Avishistorien Verdalsbilder Verdal kommune
 
 

free hit counter
Verdalsguiden   Et  leksikon / dictionary for Verdal 
        Innholdsliste        Vis  alt (10.000 sider)   <--- Klikk her en gang hvis du vil søke gjennom hele teksten etter ett navn eller sted.
Tast Ctrl+F (find) for å få opp et søkefelt. Du finner søkefeltet i et av hjørnene på websiden.
 Ras i Verdal bind B m/bilder            Verdalsboka



K J


VERDAL

UNIVERSITETSBIBLIOTEKET I OSLO

.A/frlA IW: V033

þÿ



VERDALSBOKA

EN BYGDEBOK OM VERDAL VED

ØYSTEIN WALBERG


RAS I VERDAL

BIND B


UTGITT AVVERDAL KOMMUNE V/BYGDEBOKNEMNDA VERDAL 1993


Trykk: Verdal Grafiske AS, Verdal 1993 Innbinding: Engers Boktrykkeri AS, Otta

ISBN 82-990950-5-0 (kpl.) ISBN 82-990950-7-7 (Bd. B)


Bind A

Innhold

RAS I VERDAL

  1. VERDALSRASET - første del Bind B I VERDALSRASET - andre del

  2. HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD III GEOLOGISKE FORHOLD


Side

Forord 13

  1. VERDALSRASET - andre del

    Blå røyk over Jermstad 16

    GÅRDER - BRUK - PLASSER SOM FIKK SKADER

    VED VERDALSRASET 17

    AUGLEN, PRESTEGÅRDEN 17

    BJARTNES 23

    BJARTNES VALD, BJARTNESSET (NES JAN) 30

    BJARTNES VALD, MARKA 33

    BJARTNES VALD, STEINERSTUGGU 35

    BJARTNESVALD, VISØYA 38

    EKLE 40

    EKLO 47

    EKLO NORDRE VESTRE 49

    EKLO NORDRE ØSTRE OG MELLOM 53

    EKLO SØNDRE 58

    EKLOSVEDJAN 60

    EKLO VALD, EKLOMYRA 66

    EKLO VALD, ROGNHAUGEN 68

    FOLLO 71

    FOLLO VALD, SMEDHAUGEN 87

    FOLLO VALD, FOLLOMARKA 90

    FOLLO VALD, FOLLOSTUGGU 92

    FOLLOVALD, GOLLAUGSTUGGU, FOLLOMYRA 97

    FÅREN 104

    FÅREN NORDRE 105

    FÅREN ØVRE 107

    HAGA 113

    HAGA, HAGAENGET 116

    12 V E R D A L S B O K A

    HAGA, LANGENGET 121

    HAGA NORDRE MELLOM 124

    HAGA NORDRE VESTRE 127

    HAGA NORDRE ØSTRE 133

    HAGA SØNDRE NORDRE 136

    HAGA SØNDRE SØNDRE (HAGAHAMMELEN) 140

    HAGA VALD, GAMMELPLASSEN 148

    HAGAVALD, HAGAHAUGAN 153

    HAUGSHOLMEN 158

    HEGST AD VALD, HEGST ADSTUGGU 163

    JERMSTAD 169

    JERMSTAD VESTRE (PERSGÅRDEN) 171

    JERMSTAD ØSTRE (SMEDGÅRDEN) 177

    JERMSTAD ØVRE 181

    JERMSTADSPANNET 188

    JERMSTADVALD, HANDELSSTED (HAUGEN) 193

    JERMSTAD VALD, JERMSTADENGET 196

    KRÅG 198

    KRÅG, EGGE 204

    KRÅG, GRAN 207

    KRÅG, KRÅGSMOEN 211

    LANDFALL 217

    LEIRFALL, GRAVVOLL 225

    LEIRFALLAUNET 230

    LEIRFALLKÅLEN VESTRE 236

    LEIRFALLVALD, BRUGJERDET I (JOHANNESPLASSEN) 242

    LEIRFALLVALD, BRUGJERDET II (ELEN-ANNAPLASSEN) . . 246

    LENNES 248

    LENNES NORDRE 251

    LENNES SØNDRE 256

    LYNG 259

    LYNG LILLE (FERGESTUGGU) 263

    LYNG MELLOM VESTRE 269

    LYNG MELLOM ØSTRE 274

    LYNG NORDRE (NORD-LYNG) 279

    LYNG SØNDRE VESTRE 296

    LYNG SØNDRE ØSTRE 299

    LYNGSHOLMEN 304

    LYNGSHOLMEN 306

    LYNGS V ALD, BLÅMELENGET 311

    LYNGS V ALD, LYNGSHOLMEN I (ELEN MARIEPLASSEN) . . . 313

    R A S I V E R D A L 1 3

    LYNGSVALD, LYNGSHOLMEN II (OLEPLASSEN) 315

    LYNGS VALD, NORDLYNGSTUGGU 318

    MELBY 320

    MELBY, MELBYNESSET 324

    MELBY, NØYSOMHET 331

    MO 333

    MO, MOAN 335

    MO, MOÅKER 339

    MO NORDRE 343

    MO SØNDRE 347

    MOVALD 350

    MOVALD, MOMOEN 353

    NESS 356

    NESS MELLOM 359

    NESS VESTRE 364

    NESS ØSTRE 369

    NESS VALD, NESSGJERDET 379

    NESSVALD, NESSØRAN 382

    ROGNHAUGEN 385

    ROS VOLL 391

    ROSVOLL NORDRE 395

    ROSVOLL STORE 399

    ROSVOLL SØNDRE 403

    ROSVOLL VESTRE 409

    ROSVOLLVALD, NEFFER 415

    SUNDBY 417

    SUNDBY, LUNDEN (VESTER-SUNDBY) 420

    SUNDBY, SUNDBYAUNET 427

    SUNDBY, SUNDBYHAMMELEN 429

    SUNDBY VESTRE 432

    SUNDBY ØSTRE 436

    TOKSTAD 442

    TOKSTAD MELLOM 444

    TOKSTAD VESTRE 451

    TOKSTAD ØSTRE 455

    TRØGSTAD 458

    TRØGSTAD, BJØRKLUND 460

    TRØGSTAD LILLE 462

    TRØGSTAD LILLE SØNDRE 463

    TRØGSTAD SKOLE 467

    TRØGSTAD STORE 471

    1 4 V E R D A L S B O K A

    TRØGSTAD VALD, FYKSVEET 481

    ØSTGÅRD 485

    ANDRE GÅRDER SOM FIKK SKADE VED RASET 490

    Fæby 490

    Estvoll, Fæby 490

    Holmsveet, Haug 491

    Hegstad 491

    Nessmoen 492

    Skjørdal østre 492

    Bjørken - Hammelen 493

    Leirfallkålen østre 495

    Leirfallkålen mellom 495

    Leirfall østre 496

    Leirfall vestre 496

    Vinne 497

    By nordre østre 497

    Voll, By nordre 498

    By søndre 498

    Storøra, By søndre 499

    GÅRDER - BRUK - PLASSER SOM FIKK SKADE

    VED VUKU SJØEN 501

    AUSKIN, AUSKINNESSET SØNDRE 501

    AUSKINVALD, MELEN 504

    AUSKIN VALD, STORØRA 506

    BOLLGÅRDEN VESTRE 508

    BOLLGÅRDEN ØSTRE, KROKSTEINEN 514

    BREDINGSBERG I VUKU 518

    REPPE, ELVERUM VESTRE 522

    REPPE, STORØRA VESTRE 524

    VOLEN VESTRE 527

    VOLEN ØSTRE 530

    ANDRE GÅRDER SOM FIKK SKADE VED VUKUSJØEN 535

    Gudding vestre 535

    Gudding østre 535

    Reppe 536

    Auskin vestre 536

    Auskin østre 537

    Elverum østre, Reppe 538

    Lundskingjerdet, Lundskin 539

    Breding vestre 540

    Breding østre 540

    R A S I V E R D A L 1 5

    Ekren 540

    Østnes 541

    Slapgård søndre 541

    Slapgård nordre 542

    Bollgård østre søndre 542

    Bollgård østre nordre 543

    Bollgårdsnesset 543

    Kvelstad vestre 544

    Oppem 544

    DIMENSJONER - SAMMENLIGNINGER 547

    DIMENSJONER 547

    Generelt 547

    Varigheten av Verdalsraset 548

    Tap av menneskeliv 549

    Tap av husdyr 549

    Arealberegningen 549

    Det utraste området 551

    Det overslammede området 552

    Vukusjøens betydning for jordverdien 552

    En sammenligning mellom skadene i Verdal

    og de tre største byene i Norge 552

    Utrast masse 556

    Der massen havnet 557

    Vukusjøens størrelse 558

    Sorg, fortvilelse og lidelse 558

    TANKEEKSPERIMENTER 559

    EN SAMMENLIGNING MELLOM DE GEOLOGISKE

    OPPFATNINGER FRA 1893 OG 1993 563

    RASET I GAULDALEN 1345 -

    EN SAMMENLIGNING MED VERDALSRASET 567

    Bakrunn 567

    Gustav Storms artikkel: Verdalen 1893 - Gauldalen 1345 567

    Hvor gikk Gauldalsraset? 570

    Sammenligninger med Verdalsraset 571

    Konklusjon 573

    SANGER OG DIKT 575

    PROLOG TIL TILSTELNINGEN I KRISTIANIA TIVOLI 576

    TRYKKSAK UTGITT I BERGEN I 1893 578

    TRYKKSAK UTGITT I KRISTIANIA 1893 580

    TRYKKSAK UTGITT I BERGEN - UKJENT ÅR 582

    TRYKKSAK - UKJENT UTGIVELSESSTED OG ÅR 585

    1 6 V E R D A L S B O K A

    DIKT I INNHERREDS FOLKEBLAD I 1923 587

    UTRYKKET DIKT 588

    DIKT AV BJARNE SLAPGARD 590

  2. HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD

GJENNOMBRUDD 593

HÆRFOSSEN av Øystein Walberg og Harald Sveian 593

Innledning 593

Grunnholo 593

Hærfossen 598

Elven før gjennombruddet 602

Situasjonen i september 1893 602

Gjennombruddet 604

Elvens graving 610

Gjennombruddet fortsetter 611

Stryket flytter seg oppover dalen 613

Fjellets betydning for utformingen av elveløpet 614

Granfossen 622

Terrengundersøkelser ved Granfossen 627

SIDEELVER OG SIDEBEKKER 629

Oversikt 629

Mugda 630

Malsåa 630

FØLGER AV HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD 637

RAS 637

RASET VED HAUGAN OG BJØRSTAD 638

Folket på gårdene som ble berørt 644

Haugan 644

Bjørstad vestre 645

Bj ør stad østre 646

HAUGANRASET 648

ANDRE RAS 651

Vollaraset 651

Harseraset 651

Tyveraset 653

Røessanden 1 653

Overholmsraset 653

Kaldalsraset 654

Røessanden 2 654

GÅRDER BERØRT AV HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD 655

Følger for gårdene 655

Oversikt over gårder og bruk som fikk nedsatt amtsskatten 656

R A S I V E R D A L 1 7

Oversikt over gårder og bruk som måtte flyttes eller fraflyttes 660

Stortingsproposisjon nr. 66/1904 - 1906 666

Avfelling av matrikkelskylden 670

Stjør- og Verdal ekstrarettsprotokoll nr. 34/1914 672

Tiden som fulgte 677

FØLGER FOR KOMMUNIKASJONENE 679

Veier som forsvant 679

Løpestrenger 679

Nye veier 682

Elektrisk strøm 683

DIMENSJONER - HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD 684

Dimensjoner 684

Noen bilder fra Helgådalen ca. 1960 686

DELTE MENINGER OM HVA SOM BLE FORETATT 695

REAKSJONER 695

Verdalsulykkene og kanaldirektøren 695

Reaksjoner på Getz' avisinnlegg 697

Fornøden beriktigelse 697

Konklusjon 698

BOLLGÅRDSKANALEN 700

Sikring av elven 700

Gamle planer 701

Nye planer 701

Arbeidet 704

Kanal over Guddingsholmen 707

FLOM, EROSJON OG RAS LANGS VERDALSELVA -

SIKRINGSTILTAK av Einar Sæterbø 709

HYDROLOGI OG GEOLOGI 709

SIKRING MOT FLOM OG EROSJON 712

KATASTROFEÅRET 1893 -

RAS OG ETTERFØLGENDE SIKRINGSARBEIDER 715

Hærfossens gjennombrudd 715

Det store Verdalsraset 716

FORBYGNINGSVIRKSOMHETEN I VERDALSVASSDRAGET

I DAG 724

Hvordan få utført flomsikringstiltak? 728

BILAG 729

BILAG 1 - ET EKSEMPEL PÅ SØKNAD OM NEDSETTELSE

AV AMTSSKATTEN MED PÅTEGNELSER FRA 1900 729

BILAG 2 - UTSKRIFT FRA STJØR- OG VERDAL

EKSTRARETTSPROTOKOLL NR. 34/1914 731

18 V E R D A L S B O K A

III GEOLOGI - GEOTEKNIKK

LEIRRAS - ÅRSAKSFORHOLD OG RASUTVIKLING

av Nilmar Janbu, Jarle Nestvold, Øystein Røe og Harald Sveian . . . 739 INNLEDNING 739

Verdalsraset 1893 739

HVA ER LEIRE? 742

HVA ER KVIKKLEIRE? 744

HVOR KAN DET FINNES KVIKKLEIRE? 747

GAMMEL FJORDBUNN 750

LANDHEVNING OG STRANDFORSKYVNING I VERDALEN . . 752 LØSMASSEDANNELSE I EN FJORD-DAL 757

ELVEEROSJON OG RAS FORMER LANDSKAPET 761

LAGFØLGE I LØSMASSER - EKSEMPLER 766

HVORFOR GÅR DET RAS? 769

HVORDAN UTVIKLER RASENE SEG? 773

SITUASJONEN ETTER RAS 777

SIKRINGSTILTAK 781

KILDER - LITTERATUR

LITTERATUR OG KARTHENVISNINGER 783

KILDER 785

Kart over Holmligårdene 790

Kart over Bjørstadgårdene 792

Kart over gårdene Overholmen og Overmoen 794

20 V E R D A L S B O K A


FORORD

Med dette legges det andre bindet om Ras i Verdal frem. Det inneholder mer detaljerte beskrivelser av de enkelte gårdenes, brukenes og plassenes skjebner under Verdalsraset, derunder også enkeltpersoners opplevelser.

I forbindelse med arbeidet med denne delen av Verdalsrasets historie dukket det opp et spesielt problem, nemlig skrivemåten av navn. Gårdsnavn er tilstrebet skrevet normalen av i dag, det vil si at gårdsnavn som f.eks. Nestvoll, Leirfall, Landfall er skrevet med dobbel 1. Derimot når noen av disse navnene er benyttet som slektsnavn, har jeg prøvd å få navnet slik slekten bruker det, f.eks. Nestvold, Lerfald, Landfald og lignende. Imidlertid er det godt mulig at slektsnavn er blitt feil skrevet, og dette beklager jeg. Det er i alle fall ikke gjort bevisst.

En inkonsekvens er allikevel gjort bevisst. Gården Volden er ikke skrevet Vollen, selv om det siste sannsynligvis er det riktigste. Men for de fleste verdalinger klinger liksom ikke navnet Vollen riktig.

Videre har døpenavnene vært et problem. En person kan f.eks. være døpt Anna. Da hun giftet seg, var navnet Anne, og da hun døde, het hun Ane. I slike tilfeller er det ikke lett å vite hva som er riktig. Jeg har imidlertid etter fattig evne prøvd å benytte samme skrivemåte av navnet på en og samme person. Men under korrekturlesningen er det funnet flere glipper, slik at det godt mulig finnes forskjellige skrivemåter av et navn i teksten.

Et annet forhold som bør nevnes, er plassering av bilder. Bildene er forsøkt plassert der hvor de hører hjemme i teksten. Men ved fargebildene var dette vanskelig, slik at enkelte fargebilder dessverre ikke står hvor vedkommende sted er beskrevet i teksten.

I første bind takket jeg alle for hjelpen. Denne takken gjentas her. Navnene på kildene er vanligvis opplyst ved fotnote.

Men mine hjelpere som er nevnt med navns nevnelse i første bind, skal også nevnes her. Ottar Haga, Svein Guddingsmo, Leif Iversen, Trond Okkenhaug, Reidar Prestmo og Morten Veimo har i enda større grad enn i første bind bidratt med stoff og opplysninger. I historien om Hærfossens gjennombrudd har Arnt Kjesbu, Joar Nessemo og Johannes Overmo vært tilsvarende støttepillarer.

En takk rettes også til Steinar Berg som har laget tegninger og malerier spesielt for denne anledningen.

Heller ikke må korrekturleserne glemmes. Aslak Musum, Solveig Ne ss, Trond Okkenhaug og Asgeir Tromsdal har lest og gitt nyttige kommentarer.

Allerede mens dette skrives, kommer det inn opplysninger, fortellinger, historier og bilder som er knyttet til Verdalsraset. Mange av disse skulle egentlig ha vært med enten i forrige eller i dette bindet. Etter som det er planlagt et tredje bind om eldre ras og elvebrudd i Verdal, vil det være naturlig å ta med et supplement om Verdalsraset hvor slike nye opplysninger er tatt med. Følgelig er jeg fremdeles takknemlig for alt som dukker opp.

Verdal, i august 1993

Øystein Walberg

22 V E R D A L S B O K A


I

VERDALSRASET


Andre del


BLÅ RØYK OVER JERMSTAD

Av Hans Rotmo


Blå røyk over Jermstad Undring i kvart sinn Eit drønn går gjennom grenda Lik tordens tunge trinn

Blå røyk over Jermstad Skog i elva fell Ein stemme skrik i redsle Det knake og det smell

Blå røyk over Jermstad Det riv og syg i leir Eit svart juv åpne gapet Så finns itj grenda meir


GÅRDER - BRUK - PLASSER SOM FIKK SKADER VED VERDALSRASET



Gården

PRESTEGÅRDEN AUGLEN 32.1

Prestegården Auglen var en av de mest ærverdige gårdene som ble berørt av raset. Sannsynligvis kan den føre sin historie helt tilbake til begynnelsen av vår tidsregning, og den spilte nok en rolle som sentrumsgård lenge før kristendommen ble innført. Det er ikke usannsynlig at flere av -stad-gårdene i nærheten, for eksempel Hegstad, Stiklestad og Øgstad har denne gården som sin opphavsgård. Det samme gjelder kanskje også Follo.

Et bevis på den betydning denne gården hadde, er at det ble bygget kirke der i kristen middelalder.

Men i middelalderen ble den berørt av ras som ødela deler av valdet mot vest. Selv om den dermed ble redusert i verdi, var den allikevel en betydningsfull gård. Og trolig ble den bygdens prestegård allerede i katolsk tid. Følgelig kom den også til å bære navnet Prestegården.

Mot vest grenset Auglen mot Hegstad og myrområdene mot Stiklestad. Mot nord grenset den mot Øgstad. Øst for Prestegården lå Follo, og mot syd lå Movaldet og


image

Prestegården Auglen sett fra nordvest. Tegnet av protokollsekretær Jacob Fabritius i 1883.


Verdalsboka - 2


Lyngsvaldet.

R A S I V E R D A L 27

Helt nordøst på Prestegårdsvaldet lå Prestegårdsmyra. Deler av Preste-gårdsskogen lå øst for gården, og den ble regnet for å være en fm skog med mange store trær. Inne i denne skogen lå det dessuten en rekke store gravhauger som var ytterligere bevis på gårdens betydning i førkristen tid.

Hovedveien fra Stiklestad til Vuku passerte like ved gården.

Men Prestegården omfattet også et område på motsatt side av Raset. Der lå de såkalte Tokstadplassene. Dette var et område som ble tillagt denne gården i senmiddelalderen. Der lå det før en gård ved navn Tokstad. Den ble sterkt ødelagt som følge av ras i middelalderen, og restene av jorden ble lagt til Auglen. Jorden fulgte senere denne gården. Tokstad lå på sydsiden av den elven som rant fra Leirådalen forbi Eklo. Da denne elven fikk nytt løp som følge av rasene i Leirådalen i middelalderen, ble det gamle elveløpet liggende tørt ved Tokstad. Det er all grunn til å tro at elven var grensen mellom Tokstad og Trøgstad.

Det er heller ikke noen urimelig tanke at rasene i Leirådalen og det raset som ødela Tokstad kan ha hatt sammenheng med hverandre.

Denne jorden lå et godt stykke fra Prestegården, og det var et naturlig sted å sette ned husmannsplasser. Da raset gikk, var det tre slike Tokstadplasser. Og alle tre ble ødelagt. Følgelig mistet Prestegården en god del jord også her.

Det totale arealet før raset var 1923,24 dekar. Dette fordelte seg på 428,17 dekar dyrket jord, 1180,64 dekar skog, 177,1 dekar eng, 124,33 dekar annen udyrket jord og 13 dekar veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 34 mark 96 øre.

I 1890 ble det sådd 6,95 hektoliter bygg, 22,24 hektoliter havre og 110 kilo gressfrø. Det ble satt 22,24 hektoliter poteter. 20 ar ble benyttet til andre rotfrukter enn poteter, og 10 ar ble benyttet til kjøkkenhage. Det fantes 6 to-hjulte vogner og 2 slåmaskiner på gården.

Pr. 1. januar 1891 var det 3 hester, 18 storfe, 11 sauer, 3 griser, 34 høns og 4 gjess (!) på Prestegården.

Folket

Gården tilhørte Verdal prestebord, og ble brukt av sognepresten. Preste-bord var navnet på det jordegodset som fra middelalderen utgjorde inntektsgrunnlaget for sognepresten.

Sogneprest i Verdal i 1893 var Otto Møller Hansen. Hans kone var Maren Elisabet Marie Hansen født Fabricius. Disse to kom til å spille en meget betydningsfull rolle i tiden som fulgte etter raset.

Hvem som egentlig hørte hjemme på Prestegården da raset gikk, er vanskelig å fastslå nøyaktig. I de offisielle listene heter det at foruten presten, hans kone og datter, bodde det fire tjenere på gården. Dessuten bodde en del av tjenerfolkene på sine respektive hjemsteder. Men noen av disse overnattet

28 V E R D A L S B O K A

på Prestegården når forholdene tilsa det, og noen av dem som egentlig bodde på Prestegården, overnattet av og til hjemme hos foreldrene. Blant annet vet vi at Bernt Andersen Follo overnattet på Prestegården den natten raset gikk. Det samme gjorde husmannen på Tokstad østre, Eilert Kristoffer Olsen Tokstad. Rådsdrengen på gården, Magnus Larsen Moåker, var hjemme. Og hans sønn, Gustav Magnussen, var også hjemme på Moåker.

Muligens kan vi regne med at følgende personer var på Prestegården da raset gikk:

  • Otto Møller Hansen, sogneprest, 67 år

  • Maren Elisabet Marie, kone, 55 år

  • Elisabet, datter, 29 år

  • Bernt Andersen Follo, tjener, 17 år

  • Eilert Olsen Tokstad, tjener, husmann på Tokstad østre, 56 år

  • to andre tjenere

Otto Møller Hansen var født i Askim. Hans foreldre var løytnant, senere tollbetjent

Hans Hansen og Severine Elisabet Møller.

Maren Elisabet Marie var hans andre kone. Hennes far var artillerikaptein Jacob Fabricius.

Otto Møller Hansen hadde tidligere vært gift med Marie Leganger Bie.

Han ble sogneprest i Verdal i 1880. Før det hadde han blant annet vært lærer ved Porsgrunn borgerskole, sogneprest til Sande på Sunnmøre og til Røros.


image

Prestegårdstunet sett fra vest. Tegnet av Jacob Fabritius i 1883.

R A S I V E R D A L 29

Bernt Andersen Follo var fra husmannsplassen Follostuggu som lå bare noen få hundre meter lenger mot øst. Hans foreldre var Anders Andorsen og Elen Anna Olausdatter. Denne plassen gikk ut, og alle som var hjemme, unntatt Bernts bror, Edin, omkom.

Eilert Kristoffer Olsen var som nevnt ovenfor, husmann på Tokstad østre. Denne husmannsplassen hørte inn under Prestegården, og det var vel i forbindelse med pliktarbeid i våronnen at Eilert var på Prestegården. Hans foreldre var ungkar Ole Larsen Ulvill og pike Birgitta Kristina Haldosdatter Dahl (Dillan).


Hva som skjedde

Da varsel om raset kom, ble også denne gården rømmet. Det var trolig rådsdrengen Magnus Larsen som kom med det første varselet.

En liten episode utspant seg etter sigende da.1 Prestefruen var forståelig nok temmelig oppkavet og oppskjørtet, og da hun hadde låst dørene, kunne hun ikke finne igjen nøklene. Dette opptok henne en del, og sognepresten skal da ha sagt følgende til henne:

«Min kjære kone, hva skal du med nøglene hvis Prestegården reiser i natt?»

Prestegården ble, som de andre gårdene i nabolaget, stående forlatt. Men etter en tid begynte det å samles folk som hadde unnsluppet raset med livet. Noen vandret videre, mens noen slo seg til i uthusene, alt for utkjørte til å klare å gå videre. Men det toget av flyktninger som beveget seg nordover i retning av Hallem, var et tragisk syn.

De fleste var så tilklint av leire at de lignet ikke på mennesker, og mange var nesten nakne. Noen hadde fått tak i klær da de passerte forbi tomme hus, og de tok på seg hva det var, for det var bitende kaldt. Noen hyllet seg inn i lakener og andre i sengeklær. Barn i alt for store klær, kvinnfolk i mann-folkklær, og mannfolk i skjørt og kjoler vandret oppover bakkene i en lang strøm av flyktninger.

Noen var apatiske, andre var hysteriske. Mange gråt og lette fortvilet etter slektninger. Foreldre lette etter sine barn, og barn lette etter sine foreldre.

Etter at situasjonen ved utraset så ut til å ha stabilisert seg, vendte folkene tilbake til Prestegården. Og den ble nå et sentrum for redningsarbeidet. Den rådvillhet som hadde preget prestefruen da de rømte vekk om natten, var det ikke mye igjen av etterpå. I dagene som fulgte viste hun en rådsnarhet, besluttsomhet og offervilje som de fleste bare kunne misunne henne. Det var hun som var drivkraften i hjelpearbeidet på Prestegården da den ble omgjort til midlertidig sykehus og oppsamlingssted for de mange som var blitt skadet eller hadde mistet alt i denne delen av bygden. (Se nærmere om dette under Redningsarbeidet.)

30 V E R D A L S B O K A

þÿ

Auglen. Husene på denne gården ble liggende bare et kort stykke unna raskanten. Øverst på kartet den delen av Prestegårdsmyra som ble stående igjen.

R A S I V E R D A L 31

I raset forsvant 68,9 dekar dyrket mark, 177,1 dekar eng og 78,7 dekar skog og havning, tilsammen 324,7 dekar.

Før ulykken sto jorden på Prestegården i en verdi av kr. 27.200. Tapet beløp seg til kr. 6.050, noe som tilsvarte 2/9 av verdien. Igjen var det jord til en verdi av kr. 21.150.

Verdien av eiendommen forøvrig var kr. 32.000. Av dette gikk kr. 6.000 tapt. Altså sto det igjen kr. 26.000.

Etterpå

Ingen av de navngitte personene på Prestegården fikk noen erstatning. Derimot er en Julie Johnsdatter Hallem oppført som tjener på Auglen. Hun fikk kr. 10 i erstatning. Forslaget gikk ut på kr. 12. Hvorfor hun fikk erstatning, er ikke oppgitt. Kanskje var hun en av de to ukjente tjenerne som var på gården rasnatten.

I ettertid ble det vurdert slik at gården ikke lenger var egnet som prestegård, og i 1896 ble den solgt til et konsortium. Unntatt fra salget var en del av den gamle Prestegårdsskogen og noe havning som ble lagt til den nye prestegården. Husmannsplasser og enkelte parseller ble frasolgt, og gården ble i 1897 solgt til Johan Haugdal.

Kirkedepartementet kjøpte Stiklestad vestre som ny prestegård i 1896 av oberstløytnant Peter Holst, som da bodde i Kristiania. Han ble forøvrig formann for Statens Verdalskomité etter utraset.

Otto Møller Hansen fortsatte som prest i Verdal inntil han gikk av for aldersgrensen i 1898.

Før det hadde det i 1895 skjedd en avfelling av skylden:

Gårdsnr. 32, bruksnr. 1, Verdalens Prestegård Auglen av skyld mark 34,97 et avtak for 20 år av mark 7,77, og deretter for bestandig et avtak av mark 7,38.

Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 2,68 for første halvår 1893.

Den ødelagte jorden ble i sin helhet utlagt til private eiere. En teig besto av jorden ved selve Prestegården, og den andre teigen besto av jorden ved Tokstad.

Det totale ødelagte arealet var på 324,7 dekar.

265,5 dekar utgjorde delen ved Prestegården, og 159 dekar var jorden ved Tokstad. Tilsammen var dette 99,8 dekar mer enn det som ble ødelagt, nemlig 424,5 dekar. I en kommentar i planen for utdeling av jorden heter det at den store forskjellen etter all sannsynlighet skyldes en feil arealangivelse ved avfellingen.


Noter:

1 Opplysninger ved Ingeborg Lindset Nilsen.

BJARTNES 25.1


Gården

Bjartnes er en av de store sentrale gårdene i nedre Verdal. Men beliggenheten har både vært en velsignelse og en forbannelse. Jorden tilhører den beste i bygden, og der ligger velsignelsen. Som nærmeste nabo mot syd har gården Verdalselven. Den er en del av forbannelsen. Det er store skader som er blitt påført Bjartnesvaldet i tidens løp fra elvens side. Gang på gang har den forsynt seg med store og små biter, og flere ganger har den skåret igjennom valdet slik at deler ble liggende på den andre siden.

Det er mange hundre år siden at navnet på gården svarte til terrenget. Navnet forteller at gården opprinnelig lå på et ness. Dette nesset forsvant allerede på 1400-tallet da et ras fikk elven til å skifte leie til syd for Ekle. På mange måter var dette kanskje en fordel for Bjartnes, for dermed forsvant i hvert fall for en tid den trusselen elven representerte så lenge den strøk forbi østsiden av nesset Bjartnes lå på.

Mot øst ligger Ekle, som altså før 1400-tallet lå på den andre siden av elven.

Mot nord ligger deler av Stiklestadvaldet. Her har vi en annen del av forbannelsen. I denne terrassen gikk det et forholdsvis stort ras i middelalderen. Rasmassene fra dette raset må ha lagt seg ut over deler av flatene ved Bjartnes og forårsaket store ødeleggelser. Mot vest ligger Haug.


image

Bjartnes sett fra vest. Fotografert av E. Musum i 1918.

R A S I V E R D A L 33

Selv om Bjartnes lå langt unna rasporten for Verdalsraset, nådde leirmassene også helt bort til dette valdet, og de anrettet til dels store skader på jorden. Minst fire husmannsplasser måtte fraflyttes da jorden ble helt dekket av tykke leirlag.

Det ble fastslått at gården før raset hadde bestått av 1057,2 dekar jord. Av dette var 664,6 dekar dyrket jord, 295,3 dekar skog og havning, 73,8 dekar eng, 13,5 dekar annen udyrket jord og 1 dekar veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 50 mark 98 øre. Dette var uten sammenligning den største gården som ble berørt av raset.

Utsæden var i 1890 7 hektoliter bygg, 40 hektoliter havre og 28 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det benyttet 25,3 ar. Kjøkkenhagen var på 0,1 ar. På gården fantes 1 fire-hjult vogn, 10 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.

1. januar 1891 besto besetningen av 6 hester, 19 storfe, 26 sauer, 7 griser og 20 høns.

Det finnes ingen oppgave over hvor stor besetningen var i 1893 da ingen av dyrene kom til skade. Men den var rimeligvis av samme størrelse som i 1891.


Folket

Martinus Olsen Bjartnes som eide Bjartnes, døde i 1877. Enken, Anne Marta Andreasdatter Røstad, giftet seg med Mikal Andersen Stuskin i 1880. Han var eier i 1893 da raset gikk.


image

Anne Marta Andreasdatter og Mikal Andersen Bjartnes.

34 V E R D A L S B O K A

I 1893 bodde ikke færre enn 11 mennesker på gården. Disse var:

  • Mikal Andersen, gårdbruker, 55 år

  • Anne Marta Andreasdatter, kone, 49 år

  • Maria Lovise Martinusdatter, datter, 25 år

  • Maren Anna Martinusdatter, datter, 23 år

  • Sara Oline Martinusdatter, datter, 21 år

  • Petter Olaus Martinussen, sønn, 19 år

  • Anna Margrete Mikalsdatter, datter, 12 år

  • Anton Mikalsen, sønn, 10 år

  • tre tjenere

Mikal Andersen var fra Stuskin. Hans foreldre w av Anders Jonsen Stuskin og Kirsti Olsdatter Breding.

Anne Marta var fra Røstad i Frol. Hennes foreldre var Andreas Jonassen Røstad og

Maria Sisilia Grav.

Hvem tjenestefolkene var, har det ikke lyktes å finne ut.

Hva som skjedde 1

Bjartnes hadde jord på begge sider av elven, og her la rasmassene seg over store områder.

Like sydøst for gården lå en fraflyttet husmannsplass som hette Myra. Ved denne plassen hadde de båtstø og ferge som de trakk over elven når de skulle ha dyrene over på den andre siden, eller de skulle dra dit for å melke. Fergen ble løftet opp og ført innover i skogen av leiren og vannet.

Før raset hadde Verdalselven et løp som passerte like vest for Bjartnes i nordvestlig retning. Den gjorde der stor skade. Og man regnet med at det bare ville ta noen få år før den ville nå gravstedet etter major Kliiwer som lå midt ute i åkeren.

Dette løpet ble nå fylt igjen, og etterpå tok elven et fullstendig nytt leie. Den delen av Bjartnesvaldet som tidligere hadde ligget på sydsiden av elven, og som ble kalt Bjartnesøya, ble etter forandringene liggende landfast med resten av valdet på nordsiden. Det var aldri farlig for husene på Bjartnes, men det var store områder som ble dekket av leire. En husmannsplass ble fullstendig ødelagt, og to andre måtte fraflyttes. Og husmannen på den fjerde fikk også erstatning for skadene han var blitt påført.

Etter hvert som leiren størknet, og det ble mulig å bevege seg ut på den, ble det funnet flere lik utenfor Bjartnes. Anders Tiller fra Egge av Kråg ble funnet utenfor Bjartnes. Der han ble funnet, må det ha vært et torvstykke som var helt, for han hadde laget seg et leie av mose hvor han tydeligvis hadde ligget en tid. Ja, man mente faktisk at han hadde levet så lenge, at han

R A S I V E R D A L 35


þÿ

Søsken på Bjartnes. Bakfra v.: Anna Margrete, Petter Olaus, Sara Oline; i midten Maria Lovise, Maren Anna; foran Anton.


hadde omkommet av sult og kulde. Det siste var kanskje riktig, men at han døde av sult, kan vi vel trolig se bort fra.

I samtidige beskrivelser heter det at ordfører Andreas Tessem og hans kone Oline Edvarda ble funnet omkomne i nærheten av Haga. Men Mikal Andersen fortalte sine barn og svigerbarn at de ble funnet utenfor Bjartnes.

En annen ikke navngitt mannsperson ble også funnet død stående nede i

36 V E R D A L S B O K A

leiren til opp under armene. Spor i leiroverflaten etter hendene viste at han hadde vært i live en stund, og at han hadde prøvd å komme seg fri. Men han hadde vært ute av stand til å komme seg løs ved egen hjelp. Han hadde tydeligvis sittet som i en skruestikke. Hvorvidt han var død av utmattelse og kulde, eller om han druknet da vannet steg over leirflaten, er ikke opplyst.

Skatollet til Andreas Tessem ble også funnet utenfor Bjartnes. Det satt så fast i leiren at det ikke var mulig å få det opp helt, og man måtte bryte det istykker for å få fatt på innholdet. Og noe av innholdet var en god slump penger som tilhørte Verdalens Meieri hvor Tessem var kasserer.

Gården fikk overslammet et totalt areal av 566 dekar. Av dette var 196,9 dekar dyrket jord, 73,8 dekar var eng, og 295,3 dekar var skog og havning.

Skylden ble som følge av dette nedskrevet med 22 mark 50 øre til 28 mark 48 øre. 15/34 av jorden ble ødelagt.

Jordverdien hadde vært 34.000 kroner før raset. Tapet ble satt til 15.000 kroner slik at det var igjen jord til en verdi av 19.000 kroner.

Eiendommen ellers var verd 37.000 kroner. Etterpå ble den satt i 25.000 kroner, slik at tapet ble ansett til å ha vært 12.000 kroner.


Etterpå

Etter at Verdalskomitéen hadde gjort seg ferdig med sitt arbeid, ble Mikal Bjartnes tildelt et erstatningsbidrag på kr. 6.080,-. Han fikk et forskudd på kr. 1.000.

Om gårdens skyld ble følgende fastsatt i 1895:

Gårdsnr. 25, bruksnr. 1 Bjartnes av skyldmark 56,03 et avtak for 10 år av mark 27,93, deretter for 10 år et avtak av mark 21,03, og derpå for bestandig et avtak av mark 16,03.

Dette førte til at veiskatten ble redusert med kr. 9,64 for første halvår 1893.

Bjartnes hadde mistet 566 dekar. Eieren fikk utlagt hele 740 dekar etterpå, noe som var 174 dekar mer enn hva som hadde gått tapt. Dette hadde sammenheng med at det nye elveløpet var vesentlig rettere enn det gamle, og følgelig gikk det med mindre areal her. Allikevel utgjorde elvebredd og sandører 174 dekar av det tilbakeførte arealet. 566 dekar var fast mark. Elveløpet utgjorde 100 dekar.

En del av den gamle jorden ble allikevel liggende på sydsiden av elven, og denne ble solgt som bruksnummer 4.

Det ble foretatt betydelige forbygningsarbeider langs elven forbi Bjartnes. Til sine tider var nemlig elven svært vanskelig, og en tid ikke lenge etter raset da den hadde tatt nytt leie forbi gården, var man redd for at den skulle grave seg inn i den delen av Bjartnesvaldet som ikke var blitt ødelagt. I så

37 V E R D A L S B O K A

þÿ


^ 3 £ ^

fall lå husene på Bjartnes svært utsatt til. Verdalskomitéen foreslo at Mikal Andersen Bjartnes skulle betale kr. 200 som vederlag for noe av dette for-bygningarbeidet samt de fordeler han fikk ved at så store arealer ble tilbakeført til gården. Disse pengene, sammen med hva Johannes Rosvoll på motsatt side av elven også skulle betale for tilsvarende fordeler, skulle gå som ekstrautbetalinger til noen som hadde mistet alt, og hvor det ikke var mulig å få noe jord tilbake som erstatning for det som var gått tapt.

Dette forslaget ble i praksis fulgt, men på papiret ble det gjort slik at pengene ble betalt inn til Verdalsfondet. Verdalsfondet var blitt opprettet av de midler som var blitt stilt til disposisjon fra myndighetenes side, og de pengegavene som hadde kommet inn fra både inn- og utland. Ekstrautbetaling til dem det var tale om, ble så foretatt fra fondet.

Mikal Bjartnes drev gården frem til 1913, da han overleverte den til stesønnen Petter Martinussen. Mikal døde i 1924.

Petter ble gift med Borghild Olsdatter Volen. Hun hadde selv blitt berørt av ulykken ved at Vukusjøen ødela hennes hjemgård, Volen. (Se under Volen østre.) Petter drev gården til at han overleverte den til sin sønn. Petter døde i 1956. Borghild døde i 1992. Maren Lovise Martinusdatter ble gift med Anders Ingebrigtsen Lund fra Leksdalen. De bodde på gården Lund. Hun døde i 1946.

Maren Anna Martinusdatter ble gift med John Eriksen Bag lo fra Søraker. De hadde en tid bruket Veie i Vinne. Fra 1914 eide de gården Holmen. Om Holmen kan nevnes at den var sterkt truet av Verdalselven etter raset, men ble berget fra ødeleggelse ved iherdig innsats fra soldatenes side. (Se under Holmen.) Maren Anna døde i 1949.

Sara Oline Martinusdatter giftet seg med Ole Bertram Eriksen Høy lo. Han eide gården Rinnan mellom i Frol. Hun døde i 1954.

Anna Margrete Mikalsdatter ble gift med Mikal Johannessen Kluken. Han var lærer ved Sjøbygda skole der de bodde. Anna Margrete døde i 1965.

Anton Mikalsen ble gift med Charlotte Antonie Johnsdatter Myhr. Anton kjøpte gården Råa i 1914. Han døde i 1965.


Note:

1 Opplysninger ved Borghild Bjartnes.

R A S I V E R D A L 39


Plassen


BJARTNESVALD, BJARTNESSET (NESJAN) 25.1

Denne husmannsplassen lå langt vest på Bjartnesvaldet. Den lå syd for Bjart-nesvisøya helt nede ved elven. På grunn av den lave beliggenheten var den sterkt utsatt ved flom. Det skulle ikke være stor vannføring i elven før man måtte bruke båt for å komme seg til og fra Nesjan. Det var vel av den grunn at dette var en gjennomtrekksplass. Forholdet mellom gårdfolket og plassfolkene var upåklagelig på Bjartnes, så det var ikke det som var årsaken til at husmennene ikke ville bli værende på denne plassen.

I 1890 var utsæden 0,27 hektoliter bygg, 0,7 hektoliter havre, 1 kilo gress-frø og 2,9 hektoliter poteter. Dessuten ble det benyttet 0,1 ar til andre rot-frukter enn poteter.

1. januar 1891 var det 1 ku, 2 sauer og 9 høns på plassen.

Selv om jorden ble noe ødelagt, ble ikke husene tatt, og følgelig gikk det ikke i vei noen dyr. Dermed har vi ingen opplysninger om hvor mange dyr det var i 1893. Men rimeligvis hadde de vel omtrent like mange da som i 1891.


Folket

Plassfolkene på denne plassen kom hit i 1887. Det var Andreas Simonsen og hans familie. Han var treskomaker.

I de offisielle listene over skadelidte etter raset er ikke Andreas Simonsen oppført under Bjartnes. Han flyttet derfra til Jermstadenget under Jermstad vestre i april 1893.

Derimot er Petter Iver Pedersen fra Nefferplassen under Rosvoll oppført som en av dem som led skade under Bjartnes. Før hadde han bodd en tid på Havet, en annen husmannsplass under Bjartnes. Det er således nokså stor sannsynlighet for at han var på denne plassen i 1893.

Det er oppgitt at det bodde to voksne og fire barn på plassen da raset gikk:

  • Petter Iver Pedersen, husmann, 34 år

  • Marta Bårdsdatter, kone, 38 år

  • Maren, datter, 11 år

  • Peder Bernhard, sønn, 9 år

  • Julianna, datter, 3 år

  • Inga, datter, nyfødt


image

Marta Bårdsdatter og Petter Iver Pedersen Neffer.


Petter Iver var sønn av Peder Jensen og Serianna Johannesdatter på plassen Neffer under Ros voll.

Marta Bårdsdatter var sannsynligvis fra husmannsplassen Kroken under Tiller i Leksdalen. Hennes foreldre var Bård Nilsen og Marta Olsdatter.

þÿ

Hva som skjedde

Om kvelden 18. mai var Petter Iver og Marta på besøk på Neffer, plassen under Rosvoll store hvor Petter Iver var fra. De rodde båt, og det var ikke langt stykke mellom Nesjan og Neffer. Da de rodde hjem hadde begge to lagt merke til en eien- dommelig og rar svovellukt som de ikke kunne finne noen rimelig forklaring på. (Se også under Forvarsler hvor det er fortalt om at både Dina Jermstad fra Gollaug-stuggu og Ragnhild Rosvoll fra Rosvoll store også hadde kjent den samme lukten.)

Det er ikke kjent hvordan denne familien opplevde raset. Men trolig steg leiren

gradvis oppover jorden, og kanskje nådde


Maren Petters dane r.

R A S I V E R D A L 41

42 V E R D A L S B O K A

den også opp til husene. Ødeleggelsene ble imidlertid ikke så veldig store.

Riktignok ble jorden overslammet, men det ble ført som tap for gården. Husmannen fikk tapet sitt fordi husene måtte fraflyttes.

Hverken mennesker eller dyr kom til skade.


image

Julianna Pettersdatter. Peder Bernhard Pettersen.


Etterpå


Petter Iver Pettersen ble tildelt en skadeserstatning etter raset på 150 kroner.

I 1900 bodde han sammen med sin familie på Ørmelen. Sammen med dem bodde da hans mor Serianna og hans halvbror Johannes Pedersen. Disse to hadde overlevd da rasmassene tok husmannsplassen Neffer hvor de bodde. (Se under Neffer, Rosvoll store.) Petter Iver døde i 1943.

Marta Bårdsdatter døde i 1946.

Maren ble gift med baker Hilmar Thomsen på Øra.

Peder Bernhard bodde ugift på Ørmelen. Han var visstnok dreng på Fæby. Etter 1940 bodde han i Sandstien.

Julianna var hushjelp hos lensmann John Suul. Inga ble gift med Vilhelm Olsen. Hun døde i 1920.

BJARTNES VALD, MARKA 25.1

þÿ

44 V E R D A L S B O K A


Plassen

Marka lå sydøst for Bjartnes inne i olderskogen et kort stykke unna elven.

I 1890 ble det sådd 0,67 hektoliter bygg og 1,39 hektoliter havre, og det ble satt 4,18 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter ble det brukt et areal på 0,05 ar.

  1. januar 1891 år var det 1 ku, 2 sauer og 8 høns på plassen. Hvor mange husdyr som var der i 1893, er ukjent.


    Folket

    Lornts Johannessen kom dit som husmann før 1865, og han og hans familie var der hele tiden frem til 1893. Da raset gikk, bodde følgende personer der:

    • Lornts Johannessen, husmann med jord, 69 år

    • Marta Andrea Bårdsdatter, kone, 66 år

Lornts var sønn av Johannes Stenersen og Borghild Sevaldsdatter. De var opprinnelig fra Ytterøya, men de hadde bodd i Steinerstuggu under Bjartnes før de kom til Marka. Martas foreldre var Bård Andorsen Indal og Inger Pauline Rosvoll.

Lornts og Marta var så pass gamle at alle barna hadde reist i 1893, slik at de var alene på plassen.


Hva som skjedde

Det er ikke kjent hvordan disse opplevde raset. Egentlig var de heller ikke i livsfare. Riktignok ble jorden helt overslammet av leire slik at den ble ødelagt, men hverken folkene på plassen eller dyrene mistet livet. Muligens sto leiren oppover langs husveggene, men ikke dypere enn at det var mulig å berge seg til tørt land.

Men her som på de fleste stedene der leiren kom veltende, rømte de i redsel. Ingen kunne jo vite hvor mye som ville komme. I ettertid er det lett å være overbærende. Men dette skjedde om natten. Folk ble vekket fra sin dypeste søvn uten mulighet til å forstå hva som gikk for seg.

Jorden som ble ødelagt, ble regnet med sammen med den øvrige skaden på Bjartnes' jordvei.


Verdalsboka - 3

BJARTNES VALD, MARKA 25.1

image

Lornts Johannessen Stenersen og Marta Andrea Bårdsdatter.


Etterpå

I og med at jorden var ødelagt, var det heller ikke mulig å bli værende på Marka.

For skaden på husene, og muligens kostnadene med å få flyttet dem, fikk Lornts Johannessen kr. 400 i ersatning. Av dette fikk han kr. 240 i forskudd.

Lornts og Marta bodde i 1900 på Tinden sammen med en datterdatter. I folketellingen 1900 kalles han Lornts Stenersen. Han har ved denne anledning benyttet sin fars patronymikon (sin fars etternavn eller farsnavn). Lornts livnærte seg da ved gårdsarbeide som dagarbeider.

Både Lornts og Marta døde i 1914.

BJARTNES VALD, STEINERSTUGGU 25.1


Plassen

Denne plassen lå mellom Visøya og Bjartnesnesset, det vil si forholdsvis langt vest på Bjartnesvaldet.

Det er ikke funnet opplysninger om utsæd og dyr fra 1890/1891. Det kan ha sammenheng med at plassen bare fikk mindre skader. Men plassen var liten, og husmannen var dreng på Bjartnes.

Folket

I 1893 var Gustav Mikalsen på denne plassen, og han var der også i 1891. Trolig overtok Gustav etter Johannes Stenersen. Det var forøvrig den sistnevntes patronymikon som var

þÿ

grunnlaget for navnet på plassen.

Da raset gikk, bodde han der sammen med sin familie som besto av kone og to barn:

  • Gustav Mikalsen, husmann med jord, 31 år

  • Anna Bergitte Olsdatter, kone, 39 år

  • Marie Oline, datter, 6 år

- Anton Julius, sønn, 3 år Gustav Mikalsen var sønn av plassfolkene på Valøy a under Tømmeråsen, Mikal Andersen og Ane Nilsdatter Tømmerås-vald.

Anna Bergitte var fra Fårenvald. Hennes foreldre var Ole Andersen og Ingeborganna Johannesdatter Fårenvald. Gustav Mikalsen Bjartnes.

Hva som skjedde

I likhet med mange av plassene som ble så vidt berørt av rasmassene, vet vi lite om hvordan folkene opplevde ulykken. Vi må formode at de rømte vekk. Ingen kunne vite hvor høyt leiren ville stige. Vi vet at det spredte seg en panikkartet frykt som medførte at hele dalen nedenfor de berørte områdene ble fraflyttet de nærmeste dagene. Dels skyldtes dette redselen for at det ville

47 V E R D A L S B O K A

image

Mari Oline (Line) Gustavs- Anton Gustavsen Bjartnes, datter Bjartnes.


komme nye ras, og dels skyldtes redselen at den sjøen som hadde dannet seg ovenfor leirmassene, skulle bryte seg vei og komme som en flodbølge.

Hvor stort areal som ble overslammet på denne plassen, vet vi heller ikke. Trolig var det ikke så veldig stort. Og i alle fall er det tatt med under det ødelagte arealet på gården Bjartnes. Men det ser ut til at plassen måtte fraflyttes, og det tyder på at noe av den jorden plassen hadde til disposisjon, ikke lenger var brukbar. Dessuten ble trolig noe mer jord stående under vann noen dager da Vukusjøen flommet over leirdemningen inntil elven laget seg nytt løp forbi Bjartnes. Muligens ble husene berørt av dette.

Ingen dyr gikk tapt. Og hvis husene ble påført skade, var den trolig bare begrenset.


Etterpå

Gustav Mikalsen ble tildelt en erstatning på 180 kroner etter raset. Dette skulle tyde på at skaden ikke kan ha vært så omfattende. Han fikk kr. 150 i forskudd. Det er ikke funnet hvorfor han fikk forskuddet. Men muligens ble penger brukt til flytting av husene.

Anna Ber gitte døde i 1896.

I 1900 finner vi Gustav Mikalsen på Ørmelen hvor han da hadde bygget seg et nytt hus. Han kalte seg da Gustav Bjartnes. Dette året var han jern-banearbeider.

BJARTNES VALD, VISØYA 2

image

Laura Eilertsdatter fra Tokstad.

Han var da gift på nytt med Laura

R A S I V E R D A L 49

Eilertsdatter. Hun var datter av Eilert og Beret Tokstad som selv hadde vært med i raset da Tokstad østre gikk ut. (Se under Tokstad østre.) De to barna bodde sammen med ham og stemoren i 1900.

Gustav døde i 1914 ved en ulykke «under et sykkelritt».

Sønnen Anton reiste til Amerika hvor han døde i Fergus Falls i 1968. Han var gift.

Datteren Marie Oline reiste også til Amerika. Hun ble gift to ganger. Første gang var hun gift med G. E. Thorp, og etter at han døde i 1943 ble hun gift for andre gang med Dan Anderson. Marie Oline døde i 1975.

BJARTNES VALD, VISØYA 25.1


Plassen

Visøya var et høyereliggende område mellom Bjartnes og Fæby som tilhørte begge disse gårdene. At det ble kalt Visøya hadde vel sammenheng med at områdene rundt dette partiet ofte ble satt under vann, mens det akkurat her lå tørt. Og for lang tid tilbake hadde elven i hvert fall hatt ett sideløp nord for Visøya.

Både plassen under Fæby og plassen under Bjartnes bar samme navn. For å skille dem fra hverandre, benyttes her navnet Bjartnes-Visøya. Bjartnes-Visøya lå imidlertid litt lavere enn Fæby-Visøya.

Visøya lå helt på vestenden av Bjartnesvaldet. Plassen var en noe større husmannsplass enn vanlig.

I 1890 er utsæden oppgitt å ha vært 0,7 hektoliter bygg, 2,1 hektoliter havre, 0,11 hektoliter havre til grønnfor og 5,56 hektoliter poteter. Til andre rot-frukter enn poteter ble det benyttet et areal på 0,3 ar.

1. januar året etter fantes det 2 kyr, 3 sauer, 1 gris og 10 høns på Visøya.

Antall husdyr i 1893 er ukjent. Tallet ble ikke tatt opp da ingen dyr gikk tapt. Men antageligvis var det temmelig likt det fra 1891.


Folket

Husmannsfamilien som bodde på Visøya i 1893, må ha kommet dit mellom 1875 og 1891. Andreas Olsen som var der i 1893, er nevnt i 1891, men ikke i 1875.

I 1893 er han oppført med kone og to barn. Han hadde visstnok flere sønner, men trolig var de så pass gamle i 1893 at de var ute i tjeneste andre steder. Sannsynligvis bodde følgende personer på Visøya da raset gikk:

  • Andreas Olsen, husmann med jord, dagarbeider, 49 år

  • Berit Nilsdatter, kone, 47 år

  • Anna Margrete, datter, 10 år

- Laura Marie, datter, 7 år Andreas var fra Skogn.

Berit Nilsdatter var fra Støren i Soknedal.


Hva som skjedde

R A S I V E R D A L 51

Beliggenheten av Visøya viser at husene ikke ble berørt av rasmassene. Men jorden ble ødelagt.

Hvordan Andreas og Berit og deres barn opplevde raset, vet vi ikke. Men at de rømte vekk, er sikkert. Det er tvilsomt at de flyttet tilbake igjen. Dyrene fikk de med seg.

Skadene kom hovedsakelig på jorden, og den tilhørte Bjartnes. Således ble de skadene ført under gården.

Etterpå

Andreas Olsen fikk i skadeserstatning tildelt 350 kroner. Av dette fikk han 150 kroner i forskudd. Det er ikke opplyst hva pengene ble brukt til, men det er en rimelig antagelse at det gjaldt utgifter til familiens underhold og flytting av husene på plassen.

I 1900 bodde han og Berit på Nesset vestre på Tinden. De eide da eiendommen Nesset vestre. Andreas var sagbruksarbeider. Laura Marie bodde hjemme. Familien tok navnet Nesset som familienavn.

Andreas døde i 1929, og Beret døde i 1918.

Anna Margrete var budeie på Stiklestad øvre i 1900. Senere livnærte hun seg som såkalt

«høytidskokke». Hun var visstnok ugift. Laura Marie ble gift med snekker Andreas By.

þÿ

BJARTNES VALD, VISØYA 25.1



Gården

EKLE 26.1

Ekle er en av de gårdene som har fått merke hvordan det er å ha Verdals-elven som nabo. Opprinnelig lå Ekle på sydsiden av elven og var landfast med Rosvoll. Men en gang på 1400-tallet tok elven nytt løp syd for gården som følge av at den ble demmet opp nordøst for Ekle etter et ras ved Stiklestad. Da forsvant mye av valdet. Men elven har stadig tatt biter av gården etter det også, og den har også skåret seg gjennom valdet ved flere anledninger. Dette har blant annet resultert i at deler av Eklevaldet ble liggende på sydsiden. Her lå for eksempel Eklesøya.

Mot slutten av forrige århundre var Ekle en betydelig og veldrevet gård.

Den grenset i vest mot Bjartnes, i nord mot Stiklestadgårdene, og i øst mot Hegstad. Mot syd lå Verdalselven.

Arealet var da 664,5 dekar fordelt på 334 dekar dyrket jord, 315 dekar skog, 8 dekar annen udyrket mark og 7,5 dekar veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 24 mark 96 øre.


image

Ekle sist i forrige århundre.

54 V E R D A L S B O K A

I 1890 ble det sådd 4,9 hektoliter bygg, 26 hektoliter havre, 2 hektoliter havre til grøntfor og 50 kilo gressfrø. Det ble satt 40 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det benyttet et areal på 0,2 ar. Kjøkkenhagen var på 0,1 ar. På gården fantes 8 to-hjulte vogner, 1 slåmaskin og 1 radså-maskin.

Pr. 1. januar 1891 besto husdyrbestanden av 6 hester, 24 storfe, 15 sauer, 7 griser og 12 høns.

Etter som ingen dyr gikk tapt i 1893, finnes det ikke noen oversikt over antall husdyr dette året. Men det var sannsynligvis likt tallet fra 1891.

þÿ

Folket

Eieren av Ekle i 1891, Oskar Antonsen Monrad, hadde overtatt gården etter sin far bare året før.

Han var ugift da raset gikk, og i listene står det at på gården bodde det sammen med ham en tjener og en annen, antageligvis hans søster. Men det er imidlertid helt klart at bygdens lege, Albert Strøm, og familie bodde der.

  • Oskar Antonsen Monrad, gårdbruker, 21 år

  • Karoline Valdemare, søster, 22 år

  • en tjener

  • Albert Severin Sivertsen Strøm, kommunelege, 43 år

  • Minda Maria Ursilda Bratt, kone, 35 år

  • Gudrun, datter, 10 år

    Oskar Antonsen Monrad.

  • Rut, datter, 8 år

  • Eva Maria, datter, 5 år

  • Anna Johannesdatter Lyng, taus, 21 år

Oskar og Karolines foreldre var Anton Bendix Monrad og Amalie Sofie Monrad.

Hvem tjeneren var, har det ikke lyktes å finne ut.

Albert Strøm var fra Trondheim. Hans foreldre var borgermester i Trondheim Sivert Strøm og Albertine Margrete Riis. Han var født i Grue. Han ble lege i 1878, og kommunelege i Verdal i 1884. Han og hans familie hadde flyttet til Ekle fra Fagerhøy ved Hegstad i 1893.

Minda Marsia tilhørte en svensk adelsfamilie ved navn Bratt av Høglunda. Hennes foreldre var Johan Abraham Bratt og Thea Randine Bierkebek.1

Anna Johannesdatter Lyng var fra Lyng mellom østre. Hennes foreldre var Johannes Olsen Lyng og Karen Maria Andersdatter. Hennes far var død, men hennes mor, Karen Maria, opplevde raset på Lyng nellom østre. (Se der.)

image

R A S I V E R D A L 55


Karoline Valdemare Antonsdatter Monrad. Hva som skjedde

Doktor Strøm kom til å spille en meget vesentlig rolle i den nærmeste tiden etter raset.

Som kommunelege fikk han ansvaret for nordsiden av elven, mens hans kollega fra Levanger, doktor Sætre fikk ansvaret for sydsiden av elven. (Deres arbeid er nærmere beskrevet under Redningsarbeidet.) Albert Strøm ble også anmodet av fogd Gerhard Henrik Rubach om å oppgi hvem han mente best hadde gjort seg fortjent til å bli hedret med medalje. Strøm innga derfor en rapport i den anledning. (Rapporten er gjengitt i sin helhet. Se også under Medaljer.)

Men i tillegg til dette ga Strøm en beskrivelse av hva han hadde opplevd. Dette er en av de mest detaljerte og kanskje etterrettelige beskrivelser av raset som er laget.2

«Jordfallet i Verdalen

«Det var om natten mellom den 18. og 19. mai 1893,» forteller doktor Albert Strøm i Verdal; «jeg kom kjørende fra Vuku hjemover, fra øst mot vest.

Da jeg kom på høyde med gården Jermstad (Smedgården), stanset hesten med en gang. Benene sprikte, kroppen dirret. Jeg ser meg om til alle kanter. Jeg kan ikke øyne noe som den kan være redd for. Jeg driver på - den bråvender. Jeg snur den til igjen og gir den et par dyktige rapp med svepen. Da setter den i vilt trav bortover veien; den er ikke til å holde; men løpsk er den heller ikke.

56 V E R D A L S B O K A

Slik gikk det omtrent 3 kilometer. Da vi er kommet gjennom øvre Preste-gårdsmo, sakker den med en gang av. Straks etter stanser den. Da hører vi det rulle og suse bak oss: Det var torden og ikke torden, en dump rallende lyd med enkelte brak innimellom; og så en underlig susen, som av en fjern storm.

Omtrent 10 minutter etter var jeg hjemme på gården Ekle. Mens jeg holder på å kle av meg, hører jeg igjen et sterkt brak. Jeg går bort til vinduet og ser oppover dalen. Intet å oppdage; men alltid den samme sterke sus.

Min hustru var urolig; jeg trøstet henne med at det måtte være uvær langt borte. Så gikk jeg til sengs, men kunne ikke sove. Jeg lå og grunnet på hva det dog kunne være.

Da hører jeg en springe over gården; det ringer voldsomt på dørklokken. Men før jeg, i bare skjorten, når vinduet, hører jeg utenfra: «Gården synker!»

Nå ser jeg ut: dalen ovenfor ligger som et eneste leirhav, med rester av knuste bygninger spredt utover, og hos oss koker leiren like inn i hagen.

Med klærne i hendene og barna på armen sprang vi ut. Og så bar det opp mot høydene, alltid mot høydene, uten å vende oss, uten å se oss om. Bare stanse av og til for å puste. Vi hørte dumpe brøl av døende dyr, menneske-skrik. Og over det hele lå en kvalm svoveltung luft.

Vi vekket på nabogårdene. Krøtter og hester ble sluppet, og i vill fart bar det med alle, mennesker og dyr, mot Hallemshøydene.

Ennå visste ingen av oss riktig hva som hadde skjedd. Men snart kom det folk flyktende og fortalte om jordfallet.

Og så gikk solen strålende opp over åsen den 19. mai. Det var en grufull morgen. Rundt om på haugene sto folk i hundrevis, lamslått av skrekk. Foreldre for gråtende omkring og spurte etter barna, barna etter foreldrene; ingen visste hvem som var berget, ingen hvem som var omkommet, ingen våget seg ned mot det forferdelige leirhav.

Halvnakne mennesker driver avsted med leirstrømmen i den kalde natten. - Skarer av fugl samlet seg siden om de døde, hakket etter deres øyne og skjemte deres legemer.

Men mange ble også berget. Kjekke karer på ski over leirsuppen og berger hva som berges kan.3 Soldater fra Rinnleiret, fotfolk og hestefolk, raske, djerve og modige menn, våger seg med livsfare bort til de sunkne hus.

Og over hele Norges land følte man at jordfallet var en landsulykke. Det ble ofret i landets kirker, og hundretusener av kroner strømmet til dem som hadde tapt alt. Ennå kan ingen si hvor lang tid det vil gå før det atter stiger en blomstrende bygd frem der det nå er øde og trøstesløst med hustak og stolper liggende som vrakstumper i leirhav et.» Strøm tilbrakte ikke lang tid neste dag oppe ved Hallem. Han måtte trå

R A S I V E R D A L 57

til som lege, og han gjorde en meget respektabel innsats i dagene som fulgte.

Ut på dagen våget man seg ned til gården, og også her ble dyrene sluppet løs.

Etter hvert som man fikk klarhet om at det ikke var farlig å være på gården, vendte også folkene på Ekle tilbake. Hverken hus eller dyr var kommet til skade.

Derimot hadde jorden fått store skader. 449,8 dekar var overslammet. Av dette var 134,8 dekar dyrket jord, og 315 dekar var skog og havning. Dette var 11/20 av jorden.

Jordverdien hadde vært 21.600 kroner før raset. Skaden ble satt til 11.880 kroner slik at den nye verdien ble 9.720 kroner.

Verdien av gården forøvrig hadde vært 26.000 kroner. Den nye verdien ble 12.000 kroner. Tapet ble regnet til 14.000 kroner.


þÿ

Etterpå

Folkene på Ekle rømte også vekk da det store etterraset gikk 6. september. En av dem som var på gården da, var den 9 år gamle gjetergutten Peter Aneussen. Han var fra Lyngsmoen. Hans foreldre var Aneus Martinusen og kone Ingeborganna Petersdatter. Han har fortalt hva som hente slik:4

«Vi ble vekket om morgenen og kunne høre larmen fra raset som gikk. Det ble stor ståhei på gården. Her var det om å gjøre å berge seg selv. Vi tok beneste veien mot kirken og Hallem. Jeg så meg tilbake oppe ved Brustua. Jeg så da at Monrad og drengen var til hest og jaget Peter Aneussen Prestmo. buskapen foran seg.»

Skaden gården led, var overslamming av jord.

Som erstatning for skadene fikk Oskar Monrad kr. 7.850,00. Han fikk 500 kroner i forskudd. Om skylden heter det i protokollen fra 1895:

Gårdsnr. 26, bruksnr. 1, Ekle av skyld mark 24,96 et avtak for 20 år av mark 13,73, og deretter for bestandig et avtak av mark 12,36.

Dette førte til at veiskatten ble redusert med kr. 4,74 for første halvår 1893.

Monrad drev så gården frem til 1896 da han overdrog den til sin søster Karoline. Hun hadde den bare i to år, for i 1898 solgte hun Ekle til Mikal Pedersen Kålen.

I 1900 ble gården tilbakeført all tapt jord. Men dette feltet var delt i to

58 V E R D A L S B O K A

av elven. På nordsiden var grensene i alt vesentlig uforandret samtidig som at skadet og uskadet mark lå opp til hverandre. På sydsiden brøt elven sterkt.

Den faste marken utgjorde 449,8 dekar, altså likt det tapte.Elveleiet utgjorde 130 dekar, og elvebredd og sandører utgjorde 175 dekar.

þÿ

Ekle. Leirsuppen nådde helt opp i hagen på Ekle. Det nye løpet kom nærmere gården enn det gamle. Faren for erosjon var derfor større.


Oskar Monrad utvandret til Amerika i 1899. Han var da gift med Marie Jørginusdatter Ness. Hun fulgte etter senere. De ble skilt.

Oskar Monrad bodde i Des Moines i Iowa i 1904. Karoline ble gift med banksjef Hanssen på Steinkjer.

Albert Strøm ble utnevnt til distriktslege i Rissa i 1893. Han flyttet dit med sin familie og var der til 1896 da han ble syk. Så flyttet han til Kristiania og døde der i 1898.

Anna Johannesdatter Lyng mistet ikke noe på Ekle. Men hun hadde omtrent alle sine eiendeler hjemme på Lyng mellom østre. Til å begynne med unngikk husene der skade, men etter hvert som vannet steg over leirdemnin-gen, ble det klart at husene lå utsatt til. Man begynte derfor å bære ut møbler og klær. Blant annet ble omtrent alt av Annas eiendeler båret ut og satt på gårdsplassen. Da kom vannet. Alt som sto ute, ble tatt av flommen og ført vekk. Anna mistet nesten alt hun eide.5

R A S I V E R D A L 59

þÿ

Det er nok grunnen til at hennes navn står oppført i listene over folk som var ak-


tuelle for erstatning. Men bare navnet hennes står. Hun fikk nemlig ikke utbetalt noen erstatning.

Senere ble hun gift med Olaus Pettersen Karmhus, og de var bosatt på Karm-hus i Leksdalen.

Hun døde i 1917.

Anna Johannesdatter Lyng.


Noter:

1 I Verdalsboka II A står det at hun døde i 1884, og at hun ligger begravet på Stiklestad. Året må være feil, for i folketellingen 1891 står hun oppført sammen med Albert Strøms familie på Fagerhøy. Dessuten forteller doktoren selv om sine opplevelser rasnatten at han trøstet sin kone, som var urolig. Se nedenfor.

2 Strøms beskrivelse ble gjengitt i Nordal Rolfsens lesebok i minst tre forskjellige utgaver, i 1894, i 1897 og i 1905. Det bør bemerkes at det ikke minst var på grunn av disse lesestykkene i denne leseboken for folkeskolen at Verdalsraset ble så godt kjent blant folk flest i hele landet i den neste generasjon etter raset. Strøms beskrivelse av selve rasårsaken er utelatt da denne ikke stemmer med moderne geologisk kunnskap. Heller ikke er hans eksempler på enkeltskjebner tatt med. De finnes andre steder i denne fremstillingen. Teksten er modernisert en del.

3 Her viser merkelig nok doktor Strøm til den fortellingen om skiløperne som gikk over raset og berget mange som ellers ville ha vært fortapt. Men i sin rapport til fogden om hvem som skulle få utmerkelse, kalte han denne skituren for humbug. «Ikke gikk de på ski, og ikke fikk de utrettet noe,» sa han. Derimot er det en kjensgjerning at Johan Larsen Sundby gikk på ski ut over til Ingeborganna Tessem som befant seg på restene av hustomten til Trøgstad skole. Hun ble berget i land ved at hun sto bakpå skiene hans. Dette er den eneste bekreftede redningsaksjonen hvor ski ble benyttet. Dagen etter ble imidlertid ski benyttet av en rekke personer i de siste forsøk på å finne overlevende og omkomne, og eventuelt levende dyr, før vannet steg over leirdemningen. Men da

60 V E R D A L S B O K A

var overflaten langt fastere slik at dette ikke var forbundet med livsfare. Likeledes ble det benyttet ski etter at Vukusjøen var tømt, og også da var overflaten vesentlig tryggere. Og det var hovedsakelig i den sammenheng at fugleflokk -ene befant seg over leirsjøen. Og da ble det, som doktoren forteller, funnet mange mennesker som var ille tilredt av fuglene.

4 Opplysninger ved Reidar Prestmo, sønn av Peter.

5 Opplysninger ved Aslaug Nordset, datter av Anna Johannesdatter.

EKLO


Generelt

De tre Eklo-gårdene ligger på en rygg som ble stående igjen på sydsiden av skredgropen etter raset.

Mot vest danner ryggen den østre begrensningen av skredporten. Mot øst henger den sammen med Landfall og terrassen nedenfor Fåren. Men her er det nesten skåret av av tidligere ras.

Over den vestre delen av ryggen skjærer den såkalte Eklo-dalen seg ned. Dette er restene etter et gammel elveløp fra den gang da elven gjennom Leirådalen hadde sitt løp over dette området. Elveløpet ble tørrlagt da Leirå-dalen ble åpnet ved en rekke ras i middelalderen.

Men enda så sent som 18. mai 1893 hadde en liten bekk sitt løp gjennom denne dalen. Dalen ble imidlertid kuttet av slik at bare den nederste delen er igjen på denne ryggen nå. Lengre opp finnes dalen igjen nedenfor Fåren.

Den opprinnelige og første Eklogården kan trolig spore sin historie helt tilbake til begynnelsen av vår tidsregning. I hvert fall stammer den fra eldre jernalders romertid, det vi si fra tidsrommet 0 - 400 e. Kr.

Eklo var en stor og betydningsfull gård gjennom hele førkristen tid. I kristen middelalder begynte oppdelingen. Men da begynte sannsynligvis også ødeleggelsene fra naturens side. Det er et gammelt sagn som sier at Høy-Eklo forsvant da Leirådalen ble åpnet opp.

Og på platået mellom Eklogårdene og Eklodalen ligger det rester etter gammel skredmasse. Men å fastslå hvordan det har skjedd, er helt uråd i dag, fordi Verdalsraset har fjernet alle spor mot nord, og Verdalselven har fjernet sporene mot syd. For elven har gravet seg dypt inn i sydsiden av terrassen. Det er ikke et lite areal den har fjernet i århundrenes løp. Det var forøvrig her elven hadde sitt løp inntil raset gikk i 1893.

Tallet på Eklo-gårder har variert opp gjennom tiden. Likeså har navnene skiftet.

Eklo søndre ble kalt Eklo østre, og den var en tid på 1600- tallet delt i to. Men dette navnet brukes ikke i dag.

Eklo nordre ble dels kalt Eklo vestre, og i første halvpart av 1600-tallet var også den delt i to.

På 1800-tallet skjedde det ytterligere delinger og sammenslåinger. (Se Ver-dalsboka IV s. 260 ff.)

62 V E R D A L S B O K A

Da raset gikk, fantes følgende Eklo-gårder: Eklo søndre, Eklo nordre østre mellom, Eklo vestre og Eklosvedjan. Den siste forsvant fullstendig. I tillegg må Rognhaugen nevnes. Dette er en gård som er skilt ut fra Eklo søndre.

þÿ

EKLO NORDRE VESTRE 95.4


Gården

I dagligtalen er dette Eklo vestre.

Dette var den ene halvparten av det gamle Eklo nordre.

Gårdsvaldet nådde helt bort til Modalen og Follobekken i vest. Der og i sydvest grenset valdet mot Haga. I Modalen grenset valdet også mot Mo. Muligens nådde valdet så vidt bort til de sydligste delene av Kråg. I 1893 var det Krågsmoen som lå her. Mot nord lå så Eklosvedjan. Mot øst og sydøst lå Eklo mellom. Elven dannet grensen mot syd.

Beliggenheten av Eklo vestre gjorde at den ikke fikk så store skader av selve utglidningen. Skadene skyldtes først og fremst overslamming av jord og skog.

Før raset var arealet 289.62 dekar. Her var det 148,42 dekar dyrket jord, 124,09 dekar skog og havning, 4,9 dekar eng, 18,59 dekar annen udyrket mark og 1,6 dekar veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 8 mark 67 øre.

I 1890 ble sådd 2 hektoliter bygg og 12 hektoliter havre. Det ble satt 9 hektoliter poteter. Det fantes 6 to-hjulte vogner på gården.

Husdyrbestanden pr. 1. januar 1891 var 2 hester, 8 storfe, 9 sauer, 3 griser og 11 høns.


Folket

Johannes Pedersen Stubbe hadde overtatt gården omkring 1870. Da raset gikk, bodde følgende personer der:

  • Johannes Pedersen, gårdbruker, 72 år

  • Marie Kristoffersdatter, kone, 57 år

  • Peder Marius, sønn, 20 år

  • Anne Kristine, datter, 18 år

  • Inger Marie, datter, 17 år

  • Odin, sønn, 14 år

  • Anna Pauline, datter, 11 år

Johannes var sønn av Peder Paulsen og Magnhild Jensdatter fra Stubbe. Marie Kristoffersdatter var datter av Kristoffer Kvello og Anne Reppe.


Verdalsboka - 4

64 V E R D A L S B O K A

image

Familien på Eklo nordre vestre. Bak fra v.: Peder Marius, Odin, Amm Pauline. 1 midten

: Marie Kristoffersdatter, Johannes Pedersen Eklo. Foran fra v.: Anne Kristine, Inger Marie.


Hva som skjedde 1

R A S I V E R D A L 65

Dagen før raset var Peder Marius borte på et jordstykke kalt Eklosanden og gjorde våronn. Eklosanden var en nedlagt husmannsplass. Det bodde ingen folk der, men jorden ble brukt av Eklo vestre. Peder pløyde jordstykket den dagen. Da han var ferdig, vurderte han om han skulle sette igjen redskapene der, eller ta dem med seg hjem. Han bestemte seg for det siste, og han tok med seg plogen og utstyret til Eklo vestre.

Om natten gikk raset, og den jorden han hadde pløyet, var borte. Men han berget plogen fordi han hadde tatt den med opp til gården da han var ferdig.

Heller ikke på Eklo vestre hørte man det første raset. De ble vekket av Peter Eliassen på nabogården Eklo nordre østre. De var blitt vekket av Kristen skomaker fra plassen Eklomyra. Denne plassen lå nedenfor Eklomelen ved elven, og han hadde så vidt kommet seg ut før leiren stengte alle dører og vinduer.

Peter Eliassen hadde en båt liggende på gården, og sammen trakk de nå denne båten mellom seg mot melkanten i syd. De hadde til hensikt å sette over elven for å komme seg i sikkerhet på den andre siden. Mens de sprang slik med båten mellom seg, så de seg hele tiden tilbake for å se om Eklo-bakkene reiste.

Da de nådde ut på melkanten, oppdaget de snart at i den retning fantes det ingen redningsvei. De sprang så i retning av Landfall. Derfra sprang de mot Leirådalen og Halset. Også på denne turen trakk de båten med seg. De var overbevist om at Eklo ville gå ut, og de mente at da ville båten være en mulighet for redning.

Inger Marie fortalte at det hadde gått styggelig fort for seg da de forlot huset. For da hun sprang nede på Landfallflatene, oppdaget hun at hun hadde sko fra to forskjellige skopar på seg.

De fikk ikke tid til å slippe ut husdyrene, slik at de sto inne i fjøset da de rømte. Da de kom tilbake utpå dagen 19. mai for å se til dyrene, fant de folkene fra Krågsmoen, Hans Nilsen og hans familie, der. Hans kone Ingeborganna Olsdatter hadde nettopp vært inne i fjøset og melket og gitt dyrene mat. Selv hadde denne familien mistet alt de eide, men de berget livet og hadde kommet seg opp til Eklo nordre vestre.

Skaden på gården omfattet 39,4 dekar dyrket mark, 4,9 dekar eng og 59,1 dekar skog og havning, tilsammen 103,4 dekar.

Ca. 3/8 av eiendommen gikk tapt.

Før raset hadde jordverdien vært kr. 6.400. Etterpå ble den satt i kr. 4.000. Tapet var således på kr. 2.400.

Eiendommen ellers sto i kr. 8.000. tapet ble satt til kr. 3.250, slik at den nye verdien ble kr. 4.750.

66

Etterpå

V E R D A L S B O K A

Johannes Pedersen Eklo ble tildelt en erstatning på kr. 2.300. Han fikk 500 kroner i forskudd. I 1895 ble skylden på gården fastsatt slik:

Gårdsnr. 95, bruksnr. 4, Eklo vestre av skyld mark 8,67 et avtak for 5 år av mark 3,25, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,67.

Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,12 for første halvår 1893.

Den ødelagte jorden var på 103,4 dekar. Den ble utlagt til eieren i to teiger, en på norsdsiden i skredgropen, og en på sydsiden ved elven.

Johannes kjøpte Stor-Vuku i 1893, og hans sønn Odin drev gården. Johannes og Marie flyttet dit da Peder overtok Eklo i 1900.

Marie døde i 1915.

Johannes døde i 1929 106 år gammel. Han var da bygdens eldste, og man antok at han var landets eldste mann da.

Peder giftet seg med Maren Jonsdatter. Han døde i 1959.

Odin overtok Vuku store i 1910. Han giftet seg med Marie Sivertsdatter fra Øra. Han døde i 1956.

I 1900 bodde Anne Kristine, Inger Marie og Anna Pauline på Vuku store. Inger Marie giftet seg ikke. Hun bodde på kåret hos Odin. Hun døde i 1960.

Anna Pauline giftet seg med Johan Libakk. De kjøpte Stubbe. Anna døde i 1928. Heller ikke Anne Kristine giftet seg. Hun overtok Stubbe, og bodde der i mange år. Hun døde på Verdal Aldersheim i 1957.


Note:

1 Opplysninger ved Arne Eklo.

EKLO NORDRE ØSTRE OG MELLOM 95.1/3


Gården

I dagligtalen kalles denne gården Eklo mellom.

Gården ble delt så sent som i 1865 i Eklo østre og Eklo mellom. Men i 1892, altså året før raset, ble partene samlet til en gård igjen.

I nordvest grenset gården mot Eklo vestre. Helt i nordøst nådde valdet så vidt det var bort til Tokstad. I sydøst lå Eklo søndre, og i sydvest nådde valdet ned til elven.

Før raset var det totale arealet 289,62 dekar. Her var 174,98 dekar mål dyrket jord. Resten fordelte seg på 87.55 dekar skog, 3.9 dekar eng, 21,65 dekar annen udyrket mark og 1,54 dekar veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 7 mark 12 øre.

De opplysningene som er satt opp nedenfor, er hentet fra en registrering i forbindelse med folketellingen fra 1891, og da var det fremdeles to gårder.

Utsæden for Eklo østre mellom var 1 hektoliter bygg, 5 hektoliter havre og 6 hektoliter poteter. Der var det 2 to-hjulte vogner.

For Eklo mellom vestre var tallene 1 hektoliter bygg, 6 hektoliter havre og 6 hektoliter poteter. Det fantes 2 to-hjulte vogner på gården.

Husdyrene er også oppgitt for to gårder 1. januar 1893.

På den første var det 1 hest, 5 storfe, 5 sauer, 1 gris og 9 høns.

På den andre var det 1 hest, 3 storfe, 5 sauer, 2 griser og 9 høns.


image

Eklo mellom sett fra syd i 1918. Foto: Einar Musum.

68 V E R D A L S B O K A


þÿ

EKLO NORDRE ØSTRE OG MELLOM 95.1/3

Ingen dyr gikk tapt i raset, og følgelig er det ikke oppgitt noe om husdyrholdet i 1893. Muligens var antallet på husdyr noe mindre på gården etter sammenslåingen enn det samlede tallet for to gårder.


þÿ


Johan Hojem og Maren Petersdatter. Folket

På denne gården bodde Petter Eliassen. Han overtok Eklo mellom etter sin far Elias Larsen i 1888. Og i 1892 kjøpte han Eklo østre av Johannes Ellevsen. Dermed kom de to partene på en hånd igjen.

Da raset gikk, bodde følgende personer på gården:

  • Peter Eliassen, gårdbruker, 39 år

  • Ragnhild Bergitte Olausdatter, kone, 48 år

  • Maren Elise, datter, 14 år

  • Karen, datter, 13 år

  • Petra Bergitte, datter, 11 år

  • Ole Martin, sønn, 8 år

  • Edin Marius, sønn, 3 år På kåret bodde

    - Elias Kristian Larsen, kårmann, 73 år

  • Marit Pedersdatter, kone, 80 år Peter Eliassen var sønn av disse to.

Ragnhild Bergitte var datter av Peter Olaus Bårdsen og Marta Olsdatter på Haga mellom.

70 V E R D A L S B O K A

I de offisielle listene opplyses det at det var fire barn hjemme. Familien hadde seks barn. Normalt skulle det ha vært de fire yngste som var hjemme. Men den eldste datteren, Maren Elise, har fortalt hvordan de flyktet hjemmefra, så i alle fall var hun hjemme. Men i og med at ingen liv gikk tapt på denne gården, kan det rett og slett være en feil når det står fire barn. Eller det kan være slik at da listen ble satt opp etterpå, hadde Maren Elise flyttet hjemmefra. Hun var nemlig 14 år da dette skjedde, og hun ble konfirmert like etterpå.

Elias Kristian Larsen var født på Skjærset. Hans foreldre var Lars Jensen Lorås fra Røra og Marta Eliasdatter Skjærset.

Marit Pedersdatter var født på Haug. Hennes foreldre var Peder Larsen Haug og kone

Beret Ellevsdatter.


þÿ

Hva som skjedde 1

Om disse fortelles det at de fikk varsel av Kristen skomaker som kom opp til gården. Kristen skomaker var husmann under gården og bodde på en liten husmannsplass like nedenunder Eklomelen ved elven som ble kalt Eklomyra eller Eklomelen. Plassen hans ble begravet av det første skredet. Kristen klarte imidlertid å komme seg ut i live, men bortsett fra et laken, var livet alt han klarte å berge. Fullstendig tilklint av leire stavret han seg opp til Eklo mellom. Der lå «sjølfolket» i en omhengsseng på kjøkkenet. De Ole Petersen Eklo. våknet ved at det tuslet ute på gangen. Kristen gikk inn på

kjøkkenet, og det fortelles at da Petter fikk se denne figuren på golvet, visste han ikke hva han skulle tro. Men etter sigende skal han ha sagt for seg selv:

«Deg har jeg hørt snakk om, men aldri sett. Er det slik du ser ut.»

Men Kristen fikk satt dem inn i hva som var i ferd med å skje. I full fart la de på dør. De fikk varslet på nabogården Eklo nordre vestre.

Den eldste datteren på gården, Maren Elise, har fortalt at de tenkte først å ta seg ned til elven, for så å sette over til Melby med båt. Petter hadde en båt liggende oppe på gården. Sammen med folkene fra den andre Eklo-gården trakk de båten mellom seg på melkanten. Hele tiden snudde de seg for å se om Eklobakkene reiste. Men da de likk se hvordan det så ut nede i dalbunnen, var det bare å glemme den rømningsveien. De forlot båten og

R A S I V E R D A L 71

sprang det de kunne nordøstover. De ville prøve å komme bort til fjell, for der ville de være sikker. Klokkhusberget i Leirådalen var derfor målet.

En annen versjon sier at de trakk med seg båten også da de rømte østover. De mente at dersom Eklobakkene gled ut, ville de ha en mulighet til å berge seg i båten.

Maren hadde Edin Marius på ryggen, og foreldrene hjalp kårfolkene. De andre hjalp hverandre best mulig. De sprang østover i retning av Landfall.

I følge hva de selv mente, var de fremme ved Klokkhusberget ca. klokken 1, og her følte de seg trygge. De satte seg ned og så seg tilbake. Maren fortalte at de da så gården Kråg seile nedover. Etter at den hadde vært ute av syne et øyeblikk mens den var bak Ekloryggen, dukket den frem igjen nede i dalen, og fra der de satt så det ut som at den støtte mot Melbyberget så bitene fløy.

På den avstanden var det nok ikke mulig å se at bitene fløy. At det så ut som at den støtte mot Melbyberget, må vel kanskje også tilskrives avstanden. Men det er en kjensgjerning at Kråg havnet nede ved Sundby, og det er ikke så langt fra Melby. Og de kan ha sett leirspruten da den sprutet oppover bakkene på motsatt side av dalen.

Kristen skomaker var ikke med på denne løpeturen. Hvor han gjorde av seg, var ukjent. Men alle folkene på gården berget seg, og det gjorde også Kristen skomaker.

Her er det imidlertid grunn til å gjøre seg en liten refleksjon. Det er nemlig ikke mulig at de kan ha vært fremme ved Klokkhusberget på den tiden det var tale om. Det første skredet som tok huset til Kristen skomaker, gikk ca. klokken 0030. Huset hans ble tatt noen minutter senere. Han klarte å komme seg ut og opp til Eklo mellom. Etter å ha vekket folkene og fått dem til å forstå hva som skjedde, trakk de altså først båten ut til melkanten før de flyktet nordøstover. Til Klokkhusberget er det ca. 3 kilometer i luftlinje, og de måtte dessuten krysse Leirådalen. Og de måtte opp i berget til en slik høyde at de fikk oversikt over det som skjedde i rasområdet. Det synes helt urimelig at alt dette kan ha skjedd i løpet av en halv time. Rimeligvis så de det som er beskrevet mens de befant seg på vestsiden av Leirådalen. Flukten fortsatte til de kom til fast fjell. Derfor er det ganske sikkert en erindringsforskyvning som skyldes de enorme sinnspåkjenningene de var utsatt for.

Eklo mellom ble ikke påført så veldig store skader, selv om den riktignok mistet noe jord ved selve raset. Men mesteparten av den jorden som ble ødelagt, ble ødelagt ved overslamming.

Skadene omfattet 49,2 dekar dyrket mark, 3,9 dekar eng og 39,4 dekar skog og havning, tilsammen 92,5 dekar.

Dette tilsvarte ca. 7/20 av eiendommen.

72 V E R D A L S B O K A

Før raset sto verdien av jorden i kr. 4.000. Etterpå sto den i kr. 2.600, slik at tapet var på kr. 1.400.

Eiendommen forøvrig sto i kr. 9.000 før raset. Tapet ble satt til kr. 3.250, slik at det var tilsvarende kr. 5.750 igjen.

Etterpå

Peter Eliassen fikk kr. 2.500 i erstatning. Han fikk kr. 218,96 i forskudd. Av dette var kr. 18,96 til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

Kårfolkene Elias Larsen og Marit Pedersdatter fikk kr. 205 i erstatning. De fikk 80 kroner i forskudd. Og som årlig livrente fikk de kr. 180.

Elias Larsen er også nevnt i Forvaltningskomitéens protokoll 15. desember 1893. Der opplyses det at han måneden før hadde fått et tilskudd på kr. 50 av Utdelingskomitéen. Nå ble det bestemt at dette skulle være en gave.

Eklo nordre østre og mellom fikk forandret skylden på følgende vis i 1895 (to bruksnummer):

Gårdsnummer 95, bruksnr. 1, Eklo østre av skyld mark 3,56 et avtak for 5 år av mark 1,25, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,56.

Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,43 for første halvår 1893.

Gårdsnummer 95, bruksnr. 3, Eklo mellom av skyld mark 3,56 et avtak for 5 år av mark 1,25, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,56.

Også denne parten fikk en tilsvarende reduksjon av veiskatten, kr. 0,43, for første halvår 1893.

Skaden tilsvarte 92,5 dekar jord. Alt dette grenset direkte til det som ikke ble berørt, og alt ble derfor utlagt til eieren.

Peter og Ragnhild fortsatte på gården etterpå. Både de og deres barn bodde der i 1900. Peter kjøpte restene av Jermstad østre eller Smedgården. Han bygget nye hus langt øst på valdet like syd for Fåren øvre. Han fikk tinglyst veirett gjennom rasgropen mellom Eklo nordre østre og Jermstad østre.

Kårmannen Elias bodde også på Eklo nordre østre i 1900. Han var nå blitt enkemann. Marit døde i 1900. Elias døde i 1903.

I 1909 overleverte Peter og Ragnhild gården til sønnen Ole.

Peter døde i 1940, mens Ragnhild døde allerede i 1909.

Maren Elise gikk under navnet veitja. Hun ble gift med John Hojem. De kjøpte Landfallenget som så fikk navnet Hojem.

Karen var ugift.

Ole som overtok gården etter sin far, giftet seg først med Anna Oline. Etter hennes død giftet han seg med Marie Steinsli.

Edin Marius var også ugift. Noter:

1 Opplysninger ved Arne Eklo, Magnhild og Leif Myhre.

EKLO SØNDRE 94.1


Gården

Som navnet antyder, er dette den sydligste av Eklo-gårdene.

Mot nordvest grenset gården mot Eklo mellom. Langs en kort strekning i nordøst nådde valdet bort til Tokstad som lå under Prestegården. I nordøst lå også Rognhaugen. Mot øst lå Landfall, og mot syd lå Verdalselven.

Denne gården fikk ingen del av jorden ødelagt av selve utglidningen. Derimot ble store deler av elvesletten på sydsiden av valdet overslammet.

Før raset hadde denne gården et samlet areal av 529,83 dekar hvorav 298,14 dekar var dyrket jord, 148,61 dekar var skog og havning, 44,3 dekar var eng, 37,37 dekar var annen udyrket jord, og 2,31 dekar var veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 19 mark 16 øre.

I 1890 var utsæden 7 hektoliter bygg, 19 hektoliter havre, 25 kilo gressfrø og 12 hektoliter poteter. På gården fantes 4 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.

Antall husdyr pr. 1. januar 1891 var 4 hester, 25 storfe, 10 sauer, 3 griser og 6 høns. Etter som ingen dyr gikk tapt i skredet, finnes ingen tall oppgitt for året 1893. Men besetningen var nok temmelig lik den i 1891.

Folket

Eieren av gården, Johan Gustav Andreassen, hadde kjøpt den i 1884. Følgende personer bodde der da raset gikk:

  • Johan Andreassen, gårdbruker, 39 år

  • Karen Anna Ellefsdatter, kone, 36 år

  • fire tjenere

Johan Andreassen var fra Lillemoen i Skogns Markabygd. Hans foreldre hette Andreas Olsen Ness og Ingeborg Anna Bardosdatter.

Karen Anna Ellefsdatter var fra Frol. Hennes foreldre var Ellef Matias sen Heir og Lisa Margrete Johnsdatter Hallan.

Hvem tjenerne var, er ukjent.

Hva som skjedde

Det er ikke kjent hvordan disse opplevde raset, men ingen omkom, og ingen kom til skade. Men de rømte ikke vekk i likhet med folkene på nabogårdene. Karen lå syk, hun hadde lungebetennelse. Da folkene på nabogården Eklo

þÿ

EKLOSVEDJAN 96.1, 95.2, 106.7


- W y >jä0^j:;' ■ ■ :;'i:-'iniftii«i


þÿ


sett fra nord i 1922.

Eklo søndre

Foto: Einar Musum.

nordre østre var på vei ut mot terras sekanten med båten som de hadde tenkt å sette over elven med, vekte de de to på Eklo søndre. Johan skal da ha svart slik:' «Æ rekke mæ itj! Karen e dåle!»

De ble derfor værende på gården. De beholdt også husdyrene hjemme. Ingen av dem gikk tapt.

Ødeleggelsen omfattet 29,5 dekar dyrket jord, 44,3 dekar eng og 54,1 dekar skog og havning, tilsammen 127,9 dekar.

Skaden tilsvarte ca. 1/4 av den opprinnelige størrelsen.

Eklo søndre slapp således forholdsvis billig fra det sammenlignet med mange andre gårder.

Jordverdien hadde før raset vært kr. 12.600. Tapet ble beregnet til kr. 3.150. Den nye verdien ble kr. 9.450.

Eiendommen forøvrig hadde stått i kr. 16.000. Her ble tapet satt til kr. 5.500, slik at den nye verdien ble kr. 10.500.

Etterpå

Johan Andreassen ble tilkjent en erstatning på kr. 4.000. Skylden ble i 1895 fastsatt slik:

Gårdsnr. 94, bruksnr. 1, Eklo søndre av skyld mark 19,16 et avtak for 5 år av mark 4,79, og deretter for bestandig et avtak av mark 3,16.

Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,65 for første halvår 1893.

Det ødelagte arealet utgjorde 127,9 dekar. Det ble utlagt til eieren med uforandrede grenser. Det var bare svakt overslammet. I tillegg kom 32 dekar elveleie.

11910 solgte Johan og Karen Anna gården til Lars Stene og flyttet til Vang ved Hamar. Der døde Karen, og Johan giftet seg på nytt med sin husholderske. Johan ble over 80 år.

Note:

Opplysninger ved Arne Eklo.

R A S I V E R D A L 75


Gården

Eklosvedjan var en selveierplass utskilt fra Eklo nordre. I oversiktene etter raset opplyses den å ha vært sammensatt av tre forskjellige parter. Disse var Eklosvedjan, Eklosveet av Eklo nordre, og Glynden av Kråg. Dette forklarer de mange gårds- og bruksnumrene.

Mot vest grenset Eklosvedjan mot Haga. Her gikk grensen langs Follo-bekken dypt nede i Modalen. Mot nord lå Krågsmoen. Parten Glynden som tilhørte Eklosvedjan, lå visstnok øst for Krågsmoen. Mot øst grenset gården mot Trøgstad lille søndre, og mot syd lå Eklo mellom og Eklo vestre.1

Det ble i 1893 fastslått at arealet hadde vært 98,7 dekar. Av dette var 64,2 dekar dyrket mark, og 34,5 dekar engmark.

Matrikkelskylden var 2 mark 39 øre.

I 1890 var utsæden 1 hektoliter bygg, 3 hektoliter havre, 3 kilo gressfrø og 5 hektoliter poteter. Dessuten var det 2 to-hjulte vogner på gården.

Pr. 1. januar 1891 besto besetningen av 1 hest, 2 kyr, 7 sauer og 8 høns.

Den daværende eieren, Johan Pedersen Minsås, solgte gården samme året til Erik Hansen Sæbo.

I 1893 hadde Erik Sæbo 5 kyr, 8 småfe, 1 gris og et ukjent antall høns.

Før Erik Sæbo overtok, var gården forsikret på følgende vis: Hovedbygningen - kr. 240, en ny ladebygning i 1885 - kr. 300, stabburet - kr. 35, og fjøs, stall og ladebygning - kr. 80. Løsøret var forsikret for kr. 1.020, og avlingen for kr. 481. I løsøret inngikk en kokeovn og en kakkelovn. Avlingen var spesifisert slik: 6 tønner bygg, 20 tønner havre, 30 tønner poteter, 10 lass høy og 20 berger halm.


Folket

Erik Sæbo hadde etternavnet fra sitt hjemsted, Sæbø i Romsdalen. Følgelig hender det at dette navnet er skrevet både Sæbo og Sæbø.

Før familien kom til Verdal, hadde de bodd både i Bindalen og Bodø. Hans kone var fra Bindalen. Det eldste barnet ble født i Bindalen, mens de neste to var født i Bodø. Den yngste ble født på Eklosvedjan. Erik var smed, og i tillegg til gården drev han mye med arbeid utenfor hjemmet.

I mai 1893 bodde følgende personer på denne gården:

EKLOSVEDJAN 96.1, 95.2, 106.7

  • Erik Hansen Sæbo, gårdbruker, smed, 37 år

  • Anna Kornelia Andersdatter, kone, 32 år

  • Hans Artur Kornelius, sønn, 7 år

  • Edvin Klaudius, sønn, 6 år

    image

  • Johan Benjamin, sønn, 4 år

  • Arne Ingolf, sønn, 2 år

- Beret Johannesdatter, enke, 64 år Anna Kornelia Andersdatters foreldre

var Anders Johannessen og Karen Ber gitte Gaupen fra Bindal.

Beret Johannesdatter var mor til den forrige eieren, Johan Pedersen Minsås, som solgte gården til Erik Sæbo. Hun ble boende på kåret da sønnen og familien flyttet derfra. Hennes datter, Pauline Ber-gitte Pedersdatter, 27 år gammel, bodde der også til bare Anna

noen dager før raset. Hun fikk da arbeid i Bodø og Sæbo Kornelia Andersdatter

reiste dit.2

Berets foreldre var Johannes Olsen og Maria Andersdatter Leinsvald.


Hva som skjedde

Hva som skjedde med Beret Johannesdatter og Pauline Pedersdatter, har Bjarne Slapgard fortalt:

«- Ho som seinare vart mor mi, budde saman med mormor på Eklosvedjan. Dei hadde da selt garden til familien Sæbo, men hadde kår der.

Nokre dagar før raset dro mor, som enno var ugift, til Bodø der ho hadde fått arbeid. Båten skulle gå frå Trones tidleg om morgonen, og mor ville ikkje vekke dei fire Sæbo-gutane som enno lå og sov. Ho gjekk difor inn på rommet deira og la eit kamferdrops på kvar pute som avskilsgåve. Desse gutane, Hans, som var sju år, Edvin Claudius, seks år, Johan, fire år, Arne, to år, og mor deira, Anna, som da var 32 år, døydde alle saman i raset.

Då mor lå for å døy da ho var langt oppe i 80-åra, kom ho til å snakke om denne hendinga og sa mellom anna da: «Aldri har eg gjort noko så lite, men som har gleda meg så mykje som da eg ga bort desse kamferdropsa.»

Far åt gutane var borte på arbeid rasnatta og berga livet.

Mormor var altså att på Eklosvedjan. Men om kvelden den 18. mai kjende ho seg uroleg og dro over til slektningar på Melby. Der satt ho da flodbåra

R A S I V E R D A L 77

þÿ

Sittende Beret Johannesdatter og hennes datter Pauline Bergitte Pedersdatter Min sås.


slo mot huset, men berga saman med dei andre der livet. Det hadde ho ikkje gjort om ho hadde halde seg heime på Eklosvedjan.»

Som det fremgår av det Bjarne Slapgard har fortalt, var Erik Sæbo borte på arbeid rasnatten. Han var kjent som en dyktig smed. og på Verdalsøra hadde han sin egen smie. Denne natten var han i smien og skodde hester.

Raset må ha kommet fullstendig overraskende på denne huslyden. Men allikevel er det grunn til å merke seg at Beret Johannesdatter følte en merkelig uro om kvelden, og at hun derfor dro over til slektninger på Melby. Avstanden fra Eklosvedjan ned til elven var ikke stor. Trolig gikk hun forbi EkJo

78 V E R D A L S B O K A

vestre og kanskje også husmannsplassen Eklomyra. Hun signaliserte til den andre siden at hun ville over, og de kom for å hente henne.

I følge Slapgard satt hans mormor og folkene der oppe om kvelden og pratet da raset kom.

Men for de andre på Eklosvedjan fantes det ingen redning. Egentlig vet vi ikke hvordan det hele gikk for seg. Eklosvedjan lå like øst for skredporten. Hele gården forsvant. Av dette valdet ble det igjen en liten pynt som stikker ut mot nord fra terrassen vest for Eklo. Denne pynten utgjør 0,2 mål eller 200 kvadratmeter. Det er alt som er igjen.

Det er fra flere vitner fortalt at det første raset var forholdsvis stillferdig sammenlignet med det som kom etterpå. Folk på nabogårdene hørte det ikke. Heller ikke de som ble med ut og overlevde. Når hverken folkene på Eklo eller andre som var midt oppe i raset, hørte noe, er det heller ikke grunn til å tro at familien Sæbo skulle ha hørt det.

Rasmassene fra det første raset fulgte elveløpet sydøstover i retning av Melbyberget. At Eklosvedjan ikke gikk ut med dette raset, fremgår av det faktum at det eneste som ble funnet igjen av husene på Eklosvedjan, var en del av stabburet. Og det ble funnet nedenfor Haga i en avstand av flere kilometer fra der det hadde stått. Videre ble noen gjenstander funnet så langt mot vest som på vestsiden av elvens nåværende løp på John Ekrens eiendom i 1967. Dette var en sølv sukkerskje med inskripsjonen A. Sæbø (Anna Sæbo),3 en mes-singkjele med hanke og en spiss-slede. Minst ett lik ble også funnet ved Kålen. (Se nedenfor.)

Derfor er det mer sannsynlig at Eklosvedjan gikk med i den andre delen av raset. Dette tok veien ut gjennom den nå åpnede skredporten og tvers over dalen i retning av Sundby og Bjørken.

Men det kan se ut som at Eklosvedjan forsvant forholdsvis sent i det andre raset etter som husene fulgte strømmen mer i vestlig retning. Etter hvert som flatene på sydsiden av elven ble oppfylt, ble de påfølgende rasmassene tvunget vestover.

Dersom husene lå på overflaten etter denne farten, ble de begravet av det største raset som kom noen minutter senere.

Vi vet ikke hvorvidt noen av beboerne kom seg ut eller ikke. Men de fire av de omkomne fra denne gården som ble funnet, ble funnet på forskjellige tidspunkter. Dette, samt at en ikke er funnet, tyder på at enten kom de seg ut eller så ble husene smadret og likene spredt.

Døde:

ANNA KORNELIA ANDERSDATTER SÆBO, født 1861 HANS ARTUR KORNELIUS ERIKSEN SÆBO, født 1886

R A S I V E R D A L 79

EDVIN KLAUDIUS ERIKSEN SÆBO, født 1887 JOHAN BENJAMIN ERIKSEN SÆBO, født 1889 ARNE INGOLF ERIKSEN SÆBO, født 1891

De to første som ble funnet, var guttene Hans Artur Kornelius og Arne Ingolf. De ble begge funnet 1. juni ved Ness. Arne ble begravet 3. juni og Hans 4. juni på Stiklestad. For begges vedkommende fant jordfestelsen sted 4. juni.

Deres mor, Anna Kornelia ble funnet 7. juni, og hun ble begravet og jord-festet 9. juni på Stiklestad.

Edvin Klaudius ble funnet henimot midten av juli. Han ble begravet 18. juli på Stiklestad, og jordfestet 23. juli.

Johan Benjamin er ikke gjenfunnet.

Erik Sæbo fikk umiddelbart høre om ulykken, og han reiste øyeblikkelig opp til rasstedet. Der lette han utrettelig etter sin familie i lang tid. I det minste ble en av guttene funnet av ham selv. Henrik Lågness fortalte at han hadde vært til stede på Kålahøgda da Erik kom bærende med liket av gutten sin, og den hendelsen hadde gjort inntrykk på dem som var til stede da.

Hele tiden utførte han den ene livsfarlige redningsdåden etter den andre. For dette fikk han tildelt redningsmedaljen av 2. klasse. (Se nærmere om dette under Redningsarbeidet og Medaljer.)

Om sin kone sa han at selv om hun hadde kunnet berge livet selv, ville hun aldri ha forlatt sine barn.

Videre sa han at han hadde reist mye rundt om i verden og sett mye fælt. Men aldri hadde han vært vitne til noe så forferdelig som det han så her.

Erik Sæbo mistet således alt, både familie, gård og grunn med husdyr. Jordveien hadde før ulykken en verdi av 2.725 kroner.

Eiendommens verdi forøvrig var kr. 3.450. Alt gikk tapt.

Men en annen person som fikk høre om ulykken dagen etter, var Anna Sæbos bror, Kristian Bernhard Jakobsen Gaupen. Han var egentlig hennes halvbror. Han var skipper på en fembøring og var på fiske utenfor Finnmarkskysten. Natten mellom 18. og 19. mai våknet han etter en fæl drøm. Han hadde drømt om svarte, stygge fluer, og da han våknet, var han helt gjennomvåt av svette. Han tenkte med en gang at dette måtte bety noe forferdelig, og da han om dagen kom inn til land, fikk han via telegrafen høre om det store raset i Verdal. Han visste ikke om søsteren og hennes familie var blitt med, men etter drømmen visste han at noe hadde skjedd med dem.

Denne historien har han fortalt sine barn.4

Etterpå

Erik Sæbo fikk kr. 4.000 i erstatning. Av dette var kr. 500 forskudd.

80 V E R D A L S B O K A

Beret Johannesdatter fikk 225 kroner i erstatning. Dessuten fikk hun 75 kroner i årlig livrente. Som nevnt ovenfor, ble 0,2 dekar stående igjen på en pynt. Resten forsvant. I 1895 ble skylden fastsatt slik:

Gårdsnr. 96, bruksnr. 1, Eklosvedjan av skyld mark 1,35 et avtak for 20 år av mark 1,35, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,25.

Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,47 for første halvår 1893.

Gårdsnr. 95, bruksnr. 2, Eklosveet av skyld mark 0,48 et avtak for 20 år av mark 0,48, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,43.

Og for denne parten ble reduksjonen av veiskatten på kr. 0,17 for første halvår 1893.

Senere ble det gjort en tilføyelse vedrørende skylden for denne gården på grunn av at den omfattet flere gårdsnummer:

For gårdsnr. 106, bruksnr. 7 av skyld 56 øre et avtak til 31. desember 1913 av 56 øre, og deretter for bestandig et avtak av 51 øre.

Hele eiendommen ble utlagt som en teig til Staten. Arealet var på 89,1 dekar. Dette lå i rasgropen, og alt Staten overtok i dette området, fikk benevnelsen Statsteig A.

Erik Sæbo giftet seg på nytt igjen året etter katastrofen med Ragnhild Pettersdatter Sørhaug. En tid bodde de på Steinkjer, men i 1900 bodde familien på Verdalsøra. Erik var da jordbruker og frisør. Ragnhild døde, og Erik giftet seg for tredje gang med Elen Marie Lorentsdatter Sjøbakken fra Sjøbygden. Da var han bosatt på Levanger.

Han døde i 1919.

Beret Johannesdatter døde i Østersund i 1896.


Noter:

1 De to siste var blitt til ved deling av Eklo nordre.

2 Dette var mor til Bjarne Slapgard, og Beret Johannesdatter var hans mormor.

3 Dette var en skje Anna Sæbo fikk i premie for en ku på en utstilling. Opplysninger ved Aslaug Rognsås, hans datter, og således niese av Anna Sæbo.


Verdal sboka - 5

EKLOVALD, EKLOMYRA 94.1


Plassen

Dette var en liten husmannsplass under Eklo søndre. Den lå nord for elven på den smale elvesletten nedenfor Eklo. Plassen ble også kalt Eklomelen og Skredderstuggu.

Beliggenheten av plassen kan tyde på at den var utsatt for flom.

I 1890 ble det sådd 0,33 hektoliter bygg og 1 hektoliter havre, og det ble satt 3 hektoliter poteter.

I 1891 er det ikke oppført noen husdyr på denne plassen, men i 1893 fantes det 1 ku.

Folket

I 1893 bodde plassmannen alene på plassen. Det var:

- Kristen Amundsen, jordbrukende husmann, skomaker, 61 år Kristen Amundsens

foreldre var Amund Kristoffersen og Gjertrud Johns-datter Byvald.

Når det i de offisielle listene heter at også hans kone bodde der, må det bero på en feil. Hun var død på det tidspunkt. Hun er oppført i folketellingen 1875. men hun døde i 1881. Hun het forøvrig Sigrid Anna Olsdatter.


Hva som skjedde

Heller ikke Kristen fikk noe varsel før leiren omsluttet huset. Men leiren hadde ikke lenger den knusende kraften. Husene ble derfor stående på samme sted. Derimot steg leiren raskt oppover husveggene og trengte inn gjennom både dører og vinduer. Kristen kom seg såvidt ut før leiren nådde opp over døråpningen og vinduene og stengte ham inne. Han rakk ikke å få med seg annet enn et laken, og nesten naken flyktet han opp mot Eklo nordre østre mellom. Han var da så tilklint med leire at det var vanskelig å se at han var et menneske.

Han korn seg inn på kjøkkenet på Eklo nordre østre mellom hvor husfolket, Petter Eliassen og Ragnhild Olausdatter, lå. De trodde først det var hinmannen som kom på besøk.1

Men Kristen fikk dem snart til å forstå hva som var i ferd med å skje, og alle rømte ut. De vekket folkene på Eklo nordre vestre, og sammen tok de

EKLOVALD, ROGNHAUGEN 94.1

først en båt Petter hadde liggende på gården. Den trakk de mot kanten av Eklomelen, for de tenkte å sette over elven til Melby. På vei forbi Eklo søndre vekte de dem der. Der ville de ikke rømme hjemmefra. (Se under Eklo søndre.) De andre fortsatte med båten, men da de så hvordan det så ut nede i dalbunnen, forlot de båten og la på sprang mot Leirådalen. (Se under Eklo nordre østre mellom og Eklo nordre vestre om hva som videre skjedde med dem.)

Men Kristen ble ikke med dem. Hvor han flyktet, er ikke kjent. Men han berget livet. Derimot mistet han alt han eide. Den ene kua strøk med. Plassen hørte under Eklo søndre, og jordverdien ble regnet sammen med jordtapet Eklo søndre led.

Etterpå

Kristen Amundsen fikk en erstatning på kr. 640. Av dette fikk han 100 kroner i forskudd.

Senere var han bosatt i Leiråstua hvor han døde i 1900.


Note:


Opplysninger ved Arne Eklo.

R A S I V E R D A L 83


Plassen

Rognhaugen var navnet på flere husmannsplasser under Eklo søndre. I 1865 var det to plasser med dette navnet. I 1875 var det en, og i 1891 var det to igjen. Dessuten var det blitt utskilt en part som selvstendig bruk med dette navnet så tidlig som i 1811.

Så vidt det har lyktes å bringe i erfaring, var det en bebodd husmannsplass med dette navnet i 1893 da raset gikk. Den lå langt nordøst på valdet like opp til grensen av det selvstendige bruket Rognhaugen.

Den andre plassen med samme navn, men som var ubebodd, lå visstnok like i nærheten. I 1890 var utsæden 0,5 hektoliter bygg, 1,5 hektoliter havre og 4 hektoliter poteter på den plassen som var i bruk i 1893.

På den andre, som altså sto tom i 1893, var utsæden 0,5 hektoliter bygg, 1 hektoliter havre og 2 hektoliter poteter.

På den første ble det fødd 2 kyr, 1 sau, 1 gris og 6 høns pr. 1. januar 1891. På den andre føddes det 1 ku, 1 geit, 1 gris og 6 høns samme året.

Det er rimelig grunn til å tro at det samme antall dyr var på den eksisterende plassen Rognhaugen i 1893 som i 1891.


Margrete Pedersdatter. Senere

þÿ

Folket

Plassfolkene på Rognhaugen må ha kommet dit like før raset. Før det hadde de bodd på Farbu på Inderøya og på Eklovald.

Det er opplyst at det i mai 1893 var fem hjemmeværende barn i tillegg til foreldrene:

  • Elling Jakobsen, husmann, 43 år

  • Margrete Pedersdatter, kone, 38 år

  • Elen Marie, datter, 10 år

  • Johan Petter, sønn, 7 år

  • Julie Augusta, datter, 5 år

  • Arne Marius, sønn, 2 år

  • Inga Kristine, datter, nyfødt brukte hun etternavnet Valum.

EKLOVALD, ROGNHAUGEN 94.1


image

Arne Marius Ellingsen Valum. Inga Kristine Ellingsdatter Valum.


Elling Jakobsen var fra Farbu på Inderøy a. Hans foreldre var Jakob Nilsen Farbu og

Jokumina Evensdatter.

Også Margrete var fra Inderøy a. Hun var fra Hastad. Hennes foreldre var Johan Peter Hastad og Sirianna Johansdatter.


Hva som skjedde

Folkene her fikk varsel ved at det var noen som sprang forbi og vekte dem.1 Etter alt å dømme var dette Dina Jermstad. De sprang ut for å komme seg i sikkerhet. Den eneste veien de kunne rømme, var østover i retning av Landfall. De minste ble båret av de voksne.

Men det skjedde ingen ting med plassen ved dette raset.

Derimot må plassen ha blitt oversprøytet av leire fra etterskredet 6. september. Etter all sannsynlighet våknet folkene av bråket av den første delen av dette skredet. Og i likhet med folkene på eiendommen Rognhaugen rømte de i retning av Landfall igjen. Nøyaktig hva som skjedde, vet vi ikke. Ingen av folkene kom imidlertid til skade. Heller ikke mistet de noen dyr. Men det må ha blitt skader på både jord og hus. At jorden ble skadet, ble ansett som tap for den gården plassen lå under. Derimot var husene plassmannens eien- dom, og dersom de ble skadet, tilkom erstatningen husmannen. Og Elling fikk skadeserstatning.

Men husene var ikke mer skadet enn at de senere kunne rives og flyttes.

85

Etterpå

V E R D A L S B O K A

En kort tid etter raset bodde familien på Hallemsgjerdet (Jale).

Elling Jakobsen fikk tildelt en erstatning etterpå på kr. 400. Forslaget gikk ut på kr. 380. Han fikk 50 kroner i forskudd.

Han kjøpte senere parten Valum av Hallem nedre, og det var hit husene fra plassen ble flyttet. Elling og familien bodde der i 1900.

Elling døde i 1918. Margrete døde i 1922.

Elen Marie ble gift med Elling Hansen. Han var bestyrer på en gård ved Hamar.

Johan Peter utvandret til Amerika i 1911. Julie Augusta ble gift med en Andreassen. Arne Marius døde ugift i 1952. Inga Kristine var også ugift. Hun døde i 1975.


Note:

1 Opplysninger ved Oline Valum.

FOLLO 105.1


Gården

Follo var en av de største gårdene som ble ødelagt av raset. Dette var en av de eldste i hele det utraste området. Trolig kunne Follo føre sin historie tilbake til eldre jernalder. Gården var også etter all sannsynlighet opphavs-gården til Kråg.

I middelalderen ble også Follo berørt av et mindre ras i den øvre delen av valdet. På den tid var Follo etter all sannsynlighet delt i to, og den øverste av de to gårdene fikk en del skader. Men skadene var så vidt omfattende at denne Follogården ble liggende øde etterpå. Den fikk navnet Folloaunet.

Gården grenset i vest mot Prestegården Auglen, mot syd mot Kråg og mot øst mot Jermstad. Trolig fulgte sydgrensen hovedveien fra Stiklestad til Vuku som gikk gjennom området. Mot nord strakte valdet seg opp mot Lyngåsen.

Det sies at når man sto på broen over Follobekken nede i Follodalen, kunne man så vidt se hustakene på Follo mot øst.

I sin nyere historie var Follo en meget veldrevet gård. Her bodde Anton B. Monrad

mens han drev flere av de omkringliggende gårdene som underbruk.

Men allerede i 1880-årene forpaktet John Rostad gården. Og Rostad og hans kone var vertskap for folkehøyskolen da denne hadde tilholdssted på Follo vinteren 1883-84. Og sommeren 1884 var det sommerskole for jenter på Follo. De eneste kjente fotografiene fra noe sted i det utraste området er visstnok elevkullene fra disse folkehøyskolekursene. Etter raset ble det totale arealet på Follo fastslått å ha vært 631,75 dekar. Av dette utgjorde det dyrkede arealet 283,03 dekar. Skogen utgjorde 193,7 dekar, og eng, havning

og annen udyrket mark utgjorde 157,02 dekar.

I 1890 ble det sådd 2 hektoliter bygg, 13,9 hektoliter havre, 1,4 hektoliter havre til grøntfor og 10 kg gressfrø. Det ble satt 13,9 hektoliter poteter. 0,1 ar ble brukt til andre rotfrukter enn poteter, og 0,1 ar ble brukt til kjøkkenhage. Det fantes 4 to-hjulte vogner på gården.

1. januar 1891 var det 3 hester, 12 storfe, 9 sauer, 3 griser og 19 høns på Follo.

I 1893 var tallet på husdyr omtrent det samme, nemlig 3 hester 14 storfe, 12 småfe og 2 griser. Tallet på høns er ukjent. I tillegg hadde to av tjenestejentene 1 sau hver, slik at alt i alt var det 14 småfe på gården.


þÿ

þÿ

R A S I V E R D A L 87


image

Follo. Storparten av Follovaldet forsvant i raset. Helt i øverste kant ble plassen Follomarka liggende helt på kanten etter raset 6. september. Plasseringen av Follostuggu er litt usikker. Men etter alt å dømme må den ha ligget på vestsiden av Follodalen.


Av en eller annen grunn er ikke bygningsmassen funnet i forsikringsproto-kollene.


Derimot var avlingen forsikret slik:

R A S I V E R D A L 89

þÿ

R A S I V E R D A L 91

30 tønner bygg - kr. 360; 120 tønner havre - kr. 960; 1 tønne rug - kr. 16; 120 lass høy -

kr. 1.200; 100 tønner poteter - kr. 300; og 150 berger halm - kr. 450, tilsammen kr. 3.286.


Folket

I 1893 var ingeniør John Rostad eier. Han hadde kjøpt gården noen få år tidligere.

På en så pass stor gård måtte det nødvendigvis være et forholdsvis stort antall tjenere i tillegg til gårdbrukeren. På Follo manglet et naturlig innslag av beboere, nemlig kårfolk. Dette hadde sammenheng med at Rostad hadde kjøpt gården av en proprietær. Hverken Rostad eller Monrad hadde foreldre boende på gården. Til gjengjeld losjerte slektninger av kona der.

I mai 1893 bodde disse menneskene på Follo:

  • John Olsen Rostad, ingeniør, gårdbruker, 42 år

  • Bergitte Magdalene Hansdatter Valeur, kone, 33 år

  • Ole, sønn, 12 år

  • Bjarne, sønn, 10 år

  • Marie, datter, 7 år

  • Ingrid Elisabeth, datter, 4 år

  • Helge, sønn, 3 år

  • Tormod Mikal, sønn, 1 år

  • Birgitte Valeur, enke, ca. 60 år

  • Erlinga Valeur, losjerende,

  • Pauline Pedersdatter, tjenestejente, 44 år

  • Anna Margrete Amundsdatter Voll, tjenestejente, 28 år

  • Anna Olsdatter Stuskin, tjenestejente, 25 år

  • Mette Olausdatter Bjørgan, tjenestepike, barnepike 18 år

  • Marius Iversen, visergutt, gjetergutt, 15 år

John Rostad var fra Trones. Hans foreldre var Ole Jonsen Rostad og Marie Martinusdatter.

Bergitte var datter av lensmann Hans Petter Valeur på Namdalseid og Birgitte Ingebrigtsdatter Muus.

I de offisielle listene er frøken Valeur oppført som boende på Follo. Dette var trolig hennes søster Erlinga. Men enten var hun fraværende rasnatten, eller så bodde hun et annet sted.

Derimot var Birgitte Valeur til stede på gården. Hun var Bergittes mor. Hennes foreldre var Ingebrigt Muus og Birgitte Magdalene Rynning fra Snåsa.

Anna Margrete Voll var datter av Amund Andersen Voll og Marja Johans-datter.

92 V E R D A L S B O K A


image

John Rostad sammen med sin kone Bergitte Magdalene og sin svigermor Birgitte Valeur.


Pauline Pedersdatter var fra husmannsplassen Hammeren under Jermstad øvre. Hun benevnes derfor Jermstadvald. Men hun bodde på Follo. Hennes foreldre var Peder Olsen og Anne Ulriksdatter.

Anna Olsdatter var fra Stuskin. Trolig var hennes foreldre Ole Olsen og Anne Eliasdatter.

Mette var datter av en Olaus og Marta Ellevsdatter som var tjenere på Bjørgan. Marius Iversen var fra Tinden, Hans foreldre var Iver Olsen og Marta Pauline Nilsdatter Havet.

Videre er Odin Olausen Bjartnes oppført som tjener på Follo i de offisielle listene. Han var sønn av handelsmann Olaus Bjartnes, og bodde hos sine foreldre. Han er derfor tatt med under Jermstadvald.

Om kvelden kom Oline Gust ava Martinusdatter Brannhaug, gjeterjente, 15 år gammel. Hun var fra Brannhaugen og bodde egentlig der. Hun kom altså tilfeldigvis til Follo om kvelden. Det skulle bli hennes bane.

Hun var datter av Martinus Olsen Brannhaug og Anna Gustava Olsdatter.

Dette gir et totalantall av 15 mennesker på Follo rasnatten. Av disse omkom fire stykker.

R A S I V E R D A L 93

image

Birgitte Valeur med sine barnebarn rundt seg. Den som er merket * var ikke født da raset gikk. Bak fra v. Ingrid, Ole, Bjarne, Marie. Foran fra v. Helge, Birgitte Valeur, Borghild* som var Birgittes datterdatter.


Hva som skjedde 1

Det var egentlig en skjebnens ironi at familen Rostad befant seg på gården rasnatten. John Rostad hadde kjøpt Stiklestad nordre. Familien likte seg visstnok ikke på Follo. Hvor vidt dette hadde sammenheng med at det var veldig bløtt i jorden rundt gården, er uvisst. Men sikkert er det at det piplet opp vann av grunnen flere steder, og det dannet seg små kjegler av sand der vannet tøt frem.

Familien hadde planlagt å flytte til Stiklestad nordre 18. mai. Men så traff dette tilfeldig sammen med at Marie fylte år den dagen. Derfor ble flyttingen utsatt en dag.

I ettertid ble det også fortalt at en finnkjerring ved navn Sibylla hadde spådd at Follo skulle gå under. Men det ble ikke sagt noe om når dette skulle skje.

Ingen tok henne alvorlig, heller ikke John Rostad. Han skal ha svart henne omtrent slik:

«Får håpe det ikke blir i vår tid, Sibylla!»

Det var mange overlevende fra denne gården, og følgelig har vi flere beretninger av hva som skjedde her. I tiden like etter raset ble mange av dem som berget livet, utspurt og intervjuet av journalister fra de forskjellige avisene som hadde korrespondenter i Verdal. I den sammenheng ble det dannet en

94 V E R D A L S B O K A

image

Anna Margrete Amundsdatter Voll. Marius Iversen.


rekke myter. Og i forbindelse med hva som skjedde på Follo, har det dannet seg en slik myte.

I Hartmanns skrift som ble utgitt samme år som ulykken, heter det at mens husene på Follo seilte ned gjennom rasgropen og ut gjennom dalen, satt gjetergutten Marius Iversen og lekte seg med en hundhvalp. Det står skrevet på følgende vis:

«Gjætergutten var den eneste paaklædte; han sad i god Ro og klædde sig under Nedfarten samt legte sig med en liden Hundehvalp. Ogsaa han kom sig udpaa Tåget og reddedes paa Land.»

Både de andre som ble reddet, og han selv var lite glad for denne beskrivelsen. De mente at den var langt fra virkeligheten. Men på journalisters vis hadde man i avisene oppkonstruert en historie rundt en enkelt opplysning, og da dette ble trykket og ingen hadde tid eller anledning til å avkrefte historien, ble den stående som sannhet.

Hva som egentlig skjedde, skal vi la de impliserte selv få fortelle. Ole Rostad var i 1893 12 år gammel. I 1898, fem år etter ulykken, skrev han selv ned det han opplevde:

«Min opplevelse natt til 19. mai 1893.

Jeg ble vekket om natten klokken 1. Min bestemor Valeur ropte at jeg måtte absolutt opp da det var noe galt på ferde. Men jeg ble liggende i ro. Om det var av skrekk eller av dovenskap, husker jeg ikke. Men det er sannsynlig det var av skrekk.

R A S I V E R D A L 95

Enda en gang ble jeg advart, men jeg ble også denne gangen liggende i min seng.

Nå lød det et voldsomt brak, og hele bygningen styrtet sammen. Den veggen som sengen min sto ved, falt over sengen slik at det var så vidt jeg berget livet. For veggen ble liggende på sengestolpene.

Men nå var det for sent å komme ut av sengen hvor meget jeg enn forsøkte. Jeg lå således en stund uten å gi en lyd fra meg. Da plutselig hørte jeg noen rope om hjelp. Og jeg kjente stemmen. Det var en av våre tjenestepiker, en av dem jeg aldri mer så.

Siden hørtes flere rop som til slutt svant hen i dødens kvaler.

Så ble det igjen stilt. Da plutselig hørte jeg min fars stemme like over meg. Jeg tenkte at han var på mørkeloftet. Men det viste seg senere at han var på taket, for det var ikke noe mørkeloft lenger. Taket hadde nemlig falt ned på mørkeloftgulvet.

Jeg forsøkte å svare ham, men han hørte meg ikke.

Senere åpnet taket seg som ved et under, og jeg krøp ut fra mitt kvalme rom gjennom en åpning og opp på taket. Der møtte jeg et underlig syn. For der var min far og mine søsken unntatt Tormod. Alle sammen var nesten nakne. Der var også min gamle bestemor Valeur, også omtrent naken. Likeledes var tre tjenestepiker der.

Det var halvmørkt og så bitende kaldt som om det skulle være full vinter.

Etter at dette takflaket, som ikke var mer enn et par meter i hver retning, hadde svaiet hit og dit en stund og truet med å velte oss av, satte det seg i en voldsom bevegelse. Nå gikk det med lynets hastighet like til Rosvoll-gårdene. Under hele reisen i dette leirhavet var vi truet med å velte, og når leirbygene kom, måtte vi klamre oss fast så godt vi kunne. Men verst led vi dog av frost. Vi frøs til vi ikke hadde følelse i føttene. De var mest utsatte for kulden fordi taksteinene var så kalde som is.

Vi fryktet hele tiden at bestemor skulle synke sammen av kulde, og av at hun også hadde fått noen slag i hodet slik at hun blødde sterkt.

Da vi stanset ved Rosvoll, lyktes det min far å få fatt på en del sengeklær fra den sengen hvor jeg hadde ligget. Disse ble fordelt til de mest trengende.

Under hele farten så vi så langt vi kunne se, bare leire. Da vi kom nedover til Bjørken så vi noen hester og kyr som sprang alt det de kunne for å unngå oversvømmelsen. Men det var forgjeves, for leiren oversvømmet disse områdene så hurtig at den hurtigste hest hadde blitt for sen. Vi hørte hvordan de stakkars dyrene brølte i sin siste kamp.

Vi så også mennesker bukke under, og vi hørte deres angstskrik.

Da vi kom til Rosvoll, så vi en mann reise seg opp fra leiren. Han var tildekket av et tykt lag over hele kroppen. Han ropte til oss og spurte om


þÿ

R A S I V E R D A L 97

våre navn. Og han fortale sitt eget navn. Det var Odin Bjartnes, en av våre nærmeste naboer.

Vi ropte om hjelp til noen folk som sto ved Rosvoll, men fikk det svar at det ikke var noen redning før vannet falt fordi elven var blitt demmet opp. Hvis vi skulle ha ventet på det, hadde vi måttet være der i mange dager.

Men da lød en kjent røst: «Bærre veint, Rostad, æ ska reidd dokk!»

Det var Marius Iversen, vår 16-årige tjenestegutt som hadde vært på et annet bordflak. Og på grunn av at dette var lettere, hadde han fart hurtigere og hadde kommet nærmere land enn oss.

Nå begynte han å arbeide etter sin egen plan. Han tok store stokker og planker som han la på dette leirhavet. Han fikk derved i stand en bro et stykke. Men vi var langt fra fast land, og hvis han ikke ved sitt modige arbeid hadde oppmuntret dem som sto og så på, hadde det visstnok blitt lenge for oss forfrosne å vente.

Da folkene kom ut til oss, ba vi om at de måtte ta bestemor først, og så Odin Bjartnes som var en tyve skritts avstand fra oss. Så ble hver og en av oss båret i land på ryggen av folkene.

Da jeg kom et stykke fra vraket, falt han som bar meg, ned i leiren slik at en annen måtte ta meg på ryggen resten av broen.

Etter at jeg var kommet på land, la jeg på sprang som om jeg var gal. Jeg hoppet over et gjerde, inn på en gård og inn i kjøkkenet hvor folkene var i ferd med å vaske Odin Bjartnes.

Vi ble godt mottatt og henvist til en godt oppvarmet stue. Vi samlet oss, alle vi som var fra Follo. Og tilsist kom Marius Iversen inn, som vi for en stor del har å takke for vår redning. For det var nok mange av oss som ikke hadde klart mange timene i en sådan kulde uten klær.

Marius fortalte nå hvordan det hadde gått til med ham. Han var blitt skilt fra de øvrige tjenerne og var kommet for seg selv og hadde klart å komme seg opp på et vrak av det værelse hvor tjenestepikene lå. Han hadde tatt med seg klærne sine, og han satte seg til i god ro til å kle på seg. Mens han satt slik så han den lille hundehvalpen vår krype omkring blant stokkene. Han tok den til seg og passet den slik at den ikke fikk skade.

Og det er derfor at de store forfatterne som utga Beskrivelsen over Værdals-ulykken har skrevet: «En tjenestegutt ved navn Marius Iversen satt under hele farten og lekte med en hundehvalp.»

Nei, han gjorde annet enn å leke. Han arbeidet mye mer enn mange andre. Han hadde også fått fatt i et lommeur som tilhørte min far.

Han fortalte også at han hadde hørt de to tjenestepikene som omkom, rope om hjelp. Han forsøkte alt det han kunne for å komme dem til hjelp, men han kunne ikke.

Fra Rosvoll ble det øyeblikkelig sendt bud til Trones til min onkel og


Veidalsboka - 6

98 V E R D A L S B O K A

besteforeldre og fortalt i hvilken stilling vi var. Og øyeblikkelig kom bestefar med klær. Folkene på Rosvoll bød oss mat før vi reiste, men ingen formådde å spise grunnet skrekk og sorg. For vi visste ennå intet om vår mor.

Da vi kom til Trones, ble vi mottatt med meget kjærlighet.

Samme dag reiste onkel Bernhard og far opp til raset for å spørre på de omliggende gårdene om min mor. Men det var forgjeves. Dagen etter ble hun funnet død i et vrak tett ved det vrak hvor vi hadde tilbrakt den sørgelige natten.»

Marius Iversen har også gitt sitt bidrag om hva som skjedde. Han er ved flere anledninger blitt intervjuet av forskjellige aviser.3

«Jeg våknet av en underlig dur. Jeg trodde først det var brann, men sengen ristet, og gulvet ble løftet opp. Jeg lå på samme rom som tjenestejentene, slik skikk og bruk var på den tiden, og jeg for ut av sengen for å vekke dem. Jeg rakk ikke bort til sengene deres før brannmuren rauset ned og begrov dem. Jeg sprang til vinduet for å hoppe ut. Men før jeg kom så langt, rauset veggene sammen. En stokk kom inn, den andre for ut, og slik ble bare gulvet tilbake. Alt sammen var plutselig bare en forvirrende masse av tømmer og splintret treverk.

Jeg hoppet unna stokkene, noen smatt jeg under, andre krøp jeg over. Jeg arbeidet som en sinnsvak for å bryte meg ned til gulvet.

Så seilte det vesle gulvflaket av sted. Jeg fikk klamret meg fast til sengen og halve veggen som var blitt liggende innover gulvet. Sengen var gjort fast i veggen, og kanskje var det med på å berge meg. Over hodet mitt hang det stokker og splintret treverk. Jeg prøvde å få noe av det vekk fordi jeg var redd det ville falle ned på meg.

Det var under denne seilasen jeg fant klærne mine og et par støvler. Jeg fant også et lommeur som tilhørte John Rostad.

Det gikk hurtigere enn et lyntog ut for melen. Først bar det tvers over dalen mot Bjørkberga. Vi seilte rett mot gården Lunden. Men da vi nådde elveløpet, svingte strømmen vestover. Nå økte farten igjen. Det kom vel nye masser med leire bak som skjøv oss bortover. For meg så det ut som vi fulgte elveløpet. Inne i Lennesbukta gikk ferden i en stor ring et par ganger, og ved høydene utfor Leirfall begynte farten å avta. Jeg kunne se bakkene vest for Rosvoll. Nå kunne jeg begynne å røre på meg.

Det viste seg at jeg hadde kommet nokså nær land, og folket på Rosvoll søndre, den gården som her lå kloss inntil leirmassene, var da kommet til inne på land. De var blitt vekket av en blå hest som kom galopperende inn på tunet. Det var en av Follohestene som var blitt innsmurt av leire etter å ha gått igjennom raset, men som altså hadde reddet seg inn på land.

Stivfrossen var jeg, for det var kuldegrader rasnatten. Klærne jeg hadde funnet mellom ruinene på gulvet, tok jeg nå på meg.

R A S I V E R D A L 99

Det var flytende leire mellom biten av gulvet jeg var på, og fast mark. Og inne på land sto en patriarklignende mann med langt, hvitt hår og ropte ut til oss: «Bare overgi dere til Gud. For dere er det ikke håp om redning.»4

Men jeg tenkte at når jeg var kommet så nært redningen, ville jeg ikke gi opp. Jeg rev opp gulvet med hendene og la fjelene fremover som en bro, helt til de som sto inne på land kunne få lagt ut en stige slik at broen og stigen nådde sammen.»

I beretningen om hvordan han hjalp til med å redde husbonden og folkene hans, er Marius Iversen beskjeden.

«Jeg var nå bare en guttunge den gangen, og liten av vekst. Men selvfølgelig hjalp jeg til så langt evner og krefter strakk til.»

Og om historien om hvalpen sier han følgende: «Det er skrevet og sagt så mye om dette raset. Om meg er det skrevet at jeg lekte med en hundehvalp der ute på taket. Men jeg kan forsikre at det ikke var tid for å leke den natten, nei.»

Mer sier ikke Marius Iversen om den saken. Men til sin sønn Leif Iversen, har Marius fortalt det slik:

«Så hørte jeg hundehvalpen på gården hyle. Den lå under stokkene ved kanten av gulvflaket. Jeg klarte å krabbe meg dit den lå, fikk tak i nakkeskinnet på den, og dro den med meg bort til sengen igjen. Jeg blåholdt meg i sengen samtidig som jeg klemte hunden inntil meg.»

Dermed vet vi nå at han slapp det sikre taket i veggrestene og akte seg ut til kanten av gulvet der han fikk fisket opp hundehvalpen som hørte gården til. Og han fikk den velberget til land over den selvlagede broen.

Vel inne på land var ikke de andre der villige til å sette livet på spill for å redde Rostad og folkene der. De sa at det ikke var noen redning før elven gikk tilbake. Det var da Marius hørte dette, at han sa: «Berre veint Rostad, æ ska reidd dokk!»

Da først tok de andre mot til seg og begynte å hjelpe til. Men det var da Erik Rosvoll kom til og overtok ledelsen av arbeidet, at det ble fortgang. Og Erik var med til siste stund. For sin innsats fikk Erik Rosvoll meget fortjent redningsmedaljen. Men det er helt typisk at også noen av de andre som fra først ikke torde å hjelpe til, men som ble med først da Marius Iversen satte igang, ble nevnt som mulige kandidater for medaljen. Marius ble ikke nevnt i det hele tatt!

På Rosvoll søndre ble de reddede godt mottatt og fikk varme klær og mat. Det ble fortalt i avisene at folkene på Rosvoll hadde rømt sin vei da raset kom. I så fall dette var riktig, var det bare for en meget kort stund, for de var nede ved leirsjøen da vraket av Follo ble liggende der. Og det var hos disse folkene Rostad og hans huslyd fikk pleie og stell, slik at den panikkartede rømningen som det ble skrevet om, var i alle fall ikke så langvarig.

100

V E R D A L S B O K A

Marius forteller videre om hva som skjedde videre utover sommeren: «Etter hvert som leirmassene størknet utover sommeren, kjørte vi restene av husene på Follo til Stiklestad nordre, som Rostad også eide, og hvor familien slo seg ned.

Det rare er at under taket som de kom seilende på, fant vi både loftsgulvet og gulvet i første etasje klemt sammen. Veggene var borte. Men da vi orienterte oss, fant vi møblene der de hadde stått med sølvtøy og kontanter på plass.

Dette mer enn noe annet beviser vel med hvilken fart og enorm kraft leirraset gikk.

Og vi fant vuggen der veslebarnet hadde ligget, med dynen slik den var blitt liggende da moren rev barnet med seg og sprang for å redde seg. De to ble borte i leirsuppen. Men fru Rostad ble funnet med gutten i armene samme dagen.» 5

Marie som var 7 år da dette skjedde, har fortalt at de måtte komme seg opp på taket av huset. Men det var ikke mulig å komme seg dit ved å klatre gjennom vinduet. John klarte å rive vekk noen bord i taket slik at det ble et hull. Dette tyder på at huset nå var i ferd med å brytes i stykker. Først hjalp han sin gamle svigermor dit opp, deretter barna. Og under seilasen klamret alle sammen seg til hverandre og klarte på den måten å holde seg fast. Hva som skjedde med Bergitte Rostad, er litt uklart. Et sted heter det at John Rostad hjalp alle opp på taket etter tur. Men huset styrtet sammen før han rakk å få henne og Tormod dit opp. En annen versjon går ut på at da huset begynte å rase sammen, hadde Bergitte Rostad grepet minstebarnet fra vuggen og styrtet på dør. Det var det siste de andre hadde sett av henne. Men etter som hun ble funnet under vraket av et annet hus, kan det tyde på at hun kom seg bort til et av uthusene, og at hun fulgte med dette nedover. Hvorvidt hun døde underveis, eller om hun døde som følge av kulden og strabasene, er ikke kjent.

Døde:

BERGITTE M AGD ALEN A VALEUR ROSTAD, født 1861 TORMOD MIKAL JONSEN ROSTAD, født 1892

METTE OLAUSDATTER BJØRGAN, født 1875

OLINE GUSTAV A MARTINUSD ATTER BRANNHAUG, født 1878

Bergitte ble gjenfunnet 20. mai i et husvrak ved Rosvoll like ved vraket av våningshuset på Follo.

Tormod Mikal ble gjenfunnet dagen etter. Begge ble begravet og jordfestet 29. mai på Stiklestad.

Mette og Oline Gustava er ikke blitt gjenfunnet.

Alle husdyrene på gården gikk i vei med med unntak av en hest som over

R A S I V E R D A L 101

levde farten nedover. Blant de døde husdyrene var tjenestejentene Anna Volls og Anna Stuskins to sauer.

6. september gikk et større etterras, og store deler av det som sto igjen av Follovaldet gikk da ut.

Av hele den store eiendommen var det nå igjen bare 97,35 dekar. Av dette var 14,33 dekar dyrket mark. 73,6 dekar var skog og 9,42 dekar var annen udyrket mark.

26/27 av eiendommen ble ødelagt.

Jordverdien før raset hadde vært 13.500 kroner. Tapet ble satt til 13.000 kroner. Av jorden var det således igjen bare tilsvarende 500 kroner.

Hele eiendommen var før raset verdsatt til 16.000 kroner. Tapet ble satt til 15.000 kroner, slik at det var 1.000 kroner tilbake.


Etterpå

Familien ble først tatt hånd om på Trones.

John Rostad hadde kjøpt Stiklestad nordre før raset i 1893. I den forbindelse søkte han Velferdskomitéen om støtte. I protokollen 19. juli 1893 står følgende: Fra veiingeniør og gårdbruker John Rostad om et bidrag av 1.000 kr. til anskaffelse av besetning m. v. på hans nye gård Nordre Stiklestad. Beløpet bevilges ham i betraktning av hans betydelige tap ved gården Follos undergang.

Samtidig med dette bidraget fikk han kr. 111,65 som skulle gå til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

31. januar 1894 fikk han ytterligere kr. 500 i forskudd ved en spesiell tildeling.

Han fikk totalt kr. 15.655 i erstatning.

Men det var flere som fikk erstatning på denne gården:

Frøken Valeur, losjerende, ikke oppgitt fornavn, fikk kr. 300. Forslaget gikk ut på kr. 600. Dette må da ha vært Erlinga, søster av Bergitte Rostad. Hun var på det tidspunkt ikke gift.

Pauline Pedersdatter fikk kr. 100.

Anna Voll fikk også kr. 100. Hun fikk 40 kroner i forskudd. Anna Stuskin fikk kr. 130. Det ble foreslått kr. 150. Marius Iversen (i listene kalt Johnsen) fikk kr. 80. Og enkefru Birgitte Valeur fikk kr. 925, halvparten av hva som først ble foreslått.

Skylden for Follo ble fastsatt slik i 1895:

Gårdsnr. 105, bruksnr. 1, Follo av skyld mark 17,29 et avtak for 20 år av mark 16,65, og deretter for bestandig et avtak av mark 15,82. Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 5,74 for første halvår 1893.

102

V E R D A L S B O K A

Det antatte tapte arealet på Follo utgjorde 534,4 dekar. Men noe uskadet jord og skog sto igjen. I tilknytning til dette beholdt John Rostad en teig på 371,2 dekar. Resten tilfalt Staten i skredgropen. Statens part utgjorde 72 dekar. Tilsammen var dette 91,2 dekar mindre enn hva som hadde gått tapt.

John Rostad bodde på Nordre Stiklestad sammen med døtrene Marie og Ingrid og sønnen Helge i 1900.

Kort tid etterpå solgte han gården til sin svigersønn Trygve Forberg som var gift med

Marie.

Selv flyttet han til Kjellsrud i Bærum. Begrunnelsen for at han solgte Stiklestad nordre var at han var redd for at Brokskitbekken som rant like nordvest for gården, skulle ta nytt løp og kanskje utløse et ras. Han klarte ikke tanken på kanskje å måtte oppleve enda et ras.6

Han giftet seg på nytt med Br eta Forberg fra Ytterøy. Han døde i 1917.

Ole giftet seg med Margit Moksnes fra Trondheim. De hadde Haugslien. Han døde i 1967.

Bjarne utvandret til Amerika i 1906. Han giftet seg med Valborg Øvre fra Ytterøy a. Han døde i 1949.

Marie giftet seg, som nevnt ovenfor, med Trygve Forberg. Hun døde i 1951.

Ingrid Elisabet giftet seg med Olav Brårud. De var bosatt i Oslo.

Helge giftet seg med Gisken Sem fra Grong. Han døde i 1915.

Birgitte Valeur flyttet til sin datter Jenny på Levanger, hvor hun døde i 1913.

En av de to tjenestejentene som berget livet på taket av Follo, var Anna Olsdatter Stuskin. Hun ble senere gift med Edin Follo, den eneste som kom seg unna i Follostuggu. De bosatte seg på Garpa på Verdalsøra hvor han praktiserte som skredder. Anna døde i 1958, og Edin døde i 1962. (Se også under Follostuggu.)

Pauline Pedersdatter, den andre tjenestejenten, bodde i en stue i Jermstad-grenda. Hun døde i 1944.

Marius Iversen ble gift med Ragna Iversdatter Vang. Han arbeidet på Verdal Mølle. Han døde i 1962.

Noter:

1 Mange av opplysningene er ved Else Skreden, datter av Mane. Ellers er mye fortalt av Leif Iversen, sønn av Marius.

2 Dette ble funnet på Haugslien i 1991 av John Rostad, Ole Rostads sønn. I følge John Rostad var dette en ukjent beretning om hva som hadde gått for seg. Historien er gjengitt her slik Ole Rostad selv skrev den, med bare små endringer i språket.

3 Det som følger, er satt sammen av to intervjuer, ett i Nidaros 15.5.1953. og ett i Adresseavisen 22.12.1959, samt hva Leif Iversen har fortalt.

4 Dette var Oluf Holte fra Rosvoll vestre. Han hadde kommet til etter at han hadde reddet folket fra Nefferplassen. Se under Neffer og Rosvoll vestre.

5 Fm Rostad ble funnet 20. mai, og Tormod ble funnet 21. mai. De lå likev de hverandre.

6 Opplysninger ved Else Skreden og Ingrid Minsaas.

FOLLOVALD, SMEDHAUGEN 105.1


Bruket

Denne tidligere husmannsplassen var ikke skyldsatt i 1893, selv om den etter de opplysninger som foreligger, var en selveiereiendom. Eieren i 1893, Peter Petersen Belbo, hadde kjøpt plassen fra Follo. Han kalles forøvrig «arvefester» i de offisielle listene. Allerede i folketellingen i 1891 kalles han selveier.

Men i og med at skyldsetningsforretning ikke var blitt avholdt, ble ikke arealet på denne plassen fastslått etter raset. Den inngikk i Follovaldet. Men vi tar vel ikke for mye feil om vi antyder at heller ikke Smedhaugen skilte seg vesentlig ut fra andre husmannsplasser som ble kjøpt omkring århundreskiftet hva angår størrelse. Sjelden var slike plasser større enn noen få mål.

Det har vært vanskelig å fastslå den nøyaktige beliggenheten av Smedhaugen. Det forhold at den i tiden etter raset ble blandet sammen med Smed-gården, et annet navn på Jermstad østre, har gjort at man har hellet til den oppfatning at den lå på østsiden av Follodalen, ja, faktisk så langt mot øst som helt i grensen av valdet opp mot Jermstad. Imidlertid er det mer trolig at den lå på vestsiden av dalen like ovenfor hovedveien fra Stiklestad til Vuku. Videre er det grunn til å tro at den lå litt vest for veikrysset der veien forbi Gran munnet ut i hovedveien. Folkene fra Gran sprang sannsynligvis langs etter veien for å berge seg, og de sprang forbi et hus hvor de banket på vinduet for å vekke folkene. Det kan bare ha vært Smedhaugen.

I og med at den ikke var blitt skyldsatt, finnes det heller ingen opplysninger om skylden.

Utsæden var forholdsvis beskjeden i 1890, nemlig 0,09 hektoliter bygg, 0,69 hektoliter havre, 0,23 hektoliter havre til grøntfor og 2,08 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter ble det brukt 0,1 ar.

1. januar 1891 hadde Peter Petersen 1 ku, 3 sauer, 1 geit og 4 høns. Da var plassen etter sigende i Peters eie.

Og i 1893 hadde han 1 ku og 5 småfe. Dette bekrefter bare at eiendommen ikke var særlig stor.

Folket

I mai 1893 bodde følgende mennesker på Smedhaugen:

104

V E R D A L S B O K A

  • Peter Petersen Belbo, selveier, 66 år

  • Marie Larsdatter, kone, 56 år

  • Mette Pauline, datter, døvstum, 32 år

  • Marie Oline, datter, 15 år

Peter og Marie bodde i 1875 på plassen Follomyra. Follomyra var imidlertid den samme som Smedhaugen, det vil si den de kjøpte.

Peter var født i Vinne sogn av foreldre Peter Petersen Bergsvald og Beret Margrete Andersdatter. Hvor han fikk navnet Belbo fra, er ukjent.

Marie var født i Stiklestad sogn. Hennes foreldre var Lars Olsen Trøgstad og Kjerstine Halvorsdatter.


Hva som skjedde

Også på disse menneskene kom raset fullstendig overraskende. Riktignok ble de sannsynligvis vekket av Ingeborganna Gran da hun og mannen, Tore Gran, sprang forbi. Men de rakk ikke å komme seg ut. Ingeborganna og Tore hørte at døren ble åpnet, så hørte de noen forferdelige skrik, og deretter sank huset ned i dypet.

Ingen berget seg herfra.

Døde:

PETER PETERSEN BELBO, født 1827 MARIE LARSDATTER BELBO, født 1837 METTE PETERSDATTER BELBO, født 1861 MARIE OLINE PETERSDATTER BELBO, født 1878

Bare to ble funnet. Det var de to døtrene Mette og Marie.

Mette ble funnet først. Hun ble funnet nede ved Tinden 27. mai. Liket var da i en forferdelig tilstand. Det ene benet var avrevet ved hoften, tarmene lå delvis utover, og begge ørene var borte. Dette er et bevis på de voldsomme naturkreftene som hadde vært i virksomhet. Hun ble begravet på Stiklestad. Hun står oppført uten nummer og dato for begravelse og jordfestelse i kirkeboken. Dette hadde sammenheng med at hun var baptist, og således dissenter.

Marie ble gjenfunnet 23. juni. Begravelsen fant sted dagen etter på Stiklestad, og jordfestelsen dagen der etter igjen. Besetningen på 1 ku og 5 sauer strøk med.

Det at Mette ble funnet nede ved Tinden, og Anders Larsen fra naboeiendommen Egge ble funnet ved Bjartnes, tyder på at de begge må ha fulgt den samme leirstrømmen nedover dalen. Det er imidlertid ikke mulig å utlede av dette at heimene på vestsiden av Follodalen må ha gått helt til slutt. De kan rett og slett ha blitt skjøvet nedover av hva som fulgte etterpå. Men det

R A S I V E R D A L 105

synes allikevel å være klart at dette partiet på vestsiden av Follodalen må ha glidd ut forholdsvis sent.

Etterpå

I og med at Smedhaugen ikke var blitt skyldsatt før raset, skjedde det heller ingen forandringer med hensyn til skylden. Den ødelagte jorden ble ført sammen med det som Follo mistet.

Dødsboet ble tildelt en erstatning av kr. 250. Forslaget gikk ut på kr. 500, men det ble altså halvert.

FOLLOVALD, FOLLOMARKA 105.1


Plassen

Follomarka lå langt nord på Follovaldet, og plassen ble ikke tatt av Verdalsraset, hverken 19. mai eller 6. september. Men det siste raset nådde så langt opp at det bare var noen meter fra skredkanten og bort til husene.

Dette medførte at de som bodde her, ikke torde å bo lenger på plassen. Men etter som hverken mennesker, dyr eller hus gikk tapt, er ikke plassen tatt med i noen offisielle lister. Jorden tilhørte nemlig Follo, og den ble regnet med i tapet gården led.


Folket

Husmannsfolket som bodde her, var forholdsvis gamle. De hadde vært på Follomarka fra før 1865. Da raset gikk bodde følgende personer på plassen:

  • Olaus Olsen, husmann med jord, 69 år

  • Gunnhild Jakobsdatter, kone, 70 år og muligens bodde dattersønnen der:

  • Oskar Johannes Nilsen, dattersønn, 7 år

Olaus var sønn av Ole Kristoffersen Breding og Ingeborg Olsdatter Ekren. Gunnhild var datter av Jakob Olsen Holmli og Marit Mikkelsdatter Vangstad. Oskar Johannes bodde der i 1893. Han var sønn av Nils Nilsen og Oline Olausdatter. De bodde på Tinden.


Hva som skjedde

Det er ukjent hvordan folkene på denne plassen opplevde selve raset. Men det er helt klart at de også flyktet unna da de ble oppmerksom på hva som skjedde.

De flyttet tilbake igjen etter en tid, men angsten var der hele tiden, selv om denne plassen lå et stykke fra raskanten. De partiene som sto igjen langs nordkanten av raset etter

19. mai, ble nemlig ikke ansett for å være helt trygge.

Den 6. september kom det siste store etterskredet. Det tok med seg mesteparten av det som var igjen av både Jermstad østre, Jermstad vestre og Follo. Denne gangen nådde raskanten nesten opp til plassen. Folkene rømte på nytt, og Oskar Johannes har fortalt at han husket at besteforeldrene hadde tullet

R A S I V E R D A L 107


image

Oskar Johannes Nilsen og Inga Øvre.


ham i en ullfilt og bar han langs raskanten for at de skulle komme seg unna. Etterpå

Nå var det klart at ingen ville bo på denne plassen mer. Dessuten var store deler av jorden borte. Husene ble derfor tatt ned og flyttet. Olaus Olsen fikk en erstatning på kr. 300.

Olaus og Gunnhild flyttet til sin datter på Tinden. Gunnhild døde allerede året etter raset, i 1894. Olaus bodde der til han døde i 1903.

Det fortelles at Olaus fikk nerveproblemer etter raset, noe som ga seg utslag hver høst og vår i flom- og regntider.

Oskar Johannes ble gift med Inga Øvre. De bosatte seg også på Tinden. Oskar døde i 1939.

FOLLOVALD, FOLLOSTUGGU 105.1


Plassen

Follostuggu var en husmannsplass under Follo. Etter all sannsynlighet var dette en gammel husmannsplass. Tidligere var det to plasser med dette navnet. De ble kalt østre og vestre. Dette var Follostuggu vestre. Den østre var nedlagt som husmannsplass før 1893. Plassen lå på vestre side av Follodalen. Mest sannsynlig lå den nord for veien.

Størrelsen av plassen var vel som husmannsplasser flest. I 1890 var utsæden 0,27 hektoliter bygg, 1,39 hektoliter havre og 2,78 hektoliter poteter. 0,12 ar ble brukt til andre rotfrukter enn poteter.

Pr. 1. januar 1891 var husdyrholdet 1 ku, 2 sauer og 6 høns.

FOLLOVALD, FOLLOSTUGGU 105.1


image

Edin Andersen Follo ble senere gift med Anna Olsdatter Stuskin. Hun overlevde raset ved at hun satt på hustaket på gården Follo og seilte nedover til Rosvoll. Her står de utenfor huset sitt på Garpa.

I 1893 føddes 1 ku, 5 småfe og et ukjent antall høns på plassen.

110

V E R D A L S B O K A

I forsikringsprotokollen kan det leses at plassen besto av en stue med kammer og kjøkken samt lade og fjøs. Dette var forsikret for kr. 50.

Det fantes også en kakkelovn på stedet. Den var forsikret for 3 kroner.

Avlingen på plassen var forsikret slik: 3 tønner bygg, 13 tønner havre, 12 tønner poteter, 5 lass høy, og 9 berger halm, tilsammen kr. 41.


Folket

Da raset gikk, bodde det to familier på plassen. Det var foruten den opprinnelige familien, også familien til en av sønnene.

image

  • Anders Andorsen Follo, husmann, 48 år

  • Elen Anna Olausdatter, kone, 47 år

  • Edin Andersen, sønn, skredder, 21 år

  • Bernt Andersen, sønn, dreng på Prestegården, 17 år

  • Arne Emil Andersen, sønn, 5 år

  • Maren Anna Andersdatter, datter, 1 år

  • Ole Andreas Andersen, sønn, smed, gift, 23 år

  • Sofie Olsdatter, kone, 20 år

- Marie Olsdatter, datter, 2 år Anders Andorsen var sønn av Andor

Jakobsen og Berit Andersdatter som var plassfolk på Nersveet under Storvuku.

Elen Anna var datter av Olaus Olsen Nestvoll

og Anne Marta Iversdatter.

Om Edin kan opplyses at han var skredder og bodde hjemme som inderst.

Ole Andreas Andersen Follo.

Hans bror Bernt bodde også delvis hjemme. Han arbeidet som visergutt på prestegården, og var der natten til 19. mai.

Ole Andreas var smed, men bodde på Follostuggu. Akkurat da raset gikk, var han inne til militærtjeneste på Rinnleiret.

Oles kone, Sofie Olsdatter, var datter av Ole Pedersen og Elen Marie Bårds-datter på husmannsplassen Skaget på Trones.

Av de ni personene som utgjorde huslyden, var syv hjemme da raset gikk. Og bare Edin overlevde.

Hva som skjedde

Edin hadde i ettertid ikke lyst til å snakke om hva som skjedde. Det for

R A S I V E R D A L 111

telles at hvis det ble snakk om raset når han var til stede, strøk han på dør. 1 Men en gang da han var 80 år, fortalte han følgende:2

«Det ble dommedag for mange. Men det var vel bestemt at jeg skulle bli igjen. Det er en hånd som styrer med alt.

Foreldrene mine var husmannsfolk under Rostad.3

Mor vekket meg da bygningen sto og skalv ulykkesnatten. Mor, far, et 2 år gammelt barn, og jeg kom oss ut. I forskrekkelsen hadde vi løpt fra et barn på 5 år inne i huset. Far sprang tilbake til husmannsplassen, men så gled husene ut i leirstrømmen, og siden så jeg ham ikke mer.

Mor og jeg fulgtes et stykke på vei, men jorden åpnet seg og mor forsvant ned i dypet med det 2 år gamle barnet på armen. Selv hadde jeg fast grunn under føttene, men jorden skled unna stadig vekk bak meg. Det var som å kappløpe med døden. Jeg klatret over et gjerde, i neste øyeblikk forsvant det i leirhavet. Jeg sprang gjennom en skog, noen sekunder senere hadde dypet slukt trærne. Til slutt sto jeg frelst på sikker grunn.»

Det fortelles at Edins mor forsvant da han hadde hoppet over en skigard. Hun rakk ikke å komme over, før alt sank ned. Hun var den siste som forsvant. Like før hadde også Sofie havnet i avgrunnen. Sannsynligvis bar hun barnet på ett år.

Edin fortsatte å springe. Hans beskrivelse av at han sprang gjennom en skog, stemmer med beliggenheten av Prestegårdsskogen. Store deler av denne skogen gled ut, og etterpå sto flere av trærne nede i bunnen av raset. Og han sprang videre oppover bakke.

Han var iført bare skjorten. Og han ropte og skrek mens han sprang. Han passerte flere hus.

Edin hadde kommet helt opp i Volhaugen da man fikk stanset ham. Der visste man ennå ikke noe om raset, og de tok ham for å være en rømling fra Rotvoll i følge hans egen beretning. Han ble sperret inne i et rom. Her dundret han i veggene og ropte og gråt uten at de tok hensyn til ham. Først ut på dagen da de fikk høre om ulykken, forsto folkene sammenhengen.

Men sinnspåkjenningen hadde vært så stor at han var helt forstyrret i lang tid etterpå.

Døde:

ANDERS ANDORSEN FOLLO, født 1845

ELEN ANNA OLAUSDATTER FOLLO, født 1846 ARNE EMIL ANDERSEN FOLLO, født 1888

MAREN ANNA ANDERSDATTER FOLLO, født 1892 SOFIE OLSDATTER FOLLO, født 1873

MARIE OLSDATTER FOLLO, født 1891

Av de seks som omkom, fant man igjen bare to. Marie Olsdatter ble funnet

112

V E R D A L S B O K A

igjen 16. juni. Hun ble begravet på Stiklestad dagen etter. Og jordfestelsen fant sted 18. juni.

I følge kirkeboken ble Anders gjenfunnet på sydsiden av dalen 15. juli. Trolig er dette feil for 5. juli. Han ble nemlig begravet på Lysthaugen 8. juli. Jordfestelsen fant sted året etter på årsdagen for raset, 19. mai 1894.

Husdyrene døde alle.

Noe ble funnet etterpå. Blant annet hadde det stått en stamp med klesvask ute på gårdsplassen. Den ble senere funnet bare med noen flekker av leir-sprut opp i klærne. Ellers var de like rene. Og i sammenheng med denne biten av gårdsplassen var det også en del av hagen som var helt uskadd med både planter og busker. Men huset ble slått til pinneved.

En fullstendig hel tekanne ble også funnet. Dette var det eneste av inventaret fra plassen som ble funnet.

image

Denne tekannen er det eneste som ble funnet fra denne plassen bortsett fra en stamp med klesvask.


Etterpå

R A S I V E R D A L 113

Edin Andersen Follo fikk kr. 25 i erstatning etterpå. Han fikk 15 kroner av dette i forskudd.

Hans bror Ole Andersen, som selv hadde hatt familie, fikk noe mer. Han fikk kr. 370. I Velferdskomitéens protokoll 31. januar 1894 opplyses det at han fikk 100 kroner av dette i forskudd. Og begrunnelsen var at pengene skulle benyttes til innkjøp av verktøy.

Jorden tilhørte Follo, og den ble derfor regnet sammen med jordtapet der.

Edin giftet seg året etter med Anna Olsdatter Stuskin som selv hadde vært med i skredet. Hun var tjenestejente på Follo. (Se under Follo.) I 1900 bodde de på Garpa på Verdalsøra. De hadde kjøpt en liten parsell av Maritvoll. Han drev som skredder.

