Avishistorien Verdalsbilder Verdal kommune
 
 


free hit counter
Verdalsguiden   Et  leksikon / dictionary for Verdal 
        Innholdsliste        Vis  alt (10.000 sider)   <--- Klikk her en gang hvis du vil søke gjennom hele teksten etter ett navn eller sted.
Tast Ctrl+F (find) for å få opp et søkefelt. Du finner søkefeltet i et av hjørnene på websiden.
 Krigen mot svenskene 1657 - 1660           

Det var Visborg og hans menn som avgjorde kampen om hvem som skulle ha kontrollen over Midt-Norge

Fredslutningen i Brømsebro

Ved fredslutningen i Brømsebro  den 13 augst i 1645 måtte den dansk/norske kongen Christian  IV avstå Jemtland og Herjedalen til Sverige. Krigen hadde gått svært dårlig for han og  Norge måtte blant annet blø ved å avstå disse landområdene. Kong Christian døde for øvrig to og et halvt år senere.

!2 år senere den 1 juni i 1657 erklærer den nye danske/norske kongen Fredrik III ny krig mot svenskene. Han ville vinne tilbake de tapte landområdene.

Hjemtland og Herjedalen gjenerobres

Jørgen Bjelke var utnevnt til generalkrigskommisær og sjef for de norske hærstyrkene.

Bjelke var etterkommer etter fru Inger til Austråt – sønnesønn av Lucie som er blitt godt kjent fra musikkspill/opera på Steinvikholmen.

Jørgen Bjelke hadde fått bygget opp og styrket den norske hæren utrolig bra. Den besto av to regiment på til sammen 2500 mann. Han ledet selv et regiment og Reinhold von Hoven ledet det andre.

Befalet var hovedsaklig vervet fra Nederland, Frankrike og Danmark.

Fremstøtet mot Jemtland kom i september 1657- over Verdalen og Meråker med hovedtyngden over Verdal.

Herjedalen ble inntatt av en norsk styrke sist i oktober 1657.

Det viktigste forsvarsverket på i Jemtland var Frøsøn skanse (Jemtlands Festning).

Beleiringen av festningen startet i midten av og felttoget ble avsluttet ved erobringen av festningen den 18 november. De svenske soldatene var drevet ut og Jørgen Bjelke hadde fått fullt herredømme over Jemtland og Herjedalen , som igjen ble under norsk administrasjon.

Det var da som nu mange Jemter som ønsket å høre til Norge og hjalp derfor til både direkte i hæravdelingene men også med etterretning og spionasje.

Den ydmykende Roskilefreden 26 februar 1658

I Danmark gikk det imidlertid dårlig med krigen for den dansk/norske kongen. Svenskekongen Carl X Gustav hadde ført hærstyrkene sine  opp gjennom Jylland og videre til Fyhn. Han hadde også et  utrolig hell med seg ved at det var sprengkulde og solide isforhold slik at troppene kunne marsjere over isen til Sjælland. Vege låg fri for videre fremrykking mot København. I realiteten var således danskekongen sjakk-matt-

Av strategiske grunner valgte imidlertid Carl X Gustav i stedet for å gå mot København å fremtvinge en for svenskene svært fordelaktig fredstraktat som ble undertegnet i Roskilde 26 februar 1658.

Jemtland og Herjedalen tilbake til Sverige

I følge avtalen skulle alle norske styrker tilbake fra Frøsøn  skanse og resten va Jemtland og Herjedalen, tilbaketrekkingen var fullført innen  25 april.

Trøndelagsfylkene, Møre og Romsdal- en svensk provins

Det som gjorde denne fredstraktaten dårlig var at i tillegg til at vi mista Jemtland og Herjedalen ble også Trøndelagsfylkene samt Møre og Romsdal også en svensk provins.

D.v.s. at Norge ble delt i to Nordland, Troms og Finmark var nå helt avskilt fra resten av landet.

I løpet av våren inntok svenskene Trondhjem by med en hærstyrke på 6 kompanier ca 500 mann.

Den 10 mai mottok så den svenske landshøvdingen offisielt Trondhjems len og nøkkelen til Kongsgården av lensherren Peder Vibe.

Svenskene overtok også fra samme dato administrasjonen av byen og de nye landområdene.

Svenskekongen trodde i utgangspunktet at han overtok hele landet nord for Dovre, han regnet feilaktig med at Trondhjems len var det samme som Nidaros bispedømme som også omfattet hele Nord-Norge.

Svenskekongen trengte soldater til sin krigføring i Østersjøområdet og skrev derfor ut soldater fra de nye landområdene, det sies at det nesten ikke fantes våpenføre menn tilbake i de norske områdene.

