsarrangementer ble det under krigen holdt utallige ulovlige dansetilstelninger. Særlig var dans på låven populært, eller at en flokk ungdommer fant seg en åpning i skogen og danset til musikken fra en grammofon, eller i beste fall en enslig trekkspiller. I de fleste tilfeller gikk det godt, men ikke alltid. Dans på Haga midtsommerkvelden i 1942 førte til at Ola Haga fikk ei bot på 250 kroner, som den gangen var et betydelig beløp. Under lørdagsdans på Rømo i Leksdalen slo tyskerne til med en betydelig styrke og mange ble bøtelagt etter denne episoden.

Dansen på Strandholmen

De mest dramatiske følgene av lørdagsdans som en kjenner til, gjelder dansen på Strandholmen i Ekne en augustkveld i 1942. Svein Westrum,Verdal og bygdas sosialsjef i mange år, Kyrre Brenne, var med på dette. Atskillige ungdommer var samla på holmen da tyskere i full kamputrustning slo til og omringet feststedet. Jentene fikk gå, men et trettitalls gutter ble arrestert og ført til fangeleiren på Falstad. Situasjonen var uhyggelig fordi tyskerne var beruset og fingret skjødesløst og truende med våpna og skarp ammunisjon. Under oppstilling måtte de arresterte levere fra seg alt de hadde i lommene. Uheldigvis ble det funnet ei fyrstikkeske litt bakenfor de oppstilte «forbryterne». Dette resulterte i straffeeksersis for en del av guttene. Dagen etter ble gjengen satt i arbeide. De fikk jobb med å hugge opp sotbrente stubber. Dette var ikke noe særlig hyggelig, for de fleste hadde stasklærne på. At arbeidsiveren ikke var særlig stor var forståelig, men unnasluntring ble ikke tålt av tyskerne og dermed måtte noen av dem på nytt ut i straffeeksersis, deriblant Kyrre Brenne. Oppskrifta var femti knebøyninger og samtidig holde ei rot på strake armer over seg. Mandagen ble de løslatt, men også da oppførte tyskerne seg underlig usympatisk. Da guttene var på veg ut av leiren, satte de schæferhundene etter dem. Det var foreldrene som måtte betale bøtene for de fleste som var med på dette. Ellers viste ungdommene stor oppfinnsomhet når det gjaldt aktiviteter for å ha det hyggelig og moro. Om det ikke hører inn under kulturell virksomhet, så var det i alle fall ungdommelig kåthet som gjorde at tre brødre i Leksdalen heiste ordførerens sykkel opp i flaggstanga. For dette ble de belønnet med tre måneders opphold i straffangeleiren på Grini. Konserter og kabaret, de to musikkorpsa, Arbeidernes og Vinne, måtte legge ned virksomheten straks okkupasjonen var et faktum. For å berge instrumenta ble det hevdet at disse var medlemmenes private eiendom. Mannskoret holdt det gående med øvinger ei god stund. Men da det ble spørsmål om å synge i forbindelse med Quislings besøk på Hirdførerskolen på Bakketun, var det slutt. Det oppsto da en mannskvartett på 6- l 0 sangere som holdt det gående under hele krigen og ble meget populære. De opptrådte aldri offentlig, men sang i begravelser og andre private arrangementer. Verdal trekkspillorkester hadde derimot en glansperiode under krigen med meget stor tilslutning. De holdt flere konserter i Arbeiderforeningen med allsidig program og høstet stor applaus. Blant de som gjorde lykke ved disse forestillingene var Alf  Thomsen som spilte på sag. Også Storhaugan hadde i alle fall en vellykket forestilling i Arbeideren, kanskje flere. Det nyttet ikke for lag eller organisasjoner å holde slike underholdningsarrangementer. Alf Eriksen opptrådte som impressario og fikk til en kabaret som hadde stor tilslutning fra lokale kunstnere. Kabareten ble kjørt i mange forestillinger både i Arbeideren og i forsamlingshusa utover bygda. Den hadde et stort og allsidig program og var meget populær hos publikum. Blant de som deltok i kabaretene var Olav Halseth og Johan Solberg, bl.a. som henholdsvis «Enok» og «Ellev Blispent». Musikkinnslagene var ved Ola Storhaug, Ivan Carlsson, Snorre Haugdahl og Johan Ingvaldsen. En nevner også Ellinor Andersson og Alf Wold som framførte noen festlige duetter, men da en her bare har hukommelsen  å bygge på kan en ikke trekke fram flere av aktørene.

Det som her er nevnt er bare eksempler på at også krigstida hadde sine oppmuntrende og lyse sider. Det var ikke bare ei tid med motsetninger, dysterhet og elendighet.

Dertil var det så fint med disse kabaretforestillingene at en der i stor grad var fri tyskerne, i motsetning til på kinoforestillingene.

Motstand

Det ble etter hvert en betraktelig motstand mot det nye regimet i Verdal som i andre deler av Norge.

Det meste av motstanden gikk ut på etterretning, samt å hjelpe flyktninger over til Sverige. De såkalte ”Grenselosene”, de som var med ukjente folk og viste dem veien gjennom skog og mark gjorde en kjempejobb.

Det var på mange farefulle oppdrag, men med dyktighet og en god porsjon flaks endte de fleste turer godt.

Det var flere ruter som gikk fra sjøen og innover helt til grensa.

Noen ruter gikk til fots hele turen, på andre ble det brukt bil så langt det var mulig på grunn av veistandard og  tysk kontroll.

Selv om det var lite biler og bare noen som hadde kjørtillatelse, klarte man som regel å ordne noe.

Det var faktisk en del av losene som hadde fulltidsjobb med å lose folk, og en kan tenke seg hva disse hadde av inntekt i den tiden.

Shetlands-Larsens tur i Verdalsfjella

Det var også en del kjente personer som rømte over fjellene her, bl.a. så fôr Shetlands- Larsen med sine menn over her etter det mislykkede angrepet på Tirpitz i Åsenfjorden i november 1942.

Det var folk som lå og ventet for å ta dem med over fjellet, men  noe gikk galt, så de kom i land på Frosta i stedet for mellom Stjørdal og Hundhammeren.

Karene tok seg fram gjennom Åsen, Skogn og Markebygda, de var innom på en par gårder hvor de fikk mat og hvile før de stakk til fjells.

De delte seg i to lag hvor et av dem tok en rute nord for Feren og Sulsjøene, og kom frem uten annen dramatikk, selv om de hadde en strabasiøs tur med adskillige forfrysninger.

Den andre gruppen som hadde Larsen som leder, valgte ei nordligere lei, retning Tverrvola, Kråkfjellet, med tanke på å passere grensa gjennom Merraskaret.

I fjellet var det kommet en god del våt nysnø, og  våt snø lavet ned. Dette var sjøfolk og slett ikke fjellvandrere. Etter å ha passert Tverrvola tvang føret og terrenget dem ned mot vegen.

De kom fram til Brennmoen i Sul, klissvåte og utslitte. Klærne deres var da blitt atskillig medtatt og fillete, og de hadde skåret seg stokker som de støttet seg til. Noen av dem gikk inn i hovedbygningen, og i følge boka skal de ha bedt om å få ligge på låven ei stund. De møtte kårmannen på gården som var alene inne. Han var nervøs og skeptisk til disse fremmede, fillete folka, og han anså dem trolig for provokatører. Han ville ikke  ha noe med dem å gjøre.

Det var melkingstid og kona på Gården var i fjøset og holdt på med melkinga. De kom inn i fjøset og ba om melk og det skulle de få. Kona tilbød seg å gå inn etter glass til dem. Men det hadde de ikke tid til og de drakk direkte av melkebøtta. I mens hadde kårmannen ringt til grensepolitiet som holdt til i Sulstua. De to grensepolitimennene, Petersen og Knutsen, tok med seg våpen og gikk for å undersøke. De var forberedt på å møte fremmede.