Han døde i 1962, og Anna døde i 1958.

Ole giftet seg på nytt med Anna Oline Ertsås fra Levanger. Også han bygget en heim og bosatte seg på Garpa på Verdalsøra. Det skjedde i 1905. Ole døde i 1947.

Bernt giftet seg med Johanna Johnsdatter. De var bosatt i Odda.


Noter:

1 Opplysninger ved Gyda Follo, Oles datter.

2 Avisartikkel i Nidaros 15.5.1953: Dommedagsnatten i Verdal for seksti år siden.

3 Rostad var navnet på eieren av Follo. Follostuggu var husmannsplass under Follo.

114

V E R D A L S B O K A


FOLLOVALD, GOLLAUGSTUGGU, FOLLOMYRA 105.1 Plassen

Gollaugstuggu lå lengst mot øst på Follovaldet. Den lå så nært grensen til Jermstad at handelsstedet til Olaus Bjartnes på Jermstad bare lå et steinkast unna. Begge lå på nordsiden av veien, men Gollaugstuggu lå noen meter lengre opp enn handelsstedet.

Dette var en gammel husmannsplass. Navnet hadde den fordi den som bodde der da raset gikk, var Gollaug eller Gudlaug Larsdatter. Men i 1865 ble den også kalt Follomyra. Det er mye uklart i opplysningene om denne plassen. I de offisielle listene betegnes hun som inderst. Men en inderst var leieboer hos andre. Hun bodde ikke hos andre. Derimot hadde hun selv leieboere. Og det hevdes at naboen, handelsmann Olaus Bjartnes, drev jorden hennes. Det skulle således tyde på at hun kunne leie bort jorden. I følge kirkeboken hvor Gollaug ble innført etter raset, står det at det var en bygselplass. Dermed var det ikke selveiende jord, så det kan bare ha vært tale om fremleie. I folketellingen av 1891 be- tegnes hun som husmann med jord. Her var det tale om en tidligere husmannsplass, og

jorden kan ikke ha vært av noen størrelse.

I 1890 er utsæden oppgitt også for husmannsplassene. Dessverre er ikke plassene navngitt, men bare benevnt Follovald. Det er derfor vanskelig å avgjøre hvilken plass det var tale om. Men det var i følge de offisielle listene ingen dyr på denne plassen da raset gikk, og den eneste plassen som ble oppført uten husdyr i 1891, hadde følgende utsæd: 0,52 hektoliter bygg, 2,08 hektoliter havre og 3,12 hektoliter poteter.

Fra forsikringsprotokollen går det frem at denne plassen hadde større hus enn hva som var vanlig på en husmannsplass. Hovedbygningen inneholdt to stuer, kjøkken, fôrrom og værelser. Den var forsikret for kr. 200. Dessuten var det et fjøs med lade og vedskur som var forsikret for 70 kroner. Det fantes videre en bryggestue med kornlade. Denne var forsikret for kr. 25. En ikke spesifisert bygning kalles en stor bygning. Forsikringssummen her var 60 kroner.

Løsøret omfattet så pass store ting som en to-etasjes kakkelovn, en en-etasjes ditto, en tre-etasjes ditto, en kokeovn og en tørkehylle. Alt dette var forsikret for 38 kroner.

Den tid da Gollaugs ektemann levde, var det tydeligvis en ikke så ubetyde-


Verdalsboka - 7

R A S I V E R D A L 115

lig jordbruksproduksjon på plassen. Forsikringen av avlingen omfattet 4 tønner bygg, 10 tønner havre, 25 tønner poteter, 24 lass høy og 10 berger halm.

Alt dette gjør det lettere å forstå at det var så pass med jord at handelsmannen leide og brukte den nå da Gollaug selv ikke var i stand til å utnytte den.


  • Dina Kristine Johannesdatter Jermstad, datter, 28 år

  • Guruanna Pettersdatter, inderst,


þÿ


Folket

I 1893 hadde Gollaug fire leieboere. Dessuten bodde en sønn av hennes fostersønn hos henne. Tilsammen bodde da følgende seks personer i Gollaugstuggu i mai 1893:

  • Gollaug Kjerstine Larsdatter, enke, pensjonist, 81 år

  • Edvard Johannessen, sønnesønn, 16 år

  • Johannes Andreassen Jermstad, inderst, kårmann, 68 år

dagarbeiderske, 38 år. Edvard Johannessen som senere

- Serine Johansdatter, datter, 12 år. kalte seg Edvard Uglen.

Gollaug Larsdatter var enke etter skolelærer

Johan Magnus Johnsen. Hun var

selv fra Bjartnes. Hennes foreldre var Lars Larsen Bjartnes og Gjertrud Pedersdatter.

116

V E R D A L S B O K A

Hun og mannen hadde tatt til seg en gutt ved navn Johannes Ellingsen som sin fostersønn. Han kalte seg Johannes Johnsen, senere Lundsaunet. Han ble senere gift med Ellen Hallem. Disse flyttet en del. En tid bodde de hos Gollaug. Senere flyttet de til Skrovemelen. Deretter flyttet de til Volhaugen for så å ende på Lundsaunet i Leksdalen. De fikk en rekke barn. Et av barna, Edvard Johannessen, fulgte ikke med på flyttelassene. Han ble igjen hos sin farmor Gollaug, og bodde i Gollaugstuggu rasnatten.1

Johannes Andreassen Jermstad var den tidligere eieren av Jermstad vestre. Han var fra Bjørås i Frol. Han hadde solgt Jermstad vestre til de nåværende eierne, og i folketellingen av 1891 kalles han derfor «føderådsmann av Jermstad vestre som lever av sin kapital». Han var således formuende. Han var enkemann. Hans kones navn var Anne Andersdatter. Hans foreldre het Andreas Kristensen Bjørås og Karen Andersdatter Brenne.

R A S I V E R D A L 117

image

Sammen med ham bodde hans voksne ugifte datter Dina. Dina hadde nervøse lidelser, og på den tid ble dette sett på som sinnsykdom. Hun ble derfor omtalt som «svaksinnet».

Guruanna Pettersdatter var fra Stu-skinsvald. Hennes foreldre var Petter Haldorsen og kone Serianna Torkilds-datter.

Sammen med henne bodde hennes datter Serine som var 12 år gammel. Ser ines var var ungkar Johan Oluf Johannessen.

Guruanna drev med flatbrødbaking, og 18. mai dro hun og datteren til Baglo for å bake. Der overnattet de, og det er trolig at de berget livet som følge av det.


Hva som hendte

Dina Kristine Johannesdatter Jermstad.

Beboerne her merket at noe var på ferde før raset nådde huset. Hvorvidt dette også gjaldt Gollaug, er usikkert. Men hun var over 80 år og muligens skrøpelig slik at hun kanskje ikke kom seg ut. Men i alle fall sto både Johannes og Dina ute på gårdsplassen og så at raskanten nærmet seg husene. Beliggenheten tatt i betraktning, og hva Dina i ettertid fortalte, må raskanten ha nærmet seg fra sydvest.

Mens de sto der, kom plutselig Johannes på at han måtte inn for å hente noe. I ettertid heter det at det var penger, men i følge Dina var det verdipapirer.2 Han hadde solgt gården Jermstad vestre, og alle antok at det var pengene etter dette salget han skulle inn for å hente. Men Dina fortalte at pengene hadde han lånt bort til sine slektninger i Skogn, og at det var papirene vedrørende dette lånet han skulle hente.

Dina fortalte at hun prøvde å stoppe sin far, men han hørte ikke etter. Dermed forsvant huset. Dina måtte legge på sprang for å komme seg vekk. Det var en stripe igjen av gårdsplassen, og hun fulgte den bort til veien.

Hun hevder å ha sprunget forbi 10-12 gårder og hus før hun var i sikkerhet. Alle steder prøvde hun å vekke og advare folk. Først passerte hun handelsstedet til Olaus Bjartnes. Det lå umiddelbart nedenfor Gollaugstuggu. Det bekrefter at raset nærmet seg fra sydvest. Den neste gården hun passerte, var Jermstad vestre. Muligens klarte hun å vekke folkene her, men i så fall rakk de ikke å komme seg ut, og alle omkom.

Hun må også ha vært innom Jermstad østre. Denne gården ble kalt Smed

118

V E R D A L S B O K A

gården. Og det er vel på grunn av dette navnet at det i ettertid har skjedd en sammenblanding med Smedhaugen. Det ble nemlig sagt at hun var innom Smedhaugen. Men Smedhaugen lå i motsatt retning i en avstand av mer enn en kilometer. Derimot lå Smedgården like ved.

Hun fikk vekket folkene med sine rop, men som følge av at hun hadde vært plaget av nervøsitet, brydde de seg ikke om henne. Hun sa selv at kona der hadde våknet og sagt:

«Holder du på å slippe av igjen!» Deretter la de seg til ro igjen. Og de omkom.

Men Dina sprang videre. Hun passerte Trøgstad store, og det fortelles at folkene der ble vekket av et kvinnfolk som sprang skrikende forbi. De kom seg ut, og alle unntatt en berget livet.

Derimot er det vel ikke rimelig å tro at hun klarte å varsle borte på Trøgstad skole. Skolen lå østenfor Trøgstad store.

Veien førte videre sydover fra Trøgstad store, forbi to utskilte parter av Trøgstad lille, nemlig Bjørklund og Trøgstad lille søndre. Det er vanskelig å avgjøre om husene lå ved veien Dina fulgte, eller ikke. Det er derfor usikkert om hun klarte å vekke dem. Det var ingen som kom seg unna raset fra disse to heimene.

Syd for Trøgstad lille søndre lå dalen etter det gamle åfaret etter Leiråa. Dina sprang ned i dalen og opp igjen på den andre siden. Hele tiden merket hun at skredet kom etter seg.

På den andre siden av dalen lå de tre Tokstadplassene på rekke og rad fra vest mot øst. Hun passerte dem i tur og orden, først Tokstad vestre, så Tok-stad mellom, og til slutt Tokstad østre.

Folkene på de to første Tokstadplassene kom seg ikke unna, men på den siste klarte alle å komme seg vekk før det var for sent.

Dina visste ikke hvor hun skulle springe. Alt virket utrygt. Raset kom etter henne hele tiden. Hun sa selv at hun prøvde å springe oppover bakkene i retning av Landfall på den andre siden. Der måtte det da være trygt.

På veien til Landfall passerte hun Rognhaugen. Rognhaugen raste ikke ut, men det kunne ikke Dina vite. Hun fikk varslet folkene der og på husmannsplassen Rognhaugen under Eklo søndre, og de rømte i alle fall etter henne til Landfall.

Og omsider kom hun til Landfall og fikk vekket folkene der. Per Landfall som kjente Dina, ville først ikke tro henne. Også han mente at hun hadde sluppet av. Men hun fikk overtalt ham til a bli med seg opp på bakken slik at de fikk utsikt over raset. Da Per fikk se det uhyggelige synet fremfor seg, bare et blåsvart svelg gapte mot dem der den store fine Jermstadgrenda hadde ligget, sank han i kne og utbrøt: «Herregud! Hva er det som har skjedd?»

Strekningen Dina tilbakela, må ha vært på mellom 1 1/2 og 2 kilometer.

R A S I V E R D A L 119


image

Guruanna Pettersdatter bak. Hun kalte seg senere Jermstad. Foran Serine Johansdatter Tiller. På fanget Antonie (Tora), stående Gunvor. Bildet er tatt ca. 1910.


Tatt i betraktning at hun var barføtt, og at hun prøvde å vekke folkene langs veien, er det antatt at hun brukte 15 til 20 minutter på løpeturen.

Hun mistet alt. For i og med at gjeldsbrevet hennes far ville inn for å hente, nå var borte, fikk hun ingen penger av skyldfolkene sine. Lensmann Wessel som visste at det ikke var mulig å inndrive disse pengene uten at noe bevis fantes, var meget vred på Dinas slektninger i den anledning. Men noen tilbakebetaling fant ikke sted.

Og i ettertid ble det til at det var kontanter Johannes sprang inn for å hente, og det passet nok låntakerne best.

120

V E R D A L S B O K A


image

er i Johan Tillers eie.


Edvard Johannesen kom seg også ut. Han klatret opp i tuntreet på plassen, en stor bjørk. Der satt han da plassen og treet seilte utfor kanten. Heldigvis veltet ikke treet, og Edvard klarte å holde seg fast. Hvor langt det for, er uklart. Men trolig havnet han nok et godt stykke utenfor Haga.

Han satt i treet til han ble reddet på land av folk som kom ut til ham på planker, bord og andre innretninger.

Døde:

GOLLAUG LARSDATTER JOHNSEN, født 1842 JOHANNES ANDREASSEN JERMSTAD, født 1826

Johannes er ikke blitt gjenfunnet.

Derimot ble Gollaug funnet, og hun ble begravet 2. juni på Stiklestad. Jordfestelsen fant sted 4. juni. Men hun var ikke lett å kjenne igjen, slik at hennes sønn, eller rettere sagt hennes stesønn, måtte tilkalles for å identifisere henne. Johannes kjente henne igjen på et finger som hun hadde brukket, og som var grodd skjevt sammen.

Etterpå

Jorden som gikk tapt her, hørte inn under Follo, og den ble følgelig regnet sammen med annen jord denne gården mistet.

R A S I V E R D A L 121

Gollaug Johnsens dødsbo ble tildelt kr. 300 i erstatning. Det opprinnelige forslaget gikk ut på kr. 600, men det ble halvert.

Dina Johannesdatter Jermstad fikk kr. 650 i erstatning. Forslaget gikk ut på 950 kroner. Hun fikk kr. 300 i forskudd.

I 1900 bodde Dina på Verdalsøra sammen med sin sønn Oskar. Hun var ugift. Hun døde i 1942 på Ørmelen.

Edvard Johannessen ble etter raset boende på Auglen i Volhaugen. Da tok han navnet Uglen. En tid arbeidet han som anleggsarbeider på jernbanen, men han kom tilbake til Auglen. Han giftet seg ikke. I likhet med svært mange andre som overlevde ulykken, snakket han ikke om hva han hadde opplevd. Han døde i 1953. I 1922 fikk han Selskapet for Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste etter 27 år på Auglen. Han fikk ytterligere mer enn 30 år på samme gård.3

Guruanna og Serine mistet alt de eide. De hadde bare det de sto og gikk i. Men noen dager etter at elven hadde gravet seg ned i leirsuppen, ble det funnet et par stoler ved Kjæran. Det viste seg å være deres.4

I erstatning fikk Guruanna kr. 270. Hun døde i 1948.

Serine giftet seg med Martin Tiller. De bosatte seg på Garpa. Hun døde i 1960.


Noter:

1 Opplysninger ved Asgeir Lund.

2 Opplysninger ved Oskar Olsen, Dinas sønn.

3 Opplysninger ved Jon Lund.

4 Opplysninger ved Johan Tiller.

FÅREN


Generelt

Fåren kan føre sin historie helt til begynnelsen av vår tidsregning. Fåren var en meget betydningsfull gård i førkristen tid, så betydningsfull at en av bygdens fem skipreider ble oppkalt etter den, Fjorår skipreidha.

Senere, da Verdal ble delt inn i to tinglag, ble det ene kalt Fåren tinglag.

Etter at kristendommen var blitt innført, ble Fåren delt i tre deler, Øst-fåren, Midtfåren

og Vestfåren.

Trolig ble alle tre gårdene berørt av ras i større eller mindre grad i middelalderen. Verst gikk det ut over Østfåren. Minst to ras reduserte gården så pass at den ble liggende øde. Ett av rasene gikk i terrassekanten nord for de to Fårengårdene som eksisterer i dag. Foruten at raset ødela Østfåren, må rasmassene også ha lagt seg ut over jorden til de to andre. Et annet ras gikk i skråningen ned mot Leirådalen. Sannsynligvis hadde det sammenheng med rasene i og omkring Leirådalen i middelalderen.

Restene av Østfåren ble nå et aun. Og ved makeskifter havnet den inn under Stiklestad østre, nordre og vestre. Den kaltes da Fåraenget. Senere er navnet Storbuvollen brukt. Nå tilhører Storbuvollen Fåren nedre.

De to gjenværende Fårengårdene fikk etter hvert navnene Fåren øvre og Fåren nedre.


image

Fåren. Gården på dette kartet er Fåren øvre. Senere er den blitt flyttet noe ned i terrenget.



Gården

FÅREN NORDRE 89.3

Da Anders Gunnbjørnsen overlot Fåren øvre til sin sønn Gustav Andersen i 1891, omfattet Fåren øvre også halve Fåren nedre som het Fåren nedre østre. Denne hadde gårds- og bruksnummer 88.1. Men på forhånd, i 1888, hadde han fått utskilt en part fra denne gården som ble kalt Fåren nordre. Den fikk gårds- og bruksnummer 88.3

I og med at det var samme eier i 1891, er opplysningene om utsæd og husdyrhold ført sammen i folketellingen dette året. Disse er gjengitt under Fåren øvre.

Fåren nordre led ingen tap direkte som følge av raset. Hverken mennesker, dyr, jord eller annen eiendom gikk med. Eiendommen grenset heller ikke mot noen av de ødelagte gårdene. Men gården tas med her fordi den lå utsatt til. Man fryktet faktisk lenge for at den ville gå ut, og den første vinteren etter raset sto den tom.

Dette medførte at eieren fikk en erstatning etterpå.

Folket

I 1893 bodde tre mennesker der:

  • Anders Gunnbjørnsen Fåren, kårmann, enkemann, 54 år

  • Inger, datter, 24 år

  • Anna Bergitte, datter, 18 år

Anders Gunnbjørnsen var sønn av Gunnbjørn Anderssen Fåren øvre og Ragnhild Johannesdatter Husan. Han var gift med Beret Maria Olsdatter Fåren nedre. Hun døde i 1890.

Døtrene var begge ugifte.

Hva som skjedde

Folkene her fikk varsel slik som andre rundt raset, og de rømte vekk i redsel. Flukten gikk oppover mot fjell. Og det nærmeste var ved Jermstad øvre.

Etter hvert som tiden gikk, og husene tilsynelatende lå der trygt, vendte de tilbake. Men med stor trygghet kan de ikke ha hatt tilholdssted der.

Og da etterraset gikk 6. september, flyktet de på nytt. Denne gang ble de værende borte over vinteren.

Men hverken hus eller jord fikk noen skade.

124

Etterpå

V E R D A L S B O K A

Anders Gunnbjørnsen Fåren fikk en erstatning på kr. 400. Av dette fikk han 200 kroner i forskudd. Det er ikke opplyst hvorfor han fikk erstatningen, men sannsynligvis må det sees som en slags ulempeserstatning, eller kanskje som erstatning for tapt avling. Det er nemlig uklart om jorden ble drevet i 1893. De måtte tross alt bo et annet sted vinteren 1893/94. Videre er det for tap av vei. Ny vei måtte nemlig bygges etterpå.

Anders døde på Fåren i 1916.

Inger giftet seg med Jon Marius Iversen Salater fra Verdalsøra. Han hadde utvandret til Amerika i 1892. De reiste begge til Amerika hvor de bodde i Seattle i Washington.

Anna Bergitte giftet seg visstnok ikke. Hun drev pensjonat i Oslo.



Gården

FÅREN ØVRE 88.1, 89.1

Fåren lå øst for det utraste området. Gården fikk ingen skader som følge av Verdalsraset. Den erstatning som ble gitt, var for indirekte skader, så som tap av vei, opparbeidelse av ny vei, delvis tap av avling og utbytte på grunn av at man måtte bo andre steder den første vinteren og lignende.


image

Fåren øvre tegnet av protokollsekretær Jacob Fabritius 19. juni 1888.


Fåren lå øst for Jermstad. Valdet grenset både mot Jermstad øvre og Jerm-stad østre. Mot vest lå også den utskilte parten Nøysomhet eller Tessemskjefte av Melby. I syd grenset valdet mot Trøgstad store. Mot øst lå Leirådalen, og mot nord steg terrenget mot fjellet.

I forbindelse med folketellingen i 1891 er opplysningene om utsæd og husdyr slått sammen for Fåren øvre og Fåren nedre. Dette hadde sammenheng med at Anders Gunnbjørnsen som da var eier, hadde kjøpt Fåren nedre i 1872. Fåren nedre hadde gårds- og bruksnummer 89.1.1 1891 overleverte han gården til sin sønn Gustav Andersen. Men han beholdt en del av Fåren nedre østre selv. Denne parten fikk navnet Fåren nordre 89.3. (Se under Fåren nordre.)

126

V E R D A L S B O K A


image

Et gammelt fotografi av Fåren øvre sett fra nord.


Matrikkelskylden var før delingen 34 mark 51 øre. Etter delingen ble skylden 33 mark 76 øre.

Utsæden i 1890 var 0,5 hektoliter rug, 6,83 hektoliter bygg, 30,33 hektoliter havre, 1 hektoliter havre til grøntfor, 0,33 hektoliter erter, 38 kilo gressfrø og 35 hektoliter poteter. 15 ar ble brukt til andre rotfrukter enn poteter. På gården fantes det 1 slåmaskin, 2 fire-hjulte og 12 to-hjulte vogner.

Pr. 1. januar 1891 besto besetningen av 7 hester, 28 storfe, 18 sauer, 7 griser og 12 høns.

Folket

Som nevnt bodde Gustav Andersen på Fåren øvre i 1893. Ikke færre enn 12 personer hadde sin bopel her da raset gikk.

  • Gustav Andersen, gårdbruker, 29 år

  • Elen Margrete Steffensdatter, kone, 32 år

  • Borghild Rebekka, datter, 5 år, tvilling

  • Petra Emelie, datter, 5 år, tvilling

  • Arne, sønn, 2 år

  • Eva, datter, 1 år

  • Guruanna Olsdatter, tjenestepike, 35 år

  • Lars Kristensen, tjener, 17 år

  • fire tjenere

image

R A S I V E R D A L 127


Gustav Andersen Fåren og Elen Margrete Steffensdatter med barna fra v. Petra, Arne, Borghild og Sigrun (ikke født 1893).


Gustav var sønn av Anders Gunnbjørnsen Fåren og Beret Maria Olsdatter Fåren nedre.

R A S I V E R D A L 128

Elen Margrete Steffensdatter var fra Inderøy a. Hennes foreldre var Steffen og Peolive Nøvik.

R A S I V E R D A L 129

image

Et bilde fra Fåren i 1910. Flere av disse var på gården i mai 1893. De som er merket * var visstnok ikke til stede eller var ikke født da raset gikk. Fra v.: Lars Fåren, ukjent *, Johannes By * Petra Sigrun * Guruanna Olsdatter. Foran fra v.: Arne, ukjent *, Gustav Fåren, Odd By * på fanget, Elen Fåren, ukjent *.


Guruanna Olsdatter var ugift. Hennes foreldre var trolig Ole Olsen og Marta Andersdatter fra husmannsplassen Stuskinskogen.

Lars Kristensen var sønn av Kristen Amundsen og Sigrid Anna Olsdatter på husmannsplassen Skreddestuggu eller Eklomyra under Eklo søndre.

Hvem de øvrige fire tjenerne var, er ikke mulig å fastslå. Det samme antall tjenere var der i 1891, men vanligvis flyttet tjenerne nokså ofte, slik at navnene ikke uten videre kan overføres til 1893.

Hva som skjedde

I ettertid vet vi at denne gården aldri var i fare. Men det visste man ikke i mai 1893. Følgelig rømte man vekk med en gang man fikk høre om raset.

Hvordan disse folkene opplevde situasjonen, går frem av opplevelsene til Petra Emilie,

som da var 5 år, gjenfortalt av hennes sønn: 1

«Røysta til mor hadde ei uvanleg skjelvande undertone kvar gong ho for

130

V E R D A L S B O K A

image

talde om det ho opplevde rasnatta. Ho var berre 5 år den gongen, men det vesle barnesinnet var merkt for livet av det 5-åringen var vitne til.

Folka på Øver-Fåren vart vekte midt på natta av dundring på dørene, og av rop frå dødsskræmde folk. Mor fortel:

«Det var husmannsfolka som i angst vekte oss.

«De må skunde dykk ut. Det er dommedag!» Ropa feste seg i meg. Orda skjøna eg vel ikkje, men angsten i røystene, noko uskjøneleg skræmande, gjorde at eg kan høyre desse ropa den dag i dag.-

Det bar opp gjennom Jermstadhøgda med oss. Skodda låg tjukk og tung ut over området nedanfor oss.- Rop frå menneske i dødsangst syntes så

uverkeleg og fælt. Uhyggeleg og sterkt greip det Lars Kristensen Fåren.

meg å lye til angstskrika frå dyr: Kyr, hestar — . Det var så forferdeleg at eg aldri kan gløyme det.»

Mor vart stille mens tankane dvelte ved uhyggesnatta, stemmen makta ikkje meir.-

Seint om kvelden før utraset hadde mor og tvillingsøstera hennes, Borghild, vori på besøk hos lærarfamilien på Trøgstadskolen, Andreas og Edvar-da Tessem. Det var fast omgang mellom lærarfolka og folka i Øver-Fåren. Tessem og kona var og gudforeldre til mor og søstera.

Mor fortel:

«Jamvel om eg ikkje var gamle jenta, står det klårt for meg korleis vi små gledde oss til kvar tur til mor Varda på skolen. Mor Varda var einaste namnet vi nytta på fru Tessem. Mor Varda var som ei mor for oss, og vi var svært glad i henne, og når vi fekk noko nytt, måtte vi straks til mor Varda og vise det fram.

Slik var det og siste dagen før raset. Borghild og eg hadde fått en brei-bremma hatt kvar - særleg fine i våre auge. Sjølvsagt måtte vi til mor Varda for å syne henne vidundera.

Vi skulle få lov til å natte over hos henne, slik vi hadde gjort så mange gonger før. Men da det leid på kvelden, vart det til at vi likevel drog heim til Øver-Fåren. Underleg nok gløymde vi hattane hos mor Varda.

Om natta miste vi ikkje berre hattane, men verst av alt - dei beste vennene våre.»-

Her var det ikkje meir stemme att hos mor.»

R A S I V E R D A L 131

Etter noen dager syntes situasjonen å være mer sikker, men trygge var de ikke. De torde ikke å flytte hjem, men gården ble drevet og dyrene gikk ute og beitet.

Så kom etterraset 6. september. Da gled tilsammen 300 mål ut langs nord-og østkanten av raset. Og nå var det i alle fall klart at ingen våget å bo på Fåren øvre. Gården sto derfor tom vinteren 1893-94.

Først neste år begyte man så vidt å våge seg tilbake. Men det gikk lang tid med nattevåk og engstelse før man slo seg til ro.

Etterpå

Gustav Andersen Fåren fikk en erstatning på kr. 1.300 etter raset. Av dette fikk han

1.000 kroner i forskudd. Som nevnt ovenfor var ikke dette erstatning for skade på gården, slik at det må være tale om andre forhold av indirekte karakter.

Gården fikk ikke reduksjon i skylden.

De fortsatte å bo der, men angsten forlot dem aldri.

I 1912 solgte Gustav Fåren øvre til Einar Furre fra Namdalen.

Han døde på Øra i 1915.

Elen døde i 1928.

Borghild ble husbestyrerinne ved Tønsberg. Hun døde i 1971. Petra giftet seg med

Johannes Olaussen By. De bodde på Hallem. Petra døde i 1962.

Arne reiste til Amerika i 1911. Han ble gift med Ida. Han døde i Saxton i North Dakota i 1942. Eva døde så tidlig som i 1894.


Note:

1 Fortalt av hennes sønn Jon J. By.

HAGA 108, 119


Generelt

Da raset gikk i 1893 var Haga delt av elven. Dette var et forhold som skrev seg fra langt tilbake i tiden. På nordsiden lå Haga nordre østre, Haga nordre mellom og Haga nordre vestre. På sydsiden av elven lå Haga søndre søndre og Haga søndre nordre. Fra Haga


image

Haga søndre. Alle delene av Haga søndre lå nede på elvesletten, og alle ble begravet av leirmassene.


Verdalsboka - 8

HAGA 108, 119


søndre nordre var det dessuten utskilt en part som ble kalt Langenget.

134

V E R D A L S B O K A

Opprinnelig hadde Hagavaldet vært en god del større. Men i århundrenes løp har Verdalselven både redusert valdet ved stadige elvebrudd og skåret seg gjennom det kanskje flere ganger.

I 1754, da to brødre kjøpte gården, ble Hagavaldet delt i to, Øvre Haga og Nedre Haga. Og begge disse omfattet deler på sydsiden av elven.

Deler av områdene som lå på sydsiden av elven, fortsatte å høre inn under Haga på nordsiden, men i 1809 ble deler fraskilt som et eget bruk. Dette ble da kalt Haga søndre. Ved samme anledning ble så Haga søndre delt i Haga søndre søndre og Haga søndre nordre.

image

Og områdene på nordsiden ble naturlig nok kalt Haga nordre. Navnene Øvre Haga og Nedre Haga gikk etter hvert ut av bruk.


Hagagårdene. Spellhaugen til venstre hvor Karl Olsen Haga var, da han så

første delen av raset.

þÿ



Bruket

HAGA, HAGAENGET 108.2

Denne selveierheimen var en av de første som ble tatt på sydsiden av elven. Hagaenget var en tidligere husmannsplass under Haga nordre østre.

Gården eller heimen lå på det samme nesset som Melbynesset. Elvesletten var svært lav på dette stedet. I og med at dette tidligere hadde vært en husmannsplass, besto den nok ikke av den beste jorden. Og etter som den lå forholdsvis lavt, var den rimeligvis utsatt for flom. Og bruket var ikke stort.

Dessverre finnes det ingen kart som kan angi den nøyaktige beliggenhet. Men det er rimelig grunn til å tro at dette valdet må ha omfattet områdene lengst mot nordvest på nesset. Trolig kan det ha grenset mot Melbynesset i øst og Melby, Østgård og Sundby vestre i sydøst. Mot vest og nord dannet elven grensen.

Etter raset ble eiendommen fastslått å ha bestått av 29,5 dekar dyrket jord, 9,8 dekar eng og 5 dekar skog og havning, tilsammen 44,3 dekar. Matrikkelskylden var 0 mark 44 øre.

I 1890 ble det sådd 0,55 hektoliter bygg og 2,08 hektoliter havre. Det ble satt 5,56 hektoliter poteter, mens 0,04 ar ble benyttet til andre rotfrukter og 0,01 ar til kjøkkenhage.

  1. januar 1891 var besetningen 2 storfe, 3 sauer, 1 gris og 3 høns.

I 1893 var det 2 kyr og 6 småfe på bruket. Tallet på høns er ukjent.

Folket

Eieren i 1893, Petter Olaus Mikkelsen, kjøpte eiendommen i 1886. Før hadde han vært husmann på plassen, og han var der så tidlig som i 1875. I mai i 1893 bodde følgende personer på Hagaenget:

  • Petter Olaus Mikkelsen, bonde, skredder, 43 år

  • Guruanna Jensdatter, kone, 46 år

  • Maria Gustava, datter, 18 år

  • Johan Marius, sønn, 13 år

  • Gunhild Pauline, datter, 5 år

  • Grete, datter, 3 år

Denne familien hadde tidligere hatt ytterligere tre barn, men de var nå døde. Petter Mikkelsen var sønn av Mikkel Johannessen og Malene Pedersdatter Midtholmsvald.

Guruanna var datter av Jens Jensen og Gunhild Jonsdatter på Holmli østre.

V E R D A L S B O K A 137

image

Petter Olaus Mikkelsen og Guruanna Jensdatter.


Hva som skjedde

Petter Mikkelsen var skredder. Rasnatten var han borte på arbeid. Guruanna var således alene hjemme med fire barn.

Raset kom overraskende på dem. For dem var det ikke noe varsel. En fremstilling av hva som hendte, forteller at Guruanna rakk å gripe det minste barnet på tre år, Grete, og komme seg ut. De tre andre hadde ingen mulighet og forsvant med det samme.

Guruanna selv rakk ikke å komme langt før hun ble innhentet av leirmassene. I noen beskrivelser heter det at hun i villelse kastet fra seg barnet. Men alt tyder på at hun fikk så slem medfart at hun mistet bevisstheten et øyeblikk, og det var vel da hun mistet barnet. Hun ble nemlig truffet av et eller annet i hodet slik at hodehuden nesten ble flådd av henne.

Leirstrømmen førte henne i retning av Sundby, og nedenfor gården kom hun seg inn på fast mark og klarte å ta seg frem dit. Slik hun så ut, nesten skalpert og tilklint av leire, ble folkene på Sundby østre svært forskrekket. De visste på det tidspunkt ingen ting om ulykken. De spurte henne ut om hva som hadde hendt, og hun svarte nærmest i villelse. Det er vel i den forbindelse at forestillingen om at hun hadde kastet fra seg barnet, ble til.

138

R A S I V E R D A L

Senere, da doktor Sæthre fra Levanger kom til, måtte hun syes flere sting i hodet. Hennes egen versjon lyder slik: 1

«Jeg la meg som vanlig i 11-tiden om kvelden. Jeg lå nedenunder og hadde det minste av barna, lille Grete, hos meg. De andre lå ovenpå. Småjenten var dårlig, så jeg lå litt lenge og snakket med henne.

Jeg hadde så vidt sovnet da jeg våknet med at dørene sprang opp, og i det samme falt taket ned over oss. Jeg sanset meg ikke før jeg befant meg i en leirsørpe langt fra mitt hjem. Barnet som jeg hadde hos meg, hørte jeg skrike i nærheten av meg.

Som jeg lå der, så og hørte jeg hus, skog og eng komme rasende nedover dalen i veldig fart. Jeg kom meg unna og kom meg til slutt til gården Sundby, gikk forbi Vestre Sundby til kårfolkene på Østre Sundby, Lars og Lodda, og vekket dem. De trodde jeg var gal da jeg kom midt på natten i dette utseende, i bare linnetet, dratt opp av leirsørpa.»

Et annet sted hvor hun selv er kilden, fortelles det slik:2

Mannen var borte på arbeid. Tre av barna lå ovenpå og ved siden av henne veslebarnet. Hun våknet med at døren sprang opp og leirmassene veltet inn.

Huset ramlet sammen, og hun ble ført ut på det gyngende leirhavet med

veslebarnet på armen. «- Men jeg mistet også veslebarnet. Skredet tok det fra meg, det ville ha

alt ........»

Hun vekket folkene på Sundby, men de kjente henne ikke. De trodde at de hadde et sinnsykt menneske foran seg. Hun fikk fortalt hvem hun var, og hva som hadde hendt. Men dette kunne de ikke tro.

«- Har du sprunget hjemmefra og fra barna?» spurte de.

«- Jeg har ikke lenger hverken hjem eller barn,» svarte hun.

Ole Østgård har en noe annen versjon. (Se også under Østgård.) Han forteller at han ble vekket av at noen kastet stein på vinduet der han lå og sov. Det var Guruanna som sto der nede på gården. Hun ropte og ba ham om å redde barna hennes. Hun og minstebarnet hadde ligget nede i samme seng, og da leirmassene traff huset, ble den ene veggen knust og sengen med de to oppi ble ført ut. Da sengen hvelvet, mistet hun barnet.

Ole Østgård forteller videre at han sprang ned til kanten av leirsjøen. Han hørte barneskrik fra et husvrak der ute, men det var uråd for ham å komme dit ut. Han måtte vende tilbake med uforrettet sak. Han fortalte ikke Guruanna at han hadde hørt ungene, da han kom tilbake.

Nok en versjon sier at Guruanna hadde minstebarnet på ryggen. Antagelig da sengen hvelvet, falt Grete av. Hun rakk ikke å gripe tak i henne før hun forsvant ned i leiren.

V E R D A L S B O K A 139

Og da ryktet om ulykken spredte seg, fikk også Petter Mikkelsen høre om den, og han kom til gården. Hans kone lå der syk både på kropp og sjel. Hun var utvilsomt av den oppfatning at hun hadde kastet barnet fra seg, og hun bebreidet seg selv dette, noe som var med på å forverre hennes psykiske tilstand. Det fortelles at gjenforeningen av mann og kone var gripende og tragisk. De hadde nå mistet sine fire gjenlevende barn. Tidligere hadde tre dødd. «Nå har vi ingen igjen!» sa han.

Guruanna ble liggende syk lenge.

De mistet også 1 ku og 6 småfe. En av kyrne klarte å komme seg i land. Hele eiendommen ble begravet. Døde:

MARIA GUST AV A PETTERSD ATTER HAGAENG, født 1875 JOHAN MARIUS PETTERSEN HAGAENG, født 1880 GUNHILD PAULINE PETTERSD ATTER HAGAENG, født 1888 GRETE PETTERSD ATTER HAGAENG, født 1890

Gunhild Pauline ble funnet allerede 20. mai, og hun ble begravet 28. mai på Lysthaugen.

Maria Gustava og Johan Marius ble også begravet på Lysthaugen samme dato. Men det er ikke angitt når de ble funnet.

Grete, som moren klarte å få med seg ut, men mistet senere, er ikke blitt funnet. Dog står det anmerket i kirkeboken at hun er blitt gjenfunnet. Men hverken dag for begravelse eller jordfestelse er angitt. Trolig er dette en skrivefeil. De tre som ble gravlagt på Lysthaugen, ble jordfestet 19. mai 1894.

Jorden sto i en verdi av kr. 1.100 før raset.

Eiendommen forøvrig var verdsatt til kr. 2.000. Alt gikk tapt.


Etterpå

Petter Mikkelsen ble tilkjent en erstatning på kr. 2.300. Han fikk kr. 106,73 i forskudd uten at det er oppgitt til hvilket formål. Kr. 6,73 av dette var imidlertid den gjelden han hadde til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad. Dette beløpet ble fratrukket ved utbetalingen.

En tjenestejente ved navn Mali Pedersdatter er også oppført under Haga-enget. Hun trenger nødvendigvis ikke å ha bodd der. Og i alle fall var hun ikke der da raset gikk. Hun fikk 100 kroner i erstatning.

I 1895 ble skylden fastsatt slik:

Gårdsnr. 108, bruksnr. 2, Hagaenget av skyld mark 0,44 et avtak for 20 år av mark 0,44, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,39. Veiskatten ble som følge av dette nedsatt med kr. 0,15 for første halvår 1893. Alt ble overtatt av Staten. Den faste marken utgjorde 44,3 dekar. I tillegg

140

R A S I V E R D A L

kom 2,3 dekar elveleie. Beliggenheten av dette var i det såkalte Triangelet. Senere ble dette en del av Statsteig A på nordsiden av elven.

I 1900 bodde Petter Olaus og Guruanna på Ørmelen på en bygselplass under Mikvoll vestre som var en del av Verdalsbrukets eiendom. Han kalles da «bordskriver ved sagbruk», hvilket vil si at han arbeidet på sagbruket på Ørmelen.

De kjøpte så Bentsengården på Ørmelen. De fikk ikke flere barn.

Petter døde i 1916, og Guruanna døde i 1939.


Noter:

1 Den er hentet fra S. Steinsås: Busetslekta s. 86.

2 Et arbeid utført av lærerhøyskolestudenter ved Levanger Lærerhøyskole i forbindelse med utgravingen av Hegstadstuggu.

HAGA, LANGENGET 119.2


Bruket

Langenget var en liten eiendom som var blitt utskilt av Haga søndre. Det lå nokså langt syd på valdet like sydvest for Haga søndre søndre. Hele eiendommen lå nede på den laveste elvesletten. Den var så liten at det er for pretensiøst å kalle den en gård. Mot vest grenset bruket mot Ness østre. Muligens nådde valdet bort til Skjørdalsvaldet i syd. Og mot øst grenset eiendommen mot Bjørken.

Arealet ble etter raset beregnet til å ha vært 10,8 dekar. Det fantes ikke noe eng eller utmark. Matrikkelskylden var bare på 0 mark 43 øre.

I 1890 var utsæden 0,5 hektoliter bygg, 1 hektoliter havre og 3 hektoliter poteter.

Pr. 1. januar 1891 føddes det 2 sauer, 1 geit, 1 gris og 4 høns på dette stedet. I 1893 hadde de 5 småfe og et ukjent antall høns.

Folket

Halvor Ågesen var eier av Langenget i 1893. Han eide fra først av Haga søndre nordre, men solgte så gården i 1865. Langenget som han skilte ut ved dette salget, beholdt han selv. I mai 1893 bodde det tre mennesker på Langenget:

  • Halvor Ågesen, jordarbeider, tømmermann, 75 år

  • Olava Johannesdatter, kone, 76 år

  • Oluf Gunneriussen, sønnesønn, sinnsyk, 19 år

Halvor Ågesens foreldre var Åge Tørrisen og Marit Torkildsdatter Eklo nordre. Olava Johannesdatter var datter av Johannes Sevaldsen og Gjertrud Ols-datter Haug.

o Oluf Gunneriussen var sønn av Gunnerius Halvorsen og Olava Olsdatter Åssved fra Stod. Oluf var født på Steinkjer.

Hva som skjedde

Også for folkene her kom raset fullstendig overraskende, og de kom seg ikke ut. Huset ble fylt av leirsuppe, og de måtte streve hardt for ikke å gå under.

þÿ

142 V E R D A L S B O K A

R A S I V E R D A L 143

De ble imidlertid reddet av Martin Toresen Bjørken og hans husmenn. Redningen skjedde ved at man kjørte bord fra Bjørken. Så ble det hugget ned trær som underlag for broen fordi leirvellingen var svært tynn på dette stedet. De ble reddet ut gjennom vinduet. Men de var da så forfrosne og utkjørte at det var så vidt man klarte å få dem brakt til lands langs etter den smale broen.

Den sinnsyke gutten slo seg helt rebelsk. Han skrek som besatt og ville ikke i land. Han ville bare kaste seg uti leirsuppen. De måtte ta ham med makt og føre ham til fast land. Alt ble oversvømmet av leire, og 5 småfe strøk med. Det eneste de klarte å redde ut, var en gammel skinnfell og en hodepute, samt noen klær.

Jordveien var verdsatt til kr. 720 før ulykken. Alt gikk tapt.

Bruket ble ellers verdsatt til kr. 750 før raset. Tapet ble satt til kr. 730.

Etterpå

Halvor Åge sen fikk kr. 675 i erstatning. I forskudd fikk han kr. 152. Av dette ble 2 kroner trukket for å dekke gjelden han hadde i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

Jorden på Langenget ble lagt ut til Staten som en teig i det såkalte Triangelet. Dette ble en del av Statsteig A. Arealet utgjorde tilsammen 10,8 dekar.

Om skylden av Langenget heter det i 1895:

Gårdsnr. 119, bruksnr. 2, Langenget av skyld mark 0,43 et avtak for 20 år av mark 0,43, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,38.

Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,15 for første halvår 1893.

Halvor og hans kone Olava Johannesdatter bodde på Langenget igjen i 1900. Dette var en ny plass med samme navn. Men denne gang lå den under Ness. Sammen med dem bodde den sinnsyke sønnesønnen Olaf Gunneriussen.

Halvor døde i 1902, Olava i 1910 og Olaf i 1945.

I dag er husene borte, men fremdeles kalles stedet Olavatomta.

HAGA NORDRE MELLOM 108.3


Gården

Haga nordre mellom og Haga nordre vestre var sist på forrige århundre fremdeles skilt fra hverandre som to gårder. Men husene lå ved et felles tun. Før 1833 hadde disse to utgjort den av Hagagårdene som kaltes Haga nedre. Men i 1833 ble denne gården delt mellom to brødre.

Dette valdet lå mellom Haga nordre vestre mot nordvest og Haga nordre søndre mot sydøst. Lengst mot nordøst nådde valdet opp til Mo søndre, og i sydøst nådde det ned til Verdalselven.

Etter raset ble det fastslått at Haga nordre mellom hadde utgjort tilsammen 288,55 dekar. Av dette var 173,56 dekar dyrket jord. Resten fordelte seg på 103,59 dekar skog og havning, 9,8 dekar eng og 1,6 dekar veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 8 mark 05 øre.

I 1890 ble det sådd 2 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 0,17 hektoliter havre til grøntfor. Det ble satt 15 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det benyttet 0,21 ar. På gården fantes 1 fire-hjult og 2 to-hjulte vogner.

1. januar 1891 var det 1 hest, 7 kyr, 9 sauer, 2 griser og 13 høns på gården. Hvor mange husdyr som var der i 1893, er ukjent.

Folket

I 1893 var Bernt Oluf Olaussen eier av gården. Han hadde samme år overtatt den etter sin stefar, Ole Åges en.

Bernt Oluf var ugift, men han bodde på Haga nordre mellom sammen med to tjenere i 1893.

På kåret bodde Ole og Marta Olsdatter.

Tilsammen var det således 5 personer på gården da raset gikk.

  • Bernt Oluf Olaussen, gårdbruker, 33 år

  • Ole Ågesen, kårmann, 61 år

  • Marta Olsdatter, kone, 72 år

  • to tjenere

HAGA NORDRE MELLOM 108.3


Bernt Oluf Olaussens foreldre var Peter Olaus Bårdsen og Marta Olsdatter. Etter at hans far var død, hadde moren giftet seg med Ole Ågesen i 1871. Ole Ågesens foreldre var Åge Andersen og Lisbet Olsdatter Lyngås.

V E R D A L S B O K A 146


image

Bernt Oluf Olaussen Haga og Ragnhild Pedersdatter Ysse.


Martas foreldre var Ole Bentsen og Helene Eliasdatter Øren. Hvem tjenerne var, er ukjent.

Hva som skjedde

Denne gården lå som den østligste på fellestunet. Det er vel også forklaringen på at den ble kalt Haga mellom. Men også for denne gården gjaldt det forhold at den hadde jord i den såkalte Hagas utmark, hvor en stor del raste ut. Dette var imidlertid den eneste jorden som raste ut for denne gården. Ødeleggelsen besto omtrent bare av overslammet jord. Dette valdet omfattet til dels store arealer sydvestover ned mot elven. Alt ble dekket av metertykke lag med rasmasse.

Heller ikke her vet vi hvordan beboerne opplevde selve raset. Men enten hørte de levenet, eller så ble de varslet av noen, trolig av Karl Olsen Haga fra nabogården Haga nordre vestre. Og de rømte vekk fra gården.

Ingen kom til skade, og heller ikke omkom noen dyr.

Skaden på jorden var imidlertid ganske omfattende. 4/5 av den ble øde-

147

R A S I V E R D A L

lagt. Dette utgjorde 184 dekar areal. Det var 108,2 dekar dyrket jord, 9,8 dekar eng og 69,8 dekar skog og havning.

Verdien av jorden før raset hadde vært 5.700 kroner. Etterpå var den 1.140 kroner. Tapet var på 4.560 kroner.

Gården forøvrig ble forringet fra kr. 7.000 til kr. 2.500. Tapet ble satt til 4.500 kroner.

Etterpå

Bernt Oluf Olausen fikk en ersatning på kr. 3.300. Han fikk et forskudd på kr. 29,45. Dette gikk til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

Ole Ågesen og Marta Olsdatter fikk kr. 300 i erstatning. De fikk videre en årlig livrente på kr. 300.

Skylden ble fastsatt slik i 1895:

Gårdsnr. 108, bruksnr. 3, Haga mellom av skyld mark 8,65 et avtak for 20 år av mark 6,44, og deretter for bestandig et avtak av mark 5,80.

Dette ga en nedsettelse av veiskatten på kr. 2,22 for første halvår 1893.

Den ødelagte jorden, 184 dekar, ble utlagt i to teiger, en til eieren og en til Staten. Det eieren fikk, lå et stykke unna den delen av jorden som ikke var ødelagt. Den teigen utgjorde 147 dekar. Staten fikk 37 dekar i det som ble kalt Triangelet. Senere ble dette en del av Statsteig A. Utenom dette var det 15 dekar elvebredd og sandører, og 16,5 dekar elveleie.

Bernt Oluf fortsatte på Haga mellom. Han giftet seg med Ragnhild Peders-datter Ysse.

Disse hadde visstnok ingen barn. Marta Olsdatter døde i 1899.

Ole Ågesen bodde på gården i 1900 som enkemann. Han levde da av livrenten han fikk etter ulykken. Han døde på Hestegrei i 1909.

I 1906 solgte Bernt Oluf gården til Odin Olsen på Haga nordre vestre. Gårdene smeltet da sammen til en igjen.

HAGA NORDRE VESTRE 108.4


Gården

Haga nordre vestre var en av de to partene Haga nedre ble delt inn i i 1833. Den andre var Haga nordre mellom. De hadde imidlertid felles tun. Det er også en mulighet for at de hadde en del felles utmark.

Valdet grenset i sydvest mot elven. I nordvest lå Lyngsvaldet, og i nordøst lå Movaldet. Og mot sydøst grenset gården mot Haga nordre mellom.

Beregninger foretatt etter raset, viser at den hadde et samlet areal på 288,68 dekar. Det var 173,83 dekar dyrket mark, 111,4 dekar skog og 3,45 dekar veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 7 mark 95 øre.

I 1890 var utsæden 2,4 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre, 0,2 hektoliter havre til grøntfor, 0,2 hektoliter erter og 18 hektoliter poteter. 0,29 ar ble benyttet til andre rotfrukter enn poteter. Det fantes videre en kjøkkenhage på 0,02 ar. På gården var det 3 to-hjulte vogner.

1. januar 1891 besto besetningen av 2 hester, 7 storfe, 12 sauer, 2 griser og 14 høns. Etter som ingen dyr strøk med i 1893, finnes det ingen opplysninger om størrelsen av husdyrbestanden dette året.


image

Haga nordre vestre sett fra nordvest i 1929. Foto: Henning Anderson.


image

Baroline Kristiansdatter og Ole Andreassen Haga.


Folket

Eier av Haga nordre vestre i 1893 var Ole Andreassen Haugen fra Frosta. Han hadde kjøpt gården så tidlig som i 1865 av Ole Olsen Haga. Følgende personer bodde på Haga i mai 1893:

  • Ole Andreassen Haga, gårdbruker, 60 år

  • Baroline Kristiansdatter, kone, 54 år

  • Karl, sønn, 30 år

  • Bernt Odin, sønn, 18 år

  • Anne, datter, 15 år

- Nelius, sønn, 12 år På kåret bodde

- Anne Olsdatter, kårkone, enke, 87 år

Ole Andreassen var fra Frosta, men kom til Haga fra Mellom-Haugan på Ekne. Hans foreldre var Andreas Olsen Rygg og Karen Nikolausdatter.

Baroline Kristiansdatter var fra Vestrumsplass på Ekne. Hennes foreldre var Kristian Toresen og Karen Torsteinsdatter.

De bodde på gården sammen med 4 barn da raset gikk. En av disse var sønnen Karl som var ute om natten og så raset gikk.

Anne Olsdatter, enken etter den forrige brukeren, Ole Olsen Haga, bodde på kåret. Hun var datter av Ole Skavhaug og Kirsten Garnes. I parentes bemerket kan det opplyses at hun var det spebarnet som ble spart ved Garnesmordet i 1806.

þÿ

150

V E R D A L S B O K A


Verdalsboka - 9

152

Hva som skjedde i

V E R D A L S B O K A

Her må Karl Olsen Haga ha vært ute da raset startet. Han var nemlig oppe på den såkalte Spellhaugen ovenfor gården, og derfra hadde han sett hvordan skogen seilte i retning av Melby berget. Hvordan han videre opplevde raset, finnes det dessverre ingen opplysninger om. Men det faktum at han så hvordan Hagamarken for sydøstover i retning av Melbyberget, viser at han må ha sett starten av Verdalsraset. Det var nemlig bare den første delen av raset som tok den retningen.


image

Karl Olsen Haga forrest til v. De tre andre er ukjent.

Denne delen av raset omfattet omtrent alt som gikk ut utenfor skredporten. Mindre deler av det som gled ut på utsiden av porten, kan ha blitt revet med av de etter- følgende rasene. Videre omfattet det første raset selve skredporten og litt av det som lå innenfor.

Karl Haga kan ha vært ute og nede på gården da det hele startet. Kanskje sprang han opp for å se hva det var han hørte. Lyden av det første raset var etter beskrivelsene forholdsvis beskjedne. Og det er en kjensgjerning at det var få som våknet av lyden av dette. Men han må ha vært ute, eller i det minste våken, for ellers ville han ikke ha merket noe.

Denne opplevelsen var så sterk for Karl, at da han ble gammel mann, begynte han alltid å gråte når det ble snakk om denne hendelsen. Han hadde sett hvordan trær og hus hadde seilt nedenfor seg. Han hadde hørt angstskrikene både fra mennesker og dyr i den ytterste nød uten at han kunne gjøre det aller minste for å hjelpe dem.

Han sprang og varslet de andre på gården. Det er uklart hvorvidt han var innom de andre Hagagårdene, men det synes rimelig at han også varslet der. Sikkert er det imidlertid at han kom kaukende bort til husmannsplassen Hagahaugan. (Se under Hagahaugan.)

De tok flukten nordøstover i retning av Mo. Også andre hadde etter hvert fått øynene opp for hva som skjedde, for gjennom skogen kom mange andre

R A S I V E R D A L 153

forstyrrede mennesker løpende. De ropte opp, skrek, eller som det ble sagt, kauket. Både på Haga nordre vestre og på nabogårdene ble husene stående tomme og forlatt. Folk som berget seg i land nedenfor husene etter å ha vært med utfor raset, stakk innom og rasket med seg klær til beskyttelse mot kulden. Men ingen ble igjen, alle forsvant de nordover i retning av det de mente var trygg grunn.

I den første tiden etter raset var det ingen som våget seg tilbake for å bo der, men dyrene ble tatt hånd om og ført til sikre steder. Hverken mennesker eller dyr ble skadet.

Derimot var det ganske store skader på jorden. Det som gården mistet ved selve utglidningen, var deler av utmarken ved Follobekken. Ellers ble jorden dekket av tykke leir- og gruslag. Alt i alt ble 157,5 dekar jord ødelagt. Av dette var 88,6 dekar dyrket jord. Resten, 68,9 dekar, var skog og havning.

Dette utgjorde 3/4 av jorden.

Jordverdien hadde før ødeleggelsene vært kr. 5.600. Tapet ble satt til kr. 4.200. Igjen var det således 1.400 kroner.

Eiendommen forøvrig hadde vært verd kr. 7.000. Tapet ble satt til kr. 4.500. Den nye verdien ble 2.500 kroner.

Det kan i den sammenheng bemerkes at Haga nordre mellom, som lå med felles tun med denne gården, ble verdsatt akkurat likedan.

Etterpå

Ole Andreassen ble tildelt en erstatning etterpå på kr. 3.600. Han fikk kr. 203,50 i forskudd. Av dette beløpet gikk kr. 53,50 til dekning av hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

Kårkona, Anne Olsdatter, fikk kr. 300 i erstatning. Av dette fikk hun kr. 100 i forskudd. Senere fikk hun en årlig livrente på kr. 300.

Skylden ble i 1895 fastsatt slik:

Gårdsnr. 108, bruksnr. 4, Haga vestre av skyld mark 7,95 et avtak for 20 år av mark 5,96, og deretter for bestandig et avtak av mark 5,36.

Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 2,06 for første halvår 1893.

Av det ødelagte området på 157,5 dekar besto 134,6 dekar av fast mark. 22,9 dekar var elvebredder og sandører. Den faste marken ble fordelt mellom eieren og Staten, slik at eieren fikk utlagt 85,9 dekar, og Staten fikk utlagt 71,6 dekar. Statens teig lå utenfor skredporten og ble senere en del av den såkalte Statsteig A.

Ole Andreassen og hans kone Baroline fortsatte på Haga nordre vestre. De bodde der fremdeles i 1900, men da var kårkona borte. Hun døde i 1895.

I 1905 overleverte Ole gården til sønnen Bernt Odin. Bernt Odin hadde vært i Amerika, men hadde nettopp kommet hjem. Året etter kjøpte Odin

154

V E R D A L S B O K A

også Haga nordre mellom, og dermed ble den gamle Haga nedre samlet på en hånd igjen. Han hadde giftet seg i Amerika med Gjertrud Øien fra Meråker. Ole døde i 1922, og Baroline døde i 1916.

Karl giftet seg med Olga Olufsdatter fra Levanger. Han var gårdbruker på Haug. Han døde i 1958. Anne og Nelius døde begge to i 1903. Ingen av dem var gift.


Note:

1 Opphsninger ved Eldrid Rygg Haga og Ottar Haga.



Gården

HAGA NORDRE ØSTRE 108.1

Dette var den delen av det gamle Øvre Haga som lå på nordsiden av elven. Denne gården ble skyldsatt særskilt for første gang i 1809.

Syd og øst for Haga nordre østre lå Verdalselven. Mot nord lå Haga nordre mellom, og mot vest lå Haga nordre vestre. Ellers var det en slags form for teigblanding i utmarken.

Etter raset ble det regnet ut at arealet hadde vært på 451,22 dekar i 1893. Dette fordelte seg på 206,94 dekar dyrket jord, 206,31 dekar skog og havning, 24,6 dekar eng, 9,35 dekar annen udyrket mark og 4,02 dekar veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 9 mark 21 øre.

I 1890 var utsæden 4,17 hektoliter bygg, 18,07 hektoliter havre, 0,2 hektoliter havre til grøntfor, 0,2 hektoliter erter, 12 kilo gressfrø og 16,68 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter var det benyttet 0,25 ar, og det var en kjøkkenhage på 0,05 ar. Og på gården fantes det 5 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.

1. januar 1891 var det 3 hester, 8 storfe, 15 sauer, 2 griser og 12 høns på gården.

Etter som de her ikke mistet noen husdyr, er det ikke oppgitt noe sted hvor stor besetningen var i 1893. Men sannsynligvis var den vel temmelig lik den i 1891.


þÿ


Folket

156

V E R D A L S B O K A

Johannes Mikkelsen Haga overtok Haga nordre østre i 1893 etter sin far Mikkel Olsen. Da raset gikk bodde seks personer på gården:

  • Johannes Mikkelsen Haga, gårdbruker, ugift, 23 år

  • Mikkel Olsen, kårmann, 65 år

  • Ingeranna Mikkelsdatter, datter, 6 år (trolig henne)

  • 3 tjenere

Johannes var som nevnt, ugift. Hans foreldre var den ovenfor nevnte Mikkel Olsen Haga og Gurine Johnsdatter Hattan. Hun var fra Skogn.

Mikkel Olsen Haga var selv født på Haga. Hans foreldre var Ole Halvorsen Haga og

Marta Johannesdatter.

Hvem tjenerne var, har det ikke vært mulig å finne ut.


Hva som skjedde

Denne gården lå helt nede ved kanten av leirstrømmen. Rasbølgene både av det andre og tredje raset veltet forbi gården bare i noen få meters avstand. Her må bulderet ha vært forskrekkelig. Likså skrikene og brølene fra fortapte mennesker og dyr som for forbi.

En del av gårdens jord forsvant også. Den såkalte Hagas utmark som var noe av det aller første som gled ut, tilhørte delvis denne gården.

Follobekken løp ut i Verdalselven bare et kort stykke nordøst for gården, og det er en viss mulighet for at det egentlig er den vestre dalsiden av bekke-dalen som står igjen i dag som en forlengelse av skredkanten nordøst for Haga nordre østre.

Hva eller hvem som vekket folkene her, er ikke klart. Vi vet at Karl Olsen Haga fra Haga nordre vestre sto oppe på den såkalte Spellhaugen og så skogen i Hagamarken seile i retning av Melbyberget. Og det må ha vært det første skredet. Han vekket på sin hjemgård, og vi vet at han sprang bort til husmannsplassen Hagahaugan. Hvorvidt han også varslet på de andre Haga-gårdene, er ukjent, men synes sannsynlig.

Det er imidlertid helt klart at folkene på alle tre Hagagårdene rømte vekk. Det er forståelig at de trodde at også disse gårdene ville gå ut.

Og gårdene sto tomme en god stund etterpå. Det er flere beskrivelser av folk som berget seg i land ved Haga, men som fant tomme hus både der og ved Mo, som lå litt høyere opp. Stakkarene som kom seg i land, nakne og nesten halvdøde, tok det de fant av klær på gårdene før de flyktet videre nordover. Gården ble etter hvert tømt for slike saker.

I ettertid vet vi at husene på Haga lå trygge, men det var langt fra tydelig denne skrekkfylte mainatten i 1893.

R A S I V E R D A L 157

Ingen av folkene kom til skade, og heller ikke noen husdyr strøk med.

Derimot mistet gården en god del jord. Alt i alt ble 319,9 dekar jord ødelagt, enten ved at den raste ut eller ved at den ble oversvømmet av rasmasse. 98,4 dekar dyrket jord forsvant, likeså 24,6 dekar eng og 196,9 dekar skog og havning.

2/3 av jorden forsvant.

Jordverdien hadde vært kr. 7.600 før raset. Etter raset var den kr. 2.440. Tapet var således på 5.160 kroner.

Gårdens øvrige verdi hadde vært kr. 10.000 før raset. Den ble nå redusert med kr. 4.000 ned til kr. 6.000.

Etterpå

Johannes Mikkelsen fikk etterpå en erstatning på kr. 4.000. Av dette fikk han kr. 79,88 i forskudd. Dette var hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad, og beløpet ble betalt dit.

Mikkel Olsen Haga hadde kårrettigheter. Følgelig fikk han en erstatning på kr. 350. Han fikk kr. 150 i forskudd. Dessuten fikk han en årlig livrente på kr. 350.

Haga nordre østre fikk skylden forandret på følgende vis i 1895:

Gårdsnr. 108, bruksnr. 1, Haga østre av skyld mark 9,21 et avtak for 20 år av mark 6,14, og deretter for bestandig et avtak av mark 5,84.

Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 2,12 for første halvår 1893.

Skaden på jorden var stor, hele 319,9 dekar ble ødelagt. Av dette ble vel 1/3 utlagt til Staten, og resten ble utlagt til eieren. Statens del lå i det såkalte Triangelet som senere ble en del av Statsteig A. Dette arealet utgjorde 116,6 dekar. Til eieren gikk 203,3 dekar fast mark. 17,5 dekar var elvebredd og sandører. 7,5 dekar var elveløp.

Johannes Mikkelsen fortsatte på Haga etter dette. Han giftet seg med Julie Jakobsdatter, datter av Jakob Iversen Skei, som forøvrig er et av de beste øyenvitnene vi har til selve ulykken. Etter all sannsynlighet så også Julie hva som skjedde fra hjemgården sin.

Kårmannen Mikkel Olsen døde på Haga i 1900.

Ingeranna Mikkelsdatter utvandret til Amerika i 1901.

I 1919 solgte Johannes Mikkelsen Haga nordre østre til Olaf Karlsen Lyng. Johannes døde på Øra.

HAGA SØNDRE NORDRE 119.1


Gården

Haga søndre nordre lå på sydsiden av elven bare et kort stykke unna Ness østre. Den lå på en elveslette noen meter lavere enn Ness.

Gården var i likhet med Haga søndre søndre en delingspart av Haga søndre, og selv om det var en selveiergård, var den ikke stor.

Som navnet sier, var den den nordligste parten av Haga søndre. Gården lå like vest for elveløpet som på dette stedet gikk i nordvestlig retning. Mot sydøst lå Haga søndre søndre. Syd for gården lå Ness østre. Og lengst mot nordvest er det en mulighet for at valdet støtte mot Lyngsvaldet som hadde en del kalt Lyngsholmen på denne siden av elven.

I 1893 utgjorde totalarealet 62,1 dekar. Av dette var 59,1 dekar dyrket mark og 3 dekar eng.

Matrikkelskylden var 2 mark 17 øre.

I 1890 ble det sådd 1,5 hektoliter bygg og 9 hektoliter havre, og det ble satt 8 hektoliter poteter. Det var også 4 to-hjulte vogner på gården.

Pr. 1. januar 1891 var det 2 hester, 6 storfe, 1 sau, 6 geiter, 2 griser og 4 høns på Haga søndre nordre.

I 1893 var tallet på husdyr bare uvesentlig forandret. Blant annet var det flere sauer og ingen geiter.

Folket

Edvard Arntsen Sandberg fra Skogn kjøpte Haga søndre nordre i 1891 av Kristen Mortensen.

19. mai 1893 bodde følgende personer på Haga søndre nordre:

  • Edvard Arntsen Sandberg, gårdbruker, 37 år

  • Jokumine Jonsdatter Følstad, kone, 47 år

  • Guruanna Johannesdatter Følstad, losjerende, enke, 85 år

  • Kristen Mortensen Haga, kårmann, 69 år

  • Tonette Mathea Trondsdatter, kone, 64 år

Edvard Sandberg var fra Skogn. Om hans foreldre vet vi at faren hette Arnt og moren

Marit Larsdatter.

R A S I V E R D A L 159


Hans kone Jokumine Jonsdatter var fra Inderøy. Guruanna Johannesdatter var hennes mor. Hennes far var Jon Følstad. Jon og Guruanna hadde tidligere vært plassfolk på Indre Flaget under Følstad.

HAGA SØNDRE NORDRE 119.1

Hvem Guruannas foreldre var, bortsett fra at farens navn var Johannes, har det ikke lyktes å finne ut.

Av de fem som bodde på Haga søndre nordre, var bare Kristen fra Verdal. Han var født på Breding. Hans foreldre var Morten Arntsen og Guru Ellevs-datter Halsetvald.

Kristens kone Tonette var fra Beitstad. Som hennes patronymikon sier, var hennes fars navn Trond.

Hva som skjedde

Etter alt å dømme ble denne gården begravet av leiren fra det andre skredet. Det er vanskelig å si om noe av husene stakk opp over leirsuppen etter dette skredet. Men de ble i alle fall fullstendig begravet av det som fulgte i det siste skredet.

Det heter seg i beskrivelser fra 1893 at «Husene ble allesammen ganske ødelagt». Hva som menes med det, er litt uklart. Enten de ble knust, eller de ble begravet, var de fullstendig ødelagt. I ettertid var det uråd å få opp av leiren selv hus som bare var så vidt under overflaten.

All jord ble også dekket av flere meter tykke leirlag.

Alle fem som bodde på Haga søndre nordre omkom. Vi vet imidlertid ikke om de klarte å komme seg ut, eller eventuelt å komme seg opp i andre etasje. Det forhold at alle ble funnet i løpet av et kort tidsrom, tre av dem på samme dag, og at alle ble begravet på Lysthaugen, kan tyde på at likene ble hentet opp fra de nedgravde husene. Det er ikke funnet noen opplysninger som forteller hvor de ble funnet.

Derimot berget i hvert fall en hest. Den kom seg unna på egen hånd. Men 1 hest, 5 kyr, 4 sauer og 1 gris strøk med.

Døde:

EDVARD ARNTSEN SANDBERG, født 1857

JOKUMINE JONSDATTER FØLSTAD SANDBERG født 1846 KRISTEN MORTENSEN HAGA, født 1824

TONETTE MATHEA TRONDSDATTER HAGA, født 1829 GURUANNA JOHANNESDATTER FØLSTAD, født 1808

Edvard Sandberg og hans kone Jokumine ble funnet på samme dag. Det kan tyde på at de var sammen.

Kårkona Tonette ble også funnet samtidig, nemlig 7. juni. Jokumine og Tonette ble gravlagt 15. juni, og Edvard ble gravlagt 16. juni.

Guruanna ble funnet noe senere. Hun ble gravlagt 20. juni. Kårmann Kristen ble funnet 11. juni og gravlagt 29. samme måned.

Det er ikke gitt noen forklaring på den lange tiden som gikk mellom at enkelte ble funnet og til de ble begravet. Men det kan ha hatt sammenheng

161

V E R D A L S B O K A

þÿ


Tegning av adjunkt M. Bugge. Tegningen er fra Haga søndre. I forgrunnen er det ganske sikkert Haga søndre søndre eller Hagahammelen vi ser. Haga søndre nordre lå ikke langt fra denne gården. Det er ikke mulig å si om husene i bakgrunnen er Haga søndre nordre.

med identifiseringen av likene. Selv om ingen av disse er spesielt nevnt som sterkt lemlestede, kan dette være en forklaring.

Jordfestelsen skjedde for alle ved

innvielsen av gravstedet på \>

+

TVt tilkjendetfives herved for Slegi oir

Lysthaugen på årsdagen for raset 19. mai 1894.

nn. r, at mio kjære Sen

Edvard Sandberg og Kone

Før raset hadde jordveien hatt en om kom viti den forfardeitøe Ulykke 1

verdi av 2.460 kroner. Alt gikk tapt. Resten av gården med hus, løsøre og dyr var verdsatt til 3.800 kroner. Alt dette ble ført opp som tapt, til tross for at i hvert fall en hest klarte å

redde seg.

Etterpå

V u-nl.-ilen.

l/evanger, 7de Juni lafyt

Marit Larsen,

1 *eg ni ve l H e n foregaar triv I

  1. rfald til

    Hele gården ble fullstendig dekket av tykke leirlag, og alt ble lagt i en teig til Staten. Det ble lagt sammen med den såkalte Lyng - Lennesteigen som senere fikk navnet Statsteig B.

    Det opprinnelige arealet var før raset på 62,1 dekar. Staten overtok 55 dekar, altså 7,1 dekar mindre enn hva det hadde vært før. I tillegg til dette arealet kom 3,4 dekar elveleie og 3,6 dekar elvebredd og sandører.

    Skylden ble fastsatt slik i 1895:

    Gårdsnr. 119, bruksnr. 1, Haga nordre av skyld mark 2,17 et avtak for 20 år av mark 2,17, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,97. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,75 for første halvår 1893. Haga nordre her betyr Haga søndre nordre.

    Edvard Sandbergs arvinger fikk kr. 2.900 i erstatning. Men først ble det fratrukket kr. 2,36 som han hadde hatt i gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

    R A S I V E R D A L 163


    Gården


    HAGA SØNDRE SØNDRE 119.3/4

    Haga søndre søndre var en av delingspartene av Haga søndre da den ble delt. Gården ble også kalt Hagahammelen. Til denne parten var det lagt en bit av Skjørdal som ble kalt Lilleaunet. I likhet med Haga søndre nordre lå den på den samme lave elvesletten.

    Det er vanskelig å fastslå grensene, for foruten at hele Haga søndre søndre forsvant, forsvant også helt eller delvis de fleste av nabogårdene. Men mot nordvest lå Haga søndre nordre. Det er uklart hvorvidt denne gården valdet ut til elven, for mellom gården og elven lå Sundbyhammelen. Mot øst og syd lå Bjørken. Langenget, en annen part utskilt av Haga søndre, lå som nær nabo mot vest. Det er uklart om valdet nådde bort til Ness østre og Skjørdal.

    Denne delen av Haga søndre var noe større enn Haga søndre nordre.

    Etter raset ble arealet beregnet til å ha vært 80,7 dekar dyrket mark. Det fantes ikke eng eller utmark.

    Matrikkelskylden var 3 mark 14 øre for Haga søndre søndre og 0 mark 13 øre for Lilleaunet.

    Utsæden var i 1890 1 hektoliter bygg, 6 hektoliter havre og 8 hektoliter poteter. Dessuten fantes det en liten kjøkkenhage på 0,05 ar. På gården var det 1 to-hjult vogn.

    1. januar 1891 fantes det 1 hest, 3 storfe, 5 sauer, 2 griser og 6 høns.

I 1893 var det 1 hest, 4 kyr og 8 småfe foruten et ukjent antall høns.

Folket

Ole Andersen Bjørken kjøpte gården i 1889 av Johan Ellingsen. Ulykkesnatten bodde følgende mennesker på Hagahammelen:

  • Ole Andreas Andersen, gårdbruker, 63 år

  • Anne Marta Jakobsdatter, kone, 66 år

  • Anne Olsdatter, inder st, datter, 22 år

  • Hennes sønn, 1 år

  • Oline Jørgine Olsdatter, inderst, fattiglem, 53 år

Ole Andersen var født på Mellom Ness av foreldrene Anders Andersen og Ingeborg Olsdatter som begge var fra Buvik. Ole bodde i 1865 på Bjørken, og i 1875 var han


husmann på plassen Bekkestuggu under Bjørken. Han giftet seg med Eva Aleksandersdatter i 1862.

R A S I V E R D A L 165

þÿ

2^

þÿ I 1

SS ^

-8.

þÿ

167

V E R D A L S B O K A

Den Anne Olsdatter som er oppført i 1893 som inderst, var en datter fra dette ekteskapet.

Anne Marta Jakobsdatter var Ole Andersens andre kone. Hun var fra Leir-fallkålen vestre, og hennes foreldre var Jakob Larsen Verdalsøren og Anne Jonsdatter. (Leirfallkålen vestre ble også hardt rammet av skredet. Se under dette navnet.)

Navnet på barnebarnet har det ikke lyktes å finne.1

I offisiell lister er Oline Jør gine Olsdatter oppført som inderst på dette bruket. Dette er noe uklart. Andre steder heter det at hun bodde på Ness-vald. Gamleplassen, en husmannsplass under Haga mellom vestre, er også nevnt. Men sannsynligvis er Hagahammelen det riktige. I ettertid fortalte hun selv at hun hadde bodd på Hagavald. Normalt skulle det tilsi at hun bodde på en husmannsplass. Gamleplassen var en husmannsplass, mens Hagahammelen var en gård. I Haltmanns skrift sies det også at hun omkom, hvilket ikke er riktig.

Hun var fra Sunnmøre, men kom hit til Verdal i ung alder. I 1891 bodde hun på Skjørdal øvre. I folketellingen dette året opplyses det at hun tilhørte familien. Hun var således i slekt med enten Jakob Olsen Skjørdal eller hans kone, Oline Ellingsdotter.

Kårfolkene som er oppført på stedet i de offisielle listene, Johan Andreassen og

Jokumine Olsdatter, hadde rettigheter der.

Johan kjøpte Haga søndre søndre av Mikal Olsen i 1857. I 1867 solgte han gården for en viss sum og kår til Peter Olaus Tomassen. Og den siste solgte den videre til lærer Anders Olsen Balgård. Anders Balgård solgte så eiendommen sammen med parten Lilleaunet til Johan Ellingsen. Og kårfolkenes rettigheter fulgte med hele tiden. Men de hadde utvandret til Amerika i 1870.

Hva som skjedde

Hva som skjedde her, er noe forvirrende. I Hartmanns skrift fra 1893 fortelles det om Ole og Anne Marta som lå nede, at de våknet av duren og rystelsene. De lå en stund uten å forstå hva det var. Men da de sto opp og åpnet døren, veltet leirmassene inn og fylte værelset. I løpet av et øyblikk sto de i leire til langt opp på livet.

Både de og deres datter og barnebarn kom seg imidlertid ut av huset, og de strevde seg frem gjennom leirsuppen. Av og til kom de seg opp på noen faste leirklumper, og på den måten klarte de å holde seg oppe og berge livet.

Klokken 8 om morgenen ble de reddet inn på fast land av Martin Toresen Bjørken og hans folk.2

En annen versjon,3 som trolig er mer pålitelig, sier at da Ole Andersen hørte susen fra raset, trodde han det var Bjørkvatnet som hadde brutt igjennom. Etter sigende var det en spådom som fortalte at Bjørkvatnet en gang

þÿ

þÿ


170

V E R D A L S B O K A

ville bryte gjennom og komme veltende nedover mot Ness. Etter all sannsynlighet antok han at sitt eget hus ikke var i faresonen, og han la derfor avgårde for å varsle andre som lå utsatt til for denne flodbølgen.

Han var innom plassen Skruddu under Bjørken og varslet. Plassmannen der, Ole Lassesen Skruddu, ble med Ole Hammelen opp til Bjørken for å varsle folkene der på gården. Hvis Bjørkvatnet kom, var også denne gården i fare.

Martin Bjørken trodde ikke på dette varselet, og han sprang ut på bakken for å se hva som skjedde. Han hørte nemlig lyden fra raset komme fra nord. I mellomtiden stakk de to kallene til skogs for å komme seg unna det de trodde var flodbølgen fra Bjørkvatnet. De måtte etterpå hentes inne i skogen. Begge var helt forstyrret.

Martin Bjørken reagerte øyeblikkelig på hva han fikk se. Han skjønte at folkene på Hammelen hvor Ole Andersen kom fra, var i en helt annen livsfare enn den Ole trodde de var i. Før han sprang ned, sendte han sine to sønner, Teodor, 17 år, og John, 10 år, på hver sin hest for at de skulle varsle henholdsvis på Lunden og på Ness. Ingen rakk frem før rasbølgen slo mot husene på disse gårdene, og de vendte tilbake til Bjørken.

Martin rakk ikke frem til Hammelen før husene var omflødd og fylt av leire. Beboerne som hadde hørt lyden, men ikke hadde forstått hva det var, klarte imidlertid på et vis å holde seg over leirsuppen. Ved hjelp av bord og brett klarte Martin Bjørken og folkene hans å bygge en bro ut til dem, og de kom seg omsider i land. Trolig stemmer klokkeslettet Hartmann oppgir, nemlig klokken 8 om morgenen.

Derimot rakk ikke Oline Jørgine å komme seg vekk. Hun ble tatt av rasmassen og ført vestover. I flere timer lå hun ute i leirmassene og kjempet for å holde seg oppe. Olaus Ellingsen Vinne fra Vinne hadde fått varsel om raset fra en av nabogårdene, og han sprang ned til kanten av leirsjøen. Der reddet han først kona til Elling Fergemann, Andreanna. Da han hadde fått dratt henne på land, fikk han se en kvinneskikkelse som kjempet ute i leirsuppen. Det var Oline. Han la bord og fjøler på kryss og tvers foran seg, og etter en farefull ferd nådde han ut til henne. Hun var da mer død enn levende. Men han fikk henne velberget i land.

Anne Marta ble liggende syk i lang tid etter dette som følge av anstrengelsene og påkjenningene hun hadde blitt utsatt for.

Også Oline kuret lenge av påkjenningene, men hun hadde en sterk helse, og hun kom seg igjen.

Foruten at all jord var blitt dekket av metertykke lag med leire, mistet de også 1 hest, 4 kyr og 8 småfe.

Verdien av jorden var før raset 3.200 kroner for Haga søndre søndre og 400 kroner for Lilleaunet. Alt gikk tapt på Haga søndre søndre, mens for


Verdalsboka - 10

R A S I V E R D A L 171

Lilleaunet tilsvarte tapet 60 kroner. Der var det igjen tilsvarende 340 kroner av jorden. Tapet på Lilleaunet utgjorde 2/13 av jordverdien.

Gården forøvrig fikk en verdiforringelse på 4.300 kroner. Før skaden hadde verdien vært 4.400 kroner. Bare en verdi tilsvarende 100 kroner unngikk ødeleggelse.


image

Den delen av hovedbygningen på Hagahammelen som stakk opp over leiren, ble revet og bygget opp igjen på Nessgård. Fremdeles finnes det leire i veggene. Bildet er tatt i 1992.


Det Ole Andersen hadde igjen, tilsvarte tilsammen 440 kroner.

Etterpå

Ole og Anne Marta fikk kr. 4.760 i erstatning. De fikk 200 kroner i forskudd. Kårfolkene Johan Andreassen og Jokumine Olsdatter, som begge var i Amerika, fikk 50 kroner i årlig livrente.

Oline Jørgine fikk en erstatning på kr. 60. Det opprinnelige forslaget gikk ut på kr. 130. Om skylden på de to partene Haga søndre søndre og Lilleaunet heter det i 1895: Gårdsnr. 119, bruksnr. 3 Haga søndre av skyld mark 3,14 et avtak for 20 år av mark 3,14, og deretter for bestandig et avtak av mark 2,84.

Denne parten fikk som følge av dette en nedsettelse av veiskatten på kr. 1,08 for første halvår 1893.

172

V E R D A L S B O K A

Gårdsnr. 119, bruksnr. 4, Lilleaunet av skyld mark 0,13 et avtak for 20 år av mark 0,02, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,01.

Lilleaunet fikk en reduksjon av veiskatten på kr. 0,01 for første halvdel av 1893.

Av det ødelagte arealet på 80,7 dekar ble 72 dekar tilbakeført til Ole Andersen. 4 dekar gikk med til elveleie. Han fikk således tilbake 8,7 dekar mindre enn han hadde mistet.

Bare et par år etter raset kjøpte Ole 15 mål av Ness østre hvor han bygget bruket Nessgård. Den delen av husene på Hagahammelen som kunne flyttes, ble flyttet dit.

Ole Andersen døde i 1902.

Hans kone Anne Marta Jakobsdatter døde i 1907.

Oles datter fra første ekteskap, Anne Olsdatter, flyttet en del både før og etter raset. Hun var en tid i Sverige før raset, og hun reiste tilbake en tid etterpå. I 1896 kom hun igjen tilbake til Norge. Hun bodde i Trondheim, men fra 1904 bodde hun i Levanger.

Oline Jørgine var ugift. Hun døde på Verdalsøra i 1940 bare noen uker før sin 100-årsdag.


Noter:

1 Det er i Hartmanns skrift «Ulykken i Værdalen» at opplysningen om at hun hadde en sønn på 1 '4år finnes. Det har ikke vært mulig å finne navnet på gutten, heller ikke hvem faren var. Etter som han ikke er funnet nevnt noen andre steder, kan han ha vært død før 1896 da Anna vendte tilbake fra Sverige. Se nedenfor.

I Hartmanns skrift fra 1893 kalles han Martin T. Lunden. Men det riktige var Martin Toresen Bjørken. 3

Opplysninger ved Åse Røstad.



Plassen

HAGAVALD, GAMMELPLASSEN 108.3

Dette var en husmannsplass under Haga mellom vestre. Den lå på den del av dette valdet som lå på sydsiden av elven. Hagavaldet omfattet nemlig deler av området på sydsiden. Dette var et forhold som skrev seg fra den tiden, da elven hadde et annet løp. I likhet med de andre eiendommene på dette elvenesset, lå plassen svært lavt. Det fremgår ikke av noen kilder om den var utsatt for flom, men det synes å være en rimelig antagelse at så var tilfelle.

Navnet tyder på at det må ha vært en gammel husmannsplass.

Utsæden var i 1890 0,27 hektoliter bygg, 1,04 hektoliter havre og 4,17 hektoliter poteter. Dessuten ble 0,08 ar brukt til andre rotfrukter enn poteter. Videre hadde plassen en kjøkkenhave på 0,01 ar.

  1. januar 1891 hadde de 1 ku, 5 sauer, 1 geit, 1 gris og 5 høns.

I 1893 var besetningen 1 ku og 5 småfe med et ukjent antall høns.

Folket

1 1893 bodde det ikke mange mennesker på Gammelplassen. Bare to stykker ser ut til å ha hatt fast bosted der. Disse var

- Maria Bårdsdatter, inderst, enke, 70 år

- Marie Olsdatter, datter, sypike, 29 år

þÿ

Marie drev med sying, og akkurat denne natten bodde det en sypike som var under opplæring, hos henne. Det var

- Bolette Sefaniasdatter Kulstad, 19 år

Marie Olsdatter er i de offisielle listene

ført som hovedpersonen i huset. Hun er også angitt å ha vært enke, men da raset gikk, var hun ugift.

Om hennes mor, Maria Bårdsdatter, heter det også at hun hadde fattigunder- støttelse. Hun var i hvert fall enke, og hen- Marie Olsdatter Haga senere gift nes mann, Ole Toresen, var husmann på

Gudding. Gammelplassen både i 1865 og 1875.

174

V E R D A L S B O K A

þÿ

Maria var født på Guddingsvald. Hennes foreldre var Bård Kristoffersen og Sigrid Trondsdatter.

Bolette var fra Kulstad i Vuku, og hun var datter av Sefanias Sørensen Kulstad og Beret Marta Johannesdatter.

Hva som skjedde

Raset kom helt overraskende på disse folkene. Imidlertid lå Gammelplassen så langt mot vest på elvenesset at det er en viss mulighet for at det var bare utkanten av den første leirstrømmen som rammet husene.

Marie og Bolette sydde hver kveld til langt på natt.1 Sannsynligvis arbeidet de Bolette Sefaniasdatter Kulstad til sent på kvelden 18. mai

også. Men de senere gift Ulvill. hadde lagt seg før raset kom. Marie og

Bolette lå i samme seng nede. Maria hadde også villet ligge nede, men hun ble bedt om å gå på loftet.

Bolette hadde hatt mareritt da hun våknet. Hun drømte at det kom stokker inn gjennom vinduet. Først da hun begynte å svelge leire, våknet hun. Og en av stokkene var virkelighet. Den var blitt brutt løs fra veggen og stakk inn i rommet.

Det var leirmassene som fylte huset med så stor kraft, at det ble sprengt. Både tak og gulv ble revet vekk. En stokk falt over Marie, og hun ble presset under leiren. Marie var bevisstløs på det tidspunkt. Hun hadde fått et slag i hodet.

Bolette var selv dekket av leire fra topp til tå. Det eneste som var tørt av nattkjolen hun hadde på, var undersiden av ermene. Hun brukte disse rene flekkene til å tørke leiren ut av øynene på Marie.

Hun klarte så å få vekk stokken som lå over Marie, og ved å trekke henne etter håret klarte hun å få henne opp til overflaten. Leiren løftet dem så opp under røstet på huset. Derfra fikk Bolette tak rundt midjen på Marie og klarte å dra henne med seg opp til fjøshellen. Der så de at kua også ble løftet helt opp under røstet på fjøset. Kua strøk med. Marie kom etter hvert til bevissthet, og de to jentene satt der og lurte på hva det var som hadde skjedd. Marie påsto det var dommedag, men Bolette sa at dommedag var ikke beskrevet på dette viset, slik at det kunne ikke være det. Hun mente at det var elven som var blitt demmet opp.

R A S I V E R D A L 175

De hadde visstnok kontakt med Maria mens de var inne i huset, men etterpå kom hun bort fra dem. De hverken så eller hørte noe mer til henne.

Leiren kom i tre sleppinger. Gammelplassen ble først tatt av det første raset. De to neste slo mot husrestene som fløt oppå, og førte dem nærmere mot land på sydsiden. Det kan ha vært i forbindelse med en av de andre bølgene at Maria kom bort.

Det var veldig kaldt oppe på lemmen. De var bare i nattklærne, og de var gjennomvåte av leirsølen.

Bolette fortalte at de så et annet hus hvor det sto en eldre mann i døråpningen. Ute på gårdsplassen sto hans datter med sitt lille barn på armen. Hun prøvde å få faren over på den torven hvor hun selv befant seg. Mens hun holdt på med dette, mistet hun barnet som forsvant i leiren. Faren kom ikke over. Han sa dessuten at det ville ikke nytte allikevel, fordi det var dommedag, og da ville de alle gå under. Hvem dette var, er ukjent. Det er heller ikke kjent om noen av disse overlevde.

Da det endelig var blitt stille, begynte Bolette og Marie så smått å se seg om. De befant seg da bare et kort stykke fra land nedenfor Bjørkberga. De la ut fjøler og lemmer og bygget seg en bro inn til fjellveggen. Oppe på berget var det folk, og de kastet ned et tau til dem som de klatret opp etter.

På Bjørken fikk de klær og mat.

Bolette gikk samme formiddag til Steine hvor hun hadde en onkel.

I Vuku på Kulstad var hennes mor, Beret Marta Kulstad, som var enke, og hennes brødre Søren og Johannes. Om morgenen 19. mai skulle de to brødrene til Leirådalen og gjøre våronn på et jordstykke de hadde der. På veien passerte de Prestegården, og der holdt drengen Elias på med harving. Han fortalte dem at det hadde skjedd en forferdelig ulykke lenger ut i dalen. De trodde ikke noe på ham, og fortsatte.

Da de kom opp til Reppe, møtte de en mann med et flyttelass. Det var en av naboene til raset som flyttet derfra med sitt gods av frykt for at det skulle komme nye ras. Av ham fikk de høre at det Elias hadde fortalt, var sant, og at det var mye verre enn hva Elias hadde sagt. De forsto da at søsteren Bolette måtte befinne seg midt ute i det berørte området. Derfor snudde de øyeblikkelig og dro tilbake til Kulstad.

Da moren fikk høre om dette, ble hun helt forstyrret. Hun ba dem kjøre over på sydsiden og se om de kunne møte noen folk. De to brødrene og moren kjørte helt til Bjørken. På veien passerte de Bolette uten at de så henne, eller at hun så dem.

De kom til Bjørken. Der holdt de på å ta inn folk som var berget opp fra raset. Midt på kjøkkengulvet sto et sauekar. Der hadde de varmt vann, og de drev og vasket mennesker rene for leiren. De har i ettertid fortalt at det så

176

V E R D A L S B O K A

þÿ


image

Bibelen Marie fant igjen i kanten av leirsjøen. Den bærer fremdeles spor etter oppholdet i leiren. Foto: Geir Lervåg.


image

«Denne bibelbok er den eneste bok jeg fandt igjen efter udraset natten mellem den 18de og 19de mai 1893, hvilket den også bærer merker av. Maria Gudding.» Foto Geir Lervåg.

R A S I V E R D A L 177

virkelig fælt ut på gården. Gulvene på alle rommene på gården fløt av leirsuppe.

Da de spurte etter Bolette, fikk de høre at hun hadde dratt derfra og til sin onkel på Steine.

Senere, da Bolette hadde fått fatt på sine egne klær, leverte hun tilbake klærne hun hadde fått låne på Bjørken. Men alt hun hadde på Gamleplassen var borte, deriblant 10 kroner som hun hadde hatt i kåpelommen.

Døde:

MARIA BÅRDSD ATTER HAG A VALD, født 1823

Maria ble gjenfunnet 16. juni og begravet på Lysthaugen 18. juni. Jordfestelsen fant sted

  1. mai 1894. Foruten kua, mistet de også 5 småfe.

    Marie Olsdatter fant senere igjen en bibel i kanten av leirsjøen. Dette var visstnok det eneste hun fant igjen av inventaret i huset.

    Jorden på plassen hørte inn under Haga mellom vestre, og ble regnet sammen med annen jord som denne gården mistet.

    Etterpå

    Marie Olsdatter fikk en erstatning på kr. 700 kroner. Forslaget gikk ut på kr. 1.040, men det ble altså redusert til kr. 700. Hun fikk 100 kroner i forskudd.

    Bolette Sefaniasdatter fikk også en erstatning på kr. 60.

    Marie livnærte seg også senere som sypike, og i 1900 bodde hun på en husmannsplass under Bjørken. På sine gamle dager ble hun gift med Jon Odin Sefaniassen Gudding. Hun holdt kontakten med Bolette, og like før hun skulle dø, sa hun at hun ønsket at Bolette skulle bli bedt i hennes begravelse fordi hun hadde reddet livet hennes under raset. Hun døde i 1954.

    Bolette ble gift med Sefanias Barosen Ulvillen. De ble senere leilendinger på Dillan. Hun var plaget av angst etter denne opplevelsen, og hun skal ved flere anledninger ha gitt uttrykk for at hun var glad hun bodde oppe på Dillan der det var fjell. Hun døde i 1971, 97 år gammel.


    Note:

    1 Opplysningene er ved Helene Ulvill, Bolettes datter, og Dagrun Slapgård, Bolettes brordatter.

    HAGA VALD, HAGAHAUGAN 108.1


    Plassen

    De offisielle listene etter raset plasserer Hagahaugan under Haga nordre mellom. Men dette synes å være feil. Folketellingene 1865, 1875 og 1891 oppgir Haga østre som hovedbøl. Og Haga østre var egentlig Haga nordre østre. Haga nordre var blitt delt i to på 1700-tallet i Haga nedre og Haga øvre. Haga nedre ble delt i to først på 1800-tallet. Dermed var det tre Haga-gårder på nordsiden av elven da raset gikk. Den tidligere Haga øvre ble nå kalt Haga nordre østre. Haga nedre ble til Haga nordre mellom og Haga nordre vestre.

    image

    Alle disse navnene førte forståelig nok til en del forvirring for dem som skulle plassere alle gårder, bruk og plasser på riktig sted.

    Men med folketellingene fra de tre årene som grunnlag kan Hagahaugan med temmelig stor sikkerhet plasseres under Haga nordre østre.

    Hagahaugan lå på vestsiden av veien fra Stiklestad. Selv om dette var på elvesletten, var terrenget temmelig kupert her. Det hadde sammenheng med de mange rasene som gikk i dette området i middelalderen. Og det forklarer også navnet på husmannsplassen.

    Husene på plassen fikk ikke skader av raset. Det kan være årsaken til at den ikke er tatt med i oversiktene over utsæd og husdyrhold.

    Men jorden må ha blitt berørt, for leirmassene la

    seg opp helt bort til husene.


    Folket

    Kornelius Karlsen Haugan.

    Husmannen på Hagahaugan, Kornelius Karlsen, hadde overtatt etter sin far i 1886. Samme familie hadde vært på plassen fra før 1865. Da raset gikk, bodde følgende personer på plassen:

    179

    V E R D A L S B O K A


    Kristoffer Korneliussen Haugan.

    image

    Peder Korne Hus sen Haugan.


    • Kornelius Karlsen, husmann med jord, skredder, 29 år

    • Martine Pedersdatter Tokstad, kone, 27 år

    • Kristoffer, sønn, 5 år

    • Peder, sønn, 4 år

    • Andreas, sønn, 2 år (tvilling)

    • Anna, datter, 2 år (tvilling)

    • Anne Larsdatter, husfarens mor, enke, 54 år

Kornelius var sønn av plassfolkene som hadde bodd på plassen før ham, Karl Kristoffersen og Anne Larsdatter Jøssås.

Martine Pedersdatter var datter av Peder Rasmussen og Anne Olsdatter på Tokstad vestre. Begge disse, samt Martines bror, Teodor Pedersen, og hans sønn, Einar Teodorsen, omkom da Tokstad vestre gikk med i raset. (Se under Tokstad vestre.)

Anne Larsdatter bodde på Hagahaugan. Hun var Kornelius' mor, og hun livnærte seg som dagarbeider. Hun var fra Jøssås, og hennes foreldre het Lars Andersen Jøssås og Gurianna Hågensdatter Rosvoll.

En søster av Kornelius, Kristine Karlsdatter, var tjener på Nord-Lyng. Hun overlevde. Hennes beretning om hendelsen er tatt med under Nord-Lyng.

Hva som skjedde 1

Som fortalt ovenfor ble ikke husene på denne plassen rammet av rasmass-ene. Men det var nære på. Leirvellingen ble liggende kloss opp til husene. De fikk varsel av Karl Olsen fra nabogården Haga nordre vestre. Han hadde vært ute, og trolig hadde han gått opp på Spellhaugen da han hørte suset fra det første raset. Der så han den første delen av raset. Etter all sannsynlighet

180

V E R D A L S B O K A

þÿ

R A S I V E R D A L 181

image

var han innom de tre Hagagårdene før han kom kaukende til Hagahaugan. Han var da så forstyrret og andpusten at han ikke klarte å snakke skikkelig.

Gammelkona, Anne Larsdatter, hadde imidlertid en stor kaffekjele med sterk kaffe stående, og hun skjenket i en kopp til ham. Da først klarte han å snakke så pass sammenhengende at de forsto hva han sa.

Det var ikke tid til å vente og se om leiren ville nå opp til husene. De la alle på sprang opp gjennom skogen oppover mot Mo, og under hele turen støtte de på andre forskremte mennesker som rømte vekk fra

raset. De fleste av disse var helt forstyrret, og de skrek og bar seg. Mange trodde det var dommedag.

Da de var på vei opp den siste bakken mot Mo, kom det folk springende den motsatte veien, og ropte at de måtte snu. Raset kom den veien. På den måten sprang de i sikk sakk nordover. Men omsider kom de seg sammen med mange andre opp til Vester-Hallem hvor de fikk tak over hodet. Senere ble folkene fordelt utover bygden. Kornelius var skredder, og dermed var han i en slik situasjon at man gjerne ville ha ham boende hos seg. For ham og hans familie gikk det derfor lett å få seg et sted å være. Hverken menneskeliv eller dyr gikk tapt på Hagahaugan. Så vidt vites ble heller ingen skadet.


Etterpå

Andreas Korneliussen Haugan

image

Tvillingene Andreas Korneliussen og Anna Korneliusdatter Haugan.

Husene på Hagahaugan lå bare 15 meter fra leirsjøen. Og mye av den jorden plassen hadde hatt til disposisjon, lå nå under leirslammet. Kornelius henvendte seg til

182 V E R D A L S B O K A

lensmannen for å få tillatelse til å flytte tilbake, men lensmannen sa nei. «Vi har mistet 112 liv,» sa han, «vi skal ikke miste flere.»2

R A S I V E R D A L 183

þÿ

184 V E R D A L S B O K A

Husene på Hagahaugan ble tatt ned og flyttet opp til Breding i Vuku på førjulsvinteren 1893. Dette skjedde ved at Vukubøndene kjørte materialene på slede på dugnad, og flyttingen tok tre døgn.

Kornelius fikk kr. 300 i erstatning.

Hans mor, Anne Larsdatter fikk kr. 50 i bidrag.

Kornelius og Martine bodde senere på plassen ved Breding. Kornelius døde i 1935, og Martine døde i 1937.

Kristoffer ble gift tre ganger, første gang med Anna Lovise Geving, andre gang med Sofie Sundby, og tredje gang med Ingrid Sofie Prestmo. Han ble kaptein i Hæren og herredskasserer i Verdal. Han døde i 1934.

Peder ble gift med Klara Lovise Jonsdatter. Han var regimentsskredder. Han døde i 1961.

Andreas ble gift med Oline Olsdatter Vangstad. Han var gårdbruker på Vangstad og ordfører i Verdal. Han døde i 1939. Anne ble gift med Johan Martinsen Breding. Hun døde i 1929.


image

Hagahaugan etter flyttingen til Vuku. Etter maleri av Kjell Haugen.


Noter:

1 Opplysninger ved Kaare Haugan.

R A S I V E R D A L 185

' På det tidspunktet var det offisielle tallet fastslått til 112 døde. I ettertid har det vært mulig å konstatere at flere døde i de nærmeste dagene etter raset som følge av skader og sykdom de pådro seg, slik at det korrekte tallet er 116.


Gården


HAUGSHOLMEN 24.1

Den gamle storgården Haug er også en av de gårdene som i tidens løp har fått stor medfart av Verdalselven. Elven hadde sitt leie forbi den terrassen hvor Haug ligger, helt til ut i siste halvdel av 1600-tallet. Da skiftet elven løp. Men det gamle elveløpet synes fremdeles i form av sumper og kvisler.

Terrassen er blitt redusert stadig vekk slik at det trolig er tale om at mer enn halvparten av det opprinnelige gårdsvaldet er blitt vasket vekk. Noe har gården fått igjen i form av den nye lavtliggende elvesletten. Men elven har skiftet løp også over denne sletten utallige ganger slik at den er gjennom-skåret av spor etter gamle elveløp.

Eieren av gården Haug i 1783, løytnant Lorents Didrik Kluwer, delte den opp i ti mindre parter og solgte dem. En av disse partene lå mellom sporene etter de gamle elveløpene nede på den lave elvesletten. Den fikk navnet Holmen eller Haugsholmen. I dag er en del av de gamle elveløpene fylt igjen og vanskelig å se i terrenget, men gården lå på en holme eller øy.

Mot øst og syd grenset gården mot Bjartnes. Grensen mot Bjartnes gikk delvis langs etter et av de gamle vannfylte elveløpene. Mot vest lå Fæby. Og mot nord lå Holmsveet, en annen av de ti partene som Kluwer delte inn Haug i. Holmen nådde ikke ned til elven. Men avstanden var ikke stor, og terrenget mellom gården og elven var lavt. Akkurat i dette området lå Vis-øya som var en lav forhøyning i terrenget, og som var delt mellom Fæby og Bjartnes. Her lå det flere husmannsplasser.

De skadene Holmen fikk som følge av raset, skyldtes først og fremst flommen som fulgte, da Vukusjøen steg over demningen. Det var bare ubrukelig sumpland og kvisler som ble berørt av leirmassene. Trolig er det av den grunn at den ikke er tatt med i oversiktene over husdyr, utsæd og lignende fra1891. Dette grunnlagsmaterialet er nå dessverre borte, slik at det ikke er råd å si noe om størrelsen av gården like før raset.

I 1875 var det 4 hester, 7 kyr, 2 ungnaut og 1 gris på gården. Samme år var utsæden 1 1/2 tønne bygg, 12 tønner havre, 54 skålpund gressfrø og 6 tønner poteter.

Rimeligvis var vel forholdet noen lunde det samme i 1893 også.

Det ble heller ikke foretatt beregninger av gårdens totale areal etter raset.

R A S I V E R D A L 187


image

Oline Andreasdatter og Nelius Pedersen Hynne.


Folket

Nelius Pedersen Hynne kjøpte Holmen i 1889 av Adam David Jelstrup fra Skogn. Nelius Hynne og hans familie bodde der i 1893. I følge de offisielle listene besto hans husstand av fem personer da raset gikk:

  • Nelius Pedersen Hynne, gårdbruker, 45 år

  • Oline Andreasdatter Hynne, kone, 40 år

  • Peder, sønn, 6 år

  • Augusta Mathilde, datter, 5 år

  • Anna Oline Olsdatter, tjenestepike, 24 år

Nelius og Oline var fra Skogn. Det samme var tjenespiken, Anna Oline Olsdatter.


Hva som skjedde

Gården ble ikke berørt av selve raset. Men lensmann Hieronymus Wessel, som bodde på nabogården Holmsveet, fortalte i sin rapport etter ulykken, at han ble vekket om natten av drengen sin. Han fortalte at han skulle bort til Holmen fordi elven hadde kommet inn på gården.

Hva som egentlig hadde skjedd her, er litt uklart. Men trolig ble vannet i elven presset ut av løpet av de fremveltende leirmassene og rant som en bølge utover de flate markene ved Holmen.

188

V E R D A L S B O K A

Lensmannen sprang dit for å se, og han så da at elveløpet og de lave breddene av elven var fylt opp av leirmasse.

Hvorvidt folket rømte ut med en gang, er litt usikkert, men det er nærliggende å tro det, for det skjedde langs hele strekningen av elven. Og i alle fall måtte folket ut da elven begynte å strømme inn over gårdens jorder, da Vuku-sjøen steg over demningen etter et par dager. Da var Holmen ille utsatt.

Leirflaten som var bygget opp av rasmassene, lå så høyt i forhold til de lave elveslettene som hadde unngått å bli overslammet, at vannet også fløt utover disse. Ut på kvelden 20. mai var Holmen inneflødd i likhet med Fæby. På det tidspunktet mente man at Stiklestadveien som gikk på en fylling tvers gjennom Kvisla, ville være en effektiv demning.

Men neste dag var det klart at veien var for lav enkelte steder, og dermed strømmet vannet over. Og det medførte at det ble gravd flere hull i veifyIlingen. I sin tur førte dette til at mer vann gikk igjennom, og dermed økte farten og strømmen ved Holmen.

Det var nå klart at Holmen sto i fare for å bli ødelagt. Det som kunne berges, ble fraktet vekk. Kasper Selli som var tjenestekar på Haug, har fortalt at folk fra nabogårdene var der og fraktet vekk husgeråd og mat. Blant annet har han fortalt at det var en noe uhyggelig jobb å ta potetene opp fra kjelleren. Kjelleren var under stuen, og et par stykker klatret ned i kjellerhullet og fylte potetene i sekker. Oppe i stuen sto så andre som heiste opp sekkene etter hvert. Men for dem som var nede i hullet, var det en uhyggelig følelse, for vannet kunne komme når som helst. Det ble en stri tørn. Arbeidet ble gjennomført i stort tempo, og her var det ikke tid til hvilepauser. Og ferdige ble de, til stor lettelse for dem som hadde plassen nede i kjelleren. (Se mer om Kasper Selli under Gjenvinning.)

Om formiddagen var det klart at forholdene var kritiske, og militære mannskaper ble satt inn. Om kvelden gikk strømmen stri ved gården og gjennom gårdstunet. Forsterkninger ble satt inn. Da sto tørkehuset på skjeve, fordi jordbunnen var blitt gravet vekk. Uthuset var i fare, og brønnen på gårdsplassen var full av leirvann.

Men etter et iherdig, hardt og ikke så lite farefullt arbeid klarte de militære mannskapene å forhindre vannet å ta dette løpet. Dermed var gården reddet. (Se forøvrig nærmere om dette under Redningsarbeidet i dagene som fulgte.)

Skaden var således ikke så veldig stor. Det ødelagte arealet omfattet 14,8 dekar jord og 29,5 dekar skog og havning. Ingen husdyr gikk tapt.

Før skaden var verdien av jorden satt til 3.650 kroner. Tapet ble beregnet til 1.050 kroner slik at verdien etterpå var 2.600 kroner.

Man beregnet det ødelagte arealet til å ha utgjort 2/7 av det opprinnelige arealet.

R A S I V E R D A L 189

Gården forøvrig fikk en verdiforringelse på kr. 800 fra kr. 6.000 til kr. 5.200.

Etterpå

Holmen fikk en del skade på både jord og hus selv om jordskaden tross alt var forholdsvis beskjeden. Grensene ble heller ikke forandret. Av den grunn ble heller ikke gården tatt med i detaljplanen for fordeling av jord etter raset.


þÿ

Haugsholmen ble ikke berørt i særlig grad av rasmassene. Derimot holdt elven på å ta nytt løp over gården. Dette ble avverget etter store anstrengelser fra soldatenes side. Etterpå ble gården flyttet et lite stykke nordover. Den gamle tomten er avmerket på kartet.


Verdalsboka - 11

190

V E R D A L S B O K A

Men fra 1895 ble skylden forandret:

Gårdsnr. 24, bruksnr. 1, Holmen av skyld mark 4,94 et avtak for 10 år av mark 1,41, og deretter et avtak for bestandig av mark 0,94.

På grunn av dette ble veiskatten redusert med kr. 0,49 for første halvår 1893.

Husene hadde fått en del skade, og Nelius Hynne så seg derfor nødsaget til allerede i juni 1893 å søke om støtte til å sette dem i stand. Han søkte om kr. 1000 og fikk 21. juni innvilget en støtte på kr. 200.

På det tidspunktet var man i Verdalskomitéen ikke klar over hvor store beløp man ville få til disposisjon, og det er vel grunnen til at han bare fikk 1/5 av det han ba om.

Situasjonen forbedret seg, og 19. juli er han oppført med en ny. søknad på kr. 400. Av dette fikk han nå kr. 300.

Nelius Hynne må tydeligvis ha hatt tro på det å søke, for 23. september er han oppført med nok en søknad, denne gang på kr. 300. Den oppgitte grunnen var flytting av hus. Denne gangen fikk han 200 kroner.

Og 31. januar 1894 foretok Verdalskomitéen utbetaling til tidligere søkere, og Nelius Hynne ble nå tilgodesett med kr. 200. Alle disse beløpene ble regnet som forskudd på den erstatning han omsider skulle få.

Og da arbeidet med å regne ut erstatningsbeløpene var ferdig, tilkom det ham et erstatningsbeløp på tilsammen kr. 2.120.

Nelius Pedersen Hynne var på Holmen i 1900 sammen med sin kone Oline og deres barn Peder og Augusta Mathilde. Da var det en annen tjenestejente der enn hun som hadde vært der da raset gikk. Den nye hette Marta Sakarias-datter. Hun hadde også vært med i raset og berget livet. Riktignok måtte hun amputere et ben på sykehuset etterpå. Da raset gikk var hun taus på Kråg hos Ove Nilsen Haugskott. (Se under Kråg.)

Nelius solgte gården i 1914 til John Baglo. Han døde i 1928.

Oline døde i 1926.

Peder Neliussen utvandret til Amerika i 1907. Han var på besøk i Verdal i 1914. Da reiste sammen med ham Marie Emelie Olufsdatter Valstad. De giftet seg i Amerika.

Augusta Mathilde Neliusdatter drev visstnok en kafé lenger syd i landet. Hun ble gift på sine gamle dager.



Plassen

HEGSTADVALD, HEGSTADSTUGGU 31.1

Ved foten av melbakken nedenfor Hegstad lå en husmannsplass ved navn Hegstadstuggu. Selv om denne plassen lå nede på elvesletten, hadde elven skåret seg så pass dypt ned at Hegstadstuggu lå bortimot 15 meter over elve-nivået. Plassen var således ikke spesielt utsatt for flom.

Som husmannsplass hadde den muligens et noe større areal enn hva som var vanlig for husmannsplasser flest. I alle fall var utsæden i 1890 noe større enn hva som var vanlig på de fleste andre plassene. Det ble sådd 0,67 hektoliter bygg og 1,39 hektoliter havre, og det ble satt 4,18 hektoliter poteter.

Av husdyr fantes det 1. januar 1891 1 ku, 4 sauer og 10 høns.

I 1893 var det det samme antall dyr, men tallet på høns er ukjent.


image

Hegstadstuggu lå nedenfor melen ved Hegstad. Stuen ble liggende på samme sted, men ble helt begravet.

192

V E R D A L S B O K A


þÿ


Folket

R A S I V E R D A L 193

Hegstadstuggu var bebodd av samme husmannsfamilie både i 1865, 1875, 1891 og 1893.

Rasnatten bodde følgende mennesker der:

  • Gunnbjørn Pettersen, husmann med jord, 54 år

  • Serianna Olsdatter, kone, 64 år

  • Sofie Berntsdatter, datterdatter, 14 år

  • Kjerstine Olsdatter, inderst, fattiglem, 63 år

Gunnbjørn Pettersen hadde vært på denne plassen fra før 1865. Folketellingen dette året forteller at han da var gift med Serianna Olsdatter. Hun var 10 år eldre enn han, og hun hadde en datter fra før hun giftet seg med Gunnbjørn. I sitt ekteskap hadde de minst en sønn.

Gunnbjørn var sønn av Petter Henriksen og Agnes Ellevsdatter Storstad.

Seriannas foreldre hette Ole Olsen og Maren Bardosdatter Hellån.

Sofie Berntsdatter var datter av Bernt Jakobsen og Serianna Olsdatter. Disse bodde på husmannsplassen Enes på Trones. Serianna Olsdatter var datter av Gunnbjørns kone, og hun hadde samme navn som sin mor.

Denne våren gikk Sofie for presten i Stiklestad kirke, og av praktiske grunner bodde hun derfor hos sine besteforeldre, det vil si hos sin bestemor og hennes mann.

Kjerstine Olsdatter tilhørte familien. Hun var en søster av Serianna. Hun var ugift.

Hva som skjedde 1

Hegstadstuggu lå forholdsvis langt borte fra selve raset, men de fikk ikke noe forvarsel før rasbølgen traff stueveggen med et brak.

Sofie hadde dagen før vært oppe på Fagerhøy, en utskilt eiendom fra Heg-stad, og satt poteter sammen med en del andre ungdommer. Om kvelden, som var en fin, lys vårkveld, fikk hun ikke sove, og hun satte seg derfor opp i sengen for å strikke litt.

Så plutselig kom leirbølgen. Leire og vann strømmet øyeblikkelig inn i første etasje. Besteforeldrene lå oppe på loftet sammen med Sofie, men de fikk også reddet Kjerstine dit opp. Hun lå nemlig nede.

Leiren steg mer og mer, og huset ble til slutt løftet av grunnmuren. Det var ikke lenger noen bevegelse å snakke om i leiren slik at huset ble ikke flyttet nevneverdig. Allikevel må det ha vært nok bevegelse til at murpipen ramlet sammen. Trolig ble Kjerstine skadet av steinene fra pipen.

Men da leiren nådde opp under loftsgulvet, klatret Sofie ut gjennom et vindu og over i et oldertre som akkurat da fløt forbi. Treet var et av en gruppe på tre-fire, og de sto alle oppreist.

194

V E R D A L S B O K A

På et eller annet vis klarte også Gunnbjørn å komme seg i land sammen med Serianna. Derimot ble Kjerstine værende igjen inne på mørkloftet. Hun klarte vel ikke å bevege seg etter at hun ble skadet av steinene fra pipen. Og da leiren steg opp til loftsgulvet, var hun helt innesperret. Det var ikke mulig å komme ned, og det fantes ingen annen åpning i taket enn den fra pipen, og den var for trang til at hun kunne kommme seg ut.

Og ute oppe i oldertreet satt Sofie. Tregruppen drev sakte mot melkanten, men stanset omsider så langt fra land at det ikke var mulig for henne å komme seg i land. Og der ble hun sittende til langt ut på dagen neste dag. Hun hadde hele tiden kontakt med andre folk med fast grunn under føttene. Men hun var bare i nattklærne, og hun frøs forferdelig. Blant annet forfrøs hun føttene. Dette ga henne ikke varige men, men hun hadde plager av det denne sommeren.

Ut på morgenkvisten kom kavallerister for å delta i redningsarbeidet. De begynte å bygge bro utover til Fergestuggu som lå 600-700 meter vest for Hegstadstuggu. Men de måtte gi opp arbeidet med å komme seg dit ut fra Hegstad. Da de var på vei for å prøve å bygge en bro fra Lyng, kom Gunnbjørn sammen med et par andre menn trekkende med en båt over land. De skulle da prøve å ta seg ut til Hegstadstuggu hvor Kjerstine fremdeles var.

Huset lå da omtrent 100 meter fra fast land.

Gråtende ba Gunnbjørn om hjelp, og to kavallerister, sersjant Nils Høien og kavallerist Martin Leirdal, gikk sammen med Gunnbjørn ut i båten og staket seg ut til huset. Sofie ble tatt ombord i båten fra treet.

For å komme inn på mørkloftet måtte de hugge hull i taket og bryte ned mønet. Vannet og leiren sto da 4 - 5 tommer nedenfor loftsgulvet. Men Kjerstine var så skadet at hun ikke var i stand til å gå med egen hjelp. Sersjant Høien krøp da inn på loftet og bar henne ut. Derpå ble også hun brakt inn til land sammen med Sofie.2

Ingen mennesker omkom her, men de mistet alle dyrene og alt som var i huset.

Jorden som ble ødelagt, tilhørte gården Hegstad, og ble følgelig regnet sammen med den jorden som ble ødelagt her.


Gunnbjørn Pettersen ble tildelt en erstatning på kr. 420. Han fikk 150 kroner i forskudd. Kjerstine er etter all sannsynlighet den samme som Kirsten Hegstadvald som fikk 35 kroner i erstatning.

Gunnbjørn og Serianna flyttet til sin sønn Anneus Martin som hadde kjøpt småbruket Munkhaugen i Frol. Der bodde de sine siste leveår.

R A S I V E R D A L 195

Fra utgravningen av Hegstadstuggu.


image

Stuevinduet på østveggen Dette trauet med skomake r redskap sto

dukker frem. i kammerset.


* Mange av vinduene var hele. Det hadde sammenheng med at leiren steg både utvendig og innvendig samtidig.


Sofie ble gift med sersjant og handelsmann i Leksdalen, Anton Aksnes. De bodde på Lundsbakken. Sofie døde i 1971.

Sist på 1960-tallet støtte man på rester av huset under grøfting. Levanger Lærerhøyskole foretok utgraving av plassen i 1970, og man fant da en rekke gjenstander som lå nede i leiren. Blant annet fant man igjen det strikketøyet Sofie hadde hatt i hånden da «ofsen» traff stueveggen. Det bemerkelsesverdige var at alle maskene var intakte på strikkepinnen!

196

V E R D A L S B O K A

þÿ

Sofie Berntsdatter, senere gift Aksnes, studerer noen av de tingene som ble funnet under utgravningen av Hegstadstuggu i 1970. Foto: Erling Sommervold.


Noter:

1 Opplysninger ved Ingebjørg Aksnes Hermann, barnebarn av Sofie, og Per Aksnes, Sofies sønn.

2 I en rapport gitt av løytnant Lowsow, heter det at også Sofie, som ble anslått til å ha vært 12 år gammel, ble løftet ut gjennom hullet i taket. Men det stemmer altså ikke. Hun hadde klatret ut gjennom loftsvinduet og over i oldertreet som fløt forbi før leiren nådde over vinduet. Dette ble imidlertid rettet i de senere skriftlige rapportene.

JERMSTAD


Generelt

Jermstad er en av de gamle storgårdene i denne delen av Verdal. Den kan føre sin historie helt tilbake til folkevandringstiden i eldre jernalder.

Akkurat på denne terrassen i dette området ligger og lå flere -stad-gårder som ble ryddet omtrent samtidig med Jermstad: Trøgstad, Øgstad, Hegstad, Stiklestad og Tokstad. Jermstad og Trøgstad lå som nære naboer med Jermstad øverst i bakkene og Trøgstad nedenfor. Det ser ut til at den gamle hovedveien fra Stiklestad til Vuku i hovedsak fulgte grensen mellom de to gårdsvaldene.

Tidlig i middelalderen ble Jermstad delt i tre deler, nemlig Jermstad øvre, Jermstad vestre og Jermstad østre. Mot slutten av middelalderen dukket så enda en gård opp, Jermstadspannet. Den var litt mindre enn de tre andre.

Navnene på de tre første angir beliggenheten i forhold til hverandre. Derimot trenger Jermstadspannet en liten forklaring. I gamle dager ble en gårds verdi angitt i hvor stor leieinntekt eieren fikk ved utleie. Betalingen skjedde vanligvis i naturalier, og av praktiske grunner ble alt omregnet til smør. Smøret ble veiet i spann, øre og marklag. Jermstadspannet var således rett og slett en eiendom som ga 1 spann smør i årlig leieinntekt.

Jermstadvaldet hadde som nevnt, Trøgstadvaldet syd for seg. Mot øst lå Fåren, mot vest lå Follo, og mot nord lå fjellet Blommen som på et tidlig tidspunkt var ålmenning.

198

V E R D A L S B O K A

image

Jermstad. Alle Jermstadgårdene ble berørt. Tre forsvant, mens den fjerde, Jermstad øvre, ble liggende på kanten av raset. Den ble flyttet litt nordøstover. Etter raset 6. september ble den flyttet på nytt til det sted hvor den ligger i dag. Jermstad handel forsvant også. Plassen Jermstadenget ble ansett for å være utrygg og ble fraflyttet.

JERMSTAD VESTRE (PERSGÅRDEN) 100.1


Gården

Navnet forteller at dette var den vestligste av Jermstadgårdene. Valdet grenset i vest mot Follo og Jermstadspannet. Mot nord og øst lå Jermstad øvre. Jermstad østre lå også øst for gården. Og mot syd lå Trøgstadvaldet. Grensen mellom Jermstad og Trøgstad fulgte stort sett hovedveien gjennom området. Ellers var grensene her noe innviklet fordi eiendommene var av nokså uregelmessig form.

Jermstad vestre ble også kalt Persgården. Dette hadde sammenheng med at en gang i tiden het eieren Per eller Peder.

Etter raset ble arealet på Jermstad vestre beregnet til å ha vært 399,42 dekar. Av dette utgjorde det dyrkede arealet 244,35 dekar. Skog og havning utgjorde 128,15 dekar, og eng og udyrket mark var på 26,92 dekar.

Matrikkelskylden var 12 mark 03 øre.

I 1890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 11 hektoliter havre, 20 kilo gressfrø og 15 hektoliter poteter. 1 ar ble brukt til andre rotfrukter og 0,5 ar ble brukt til kjøkkenhage. På gården fantes det 6 to-hjulte vogner. 1 slåmaskin eides i fellesskap med Jermstad østre og Trøgstad store.

Pr. 1. januar 1891 var besetningen på 2 hester, 11 kyr, 11 sauer, 3 griser og 16 høns.

I 1893 var tallet på husdyr iberegnet kårmannens del 2 hester, 12 storfe og 15 småfe. Tallet på høns er ukjent.

Ved midten av 1800-tallet var det i følge forsikringsprotokollen ikke færre en syv bygninger på gården. Disse var en hovedbygning, en bryggestue med gårdsport og bakstehus, en ladebygning med to høyboder og en skåle, et grisehus, et fjøs, et vannhus, en stall og et stabbur som var 7 alner langt.

Det er vanskelig å si om alle disse var der i 1893.

Folket

Eieren, Gustav Stiklestad, hadde kjøpt gården noen år før 1893. Som det vil fremgå av listen over beboerne nedenfor, var det forbausende få tjenere på gården. Men det kan ha hatt sammenheng med at flere av Gustav Stiklestads barn var halvvoksne og bodde hjemme. Og de to tjenestepikene var konas søstre.

I mai i 1893 var følgende bosatte på Jermstad vestre:

200

V E R D A L S B O K A

  • Gustav Johan Edvard Arntsen Stiklestad, gårdbruker, 44 år

  • Serianna Jensdatter, kone, 46 år

  • Arent, sønn, 18 år

  • Salve, sønn, 17 år

  • Julie Marie, datter, 15 år

  • Tomas, sønn, 12 år

  • Jørgen Ragnvald, sønn, 9 år

  • Gudrun Sofie, datter, 7 år

  • Ole Ingvald, sønn, 5 år

  • Guruanna, datter, 4 år

  • Andrea Jensdatter, tjener, 63 år

  • Bergitte Jensdatter, tjener, 58 år

Gustav var sønn av Arnt Andersen og Sirianna Ellingsdatter på Stiklestad

image

Serianna Jensdatter var fra Inderøy a. Hennes foreldres navn var Jens Andersen Almenningen og Ragnhild Margrete Pedersdatter.

Andrea Jensdatter og Bergitte Jensdatter var, som nevnt ovenfor, søstre av Serianna. De var blitt med til Jermstad da familien flyttet fra Inderøya hvor de bodde tidligere. Av barna var bare Guruanna født på Jermstad. De andre var født på Inderøya.

Dessuten hadde de nok en sønn, Karl Olaf, som var 19 år. Men han var i 1893 i Kristiania på underoffisersskolen, slik at han ikke bodde hjemme på dette tidspunktet.

Gården hadde også en kårmann, Johannes Andreassen Jermstad. Det var han som hadde solgt Jermstad vestre til Gustav Stiklestad. Men han bodde som inder st sammen med sin datter

Karl Olaf Gustavsen Stiklestad.

Dina i Gollaug-stuggu bare et kort stykke

vestenfor gården. (Se under Gollaugstuggu.)

Rasnatten var den ene av konas søstre fraværende. Det var Bergitte. Det er ikke kjent hvor hun var.

Hva som hendte

Med hensyn til denne gården vet vi ingen ting om de var oppe og forsøkte å redde seg eller ikke. Imidlertid vet vi at Dina Jermstad må ha passert denne

R A S I V E R D A L 201


þÿ


þÿ

Denne attesten fra sanitetskaptein Schultz, som forøvrig bodde i Stabelstuen, var en av grunnene til at Olaf ikke var hjemme rasnatten.


gården på sin løpetur. Men som sagt, vi vet ikke noe om om hvorvidt de våknet eller ikke. For her omkom alle. Ingen annen gård eller heim hadde så mange døde som nettopp Jermstad vestre. Hele 11 mennesker, eller alle som var der rasnatten, døde.

Husene forsvant helt. Bare en vogn skulle etter sigende ha vært synlig etter denne gården.

Også alle husdyrene strøk med.

Karl Olaf, eller Olaf som han vanligvis ble kalt, unngikk altså katastrofen fordi han var på underoffisersskolen i Kristiania, ble varslet ved både telegram og brev. Nikolai Moksnes på Stiklestad mellom sendte følgende brev til ham.1

202

Kjære Olaf!

V E R D A L S B O K A

Sørgelig ulykke som indtr nat til Fredag, rammede ikke mindst dig. Dine Forældre, Søskende og dem som var i huset er sporløst forsvunden. Heste og Kjør og aldt, lidt jord øverst tilbage. Gjermstagaarden undtagen Jakob er reist, som staar paa kanten af fall av skredet. Follo, Krogh, Trygstad, Tessem, Olaus Bjartnes, Krogsmo og en stor del af Moe og Præstegaar-den en del. Tessem og Kone er borte, pigen redet nesten al samen neden for Krogh er begraven i Midred. Rygtet har gaaet, at din Fader var fundet som Lig, men vi har ikke enda fundet ham, likesom at din Søster Julie var fundet i live er heller ikke lykkes os at finde-. Al Lyngsgaarden er under Vand og til dels Husene flyttet, men Folkene redet. Paa andre side Elven er der en hel Mase Skade. Paa Melbye, Lunden, Næs gaardene, Lennes, Rosvold og ald smaa brug og plasser er skyllet bort, og største del af folk og kreature- De er en liden del af gaarden tilbage paa Jermstad som skal tilsaaes som tilhører dine Forældre. Jeg kan ikke beskrive alt som er skeet idag - Jeg har taft mine Briller i denne tumult -Vær hilset fra os alle og Gud styrke dig og give dig kraft til at overvinde denne Sorgen tunge Budskab.

Stiklestad N Moxness


Olaf reiste øyeblikkelig hjem til Verdal. Men her var det ikke mye å se av farsgården. Han deltok med utrettelig iver i letearbeidet etter sin familie. De første dagene ble det brukt ski for å komme seg frem over den etter hvert fastere leirsørpen. Og i følge hans egne opplysninger til sine etterkommere var det han selv som fant faren, Gustav Stiklestad. Og han kjente ham igjen på ringen han bar. Denne ringen var forøvrig det eneste han hadde etter sine foreldre. Den tilhører nå slekten i Amerika.

Døde:

GUSTAV JOHAN EDVARD ARNTSEN STIKLESTAD, født 1839 SERIANNA JENSDATTER STIKLESTAD, født 1837

ARNT GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1875

SALVE GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1876

JULIE MARIE GUSTAVSDATTER STIKLESTAD, født 1878 TOMAS GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1881

JØRGEN RAGNVALD GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1884 GUDRUN SOFIE GUSTAVSDATTER STIKLESTAD, født 1886 OLE INGVALD GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1888

GURU ANN A GUSTAVSDATTER STIKLESTAD, født 1889 ANDREA JENSDATTER, født 1833

R A S I V E R D A L 203

image

Av de omkomne ble fire funnet og med sikkerhet identifisert. Ytterligere to ble funnet og antatt identifisert.

Jørgen Ragnvald var den første som ble funnet. Det skjedde 2. juni. Han ble begravet og jordfestet

5. juni på Stiklestad.

Både Serianna og hennes datter Julie Marie ble funnet på samme dag, 5. juni. Men datteren ble funnet på sydsiden av elven, og hun ble gravlagt på Lysthaugen 16. juni. Moren som enten må ha blitt funnet lenger mot vest eller på nordsiden, ble ført til Stiklestad hvor hun ble gravlagt og jordfestet samme dag som hun ble funnet.

Gustav Stiklestad ble gravlagt 14. juli på Lysthaugen, hvilket vil si at han ble funnet på

sydsiden. Det står i kirkeboken at han ble funnet Nikolai Moksnes fra Stiklestad

15. juli, men det er naturligvis feil. Muligens kan mellom som skrev brevet til Olaf

det være 5. juli. For både han og hans datter Julie Stiklestad.

Marie skjedde jordfestelsen 19. mai 1894.

25. mai 1894 ble det funnet to lik utenfor Bjartnes. Det ene var en voksen person, og det andre var et barn. Det var da ikke mulig å identifisere dem nøyaktig, men man antok at dette var Andrea Jensdatter og et av søsterens barn som lå i hennes armer. Barnet var da enten Gudrun Sofie eller Ole Ingvald.

De øvrige er ikke blitt gjenfunnet.

Ved etterraset 6. september gikk også en vesentlig del av dette valdet ut.

Totalt ble 147,6 dekar dyrket mark, 19,7 dekar eng og 39,4 dekar skog og havning, tilsammen 206,7 dekar av gårdens alreal ødelagt.

Man beregnet jordverdien før raset til å ha vært kr. 9.000. Verdien av den ødelagte jorden ble satt til kr. 7.500, slik at det som sto igjen tilsvarte kr. 1.500.

Eiendommen forøvrig ble verdsatt til kr. 11.000. Av dette ble tilsvarende kr. 9.700 ødelagt. Igjen var det da kr. 1.300.

Etterpå

Karl Olaf Arntsen Stiklestad var den eneste arvingen igjen. Han fikk en erstatning på kr.

7.330. Bergitte Jensdatter, søster av kona på gården og tjenestejente, fikk kr. 90. I 1895 ble skylden fastsatt slik:

Gårdsnr. 100, bruksnr. 1, Jermstad vestre av skyld mark 12,03 et avtak

204

V E R D A L S B O K A

for 20 år av mark 10,63, og deretter for bestandig et avtak av mark 9,53. Dette ga en nedsettelse av veiskatten på kr. 3,46 for første halvår 1893.

Det antatt tapte arealet var på 206,7 dekar. Det som sto igjen, ble solgt. 51,6 dekar av det som lå nede i skredgropen ble lagt til det som sto igjen. Resten, 134,4 dekar, ble utlagt til Staten i det som fikk navnet Statsteig A. Tilsammen var dette 20,7 dekar mindre enn det som hadde gått tapt.

Karl Olaf giftet seg med Henrietta Halvorsdatter Lorås. De utvandret til Ashby i Minnesota i 1903. De flyttet så til Minneapolis for deretter å flytte til Duluth hvor Karl Olaf var farmer og ingeniør.

Han døde i 1955.


Note:

R A S I V E R D A L 205

1 Brevet eies av Ingeborg Lorås, Røra.


Gården


JERMSTAD ØSTRE (SMEDGÅRDEN) 99.1

Som navnet sier, var det den østligste av Jermstadgårdene. Mot øst grenset den mot Fåren øvre. Der lå også den biten som tilhørte Melby, og som ble kalt Nøysomhet. Syd for hovedveien lå Trøgstadvaldet. Mot vest lå Jermstad vestre. Mot nord lå Jermstad øvre. Jermstad østre ble kalt Smedgården, noe som muligens hadde sammenheng med at en av de tidligere brukerne hadde vært smed.

Etter raset ble det totale arealet på denne gården beregnet til å ha vært 198,24 dekar. Av dette var 188 dekar dyrket jord. Eng og udyrket mark utgjorde bare 7,92 dekar. Dessuten gikk det noen veier over gårdsvaldet, og disse sammen med bebygget areal utgjorde 2,32 dekar.

I 1890 ble det sådd 2 hektoliter bygg, 14 hektoliter havre, 1 hektoliter havre til grøntfor og 6 kilo gressfrø. Det ble satt 11 hektoliter poteter. Det fantes 6 to-hjulte vogner på gården, og sammen med Jermstad vestre og Trøgstad store hadde gården 1 slåmaskin.

1. januar 1891 var besetningen 2 hester, 8 storfe, 10 sauer, 4 griser og 17 høns.

I 1893 var tallet omtrent det samme, nemlig 2 hester, 10 storfe, 14 småfe og 2 griser.


image

Denne tegningen av protokollsekretær Jacob Fabritius skal være en av Jermstadgårdene som gikk med i raset. Det er ikke mulig å avgjøre om det er Jermstad østre eller vestre. Tegningen sto i Folkebladet 31. juli 1893.


Verdalsboka - 12


Hvor mange høns det var, er ukjent.

208

V E R D A L S B O K A

Før Jakob Pedersen, hadde kommet dit, hadde han eid nabogården Trøgstad store. Han overtok så Jermstad østre i 1888 etter sin svigerfar Ellev Larsen, som fikk kår og bodde der til han døde noe før raset.

Fra Ellev Larsens tid fantes det en forsikring på gård, løsøre og avling.

Husene på gården var forsikret slik: En hovedbygning - kr. 500; et fjøs - kr . 150; en stall med vognbod, vedskjul og halmrom - kr. 180; en ladebygning med grisehus - kr. 130; et stabbur - kr. 30; et ditto - kr. 25; og et tørkehus med smie - kr. 20. Dessuten er det oppført en treskemaskin sammen med bygningene, forsikret for kr. 40.

I løsøret inngikk følgende gjenstander: En blåsebelg, en tørkehylle og tre kakkelovner. Avlingen som var forsikret, omfattet disse produktene: 16 tønner bygg, 70 tønner havre, 70 tønner poteter, 80 lass høy og 80 berger halm.

Folket

Natten til 19. mai 1893 bodde følgende personer der:

  • Jakob Pedersen Jermstad, gårdbruker, 59 år

  • Jonetta Ellevsdatter, kone, 52 år

  • Marta Jakobsdatter, datter, 18 år

  • Edvard Ellevsen, pleiesønn, 16 år

  • John Ellevsen, pleiesønn, 12 år

Jakob Pedersen var sønn av Peder Jonsen og Marta Kristojfersdatter på Trøgstad store. Jonetta Ellevsdatter var datter av Ellev Larsen og Gjertrud Jakobsdatter som tidligere hadde eid Jermstad østre.

De to siste var sønner av konens bror, Ellev Ellevsen og Anna Johannes-datter.

Hva som skjedde

Det var denne gården som i tiden etter raset ble sammenblandet med Smedhaugen på Follo vald. Navnelikheten mellom Smedgården og Smedhaugen gjorde at journalistene forvekslet dem da skulle skrive om Dina Jermstads løp gjennom rasområdet, og denne sammenblandingen har vedvart helt til i dag.

Dina sprang forbi denne gården og fikk varslet beboerne. Hun vekket folkene ved å rope. «Fare!»

Men kona gården, Jonetta Ellevsdatter, som kjente Dina godt, de hadde vært n-boer i alle år, svarte henne: «Holder du på å slippe av igjen.» Hun vissv ?: iJina hadde vært plaget av nervøsitet, og på den tiden ble det ansett for sinnsykdom, og hun ble betegnet som

«svaksinnet».

Dina fortalte dette selv, og hun fortalte også at folkene la seg til ro igjen.

R A S I V E R D A L 209

image

Jonetta Ellevsdatter og Jakob Pedersen Jermstad. Bildet kommer fra USA, og der opplyses det at dette er de to. Da de var i USA, bodde de fremdeles på Trøgstad store, og de kalles derfor Trøgstad.


På Jermstad østre ville de ha hatt tid til å redde seg dersom de hadde aktet på Dinas varsel. Men det gjorde de ikke, og alle omkom. Døde:

JAKOB PEDERSEN JERMSTAD, født 1834 JONETTA ELLEVSDATTER JERMSTAD, født 1841 MARTA JAKOBSDATTER JERMSTAD, født 1875 EDVARD ELLEVSEN JERMSTAD, født 1877 JOHN ELLEVSEN JERMSTAD, født 1881

Husene forsvant, og bare to av de omkomne ble funnet igjen.

Pleiesønnen Edvard ble funnet på sydsiden av dalen og ble gravlagt på Lysthaugen 4. juni. Jordfestelsen skjedde for alle på dette gravstedet på årsdagen for raset, 19. mai 1894. Jakob ble funnet lengre mot vest 2. juni, og han ble begravet og jordfestet på Stiklestad

6. juni.

Alle dyrene strøk med.

210

V E R D A L S B


image

Marta Jakobsdatter Jermstad. Også dette bildet er fra USA og skal etter sigende være henne. Hun kalles Trøgstad.

Imidlertid lå dette gårdsvaldet i utkanten av rasområdet, og noe jord gled ikke ut. Dog ved etterraset 6. september forsvant ytterligere store områder. Men selv etter det var det noe igjen.

Det utraste området utgjorde 118,1 dekar dyrket mark og 5,9 dekar eng, til-sammen 124 dekar.

Igjen var det 69,9 dekar, 2,32 dekar udyrket jord, og 2,32 dekar veier. Tilsam-men sto det igjen 74,24 dekar.

Jordverdien før raset var kr. 7.700. Tapet utgjorde 5.500 kroner. Verdien på det som var igjen av jorden var således kr. 2,200.

Dette tilsvarte ca. 5/7 av gårdens verdi. Eiendommen forøvrig sto tidligere i kr. 9.000.

Tapet utgjorde kr. 7.200, og igjen ble det kr. 1.800.


Etterpå

Det ble tilkjent dødsboet en erstatning på kr. 5.750. Både det som sto igjen, og det som lå nede i rasgropen, ble utlagt til de nye eierne. Den ødelagte jorden tilsvarte 124 dekar. Om skylden ble følgende fastsatt i 1895:

Gårdnr. 99, bruksnr. 1 Jermstad østre av skyld mark 10,46 et avtak for 20 år av mark 7,47, og deretter for bestandig et avtak av mark 7,10.

Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 2,58 for første halvår 1893.

Hele det 124 dekar store området som ble ødelagt, ble utlagt sammen med det som sto igjen, og solgt til Elling Mo som bygget gården delvis opp igjen.

JERMSTAD ØVRE 102.1


Gården

Jermstad øvre var den eneste av Jermstadgårdene hvor husene ikke raste ut.

Som navnet angir, var dette den øverste av Jermstadgårdene. Den grenset i øst mot Skei og så vidt det var mot Fåren øvre. Her lå også en liten parsell som hørte under Melby. Den var blitt kjøpt av lærer Andreas Tessem på Trøg-stadskolen, og han var i ferd med å bygge seg hus der. Eiendommen kaltes Nøysomhet. Mot syd grenset gården mot Jermstad østre. Og Jermstad vestres vald lå både mot vest og syd.

Før raset var arealet 436,88 dekar. Av dette var 385,19 dekar mål dyrket jord, 33,7 dekar skog, 16,65 dekar annen udyrket mark og 1,34 dekar veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 23 mark 97 øre.

I 1890 ble det sådd 5 hektoliter bygg og 20 hektoliter havre. Det ble satt 23 hektoliter poteter. Det fantes 7 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin på gården.

Pr. 1. januar 1893 var det 5 hester, 19 storfe, 12 sauer, 3 griser og 8 høns på Jermstad øvre.

Følgende bygninger står oppført i forsikringsprotokollen: Hovedbygning

  • kr. 4.000; ladebygning med maskiner - kr. 1.700; stall - kr. 2.900; fjøs

  • kr. 2.900; stabbur - kr. 728; et lite stabbur - kr. 32; tørkehus - kr. 200; vognbod med vedskur - kr. 400, tilsammen forsikret for kr. 12.960.

Av løsøre er følgende gjenstander nevnt: Innemuret gryte, 6 kakkelovner, komfyr, tørkehylle, blåsebelg, løsøre i smien og tørkehuset, alt forsikret for kr. 377.

Avlingen var forsikret for kr. 3.910. Folket

Jakob Andersen var eier av Jermstad øvre i 1893. Han overtok den etter sin far i 1874. Og i 1889 kjøpte han den delen av gården som fremdeles var benefisert gods (kirkens eiendom).

Rasnatten bodde det 8 mennesker på gården.

  • Jakob Andersen, gårdbruker, 58 år

  • Beret Marta Gunnbjørnsdatter, kone, 59 år

  • Laura, datter, 22 år

    212

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    R A S I V E R D A L 213


    image

    Foran sitter Jakob Andersen Jermstad og Beret Marta Gunnbjørnsdatter.

  • fire tjenere

  • en annen

Jakob var sønn av Anders Jakobsen og Lisbet Olsdatter.

þÿ

Beret Marta Gunnbjørndatter var fra nabogården Fåren øvre, og hennes foreldre var Gunnbjørn Andersen og Ragnhild Johannesdatter.

Det har ikke lyktes å finne ut hvem de fire tjenerne var. Heller ikke har det lyktes å fastslå hvem den personen var som ble rubrisert under

«andre» i de offisielle listene. Muligens kan det ha vært Jakobs brorsønn Aksel Mikalsen. Han var nemlig ført som fostersønn på gården to år tidligere.

214

Hva som skjedde 1

V E R D A L S B O K A

Huslyden her hørte raset, og da de så ut, så de raskanten spise seg oppover mot husene. Men de mente at de hadde tid til å få ut krøtterne. Jakob og tjenerne fikk dem ut og fikk drevet dem oppover i marken i retning Blommen. Der bodde en Marie Jermstad på en av plassene under gården. Plassen ble kalt Nerhammeren. Hun ante ingen ting om hva som hadde skjedd, før dyrene kom inn på gården.

Marie ble da med nedover, og hun sa at det var et forferdelig syn som møtte henne. Hele den vakre bygden var borte. Bare en nifs avgrunn gapte mot henne.

I mens hadde raskanten stanset ca. 80 meter fra uthuset på Jermstad øvre. Den skar da som en ca. 30 meter lang og 10 - 12 meter bred kile oppover mot gården. Og det raste ned hele tidene i veggene av denne kilen. Det var derfor klart for alle at her var det høyst utrygg grunn. Det var bare et tidsspørsmål før mer ville gå ut.

I dagene etter raset flyttet raskanten seg nærmere og nærmere husene på gården. Det var derfor nødvendig å flytte husene på gården så snart som mulig.

Et nytt sted ble tatt ut litt høyere oppe i bakkene ovenfor eiendommen hvor lærer Andreas Tessem hadde vært i ferd med å bygge hus.

Men de våget ikke å holde til på gården om natten så lenge den sto der på kanten. Men på dagtid var de der. I den sammenheng fant det sted en noe fornøyelig episode. En gang skulle det feires fødselsdag på gården, og det ble innbudt til selskap. Men både vertskap og gjester følte seg forståelig nok utrygge. De var ikke sikre på om det ikke ville komme noe nytt skred. De fikk da den gode idéen å plassere en av husmennene oppe på taket av huset med beskjed om å holde øye med raset, og så gi øyeblikkelig varsel om noe uvanlig hendte. Husmannen var fra plassen Hammeren, og han hette Olaus Pedersen.

Inne i stuen var det mye mat og drikke, kanskje i det meste laget av det siste. Dette hørte han godt som satt satt oppe på taket. Han var både sulten og tørst, og han la sin egen plan. Da festen hadde nådd sitt høydepunkt, klatret han ned fra taket og sprang inn og ropte: «Nu kjæm skrea!»

Alle som var inne, tok øyeblikkelig spranget ut og oppover bakkene for å komme seg i sikkerhet. Men den sultne husmannen som nå var alene inne i huset, satte seg til det veldekkede bordet og tok for seg av det som var, både av mat og drikke.

I løpet av sommeren ble så husene på gården flyttet til det nye stedet. Flyttingen var nesten ferdig da det siste store etterraset gikk 6. september. Da forsvant storparten av den gamle gårdstomten og de bygninger man ennå ikke hadde rukket å flytte. Det var låven og et bur. Disse bygningene ble knust og ble liggende igjen som rester nedover rasskråningen. Blant annet hadde

R A S I V E R D A L 215

þÿ

de hatt spontak, og taksponene lå som konfetti nedover.

Etter dette raset mente man at heller ikke den nye plassen var sikker. Da plukket man ut et sted hvor det var fjell, og dit ble gården flyttet, og der ligger den i dag.

Alt i alt hadde 167,3 dekar, alt dyrket jord, forsvunnet. Dette tilsvarte ca. 3/5 av gården.

Før raset hadde jordverdien vært kr. 16.250. Tilsvarende kr. 9.750 gikk tapt. Igjen ble det således kr. 6.500.

Eiendommen forøvrig hadde stått i kr. 20.000. Bare kr. 5.000 ble tilbake, slik at tapet ble kr. 15.000.


Etterpå

Fra Jakob Jermstad finnes det en søknad om støtte til flytting av husene på gården. Den er skrevet 15. juni og er adressert til Amtmannen.2

Det er meg meddelt at hr. amtmannen er eller vil bli formann i en komité for utdeling av de frivillige gaver som flyter inn til de skadelidte i Verdalen. Som en av disse tillater jeg meg derfor til hr. amtmannen å adressere en søknad til komitéen, hvis medlemmer ikke er meg bekjent, om en foreløbig hjelp til å flytte min gård og skal i den anledning opplyse: Ved raset gikk det ut av min eiende gård Jermstad øvre av skyld 12 daler 2 ort 22 sk ca. 1/3 av min dyrkede jord - og det av den beste. Skaden på jorden er av Velferdskomitéen ansatt til kr. 6.000, en takst som i alle fall ikke er for høy, men i tillegg kommer omkostningene ved flytting av mine hus. Disse står nå ved randen av skredet, en plass som nå må ansees så farlig at det ikke er beboelig. Til bedømmelse av arbeidet med husflyttingen skal jeg bl. a. anføre at disse er taksert i bygdens assuranseforret-ning for ca. 13.000 kroner.

Når det enn videre tas i betraktning at alene grunnarbeidene vil medføre en bekostning av kr. 800.-, vil det lett skjønnes at en sum av minst kr. 6000 i alt vil gå med.

En ansettelse av flytningsomkostningene til kr. 4000 som Velferdskomitéen foreløbig har foretatt, vil ubetinget vise seg alt for lav, især når det tas hensyn til at arbeidet må utføres i en kostbar tid. Da det er betingelsen for å kunne få ordentlig nytte av årets avling og et hjem til vinteren - at flyttingen skjer straks, så har jeg allerede begynt samme, i det jeg har

216

V E R D A L S B O K A

i daglig arbeid 17 - 18 mann hvorav flere dyre murere - samt 6 hester. Det er meg imidlertid en umulighet av egne midler å kunne bestride alle utgiftene ved flyttingen. Og får jeg ikke hurtig hjelp må jeg slutte. Jeg vil derfor søke om et forskudd på kr. 1500 av de innkomne bidrag. Det er det minste beløp jeg kan hjelpe meg med. Forhåpentlig vil det komme inn så meget at en så stor del i forhold til den lidte skade vil falle på meg. Men om så ikke skulle skje - så måtte jeg vel senere finne meg i å betale tilbake hva jeg nå oppebærer for meget. Hovedsaken for meg er nå å få hurtig hjelp og i den utstrekning som her omsøkt. Derved vil jeg igjen kunne settes i stand til å ernære meg og mine, om det enn naturligvis er langt igjen til den meg overgåtte skade er erstattet. På grunnlag av dette brevet ble Jakob Jermstad 21. juni innvilget kr. 500. En måned senere, 19. juli, fikk han ytterligere kr. 500. Totalt fikk Jakob kr. 1200 i forskudd. Det står anført som kommentar

at

dette skulle brukes til gårdkjøp. Det er naturligvis feil, idet pengene ble brukt til husflytting. I erstatning fikk Jakob Andersen totalt kr. 12.590. I

1895 ble skylden avfeit:

Gårdsnr. 102, bruksnr. 1, Jermstad øvre av skyld mark 23,97 et avtak for 20 år av mark 14,38, og deretter for bestandig et avtak av mark 13,67.


image

Jermstad øvre sett fra sydvest i 1918.

R A S I V E R D A L 217

þÿ

Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 4,96 for første halvår 1893.

Den ødelagte jorden tilsvarte 167,3 dekar. Den ble delt i to. En teig ble utlagt til Staten. Den var på 70 dekar. Dette var nede i skredgropen. Senere ble all jord som Staten overtok her, kalt Statsteig A. Resten, 80,7 dekar, som lå i sammenheng med jorden som ikke var ødelagt, ble gitt tilbake til eieren. Tilsammen var dette 16,5 dekar mindre enn det som hadde gått tapt. Jakob drev gården frem til 1898. Da solgte han gården til sin svigersønn.

Hans datter Laura var gift med Ellev

Mi-kalsen Lundskin, Laura døde i 1919. Jakob døde i 1924.

Beret Marta døde på Kjæran i 1896.

Olaus Pedersen Jermstad, husmann på plassen Hammeren under Jermstad øvre. Dette var mannen som satt på taket for å varsle om det kom ras, da det var selskap på Jermstad øvre.


Noter:

] Opplysninger ved Oddmund Jermstad. Språket er modernisert.



Gården

JERMSTADSP ANNET 101.1

Jermstadspannet var en av de gamle delingspartene av den opprinnelige Jermstadgården. Denne delingsparten var ikke den største, og heller ikke den eldste. Sammenlignet med de andre Jermstadgårdene var dette den minste.

Tidlig på 1600-tallet ser det ut til at Jermstadspannet ble bruk under Jermstad vestre. I det hele tatt er gårdens historie preget av at den var underbruk under andre gårder.

Jermstadspannet utgjorde den vestligste delen av Jermstadvaldet. Jermstad-spannets vald stakk som en kile inn i Jermstad vestres vald fra vest. Følgelig grenset det mot Jermstad vestre både mot nord og syd. Mot vest lå Follo. Mot nord strakte valdet seg oppover mot Lyngåsen. Mot øst lå Jermstad øvre og Jermstad østre.

Etter raset ble arealet fastslått til å ha vært 209,94 dekar i 1893. Av dette var 137,98 dekar dyrket jord og 74,46 dekar eng og udyrket mark.

Jorden var brattlendt, men god.

Matrikkelskylden var 4 mark 32 øre.

1 1890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 17 hektoliter havre, 3 hektoliter havre til grønnfor, 27 kilo gressfrø, 13 hektoliter poteter. På gården fantes det da 3 to-hjulte vogner.

Kårmannen sådde 0,33 hektoliter bygg og 1 hektoliter havre, og han satte

3 hektoliter poteter.

Pr. 1 januar 1891 var det to besetninger. Hovedpersonen hadde 1 hest, 6 storfe, 6 sauer,

3 griser og 7 høns, og kårmannen hadde 1 ku, 2 sauer, 1 gris og 6 høns.

I 1893 var tallene 2 hester, 5 storfe, 6 småfe og 1 gris for hovedpersonens vedkommende, og 1 ku og 4 småfe for kårmannens vedkommende.

At det var 2 hester på gården, hadde sammenheng med at eieren, Karl Jermstad, drev med kjøring og annet forfallende arbeid hvor det var behov for hest for folk som ikke hadde hest selv. Blant annet utførte han våronnarbeid på Ørmelen. Om høsten drev han med litt tresking.

Om husene på Jermstadspannet finnes det en god beskrivelse i en kommunal forsikringsprotokoll. Fire bygninger var forsikret, og de var beskrevet slik:

  1. Et våningshus 21 alner langt (13,177 meter), 9 1/2 alner bredt (5,961 meter) og 7 1/2 alner høyt under raften (4,392 meter). Det er oppført i to

    R A S I V E R D A L 219

    etasjer av tømmer med tak av bord og spon. Det er nedenunder oppdelt i gang, stue, kjøkken og kammer. Ovenpå er det tre rom. Gulv og loft er innlagt, og det finnes 15 1/2 fagvinduer, 7 dører, 1 skorstein samt under bygningen en kjeller av gråstein.

    Takst huset kr. 1.500 murverket » 100 2 ovner

    » 50

    Tilsammen kr. 1.650

  2. Et stabbur 6 alner (3,765 meter) fra ltr a. 5 1/2 alner langt (3,457 meter), 5 1/2 alner bredt (3,457 meter) og 5 1/2 alner høyt under raften. Det er oppført på stolper i to etasjer av tømmer med tak av bord og spon. Gulv og loft er innlagt, og det finnes 1 dør og 2 vinduer.

    Takst kr. 250

  3. En stall og fjøsbygning 3 alner (1,882 meter) fra litr b. 21 alner lang (13,177 meter), 9 1/2 alner bred (5,961 meter) og 6 1/2 alner høy under raften (3,765 meter). Det er oppført i to etasjer av tømmer med tak av bord og spon. Den er innrettet til stall, stallport og fjøs med gulv og loft foruten at det ovenpå er innredet høy lemmer.

    Takst kr. 900

  4. En ladebygning 3 alner (1.882 meter) fra ltr c. 20 alner lang (12,55 meter), 14 1/2 alner bred (9,099 meter) og 6 alner høy under raften (3,451 meter). Den er oppført av tømmer og bordkledt sperreverk med tak av bord. Den er innrettet til 2 stål og 1 treskelem med gulv og 3 porter.

Takst kr. 1.200 Alt i alt

kr. 4.000

Folket

Karl Jermstad som overtok Jermstadspannet etter sin far, var eier i 1893. Hans far, Lars Iversen, fortsatte å bo der på kår. En kort periode bodde Karl og familien i Frol mens faren bygget kårstue, såkalt kårende. Da den var ferdig, flyttet Karl inn.

Karl var underoffiser på Steinkjersannan.

Følgende personer bodde på Jermstadspannet i 1893:

  • Karl Larsen Jermstad, gårdbruker, sersjant, 37 år

  • Bertine Emilie Johannesdatter, kone, 29 år

  • Sofie, datter, 2 år

  • Karen Bergithe, datter, 1 år

  • Anna Gustava Andreasdatter Haukå, tjenestejente, 17 år.

220

V E R D A L S B O K A

þÿ


ÉÉÉSHJÉHI


Karl Larsen Jermstad.

R A S I V E R D A L 221

  • Inga Oline Martinsdatter Myrvoll, gjeterjente, 11 år

  • Lars Iversen Jermstad, kårmann, 67 år

þÿ

  • Karen Olsdatter, kone, 59 år

  • Anna Sofie Larsdatter, datter, 24 år

  • Karoline Larsdatter, datter, 20 år

  • Lorentz Bernhard Larsen, sønn, 13 år Dessuten hadde de en dreng på gården som var fra Tokstad vestre, nemlig Teo-dor Pedersen Tokstad. Han bodde normalt hjemme på Tokstad, men overnattet visstnok av og til på Spannet. Denne natten var han imidlertid hjemme på Tokstad.

Karls kone, Bertine Emilie Johannes-datter, var fra

Grevskott.

Frol. Hennes far var Johannes Sørensen By og Serine Eriksdatter

Lars Iversen var også sønn av den forrige brukeren av Jermstadspannet. Hans foreldre var Iver Larsen og Karen Olsdatter Tokstad.

Hans kone og Lars' mor, Karen Olsdatter, var fra Frol. Hennes foreldre var Ole Pedersen og Gunhild Simonsdatter på Segtnanmoen.

Tjenestejenten Anna Gustava Andreasdatter var fra Haukå, og hennes foreldre var

Andreas Jensen og Gurianna Jensdatter.

Inga Oline Martinsdatter var fra husmannsplassen Myrvoll under Hallem. Hennes foreldre var Martin Larsen og Ingeborganna Larsdatter.

Hva som skjedde 1

Da raset gikk, var sersjant Karl Jermstad på eksersis på Steinkjersannan.

Hans to søstre, Anna Sofie og Karoline, var også fraværende. Det hadde sammenheng med at en eldre ugift bror av dem, Iver, var bosatt i Leksvika. De to søstrene alternerte med å være hos ham for å stelle for ham. Noe før 17. mai dro således Anna Sofie for å avløse sin søster Karoline. Karoline reiste ikke rett hjem. Hun tok omveien om Beitstad for å besøke en annen søster ved navn Grete som var gift med Ole Svarva på Svarva.

Da Karoline skulle dra derfra 18. mai, sa Grete omtrent slik til henne: «Du må ikke reise til Verdal i dag. Det er for sent. Hjelp meg å vaske vinduer i stedet.»

Og slik ble det.

Men da hun neste dag, 19. mai, var på vei hjemover og gikk over Dyrstad

222

V E R D A L S B O K A

lia, møtte hun en arbeid skjører som kjente henne. Da utspant omtrent denne samtalen seg:

«Hvor skal du, Karoline?»

«Jeg skal reise hjem til Verdal, for jeg har vært lenge i Leksvika hos min bror.»

«Du kommer ikke til Verdal i dag, for det har gått ras der.» Hun måtte tilbake til Svarva igjen.

Men hjemme på Jermstadspannet var det således i alt åtte personer natten

til 19. mai, og alle omkom. Om Karl fortelles det at han sto på raskanten dagen etter og så utover. Det

eneste han hadde igjen, var en vest som han bar under uniformen. Alt annet

var da borte. En avis tegner et gripende bilde av Karl Jermstad: Det fortelles om en tilskitnet kavallerist2 som kom gående. De stive, harde, fortvilte trekkene fortalte at det var noe som feilte ham. Og ganske kort og stivt fortalte han at her hadde hans hjem ligget, og alt det som han hadde kalt sitt. Hans far, mor, søster og bror, hustru og to barn lå nå vel begravet langt herfra. For huset var vekk, jorden, alt, alt var vekk. Men det var ikke gråt i hans øye - bare et stivt, stirrende uttrykk i ansiktet. Riktignok var ikke Karl Jermstad kavallerist, han var infanterist. Men det

spiler ikke noen rolle i denne sammenheng. Heller ikke mistet han noen søster. Begge søstrene hans berget livet, som fortalt ovenfor, ved en tilfeldighet Døde:

BERTINE EMILIE JOHANNESDATTER JERMSTAD, født 1864 SOFIE KARLSDATTER JERMSTAD, født 1891

KAREN BERGITTE KARLSDATTER JERMSTAD, født 1892 LARS IVERSEN JERMSTAD, født 1826

KAREN OLSDATTER JERMSTAD, født 1834

LORENTS BERNHARD LARSEN JERMSTAD, født 1880 ANNA GUSTAVA ANDREASDATTER HAUKÅ, født 1876 INGA OLINE MARTINSDATTER MYRVOLL, født 1882

Av disse ble bare tre funnet.

Bertines lik ble funnet 1. juni i en forferdelig lemlestet tilstand ved Ness. Kanskje var det av den grunn at hun ble brakt til sykehuset på Levanger. Hun ble begravet og jordfestet på Levanger 4. juni.

Lars Iversen ble funnet omtrent samtidig. Han ble begravet og jordfestet på Stiklestad 2. juni.

Og bare kort tid etter ble Inga Oline funnet. Også hun må ha blitt funnet forholdsvis langt mot vest, for hun ble gravlagt på Stiklestad. Begravelse og jordfestelse fant sted 4. juni.

R A S I V E R D A L 223

Alle husdyrene strøk med. Bare ubetydelige rester ble tilbake av dette valdet.

Men i hovedraset 19. mai gikk ikke alt ut. En hel del gikk tapt da 300 mål i nordre og østre kant av rasgropen raste ut i et etterras 6. september. På Jermstadspannet ble nå kun et areal på vel 15 mål stående igjen. Av dette var 0,18 dekar dyrket mark, og 15,36 dekar udyrket mark, tilsammen 15,54

Verdien av jorden på Spannet var før raset kr. 4.700. Selv om det ble stående igjen en liten kant, ble alt regnet som tapt. Eiendommen forøvrig sto i kr. 5.800. Og alt forsvant.

Etterpå

Karl Jermstad fikk kr. 5.690 i erstatning. Han fikk kr. 336,68 i forskudd. Kr. 36,68 skulle være til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

En Lars Spannet er oppført som arbeider bosatt på Spannet. Det kan ikke ha vært andre enn Karls far Lars Iversen. Hans dødsbo fikk en erstatning på kr. 200. Forslaget gikk ut på kr. 648. Det ble utbetalt et forskudd på kr. 17,48 som alt gikk til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

Snekker Ole Larsen, Lars Iversens sønn, fikk kr. 40 i erstatning. Søsteren, Anna Larsdatter, fikk kr. 65.

Derimot er ikke Karoline Larsdatter funnet blant dem som fikk erstatning. I 1895 ble skylden av Spannet fastsatt slik:

Gårdsnr. 101, bruksnr. 1, Jermstadspannet av skyld mark 4,32 et avtak for 20 år av mark 4,32, og deretter for bestandig et avtak av mark 4,12.

Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,49 for første halvår 1893.

Hele eiendommen ble utlagt til Staten som en teig i skredgropen. Den omfattet 178,2 dekar. Dette var 18,7 dekar mindre enn det opprinnelige arealet. Senere ble dette en del av Statsteig A.

Karl Jermstad var en tid på Lyngåsen. Deretter var han på Segtnanmoen i Frol hvor hans mor var fra. En tid bodde han også på Nord-Hallem. I 1896 kjøpte han Sør-Hallem. Samme år giftet han seg med Sigrid Anna Pålsdatter Salberg fra Røra.

Han var med i kommunestyret i Verdal, og satt også flere år i formannskapet.

Etter ulykken ble han en innesluttet person. Han hadde religiøse holdninger før raset, men disse ble forsterket av det som hadde skjedd. Karoline ble også en sterkt religiøs person etterpå.

Karl døde i 1919.

Noter: 1 Opplysninger ved Karl Jermstad, sønn fra Karl Jermstads andre ekteskap. 2 Karl Jermstad var ikke kavallerist, men infanterist.



Plassen

JERMSTADVALD, HANDELSSTED (HAUGEN) 100.1

Dette var en bygselplass under Jermstad vestre. I folketellingen 1891 ble den kalt Jermstadvald. Brukeren da var den samme som i 1893, nemlig Olaus Bjartnes. Om ham ble det sagt i 1891 at han drev jordbruk og handel med kolonial og manufaktur. Men utsæden er ikke funnet oppgitt i 1891.

Stedet ble kalt Haugen. Dette hadde muligens sammenheng med Jermstad-haugen som var en dominerende terrengformasjon i dette området. Handelsstedet lå helt på grensen til Follovaldet. I og med at Gollaugstuggu på Follovaldet lå like inntil grensen av Jermstad valdet, var disse to plassene nære naboer. I 1893 drev Olaus Bjartnes jorden på Gollaugstuggu sammen med den jorden han selv hadde. Men selv om det var to plasser som ble drevet under ett, var nok arealet temmelig beskjedent sammenlignet med de store gårdene rundt omkring. Allikevel hadde Bjartnes 1 hest, 3 storfe og 6 småfe i 1893. Hesten ble nok brukt like mye til varetransport i forbindelse med butikken som til arbeid på åkeren.

