Avishistorien Verdalsbilder Verdal kommune
 
 

free hit counter
Verdalsguiden   Et  leksikon / dictionary for Verdal 
        Innholdsliste        Vis  alt (10.000 sider)   <--- Klikk her en gang hvis du vil søke gjennom hele teksten etter ett navn eller sted.
Tast Ctrl+F (find) for å få opp et søkefelt. Du finner søkefeltet i et av hjørnene på websiden.
 Ras i Verdal bind B m/bilder            Verdalsboka



K J


VERDAL

UNIVERSITETSBIBLIOTEKET I OSLO

.A/frlA IW: V033

þÿ



VERDALSBOKA

EN BYGDEBOK OM VERDAL VED

ØYSTEIN WALBERG


RAS I VERDAL

BIND B


UTGITT AVVERDAL KOMMUNE V/BYGDEBOKNEMNDA VERDAL 1993


Trykk: Verdal Grafiske AS, Verdal 1993 Innbinding: Engers Boktrykkeri AS, Otta

ISBN 82-990950-5-0 (kpl.) ISBN 82-990950-7-7 (Bd. B)


Bind A

Innhold

RAS I VERDAL

  1. VERDALSRASET - første del Bind B I VERDALSRASET - andre del

  2. HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD III GEOLOGISKE FORHOLD


Side

Forord 13

  1. VERDALSRASET - andre del

    Blå røyk over Jermstad 16

    GÅRDER - BRUK - PLASSER SOM FIKK SKADER

    VED VERDALSRASET 17

    AUGLEN, PRESTEGÅRDEN 17

    BJARTNES 23

    BJARTNES VALD, BJARTNESSET (NES JAN) 30

    BJARTNES VALD, MARKA 33

    BJARTNES VALD, STEINERSTUGGU 35

    BJARTNESVALD, VISØYA 38

    EKLE 40

    EKLO 47

    EKLO NORDRE VESTRE 49

    EKLO NORDRE ØSTRE OG MELLOM 53

    EKLO SØNDRE 58

    EKLOSVEDJAN 60

    EKLO VALD, EKLOMYRA 66

    EKLO VALD, ROGNHAUGEN 68

    FOLLO 71

    FOLLO VALD, SMEDHAUGEN 87

    FOLLO VALD, FOLLOMARKA 90

    FOLLO VALD, FOLLOSTUGGU 92

    FOLLOVALD, GOLLAUGSTUGGU, FOLLOMYRA 97

    FÅREN 104

    FÅREN NORDRE 105

    FÅREN ØVRE 107

    HAGA 113

    HAGA, HAGAENGET 116

    12 V E R D A L S B O K A

    HAGA, LANGENGET 121

    HAGA NORDRE MELLOM 124

    HAGA NORDRE VESTRE 127

    HAGA NORDRE ØSTRE 133

    HAGA SØNDRE NORDRE 136

    HAGA SØNDRE SØNDRE (HAGAHAMMELEN) 140

    HAGA VALD, GAMMELPLASSEN 148

    HAGAVALD, HAGAHAUGAN 153

    HAUGSHOLMEN 158

    HEGST AD VALD, HEGST ADSTUGGU 163

    JERMSTAD 169

    JERMSTAD VESTRE (PERSGÅRDEN) 171

    JERMSTAD ØSTRE (SMEDGÅRDEN) 177

    JERMSTAD ØVRE 181

    JERMSTADSPANNET 188

    JERMSTADVALD, HANDELSSTED (HAUGEN) 193

    JERMSTAD VALD, JERMSTADENGET 196

    KRÅG 198

    KRÅG, EGGE 204

    KRÅG, GRAN 207

    KRÅG, KRÅGSMOEN 211

    LANDFALL 217

    LEIRFALL, GRAVVOLL 225

    LEIRFALLAUNET 230

    LEIRFALLKÅLEN VESTRE 236

    LEIRFALLVALD, BRUGJERDET I (JOHANNESPLASSEN) 242

    LEIRFALLVALD, BRUGJERDET II (ELEN-ANNAPLASSEN) . . 246

    LENNES 248

    LENNES NORDRE 251

    LENNES SØNDRE 256

    LYNG 259

    LYNG LILLE (FERGESTUGGU) 263

    LYNG MELLOM VESTRE 269

    LYNG MELLOM ØSTRE 274

    LYNG NORDRE (NORD-LYNG) 279

    LYNG SØNDRE VESTRE 296

    LYNG SØNDRE ØSTRE 299

    LYNGSHOLMEN 304

    LYNGSHOLMEN 306

    LYNGS V ALD, BLÅMELENGET 311

    LYNGS V ALD, LYNGSHOLMEN I (ELEN MARIEPLASSEN) . . . 313

    R A S I V E R D A L 1 3

    LYNGSVALD, LYNGSHOLMEN II (OLEPLASSEN) 315

    LYNGS VALD, NORDLYNGSTUGGU 318

    MELBY 320

    MELBY, MELBYNESSET 324

    MELBY, NØYSOMHET 331

    MO 333

    MO, MOAN 335

    MO, MOÅKER 339

    MO NORDRE 343

    MO SØNDRE 347

    MOVALD 350

    MOVALD, MOMOEN 353

    NESS 356

    NESS MELLOM 359

    NESS VESTRE 364

    NESS ØSTRE 369

    NESS VALD, NESSGJERDET 379

    NESSVALD, NESSØRAN 382

    ROGNHAUGEN 385

    ROS VOLL 391

    ROSVOLL NORDRE 395

    ROSVOLL STORE 399

    ROSVOLL SØNDRE 403

    ROSVOLL VESTRE 409

    ROSVOLLVALD, NEFFER 415

    SUNDBY 417

    SUNDBY, LUNDEN (VESTER-SUNDBY) 420

    SUNDBY, SUNDBYAUNET 427

    SUNDBY, SUNDBYHAMMELEN 429

    SUNDBY VESTRE 432

    SUNDBY ØSTRE 436

    TOKSTAD 442

    TOKSTAD MELLOM 444

    TOKSTAD VESTRE 451

    TOKSTAD ØSTRE 455

    TRØGSTAD 458

    TRØGSTAD, BJØRKLUND 460

    TRØGSTAD LILLE 462

    TRØGSTAD LILLE SØNDRE 463

    TRØGSTAD SKOLE 467

    TRØGSTAD STORE 471

    1 4 V E R D A L S B O K A

    TRØGSTAD VALD, FYKSVEET 481

    ØSTGÅRD 485

    ANDRE GÅRDER SOM FIKK SKADE VED RASET 490

    Fæby 490

    Estvoll, Fæby 490

    Holmsveet, Haug 491

    Hegstad 491

    Nessmoen 492

    Skjørdal østre 492

    Bjørken - Hammelen 493

    Leirfallkålen østre 495

    Leirfallkålen mellom 495

    Leirfall østre 496

    Leirfall vestre 496

    Vinne 497

    By nordre østre 497

    Voll, By nordre 498

    By søndre 498

    Storøra, By søndre 499

    GÅRDER - BRUK - PLASSER SOM FIKK SKADE

    VED VUKU SJØEN 501

    AUSKIN, AUSKINNESSET SØNDRE 501

    AUSKINVALD, MELEN 504

    AUSKIN VALD, STORØRA 506

    BOLLGÅRDEN VESTRE 508

    BOLLGÅRDEN ØSTRE, KROKSTEINEN 514

    BREDINGSBERG I VUKU 518

    REPPE, ELVERUM VESTRE 522

    REPPE, STORØRA VESTRE 524

    VOLEN VESTRE 527

    VOLEN ØSTRE 530

    ANDRE GÅRDER SOM FIKK SKADE VED VUKUSJØEN 535

    Gudding vestre 535

    Gudding østre 535

    Reppe 536

    Auskin vestre 536

    Auskin østre 537

    Elverum østre, Reppe 538

    Lundskingjerdet, Lundskin 539

    Breding vestre 540

    Breding østre 540

    R A S I V E R D A L 1 5

    Ekren 540

    Østnes 541

    Slapgård søndre 541

    Slapgård nordre 542

    Bollgård østre søndre 542

    Bollgård østre nordre 543

    Bollgårdsnesset 543

    Kvelstad vestre 544

    Oppem 544

    DIMENSJONER - SAMMENLIGNINGER 547

    DIMENSJONER 547

    Generelt 547

    Varigheten av Verdalsraset 548

    Tap av menneskeliv 549

    Tap av husdyr 549

    Arealberegningen 549

    Det utraste området 551

    Det overslammede området 552

    Vukusjøens betydning for jordverdien 552

    En sammenligning mellom skadene i Verdal

    og de tre største byene i Norge 552

    Utrast masse 556

    Der massen havnet 557

    Vukusjøens størrelse 558

    Sorg, fortvilelse og lidelse 558

    TANKEEKSPERIMENTER 559

    EN SAMMENLIGNING MELLOM DE GEOLOGISKE

    OPPFATNINGER FRA 1893 OG 1993 563

    RASET I GAULDALEN 1345 -

    EN SAMMENLIGNING MED VERDALSRASET 567

    Bakrunn 567

    Gustav Storms artikkel: Verdalen 1893 - Gauldalen 1345 567

    Hvor gikk Gauldalsraset? 570

    Sammenligninger med Verdalsraset 571

    Konklusjon 573

    SANGER OG DIKT 575

    PROLOG TIL TILSTELNINGEN I KRISTIANIA TIVOLI 576

    TRYKKSAK UTGITT I BERGEN I 1893 578

    TRYKKSAK UTGITT I KRISTIANIA 1893 580

    TRYKKSAK UTGITT I BERGEN - UKJENT ÅR 582

    TRYKKSAK - UKJENT UTGIVELSESSTED OG ÅR 585

    1 6 V E R D A L S B O K A

    DIKT I INNHERREDS FOLKEBLAD I 1923 587

    UTRYKKET DIKT 588

    DIKT AV BJARNE SLAPGARD 590

  2. HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD

GJENNOMBRUDD 593

HÆRFOSSEN av Øystein Walberg og Harald Sveian 593

Innledning 593

Grunnholo 593

Hærfossen 598

Elven før gjennombruddet 602

Situasjonen i september 1893 602

Gjennombruddet 604

Elvens graving 610

Gjennombruddet fortsetter 611

Stryket flytter seg oppover dalen 613

Fjellets betydning for utformingen av elveløpet 614

Granfossen 622

Terrengundersøkelser ved Granfossen 627

SIDEELVER OG SIDEBEKKER 629

Oversikt 629

Mugda 630

Malsåa 630

FØLGER AV HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD 637

RAS 637

RASET VED HAUGAN OG BJØRSTAD 638

Folket på gårdene som ble berørt 644

Haugan 644

Bjørstad vestre 645

Bj ør stad østre 646

HAUGANRASET 648

ANDRE RAS 651

Vollaraset 651

Harseraset 651

Tyveraset 653

Røessanden 1 653

Overholmsraset 653

Kaldalsraset 654

Røessanden 2 654

GÅRDER BERØRT AV HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD 655

Følger for gårdene 655

Oversikt over gårder og bruk som fikk nedsatt amtsskatten 656

R A S I V E R D A L 1 7

Oversikt over gårder og bruk som måtte flyttes eller fraflyttes 660

Stortingsproposisjon nr. 66/1904 - 1906 666

Avfelling av matrikkelskylden 670

Stjør- og Verdal ekstrarettsprotokoll nr. 34/1914 672

Tiden som fulgte 677

FØLGER FOR KOMMUNIKASJONENE 679

Veier som forsvant 679

Løpestrenger 679

Nye veier 682

Elektrisk strøm 683

DIMENSJONER - HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD 684

Dimensjoner 684

Noen bilder fra Helgådalen ca. 1960 686

DELTE MENINGER OM HVA SOM BLE FORETATT 695

REAKSJONER 695

Verdalsulykkene og kanaldirektøren 695

Reaksjoner på Getz' avisinnlegg 697

Fornøden beriktigelse 697

Konklusjon 698

BOLLGÅRDSKANALEN 700

Sikring av elven 700

Gamle planer 701

Nye planer 701

Arbeidet 704

Kanal over Guddingsholmen 707

FLOM, EROSJON OG RAS LANGS VERDALSELVA -

SIKRINGSTILTAK av Einar Sæterbø 709

HYDROLOGI OG GEOLOGI 709

SIKRING MOT FLOM OG EROSJON 712

KATASTROFEÅRET 1893 -

RAS OG ETTERFØLGENDE SIKRINGSARBEIDER 715

Hærfossens gjennombrudd 715

Det store Verdalsraset 716

FORBYGNINGSVIRKSOMHETEN I VERDALSVASSDRAGET

I DAG 724

Hvordan få utført flomsikringstiltak? 728

BILAG 729

BILAG 1 - ET EKSEMPEL PÅ SØKNAD OM NEDSETTELSE

AV AMTSSKATTEN MED PÅTEGNELSER FRA 1900 729

BILAG 2 - UTSKRIFT FRA STJØR- OG VERDAL

EKSTRARETTSPROTOKOLL NR. 34/1914 731

18 V E R D A L S B O K A

III GEOLOGI - GEOTEKNIKK

LEIRRAS - ÅRSAKSFORHOLD OG RASUTVIKLING

av Nilmar Janbu, Jarle Nestvold, Øystein Røe og Harald Sveian . . . 739 INNLEDNING 739

Verdalsraset 1893 739

HVA ER LEIRE? 742

HVA ER KVIKKLEIRE? 744

HVOR KAN DET FINNES KVIKKLEIRE? 747

GAMMEL FJORDBUNN 750

LANDHEVNING OG STRANDFORSKYVNING I VERDALEN . . 752 LØSMASSEDANNELSE I EN FJORD-DAL 757

ELVEEROSJON OG RAS FORMER LANDSKAPET 761

LAGFØLGE I LØSMASSER - EKSEMPLER 766

HVORFOR GÅR DET RAS? 769

HVORDAN UTVIKLER RASENE SEG? 773

SITUASJONEN ETTER RAS 777

SIKRINGSTILTAK 781

KILDER - LITTERATUR

LITTERATUR OG KARTHENVISNINGER 783

KILDER 785

Kart over Holmligårdene 790

Kart over Bjørstadgårdene 792

Kart over gårdene Overholmen og Overmoen 794

20 V E R D A L S B O K A


FORORD

Med dette legges det andre bindet om Ras i Verdal frem. Det inneholder mer detaljerte beskrivelser av de enkelte gårdenes, brukenes og plassenes skjebner under Verdalsraset, derunder også enkeltpersoners opplevelser.

I forbindelse med arbeidet med denne delen av Verdalsrasets historie dukket det opp et spesielt problem, nemlig skrivemåten av navn. Gårdsnavn er tilstrebet skrevet normalen av i dag, det vil si at gårdsnavn som f.eks. Nestvoll, Leirfall, Landfall er skrevet med dobbel 1. Derimot når noen av disse navnene er benyttet som slektsnavn, har jeg prøvd å få navnet slik slekten bruker det, f.eks. Nestvold, Lerfald, Landfald og lignende. Imidlertid er det godt mulig at slektsnavn er blitt feil skrevet, og dette beklager jeg. Det er i alle fall ikke gjort bevisst.

En inkonsekvens er allikevel gjort bevisst. Gården Volden er ikke skrevet Vollen, selv om det siste sannsynligvis er det riktigste. Men for de fleste verdalinger klinger liksom ikke navnet Vollen riktig.

Videre har døpenavnene vært et problem. En person kan f.eks. være døpt Anna. Da hun giftet seg, var navnet Anne, og da hun døde, het hun Ane. I slike tilfeller er det ikke lett å vite hva som er riktig. Jeg har imidlertid etter fattig evne prøvd å benytte samme skrivemåte av navnet på en og samme person. Men under korrekturlesningen er det funnet flere glipper, slik at det godt mulig finnes forskjellige skrivemåter av et navn i teksten.

Et annet forhold som bør nevnes, er plassering av bilder. Bildene er forsøkt plassert der hvor de hører hjemme i teksten. Men ved fargebildene var dette vanskelig, slik at enkelte fargebilder dessverre ikke står hvor vedkommende sted er beskrevet i teksten.

I første bind takket jeg alle for hjelpen. Denne takken gjentas her. Navnene på kildene er vanligvis opplyst ved fotnote.

Men mine hjelpere som er nevnt med navns nevnelse i første bind, skal også nevnes her. Ottar Haga, Svein Guddingsmo, Leif Iversen, Trond Okkenhaug, Reidar Prestmo og Morten Veimo har i enda større grad enn i første bind bidratt med stoff og opplysninger. I historien om Hærfossens gjennombrudd har Arnt Kjesbu, Joar Nessemo og Johannes Overmo vært tilsvarende støttepillarer.

En takk rettes også til Steinar Berg som har laget tegninger og malerier spesielt for denne anledningen.

Heller ikke må korrekturleserne glemmes. Aslak Musum, Solveig Ne ss, Trond Okkenhaug og Asgeir Tromsdal har lest og gitt nyttige kommentarer.

Allerede mens dette skrives, kommer det inn opplysninger, fortellinger, historier og bilder som er knyttet til Verdalsraset. Mange av disse skulle egentlig ha vært med enten i forrige eller i dette bindet. Etter som det er planlagt et tredje bind om eldre ras og elvebrudd i Verdal, vil det være naturlig å ta med et supplement om Verdalsraset hvor slike nye opplysninger er tatt med. Følgelig er jeg fremdeles takknemlig for alt som dukker opp.

Verdal, i august 1993

Øystein Walberg

22 V E R D A L S B O K A


I

VERDALSRASET


Andre del


BLÅ RØYK OVER JERMSTAD

Av Hans Rotmo


Blå røyk over Jermstad Undring i kvart sinn Eit drønn går gjennom grenda Lik tordens tunge trinn

Blå røyk over Jermstad Skog i elva fell Ein stemme skrik i redsle Det knake og det smell

Blå røyk over Jermstad Det riv og syg i leir Eit svart juv åpne gapet Så finns itj grenda meir


GÅRDER - BRUK - PLASSER SOM FIKK SKADER VED VERDALSRASET



Gården

PRESTEGÅRDEN AUGLEN 32.1

Prestegården Auglen var en av de mest ærverdige gårdene som ble berørt av raset. Sannsynligvis kan den føre sin historie helt tilbake til begynnelsen av vår tidsregning, og den spilte nok en rolle som sentrumsgård lenge før kristendommen ble innført. Det er ikke usannsynlig at flere av -stad-gårdene i nærheten, for eksempel Hegstad, Stiklestad og Øgstad har denne gården som sin opphavsgård. Det samme gjelder kanskje også Follo.

Et bevis på den betydning denne gården hadde, er at det ble bygget kirke der i kristen middelalder.

Men i middelalderen ble den berørt av ras som ødela deler av valdet mot vest. Selv om den dermed ble redusert i verdi, var den allikevel en betydningsfull gård. Og trolig ble den bygdens prestegård allerede i katolsk tid. Følgelig kom den også til å bære navnet Prestegården.

Mot vest grenset Auglen mot Hegstad og myrområdene mot Stiklestad. Mot nord grenset den mot Øgstad. Øst for Prestegården lå Follo, og mot syd lå Movaldet og


image

Prestegården Auglen sett fra nordvest. Tegnet av protokollsekretær Jacob Fabritius i 1883.


Verdalsboka - 2


Lyngsvaldet.

R A S I V E R D A L 27

Helt nordøst på Prestegårdsvaldet lå Prestegårdsmyra. Deler av Preste-gårdsskogen lå øst for gården, og den ble regnet for å være en fm skog med mange store trær. Inne i denne skogen lå det dessuten en rekke store gravhauger som var ytterligere bevis på gårdens betydning i førkristen tid.

Hovedveien fra Stiklestad til Vuku passerte like ved gården.

Men Prestegården omfattet også et område på motsatt side av Raset. Der lå de såkalte Tokstadplassene. Dette var et område som ble tillagt denne gården i senmiddelalderen. Der lå det før en gård ved navn Tokstad. Den ble sterkt ødelagt som følge av ras i middelalderen, og restene av jorden ble lagt til Auglen. Jorden fulgte senere denne gården. Tokstad lå på sydsiden av den elven som rant fra Leirådalen forbi Eklo. Da denne elven fikk nytt løp som følge av rasene i Leirådalen i middelalderen, ble det gamle elveløpet liggende tørt ved Tokstad. Det er all grunn til å tro at elven var grensen mellom Tokstad og Trøgstad.

Det er heller ikke noen urimelig tanke at rasene i Leirådalen og det raset som ødela Tokstad kan ha hatt sammenheng med hverandre.

Denne jorden lå et godt stykke fra Prestegården, og det var et naturlig sted å sette ned husmannsplasser. Da raset gikk, var det tre slike Tokstadplasser. Og alle tre ble ødelagt. Følgelig mistet Prestegården en god del jord også her.