Etter å ha drukket seg utørste på melk, la gruppen i veg videre østover etter vegen. Da de kom til svingen ved Sulstua, sto plutselig to uniformerte menn foran dem og de fikk våpen rettet mot seg på kloss hold. Den ene i grå-grønn uniform, rettet et automatgevær mot Larsen, den andre i mørk-blå uniform, holdt en pistol med fingeren på avtrekkeren: ”Hvor skal dere”?! ”Hvem er det som spør” sier Larsen rolig. ”Hold kjeft”! skriker den blå. ” Det er jeg som spør”. Situasjonen var prekær, men Larsen som hadde commandotrening, fant et beleilig øyeblikk til å gjøre et utfall mot de to politifolkene, han kastet seg fram og får dem litt tilbake og ut av stilling. I det samme braker det løs fra pistolen til den ene enkelskmannen, og den blå grensepolisen, Knutsen, siger sammen. Den andre politimannen skyter mot dem i samme øyeblikk som han kaster seg utfor veien og ruller ned skråningen. Bob Evans ble truffet i ene låret og stygt skadet. De andre hadde også fått fram våpnene og skuddene smalt i forsøk på å treffe ham som forsvant i mørket ned skråningen.

Larsen undersøkte Evans og anså at det ikke var mulig å få ham med videre. Evans var i britisk soldatuniform, og i forvissing om at han ville bli behandlet som krigsfange, tok Larsen avskjed med ham, der han lå på vegen.

Etter å ha virret litt fram og tilbake i forsøk på å finne den andre politimannen, som kanskje kunne være truffet, mistet de kontakten med Kalve. De tre, Larsen og de to andre britene, tok seg ned til elva og fortsatte langs denne og ble sett av gårdfolkene i Sulstua, men de gjorde ikke noe anskrik. Men snart måtte de opp på vegen igjen.

Ved Hjellfossen møtte de en hestekjører. De hørte ham på lang lei, for det skranglet slik i stutting-kjettingene. Det var mannen på Brennmoen hvor de hadde fått melk. Nå var han på vei hjem fra Innsmoen hvor han hadde holdt på med framkjøring av noe skogsvirke. Larsen stoppet mannen og spurte om det var langt til grensa og om eventuelt vakthold. Mannen fortalte at det var tyskere på tollstasjonen og i Sandvika, samt hvor langt det var til grensa. Han rådet dem til å gå over elva ved dammen nedenfor utløpet av Innsvatnet, og ta opp på Karl- Johans veg og følge denne til de passerte grensa. Å følge hovedvegen anså mannen å være for risikabelt.

Kapein Larsen og de to britene gjorde som mannen hadde sagt. Over dammen gikk de baklengs og laget bare ett spor.

Ut på morgenkvisten, den 6. november, passerte de grensa. Da trodde Larsen at to mann var tapt, ettersom han savnet Kalve.

Kalve vente tilbake for å hjelpe Evans. Han ville ikke la vennen ligge igjen på vegen, og klarte vel på et vis å stable ham på bena. De tok leia opp bakkene, mot Østgården og Tømte. Derfra videre østover i retning Drivsjøene. Der har trolig Evans ikke maktet mer og han ble igjen i Værdalsbrukets hytte, som skogforvalter Moen disponerte.

Kalve fortsatte mot grensa og kom fram til Åbo. Derfra ble han fraktet til Skalstugan og kom dit ca. 8 timer etter Larsen og de to andre britene.

Dagen etter ble det satt i gang satt stor rassia i Sultraktene med både tysk og norsk politi i aksjon, ca. hundre mann i alt. I første omgang var politiet uten spor. De heftet seg ikke med det ene sporet som gikk over dammen, dessuten gikk det den gale vegen. I Sulgrenda ble det derfor en omfattende husundersøkelse, da man fryktet at disse farlige folkene skjulte seg på gårdene. Først sent på dagen ble sporet over dammen undersøkt nøye og fulgt på andre siden av elva. Tyskerne fikk da se at sporet snudde og at ett spor ble til tre, og at de gikk i retning av Sverige og hadde krysset grensen.

Neste dag, den7 . november, kom to unge stapo-menn fram til hytta ved Drivsjøen. På anrop kom Bob Evans fram i døra. På norsk ble det ropt: ”Hendene i været”! Men dette forsto ikke Evans og statspoliti Østern skjøt mot ham. Evans ble truffet i det andre låret.

Mannen som møtte Larsen den kvelden de var på flukt ble nå tilkalt for å hente Evans med hest og slede. Han forteller at den sårede hadde store smerter under transporten ned fra hytta, og mest i det første såret som det trolig hadde begynt å gå betennelse i. Vel fremme i Sul, tok tyskerne tilsynelatende humant i mot engelskmannen. Han ble lagt på båre og fikk tepper over seg. Distriktslege Thor Heggbom ble budsendt. Han trodde det skulle gis førstehjelp. Men det fikk han ikke lov til. Han fikk bare se Evans og forsto naturligvis ikke vitsen med at han skulle komme.

Bob Evans var 22år gammel. Hjemme i England hadde han foreldre og søsken. Han reagerte ikke så mye når dette ble brakt på bane, men da han fikk høre at de andre hadde kommet seg over til Sverige, kom tårene. De hadde vært heldige.

Tyskerne  la ham inn på St. Elisabeths hospital i Trondheim. Etter at de hadde gjort ham frisk, ble han henrettet. Dette var en krigsforbrytelse, og ble en av anklagepunktene under Nürnbergprosessen. Evans riktige fornavn var Robert.

Etter frigjøringa, da nærmere omstendigheter og følger i forbindelse med episoden nedenfor Sulstua ble kjent, gikk det  hardt inn på kårmannen  på Brennmoen. Han ble så neddynget av skyldfølelse at han ble sjuk og levde ikke lenge etterpå.

Kurerer og kurertrafikk

Det foregikk ganske mye kurervirksomhet gjennom Verdal i disse årene, og her skal vi ta med ruta Skalstugan – Ådalsvollen.

Om tyskerne, Gestapo, hadde ant hvor omfattende kurertrafikken var mellom Skalstugan og Ådalsvollen, ville de nok ha satt mye inn på å få stoppet det. Mistanke hadde de, men det hjalp lite når de ikke klarte å peile inn personene som  drev på. Når det i ettertid er blitt nøstet opp i noe av dette, får en inntrykk av at Skalstugan – Ådalsvollen – Verdal – Trondheim var som en gammeldags ”trafikkled”; sprengstoff, sambandsutstyr og propagandamateriell kom inn i landet denne vegen. Fraktet over fjellet på ryggen, eller i pulk, av uredde menn som frivillig tok på seg strabasene i ugjestmildt fjellterreng, i snøstorm, regn og kulde. Noen ganger vasset de i løssnø til knes. Andre ganger kunne de fyke av gårde på  gnistrende skareføre.

I Skalstugan hadde de uvurderlig hjelp av tollbestyrer, Olle Hüttsten, en norgesvenn som hjalp kurerene i kinkige situasjoner, med husrom og mat, og løste mer enn en floke når de hadde problemer med det svenske militæret. Hos Hüttsten holdt heimefrontledere i Trøndelag konferanse med norske myndigheter i Sverige.

For sin innsats under krigen, ble Olle Hüttsten dekorert med Kong Haakon VII`s frihetskors, innstiftet ved kgl. Re. 18/5 1943, for fremragende fortjeneste for Norges Sak. Dett er den høyeste norske krigsdekorasjon en sivil eller militær utlending kan få.

Bjørn Rygg som var tollbestyrer på Ådalsvollen, ble en nøkkelperson i arbeidet med den videre transporten av materiellet fra Ådalsvollen.