Folket

I mai 1893 bodde følgende mennesker på handelsstedet:

  • Olaus Andreasen Bjartnes, jordbruker, handelsmann, 56 år

  • Elenanna Johansdatter, kone, 49 år

  • Odin Edvard, sønn, 18 år

  • Marie, datter, 15 år

  • Alice, datter, 7 år

Olaus' foreldre var Andreas Jenssen og Karen Larsdatter.

Elenannas foreldre var Johan Andreassen og Jokumine Olsdatter født Grav på Haga søndre søndre.

En tid bodde forøvrig Olaus og Elenanna på Haga søndre søndre hos hennes foreldre. Haga søndre søndre ble forøvrig ødelagt av raset, men da befant Elenannas foreldre seg i Amerika.

Olaus ble kalt Olaus Handlar.

Hva som skjedde

^ Her våknet Odin ved lyden av skredet. Han gikk ut og så seg rundt, og så hva som var i ferd med å skje. Han sprang inn igjen og varslet sine foreldre


Verdalsboka - 13

" I

226

V E R D A L S B O K A

og søsken. De samlet seg på kjøkkenet for å planlegge hva de skulle ta med seg. Dermed ble de for sene. Huset gled ut gjennom raset.

þÿ

Huset ble knust, og fire av de fem om- kom. Bare Odin overlevde. På en eller an- ne måte var han på overflaten da bevegelsen

stanset utenfor Rosvoll. Han befant seg da

^ på en klump med fastere leire, men han var fullstendig tildekket av leirgjørme. Mens han lå der, ble han oppmerksom på i et vrak av et hus bare noen meter unna hvor

I

/ det satt flere mennesker på taket. Odin ropte

t

bor

til dem, og spurte hvem de var. For i

likhet med ham selv, var de oversprøytet av

blålig leire og fullstendig ugjenkjennelige. Olaus Andreassen Bjartnes, Det vjste seg at <jette var Rostadfamilien fra også kalt Olaus Handlar. nabogården Follo. (Se under Follo.)

Fra denne gården hadde tjenestegutten, Marius Iversen, også overlevd, og han hadde klart å ta seg inn til fast land. Men da folk i nabolaget ikke våget å ta seg ut til dem som lå hjelpeløse ute i leiren, begynte den 15-årige Marius selv å bygge en bro ut til dem. Dette førte til at også de andre begynte å hjelpe til. Senere kom flere til, og nå var Erik Rosvoll med. Under hans ledelse foregikk redningsarbeidet. (Se under Redningsarbeidet.) Folkene på taket ba da redningsmennene om å legge ut en bro til Odin som lå noen meter unna, hvilket ble gjort. Han ble reddet og brakt inn til land ved Rosvoll. Derfra sprang han inn til husene på gården. På Rosvoll ble han tatt hånd om. Da de andre fra hustaket kom inn, holdt de på å vaske vekk leiren av kroppen til Odin.

Døde:

OLAUS ANDREASSEN BJARTNES, født 1837 ELENANNA JOHANSDATTER BJARTNES, født 1844 MARIE OLAUSDATTER BJARTNES, født 1878 ALICE OLAUSDATTER BJARTNES, født 1886

Av Odins familie ble bare søsteren Elise funnet. I kirkeboken kalles hun forøvrig Alice. Hun ble gravlagt på Stiklestad 2. juni og jordfestet 4. juni. Tydeligvis ble hun funnet i nærheten av Rosvoll.

Ingen av husdyrene berget.

Og all jord på plassen forsvant.


Etterpå

R A S I V E R D A L 227

Jorden på Jermstad handel var bygslet fra Jermstad vestre. Den ble følgelig regnet sammen med jorden på Jermstad vestre.

Odin Olaussen ble tilkjent en erstatning på kr. 1.500. Forslaget gikk ut på kr. 3.000.

Han utvandret samme året til Amerika. Han bodde i Madison i Minnesota.



Plassen

JERMSTADVALD, JERMSTADENGET 110.1

Jermstadenget var en plass som lå forholdsvis langt mot vest på valdet. Som en av sine nærmeste naboer hadde den Follomarka som lå så å si rett mot syd.

Plassen ble ikke berørt hverken av raset 19. mai eller 6. september. Følgelig ble det ikke foretatt innhenting av data om utsæd og husdyrhold. Allikvel kan vi formode at det var en husmannsplass av vanlig størrelse.

Folket

Husmannen i 1893 da raset gikk var Andreas Simonsen. Han kom dit fra Bjartnesnesset eller Nesjan som plassen også ble kalt, i april 1893. På Jermstadenget overtok han etter sin svoger Peder Pedersen, som reiste til Amerika etter sine sønner som hadde reist før ham.

Følgende mennesker hadde tilholdssted der

da raset gikk:

~v>" - Andreas Simonsen, husmann, tresko- maker, 46 år

  • Anne Pedersdatter, kone, 47 år

    image

  • Juliane, datter, 15 år

  • Petra, datter, tvilling, 6 år

  • Sofie, datter, tvilling, 6 år Andreas' foreldre var den ovenfornevnte

Peder Pedersen og kone Anne Andersdatter.

Anne Pedersdatter var fra en annen husmannsplass under Jermstad, Hammeren østre, og hennes foreldre

Andreas Simonsen.

var Peder Olsen og Anne Ulriksdatter.


Hva som skjedde

Som nevnt ovenfor, ble ikke denne husmannsplassen berørt av noen av rasene men det betød ikke at beboerne ikke ble skremt. De kunne ikke vite hvor raset ville stoppe. De rømte derfor opp til Annes foreldre som bodde på Hammeren.

Etter det første raset flyttet de tilbake, men da raset 6. september gikk,

R A S I V E R D A L 229

torde de ikke lenger å bo på Jermstadenget. De bodde da en tid på Hammeren. Etterpå

I 1894 kjøpte Andreas restene av Jermstad vestre, og umiddelbart ble det bygget hus der. Med en gang husene sto ferdig, flyttet de dit.

Andreas fikk en erstatning på kr. 150. Rimeligvis var dette til dekning av utgiftene med husflyttingen.

Anders døde på Jermstad vestre i 1918, og Anne i 1929.

Juliane bodde på Folloaunet. Hun drev som syerske. Hun døde ugift i 1959.

Petra ble gift med Oscar Ahlgren. Etter at han døde, flyttet Petra til sin søster Juliane på Folloaunet. Hun døde der i 1970.

Sofie ble gift med Peter Halvdan Prestmo. De overtok Jermstad vestre. Hun døde i 1966.

KRAG 106.1/2


Gården

Dette var en av de gamle navnegårdene i rasområdet. Trolig skrev Kråg seg fra vikingetid. Navnet som betyr krå, hjørne, tyder på at den er blitt utskilt fra Follo.

Eieren av Kråg i 1893, Ove Missen Haugskott, hadde kjøpt Kråg, Trøgstad lille og Lyngåsen samt de tidligere utskilte partene av Kråg, Egge og Gran, så sent som i 1891 av Anton B. Monrad. Kråg og Trøgstad lille lå som nære naboer, og dette førte til en del sammenblanding av gårdsnumrene og navnene på disse gårdene. I de offisielle listene etter raset er Ove Haugskott ført som eier av Trøgstad med gårdsnummer 106.1/2. Gårdsnummer 106 var Kråg. Trøgstad lille hadde nummer 97.

Krågsvaldet lå syd for Follo. Opprinnelig strakte det seg ut på begge sider av Krågsdalen hvor det i vest grenset mot Prestegården Auglen og Mo, og i øst mot Trøgstad lille. Men etter at Gran og Egge var blitt skilt ut, nådde valdet bare til Krågsdalen. I syd lå Krågsmoen som var skilt ut fra dette valdet. Tidligere valdet Kråg både mot Haga og Eklo. Før Ove Haugskott overtok, ble gården drevet som underbruk under Follo hvor den daværende eier bodde. I løpet av den korte tiden Haugskott bodde der, skaffet han seg en

brukbar besetning. 1 1893 hadde han 2 hester, 10 kyr, 9 småfe og 3 griser.

Matrikkelskylden var på 12 mark 95 øre.

Ove Haugskott drev både Kråg og den delen av Trøgstad lille som ikke var solgt. Han solgte nemlig en del av Trøgstad lille til Jens Skogås. Denne parten fikk navnet Trøgstad lille søndre.

Men før Ove Haugskott kjøpte gården, ble den drevet av Johan Gran. I ettertid er han feilaktig oppført som eier av gården. Han var rimeligvis leilending eller forpakter. Men det hevdes flere steder at han var der om høsten 1892. Den høsten holdt han på med å staure korn. I en matpause skulle folkene inn for å spise, og de satte jernstauren eller spettet igjen i et hull i jorden. Da de kom ut igjen, var spettet borte. Etter en tid fant de det, men det hadde da sunket ned i jorden av sin egen tyngde. Dette skal Johan Gran ha tatt som et varsel, og han flyttet derifra.

Det samlede arealet for Kråg og Trøgstad lille ble etter raset beregnet til totalt å ha vært 452,7 dekar. Av dette var 265,7 dekar dyrket mark, 39,4 dekar eng og 147,6 dekar skog og havning.

R A S I V E R D A L 231

image

Krågsvaldet omfattet foruten gården Kråg også eiendommene Egge, Gran og Krågsmoen.


Kråg var forsikret på følgende vis:

En hovedbygning - kr. 3.200, en stall - kr. 1.000, et stabbur - kr. 400, en fjøsbygning - kr. 600, en ladebygning - kr. 400, en bryggestue - kr. 200, og en smie - kr. 100.

Av dette kan vi utlede at bygningsmassen var forholdsvis stor.

Avlingen var forsikret slik:

40 tønner bygg - kr. 480, 100 tønner havre - kr. 800, 150 lass høy - kr. 1.500, 100 tønner poteter - kr. 300, og 90 berger halm - kr. 270.


Folket

232

V E R D A L S B O K A

Ove Haugskott var ugift, og han hadde derfor to tjenestejenter, en husholderske og en budeie. Natten til 19. mai bodde disse tre på gården:

  • Ove Nilsen Haugskott, gårdbruker, 37 år

  • Laura Eriksdatter Sogstad, husholderske, 25 år

  • Marta Sakariasdatter, budeie, 47 år

Ove Haugskott var fra Haugskott i Frol. Han var sønn av Nils Nilsen Haugskott og Ane Pauline Olsdatter Heit lo.

Hans husholderske, Laura Eriksdatter, var også fra Frol. Hun var fra en husmannsplass under Sogstad. Hennes foreldre var Erik Kristiansen og Matilde Serine Borgsø.

Derimot er det vanskeligere å fastslå hvor budeien Marta Sakariasdatter var fra. Det er ingen som bar dette navnet i Verdal i henhold til folketellingen 1875. Trolig kom hun fra en annen bygd. I 1885 døde en Ingeborg Sakariasdatter i barselseng. Hun var gift med gårdmann Peder Kråg. Hun var fra Revdal i Verran. Kanskje var Marta hennes søster.

þÿ

R A S I V E R D A L 233

Om Kråg er det også fortalt at det sto et eiketre på gården. Om dette treet ble det sagt at dersom det ble saget eller hugget ned, ville det skje en stor ulykke. Ove Haugskott trodde ikke på denne spådommen, og han hugget ned treet.1

Hva som skjedde

I likhet med svært mange i rasområdet ble også folkene her fullstendig overrasket. Riktignok hørte Laura Eriksdatter en merkelig rammel, men hun tok det for å være kjørekarer med vogner som kom til gårds, og hun ante derfor ingen uråd. Derimot sto hun opp for å koke kaffe til kjørekarene.

Da gården seilte utover, var det ingen som hadde kommet seg unna. Ove Haugskott kom seg opp på taket, og ble med husene over på den andre siden av dalen. Der ble de liggende nedenfor Sundby. Her ble han berget i land.

Men han hadde fått hard medfart underveis. En tømmerstokk traff ham i hodet, og da han ble tatt i hus hos Johan Larsen på Sundby østre, var han så syk at han ble sengeliggende i en måned. Han fikk varig men av slaget mot hodet. Hele livet hadde han hodepine, og balansenerven var skadet slik at han sjanglet når han gikk.

Martha Sakariasdatter ble også berget. Hun må også ha befunnet seg enten i huset eller like i nærheten, for hun ble berget i land ved Sundby der Ove Haugskott ble berget. Det fortelles at hun ble berget i land ved hjelp av et taug. Mer også hun fikk store skader, og hun ble brakt til sykehuset på Levanger. Der måtte et ben amputeres som følge av skadene hun hadde fått.

Laura Eriksdatter derimot unngikk store skader, selv om hennes seilas gjennom raset tilsynelatende var vel så dramatisk som de to andres. Sine opplevelser har hun selv fortalt påfølgende vis: 2

«Langt på natten våknet jeg av kraftig rammel, og jeg så ut. Men jeg kunne ikke se noe særlig. Jeg trodde at det var noen karer som kom med vogn til gården, og jeg sto opp for å koke kaffe til dem.

Kvarteret etter var raset i full gang. Vegger og dører ble slått inn, innbo føk gjennom rommet, og jeg trodde at dommedag var kommet.

Leiren trengte seg frem i voldsomme mengder og med uhyre kraft, og den ødela alt. Gården sank dypere og dypere.

Da jeg fikk se at leiren sto helt opp til vinduet mitt i andre etasje, hoppet jeg uti, for jeg skjønte at gården ville drukne i leirsuppen. Jeg trev med meg en klokke i farten og tviholdt på den hele tiden. Jeg klamret meg fast til en gresstue med noen kvister som kom drivende, og fikk holdt meg opp slik at jeg ikke ble kvalt.

Det bar avsted hele Verdalen nedigjennom, en 4 - 5 kilometer, til Ros-voll.3 Jeg var bare iført nattklær, og jeg frøs slik at jeg trodde jeg skulle fryse i hjel.

234

V E R D A L S B O K A

image

På en sandbanke ved Rosvoil fikk jeg krabbet meg opp, og da viste klokken som jeg hadde tviholdt på hele tiden, 1.45 om natten.

fikk

Jeg fikk tørket av meg en del av leiren som jeg var tilklint av. Og så satt jeg der gjennomvåt i kulden til klokken 9 om morgenen. Da var jeg helt spekt.

fikk

Et stykke unna jeg øye på militære som arbeidet med å redde folk. Et sted så jeg de hugget hull på et hustak og ut noen som var i huset.4 (Se mer om dette under Redningsarbeidet og Hegstad-stuggu.)

fikk

Andre steder så jeg folk som løp avsted, redde for at det skulle komme nye ras. Jeg dro av meg underskjørtet og viftet med det en lang stund.

Omsider en av soldatene, Olaus Vinne, øye

Laura Eriksdatter Sogstad, sen ere gift Eriksen på Levanger.

på meg der jeg lå langt fra fast land.5 (Se mer om hans, Martin Blybakkens og P. A. Rø-stads bedrifter

fikk

under Redningsarbeidet og Medaljer.)

fikk fikk

Vinne, Martin Blybakken og P. A. Røstad reddet meg i land, tullet meg inn'i ullplagg, hjalp meg til en gård hvor jeg vasket av meg den verste leiren. Så

jeg varm mat og drikke. Jeg ble lagt inn på en gård ved Leirfall. Der lå jeg alene en lang stund. Folkene der var blitt redde og løp sin vei.6 Omsider kom jeg hjem til Frol igjen.» På spørsmål om hvilke plager hun hadde hatt etter denne opplevelsen, fortalte hun at hun var fryktelig nervøs en tid etterpå, men det gikk over snart. Ellers hadde hun ingen andre plager.

Ved en annen anledning har hun fortalt at hun kom under leirmassene og holdt på å bli

fkviakltk. Men et hus som drevfmiokt khenne, presset henne opp mot overflaten igjen slik at hun

luft. Det var da hun

fatt i treroten eller kvistene. Og i den holdt hun seg fast

under den videre seilas. Hun var imidlertid under flere ganger før ferden stanset nede på sletten.

Laura Eriksdatter hadde langt hår med fletter. Hun hadde et svare strev med å få rent håret etterpå.

Husdyrene på gården strøk med, og all jorden forsvant. Jordveien ble etterpå vurdert til å ha vært verdt kr. 8.300. Eiendommen ble forøvrig satt til kr. 9.000.

Alt forsvant.


Etterpå

R A S I V E R D A L 235

Ove Nilssen Haugskott fikk kr. 7.960 i erstatning. Av dette fikk han kr. 528,36 i forskudd. Han hadde kr. 28,36 i gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad, og dette beløpet ble trukket fra erstatningen.

Laura Eriksdatter fikk kr. 100 i erstatning, og Marta Sakariasdatter fikk kr. 270. Hun fikk også 100 kroner i forskudd. At Marta fikk større erstatning enn Laura hadde rimeligvis sammenheng med skaden hun fikk.

I 1895 ble skylden for Kråg fastsatt slik:

Gårdsnr. 106, bruksnr. 1, Kråg av skyld mark 6,48 et avtak for 20 år av mark 6,48, og deretter for bestandig et avtak av mark 6,16.

For Kråg medførte dette en reduksjon av veiskatten på kr. 2,24 for første halvår 1893.

Men etter som det var samme eier av Trøgstad lille, og den gården ble regnet sammen med Kråg og hadde samme gårdsnummer, ble følgende bestemt for den:

Gårdsnr. 106, bruksnr. 2, Trøgstad lille av skyld mark 7,03 et avtak for 20 år av mark 7,03, og deretter for bestandig et avtak av mark 6,66.

For Trøgstad lille betød dette en reduksjon av veiskatten på kr. 2,43 for første halvår 1893.

Det ble senere gjort en tilføyelse i protokollen som lød:

For gårdsnr 106, bruksnr. 2 av skyld mark 6,47 et avtak til 31. desember 1913 av mark 6,47 og deretter for bestandig et avtak av mark 6,15.

Kråg sammen med Trøgstad lille ble også sett under ett ved overføring av jorden til Staten. Det totale arealet som hadde gått tapt, var 452,7 dekar. Det ble utlagt som en teig i skredgropen. Men dette arealet var ikke større enn 390 dekar. Det var således 62,7 dekar mindre enn det opprinnelige. Dette ble en del av Statsteig A.

Ove Haugskott ble senere gift med Sofie Johannesdatter, datter på gården Sundby hvor han ble tatt i land, og i 1896 kjøpte de gården Mule i Frol

Ove døde i 1914.

Laura Eriksdatter ble gift med bakermester Ingvar Eriksen på Levanger. Hun ble over 90 år.

Når det gjelder Marta Sakariasdatter, var hun trolig den med dette navn som arbeidet som ugift dagarbeider på gården Holmen ved Holmsveet i 1900.

Noter:

^ Opplysninger ved Ingeborg Haugskott, datter av Ove Haugskott. ^ Intervju i Levanger-Avisa 24. desember 1958 på hennes 90-årsdag.

Hun sier Valstad, men det var Rosvoll.

Dette må ha vært Hegstadstuggu. ^ Olaus Vinne var ikke soldat. Han var en frivillig sivil som deltok i redningsarbeidet.

Hun sier ved Leirfossen. Det kan ikke ha vært annet enn Leirfall. Rimeligvis ble hun tatt i

land ved en av Rosvollgårdene. De lå så lavt at leirsuppen nådde nesten opp til husene.

KRÅG, EGGE 106.6


Gården

Egge var en av de tidligere utskilte partene av Kråg som Ove Haugskott kjøpte sammen med Kråg og Trøgstad lille av Anton B. Monrad. Og Haugskott solgte denne parten videre til Anders Larsen Tiller i 1892.

Egge lå på vestre side av Krågsdalen med grense mot Mo mot vest. Mot nordvest grenset Egge mot Gran. Denne grensen fulgte en sidevei til Mo fra hovedveien mellom Stiklestad og Vuku. I det nordøstlige hjørnet grenset Egge mot Follo. Krågsdalen dannet så grensen mot hovedbølet Kråg i øst. Helt mot syd nådde valdet ned til Krågsmoen. Her strakte Krågsmovaldet seg over på vestre side av Krågsdalen.

I og med at dette var en utskilt part fra en annen gård, var ikke Egge noen spesielt stor gård. Men den var en god del større enn de selveiende husmannsplassene som dukket opp etter hvert mot slutten av 1800-tallet.

Matrikkelskylden var 3 mark 24 øre.

Etter raset ble arealet fastslått til å ha vært 59,1 dekar dyrket mark og 19,7 dekar eng, noe som tilsammen utgjorde 78,8 dekar.

I og med at disse beregningene ble foretatt etter raset, ble det tydeligvis ikke tatt hensyn til at hele østgrensen av dette valdet ble dannet av Follo-bekken. Bekkedalen, øverst kalt Follodalen og nederst Krågsdalen, var temmelig dyp. Øverst var den riktignok ikke dypere enn ca. 10 meter. Der krysset forøvrig hovedveien bekken. Men bare et par-tre hundre meter lengre ned var den mer enn 30 meter dyp. Det er derfor klart at selv om dalen ikke var spesielt bred, og dalsidene var temmelig bratte, må Egges del av dalen ha utgjort en ikke ubetydelig del av valdet. Og den var ikke utnyttbar hverken til dyrket mark eller eng. I beskrivelser gitt i siste del av forrige århundre, ble det sagt at dalen ikke var fremkommelig hverken for folk eller fe.

Det var ingen beboere i 1891, og følgelig finnes det hverken noen oversikt over utsæd fra 1890 eller husdyrhold fra 1891.

I 1893 var det trolig bare 1 ku og 4 småfe på gården.

Folket

Familien som bodde der da raset gikk, besto av følgende personer:

  • Anders Larsen Tiller, gårdbruker, 38 år

  • Anna Pedersdatter, kone, 35 år

  • Laurits Otilius, sønn, 2 år

R A S I V E R D A L 237

Anders var sønn av Lars Anderssen og Marta Kristensdatter på Tiller nedre. Anna Pedersdatter var fra Inderøy. Hennes foreldre var Peder Olaus Pedersen Vikan og Anne Bergitta Andreasdatter født Kjesbu.


Hva som skjedde

Hva som gikk for seg her, vet vi ingen ting om. Alle omkom. Gården må ha gått ut helt plutselig. Vi vet heller ikke sikkert om den gikk ut i det andre skredet eller i det tredje. Men mest sannsynlig må den ha blitt med i det tredje skredet. Noe som tyder på det, er det forhold at Anders Larsen ble funnet død nede ved Bjartnes.

Han må ha blitt ført ditt av rasmassene, og det var bare massene fra det siste skredet som havnet så langt.

Ved siden av liket ble det funnet et leie av gress og halm som han hadde ligget på. Det ble antatt at han hadde vært i live en god stund før han døde av kulde og utmattelse. I avisene ble det også antatt at han hadde dødd av sult. Dette er naturligvis bare tøys. Det tok bare en og en halv dag før Vuku-sjøen steg over demningen, og hvis Anders var i live inntil da, druknet han da vannet kom.

Døde:

ANDERS LARSEN TILLER, født 1855 ANNA PEDERSDATTER TILLER, født 1858 LAURITS OTILIUS ANDERSEN TILLER,

født 1891

Anders ble funnet 2. juni. Gravleggelsen fant sted på Stiklestad 5. juni, og jordfestelsen

11. juni.

Hans kone Anna ble funnet 22. juli og gravlagt samme dag på Stiklestad. Jordfestelsen skjedde 30. juli. Det vil si at man antok det var henne. Det var ikke mulig å fastslå identiteten nøyaktig.

Lille 2-årige Laurits Otilius er ikke blitt gjenfunnet.

I en notis i Nordenfjeldske Tidende 30. mai 1894 sto følgende:

Lig findes i Værdalen.

I Nærheden af Bjertnes har man nu fundet Ligene af Tillers Hustru og Barn, hvilket i fjor omkom under Raset i Værdalen og som medfulgte helt fra Jermstad.

Ligene, der var nogenlunde gj enkj endelige, blev fundet under nogle Senge-klæder i Leret.

Men som det fremgår av hva som står ovenfor, ble Anna Pedersdatter Tiller funnet 22. juli 1893. Laurits Otilius ble ikke funnet. Dette er derfor feil. Sannsynligvis er det en sammenblanding med Andrea Jensdatter som var søster av Serianna Jensdatter, kone på Jermstad vestre, og et av søsterens barn,

238

V E R D A L S B O K A

enten Gudrun Sofie eller Ole Ingvald. Man antar at kvinneliket som ble funnet 25. mai 1894 var henne og et av barna, (se under Jermstad vestre).

Hele eiendommen forsvant. Bare et lite hjørne som nådde ned til Follo-dalen lengst nord på valdet, sto igjen på toppen av øya i Raset. Resten var borte. Rasbunnen ligger opp til 25 meter lavere enn den tidligere overflaten på dette stedet.

1 ku og 4 sauer strøk med.

Jordveien ble fastslått å ha hatt en verdi av kr. 2.500 før raset. Resten av eiendommen ble satt til kr. 2.000. Alt gikk tapt.

Etterpå

Døsdboet ble tilkjent en erstatning av kr. 1.450. Av dette gikk kr. 5,33 til dekning av gjeld Anders Larsen Tiller hadde hatt i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

Om matrikkelskylden står det i protokollen av 1895:

Gårdsnr. 106, bruksnr. 6, Egge av skyld mark 3,24 et avtak for 20 år av mark 3,24, og deretter for bestandig et avtak av mark 3,08.

Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 1,12 for første halvår 1893.

Hele eiendommen på 76,8 dekar gikk tapt. Alt ble utlagt til Staten. Arealet ble 6,0 dekar mindre i skredgropen, nemlig 70,8 dekar. Dette ble en del av Statsteig A.

KRÅG, GRAN 106.5


Gården

Dette var en tidligere utskilt part av Kråg. Gran ble kjøpt av Ove Haug-skott samtidig med at han kjøpte en del andre eiendommer av Anton B. Monrad.

Gran lå i det nordvestre hjørnet av det opprinnelige Krågsvaldet. Mot vest lå Prestegården Auglen. Mot nord lå Follovaldet. Langs grensen mellom Krågsvaldet og Follovaldet gikk etter all sannsynlighet hovedveien fra Stiklestad til Vuku. En lokal vei som førte fra denne hovedveien til Mo, dannet trolig grensen mot øst mot Egge, en annen utskilt part av Kråg. Helt i det sydvestre hjørnet nådde Granvaldet bort til Movaldet. Der lå Moåker.

Etter raset ble det fastslått at gården hadde bestått av 33,4 dekar dyrket jord og 4,9 dekar eng, tilsammen 39,3 dekar. Det var altså ingen stor eiendom det var tale om.

Matrikkelskylden var 1 mark 22 øre.

I 1891 var det ingen bruker der. Følgelig finnes det ingen opplysninger om utsæd og husdyr fra først på 1890-tallet. I 1893 var husdyrtallet 2 kyr og 3 sauer.

Folket

Tore Olsen Eklovald kjøpte Gran i april i 1892 av Ove Haugskott. Faste beboere der i mai 1893 var følgende:

  • Tore Olsen Gran, selveier, 46 år

  • Ingeborganna Larsdatter, kone, 47 år

  • Peter Olaus, sønn, 12 år

  • Sofie, datter, 9 år

  • Inger Marie, datter, 5 år

  • Gustav, sønn 1 år

  • Susanna Olsdatter Klokkerhaug, inderst, 76 år

  • Nils Andersen Fåren, inderst, fattiglem, 78 år

I 1875 bodde Tore og Ingeborganna Larsdatter på husmannsplassen Hallemsvald søndre.

Tore var sønn av Ole Halvorsen og Serianna Toresdatter på Lundsmoen i Leksdalen.

Ingeborganna bodde i 1865 på en husmannsplass under Hjelde sammen med

240

V E R D A L S B O K A


image

Ingeborganna Larsdatter og Tore Olsen Gran.


sin mor Susanna Olsdatter og sin stefar Peder Johansen. Hennes far het Lars Johnsen.

Susannas foreldre var Ole Ellefsen Bredingsvald og Ingeborg Larsdatter Leirset. Hun var gift første gang med Ingeborgannas far Lars Johnsen, og andre gang med Peder Johansen.

Nils Andersen var husmann på plassen Holmshelden under Holmen i 1865 og i 1875 husmann på plassen Tus'n under Fåren nedre. Han var gift med Guruanna Olsdatter, men han var enkemann i 1893. Hans foreldre het Anders Povelsen Tømte og Maren Nilsdatter. I de offisielle listene er også Serianna Toresdatter ført opp som inderst på Gran. I så fall hun bodde der, var hun ikke hjemme da raset gikk. Hun var en av Tores og Ingeborgannas eldre døtre.

Det samme gjelder Ole Toresen Gran. Han er også oppført som bosatt der under titelen arbeider. Han var også sønn i huset, men var ikke bosatt der da raset gikk. Da var han inne til tjeneste som kavallerist på Rinnleiret.

Ytterligere en fremmed person står oppført. Det er Gusta Jonsdatter. Hun står oppført som tjener på Gran. Men heller ikke hun var der da raset gikk.

Hva som skjedde

Tore og Ingeborganna lå nede sammen med den ett år gamle Gustav. De andre lå ovenpå.

R A S I V E R D A L 241

þÿ

Da de merket raset, klarte de så vidt å komme seg ut. Ingeborganna ropte opp til dem som lå i andre etasje, og hun hørte at de var våkne. Tore var på vei inn for å hente barna, men det var for sent. Huset beveget seg allerede, og det knaket i sammenføyningene. Og i det gårdstomten forsvant ned i dypet, sprang de for livet. Også mens de sprang, raste det under hælene på dem. Tore hadde Gustav under armen.

Gustav skal ha erindret at de passerte en skigard, og at den sank i dypet like bak dem.

De må ha sprunget nordover for de passerte et nabohus hvor folkene fremdeles Gustav Toresen Gran. sov. Her banket Ingeborganna på vinduet i forbifarten. Hun hørte at døren ble åpnet, men i det samme sank huset ned. Hun hørte noen forferdelige skrik, så ble alt stilt. Både hus og mennesker

a 1

forsvDanftt.te ^ bare ha vært Smedhaugen hvor familien Belbo bodde. Den plassen lå på Follovald. Det lå nemlig ikke flere gårder hverken vest eller nord for Gran som gikk med i raset. Det er heller ikke sannsynlig at de sprang østover, for da hadde de måttet krysse rasområdet i en strekning av mer enn to kilometer før de nådde trygg grunn.

Sønnen, Ole, som var på Rinnleiret, ble utkalt til redningsarbeid i forbindelse med raset. Så fikk han høre at han hadde mistet tre av sine søsken, sin mormor og hjemmet sitt i raset.

På Gran omkom fem av beboerne.

Døde:

PETER OLAUS TORESEN GRAN, født 1881 SOFIE TORESDATTER GRAN, født 1884 INGER MARIE TORESDATTER GRAN, født 1888 SUSANNA OLSDATTER KLOKKERHAUG, født 1817 NILS ANDERSEN FÅREN, født 1815

Bare en av dem ble gjenfunnet. Det var Nils Andersen Fåren. Han ble funnet 1. juni. Han ble begravet på Stiklestad 3. juni. Jordfestelsen fant sted dagen etter.

Både jord og hus forsvant. De mistet også 2 kyr og 3 småfe. Jordverdien ble anslått til å ha vært kr. 1.500 før raset. Eiendommen forøvrig sto i 1.800 kroner. Alt forsvant.


Verdalsboka - 14


Etterpå

242

V E R D A L S B O K A

fikk

fikk

fikk

fikk fikk

fikk fikk

fikk

15. desember behandlet Velferdskomitéen en søknad fra Tore Gran om bidrag til underhold for seg og familien denne vinteren. Søknaden ble oversendt til Utdelingskomitéen. Det går ikke frem om han tilskuddet, men sannsynligvis gjorde han det. For da erstatning ble tildelt Tore for tap av eiendommen, står det at han hadde fått et forskudd. Han kr. 1.870 i erstatning. I forskudd han kr. 122,03. Av dette siste beløpet utgjorde kr. 22,03 hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad. To av Tore Grans eldre barn også erstatning. Det var Ole Toresen Gran, kalt arbeider, og Serianna Toresdatter Gran, kalt inderst. De henholdsvis 60 og 85 kroner. Ole kr. 20 i forskudd, og Serianna kr. 40.

fikk

fikk

Som nevnt ovenfor, var en Gusta Jonsdatter oppført som tjener pa Gran. Hun kr. 15 i erstatning. Hvem hun var, og hvorfor hun erstatningen, er ukjent. Men det er en kjensgjerning at mange erstatning fordi de mistet sin levevei som følge av raset.

I 1895 ble skylden fastsatt på følgende vis:

Gårdsnr. 106, bruksnr. 5, Gran av skyld mark 1,22 et avtak for 20 år av mark 1,22, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,16.

Dette'ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,42 for første halvår 1893.

fikk

Hele eiendommen på 39,3 dekar ble utlagt til Staten i en teig. Den utgjorde nede i skredgropen 35 dekar, altså 4,3 dekar mindre enn den opprinnelige eiendommen. Dette ble en del av det som senere navnet Statsteig A.

I 1890-årene kjøpte Tore Gran Aksnes søndre i Leksdalen. Og i 1900 bodde han, Ingeborganna og Gustav der.

Tore døde i 1930, og Ingeborganna døde i 1931.

Gustav giftet seg med en Johanna fra Overhalla. Han bygde huset Garpen på Øra. Senere flyttet de til Namsos hvor Gustav var skreddermester. Han døde i 1968.


Note:

1 Der var forøvrig den plassen det ble feilaktig sagt at Dina Jermstad sprang forbi, og : ikke hørte hennes varsel, men la seg til å sove igjen. Men det var en sammenblanding Smedgården, en av Jermstadgårdene.

KRÅG, KRÅGSMOEN 106.4


Gården

Krågsmoen var en selveiergård utskilt fra Kråg. Det har ikke vært mulig å plassere den med 100 prosents nøyaktighet. Men det er helt klart at den lå på østre side av Krågsdalen og syd for hovedbølet Kråg.

Et stykke øst for disse gårdene gikk det en vei fra nord mot syd parallelt med dalen. Det synes rimelig å anta at husene på Krågsmoen må ha ligget

  1. tilknytning til denne veien, om enn ikke like ved veien. Trolig fulgte denne veien grenselinjen mellom Kråg og Trøgstad lille.

    Krågsdalen skar igjennom Krågsmovaldet. Dalen var temmelig dyp på denne strekningen. Dalen var bortimot 35 meter dyp med svært bratte dalsider som var svært utsatt for utglidninger. Gården må ha ligget et stykke unna kanten.

    Valdet endte sannsynligvis i en spiss lengst mot syd. Der møtte det Haga-valdet. Mot vest lå Movaldet. Mot nord, på vestsiden av Krågsdalen, lå Egge, en annen utskilt part fra Kråg. Fremdeles mot nord, men på østsiden av dalen lå hovedbølet Kråg.

    Det er tvilsomt om Krågsmovaldet strakte seg så langt mot øst at det berørte Trøgstad lille.

    Mot syd lå Eklosvedjan, en del av det opprinnelige Eklovaldet.

    Krågsmoen var ikke noen stor gård. Men den var vesentlig større enn mange andre selveiergårder som tidligere hadde vært husmannsplasser.

    Etter raset ble arealet fastslått å ha vært på 73,8 dekar. Av dette var 39,4 dekar dyrket mark, 4,9 dekar eng og 29,5 dekar skog og havning. Rimeligvis utgjorde Krågsdalen storparten av det udyrkede arealet.

    Matrikkelskylden var 1 mark 81 øre.

    Sommeren 1890 ble det sådd 0,67 hektoliter bygg, 3 hektoliter havre og

  2. kilo gressfrø. Det ble satt 5,5 hektoliter poteter. Et areal på 0,33 ar ble benyttet til andre rotfrukter enn poteter. Og på gården fantes det 2 to-hjulte vogner.

1. januar 1891 besto besetningen av 2 kyr, 1 kvige, 3 sauer, 1 gris og 6 høns.

I 1893 besto visstnok besetningen av 2 kyr, 1 kvige, 8 sauer, 1 gris og 8 høns.

þÿ


Folket

R A S I V E R D A L 245

Eieren, Hans Nilsen, hadde kjøpt gården i 1892. Foruten at han var bonde, drev han som skomaker. Han var blant annet svenn på Steinkjer. Han var født i Gausdal.

Før han og hans familie kom til Krågsmoen, bodde de på Aspås lille i Leksdalen. Da raset gikk, bodde 6 mennesker på Krågsmoen:

  • Hans Nilsen, bonde, selveier, skomaker, 36 år

  • Ingeborg anna Olsdatter, kone, 33 år

  • Nils Marius, sønn, 8 år

  • Marie Othelie, datter, 6 år

  • Ida Mathilde, datter, 4 år

  • Sofie Augusta, datter, 1 år

Hans Nilsens foreldre kom opprinnelig fra Gausdal. Hans far var husmann på Midjovald i Sparbu. Hans navn var Nils Hansen.

Ingeborganna Olsdatters foreldre var Ole Sevaldsen Aspås og Mali Anders-datter.

Ingeborgannas far var enkemann og kårmann, og han bodde tydeligvis også sammen med datterens familie på Krågsmoen. Men 8. mai døde han av lungebetennelse. Han skulle gravlegges 2. pinsedag, det vil si 22. mai, og han lå på likstrå på Krågsmoen. I forbindelse med begravelsen var en kone fra Movald der for å hjelpe til. Dette var

- Berte Olsdatter, 64 år gammel. v

Berte Olsdatter var kårenke på Movald og var egentlig fra Fåberg. Hun hadde vært gift med husmann og skomaker Nils Olsen. Som navnet hennes forteller, het hennes far Ole. Noe annet om hennes foreldre vites ikke.

Følgelig var det syv levende mennesker på Krågsmoen natten til 19. mai.

Hva som skjedde

Raset kom fullstendig overraskende på folkene på gården. Det heter seg at Hans Nilsen våknet ved at bølgene slo fremover gulvet. Det kan ikke ha vært bølger av vann. Det må ha vært den tyntflytende leir suppen som på det tidspunktet hadde trengt inn i huset.

I enkelte beskrivelser av skredet fra 1893 heter det seg at gården lå nederst i Krågsdalen, og hele skredet sto mot husene her. Som fortalt tidligere, lå Krågsmoen nokså langt mot syd. Men den lå nok ikke nede i Krågsdalen. Til det var dalen for dyp og dalsidene for bratte. Heller ikke sto rasmassene mot husene her. Derimot er det ting som tyder på at Krågsmoen har glidd ut som den siste heimen i det første raset.

Da grunnen sank ned under husene, fulgte husene med, og det er vel i den forbindelse at leirmassene kom inn. Husene fulgte med overflaten ut

246

V E R D A L S B O K A

gjennom skredporten og videre i retning av Melbyberget. Men under denne seilasen ble husene og stykket husene lå på, brutt i stykker.

Hans Nilsen sprang straks ut av sengen sammen med sin kone. De fikk med seg barna og Berte Movald, og kom seg ut gjennom en vegg som var blitt brukket opp.

Husene seilte først ned forbi Haga. Deretter fulgte de strømmen i retning av Melby. Der havnet de inn i den bakevjen leirstrømmen dannet, da den ble tvunget tilbake fra Melbyberget i retning av Eklomelen. Til slutt ble husene liggende mellom Melby og Eklo, men nærmere land på Eklosiden.

Alle hadde kommet seg ut, og de sto ute på restene av gårdsplassen da den ble liggende i ro. Det var uråd å prøve å komme seg inn til fast land. Leir-suppen var bare litt fastere enn vann. Men der ute var det ikke noe blivende sted. Det blåste en bitende kald vind fra øst, og de hadde bare nattklærne på seg. Hans begynte da å rive bordkledning av husveggene. Han hadde ikke noen redskaper å hjelpe seg med, men medfarten husene hadde fått underveis, gjorde det lett å få tak. Og Hans var tydeligvis en sterk mann, og han greide å rive av så pass meget at han fikk bygget en bro inn til Eklomelen. Avstanden dit inn var bortimot et par hundre meter.

Da dette var gjort, bar han sine barn, det ene etter det andre inn til fast land. Deretter leide han den gamle kona over. Hans kone ventet sammen med det minste barnet og ble hjulpet over til slutt.

Broen var ikke tryggere enn at Hans sank nedi nesten til livet når han gikk. Føttene til barna som han bar på ryggen, subbet nedi leirsuppen mens han gikk.

Alle kom seg trygt til fast land og berget livet. Men de hadde ikke fått med seg noe. Bare en matte og en fell som hang på en tørkestang for klær utenfor stabburet, ble berget.

Og da Hans Nilsen hadde berget hele sin famile, hadde han ikke færre enn 19 spikersår i føttene. Han hadde nemlig gått barbent frem og tilbake langs etter bordbroen for hver gang han brakte noen inn til fast land.

Ingen av barna tok skade.

De tok seg så opp bakken til den nærmeste av Eklogårdene. Derfra hadde alle menneskene flyktet i vill redsel, og husene sto tomme. Selv var Hans Nilsen fullstendig utslitt og utmattet da de kom dit, slik at han la seg på noen skinnfeller og sovnet.

juni.

Og da folkene på Eklo kom tilbake ut på dagen etter raset, fant de at dyrene var blitt stelt. Ingeborganna hadde både gitt husdyrene mat og melket kyrne.

Liket av Ole Aspås ble senere berget på land. Begravelsen fant sted 6. Den 6-årige Marie har senere gitt følgende beskrivelse av hvordan hun opplevde raset: 1

«Vi bodde på Krågsmoen. Vi var syv stykker som bodde her. Det var mor,

R A S I V E R D A L 247

far, Nils på 9 år, Ida på 5 år, Sofie ca. 1 år, og jeg var 6 år. Det var også en hushjelp hos oss akkurat da, Berta Momoen. Hun var her fordi bestefar var død, og vi skulle ha begravelse. Vi våknet med at leire og vann strømmet inn over gulvet. Huset revnet, og vi sprang ut gjennom et hull i veggen. Berta og jeg skyndte oss ut, og de andre så vi ikke før på en lang stund. Jeg hørte at mor ropte: «Den e'a Marie.»

Sammen med restene av huset ble vi ført ned til mellom Melby og Eklo. Da husrestene stanset, visste vi ikke hvor vi skulle gjøre av oss. Vi sprang frem og tilbake i vill redsel. Vi frøs for vi var kledt i bare nattklærne, og far laget en seng av halm til oss.

Der vi var, var det utrygg grunn, så vi måtte prøve å komme oss over til gården Eklo. Far rev løs bord fra huset med fingrene, og laget en bro på 200 meter frem til Eklolandet. Under plankene var det et hav av leirsuppe.

Far skulle bære oss over. Først bar han bror min, Nils, over, og etterpå kom han etter meg. Jeg satt på ryggen til far, og jeg drog da føttene nedi leiren. Mor og Berta kom til slutt og bar de to minste søskenene mine.

Da vi kom til Eklo, hadde folkene rømt fra gården. De var redde for at det skulle komme flere ras.

Vi tok inn i husene der og redde opp i høyet. Vi fant også frem mat til oss. Mor og Berta gikk ut i fjøset og ga dyrene mat. Kyrne melket de også.

Etter at vi hadde spist, fant vi ut at vi ikke kunne være her. Vi måtte prøve å komme oss på trygg grunn. Det ble langt å gå. Vi gikk til Halset, og det var ca. 3 kilometer. Der var de hjemme, og vi ble godt mottatt.

Jeg husker også at vi hadde to kyr, Tilleros og Valborg. Jeg så at den ene av dem ble slått ned av en trestokk. Ryggen på kua ble slått av, og kua forsvant ned i leiren.

Det var hardt for føttene til far da han bar oss over til Eklo. I bordene var det mange spikre. Far hadde vondt i føttene i tre uker etter raset. I den ene foten var det ni spikersår, og i den andre ti.»

Av husdyrene berget 7 sauer og 6 høns. Men hele eiendommen på 73,8 dekar forsvant. Jordverdien ble etterpå vurdert til å ha vært kr. 8.300.

Resten av eiendommen ble verdsatt til kr. 9.000.

I beregningene etterpå står det at alt gikk tapt. I så fall ble ikke de husdyrene som berget livet tatt med. Han mistet i alle fall 3 kyr, 1 sau og 1 gris.

Etterpå

Hans Nilsen fikk en erstatning på kr. 1.770 for sitt tap. Av dette ble kr. 104,04 betalt ut som forskudd. Kr. 4,04 av dette var gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

248

V E R D A L S B O K A

Der Krågsmoen hadde ligget, var det nå et enormt krater i landskapet. Gården eksisterte ikke lenger, og i 1895 ble skylden fastsatt slik:

Gårdsnr. 106, bruksnr. 4, Krågsmoen av skyld mark 1,81 et avtak for 20 år av mark 1,81, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,71.

Dette betød en nedsettelse av veiskatten på kr. 0,62 for første halvår 1893.

Hele rasgropen ble utlagt til Staten, og det omfattet blant annet de 73,8 dekar denne eiendommen hadde bestått av. Imidlertid ble arealet som Staten fikk av Krågsmoen, beregnet til 66,4 dekar eller 7,4 dekar mindre enn den opprinnelige størrelsen. Skredgropen sammen med et område utenfor skred-porten fikk navnet Statsteig A. Senere kjøpte Hans Nilsen eiendommen Aspås lille som hans svigerfar Ole Sevaldsen hadde hatt, og hvor de selv hadde bodd inntil de flyttet til Krågsmoen.

Hans døde i 1939.

Nils Marius ble gift med Sofie Skayhaug. Han var bankmann i Trondheim. Han døde i 1974.

Marie Othelie ble gift med John Rye. Hun døde i 1971.

Ida Mathilde ble gift med John Anneus Helmersen Støa. De kalte seg senere Solberg.

Hun døde i 1958.

Sofie ble gift med Nils Skjøstad i Trondheim. Hun døde i 1937.

Berte Olsdatter bodde fremdeles på Movald i 1900. Hun hadde da kår, og livnærte seg ellers av jorden på plassen og litt håndarbeide.


Note:

1 Nedskrevet av Margunn Hofstad Lund, datterdatter av Marie.

LANDFALL 92.1


Gården

Navnet Landfall forteller om tidligere ras i dette området. Det raset som ga gården navn, må ha gått for lenge siden. Det gikk en rekke ras i og ved Leirådalen i senmiddelalderen, noe som blant annet førte til at Leirådalen oppsto. Før det hadde det vært en sammenhengende flate mellom Fåren og Reppe. Og i tilknytning til disse rasene gikk det flere ras i terrassekanten mellom Volen og Eklo.

Hvis tradisjonen stemmer, er Landfall en tidligere Eklogård som kaltes Høy-Eklo. Denne lå kanskje på et høyere terrassetrinn enn de andre Eklogårdene. Men så gikk raset, og gården forsvant. Restene av den ble til Landfall, hevder tradisjonen. Hvor vidt dette medfører riktighet, er vanskelig å avgjøre. Man kan naturligvis ikke se bort fra den muligheten, men sikkert er det ikke. Gården kan ha fått navnet på et langt tidligere tidspunkt.

Terrenget rundt Landfall bærer i aller høyeste grad spor etter både ras og elvebrudd. På alle kanter er det rasmeler. Og de siste store meiene ble til da det såkalte Landfallskredet gikk i 1747. Hele gården gikk ut, og fem mennesker omkom.


þÿ

250

V E R D A L S B O K A

Landfall ligger øst for Eklo søndre. Mot nord ligger Rognhaugen og Tok-stad. Helt i det nordøstre hjørnet støter Landfallvaldet mot Trøgstad og Steins-lien. Steinslien lager formelig en sirkelformet innskjæring i Landfallvaldet. Mot øst ligger Volen. Verdalselven danner grensen mot syd.

Verdalselven har ikke alltid vært en behagelig nabo. Ofte har den forårsaket utglidninger og ødeleggelser på dette valdet.

Mesteparten av de ødeleggelser som ble påført Landfall av Verdalsraset, kom som følge av at Vukusjøen oppsto. Riktignok ble noen mindre arealer lengst vest på elvesletten dekket av rasmasser, men det var relativt små områder.

Dermed ble det ikke foretatt beregninger av gårdens totale areal slik det hadde vært før raset. Bare de delene som hadde stått under vann, ble tatt med. Matrikkelskylden var 9 mark 06 øre.

1 1890 ble det sådd 4 hektoliter bygg, 10 hektoliter havre og 27 kilo gress-frø. Det ble satt 14 hektoliter poteter. På gården fantes 6 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.

1. januar 1891 var tallet på husdyr 2 hester, 9 kyr, 12 sauer, 5 griser og 8 høner.

I raset i 1893 gikk det ingen dyr tapt, og følgelig finnes det ingen oversikt over husdyrholdet dette året. Men vi er vel ikke så langt fra sannheten om vi antar, at besetningen var av omtrentlig samme størrelse som i 1891.

Folket

Eieren i 1893, Ole Pedersen, hadde overtatt gården etter sin far Peder Olsen i 1888. I mai i 1893 bodde hele ti mennesker på Landfall:

  • Ole Pedersen, gårdbruker, 39 år

  • Barbroanna Larsdatter, kone, 32 år

  • Peder Martin, sønn, 16 år

  • Sverre Marius, sønn, 8 år

  • Beret Marta, datter, 7 år

  • Petra Lovise, datter, 5 år

  • Anna Oddlaug, datter, 3 år

  • en tjener

    Og på kåret bodde

  • Peder Olsen, kårmann, 71 år

  • Marta Bårdsdatter, kårkone, 69 år

Barbroanna Larsdatter var fra Frosta. Hennes far var Lars Viktil. Hun var Oles andre kone.

Oles sønn Peder Martin var fra hans første ekteskap. Peder Martins mor var Serianna Hansdatter Gudding.

R A S I V E R D A L 251

þÿ

252

V E R D A L S B O K A

Kårmannen Peder Olsen var sønn av Ole Pedersen Landfald og Beret Marta Andersdatter Tiller.

Kårkona Marta Bårdsdatter var fra Sende. Hun var datter av Bård Gundersen Sende og

Magnhild Andersdatter.

Hva som skjedde

I følge det Dina Jermstad fortalte, var det hun som vekket opp folkene på Landfall. Hun hadde løpt over rasområdet fra Gollaugstuggu under Follo hvor hun bodde, forbi Jermstadgårdene, Trøgstadgårdene, Tokstadplassene og Rognhaugen, før hun hadde kommet til Landfall. Da var raset omtrent over.

image

Hun hadde forsøkt å varsle folkene der hun sprang forbi.

På Landfall hadde de ikke merket noe, og Ole nektet først å tro på henne. Dina hadde vært plaget av nervøsitet, og hun ble ansett for å være litt sinnsforstyrret. På en av gårdene hun hadde sprunget forbi, Jermstad østre eller Smedgården, hadde de nektet å høre på henne og lagt seg til å sove igjen. Det ble også deres undergang.

Men Dina klarte å få Ole med seg opp bakken nord for husene slik at han kunne se utover rasgropen. Da sank Ole i kne og brøt ut: «Herre Gud! Hva er det som har skjedd?»

Men slik landskapet så ut, var det klart at man måtte komme seg bort snarest mulig. Raset kunne gå videre, og Landfall ville kanskje gli ut.

andfallenget eller Platået som det også bl

Peder Martin Pedersen, Oles sønn fra første L Både mennesker og dyr ble evakuert til e

ekteskap.

kalt. Dette var et jordstykke som lå ikke så

langt fra Volen. Der ble det satt opp sommerstue.

Vukusjøen steg helt til ut på ettermiddagen 20. mai. Da rant vannet over leirdemningen. Ut over sommeren gravde elven seg ned i leirlaget, og Vukusjøen ble tømt igjen.

Det er litt uklart hvorvidt de flyttet tilbake til Landfall etter dette. Men sannsynligvis gjorde de det. Så gikk det store etterraset 6. september. Da ble Rognhaugen ødelagt. Da sprang Johan Rognhaug sammen med kone og barn over

R A S I V E R D A L 253

til Landfall. Rimeligvis ble Landfall evakuert på nytt. Redselen for nye ras ble ikke dempet av denne hendingen.

Vukusjøen steg til nye høyder etter dette raset. Mens den første Vukusjøen hadde stått 11 meter over det gamle elvenivået, sto denne 14 meter over. Og nå ble sjøen værende denne vinteren. Først om våren i vårløsningen klarte elven å bane seg vei gjennom den nye demningen, og sjøen ble atter tømt.

Men nå var det skjedd ytterlige ting med den dyrkede jorden. Bare en uke etter etterraset

6. september, fant Hærfossens gjennombrudd sted. Det skjedde 12. september. Dette medførte ikke større vannføring i elven. Men etter som Helgåa nå ikke lenger hadde sitt løp over fast fjell gjennom Hærfossen, men fritt frem kunne grave i de løse leirmassene syd og øst for dette fjellpartiet, ble den sterkt slamførende. Og disse løsmassene ble avsatt i det stille vannet i Vukusjøen. I løpet av høst- og vintermånedene 1893/94 la det seg opp desi-metertykke lag i bunnen av hele sjøen.

Og så lenge sjøen var der, var det dårlig med veiforbindelse mellom Landfall og Vuku. Landfall sognet til Vuku kirke, og det fortelles at når man skulle til kirken, rodde man fra Landfall til Vuku. Nedenfor Landfall og forbi Volen rodde man over oldertoppene. Og man la til ved Ekerbakken ved Vuku.1

En litt pussig følge var at man kunne fiske laks i Vukusjøen. Det ble satt ut laksgarn fra bakken ved Landfall. Hvorvidt det var store fangster som ble tatt, er usikkert. Det er kanskje tvilsomt. Men i alle fall var det laks i sjøen. Det kan ha vært tilfelle både med den første og den andre sjøen.

Noe laks kan ha blitt innestengt av leirmassene, skjønt sannsynligvis gikk den nok videre oppover. Imidlertid er det lite trolig at det gikk opp laks etter at elven grov seg ned i leirmassene. Da ble den alt for tykk til at det var mulig. Derimot kunne laksen kanskje klare å gå opp da den andre sjøen lå der, for da eroderte elven forholdsvis lite. Strykene ved Haga var ikke verre enn at fisken klarte å forsere dem.

Skadene som ble påført jorden på Landfall, ble beregnet til å ha omfattet 369,1 dekar. Dette fordelte seg på 64 dekar dyrket jord, 9,8 dekar eng og 295,3 dekar skog og havning. Jordverdien hadde før raset vært 8.250 kroner. Etter raset var den 4.950 kroner, slik at tapet ble 3.300 kroner. Tapet tilsvarte 2/5 av jorden.

Resten av gården hadde hatt en verdi av 10.000 kroner. Skaden ble satt til 4.500 kroner, slik at den nye verdien ble 5.500 kroner.


Etterpå

^ Ole Pedersen flyttet tilbake til Landfall igjen. Det ble et svare strev med å få jorden nede på elvesletten som var dekket av mo, brukbar igjen. Og mens den løse moen lå der, var det veritable jord- og sandstormer når det blåste.

254

V E R D A L S B O K A

fikk

fikk

21. juni 1893 forelå det en søknad fra Ole Pederen Landfall om et bidrag på kr. 800 til istandsettelse av hus. Han innvilget kr. 200.

15. desember samme år kårmannen bevilget kr. 50 til underhold. Dette beløpet ble betraktet som gave.

Denne gaven var imidlertid etter all sannsynlighet foranlediget av et brev som lensmann Hieronimus Wessel skrev på vegne av kårmannen Peder Olsen 22. oktober. Brevet lyder som følger:

Fra lensmannen i Verdalen

Kårmann Peder Olsen Landfald henvendte seg til meg med anmodning om å søke for ham om å måtte få bidrag til underhold for seg og sin hustru, da han som skadelidt ikke har noe å leve av.

Han har kår av gården Landfall, som nå eies av hans sønn Ole. Men da det i år ikke ble noen avling på grunn av oversvømmelsen, ble det heller ikke noe til kår for ham.

Det skal være bestemt av Statskomitéen at gården, om den får stå i ro for ettertiden, skal svare et kår til Peder stort kroner 210 årlig. Men selv om så blir tilfellet, får han ikke noe godt av det før til neste høst. Og inntil da er han uten midler til å kunne leve. Såvel han som hans hustru er så gamle og svakelige folk at de ikke kunne tjene eller arbeide for sitt brød. De har måttet fraflytte Landfall og bor for tiden på Søndre Hallem.

Da saken formentlig må bli å behandle av den gamle Forvaltningskomiteen i dens første møte, tillater jeg meg å oversende nærværende til hr. fogden i Stjør- og Verdal med bemerkning at det er på foranledning av hr. amtmannen at Peder Landfall har henvendt seg til meg om for ham å sende inn denne søknaden.

Verdalen lensmannsbestilling 22. okt 1893 H. H.

Wessel

fikk

I erstatning fikk Ole Pedersen kr. 3.200,-. I tillegg til de kr. 200 han først fikk,

han ytterligere 400 kroner i forskudd. I en kommentar heter det at noe av dette ble

fikk fikk

brukt til dekning av gjeld.

Kårfolket Peder Olsen og Marta Bårdsdatter en erstatning på kr. 400,-. Dessuten de en årlig livrente på kr. 160.

Landfall fikk en avfelling av skylden i 1895:

Gårdsnr. 92, bruksnr. 1, Landfall av skyld mark 9,06 et avtak for 5 år av mark 3,62, deretter for 5 år at avtak av mark 2,56, og derpå for bestandig et avtak av mark 1,06.

fikk

Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,25 for første halvår 1893.

Gården fri rådighet over all berørt grunn da skadene besto i at landet hadde stått under vann samt at noe ble lett overslammet.

R A S I V E R D A L 255

þÿ

handfall ble berørt bare litt av selve skredet. Nede ved elven ble litt areal overslammet. Derimot gjorde Vukusjøen en god del skade.

256

V E R D A L S B O K A

Ole Pedersen fortsatte å drive Landfall. Han døde i 1941. Hans kone Barbroanna Larsdatter døde i 1943.

Peder Martin var gift to ganger, først med Gunda Bergerud, og deretter med Marthine Bjanes. Han bodde på Bjanes gård ved Lillestrøm.

Sverre Marius ble først gift med Nikoline Buran. Deretter ble han gift med Johanne Andersen. Han var en tid smed på Øra. Senere bodde han i Trondheim.

Beret Marta ble gift med Ingvald Johansen. De bodde på Øra. Petra Lovise gift med bonde

Olaf Østnes og bodde på Østnes. Hun døde i 1983.

Anna Oddlaug utvandret til Amerika i 1911. Hun var gift to ganger, først med Olav Sandvik og så med Andy Robertson. De bodde i Port Alberni i British Colombia i Canada.

Peder Olsen, kårmannen, døde i 1908. Kårkona, Marta Bårdsdatter, døde

på Landfall i 1921.


Note:

1 Opplysninger ved Jenny Skavdal.

LEIRFALL, GRAVVOLL 260.2


Bruket

Parten ble skilt ut fra Leirfall østre i 1887. Det var den daværende eieren av Leirfall østre, Karl Ludvig Leirfall, som beholdt dette stykket da han solgte gården.

Gravvoll lå nede på elvesletten ved foten av melbakken øst for Leirfall.

Etter raset ble arealet fastslått til å ha vært på 36,5 dekar hvorav 21,7 dekar, eller nesten 22 mål, var dyrket jord, 11,8 dekar var eng og 3 dekar var skog og havning.

Eiendommen var således ikke stor. Matrikkelskylden var 0 mark 24 øre.

I 1890 var utsæden 0,33 hektoliter bygg, 0,33 hektoliter havre til grønn-for, 1,5 kilo gressfrø og 3 hektoliter poteter. 2,5 ar ble brukt til andre rot-frukter. Videre fantes det 2 fire-hjulte og 1 to-hjult vogn.

1. januar 1891 var det 1 hest på Gravvoll.

Karl Ludvig Leirfall drev som vognmann. Det forklarer sammensetningen av utsæden samt det forhold at det fantes en hest og et forholdsvis stort antall vogner.


Folket

I 1893 var Karl Ludvig Leirfall enkemann. Han bodde på Gravvoll sammen med sine barn. Følgende personer var der ulykkesnatten i mai:

  • Karl Ludvig Olsen Leirfall, vognmann, 57 år

  • Johan Severin, sønn, 14 år

  • Marie Kristine, datter, 11 år

Karl Ludvigs foreldre var Ole Jakobsen Skjerve og Beret Anna Anders-datter Sand. Karl Ludvig hadde vært gift to ganger. Første gang var han gift med Karen Sakariasdatter Brekken. Andre gang var han gift med Maren Anna Jakobs-datter Molden. Det var den siste som var mor til Johan Severin og Marie Kristine.

Hva som skjedde

Hva som skjedde her, har Karl Ludvig beskrevet i et par brev han sendte til sin søster i Amerika.1 Han forteller at de gikk til sengs ved halv elleve-tiden om kvelden 18. mai.


Verdal sboka - 15

þÿ

R A S I V E R D A L 259

þÿ


Et par timer senere ble de vekket av et voldsomt brak. Det var leirbølgen som slo mot huset. Døren ble slått inn av leirmassene som veltet inn i rommet. Leiren lignet på kokt bly. Alt som var inne, ble slått ned, og bord, stoler og senger fløt opp.

Karl Ludvig sprang øyeblikkelig ut og havnet ute i den dype leiren. Men det var for dypt til at han kunne komme seg videre,og han klarte å kravle seg tilbake inn i huset igjen. Han forsøkte å komme seg opp på loftet, men det lyktes heller ikke.

260

V E R D A L S B O K A

På nytt sprang han til ytterdøren, og da så han stallen flyte av syllmuren. Stallbygningen som var ca. 6 ganger 6 meter, ble liggende mellom huset og fast land. Da det dessuten fløt noe tømmer like ved, klarte han å komme seg bort på dette og over stallen og bort til fast land.

Barna ble stående igjen i døråpningen. De ropte til ham. Da Karl Ludvig hoppet uti siste gang fra stallen, hoppet Marie ut fra dørtrappen. Hun forsvant ned i leiren, men dukket opp igjen. Hun ropte «far» tre ganger. Så kom en leirbølge og slo henne ned i dypet. Dermed forsvant hun.

Johan Severin holdt seg fast i huset, og etter en stund klarte han å klatre opp på taket. I mellomtiden sprang Karl Ludvig bort til Leirfall for å hente hjelp. Og innen en time var det hundrevis av mennesker til stede, sier han. Dette antallet er nok en overdrivelse, men mange var det sikkert nok.

Men det fantes ingen båter. De tok derfor alle slags materialer. Gjerder ble brutt ned, og husrester, bord og planker ble benyttet til brobygging. Etter en tid ble også Johan Severin reddet av brødrene Gustav og Sefanias Elling-sønner Leirfall. Men han var da sterkt medtatt av kulden.

Døde:

MARIE KRISTINE KARLSDATTER LEIRFALL, født 1882

Marie Kristine ble gjenfunnet, og hun ble begravet ved Vinne kirke 9. juni.2 . .

Hele eiendommen ble ødelagt. 36,5 dekar ble oversvømmet av leirsuppe.

En hoppe og et føll gikk med.

Jordverdien hadde stått i 820 kroner før raset. Eiendommen forøvrig hadde stått i 1.200 kroner. Alt gikk tapt.

Etterpå

Karl Ludvig Leirfall hadde det tungt denne sommeren. Han bebreidet seg selv fordi han hadde forlatt barna. Hvis han ikke hadde hoppet i land, ville ikke hans datter ha hoppet uti, og da ville hun ha berget livet. I brevene til sin søster sier han at hodeputen hver eneste natt var våt av tårer.

Han fikk en erstatning på kr. 2.120. Av dette fikk han på forskudd kr. 300.

I 1895 ble skylden fastsatt slik:

Gårdsnr. 260, bruksnr. 2, Gravvoll av skyld mark 0,24 et avtak for 20 år av mark 0,24, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,19.

Som følge av dette ble veiskatten redusert med kr. 0,08 for første halvår 1893

Hele eiendommen på 36,5 dekar ble ødelagt. Han fikk tilbakeført 35,5 dekar av Staten i en teig. Dette var 1 dekar mindre enn det som hadde gått tapt.

R A S I V E R D A L 261

Senere flyttet Karl Ludvig den delen av huset som stakk opp over leirflaten til Fæbyenget, Jorden ble tilbakeført til Leirfall østre.

262

V E R D A L S B O K A

Han bodde på Fæbyenget sammen med sønnen i 1900. Han fortsatte som vognmann. Han døde i 1903.

Sønnen, Johan Severin, ble jernbanearbeider. Han giftet seg med Olive Ber gitte Veie.

þÿ

De bodde på Eng søndre ved Fæby. Han døde i 1943.


Gravvoll. Huset slik det står på Fæbyenget idag. Bare øverste etasje var mulig å redde.


Note:

1 Avskrifter av brevene er utlånt av Liv Lerfald Granum. Her har vi imidlertid et noe merkelig forhold. Familien Lerfald har i alle år trodd at Marie Kristine ikke ble gjenfunnet, og gravstedet på Vinne har vært ukjent.

Opplysninger ved Erna Wangberg Larsen, datter av Johan Severin. Det kan videre bemerkes at gravstedet ikke kan gjenfinnes på Vinne kirkegård i dag. Opplysninger ved Ottar Nordseth.

LEIRFALLAUNET 258.1


Gården

Leirfallaunet ligger mellom Ness østre og Ness mellom. Denne merkelige beliggenhet trenger en nærmere forklaring. Dette er etter all sannsynlighet restene av en gård som elven i sin tid ødela. Gården lå trolig på nordsiden av elven den gang da elven gjorde en sving mot syd akkurat her. Et bevis for det finner vi også i det faktum at så sent som i 1893 fantes deler av Lyngs-valdet på sydsiden av elven. Lyngsholmen er et eksempel på at også Lyngs-valdet er blitt gjennomskåret av elven.

Hvilken gård som i sin tid lå her, er vanskelig å si for sikkert. Men i kildene fra 1400-tallet nevnes en eneste gang gården Fregadrixnesi. Den er oppført i Aslak Bolts jordebok 1432 mellom Rosvoll og Bjørken i Råbyggja skipreide. Som antydet ovenfor, lå kanskje denne gården opprinnelig på nordsiden av elven. At den i kildene er oppført på sydsiden, behøver allikevel ikke å rokke ved dette faktum, fordi elven kan på det tidspunktet ha skåret igjennom det aktuelle nesset.



S tr


Ness mellom


image

Leirfallaunet lå mellom Ness mellom og Ness østre.

264 V E R D A L S B O K A

Og den ødela gården. Gården forsvant helt som egen enhet. Men restene av den ble tatt i bruk av nabogårdene. Kanskje overtok Lyng de delene som ble liggende igjen på nordsiden av elven. Den ubrukte eller øde parten som lå igjen på sydsiden, ble så tatt i bruk av Leirfall. I Trøndelag ble slike øde gårder eller rester av gårder kalt aun. I og med at det var Leirfall som brukte dette aunet, ble det til Leirfallaunet.

Muligens kan det ha vært raset som ødela Kålen, som forårsaket at elven skar igjennom dette nesset. Det tyder i hvert fall på at elveleiet ble fylt opp av leirmasser slik at man kan si at parten ble landfast med sydsiden. Det er grunn til å merke seg at områdene både øst, syd og vest for Leirfallaunet tilhører Nessvaldet. Det forteller bare at Nessvaldet i sin tid må ha strukket seg langs sydbredden av elven helt bort til Kålen.

Leirfallaunet har aldri vært noen stor gård. Det var først i 1812 at den ble utskilt som egen bruksenhet. Men da sto det både fjøs og låve der.

Etter raset ble arealet på Leirfallaunet beregnet til å ha vært totalt 80,46 dekar. Av dette var 76,23 dekar dyrket jord. Bare 2,73 dekar var skog. Og etter som hovedveien til Sverige gikk gjennom gården, var 1,50 dekar av arealet vei.

Matrikkelskylden var satt til 3 mark 37 øre.

I 1890 ble det sådd 1,5 hektoliter bygg, 3,6 hektoliter havre og 0,6 hektoliter havre til grøntfor. Det ble satt 9 hektoliter poteter, og kjøkkenhagen var på 1 ar. På gården fantes det 4 to-hjulte vogner.

1. januar 1891 var det 1 hest, 3 storfe, 6 sauer, 2 geiter, 2 griser og 11 høns på Leirfallaunet.

I 1891 var det 1 hest, 4 storfe og 8 småfe der. Tallet på fjørfe er ukjent.

I forsikringsprotokollen fortelles det om 5 hus på gården: En hovedbygning - forsikret for kr. 1.400; en bryggestue - kr. 200; et hus med fjøs og stall - kr. 400; et vedskjul og vognbod - kr. 160; og et stabbur - kr. 200.

Av løsøre ble to kakkelovner spesifisert, den ene forsikret for kr. 20 og den andre kr. 16.

Avlingen var først forsikret slik: 8 tønner bygg - kr.76.80; 20 tønner havre - kr. 128; 50 tønner poteter - kr. 100; 15 lass høy - kr. 72; og 15 berger halm - kr. 12, tilsammen kr. 388. Senere ble det satt en større takst på avlingen slik at forsikringssummen lød på kr. 601.

Folket

Petter Haldosen Slottet kjøpte Leirfallaunet i 1886. I 1893 besto familien av følgende personer:

  • Petter Haldosen, gårdbruker, 51 år

  • Guruanna Olsdatter, kone, 31 år

  • Laura, datter, 18 år

    R A S I V E R D A L 265


    image

    Familien Leirfallaunet ca. 1910. Petter Haldosen Slottet og Guruanna Ols-datter. Ingen av barna på bildet var født i 1893.


  • Severin, sønn, 14 år

  • Marie Bergitte, datter, 4 år

  • Ole Alfred, sønn, 2 år

Petter Haldosen var i 1875 gift tjenestekar på Slottet (Haug). Hans foreldre var Haldo Olsen Leklemsvald og pike Serianna Pedersdatter Slapgårdsvald.

Han var gift første gang med Beret Larsdatter Jøsåsvald. Hun var mor til de to eldste barna.

Hans andre kone, Guruanna Olsdatter, var datter av Ole Andreassen og Malena Pedersdatter Leirhaugvald.

Hva som hendte

266 V E R D A L S B O K A

Leirfallaunet lå på samme høyde som Nessgårdene, og leirbølgen slo også

R A S I V E R D A L 267

innover disse husene. Og i likhet med de andre gårdene langs mellomriks-veien, overlevde også alle her.

Men uten dramatikk foregikk det ikke. Leiren sto opp over første etasje. Guruanna og de fire barna, Laura, Severin, Marie Bergitte og Ole Alfred, lå nede, og både dører og vinduer ble sperret. Disse fem krøp opp i en seng som fløt opp under loftet. Der lå de uten muligheter for å komme seg noen steder. Men oppe i andre etasje var Petter. Han hadde en øks og klarte å hugge hull i gulvet slik at han fikk trukket dem alle opp på loftet.

Fra husene ble de reddet i land, blant annet ved hjelp fra mannen på nabogården, Ole


image

Leirfallaunet i 1893 tegnet av adjunkt M. Bugge.


Ellingsen Ness.

Derimot strøk hesten, 3 kyr, 1 ungnaut og 8 sauer med.

Et areal på 59,1 dekar eller nesten 60 mål dyrket mark ble ødelagt.

Før raset var jordverdien satt til 2.400 kroner. Etter raset var den 300 kroner, slik at tapet beløp seg til 2.100 kroner. Det tilsvarte 7/8 av den opprinnelige verdien.

Verdien på eiendommen forøvrig var før raset 3.200 kroner, mens den etterpå var 500 kroner. Verditapet på bygninger og husdyr ble således til-sammen kr. 2.700.

Etterpå

Petter Haldosen og Guruanna fortsatte å bo på Leirfallaunet.De kjøpte restene av Ness vestre som de la til gården.1

19. juli 1893 fikk Petter Haldosen utbetalt kr. 200 i forskudd på erstatningen.

Han må ha fått mer forskudd senere, for han står oppført med totalt kr. 371,46 i utbetalt forskudd. Kr. 21,46 var til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

Han fikk kr. 4.200 i erstatning.

þÿ

R A S I V E R D A L 269

Leirfallaunet fikk fastsatt sin nye skyld i 1895. I protokollen står:

Gårdsnr. 258, bruksnr. 1, Leirfallaunet av skyld mark 3,37 et avtak for 20 år av mark 2,95, og deretter for bestandig et avtak av mark 2,65.

Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 1,02 for første halvår 1893.

Det ødelagte arealet utgjorde 59,1 dekar. Det ble utlagt til eieren som en teig i sammenheng med den uberørte jorden på begge sider av Jåmtlands-veien. Arealet på dette var 51,8 dekar, altså 7,3 dekar mindre enn det tapte.

Petter var på Leirfallaunet til han døde i 1910. Guruanna døde i 1940.

Laura var i 1900 gift med sagbruksarbeider Ole Marius Olsen. De bodde på Ørmelen. Han var også sjømann. Hun døde i 1948. Severin var ufør, og han døde ung.

Marie Ber gitte døde også ung, 18 år gammel, av tuberkulose i 1907. Og den samme


image

Gården Leirfallaunet i 1930 sett fra nord. Foto: o. Snekkermo.


Note:

1 Stortingsproposisjon 84/1900-1901.

skjebne led Ole Alfred. Også han døde av tuberkulose i 1910.

R A S I V E R D A L 271


Gården


LEIRFALLKÅLEN VESTRE 259.3

Leirfallkålens opprinnelige navn var Kålen. Men Kålen ble sterkt ødelagt av ras i middelalderen. Dette førte til at restene av gården ble lagt under Leirfall som underbruk. Følgelig ble den i ettertid kalt Leirfalikålen.

I 1893 var Leirfalikålen delt i tre, nemlig Leirfalikålen østre, mellom og vestre. Leirfalikålen østre lå trygt oppe på en høy bakke. Husene på Leirfalikålen mellom unngikk leirmassene så vidt det var. Men Leirfalikålen vestre som lå lavest av de tre helt nede på sletten syd for Lenneskvisla, ble hardt rammet.

Ingen av disse tre var store gårder, og aller minst var Leirfalikålen vestre det.

Mot vest lå Leirfall, mot nord lå Lenneskvisla som dannet grensen mot Lennes søndre, og mot øst grenset gården mot Leirfalikålen mellom. I syd strakte valdet seg opp i utmarken.

image

Leirfalikålen, eller bare Kålen som den ble kalt, var delt i tre. Bare Leirfalikålen vestre ble ødelagt.

Etter raset ble arealet beregnet til å ha vært 66,1 dekar. 51 dekar var dyrket jord. 13,3 dekar var skog, havning og udyrket mark. Og 1,8 dekar gikk med til vei.

Matrikkelskylden var 2 mark 08 øre.

I 1890 ble det sådd 1 hektoliter bygg og 2 hektoliter havre. Det ble satt 6 hektoliter poteter. På gården fantes det 1 fire-hjult vogn og 2 to-hjulte vogner.

Og bakgrunnen for at det var så pass mange vogner på dette lille bruket, var at dette var et handelssted hvor varetransport var av betydning.

Besetningen var forholdsvis stor i forhold til arealet. 1. januar 1891 var det 1 hest, 5 storfe, 3 sauer, 3 griser og 6 høns.

Og i 1893 var tallene 1 hest, 4 kyr og 7 sauer. Tallet på høns er ukjent.

Folket

Eieren av Leirfallkålen vestre i 1893, Johannes Jakobsen, hadde overtatt etter sin far tidlig i 1870-årene. Rasnatten bodde følgende mennesker der:

  • Johannes Jakobsen Kålen, gårdbruker, landhandler, 62 år

  • Pauline Margrete Olausdatter, kone, 36 år

  • Anna Johanna, datter, 13 år

  • Martin, dreng

  • Lovise, tjenestejente,

Johannes' foreldre het Jakob Larsen og Anne Jonsdatter. Pauline Margrete var datter av

Petter Olaus Bårdsen og Marta Olausdatter Haga mellom.

Hvem Martin og Lovise var, har det ikke vært mulig å finne ut. Hva som skjedde Husene på denne gården fikk hard medfart, og det til tross for at det lå to skjermende rygger mellom skredporten og dette stedet. Ved Haga stakk det frem en rygg mot syd, og ved Kålen stakk det frem en rygg mot nord.

Hovedbygningen ble brukket av på midten. Stabburet ble veltet over ende, bryggerstuen ble flyttet fra den enden av gårdsplassen til den andre, og uthusene ble trengt inn til de andre husene. Det eneste som sto igjen på sin opprinnelige plass, var flaggstangen. Den stakk opp fra et leirhav, for leiren lå opp til andre etasje på husene. Folkene ble berget i land ved at det ble bygget en bro av bord ut til husene i en lengde av ca. 100 meter. Alle sammen lå i andre etasje. Første etasje var forbeholdt butikken.

Av husdyrene strøk 1 ku og 7 sauer med, mens de andre ble reddet. Hesten og 1 ku ble reddet av kavalleristene fra Rinnleiret. Disse to dyrene sto med hodet så vidt over vann. Soldatene måtte bryte hull i taket over rommet

273

V E R D A L S B O K A

þÿ

image

hvor de var, for å komme seg ned til dem. Ved hjelp av en talje ble de heist opp på lemmen. Der oppe ble hesten først tatt hånd om. Den ble lagt over ende, og benene ble surret fast under buken på den. Gjennom en port i andre etasje ble den firet ned i en liten båt. Ved hjelp av et taug ble så båten halt gjennom vann og gjørme inn til fast land. Etterpå ble kua fraktet i land på samme vis. Innboet i andre etasje ble reddet nesten uten skade. Derimot var det lite som ble berget fra første etasje. Handelsvarene ble omtrent alle ødelagt. Det man fikk berget ut, var sterkt skadet.

pengeskuffen var 15 kroner. Resten i

Johannes Kålen tapte også en god del penger. Alt som ble reddet ut av

skuffen, deriblant en frankert pengesending Pauline Margrete Olausdatter og Johannes som skulle sendes neste dag, utgjorde ca. Jakobsen Kålen. Bak Anna Johanna 180 kroner, og dette gikk tapt ved at Johannesdatter.

skuffen ble veltet under redningsarbeidet. Av kjøreredskapene ble en vogn berget.

Arealet som ble ødelagt, utgjorde 29,5 dekar. Av dette var 19,7 dekar dyrket jord og 9,8 dekar skog og havning.

Jordverdien hadde vært 1.900 kroner. Nå var den 1.000 kroner slik at tapet beløp seg til 900 kroner. Dette utgjorde 9/19 av verdien.

Resten av eiendommen ble anslått til å ha hatt en verdi av kr. 3.000. Tapet ble satt til kr.

1.300. Den nye verdien ble således 1.700 kroner.

Etterpå

Johannes og Pauline ble værende på Leirfallkålen som ble bygget opp igjen. Den 2. januar 1894 ble Johannes bevilget kr. 100 i gave på grunn av hans vanskelige økonomiske stilling. Pengene skulle brukes til innkjøp av husdyrfor. Han fikk en erstatning på kr. 4.200. Av dette fikk han kr. 1.000 i forskudd. I 1895 ble skylden fastsatt slik:

Gårdsnr. 259, bruksnr. 3, Leirfallkålen vestre av skyld mark 2,08 et avtak for 20 år av mark 0,99, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,88. Dette ga en nedsettelse av

veiskatten på kr. 0,34 for første halvår 1893.

R A S I V E R D A L 275

þÿ

Den ødelagte jorden utgjorde 29,5 dekar. Den ble utlagt til eieren i en teig sammen med den uskadde delen av jorden.

Anna Johanna ble gift med Bernt Guneriussen.

Og i 1908 solgte Johannes og Pauline eiendommen til svigersønnen Bernt Guneriussen.

Andre etasje av hovedbygningen på Leirfallkålen vestre ble tatt ned og flyttet til Frol.

Både Johannes og Anna døde i 1908.


image

Det som kunne berges av huset på Leirfallkålen, ble tatt opp og flyttet til Borgsmoen i Frol. Bildet er tatt ca. 1910.


Verdalsboka - 16


Pauline døde i 1951.

R A S I V E R D A L 277

Bernt Guneriussen og Anna Johanna Johannesdatter.


LEIRFALLVALD, BRUGJERDET I (JOHANNESPLASSEN) 261.1

Plassen

Det var to husmannsplasser under Leirfall vestre som kaltes Brugjerdet i 1893. Og både i 1865, 1875 og 1891 var det to plasser med dette navnet.

Begge plassene lå nede på elvesletten øst for Leirfall. Og de lå på den laveste delen av sletten.

På den ene plassen som vi har kalt Brugjerdet I eller Johannesplassen, var utsæden i 1890 0,2 hektoliter bygg, 1 hektoliter havre, 1 kilo gressfrø og 3 hektoliter poteter.

Her var det 1. januar 1891 1 ku, 4 sauer, 1 gris og 4 høns.

Trolig var tallet på husdyr noen lunde det samme i 1893.

Folket

Følgende personer bodde på denne plassen i mai 1893:

image

  • Johannes Tomassen, husmann med jord, 50 år

    • Elen Olsdatter, kone, 59 år

    • Ole, sønn, 20 år

- Johan Edvard, sønn, 16 år Johannes Tomassen hadde hatt denne

husmannsplassen fra før 1875. Han var født i Stiklestad sogn. Foreldrene var Tomas Olsen og Marta Jakobsdatter. I 1893 bodde de på en plass ved navn Bu-sveet under Søraker.

Elen Olsdatter var fra Kulsli. Hennes foreldre var Ola Veske og Gjertrud Kristine Håden. De var egentlig fra Levanger-nesset.

Johannes lå dødssyk av kreft da raset gikk.

Hva som skjedde1 Her våknet de av dunderet av

Ole Johannessen Risan.

leiren som kom veltende nedover.

R A S I V E R D A L 279

det andre raset. De var ute på trappen, og de spekulerte på om de skulle forsøke å komme seg opp på en liten haug i nærheten. Kanskje ville de være tryggere der. Men de rakk ikke å sette tanken ut i livet før den neste rasbøl-gen kom. Det var det tredje raset, og det var langt større masser med leire som nå suste mot husene.

I all hast styrtet de opp på loftet. Og i samme

øyeblikk traff bølgene husveggen.

Huset ble kastet bortover, og som følge av

Nden voldsomme bevegelsen, styrtet murpipen sammen. Leiren fylte huset, og de

s ik

måtte rømme helt opp på taket. De klatret 4*. jptffc ^

þÿ

opp gjennom hullet etter pipen. Den syke Johannes ble også trukket opp dit. Men hullet var trangt, og han fikk slem medfart.

Huset ble liggende ca. 100 meter fra land. Haugen de hadde tenkt å søke tilflukt på, var borte. Den lå under dype lag av leire. Hadde de kommet seg dit, ville de sannsynligvis ha mistet livet.

På plassen hadde de hatt en material-stabel liggende. De skulle til å bygge ny stue. Disse materialene fløt opp, og ved Johan Johannessen Risan. hjelp av stokker og planker, klarte de å

lage seg en bro inn til land. Og i løpet av forholdsvis kort tid var alle sammen på fast grunn. Men Johannes måtte hjelpes, han måtte formelig slenges ut i vannet for at de skulle få ham over på fastere leire.

1

Derfra var det å gå til Leirfall. Også den syke Johannes gikk dit, men det var en slitsom tur for ham. Klærne stivnet av leiren, både skjorten og underbuksen, og han klarte ikke å gå i dem. De måtte derfor rive dem av ham. Alle andre var også bare nattklærne, og så isnende kaldt som det var, var de svært forkomne da de nådde frem til gården. Særlig var det ille fatt med Johannes.

På Leirfall fikk de låne hest og vogn, og i en seng som de også fikk låne, kjørte Ole og

Johan Johannes til hans foreldre på Busveet.

Johannes var som nevnt dødssyk av kreft, og med den tids muligheter til å bli frisk av den sykdommen, var han allerede dødsdømt. Men påkjenningen han var blitt utsatt for, blant annet ved å bli trukket opp på taket gjennom hullet etter murpipen, ga ham allikevel en alvorlig knekk. Noen dager senere, 1. juni, døde han på Busveet. Han ble gravlagt på Vinne.

Følgelig er det riktig å regne ham med blant dem som døde som følge av

280

V E R D A L S B O K A

raset. Døden kom nok mye tidligere enn den ville ha gjort bare som følge av sykdommen. Døde:

JOHANNES TOM ASSEN BRUGJERDET, født 1843

Foruten at de mistet plassen, døde også 2 kyr og 3 sauer. Jorden tilhørte Leirfall vestre, og den ble regnet sammen med annen jord denne gården mistet.

Etterpå

Elen Olsdatter fikk kr. 1.150 i erstatning.

De tre gjenlevende fikk alle plager etter denne opplevelsen. Nervøsitet fulgte dem alle i ettertid.

De bodde først på Myre i Vinne. Der døde Elen for egen hånd i 1899. Ole og Johan kjøpte så Risan hvor de bodde i 1900. De tok dette navnet som familienavn.

Ole giftet seg med Mette Berntsdatter Elverum. Ole døde på Risan i 1943. Og Johan giftet seg med Johanne Marie Antonsdatter Valstadsvedjan. Senere kjøpte Johan Reinsberg.


image

Denne sølvskjeen var blant de eiendelene som ble berget fra Johan Risans barndomshjem på Brugjerdet.


Note:

1 De fleste opplysningene er fra et lydbåndintervju med Johan Risan.

281

V E R D A L S B O K A

Han døde i 1968 på Aldersheimen.

þÿ

R A S I V E R D A L 283


LEIRFALL VALD, BRUGJERDET II (ELEN-ANNAPLASSEN) 261.1

Plassen

De to Brugjerdetplassene lå under samme gård, og de lå som nære naboer. Denne har vi kalt Brugjerdet II eller Elen-Annaplassen.

1 1890 ble det på denne plassen sådd 0,4 hektoliter bygg og 1,25 hektoliter havre. Det ble satt 3,5 hektoliter poteter, og 1 ar ble brukt til andre rotfrukter.

Pr. 1. januar 1891 var det 1 ku, 2 sauer, 1 gris og 6 høns her.

Tallet på dyr var omtrent det samme i 1893.

Folket

På denne Brugjerdetplassen hadde den samme husmannen bodd fra før 1865. Det var

Peder Olsen.

I 1893 var Peder Olsen nettopp død. Hans datter sto nå oppført som «husmann» på plassen.

þÿ

En av stuene på Brugjerdetplassen ble tatt opp etter raset og flyttet til Vestrum i Vinne. Det er vanskelig å avgjøre hvilken det var. Men det var planer om å bygge ny stue på Johannesplassen. Da raset kom, lå det stabler med materialer på tomten. Det kan tyde på at husene der var i dårlig forfatning.


Kanskje er det derfor husene på Elen Anna-plassen som ble flyttet. Bildet er fra 1991 Foto: Solveig Ness'

R A S I V E R D A L 285

I mai 1893 bodde disse to personene her:

  • Elen Anna Pedersdatter, husmann med jord, 39 år

  • John Johannessen Gudding, inderst, skomaker, 21 år

Elen Anna var datter av Peder Olsen og Beret Marta Ellingsdatter. Hun er registrert som datter på plassen i folketellingene både 1865, 1875 og 1891.

John Gudding var sønn av Johannes Olsen Tromsdalsalmenningen og kone Karen Sivertsdatter Guddingsvald.

Hva som skjedde

Raset må ha kommet overraskende også på disse to. Det er imidlertid uklart hvordan de ble reddet, enten om de klarte å berge seg selv, eller om de ble reddet av andre. Plassen lå imidlertid så nært land at det trolig gikk lett å bygge bro dit ut.

Foruten at plassen ble ødelagt, strøk 1 ku og 3 sauer med.

Jorden på plassen tilhørte Leirfall vestre, og ble regnet sammen med annen ødelagt jord der.

Etterpå

Elen Anna Pedersdatter ble tilkjent en erstatning på kr. 900. Forslaget gikk ut på kr. 1.215,

John Gudding fikk kr. 100. Han fikk 50 kroner i forskudd.

I 1900 var Elen Anna tjener på Leirfall østre. Hun døde ugift i 1918.

I 1900 står John Gudding oppført som eier av Nygård i Vinne. Han kjøpte denne gården i 1896. I 1900 var han gift med Ragna Gustava.


image

En detalj fra veggen på Vestrum. Denne byggeteknikken kalles sinknov.

Foto: Solveig Ness.

LENNES 117


Generelt

Lennesgårdenes skjebne er tragisk. Opprinnelig var det en Lennesgård som lå nede på elvesletten. Beliggenheten var både en velsignelse og en forbannelse. Velsignelsen lå i at dette var et av de beste områdene for jordbruk, og de som først ryddet denne gården, valgte dette stedet fordi det utmerket seg på alle måter.

Navnet fikk Lennes fordi gården lå på et ness elven dannet på sin krokete vei mot havet. Kanskje lå dette nesset i le for høyden ved Leirfall.

I likhet med andre gårder i nabolaget på begge sider av elven, som for eksempel Rosvoll, Ness og Lyng, var dette en storgård som kunne føre sin tilblivelse til eldre jernalder.

Posisjonen som storgård hadde Lennes til langt ut i kristen tid. Og den lå helt til sist på 1600-tallet på nordsiden av elven, og den var landfast med Lyng.

Men det skjedde store forandringer i negativ retning allerede i middelalderen. Verdalselven representerte en del av forbannelsen. Og elven gjorde sitt til stadig å redusere gården. I tillegg kom at den var utsatt for ras, det vil si at den lå utsatt til for rasmasser fra ras som gikk utenfor dette valdet. Det var den andre delen av forbannelsen. Et eksempel er raset ved Leirfall i middelalderen som fikk ødeleggende virkning.

Det er ikke riktig å benytte begrepet «gården» om forholdene på den tiden. Ved slutten av 1400-tallet var det mange gårder og bruk.

Men både tallet på bruk og størrelsen av Lennesvaldet ble stadig vekk redusert. Den siste store forandringen skjedde da elven skar igjennom tangen mellom Lennes og Lyng. Derved ble Lennes liggende på sydsiden. Men det gamle elveløpet lå som en halvmåne rundt valdet. Lennes ble således på mange måter liggende som på en øy med elven som grense mot nordøst og Lennes-kvisla som grense mot sydvest.

Nå var det lite igjen av den tidligere storgården. Alt var redusert. Og det som var igjen, utgjorde en eneste gård. I tillegg lå den fremdeles utsatt til for elvebrudd og oversvømmelser. Allikevel ble den på nytt delt i to ved begynnelsen av 1700-tallet.

Men naturen var ikke ferdig med sitt ødeleggelsesverk. Først 19. mai 1893 kunne den sette punktum for denne delen av sitt arbeid. Da eksisterte ikke Lennes lenger. Ingen ting var igjen.

þÿ

R A S I V E R D A L 287

288

V E R D A L S B O K A

image


Lennesgårdene ble totalt utslettet. Hele området ble overslammet. På kartet er det avmerket flere hus. Det er i tillegg til husene på hennes husvrakfra andre gårder og heimer som ble ført hit.

LENNES NORDRE 117.1


Gården

Dette var den nordligste av de to Lennesgårdene.

Vest for seg hadde Lennes nordre Rosvoll og muligens Leirfall. Grensen mot disse fulgte det gamle elveløpet som ble kalt Lenneskvisla. Mot syd lå den andre Lennesgården, Lennes søndre. Muligens støtte valdet mot Ness vestre i sydøst og Lyngsholmen av Lyng i øst. Og mot nord dannet Verdals-elven grensen

De to Lennesgårdene var temmelig like store i 1893.

Etter raset ble arealet for Lennes nordre beregnet til å ha vært 334,6 dekar hvorav 177,1 dekar dyrket mark, 59,1 dekar var eng og 98,4 dekar var skog og havning.

Matrikkelskylden var 9 mark 64 øre.

I 1890 var utsæden 2 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 12 hektoliter poteter. På gården fantes det 4 to-hjulte vogner.

Besetningen besto 1. januar 1891 av 2 hester, 5 storfe, 11 sauer, 3 griser og 10 høns.

I 1893 var det 2 hester, 4 kyr, 2 ungfe, et ukjent antall sauer, 1 gris og et ukjent antall høns.

Da raset gikk var Lennes forsikret slik: Hovedbygning - kr. 1.200; fjøs - kr. 600; stall - kr. 440; lade - kr. 480; og stabbur - kr. 240, tilsammen kr. 2.960.

Av inventaret var det spesifisert to kakkelovner, en til kr. 24 og en til kr. 20. Avlingen var assurert slik: 15 tønner bygg, 50 tønner havre, 50 tønner poteter, 40 lass høy og 45 berger halm, alt sammen forsikret for kr. 1.265.

Folket

Ole Kristoffersen Rosvoll kjøpte Lennes nordre i 1866. I mai 1893 bodde følgende personer der:

  • Ole Kristoffersen Lennes, gårdbruker, 56 år

  • Liva Ellingsdatter, kone, 51 år

  • Karen Maria, datter, skredder, 26 år

  • Ole Edvard, sønn, 24 år

  • Gustav, sønn, 17 år

  • Margrete Gjertsdatter, tjenestejente, 13 år

image

290


Ole Kristoffersen Lennes.

V E R D A L S B O K A

hva det var. Men da kom bølgen husene med stor kraft. De måtte

Ole var sønn av Kristoffer Kristensen og Marit Olsdatter på Rosvoll store.

Liva var datter av Elling Olsen og Gjertrud Larsdatter på Vinne.

Margrete var visstnok fra en husmannsplass under Landstad i Volhaugen. Hennes foreldre var ungkar Gjert Olsen Leirfallvald og pike Marta Sevaldsdatter Valstadvald.


Hva som skjedde

Ole Edvard var ikke hjemme akkurat denne natten. Han overnattet hos sin onkel Olaus Ellingsen Vinne.

De øvrige var der imidlertid. Om Margrete kan det fortelles at hun var i konfirmasjonsalderen, og om kvelden 17. mai hadde hun vært sent ute. Hun hadde sprunget hjem og var helt utkjørt. Liva hadde latt henne få sove ut om dagen 18. mai.

þÿ

Om kvelden 18. mai hadde en nabokone fra en av Brugjerdetplassene under Leirfall vestre vært der. Det var Elen Olsdatter. Hun hadde kommet for å slå av en prat med Liva. De hadde sittet og pratet en god stund, men så hadde Elen sagt: «Nu må du be mæ gå heim!» Hun hadde så gått hjem. Bare kort tid etter kom raset.1

Også den plassen hvor hun var fra, ble tatt av rasmassene.

På Lennes nordre våknet folkene av bulderet fra raset. Selv om muligens noe av leirmassene fra det andre skredet nådde opp til dette valdet, var det skredmassene fra det siste skredet som nådde opp til husene.

Ingen sov nede i 1. etasje, men etter at de var blitt vekket, gikk de ned for å se fra det tredje

Karen Maria Olsdatter Lennes, senere skredet dundrende og slo mot derfor rømme opp

gift Baglo.

på loftet med en gang.

R A S I V E R D A L 291

image

Husene ble stort sett stående på samme sted. Lennesgårdene sto på det høyeste partiet på valdet. Men leir suppen sto til opp under takskjegget. Dette stedet lå omtrent på samme høyde som Ness, men litt lavere enn Rosvoll og Lyng, med unntak av Nord-Lyng.

Det oversvømte området var så stort at Lennes ble liggende omtrent 300 meter fra tørt land.

De fem som var i huset, var foreløbig berget i andre etasje. De fikk tid til å kle på seg, men de hadde ingen mulighet til å komme seg trygt i land. Og de trodde at det ville komme nye ras som ville begrave husene fullstendig. Følgelig prøvde de å påkalle folks oppmerksomhet ved å flagge, det vil si ved å vifte med laken og andre sengeklær fra

vinduene.

Gustav Olsen Lennes. Senere kalte

þÿ

Denne flaggingen ble oppdaget etter en stund, han seg Valstad. blant annet av sønnen Ole Edvard som var med på redningsarbeidet.

Som nevnt ovenfor, lå Ole Edvard rent tilfeldigvis over på Vinne denne natten. Der ble han vekket sammen med de andre folkene på gården av en nabojente som kom springende og fortalte om ulykken. Olaus Ellingsen Vinne og Ole la øyeblikkelig på sprang østover.

Da de nådde ut på melkanten øst for Vinne og så utover det nifse leirhavet, og Ole fikk se hjemmet sitt, Lennes nordre, hvor bare hustakene stakk opp av leir-suppen, slo han hendene for ansiktet i for- tvilelse og ville gå tilbake. Men Olaus fikk oppildnet ham til å fortsette.

Sammen med Erik Olsen Rosvoll, Martin Margrete Gjertsdatter, senere gift Georgsen By, Olaus Lorentsen By, Sefanias Sevaldsen.

Ellingsen Leirfall og Gustav Ellingsen Leirfall

reddet de flere mennesker ved Rosvoll. Mens de drev på med dette, fikk de se at det ble flagget fra Lennesgårdene. Dette viste at det fantes overlevende der ute. De hadde

292

V E R D A L S B O K A

nemlig antatt at alle var omkommet der, fordi leiren sto så høyt oppover husene.

Men husene lå så langt ute at det var svært vanskelig å komme seg dit ut. Olaus Vinne, sammen med de fem ovenfor nevnte, tok en husstige og la utover suppen. Under stigen la de bord og planker slik at de fikk en slags flåte. Så skjøv de stigen utover etter hvert som de la nye bord og planker fremfor den. Bak stigen plukket de opp bordene og plankene som etter hvert dukket opp igjen, og disse brukte de på nytt foran stigen.

På det viset arbeidet de seg utover. Og på vei til Lennes nordre reddet de flere andre overlevende som enten befant seg i husrester eller lå kavende i leirgrøten.

Til sist nådde de ut til Ole Kristoffersen og hans husstand. Alle fem som hadde vært i huset om natten, hadde overlevd, og alle ble brakt helskinnet til land.

Av husdyrene mistet de 1 hest - en hest var på Rinnleiret - 4 kyr, 2 ungfe, 2 sauer, 1 gris og et ukjent antall høns.

Hele arealet ble dekket av metertykke leirlag og var fullstendig ødelagt. Verdien av jorden hadde før raset vært 7.000 kroner.

Verdien av hus og dyr forøvrig hadde vært kr. 9.000. Av dette klarte de å redde verdier for tilsvarende 400 kroner. Dette var noe materialer fra det som stakk opp av leiren og noe husgeråd som befant seg inne i huset samt hesten som var på Rinnleiret. Her ble tapet således 8.600 kroner.

Etterpå

Den 23. september 1893 fikk Ole Kristoffersen Lennes etter søknad kr. 1.000 i forskudd av erstatningen. Pengene skulle brukes til kjøp av gården Valstad.

Ole Kristoffersen kjøpte Valstad østre samme året.

Totalt fikk Ole Lennes kr. 7.200 i erstatning. I listene står det at han fikk kr. 700 i forskudd på grunn av gårdkjøp. Dette er altså feil da han fikk kr. 1.000 i forskudd.

Karen Marie Olsdatter fikk kr. 85 i erstatning.

Ole Edvard Olsen fikk kr. 40, og Gustav Olsen fikk kr. 35 i erstatning. Skylden ble fastsatt slik i 1895:

Gårdsnr. 117, bruksnr. 1, Lennes nordre av skyld mark 9,64 et avtak for 20 år av mark 9,64, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,64.

Dette ga en nedsettelse av veiskatten på kr. 3,33 for første halvår 1893.

Jorden på denne gården ble etterpå utlagt i to deler, en del vestenfor veien mellom Kålen og Ekle, og den andre delen på østsiden av samme vei. Det totale arealet som var blitt ødelagt, var 334,6 dekar. Som følge av at Ole Kristoffersen hadde kjøpt Valstad som bare lå et kort stykke unna, fikk han

R A S I V E R D A L 293

utlagt 2/3 av det ødelagte arealet. Dette var på 188,7 dekar. Det er ikke angitt på hvilken side av veien dette lå, men rimeligvis var det på vestre side. Staten fikk 1/3 eller 119 dekar. Innbefattet i dette var 10 dekar elvebredd og sandører. Videre var det 3,5 dekar elveleie. Summen av det utlagte arealet var 307,7 dekar, eller 26,9 dekar mindre enn hva det hadde vært før ulykken. Statens andel ble en del av det såkalte Lennes-Lyng-området, som også ble kalt Statsteig B.

Av dem som hadde vært innblandet i raset, bodde Ole, hans sønner Ole Edvard og Gustav, og tjenestejenten Margrete på Valstad i 1900.

Liva døde på Valstad i 1898.

Det var Ole Edvard og Gustav som overtok parsellen på Lennesleiret ut på 1900-tallet, og de delte den mellom seg. Ole solgte med en gang til Julius Kålen. Deretter reiste han til Amerika. Etter kort tid kom han tilbake. Han giftet seg med Anna (Julianna) Petersdatter Valstad fra Valstad vestre.

Ole Edvard døde i 1937.

11906 kjøpte Ole Kristoffersen By nordre østre (Ner-By) av Lars Skaufel. I 1922 solgte han gården til Sigurd Ness, hvoretter han samme år selv kjøpte Valstad vestre av svogeren Sefanias Petersen.

Gustav kjøpte Valstad østre av sin far i 1906. Han ble gift med Jonna Kristine Rein.

Han døde i 1963.

Ole bodde deretter hos sin sønn på Valstad som kårmann. Han døde i 1932.

Karen ble gift med Eliseus Eriksen Baglomo. I 1900 kjøpte han Baglan av Ragnhild Johannesdatter Lennes. Hun og hennes sønn Ludvig Johannessen Lennes hadde kjøpt Baglan i 1895. Ludvig døde i 1900. Disse to var fra Lennes søndre, og hadde i likhet med Ole Kristoffersens huslyd overlevet raset.

Karen døde i 1952.

Som nevnt ovenfor, ble Margrete med Ole Kristoffersen til Valstad østre, hvor hun fortsatte som tjener i hvert fall til etter 1900. Men etter en tid tok hun tjeneste på Saxvollen i Sverige. Der møtte hun Martin Sevaldsen fra Verdal, og de giftet seg.

Margrete døde i 1940.


Note:

1 Opplysninger ved Liva Baglo.



Gården

LENNES SØNDRE 117.2

Som navnet sier, var dette den sydligste av de to Lennesgårdene.

Lenneskvisla som var restene etter det gamle elveløpet, dannet grensen mellom Leirfallkålen i syd, Leirfall i vest og Rosvoll i nordvest. Mot nord lå Lennes nordre, og mot vest lå Ness vestre.

Arealet for Lennes søndre ble etter raset beregnet til å ha vært 334,6 dekar. Av dette var 177,1 dekar dyrket jord. 59,1 dekar var eng, og 98,4 dekar var skog og havning.

Matrikkelskylden var 9 mark 67 øre.

I 1890 var utsæden 5 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 9 hektoliter poteter. Man hadde også en kjøkkenhave på 0,05 ar. Det fantes 5 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.

Besetningen 1. januar 1891 var 2 hester, 5 storfe, 6 sauer, 3 griser og 16

høns.

I 1893 var besetningen omtrent den samme.

Så vidt det er mulig å se av forsikringsprotokollene, var det følgende bygninger på Lennes søndre: Ny hovedbygning, 2 stabbur, stall med slederom og vedskur, fjøs og lade. Dessuten fantes det en treskemaskin.

Følgende'avling var assurert: 14 tønner bygg, 60 tønner havre, 60 tønner poteter, 30 lass høy og 42 berger halm.


Folket

Eieren av Lennes søndre var enken Ragnhild Larsdatter Lennes. Hun hadde overtatt gården da hennes mann, Johannes Jonsen, døde i 1877. Han hadde kjøpt gården i 1860 av hennes foreldre.

I 1893 bodde følgende på Lennes søndre:

  • Ragnhild Larsdatter Lennes, gårdbruker, 63 år

  • Ludvig Johannesen, sønn, 37 år

  • Rikke Johannesdatter, datter, 23 år

  • Johannes Andreassen, sønnesønn, gjeter, 13 år

  • Elen Johannesdatter, tjenestejente, døvstum, 43 år


Ragnhild var som nevnt ovenfor, enke, og hun sto formelt som eier av gården. Den egentlige brukeren var imidlertid sønnen, Ludvig.

R A S I V E R D A L 296

Ragnhilds foreldre vai Lasse Olsen og Guru Olsdatter som altså tidligere hadde eiet Lennes søndre.

Johannes var sønn av Andreas Johannessen, en annen sønn av Johannes og Ragnhild, og pike Maren Anna Johansdatter Nordbergsvald.

Den døvstumme Elen Johannesdatter var også på gården som tjener i 1875. Hvem hennes foreldre var, er ukjent.

Hva som skjedde

I likhet med Lennes nordre sto husene på Lennes søndre på det høyeste partiet av dette valdet. Leirmassene som nådde hit, var således fra det tredje og siste raset.


Rikke Johannesdatter Lennes.

þÿ

Men de nådde gården med så stor kraft at husene ble flyttet omtrent 100 meter i nordvestlig retning. Her ble de liggende i en

klynge med bare takene stikkende opp fra leirflaten. Noen var delvis veltet, andre lå på skakke.

Men merkelig nok overlevde alle som var på gården. De måtte klatre ut av huset og opp på taket. Her satt de til de ble reddet i land ut på dagen av brødrene Sefanias og Gustav Ellingsen Leirfall, Kristian Søraker og Ole Olsen Lennes.

Det var imidlertid uråd å komme seg ut til Lennes søndre uten ved hjelp av båt, og først etter at Kristian Søraker og Ole Lennes hadde vært på Verdalsøra og hentet en robåt, kom de seg ut dit.

Men det var ikke mulig å ro båten fra Verdalsøra. Den måtte trekkes eller

stakes frem gjennom leirgjørmen. Og dette tok tid. Det var derfor langt på dag før de kom ut til folkene på Lennes søndre. Disse syntes nok at det hadde gått forholdsvis lang tid, for Ludvig Lennes bemerket at han trodde at de skulle bli sittende der til de sultet i hjel.

Så også her fikk det hele en lykkelig utgang med tanke på at ingen menneskeliv gikk tapt. Men 1 hest - også her var en hest på Rinnleiret - 4 kyr, 8 sauer og et ukjent antall høns gikk med. Men både noen kyr og sauer ble reddet.

Jorden hadde vært verdt 7.300 kroner. Alt gikk tapt.


Verdalsboka - 17

Eiendommen forøvrig hadde hatt en verdi av kr. 9.000 kroner. Av dette gikk 8.600 kroner tapt. Verdien etter raset ble altså satt til 400 kroner. Dette skyldtes blant annet den ene hesten som ble reddet, samt at noe materialer og husgeråd ble berget etterpå.

Etterpå

fikk

Ludvig Johannessen fikk kr. 6.880 i erstatning. Av dette fikk han 80 kroner i forskudd.

fikk

Ragnhild fikk kr. 800 i erstatning og kr. 50 i forskudd. Dessuten hun en årlig livrente på kr. 300.

fikk

Søsteren Rikka Johannesdatter ble betegnet som tjener på Lennes søndre, og hun kr. 150 i erstatning. Forslaget gikk ut på kr. 200. Hun 50 kroner i forskudd.

Den døvstumme Elen Johannesdatter fikk også kr. 50, hvorav kr. 25 i

forskudd.

Ludvig og hans mor kjøpte Baglan i 1895 av Ole Høilo. Både han, moren og søsteren Rikke bodde der.

Samme år ble følgende vedtatt vedrørende skylden på Lennes søndre:

fikk

Gårdsnr. 117, bruksnr. 2, Lennes søndre av skyld mark 9,67 et avtak for 20 år av mark 9,67, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,67.

Som følge av dette Lennes søndre en reduksjon av veiskatten på kr. 3,34 for første halvår 1893.

fikk

All jord på Lennes søndre ble utlagt i en teig til Staten. Det ødelagte arealet utgjorde 334,6 dekar. Staten 307,0 dekar. Dette var 27,6 dekar mindre enn det som fantes før ulykken. 292 dekar av dette var fast mark, og 15 dekar var elvebredd og sandører. I tillegg var det 12 dekar elveløp.

Ludvig døde i 1900, og Ragnhild solgte Baglan samme år til Eleseus Eriksen Baglomo. Han var forøvrig gift med Karen Olsdatter fra den andre Lennesgården som også hadde overlevd raset.

298

V E R D A L S B O K A

Deretter flyttet Ragnhild og Rikke til By nordre østre hvor de losjerte i 1900. Ragnhild døde på Kjæran i 1906.

Johannes ble gift med Tora Storbakken.



Generelt

LYNG

Lyng har helt siden de aller eldste tider vært en av de betydeligste gårdene i Verdal. I ættesamfunnets tid var dette sete for en mektig ætt, og gården var blant de aller største.

I kristen middelalder ble gården delt i Nordre og Søndre Lyng. Men allikevel var det mektige ætter som bodde her.

Ridderen Audun Vigleikson, sønn av Vigleik Stallare, bodde på Nord-Lyng på 1200-tallet. Etterkommere av disse var de for oss verdalinger kjente bondehøvdinger Aslak på Lyng og hans sønn Vigleik Aslakson.

Andre navn som er nevnt i Lyngs eldste historie, er lagmann Sigurd Jons-son og hans hustru Ragndid, og den rike korbroren Sigurd Krafs. På 1300-tallet var alle disse innblandet i stridigheter angående eiendomsrett i Lyng.

På 1600-tallet ble Lyng søndre delt slik at Lyng mellom oppsto.

I 1835 ble halvparten av Lyng mellom fraskilt, og dermed oppsto Lyng mellom vestre. Den andre halvparten ble følgelig kalt Lyng mellom østre.

Men Lyng søndre ble også delt. Det skjedde i 1845, men skylddeling fant sted først i 1859. Disse to kaltes Lyng søndre østre og Lyng søndre vestre.

Ytterligere fradeling av mindre parter skjedde også, men i den grad de ikke ble berørt av raset, vil ikke de bli omtalt nærmere her.

Alt i alt eksisterte det ikke færre enn fem større gårder med navn Lyng da raset gikk. Og alle disse ble berørt i større eller mindre grad. Dessuten ble en del mindre parter, som før hadde vært husmannsplasser, samt eksisterende husmannsplasser, berørt.

Lynggårdene lå som forholdsvis nære naboer nede på elvesletten i 1893. Lyng nordre lå lengst unna. Lyng nordre lå på østsiden av veien fra Stiklestad. Grovt sett kan man si at Vukuveien i dag tilnærmet følger den linjen veien fulgte før raset.

De fire andre lå på vestsiden av veien, og de lå parvis kloss inntil hverandre med mindre enn en tunbreddes avstand mellom husene i hvert par. Og avstanden mellom Lyng søndre og Lyng mellom var heller ikke stor.

Lyng søndre lå noe sydvest for Lyng mellom.

Det var ikke så lite teigblanding innen det gamle store Lyngsvaldet ved slutten av forrige århundre. Dette skyldtes ikke minst de store forandringer dette valdet hadde gjennomgått i form av ras og elvebrudd opp gjennom tiden.

300

V E R D A L S B O K A

þÿ

R A S I V E R D A L 301

Og dette hadde også medført at gårdene var blitt flyttet en rekke ganger. Det er i dag helt uråd å fastslå hvor de eldste gårdene har ligget.

image

Lyngvaldet var stort, og det omfattet fem store gårder. Av disse ble den største, Nord-Lyng, totalt ødelagt. Dessuten ble et mindre bruk, Lyng lille og et par husmannsplasser ødelagt. Nordlyngstuggu er plassert langt nord på kartet. Dette er en gjetning.

þÿ

LYNG LILLE (FERGESTUGGU) 111.3


Bruket

Dette var en liten part utskilt fra Nord-Lyng. Skjøtet er utstedt i 1892. Tidligere hadde dette vært en husmannsplass under gården. Den kaltes da Fergestuggu. I dagligtalen ble dette navnet benyttet. Kjøperen var Martin Olausen Mule.

Bruket lå helt mot nord på Nord-Lyngsvaldet. Det grenset i nord mot Ekle. Mot øst og syd lå Nord-Lyng. Mot vest lå elven. Husene lå nede i en liten bekkedal. Trolig var bekken grensen mellom Ekle og Lyng.

Fergemannsfunksjonen ble fortsatt ivaretatt etter at dette var blitt en selvstendig eiendom.

Straks etter raset ble det foretatt beregninger av arealet. Det var nokså beskjedent, nemlig 29,5 dekar. Alt var dyrket mark. Skylden ble fastsatt til 1 mark 51 øre.

1 1890 da Fergestuggu fremdeles var en husmannsplass, var utsæden 0,37 hektoliter bygg, 1,04 hektoliter havre og 4,17 kilo poteter.

1. januar 1891 besto besetningen av 1 ku, 5 sauer og 10 høns.

I 1893 var det 3 kyr, 10 sauer og et ukjent antall høns på Lyng lille. Det må her bemerkes at indersten, Petter Sørensen, eide en av kyrne og fem av sauene. Når det gjelder Martin Mules dyr, heter det i kjøpekontrakten da han kjøpte Lyng lille, at han hadde tillatelse til å la en ku beite i Lyngs utmark.

I følge forsikringsprotokollen var det følgende hus på Lyng lille: Ny hovedbygning, lade og forhus, stabbur, høybu.

Av inventaret er 1 en-etasjes jernkakkelovn og 1 en-etasjes ovn spesielt nevnt.

Folket

I mai 1893 bodde følgende mennesker på Lyng lille eller Fergestuggu:

  • Martin Olausen Mule, selveier, 36 år

  • Sofie Nikoline Petersdatter, kone, 25 år

  • Gudrun, datter, 2 år

  • Petter Matteus, sønn 1 år

  • Peter Sørensen, inderst, 51 år

  • Julie Birgitte Pettersdatter, 16 år

  • Martin Pettersen, sønn, 11 år

  • John Pettersen, sønn, 7 år

304

V E R D A L S B O K A


Martin Olausen Mule og Sofie Nikoline Pettersdatter.


Martin var fra Mule på Verdalsøra. Han var sønn av Olaus Mule og Gunelie Ivarsdatter. Mule var en gård i Sørgata på Verdalsøra. Martin kjøpte Ferge-stuggu etter at han ble svigersønn der.

Sofie Nikoline var datter av Petter Sørensen og Beret Marta Johannesdatter.

Peter Sørensen var enkemann. Han bodde på Lyng lille sammen med to av sine barn. Han er oppført som inderst på Nord-Lyng i de offisielle listene. Men det er en sammenblanding med det faktum at han tidligere hadde vært husmann under samme gård. Nå bodde han som inderst hos sin svigersønn.

Martin Pettersen var ikke hjemme denne natten. Akkurat da var han på den andre siden av elven på en av Rosvollgårdene.

Hva som skjedde

Fergestuggu lå som nevnt, langt mot nord på Lyngsvaldet. Og den lå lavt. Den lå nede i en grunn bekkedal som var skåret ned i elvesletten.

Folkene ble vekket av dunderet, men de rakk ikke å komme ut. Leiren kom så fort at dører og vinduer ble stengt. Egentlig var det bra, for hadde de vært ute, ville de ganske sikkert ha druknet. Og de ville ikke ha rukket å nå høyere land.

Lille John på 6 år husket at han våknet ved at leiren kom så fort inn i rommet hvor han lå, at den steg over og opp i sengen hans. Han ble sittende fast i leiren og klarte ikke komme seg løs ved egen hjelp. Men hans far kom

þÿ


306

þÿ

V E R D A L S B O K A


þÿ


Familiebilde. Personer merket * var ikke født i 1893. Bakfra v.: Peter Matteus, Gudrun. Foran: Martin Mule, Søren * Sofie Nikoline Pettersdatter.


styrtende inn i rommet, hugg tak i ham og rev ham opp. Deretter kastet han ham opp lofts trappen.1

Alle i huset klarte å komme seg opp på loftet. I løpet av noen sekunder ble huset revet av murene og ført bortover. Murpipen ramlet sammen som følge av dette, men heldigvis kom ingen til skade. Huset ble ført et godt stykke østover i retning av Hegstadbakkene. Det var vel blant annet dette hushjelpen på Fagerhøy hadde sett, da hun så husene komme seilende oppover bakke.

Bevegelsene ble for store for huset, og andre etasje ble revet av. Den underste etasjen stakk dypere i leiren, og da det kom nye mengder leire veltende, ble presset for stort. Andre etasje ble ført et stykke lengre.

Av en eller annen merkelig grunn, fulgte gulvet med andre etasje slik at de som befant seg oppe på loftet foreløbig var trygge.

Fra et vindu vinket de med en lue. De ble sett, men man antok at det var umulig å redde dem. Først da de militære kom, begynte man å bygge en bro utover til dem fra Hegstad.

R A S I V E R D A L 307

þÿ

Men etter en lang stunds arbeid viste det seg at det var uråd å komme dit. Det var for få mannskaper, og det fantes for lite materialer. Sersjant Nils Høien som var leder for denne militæravdelingen, bestemte derfor at de skulle prøve seg fra Lyng hvor det var bedre tilgang på materialer.

På vei dit ble de stoppet av Gunnbjørn Pettersen fra Hegstadstuggu. Han ba dem gråtende om å hjelpe seg med å redde to mennesker på hans husmannsplass. Dette gjorde de, og i den sammenheng fikk de høre at det fantes en bordstabel på Heg-stad. Samtidig kom 16 nye militære mannskaper fra Rinnleiret. Og det ble da bestemt å fortsette arbeidet med broen fra JuUe Birgitte Pettersdatter Lyng_ der de hadde begynt.

De som befant seg ute i leirsuppen, måtte bare

vente. Men utenfor huset hadde Martin Mule hatt en materialstabel av planker og bord liggende. Denne stabelen var blitt skjøvet foran huset helt til det ble liggende i ro. Da ferden stanset, lå stabelen bare 1 til 1 1/2 meter unna. Martin hoppet derfor dit og begynte å bygge bro mot land.

Mens soldatene var på vei utover mot dem, kom løytnant L'Orange, og han overtok kommandoen. Og endelig, langt utpå dagen, møttes de to broene, og soldatene nådde ut til Fergestuggu. Folkene ble alle reddet uskadde ut gjennom et vindu på loftet eller gjennom hullet etter pipen og opp på taket, hvoretter de ble brakt i sikkerhet på land.

Men alle dyrene unntatt en gris, omkom. Det fortelles at denne grisen levde inne i ruinene av uthuset. Grisen hadde et navn, og da Julie syntes hun så den mens de satt innesperret på loftet, sa hun navnet på den, og den gryntet som svar. Uthuset hang sammen med stuen, og de klarte å få grisen opp på loftet. Selv om grisen ikke var fullvoksen, var det et svare strev å få den opp på hellgulvet. Den var tung og rund, og den var glatt og sleip av leiren. De fikk den omsider opp på loftet hvor de selv var, og den ble berget.

Hele eiendommen på 29,5 dekar ble begravet under et mange meter tykt leirlag.

Jorden var verdsatt til 1.500 kroner. Resten av eiendommen sto i kr. 1.800. Alt gikk tapt.


Etterpå

308

V E R D A L S B O K A

Martin Olaussen ble tilstått en erstatning på kr. 1.810. Hans gjeld på kr. 1.71 til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad ble betalt og fratrukket dette beløpet.

Petter Sørensen fikk også en erstatning på kr. 375. Han fikk 50 kroner i forskudd.

þÿ

Skylden for Lyng lille ble i 1895 fastsatt slik:

Gårdsnr. 111, bruksnr. 3, Lyng lille av skyld mark 1,51 et avtak for 20 år av mark 1,51, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,36.

Dette medførte en reduksjon av vei-skatten på kr. 0,52 for første halvår 1893.

Hele eiendommen ble utlagt til Staten i den såkalte Lennes-Lyngteigen. Det tapte arealet hadde vært 29,5 dekar. Av dette var det i statsteigen 20 dekar fast mark,

\ -^^^B^^L 1 tillevar det p-

i • ^ "^^^^w *%i og 9,5

dekar var elvebredd og sandører. 1 dekai elvelø

g Sofie med sine

™ • ............ m^^^^B^må j 190() bodde jyiartin

0

John Pettersen Lyng. ^ p Re§chvoll (Riksvoll) på Melan.

Martin døde på Øra (Mulegården) i 1936.

Gudrun ble gift med Olaf Gustavsen Sem. De bodde i Bjørga. Hun døde i 1967. Peter Matteus ble gift med Karla Strømstad fra Steinkjer. Peter døde 11946 Petter Sørensen bodde siste årene hos sin sønn Martin. Han døde i 1922.

Martin Pettersen ble gift med Nora Antonsdatter Ystgård fra Røra. De bodde på Ørmelen. Han døde i 1942.

Julie Birgitte var i 1900 kvegrøkter på Forbregd. Hun arbeidet også en lang tid i Skalstugan i Sverige. Hun giftet seg ikke.

John Pettersen ble gift med Ber gitte Larsen. De bodde på Tinden. Han arbeidet i lensen til Verdalsbruket. Han døde i 1965.

Om John fortelles det at på grunn av denne opplevelsen var han alltid på vakt når elven gikk stor ved Tinden. Spesielt passet han på i vårløsningen. Dersom den var så stor at isen kunne komme inn over land, fikk ikke hans barn gå og legge seg uten at de hadde klærne på. Han hadde nemlig en gang selv opplevd å måtte rømme ut i bare nattklærne, og det skulle ikke skje en gang til.

Note:

1 Dette er fortalt av Einar Lyng, John Lyngs sønn.



Gården

LYNG MELLOM VESTRE 110.1

Lyng mellom vestre ble til i 1835 ved at far og sønn delte gården. Sønnen fikk Lyng mellom vestre, mens faren beholdt Lyng mellom østre.

Lyng mellom vestre var en av de fire Lynggårdene som lå i klynge. Jorden var blandet sammen slik at det ikke er mulig å fastslå nøyaktig hvordan grensene mellom de fire gårdene gikk. Men hele dette valdet lå innesluttet av Ver-dalselven mot syd og vest, Nord-Lyng mot nord, Mo mot øst og Haga mot øst og sydøst.

Det ble fastslått at arealet i 1893 hadde vært på tilsammen 382,87 dekar. Av dette var 265,25 dekar dyrket mark, 98,7 dekar skog, 7,9 dekar eng, 9,5 dekar annen udyrket mark og 1,52 dekar veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 13 mark 22 øre.

11890 var utsæden 4,17 hektoliter bygg, 20,85 hektoliter havre, 1,04 hektoliter havre til grøntfor, 0,17 hektoliter erter og 16,5 hektoliter poteter. 0,25 ar ble benyttet til andre rotfrukter enn poteter. På gården fantes det 6 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.

  1. januar 1891 var husdyrbestanden 2 hester, 7 storfe, 5 sauer, 2 griser og 12 høns.

    Antageligvis var besetningen omtrent like stor i 1893. Folket

    Bruker av Lyng mellom vestre i 1893 var Severin Berg. Han var kommet dit ved giftermål med enken, Marie Ottesdatter. Da raset gikk, bodde følgene mennesker på gården:

    • Severin Sivertsen Berg, gårdbruker, 39 år

    • Marie Otelie Ottesdatter, 27 år

    • Jakob Iversen, sønn, 8 år

    • Oluf Iversen, sønn, 6 år

    • Ellev Ellevsen Stubbe, tjener, 19 år

    • Anton Martinsen, tjener, 17 år

- to tjenere Dessuten bodde på kåret

- Sigrid Anfinnsdatter, kårenke, 68 år

310

V E R D A L S B O K A


Marie Ottesdatter og Severin Sivertsen Berg fotografert i 1896. Barnet på fanget er født etter raset.

Severin var blitt gift med Marie bare kort tid i forveien. Hennes første ektemann, Iver Anneus Jakobsen, døde i 1890. Severin var fra Røra. Hans foreldre var Sivert Johnsen Berg og Beret Maria Pedersdatter fra Østvoll i Verdal.

Marie var datter av Otte Eliassen Lyng søndre og Anne Marta Olsdatter fxci Ncss

Jakob og Oluf var sønner fra Maries ekteskap med Iver Anneus.

Ellev Ellevsen var fra husmannsplassen Stubbe under Stene. Hans foreldres navn var

Ellev Larsen og Ingeborg Anna Ellevsdatter.

Anton Martinsens foreldre var Martin Andreassen og Ingeborganna Anders-datter.

Hvem de to andre tjenerne var, er ukjent.

Sigrid Anfinnsdatter hadde vært gift med Jakob Johannessen, og var således mor til Iver Anneus, Maries første ektemann. Hun var fra Sokndal.


Hva som skjedde

R A S I V E R D A L 311

Her har vi en beskrivelse av hvordan man opplevde raset på disse gårdene.1 Ellev Stubbe som var dreng på denne gården, forteller at de ble vekket av en rytter som kom til gårds. Severin Berg ba Ellev om å varsle på de andre gårdene. Ellev så leirmassene like utenfor gårdsporten på en av de andre gårdene. Det var da stilt, men det fløt alt mulig rart ute i leirsjøen.

I likhet med folkene på de andre Lynggårdene, rømte også alle vekk. De sprang oppover bakkene i retning av Mo. De to ungguttene Ellev og Anton sprang med treskoene i hendene.2

Det syn de fikk fremfor seg da nådde frem til Mo, var enda verre enn det de hadde forlatt nede ved Lyng. Det store, uhyggelige, blåsvarte svelget etter raset gapte fremfor dem. Og akkurat da de nådde så pass langt frem at de så gapet nedenfor seg, så de den siste delen av skredet. De så hvordan store jordflak med husrester og skrikende mennesker suste forbi. Og de så hvordan et slik flak hvelvet. Hele flaket veltet rundt, og mennesker, hus og trær som hadde vært på oversiden, var plutselig borte. Overflaten var nå omdannet til en blågrå ujevn flate hvor bare noen trerøtter stakk opp, trerøtter som bare noen sekunder tidligere hadde pekt nedover, men som nå stakk opp som forvridde karikaturer av trær.

Flukten gikk nå nordover. De diskuterte hvorvidt det var tilrådelig å løpe forbi Prestegården. Kursen ble satt noe mer mot nordvest. Først ved Buvollen ved Øgstad stanset de. Da de kom dit, fant de Magnus Larsen Tokstad sittende på en stubbe der. Han og hans familie hadde sprunget dit fra Moåker. ^ Selv hadde de rømt fra husdyrene, men etter kort tid kom de tilbake for å ta hånd om dem.

De første par dagene hadde de tilholdssted på Forbregd.

Ingen mennesker kom til skade, men kårenken mistet to sauer.

Gården måtte fraflyttes omtrent øyeblikkelig. For da elven steg over leir-demningen, og vannet fløt utover, tok elven nytt leie akkurat over det partiet hvor disse fire Lynggårdene lå.

Så i tillegg til de skader eiendommen ble påført av selve leirraset, fikk den også store flomskader da dette skjedde. Store arealer ble dekket av grus, sand og leire, og det tok lang tid før disse jordene kunne tas i bruk igjen.

Skaden på gården ble ganske omfattende. 164,4 dekar av den dyrkede jorden ble ødelagt. 7,9 dekar eng og 26,6 dekar skog gikk også med. Tilsammen utgjorde dette et areal på 198,9 dekar.

Dette tilsvarte 5/7 av jorden.

Jordverdien hadde vært kr. 10.620 før raset. Tapet ble satt til kr. 7.585. Igjen var det da tilsvarende kr. 3.035.

Eiendommen forøvrig var verdt kr. 13.000 før raset. Etterpå sto den i kr. 4.000, slik at tapet kom seg på kr. 9.000.


Etterpå

312

V E R D A L S B O K A

Alle Lynggårdene ble flyttet. Tre havnet på den andre siden av veien fra Stiklestad, mens denne ble flyttet noe lengre mot nord. Etter en tid ble den flyttet enda en gang. Nå ble den liggende på vestsiden av hovedveien et forholdsvis kort stykke mot syd for den opprinnelige plassen.

Severin Berg ble tildelt en erstatning på kr. 7.160. Han fikk kr. 636,65 i forskudd. Av dette var kr. 236,65 til dekning av hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

Sigrid Anfinnsdatter på kåret fikk kr. 400 i erstatning, og det ble foreslått kr. 400 i årlig livrente til erstatning for tapt kår.

I 1895 ble skylden for gården fastsatt slik:

Gårdsnr. 110, bruksnr. 1, Lyng mellom vestre av skyld mark 13,22 et avtak for 20 år av mark 9,44, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,44.


image

Lyng mellom vestre sett fra nord i 1918. Foto: Einar Musum.


Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 3,26 for første halvår 1893.

Den ødelagte jorden var 198,9 dekar. Dette ble utlagt i tre teiger til eieren og en teig til Staten. Av de som ble utlagt til eieren, var to store og en liten. Alle lå i sammenheng med jorden som var igjen. Dette arealet utgjorde til-sammen 135,1 dekar. Av dette var igjen 93,5 dekar fast mark. Resten, 41,6 dekar, var elvebredd og sandører. I tillegg kom 42 dekar elveleie. Statens areal var 32 dekar hvorav 19,4 dekar var fast mark, og 12,6 dekar var elve- bredd og sandører. Dessuten var det 2,4 dekar elveleie. Alt i alt var dette 31,8 dekar mindre enn det som ble ødelagt.

Severin vedble å bruke gården til han døde i 1917. Marie Ottesdatter døde i 1933.

R A S I V E R D A L 313

De to brødrene Jakob Iversen og Oluf Iversen ble også boende på Lyng mellom vestre. Ingen av dem giftet seg. Sigrid Anfinnsdatter døde før 1900.

Ellev Stubbe kjøpte senere Auskinnesset. Denne eiendommen ble kalt Tingvoll. Han var gift med Ragnhild Elise Petersdatter Lindset.

Anton Martinsen fortsatte som dreng på Lyng en tid. Så fikk han arbeid på jernbanen. Hans far kjøpte Høknes, og Anton bodde der i 1900. Han reiste så til Amerika, hvor han var i åtte år. Han giftet seg med Anna Mikalsdatter Kålen fra Ekle.

Anton Høknes døde i 1966.


Noter:

i Fra et lydbåndopptak. Opplysninger ved Meier Høknes.


Verdalsboka - 18



Gården

LYNG MELLOM ØSTRE 110.3

Lyng mellom østre og Lyng mellom vestre ble til da far og sønn delte Lyng mellom i 1835.

Disse to gårdstunene lå helt inntil hverandre på vestsiden av veien fra Stiklestad i 1893. Bare et kort stykke unna mot sydvest lå de to gårdene Lyng søndre vestre og Lyng søndre østre. Og disse fire gårdene hadde jorden liggende som teigblanding, og det er derfor ikke mulig i dag å fastslå hvordan de innbyrdes grensene'var. Men totalt grenset de mot Nord-Lyng i nord, mot Mo i øst, Haga i syd, og elven i syd og vest.

I 1893 ble det fastslått at gården hadde bestått av et samlet areal av 364,93 dekar fordelt på 240,05 dekar dyrket jord, 83,7 dekar skog og havning, 33,5 dekar eng, 3,51 dekar annen udyrket mark og 4,17 dekar veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 11 mark 88 øre.

I 1890 ble det sådd 2,78 hektoliter bygg, 22,24 hektoliter havre og 0,23 hektoliter erter. Det ble satt 19,46 hektoliter poteter. På gården fantes det 5 to-hjulte vogner.

  1. januar 1891 var det 2 hester, 6 storfe, 9 sauer, 2 griser og 11 høns.

Hvor stor besetningen var i 1893, er ikke kjent. Men den var trolig noen lunde like stor som i 1891.

Folket

Eierne skiftet en del på denne gården etter at den ble delt. Da raset gikk, sto formelt Karen Maria Andersdatter som eier, men det var hennes sønn Johannes Johannessen som brukte den.

Følgende bodde der da raset gikk:

  • Johannes Johannesen, gårdbruker, 23 år

  • Oline Gustava Olsdatter, kone, 26 år

  • Karla, datter, 1 1/2 måned

  • Karen Maria Andersdatter, kårkone, 60 år

  • Mette Oline, datter, 17 år

  • tre tjenere (Mette er muligens tatt med i dette tallet)


Johannes var sønn av den forrige eieren Johannes Olsen og den ovenfor-nevnte Karen Maria Andersdatter. Oline Gustava var datter av Ole Olsen og Gurianna Larsdatterpé. Ness østre.

316

V E R D A L S B O K A

image

Karen Maria var fra Stuskin. Hennes foreldre var Anders Jakobsen og Marta Sevaldsdatter.

Mette Oline var Karen Marias datter, og således søster av Johannes.

Hvem de tre, eventuelt to tjenerne var, har ikke lyktes å finne ut.

Hva som skjedde

Her finnes litt opplysninger om hva som hendte.1

De ble vekket av raset, og de kom seg ut. De rakk visstnok å få på seg litt klær. Krøtterne ble sluppet ut og drevet foran dem oppover mot Mo. De var overbevist om at gården ville gå under.

Mette og Karen ble sendt i forveien oppover

mot Mo. De bar med seg Karla som bare var seks Oline Gustava Olsdatter Lyng.

image

uker og var blitt døpt helgen før. De andre skulle få med seg husdyrene. Begge to var nærmest hysteriske, men Karen var den roligste. Da de skulle passere et gjerde, sa Mette at de måtte legge fra seg lille Karla. Hun ville ikke greie seg allikevel. Karen protesterte på dette. «Vi skal ta med jentungen!» sa hun. Og slik ble det.2


Inne i kårstuenpå Lyng mellom østre sommeren 1903. Personer merket med * var ikke til stede da raset gikk. Fra v.: Oline Gustava Olsdatter, Karen Maria Andersdatter, Anna Karmhus * Olaus Karmhus *, Karla Johannes-datter, Mette Oline Johannesdatter.

R A S I V E R D A L 317

image

På Mo var folkene borte. Dyrene ble etterlatt der, og de gikk oppover mot Gjermstad. Derfra gikk de til Karmhus i Leksdalen hvor Karen Marias eldste søster, Anna, var kone. Der var det samlet mye folk som hadde rømt fra raset.

Etter hvert som situasjonen stabiliserte seg, ble det klart at de ikke kunne vende tilbake til gården. Elven tok leie over dette området, og omtrent alt ble ødelagt. Grunnen ble delvis gravet unna husene, og mye av den jorden som var blitt forskånet for ødeleggelse av selve raset, ble nå rasert av elven. Store grusmengder la seg opp over alt.

Dyrene ble værende på Mo Det ble ødelagt et areal av 185,83 dekar. Av dette var 104,25 dekar dyrket jord, 70,39 dekar var skog, 4,17 dekar var veier og bebyggelse, og 3,51 dekar var annen udyrket mark.

Mette Oline

Lyng.

Johanne s datt er


þÿ


þÿ

På gårdsplassen på Lyng mellom østre i 1903. Personer merket med * var enten ikke til stede eller de var ikke født da raset gikk. Fra v.: Marie Aspås (var med i raset på Krågsmoen), Mette Lyng, Julie Lyng *, Karla, Karen Lyng, Ingemar Karmhus *, Olaus Karmhus *, Anna Karmhus * Oline Lyng, Olga Lyng *, Martin (dreng på Lyng - uvisst om han var der i 1893), på hesten en liten gutt, ukjent *.

318

Dette tilsvarte 3/4 av jorden.

V E R D A L S B O K A

Jordverdien før raset ble satt til kr. 9.100. Skaden på jorden beløp seg til kr. 6.850 slik at det ble igjen en verdi tilsvarende kr. 2.250.

Resten av gården var verdsatt til kr. 11.500. Skaden ble taksert til kr. 8.300, og det sto således igjen verdier for kr. 3.200.

Etterpå

Johannes Johannessen fikk en erstatning på kr. 6.800. Han fikk kr. 650 i forskudd. Karen Maria Andersdatter som var kårkone, fikk kr. 600 i erstatning. Hun fikk 100 kroner i forskudd. Dessuten ble hun anbefalt en årlig livrente på kr. 400 som erstatning for det tapte kåret.

I 1895 ble skylden fastsatt slik:

Gårdsnr. 110, bruksnr. 3, Lyng mellom østre av skyld mark 12,16 et avtak for 20 år av mark 8,91, og deretter for bestandig et avtak av mark 7,91.

image

Familiebilde av Johannes 'familie i Amerika. Foran fra v.: Johannes Johannessen Lyng, Borghild, Marta (hans 2. kone f. Balgård). Bakfra v.: Olga, Oskar, Julie. Bare Johannes var på Lyng da raset gikk. Se også bilde under Lyng søndre østre.


Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 3,07 for første halvår 1893.

Det ødelagte arealet på 179,1 dekar ble utlagt i tre teiger, to til eieren og en til Staten. Eierens parter lå ved hjemteigen. De var på 111 dekar. Av dette var 90,2 dekar fast mark og 20,8 dekar elvebredd og sandører. I tillegg var det 12 dekar elveleie. Statens part var 31,9 dekar hvorav 17,9 dekar var fast

R A S I V E R D A L 319

mark, og 14 dekar var elvebredd og sandører. I tillegg til dette var 2 dekar elveløp. Det utlagte området var således på 142,9 dekar eller 36,2 dekar mindre enn det som hadde gått tapt.

Statens del inngikk i den såkalte Lennes-Lyng-teigen som senere ble kalt Statsteig B. Johannes og Oline fortsatte på gården. De fikk flere barn. Men i 1903 utvandret han til Amerika. Hans kone ble igjen, og hun døde her i 1905. Han vendte tilbake og utvandret for andre gang i 1906, denne gang sammen med tre av barna. Gården ble overdratt til Nils Andersen Brenne.

Men Karla ønsket ikke å reise. Hun ville til sin bestemor som da bodde på Karmhus. Den yngste datteren, Lilly, som bare var 3 år, kunne heller ikke være med da Karla, som var eldst, ikke reiste. Senere sies det at Karla angret på at hun ikke ble med, for da hadde også Lilly kommet til Amerika.3

Johannes giftet seg med Marta Balgård fra Verdal som han traff i Amerika. Han døde i North Dakota i 1920.

Kårkona Karen Maria Andersdatter døde på Gamlehjemmet i 1920. Karla ble gift med Peder Johannessen Sende. Hun døde i 1991.

Mette Oline flyttet til Trondheim hvor hun blant annet var selskapsdame for en fru

Bøckmann. Hun var ugift. Hun døde i 1944.


image

Lyng mellom østre og i bakgrunnen Lyng søndre vestre sett fra sydvest i 1918.

Foto: Einar Musum.

Noter:

1 Fortalt av Karla Sende, som selv var med, dog bare 1 xhmåned gammel. Hun gjenga hva hennes tante Mette hadde fortalt.

2 Opplysninger ved Aslaug Melby, Karlas datter.

3 Opplysninger ved Oline Åsan og Johannes Sende, to av Karlas barn.

LYNG NORDRE (NORD-LYNG) 111.1


Gården

Nord-Lyng eller Lyng nordre var som navnet sier, den nordligste av Lyng-gårdene. Hvordan den opprinnelige storgården Lyng ble delt tidligere, er beskrevet andre steder. Men det kan dog bemerkes at mens den andre parten ytterligere ble delt, ble ikke Nord-Lyng delt flere ganger, og følgelig var dette en av de aller største gårdene som ble ødelagt av Verdalsraset.

Nord-Lyng lå nede på elvesletten noe lavere enn de andre Lyng-gårdene. Mot vest grenset gården mot Verdalselven. Mot nord grenset den mot Heg-stad. Helt oppe i det nordøstre hjørnet nådde valdet opp til Prestegårdsval-det. Mot øst og syd lå valdene til de øvrige Lynggårdene.

Beregninger som ble foretatt like etter raset, viser at det totale arealet på gården hadde vært 811,05 dekar. Av dette hadde det dyrkede arealet utgjort 377,2 dekar. Skog og havning utgjorde 393 dekar, mens eng og annen udyrket mark utgjorde tilsammen 40,85 dekar.

Matrikkelskylden var på hele 33 mark 26 øre.

Utsæden var i 1890 9 hektoliter bygg, 45 hektoliter havre, 4 hektoliter havre til grøntfor, 0,4 hektoliter erter, 50 kilo gressfrø og 32 hektoliter poteter. 0,07 ar ble brukt til andre rotfrukter, og kjøkkenhagen var på 0,1 ar. Videre fantes det 8 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin på gården.

Husdyrbestanden var pr. 1. januar 1891 6 hester, 22 storfe, 15 sauer, 7 griser og 10 høns.

I 1893 var besetningen 7 hester, 21 storfe, 20 sauer, 6 griser og et ukjent antall høns. Forsikringsprotokollen forteller også om en stor gård. Husene er beskrevet slik: Hovedbygning bestående av to kammer, kjøkken, fordør samt over-værelser; to stabbur;

ladebygning med to kornstål, to høylåver, og påbygget kjørehus og treskemaskin; vedsagskur med grisehus; uthus bestående av vogn-bod, staurhus og småfehus med gang mellom, gjødselrom med stall og stallport; og tørkehus. Det blir spesielt bemerket i forsikringsprotokollen at husene er forsynt med nevertak og bordkledning. Forsikringssummen i 1893 kan ikke utledes, da gården var utmeldt fra Branntrygdelaget i 1880.

Derimot står løsøreforsikringen. Den var eksklusive krøtter på kr. 6.500.

Avlingen var forsikret slik: 70 tønner bygg - kr. 840; 250 tønner havre

R A S I V E R D A L 321

kr. 2.000; 400 lass høy - kr. 4.000; og 220 berger halm - kr. 660, tilsammen kr. 7.500.

I en brannforsikringsprotokoll tilhørende Verdal kommune er husene på gården beskrevet slik:

  1. Et våningshus i to etasjer oppført av tømmer på syllmur av stein med tak av bord, tekket med never og torv, 28,2 meter langt, 6,5 meter bredt og 4,7 meter høyt under raften. Det er innredet med 3 beboelsesværelser, kjøkken, gang og størhus nedenunder. Ovenpå er det 6 beboelsesværelser og gang. Bygningen er utvendig panelt og innvendig forsynt med gulv, loft, 23 fag vinduer, 14 dører, 1 skorstein og 2 loddpiper, 5 kakkelovner og 1 komfyr. Av værelsene er 4 tapetserte og malte. Det finnes 2 trappeganger. Under bygningen finnes en kjeller av gråstein.

    Takst for bygningen kr. 3.900 murverket » 300

    ovnene 200

    kr. 4.400

  2. Et stabbur 3,76 meter i øst for ltr a, 6 meter langt, 5 meter bredt og 3,76 meter høyt under raften oppført i to etasjer av tømmer på stolper med tak av bord, tekket med never og torv. Gulv og loft er innlagt, og det er innsatt 2 dører, 1 vindu og 1 trapp. Det er utvendig panelt.

    Takst kr. 540

  3. Et stabbur 3,13 meter i øst for ltr b, 6,58 meter langt, 5,64 meter bredt og 4 meter høyt under raften. Det er oppført av tømmer i to etasjer på stolper med tak av bord, tekket med never og torv. Gulv og loft er innlagt, og det finnes 1 dør, 1 vindu og 1 trappeoppgang. Det er utvendig panelt.

    Takst kr. 600

  4. En vedbod 1,25 meter i øst for ltr c, 5,64 meter lang, 6,27 meter bred og 3,76 meter høy under raften. Den er oppført i to etasjer av tømmer med tak av bord, tekket med never og torv.

    Takst kr. 160

  5. En ladebygning 9,41 meter i nord for ltr d som den danner en vinkel med, 34 meter lang, 9,41 meter bred og 5,64 meter høy under raften. Den er oppført fra nytt i to etasjer av stolpeverk med oordkledning og med tak av spon. Den er innredet til vedbod, vognbod, soverom, 2 kornstål nedenunder, ovenpå er halmrom med kjørebro. Gulv og loft er innlagt over alt. Det er anbrakt 14 fag vinduer, 5 dører og 3 porter. Bygningen er uten maling.

    Takst kr. 3.500

    322

    V E R D A L S B O K A

  6. En stall og fjøsbygning vegg i vegg med ltr e som den danner en rett vinkel med, 50,2 meter lang, 9,41 meter bred og 5,64 meter høy under raften. Den er oppført fra nytt i to etasjer av tømmer i nederste og bordkledt sperr-verk i andre etasje med tak av spon. Den er innrettet til stallport, stall, gjød-selhus, fjøs, fjøsport og grisehus i nederste etasje, alt med fornøden innredning. Ovenpå er høylemmer med kjørebro. Gulv og loft er innlagt over alt, og det er anbrakt 23 fag vinduer, 9 dører og 3 par porter. Bygningen er uten maling. Hele bygningen er panelt utvendig.

    Takst kr. 5.700

  7. En smie over 47 meter fra nærmeste hus, 6,90 meter lang, 5,64 meter bred og 2,19 meter høy under raften. Den er oppført i en etasje av tømmer med tak av bord, tekket med never og torv og med 1 skorstein, 1 dør og 1 vindu.

Takst for huset kr. 80 muren » 20

kr 100

I protokollen er forsikringssummen oppført med tilsammen kr. 16.000, men summen av beløpene gir kr. 15.000. Men uansett dette var Nord-Lyng i sannhet en meget stor gård.

Folket

Gunder Gundersen Vodal fra Sparbu kjøpte Nord-Lyng i 1879. Han var gift med med Kirsten Petersdatter Hegstad fra Sandvollan. Gunder døde i 1892, slik at Kirsten satt igjen som enke på gården da utraset gikk.

Følgende personer befant seg på Nord-Lyng natten til 19. mai 1893:

  • Kirsten Petersdatter Vodal, gårdbruker, enke, 39 år

  • Gerhard, sønn, 15 år

  • Andreas, sønn, 12 år

  • Peder Konrad, sønn, 9 år

  • Gudrun, datter, 2 år

  • Ole Martin Olsen, dreng, 22 år

  • Marit Andersdatter, tjener, 40 år

  • Kristine Karlsdatter, tjener, 21 år

  • Ingeborg, gjeterjente, 18 år (?)

Kirstens foreldre var Peter I. Hegstad og Karoline fra Sandvollan Ole Olsen var sønn av

Ole Olsen Bjartnes og Marta Bårdsdatter Oppem.

Han hadde kommet til Nord-Lyng som dreng bare kort tid før raset. Marit Andersdatters

foreldre var Anders Pedersen og Marta Pettersdatter

som var på husmannsplassen Vistvollen i 1865. Da var Marit 12 år. De var også på Lille Viken. Marit ble derfor kalt Marit Vigen.

R A S I V E R D A L 323

þÿ

þÿ

Ir image


Familien på Nord-Lyng. Fra v.: Gerhard, Peder Konrad, Andreas. Kirsten Petersdatter Vodal med Gudrun på fanget.


Kristine Karlsdatter var fra husmannsplassen Hagahaugan, og var datter av Karl Kristoffersen og Ane Larsdatter.

Ingeborg var trolig den Ingeborg Hansdatter som er oppført i de offisielle listene over skadelidte. Hun oppgies der å ha vært fra Lyngsholmen. Hun var opprinnelig fra Stod.

Hva som skjedde

Rasnatten lå Kirsten sammen med sine barn i første etasje. Tjenerne lå oppe i andre etasje.

Kirsten fortalte etterpå at hun ble vekket om natten av et uforståelig bulder.

324

V E R D A L S B O K A

þÿ

R A S I V E R D A L 325

Hun sprang ut av sengen og vekket barna. Ikke før hadde hun gjort det, før leirmassen veltet inn gjennom døren og vinduene og fylte rommet på kort tid.

Tjenestedrengen Ole kom seg ned og bort til døren inn til rommet deres. Men de klarte ikke å få den opp da den slo utover og fikk derved trykket av leirmassen mot. Etter hvert steg leiren så mye at Ole måtte trekke seg opp på loftet igjen.

Trykket fra leiren sprengte ut en vegg, og nå steg den raskt.

Kirsten og barna måtte klatre opp på bord og stoler for å holde seg over leirmassene. Til slutt sto Kirsten på et bord ved en vegg og støttet albuene på en dørkarm. I armene holdt hun lille Gudrun. Da nådde leiren opp under armene på henne.

En av guttene støttet seg også til den samme dørkarmen mens føttene hvilte på en kuffert som hadde flytt opp på litt fastere leire. Den andre av guttene hadde kommet seg opp på restene av den nedbrutte delings veggen, mens den tredje hadde klart å komme seg opp på toppen av den store slagurkassen som sto ved den ene veggen.

Der befant de seg alle fem i stummende mørke. Det var helt tett, og luften ble etter hvert svært dårlig. Kirsten sa selv at da ba hun til Gud om at han for barnas skyld måtte skaffe dem lys og luft. Og i det samme sank leiren ved veggen som ble trykket inn, og det slapp inn både lys og luft.

Men fremdeles var de fullstendig innesperret. Og der satt de i flere timer. Guttene var hele tiden opptatt av at moren klarte å holde lille Gudrun over leiren.

I mellom tiden hadde tjenerne på loftet antatt at de nede hadde druknet, og Ole hadde begynt å rive bordkledning av veggene for å bygge bro inn til fast land. De tre tjenestejentene hjalp til med dette, og Marit Vigen har fortalt at blodet rant fra fingrene på dem alle, og de var helt utkjørte av det harde arbeidet.1

Da dette arbeidet var kommet så langt at de skulle til å forlate huset, hørte Kirsten dem. Det er litt uklart hvorvidt hun hørte at de snakket sammen oppe på loftet, eller om hun hørte dem utenfor huset. Hun satte da i et skrik, og da Ole hørte dette, styrtet han øyeblikkelig inn i det rommet som var over det de var innesperret i.

En mellomvegg var slått skjev, og der var det sprekker i gulvet. Han rev vekk mellomveggen som sto tvers over gulvplankene, og dermed fikk han tak med fingrene mellom plankene borte ved veggen. Uten noe redskap eller verktøy og bare med hendene som hjelp, klarte han å rive løs gulvplankene slik at han fikk trukket de fem som befant seg der nede opp på loftet. Også her hjalp de tre jentene til med å både bryte opp golvet og trekke de nedenunder opp på loftet.

326

V E R D A L S B O K A

Det måtte til en mann med kjempekrefter for å klare dette. Men han slet sund en finger på venstrehånden slik at den måtte amputeres etterpå.2

Da alle var kommet opp på loftet, sørget Ole Olsen for at både Kirsten og barna og tjenerne kom seg helskinnet til lands ved å gå ut gjennom et vindu og over broen han hadde bygget. Derpå ble de tatt med til Prestegården hvor de ble tatt hånd om.

For sin redningsdåd ble Ole Olsen tildelt redningsmedaljen.

image

Andreas har også fortalt hvordan han opplevde redselsnatten:3

«Vi bodde på Nord-Lyng. Våren hadde vært regnfull, og elven som gikk langs den søndre del av eiendommen, var vokset. I snøløsningen hendte det at den oversvømmet endel av jorden som lå nærmest. Det dannet seg en isdemning ved Ros voll, som lå nedenfor Lyng.

Vi merket ikke noe særlig da vi gikk til køys om kvelden 18. mai. Vi lå i første etasje i nordenden av huset, og tjenerne i annen etasje mot syd.

Andreas Gundersen Vodal.

Ved midnattstid våknet vi ved at vann fosset inn i rommet og skjønte ingen ting, men satte det i forbindelse med elven uten å kunne finne noen forklaring. Gårdsgutten Ole løp straks ned for å hjelpe oss ut. Han kom seg gjennom stuen og kjøkkenet bort til døren av vårt soverom. Jeg sprang bort til døren og snakket med ham. Døren

svingte inn i kjøkkenet, og da vannet presset på fra den siden, klarte vi ikke, tross felles anstrengelser, å åpne døren mere enn at vi kunne stikke hånden gjennom åpningen. Vannet steg så fort at Ole selv måtte se å komme i sikkerhet. Han fikk åpnet kjøkkenvinduet og kom seg på en eller annen måte opp i annen etasje. Vannet fortsatte å stige og gikk til slutt over gulvet hvor tjenerne oppholdt seg.

Vi som lå i første etasje, ble selvfølgelig avskrevet som druknet.

Det var vi imidlertid ikke. Da vannet var kommet så høyt at det var omtrent en halv meter til taket, ble det stille.

Der lå vi da, fem mennesker i stummende mørke, mor, tre gutter i alder fra 15 til 9 år, og minstebarnet, en pike på 3 år. Tresengene var flytt opp, og vi holdt oss, så merkelig det enn kan synes, hele tiden over leirsørpen. Vi kunne ikke se hverandre. Jeg husker at min eldste bror, Gerhard, sa at han kjente klokkekassen under seg. Klokken var antagelig blitt stående mere eller mindre på plass.

R A S I V E R D A L 327

Mor var kjekk. Hun måtte hele tiden holde den lille piken over sørpen. Hun innga oss mot, så vi følte oss sikre på at vi ville bli reddet.

Fra tid til annen skrek vi om hjelp, men ikke noe svar. Ole fortalte senere at det var skrik over alt, og brøl fra husdyrene.

Utpå natten kom det en liten lysstripe fra veggen, like under taket, og det var en stor oppmuntring. Det bekreftet at huset hevet seg opp fra grunnmuren. Jeg kan ikke huske at det ble så lyst at vi kunne skimte hverandre.

Mens vi lå der nede, var Ole gått i gang med å lage en gangbane bort til nærmeste haug. Avstanden var noe slikt som 100 meter. Han rev av den ytre bordkledningen av huset og la flåter oppå leir sørpen. I sekstiden om morgenen var han nesten fremme.

Litt før at han og de andre tenkte å forlate stedet, og mens han holdt på å rive av de siste bordene, syntes han at han hørte lyd fra oss og gikk opp på loftet over vårt soverom. Da visste vi at redningen var der. Gulvbordene hadde forskjøvet seg litt, så at han fikk tak med fingrene. Sterk som en bjørn, som Ole var, rev han uten noe redskap, opp gulvet og drog oss opp, en etter en. Da hadde vi ligget dernede i 6 timer. Noe trivelig oppholdssted hadde det ikke vært, men vi kom fra det uten noe men.

Vi fant noe klær og tok på oss. Jeg husker at jeg brukte en bukse som hadde tilhørt far, som var død året før. Buksen var i største laget for meg.

Vi kom oss så i land og gikk opp til Prestegården, lengere oppe i bygden. Utpå dagen ble vi hentet til Støp og var der etpar dager til vår onkel på Sand-vollan kom, og vi ble med ham.

Som nevnt, fikk vi ingen skader av det triste opphold i sørpen. Mor levet til hun ble 89 år. Min eldste bror, Gerhard, drog til sjøs, pådrog seg sykdom og døde bare 22 år gammel. Selv er jeg snart 91 år og driver fortsatt som ingeniør. Konrad, min yngste bror, er 88 år, og min søster Gudrun 80 år. Begge er i god helbred.» Konrad Vodal har fortalt sine opplevelser slik:4

«Da utraset kom i 1893 var var jeg 9 1/2 år. Far min var død høsten før, og mor og vi fire ungene var tilbake. Søskenene mine var Gerhard 15 år, Andreas 13, og jeg halvt tiende og Gudrun 3 år.

Vi var inne i et kammers ved siden av kjøkkenet og våknet om natten ved halv ett-tiden ved at dørene ble slått opp helt ut så vi så ut over som en fjord gjennom døren. Og vannet kom styrtende inn gjennom dørene, og det steg nokså fort. Og Ole Martin, drengen vår, prøvde å komme seg ned. Men da han kom ned trappen, gikk trappen i vei, den. Så kom han inn i kjøkkenet og prøvde å komme inn i kammerset til oss og hjelpe oss ut. Men han fikk ikke opp døren. Vi tok i alt det vi vant alle sammen, og han skuvde på, og han var en kraftig kar. Men vi fikk ikke opp døren mer enn ca. 20 centimeter. Og så steg vannet så fort at han måtte se til å redde seg selv. Han

328

V E R D A L S B O K A


image

Peder Konrad Gundersen Vodal montert inn på bilde av tomten av Nord-Lyng.


slo seg ut gjennom kjøkkenvinduet og slo ut et vindu i andre etasje og berget seg oppå der.

Han var der til det stilnet av litt. Det var slik at Nord-Lyng var en gammel skyssgård, slik at det ikke var noen adgang mellom tjenerne og husbondfolket, slik at han kom ikke innpå det lortet der tjenerne var. Men da det ble litt stillere, roligere, hoppet han ut gjennom vinduet på en stol han kastet ut foran seg. Og så hoppet han videre bort til det vinduet der tjenerne var.

Og da gikk vannet opp på golvet inne på loftet. Så han gikk ut fra at vi hadde druknet. Han trodde vannet var like høyt der vi var også. Men det var ikke det. Huset hadde seget litt ned fra muren på den enden der tjenerne var slik at det var så vidt vi hadde et lite rom mellom loftet og leirsuppen der vi lå. Det var så vidt vi hadde hodet mellom.

Mørkt var det, det gikk over vinduene. Og det begynte å bli lite luft så det ble tungt å puste. Vi lå der og kauket hele natten, men det var ingen som hørte oss slik at det begynte å se nokså svart ut, ja.

Men mor ba til Gud om at det måtte bli litt luft for vår skyld slik at vi

R A S I V E R D A L 329

ikke skulle kveles. Og det ble som at en stokk i muren vred seg ut slik at det ble en liten luftning der.

Jeg lå på en kuffert som fløt opp. Den hadde Andreas bøkene sine i. Og Gerhard hang visst fast oppe på klokkekassen. Mor sto på bordet og holdt Gudrun i armene og stødte seg på vinduskledningen. Der sto hun hele natten. Hvor Andreas var, vet jeg ikke. Men han hadde noe han sto på, han også, slik at han kom med hodet over sørpen.

Og der lå vi nå til om morgenen i seks-tiden. Da kom han Ole. Han holdt på å skulle redde seg og de andre tjenerne til fast land. Og han kom så langt ut at han kom utenfor veggen hos oss. Han hadde revet av panelingen med bare fingrene. Han hadde ikke noe verktøy. Han hadde ikke så mye som en kniv, den hadde han lagt igjen i stallporten. Han hadde skodd hestene dagen før, sa han.

Men da han kom utenfor veggen der vi lå, så hørte han vi kauket. Og så kom han inn på loftet. Der hadde stuen sviktet så mye at det var sprekk mellom to planker over åsene slik at han fikk fingrene under. Der brøt han opp gulvet, brøt opp gulvplankene, rev opp gulvet og trakk oss opp, en om gangen.

Temmelig leiret var vi, og vi hadde ikke noen klær til pusse av oss med på loftet heller. Vi fikk nå på oss noen klær som vi fant etter far min. Og så skulle vi prøve å komme oss til land. Ole fortsatte å rive av panelingsbord og la bortover leirsørpen. Han hadde kommet så langt at han var nesten fremme da han kom utenfor veggen hos oss.

Men da vi skulle til å gå, jeg husker jeg gikk sist fordi jeg var minst og lettest, gikk det meg til knærne da jeg gikk etter bordene.

Men vi kom oss til fast land. Og vi trodde det bare var oss som var blitt rammet av denne ulykken, for det var flatt ved Nord-Lyng. Men da vi kom oppover høyden bortover mot Mo, da så vi hvordan det så ut. Leirmassene lå hele dalen nedover.

Også gikk vi videre bortover til vi kom til Prestegården Auglen. Og der var det mye folk samlet som hadde reddet seg unna. Noen hadde mistet alle sine, og det var et sørgelig hus der.

Vi var der til vi fikk sendt beskjed til Støp, det var folk vi kjente godt, og fikk dem til å komme og hente oss.5 Og vi var der til slektningene våre på Sandvollan kom og tok vare på oss.

Ole var i aktivitet senere etter han hadde reddet oss.

Han traff prins Carl da han var her. Prinsen så seg hag i Ole, han ville ha han til å komme til Stockholm for å bli med i kongens garde, for han var en kraftkar å se til også.»

En annen som har beskrevet sine opplevelser på Nord-Lyng natten til 19. mai, er Kristine Karlsdatter fra Hagahaugan. Hun var der, som fortalt ovenfor, som tjenestejente.6

R A S I V E R D A L 330

«Jeg var på Lyng da utraset kom. Det hadde vært kaldt og regnet hele våren. Akkurat den dagen hadde vi vært svært tidlig oppe, og det hadde vært uvanlig mye å gjøre, så da kvelden kom, var vi trette og sovnet med det samme vi la oss.

image

Fruen og barna lå nede, men tjenestefolket lå oppe. Plutselig våknet vi av et veldig dunder. Jeg trodde det var verdens undergang. Utenfor vinduet mitt så jeg hvordan hus og trær kom farende forbi.