Det totale arealet før raset var 1923,24 dekar. Dette fordelte seg på 428,17 dekar dyrket jord, 1180,64 dekar skog, 177,1 dekar eng, 124,33 dekar annen udyrket jord og 13 dekar veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 34 mark 96 øre.

I 1890 ble det sådd 6,95 hektoliter bygg, 22,24 hektoliter havre og 110 kilo gressfrø. Det ble satt 22,24 hektoliter poteter. 20 ar ble benyttet til andre rotfrukter enn poteter, og 10 ar ble benyttet til kjøkkenhage. Det fantes 6 to-hjulte vogner og 2 slåmaskiner på gården.

Pr. 1. januar 1891 var det 3 hester, 18 storfe, 11 sauer, 3 griser, 34 høns og 4 gjess (!) på Prestegården.

Folket

Gården tilhørte Verdal prestebord, og ble brukt av sognepresten. Preste-bord var navnet på det jordegodset som fra middelalderen utgjorde inntektsgrunnlaget for sognepresten.

Sogneprest i Verdal i 1893 var Otto Møller Hansen. Hans kone var Maren Elisabet Marie Hansen født Fabricius. Disse to kom til å spille en meget betydningsfull rolle i tiden som fulgte etter raset.

Hvem som egentlig hørte hjemme på Prestegården da raset gikk, er vanskelig å fastslå nøyaktig. I de offisielle listene heter det at foruten presten, hans kone og datter, bodde det fire tjenere på gården. Dessuten bodde en del av tjenerfolkene på sine respektive hjemsteder. Men noen av disse overnattet

28 V E R D A L S B O K A

på Prestegården når forholdene tilsa det, og noen av dem som egentlig bodde på Prestegården, overnattet av og til hjemme hos foreldrene. Blant annet vet vi at Bernt Andersen Follo overnattet på Prestegården den natten raset gikk. Det samme gjorde husmannen på Tokstad østre, Eilert Kristoffer Olsen Tokstad. Rådsdrengen på gården, Magnus Larsen Moåker, var hjemme. Og hans sønn, Gustav Magnussen, var også hjemme på Moåker.

Muligens kan vi regne med at følgende personer var på Prestegården da raset gikk:

  • Otto Møller Hansen, sogneprest, 67 år

  • Maren Elisabet Marie, kone, 55 år

  • Elisabet, datter, 29 år

  • Bernt Andersen Follo, tjener, 17 år

  • Eilert Olsen Tokstad, tjener, husmann på Tokstad østre, 56 år

  • to andre tjenere

Otto Møller Hansen var født i Askim. Hans foreldre var løytnant, senere tollbetjent

Hans Hansen og Severine Elisabet Møller.

Maren Elisabet Marie var hans andre kone. Hennes far var artillerikaptein Jacob Fabricius.

Otto Møller Hansen hadde tidligere vært gift med Marie Leganger Bie.

Han ble sogneprest i Verdal i 1880. Før det hadde han blant annet vært lærer ved Porsgrunn borgerskole, sogneprest til Sande på Sunnmøre og til Røros.


image

Prestegårdstunet sett fra vest. Tegnet av Jacob Fabritius i 1883.

R A S I V E R D A L 29

Bernt Andersen Follo var fra husmannsplassen Follostuggu som lå bare noen få hundre meter lenger mot øst. Hans foreldre var Anders Andorsen og Elen Anna Olausdatter. Denne plassen gikk ut, og alle som var hjemme, unntatt Bernts bror, Edin, omkom.

Eilert Kristoffer Olsen var som nevnt ovenfor, husmann på Tokstad østre. Denne husmannsplassen hørte inn under Prestegården, og det var vel i forbindelse med pliktarbeid i våronnen at Eilert var på Prestegården. Hans foreldre var ungkar Ole Larsen Ulvill og pike Birgitta Kristina Haldosdatter Dahl (Dillan).


Hva som skjedde

Da varsel om raset kom, ble også denne gården rømmet. Det var trolig rådsdrengen Magnus Larsen som kom med det første varselet.

En liten episode utspant seg etter sigende da.1 Prestefruen var forståelig nok temmelig oppkavet og oppskjørtet, og da hun hadde låst dørene, kunne hun ikke finne igjen nøklene. Dette opptok henne en del, og sognepresten skal da ha sagt følgende til henne:

«Min kjære kone, hva skal du med nøglene hvis Prestegården reiser i natt?»

Prestegården ble, som de andre gårdene i nabolaget, stående forlatt. Men etter en tid begynte det å samles folk som hadde unnsluppet raset med livet. Noen vandret videre, mens noen slo seg til i uthusene, alt for utkjørte til å klare å gå videre. Men det toget av flyktninger som beveget seg nordover i retning av Hallem, var et tragisk syn.

De fleste var så tilklint av leire at de lignet ikke på mennesker, og mange var nesten nakne. Noen hadde fått tak i klær da de passerte forbi tomme hus, og de tok på seg hva det var, for det var bitende kaldt. Noen hyllet seg inn i lakener og andre i sengeklær. Barn i alt for store klær, kvinnfolk i mann-folkklær, og mannfolk i skjørt og kjoler vandret oppover bakkene i en lang strøm av flyktninger.

Noen var apatiske, andre var hysteriske. Mange gråt og lette fortvilet etter slektninger. Foreldre lette etter sine barn, og barn lette etter sine foreldre.

Etter at situasjonen ved utraset så ut til å ha stabilisert seg, vendte folkene tilbake til Prestegården. Og den ble nå et sentrum for redningsarbeidet. Den rådvillhet som hadde preget prestefruen da de rømte vekk om natten, var det ikke mye igjen av etterpå. I dagene som fulgte viste hun en rådsnarhet, besluttsomhet og offervilje som de fleste bare kunne misunne henne. Det var hun som var drivkraften i hjelpearbeidet på Prestegården da den ble omgjort til midlertidig sykehus og oppsamlingssted for de mange som var blitt skadet eller hadde mistet alt i denne delen av bygden. (Se nærmere om dette under Redningsarbeidet.)

30 V E R D A L S B O K A

þÿ

Auglen. Husene på denne gården ble liggende bare et kort stykke unna raskanten. Øverst på kartet den delen av Prestegårdsmyra som ble stående igjen.

R A S I V E R D A L 31

I raset forsvant 68,9 dekar dyrket mark, 177,1 dekar eng og 78,7 dekar skog og havning, tilsammen 324,7 dekar.

Før ulykken sto jorden på Prestegården i en verdi av kr. 27.200. Tapet beløp seg til kr. 6.050, noe som tilsvarte 2/9 av verdien. Igjen var det jord til en verdi av kr. 21.150.

Verdien av eiendommen forøvrig var kr. 32.000. Av dette gikk kr. 6.000 tapt. Altså sto det igjen kr. 26.000.

Etterpå

Ingen av de navngitte personene på Prestegården fikk noen erstatning. Derimot er en Julie Johnsdatter Hallem oppført som tjener på Auglen. Hun fikk kr. 10 i erstatning. Forslaget gikk ut på kr. 12. Hvorfor hun fikk erstatning, er ikke oppgitt. Kanskje var hun en av de to ukjente tjenerne som var på gården rasnatten.

I ettertid ble det vurdert slik at gården ikke lenger var egnet som prestegård, og i 1896 ble den solgt til et konsortium. Unntatt fra salget var en del av den gamle Prestegårdsskogen og noe havning som ble lagt til den nye prestegården. Husmannsplasser og enkelte parseller ble frasolgt, og gården ble i 1897 solgt til Johan Haugdal.

Kirkedepartementet kjøpte Stiklestad vestre som ny prestegård i 1896 av oberstløytnant Peter Holst, som da bodde i Kristiania. Han ble forøvrig formann for Statens Verdalskomité etter utraset.

Otto Møller Hansen fortsatte som prest i Verdal inntil han gikk av for aldersgrensen i 1898.

Før det hadde det i 1895 skjedd en avfelling av skylden:

Gårdsnr. 32, bruksnr. 1, Verdalens Prestegård Auglen av skyld mark 34,97 et avtak for 20 år av mark 7,77, og deretter for bestandig et avtak av mark 7,38.

Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 2,68 for første halvår 1893.

Den ødelagte jorden ble i sin helhet utlagt til private eiere. En teig besto av jorden ved selve Prestegården, og den andre teigen besto av jorden ved Tokstad.

Det totale ødelagte arealet var på 324,7 dekar.

265,5 dekar utgjorde delen ved Prestegården, og 159 dekar var jorden ved Tokstad. Tilsammen var dette 99,8 dekar mer enn det som ble ødelagt, nemlig 424,5 dekar. I en kommentar i planen for utdeling av jorden heter det at den store forskjellen etter all sannsynlighet skyldes en feil arealangivelse ved avfellingen.


Noter:

1 Opplysninger ved Ingeborg Lindset Nilsen.

BJARTNES 25.1


Gården

Bjartnes er en av de store sentrale gårdene i nedre Verdal. Men beliggenheten har både vært en velsignelse og en forbannelse. Jorden tilhører den beste i bygden, og der ligger velsignelsen. Som nærmeste nabo mot syd har gården Verdalselven. Den er en del av forbannelsen. Det er store skader som er blitt påført Bjartnesvaldet i tidens løp fra elvens side. Gang på gang har den forsynt seg med store og små biter, og flere ganger har den skåret igjennom valdet slik at deler ble liggende på den andre siden.

Det er mange hundre år siden at navnet på gården svarte til terrenget. Navnet forteller at gården opprinnelig lå på et ness. Dette nesset forsvant allerede på 1400-tallet da et ras fikk elven til å skifte leie til syd for Ekle. På mange måter var dette kanskje en fordel for Bjartnes, for dermed forsvant i hvert fall for en tid den trusselen elven representerte så lenge den strøk forbi østsiden av nesset Bjartnes lå på.

Mot øst ligger Ekle, som altså før 1400-tallet lå på den andre siden av elven.

Mot nord ligger deler av Stiklestadvaldet. Her har vi en annen del av forbannelsen. I denne terrassen gikk det et forholdsvis stort ras i middelalderen. Rasmassene fra dette raset må ha lagt seg ut over deler av flatene ved Bjartnes og forårsaket store ødeleggelser. Mot vest ligger Haug.


image

Bjartnes sett fra vest. Fotografert av E. Musum i 1918.

R A S I V E R D A L 33

Selv om Bjartnes lå langt unna rasporten for Verdalsraset, nådde leirmassene også helt bort til dette valdet, og de anrettet til dels store skader på jorden. Minst fire husmannsplasser måtte fraflyttes da jorden ble helt dekket av tykke leirlag.

Det ble fastslått at gården før raset hadde bestått av 1057,2 dekar jord. Av dette var 664,6 dekar dyrket jord, 295,3 dekar skog og havning, 73,8 dekar eng, 13,5 dekar annen udyrket jord og 1 dekar veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 50 mark 98 øre. Dette var uten sammenligning den største gården som ble berørt av raset.

Utsæden var i 1890 7 hektoliter bygg, 40 hektoliter havre og 28 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det benyttet 25,3 ar. Kjøkkenhagen var på 0,1 ar. På gården fantes 1 fire-hjult vogn, 10 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.

1. januar 1891 besto besetningen av 6 hester, 19 storfe, 26 sauer, 7 griser og 20 høns.

Det finnes ingen oppgave over hvor stor besetningen var i 1893 da ingen av dyrene kom til skade. Men den var rimeligvis av samme størrelse som i 1891.


Folket

Martinus Olsen Bjartnes som eide Bjartnes, døde i 1877. Enken, Anne Marta Andreasdatter Røstad, giftet seg med Mikal Andersen Stuskin i 1880. Han var eier i 1893 da raset gikk.


image

Anne Marta Andreasdatter og Mikal Andersen Bjartnes.

34 V E R D A L S B O K A

I 1893 bodde ikke færre enn 11 mennesker på gården. Disse var:

  • Mikal Andersen, gårdbruker, 55 år

  • Anne Marta Andreasdatter, kone, 49 år

  • Maria Lovise Martinusdatter, datter, 25 år

  • Maren Anna Martinusdatter, datter, 23 år

  • Sara Oline Martinusdatter, datter, 21 år

  • Petter Olaus Martinussen, sønn, 19 år

  • Anna Margrete Mikalsdatter, datter, 12 år

  • Anton Mikalsen, sønn, 10 år

  • tre tjenere

Mikal Andersen var fra Stuskin. Hans foreldre w av Anders Jonsen Stuskin og Kirsti Olsdatter Breding.

Anne Marta var fra Røstad i Frol. Hennes foreldre var Andreas Jonassen Røstad og

Maria Sisilia Grav.

Hvem tjenestefolkene var, har det ikke lyktes å finne ut.

Hva som skjedde 1

Bjartnes hadde jord på begge sider av elven, og her la rasmassene seg over store områder.

Like sydøst for gården lå en fraflyttet husmannsplass som hette Myra. Ved denne plassen hadde de båtstø og ferge som de trakk over elven når de skulle ha dyrene over på den andre siden, eller de skulle dra dit for å melke. Fergen ble løftet opp og ført innover i skogen av leiren og vannet.

Før raset hadde Verdalselven et løp som passerte like vest for Bjartnes i nordvestlig retning. Den gjorde der stor skade. Og man regnet med at det bare ville ta noen få år før den ville nå gravstedet etter major Kliiwer som lå midt ute i åkeren.

Dette løpet ble nå fylt igjen, og etterpå tok elven et fullstendig nytt leie. Den delen av Bjartnesvaldet som tidligere hadde ligget på sydsiden av elven, og som ble kalt Bjartnesøya, ble etter forandringene liggende landfast med resten av valdet på nordsiden. Det var aldri farlig for husene på Bjartnes, men det var store områder som ble dekket av leire. En husmannsplass ble fullstendig ødelagt, og to andre måtte fraflyttes. Og husmannen på den fjerde fikk også erstatning for skadene han var blitt påført.

Etter hvert som leiren størknet, og det ble mulig å bevege seg ut på den, ble det funnet flere lik utenfor Bjartnes. Anders Tiller fra Egge av Kråg ble funnet utenfor Bjartnes. Der han ble funnet, må det ha vært et torvstykke som var helt, for han hadde laget seg et leie av mose hvor han tydeligvis hadde ligget en tid. Ja, man mente faktisk at han hadde levet så lenge, at han

R A S I V E R D A L 35


þÿ

Søsken på Bjartnes. Bakfra v.: Anna Margrete, Petter Olaus, Sara Oline; i midten Maria Lovise, Maren Anna; foran Anton.


hadde omkommet av sult og kulde. Det siste var kanskje riktig, men at han døde av sult, kan vi vel trolig se bort fra.

I samtidige beskrivelser heter det at ordfører Andreas Tessem og hans kone Oline Edvarda ble funnet omkomne i nærheten av Haga. Men Mikal Andersen fortalte sine barn og svigerbarn at de ble funnet utenfor Bjartnes.

En annen ikke navngitt mannsperson ble også funnet død stående nede i

36 V E R D A L S B O K A

leiren til opp under armene. Spor i leiroverflaten etter hendene viste at han hadde vært i live en stund, og at han hadde prøvd å komme seg fri. Men han hadde vært ute av stand til å komme seg løs ved egen hjelp. Han hadde tydeligvis sittet som i en skruestikke. Hvorvidt han var død av utmattelse og kulde, eller om han druknet da vannet steg over leirflaten, er ikke opplyst.

Skatollet til Andreas Tessem ble også funnet utenfor Bjartnes. Det satt så fast i leiren at det ikke var mulig å få det opp helt, og man måtte bryte det istykker for å få fatt på innholdet. Og noe av innholdet var en god slump penger som tilhørte Verdalens Meieri hvor Tessem var kasserer.

Gården fikk overslammet et totalt areal av 566 dekar. Av dette var 196,9 dekar dyrket jord, 73,8 dekar var eng, og 295,3 dekar var skog og havning.

Skylden ble som følge av dette nedskrevet med 22 mark 50 øre til 28 mark 48 øre. 15/34 av jorden ble ødelagt.

Jordverdien hadde vært 34.000 kroner før raset. Tapet ble satt til 15.000 kroner slik at det var igjen jord til en verdi av 19.000 kroner.

Eiendommen ellers var verd 37.000 kroner. Etterpå ble den satt i 25.000 kroner, slik at tapet ble ansett til å ha vært 12.000 kroner.


Etterpå

Etter at Verdalskomitéen hadde gjort seg ferdig med sitt arbeid, ble Mikal Bjartnes tildelt et erstatningsbidrag på kr. 6.080,-. Han fikk et forskudd på kr. 1.000.

Om gårdens skyld ble følgende fastsatt i 1895:

Gårdsnr. 25, bruksnr. 1 Bjartnes av skyldmark 56,03 et avtak for 10 år av mark 27,93, deretter for 10 år et avtak av mark 21,03, og derpå for bestandig et avtak av mark 16,03.

Dette førte til at veiskatten ble redusert med kr. 9,64 for første halvår 1893.

Bjartnes hadde mistet 566 dekar. Eieren fikk utlagt hele 740 dekar etterpå, noe som var 174 dekar mer enn hva som hadde gått tapt. Dette hadde sammenheng med at det nye elveløpet var vesentlig rettere enn det gamle, og følgelig gikk det med mindre areal her. Allikevel utgjorde elvebredd og sandører 174 dekar av det tilbakeførte arealet. 566 dekar var fast mark. Elveløpet utgjorde 100 dekar.

En del av den gamle jorden ble allikevel liggende på sydsiden av elven, og denne ble solgt som bruksnummer 4.

Det ble foretatt betydelige forbygningsarbeider langs elven forbi Bjartnes. Til sine tider var nemlig elven svært vanskelig, og en tid ikke lenge etter raset da den hadde tatt nytt leie forbi gården, var man redd for at den skulle grave seg inn i den delen av Bjartnesvaldet som ikke var blitt ødelagt. I så

37 V E R D A L S B O K A

þÿ


^ 3 £ ^

fall lå husene på Bjartnes svært utsatt til. Verdalskomitéen foreslo at Mikal Andersen Bjartnes skulle betale kr. 200 som vederlag for noe av dette for-bygningarbeidet samt de fordeler han fikk ved at så store arealer ble tilbakeført til gården. Disse pengene, sammen med hva Johannes Rosvoll på motsatt side av elven også skulle betale for tilsvarende fordeler, skulle gå som ekstrautbetalinger til noen som hadde mistet alt, og hvor det ikke var mulig å få noe jord tilbake som erstatning for det som var gått tapt.

Dette forslaget ble i praksis fulgt, men på papiret ble det gjort slik at pengene ble betalt inn til Verdalsfondet. Verdalsfondet var blitt opprettet av de midler som var blitt stilt til disposisjon fra myndighetenes side, og de pengegavene som hadde kommet inn fra både inn- og utland. Ekstrautbetaling til dem det var tale om, ble så foretatt fra fondet.

Mikal Bjartnes drev gården frem til 1913, da han overleverte den til stesønnen Petter Martinussen. Mikal døde i 1924.

Petter ble gift med Borghild Olsdatter Volen. Hun hadde selv blitt berørt av ulykken ved at Vukusjøen ødela hennes hjemgård, Volen. (Se under Volen østre.) Petter drev gården til at han overleverte den til sin sønn. Petter døde i 1956. Borghild døde i 1992. Maren Lovise Martinusdatter ble gift med Anders Ingebrigtsen Lund fra Leksdalen. De bodde på gården Lund. Hun døde i 1946.

Maren Anna Martinusdatter ble gift med John Eriksen Bag lo fra Søraker. De hadde en tid bruket Veie i Vinne. Fra 1914 eide de gården Holmen. Om Holmen kan nevnes at den var sterkt truet av Verdalselven etter raset, men ble berget fra ødeleggelse ved iherdig innsats fra soldatenes side. (Se under Holmen.) Maren Anna døde i 1949.

Sara Oline Martinusdatter giftet seg med Ole Bertram Eriksen Høy lo. Han eide gården Rinnan mellom i Frol. Hun døde i 1954.

Anna Margrete Mikalsdatter ble gift med Mikal Johannessen Kluken. Han var lærer ved Sjøbygda skole der de bodde. Anna Margrete døde i 1965.

Anton Mikalsen ble gift med Charlotte Antonie Johnsdatter Myhr. Anton kjøpte gården Råa i 1914. Han døde i 1965.


Note:

1 Opplysninger ved Borghild Bjartnes.

R A S I V E R D A L 39


Plassen


BJARTNESVALD, BJARTNESSET (NESJAN) 25.1

Denne husmannsplassen lå langt vest på Bjartnesvaldet. Den lå syd for Bjart-nesvisøya helt nede ved elven. På grunn av den lave beliggenheten var den sterkt utsatt ved flom. Det skulle ikke være stor vannføring i elven før man måtte bruke båt for å komme seg til og fra Nesjan. Det var vel av den grunn at dette var en gjennomtrekksplass. Forholdet mellom gårdfolket og plassfolkene var upåklagelig på Bjartnes, så det var ikke det som var årsaken til at husmennene ikke ville bli værende på denne plassen.