Dette i tillegg til at han selv gjorde over 50 turer til Skalstugan i samme ærend, og at hans sønn, Inge Rygg, ofte var på farten. En kjenner ikke alle vegene han nyttet for å få materiellet til videre. Men Ingemann Liff ble en hovedtransportør, samt at Erling Walum og Petter Balhald gjorde turer til Trondheim for Bjørn Rygg. I denne forbindelse må også nevnes Arnt S. Bakken på Verdal jernbanestasjon, som en viktig medspiller, da ikke så lite av dette gikk med jernbane inn til Trondheim.

I de første krigsåra var trafikken noe sporadisk. Men fra 1943 fikk virksomheten virkelige dimensjoner. Da bestemte ikke Rygg selv når han måtte i veg. Ordren kom som særmelding i de norske radiosendingene fra London. Når særmeldinga ”Luftforandring i dag ” kom, var det direkte ordre til Rygg at han måtte sette kursen for grensa og Skalstugan.

At det var en stor fysisk og ikke minst psykisk påkjenning, er forstålig. Det var nesten konstant å leve i spenning, ikke minst for fru Signe Rygg, for dette var noe hun og Bjørn var sammen om. Foruten at fru Signe enkelte ganger måtte tre støttende til for å få saker og ting bort fra øyesyn, måtte hun finne forklaringer og skrøner når det var spørsmål om hvor mannen var, for det var ofte han ikke var å treffe. Det var ikke bare turene til Sverige som tok tid, men også mange turer til Verdalsøra og Trondheim i forbindelse med videre transport av materiell. Og ikke minst var det turer i utmarka hvor midlertidige lagringsplasser måtte ordnes.

Bjørn og Signe Ryggs innsats i frihetskampen, må også sees i lys av hans stilling som tollbestyrer, en vanskelig kombinasjon ettersom tollstasjonen kontinuerlig ble overvåket av tysk politi.

Bjørn Rygg ble tatt av tyskerne noen dager før freden i 1945.

 Russiske Krigsfanger og russerleiren

Sammen med retretten til den tyske Finnlandsarmeen, fulgte mange russiske krigsfanger, som ble drevet sørover helt fra Finnmark. Først i uker og måneder etter landeveg, før de kom så langt sør at de kunne lastes på jernbane. Hvor mange som omkom i denne tragediemarsjen er vel aldri klarlagt.

I januar – februar 1945, ble det etablert en fangeleir på Ørmelen for ca. 240 russiske fanger nordfra. Hvordan forholdene var inne i denne leiren, er det vel heller ingen som har full kjennskap til. Men synlig for alle var at det måtte være et terror- og hungerens helvete.

Til Verdal kom russerne i uoppvarmede godsvogner. Jernbanetransporten tok flere døgn og flere var døde ved framkomsten, av frost og mangel på mat.

Mange så avkreftet og elendige at de måtte støttes av kamerater. Disse stakkarene gjorde et uutslettelig inntrykk, fillete og uflidde, med klær som nesten ikke hang sammen på kroppen i vinterkulda. Med utslitte uniformsjakker og sekkefiller på bena måtte de fryse forferdelig. En grotesk kontrast til de tyske vaktene, i varme pelser eller polstrede jakker, som var tatt fra russerne som krigsbytte.

Ikke lenge etter ankomsten ble de jaget ut i skogen for å hugge ved til knottproduksjon for tyske biler, eller ved for at tyskerne skulle ha det godt og varmt i leirene sine. Skogen de gikk løs på var på Ørin, olderskogen ved Fæby og på Grønnøra. I nedre del av bygda var det store områder med olderskog som ble snauet, og et bredt belte av Verdalsbrukets skog på Ørin. Det var forferdelig å se på at disse skjelettene innenfor fillene, måtte bære eller slepe på de tunge trestokkene for å lunne dem sammen.

Blant folk i bygda var det mange som reagerte på den behandlinga fangene fikk, og begynte å legge ut matpakker i vegkanten i håp om at fangene fikk lov til å ta dem opp. Noen av vaktene var så humane at de tillot dette, andre var mer restriktive. Men tyskerne merket nok holdningen blant verdalingene, og utover vinteren tillot de mer og mer av den slags. Det fantes tifeller der de tillot fangene å gå inn til folk for å få en matbit. Men dette måtte være lynvisitter, noe annet tillot ikke vaktene, ellers kunne det få katastrofale følger.

Alle var ikke klar over dette, og i ett tilfelle endte det i katastrofe. En russer, som arbeidet på Grønnøra, lurte seg inn til en heim i Vinne på det mest uheldige tidspunkt som kunne tenkes, like før det skulle være appell, og da en var borte ble det oppstyr. Vaktene fant ham og jaget ham foran seg bortover jordene, og straks de kom til Grønnøra ble han henrettet, så å si for åpen sene. Noen gutter sto nemlig og så på ugjerningen som åpenbart ble utført i fullt sinne. Retterstedet var ytterst på tangen mellom de to gamle elvefarene nedenfor Baglo Nordre.

Thora Karlsen på Ørmelen var ivrig til å legge ut matpakker til russeravdelingene som passerte forbi. Men en gang skar det seg alvorlig. Det ble oppdaget av en tysk offiser som var i kjølvannet. Han ble fykende sint og kjeftet opp fru Karlsen ettertrykkelig, og deiset matpakken i entrédøra. Thora var imidlertid ikke skvetten, og overhøvlet tyskeren etter beste evne, til slutt sang hun Internasjonalen etter dem.

Dagen etter ble Thora Karlsen arrestert og satt i kvinnefengslet i Trondheim til krigen  sluttet.

En guttegjeng i Vinne, satte i gang så å si organisert mathjelp i form av matpakker til russerne som arbeidet på grønnøra. Og det gikk bra, de ble godt kjent med både russerne og de fleste tyske vaktene.

Men det var også tilfeller hvor de tyske vaktene selv tok matpakkene.

Sanitetsforeningenes hjelpeaksjon.

Det som imidlertid overskygget alle enkelttiltaka for hjelp til de russiske krigsfangene, var sanitetsforeningenes suppeaksjon, som selv på landsbasis var ganske enestående, velorganisert og effektiv.

En som sto sentralt i dette, var daværende sokneprest i Verdal Øystein Hovden. En gjengir noe av det han har skildret om hjelpeaksjon og russertida:

”Å for et eit syn å sjå desse russarne der dei blir drevne og jaga i veg til og frå arbeidsplassen ute i olderskogen på Kjæran og andre stader. Nærmast levande, sjanglande lik som knapt greier gå, men må likevel, på eit slags geledd med kjeppar i hendene, for å halda seg oppreiste og berre fillar og sekkelerver til klær og fotbunad. Og vinteren er sprengkald. Stadig døyr ein eller annan, innanfor leiren eller utanfor. Ein dag blir og ein stakkar beintfram plaffa ned av vakta og slengt borti eit skogholt, som anna vrakgods. Ei botnlaus liding like utanfor stovedøra vår. Heile bygda kjenner det slik: Her må noko gjerast, men kva og korleis?