Jeg hørte dyrene brøle og mennesker som skrek i dødsangst, og jeg var aldeles sikker på at jeg skulle dø. Det verste var at jeg ikke visste hvordan det var hjemme. Jeg visste jo at jeg aldri mer skulle se dem, men jeg hadde så gjerne villet dø sammen med dem.

Men jeg døde ikke og ingen av de andre på Lyng heller, selv om vi trodde at fruen og barna, som var nede, var døde. Vi kunne jo se at leiren sto oppe ved vårt vindu, og huset hadde ristet så mye at vi trodde det skulle ramle sammen.

Mens vi pratet om hvordan vi skulle komme oss

Kristine Karlsdatter

derfra, hørte vi at det var noen der nede som Hagahaugan

banket i

taket og ropte, og da visste vi at det var liv der, men hvordan skulle vi kunne hjelpe dem?

Men Ole, han var dreng på gården, var veldig sterk. Han brøt opp gulvet med bare hendene, for det fantes ikke noe verktøy, og dro dem opp. Da vi kikket ned, så vi at det var aldeles fullt av leire der. De hadde stått oppe på bordet, og en av småguttene hadde sittet oppe på klokkekassen.

Da alle var oppe, fortsatte Ole å bryte løs bord. Dem la han over leiren, slik at vi kunne gå på dem til fast mark. Vi kunne ikke se noe, men jeg fikk senere vite at akkurat der vi hadde gått, fant man elleve døde. Om jeg hadde visst det, er jeg ikke sikker på om jeg hadde tort å gå.

Ja, så levde jeg, men jeg visste fremdeles ikke hvordan det hadde gått med mine, og jeg våget ikke en gang å håpe på at jeg skulle få se noen av dem igjen.

A, hvor jeg var lykkelig da det viste seg at alle hadde klart seg. Men mor trodde ikke at jeg levde, for hun kunne se hvordan det så ut omkring Lyng. De hadde alle sprunget opp til Mo som lå høyt, da det begynte. Den eneste som ble igjen nede ved huset, var farmor, men hun klarte seg også. Og senere traff vi henne hos en gammel kone.


Verdalsboka - 19

R A S I V E R D A L 331

Nelius og Martina hadde små barn. De hadde hatt hver sin på armen og de andre på slep.7 Hele tiden mens de sprang for å komme høyere, så de trær komme mot seg, og de måtte hele tiden forandre retning. Men til slutt kom de i sikkerhet.

Etter dette våget ingen å bo på det gamle stedet, og hele huset ble flyttet til Breding.8 Etter raset gikk jeg og lette etter sakene mine. Det eneste jeg fant igjen var min

salmebok som jeg hadde fått av far. Men den var full av leire og gjennombløt. Jeg gikk ut i skogen og hengte den på en grein og forsøkte å tørke den. Den ble aldri så fin som den hadde vært, men jeg har den fremdeles.»

Som det fremgår av beskrivelsene, er det en del ting som blir berettet på forskjellig måte. Det hadde naturligvis sammenheng med de enorme sinns-påkjenningene alle var utsatt for. Og det som den ene opplevde som en evighet, var kanskje for den andre bare et øyeblikk.

Men det er en kjensgjerning at husene var blitt revet av murene og ført et par hundre meter nordover. De ble liggende spredt utover i leirhavet. Muligens var det dette som var årsaken til at de som lå nede, berget livet. Andreas mener at huskassen fløt opp, mens Kristine forteller at leiren sto til opp under vinduene i andre etasje. Her har vel begge rett, for mens Kirsten og barna var i nordenden av huset, var tjenestefolkene i sydenden, og huset som var revet av murene, kunne godt stikke dypere i den ene enden enn i den andre. Den 20. mai om kvelden ble soldatene budsendt for at de skulle prøve å redde noen av husdyrene på gården. Brølene fra de stakkars dyrene hørtes langt avgårde. Det var først mulig å komme seg dit ut etter at vannet hadde steget over leiroverflaten. Å ta seg ut til gården var en vanskelig og farefull jobb. De først ankomne registrerte at tre av hestene lå nede i leirgjørmen med mulen så vidt over overflaten. De var fotbundet, og det var ingen mulighet for å berge dem. De ble derfor slått ihjel. De fire andre hestene lå således til at det på det daværende tidspunkt var uråd å komme bort til dem på grunn av at det lå stokker fra

vegger og tak på kryss og tvers.

Ingen av kyrne kunne berges, men de tok med seg to griser i land.

Et nytt forsøk ga som resultat at to av de gjenværende hestene ble berget opp på høyloftet. De hadde da stått med forbenene i krybben. De to siste omkom. Ytterligere en gris ble tatt i land.

Og de to levende hestene ble så omsider berget i land neste dag av de militære under store anstrengelser.

5 hester, 21 storfe, 20 småfe, 6 griser og et ukjent antall høns gikk tapt.

Dessuten ble 361,3 dekar dyrket mark, 39,4 dekar eng og 256 dekar skog og havning, tilsammen 656,7 dekar ødelagt.

332

V E R D A L S B O K A

Bare 15,9 dekar dyrket mark, 137 dekar skog og 1,45 dekar annen udyrket jord unngikk ødeleggelse. 13/14 av gården ble ødelagt.

Det ble fastslått at jorden på Nord-Lyng hadde hatt en verdi av kr. 26.200 før raset. Tapet ble satt til kr. 24.330. Bare jord til en verdi av kr. 1.870 var igjen. Eiendommen forøvrig hadde en verdi av kr. 32.000. Av dette gikk kr. 28.800 tapt. Kun kr. 3.200 var igjen.

Etterpå

I Velferdskomitéens protokoll står det at på det første møte i komitéen, 20. juni 1893, ble det opplyst at det var blitt utbetalt 5 kroner til Kirsten Vodals eldste sønn. Pengene ble brukt til kjøp av skolebøker.


image

Ruinene av Nord-Lyng i 1918. Dette er bordkledningen av hovedbygningen.

Foto: Einar Musum.


Den 5. september fikk hun videre utbetalt kr. 100 som skulle brukes til underhold av henne selv og hennes familie. Dette beløpet var en gave.

I erstatning fikk Kirsten Vodal kr. 20.400. Dette var det største erstatningsbeløp som ble utbetalt etter ulykken. Men så hadde hun også lidt det største økonomiske tapet av alle. Hun fikk utbetalt kr. 463,08 i forskudd. Av dette var kr. 363,08 til dekning av hennes gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

Om Ole Olsen står det at han fikk kr. 10 i erstatning. Her er det imidlertid en feil, for det står også at forslaget var kr. 50, og at han fikk kr. 25 i forskudd. Trolig fikk han kr. 50.

R A S I V E R D A L 333

image

Et nytt bilde av ruinene av Nord-Lyng, denne gang fra 1924. Fra v.: Erich Krebs (tysk), Gunnar Konradsen Vodal, Svanhild Konradsdatter Vodal, Konrad Vodal, Clara Reynolds (Andreas' kone), Bothild Finsvik Vodal.

Foto: Andreas Vodal.


Videre fikk Marit Andersdatter kr. 25, Kristine Karlsdatter kr. 40, og Ingeborg Hansdatter kr. 40. Skylden på Nord-Lyng ble fastsatt slik i 1895:

Gårdsnr. Ul, bruksnr. 1, Lyng nordre av skyld mark 31,75 et avtak for 10 år av mark 29,48, deretter for 10 år et avtak av mark 26,48, og derpå for bestandig et avtak av mark 23,48.

Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 10,17 for første halvår 1893.

Det ble antatt at 656,7 dekar gikk tapt. Hele eiendommen ble utlagt til Staten i den såkalte Lennes-Lyng-teigen. Staten fikk 696,1 dekar, 39,4 dekar mer enn det som var ødelagt. Av dette var 560,1 dekar fast mark og 136 dekar elvebredd og sandører. I tillegg kom 86,4 dekar elveleie.

Lennes-Lyng-teigen ble senere kalt Statsteig B.

Kirsten giftet seg på nytt med Bonsak J. Sem fra Frosta. Hun døde i 1943 på Haugan på Ekne hos sin sønn Konrad.

Gerhard døde allerede i 1900 av tuberkulose. Han var da ugift.

Konrad giftet seg med Bothild Johannesdatter Finsvik, og de slo seg ned på Haugan vestre på Ekne. Han døde i 1975.

Andreas utdannet seg som ingeniør, og som sådan flyttet han mye rundt både her i landet og i utlandet. I Canada giftet han seg med Clara Reynolds. Han døde i Odda 1974.

334

V E R D A L S B O K A

þÿ

R A S I V E R D A L 335

Gudrun bodde også på Ekne hos sin bror Konrad. Hun døde ugift i 1973.

Ole kalte seg senere Ole Olsen Lyng. Han ble gift med Jør gine Stokkan fra Åsen. Han døde på Skatval i 1941.

Marit Andersdatter var ugift. Hun var preget av opplevelsene denne uhyggesnatten i mai 1893. Hun ble nervøs og engstelig av seg. Det ble sagt at hun var tusset og rar. En tid var hun budeie på Bunes. Hun døde på Nordvik under Bunes i 1924.

Kristine Karlsdatter ble gift i Sverige med Per Eggstrøm. Hun døde i 1964.

Ingeborg Hansdatter levde i 1900.


Noter:

1 Opplysninger ved Agnes Solli, oldebarn av Marit.

2 Opplysninger ved Borgny Almli og Astrid Djupen.

3 Denne beskrivelsen har Andreas Vodal gitt til Bjarne Slapgard. Den er datert 29.6.1971, og den er trykket i Verdal Historielag skrifter 2, 1977 s. 123 f.

4 Lydbåndopptak ved hans sønnesønn Knut Vodal.

5 Teodor Støp bodde på Landstad i Volhaugen.

6 Hun flyttet senere til Sverige og bosatte seg der. Hennes beskrivelse er hentet fra Haugan-slekta av Kjetil Haugan og Svein Haugan s. 71 f. Den er oversatt fra svensk.

7 Dette var Kornelius Karlsen og Martine Pedersdatter Tokstød. Kornelius var hennes bror. De bodde på Hagahaugan.

336

V E R D A L S B O K A

8 Dette var plassen Hagahaugan. Se også under dette navnet.

R A S I V E R D A L 337


image

Et interessant og kjent bilde. Andreas Vodal i en alder av 86 år sittende på Trolltunga i Odda i Hardanger. Foto: B. M. Hagemann 1967.

LYNG SØNDRE VESTRE 109.2


Gården

Lyng søndre vestre var en av de to delene Lyng søndre ble delt inn i i 1865. Lyng søndre østre var den andre. De lå kloss inntil hverandre.

På grunn av teigblanding er det vanskelig å fastslå grensene mot Lyng søndre østre, Lyng mellom vestre og Lyng mellom østre. Men mot vest og sydvest lå elven. Mot syd og sydøst lå Hagavaldet. Mot øst lå Mo. Og mot nord lå Nord-Lyng.

Beregninger viser at arealet hadde vært 373,02 dekar før raset. Av dette var 282,67 dekar dyrket jord, 78,71 dekar skog og havning, 9,8 dekar eng og 1,84 dekar veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 13 mark 91 øre.

I 1890 var utsæden følgende: 0,17 hektoliter rug, 3,47 hektoliter bygg, 20,85 hektoliter havre, 0,17 hektoliter havre til grøntfor, 0,17 hektoliter erter, 4 kilo gressfrø og 19,46 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det brukt 0,4 ar. På gården var det 6 to-hjulte vogner.

Besetningen besto 1. januar 1891 av 3 hester, 6 storfe, 10 sauer, 5 griser og 12 høns.

Hvor mange husdyr som var der i 1893, er ukjent. Men tallet var nok noen lunde det samme som i 1891.


Folket

Ole Martin Olsen overtok gården i 1893. Hans far var død, slik at det var etter sin mor,

Marit Jensdatter, han overtok den. Da raset gikk, bodde følgende personer på gården:

  • Ole Martin Olsen, gårdbruker, 36 år

  • tre tjenere

  • Marit Jensdatter, kårkone, 70 år

  • Maren Anna Olsdatter, datter, 32 år

Oles foreldre var Ole Eliassen og ovennevnte Marit. Marit Jensdatter var fra Hellån i Vuku. Hennes foreldre het Jens Paulsen og Sirianna Ottesdatter Hellån. Maren Anna var Ole Martins yngre søster. Hvem de tre tjenerne var, har det ikke vært mulig å finne ut.


Hva som skjedde

R A S I V E R D A L 339

Det finnes ingen opplysninger om hvordan disse folkene opplevde raset. Så vidt vites, ble ingen skadd eller pådro seg sykdom etterpå. Men de rømte samme vei som folkene fra de tre andre Lynggårdene som lå i en klynge.

Av husdyrene mistet de to storfe. Det er ikke kjent hvordan dette gikk til. Husene ble ikke berørt av rasmassene, men dyrene kan ha vært ute på beite.

image

Derimot ble husene sterkt skadet av

elvevannet da dette strømmet over leir-demningen. Elven søkte nemlig leie nettopp forbi de fire Lynggårdene som lå samlet. Da elven var ledet vekk fra gårdene, hadde det gått verst utover husene på Lyng søndre vestre. Ett av uthusene hadde fått grunnen gravet vekk, og det hadde sunket ned slik at

det hadde fått en stor knekk i taket. Mastuen som hadde ligget i den ene enden av dette uthuset, var en fullstendig ruin. Hovedbygningen hadde også fått grunnen gravd vekk, og gulvet inne i storstuen hadde sunket ned.1

De klarte å få reddet alt innbo og løsøre. 0le

Martin Olsen Lyng.

Verst gikk det allikevel med jorden. 167,2 dekar

areal ble ødelagt. Dette innbefattet 147,6 dekar dyrket jord, 9,8 dekar eng og 9,8 dekar skog og havning.

2/3 av jordveien var borte.

Jorden hadde før raset stått i en verdi av kr. 10.725. Skaden på den beløp seg til 7.150 kroner, slik at det var tilbake jord til en verdi av 3.575 kroner.

Gården forøvrig hadde stått i en verdi av kr. 13.500. Den nye verdien ble 5.200 kroner. Her utgjorde tapet således 8.300 kroner.

Etterpå

fikk fikk

Ole Olsen Lyng fikk en erstatning på kr. 7.810. Han fikk kr. 133,64 i forskudd. Dette var hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad, og beløpet ble betalt direkte dit.

Marit Jensdatter på kåret en erstatning på kr. 400. Av dette hun kr. 150 i forskudd. Hun ble også foreslått en årlig livrente på kr. 400.

Gården ble etterpå flyttet noe sydøstover til den andre siden av veien hvor den ligger like øst for Lyng mellom østre.

Skylden for Lyng søndre vestre ble satt slik i 1895:

Gårdsnr. 109, bruksnr. 2, Lyng søndre vestre av skyld mark 13,91 et avtak for 20 år av mark 9,51, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,51.

340

V E R D A L S B O K A

Dette førte til at veiskatten fikk en reduksjon på kr. 3,28 for første halvår 1893.

Antatt tapt areal var 167,2 dekar. Av dette ble to teiger tilbakeført til eieren, mens en teig gikk til Staten i den såkalte Lyng-Lennes-teigen. 92 dekar av dette var fast mark. Resten fordelte seg på 24,2 dekar elveleie og 3,38 dekar elvebredd og elveører. Eierens del utgjorde 11,28 dekar fast mark, 22,2 dekar elveleie og 20,8 dekar elvebredd og sandører. Statens andel besto av 25 dekar fast mark, 2 dekar elveleie og 13 dekar bredder og sandører.

Ole Olsen drev gården også etterpå. Han døde ugift i 1930.

I 1900 bodde fremdeles Marit Jensdatter der. Hun levde da av livrenten hun hadde fått etter ulykken. Hun døde i 1912.

Maren Anna var der også i 1900. Hun ble kalt husbestyrerinne. Hun døde ugift i 1931.


Note:

1 Beskrivelse gitt av Jørgen Aall-Hansen i et spesialbrev til Dagsposten. Det er gjengitt En iakttagers nedtegnelser om raset og dets virkninger.

LYNG SØNDRE ØSTRE 109.1


Gården

Som navnet sier, lå Lyng søndre østre lengst mot øst av de to gårdene Lyng søndre var delt inn i. Lyng søndre vestre lå mindre enn et steinkast mot vest.

Terrenget ved disse gårdene var litt kupert. Det var ikke kjennetegnet av det flate terrasselandskapet som karakteriserer elvesletten ellers. Det hadde naturligvis sammenheng med alle rasene som hadde gått her og lagt opp rasmasse. Men det var ikke tale om store høydeforskjeller.

Valdet var sterkt oppstykket i en slags form for teigblanding med Lyng søndre vestre, Lyng mellom østre og Lyng mellom vestre, og det er vanskelig å fastslå hvilke gårder det grenset mot. Men det kan grovt sett sies å være omgitt av Verdalselven i vest og sydvest, Hagagårdene i syd og sydøst, Mo i øst, og Nord-Lyng i nord.

Arealet ble fastslått å ha bestått av 306,9 dekar dyrket jord, 52,51 dekar skog og havning, 27,6 dekar eng, 3,71 dekar annen udyrket mark og 3,46 dekar veier og bebyggelse, tilsammen 394,18 dekar.

Matrikkelskylden var 13 mark 91 øre.

Utsæden var i 1890 4,17 hektoliter bygg, 20,85 hektoliter havre, 0,34 hektoliter erter, 12 kilo gressfrø og 17,35 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det benyttet 0,25 ar. Og det fantes en kjøkkenhave på 0,05 ar. På gården hadde de 5 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.

Pr. 1. januar 1891 var det 2 hester, 10 storfe, 12 sauer, 3 griser og 14 høns på gården.

Tallet på husdyr i 1893 er ukjent. Men de mistet ingen. Folket

Eier av gården i 1893 var Elling Andreas Ottesen. Han overtok etter sin stefar, Peter Pedersen, i 1891. Da raset gikk var følgende personer på gården:

  • Elling Andreas Ottesen, gårdbruker, 39 år

  • Karen Olsdatter Haga, kone, 23 år

  • tre tjenere

  • Kari Larsdatter, inderst, 76 år Dessuten var kårfolkene der:

    • Peter Pedersen, kårmann, 72 år

    • Anne Marta Olsdatter, kårkone, 69 år

342

V E R D A L S B O K A


image

Til høyre: Elling Andreas Ottesen Lyng. Sittende foran ham: Hans kone Karen Olsdatter Haga. Til venstre: Johannes Johannesen Lyng på nabogården Lyng mellom østre. Sittende foran ham trolig hans første kone Oline Gustava Olsdatter.


Det ser således ut til at det var åtte personer tilstede på gården rasnatten.

Ellings far var Otte Eliassen. Han døde i 1871. Hans mor, Anne Marta Olsdatter, giftet seg for andre gang med Peter Pedersen kort tid etterpå.

Elling hadde også vært gift en gang tidligere med Anne Kristine Iversdatter Kvello.

Hun døde i 1890.

Karen var datter av Ole Andreassen og Baroline Kristiansdatter på Haga vestre. Hun var gravid da dette hendte.

LYNG SØNDRE ØSTRE 109.1

Hvem tjenerne var, er ukjent.

image

R A S I V E R D A L 344


Et bilde fra 1896. Personer merket med * var ikke tilstede i 1893. I midten foran Anne Marta Olsdatter. Til v.: Marie Olsdatter Berg, gift med Severin Berg på Lyng mellom vestre, til h.: Bergitte Ottesdatter Svinhammer*. Bak til v.: Elling Ottesen Lyng, til h.: Oluf Ottesen Lyng * som var på besøk fra Amerika da bildet ble tatt.


Kari Larsdatter var fra Leinstrand.

Peter Pedersen var fra Rosvoll. Hans foreldre var Peder Paulsen og Magnhild Jensdatter Stubbe.

Anne Marta Olsdatter var fra Ness østre. Hennes foreldre var Ole Olsen og Beret Marta Halvorsdatter Østre Ness.

R A S I V E R D A L 345

Kari Larsdatter som bodde på gården som inder st, var fra gården Stor-Ler på Leinstrand.

346

Hva som skjedde i

V E R D A L S B O K A

I likhet med folkene på de andre gårdene på elvesletten som ikke ble direkte begravet av raset, rømte beboerne her i vill redsel i nordøstlig retning. De hadde ikke tid til å ta på seg klær, og i det kalde været frøs de forferdelig.

Karen har fortalt at de sprang oppad bakke gjennom skogen. Men det var slike rystelser i jorden at grantrærne sto og svaiet. De ventet hele tiden at jorden de sprang over, skulle forsvinne under føttene på dem. Etterpå ble Elling syk. Og etter en tid døde han. Karen hevdet at han ble syk som følge av strabasene og kulden rasnatten. Og hun mente at dette var grunnen til at han døde. Men han døde så lenge etterpå som i 1900, og følgelig kan ikke raset ansees som å være årsaken til at han døde.2

Lyng søndre østre sammen med Lyng søndre vestre og Lyng mellom østre og Lyng mellom vestre ble liggende på en halvøy omgitt av leirsuppe. Ras-massene nådde ikke bort til husene. Det var imidlertid svært lite om å gjøre.

Ingen av dyrene kom til skade og de ble berget ut straks etterpå.

Men da vannet i elven tok til å stige over leirflaten som hadde lagt seg opp som en demning helt fra Melbyberget og ned til Tinden, lå ikke disse fire Lynggårdene høyere enn at vannet rant over det området akkurat hvor de lå.

Så foruten at store deler av jorden var blitt overslammet av rasmasse, ble også deler av den jorden som hadde unngått de ødeleggelsene, nå ødelagt av rennende og gravende vann. Og dette vannet førte med seg grus og slam som ble lagt opp over jorden. Dette ødela jorden nesten like grundig som leirmassene fra raset hadde gjort.

Av gårdens areal ble 196,9 dekar dyrket jord ødelagt. Dessuten gikk 27,6 dekar eng og 9,8 dekar skog med.

Dette utgjorde 9/11 av gården.

Verdien av jorden hadde før raset vært kr. 11.000. Tilsvarende kr. 9.000 gikk tapt. Bare jord til en verdi av kr. 2.000 var tilbake.

Men også husene ble påført stor skade da vannet begynte å renne forbi. Gården forøvrig hadde vært verd kr. 13.500. Etterpå sto den i kr. 3.500 kroner. Her ble tapet derfor 10.000 kroner.


Etterpå

Gården ble etter dette flyttet et stykke sydøstover til litt høyere land på den andre siden av veien. Inntil de kunne flytte tilbake, bodde folkene på Svin-hammer.

Elling Ottesen fikk kr. 7.680 i erstatning. Av dette fikk han kr. 2.000 i forskudd. Oppgitt grunn til forskuddet var å betale gjeld.

Kårfolkene Peder Pedersen og Anne Olsdatter fikk en erstatning på kr. 490. De fikk 150 kroner i forskudd. Og de fikk en årlig livrente på kr. 400.

R A S I V E R D A L 347

Indersten Kari Larsdatter fikk et bidrag på kr. 30. Hun fikk 15 kroner i forskudd.

I likhet med de andre gjenværende Lynggårdene ble også Lyng søndre østre flyttet. Den havnet på østsiden av veien og ligger i dag som den sydligste av disse gårdene.

I 1895 fikk Lyng søndre østre skylden fastsatt slik:

Gårdsnr. 109, bruksnr. 1, Lyng søndre østre av skyld mark 13,91 et avtak for 20 år av mark 11,62, og deretter for bestandig et avtak av mark 10,62.

Som følge av dette ble veiskatten redusert med kr. 4,01 for første halvår 1893.

Det ødelagte arealet var på 234,3 dekar. I ettertid ble dette delt i fire teiger. Tre av disse ble utlagt til eieren. Alle tre lå i tilknytning til jorden som lå igjen. I alt utgjorde dette 128,4 dekar hvorav 118,9 dekar var fast mark, og 9,5 dekar var elvebredd og sandører. Utenom dette var det 27,7 dekar elveløp. Den fjerde teigen ble utlagt til Staten. Den lå på sydsiden av elven og var på 50 dekar. 34 dekar var fast mark, og 16 dekar var elvebredd og sandører. Og her var det 4 dekar elveleie. Statens del ble liggende i hva som ble kalt Lennes-Lyng-teigen. Senere ble dette kalt Statsteig B.

Som nevnt ovenfor døde Elling Ottesen i 1900. Karen drev så gården som enke i en rekke år. I 1941 solgte hun den til Ottar Haga, men bodde der på kår til hun døde etter 1945. Hun giftet seg ikke igjen.

Peter Pedersen døde på Svinhammer i 1894. Kari Larsdatter døde i 1896 på Myre.


image

Lyng søndre østre sett fra vest i 1918. Foto: Einar Musum. Noter:

1 Opplysninger ved Ottar Haga.

Det fortelles også at Elling Ottesen hadde tuberkulose. Men da han døde i 1900, opplyses dødsårsaken å ha vært influensa.



Generelt

LYNGSHOLMEN 110

Lyngsholmen var den delen av Lyngsvaldet som lå på sydsiden av elven.

Bakgrunnen for at dette var en del av Lyngsvaldet, var at elven langt tilbake i tiden hadde sitt løp syd for dette området, og at området hang sammen med resten av Lyngsvaldet. Da elven skar igjennom tangen syd for Lyng, ble dette området liggende der som en holme.

Elven dannet på denne måten et ness, og vi kan heller ikke se bort fra den mulighet at det på dette nesset lå en gård. I Aslak Bolts jordebok 1432 fortelles det om en gård ved navn Fregadrixnesi som skal ha ligget i dette området. Senere nevnes den ikke. Kanskje ble den ødelagt av elven. Det er således ikke noen umulig tanke at Lyngsholmen kan ha vært rester av denne gården.

Lyngsholmen var fra gammelt av et fellesområde for Lynggårdene, og flere av dem hadde rettigheter her. Og det var flere som satte ned husmannsplasser på Lyngsholmen. Etter som området kaltes Lyngsholmen, fikk også husmannsplassene dette navnet.

Da Lyng mellom i 1848 ble delt i Lyng mellom vestre og Lyng mellom østre, fulgte rettighetene på Lyngsholmen med begge gårdene. Lyng mellom vestre hadde en plass her i 1865. Denne het da Holmen, men den ble naturligvis også kalt Lyngsholmen.

I 1875 var det ingen der, men da raset gikk, var en av plassene på Lyngsholmen under Lyng mellom vestre bebodd. Lyng mellom østre hadde tre husmannsplasser med navn Lyngsholmen i dette området i 1865.1 1875 var tallet redusert til 2, og i 1891 var det en. Og det var fremdeles en i 1893 da raset gikk.

Både Lyngsholmen under Lyng meDom vestre og Lyngsholmen under Lyng mellom østre ble ødelagt av raset, og begge blir i de offisielle listene omtalt som Lyngsvald. Og da det i tillegg ytterligere ble ødelagt en plass under Lyng mellom østre som ble kalt det samme, blir det vanskelig å få den fulle oversikten.

Dessuten var en tidligere husmannsplass på dette stedet utskilt fra Lyng søndre som eget bruk. Også den kaltes Lyngsholmen.

Det er i dag ikke lenger mulig å plassere de tre stedene som alle bar navnet Lyngsholmen i 1893, fullstendig riktig i forhold til hverandre. Eksisterende kart inneholder ikke alle opplysningene, og de menneskene som visste det,

R A S I V E R D A L 349


Verdalsboka - 20


image

Lyngsholmen var den delen av det store Lyngsvaldet som lå på sydsiden av elven. Det er nokså sikkert at bruket Lyngsholmen lå i midten. Men hvilken av de to plassene med samme navn som lå på den ene eller andre siden er helt uvisst.


er nå borte. Men det ser ut til at eiendommen Lyngsholmen lå mellom husmannsplassene.

R A S I V E R D A L 351


Bruket


LYNGSHOLMEN 109.1/2

Dette var opprinnelig en husmannsplass under Lyng søndre. Men så langt tilbake i tiden som i 1843 ble to jordstykker ved navn Holmen og Trøa utskilt som en selveierplass ved såkalt arvefesteskjøte. Som sådan var stedet ikke skyldsatt. Eiendommen fikk da navnet Lyngsholmen. Den lå på sydsiden av elven.

Fradelingen skjedde da Lyng søndre var udelt. Senere ble gården delt i Lyng søndre østre og Lyng søndre vestre. Eiendommen lå på begge gårds-valdene. Dette forklarer gårds- og bruksnumrene.

I folketellingene både i 1865, 1875 og 1891 er denne eiendommen rubrisert som husmannsplass. Det skyldes at den som sagt, ikke var skyldsatt. Men den var altså i virkeligheten en selveiereiendom.

I de offisielle listene etter raset er den oppført som selveie.

Men som følge av at dette tidligere hadde vært en husmannsplass, var størrelsen svært beskjeden. Arealet ble etter raset beregnet til å ha vært 39,4 dekar. Alt dette var dyrket mark.

1 1890 var utsæden 1,5 hektoliter bygg, 3 hektoliter havre, 2 kilo gressfrø og 9 hektoliter poteter. 0,5 ar ble brukt til andre rotfrukter. Dessuten fantes 1 fire-hjult og 1 to-hjult vogn.

1. januar 1891 var husdyrbestanden 2 hester, 3 storfe, 5 sauer, 1 gris og 10 høns. I 1893 var besetningen 1 hest, 3 storfe, 11 sauer, 1 gris og et ukjent antall høns.

Forsikringsprotokollen forteller at husene på bruket var forsikret slik: Hovedbygning - kr. 800; lade - kr. 280; stabbur - kr. 140; og fjøs og stall -kr. 640, tilsammen kr. 1.870.

Av inventaret er det spesifisert 1 fire-etasjes kakkelovn - kr. 32, og 1 treetasjes ditto - kr. 24.

Avlingen var assurert slik: 8 tønner bygg, 25 tønner havre, 35 tønner poteter, 10 lass høy, og 22 berger halm, tilsammen forsikret for kr. 567.

Folket

Både i 1865, 1875 og 1891 er Åge Larsen oppført som husmann på stedet. Men som nevnt ovenfor var dette altså en arvefesteplass og ikke en husmannsplass.

Om våren 1893 bodde følgende mennesker på Lyngsholmen:

  • Age Larsen Lyngsholmen, arvefester, 63 år

  • Guruanna Pedersdatter, kone, 66 år

  • en dreng

  • Olava Olsdatter, inderst, fattiglem, 68 år

image

Age Larsen Lyngsholmen og Guruanna Pedersdatter. Bak står sønnen Peter som ikke var på Lyngsholmen, da raset gikk. Han utvandret til Amerika i 1892.


Age var sønn av Lars Andersen og Marta Ågesdatter Lyng.

Guruanna Pedersdatter var datter av Peter Paulsen og Magnhild Jensdatter Hallon.

Hun var søster av Peter Petersen på Lyng søndre østre, og Johannes Eklo som ble 106 år.

R A S I V E R D A L 353

Olava Olsdatter omtales enkelte steder som en taus. Muligens var hun både taus og inder st. Hvor hun var fra, er ukjent. Hvem drengen var, har det ikke lyktes å finne ut.


Hva som skjedde 1

Lyngsholmen lå nede på den laveste elvesletten. Det er således nokså sannsynlig at rasmassene fra det andre skredet nådde hit bort. Men det var ras-massene fra det tredje skredet som sopte husene vestover slik at de til slutt ble liggende mellom Lennes og Rosvoll. I det hele tatt havnet mange hus inne i denne viken som dannet seg her der den gamle Lenneskvisla hadde ligget til 1893.

Det er motstridende opplysninger om hvordan det gikk for seg her. Et sted heter det at Olava omkom. Hun omtales som en gammel pike og et fattiglem. Trolig er det en sammenblanding med Ellen Marie Ellingsdatter som var ugift og bodde alene på en annen plass på Lyngsholmen. Hun var forsørget av fattigvesenet.

Men alle ble i virkeligheten reddet.



u% 'Sata

li J ' fptt«

.otrettøa 20 H

iSern|aib


si % lftøtftlwg 22

3R2 f inifebag

24 £ ttWx 26 % Utian

  1. g 3ugufte

  2. 8 Snciau


0 26 n 27

1 31 nei R.


i 6 3 6i Z S

Uf 6 28 2 29

. I 7 9 ' 2 22

j 761 216

J 8 32 2 9

j 912 2 2

I 9 i l S 54

image

, f «*, v*

v i£ åse $ i


ar >23 nsr <»8


18le? cf 'l' 90 ! 5 cf 2i ' 2S ihcf C

»aft3S

28® Cé#»«>!s5>ø9 S . h 0 o l l i i

2 «#Wtes2 ill 23 136

510 ^etrøntHa ji 8 2 -s-

5 mt»

j* fit*. 't ete. SD»».

+ M 1«I » R, *1W1" 9 50 g. - (Wjj 5«, J.; It 69 928

8 - 0 12 1121£048 4; 14


- ^-^awwttaaaw.......................... —— --------------------------------------------------------------------

ATfljpi av ig<? Lyngsholmens almanakk for mai 1893 med hans egen nedtegnelse om raset

354

V E R D A L S B O K A

Åge fortalte som så mange andre at han trodde dommedag var kommet. De våknet om natten ved at huset beveget seg som en båt, og at vann og leirmasser trengte inn i huset. Guruanna og tausa lå nede i stuen, mens Åge og drengen lå oppe på loftet. Guruanna var forøvrig syk og klarte ikke å gå uten ved hjelp av stokker.

Dette var forøvrig første natten Åge lå oppe på loftet.

Leirmassene trengte inn gjennom vinduet hvor de to kvinnene lå, og det gikk så fort for seg at de kom seg ikke ut av sengen. Den fløt opp under loftsbjelkene.

Åge og drengen hørte at de ropte om hjelp. De måtte prøve å få hull i gulvet, men de hadde bare en tollekniv og en «målarlaup» til hjelp. Men de klarte å få løsnet en gulvlist, og derved klarte de å få tak i bordene i gulvet med fingrene slik at de klarte å bryte opp et så stort hull at de kunne trekke de to opp på loftet. Det var i siste liten, for da sto leiren like opp under loftet. Guruanna hadde så vidt hodet over leirsuppen.

Muligens hadde hun gått ut av sengen og så ikke klart å komme seg opp igjen. Olava var ikke tilklint av leire, slik at hun lå trolig fremdeles i sengen.

Oppe på loftet fantes det noen klær, og disse ble brukt til å tørke Guruanna ren for leire. Dette var imidlertid lettere sagt enn gjort. De hadde et svare strev med å få vekk den sleipe gjørmen.

Og oppe på loftet var de alle mens huset ble flyttet i retning av Lennes. Åge mente at huset hadde beveget seg i sydøstlig retning en stund. Han sa at det gikk i retning av Kvinnfjellet. Dette hadde trolig sammenheng med at husrestene kom inn i en slags bakevje ved Lennes. Blant annet gikk hus-vraket fra gården Follo i to store runder der, før det ble liggende i ro.

Men utenfor Rosvoll ble huset liggende i ro. Til alt hell holdt det seg flytende med loftet over leirflaten. Og fra vinduet prøvde de å signalisere til land. Men de ble ikke sett. Bare ved en tilfeldighet da Olaus Ellingsen Vinne og Erik Olsen Rosvoll var på vei utover til Lennes, ble de oppdaget. Disse to var på vei for å redde dem som befant seg ute på Lennes nordre da de fikk se at det var folk også i dette huset.

Det var imidlertid meget vanskelig å komme seg bort til husene, og Erik Rosvoll måtte flere ganger ned i leiren til opp under armene før han kom frem. Åge, som hadde sett dette, ropte til ham at det var ingen grunn til at Erik skulle sette livet på spill for å prøve å redde ham. Han var fortapt i alle fall. Så fortvilet anså Åge situasjonen for å være fra sitt sted inne i huset.

Men alle fire ble reddet.

Dyrene, 1 hest, 3 kyr, 11 sauer og 1 gris og 8 høns, strøk alle med. Hele eiendommen på 39,4 dekar forsvant.

Etter som jorden ikke var skyldsatt, ble den regnet sammen med den jorden Lynggårdene mistet.

R A S I V E R D A L 355

Eiendommen ble forøvrig verdsatt til 2.600 kroner. Den ble totalt ødelagt.

I en almanakk fra 1893 har Åge Lyngsholmen gjort følgende notat:2 Nat til den 19de Mai var det at den Store uløke gik over Værdalen, som ogsaa vi var med, men med den store Guds forsyn kom vi til at behaalde Livet fire Mennesker i talet, men alle vorer husdyr for untagen en liden Hund som beholdt Livet, en 3 Aars Hengst 3 Kjør 11 Faar 1 Gris 8 Høns som sate Livet til.

Etterpå

Åge Larsen og Guruanna Pedersdatter flyttet til Grønnlia i Mullia hvor en søster av Åge var gift. I 1894 kjøpte de en bit av jorden der. De kalte stedet for Holmen etter Lyngsholmen de tidligere hadde hatt. De klarte å få flyttet øverste etasje av huset dit, og det ble satt opp samme år.

En hel del husgeråd ble også berget fra andre etasje. Åge var der om sommeren og grov i leiren for å finne gjenstander og utstyr. Noe fant han, men det meste av det som var nede i første etasje, fikk han ikke fatt i, og det ligger der fremdeles.

19. juli 1893 ble det vedtatt at Åge Larsen skulle få kr. 200 i forskudd på erstatningen. Imidlertid må en del av dette ha blitt betraktet som gave, for i de offisielle listene over utbetalt erstatning og forskudd, er bare kr. 100 ført opp som forskudd. Riktignok heter det her at forskuddet var kr. 120,29, men kr. 20,29 var til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

En ny søknad fra Åge Lyngsholmen om kr. 100 til innkjøp av husdyrfor ble 2. januar 1894 vedtatt oversendt til Statskomitéen. Hvis han ikke fikk pengene som gave, ble trolig dette avslått.

Åge fikk kr. 2.820 i erstatning.

Olava Olsdatter fikk som inderst tildelt en erstatning på kr. 100. Av dette fikk hun kr. 30 i forskudd. Åge Lyngsholmen døde i 1914. Guruanna døde i 1901.

Hva som videre skjedde med Olava Olsdatter er ukjent.


Noter:

1 Opplysninger ved Gunnar Holmen, sønnesønn av Åge Lyngsholmen.

2 Almanakken tilhører Gunnar Holmen.

356

V E R D A L S B O K A



Plassen

LYNGS VALD, BLÅMELENGET 111.1

Blåmelenget var en husmannsplass under Nord-Lyng. Den lå forholdsvis langt mot nordøst på valdet, helt opp under melbakken.

Plassen var liten som husmannsplasser flest. I 1890 var utsæden 0,27 hektoliter bygg, 0,69 hektoliter havre og 3 hektoliter poteter. Dessuten hadde de der en liten kjøkkenhage på 0,02 ar.

  1. januar 1891 fantes det 1 ku, 4 sauer og 7 høns på plassen.

Hvor mange dyr som var der i 1893, er ukjent. Men trolig var vel besetningen bortimot den samme som i 1891.

Folket

Den samme husmannsfamilien hadde vært på Blåmelenget fra før 1875. I 1865 var de på en plass under Ness. I mai 1893 bodde følgende personer der:

  • Petter Kristoffersen, husmann med jord, 61 år

  • Beret Halvorsdatter, kone, 59 år

  • Kristine, datter, 20 år

  • Marta Olsdatter, inderst, 81 år

Petter Kristoffersens foreldre het Kristoffer Pedersen og Marta Olsdatter Nessvald. Beret Halvor sdatter kom fra Rosvollvald. Hennes foreldre var Haldo Ellevsen og Henrikke Andersdatter.

Marta bodde som inderst på Blåmelenget hos sin sønn. Hun hadde også bodd sammen med sønnens familie i 1865 på Nessvald og i 1875 på Blåmelenget. Hun livnærte seg ved litt håndspinning. Ellers hadde hun understøttelse av fattigvesenet.

Hennes foreldre var Ola Pedersen Lyngsvald og Eli Sevaldsdatter.

Hva som hendte

Husene på Blåmelenget ble begravet av leirmassene. Så vidt det har vært mulig å fastslå, ble ikke husene flyttet av leiren. Men de lå så nært bakken mot øst, at det gikk forholdsvis greit å bygge bro dit ut.

Folkene ble reddet i land over denne. Men slik det vanligvis gikk med folk som passerte slike broer, var de nok nede i leiren og måtte få hjelp opp igjen.

Hvorvidt de fikk noen skader, er heller ikke kjent. Men det er helt klart at påkjenningen var hard for gamle Marta. Hun flyttet opp til Sandslien hvor hun døde 30. mai. I kirkeboken står det anført som dødsårsak «alderdoms-svakhet». Men lege var ikke konsultert. Vel var hun gammel og kanskje skrøpelig, men det er allikevel høyst sannsynlig at den psykiske og fysiske påkjenning hun ble utsatt for i forbindelse med ulykken, må ha virket inn på hennes helsetilstand og således fremskyndet dødsfallet. Oppholdet i den kalde leiren samt at hun kanskje kan ha fått leire i luftveiene, kan ha resultert i lungebetennelse. 11 dager mellom denne opplevelsen og dødsfallet er et normalt tidsrom for at lungebetennelsen kunne ha utviklet seg med døden til følge.1

Av den grunn regner vi også med henne som død som følge av påkjenninger og skader hun fikk under raset. Døde:

MARTA OLSDATTER BLÅMELENGET, født 1812

Marta ble begravet og jordfestet 4. juni på Stiklestad.

Den ødelagte jorden på plassen, ble regnet sammen med det som ble ødelagt på Nord-Lyng.

Det er imidlertid ikke anført noen døde husdyr, noe som kanskje kan tyde på at det hadde vært mulig å berge dem i land. Og det var vel heller ikke utenkelig tatt i betraktning at plassen lå like opp under bakken.

Etterpå

Petter Kristoffersen ble tilkjent en erstatning på kr. 650. Av dette fikk han kr. 500 i forskudd da han skulle kjøpe jord. Og han kjøpte parten Ås av Min-sås nordre. Der bodde han sammen med sine kone Beret.

Også datteren Kristine bodde sammen med dem. Hun var da gift med Anton Andersen

som var skomaker.


Note:

1 Opplysning ved legene Dagfinn Thorsvik og Steinar Nakrem.

358

V E R D A L S B O K A


LYNGSVALD, LYNGSHOLMEN I (ELLEN MARIEPLASSEN) 110.1

Plassen

Dette var en plass på Lyngsholmen som lå under Lyng mellom vestre. Den var ubebodd i 1875.

Men i 1891 bodde ett menneske der. Den var da uten husdyr og uten utsæd. Det fantes en liten rotfruktåker på 3,4 dekar.

Folket

Etter det som det er mulig å finne ut av, bodde den samme personen der også i 1893 da raset gikk, nemlig

- Ellen Marie Ellingsdatter, husmann uten jord, 60 år

Ellen Marie Ellingsdatter var ugift, og hun ble forsørget av fattigvesenet. Alle de uklare forholdene med de samme navnene, gjorde sitt til at det skjedde sammenblandinger da man like etter raset skulle fastslå hvem som var omkommet. Det var heller ingen lett jobb for registreringsmyndighetene. Det er derfor ikke merkelig at Ellen i Hartmanns skrift utgitt samme år som raset, ble registrert som omkommet, men sagt å ha bodd hos Age Larsen på den Lyngsholmen som var et arvefeste.

Mens Åge Larsens eiendom kan stedfestes, er det ikke mulig å avgjøre hvilken av plassene på Lyngsholmen Ellen bodde på. Hennes plass kan ha ligget både øst og vest for Åge Larsens heim.

1 1865 var Ellen Marie losjerende på en annen av husmannsplassene under Lyng. Da omtales hun som «vanfør i hendene». Dette kan ha vært forklaringen på at hun ble regnet som fattigvesenets ansvar i 1893.

Ellen Maries foreldre var Elling Nilsen Hauka og Anne Eriksdatter.

Hva som skjedde

Uansett om denne plassen lå øst eller vest for Åges bruk, må den ha blitt truffet av rasmassene fra det andre skredet. Om Ellen var i live da, eller omkom med en gang, er fullstendig umulig å si. Imidlertid er det helt sikkert at da det tredje raset kom, var det ingen mulighet for å overleve. Plassen ble sopt med og knust.

Døde:

ELLEN MARIE ELLINGSDATTER LYNGSHOLMEN, født 1833

Hun ble gjenfunnet 16. juni på sydsiden, det vil si utenfor Ness, og hun ble ført til Lysthaugen og gravlagt der 19. juni. Jordfestelsen skjedde 19. mai året etter.

Etterpå

Denne lille plassen hørte inn under Lyng mellom vestre, og de skadene som ble påført jorden, ble følgelig regnet sammen med jordtapet på Lyng mellom vestre.

Ellen Marie var enslig, og da det ikke fantes arvinger, var det heller ingen å betale noen erstatning til. Husene tilhørte ganske sikkert andre, rimeligvis fattigkretsen. De utgifter man fikk ved begravelsen, ble ikke spesifisert på personen, men tatt med i større sammenheng.

360

V E R D A L S B O K A


LYNGSVALD, LYNGSHOLMEN II (OLEPLASSEN) 110.3

Plassen

Denne Lyngsholmplassen lå under Lyng mellom østre. Den hadde vært sammenhengende i bruk i mange ti-år, og husmannen i 1893 var der også i 1865.

Men i likhet med andre husmannsplasser på Lyngsholmen er det ikke mulig å fastslå hvilken plassering den hadde.

I 1890 ble det sådd 0,18 hektoliter bygg og 0,67 hektoliter havre. Det ble satt 0,69 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter ble det brukt 0,1 ar.

Det var 1 ku, 5 sauer og 9 høns på plassen dette året.

Hvor mange husdyr det fantes der i 1893, er ukjent. Men ingen er oppført som tapt.

Folket

Ole Johannessen kom til Lyngsholmen før 1865.

I mai 1893 bodde følgende mennesker på denne plassen:

  • Ole Johannessen, husmann, murer, 64 år

  • Ragnhild Petersdatter, kone, 44 år

  • Oline Margrete, datter, 7 år

  • Olava Olsdatter Leirdal, fosterdatter, 18 år

Ole Johannessen var fra Lyngsvald. Hans foreldre hei Johannes Sevaldsen og Ingeborg Mortensdatter.

Han hadde vært gift før. Hans første kones navn var Marit Rasmusdatter. Hun døde i 1882.

Ragnhild Petersdatter var fra Inderøy. Hennes foreldre var trolig Peder Andersen og

Olava Sveinsdatter. De bodde på plassen Sveet under Leirdal.

Olava Olsdatter Leirdal var fosterdatter hos denne familien. Hun var egentlig fra Røra. Hennes foreldre bodde også på plassen Sveet under Leirdal. Deres navn var Ole Petersen Leirdal og Elisabet Hansdatter. Det sies at Ole og Ragnhild var hennes onkel og tante. I så fall var Ragnhild søster av Olavas far.

Hva som hendte

For disse kom raset overraskende. Det er mye som tyder på at alle plassene på Lyngsholmen ble rammet av den andre rasbølgen.

image

Men det var den tredje og siste bølgen som gjorde de største skadene.

Plassen ble revet med og havnet ved Lennes. Under denne seilasen var visstnok alle levende. Ole og hans familie lå nede, mens Olava lå oppe på loftet. Da huset var blitt liggende i ro, ropte Ole opp til Olava at hun måtte åpne opp luken til loftet. Det var en luke over trappen opp til loftet hvor hun lå.

I Hartmanns skrift fortelles det at Ole ba henne ta en øks og hugge hull i gulvet slik at de nede kunne komme opp. Leiren sto nemlig over både dører og vinduer. Men dette stemmer ikke. Hun hadde ikke noen øks oppe på loftet.

Derimot har Olava selv fortalt hendelsen slik:1

Hun hadde vært trett og klar da hun la seg om kvelden

Olava Olsdatter Leirdal, senere gift 18. mai. Hele den dagen hadde gått med til hardt

Bragstad.

tungt.

arbeid, og dagen før hadde vært 17. mai. Så hun sov

Hun våknet ved at huset ristet. Så hørtes en smell. Det var luken over trappen opp til loftet hvor hun lå, som ble slått igjen av en takstokk som ramlet ned over den. Utenfor vinduet så hun trær og vann suse forbi.

De som lå nede ropte opp til henne at hun måtte prøve å få opp luken. Hun prøvde å få vekk stokken. Men den var for tung for henne, og mens hun slet med dette, begynte vannet og leirsørpen å stige. Snart sto det over gulvet hvor hun var. Hun ropte til dem som var nede, men fikk ikke noe svar. De var da håpløst innestengt og druknet uten mulighet til å bli reddet.

Akkurat da trodde hun det var dommedag. Hun la seg derfor opp i sengen og ba til Vår Herre og ventet på slutten. Utenfor så hun det var blå himmel. Men jorden så ikke rar ut. Etter hvert som leiren og vannet fylte rommet, fløt sengen opp. Murpipen hadde ramlet ned under seilasen. Heldigvis fikk hun ikke noen av steinene ut over seg. Og ved en tilfeldighet fløt sengen opp under hullet etter pipen. Hun klatret da opp fra sengen og ut på taket.

Hun fortalte at hun hørte mennesker og dyr som skrek og beljet, og hun så hender som stakk opp av leirsuppen mens hun seilte nedover. Skrikene var forferdelige å høre på.

Olava ble reddet tidlig på morgenen ved at Olaus Ellingsen Vinne, Erik Olsen Rosvoll, Martin Georgsen By, Olaus Sørensen By, Sefanias Ellingsen

Leirfall og Gustav Ellingsen Leirfall arbeidet seg utover til henne ved å legge planker og bord fremfor en stige som de skjøv utover, samtidig som de plukket opp bordene bak stigen for på nytt å bruke dem foran. Da de kom ut til Olava, sto hun i åpningen etter murpipen i taket.

Hun var selv ikke klar over hvem som hadde reddet henne. Hun trodde det var militære mannskaper som kom ut til seg.

Døde:

OLE JOHANNESSEN LYNGSHOLMEN, født 1829 RAGNHILD PEDERSDATTER LYNGSHOLMEN, født 1849 OLINE MARGRETE OLSDATTER LYNGSHOLMEN,

født 1886

Ole ble gjenfunnet i juni, og han ble begravet på Lysthaugen 19. juni. Jordfestelsen fant sted 19. mai i 1894.

Ragnhild og Oline Margrete ble ikke gjenfunnet. Men etter som de alle tre var innestengt inne i første etasje, og alle var i live helt til Olava måtte rømme opp på taket, er det rimelig grunn til å anta at de må ligge inne i husrestene nede i jorden på det nå oppdyrkede området sydøst for Ros voll.

Jorden på plassen tilhørte Lyng mellom østre, og den ble derfor regnet sammen med den jorden denne gården tapte.

Etterpå

Ole Johannessens dødsbo ble tildelt kr. 700 i erstatning. Olava Olsdatter ble senere gift med Sivert Bragstad på Vist i Sparbu. Hun døde i 1950.


Note:

1 Opplysninger ved Margrete Nøstvold, Olavas datter, og Magnhild Lunnan.

R A S I V E R D A L 363


Plassen


LYNGS VALD, NORDLYNGSSTUGGU 111.1

I de offisielle listene kalles denne plassen Lyngsvald. Men i Haltmanns skrift utgitt samme år som raset, kalles den Nordlyngsstuggu.

Det har ikke vært mulig å fastslå beliggenheten av denne plassen. I omtalen av beboeren av den i 1893 heter det at «hun bodde for seg selv i olderskogen». Dette innebærer at plassen må ha ligget i nærheten av elven. Det var nemlig på de flate lavtliggende områdene der at olderskogen sto tett og frodig. Plassen lå på nordsiden av elven, eller rettere sagt, på østsiden, for akkurat her gikk elven i nordlig retning. Dette området ble kalt Tangen. Kanskje ble også plassene her kalt Tangen. Tidligere lå det flere plasser i dette området. Men det er ikke mulig å fastslå hvilken av dem dette var.

Størrelsen av plassen var svært beskjeden. I 1890 ble det sådd 0,09 hektoliter bygg og 0,05 hektoliter havre. Det ble satt 0,69 hektoliter poteter.

Tallet på husdyr var heller ikke imponerende. 1. januar 1891 var det 1 sau, 1 geit og 2 høner.

Imidlertid er det ikke oppgitt om det var noen dyr der i 1893.

Folket

At det ikke var noen dyr på plassen i 1893, kan ha sammenheng med at vedkommende som bodde der, begynte å bli gammel. Og det var - Anna Johannesdatter, inderst, 75 år

Hun var ugift og bodde alene. Hun kalles riktignok inderst, hvilket vil si at hun var leieboer. Muligens leide hun denne plassen. Men det var hun som var der i 1891.

Anna Johannesdatter var fra Nordal prestegjeld på Møre. I folketellingen 1875 var det ikke færre enn fem stykker fra Nordal på Nord-Lyng. Hvem hennes foreldre var, er ukjent.

Hva som skjedde

Hva som skjedde her, vet vi ingen ting om. Men vi kan vel anta at selv om hun var blitt vekket, var hun så pass gammel og trolig skrøpelig at hun ikke hadde mulighet for å komme seg unna. Hvis antagelsen om at denne plassen lå på Tangen vest for Lyng, lå den trolig midt ute i det området som ble begravet. Det vil si at avstanden til trygt land var i begge retninger om

trent 1/2 kilometer. Vi har tidligere hørt at leirbølgen kom veltende i større hastighet enn en hest kunne løpe. Det er derfor ikke merkelig om Anna ikke kom seg unna i så fall hun kom seg ut.

Vi kan ikke se bort fra at også denne plassen ble berørt av det andre raset. Men det var de enorme mengdene med rasmasser fra det siste skredet som dekket hele dette område i opp til 7 - 8 meters tykkelse.

Døde:

ANNA JOHANNESDATTER NORDLYNGSSTUGGU, født 1818

Anna ble gjenfunnet i månedsskiftet mai/juni, og hun ble begravet på Stiklestad 1. juni. Jordfestelsen fant sted 4. juni.

Skaden på jorden ble regnet sammen med skaden på Nord-Lyng. Og etter som hun var inderst, eide hun heller ikke husene.

Etterpå

Anna Johannesdatters navn er oppført i listene over erstatningsberettigede. Men det ble ikke utbetalt noen erstatning. Muligens hadde dette sammenheng med at det ikke fantes

R A S I V E R D A L 365

noen arvinger. De utgiftene man fikk ved begravelsen, ble utvilsomt tatt med blant de fellesutgifter Verdalskomitéen hadde.


Gården


MELBY 129.1

Melby ligger på sydsiden av elven. Dette er en av de partene den eldgamle gården By ble delt inn i. Sundby og trolig Nesteby var to andre delingspar-ter. Melby var den midterste.

Melby lå i 1893 på et trinn høyere enn den laveste elvesletten. Gjennom mange hundre år har Verdalselven senket sitt leie etter hvert som landet hevet seg. Og dette har resultert i flere trinn med elvesletter.

Nedenfor Melby lå det såkalte Melbynesset på den laveste sletten. Melby-valdet dekket store deler av dette nesset. Men også andre gårdsvald nådde hit, for eksempel både Sundby og Haga.


þÿ

R A S I V E R D A L 367


Melby fikk leirslammet nesten opp til husene. Ute på nesset nordvest for gården lå eiendommen Melbynesset. Den ble helt utslettet.

Det er en viss mulighet for at Melby overtok deler av den bortkomne gården Neste-by nede på dette området. Ødelagte gårder ble ofte kalt -aun, og her lå en bit som ble kalt Melbyaunet. Ikke langt unna lå Sund-byaunet. Også dette aunet stammet rimeligvis fra den tidligere gården Nesteby.

Dette var deler av gårdsvaldene som var utsatt for flom. Jorden ble derfor ikke regnet som den beste. Og det var årsak til at det lå flere husmannsplasser på denne elvesletten både på disse gårdene og andre gårder hele veien nedover helt til Verdalsøra. På Melbys del av Melbynesset var en plass solgt, nemlig den som ble kalt Melbynesset.

Mot nord lå Verdalselven. Mot øst grenset Melby mot Gudding. Og mot vest og syd lå Østgård.

Melby var en meget stor gård i 1893. Hele arealet


image

Lars Olsen Melby.

utgjorde 905,57 dekar. Av dette var 511,59 dekar dyrket jord, 338,6 dekar skog og havning, 50,32 dekar annen udyrket mark, og 5,06 dekar var veier og bygninger.

Matrikkelskylden var på 30 mark 07 øre.

I 1890 ble det sådd 0,08 hektoliter rug, 7,5 hektoliter bygg og 30 hektoliter havre. Det ble satt 18 hektoliter poteter. Videre fantes det en kjøkkenhage på 1 ar. Det var 1 radsåmaskin, 1 fire-hjult og 4 to-hjulte vogner på gården.

Pr. 1. januar 1891 var det 4 hester, 11 storfe, 10 sauer, 7 geiter, 2 reins-dyr(!) og 11 høns på Melby. Reinsdyrene var et høyst uvanlig innslag i husdy rbesetningen. De var rimeligvis ikke på gården.

Folket 1

Eier av Melby i 1893 var Ingeborg Olsdatter. Hun overtok gården etter sin mann, Mikal Larsen Melby, som døde i 1888. Da han tok til som bruker på Melby i 1871, var gården delt i to. Dette året kjøpte han den ene halvparten, og samme år døde eieren av den andre halvparten, hvoretter han også kjøpte den.

I 1893 bodde ikke færre enn ti mennesker på gården. Disse var:

  • Ingeborg Olsdatter, gårdbruker, enke, 65 år

  • Lars Odin, sønn, 27 år

  • Grete Bergitte, datter, 23 år

  • Lars Olsen, fostersønn, tjener, 29 år


Verdalsboka - 21

369

V E R D A L S B O K A


image

Melby sett fra nordvest 1927. Foto: O. Snekkermo.



kåret

  • fire andre og på

  • Ellen Anna Pedersdatter, kårkone, enke, 79 år

  • Teodor Toresen, veivokter, 68 år

  • Beret Andersdatter, kårkone, enke, 85 år

Ingeborgs foreldre var ungkar Ole Halvorsen Lyng og pike Guru Johnsdatter Lyngsvald.

Lars Olsen var fostersønn. Han var sønn av Ole Larsen og Berit Lar sdatter Melby. Han var søskenbarn av Lars Odin Mikalsen.

Ellen Anna Peder sdatter ble enke i 1844. Hun hadde vært gift med Erik Olsen Levring som hadde eid Melby i fellesskap med Ole Ellingsen. Da han døde, ble hans part solgt til Lars Gudding. I skjøtet fikk Ellen Anna sikret kår. Senere giftet hun seg med Teodor Toresen. Han hadde således ikke kår-rettigheter. Han var veivokter og bodde delvis på Østre Innsmoen. Det er derfor litt usikkert om han var på Melby eller på Innsmoen rasnatten. Hans foreldre var Tore Kristensen og kone Anne Olsdatter Østgårdsvald.

Ellen Annas foreldre var Peder Andersen og Guru Pedersdatter Melby.

Beret Andersdatter var enke etter kårmannen Ole Ellingsen Melby. Han døde i 1886. Hennes foreldre var Anders Olsen og Beret Larsdatter Stiklestad. Hvem de fire andre var, er ukjent.

Hva som skjedde

Melby fikk ødelagt godt over 300 mål jord. Men leirbølgen nådde ikke husene, slik at folkene her var aldri i livsfare.

MELBY, MELBYNESSET 129.3

Gården fikk store skader, selv om husene ikke ble berørt. Hele den delen av valdet som lå nede på den laveste elvesletten ble fullstendig begravet. Skaden omfattet 295,3 dekar dyrket mark og 19,7 dekar skog og havning.

Verdien av jorden på Melby var før raset kr. 12.000. Tilsvarende kr. 4.000 ble ødelagt. Igjen var det da jord til en verdi av kr. 8.000.

Dette ga forholdstallet 1/3.

Eiendommen forøvrig sto i en verdi av kr. 15.000. Skaden beløp seg til kr. 3.640, slik at det sto tilbake kr. 11.360.

Etterpå

Ingeborg Olsdatter på Melby ble tilkjent en erstatning på kr. 7.430.

Begge de to kårkonene, Elen Anna Pedersdatter og Beret Andersdatter, fikk samme erstatning, nemlig kr. 240 hver. Og begge fikk en årlig livrente på kr. 240.

I 1895 ble skylden fastsatt slik:

Gårdsnr. 129, bruksnr. 1, Melby av skyld mark 30,07 et avtak for 20 år av mark 18,04, og deretter for bestandig et avtak av mark 16,27.

Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 6,22 for første halvdel av 1893.

Det ble fastslått at skaden utgjorde 325 dekar. Dette arealet ble delt i tre teiger. To teiger tilfalt eieren. De lå ved elven. Den ene lå like opp til eiendommen forøvrig, og den andre lå på vestsiden av Fergeveien. Tilsammen utgjorde dette 192,5 dekar. I tillegg kom 66 dekar elveleie. Staten fikk utlagt den tredje teigen i det området som fikk navnet Triangelet. Den teigen var på 122,5 dekar. Senere ble dette en del av det som ble kalt Statsteig A.

11900 bodde Ingeborg, Lars Odin, Grete Ber gitte og Lars Olsen på Melby. Ingeborg døde i 1909.

I 1904 overtok Lars Odin Mikalsen gården. Han solgte den til Lars Olsen i 1905. Lars Odin ble gift med en Ingeborg fra Inderøy. Han drev med isproduksjon blant annet i Nessvatnet på Asen. Han døde i 1946 i Trondheim.

Grete Ber gitte bodde ugift på Melby. Senere flyttet hun til Verdalsøra hvor hun først bodde på Garpa, senere på Ørmelen. Hun døde i 1955.

Lars Olsen drev Melby fra 1905 til 1942. Han døde i 1946. Han overleverte gården til sin søstersønn Ola Johannessen Lunden. Olas far hadde overlevd raset på Lunden.

Elen Anna døde i 1901. Da hadde hun vært kårkone på Melby i 57 år. Teodor døde i 1900.

Beret Andersdatter døde i 1896 på Holme.


Note:

1 Opplysninger blant annet ved Johannes Lunden.

R A S I V E R D A L 371


Bruket

Nordvest for Melby gjorde Verdalselven en sving mot nord mot Eklomelen før den igjen svingte sydvestover. På denne måten dannet den et stort ness. Både Sundby-, Østgårds- og Melby valdene omfattet deler av dette nesset, og det lå flere små bruk og husmannsplasser her. Dessuten lå en del av Haga nordre østre på dette nesset. Haga nordre østre lå selv på nordsiden av elven.

Sundby-, Østgårds- og Melby valdene strakte seg som parallelle striper mot nordvest ut over nesset.

Melbynesset er ikke avmerket på noen av de kartene som finnes fra før raset. Navnet forteller imidlertid at bruket lå ute på dette elvenesset. Her hadde Melby valdet elven som grense mot nordøst. På et tinglysningsdokument finnes det en skisse der eiendommen Melbynesset er angitt. Den lå lengst mot nordvest på Melby valdet. Elven dannet grensen mot nordvest, nord og nordøst. Mot sydøst lå Melby, og mot sydvest lå Østgård.

Denne delen av nesset lå lavt, og det er all grunn til å tro at jorden var forholdsvis skrinn samtidig som at den var utsatt for flom. Men elveerosjon var trolig ikke så stort problem, for Melbyberget på sydsiden styrte elven mot den andre siden, slik at eventuell erosjon stort sett foregikk der.

Arealet ble etter raset beregnet til å ha vært 29,5 dekar dyrket mark og 24,6 dekar eng, tilsammen 54,1 dekar.

Matrikkelskylden var 0 mark 97 øre. Noen stor eiendom var således Melbynesset ikke. I 1890 hadde utsæden vært 1 hektoliter bygg, 11/ 2 hektoliter havre og 6 hektoliter poteter.

Av husdyr fantes det 2 kyr, 4 sauer, 1 geit, 1 gris og 10 høns 1. januar 1891. I 1893 var det 2 kyr, 4 småfe og 1 gris og et ukjent antall høns.

I forsikringsprotokollen står det at bruket besto av en stue med lade og fjøs. Disse var visstnok forsikret for 1600 kroner.

Avlingen var forsikret slik: 5 tønner bygg - 60 kroner, 6 tønner havre -48 kroner, 20 tønner poteter - 60 kroner, 4 lass høy - 40 kroner, og 8 berger halm - 24 kroner.

Dessuten var løsøret forsikret for kr. 300.

MELBY, MELBYNESSET 129.3


image

.... .s


Ingeborg Rasmusdotter, sønnesønnen Edvin Sevaldsen, Andreas Sevaldsen.


Folket

Andreas Sevaldsen Haga kjøpte Melbynesset i 1882. Han var husmann under Melby både i 1865 og 1875. Det siste året hadde han forøvrig plassen Melbygraven.

Da raset gikk besto huslyden av følgende personer:

  • Andreas Sevaldsen Haga, selveier, 65 år

  • Ingeborg Rasmusdatter, kone, 63 år

  • Ragnhild Pauline Andreasdatter, datter, 20 år

  • Ole Edvard Andreasen, sønn, 17 år

  • Edvin Herman Sevaldsen, sønnesønn, 9 år

Andreas Sevaldsen var sønn av Sevald Pedersen Haga på Haga søndre søndre eller Hammelen og Pauline Andersdatter Sissellien.

Hans kone, Ingeborg Rasmusdatter, var født på Hellån mellom vestre, og var datter av

Rasmus Mortensen Auskin og Gjertrud Jonsdatter Holmli.

Sønnesønnen Edvin Herman Sevaldsen var født i Chicago. Hans far, Seva Id Andreassen, hadde utvandret til Amerika, og han var gift der. Hans kones navn er ukjent. Sevald hjalp sine foreldre med penger på deres gamle dager. Da hans kone døde i Amerika, vendte han i 1891 tilbake en tur sammen med sønnen. Han fant det best at gutten ble igjen i Norge «for oppdragelsens skyld,»

R A S I V E R D A L 373

som det ble sagt. Han hadde vel som enslig vanskelig for å ta seg av gutten i Ame-

þÿ

rika, selv om gutten hadde hatt egen lærerinne de to siste årene før de kom tilbake til Verdal. Sevald ble beskrevet som en sjelden snill og omsorgsfull far.

Den 3. april 1893 skrev forøvrig Ragnhild Pauline et brev til en søster av seg. Der fortalte hun at de nettopp hadde fått brev fra Sevald. Han holdt på å gjøre i stand et nytt hus i Chicago, og han ønsket å få lille Edvin Herman tilbake til seg. Han spurte om ikke hun kunne følge Edvin Herman til Chicago. Og hvis hun ønsket å dra tilbake, skulle han betale hjemreisen for henne. Ellers kunne hun også få bli i Amerika.


Ragnhild Andreasdatter.

Hva som skjedde

Etter alt å dømme lå Melbynesset rett i veien for den første

rasbølgen. Eiendommen var bare liten, og alt som var, ble ødelagt. Jorden ligger i dag under et flere meter tykt leirlag. Hva som skjedde her, må vi bare gjette oss til. Rasmassene må ha slått rett mot husene. Beboerne fikk ikke noe varsel. Både mennesker og dyr ble drept.

Døde:

ANDREAS SEVALDSEN MELBYNESSET, født 1828 INGEBORG RASMUSDATTER MELBYNESSET, født 1830 RAGNHILD PAULINE ANDREASDATTER MELBYNESSET, født 1872 OLE EDVARD ANDREASSEN MELBYNESSET, født 1876 EDVIN HERMAN SEVALDSEN HAGEN, født 1884

Her stakk restene av husene opp over leiren. Alle de omkomne ble etter hvert funnet, dog ikke ved huset. Men det skjedde først etter at elven hadde skåret seg ned i leirsjøen slik at vannstanden ble senket. Alle er gravlagt på Lysthaugen.

Den første som ble funnet var Ragnhild Pauline. Hun ble gjenfunnet 20. mai og begravet

28. mai.

Den neste som ble funnet var lille Edvin Hermann. Han ble funnet ved Lyng 28. mai og ble begravet 4. juni. Trolig lå han nokså nært overflaten, og han ble rimeligvis ført med nedover av vannet da elven flommet over leir-demningen.

374

V E R D A L S B O K A


image

Edvin Herman Sevaldsen Hagen.

Andreas Sevaldsen ble funnet ved Melbyberget 5. juli og ble begravet samme dag. Det ble satt i gang grundig leting etter de andre like ved dette stedet, og i tur og orden ble de funnet der alle sammen.

Om Ingeborg Rasmusdatter står det i kirkeboken at hun ble gravlagt 9. juli, og at hun ble gjenfunnet 16. juli. Her er det tydeligvis en skrivefeil. Hun ble funnet 7. juli.

Ole Edvard Andreassen ble funnet 9. juli og begravet 10. juli.

R A S I V E R D A L 375

Ingen av dem ble funnet inne i huset. Det er uråd å si om de ble kastet ut eller rakk å springe ut. Men de lå oppå noe olderkratt under et tykt lag av leire ved Melbyberget akkurat der elven begynte å skjære seg ned i leir-demningen. Trolig hadde de ikke blitt funnet dersom ikke elven hadde vasket vekk leiren.

For alle gjelder det at jordfestelsen fant sted på årsdagen for ulykken under innvielsen av gravstedet på Lysthaugen 19. mai 1894.

Hele eiendommen på 54,9 dekar ble ødelagt. Verdien av jorden var før skaden kr. 1.575, og den ble satt i 0 etterpå.

Eiendomsverdien var før skaden 2.200 kroner, og alt gikk tapt.


Et brev fra Sevald i Amerika

I Chicago bodde Sevald. I en avis leste han at det hadde gått et stort skred i Verdal. Den

22. mai skrev han et brev hjem. Det lyder som følger:1 Elskede foreldre og lille Herman.

Jeg har nå ventet på brev fra dere i 2 måneder og intet fått, så jeg begynner å bli riktig engstelig for hvordan det står til der hjemme. Av avisen ser jeg at det har vært et stort jordskred i Verdalen som har gjort uhyre skade, men jeg ser intet hvor det er. Jeg håper at det ikke har rammet dere, men skrekkelig er det i alle fall. Dere må endelig skrive til meg med det første så at jeg får vite hvordan det står til med dere, og om dere trenger hjelp på noen måte.

Den 8. mai sendte jeg 200 kroner til far og håper at dere har mottatt dem nå.

Ragna (Ragnhild) skylder jeg en del også, og hun skal sikkert få sine penger. Kanskje far gir henne 40 kroner nå. Så blir det 100 kroner i alt hun har fått om jeg minnes rett. Skal sende mer penger til dere, men først vil jeg høre fra dere. Merkelig at jeg ikke har fått svar på mitt brev med hensyn til Herman og Ragna som jeg foreslo skulle komme hit. Det må ikke forståes slik at jeg vil overtale Ragna til å reise hvis hun ikke vil, så kan det jo stå hen. Men lille Hermann lengter jeg jo etter en hel del, det er sikkert. Og nå har jeg også et godt hjem så han vil få det godt her også, det er sikkert. Jeg vet at han har det så godt der hjemme hos dere som han noen sinne kan få det, men han begynner nå å bli så gammel at skolen må søkes, og da er det jo som dere selv vet ingen skole der hjemme for Herman i lengden, så det vil visst være best om han kunne begynne her så snart som mulig.

Hvordan er det med Herman, vil han komme til pappa, eller ikke?

Dere må skrive og si meg hva som kan gjøres om Ragna kan komme med Herman eller ikke. Hvis hun vil følge Herman hit, skal jeg sende

R A S I V E R D A L 376

billetter til dem begge to, og vil Ragna ikke komme så får saken bero til siden, for Herman er for liten til å reise alene, stakkars lille pappagutt!

Hils Herman fra pappa på det hjerteligste, han må være snill gutt så skal han få det godt her også.

Dere hilses alle på det hjerteligste fra Guro, hun snakker om Herman hver dag og sier at hvis han var her, skulle hun være så god mot ham som det er mulig for noen å være. Vi er friske og har det riktig hyggelig og pent. Guro er svært flink til å passe huset og holde alt rent og i orden, koker godt og er så hjertelig snill og god så jeg er riktig tilfreds over all måte.

Lev vel og tusen hilsener fra Guro og meg til dere alle og mest til lille Hermann fra pappa.

S. H. (Sevald Hagen)


þÿ


Sevald Andreassen Hagen. Trolig Sevalds andre kone - Guro.


Men Sevald mottok aldri noe svar fra dem hjemme i Verdal. Og etter som dagene gikk, ble han mer og mer urolig for hva som kunne ha skjedd. Raset som han hadde lest om, spøkte i tankene hans. Til slutt klarte han ikke å vente lenger, men sendte et telegram til sorenskriveren i Levanger der han spurte om sin familie. Den 11. juli mottok han da det sorgens budskap fra sorenskriveren at hele hans familie hadde omkommet under Verdalsraset. Han fikk derfor aldri se igjen sin lille sønn som han lengtet så etter.

Etterpå

Sevald Andreassen Hagen ble boende i Amerika. Han ble gift på nytt med Guro.

All jord på denne eiendommen var totalt ødelagt og lå under metertykke lag av leire. Raset 6. september 1893 la nye lag opp på det som hadde kommet dit 19. mai.

Til Andreas Sevaldsens arvinger ble det utbetalt en erstatning på kr. 2.400. I 1895 ble følgende protokollert vedrørende skylden:

Gårdsnr, 129, bruksnr. 3 Melbynesset av skyld mark 0,97 et avtak for 20 år av mark 0,97, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,87.

Veiskatten ble som følge av dette redusert med kr. 0,33 for første halvår 1893.

Hele arealet på 54,1 dekar ble utlagt som en teig til Staten i hva som ble kalt Triangelet. Dette var det området som lå utenfor skredporten. Sammen med selve rasgropen utgjorde Triangelet Statsteig A. I tillegg til selve grunnarealet kom 0,6 hektar elveleie.

Note:


image

Denne tekannen skal stamme fra Melbynesset. Den eies av Anna-Lisa og Sevald Allmin i Jårpen.


1 Andreas Sevaldsen hadde en datter, Ingeborg Anna f. 1863, som var gift med Per Allmin i Jårpen i Sverige. Hennes barnebarn, Anna-Lisa og Sevald Allmin, har stilt brev og bilder til disposisjon for oss.

378

V E R D A L S B O K A



Eiendommen

MELBY, NØYSOMHET 129.4

Dette var et jordstykke som hørte under gården Melby. Hvordan det hadde havnet under Melby, er ikke funnet dokumentert. Men trolig skjedde det i form av dåpsgave eller lignende, og trolig kom jordstykket fra Fåren øvre.

Helt vest på Fårenvaldet ligger en part som kalles Skjefte. Eiendommen Nøysomhet grenset mot Skjefte, og på folkemunne ble den kalt Tessemskjef-te etter kjøperens navn. Det tyder således på at dette var en part av samme stykke.

Navnet Skjefte skriver seg fra en ødegård fra middelalderen. Det er et -vin-navn, og som sådan er det et meget gammelt navn. Trolig var Skjefte eldre enn nabogårdene Jermstad og Trøgstad som begge stammet fra eldre jernalders siste del, det vil si 400 - 600

  1. Kr.

    Det er uklart hva som bevirket at Skjefte ble en ødegård. Men det er nærliggende å mene at det var ras som var årsaken. Flere steder i skråningene ovenfor Fåren finnes det spor etter gamle ras.

    Den biten av Skjefte som altså tilhørte Melby, kjøpte lærer Andreas Tes-sem i 1882. Han kalte den Nøysomhet.

    Da han begynte å nærme seg pensjonsalderen, bestemte han seg for å sette seg opp en stue der. Bygningen var opptømret da raset gikk. Veien dit opp gikk direkte fra hovedveien mellom Stiklestad og Vuku rett opp for Trøgstad skole.

    Tessemskjefte unngikk ødeleggelse i raset 19. mai. Men den øverste kanten av raset ved Jermstad øvre var faretruende nær det sydvestre hjørnet av den lille eiendommen. Derimot gikk både veien og de nederste delene av eiendommen ut ved raset 6. september. Selve huset ble stående igjen.

    Før raset utgjorde hele eiendommen 37,6 dekar. Alt var dyrket.

    Matrikkelskylden var 1 mark 19 øre.

    Ved raset forsvant 3,9 dekar. Det var altså ikke de store ødeleggelsene på denne eiendommen. Den ødelagte jorden ble også liggende til eiendommen senere.

    Jordverdien var kr. 1.900 før raset. Tapet ble kr. 200, slik at verdien etterpå var kr. 1.700. Forholdstallet ble satt til 2/19. Eiendommen forøvrig ble halvvert i verdi fra kr. 3.500 til kr. 1.750.

    þÿ

    Nøysomhet var navnet på den eiendommen hvor lærer Andreas Tessem holdt på å bygge hus. Den lå rett opp for Trøgstad skole hvor han var lærer.


    Etterpå

    I 1895 ble skylden fastsatt slik:

    Gårdsnr. 129, bruksnr. 4, Nøysomhet av skyld mark 1,19 et avtak for 20 år av mark 0,13, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,12.

    Det medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,04 for første halvår 1893.

    Som nevnt var husene under bygging. Andreas Tessem og hans kone Olive Edvarda

    bodde på Trøgstad skole. Denne gikk ut i raset, og begge to omkom.

    Det ble utbetalt et erstatningsbeløp på kr. 3000. 200 kroner var blitt utbetalt på forskudd, blant annet til sønnen Harald Marius Tessem som studerte.

    Kort tid etter raset solgte Tessems sønner, Harald Marius og Martin Adolf, den del av jorden som var igjen, til Peder Ellingsen Mo. Han var sønn av Elling Mo som hadde kjøp restene av Jermstad østre. Tessemskjefte ble således lagt til Jermstad østre.

    Huset ble senere tatt ned og flyttet på Verdalsøra hvor de i dag står på Garpa, kjent som Fikse-Singstad-gården.

    MO 107


    Generelt

    Mo er etter all sannsynlighet en svært gammel gård. Mye tyder på at den kan regne sin historie fra begynnelsen av vår tidsregning. Denne alderen gjør at den i førkristen tid trolig var en stor og betydningsfull gård. Beliggenheten tyder også på det.


    þÿ

    MO, MOAN 107.4

    I kristen middelalder er det mye som tyder på at Mo led samme skjebne som de aller fleste gårdene i Verdal, den ble delt. I tillegg led den også felles skjebne med mange andre gårder i Verdal, om ikke de aller fleste, gården ble rammet av ras i middelalderen. Dette raset ødela ganske sikkert mye på begge delene, men særlig gikk det ut over den ene gården. Den ble liggende øde, og fikk navnet Moaunet.

    Dette raset var det samme som rammet Lyng i middelalderen.

    Lyngsraset reduserte Mo fra å være en stor og betydningsfull gård til å bli en gård av under middels størrelse.

    I nyere tid utviklet Mo seg til å være en svært godt drevet gård. I 1860 ble Mo delt i to, Mo nordre og Mo søndre.


    þÿ


    §§

    §pPjlf

    Mo - tegning fra muligens århundreskiftet 17/1800. Ukjent tegner.

    382

    V E R D A L S B O K A


    Bruket

    Dette var en selveiereiendom utskilt fra Mo søndre i 1876. Det var en tidligere husmannsplass ved navn Momoen. Kjøperen var husmann på samme sted i 1875.

    Denne eieren hadde bruket bare i kort tid før det ble solgt på auksjon til Martinus Johnsen Mikvoll i 1879.

    Moan lå i det nordøstre hjørnet av det gamle Movaldet. Så vidt det har vært mulig å bringe på det rene, grenset Moan mot Moåker i nord, mot eiendommen Egge av Kråg i øst, og mot Mo søndre i syd og vest.

    Som for de fleste eiendommer som tidligere hadde vært husmannsplasser, var den nokså liten. Etter raset ble den fastslått å ha vært på 34,5 dekar dyrket mark.

    Matrikkelskylden var 0 mark 81 øre.

    I 1890 ble det sådd 0,55 hektoliter bygg, 4,17 hektoliter havre, 0,23 hektoliter havre til grøntfor og 3 kilo gressfrø. Det ble satt 5,56 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter ble det benyttet 0,02 ar. Det fantes 2 to-hjulte vogner på gården.

    1. januar 1891 år var det 1 ku, 3 sauer, 1 gris og 6 høns der.

    Besetningen var en del mindre i 1893. Blant annet hadde de ikke noen ku. De hadde bare 1 sau og 1 gris samt noen høner.

    Martinus Mikvoll hadde forsikret eiendommen. Den besto av en hovedbygning med fjøs og lade som var forsikret for kr. 1.200, og et stabbur som var forsikret for 240 kroner. Dessuten fantes det en kakkelovn til en forsikringsverdi av 32 kroner og en kjøkkenovn til 24 kroner.


    Folket

    I mai 1893 besto familien av følgende fire personer:

    • Martinus Johnsen Mikvoll, gårdbruker, snekker, 55 år

    • Mette Pedersdatter, kone, 42 år

    • Karen Malene, datter, 13 år

    • Marie Pauline, datter, 7 år

    Martinus livnærte seg som snekker. Jorden og dyrene ga et tilskudd til familiens underhold.

    MO, MOAN 107.4

    Hans foreldres navn var John Pettersen Mikvollvald og Karen Malena Hans-datter.

    Mette var fra Landfall. Hennes foreldre var Peder Olsen og Marte Bårds-datter Landfall.

    Hva som skjedde

    Beliggenheten tatt i betraktning, var Moan antageligvis en av de første som gikk med i den siste delen av Verdalsraset.

    Ingen av beboerne kom seg unna. Alle ble med. Men bare Mette klarte seg. Martinus sprang opp på loftet for å redde barna. Men med det samme falt loftet ned, og huset forsvant ned i leirmassene. Med det kom både han og barna bort.

    þÿ

    Mette har selv fortalt hvordan hun opplevde raset.1

    Hun våknet av en forferdelig dur. I det samme veltet leirmassene mot huset, og det ramlet sammen, og hun selv ble slynget ut i leirsuppen. I den fløt hun nedover bakkene. Skog og jord løsnet fra alle sider, og med en uhyggelig fart bar det mot dalbunnen.

    Men heldigvis for henne ble leirmassene skjøvet mot land ved Hagamelene slik at hun ble liggende der. Mette fikk tak i en busk og prøvde å trekke seg i land etter den. Men nei, den sank bare ned i leirsuppen.

    Mette Pedersdatter Mikvoll. «Hvordan jeg kom meg i land, vet jeg

    384

    V E R D A L S B O K A

    ikke, alt hva jeg grep fatt i, sank bare ned under

    meg. Det var Herren som hjalp meg opp av raset», sa hun.

    «Jeg hadde leire i øyne og munn, hvordan jeg for, vet jeg ikke. Men jeg kom til slutt opp til gården Mo. Helt utmattet ble jeg liggende på gårdsplassen. I frykt for at det skulle komme nye skred, hadde folkene rømt hjemmefra, og jeg ble liggende inntil en mann som også hadde berget seg opp fra raset, kom og hjalp meg inn.

    Senere på dagen våget folkene på gården seg hjem en tur, men flyktet atter opp mot Hallemsgårdene. Og meg så elendig tilredt av leire som jeg var, måtte de bare la ligge i sengen og frakte meg i den.»

    Det var med gråtkvalt stemme Mette fortalte om denne tragedien om mannen og barna som denne dødsnatten tok fra henne.

    Det er også fortalt at en av grunnene til at hun ikke sank under da hun

    R A S I V E R D A L 385

    grep fatt i kvister og røtter nedenfor Mo uten å klare å løfte seg opp, var at hun hang fast i en grein etter håret.2

    Det er helt klart at Mette var totalt utkjørt som følge av den sterke psykiske og fysiske påkjenningen hun hadde vært utsatt for. Og at hun derfor ikke registrerte hvem som hjalp henne på Mo, er forståelig. Det var nemlig de to som bodde på kåret, Elling Pedersen og hans sønn Peder Olaus Ellingsen, som hjalp henne.

    De tørket av henne leiren og fikk fraktet henne til et tryggere sted. Hun sier at de måtte frakte henne i sengen, men Peder Olaus sa at de fraktet henne i en trillebår.3 (Se under Mo nordre.)

    Døde:

    MARTINUS JOHNSEN MIKVOLL, født 1838

    KAREN MALENE MARTINUSDATTER MIKVOLL, født 1880 MARIE PAULINE MARTINUSDATTER MIKVOLL, født 1886

    Mette hadde nå mistet hele sin familie, mann og to barn. Barna ble ikke gjenfunnet. Men Martinus ble funnet i august. Han ble begravet 14. og jord-festet 27. august. Da han ble funnet, var han ugjenkjennelig. Han var så sterkt lemlestet at hans kone bare kunne kjenne ham igjen på en skjev stortå.

    Imidlertid ble det funnet liket av en jente sist i juli. Hun ble begravet 29. juli på Stiklestad. Etter som det ikke var mulig å fastslå hvem dette var, er hun blant de fire ikke identifiserte som ligger på Stiklestad. Men presten har gjort en anførsel i kirkeboken bak navnet til Karen Malene: «Etter all sannsynlighet henne da intet annet pikebarn ellers i den alder omkom.»

    Hele eiendommen forsvant og dyrene med den. Det var 1 sau og 1 gris.

    Jordveien ble taksert til kr. 1.050.

    Eiendommen forøvrig ble satt til 1.700 kroner. Alt gikk tapt.

    Etterpå

    Mette Mikvoll ble liggende en tid på sykehuset på Skogn. Men hun kom seg etter hvert fysisk, men psykisk var hun preget av hendelsene hele livet. At hun måtte identifisere det ugjenkjennelige liket av sin mann, gjorde ikke hennes situasjon bedre.

    Det fortelles at når Mette kom på besøk til sin bror på Landfall, ble ungene stille. De sluttet å leke og bråke når hun var der. Mette var alltid stille, og hun lo aldri. Hun var aldri sint, men ungene hadde stor respekt for henne.4

    Mette fikk utbetalt kr. 769,28 i erstatning. Beløpet var merkelig ujevnt. Martinus hadde hatt en gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad på kr. 8,30. Denne gjelden ble blant annet dekket av erstatningsbeløpet. Mette fikk dessuten en årlig livrente på kr. 175.


    Verdalsboka - 22

    386

    V E R D A L S B O K A

    I Velferdskomitéens protokoll er det 15. desember 1893 innført at Mette Mikvoll 12. oktober fikk utbetalt kr. 50 til innkjøp av husgeråd og klær for vinteren. Det ble besluttet at kr. 25 av beløpet ikke skulle komme til fradrag i erstatningssummen, men skulle være gave. Samtidig ble det bestemt at omkostningene ved hennes sykehusopphold skulle utredes av de pengene som hadde kommet inn som gaver.

    Den 31. januar 1894 nevnes Mette sammen med en rekke andre som fikk penger i gave. Hun fikk 50 kroner. Dette var det samme beløpet som hun ble innvilget i desember. Nå ble hele beløpet regnet som gave.

    Den 12. februar 1894 er hun nok en gang omtalt i Velferdskomitéens protokoll. Der ble det opplyst at hun fremdeles lå på sykehuset, men at Statsko-mitéen ville betale regningen. Videre står det at hun ville bli foreslått en livrente av kr. 175 årlig fra 1. juli 1893.

    Om eiendommen Moan heter det i protokollen for ny skyldsetting 1895:

    Gårdsnr. 107, bruksnr. 4 Moan av skyld mark 0,81 et avtak for 20 år av mark 0,81, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,77.

    Veiskatten ble som følge av dette, redusert med kr. 0,28 for første halvår 1893.

    Hele eiendommen på 34,5 dekar ble utlagt til Staten. Etter som dette lå i skredgropen, ble det innbefattet i Statsteig A.

    I 1900 bodde hun på Hallem og livnærte seg ved livrente fra Verdalsfondet og husstell. Senere bodde hun på Libakken på Stiklestad. Hun døde på Gamlehjemmet i 1937.


    Noter:

    1 Nedskrevet i et arbeid foretatt av en klasse på Levanger Lærerskole.

    2 Opplysninger ved Ingrid Minsaas.

    3 Opplysninger ved Odd Moe, sønn av Peder Olaus.

    4 Opplysninger ved Jenny Skavdal, niese av Mette.

    MO, MOÅKER 107.5


    Bruket

    Moåker var en plass som var utskilt fra Mo søndre. Fradelingen skjedde i 1889. Eiendommen lå helt i det nordvestligste hjørnet av det gamle Movaldet. Mot nord grenset den mot Prestegårdsvaldet. Mot øst lå Krågsvaldet. Dette var nå oppstykket slik at lengst mot nord lå bruket Gran, og noe lenger mot syd bruket Egge. Syd for Moåker lå eiendommen Moan som også var utskilt fra Mo søndre.

    Dette var ingen stor eiendom. Arealet var totalt på 27,64 dekar. Alt var dyrket. Matrikkelskylden var 0 mark 49 øre.

    Utsæden var i 1890 0,34 hektoliter bygg, 2,08 hektoliter havre, 2 kilo gress-frø og 5,56 hektoliter poteter. 0,05 ar ble brukt til andre rotfrukter enn poteter 1. januar 1891 var det 1

    ku, 2 sauer, 1 geit, 1 gris og 5 høns på Moåker.


    Folket

    Magnus Larsen Tokstad kjøpte Moåker av Nikolai Nilsen på Mo søndre i 1889. Følgende personer bodde på bruket da raset gikk:

    • Magnus Larsen Tokstad, selveier, 55 år

    • Mette Oldatter, kone, 41 år

    • Marta Larsdatter, inderst, fattiglem, 82 år

      Men Magnus hadde en sønn ved navn Gustav. Han var tjener på Prestegården og bodde der. Imidlertid sov han hjemme hos foreldrene rasnatten.

    • Gustav, sønn, tjener på Prestegården, 18 år

    Magnus var fra en av Tokstadplassene som hørte under Prestegården. Han var rådsdreng på Prestegården. Hans foreldre var Lars Pedersen og Marta Pedersdatter på Tokstad østre.

    Han hadde vært gift tidligere med Malene Elausdatter. Gustav var en sønn fra dette ekteskapet. I 1875 bodde Magnus på en av Tokstadplassene.

    Mette Olsdatters foreldre var Ole Tomassen og Ingeborg Pedersdatter som var plassfolk på en plass under Flyan i Helgådalen. Ole Tomassen hadde forøvrig bodd hos Magnus og Mette i alle fall til så sent som i 1891.

    388

    V E R D A L S B O K A

    Marta Larsdatter var døvstum. I følge opplysninger i folketellingen i 1891 tilhørte hun familien.


    Hva som skjedde

    Hvordan folkene på dette bruket opplevde raset, har Magnus fortalt:1

    «Klokken 2 om natten våknet jeg plutselig ved å høre en slik forunderlig lyd - akkurat som en forferdelig sterk storm med dumpe dønninger og tor-denbrak. Jeg var overbevist om at den ytterste dag hadde kommet!

    Jeg sprang til vinduet og så nabogården forsvinne i jorden, og at skredet nærmet seg mitt hus.2

    Min kone og jeg fikk så vidt kastet på oss klærne og skyndte oss avsted til Prestegården hvor jeg vekket presten. Vi skynte oss alle avsted til et sikkert sted.

    Naboens kone reddet seg i bare linnetet; - hennes mann og ett av barna forsvant og er ennå ikke funnet.3

    Ved utbruddet merket jeg en svovellignende lukt.

    Follo strøk først, så strøk Kråg - Trøgstad og så alle husmannsplassene til Prestegården - og flere mindre gårder - deriblant en husmannsplass til Follo like i nærheten av Prestegårdsskogen.

    På Follovald hadde kun sønnen reddet seg over på noe fastere leirmasse som hadde skilt seg, - hans foreldre forsvant ned i den dynnende leirmassen på den andre siden, mens han selv oppkavet og forrevet endelig kom sikkert tillands.»4

    Da de sprang derfra, ropte de til Karl Oluf Ellingsen på naboplassen Mo-moen.

    Magnus' sønn Gustav som også ble vekket av de andre, var litt senere med å komme seg ut. Og da han kom på gårdsplassen, hadde de allerede sprunget. Han var ør og søvndrukken og la på sprang i feil retning, lukt mot avgrunnen. Han ble først oppmerksom på faren da han hadde det ene benet ut over kanten. Han reddet seg imidlertid ved å kaste seg bakover. Husene på Moåker ble stående helt ute på kanten, og fremdeles var den døvstumme

    Marta inne. Det ble ansett for livsfarlig å ta seg inn for å få henne ut.

    Men sammen med naboen Oluf Movald, tok Magnus seg inn i huset igjen og fikk berget Marta. De bar både henne og sengen hennes ut, og med hest og vogn som ble lånt på Prestegården, ble hun kjørt bort på trygg grunn.

    Senere deltok han i redningen av den sinnsyke Peder Rasmussen Tokstad som satt inne i et stabbur nede i rasgropen. Peder ville ikke forlate stabburet godvillig, og i stedet for å ta ham med makt, lot de ham være der. Men Magnus bar mat og drikke ut til ham, inntil han gikk med på å bli med. For dette

    R A S I V E R D A L 389

    "SS5s*2*

    3


    V-Cl


    st

    s Sii

    SC ^

    ^>

    -C 55

    =3

    03 ^ c


    3

    b Si

    S C

    •13


    -Cl5u

    3 - 6


    4

    sc

    SC

    4)

    60


    I

    390


    "fe.


    s a Kco


    I

    MO NORDRE 107.1

    og redningen av Marta ble Magnus anbefalt tildelt redningsmedaljen, men uten at det skjedde.

    Nøyaktig 18,2 dekar av eiendommen gikk med i raset. Derimot berget husene. Jordverdien ble anslått til å ha vært kr. 690 før raset. Tilsvarende kr. 555 eller 4/5 gikk med. Igjen var det således kr. 135.

    Eiendommen forøvrig sto i kr. 1000. En verdi av kr. 700 gikk med. 300 kroner var igjen.

    Etterpå

    Magnus Larsen ble tilkjent en erstatning på kr. 700.

    Fordi husene på Moåker sto så nært kanten, antok man at de ville rase ut, og soldatene begynte nedrivning. Men da det etter hvert viste seg at de ville bli stående, i hvert fall en liten stund, ønsket Magnus selv å fortsette nedriv-ningsarbeidet. Han tok mer hensyn til materialene, og det ville være lettere i ettertid å sette opp husene igjen. Til å dekke noe av utgiftene med dette, fikk han kr. 50 i forskudd.

    Og trolig satte han dem opp igjen på Buvollen, et bruk han kjøpte av Ole Nilsen Øgstad

    i 1894. Der bodde han og Mette i 1900.

    I 1895 ble skylden for Moåker fastsatt slik:

    Gårdsnr. 107, bruksnr. 5, Moåker av skyld mark 0,49 et avtak for 20 år av mark 0,39, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,37. Dette førte til en reduksjon av veiskatten på kr. 0,13 for første halvår 1893. Hele det ødelagte arealet på 18,2 dekar ble utlagt til eieren igjen. Magnus Larsen døde på Buvollen i 1929. Mette Olsdatter døde i 1918.

    Gustav utvandret til USA i 1893. Han hadde to brødre der fra før. Han fikk billett til Minneapolis av en av sine brødre. Det er mulig at turen var bestemt før raset skjedde.

    Marta Larsdatter døde på Buvollen i 1898.


    Noter:

    1 Dette er gjengitt i en avisartikkel i Dagsposten i 1891.

    2 Det er litt usikkert hvilken nabogård han så. Nærmest lå Moan, gården til Martinus Mikvoll. Men det kan også ha vært Gran eller Egge.

    3 Hvis det var Moan han mente, må dette ha vært Mette Mikvoll. Hun mistet 2 barn.

    4 Magnus tar feil når han sier at Follo gikk ut før Kråg. Det er fysisk umulig, for Kråg måtte gå ut før Follo kunne gli ut. Men dette var ikke nødvendigvis hva Magnus hadde sett, det kan også ha vært hva han hadde hørt av andre. Husmannsplassen under Follo like i nærheten av Prestegårdsskogen var Follostuggu. Sønnen som berget seg der, var Edin Follo.

    392

    V E R D A L S B O K A


    Gården

    Mo nordre var en av hoveddelene av Mo etter delingen i 1860. Som navnet sier var dette den nordligste delen. Men selv om hoveddelen av jorden lå mot nord, var det allikevel en del teigblanding. Det kan for eksempel opplyses at plassene som lå lengst mot nord på Movaldet, hørte til Mo søndre.

    I nord grenset Mo nordre dels mot Prestegården, og dels mot de utskilte partene av Mo søndre, Moåker og Moan. Mot øst lå Krågsvaldet, i 1893 representert ved Egge og Krågsmoen. Grensen mot den siste gikk forøvrig helt ned i Krågsdalen, eller Modalen som den ble kalt så langt nede. Grensen mot Egge var ikke rettlinjet, men «brækket» som det heter i beskrivelsen av Egge. Det vil si at den gjorde en sving. Sett nordfra svingte grenselinjen østover. Trolig fulgte grensen mot Krågsmoen samme bue. Etter all sannsynlighet nådde den et felles grensepunkt for Kråg, Eklo, Haga og Mo nede i dalen. Av Kråg var det Krågsmoen som nådde hit, og av Eklo var det Eklosvedjan. Og fra dette punktet gikk grensen mot Mo søndre rett vestover. Mot vest lå Lyngsvaldet.

    Før raset besto Mo nordre av 164,6 dekar dyrket jord, 156,2 dekar skog, 1,25 dekar vei og bebyggelse og 6,6 dekar annen dyrket mark, tilsammen 328,65 dekar.

    Matrikkelskylden var da 7 mark 87 øre.

    I 1890 ble det sådd 2,08 hektoliter bygg, 13,9 hektoliter havre og 6 kilo gressfrø. Det ble satt 12 hektoliter poteter. 0,4 ar ble brukt til andre rotfruk-ter enn poteter. Det var hele 6 to-hjulte vogner på gården.

    1. januar 1891 var det 2 hester, 5 storfe, 6 sauer, 2 griser og 6 høns på Mo nordre.

      Folket

      Anneus Andersen kjøpte Mo nordre av Elling Pedersen i 1888, og han var eier da raset gikk. Hans huslyd besto av 8 personer i mai 1893:

      • Anneus Andersen, gårdbruker, 45 år

      • Guruanna Reinertsdatter, kone, 36 år

      • Lydia, datter, 13 år

      • Ragna, datter, 6 år

        MO NORDRE 107.1


        • Aksel, sønn, 3 år

        • Ragnar, sønn, 1 år

        • Anne Larsdatter, enke, tjener,

          þÿ

        • en tjener

    På kåret bodde den forrige eieren.

    il

    - Elling Pedersen, kårmann, 62 år

    - Peder Olaus, sønn, 19 år

    Tilsammen var det således 10 personer på Mo nordre.

    Anneus var fra Jermstad øvre. Hans foreldre var Anders Jakobsen og Lisbet Ols-datter.

    Guruanna var fra Tautra på Frosta. Hennes foreldres navn var Reinert Andersen og Karen Johansdatter.

    Elling Pedersen var den forrige brukeren på Mo nordre. Han kom fra Trøgstad store. Hans foreldre var Peder Jonsen og Marta Kris-toffersdatter. Han var enkemann, og hans

    Elling Pedersen Mo og sønnen Peder Olaus avdøde kones navn var Anne

    Ellingsen Mo.

    Iversdatter. Jakob Pedersen på Jermstad østre var hans bror.

    Anne Larsdatter er oppgitt i de offisielle listene

    med bopel på Mo nordre. Det har ikke lyktes å finne ut hvem hun var. Hvem den andre tjeneren var, er ukjent.


    Hva som skjedde

    Det samme skjedde her som på de andre gårdene som lå rundt raset. Folkene rømte vekk i redsel slik at husene sto tomme.

    Men det merkelige er at de to som bodde på kåret, Elling og hans sønn Peder Olaus, fikk ikke varsel, og de ble værende igjen.1 I følge hva Peder har fortalt, våknet de ved at et nakent kvinnemenneske kom stavrende inn

    R A S I V E R D A L 394

    til dem. Hun var så tilklint av leire at de ikke kunne se hvem det var. Hun var dessuten så ferdig at de måtte legge henne ned. Peder brukte noen gamle klær etter sin avdøde kone til å tørke av henne det verste av leiren, og da så de det var Mette Mikvoll fra Moan. Hun fikk på seg noen gamle klær, og sammen med ting de rasket med seg som de ville berge, fraktet de henne vekk i en trillebår til et tryggere sted. Selv trodde Mette at hun ble fraktet i en seng.

    Man vendte omsider tilbake, men det var med stor usikkerhet og angst man slo seg til på gården igjen. Kanten av rasgropen lå bare 2 - 300 meter fra husene på gården.

    Men hverken mennesker eller dyr kom til skade.

    Flere mennesker fra andre steder passerte Mo på sin flukt bort fra raset. Noen var uskadde, mens andre hadde fått hard medfart.

    I motsetning til Mo søndre som bare mistet utmark, mistet Mo nordre store deler av sin innmark i tillegg til deler av utmarken. 78,7 dekar dyrket jord og 108,2 dekar skog og havning gikk tapt. Tilsammen utgjorde dette 186,9 dekar.

    Før raset hadde jorden stått i en verdi av 6.600 kroner. Tapet beløp seg til 2.640 kroner. Jordverdien etter raset ble derfor kr. 3.960. 2/5 kom således bort.

    Imidlertid må det også ha gått med en del annet enn bare jord. Riktignok var det ikke tale om store verdier, men de ble anført. Muligens kan det ha vært et sommerfjøs eller lignende, eller kanskje en vei. Resten av eiendommen sto i en verdi av 7.000 kroner før raset. Etter raset ble den satt til 4.300 kroner. Tapet tilsvarte således kr. 2.700.


    Etterpå

    Anneus Andersen fikk kr. 2.300 i erstatning. Han fikk 200 kroner i forskudd. Kårmannen Elling Pedersen fikk en årlig livrente på kr. 150.

    Enken Anne Larsdatter som var inderst på gården, fikk kr. 400 i erstatning. Av dette fikk hun 100 kroner i forskudd. Dette var et forholdsvis stort erstatningsbeløp. Det går ikke frem hvorfor det ble utbetalt.

    I 1895 ble skylden fastsatt slik for Mo nordre:

    Gårdsnr. 107, bruksnr. 1, Mo nordre av skyld mark 8,20 et avtak for 20 år av mark 3,15, og deretter for bestandig et avtak av mark 2,99.

    Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,09 for første halvår 1893.

    Den ødelagte jorden tilsvarte 186,9 dekar. Det utlagte arealet var på 151,5, dekar, det vil si 35,4 dekar mindre enn det som hadde gatt tapt. Ca. 2/3, eller 96,6 dekar, ble utlagt til eieren. Dette var jord som lå i tilknytning til

    det han hadde igjen. Den siste 1/3, eller 54,9 dekar, ble utlagt til Staten i det som senere ble kalt Statsteig A.

    Anneus Andersen drev imidlertid gården helt til 1913 da han solgte til Jon Gundersen.

    Han døde i 1927. Guruanna døde i 1908.

    Både Lydia og Ragna døde av tuberkulose i 1904.

    Aksel utvandret til USA. Han døde der ugift.

    Ragnar giftet seg med Margot Gurine Haugdal. Han døde i 1975.

    Elling Pedersen hadde lånt sin bror på Jermstad østre en del penger, og på den gården var nå alt borte. Elling måtte derfor overta det som var igjen. Gården ble bygget opp på nytt i 1897/98, men før den sto ferdig, hadde sønnen Peder Olaus overtatt gården.

    Elling døde i 1908.

    Peder Olaus giftet seg med Mette Johannesdatter Solberg. I 1910 solgte han Jermstad


    image

    Peder Olaus Ellingsen Mo og Mette Johannesdatter Solberg.


    Note:

    1 Opplysninger ved Odd Moe, sønn av Peder Olaus.

    396

    V E R D A L S B O K A

    østre til Peter Eliassen fra Eklo. Selv flyttet han til Bremset i Sparbu. Han døde i 1942.



    Gården

    MO SØNDRE 107.2

    Dette var en av de to hovedpartene som den fordums store gården Mo nå var delt inn i. Mo søndre og Mo nordre var to gårder, men de hadde felles hus og felles tun.

    Før raset grenset Mo søndre mot Haga nordre østre i syd og sydøst. Den siste delen av denne grensen gikk etter all sannsynlighet ned i Modalen hvor den møtte sydspissen av Krågsvaldet, eller Krågsmovaldet som det het da, omtrent der hvor skredporten ligger i dag. Fra øst nådde også en spiss av Eklovaldet det samme punktet.

    Selv om Movaldet hadde en lengre felles grense med Kråg nordover, gjaldt ikke det Mo søndre. Fra det nevnte punktet grenset Mo søndre mot Mo nordre i en rett linje mot vest.

    De øvrige grenser er uinteressante i denne sammenheng bortsett fra det forhold at også en bit i den nordre delen av Movaldet må ha tilhørt Mo søndre. Det var nemlig fra denne biten av Mo søndre de to selveierbrukene Moan og Moåker var blitt utskilt. Begge disse ble berørt av raset. Det første gikk ut, mens det andre fikk ødelagt store deler av jordveien. Før raset hadde Mo søndre et samlet areal av 373,81 dekar. Av dette var 148,29 dekar dyrket mark. Skog og havning utgjorde 223,17 dekar. Veier og bebyggelse dekket 1,25 dekar, og udyrket mark utgjorde 1,10 dekar.

    Matrikkelskylden var 6 mark 89 øre.

    image

    Mo sett fra Sydvest 1922. Foto: Einar Musum.

    398

    V E R D A L S B O K A

    I 1890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 12 hektoliter havre, 7 kilo gressfrø og 14 hektoliter poteter. Det fantes en kjøkkenhage på 0,2 ar. På gården hadde de 1 slåmaskin, 1 fire-hjult og 3 to-hjulte vogner.

    Pr. 1. januar 1891 var det 2 hester, 6 storfe, 10 sauer, 2 griser og 10 høns på gården.

    Folket

    Eier av Mo søndre da raset gikk, var Eleseus Nikolaisen Mo. Han hadde overtatt gården etter sin far Johan Nikolai Nilsen Mo som var død kort tid i forveien.

    Da raset gikk, oppholdt visstnok 6 personer seg på gården.

    • Eleseus Nikolaisen, gårdbruker, 32 år

    • Nikoline, søster (trolig henne), tjener, 30 år

    • Serine, søster (trolig henne), tjener, 27 år

    • Martin Martinsen, tjener, 15 år

    • en tjener

    • Marta Sivertsdatter, kårenke, 71 år

    Marta Sivertsdatter var mor til Eleseus, Nikoline og Serine, og enke etter den forrige eieren. Hennes foreldre var Sivert Sivertsen Lundenvald og Eli Eriksdatter.

    Både Eliseus, Nikoline og Serine var ugift.

    Martin Martinsen var sønn av Martin Larsen Lyngås og kone Ingeborg A. Larsdatter.

    Hva som skjedde

    Vi vet ikke i detalj hva som skjedde her. Men alle rømte vekk i redsel. Husene sto tomme tilbake, og flere som kom seg i land ved Haga, passerte den tomme gården på vei mot tryggere grunn.

    Etter en tid vendte folkene tilbake, men det gikk lang tid før de følte seg trygge igjen. Mo søndre var forholdsvis gunstig stillet etter som det i raset kun gikk tapt utmark,

    nemlig 147,6 dekar skog.

    Kanten av skredgropen nådde til bare et drøyt steinkast fra husene på Mo. Store områder på vestsiden av Modalen forsvant, og det var her Mo søndre mistet mye av sin utmark Verdien av jorden var før raset kr. 6.750. Tapet ble satt til kr. 900. Det utgjorde 2/15. Verdien av det som var igjen, var således kr. 5.850.

    Eiendommen forøvrig sto i en verdi av kr. 7.000 før raset. Av dette gikk tilsvarende kr.

    1.000 tapt. Igjen sto kr. 6.000. Det er ikke angitt hva dette tapet besto i.


    Etterpå

    R A S I V E R D A L 399

    I og med at det var et forholdsvis lite tap denne gården led, fikk Eleseus Nikolaisen et forholdsvis lite erstatningsbeløp, nemlig kr. 1.150. Han fikk et forskudd på kr. 350.

    Hans mor, kårenke Marta Sivertsdatter, ble innstilt til å få kr. 50, men fikk til slutt ingen ting.

    Den forholdsvis lille skaden medførte derfor heller ikke så stor avfelling av skylden i 1895:

    Gårdsnr. 107, bruksnr. 2, Mo søndre av skyld mark 6,89 et avtak for 20 år av mark 0,92, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,87.

    Veiskatten ble som følge av dette, redusert med kr. 0,32 for første halvår 1893.

    I og med at en stor del av den ødelagte jorden lå helt nede i skredgropen, ble også en del av dette utlagt til Staten. Det totale ødelagte arealet var på 147,6 dekar. Den del av det ødelagte området som lå i tilknytning til den uberørte delen av valdet, tilfalt eieren. Den biten utgjorde 90 dekar. 37,5 dekar ble utlagt til Staten. Tilsammen var dette 20,1 dekar mindre enn det som var blitt ødelagt. Statens del ble senere en del av den såkalte Statsteig A.

    Eleseus fortsatte å drive gården. Han forble ugift, og hans søstre Nikoline og Serine overtok Mo søndre ved hans død. Han døde ved en ulykke i 1896. Heller ikke hans søstre giftet seg, og etter deres død kjøpte Andreas Hojem fra Frol gården.

    Martin reiste senere til Sverige. Deretter utvandret han til USA.



    Plassen

    MO VALD 107.1

    Denne plassen er ikke funnet med noe eget navn. Den var heller ikke av noen spesielt høy alder. I listene etter raset er plassen oppført som Jermstad fattigkrets' eiendom, hvilket altså egentlig vil si Verdal kommune. Av praktiske grunner var nemlig kommunen inndelt i fattigkretser, og Jermstad utgjorde en slik krets. Og i de samme listene er beboeren av denne plassen, Johan Fredriksen, omtalt som «husmann».

    Husene var blitt bygget, eller egentlig flyttet dit, i 1892 fra Steinslien hvor de hadde stått på en husmannsplass. Denne flyttingen var blitt besørget av Jermstad fattigkrets nettopp for å kunne gi hus til denne familien. Familien bodde da på Leveråsvald i Frol, men ansvaret for dens underhold tillå denne fattigkretsen.

    Grunn til plassen ble leiet av Mo nordre. Arealet var på 10 mål. For dette betalte fattigkretsen leien av det halve, mens den resterende leien ble betalt i form av pliktarbeid på Mo.

    Johan Fredriksen tilhørte såkalt «omstreiferslekt», mens hans kone Serianna Olsdatter

    var fra Verdal. Det var vel av den grunn at Jermstad fattigkrets hadde ansvaret for dem. Husene var forsikret av Jermstad fattigkrets. De besto av en stue med fjøs og lade.

    Forsikringssummen var kr. 250. Det fantes ingen husdyr der i 1893.

    Det har ikke vært mulig å fastslå den nøyaktige beliggenhet av husmannsplassen, men etter som den lå på Mo nordres grunn, kan den ikke ha ligget lenger mot syd enn der skredporten befinner seg i dag. Grensen mellom Mo søndre og Mo nordre gikk nemlig i dette området. Sannsynligvis lå plassen omtrent ved skredporten, eller kanskje litt nord for denne.

    Movaldet nådde bort til Follobekken, og her kaltes bekkedalen Modalen, forøvrig et navn som fremdeles brukes om skredporten. På noen kart tatt opp like etter raset, er det gamle leiet til bekken plassert forholdsvis langt mot øst i skredporten, mens på andre er det tegnet inn omtrent midt i porten.

    De beskrivelser som er gitt av terrenget før raset, sier at Modalen var dyp, og at dalsidene var svært bratte og ufremkommelige. Videre fortelles det at det ofte fant sted mindre utglidninger i dalsidene. Følgelig kan ikke plassen ha ligget helt ute på kanten av dalen.


    Folket

    R A S I V E R D A L 401

    I 1893 besto huslyden av følgende personer:

    • Johan Fredriksen, husmann, gift

    • Serianna Olsdatter, kone, 47 år

    • Bernt Anton Konrad, sønn, 9 år

    • Inger Sofie, datter, 7 år

    • Aksel, sønn, 6 år

    • Olga Severine, datter 3 år

    Johan Fredriksen var fra Frosta. Hans far var smed Fredrik Sørensen. Serianna Olsdatter var fra Verdal. Hennes far var Ole Olsen fra Vuku, og hennes mor var Karen Olsdatter Øren.

    Hva som skjedde

    Husfaren Johan Fredriksen var fraværende rasnatten. Det har ikke lyktes å finne ut hvor han var. Men resten av familien var hjemme. Alle omkom. Og ingen er gjenfunnet.

    Beliggenheten av plassen Movald tyder på at den var en av de aller første, kanskje den første, som gikk ut. Etter som det ikke fantes overlevende, må vi bare gjette oss til hva som egentlig skjedde. Men i følge de beskrivelser vi har av rasutviklingen, er det mye som tyder på at raset kom fullstendig overraskende på folkene her.

    Plassen lå på samme høyde som Mo, ca. 60 meter. Som antydet ovenfor, lå den trolig ikke på kanten av Modalen. Men den lå sikkert nok ikke så langt unna. Bunnen av skredet må ha ligget under selve bekkedalen. Trolig kan vi snakke om en høydeforskjell på nærmere 40 meter. Vi må her huske på at de etterfølgende skredene la igjen til dels betydelige mengder masse nede i denne delen av rasgropen, slik at høyden av rasskråningen slik den fremstår i dag, er lavere enn den var etter det første raset. Selv om det kan ha vært tykke partier med fast masse over leirsuppen på dette stedet, må plassen ha falt dypt ned.

    Det som da var igjen, ble trolig ført med leirstrømmen i retning av Melby-berget. Om det fantes noen overlevende på det tidspunkt, ble både mennesker og hus i alle fall knust og begravet av de leirmassene som fulgte bare minutter etterpå.

    De fem døde fra denne plassen ligger trolig dypt i leiren et sted mellom Eklo og Melby. Døde:

    SERIANNA OLSDATTER MOVALD, født 1846

    BERNT ANTON KONRAD JOHANSEN MOVALD, født 1884 INGER SOFIE JOHANSDATTER MOVALD, født 1886

    402

    V E R D A L S B O K A

    AKSEL JOHANSEN MOVALD, født 1887

    OLGA SEVERINE JOHANSDATTER MOVALD, født 1890

    Alt forsvant. Ikke noe er funnet.

    Jorden som gikk tapt, tilhørte Mo nordre, og den ble derfor regnet sammen med det øvrige jordtapet denne gården hadde.

    Etterpå

    Jermstad fattigkrets fikk kr. 350 i erstatning for husene. Johan Fredriksen fikk kr. 1.850 i erstatning.

    Senere flyttet han til Grong hvor han ble gift med Sofie Pedersdatter For-mo. Han bar da familienavnet Dalbakk. Johan Fredriksen døde i 1959.

    MO VALD, MOMOEN 107.2


    Plassen

    Under Mo søndre lå flere husmannsplasser ved navn Momoen. Disse lå på den nordligste delen av valdet. En av disse lå så nært kanten av rasgropen at den er tatt med i oversikten over de steder som ble mindre beskadiget.

    Det ser ikke ut til at noe jord gikk tapt. Men trolig hadde husmannen bruksrett i den delen av utmarken som forsvant.

    I 1890 var utsæden på denne plassen 0,27 hektoliter bygg, 1,39 hektoliter havre og 4,17 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det benyttet et areal på 0,08 ar.

    1. januar 1891 hadde de 1 ku, 3 sauer og 2 høns på denne plassen.

    I og med at ingen dyr gikk tapt ved raset, finnes det heller ingen oversikt over hvor mange som fantes i 1893. Men plassen var den samme, så tallet var rimeligvis nokså likt det fra 1891.

    Folket

    I 1893 bodde så vidt det er mulig å fastslå, 6 mennesker på Momoen.

    • Karl Oluf Ellingsen, husmann med jord, dagarbeider, 35 år

    • Beret Eriksdatter, kone, 36 år

    • Ole Edvard, sønn, 7 år

    • Eline Bergitte, datter, 5 år

    • Berntine Otilie, 3 år

    I tillegg til disse bodde en kårenke på plassen.

    - Berte Olsdatter, kårenke, 64 år.

    Karl Oluf Ellingsen var fra Klokkerhaug. Hans foreldre var Elling Marti-nussen og

    Berit Johansdatter.

    Beret Eriksdatter foreldre var Erik Arntsen og Olava Bardosdatter Bjørstad.

    Berte Olsdatter var enke etter den forrige husmannen, Nils Olsen. Men akkurat rasnatten var hun ikke hjemme. Hun var hos familien Hans Nilsen på Krågsmoen for å hjelpe til med å forberede en begravelse. Og Krågsmoen gikk ut i raset. Hva som skjedde med Berte, er nærmere beskrevet der.

    Hva som skjedde

    Folkene på denne plassen ble vekket av naboene på Moåker. Den heimen lå helt ut på raskanten, og da de løp forbi Momoen, ropte de til Karl Oluf og hans familie.

    404


    Verdalsboka - 23

    V E R D A L S B O K A


    þÿ

    MO VALD, MOMOEN 107.2


    image

    Karl Oluf Ellingsen Klokkerhaug. Beret Eriksdatter Klokkerhaug.


    Hele familien kom seg ut, og de varslet en annen nabo, Gustav Nilsen på en annen husmannsplass på Movald.1

    Gustav Nilsen og hans kone kom til, og de tok hver sitt barn, og sammen rømte alle først i retning av Prestegården. Da den ble ansett for å være utrygg, rømte de videre.

    Da rasfaren var over, vendte de tilbake.


    Etterpå

    Karl Oluf Ellingsen fikk kr. 175 i erstatning

    Han bodde på denne plassen en tid etterpå, men i 1900 eide han Klokkerhaugen, en tidligere husmannsplass under Prestegården Auglen.

    Berte Olsdatter fortsatte å bo på plassen. Hun var der i 1900, og hun døde i 1912. Gustav Nilsen skal imidlertid ha uttalt at etter at de flyttet tilbake, sov de ikke trygt en eneste natt. I drømme så de de mest forferdelige bilder av død og ødeleggelse, noe som fikk dem til å fare opp av sengen og gjorde dem engstelige og redde.

    Karl Oluf døde i 1928.

    Beret Eriksdatter døde i 1938.

    406

    V E R D A L S B O K A


    f

    R A S I V E R D A L 407

    Ole Edvard ble først gift med en Anne fra Røra. Senere ble han gift med en Margrete.

    De bodde i Kvam.

    Eline Ber gitte ble gift med Kasper Bremset fra Skatval. Hun døde ca. 1970 - 1975.

    Berntine Otilie ble gift med Hans Øvre.

    image

    Personer merket med * var ikke født i 1893. Foran: Eline Bergitte, senere gift Bremset og Ole Edvard Klokkerhaug. Bakfra v.: Arne Klokkerhaug* og Ivar Klokkerhaug*.


    Note:

    1 Gustav Nilsen på Movald er ikke funnet i noen lister, hverken i de offisielle etter raset eller i noen folketellinger. Han var sønn av Berte Olsdatter og Nils Olsen. Han var født i 1870. Han var gift med Anne Halvorsdatter Jermstad. Plassen fikk ingen skader ved raset. Gustav døde i 1895.



    Generelt

    NESS 118

    Navnet forteller hvilken beliggenhet denne gården hadde fra først av. Den lå på et av de mange nessene Verdalselven dannet på sin krokete vei mot fjorden. Og Ness var faktisk ikke den eneste gården som bar dette enstavelses navnet den første tiden. For i Vuku sogn på den såkalte Bollgårdssletten lå også en gård med dette navnet. Men navnet forsvant da gården ble delt tidlig i middelalderen. Bare sisteleddet i navnene Østnes og Mønnes vitner om den gamle storgården som en gang lå der.

    Derimot har Ness beholdt sitt navn. Og det finnes ingen kilder som forteller om deling av denne gården før helt mot slutten av 1700-tallet.

    Selv om det finnes få kilder som forteller at Ness opprinnelig var en betydningsfull gård, peker både navnet og beliggenheten på at gården må ha tilhørt den eksklusive gruppen av gårder som kan føre sin historie helt til begynnelsen av vår tidsregning.

    Nessvaldet er ganske omfattende. Imidlertid er det lite igjen av det som en gang ga grunnlaget for navnet på gården. Dette må Verdalselven ta skylden for. Utallig er de gangene den har skiftet sitt løp forbi Ness. Elven har tatt land og lagt igjen land. Og nesset er gjennomskåret flere ganger. Alle spor etter tidlig bosetning nede på den opprinnelige elvesletten er borte. Før raset fantes det flere terrassetrinn eller elvemeler som vitnet om hvordan elven hadde arbeidet i århundreder, enn si årtusener.

    I den østre enden av valdet, like nedenfor Skjørdal, gikk det også et ras i middelalderen. Videre har rasmasser fra flere andre ras lagt seg utover de lave slettene ved Ness. Det har gått ras på motsatt side av elven ved Eklo lenge før Verdalsraset gikk. Og ved Leirfall har det gått et større ras som klart måtte få betydning for elveløpet ved Ness.

    Foruten at disse rasene og elvebruddene har fjernet og ødelagt en rekke fornminner, reduserte de Ness' størrelse tidlig i middelalderen. Derfor fremstår ikke Nessvaldet som et storgårdsvald ut på 1600-tallet. Men til tross for dette hadde gården en sentral posisjon. (Det vises i den sammenheng til gårdshistorien i Verdalsboka IV s. 452.)

    Den første kjente delingen av Ness fant sted i 1777. Da oppsto Ness vestre og Ness østre. I 1807 ble Ness mellom skilt ut fra Ness vestre. Følgelig fan-

    R A S I V E R D A L 409

    þÿ

    410

    V E R D A L S B O K A

    tes det tre Nessgårder ved slutten av 1800-tallet, nemlig Ness vestre, Ness mellom og Ness østre.

    Men mellom Ness østre og Ness mellom lå en gård med et merkelig navn. Det var Leirfallaunet.

    Uten at vi her skal komme nærmere inn på denne gårdens spesielle bakgrunn, skal vi kort nevne at den etter all sannsynlighet er et resultat av elvens forandringer. Aun er det samme som en ødegård. At Leirfall skaffet seg en bit av en øde gård her, er ikke noe unaturlig. Men det er unaturlig at dette var en del av Ness. Og det var det rimeligvis heller ikke. Derimot var dette en gård som elven ødela, og som så var for liten til å bli drevet som egen enhet. Restene ble til et aun som ble tatt i bruk av Leirfall, og aunet ble da til Leirfallaunet. Mest sannsynlig var dette rester av en gård som opprinnelig lå på nordsiden av elven. Kanskje var dette den bortkomne gården Frega-drixnesi.

    NESS MELLOM 118.3


    Gården

    Som navnet sier var dette den midterste av Nessgårdene. Riktignok lå Leirfallaunet mellom Ness mellom og Ness østre, men Leirfallaunet var på en måte en slags enklave i Nessvaldet. Og syd for Leirfallaunet grenset Ness mellom og Ness østre mot hverandre. Mot vest lå Ness vestre, mot nord nådde valdet ned til elven hvor det blant annet var fergeleie på denne gårdens grunn. Mot øst lå som nevnt Ness østre og Leirfallaunet. Mot syd lå Skjør-dalsvaldet.

    Selv om Ness mellom var en god del mindre enn Ness østre, var det allikevel en gård av en viss størrelse. Etter raset ble arealet beregnet til å ha vært på tilsammen 225,3 dekar. Av dette utgjorde den dyrkede jorden 154,09 dekar. Skog og havning var tilsammen 56,31 dekar. Og i likhet med naboene som lå ved mellomriksveien, tok veien en del av jorden, nemlig 3,2 dekar. Eng og annen udyrket mark tilsvarte 11,7 dekar.

    Matrikkelskylden var 7 mark 21 øre.

    I 1890 var utsæden var 3 hektoliter bygg, 10 hektoliter havre og 12 hektoliter poteter. Og på gården fantes det 4 to-hjulte vogner. Besetningen var 1. januar 1891 1 hest, 5 storfe, 5

    sauer, 2 griser og 6 høns.


    image

    Ness mellom tegnet av adjunkt M. Bugge.

    412

    V E R D A L S B O K A

    Det nøyaktige antall dyr i 1893 har det ikke vært mulig å fastslå, men det var trolig 1 hest, 6 storfe og 5 sauer.

    Folket

    Eieren i 1893, Ole Ellingsen, var fra Vinne, og han var svigersønn på gården. Han overtok gården i 1887 da svigermoren Guruanna Johnsdatter solgte gården og tok kår.

    Da raset gikk, bodde følgende personer på Ness mellom:

    • Ole Ellingsen, gårdbruker, 44 år

    • Anna Kristine Nilsdatter, kone, 37 år

    • Eleseus, sønn, 3 år

    • Guruanna Johnsdatter, kårkone, 68 år Dessuten var det en inderst på gården ved navn

    • Oline Johnsdatter, inderst, 47 år (?)

    Ole var sønn av Elling Olsen og Gjertrud Larsdatter Vinne. Han var forøvrig bror av

    Olaus, Sefanias og Gustav Ellingsønner som deltok aktivt i redningsarbeidet etter raset.

    Anna Kristine var eneste barn av Nils Jonsen Leirfallaunet og Guruanna.

    Guruannas foreldre var Jon Jakobsen og Kirsti Ellingsdatter Hal lem.

    Oline Johnsdatters foreldre var Kari Eriksdatter og John Estensen på Øst-nesvald. Familien kom egentlig fra Sokndal.

    Hva som skjedde

    Her kom ikke raset fullstendig overraskende på folket. Anna Kristine ble vekket av spebarnet. Hun hørte levenet og vekket sin mann. Da Ole hørte dunderet og så ut, så han at noe grått kom veltende nedover. Han trodde først at det var dammen ved Inns vatnet som var sprengt.

    Han fikk på seg bukser og sko og sprang til nabogården Ness vestre og vekket Johannes Olsen og familien hans. Deretter for han tilbake og fikk ført sin familie til trygt land. Det var i siste liten for leirmassene var like i hælene på dem.

    Både stuelåna og stabburet ble stående på samme plass, mens de andre husene ble flyttet. Det var ikke mulig å redde alle husdyrene, og selv om de var levende, måtte de skytes. Oluf Olsen Nestvoll deltok i redningsarbeidet, og han sa at det var en av de verste jobbene han hadde måttet utføre, da han måtte ta livet av 5 kalveferdige kyr i fjøset. Men hesten og en kalv ble reddet. Hvordan hesten ble reddet, er ukjent, men det fortelles at kalven fløt opp.

    Etter at han hadde fått sin egen familie i sikkerhet, deltok Ole i arbeidet med å berge ut folkene både på Leirfallaunet og Ness østre.

    þÿ

    414

    V E R D A L S B O K A

    Ole sa etterpå at han hadde ikke tid til å være redd, selv om han hørte mange hjerteskjærende nødrop fra folk som satt fast i leirmassene. Han poengterte imidlertid at det var vanskelig å høre nødropene over særlig lang avstand som følge av den sterke vinden.

    Ness mellom mistet totalt 153,6 dekar jord. Av dette var 106,3 dekar dyrket jord, 7,9 dekar var eng, og 39,4 dekar var skog og havning.

    Dette utgjorde 4/5 av gården.

    I kroner be tød dette en nedskriving i verdien fra kr. 5.410 til 1.080 kroner. Tapet tilsvarte således 4.330 kroner.

    Resten av eiendommen hadde før raset en verdi av kr. 6.500. Tapet ble satt til kr. 5.000. Verdien etter raset ble 1.500 kroner.

    Anna Kristine var gravid da raset gikk, og en måned etterpå nedkom hun med en sønn. Han ble født en god del for tidlig, og man mente at det var de sterke sinnspåkjenningene under raset som førte til den for tidlige fødselen. Gutten måtte hjemmedøpes av faren, og det skjedde på Nessmoen. Han fikk navnet Nils.

    Etterpå

    Ole Ellingsen fortsatte å drive Ness mellom.

    Den 15. desember 1893 fikk han etter søknad innvilget et forskudd på erstatningen på kr. 100. Dette skulle brukes til underhold av familien denne vinteren.

    I møte 31. januar 1894 ga Forvaltningskomitéen Ole nok et forskudd på kr. 180. I samme møte fikk han kr. 200 som gave.

    Totalt fikk han en erstatning på kr. 5.500. Av dette fikk han kr. 702,73 i forskudd. Som kommentar heter det at forskuddet ble brukt til husflytting og fornødenheter. Tallet er noe større enn hva som er funnet nevnt i Forvalt-ningskomitéens protokoll. Det merkelig ujevne tallet retter også mistanken mot at Ole hadde gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad, men dette er ikke anført.

    Kårkona Guruanna som i listene kalles Sevaldsdatter, fikk en erstatning på kr. 450. Av dette fikk hun kr. 100 i forskudd. Hun fikk en årlig livrente på kr. 250. At hun kalles Sevaldsdatter, er ganske sikkert en trykkfeil fordi navnet før henne på listen var Elen Sevaldsdatter på Ness vestre.

    Om skylden av gården heter det i 1895:

    Gårdsnr. 118, bruksnr. 3, Ness mellom av skyld mark 7,21 et avtak for 20 år av mark 5,77, og deretter for bestandig et avtak av mark 5,21.

    Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,99 for første halvår 1893.

    Den ødelagte jorden utgjorde 153,6 dekar. Dette ble utlagt til eieren som en teig på begge sider av Jåmtlandsveien sammenhengende med den jorden som ikke var ødelagt. Arealet som ble tilbakeført utgjorde 140,5 dekar, eller

    R A S I V E R D A L 415

    13,1 dekar mindre enn det som hadde gått tapt. Av dette arealet var også 6,4 dekar elvebredd og sandører. 6,4 dekar var elveløp.

    Ole Ellingsen drev gården til han døde i 1925, og i 1926 overdro Anna Kristine gården til sønnen Nils. Anna Kristine døde i 1930.

    Eleseus døde ugift i 1964

    Nils giftet seg med Birgitte Valøy fra Stod. Han var bonde på Ness mellom. Han døde i 1971.

    I 1900 bodde Oline Johnsdatter på Bjørken og «nyder offentlig understøttelse». Senere var hun bortsatt i forpleining på Kålen hvor hun døde i 1910. Hun var mor til Julie Johansdatter som var på Lunden i 1893. (Se under Lunden.)



    Gården

    NESS VESTRE 118.1

    Som navnet sier, lå Ness vestre lengst mot vest på det gamle Nessvaldet. Vest for seg hadde den gården Kålen. Mot nord lå elven. Og mot øst lå Ness mellom. Mot syd steg terrenget mot åsene og utmarken.

    Dette var den nest største av de tre Nessgårdene. Bare Ness østre var større. Etter raset ble arealet beregnet til å ha vært 305,94 dekar innenfor kartbladet (det kartet som ble tegnet etter raset). Av dette var 207,94 dekar dyrket mark. Innenfor kartbladet utgjorde skogen 66,66 dekar. Videre fantes det 30,7 dekar med eng og annen udyrket mark. Og som for de andre gårdene på denne sletten, tok mellomriksveien en liten bit jord, nemlig 0,64 dekar. Utenfor kartet var det ca. 40 dekar skog.

    Matrikkelskylden for Ness vestre var 12 mark 35 øre.

    Utsæden var i 1890 3 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 9 hektoliter poteter. Kjøkkenhagen var på 0,05 ar. På gården var det 5 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.

    Samme år var det 2 hester, 5 storfe, 9 sauer, 3 griser og 12 høns på denne gården.

    I 1893 var tallet på husdyr noe større, nemlig minst 2 hester, 7 storfe, 20 småfe og 1 gris. Hvor mange høns det var, er ukjent.

    Folket

    Eieren i 1893, Johannes Olsen som var fra Bjartnes, hadde kommet dit så tidlig som i 1875 da han kjøpte gården. Det bodde følgende mennesker på Ness vestre i mai 1893:

    • Johannes Olsen Ness, gårdbruker, 65 år

    • Oline Andreasdatter, kone, 46 år

    • Lars, sønn, 21 år

    • Maren-Anna, datter, 17 år

    • Ole Severin, sønn, 15 år

    • Julie Oline, datter, 12 år

    • Petter Marius, sønn, 7 år

    • Elen Sevaldsdatter, kårkone, 79 år

    Johannes Olsen var fostersønn på Bjartnes. På Bjartnes bodde Lars Bjartnes som var gift med Marit Nilsdatter Øie. Hennes bror, Ole Nilsen Øie,

    R A S I V E R D A L 417


    þÿ

    þÿ

    Johannes Olsen Ness. Oline Andreasdatter Ness.


    var far til Johannes. Han var gift med Sara Pedersdatter Rosvoll. Ole døde i 1840, og det var i den sammenheng at deres barn kom til Bjartnes. Johannes hadde fire søsken.

    Oline Andreasdatter var fra Røstad i Frol. Hennes foreldre var Andreas Jonassen Røstad og Maria Sisilia Grav.

    Elen Sevaldsdatter var kårenke. Hun hadde vært gift med den forrige eieren av gården, Johannes Tomassen Mo. Hun var fra Stiklestad nordre og datter av Sevald Olsen Stiklestad og Ingeborg Jakobsdatter Stuskin.

    Men Elen var ikke hjemme akkurat den natten. Om ettermiddagen 18. mai hadde hun gått bort til Skjørdal nedre, hvor hennes datter, Sofie Balgård, bodde. Hun var der om natten, og hun unngikk på den måten raset.


    Hva som skjedde Oline lå i lungebetennelse akkurat da raset gikk.

    Ingen av dem som bodde her hørte noe til raset. De ble vekket av husmannen Ivar Larsen Haugen eller Nesshaugen som hadde sett raset. Han kom springende og dundret på døren og ropte: «Opp alle sammen! Verden forgår!»

    Naboen Ole Ellingsen Ness var også bortom for å vekke dem.

    De rakk å kle på seg. Sønnen Lars sprang ut i stallen og tok ut en hest for å kjøre moren. Men da han kom ut med hesten, kom leiren sigende, og hesten ble redd og ustyrlig. Lars ble kastet over ende, og han hadde et svare

    418

    V E R D A L S B O K A


    image

    Lars Johannessen Ness. Maren Anna Johannesdatter Ness.


    styr med å få den roet ned. Og da han kom for å kjøre moren, hadde allerede Johannes og Ivar Haugan båret Oline mellom seg opp bakken til husmannsplassen.

    Alle sammen berget seg, men de måtte vade i leirsuppen før de kom til trygg grunn. Det var ikke nødvendig å bygge bro. Ingen ble skadet, men de fikk psykiske sjokk.

    Det er uklart om besetningen ble reddet. I den offisielle listen står det at 2 hester, 7 storfe, 20 småfe og 1 gris gikk tapt. Men andre steder står det at hele besetningen ble reddet. Mest sannsynlig er den offisielle versjonen riktig.

    Men husene sto på samme plass, og etter hvert ble omtrent alt bohave berget ut. Deriblant var en stor gulvklokke som nå befinner seg på Verdal Folkemuseum. Men det var svært vanskelig å få fjernet leiren fra alt sammen.

    Hele 239,2 dekar av gårdens grunn ble ødelagt. 185 dekar av dette var dyrket mark. 19,7 dekar var eng og 34,5 dekar var skog og havning.

    I penger utgjorde verdifallet på jorden 7.350 kroner fra 8.400 kroner til 1.050 kroner. Dette utgjorde 7/8 av verdien.

    Resten av eiendommen fikk en forringelse som beløp seg til 9.000 kroner. Før raset hadde gårdens verdi vært kr. 11.000 kroner. Etterpå var den 2.000 kroner.


    Etterpå

    R A S I V E R D A L 419

    Familien flyktet først opp til husmannspl; etter losjerte familien på Øver-Rinnan.

    Johannes Olsen Ness fikk 4. oktober kr. 100 til innkjøp av for. 15. desember bestemte Forvaltningskomitéen at dette skulle være en gave. I erstatning fikk han kr. 6.430. Og han fikk et forskudd stort kr. 206,87. Kr. 106,87 av dette beløpet gikk til dekning av hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

    Kårkona Elen Sevaldsdatter fikk en erstatning på kr. 640. Av dette fikk hun et forskudd på kr. 100. Videre fikk hun en årlig livrente på kr. 400.

    Johannes Olsen kjøpte gården Kleven i Frol i 1895, og familien flyttet dit.

    Samme år ble den nye skylden for Ness vestre fastsatt. I protokollen står følgende:

    Gårdsnr. 118, bruksnr. 1, Ness vestre av skyld mark 12,35 et avtak for 20 år av mark 10,81, og deretter for bestandig et avtak av mark 9,73.

    Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 3,73 for første halvår 1893.

    Restene av Ness vestre ble kjøpt av Peder Haldosen Leirfallaunet. Den ødelagte jorden utgjorde 239,2 dekar, og den ble utlagt til den nye eieren i tre teiger. Den største biten ble utlagt vestenfor veien fra Kålen til Ekle. En mindre del lå på sydsiden av Jåmtlandsveien i sammenheng med det som ikke var blitt ødelagt. Og den tredje biten lå i tilknytning til den nye eierens jord på Leirfallaunet på nordsiden av Jåmtlandsveien. Arealet utgjorde 213 dekar, altså 26,2 dekar mindre enn det som hadde gått tapt. Inkludert i arealet var 5 dekar elvebredd og sandører. I tillegg kom 3,5 dekar elveleie.

    Nesshaugan, men kort tid


    þÿ

    Ole Severin Johannessen Ness.


    image

    image

    1

    I

    Jf #


    Petter Marius Johannessen Ness.

    420

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    Sønnen Lars Johannessen overtok Kleven etter sin far som døde i 1914. Han ble gift med Amalie Hans-datter Nordberg. Han døde i 1930.

    Oline Andreasdatter døde i 1917.

    Maren Anna ble gift med Anton Marius Pedersen Grevskott. De drev gården Grevskott i Frol. Hun døde i 1971.

    Ole Severin ble gift med Bergitte Aleksanders-datter Kjønstad. De flyttet til Melbu i Vesterålen. Han døde i 1956. Julie Oline giftet seg ikke. Hun var en tid husholderske, først hos Sigurd Røstad i Verdal, så hos Andreas Dragen i Frol. Men hun flyttet så til sin søster på Grevskott hvor hun døde i 1973.


    Julie Oline Petter Marius ble gift med Ane Lund fra Kolver-

    Johannesdatter Ness. eid- Han var lærer ved Skjetlein landbruksskole på

    Heimdal. Han var også ordfører i Leinstrand i 4 år.

    Han døde i 1955.

    R A S I V E R D A L 421

    Kårkona Elen Sevaldsdatter havnet på Salthammer hos sin datter hvor hun bodde, da hun døde.

    NESS ØSTRE 118.4


    Gården

    Ness østre var skyss-stasjon.

    Gården grenset i syd og øst mot Skjørdal. I nord og øst nådde valdet bort til Haga søndre. Rett mot nord lå Verdalselven, og mot vest grenset valdet mot Leirfallaunet og Ness mellom.

    Ness østre var en middels stor gård i 1893, men den var svært veldrevet. Den var imidlertid den største av de tre Nessgårdene.

    Da arealet på gården skulle fastsettes etter raset, kom man frem til et totalareal på 500,97 dekar innenfor det kartet som ble tegnet. Utenfor kartet hadde gården ca. 120 dekar skog. Av arealet på vel 500 dekar utgjorde den dyrkede jorden 370,16 dekar. Det var 103,39 dekar med skog og havning. Veier, eng og annen udyrket mark utgjorde tilsammen 27,42 dekar.

    Matrikkelskylden var 18 mark 53 øre.

    Utsæden var i 1890 5,5 hektoliter bygg, 27 hektoliter havre, 5 hektoliter havre til grøntfor, 0,4 hektoliter erter, 9 kilo gressfrø og 27 hektoliter poteter. Videre ble det brukt 0,1 ar til kjøkkenhage. På gården fantes 2 fire-hjulte og 10 to-hjulte vogner samt 1 slåmaskin.

    Det store antall vogner hadde sin bakgrunn i at gården var skyss-stasjon. Det fantes 4 hester, 12 storfe, 19 sauer, 6 griser og 9 høns pr. 1. januar 1891.

    I 1893 var det 4 hester, 14 storfe, 22 småfe og 12 gris på gården. Tallet på høns er ukjent.

    Av en eller annen grunn inneholder ikke forsikringsprotokollen noen fortegnelse av bygningsmassen. Men det står at det i 1867 ble innmeldt et nytt fjøs med grisehus og gjødselbrønn. Underdelen av denne bygningen var av stein.

    Avlingen var forsikret slik: 30 tønner bygg; 100 tønner havre; 100 tønner poteter; 90 lass høy; og 122 berger halm, tilsammen forsikret for kr. 2.726. Løsøret var forsikret for kr. 6.000.


    Folket

    Eier av gården var Elias Olsen fra Lyng. Han var gift med datter av den forrige eieren. Følgende bodde der da raset gikk:


    Verdalsboka - 24

    R A S I V E R D A L 423

    Elias Anneus Olsen Ness, gårdbruker, skyss-skaffer, 41 år Laura Olsdatter Ness, kone, 30 år

    Ole Marius, sønn, 9 år Olga Gustava, datter, 7 år Evald, sønn, 5 år

    Oskar, sønn, 3 år

    Ole Severin Anneussen, dreng, 24 år Mette Johnsdatter, tjenestejente, 37 år

    Sofie Margrete Johannesdatter, tjenestejente, 20 år

    image

    Familiebilde på Ness østre i 1890. Bakfra v.: Ole Marius, Olga. Sittende: Elias Anneus Olsen Ness, Laura Olsdatter Ness. På fanget: Evald. Laura var gravid da dette bildet ble tatt, og i november 1890 ble Oskar født.

    424

    V E R D A L S B O K A

    Som nevnt ovenfor var Elias Olsen fra Lyng. Hans foreldre var Ole Eliassen og Marit Jensdatter på Lyng vestre.

    Elias ble gift med Laura som var datter av Ole Olsen og Gurianna Lars-datter på Ness østre. Ole og Gurianna hadde ingen sønner, og Elias kjøpte gården i 1891.

    Ole Severin Anneussen var dreng på gården. Han var fra husmannsplassen Tæ vet under Rindsem. Hans foreldre var Anneus Olsen og Marta Oline Ols-datter.

    Med hensyn til tjenestejentene er det en del vanskeligere å få full klarhet. Men i de offisielle listene er det oppgitt at Mette Johannesdatter og Sofie Margrete Johannesdatter var tjenere på Ness. Bare en av dem var visstnok til stede denne natten. Det var Sofie Margrete.

    Mettes foreldre hette John Jakobsen og Beret Andersdatter Halset.

    Sofie Margretes foreldre var Johannes Sørensen Lyngsvald og kone Marta Bårdsdatter Tillervald.


    image

    Ole Severin Anneussen. Han kalte seg senere Ole Åsheim.


    Hva som skjedde 1

    Om kvelden 18. mai hadde guttene Ole og Evald som var henholdsvis 9 og 5 år gamle, vært ute på leting etter måseegg. De kom hjem senere enn hva som var avtalt, og de måtte gå til sengs uten mat.

    Her er det to versjoner om hvordan de fikk høre om raset.

    Den ene er den 9-årige Oles versjon. Han mente at folket på gården ble vekket av en rytter som red kaukende gjennom gården.

    Den andre går ut på at folkene våknet om natten av dunder og leven. De

    R A S I V E R D A L 425

    þÿ

    så ut, og fra nordøst så de grå leirmasser komme veltende. Og den vanlige tanken gjorde seg gjeldene hos disse også, nemlig at det nå var dommedag.

    Uansett på hvilken måte de ble vekket, så fikk de etter hvert forståelse for hva som var i ferd med å skje. Da var flatene nedenfor gården mot nord dekket av leirsuppe. Drengen, Ole Anneussen, handlet meget resolutt. Han sprang ut for å spenne for en hest. Han ville evakuere barna opp bakken syd for gården. I mellomtiden hadde de andre kommet ned til utgangsdøren. Men det ble fort klart at det ikke ville bli tid til å benytte hest for å komme seg vekk. Derimot vurderte Elias muligheten for at alle skulle søke tilflukt i det nye steinfjøset som sto på den andre siden av gårdsplassen. Der var huskassen av muret

    Sofie Margrete Johnsdatter, senere gråstein, og det ville stå i mot eventuelle påkjenninger

    gift Hofstad.

    fjøset.

    bedre enn trehuset de var i. Han anså det for tryggere i

    Men i det samme de åpnet døren, kom leirmassen inn over gårdsplassen. Ole kom seg også inn i huset igjen. Det var i siste øyeblikk, for akkurat da slo leirbølgen mot husene. De beskrev farten på bølgen så stor at det ikke ville ha vært mulig for en rytter å ri så fort som den kom.

    Alle sprang de opp på loftet. De yngste ble sendt opp først så fort det lot seg gjøre. Den siste som skulle opp, var drengen Ole. Han var ung og sprek og ville ikke opp før alle andre hadde kommet seg dit opp. Men da han var på vei opp trappen, kom leiren. Den fylte rommet nedenunder, og Ole ble løftet opp raskere enn han rakk å klatre opp trappen.

    Bølgen traff husene for full kraft. Stuelåna ble delt horisontalt, det vil si at øverste etasje ble revet av og ført vestover. Første etasje ble stående igjen, men under leiroverflaten. Og den står der fremdeles under tykke leirlag.

    Steinfjøset ble også begravet. Det sees ingen spor etter det i dag. Hadde de søkt tilflukt der, hadde det betydd den visse død. Det ble sagt at steinveggene brøt sammen.

    På gården sto den såkalte Nessbjørka. Dette var et bjørketre av usedvanlige dimensjoner. I 1879 var den blitt målt til en høyde av 28,2 meter. Stammen var av en tilsvarende tykkelse. De måtte tre mann til for å favne rundt den. Men selv disse dimensjonene hadde ingen muligheter til å motstå de

    426

    V E R D A L S B O K A

    image

    Stuelåna på Ness østre etter at den var blitt flyttet bort til Lågness ca. 200 meter fra sitt opprinnelige sted. Dette er bare andre etasje. Første etasje sto igjen. Foto: Aune.


    kreftene leirmassene representerte. Bjørka ble brukket av. I ettertid viste det seg at den rett og slett var blitt tvinnet av.

    Andre etasje drev bortover og ble snudd før den stanset sydvest for Lågness godt 200 meter unna sitt opprinnelige sted.

    Leirstrømmen hadde rammet huset fra øst. På den siden ble alle vinduene slått inn. Og selv om bevegelseshastigheten på huset ikke var så veldig stor, flere andre hus drev forbi med langt større hastighet, førte dette naturligvis til at murpipen ramlet ned. Men heldigvis ble ingen skadet av det. Huslyden hadde samlet seg inne på et soverom.

    Leiren kom også inn i denne delen av huset. Den både rant og sprutet inn. De satt på en seng, og leiren sto halvt oppover sengen.

    Mens de satt der, kom en svær trestamme inn gjennom det ene vinduet. Halvveis inne hengte den seg fast i vindusposten, og da strømmen utenfor gikk raskere, sopte enden av stammen gjennom hele rommet som en ljå. Alle måtte dukke seg ned for å unngå å bli truffet av den. Da den hadde svingt rundt, klarte Ole Anneussen å få tak i den og skyve den med strømmen ut gjennom vindet, og den forsvant.

    Det ble etter hvert vått og kaldt inne i rommet, og for å bøte litt på dette skulle man gå inn på klesloftet og hente noen skinnfeller som lå der. Men

    R A S I V E R D A L 427

    i motsetning til det rommet hvor de var, hvor det fremdeles var gulv, var gulvet borte på naborommet. Der var det bare bunnløs leir suppe under.

    Selv om det i ettertid viste seg at de var trygge der de var, kunne ikke de vite det. Raset pågikk fremdeles, og det var en forferdelig larm. Det nyttet ikke å rope. Derfor gjaldt det bare å komme seg til fast land så snart som mulig. Men selv etter at det hadde stilnet, var det ikke mulig å komme seg i land. Leirsuppen var for dyp og våt til at det var mulig å våge seg utpå.

    Da larmen fra raset hadde stilnet av, kunne de høre de forferdelige ropene og skrikene fra hjelpeløse mennesker og dyr som kavet ute i leirhavet.

    Inne på land hadde Henrik Olsen Nessgjerdet2 oppdaget at det var folk i huset. Han hadde sett dem gjennom vinduene. Han ropte ut til dem og spurte om alle var i live, og han fikk som svar at alle som hadde vært i huset, hadde overlevd.

    Henrik begynte da med en gang å bygge bro ut til husvraket. Men dette var ikke gjort i en håndvending. Det var langt ut til huset, og materialer fantes ikke i så store mengder som var nødvendig. Henrik kommanderte da andre folk i nærheten til å hjelpe til, og blant annet ble en skigard brutt ned og brukt til brobyggingen. Dette tok tid, og først ut på ettermiddagen ved 4 - 5 tiden hadde hjelpen nådd ut til huset.

    Henrik var den første som kom ut til dem. Barna ble båret i land først. Deretter kom de voksne. Foreldrene gikk selv.

    Sofie Margrete har fortalt hvordan hun opplevde redselsnatten: 3

    «Jeg var 20 år i 1893, og budde på gården Ness som var skyss-stasjon.

    Jeg kom til gården etter at jeg mistet far min som liten. Mor greide ikke å ha oss alle fire heime da hun ble enke, og som den eldste var det naturlig at jeg måtte flytte til en annen heim. Der var jeg «banfostre» og gikk på skolen samtidig som jeg hjalp til med forskjellig arbeide som for eksempel barnepass. Jeg var også med på å kjøre skysshestene til Levanger.

    Etter konfirmasjonen fortsatte jeg som hushjelp/barnepike på Ness. Elias og Laura var gudforeldre til yngste datteren min, Signe.

    Kvelden før 19. mai holdt vi på med noe arbeide på kjøkkenet. Plutselig hørte vi en rar

    «dur» ute. Vi så ut, og en bølge av grått vann kom mot oss. Vi skjønte at det var noe forferdelig som holdt på å skje.

    En sa at vi måtte springe ut i fjøset, for det var en solid bygning. Men vi rakk ikke det. Leirsuppa kom inn over kjøkkengulvet, og fortest mulig for vi opp trappen til annen etasje og fikk lukket igjen trapplemmen.

    Det knaket, og huset ristet, og vi oppdaget at vi seilte som en båt. Selv satt jeg i senga med Evald i fanget. Leirsuppa rakk langt oppover leggene mine.

    Omsider stoppet vi, og angsten begynte å slippe taket i meg da det gikk opp for meg at vi var i live alle sammen.

    428

    V E R D A L S B O K A

    Det var stille omkring oss som i en død verden. Omsider hørte vi noen rope, og vi fikk varslet om at vi var i god behold. Ei bru av trefjøler ble lagt ut til oss, og vi kom oss alle inn på tørt land. Da var klokken ca. 13.00 dagen etter, og det var et sørgelig syn som møtte oss. Et hav av grått leir-vann og ødelagte hus over alt.

    Seinere fikk jeg reddet kommoden min også. Leirflekkene på nederste skuffe har jeg ikke vasket bort.»

    Elias Olsen var en stor mann med stort sort skjegg og hår. Men denne natten ble både skjegg og hår drivende hvitt. Da han sto på fast land, skal han ha uttalt følgende: «I går var jeg en holden mann. I dag har jeg ikke en gang mat til mine barn.»

    Elias hadde forøvrig vært på Lyng kvelden før raset. Han hadde da merket at elven var grumset og stygg, og at hesten var urolig. Men dette var ikke noe han reflekterte over før i ettertid.

    Omtrent alle dyrene strøk med. Bare en hest som var på Rinnleiret, et par sauer og grisen ble berget. Og de dyrene som hadde vært inne i det omtalte steinfjøset, gikk alle med.

    Alle husene på gården ble ødelagt. Bare av 2. etasje av hovedbygningen var det mulig å berge noe materialer. Der fantes det også noe innbo som ble berget. En sofa fløt opp fra stuen i 1. etasje. Oppe i sofaen lå en lampe som hadde hengt fra taket over den. Både lampen og sofaen var hele.

    Bare noen dager etter raset var den 9-årige Ole, som var veldig glad i å fiske, borte ved Skjørdalsbekken for å prøve fiskelykken. Et stykke oppe fra elven var den fri for leire, og han hadde til hensikt å prøve seg der. Men da han kom dit, fikk han et sjokk. I de små strykene der oppe hadde de lagt likene av dem som var tatt opp fra leiren for at de derved skulle bli vasket rene av vannet i bekken. Det ble ikke noe fisking for ham den dagen.

    Store arealer på gården ble ødelagt. Tilsammen ble 295,3 dekar oversvømmet. Av dette var 211,7 dekar dyrket jord, 9,8 dekar eng og 73,8 dekar skog og havning.

    Verdifallet utgjorde 2/3 av den opprinnelige verdien.

    Jordverdien hadde før raset vært 15.000 kroner. Etter raset var den kr. 5.000, altså et tap på 10.000 kroner.

    Eiendommen forøvrig var før raset satt til kr. 20.000. Etterpå var den verdt 5.900 kroner. Verditapet ble derfor kr. 14.100.

    Etterpå

    Elias Olsen Ness vedble å drive gården. Og 6. september 1893 ble han innvilget et forskudd på erstatningen. Han fikk kr. 200 som han skulle bruke til å kjøpe seg en hest. Hesten skulle brukes til flytting av de gjenværende restene av husene samt drift av det som var igjen av jorden.

    R A S I V E R D A L 429

    image

    Ness østre i 1920 sett fra nord. Foto: Einar Musum.


    Senere fikk han ytterligere forskudd på erstatningen. Totalt fikk han kr. 5.000 i forskudd. Om dette beløpet står det ganske enkelt «gårdkjøp». Alt i alt fikk han kr. 11.200 i erstatning.

    Av de andre folkene på gården fikk Mette Johnsdatter og Margrete Johan-nesdatter kr. 20 hver.

    John Vatterholm, kalt arbeider, fikk kr. 60 totalt og kr. 30 i forskudd. Det står ikke noe om hva for slags arbeid han utførte. Men det kan ha vært i forbindelse med at Ness var skyss-stasjon. Han mistet i så fall sitt utkomme. Men han var ikke på gården rasnatten.

    I 1895 ble skylden nedsatt for Ness østre slik:

    Gårdsnr. 118, bruksnr. 4, Ness østre av skyld mark 18,53 et avtak for 20 år av mark 12,35, og deretter for bestandig et avtak av mark 11,13.

    Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 4,26 for første halvår 1893.

    Om jorden heter det at det totale tapte areal var på 295,9 dekar. Den lå på begge sider av Jåmtlandsveien og var sammenhengende med den jorden som ikke var ødelagt. Den ble levert tilbake til eieren som en teig med unntak av 0,6 dekar som ble overført til lærer Balgård på Skjørdalen østre.

    Elias kjøpte gården Skjørdal øvre i 1893. Det var fra denne gården at Oline Skjørdal hadde sett hele raset fra begynnelse til slutt. Etterpå skal hun ha uttalt at hun ønsket ikke å sitte resten av livet og se utover blåleire. Og følgen

    430

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    Tobakkspipe som opprinnelig tilhørte Elias Ness' svigerfar Ole Olsen Ness. Pipen har sølvlokk hvor eierens navn O. O.S. Ness og årstallet 1849 er inngravert. Den ble hentet ut fra den ødelagte stuelåna på Ness østre.

    R A S I V E R D A L 431

    ble at gården ble solgt til Elias Ness. Oline og hennes mann Jakob kjøpte Grevskottvollan i Frol samme år og flyttet dit.4

    Elias Olsen Ness og Laura Olsdatter døde henholdsvis 1935 og 1950.

    Den eldste sønnen, Ole Marius, overtok gården. Han ble gift med Emma Karoline Inndal. Han døde i 1959.

    Olga Gustava Eliasdatter ble gift med Andreas Røstad. De kjøpte Vester-Ness. Hun døde i 1965.

    Evald Eliassen ble gift med Maria By. De bosatte seg på Øyan. Han døde i 1977.

    Oskar, den yngste sønnen, ble gift to ganger, først med Sigrid Pettersen. De ble skilt. Andre gang giftet han seg med Inga Nordheim. Han arbeidet som innkjøpssjef i Oslo Sporveier. Han døde i 1982.

    Mette Johnsdatter var ugift i 1900.

    Sofie Margrete ble gift med Thomas Nilsen Hofstad fra Vinne. Hun døde 94 år gammel i 1967.

    Da hun lå for døden, skal hun ha ropt ut: «Se alt vannet på gulvet!»

    Hun var så urolig at de måtte la henne få kjenne på gulvet at det var tørt. Kanskje så hun for seg raset igjen.

    Ole Anneussen ble gift med Julie Johannesdatter som selv hadde overlevd raset på gården Lunden. De bodde i 1900 som inderster i kårstuen på Bjørken og livnærte seg som jordbruksarbeidere. .

    Senere bodde de på Sundbymoen. Ole var også treskomaker. Han gikk under navnet Ole Åsheim. Han døde i 1935.


    Noter:

    1 Opplysninger ved Solveig Sundby, Einar Ness, Svein Ness, Marit Hallem og Ola Røstad. Henrik Nessgjerdet flyttet senere til Lågness og gikk etterpå under navnet Henrik Lågness. Fortalt til Randi-Margrethe Lein, datter av hennes datter Signe. 4 Opplysninger ved

    Leif Kjønstad.



    Plassen

    NESSVALD, NESSGJERDET 118.3

    Nessgjerdet lå under Ness mellom. Plassen lå imidlertid like sydøst for Leir-fallaunet. Den lå på et litt høyere trinn i terrenget enn gårdene.

    Som husmannsplass var den vel som plasser flest. I og med at husene ikke ble tatt av raset, vet vi at de besto av et vinkelbygg og et stabbur.

    I 1890 ble det hatt i jorden 0,5 hektoliter bygg, 1,5 hektoliter havre og 3 hektoliter poteter. Dessuten var det en kjøkkenhave på 0,03 ar på plassen.

    1. januar 1891 hadde de 1 ku, 3 sauer og 4 høns på Nessgjerdet.

    Plassen ble ikke tatt av raset, og dermed er ikke tallet på husdyr oppgitt i 1893. Men sannsynligvis var det vel noen lunde likt det fra 1891.

    Folket

    Plassfolkene hadde vært der fra før 1865. I mai 1893 bodde følgende på Nessgjerdet:

    • Ole Bardosen, husmann med jord, skredder, 71 år

    • Karen Nilsdatter, kone, 60 år

    • Henrik, sønn, 26 år

    Ole Bardosen var fra Nessvald. Hans foreldre var Bardo Sevaldsen og Petronella Olsdatter Nessvald.

    Karen Nilsdatter var datter av Nils Rinnaunet og kone Henrikke Gulliks-datter. Når Karen i 1875 kalles Karen Gauliksdatter, er dette en sammenblanding med morfarens navn.

    I 1891 bodde ikke Henrik hjemme. Dette har gjort det vanskelig å fastslå om han også bodde et annet sted i 1893. Men som det vil fremgå av hva som følger nedenfor, var Henrik så pass tidlig til stede under redningsarbeidet på nabogårdene at det er rimelig grunn til å tro at han bodde sammen med sine foreldre på det tidspunkt. Og i så fall han bodde et annet sted, må det ha vært i en umiddelbar nærhet.

    Hva som skjedde

    Plassen lå for høyt til at den ble berørt av rasmassene. Men det var ikke langt bort til leirsuppen. Hverken mennesker eller dyr kom til skade.

    Vi vet dessverre ingen ting om hvordan disse menneskene opplevde raset, bortsett fra at Henrik deltok meget aktivt i redningsarbeidet etterpå. Han var

    433

    V E R D A L S B O K A

    image

    Personer merket * var ikke tilstede eller var ikke født da raset gikk. Bak: Ole Bardosen Nessgjerdet og Karen Nilsdatter. Foran: Henrik Olsen og Oline Johnsdatter *. Mellom dem sitter Anna Henriksdatter * senere gift Svedjan. Henrik tok senere navnet Lågness.


    den første som kom til stede og fikk kontakt med folkene på Ness østre. Der hadde husene blitt brutt istykker, og andre etasje av stuelåna ble liggende et stykke ut fra land nordvest for Nessgjerdet.