I 1890 var utsæden 0,27 hektoliter bygg, 0,7 hektoliter havre, 1 kilo gress-frø og 2,9 hektoliter poteter. Dessuten ble det benyttet 0,1 ar til andre rot-frukter enn poteter.

1. januar 1891 var det 1 ku, 2 sauer og 9 høns på plassen.

Selv om jorden ble noe ødelagt, ble ikke husene tatt, og følgelig gikk det ikke i vei noen dyr. Dermed har vi ingen opplysninger om hvor mange dyr det var i 1893. Men rimeligvis hadde de vel omtrent like mange da som i 1891.


Folket

Plassfolkene på denne plassen kom hit i 1887. Det var Andreas Simonsen og hans familie. Han var treskomaker.

I de offisielle listene over skadelidte etter raset er ikke Andreas Simonsen oppført under Bjartnes. Han flyttet derfra til Jermstadenget under Jermstad vestre i april 1893.

Derimot er Petter Iver Pedersen fra Nefferplassen under Rosvoll oppført som en av dem som led skade under Bjartnes. Før hadde han bodd en tid på Havet, en annen husmannsplass under Bjartnes. Det er således nokså stor sannsynlighet for at han var på denne plassen i 1893.

Det er oppgitt at det bodde to voksne og fire barn på plassen da raset gikk:

  • Petter Iver Pedersen, husmann, 34 år

  • Marta Bårdsdatter, kone, 38 år

  • Maren, datter, 11 år

  • Peder Bernhard, sønn, 9 år

  • Julianna, datter, 3 år

  • Inga, datter, nyfødt


image

Marta Bårdsdatter og Petter Iver Pedersen Neffer.


Petter Iver var sønn av Peder Jensen og Serianna Johannesdatter på plassen Neffer under Ros voll.

Marta Bårdsdatter var sannsynligvis fra husmannsplassen Kroken under Tiller i Leksdalen. Hennes foreldre var Bård Nilsen og Marta Olsdatter.

þÿ

Hva som skjedde

Om kvelden 18. mai var Petter Iver og Marta på besøk på Neffer, plassen under Rosvoll store hvor Petter Iver var fra. De rodde båt, og det var ikke langt stykke mellom Nesjan og Neffer. Da de rodde hjem hadde begge to lagt merke til en eien- dommelig og rar svovellukt som de ikke kunne finne noen rimelig forklaring på. (Se også under Forvarsler hvor det er fortalt om at både Dina Jermstad fra Gollaug-stuggu og Ragnhild Rosvoll fra Rosvoll store også hadde kjent den samme lukten.)

Det er ikke kjent hvordan denne familien opplevde raset. Men trolig steg leiren

gradvis oppover jorden, og kanskje nådde


Maren Petters dane r.

R A S I V E R D A L 41

42 V E R D A L S B O K A

den også opp til husene. Ødeleggelsene ble imidlertid ikke så veldig store.

Riktignok ble jorden overslammet, men det ble ført som tap for gården. Husmannen fikk tapet sitt fordi husene måtte fraflyttes.

Hverken mennesker eller dyr kom til skade.


image

Julianna Pettersdatter. Peder Bernhard Pettersen.


Etterpå


Petter Iver Pettersen ble tildelt en skadeserstatning etter raset på 150 kroner.

I 1900 bodde han sammen med sin familie på Ørmelen. Sammen med dem bodde da hans mor Serianna og hans halvbror Johannes Pedersen. Disse to hadde overlevd da rasmassene tok husmannsplassen Neffer hvor de bodde. (Se under Neffer, Rosvoll store.) Petter Iver døde i 1943.

Marta Bårdsdatter døde i 1946.

Maren ble gift med baker Hilmar Thomsen på Øra.

Peder Bernhard bodde ugift på Ørmelen. Han var visstnok dreng på Fæby. Etter 1940 bodde han i Sandstien.

Julianna var hushjelp hos lensmann John Suul. Inga ble gift med Vilhelm Olsen. Hun døde i 1920.

BJARTNES VALD, MARKA 25.1

þÿ

44 V E R D A L S B O K A


Plassen

Marka lå sydøst for Bjartnes inne i olderskogen et kort stykke unna elven.

I 1890 ble det sådd 0,67 hektoliter bygg og 1,39 hektoliter havre, og det ble satt 4,18 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter ble det brukt et areal på 0,05 ar.

  1. januar 1891 år var det 1 ku, 2 sauer og 8 høns på plassen. Hvor mange husdyr som var der i 1893, er ukjent.


    Folket

    Lornts Johannessen kom dit som husmann før 1865, og han og hans familie var der hele tiden frem til 1893. Da raset gikk, bodde følgende personer der:

    • Lornts Johannessen, husmann med jord, 69 år

    • Marta Andrea Bårdsdatter, kone, 66 år

Lornts var sønn av Johannes Stenersen og Borghild Sevaldsdatter. De var opprinnelig fra Ytterøya, men de hadde bodd i Steinerstuggu under Bjartnes før de kom til Marka. Martas foreldre var Bård Andorsen Indal og Inger Pauline Rosvoll.

Lornts og Marta var så pass gamle at alle barna hadde reist i 1893, slik at de var alene på plassen.


Hva som skjedde

Det er ikke kjent hvordan disse opplevde raset. Egentlig var de heller ikke i livsfare. Riktignok ble jorden helt overslammet av leire slik at den ble ødelagt, men hverken folkene på plassen eller dyrene mistet livet. Muligens sto leiren oppover langs husveggene, men ikke dypere enn at det var mulig å berge seg til tørt land.

Men her som på de fleste stedene der leiren kom veltende, rømte de i redsel. Ingen kunne jo vite hvor mye som ville komme. I ettertid er det lett å være overbærende. Men dette skjedde om natten. Folk ble vekket fra sin dypeste søvn uten mulighet til å forstå hva som gikk for seg.

Jorden som ble ødelagt, ble regnet med sammen med den øvrige skaden på Bjartnes' jordvei.


Verdalsboka - 3

BJARTNES VALD, MARKA 25.1

image

Lornts Johannessen Stenersen og Marta Andrea Bårdsdatter.


Etterpå

I og med at jorden var ødelagt, var det heller ikke mulig å bli værende på Marka.

For skaden på husene, og muligens kostnadene med å få flyttet dem, fikk Lornts Johannessen kr. 400 i ersatning. Av dette fikk han kr. 240 i forskudd.

Lornts og Marta bodde i 1900 på Tinden sammen med en datterdatter. I folketellingen 1900 kalles han Lornts Stenersen. Han har ved denne anledning benyttet sin fars patronymikon (sin fars etternavn eller farsnavn). Lornts livnærte seg da ved gårdsarbeide som dagarbeider.

Både Lornts og Marta døde i 1914.

BJARTNES VALD, STEINERSTUGGU 25.1


Plassen

Denne plassen lå mellom Visøya og Bjartnesnesset, det vil si forholdsvis langt vest på Bjartnesvaldet.

Det er ikke funnet opplysninger om utsæd og dyr fra 1890/1891. Det kan ha sammenheng med at plassen bare fikk mindre skader. Men plassen var liten, og husmannen var dreng på Bjartnes.

Folket

I 1893 var Gustav Mikalsen på denne plassen, og han var der også i 1891. Trolig overtok Gustav etter Johannes Stenersen. Det var forøvrig den sistnevntes patronymikon som var

þÿ

grunnlaget for navnet på plassen.

Da raset gikk, bodde han der sammen med sin familie som besto av kone og to barn:

  • Gustav Mikalsen, husmann med jord, 31 år

  • Anna Bergitte Olsdatter, kone, 39 år

  • Marie Oline, datter, 6 år

- Anton Julius, sønn, 3 år Gustav Mikalsen var sønn av plassfolkene på Valøy a under Tømmeråsen, Mikal Andersen og Ane Nilsdatter Tømmerås-vald.

Anna Bergitte var fra Fårenvald. Hennes foreldre var Ole Andersen og Ingeborganna Johannesdatter Fårenvald. Gustav Mikalsen Bjartnes.

Hva som skjedde

I likhet med mange av plassene som ble så vidt berørt av rasmassene, vet vi lite om hvordan folkene opplevde ulykken. Vi må formode at de rømte vekk. Ingen kunne vite hvor høyt leiren ville stige. Vi vet at det spredte seg en panikkartet frykt som medførte at hele dalen nedenfor de berørte områdene ble fraflyttet de nærmeste dagene. Dels skyldtes dette redselen for at det ville

47 V E R D A L S B O K A

image

Mari Oline (Line) Gustavs- Anton Gustavsen Bjartnes, datter Bjartnes.


komme nye ras, og dels skyldtes redselen at den sjøen som hadde dannet seg ovenfor leirmassene, skulle bryte seg vei og komme som en flodbølge.

Hvor stort areal som ble overslammet på denne plassen, vet vi heller ikke. Trolig var det ikke så veldig stort. Og i alle fall er det tatt med under det ødelagte arealet på gården Bjartnes. Men det ser ut til at plassen måtte fraflyttes, og det tyder på at noe av den jorden plassen hadde til disposisjon, ikke lenger var brukbar. Dessuten ble trolig noe mer jord stående under vann noen dager da Vukusjøen flommet over leirdemningen inntil elven laget seg nytt løp forbi Bjartnes. Muligens ble husene berørt av dette.

Ingen dyr gikk tapt. Og hvis husene ble påført skade, var den trolig bare begrenset.


Etterpå

Gustav Mikalsen ble tildelt en erstatning på 180 kroner etter raset. Dette skulle tyde på at skaden ikke kan ha vært så omfattende. Han fikk kr. 150 i forskudd. Det er ikke funnet hvorfor han fikk forskuddet. Men muligens ble penger brukt til flytting av husene.

Anna Ber gitte døde i 1896.

I 1900 finner vi Gustav Mikalsen på Ørmelen hvor han da hadde bygget seg et nytt hus. Han kalte seg da Gustav Bjartnes. Dette året var han jern-banearbeider.

BJARTNES VALD, VISØYA 2

image

Laura Eilertsdatter fra Tokstad.

Han var da gift på nytt med Laura

R A S I V E R D A L 49

Eilertsdatter. Hun var datter av Eilert og Beret Tokstad som selv hadde vært med i raset da Tokstad østre gikk ut. (Se under Tokstad østre.) De to barna bodde sammen med ham og stemoren i 1900.

Gustav døde i 1914 ved en ulykke «under et sykkelritt».

Sønnen Anton reiste til Amerika hvor han døde i Fergus Falls i 1968. Han var gift.

Datteren Marie Oline reiste også til Amerika. Hun ble gift to ganger. Første gang var hun gift med G. E. Thorp, og etter at han døde i 1943 ble hun gift for andre gang med Dan Anderson. Marie Oline døde i 1975.

BJARTNES VALD, VISØYA 25.1


Plassen

Visøya var et høyereliggende område mellom Bjartnes og Fæby som tilhørte begge disse gårdene. At det ble kalt Visøya hadde vel sammenheng med at områdene rundt dette partiet ofte ble satt under vann, mens det akkurat her lå tørt. Og for lang tid tilbake hadde elven i hvert fall hatt ett sideløp nord for Visøya.

Både plassen under Fæby og plassen under Bjartnes bar samme navn. For å skille dem fra hverandre, benyttes her navnet Bjartnes-Visøya. Bjartnes-Visøya lå imidlertid litt lavere enn Fæby-Visøya.

Visøya lå helt på vestenden av Bjartnesvaldet. Plassen var en noe større husmannsplass enn vanlig.

I 1890 er utsæden oppgitt å ha vært 0,7 hektoliter bygg, 2,1 hektoliter havre, 0,11 hektoliter havre til grønnfor og 5,56 hektoliter poteter. Til andre rot-frukter enn poteter ble det benyttet et areal på 0,3 ar.

1. januar året etter fantes det 2 kyr, 3 sauer, 1 gris og 10 høns på Visøya.

Antall husdyr i 1893 er ukjent. Tallet ble ikke tatt opp da ingen dyr gikk tapt. Men antageligvis var det temmelig likt det fra 1891.


Folket

Husmannsfamilien som bodde på Visøya i 1893, må ha kommet dit mellom 1875 og 1891. Andreas Olsen som var der i 1893, er nevnt i 1891, men ikke i 1875.

I 1893 er han oppført med kone og to barn. Han hadde visstnok flere sønner, men trolig var de så pass gamle i 1893 at de var ute i tjeneste andre steder. Sannsynligvis bodde følgende personer på Visøya da raset gikk:

  • Andreas Olsen, husmann med jord, dagarbeider, 49 år

  • Berit Nilsdatter, kone, 47 år

  • Anna Margrete, datter, 10 år

- Laura Marie, datter, 7 år Andreas var fra Skogn.

Berit Nilsdatter var fra Støren i Soknedal.


Hva som skjedde

R A S I V E R D A L 51

Beliggenheten av Visøya viser at husene ikke ble berørt av rasmassene. Men jorden ble ødelagt.

Hvordan Andreas og Berit og deres barn opplevde raset, vet vi ikke. Men at de rømte vekk, er sikkert. Det er tvilsomt at de flyttet tilbake igjen. Dyrene fikk de med seg.

Skadene kom hovedsakelig på jorden, og den tilhørte Bjartnes. Således ble de skadene ført under gården.

Etterpå

Andreas Olsen fikk i skadeserstatning tildelt 350 kroner. Av dette fikk han 150 kroner i forskudd. Det er ikke opplyst hva pengene ble brukt til, men det er en rimelig antagelse at det gjaldt utgifter til familiens underhold og flytting av husene på plassen.

I 1900 bodde han og Berit på Nesset vestre på Tinden. De eide da eiendommen Nesset vestre. Andreas var sagbruksarbeider. Laura Marie bodde hjemme. Familien tok navnet Nesset som familienavn.

Andreas døde i 1929, og Beret døde i 1918.

Anna Margrete var budeie på Stiklestad øvre i 1900. Senere livnærte hun seg som såkalt

«høytidskokke». Hun var visstnok ugift. Laura Marie ble gift med snekker Andreas By.

þÿ

BJARTNES VALD, VISØYA 25.1



Gården

EKLE 26.1

Ekle er en av de gårdene som har fått merke hvordan det er å ha Verdals-elven som nabo. Opprinnelig lå Ekle på sydsiden av elven og var landfast med Rosvoll. Men en gang på 1400-tallet tok elven nytt løp syd for gården som følge av at den ble demmet opp nordøst for Ekle etter et ras ved Stiklestad. Da forsvant mye av valdet. Men elven har stadig tatt biter av gården etter det også, og den har også skåret seg gjennom valdet ved flere anledninger. Dette har blant annet resultert i at deler av Eklevaldet ble liggende på sydsiden. Her lå for eksempel Eklesøya.

Mot slutten av forrige århundre var Ekle en betydelig og veldrevet gård.

Den grenset i vest mot Bjartnes, i nord mot Stiklestadgårdene, og i øst mot Hegstad. Mot syd lå Verdalselven.

Arealet var da 664,5 dekar fordelt på 334 dekar dyrket jord, 315 dekar skog, 8 dekar annen udyrket mark og 7,5 dekar veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 24 mark 96 øre.


image

Ekle sist i forrige århundre.

54 V E R D A L S B O K A

I 1890 ble det sådd 4,9 hektoliter bygg, 26 hektoliter havre, 2 hektoliter havre til grøntfor og 50 kilo gressfrø. Det ble satt 40 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det benyttet et areal på 0,2 ar. Kjøkkenhagen var på 0,1 ar. På gården fantes 8 to-hjulte vogner, 1 slåmaskin og 1 radså-maskin.

Pr. 1. januar 1891 besto husdyrbestanden av 6 hester, 24 storfe, 15 sauer, 7 griser og 12 høns.

Etter som ingen dyr gikk tapt i 1893, finnes det ikke noen oversikt over antall husdyr dette året. Men det var sannsynligvis likt tallet fra 1891.

þÿ

Folket

Eieren av Ekle i 1891, Oskar Antonsen Monrad, hadde overtatt gården etter sin far bare året før.

Han var ugift da raset gikk, og i listene står det at på gården bodde det sammen med ham en tjener og en annen, antageligvis hans søster. Men det er imidlertid helt klart at bygdens lege, Albert Strøm, og familie bodde der.

  • Oskar Antonsen Monrad, gårdbruker, 21 år

  • Karoline Valdemare, søster, 22 år

  • en tjener

  • Albert Severin Sivertsen Strøm, kommunelege, 43 år

  • Minda Maria Ursilda Bratt, kone, 35 år

  • Gudrun, datter, 10 år

    Oskar Antonsen Monrad.

  • Rut, datter, 8 år

  • Eva Maria, datter, 5 år

  • Anna Johannesdatter Lyng, taus, 21 år

Oskar og Karolines foreldre var Anton Bendix Monrad og Amalie Sofie Monrad.

Hvem tjeneren var, har det ikke lyktes å finne ut.

Albert Strøm var fra Trondheim. Hans foreldre var borgermester i Trondheim Sivert Strøm og Albertine Margrete Riis. Han var født i Grue. Han ble lege i 1878, og kommunelege i Verdal i 1884. Han og hans familie hadde flyttet til Ekle fra Fagerhøy ved Hegstad i 1893.

Minda Marsia tilhørte en svensk adelsfamilie ved navn Bratt av Høglunda. Hennes foreldre var Johan Abraham Bratt og Thea Randine Bierkebek.1

Anna Johannesdatter Lyng var fra Lyng mellom østre. Hennes foreldre var Johannes Olsen Lyng og Karen Maria Andersdatter. Hennes far var død, men hennes mor, Karen Maria, opplevde raset på Lyng nellom østre. (Se der.)

image

R A S I V E R D A L 55


Karoline Valdemare Antonsdatter Monrad. Hva som skjedde

Doktor Strøm kom til å spille en meget vesentlig rolle i den nærmeste tiden etter raset.

Som kommunelege fikk han ansvaret for nordsiden av elven, mens hans kollega fra Levanger, doktor Sætre fikk ansvaret for sydsiden av elven. (Deres arbeid er nærmere beskrevet under Redningsarbeidet.) Albert Strøm ble også anmodet av fogd Gerhard Henrik Rubach om å oppgi hvem han mente best hadde gjort seg fortjent til å bli hedret med medalje. Strøm innga derfor en rapport i den anledning. (Rapporten er gjengitt i sin helhet. Se også under Medaljer.)

Men i tillegg til dette ga Strøm en beskrivelse av hva han hadde opplevd. Dette er en av de mest detaljerte og kanskje etterrettelige beskrivelser av raset som er laget.2

«Jordfallet i Verdalen

«Det var om natten mellom den 18. og 19. mai 1893,» forteller doktor Albert Strøm i Verdal; «jeg kom kjørende fra Vuku hjemover, fra øst mot vest.

Da jeg kom på høyde med gården Jermstad (Smedgården), stanset hesten med en gang. Benene sprikte, kroppen dirret. Jeg ser meg om til alle kanter. Jeg kan ikke øyne noe som den kan være redd for. Jeg driver på - den bråvender. Jeg snur den til igjen og gir den et par dyktige rapp med svepen. Da setter den i vilt trav bortover veien; den er ikke til å holde; men løpsk er den heller ikke.

56 V E R D A L S B O K A

Slik gikk det omtrent 3 kilometer. Da vi er kommet gjennom øvre Preste-gårdsmo, sakker den med en gang av. Straks etter stanser den. Da hører vi det rulle og suse bak oss: Det var torden og ikke torden, en dump rallende lyd med enkelte brak innimellom; og så en underlig susen, som av en fjern storm.

Omtrent 10 minutter etter var jeg hjemme på gården Ekle. Mens jeg holder på å kle av meg, hører jeg igjen et sterkt brak. Jeg går bort til vinduet og ser oppover dalen. Intet å oppdage; men alltid den samme sterke sus.

Min hustru var urolig; jeg trøstet henne med at det måtte være uvær langt borte. Så gikk jeg til sengs, men kunne ikke sove. Jeg lå og grunnet på hva det dog kunne være.

Da hører jeg en springe over gården; det ringer voldsomt på dørklokken. Men før jeg, i bare skjorten, når vinduet, hører jeg utenfra: «Gården synker!»

Nå ser jeg ut: dalen ovenfor ligger som et eneste leirhav, med rester av knuste bygninger spredt utover, og hos oss koker leiren like inn i hagen.

Med klærne i hendene og barna på armen sprang vi ut. Og så bar det opp mot høydene, alltid mot høydene, uten å vende oss, uten å se oss om. Bare stanse av og til for å puste. Vi hørte dumpe brøl av døende dyr, menneske-skrik. Og over det hele lå en kvalm svoveltung luft.