Folk er snille. Dei prøver, til å begynne med, av sin egen spinkle brødrasjon å laga matpakkar, som dei legg langs vegane der stakkarne sjanglar forbi – i von om at dei finn deim og får lov, utan juling a tå deim opp. Men nei, dette går ikke lenger. Skal det monne noko, må mykje meir gjerast. Og æra vere verdalingane, det vart gjort! Det var ikkje lett å få det til, på grunn av våre eigne nazistar, men det lukkast til slutt. I brodden her gjekk ”De unges Santitetsforening” på Øra. Dei skreiv til Røde Kors, Trondheim. Men fekk ikkje svar. Da så Nazi – lensmannen i Verdal 3. februar, slår opp sitt brutale oppslag på Øra og gjer kjent, at det heretter er forbode å gi mat til russiske fangar, da blir eg kontakta og går naturligvis straks i gang med å gjera alt eg kan. Det hastar. Eg ringer iltelefon til Røde Kors, Trondheim, som lovar å gjera sitt snarast. Men nei – dagane går og ingenting skjedde. Eg driv på best eg kan. Først heimsøker eg nazisjefane i bygda.  5 og 6 februar, lensmannen, ordføraren og propagandasjefen. Hos alle tre krev eg som prest å få greie på om dei verkeleg har vori med og utstedt forbodet mot å hjelpa russerane med mat og klær? Korleis eg ordla meg ? Notatane mine viser, eg avslutta på denne måten: ”Stakkar dei som i det store oppgjeret som kjem, vil ha dette tunge loddet i vektskåla, at dei har hindra folk i å utføra den miskunnsame samaritans gjerning!” Men nei – ingen av desse karane ville ta på seg noko skuld for forbodsplakaten. Eg går da til ortkommandanten på Tinnden, i same ærend. Men nei, utan resultat. Kva skal eg gjera? Eg sender same dag (onsdag 7. februar) brev til Røde Kords, Trondheim – såleis:

” Vi har i Verdal for tida ein russisk fangeleir med ca. 230 – 240 krigsfangar. Vi forstår alle at noko raust liv er det ikkje å vera fange såleis, korkje her eller andre stader. Krigen er nå eingong slik. Men når det , som her i Verdal, er klårt for alle at dei lid sår mangel både på mat og klær, ville vi gjerne prøva og hjelpa. At nauda er der og at ho er stor, forstår vi ikkje berre når vi ser dei skinmagre, uttærde stakkarane der dei skrid fram i sine filler, og dessutan veit vi at, så å seia dagleg døyr ein eller fleire av deim. De tyske kommandanten  gav i si tid jamvel direkte løyve til at dei som ville og kunne her i Verdal – ja, ”anmodet” deim om å hjelpa. Lensmannen slo da opp plakat om dette, og det vart kjent for folk, og hjelp kom! Dette var laurdag 27. januar. Laurdag 3. februar kom oppslag om forbod mot hjelp!

I samtale med ortskommandanten same dag, opplyser han at opptaket til forbodet er kome frå norske styresmakter, ved fylkesmannen i Nord Trøndelag og lensmannen i Verdal. Sjølsagt er det ikkje råd, korkje for meg eller Røde Kors, å blanda oss bort i dei miltære forordningar osb., men det er ikkje mogleg for menneske med vanleg menneskelege kjenslar og med noko kristen kulturarv og ånd i seg, roleg å sjå på dette at menneske skal måtte lida slik utan at vi prøver å få koma til hjelp etter fattig evne i desse tider.

At det blir  sett forbod mot å gjera den barmhjertige samaritans gjerning, synes meg stå stikk i strid med den kristendom vi vil verna om og reknar som grunnlaget for heile vår kultur. Det er barbari!

Som prest her i Verdal vender eg meg til Røde Kors og bed Dykk hjelpa så langt råd er å åpna veg for hjartelaget like ovenfor dei stakkarane det her gjeld. For mennskeleg naud må alle politiske skrankar falle.

Eg ber derfor Røde Kors, snarast, ta seg av saka, som er ei sak som ligg midt inne i Røde Kors si eigentlege oppgåve og kall i verda, og venda seg til fylkesføraren i Nord Trøndelag, herr Eggen, Steinkjer. Kan kanskje vera at han, som hadde makt til å få forbodet utstedt, også har makt til å få det avlyst.

Verdal soknekall 7/2 1945

Med vyrdnad

Øystein Hovden”

Men dagane går, det hastar, men ingenting skjer. Det er forferdeleg.

Mandag 12. februar har eg på ny konferanse med ortskommandanten om saka. Dei har ingenting høyrt, korkje frå fylkesmannen eller Røde Kors. Dette var mykje nedslåande. Men gudskjelov – seinare same dag ringer Røde Kors og gir beskjed: Det er i orden. Forbodet skal opphevast. Nærmare melding kjem.

Mykje glad går eg da torsdag 15.  februar til den russiske fangeleiren og bed om konferanse med leirkommandanten. Det går i orden.

Det blir en lang samtale.

Eg presenterer meg – og han det same. Han er fra München – kanten, katolikk, men kona protestant. Det blir først litt prat om dette. Eg sit samstundes og tenker: ”Tyskerane, som folk flest forresten, er svake for smiger” – Dermed går eg i gang: ”Jaså, De er frå München, Frå Bayeren? Eg har ein gong vore der. Det var eit jovialt og hyggeleg folkeferd, som det er en fest å vera i lag med, både på Hofbräuhaus og elles, hugsar eg. Sei meg herr Kommandant, er det ikkje rett å meina at folket der sør er gemytlegare og meir hjartelege enn tilfellet er lenger nord f. eks. I Berlin og Preusen?”

Han spratt opp, skundar seg å let at døra, som sto på glytt ut til gangen. Ingen måtte høyra, og seier svært venleg og blid: ” Richtig! Richtig!” – vel! Etter dette preludiet synest eg tida  er inne til sjølve ærendet mitt, den hjelpa eg gjerne ville få ordna, med mat til fangane. Eg greier ut korleis vi hadde tenkt det, sanitetsforeningane i bygda vil ta seg av det osb.

”Hels damene og sei: de skal få lov å koma her i ettermiddag kl 17. Men gløym ikkje, det må vera slik mat som fangane toler, og det må vera dei same damer som ordnar det her i leiren kvar dag og til same klokkeslett. De kan vera sikker på at ingen tyskere i alle fall skal forgripe  seg på maten.”

Ei tung bør datt ifrå meg.

Sanitetskvinnene frå alle åtte lag i bygda går fluksens i gang. Same dag kl. 18 møtest dei hos gardbruker Stuberg på Mikvold og alt blir klårlagt. Hjelpeaksjonen blir ordna slik, at kvart sanitetslag i bygda skal kvar deg i kvar si veke køyra suppe eller anna ferdiglaga og lettfordøyeleg kost til leiren kl. 17 og dele den ut der. Ordninga viser seg å vera framifrå. Det går med liv og lyst og stort humør. Folk over alt i bygda er meir enn villige både til å gi mat og køyra fram – Alltid med hest, på grunn av bensinrasjoneringa naturlegvis. Ein dag møter eg henne som nermast er krumtappen i heile greia, fru Ingrid Minsaas: ”Korleis går det? ” spør eg interessert. Fort og fyndig kjem svaret: ”Åjauda, sannleg er det morosamt å vera kokka hans Stalin!”

Det var morosamt, det er sikkert, men naturligvis også uendeleg mykje meir. Dei 3-4 månadene dette står på, gjer verdalingane ein innsats i nestekjærleikens teneste som det står respekt av. Dei bergar menneskeliv og småstundes reiser et uviseleg monument over kvaliteten og hjartelaget i dem sjølve.”

I følge opplysninger en har fått, døde i alt 29 av de russiske krigsfangene i Verdal vinteren 1945. Tre i januar, og resten i februar. Det er ingen tvil. - Det var sanitetsforeningenes hjelpeaksjon som var årsak til at det stoppet med dette.

Den 9. mai var Russlands fredsdag og freden var et faktum for alle.

At gleden var stor også hos de uttærte fangene i leiren på Ørmelen er lett å forstå. Derimot va nok stemningen nokså laber hos de tyske soldatene og offiserene.