    Det var Henrik som begynte arbeidet med å ta seg ut til dem som var innesperret i huset, og det var han som ledet arbeidet og kommanderte de andre slik at det ble fortgang i redningsarbeidet. Henrik var også den første som kom ut til huset, og han hjalp til med å bære barna i sikkerhet.

    Husene på Nessgjerdet ble, som nevnt ovenfor, ikke ødelagt, men mye av jorden gikk tapt. Det ble ført som tap under Ness mellom hvor plassen hørte under.

    Etterpå

    Ole Bardosen og Karen Nilsdatter fikk en erstatning på kr. 440,-. Forslaget gikk ut på kr. 430,-. Det ble utbetalt et forskudd på kr. 50,-. Dette tyder på at plassen måtte flyttes.

    Henrik kjøpte Lågness av Ness østre i 1894. I 1900 var han gift med Oline Johnsdatter

    fra Snåsa.

    11900 bodde Ole og Karen hos sin sønn Henrik som nå kaltes Henrik Olsen Lågness. Ole døde i 1911.

    Henrik døde i 1957.

    R A S I V E R D A L 435


    Plassen


    NESSVALD, NESSØRAN 118.4

    Dette var en plass under Ness østre. Som navnet sier, lå den nede på ørene ved elven. Etter som Haga søndre nordre lå rett nord for Ness østre, må vi formode at grensen mellom disse gårdene gikk i nordvestlig retning. Følgelig er det rimelig grunn til å anta at Nessøran lå omtrent rett nord for Leir-fallaunet. Leirfallaunet lå mellom Ness østre og Ness mellom, men uten å valde ned til elven.

    Rett nord for Ness mellom var det fergested over elven. Helt frem til 1891 var dette fergestedet betjent av beboeren av plassen som ble kalt Ness fergested. Denne lå under Ness mellom. Men i 1893 ser det ut til at denne plassen ikke var bebodd. Og fergingen ble utført av husmannen på Nessøran.

    Utsæden var i 1890 på 0,5 hektoliter bygg, 1 hektoliter havre og 3 hektoliter poteter.

    1. januar 1891 fantes det 3 sauer, 1 geit og 6 høns på plassen. I 1893 var det 3 småfe og et ukjent antall høns på plassen.


    Folket

    Elling Olsen kom til Nessøran før 1891.

    I mai 1893 bodde følgende mennesker på plassen:

    • Elling Olsen Nessøran, husmann med jord, fergemann, 43 år

    • Andreanna Mikalsdatter, kone, 55 år

    Elling var fra en husmannsplass under Ness mellom. Hans foreldre var Ole Bardosen

    og Marta Olsdatter Nessvald.

    Andreanna var datter av Mikal Hemmingsen og Beret Pedersdatter Ros-vollvald. Hun var født på Lyngsvald.

    I 1875 tjenestegjorde disse to sammen på Nord-Lyng. I 1893 var Elling fergemann.

    Som nevnt ovenfor, var fergemannsjobben blitt utført av husmannen på Ness fergested som var en husmannsplass knyttet til fergestedet over elven ved Ness.

    Fergestedet er nevnt både i 1875 og 1891. Og i 1891 bodde ikke færre enn syv mennesker der. Men i 1893 var det altså tomt.


    image

    Elling Olsen Nessøran og Andreanna (Andrea) Mikalsdatter.


    Hva som skjedde

    Nessøran lå rett i veien for leirvellingen da den kom veltende ut av rasporten. Etter all sannsynlighet ble denne plassen truffet av rasmasser fra det andre skredet.

    Hva som egentlig skjedde, er vanskelig å si. Hvorvidt de to kom seg ut, eller om plassen de bodde på, ble knust, er usikkert. I alle fall befant de seg ikke inne i huset da de omsider havnet borte ved Rosvoll.

    Elling ble på en forunderlig måte ført helt inn til land, og han klarte å karre seg opp på tørt land. Han var da fullstendig tilklint av leire, og da han stavret seg inn på en av gårdene i nabolaget, trolig Leirfall østre, hvor de ennå ikke hadde hørt om raset, ble de forskrekket over dette fæle synet. Han ble da mottatt med følgende ord:

    «E du eit mennisj, eiller e du styggen sjøl?»

    Spøkelset, som nesten ikke kunne snakke, svarte da ynkelig:

    «Æ e da'n Elling færrimainn.»

    På gården ble han stelt og vasket. Muligens var det fra denne gården at

    ROGNHAUGEN 93.1

    varselet ble brakt til Vinne. Og Olaus Vinne sprang øyeblikkelig sammen med Ole Olsen hennes ned til leir sjøen. Og den første de fant der nede i kanten av leirgjørmen, var nettopp Ellings kone Andreanna.

    Hun var blitt ført bort til Rosvoll-landet av leirmassene. Men da var hun mere død enn levende. Olaus fjernet med en gang leiren fra munnen hennes slik at hun fikk puste, og det var vel dette som reddet livet hennes.

    Da hun hadde kommet seg litt, bar Ole Lennes henne opp til Vinne, hvor Olaus' kone,

    Hanna Andersdatter, tok seg videre av henne.

    Andreanna kom seg snart. Derimot hadde Elling fått større skader enn hva man først kunne tro. Han måtte derfor gå med to stokker en tid etterpå.

    Plassen ble ødelagt, og de mistet 3 småfe og et ukjent antall høns. Jorden som ble ødelagt, ble regnet sammen med jorden på Ness østre.

    Etterpå

    Elling fikk en erstatning på kr. 765. Av dette fikk han kr. 65 på forskudd. Dette forholdsvis store erstatningsbeløpet tyder på at det ikke var noe å redde fra plassen. Dessuten gikk etter all sannsynlighet båten han brukte som fergemann, tapt.

    I 1900 bodde Elling Olsen og Andreanna Mikalsdatter i Eklestua. Senere flyttet de til Ruglia ved Slottet. Elling døde på sykehuset i 1918.

    Andrea som hun kalte seg senere, flyttet så til en sønn av seg fra før ekteskapet med Elling, Martin Julius Andreassen. Han bodde i Bodsjø i Jåmt-land. Her døde hun i 1928.

    438

    V E R D A L S B O K A


    Gården

    Rognhaugen er ikke noen gammel gård. Den ble utskilt fra Eklo søndre i 1811. Dette valdet er rett og slett den østligste biten av Eklovaldet slik det da så ut. Tidligere hadde stedet vært en husmannsplass. Det fantes forøvrig enda et par husmannsplasser under Eklo med dette navnet. I 1893 var det en.

    Mot nord og øst grenset Rognhaugen mot Tokstad, det vil si Prestegårdens jord. Mot sydøst lå Landfall, og mot vest lå Eklo.

    Rognhaugen ble bare så vidt berørt av selve raset. I følge øyenvitnet Jakob Skei var det vel noe av det aller siste som gled ut 19. mai, som berørte Rognhaugen. Fra sin posisjon oppe på Skei hadde han sett hvordan de tre Tok-stadplassene gikk ut i tur og orden, først den vestre, så den midtre, og til slutt den østre. En stund så det til og med ut til at den østre skulle bli stående igjen, men så gled den også ut. Da oppsto det en sirkelformet grop helt i det sydøstre hjørnet av den store rasgropen. Og en del av denne gropen skar bort et lite


    image

    Rognhaugen var en liten eiendom som var blitt skilt utfra Eklo. Den ble ikke ødelagt så veldig mye av raset 19. mai. Men ved raset 6. september sprutet det tykt lag med leir suppe over hele eiendommen, og husene ble delvis knust.


    Verdalsboka - 25

    ROGNHAUGEN 93.1


    stykke av Rognhaugvaldet.

    440

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    R A S I V E R D A L 441

    Gårdens totale areal før ulykken var 58,31 dekar. Av dette var 56,7 dekar dyrket jord. 1,61 dekar var udyrket mark. Matrikkelskylden var 1 mark 46 øre.

    I 1890 var utsæden 1,0 hektoliter bygg, 3 hektoliter havre og 8 hektoliter poteter.

    Den 1. januar 1891 var det 1 hest, 3 kyr, 2 sauer og 7 høns på gården. Forsikringsprotokollen forteller om følgende bygninger: Hovedbygning, fjøs, lade og stabbur, alt forsikret for tilsammen kr. 1.120.

    Løsøret foruten husdyrene var forsikret for kr. 1.100.

    Avlingen var slik: 6 tønner bygg, 22 tønner havre, 25 tønner poteter, 28 lass høy og 24 berger halm, alt forsikret for kr. 675.

    Folket

    Eier av Rognhaugen da var Johan Martin Johannessen. Han overtok gården etter sin far i 1887.

    þÿ

    Da raset gikk bodde følgende mennesker på Rognhaugen:

    • Johan Martin Johannessen, gårdbruker, 34 år

    • Elen Marie Petersdatter, kone, 37 år

    • John Marius, sønn, 8 år

    • Petra Bergitte, datter, 5 år

    • Johannes Olsen, kårmann, enkemann, 81 år

    Johan Martins foreldre var Johannes Olsen og

    Marta Olsdatter Rognhaug.

    Elen Marie Petersdatter var datter av Peder Pedersen Skrove og Beret Marta Lorntsdatter Lorvoll.

    Johannes Olsen var født på Ekle vestre av foreldre Ole Olsen Vesterekle og

    Malena Andersdatter. Johan Martin Johannessen

    Rognhaug.

    Hva som skjedde

    Folkene på Rognhaugen fikk varsel av Dina Jermstad som sprang der forbi på sin vei mot Landfall. De sprang alle ut og rømte til Landfall.

    De kunne ikke vite at gården ikke ville rase ut, og i likhet med andre som bodde rundt rasgropen, rømte de langt av sted i tilfelle raset ville utvide seg.

    Men raset utvidet seg altså ikke, og etter en tid flyttet de tilbake igjen.

    Så 6. september gikk det siste store etterskredet. Da raste mer enn 300 mål

    442

    V E R D A L S B O K A

    av det som sto igjen i den øverste kanten av den store rasgropen. Det var deler av Follo, Jermstadspannet, Jermstad vestre, Jermstad østre og Jermstad øvre som nå gled ut.

    þÿ

    Heldigvis gikk det ikke noe menneskeliv tapt ved dette raset. Men det var temmelig mye masse som for. Skredkanten var svært høy i den bakre delen av gropen. Og massen var like tyntflytende som under hovedskredet.

    Raset gikk i to etapper med 1/2 times mellomrom tidlig om morgenen. Dunderet fra det første raset ga varsel, og folkene rømte vekk til Landfall.


    Den andre rasbølgen tok veien tvers

    Elen Marie Petersdatter over den store avgrunnen. Rognhaugen

    Rognhaug. fikk en merkelig medfart. Da rasbølgen

    traff kanten av rasgropen nord for Rognhaugen, slo toppen av bølgen over kanten slik at det sto en sprut av leirvel-ling omtrent over hele dette valdet. Nesten hele jordveien ble dekket av et flere desimeter tykt lag leire, og hovedbygningen ble faktisk slått i stykker av det voldsomme slaget den fikk av den sprutende leiren. Uthuset berget imidlertid, men leiren lå til over inngangsdøren. Dermed var jorden ødelagt like effektivt som den som var blitt overslammet ved raset 19. mai selv om leirlaget ikke var så tykt.

    Og nede i rasgropen nord for Rognhaugen, la leirvellingen seg som et lag over den gamle bunnen. Det er faktisk tale om flere meters dybde. Og den bygget opp en rygg noe lenger mot vest i rasgropen. Følgelig samlet vannet fra Eklobekken seg innenfor denne ryggen. Dermed oppsto den såkalte Rogn-haugsjøen. Denne var man redd skulle forårsake ødeleggelser senere, og det ble satt i gang arbeider for å drenere sjøen.

    Før raset hadde Rognhaugen hatt et areal på 58,31 dekar.

    Bare 17,3 dekar av den dyrkede jorden og den lille biten med udyrket mark unngikk å bli overslammet. Det vil si at 39,4 dekar mål ble tildekket.

    Skaden omfattet 6/7 av jorden

    Jordverdien var før skaden kr. 1.440. Jord til en verdi av kr. 1,240 ble ødelagt. Igjen var det altså kr. 200.

    Eiendommen ellers var verdsatt til kr. 1.700. Skaden beløp seg til kr. 1,400. Det som var igjen, var bare kr. 300.

    R A S I V E R D A L 443


    image

    John Marius Johansen Rognhaug. Petra Bergitte Johansdatter

    Rognhaug.


    image

    Rognhaugen i 1992.


    Etterpå

    Johan Martin kjøpte året etter raset eiendommen Sollia i Leirådalen som tilhørte Stiklestad nordre, og alle som hadde bodd på Rognhaugen da raset gikk, bodde der i 1900.

    444

    V E R D A L S B O K A

    Han fikk en erstatning på kr. 1,800. Av dette fikk han kr. 400 i forskudd. Kårmannen Johannes Olsen fikk kr. 275 i erstatning. Av dette fikk han kr. 75 i forskudd. Dessuten fikk han en årlig livrente på kr. 175. Skylden ble i 1895 fastsatt

    slik:

    Gårdsnr. 93, bruksnr. 1, Rognhaugen av skyld mark 1,46 et avtak for 20 år av mark 1,25, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,20.

    Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,43 for første halvår 1893.

    All ødelagt jord, tilsammen 39,4 dekar, ble utlagt til eieren i en teig. Jorden ble betegnet som svakt overslammet, og sammenlignet med hvordan det var nede på elvesletten, var det bare et tynt leirsørpelag som lå utover.

    Johan Martin døde i 1948. Elen Marie døde i 1941.

    John Marius var skiftekonduktør og bodde på Steinkjer. Han ble gift første gang med Gudrun Antonie Knutsen. Andre gang ble han gift med Anna Otelie Aneusdatter Molde. Han døde i 1918.

    Petra Johannesdatter bodde i Sollia. Hun døde ugift på Aldersheimen i 1983.

    ROSVOLL 112 - 116


    Generelt

    Rosvollgårdene ligger på en forholdsvis lav elveslette på sydsiden av Ver-dalselven. I dag synes denne sletten å være av samme høyde over hele dalbunnen. Men dette er et forhold som ble slik da rasmassene etter Verdalsraset fylte opp de laveste partiene. Før det hadde nemlig elven skåret seg ned i denne sletten slik at Rosvoll var blitt liggende på en terrasse ca. 15 meter høyere enn den nye elvesletten.

    Frem til etter midten av 1400-tallet var terrassen sammenhengende med Ekle. Ekle lå på en halvøy som ble dannet av elven da denne hadde sitt løp under terrassene ved Stiklestad. Men så gikk det et ras ved Stiklestad mot slutten av 1400-tallet, og rasmassene la seg blant annet opp nede i dette elveløpet. Elven ble demmet opp, og den tok nytt leie mellom Ekle og Rosvoll.

    Mellom Ekle og Rosvoll laget elven etter hvert en noe lavere elveslette som ble utvidet i hundreårenes løp på bekostning av den gamle terrassen.

    Den nye elvesletten lå på en høyde av omtrentlig 7 - 8 meter. Det var dette partiet som altså ble dekket av rasmasser.

    Sletten hvor den opprinnelige Rosvollgården lå, var imidlertid tørt land ved begynnelsen av vår tidsregning. For omkring 2000 år siden sto havnivået ca. 12 meter høyere enn dagens nivå.1 Og sammenholder vi dette faktum med en del andre aldersbestemmende forhold, er det klart at det ikke er noen grunn til å betvile at alderen på den opprinnelige Rosvollgården må kunne føres helt tilbake til tidlig i eldre jernalder, det vil si romertid.

    Den høye alderen er med på å forklare hvorfor Rosvoll utviklet seg til å bli en sentral storgård. Ved inngangen til kristen middelalder må gården ha hatt en dominerende posisjon. I Snorres kongesagaer berettes det om en Jon Sterke som bodde på Rosvoll. Han var sønn av Ulv Uspakson stallare og Jorun Torbergsdatter, som tilhørte den mektige Arnungætten.2

    Det har imidlertid vært en del diskusjon hvorvidt dette var Rosvoll i Verdal eller Rosvoll i Børsa. Uten at vi her og nå skal ta opp den diskusjonen, synes det imidlertid nokså rimelig å tro at det må ha vært storgården Rosvoll i Verdølafylke. En ætling av disse ble erkebiskop, nemlig Øystein Erlend-son. Og det er ikke usannsynlig at han fikk sine grunnleggende inntrykk av Olav den hellige nettopp på Rosvoll som lå bare et kort stykke fra selve mar-tyrstedet til helgenkongen. Han fungerte som erkebiskop på den tid da

    þÿ

    Rosvollvaldet ble sterkt overslammet av rasmasser. Verst gikk det ut over Rosvoll vestre som mistet nesten hele det dyrkede arealet. Plassen Neffer under Rosvoll store ble revet med av rasmassene.

    R A S I V E R D A L 448


    image

    Utsyn over leirsjøen mot Rosvoll fra Leirfallmelen. Nærmeste gård er Rosvoll søndre. Litt bakenfor til venstre Rosvoll nordre og Rosvoll vestre. Til høyre Rosvoll store. Helt i bakgrunnen Stiklestad kirke.


    Stiklestad kirke formodentlig ble bygget i stein (1161 - 1188). Det er heller ikke noen urimelig tanke at det var nettopp han som tok initiativet til å reise steinkirken på Stiklestad.

    Men uansett disse forhold ble Rosvoll delt i flere deler i middelalderen. I 1520 var den delt i fire.

    Opp gjennom tiden skjedde det stadig delinger og sammenslåinger. Ved slutten av 1800-tallet fantes følgende gårder: Rosvoll store, Rosvoll nordre, Rosvoll vestre og Rosvoll søndre. Rosvoll mellom og Rosvoll østre var på tidligere tidspunkter slått sammen med andre Rosvollgårder.

    Rosvollvaldet er blitt utsatt for ødeleggelser fra elvens side flere ganger. Den dag i dag kan man se spor etter gamle elveløp innenfor valdets grenser.

    I 1893 grenset valdet mot Verdalselven i nord og dels mot øst. Mot øst og sydøst lå også Lennes. Tidligere gikk elven mellom Lennes og Rosvoll, men etter et gjennombrudd gjennom nesset hvor Lennes lå en gang mot slutten av 1600-tallet, skiftet elven løp, og Lennes og Rosvoll fikk grense over land etter hvert som restene av den gamle Lenneskvisla grodde til. Mot syd og dels mot vest grenset Rosvoll mot Vinne. Lengst i nordvest støtte valdet mot Byvaldet.

    Ingen av Rosvollgårdene mistet husene ved Verdalsraset. Heller ikke sto noen av gårdene i fare for å bli oversky Het av rasmasse. Men det er noe vi vet i ettertid. Rasnatten var man usikker på hvorvidt det ville komme nye ras og også utslette disse gårdene. Da var allerede store deler av jorden utslettet.

    Rosvollgårdene led store skader, selv om altså husene ikke ble ødelagt. Hverken mennesker eller dyr gikk tapt.

    450

    V E R D A L S B O K A



    Gården

    ROS VOLL NORDRE 113.1

    Gården ble også kalt Rosvoll nordre mellom. Etter navnet å dømme skulle man tro at denne var den nordligste av Rosvollgårdene. Men det var ikke tilfelle. Rosvoll vestre lå like nord for denne gården. Det kan her innskytes at Rosvoll vestre fikk ødelagt omtrent all jord ved raset, og at restene av denne gården ble solgt til Rosvoll nordre som tilleggsjord etterpå.

    Mot syd og øst lå Rosvoll store. Nord for Rosvoll mellom lå Rosvoll vestre. Verdal selven lå mot vest.

    Også Rosvoll nordre lå på den omtrent 15 meter høye terrassen hvor de andre Rosvollgårdene lå. Jorden lå delvis oppe på terrassen og delvis nede på den lavere elvesletten som var utgravet i terrassen av elven.

    Før raset besto arealet av 282,2 dekar dyrket jord, 59,1 dekar skog og havning, 39,4 dekar eng, 11,8 dekar annen udyrket jord og 3,5 dekar veier og bebyggelse, tilsammen 396 dekar.

    Matrikkelskylden var 15 mark 67 øre.

    I 1890 ble det sådd 4 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 1 hektoliter havre til grøntfor. Det ble satt 18 hektoliter poteter. Gården hadde en kjøkkenhage på 0,05 ar. Videre fantes det 7 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin på gården.

    Pr. 1. januar 1891 besto besetningen av 3 hester, 11 storfe, 10 sauer, 2 griser og 17 høns. Rimeligvis var besetningen av noen lunde samme størrelse i 1893, men fordi ingen dyr gikk tapt, finnes det ingen oversikt over husdyrene fra dette året.

    Folket

    Eieren i 1893 var Johannes Andersen Buran. Han hadde kjøpt den i 1867 av den daværende eieren Peter Bardosen Rosvoll selv om skjøtet ikke ble utstedt før i 1888.

    Følgende mennesker fantes på gården i 1893:

    • Johannes Andersen, gårdbruker, 62 år

    • Ingeborg Andersdatter, kone, 57 år

    • Anders, sønn, 24 år

    • en tjener

    • to andre

    image

    Anders Johannessen Ro svoll og Ragnhild Olsdatter Rosvoll (hun kom fra Rosvoll søndre).

    Johannes Andersen var fra Buran i Frol. Han var sønn av Anders Andreassen Reitan og

    Ingeborg Sørensdatter Hallan.

    Ingeborg var fra Hallan nedre i Verdal. Hennes foreldre het Anders Sørensen og

    Sirianna Bårdsdatter.

    Hvem som var tjener der i 1893, er ukjent. Hvilke to andre det var tale om, er også ukjent. Men i og med at de ble rubrisert under «andre», tyder det på at de var inderster.

    Hva som skjedde

    Her ble folkene vekket av naboen Oluf Holte på Rosvoll vestre. Han varslet om at det var dommedag. Beliggenheten av gården er vel årsaken til at de ikke merket noe. På dette stedet må vi kunne regne med at leirsjøen kom sigende fra nord slik at den store kraften i bølgen delvis var borte.

    Naturligvis ble de slått av redsel her som på nabogårdene. Og gården ble tømt for folk de første timene etterpå. Men etter hvert ble man klar over at faren for husene ikke var så stor, og de vendte tilbake igjen, og de deltok i redningsarbeidet som pågikk utover hele dagen 19. mai samt dagene som fulgte.

    R A S I V E R D A L 452

    Hverken mennesker eller dyr kom til skade.

    Derimot ble mye jord begravet av leirmassene. 157,5 dekar dyrket mark, 39,4 dekar eng og 59,1 dekar skog og havning forsvant. Tilsammen utgjorde det 256 dekar.

    Dette tilsvarte 2/3 av gårdens jord.

    Jordverdien hadde vært kr. 12.200 før ødeleggelsene. Etterpå ble den satt til 4.070 kroner. Tapet lød således på 8.130 kroner.

    Resten av gården sto i kr. 15.500. Den nye verdien ble kr. 6.500, slik at det samlede tap ble satt til 9.000 kroner.


    image

    Rosvoll nordre i 1924 sett fra syd. Foto: Einar Musum.


    Etterpå

    Den 31. januar 1894 fikk Johannes Andersen tildelt kr. 50 i gave av For-valtningskomitéen.

    Han ble tildelt en erstatning på kr. 4.700. Og av dette fikk han et forskudd på kr. 1.000. Gården fikk fastsatt ny skyld i 1895:

    Gårdsnr. 113, bruksnr. 1, Rosvoll nordre og mellom av skyld mark 15,67 et avtak for 20 år av mark 10,45, og deretter for bestandig et avtak av mark 9,45.

    Dette tilsvarte en reduksjon av veiskatten på kr. 3,61 for første halvår 1893.

    Den ødelagte jorden var på 256 dekar. 220,2 dekar, eller 35,8 dekar mindre enn det tapte, ble utlagt til eieren i to teiger, en liten og en stor. Begge lå i tilknytning til den jorden som ikke var blitt ødelagt. Av dette var 220,2 dekar fast mark. 12,5 dekar var elvebredd og sandører.

    ROS VOLL STORE 112.1

    Johannes drev gården frem til 1897 da han overleverte den til sønnen Anders. Men denne overleveringen bød på visse problemer. Etter raset reiste Anders til Tromsø hvor han var bestyrer på en gård. Han var i det hele tatt svært ulysten på å komme tilbake til Verdal. Dette hadde sammenheng med hva han hadde opplevd under Verdalsraset. Faren måtte sette ham kniven på strupen for å få ham til å komme tilbake for å overta gården. Enten kom han, eller så ble han gjort arveløs!

    Johannes døde i 1904 og Ingeborg i 1930.

    Anders ble gift med Ragnhild Olsdatter fra Rosvoll søndre. Hennes foreldre var Ole Johannessen Rosvoll og Anne Olsdatter. Han døde i 1966. Hun døde i 1955.

    454

    V E R D A L S B O K A


    Gården

    Som navnet sier, var dette den største av Rosvollgårdene. Dette gårdsval-det omfattet deler av selve terrassen hvor gårdene lå. Men det omfattet også store områder nede på den lavereliggende elvesletten. Like nedenfor gården mot nordøst lå blant annet husmannsplassen Neffer.

    Verdalselven dannet grensen mot øst. Mot nord lå Ros voll vestre, og mot vest lå Rosvoll mellom. Valdet strakte seg langt vestover, og i vest og syd lå først Vinne, så Rosvoll søndre.

    Det ble fastslått at arealet før raset hadde vært på totalt 558,3 dekar. Dette fordelte seg på 286,3 dekar dyrket mark, 200,1 dekar skog og havning, 39,4 dekar eng, 25,4 dekar annen udyrket mark og 7,1 dekar veier og bebyggelse.

    Matrikkelskylden var 16 mark 67 øre.

    I 1890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 18 hektoliter havre og 21 hektoliter poteter. På gården fantes det 6 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.

    1. januar 1891 var det 2 hester, 11 storfe, 9 sauer, 2 griser og 11 høns på gården. Etter som det ikke gikk med noen dyr, ble ikke tallet på antall dyr tatt opp i 1893.


      Folket

      På Rosvoll store bodde Anders Halvorsen i 1893. Han var blitt gift med Randi Olsdatter, datter av enken etter den forrige brukeren. Da raset gikk bodde følgende mennesker på gården:

      • Anders Halvorsen, gårdbruker, 67 år

      • Randi Olsdatter, kone, 64 år

      • Ole Edvard, sønn, snekker , døvstum, 41 år

      • Martinus, sønn, 29 år

      • Anna Kristine, datter, døvstum, 24 år

      • Ragnhild, datter, døvstum, 22 år

      • Beret Hansdatter, tjener, 20 år

    Anders Halvorsen var sønn av Halvor Andersen Gustad på Baglan og Elen Ellingsdatter Balhall. Randi Olsdatter var fra Voll på Melhus. Hennes foreldre het Ola Isaksen

    ROS VOLL STORE 112.1


    image

    Anders Halvorsen Rosvoll og Randi Olsdatter.


    Tranmæl og Marit Olsdatter Voll. Marit var blitt gift med Kristoffer Andersen, som hadde Rosvoll store til 1851.

    Anders og Randi hadde flere barn som var voksne. Men i de offisielle listene er det bare oppgitt at en bodde hjemme da raset gikk. Det er videre oppført tre tjenere. I følge det som er fortalt om hva som skjedde rasnatten, er det imidlertid klart at alle de tre døvstumme barna var hjemme. Trolig er to avdisse oppført som tjenere på gården. Dessuten må Martinus ha vært hjemme. Han deltok nemlig i redningsarbeidet om morgenen ved Rosvoll.

    Beret Johanna Hansdatter var datter av en Hans og pike Fredrikke Kris-tensdatter.

    Hva som skjedde

    Her ble folket vekket av overlevende som tok seg opp til husene. Ingen var i livsfare, men man fryktet at nye ras ville komme og oversvømme hele gården, og derfor rømte man vekk. Imidlertid er det klart at Martinus ikke rømte vekk. Han deltok blant annet sammen med naboene Erik Olsen Rosvoll fra Rosvoll søndre og Anders Johannessen Rosvoll fra Rosvoll nordre i redningen av Rostadfamilien fra Follo. Disse kom seilende nedover dalen på hustaket av Follo og ble liggende utenfor Rosvoll.

    Men leirmassene oversvømmet de lavereliggende områdene rundt gården,

    R A S I V E R D A L 456

    og det fortelles at Ole Edvard, Anna Kristine og Ragnhild som alle var døvstumme, ble inneflødd på en holme av leirmassene. Etter som de ikke hadde kontroll over stemmene sine, hørtes skrikene deres forferdelig for dem som hørte dette.1 Men de ble hjulpet i land uten at noen kom til skade.

    image

    Hverken mennesker eller dyr kom til skade. Derimot ble mye av jorden ødelagt. Og husmannsplassen Neffer ble tatt av raset.

    Gården ble etterpå benyttet som senter i redningsarbeidet. Og i en bu ble omkomne oppbevar et. Ragnhild har fortalt at til sine tider var det nesten hauger av lik inne i bua.2

    147,7 dekar av arealet ble overslammet. Av dette var 88,6 dekar dyrket jord, 39,4 dekar eng og 19,7 dekar skog og havning.

    2/5 av arealet ble ødelagt.

    Verdien av jorden før raset hadde vært 12.500 kroner. Skaden beløp seg til 5.000 kroner slik at den nye jordverdien ble 7.500 kroner.

    Gårdens verdi forøvrig hadde vært kr. 16.000 før raset. Tapet ble her satt til 5.500 kroner slik at den

    nye verdien ble 10.500 kroner.

    Etterpå

    Martinus Andersen Rosvoll.

    Samme år som raset gikk, solgte Anders og Randi gården til sønnen Martinus.

    Anders ble tildelt en erstatning på kr. 2.930. Skylden for Rosvoll store ble fastsatt slik i 1895:

    Gårdsnr. 112, bruksnr. 1, Rosvoll store av skyld mark 16,67 et avtak for 20 år av mark 6,67, og deretter for bestandig et avtak av mark 5,67.

    Dette tilsvarte en reduksjon av veiskatten på kr. 2,30 for første halvår 1893.

    Jorden som ble ødelagt, utgjorde 147,7 dekar. Alt ble utlagt til eieren i to teiger. Jorden lå i sammenheng med det som var urørt. Men arealet som ble utlagt var på 124,2 dekar, og det var 23,5 dekar mindre enn det som var blitt ødelagt.

    I 1900 bodde Anders og Randi som kårfolk på gården sammen med den døvstumme sønnen Ole Edvard. Anders døde 1915, og Randi døde i 1911. Ole Edvard døde ugift i 1935.


    Verdalsboka - 26

    ROS VOLL SØNDRE 116.1


    þÿ

    Anna Kristine Andersdatter, Ole Edvard Andersen, Ragnhild Andersdatter.

    Anna Kristine ble gift med Oluf Olsen Næss fra Bjugn. Hun døde i 1951. Ragnhild ble gift med Bernt Andreas Olausen Veie fra Skogn. Hun døde i 1961.

    Martinus ble gift med Anna Ber gitte Mikkelsdatter Skjørholm. Han døde i 1934. Beret Johanna Hansdatter døde i 1930-årene.


    image

    Rosvoll store sett fra nordøst i 1924. Foto: Einar Musum.

    458

    V E R D A L S B O K A


    Gården

    Rosvoll søndre ble også kalt Rosvoll søndre østre. Gården lå lengst syd av Rosvollgårdene som eksisterte i 1893. Den lå helt på sydøstkanten av den terrassen som utgjorde hoveddelen av Rosvollvaldet.

    Denne delen av Rosvollvaldet var gjennom århundredenes løp blitt ganske kraftig utsatt for Verdalselvens arbeid. Frem til sist på 1600-tallet, da elven gikk syd for Lennes, strøk den forbi denne terrassen i en yttersving, og den hadde da retning mot nordøst. Det var ikke så få kvadratmetre som etter hvert forsvant ned i elven. Men sist på 1600-tallet skar elven gjennom det nesset hvor Lennesgårdene lå, og dermed flyttet truselen seg litt lenger mot nord. I stedet for at elven støtte mot Rosvollvaldet syd for Rosvoll søndre, støtte den etter dette mot valdet mellom Rosvoll søndre og Rosvoll store. Så fremdeles foregikk det en sterk elveerosjon på østkanten av valdet.

    Nedenfor Rosvoll søndre mot sydøst lå derfor en svært lav elveslette. Her lå også restene av det gamle elveløpet fra sist på 1600-tallet. Dette var delvis gjengrodd, men fremdeles var nok jorden for sumpig til at den kunne benyttes til annet en beitemark.

    Restene av det gamle elveløpet som ble kalt Lenneskvisla, dannet grensen mot Lennes mot sydøst. Mot øst lå Verdalselven. Mot nord lå Rosvoll store, og mot vest lå Vinne. Muligens berørte dette valdet Leirfallvaldet mot sydvest.

    Etter raset ble det fastslått at arealet hadde vært 478 dekar. 224,7 dekar var dyrket mark, 171,5 dekar var skog og havning, 49,2 dekar var eng, 29,3 dekar var annen udyrket mark, og 3,3 dekar var veier og bebyggelse.

    Matrikkelskylden var 8 mark 51 øre.

    I 1890 var utsæden 2 hektoliter bygg, 12 hektoliter havre og 10 hektoliter poteter. Det fantes 5 to-hjulte vogner på gården.

    Pr. 1. januar 1891 besto besetningen av 2 hester, 5 storfe, 6 sauer, 2 griser og 6 høns. Ingen husdyr gikk tapt i raset, og følgelig finnes det ingen oppgave over bestanden i 1893. Trolig var antallet noen lunde det samme som i 1891.

    Folket

    I de offisielle listene står Erik Olsen Rosvoll oppført som eier i 1893 og hans far Ole Johannessen Rosvoll som kårmann. Dette er vel egentlig ikke helt riktig, for overdragelsen fant sted først i 1894.

    ROS VOLL SØNDRE 116.1


    image

    Ole Johannessen Rosvoll og Anne Olsdatter.


    Ole Johannessen overtok gården etter sin far Johannes Eriksen i 1874. Det var under den sistnevnte at Rosvoll søndre og Rosvoll østre ble samlet på en hånd i 1834.

    Da raset gikk, bodde følgende mennesker på Rosvoll søndre:

    • Ole Johannessen, gårdbruker, 66 år

    • Anne Olsdatter, kone, 54 år

    • Erik Andreas, sønn, 22 år

    • Johannes, sønn, 18 år

    • Ragnhild, datter, 16 år

    Ole Johannessen var som nevnt ovenfor, sønn av Johannes Eriksen. Hans mor het

    Ragnhild.

    Anne Olsdatter var trolig datter av Ole Jakobsen Bjørnhus og Gunnhild Pedersdatter

    på Hjellan vestre.

    I de offisielle listene står Ole og Anne oppført som kårfolk, mens Erik står oppført som gårdeier med to barn. Dette er da forståelig nok feil, fordi de to barna var hans søsken.

    460

    V E R D A L S B O K A

    image

    Trolig er dette Ragnhild Olsdatter Rosvoll, Johannes Olsen Rosvoll og Erik Olsen Rosvoll.


    Hva som skjedde

    Kvelden før raset hadde Erik vært ute på andejakt sammen med sønnen på en av nabogårdene. Trolig var dette Ole Olsen hennes. De var nede i Lenneskvisla. Der gikk de ofte på jakt. Men det ble bare dårlig med utbytte denne kvelden. De så ikke en eneste fugl. Dette syntes de var litt rart, for det skulle normalt være flust med ender på denne tiden. Mens de gikk der og vadet i sumpen, ropte de til hverandre, og de ble enige om å komme seg hjem. Erik gikk hjem til Rosvoll søndre, og hvis kameraten var Ole Olsen Lennes, gikk han opp til onkelen på Vinne, Olaus Ellingsen Vinne.

    Rosvoll søndre lå på mange vis svært utsatt. Det var ikke mange metrene i avstand fra leirsuppen og bort til husene. Hadde det gått flere ras, og hadde nivået på leirsjøen steget bare 1/2 meter, ville leiren ha kommet inn på gårdsplassen. Og da elven flommet ut over leirflaten, nådde vannet helt til grunnmuren på hovedbygningen på gården.

    Det fortelles at de ble vekket av en hest fra Follo som hadde overlevet ferden. Den kom galopperende inn på tunet, blå av leire. Imidlertid er det lite sannsynlig at dette er riktig. Folkene ble nok vekket før det skjedde. Som det vil fremgå av hva som står nedenfor, var Erik i ferd med redningsarbeidet på det tidspunkt da hesten kom inn på gården.

    R A S I V E R D A L 461

    Det er derfor helt forståelig at man her rømte vekk så fort råd var. Etter hvert som man fikk oversikt over situasjonen, og det ble klart at det ikke var umiddelbar fare for nye ras, vendte folkene tilbake igjen, dog under stor engstelse.

    Men sønnen Erik hadde ikke tid til å rømme vekk. Han deltok i redningsarbeidet både om natten og dagen etterpå, og han gjorde en innsats som det står respekt av. Da han kom ut og oppdaget at det lå hjelpeløse mennesker ute i leirhavet, la han øyeblikkelig i vei for å komme dem til hjelp.

    Han møtte Olaus Ellingsen Vinne, Ole Olsen Lennes, Martin Georgsen By, Olaus Lorentsen By, Sefanias Ellingsen Leirfall og Gustav Ellingsen Leirfall.

    Da disse oppdaget at det ble flagget fra en av Lennesgårdene, satte de øyeblikkelig i gang med å komme seg ut til de fullstendig omflødde husene. Dette gjorde de ved å bruke en stige som bro. Stigen skjøv de utover, og under den la de etter hvert bord som underlag. Etter hvert som bordene dukket opp bak stigen, ble de plukket opp og benyttet foran igjen. Slik arbeidet de seg gradvis utover i den livsfarlige suppen av tyntflytende leire. Flere ganger var de selv nede i leiren til opp under armene. Erik mistet en øks, og den sank som om det var vann den hadde falt ned i. De prøvde å nå bunnen med en staur, men det lyktes

    ikke.

    Først reddet de Oline Olsdatter fra en av plassene på Lyngsholmen. Hun var den eneste overlevende der.

    Deretter kom de seg ut til Age Lyngsholmen og hans familie. Det var i den forbindelse da Erik Rosvoll selv ramlet ut i leiren, men berget seg med meget stort besvær, at Age Lyngsholmen ropte at de ikke måtte sette livet på spill for å redde ham. Han var ferdig allikevel. Men både han og hans familie, tilsammen fire, ble reddet av disse uforferdede karene.

    Etter at dette var gjort, tok de seg utover til Lennes nordre hvor Ole Kristoffersen og de fire øvrige i hans familie ble reddet. De hadde nå arbeidet seg 300 meter utover leirhavet. Og de visste ingen ting om det ville komme nye ras som ville begrave dem alle.

    Ikke så langt unna Lennes sto en enslig kvinne fast ute i leiren. Hun hadde et teppe rundt seg, men hun hadde ingen muligheter til å komme seg til trygt land. Også hun ble hjulpet i land.

    Etter alt dette, satte Erik øyeblikkelig i gang med å hjelpe til med redningsarbeidet av huslyden til John Rostad. De hadde seilt på taket av gården Follo, og hadde havnet ut for Rosvoll. Her hadde ingen våget å ta seg utover til dem før en av dem som selv hadde vært med på seilasen og nettopp berget seg i land, Marius Iversen, en 15 år gammel gutt, viste med sitt eksempel at det var mulig å komme disse folkene til hjelp.

    Erik kom nå til, og sammen med naboene Martinus Andersen Rosvoll og Anders Johannessen Rosvoll hjalp han nå Marius Iversen. Men det var først

    462

    V E R D A L S B O K A

    Marius Iversens, og deretter Erik Rosvolls eksempel, som gjorde at de andre våget å ta seg utover i leirdynnet. Fra dette hustaket var det ikke færre enn ti mennesker som ble berget. Erik bar selv Johns Rostads svigermor, Ber-gitte Valeur og to barn i land.

    Men Erik var ikke ferdig med dette. Mens de andre tok seg av de andre på taket, tok han seg ut til den 17 årige Odin Bjartnes, som sto på en leir-klump helt ute av stand til å redde seg selv.

    Han var da så forfrossen at da Erik hadde lagt bord ut til ham, måtte han støtte Odin inn til lands.

    Mens han holdt på med dette, var han nede i leiren til opp på livet flere ganger. Erik fortalte etterpå at kvikkleiret sto og skalv omkring ham. Heller ikke her fant han bunn med staur.

    fikk

    I sitt redningsarbeide viste Erik Rosvoll stort vågemot, og hans lederegenskaper gjorde at mange som ellers ikke ville ha våget å bli med på redningsarbeidet, tok del allikevel. Erik har også fortalt at han i tre dager etter raset hadde hørt en hane gale nede i leirgjørmen.

    fikk

    fikk

    Etterpå ble han innstilt til medalje, og han redningsmedaljen av 3. klasse. Rosvoll søndre store skader på sin jord. Som fortalt ovenfor, nådde ikke leirmassene bort til husene, slik at hverken de eller dyrene skade. Men kjelleren ble fylt av vann og leire. Og store deler av dette valdet lå nede på den lave elvesletten øst for gården. Alt i alt ble 211,5 dekar dekket av metertykke leirlag. Denne jorden fordelte seg på 108,2 dekar dyrket jord, 49,2 dekar eng og 54,1 dekar skog og havning.

    Dette tilsvarte 2/3 av arealet.

    Jordverdien hadde før ulykken vært 7.050 kroner. Den ble nå satt ned med 4.700 kroner til 2.350 kroner.

    Gården forøvrig hadde vært verd kr. 8.500. Tapet ble satt til 5.300 kroner, slik at den nye verdien ble 3.200 kroner.

    Etterpå

    fikk fikk

    Erik Olsen Rosvoll fikk kr. 4.420 i erstatning. Av dette fikk han kr. 1.850 i forskudd. Det er gjort en anmerkning om at dette skulle dekke husflytting og fornødent.

    Ole Johannessen og hans kone Anne Olsdatter kr. 300 i erstatning. Videre de en årlig livrente på kr. 300. Om gårdens skyld heter det i 1895:

    Gårdsnr. 116, bruksnr. 1, Rosvoll søndre østre av skyld mark 17,40 et avtak for 20 år av mark 14,56, og deretter for bestandig et avtak av mark 14,00. Dette tilsvarte en reduksjon

    av veiskatten på kr. 5,02 for første halvår 1893.

    R A S I V E R D A L 463

    þÿ


    Det ødelagte området tilsvarte 211,5 dekar. Det lå i umiddelbar sammenheng med resten av jorden på gården. Det ble derfor utlagt til eieren i en teig. Men arealet han fikk, var på 179,9 dekar, eller 31,6 dekar mindre enn det han hadde mistet.

    Ole Johannessen overdrog Rosvoll søndre og østre til sin sønn Erik i 1894. Selv døde han som kårmann på gården samme år. Anne Olsdatter levde som kårkone på gården i 1900. Hun døde i 1929.

    Erik Olsen ble gift med Elise Toresdatter Hestegrei vestre. Han døde i 1948.

    Johannes var jernbanearbeider og ugift i 1900. Han giftet seg senere med Julie Olsdatter Molden. Han ble bonde på Kjæran. Han døde i 1954.

    Ragnhild ble gift på nabogården Rosvoll nordre med Anders Johannessen. Hun døde i 1955.

    På denne gården ble det senere gjort to likfunn. En gang forholdsvis tidlig på 1900-tallet holdt Erik på å bygge et sommerfjøs ute på leiret. Da støtte han på et kvinnelik. Liket var meget godt bevart nede i leiren.

    Senere, sist på 20-tallet, holdt gårdskaren på Rosvoll søndre, Albert Risholt, på med noe grøfting. Da støtte også han på likrester. Det var ikke mulig å fastslå om dette var en mann eller kvinne. Dette jordstykket kalles i ettertid Daumannsstykket.

    Ellers støter man stadig på rester etter hus og annet vrakgods når man arbeider ute på leiret. Tormod Lian, svigersønn av Erik, støtte blant annet en gang under grøfting på en bunt med kornstaur med spissene opp. Toppen av staurene var mellom 1,5 og 2 meter under overflaten.

    ROSVOLL VESTRE 114.1


    Gården

    Rosvoll vestre var egentlig den nordligste av Rosvollgårdene. Den lå nesten ytterst på nordspissen av den omtrent 15 meter høye terrassen som utgjorde den sentrale delen av Rosvollvaldet. Men den største delen av dette valdet lå på den lavere elvesletten som elven hadde skåret ned i denne terrassen.

    Og det var nettopp denne delen som ble mest rammet av overslammingen.

    Verdalselven dannet grensen mot øst, nord og vest. Mot syd lå først Rosvoll mellom, deretter Rosvoll store.

    Etter raset ble det fastslått at arealet hadde vært 412,1 dekar. Dette fordelte seg på 297,4 dekar dyrket jord, 73,8 dekar skog og havning, 19,7 dekar eng, 19,7 dekar annen udyrket mark og 1,5 dekar veier og bebyggelse.

    Matrikkelskylden var 12 mark 53 øre.

    I 1890 ble det sådd 2 hektoliter blandkorn, 18 hektoliter havre og 6 hektoliter gressfrø. Det ble satt 18 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det benyttet 1 ar. Kjøkkenhagen var på 0,1 ar. Videre fantes det 6 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin på gården.

    1. januar 1891 besto besetningen av 3 hester, 8 storfe, 7 sauer, 3 griser og 12 høns. Besetningens størrelse i 1893 er ikke kjent da det ikke gikk noen dyr tapt i ulykken.

      Folket

      Eieren i 1893, Oluf Angel Holte, kjøpte gården sammen med Eklesøya i 1884 av Johan Peter Be ss en. Da raset gikk bodde 9 personer på gården. Disse var

      • Oluf Angel Pedersen Holte, gårdbruker, 51 år

      • Anna Jørgine Ellevsdatter, kone, 51 år

      • Pauline, datter, lærerinne, 24 år

      • Nikoline Amalie, datter, 21 år

      • Hanna Baroline, datter, 19 år

      • Anna Oline, datter, 15 år

      • Peder Olaus, sønn, 12 år

      • Angel Edvard, sønn, 8 år

      • Laura Marie, datter, 6 år

    R A S I V E R D A L 465


    þÿ

    466

    V E R D A L S B O K A

    Oluf Angel Holte var fra Skogn. Hans foreldre var Peter Olaus Johannessen Holte og

    Anne Marta Nilsdatter Lynum.

    Anna Jørgine var også fra Skogn. Hennes foreldre var Ellev Ellevsen og Venke Nikoline Skille.

    Om Pauline kan opplyses at hun var fast tilsatt i småskolen i 1892 som lærerinne i kretsene Trøgstad, Stiklestad, Ness og Sende. Og den første av disse raste som kjent ut.

    Hva som skjedde 1

    Den 18. mai hadde Oluf arbeidet hardt og lenge ute på jordene. Om kvelden ble han og guttene sittende og diskutere. Blant annet diskuterte han og Peder Olaus det som presten fra Vuku, Johan Gerhard Klute, hadde sagt fra prekestolen flere ganger, nemlig at det ville hende en ulykke i Verdal. Peder Olaus mente selv at også han hadde sett merkelige ting som kanskje advarte mot et eller annet. Han hadde sett «lysende skapninger« mellom elven og skogen.

    Før de skulle legge seg, ville Peder Olaus gå seg en runde. Oluf var trett og klar, og la seg til å sove. Og etter hvert gikk alle til ro, og det ble stille i huset. Litt etter midnatt våknet de av at det suste og buldret ute. Det hørtes også et og annet brak. Først trodde de det var tordenvær, men så ristet grunnen. Noe alvorlig måtte ha hendt.

    Oluf kom seg ut av sengen og fikk på seg noen klær. Han måtte ut og lete etter Peder Olaus, for han visste ikke om han hadde kommet tilbake igjen.

    Ute fikk han se hva som var i ferd med å skje. Alt nedenfor gården, det vil si både øst, nord og vest for gården, fløt av leirsuppe. Og der ute fikk han se to mennesker på et hustak.

    Det var Johannes Pedersen Neffer og hans stemor Serianna Johannesdatter. De bodde på husmannsplassen Neffer under Rosvoll store. Plassen ble tatt av leirbølgen, revet av muren og drevet tvers over dalen i retning av Ekle. De to beboerne klarte å komme seg ut gjennom hullet etter pipen og opp på taket. Der klamret de seg fast under den ville seilasen.

    Da leirbølgen traff terrassen ved Ekle, ble den slått tilbake, og huset med de to på taket drev forbi på vestsiden av Rosvoll-landet.

    Dette fikk Oluf Holte se. Han var tydeligvis ikke noen lettskremt mann. Han vadet ut i strømmen til bortimot opp på livet, og da huset passerte, grep han fatt i dem i tur og orden og formelig kastet dem på land.

    Hvor bokstavelig dette skal oppfattes, er vanskelig å si. Men det er en kjensgjerning at Oluf Holte var en kraftkar, samtidig som de to som satt på taket var meget små av vekst.

    Og han fikk dem inn på trygg grunn.

    Deretter tok han dem med inn i huset. De var søkkvåte og frosne, og der fikk de hver sin seng å ligge i.

    R A S I V E R D A L 467

    Oluf var fremdeles ikke sikker på hvor Peder Olaus var, og da han ikke hørte noen lyd fra gutteværelset, slo han dørspeilet i stykker med bare knyttneven. Men heldigvis var begge guttene der.

    Olufs redningsdåd ble etterpå ansett for å ha vært en prestasjon, men selve handlingen ble ikke vurdert å ha vært livstruende for Holte. Derfor ble han ikke innstilt til medalje.

    Senere var han ved Ros voll søndre hvor husvraket av Follo ble liggende. Dette vraket lå så pass langt fra land at det var uråd å komme seg i land for dem som satt på taket uten hjelp. Det var imidlertid meget vanskelig å få hjelp ut til dem, og en av de overlevende forteller at en av dem som sto på land, var en patriarklignende skikkelse med langt hvitt skjegg. Han hadde ropt: «For dere finnes det ingen redning! Bered dere på å møte Herren.»2

    Denne patriarken var ingen ringere enn Oluf Holte. Men her gikk ikke hans spådom i oppfyllelse. Unggutten Marius Iversen viste med sitt mot og råd-snarhet et eksempel som fikk de andre til å følge etter, og snart ble alle som satt på hustaket av Follolåna berget i land.

    Rosvoll vestre fikk nesten hele jordveien ødelagt. Tilsammen gikk 354,4 dekar tapt. Av dette var 260,9 dekar dyrket jord, 19,7 dekar eng og 73,8 dekar skog og havning.

    Hele 12/13 av gården forsvant.

    Før raset sto jordverdien i kr. 9.750. Etter raset var den 750 kroner, slik at tapet bare på jorden var 9.000 kroner.

    Eiendommen ellers var før raset verd kr. 12.500. Tapet ble satt til kr. 11.000, slik at verdien etterpå var 1.500 kroner.


    Etterpå

    Skadene på denne gården selv om husene ikke ble tatt, var så betydelige at gården måtte betraktes som bortimot fullstendig ødelagt.

    Den 19. juli 1893 står det i protokollen til Forvaltningskomitéen at Oluf Holte søkte om kr. 50 i bidrag slik at han kunne fornye en vekselobligasjon samt dekke noen andre utgifter. Beløpet ble bevilget som gave.

    Oluf Holte var blant dem som selv var i stand til å skrive brev og søke. 17. august sendte han et brev til amtmannen. Det lyder som følger:3 Jeg er herved så fri å forhøre hos amtmannen om hvorvidt det kan forventes en snarlig avgjørelse på min søknad til Forvaltningskomitéen om bidrag av de til de skadelidte skjenkede midler. Jeg skal tillate meg å opplyse at jeg nettopp står i begrep med å kjøpe en eiendom, men at selvfølgelig ingen fullstendig avgjørelse kan iverksettes før jeg på det nærmeste kan få vite hvor stort bidrag jeg kommer til å erhverve av private og offentlige midler. Jeg våger derfor å henvende meg til hr. amtmannen om han

    468

    V E R D A L S B O K A


    þÿ


    vil være så god å gjøre hva gjøres kan for en hurtigst mulig avgjørelse. Det er også andre skadelidte som av samme grunn vil være meget interessert i en påskyndelse av den forestående utdeling.

    Det er ikke funnet noe som forteller om han fikk noe svar som opplyste hvor mye han ville få i erstatning. Men det er en kjensgjerning at han kjøpte den delen av Maritvoll som senere fikk navnet Holte.

    Men 30. september fikk han bevilget kr. 100 til innkjøp av mat. Det skulle bestemmes senere hvorvidt dette beløpet også skulle være en gave, eller om det skulle gå til fradrag fra den erstatningen han ville få. 15. desember ble det besluttet at det skulle være en gave.

    Erstatningen Oluf Holte fikk, var på kr. 8.600. Han fikk kr. 300 i forskudd. I en kommentar heter det at han søkte om støtte til innkjøp av mat og en hest, men han hevet ikke beløpet da han fikk det bevilget.

    Om Rosvoll nordre heter det i avfellingsprotokollen 1895:

    Gårdsnr. 114, bruksnr. 1, Rosvoll vestre med Eklesøya av skyld mark 12,53 et avtak for 20 år av mark 11,57, og deretter for bestandig et avtak av mark 10,43.

    Dette tilsvarte en reduksjon av veiskatten på kr. 3,99 for første halvår 1893.

    Det var således ikke rare greiene som var igjen av jorden. Hele 354,4 dekar hadde gått tapt. Men som følge av at alt lå inntil det lille som var igjen, ble alt sammen utlagt i en teig til eieren. Dette besto av 227,7 dekar fast mark

    R A S I V E R D A L 469

    og 88 dekar elvebredd og sandører, til sammen 315,7 dekar. Men det var 35,8 dekar mindre enn det som var blitt ødelagt. I tillegg kom 22,2 dekar elveleie.

    I 1907 solgte Oluf Holte resten av jorden på Rosvoll vestre til Anders Johannessen Rosvoll på Rosvoll nordre. Da besto den dyrkede jorden av 10 mål! Men da utlegget ble foretatt, var det Anders Rosvoll som fikk den ødelagte jorden.

    Som nevnt ovenfor kjøpte Oluf Holte en større del av Maritvoll og bygget en ny gård der. Han kalte den Holte. Blant annet flyttet han våningshuset på Rosvoll vestre dit.

    I 1900 bodde Oluf og Anna Jørgine sammen med Anna Oline, Peder Olaus, Angel Edvard og Laura Marie på Holte.

    Oluf døde i 1912. Anna døde i 1922.

    Pauline ble gift med Johannes Andersen Balgård på Skjørdal. Hun sluttet som lærerinne i 1900. Hun døde i 1910.

    Hanna Baroline giftet seg ikke. Hun var misjonær i Kina i 1923. Anna Oline giftet seg med Odin Ravlo. Hun døde i 1944.

    Peder Olaus ble gift med misjonær i Kina Eva Marie Landmark. Han døde i 1944.

    Angel Edvard overtok Holte etter sin far. Han ble først gift med Inga Johansen. Etter hennes død ble han gift med Anna Maria Johansen. Angel Holte døde i 1958.

    Laura Marie ble gift med misjonsprest Olav Dalland. Hun døde i 1951.


    Noter:

    1 Opplysninger ved Arne Ludvig Reitan.

    2 Fortalt av Leif Iversen, sønn av Marius Iversen.

    3 Språket er modernisert.

    ROSVOLLVALD, NEFFER 112.1


    Plassen

    Navnet på denne plassen er et typisk eksempel på navn og beliggenhet. Her var det plassens beliggenhet i forhold til hovedbølet som var avgjørende. Hovedbølet var Rosvoll store, og gården lå på en terrasse som lå omtrent 10 meter høyere enn elvesletten. Men øst for gården ned til elvesletten var det en forholdsvis bratt terrasseskråning. Dette var en gammel elvemel. Og ved foten av denne elvemelen lå Nefferplassen.

    Vi har her valgt skrivemåten Neffer selv om det på samtidige kart blir skrevet Nedfor. Plassen var vel av omtrentlig normal plasstørrelse. I 1890 ble sådd 0,5 hektoliter bygg og 1,5 hektoliter havre. Det ble satt 3 hektoliter poteter, og det fantes en kjøkkenhage på 0,02 ar.

    Pr. 1. januar 1891 ble det fødd 1 ku, 2 sauer og 8 høns.

    I 1893 var tallet på husdyr 1 ku, 1 gris og et ukjent antall høns.

    Folket

    Samme husmannsfamilie var der fra før 1865 til 1893. Peder Jensen kom dit før 1865. Men han døde i 1890. Da raset gikk i 1893 bodde bare to mennesker på Neffer, nemlig

    • Johannes Pedersen, husmann med jord, 52 år

    • Serianna Johannesdatter, hans stemor, 65 år

    Johannes Pedersen var var sønn av Peder Jensen og hans første kone Ingeborg Pedersdatter fra Skjærset.

    Serianna Johannesdatter var Peder Jensens andre kone. Hennes foreldre var Johannes Stenersen og Brynhild på Bjartnesvald.

    Hva som skjedde

    Nefferplassen ble slått av muren av leirbølgen. Dermed raste murpipen sammen. De to som befant seg inne i huset, ble ikke skadet av pipen som falt ned. Hvor vidt de lå oppe på loftet eller nede, er uklart. De kan muligens ha vært nede for å se hva som skjedde. Men de klarte etter hvert å komme seg opp på loftet og derfra opp gjennom hullet etter pipen og opp på taket. Der klamret de seg fast mens huset ble ført i stor hastighet nordover i retning av Ekle.

    SUNDBY 125 - 127

    Ved Ekle støtte leirbølgen mot terrassekanten der. Denne var akkurat høy nok til at leirbølgen ikke slo over, og den ble snudd tilbake i sydvestlig retning. Og huset ble ført videre med de to sittende på taket.

    Ved Rosvoll vestre seilte huset nokså nært land. På Rosvoll vestre bodde Oluf Pedersen Holte, og han var også blitt vekket av raset. På det tidspunkt da hustaket med Johannes og Serianna kom seilende tilbake, var han ute, og han så dem.

    Det fortelles at han vadet ut i leirstrømmen til nesten opp på livet, og da taket passerte ham, grep han de to i tur og orden og formelig kastet dem mot land. Ingen av disse to var spesielt store. Johannes var så liten at han nesten ble regnet for dverg, og Serianna var visstnok heller ikke særlig stor. Men allikevel var det en kraftprestasjon å gjøre det Oluf Pedersen Holte gjorde.

    Og han berget livet på de to. Huset, eller rettere sagt restene av huset, ble liggende i ro nærmere Haugdal. Etterpå bar han dem, en under hver arm, hjem til seg, fikk på dem tørre klær og la dem til sengs.

    Det Holte gjorde, ble ikke ansett for å ha vært livsfarlig for ham selv, og redningsdåden ble derfor ikke belønnet med redningsmedaljen. Dette er et eksempel på hvordan mennesker langt unna og uten kjennskap til de faktiske forhold, tok avgjørelser på sviktende grunnlag.

    Johannes og Serianna mistet 1 ku og 1 gris og et ukjent antall høns.

    Jorden som gikk tapt, ble regnet sammen med den jorden Rosvoll store mistet.

    Etterpå

    Johannes Pedersen og hans stemor Serianna Johannesdatter fikk samme erstatning, nemlig kr. 350 hver. Serianna fikk 50 kroner i forskudd.

    Johannes og Serianna flyttet så til Johannes' bror, Petter-Iver Neffer, som bodde på Ørmelen. Der bodde de i 1900.

    Johannes døde i 1917.

    472

    V E R D A L S B O K A


    Generelt

    Den gården som først ble ryddet her, het sannsynligvis By. Og det skjedde utvilsomt helt ved begynnelsen av vår tidsregning. Gården vokste i størrelse og betydning, og må i vikingetiden ha vært bebodd av en meget mektig ætt. Det vitner de kjempesvære gravhaugene på Melbygraven om. Der oppe lå også etter alt å dømme den opprinnelige gården.

    Etter at kristendommen var blitt innført, begynte en oppdeling av gården. Da oppsto Sundby, Melby og en nå bortkommet Nesteby. Den siste ble etter all sannsynlighet tatt da Verdalselven gjorde en av sine utallige forandringer av sitt løp. Bare restene av denne gården ble tilbake, og det var så lite at den ikke lenger kunne eksistere som egen gård. Den ble til en ødegård, eller et aun, som det heter i Trøndelag. Det lå nede på den lave elvesletten ved elven. Sundby kom til å bruke deler av dette aunet, og det fikk navnet Sund-byaunet. Trolig hadde også Melby en bit. Denne biten ble kalt Melbyaunet.

    Sundby var den størse av de to partene som var igjen. Men Sundby ble så delt i flere deler. I 1520 var det ikke færre enn seks Sundbygårder. Navnet på den ene av disse, den øverste av dem, utviklet seg til Østgård.

    Det forhold at ingen av disse gårdene gjenfinnes oppe på Graven, har muligens sammenheng med de store leirrasene som har gått mellom Sundby og Gudding. (Når det gjelder alle de forskjellige delingene og sammensmeltingene som har funnet sted fra 1500-tallet og opp til i dag, henvises det til Verdalsboka IV.)

    I 1893 fantes følgende gårder: Vester Sundby som også ble kalt Lunden, Sundby vestre, Sundby østre, Østgård og Melby. Dessuten var det noen mindre eiendommer som var blitt selvstendige bruk noen år i forveien. Av dem ble noen berørt av raset, nemlig Sundbyaunet, Sundbyhammelen og Melbynesset. Og alle hovedgårdene hadde i større eller mindre grad husmannsplasser.


    Verdalsboka - 27

    SUNDBY 125 - 127

    þÿ

    þÿ

    R A S I V E R D A L 475


    Gården


    SUNDBY, LUNDEN 124.1

    Lunden var en av storgårdene som ble rammet av raset. Gården ble ikke fullstendig ødelagt. Store deler av gårdsvaldet unngikk ødeleggelser. Men husene ble tatt av leirmassene og flyttet bortimot 200 meter.

    Navnet Lunden bedrar en del. Egentlig var dette en av Sundby gårdene, og den ble også kalt Vester Sundby. Dette må ikke forveksles med Sundby vestre som var en annen gård. Lunden var den vestligste av Sundby gårdene. Mot vest valdet gården mot Bjørken. Mot nordvest nådde den bort til elven som her gjorde en stor sving mot syd. Mot øst grenset

    gården mot Sundby vestre. Og mot syd steg terrenget bratt oppover mot Bjørken.

    Husene på Lunden lå ikke helt nede på den laveste elvesletten. De lå omtrent på samme nivå som husene på Nessgårdene. Men de lå litt lavere enn husene på de andre Sundby gårdene, Østgård og Melby.

    Da gården ble vurdert etter raset, fant man at det dyrkede arealet hadde vært på 271,26 dekar. Skogen utgjorde 50,94 dekar. Eng og annen udyrket mark var tilsammen 38 dekar. Dessuten var det tilsammen 2,03 dekar med bebygget grunn og veier. Alt i alt var dette 362,23 dekar. Dessuten fantes det en god dei skog utenfor det vurderte området.

    Matrikkelskylden var 13 mark 22 øre.

    I 1890 ble det sådd 4,5 hektoliter bygg og 18 hektoliter havre. Det ble satt 15 hektoliter poteter. 0,05 ar ble benyttet som kjøkkenhage. På gården var det 1 fire-hjult og 4 to-hjulte vogner.

    Pr. 1. januar 1891 var det 3 hester, 9 kyr, 18 sauer, 3 griser og 9 høns på gården.

    I 1893 var tallet på dyr litt høyere. Det var fremdeles 3 hester, men det var nå 12 storfe og 25 sauer. Derimot var det ingen griser. Tallet på høns er ukjent.

    Forsikringsprotokollen forteller at det var seks bygninger på gården, nemlig en hovedbygning, en bryggestue, et stabbur, en stall med stallbod, et fjøs, og en kornlade.


    Folket


    I mai 1893 besto gårdbrukerfamilien av bare to personer. De var nemlig

    barnløse på det tidspunktet. Men de hadde to tjenere, og på kåret var det to personer. Disse folkene var

    • Johannes Thoresen, gårdbruker, 46 år

      image

    • Bergitte Serine Olsdatter, kone, 31 år

    • Julie Johannesdatter, tjenestejente, 24 år

    • Anneus Pettersen, gjetergutt, 13 år

    • Johannes Olsen, kårmann, 66 år

    • Martha Pedersdatter, kone, 69 år

    Johannes Toresen kjøpte Lunden året før raset. Men han må ha kommet dit og vært bruker en tid før det, for i 1891 står han oppført som gårdbruker på Lunden. Johannes var fra Skjørdal, og hans foreldre var Tore Gabrielsen og Ingeborg Olsdatter Skjørdal. Bergitte Serine var fra Melby. Hennes foreldre het Ole Larsen Melby og Beret Larsdatter Stiklestad.

    Johannes Thoresen Lunden.

    Bergittes mor, Beret Larsdatter, er et sted oppført som boende på Lunden da raset gikk. Men i følge de offisielle listene bodde hun som inderst på Sundby østre. I 1891 bodde hun imidlertid på Lunden sammen med sin datter og svigersønn. Hun var

    þÿ

    da enke og ble betegnet som sinnsvak. Det var hun også så tidlig som i 1875 da både hun og Bergitte Serine ble forsørget av formyndere.

    Julie Johannesdatter var født i Vuku sogn, men hun ble oppfostret på Gammel-plassen under Skjørdal øvre i 1875. Hun ble forsørget av faren som het Johannes Hansen Stiklestad. Morens navn var Oline Johnsdatter Sundbyvald.

    Gjetergutten Anneus Pettersen var fra Levring.

    Hans foreldre var ungkar Petter Andersen Melbyvald

    og Karen Arnts

    Bergitte Serine Olsdatter Lunden.

    R A S I V E R D A L 477

    datter Levring. Karen var forøvrig kone på Sundbyhammelen da raset kom, og hun omkom.

    Kårmannen Joliannes Olsen Lunden hadde tidligere brukt Lunden selv. Han var sønn av

    Ole Olsen Lunden den yngre og Marta Olsdatter.

    Kårkona Marta Pedersdatters foreldre var ungkar Peder Pedersen Kvello og pike

    Gunhild Agesdatter Monnes.

    Hva som skjedde

    Det synes nokså klart at leirbølgen fra det andre raset må ha nådd bort til Lunden først. I følge beskrivelsene slo denne bølgen mot Bjørkberga så spruten sto himmelhøyt. Men det er allikevel klart i følge øyenvitneskildringene at det var det tredje raset som ødela gården.

    Som nevnt ovenfor ble husene på går- den flyttet bortimot 200 meter. Leirstrøm- men gikk på en måte i en bakevje, og

    I husene ble ført rundt et ness, og havnet til

    * slutt inne i en vik. Men da var de fullsten-

    dig knust og ødelagt. Hovedbygningen var delt i tre deler som lå på hver sitt sted.

    þÿ

    Det var kårfolkene som bodde i andre etasje som først ble oppmerksom på raset. Trolig hadde de merket dunderet fra det andre raset, eller kanskje til og med sett leirmassene. Kona fikk varslet de som lå nedenunder. De kom seg med en gang opp på loftet, og dette ble deres redning. Men det sies at da husene ble tart av leir-

    Julie Johannesdatter, senere strømmen og ført av sted, la de seg ned gift Åsheim * sengene og trodde at de skulle dø. Men kårmannen Johannes gikk bort til kvistvinduet og så ut. Derfra så han noen stokker og en langvogn flyte forbi. «Nå må vi forsøke å komme oss i land,» sa han. Han fikk de andre

    med seg, og så utrolig det enn høres, klarte de alle å komme seg ut av huset, bort på stokkene som fløt forbi og til slutt bort på langvognen. Derfra brukte de hesjestaur og kornstaur som fløt ut fra et uthus sammen med bord, stokker og annet vrakgods til å bygge en bro slik at de kom seg velberget til fast land. Men de hadde ingen ting annet med seg

    enn bare nattklærne. Om Anneus heter det at det var hans søskenbarn Ole Olausen Levring som trakk han opp på tørt land. Ingen døde eller fikk men av raset.

    478

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    R A S I V E R D A L 479

    Dagen etter ble 10 kyr funnet døde i fjøset. Leiren hadde løftet dem opp under loftsbjeikene. I stallen sto to hester, eierens stolthet, døde side om side. Og rundt omkring i ruinene fantes 25 døde sauer. 2 kyr og 1 lam ble berget. Dessuten var en tjenestehest på Rinnleiret.

    Anneus hadde i sitt eie en kiste. Kisten tilhørte hans mor. Om denne kisten het det at den skulle tilhøre eldstejente i hvert slektsledd. Men Karen hadde ingen flere barn, og derfor fikk Anneus ha kisten. Kisten ble funnet etter raset. Da var den brutt opp. Sikkert var det noen som var på leting etter verdisaker. Selv ikke i forbindelse med en slik tragedie unnså man seg ikke fra å stjele fra dem som hadde mistet omtrent alt. 91 år etter raset kom kisten til Anneus' datter, Mercedes Levring Poulson, i Amerika.1

    Av gårdens areal ble 196,9 dekar dyrket mark og 12,8 dekar eng, tilsammen 209,7 dekar, ødelagt.

    Jordverdien før raset ble anslått til kr. 11.400. Tapet ble satt til kr. 8.550. Det utgjorde 3/4 av gårdens jord. Igjen var det jord til en verdi av kr. 2.850.

    Eiendommen forøvrig ble totalt verdsatt til kr. 12.500. Skaden beløp seg til kr. 9.200, slik at det som ble reddet hadde en verdi av kr. 3.300.

    Etterpå

    Straks etter ulykken kjøpte Johannes Toresen Hallan. Der skrev han en søknad til Velferdskomitéen datert 13. november 1893. Søknaden lød som følger: 2

    Undertegnede tillater seg herved å søke den ærede komité om å få litt hjelp til å kjøpe meg en ku for å underholde meg og min familie vinteren over. Som det vel er den ærede komité bekjent, har jeg kjøpt gården Hallan. Men da jeg ikke har noen avling og heller ikke andre midler enn jeg kommer til å få av de skadelidtes fond, da vet jeg ingen annen utvei enn å henvende meg til den ærede komité om hjelp.

    Jeg søker herved om å få kroner 150,-. I håp om at denne min søknad vil bli meg innvilget, tegner jeg meg

    med megen aktelse ærb Johannes Toresen Lunden

    I Velferdskomitéens protokoll er det anført at Johannes Toresen Lunden fikk kr. 100 i gave for at han skulle ha til seg og sin families underhold denne vinteren.

    Johannes fikk en erstatning på kr. 8.190. Av dette fikk han kr. 3.760,79 i forskudd. Disse pengene skulle benyttes til gårdkjøp. Men inkludert i for-skuddsbeløpet var også hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad på. kr. 110,79.

    480

    V E R D A L S B O K A


    þÿ


    Noe av materialene av husene ble berget. Dette er en stue som ble satt opp etterpå på Lundåsen.


    Kårfolket Johannes Olsen og Marta Pedersdatter fikk en erstatning på kr. 1600. Av dette fikk de 200 kroner i forskudd. Dessuten fikk de en årlig livrente på kr. 400.

    Julie Johannesdatter fikk kr. 80 i erstatning.

    Anneus Pettersen fikk kr. 20. Skylden ble fastsatt slik i 1895:

    Gårdsnr. 124, bruksnr. 1, Lunden av skyld mark 13,22 et avtak for 20 år av mark 9,92, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,92.

    Dette betød en reduksjon av veiskatten på kr. 3,42 for andre halvår 1893.

    Den ødelagte jorden ble utlagt umiddelbart sammen med restene av den ubeskadigede jorden. Tapet var på 209,7 dekar. Tilbakeført ble 129,2 dekar. Dette var 80,5 dekar mindre enn hva som hadde gått tapt.

    John Andersen Sundby vestre kjøpte det som var igjen av Lunden, både uskadet og overslammet jord. Og et jordstykke ble kalt Ruinene fordi det der fantes rester etter husene på Lunden.

    Johannes og Birgitte døde begge på Hallan mellom, han i 1906 og hun i 1908. Johannes Olsen og Marta Pedersdatter bodde i 1900 på en forpaktet plass under den gamle gården Lunden. De døde henholdsvis i 1904 og 1909.

    Tjenestejenten Julie Johannesdatter hadde en tid etterpå arbeid på Leinstrand. Så ble hun gift med Ole Anneusen Åsheim som selv opplevde raset som dreng

    481 V E R D A L S B O K A

    på Ness østre. I 1900 bodde de som inderster på Bjørken og livnærte seg som jordarbeidere. I 1901 kjøpte de Sundbymoen. Julie døde i 1958.

    Gjetergutten Anneus Pettersen utvandret til Ashby i Minnesota hvor han giftet seg og fikk familie.


    Noter:

    1 Historien om kisten er fortalt av Eivind Stubbe og står i Verdal Historielags skrifter 10, Årbok 1984 s. 110 ff.

    2 Språket er modernisert.



    Bruket

    SUNDBY, SUNDBYAUNET 125.2, 127.2

    Sundbyaunet var et såkalt kjøperom.

    Opprinnelig var Sundbyaunet tre husmannsplasser tilhørende gårdene Sundby østre og Sundby vestre. Men eieren i 1893, Haldor Haldorsen, hadde fått kjøpe Sundbyaunet østre og Sundbyaunet mellom i 1890. Bruket ble også kalt Sundbyaunet østre.

    Går vi helt tilbake til middelalderen, er det mye som tyder på at Sundbyaunet var restene av den ødelagte Nesteby. Og det var Verdalselven som var synderen i den sammenheng. Nesteby ble en øde gård, eller et aun som det heter i Trøndelag.

    Sundbyaunet lå ved elven vest for Sundby.

    Til tross for at det var to steder ved navn Sundbyaunet som var blitt slått sammen, var dette bare en beskjeden eiendom. Etter raset ble arealet beregnet til å ha utgjort 16,7 dekar.

    Matrikkelskylden var 0 mark 74 øre.

    I 1890 da det fremdeles var en husmannsplass, var utsæden 0,5 hektoliter bygg, 1,5 hektoliter havre og 3 hektoliter poteter. Pr. 1. januar 1891 var det 1 ku, 1 sau, 1 gris og 5 høner på plassen. Litt flere dyr var det i 1893. Da var det 1 ku og 4 sauer.

    Folket

    Det bodde bare to mennesker der da raset gikk:

    • Haldor Haldorsen Sundbyaunet, jordbruker, 71 år

    • Guruanna Iversdatter, kone, 74 år

    Disse to var på Fætten vestre både i 1865 og 1875.1 1875 kalles han «selveier og tømmermann.» Haldor var sønn av Haldor Jonsen og Gunnhild Andersdatter Østre Sundby. Guruanna var datter av Iver Pedersen og Kirsti Olsdatter Levring.

    Hva som skjedde

    Sundbyaunet lå omtrent rett ut for rasåpningen. Leirbølgen må ha truffet husene med stor kraft. Husene var vel forholdsvis beskjedne, og de ble revet av murene og ført omtrent 100 meter bortover.

    Begge to omkom.


    Døde:

    SUNDBY, SUNDBYHAMMELEN 127.2

    HALDOR HALDORSEN SUNDBYAUNET, født 1822 GURU ANN A IVERSDATTER SUNDBYAUNET, født 1819

    Guruanna ble funnet 20. mai. Dagen etter ble Haldor funnet. Begge ble begravet på Lysthaugen 28. mai. Jordfestelsen fant sted 19. mai 1894.

    Det at husene ble flyttet, og at de kunne lokaliseres, var vel medvirkende til at likene ble funnet så pass kort tid etter ulykken.

    Av husdyrene døde kua og 4 sauer. 1 sau ble reddet.

    Hele den vesle eiendommen ble dekket av et flere meter tykt leirlag. Jordveien var før ulykken verdsatt til kr. 680. Alt ble ødelagt.

    Eiendommen forøvrig hadde en verdi av kr. 1.500. Etter skaden ble verdien satt til bare 50 kroner, slik at tapet ble regnet til kr. 1.450.

    Etterpå

    Dødsboet etter Haldor Haldorsen og Guruanna Iversdatter ble tildelt en erstatning på kr. 1.050,00.

    Matrikkelskylden ble i 1895 fastsatt på følgende måte:

    Gårdsnr. 125, bruksnr. 2, Sundbyaunet av skyld mark 0,74 et avtak for 20 år av mark 0,74, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,67.

    Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,26 for første halvår 1893 for denne delen av Sundbyaunet.

    Gårdsnr. 127, bruksnr. 2, Sundbyaunet mellom av skyld mark 0,50 et avtak for 20 år av mark 0,50, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,45.

    Og det betød en reduksjon av veiskatten på kr. 0,17 for andre halvår 1893 for Sundbyaunet mellom.

    484

    V E R D A L S B O K A

    All jord, det vil si 16,7 dekar, ble utlagt som en teig til Staten i den delen som kaltes Triangelet. Det var den ødelagte jorden som lå nærmest utenfor rasporten. Sammen med selve rasgropen utgjorde dette tilsammen Statsteig A.

    SUNDBY, SUNDBYHAMMELEN 127.2


    Bruket

    Denne eiendommen var så vidt nylig blitt solgt til Johannes Pedersen at den ennå ikke var skyldsatt da raset gikk. Eiendommen kaltes Sundbyham-melen, men parten hadde havnet inn under Bjørken hvor den var en husmannsplass til den ble solgt til husmannen der.

    Eiendommen lå nedenfor Bjørkberga helt mot vest på Bjørkenvaldet. Vest for seg hadde den Haga søndre søndre som også hadde tilnavnet -hammelen, Hagahammelen. Det er lite sannsynlig at eiendommen nådde ned til elven, slik at Bjørkenvaldet foruten at det lå mot syd og øst, nok også lå mot nord.

    I likhet med så mange andre husmannsplasser som ble solgt på den tiden, var den beskjeden av størrelse, I 1893 ble arealet satt til 19,7 dekar. Alt var dyrket mark.

    Utsæden i 1890 da den fremdeles var en husmannsplass, var 1 hektoliter bygg, 1,5 hektoliter havre og 4,5 hektoliter poteter. En liten kjøkkenhage på 0,03 ar fantes også.

    Husdyrholdet 1. januar 1891 var 1 ku, 3 sauer, 1 geit og 4 høns. Tallet på dyr var i 1893 omtrent det samme.

    Folket

    Da raset gikk, bodde følgende personer der:

    • Johannes Pedersen, selveier, 50 år

    • Karen Arntsdatter, kone, 53 år

    • Anna Birgitte, datter, 10 år

    • Marta Bårdsdatter, inderst, fattiglem, 78 år

    Johannes kom til denne plassen som husmann allerede før 1875. Han var da gift med

    Guruanna Johansdatter. Hans datter Anna Birgitte var fra dette ekteskapet.

    Hans foreldre var Peder Johnsen Minsåsåsen og Marta Olsdatter Lek-lemsvald. Karen Arntsdatter, som var hans andre kone, var fra Levring østre, og hennes foreldre het Arnt Olsen og Guru Efasdatter Levring. Hennes sønn fra før ekteskapet, Anneus Petersen, var gjetergutt på Lunden. Han overlevde raset.

    Marta Bårdsdatter var identisk med den Marta Bårdsdatter som bodde hos sin sønn

    Martin Olsen Fergemelen under Bjørken i 1875. Hun losjerte hos

    486

    V E R D A L S B O K A

    husmannen Peder Pedersen på plassen Skotrøa under Bjørken i 1891. I enkelte sammenhenger blir hun opplyst å være enke, men det stemmer ikke. Hun var ugift.

    Hennes foreldre var Bård Bårdsen Sundby og pike Maren Andersdatter Bjør-kenvald.


    Hva som skjedde

    I likhet med de gårdene og plassene som ble rammet av det andre raset, kom det hele overraskende på folkene på Sundbyhammelen også. Johannes våknet ved at en stokk fra veggen falt ned over ham. Han klarte å løfte vekk stokken og kom seg utpå gulvet.

    Samtidig ble huset fylt med leire. Det var ikke mulig å komme seg ut gjennom hverken dør eller vinduer. Den eneste åpningen han fant før det var for sent, var skorsteinspipen. Han krøp derfor opp i den. Mens han var inne i pipen hørte han sin datter rope om hjelp. Da var det ikke mulig for ham å komme seg tilbake for å hjelpe henne. Huset var fullt av leire.

    Bare han kom seg unna. Både kona, datteren og fattiglemmet omkom.

    Han ble reddet inn til fast land fra hustaket av militære mannskaper, og bare iført skjorten ble han brakt opp til Bjørken. Dit ble mange andre brakt av dem som ble reddet. Etter ulykken var han dårlig og skral i lange tider.

    Også her ble hele eiendommen begravet. 1 ku og 5 småfe strøk med. Døde:

    KAREN ARNTSDATTER SUNDBYHAMMELEN, født 1840 ANNA BIRGITTE

    JOHANNESDATTER SUNDBYHAMMELEN, født 1884 MARTA BÅRDSDATTER SUNDBYHAMMELEN, født 1815

    Huset ble stående på samme sted. Det var trolig det som var årsaken til at Johannes berget livet. Noe av det første som rauset sammen når husene ble satt i bevegelse, var nemlig skorsteinen. Og var det hus oppe fra selve rasområdet, sank som oftest murpipen ned gjennom den torven huset sto på. Men her ble altså murpipen stående.

    I og med at huset ble stående på samme plass, var det lett å finne de omkomne. Alle tre ble funnet 20. mai. Det at de ble funnet på samme dag, tyder på at de ble funnet inne i restene av huset. Begravelsen fant sted 28. mai på Lysthaugen. Og de ble jordfestet ett år etter ulykken, 19. mai 1894.

    Hele eiendommen ble begravet av leire. Den var ikke skyldsatt, slik at noen verdifastsettelse av jorden finnes ikke. Men eiendommen ble satt til kr. 1.000, og alt gikk tapt.


    Etterpå

    R A S I V E R D A L 487

    Johannes Pedersen ble senere bosatt en tid i kårstuen på Sundby østre. Han arbeidet på Sundby, og han lappet sko. 1

    Han fikk kr. 1.175 i erstatning. Av dette var 50 kroner forskudd.

    Da skylden ble fastsatt i 1895, ble eiendommen forøvrig kalt Sundbyaunet mellom. I protokollen står:

    Gårdsnr. 127, bruksnr. 2, Sundbyaunet mellom av skyld mark 0,50 et avtak for 20 år av mark 0,50, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,45.

    Eiendommen på 19,7 dekar ble utlagt til Staten i det såkalte Triangelet, det vil si det ødelagte området utenfor skredporten. Dette inngikk i hva som ble kalt Statsteig A. Johannes Pedersen ble gift på nytt to ganger. Hans tredje giftermål var med Oline Johannesdatter Østgård fra Sul. Han drev også Østgård en tid.

    Etter dette må han ha ervervet seg Jøssåsmoen, for i 1899 solgte han denne heimen til

    Ole Johannessen Skansen.

    Siste gang Johannes giftet seg, var han 72 år gammel. Han ble da gift med Kristine Olsdatter Morken fra Leksdalen. Han kom da til Morken som tidligere hadde vært en husmannsplass under Hofstad.

    De opplevelsene Johannes gjennomgikk rasnatten, fulgte ham hele livet, og hver gang det ble snakk om raset, begynte han å gråte.

    Og det fortelles videre at han hadde det ikke godt sine siste leveår. Han døde i 1922.


    Note:

    1 Opplysninger ved Per Sundby.



    Gården

    SUNDBY VESTRE 126.1

    Sundby vestre er en av de mange gårdene Sundby ble delt inn i i middelalderen.

    Som sin nærmeste nabo mot nordøst hadde den Sundby østre. Mot øst nådde valdet opp mot det høye terrassetrinnet som går under navnet Melbygraven. Dette området ble ikke berørt av Verdalsraset. Mot syd lå Sundbyhaugen. Mot vest grenset gården mot Lunden. Og mot nordvest dannet Verdalselven grensen.

    Etter raset ble arealet fastslått til å ha vært 385,72 dekar. Da var en del skog som lå utenfor det berørte området, ikke tatt med. I dette arealet var 246,31 dekar dyrket jord, 56,05 dekar skog og havning, 68,9 dekar eng, 8,78 dekar annen udyrket mark og 5,68 dekar veier og bebyggelse.

    Matrikkelskylden var 14 mark 45 øre.

    Av en eller annen grunn er ikke tallene for utsæd eller husdyr i 1890 og 1891 tatt med i oversikten etter raset.


    Folket

    John Andersen Hegle som var gift med Laura Sofie Larsdatter Sundby, kjøpte Sundby vestre i 1892. Da raset gikk, bodde følgende personer der:

    • John Andersen, gårdbruker, 35 år

    • Laura Sofie Larsdatter, kone, 31 år

    • Sirianna, datter, 1 år

    • tre tjenere

    • Jonetta Ottesdatter, inderst, fattigvesenet, 69 år

    John Andersen var fra Hegle i Frol. Hans foreldre var Anders Pedersen Heglesaunet og

    Johanna Johnsdatter Hegle.

    Laura Sofie Larsdatter var fra Sundby. Hennes foreldre var Lars Larsen og Serianna Ottesdatter Sundby.

    Jonetta Ottesdatter var fra Gudding østre. Hennes foreldre var Otte Olsen og Ingeranna Johnsdatter. Hun var Laura Sofies moster.

    Hvem de tre tjenerne var, er ukjent.

    R A S I V E R D A L 489

    image

    Folket på Sundby vestre. Personer merket * var ikke født i 1893. Laura Sofie Larsdatter og John Andersen Sundby. Sirianna, Johanna*, Lars*, Margrethe*, Arne*, Aasta*, Marie*.


    Hva som skjedde

    I likhet med Sundby østre og Østgård lå Sundby vestre på et noe høyere terrassetrinn i landskapet like ved foten av

    Melby graven terrasse. Husene på disse gårdene var derfor ikke i det hele tatt ut-

    satt for fare. Men de laveste delene av N ^

    gårdsvaldene for alle tre ble berørt.

    Nede på Melbynesset som vi for enkelhets skyld kaller det nesset elven dannet nord for disse gårdene, lå store deler av

    þÿ

    disse gårdsvaldene. Og her ble alt begra- * vet av metertykke leirlag. I 1893 hadde ikke Sundby vestre noen husmannsplasser her nede. Det finnes ingen opplysninger om hvor-

    dan folkene her opplevde raset. Men i lik- het med alle andre som fikk raset slik inn på livet, må det ha vært en sinnsoppriv- ende opplevelse, og folkene flyktet opp til Barlia. Sirianna

    Johnsdatter Sundby.

    Verdalsboka - 28

    491

    V E R D A L S B O K A

    Det var flere av de ulykkelige som kom opp til denne gården etter at de var blitt tatt av raset.

    Gården fikk ødelagt et areal på 216,5 dekar. Av dette var 137,8 dekar dyrket jord, 68,9 dekar var eng, og 9,8 dekar var skog og havning.

    Dette tilsvarte 13/21 av jorden.

    Jordverdien var før raset kr. 9.200. Tapet ble satt til kr. 4.900. Igjen var det da jord til en verdi av kr. 4.300.

    Verdien av eiendommen forøvrig ble før raset anslått til 12.500 kroner. Verdien etterpå var 5.600 kroner. Tapet her var således 6.900 kroner.

    Etterpå

    John Andersen fikk 4.000 kroner i erstatning. I forskudd fikk han kr. 26,90 som var hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad, og dette ble betalt direkte dit.

    På samme måte som de andre gårdene som fikk ødelagt deler av sin jord ved raset, fikk også Sundby vestre fastsatt ny skyld i 1895:

    Gårdsnr. 126, bruksnr. 1, Sundby vestre av skyld mark 14,45 et avtak for 20 år av mark 8,95, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,05.

    Dette betød en reduksjon av veiskatten på kr. 3,09 for første halvår 1893.

    Elven tok nytt løp gjennom det ødelagte området, og det ble derfor delt i to deler, en på hver side av elven. På sydsiden gikk 158,8 dekar fast mark til eieren. På nordsiden ble resten, 40 dekar utlagt til Staten i det som ble kalt Triangelet. Det ble senere en del av Statsteig A. Dette var tilsammen 17,7 dekar mindre enn det som hadde gått tapt. I tillegg til alt dette var det 23 dekar elveløp og på sydsiden 10 dekar elvebredder og sandører som alt gikk til eieren.


    image

    Sundby vestre sett fra nordvest. Foto: O. Snekkermo.

    John og Laura Sofie ble værende på Sundby vestre. Nabogården Lunden ble nesten helt ødelagt. Restene av denne gården kjøpte John Andersen, og den gikk således inn i Sundby vestre.

    John døde i 1929. Laura døde i 1940.

    Sirianna døde ugift på Sundby vestre i 1964. Jonetta døde i 1900.

    R A S I V E R D A L 493


    Gården


    SUNDBY ØSTRE 127.1

    Sundby østre fikk dette navnet fordi den var den østligste av dem som bar navnet Sundby.

    Dette gårdsvaldet var forholdsvis smalt. Det strakte seg helt fra elven og opp på Melbygraven terrasse. Mot nordøst lå Østgård, og mot sydvest lå Sundby vestre. Den øverste delen av valdet lå oppe på Melbygraven terrasse som ikke ble berørt av raset. Men den nordvestligste delen nådde helt ned på elvesletten. Denne var her svært lavtliggende, og som vanlig var, ble husmannsplassene plassert i slikt lavtliggende og flomutsatt terreng. Riktignok fantes det ikke husmannsplasser nede på denne sletten i 1893. Men det hadde vært flere tidligere, og to av dem var blitt solgt og blitt til et selvstendig bruk. Det var

    Sundbyaunet. (Se under Sundbyaunet.)

    Etter raset ble totalarealet på Sundby østre fastslått til å ha vært 373,56 dekar. Utenfor det beregnede området fantes det en del skog i tillegg til dette. Arealet fordelte seg på 222,38 dekar dyrket jord, 75,18 dekar skog, 59,1 dekar eng, 5,6 dekar annen udyrket mark og 11,3 dekar veier og bebyggelse.

    Matrikkelskylden var 12 mark 25 øre.

    I 1890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 16 hektoliter poteter. På gården fantes 2 to-hjulte vogner.

    Pr. 1. januar 1891 var det 2 hester, 7 storfe, 6 sauer, 5 geiter, 3 griser og 6 høns på Sundby østre.

    Hvordan husdyrholdet var i 1893, er ukjent, men trolig var det nokså likt 1891.


    Folket

    Johan Olaus Larsen Sundby overtok denne gården etter sin far før 1891. Han var da gift med Pauline Hansdatter Gudding.

    • Johan Olaus Larsen Sundby, gårdbruker, 27 år

    • Pauline Hansdatter, kone, 31 år

    • Lars Julius, sønn, 5 år

    • Harald Marius, sønn, 3 år

    • Anneus, sønn, 1/2 år

    • to tjenere



      På kåret bodde

      image

      Pauline Hansdatter Sundby.

      • Lars Jonsen, kårmann, 65 år

      • Jodda Andersdatter, kone, 65 år Johan var sønn av kårfolkene.

    Pauline Hansdatter var fra Gudding. Hennes

    foreldre var Hans Eriksen og Maria Pedersdatter.

    Lars Johnsen var sønn av John Haldo-sen og

    Karen Larsdatter Sundby.

    Jodda Andersdatter var fra Rennebu. Hennes foreldre var Anders Ingebriktsen Lund og Randi Olsdatter Gunnes.

    Det er ukjent hvem de to tjenerne var.

    R A S I V E R D A L 495


    image

    Lars Julius Johansen Sundby. Hva som skjedde '


    image

    Harald Marius Johansen Sundby.

    Ingen av disse var i livsfare da leirmassene ikke nådde opp til husene. Men flatene

    nedenfor ble fylt nesten helt opp til det nivå husene på gården lå. Alt nedenfor ble begravet.

    Det var flere av de ulykkelige som kom opp til denne gården etter at de

    image

    496


    Anneus Johansen Sundby.

    V E R D A L S B O K A

    var blitt tatt av raset, og den ble tatt i bruk som midlertidig sykehus. Mange var i en meget slett forfatning både åndelig og legemlig.

    En av dem som havnet hit, var Ove Nilsen Haugskott. Husene på hans gård Kråg havnet nedenfor Sundby. Ove Haugskott var så forslått og medfart at han ble sengeliggende i lang tid på Sundby østre. Men dette oppholdet førte i hvert fall til en positiv ting, han ble nemlig gift med datteren av kårmannen på gården, Ingeborg Sofie Larsdatter. Dette kan man si var litt av en frierferd. Johan Larsen Sundby deltok aktivt i red- ningsarbeidet. Han reddet lærer Tessems tjenestepike, Ingeborg Anna Paulsdatter Tessem, ved å gå på ski ut til henne. Denne skituren, i motsetning til andre som journalistene diktet opp, ble faktisk gjennomført som beskrevet.

    Ingeborg sto på restene av gulvet av Trøgstadskolen. Denne platten lå delvis og fløt i den tynne leirsuppen ca. 500 meter fra sydsiden av elven. Hun befant seg nærmere land på nordsiden. Men der var det ingen som kunne hjelpe henne. Enten var de borte, eller så våget de seg ikke utpå.

    Johan Sundby mente derfor at han måtte prøve å hjelpe henne. Men leiren var her så bløt at det ikke var mulig å komme frem på brett. Han spente derfor på seg skiene og la ut på en meget farefull skitur. Leirvellingen var her flere meter dyp, ja, faktisk enkelte steder opp til 10 - 12 meter dyp.

    Han klarte å komme seg ut til henne, og hun møtte ham med følgende ord: «Ikke har jeg frosset, og ikke har jeg grått.»

    Den første delen av hennes utsagn skulle derfor innebære at hun hadde hatt mulighet til å få på seg noe klær. For hvis ikke ville hun nok ha frosset. Det var nemlig kuldegrader om natten.

    Johan lot henne stå bakpå skiene, og så gikk de tilbake til fast land. Men for at to stykker skal kunne gå på ett par ski, må de gå i takt. Det er vel dette som har gitt grunnlag for den historien Bjarne Slapgard har skrevet om nettopp en slik redning. Der kommanderte skigåeren: «Høyre, venstre, høyre, venstre!»

    Og slik må de vel ha gått disse to også.

    Men i likhet med de aller fleste som opplevde raset, fortalte Johan Sundby

    R A S I V E R D A L 497

    image

    þÿ


    Lars Johnsen og Jodda Andersdatter Sundby.


    image

    Ingeborg Sofie Larsdatter. Hun ble gift med Ove Haugskott.

    svært lite om sine opplevelser. Han ble tildelt redningsmedaljen av 3. klasse for denne redningsdåden.

    Men han fortalte allikevel om et stabbur som fløt nedover og ble stående like ut for Sundby. Stabburet kom fra husmannsplassen Tokstad vestre. Johan hadde tatt seg ut til buret og gått inn. Inne i buret fant han tre rømmebunker stående på en benk. Der hadde de stått helt stødig under hele seilasen, og ikke nok med det, bare noen få dråper med rømme hadde skvulpet over kanten fra en av bunkene.

    Slike tilfeldigheter kunne skje. Men slik skånsom behandling var unntaket.

    Uthuset fra den samme husmannsplassen havnet også utenfor Sundby. Her sto

    498

    V E R D A L S B O K A

    kyrne og spiste i beste velgående da man tok seg ut til dem. Men i den andre enden av fjøset lå noen sauer og kavet hjelpeløse i leiren. Dessverre var det ikke mulig å få noen i land i live, og alle ble derfor slaktet.

    Store arealer nede på elvesletten gikk tapt. Alt i alt ble 167,3 dekar jord dekket av leire. Dette var 98,4 dekar dyrket jord, 59,1 dekar eng og 9,8 dekar skog og havning.

    Jordtapet beløp seg til følgende tall: Før skaden: Kr. 9.200. Etter skaden: Kr. 4.300 kroner. Tap: Kr. 4.900. Dette ga forholdstallet 5/9.

    Verdien på eiendommen forøvrig var før skaden kr. 10.100. Etter skaden var den 5.400 kroner, hvilket vil si at tapet var 4.700 kroner.


    image

    Sundby østre sett fra vest i 1929. Foto: Henning Anderson.


    Etterpå

    Johan Larsen Sundby fikk en erstatning for tapet på kr. 3.000. Kårfolket Lars Jonsen og Jodda Andersdatter fikk kr. 220 i erstatning. De fikk 50 kroner i forskudd. Senere fikk de kr. 200 i årlig livrente. For Sundby østre ble skylden fastsatt slik i 1895:

    Gårdsnr. 127, bruksnr. 1, Sundby østre av skyld mark 12,25 et avtak for 20 år av mark 6,60, og deretter for bestandig et avtak av mark 6,13.

    Dette betød en reduksjon av veiskatten på kr. 2,28 for første halvår 1893.

    Det ødelagte området utgjorde 167,3 dekar. Dette ble delt i tre teiger. To av disse lå ved den uberørte delen av eiendommen, og de ble derfor utlagt til eieren. Den største av disse ble kalt Hamlenteigen og lå vest for Lunden og Sundby vestre. Tilsammen utgjorde disse 137,4 dekar. 40 dekar av dette var elvebredd og sandører. I tillegg kom 19 dekar elveleie. Staten fikk en

    R A S I V E R D A L 499

    teig på 20 dekar. Denne teigen lå i det såkalte Triangelet, og ble senere en del av Statsteig A.

    Totalt utgjorde det utlagte området 157,4 dekar, eller 9,9 dekar mindre enn det som hadde gått tapt.

    Johan Larsen Sundby ble værende på gården. Hans kone Pauline Hans-datter døde i 1895. Han giftet seg på nytt med Margrete Karstensdatter Myr.

    I 1929 overleverte Johan gården til sin sønn Per Johansen Sundby av andre ekteskap. Johan døde i 1942.

    Lars Johansen emigrerte til Canada. Han ble gift der. Han døde i 1971.

    Harald Marius ble gift med Borghild Severinsdatter Berg fra Lyng. Han døde i 1977. Anneus emigrerte også til Canada. Han giftet seg der. Han døde i 1965. Kårmannen Lars Jonsen døde i 1896. Kårkona Jodda Andersdatter døde i 1909.


    Note:

    1 Opplysninger ved Per Sundby, sønn av Johan Sundby.



    Generelt

    TOKSTAD 32.1

    Tokstad er et gammelt gårdsnavn i dette nabolaget. Beliggenheten tatt i betraktning med naboer som Trøgstad, Jermstad, Øgstad, Stiklestad og Heg-stad, er det nærliggende å tro at denne -stad-gården må være av samme alder som disse, det vil si fra eldre jernalders siste del.

    Men i middelalderen gikk det mange ras i dette området. Dette førte til at flere gårder enten ble helt ødelagt og forsvant, eller de ble så sterkt ødelagt at de ikke lenger ble opprettholdt som egne bruk, eller ble reduserte fra tidligere store gårder til å bli gårder av beskjeden størrelse.

    Med hensyn til Tokstad er det litt vanskelig å avgjøre nøyaktig hva som skjedde. Men vi kan i alle fall fastslå at resultatet ble at gården ikke lenger var mulig å opprettholde som egen gård. Det hadde naturligvis sammenheng med de generelle virkningene av nedgangstiden i tillegg til at gården ble ødelagt av ras. Men restene av Tokstad ble i hvert fall lagt til Auglen. Begge disse var nemlig i erkestolens eie.

    Dette er også forklaringen på at gårdsnummer 32, som er Prestegården Aug-lens nummer, også ble benyttet om jord som lå opp til et par kilometer unna.

    Tokstad lå opprinnelig på sydsiden av den elven som rant ut fra Leirådalen. Denne elven hadde sitt løp syd for Fåren. Mot vest fulgte deretter Eklogårdene.

    I husmannsvesenets tid ble det aktuelt også for Prestegården å sette ned husmenn på sin jord. Det var derfor naturlig at den jorden som lå lengst unna, og således var vanskeligst tilgjengelig for utnyttelse, ble brukt til dette formål. Disse husmannsplassene fikk da naturlig nok navnet Tokstad. Og det var flere av dem, tre i alt.

    I 1893 var det også tre stykker. De het Tokstad østre, Tokstad mellom, og Tokstad vestre. Alle tre ble ødelagt av Verdalsraset.

    Når det gjelder arealet på disse Tokstadplassene, finnes det ingen oversikter som angir størrelsen. Jorden hørte nemlig inn under vedkommende gård. Men nettopp det forhold at denne jorden lå så vidt langt borte fra Prestegården, kan kanskje bety at arealet var litt større og kanskje litt bedre enn på husmannsplasser flest.

    R A S I V E R D A L 501

    image

    Tokstadplassene lå under Prestegården Auglen. Det var tre av dem, og de lå på rekke og rad på sydsiden av det gamle åfaret etter Leiråa.



    Plassen

    TOKST AD MELLOM 32.1

    Som navnet angir, var dette den midterste av de tre Tokstadplassene. Alle plassene lå på rekke og rad på sydsiden av den dalen som var gravet ut av elven som for mange hundre år siden rant ut fra Leirådalen. Syd for seg hadde plassen Eklogårdene, og på nordsiden av dalen lå Trøgstadvaldet.

    I og med at dette var en husmannsplass, er det ikke opplyst noe om arealets størrelse.

    Men i 1890 ble det sådd 0,33 hektoliter bygg og 1,33 hektoliter havre. Det ble satt 4 hektoliter poteter.

    Pr. 1. januar 1891 var husdyrbestanden 2 storfe, 4 sauer og 11 høns.

    I 1893 var det 1 ku og 3 sauer på plassen. Hvor mange høns de hadde, er ukjent. Forsikringen gir følgende opplysninger:

    Hovedbygningen var bygget sammen med fjøs og lade. Den inneholdt stue, kjøkken samt fordør. I tillegg var det et stabbur.

    Av inventaret var en to-etasjes kakkelovn forsikret.

    Avlingsforsikringen omfattet følgende punkter: 3 tønner bygg, 10 tønner havre, 18 tønner poteter, 10 lass høy og 12 berger halm.

    Folket

    Folket på denne plassen hadde ikke vært der lenge. I 1875 var det en annen familie der. Men i 1891 bodde Peder Pedersen og Beret Marta Olsdatter på Tokstad mellom. De må ha kommet dit mellom 1875 og 1891.

    19. mai 1893 bodde følgende mennesker på Tokstad mellom:

    • Peder Pedersen Tokstad, husmann, 35 år

    • Beret Marta Olsdatter, kone, 33 år

    • Anna Bergitte, datter, 11 år

    • Otilie, datter, 9 år

    • Peder, sønn, 7 år

    • Gustava, datter, 3 år

    • Paul, sønn, 1/2 år

    Peder Pedersens foreldre het Peder Pedersen og Berit Lorentsdatter Hallanvald.

    Beret Marta Olsdatters foreldre var Ole Halvorsen Støa og Anne Johnsdatter.

    R A S I V E R D A L 503

    De tre døtrene hadde vært hos besteforeldrene noen dager, men de kom hjem om kvelden før raset.

    image

    Beret Marta og Peder Tokstad med barnebarnet Birger på fanget. Her er de på Sendesaunet, og de kalte seg da Sende.


    Hva som hendte 1

    I likhet med de aller fleste som opplevde raset, og som mistet noen av sine kjære, ønsket heller ikke folkene på Tokstad mellom å snakke om sine opplevelser. Men etterfølgende historie er gjenfortalt av Peders og Beret Martas barnebarn, Aksel Sende:

    «Husmannsfolkene på Tokstad mellom gikk tidlig til sengs om kvelden 18. mai 1893. Peder lå nedbrutt av sterk lungebetennelse, og Beret Marta var utslitt etter en dobbel arbeidsdag hvor hun hadde gjort både sine egne og sin manns gjøremål den dagen.

    Huset hadde to soverom. På det ene sov Peder, 6 år, Otelie, 9 år, Anna Bergitte, 11 år. På det andre rommet lå Peder, som fordi han var dårlig, hadde en egen seng. Den 3-årige Gustava lå i vuggen, mens minstebarnet Paul på 6 måneder delte seng med sin mor. Trolig var det dette som reddet livet til lille Paul, for ellers var det han som lå i vuggen. Like før midnatt ble Beret Marta vekket av Peder som ba om litt vann. Selv om Peder ganske fort falt til ro igjen, fikk ikke hun ro i kroppen. Hun ble sittende i sengen. Hun merket en underlig lukt, og hun syntes også hun

    504

    V E R D A L S B O K A

    hørte en fjern lyd av torden. Var det noe Beret Marta var livende redd, var det tordenvær. Av den grunn var hun lys våken da raset kom.

    Så skjedde alt på en gang. Beret Marta trodde det var jordens undergang, og ropte til Gud at han måtte spare barna. Den ene veggen raste sammen, og en stor stokk falt over brystet på Peder. Samtidig ble rommet fylt av leire. Sengen hvor lille Paul lå, sto ved den motsatte veggen. Hun grep gutten, og samtidig så hun at vuggen med Gustava forsvant ned i leiren. Hun ropte til de andre barna at de måtte berge seg. Anna Bergitte svarte: «Så snart jeg får vekk stokken som ligger over meg, kommer jeg, mor.»

    Dette var det siste moren fikk høre fra Anna Bergitte. Fra Otelie kom det ikke en lyd. Kanskje var hun allerede bevisstløs. Leirsuppen sto nå høyt i rommet.

    Beret Marta måtte grave leire fra ansiktet til Peder for at han skulle få luft. Og utrolig nok klarte hun å løfte vekk stokken som lå over ham. Da så hun at det ene benet var brukket. Beret Marta forsto at de måtte ha hjelp fort. Paul var utrolig nok uskadd. Men vuggen med Gustava var borte. Og å ta seg inn på det andre soverommet var ikke mulig for henne. Selv var hun uskadd, og til lands måtte hun.

    Så med lille Paul i armene bega Beret Marta seg ut i leirmassene. Denne turen kunne hun aldri gi noen forklaring på hvordan hun gjennomførte. På spørsmål om det svarte hun bare: «Det var vel Guds vilje.»

    Hun tok seg frem til Prestegården. Da hadde hun ikke lenger kjøtt på fingrene. Kampen mot leiren hadde vært hard.

    På Prestegården fikk hun fortalt om sin familie nede i rasgropen.»

    I samtidige beskrivelser fortelles det at Peder var syk da han kom hjem om kvelden, og at han la seg tidlig. Rimeligvis er det riktig. Han var husmann under Prestegården, og dette var travel onnetid, og husmennene var normalt pålagt pliktarbeid i onnetidene. Følgelig er det derfor også sannsynlig at da måtte Beret utføre alt arbeid hjemme på plassen alene. Når det så her sies at Peder hadde sterk lungebetennelse, kan det ha vært et resultat av hva han opplevde under raset.

    Beret Marta sier ikke noe om at hun hadde hørt Dina Jermstad springe forbi. Det er imidlertid helt klart at Dina sprang forbi Tokstad mellom og ropte: «Fare!»

    På det tidspunkt da Tokstad mellom raste ut, må det ha bygget seg opp formidable mengder rasmasse utenfor rasporten. Dette medførte at huset ble liggende nedenfor Mo, det vil si omtrent midt i rasporten. Og nye ras etterpå la stadig opp leire rundt huset. Avstanden til vestmelen av raset var kortest, og selv om denne melen var den høyeste av alle rundt hele rasgropen, var det nok et eller annet sted i nærheten av Mo at Beret Marta klarte å kravle seg opp. Og derfra kom hun seg bort til Prestegården Auglen hvor det var

    R A S I V E R D A L 505

    folk. En av de personene som da befant seg der, var Erik Sæbo. Hans gård Eklosvedjan var forsvunnet, og han lette etter sin egen familie på kone og fire barn som var borte. Eklosvedjan og Tokstad mellom hadde ikke ligget langt fra hverandre, og Erik kjente Beret Marta. Og Erik Sæbo nølte ikke. Han fikk med seg Sefanias Teodorsen Støp, og ved hjelp av bord bygget de en bro utover. Da de var kommet midtveis, gikk det et ras i Eklomelen med dunder og brak. Sefanias snudde, men Erik fortsatte ut til restene av Tokstad mellom.

    Han kom seg inn i huset, og han fikk med seg Peder på 6 år ut. Her er det grunn til å bemerke at i samtidige beretninger fortelles det at Erik tok med seg den 6 måneder gamle Paul. Men av hva Beret Marta selv har fortalt, var det hun selv som hadde fått med seg Paul.

    Alene klarte han foreløbig ikke å gjøre noe for dem som var igjen. Han fikk berget gutten opp til Prestegården, og der overtalte han fem menn til å bli med ned til Tokstad mellom. De fem var Johannes Husanvald, Eleseus Mo, Ijaurits Hestegrei, Johannes Husan og Martin Martinsen.

    I fellesskap klarte de å hugge seg gjennom virvaret av stokker og bord, grave seg ned gjennom et metertykt lag av leire, og fikk berget ut to av de gjenværende, Otilie og Anna Bergitte. Men Otilie hadde fått så store skader at hun døde allerede dagen etter. Og Anna Bergitte pådro seg lungebetennelse etter å ha ligget i det iskalde leirdynnet så lang tid, og kanskje også fått leire på lungene, og hun døde på sykehuset 22. mai.

    Gustava fant de ikke, men de fant vuggen. Uhyggelig nok lå det en død høne oppe i den da.

    Døde:

    OTILIE PEDERSDATTER TOKSTAD, født 1884 GUSTAVA PEDERSD ATTER TOKSTAD, født 1890

    Og som følge av sykdommen hun pådro seg døde

    ANNA BERGITTE PEDERSD ATTER TOKSTAD, født 1882

    Gustava ble ikke gjenfunnet.

    Otilie ble gravlagt 28. mai på Stiklestad. Hun ble jordfestet 4. juni.

    Anna Bergitte som døde på sykehuset, ble gravlagt og jordfestet på Alstadhaug 27. mai.

    I likhet med Beret Marta, hadde også Peder fullt av sår på både hender og føtter som følge av all gravingen i leiren. Beret Marta ble liggende i en uke etterpå, mens Peder måtte bruke krykker en lang stund fordi han hadde brukket benet.

    I tillegg til at tre av deres barn døde, mistet de alt de eide. Ingen ting, bortsett fra noen små gjenstander, ble reddet ut, og alle husdyrene strøk med.

    506

    V E R D A L S B O K A

    Beret Marta kom seg aldri over tapet av sine barn. Og samtidig bebreidet hun seg hele livet fordi hun ikke hadde klart å redde Gustava.

    Jorden hørte under Prestegården Auglen og ble regnet sammen med det jordtapet den gården hadde.


    image

    Peder jr. før han reiste til Peder og Anna Sende i Minnesota i Amerika. 1964.


    Etterpå

    Peder Pedersen Tokstad fikk kr. 710 i erstatning. Forslaget gikk ut på kr. 1000. Han fikk 50 kroner i forskudd til livsopphold.

    Kort tid etter raset kjøpte Peder Sendesaunet i Leksdalen. Det kan ha vært i 1894. Beret Marta stilte som betingelse at hun aldri mer ville bo ved en elv. I 1900 bodde familien på Sendesaunet. De bar da etternavnet Sendesaunet. Senere ble slektsnavnet forandret til Sende.

    Peder og Beret Marta fikk fire barn til. De feiret diamantbryllup i 1943.

    Dette året fikk Peder Ny jords medalje og diplom for sin innsats som rydder av ny jord. I tillegg til driften av sitt eget bruk drev han nemlig med grøfting. Det opplyses at han hadde gravet 12 mil grøft.

    Beret Marta døde på Sendesaunet i 1944.

    Peder Pedersen døde på Gamlehjemmet i 1951, 91 år gammel.

    Sønnen Peder utvandret til Amerika i 1907. Han bodde i Ashby i Minnesota hvor han hadde en farm. Han ble gift med en svensk dame ved navn Anna.

    Peder døde i 1966.

    R A S I V E R D A L 507

    þÿ

    Av det som ble reddet ut fra Tokstad mellom, var disse tallerkenene. Paul oppbevarte dem gjemt inne i en vegg for at de ikke skulle ødelegges. Her vises de frem av Aksel Sende, Beret Martas og Peders Barnebarn.

    508

    Verdalsboka - 29

    V E R D A L S B O K A

    R A S I V E R D A L 509


    þÿ

    Peders farm i Ashby i Minnesota.

    51D0 A L S B O K A


    þÿ

    Den yngste sønnen, Paul, som bare var 1/2 år da det skjedde, giftet seg med Pauline Jønnum fra Beitstad. De bosatte seg i Røy sing i Ogndalen hvor han døde i 1984.


    Note:

    1 Opplysninger ved Aksel Sende. Paul O g Pauline Sende.



    Plassen

    TOKSTAD VESTRE 32.1 1

    Tokstad vestre lå sammen med de andre Tokstadplassene på sydsiden av det gamle åfaret etter den elven som rant ut fra Leirådalen for flere hundre år siden. Syd for seg hadde plassen Eklogårdene. Og mot nord lå Trøgstad.

    Selv om vi altså ikke har oversikt over arealet av den dyrkede jorden, vet vi hvordan utsæden var i 1890. Den var 0,33 hektoliter bygg, 1,67 hektoliter havre, og 3 hektoliter poteter.

    Videre kjenner vi størrelsen av husdyrholdet pr. 1. januar 1891. Besetningen besto av 2 storfe, 5 sauer, 1 gris og 5 høns.

    I 1893 var det 2 kyr, 6 småfe og et ukjent antall høns.

    I forsikringsprotokollen opplyses det at plassen besto av tre bygninger, nemlig en hovedbygning, en lade og et stabbur.

    Det fantes også en kakkelovn der.

    Andre opplysninger går ut på at det var to stabbur på Tokstad vestre. Normalt var et stabbur det vanlige. Ja, det var ikke en gang alle husmannsplassene som hadde et stabbur. Men de tre Tokstadplassene var store til husmannsplasser å være, og det var derfor ikke helt urimelig at det var to stabbur på denne plassen. Muligens kan det som i forsikringen kalles lade, egentlig ha vært det andre stabburet.

    Folket

    Peder Rasmussen Tokstad og Anne Olsdatter var på denne plassen allerede i 1865. Og de var der både i 1875 og 1891. Da raset gikk, bodde følgende personer på Tokstad vestre:

    • Peder Rasmussen Tokstad, husmann, 74 år

    • Anne Olsdatter, kone, 70 år

    • Teodor Pedersen Tokstad, tjenestedreng, sønn, 22 år

    • Einar Teodorsen, sønnesønn, 4 år

    Peder Rasmussen var selv fra Tokstad vestre. Hans foreldre var Rasmus Pedersen Tokstad og Marja Nilsdatter Kjæranvald.

    Anne Olsdatters foreldre var Ole Pedersen og Beret Andersdatter handfall.

    Teodor var dreng på Jermstadspannet. Her er det en del uklare ting. Et sted heter det at han var på Spannet da raset gikk, og at han omkom der. Et annet sted heter det at han var hjemme på Tokstad vestre og omkom der. Dette siste er riktig.

    512

    V E R D A L S B O K A


    image

    Peder Rasmussen Tokst ad. Anne Olsdatter Toks tad.

    Teodor var ikke gift med Einars mor. Hun het Ingeborg Anna Ellingsdotter Lyngås og bodde ikke på Tokstad vestre, og hun var der ikke da raset gikk. Einar var tvilling. Hans tvillingbror het Aksel. Men han var hos sin mor. Einar hadde kommet dit bare en måned før raset, og bodde da sammen med sin far og besteforeldre.

    Peder Rasmussen hadde vært åreforkalket i lengre tid, og han ble derfor omtalt som sinnssyk.

    På denne plassen hadde de kommet så langt med våronna at de skulle så 20. mai.

    Hva som skjedde

    Her fikk trolig beboerne varsel av Dina Jermstad. Dette var et av de stedene hun sprang forbi. Visstnok var alle sammen ute før huset ble tatt av raset. Det heter seg at Teodor skulle inn i huset for å hente noen klær, og da han kom ut igjen, skal han ha sprunget seg rett ut for raskanten som da hadde nådd bort til huset mens han var inne, og dermed ble han borte.

    Huset seilte ut for bakken og havnet til sist ved Haga. Dette tyder på at Tokstad vestre må ha gått ut som noe av det siste. Det begynte nå etter hvert å bli ansamlet så meget rasmasse utenfor skredporten at dette stengte for det som kom senere.

    Selv om hovedbygningen på plassen sto tilsynelatende uskadd ved Haga, hadde den nok rørt på seg. To av de omkomne, Anne og Einar, ble nemlig funnet under huset som måtte rives før likene kunne trekkes frem. (Se nedenfor.)

    R A S I V E R D A L 513

    Men den åreforkalkede Peder gikk ute på gårdsplassen og plukket spon da redningsmannskapene kom. Gårdsplassen var fremdeles like slett. Han hadde da tilholdssted i stabburet. Den første som kom dit, var Erik Sæbo. Men Peder satte seg i mot å bli ført derfra. Han sa at han også hadde Anne der. Erik Sæbo måtte forlate ham med uforrettet sak, og han måtte be folk som kjente den sinnssyke, og som kunne snakke ham til fornuft, om å få ham i land. Rådsdrengen på Prestegården, Magnus Larsen, kjente Peder, og sammen med seks menn dro han avsted for å snakke med ham og prøve å få ham i sikkerhet.

    Dette ville imidlertid den forstyrrede Peder ikke være med på, og til å begynne med måtte også de la han være igjen. Han ble værende på tomten noen dager. Han lå oppe på loftet på stabburet på en reinskinnsfell. Magnus Larsen var ute til Peder hver dag, og han bar mat til ham i en ryggsekk og melk i et spann.

    Men omsider klarte Magnus å overtale Peder til å bli med til fast land. Men da var Peder blitt syk, og måtte sendes til sykehuset. Der døde han av lungebetennelse 29. mai. Dette dødsfallet skyldes de påkjenninger han ble utsatt for under raset, og han må regnes med blant dem som omkom under eller som følge av raset.

    Einar ble funnet av sin mor etter noen dager. Gutten lå da inne under huset. For å få ham frem måtte huset rives. Og da fant man også bestemoren. Det fortelles at gutten holdt fast på en liten tinnskje han nettopp hadde fått, og som han var veldig glad i.

    Stabburet hvor Peder hadde hatt tilholdssted, ble senere revet og tatt med inn til Haga. Den delen av torven hvor uthuset og det andre stabburet sto, seilte lenger. Den havnet utenfor Sundby. Johan Larsen Sundby fortalte at i buret hadde stått tre kummer med rømme, og det var bare noen dråper som hadde skumpet over under seilasen. Og i uthuset sto kyrne i ro og mak, og de spiste da de fikk mat. I den andre enden, imidlertid, lå sauene og basket hjelpeløse i leiren

    Døde:

    ANNE OLSD ATTER TOKST AD, født 1824 TEODOR PEDERSEN TOKST AD, født 1871 EINAR TEODORSEN TOKSTAD, født 1889

    Død straks etter av sykdom som følge av raset: PEDER RASMUSSEN TOKSTAD, født 1819

    Anne og Einar ble funnet 27. mai. Begget to ble begravet og jordfestet på Stiklestad 3. juni.

    514

    V E R D A L S B O K A

    Peder døde på sykehuset 29. mai. Han ble begravet og jordfestet 3 juni på Alstadhaug.

    Teodor ble funnet 2. august. Begravelsen fant sted på Stiklestad 3. august, mens jordfestelsen fant sted 6. august.

    2 kyr og 6 småfe måtte bøte med livet. Det tyder på at det ikke var mulig å berge kyrne inn til land utenfor Sundby. Selv om det fortelles at uthuset ble liggende utenfor Sundby, kan det ha betydd at det lå temmelig langt ut. Og det var ikke mulig å få kyrne levende i land. Etter all sannsynlighet ble de slaktet. Sauene som lå nede i leirgjørmen, ble trolig tatt av dage med en gang.

    Etter som Tokstadplassene lå under Prestegården Auglen, ble jorden som gikk med, regnet sammen med det denne gården mistet.

    Etterpå

    Til dødsboet etter Peder Rasmussen Tokstad ble det betalt ut en erstatning på kr. 950.

    Det fortelles at Teodor og Einars mor, Ingeborg Anna Ellingsdatter Lyn-gås, hadde hatt stevnemøte også kvelden før raset.2 Hun og Teodor skiltes, hun for å dra til Lyngåsen og Teodor for å dra til Tokstad. Og en kort stund etterpå gikk raset. Det er uklart om Ingeborg Anna var eller senere ble hushjelp hos John Rostad. John Rostad eide gården Follo som gikk ut. Det er imidlertid helt klart at hun ikke var på Follo da raset gikk. Mest sannsynlig ble hun hushjelp etterpå.

    Hun var dypt religiøs og hun trodde at Einars og Teodors dødsfall var Guds straffedom for at hun hadde begått den store synden å sette barn til verden uten å være gift samt at hun hadde fortsatt å møte Teodor før giftermålet.

    For henne ble straffen fullbyrdet da også Einars tvillingbror Aksel døde av spanskesyken. Nå var soningstiden forbi. Hun skal da ha sagt følgende ord: «Nu hi æ itj meir hainn kainn ta ifrå mæ!»


    Noter:

    1 Mange av opplysningene om denne plassen er ved Kåre Haugan.

    2 Opplysninger ved Per Rostad.

    TOKST AD ØSTRE 32.1


    Plassen

    Navnet forteller at dette var den østligste av de tre Tokstadplassene. Den grenset mot Rognhaugen og Eklo i syd. Nord for seg hadde plassen en dal som i sin tid var blitt gravet av elven som rant ut fra Leirådalen. På nordsiden av denne dalen lå Trøgstadvaldet. Mot øst lå deler av Jermstad østres vald.

    Hvis størrelsen av utsæden skal legges til grunn, var dette den minste av Tokstadplassene. For som i likhet med andre husmannsplasser er ikke arealet oppgitt noen steder. Men i 1891 sådde de 0,33 hektoliter bygg og 1 hektoliter havre, og de satte 3 hektoliter poteter.

    Samme år besto husdyrbestanden av 2 kyr, 3 sauer og 4 høns. I 1893 hadde de også 2 kyr og 3 sauer. Tallet på fjørfe er ukjent.


    Folket

    Eilert Kristoffer Olsen og hans kone Beret Olsdatter kom til Tokstad østre før 1891. I 1875 bodde en annen husmannsfamilie der. I mai 1893 bodde følgende mennesker på Tokstad østre:

    image

    • Eilert Kristoffer Olsen, husmann, 56 år

    • Beret Olsdatter, kone, 52 år

    • Odin, sønn, 17 år

    • Paul Anton, sønn, 10 år

    • Lava Bardosdatter, fattiglem, inder st, 71 år Dessuten hadde dette husmannsparet flere andre voksne og halvvoksne barn som arbeidet og bodde andre steder.

    Eilert og Beret var bosatt på Tromsdal som inderster i 1865. Han ble da kalt dagarbeider.

    Eilerts foreldre var ungkar Ole Larsen Ulvill og pike Birgitte Kristina Haldos-datter Dahl (Dillan).


    Beret Olsdatter Tokstad.

    516

    V E R D A L S B O K A

    image

    Brødrene Eilensen i Amerika. Fra v.: Paul Eilensen, Odin Eilensen, Elese-us Eilensen (var ikke hjemme da raset gikk). De brukte Togstad som etternavn i USA.


    Berets foreldre var Ole Eriksen Brenna og Marit Olsdatter Karlgård.

    Lava Bardosdatter bodde i 1865 som gift tjenestejente på Stor-Langdal. Sammen med henne bodde da hennes 3 år gamle datter Beret Eriksdatter. I 1875 bodde Lava som losjerende på Overholmen nordre. Hun levde da av å bake flatbrød.

    Hva som hendte

    Selv var Eilert på Prestegården på arbeid da raset gikk.

    Her fikk folkene varsel. Men hvorvidt det var Dina Jermstad som fikk varslet dem, eller om de våknet av andre grunner, er ukjent. Men alle kom seg ut. Lava var gammel og skrøpelig og dårlig til bens, og Beret tok henne derfor på ryggen og sprang til Rognhaugen.

    Hun forsøkte å se etter guttene, men de sprang en annen vei, og de berget også livet. Alle sammen berget seg.

    Huset sank ned i dypet. Men trolig var dette et av de siste stedene som gled ut, for huset ble liggende om enn ikke midt i rasgropen, så i alle fall

    R A s I V E R D A L 457

    et godt stykke innenfor skredporten. Det ble sterkt ramponert, men det ble berget både penger og klær derfra. Dyrene strøk med.

    Jakob Skei som var et av øyenvitnene til raset, var ute og så denne plassen gikk ut. Han fortalte at det var som et opphold i raset før det nådde Tokstad østre. Han trodde et øyeblikk at den skulle bli liggende. Men så gled også denne plassen ut.

    Etter som plassen hørte under Prestegården Auglen, ble tapet av jorden regnet sammen med jordtapet der.

    Etterpå

    I skadeserstatning fikk Eilert Olsen Tokstad kr. 1.700.

    Hans døtre Henrietta og Laura som ikke hadde vært hjemme da raset gikk, fikk 50 kroner hver. Laura ble forøvrig gift med Gustav Bjartnes som selv ble berørt av raset.

    Eilert og Beret bosatte seg senere på Grindgjerdet. Han døde i 1896. Beret utvandret til Amerika i 1905.

    Sønnen Odin ble i 1900 gift med Sofie Johannesdatter Hofstadsveet fra Leks-dal. De utvandret i 1903 til Amerika. Han døde i 1965 i Alexandria i Minnesota.

    I 1900 utvandret Paul Anton til Amerika. Han var urmaker i Crosby i Nord Dakota og i Osakis i Minnesota. Han ble gift med Bergina. Han døde i 1922.

    þÿ

    R A S I V E R D A L 519


    Generelt


    TRØGSTAD 97,98

    Trøgstad kan føre sin historie helt tilbake til folkevandringstiden i eldre jernalder, det vil si en gang mellom år 400 og 600 e. Kr. Den hører med blant de mange -stad-gårdene i dette nabolaget som ble til på den tiden, nemlig Stiklestad, Hegstad. Øgstad, Jermstad og Tokstad.

    Fra de eldste kildene kan det også leses at Trøgstad var en såkalt storgård, det vil si at landskylden på 1600-tallet var så høy, at gården tilhørte kategorien storgårder.

    Men Trøgstad har flere ganger vært utsatt for ras. I middelalderen gikk det en rekke ras i nærheten, og flere av dem hadde innvirkning på Trøgstad-valdet, enten ved at raset gikk innenfor valdets grenser, eller ved at rasmasse havnet inne på valdet. Disse fikk imidlertid ikke så store innvirkninger for gården. Derimot gjorde raset i 1747 et stort innhugg i valdet.

    I middelalderen ser det ut til at Trøgstad var delt i tre. Men før utgangen av 1500-tallet var det bare to gårder. Disse var Trøgstad store og Trøgstad lille.

    Raset i 1747 berørte bare Trøgstad store. Et resultat av det var at skylden for denne gården ble redusert med omtrent det halve, slik at den ble mindre enn skylden for Trøgstad lille.

    I siste halvpart av 1800-tallet var Trøgstad lille et underbruk under Follo. Trøgstad store var i bruk som selvstendig gård hele tiden.

    þÿ

    R A S I V E R D A L 521


    Gården


    TRØGSTAD, BJØRKLUND 106.8 (97)

    Bjørklund lå lengst nord av de to brukene av Trøgstad lille som var bebodd. Eiendommen grenset i syd mot Trøgstad lille søndre. I vest grenset den mot Kråg. Nord for Bjørklund lå resten av Trøgstad lille, men der lå det ingen gård. I øst lå Trøgstad store.

    Bjørklund var en forholdsvis liten eiendom, bare på 19,7 dekar. Og dette var ikke dyrket mark, men eng.

    Matrikkelskylden var 0 mark 21 øre.

    Fordi at det ikke bodde folk der i 1891, mangler opplysninger om utsæd i 1890 og husdyr i 1891. I 1893 var det bare 4 sauer på bruket.

    Folket

    Anton Kristiansen kjøpte Bjørklund lille av Ove Nilsen Haugskott i 1892. Han var fra Frosta. Men han hadde bodd i Verdal en god del år før han havnet på Bjørklund.

    Da raset gikk, bodde følgende mennesker på Bjørklund:

    • Anton Kristiansen, gårdbruker, 35 år

    • Ingeborg Olsdatter, kone, 40 år

    • Olaf, sønn 10 år

    • Sigurd Alfred, sønn, 8 år

    • Karen Otilie, datter, 5 år

    • Inger Antonie, datter, 2 år

    Både Anton og Ingeborg tjenestegjorde på Stiklestad mellom i 1875. Om Antons foreldre er det bare kjent at hans far het Kristian.

    Ingeborg Olsdatter \ax fra Skansen på Steinsvald. Hennes foreldre var Ole Pedersen

    og Sissel Jonsdatter.

    Olaf, den eldste sønnen, var ikke hjemme rasnatten. Han var på besøk hos slektninger. Disse slektningene var Ingeborgs søster Elen Olsdatter og hennes familie.

    Ingeborg gikk høygravid da raset skjedde.

    Videre er det opplyst at Anton selv lå i lungebetennelse. Det kan ha vært ham doktor Strøm skulle besøke i rasområdet da hesten slo seg rebelsk og sprang forbi.

    Hva som skjedde

    Her forsvant alt i skredet, og alle som var hjemme, omkom.

    Etter alt å dømme sprang Dina Jermstad forbi Bjørklund. Men det er ukjent om de reagerte på hennes varsel.

    Døde:

    ANTON KRISTIANSEN BJØRKLUND, født 1858 INGEBORG OLSDATTER BJØRKLUND, født 1853 SIGURD ALFRED ANTONSEN BJØRKLUND, født 1885 KAREN OTILIE ANTONSDATTER BJØRKLUND, født 1888 INGER ANTONIE ANTONSDATTER BJØRKLUND, født 1891

    Ingeborg og sønnen Sigurd Alfred ble begge funnet samme dag, 2. juni. Begge ble begravet og jordfestet på Stiklestad 5. juni.

    Anton ble trolig funnet omtrent samtidig på sydsiden, men øst for Ness. Han ble begravet på Lysthaugen 4. juni. Jordfestelsen fant sted året etter 19. mai.

    Karen Otilie ble gjenfunnet 15. juni, og hun ble begravet på Stiklestad 16. juni, mens jordfestelsen fant sted 18. juni. Både hun, moren og broren må ha blitt funnet enten vest for Ness eller så på nordsiden.

    Inger Antonie er ikke gjenfunnet. Dyrene strøk med.

    Jorden var verdsatt til kr. 240. Eiendmmen forøvrig ble vurdert til å ha vært verd kr.

    500. Alt forsvant.

    Etterpå

    Dødsboet etter Anton Kristiansen ble tildelt kr. 400 i erstatning. I 1895 ble skylden fastsatt slik:

    Gårdsnr. 106, bruksnr. 8, Bjørklund av skyld mark 0,21 et avtak for 20 år av mark 0,21, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,19.

    Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,07 for første halvår 1893.

    Jorden ble av overformynderiet utlagt til Staten. Før ulykken var arealet 19,7 dekar. Nede i skredgropen utgjorde den 18 dekar, altså 1,7 dekar mindre enn den opprinnelig hadde vært. Jorden kom således til å utgjøre en del av det som senere ble kalt Statsteig A. Olaf, eller Karl Olaf, var tjener hos sin tante i 1900. Han døde i 1901.

    R A S I V E R D A L 523


    Bakgrunn


    TRØGSTAD LILLE 97 = 106.2

    Trøgstad lille var den minste parten av de to delene Trøgstad var delt inn i. Allerede ved midten av 1800-tallet ble den brukt som underbruk under Follo da Anton B. Monrad var eier av begge gårdene. Monrad eide i tillegg Kråg.

    I 1891 solgte Monrad Trøgstad lille og Kråg samt Lyngåsen til Ove Haugskott. Aret før var Trøgstad lille søndre (97.1) utskilt og solgt til Olaus Bjartnes som året etter solgte eiendommen til Jens Monsen Skogås. Men resten av Trøgstad lille kom i Ove Haugskotts eie, og det førte til en del sammenblandinger i matrikkelen.

    Haugskott bodde på og drev Kråg, og det førte til at også hans øvrige eiendommer i den umiddelbare nærhet fikk samme gårdsnummer i matrikkelen som Kråg, nemlig 106. Trøgstad lille fikk gårds- og bruksnummer 106.2.

    Glynden ble fraskilt Trøgstad lille i 1891 og lå til Krågsmoen. Der hadde den nummer 106.7.

    Samtidig med at Glynden ble fråskilt, ble også Bjørklund fråskilt. Den fikk nummer

    106.8. Ove Haugskott overtok eiendommen samtidig med resten av Trøgstad lille. Han solgte Bjørklund videre til Anton Kristiansen i 1892. Resten av Trøgstad lille brukte Haugskott selv.

    TRØGSTAD LILLE SØNDRE 97.1


    Gården

    Som navnet angir, var Trøgstad lille søndre en utskilt part av Trøgstad lille.

    Helt mot vest støtte eiendommen mot Glynden, som også var et stykke utskilt fra Trøgstad lille. Nå tilhørte Glynden Krågsmoen. Mot nord lå Bjørklund, også av Trøgstad lille. Mot øst lå Trøgstad store. Grensen mot syd fulgte et gammelt dalføre etter den elven som hadde hatt avløp fra Leirådalen her for flere hundre år siden. Her lå husmannsplassen Fyksveet som hørte inn under Trøgstad lille.

    Trøgstad lille søndre var bare en liten eiendom. Etter raset ble den fastslått til å ha vært på 44,2 dekar, hvorav 15,7 dekar var dyrket mark. Resten, 28,5 dekar, var eng.

    Matrikkelskylden var 0 mark 38 øre.

    Opplysninger om utsæd i 1890 og husdyr i 1891 finnes ikke da denne eiendommen ikke var i bruk som selvstendig enhet på den tiden.

    Men eieren i 1893, Jens Skogås, hadde 2 kyr og 6 sauer.

    I forsikringsprotokollen går det frem at det var to hus på gården, en hovedbygning som var forsikret for kr. 600, og en lade som var forsikret for kr. 400.

    Dessuten var avlingen forsikret: 7 tønner bygg - kr 84; 12 tønner havre - kr. 96; og 10 lass høy kr. 100.

    Folket

    Denne eiendommen eide først Olaus Bjartnes et års tid før han solgte den til Jens Monsen Skogås i 1891. Olaus Bjartnes var handelsmannen som bodde bare noen få hundre meter nord for denne heimen. Jens Skogås hadde ført en omflakkende tilværelse før han havnet på Trøgstad lille søndre. Han hadde arbeidet mange steder, blant annet som bryggersvenn i Trondheim. I 1888 utvandret han også til Amerika, men han vendte tilbake, for i følge folketellingen 1891 bodde han med sin familie på Kirkevuku, og han er da benevnt som bergarbeider.

    I mai 1893 bodde disse på Trøgstad lille søndre:

    • Jens Monsen Skogås, gårdbruker, 38 år

    • Karen Maria Hansdatter, kone, 40 år

    • Marius, sønn, 5 år

      R A S I V E R D A L 525

    • John Sigurd, sønn, 2 år

    • Hanna Olausdatter, tjenestejente,

    Jens Monsen Skogås var fra Alen og var altså bergarbeider. Han kom hit til Verdal fra Ytterøya. Hans foreldre var bergarbeider Mons Jensen Skogås fra Alen og Olava Hansdatter fra Røros.

    Karen Maria Hansdatter var i flere år tjenestejente på Kirkevuku. Hennes foreldre var

    Hans Mikkelsen og Ingeborg Johannesdatter Overholmen.

    Hanna Olausdatter var fra husmannsplassen Innhaugen. Hennes foreldre var Olaus Haldor sen Innhaugen og Anne Marta Sevaldsdatter.

    Hva som skjedde

    Jens hadde vært borte på arbeid og kom hjem bare noen dager før ulykken skjedde. Her fikk de tydeligvis varsel, enten ved at Dina Jermstad som sprang forbi, varslet dem,

    eller ved at de selv hørte skredet. Men dessverre var det bare en som overlevde. Det var Hanna.

    Hun fortalte selv at da hun merket skredet, grep hun fatt i minstegutten, John Sigurd, som trolig lå sammen med henne, og sprang ned fra loftet. Ute på tunet var da Jens, Karen og eldstegutten Marius.

    Så plutselig ble alle tatt av skredet. Hanna selv holdt fast tak i John Sigurd, men hun var ofte under leiren og fikk hard medfart. Til sist svimet hun av.

    Da hun våknet, var det langt på dag, og det var den varme solen utpå formiddagen som vekket henne. Men varmt var det ikke for henne der hun sto som faststøpt i den kalde leiren helt opp til brystet. Hun klarte ikke å komme seg fri selv, for hun hadde brukket det ene kravebenet.

    Mens Hanna lå der, hørte hun stemmer. Hun vinket med den ene hånden og ropte om hjelp. Det var kavalleristene som var i ferd med å redde folk. De fikk nettopp beskjed om å trekke seg tilbake fordi det var varslet nye ras. En av disse kavalleristene var hennes egen bror, Sefanias Olausen Marken. Men to sivile, Petter Andreas Røstad og Bernt Rinnan eller Holmen, begge 19 år, som var med i redningsarbeidet, dryget litt, og da fikk de se en arm som beveget seg ute i den verste leirsørpen. Det var Hanna.

    Ved hjelp av noen bord fikk de bygget en bro ut til henne. De hadde ingen spader eller andre redskaper med seg, slik at de måtte grave med bare hendene. Hanna svimte tydeligvis av igjen, for mens de holdt på med gravingen, våknet hun og fortalte at hun var sikker på at hun hadde hatt med seg John Sigurd på 2 år helt til hun ble sittende fast og mistet bevisstheten.

    Petter Andreas Røstad og Bernt Rinnan klarte ikke alene å trekke Hanna løs fra leiren. Først da kavalleristene kom til, klarte fire mann å trekke henne opp fra det sugende grepet leiren hadde rundt henne. Og nå var Sefanias med på å trekke henne opp.1

    526

    V E R D A L S B O K A

    fikk

    Og da de grov videre under henne, fant de liket av gutten.

    fikk

    De et problem da de skulle tilbake. Bordene som var blitt brukt på vei utover, var ikke lenger brukbare. De sank ned. Derfor måtte alle vente til de militære

    bygget en ny bro ut til dem.

    Hanna fikk låne klær av dem mens de ventet. Og hun var så medtatt at de måtte bære henne i land i en kappe. Nå kom også Ole Sørheim til og hjalp til med å bære henne i land. Både Petter Andreas og Bernt var fullstendig hudløse på hendene etter all gravingen.

    Først ble Hanna brakt til det provisoriske sykehuset som var blitt opprettet på Øvre Skjørdal. Senere ble hun tatt hånd om av Ole Tingstad på Fætten. Og etter et lengre sykehusopphold kom hun seg igjen.

    Men de fire andre omkom alle.

    Døde:

    JENS MONSEN SKOGÅS, født 1855

    KAREN MARIA HANSDATTER SKOGÅS, født 1853

    MARIUS JENSEN SKOGÅS, født 1888

    JOHN SIGURD JENSEN SKOGÅS, født 1891

    John Sigurd ble funnet allerede samme dag, 19. mai. Etter som han ble tatt i land på sydsiden, ble han begravet på Lysthaugen. I kirkeboken står det at han ble begravet 4. juni, men det synes litt lang tid etter at han ble funnet.

    Både Jens og den andre sønnen, Marius, ble funnet omtrent samtidig, også på sydsiden. De ble gravlagt på Lysthaugen 4. juni.

    Karen ble funnet noe senere. Tidspunktet er ikke angitt, men hun ble begravet på Lysthaugen 16. juli. For alle gjelder det at jordfestelsen fant sted 19. mai 1894.

    Husdyrene strøk med.

    Hele eiendommen forsvant. Jorden hadde før raset en verdi av 800 kroner, mens eiendommen forøvrig ble taksert til kr. 2.000.


    Etterpå

    fikk

    Dødsboet etter Jens Monsen Skogås ble tildelt en ersatning på kr. 1.650. Av dette gikk kr. 2,82 til dekning av hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

    Hanna Olausdatter som også ble kalt Skogås kr. 120 i erstatning.

    Som nevnt ovenfor lå hun først en tid på det provisoriske sykehuset på Skjørdal. Deretter ble hun flyttet til Ole Tingstad på Fætten. Han ønsket å ta seg av henne, fordi han hadde vært med på å berge henne. Hun var der i fire uker, fra 21. mai til 17. juni. Ole Tingstad forlangte ikke noe godtgjørelse for dette, hverken av Hanna eller av Forvaltningskomitéen, men han ga ut-


    Verdalsboka - 30

    R A S I V E R D A L 527

    trykk for at dersom komitéen ville betale noe for dette, måtte den selv bestemme hvor stort beløpet skulle være. Hanna erklærte at hun hadde det godt hos Ole.

    Hun var i 1900 på Jøssås østre som budeie. I 1904 reiste hun til Amerika, og hun ble gift der med en fra Sandefjord.

    Trøgstad lille søndre fikk følgende skyldavfelling i 1895:

    Gårdsnr. 97, bruksnr. 1, Trøgstad lille søndre av skyld mark 0,38 et avtak for 20 år av mark 0,38, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,35.

    Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,13 for første halvår 1893.

    Hele eiendommen ble etterpå utlagt som en teig til Staten. Før skaden hadde den vært på 44,2 dekar. I rasgropen var den på 40 dekar, altså 4,2 dekar mindre. Den ble således en del av det som fikk navnet Statsteig A.

    TRØGSTAD SKOLE 32


    Skolen

    Trøgstad fastskole var bygget på Trøgstads grunn. Egentlig skulle den ha hatt samme gårdsnummer som Trøgstad store, men trolig fordi den var Verdal kommunes eiendom, fikk den samme nummer som Prestegården Aug-len. Skolen lå øst for Trøgstad store. Skredkanten går bare et kort stykke øst for det stedet hvor skolen lå.

    Som vanlig var på den tid, besto en del av lærerens lønn i muligheten til å dyrke litt jord. Følgelig var skolen forsynt med både stall og fjøs.

    Men av en eller annen grunn ble ikke skolens areal beregnet etter raset. Det kan ha sammenheng med at stykket ikke var skyldsatt.

    Husdyrtallet er ikke tatt med i folketellingen i 1891. Derimot var det 1 hest og 4 kyr der da raset gikk.

    Folket

    Lærer Andreas Henriksen Tessem kom til Trøgstad skole i 1865 da fast-skolen ble opprettet der. Han ble senere gift med Oline Edvarda Mortens-datter W elde.

    I mai bodde følgende mennesker på Trøgstad fastskole: i;

    • Andreas Tessem, skolelærer, ordfører, 55 år

      þÿ

    • Oline Edvarda Mortensdatter, kone, 56 år

    • Olaf Olsen Reppesaunet, tjener, 14 år

    • Ingeborganna Paulsdatter Tessem, tjenestejente, 41 år

    I de offisielle listene er ekteparet Tessem oppført med to barn, Det var sønnene Harald Marius, 25 år, og Martin Adolf, 23 år. Ingen av dem var hjemme. Den eldste av disse studerte i Kristiania da ulykken fant sted. Hvor den andre var, er

    ukjent.


    Andreas Henriksen Tessem.

    R A S I V E R D A L 529

    Andreas Tessem var fra Tessemplassen under Tessem i Beitstad. Hans foreldre var Henrik Anfinnsen Bartnestrøa og Marta Larsdatter Vesterhus. Andreas Tessem hadde bodd i Verdal en rekke år. Han var lærer i Sjøbygda fra 1863 til 1865 da han flyttet til Trøgstad. I løpet av den tiden hadde han rukket å bli en av bygdens mest ansette menn. Han var regnskapsfører for Verdalens Meieri på Stiklestad, og i den egenskap oppbevarte han et anselig beløp for meieriet hjemme hos seg da raset gikk. Han var også ordfører i Verdal. Oline Edvarda var også fra Beitstad. Hennes foreldre var Morten Olsen W elde (Øver-Velle) og Anne Olsdatter Bratterg.

    De hadde kjøpt et stykke jord som tilhørte gården Melby. Dette var et jordstykke som lå øst for Jermstad. Her var de i ferd med å bygge seg et hus hvor de skulle bo på sine gamle dager.

    Ingeborganna kom til Andreas og Oline som tjenestejente. Hun var fra Tessem vestre. Hennes foreldre var Paul Mortinus Paulsen Sotberg og Anne Gurine Tomasdatter Tessem. Olaf Reppesaunet var sønn av Ole Henriksen Haugsholmen og hans første kone

    Ingeborg Anna Iversdatter.

    Hva som skjedde

    Raset ser ut til å ha kommet overraskende på folkene her. Bare en av dem overlevde, nemlig Ingeborganna Tessem. Hun sov i samme hus som ekteparet Tessem, adskilt med et værelse fra det rom hvor Anders og Oline Edvarda sov.

    Hun ble vekket av ulykken og så hvordan huset ble brutt i stykker mens det beveget seg i en voldsom fart i retning av Haga. Etter alt å dømme hadde Andreas Tessem og kona gått ut på gårdsplassen, for et annet øyenvitne, Ole Hegdal fra Trøgstad store, mente at han så dem stå ute under seilasen nedover.

    Utenfor Haga ble huset stående. Ingeborganna gikk ut. Da så hun de to andre stå på gårdsplassen som var revet løs fra det stykket hvor restene av huset sto. De sto og snakket sammen. Da denne biten av gårdsplassen bare lå et par-tre meter unna, rev Ingeborganna resolutt løs en planke fra det ødelagte huset og kastet den over det mellomliggende gapet. Oline Edvarda gikk først ut på planken etterfulgt av sin mann. Men dermed brast grunnen under planken på deres side i stykker, og begge falt ned i leirsuppen og forsvant

    med det samme.

    Ingeborganna ble senere på dagen reddet over til Østgård. Redningen skjedde på en meget spesiell måte. Husrestene hvor Ingeborganna befant seg, lå ca. 500 meter fra land. Men de lå nærmere nordsiden enn sydsiden. Men det var ingen som kom henne til hjelp fra den siden. Leirsuppen var for bløt til at man kunne legge ut brett.

    530

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    Om dette bildet heter det at det er et parti fra bunnen av raset. I forgrunnen en leirbølge som har begynt å tørke og slå sprekker. Ute i leirmassene en del av tunet fra en av de gårdene som sank ned med stabbur og stall, og i midten en kjerre. Tunet er flyttet en kilometer nedover. Bildet er tegnet av protokollsekretær Jacob Fabritius. Etter beskrivelsen å dømme kan dette ha vært stallen og stabburet fra Trøgstad skole.


    Johan Larsen Sundby gikk da på ski ut til henne. Da han nådde ut til henne, sa hun:

    «Ikke har jeg frosset, og ikke har jeg grått.»

    På tilbaketuren sto hun bakpå skiene hans. For denne bragden ble han tildelt redning smedalj en.

    Stallen på skolen ble stående igjen nede i rasgropen omtrent på det sted hvor Kråg før hadde ligget. Der sto hesten i beste velgående. Lørdag dristet en modig mann seg ned til den og ga den for, og den sto og spiste i ro og mak til man fikk reddet den ut 1. pinsedag. Restene av skolen havnet ute i hoveddalen ut for Haga i nærheten av det sted hvor Melbynesset før hadde ligget. Det betyr at dette var noe av det siste som kom ut gjennom rasporten.

    Døde:

    ANDREAS HENRIKSEN TESSEM, født 1838

    OLINE EDVARD A MORTENSD ATTER TESSEM, født 1837 OLAF OLSEN REPPESAUNET, født 1879

    Andreas Tessem og hans kone Oline Edvarda ble funnet 29. mai side om side. Et sted heter det at de ble funnet bare et kort stykke fra der de forsvant. Der heter det at de var renvasket av elven. Men en annen kilde forteller at de ble funnet utenfor Bjartnes.1 Likene hadde ligget i overflaten slik at fuglene hadde hakket ut det venstre øyet på dem begge to før de ble funnet. Heller ikke skal de ha vært renvasket av elven da de ble funnet. Det fortelles også

    R A S I V E R D A L 531

    at de ble gjenkjent på grunn av ringene sine. Begge ble gravlagt og jordfestet på Stiklestad

    2. juni.

    Olaf Olsen er ikke blitt gjenfunnet.

    Hesten ble berget, men resten av dyrene på skolen døde.

    Om skolen heter det at den hadde en verdi av kr. 5000 før raset. Dette gikk tapt.

    Men en del inventar ble funnet i ettertid. En av naboene, Tomas Kvistad fra Trøgstad store fant blant annet en del sølvtøy. Og et skatoll ble funnet nede ved Bjartnes. Det inneholdt de savnede pengene fra Verdalens Meieri som Andreas Tessem hadde hatt i oppbevaring. Skatollet satt så fast i leiren at det måtte brytes i stykker. Det nyttet ikke å få det opp. Arbeidet med å få opp skatollet var så pass vanskelig og tidkrevende at det ble betalt en regning på kr. 6 for å ta det opp.

    Etterpå

    Etterpå fikk Ingeborganna Tessem kr. 240 i erstatning. Forslaget gikk ut på kr. 360.

    image

    I møte 19. juli 1893 bestemte Velferds-komitéen at det skulle utbetales kr. 100 til Andreas og Edvarda Tessems sønn, cand. jur. Harald Tessem.

    Arvingene etter ekteparet Tessem fikk erstatning for hva som ble ødelagt i forbindelse med Nøysomhet, Tessems hus oppe i bakken.

    Ingeborganna hadde ingen tilknytning til Verdal etter dette, og hun vendte tilbake til Beitstad. Der døde hun ugift på Mel-gård. Trolig bodde hun da hos sin søster Anne Marta Paulsdatter som var gift der.

    Jorden på Trøgstad skole ble regnet sammen med Tokstadplassene, som igjen lå under Prestegården Auglen, og den ble avfeit sammen med den.

    Harald Andreassen Tessem. Jorden

    ble senere solgt til private.

    TRØGSTAD STORE 98.1


    Gården

    Trøgstad store var opprinnelig den største av de to delene den gamle storgården Trøgstad var blitt delt inn i. Men raset i 1747 reduserte gårdens størrelse slik at Trøgstad lille nå hadde større skyld.

    Naboen i nord og dels i øst var den like gamle storgården Jermstad som nå var representert ved Jermstad vestre og Jermstad østre. Helt i øst nådde valdet bort til Fåren. I syd lå dalen etter Leiråas gamle løp. Det synes å være en rimelig antagelse at grensen fulgte denne dalen.

    Det var Prestegården Auglen som sto som eier av jorden på sydsiden av dalen, og der lå de tre Togstadplassene på rekke og rad.

    I middelalderen var Togstad en egen gård, men på grunn av ras i middelalderen, ble denne gården liggende øde, og jorden ble lagt til Auglen.

    Mot vest lå Trøgstad lille som faktisk var delt inn i tre eiendommer, nemlig Trøgstad lille søndre, Bjørklund og Trøgstad lille.

    Av disse var Bjørklund og Trøgstad lille søndre bebodd i 1893. Men det er litt uklart hvor vidt disse to nådde helt bort til Trøgstad store. Trøgstad lille var ubebodd og ble brukt sammen med Kråg.

    Arealet ble fastslått til å ha vært 567,4 dekar før raset. Av dette var 325,92 dekar dyrket jord. 241,48 dekar var skog og havning.

    Matrikkelskylden var 12 mark 50 øre.

    1 1890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 14 hektoliter havre, 3 hektoliter havre til grøntfor, 10 kilo gressfrø og 17 hektoliter poteter. Det var 6 to-hjulte vogner på gården. Og sammen med Jermstad østre eide gården 1 slåmaskin.

    Pr. 1. januar 1891 var det 2 hester, 10 storfe, 11 sauer, 4 griser og 15 høns på gården.

    I 1893 var besetningen større. Nå var det 3 hester, 10 storfe, 23 småfe og 1 gris, mens tallet på høns er ukjent.

    Av forsikringsprotokollen går det frem at bygningsmassen besto av følgende hus: En hovedbygning - kr. 2.800,-; en låve med maskiner - kr. 900,-; et fjøs med grisehus og skur

    - kr. 600,-; en stallbygning - kr. 2.100,-; to stabbur, det ene - kr. 220,-, og det andre - kr. 588,-; et tørkehus med smie - kr. 190,-; og en vognbod med vedskur - kr. 400,-. Den samlede forsikringssummen for husene var således kr. 7.798,-.

    R A S I V E R D A L 533

    Av løsøre var 1 komfyr, 4 kakkelovner, 1 tørkehylle av stein, 1 blåsebelg og annet løsøre i smien og vognboden forsikret.

    Om avlingen heter det at 40 tønner bygg, 100 tønner havre, 100 tønner poteter, 200 lass høy og 90 berger halm var forsikret for tilsammen kr. 3.910,-.

    Den totale forsikringssummen var kr. 12.860,-.

    Folket

    Eieren i 1893, Tomas Kvistad fra Inderøy, hadde overtatt gården bare noen få år i forveien. Eieren før ham hadde vært Jakob Pedersen. Han var nå eier av Jermstad østre.


    image

    Kjer stine Andersdatter Kvistad. Mette Lovise Ellingsdatter Stuskin.


    Følgende bodde der i mai 1893:

    • Tomas Arentsen Kvistad, gårdbruker, 53 år

    • Kjerstine Andersdatter, kone, 49 år

    • Mette Lovise Ellingsdatter Stuskin, stedatter, inderst 24 år

    • Ole Hegdal, gjetergutt, 14 år

    • Mette Oline Olsdatter Hallemsvald, tjenestejente, 17 år

    • en tjener

    Tomas var fra Kvistad på Inderøy. Han var sønn av Arnt Tomassen Kvistad og kone Marta Ottesdatter Hegdal. Tomas hadde vært gift tidligere med Ingeborg Jørgensdatter Vang.

    534

    V E R D A L S B O K A

    Kjerstine var fra Stuskin. Hennes foreldre var Anders Johnsen og Kjersti Olsdatter på Stuskin.

    R A S I V E R D A L 535

    Mette Lovise Ellingsdotter var Kjerstines datter fra før ekteskapet. Hun var datter av Elling Reppe. Hun brukte bare navnet Lovise, og i de offisielle listene kalles hun Lovise Stuskin.

    Ekteparet er i listene oppført med 1 barn og 3 tjenere. To av de tre tjenerne er nevnt ovenfor. Hvem den tredje var, er ikke lett å avgjøre. Men Ole Heg-dal har skrevet ned sine opplevelser. Hans beretning er gjengitt nedenfor. Der forteller han at han hadde en eldre kamerat sammen med seg den natten. Trolig er denne eldre kameraten den tredje tjeneren. Begge berget livet. Ole navngir ikke kameraten, og han er heller ikke nevnt noen andre steder.

    Ole Hegdal var fra husmannsplassen Valberg under Hegdal på Inderøy. Hans foreldre var Ole Olsen Valberg og Bergitta Olsdatter.

    Mette Oline Olausdatter var fra Hallemsvald. Hennes foreldre var Olaus Olsen Hallemsvald og Marta Oline Henriksdatter.

    Ut fra dette var det 6 personer som ble tatt av skredet.

    Hva som skjedde

    Her fikk folkene varsel av Dina Jermstad som sprang forbi. De visste imidlertid ikke da hvem det var som sprang forbi og ropte og skrek. De hørte at det var et kvinnfolk, og de spekulerte på hvem det var, men det var mørkt og de så ikke noe. Men så hørte de dundringen. Det hadde vært mye snakk om dommedag, og det var det første som slo dem. Men så gikk Tomas ut for å se på forholdene. Tomas og Kjerstine sto visstnok på en side av huset, mens Lovise var på den andre siden. De så ikke hverandre før etter at de var blitt reddet.

    De to guttene fikk tydeligvis av en eller annen grunn ikke beskjed om at noe var på ferde, for de ble vekket ved at huset rugget på seg.

    «Her blir det nok ikke noe blivende sted,» skal Tomas ha sagt da skredet nærmet seg husene. Men i følge Kjerstine skal han ha ropt og skreket. Selv var hun fullstendig rolig, fordi hun trodde det var dommedag og Herrens vilje som skjedde.

    I mens hadde Mette Lovise gått inn i stallen for å slippe ut en hest. De øvrige sto igjen på tunet. Da tok skredet gården.

    Det bar av gårde, gjennom hele rasgropen, og over dalen i retning av Kålen. Ved Ness ble restene av husene liggende.

    Tomas og Kjerstine klarte å holde seg sammen. De fløt på stokker og planker, og de kom seg først opp på en noe fastere sandbanke. Der var også de to tjenesteguttene deres. Senere klarte alle fire å komme seg i land på nordsiden ved Haga ved egen hjelp.

    Lovise kom seg bort til et stabbur. Der syntes hun at hun hørte rop om hjelp. Det viste seg at det var tausa Mette Oline som lå der med en tømmerstokk over beinene. Begge beinene var knekket av. Lovisa prøvde å løfte vekk

    536

    V E R D A L S B O K A

    tømmerstokken, men i det samme delte torv stykket hvor de befant seg i to, og de ble skilt fra hverandre.

    Lovisa kom seg bort til stabburet, og der satt hun i bare natt-tøyet i 11 timer til hun klarte ved egen hjelp å komme seg til fast land.

    En gang så hun en mannsperson som hoppet fra torvflak til torvflak i retning av henne. Det var en hun kjente.1 Hun spurte ham hva det var som skjedde, og hun fikk som svar:

    «Utras!»

    Før hun ble reddet, hadde hun også snakket med Anne Olsdatter og hennes datter, Liva Ingvaldsdatter, fra Fyksveet. Disse to hadde overlevd på et flytende torvstykke. Da de ble reddet av kavalleristene fra Rinnleiret, fortalte de om Lovisa som befant seg der ute. Kavalleristene tok seg dit ut, men da var Lovisa borte. De så sporene hennes forsvinne i en vannkulp.

    Lovisa hadde først gått slik fotsporene viste. Senere kravlet hun seg frem gjennom leirgjørmen til hun fullstendig utkjaset kom seg til land på sydsiden. Da gikk hun på alle fire og var fullstendig dekket av et tykt lag av leire. De som først så henne, kunne til å begynne med ikke avgjøre om det var et menneske eller et dyr som kom kravlende på land.

    Ole Hegdal har skrevet ned sin beretning om hva som skjedde:2

    image

    «Jeg er født på Inderøy, men tilbrakte noen år på gården Trøgstad. Denne gården gikk med i skredet sammen med mange andre i et vakkert og velbygget strøk.

    Jeg husker at vi hadde et storartet vårvær, og kvelden før var lys, mild og fredfull. Det ble sent før vi kom oss til sengs den kvelden, og som en gutt i fjortenårs alderen, sovnet jeg nok godt inn.

    Det var en kort tid etter midnatt at jeg og min noe eldre kamerat våknet av en voldsom rystelse. Vi lå i underetasjen i den lange stuebygningen. I de mange år som er svunnet siden denne natten, er jeg blitt forstyrret i min søvn på mange vis, men aldri på en sådan voldsom måte som Ole Olsen Hegdahl. denne.

    Jeg våknet da en skorstein begynte å falle. En del gråstein falt ned i sengen vår, og vi hoppet frem på gulvet. Og ikke et minutt for tidlig, for i et øyeblikk var sengen knust av skorsteinen som ramlet ned med et brak. Jeg hørte tømmeret i stueveggene brekkes av, og

    det var lyd som vedvar

    R A S I V E R D A L 537

    ende tordenskrall. Det var noe av et mirakel at jeg slapp derifra med livet, men det kom flere slike før natten var over.

    Som et lyn var vi ute av værelset og forsøkte å åpne døren som vendte mot gårdsplassen, men huset var så oppskaket at døren ikke kunne røres. Vi sprang inn på et sideværelse hvor min kamerat forgjeves forsøkte å åpne et vindu. Jeg sprang mot vinduet med den kraft jeg hadde, så mellomposten med glass og rammer på begge sider gikk ut. Vi løp langs veggen av huset som nesten lå på siden. Så med ett styrtet huset sammen med et brak, og snart var vraket begravet i jorden.

    Av alle de underlige spørsmål som gikk gjennom hodet mitt den natten, kan jeg ennå minnes ett. Det var, mon dette er verdens ende? Den skal jo komme som en tyv om natten. Det var halvmørkt da vi kom ut. Åker, som var pløy et og harvet, sendte opp store støvskyer, idet de raste ut. Det var dunster og lukt av avgrunner som åpnet seg, og under alt dette ble jorden opprørt og gikk til slutt som en heftig bølgegang. Snart var det revner på 30 til 40 fot som åpnet seg og nesten slukte oss, og i neste øyeblikk var vi løftet høyt opp igjen.