Vi vekket på nabogårdene. Krøtter og hester ble sluppet, og i vill fart bar det med alle, mennesker og dyr, mot Hallemshøydene.

Ennå visste ingen av oss riktig hva som hadde skjedd. Men snart kom det folk flyktende og fortalte om jordfallet.

Og så gikk solen strålende opp over åsen den 19. mai. Det var en grufull morgen. Rundt om på haugene sto folk i hundrevis, lamslått av skrekk. Foreldre for gråtende omkring og spurte etter barna, barna etter foreldrene; ingen visste hvem som var berget, ingen hvem som var omkommet, ingen våget seg ned mot det forferdelige leirhav.

Halvnakne mennesker driver avsted med leirstrømmen i den kalde natten. - Skarer av fugl samlet seg siden om de døde, hakket etter deres øyne og skjemte deres legemer.

Men mange ble også berget. Kjekke karer på ski over leirsuppen og berger hva som berges kan.3 Soldater fra Rinnleiret, fotfolk og hestefolk, raske, djerve og modige menn, våger seg med livsfare bort til de sunkne hus.

Og over hele Norges land følte man at jordfallet var en landsulykke. Det ble ofret i landets kirker, og hundretusener av kroner strømmet til dem som hadde tapt alt. Ennå kan ingen si hvor lang tid det vil gå før det atter stiger en blomstrende bygd frem der det nå er øde og trøstesløst med hustak og stolper liggende som vrakstumper i leirhav et.» Strøm tilbrakte ikke lang tid neste dag oppe ved Hallem. Han måtte trå

R A S I V E R D A L 57

til som lege, og han gjorde en meget respektabel innsats i dagene som fulgte.

Ut på dagen våget man seg ned til gården, og også her ble dyrene sluppet løs.

Etter hvert som man fikk klarhet om at det ikke var farlig å være på gården, vendte også folkene på Ekle tilbake. Hverken hus eller dyr var kommet til skade.

Derimot hadde jorden fått store skader. 449,8 dekar var overslammet. Av dette var 134,8 dekar dyrket jord, og 315 dekar var skog og havning. Dette var 11/20 av jorden.

Jordverdien hadde vært 21.600 kroner før raset. Skaden ble satt til 11.880 kroner slik at den nye verdien ble 9.720 kroner.

Verdien av gården forøvrig hadde vært 26.000 kroner. Den nye verdien ble 12.000 kroner. Tapet ble regnet til 14.000 kroner.


þÿ

Etterpå

Folkene på Ekle rømte også vekk da det store etterraset gikk 6. september. En av dem som var på gården da, var den 9 år gamle gjetergutten Peter Aneussen. Han var fra Lyngsmoen. Hans foreldre var Aneus Martinusen og kone Ingeborganna Petersdatter. Han har fortalt hva som hente slik:4

«Vi ble vekket om morgenen og kunne høre larmen fra raset som gikk. Det ble stor ståhei på gården. Her var det om å gjøre å berge seg selv. Vi tok beneste veien mot kirken og Hallem. Jeg så meg tilbake oppe ved Brustua. Jeg så da at Monrad og drengen var til hest og jaget Peter Aneussen Prestmo. buskapen foran seg.»

Skaden gården led, var overslamming av jord.

Som erstatning for skadene fikk Oskar Monrad kr. 7.850,00. Han fikk 500 kroner i forskudd. Om skylden heter det i protokollen fra 1895:

Gårdsnr. 26, bruksnr. 1, Ekle av skyld mark 24,96 et avtak for 20 år av mark 13,73, og deretter for bestandig et avtak av mark 12,36.

Dette førte til at veiskatten ble redusert med kr. 4,74 for første halvår 1893.

Monrad drev så gården frem til 1896 da han overdrog den til sin søster Karoline. Hun hadde den bare i to år, for i 1898 solgte hun Ekle til Mikal Pedersen Kålen.

I 1900 ble gården tilbakeført all tapt jord. Men dette feltet var delt i to

58 V E R D A L S B O K A

av elven. På nordsiden var grensene i alt vesentlig uforandret samtidig som at skadet og uskadet mark lå opp til hverandre. På sydsiden brøt elven sterkt.

Den faste marken utgjorde 449,8 dekar, altså likt det tapte.Elveleiet utgjorde 130 dekar, og elvebredd og sandører utgjorde 175 dekar.

þÿ

Ekle. Leirsuppen nådde helt opp i hagen på Ekle. Det nye løpet kom nærmere gården enn det gamle. Faren for erosjon var derfor større.


Oskar Monrad utvandret til Amerika i 1899. Han var da gift med Marie Jørginusdatter Ness. Hun fulgte etter senere. De ble skilt.

Oskar Monrad bodde i Des Moines i Iowa i 1904. Karoline ble gift med banksjef Hanssen på Steinkjer.

Albert Strøm ble utnevnt til distriktslege i Rissa i 1893. Han flyttet dit med sin familie og var der til 1896 da han ble syk. Så flyttet han til Kristiania og døde der i 1898.

Anna Johannesdatter Lyng mistet ikke noe på Ekle. Men hun hadde omtrent alle sine eiendeler hjemme på Lyng mellom østre. Til å begynne med unngikk husene der skade, men etter hvert som vannet steg over leirdemnin-gen, ble det klart at husene lå utsatt til. Man begynte derfor å bære ut møbler og klær. Blant annet ble omtrent alt av Annas eiendeler båret ut og satt på gårdsplassen. Da kom vannet. Alt som sto ute, ble tatt av flommen og ført vekk. Anna mistet nesten alt hun eide.5

R A S I V E R D A L 59

þÿ

Det er nok grunnen til at hennes navn står oppført i listene over folk som var ak-


tuelle for erstatning. Men bare navnet hennes står. Hun fikk nemlig ikke utbetalt noen erstatning.

Senere ble hun gift med Olaus Pettersen Karmhus, og de var bosatt på Karm-hus i Leksdalen.

Hun døde i 1917.

Anna Johannesdatter Lyng.


Noter:

1 I Verdalsboka II A står det at hun døde i 1884, og at hun ligger begravet på Stiklestad. Året må være feil, for i folketellingen 1891 står hun oppført sammen med Albert Strøms familie på Fagerhøy. Dessuten forteller doktoren selv om sine opplevelser rasnatten at han trøstet sin kone, som var urolig. Se nedenfor.

2 Strøms beskrivelse ble gjengitt i Nordal Rolfsens lesebok i minst tre forskjellige utgaver, i 1894, i 1897 og i 1905. Det bør bemerkes at det ikke minst var på grunn av disse lesestykkene i denne leseboken for folkeskolen at Verdalsraset ble så godt kjent blant folk flest i hele landet i den neste generasjon etter raset. Strøms beskrivelse av selve rasårsaken er utelatt da denne ikke stemmer med moderne geologisk kunnskap. Heller ikke er hans eksempler på enkeltskjebner tatt med. De finnes andre steder i denne fremstillingen. Teksten er modernisert en del.

3 Her viser merkelig nok doktor Strøm til den fortellingen om skiløperne som gikk over raset og berget mange som ellers ville ha vært fortapt. Men i sin rapport til fogden om hvem som skulle få utmerkelse, kalte han denne skituren for humbug. «Ikke gikk de på ski, og ikke fikk de utrettet noe,» sa han. Derimot er det en kjensgjerning at Johan Larsen Sundby gikk på ski ut over til Ingeborganna Tessem som befant seg på restene av hustomten til Trøgstad skole. Hun ble berget i land ved at hun sto bakpå skiene hans. Dette er den eneste bekreftede redningsaksjonen hvor ski ble benyttet. Dagen etter ble imidlertid ski benyttet av en rekke personer i de siste forsøk på å finne overlevende og omkomne, og eventuelt levende dyr, før vannet steg over leirdemningen. Men da

60 V E R D A L S B O K A

var overflaten langt fastere slik at dette ikke var forbundet med livsfare. Likeledes ble det benyttet ski etter at Vukusjøen var tømt, og også da var overflaten vesentlig tryggere. Og det var hovedsakelig i den sammenheng at fugleflokk -ene befant seg over leirsjøen. Og da ble det, som doktoren forteller, funnet mange mennesker som var ille tilredt av fuglene.

4 Opplysninger ved Reidar Prestmo, sønn av Peter.

5 Opplysninger ved Aslaug Nordset, datter av Anna Johannesdatter.

EKLO


Generelt

De tre Eklo-gårdene ligger på en rygg som ble stående igjen på sydsiden av skredgropen etter raset.

Mot vest danner ryggen den østre begrensningen av skredporten. Mot øst henger den sammen med Landfall og terrassen nedenfor Fåren. Men her er det nesten skåret av av tidligere ras.

Over den vestre delen av ryggen skjærer den såkalte Eklo-dalen seg ned. Dette er restene etter et gammel elveløp fra den gang da elven gjennom Leirådalen hadde sitt løp over dette området. Elveløpet ble tørrlagt da Leirå-dalen ble åpnet ved en rekke ras i middelalderen.

Men enda så sent som 18. mai 1893 hadde en liten bekk sitt løp gjennom denne dalen. Dalen ble imidlertid kuttet av slik at bare den nederste delen er igjen på denne ryggen nå. Lengre opp finnes dalen igjen nedenfor Fåren.

Den opprinnelige og første Eklogården kan trolig spore sin historie helt tilbake til begynnelsen av vår tidsregning. I hvert fall stammer den fra eldre jernalders romertid, det vi si fra tidsrommet 0 - 400 e. Kr.

Eklo var en stor og betydningsfull gård gjennom hele førkristen tid. I kristen middelalder begynte oppdelingen. Men da begynte sannsynligvis også ødeleggelsene fra naturens side. Det er et gammelt sagn som sier at Høy-Eklo forsvant da Leirådalen ble åpnet opp.

Og på platået mellom Eklogårdene og Eklodalen ligger det rester etter gammel skredmasse. Men å fastslå hvordan det har skjedd, er helt uråd i dag, fordi Verdalsraset har fjernet alle spor mot nord, og Verdalselven har fjernet sporene mot syd. For elven har gravet seg dypt inn i sydsiden av terrassen. Det er ikke et lite areal den har fjernet i århundrenes løp. Det var forøvrig her elven hadde sitt løp inntil raset gikk i 1893.

Tallet på Eklo-gårder har variert opp gjennom tiden. Likeså har navnene skiftet.

Eklo søndre ble kalt Eklo østre, og den var en tid på 1600- tallet delt i to. Men dette navnet brukes ikke i dag.

Eklo nordre ble dels kalt Eklo vestre, og i første halvpart av 1600-tallet var også den delt i to.

På 1800-tallet skjedde det ytterligere delinger og sammenslåinger. (Se Ver-dalsboka IV s. 260 ff.)

62 V E R D A L S B O K A

Da raset gikk, fantes følgende Eklo-gårder: Eklo søndre, Eklo nordre østre mellom, Eklo vestre og Eklosvedjan. Den siste forsvant fullstendig. I tillegg må Rognhaugen nevnes. Dette er en gård som er skilt ut fra Eklo søndre.

þÿ

EKLO NORDRE VESTRE 95.4


Gården

I dagligtalen er dette Eklo vestre.

Dette var den ene halvparten av det gamle Eklo nordre.

Gårdsvaldet nådde helt bort til Modalen og Follobekken i vest. Der og i sydvest grenset valdet mot Haga. I Modalen grenset valdet også mot Mo. Muligens nådde valdet så vidt bort til de sydligste delene av Kråg. I 1893 var det Krågsmoen som lå her. Mot nord lå så Eklosvedjan. Mot øst og sydøst lå Eklo mellom. Elven dannet grensen mot syd.

Beliggenheten av Eklo vestre gjorde at den ikke fikk så store skader av selve utglidningen. Skadene skyldtes først og fremst overslamming av jord og skog.

Før raset var arealet 289.62 dekar. Her var det 148,42 dekar dyrket jord, 124,09 dekar skog og havning, 4,9 dekar eng, 18,59 dekar annen udyrket mark og 1,6 dekar veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 8 mark 67 øre.

I 1890 ble sådd 2 hektoliter bygg og 12 hektoliter havre. Det ble satt 9 hektoliter poteter. Det fantes 6 to-hjulte vogner på gården.

Husdyrbestanden pr. 1. januar 1891 var 2 hester, 8 storfe, 9 sauer, 3 griser og 11 høns.


Folket

Johannes Pedersen Stubbe hadde overtatt gården omkring 1870. Da raset gikk, bodde følgende personer der:

  • Johannes Pedersen, gårdbruker, 72 år

  • Marie Kristoffersdatter, kone, 57 år

  • Peder Marius, sønn, 20 år

  • Anne Kristine, datter, 18 år

  • Inger Marie, datter, 17 år

  • Odin, sønn, 14 år

  • Anna Pauline, datter, 11 år

Johannes var sønn av Peder Paulsen og Magnhild Jensdatter fra Stubbe. Marie Kristoffersdatter var datter av Kristoffer Kvello og Anne Reppe.


Verdalsboka - 4

64 V E R D A L S B O K A

image

Familien på Eklo nordre vestre. Bak fra v.: Peder Marius, Odin, Amm Pauline. 1 midten

: Marie Kristoffersdatter, Johannes Pedersen Eklo. Foran fra v.: Anne Kristine, Inger Marie.


Hva som skjedde 1

R A S I V E R D A L 65

Dagen før raset var Peder Marius borte på et jordstykke kalt Eklosanden og gjorde våronn. Eklosanden var en nedlagt husmannsplass. Det bodde ingen folk der, men jorden ble brukt av Eklo vestre. Peder pløyde jordstykket den dagen. Da han var ferdig, vurderte han om han skulle sette igjen redskapene der, eller ta dem med seg hjem. Han bestemte seg for det siste, og han tok med seg plogen og utstyret til Eklo vestre.

Om natten gikk raset, og den jorden han hadde pløyet, var borte. Men han berget plogen fordi han hadde tatt den med opp til gården da han var ferdig.

Heller ikke på Eklo vestre hørte man det første raset. De ble vekket av Peter Eliassen på nabogården Eklo nordre østre. De var blitt vekket av Kristen skomaker fra plassen Eklomyra. Denne plassen lå nedenfor Eklomelen ved elven, og han hadde så vidt kommet seg ut før leiren stengte alle dører og vinduer.

Peter Eliassen hadde en båt liggende på gården, og sammen trakk de nå denne båten mellom seg mot melkanten i syd. De hadde til hensikt å sette over elven for å komme seg i sikkerhet på den andre siden. Mens de sprang slik med båten mellom seg, så de seg hele tiden tilbake for å se om Eklo-bakkene reiste.

Da de nådde ut på melkanten, oppdaget de snart at i den retning fantes det ingen redningsvei. De sprang så i retning av Landfall. Derfra sprang de mot Leirådalen og Halset. Også på denne turen trakk de båten med seg. De var overbevist om at Eklo ville gå ut, og de mente at da ville båten være en mulighet for redning.

Inger Marie fortalte at det hadde gått styggelig fort for seg da de forlot huset. For da hun sprang nede på Landfallflatene, oppdaget hun at hun hadde sko fra to forskjellige skopar på seg.

De fikk ikke tid til å slippe ut husdyrene, slik at de sto inne i fjøset da de rømte. Da de kom tilbake utpå dagen 19. mai for å se til dyrene, fant de folkene fra Krågsmoen, Hans Nilsen og hans familie, der. Hans kone Ingeborganna Olsdatter hadde nettopp vært inne i fjøset og melket og gitt dyrene mat. Selv hadde denne familien mistet alt de eide, men de berget livet og hadde kommet seg opp til Eklo nordre vestre.

Skaden på gården omfattet 39,4 dekar dyrket mark, 4,9 dekar eng og 59,1 dekar skog og havning, tilsammen 103,4 dekar.

Ca. 3/8 av eiendommen gikk tapt.

Før raset hadde jordverdien vært kr. 6.400. Etterpå ble den satt i kr. 4.000. Tapet var således på kr. 2.400.

Eiendommen ellers sto i kr. 8.000. tapet ble satt til kr. 3.250, slik at den nye verdien ble kr. 4.750.

66

Etterpå

V E R D A L S B O K A

Johannes Pedersen Eklo ble tildelt en erstatning på kr. 2.300. Han fikk 500 kroner i forskudd. I 1895 ble skylden på gården fastsatt slik:

Gårdsnr. 95, bruksnr. 4, Eklo vestre av skyld mark 8,67 et avtak for 5 år av mark 3,25, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,67.

Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,12 for første halvår 1893.

Den ødelagte jorden var på 103,4 dekar. Den ble utlagt til eieren i to teiger, en på norsdsiden i skredgropen, og en på sydsiden ved elven.

Johannes kjøpte Stor-Vuku i 1893, og hans sønn Odin drev gården. Johannes og Marie flyttet dit da Peder overtok Eklo i 1900.

Marie døde i 1915.

Johannes døde i 1929 106 år gammel. Han var da bygdens eldste, og man antok at han var landets eldste mann da.

Peder giftet seg med Maren Jonsdatter. Han døde i 1959.

Odin overtok Vuku store i 1910. Han giftet seg med Marie Sivertsdatter fra Øra. Han døde i 1956.

I 1900 bodde Anne Kristine, Inger Marie og Anna Pauline på Vuku store. Inger Marie giftet seg ikke. Hun bodde på kåret hos Odin. Hun døde i 1960.

Anna Pauline giftet seg med Johan Libakk. De kjøpte Stubbe. Anna døde i 1928. Heller ikke Anne Kristine giftet seg. Hun overtok Stubbe, og bodde der i mange år. Hun døde på Verdal Aldersheim i 1957.


Note:

1 Opplysninger ved Arne Eklo.

EKLO NORDRE ØSTRE OG MELLOM 95.1/3


Gården

I dagligtalen kalles denne gården Eklo mellom.

Gården ble delt så sent som i 1865 i Eklo østre og Eklo mellom. Men i 1892, altså året før raset, ble partene samlet til en gård igjen.

I nordvest grenset gården mot Eklo vestre. Helt i nordøst nådde valdet så vidt det var bort til Tokstad. I sydøst lå Eklo søndre, og i sydvest nådde valdet ned til elven.

Før raset var det totale arealet 289,62 dekar. Her var 174,98 dekar mål dyrket jord. Resten fordelte seg på 87.55 dekar skog, 3.9 dekar eng, 21,65 dekar annen udyrket mark og 1,54 dekar veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 7 mark 12 øre.

De opplysningene som er satt opp nedenfor, er hentet fra en registrering i forbindelse med folketellingen fra 1891, og da var det fremdeles to gårder.

Utsæden for Eklo østre mellom var 1 hektoliter bygg, 5 hektoliter havre og 6 hektoliter poteter. Der var det 2 to-hjulte vogner.

For Eklo mellom vestre var tallene 1 hektoliter bygg, 6 hektoliter havre og 6 hektoliter poteter. Det fantes 2 to-hjulte vogner på gården.

Husdyrene er også oppgitt for to gårder 1. januar 1893.

På den første var det 1 hest, 5 storfe, 5 sauer, 1 gris og 9 høns.

På den andre var det 1 hest, 3 storfe, 5 sauer, 2 griser og 9 høns.


image

Eklo mellom sett fra syd i 1918. Foto: Einar Musum.

68 V E R D A L S B O K A


þÿ

EKLO NORDRE ØSTRE OG MELLOM 95.1/3

Ingen dyr gikk tapt i raset, og følgelig er det ikke oppgitt noe om husdyrholdet i 1893. Muligens var antallet på husdyr noe mindre på gården etter sammenslåingen enn det samlede tallet for to gårder.


þÿ


Johan Hojem og Maren Petersdatter. Folket

På denne gården bodde Petter Eliassen. Han overtok Eklo mellom etter sin far Elias Larsen i 1888. Og i 1892 kjøpte han Eklo østre av Johannes Ellevsen. Dermed kom de to partene på en hånd igjen.

Da raset gikk, bodde følgende personer på gården:

  • Peter Eliassen, gårdbruker, 39 år

  • Ragnhild Bergitte Olausdatter, kone, 48 år

  • Maren Elise, datter, 14 år

  • Karen, datter, 13 år

  • Petra Bergitte, datter, 11 år

  • Ole Martin, sønn, 8 år

  • Edin Marius, sønn, 3 år På kåret bodde

    - Elias Kristian Larsen, kårmann, 73 år

  • Marit Pedersdatter, kone, 80 år Peter Eliassen var sønn av disse to.

Ragnhild Bergitte var datter av Peter Olaus Bårdsen og Marta Olsdatter på Haga mellom.