Om dette forteller Øystein Hovden slik:

”Av ein eller annen grunn får eg i oppdrag å reise ned til russerleiren og kontakte sjefen. Eg blir henta i bil av Gustav Eklo. Det gjeld å forvissa seg om at fangane den dagen får sleppa ut or leiren og vera med på den høgtida som skal haldas på gravplassen til dei landsmenn og kamerater som hadde døyd i leiren og nå låg gravlagt der ute i skogen på Ørmelen.

Det var ei kort, men underleg gripande høgtidstund der ute, i lag med fangar og nokre tyske offiserar. Alt gjekk roleg og fint for seg. Etter høgtida går eg tilbake leiren i lag med leirsjefen. Det er ikkje mykje att av den stolte og modige herren nå. Han pratar i eit køyr: ” Nå er vi ferdige! Vi som var på tindane – nå er vi ramla ned i avgrunnen. Ingen av oss kan heller vita om vi nokon gong kjem tilbake til ”unser heimat” osb. Han bed oss nordmenn gjera vårt til at folket ikkje samlar seg kringom leiren. Det kan føre til uro.

Halde de fred utanfor , så skal vi prøva halde fred og orden innanfor.

Flere av de russiske krigsfangene avslørte seg som rene kunsthåndverkere. Med primitive hjelpemidler, ofte bare spiker, laget de nydelige ting som smykkeskrin, tobakksdåser og sigarettetuier, bl.a. av tre og tomme aluminiumsbokser. Mange av disse små kunstverkene ble igjen i Verdal og noen ble tatt vel vare på og er i dag verdifulle suvenirer.

Etter frigjøringa gikk russerne ganske fritt omkring og tok del i fredsrusen sammen med bygdefolket, spilte og oppførte danser. Det tok tid før hjemsendinga kom i stand, og på flere gårder var det russere som tok del i våronnarbeide i 1945. I den tyske og nazistiske propaganda under krigen, ble de hundretusener av russiske krigsfanger som oppholdt seg her i landet, karakterisert som usiviliserte horder. I første tida etter frigjøringa, da de her i Verdal kunne leve som folk sammen med bygdefolket, ble disse påstandene gjort ettertrykkelig til skamme.

Det ble knyttet mange vennskapsbånd i disse dager, men senere har ingen av de som oppholdt seg i Verdal, gitt livstegn fra seg.

Hvilken skjebne møtte dem da de kom hjem til Russland? Ble de betraktet som desertører?. Mange har i etterkrigstida stilt seg slike spørsmål.

Gravplassen, der de som omkom i Verdal ble gravlagt, ble etter frigjøringa ombygd til minnelund med en fin bauta og innhengning.

Avdukinga fant sted søndag den 6. oktober 1946. Blant de ca. tusen frammøtte, var representanter for både norske og russiske styresmakter, og sogneprest Øystein Hovden holdt en manende og vakker avdukingstale.

Det har vært, og er, kransepålegging ved bautaen hver 1. mai, med representanter fra den

russiske ambassade.

Jakta på Rinnan-banden

Helgådalsfjella 10. - 15. mai 1945                                                                      

 I maidagene 1945, mens hele Norge og Europa jublet over freden, var det fortsatt krig og skyting i Verdal. I Helgådalsfjella foregikk jakta på  en av norgeshistoriens mest forhatte menn - Gestapos mest effektive og  hensynsløse redskap i Norge, Henry Oliver Rinnan, leder for «Sonderabteilung LOLA», samt en del av hans mest trofaste medhjelpere og  bandemedlemmer.

Bare ei uke etter Rinnans aksjon mot heimefronten i Verdal, er de på flukt, i de samme traktene som så mange under krigen måtte ta vegen for å unnslippe Rinnans klør. Målet er tydelig det samme, å komme seg over til Sverige. Men Rinnan hadde ingen hjelpere i Helgådalen. Ingen  lokale heimefront- loser som kunne føre ham trygt over grensa. Den lokale kjentmannen sviktet også. I disse dagene var hele landets øyne rettet mot Helgådalen i spenning. ”Hele dalen” var på bena og mer eller mindre med på aksjonen. Sammen med en del av sine mest trofaste hjelpere møtte Rinnan sin skjebne i Helgådalsfjella.                                                     

Da de ble tatt, var de faktisk i området for Milorgs flyktningerute, og som en skjebnens ironi, var to dyktige flyktningeloser fra Helgådalen, Ole og Olav Sagvold, i høy grad delaktig i pågripelsen av Rinnan og en del av banden. - «Dramatisk, men likevel så trygt og effektivt, for alt foregikk under god militær -kommando», forteller Olav Sagvold.                                       Sent på kvelden, den 7. mai, kjører en liten bilkortesje ut fra Trondheim. To personbiler og en lastebil, med 25 av Rinnan-bandens medlemmer, Rinnans kone samt to gisler, Magnus Caspersen og frk. Ingeborg Holm. Begge er Rinnans fanger, torturert, mishandlet og i dårlig forfatning.                                   

Rinnan måtte selv ha forstått, eller gjennom sine gestapoforbindelser fått greie på at tyskernes  kapitulasjon var nært forestående. Han har tydeligvis fått ”kalde føtter” i forbindelse med alle sine ugjerninger – drap, tortur og mishandling i  massevis. Men han går fortsatt ikke av vegen for å benytte sjofle midler. To hjelpeløse mennesker tvinges med som gisler. På turen nordover stanser kortesjen i Levanger, hvor Rinnans kone og to av barna blir satt av. Der møter også verdalingen, Einar Slapgård. Han er tiltenkt som vegviser og kjentmann.                                                           

 Først kjører Rinnan, i en flott Studebaker. Ved sin side har han elskerinnen Gunnlaug «Pus» Dundas. I alt er det seks kvinner i følget, hvorav den ene er gisselet Ingeborg Holm. Følget overnattet i Vuku og drog videre mot Helgådalen neste dag, 8. mai. Verdal lensmannskontor fikk greie på at Rinnan oppholdt seg i Vuku, og lensmannsbetjent, senere lensmann i Stjørdal, Rolf Moe, dro oppover sammen med noen heimefrontkarer for om mulig å få Rinnan og Slapgård til å overgi seg. Men da var «fuglene» fløyet. Flukten var oppdaget. Snøballen tok til å rulle, men sakte. Selv om Rinnan hadde to og et halvt døgns forsprang før det ble satt i verk effektive tiltak for å stoppe ham, klarte han ikke å gjennomføre det han hadde satt seg fore; å komme seg over til Sverige. Først om kvelden, den 10. mai, får Rikspolitiets kp. 4, som da var kommet over fra Sverige til Trondheim, ordre om å oppta jakta på Rinnan-banden. Kompaniets nestkommanderende, lt. Chr. Ringnes, fikk kommandoen over 58 mann og startet nordover samme kveld. På turen innover var de innom lensmannskontoret i Verdal for å få informasjoner, samt at de ble supplert med noen lokale heimefrontkarer.

Politistyrken opprettet hovedkvarter hos Kristian Holmen ved Skjækerfossen. Flere lokalkjente ble rekvirert, deriblant milorgkarene Ole og Olav Sagvold og John Haugan. De var nettopp kommet tilbake fra den lange turen til den norsk-amerikanske gruppen ved Gjevsjøen i Snåsafjella, hvortil de fikk ordre om å begi seg den 1. mai, etter opprullinga av heimefronten i Verdal natta før.

Men tilbake til de som var på flukt. På turen oppover forsøkte de som satt bak på lastebilen å skjule ansiktene når de traff noen, men bygdefolket fikk fort mistanke om hva slags følge dette var. I Vest-Grunnansvingen fikk banden det første problemet, et hjul på lastebilen punkterte og det ble stopp. Samtidig kom Iver Holmen kjørende, med hest og vogn, på veg til meieriet i Vuku. Tyskernes kapitulasjon var da kjent, og Holmen markerte gleden med et norsk flagg festet til seletøyet på hesten. Dette fallt Rinnan-banden tungt for brystet, og en av dem prøvde å rive det av. Da brukte Holmen pisken både på fyren og hesten og kom seg videre med flagget på plass. Banden fikk det travelt og humpet videre på punktert hjul.