    Kunne jorden stivnet til i denne tilstand, så hadde formasjonene blitt et sidestykke til det såkalte Bad Lands i Nord Dakota, for et mere fortvilt stykke natur finnes neppe. Og dog var utraset verre å se til, for jorden forandret form fra minutt til minutt.

    Jeg anså det jo for en selvfølge at jeg skulle begraves i en av disse omveltningene.

    Fra første stund var det en øredøvende dur, og om en tømmerstokk eller en løsreven bjelke ble knust, var det bare som å brekke en fyrstikk. Men til enkelte tider ble duren voldsom, når et landstykke på utkanten raste ned i avgrunnen.

    I blant kunne vi høre noen dyr brøle, men så stilnet det også av. Og så kom det et menneskes nødsskrik, - et skrik om hjelp, så inntrengende at vi for et øyeblikk glemte vår egen elendige stilling. Jeg så et par mennesker i halvmørket, de var ikke langt fra oss - men så ble de borte. Jeg tror det var vår skolelærer, Andreas Tessem og hustru, det er blitt meg fortalt at han tok henne i sine armer og anbefalte seg i Guds varetekt. Det var en av deres husfolk som kom fra det med livet.

    Det begynte å lysne så pass at vi kunne orientere oss noe. Vi så da at vi var flytt noen kilometer i sydvest, og vi befant oss hvor elveleiet hadde vært, eller muligens på den andre siden. Hadde det sett håpløst ut for oss før, så ble det verre nå. Rundt om oss til alle sider var det et hav av leirsuppe, farven var blågrå. Somme steder var den tykk så den nesten ikke rørtes, andre steder var den tynn og rant som en elv i vårløsningen, og førte med seg stykker av hustak og busker og til dels store trær.

    538

    V E R D A L S B O K A

    Jeg hadde alt vært nede i denne sølen og var med nød og neppe kommet fra det med livet. Jeg måtte vel kalle det med livet - hver gang jeg slapp fra det, selv om neste skritt var like farlig.

    Nå kom også husbondfolkene til slik at vi ble fire mennesker på en liten forhøyning av sand.

    Bare et kort stykke fra oss var en stor haug av sand som vi nærmet oss, og etter en liten stund kunne vi hoppe over på denne. Vi la da merke til at denne haugen syntes å stå stille, mens de andre småflekkene av sand syntes å flytte mot syd, eller for det meste forsvant i det store leirhavet. Av dette trakk vi den slutning at denne haugen var så stor at den nådde fast bunn, og for øyeblikket følte vi oss sikre.

    Men det var også bare for et øyeblikk, for selv om vi var forankret der ute, så vokste leirhavet rundt oss, - sakte, men så ubønnhørlig sikkert at vi kunne nesten gjette oss til den tid det måtte være forbi med oss.

    Vår lille holme var omtrent 6 fot høy og 30 fot tvers over, men den ble mindre og mindre etter som tiden gikk.

    Her var vi da fire mennesker omtrent som forliste sjøfolk. De klærne vi hadde på var ikke stort annet enn det vi var iført da vi hoppet ut av sengen. Vi frøs i morgentimene der ute, vårvinden strøk kaldt ned gjennom dalen, og det var nesten ikke plass til å røre seg mot slutten.

    Som jeg sto der og skalv, syntes jeg det blåste fra de snødekte fjelltoppene der oppe ved Kjølen.

    På de lave slettene som hadde vært sydsiden av elven, var alle tegn til liv utslettet. De mange vakre hjem var sporløst forsvunnet av synskretsen. Leir-suppen hadde gjort sitt verk likeså sikkert som det verk Vesuv gjorde ved Pompei.

    Morgensolen begynte atter å sende sine stråler over åsene oppe i Vuku sogn. Mot nordøst hvor det store skredet var løsnet, og hvor gårdene Trøgstad, Jermstad, Kråg og Follo og mange andre hjem hadde vært, var det bare en mørk truende leirvegg som reiste seg i horisonten.

    Og til slutt på vestsiden lå gårdene Haga bare noen fot fra kanten av ødeleggelsen. Vi så folk der som dro avsted med krøtter. Vi skrek til dem, og en gang var det en mann som stanset og så utover, men det var tvilsomt at han så eller hørte oss. Og selv om de så oss, så var de ikke i stand til å hjelpe.

    Vi snakket ikke stort til hverandre der ute, men jeg tror våre tanker gikk i samme retning.

    Så hørte vi en kvinnes gjennomtrengende skrik, og så stilnet det av.

    Så la jeg merke til noe som lignet en kvinneskikkelse langt oppe på nordsiden av oss. Det var fra den kant at leirsuppen strømmet i mot oss. Hva kunne vel dette være? Var det et spøkelse med langt flagrende hår som kom oss i møte? Eller var hjernen på meg blitt aldeles forstyrret i løpet av natten?

    R A S I V E R D A L 539

    Det så ut som en kvinne som svingte frem og tilbake i strømmen. Men da det kom nær til oss, fikk vi se det var en stor gran med roten til værs, og de løse røttene omtrent 20 fot over vannet lignet flagrende hår.

    Granen, som visstnok var fra Prestegårdens skog, strøk majestetisk forbi oss, selv om dens krone var langt nede i den lumske sølen. Noen få minutter etter kom det et bord drivende så nær til oss at vi fikk fatt i det. Det var visst avrevet av et hus som var gått under.

    Om litt kom det flere slike bord, og de ble straks halt opp på vår lille holme som nå bare ga plass nok til å stå stille. Nå hadde vi noen redningsplanker, selv om det bare var tynne bord.

    Nå begynte leirsuppen å tykne noe, og den gikk ikke så fort som før. Så tok vi de få bordene vi hadde og la dem, ett etter ett utover, det siste la vi tvers over, slik at vi kunne gå forbi hverandre. Men det rakk ikke langt, og så måtte vi ta de bord vi la ut først og flytte dem over på den andre enden. Dette ble en vanskelig ting å greie, for leiret hang fast ved dem, og selv vi, om vi kom bort i den, så lignet vi på fluer i en sirupskanne.

    Men vi holdt på med disse bordene og dro på dem, til dels ble noen av dem borte, men så fant vi andre som sto på ende, eller drev med strømmen. Somme steder var leiren så tynn at vi fikk gjøre krokveier for å unngå den, andre steder var det en trestamme som kom oss til hjelp.

    Slik holdt vi på til vi endelig kom på fast land ved gården Haga.

    Det var ved syvtiden om morgenen. Vi lignet knapt folk, slik som vi så ut.

    Først skrapte vi av oss leiren så godt vi kunne, så trakk vi på oss av de klærne som gårdens folk hadde kastet fra seg i sin flukt om natten. De passet nok ikke, men det var jo en bagatell.

    Så tok vi veien forbi Mo og opp til Prestegården. På denne veien kom vi høyt opp så vi hadde en god utsikt over skredet. Jeg gikk fra de andre og bort til kanten av den gapende avgrunnen. Nå kunne jeg se hvilket omfang ødeleggelsen hadde tatt.

    Hist og her så jeg et stykke av et hustak stikke frem, eller toppen av et tre, og rundt om alt dette var det som et størknet hav av blågrå leire.

    Mens jeg sto der, hørte jeg et svakt rop nede fra noensteds, som et siste halvkvalt sukk lød det. Da gikk det opp for meg at jeg var redd. I flere timer hadde jeg kjempet for livet der nede, og nå da jeg sto på solid grunn, skalv jeg så jeg hakket tenner.

    I Prestegården var noen flyktninger samlet. Kort etter vår ankomst dit, kom man med en kvinne som var trukket opp gjennom taket på en av de nesten begravede gårdene. - Hun var tilsmurt med leire fra topp til tå, men det var liv i henne. Og hun ble visst bra igjen etter at hun ble avskrapet og vasket.3

    Etter å ha spist en solid frokost på Prestegården, gikk jeg de to norske mil til mitt hjem på Inderøy a. Ryktet om ulykken var allerede spredt, og noen

    540

    V E R D A L S B O K A

    naboer kom for å fortelle mine foreldre at jeg var omkommet deroppe. Men jeg var kommet dem i forkjøpet med den rette meddelelse. Og senere på kvelden kom noen for å spørre etter slektninger som var bosatt der skredet gikk. Disse folkene hadde vært våre naboer på Inderøya, men flyttet senere til Verdal og bodde på Jermstad. Nå var de omkommet alle sammen.4

    Denne maidagen på min vei utover, stanset jeg ved den velkjente bakken ved Roel, og så utover min gamle hjembygd. Den var vakker og trygg å se til, og jeg bestemte meg for å holde meg borte fra Verdal.

    Men uken etter var jeg der igjen. Og jeg så og hørte hvorledes bygden var herjet: Først av det store skred og siden av elven, hvis leie var oppfyllt så det dannet seg en stor innsjø ovenfor skredet. Jeg så hus som var omflødd og løftet av grunnmuren, og av vestenvinden ført oppover dalen.

    Jeg hørte om de 112 mennesker som var drept, om hele familier som var utslettet av de levendes tall. Jeg hørte om de mange lik som fantes, og om de mange som ennå sover i jorden der oppe.5 Det var nød og savn, men også hjelpsomhet hos folk. Verdal har sannelig hatt sine store dager, kanskje sorgens dager har vært de største.6

    Tjenestejenten Mette Oline kom bort fra de andre, og bortsett fra at Lovisa fant henne fastklemt under en stokk, så de henne aldri igjen. Hun ble heller ikke funnet.»

    Døde:

    METTE OLINE OLSDATTER HALLEMSVALD, født 1876

    Og som nevnt i Ole Hegdals beskrivelse, er hun ikke gjenfunnet.

    Alle dyrene strøk med. Og husene ble fullstendig smadret. Bare en kommode ble funnet igjen. Den var til gjengjeld fullstendig uskadet. Og innholdet i skuffene var på plass.

    Det tok ikke lang tid etter at de hadde kommet i sikkerhet, før Tomas var i virksomhet i redningsarbeidet. Omtrent med en gang han hadde fått på seg tørre klær, var han i sving. Det var bare de færreste av dem som selv hadde seilt utfor, som torte å være med på dette. De fleste rømte til trygg grunn og bivånet begivenhetene derfra. Men slik var det ikke med Tomas.

    Blant annet var han med nede i rasgropen og deltok i gjennomsøkningen av Trøgstad skole. Han fant en del av sølvtøyet til Andreas og Edvarda Tessem.

    Men mye av sin egen gård fant han ikke, hverken av hus eller jord. Bare en stripe av jorden på Trøgstad store sto igjen langs den østre kanten av raset. Mesteparten av jorden på Trøgstad store hadde gått ut denne natten til 19. mai. Men i det store etterskredet 6. september gikk nesten alt av det som hadde unngått det store raset, ut. Totalt forsvant 398,7 dekar av gårdens areal. Av dette var 260,9 dekar dyrket jord og 137,8 dekar skog og havning. Dette tilsvarte 17/21 av arealet.

    R A S I V E R D A L 541

    Jordverdien hadde vært 10.500 kroner før raset. Etterpå var den 2.000 kroner. Tilsvarende

    8.500 kroner hadde gått med.

    Eiendommen forøvrig var verdt 11.000 kroner før raset. Tapet ble satt til 9.000 kroner, slik at det bare ble igjen 2.000 kroner.

    Etterpå

    Tomas Arntsen Kvistad, Kjerstine og Lovisa var først noen dager på Stu-skin hvor Kjerstina og Lovisa hadde bodd før. Senere fikk de seg losji hos en Sende på Strømmen på Inderøy a.

    På Velferdskomitéens andre møte 21. juni 1893 fikk Tomas, eller Tomas Trøgstad som han ble kalt da, utbetalt kr. 200 i støtte. Forslaget gikk ut på kr. 300, men trolig var man på det tidspunkt usikker på hvor mye penger man ville få til disposisjon, slik at beløpet ble redusert med 100 kroner.

    Men litt senere samme år, 23. september, fikk han kr. 100 i forskudd av erstatningen. Beløpet skulle benyttes til innkjøp av en ku som han hadde for til, og en skinnfell.

    I samlet erstatning fikk Tomas kr. 9.320,-.

    En datter av Tomas fra hans første ekteskap, Ingeborganna, hadde tidligere bodd på Trøgstad store. Men før raset hadde hun flyttet tilbake til Inderøy a. Hun fikk kr. 200,- i erstatning.

    Lovisa fikk kr. 330,-.

    I 1895 ble skylden for Trøgstad store fastsatt slik:

    Gårdsnr. 98, bruksnr. 1, Trøgstad store av skyld mark 12,50 et avtak for 20 år av mark 10,12, og deretter for bestandig et avtak av mark 9,62.

    Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 3,49 for første halvår 1893.

    I komitéforslaget for utdeling av jorden etterpå, ble mesteparten av det som var blitt ødelagt, lagt til Staten. En mindre bit ble lagt til det som ikke var blitt ødelagt. Totalt utgjorde dette 346 dekar fast mark. Av det gikk 16 % eller 56 dekar til den opprinnelige eieren, mens 84 % eller 346 dekar tilfalt Staten og ble en del av det som senere ble kalt Statsteig A.

    Det ble således gjenvunnet et areal som var 52,7 dekar mindre enn det som gikk tapt. I 1895 kjøpte Tomas Råen i Sjøbygda. Han drev gården til han døde i 1914. Kjerstine solgte Råen i 1914 til Anton Bjartnes. Hun døde i 1937. Lovisa døde i 1960.

    Ole Hegdal levde i Amerika. Han deltok aktivt i arbeidet blant norskamerikanerne.

    Noter:

    Dette var trolig Eleseus Ingvaldsen fra Fyksveet. Han hadde vært sammen med sin mor, Anne Olsdatter, og søster, Liva Ingvaldsdatter, men hadde tatt sjansen på å komme seg til lands


    þÿ

    542

    V E R D A L S B O K A

    nordover. Og det greide han også. Han kom seg i land ved Haga. Og en stund etterpå snakket også Lovisa med de to kvinnene da torvstykkene de befant seg på, var så nære at de kunne snakke med hverandre.

    2 Fra en artikkel i Nord-Trøndelag historielags årbok 1933.

    3 Det kan ha vært Serianna Olsdatter fra Hegstadstuggu. Hun ble trukket opp gjennom et hull man brøt opp i taket for å få henne ut.

    4 Dette var Gustav Stiklestads familie. De hadde bodd på Inderøya før de flyttet til Jermstad vestre.

    5 Dette tallet ble fastslått en god del senere enn da Ola Hegdal var på besøk i Verdal igjen. På den tiden var man fullstendig i villrede med hensyn til hvor mange som var omkommet. Sist i mai talte man faktisk om flere enn 120. Det offisielle tallet ble stående på 112, men et mer korrekt tall er 116.

    6 Dette ble skrevet i Minneapolis i Minnesota i mai 1933.

    TRØGSTAD VALD, FYKSVEET 106.2


    Plassen

    Fyksveet var egentlig en husmannsplass under Trøgstad lille. Opprinnelig var det flere Fyksveplasser. I 1865 var det hele fire stykker. I 1875 var det to. I 1891 var det bare en. Men så begynner problemene å melde seg. Av den grunn at Ove Nilsen Haugskott som foruten at han eide Kråg hvor han bodde, også eide Trøgstad lille, lå denne husmannsplassen under ham. Og han bodde på gårdsnummer 106. Følgelig fikk Trøgstad lille samme nummer som Kråg, men bruksnummer 2. Dermed ble Fyksveet plassert som husmannsplass under gårdsnummer 106, bruksnummer 2.

    Men ikke nok med det. På et kart som ble gitt ut i 1883, ble vel grunnlagsmaterialet for utydelig skrevet. Da kartet ble trykket, tolket man navnet Fyksveet som Follosveet. Avstanden til Follo på kartet var bare et par centimeter. Og det navnet ble satt på kartet. Dette har gitt grunnlag for at man i ettertid delvis har kalt denne plassen for Follosveet, og delvis Follovald. Og det førte blant annet til at i Stortingsproposisjon nr. 20/1895 om Verdalsraset er husmannen her oppført som bosatt på Follovald, Kråg. Men det riktige er Trøg-stadvald, eller enda riktigere Lille Trøgstadvald.

    Plassen lå på nordsiden av den gamle dalen etter Leiråa. Veien fra hovedveien mellom Stiklestad og Vuku tok av ved Follo. Den gikk rett sydover med Kråg og Eklosvedjan på vestsiden. Fyksveet lå på østsiden av veien akkurat der den svingte østover for å gå ned skråningen av det gamle dalføret. Etter all sannsynlighet dannet veien østgrensen for Trøgstadvaldet. Beliggenheten av Fyksveet tyder i hvert fall på det.

    Som følge av at dette var en husmannsplass, er det ikke angitt noe areal.

    I 1890 ble det sådd 0,33 hektoliter bygg og 1,33 hektoliter havre, og det ble satt 4 hektoliter poteter.

    Pr. 1. januar 1891 ble husdyrene tellet, og da var det 2 storfe, 1 sau og 4 høns der.

    I 1893 er det oppført to besetninger, en under Ingvald Johannessen, og en under Anne Olsdatter. Men disse var gift med hverandre. Ingvald hadde 1 ku og 3 småfe. Anne hadde 1 ku, 2 småfe og 1 gris. Tallet på høns er ukjent.1


    Verdalsboka - 31


    þÿ

    544

    Folket

    R A S I V E R D A L

    Ingvald og Anne kom til Fyksveet før 1865. De er oppført på denne plassen både i 1865, 1875 og 1891. Da raset gikk, bodde følgende mennesker på Fyksveet:

    • Ingvald Johannessen, husmann, 61 år

    • Anne Olsdatter, kone, 49 år

    • Liva, datter, tjener, 28 år

    • Iver Anneus, sønn, snekker, inderst, 26 år

    • Eleseus, sønn, elev, 21 år

    • Arne Odinsen Frøset, dattersønn, 1 år

    Ingvalds foreldre var Johannes Ellevsen Arstad og Marta Ellevsdatter.

    Anne Olsdatter var fra Verdalsøra. Hennes foreldre var Ole Nilsen Opp-emsvald og Lisa Haldosdatter.

    Liva hadde en sønn med Odin Frøset. De var ikke gift, så hun og sønnen bodde hjemme hos hennes foreldre. Odin Frøset var trolig identisk med den Odin Frøset som var handelsmann. Han var fra Leka.

    Iver Anneus, eller bare Anneus som han ble kalt, var på snekkerarbeid på Volen 18. mai. Han ble tilbudt å overnatte der, men han ville hjem. Det var bare et kort stykke å gå. Og det ble hans død.


    Hva som hendte

    Også for folkene på denne plassen kom raset overraskende. Det er derfor litt vanskelig å avgjøre om plassen gikk ut i første eller andre del av raset. Fyksveet kan ha gått ut sist i andre del, men det er like så sannsynlig at den gikk ut forholdsvis tidlig i siste del.

    Her overlevde tre mennesker, og en av de mest detaljerte og hjerteskjærende beskrivelser av hva som skjedde, har Liva Ingvaldsdatter gitt.2

    «Vi våknet av et forferdelig bulder, og jeg for i den største forskrekkelse ut av sengen. Huset styrtet øyeblikkelig sammen, men jeg kom meg ut mellom to av stokkene i veggen. Utenfor var vi alle samlet, far, mor, mine to voksne brødre og barnet.

    Men straks forsvant husrestene, og hele det stykket av jordskorpen hvor vi sto, for med skredet ned i dalen. Det gikk med lynende fart forbi høye, sorte leirvegger, inntil farten ble langsommere nede i dalbunnen.

    Ennå holdt det torvstykket hvor vi befant oss, sammen. Men straks etter delte det seg i to deler, slik at far, min ene bror og barnet ble på den ene, og mor, min andre bror og jeg ble på det andre.

    Vi ble på den måten skilt et stykke fra hverandre, men dog ikke svært langt.

    En stund etter kom vi i sterkere fart igjen, og jeg så at det andre torvstykket ble sønderrevet. Far og min bror falt på kne og ropte til Gud om hjelp i sin

    V E R D A L S B O K A 545

    nød. Men straks etter sank de ned i leiren som lukket seg over dem. Jeg så en hånd stikke opp, og så forsvant alt.

    Straks etter stanset vi, men vi visste ikke hvor vi var. Landskapet var så fullstendig forandret at jeg ikke kjente meg igjen.

    Vi var omtrent 2 å 300 alen fra fast land på sydsiden av dalen, over alt omgitt av den bløte leirsuppen hvor vi ikke våget oss ut på.

    Det var dog enkelte fastere partier nordover, og min bror forsøkte å nå fast grunn i den retningen. Han bega seg i vei, og jeg tapte ham snart av syne og har først nå fått høre at det lyktes ham å redde seg til Hagagården.4

    Vi frøs forferdelig om natten da vi var i bare linnetet og våte og tilsølet av leirmassen. Mor led særlig meget av kulden. Hun måtte legge seg på marken, og jeg rev opp mose og la omkring henne, og jeg tror endog at hun sov litt en stund.

    Vi skrek av og til og ropte om hjelp, og folk var også nede og så over til oss. Men de så antageligvis ingen råd for å redde oss, før kavalleristene kom om ettermiddagen og under ledelse av en offiser begynte å bære materialer og bygge bro.

    Vi ble reddet omtrent klokken 4, og straks etter ble en pike fra naboplassen som sto i leiren et stykke fra oss, reddet.5

    Jeg glemmer aldri den stund da jeg var vitne til min fars og brors dødsangst og så dem bli levende begravet i jordmassen.

    Mor frøs tærne fordervet. Men nå er hun bedre da hun er under doktor-behandling.» Både Liva og hennes mor ble brakt til et provisorisk sykehus som var blitt opprettet på Øvre Skjørdal.

    Som det gikk frem av Livas beretning, berget også hennes bror. Det var Eleseus. Broren som omkom, var Iver Anneus.

    Døde:

    INGVALD JOHANNESSEN FYKSVEET, født 1821 IVER ANNEUS INGVALDSEN FYKSVEET, født 1867 ARNE ODINSEN FYKSVEET, født 1892

    Ingvald ble gjenfunnet på sydsiden og ble begravet på Lysthaugen 4. juni. Dattersønnen Arne Odinsen ble funnet i april året etter. Han ble begravet på

    Lysthaugen samme måned. Begge to ble jordfestet 19. mai 1894.

    Iver Anneus ble ikke gjenfunnet. Men det drev i land et lik av en mannsperson på Ytterøya senere, og man mener at det var han. Dette liket ble begravet der.

    Alle husdyrene strøk med.

    Jorden som gikk med, ble regnet sammen med den jorden som gikk tapt under Trøgstad lille.

    546

    R A S I V E R D A L

    þÿ


    Etterpå

    V E R D A L S B O K A 547

    Anne Olsdatter ble tildelt en erstatning på kr. 950. Forslaget gikk ut på kr. 1.150. Hun fikk 100 kroner i forskudd.

    Eleseus Ingvaldsen fikk kr. 120. Han kalles fremdeles for elev. Han fikk 60 kroner i forskudd.

    Liva Ingvaldsdatter fikk kr. 250, og av det fikk hun 50 kroner i forskudd. Det ser ut til at de gjenlevende delvis benyttet etternavnet Trøgstad.

    Anne Olsdatter bodde i 1900 på Maritvoll lille på Verdalsøra sammen med en datterdatter, Ingrid Amalie Trøgstad. Hun var Livas datter, og var født i 1895. Anne døde i 1907.

    Liva Ingvaldsdatter giftet seg ikke. Hun var budeie på Slottet (Haug) i 1900. Hun døde i 1902.

    Eleseus Ingvaldsen Trøgstad ble gift tre ganger, første gang i 1899 med Inga Marie Mortensdatter Sandnes, andre gang i 1906 med Maren Anna Lorntsdatter Grande fra Røra, og tredje gang i 1916 med Maren Eline Ingvardsdatter Lund. Han var by gartner i Trondheim. Han døde i 1950.


    Noter:

    1 I de offisielle listene er Ingvald og Anne ført opp hver for seg. Anne er ført opp som husmannsenke under Kråg. Men enke ble hun ikke før etter raset. Hvorfor de to er ført opp hver for seg, er ikke oppgitt. Muligens har det sammenheng med at listene ble satt opp etter raset.

    2 Denne beskrivelsen ble gitt til Dagspostens medarbeider umiddelbart etter raset. Den er blitt gjengitt flere steder etterpå.

    1 alen = 0,60 meter. De befant seg altså omkring 150 meter fra land.

    4 Dette ble skrevet 21. mai.

    548

    R A S I V E R D A L

    5 Det var Hanna Olausdatter fra Trøgstad lille søndre.

    ØSTGÅRD 128.1


    Gården

    Østgård er opprinnelig en av Sundby gårdene. Men allerede på 1500-tallet ble navnet forvrengt fra «øverste gården i Sundby« til det navnet den har i dag.

    Mot nord grenset gården mot Melby. Mot øst lå høydene med Melbygraven som ikke ble berørt av raset. Mot syd lå Sundby østre. Men valdet strakte seg nordvestover ut på det elvenesset Verdalselven dannet da den gjorde sin sving mot nord under Eklomelen. Denne delen av valdet var lavtliggende.

    Det fantes visstnok ingen husmannsplasser på Østgårdsvaldet ute på dette nesset. Østgård var før utraset en rimelig stor gård. Etter raset ble arealet beregnet til å ha vært 410,41 dekar. Da ble imidlertid en del skog som lå utenfor det berørte området, ikke tatt med. Av dette var 185,92 dekar dyrket jord. 144,98 dekar var skog, 59,1 dekar var eng, 16,82 dekar var annen udyrket mark, mens 3,59 dekar var veier og bebyggelse. Matrikkelskylden var 30 mark 07 øre.

    Utsæden var i 1890 3,5 hektoliter bygg, 18 hektoliter havre og 18 hektoliter poteter. Det fantes en kjøkkenhage på 1 ar. Videre fantes det på gården

    I radsåmaskin, 1 fire-hjult og 4 to-hjulte vogner.

    1. januar 1891 var det 2 hester, 9 storfe, 18 sauer, 8 geiter, 3 griser og II høns på gården.

    Hvor stort tallet på husdyr var i 1893, er ukjent, men trolig var det nokså likt antallet i 1891. Men ingen dyr gikk tapt i raset.

    Folket

    Ole Olsen Lunden kjøpte Østgård i 1875. Han var da gift med Oline Ols-datter. Oline døde i april 1893, altså en måned før raset. Når det står i de offisielle listene at Ole Olsen bodde på gården sammen med sin kone da raset gikk, er det feil.

    Da raset gikk, bodde han sammen med 1 barn og 3 tjenere på gården.

    • Ole Olsen, gårdbruker, 61 år

    • Ole Olsen, sønn, 18 år

    • tre tjenere

    Ole Olsen var født på Lunden. Hans foreldre var Ole Olsen og Marta Ols-datter Lunden.

    ØSTGÅRD 128.1


    þÿ

    R A S I V E R D A L 551

    þÿ

    Østgård ligger inneklemt mellom Melby og Sundby østre. Valdet nådde ned til elven mellom Hagaenget og Melbynesset. Denne smale kilen ble overslammet av leirsuppe.


    Oline Olsdatter var fra Breding. Hennes foreldres navn var Ole Olsen og Kirsti Olsdatter Breding. Hvem de tre tjenerne var, har det ikke lyktes å finne ut.

    Hva som skjedde

    Østgård lå sammen med Sundby østre og Sundby vestre på et terrassetrinn godt over det nivå rasmassene nådde. Husene her var derfor aldri truet.

    552

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    Men den delen av valdet som lå nede på den laveste elvesletten, ble fullstendig overslammet. På det dypeste er det her tale om en mektighet av leirmasse på mer enn 10 meter. Heldigvis lå det ingen hus- mannsplasser her nede.

    Sønnen på Østgård, Ole Olsen, har gitt en beskrivelse av hvordan han opplevde redselsnatten:1

    u

    «Jeg våknet ved 1/2 2 om natta ved at noen kastet småstein på loftsvinduet. Da jeg så ut, sto ei blodig, halvt påkledd kone, Guruanna Mikkelsen, nede i gården. Hun ropte opp og ba meg redde barna sine, som lå nede i leirmassene. Mannen var borte på

    arbeid, så hun hadde vært alene heime 0 ne oisdatter Østgård. Hun med 4 barn da raset kom.

    Med ubendig døde t april 1893, altså før raset. kraft ble stua ført av sted inntil den brakk

    Trolig er gutten Ole Olsen d.y. tvert over. Senga med Guruanna og det

    minste barnet drev ut gjennom veggen og fløt på leirsuppa helt til den tørnet mot fast grunn nedenfor Østgård. Der kvelvet senga, og Guruanna mistet barnet som ble borte. Selv kom hun seg i land og prøvde etter beste evne å finne barna, men måtte snart gi opp letinga og springe opp til gården etter folk.

    Da jeg kom ut etter å ha fått på meg litt klær, gikk hus og trær med hurtig-togsfart ned gjennom dalen. Røyk, larm og ei underlig lukt fulgte raset. Straks jeg kom ned til leirsuppa, hørte jeg barneskrik fra husrester nede i gjørma, men senere ble det stille. Jeg prøvde etter alle måter å komme ut til stedet, men leira ble for dyp. Og således måtte jeg gå heim med uforrettet sak. Men jeg fortalte ikke mora hva jeg hadde hørt.

    Heime var stua full av folk som hadde kommet seg fra raset med livet i behold. De hadde lite klær på seg, og således måtte vi finne fram de klær vi kunne unnvære. Snart var redningsarbeidet i full gang over alt. Innen kvelden kom hadde vi funnet alle fire barna til Guruanna, men alle var døde.

    Lenger nede reddet vi en mann som satt på mønet av stua si. Det var bonden Ove Haugskott på gården Kråg. Det var forresten ikke lenge siden Haugskott hadde kjøpt denne eiendommen. Den tidligere eier skjønte at grunnen var usikker, da jernstauren en gang forsvant ned gjennom jorda av egen tyngde. Og dette var årsakene til at gården ble solgt.2 Det viste seg oftest at de som hadde kommet seg opp på lofta ble reddet. En berget seg således med å gå opp gjennom murpipa. Enkelte hus gikk ganske hele med raset, mens andre ble knust til pinneved eller forsvant i dypet.

    R A S I V E R D A L 553

    image

    Selve raset varte knapt 1/2 time, men virkningen var forferdelig. Over alt hørte vi folk som ropte om hjelp, og skrik og brøl fra dyr. Ja, også fra undergrunnen - fra begravede hus, hørtes rop, hanegal og raut av dyr.»

    Østgård fikk ødelagt et areal på 157,5 dekar. Av dette var 98,4 dekar dyrket jord og 59,1 dekar eng.

    Dette utgjorde 11/20 av den gamle verdien.

    Jordverdien før raset ble satt til kr.

    10.000. Verdien etter skaden ble satt til kr. 4.500. Tapet var således på 5.500 kroner.

    Eiendommen ellers sto i kr. 12.500. Her ble skaden satt til kr. 6.000, slik at det som ble igjen, var verdt kr. 6.500.

    Ole Olsen Østgård d.y. og Marta Johanne

    sdatter Volen. Hun var på Volen da Vukusjøen Etterpå

    dannet seg.

    Som nevnt ovenfor, kom ingen av folkene på gården til skade. Det vil si,

    de fikk ingen fysiske skader, men hvor vidt hendelsen ga seg utslag i nervøsitet og lignende i ettertid, er ukjent.

    Ole Olsen Østgård fikk etterpå kr. 3.130 i erstatning.

    Han fikk ikke noe forskudd. Men i Forvaltningskomitéens protokoll står det 31. januar 1894 at han 19.7 hadde søkt om en tildeling på kr. 190 til innkjøp av mat. Han hadde fått kr. 100. Nå ble det bestemt at disse 100 kronene skulle være en gave.

    I 1895 ble skylden fastsatt slik for Østgård:

    Gårdsnr. 128, bruksnr. 1, Østgård av skyld mark 14,19 et avtak for 20 år av mark 7,80, og deretter for bestandig et avtak av mark 7,02.

    For denne gården medførte det en reduksjon av veiskatten på kr. 2,69 for første halvår 1893.

    Jorden som ble ødelagt, ble delt i tre teiger. Totalt utgjorde det ødelagte arealet 157,5 dekar. To teiger ble utlagt til eieren. En liten teig lå ved den urørte jorden. En annen teig lå vest for jorden til Sundby østre ved ferge-veien. Denne teigen kaltes Hamlenteigen. Tilsammen utgjorde disse to 137,5 dekar. Av dette var 17 dekar elvebredd og sandører. I tillegg kom 17,5 dekar


    image

    Østgård sett fra sydøst i 1929. Foto: Henning Anderson.


    elveleie. Staten fikk utlagt 20 dekar i det som ble kalt Triangelet. Dette ble senere en del av Statsteig A.

    Ole Olsen Østgård overdro gården i 1900 til sin sønn som også hette Ole Olsen Østgård.

    Ole Olsen den eldre døde i 1901.

    Ole Olsen den yngre giftet seg med Marta Johannesdatter Volen. Han døde på Østgård i 1966.


    Noter:

    1 Dette er et intervju med Ole Olsen Østgård gjort av Arnolf Lyngstad. Intervjuet ble trykket i Bakketuns julehefte 1953. Her er bare gjengitt Ole Olsens opplevelser.

    R A S I V E R D A L 555

    2 Det var Johan Gran som var på Kråg før Ove Haugskott. Men han eide ikke gården. Eieren var Anton B. Monrad.

    Men Johan Gran var muligens leilending der.


    ANDRE GÅRDER SOM FIKK SKADER VED RASET

    Rundt leirsjøen lå en rekke gårder som fikk skader på sin jord, men som ikke er tatt med blant de gårdene som er behandlet hver for seg. Årsakene kan være at skaden var så pass liten, eller at gårdene ikke ble ansett for å være i fare.

    I det etterfølgende vil de bli behandlet summarisk i rekkefølge av matrik-kelnumrene.

    Fæby 23.1

    Eier av Fæby var Martin Eggen. Før ulykken var han varaordfører, men etter at ordføreren, Andreas Tessem, omkom, måtte Martin Eggen overta dette vervet.

    Fæby fikk ødelagt 408 dekar jord ved overslamming. Av dette var bare 14,3 dekar dyrket jord. Resten, 393,7 dekar, var skog. Og skogen var stort sett olderskog.

    Jordverdien før raset sto i kr. 22.500. Skaden ble vurdert til kr. 4.500, slik at den nye verdien ble kr. 18.000.

    Eiendommen forøvrig ble satt ned med kr. 3.900 fra kr. 25.000 til kr. 21.100. Skyldfastsettelsen i 1895 ga følgende resultat for Fæby: Gårdsnr. 23, bruksnr. 1, Fæby av skyld mark 25,89 et avtak for 10 år av mark 5,18.

    Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,79 for første halvår 1893.

    Overslammingen medførte ingen grenseforandringer for gården, og ingen ting ble overtatt til utlegging etterpå.

    Martin Eggen ble tildelt en erstatning på kr. 2.160.

    En husmannsplass under gården fikk også noe skade. Husmannen der, Ole Iversen, ble etterpå tilkjent kr. 200 i erstatning. Forslaget gikk ut på kr. 150.

    Estvoll, Fæby 23.3

    Dette var en utskilt part av Fæby. Eier i 1893 var Sefanias Sevaldsen.

    Denne gården fikk ødelagt et mindre stykke utmark på 19,7 dekar. Jordverdien ble satt ned med kr. 200 fra kr. 1.500 til kr. 1.300.

    Eiendommen forøvrig sto før ulykken i kr. 1.700. Skaden ble satt til kr. 120, slik at den nye verdien ble kr. 1.580.

    I 1895 ble skylden fastsatt slik:

    R A S I V E R D A L 557

    fikk

    fikk

    Gårdsnr. 23, bruksnr. 3, Estvoll av skyld mark 1,74 et avtak for 10 år av mark 0,23. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,08 for første halvår 1893. For skaden Sefanias Sevaldsen kr. 290 i erstatning. Han 50 kroner i forskudd.

    Holmsveet, Haug 24.5

    Holmsveet var en av de mange partene gården Haug var blitt delt inn i 1783. Senere ble Holmsveet ytterligere delt, og denne parten ble kalt Holmsveet vestre.

    Eier i 1893 var J. Skavhaug.

    Heller ikke Holmsveet vestre fikk noen skade som følge av overslamming. Derimot besto skaden i de følger elven gjorde da den var på vei inn i Kvisla. Blant annet ble veien ødelagt.

    fikk

    Dette medførte ingen reduksjon av skylden.

    Men J. Skavhaug kr. 80 i erstatning. Hele beløpet ble betalt ut som forskudd.

    Hegstad 31.1

    Hegstadvaldet ble ikke så lite berørt av leirmassene. Deler av dette valdet lå nemlig nede på elvesletten.

    Eier av Hegstad i 1893 var Anneus Ellefsen Hegstad.

    De arealene som ble ødelagt, utgjorde en så pass stor del av jorden at det ble foretatt fullstendige beregninger av arealene før raset.

    Totalarealet var 462,3 dekar. Av dette var 257 dekar dyrket jord, 127 dekar skog, 52,85 dekar annen udyrket mark, 21,7 dekar eng, og 3,75 dekar veier og bebyggelse.

    Arealet som ble ødelagt var på 159,5 dekar. Hele 137,8 dekar av dette var dyrket mark. 21,7 dekar var eng.

    Inne på dette området lå husmannsplassen Hegstadstuggu som ble fullstendig begravet. (Se under Hegstadstuggu.)

    Dette medførte en avfelling av skylden i 1895:

    Gårdsnr. 31, bruksnr. 1 Hegstad av skyld mark 18,91 et avtak for 20 år av mark 9,45, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,51.

    fikk

    Det ga en reduksjon av veiskatten på kr. 3,26 for første halvår 1893.

    fikk

    Etterpå eieren utlagt hele det ødelagte arealet. I tillegg lå 17 dekar som elveleie. Elven representerte en stor fare mot valdet, og det ble i tiden som fulgte foretatt en hel del

    ffoirkbykgninger langs denne strekningen. Anneus Ellefsen kr. 3.100 i erfstiaktnking. Han

    kr. 500 i forskudd. På kåret på Hegstad bodde Oline Olsdatter. Hun en erstatning på

    558

    V E R D A L S B O K A

    kr. 200. Videre ble hun foreslått en årlig livrente på kr. 200. At hun fikk en årlig livrente, skyldtes at det ville bli vanskelig for eieren av gården å oppfylle kårforliktelsene da så store arealer med dyrket jord gikk tapt.

    En Guruanna, trolig Olsdatter, var tjener på Hegstad. Hun fikk kr. 100 i bidrag.

    Nessmoen 118.2

    Nessmoen var en liten eiendom som var blitt skilt ut fra Ness vestre i 1877. Eiendomsforholdene her var noe innfløkt. Eiendommen var delt i to. Den ene delen lå øst for Ness mellom ovenfor Leirfallaunet. Den andre delen som ikke var sammenhengende med resten av eiendommen, lå nede på sletten, antageligvis helt ved elven.

    Eier av Nessmoen i 1893 var Johannes Roaldsen. Det var forøvrig han som kjøpte bruket i 1877.

    Etter ulykken ble arealet fastslått å ha vært tilsammen 68,05 dekar. Av dette var 63,69 dyrket mark, 3 dekar eng, og 1,36 dekar veier og bebyggelse.

    Matrikkelskylden var 1 mark 60 øre.

    Husene på gården ble overhodet ikke berørt. Til det lå de for høyt oppe i terrenget. Derimot ble hele den biten som lå nede på elvesletten, dekket av tykke leirlag. Dette omfattet 34,5 dekar av den dyrkede jorden. Biten på 3 dekar eng forsvant også.

    Dette tilsvarte 1/2 av arealet.

    Før ulykken var jorden verdsatt til kr. 1.720. Skaden tilsvarte akkurat halvparten, kr. 860.

    Eiendommen forøvrig fikk et noe mindre tap. Før skaden sto den i kr. 2.200. Etterpå var den verd kr. 1.300, slik at tapet utgjorde kr. 900. I erstatning fikk Johannes Roaldsen kr. 670. Han fikk 100 kroner i forskudd. I 1895 ble skylden avfeit slik:

    Gårdsnr. 118, bruksnr. 2, Nessmoen av skyld mark 1,60 et avtak for 20 år av mark 0,80, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,70.

    Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr, 0,28 for første halvår 1893.

    Den ødelagte jorden var 37,5 dekar. 32,4 dekar ble utlagt til eieren igjen. Dette var 5,1 dekar mindre enn hva som ble ødelagt. Jorden lå på begge sider av Jåmtlandsveien.

    Skjerdal østre 120.1

    Bare mindre deler av denne eiendommen ble berørt av skredet. Husene lå i trygg avstand fra leirflommen. Eier i 1893 var lærer Anders Balgård. Anders Balgård kom i kraft av sin posisjon i bygden til å spille en meget viktig rolle i det arbeidet som måtte utføres etter raset. Han var blant annet medlem av den utdelingskomitéen som hadde ansvaret for sydsiden av elven.

    Bare 9,8 dekar eng ble overslammet.

    R A S I V E R D A L 559

    I brøk ble dette beregnet til 1/33.

    Dette medførte et verdifall av jorden på 150 kroner fra kr. 5.000 til kr. 4.850.

    Gården ellers gikk også ned med kr. 150 fra kr, 6.200 til kr. 6.050. Skylden ble fastsatt slik i 1895:

    Gårdsnr. 120, bruksnr. 1, Skjørdalen østre av skyld mark 6,25 et avtak for 20 år av mark 0,19, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,17.

    Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,07 for første halvår 1893.

    Jordtapet på 9,8 dekar ble nesten i sin helhet tilbakeført til eieren. Anders Balgård fikk utlagt 9,4 dekar. Dette var 0,4 dekar mindre enn hva han hadde mistet. Men han fikk 0,6 dekar av den ødelagte jorden til Ness østre.

    I erstatning fikk han kr. 80.

    Bjørkeri 121.1 - Hammelen 123.1

    Eier av Bjørken i 1893 var Martin Toresen. I likhet med naboen på Skjør-dal østre var Martin Bjørken en betrodd mann i bygden, og han deltok aktivt i hjelpearbeidet etter raset. Martin Bjørken fikk varsel om raset på en noe merkelig måte.1 En av hans slektninger, Ole Andersen Hagahammelen, hørte lyden fra raset. Han trodde at det var en oppfyllelse av spådommen om at Bjørkvatnet skulle bryte gjennom og komme som en flodbølge ned mot Nessbygden. Han kommanderte sin familie om å komme seg i sikkerhet. Selv sprang han bort til husmannsplassen Skruddu under Bjørken.

    Ole Lassesen Skruddu som også hadde hørt denne spådommen om Bjørkvatnet, la i vei sammen med Ole Andersen for å varsle på Bjørken. Kom vatnet, ville også Bjørken bli tatt, mente de.

    Men Martin Bjørken trodde ikke noe på dette, og da han hørte at den sterke lyden kom fra motsatt retning, sprang han ut på kanten for å se. Og dermed så han raset. De to kallene sprang imidlertid til skogs, for de var fullstendig overbevist om at det var Bjørkvatnet som var på vei nedover. Først langt på dag fant man dem inne i skogen, fullstendig forstyrret. Martin Bjørken hentet ut to hester og sendte sine to sønner, Teodor som var 17 år, og John som var 10 år, for å varsle der Martin mente faren var størst. Teodor skulle ri til Lunden, og John skulle ri til Ness østre.

    Ingen kom frem før rasbølgen hadde tatt husene.

    John fortalte at han hadde kommet frem til Tjyvhaugberget ved Skjørdal da rasbølgen tok Ness. Han snudde derfor og red tilbake.

    Martin selv dro øyeblikkelig ned til leirsjøen for å hjelpe folk som var tatt av raset. Og blant andre fikk han familien til Ole Andersen velberget i land. De hadde ikke rukket å komme seg unna før leirbølgen fylte huset.

    I mens hadde de folkene som var igjen på Bjørken satt i gang forberedelser

    560

    V E R D A L S B O K A

    for å hjelpe folk. Ute i badstuen ble det fyrt opp og gjort klart til vasking av folk. Og også inne på kjøkkenet ble det satt inn et sauekar som ble benyttet til vasking av halvdøde mennesker.

    Det var etter en tid fullt over alt. 9 - 10 mennesker ble tatt inn og vasket. Og klær ble delt ut, for alle var bare iført nattklærne.

    Martin sto på hele dagen og flere dager videre fremover. Han var som nevnt ovenfor, en av bygdens mest betrodde menn, og han fikk ansvaret for organisering av hjelpearbeidet i denne delen av bygden.

    I beretningene om hva som ble iakttatt 18. mai vedrørende at elven var leirfylt og grå, omfatter dette også et par smågutter fra Bjørken. En av guttene var liten. Det var den ovenfor nevnte John. Den andre var den 17 år gamle Teodor. Det var disse to som var nede ved elven for å prøve fiskelykken. De skulle sette reiver eller vader. Men elven var så full av leire at de måtte gi det opp. John fortalte at den var tykk som graut.

    Martin Bjørken eide også en del av Sundbyaunet. Også denne eiendommen kaltes Hammelen. Dette var imidlertid Sundbyhammelen. Den andre var Hagahammelen. Ved beregningen av skaden ble ikke Bjørken og Hammelen skilt fra hverandre, slik at det ikke er mulig å fastslå hvor mye av hver enkelt som ble ødelagt. Men Hammelen var fullstendig dekket av tykke leirlag.

    Alt i alt ble 101,4 dekar dekket. Av dette var 62 dekar dyrket jord, og 39,4 dekar var eng.

    Dette utgjorde 2/11 av jorden.

    Jordverdien var før ulykken kr. 11.050. Skaden ble satt til kr. 2.000. Igjen var da kr. 9.050.

    Resten av eiendommen var verd 14.000. Her ble skaden taksert til kr. 2.000, slik at det sto kr. 12.000 igjen.

    Ved avfellingen i 1895 ble de to delene vurdert hver for seg:

    Gårdsnr. 121, bruksnr. 1, Bjørken av skyld mark 12,51 et avtak for 20 år av mark 2,24, og deretter for bestandig et avtak av mark 2,05.

    For Bjørken ga dette en reduksjon av veiskatten på kr. 0,79 for første halvår 1893.

    Gårdsnr. 123, bruksnr. 1, Hammelen av skyld mark 1,21 et avtak for 20 år av mark 1,21, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,09.

    For Hammelen betød dette en reduksjon av veiskatten på kr. 0,42 for første halvår 1893. Det tapte arealet utgjorde 101,4 dekar. Tilbakeført ble 77 dekar, altså 23,4 mindre enn det som ble ødelagt.

    Martin Toresen Bjørken fikk kr. 1.500 i erstatning.

    Kårkona på gården, Lor ent se Johnsdatter, fikk også 100 kroner i erstatning. Det ble også utbetalt et forskudd på kr. 25. Videre ble hun foreslått en årlig livrente på kr. 100.


    Leirfallkålen østre 259.1

    R A S I V E R D A L 561

    Dette var en av de tre partene Leirfallkålen var delt inn i. Denne parten ble ikke berørt i noen særlig stor grad. Husene lå høyt oppe på en bakke og var ikke utsatt i det hele tatt. Eier av gården i 1893 var Mikal Pedersen. I likhet med flere andre i dette nabolaget kom Mikal Kålen til å spille en viktig rolle i administrasjonen av hva som skjedde i de nærmeste dagene etter raset.

    15,7 dekar areal ble ødelagt. 3,9 dekar var dyrket jord. 11,8 dekar var skog og havning. Dette tilsvarte 1/14 av gården.

    Verdifallet av jorden ble kr. 200 fra kr. 2.800 til kr. 2.600. Eiendommen forøvrig fikk et tilsvarende verdifall fra kr. 4.500 til kr. 4.300. Skylden ble avfeit på følgende måte i 1895:

    Gårdsnr. 259, bruksnr. 1, Leirfallkålen østre av skyld mark 3,13 et avtak for 20 år av mark 0,22, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,21.

    Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,08 for første halvår 1893.

    Denne skaden ga ikke grunnlag for større erstatningsutbetaling enn kr. 150 til Mikal Pedersen Kålen.

    Av det ødelagte området på 15,7 dekar ble 15 dekar tilbakeført til gården. Dette var 0,7 dekar mindre enn hva som hadde gått tapt.

    Leirfallkålen mellom 259.2

    Som navnet sier var dette den midterste av de tre partene Leirfallkålen var delt inn i. På denne lå husene lavere enn Leirfallkålen østre, men ikke så lavt at leirmassene nådde opp til dem. Det var dog ikke tale om så veldig mange metrene i avstand.

    Eier i 1893 var kirkesanger og lærer Erik Lar ss en.

    Også Erik Larsen ble en meget benyttet mann i arbeidet etter raset. Han ble etter tillatelse fra skoledirektøren tatt ut av sin jobb som lærer og brukt til å administrere hjelpearbeidet på sydsiden av elven.

    5,9 dekar dyrket jord, 3,9 dekar eng og 5,9 dekar skog og havning, tilsam-men 15,7 dekar, ble dekket av leire.

    I og med at gården bare var av beskjeden størrelse, utgjorde dette 1/5 av arealet. Jordverdien hadde før raset vært kr. 1.650. Tilsvarende kr. 330 gikk tapt, slik at det ble igjen jord til en verdi av kr. 1.320.

    Eiendommen forøvrig ble gitt et verditap av kr. 350 slik at den gikk ned fra kr. 2.200 til kr. 1.850.

    Erik Larsen fikk kr. 180 i erstatning for sitt tap. Skylden ble avfeit i 1895 slik:

    Gårdsnr. 259, bruksnr. 2, Leirfallkålen mellom av skyld mark 1,94 et av

    562

    V E R D A L S B O K A

    tak for 20 år av mark 0,39, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,34. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,13 for første halvår 1893.

    Den ødelagte jorden ble utlagt i sammenheng med det som var igjen til eieren. Det tapte arealet var 15,7 dekar. Det tilbakeførte var på 15 dekar, altså 0,7 dekar mindre.

    Leirfall østre 260.1

    Bare mindre deler av dette valdet nådde ned til elvesletten. Følgelig ble skadene bare begrenset.

    Eiere av Leirfall østre i 1893 var Sefanias og Gustav Ellingsønner. Begge disse utmerket seg i redningsarbeidet på en slik måte at de ble tildelt rednings-medaljen for sin innsats. (Se under Redningsarbeidet og Medaljer.)

    Gården mistet et areal på 25,6 dekar. Av dette var 20,7 dekar dyrket jord og 4,9 dekar eng.

    I brøk ble dette beregnet til 1/19 av arealet.

    Før raset hadde jordverdien vært kr. 8.200. Tapet ble satt til kr. 915. Den nye verdien ble således kr. 7.285.

    Eiendommen forøvrig sto i kr. 10.200. Den ble satt ned med kr. 950 til kr. 9.250.

    Sefanias og Gustav fikk kr. 480 i erstatning. I 1895 ble skylden fastsatt slik:

    Gårdsnr. 260, bruksnr. 1, Leirfall østre av skyld mark 11,90 et avtak for 20 år av mark 1,32, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,20.

    Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,46 for første halvår 1893.

    Den ødelagte jorden på 25,6 dekar ble med unntak av 2,1 dekar, altså 23,5 dekar, utlagt til eierne sammenhengende med resten av jorden.

    Leirfall vestre 261.1

    Leirfall vestre hadde et noe større areal nede på elvesletten. Deriblant hadde den to husmannsplasser der. Disse het begge to Brugjerdet. Begge ble ødelagt. (Se under Brugjerdet I og Brugjerdet II.) Jorden som ble ødelagt, tilhørte imidlertid Leirfall vestre. Eier av gården i 1893 var Peder Ellingsen.

    Arealet som gikk med var 104,3 dekar. Av dette var 68,9 dekar dyrket jord, 15,7 dekar eng og 19,7 dekar skog og havning. Dette tilsvarte 1/4 av jorden.

    Denne skaden førte til et verditap av jorden på kr. 3.200 fra kr. 12.800 til kr. 9.600. Eiendommen forøvrig falt også med kr. 3.200 fra kr. 16.000 til kr. 12.800. For tapet fikk Peter Ellingsen kr. 1.600 i erstatning. Som følge av dette ble skylden redusert slik i 1895:

    R A S I V E R D A L 563

    Gårdsnr. 261, bruksnr. 1, Leirfall vestre av skyld mark 18,77 et avtak for 20 år av mark 4,69, og deretter for bestandig et avtak av mark 4,19.

    Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,62 for første halvår 1893.

    Jorden ble tilbakeført i to teiger til eieren. Disse lå sammenhengende med det som ikke var blitt ødelagt. Totalt ble 104,3 dekar dekket av leirmassene. Utlagt ble 95 dekar, altså 9,3 dekar mindre enn det tapte.

    Vinne 262.1

    I likhet med de andre gårdene oppe på denne terrassen var Vinne aldri utsatt selv om ryktene, da de florerte som verst, ville ha det til at elven kom til å grave ut hele terrassen. Eier av Vinne var Olaus Ellingsen. Han og hans to brødre på Leirfall østre deltok med livet som innsats i redningsarbeidet. For dette ble alle tre tildelt redningsmedaljen. (Se under Redningsarbeidet og Medaljer.)

    Bare en mindre del av gården lå nede på elvesletten. Tilsammen ble 54,1 dekar overslammet av leire. Av dette var 29,5 dekar dyrket jord. 24,6 dekar var eng.

    1/8 av jorden gikk med.

    Jordverdien var før raset kr. 8.650. Tapet ble satt til kr. 1.080. Igjen sto det da kr. 7.570. Verditapet forøvrig ble satt til kr. 1.100. Dermed sank verdien fra kr. 11.500 til kr. 10.400. Olaus Vinne fikk kr. 650 i erstatning. Skylden fikk følgende forandring i 1895:

    Gårdsnr. 262, bruksnr. 1, Vinne av skyld mark 12,22 et avtak for 20 år av mark 1,53, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,38.

    Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,53 for første halvår 1893.

    Av den skadede jorden på 54,1 dekar ble 49,5 dekar utlagt til gården. Dette var 4,6 dekar mindre enn det som ble ødelagt.


    By nordre østre 264.2 Peder Tomassen var eier av denne gården.

    Den fikk bare beskjedne skader nede ved elven. 2 dekar dyrket jord og 4,9 dekar skog og havning, tilsammen 5,9 dekar, ble tildekket av et tynt leirlag. Dette tilsvarte bare 1/50 av jorden.

    Tapet av jorden ble satt til kr. 110. Før raset hadde jorden stått i kr. 5.325. Nå ble den satt ned til kr. 5.215. Eiendommen forøvrig ble satt ned med kr. 100 fra kr. 6.500 til kr. 6.400. For dette tapet fikk Peder Tomassen By kr. 80 i erstatning. Skylden ble forandret slik i 1895:

    Gårdsnr. 264, bruksnr. 2, By nordre østre av skyld mark 7,41 et avtak


    Verdalsboka - 32

    564

    V E R D A L S B O K A

    for 5 år av mark 0,66, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,65. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,23 for første halvår 1893. Her var det aldri tale om at jorden skulle under statlig forvaltning.

    Voll 264.3

    Voll var en liten eiendom som var blitt utskilt fra By nordre østre i 1880. Eier var Laurits Kristian Larsen.

    Eiendommen lå slik til at den ble berørt av leiren.

    Skaden omfattet 19,7 dekar hvorav 7,9 dekar var dyrket jord, og 11,8 dekar var skog og havning.

    Dette tilsvarte 3/11 av jorden.

    Jorden var før dette verdt kr. 1.100. Nå ble den satt til kr. 800, slik at tapet ble kr. 300. Forøvrig fikk eiendommen en verdireduksjon av kr. 150 fra kr. 1.700 til kr. 1.550.

    Erstatningsbeløpet ble satt til kr. 280. Av dette ble kr. 140 betalt ut som forskudd.

    Selv om dette bare var en liten eiendom, var den skyldsatt, og dermed ble den gitt ny vurdering i 1895:

    Gårdsnr. 264, bruksnr. 3, Voll av skyld mark 0,76 et avtak for 10 år av mark 0,21. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,07 for første halvår 1893. Jorden ble aldri satt under Statens forvaltning.

    By søndre 265.1

    By søndre nådde ned til elven langt nord på valdet. Dermed ble gården så vidt det var berørt av raset. Men skaden var ikke omfattende, og jorden ble ikke vurdert lagt under Staten.

    Eieren av gården var i 1893 Martin Fredrik Georgsen By. Han deltok forøvrig i redningsarbeidet. (Se under Redningsarbeidet.)

    Skaden på jorden omfattet 49,2 dekar. Av dette var 19,7 dekar dyrket jord. Resten, 29,5 dekar, var skog og havning.

    Dette utgjorde 1/7 av gårdens jord.

    Jorden ble satt ned i verdi med kr. 1.020 fra kr. 7.100 til kr. 6.080. Eiendommen forøvrig ble satt ned med kr. 700 fra kr. 9.000 til kr. 8.300. Martin By skrev i anledning erstatningene som skulle deles ut følgende brev til Velferdskomitéen: 2

    Til Velferdskomitéen Verdalen

    Da jeg har brakt i erfaring at alle dem som har lidt tap av jord ved jordskredet, de største med de minste.3 Vil jeg også ikke unnlate å oppgi en del som har forvoldt meg skade hvilket jeg fra først av ikke hadde tenkt.

    R A S I V E R D A L 565

    Arealet kan jeg ikke vite så nøye da jeg har en del jord på den andre siden av elven som grenser mot Fæby, og som var bevokset med skog. Likeledes er det ca. en 3 mål på søndre siden av elven som er overflødd av leire, men som er slåtteland. Det hele antar jeg er mellom 20 og 30 mål. By i Verdalen 29. juni 1893. Martin Fr. Bye

    På baksiden er det gjort følgende tilføyelse:

    Jeg hadde nær glemt å anføre den risiko jeg har med krøtterne nede ved elven. Forleden dag kom en ku ut på leiret og ble liggende nedi. Hadde det ikke vært folk å samle i all hast, så hadde jeg mistet den på øyeblikket.

    Martin F. Bye

    Martin Georgsen By fikk kr. 460 i erstatning. Han fikk 200 kroner i forskudd. Skylden ble forandret på følgende vis i 1895:

    Gårdsnr. 265, bruksnr. 1, By søndre av skyld mark 12,19 et avtak for 10 år av mark 1,74, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,19. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,60 for første halvår 1893.

    Storøra, By søndre 264.4

    Som navnet indikerer, lå denne eiendommen helt nede ved elven. Den ble utskilt som egen eiendom i 1888. Eier i 1893 var Elias Eliassen.

    Eiendommen var i utgangspunktet liten, og selv om arealet som ble berørt, bare omfattet 44,3 dekar, utgjorde dette 1/3 av jorden. 5,9 dekar var dyrket jord, 8,9 dekar var eng, og 29,5 dekar var skog og havning.

    Elias Eliassen fikk kr. 650 i erstatning. Av dette fikk han som forskudd kr. 150. Skylden ble forandret slik i 1895:

    Gårdsnr. 265, bruksnr. 4, Storøra av skyld mark 0,64 et avtak for 10 år av mark 0,21. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,07 for første halvår 1893. Heller ikke her var det aktuelt å legge noe under Statens forvaltning.


    Noter:

    1 Opplysninger ved Åse Røstad.

    2 Språket er modernisert.

    3 Her mangler en setning i brevet.


    GÅRDER - BRUK - PLASSER SOM FIKK SKADE VED VUKUSJØEN



    Bruket

    AUSKIN, AUSKINNESSET SØNDRE 138.2

    Auskinnesset var en husmannsplass under Reppe. I 1886 ble husmannsplassen solgt til Bernt Bårdsen. Selger var da Elling Jeremiassen Reppe. Dette bruket lå på sydsiden av elven.

    At Auskinnesset hørte inn under Reppe, hadde sammenheng med at Nils Jonsen Reppe eide både Reppe og Auskin østre. I 1841 solgte han Auskin østre, men han holdt unna en bit som ble kalt Auskin østre nedre. Og den ble for ettertiden ført sammen med Reppe.1 Men dette forholdet har ført til at eiendommen enkelte ganger er oppført under Auskin, mens den i andre sammenhenger kan være ført under Reppe. I folketellingen 1891 står den oppført som Auskinvald, selv om den altså var frasolgt på det tidspunktet. Og i de oppgavene som ble samlet inn til bruk for Verdalskomitéen etter raset, står den oppført under Reppe. Derimot er den gitt matrikkelnummer som Auskin østre, nemlig 138, i de offisielle listene etter raset.

    Etter som dette tidligere hadde vært en husmannsplass, var ikke arealet stort. Så vidt det har vært mulig å fastslå, var den dyrkede jorden 21,7 mål før ulykken. Hvorvidt det fantes mindre udyrkede områder i tillegg, er ukjent.

    Matrikkelskylden var 0 mark 35 øre.

    Utsæden i 1890 var 0,3 hektoliter bygg, 1,4 hektoliter havre og 2,8 hektoliter poteter.

    Pr. 1. januar 1891 fantes det 1 ku, 4 sauer, 1 geit, 1 gris og 5 høns på bruket. Folket

    Som nevnt ovenfor, kjøpte Bernt Bårdsen eiendommen i 1886. Han var sønn på plassen, og i folketellingen i 1891 står hans far, Bård Jakobsen, oppført som hovedperson.

    Dagen før raset reiste Bernt og hans kone Oline Halvorsdatter derfra. De skulle til Amerika. Det fortelles at båten som gikk fra Trondheim, ikke hadde kommet ut fjorden da de ombord fikk telegrafisk beskjed om ulykken i Verdal.

    568

    V E R D A L S B O K A

    Da bruket måtte evakueres fordi Vukusjøen dannet seg, bodde følgende personer der:

    • Bård Jakobsen, kårmann, 67 år

    • Lisa Henriksdatter, kone, 67 år

    Bernts kone Oline Halvorsdatter var datter av Halvor Olsen og Ingeborganna Eskildsdatter fra Kvernmannsstuggu på Hofstadvald i Leksdalen.

    Bård Jakobsen er oppført som huseier under Auskin. I 1875 bodde Bård og hans familie på Halsetbakken, en husmannsplass under Halset. Han må således ha flyttet til Auskinesset mellom 1875 og 1891.

    Hans foreldre var ungkar Jakob Pedersen og pike Guru Bårdsdatter Øren.

    Lisa Henriksdatters foreldre var Henrik Jensen Hagavald og Ingeborg Larsdatter.

    Hva som skjedde

    Man fikk tid til å flytte ut før husene ble tatt av vannet. Hverken mennesker eller dyr ble skadet. Trolig ble også mesteparten av inventaret berget. Men husene fløt opp og drev nordover hvor de til slutt strandet ved Elverum på motsatt side av Vukusjøen.

    Det er ikke kjent hvorvidt husene ble bygget opp igjen da Vukusjøen var tømt første gang. I så fall fikk de samme behandling da Vukusjøen dannet seg på nytt etter 6. september 1893.

    Skadene på jorden besto i at den hadde fått et tykt lag av leirslam. Dette var sedimenter i Vukusjøen. Hærfossens gjennombrudd kom nemlig knapt en uke etter at den ble dannet for andre gang. Og løsmassene fra Helgåas gravinger etter gjennombruddet ble avsatt i Vukusjøen.

    Arealet som ble ødelagt var på 21,7 dekar dyrket jord. Jordtapet ble satt til 800 kroner hvilket tilsvarte hele eiendommen.

    Verdiforringelsen av eiendommen forøvrig ble satt til kr. 400. Og da den før ulykken hadde hatt en verdi av kr. 800, ble den etterpå satt til kr. 400.


    Etterpå

    Bernt Bårdsen solgte Auskinnesset til Johan Bårdsen Løvlund i 1893. Dette skjedde sannsynligvis før han dro til Amerika.

    Bernt fikk en erstatning på kr. 300. Dette tilsvarte rimeligvis tapet av huset. At han ikke fikk mer, hadde vel sammenheng med at han hadde solgt jorden i 1893.

    Bård Jakobsen, hans far, fikk faktisk en større erstatning. Han fikk 420 kroner. Som forskudd hadde han fått utbetalt kr. 50 uten at det er oppgitt til hvilket formål. Men etter all sannsynlighet var det penger han trengte til livets opphold.

    R A S I V E R D A L 569

    I 1895 ble skylden fastsatt slik:

    Gårdsnr. 138, bruksnr. 2 Auskinnesset søndre av skyld mark 0,35 et avtak for 10 år av mark 0,35, og deretter for bestandig et avtak av mark 0.10.

    Dette ga en nedsettelse av veiskatten på kr. 0,12 for første halvår 1893.

    I 1900 bodde Bård Jakobsen og hans kone Lisa Henriksdatter på en bygslet plass under Stuskin. Stedet kaltes Stuskinsveet.

    Begge døde på Stuskinsveet, Lisa først i 1902, og Bård i 1903. Bernt og Oline døde begge to i Amerika.


    Note:

    1 Se mer om dette i Verdalsboka IV s. 551 f og s. 620 f.

    R A S I V E R D A L 571


    Plassen


    AUSKINVALD, MELEN 137.1

    Dette var en liten plass som lå under Auskin vestre. Plassen lå lavt, ikke langt fra kanten av elvemelen vest for gården. Det ble også brukt andre navn om den. I 1865 kaltes den Vassvikvoll. I 1875 ble den kalt Melen.

    I 1891 var utsæden 0,2 hektoliter bygg, 0,2 hektoliter havre og 3 hektoliter poteter.

    Pr. 1. januar samme år fantes det 1 ku, 2 sauer og 5 høns på plassen. Da Vukusjøen ble dannet, hadde de visstnok ikke husdyr.

    Folket

    I 1891 var det ikke færre enn 7 mennesker på plassen. Plassmannen, Ole Olsen, døde samme år. Og de fleste av de andre beboerne flyttet ut. Så vidt det har vært mulig å fastslå, bodde disse to der i 1893:

    • Serianna Pedersdatter, enke, inderst, 59 år

    • Anneus Olaussen, pleiesønn, 25 år

    Serianna Pedersdatter var fra Jermstad. Hennes foreldre var Peder Olsen og Anne Ulriksdatter Jermstad. Hun kalles inderst i 1893.

    Pleiesønnen Anneus Olaussens foreldre var ungkar Olaus Pedersen Jermstad og

    Jonetta Eriksdatter Arstadvald.

    Hva som hendte

    Her er mye uklart. Det er en viss mulighet for at vannet i den første Vukusjøen bare så vidt berørte plasshusene. Derimot sto det nok høyt oppover veggene under den andre Vukusjøen.

    De var aldri i livsfare, og sannsynligvis klarte de å redde ut det som var av løsøre før vannet nådde opp til husene.

    Da Hærfossens gjennombrudd fant sted noen dager etter at Vukusjøen hadde dannet seg for andre gang, ble det avsatt store mengder leire i bunnen av sjøen. Det var dette som forårsaket de egentlige ødeleggelsene av jorden.

    Skadene på jorden ble regnet sammen med jordskaden på Auskin vestre.

    Etterpå

    Serianna Pedersdatter ble tildelt en erstatning på kr. 250. Av dette fikk hun kr. 50 i forskudd. I listene er hun oppført som boende på Auskin østre på

    det tidspunktet. Muligens var husene i en slik forfatning at de ikke lenger var beboelige. Senere flyttet Serianna til Stuskin hvor hun bodde sammen med fostersønnen Anneus Olaussen på et forpaktet jordstykke i 1900. Han ble ikke tildelt noen erstatning.

    Han giftet seg to ganger. Han første kone var Julie Berntine Johansdatter fra Revhaugen under Sundby. Da hun døde, giftet han seg med hennes søster Laura Johansdatter.

    Anneus var jernbanearbeider. Han flyttet en del. En tid bodde han i Sverige. Han bodde også på Stuskin, Bjørgåsen, i Kjerstistuggu og på Øra. Han døde visstnok før krigen.

    R A S I V E R D A L 573


    Plassen


    AUSKINVALD, STORØRA 137.1

    Storøra var den landtangen som ble dannet ved at elven gjorde en sving mot nord mot Reppesmelen. Den ble så tvunget mot syd igjen av Volgavlen. Den smale tangen som på den måten ble dannet, tilhørte både Reppe og Auskin.

    Her ute lå det tidligere flere husmannsplasser. 1 1893 var det bare en igjen. Dessuten var det en tidligere husmannsplass som hadde hørt under Reppe, som nå var selvstendig bruk. Men den andre, den som hørte under Auskin, var fremdeles husmannsplass.

    Plassen ser ut til å ha vært forholdsvis liten. Og stedet der den lå, lå også svært utsatt til. Det var ikke mye som skulle til, før elven gikk over sine bredder her.

    I 1890 var utsæden 0,15 hektoliter bygg, 0,5 hektoliter havre og 2 hektoliter poteter.

    Pr. 1. januar 1891 var det 1 ku og 3 sauer på plassen. Folket

    I 1893 bodde bare to mennesker på plassen. De var

    • Anders Olsen, husmann med jord, 88 år

    • Anne Martha, datter, 46 år

    Anders Olsen som forøvrig kalles Anders Storøren i de offisielle listene, var på Storøra allerede før 1865. Han var enkemann i 1893. Hans kone het Magnhild Nilsdatter.

    Anders' foreldre var Ole Olsen Stene søndre og Beret Andersdatter Arstad.

    Anne Marta var enke. Hun hadde vært gift med Elling Olsen Melbyvald. I 1875 var hun tjenestejente på Reppe.

    Hva som skjedde

    I likhet med alle plassene og gårdene som ble tatt av Vukusjøen, klarte folk å flytte ut med husdyr og mesteparten av sitt innbo. Hverken mennesker eller dyr kom til skade.

    Videre opplevde alle det samme på nytt da Vukusjøen dannet seg igjen etter raset 6. september. Sjøen ble da en god del større og dypere enn første gang. Og mens den bare hadde vært der i noen uker etter raset 19. mai, ble

    den nå liggende til over vinteren. Det var først i vårløsningen at elven klarte å bryte seg gjennom barrieren.

    Dermed ble bebyggelsen der sjøen lå, rammet to ganger. Og det var ikke så lite skade som ble gjort på husene. I noen tilfeller ble de liggende i ro på murene. Dette var helst der hvor det var tung takstein på takene. Men de lettere husene, og det gjaldt først og fremst husmannsplassene og uthusene, fløt som regel av murene og drev avsted. Disse havnet ofte langt unna der de hadde stått.

    Da vannet kom bort ut på våren i 1894, var det uråd å gjøre noe det første året. Som følge av at Hærfossens gjennombrudd fant sted straks etter siste gang Vukusjøen hadde dannet seg, var det blitt avsatt store mengder løsmasse i form av fin leire over alt som hadde vært sjøbunn.

    Jorden som ble ødelagt på denne plassen, ble imidlertid ikke beregnet for seg. Den tilhørte nemlig Auskin vestre, og skaden ble regnet sammen med annen skade på Auskin vestres jord.

    Etterpå

    Anders fikk en erstatningssum på kr. 530. Til å begynne med var det foreslått kr. 480, men dette ble altså forhøyet. Han fikk også utbetalt et forskudd på kr. 190. Det er ikke opplyst hvorfor han fikk forskuddet. Hans datter Anne Martha er ikke oppført blant dem som fikk erstatning. Plassen ble ikke bygget opp igjen. Dette hadde trolig sammenheng med at bare kort tid etterpå begynte man å grave Bollgårdskanalen. Den skar igjennom begge nessene som ble dannet av de store svingene elven gjorde under Kvelstadmelen og Reppesmelen. Man fryktet nemlig for at elven skulle utløse nye skred i disse meiene, og derfor ble løpet rettet ut. Men derved ble stedet hvor Storøraplassen hadde ligget, gjennomgravet.

    Anders Olsen Storøra levde en tid etter dette. Han døde på Auskinvald som husmann i 1898.

    Hans datter Anne Martha er i 1900 oppført som arbeiderske på Auskin vestre. Hun giftet seg visstnok ikke på nytt.

    R A S I V E R D A L 575

    þÿ



    Gården

    BOLLGÅRDEN VESTRE 256.1

    Bollgården vestre ligger på sydsiden av elven like syd øst for Volengård-ene. Merkelig nok ligger ikke Bollgården vestre som nabo til Bollgården østre. Kvelstad ligger mellom dem.

    Dette har sin forklaring i at det vatnet som lå der Jøssåsdalen er i dag, og som trolig het Steinsvatnet, ble tømt en gang i senmiddelalderen. Tømmingen skjedde sannsynligvis gjennom det samme bekkeløpet som tidligere hadde drenert vatnet. Men kanskje fordi bekken hadde erodert seg bakover til den nådde inn til vatnet, økte vannmengden i bekken og følgelig erosjonsevnen.

    Dermed oppsto en dyp dal, og dette medførte at Kvelstad måtte flyttes ned på elvesletten.

    Og Steinsvatnet ble mindre og mindre, helt til det en gang var helt tømt. Dette gikk forholdsvis fort selv om det sannsynligvis ikke var tale om noen katastrofesituasjon.

    Kvelstads nye plassering var utenfor den nye dalåpningen, og følgelig ble gården liggende mellom Bollgården østre og Bollgården vestre.

    Elvesletten kalles i dag Bollgårdssletten. Opprinnelige het den Ness-sletten. Det lå bare en gård på sletten i førkristen tid, og det var Ness. Det var med andre ord to Nessgårder i Verdal. I kristen middelalder ble Ness delt, og vi fikk blant annet Østnes og Mønnes. Mønnes betyr egentlig Midt Ness. Den vestligste het trolig Vestness, men den ble ytterligere delt i Slapgård og Boll-gård, og navnet forsvant.

    Bollgården ble så delt i en østre og en vestre gård.

    At det i 1520 bare var en Bollgård, er trolig symptomatisk for forholdene i senmiddelalderen. Aldri noen gang i middelalderen var tallet på gårder så lavt som akkurat i 1520. Dette skyldtes nedgangstidens virkninger og at folketallet var blitt redusert voldsomt av Svartedauen og de mange pestene som fulgte etter den. Men det kan også ha vært en følge av hva som skjedde da Steinsvatnet ble tømt og Kvelstad flyttet.

    1 1893 var Bollgården vestre nesten avskåret fra de andre gårdene på sletten av elven. Den gikk i en stor sving helt inn i terrassefoten på sydsiden mellom Kvelstad og Bollgården vestre. Til gjengjeld gjorde elven like etterpå en like stor sving mot nord hvor den gikk inn i Reppesmelen like øst for Volgavlen.

    På det vestligste nesset hadde Bollgården vestre noe jord. Her hadde imid

    R A S I V E R D A L 577

    lertid også Auskin jord. Det østligste nesset tilhørte også Auskin. Dette viser at elven må ha forandret seg mye siden middelalderen.

    þÿ

    Elven dannet stort sett grensen mot nord og øst, bortsett da fra den biten av Auskin som lå nord for Bollgården på det omtalte nesset. Dette nesset kaltes forøvrig Storøra. Mot syd lå den bratte terrasseskrånin-gen opp mot Kvello. Mot vest nådde Oppem ned til elven.

    Husene på gården lå helt nede på elvesletten omtrent rett over elven for Volen-gårdene.

    Valdet var større enn det som ble ødelagt av Vukusjøen. Men det ble etterpå bare gjort beregninger av det som lå nede på sletten og ble oversvømmet av vann. Følgelig vet vi ikke den fulle størrelsen av gården i 1893.

    Matrikkelskylden var 12 mark 07 øre.


    Bollgården vestre finnes av en eller Ole Petersen Bollgård (Balgård). annen grunn ikke i de listene som ble laget


    etter Verdalsraset med opplysninger om utsæden og husdyrene. Folket

    Gården ble solgt ved auksjon i 1890 til Martin Johannessen (Hansen) Brenn-mo, men han bodde på Brennmoen i Sul da tellingen ble opptatt i 1891. Martin Johannessen solgte så gården i 1891 til Ole Petersen Tromsdal. Da gården måtte fraflyttes i mai 1893 bodde fire mennesker der. Disse var:

    • Ole Petersen, gårdbruker, 30 år

    • Elen Bergitta Hansdatter, kone, 35 år

    • Harald Marius, sønn, 1 år

    • Severin Anneussen, sønn, 11 år

    • en tjener

    I de offisielle listene heter det at de hadde to barn. Det er forsåvidt riktig da Severin Anneussen var sønn av Elen Bergitta med Anneus Olsen.

    Ole var sønn av Peter Olsen Tromsdalen og Liva Jakobsdatter.

    Elen Bergitte var fra Brennmoen i Sul. Hennes foreldre het Hans Eriksen og Maria Pedersdatter. Hun var halvsøster av den forrige eieren av Bollgården vestre.

    578

    Hva som skjedde

    V E R D A L S B O K A

    I likhet med beboerne av Volengårdene på den motsatte siden av elven, fikk også denne familien noen timers varsel før husene måtte være tømt.

    image

    Men husene fikk stor skade av vannet. Det som skjedde var følgende:1

    Husene på gården fløt opp og drev sammen slik at de ble stående i en klynge. Det innboet de ikke klarte å få ut før vannet i sjøen nådde gården, ble berget ut gjen- nom lofts vinduene.

    Etter som det ikke var strøm i vannet, drev ikke husene avsted. Og da vannet i Vukusjøen senket seg ut på sommeren, kunne man begynne å arbeide med dem. De ble da revet og bygget opp igjen på den opprinnelige plassen. Og folkene flyttet inn igjen.

    Men så kom det nye raset 6. september, og Vukusjøen ble enda større enn den hadde vært etter det store raset. Bare top-

    Elen Bergitte Hansdatter pene av de høyeste

    trærne ved gården

    Bollgård. stakk opp over vannflaten. Husene bort- sett fra stuelåna, fløt av murene, og denne gangen drev de avgårde. Stuelåna ble hengende fast i grunnmuren. Stallen fløt helt til ovenfor Volgavlen ved Elverum. Mastua drev bort til Volen og stanset mot en stor rogn der. Da vannet omsider sank igjen utpå våren 1894, tredde dette huset seg nedover treet slik at det stakk opp gjennom taket.

    Da sjøen var tømt, ble husene samlet sammen og satt opp igjen. Men denne gang valgte man en høyere avsats i terrenget, nemlig der gården står i dag. Bollgården vestre ble således satt opp to ganger. Ingen av dyrene kom til skade.

    Men 197 dekar jord ble satt under vann. Denne jorden var fullstendig dekket av leirmasse og mo i flere desimeters dybde da vannet forsvant. I september 1893 kom nemlig Hærfossens gjennombrudd, og denne vinteren var elven ekstremt leirførende på grunn av erosjonen i Helgådalen. I Vukusjøen var det stillestående vann, og følgelig ble leiren avsatt i denne sjøen. Av arealet som ble ødelagt på Bollgården vestre, var 147,8 dekar dyrket jord. Resten, 49,2 dekar, var skog og havning.

    Dette tilsvarte 9/11 av jorden.

    Jordverdien hadde vært 7.000 kroner før raset. Nå var den 1.275 kroner. Jordverdien sank altså med 5.725 kroner.

    R A S I V E R D A L 579


    image

    Bollgården vestre sett fra sydøst i 1927. Foto: o. Snekkermo.


    Resten av gården hadde stått i 8.500 kroner før ulykken. Tapet ble satt til 5.250 kroner, slik at den nye verdien ble 3.250 kroner.

    Det var vanskelig å pløye i dette jordlaget, slik at man måtte bruke ploger som skar dypere enn de vanlige plogene, og fremdeles var det bare så vidt at man enkelte steder nådde ned på den gamle matjorden.

    Og det fortelles at inntil man fikk det til å vokse på området, var det sterkt utsatt for leirflukt. Når det var tørr østenvind, sto leirrokket så tett at det ikke var mulig å se til Landfall.

    Etterpå

    Ole satte, som nevnt ovenfor, husene i stand da Vukusjøen ble tømt første gang. I Velferdskomitéens protokoll 19. juli står det at han søkte om kr. 500 i forskudd til å gjøre dette arbeidet. Der står det at husene «i større eller mindre Grad blev beskadigede ved Flommen paa hans Gaard vestre Balgaard i Vuku». Han ble bevilget 300 kroner til dette som gave.

    Dette forslo ikke mye da Vukusjøen dannet seg på nytt 6. september og alt måtte gjøres om igjen.

    Han fikk et forskudd av erstatningsbeløpet på kr. 1615,39. Dette skulle brukes til flytting av husene. Kr. 15,39 var til dekning av hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad. Hele erstatningsbeløpet for ham ble kr. 6.000.

    For å avhjelpe de problematiske forhold Verdalselven skapte, ble den så rettet ut etter at sjøen var tømt. Det nye løpet fikk navnet Bollgårdskanalen. Dette førte blant annet til at noe av jorden ble liggende på nordsiden av elven.

    580

    V E R D A L S B O K A


    image

    På Bollgård vestre. Personer merket med * var ikke født i 1893. Foran: Ole Petersen Bollgård, Elen Bergitte Hansdatter. Bak fra v.: Harald Marius, Olav*, Evald*, Ole O. *


    Gården fikk forandret skylden i 1895:

    Gårdsnr. 256, bruksnr. 1, Bollgård vestre av skyld mark 12,07 et avtak for 5 år av mark 9,88, deretter for 5 år et avtak av mark 7,07, og derpå for bestandig et avtak av mark 5,07.

    Dette medførte en nedsettelse av veiskatten på kr. 3,41 for første halvår 1893.

    R A S I V E R D A L 581

    I 1900 var Ole Petersen og Elen Bergitta Hansdatter på Bollgården. Både Harald Marius, Severin Anneussen samt tre brødre som var født etterpå, bodde sammen med foreldrene.

    Ole døde på Bollgården i 1933, og Elen Bergitta døde på samme sted i 1939.

    Harald Marius var postekspeditør i Vuku. Han var gift med Anna Oline Hallager. Han døde i 1959.

    Severin Anneussen ble gift med Hanna Slapgård. Han utvandret til Amerika i 1907. Hun fulgte etter i 1909.


    Note:

    1 Dette er gjengitt etter beskrivelsen gitt av Einar Musum i Verdalsboka V s. 577 f.

    582


    Verdalsboka - 33

    V E R D A L S B O K A



    Bruket

    BOLLGÅRDEN ØSTRE, KROKSTEINEN - 250.6

    Kroksteinen var en tidligere husmannsplass. Den ble skilt ut fra Bollgården østre og solgt så sent som i 1891. Eier av Bollgården østre var da Vuku kirke, og det var Vuku kirkeverge som utstedte skjøtet. Kjøper var Jon Kristian Ellingsen som før hadde vært husmann på Kroksteinen.

    Av en eller annen merkelig grunn lå denne delen av Bollgården østres vald vest for Bollgården vestre. Det lå som en smal stripe fra syd mot nord og nådde helt ned til elven. Valdet var ikke stort.

    Matrikkelskylden var 0 mark 64 øre.

    I 1890 var utsæden 0,3 hektoliter bygg, 1 hektoliter havre og 2 hektoliter poteter. Dessuten ble det brukt 0,1 ar til andre rotfrukter.

    1. januar 1891 hadde de 2 kyr, 4 sauer, 1 gris og 5 høns på bruket.

    Arealet ble etter raset beregnet til å ha vært 14,8 dekar dyrket jord og 2 dekar eng, til sammen 16,8 dekar.

    Folket

    Som nevnt ovenfor, var John Kristian Ellingsen bosatt som husmann på Kroksteinen før han kjøpte stedet. Da Vukusjøen ble dannet, bodde følgende personer på bruket:

    • John Ellingsen Kroksteinen, selveier, gift, 32 år

    • Sigrid Johnsdatter, kone, 27 år

    • Elling Ingebrigtsen, inderst, 62 år

    • Kirsti Andersdatter, kone, 60 år

    • Einar Kristian Olsen, pleiebarn, 6 år

    • Mali Pedersdatter, kårkone, 70 år

    John Ellingsen var sønn av Elling Ingebrigtsen og Kirsti Andersdatter. I 1875 var hans foreldre på husmannsplassen Kveldstadlien, men mellom 1875 og 1891 kom de til Kroksteinen.

    Sigrid Johnsdatter var fra Selbu. Hennes far het John Stokke, og hennes mor var pike

    Marit Kulset.

    Elling Ingebrigtsens foreldre var Ingebrikt Eliassen Haugslien og Karen Torfinnsdatter.

    Kirsti Andersdatters foreldre var Anders Olsen og Ingeborg Arntsdatter Øst-nesvald.

    584

    V E R D A L S B O K A

    Fostersønnen Einar Olsen var dattersønn av Elling. Hans foreldre het Ole Henriksen Reppesaunet og Oline Ellingsdotter Kroksteinen.

    Mali P edersdatter vox enke. Hun og hennes mann, Lars Olsen, hadde vært plassfolk på Kroksteinen før. Derfor var hun kårenke. Mali var fra Singsås.

    Hva som skjedde

    Heller ikke for folkene på Kroksteinen kom flommen helt plutselig. Men så veldig mange timene hadde de ikke på seg. Kroksteinen lå på den laveste elvesletten, og det kan ikke ha gått så veldig lang tid før vannet sto opp til husene.

    þÿ

    Men hverken mennesker eller dyr kom til skade. Hvor vidt de klarte å redde innboet, er ukjent, men trolig fikk de med seg det meste.

    Husene ble stående under vann og fikk store skader.

    Etter at Vukusjøen hadde tømt seg etter noen uker, ble husene gjort i stand igjen, og folket flyttet tilbake. Men 6. september kom det siste store etter-skredet, og denne gang ble demningen flere meter høyere.

    Heller ikke denne gang ble det noen skader på mennesker eller dyr, men skaden på husene var store. Og noen avling ble det ikke i 1893 for flommen kom slik at alt ble ødelagt.

    Den nye flommen medførte en annen og mer varig skade på jorden. Mens den første Vukusjøen ikke hadde gjort annen skade på jorden enn at den hadde stått under vann en tid, skjedde det verre ting nå. 12. september fant Hærfos-sens gjennombrudd sted. Dette medførte ikke større vannføring i elven. Men gjennombruddet førte til at elven i Helgådalen nå fritt fikk grave i leirgrunn, og den ble veldig

    leirførende. Disse leirmassene avsattes så i den stille Vukusjøen som hadde dannet seg bare en knapp uke tidligere.

    Selv om elven begynte å ta seg et nytt leie over den nye demningen, rakk den ikke å senke seg så pass mye at sjøen forsvant før vinteren kom med frost og tele. Store deler av den lå derfor der hele vinteren 1893/94. Først i vårløsningen i 1894 ble elveleiet senket så pass at elvesletten ble liggende tørr.


    Einar Kristian Olsen. Etterpå

    R A S I V E R D A L 585

    image

    Men nå var hele det området som hadde stått under vann, dekket av et flere desimeter tykt lag av leirslam som elven hadde fraktet med seg fra Helgådalen. Jorden var så godt som ødelagt. Det tok mange år før jorden ga noen lunde brukbar avling igjen.

    Verst var det der sjøen hadde ligget lengst. Og den hadde ligget lenge over de lave slettene der Kroksteinen lå.

    Jordverdien var opprinnelig kr. 640, og alt gikk tapt.

    Eiendommen forøvrig ble før skaden satt til kr. 850. Verdiforringelsen ble satt til kr. 450, slik at det sto igjen kr. 400.

    John Ellingsen bygget opp husene igjen etter den første flommen. Men da den andre flommen kom, var det uråd å klare seg uten hjelp. Han ba lensmann Wessel om å hjelpe, og lensmannen skrev en søknad for ham. Søknaden lød som følger:

    Fra lensmannen i Verdalen

    John Ellingsen Kroksteinen har 2 ganger i sommer lidt skade på sine hus, i det han etter den store flommen i mai, atter fikk dem oppsatt og istandsatt, og nå ved siste flom gikk fjøset. Han må nå rive dem ned og flytte dem på et høyere sted hvor han kan være sikker. Da han har mistet hele sin avling, og ikke har fått noe ennå for sitt arbeid i sommer, og i tillegg er i fattige kår, klarer han ikke å få flyttet sine hus og få dem i standsatt uten hjelp. Derfor søker han om å få til dette et forskudd av erstatningen kr. 100,- som er det minste han kan hjelpe seg med om han skal kunne få husly til vinteren. Han bemerker at en stor del av hans tid i sommer har gått med til å redde og sette opp husene etter den første flommen.

    Jeg tillater meg å anbefale ham til et forskudd på kr. 100. Verdalens lensmannsbestilling 14. september 1893 H. Wessel

    Denne søknaden ble innvilget, og John Ellingsen fikk kr. 100 i forskudd.

    I Velferdskomitéens protokoll står det at det 15. desember 1893 ble behandlet en ny søknad fra ham om mer støtte. Denne gang fikk han avslag med begrunnelse i at han allerede 18. september hadde fått forskudd av Stats-komitéen.

    586

    V E R D A L S B O K A

    Men det var klart at det lille beløpet John Ellingsen hadde fått i forskudd, ikke rakk langt. Han fikk ytterligere kr. 100 i forskudd, slik at forskudds-beløpet ble kr. 200. Hele erstatningsbeløpet for ham ble 500 kroner.

    I 1895 ble matrikkelskylden fastsatt slik:

    Gårdsnr. 250, bruksnr. 6, Kroksteinen, av skyld mark 0,64 et avtak for 5 år av mark 0,64, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,32.

    Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,22 for første halvår 1893.

    Da John satte opp husene for andre gang, fikk han bruke en tomt vest for det stedet hvor Bollgården ble gjenoppbygget. Plassen fikk navnet Kroksteins-dalen. I 1900 bodde John, Sigrid, Elling og Kirsti fremdeles der.

    I 1901 kjøpte John Kvelstad østre og flyttet dit. Hans søster Ingeborg Anna Ellingsdatter overtok Kroksteinen. Samme år døde Elling på Kroksteinen.

    Kirsti flyttet til Kvelstad østre. Der døde hun i 1911.

    Kårkona Mali Pedersdatter døde på Guddingsmo i 1908.

    Einar Olsen var gjetergutt på Kvelstad vestre i 1900. Han giftet seg med Anna Svedjan.

    John døde i 1936 på Kvelstad.

    BREDINGSBERG I VUKU


    På Bredingsberg sto det tre hus eller gårder som ble berørt av Vukusjøen. Det var

    Vesterbua, Telefonsentralen og Østerbua. Alle tre fikk vannet høyt oppover veggene.

    Vesterbua

    Dette var navnet som ble brukt om Vuku Handelsforening eller Vuku Forbruksforening. Den sto lengst vest av husene ved Bredingsberg. Foruten Vuku Handelsforening hadde også Vuku Meieri tilholdssted her. Her var det stall og lagerhus.

    Følgende mennesker bodde i Vesterbua i 1893:

    • Anton Andreassen Rostad, handelsfullmektig, 30 år

    • Bergitte Johnsdatter, butikkpike, 37 år

    • Oline Emilie Johansdatter, kokkepike, 28 år

    • Jakob Olsen Rønning, meierist, 27 år Anton Andreassen Rostad var fra Sakshaug.

      Bergitte Johnsdatter var fra Vuku. Hennes foreldre var John Iversen Ekren og Marta Johnsdatter.

      Oline Emilie Johansdatter var også fra Vuku. Hun var fra Breding vestre. Hennes foreldre var Johan Andersen Breding og Guruanna Larsdatter.

      Jakob Olsen Rønning var fra Leksvik.

      Vuku Forbruksforening fikk tildelt en erstatning på kr. 2.500. Anton Andreassen Rostad var handelsmann på Verdalsøra i 1900. Det er ukjent hvor det ble av Oline Emilie Johansdatter. Bergitte Johnsdatter giftet seg med Peder Pedersen Mo på Mønnes. Jakob Olsen Rønning ble gift med jordmor Karen Rønning. De bodde i et hus under Storvuku i 1900. Senere bosatte de seg på Verdalsøra.


      Telefonsentralen, Sørager

      Øst for Handelsforeningen sto telefonsentralen. Den sto like vest for bro-enden av Østnesbroen. Dette huset ble bygget av Ludvig Sørager mellom 1891 og 1893. Ludvig Søragers kone, Anne Bergitte, var telegrafbestyrer. I 1891 bodde disse to på Østnes.

      De hadde ingen barn.

      588

      V E R D A L S B O K A

      • Ludvig Lorentsen Sørager, baker, 33 år

      • Anne Bergitte Ellevsdatter, kone, telegrafbestyrer, 38 år

      Ludvik var fra husmannsplassen Marken under Bjartnes. Hans foreldres navn var

      Lorents Johannessen og Marta Bårdsdatter.

      image

      Anne Bergittes foreldre var Ellev Andersen og Sissilie Johansdatter fra plassen Moen under Dalemark i Leksdalen.

      Det fortelles at man kun kom til telefonsentralen med båt, og når man skulle benytte telefonen, sto man i vann til opp på brystet.

      Ludvig Sørager ble tildelt en erstatning på kr. 130. Han fikk 40 kroner som forskudd.

      Visstnok i 1904 bygget Ludvig Sørager et bakeri på samme tomten.

      Anne Bergitte bestyrte telefonsentralen i Vuku til sin død i 1925.

      Ludvig døde i Vuku i 1941.

      Østerbua

      Dette huset sto på østsiden av bro-enden der Verdal Samvirkelags filial står i dag. Her hadde Odin Stornes sin butikk. Det var også poststed, for Stornes var poståpner.

      Odin Stornes hadde kjøpt Slapgård nordre

      Anne Bergitte Ellevsdatter, telegraf-

      noen år tidligere, men på grunn av utskifting og bestyrer - eller som det het da

      husflytting hadde han ikke rukket å flytte dit.

      Følgende personer bodde her i 1893:

      • Odin Severin Pedersen Storness, landhandler, poståpner, 32 år

      • Anna Pettersdatter Storness, kone, 38 år

      • Oline Olausdatter, tjener, 27 år

      • John Eriksen Strand, baker, 32 år

      -«telefonistinde i Vuku». Ved siden av henne står brordatteren Klara Jonsen.

      Odin Stornes var fra Stornesset i Inndalen. Hans foreldre var Peder Olsen og Beret Marta Olsdatter.

      Anna Pettersdatter var fra en plass under Midt-Hellan. Hennes foreldre var Petter Olsen

      fra Sparbu og kone Marta Olsdatter.

      R A S I V E R D A L 589

      þÿ

      590

      V E R D A L S B O K A

      Oline Olausdatter var fra Bjørstad. Hennes foreldre var Olaus Gunnbjørn-sen Bjørstad

      og kone Gurianna Olsdatter. John Eriksen Strand var fra Sakshaug.

      Odin Stornes ble tildelt en erstatning på kr. 1.870. Av dette var kr. 1.170 forskudd. Erstatningen ble tildelt under adresse Slapgård hvor han bodde da erstatningen ble utbetalt. Imidlertid bodde han på butikken i 1893 da Vuku-sjøen kom. Og det var på butikken han fikk den største skaden. Skadene på Slapgård var bare små.

      Odin døde allerede året etter, i 1894.

      Hans kone, Anna Pettersdatter Stornes, var poståpner i Vuku i lang tid. Hun døde i 1953.

      Oline Olausdatter ble gift med Ludvig Lorentsen Strugstad fra Sparbu. Hun døde i 1959.



      Bruket

      REPPE, ELVERUM VESTRE - 132.4

      I likhet med de aller fleste små eiendommene som var blitt kjøpt i tiden like før århundreskiftet, var også dette en tidligere husmannsplass. Den lå på nordsiden av Verdalselven på Reppesvaldet. Det var så sent som i 1892 at Martinus Olsen Auskinnesset kjøpte eiendommen av Elling Reppe. Det var ved kjøpet at eiendommen fikk navnet Elverum.

      Dessverre finnes ingen opplysninger hverken om utsæd eller husdyr i 1891. Matrikkelskylden var 1 mark 02 øre.

      Folket

      Martinus Olsen var tidligere husmann på Auskinnesset under Auskin vestre. I 1893 bodde i følge de offisielle listene 5 mennesker på plassen.

      • Martinus Olsen, selveier, skomaker, sagbruksarbeider, 45 år

      • Beret Marta Olsdatter, kone, 46 år

      • Odin Albert, sønn, åndssvak, 18 år

      • Sigurd Marius, sønn, 9 år

    • Andrea Eriksdatter, dagarbeider, leieboer, 52 år Martinus foreldre var Ole Olsen og Anna Mortensdatter Østnes. Beret Marta var fra Tømte i Sul. Hennes foreldre var Ole Hansen og Elen

    Nilsdatter (Nilsen).

    Andrea Eriksdatters foreldre var sannsynligvis Erik Arntsen og Anne Andersdatter Bjørstad.

    Hva som skjedde

    Dessverre finnes det få og uklare opplysninger om hva som skjedde med folkene og heimene nede på elvesletten da Vukusjøen lå der. Men alle menneskene berget seg sammen med dyrene sine. Vannet steg ikke fortere enn at de rakk å komme unna. De klarte også i de fleste tilfellene å berge innboet. Derimot fikk husene til dels stor skade. Mange ble ødelagt da de fløt av grunnen og ble liggende andre steder. I alle fall fikk de vannskader.

    I de flestes tilfelle ble de satt opp igjen på samme sted ut på sommeren da Vukusjøen hadde tømt seg. Og dermed fikk de den samme medfarten da Vukusjøen på nytt dannet seg etter raset 6. september. Og da dette skjedde like før Hærfossens gjennombrudd, ble jorden nå ødelagt av store mengder leirslam som elven førte med seg fra erosjonen i Helgådalen.

    REPPE, STORØRA VESTRE 132.2

    Men om Martinus Olsens eiendom Elverum vestre heter det bare at 3,9 dekar england ble ødelagt. Det er ikke oppgitt noen ting om tap og verdiforringelse av eiendommen. Elverum lå så høyt at jord og hus ble lite skadet. Dog er det en kjensgjerning at Martinus ble utbetalt en større erstatningssum enn disse 4 mål ødelagt england skulle tilsi.

    Etterpå

    Martinus Olsen vedble å bo på Elverum vestre etter at Vukusjøen hadde senket seg for siste gang.

    Han fikk utbetalt en erstatning på kr. 680. Av dette fikk han kr. 200 i forskudd. Allerede 19. juli forelå det en søknad på 100 kroner fra ham om tilskudd til å sette i stand husene sine. Han fikk innvilget en støtte på kr. 80.

    En litt uklar innførsel i Velferdskomitéens protokoll 25. desember 1893 sier at han 25. september var blitt gitt kr. 100 som skulle brukes til flytting av hus. Av dette beløpet skulle 50 kroner være gave, mens resten skulle gå til avdrag av erstatningsbeløpet han en gang i fremtiden skulle få.

    At det 25. september ble gitt et beløp til flytting av hus, kan tyde på at man klarte å flytte husene da Vukusjøen lå der for andre gang. Forøvrig kalles han Mortinus Efskindness ved denne anledning.

    Martinus er nevnt enda et par ganger i denne protokollen. Den 31. januar 1894 ble det protokollert at av de beløp han hittil hadde fått, skulle kr. 130 regnes som deler av senere erstatninger.

    Og samme dato ble det bokført at han ved en anledning hadde fått kr. 50 og en annen kr. 30 i gave.

    Matrikkelskylden ble forandret i 1895. Følgende står oppført i protokollen:

    Gårdsnr. 132, bruksnr. 4, Elverum vestre av skyld mark 1,03 et avtak for 5 år av mark 0,07.

    Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,02 for første halvår 1893.

    Han og hans familie bodde fremdeles der i 1900. Dessuten hadde han to leieboere. Den ene av disse var Andrea Eriksdatter som også hadde bodd sammen med ham på Auskinnesset i 1891, og sannsynligvis også på Elverum i 1893.

    Senere overdro Martinus Elverum vestre til sønnen Sigurd. Sigurd kjøpte nok et stykke av Reppe som han la til bruket.

    Martinus døde i 1916, og Beret Marta døde i 1925.

    Sigurd var gift med Ingeborg Andorsdatter Kolstad fra Namdalseid.

    Han solgte hele bruket til Halvor Olsen Væren. Sigurd var våpenpusser på Rinnleiret. Han bodde en tid på Fætten. I 1937 bygget han hus på Kjær-haugen.

    Odin Albert døde ugift i 1965.

    R A S I V E R D A L 593


    Bruket

    Storøra var navnet på den smale landtangen som ble dannet ved at Verdals-elven gjorde sin krappe sving inn under Reppesmelen. Tangen var en del av Reppesvaldet. At Reppe eide jord på sydsiden av elven, hadde naturligvis sammenheng med at elven en gang i tiden hadde forandret sitt løp på dette stedet.

    Storøra var delt mellom Reppe og Auskin. Men det er svært vanskelig å fastslå hvordan grensene gikk mellom disse to gårdsvaldene.

    Tangen var svært lav, og da den i tillegg var sterkt utsatt for erosjon, var det en utsatt plass å bo. Tidligere lå det flere husmannsplasser her.

    I 1890 ble en av husmannsplassene som hørte under Reppe, skilt ut som egen eiendom. Den fikk navnet Storøra vestre.

    Matrikkelskylden var 0 mark 24 øre.

    I forbindelse med folketellingen 1891 ble det foretatt en del registreringer. Rimeligvis skjedde dette før plassen ble solgt. Følgelig er den i disse registreringene tatt med som husmannsplass under Reppe.

    Opplysningene om utsæd er fra 1890. Da ble det sådd 0,3 hektoliter bygg, 1,5 hektoliter havre og 2 kilo gressfrø. Det ble satt 3 hektoliter poteter.

    Pr. 1. januar 1891 var det 1 ku og 2 sauer på bruket.

    Hvor stor besetningen var i 1893, er ikke kjent. Men ingen husdyr omkom, og det er forklaringen på at slike opplysninger ikke finnes.


    Folket

    Sefanias Johansen Skrove kjøpte Storøra av Elling Reppe i 1890. I følge de offisielle listene bodde bare to personer på plassen i 1893:

    • Sefanias Johansen, gårdbruker, 58 år

    • Marta Pedersdatter, kone, 61 år

    Sefanias Johansen var født i Skogn. Han var sønn av Johan Nikolaisen Gotås fra Skogn som hadde kjøpt Skrove nedre vestre i 1857. Hans mor het Gjertrud Eriksdatter og var også fra Skogn.

    Marta Pedersdatter var datter av Peder Johnsen Skrove og kone Serianna Pedersdatter.

    REPPE, STORØRA VESTRE 132.2


    image

    Sefanias Johansen Skrove og Marta Pedersdatter.


    Hva som skjedde

    Dette stedet ble oversvømmet da Vukusjøen dannet seg. Men husdyrene ble flyttet ut. Da sjøen ble tømt ut på sommeren, flyttet man så tilbake igjen.

    Den 6. september gikk så det store etter skredet, og nå dannet Vukusjøen seg på nytt, og denne gang ble den minst 3 meter høyere enn første gang. Nå fikk husene større skade. Heller ikke denne gang gikk det tapt husdyr. Men skadene ble større både på hus og jord. Vukusjøen ble nå stående til om våren 1894, og etter Hærfos-sens gjennombrudd ble all jord som hadde stått under vann, dekket av et flere desimeter tykt leirlag som ble avsatt i sjøen.

    Området som ble ødelagt eller beskadiget var på totalt 24,6 dekar. Av dette var 11,8 dekar dyrket jord. Resten, 12,8 dekar, var eng.

    VOLEN VESTRE 131.1

    Før skaden var jorden verdsatt til kr. 625. Den ble ansett som fullstendig ødelagt. Bruket forøvrig hadde hatt en verdi av kr. 1.050. Verdien etterpå var kr. 200, slik at tapet ble kr. 850.

    Etterpå

    Sefanias Johansen og hans kone Marta Pedersdatter flyttet fra Storøra. Stedet ble antageligvis ikke ansett for å være brukbart lenger. Dessuten ble det i løpet av kort tid etterpå gravet en kanal tvers gjennom tangen for å gi Ver-dalselven et rettere løp. Dermed ville man forhindre erosjon i Kvelstadmelen og Reppesmelen. Denne kanalen fikk navnet Bollgårdskanalen.

    Sefanias fikk utbetalt kr. 800 i erstatning for skaden han hadde lidt. Av dette fikk han kr. 75 i forskudd. Det er ikke opplyst hvorfor han fikk forskuddet.

    I 1900 bodde Sefanias og Marta på en husmannsplass under Mo. Da er han omtalt som husmann med jord. Han fikk skjøte på plassen i 1901. Plassen fikk navnet Kolshaug søndre.1

    Og i 1916 solgte han jorden på Storøra uten hus for kr. 300 til Halvor Kristiansen Elverum.

    Sefanias og Marta døde begge på Kolshaug på henholdsvis i 1919og 1918.


    Note:

    1 Opplysninger ved Evald Lundkvist.

    596

    V E R D A L S B O K A


    Gården

    Volen var delt i to i 1893. Den var blitt delt nesten nøyaktig 100 år tidligere i 1794. Begge Volen-gårdene lå nede på elvesletten. Men begge hadde jorder som lå ovenfor vannstanden Vukusjøen fikk.

    I oversiktene som ble utarbeidet etterpå, ble ikke områdene som lå over vannstanden av Vukusjøen tatt med. Følgelig vet vi ikke nøyaktig hvor store arealer det var tilsammen på gårdene.

    Matrikkelskylden var 13 mark 24 øre.

    I 1890 ble det sådd 4 hektoliter bygg, 14 hektoliter havre og 42 kilo gress-frø. Det ble satt 16 hektoliter poteter. På gården fantes det 7 to-hjulte vogner. De hadde også en slåmaskin i sameie med Volen østre.

    Pr. 1. januar 1891 hadde de 4 hester, 12 storfe, 8 sauer, 4 griser og 10 høns.

    Folket

    image

    Mette Andosdatter Volen drev gården som enke etter at hennes mann, Johannes Jakobsen, døde i 1888.

    11891 er Mette oppført på gården sammen med syv barn og en tjener.

    Da sjøen begynte å stige etter raset, bodde hun der sammen med seks barn og to tjenere.

    • Mette Andosdatter, gårdbruker, 50 år

    • Marta, datter, 24 år

    • Johanne Marie, datter, 18 år

    • Kjer stine, datter, 16 år

    • Gustava, datter, 14 år

    • Hanna, datter, 11 år

    • John, sønn, 8 år

    • to tjenere

    Mette var datter av Ando Jakobsen Jermstad og

    Marta Olsdatter Volen. Hennes ektemann het

    Kjer stine Johannesdatter Volen.

    Johannes Jakobsen Lyng. Hvem de to tjenerne var, er ukjent.


    Hva som skjedde

    VOLEN VESTRE 131.1

    Utviklingen her var ikke på langt nær så uhyggelig som den var for de gårdene som ble berørt av raset, selv om situasjonen var dramatisk nok.

    Folk og dyr ble evakuert til Leiråstua. Men de begynte å bygge nye hus omtrent med en gang, det vil si noe senere ut på sommeren. Stedet som ble valgt, lå litt høyere opp i bakkene mot nord.

    Jorden som ble oversvømmet av Vukusjøen, ble ikke tørrlagt igjen før utpå neste sommer. Men da var jorden dekket av et tykt leir- og slamlag.

    Totalt hadde et areal på 157,4 dekar stått under vann. Av dette var 103,3 dekar dyrket jord, 4,9 dekar var eng, og 49,2 dekar var skog.

    Dette omfattet 2/5 av gården.

    Verdien av jorden var tidligere satt til 12.000 kroner. Som følge av oversvømmelsen ble den satt ned med 4.800 kroner til 7.200 kroner.

    Husene fikk stor skade fordi vannet steg til opp over taket. Både stuelån og uthus fløt av murene og ble liggende et godt stykke unna det opprinnelige stedet.

    Gården utenom jorden hadde stått i en verdi av kr. 15.000. Nå sto den i kr. 10.000, slik at tapet ble kr. 5.000.

    image

    Volen vestre sett fra syd i 1919. Foto: Einar Musum.


    Etterpå

    Mette Andosdatter fortsatte å drive gården. Men det var ikke lett. Den gamle matjorden var borte. Det lå et tykt lag med leire eller mo over alt som hadde stått under vann, og man måtte begynne på nytt for å få den bra igjen. For å pløye i dette molaget, måtte man ha en spesiell plog. Det var bare noen

    R A S I V E R D A L 598

    steder at man kom så dypt med plogen at man kunne ane noen flekker med gammel matjord.

    Mette fikk i henhold til en fortegnelse datert 13. februar 1894 to forskudds-utbetalinger, en på kr. 100,- og en på kr. 400,-. Begge skulle benyttes til husflytting.

    Hun fikk en total erstatning på kr. 8.000. Kr. 3.000 av dette er oppført som forskuddsutbetaling.

    I 1895 ble matrikkelskylden fastsatt slik for Volen vestre:

    Gårdsnr. 131, bruksnr. 1, Volen vestre av skyld mark 13,24 et avtak for 5 år av mark 5,30, deretter for 5 år et avtak av mark 3,24, og derpå for bestandig et avtak av mark 1,24. Dette betød en reduksjon av veiskatten på kr. 1,83 for første halvår 1893.

    I 1901 solgte Mette gården til Oluf Hansen Gudding. Hun døde i 1916.

    Marta ble gift med Ole Olsen Østgård.

    Johanna Marie ble gift med Jon Olausen Leklem.

    Kjerstine ble lærerinne. I 1900 bodde hun fremdeles på Volen. Hun ble gift med Olav Olsen Ekren. 1 1935 sluttet hun som lærerinne. Hun døde i 1952.

    Gustava giftet seg ikke. Hun døde på Leklem i 1930-årene.

    Hanna døde på Volen så tidlig som i 1896.

    John utvandret til USA i 1905. Han døde kort tid etterpå.


    Verdalsboka - 34

    R A S I V E R D A L 599


    Gården


    VOLEN ØSTRE 131.2

    Volen østre lå nærmest elven av de to Volengårdene. Storparten av jorden lå nede på elvesletten.

    Hvor stort arealet var før raset, er usikkert. I ettertid ble bare størrelsen av den del av jorden som hadde stått under vann mens Vukusjøen eksisterte, fastslått. Det utgjorde 187 dekar og tilsvarte 10/11 av gården.

    Matrikkelskylden var 12 mark 03 øre.

    I 1890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 22 hektoliter havre, 4 hektoliter havre til grøntfor, 40 kilo gressfrø og 20 hektoliter poteter. På gården fantes 1 fire-hjult og 7 to-hjulte vogner. Dessuten hadde man i fellesskap med Volen vestre 1 slåmaskin.

    Besetningen 1. januar 1891 3 hester, 13 storfe, 9 sauer, 4 griser og 10 høns. Folket Eier i 1893 var Ole Andosen Volen. Han hadde overtatt gården etter sin far i 1874. Da Vukusjøen oppsto, bodde 11 mennesker på gården. Disse var:

    • Ole Andosen, gårdbruker, 55 år

    • Anne Elisabet Jensdatter, kone, 43 år

    • Marta, datter, 21 år

    • Jens, sønn, 19 år

    • Anton Ludvig, sønn, 17 år

    • John Marius, sønn, 15 år

    • Anna Oline, datter, 13 år

    • Peter Andreas, sønn, 11 år

    • Borghild, datter, 3 år

    • en tjener

    • en annen

    Ole var sønn av den forrige eieren av Volen østre, Ando Jakobsen Jerm-stad. Hans mor het Marta Olsdatter Volen. Anne Elisabet var fra Røros. Hennes foreldre het Jens Aspås og Anne.

    Hva som skjedde

    I motsetning til gårdene som ble tatt av raset eller fikk rasmassene ut over

    þÿ

    602

    V E R D A L S B O K A

    seg, fikk denne gården og de andre som lå der Vukusjøen oppsto, et varsel på forhånd. Men det gikk ikke lang tid før vannet sto oppover husveggene, slik at man måtte handle raskt. Både husdyr og det meste av inventaret ble berget. Trolig ble vannet stående 11 meter over vanlig vannstand ved Mel-byberget.

    Men etter noen få uker hadde vannet i Vukusjøen sunket så pass at folkene kunne vende tilbake.

    Man begynte med arbeidet å få husene i stand igjen. Våronna ble forsinket, men den ble gjennomført.

    Før noe ble høstet, skjedde etterraset 6. september. Leirdemningen ble minst 3 meter høyere nå enn første gang, og vannet steg nå opp til 14 meter over normal vannstand. Denne gang fikk husene verre medfart enn forrige gang. På Volen østre besto taket av skifer, og det var så tungt at vannet ikke klarte å løfte huset av grunnmuren. Derimot fløt både uthus og stabbur vekk. Stabburet havnet på Guddingsnesset på den andre siden av elven. Uthusene fløt mot lien i nord og ble liggende der. Men muren under stulåna ble undergravet av elven, og den sank ned med det til følge at huset knakk sammen på midten. Familien evakuerte først til Vester-Skrove hvor Henrik Mikalsen bodde. Deretter flyttet de til den østre gården i Stalltjårnsstugan som da sto ledig. En søster av Anne Elisabet var gift der.

    Da Vukusjøen var borte neste sommer, ble arbeidet påbegynt med å gjøre gården i stand igjen. Men da var all jorden som hadde stått under vann, dekket av et flere desimeter tykt lag av sedimenter. Dette skyldtes at 12. september, bare 6 dager etter at elven var blitt demmet opp for andre gang, fant Hærfos-sens gjennombrudd sted. Dermed begynte elven gravingen som til slutt ødela nesten hele Helgådalen. Og de løsmassene den førte med seg, ble avsatt i det stille vannet i Vukusjøen.

    Vukusjøen ble tømt først etter vårløsningen i 1894.

    Som nevnt ovenfor, ble 187 dekar av gårdens areal oversvømmet. Dette fordelte seg med 167,3 dekar dyrket jord og 19,7 dekar skog og havning.

    Jordverdien hadde før denne tildragelsen vært 7.700 kroner. Tapet ble satt til 7.000 kroner slik at bare 700 kroner var tilbake.

    Dette utgjorde 10/11 av jorden.

    Gården forøvrig var verdsatt til 12.000 kroner før raset. Tapet ble satt til 7.500 kroner. Verdien etterpå var således 4.500 kroner.

    Etterpå

    Først ble det satt i gang bygging av nye hus. Denne gang ble gården bygget litt lenger mot nord enn tidligere. En del av materialene fra de gamle husene kunne nyttes, men mye var ødelagt.

    R A S I V E R D A L 603

    Ole fikk 13. februar 1894 utbetalt et forskudd på kr. 700,- som skulle benyttes til underhold og husreparasjon. I 1895 vendte familien tilbake til Volen.

    Ole fikk kr. 10.000 i erstatning for de ødeleggelser som var blitt påført gården. Totalt fikk han kr. 1.870,13 i forskudd. Dette er oppgitt som utgifter til husflytting og fornødent livsopphold samt at kr. 170,13 var til dekning av hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

    Jorden var svært vanskelig. Det fine molaget som hadde lagt seg utover jordene, var veldig løs. Ved østenvind var jordrokket så tett at det ikke var mulig å se husene på Landfall fra Volen.

    Og dette molaget var så tykt at det måtte brukes spesialplog som skar dypere enn en vanlig plog. Og ved første gangs pløying var det bare hist og her at man kunne ane en annen farge i jordsmonnet. Da hadde man kommet ned på den gamle matjorden.

    I 1895 ble det foretatt avfelling av skylden:

    Gårdsnr. 131, bruksnr. 2, Volen østre av skyld mark 12,03 et avtak for 5 år av mark 10,94, deretter for 5 år et avtak av mark 7,03 og derpå for bestandig et avtak av mark 3,03.

    Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 3,77 for første halvår 1893.

    Ole og Anne Elisabet drev gården frem til 1908. Da ble gården delt i to slik at sønnen John Marius fikk den ene halvparten, og Edvard Olsen Suul som var svigersønn, fikk den andre.

    Ole døde i 1921, og Anne Elisabet døde i 1923.

    Det var Marta som ble gift med Edvard Suul. Hun døde i 1910.

    Jens ble gift tre ganger. Første gang giftet han seg med Josefine Kristensen fra Oslo. Andre gang ble han gift med Elisabet Billington. Hans tredje kone var Rut Nordheim. Han var lensmann i Ullensaker. I de offisielle listene er han regnet med blant dem som bodde på gården i 1893, men det fortelles at han hadde allerede reist hjemmefra før det. Han døde i 1965.


    image

    Volen østre sett fra vest i 1920. Foto: Einar Musum.

    604

    V E R D A L S B O K A

    Anton Ludvig reiste til Amerika. Han ble gift med Bessie Gafney. Han var farmer. Han døde i 1971.

    John Marius som overtok halve gården, ble gift med Inger Anna Nilsdatter Garnes. Senere kjøpte han Garnes av sin svigerfar. Sin part i Volen leide han bort til sin svoger. Han døde i 1959.

    Anna Oline ble gift med Elling Lorentsen Arstad. De hadde gården Ekren i Vuku. Hun døde i 1968.

    Peter Andreas reiste også til Amerika. Han ble gift med Viola Lewits. Han arbeidet som forstmann. Han døde i 1968.

    605

    V E R D A L S B O K A

    Borghild var meierske på Stiklestad meieri. Hun ble gift med Petter Marti-nusen Bjartnes. Hun døde i 1992 102 år gammel.


    ANDRE GÅRDER SOM FIKK SKADE VED VUKUSJØEN

    Gudding vestre 130.1

    Denne gården hadde en god del jord nede på elvesletten på sydsiden av elven. Denne strekningen ble kalt Guddingsnesset.

    Driver av gården i 1893 var Oluf Hansen Gudding. Han hadde overtatt bygselen etter sin far i 1892.

    Arealet som ble ødelagt, var totalt på 111,2 dekar. Jorden fordelte seg på 98,4 dekar dyrket jord og 12,8 dekar skog og havning.

    Før ulykken var matrikkelskylden 23 mark 12 øre.

    Jorden hadde før skaden en verdi av kr. 12.000. Tapet ble satt til kr. 4.000, og den nye verdien ble 8.000 kroner. Dette tilsvarte 1/3 av gårdens jord.

    Verdiforringelsen av resten av gården ble satt til kr. 3.640. Den ble satt ned fra kr.

    15.000 til kr. 11.360.

    I 1895 ble skylden avfeit, og følgende står oppført i protokollen om denne gården: Gårdsnr. 130, bruksnr. 1 Gudding vestre av skyldmark 23,12 et avtak for 5 år av mark 7,71, deretter for 5 år et avtak av mark 5,62, og derpå for bestandig et avtak av mark 3,62.

    Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 2,66 for første halvår 1893.

    Oluf Hansen fikk tildelt en skadeserstatning på kr. 350. Av dette fikk han kr. 300 i forskudd.


    Gudding østre 130.2

    Gudding østre hadde også jord nede på Guddingsnesset.

    Gudding østres part her nede var noe mindre enn Gudding vestres.

    Driver av Gudding østre i 1893 var Sefanias Ottesen Gudding. Han overtok bygselen etter sin far Otte Olsen i 1877.

    Det ødelagte arealet var totalt på 123,1 dekar. Av dette var 59,1 dekar dyrket jord, 49,2 dekar var eng, og 14,8 dekar var skog og havning.

    Matrikkelskylden var før raset 20 mark 51 øre.

    Jordverdien før skaden var kr. 10.500. Etter skaden ble den satt til kr. 7.500, slik at tapet var kr. 3.000. Dette tilsvarte 2/7 av gårdens jord.

    Verdiforringelsen på gården totalt ble satt til kr. 2.450. Den gikk ned fra kr. 13.500 til kr. 11.050.

    R A S I V E R D A L 607

    Den nye skylden ble fastsatt i 1895, og i protokollen står det ført opp slik:

    Gårdsnr. 130, bruksnr. 2 Gudding østre av skyld mark 20,51 et avtak for 5 år av mark 5,86, deretter for 5 år et avtak av mark 4,51, og derpå for bestandig et avtak av mark 2,51.

    Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 2,02 for første halvår 1893.

    Sefanias Ottesen fikk 300 kroner i erstatning. Og han fikk 150 kroner i forskudd uten at det er angitt noen årsak til forskuddet.

    Reppe 132.1

    Reppe nådde ned til elven på nordsiden av den. På grunn av at Verdals-elven har forandret sitt løp mange ganger gjennom tidene, har dette ført til at gårdsvald er blitt skåret av, og rester har blitt liggende på motsatt side av elven. Dette var blant annet tilfelle ved Reppe.

    Der elven gjorde en dyp og krapp sving inn under Reppesmelen, dannet den samtidig en smal tange som ble kalt Storøra. Denne tangen delte Reppe med Auskin.

    Videre hørte en del av Auskin som ble kalt Auskin østre nordre, inn under Reppe. Dette hadde sammenheng med at Nils Jonsen Reppe eide både Reppe og Auskin østre. Så solgte han Auskin østre i 1841, men han holdt unna en del av dette valdet som lå på sydsiden av elven. Det ble kalt Auskin østre nedre.

    Denne biten ble stående fullstendig under vann begge ganger da Vukusjøen lå der. Arealet var imidlertid ikke så stort at det ble medtatt da tapet av jord skulle beregnes etterpå.

    Men eieren av Reppe, Elling Jeremiassen Reppe, fikk i alle fall en erstatning på kr. 250. Av dette fikk han kr. 100 som forskudd.

    Til tross for at tapet av jordverdien ikke ble tatt med i de offisielle listene etterpå, ble skylden allikevel forandret i 1895. I protokollen står følgende:

    Gårdsnr. 132, bruksnr. 1, Reppe med Auskin østre nedre av skyld mark 20,36 et avtak for 10 år av mark 0,24, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,12.

    Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,08 for første halvår 1893.

    Auskin vestre 132.1

    I likhet med Reppe var Auskin også berørt av Verdalselvens stadige skiftende løp gjennom århundrene, og deler av Auskinvaldet lå på sydsiden av elven. Både Auskin vestre og Auskin østre hadde deler av sitt vald her. Elvens svinger laget tanger eller ness. Men nettopp det forhold at disse tangene var skapt av elven, gjorde at dette var svært lavtliggende områder. De var således utsatt for oversvømmelser samtidig som at jordsmonnet var nokså tynt. Derfor ble flere husmannsplasser nedsatt her.

    608

    V E R D A L S B O K A

    I 1893 da raset gikk, var flere av Auskin vestres plasser borte. Bare Storøra var igjen. (Se Storøra, Auskin vestre.) Men som regelen var, tilhørte jorden gården. Husene tilhørte vanligvis husmannen. Derfor ble den jorden som ble ødelagt på Storøra, regnet sammen med den ødelagte jorden på gården.

    Imidlertid ser det ut til at en del av valdet på Bollgården østre på den andre siden av elven også hørte inn under denne gården. I likhet med så mange andre strekninger langs breddene av Verdalselven, ble også dette kalt Øra. Den hadde gårds- og bruksnummer 250,3. I de offisielle listene står det derfor Auskin vestre og Øren vestre.

    Eier av Auskin vestre i 1893 var Elling Olsen Auskin. Han hadde overtatt den etter sin svigerfar i 1880.

    Arealet som ble ødelagt, var på 89,5 dekar. Av dette var 55,1 dekar dyrket jord, 29,5 dekar eng og 4,9 dekar skog eller havning.

    Gårdens matrikkelskyld før skaden var 14 mark 27 øre.

    Jordverdien på selve gården var før skaden kr. 7.400. Tapet ble satt til kr. 3.400, slik at den nye verdien ble kr. 4.000. Dette utgjorde 17/37 av jorden.

    Verdiforringelsen av gården forøvrig ble satt til kr. 3.000, slik at den gikk ned fra kr.

    8.500 til kr. 5.500.

    Øren vestre hadde før skaden en matrikkelskyld av 0,80 mark. Skaden ble vurdert til 0,20 mark. Skaden utgjorde således 1/4 av eiendommen.

    Jordverdien av dette arealet var før skaden verdsatt til kr. 720. Tapet ble satt til kr. 180. Den nye verdien ble kr. 540.

    Verdiforringelsen av eiendommen forøvrig ble satt til kr. 100, slik at den nye verdien ble stående i kr. 620.

    Som følge av skaden fikk Elling Olsen kr. 1.900 i erstatning. Av dette fikk han kr. 300 i forskudd. 100 kroner av dette forskuddet fikk han så tidlig som i 1894. I møte 31. januar dette året bestemte Velferdskomitéen at han sammen med flere andre skulle få et forskudd av erstatningsbeløpet.

    Matrikkelskyldens størrelse ble fastsatt i 1895. I protokollen står:

    Gårdsnr. 137, bruksnr. 1, Auskin vestre av skyld mark 14,27 et avtak for bestandig av mark 6,56.

    Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 2,26 for første halvår 1893. Parten i Bollgården østre 250.3 er ikke nevnt i avfellingsprotokollen.

    Auskin østre 138.1

    Auskin østre hadde bare en liten del av sitt vald liggende nede ved elven i 1893. Tidligere hadde også dette valdet i likhet med Auskin vestre omfattet en del av de områdene som lå forholdsvis langt mot vest på sydsiden av elven på det såkalte Auskinnesset. Men like før midten av 1800-tallet hadde mesteparten av dette arealet kommet sammen med Reppe. Og de skadene denne

    R A S I V E R D A L 609

    delen av Auskin østres vald fikk, ble følgelig regnet sammen med Reppe. Men en mindre bit av Storøra hørte fremdeles med til Auskin østre. Denne biten hadde gårds- og bruksnummer 250.4. Gårdsnummer 250 var nummeret til Bollgården østre. Følgelig ble gården kalt Auskin østre og Øren øvre.

    Eier av Auskin østre i 1893 var Lasse Olsen Auskin. Han var fra Garnes og kjøpte gården i 1865.

    Skadene Auskin østre fikk av Vukusjøen, var forholdsvis beskjedne. Bare et areal på 30,5 dekar ble satt under vann. Av dette var 12,8 dekar dyrket mark. Resten, 17,7 dekar, var skog og havning. Skogen var sannsynligvis for det meste olderskog.

    Auskin østres matrikkelskyld var før Vukusjøen 7 mark 08 øre.

    Jordverdien var før skaden kr. 4000. Etter skaden var den kr. 3.500, slik at tapet ble kr. 500.

    Dette tilsvarte 1/8 av eiendommen.

    Verdien av gården forøvrig ble redusert med kr. 250 fra kr. 5.500 til kr. 5.250.

    Øren øvre hadde tidligere en skyld av 0,66 mark. Den ble redusert med 0,16 mark til 0,50 mark. Dette utgjorde 1/4 av eiendommen.

    Jorden her var tidligere verdsatt til kr. 600. Tapet ble satt til kr. 150, og den nye verdien ble da kr. 450. Det endelige tapet ble satt til kr. 70, slik at til slutt sto verdien i kr. 530.

    For dette ble Lasse Auskin tildelt en erstatning på kr. 400. Av dette fikk han kr. 200 i forskudd.

    I 1895 ble skylden fastsatt slik:

    Gårdsnr. 138, bruksnr. 1, Auskin østre øvre av skyld mark 7.56 et avtak for bestandig av mark 1,36. Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,47 for første halvår 1893. Øren øvre er ikke tatt med i avfellingsprotokollen 1895.


    Elverum østre 132.5

    Et sted har dette bruket nummeret 132,3, mens et annet sted har det nummeret 132,5. Elverum østre ble i alle fall fraskilt Reppe samtidig med Elverum vestre i 1892. Eiendommen fikk samme skyld, nemlig 1 mark 02 øre.

    Kjøperen var Halvor Kristiansen Fergemann, og selgeren var Elling Reppe. Halvor Fergemann bodde på plassen Fergemeien på Østnesvald i 1891. Men etter at Østnes bro ble bygget i 1890, ble han overflødig som fergemann.

    Elverum østre fikk ikke så stor skade av Vukusjøen. Det ser ut til at husene må ha ligget så pass høyt at de unngikk å bli ødelagt i noen særlig grad. Derimot ble den delen av jorden som lå under vannflaten, sterkt overslam

    610

    V E R D A L S B O K A

    met av leirsedimenter da sjøen dannet seg for andre gang etter 6. september. Men dette må bare ha vært en mindre del av jordveien.

    Før ulykken sto jorden i en verdi av 895 kroner. Etterpå sto den i 835 kroner, slik at tapet ble bare 60 kroner.

    Forholdstallet ble satt til 1/15. Av en eller annen grunn er ikke arealet oppgitt i de offisielle listene.

    Verdiforringelsen ble kr. 100, ned fra 1.100 kroner til 1.000 kroner.

    Halvor fikk en erstatning på kr. 200. Av dette fikk han kr. 100 på forskudd. Det er ikke oppgitt hvorfor han fikk forskuddet.

    Størrelsen på erstatningen tyder på at det må være andre forhold enn ødelagt jord han fikk erstatning for. Hva det var, er imidlertid ikke opplyst.


    Lundskingjerdet 136.2

    Navnet Lundskingjerdet fulgte denne eiendommen fra den tid den var husmannsplass. Allerede i 1879 ble plassen solgt vekk fra Lundskin. Kjøperen da var Johannes Sørensen Storvuku. Johannes solgte eiendommen videre i 1886 til Ole Nilsen Dillenget. Og Ole Nilsen var eier i 1893. Ole bygget hus der og kalte bruket Eide.

    Det kan ikke ha vært mye av jorden som ble berørt av flommen. Det er ikke funnet noe om noe verditap av hverken den eller eiendommen forøvrig.

    Men flommen må ha forhindret Ole Nilsen i å få noen avling i 1893. Etter som skaden ikke omfattet tap av jord, kan det trolig formodes at åkeren ble satt under vann da Vukusjøen steg for andre gang. Men vannet var trolig ikke dypt nok til at det ble så store slamavsetninger på jorden.

    Dette var så vidt vites hans eneste tap.

    Ole ble tildelt en erstatning på kr. 240. Han fikk kr. 100 i forskudd. Det er ikke opplyst noe om hva det var erstatning for, eller hvorfor han fikk forskudd.

    En annen person som også må ha bodd på Lundskingjerdet, var Halvor Olsen Lundskingjerdet. Han fikk en erstatning på kr. 90. Av dette var 50 kroner forskudd.

    Bakgrunnen for dette bidraget finnes i en søknad fra Halvor Lundskingjerdet til Velferdskomitéen datert 15. desember 1893. Den lyder som følger:

    Jeg tillater meg herved å søke om i likhet med andre om å få et bidrag tii underholdning for vinteren for meg, hustru og 2 barn, da jeg mistet min avling, og da det til vinteren ikke finnes noe arbeid. Jeg har hittil ikke mottat noe bidrag.

    Komitéen gjorde en anførsel om at den ikke fant grunn for å gi noe av pengene som gave.


    Breding vestre 139.1

    R A S I V E R D A L 611

    Eier av Breding vestre i 1893 var Martin Johannessen.

    Noe av jorden på denne gården nådde ned mot elven, og den ble følgelig overslammet av sedimenter under den andre Vukusjøen. Noe sto dessuten under vann under den første sjøen også.

    Skadene var ikke så veldig omfattende. Totalt ble 32,5 dekar skadet. Av dette var 29,5 dekar dyrket jord. 3 dekar var eng.

    Jordverdien var før skaden kr. 5.000. Skaden ble satt til kr. 1.500, slik at det sto igjen kr. 3.500.

    Forholdsbrøken ble satt til 3/10.

    Gården ellers var verd kr. 5.200. Her ble verditapet satt til kr. 700 slik at den etterpå sto i kr. 4.500.

    For dette fikk Martin Johannessen Breding kr. 1.000 i erstatning. Han fikk 200 kroner i forskudd.

    I 1895 ble skylden fastsatt slik:

    Gårdsnr. 139, bruksnr. 1, Breding vestre av skyld mark 10,76 et avtak for bestandig av mark 3,23. Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 1,11 for andre halvår 1893.


    Breding østre 139.2 På denne gården var Ole Kvello eier i 1893.

    Noe mindre jord enn på nabogården Breding vestre ble satt under vann her. 24,6 dekar, alt dyrket mark, ble skadet.

    Her ble verditapet av jorden satt til et merkelig ujevnt tall, nemlig kr. 1.166. Den gamle verdien av jorden var kr. 7.000, og den nye ble således kr. 5.834.

    Brøken ble 1/6.

    Gården forøvrig fikk et tap av kr. 700 og gikk ned fra kr. 8.700 til kr. 8.000. Ole Kvello fikk en erstatning på kr. 700. Forskuddet var på kr. 360. Om skylden ble det i 1895 bestemt at den skulle være slik: Gårdsnr. 139, bruksnr. 2, Breding østre av skyld mark 12,65 et avtak for bestandig av mark 2,11. Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,73 for første halvår 1893.

    Ekren 140.1 Eier av Ekren i 1893 var Ole Olsen Ekren.

    De laveste partiene av Ekrenvaldet ble dekket av vann både ved den første og den andre Vukusjøen. Men arealet som ble skadet, var ikke større enn 24,5 dekar mål. Dette var imidlertid alt sammen dyrket mark.

    Jordverdien var før raset kr. 6.000. Den nye verdien ble satt til kr. 5.000, slik at tapet ble kr. 1.000.

    Dette utgjorde 2/13 av jorden.

    612

    V E R D A L S B O K A

    Rfiekstekn av gården fikk et verdifall på kr. 5f0i0kfkra kr. 8.000 til kr. 7.500. Ole Ekren

    kr. 700 i erstatning for skaden. Han

    kr. 450 av dette i forskudd.

    At skaden ikke ble ansett for å være hverken stor eller uopprettelig går frem av avfellingsprotokollen 1895:

    Gårdsnr. 140, bruksnr. 1, Ekren av skyld mark 8,67 et avtak for 3 år av mark 1,33.

    fikk

    Dette betød at veiskatten ble redusert med kr. 0,46 for første halvår 1893. Østnes 244.1 Ole Johannessen var eier av Østnes da Vukusjøen ble dannet i 1893.

    I likhet med de fleste gårdene rundt Vukusjøen Østnes bare beskjedne skader. Husene var aldri truet, og det var bare mindre arealer som ble satt under vann. Tilsammen var det 41,4 dekar. Av dette var 21,7 dekar dyrket mark, og 19,7 dekar var eng.

    Jordtapet ble satt til kr. 1.200, slik at verdien gikk ned fra kr. 10.000 til kr. 8.800. 2/13 av jorden gikk tapt.

    fikk fikk

    Verdifallet på resten av gården ble satt til kr. 400. Den gikk ned fra kr. 12.000 til kr. 11.600. Ole Østnes kr. 530 i erstatning. I forskudd han kr. 200. I 1895 ble skylden fastsatt slik:

    Gårdsnr. 244, bruksnr. 1, Østnes av skyld mark 14,56 et avtak for 3 år av mark 1,75. Veiskatten ble som følge av dette, redusert med kr. 0,60 for første halvår 1893.


    Slapgård søndre 248.1

    Slapgård søndre lå på sydsiden av elven på den sletten som også blir kalt Bollgårdssletten. Slapgård søndre var en av de to delene Slapgård var delt i.

    I 1893 var Johannes Ellefsen Tromsdal den egentlige brukeren. Men eier i navnet var hans svigerfar Johannes Hansen.

    Bare 27,6 dekar mark ble satt under vann. Og ingen ting av dette var dyrket mark. 2 dekar var eng, og 25,6 dekar var skog og havning.

    Følgelig ble verdifallet forholdsvis beskjedent, kr. 300 fra kr. 4.300 til kr. 4.000. Dette ble vurdert til 3/25 av jorden.

    fikk

    Eiendommen forøvrig ble satt ned med kr. 150 fra kr. 5.000 til kr. 4.850. Johannes Ellefsen da heller ikke mer enn kr. 120 i erstatning. Skylden ble fastsatt slik i 1895:

    R A S I V E R D A L 613

    Gårdsnr. 248. bruksnr. 1, Slapgård søndre av skyld mark 8,97 et avtak for 10 år av mark 2,17, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,65.

    Veiskatten ble som følge av dette, redusert med kr. 0,75 for første halvår 1893.

    Men dette må tydeligvis være en feil, for i Stortingsproposisjon 20/1895 er avtaket satt til mark 1,74 i en begrenset tidsperiode. Og et avtak på mark 2,17 i en begrenset periode og 1,65 for alltid er alt for mye i forhold til den lille skaden gården fikk. Noen korreksjon er imidlertid ikke funnet.

    Slapgård nordre 249.1

    Slapgård nordre var den andre delen av Slapgård. Her var Odin Stornes eier i 1893. Heller ikke på denne gården ble de store arealene satt under vann av Vukusjøen.

    Tilsammen 34,5 dekar ble berørt. Av dette var 14,8 dekar dyrket jord. Resten, 19,7 dekar, var eng.

    Skaden ble beregnet å ha tilsvart kr. 1.500. Før skaden sto jorden i en verdi av kr. 5.000, og etterpå sto den i kr. 3.500.

    Dette ble vurdert til 3/10 av jorden på gården.

    Eiendommen forøvrig sto opprinnelig i kr. 5.000. Her ble skaden satt til kr. 500, slik at den nye verdien ble kr. 4.500.

    Odin Stornes fikk hele kr. 1.870 i erstatning. Av dette var kr. 1.170 forskudd. Dette erstatningsbeløpet synes å være forholdsvis stort sett i relasjon til det tapet han hadde lidd. Men erstatningen hadde også sammenheng med at han var kjøpmann på Bredingsberg, og der led han et betydelig tap som følge av at butikken ble satt under vann.

    I 1895 ble skylden for Slapgård nordre fastsatt slik:

    Gårdsnr. 249, bruksnr. 1, Slapgård nordre av skyld mark 9,24 et avtak for bestandig av mark 2,77.

    Dette førte til at veiskatten ble redusert med kr. 0,96 for første halvår 1893.

    Bollgård østre søndre 250.1

    Bollgård østre søndre var den ene av de to hoveddelene Bollgård østre var delt inn i. Bollgård østre lå øst for Kvelstad. Bollgård vestre lå vest for Kvel-stad. Denne merkelige beliggenheten skyldes at Kvelstad ble flyttet etter at Steinsvatnet ble tømt i middelalderen. I 1893 var Trond Trondsen Jøssås eier av Bollgård søndre.

    Bare mindre deler av dette gårdsvaldet ble satt under vann. Tilsammen var det 29,5 dekar. Av dette var 9,8 dekar dyrket jord,og 19,7 dekar var eng.

    Jordverdien før ulykken var kr. 9.000. Skaden ble satt til kr. 700, slik at den nye verdien ble kr. 8.300.

    Dette tilsvarte 1/13 av jordverdien.

    614

    V E R D A L S B O K A

    Resten av eiendommen ble satt ned med kr. 350 fra kr. 11.000 til kr. 10.650. Trond Jøssås fikk 700 kroner i erstatning. Han fikk kr. 600 i forskudd. Skylden fikk følgende forandring i 1895:

    Gårdsnr. 250, bruksnr. 1, Bollgård søndre av skyld mark 12,99 et avtak for 5 år av mark 1,00. Dette førte til en reduksjon av veiskatten med kr. 0,35 for første halvår 1893.

    Bollgård østre nordre 250.2

    Bollgård østre nordre var den andre parten av Bollgård østre. Den var litt mindre enn den andre.

    Ellev Olsen var eier i 1893.

    Bare mindre områder på den laveste delen av valdet ble satt under vann. Arealet var 23,6 dekar. Alt var dyrket jord.

    Før dette skjedde hadde jordverdien vært kr. 2.970. Skaden ble vurdert til kr. 840, slik at den nye verdien ble kr. 2.130.

    Det ble anslått at dette utgjorde 2/7 av jorden på gården.

    Eiendommen forøvrig fikk et tap av kr. 400. Den gikk ned fra kr. 3.500 til kr. 3.100. For skaden fikk Ellev Olsen kr. 500 i erstatning. 200 kroner av dette var forskudd. Skylden ble fastsatt slik i 1895:

    Gårdsnr. 250, bruksnr. 2, Bollgård nordre av skyld mark 5,13 et avtak for 5 år av mark 1,41. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,49 for første halvår 1893.

    Bollgårdsnesset 250.5

    Bollgårdsnesset var en utskilt part fra Bollgård østre nordre. Den var blitt utskilt så sent som i 1890. Eier i 1893 var John Olsen Kvelstad.

    Som navnet sier, lå denne gården på det nesset elven dannet utenfor Bollgård østre. Arealet som ble satt under vann var ikke stort, bare 9,8 dekar. Alt var dyrket jord.

    Men etter som eiendommen bare var liten, utgjorde dette en stor del av jorden. Totalverdien av jorden var før flommen kr. 1.200. Etterpå sto den i kr. 800. Skaden utgjorde således kr. 400.

    Dette var 1/3 av jorden.

    Eiendommen forøvrig ble satt ned med kr. 200 fra kr. 1.600 til kr. 1.400. John Olsen fikk kr. 200 i erstatning. Alt ble betalt ut som forskudd. I 1895 ble skylden fastsatt slik: Gårdsnr. 250, bruksnr. 5, Bollgårdsnesset av skyld mark 1,44 et avtak for 5 år av mark 0,48.

    Veiskatten ble som følge av dette, redusert med kr. 0,17 for første halvår 1893.


    Kve Istad vestre 251.1

    R A S I V E R D A L 615

    I 1865 ble Kvelstad kjøpt av Ole Danielsen Tessem fra Beitstad og Ole Anderssen Stuskin. Gården ble da delt i vestre og østre slik at Ole Danielsen fikk Kvelstad vestre.

    Husene lå på samme høyde som de øvrige gårdene på Bollgårds- sletten slik at de unngikk oversvømmelsene av begge Vukusjøene. Men store deler av jorden ble liggende under vann. Spesielt var det ille siste gang.

    98,4 dekar ble stående under vann. Alt dette var dyrket jord. Og store deler av jorden fikk tykke slamlag etter sedimenteringen som følge av Hærfossens gjennombrudd.

    På Kvelstad vestre hadde jorden stått i en verdi av kr. 7.000. Skaden ble taksert til kr.

    3.000. Igjen var det da kr. 4.000. Dette ble anslått til å ha omfattet 4/7 av arealet. Verdien av gården forøvrig ble satt ned med kr. 3.100 fra kr. 9.500 til kr. 6.400.

    Allerede etter første gang Vukusjøen lå der, søkte Ole Danielsen om støtte til innkjøp av for. Søknaden ble behandlet 19. juli. Det ble da bestemt at saken skulle utsettes.

    Men 6./7. september ble en ny søknad fra Ole Kvelstad behandlet. Da hadde etterskredet 6. september gått. Det er lite trolig at Vukusjøen nådde opp til sitt endelige nivå før dette møtet, men det fremgår av protokollen at Ole hadde behov for penger til å kjøpe for til sine husdyr til vinteren. Det ble opplyst i søknaden, og bekreftet på møtet, at han hadde bare klart å berge litt høy. Dette høyet var dessuten helt vått og oppblandet med leire. På grunn av oversvømmelsene hadde han hverken fått avlet korn eller poteter. Han søkte om kr. 400. Det ble bestemt at kr. 300 skulle gå til avdrag på skadeserstatningen, mens kr. 100 var til underhold.

    At økonomien ikke var helt god etter dette, fremgår av nok en innførsel i samme protokoll 2. januar 1894. Da måtte Ole Danielsens kone Ellen Marta ha besøk av doktoren. I hvilken anledning er ikke opplyst. Men Ole måtte få forskudd fra erstatningsbeløpet for å kunne klare å betale doktoren.

    Alt i alt fikk Ole Kvelstad kr. 2.550 i erstatning. I forskudd fikk han kr. 900. Gården fikk følgende avfelling i 1895:

    Gårdsnr. 251, bruksnr. 1, Kvelstad vestre av skyld mark 9,79 et avtak for 5 år av mark 5,59, deretter for 5 år et avtak av mark 3,79, og derpå for bestandig et avtak av mark 1,79.

    Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,93 for første halvår 1893.


    Oppem 257.1


    Gården Oppem lå høyt oppe i bakkene ovenfor Vukusjøen. Valdet nådde

    616

    V E R D A L S B O K A

    helt ned til elvesletten. Følgelig ble også denne gården berørt av hva som skjedde. Eier av Oppem i 1893 var Anneus Okkenhaug.

    Det var ikke så stor del av dette valdet som nådde ned til elven. 34,4 dekar ble oversvømmet. Av dette var 29,5 dekar dyrket jord. 4,9 dekar var eng.

    Jordverdien ble som følge av dette satt ned med kr. 1.600 fra kr. 8.000 til kr. 6.400. Dette tilsvarte 1/5 av gården.

    Verdien av resten av gården ble satt ned med kr. 950 fra kr. 9.500 til kr. 8.550. Anneus Okkenhaug ble tildelt en erstatning på kr. 980. Kr. 300 ble betalt ut som forskudd. Skylden ble avfeit noe i 1895:

    Gårdsnr. 257, bruksnr. 1, Oppem av skyld mark 9,92 for 5 år av mark 1,98, og deretter for 5 år et avtak av mark 1,00.

    For gården betød dette en reduksjon av veiskatten på kr. 0,68 for første halvår 1893.


    Verdalsboka - 35


    DIMENSJONER SAMMENLIGNINGER



    Generelt

    DIMENSJONER

    Verdalsraset er et av de aller største rasene som er registrert i vårt land. Helt sikkert er det det største som har funnet sted i moderne tid. Det har vært en del diskusjon hvorvidt det var like stort som det raset som gikk i Gauldalen i 1345. Med hensyn til tallet på omkomne mennesker var nok raset i Gauldalen større. Men med hensyn til mengden av utrast masse, var Verdalsraset størst. (Se eget kapitel om Raset i Gauldalen 1345.)

    Allikevel kan det ikke utelukkes at det kanskje kan ha gått andre like store eller kanskje større ras for så lenge siden at det i dag ikke lenger er spor etter dem. Over alt i landet hvor grunnen består av oppbygde leirterrasser etter siste istid, finnes det imidlertid spor etter utallige ras. De aller fleste av disse var små, men av og til viser sporene i terrenget at det må ha gått et større ras her.

    Også her i Verdal finnes det flere steder hvor rasene må ha vært både store og omfattende. Men for de aller fleste stedene med spor etter omfattende ras er dette egentlig spor etter mange ras. Det er ikke en gang sikkert at rasene fant sted samtidig. Leirådalen er et godt eksempel. Her har det innenfor et relativt begrenset område gått en lang rekke ras. Men mye tyder på at mange av rasene har skjedd uavhengig av hverandre, eller i det minste med flere ti-års, muligens hundre-års, mellomrom.

    Et annet eksempel er rasene ved Lyng. Også her har det gått flere. Kanskje kan det ene raset ha åpnet opp slik at de neste rasene kunne finne sted. Men heller ikke her er det sikkert at rasene fulgte etter hverandre i samme tempo som de adskilte rasene i Verdalsraset. Det kan ha gått lang tid mellom hvert av dem.

    Den største rasgropen i omfang nest etter gropen etter Verdalsraset er sannsynligvis rasgropen mellom Snausen og Fikse. Her er det dimensjoner som får en til å tenke på Verdalsraset. Både lengden, bredden og dybden på denne rasgropen er svært stor. At det også var anselige mengder masse som gled ut, tyder terrenget ved Ausa ved Leksdalsvatnet på. Riktignok har det kommet store mengder rasmasse hit fra rasene mellom Musum og Sende også.

    R A S I V E R D A L 619

    Men mye må ha kommet fra Fikseraset også. Her er det store arealer som ble dekket av rasmasse samtidig som mye havnet ute i Leksdalsvatnet.

    Det største rasmassedekkede arealet i Verdal nest etter de overslammede områdene etter Verdalsraset, finnes på de store myrene nedenfor rasgropene ved Kvam og Husan i Volhaugen. Her er det mange kvadratkilometer som ble dekket. Men dybden av leirlaget kan allikevel ikke måle seg med den etter Verdalsraset.

    Sikkert nok har det gått mange menneskeliv ved flere av rasene i Verdal, og for den saks skyld andre steder i Trøndelag. Men dersom rasene ikke fant sted etter midten av 1600-tallet, finnes det vanligvis få eller ingen opplysninger om dem. Her i Verdal er det foruten ved Verdalsraset registrert tap av menneskeliv ved rasene ved Kvam i 1726 da åtte mennesker mistet livet, ved Landfall i 1747 da fem mennesker omkom, ved et lite fall i Mikvollmelen sist på 1800-tallet da ett menneske omkom, og ved Hauganfallet i 1906 da ett menneske døde.

    Ingen av disse kommer opp mot den store tragedien som Verdalsraset var.


    Varigheten av Verdalsraset

    Varigheten av raset var trolig mindre enn en time. Selve raset sto kanskje på vel en halv time. Men før leiren lå helt til ro lengst nede ved Tinden, hadde det muligens gått bortimot en og en halv time.

    Raset startet etter all sannsynlighet ca. klokken 0030. Da gikk det første raset.

    Det andre raset eller den andre delen av raset, startet bare noen minutter etterpå, trolig mindre enn et kvarter etter det første hadde startet.

    Og det tredje raset gikk ut bare noen minutter etter det igjen. Dette varte kanskje i 15 - 20 minutter.

    Men når det tales om adskilte ras, er dette et forhold som er høyst uklart. Kanskje skjedde det en kontinuerlig utvikling, men hvor mengden periodevis var mindre. Eller kanskje var det i realiteten en rekke mindre ras som fulgte tett etter hverandre slik at det var uråd å skille dem fra hverandre. Det er i hvert fall klart at når det skjedde utglidninger både i det nordvestre og i det nordøstre hjørnet samtidig, må de ha skjedd uavhengig av hverandre.

    Og overlevende utenfor rasporten fortalte om hvordan rasmassene etter at de voldsomme bølgene hadde tatt slutt, rant ut gjennom porten i strømmer en god stund etter at det hadde sluttet å rase. Porten virket som en flaskehals slik at det tok en stund før alt innenfor rakk å renne ut.

    Massene rant helt ned til Tinden. Det er derfor rimelig grunn til å tro at bevegelsene lengst ned må ha vart bortimot en og en halv time.

    620

    V E R D A L S B O K A

    Etter det store raset 19. mai gikk det flere etterskred. Det uten tvil største av disse gikk 6. september samme år. Også dette gikk i to etapper med ca. 1/2 times mellomrom.

    Tap av menneskeliv

    De offisielle tallene har etter raset stått på at 112 mennesker omkom. Så vidt det er mulig å finne ut av kildene, omkom 111 av disse under selve skredet eller umiddelbart etterpå. Nummer 112 døde dagen etter, 20. mai, som følge av skadene vedkommende hadde fått.

    Men i tillegg til disse døde fire mennesker enten som følge av skader eller av sykdom de hadde pådratt seg under ulykken. Nummer 113 som forøvrig var søster av nummer 112, døde tre dager senere på sykehuset. Nummer 114 døde også på sykehuset av lungebetennelse. Nummer 115 var en 81 år gammel kvinne som døde vel en uke etter raset av alderdomssvakhet. Hun hadde da rasnatten blitt trukket gjennom leirsuppen ut fra huset hvor hun bodde og opp på fast land. Nummer 116 døde omtrent samtidig som følge av skader han fikk ved redningen.

    Tap av husdyr

    Tallet på drepte husdyr er stort. De offiselle tallene opplyser at 33 hester, 202 storfe, 345 småfe og 25 griser strøk med. Hvor mange høns som gikk med, er ukjent.

    Ikke et ubetydelig antall hester og storfe var i live da det hele hadde stilnet av. Men det ble ansett for helt uråd å berge dem, og avlivningsaksjoner ble satt i gang. Husdyr ble skutt eller stukket i hvert fall helt til Vukusjøen steg over demningen.

    Et bemerkelsesverdig stort antall griser overlevde. Dette hadde sannsynligvis sammenheng med to forhold: For det første var ikke grisene bundet, og de kom seg ut når husene ble knust eller brutt i stykker. For det andre hadde de en kroppsform som gjorde at de lett fløt oppå leirgjørmen.

    At en hel del av grisene måtte slaktes etterpå, skyldes imidlertid at man hverken hadde mat eller hus til dem. Hvor vidt griser som ble slaktet av disse grunner, er tatt med i oversikten over døde griser, er ukjent.

    Arealberegningen

    Etter ulykken ble det foretatt nøyaktige beregninger av de områdene som var blitt berørt. Man delte de berørte områdene inn i alt fem forskjellige klasser.

    Klasse I var ubeskadiget mark eller rester av eiendommer som ellers var berørt. Klasse II var selve Raset.

    R A S I V E R D A L 621

    Bosetningen i det utraste området 150 personer.

    Antall reddet:

    62 (41,3%)

    J

    Bosetningen nedenfor raset 100

    personer.

    Antall døde: 28 (28,0%)

    Antall3døde: 88 (58,7%) Antall reddet: 72 (72%)

    Kjønn - døde Aldersfordeling - døde

    Antall hankj. 50 (43,1%)

    Under 15 år:

    49 (42,2%)

    622


    Antall hunkj. 66 (56,9%)

    V E R D A L S B O K A


    Over 15 år:

    67 (57,8%)

    De grafiske fremstillingene er laget av Atle Granlund.

    R A S I V E R D A L 623

    Klasse III var sterkt overslammet land. Klasse IV omfattet svakt overslammet land.

    Klasse V var det landet som ble satt under vann av Vukusjøen. Denne klassen ble ikke nøyaktig beregnet i likhet med de andre klassene fordi jorden var bare temporært satt ut av drift.

    Klasse I omfattet det som sto igjen langs kantene fra klasse II, nemlig 1118,17 dekar dyrket mark, 1525,24 dekar skog, 19,16 dekar veier og bebyggelse, og 184,31 dekar annen udyrket mark, tilsammen 2846,88 dekar, og fra klasse III 4450,15 dekar dyrket mark, 2225,33 dekar skog, 141,82 dekar veier og bebyggelse, og 600,95 dekar annen udyrket mark, tilsammen 7418,25 dekar. Alt i alt utgjorde klasse I 10.265,13 dekar.

    Klasse II besto av 1821,5 dekar dyrket mark, 532,6 dekar eng, og 836,7 dekar skog og havning, tilsammen 3190,8 dekar. Etter beregninger gjort på grunnlag av kartet, utgjorde klasse II 2.923,7 dekar. Reduksjonen her tilsvarte økningen av klasse III. Summen av klasse II og III er således den samme etter begge beregningsmåtene.

    Klasse III var 4829 dekar dyrket mark, 954,8 dekar eng, og 2052,3 dekar skog og havning, tilsammen 7.836,1 dekar. Etter beregninger gjort etter kartet, utgjorde klasse III 8.104,75 dekar. Økningen her tilsvarte reduksjonen av klasse II.

    Klasse IV omfattet 64,5 dekar dyrket mark, 8,9 dekar eng, og 518,8 dekar skog og havning, tilsammen 592,2 dekar. I en kommentar blir det i de offisielle tabellene opplyst at 470 dekar burde komme i tillegg til denne tabellen. Det var jord som tilhørte Baglan og Kjæran. Dermed økte arealet til 1062,2 dekar.

    Klasse V var beregnet bare for den delen av området som lå innenfor det kartbladet som ble tegnet etter raset. Det besto av 1042,1 dekar dyrket mark, 193,9 dekar eng, og 476 dekar skog og havning, tilsammen, 1712 dekar. I realiteten var dette mindre enn halvparten av det totale arealet som ble satt under vann.


    Det utraste området

    Selve rasgropen er formet som en uregelmessig formet trekant med et hjørne vendt mot syd. Der ligger skredporten. Men rasgropen omfatter også et område utenfor skredporten. Dette er også formet som en trekant, men her med det ene hjørnet vendt mot nord i rasporten.

    Dette omfattet det som ovenfor er kalt klasse II. Det totale utraste arealet var 3190,8 dekar, eller 3,1908 km2.

    Jordtapet tilsvarte et verdifall på kr. 79.450 fra kr. 125.145 til kr. 45.695. Dette utgjorde 64 % av verdien.

    624

    V E R D A L S B O K A

    Avfellingen var på 99,59 mark fra 156,44 mark til 56,85 mark. Ved skyld-setting etterpå ble den ødelagte jorden satt til 5,04 mark.

    Verdiforringelsen av eiendommene forøvrig var på kr. 103.700 fra kr. 152.750 til kr.

    49.050. Tapet utgjorde 68 %

    Det over slammede området

    Dette omfatter egentlig både klasse III og IV. Selve jorden var ødelagt også i klasse IV. Forskjellen besto hovedsakelig i at jorden i klasse IV hurtigere kunne settes under kultivasjon da den ikke trengte så lang tid for å tørke ut.

    Dette var alt som ble dekket av leire. Dette området strakte seg fra Melby -berget i øst til Tinden i vest. Lengden var ca. 8 kilometer. Det dekket hele dalbunnen i en bredde varierende fra et par hundre meter til 3 kilometer.

    Summen av de to klassene utgjorde 8898,3 dekar eller 8,8983 km2 inklusive de 470 dekar som kom i tilleg til det ødelagte området i klasse IV.

    Jordtapet i klasse III var på kr. 235.585 fra kr. 396.880 til kr. 161.295. Dette utgjorde 59

    % av verdien.

    Avfellingen i denne klassen var på 304,58 mark fra 519,89 mark til 215,31 mark. Tilveksten ved ny skyldsetting var på 46,40 mark.

    Verdiforringelsen av eiendommene ellers var på kr. 275.110 fra kr. 499.170 til kr.

    219.060. Dette tilsvarte 56 %.

    I klasse IV utgjorde verdifallet av jorden kr. 7.580 fra kr. 42.375 til kr. 34.795. Dette var 17 % av verdien.

    Skyldnedsettelsen var på 9,13 mark fra 53,57 mark til 44,44 mark. Her ble tilveksten 7,85 mark.

    Verdiforringelsen her var på kr. 6.170 fra kr. 51.500 til kr. 45.330. Dette utgjorde 12 %.

    Vukusjøens betydning for jordverdien

    Arealet i følge beregningene var på 1712 dekar eller 1,712 km2. Det presiseres imidlertid at dette var bare den delen som ble beregnet. Det totale arealet som sto under vann var to og en halv ganger så stort, nemlig ca. 4,2 km2. (Se nedenfor.)

    Verdifallet av den beregnede delen av jorden som sto under vann, utgjorde kr. 47.436 fra kr. 139.150 til kr. 91.714. Dette tilsvarte 34%.

    Avfellingen var på 74,19 mark fra 216,10 mark til 141,91 mark. Her ble tilveksten 39,79 mark.

    Verdifallet på eiendommene forøvrig var på kr. 41.510 fra kr. 172.120 til kr. 130.610. Dette tilsvarte 24 % .

    En sammenligning mellom skadene i Verdal og de tre største byene i Norge.

    På de tre neste sidene følger en fremstilling av ødeleggelsene i Verdal plassert i Oslo, Trondheim og Bergen.

    þÿ

    R A S I V E R D A L 625

    626

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    R A S I V E R D A L 627

    þÿ

    628

    Utrast rnasse

    V E R D A L S B O K A

    Det er blitt gjort beregninger av hvor mye masse som raste ut. Man har havnet på ca. 55 millioner m3.

    Da dette tallet ble beregnet, benyttet man et middeltall på ca. 20 meter dybde i skredgropen. Men dette ble beregnet sommeren 1893 før etterraset 6. september gikk, da mer enn 400 mål raste ut i bakre og østre kant av skredgropen. Før dette raset hadde gropen et omfang av ca. 2,75 km2. Da stemmer dette tallet. Legger man de 400 målene sammen med dette arealet, får man noe mer enn 3 km2, og det stemmer med arealberegningene som ble gjort i forbindelse med Stortingsproposisjon nr. 20/1895, hvor arealet av skredgropen ble fastslått til nesten 3,2 km2.

    Men 55 milioner m3 er volumet på den massen som gled ut i raset 19. mai. Det var denne massen som strømmet ut over dalbunnen og forårsaket de enorme ødeleggelsene.

    Raset 6. september representerer et tillegg til dette. Snakker man om totalt utrast masse i Verdalsraset, blir tallet en god del større enn 55 milioner m3. Man benyttet, som nevnt ovenfor, en gjennomsnittsdybde i rasgropen på ca. 20 meter. Dette tallet er helt sikkert ikke satt for høyt. Og for etterskredet 6. september kan man med sikkerhet anta at gjennomsnittsdybden var minst like stor. Følgelig er det en rimelig antagelse å tro at det gled ut bortimot 10 millioner m3 ved dette skredet.