70 V E R D A L S B O K A

I de offisielle listene opplyses det at det var fire barn hjemme. Familien hadde seks barn. Normalt skulle det ha vært de fire yngste som var hjemme. Men den eldste datteren, Maren Elise, har fortalt hvordan de flyktet hjemmefra, så i alle fall var hun hjemme. Men i og med at ingen liv gikk tapt på denne gården, kan det rett og slett være en feil når det står fire barn. Eller det kan være slik at da listen ble satt opp etterpå, hadde Maren Elise flyttet hjemmefra. Hun var nemlig 14 år da dette skjedde, og hun ble konfirmert like etterpå.

Elias Kristian Larsen var født på Skjærset. Hans foreldre var Lars Jensen Lorås fra Røra og Marta Eliasdatter Skjærset.

Marit Pedersdatter var født på Haug. Hennes foreldre var Peder Larsen Haug og kone

Beret Ellevsdatter.


þÿ

Hva som skjedde 1

Om disse fortelles det at de fikk varsel av Kristen skomaker som kom opp til gården. Kristen skomaker var husmann under gården og bodde på en liten husmannsplass like nedenunder Eklomelen ved elven som ble kalt Eklomyra eller Eklomelen. Plassen hans ble begravet av det første skredet. Kristen klarte imidlertid å komme seg ut i live, men bortsett fra et laken, var livet alt han klarte å berge. Fullstendig tilklint av leire stavret han seg opp til Eklo mellom. Der lå «sjølfolket» i en omhengsseng på kjøkkenet. De Ole Petersen Eklo. våknet ved at det tuslet ute på gangen. Kristen gikk inn på

kjøkkenet, og det fortelles at da Petter fikk se denne figuren på golvet, visste han ikke hva han skulle tro. Men etter sigende skal han ha sagt for seg selv:

«Deg har jeg hørt snakk om, men aldri sett. Er det slik du ser ut.»

Men Kristen fikk satt dem inn i hva som var i ferd med å skje. I full fart la de på dør. De fikk varslet på nabogården Eklo nordre vestre.

Den eldste datteren på gården, Maren Elise, har fortalt at de tenkte først å ta seg ned til elven, for så å sette over til Melby med båt. Petter hadde en båt liggende oppe på gården. Sammen med folkene fra den andre Eklo-gården trakk de båten mellom seg på melkanten. Hele tiden snudde de seg for å se om Eklobakkene reiste. Men da de likk se hvordan det så ut nede i dalbunnen, var det bare å glemme den rømningsveien. De forlot båten og

R A S I V E R D A L 71

sprang det de kunne nordøstover. De ville prøve å komme bort til fjell, for der ville de være sikker. Klokkhusberget i Leirådalen var derfor målet.

En annen versjon sier at de trakk med seg båten også da de rømte østover. De mente at dersom Eklobakkene gled ut, ville de ha en mulighet til å berge seg i båten.

Maren hadde Edin Marius på ryggen, og foreldrene hjalp kårfolkene. De andre hjalp hverandre best mulig. De sprang østover i retning av Landfall.

I følge hva de selv mente, var de fremme ved Klokkhusberget ca. klokken 1, og her følte de seg trygge. De satte seg ned og så seg tilbake. Maren fortalte at de da så gården Kråg seile nedover. Etter at den hadde vært ute av syne et øyeblikk mens den var bak Ekloryggen, dukket den frem igjen nede i dalen, og fra der de satt så det ut som at den støtte mot Melbyberget så bitene fløy.

På den avstanden var det nok ikke mulig å se at bitene fløy. At det så ut som at den støtte mot Melbyberget, må vel kanskje også tilskrives avstanden. Men det er en kjensgjerning at Kråg havnet nede ved Sundby, og det er ikke så langt fra Melby. Og de kan ha sett leirspruten da den sprutet oppover bakkene på motsatt side av dalen.

Kristen skomaker var ikke med på denne løpeturen. Hvor han gjorde av seg, var ukjent. Men alle folkene på gården berget seg, og det gjorde også Kristen skomaker.

Her er det imidlertid grunn til å gjøre seg en liten refleksjon. Det er nemlig ikke mulig at de kan ha vært fremme ved Klokkhusberget på den tiden det var tale om. Det første skredet som tok huset til Kristen skomaker, gikk ca. klokken 0030. Huset hans ble tatt noen minutter senere. Han klarte å komme seg ut og opp til Eklo mellom. Etter å ha vekket folkene og fått dem til å forstå hva som skjedde, trakk de altså først båten ut til melkanten før de flyktet nordøstover. Til Klokkhusberget er det ca. 3 kilometer i luftlinje, og de måtte dessuten krysse Leirådalen. Og de måtte opp i berget til en slik høyde at de fikk oversikt over det som skjedde i rasområdet. Det synes helt urimelig at alt dette kan ha skjedd i løpet av en halv time. Rimeligvis så de det som er beskrevet mens de befant seg på vestsiden av Leirådalen. Flukten fortsatte til de kom til fast fjell. Derfor er det ganske sikkert en erindringsforskyvning som skyldes de enorme sinnspåkjenningene de var utsatt for.

Eklo mellom ble ikke påført så veldig store skader, selv om den riktignok mistet noe jord ved selve raset. Men mesteparten av den jorden som ble ødelagt, ble ødelagt ved overslamming.

Skadene omfattet 49,2 dekar dyrket mark, 3,9 dekar eng og 39,4 dekar skog og havning, tilsammen 92,5 dekar.

Dette tilsvarte ca. 7/20 av eiendommen.

72 V E R D A L S B O K A

Før raset sto verdien av jorden i kr. 4.000. Etterpå sto den i kr. 2.600, slik at tapet var på kr. 1.400.

Eiendommen forøvrig sto i kr. 9.000 før raset. Tapet ble satt til kr. 3.250, slik at det var tilsvarende kr. 5.750 igjen.

Etterpå

Peter Eliassen fikk kr. 2.500 i erstatning. Han fikk kr. 218,96 i forskudd. Av dette var kr. 18,96 til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

Kårfolkene Elias Larsen og Marit Pedersdatter fikk kr. 205 i erstatning. De fikk 80 kroner i forskudd. Og som årlig livrente fikk de kr. 180.

Elias Larsen er også nevnt i Forvaltningskomitéens protokoll 15. desember 1893. Der opplyses det at han måneden før hadde fått et tilskudd på kr. 50 av Utdelingskomitéen. Nå ble det bestemt at dette skulle være en gave.

Eklo nordre østre og mellom fikk forandret skylden på følgende vis i 1895 (to bruksnummer):

Gårdsnummer 95, bruksnr. 1, Eklo østre av skyld mark 3,56 et avtak for 5 år av mark 1,25, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,56.

Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,43 for første halvår 1893.

Gårdsnummer 95, bruksnr. 3, Eklo mellom av skyld mark 3,56 et avtak for 5 år av mark 1,25, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,56.

Også denne parten fikk en tilsvarende reduksjon av veiskatten, kr. 0,43, for første halvår 1893.

Skaden tilsvarte 92,5 dekar jord. Alt dette grenset direkte til det som ikke ble berørt, og alt ble derfor utlagt til eieren.

Peter og Ragnhild fortsatte på gården etterpå. Både de og deres barn bodde der i 1900. Peter kjøpte restene av Jermstad østre eller Smedgården. Han bygget nye hus langt øst på valdet like syd for Fåren øvre. Han fikk tinglyst veirett gjennom rasgropen mellom Eklo nordre østre og Jermstad østre.

Kårmannen Elias bodde også på Eklo nordre østre i 1900. Han var nå blitt enkemann. Marit døde i 1900. Elias døde i 1903.

I 1909 overleverte Peter og Ragnhild gården til sønnen Ole.

Peter døde i 1940, mens Ragnhild døde allerede i 1909.

Maren Elise gikk under navnet veitja. Hun ble gift med John Hojem. De kjøpte Landfallenget som så fikk navnet Hojem.

Karen var ugift.

Ole som overtok gården etter sin far, giftet seg først med Anna Oline. Etter hennes død giftet han seg med Marie Steinsli.

Edin Marius var også ugift. Noter:

1 Opplysninger ved Arne Eklo, Magnhild og Leif Myhre.

EKLO SØNDRE 94.1


Gården

Som navnet antyder, er dette den sydligste av Eklo-gårdene.

Mot nordvest grenset gården mot Eklo mellom. Langs en kort strekning i nordøst nådde valdet bort til Tokstad som lå under Prestegården. I nordøst lå også Rognhaugen. Mot øst lå Landfall, og mot syd lå Verdalselven.

Denne gården fikk ingen del av jorden ødelagt av selve utglidningen. Derimot ble store deler av elvesletten på sydsiden av valdet overslammet.

Før raset hadde denne gården et samlet areal av 529,83 dekar hvorav 298,14 dekar var dyrket jord, 148,61 dekar var skog og havning, 44,3 dekar var eng, 37,37 dekar var annen udyrket jord, og 2,31 dekar var veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 19 mark 16 øre.

I 1890 var utsæden 7 hektoliter bygg, 19 hektoliter havre, 25 kilo gressfrø og 12 hektoliter poteter. På gården fantes 4 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.

Antall husdyr pr. 1. januar 1891 var 4 hester, 25 storfe, 10 sauer, 3 griser og 6 høns. Etter som ingen dyr gikk tapt i skredet, finnes ingen tall oppgitt for året 1893. Men besetningen var nok temmelig lik den i 1891.

Folket

Eieren av gården, Johan Gustav Andreassen, hadde kjøpt den i 1884. Følgende personer bodde der da raset gikk:

  • Johan Andreassen, gårdbruker, 39 år

  • Karen Anna Ellefsdatter, kone, 36 år

  • fire tjenere

Johan Andreassen var fra Lillemoen i Skogns Markabygd. Hans foreldre hette Andreas Olsen Ness og Ingeborg Anna Bardosdatter.

Karen Anna Ellefsdatter var fra Frol. Hennes foreldre var Ellef Matias sen Heir og Lisa Margrete Johnsdatter Hallan.

Hvem tjenerne var, er ukjent.

Hva som skjedde

Det er ikke kjent hvordan disse opplevde raset, men ingen omkom, og ingen kom til skade. Men de rømte ikke vekk i likhet med folkene på nabogårdene. Karen lå syk, hun hadde lungebetennelse. Da folkene på nabogården Eklo

þÿ

EKLOSVEDJAN 96.1, 95.2, 106.7


- W y >jä0^j:;' ■ ■ :;'i:-'iniftii«i


þÿ


sett fra nord i 1922.

Eklo søndre

Foto: Einar Musum.

nordre østre var på vei ut mot terras sekanten med båten som de hadde tenkt å sette over elven med, vekte de de to på Eklo søndre. Johan skal da ha svart slik:' «Æ rekke mæ itj! Karen e dåle!»

De ble derfor værende på gården. De beholdt også husdyrene hjemme. Ingen av dem gikk tapt.

Ødeleggelsen omfattet 29,5 dekar dyrket jord, 44,3 dekar eng og 54,1 dekar skog og havning, tilsammen 127,9 dekar.

Skaden tilsvarte ca. 1/4 av den opprinnelige størrelsen.

Eklo søndre slapp således forholdsvis billig fra det sammenlignet med mange andre gårder.

Jordverdien hadde før raset vært kr. 12.600. Tapet ble beregnet til kr. 3.150. Den nye verdien ble kr. 9.450.

Eiendommen forøvrig hadde stått i kr. 16.000. Her ble tapet satt til kr. 5.500, slik at den nye verdien ble kr. 10.500.

Etterpå

Johan Andreassen ble tilkjent en erstatning på kr. 4.000. Skylden ble i 1895 fastsatt slik:

Gårdsnr. 94, bruksnr. 1, Eklo søndre av skyld mark 19,16 et avtak for 5 år av mark 4,79, og deretter for bestandig et avtak av mark 3,16.

Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,65 for første halvår 1893.

Det ødelagte arealet utgjorde 127,9 dekar. Det ble utlagt til eieren med uforandrede grenser. Det var bare svakt overslammet. I tillegg kom 32 dekar elveleie.

11910 solgte Johan og Karen Anna gården til Lars Stene og flyttet til Vang ved Hamar. Der døde Karen, og Johan giftet seg på nytt med sin husholderske. Johan ble over 80 år.

Note:

Opplysninger ved Arne Eklo.

R A S I V E R D A L 75


Gården

Eklosvedjan var en selveierplass utskilt fra Eklo nordre. I oversiktene etter raset opplyses den å ha vært sammensatt av tre forskjellige parter. Disse var Eklosvedjan, Eklosveet av Eklo nordre, og Glynden av Kråg. Dette forklarer de mange gårds- og bruksnumrene.

Mot vest grenset Eklosvedjan mot Haga. Her gikk grensen langs Follo-bekken dypt nede i Modalen. Mot nord lå Krågsmoen. Parten Glynden som tilhørte Eklosvedjan, lå visstnok øst for Krågsmoen. Mot øst grenset gården mot Trøgstad lille søndre, og mot syd lå Eklo mellom og Eklo vestre.1

Det ble i 1893 fastslått at arealet hadde vært 98,7 dekar. Av dette var 64,2 dekar dyrket mark, og 34,5 dekar engmark.

Matrikkelskylden var 2 mark 39 øre.

I 1890 var utsæden 1 hektoliter bygg, 3 hektoliter havre, 3 kilo gressfrø og 5 hektoliter poteter. Dessuten var det 2 to-hjulte vogner på gården.

Pr. 1. januar 1891 besto besetningen av 1 hest, 2 kyr, 7 sauer og 8 høns.

Den daværende eieren, Johan Pedersen Minsås, solgte gården samme året til Erik Hansen Sæbo.

I 1893 hadde Erik Sæbo 5 kyr, 8 småfe, 1 gris og et ukjent antall høns.

Før Erik Sæbo overtok, var gården forsikret på følgende vis: Hovedbygningen - kr. 240, en ny ladebygning i 1885 - kr. 300, stabburet - kr. 35, og fjøs, stall og ladebygning - kr. 80. Løsøret var forsikret for kr. 1.020, og avlingen for kr. 481. I løsøret inngikk en kokeovn og en kakkelovn. Avlingen var spesifisert slik: 6 tønner bygg, 20 tønner havre, 30 tønner poteter, 10 lass høy og 20 berger halm.


Folket

Erik Sæbo hadde etternavnet fra sitt hjemsted, Sæbø i Romsdalen. Følgelig hender det at dette navnet er skrevet både Sæbo og Sæbø.

Før familien kom til Verdal, hadde de bodd både i Bindalen og Bodø. Hans kone var fra Bindalen. Det eldste barnet ble født i Bindalen, mens de neste to var født i Bodø. Den yngste ble født på Eklosvedjan. Erik var smed, og i tillegg til gården drev han mye med arbeid utenfor hjemmet.

I mai 1893 bodde følgende personer på denne gården:

EKLOSVEDJAN 96.1, 95.2, 106.7

  • Erik Hansen Sæbo, gårdbruker, smed, 37 år

  • Anna Kornelia Andersdatter, kone, 32 år

  • Hans Artur Kornelius, sønn, 7 år

  • Edvin Klaudius, sønn, 6 år

    image

  • Johan Benjamin, sønn, 4 år

  • Arne Ingolf, sønn, 2 år

- Beret Johannesdatter, enke, 64 år Anna Kornelia Andersdatters foreldre

var Anders Johannessen og Karen Ber gitte Gaupen fra Bindal.

Beret Johannesdatter var mor til den forrige eieren, Johan Pedersen Minsås, som solgte gården til Erik Sæbo. Hun ble boende på kåret da sønnen og familien flyttet derfra. Hennes datter, Pauline Ber-gitte Pedersdatter, 27 år gammel, bodde der også til bare Anna

noen dager før raset. Hun fikk da arbeid i Bodø og Sæbo Kornelia Andersdatter

reiste dit.2

Berets foreldre var Johannes Olsen og Maria Andersdatter Leinsvald.


Hva som skjedde

Hva som skjedde med Beret Johannesdatter og Pauline Pedersdatter, har Bjarne Slapgard fortalt:

«- Ho som seinare vart mor mi, budde saman med mormor på Eklosvedjan. Dei hadde da selt garden til familien Sæbo, men hadde kår der.

Nokre dagar før raset dro mor, som enno var ugift, til Bodø der ho hadde fått arbeid. Båten skulle gå frå Trones tidleg om morgonen, og mor ville ikkje vekke dei fire Sæbo-gutane som enno lå og sov. Ho gjekk difor inn på rommet deira og la eit kamferdrops på kvar pute som avskilsgåve. Desse gutane, Hans, som var sju år, Edvin Claudius, seks år, Johan, fire år, Arne, to år, og mor deira, Anna, som da var 32 år, døydde alle saman i raset.

Då mor lå for å døy da ho var langt oppe i 80-åra, kom ho til å snakke om denne hendinga og sa mellom anna da: «Aldri har eg gjort noko så lite, men som har gleda meg så mykje som da eg ga bort desse kamferdropsa.»

Far åt gutane var borte på arbeid rasnatta og berga livet.

Mormor var altså att på Eklosvedjan. Men om kvelden den 18. mai kjende ho seg uroleg og dro over til slektningar på Melby. Der satt ho da flodbåra

R A S I V E R D A L 77

þÿ

Sittende Beret Johannesdatter og hennes datter Pauline Bergitte Pedersdatter Min sås.


slo mot huset, men berga saman med dei andre der livet. Det hadde ho ikkje gjort om ho hadde halde seg heime på Eklosvedjan.»

Som det fremgår av det Bjarne Slapgard har fortalt, var Erik Sæbo borte på arbeid rasnatten. Han var kjent som en dyktig smed. og på Verdalsøra hadde han sin egen smie. Denne natten var han i smien og skodde hester.

Raset må ha kommet fullstendig overraskende på denne huslyden. Men allikevel er det grunn til å merke seg at Beret Johannesdatter følte en merkelig uro om kvelden, og at hun derfor dro over til slektninger på Melby. Avstanden fra Eklosvedjan ned til elven var ikke stor. Trolig gikk hun forbi EkJo

78 V E R D A L S B O K A

vestre og kanskje også husmannsplassen Eklomyra. Hun signaliserte til den andre siden at hun ville over, og de kom for å hente henne.

I følge Slapgard satt hans mormor og folkene der oppe om kvelden og pratet da raset kom.

Men for de andre på Eklosvedjan fantes det ingen redning. Egentlig vet vi ikke hvordan det hele gikk for seg. Eklosvedjan lå like øst for skredporten. Hele gården forsvant. Av dette valdet ble det igjen en liten pynt som stikker ut mot nord fra terrassen vest for Eklo. Denne pynten utgjør 0,2 mål eller 200 kvadratmeter. Det er alt som er igjen.

Det er fra flere vitner fortalt at det første raset var forholdsvis stillferdig sammenlignet med det som kom etterpå. Folk på nabogårdene hørte det ikke. Heller ikke de som ble med ut og overlevde. Når hverken folkene på Eklo eller andre som var midt oppe i raset, hørte noe, er det heller ikke grunn til å tro at familien Sæbo skulle ha hørt det.

Rasmassene fra det første raset fulgte elveløpet sydøstover i retning av Melbyberget. At Eklosvedjan ikke gikk ut med dette raset, fremgår av det faktum at det eneste som ble funnet igjen av husene på Eklosvedjan, var en del av stabburet. Og det ble funnet nedenfor Haga i en avstand av flere kilometer fra der det hadde stått. Videre ble noen gjenstander funnet så langt mot vest som på vestsiden av elvens nåværende løp på John Ekrens eiendom i 1967. Dette var en sølv sukkerskje med inskripsjonen A. Sæbø (Anna Sæbo),3 en mes-singkjele med hanke og en spiss-slede. Minst ett lik ble også funnet ved Kålen. (Se nedenfor.)

Derfor er det mer sannsynlig at Eklosvedjan gikk med i den andre delen av raset. Dette tok veien ut gjennom den nå åpnede skredporten og tvers over dalen i retning av Sundby og Bjørken.

Men det kan se ut som at Eklosvedjan forsvant forholdsvis sent i det andre raset etter som husene fulgte strømmen mer i vestlig retning. Etter hvert som flatene på sydsiden av elven ble oppfylt, ble de påfølgende rasmassene tvunget vestover.

Dersom husene lå på overflaten etter denne farten, ble de begravet av det største raset som kom noen minutter senere.

Vi vet ikke hvorvidt noen av beboerne kom seg ut eller ikke. Men de fire av de omkomne fra denne gården som ble funnet, ble funnet på forskjellige tidspunkter. Dette, samt at en ikke er funnet, tyder på at enten kom de seg ut eller så ble husene smadret og likene spredt.

Døde:

ANNA KORNELIA ANDERSDATTER SÆBO, født 1861 HANS ARTUR KORNELIUS ERIKSEN SÆBO, født 1886

R A S I V E R D A L 79

EDVIN KLAUDIUS ERIKSEN SÆBO, født 1887 JOHAN BENJAMIN ERIKSEN SÆBO, født 1889 ARNE INGOLF ERIKSEN SÆBO, født 1891

De to første som ble funnet, var guttene Hans Artur Kornelius og Arne Ingolf. De ble begge funnet 1. juni ved Ness. Arne ble begravet 3. juni og Hans 4. juni på Stiklestad. For begges vedkommende fant jordfestelsen sted 4. juni.