På gården Volden truet de til seg mat, med hjelp av pistolene. Målet var tydelig å kjøre til Vera, og det ville da ikke være langt igjen til grensa. Om det hadde lyktes, ville nok det hele ha fått et annet forløp. Men ved Helgåsen var det slutt på bensinen. Bilene ble parkert nede ved elva og gjort ubrukbare. Og så bar det ut i villmarka med dem.

 Men det høyst blandede selskap var ikke fysisk rustet for strabaser i terrenget. Ennå lå det mye snø, det var surt og grått med regn og sludd. Men verst hadde gislene det. Medtatt som Caspersen var etter torturen han hadde gjennomgått, vaklet han avsted. Også Ingeborg Holm var sterkt medtatt og nærmest drog det ene benet med seg.

Banden var godt rustet med automatvåpen, pistoler og ammunisjon. En radiosender drog de også med seg.
Via den hevdet Rinnan at han sto i kontakt med en viktig person.  Rinnan var godt beslått med penger, åtti tusen i norske kroner, pluss en god del  svenske. Hadde de opptrådt som en homogen gruppe, med snev av disiplin, ville oppgaven med å fakke dem ha blitt ennå vanskeligere enn det ble. Strabasene tok på, og det ble ganske snart oppløsningstendenser i flokken.                                 

Flukt                                                                                                  

Gislene hadde forferdelige døgn i fjellet, med skrøpelige klær og fottøy.  Om nettene ble de bundet, og mens bandemedlemmene lå i telt eller under tepper, måtte gislene tilbringe nettene under åpen himmel uten annet enn det de sto og gikk i, til beskyttelse mot vær og kulde. Den første natta var det helt ned i ti minusgrader og Ingeborg Holm forfrøs begge bena, og pådrog seg frostskader som plaget henne hele resten av  livet. De to måtte gjøre grovarbeider, samle kvist og ved bl.a.. Dertil var de i livsfare og visste at såframt Rinnan klarte å nå grensa, ville de helt sikkert bli skutt. De visste for mye til at de kunne bli med inn i Sverige. Den fjerde dagen klarte Magnus Caspersen å flykte. Dette skjedde mens han var i ferd med å sanke ved, og i ly av et voldsomt snøvær klarte han å stikke. På turen ned møtte han en tropp av politisoldatene, den som Ole og Olav Sagvold var med i som kjentmenn. Etter rettledning fra dem kom han seg fram til Ottermoen. En utslitt, serbisk soldatfrakk hadde han kastet fra seg ved elva, og da han kom inn på Ottermoen, var han så medtatt at han falt om på gulvet, men tok seg sammen såpass at han klarte å ringe lensmannskontoret for å fortelle om hva som hadde skjedd. Slapgård  og bandemedlemmet Aksel Mære klart å stikke av og tok seg fram til bygds på egen hånd. Omtrent samtidig med Caspersen klarte også fire av banden å stikke av.                                                                                              

De første fangene bringes inn

Ordonans ved Kleppen 1945 Bildet viser en ordonans for styrken som var på jakt etter Henry Oliver Rinnan nord for Ferlainne. Ukjent hvem mannen er. Legg merke til flagget på sykkelen. Utlånt av Liv Liberg. Fotografen er Anders Vandvik.

Sent på kvelden, den 10. mai opprettet Rikspolitiet hovedkvarter hos Kristian Holmen, og allerede samme natt ble de første bandemedlemmene brakt inn.  

Sturla Homnes, fra Trondheim, som det siste krigsåret hadde operert i Verdalsfjella i kureroppdrag - forøvrig svoger av Magne Nordnes – ble, da freden «brøt ut», avgitt for å assistere Heimefronten i Verdal under første oppryddinga, arrestere nazister m.v.. Han ble avgitt fordi Heimefrontledelsen i Trondheim ikke torde slippe ham inn i byen før alt var under kontroll, pga. hans egen sikkerhet. I Verdal kom han med i ettersøkinga av Rinnan-banden fra første stund, og fikk bl.a. telefonbeskjed om å reise opp til Ottermoen for å hente et bandemedlem som hadde kommet inn dit. Sammen med Morten Aamo dro de oppover i lastebil. Nesten framme hoppet fire menn ut i vegen og ble stående i lyskjegla fra bilen. De to hoppet straks ut og våpna kom fram. Med pistolen parat gikk Homnes fram mot karene, mens Aamo dekket ham med maskinpistol, en med lyddemper, som Hornnes hadde lånt ut. Han gjenkjente straks tre av karene som Rinnans menn i Trondheim, Harald Grøtte, Ole Johan Rygh og Rønning. Grøtte prøvde seg med ei historie om at de var tømmerhuggere som korn ned fra fjellet da de hadde hørt det var blitt fred. «Du vil ikke si du er blitt tømmerhugger? - Vi er da kjente fra før,» sier Homnes. Han: «Er du trondhjemmer du da!» - Homnes: «Ja - og jeg vet godt hvem du er - Hendene i været! ! » Grøtte og Rønning skalv da de ble klar over det kjennskap han hadde til ham fra tidligere. Rygh hadde noe i innerlomma og Homnes knepte opp vinterfrakken hans og en tysk uniformsjakke kom til syne! Henvendt til Grøtte: «Er det slikt utstyr dere har på tømmerhogst? »  Karene fallerte helt. Spillet var tapt. Pistolen som Homnes trodde Rygh hadde i innerlomma, var ei krokpipe. Disse fire hadde stukket av fra resten av banden, og ville forsøke å  komme seg unna på annen måte. Det endte altså slik, og de ble de første av Rinnan-banden som ble overlevert Rikspolitiet i  Skjækerfossen. Deretter la Homnes og Aamo ut på sitt egentlige oppdrag, nemlig å hente karen på Ottermoen, som de hadde fått beskjed om var en av Rinnanbanden. Da de kom fram dit, lå mannen og sov. Hornnes rettet US - karabinen mot brystet hans, og med morsk stemme kommanderte han mannen opp. Det var gisselet Caspersen som lå på benken. Caspersen  ble slett ikke skremt av mannen som sto over ham, men skjønte at nå var freden også kommet til ham, og ville slett ikke vedgå at han var noe bandemedlem. Homnes holdt imidlertid på sitt. Da dro Caspersen av seg buksa og viste fram de grusomme spora etter mishandlinga, med bl.a. innbrent  hakekors. All tvil ble ryddet bort - det var styrmann Magnus Caspersen,  som så fikk sitte på til Skjækerfossen, hvor Rikspolitiet også tok seg av ham,  men nok på en annen måte enn de fire første.

Den videre jakta                          

Men nå lar vi  Olav Sagvold, som var med da Rinnan ble tatt et par dager senere, fortelle hvordan han opplevde dette. (Både Olav og Ola Sagvold ble utrustet som soldater med armbind, våpen, og for anledningen innlemmet i troppen de var avgitt til.):

” Min bror Ole, John Haugan og jeg var nettopp kommet tilbake  fra Gjevsjøen da vi fikk ordre om å møte ved Vollbrua til et bestemt tidspunkt.

På avtalt tid kom en bilkolonne kjørende. Den første bilen førte norsk flagg. Vi tok plass i den bilen, og fikk da høre at det var såkalte ”Svenskesoldater” som sammen med en del motstandsfolk fra Øra var på veg for å ta Rinnan og følget hans.