    På et av de offisielle kartene som ble laget etter ulykken, er høydene av skråningene rundt skredgropen angitt. Om vi beveger oss rundt rasgropen med urviseren og starter på vestsiden av skredporten, er tallene følgende:

    1. Sydøst for Mo ........................................................... 50 meter

    2. Nordøst for Mo ........................................................ 20 »

    3. Vest for Prestegården Auglen ................................... 1 5 - 2 0 »

    4. Nordvestre hjørne av rasgropen ............................... 10 »

    5. Rett nord for Follodalen (øya i Raset) . . . . 5 » 6. Nord for Jermstadspannet ........................................ 10 » 7. Nordøstre hjørne av rasgropen.................................. 35 » 8. Sydøstre hjørne av rasgropen .................................. 35 » 9. Ved Rognhaugen .................................................... 3 - 5 » 10. Rett nord for Eklo .................................................... 20 »

    1. På innsiden av skredporten nordvest for Eklo 20 »

    2. På utsiden av skredporten vest for Eklo . . 20 »

    3. På vestsiden av Follodalen (øya i Raset) . . 15 »

    4. På østsiden av Follodalen (øya i Raset) . . . 10 »

    Til disse tallene må det gjøres noen kommentarer.

    R A S I V E R D A L 629

    De ble alle målt etter etterraset 6. september. Mye av massen etter dette raset la seg opp i den sydøstlige delen av rasgropen samt i skredporten.

    De lave tallene langs bakre kant av rasgropen skyldes at målingen er gjort fra toppen av skredkanten og ned til fast fjell. Fjellfoten skråner videre nedover, men den er ikke alle steder like bratt som selve rasskråningen. Ned til selve bunnen av gropen er det hele veien ca. 35 meter.

    Den lave skråningen ved Rognhaugen skyldes at rasgropen nedenfor ble fylt opp av store mengder masse fra det store etterskredet.

    Målingene som ble foretatt på begge sider av Follodalen, ble gjort fra toppen av Follodalen slik den står igjen etter raset. Før raset var dette bunnen av Follodalen med 10 meter høye skråninger opp til den egentlige terrasse-flaten.

    Når man tar alt dette med i betraktningen, ser man at antagelsen om en gjennomsnittsdybde på 20 meter i det minste ikke er overdrevet. Og det antatte volumet på utrast masse var i hvert fall ikke mindre enn 55 millioner m3.


    Der massen havnet

    Dalbunnen hvor massen havnet, var ikke flat og jevn. Den var preget av at elven stadig hadde skåret seg ned i dalbunnen etter hvert som landet hevet seg. For eksempel lå elven omtrent 10 meter lavere enn terrassene ved Rosvoll og Lyng. Og tilsvarende var den samme høydeforskjellen bortimot 15 meter ved Haga og Sundby.

    Strekningen som ble dekket, var som nevnt ovenfor, ca. 8 kilometer lang og opp til 3 kilometer bred på det bredeste. Det er også opplyst ovenfor at dette arealet var på 8,8983 km2.

    Når vi tar utgangspunkt i 55 millioner m3 utrast masse, får vi en gjennomsnittsdybde på ca. 6,2 meter over hele det overslammede arealet. Og noen steder er det tale om bare noen få desimeter, mens andre steder er det tale om mer enn 10 meter tykkelse.

    Høyden på leirdemningen som demmet opp Vukusjøen, var trolig ca. 11 meter mellom Melbyberget og Eklomelen sett i forhold til normalvannstand i elven.

    Dessuten kan det bemerkes at det av rasmassen fra etterskredet 6. september som havnet utenfor skredporten, stort sett ble liggende øst for en linje trukket mellom Haga og Ness. Etter dette ble demningen målt til ca. 14 meter.

    I de leir-, sand- og jordmassene som fosset nedover, var det planter og frø. Noen steder dukket det derfor opp planter som var fremmede på de stedene tidligere. (Se også under Gjenvinning av rasområdet.) Dette er blant annet registrert helt nede ved Tinden hvor forskjellige slags hageplanter fremdeles den dag i dag finnes langs elvebredden.

    630

    Vukusjøens størrelse

    V E R D A L S B O K A

    Vukusjøen fikk på det meste en overflate på ca. 4,2 km2. Overflaten på denne sjøen kan grovt sett sies å ha strukket seg fra Melbyberget i vest til Grunnan i øst. Dermed hadde den en lengde av vel 10 kilometer. Øverst oppe var den svært smal, ikke stort bredere enn elveløpet. Men allerede ved Vuku tiltok den i bredde. Og fra Kvelstad og nedover var den temmelig bred, på det bredeste vel 1 kilometer.

    På det dypeste var sjøen 14 meter over normalvannstand ved Melbyberget. Og mellom Landfall og Volen ble det fortalt at man så toppen av older-trærne under vannflaten. Om man meget forsiktig antar en gjennomsnittsdybde på 5 meter på hele sjøen, får man en vannmengde på 21 millioner m3.

    I og med at sjøen ble tømt ved at elven gradvis senket sitt leie, forårsaket ikke disse vannmengdene unormalt store ødeleggelser.

    Sorg, fortvilelse og lidelse

    Det er ikke mulig å måle slike faktorer. Men utallige er de søvnløse netter som fulgte i tiden etterpå. Og uendelig mange er de sorgfulle og tunge stundene som de etterlatte slet med resten av livet, timer og dager lange som år. Og var det mulig å måle mengden av tårer i liter, ville vi få store tall.

    TANKEEKSPERIMENTER


    Det er interessant å foreta sammenligninger for å anskueliggjøre noen av de ovenfornevnte størrelsene.

    Det utraste området er ca. 3 km2 stort, og det over slammede området er ca. 9 km2. Tilsammen utgjør de et areal på nokså nøyaktig 12 km2.

    Hvor stort er nå egentlig dette?

    Dette er forsøkt vist i kapitlet foran med kart over Oslo, Bergen og Trondheim hvor ødeleggelsene er tegnet inn som halvsirkler. Og hvor mye er 55 millioner m3 eller 65 millioner m3? Det er laget en rekke sammenligninger vedrørende dette tallet.

    Her er noen:

    1. 55 millioner m3 gir en kubus med 380 meter side. 65 millioner m3 gir litt over 400 meter side.

    2. En lastebileier blir gitt i oppdrag å forflytte 55 millioner m3 masse. Han skal kjøre 10 lass pr. dag, og hans store lastebil tar 10 m3 i lasset. Han arbeider ca. 220 dager i året. Hvor lenge må han holde på før han er ferdig?

      Svar: 2.500 år!

      Hvor lenge må han holde på hvis massen var 10 millioner m3 større, det vil si at de utraste massene ved etterraset 6. september blir lagt til? Svar: Bortimot 500 år i tillegg!

    3. All massen blir lastet opp i lastebiler som hver tar 10 m3 og er 10 meter lang. Bilene blir stilt støtfanger i støtfanger. Hvor lang blir rekken av lastebiler?

      Svar: En rekke med biler som går 1 1/3 rundt ekvator. Ekvator er 40.000 kilometer lang. Rekken av biler blir 55.000 kilometer. Hvis raset 6. september regnes med, blir rekken av biler 65.000 kilometer eller noe over 1 1/2 gang rundt ekvator.

    4. Et asfaltfjell på 55 millioner m3 skal benyttes til å legge fast dekke på alle veiene i Norge. Veiene er gjennomsnittlig 6 meter brede, og dekket skal være 10 centimeter tykt. Hvor lang veistrekning kan asfalteres?

      Svar: Mer enn 91.000 kilometer. Av riksveier, fylkesveier og kommuneveler har vi i Norge (1990) 88.174 kilometer. Av dette har 61.101 kilometer fast dekke!

      632

      V E R D A L S B O K A

    5. Middelavstanden til månen er 384.400 kilometer. Hvor tykk vil en «streng» mellom jorden og månen være når man har 55 millioner m3 til disposisjon?

      Svar: Hvis «strengen» er kvadratisk, vil siden være 38 centimeter. Er strengen rund, vil diameteren være 42 centimeter!

    6. Middelavstanden til solen er 149,6 millioner kilometer. Hvor tykk vil en «streng» til solen være?

      Svar: Kvadratisk vil «strengen» ha side 1,92 cm, og rund vil diameteren være 2,16 cm.

    7. Den spesifikke vekten på leire varierer fra 1,75 for tørr leire til 2 for våt leire. Det vil si at den våte kvikkleiren som rant ut i Verdalsraset veide 2 tonn pr. m3. Totalt veide massen 110 millioner tonn etter raset 19. mai. Legger vi til det siste raset får vi 130 millioner tonn. Hvis hele denne massen skal fordeles på Norges befolkning (4 millioner) hvor mye får da hver?

      Svar: Hvis det bare var mengden fra det første raset, vil hver eneste innbygger i Norge få 27,5 tonn. Hvis det andre raset regnes med, vil det bli 32,5 tonn på hver person!

    8. Men enn om vi vil fordele dette på hele verdens befolkning (i 1990 ca. 5,5 milliarder)? Svar: Hver vil få enten ca. 20 eller 23,5 kilo.

    9. Om vi tenker oss 130 milloner tonn leire plassert i en skål på en skålvekt. Hva må til for å veie opp denne skålen?

      Svar: Vi vil her bruke personbilder. En vanlig personbil veier alt fra 600 kilo til 1.500 kilo. En gjennomsnittsvekt er ca. 1 tonn. For å veie opp leirmassen må vi ha et tall på tilsvarende ca. 130.000.000 personbiler. Så mange biler fantes ikke i Vest-Europa i 1988. Da var tallet på litt over 120 millioner. Vi må derfor til Øst-Europa og låne noen for å få jamvekt.

    10. All utrast masse plasseres på en fotballplass som måler 100 x 55 meter.

      1. Hvor høy søyle vil vi få med 55 millioner m3?

      2. Og hvor høy blir søylen hvis vi tar med massen fra raset 6. september i tillegg, altså tilsammen ca. 65 millioner m3?

      Svar a: 10.000 meter eller 10 kilometer, b: Ca. 11.800 meter eller 11,2 kilometer.

    11. Hvis leiren ble lagt etter E6 fra Verdal til Oslo, ville det være mulig å kjøre langs veien?

      Svar: Ja, men bare med beltevogn.

      Avstanden fra Verdal til Oslo er 65 mil. Bredden av riksveien er ca. 7 meter. Leirlaget langs veien ville være mer enn 12,5 meter tykt.

    12. Av 1 m3 leire får man normalt litt mer enn 600 teglsteiner. Om man så laget teglstein av 55 millioner m3 leire, hvor mange hus kunne man da bygge?

      R A S I V E R D A L 633

      Vi regner da med en vanlig enetasjes enebolig.

      Svar: Det går med ca. 16.000 teglsteiner i et middels stort hus. Det kunne derfor bygges mer enn 2 millioner eneboliger av disse steinene. I 1991 var det ca. 1,5 millioner eneboliger i Norge.

    13. 55 millioner m3 tilsvarer bovolumet for ca. 1 til 1,5 millioner mennesker, det vil si befolkningen i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger til-sammen.

    14. Om vi regner at et menneske veier 40 - 50 kilo i gjennomsnitt, vil vekten av 55 millioner m3 våt leire, ca. 110 millioner tonn, tilsvare vekten av ca. 2,5 milliarder mennesker, det vil si mer enn halvparten av jordens befolkning.


    Verdalsboka - 36

    634

    V E R D A L S B O K A


    "S35


    -ç.


    þÿ


    EN SAMMENLIGNING MELLOM DE GEOLOGISKE OPPFATNINGER

    FRA 1893 OG 1993.

    Bakgrunn

    En av de aller viktigste kildene til historien om Verdalsraset er Stortingsproposisjon No. 70/1893. Denne inneholder detaljer som for en stor grad er med på å gi oss et bilde av forholdene slik de var. Selve proposisjonen omfatter Kanaldirektørens rapport. Som bilag 1 følger Amtsveimesterens rapport. Begge disse er gjengitt andre steder i denne fremstillingen. Som bilag 2 følger Indberetning fra Professor W. C. Brøgger og Guardein Th. Miinster. Denne siste beretningen er ikke gjengitt i sin helhet, men den inneholder en rekke opplysninger som er benyttet i teksten. De fleste av disse opplysningene finnes også andre steder.

    Både Kanaldirektørens rapport og Brøggers og Munsters innberetning er trykket i særtrykk og i andre vitenskapelige publikasjoner etterpå, kanaldirektørens rapport i Teknisk Ukeblad 1893 og Brøgger og Miinster i Naturen 1893.

    Dette var fagfolk hvis meninger ble tillagt stor vekt.

    Men de geologiske kunnskaper anno 1893 er ikke sammenlignbare med de geologiske kunnskaper anno 1993. I de mellomliggende 100 år har det skjedd en voldsom utvikling innen faget geoteknikk. Særlig har denne utviklingen skutt fart de siste 50 år. Dermed er det klart at mange av de oppfatninger man hadde for 100 år siden, er direkte feilaktige. Dette har mellom annet gjort sitt til at en rekke myter har dannet seg med hensyn ti! hva som skjedde, og hvordan det skjedde.

    Dette er den direkte årsak til at Brøggers og Munsters innberetning ikke er gjengitt i sin helhet.

    For å vise dette er det nedenfor satt opp en del sitater fra Stortingsproposisjon No. 70/1893 med kommentarer fra geotekniker professor Nilmar Janbu ved NTH. Kommentarene er gjort i 1993.


    Sitat nr. 1 fra selve proposisjonen, side 5:

    Aarsagen til Skredet i Værdalen den 19de Mai 1893 er visselig den almin-delige, nemlig at et vandførende Lag har ligget over et et for Vand uigjen-nemtrængeligt hældende Lag. Ovenpaa et dybtliggende uigjennemtrængeligt Blaalerelag var her et Lag sandholdigt Ler. I dette er sandsynligvis Vand fra


    þÿ

    R A S I V E R D A L 637

    en ovenfor liggende Myr trængt ind, saa at det sandholdige Lerlag er bleven opblødet og det underliggende uigjennemtrængelige Blaalerlags Overflade er bleven vædet, saaledes at det er bleven en glat Glideflade.

    At det sandholdige Lerlag var bleven gjennemtrængt af Vand, er maaske antydet derved, at Gulvet i Kjælderen paa den udgledne Gaard Follo i den forløbne Vinter har staaet under Vand, hvad der før ikke skal have været Tilfældet.

    Professor Nilmar Janbus kommentar:

    Årsaken til skredet er utvilsomt erosjon av Verdalselven, som førte til initialraset, som så

    forplantet seg bakover slik vi i dag kjenner så godt til.

    Sitat nr. 2 fra proposisjonen, side 6:

    Til Forebyggelse af saadanne Jordskred findes i Almindelighed intet andet Middel end Drainering.

    Først og fremst er det af stor Vigtighed og en forholdsvis let Sag at aflede Overvandet, saa dette ikke trænger ind i det dybere liggende sandholdige Lerlag. Jeg skulde være meget tilbøielig til at tro, at i det nu foreliggende Tilfæl-de kunde dette skeet ved Drainering af Myren ovenfor Bruddet. En saadan Drainering vilde sandsynligvis have været tilstrækkelig til at forhindre Skredet, idet Faren for udglidning havde været afvendt, nåar kun en Del af Overvandet havde været hindret i at trænge ind i det sandholdige Lerlag. Om en mindre Del Vand fremdeles havde gaaet i det sandholdige Lerlag, havde dette ikke skadet, idet noget Vand endog antages at forøge det sandholdige Lags Kohæsion.

    I de Tilfældee, hvor Afledning er utilstrækkelig, maa selve det vandfør-ende Lag draineres.

    Dette kan ske ved murede Tunneler, som føres lidt ned i det uigjennom-trængelige Lerlag, men om saadanne kostbare Draineringer kan der selvfølgelig ikke blive Tale:

    Professor Nilmar Janbus kommentar: Drenering av myrlaget vil

    ikke stabilisere kvikkleiren.

    Sitat nr. 3 fra proposisjonen, side 9:

    Drainering af Myrer paa farligt beliggende steder. Der findes sandsynligvis Myrer, som holder sig fugtige og sumpet, og hvorfra Vand kan søge ned i Jorden og bidrage til Dannelsen af svømmende Masser. Dette kan forhindres ved Myrenes Drainering, men dette bør vistnok, da det samtidig bliver et Jorddyrkningsarbeide, udføres ved Landbrugsdirektørens foranstaltning.

    Professor Nilmar Janbus kommentar:

    Drenering av myrer som stabiliserende tiltak, kan ikke sees å ha noen betydning for kvikkleire.

    638

    V E R D A L S B O K A

    Sitat nr. Ifra bilag 2, professor W. C. Brøggers og guardein Th. Munsters innberetning, side 21:

    .... , at her under Leret maa ligge et betydeligt vandførende Lag af eiendommelig Beskaffenhed, antagelig saakaldet Kvikler. Saadant Kvikler har den Egenskab at absorberes store Kvantiteter Vand, der af Kvikleret fastholdes som af en Svamp, beroende paa Kviklerets eiendommelige Sammensætning af en meget finslemmet Blanding af Kvartssand og Lerslam, medens deri-mod almindeligt Blaaler ikke er gjennemtrængeligt for Vand, og paa den anden Side almindelig Sand lader Våndet løbe igjennem.

    Professor Nilmar Janbus kommentar:

    Kvikkleire har ikke absorbert vann. Vannet har vært der siden sedimenteringen. Ved konsolidering har den sogar avgitt vann. Deretter utvasket.


    Sitat nr. 2 fra bilag 2, side 22:

    Først er antagelig paa Eftermiddagen den 18de det opblødte Lerslam af et større vandførende Lag i Dybet begynt at rinde ud langs Follobækkens Leie ud i Elven; at dette maa have være Indledningen til Skredet er gjort sand-synligt ved de ovenfor meddelte Iagttagelser om en usædvanlig Slamføring i Elven paa Eftermiddagen og Aftenen før Skredet. Underlaget for Blaaleret og det derover liggende Sand maa saaledes antagelig have været stærkt gjen-nemblødet gjennem længere Tid, sandsynligvis som en Følge af den langvarige Regnperiode under forrige Aars Høst. Hvorvidt ogsaa Overfladevand fra Myren, trængende ned gjennem Sprækker i Blaaleret, har havt nogen større Betydning, kan neppe nu afgjøres; saameget vides, at de øverste Dele af Jorden paa Gaarden Follos Marker nu efter Skredet paastaaes at have været stærkt opblødte i den nærmeste Tid, førend Skredet indtraf. Om, som af os antaget, et Lag af Kvikler i Bunden under Blaaleret har været en Hovedaarsag til Skredet, er det jo ogsaa muligt, at en Stigning af selve Elveleiet i Værdalselven kan have bragt denne op i høide med Kvikleret og derved delvis have for- voldt dette Opblødning, et Forhold, som dog først ved Jordboringer kan bringes paa det rene. For Sandsynligheden af Forekomsten af et større Kvikklerlag i Dybet under Blaaleret taler foruden Omstændighederne ved selve Skredets Forløb ogsaa en Iagttagelse af en Indsender til «Dagsposten», der direkte ud-taler, at han observerede Kvikler i Bunden af

    Skredet. Efterat først Ligevægtstilstanden paa det af Skredet rammede Strøg var bragt i Forstyrrelse ved begyndende Udglidning i Dybet, er antagelig først de nedre Dele af den lille Follodal kommet i Bevægelse og derunder det vandførende Lag, Slamlaget, i Bunden lidt efter lidt mere og mere gledet ud paa Grund af Trykket fra overliggende Ler- og Sandmasser. Dette kunde ikke ske, uden at der dannedes vertikale Sprækker i den kompakte Plade af det paa Grund

    R A S I V E R D A L 639

    af langvarig Tørke nu sandsynligvis temmelig tørre Blaaler, og saaledes kan det have gaaet til, at pludselig store Flag har sunket ind i Dybet og derefter som paa et Rutschplan har gledet ud efter Dalen i Bevægelsens Retning. Professor Nilmar Janbus kommentar:

    I dag ville denne beskrivelsen av gangen i skredet virke merkelig. Den gang var nok Brøgger og Miinster ikke klar over hvordan kvikkleire er blitt til.

    Konklusjon

    Ovenstående sitater og kommentarer viser klart hvilke problemer man hadde å stri med. Den tids kunnskaper om geologi og geoteknikk var ikke tilstrekkelig til hverken å forstå eller forebygge lignende katastrofer.

    Som nevnt innledningsvis, er det først i løpet av de siste 50 år at videnska-pen på disse områdene har nådd så langt, at man vet hvordan og hvorfor et kvikkleireras går.

    Derfor kan vi i ettertid se at en hel del av det som ble ansett for nødvendige tiltak etterpå, var helt bortkastet som rasforebyggende arbeider. At grøftingen av myrene gjorde det lettere å dyrke dem, er en annen sak.

    Med hensyn til geologi og geoteknikk vises det til kapitlet om disse fagene.



    Bakgrunn

    RASET I GAULDALEN 1345 EN SAMMENLIGNING MED VERDALSRASET

    I de fleste avisene i landet var Verdalsraset et hovedoppslag de nærmeste dagene etter

    19. mai 1893. Og i den sammenheng var det nærliggende at oppmerksomheten ble rettet mot andre kjente ras i Norge. Blant annei ble Tiller-raset ved Trondheim i 1816 viet en del oppmerksomhet. Grufulle beretninger om mennesker og dyrs skjebner under dette raset gjorde sitt til å skake opp folk som bodde i det området.

    Det ble ganske snart klart at Verdalsraset var av et uhyre omfang. Ja, man mente at det må ha vært det største raset som hadde gått her i landet.

    Imidlertid fantes det opplysninger om et ras som hadde gått på 1300-tallet i Gauldalen som visstnok skulle ha vært større, i hvert fall hva angår tap av menneskeliv.

    Historikeren professor Gustav Storm, som blant annet hadde arbeidet med de kildene som fortalte om dette raset, ble anmodet om å skrive noe om raset i Gauldalen. Artikkelen hans sto trykket i Morgenbladet 27. mai 1893. Senere ble den gjengitt i flere andre aviser.

    Gustav Storms artikkel:

    Verdalen 1893 - Gauldalen 1345 1

    Man har gitt uttrykk overfor meg at en nærmere orientering om etterretningene om jordskredet i Gauldalen i 1345 kunne ha noen betydning for den ulykken som har funnet sted i Verdalen. I dette kan jeg til en viss grad være enig, da man først nå - etter at Kildeskrift/ondet ved meg har gitt ut en utgave av de islandske annaler (1888) - kan noen lunde komme på det rene med disse etterretningenes betydning og verdi, mens P. A. Munch i sin Norges Historie (Unionsperioden) måtte følge den eldre, uheldige utgave av 1847, og derved var utsatt for å begå feiltagelser. Jeg skal derfor her gi noen korte notiser om annalene.

    Det er tre forskjellige annalkilder som taler om jordskredet i Gauldalen.

    Den første er Skålholtsannalene. De er opptegnet i et håndskrift som går til 1363, og er avsluttet ved dette år. Men håndskriftet er avskrevet etter en eldre annalsamling som har stanset ved 1348. Og det som her fortelles om jordskredet, er altså opptegnet senest tre år etter at dette var inntruffet.

    R A S I V E R D A L 641

    Den andre annalsamlingen - Lagmannsannalene - er forfattet og egenhendig skrevet av den islandske presten Einar Havlideson som høsten 1345 oppholdt seg i Nidaros og der fikk etterretning om ulykken. Han dro om vinteren til pavehoffet i Avignon og kom den følgende sommeren (1346) hjem til Island, hvor han senere levde i mange år. Han har opptegnet hendelsene år for år i sine annaler, som han år 1362 har renskrevet og utgitt for offentlig bruk. Også hans annaler er altså i strengeste forstand en samtidig kilde.

    Litt vanskeligere er det å bestemme den tredje annalsamlingen, de såkalte Got skalks annaler, for disse er først opptegnet omkring 1570. Men da det også finnes oppbevart en avskrift av den samme samlingen som stanser ved 1394, kan man også om disse annalene med trygghet si at de opprinnelig er forfattet i det 14. århundre og således tør regnes for i det hele troverdige.

    Jeg skal i det følgende innskrenke meg til disse tre annaler, for hva som står i en fjerde (fra 1363) og i en femte (fra 1394), er kun uheldige utdrag av de eldre annalene og således uten verdi.

    Skålholtsannalene gir den utførligste skildring av ulykken:

    I Gaulardal i Trondhjem inntraff det at åen Gaul ble borte. (Storms anmerkning: Det fortsettes ikke noen dager som man har oversatt det, men etter åin Gaul hvarf leses ordet nokkura, som er meningsløst, man har supplert daga (noen dager), men det er usikkert.) Men deretter løp det et skred så stort at det fylte hele dalen og stemmet opp elven Gaul så at en mengde mennesker druknet, gårdene ble oversvømmet, og alt kveget omkom. Siden brast demningen, og alt sammen fløt de nedover åen, hvorved enda flere gårder og fe ble revet med. I alt ble det ødelagt 48 gårder, hvorav noen var hovedbøl, samt noen kirker. Man regnet ut at nesten halvtredje hundre mennsker omkom, bønder med koner og barn, prester og klerker, mange velstående folk og mange arbeidsfolk. Men man tror at av veifarende folk og fattigfolk ikke færre omkom enn de som ble regnet (d. e. den fastboende befolkningen). Dette skjedde Korsmessedag om høsten (14. september). Man fant en del lik, men meget få ble frelst levende, for jorden og vannet fulgte alt, både mennesker og gårder. På det stedet er det nå sandstrekninger og ødemarker, men i førstningen var det vann og bløter (bløitur) så at folk ikke kunne komme frem.

    Det eneste besynderlige her er begynnelsesordene at elven først ble borte og deretter kom skredet, mens man skulle vente det motsatte. Forøvrig synes fremstillingen å være meget nøktern og korrekt, særlig når man sammenligner den med ulykken i Verdalen.

    De to andre annalene er dessverre mer kortfattet. De synes kun å kjenne jordskredet, ikke flommen.

    Einar Havlideson sier ved år 1346:

    642

    V E R D A L S B O K A

    Høsten før - altså 1345 - inntraff den tidende i Nidaros (det vil si: ryktedes det i Nidaros hvor Einar da befant seg) at 25 gårder sank ned i jorden i Gauldalen så intet spor mer såes til bygden uten slett grus og aur lå der etter hvor bygden hadde stått.

    Gotskalks beretning er:

    Jorden ble veltet om på Gaularåsen, og derved ble det ødelagt der mer enn 50 gårder. Og alle menneskene der omkom og alt kveg, unntatt en bonde med noe kveg og en kjerring.

    Gotskalks annaler er en senere avskrift, så man tør ikke ta hensyn til at det her nevnes Gaularåsen hvor de andre kildene har Gauldalen. For når det straks nedenfor står om de 50 gårdene som ble ødelagt der, kan det ikke passe på Gaularåsen, men vel på Gauldalen. Gaularås er altså kun en skrivefeil for Gaulardal.

    P. A. Munch som kun kjente Gotskalks annaler fra utgaven av 1847, hvor det uriktig var skrevet Gaularos, formodet derav at flommen og oppdemningen har skjedd ved Gaulelvens munning (Gulosen). Men den formodning savner etter den nye utgaven ethvert holdepunkt om den enn kanskje kan ha truffet det rette.

    De tre beretningene opplyser således ingen ting nærmere om i hvilken del av Gauldalen dette skredet har gått. Og vi har ingen annen kilde hvorav beliggenheten med sikkerhet fremgår. I Aslak Bolts jordebok fra ca. 1440 skulle man vente å finne spor etter den store ulykken som hadde rammet Gauldalen i det foregående århundret. Men det har ikke lyktes meg å finne annet enn at en gård på Leinstranden, Asmundastader, sies å være utfalt, og at to gårder Vigleikstader oppe i Flåbygden sies å være utløpt. Begge uttrykkene tyder på jordskred, men om det er skredet i 1345 eller et annet, kanskje nyere, er ikke godt å si.

    Schøning har gjettet på at skredet i 1345 har gått oppe ved Haga oppe i Horg, hvor det også i nyere tid har skjedd jordfall. Og Kraft har sluttet seg til Schøning, særlig fordi det her i begynnelsen av dette århundret inntraff en lignende ulykke, om enn i mindre skala. Men uttrykkene i Skålholtsannal-ene synes dog å tyde på at deler av dalføret, hvor dette er bredere; etter ordene tør den store mengden gårder - hva enten vi nå tar tallene 25 eller over 50 -, hvorav flere var store, har dannet en sammenhengende bygd med flere kirker. Dette kan jeg etter mitt riktignok overfladiske kjennskap kun se rime med forholdene i den nordre delen av dalføret, nær Gulosen. Her, hvor dalen åpner seg nesten til et slettelandskap, og hvor moer og sande finnes den dag i dag, kan det plutselige elvebruddet ha brakt ulykke over en bred bygd.

    Nettopp vanskeligheten ved å gjenfinne spor etter ulykken i 1345 kunne

    R A S I V E R D A L 643

    åpne håp også for hva som i disse dager har hendt i Verdalen. Skålholts-annalene skildrer hvorledes det like etter ulykken alt var vann og bløter, således som vi i disse dagers aviser har lest om i den før så fagre bygden Verdalen. Men allerede da annalene ble opptegnet i 1346 og 1348, er det våte element veket tilbake, og da finnes det på ulykkesstedet kun grus og aur eller sandstrekninger og ødemarker. Men - 100 år senere - i Aslak Bolts jordebok er det kun med usikkerhet at man kan spore etterretninger om ødeleggelsen. Kanskje tør man derfor formode at befolkningen i Gauldalen allerede har våget seg i kast med en ny oppdyrkning av de ødelagte strekningene, og at man allerede til en viss grad har vunnet bukt med vanskelighetene? I alle fall synes det sikkert at i tidens løp er de fleste spor av ødeleggelsen i 1345 forsvunnet så at nå kun usikre sagn lever om den gamle ulykken. Jordskredet i Gauldalen inntraff i en nedadgående tid, og ingen etterretninger tyder på at almenheten har trådt hjelpende til for gauldølene. Men allikevel fikk ulykken ikke blivende virkninger for Gauldalen. Skulle vi ikke kunne håpe at Verdalen i nåtiden med dens kraftige initiativ, med den større evne til å arbeide for store formål, så meget hurtigere kan understøtte naturen så at innen få år, i alle fall i vår tid, Verdalen atter kan bli hva den var før ulykken rammet den?

    Så langt Gustav Storm.

    Hvor gikk Gauldalsraset?

    Senere er raset i Gauldalen beskrevet også andre steder. Blant annet har Amund Helland gitt en grundig gjennomgåelse av hendelsen.2 Han mener å fastslå at raset gikk i Kvashylla et kort stykke nedenfor Støren jernbanestad-sjon på vestsiden av Gauldalen. På dette sted er dalen så smal at et landfall lett ville stenge for elveløpet.

    Helland sier videre at rasmassene fylte det trange dalføret angivelig ned til gården Hovin. Dette er en strekning på 4 til 5 kilometer. Helland gir inntrykk av at raset ikke var så veldig stort, men demningen ble høy rett og slett fordi dalen var smal. Således dannet det seg en enorm innsjø ovenfor demningen.

    Da vannpresset ble stort nok, brast demningen, og vannet strømmet som en flodbølge nedover dalen i en lengde av 39 kilometer.

    Men en demning på 4 - 5 kilometer skal kunne stå i mot et stort vannpress. Antageligvis må det ha vært tyntflytende masser som strømmet så langt nedover. Det er derfor lite trolig at demningen rakk så langt som 4 - 5 kilometer nedover.

    Det opplyses at innsjøen som dannet seg på oversiden, ble hele 14 kilometer lang, og at den nådde opp til Bunes gård på grensen til Singsås. Ved å sammenligne høyden ved Bunes med dalbunnen der raset skal ha gått, viser

    644

    V E R D A L S B O K A


    image

    Kvashylla ved Støren hvor man mente Gauldalsraset gikk. Raset kom fra terrassen til høyre på bildet.


    det seg at det er en høydeforskjell på 33 meter. Demningen må således ha vært 33 meter høy nedenfor Støren. Det er antatt at vannmengden var opp til 150 millioner kubikkmeter.

    Sammenligninger med Verdalsraset

    Selv om geologene i dag er usikre på det nøyaktige stedet, synes det å være utbredt enighet om at raset gikk på vestre side av Gauldalen like nedenfor Støren. Heller ikke synes det å være tvil om at raset ikke var så stort i volum som Verdalsraset. Trolig gikk det menneskeliv under selve raset. Men det vil vi aldri få bekreftet.

    Det som gjorde denne naturkatastrofen til en større ulykke regnet i tap av menneskeliv, er flommen som oppsto da demningen brast. 150 millioner kubikkmeter er er en god del mer enn den vannmengden som samlet seg i Vukusjøen. Demningen ved Støren var 33 meter høy. Ved Melbyberget var den 14 meter på det høyeste.

    Trolig var det ca. 20 millioner kubikkmeter vann i den første Vukusjøen og 25 millioner kubikkmeter i den andre. Dette viser at i Gauldalssjøen var det minst seks ganger så mye vann.

    R A S I V E R D A L 645

    Da elven brøt igjennom ved Melby berget, skjedde dette ved at den gradvis gravde seg ned i leirdemningen. Selv om sjøen ble tappet ut relativt fort, oppsto det hverken noen flodbølge eller flom nedenfor.

    Derimot ser det ut til at da demningen brast ved Støreninnsnevringen, slapp alt vannet ut på en gang. Denne enorme vannmengden hadde en uhyggelig kraft og graveevne. Foruten at den rev med seg de utraste massene som hadde lagt seg opp ved rasstedet, rev den også med seg jord og grus hele veien nedover.

    Det er forståelig at man betraktet dalen som en ødemark etterpå.

    Tallet på omkomne er usikkert. Man antok at nesten 250 fastboende omkom. Tallet på fattige og veifarende skulle ha vært nesten like stort. Dermed kommer man opp i mellom 400 og 500 døde.

    Kildene beretter at mellom 25 og 50 store og små gårder ble ødelagt. Enten man velger det minste eller det største av disse tallene, synes tallet på ødelagte gårder å være lite tatt i betraktning av at Gauldalen nedover fra Støren må ha vært et tett bosatt dalføre. Både de tettest bosatte delene av Horg, Flå og til dels Melhus må ha blitt rammet.

    I følge annalene gikk seks kirker med. Sammenlignet med tallet på kirker i dag synes dette høyt. Men vi skal her huske på at dette var i høymiddelalderen, og tallet på kirker var stort da. Til sammenligning kan det opplyses at det var syv - åtte kirker i Verdal på den tiden. Så at flere kirker ble tatt av flommen, synes ikke urimelig. Men seks er allikevel et stort tall.

    Undersøkelser har vist at det gjennomsnittlig bodde seks - syv mennesker på hver gård. På de store gårdene bodde det flere, og på de minste færre.

    Om vi tar det største antall ødelagte gårder, 50, finner vi at det var mellom 300 og 350 fastboende i det ødelagte området. At absolutt alle omkom, er usannsynlig. Noen må ha berget livet.

    At det videre skal ha vært like mange fattige hjemløse og veifarende som fastboende, høres heller ikke sannsynlig ut.

    Når kildene sier at nesten 250 fastboende og bortimot like mange andre omkom, er det ganske sikkert en svær overdrivelse. I og med at tallet på omkomne er satt så stort i kildene, blir man også fristet til å mistenke tallet på 50 gårder for også å være satt for høyt.

    Men selv om kildene i beste fall er upålitelige, kan vi kanskje formode at ca. 250 mennesker omkom ved denne ulykken. Og det gir mer enn dobbelt så mange døde som i Verdalsraset.

    Antall kvadratkilometer som ble ødelagt, er heller ikke mulig å fastslå. Men strekningen fra Støren og ned til Melhus er bortimot 40 kilometer. Skadene i dalbunnen må ha vært omfattende langs hele denne strekningen. Det er i alle fall ingen overdrivelse om man antar at mer enn 50 kvadratkilometer ble ødelagt for kortere eller lengre tid.

    646

    V E R D A L S B O K A


    þÿ

    Støreninnsnevringen hvor man mener demningen oppsto. Kvashylla til høyre. Demningen var 30 meter høy. Så selv om de utraste massene ikke var av samme størrelsesorden som ved Verdalsraset, var det allikevel tale om enorme mengder. Det var da demningen brast, og flodbølgen veltet nedover Gauldalen at de store skadene kom.


    Leirmassene som raste ut, var ikke så store som ved Verdalsraset. Og selv om disse ble spredt utover dalbunnen, kan de ikke alene ha forårsaket tilsvarende skader som leirmassene fra Verdalsraset medførte.

    Det var først og fremst de ville vannmassene som gjorde skade. At utallige kubikkmeter matjord ble revet med og vasket vekk, er udiskutabelt.

    Hvor lang tid det tok før jorden var i bruk igjen, er vanskelig å si. Som det er nevnt ovenfor av Gustav Storm, fantes det ingen ting i Aslak Bolts jordebok som ble skrevet ca. 100 år senere, som pekte mot at store deler av området fremdeles var ødemark.

    Konklusjon

    Egentlig er ikke disse to naturkatastrofene sammenlignbare. Ved Verdalsraset var det selve raset og rasmassene som gjorde mest skade. Ved Gaul-dalsraset var det vannmassene i den oppdemmede innsjøen som gjorde den største skaden.

    R A S I V E R D A L 647

    Ulykkene skjedde i to forskjellige tidsaldre. Om den siste vet vi mye, om den første må vi gjette.

    Men når Gustav Storm mener, fordi det ikke finnes opplysninger om det, at almenheten ikke trådte hjelpende til for gauldølene etter ulykken, er det en antagelse som det er grunn til å stille spørsmålstegn ved. Villigheten til å hjelpe sine medmennesker var nok i stor grad til stede også i første halvdel av 1300-tallet. Det kan i den sammenheng bemerkes at tienden som ble betalt til kirken, ble delt i fire deler. En del gikk til biskopen, den andre delen gikk til presten, den tredje delen gikk til selve kirkebygningen, mens den fjerde delen, som ble kalt bondeluten, ble disponert av bøndene selv som en slags fattigkasse. Det er ingen urimelig tanke at nettopp denne delen ble benyttet til å hjelpe dem som nå var i nød. Følgelig må vi nok anta at det ble ydet hjelp. Men naturligvis var den ikke så godt organisert som ved Verdalsraset.

    At behovet for hjelp, og evnen til å hjelpe, ble redusert bare noen få år senere i 1349 da

    Svartedauen rammet landet, er en annen sak.


    Noter:

    Språket er modernisert. 2 Amund Helland: Beskrivelse over Søndre Trondhjems Amt I s. 35

    ff.

    SANGER OG DIKT


    Etter den store ulykken var det flere som syntes de måtte gi uttrykk for sorgen og deltagelsen, de følte ved å skrive dikt og sanger. Noen av disse sangene er kjent, som for eksempel de som ble laget av Jon Øverkil. Disse ble også benyttet ved minnehøytideligheten på Lysthaugen på årsdagen for raset i 1894. (Se under Døde.) Videre er et par andre dikt benyttet i denne fremstillingen.

    Det ene er Det store Verdalsraset natta til 19. mai 1893 av Bjarne Slap-gard. Det står som innledning i bind A. P. Lauritzen fra Sandefjord har satt tone til det.

    Det andre er Blå røyk over Jermstad av Hans Rotmo. Det står gjengitt som innledning i bind B.

    I det etterfølgende skal vi gjengi noen andre sanger og dikt som er funnet i ettertid. Ikke alle er trykket, og det har ikke alltid vært mulig å finne hvem forfatterne var.


    PROLOG TIL TILSTELNINGEN I KRISTIANIA TIVOLI

    Allerede 24. mai 1893 møttes enkelte prominente personer i Kristiania for å vurdere hvor vidt det ville være mulig å arrangere tilstelninger i Kristiania Tivoli til inntekt for de skadelidte ved raset i Verdal. Bare tanken om en slik måte å samle inn penger på, avstedkom naturligvis sterke reaksjoner. Tilstelninger ble allikevel avholdt, og penger kom inn. (Se under Innsamlingsaksjoner.)

    Til åpningsfesten av disse tilstelningene hadde forfatteren Nordahl Rolfsen skrevet følgende:

    Prolog

    (Fremlagt ved Aabningsfesten af Tilstelningerne i Kristiania Tivoli til Ind-tægt for de nødlidende i Værdalen):

    Det er Tid for friske Farver,

    se, - den hvide Frugtblomst skinner, og de unge, sine Blade

    lukker varlig over Redet. Snart en liden Sangfuglunge stikker Ho'det ud i Verden for at synge i den lette

    Løvsal under Vaarens Himmel; men i Fjøsets Dør staar Koen, længes efter Gjæstebudet, brøler imod Sæterbejtet.

    Det er Tid for friske Farver, -det er Livets Tid i Norden, alle er vi Vaarens Gjæster, festklædt nu er Fædrejorden. Som det sultne Dyr vi skriger efter Gildets rige Glæde, og vi mættes, og vi synes, her er dejligt her i Norge; og det stiger som et Ønske op af Skog og Dal og Sjø: godt at leve her i Landet; godt at leve

    - tungt at dø!

    Da staar han alt færdig, den sortklædte Mand, mens Vaarnatten kjæmper mod Morgenrøden, da vækkes det groende, grønnende Land;

    før Solrending meldes en Gjæst: Det er Døden. Han banker ei paa, men han ta'r dem i Armene, Huse og Mennesker, Markerne med, -

    der høres et jamrende «Herre forbarmende!» - og alt glider ind i den evige Fred.

    R A S I V E R D A L

    Verdalsboka - 37


    R A S I V E R D A L

    651

    Fred med de døde; men Hjælp for de

    levende

    bor paa vor vidstragte Grund, Nordmænd er ét, nåar det kommer til Stykket. Da blev de ej rakt forgjæves mod Gud sitrende Hænder, som samled i Skredet; da skal der voxe af Gravene ud rigere Væxt og en dybere Glæde.

    Brødre og Søstre i Værdalens Grænd; fattig og bøjet og bange og bævende staar de ved Lergraven,

    • Kvinder og Mænd. Husk, det er Lysets og Farvernes Tid, Livsglæden jubler som Fugl over Landene; send da et skinnende Oljeblad did, lad det saa dale Trøst over Våndene.

      Og lad os ta' af hin Rædselens Stund -ta' det som Bud om vor kommende Lykke: hvor vi end

      Nordahl Rolfsen

      TRYKKSAK UTGITT I BERGEN I 1893


      To interessante Sange om Ulykken der hændte i Værdalen Natten til Fredag den 19de Mai 1893 hvorved 111 Mennesker omkom

      Dette er titelen på et tre-siders blad som ble trykket og utgitt i Bergen i 1893. Forfatteren av sangene var O. S. Norheim. Om han heter det at han var Spiritist, Tankelæser og Sandsiger fra Finland. Under forfatterens navn og noe uvanlige yrkestitel står Tænk hvilken Ulykke.

      Prisen på arket var 10 øre. Sangene har ikke navn.

      1. sang. Tone: I Dalen ved Haabet.

      En sørgelig Vise for Dem jeg vil sjunge;

      0 hør nu derpaa baade Gamle og Unge. 1 Værdalen Jorden i Dybet nedsank

      Og Jorden ble opfylt af Ler og af Damp.


      Den Nød, som raader, kan ingen beskrive, Hvor svært det dog er til at husvilde blive. Ja mange af Folket i Bygden forsvandt, De dybt ned i Jorden i Hastighed sank.


      En Kone sin Mand og to Børn hun misted, Hun sto der tilbage i Leret og gisped, Hun raabte saa høit op til Himmelens Gud: O red mig fra Døden og Rædselen ud.


      Enhver, som nu lever i lyk'lige Dage, Se til at de heraf Eksempel bør tage; For Verden er farlig, det kan vi nok tro, Men oppe i Himlen der finder vi Ro.


      En Slutning jeg har et par Ord til at sige: Saa stor en Ulykke i Norriges Rige Den vil os paaminde om Dommerens Dag, Da vi skal opgjøre vor syndige Sag.

      R A S I V E R D A L

      sang. Tone: I Dalen ved Haabet.

      Om Værdalsulykken saa ofte man snakker Dog neppe tilbørlig Vorherre man takker; Han rakte saa mange en hjælpende Haand Og fried dem naadig fra Afgrundens Baand.

      Et hundred og el've opslugtes af Jorden. Det rasede da som den voldsomste Torden. Thi Gud har bevist, at hans Magt er saa stor, Han kan ødelægge baad' Himmel og Jord.


      Enhver, som nu bare til Sangen vil lytte: Gid Kjærlighedsbaandet rét fast du vil knytte Med Evigheds

      R A S I V E R D A L

      Konge, vor Herre og Gud, Saa engang og du kan saa blive hans Brud.

      TRYKKSAK UTGITT I KRISTIANIA 1893


      Sang og Beretning om Ulykken i Værdalen Natten til den 18de og 19de Mai 1893

      Dette er tittelen på et skrift som ble utgitt i Kristiania i 1893. Forfatteren var S. A. Breidsteen. Det ble oppgitt at skriftet Faaes tilkjøbs i Karl XII's Gade 19. Det ble videre opplyst at Sælgere erholder stor Rabat. Prisen var 10 øre.

      Muligens så forfatteren av dette skriftet en viss mulighet til fortjeneste for Eftertryk forbydes af S. A. Breidsteen.

      Mel.: Du bandt mig i blomstrende

      Mørket laa over Jorden, Truende Skyer drev, :/: Veien var øde vorden, Alle laa slumrende ned. :/:

      Skrækkelig Jammer og Klage Da mangen Huse og Gaard :/: Der blev i Leret begravne Og mangen for Dommen staar.

      :/:

      Klokken var et om Natten, Alle de sov så sød, :/: Ingen kan derfor fatte Hvilken Jammer og Nød. :/:

      De styrted af Huse ud og sank saa i Leret ned.

      :/: Døden har sendt sine Bud. Da maatte mangen gaa med. :/:

      De Stakker smaa, som nu raaber Paa Moder, Fader saa kjær, :/: Som Døden har uden Naade Bortrevet, alene staar her. :/:

      Dage.

      Og Afgrund Svelg tog sit Bytte Da Almagtens Gud gav sit Bud, :/:

      Bortrev fra Gaard som fra Hytte Sin Støtte fra Mand og Brud. :/:

      Hundrede og tyve Sjæle I Leret begravne blev.

      :/: Høihed ei Døden vil kjende, Alle maa her blive med. :/:

      Og borte alle han sender, Det har vi alle jo set.

      :/: Nåar Dødsbudskabet der vinker, Maa jo alle dermed. :/:

      De Gaar' og Hus, der er gaaet I Ler og i Sten, er fortabt, :/: Hvor Kjærlighed, Glæde har været Har Sorgen sin Bolig indtat. :/:

      Værdalen, som før har været En frugtbar blomstrende Dal, :/: Som nu er bleven begravet Lig Ørkenens brusende Sand. :/:

      Gaarde staar nu i Våndet, I Leret sank mangen ned, :/: Levende Men'sker begravet. Gud skjænke dem salig Fred.

      :/:

      Og Trøstens Balsam dem give, Du milde Dommer og Gud, :/: Som nu er bleven i Live, Vi adlyder dine Bud.

      :/:

      Gud trøstens Balsam du skjænke, Trøst hver, som her er forladt, :/: Hver mand og sorrigfuld Enke Dem trøst du i Sorgens Nat. :/:

      Med Sjælsro gaar de til Graven, Naar Troens Lampe er tændt :/: Og nedlægger Vandringsstaven, Om Gud haver saa bestemt. :/:

      Bladet avsluttes med en side tekst. Den lyder som følger:

      Den Ulykke, som overgik Værdalen Natten til 19de Mai, er enestaaen-de i vort Land.

      Gaarde, Husmandspladse, Kreaturer m. m. gik i Afgrunden eller paa anden Maade ødelagdes, og det til en Værdi af, løselig anslaaet, 2 millioner Kroner.

      120 Mennesker omkom. - Børn sidder forældreløse tilbage. - Foræl-dre maatte med Fortvilelse se paa, at Børn, de, som skulde være dem til Støtte fremover Tiden, blev slugt af de frembrydende Ler- og Vandmasser.

      Mand og Hustru ble ikke alene skilt fra alle eller nogle af sine Børn, men ogsaa fra hinanden.

      Og alle, som bjergede sig eller blev bjerget fra Rasets Ødelæggelser, mistede alt, hvad de ejede og havde.

      I bogstavelig Forstand staar Størstedelen af de bjergede aldeles nøgne.

      Der ligger altsaa disse mange vakre Gaarde, disse ulykkelige Mennesker og alle de staute Heste og Kreaturer nedgravne. En Kone, som havde et Spædbarn med sig, maatte kaste igjen Barnet, men reddede sig selv og kom til Sundby, hvor Folkene mærkelig nok endnu intet havde hørt.

      Hele den store Strækning av ypperlig Jord fra Præstegaarden til Faaren og opover til øvre Gjermstad, hvor husene staar igjen ude paa Stupets yderste Skrænt, er et Dyb af Blaalere. De vakre Gaarde nedre Gjermstad - to Brug - og Gjermstadspandet, Follo, Kraag, Eklosveet og Trøgstad med Pladse og Smaabrug er gaaet med i Udraset.

      Dette er den største Rædselsnat som har været i Norges Land.

      R A S I V E R D A L 657


      TRYKKSAK UTGITT I BERGEN - UKJENT ÅR Vise om

      Katastrofen i Værdalen den 19de Mai 1893

      Også denne visen var utgitt som en liten trykksak. Den kostet 10 øre. Før selve visen står en liten notis som lyder som følger:

      Beretning

      Fredagen den 19de Mai 1893 blev en mindeværdig Dag paa sørgelige Begivenheder for Værdalens Indbyggere, idet et stort Jord- og Leirskred løsnede og rasede ned igjennem Dalen, hvorved 25 store Gaarde og en mengde Husmandspladse forsvandt i Lermasserne. En Mængde Mennesker fik ved denne Leilighed en ynkelig Død; ca. 120 omkom under Katastrofen, samt en stor Del Heste og Hornkvæg.

      Nøden blandt Befolkningen er saaledes stor; men bliver nogenlunde af-hjulpet ved saavel Mad og Klæder samt Penge.

      Det er ikke angitt noe årstall for når dette er trykket, men trykningsstedet er Bergen. Heller ikke er det oppgitt noen forfatter. Innholdet av notisen gjør at man kan tro at skriftet ble utgitt allerede sommeren 1893. Tallet på omkomne er satt til 120, og allerede før utgangen av mai visste man at det ikke var så mange.

      Mel.: Evning stear betyder Nattens Stjerne 1

      Inde i det smukke, rige Værdal Leved at i Vaarens lyse Pragt, Ingen Sorrig, ingen Kummer skal Dunkle Somren i dens Høitids Dragt.

      Himlen vilde det ei skulde være, Den en Dødens Engel sendte ud, Alle Hjerter maa af Angest bæve; Stor er Magten hos den milde Gud.

      Alle laa i Søvnens dybe. Slummer, Ingen aned Uro eller sligt, Ingen anede den store Kummer, Som hin Nat for alle blev saa rigt.

      Klokken et man vekkedes af Larmen, Jorden rysted, Husene de sank; Der hørtes Raab om Hjælp. og Brøl og Jamren. Alle grebes af en dødlig Angst.


      Det var et megtigt Skred, der havde løsnet Og rasende nedover Dalen sprang; Hvor Gaarde stod. man ikke andet øined End Rædsel efter Skredets tunge gang.


      Men Skredet var ei ene, der var mere. For Elven steg med rædsom Hastighed, Og Folketabet, det blev stedse flere; Thi Våndet steg med stadig Voldsomhed.


      Nu Ler og Vand, alt blandedes sig sammen Saa Redningsfolkets Arbeid blev strengt. Der Hørtes Dyrebrøl og Folkejamren; Thi al Udvei for Folket syntes stængt.


      Kavalleriet gjorde megen Nytte; De første var, som hen til Stedet kom; De søgte Vei for Elven strax at rydde Og lede bort den stærke, vilde Flom.


      Nu Rædselsbudet sendtes fjern og nær

      Thi Sorg og Nød blandt Folket den var stor.

      Og Hjælp der kom fra Trondhjem og Fra Stenkjær, Ei noget saadant havde hændet her i Nor.


      Artilleri og Depotfolket seiled Med Dampskib strax til Rædselsstedet hen. Og mange glade Sind her strax blev tøiled. Thi mange mistede en trofast Ven.


      Og døde Folk der findes skal i Mængde, Vel hundrede, jeg hører dem har sagt, Og Kilometer ti er skredets Længde, Og hele Dalen den er ødelagt.

      659 V E R D A L S B O K A

      Nu ligger Dalen trist og tom og øde. For Skredet har alt jevnet med sin Gang. Og Folket skal ei finde der sin Føde; Saa lyder Fortids Spaadom i en Sang.


      Note:

      1 Kanskje kan man allerede her øyne sporene av et hastverksarbeide. Evning stear er riktig nok oversatt til Nattens Stjerne. Men den engelske ortografien skal være evening star.


      TRYKKSAK - UKJENT UTGIVELSESSTED OG ÅR

      Sang ianledning ulykken i Værdalen

      Forfatteren av denne sangen er ukj eller år er angitt.

      Mel: O kjære sjel, frygt aldrig mer. Kom hid og læs et dødens brev, som

      Herrens stærke finger skrev, det budskab

      slaar dit hjerte, det trænger indtil marv og ben, og er du ei en flintesten, da vil din tåare rinde ved dette sorgens minde.

      Hvor snart kan dødens kolde haand i dette taarefyldte land,

      et menetekel skrive *)!

      Vor reisevogn for døren staar, den gule høst, den grønne vaar er lige nær ved graven,

      snart brister vandringsstaven.

      Se rosen i sin blomsterseng, se liljen i den grønne eng, med sine gyldne kroner; en stormvind over engen gaar, i dødens dragt saa bleg de staar og bøier sig mod graven, snart visner blomsterhaven.

      Den 19de mai dette aar **) har smeltet mangen sjel i graad, Gud slog med tugtesvøben; et eksport op fra jorden steg, et tordenslag fra mangen lød, saa mange blikke blev lukket, saa mange hjerter sukked.

      19. mai 1893.

      ent. Den er trykket, men hverken sted

      O, Værdalen, den skjønne dal, en talrig flok beboet har, og ingen kunde ane, at denne klare foraarsstund, som ført Guid udi sin mund, var fyldt med suk og jammer og slog med døden hammer.

      O, du barmhjertige, milde Gud, du hørte sukket, som fløi ud fra deres bange hjerter. Som Moses bad for Herrens folk, saa blev nok Jesus deres tolk; hvert suk, hver klagetaare steg op til naadens trone.

      Snart endte de sin vandringsgang og sang den sidste svanesang, det dybe blod dem skjuler.

      De hviler i sin bløde seng,

      til dommens morgen bry der frem.

      Sov sødt i blomsterhaven med Herrens fred om graven.

      De fik et hastigt reisebud,

      hav lampen tændt, min kjære brud, førend din brudgom kommer

      i dødens sidste alvorsstrid, der levnes dig saa liden tid. Fly ind i Jesu vunder,

      før naadens sol gaar under.

      661

      V E R D A L S B O K A


      Gid reisen nu var salig endt, gid sukke var til jubel vendt, gid sjelen kastet anker

      i Jesu naadefulde havn,

      og fandt sit hjem i naadens favn.

      Da flytted de fra sorgen paa denne foraarsmorgen.


      Fra hjemmet lyder suk og graad, saa mangen blegnet kind er vaad af sorgens smertetaarer;

      de haabløs stirrer mod det hav, hvor vores kjære fandt sin grav. Nåar vi vort bedste miste,

      da vilde hjerte briste.


      Vi sender op i stille løn,

      fra hjertets dyb til Gud vor bøn, at han vil dem husvale.

      O, send ifra din Himmel ned. til deres arme hjerter fred, og giv dem kraft og styrke og lys i sorgens mørke.


      Tag allesammen i din favn! Du har det rette fadernavn, jeg ved du svigter ikke. Lær dem i nødens mørke nat, at du er deres bedste skat! Du stilled smertetaaren, der enken græd ved baaren.


      Lær dem tilfulde at forståa, at om du end med riset slaar, saa er det ei med vrede! Ifra dit hjerte straaler ned en dyb og bundløs kjærlighed, med alle Himlens skatte skjønt vi det ei kan fatte.

      O, du som er saa øm og varm, tag alle disse i din arm,

      og led dem som en fader;

      det korte maal, de her skal gaa, og som et lys foran dem skal staa, indtil de hjem dem flytte

      fra Kedars mørke hytte.


      O, Jesu, vær os alle nær, her er saa mange blinde skjær som bruser paa vor bane. Her er saa tung en bølgegang, vort hus er byg't ved farens strand. O, lys os med din lampe i livets tunge kampe.


      Og nåar i dødens sidste storm, vort skib skal bæve som en orm og briste i sin' planker; kom selv og tag da roret fat, og led os gjennem dødens nat, fra synd og nød og sorgen til himlens frihedsmorgen.


      Farvel, farvel i Jesu fred, fra hele Værdals menighed, et ømt farvel nu lyder.

      Nu træffes vi dog ikke mer, førend den sidste samling sker.

      O, lad os alle ile

      til himlens sabatshvile!


      *) Haandskriften paa væggen. **) 1893.

      DIKT I INNHERREDS FOLKEBLAD I 1923


      19. mai for 30 aar siden

      Det følgende dikt sto i Innherreds Folkeblad fredag 18. mai 1923. Under diktet står signaturen O. M.

      Hin sælsomme nat da lød der rop: Vaagn op! vaagn op!

      Nu synker snart hele dalen!

      Da feides gaarde og enke væk,- da vendte man sig i nød og skræk til Herren i himmel-salen.

      Leren lignet en bundløs grav -

      - et graablaat hav, - der intet gav tilbake.

      Det aar var der ingen pinsefest, Døden sat som vor høibords-gjest. De stærke kjendte sig svake.

      Da maatte saa mangen kvinde og mand blandt ler og sand sit sidste leie rede. Elve-suset var salme-sang -larmen av leren var klokke-klang, over de døde dernede.

      Da glemte vi for en liten tid al kiv og strid,

      da lød der kun venners stemme. Verden den vide kjendte vor nød, Verden den vide sendte os brød, det skulde vi aldrig glemme.

      Sæt midt paa raset en bautasten over smuldrede ben

      og skriv paa den: «Til minde om hin sælsomme mai-nat

      da hundrede døde hastig og brat.» Saa glemmes de ingensinde.

      R A S I V E R D A L 663


      UTRYKKET DIKT

      Verdalsulykken 19. mai 1893. Sangen er sannsynligvis skrevet av Randi Veie Solemdal, i 1926.

      O, verdens fader alt du byder Ja, om mot øie var en klippe

      alt skjer efter dit visdoms råd, det måtte smelte hen i gråt,

      det store alt dit vink adlyder stenhårde hjerter jo må briste du blander fryd med suk og gråd. og bleke kinder bliver våt.


      Henimod to hundred sjæle O, avgrunns svelg du tok dit bytte

      omkom i lerets fæle dyb rettferdig allmakt gav dig bud,

      og ganske tydelig kunne man høre bortrev såvel fra hus som hytte av dyr og mennesker et jammers skrik, en støtte for dine børn og brud.


      Du lader jordens vækster bruse og lyde dine faderbud, din tordenarm kan verden knuse thi vi er støv; men du er Gud.

      Gråhåret olding trøsten savner på lerets bredd med tårer står, ei yngling mer sit håp omfavner, men sukkende tilbake går.


      De skjønne Verdals gårde og huse nedgravet i blandt ler og grus, dens jord oplod sin grådig strupe nedsvelger mennesker og hus.

      Hvor mange hjerter synet favner, ømt lyder faderløses råb, ja, enker og forlattes tårer gjør alt for ofte kinder våt.


      Mange huse står halvt i våndet flere sank i leret ned, levende mennesker begravne, Gud dem sikkert nåde gav.

      Ulykkens storm på hjertet banker som bølgen på en klippe slår, ræk dem, o, almagts håbets anker så trøst i deres sorg de får.


      Mang en stakkels moder gråter, men tenk de arme børn små efter far og mor de leter foreldreløse de i verden gå.

      0, Gud, du trøstens balsam skjænker husval en hver som er forladt, og de børn og sorgfull enke, vær hendes trøst i sorgens nat.

      Var de straf værdi fremfor andre Med sjele ri I går til graven som fandt sin grav blandt stok og sten, når sjelen er i stand

      o, nei den bane må vi vandre og glad nedlægger vandringsstaven

      som er bestemt for våre ben. at gå fra dette prøveland.

      Fra lerets dyp en stemme lyder til en og hver,

      dersom du ei gjør bedring

      og din dåd forty der i mens gravens vei.

      Avbed, o, menneske dine synder mens nåden åpen for dig står når dommen fra Gud, - begynder Gud ved hvad tid til bod du får.

      Træd hid i rike mammons træk som stoler blot på jordens guid kast hen et blik til Verdals grave der øiner du al pragt er muld.

      Når gravens kolde favn dig henter fra tiden ud hen til sit bo forrådnelsen sit bytte venter en grube mørk dertil må sno.

      I hver en stand i hver en alder hjelpe Gud vi bruke nådens tid og når død og grav os kalder til åndens bo fra nød og strid.


      I fredens hjem for Jesu trone, den stemme os tilråbe skal O, tjener tro her er din krone o, hvilken fryd blandt ånders tal.

      R A S I V E R D A L 665


      Godmor knytte


      DIKT AV BJARNE SLAPGARD

      Sangen har undertitel Minne om jordfallet i Verdal 1893. Den er skrevet av Bjarne Slapgard, og sto trykket i Syn og Segn i 1961.

      Du samlar dei kjære småting du gjerne vil gøyme på;

      så ligg dei og held fast på dyre minne du ikkje vil gløyme tå.

      Du set dei på hegna hylle, du ber dei til benk og bord.

      Så talar dei trufast med togn på tunge eit mål som er meir enn ord.

      Her ser du ei seljesule med eldgamle håvåll-band. Slik knytte den sæle godmora mi ein gong med si unge hand.

      Den sula laut ut og segle ei øgjeleg redsle-natt.

      Dei fann ho på restar av stabbursloftet; alt anna fanst ikkje att.

      Sjå her: Det er blåleir-klumpar på trådendom her og kvar.

      Dei nemner eitthundreogtolv som drukna i skreda som sula bar.

      Du stryk med så vare hender dei tinga som seier mest.

      Så legg du til brystet det kjæraste kjære den dagen ditt hjarte brest!

      Håvåll-band var brukte i vevstolen. Sule: ei kluft som dei la håvåll-banda på.


      II


      HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD



      GJENNOMBR UDD



      Innledning

      HÆRFOSSEN

      Av Øystein Walberg og Harald Sveian

      1893 var det året da dalføret virkelig ble hjemsøkt av naturkatastrofer. Helt uavhengig av

      Verdalsraset skjedde det et elvegjennombrudd ved Hærfossen i Helgådalen 12. september. Kort fortalt så tok elven nytt løp til side for Hærfossen, og der kunne den grave seg dypt ned i leire fordi fjelloverflaten her skrådde jevnt nedover. Elveløpet senket seg ned vel 30 meter, og dette fikk alvorlige konsekvenser for dalbunnen i 5 - 6 kilometers lengde opp til Gran-fossen.

      Som naturfenomen betraktet er Hærfossens gjennombrudd kanskje en like viktig og interessant hendelse som Verdalsraset, men den er langt mindre kjent blant folk. Dette skyldes sikkert at dramatikken var langt mindre fordi det tok måneder for elven å grave ut sitt nye løp ovenfor Hærfossen. Et menneske omkom i forbindelse med Hauganraset i 1906, og i 1921 omkom fem skolebarn da en løpestreng over elven falt ned. Men selve utgravningen (elvenedskjæringen) og de andre rasene krevde ikke menneskeliv.

      Vi skal se nærmere på Hærfossens gjennombrudd, men først går vi tilbake i tiden og ser på en fjern «slektning» av Hærfossen, nemlig Grunnholo.


      Grunnholo

      Hærfossens gjennombrudd er ikke det eneste tilsvarende gjennombrudd som har funnet

      sted i Verdal, og faktisk ikke det største heller. Ved Grunnan i den såkalte Grunnholo har elven gått i forhistorisk tid. Før dette gjennombruddet var hele dalføret herfra og østover fylt opp av løsmasser, mest leire. Elven hadde skåret seg ned i denne dalfyllingen til samme høyde som toppen av Grunnholo. Der falt den utfor i en foss.

      Dypere enn fossenakken på 80 - 85 meter lå altså ikke elveløpet bakover, og dermed kan vi se at heller ikke Hærfossen eksisterte på det tidspunktet. Toppen av Hærfossen ligger nemlig på 72 - 73 meter over havet. Om vi regner at elven hadde lite fall innover dalen mens den gikk over Grunnholo, får vi allikevel at nivået må ha vært nærmere 90 meter ved Hærfossen, og minst 95 - 97 meter ved Granfossen. Det betyr at ingen av disse fossene eksisterte. Grunnholo var da den eneste fossen mellom fjorden og fossene i Ferlandet


      Verdalsboka - 38

      670

      V E R D A L S B O K A

      þÿ

      image

      R A S I V E R D A L 671


      Nærbilde av Grunnholo -tatt mot nord.

      i Helgåa. På nordsiden av Helgåa finnes det terrasserester på ca. 90 meter syd for Holmli, ved Flyan, ved Byna, ved Telsneset og syd for Elnes ovenfor Granfossen. På sydsiden er det en bit ved Bjørnmelen, et større område ved Barsjøen og ved Storholmen ovenfor Granfossen. Disse tilsvarer den gamle dalbunnen.

      Så må det ha skjedd et gjennombrudd til side for Grunnholo. Hvordan dette gjennombruddet skjedde, vet vi ingen ting om. Trolig gikk det for seg som ved så mange andre slike tilfeller: Et ras i den brinken som styrte elven inn i fossen, eller en flom slik at elven rant over. Og når det ikke lenger var fjell til å holde igjen, senket elven sitt leie med stor hastighet. Den formelig skar seg ned i løsmassene, og nedskjæringen forplantet seg kjapt oppover dalen, helt til elven støtte på nytt fjell. Og det gjorde den etter hvert ved Hær-fossen og Granfossen. Lengre ned nådde den fjell ved Grunnfossen. Hele dalen mellom Grunnholo og Hærfossen ble gravet ut i en dybde av ca. 40 meter. Fra Hærfossen til Granfossen ble senkningen ca. 15 meter etter at Hærfossen oppsto som følge av dette gjennombruddet. Ovenfor Granfossen kan senkningen bare ha vært noen få meter.

      Når dette skjedde, er helt uråd å si noe helt sikkert om. Det er helt klart at det må ha skjedd etter at området ved foten av Grunnholo ble tørt land.

      672

      V E R D A L S B O K A

      þÿ

      R A S I V E R D A L 673

      þÿ

      674

      V E R D A L S B O K A

      For det vises tydelig at elven har formet dette gjelet i fjellet, og deretter fortsatt videre på sandslettene i dalbunnen. Østgrunnan ved munningen av Grunn-holo, ligger på 35 meter over havet. Ut fra landhevningen etter siste istid ble området ved Østgrunnan liggende tørt en gang for mellom 4500 og 5000 år siden. Dermed kan det fastslåes at gjennombruddet må ha funnet sted etter det tidspunktet. Da hadde elven antagelig kastet seg utfor fossen i Grunnholo helt siden havnivået for drøyt 8000 år siden begynte å komme lavere enn fosse-nakken på 80 - 85 meter over havet.

      Bosetningen i dalføret peker mot at Grunnholo ble tørrlagt før år 0 i vår tidsregning. Grunnan hører med blant de aller eldste gårdene i Verdal, det vil si at den første Grunnangården trolig ble ryddet for ca. 2000 år siden. Og Hærfossen selv er et bevis på at det må ha gått lang tid siden fossen ble til. Hærfossgjelet er karvet ut i fjell, og selv om det ikke er fjell av hardeste slag, må det ha gått en viss tid før rennende vann kunne ha klart å forme dette sporet hvor det blant annet finnes flere jettegryter.

      Vi kan nok regne som nokså sannsynlig at gjennombruddet ved Grunnholo må ha funnet sted en gang for mellom 2000 og 4000 år siden. Fossen i Grunnholo eksisterte med andre ord i 4 - 6000 år før den plutselig ble tørrlagt. Når gjennombruddet kom, var ødeleggelsene større enn ved Hærfoss-gjennombruddet i 1893. Elven formet så dalen meget hurtig, fossen ble flyttet bakover, Granfossen, Hærfossen og Grunnfossen kom til syne, sideelvene grov seg ned, og ras forekom sikkert i dalsidene. Etter dette kom en periode med mindre forandringer i landskapet frem mot 1893.

      Hærfossen 1

      I dag ligger Hærfossen tørr. Men før gjennombruddet var dette en mektig foss med et så å si loddrett fall på 29 meter. Elven styrtet ned i et trangt gjel som ikke var stort bredere enn 10 - 12 meter. Nedenfor fossen var det et stryk på ca. 5 meter, slik at den totale fallhøyden var godt over 30 meter.

      Fjellet hvor Hærfossen lå, strakte seg ikke over hele dalen. Det var bare et fremspring fra nordsiden av dalen. Tilfeldigvis hadde elven tatt sitt løp over dette fremspringet etter Grunnholos gjennombrudd, og siden blitt fastlåst her.

      Nedenfor Hærfossen gravde elven vekk alle løsmasser i et slags S-formet løp. På grunn av at det var fjell på flere kanter her, ble elven først tvunget mot syd, før den svingte vestover og nedover dalen. På den måten oppsto en bratt jordskråning i nord-syd retning fra Hærfossen. Og det var bare den tilfeldighet at elven hadde sitt løp over fjell i Hærfossen som gjorde, at erosjonen stoppet her. Det vil si, erosjonen stoppet ikke. Den fortsatte. Men nå gikk den meget langsomt. Hele tiden skjedde det en erosjon i fjellet i Hærfossen. Gjelet ble litt dypere og trangere. Og nedenfor fossen gravde elven

      R A S I V E R D A L 675

      þÿ


      langsomt, men sikkert i den nye terrassefoten som hadde oppstått da elveleiet ble senket etter gjennombruddet ved Grunnholo.

      676

      V E R D A L S B O K A



      Ef>er Vasdragskonrorer

      image

      samt udi


      Tallene markerer engstykker som har forsvunnet. Se side 673 f.

      R A S I V E R D A L 677


      þÿ

      678

      V E R D A L S B O K A


      s

      R A S I V E R D A L 679

      Mellom den nye skråningen nedenfor Hærfossen og elveløpet ovenfor fossen var det nå en forholdsvis smal leirkam som styrte elven inn over fossen. Nå ble kammen utsatt for angrep fra to sider:

      På oversiden gravde elven ubønnhørlig i kammen før den styrtet ned fossen. Selv om det bare var ytterst små jordmengder som til enhver tid forsvant, ble de aldri erstattet. Nå kan man si at graveevnen etter hvert også ble redusert. Men den var der. Og* i flomtider gjorde elven innhugg.

      På nedsiden av kammen gravde elven etter at den hadde styrtet utfor fossen. Og for hver gang det gled ut masse der, ble kammen på toppen nødvendigvis svekket.

      Og naturen er uendelig tålmodig.

      Elven før gjennombruddet

      Før gjennombruddet var fallhøyden mellom Granfossen og Hærfossen ca. 7 meter. Etter

      som det her var tale om en strekning på nærmere 6 kilometer, var det en fallhøyde på litt over 1 meter pr. kilometer. Dette var veldig lite, og det var derfor svært liten strøm i elven. Den fløt bedagelig nedover.

      Elvebreddene var som regel ikke høye. Det var nettopp dette som hadde vært problemet tidligere. Ved flom bredte vannet seg ofte utover de lavtliggende markene på begge sider. Det kan blant annet fortelles at bare noen få år før 1893 måtte kornstaurene på Vollaflata samles inn med båt. Bare den midterste delen av flaten, den såkalte Høgda, stakk opp. Men enkelte steder kunne breddene være noe høyere. Det var der hvor høyere (eldre) terrasser nådde helt frem til elven. Men slik hadde terrenget vært i mange tusen år, og skråningene var stabile. De hadde nådd den helning naturen krevde for at de kunne stå. Elven var også av varierende bredde. Noen steder var den over 100 meter bred.

      Elvebunnen besto av et lag sand og grus, ispedd større og mindre steiner. Steinene var fra knyttnevestørrelse til størrelse som et menneskehode. Strømhastigheten var avgjørende for hvor grov eller fin elvegrusen kunne være. Ved lav strømhastighet ble finere grus liggende i ro. Tykkelsen av dette bunnlaget var jevnt over 2 meter.

      Under denne elvegrusen lå det lag på lag med finkornig blåleire. Denne leiren var ikke utsatt for erosjon, fordi det tykke laget med elvegrus beskyttet den. Og fossenakken i Hærfossen dannet den terskelen som avgjorde hvor dypt elven skulle grave seg ned. Og skulle elven i flomtider lage dypere høler i elvebunnen, ville disse med en gang bli fylt av grus som ble flyttet dit ovenfra. Dermed sørget elven selv for å beskytte leirlagene under.

      Situasjonen i september 1893

      Ryggen eller kammen som holdt Helgåa på plass, lå i følge gamle kart 21 meter over

      elvenivået ovenfor fossen. Dette var restene av det samme terras

      680

      V E R D A L S B O K A

      senivået som igjenfinnes ved Røe og Flyan. Den ligger 98 meter over havet, omtrent svarende til den eldre dalbunnen før Grunnholos gjennombrudd. Den var bygget opp av marine avsetninger, mest leire, og representerte ingen motstand for rennende vann.

      Forholdene hadde tilsynelatende vært trygge i mange hundre år da det skjedde et stort leirfall på sydvestsiden av kammen og ned i elven nedenfor fossen i juli i 1882. Dette fallet var sannsynligvis et resultat av en hundreårig erosjon i foten av skråningen. Derved fikk elven ytterligere muligheter til å erodere i skråningen, og stadig skjedde små fall. Massene havnet ned i elven, og de ble ført vekk etter hvert. Det skjedde således en stadig undergraving ved foten av kammen.

      Etter hvert var leirkammen redusert til en smal kant. Ovenfor fossen nådde ikke denne ryggen høyere enn 3 meter over elvenivået utpå sommeren 1893. Det var således klart for alle og enhver åt dersom noe ikke ble gjort, ville elven før eller senere bryte gjennom denne kammen.

      Man var også innstilt på å gjøre noe. Men egentlig var man ikke fullstendig klar over alvoret i situasjonen. Det er vel tvilsomt om man var klar over at fjellet lå så dypt i undergrunnen syd for fjellfremspringet ved Hærfossen. Men man var klar over at dersom elven passerte kammen, ville den grave seg ned til fjell, og deretter senke sitt leie bakover.

      Her er det interessant å legge merke til at gårdbrukerne ovenfor Hærfossen egentlig ikke hadde noe imot at elven skar utenfor Hærfossen. Dette må imidlertid sees mot den bakgrunn at de egentlig ikke hadde noen forutsetninger for å forstå hva som ville skje. Begrunnelsen for at man gjerne så at elven tok løp ved siden av fossen og senket sitt leie, var at plagene med oversvømmelser på de lavereliggende engstykkene i flomtider ville forsvinne. (Se for eksempel ovenfor om Vollasletta.) Dessuten var det en mulighet for at laksen ville komme lenger oppover elven! (Se direktør Getz' avisinnlegg nedenfor.)

      Det var blitt foretatt undersøkelser med hensyn til grunnen, og kommunestyret hadde to

      forslag å forholde seg til. Begge forslagene kan i ettertid sies å ha vært uegnet til å hindre katastrofen som fulgte, fordi de ikke kunne ta ondet ved roten. De inneholdt ingen tiltak mot utglidningene på nedsiden av kammen, og så lenge disse fikk fortsette, ville erosjonen

      ubønnhørlig arbeide seg bakover i skråningen og til slutt ville hele leirkammen ha sklidd ut,

      -uansett. Antagelig var det en helt umulig oppgave med datidens teknologi å bygge sikringer på nedsiden som kunne ha stoppet denne erosjonen.

      Det ene forslaget gikk ut på å sprenge i fossenakken slik at den ble senket og gjort bredere. Dermed ville mulighetene for at elven skulle flomme over bli redusert. Til gjengjeld ville elveleiet nødvendigvis bli tilsvarende senket bakenfor fossen, med de ulemper det ville medføre. Det var tale om å senke

      R A S I V E R D A L 681

      fossen med 1,5 meter. Dette ville nok redusere plagene med oversvømmelser, men laksen ville ikke komme. En større ulempe var at nå ville det bli tilsvarende 1,5 meter høye elvemeler med tilsvarende muligheter for erosjon og elvebrudd. Kommunen gikk blant annet inn for denne løsningen.

      Det andre forslaget gikk ut på å forsterke og forhøye ryggen med i første omgang en jordvoll. Derved ville ikke flomvannet nå opp til toppen av ryggen. Senere skulle jordvollen forsterkes med en forstøtningsmur. Kommunen skulle så garantere for vedlikeholdet av muren. Kanalvesenet gikk inn for denne løsningen, og det fikk også støtte av Verdalsbruket.2 Hærfossen hadde til alle tider vært et problem for tømmerfløtingen i elven.

      Det var den siste løsningen som ble valgt. Stortinget hadde bevilget penger, og arbeidet var startet i begynnelsen av september 1893. For at forstøt-ningsmuren kunne bygges, måtte en del forarbeider gjennomføres. En lavtliggende flate på sydsiden av elven frem mot leirryggen måtte først tørrlegges. Denne flaten gikk under navnet Bjørstadengflata. Dette arbeidet ble gjort unna ved å grave en kanal nesten vinkelrett på elveløpet. Kanalen var 2 meter dyp og 1,5 meter bred. Dernest gikk man i gang med å klargjøre grunnen for muren. Torven ble skåret av og lagt opp i to avlange jordvoller parallelt med elven.


      Gjennombruddet 3

      I september 1893 var det mye nedbør, og Helgåa vokste kraftig. Den steg faretruende høyt,

      og man begynte å frykte for at den ville stige over kammen. På vestsiden av kammen hadde det hele tiden skjedd utglidninger slik at det fortelles at man kunne lodde 16 meter rett ned fra toppen. Det er helt klart at uansett hvor mye man hadde bygget på denne kammen, ville det bare ha utsatt katastrofen en kort stund. En 16 meter høy loddrett leirmel er ikke det mest stabile fundament man kan tenke seg.

      Den 10. og 11. september regnet det sammenhengende både dag og natt, og det fryktede bruddet fant sted om ettermiddagen 12. september 1893. Det var faktisk øyenvitner til stede og så hva som skjedde. Men det er meget tvilsomt om de kunne ha gjort noe for å forhindre katastrofen, selv om man på folkemunne hevder noe annet. En liten utsettelse var nok det meste de kunne ha oppnådd.

      Først rant det bare noen dråper over. Men disse dråpene gravde vekk noen leirkorn slik at noen flere dråper kunne renne. Og jo flere dråper som rant, jo mer leire ble gravet vekk. De to jordvollene ledet vannet ned i kanalen. I løpet av meget kort tid var den første tynne strålen gått over til å bli en liten bekk.Og den lille bekken ble snart til en stor bekk, som i sin tur utviklet seg til en stor elv. Og alt dette skjedde i løpet av samme ettermiddag.

      De som iakttok hendelsen kunne fortelle at vannspruten sto ut over den

      682

      V E R D A L S B O K A

      image


      Skjematisk skisse av gjennombruddet ved Hærfossen. Tegneren står på nordsiden av elven ovenfor Hærfossen. Bokstaven E markerer husmannsplassen Egga under Røe vestre på motsatt side av Helgåa. Retningen dit er mot sydøst. Tallet 1 og pilen viser elvens retning og løp før gjennombruddet. 2 markerer løpet før mai 1894, og 3 viser løpet i august 1894. Den stiplede linjen markerer terrassekanten før gjennombruddet. Bokstaven M marker restene av forbygningsmuren som ble påbegynt. Fra Reusch: NGU Årbok 1898/99.


      þÿ


      Her står tegneren på punkt E vist på forrige tegning og ser overelven mot nordvest. Tallet 1 og pilen viser vannets løp før september 1893. 2 viser løpet før mai 1894, og 3 er løpet i august 1894. M er restene av muren. Etter Reusch.

      R A S I V E R D A L 683

      bratte skråningen slik at det var et luftrom mellom vannfallet og den loddrette leirveggen. Det er hevdet at dersom torven ikke hadde blitt fjernet, ville den ha forhindret at vannet gravde seg ned så fort. Dette er kanskje riktig, men det ville allikevel ikke ha vært mulig å forhindre det som senere skjedde. Og skulle muren bygges, måtte den jo stå på noe annet enn en gresstorv. Det var uheldige omstendigheter som gjorde at gjennombruddet skjedde da det skjedde, men det ville ha skjedd uansett fordi kammen ikke kunne ha motstått

      erosjonen særlig lenge.


      image

      De tørrlagte jettegrytene i Hærfossen fotografert kort etter gjennombruddet.

      (E l t e r Reu s ch )

      684

      V E R D A L S B O K A

      þÿ

      R A S I V E R D A L 685

      samt udvwi

      686

      V E R D A L S B O K A


      þÿ

      R A S I V E R D A L 687


      þÿ


      Verdalsboka - 39

      688


      Optayel i Juli 189i affielge Steen

      V E R D A L S B O K A

      R A S I V E R D A L 689

      I Hærfossen begynte vannet å minke etter hvert som elven skar seg ned i sitt nye leie. Og allerede neste dag, 13. september 1893, var Hærfossen tom. Drønnet fra den hadde stilnet for alltid. Den hadde lidd samme skjebne som Grunnholo noen tusen år tidligere, og som Granfossen var på vei til å lide noen år senere.

      Nå var problemet med flom over enger og åkrer borte for alltid. Et annet problem oppsto nå. Engene og åkrene kom også bort. Elven tok dem i samme slengen. Og laksen kom, selv om det riktignok gikk en del år før det var mulig å nyttiggjøre seg dette fisket.

      Elvens graving

      Elven grov seg meget raskt en dyp renne i leirgrunnen. Denne rennen hadde til å begynne med loddrette vegger. Men forståelig nok kunne ikke disse loddrette veggene bli stående, og gradvis falt leire ned slik at toppen av rennen ble bredere og bredere. Etter hvert ble det en V-formet nedskjæring i dalbunnen.

      Vannet strømmet utfor bruddstedet som en foss, og det hadde en voldsom graveevne. Det tok ikke lang tid før bunnen av dalen ved åpningen hadde samme nivå som elveleiet nedenfor Hærfossen. Og nå begynte den nye fossen å flytte seg gradvis bakover, men ikke med det samme loddrette fallet som i Hærfossen. Her var det tale om et bratt stryk. Bulderet var ikke det samme som det hadde vært i Hærfossen, men det var allikevel et kraftig fossebrus. Men mens vannet i Hærfossen hadde vært klart og blankt med skum-hvit sprøyt, var nå alt mørkegrått. Til og med skummet var grått. Ved foten av fossen var det en tykk suppe som rant videre nedover.

      Etter hvert ble den nye fossen en severdighet. Folk kom reisende langveis fra for å se på dette merkelige som skjedde i Helgådalen. En ny foss hadde sett dagens lys, og den var så merkelig at den forandret utseende fra time til time. Den fossen man hadde sett en dag, var en annen neste dag. Og enda mens folk sto og så på, skjedde det forandringer. Det kunne komme utglidninger langs kantene. Med dumpe drønn falt store partier ned fra veggene så det sprutet langt av sted. Noen ganger ble elven demmet opp, slik at det en kort stund dannet seg en liten innsjø ovenfor. Men etter en stund begynte vannet å renne over, og i løpet av kort tid var de nye hindringene gravet vekk samtidig som elven ble om mulig enda mer leirgrå nedenfor.

      Fjellet som hadde vært med på å danne Hærfossen, skrådde nedover mot sydøst. Elven som gravde seg rett ned i leirterrassen, samtidig som den flyttet seg bakover, nådde etter kort tid ned på denne fjellskråningen. Dermed ble elveleiet gradvis flyttet sidelengs mot syd og øst etter hvert som elven senket seg ned i grunnen. Men så lenge den rant over dette fjellpartiet, var det bare i beskjeden grad den flyttet seg bakover. Og i alle fall kunne den

      690

      V E R D A L S B O K A

      ikke flytte seg bakover dypere enn det laveste punktet den hadde over denne fjellskråningen.

      Denne sidelengse forskyvningen ned langs fjellskråningen stanset opp for en stund da elven støtte på en sadellignende forsenkning i skråningen. Man håpet nå at elven ikke ville gå dypere. Dette punktet lå ca. 10 meter lavere enn det opprinnelige elveleiet. Dermed dannet det seg en ny foss som var ca. 20 meter høy, kanskje enda høyere om vi tar i betraktning stryket som hadde vært ved foten av den gamle Hærfossen. Denne posisjonen hadde elven gjennom vinteren 1893/94.

      Samtidig oppsto en eiendommelig tidsbegrenset situasjon. Mens det gamle elveleiet kunne være opp til 100 meter bredt, skar det nye leiet seg ned i elvebunnen. Dette skyldtes det forhold at vannhastigheten var størst midt-strøms. Her ble elvegrusen mest utsatt, og den ble fort flyttet vekk. Slik oppsto en dypere renne her. Dermed ble vannet kanalisert hit, og elven gravde enda mer. Nå forsvant de større steinene, og løpet ble enda dypere, og enda mer vann fant veien gjennom denne rennen. I løpet av kort tid hadde vannmassene skåret seg ned gjennom det 2 meter tykke laget av elvegrus, og leiren under lå nå blottlagt. Til å begynne med var ofte bredden på dette nye løpet ikke mer enn 6-7 meter. Resten av det gamle elveleiet ble liggende tørt på begge sider. Dermed oppsto en dyp kløft av loddrette leirvegger nede i det gamle elveleiet. I bunnen skar elven seg stadig nedover, og veggene ble faktisk loddet 5 - 7 meter. En stakket stund lå det gamle elveleiet igjen som en sand- og steinør høyt oppe på begge sider av den kløften som hadde dannet seg. Men i bunnen av den nye kløften grov elven både i sidene og langs bunnen, og store partier falt ned.

      Leiren som falt ned kunne være tilsynelatende tørr og fast, men etter at den hadde vært utsatt for vann i bare kort tid, ble den oppløst og ført vekk. Slik falt sidene av kløften etter hvert ned, og dermed forsvant restene av den gamle elvebunnen. Det nye løpet tiltok også i bredde uten at det allikevel ble så bredt som det opprinnelig hadde vært.

      Gjennombruddet fortsetter

      Mens elvens høyre bredd gjennom vinteren var fast fjell i den skråningen den hadde avdekket, besto den venstre bredden av leirmeler. Disse meiene ble stadig utsatt for erosjon sideveis. Elven ble bredere og bredere, og til slutt lå en del av bunnen utenfor den sadellignende forsenkningen i fjellet. Det var bare et tidsspørsmål før bunnen av elven ble dypere enn denne kanten.

      Det nye gjennombruddet skjedde 3. mai 1894. Nå tok det bare et kvarter før elven hadde skåret seg så dypt i det nye løpet at den midlertidige fossen ble liggende tørr. En ny foss dannet seg enda lenger mot øst. Den hadde ca. 9 meter lavere fall enn den forrige, slik at den var ca. 10 meter høy. Og den lå mellom helt loddrette leirvegger.

      R A S I V E R D A L 691

      þÿ

      Området ved Hærfossen før og etter gjennombruddet. Figurene A, B og C er hentet fra Amund Helland (1894), og figur D fra H. Hugdahl (1980). Disse er sammenstilt som rammefigur til NGUs kvartærgeologiske kartblad Vuku 1722 I - M 1:50.000 (Sveian, Hugdahl og Bargel 1993). Figur Epå neste side viser elveleiet i profil i forhold til leirgrunn og fast fjell tilsvarende figurene A, B, C og D.


      Nå skjedde erosjonen rivende fort. Leirveggene ble meget snart opp til 30 meter og enda høyere der hvor elven skar inn i eldre høye terrasser. Og stadig vekk falt det ned store leirklumper og biter av veggene. Og når det her sies leirklumper, var dette klumper på flere tusen kubikkmeter. På den måten kunne elven bli tvunget inn mot veggen på motsatt side, noe som medførte nye fall der. Og slik utvidet den bredden på sin trange kanal.

      692

      V E R D A L S B O K A


      image

      D Løs masse r, vesentlig le ir e me d noe

      image

      IV«%V | Fjell i dage n fa r


      + + + I

      'l

      r^"~*

      -"f*^


      M

      ens skade ne på lands kapet

      tidligere hadde vært betydelige,ble de nå katastrofalt store. Hele åkrer forsvant i dypet. Og denne utviklingen forplantet seg bakover. Det eneste som ville stanse denne utviklingen var om elven støtte på fast fjell. Og det gjorde den ikke før den nådde Granfossen.

      Stryket flytter seg oppover dalen

      Med en gang Helgåa hadde forlatt leiet gjennom Hærfossen, fantes det ingen muligheter for å beholde den beskyttende elvegrusen i bunnen. Strømmen økte, og grusen ble ført utover den nye fossen som dannet seg. Og når det ikke var noe som beskyttet leiren under, ble den med en gang gravet vekk.

      Den første fossen som dannet seg, var nesten like bratt som Hærfossen hadde vært. Men det varte ikke mange timene. Fossen fikk mer og mer karakter av et stryk. Etter hvert spiste vannet seg ned og bakover.

      I perioden mellom 12. september 1893 og 3. mai 1894 hadde dette stryket eller fossen spist seg bakover 1,6 kilometer slik at det lå rett ut for Byna. Nå lå det nye elveløpet ca. 8

    • 10 meter lavere enn hva det gamle hadde gjort før 1893.

    Så kom det andre gjennombruddet 3. mai 1894. Samtidig som elveleiet forflyttet seg nedover skråningen mot øst ved gjennombruddsstedet, beveget bakkanten av fossen seg stadig oppover elven. Denne større fallhøyden økte erosjonsevnen, og enorme mengder leire ble ført vekk.

    Elven arbeidet seg bakover med økende tempo. Som det fremgår ovenfor,

    R A S I V E R D A L 693

    þÿ


    hadde fossen flyttet seg ca. 1,6 kilometer bakover fra 12. september 1893 til 3. mai 1894. Dette vil si med ca. 200 meter i måneden.

    Nå økte hastigheten til 500 meter i måneden. Denne hastigheten var naturligvis avhengig av vannføringen. 25. og 26. juni 1894 var svært regnfulle døgn med påfølgende stor vannføring. Nå gikk erosjonen rivende hurtig. Stryket spiste seg bakover slik at man nesten kunne se det med det blotte øye.

    Men så kom juli som en tørr og varm måned. Vannføringen avtok, og om ikke erosjonen stoppet opp, avtok den betydelig i hastighet. Men med en gang regnet tok til igjen ut på sensommeren og høsten, økte hastigheten på nytt.

    Det ble foretatt målinger av hvor hurtig elven senket seg. Den 26. juni 1894 klokken 1900 hadde bakkant av stryket nådd til utenfor Volden. Den hadde enda ikke gravet seg igjennom elvegrusen, og vannet var klart og rent. Dette var ca. 3,5 kilometer ovenfor den gamle Hærfossen.

    Dagen etter, 27. juni, klokken 2100 hadde den på dette stedet nådd ned på leiren. Slamgehalten var 0,5 gram pr. liter. Leiet var nå senket 0,65 meter. Bredden var minket fra 26 meter til 19 meter.

    Den 28. juni klokken 1700 var slamgehalten 1,3 gram pr. liter. Elveleiet var 0,74 meter dypere enn dagen før, og bredden var nå bare 11 meter.

    Den 29. juni, ikke angitt klokkeslett, var slamgehalten øket til 1,9 gram pr. liter. Dybden var øket med 0,6 meter.

    Og 2. juli var leiet blitt 0,5 meter dypere. Bredden var nå nede i 10 meter.

    På seks dager hadde Helgåa gravet seg ned 2,49 meter, og bredden hadde avtatt fra 26 til 10 meter på dette stedet

    Fjellets betydning for utformingen av elveløpet

    Langs nordbredden av elven når det faste fjell frem til elven på flere steder. Følgelig kom dette fjellet til å danne elvebredden på disse stedene. Noen videre erosjon bak fjellet var det således ingen fare for.

    þÿ

    þÿ

    696

    V E R D A L S B O K A


    image

    Tegning av situasjonen vist på forrige bilde. (Etter Reusch).


    Et slikt fjellparti dukket frem dypt nede i kløften utenfor By na. Og på samme måte som ved Hærfossen, hadde elven en kort tid løp over dette faste fjellet. Det dannet seg derfor en liten 3 meter høy foss her. Men akkurat som ved Hærfossen flyttet elven sin venstre bredd til side, og da elvebunnen støtte på leire utenfor fjellpartiet, begynte den å senke seg. Den 9. juli 1894 var også denne fossen borte. Ovenfor betød dette en øket fallhøyde på 3 meter, noe som forsterket erosjonen der.

    Fjellpartiene hadde også den negative virkning at de styrte elveløpet mot de mindre motstandsdyktige leirpartiene på motsatt side.

    Sett nedenfra og oppover var det fjell i det nye løpet på nordsiden ved Hærfossen. Dette medførte at elven gjorde en meget krapp albuesving fra et nesten vestlig løp til et nesten like østlig løp. På den måten sto den direkte mot leir-melene på motsatt side. Dette tilsvarte et sted midtveis mellom den gamle Hærfossen og Haugan, eller ca. 3-400 meter ovenfor Hærfossen.

    Det neste stedet med fjell var utenfor By na. Her lå den nevnte fossen på 3 meter. Også her gjorde elven en skarp bøyning mot syd.

    Noe sydøst for Volden stakk det frem nok et parti med fast fjell. Dette fjellet hadde alltid vært der slik at elven gjorde fra før en rettvinklet sving på dette stedet. Ovenfor hadde den et nesten syd-nordlig løp, mens nedenfor svingen rant den rett mot vest. Nesset som på den måten ble dannet, kaltes Nordnesset. Denne svingen ble opprettholdt også etter at løpet senket seg. Heldigvis, får man si, var fjellskråningen på nordsiden meget bratt, slik at løpet ikke ble tvunget vesentlig mot syd på dette stedet.

    Ved Telsnesset var det også en kortere strekning med fast fjell på elvens

    R A S I V E R D A L 697


    þÿ

    698

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    þÿ

    699 V E R D A L S B O K A

    R A S I V E R D A L 700

    þÿ


    image

    Samløpet mellom Helgåa og Malsåa fotografert i juli 1894. Tårnet står fremdeles.


    høyre side uten at det imidlertid førte til at løpet svingte i særlig grad mot venstre.

    Først oppe ved Granfossen var det fast fjell på begge sider av Helgåa. Her ble fallhøyden øket fra ca. 15 til ca. 45 meter.

    Granfossen

    Elven arbeidet seg bakover til den nådde Granfossen. Det er litt uklart hvor lang tid det tok

    før den nådde dit, men hvis man går ut fra den hastighet det tidligere hadde gått med, og at bakkant av stryket befant seg utenfor Volden i slutten av juni, er det rimelig å anta at den nådde bort til Granfossen samme høst.

    Som vi har sett ovenfor, arbeidet elven seg bakover med en hastighet av ca. 200 meter i måneden de første åtte månedene. Men da fallhøyden ble øket med 10 meter, økte hastigheten til ca. 500 meter pr. måned. Dette var dessuten i en periode med forholdsvis lite vannføring. Det er all grunn til å regne med at i høstflommene økte hastigheten vesentlig.

    Ved Granfossen støtte elven på fjell på begge sider av fossefoten. Men på elvens høyre side tok dette fjellet slutt, og elven begynte etter hvert å erodere

    702 V E R D A L S B O K A

    þÿ


    Romertallene markerer stedene for de forskjellige løpestrengene over Helgåa. Se tekst samt


    þÿ


    side 679 ff.


    EN. PLM

    Ur ra Id i VaJai


    f .

    704

    image

    V E R D A L S B O K A


    Udraset Artcd


    V//////ÆOrtrskneUet a fL er



    ikm.

    ; .. . ] Oammdl EMeif


    Den priv Opmaaling. [irh-

    R A S I V E R D A L 705

    Verdal sboka - 40

    706

    V E R D A L S B O K A

    þÿ


    Et nærbilde av Granfossen. Steinen inne i fossen midt på bildet til høyre ligger sånn omtrentlig på det nivå foten av fossen hadde før gjennombruddet i 1893. 1993. Foto Johs Overmo.

    R A S I V E R D A L 707

    i nordskråningen. Og nå ble man oppmerksom på en merkelig situasjon. Tilstanden ved Granfossen var nesten nøyaktig likedan som tilstanden hadde vært ved Hærfossen. I selve fossen tømte Helgåa seg utfor et fremstikkende fjellparti akkurat som den hadde gjort ved Hærfossen. Og på oversiden av fossen strøk elven langs fjell på den ene siden, mens den hadde en rygg av løsmasse på den andre siden. På det laveste punktet lå denne ryggen 9 meter over elve-nivået på oversiden av fossen.

    Hvis elven fikk erodere fritt i denne ryggen på oversiden, ville den før eller senere bryte igjennom og skape seg et leie utenfor fossen. Samtidig eroderte elven nedenfor fossen i foten av den skråningen som nådde helt ned hit. Utglidninger på dette stedet ville svekke ryggen på akkurat samme måte som ryggen ble svekket ved Hærfossen da raset gikk på nedsiden der.

    Forskjellen mellom Hærfossen og Granfossen lå i det faktum at mens fjellet stakk ut fra nordsiden ved Hærfossen, stakk det frem fra sydsiden ved Granfossen.

    Det har versert forkjellige tall med hensyn til høyden av Granfossen før Hærfossens gjennombrudd. Noen steder heter det at den var 10 meter høy, mens andre steder heter det at den var 15 meter høy. Toppen av Granfossen ligger litt over 90 meter over havet. Elven like nedenfor det siste stryket i fossen ligger i underkant av 50 meter. Den totale fallhøyden av Granfossen medregnet stryket er således 40-45 meter.

    Men i alle fall er det et faktum at Granfossen har fått et tillegg på ca. 30 meter til sitt opprinnelige fall slik at den må ha vært mellom 10 og 15 meter høy før gjennombruddet.

    Terrengundersøkelser ved Granfossen 4

    Etter Verdalsraset og Hærfossens gjennombrudd ble det klart for myndighetene at det måtte skje en grundig kartlegging av rasfarlige områder. Hendelsene i Verdal var i så måte en brutal vekker.

    Flere aktuelle områder i Trøndelag ble undersøkt i de nærmeste årene etterpå. Verdal sto for tur i 1894. (Et sammendrag av undersøkelsene er tatt med under Terrengundersøkelser i bind A.) Det første stedet som ble nærmere undersøkt i Verdal, var nettopp området ved Granfossen. Etter som Hærfossens gjennombrudd var et faktum, og fossen var blitt forflyttet bakover til Granfossen, fant man det mest hensiktsmessig å starte undersøkelsene her.

    En eldre mann hadde gjort oppmerksom på at elven hadde gravet seg inn i melen på nordsiden ovenfor Granfossen de siste 40 årene, og det var all mulig grunn til å frykte for at noe lignende ville skje her som ved Hærfossen. Den siste biten av elveløpet før elven kastet seg utfor Granfossen, gikk mellom høye og bratte leirmeler. 40 år tidligere hadde det vært åker og eng på dette stedet.

    708

    V E R D A L S B O K A

    Ved boring kunne man slå fast at det bare var en leir- og jordrygg som styrte elven mot Granfossen. Det ble understreket at Kanal vesenets planer om å føre elven tilbake til sitt opprinnelige leie, var påkrevet.

    Det ble også boret ved Overholmen, Overmoen og Røe. Konklusjonene her var at man måtte forvente stadige utglidninger dersom sideelvene og bekkene fritt fikk fortsette å grave. Enkelte lag nede i grunnen besto av helt bløt leire. Denne slutningen har også vist seg å holde stikk, og det er først i 1980-årene at man har klart å få kontroll med utviklingen. (Se Flom, erosjon og ras langs Verdalselva.)


    Noter:

    1 Mange av opplysningene i det etterfølgende er hentet fra notater gjort av Magne Varslot.

    2 På dette punktet er kildene noe uklare. Getz som var bestyrer for Verdalsbruket, støttet det første forslaget. Det er derfor all grunn til å tro at Verdalsbruket også støttet det forslaget når Getz gjorde det. Trolig er dette et subsidiært standpunkt.

    3 Beskrivelsene av hva som skjedde, er hentet fra professor Amund Hellands Norges Land og Folk, Nordre Trondhjems Amt, 1. bind s. 156 ff. Hvor opplysninger er hentet fra andre kilder, er det anført.

    4 Rapporten om disse terrengundersøkelsene er trykket i Norges Geologiske Undersøgelse No. 27, Terrængundersøgelser og Jordboringer i Størdalen, Værdalen og Gauldalen samt i Trond-hjem i 1894, 95 og 96. Rapporten er forfattet av J. P. Friis. Den delen av rapporten som behandler andre deler av Verdal, er omtalt under Terrengundersøkelser.

    SIDEELVER OG SIDEBEKKER


    Oversikt

    Heldigvis var det bare to større elver som rant ned i Helgåa på strekningen mellom Hærfossen og Granfossen. Disse var Malsåa som falt ned fra nord, og Mugda som falt ned fra syd. Derimot fantes det flere mindre bekker.

    På sydsiden var det ingen sideelv ovenfor Mugda. Men bare 300 meter nedenfor rant Haukbekken ut i Helgåa. Denne bekken var forholdsvis liten, og den anrettet bare beskjedne skader.

    Kvernhusbekken rant ut i elven omtrent rett imot Volden. Den var en forholdsvis stor bekk, og gjennom tiden har den gravet en dyp dal i terrassen.

    Mellom Røe og Overmoen kom så en bekk ved navn Markhusbekken. Den rant ut i elven vest for Overholmen nordre. Den var liten, og den rant delvis over fjell, slik at skadene ble etter måten forholdsvis små. Den har ikke senket seg så mye.

    Deretter følger Leiringsbekken. Den renner vest for Røe og løper ut i Helgåa omtrent rett over for Haugan. Bekken er liten, og den har ikke klart å grave noen dyp dal. Den har delvis løp over fjell slik at det er noen terskler som forhindrer videre senkning.

    Den siste bekken på sydsiden er Kaldalsbekken. Heller ikke den er stor, men den har klart å anrette store skader. For det første var det vel den som utløste et forholdsvis stort ras ved Dalbakken i 1965. (Se nedenfor.) Og for det andre har den laget en dyp ravineformet dal i terrassen. Her var det ingen ting som kunne begrense gravingen.

    På nordsiden finnes først en liten bekk som går under navnet Telsness-bekken. Den rant ut mellom Telsnesset og Kulslien. Den har ikke senket seg så svært mye.

    Bare et kort stykke nedenfor denne kom Kulslibekken. Heller ikke den har gjort stor skade da store deler av løpet går over fjell.

    Så kommer Malsåa. Den vil bli særskilt behandlet nedenfor.

    Ved By na kommer en liten bekk som kalles Bynabekken. Heller ikke den har forvoldt så veldig stor skade.

    Derimot den siste bekken på nordsiden, Haugbekken, har hatt negativ innvirkning på forholdene. Den kommer ned mellom Haugan og Bjørstad. Trolig var det den som utløste Haugan-Bjørstadraset i 1894. (Se mer om dette nedenfor.)

    710

    Mugda

    V E R D A L S B O K A

    Mugda rant ned i Helgåa bare et lite stykke nedenfor Granfossen. På dette stedet var det bare utmark og skog i 1893.

    Man anså det som hensiktsløst å foreta noen forbygninger ved denne elven, da Helgåa allikevel ville grave seg ned der den rant ut. Og denne antagelsen stemte. Helgåa senket seg bortimot 30 meter på dette stedet, og Mugda fulgte med. Eventuelle forbygninger ville ha rast ut sammen med resten av landskapet på dette stedet. Men det er vel temmelig sikkert at Helgåa fikk en del hjelp fra Mugda når det gjalt å fjerne masse på sydsiden av elven på dette stedet. Her er det anselige mengder med masse som er forsvunnet. Dalen er langt bredere enn for eksempel mellom Volden og Overholmen.


    Malsåa

    Derimot var situasjonen en helt annen ved Malsåa. Her var det dyrkede jorder og kulturland. Denne elven kom på skrå nordøstfra da den rant ut i Helgåa. Da Helgåa begynte å senke sitt leie, skjedde det samme med Malsåa. Og her skjedde nøyaktig det samme som ved Hærfossens gjennombrudd. Malsåa nådde ganske snart ned på fjellet. Men fjellet skrådde nedover mot syd, og Malsåa beveget seg sidelengs nedover denne fjellskråningen. På den måten grov den i leirterrassen hvor blant annet gården Volden lå.

    Det ble meget snart klart at dersom ikke noe ble gjort, ville Malsåa flytte seg gradvis mot venstre, og Vollasletten lå da meget utsatt til. I verste fall ville hele denne sletten bli vasket vekk.

    Det første forsøket på å lede Malsåa over fjellet ble ikke helt vellykket, slik at man måtte lage en ny og bedre forbygning. Denne forbygningen ble laget på elvens venstre bredd. Den høyre bredden lå mot fjellet. Forbygningen ble bygget som en mur som startet et langt stykke østenfor stedet der elven falt ned den bratte fjellskråningen og ned i Helgåa.

    Og denne muren har helt siden den ble reist, stått i mot alle angrep fra elvens side, og den fungerer fullstendig etter sin hensikt. Malsåa ledes langs denne muren over den strekningen som fremdeles ligger på Vollasletten. Først når elven når helt ut på det blankskurte fjellet nedenfor Kolstad, får den renne fritt nedover. Den fossen som her har oppstått, kalles Kolstadfossen.

    Men til tross for de foranstaltninger som ble gjort her, var det allikevel på nippet til at det gikk galt i 1896. Den 6. november dette året skjedde det nemlig et gjennombrudd ved østre ende av forbygningsmuren. Det var stor flom i Malsåa, og det ble oversvømmelse over Vollaenget ovenfor muren. Dermed tok vannet til å renne på sydsiden av den nye forbygningsmuren. Nå var man klok av skade, og øyeblikkelige tiltak ble satt inn. Muren ble forlenget mot øst, og faren ble avverget.

    R A S I V E R D A L 711

    Hadde ikke det skjedd, er det all mulig grunn til å tro at da ville Volden og hele sletten ha gått tapt.

    Malsåa har på samme måte som Helgåa senket seg helt ned til bunnen av dalen. I lang tid eroderte elven i de bratte skråningene, men etter hvert har skråningene fått den helningsvinkelen naturen krever, og sidene har stabilisert seg. Men dersom forbygningsmuren ikke hadde vært der, og Malsåa hadde fått arbeide fritt, ville det ha skjedd større ødeleggelser.


    image

    Fra byggingen av forbygningsmuren ved Malsåa. Det kan tyde på at dette og det neste bildet ble tatt ved samme anledning. Ukje nt fotograf.

    712 V E R D A L S B O K A

    þÿ

    þÿ

    714

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    R A S I V E R D A L 715


    image

    - mm


    ....... ■ ............................«- ..........................■...................................................


    DessverreeTbikfesom er brukket av. Det er fra 1897. Det viser enden av muren ved

    lstadfossen.

    Ko tr ]mmm -M

    Sammenlign med bildet fra

    anlegget av muren.

    Ukjent fotograf.


    þÿ

    image

    Hi

    Er totøe av muren fra 1920-årene. Vegetasjonen begynner nå å skjule sårene i landskapet. Foto: Einar Musum.

    716

    V E R D A L S B O K A

    image

    Løpet etter Helgåa i tidsrommet 12/9 1 893 - 3/5 1894. Elveløpet fra før 1893 sees på brinken til høyre. Gamle Hærfossen er rett fram på bildet, den midlertidige foss til venstre. Bildet er tatt i retning vest. Fotograf: Arnt Kjesbu.


    þÿ

    FØLGER A V HÆRFOSSENS GJENNOMBR UDD


    RAS

    Etter hvert som elven senket sitt løp bakover fra terrassekanten ved Hær-fossen, var det bare et tidsspørsmål før det ville gå ras langs kantene av løpet. Og rasene kom nærmest på løpende bånd. De fleste av dem var rene ned-fallsras, det vil si ras som oppsto fordi foten av melen ble undergravet. Og når overhenget ble for ustabilt, sørget tyngdekraften for at massen falt ned. Slike nedfall skjedde hele tiden. Noen var store, men de fleste var små. Dessuten fantes lommer med kvikkleire i terrassene på sidene. Det var rimelig å regne med at noen av disse ville gli ut når de ble blottlagt som følge av nedskjæringen som foregikk langs elveløpet. Hittil har det gått et par ras som var så store, at de vil bli behandlet særskilt. Disse medførte at bebyggelsen i nærheten måtte flyttes. Og ved ett av dem gikk det også menneskeliv. De andre har imidlertid vært små av omfang.


    RASET VED HAUGAN OG BJØRSTAD

    Utover forsommeren i 1894 ble leirveggene mot elven ved Haugan og Bjør-stad høyere og høyere. Elven grov seg stadig dypere ned. Derved må den ha nådd ned til en kvilddeirelomme som strakte seg i undergrunnen nord-vest-over mellom Haugan og Bjørstad.

    Hovedveien oppover dalen på nordsiden gikk tvers over dette området.

    Den 16. juni 1894 klokken 7 om ettermiddagen gikk det et ras i skråningen ned mot elven. Derved ble det åpnet opp for at kvikkleiren innenfor kunne komme i bevegelse, og et kvikkleireras var et faktum. Den tyntflytende massen veltet ned i det trange og dype elveløpet.

    Bruddet hadde form som en hestesko. Over munningen av hesteskoen, som vendte østover, var avstanden 160 meter. Lengden av skoen var 240 meter. Det ble målt en høydeforskjell mellom bunnen av bruddet og kanten ved Haugan på 32 meter. Gjennomsnittsdybden ble anslått til 15 meter. Utrast masse ble beregnet til 1.380.000 m3. Raset oppsto fullstendig overraskende. Vannføringen var liten i elven på dette tidspunktet, slik at det var ikke voldsom erosjon i øyeblikket som utløste det. Men på et sted må skallet som dekket for kvikkleiren innenfor ha blitt sterkt svekket, og likevekten

    var blitt ødelagt, og da skulle det ikke mye til før at bruddet kom.

    Det sies at man kunne høre det risle nede i grunnen ved Haugan i tiden før raset.

    I følge øyenvitneskildringer utviklet raset seg helt typisk. Leirlagene falt ut i vertikale skiver, flak etter flak. Raset bladde seg bakover. Denne utviklingen er blitt iakttatt ved flere andre ras, blant annet ved den siste delen av Verdalsraset året før.

    Leirmassene fylte opp elveløpet både oppover og nedover, og følgelig rant den tyntflytende suppen langt i begge retninger. Så langt oppover som til By na, 1 kilometer høyere oppe, ble elveleiet fylt av leirmassene. Også i sideløpet til Malsåa la massene seg opp.

    Leirmassene ble ikke liggende lenge i elveløpet. De forårsaket heller ingen oversvømmelse ovenfor. Elven hadde før dette skåret seg så langt ned i grunnen at vannmassene aldri nådde opp over kanten. Derimot var leirgjørmen så fylt av vann at da den ble blandet med elvevannet, fløt den som en del av dette nedover elven. Elven ble naturligvis tykk som en grøt, men etter hvert som den seg nedover, ble den tynnere.

    þÿ

    720

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    Skisse av raset, også sett i samme retning. Tallet 1 vises ikke, men markerer elven. 2 og 3 er ødelagte veier. 4 markerer murrest ene av et forlatt hus. Det må i så fall være Haugan. (Etter Reusch)


    image

    Kartskisse av Haugan-Bjørstadraset, eller Hauganfallet som ble sagt i faglitteraturen. (Etter Reusch)


    Akkurat der raset gikk, var elveleiet temmelig smalt på det tidspunktet. Alt rakk ikke å havne ned i bunnen av elveløpet. En hel del skvettet over kanten på motsatt side av dalen også. Der var terrenget noe lavere enn på motsatt side der raset kom fra. Leirmassene nådde så langt inn som 400 meter. 384 ar av den dyrkede jorden på gården Røe ble dekket av leirmassene som sprutet over kanten. Dette arealet var grovt sett like stort som det utraste arealet. Bredden av dette området var 240 meter og dybden 180 meter. Det ble anslått at leirlaget som la seg utover jorden, var i gjennomsnitt 1 meter tykt. Grovt regnet ble det anslått at det var 38.400 m3 leire som sprutet utover jorden.

    þÿ

    722

    V E R D A L S B O K A


    Verdalsboka - 41

    image

    Detalj fra Haugan-Bjørstadraset. Juli 1894. Ukjent fotograf.


    Ingen menneskeliv gikk tapt ved dette raset, men to fire måneder gamle kalver som sto tjoret på det stykket som gled ut, gikk med. Den ene ble senere funnet igjen så langt ned som ved Østnes bro. Den andre ble liggende på sydsiden av elven ved husmannsplassen Steingrunnan bare et kort stykke nedenfor Hærfossen.

    Derimot berget en hest som sto tjoret ute på det jordet som gled ut, livet. Den slet seg før raset gikk, og den sprang vekk. Det fortelles imidlertid at det var uklart hvorvidt hesten slet seg ved lyden av det første smellet og kom seg vekk, eller om den slet seg før raset gikk. Men det ble også sagt at da raset gikk, gikk det så fort at hesten ikke ville ha klart å komme seg vekk før det var for sent. Trolig har man her igjen et eksempel på at dyr har varere sanser, og at hesten merket noe i grunnen, enten det var bevegelse eller lukt, og at den følgelig slet seg og berget med det livet.

    Folkene på de tre berørte gårdene, Haugan, Bjørstad vestre og Bjørstad østre, måtte i all hast flytte vekk. De samlet seg på en berghaug like ved. Dit brakte de også en del av sine eiendeler, deriblant sengeklær, og i det minste den første natten ble tilbrakt under åpen himmel.

    þÿ

    R A S I V E R D A L 724


    Detalj fra Haugan-Bjørstadraset. Juli 1894. Ukjent fotograf.


    image

    John E. Grunnan, medlem av Ole A. Hjelde, medlem av hjelpekomitéen. hjelpekomitéen.

    R A S I V E R D A L 725


    image

    Haugan var en selveiergård, mens de to Bjørstadgårdene var leilendingsgårder som tilhørte Verdalsbruket.

    Husene på Haugan lå helt ute på kanten av raset. Husene på Bjørstadgårdene lå også forholdsvis nært, ca. 80 meter unna kanten. Et tørkehus som tilhørte Haugan, gikk ut dagen etter.

    Sivert Toresen Flyum, medlem av

    Formannen i Verdalskomitéen, Peter Holst, fikk beskjed om hva som hadde hendt, og han dro øyeblikkelig oppover. Han beordret nedrivning av husene. Dagen etter telegraferte han til Indredepar- tementet og ga opplysninger om hva som hadde skjedd. Han ba om tillatelse til å bruke kr. 2.500 til å hjelpe til med å redde de utsatte husene. Han fikk øyeblikkelig svar tilbake med tillatelse til å bruke

    pengene hvor det var nødvendig. Holst fikk

    hjelpekomitéen.

    oppnevnt en hjelpekomité bestående av

    gårdbrukerne Sivert Flyum, Ole A. Hjelde og J. E. Grundert.

    I tillegg til at jorden på de nevnte gårdene ble ødelagt, gikk også veien ut. Den gamle veien var i ferd med å bli erstattet med en ny, men både den gamle og den nye veien forsvant. Følgelig sto man uten veiforbindelse med dalen ovenfor rasstedet, for på sydsiden fantes det ikke vei. Telefonlinjen til Volden ble også brutt.

    Selv om man arbeidet både hurtig og resolutt med å få flyttet husene på gårdene, gikk et tørkehus på Haugan tapt.


    Folket på gårdene som hie berørt

    Så vidt det har vært mulig å slå fast, er denne oversikten noen lunde riktig for hvem som bodde på de aktuelle gårdene da raset gikk:

    Haugan

    • Lars Iversen, gårdbruker, 66 år

    • Serianna Toresdatter, kone, 57 år

    • Trine Gurine, datter, 31 år, tvilling

    • Inger Marie, datter, 31 år, tvilling

    • Ole Olsen, tjener, 24 år

    • Martin Johannessen, tjener, 15 år

    726

    V E R D A L S B O K A

    image

    Lars Iversen var sønn av et tidligere bru-kerpar på Haugan. Iver Larsen

    og Marta Jonsdatter Ekren. Lars kjøpte Haugan tidlig i 1860-årene. Han

    døde på Haugan i 1904.

    Serianna Toresdatter var fra Fly an. Hennes foreldre var Tore Sivertsen Flyum og Gunhild Gunnbjørnsdatter Holmli. Hun

    omkom da Hauganraset gikk i 1906. (Se nedenfor.) Martin Johannessen var født på Haugan-vald og var sønn av Johannes Johnsen Haugan og Beret Marta Johannesdatter.

    Lars brukte gården til sin død i 1904.

    Serianna og de to døtrene ble værende på gården etterpå. (Se nedenfor.)

    Martin utvandret til Amerika i 1903 og bodde i Warren i North Dakota. Han kom tilbake og døde i 1907. Han var ugift.

    Bjørstad vestre

    • Ellev Toresen, leilending, 69 år

    • Anne Marta Olsdatter, kone, 50 år

    • Ragnhild, datter, 8 år

    • Ole Arntsen, kårmann, enkemann, 82 år

    Martin Johannessen Haugan.

    Ellev Toresen var født i Ulvilla. Hans foreldre var ungkar Tore Toresen Hellån og pike Ragnhild Børresdatter Ulvill. Han bodde en tid i Sunnistua i Ulvilla. Så giftet han seg med enken Marta Olsdatter på Storstad. Familien flyttet til Bjørstad vestre i 1870. Marta Olsdatter

    døde i 1884.

    Anne Marta Olsdatter var således Ellevs andre kone. De giftet seg i 1885. Hun var fra en husmannsplass under Rø vestre. Hennes foreldre var Ole Arntsen og Gunhild Andorsdatter Byna. Ole var kårmannen i 1894.

    Ole var født på Bjørstad. Hans foreldre var Arnt Olsen Bjørstad og Marit Eriksdatter.

    Etter Bjørstadraset ble restene av Bjørstad vestre lagt til Bjørstad østre. Familien flyttet da til

    husmannsplassen Bjørstadtrøa hvor de bodde i 1901. Ellev døde som kårmann på Bjørstad i 1904. Anne Marta døde på Bjørstad i 1923.

    Ragnhild Ellevsdatter ble gift med Odin Marius Andersen Bjørstad. Hun døde i 1944. Ole

    døde på Bjørstad i 1898.

    R A S I V E R D A L 727


    þÿ

    Bjørstad østre

    • Elling Jonsen, leilending, 64 år

    • Marta Siverstdatter, kone, 68 år

    • Sefanias Ellingsen, leilending, sønn, 35 år

    • Beret Marie Eriksdatter, kone, 35 år

    • Emelie Sefaniasdatter, datter, 10 år

    • Severin Sefaniassen, sønn, 2 år

    Elling Jonsen kom til Bjørstad østre i 1870. Han kom da fra Auglenvald i Vol-haugen. Hans foreldre var husmann Jon Andersen Forbregdsvald og kone Anne Kristoffersdatter. Marta Sivertsdatter var fra Holmlivald.

    Sefanias Ellingsen Bjørstad. Hennes foreldre var Sivert Sivertsen Holmlivald og Sigrid

    Larsdatter Holmli.

    Før de kom til Bjørstad, bodde de på Sørhaugvald, Skjørholmvald og Reitan.

    Sønnen Sefanias Ellingsen var gift med Beret Marie Eriksdatter. Hun var datter av Erik Jakobsen og Anne Marta Olsdatter på Overholmen mellom.

    Etter raset ble det som var igjen av Bjørstad vestre og Bjørtad østre, slått sammen og fikk navnet Bjørstad. Gården ble flyttet oppover bort fra raskanten.

    Elling døde på Bjørstad i 1910. Marta døde i 1903.

    728

    V E R D A L S B O K A

    Sefanias døde på Bjørstad i 1909.


    image

    Beret Maria Eriksdatter Bjørstad. Severin Sefaniassen Bjørstad.

    R A S I V E R D A L 729

    Beret Marta levde til 1948 da hun døde på Solvang på Bjørstadhøgda. Emilie Sefaniasdatter ble gift med John Martin Johnsen Holmli vestre. Hun døde i 1943. Severin Sefaniassen ble gift med Oline Johnsdatter Vangstadhaug. Han døde i 1972 i Sparbu. I 1900 bodde samtlige på Bjørstad.


    image

    Ståstedet for for fotografen er 100 meter øst for Bjørkhaugen på nordsiden. Gårdene i bakgrunnen er Røesmoen til venstre og Røes-gårdene på sine gam- le tomter. Ukjent fotograf.


    HAUGANRASET

    Det neste raset av noe omfang som gikk, var Hauganraset. Det ble utløst 19. september 1906. Etterpå ble gården Haugan flyttet. Og den gamle tomten er nå borte, den har forsvunnet ned i elvegjelet.

    Hauganraset var ikke av så veldig store dimensjoner. Det er anslått at et areal på ca. 30 mål forsvant. Det var langt mindre enn raset i 1894, og de utraste massene anrettet heller ikke skade på den andre siden av elven slik det forrige raset hadde gjort. Selv om det ikke finnes noen opplysninger om det, kan man vel formode at for en kortere stund ble elven demmet opp. Men her skal vi være klar over at den canyonlignende dalen etter hvert var blitt forholdsvis bred, slik at det ikke lenger var en smal kløft elven rant gjennom. Det er derfor lite trolig at en eventuell oppdemning fikk noen langvarig virkning.

    Men det som gjorde at dette raset allikevel fikk et mer uhyggelig preg, var at det medførte tap av menneskeliv, og flere dyr gikk med. På gården Haugan bodde i 1906 følgende personer:

    • Trine Gurine Larsdatter, bruker, ugift, 43 år, tvilling

    • Inger Marie Larsdatter, bruker, ugift, 43 år, tvilling

    • Serianna Toresdatter, kårkone, 69 år

    Trine og Marie var døtre av Serianna Toresdatter og hennes avdøde mann Lars Iversen.

    (Se ovenfor.)


    Hva som skjedde

    Folkene på gården merket på hesten at noe var i gjære. Den sto i tjor og var helt forstyrret. Den

    sprang rundt tjoret. Kanskje merket hesten vibrasjonene i jorden før raset. Serianna Haugan ble drept i dette raset.

    Hun skulle passe på noen kyr, og hun kom seg ikke unna. Både hun og fem kyr ble tatt med utfor. Det lyktes å redde tre av kyrne.

    Også en hest ble tatt. Den overlevde, men det var ikke mulig å berge den opp, og den måtte derfor skytes. Marius Selnes fikk denne utrivelige oppgaven.

    Elleve sauer ble også med. Det var mulig å redde to av disse.

    Havren som var skåret og sto på staur, forsvant ned i elven.


    Døde:

    R A S I V E R D A L 731

    SERIANNA HAUG AN, født 1837 Det tapte arealet ble anslått til 300 ar.

    Etterpå

    Eierne av gården Haugan, Marie og Trine Haugan, sendte 1. november samme år en søknad om erstatning til Landbruksdepartementet.

    Erstatningsbeløpet var satt opp slik:

    600 ar jord å kr. 6,00 ........................................................................... kr. 3.600,00

    Tap av hesten ...................................................................................... * 100.00

    2 storfe og 9 sauer ................................................................................ * 200.00

    Havreavlingen ..................................................................................... » 100,00

    Tilsammen............................................................................................ kr. 4.000,00

    Til dette oppsettet må følgende kommentarer gjøres. 600 ar ødelagt jord omfattet også de 300 ar som ble ødelagt av raset i 1894. Hesten var egentlig verdt kr. 200, men den var assurert for kr. 100.

    Det ble også opplyst at man hadde fått en erstatning på kr. 2.365 etter raset i 1894, og at husene på gården ble flyttet på det offentliges bekostning. Samtidig var en privat pantegjeld blitt redusert med kr. 1.000.

    Eierne nå var tvillingsøstre, 43 år gamle og ugifte.

    Søknaden ble anbefalt av Verdal kommunestyre, og den var ledsaget av en uttalelse fra lensmannen i Verdal. Han anslo verdien av den gjenværende jorden til kr. 800. Husene som nå måtte flyttes igjen, hadde en salgsverdi av ca. kr. 1.500. Besetning, redskaper, innbo og lignende var etter hans skjønn verdt kr. 400. Tilsammen utgjorde alt kr. 2.700. Samtidig var det en gjeld på kr. 2.000. Når alt var blitt realisert og gjelden betalt, ville det være igjen kr. 500.

    Lensmannen anførte videre at det sedvanlige etter Verdalsraset var at gårdbrukerne hadde fått erstattet omtrent halvparten av verdien av jord- og hus-skaden. I samsvar med dette mente derfor lensmannen at kr. 2.000 var en passende erstatning.

    Amtmannen i Nordre Trondhjems Amt anbefalte lensmannens forslag til erstatning.

    I Stortingsproposisjon nr. 97/1906 - 1907 ble det innstilt på at erstatningen skulle settes til kr. 2.000. Det kan her bemerkes at innstillingen ble underskrevet av kong Haakon.

    I 1908 ble dette beløpet bevilget.

    Før det hadde tvillingene solgt våningshuset på Haugan til Nils Stene på Vuku. Huset står der fremdeles.

    732

    V E R D A L S B O K A

    I 1907 solgte de Haugan til John Johannessen Haugan. De bodde på Vest-Grunnan til de døde. Marie døde i 1947, og Trine døde i 1955. Begge var ugifte.


    image

    Trolig er dette gården Byna. Leirmelen i forgrunnen er forlengst borte.


    Ukjent fotograf.


    ANDRE RAS 1

    Rasene i 1894 og 1906 var udiskutabelt de største. Ingen andre kunne måle seg med disse hva angår antall kubikkmeter. Men noen var allikevel så store at de ble lagt merke til, enten fordi det var store arealer som forsvant, eller fordi de medførte så pass leven og bråk at folk ble oppskaket.

    Listen nedenfor nevner de største. Dessverre finnes det ikke alltid nøyaktige opplysninger hverken når det gjelder dato eller størrelse på arealet som forsvant. Det siste har sammenheng med at åkrene stadig ble mindre. Hver høst og vår forsvant noen kvadratmeter, og hvorfra skulle raskanten måles?

    Vollaraset

    Dette raset gikk straks øst for gården Volden sist i juli i 1909. Området som gled ut, ble kalt Dynnvollflata. Denne flaten var 20 mål. I tillegg forsvant ca. 15 mål, slik at alt i alt gikk omtrent 35 mål med.

    Det fortelles at dagen i forveien var gresset slått på Dynnvollflata. Om kvelden ble spettet satt i jorden. Neste morgen hadde spettet sunket ned i jorden av sin egen tyngde. Rasdagen var onnefolkene i full sving med arbeidet. Ved middagstid, mellom klokken 12 og 13, var de inne for å få seg mat. Da gikk raset.

    Julie Helmo var på tur østover fra Volden. Veien gikk den gang like forbi husene på gården, over Dynnvollen og deretter nord for Hållåvikbakken. Julie hadde passert Dynnvollen og hadde kommet midt opp i Hållåvikbakken, det vil si ca. 50 - 100 meter unna, da raset gikk.

    Her var det således bare en tilfeldighet som avgjorde at det ikke gikk menneskeliv.

    Harseraset

    Vest for Dalbakken går en liten dal ned mot elven. Den kalles Harsveda-len. Våren 1921 gikk det et ras der. Mikal Røe på Dalbakken var utpå det stedet som gled ut. Han merket at grunnen begynte å bevege seg under føttene på ham. Han ante uråd og begynte å springe innover. Men grunnen begynte å slå sprekker, og den siste sprekken var for bred til at han klarte å hoppe over og inn på trygg grunn. Han falt nedi sprekken, men han unngikk å bli med selve raset. Det var umulig å komme seg opp med egen hjelp, men folk i nærheten hadde enten sett hva som skjedde, eller de hadde en anelse

    734

    V E R D A L S B O K A

    om at han hadde vært der. I alle fall kom de til og fikk trukket han helskinnet opp igjen.

    Ca. 10 - 15 mål gled ut. Det sies at rasmassene traff kabelfestet på løpe-strengen som krysset elven på dette stedet. Det la seg så mye leire over festet at det ble begravet. Det var ikke mulig å kontrollere kabelfestet etter dette, og det ble ikke foretatt undersøkelser om kabelen var blitt skadet.

    Hvor vidt raset var en årsak til at kabelen røk i oktober samme året, skal være usagt. Men det har vært antydet at det kan ha vært en sammenheng.

    Om morgenen 11. oktober 1921 skjedde den tragiske ulykken at bærekabelen på løpestrengen gikk av mens fem barn var i kassen i ferd med å krysse elven. Alle fem var fra Røesgrenda, og de skulle til skolen på Vollen. Alle fem omkom. 2

    De fem var:

    OTTAR GREEN, født 1909 PAUL GREEN, født 1911 EINAR GREEN, født 1913 INGOLF HELMO, født 1910 OLAF SVERRE RØE, født 1912

    Foreldre til de tre første var Marit og Ole O. Green på Overholmen nordre. Foreldre til nr. 4 var Gurianna og Johan Helmo. De forpaktet da Røe vestre. Og foreldrene til den siste var Kristine og Anton J. Røe som var på Røe østre.

    To av guttene, Ingolf og Paul, ble funnet med en gang. De ble begravet sammen. Olaf ble

    funnet neste vår på Inderøy. Han ble gjenkjent på skoene og en medaljong han hadde i lommen. De andre to, Ottar og Einar, er ikke blitt gjenfunnet.


    image

    Fra begravelsen etter den tragiske ulykken med løpestrengen. Her er to av guttene.

    R A S I V E R D A L 735

    Hærfossens gjennombrudd er en indirekte årsak til at disse fem barna omkom. Og det er en nokså stor sannsynlighet for at Harsveraset også spilte en rolle i denne sammenheng.

    Tyveraset

    image

    Raset har fått navn etter et lite åkerstykke på Overmoens grunn som kaltes Tyve. Dette åkerstykket lå på et høyere terrassetrinn enn resten av jorden på Overmoen. Nivået var som på Overholmen. I tillegg til at deler av åkerstykket Tyve

    gikk med. forsvant også et lite ness som kaltes Litjnesset. Alt i alt var det ca. 8 mål som gled ut. Raset gikk om sommeren i 1929.

    Margit Bjørnmelen fra Overholmen midtre var på

    vei over dette jordstykket akkurat da det begynte å

    rase. Hun var på vei til et område som ble kalt Trøin øst for Tyve. Der hadde Overholmen midtre som-merfjøs. Hun skulle dit for å melke.

    Hun klarte akkurat å komme seg over til fast land. Det raste bokstavelig talt under hælene på henne.

    Røessanden 1

    Margit Bjørnmelen.

    Raset gikk på gården Røe østres grunn. Arealet var omtrent som

    ved Tyveraset, altså ca. 5 - 1 0 mål. Raset gikk om sommeren 1937.

    Skjelstadmoraset

    Dette var et stykke land som lå på motsatt side av elven for Telsnesset. Jorden tilhørte Verdalsbruket. Raset gikk i 1941. Bare utmark gikk med. Arealet var ca. 15 - 20 mål. En del av det gamle elveløpet som lå igjen oppe på elvemelen, forsvant ved dette raset.

    Hverken mennesker eller dyr kom til skade. Men den utraste massen la seg opp nede på elvebredden. Her oppsto det da et problem de første årene etterpå, fordi storfeet gikk seg fast. De ble sittende bom fast, og de måtte hjelpes løs. Det måtte bygges spesielle underlag for å få dem løs. Stedet fikk navnet Ørin eller Leirklasa. Senere ble all leiren vasket vekk av elven. Men det gikk 4 - 5 år før dyrene var trygge.

    Overholmsraset

    I 1964 gikk det et ras ved Overholmen søndre. Denne gården hadde mistet jord hele tiden. Men dette raset var merkbart større enn den vanlig erosjonen. 5 - 1 0 mål gikk med.

    736

    V E R D A L S B O K A

    Det ble gitt tilbud om utflytting, men det ble avslått. Man ville ha forbygging. Det tok imidlertid tid før forbyggingen startet. Det skjedde ikke før i 1980.

    Kaldalsraset

    I bekkedalen til Kaldalsbekken hadde det rast hele tiden. Bekken var ikke stor, men terrassene var temmelig høye, slik at bekken laget høye meler. Her falt det ned stykker til stadig vekk.

    I 1965 gikk det ut ca. 5 - 10 mål. dette var det største raset som hadde gått på dette stedet. Da ble veien til Røesgrenda tatt.

    Røessanden 2

    I 1971 gikk det et nytt ras ved Røessanden. Den siste biten av det ekerstyk-ket som bar navnet Sanden, forsvant. Arealet var 4 -5 mål.


    Noter

    1

    2


    Opplysninger ved Anton Overmop, Johannes Overmo og Magne Varslot. Historien om denne tragiske ulykken er beskrevet av Johannes Overmo i Helgådalsnytt 1981 s. 45 ff; og Ronald Inndal i Verdal

    Historielags skrifter 1981 s. 123 ff.


    GÅRDER BERØRT AV HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD

    Følger for gårdene

    Hærfossens gjennombrudd og ettervirkningene av det fikk ikke den katastrofale virkning på de berørte gårdene med en gang. Her var det tale om en langsom, og til dels nokså forutsigbar utvikling. Etter at gjennombruddet var et faktum, var det et tidsspørsmål før valdene oppover langs elven ville bli nådd av erosjonen.

    Før høsten 1894 hadde elven gravet bakover helt til Granfossen. Langs denne strekningen lå en rekke gårder som alle ble mer eller mindre berørt av hva som skjedde. Noen lå så pass langt unna at de var forholdsvis trygge med hensyn til husene, mens andre lå ytterst utsatte til. Noen måtte fraflyttes umiddelbart.

    Naturligvis var det de gårdsvaldene som lå nærmest Hærfossen, som først ble berørt. Dette skjedde allerede høsten 1893. Men utover i 1894 grov elven seg stadig bakover, samtidig som at dette utløste en rekke utglidninger. Den største og alvorligste var Bjørstad-Hauganraset som gikk 16. juni dette året. (Se der.)

    Verdalskomitéen som var i fullt arbeid med Verdalsraset, fikk også problemene i Helgådalen med på kjøpet. Skjønt det er egentlig ikke helt korrekt å si at det var Verdalskomitéen som fikk dette ekstra arbeidet. I henhold til avslutningsberetningen fra komitéens formann, Peter Holst, avga komitéen forslag til fordeling av de midlene som hadde kommet inn ved statsbidrag og gaver 13. juli 1894. Og deretter ble komitéen oppløst.

    Men de nye problemene som hadde dukket opp i Helgådalen, medførte at det måtte arbeides videre, og etter anmodning fra Indredepartementet påtok Holst seg som formann av Verdalskomitéen oppgaven å betale ut bidragene samt senere å planlegge og lede den offentlige virksomheten i forbindelse med Hærfossens gjennombrudd. Det var hans rapporter og hans innstillinger som ble behandlet av departementet, og i de aller fleste tilfelle ble de nærmest uten videre tatt til følge.

    Som beskrevet ved Bjørstad-Hauganraset, var han på plass der natten til 17. juni 1894. Han telegraferte umiddelbart til Indredepartementet, og anmodet om kr. 2.500 til å redde husene på gården Haugan.

    Dette beløpet ble pr. telegram stilt ham til disposisjon samme dag. Tele

    738

    V E R D A L S B O K A

    grammet inneholdt dessuten følgende tekst: «De har selvfølgelig frie hænder til de straks paakrævede forføininger.»

    Dette viser i klartekst at Peter Holst nøt en usedvanlig tillit i de høyeste kretser. Han var den rette mann på det rette sted.

    Den 19. juni kom det også telegram til Indredepartementet fra kong Oscar II, hvor kongen uttalte at det var med sorg han hadde fått høre om den nye faren som truet Verdal. Holst sendte litt senere ut på høsten en ny rapport til departementet hvor han anga en foreløbig oversikt over gårder og plasser som ville bli truet av ras. I et svar av 7. september fikk han tillatelse til å benytte kr. 11.000 til flytting av hus og lignende. I den anledning ble

    følgende annonse rykket inn i Nordre Trondhjems Amtstidende:

    Tømmerarbeide Husflytning

    Onsdag 17 October ved Middagstid modtages paa Aastedet Anbud paa Overtagelse af Arbeidet med Flytning af Hovedbygningen paa Overholmen (midtre), 4 Husmandspladse under Gaarden Rød, samt Gjenopførelse af Hoved- og Udhusbygninger paa Gaarden Haugan - alt i Vuku ovenfor Hærfossen. Liebhabere maa begive sig til Telsnæs for at kunne komme over Elven eller ogsaa sette over ved Leirhaug og gaa gjennom Storstad-marken. Arbeidet skal iværksettes straks.

    Brosveet pr. Levanger 13 Octbr. 1894. Peter Holst

    Henimot jul hadde Holst sitt forslag til løsning av problemene klart, og 23. desember ga han en mer detaljert oversikt over hva som var nødvendig å gjøre. Hans første anslag på kr.

    11.000 stemte. Planen hans bygget blant annet på den forutsetning at oppsitterne selv skulle skaffe til veie alle materialer dersom disse fantes på gården, samt utføre alt arbeid med folk og hester som de kunne prestere.


    Oversikt over gårder og bruk som fikk nedsatt amtsskatten

    En følge av skadene på jorden var at grunnlaget for amtsskatten var blitt forringet. Amtsskatten ble beregnet på grunnlag av matrikkelskylden, og matrikkelskylden skulle avspeile gårdens verdi. Det tok ikke lang tid før søknader om nedsettelse av amtsskatten forelå, og etter hvert ble disse søknadene en årviss foreteelse. Et eksempel på en slik søknad er følgende:

    R A S I V E R D A L 739

    Til amtmanden i Nordre Trondhjems amt.

    Undertegnede jordbrugere, der er skadelidt grundet Hærfossens gjen-nembrud, andrager herved for indeværende aars amtsthing om i lighed med tidligere at bevilges afslag i amtsskatten for vore eiendomme.

    Andragende oversendes Værdalens herredsstyre, der bedes at give det sin anbefaling og oversende det til behandling for amtsformandskabet d. a.

    Værdalen den 20de januar 1898.

    John Overmoe. Arnt O. Holmen. Peder Holmen. Ole G. Røe. John E. Røe. Erik H. Holmen. John Jensen Holmlie.

    Lars Haugan. S. Byna. Sefenies Bjørstad. Peder Hansen Moan. Anders Telsnæs. Johannes E. Kulsli. Petter Volden.

    Beret Martha Kulstad. John M. Storvuku.

    Det ble etter hvert klart at det måtte foretaes avfelling av skylden. Men dette var lettere sagt enn gjort, for hvert år skjedde det nye ras og utglidninger, slik at en skyldfastsettelse det ene året, ville være feil det neste.

    I 1898 ble det foretatt den første gjennomgang av matrikkelskylden med henblikk på avfelling. Herredsstyret oppnevnte som skjønnsmenn M. Eggen, Lars C. Tiller, Gustav Fåren og Joh. Aas. De skulle foreta skadetakst av eiendommene. 10. og 11. mars var skjønnsmennene på befaring på de gårdene det gjaldt, og 17. mars avleverte de sin innstilling.

    Innstillingen er som følger:

    Eiendom G nr. B nr. Opprinne- Redusert Igjen lig skyld


    1.

    Holmli østre ................

    162

    3

    19,26 1/7

    =

    2.75

    16,51

    2.

    Haugan .........................

    164

    1

    8,91 1/2

    =

    4,45

    4,46

    3.

    Bjørstad vestre . . . .

    165

    1

    5,08 2/3

    =

    3,41

    1,67

    4.

    Bjørstad østre . . . .

    165

    2

    3,60 2/5

    =

    1,44

    2,16

    5.

    166

    1

    8,57 1/10

    =

    0,86

    7,71

    6.

    Vollen ..........................

    180

    1

    13,97 1/4

    =

    3,49

    10,48

    7.

    Kulsli øvre.....................

    182

    2

    6,17 1/4

    1,54

    4,63

    8.

    Kulslimoen ....................

    182

    3

    0,51 2/3

    =

    0,34

    0,17

    9

    Telsnesset

    181

    1

    1 81 3/5

    1 09

    0 72


    Verdalsboka - 42

    740

    V E R D A L S B O K A

    mark

    R A S I V E R D A L 741

    þÿ

    742

    V E R D A L S B O K A

    þÿ


    R A S

    I V E R D A L

    743

    Eiendom

    G nr

    Redusert

    Igjen


    1. Røe østre 210

    2. Røe vestre 210

    3. Kul stad og

      B nr. Opprinnelig skyld mark 1 7,72 1/2

      2 8,19 1/2

      3,86 4,09

      3,86 4,09

      Steingrunnan 144

    4. Vuku store vestre . 141

    11,16 1/15

    2,11

    0,74

    10,5

    3

    10,4

    2

    1 og 2 12,64 1/6


    138,52 46,06 93,46

    Etter at denne innstillingen var innlevert til amtstinget, ble søknaden om nedsettelse av skatten tatt til følge, og skatten ble utlignet på grunnlag av innstillingen.

    Allikevel ble det ikke foretatt noen avfelling. Dette hadde etter all sannsynlighet sammenheng med at man var klar over at mer ville skje i årene som fulgte. Og trolig måtte ønsket om avfelling komme fra oppsitterne selv, og de var på dette tidspunktet ikke villig til å få fastsatt matrikkelskylden, nettopp av ovenfornevnte grunn. Men som følge av denne innstillingen hadde man her noe å holde seg til. Og i en rekke år fremover ble amtsskatten ilignet på grunnlag av denne listen.


    Oversikt over gårder og plasser som måtte flyttes eller fraflyttes 1

    På nordsiden av elven ble følgende gårder berørt: Haugan (bruker Lars Iversen), Bjørstad vestre (bruker Ellev Toresen), Bjørstad østre (bruker Elling Johnsen), Byna (eier Sivert Olsen), Volden (eier Peter Nilsen), Leirset (bruker Nils Arntseri), Nonset (bruker Johannes Larsen), Kulsli nedre (bruker John Toresen, Kulsli øvre (brukere Ole og Johannes Eriksen) og Telsnesset (eier Anders Olsen).

    På sydsiden omfattet ødeleggelsene følgende gårder: Røe vestre (eier John Eriksen), Røe østre (eier Ole Gunnbjørnsen), Overholmen søndre (bruker Erik Olsen), Overholmen mellom (bruker Peder Karlsen), Overholmen nordre (bruker Arnt Olsen) og Overmoen (bruker John Olsen).

    På nordsiden av elven var det visstnok bare en husmannsplass som lå utsatt til. Det var Kulslimoen (plassmann Peder Hansen). Derimot var det en del på sydsiden. De var

    744

    V E R D A L S B O K A

    følgende: Under Røe vestre: Egga (plasskone IngeborgAnna Olsdatter) og Moaplassen (plassmann Oluf Lundkvist); under Røe østre: Sveet (plassmann Mikal Gunnbjørnsen), Dalbakken (plassmann Peder Rasmussen) og Myra (plassmann Ole Rasmussen); og under Overholmen nordre: Nordnesset (plasskone Gurianna Olsdatter).

    R A S I V E R D A L 745


    image

    Sivert Olsen Byna til v. og Johannes Larsen Bjørkhaug på Nonset.


    image

    Petter og Anna Volden.

    746

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    Videre lå det to husmannsplasser nedenfor Hærfossen, som etter gjennombruddet kom i faresonen. Plassene het Steingrunnan østre og Steingrunnan vestre. Plassene lå under Kulstad. (Plassmann på Steingrunnan østre var Ole Olsen og på Steingrunnan vestre var Nils Andersen.) Haugan, Bj ørs tad vestre, Bj ør stad østre, Overholmen nordre, Overholmen mellom, Overmoen, Røe østre og Røe vestre ble flyttet.

    Overholmen søndre måtte fraflyttes i 1902. Erik Olsen Overholmen flyttet da med sin familie til Aunet eller Leirhaug i Ulvilla. Stuebygningen ble solgt og flyttet til Haugan. Gården ble flyttet fra den gamle tomten til den nåværende i 1944.

    R A S I V E R D A L 747


    image

    Erik Olsen Overholmen og Mette Overholmen.

    748

    V E R D A L S B O K A


    þÿ


    image

    Jon Olsen Overmo og Anne Marta Overmo.

    R A S I V E R D A L 749


    Anders Olsen Telsnesset og Tale Telsnesset.

    750

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    Husmannsplassene Dal bakken, Myra, Sveet, Egga og Steingrunnan (Oleplassen) ble også flyttet.

    Videre ble plassen Nordnesset fraflyttet i 1902. John Nordnes kjøpte Nysete i 1901. Plassen Røesmoen eller Moaplassen som den også ble kalt, ble fraflyttet før 1900.

    Den andre plassen på Steingrunnan ble også fraflyttet før 1900. Nils Andersen Mønnes kjøpte Kolstad østre og bodde der i 1900.

    I sin avslutningsrapport datert 7. mars og 9. april 1904, kunne Holst opplyse at følgende flytningstilskudd var blitt utbetalt:

    R A S I V E R D A L 751


    image

    Overmoen ca. 1920 etter flytting.

    752

    V E R D A L S B O K A


    image

    Overholmen mellom ca. 1920 etter flytting.


    Nils Andersen Steingrunnan (nå Kolstad) .............................................

    kr.

    1.000,00

    Anders Telsnesset (nå Elnes) .................................................................

    »

    1.500,00

    Ole Eriksen Kulsli søndre .....................................................................

    »

    800,00

    Peder Hansen Kulslimoan ....................................................................

    »

    330,00

    Erik Olsen Overholmen .........................................................................

    »

    600,00

    Beret Marta Johannesdatter Kulstad (for Steingrunnan) . . .

    »

    200,00

    Gurianna Olsdatter Nordnes (nå Nysete) .............................................

    »

    150,00

    R A S I V E R D A L 753

    Tilsammen kr. 4.580,00

    image

    754


    John Nordnes.

    V E R D A L S B O K A

    Holst opplyser videre at det var han som hadde kjøpt gårdene Kolstad og Elnes til de to førstnevnte. De øvrige hadde selv skaffet seg en bygselgård eller husmannsplass. Med hensyn til Beret Marta Johan-nesdatter, var hun som enke eier og driver av gården Kulstad. Steingrunnanplassene hadde hørt inn under denne gården, hvilket var forklaringen på at hun fikk utbetalt dette beløpet.

    De siste som fikk løfte om tilskudd, var Ole Kulsli, 22. november 1900, Erik Overholmen og husmannsenke Gurianna Olsdatter, 1. mai 1901. Utbetaling skjedde etter at alle formelle krav var tilfredsstillet, i januar 1903.

    Høsten 1903 var Holst atter på befaring i Helgådalen, og så vidt han da kunne erfare, var det en alminnelig mening blant befolkningen der om

    at alt som omstendighetene kunne tillate, var gjort for

    å hjelpe dem som var skadelidende.

    Holst avsluttet med å gi en honnør til dem som hadde fått ansvaret med å tilrettelegge forholdene for oppbygging av Verdal igjen. Han sa det ikke, men han hadde de to Verdalskomitéene og kommuneledelsen i Verdal i tankene. Hans avslutning lyder slik:

    Jeg ved ialfald, at det ikke har skortet hverken paa god vilje eller arbeide hos alle dem, som har været overdraget det vanskelige hverv at ordne disse forhold. Og jeg drister mig til at sige, at det i det hele tåget er lykke-des at reise bygden efter ulykken, saavidt som det til dato og med de for-haandenværende midler har kunnet ske. Grundvolden er lagt; værdølingernes flid og dygtighed i forening med tiden vil nu gjøre resten. En gang skal Værdalen igjen vorde, hvad den var, en af landets bedste og vakreste bygder.

    Det kan her bemerkes at da Holst skrev denne rapporten i 1904 var han amtmann i Kristians amt, det vil si Oppland.

    Stortingsproposisjon nr. 66/1904 - 1906

    Noen fullstendig oversikt over utbetalingene er ikke funnet. Men i Stor- tingsproposisjon nr. 66, 1904 - 1906 går det frem at foruten de syv ovenfor-nevnte som fikk støtte, ble det ytterligere betalt ut et beløp på kr. 5.080,00 til ni ikke navngitte skadelidte i Helgådalen.

    þÿ

    756 V E R D A L S B O K A

    R A S I V E R D A L 757

    Det opprinnelige anslaget på kr. 11.000 ble i knappeste laget. Det ble derfor videre bestemt fra departementets side at kr. 13.500 skulle tas fra Ver-dalsmidlene, det vil si de pengene som sto til disposisjon etter gaver og statsbidrag etter Verdalsraset. Dette var heller ikke i strid hverken med bestemmelser eller intensjoner. Verdalskomitéen av 1900 uttalte i den forbindelse i Stortingsproposisjon nr. 84/1900-1901 følgende:

    Da imidlertid dette beløb, ifølge hvad der er vedtaget, først og fremst skal anvendes til hjælp i lignende ulykker, og da disse grundet Hærfos-sens gjennombrud ingenlunde kan ansees afsluttede, tør man ikke gjøre regning derpaa.

    Heller ikke beløpet på kr. 13.500 ble nok. En finberegning av utgiftene til nødvendige foretak kom seg på kr. 14.249,43. Men regnskapet viste at det medgåtte beløpet var kr. 15.826,63. Sammen med den ovenfor nevnte utbetalingen på kr. 5.080,00 hadde det gått med tilsammen kr. 20.906,63. Og dette ble ikke sett på som det absolutt siste tallet.

    I Stortingsproposisjon nr. 66/1904-1905 ble det foreslått avsatt kr. 10.000 til dekning av fremtidige skader som kunne komme i Helgådalen.

    Den samme proposisjonen hadde innstillinger vedrørende de rentefrie lån som var gitt lensmannen i Verdal og Verdal kommune like etter Verdalsraset, henholdsvis på kr. 4.000 og kr. 20.000. (Se under Verdalsraset, Offentlig arbeid.) Begge ble foreslått ettergitt.

    Innstillingen har følgende ordlyd:2

    1. At utgiftene ved statens Verdalskomité av 1893 samt til husflytting i Vuku m. v. nådigst tilståes utredet av Verdalsmidlene (det vil si de mid- lene som ble bevilget til de skadelidte ved jordskredet i Verdal 19. mai 1893 ved Stortingets beslutning av 21. juli s. å., post I som bidrag i for- bindelse med de pengene som kom inn ved ofring i kirkene og ved inn- komne gaver) med i alt kr. 42.595,09.

    2. At det nådigst må behage Deres Majestet å bifalle og med høyeste underskift å. forsyne vedlagte utkast til en proposisjon til Stortinget angå- ende ettergivelse av de lånene til Verdal kommune og lensmannen i Ver- dal, som ble tilstått ved kongelig resolusjon av 14. oktober 1893 på henholdsvis kr. 20.000,00 og kr. 4.000,00 samt angående samtykke til at et anvist beløp på kr. 23.644,65 til dekning av overskridelse på oven- fornevnte beløp, passerer til endelig utgift for statskassen og angående an- vendelsen av det gjenværende kontantbeløp av Verdalsmidlene.

    Innstillingen fikk en mindre justering av ordlyden, men innholdet var det samme ved kongelig påtegnelse 14. mars 1905. I kongens fravær på grunn av sykdom ble innstillingen underskrevet av Gustaf.

    758

    V E R D A L S B O K A

    Med hensyn til lånene til lensmann Wessel og Verdal kommune var det vel heller ikke Stortingets intensjon at disse to instansene skulle betale dem tilbake. Begge lånene ble gitt for at hjelpearbeidet i den akutte nødssituasjonen etter Verdalsraset skulle fungere. Til tross for lånet hadde Verdal kommune vært nødt til å ta opp ytterligere lån, blant annet for å bygge ny skole til erstatning for Trøgstad skole som forsvant, og foreta omfattende forbygningsarbeider langs elven. Skatteinngangen hadde sunket dramatisk på grunn av den store skaden. Og for lensmannens vedkommende ble det anført i proposisjonen at han nå var gammel og hadde vært utsatt for en ulykke (et fall), og hvis lånet ble krevd innløst, ville han gå en tung alderdom i møte.

    Saken ble tatt opp til forhandling i Stortinget 2. juni 1905. Og Stortinget samtykket i innstillingen.

    Avfelling av matrikkelskylden

    Ovenfor er nevnt den innstillingen som ble gitt av en kommuneoppnevnt komité i 1898 med henblikk på å redusere matrikkelskylden for de berørte gårdene og brukene. Og som nevnt ble innstillingen benyttet som grunnlag for reduksjon av amtsskatten som ble ilignet med matrikkelskylden som grunnlag.

    Men denne komitéen hadde ikke mandat til å redusere skylden, og den ble derfor offisielt stående slik den hadde vært før 1893.

    De berørte gårdeiere og brukere sendte derfor nokså regelmessig søknader om avfelling. (Se ovenfor.) Og situasjonen fortonte seg svært urettferdig for dem. Skattegrunnlaget var ikke lenger det samme, og de ville ha dette justert slik at det var i samsvar med de faktiske forhold. Et eksempel på en slik søknad med påtegnelser fra 1900 er gjengitt som bilag.

    Det gikk imidlertid tregt med den offentlige innsatsen på dette punktet. Årene gikk. Og hvert år forelå det søknader fra de berørte gårdbrukerne om nedsettelse av amtsskatten. Og hvert år ble søknaden imøtekommet av amtstinget.

    I 1914 uttalte amtmannen i sin innstilling overfor amtstinget at han hadde gjennom amtskassereren forelagt saken for Verdal kommunestyre og lensmannen i Verdal. Begge instansene ga uttrykk for at endelig avfellingsforret-ning måtte avholdes over de skadelidte eiendommene.

    Oppsitterne ble orientert om dette, men etter som avtaksforretning ikke var avholdt, søkte de også for året 1914 - 1915, en søknad som ble imøtekommet.

    Men nå var hjulene satt i sving.

    En avfellings- eller avtaksforretning måtte imidlertid skje gjennom sorenskriveren ved en ekstrarett. Og etter begjæring fra ordføreren i Verdal, Erik Veel, ble det nå avholdt avtaksforretning. Retten ble satt på Volden gård 13. oktober 1914 under ledelse av sorenskriver Paul Bøe. Som skjønnsmenn ble oppnevnt Martinus Grunnan, Ole Olsen Flyum og Thorvald Sivertsen Flyum.

    R A S I V E R D A L 759


    image

    I forgrunnen restene av det gamle elveleiet på sydsiden (vestsiden) av elven ved Skjelstadmoen. I bakgrunnen restene av Telsnesset. Mellom flaten i for- grunnen og bakken i bakgrunnen har Helgåa sitt løp i en ca. 30 meter dyp dal. 1993. Foto: Johs. Overmo.


    image

    Oversiktsbilde sett mot nord. I bakgrunnen Kolstadgårdene. Det gamle elveleiet som er vist på det forrige bildet, er markert med en pil. 1993.

    Foto: Johs. Overmo.

    760

    V E R D A L S B O K A

    Stjør- og Verdal ekstrarettsprotokoll nr. 34/1914 3 20 gårder og bruk var listet opp.

    De begynte på sydsiden av elven, og de ble ferdige der. Deretter fortsatte de på nordsiden. Men de klarte ikke å bli ferdige første dag, og de måtte fortsette neste dag. Etter som de hadde kommet så langt som til Bjørstad, ble retten satt der 14. oktober.

    Eierne eller brukerne av vedkommende gårder var til stede og påviste skadene for hver gård.

    For samtlige gårder ble det påvist at den jorden som hadde gått tapt, var borte for alltid. Ingen steder hadde det vært noe nedfall, som etter en tid ville gi brukbar jord igjen. Elven hadde tatt alt.

    Det er en del divergenser fra de tallene fra 1898 både hva angår den opprinnelige skylden og størrelsen av reduksjonene. Reduksjonene ble for en del gårders vedkommende større i 1914, og det er en naturlig utvikling, etter som elvebruddene og utglidningene hadde fortsatt hele tiden. Men for noen var tydeligvis avfellingene for store i 1898.

    Denne forretningen angir også ca.-størrelser på de arealene som hadde gått tapt.


    Slik ser listen ut:


    Navn på gård

    Gnr/bnr

    Gammel

    Av-

    Ny

    Tapt

    skyld

    felling

    skyld

    areal

    1. Overholmen nordre

    207/1

    7,42

    3,29

    4,13

    56 mål

    2. Overholmen mellem

    208/1

    6,56

    2,56

    4,00

    38 »

    3. Overholmen søndre

    209/1

    7,65

    3,38

    4,27

    42 »

    4. Overmoen

    206/1

    6,56

    0,90

    5,66

    9 »

    5. Rød østre

    210/1

    7,72

    3,59

    4,13

    50 »

    6. Rød vestre

    210/2

    8,19

    3,78

    4,41

    50 »

    7. Kulslien øvre

    182/2

    6,07

    0,80

    5,27

    15 »

    8. Overmoenget

    181/3

    0,65

    alt (går

    ut av ma

    trikkelen)

    9. Sundbyenget

    181/2

    1,19

    1,09

    0,10

    40 »

    10 Telsnesset

    181/1

    1,81

    1,66

    0,15

    67 »

    .

    + 10 mål skog


    1. Steingrunnan

    2. Vuku store vestre

    144/2

    40 18

    140/1

    2,92

    10,00

    1,60

    0,70

    R A S I V E R D A L 761


    1,32

    9,30

    Det er nødvendig å gjøre en del kommentarer med hensyn til de forskjellige gårdene.

    Overmoenget er ikke nevnt i 1898. Her opplyses det ikke noe om hvor stort areal det er tale om, men trolig var det vel ca. 10-12 mål. I protokollen kalles dette forøvrig feilaktig for Overnesenget.

    Moan ble kalt Kulslimoen i 1898. Heller ikke for denne gården er det tapte arealet oppgitt, men sannsynligvis dreide det seg om knapt 5 mål.

    Sundbyenget opplyses å ha 7 mål dyrket jord tilbake.

    Haugan er blitt delt i flere deler siden 1898. Men tydeligvis var det bare to av delene som hadde mistet jord.

    Steingrunnan er blitt skilt ut fra hovebølet Kulstad siden 1898.

    Og om gårdene på sydsiden av elven, er det gitt følgende kommentar:4

    For samtlige 6 ovennevnte bruk på elvens sydside gjelder det at de er blitt avskåret fra hovedveien som følge av elvebruddet. Hovedveien går på elvens nordside. Elven har etter gjennombruddet ved Hærfossen i 1893 skåret seg dypt ned, så den nå går i et juv med bratte skrenter. Skrentene kan ikke passeres av krøtter. Mens man før elvebruddet kunne kjøre over elven, som rant grunn og stille omtrent i samme høyde som bakkene på sidene, må disse gårdene for å komme til hovedveien nå søke ned til Holmen bro som ligger 8 - 1 0 kilometer lenger nede. Og veien dit ned er så bakket, ulendt og vanskelig at den kan benyttes kun i nødsfall. Bygdens skolehus er på elvens nordside, skolebarna må bringes over elven til og fra skolen i en kurv, som går på en løpestreng. Og på denne måte foregår også den øvrige persontrafikk til og fra gårdene på elvens sydside. Manøvreringen av denne transportkurven over det brede juvet er imidlertid så tung at den krever et par voksne personer. Denne oversikten er også den eneste som er funnet, som forteller noe om hvor store arealer som forsvant. Riktignok benytter denne kildene ca. om flere av størrelsene, men den gir allikevel et begrep om hvor mye som forsvant.

    Summen av de tallene som er oppgitt, er 853 mål dyrket mark. Trolig kan vi nok legge til 15 til 17 mål for de eiendommene hvor arealet ikke er oppgitt. Av udyrket mark er 10 mål skog spesifisert, men det er all grunn til å tro at det må ha gått med store områder med utmark og skog. Totalarealet som hadde forsvunnet frem til 1914, kan nok med temmelig stor sikkerhet sies å ha vært minst 1000 mål.