De fleste av soldatene omkom under krigene, det var stort sett bare de som klarte å rømme som  kom tilbake.

Den norske hærledelsen med Jørgen Bjelke i spissen låg ikke på latsiden, de planla å ta tilbake Trøndelagsfylkene samt Møre og Romsdal snarest mulig.

Allerede i september måned ble norske styrker sendt mot Trondhjem, det var styrker fra vestlandet som besto av i alt 7-8 kompanier, flåten besto av 30 fartøyer hvorav 3 orlogsskip.

Storparten av styrken la til ved Munkholmen men en del forsatte mot Stjørdal og Verdal.

I tillegg kom det tropper oppover fra Østlandet. Den norske styrken besto totalt av 3000 mann da beleiringen startet.

Svenskene hadde ca 1000 mann på plass i Trondheim til å forsvare byen, det var rekvirert mer hjelp fra Sverige og en ryttertropp på en 5-600 mann var på veg, sannsynligvis skulle disse komme over Verdalen. Det var oberstløytnant Drakenberg som ledet denne troppen.

Avgjørende kamper i Verdal

Styrkene som ble sendt til Verdal ca 450 mann besto av styrker fra Nordhordaland og Indre Sogn. Adelingens leder var Major Eielrik Visborg. Det heter for øvrig at det var lagt stor vekt på etterretning og spionvirksomhet.

En mann som gjorde en spesielt god jobb var en danske med navn Laurits Pedersøn, han hadde vert med da Jemtland og Herjedalen ble gjenerobret og hadde derfor godt kjennskap og gode kontakter i Jemtland slik at han fikk nyttige opplysninger fra Jemtene.

På en av sine spiontokt blev han tatt til fange og plassert på Frøsøen Skanse. Derfra klarte han å  ut opplysninger om svenskenes planer og forflytninger.

Da den svenske  oberstløytnant Drakenberg kom inn over grensen med sine ryttere og den 30 september nådde fortroppen  Stene skanse.

Det heter at flere patruljer som ble sendt ut av den svenske sjefen ble hugd ned med stor villskap, og drevet tilbake. Hovedstyrken var nådd frem til Sul, men som  følge av den harde motstanden valgte Drakenberg å trekke seg tilbake til Sverige med restene av sine tropper. Den avgjørende kampen stod ved Bergstuen den 2 oktober 1658.

At Drakenberg trekte seg tilbake ble sterkt kritisert av svenskekongen Carl X Gustav som skrev et personlig brev med retfselse, og hvor det står at han var  ”illa till friedz” med hans langsomme fremrykning med rytteriet.

Svenskene gir opp Trondhjems len

Det var med stor fortvilelse at svenskene måtte konstantere at de ikke lyktes med å få frem  de helt nødvendige unnsetningsstyrkene til Trondheim høsten 1658. Troppen som var stasjonert i kunne i lengden ikke holde den uten forsterkninger, og det ble tatt opp forhandlinger.

Disse ble avsluttet den 11 desember og det resulterte i at svenskene måtte kapitulere. De fikk innvilget ” fri avmarsj”, og trakk seg ut av Trondheim den17. desember 1658. Tilbaketrekningen skjedde over Gauldalen/Holtålen.

Byen og Lenet var etter vel 7 måneder atter kommet i norsk besittelse. Svenskekongen ville nødig gi slipp på Trondheim og Trøndelag, og i løpet 1959 var det jevnlig på tale med nye krigsforetak mot byen. Disse kom imidlertid ikke i stand.

Det låg hele tiden styrker i Meråkerfjellene  for å kunne slå ned eventuelle svensker.

Leder for styrken der var kaptein Christian Holberg, Ludvik Holbergs far.

Fredstraktat i København 27 mai 1660

Fredstraktaten i København bygde på Roskildefreden, men takket være at Tronhjems len var gjenerobret og i norsk besittelse, ble det stadfeste at lenet skulle være norsk. Jemtland,Herjedalen og Bohuslen skulle være svenk territorium.

Norge var igjen ett rike fra Lindesnes til Nordkapp.[1]

Laurits Pedersen Brix

Han får gode attester for sitt arbeid i krigen og ender opp som president i en ledergruppe for Trondheim by. Han var som sakt danske født i 1634, vi møter han flere ganger i krigen mot svenskene i tiden mellom 1657

Han forandret navnet til Lars Brix og er den samme som etter hvert kjøpte opp gårder og gods i Verdal som senere ble en del av Verdalsbruket. Han eide også mange gårder i Ogndalen som var starten på Ogndalsbruket.



[1] Kilde: Nord Trøndelags historielags årbok 1953