Vi var utkommandert for å være med som kjentmenn. Fra Helgåsen hadde Rinnan, med følge, gått nordover. Et stykke oppe i lia hadde de slått leir og forskanset seg første natta. De hadde visst funnet ut at de var for tungt lastet, for de hadde lagt igjen mye, nesten et depot, bl.a. flere kartonger med brennevin og ellers slikt som vi ikke hadde sett på lang tid. Derfra hadde de gått opp til Bynavola og fram på Vindkleppen, antagelig for å orientere seg. Den ene av gislene, Caspersen, hadde klart å rømme, og kom etter bekken ned forbi Ottmoplassen. Han ga verdifulle opplysninger. Rinnan og følget hans hadde deretter skilt lag. En liten gruppe hadde gått nordover dalen mellom Bynavola og Fagerlifjellet, storparten hadde tatt leia østover mot Ferlandet. Vi fulgte spora til disse. Ved Glenna hadde også disse skilt lag, idet sju personer hadde gått ned mot Fagerlivollen, mens resten hadde tatt leia innover mot Storbekkdalen. Det ble da drøftet om vi skulle dele patruljen, men da vi ikke var mer enn ti mann i alt, ble det heldigvis til at vi skulle konsentrere oss om en patrulje. Fra Fagerlivollen såg vi røyk og skjønte at de sju holdt til der. Vi ble da delt i to grupper. Den ene halvparten, med fenrik Pedersen, fulgte meg rett nedover Glenna, vi sklei på snøen og det gikk med en viss fart. Ole loset de andre østomkring og kom ned et lite dalsøkk øst for Fagerlivollen, og skulle avskjære de sju fra å unnslippe den leia.

Det var visst vi som kom i stilling først, men Ole og de andre kom seg fram helt til 20-30 meter fra seterhusa, uten at vi oppdaget dem.

 Fenriken lå og fulgte med klokka og på det avtalte tidspunktet skaut han det første varselskuddet i murpipa, men ingen reaksjon innenfra. Så skaut vi alle ei salve i taket. Da kom det en kar ut. Han speidet både i øst og vest og var visst riktig i villrede. Fenriken ropte at de skulle overgi seg, men da smatt karen inn og slo att døra etter seg. En ny salve ble avfyrt og da lenger ned. Det var så vindusrutene singla, og fenriken, som holdt mot døra, åpnet denne for dem. Da kom de ut med hendene i været. Men den ene var blitt såra, han hadde fått ei mauserkule gjennom magen og lå i en blodpøl inne i huset. Han måtte bæres fram til bygda, og uveisomt som det er i Ferlandet, var det ingen lett oppgave. Jeg ble derfor sendt fram i bygda straks for å få flere folk til å dra innover og hjelpe til. Ved Ottermoen var det da full mobilisering med sanitetsfolk som var på tur innover. De hadde hørt skytinga og fryktet det verste. Jeg kunne imidlertid berolige dem med at alt hadde gått bra for vårt vedkommende. Deretter ble jeg kjørt ned til hovedkvarteret i Skjækerfossen for å  avgi rapport til sjefene der. Da de hørte at Rinnan fortsatt var på frifot og på veg østover, ble det øyeblikkelig gitt ordre om at et lag skulle kjøres til Storlunet i Vera. Jeg tok til å bli sliten, men fikk ikke fri og måtte bli med som kjentmann.

Ordren var da, at såframt det var mulig, skulle Rinnan bringes tilbake i live. Fra Storlunet gikk patruljen innover og overnatta på Storvukuvollen. Dagen etter ble Tveråa passert og vi gikk videre vestover. Ennå var det adskillig snø, og da spor ikke kunne observeres, var vi sikre på at de ikke hadde passert østover. Patruljen ble gruppert på skytterlinje, og jeg hadde venstre flanke. På røa, vest for Flysetra, gikk jeg meg rett på Rinnan og følget hans! Kom opp en kneik, da jeg plutselig får se dem, bare 30 meter unna. Jeg huket meg øyeblikkelig ned og fikk heldigvis gitt tegn til de andre. Patruljen ble da trukket litt til side og gikk i dekning for planlegging. De gikk i retning av Flysetra, og vi fulgte etter, ned gjennom tjukke skogåsen uten at de ble oppmerksom på oss. Da de kom fram til seterhusa, lå vi allerede i skogbrynet med fingeren på avtrekkeren, og de fikk ikke en gang tatt av seg ryggsekkene, før maskingeværet vårt spilte opp. Ganske snart kom det hvitt flagg,  både gjennom det ene vinduet og opp murpipa. En uredd soldat, korporal Magne Solheim, gikk fram; ut kom Henry Rinnan og fem personer til. Rinnan ropte at han hadde noe å si, han ville forhandle om overgivelsen, og var nok engstelig for at han skulle bli skutt på med det samme. Men det var bare ett vilkår, - Solheim svarte at de var omringet av 100 mann, og hvis de ikke øyeblikkelig kastet våpna og overga seg ble de skutt på flekken. Rinnan fant det da best å kaste revolveren. Han skulle ha visst at vi bare var åtte mann! Senere viste det seg at vi hadde vært heldige med tidspunktet. Bare et par timer tidligere hadde de hatt tilhold på Humleberget, der de hadde forskanset seg på ei granvokst kolle med myr rundt om, så der hadde det ikke vært så enkelt å ta dem.

Flyvollen i Ferlainne I skogkanten midt i bildet sto seterhusene hvor Henry Rinnan ble arrestert av motstandsfolk i 1945. Bildet er tatt fra der forfølgerne satte opp en maskingevær-stilling og skjøt mot Rinnan`s følge som hadde søkt tilflukt her. Beklageligvis er husene råtnet ned, bare noen få stokker vitner om at her har det stått et hus.

Flysetra ligger langt fra folk. Selv om Rinnan og folket hans var avvæpna, var vi på ingen måte ferdig med oppdraget. Fangene skulle bringes fram til bygda. De gikk med på å ta seg fram på egne bein, hvis vi lovte å ikke gjøre dem noe. Det var underlig å se Henry Oliver Rinnan, en småvokst «slåvå» som snubla og subba der han gikk unna framover fjellet fra Flysetra, og jeg tenkte på at der hadde vi tyskernes farligste mann i Norge under krigen.

Jeg sa til ham, at jeg aldri kunne ha drømt om at jeg skulle være med på å ta ham akkurat her i dette terrenget. «Hva slags kar er du, da?» . «Det kan det vårrå det såmmå om,» sa jeg, «men æ hi nu hjelpt mang vekk ifrå klørom på dæ , æ». - «Å ja, du er en av dem, sa han. Jeg har visst om dere lenge, men har ikke fått noe tak på dere, » svarte Rinnan.                                         Var det ikke merkelig   - Helt siden sommeren 1940 hadde folk rømt over til Sverige ved å ta seg fram her oppover Helgådalen, og siden 1942 hadde vi drevet organisert losing av flyktninger, uten at Rinnan hadde klart å rulle opp organisasjonen vår. Men når Rinnan sjøl skulle prøve å unnslippe, «stjal» han faktisk flyktningeruta vår! Turen framover fjellet gikk bra. Sjanser ble ikke tatt noe sted, for det var farlige og verdifulle fanger vi førte. Da fangene skulle føres over det smale bruspennet over Helgåa, ved Svensklunet, ga løytnanten ordre om at Rinnan skulle over først. En stor, kraftig nordlending gikk bak Rinnan og holdt ham i nakken - han skulle ikke få sjansen til å kaste seg på elva. Også de andre fangene ble passet nøye på. «Pus» Dundas måtte gjøre sitt fornødne bak ei løe ved Djupdalen, og da fikk jeg ordre om å følge henne. Jeg måtte ikke slippe henne av syne et sekund. Mye rart en skal oppleve, men at jeg skulle stå «dassfadder» for en slik «berømthet», det .... På Veresfjellet møtte vi mere militær og mange befalingsmenn. Fangene ble da en etter en ropt opp med navn og kroppsvisitert. Så ble de sammenlenket med håndjern, og jammen var det en pen bukett med «storfugl» på ett brett.