    En rekke engstykker langs breddene av elven er blitt borte. På kartet er det merket med tallene bak navnet: Harseflata 1, Grøntuvflata 2, Kaldals-

    762


    Verdalsboka - 43

    V E R D A L S B O K A


    þÿ

    þÿ

    R A S I V E R D A L 763

    764

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    R A S I V E R D A L 765

    þÿ

    766

    V E R D A L S B O K A

    flata 3, Bjørstadenget 4, Saubakkan 5, Saubakkflata 6, Krikan 7, Litlnesset 8, Kulslivollan

    9, Langnesset 10, Telsnesset 11, Sundby enget 12 og Moenget 13. (Se kart side 600-601.)

    Tiden som fulgte

    Men prøvelsene var ikke over i Helgådalen med dette. Ras har fulgt på ras på strekningen mellom Hærfossen og Granfossen. (Se under Ras som følge av Hærfossens gjennombrudd.) Rasene skjedde så hyppig at beboerne langs denne strekningen knapt nok enset hva som skjedde når det bare var mindre stykker som gled ned. Bare når det var stykker på flere mål, ble dette registrert som noe ut over det normale.

    Gjennom mange ti-år var det en vanlig ting å gjøre våronn på en mindre åker enn den man sist gjorde høstonn på. Og det var også ikke uvanlig at høstonna dekket et mindre areal enn hva våronna gjorde. Sakte, men sikkert, og noen ganger ikke fullt så sakte, spiste kanten seg innover jordene på begge sider. Enkelte steder nådde kanten så langt inn at skråningen begynte å stabilisere seg. Men da eroderte ikke lenger Helgåa ved foten av skråningen. Da hadde den nådd det faste fjellet.

    Gårder ble flyttet, og veier ble flyttet. Hadde naturen fått fortsette arbeidet, ville nok omsider skråningene ha nådd en slik helningsvinkel at utglidningene ville ha tatt slutt. På den andre siden ville elven stadig ha tært på foten av skråningene, slik at de atter ville bli brattere enn hva naturen krevde, og rundgangen ville ha fortsatt. Dette er illustrert i følgende vers av Verdalssongen av Bjarne Slapgard:

    Bringa di brei attmed Trondheimsfjorden kviler, åsane stig imot Kjølen i aust.

    Snøkrynte blåfjell i vårsola smiler,

    kryp inn i kåpa av skodde mot haust. Bekkene sildrar i lægder og lier, elva går leirgrå sin sjølveigne veg. Ofte ho tek så det sårar og svider, blømande voller i grådjupet dreg.

    Mulighetene til å temme elven var ikke store. Riktignok skjedde det vellykkede forbygninger langs Malsåa før den rant ned Kolstadfossen, og derved ble det forhindret at Vollasletten gikk tapt. Likeså ble det laget forbygninger langs enklere strekninger av Verdalselven enn langs Helgåa nede i det trange løpet den hadde laget seg.

    Mange idéer er blitt lansert med det formål å stoppe ødeleggelsene. Blant annet er det foreslått å bygge en demning tvers over dalen ved Hærfossen. Derved ville det oppstå en sjø på oversiden av demningen. Og det kunne samtidig bygges kraftverk som nyttiggjorde seg vannkraften.

    R A S I V E R D A L 767

    Til slutt har man endt opp med å steinsette breddene av elven, et arbeid som ble ferdig bare for noen få år siden. (Se under Flom, erosjon og ras langs Verdalselva. Sikringstiltak.)


    image

    Det eksisterer visstnok bare to bilder av løpestrengene over Helgåa, og begge er av løpestrengen mellom Nordnesset og Hållåvikberget. Her befinner en person seg i kurven på løpestrengen. Ukjent fotograf.


    Noter:

    1 De fleste av disse opplysningene er tradisjonsstoff som er innsamlet av Johannes Overmo. Noe står også i Stortingsproposisjon nr. 66/1904-1905.

    2 Språket er modernisert.

    3 Forretningen er gjengitt som bilag.

    4 Språket er modernisert.



    Veier som forsvant

    FØLGER FOR KOMMUNIKASJONENE

    Hovedveien opp gjennom Helgådalen gikk på nordsiden av dalen. Etter gjennombruddet ble den liggende svært utsatt til enkelte steder. Det var bare et tidsspørsmål før den ville forsvinne. Følgelig måtte det finnes en trasé høyere opp.

    Ved Haugan-Bjørstadraset ble veien skåret av, og den måtte flyttes et godt stykke høyere opp for at den skulle bli sikker.

    Det hadde ikke vært noen bro over Helgåa mellom Hærfossen og Granfos-sen tidligere. Men elven var grunn og lett vadbar. Det fantes flere steder hvor det var mulig å krysse elven med hest og vogn uten store problemer. Det såkalte Haugvadet gikk mellom Røesvollen og Haugan. Mellom Movollen og Volden var Vollavadet. Likeså var det et vad mellom Nordnesset og Tels-nesset. Dette ble kalt Telsnessvadet.

    Mellom Overholmen og By na var det en ferge. En fergekai var oppmuret nedenfor Byna, og det er sannsynlig at det var en tilsvarende kai på sydsiden av elven også. Det var også et vad på samme sted. Det ble kalt Bynavadet.

    Det var bare i flomtider høst og vår at det var vanskelig å komme seg over. Beboerne på sydsiden måtte da benytte den meget tunge og lange veien som gikk om Bjønnmelen og Storstad og ned til Holmen hvor det var fergested.

    En vintervei gikk langs etter elven til Sørgardsenget, opp Moveien til Dal-bakken, videre ned Harsedalen og over elven nedenfor Hærfossen.

    Etter gjennombruddet var det ikke lenger mulig å krysse elven. Og all trafikk mellom nord- og sydsiden måtte gå om den besværlige og lange veien. For beboerne på sydsiden ble dette et meget stort problem. At man hadde vært nødt til å benytte denne enkelte korte perioder, var så sin sak. men nå fantes det ingen annen mulighet. Skolen lå på nordsiden, og hovedveien gikk også der. I lengden var dette ikke holdbart. Man måtte søke å finne en slags nødløsning.


    Løpestrenger '

    I august 1894 søkte innbyggerne i Røesgrenda kommunene om å få bygget en løpestreng over elven slik at det var mulig å frakte personer og gods over det dype elvegjelet uten å dra ned til Ulvilla.

    R A S I V E R D A L 769

    þÿ

    770

    V E R D A L S B O K A

    Kanalvesenet sto for byggingen av den første strengen. Den ble bygget øst for Volden. På nordsiden kunne man feste kabel til fjell i det såkalte Hållå-vikberget. Kabelen gikk over til Nordnesset på sydsiden. Der var kabelfestet dårligere. Der var det bare leirgrunn, og det var klart at før eller senere ville elvegjelet bli så bredt at det ikke lenger var mulig å opprettholde denne løpe-strengen. Trolig sto løpestrengen ferdig sommeren 1895.

    Men så lenge strengen var i drift, gikk både vare- og persontransport langs denne strengen. Strengen var en solid stålwire. I den ene enden var det montert en «strekkfisk», slik at stramming kunne skje når det var nødvendig. Under kabelen hang så en kasse som gikk på trinser. Kassen besto visstnok av en jernramme med dør på den ene siden. Kassen ble trukket over ved hjelp av et tau som gikk over en trinse. Dermed kunne man trekke seg frem og tilbake uten at det var nødvendig med hjelp av andre.

    Men for personer som befant seg i denne innretningen mer enn 20 meter over de frådende vannmassene nede i dypet, kan det ikke ha vært noen behagelig opplevelse.

    I 1899 ble det søkt om at Verdal kommune skulle overta vedlikeholdet av strengen, noe som kommunestyret vedtok i 1900.

    Etter en tid ble elvedalen, som tidligere antatt, for bred, og kabelen måtte flyttes. I 1903 ble det sendt søknad til Verdal kommune om flytting. En oppsynsmann ved navn Carlsen frarådet flytting, da han mente at det ville bli for dyrt. Man antok at bygging av kabelfeste, eller kai, som det ble kalt, ved Byna ville koste kr. 1.000.

    Det var imidlertid ikke lett for kommunestyret å avslå søknaden, for innbyggerne ved Ulvilla som også hadde en løpestreng over elven, krevde at kommunen skulle overta vedlikeholdet av denne strengen også. Som begrunnelse for dette kravet ble anført at folkene fra Røesgrenda benyttet denne løpestrengen i stor grad.

    Det ble også lagt frem et forslag om å bygge en løpestreng over elven mellom Sørliberget og Bomberget for å erstatte begge strengene. Denne planen ble ikke satt ut i livet.

    Enden ble at løpestrengen ble flyttet nedover til Overholmen - Byna sommeren 1904. Oppsynsmann Carlsen ledet arbeidet. Et skikkelig kabelfeste eller kai ble bygget ved Byna. Her var det fjell. Dette festet står fremdeles. På sydsiden ved Overholmen var det ikke noe fjell å feste løpestrengen i.

    Men spennet ble merkelig nok lengre her enn det hadde vært tidligere. Følgelig måtte strengen skjøtes. Og høyden over elven var ikke noe lavere enn den hadde vært tidligere. Og om folk hadde vært nervøse og engstelige før, var de ikke mindre engstelige nå når de skulle krysse elven her. I 1909 ble det på nytt sendt søknad til kommunen om flytting av

    strengen.

    R A S I V E R D A L 771

    Søknaden ble avslått. Men vegnemnda tilrådde at det ble bevilget kr. 25 til flytting av strengen.

    Trolig var dette tilstrekkelig til at flytting kunne gjennomføres. Det har ikke vært mulig å finne tidspunktet for når det skjedde, men mye tyder på at flyttingen fant sted mellom 1910 og 1914.

    Ved denne anledningen ble strengen strukket over i et spenn som ikke var så høyt. Som følge av at elveløpet svingte, gikk denne strengen i 90 graders vinkel i forhold til den forrige.

    Men akkurat det samme skjedde nå som hadde skjedd tidligere. Stadige ras gjorde elvegjelet bredere, og strengen måtte atter flyttes.

    Mellom 1917 og 1919 ble strengen flyttet. På nordsiden, ved Bjørstad/Hau-gan var det fjell. Men på sydsiden, ved Bjørstadenget, var det det samme problemet som tidligere. Her var det leirgrunn. Bjørstadenget lå rett ut for Dalbakken.

    Som det er fortalt under Harseraset, ble dette festet truffet av rasmassene fra dette raset i 1921, noe som kanskje var årsaken til den tragiske ulykken høsten samme år da fem barn omkom.

    Etter denne ulykken var det ingen som ville bruke kabelbane over elven lenger, og løpestrengene gikk ut av bruk. (Se kart side 624-625.)

    Nye veier

    Det er klart at i lengden var det ikke holdbart at Røesgrenda ikke hadde skikkelig veiforbindelse. Imidlertid var det ikke mye støtte å få fra det offentlige i den forbindelse. Derfor bygget oppsitterne i grenda en egen bro på dugnad. De både utførte arbeidet og dekket omkostningene selv. Broen gikk fra Nesstengerne på nordsiden til Lauvbuberget på sydsiden. Derfra gikk veien opp Svedjan forbi Dalbakken og videre til den gamle Røetomten.

    Broen var en enkel og primitiv hengebro, og kunne ikke ta tyngre kjøretøyer enn hestevogner. Den sto ferdig først i 1920-årene.

    Men broen lå utsatt til for flom i Helgåa, og stadig måtte den repareres eller settes opp på nytt.

    I siste halvdel av 1930-årene fikk den en meget hard medfart under flom. Nå var materialene i så pass dårlig forfatning at det ikke lenger var forsvarlig å benytte dem lenger. Derfor ble det søkt myndighetene om det ikke kunne bygges en ny bro. Dette ble vedtatt, og den nye broen sto ferdig sist i 1939. Åpning fant sted i 1940. Den fikk navnet Røesbroen. Også dette var en hengebro, men den var av en helt annen konstruksjon, og den tålte motorisert trafikk.

    I tidsrommet mellom at den gamle hengebroen ble tatt av flommen for siste gang, og at den nye sto ferdig, ble trafikken ferget over elven. Røesbroen tjente sin oppgave i mange år. Men etter hvert ble også den preget

    772

    V E R D A L S B O K A

    av tidens tann. Dessuten var den i smaleste laget for moderne lastebiler. I 1979 sto den nye broen ved Grunnfossen ferdig, og da det ble bygget vei fra Ulvilla frem til brofestet på sydsiden av Helgåa, var den gamle Røesbroens dager som hovedferdselsåre til Røesgrenda talte. Den ble brukt litt i noen måneder til, men også den begynte etter hvert å bli en slik dårlig forfatning at det ikke var forsvarlig å benytte den for motorisert ferdsel, og i 1980 ble den stengt.

    Og da elveforbygningene i Helgådalen nådde så langt ned som til dette stedet, var det også naturlig å anlegge ny vei til Røesgrenda langs forbygnings-muren til utløpet av Leiringsbekken og videre opp til flaten ved Overholmen søndre. Dermed var man kvitt den vanskelige og tunge bakken som gikk direkte opp fra Røesbroen. (Se under Flom, erosjon og ras langs Verdalselva - sikringstiltak.)


    image

    Hengebroen - Røesbroen - fotografert i 1940. Foto: Agnar Bjømmelen.

    Elektrisk strøm

    Året 1914 var kraftstasjonen i Ulvilla ferdig, og store deler av bygda fikk elektrisk strøm derfra, deriblant også Helgådalen helt opp til Elnes. Men dette gjaldt ikke Røesgrenda. Med den tids teknikk klarte man ikke å mestre de meget vanskelige topografiske forholdene som Hærfossens gjennombrudd hadde forårsaket. De høye og bratte elvemelene, samt stadige brudd og ras, gjorde det umulig å krysse elven med kabler og linjer. Og å gå andre veier ville bli for kostbart.

    Først i 1948 fikk Røesgrenda elektrisitet. Da ble det lagt et langt spenn over elven fra Bjørstad til Røessanden.


    Noter:

    1 Opplysningene om løpestrengene er ved Johannes Overmo.

    2 Opplysningene er hentet fra Olav Selli: Verdal Kommunale E-verk, Kommunalt selvstyre 150 år i 1987. Verdal Historielags skrifter 13 s. 168 f.


    DIMENSJONER - HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD

    Dimensjoner

    Som følge av Hærfossens gjennombrudd har det skjedd enorme forandringer i terrenget. Helgåa har senket sitt leie med nærmere 30 meter langs en strekning på 6 - 7 kilometer. Dette har ført til en masseforflytning som kan få det til å svimle for noen og hver.1

    Beregninger gjort på grunnlag av terrengets utseende før gjennombruddet, og terrenget slik det ser ut i dag, viser at nesten 35 millioner kubikkmeter løsmasse er blitt ført vekk av elven. Tallet må sees på med en usikkerhetsfaktor på pluss minus 10 %.

    Utvaskingen har skjedd i løpet av et tidsrom på 100 år. Det aller meste av løsmassene ble ført av sted de første årene etter gjennombruddet, men store mengder har gått ut hvert eneste år helt til i dag. Fremdeles finner det sted erosjon langs elveløpet, men etter at elvebreddene for det meste er blitt steinsatt, er erosjonen redusert ganske betraktelig.

    Det er uråd å fastslå hvor mye som har gått hvert enkelt år. Noen år har det vært mer, andre år mindre.

    Men med utgangspunkt i de beregningene som er gjort, kan man si at det grovt sett har blitt vekkført gjennomsnittlig 350.000 kubikkmeter hvert eneste år siden gjennombruddet fant sted. Det vil igjen si at det hvert eneste døgn i løpet av hele denne perioden er blitt ført ut ca. 960 m3.

    For å anskueliggjøre denne massetransporten som er utført av elven, skal dette regnes om til lastebillass. Vi tillater oss her å ta en meget stor lastebil, en som tar 10 m3 i lasset. Det vil si at det hver dag må ha gått en transport av 96 lass fra Helgådalen til fjorden. Med lessing og tipping vil hver tur ta ca. 1 Vitime. Hvis en bil klarte seks turer pr. dag, ville det således ha tatt 16 lastebiler til å gjøre denne transporten. Og da må disse bilene ha kjørt hver eneste dag 365 dager i året i 100 år.

    Selv om det til dels er tatt ut store mengder grus langs elveløpet, blir dette forsvinnende lite sett i forhold til alt som er vasket ut.

    Mesteparten har havnet ut i fjorden hvor det er bygget opp mektige avset-ningslag. Og utenfor elvemunningen er melbakken flyttet hundrevis av meter utover.

    Note:

    ' Beregningene er utført av geotekniker Jarle Nestvold.

    774 V E R D A L S B O K A

    þÿ

    Noen bilder fra Helgådalen ca. 1960.

    6 V E R D A L S B O K A

    Bildene på sidene 686 til 693 er tatt av Harald Høstmæling

    þÿ

    778

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    image

    R A S I V E R D A L 779


    Kvernhusbekken ca. 1960. Mye av terrenget til høyre er nå borte.


    Verdalsboka - 44

    image

    780

    V E R D A L S B O K A


    Nordnesset ca. I960

    þÿ

    image

    782

    V E R D A L S B O K A


    Leirformasjoner ca. 1960.

    image

    R A S I V E R D A L 783


    Eksempler på hvordan trær vokser. Grunnen med roten har beveget seg. Men i toppen går skuddene oppover. Trærne kan til slutt få de merkeligste fasonger. Ca. 1960.

    þÿ

    DELTE MENINGER OM HVA SOM BLE FORETA TT


    REAKSJONER

    Ikke alt som ble foretatt fra myndighetenes side etter ulykkene i 1893, ble regnet for å være det klokeste som kunne gjøres. Nå er det sånn at det er lett å være etterpåklok. Og mange klarte i ettertid å se at mye av det som ble gjort umiddelbart etter ulykken, spesielt etter Verdalsraset, var bortkastet arbeid. Her skal vi imidlertid være klar over at de geotekniske kunnskaper ikke var de samme som dem man har i dag. Mye ble foretatt fordi man ganske enkelt trodde at årsakene var andre enn de egentlig var.

    Men det synes også klart at enkelte hadde en forstand og viten som det ikke ble tatt hensyn til.

    þÿ

    En av dem dette trolig gjaldt, var daværende bestyrer for Verdalsbruket, Johan Getz. Han hadde både utdannelse og innsikt, men hans råd ble dessverre ikke alltid fulgt. Blant annet hadde Getz et par år før Hærfossens gjennombrudd villet senke og utvide toppen av fossen, for derved å slippe mer vann igjennom. Følgelig ville de stadig tilbakevendende flommene på oversiden av fossen bli redusert eller til og med komme bort. Men som det er nevnt tidligere, ville dette føre til at elveløpet ble

    senket videre bakover, og i sin tur ville dette skape nye problemer. Getz' anbefalinger ble derfor ikke tatt til følge ved denne anledning.

    þÿ

    Da ulykken allikevel var ute, hadde således Getz sitt på det tørre. Og da han ble klandret fordi han ikke hadde gjort sitt til å forhindre katastrofen, så han seg nødsaget til å ta til motmæle. Det gjorde han ved følgende avisinnlegg i Nordenfjeldske Tidende 29. juni 1894:


    Verdalsulykkene og kanaldirektøren 1 Undertegnede er gjentatte ganger blitt Johan Getz.

    786

    V E R D A L S B O K A

    oppfordret til gjennom pressen å uttale den misnøye, for ikke å si indignasjon, som hersker i Verdal mot kanaldirektørens forholdsregler og arbeidsledelse, dette særlig i anledning de nye ulykkene oppe ved Hærfossen. Jeg har dog nødig villet innlate meg på det, etter som det neppe ville utrettes noe godt ved en slik handling, og ulykken er nå en gang ugjenkallelig skjedd.

    Jeg er flere ganger, og nå senest forleden dag av sjefen for et av Statens tekniske embedsverk, er blitt spurt om, hvorfor jeg ikke i tide har sørget for å få elveløpet i Hærfossen senket og utvidet. Etter nettopp å ha foretatt en undersøkelse på stedet, fant han det utvilsomt at denne uoverskuelige ulykken kunne ha vært forebygget ved en slik handling. Derfor finner jeg offentlig å burde opplyse om at skylden for dette er kanaldirektørens.

    Kanaldirektøren motsatte seg nemlig bestemt mitt forslag om å senke og utvide fossen, i det han i stedet ville forebygge gjennombruddet ved en større jorddemning - å bygge på løs grus og leire. Da nå ingen lokalkjente med noen kjennskap til undergrunnen trodde at en slik demning ville holde stand i noen lang tid, så fulgte av dette sørgelig nok at herredsstyret, som aldeles ikke hadde øynene oppe for hvor stor og overhengende faren var, vegret seg for å overta den forlangte garanti for vedlikeholdet av demningen med mere, og så ble ingen ting gjort.

    Dette var i 1891. Så kom det store jordskredet 19. mai 1893 og skremte såvel autoritetene som bygden.

    Stortinget bevilget hele summen til de arbeider som etter kanaldirektørens mening var nødvendig ved Hærfossen. Og kommunen overtok derpå nå vedlikeholdet. Men i stedet for straks å sette i gang arbeidet med størst mulig kraft, ble det bortsølt en måneds tid med å forsøke å grave en kanal i de fremdeles flytende leirmassene nede i bygden, som neppe noe annet normalt menneske anså for mulig. Den bløte leiren seg nemlig sammen like hurtig som den ble gravet opp. Dette arbeidet ble da endelig oppgitt, etter at det var anvendt ca.

    10.000 kroner til det, og utførelsen av demningen ved Hærfossen ble påbegynt med et lite mannskap.

    Åtte dager etter dette kom det en stor flom. Elven brøt igjennom, feide bort den påbegynte demningsstubben, og ulykken var uhjelpelig skjedd. Skred på skred gjennom mange lange år vil komme her, etter som elveleiet graver seg dypere og dypere ned. Og man vet aldeles ikke noe om når det vil stanse, eller hvilke gårder som ansees for sikre. Verdalskomitéens utvirket riktignok i vinter at det ble foretatt en slags grunn- undersøkelser. Men da Det norske kanal vesen ikke later til å bore eller kunne benytte boreapparater for større dybde enn 10 meter, og de bløte kvikkleirelagene viser seg å

    ligge dypere, så er man derved like klok.

    Riktignok sees det nå å være bevilget en sum til grunnundersøkelser i Ver

    R A S I V E R D A L 787

    dal med flere steder, men vi har lite håp om at de vil bli brukt mens de kan være av noen slags praktisk nytte.

    Hermed får det foreløbig være nok om kanaldirektørens virksomhet i Verdal. Vi anså ham sannelig fra først av som en liten ekspert, og tilskrev det vår egen dumhet når vi syntes det ble satt i gang meningsløse arbeider, mens foranstaltninger som etter vårt ringe skjønn var gavnlige eller endog påtrengende nødvendige, ikke ble fremmet.

    Hr. oberstløytnant Holst har nå overtatt den lokale ledelsen av elvearbeidene i Verdal, og da håper vi at det vil vise seg bedre frukter av de anvendte pengesummene enn tilfellet har vært hittil, idet hr. Holst visselig vil drive arbeidene med sin velkjente energi og forstår å frigjøre seg fra all slags kontorstyre.

    Men oppe ved Hærfossen formår ikke lenger menneskelig makt å forhindre uunngåelige nye ulykker.

    Til slutt vil jeg herved på egne og Verdalsbrukets eieres vegne få lov til å avlegge hr. amtmann Grundt vår takk for utrettet bistand og støtte han ydet meg under mine bestrebelser på å forhindre Hærfossulykken.

    Resultatet svarte dessverre ikke på noen måte til anstrengelsene, men som det latinske ordspråket sier: Mot dumheten kjemper selv de salige guder forgjeves.

    Reaksjoner på Getz' avisinnlegg

    Tydeligvis var dette sterk kost for mange, og Getz fikk kraftig motbør. Og kanaldirektøren følte også sin ære støtt. Nå var det imidlertid ikke den kanaldirektøren som var i virksomhet i 1894, som Getz hadde rettet sitt angrep mot. Hvordan alle motsigelsene tilfløt Getz, har det ikke vært mulig å finne ut, men sannsynligvis var det i form av skriftlige innsigelser direkte til ham samt i avisinnlegg.

    Han så seg videre nødsaget til å skrive et nytt avisinnlegg i samme avis. Der klargjorde han at det ikke var den daværende kanaldirektør han hadde hatt i tankene. Men samtidig rettet han et usedvanlig krasst angrep mot gårdbrukerne langs elven ovenfor Hærfossen. Disse mente han hadde vist liten forstand.

    Innlegget sto i juli 1894.

    Fornøden beriktigelse

    Da jeg hører at slutningstiraden i mitt oppsett Verdalsulykkene og kanaldirektøren oppfattes som spesielt myntet på den nåværende kanaldirektør, så skynder jeg meg herved med å erklære at så ikke er tilfelle.

    Derved ble det nemlig siktet til hine grunneiere og andre der oppe ved Hærfossen som motarbeidet våre anstrengelser for å forhindre elvens gjennom-


    þÿ

    788

    V E R D A L S B O K A

    brudd, i det de tvert om derved håpet å få flomvannet bort fra sine enger samt at laksen skulle gå opp til deres eiendommer. Nå ble de ganske visst fri ikke bare alene vannet, men også engene går nok med i vasken.

    Mannen døde riktignok, men feberen forlot ham dog, som doktoren sa.

    Og hva laksen angår, så lever neppe den mann som atter får fiske laks i Verdalselven. Til det er og blir den alt for leiret.

    Men de fleste folk, såvel der oppe som forresten, begrep faktisk ikke disse etter mitt skjønn øyensynlige følger av gjennombruddet, og således tror jeg med full grunn å kunne si at dumheten hovedsakelig er skyld i denne enestående ulykken.

    Konklusjon

    Men det var ikke alle som så denne beriktigelsen. For i alle fall fikk han et brev fra veidirektør Krag. Krag hadde ikke selv lest Getz' avisinnlegg, men han hadde fått innlegget gjengitt. Og han ba om å få seg tilsendt stykket. For hvis det var ham Getz hadde i tankene da han skrev sitt innlegg, mente Krag at det var helt urettferdig. Krag mente også at, dersom det han hadde fått referert, medførte riktighet, hadde kanaldirektøren krav på oppreisning.

    Krags brev var datert Kristiania 14. oktober 1894.

    Getz skrev 20. oktober samme år et brev tilbake til Krag hvor han på det sterkeste understreket at det hverken var Krag eller den nåværende kanaldirektør han hadde hatt i tankene da han skrev sitt avisinnlegg.

    Det er vel liten grunn til å være uenig med Getz i hans siste avisinnlegg. Den eneste muligheten for å utsette gjennombruddet da var å senke fosse-nakken. Og det var det mange som uttalte seg i sterke ordelag imot. Noen fryktet øket graving fordi elven da ville få lavere leie, og andre mente det var bortkastede penger. Hvilke beveggrunner som lå bak, kan trolig ha vært forskjellige. Enten det var, som Getz sier, et ønske om at elven skulle grave seg så dypt at laksen ville komme opp, eller det var en frykt for at det ville bli større ødeleggelser hvis leiet ble senket, er vanskelig å si. Trolig er det nok at de som hadde kjempet mot en senkning av toppen av fossen, klokelig tidde stille om sine syn og forbigikk dem i stillhet i ettertid.

    Her må det tilføyes at den muntlige tradisjonen i Helgådalen går ut på at det var delte meninger hos gårdbrukerne ovenfor Hærfossen. Noen mente nok at det ville medføre erosjonsskader oppover fra fossen i fall fossenakken ble senket. Men ingen var i stand til å forutse de enorme konsekvensene av at elven tok et nytt løp forbi fossen. Dette var nok heller ikke Getz klar over.

    Normalt er skriftlige kilder mer pålitelige enn muntlige, men også skriftlige kilder kan inneholde direkte feil. I dette tilfelle tok Getz feil på et punkt i sitt andre avisinnlegg. Laksen gikk normalt ikke opp til Hærfossen i 1893. Det var bare streiflaks som passerte Grunnfossen. Hvis Getz hadde hatt sam

    R A S I V E R D A L 789

    tale med noen som mente at laksen ville komme enda høyere opp, måtte vedkommende ha vært usedvanlig fremsynt. Det kunne derfor umulig ha vært noe alvorlig argument at laksen ville gå opp hvis elven brøt seg forbi fossen.

    En annen sak er det at det ikke hadde vært nok med en senkning av fosse-nakken alene. Vestskråningen av terrassen nedenfor fossen var fremdeles utsatt for erosjon fra elvens side. Skråningen fikk aldri tid til å stabilisere seg. Så selv om grunnen ikke besto av kvikkleire, ble den utraste massen, som til syvende og sist kunne ha stabilisert skråningen, vasket vekk av elven nedenfor. Som det er nevnt ovenfor, var det målt et loddrett fall på 16 meter på vestsiden av den smale kammen som styrte Helgåa inn i Hærfossgjelet. Alt tyder på at gjennombruddet hadde kommet uansett hva man gjorde på oversiden.

    Det er uklart om man var inne på tanken om å styre Helgåa unna foten av denne skråningen. Men hvis det ikke skjedde, ville rasene på utsiden før eller senere spise seg innover slik at de nådde elveløpet uansett hvor mye man senket fossen. Heller ikke Getz nevnte denne muligheten. Det eneste man kunne gjøre seg forhåpninger om ved å gjøre noe på toppen, var å forhindre en rask gjennomgraving derfra.

    At det ikke er funnet mange avisinnlegg fra noen av innbyggerne i Helgå-dalen som svar på Getz påstander, kan allikevel ikke taes som bevis for at Getz hadde rett i alt. På den tiden var det trolig ikke mange faste avisabonnen-ter oppover dalen. Mange eldre folk kunne heller ikke skrive. Det går frem av de mange m p P-er (med påholden penn) som finnes i dokumentene fra den tiden. Dessuten var nok direktør Getz en alt for myndig person til at noen ville begi seg ut i en avispolemikk med ham.

    Men selv om enkelte hadde slike synspunkter som Getz beskriver, var det allikevel ikke de som hadde det avgjørende ordet i denne sammenheng. Så de dumme Getz henviser til, er snarere å finne andre steder i bygden enn oppe i Helgådalen. Her må nok kommunestyret finne seg i å bli omfattet av denne betegnelsen. Det var sendrektighet her som forsinket arbeidet. Og en rask titt på hvem som var kommunestyrerepresentanter i 1889 og 1891, viser at det var en representant fra Helgådalen ovenfor Hærfossen i 1889, og ingen i 1891. Allikevel er dette bare hypotetiske problemstillinger. Gjennombruddet var et faktum 12. september, og resultatet ble at Helgådalen ble ødelagt.


    Note:

    ' Språket er modernisert.

    BOLLGÅRDSKANALEN


    Sikring av elven

    Kanaldirektøren så det som sin oppgave å prøve å forhindre at Verdals-elven gjorde skade på grunn som ikke allerede var blitt ødelagt av raset. Blant annet gjaldt dette langs det nye løpet elven fikk over leirflatene. Flere steder tok den en slik retning at den med tiden kunne komme til å anrette skader på uskadet jord. Og på slike steder ble det gravet kanaler og gjennomstikk. (Se under Elven.)

    Ovenfor Raset var det imidlertid et sted der man nærte enn viss frykt for at det kunne skje til dels drastiske ting dersom ikke noe ble gjort. Det var like ovenfor Volgavlen. Der gjorde elven et par store slynger. På sin vei nedover passerte elven Kvelstadnesset. Der gjorde den en nesten rettvinklet sving mot syd. Like vest for åpningen av Kvelstaddalen støtte elven på terrassen der, og ble svinget først mot vest så mot nord. Derfra sto elven rett mot Reppemelen. Gjennom lang tid hadde Verdalselven erodert i denne melen, og den hadde laget en dyp U-formet innskjæring. Etter denne U-svingen styrte Volgavlen elven tilbake over dalen igjen, og vest for Bollgård vestre nådde den på nytt terrassen på sydsiden.

    På dette viset gikk elven i et ekstremt kroket løp langs denne strekningen. På sydsiden var det to ness eller tanger, Kvelstadnesset og Storøra. Og på nordsiden var det også to tilsvarende, Auskinnesset og Bollgårdsøra. Spesielt var Auskinnesset og Storøra smale og lavtliggende. Begge disse stedene lå utsatt til når det var flom, og elven eroderte kraftig i svingene. Egentlig var det bare et tidsspørsmål før den ville skjære seg gjennom.

    Men den svingen elven gjorde under Reppemelen var skummel. Mot vest lå Volgavlen, og den var trygg. Her var det grove masser i grunnen. Deri


    image

    Skisse som viser elvebruddene ved Reppe. (Etter Reusch).

    R A S I V E R D A L 791

    mot nord og øst var det leirmeler, og i disse meiene gikk det stadig vekk større og mindre ras. Da det ble registrert at Verdalselven var usedvanlig leirgrå og slamførende dagen før Verdalsraset, mente man at det hadde sammenheng med at det hadde skjedd en utglidning i Reppemelen samme dag.

    Da Verdalsraset var et faktum, og man hadde fått forståelse for hvor farlige slike nakne leirmeler var, vendte man oppmerksomheten mot Reppemelen. Det var klart at så lenge elven fulgte dette løpet, ville den erodere her. Og man kunne ikke vite om ikke også denne terrassen var av samme beskaffenhet som terrassen hvor Verdalsraset hadde gått. Kanskje kunne det skje enda et Verdalsras her.

    Gamle planer 1

    Men elven hadde vært vanskelig på dette stedet før raset i 1893. Både på 1600- og 1700-tallene hadde det skjedd elvebrudd her. Gårdene på begge sider hadde mistet jord, og elven hadde til stadighet tatt nye løp. Dette gjorde det svært vanskelig å holde rede på de gamle gårdsgrensene.

    Ut på 1800-tallet begynte man å mene at det ville være mulig å temme elven. 1 1857 var kanaldirektøren på besøk. Et resultat av dette besøket ble en rekke kart over elveløpet fra utløpet og oppover til Haga. Kanaldirektøren påpekte også de store svingene ved Reppe. Så gikk det 25 år. I 1882 var kanaldirektøren på nytt i Verdal. Også ved denne anledningen studerte han forholdene ved Reppe. Det hadde da skjedd store forandringer. Det ble antatt at 200 mål jord hadde forsvunnet i den mellomliggende perioden, og en husmannsplass ved navn Heggesnesset var blitt flyttet. En annen husmannsplass på Storøra sto i fare for å bli tatt, og måtte snarest flyttes.

    I 1884 ble det lagt frem planer for regulering av elven. Elveforbygging ble ansett for å være for kostbart. Planene omfattet et gjennomstikk av en av tangene. Omkostningene ble satt til kr. 25.000.

    Sammenlignet med prisene på det arbeidet som måtte utføres ca. 10 år senere, er dette et oppsiktsvekkende høyt tall. Men forklaringen kan være at man også ønsket å rette ut elveløpet mellom Volen og Landfall.

    Men det skjedde ikke mer. Kanskje manglet man penger.

    Nye planer

    Med en gang forholdene lå slik til rette om sommeren 1893, ble det påbegynt planlegging av en kanal gjennom nessene for å rette ut elveløpet. Den første Vukusjøen ble tømt i løpet av sommeren, og 22. august sendte kanaldirektøren brev til Elling Reppe med anmodning om tillatelse til å grave en kanal over Storøra. Så vidt det har vært mulig å finne ut, var dette den første henvendelsen. Begrunnelsen for anmodningen var å forhindre erosjon i

    792

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    .S È


    794 V E R D A L S B O K A

    þÿ

    meiene nedenfor Reppe. Storøra kalles ved denne anledning for Auskinnesset.

    Tydeligvis var Elling Reppe klar over faren, for allerede en uke senere, 30. august, svarte han positivt på kanaldirektørens anmodning.

    Mer skjedde ikke denne sommeren og høsten, for 12. september gikk det store etterskredet ved Jermstad. Vukusjøen ble dannet for andre gang, denne gang enda større enn den første, og nå lå sjøen til våren 1894. (Se under Vukusjøen.)

    Allikevel var det klart at også den andre Vukusjøen ville bli tømt med en gang elven begynte å skjære seg ned i demningen. Derfor ble det rettet henvendelse til den andre store grunneieren i det aktuelle området, Elling Olsen Auskin. Han svarte 29. januar 1894. Han var like positiv som Elling Reppe, selv om det ikke så fullt så uhyggelig ut for hans eiendom. Men han sa i sitt svar at etter som han ga fri grunn til dette arbeidet, håpet han at kanal vesenet ville være behjelpelig til nærmere å undersøke forholdene ved Auskin og om nødvendig hjelpe til med nødvendige forbygninger. Han kalte sin eiendom Åkergjerdet i sitt svar.

    Ole Balgård ga også sin tillatelse til at graving kunne finne sted over hans eiendom.

    I januar 1894 var det ikke mulig å få fatt i Ole Volen som eide Volen østre, og Sefanias J. Skrove som eide plassen Storøra. Ole Volen var på det tidspunkt i Sverige, mens det er uvisst hvor Sefanias Skrove var. Men kaptein Ivar Klæstad som sto for planleggingsarbeidet, antok at disse hadde gitt sitt samtykke til Verdalskomitéen. Klæstad bemerket også at Storøra nesten var ødelagt av oversvømmelse og flom.

    Planen gikk ut på å lage gjennomstikk gjennom to ness. I planen ble de kalt Bollgårdstangen og Åkergjerdet. Bollgårdstangen var Storøra, og Auskinnesset var Åkergjerdet.

    Gjennomstikket av Bollgårdstangen ville få en dybde av 2 til 3 meter, gjennomsnittlig 2,6 meter, og en lengde av 220 meter.

    Kanalen gjennom Åkergjerdet ville bli noe dypere, 4 til 5 meter, men lengden ville være bare 60 meter.

    Bredden på begge stikkene skulle være 5 meter. Følgelig ble det beregnet at det måtte graves ut ca. 2.860 m3 masse i det nederste stikket, og ca. 1.350 m3 i det øverste.

    Prisen ble regnet til kr. 0,40 pr m3 iberegnet hugging av is og snømåking. Totalt ville kanalene komme seg på henholdsvis kr. 1.140 og kr. 540.

    Arbeidet

    Av en eller annen merkelig grunn finnes det nesten ingen kilder som forteller om selve arbeidet. Men arbeidet startet opp i 1894. Det er ikke klart når Bollgårdskanalen var ferdig. Det inngikk i planene at elven selv skulle

    796

    V E R D A L S B O K A

    þÿ


    Verdal sboka - 45

    798

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    R A S I V E R D A L 799

    besørge en del av gravingen med en gang det tok til renne vann gjennom kanalen. Det var blant annet årsaken til at kanalen i utgangspunktet ikke var planlagt bredere enn 5 meter. På den tid fantes det ingen maskiner, og all graving skjedde med hånd-makt. Redskapene var spade, hakke og trillebår. Før vannet kunne begynne å renne, måtte det allikevel fraktes vekk en god del masse. Rimeligvis kjørte man ikke massen så veldig langt av sted. Men tatt i betraktning at man brukte spade og trillebår, er det en betydelig arbeidsinnsats som ble lagt ned.

    Etter at kanalen var et faktum, gikk det ikke lang tid før forholdene forandret seg. Strømmen i svingene under Kvelstadmelen og Reppemelen avtok, og i løpet av bare kort tid hadde elven senket sitt leie så pass meget at det nesten ikke sto vann igjen i disse gamle løpene. Dermed var faren for at elven skulle utløse nye ras ved Reppe over.

    Kanal over Guddingsholmen 2

    Forholdene langs elven nedenfor Landfall ble også sett på som usikre, selv om de ikke på noen måte kunne sammenlignes med forholdene ved Reppemelen. Men for å være føre var, ble det bestemt at det skulle graves en kanal over Guddingsholmen. Dette ville gi elven et rettere løp, samtidig som den ble flyttet noe unna melen ved Landfall.

    Kanalen ble gravet like etter at Bollgårdskanalen var ferdig. Man benyttet den samme teknikken, det vil si at man laget en renne som vannet selv kunne utdype og utvide.

    Men man lyktes ikke helt med denne kanalen. Det var ikke mulig å få elven til å følge det nye løpet fullt ut. Den gikk fremdeles i sitt gamle løp. Resultatet ble at det ble en øy eller holme der nede. Landfallvaldet nådde helt ned til kanalen, og den nye øya fikk navnet Elveøra eller Landfalløra.

    Selv om man ikke klarte å få det slik man planla til å begynne med, skjedde det imidlertid en sakte og gradvis utvikling i retning av at elven fulgte det nye løpet. Og i dag har Verdalselven sitt løp langs etter denne kanalen.

    Dessverre finnes det ikke opplysninger om arbeidet med denne kanalen heller.


    Noter:

    1 Opplysningene om dette er for det meste hentet fra Hans Jøsås: Bollgårdskanalen; Verdal historielags skrifter 9, Årbok 1983 s. 203 ff.

    2 Opplysninger ved Jenny Skavdal.


    FLOM, EROSJON OG RAS LANGS VERDALS ELVA SIKRINGSTILTAK

    Av Einar Sæterbø

    HYDROLOGI OG GEOLOGI.

    Kunnskaper om vassføringer og grunnforhold er grunnleggende for alt arbeid med å sikre mot flom og erosjon. Verdalens dramatiske geologiske historie, knyttet til kvikkleire og store rasulykker, er beskrevet andre steder. Her skal vi se litt nærmere på den delen av hydrologien som karakteriserer flomforholdene.

    Verdalsvassdraget er stort sett uregulert, d.v.s. en må ta de flommene nedbøren gir grunnlag for. De naturlig dannede innsjøer og vatn bidrar imidlertid effektivt til en gunstig naturlig regulering av flommene i vassdraget.

    Verdalsvassdragets totale feltstørrelse, ved Verdalsøra, er på 1472 km2. Midlere spesifikt avløp i feltet er fra 40 til 60 l/sek./km2. Vassføringer i feltet registreres kontinuerlig i målestasjoner ved Dillfossen, ved utløpet av Veresvatnet og ved Grunnfossen i Helgåa. Grunnfossen er den eldste, med observasjoner fra 1908. Tidligere har det også i kortere perioder vært registreringer ved utløpet av Innsvatnet, ved Stene bru og ved Ådalsvollen.

    Registreringene ved Grunnfossen viser de store flommene som har forekommet i Verdalselva i observasjonsperioden. Nedenstående vassføringstall er grovt omreknet til flomstørrelsen ved Verdalsøra:


    Okt.

    1947

    1200 m3/sek.

    (Maks. verdi)

    Jan.

    1932

    1150 m3/sek.

    — « —

    Des.

    1990

    1016 m3/sek.

    — « —

    Des.

    1962

    944 m3/sek.

    (Døgnmiddel)

    Mars

    1953

    924 m3/sek.

    — « —

    Nov.

    1961

    857 m3/sek.

    — « —

    Mars

    1982

    610 m3/sek.

    — « —

    Jan.

    1992

    484 m3/sek.

    (Maks. verdi)


    Lista er ikke fullstendig. Vi ser at storflommene kan forekomme både om høsten og om våren. Ofte oppgis døgnmiddelverdier. En må være klar over at denne verdi gjerne ligger betydelig under flommens maksimalverdi. Storflommene i 1932 og 1947 er rekonstruert etter flomlinjenivellement.

    þÿ

    SIKRING MOT FLOM OG EROSJON.

    þÿ

    R A S I V E R D A L 805


    Gjennom alle tider, i alle samfunn, har menneskene tatt i bruk sin oppfinnsomhet og sine tilgjengelige ressurser for å utnytte de muligheter det rennende vatn byr på, som ferdselsåre, energikilde, vatningskilde og matkammer, samtidig som de har beskyttet seg, etter beste evne, mot det enorme skadepotensialet ustyrlige vassmengder representerer. Slik har det vært også i Verdalen. Ofte har nok maktesløsheten overfor naturkreftene lagt seg knugende over menneskenes sinn.

    Enkeltpersoner og bygdesamfunn har gjort store innsatser for å sikre sine hus og sine jordflekker. Oppgavene ble ofte for store, og i Norge ble flomsik-ringsarbeidet tidlig sett på som en viktig offentlig oppgave. Få steder har statlige vassdragsmyndigheter vært så aktive som i Verdalen, av åpenbare årsaker.

    Det framgår av foreliggende materiale at flomsikringstiltak m.v. inntil 1804 ble utført av offiserer etter ordre fra Amtmannen.

    Med kongelig resolusjon av 8. juni 1813 ble så den første «Canal- og Hav-neinspektør»,

    1. C. Gedde utnevnt. Arbeidsinstruksen omfattet det som nå går under betegnelsen forbyggings- og senkingsarbeider. Dette regnes som forløperen til den offentlige institusjon som i dag har hovedansvaret for flomsik-ringsarbeidet i Norge, nemlig Norges Vassdrags- og Energiverk, i dagligtale kalt NVE eller Vassdragsvesenet. Denne etat har fra 1850 årene av spilt en aktiv rolle i flomsikringsarbeidet i Verdalsvassdraget.

      I «Kanalvesenets historie» fra den første tida finner vi en geografisk beskrivelse av Verdalselva som dannes ved samløpet av «Væra Elv og Innaelven», ved Vuku Annekskirke. Etter om lag 1,5 mil løper den ut i Trondheimsfjorden. Strekningen fra Reppe og ned til utløpet beskrives spesielt som et område der elva gjennom tidene har skåret seg inn i den beste og mest oppdyrkede del av dalføret. Især var skadene store når flommene ble fulgt av isgang.

      Etter anmodning bl.a. fra vegmyndighetene, gjennom Amtet, ble det av Departementet i april 1856 gitt ordre til Kanaldirektøren om å «anstille fornødne undersøgelser og til at afgive Betænkning med Overslag over de arbeider som måtte ansees fornødne for at forebygge videre Elvebrud». Vegmyndighetenes engasjement kom av at det nå skulle bygges ny bru ved Verdalsøra. Denne brua måtte få en tryggest mulig plassering.

      Etter en befaring i 1857 lot kanaldirektøren løytnant Bang og ingeniør Lassen foreta oppmåling av elva i målestokk 1:2000 fra utløpet opp til Haga Ferge

      SIKRING MOT FLOM OG EROSJON.

      sted samt lage et liknende kart over et stort elvebrudd ved Reppe, omlag midtveis mellom Stiklestad og Vuku. Det ble tatt lengde- og tverrprofiler. Elveleiet ble opploddet.

      Disse målingene ble grunnlaget for omfattende sikringsarbeider som ble planlagt og gjennomført i årene deretter, særlig i forbindelse med de førnevnte bruarbeidene, ved Verdalsøra og ved Kjæran. De første kartene ble senere supplert og ajourført etter målinger og opptegninger i 1865 (kaptein Holst), 1875 (kaptein Vedeler) og 1882, 1883, 1884 (løytnant Nysom og kanaldirektørens assistent Helge Steen).

      Sikring ble på den tiden helst etablert ved hjelp av peler, «senkfaskiner», og flettverksgjerder som beskyttelse for innenforliggende fyllmasser. Brudd-stein var mangelvare i nedre deler av Verdalen, da som nå. Også «gjennom-stikk» og utretting av kurver inngikk i planene. Gjennomstikket ved Kjæran var et stort og omfattende arbeid som skapte store problemer for kanaldirektørens folk utover i 1870- og 80 årene.

      De ovenfor omtalte sikringsarbeider finnes avmerket på kartet.

      Sikringsarbeidet ved Verdalsøra kom forøvrig først i gang etter at distriktsandelen på

      4.000 kroner (av et totalbeløp på 16.000 kroner) var frafalt. Den nåværende distriktsandel på 25 % og problemene med å finansiere denne har altså lange tradisjoner.

      Anlegget ble til slutt atskillig dyrere enn planlagt. Det ble knapt noen gang fullført etter planen. Omfattende flomskader med erosjon i de nye elvebreddene og gjenøring med sand i gjennomstikket, gjorde det snart nødvendig å ta i bruk stein som erosjonssikring. Senere har forholdene stabilisert seg i dette området.

      I Kanalvesenets Historie fra 1870- og 80 årene omtales også befaringer og planer vedrørende elvebrudd ved Rosvoll, Bjartnes og Reppe. Først senere kom det forbygninger på disse stedene.

      Så langt fram mot vår tid som inntil siste krig, ble mye av forbyggingsarbeidet utført for hånd, gjerne som en samordnet innsats av profesjonelle anleggsfolk og bygdefolk som var ute etter kjærkommen fortjeneste. Noen ganger også av bønder som deltok med hest, slede og muskelkraft for å arbeide inn distriktsandelen.Enkelte av disse tidlige forbygningsanlegg som vi har mange eksempler på overalt i landet, er av høg handverksmessig standard. Noen steder finner vi godt tilrettelagt murverk, med fin hydraulisk utforming.

      Etter krigen har masseflyttingsmaskinene og fjellsprengningsteknikken overtatt mye av anleggsarbeidet, slik vi har sett det i Helgådalen. Dette har muliggjort anlegg med dimensjoner som tidligere var helt utenfor rekkevidde med de midler som da sto for hånden.

      Miljøhensyn blir i dag tillagt stor vekt ved planlegging og gjennomføring av tiltak mot flom og erosjon. Flomfyllinger tilbaketrukket i forhold til elve-

      bredden, vegetasjonsbelter og fiskestier i elvekanten er eksempler på typiske tiltak som vil bidra til å øke trivselen og tilgjengeligheten ved elva.

      808

      V E R D A L S B O K A

      þÿ


      KATASTROFEÅRET 1893. RAS OG ETTERFØLGENDE SIKRINGSARBEIDER.

      Det er ingen kjent sammenheng mellom de to dramatiske geologiske hendelser som skjedde i Verdalen i året 1893. Først det store Verdalsraset med utløp i elva mellom Haga og Eklo, og som gikk 19. mai 1893, deretter Hær-fossens gjennombrudd oppe i Helgådalen som skjedde 12. september samme året. Dersom det er en sammenheng, må den være å finne i et sammentreff av store flomvassføringer samt uheldige stabilitetsmessige forhold på de to steder, som begge var utsatt for erosjon fra elva.

      Hærfossens gjennombrudd

      Ved Hærfossen var årsaken klar. Den 10. og 11. september var det regn dag og natt. Faren for gjennombrudd var forutsett. De planlagte forbygningsarbeider i yttersvingen, ovenfor fossen, ble imidlertid aldri gjennomført. Hel-gåa strømmet i flom over den gjenstående åsryggen som bare var 3 m høg, og vatnet skar ut sideveis ned i leirmassene i dalbotnen.

      image

      NVE's anleggsgjeng i Verdalen. Fra v: Knut Bakkeslett, Åsmund Karlgård, Torstein Kluken, Olav Ramdahl, Ottar Elnes og Joar Storholmen.

      810

      V E R D A L S B O K A

      I årenes løp arbeidet elva seg ned til et nytt nivå og etablerte en ny dalbotn, opp til 30 m lavere enn den gamle. Forandringene strekker seg helt opp til Granfossen, 6 km ovenfor den gamle Hærfossen.

      Først idag, 100 år etterpå, kan vi regne tilstanden noenlunde stabil. Dette ikke minst etter at både hovedelva og de fleste av de sterkt gravende sidebekker nå er sikret i og med NVE's sikringsarbeider for Røesgrenda. Omfattende stabiliseringstiltak ble her planlagt og utført i løpet av 1980 årene. Arbeidene ble finansiert av NVE (50%), Naturskadefondet (45%) og Verdal kommune (5%).

      I tillegg til at selve elva og sidebekkene ble sikret, er de mest utsatte og ustabile rasskråninger ved Overmo og Dalbakken, 30 - 40 m høge, stabilisert ved at anslagsvis

        1. m3 løsmasser er flyttet fra skråningstoppene og plassert i foten av skråningene, innenfor de beskyttende forbygningene, der de har fått en stabiliserende virkning mot ytterligere ras i skråningene.

          De største sidebekkene som tidligere gravde seg ned i svære raviner inn mot veger og gjenværende bebyggelse, samles nå i grøfter og rør, i takrennesyste-mer, til kontrollerte nedføringer til hovedelva.

          Videre senking av botnen i Helgåa stoppes med steinterskler ved de tre mest utsatte strykene.

          Sikringsarbeidene i Helgådalen bygger altså på følgende 4 hovedprinsipper:

          Erosjonssikring av elvebredd slik at skråningsfoten ikke skal undergraves ytterligere. Stabiliteten blir forbedret også på grunn av plastringssteinens tyngde. Ca. 7 km er forbygd.

          Elvebotnen sikres mot ytterligere senking ved hjelp av terskler. Til nå er det bygget 3 slike terskler.

          Stabiliteten av utsatte skråninger (Dalbakken og Overmo) forbedres ved avlasting. Jordmasser fra skråningstopp flyttes til skråningsfot.

          Sidebekker sikres og overflatevatn samles i grøfter og rør for sikker ned-føring i hovedelva. Dette gjelder Kalddalsbekken, Leirengbekken, Nord-stubekken, Kvennhusbekken og samlegrøftene ved Dalbakken/Leirhaug og ved Overmo.

          Sikringsarbeidene i Helgådalen, mellom den gamle Hærfossen og Granfossen, har kostet ca. 16 mill. kroner. Dette er således de mest omfattende elve-sikringsarbeider noensinne utført i Norge.

          Sikringsarbeidene i Helgådalen er vist på eget kart.

          Det store Verdalsraset

          Dette raset som altså gikk 19. mai 1893, krevde 116 menneskeliv. Dermed er dette en av de største naturkatastrofer som har rammet Norge i nyere tid.

          Her er ikke årsakssammenhengen like klar som ved Hærfossen. På gamle kart ser vi at Follobekken og Eklobekken begge lå sentralt i rasområdet. Vi

          image

          R A S I V E R D A L 811


          Kaldalsbekken er ledet vekk. Bekkeravinen er sikret og nedplanert.

          þÿ


          image

          R A S I V E R D A L 813


          TEGNFORKLARING.


          .._ Det gamle elvefaret med Hærfossen


          • Forbygging langs elv / sikring av bekkefar.

      J( j yyJJJ^Avlasting av skråningstopp.

      f-----------------— Grøfter og rør for oppsamling og nedfønng av overflatevatn.


      1. Hærfossen forsvant i 1893. Avlastet 2 . område ved Dalbakken. Vannskille 3 . overflatevatn.

      4 . Kalddalsbekken er overført til grøfter og rør

      (3). Ravinen sikret og nedplanert. Leirengbekken

      5. er lagt i rør.

      6 . Ny bygdeveg til Rød opp fra elveforbyggingen.

      1. . Nordstubekken er sikret i botn og sider. Avlastet

      2. . område Overmo.

      3. Kvennhusbekken er sikret i botn og sider.

        Botnterskler sikrer elvebotnen mot senking.

        . Steinbrudd.


        Tegnet i målestokk 1 : 10.000 0

        500m

        814

        V E R D A L S B O K A

        image

        Bekkeravine inn mot gårdshusa på Dalbakken. Mesteparten av vatnet ble fjernet fra bekken.


        þÿ


        jr*

        815

        V E R D A L S B O K A

        Skråningstopp ved Dalbakken, før avlasting.

        vet også at vinteren 1892/93 var uvanlig snørik. I mai kan vi regne med at grunnen i området var sterkt oppbløtt. Samtidig gikk elver og bekker over sine bredder. Særlig Follobekken eroderte sterkt. Det vakte uhygge at den ett sted smatt ned i jorda og gjemte seg. Det har vært antatt at raset ble utløst av Follobekkens graving i ustabile løsmasser. En annen teori er at raset ble utløst av Verdalselvas graving ved rasmunningen. Store mengder kvikkleire i området skapte forutsetninger for rasets omfang og forløp.

        Anslagsvis 55 mill. m3 leire og andre løsmasser fløt ut fra en 2,9 km2 vid rasgrop (se kartet) og utover dalbotnen. Leirsuppa dekket 8,6 km2 av dalbotnen nedover mot Verdalsøra. Ovenfor raset ble elva demmet opp og dannet Vukusjøen.

        Den flate dalbotnen ble helt forandret. Elveløpet endret seg også. Ved utløpet av raset, ovenfor Haga, ble elva presset sørover mot Sundby og Melby. Lenger nedover går elva i dag helt andre steder enn før raset. Det gamle elvefaret er omtrentlig avmerket på kartet. Det var klart at her måtte Verdalen få hjelp. En forutsetning for å få sentrale deler av dalføret raskest mulig beboelig igjen, var å få hovedelv og sidebekker etablert i noenlunde

        stabile traseer.

        Gjennom Kanalvesenet ble det i årene 1893 til 1915 bevilget kr. 450.000 til samleanlegg A. nr. 88, «Regulering av Verdalselv og dens bielver». Mesteparten ble utført i årene 1895 til 1910. Den vanlige distriktsandel ble rimeligvis frafalt.

        Det meste måtte prioriteres, improviseres og planlegges på stedet, etterhvert som arbeidet gikk framover. I dag finner vi vel igjen bare spredte rester av disse improviserte anleggene. Mange steder inngår de i nyere sikringsanlegg, med andre betegnelser.

        På Kanalvesenets gamle karter fra årene 1893 til 1897, finner vi planlagte traseer og naturens egne ajourføringer inntegnet. Det ble utført omfattende utrettinger og gjennomstikk ved Balgård og ved Melby/Haga, se kartet. Svært mye av sikringsarbeidene som foregikk langs Verdalselva i årene etter Ver-dalsraset, ble gjort etter improviserte planer,

        På kartet er inntegnet forbygninger og andre sikringsanlegg fra Reppe/Slap-gard og nedover, for det meste planlagt og utført i NVE-regi, fra 1860-åra og fram til i dag.

        Heller ikke forbygningsanlegg varer evig, særlig ikke i leireområder. Etter en inspeksjon av oppsynsmann Sørheim i 1944 finnes parsellene ved Hegstad, Ekle og Landfall å være i så dårlig forfatning at omfattende reparasjoner er nødvendig. Disse reparasjonene har pågått opp til våre dager.


        þÿ

        Verdalsboka - 46

        R A S I V E R D A L 817

        þÿ

        NEDRE DELER AV VERDALSELVA. RASET 1893. SIKRINGSARBEIDER.


        TEGNFORKLARING.


        Elva før 1893. Rasgropa.

        Forbygging langs elva.


        i. Ny bru ved Verdalsøra ca. 1860. Haga

        1. Fergested.

          . Gjennomstikket ved Kjæran, 1870 og utover.

        2. Gjennomstikket ved Balgård. Gjennomstikket

      . ved Melby/Haga.

      4 .

      5 .


      Tegnet i målestokk 1 : 50.000

      0 2.500m 5.000m

      i------------------------------------- 1 1

      R A S I V E R D A L 819

      þÿ


      FORBYGNINGSVIRKSOMHETEN I VERDALSVASSDRAGET I DAG

      I dag finner vi over 8 km gamle og nye forbygninger i form av steinkledde elveskrenter, delvis i kombinasjon med flomfyllinger, langs Verdalselvas bredder på de strekningene som ble mest påvirket av raset i 1893. Langs nord-bredden finner vi forbygningene ved Eklomelen (1600 m), Haga (800 m), Hegstad (800 m), Bjartnes/Ekle (1000 m). Sørbredden beskyttes av forbygningene ved Haga Fergested (700 m), Ryan/Leirfall/Solbu (1000 m), Holm-li/Haga (1200 m), Haga/Rosvoll/Ekle (1200 m).

      Også ellers er Verdalselva bra forbygd. Den er vel i dag en av de sterkest forbygde elver i landet. Mange av de gamle forbygningene er imidlertid i dårlig forfatning og trenger sårt til opprusting og fornyelse. De lokale tilsyns-nemdene har en viktig funksjon i vedlikeholdsarbeidet.

      Noen ganger går det noen år mellom de store flommene. Det er imidlertid helt sikkert at de vil komme også i framtida. Årvåkenhet i flomsikringsarbei-det er alltid nødvendig, ikke minst i Verdalen.

      Norges Vassdrags- og Energiverk (NVE) har i dag det nasjonale hovedansvar for flomsikringsarbeid, damsikkerhet, og hydrologi. Etaten har også det forvaltningsmessige ansvar for konsesjonsbehandling etter Vassdragsloven. I samarbeid med kommune og fylkesmann er NVE allmennhetens godkjenningsmyndighet for mindre inngrep i vassdraget, f.eks. for grusuttak som er et aktuelt og konfliktfylt tema, også i Verdalselva. Dessuten gir etatens folk faglige vurderinger av hvordan forskjellige typer byggverk i og langs elvene påvirker isganger, flomoppstuving m.m.

      NVE utøver sin virksomhet i Verdalsvassdraget gjennom NVE Region Midt-Norge, med kontor i Trondheim. Gjennom mesteparten av etterkrigstiden har en av regionkontorets tre anleggsgjenger, med sin anleggsingeniør, hatt sin hovedstasjon i Verdalen. Nylig er det etablert eget anleggssenter ved Verdalsøra.

      Helgådalen har vært den viktigste arbeidsplassen for Verdalsgjengen i de senere år, fra 1982 til 1990.

      Foruten de før omtalte arbeider i Helgådalen, er det i Verdal kommune, i løpet av de siste 15 - 20 år, utført følgende større sikringsarbeider mot flom og erosjon:

      6421 Inna Stornesset

      8237 Sikring av Leirengbekken med bygdeveg. (Veg til Røe).

      R A S I V E R D A L 821


      image

      Fra avlastningsarbeidet ved Dalbakken. Bildet er tatt i 1988.


      image

      Avlastningsarbeid ved Dalbakken. Bulldozeren skyver massene fram. Gravemaskin kombinert med vannspyling flytter massen ned til skråningsfot.

      822

      V E R D A L S B O K A


      image

      Det gamle elvefaret ved Dalbakken fylles med masse fra skråningstopp. Her blir det snart dyrket mark.


      image

      ningen i forgrunnen.

      R A S I V E R D A L 823


      image

      Fra avlastningsarbeidet ved Overmo. Overflatevatn blir ledet bort i rør som ble nedlagt i grøft.


      image

      Helgåa blir sikret med forbygning av stein.

      824

      V E R D A L S B O K A

      6862 Verdalselv Byafalla.

      307 Helgå Volden. 4865 Helgå Kroketneset.

      4386 Helgå Nessemo. 1520 Helgå ved Sørmo/Grindstad.

      140 Verdalselv ved Framnes/Prestenget. 6404 Verdalselv ved Holmen (Østnes). 7318 Verdalselv Landfalløra.

      326 Verdalselv Landfall.

      193 Verdalselv Slapgard-Balgård. 4301 Verdalselv Haga. 1082 Verdalselv Østre Volen.

      De fleste av disse er gamle anlegg som det er blitt nødvendig å reparere. Anleggene får fortløpende anleggsnummer etter NVEs sentrale planarkiver.


      Hvordan få utført flomsikringstiltak?

      Privatpersoner, bedrifter og institusjoner som mener seg utsatt for flom og/eller erosjon i et omfang de selv ikke kan forventes å rå med, kan sende søknad om sikringstiltak til NVE. Søknaden skal gå gjennom kommunen. Dersom søknaden ansees berettiget, blir den prioritert for oppmåling, planlegging og anleggsmessig gjennomføring.

      Etter å ha stått sin prøve noen år, blir vedlikeholdsansvaret overført til kommunen som vanligvis vil ha sikret seg undergaranti for dette ansvar hos de grunneiere som i sin tid søkte, og som må forventes å ha nytte av tiltaket.

      Pr. 01.01.1992 foreligger det hos NVE nærmere 40 søknader om nye sikringstiltak i Verdal kommune. Noen av disse er gamle og må nå ansees uaktuelle. For de andre blir det utarbeidet planer som etterhvert blir sendt ut på lokal høring/behandling i distriktet.

      Det er således ingen grunn til å vente at arbeidet med å sikre Verdalen mot flom, ras og erosjon tar slutt med det første.

      BILAG


      BILAG 1

      ET EKSEMPEL PÅ SØKNAD OM NEDSETTELSE AV AMTSSKATTEN MED PÅTEGNELSER FRA 1900

      Denne søknaden ble behandlet i Nordre Trondhjems amtsting, og saken er gjengitt i Amtstingsforhandlingene fra dette året som dokumenter nr. 38 og 39.

      Dok. nr. 38 - 1900.

      Værdalens Formandskab.

      Hr. amtmanden i Nordre Trondhjems amt!

      Vedlagte andragende oversendes for at behandles af dette aars amtsfor-mandskab. Andragendet er behandlet som sag 21 i Værdalens herredstyremøte den 19/2 1900 og enstemmig bifaldt.

      Med hensyn til det yderligere brud der i afvigte sommer overgik Volden gaard, tror jeg nok at en yderligere nedsættelse var anvendelig, men det kan mulig være tvilsomt hvorvidt at amtsformandskapet kan tage hensyn dertil.

      At bevilgningen i henhold til den afholdte foreløbige skjønsforretning af-gives paa 5 aar vil være hensigtsmæssig, da man dermed sparer sig og behandle det hvert aar. Der raser ud jord mere eller mindre til enhver tid, og der kommer intet som gjengjeld paa lange tider.

      1 Bilag vedlagt.

      Værdalens formandskab den 20/2 1900.

      Elling Reppe, ordf. Oversendes med bilag, Hr. fogden i Stjør- og Værdalen til udtalelese og tilbagesendes hertil.

      Nordre Trondhjems amt 27de februar 1900. H. B. Guldahi, kst.

      Sendes med Bilage Hr. Lensmanden i Værdalen til Udtalelse. Stjør- og Værdal Fogderi 5 Marts 1900. Chr. Lunde.

      Tilbagesendes med Andragendet ærb. Hr. Fogden i Stjør- og Værdal, med Underretning om at Forholdene ved de omhandlede Gaarde ingenlunde har forbedret sig siden den afholdte synsforretning, men er heller blevet værre,

      826

      V E R D A L S B O K A

      idet der jevnlig raser ud større og mindre Dele af Elvemælene. Særlig er dette Tilfælde for Voldens vedkommende, af hvis Indjord der er udraset en ikke liden Del.

      Værdalens Lensmandsbestilling 16de Marts 1900. H. H. Wessel

      Oversendes med bilag ærbødigst hr. amtmanden i Nordre Trondhjems amt, idet andragendet anbefales, forsaavidt indeværende aar angaar.

      Stjør- og Værdalens fogderi 20 marts 1900. Chr. Lunde.

      Forelægges med bilag det ærede amtsthing under henvisning til amtsthings-forhandlingerne for 1899, side 446 - 47 og 562 - 63, idet jeg tillader mig at anbefale andragendet til indvilgelse i den udstrækning som af fogden i Stjør-og Værdalen i hans foranstaaende paategningsskrivelse af 20de dennes antydes.

      Nordre Trondhjems amt 24de marts 1900.

      H. B. Guldahl, kst.

      Dok. nr. 39 - 1900

      Til Værdalens herredstyre!

      Undertegnede andrager herved den ærede herredsstyrelse om deres bistand med at indgaa til amtstinget med anmodning om nedsættelse af matrikulskatten for kommende 5 aar i lighed med, hvad den midlertidige skjønsforretning, som blev afholdt vaaren 1898, bestemte.

      Grunden hvorfor vi endnu ikke har foretaget offentlig affældningsforret-ning, er den, at det til enhver tid raser ud mere og mere af vore jorder for-aarsaget ved elvens gjennembrud ved Herfossen. Det viser sig saaledes at være for tidligt at afholde den nævnte forretning endnu. Af Volden rased netop i sommer en større strækning ud, hvorfor vi finder rimeligt, at skatten for denne gaard nedsættes yderligere.

      Haabende at dette vort andragende indvilges, tegner vi os ærbødigst.

      Volden den 10de februar 1900. John Overmoe. Ole G. Moe. Ole E. Kulsli. Peter Volden. Anders Telsnæsset. S. Bjørstad. John Holmli østre. S. Bynen. J. M. Storvuku. Lars Haugan. Beret Martha Kulstad. John E. Røe. Peder H. Kulslimoen. Peder Overholmen. Arnt Overholmen.


      BILAG 2


      UTSKRIFT FRA STJØR- OG VERDAL EKSTRARETTSPROTOKOLL NR. 34/1914

      År 1914 den 13de oktober blev ret sat på Volden i Vuku betjent av sorenskriveren og de opnævnte skønsmænd gårdbr. Martin Grundan, do. Ole Olsen Flyum og do. Torvald Sivertsen Flyum, den sidste nu edfestet, de to første har tidligere aflagt ed.

      Hvor da foretoges: Sag no. 54/14 aftagsforretning vedkommende efternævn-te 20 brug i Vuku, Værdalen.

      Administrator fremlagde 1) begæring af 25de f. m. 2) mandsopnævnelse af ... (ikke innført) ds. med påtegnet berammelse og 3) skr. fra Værdalens ordfører af 2de ds. til sorenskriver med påtegninger.

      Den skade hvorfor aftag begæres for disse 20 brug er forårsaget ved elve-brud og deraf følgende udglidninger langs Helgåen.

      Skønsretten begav sig derefter på befaring af de skadede eiendomme hvis eiere eller brugere påviste skaden. -

      På Helgåens søndre side.

      1. Grdno. 207 bno. 1 Overholmen nordre, af skyld mk. 7,42. Skansmæn-dene skønnede at der var raset ud ca. 56 mål dyrket mark, det udraste jordsmon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden som skal tilståes for bestandig til mk. 3,29, hvoretter eiendommens restskyld bliver mk. 4,13.

        (Kommentar: I herredsstyrets reduksjon av matrikkelskylden gjengitt ovenfor, heter det at den opprinnelige skylden var mark 7,72, reduksjonen ble satt til mark 4,62, ny skyld mark 3,09.)

      2. Gno. 208 bno. 1 Overholmen mellem, af skyld mk. 6,56. Skønsmændene skønnede at der var udraset ca. 38 mål dyrket mark. Det udraste jordsmon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden som bør tilståes for bestandig til mk. 2,56, hvoretter eiendommens restskyld bliver mk. 4,00.

        (Kommentar: I 1898 er skylden oppgitt til mark 6,86, reduksjonen mark 3,43, og ny skyld mark 3,43.)

      3. Gno. 209 bno. 1 Overholmen søndre, af skyld mk 7,65. Skønsmændene

        828

        V E R D A L S B O K A

        skønnede at at der var udraset ca. 42. mål dyrket mark. Det udraste jordsmon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden, som bør tilståes for bestandig til mk. 3,38, hvorefter eiendommens restskyld blir mk. 4,27.

        (Kommentar: I 1898 var skylden mark 7,95, reduksjonen mark 3,97, ny skyld mark 3,98.)

      4. Gno. 206 bno. Overmoen af skyld mk. 6,56. Skjønsmændene skønnede at der var udraset ca. 9 mål dyrket mark. Det udraste jordsmon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden, som bør tilståes for bestandig, til mk. 0,90, hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 5,66.

        (Kommentar: I 1898 var skylden 6,56, altså den sammen, reduksjonen mark 2,62, ny skyld mark 3,94.)

      5. Gno. 210 bno. 1 Rød østre af skyld mk. 7,72. Skønsmændene skønnede at der var udraset mindst 50 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden som bør tilståes for bestandig, til mk. 3,59 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 4,13.

        (Kommentar: I 1898 var skylden mark 7,72, altså den samme, reduksjonen mark 3,86, ny skyld mark 3,86.)

      6. Gno. 210 bno. 2 Rød vestre, av skyld mk. 8,19. Skønsmændene skønnede at der var udrast mindst 50 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden, som bør tilståes for bestandig til mk. 3,78 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 4,41.

        (Kommentar: I 1898 var skylden mark 8,19, altså den samme, reduksjonen mark 4,09, ny skyld mark 4,09.)

        For samtlige 6 ovennævnte brug på elvens sydside gælder det at de ved elvebruddet er afskåret fra hovedveien, der går på elvens nordside. Elven har efter gennembruddet ved Heirfossen i 1893 skåret sig dybt ned, så den nu går i et juv med steile skrænter, der ikke kan passeres af kreaturer. Medens man før elvebruddet kunde køre over elven, der randt grund og stille omtrent i høide med de omgivende volde, må disse gårde for at komme til hovedveien nu søge ned til den 8 - 1 0 km. længere nede liggende Holmen bro, og veien didned er så bakket, ulændt og vanskelig at den kun i nødsfald kan benyttes. Bygdens skolehus er på elvens nordside, skolebørnene må bringes over elven til og fra skolen i en kurv, der går på en løipestræng, og på denne måde foregår også den øvrige persontrafik til og fra gårdene på elvens

        R A S I V E R D A L 829

        sydside. Manøvreringen af denne transportkurv over det brede juv er imidlertid så tung, at den kræver et par voksne personer.

        På Helgåens nordre side.

      7. Gno. 182 bno. 2 Kulslien øvre af skyld mk. 6,07. Skønsmændene skannede at der var udraset ca. 15 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden, som bør tilståes for bestandig, til mk. 0,80 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 5,27.

        (Kommentar: I 1898 var skylden mark 6,17, reduksjonen mark 1,54, ny skyld mark 4,63.)

      8. Gno. 181, bno. 3 Overnæsenget af skyld mk 0,65. Skønsmændene skøn-nede at al indmark er udraset og bortført af elven for stedse. Udmark har der ikke været. Skønsmændene fandt derfor at dette brug for altid må udgå af matrikulen.

        (Kommentar: Overnæsenget er feil for Overmoenget. Ikke nevnt i 1898.)

      9. Gno. 181, bno. 2 Sundby enget af skyld mk. 1,19. Skønsmændene stønnede at der af denne eiendom var udraset og bortført ca. 40 mål dyrket mark, og at der var igen ca. 7 mål dyrket mark. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden, som bør tilståes for bestandig til mk. 1,09 hvorefter den resterende skyld blir mk. 0,10.

        (Kommentar: 1 1898 var skylden mark 1,19, altså den samme, reduksjonen mark 0,59, ny skyld mark 0,60.)

      10. Gno. 181, bno. 1 Telsnesset, af skyld mk. 1,81. Skønsmændene skøn-nede at der af denne eiendom var udraset ca. 67 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bortført og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftag som for bestandig bør tilståes til mk. 1,66 hvorefter den genværende skyld blir mk. 0,15.

        (Kommentar: I 1898 var skylden mark 1,81, altså den samme, reduksjonen mark 1,09, ny skyld mark 0,72.)

      11. Gno. 182 bno 3 Moan, af skyld 0,51 Skønsmændene skannede at en halvdel af jordværdien var raset ud. Det udraste jordsmon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden, som bør tilståes for bestandig til mk. 0,26 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 0,25.

        (Kommentar: Kalles Kulslimoen i 1898. Skylden da var mark 0,51, altså den sammen, reduksjonene mark 0,34, ny skyld mark 0,17.)

        830

        V E R D A L S B O K A

      12. Gno. 180 bno. 1 Volden af skyld mk. 13,97. Skønsmændene skønnede at der af denne eiendom er udraset ca. 100 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden som bør tilståes for bestandig til mk. 3,97 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 10,00.

        (Kommentar: 1 1898 var skylden mark 13,97, altså den samme, reduksjonen mark 3,49, ny skyld mark 10,48.)

      13. Gno. 166 bno. 1 Byna af skyld mk. 7,31. Skønsmændene skønnede at der af denne eiendom er udraset ca. 3 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bortført af elven og medfører varig forringelse. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden, som bør tilståes for bestandig, til mk. 0,12 hvorefter eiendommens resterende skyld blir mk. 7,19.

        (Kommentar: I 1898 var skylden mark 8,57, reduksjonen mark 0,86, ny skyld mark 7,71.)

        Da dagen nu på det nærmeste var medgået blev forretningen udsat til fort-sættelse næste dag kl. 9 fm. med mødested på gården Bjørstad. Retten hævet.

        Paul Bøe M. Gründen O. Flyum Th. Flyum

        Ar 1914 den 14de oktober fortsattes på gården Bjørstad aftagsforrætnin-gen under samme betjening som den foregående dag. Skønsretten foretog befaring på efternævnte eiendomme; hvis eiere eller brugere påviste skaden.

      14. Gno. 165 bno. 1 Bjørstad vestre af skyld mk. 5,08. Skønsmændene skønnede at der af denne eiendom var udraset ca. 85 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bortført af elven hvorved varig forringelse er medført. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden som bør tilståes for bestandig til mk. 3,48 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 1,60.

        (Kommentar: I 1898 var skylden mark 5,08, altså den samme, reduksjonen mark 3,41, ny skyld mark 1,67.)

      15. Gno. 165 bno. 2 Bjørstad østre af skyld mk. 3,60. Skønsmændene skønnede at der af denne eiendom var udraset ca. 50 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bortført af elven hvorved varig forringelse er medført. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden som bør tilståes for bestandig til mk. 1,69 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 1,91.

        (Kommentar: I 1898 var skylden mark 3,60, altså den samme, reduksjonen mark 1,44, ny skyld mark 2,16.)

      16. Gno. 164 bno. 1 Hougan af skyld mk. 6,05. Skønsmændene skønnede at der af denne eiendom var udraset ca. 80 mål dyrket mark; det udraste jords

        R A S I V E R D A L 831

        mon er bortført af elven hvorved varig forringelse er medført. Skønsmænd-ene bestemte det aftak i skylden, som bør tilståes for bestandig til mk. 3,63 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 2,42. (Kommentar: Se etter neste gård.)

      17. Gno. 164 bno. 4 Hougan østre, af skyld mk. 2,12. Skønsmændene skøn-nede at der af denne eiendom var udraset ca. 30 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bortført af elven hvorved varig forringelse er medført. Skønsmændene fastsatte det aftak i skylden som bør tilståes for bestandig til mk. 1,27 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 0,85.

        (Kommentar: Siden 1898 er tydeligvis gården Haugan blitt delt i flere deler. Disse to var de som hadde mistet jord. Skylden i 1898 var mark 8,91, reduksjonen mark 4,45, ny skyld mark 4,46.)

      18. Gno. 162 bno. 3 Holmlien østre af skyld mk. 19,26. Skønsmændene skønnede at der af denne eiendom er udraset ca. 80 mål dyrket mark og ca. 10 mål skog; det udraste jordsmon er bortført af elven hvorved varig forringelse er medført. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden som bør tilståes for bestandig til mk. 3,60 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 15,66.

        (Kommentar: 1 1898 var skylden mark 19,26, altså den samme, reduksjonen mark 2,75, ny skyld mark 16,51.)

      19. Gno. 144 bno. 2 Steingrunnan af skyld mk. 2,92. Skønsmændene skønnede at der af denne eiendom var udraset og bortført ca. 40 mål dyrket mark; skønsmændene bestemte det aftak som bør tilståes for bestandig til mk. 1,60 hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 1,32.

        (Kommentar: Siden 1898 var tydeligvis denne eiendommen blitt utskilt fra hovedbølet Kulstad. I 1898 var skylden for Kulstad inklusive Steingrunnan mark 11,16, reduksjonen mark 2,11, ny skyld mark 10,42.)

      20. Gno. 141 bno. 1 Vuku store vestre med Vuku øde, af skyld mk. 10,00. Skønsmændene skønnede at der af denne eiendom er udraset ca. 18 mål dyrket mark; det udraste jordsmon er bortført af elven så varig forringelse er medført. Skønsmændene bestemte det aftak i skylden som bør tilståes for bestandig til mk. 0,70, hvorefter eiendommens genværende skyld blir mk. 9,30.

    (Kommentar: I 1898 var skylden mark 11,16, reduksjonen mark 0,74, ny skyld 10,42.) Vuku store eies nu af Ole Johnsen; skønsmand Martinus Gründen oplyste at være et søskendbarn af Ole Johnsen; denne sidste erklærede på forespørg

    832

    V E R D A L S B O K A

    sel indtet ha at indvende mod at Mart. Grunnan trods dette slægtskab fungerede som skønsmand.

    Skønsmændene erklærede at det for Vuku store bestemte aftak i skylden mk. 0,70 var enstemmig.

    Under disse omstændighede antoges det unødvendigt at tilkalde suppleanten.

    Skønsmændene erklærede at alle skøn og takster var enstemmige og git efter bedste skøn og overbevisning i henhold til aflagt ed.

    Oplæst. Retten hevet.

    R A S I V E R D A L 833

    Paul Bøe, O. Fly um, M. Gründen, Th. Fly um


    III

    GEOLOGI - GEOTEKNIKK


    Verdalsboka - 47


    LEIRRAS - ÅRSAKSFORHOLD OG RA S U TV I KLI NG

    Av Nilmar Janbu, Jarle Nestvold, Øystein Røe og Harald Sveian


    INNLEDNING

    Ras er naturhendelser som ofte kan ha stort og katastrofeartet omfang, som kan spre frykt og uhygge, og som ofte vekker stor oppmerksomhet. Enda mer skremmende har raskatastrofer utvilsomt vært i tidligere tider, da forståelsen av rasår saker og hendelsesforløp var langt dårligere. Mulighetene for varsling, hjelp eller sikringstiltak var heller ikke til stede i samme grad som i dag.

    I våre strøk, i Norge og ikke minst i Trøndelag, er det leirras som utgjør de fleste og de alvorligste tilfellene av jordras. Kvikkleireras har forekommet både i forhistorisk og historisk tid. De store og fruktbare bygdene på Østlandet, omkring Trondheimsfjorden og i Namdalen har vært hardest rammet. I andre verdensdeler er det gjerne de store ras som utløses av sterke regnskyll eller av større jordskjelv som dominerer nyhetsbildet omkring raskatastrofer. I vannmettede silt-, sand- og grusavsetninger kan jordskjelvrasene ha visse fellestrekk med kvikkleireras.

    Denne artikkelen tar opp forholdene omkring leirras generelt, men er samtidig fokusert på det store Verdalsraset i 1893 og geologien i Verdalen spesielt. Vi skal se nærmere på løsmassedannelse og landheving, betingelsene for hvordan og hvor kvikkleire kan dannes, hvorfor store ras kan inntreffe plutselig og uten forvarsel, hvordan rasene utvikler seg, og til slutt hva som i dag gjøres for å hindre nye raskatastrofer. For å belyse alle årsaksforhold- ene må vi gå inn på de to fagfeltene kvartærgeologi og geoteknikk. Kvartærgeologi handler om jordartenes dannelsesmåte (prosesser), sammensetning (kornstørrelse og sortering) lagdeling, utbredelse og overflateformer. Geoteknikk kan vi enklest si er læren om jords egenskaper i teknisk henseende (jordmekanikk), bl.a. bæreevne, skråningsstabilitet og rasfareberegninger.


    Verdalsraset i 1893

    I 1993 er det 100 år siden Verdalsraset, et av landets aller største kjente kvikkleireskred, fant sted. Her til lands kjenner vi bare et leirras i Gauldalen fra året 1345 som skal ha forvoldt større skader. I Verdalen omkom 112 men-

    838

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    R A S I V E R D A L 839

    nesker under selve raset, og ytterligere 4 døde de nærmeste dagene som følge av påkjenningene. Det oppholdt seg i alt 250 mennesker i det berørte området da raset gikk. De fleste av dem lå i sin dypeste søvn. I tusmørket, til øredøvende bulder og brak, skrik og rop, og med en iskald østavind i lufta, var det svært mange tragiske scener som utspant seg ved midnattsleite denne dramatiske vårnatta mellom 18. og 19. mai i 1893. Mens 55 millioner kubikkmeter leire plutselig raste ut, og hus, mennesker og dyr fulgte med, ble kulturlandskapet forvandlet til et inferno i løpet av en halv time. Omlag 11 000 dekar jord ble ødelagt, og i tillegg ble det ovenfor raset demt en lang sjø, «Vukusjøen», hvor mer enn 3000 dekar sto under vann. Dette var således en av de største ulykkene som har rammet vårt land.

    I Verdalen viser nyere geologisk kartlegging at det er spor av mange titalls store ras i terrenget (Figur 1). Sannsynligvis har det gjennom tusener av år gått mange flere ras enn det vi ser spor av, fordi elvenes graving i dalbunnen og nyere ras har fjernet en del eldre rasgroper. Sett i et geologisk tidsperspektiv er altså kvikkleireras et nokså vanlig fenomen, selv om det kan gå svært mange år mellom hvert større ras.


    OMRÅDE LITE PÅVIRKET ELLER UPÅVIRKET AV SKRED OG ELVEEROSJON

    AREALER STERKT PÅVIRKET AV SKRED OG ELVEEROSJON

    VERDALSRASET I 1893: SKREDGROP/OMRÅDER DEKT AV UTGLIDDE MASSER

    ANDRE KJENTE LEIRSKRED I HISTORISK TID


    Figur 1. Nedre del av Verdalen. Områder med leire i overflaten (rastrert), inndelt etter hvor sterkt påvirket terrenget er av elveerosjon og ras. Det store Verdalsraset fra 1893 er inntegnet. Fra NGU Skrifter nr. 89 (Sveian 1989).


    HVA ER LEIRE?

    Leire består av ørsmå partikler som er dannet fra fast fjell eller større mineral- og bergartskorn ved naturlig nedbryting, dvs gjennom forvitring, knuse- og slipeprosesser. De egentlige leirpartiklene har størrelse mindre enn 0,002 mm, og det vil si at på en kvadratcentimeter kunne man legge ut bortimot 25 millioner av dem uten at noen blir liggende oppå hverandre. De enkelte leirkornene kan verken kjennes om en tar leire mellom fingrene, eller sees uten kraftig mikroskop.


    image

    0.002 mm 0.06

    4 mm 2 r

    nm

    Naturlige jordarter:

    1— h-Ü

    hi


    re . eirig silt

    1--------- 22!

    ----------- 1

    1 Sandig s

    5H-H

    KORNSTØRRELSER:

    LEIR SILT SAND GRUS


    Figur 2. Betegnelser for naturlige, finkornige jordarter, sammenholdt med de definerte kornstørrelsene som benyttes i geologi og geoteknikk.


    Men en naturlig leire inneholder alltid også litt større partikler; mye silt og en del sandkorn. På fagspråket brukes betegnelsen leire om en jordart som har mer enn 15 % leirpartikler. Normalt leirinnhold i de trønderske leirene er 20 - 50 % , og det betyr at siltpartikler (0,002 - 0,064 mm) vil dominere i de fleste leirene. Er leirinnholdet mindre enn 15 %, snakker vi om en leirig silt (Figur 2). Hvis det ikke fins leirpartikler blir betegnelsen silt, eventuelt sandig silt dersom det er et visst sandinnhoid (sand: 0,064 - 2,0 mm).

    Det er flere forskjellige grupper mineraler som kan danne leire, og det kan ha litt å si for leiras egenskaper hvilke mineraler den inneholder mest av. Men viktigere er det imidlertid hvordan leira er blitt avsatt. Ferskvannsleire kan således ha helt andre egenskaper enn leire som er dannet i salt sjøvann.

    R A S I V E R D A L 841

    Leirpartiklene er oftest formet som mikroskopiske, tynne flak eller staver, f. eks. glimmer- eller klorittflak, men mer kubiske korn fins også. Disse partiklene bunnfelles i saltvann med en porøs oppbygning, ikke med flate mot flate, men i en slags korthusstruktur der partiklene danner et skjelett og hulrommene (porene) blir fylt av sjøvannet (Figur 3). Porene utgjør en stor del av det samlede leirvolumet, og det salte porevannet har stor betydning for de kreftene (kjemiske bindingene) som holder enkeltkornene sammen. I ferskvann bunnfelles leirkornene mer med flate mot flate, og det gir en tettere struktur enn i saltvannsleire.

    Leirjorda vår har med tiden fått utviklet en 2 - 3 m tykk «tørrskorpe» nærmest


    image

    Figur 3. Kornstruktur i leire, sterkt forstørret.


    markoverflaten. Dette skyldes at leira utsettes for tørke og frost kombinert med at regnvann rikt på oksygen og kullsyre trenger ned i leira via sprekker og vegetasjonens rotsystem. Disse prosessene fører til en kjemisk forvitring av leira ved at jern og aluminium frigjøres fra mineralkornene for deretter å utfelles i form av hydroksyder som sementerer partiklene til en fastere skorpe.

    HVA ER KVIKKLEIRE?


    Det som gjør kvikkleire så spesiell og så fryktet, er at den mister sin fasthet og blir flytende når den blir omrørt. Kvikkleire kan være ganske fast så lenge den ligger uforstyrret i grunnen, men flyter som en væske hvis den blir blottlagt og forstyrret eller overbelastet i tilstrekkelig grad. Disse egenskapene har nøye sammenheng med dannelsesmåten. Kvikkleire oppstår nemlig bare i saltvannsleire (marin leire) som ble bunnfelt i havet etter siste istid og som senere, gjennom landheving, er kommet opp over havnivået. Sterkt forstørret vil strukturen i saltvannsleire se ut som et korthus (Figur 3A), men er likevel et langt solidere byggverk enn et korthus fordi saltinnholdet i porevannet fører til sterke elektrokjemiske bindingskrefter i kontaktpunktene mellom partiklene. Vanlig sjøvann har et saltinnhold på ca. 3,5 %, det vil si 35 gram pr. liter. Så lenge saltinnholdet er i behold, vil vi derfor ha å gjøre med en vanlig saltvannsleire med normale egenskaper. Hvis derimot saltinnholdet vaskes sakte ut og kommer under en grense på 2 - 5 gram pr. liter, vil bindingskreftene bli svekket, korthusstrukturen blir mere ustabil og vi kan på denne måten få dannet kvikkleire. Dette skjer over meget lang tid.

    Hvordan skjer så utvaskingen av saltet i leirene ute i naturen? Da saltvanns-leirene kom over havets nivå, ble de utsatt for gjennomstrømning av ferskt grunnvann som alltid er på veg fra høyereliggende områder ned mot elver, innsjøer og mot havet. Fordi leira er en meget tett jordart, vil utvaskingen av saltet ta lang tid og det skjer hurtigst der hvor grunnvannsstrømmen er mest konsentrert. Det må understrekes at ikke all marin leire blir kvikk, og kvikkleire dannes typisk i linser eller lommer i dalsider og i skråninger mot elver eller sjøer (Figur 4). Utvaskingen kan fremskyndes ved at leira er lagdelt med tynne, grovere lag av silt eller finsand som lettere slipper grunnvannsstrømmen gjennom, enn det en homogen, tett leire gjør. De trønderske leirene er for en stor del litt grovkornige (siltige) og lagdelte med tynne grovere lag.

    Kvikkleire som blir liggende i ro uten å rase ut, kan ved videre langtids utvasking forandre sine egenskaper i en positiv retning. Utvaskingen medfører en ionebytting i kontakten mellom porevannet og leirpartiklene som gjør at kvikkleira sakte kan gå over i en mindre kvikk tilstand igjen. Også denne prosessen tar lang tid, men på sett og vis kan vi si at kvikkleiretilstanden bare er et stadium (skjønt et langvarig stadium) i leiras tusenårige historie.

    þÿ

    844

    V E R D A L S B O K A

    Ved ras i kvikkleire vil brudd oppstå fordi korthusstrukturen bryter sammen og partiklene vil da prøve å finne en tettere struktur. De vil orientere seg med flate mot flate omtrent som i en ferskvannsleire. Men fordi vanninnholdet er stort på grunn av den tidligere åpne strukturen, vil brudd i kvikkleire føre til overskuddsvann, og leirpartikler og porevann vil flyte av sted som en tynn velling. Når utrast kvikkleire kommer til ro vil den etter hvert danne en tettere struktur som gjør at den blir mye fastere. Slik leire kan aldri mer bli kvikk.

    Det er viktig å være klar over at kvikkleire i urørt tilstand ikke er en skummel, flytende eller halvflytende masse som ligger inne i bakken og bare venter på en åpning å flyte ut gjennom. Kvikkleira kan i utgangspunktet være like fast som vanlig leire, og kan tåle adskillig belastning (hus, veier,etc.) hvis den behandles forsiktig. Det er først i det øyeblikk den overbelastes og strukturen bryter sammen at den blir flytende.

    Av stor betydning for forståelsen av kvikkleiras dannelse og egenskaper er den grunnleggende forskning som ble utført i Norge i 1950-årene, med blant annet kunstig sedimentering av leire og fremstilling av kvikkleire i laboratoriet (Ivan Rosenquist og andre). I laboratoriet kan kvikkleire også gjøres stabil og fast igjen ved å blande inn vanlig salt. I naturen er denne stabiliseringsmetoden som oftest ubrukbar i praksis, mest fordi leira er så tett at det vil ta veldig lang tid å få saltet til å trenge inn i store volum.


    HVOR KAN DET FINNES KVIKKLEIRE?

    Utenom Nord-Europa og Nord-Amerika er fenomenet kvikkleire og kvikk-leireras lite kjent. Dette har sammenheng med den spesielle geologiske historien i de siste 2 - 3 millioner år, en periode kalt kvartærtiden. Da satte nemlig istidene inn på våre breddegrader som en følge av klimaforandringer. Gjennom hele kvartærperioden har det vært flere istider, avløst av mildere mellom-istider med klima omtrent som i nåtiden. Det fins lite løsmasser fra tidligere istider og mellom-istider i vårt land, men det er gjort noen funn av bevarte jordlag. Løsmassene som dekker berggrunnen i Norge i dag er stort sett avsatt under og etter siste istid. Avsetninger av leire fikk vi særlig under isavsmeltingen ved slutten av siste istid, men også i den etterfølgende isfrie perioden fram mot vår tid. Istidene førte også med seg endringer i havnivået, og vekten av de store breene var dessuten årsak til at en landheving kom i gang når isen smeltet.

    Ser vi på siste istid (Figur 5) så var jordskorpa nedpresset av isen som mer eller mindre dekket Skandinavia i omtrent hundre tusen år og nådde sin største utbredelse for 18 - 20000 år siden. Nedpressingen var flere hundre meter i de sentrale områdene, og mindre ute ved ytterkantene av isen (Figur 6). Straks isen smeltet begynte jordskorpa å stige igjen som en reaksjon på at istrykket forsvant, og det er dette vi omtaler som landheving.

    Landhevingen har vært størst der hvor nedpressingen var størst. Det betyr at sentralskandinavia har steget (og stiger fortsatt) mer enn norskekysten. Verdenshavene ble også påvirket slik at havnivået var litt lavere i istidene mens mye vann var bundet i breene. Havnivået steg naturligvis en del når isen smeltet, men denne havstigningen var i indre Trøndelag mye mindre enn landstigningen som skyldtes avlastningen når isen smeltet.

    I de områdene hvor landet steg raskere enn havet, ble store fjordbunns-arealer med saltvannsleire etter hvert hevet opp over havnivå og omskapt til tørt land med høyproduktiv leirjord. Og det er som sagt i slik tørrlagt saltvannsleire at det senere kan danne seg kvikkleire hvis det salte porevannet sakte vaskes ut ved gjennomstrømning av ferskt grunnvann.

    Fenomenet kvikkleire er med andre ord knyttet til gammel fjordbunn i områder med en istidshistorie og en påfølgende landheving der saltvannsleire (marin leire) har kommet opp over havnivå. I Norge har marin leire, og dermed også kvikkleiresoner, størst utbredelse i Trøndelag og på Østlandet, men

    846

    V E R D A L S B O K A

    er også vanlig mange steder i Nord-Norge og fins en del steder på Vestlandet og Sørlandet.


    image

    isens maksimale utbredelse for ca. 20 000 år siden Iskanten i Yngre Dryas-tid, 10-11 000 år før nåtid Iskanten for ca. 9 000 år siden (usikker)


    Verdal

    Figur 5. Utbredelsen av den skandinaviske innlandsisen på forskjellige stadier under siste istid.

    image

    GAMMEL FJORDBUNN

    A 20.000 år før nåtid


    /Kontinental- + Norge + + + y + sokkelen + +

    + +


    - « .i—Fmr-n—

    ' • v • -—7T~r~~T-

    -ii--,;.....


    —- 0

    +

    +

    +

    + +

    + Sverige +

    + + + +

    + +

    + Finland +

    + + + +

    +

    +

    + +

    + +


    B 10.000 år før nåtid


    image

    Verdal

    4


    image

    Brekul (isskille) i


    + + T +

    r

    Finland


    C Etter istiden


    Kjølen (vannskillet)


    image

    + + " + + + +

    Finland


    Skandinavia presses ned. Størst pil angir størst nedpressing.


    Bl ISEN SMELTER: Jordskorpa stiger sakte, og havet følger etter iskanten inn over land. Havnivået

    stiger også litt når isen smelter.

    O'. LANDHEVING: Landet steg mest de første to tusen årene etter at isen forsvant, deretter gradvis

    saktere. I dag er landhevingen 3-4 mm pr.år i Verdal. Størst pil angir størst heving.


    Figur 6. Istid, - nedpressing og landheving. Skjematisk øst-vestprofil over Midt-Skandinavia.

    R A S I V E R D A L 849


    I Trøndelag har vi tykke avsetninger av marin leire fordi det under isav-smeltingen var stor slamtilførsel fra breen og smeltevannselvene, også fra svensk side da isskillet lå langt øst for Kjølen (Figur 6 B). Leirarealene her er store fordi Trøndelag, sammen med Østlandet, har hatt den kraftigste land-hevingen i vårt land etter siste istid, noe som har ført til at store sjøbunnsare-aler ble tørrlagt (Figur 7).

    Det meste av Innherredsbygdene var fjordbunn under isavsmeltingen for ca. 10 000 år siden. Da hadde den store skandinaviske innlandsisen allerede smeltet mye tilbake fra kontinentalsokkelen der den hadde nådd helt ut på Eggakanten noen tusen år tidligere. Brekanten trakk seg tilbake i indre Trondheimsfjord og videre innover i dalførene mot øst. Den sterkt nedpressete jordskorpa var allerede da i ferd med å heve seg igjen, men landhevingen gikk sakte. Før de nedpressete områdene rakk å heve seg nevneverdig, kunne havvannet derfor følge etter iskanten langt inn over det som i dag er tørt land (Figur 11 og 12).

    Hvor høyt kan vi så finne gammel havbunn i dag? Jo, da må vi lete etter det høyeste havnivået ved slutten av siste istid, som forøvrig kalles den marine grense (MG). Den blir altså det høyeste nivået vi overhodet kan finne marin leire med kvikkleiresoner. Den marine grense kan variere fra sted til sted, både fordi landhevingen har vært ulik og fordi isavsmeltingen skjedde til litt forskjellig tid.

    Lokalt i Verdalen finner vi spor av det høyeste havnivået blant annet på grusterrassene ved Stene, Tjelderdalen, Skjækerfossen og Ottmoen der toppflatene omkring 180 m.o.h. representerer den marine grense. Det forteller at «Verdalsfjorden» på sitt største må ha gått ca. 40 km innover i dalen. Ottmoen, som er den østligste marine terrassen, ligger bare ei drøy mil i luftlinje fra svenskegrensa. Selv om den marine grense er omkring 180 m o.h. finner vi sjelden leire høyere enn 170 m.o.h. fordi den ikke ble bunnfelt helt nær havflaten der bølger og strøm gjorde forholdene litt for urolige.

    180 m er i og for seg ikke noen stor høyde i det trønderske landskapet, men det er faktisk så høyt at det omfatter nesten all bebyggelse og dyrkamark i Verdal kommune, unntatt i fjellbygdene Vera og Sul. Det er nemlig på den gamle havbunnen vi bygger og bor. Det er her vi finner de beste forutsetningene for vår eksistens. Løsmassene er i så måte en fundamental

    GAMMEL FJORDBUNN

    image

    Figur 7. Ved slutten av siste istid gikk havet langt innover land (grå). Merk bl. a. at Trondheimsfjorden og Namsfjorden hang sammen. I løpet av de 10000 årene som er gått siden isen forsvant har store fjordbunnsområder blitt hevet til tørt land.


    naturressurs på linje med luft og vann, og utgjør selve grunnlaget for plante-og dyreliv,

    R A S I V E R D A L 851

    og dermed for bosettingen.


    LANDHEVING OG STRANDFORSKYVNING I VERDALEN

    Høydeforskjellen mellom den marine grense og dagens havnivå, 180 m, er egentlig bare den «netto» landhevingen som har funnet sted etter isavsmelt-ingen. Hevingen av jordskorpa har vært mer enn 200 m i dette tidsrommet, men siden verdenshavene samtidig steg med noen ti-talls meter, så sitter vi tilbake med 180 m som netto, målbar landheving i terrenget (Figur 8). Når vi vil uttrykke denne netto hevingen av landmassene i forhold til havnivået, snakker vi gjerne om strandforskyvning i stedet for landheving, for å unngå forveksling med den totale jordskorpehevingen.


    Marin grense 1

    180

    m


    Jordskorpas heving

    Observert landheving (strandforskyvning)


    Dagens havnivå - 0

    Stigning i havnivå


    Figur 8. Landheving/'strandforskyvning i Verdalen i løpet av de siste 10000 år.


    Radiokarbondateringer etter C14-metoden av dødt organisk materiale som skjell, bein, trebiter eller gyttje fra ulike gamle strandlinjenivåer kan gi oss et bilde av hvordan strandforskyvningen har forløpt gjennom de siste 10 000 år. Dermed vet vi også når de forskjellige delene av bygda ble hevet over havnivået og begynte å bli påvirket av andre


    prosesser som elveerosjon, forvitring, myrdannelse og grunnvannsgjennomstrømning. Sett fra landsiden må

    854

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    Figur 9. Strandforskyvningskurve for Verdalsøra (etter Sveian og Olsen 1984). Til høyre er det angitt høydeintervaller for arealer i Verdalen som ble hevet til tørt land i forskjellige tidsperioder.


    strandforskyvningen ha fortonet seg som om havet trakk seg meget sakte tilbake, mens strandkanten og elvemunningen («Verdalsøra») flyttet seg vestover mot stadig lavere nivå. Dateringsresultater fra Verdalen er sammenstilt i en strandforskyvningskurve som viser hvor høyt over dagens havnivå havflaten har ligget til ulike tidspunkt (Figur 9). Som forventet var hevingen av jordskorpa kraftigst i de første par tusen årene etter at isen forsvant. I dette tidsrommet er kurven brattest, og den viser en gjennomsnittlig strandforskyvning på 6 cm pr. år (6 m på 100 år). Figur 10 viser tydeligere at det er stor høydeforskjell mellom strandlinjene som ble dannet henholdsvis 10 000 og 8000 år før nåtid.

    For 7000 - 8000 år siden hadde vi en periode med mye mindre strandforskyvning (omtrent som i dag). Kurven i Figur 9 viser en utflating og strandlinjene i Figur 10 ligger tett sammen i dette tidsrommet hvor havnivået sto 65 - 70 m høyere enn nå. Da ble det dannet store terrasser i området ved Verdalsraset. Elvedeltaet befant seg i dette området, og det ble avsatt sand oppå leire i den vestligste delen av rasområdet. Mye av terrassene forsvant med Verdalsraset i 1893. I dag ser vi rester av terrasselandskapet med gamle strandvoller på overflata ved gårdene Mo, Klokkerhaug og Uglen vest for rasgropa.

    For 6000 - 7000 år siden gikk strandforskyvningen noe raskere igjen, og


    Verdalsboka - 48


    \ RØR//


    R C~VERDALN|§

    R A S I V E R D A L 855

    image

    'A "

    ife:-.v A

    - ;

    TRON DH E IMS RA

    ;■ V'„ K KV/' :■) •'."/•' V '.';; .v .•

    ';-7::.;'RA;

    FJORDEN AJ_^_^ '\^~?-'-

    '•'"i d'Km

    LEVANGER g&E&f--.-' .-. - ^2^, '- L -.-----.- - -


    O/^/E-RDALS- ^«-TRRONDfHfEfIrMS-1^\ ØRA i FJORDEN


    ) 7 /

    iX^y--- }\


    y v y OTTMOEN J HÆR FOSS /


    ^-V W


    þÿ

    image

    D


    / VERA


    ^-^

    S ( ^> \ / - ---------------------------------•^GRANFOSS

    ^RASET5-^V^lg5dalen

    TLEVANGER


    STJNE/

    ' N

    ^ ------------------------------- BURAN

    \ 1»KM

    VUKU/ \


    /

    /

    / i?


    A: 10 000 år før nåtid: Iskanten danner ei kalvingsbukt over Hallem-Sundby (Kfr. fig.9) B: 9 500 år før nåtid: Isen har trukket seg tilbake til fjellene, men er fortsatt stor inne

    på svensk side. Fjorden går inn til Ottmoen. C: 7 000 - 8 000 år før nåtid: Strandkanten og elvedeltaet (øra) ligger omtrent ved Raset. D: Nåtid: Landet stiger fortsatt 3-4 mm pr. år, og strandlinjen flytter seg meget sakte.

    856

    Raset er inntegnet.

    V E R D A L S B O K A


    Figur 11. Isavsmelting og strandforskyvning i Verdalen. Se lengdeprofiler i neste figur.

    R A S I V E R D A L 857

    Stikle- Eklo Vuku Verdalsøra stad

    Sundby Stene

    ------- 1 ----------------1 ---------------1------------------ 1----

    Helgådalen Ottmoen Vera


    image


    image

    B


    image

    image

    — f i ■ •> - - " +

    + +


    image



    + SU—r

    LEIRE OG SILT

    Wm

    ISRANDAVSETNING (SAND OG GRUS)


    image

    + +

    ELVETERRASSE (SAND OPPÄ LEIRE)

    - -\ + + + + + +

    A: 10 000 år før nåtid: Israndavsetning dannes ved Sundby, mens leire og silt avsettes lenger ute i fjorden.

    B: 9 500 år før nåtid: Isen ligger fortsatt i grensefjellene. Mye løsmasser er nå avsatt i «Verdals-fjorden».

    C: 7 000 - 8 000 år før nåtid: Landet har steget, mye av istidsfjorden er tørrlagt og elva har her

    gravd i dalbunnen. Sanden på terrassene ved Mo-Uglen-Raset avsettes nå. D: Nåtid: Elva har gravd ytterligere, mange ras har gått og

    elveterrasser er dannet i mange nivåer.

    858

    V E R D A L S B O K A

    Figur 12. Lengdeprofiler av Verdalen med innlandsisens tilbaketrekning og havets utbredelse på de samme stadiene som vist i foregående figur. Løsmassene er fremstilt svært forenklet.

    R A S I V E R D A L 859

    kurven er brattere i dette tidsrommet. Fram mot vår tid har vi så hatt en gradvis avtakende hastighet, men enda i dag stiger landet 3 - 4 mm pr. år (30 - 40 cm på 100 år) som følge av isavsmeltingen, og det er forventet at landet i framtida vil stige flere meter før likevekten er helt gjenopprettet.

    De landskapsmessige konsekvensene av landhevingen og strandforskyvnin-gen ble store. Figur 7, 11 og 12 viser forandringen av fjordens størrelse. Landhevingen er dessuten den direkte årsaken til erosjonsprosesser, elvegra-ving og ras, som har gitt den tidligere fjordbunnen de terrengformene den har i dag.

    År før nåtid

    10 000


    Strandlinje Høyde

    4-180±2


    - m ah. 150


    9000 -110±5

    -100


    8000 7000

    6000

    5000

    4000

    3000

    2000

    1000

    Nåtid

    67±3

    -60±3

    -48 ±2

    35 ±2 "26±2

    18±2

    11i2 5±1

    0

    Figur 10. Strandforskyvningen vist ved hjelp av strandlinjens (havets) høyde for hvert tusen-år. Dette er ikke nødvendigvis strandlinjer som kan sees tydelig i terrenget, men nivåer for hvert hele tusen-år avledet fra figur 9. Noen av linjene faller imidlertid sammen med tydelige landskapsformer: 10000-årslinjen sees som marin grense på terrasseflater ca. 180 m o.h. og 7000-8000-årslinjen avspeiles i terrasseflatene ved vestkanten av Verdalsraset.


    LØSMASSEDANNELSE I EN FJORD-DAL

    Sammenlignet med de deler av verden som ikke har vært nediset har Norge en meget ung løsmassegeologi og et friskt jordsmonn. Under istiden har is og vann fjernet gamle løsmasser, skuret og tært på fjellgrunnen og dannet nytt løsmateriale. Mye av dette ble fraktet til havs og ut i fjordene til bunn-felling der. Spesielt ble det avsatt mye løsmasser i løpet av relativt kort tid under isavsmeltingen for ca. 10 000 år siden da store deler av dalene var slamfylte, arktiske fjorder (Figur 13). Sand og grus ble bunnfelt raskt som rygger eller delta ved iskanten eller ved elvemunningene (f. eks. ved grus-


    image

    Figur 13. For 10000 år siden kalvet isen i «Verdalsfjorden». Dette bildet kan gjengi situasjonen i figurene 11A og 12A om vi forestiller oss at havnivået var 180 m høyere enn i dag og at vi ser nordover fra Lysthaugen : Breen til høyre kommer fra innlandsisen lenger øst, gjennom hoveddalen forbi Vuku, og kalver ved Sundby (forgrunnen). Samtidig kommer en brearm ut Leksda- len til Hallem (bakgrunnen). Fjellet til venstre svarer da omtrent til Volhau- gen. Foto: Arnt-Ivar Kverndal, Tromsø Museum, fra Osbornebreen, Svalbard 1989.

    þÿ

    D A L 862

    image

    il

    II

    II

    ii

    p'

    =

    0% C

    Z W

    jtvar

    sp -tu oo'zs II

    fet W

    'O?'ut <>o'gg


    od Z*"**

    r

    o


    X 'o i f \ \ »\

    R A S I V E R D A L 863


    X? 2

    Os :3 s

    ^ 5

    I

    a


    CC


    ts


    3

    3

    864

    V E R D A L S B O K A

    takene i Vuku og Sundby). Breslammet holdt seg lenger svevende i vannet og ble ført et stykke unna til roligere farvann, før det sank sakte ned på havbunnen og dannet silt- og leirlag. Med skiftende strømforhold og varierende slamtilførsel kunne det avsettes lag på lag der kornstørrelse og lagtykkelse skiftet. Skjæringer gjennom slike masser viser ofte veksling mellom meget tynne leir-, silt- og fmsandlag. Mange steder kan det være bare enkelte tynne sandlag i leirene. Andre steder kan vi ha massive leirer med lite variasjon i kornstørrelse og nesten ingen synlig lagdeling.

    Også etter istida har det foregått en tilsvarende bunnfelling av løsmasser, helt til områdene ble hevet til tørt land. Dette ser vi bl.a. ved at mange leirer har skall av mer varmekjære muslinger enn det som kjennetegner istidsleir-ene. Leirdannelsen etter istida har hatt mindre omfang enn under avsmel-tingsperioden fordi slamtilførselen til fjorden ble mye mindre når isen forsvant. Forutsetningen for å få bunnfelt løsmasser da, var at elva hadde tilgang på masser som den grov ut (eroderte), eller fikk tilført fra ras, og transporterte dette til havs.

    Partiklene som bunnfelles i en fjord er revet løs fra berggrunnen, nedknust og fraktet til havs av is og rennende vann. Det dreier seg mest om frikorn av enkeltmineraler i de fineste massene, og om bergartsbiter sammensatt av flere ulike mineralkorn i de grovere massene. Små mengder av organisk materiale fra planter, skalldyr, fisk, mikroorganismer o. a. bunnfelles også.

    Smått om senn, lag på lag, ble det dannet meget tykke løsmasser i de tidligere fjordbunnsområdene. Flere steder i nedre del av Verdalen er tykkelsen mer enn 100 m, og det meste av dette er leire. Etter raset i 1893 ble det utført omfattende grunnboringer der enkelte av hullene gikk ned til 80 - 90 m uten å treffe på fjell (Friis 1898, Figur 15). I nyere tid er det ved hjelp av seismikk målt fjelldyp på ca. 160 m ute ved dagens delta (Hillestad 1963).


    ELVEEROSJON OG RAS FORMER LANDSKAPET

    I hele etter-istiden har elvene og bekkene gravd seg ned i den gamle fjordbunnen i et forsøk på å flate ut og tilpasse elveløpet til et havnivå som relativt sett ble stadig lavere etter som landet steg. Elva har svingt fra dalside til dalside, gravd, planert og formet dalbunnen til typiske terrasseflater. Elvegrav-ingen har resultert i dype nedskjæringer og bratte skråninger i løsmassene (Figur 16). Selv små bekker og grunnvannskilder kan gi dype, v-formete


    þÿ

    Figur 16. Ved siste århundreskifte gikk Verdalselva i en stor sving inn mot nordre dalside ved Reppe øst for Volen. I forgrunnen ser vi at den undergra- ver bratte leirskrenter, og mindre utglidninger går ned i elva. Fra høyre stikker Volen fram som en ry ggformet israndav'setning på tvers av dalen, og der gra- ver elva i sand og grus med litt leire på toppen. Bildet forteller tydelig hvor aktivt ei elv graver naturlig, og slik former den store deler av dalbunnen på lang Sikt. Foto fra Reusch .1901.

    866

    V E R D A L S B O K A

    bekkedaler og raviner. Erosjonen stanser sjelden før elvene og bekkene har kommet ned på fjell. I de bratte skrentene som dannes på denne måten, både langs hovedelva og sideelvene, kan vannet undergrave leira og utløse ras. Rasene kan få stort omfang dersom det er kvikkleire til stede. Det var da også dette som var den egentlige rasårsaken ved Verdalselvas og Follobek-kens graving forut for raset i 1893.

    Den opprinnelig slette og jevne fjordbunnen omdannes på lang sikt til et urolig landskap med terrassekanter, bekkedaler, skrenter og groper, der rester av de opprinnelige leirfyllingene hever seg opp over gropene og dalene som rygger, egger eller smale platåer, og vitner om at mye løsmasser må være fjernet ved naturlige prosesser gjennom tidene (Figur 17). De fleste landformene dannes over lang tid, men kvikkleirerasene er hurtige massebevegelser der gropene dannes nesten momentant.


    þÿ

    Figur 17. Skjematisk tverrprofil med typisk lagfølge og overflateformer for løsmassene i en fjord-dal som Verdalen.


    En spesiell form for hurtig erosjon inntreffer når ei elv plutselig forlater en fjellterskel der den har gått i foss, og i stedet graver seg ned i leire til side for fossen der hvor fjelloverflata ligger mye dypere. Det var dette som skjedde ved Hærfossen i Helgådalen

    12. september 1893, og som førte til at bygda bokstavelig talt ble delt i to. Elva senket seg ca. 30 m ned i leire etter at et leirras hadde åpnet for gjennombrudd til et nytt løp forbi fossen (Figur 18 og 19). I løpet av noen måneder forplantet denne erosjonen seg 5 - 6 km oppover til Granfossen. Først skar elva seg ned i en trang kanal med nesten loddrette vegger som var svært ustabile (Figur 20). Etter hvert raste disse ned i elva og forsvant, skråningene ble naturlig slakere, og dermed forsvant mye dyrkajord. En så dyp elvekanal påvirket naturligvis også stabiliteten i større områder, og en konsekvens av dette var bl. a. et kvikklei-reras, Haugan-Bjørstadfallet, utløst den 16. juni 1894 på nordsida av elva ca. 1 km ovenfor Hærfossen (Figur 21). Helt til i dag har det vært friske

    þÿ

    R A S I V E R D A L 867


    þÿ

    Figur 18. Hær fossen før og etter gjennombruddet {etterReusch 1901). Elva gikk tidligere i fast fjell ved selve fossen (1). Fallhøyden var 29 m, og i strykene ned mot (2) var det ytterligere noen meters fall. Ved (2) grov elva i foten av en leirskråning, og her gikk et ras sommeren 1882. Da ble det stående igjen en smal leirkam mot elva oppe ved (3). Kammen holdt stand helt til gjennombruddet kom under en flom den 12. september 1893. Fotoretningen for neste figur er vist ved (x). (Nærmere omtale annet sted i Verdalsboka.)

    868

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    Figur 19. Gjennombrudds stedet ved Hærfossen, sannsynligvis fotografert i 1894. Elva rant tidligere fra (E) mot Hærfossen (H). Ved gjennombruddet

    (G) bøyde den av mot venstre og ned i rasgropa (R). I dag går elva lengst til venstre på bildet. Foto fra Reusch 1901.


    image

    Figur 20. Dype og trange kanaler nedskåret i dalbunnen ved Malsåas utløp i hovedelva ca. 2 km ovenfor Hærfossen.

    Foto: E. Olsen, Tr.heim, sannsynligvis tatt i 1894 (NGU-arkiv).

    R A S I V E R D A L 869

    skjæringer med høye, blåfargete leirvegger å se langs elva mellom Hærfossen og Granfossen. Etter de siste års forbygninger har gjengroingen av skråningene tiltatt, og sporene etter denne dramatiske erosjonen, som er enestående i skandinavisk sammenheng med hensyn til hurtig elveerosjon i nyere tid, er nå i ferd med å forsvinne. (Se Hærfossens gjennombrudd.)

    image

    Figur 21. Haugan - Bjørstadfallet i Helgådalen sommeren 1894, sett fra vestre raskant og ned mot munningen av rasgropa. Raset gikk ned i den nyut-gravde elvekanalen, men en del tyntflytende leire skvettet over på motsatt bredd og sees der som et lyst felt. I bakgrunnen ser vi hvordan det nye trange løpet er nedskåret i det gamle breie elveløpet.

    Foto fra Reusch (1901). (NGU-arkiv).


    Et tilsvarende gjennombrudd kunne senere også ha skjedd ved Granfossen om man der ikke hadde foretatt forbygninger i tide. Også ved Grunnan mellom Hærfossen og Vuku er det et stort gjel i fjellet der elva har hatt en foss, Grunnholo, og det er elveterrasser inn mot toppen av gjelet. Det er all grunn til å tro at landskapsutviklingen her har vært enda mer dramatisk enn ved Hærfossen fordi fallhøyden i Grunnholo var nærmere 50 m og gjennombruddet må nødvendigvis ha berørt større arealer enn Hærfossens gjennombrudd. Men dette ligger mye lenger tilbake i tid og det fins ingen kilder som forteller noe om hendelsesforløpet eller tidspunktet. Det aktuelle tidsrommet er trolig mellom 4500 og 2000 år før nåtid. Vi må regne med at hurtige landskapsendringer, bl. a. større leirras, også fulgte i kjølvannet av denne hendelsen.


    LAGFØLGE I LØSMASSER - EKSEMPLER

    Både tverrprofilet over dalen (Figur 17) og kvartærgeologiske kart viser at dalbunnen, til tross for at det er sjøbunn, i stor grad domineres av andre løsmassetyper enn leire i overflata. Dette er yngre lag av strandgrus, elvesand og myr, avsatt oppå leira, enten mens arealene lå i strandsonen eller etter at dalbunnen ble hevet opp over havnivå. Slik er den normale lagfølgen i en dal når avsetningen av løsmassene foregår ved langsomme prosesser som landheving, strandvasking, elvetransport, gjengroing og bunnfelling.

    Hvis den motsatte lagfølgen forekommer, slik det er kjent fra flere steder i Verdalen, nemlig et lag av marin leire over myr, elvesand eller strandgrus, så er det et utvetydig signal om hurtig massebevegelse. Da må leira ha rast utover og begravd en eldre markoverflate. For så lenge landet har steget hurtigere enn havet, vil det være umulig å få dannet denne lagfølgen på noen annen måte. Annerledes hadde det vært hvis havet i en periode hadde steget mest, og gått inn over land igjen, men ut fra dagens kunnskap om landhevin-gen så har dette ikke skjedd i Verdalen etter siste istid. Rasleire må i denne sammenheng ikke forveksles med ferskvannssedimenter, f. eks. flomavset-ninger som også kan bli svært finkornige. I en snittvegg gjennom rasleire vil man ofte se at leira er omrørt og ikke har sin naturlige lagdeling bevart (Figur 22).

    Vestskråningen av rasgropa fra 1893, ved gården Mo, viser et eksempel på at det ligger en mange meter tykk deltaavsetning, bygd opp av skråstilte sandlag (marbakkelag) oppå leira (Figur 23). Andre deler av rasgropa hadde leire helt opp til overflata, dels med et myrlag på. Nærmest Mo må raset derfor ha utviklet seg i dypereliggende kvikkleirelag nesten ned mot bunnen av rasgropa. Den tykke sandpakken på toppen har så sunket ned, sklidd avgårde på kvikkleira, blandet seg med den, eller tildels blitt liggende som små sandhauger ute i rasmassene.

    R A S I V E R D A L 871


    þÿ

    þÿ

    R A S I V E R D A L 873

    þÿ


    HVORFOR GÅR DET RAS?

    Hvis vi forenkler tilstrekkelig, er det lett å forklare hvorfor det går ras: Den egentlige årsaken til alle ras er nemlig tyngdekraften. Alle jordpartikler vil påvirkes av tyngdekraften, og vil forsøke å bevege seg mot lavere nivå hvis de ikke hindres i det. Det som hindrer dem, er jordas styrke (skjærstyrke). Hvis skjærstyrken i jorda blir for liten i forhold til de kreftene som forsøker å drive et jordvolum nedover, vil det gå et ras. Dette kan uttrykkes ved formler og matematiske uttrykk, og det er det også nødvendig å gjøre for å kunne beregne om en skråning eller et område er tilstrekkelig stabilt. Men å forstå årsaksforholdene er trolig lettere hvis vi bruker mer vanlige ord og uttrykk.

    Skjærstyrken i jorda kan vi oppfatte som et resultat av friksjonen mellom de enkelte partiklene som jorda består av. Styrkeegenskapene vil derfor være forskjellige i ulike jordarter, og vil avhenge både av partiklenes størrelse og form (skarpkantet, rund, flat), men også av hvor stort kontakttrykket mellom de enkelte partiklene eller kornene er. Som vi kan se i naturen, er det vanligvis slik at store, ujevne og skarpkantede korn gir høy skjærstyrke og bra stabilitet. Eksempler på dette er for eksempel steinurer og sprengsteinsfyIlinger, som kan stå med bratte skråninger i stor høyde. Går vi nedover i kornstørrel-se til grus og sand, har disse jordartene fortsatt bra skjærstyrke, men danner ikke fullt så bratte skråninger. Jordartene silt (med lokalbetegnelse kvabb) og leire er de mest finkornige. I tillegg er disse partiklene ofte også de «glatteste», etter som de er dannet ved nedsliting av større partikler. Resultatet er at de mest finkornige jordartene vanligvis har lavest friksjon og minst skjærstyrke, og vil følgelig danne nokså slake skråninger og avrundede terrengformer. (Ferske skråninger, f.eks. i en rasgrop, kan være bratte, men vil slake seg ut til mer naturlig helning med tiden).

    Vi ser også at hvis det først skjer et brudd i jorda, vil raset som regel bli lite og lokalt hvis grunnen består av sand eller grovere jordarter, som har bra skjærstyrke og som beholder styrken omkring bruddstedet. I leirterreng kan rasene bli større, og de virkelig store skredene oppstår i kvikkleire.

    I de aller fleste tilfellene er vann en medvirkende årsak til ras, - på en eller flere måter: For det ene er det vannet som har formet landskapet vårt. Denne graveprosessen eller erosjonen pågår så lenge elvene eller bekkene har sterkt nok fall. Enkelte jordarter er lett eroderbare, andre har større motstandskraft. Etter spesielle hendelser, som i Helgådalen ved Hærfossens gjennombrudd


    Verdalsboka - 49

    R A S I V E R D A L 875

    høsten 1893, kan graveintensiteten bli voldsom. Flommer skaper i det hele tatt større erosjonskraft, og kan gi økt påkjenning på skråninger langs elver og bekker.

    For det andre er det alltid vann til stede i jorda. Under et visst nivå som vi kaller grunnvannstanden, er alle hulrom eller porer mellom jordpartiklene tilnærmet helt fyllt med vann. Men grunnvannstanden er ikke et konstant nivå. Etter tørkeperioder kan det være langt ned til grunnvannet, - f.eks. slik at brønner tørker ut og årsveksten står i stampe fordi planterøttene ikke får tak i vann. Mens etter en typisk trøndersommer med langvarig kraftig regn, kan jorda være vannmettet helt til topps eller vel så det. Dette har virkning videre nedover i jorda til stor dybde: Når grunnvannstanden stiger, øker også vanntrykket i hulrommene videre nedover, det vi kaller poretrykket. Men at poretrykket i jorda øker, fører til at det effektive kontakttrykket mellom de enkelte jordpartiklene - effektivspenningene - blir redusert. Altså avtar skjærstyrken, og jorda får redusert motstandsevne mot glidninger.


    þÿ

    Figur 24. Snitt gjennom skråning med en typisk sirkelformet potensiell bruddflate.


    I et tenkt snitt gjennom en skråning kan vi altså få en kombinert effekt, som inntreffer samtidig og som virker i samme uheldige retning: Kraftig regn eller sterk snøsmelting kan få grunnvannstanden til å stige fra «LAV» til «HØY» (Figur 24). Vannmettet jord er tyngre enn tørr jord, - altså øker vekten av jorda ved toppen av skråningen (økte drivende krefter). Ved foten av skråningen kan det oppstå erosjon, - særlig hvis det går en bekk eller en elv der, men også ellers hvor grunnvannspeilet pipler ut av bakken. Viktigst er kanskje likevel det som skjer inne i jorda: Langs potensielle bruddflater i skråningen får vi økte poretrykk, og dermed redusert skjærstyrke. Begge deler betyr reduserte stabiliserende krefter.

    876

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    R A S I V E R D A L 877

    Når de drivende kreftene blir større enn de stabiliserende, raser skråningen ut.

    Ras kan altså starte av helt naturlige årsaker, og har gjort det i tusener av år. Men i våre dager er det oftest vi mennesker som forstyrrer den naturlige likevekten og lager forutsetninger for ras. Dette gjør vi ved enten å øke de drivende kreftene eller ved å redusere de stabiliserende, - i prinsippet altså helt likt med naturlige rasårsaker. Økt belastning ut mot toppen av en skråning, mest typisk oppfylling (for veg, hus eller lignende) øker påkjenningen. Graving ved foten av bakken (grøfter, vegskjæringer, planering, graving for kjeller) svekker motholdet. Økt tilførsel av vann ut mot en skråning (drens-utløp, terrengplanering) kan være risikabelt på flere måter.

    Ras forårsaket av menneskelige inngrep, behøver ikke å gå med en gang vi har begått det uheldige tiltaket. Kanskje kan skråningen fortsatt stå tilsynelatende godt i mange år. Men hvis det så kommer en periode med mye nedbør og ugunstige forhold, verre enn skråningen har opplevd etter at vi forandret den, så kan marginene være oppbrukt. I deler av Trøndelag var vinteren 1988 -89 en slik «ildprøve», som mange menneskelagde eller menneskepåvirkede skråninger ikke besto.

    Teleforhold, frost og opptining, kan av og til medføre mindre utglidninger. Rystelser, fra sprengning eller trafikk, er mer uvanlig rasårsak hos oss, og bare hvis et område har liten sikkerhet fra før. Men under andre himmelstrøk kan jordskjelv utløse store skredkatastrofer.


    HVORDAN UTVIKLER RASENE SEG? Hva som skjer i det øyeblikk et ras løsner, og like etterpå, avhenger mest av jordarten på stedet. Konsekvensen av raset er også mest jordartsavhengig, selv om andre forhold spiller en rolle. Rasutviklingen og konsekvensen av raset vil variere fra en harmløs affære til det store, tragiske drama, slik de følgende eksempler belyser:

    Hvis et kupert terreng består av fast leire, og et ras løsner, f.eks. i en av de høyeste skråningene, vil det ofte på forhånd oppstå sprekker som gradvis åpner seg. Hvis slik sprekkedannelse oppdages i tide, hender det at man sogar kan stoppe rasutviklingen ved egnede mottiltak, slik som ved massefor-flytning (avlastning eller motvekt). Hvis ikke raset blir stoppet ved mottiltak, vil det gradvis utvikles videre, men det vil stoppe opp av seg selv etter en stund når rasmassene har sunket ned til et lavere nivå. Konsekvensene av et slikt ras kan bli beskjedne, fordi den langsomme utvikling gjør at mennesker i nærheten sjelden er i fare. Dessuten kan skråningen gjenoppbygges greit og uten fare ved bistand fra erfarne geoteknikere. Vi har mange eksempler på at veibaner i slikt fast leirterreng først får en langsgående sprekk, og den halvparten av banen som ligger ut mot en skråning synker sakte ned, og faller til ro igjen etter en moderat forskyvning, f.eks. på få meter. Ved motfylling i foten av skråningen kan veibanen raskt bygges opp igjen.

    Grunnen til at ras i slike faste leirer kan være såpass ufarlige og lett repa-rerbare, er at under selve rasutviklingen mister leiren lite av sin opprinnelige styrke. Dessuten gjenvinnes den tapte del av styrken raskt etter at reparasjonen har ført til massebalanse igjen. Et eksempel på dette er et parti av vei-fyllingen for E6 i Kroppanområdet, like sør for Trondheim, som gled langsomt ut i august 1972. Men raset stoppet opp, og veibanen ble gjenoppbygd ved ny massebalanse. Det medførte selvsagt meromkostninger, men ingen mennesker eller kostbart utstyr gikk tapt.

    I motsetning til slike håndterbare ras, har man de store dramatiske kvikk-leirerasene, og dessuten de enorme undersjøiske løsmasserasene, de såkalte flyteskredene. De arter seg på en helt annen måte. Det mest karakteristiske ved slike gigantiske ras er at massene blir helt flytende (kvikke) når strukturen brytes ned under selve rasforløpet. Oftest ligger massene meget nær brudd-stadiet før raset starter, dvs at de har ingen styrkereserve ut over det å holde massene akkurat i likevekt. Dette innebærer at det skal lite til av ekstra hendelser før et ras starter opp i slike masser. Det gis derfor ingen forvarsler,

    þÿ

    879 V E R D A L S B O K A

    R A S I V E R D A L 880

  2. eks. langsom sprekkedannelse. Dessuten er det vanskelig eller umulig på forhånd å peke ut akkurat det sted hvor raset vil starte. Skredene vil derfor komme overraskende på eventuelle innbyggere i og omkring rasstedet.

Når rasutviklingen i slike følsomme masser først er kommet ordentlig i gang, står det ikke i menneskelig makt å stoppe raset. Den videre utviklingen, etter kanskje en noe nølende start, er nesten alltid meget rask og fører til at de bakenforliggende masser bryter sammen og blir tyntflytende. Rasmassene renner som en væske utover omgivelsene og dekker over terrenget selv om dette er helt flatt. Hvis kvikkleirelommer oppe i slake skråninger løsner, så kan den flytende leira få meget stor hastighet, f. eks. 30 km/time som i Rissara-set i 1978, eller kanskje oppimot 60 - 70 km/time som det antagelig var i Verdalen i 1893. Hastigheten blir større jo større kvikkleirepartiene er, og jo høyere oppe de ligger over det terrenget som blir dekket av de flytende massene.

Typisk for kvikkleireskred under utvikling er at hele flak eller stykker av jord plutselig styrter ned, omrøres og sklir ut. Men i bakkant der raset stopper opp vil en finne jordstykker hvor bevegelsene bare så vidt har kommet i gang langs en bruddflate (Figur 25), og markoverflata bare har sunket litt ned.

Øyenvitneskildringer fra Verdalsraset forteller mest om de grufulle og dramatiske hendelsene, men de sier også mye om rasets forløp og om massenes konsistens. Det er tydelig at raset gikk i flere etapper, men med tre hovedav-delinger, og at det hele skjedde i løpet av ca. en halv time. Kanaldirektør Sætren skriver i 1893, basert på «muligst pålidelig underretning»: Det kan bemerkes at en iagttaget opgrumsing af elven allerede den 18de mai om ef-termiddagen hidrørte fra et mindre skred ved Reppe, som ligger ca. 3 km ovenfor det store. (Figur 16.) Han imøtegår dermed andre som har spekulert i at denne oppgrumsingen kunne skyldes en begynnende rasutvikling i Follo-bekken sentralt i Verdalsraset.

Videre skriver Sætren: Omtrent Kl. 12 112 om natten til den 19de rasede først en del af Haga mark ud. Som en vældig strøm blød lere gik dette ras over elven og opover mot Melby. Også Helland (1909) skriver: Denne første del af skredet tog retning på skrå opover dalen. Dette kan tyde på at det var de bratte elvemelene like øst for Follobekkens munning som først ga etter, og at raset deretter utviklet seg hurtig oppover langs Follobekkens dal. Ved Follobekkens munning gikk elva før raset i en stor sving inn mot nordre bredd et stykke utenfor den nåværende rasporten (Figur 14), og den må ha hatt stor eroderende kraft i sin yttersving mot leirmelene. Forholdene kan ha vært omtrent som vi ser på figur 16. Det er lett å tenke seg at det første raset gikk på skrå oppover dalen dersom det startet i elvemelene. Derimot er det vanskelig å tenke seg at det skulle ta en slik retning hvis det startet inne i sidedalen langs Follobekken. Da skulle en vente at rasmassene ble styrt mere av

Follodalens retning tversover eller på skrå nedover hoveddalen. Det finnes imidlertid ingen øyenvitneskildringer av selve starten på raset.

Sætren skriver videre om den andre hovedavdelingen: Lidt efter kom et større ras. Af dette stod en tykk støvsky eller sandsky. Det var ledsaget af en forfær delig dundren - som hele kanonsalver - og brag af sammenstyrtende huse, hvilket i forening med de mange menneskers nødskrig og dyrenes angstbrøl beskrives som ganske rædselsfuldt.

Helland skriver om den tredje hovedavdelingen: Det varden største og voldsomste. Det var Gjermstadgrænden, eller den østligste del som gik. Denne del tog retning på skråa nedover dalen og gjorde den største skade paa gaar-dene i dalbunnen. Bulderet var forskrækkeligt, og støvskyen og lersprøiten stod høit. —Lermassen flød som smeltet bly.

—lignede dalbunden nærmest et pludseligt stivnet oprørt hav, hist og her med hustage eller ruiner af gaar-dene. —Flere beboere af Follo blev reddet fra hustage helt nede ved Rosvold efter at have seilet paa disse omkring 6 km.

Brøgger og Munster (1893) skriver: At selve udglidningen gjennom skredets trange udløbsaabning er skeet temmelig kontinuerlig, mens derimod ind-synkningen af de efter hvert løsnede flag er skeet i flere sæt, bestyrkes af alle iagttagelser. At de indsunkne blaalerflag med paaliggende sand og torv tildels har bevæget sig som mere sammenhengende stykker, framgår af en hel rekke iagttagelser.

Olai Hartmann (1893) skriver om den bløte leira: Det var et vanskeligt redningsarbeide da ler en var svært blød og suppeaktig og bordene, som de sto paa, sank nedi efterhvert. - Og om jordflak og hus som seilte avgårde: Det gik med lynende fart forbi de høie, sorte lervægge, indtil farten blev langsommere nede i dalbunnen. Endnu holdt det torvstykke, hvorpaa vi befandt os, sammen, men straks efter delte det sig i to dele saaledes at far, min ene bror og barnet blev paa det ene og mor, min andre bror og jeg blev paa det andet. Vi skiltes paa den maade et stykke fra hverandre, dog ikke meget langt. En kort stund efter kom vi i en stærkere fart igjen, og jeg saa, at det andet torvstykke sønderreves. Far og min bror Annæus faldt paa knæ og raabte til Gud om hjælp i sin nød, men strax sank de ned i leren, der lukkede sig over dem.

882

V E R D A L S B O K A


SITUASJONEN ETTER RAS

Det typiske for kvikkleireras er at de ofte etterlater en rund, pæreformet rasgrop: Den flytende kvikkleira har strømmet ut av en ganske trang «skred-port» (oftest der raset startet), mens rasgropa kan danne et stort basseng innenfor porten. Inne i rasgropa kan det i tiden like etter raset være et særpreget mønster av spisse rygger eller pyramideformer, begrenset av skråstilte bruddflater. Et typisk eksempel på pæreformet rasgrop med trang skredport er et ras i Ullensaker lillejulaften i 1953 (Figur 26). Men også Verdalsraset er et utmerket eksempel i stor målestokk, både når det gjelder formen og de gjenstående ryggene (figur 27). Langsetter den største ryggen, som ble stående igjen urørt midt inne i rasgropa, går til og med det gamle bekkeleiet etter Follobekken.

I fast leire eller andre faste masser blir rasgropene vanligvis mye mindre og mer åpne, ofte med en oval forsenkning. I ettertid kan det være vanskelig å avgjøre om slike terrengformer skyldes ras eller andre forhold.


image

Figur 26. Kvikkleireras et ved Ullensaker 23.12.1953.


image

Figur 27. Skisse av Verdalsraset, sett mot nord. Etter Reusch 1901.


image

Figur 28. Fra Haugan - Bjørstadfallet ovenfor Hærfossen. Personen står på flak av tørr, fast leire som trolig har ligget nær overflaten (tørrskorpe). Bakerst sees den bratte rasveggen. I forgrunnen er det glidefurer på bløtere leire.

Foto fra Reusch 1901, sannsynligvis tatt i 1894.

R A S I V E R D A L 884

þÿ

Mange kvikkleireras stopper uten at all kvikkleira raser ut. Det er derfor ikke uvanlig at det fortsatt finnes kvikkleire bak gamle raskanter eller i gjenstående rygger mellom rasgroper.

Kvikkleiremasser som har vært flytende og har falt til ro igjen, vil imidlertid bli faste og stabile masser når overskuddsvannet er borte. Områder med gamle rasmasser kan derfor være sikker og god byggegrunn hvis de ikke trues av nye ras fra gjenværende, høyereliggende kvikkleirelommer i nærheten. Rasmasser har ofte en småkupert, svakt hauget overflate som skyldes at tørr-skorpeleire eller sandlag fra markoverflaten ikke kan omrøres og flyte utover i samme grad som den litt dypereliggende kvikkleira (Figur 28). Rasområder kan omskapes til fullverdig dyrkajord igjen. Etter Rissa-raset i 1978 tok det bare et par år før hele området var gjenvunnet. I Verdalen gikk det lengre tid før man kom i gang, og det tok mange ti-år før hele ra-sområdet var oppdyrket igjen. Men også her kunne man trolig ha begynt allerede etter et år. Helland (1894) skriver: Særlig er der vidder omkring Rosvold, Lennæs og opover mod Sundby, hvor der er meget græsbundet land. Her er nu afgrøftet af kanalvæsenet, og det vil ikke være vanskeligt at dyrke. Der vil her blive utmærket jord, og den, som så landet ifjor, halvt oversvømmet afvand, med høye lerpyramider stikkende op i en søle, der fløt sammen efter hvert spadestik, må blive overrasket over den forandring, som er fore-gået på et år.

886

V E R D A L S B O K A


SIKRINGSTILTAK Når en ser hvilke katastrofale følger ras i leire kan få med tap av menneskeliv og store materielle skader, er det rimelig at folk spør seg om tiltak kan settes i verk for å redusere faren for at nye skredkatastrofer kan inntreffe i framtida.

Et viktig tiltak er å kartlegge områder hvor kvikkleire finnes. Etter Rissa-raset i 1978 ble det på bakgrunn av vedtak i Stortinget iverksatt systematisk kartlegging og grunnundersøkelser for å registrere kvikkleire og mulige skredfarlige områder i landet. Dette arbeidet er utført av NGU og NGI i regi av Statens Naturskadefond, foreløpig på Østlandet og i Trøndelag. Slike kart (faresonekart kvikkleire) kan være et viktig forhåndsredskap for arealplanlegging og for såvel prosjektering som gjennomføring av større bygge- og anleggsarbeider, eller store jordbruksplaneringer. På områder som etter slik kartlegging blir karakterisert som faresoner, er det viktig at alle inngrep i terrenget blir kontrollert av geotekniker, eventuelt også fulgt opp med nye detaljerte grunnundersøkelser, før anleggsstart.

Slike faresonekart kan også lette mulighetene til å peke ut områder hvor kvikkleire finnes og hvor høydeforskjellene i terrenget samtidig er store nok til at ras kan inntreffe. Angivelse av elver og bekkefar som kan føre til erosjon er også nyttig informasjon. Slike kart er å betrakte som oversiktskart, og bør ikke brukes alene som prosjekteringsgrunnlag,

- ei heller til å verdiforringe «utsatte» eiendommer. Kartene er ikke detaljerte nok til slike formål.

Folk som bor eller ferdes i leirterreng kan bidra til økt sikkerhet ved å varsle fra når faresignaler blir registrert. Slike signaler kan være bekker som graver, sprekkedannelser og mindre utglidninger i bratte skråninger, eller menneskelige inngrep som ukontrollert graving eller fylling. Den rette instans for varsling vil normalt være teknisk etat i kommunen.

Kvikkleireras utvikles bare dersom det først går et lite initialras, f.eks. ved at en skråningsfot blir undergravet ved erosjon av rennende vann, eller ved overbelastning på toppen av en skråning, eller ved utgravninger på uheldige steder i terrenget eller pga unormale nedbørsforhold. Botemidlet for å unngå større kvikkleireras er derfor å forhindre initialraset, f.eks. ved tiltak som erosjonsbeskyttelse, bedret massebalanse vil ha motfylling ved foten, avlastning av skråningstoppen, eller ved en generell utslaking av hele skråningen. Ved erosjonsbeskyttelse er det viktig at bekker som graver i leirterreng blir

sikret ved steinsetting eller gjenlegging i rør og overfylling, før bekkeero-sjonen fører til rasutvikling. Drensrør som føres inn i, eller gjennom lagdelt kvikkleire, kan være et mulig tiltak mot virkningen av ekstrem nedbør eller ugunstige grunnvannsstrømmer.

888

V E R D A L S B O K A


KILDER - LITTERATUR

Denne listen er to-delt. Den første delen - kalt LITTERATUR- OG KART-HENVISNINGER dekker særlig hovedkapitlet III GEOLOGI — GEO- TEKNIKK. Den andre delen dekker kilder og litteratur som er benyttet ellers i denne fremstillingen. Men en del av litteraturen som er nevnt i den første delen, er imidlertid benyttet ellers også.

LITTERATUR- OG KARTHENVISNINGER Andersen, B.G. og Karlsen,

M. 1986: Glasialkronologi - isfrontens tilbaketrekning. Nasjonalatlas for Norge. Hovedtema 2: Landformer, Berggrunn og Løsmasser. Kartblad 2.3.4. Bjørlykke, K. O. 1893: Skredet i Værdalen. (Med et fargetrykt kart i

M 1:25000.) Det norske geografiske selskaps Årbog, IV. Brøgger, W.C. og Münster, T. 1893: Indberetning om skredet i Værdalen. Naturen.

Eide, O. og Aas, G. 1971: Grunnundersøkelser og stabilitetsvurdering i anledning foreliggende forbygningsplaner i Helgådalen, Verdal, Nord-Trøndelag. Norges Geotekniske Institutt. Oppdragsrapport nr. 64021-3.

Friis, J.P. 1898: Terrænundersøgelser og Jordboringer i Stordalen, Værdalen og Guldalen samt Trondhjem i 1894, 95 og 96. Norges geologiske undersøkelse nr. 27.

Hafsten, U. 1987: Vegetasjon, klima og landskapsutvikling i Trøndelag etter siste istid. Norsk Geografisk Tidsskrift. Vol. 41. Helland, A. 1894: Hærfossen i Værdalselven samt udvaskninger og lerfald

i Vuku. Norsk teknisk Tidsskrift. Hefte 4. Helland, A. 1909: Norges land og folk, bind XVII, første del. Aschehoug

forlag.

Hillestad, G. 1963: Seismiske undersøkelser, Verdalsøra og Leksdalsvatnet,

Verdal. Norges geologiske undersøkelse. Rapport nr. 396. Holmsen, G. 1946: Lerfall og ras i årene 1933 - 1939. Norges geologiske

undersøkelse nr. 166, Hugdahl, H. 1980: Helgådalen, kvartærgeologisk prøvekart CWX 135136-20,

M 1:20000. Norges geologiske undersøkelse. Janbu, N. 1965: Verdalsraset i 1893, -hva skjedde egentlig? (Radioforedrag

16.11.1964.) Meddelelser fra Det Norske Myr selskap nr. 1, 63. årgang.

Janbu, N. 1970: Grunnlag i geoteknikk. Tapir forlag, Trondheim. Løken, T. 1983: Kvikkleire og skredfare, - hvor og hvorfor? Forskningsnytt. Årgang 28, nr. 3.

Reite, A. J., Selnes, H. og Sveian, H. 1982: A proposed deglaciation chronology for the Trondheimsfjord area, Central Norway. Norges geologiske undersøkelse nr. 373.

Reusch, H. 1901: Nogle optegnelser fra Værdalen. Norges geologiske undersøkelse nr. 32.

Rosenquist, I. Th. 1953: Investigations into the clay - electrolyte - water

system. Norges Geotekniske Institutt. Publikasjon nr. 9. Sveian, H. 1981: Stiklestad, kvartærgeologisk kart CUV 135136-20,

M 1:20000. Norges geologiske undersøkelse. Sveian, H. 1981: Tromsdalen, kvartærgeologisk kart CUV 133134-20,

M 1:20000. Norges geologiske undersøkelse. Sveian, H. 1989: Stiklestad, kvartærgeologisk kart 1722 IV - M 1:50000.

Beskrivelse. (Med fargetrykt kart). Norges geologiske undersøkelse.

Skrifter nr. 89.

Sveian, H. og Bjerkli, K. 1984: Verdalsøra, kvartærgeologisk kart CST

135136-20, M 1:20000. Norges geologiske undersøkelse. Sveian, H. og Olsen, L. 1984: En strandforskyvningskurve for Verdalsøra,

Nord-Trøndelag. Norsk Geologisk Tidsskrift 64. Sveian, H., Hugdahl, H. og Bargel, T. 1993: Vuku 1722 I, kvartærgeologisk

kart - M 1:50000, med beskrivelse. Norges geologiske undersøkelse. Sætren, G. 1893: Kart over skredet i Værdalen, med beskrivelse. Teknisk

Ugeblad.

890

V E R D A L S B O K A


KILDER

Trykte kilder, litteratur. (Se også foran.)

Arentz: Skredet i Værdalen og midler mot jordskred. Morgenbladet. 25.6.1893. Artikkel med hans personlige oppfatninger av hvordan et leir-skred oppstår, og hvordan det kan forebygges. Interessant i den grad at dette representerer datidens syn på slike geologiske og geotekniske forhold.

Avisartikler. I mange aviser, men først og fremst aviser fra Trøndelag, har det stått artikler om raset. Dette har vært dels rene deskriptive fremstillinger, og dels intervjuer med personer som opplevde raset. Artiklene har ofte vært knyttet til minnet om ulykken ved runde tall, som for eksempel 25 år, 40 år, 50 år, 75 år etter ulykken og så videre, og noen artikler vært knyttet til fødselsdager for overlevende. I den grad artiklene er blitt benyttet som kilde, er det markert med fotnoter.

Bjørlykke, K. O.: Skredet i Værdalen. D. N. geogr. selsk. årbog 1893, Kristiania 1893. Brøgger, W. C.: Av innberetning til arbeidsdepartementet ang Verdals-skredet dat. 26. juni 1893. Står i Stortingsproposisjon no. 70/1893. Innberetningen som var skrevet sammen med guardein Th. Munster, sto også gjengitt i tidsskriftet Naturen.

Dagsposten: Ulykken i Værdalen, Særaftryk. Utgitt i Trondheim i 1893. Som navnet sier, er dette et særtrykk av artikler som sto i Dagsposten angående raset. Spesielt interessante er brevene fra Jørgen Aall-Hansen.

Friis, J. P.: Terrænundersøgelser og Jordboringer i Stordalen, Værdalen og Guldalen samt i Trondhjem i 1894, 95 og 96. Norges Geologiske Under-søgelse. No. 27. Utgitt i Kristiania 1898. Inneholder mye bra stoff om undersøkelser som ble gjort i årene etter raset. Behandler også Hærfossens gjennombrudd.

Hartmann, Olai: Beskrivelse over Ulykken i Værdalen. Utgitt i 1893. Hartmann var redaktør av Indtrønderen som kom ut på Steinkjer. Selv om skriftet inneholder en del feil, har det vært av stor betydning for arbeidet.

Hegdahl, O.: Utraset i Verdalen 1893. Et 40-aars minde. Trønderlagets Aarbok. Jubilæumsutgave. 1933 Year Book for The National Trønderlag of America. Stykket er også gjengitt i Nord-Trøndelag Historielags årbok.

Helland, Amund: Hærfossen i Verdalselven samt udvaskninger og lerfald i Vuku. Norsk teknisk tidsskrift 1894 hefte 4.

Helland, Amund: Topografisk-statistisk beskrivelse over Nordre Trondhjems amt;

Kristiania 1909.


Verdalsboka 50

Høstmcelingen, Harald: Erosjonsfare ovenfor Hærfossen. Det store eksamensarbeide i Geoteknikk og Fundamenteringslære høsten 1961. Maskinskrevet.

Mathiesen, Henry: Ulykken i Verdalen. Folkebladet 1893. En populærfrem-stilling om raset. Skrevet samme sommer. Inneholder en del tegninger av Jacob Fabritius.

Nordre Trondhjems Amtthings Forhandlinger. Diverse årganger fra 1893 med opplysninger om hva som ble gjort på amtsplanet både med Verdalsra-set og Hærfossens gjennombrudd.

Reusch, H.: Nogle optegnelser fra Værdalen. Norges geologiske undersøkelse nr. 32, 1901. I denne står en rekke skisser og tegninger som er benyttet.

Stortingsforhandlinger. Referater fra Stortingsforhandlingene fra 19. mai 1893 og utover. Inneholder egentlig ikke spesielt viktige ting for denne historien, bortsett fra en del bakgrunnsstoff. Men en del innstillinger fra forskjellige komitéer er av stor interesse: Stortingsproposisjon No. 70/1893. Den første av en serie stortingsproposisjoner angående Verdalsraset. Denne inneholder beskrivelse av raset og rapporter fra diverse myndigheter. Flere bilag samt kart over det ødelagte området. Til proposisjonen hører Indst. S. No. 215 som er en innstilling fra Veikomitéen om bevilgninger til forskjellige arbeider og lignende i forbindelse med raset, og Dokument Nr. 144 (1893) fra Budsjettkomitéen som inneholder innstillingen fra Statens Verdalskomité. Til dette dokumentet hører Indst. S. No. 260.

Stortingsproposisjon No. 51/1894. Denne propososjonen omhandler bevilgningene til reguleringen av Verdalselven med sideelver. Hit hører også Indst. S. No. 147 fra Veikomitéen.

Stortingsproposisjon No. 74/1894. Denne propososjonen omhandler Verdalsraset bare indirekte. Den gjelder flytting av Verdals Prestegård fra Aug-len til Stiklestad vestre. Det med hører også et tillegg kalt Tillæg til Indst. S. I. A. (1894).

Stortingsproposisjon No. 87/1894. Denne omhandlet bevilgninger til fullførelse av veianlegg mellom Stiklestad og Fåren. Også her hørte det med et tillegg.

Stortingsproposisjon No. 89/1984. Dette gjelder ytterligere bevilgninger til regulering av Verdaslelven. Til denne hørere Indst. No. 213 fra Veikomitéen.

Stortingsproposisjon No. 20/1895. Denne proposisjonen omhandlet bruken av pengene som var blitt bevilget, eller kommet inn som gaver til de skadelidte etter ulykken. Som bilag til proposisjonen følger en oversikt over alle omkomne, samt en oversikt over tap av fast eiendom og et sammendrag av

892

V E R D A L S B O K A

befolkningsforhold og husdyr. En meget viktig kilde. Den inneholder allikevel en del feil. Her står også statuttene for Verdalsfondet og en foreløbig status over pengeforbruket. Til denne hører Indst. S. No. 101.

Stortingsproposisjon No. 113/1895. Dette gjaldt Statsgodsfondets pante-fordringer i gården Nord-Lyng. Indst. S. No. 215 hører med.

Stortingsproposisjon nr. 84/1900-1901. Omhandler disposisjonen av den jorden Staten hadde til rådighet etter ulykken. Bilag 1 som er utkast til detaljplan for utdeling av jorden, ble brukt som grunnlag for tilbakeføring av jorden til de ødelagte gårdene. En meget viktig kilde. Til denne proposisjonen hører Indst. S. nr. 175.

Stortingsproposisjon nr. 66/1904-1905. Omhandler ettergivelsen av lånene gitt til Verdal kommune og lensmannen i Verdal, samt en del om bruken av de inkomne midlene. Til denne hører også Dokument nr. 62 (1904-1905) som er en redegjørelse fra landbrukskomitéen om hvordan Værdalsmidlerne var blitt disponert, samt Indst. S. nr. 136. Innstillingen inneholder regnskaps-status pr. 31. desember 1903. Et tillegg angående feil for et par gårder hører også med.

Stortingsproposisjon nr. 97/1906-1907. Gjelder erstatninger til eierne av Haugan etter Hauganraset som følge av Hærfossens gjennombrudd. Land-brukskomitéens innstilling vedrørende denne sak kalles Inds. S. nr. 149.

Slapgard, Bjarne: Den store Verdalsulukka 1893. Syn og Segn 1934. Inneholder mange opplysninger. Ellers har Slapgard skrevet en rekke artikler og fortellinger om raset. Nevnes bør romanen Liv av leir og fortellingene i Bestefar fortel.

Sætren, Gunnar: Kart over skredet i Værdalen. Teknisk Ugeblad 1893. I følge ledsagende opplysninger er dette et kart over raset med tilleggstekst. Dette er litt misvisende. For dette er en grundig beskrivelse av raset slik kanaldirektør Sætren selv opplevde det da han var i Verdal og ledet redningsarbeidene etter ulykken. Teksten står også gjengitt i Stortingsproposisjon no. 70/1893. En av de beste kildene.

Tesaker, Einar: Det store eksamensarbeidet i geoteknikk sommeren 1958. Verdalsskredet i 1893. Maskinskrevet

Verdalsraset og Hærfossens gjennombrudd. Verdal Turistforening. Steinkjer 1949. Kortfattet fremstilling. Inneholder dessverre en del feil, men gir allikevel en del opplysninger.

Andre skriftlige kilder: Se kart- og litteraturliste til Janbu, Nestvold, Røe og Sveian: geologi - geoteknikk.

Utrykte kilder

Håndskrevne nedtegnelser fra personer som selv opplevde raset, finnes det dessverre ikke mange av. De som er funnet, er blitt benyttet slik nedskriv

R A S I V E R D A L 893

eren selv skrev det. Videre finnes det noen få såkalte særoppgaver, det vil si skriftlige fremstillinger om raset utført av skoleelver. Ofte inneholder slike intervjuer med besteforeldre, tanter, onkler, naboer eller andre som opplevde raset. Noen av disse inneholder detaljerte beskrivelser av hvordan vedkommende opplevde raset. Der det har vært mulig, er disse tatt med.

I 1970 utførte Levanger Lærerhøyskole en utgraving av Hegstadstuggu. I forbindelse med dette arbeidet ble det laget en rapport. Rapporten inneholder flere interessante opplysninger.

Statsarkivet i Trondheim

  1. Folketellinger 1865, 1875, 1891, 1900. Folketellingene fra 1865, 1875 og 1900 finnes i databehandlet materiale. Folketellingen fra 1891 er utskrevet for hånd av Jostein Molde.

  2. Kirkebøker

  3. Verdalskomitéens arkiv. Den uten tvil viktigste kildesamlingen er Ver-dalskomitéens arkiv som befinner seg i Statsarkivet i Trondheim. Alle papirer som komitéen etterlot seg, er samlet et par arkivbokser. Dessverre er de ikke ordnet systematisk, heller ikke kronologisk, slik at det var et forholdsvis stort arbeid å organisere stoffet. Alt sammen i boksene er kopiert, og kopiene befinner seg nå på Verdal lokalhistoriske arkiv.

Av alt dette materialet er det mye som burde ha blitt kommentert, men plassen gjør det ikke mulig. Dog skal en kilde nevnes. Det er utdrag fra grunnlagsmaterialet for folketellingen 1891. Selve folketellingen finnes, men bakgrunnsmaterialet skal visstnok ha gått tapt under en av brannene i Levanger. Men denne brannen fant sted etter Verdalsraset, slik at da Verdalskomi-téen ønsket bakgrunnsmateriale for de berørte gårdene, fikk den utskrifter for dem. Utskriftene finnes altså for de gårdene som ble ødelagt i raset. Ellers er dette bakgrunnsmaterialet borte.

Riksarkivet i Oslo

  1. En del papirer vedrørende Verdalsraset finnes også i Riksarkivet i Oslo. Dette gjelder blant annet en del av papirene etter Verdalskomitéen av 1900. Disse er dels kopiert, og dels mikrofilmfotografert. Både kopiene og mikrofilmene befinner seg på Verdal lokalhistoriske arkiv.

  2. Dessuten finnes de militære rapportene angående raset seg på Riksarkivet. Disse rapportene er de beste kildene hva angår redningsarbeidene som foregikk den første uken. Alle disse er kopiert, og kopiene befinner seg på Lokalhistorisk arkiv.

Muntlige kilder

Det er benyttet en lang rekke muntlige kilder til dette arbeidet. Så vidt det har vært mulig, er kildens navn angitt ved en fotnote der den er benyttet. Men dessverre har de muntlige kildene en meget stor svakhet i seg. De aller

894

V E R D A L S B O K A

fleste er annenhånds kilder. De førstehånds kildene er borte. Egentlig er vi alt for sent ute med å samle inn stoff om Verdalsraset. I den hektiske toårsperioden arbeidet med denne fremstillingen har vart, har undertegnede fått anledning til å intervjue bare to personer som selv har opplevd Verdalsraset. Det var Borghild Bjartnes og Karla Sende. Begge disse er nå borte.

Det kan i den sammenheng kommenteres at da undertegnede overtok som formann i Bygdeboknemnda, ble det klart gitt uttrykk for at stoffet om Verdalsraset fantes. Det var innsamlet fra før. Det var ikke nødvendig med noe stort arbeid for å tilrettelegge dette. Og med disse forsikringer slo jeg meg til ro. Og for hver gang Verdalsraset ble brakt på bane, var ordene de samme: Dette stoffet finnes.

Men for fem år siden måtte forberedelsene til markeringen av 100-årsminnet ta til Da måtte alt fremskaffes. Og hva fantes? Så godt som ingen ting. Mesteparten av stoffet var muntlige overleveringer, som dessverre ikke var skrevet ned. Og både informantene og mange av de informerte hadde nå gått vekk. Derfor var det bare å begynne nesten på bar bakke.

Noe fantes imidlertid. Andre og tredje generasjon, samt andre slektninger og naboer hadde hørt noe av hva de overlevende hadde opplevd. Og mange av dem som hadde noe å fortelle, er blitt oppsøkt.

Det har ikke manglet på velvilje og hejlpsomhet. Både med hensyn til å finne frem opplysninger og fremskaffe bilder har den positive responsen vært stor. Enkelte steder har det lyktes å få fatt på egenhendige nedtegnelser fra noen som opplevde raset. De må betraktes som førstehånds opplysninger. Andre steder er det intervju gjort av skoleelever med besteforeldre eller andre som opplevde tragedien. Også disse må betraktes som pålitelige kilder. De aller fleste av de personlige opplevelsene er fremkommet fra slike kilder. Det er imidlertid klart at når det er tale om andre og tredjehånds kilder, er kildepåliteligheten ikke lenger den samme. Uten at jeg vil påstå at kildene er fullkomment kildekritisk behandlet, vil jeg antyde at at det er gjort forsøk på å ta hensyn til slike forhold. Det er ikke til å unngå at sprikende beskrivelser har forekommet. Der hvor det har vært mulig å finne ut hva som er det rette, er den fremstillingen tatt med. Men der hvor dette ikke har vært mulig, har jeg vært nødsaget til kanskje å fremføre flere forskjellige fremstillinger.

Ganske sikkert finnes det flere som har noe å berette, og dersom disse ord leses av noen som har noe å meddele, vil jeg gjerne vite hva det er. Det er fremdeles mulig å plassere nytt stoff i det tredje bindet av rashistorien.

Verdal i mai 1993, Øystein Walberg

þÿ

þÿ

þÿ


þÿ


ovqp


image


Overholmen og Overmoen tegnet i oktober 1882 av I. Green. Målestokken er 1 : 4000.

A ari

þÿ



þÿ




þÿ




þÿ



P


a


r

image

Panorama over Helgådalen mot syd. Bildet er trolig tatt sommeren 1894.


Ukjent fotograf.

image


Efter Va s dra gs kon r orel Den private Opmaaling, lirhP. Klr..aI. .


N A 1993 MO

þÿ


þÿ