Deres mor, Anna Kornelia ble funnet 7. juni, og hun ble begravet og jord-festet 9. juni på Stiklestad.

Edvin Klaudius ble funnet henimot midten av juli. Han ble begravet 18. juli på Stiklestad, og jordfestet 23. juli.

Johan Benjamin er ikke gjenfunnet.

Erik Sæbo fikk umiddelbart høre om ulykken, og han reiste øyeblikkelig opp til rasstedet. Der lette han utrettelig etter sin familie i lang tid. I det minste ble en av guttene funnet av ham selv. Henrik Lågness fortalte at han hadde vært til stede på Kålahøgda da Erik kom bærende med liket av gutten sin, og den hendelsen hadde gjort inntrykk på dem som var til stede da.

Hele tiden utførte han den ene livsfarlige redningsdåden etter den andre. For dette fikk han tildelt redningsmedaljen av 2. klasse. (Se nærmere om dette under Redningsarbeidet og Medaljer.)

Om sin kone sa han at selv om hun hadde kunnet berge livet selv, ville hun aldri ha forlatt sine barn.

Videre sa han at han hadde reist mye rundt om i verden og sett mye fælt. Men aldri hadde han vært vitne til noe så forferdelig som det han så her.

Erik Sæbo mistet således alt, både familie, gård og grunn med husdyr. Jordveien hadde før ulykken en verdi av 2.725 kroner.

Eiendommens verdi forøvrig var kr. 3.450. Alt gikk tapt.

Men en annen person som fikk høre om ulykken dagen etter, var Anna Sæbos bror, Kristian Bernhard Jakobsen Gaupen. Han var egentlig hennes halvbror. Han var skipper på en fembøring og var på fiske utenfor Finnmarkskysten. Natten mellom 18. og 19. mai våknet han etter en fæl drøm. Han hadde drømt om svarte, stygge fluer, og da han våknet, var han helt gjennomvåt av svette. Han tenkte med en gang at dette måtte bety noe forferdelig, og da han om dagen kom inn til land, fikk han via telegrafen høre om det store raset i Verdal. Han visste ikke om søsteren og hennes familie var blitt med, men etter drømmen visste han at noe hadde skjedd med dem.

Denne historien har han fortalt sine barn.4

Etterpå

Erik Sæbo fikk kr. 4.000 i erstatning. Av dette var kr. 500 forskudd.

80 V E R D A L S B O K A

Beret Johannesdatter fikk 225 kroner i erstatning. Dessuten fikk hun 75 kroner i årlig livrente. Som nevnt ovenfor, ble 0,2 dekar stående igjen på en pynt. Resten forsvant. I 1895 ble skylden fastsatt slik:

Gårdsnr. 96, bruksnr. 1, Eklosvedjan av skyld mark 1,35 et avtak for 20 år av mark 1,35, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,25.

Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,47 for første halvår 1893.

Gårdsnr. 95, bruksnr. 2, Eklosveet av skyld mark 0,48 et avtak for 20 år av mark 0,48, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,43.

Og for denne parten ble reduksjonen av veiskatten på kr. 0,17 for første halvår 1893.

Senere ble det gjort en tilføyelse vedrørende skylden for denne gården på grunn av at den omfattet flere gårdsnummer:

For gårdsnr. 106, bruksnr. 7 av skyld 56 øre et avtak til 31. desember 1913 av 56 øre, og deretter for bestandig et avtak av 51 øre.

Hele eiendommen ble utlagt som en teig til Staten. Arealet var på 89,1 dekar. Dette lå i rasgropen, og alt Staten overtok i dette området, fikk benevnelsen Statsteig A.

Erik Sæbo giftet seg på nytt igjen året etter katastrofen med Ragnhild Pettersdatter Sørhaug. En tid bodde de på Steinkjer, men i 1900 bodde familien på Verdalsøra. Erik var da jordbruker og frisør. Ragnhild døde, og Erik giftet seg for tredje gang med Elen Marie Lorentsdatter Sjøbakken fra Sjøbygden. Da var han bosatt på Levanger.

Han døde i 1919.

Beret Johannesdatter døde i Østersund i 1896.


Noter:

1 De to siste var blitt til ved deling av Eklo nordre.

2 Dette var mor til Bjarne Slapgard, og Beret Johannesdatter var hans mormor.

3 Dette var en skje Anna Sæbo fikk i premie for en ku på en utstilling. Opplysninger ved Aslaug Rognsås, hans datter, og således niese av Anna Sæbo.


Verdal sboka - 5

EKLOVALD, EKLOMYRA 94.1


Plassen

Dette var en liten husmannsplass under Eklo søndre. Den lå nord for elven på den smale elvesletten nedenfor Eklo. Plassen ble også kalt Eklomelen og Skredderstuggu.

Beliggenheten av plassen kan tyde på at den var utsatt for flom.

I 1890 ble det sådd 0,33 hektoliter bygg og 1 hektoliter havre, og det ble satt 3 hektoliter poteter.

I 1891 er det ikke oppført noen husdyr på denne plassen, men i 1893 fantes det 1 ku.

Folket

I 1893 bodde plassmannen alene på plassen. Det var:

- Kristen Amundsen, jordbrukende husmann, skomaker, 61 år Kristen Amundsens

foreldre var Amund Kristoffersen og Gjertrud Johns-datter Byvald.

Når det i de offisielle listene heter at også hans kone bodde der, må det bero på en feil. Hun var død på det tidspunkt. Hun er oppført i folketellingen 1875. men hun døde i 1881. Hun het forøvrig Sigrid Anna Olsdatter.


Hva som skjedde

Heller ikke Kristen fikk noe varsel før leiren omsluttet huset. Men leiren hadde ikke lenger den knusende kraften. Husene ble derfor stående på samme sted. Derimot steg leiren raskt oppover husveggene og trengte inn gjennom både dører og vinduer. Kristen kom seg såvidt ut før leiren nådde opp over døråpningen og vinduene og stengte ham inne. Han rakk ikke å få med seg annet enn et laken, og nesten naken flyktet han opp mot Eklo nordre østre mellom. Han var da så tilklint med leire at det var vanskelig å se at han var et menneske.

Han korn seg inn på kjøkkenet på Eklo nordre østre mellom hvor husfolket, Petter Eliassen og Ragnhild Olausdatter, lå. De trodde først det var hinmannen som kom på besøk.1

Men Kristen fikk dem snart til å forstå hva som var i ferd med å skje, og alle rømte ut. De vekket folkene på Eklo nordre vestre, og sammen tok de

EKLOVALD, ROGNHAUGEN 94.1

først en båt Petter hadde liggende på gården. Den trakk de mot kanten av Eklomelen, for de tenkte å sette over elven til Melby. På vei forbi Eklo søndre vekte de dem der. Der ville de ikke rømme hjemmefra. (Se under Eklo søndre.) De andre fortsatte med båten, men da de så hvordan det så ut nede i dalbunnen, forlot de båten og la på sprang mot Leirådalen. (Se under Eklo nordre østre mellom og Eklo nordre vestre om hva som videre skjedde med dem.)

Men Kristen ble ikke med dem. Hvor han flyktet, er ikke kjent. Men han berget livet. Derimot mistet han alt han eide. Den ene kua strøk med. Plassen hørte under Eklo søndre, og jordverdien ble regnet sammen med jordtapet Eklo søndre led.

Etterpå

Kristen Amundsen fikk en erstatning på kr. 640. Av dette fikk han 100 kroner i forskudd.

Senere var han bosatt i Leiråstua hvor han døde i 1900.


Note:


Opplysninger ved Arne Eklo.

R A S I V E R D A L 83


Plassen

Rognhaugen var navnet på flere husmannsplasser under Eklo søndre. I 1865 var det to plasser med dette navnet. I 1875 var det en, og i 1891 var det to igjen. Dessuten var det blitt utskilt en part som selvstendig bruk med dette navnet så tidlig som i 1811.

Så vidt det har lyktes å bringe i erfaring, var det en bebodd husmannsplass med dette navnet i 1893 da raset gikk. Den lå langt nordøst på valdet like opp til grensen av det selvstendige bruket Rognhaugen.

Den andre plassen med samme navn, men som var ubebodd, lå visstnok like i nærheten. I 1890 var utsæden 0,5 hektoliter bygg, 1,5 hektoliter havre og 4 hektoliter poteter på den plassen som var i bruk i 1893.

På den andre, som altså sto tom i 1893, var utsæden 0,5 hektoliter bygg, 1 hektoliter havre og 2 hektoliter poteter.

På den første ble det fødd 2 kyr, 1 sau, 1 gris og 6 høns pr. 1. januar 1891. På den andre føddes det 1 ku, 1 geit, 1 gris og 6 høns samme året.

Det er rimelig grunn til å tro at det samme antall dyr var på den eksisterende plassen Rognhaugen i 1893 som i 1891.


Margrete Pedersdatter. Senere

þÿ

Folket

Plassfolkene på Rognhaugen må ha kommet dit like før raset. Før det hadde de bodd på Farbu på Inderøya og på Eklovald.

Det er opplyst at det i mai 1893 var fem hjemmeværende barn i tillegg til foreldrene:

  • Elling Jakobsen, husmann, 43 år

  • Margrete Pedersdatter, kone, 38 år

  • Elen Marie, datter, 10 år

  • Johan Petter, sønn, 7 år

  • Julie Augusta, datter, 5 år

  • Arne Marius, sønn, 2 år

  • Inga Kristine, datter, nyfødt brukte hun etternavnet Valum.

EKLOVALD, ROGNHAUGEN 94.1


image

Arne Marius Ellingsen Valum. Inga Kristine Ellingsdatter Valum.


Elling Jakobsen var fra Farbu på Inderøy a. Hans foreldre var Jakob Nilsen Farbu og

Jokumina Evensdatter.

Også Margrete var fra Inderøy a. Hun var fra Hastad. Hennes foreldre var Johan Peter Hastad og Sirianna Johansdatter.


Hva som skjedde

Folkene her fikk varsel ved at det var noen som sprang forbi og vekte dem.1 Etter alt å dømme var dette Dina Jermstad. De sprang ut for å komme seg i sikkerhet. Den eneste veien de kunne rømme, var østover i retning av Landfall. De minste ble båret av de voksne.

Men det skjedde ingen ting med plassen ved dette raset.

Derimot må plassen ha blitt oversprøytet av leire fra etterskredet 6. september. Etter all sannsynlighet våknet folkene av bråket av den første delen av dette skredet. Og i likhet med folkene på eiendommen Rognhaugen rømte de i retning av Landfall igjen. Nøyaktig hva som skjedde, vet vi ikke. Ingen av folkene kom imidlertid til skade. Heller ikke mistet de noen dyr. Men det må ha blitt skader på både jord og hus. At jorden ble skadet, ble ansett som tap for den gården plassen lå under. Derimot var husene plassmannens eien- dom, og dersom de ble skadet, tilkom erstatningen husmannen. Og Elling fikk skadeserstatning.

Men husene var ikke mer skadet enn at de senere kunne rives og flyttes.

85

Etterpå

V E R D A L S B O K A

En kort tid etter raset bodde familien på Hallemsgjerdet (Jale).

Elling Jakobsen fikk tildelt en erstatning etterpå på kr. 400. Forslaget gikk ut på kr. 380. Han fikk 50 kroner i forskudd.

Han kjøpte senere parten Valum av Hallem nedre, og det var hit husene fra plassen ble flyttet. Elling og familien bodde der i 1900.

Elling døde i 1918. Margrete døde i 1922.

Elen Marie ble gift med Elling Hansen. Han var bestyrer på en gård ved Hamar.

Johan Peter utvandret til Amerika i 1911. Julie Augusta ble gift med en Andreassen. Arne Marius døde ugift i 1952. Inga Kristine var også ugift. Hun døde i 1975.


Note:

1 Opplysninger ved Oline Valum.

FOLLO 105.1


Gården

Follo var en av de største gårdene som ble ødelagt av raset. Dette var en av de eldste i hele det utraste området. Trolig kunne Follo føre sin historie tilbake til eldre jernalder. Gården var også etter all sannsynlighet opphavs-gården til Kråg.

I middelalderen ble også Follo berørt av et mindre ras i den øvre delen av valdet. På den tid var Follo etter all sannsynlighet delt i to, og den øverste av de to gårdene fikk en del skader. Men skadene var så vidt omfattende at denne Follogården ble liggende øde etterpå. Den fikk navnet Folloaunet.

Gården grenset i vest mot Prestegården Auglen, mot syd mot Kråg og mot øst mot Jermstad. Trolig fulgte sydgrensen hovedveien fra Stiklestad til Vuku som gikk gjennom området. Mot nord strakte valdet seg opp mot Lyngåsen.

Det sies at når man sto på broen over Follobekken nede i Follodalen, kunne man så vidt se hustakene på Follo mot øst.

I sin nyere historie var Follo en meget veldrevet gård. Her bodde Anton B. Monrad

mens han drev flere av de omkringliggende gårdene som underbruk.

Men allerede i 1880-årene forpaktet John Rostad gården. Og Rostad og hans kone var vertskap for folkehøyskolen da denne hadde tilholdssted på Follo vinteren 1883-84. Og sommeren 1884 var det sommerskole for jenter på Follo. De eneste kjente fotografiene fra noe sted i det utraste området er visstnok elevkullene fra disse folkehøyskolekursene. Etter raset ble det totale arealet på Follo fastslått å ha vært 631,75 dekar. Av dette utgjorde det dyrkede arealet 283,03 dekar. Skogen utgjorde 193,7 dekar, og eng, havning

og annen udyrket mark utgjorde 157,02 dekar.

I 1890 ble det sådd 2 hektoliter bygg, 13,9 hektoliter havre, 1,4 hektoliter havre til grøntfor og 10 kg gressfrø. Det ble satt 13,9 hektoliter poteter. 0,1 ar ble brukt til andre rotfrukter enn poteter, og 0,1 ar ble brukt til kjøkkenhage. Det fantes 4 to-hjulte vogner på gården.

1. januar 1891 var det 3 hester, 12 storfe, 9 sauer, 3 griser og 19 høns på Follo.

I 1893 var tallet på husdyr omtrent det samme, nemlig 3 hester 14 storfe, 12 småfe og 2 griser. Tallet på høns er ukjent. I tillegg hadde to av tjenestejentene 1 sau hver, slik at alt i alt var det 14 småfe på gården.


þÿ

þÿ

R A S I V E R D A L 87


image

Follo. Storparten av Follovaldet forsvant i raset. Helt i øverste kant ble plassen Follomarka liggende helt på kanten etter raset 6. september. Plasseringen av Follostuggu er litt usikker. Men etter alt å dømme må den ha ligget på vestsiden av Follodalen.


Av en eller annen grunn er ikke bygningsmassen funnet i forsikringsproto-kollene.


Derimot var avlingen forsikret slik:

R A S I V E R D A L 89

þÿ

R A S I V E R D A L 91

30 tønner bygg - kr. 360; 120 tønner havre - kr. 960; 1 tønne rug - kr. 16; 120 lass høy -

kr. 1.200; 100 tønner poteter - kr. 300; og 150 berger halm - kr. 450, tilsammen kr. 3.286.


Folket

I 1893 var ingeniør John Rostad eier. Han hadde kjøpt gården noen få år tidligere.

På en så pass stor gård måtte det nødvendigvis være et forholdsvis stort antall tjenere i tillegg til gårdbrukeren. På Follo manglet et naturlig innslag av beboere, nemlig kårfolk. Dette hadde sammenheng med at Rostad hadde kjøpt gården av en proprietær. Hverken Rostad eller Monrad hadde foreldre boende på gården. Til gjengjeld losjerte slektninger av kona der.

I mai 1893 bodde disse menneskene på Follo:

  • John Olsen Rostad, ingeniør, gårdbruker, 42 år

  • Bergitte Magdalene Hansdatter Valeur, kone, 33 år

  • Ole, sønn, 12 år

  • Bjarne, sønn, 10 år

  • Marie, datter, 7 år

  • Ingrid Elisabeth, datter, 4 år

  • Helge, sønn, 3 år

  • Tormod Mikal, sønn, 1 år

  • Birgitte Valeur, enke, ca. 60 år

  • Erlinga Valeur, losjerende,

  • Pauline Pedersdatter, tjenestejente, 44 år

  • Anna Margrete Amundsdatter Voll, tjenestejente, 28 år

  • Anna Olsdatter Stuskin, tjenestejente, 25 år

  • Mette Olausdatter Bjørgan, tjenestepike, barnepike 18 år

  • Marius Iversen, visergutt, gjetergutt, 15 år

John Rostad var fra Trones. Hans foreldre var Ole Jonsen Rostad og Marie Martinusdatter.

Bergitte var datter av lensmann Hans Petter Valeur på Namdalseid og Birgitte Ingebrigtsdatter Muus.

I de offisielle listene er frøken Valeur oppført som boende på Follo. Dette var trolig hennes søster Erlinga. Men enten var hun fraværende rasnatten, eller så bodde hun et annet sted.

Derimot var Birgitte Valeur til stede på gården. Hun var Bergittes mor. Hennes foreldre var Ingebrigt Muus og Birgitte Magdalene Rynning fra Snåsa.

Anna Margrete Voll var datter av Amund Andersen Voll og Marja Johans-datter.

92 V E R D A L S B O K A


image

John Rostad sammen med sin kone Bergitte Magdalene og sin svigermor Birgitte Valeur.


Pauline Pedersdatter var fra husmannsplassen Hammeren under Jermstad øvre. Hun benevnes derfor Jermstadvald. Men hun bodde på Follo. Hennes foreldre var Peder Olsen og Anne Ulriksdatter.

Anna Olsdatter var fra Stuskin. Trolig var hennes foreldre Ole Olsen og Anne Eliasdatter.

Mette var datter av en Olaus og Marta Ellevsdatter som var tjenere på Bjørgan. Marius Iversen var fra Tinden, Hans foreldre var Iver Olsen og Marta Pauline Nilsdatter Havet.

Videre er Odin Olausen Bjartnes oppført som tjener på Follo i de offisielle listene. Han var sønn av handelsmann Olaus Bjartnes, og bodde hos sine foreldre. Han er derfor tatt med under Jermstadvald.

Om kvelden kom Oline Gust ava Martinusdatter Brannhaug, gjeterjente, 15 år gammel. Hun var fra Brannhaugen og bodde egentlig der. Hun kom altså tilfeldigvis til Follo om kvelden. Det skulle bli hennes bane.

Hun var datter av Martinus Olsen Brannhaug og Anna Gustava Olsdatter.

Dette gir et totalantall av 15 mennesker på Follo rasnatten. Av disse omkom fire stykker.

R A S I V E R D A L 93

image

Birgitte Valeur med sine barnebarn rundt seg. Den som er merket * var ikke født da raset gikk. Bak fra v. Ingrid, Ole, Bjarne, Marie. Foran fra v. Helge, Birgitte Valeur, Borghild* som var Birgittes datterdatter.


Hva som skjedde 1

Det var egentlig en skjebnens ironi at familen Rostad befant seg på gården rasnatten. John Rostad hadde kjøpt Stiklestad nordre. Familien likte seg visstnok ikke på Follo. Hvor vidt dette hadde sammenheng med at det var veldig bløtt i jorden rundt gården, er uvisst. Men sikkert er det at det piplet opp vann av grunnen flere steder, og det dannet seg små kjegler av sand der vannet tøt frem.

Familien hadde planlagt å flytte til Stiklestad nordre 18. mai. Men så traff dette tilfeldig sammen med at Marie fylte år den dagen. Derfor ble flyttingen utsatt en dag.

I ettertid ble det også fortalt at en finnkjerring ved navn Sibylla hadde spådd at Follo skulle gå under. Men det ble ikke sagt noe om når dette skulle skje.

Ingen tok henne alvorlig, heller ikke John Rostad. Han skal ha svart henne omtrent slik:

«Får håpe det ikke blir i vår tid, Sibylla!»

Det var mange overlevende fra denne gården, og følgelig har vi flere beretninger av hva som skjedde her. I tiden like etter raset ble mange av dem som berget livet, utspurt og intervjuet av journalister fra de forskjellige avisene som hadde korrespondenter i Verdal. I den sammenheng ble det dannet en

94 V E R D A L S B O K A

image

Anna Margrete Amundsdatter Voll. Marius Iversen.


rekke myter. Og i forbindelse med hva som skjedde på Follo, har det dannet seg en slik myte.