En sykkelordonans hadde tydeligvis vært i klørne på Rinnan.  Han stilte seg foran Rinnan og sa: «Takk for sist, Rinnan. Du kjenne vel itj igjen mæ, du?» Rinnan sa at det gjorde han ikke. «Næ, men den behandlinga du ga mæ gjær at æ i hvert fall ailler glømme dæ, din dævel. Skulli ferræsten hæls dæ ifrån Dolmen.  Æ- træft'n på Inderøy'n i aftes. Han e dau, nu, dau som ei svesker. Å de e du snart du å, så my du veit e. » Soldaten var i harnisk, og de måtte ta ham derfra med makt, ellers hadde han røket rett på Rinnan.

Da vi kom til Skjækerfossen vrimlet det av folk der. Offiserer og journalister i fleng. Det ble visst litt av et problem å finne ut hvem som skulle ha æra av fangsten.

Han som var øverstkommanderende for operasjonen var blitt forsinka, og kom ikke oppover før lenge etter at jakta var i gang. Og nå fikk journalistene et underlig strev med å forme pressemeldinga slik at det «vart te måt åt aill».

 Den siste gruppen blir tatt - Ingeborg Holm befris

 Men ennå var en del av Rinnan-banden på frifot. Gruppen som hadde Ingeborg Holm med seg, hadde tatt leia innover Skjækerdalen i retning Ogndalen, etter at banden delte seg i tre på Fagerlifjellet.

Ei hel uke hadde de vært ute i terrenget, i verste vårløsinga, snøslaps og regn. Verst var det for det stakkars gisselet. Folk fryktet det verste. Så utmattet som Caspersen var da han kom fram til folk, tvilte flere på om Ingeborg Holm var i live. Men det var godt ”to” i denne jenta.

Ennå slepte hun seg fram sammen med bandemedlemmene. I tillegg til utmattelsen og frosten, plagdes hun med å få med seg skoene. De var bundet sammen med papirsnører som forlengst var gått i oppløsning i vårbløyta. Nettene var verst. Når de andre satt rundt bålet og varmet seg, måtte hun sitte eller ligge for seg selv et stykke unna. En gang gikk hun i ring for å holde varmen, og nynnet på salmen: «Kjærlighet fra Gud», mens hun vandret. Da fikk hun ordre om å holde kjeft og sette seg i ro. Da gråt hun! - eneste gangen i løpet av de åtte døgn dette varte. Ei natt senere fikk hun av den samme som hadde bedt henne holde kjeft, ordre om å gjøre opp varme for ham, så han ikke kreperte av kulde. Knapt om mat var det også, og selvsagt aller minst til henne. Gruppen hadde planlagt å skaffe seg mat undervegs, uten å tenke over hvordan det skulle foregå. De hadde med ei dobbeltløpet hagle som de mente å legge ned vilt med. Men av frykt for å røpe hvor de var, torde de ikke løsne skudd. Fiskeredskaper hadde de også med, men tjern og vann var ennå islagt, og mot naturkreftene nyttet det ikke å sette inn verken tortur eller annet djevelskap. Det minsket på tøffheten hos flyktningene. Motet tok til å svikte og de så nok med gru på det de hadde i vente.

Vaktmannen som plaget Ingeborg Holm til å gjøre opp varme, spurte om hun trodde ”Jøssingene” ville behandle dem tilsvarende det de hadde gjort. De klamret seg nok til et lite håp om å kunne skjule sin identitet. Geværene kastet de fra seg i et åpent vann, kvittet seg med nøkler o. l., og brente det de hadde på seg av papirer.

Mye folk var ute på leting etter den siste gruppen av banden, politimenn, soldater og frivillige. Nesten alle som en var villige til å hjelpe.

Natta til den 15. mai oppdaget John Rydning avtrykk etter en damesko i en snøskavel, et spor Ingeborg Holm hadde etterlatt seg med vilje på tross av at hun ble voktet på for ikke å få høve til slikt.

Samme kvelden hadde også Martin Nessemo oppdaget spor etter flyktningene i samme området. På grunnlag av disse meldingene ble det morgenen etter stablet på beina og satt inn en så stor styrke i ettersøkinga som mulig - samtlige politisoldater som ennå var igjen, og så mange frivillige som kunne oppdrives. Ved middagstid den 15. mai, etter åtte døgn i fjellet, ble den siste flokken av Rinnan-banden tatt, vest for Dyrhaugen. Ingeborg Holm følte at noen var i helene på dem, der hun slepte seg fram. Hun gløttet bakover og så snerten av ei soldatlue eller hjelm, forsto at det kunne bli skyting, og kastet seg ned bak en stein. Like etter braket en salve fra politisoldatene, som var like innpå.

Bandemedlemmene fallerte øyeblikkelig - kom fram med hendene i været, viftet med hvite lommetørklær på kjepper og overga seg betingelsesløst.

Tross dramatikken, var dette ei stor lykkestund for Ingeborg Holm, et klimaks i den grad, at hun husket lite av det som senere hendte. Men husket bl.a. at hun fikk en pose svensk-drops, at hun klarte å ta seg fram til bygda med egne krefter, og at den første hun møtte da hun nærmet seg bebyggelsen var Alf Dahling, og at hun fikk ei flaske melk og tre brødskiver av ham. Det var blant det som kom til å sitte i minnet. Framkomsten til bygda beskriver Ingeborg Holm som ei triumfferd. Folk var møtt fram i hopetall, gamle som unge, de jublet, lo og gråt.            

I Helgådalen ble det fest denne kvelden, ikke minst hos Olga og John Rydning, hvor Ingeborg Holm ble innkvartert. Det ble sunget og danset, og selv Ingeborg måtte fram på gulvet for å svinge seg på sine vonde føtter. Nå var krigen slutt også i Verdal - uten flere smell! Ingeborg Holm var 51 år da dette skjedde. Opprinnelig var hun fra Bindalen i Nordland, men flyttet til Trondheim mens hun var bare jentungen for å få seg jobb. Først som hushjelp, deretter i hermetikkindustrien og til slutt mange år som rengjøringskvinne på jernbanen. De siste åra som tilsynskvinne. Politisk aktiv var hun helt fra ungdommen da hun sluttet seg til Norges kommunistiske parti. Årsaken til at hun ble arrestert 7. februar 1945, var at hun ble angitt av en nabo for sitt politiske syn, og at hun før krigen var abonnent på Ny Tid, samt at hun hadde mistanken mot seg for illegalt arbeid innen grupperinger de antok eksisterte ved jernbanen i Trondheim.

 Til å begynne med satt hun i kvinnefengslet i Trondheim, men ble etter noen dager overført til Gestapos hovedkvarter på Misjonshotellet hvor hun fikk en umenneskelig behandling med langvarige forhør og meningsløs tortur.

Bl.a. fikk hun stifte bekjentskap med den berømmelige «Gynga», opphengt på en staur, etter sammenbundne hender og føtter, rystet, sparket og slått. Hun hadde merker på ryggen etter førti sveipeslag. Behandlinga Gestapo påførte henne, forfrysningene og strabasene i Verdalsfjella våren 1945, merket Ingeborg Holm for livet. Til tross for dette fikk hun ikke sin krigspensjon før hun fylte åtti år, 29 år etterpå.

I 1979 var Ingeborg Holm motstandsgruppens æresgjest i forbindelse med årsmøtet på Sveet i Vera. Da fikk hun treffe noen av dem som var hennes redningsmenn i mai 1945 og se igjen steder som hun kanskje husket med gru fra fredsvåren. [1]