I Hartmanns skrift som ble utgitt samme år som ulykken, heter det at mens husene på Follo seilte ned gjennom rasgropen og ut gjennom dalen, satt gjetergutten Marius Iversen og lekte seg med en hundhvalp. Det står skrevet på følgende vis:

«Gjætergutten var den eneste paaklædte; han sad i god Ro og klædde sig under Nedfarten samt legte sig med en liden Hundehvalp. Ogsaa han kom sig udpaa Tåget og reddedes paa Land.»

Både de andre som ble reddet, og han selv var lite glad for denne beskrivelsen. De mente at den var langt fra virkeligheten. Men på journalisters vis hadde man i avisene oppkonstruert en historie rundt en enkelt opplysning, og da dette ble trykket og ingen hadde tid eller anledning til å avkrefte historien, ble den stående som sannhet.

Hva som egentlig skjedde, skal vi la de impliserte selv få fortelle. Ole Rostad var i 1893 12 år gammel. I 1898, fem år etter ulykken, skrev han selv ned det han opplevde:

«Min opplevelse natt til 19. mai 1893.

Jeg ble vekket om natten klokken 1. Min bestemor Valeur ropte at jeg måtte absolutt opp da det var noe galt på ferde. Men jeg ble liggende i ro. Om det var av skrekk eller av dovenskap, husker jeg ikke. Men det er sannsynlig det var av skrekk.

R A S I V E R D A L 95

Enda en gang ble jeg advart, men jeg ble også denne gangen liggende i min seng.

Nå lød det et voldsomt brak, og hele bygningen styrtet sammen. Den veggen som sengen min sto ved, falt over sengen slik at det var så vidt jeg berget livet. For veggen ble liggende på sengestolpene.

Men nå var det for sent å komme ut av sengen hvor meget jeg enn forsøkte. Jeg lå således en stund uten å gi en lyd fra meg. Da plutselig hørte jeg noen rope om hjelp. Og jeg kjente stemmen. Det var en av våre tjenestepiker, en av dem jeg aldri mer så.

Siden hørtes flere rop som til slutt svant hen i dødens kvaler.

Så ble det igjen stilt. Da plutselig hørte jeg min fars stemme like over meg. Jeg tenkte at han var på mørkeloftet. Men det viste seg senere at han var på taket, for det var ikke noe mørkeloft lenger. Taket hadde nemlig falt ned på mørkeloftgulvet.

Jeg forsøkte å svare ham, men han hørte meg ikke.

Senere åpnet taket seg som ved et under, og jeg krøp ut fra mitt kvalme rom gjennom en åpning og opp på taket. Der møtte jeg et underlig syn. For der var min far og mine søsken unntatt Tormod. Alle sammen var nesten nakne. Der var også min gamle bestemor Valeur, også omtrent naken. Likeledes var tre tjenestepiker der.

Det var halvmørkt og så bitende kaldt som om det skulle være full vinter.

Etter at dette takflaket, som ikke var mer enn et par meter i hver retning, hadde svaiet hit og dit en stund og truet med å velte oss av, satte det seg i en voldsom bevegelse. Nå gikk det med lynets hastighet like til Rosvoll-gårdene. Under hele reisen i dette leirhavet var vi truet med å velte, og når leirbygene kom, måtte vi klamre oss fast så godt vi kunne. Men verst led vi dog av frost. Vi frøs til vi ikke hadde følelse i føttene. De var mest utsatte for kulden fordi taksteinene var så kalde som is.

Vi fryktet hele tiden at bestemor skulle synke sammen av kulde, og av at hun også hadde fått noen slag i hodet slik at hun blødde sterkt.

Da vi stanset ved Rosvoll, lyktes det min far å få fatt på en del sengeklær fra den sengen hvor jeg hadde ligget. Disse ble fordelt til de mest trengende.

Under hele farten så vi så langt vi kunne se, bare leire. Da vi kom nedover til Bjørken så vi noen hester og kyr som sprang alt det de kunne for å unngå oversvømmelsen. Men det var forgjeves, for leiren oversvømmet disse områdene så hurtig at den hurtigste hest hadde blitt for sen. Vi hørte hvordan de stakkars dyrene brølte i sin siste kamp.

Vi så også mennesker bukke under, og vi hørte deres angstskrik.

Da vi kom til Rosvoll, så vi en mann reise seg opp fra leiren. Han var tildekket av et tykt lag over hele kroppen. Han ropte til oss og spurte om


þÿ

R A S I V E R D A L 97

våre navn. Og han fortale sitt eget navn. Det var Odin Bjartnes, en av våre nærmeste naboer.

Vi ropte om hjelp til noen folk som sto ved Rosvoll, men fikk det svar at det ikke var noen redning før vannet falt fordi elven var blitt demmet opp. Hvis vi skulle ha ventet på det, hadde vi måttet være der i mange dager.

Men da lød en kjent røst: «Bærre veint, Rostad, æ ska reidd dokk!»

Det var Marius Iversen, vår 16-årige tjenestegutt som hadde vært på et annet bordflak. Og på grunn av at dette var lettere, hadde han fart hurtigere og hadde kommet nærmere land enn oss.

Nå begynte han å arbeide etter sin egen plan. Han tok store stokker og planker som han la på dette leirhavet. Han fikk derved i stand en bro et stykke. Men vi var langt fra fast land, og hvis han ikke ved sitt modige arbeid hadde oppmuntret dem som sto og så på, hadde det visstnok blitt lenge for oss forfrosne å vente.

Da folkene kom ut til oss, ba vi om at de måtte ta bestemor først, og så Odin Bjartnes som var en tyve skritts avstand fra oss. Så ble hver og en av oss båret i land på ryggen av folkene.

Da jeg kom et stykke fra vraket, falt han som bar meg, ned i leiren slik at en annen måtte ta meg på ryggen resten av broen.

Etter at jeg var kommet på land, la jeg på sprang som om jeg var gal. Jeg hoppet over et gjerde, inn på en gård og inn i kjøkkenet hvor folkene var i ferd med å vaske Odin Bjartnes.

Vi ble godt mottatt og henvist til en godt oppvarmet stue. Vi samlet oss, alle vi som var fra Follo. Og tilsist kom Marius Iversen inn, som vi for en stor del har å takke for vår redning. For det var nok mange av oss som ikke hadde klart mange timene i en sådan kulde uten klær.

Marius fortalte nå hvordan det hadde gått til med ham. Han var blitt skilt fra de øvrige tjenerne og var kommet for seg selv og hadde klart å komme seg opp på et vrak av det værelse hvor tjenestepikene lå. Han hadde tatt med seg klærne sine, og han satte seg til i god ro til å kle på seg. Mens han satt slik så han den lille hundehvalpen vår krype omkring blant stokkene. Han tok den til seg og passet den slik at den ikke fikk skade.

Og det er derfor at de store forfatterne som utga Beskrivelsen over Værdals-ulykken har skrevet: «En tjenestegutt ved navn Marius Iversen satt under hele farten og lekte med en hundehvalp.»

Nei, han gjorde annet enn å leke. Han arbeidet mye mer enn mange andre. Han hadde også fått fatt i et lommeur som tilhørte min far.

Han fortalte også at han hadde hørt de to tjenestepikene som omkom, rope om hjelp. Han forsøkte alt det han kunne for å komme dem til hjelp, men han kunne ikke.

Fra Rosvoll ble det øyeblikkelig sendt bud til Trones til min onkel og


Veidalsboka - 6

98 V E R D A L S B O K A

besteforeldre og fortalt i hvilken stilling vi var. Og øyeblikkelig kom bestefar med klær. Folkene på Rosvoll bød oss mat før vi reiste, men ingen formådde å spise grunnet skrekk og sorg. For vi visste ennå intet om vår mor.

Da vi kom til Trones, ble vi mottatt med meget kjærlighet.

Samme dag reiste onkel Bernhard og far opp til raset for å spørre på de omliggende gårdene om min mor. Men det var forgjeves. Dagen etter ble hun funnet død i et vrak tett ved det vrak hvor vi hadde tilbrakt den sørgelige natten.»

Marius Iversen har også gitt sitt bidrag om hva som skjedde. Han er ved flere anledninger blitt intervjuet av forskjellige aviser.3

«Jeg våknet av en underlig dur. Jeg trodde først det var brann, men sengen ristet, og gulvet ble løftet opp. Jeg lå på samme rom som tjenestejentene, slik skikk og bruk var på den tiden, og jeg for ut av sengen for å vekke dem. Jeg rakk ikke bort til sengene deres før brannmuren rauset ned og begrov dem. Jeg sprang til vinduet for å hoppe ut. Men før jeg kom så langt, rauset veggene sammen. En stokk kom inn, den andre for ut, og slik ble bare gulvet tilbake. Alt sammen var plutselig bare en forvirrende masse av tømmer og splintret treverk.

Jeg hoppet unna stokkene, noen smatt jeg under, andre krøp jeg over. Jeg arbeidet som en sinnsvak for å bryte meg ned til gulvet.

Så seilte det vesle gulvflaket av sted. Jeg fikk klamret meg fast til sengen og halve veggen som var blitt liggende innover gulvet. Sengen var gjort fast i veggen, og kanskje var det med på å berge meg. Over hodet mitt hang det stokker og splintret treverk. Jeg prøvde å få noe av det vekk fordi jeg var redd det ville falle ned på meg.

Det var under denne seilasen jeg fant klærne mine og et par støvler. Jeg fant også et lommeur som tilhørte John Rostad.

Det gikk hurtigere enn et lyntog ut for melen. Først bar det tvers over dalen mot Bjørkberga. Vi seilte rett mot gården Lunden. Men da vi nådde elveløpet, svingte strømmen vestover. Nå økte farten igjen. Det kom vel nye masser med leire bak som skjøv oss bortover. For meg så det ut som vi fulgte elveløpet. Inne i Lennesbukta gikk ferden i en stor ring et par ganger, og ved høydene utfor Leirfall begynte farten å avta. Jeg kunne se bakkene vest for Rosvoll. Nå kunne jeg begynne å røre på meg.

Det viste seg at jeg hadde kommet nokså nær land, og folket på Rosvoll søndre, den gården som her lå kloss inntil leirmassene, var da kommet til inne på land. De var blitt vekket av en blå hest som kom galopperende inn på tunet. Det var en av Follohestene som var blitt innsmurt av leire etter å ha gått igjennom raset, men som altså hadde reddet seg inn på land.

Stivfrossen var jeg, for det var kuldegrader rasnatten. Klærne jeg hadde funnet mellom ruinene på gulvet, tok jeg nå på meg.

R A S I V E R D A L 99

Det var flytende leire mellom biten av gulvet jeg var på, og fast mark. Og inne på land sto en patriarklignende mann med langt, hvitt hår og ropte ut til oss: «Bare overgi dere til Gud. For dere er det ikke håp om redning.»4

Men jeg tenkte at når jeg var kommet så nært redningen, ville jeg ikke gi opp. Jeg rev opp gulvet med hendene og la fjelene fremover som en bro, helt til de som sto inne på land kunne få lagt ut en stige slik at broen og stigen nådde sammen.»

I beretningen om hvordan han hjalp til med å redde husbonden og folkene hans, er Marius Iversen beskjeden.

«Jeg var nå bare en guttunge den gangen, og liten av vekst. Men selvfølgelig hjalp jeg til så langt evner og krefter strakk til.»

Og om historien om hvalpen sier han følgende: «Det er skrevet og sagt så mye om dette raset. Om meg er det skrevet at jeg lekte med en hundehvalp der ute på taket. Men jeg kan forsikre at det ikke var tid for å leke den natten, nei.»

Mer sier ikke Marius Iversen om den saken. Men til sin sønn Leif Iversen, har Marius fortalt det slik:

«Så hørte jeg hundehvalpen på gården hyle. Den lå under stokkene ved kanten av gulvflaket. Jeg klarte å krabbe meg dit den lå, fikk tak i nakkeskinnet på den, og dro den med meg bort til sengen igjen. Jeg blåholdt meg i sengen samtidig som jeg klemte hunden inntil meg.»

Dermed vet vi nå at han slapp det sikre taket i veggrestene og akte seg ut til kanten av gulvet der han fikk fisket opp hundehvalpen som hørte gården til. Og han fikk den velberget til land over den selvlagede broen.

Vel inne på land var ikke de andre der villige til å sette livet på spill for å redde Rostad og folkene der. De sa at det ikke var noen redning før elven gikk tilbake. Det var da Marius hørte dette, at han sa: «Berre veint Rostad, æ ska reidd dokk!»

Da først tok de andre mot til seg og begynte å hjelpe til. Men det var da Erik Rosvoll kom til og overtok ledelsen av arbeidet, at det ble fortgang. Og Erik var med til siste stund. For sin innsats fikk Erik Rosvoll meget fortjent redningsmedaljen. Men det er helt typisk at også noen av de andre som fra først ikke torde å hjelpe til, men som ble med først da Marius Iversen satte igang, ble nevnt som mulige kandidater for medaljen. Marius ble ikke nevnt i det hele tatt!

På Rosvoll søndre ble de reddede godt mottatt og fikk varme klær og mat. Det ble fortalt i avisene at folkene på Rosvoll hadde rømt sin vei da raset kom. I så fall dette var riktig, var det bare for en meget kort stund, for de var nede ved leirsjøen da vraket av Follo ble liggende der. Og det var hos disse folkene Rostad og hans huslyd fikk pleie og stell, slik at den panikkartede rømningen som det ble skrevet om, var i alle fall ikke så langvarig.

100

V E R D A L S B O K A

Marius forteller videre om hva som skjedde videre utover sommeren: «Etter hvert som leirmassene størknet utover sommeren, kjørte vi restene av husene på Follo til Stiklestad nordre, som Rostad også eide, og hvor familien slo seg ned.

Det rare er at under taket som de kom seilende på, fant vi både loftsgulvet og gulvet i første etasje klemt sammen. Veggene var borte. Men da vi orienterte oss, fant vi møblene der de hadde stått med sølvtøy og kontanter på plass.

Dette mer enn noe annet beviser vel med hvilken fart og enorm kraft leirraset gikk.

Og vi fant vuggen der veslebarnet hadde ligget, med dynen slik den var blitt liggende da moren rev barnet med seg og sprang for å redde seg. De to ble borte i leirsuppen. Men fru Rostad ble funnet med gutten i armene samme dagen.» 5

Marie som var 7 år da dette skjedde, har fortalt at de måtte komme seg opp på taket av huset. Men det var ikke mulig å komme seg dit ved å klatre gjennom vinduet. John klarte å rive vekk noen bord i taket slik at det ble et hull. Dette tyder på at huset nå var i ferd med å brytes i stykker. Først hjalp han sin gamle svigermor dit opp, deretter barna. Og under seilasen klamret alle sammen seg til hverandre og klarte på den måten å holde seg fast. Hva som skjedde med Bergitte Rostad, er litt uklart. Et sted heter det at John Rostad hjalp alle opp på taket etter tur. Men huset styrtet sammen før han rakk å få henne og Tormod dit opp. En annen versjon går ut på at da huset begynte å rase sammen, hadde Bergitte Rostad grepet minstebarnet fra vuggen og styrtet på dør. Det var det siste de andre hadde sett av henne. Men etter som hun ble funnet under vraket av et annet hus, kan det tyde på at hun kom seg bort til et av uthusene, og at hun fulgte med dette nedover. Hvorvidt hun døde underveis, eller om hun døde som følge av kulden og strabasene, er ikke kjent.

Døde:

BERGITTE M AGD ALEN A VALEUR ROSTAD, født 1861 TORMOD MIKAL JONSEN ROSTAD, født 1892

METTE OLAUSDATTER BJØRGAN, født 1875

OLINE GUSTAV A MARTINUSD ATTER BRANNHAUG, født 1878

Bergitte ble gjenfunnet 20. mai i et husvrak ved Rosvoll like ved vraket av våningshuset på Follo.

Tormod Mikal ble gjenfunnet dagen etter. Begge ble begravet og jordfestet 29. mai på Stiklestad.

Mette og Oline Gustava er ikke blitt gjenfunnet.

Alle husdyrene på gården gikk i vei med med unntak av en hest som over

R A S I V E R D A L 101

levde farten nedover. Blant de døde husdyrene var tjenestejentene Anna Volls og Anna Stuskins to sauer.

6. september gikk et større etterras, og store deler av det som sto igjen av Follovaldet gikk da ut.

Av hele den store eiendommen var det nå igjen bare 97,35 dekar. Av dette var 14,33 dekar dyrket mark. 73,6 dekar var skog og 9,42 dekar var annen udyrket mark.

26/27 av eiendommen ble ødelagt.

Jordverdien før raset hadde vært 13.500 kroner. Tapet ble satt til 13.000 kroner. Av jorden var det således igjen bare tilsvarende 500 kroner.

Hele eiendommen var før raset verdsatt til 16.000 kroner. Tapet ble satt til 15.000 kroner, slik at det var 1.000 kroner tilbake.


Etterpå

Familien ble først tatt hånd om på Trones.

John Rostad hadde kjøpt Stiklestad nordre før raset i 1893. I den forbindelse søkte han Velferdskomitéen om støtte. I protokollen 19. juli 1893 står følgende: Fra veiingeniør og gårdbruker John Rostad om et bidrag av 1.000 kr. til anskaffelse av besetning m. v. på hans nye gård Nordre Stiklestad. Beløpet bevilges ham i betraktning av hans betydelige tap ved gården Follos undergang.

Samtidig med dette bidraget fikk han kr. 111,65 som skulle gå til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

31. januar 1894 fikk han ytterligere kr. 500 i forskudd ved en spesiell tildeling.

Han fikk totalt kr. 15.655 i erstatning.

Men det var flere som fikk erstatning på denne gården:

Frøken Valeur, losjerende, ikke oppgitt fornavn, fikk kr. 300. Forslaget gikk ut på kr. 600. Dette må da ha vært Erlinga, søster av Bergitte Rostad. Hun var på det tidspunkt ikke gift.

Pauline Pedersdatter fikk kr. 100.

Anna Voll fikk også kr. 100. Hun fikk 40 kroner i forskudd. Anna Stuskin fikk kr. 130. Det ble foreslått kr. 150. Marius Iversen (i listene kalt Johnsen) fikk kr. 80. Og enkefru Birgitte Valeur fikk kr. 925, halvparten av hva som først ble foreslått.

Skylden for Follo ble fastsatt slik i 1895:

Gårdsnr. 105, bruksnr. 1, Follo av skyld mark 17,29 et avtak for 20 år av mark 16,65, og deretter for bestandig et avtak av mark 15,82. Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 5,74 for første halvår 1893.

102

V E R D A L S B O K A

Det antatte tapte arealet på Follo utgjorde 534,4 dekar. Men noe uskadet jord og skog sto igjen. I tilknytning til dette beholdt John Rostad en teig på 371,2 dekar. Resten tilfalt Staten i skredgropen. Statens part utgjorde 72 dekar. Tilsammen var dette 91,2 dekar mindre enn hva som hadde gått tapt.

John Rostad bodde på Nordre Stiklestad sammen med døtrene Marie og Ingrid og sønnen Helge i 1900.

Kort tid etterpå solgte han gården til sin svigersønn Trygve Forberg som var gift med

Marie.

Selv flyttet han til Kjellsrud i Bærum. Begrunnelsen for at han solgte Stiklestad nordre var at han var redd for at Brokskitbekken som rant like nordvest for gården, skulle ta nytt løp og kanskje utløse et ras. Han klarte ikke tanken på kanskje å måtte oppleve enda et ras.6

Han giftet seg på nytt med Br eta Forberg fra Ytterøy. Han døde i 1917.

Ole giftet seg med Margit Moksnes fra Trondheim. De hadde Haugslien. Han døde i 1967.

Bjarne utvandret til Amerika i 1906. Han giftet seg med Valborg Øvre fra Ytterøy a. Han døde i 1949.

Marie giftet seg, som nevnt ovenfor, med Trygve Forberg. Hun døde i 1951.

Ingrid Elisabet giftet seg med Olav Brårud. De var bosatt i Oslo.

Helge giftet seg med Gisken Sem fra Grong. Han døde i 1915.

Birgitte Valeur flyttet til sin datter Jenny på Levanger, hvor hun døde i 1913.

En av de to tjenestejentene som berget livet på taket av Follo, var Anna Olsdatter Stuskin. Hun ble senere gift med Edin Follo, den eneste som kom seg unna i Follostuggu. De bosatte seg på Garpa på Verdalsøra hvor han praktiserte som skredder. Anna døde i 1958, og Edin døde i 1962. (Se også under Follostuggu.)

Pauline Pedersdatter, den andre tjenestejenten, bodde i en stue i Jermstad-grenda. Hun døde i 1944.

Marius Iversen ble gift med Ragna Iversdatter Vang. Han arbeidet på Verdal Mølle. Han døde i 1962.

Noter:

1 Mange av opplysningene er ved Else Skreden, datter av Mane. Ellers er mye fortalt av Leif Iversen, sønn av Marius.

2 Dette ble funnet på Haugslien i 1991 av John Rostad, Ole Rostads sønn. I følge John Rostad var dette en ukjent beretning om hva som hadde gått for seg. Historien er gjengitt her slik Ole Rostad selv skrev den, med bare små endringer i språket.

3 Det som følger, er satt sammen av to intervjuer, ett i Nidaros 15.5.1953. og ett i Adresseavisen 22.12.1959, samt hva Leif Iversen har fortalt.

4 Dette var Oluf Holte fra Rosvoll vestre. Han hadde kommet til etter at han hadde reddet folket fra Nefferplassen. Se under Neffer og Rosvoll vestre.

5 Fm Rostad ble funnet 20. mai, og Tormod ble funnet 21. mai. De lå likev de hverandre.

6 Opplysninger ved Else Skreden og Ingrid Minsaas.

FOLLOVALD, SMEDHAUGEN 105.1


Bruket

Denne tidligere husmannsplassen var ikke skyldsatt i 1893, selv om den etter de opplysninger som foreligger, var en selveiereiendom. Eieren i 1893, Peter Petersen Belbo, hadde kjøpt plassen fra Follo. Han kalles forøvrig «arvefester» i de offisielle listene. Allerede i folketellingen i 1891 kalles han selveier.

Men i og med at skyldsetningsforretning ikke var blitt avholdt, ble ikke arealet på denne plassen fastslått etter raset. Den inngikk i Follovaldet. Men vi tar vel ikke for mye feil om vi antyder at heller ikke Smedhaugen skilte seg vesentlig ut fra andre husmannsplasser som ble kjøpt omkring århundreskiftet hva angår størrelse. Sjelden var slike plasser større enn noen få mål.

Det har vært vanskelig å fastslå den nøyaktige beliggenheten av Smedhaugen. Det forhold at den i tiden etter raset ble blandet sammen med Smed-gården, et annet navn på Jermstad østre, har gjort at man har hellet til den oppfatning at den lå på østsiden av Follodalen, ja, faktisk så langt mot øst som helt i grensen av valdet opp mot Jermstad. Imidlertid er det mer trolig at den lå på vestsiden av dalen like ovenfor hovedveien fra Stiklestad til Vuku. Videre er det grunn til å tro at den lå litt vest for veikrysset der veien forbi Gran munnet ut i hovedveien. Folkene fra Gran sprang sannsynligvis langs etter veien for å berge seg, og de sprang forbi et hus hvor de banket på vinduet for å vekke folkene. Det kan bare ha vært Smedhaugen.

I og med at den ikke var blitt skyldsatt, finnes det heller ingen opplysninger om skylden.

Utsæden var forholdsvis beskjeden i 1890, nemlig 0,09 hektoliter bygg, 0,69 hektoliter havre, 0,23 hektoliter havre til grøntfor og 2,08 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter ble det brukt 0,1 ar.

1. januar 1891 hadde Peter Petersen 1 ku, 3 sauer, 1 geit og 4 høns. Da var plassen etter sigende i Peters eie.

Og i 1893 hadde han 1 ku og 5 småfe. Dette bekrefter bare at eiendommen ikke var særlig stor.

Folket

I mai 1893 bodde følgende mennesker på Smedhaugen:

104

V E R D A L S B O K A

  • Peter Petersen Belbo, selveier, 66 år

  • Marie Larsdatter, kone, 56 år

  • Mette Pauline, datter, døvstum, 32 år

  • Marie Oline, datter, 15 år

Peter og Marie bodde i 1875 på plassen Follomyra. Follomyra var imidlertid den samme som Smedhaugen, det vil si den de kjøpte.

Peter var født i Vinne sogn av foreldre Peter Petersen Bergsvald og Beret Margrete Andersdatter. Hvor han fikk navnet Belbo fra, er ukjent.

Marie var født i Stiklestad sogn. Hennes foreldre var Lars Olsen Trøgstad og Kjerstine Halvorsdatter.


Hva som skjedde

Også på disse menneskene kom raset fullstendig overraskende. Riktignok ble de sannsynligvis vekket av Ingeborganna Gran da hun og mannen, Tore Gran, sprang forbi. Men de rakk ikke å komme seg ut. Ingeborganna og Tore hørte at døren ble åpnet, så hørte de noen forferdelige skrik, og deretter sank huset ned i dypet.

Ingen berget seg herfra.

Døde:

PETER PETERSEN BELBO, født 1827 MARIE LARSDATTER BELBO, født 1837 METTE PETERSDATTER BELBO, født 1861 MARIE OLINE PETERSDATTER BELBO, født 1878

Bare to ble funnet. Det var de to døtrene Mette og Marie.

Mette ble funnet først. Hun ble funnet nede ved Tinden 27. mai. Liket var da i en forferdelig tilstand. Det ene benet var avrevet ved hoften, tarmene lå delvis utover, og begge ørene var borte. Dette er et bevis på de voldsomme naturkreftene som hadde vært i virksomhet. Hun ble begravet på Stiklestad. Hun står oppført uten nummer og dato for begravelse og jordfestelse i kirkeboken. Dette hadde sammenheng med at hun var baptist, og således dissenter.

Marie ble gjenfunnet 23. juni. Begravelsen fant sted dagen etter på Stiklestad, og jordfestelsen dagen der etter igjen. Besetningen på 1 ku og 5 sauer strøk med.

Det at Mette ble funnet nede ved Tinden, og Anders Larsen fra naboeiendommen Egge ble funnet ved Bjartnes, tyder på at de begge må ha fulgt den samme leirstrømmen nedover dalen. Det er imidlertid ikke mulig å utlede av dette at heimene på vestsiden av Follodalen må ha gått helt til slutt. De kan rett og slett ha blitt skjøvet nedover av hva som fulgte etterpå. Men det

R A S I V E R D A L 105

synes allikevel å være klart at dette partiet på vestsiden av Follodalen må ha glidd ut forholdsvis sent.

Etterpå

I og med at Smedhaugen ikke var blitt skyldsatt før raset, skjedde det heller ingen forandringer med hensyn til skylden. Den ødelagte jorden ble ført sammen med det som Follo mistet.

Dødsboet ble tildelt en erstatning av kr. 250. Forslaget gikk ut på kr. 500, men det ble altså halvert.

FOLLOVALD, FOLLOMARKA 105.1


Plassen

Follomarka lå langt nord på Follovaldet, og plassen ble ikke tatt av Verdalsraset, hverken 19. mai eller 6. september. Men det siste raset nådde så langt opp at det bare var noen meter fra skredkanten og bort til husene.

Dette medførte at de som bodde her, ikke torde å bo lenger på plassen. Men etter som hverken mennesker, dyr eller hus gikk tapt, er ikke plassen tatt med i noen offisielle lister. Jorden tilhørte nemlig Follo, og den ble regnet med i tapet gården led.


Folket

Husmannsfolket som bodde her, var forholdsvis gamle. De hadde vært på Follomarka fra før 1865. Da raset gikk bodde følgende personer på plassen:

  • Olaus Olsen, husmann med jord, 69 år

  • Gunnhild Jakobsdatter, kone, 70 år og muligens bodde dattersønnen der:

  • Oskar Johannes Nilsen, dattersønn, 7 år

Olaus var sønn av Ole Kristoffersen Breding og Ingeborg Olsdatter Ekren. Gunnhild var datter av Jakob Olsen Holmli og Marit Mikkelsdatter Vangstad. Oskar Johannes bodde der i 1893. Han var sønn av Nils Nilsen og Oline Olausdatter. De bodde på Tinden.


Hva som skjedde

Det er ukjent hvordan folkene på denne plassen opplevde selve raset. Men det er helt klart at de også flyktet unna da de ble oppmerksom på hva som skjedde.

De flyttet tilbake igjen etter en tid, men angsten var der hele tiden, selv om denne plassen lå et stykke fra raskanten. De partiene som sto igjen langs nordkanten av raset etter

19. mai, ble nemlig ikke ansett for å være helt trygge.

Den 6. september kom det siste store etterskredet. Det tok med seg mesteparten av det som var igjen av både Jermstad østre, Jermstad vestre og Follo. Denne gangen nådde raskanten nesten opp til plassen. Folkene rømte på nytt, og Oskar Johannes har fortalt at han husket at besteforeldrene hadde tullet

R A S I V E R D A L 107


image

Oskar Johannes Nilsen og Inga Øvre.


ham i en ullfilt og bar han langs raskanten for at de skulle komme seg unna. Etterpå

Nå var det klart at ingen ville bo på denne plassen mer. Dessuten var store deler av jorden borte. Husene ble derfor tatt ned og flyttet. Olaus Olsen fikk en erstatning på kr. 300.

Olaus og Gunnhild flyttet til sin datter på Tinden. Gunnhild døde allerede året etter raset, i 1894. Olaus bodde der til han døde i 1903.

Det fortelles at Olaus fikk nerveproblemer etter raset, noe som ga seg utslag hver høst og vår i flom- og regntider.

Oskar Johannes ble gift med Inga Øvre. De bosatte seg også på Tinden. Oskar døde i 1939.

FOLLOVALD, FOLLOSTUGGU 105.1


Plassen

Follostuggu var en husmannsplass under Follo. Etter all sannsynlighet var dette en gammel husmannsplass. Tidligere var det to plasser med dette navnet. De ble kalt østre og vestre. Dette var Follostuggu vestre. Den østre var nedlagt som husmannsplass før 1893. Plassen lå på vestre side av Follodalen. Mest sannsynlig lå den nord for veien.

Størrelsen av plassen var vel som husmannsplasser flest. I 1890 var utsæden 0,27 hektoliter bygg, 1,39 hektoliter havre og 2,78 hektoliter poteter. 0,12 ar ble brukt til andre rotfrukter enn poteter.

Pr. 1. januar 1891 var husdyrholdet 1 ku, 2 sauer og 6 høns.

FOLLOVALD, FOLLOSTUGGU 105.1


image

Edin Andersen Follo ble senere gift med Anna Olsdatter Stuskin. Hun overlevde raset ved at hun satt på hustaket på gården Follo og seilte nedover til Rosvoll. Her står de utenfor huset sitt på Garpa.

I 1893 føddes 1 ku, 5 småfe og et ukjent antall høns på plassen.

110

V E R D A L S B O K A

I forsikringsprotokollen kan det leses at plassen besto av en stue med kammer og kjøkken samt lade og fjøs. Dette var forsikret for kr. 50.

Det fantes også en kakkelovn på stedet. Den var forsikret for 3 kroner.

Avlingen på plassen var forsikret slik: 3 tønner bygg, 13 tønner havre, 12 tønner poteter, 5 lass høy, og 9 berger halm, tilsammen kr. 41.


Folket

Da raset gikk, bodde det to familier på plassen. Det var foruten den opprinnelige familien, også familien til en av sønnene.

image

  • Anders Andorsen Follo, husmann, 48 år

  • Elen Anna Olausdatter, kone, 47 år

  • Edin Andersen, sønn, skredder, 21 år

  • Bernt Andersen, sønn, dreng på Prestegården, 17 år

  • Arne Emil Andersen, sønn, 5 år

  • Maren Anna Andersdatter, datter, 1 år

  • Ole Andreas Andersen, sønn, smed, gift, 23 år

  • Sofie Olsdatter, kone, 20 år

- Marie Olsdatter, datter, 2 år Anders Andorsen var sønn av Andor

Jakobsen og Berit Andersdatter som var plassfolk på Nersveet under Storvuku.

Elen Anna var datter av Olaus Olsen Nestvoll

og Anne Marta Iversdatter.

Om Edin kan opplyses at han var skredder og bodde hjemme som inderst.

Ole Andreas Andersen Follo.

Hans bror Bernt bodde også delvis hjemme. Han arbeidet som visergutt på prestegården, og var der natten til 19. mai.

Ole Andreas var smed, men bodde på Follostuggu. Akkurat da raset gikk, var han inne til militærtjeneste på Rinnleiret.

Oles kone, Sofie Olsdatter, var datter av Ole Pedersen og Elen Marie Bårds-datter på husmannsplassen Skaget på Trones.

Av de ni personene som utgjorde huslyden, var syv hjemme da raset gikk. Og bare Edin overlevde.

Hva som skjedde

Edin hadde i ettertid ikke lyst til å snakke om hva som skjedde. Det for

R A S I V E R D A L 111

telles at hvis det ble snakk om raset når han var til stede, strøk han på dør. 1 Men en gang da han var 80 år, fortalte han følgende:2

«Det ble dommedag for mange. Men det var vel bestemt at jeg skulle bli igjen. Det er en hånd som styrer med alt.

Foreldrene mine var husmannsfolk under Rostad.3

Mor vekket meg da bygningen sto og skalv ulykkesnatten. Mor, far, et 2 år gammelt barn, og jeg kom oss ut. I forskrekkelsen hadde vi løpt fra et barn på 5 år inne i huset. Far sprang tilbake til husmannsplassen, men så gled husene ut i leirstrømmen, og siden så jeg ham ikke mer.

Mor og jeg fulgtes et stykke på vei, men jorden åpnet seg og mor forsvant ned i dypet med det 2 år gamle barnet på armen. Selv hadde jeg fast grunn under føttene, men jorden skled unna stadig vekk bak meg. Det var som å kappløpe med døden. Jeg klatret over et gjerde, i neste øyeblikk forsvant det i leirhavet. Jeg sprang gjennom en skog, noen sekunder senere hadde dypet slukt trærne. Til slutt sto jeg frelst på sikker grunn.»

Det fortelles at Edins mor forsvant da han hadde hoppet over en skigard. Hun rakk ikke å komme over, før alt sank ned. Hun var den siste som forsvant. Like før hadde også Sofie havnet i avgrunnen. Sannsynligvis bar hun barnet på ett år.

Edin fortsatte å springe. Hans beskrivelse av at han sprang gjennom en skog, stemmer med beliggenheten av Prestegårdsskogen. Store deler av denne skogen gled ut, og etterpå sto flere av trærne nede i bunnen av raset. Og han sprang videre oppover bakke.

Han var iført bare skjorten. Og han ropte og skrek mens han sprang. Han passerte flere hus.

Edin hadde kommet helt opp i Volhaugen da man fikk stanset ham. Der visste man ennå ikke noe om raset, og de tok ham for å være en rømling fra Rotvoll i følge hans egen beretning. Han ble sperret inne i et rom. Her dundret han i veggene og ropte og gråt uten at de tok hensyn til ham. Først ut på dagen da de fikk høre om ulykken, forsto folkene sammenhengen.

Men sinnspåkjenningen hadde vært så stor at han var helt forstyrret i lang tid etterpå.

Døde:

ANDERS ANDORSEN FOLLO, født 1845

ELEN ANNA OLAUSDATTER FOLLO, født 1846 ARNE EMIL ANDERSEN FOLLO, født 1888

MAREN ANNA ANDERSDATTER FOLLO, født 1892 SOFIE OLSDATTER FOLLO, født 1873

MARIE OLSDATTER FOLLO, født 1891

Av de seks som omkom, fant man igjen bare to. Marie Olsdatter ble funnet

112

V E R D A L S B O K A

igjen 16. juni. Hun ble begravet på Stiklestad dagen etter. Og jordfestelsen fant sted 18. juni.

I følge kirkeboken ble Anders gjenfunnet på sydsiden av dalen 15. juli. Trolig er dette feil for 5. juli. Han ble nemlig begravet på Lysthaugen 8. juli. Jordfestelsen fant sted året etter på årsdagen for raset, 19. mai 1894.

Husdyrene døde alle.

Noe ble funnet etterpå. Blant annet hadde det stått en stamp med klesvask ute på gårdsplassen. Den ble senere funnet bare med noen flekker av leir-sprut opp i klærne. Ellers var de like rene. Og i sammenheng med denne biten av gårdsplassen var det også en del av hagen som var helt uskadd med både planter og busker. Men huset ble slått til pinneved.

En fullstendig hel tekanne ble også funnet. Dette var det eneste av inventaret fra plassen som ble funnet.

image

Denne tekannen er det eneste som ble funnet fra denne plassen bortsett fra en stamp med klesvask.


Etterpå

R A S I V E R D A L 113

Edin Andersen Follo fikk kr. 25 i erstatning etterpå. Han fikk 15 kroner av dette i forskudd.

Hans bror Ole Andersen, som selv hadde hatt familie, fikk noe mer. Han fikk kr. 370. I Velferdskomitéens protokoll 31. januar 1894 opplyses det at han fikk 100 kroner av dette i forskudd. Og begrunnelsen var at pengene skulle benyttes til innkjøp av verktøy.

Jorden tilhørte Follo, og den ble derfor regnet sammen med jordtapet der.

Edin giftet seg året etter med Anna Olsdatter Stuskin som selv hadde vært med i skredet. Hun var tjenestejente på Follo. (Se under Follo.) I 1900 bodde de på Garpa på Verdalsøra. De hadde kjøpt en liten parsell av Maritvoll. Han drev som skredder.

Han døde i 1962, og Anna døde i 1958.

Ole giftet seg på nytt med Anna Oline Ertsås fra Levanger. Også han bygget en heim og bosatte seg på Garpa på Verdalsøra. Det skjedde i 1905. Ole døde i 1947.

Bernt giftet seg med Johanna Johnsdatter. De var bosatt i Odda.


Noter:

1 Opplysninger ved Gyda Follo, Oles datter.

2 Avisartikkel i Nidaros 15.5.1953: Dommedagsnatten i Verdal for seksti år siden.

3 Rostad var navnet på eieren av Follo. Follostuggu var husmannsplass under Follo.

114

V E R D A L S B O K A


FOLLOVALD, GOLLAUGSTUGGU, FOLLOMYRA 105.1 Plassen

Gollaugstuggu lå lengst mot øst på Follovaldet. Den lå så nært grensen til Jermstad at handelsstedet til Olaus Bjartnes på Jermstad bare lå et steinkast unna. Begge lå på nordsiden av veien, men Gollaugstuggu lå noen meter lengre opp enn handelsstedet.

Dette var en gammel husmannsplass. Navnet hadde den fordi den som bodde der da raset gikk, var Gollaug eller Gudlaug Larsdatter. Men i 1865 ble den også kalt Follomyra. Det er mye uklart i opplysningene om denne plassen. I de offisielle listene betegnes hun som inderst. Men en inderst var leieboer hos andre. Hun bodde ikke hos andre. Derimot hadde hun selv leieboere. Og det hevdes at naboen, handelsmann Olaus Bjartnes, drev jorden hennes. Det skulle således tyde på at hun kunne leie bort jorden. I følge kirkeboken hvor Gollaug ble innført etter raset, står det at det var en bygselplass. Dermed var det ikke selveiende jord, så det kan bare ha vært tale om fremleie. I folketellingen av 1891 be- tegnes hun som husmann med jord. Her var det tale om en tidligere husmannsplass, og

jorden kan ikke ha vært av noen størrelse.

I 1890 er utsæden oppgitt også for husmannsplassene. Dessverre er ikke plassene navngitt, men bare benevnt Follovald. Det er derfor vanskelig å avgjøre hvilken plass det var tale om. Men det var i følge de offisielle listene ingen dyr på denne plassen da raset gikk, og den eneste plassen som ble oppført uten husdyr i 1891, hadde følgende utsæd: 0,52 hektoliter bygg, 2,08 hektoliter havre og 3,12 hektoliter poteter.

Fra forsikringsprotokollen går det frem at denne plassen hadde større hus enn hva som var vanlig på en husmannsplass. Hovedbygningen inneholdt to stuer, kjøkken, fôrrom og værelser. Den var forsikret for kr. 200. Dessuten var det et fjøs med lade og vedskur som var forsikret for 70 kroner. Det fantes videre en bryggestue med kornlade. Denne var forsikret for kr. 25. En ikke spesifisert bygning kalles en stor bygning. Forsikringssummen her var 60 kroner.

Løsøret omfattet så pass store ting som en to-etasjes kakkelovn, en en-etasjes ditto, en tre-etasjes ditto, en kokeovn og en tørkehylle. Alt dette var forsikret for 38 kroner.

Den tid da Gollaugs ektemann levde, var det tydeligvis en ikke så ubetyde-


Verdalsboka - 7

R A S I V E R D A L 115

lig jordbruksproduksjon på plassen. Forsikringen av avlingen omfattet 4 tønner bygg, 10 tønner havre, 25 tønner poteter, 24 lass høy og 10 berger halm.

Alt dette gjør det lettere å forstå at det var så pass med jord at handelsmannen leide og brukte den nå da Gollaug selv ikke var i stand til å utnytte den.


  • Dina Kristine Johannesdatter Jermstad, datter, 28 år

  • Guruanna Pettersdatter, inderst,


þÿ


Folket

I 1893 hadde Gollaug fire leieboere. Dessuten bodde en sønn av hennes fostersønn hos henne. Tilsammen bodde da følgende seks personer i Gollaugstuggu i mai 1893:

  • Gollaug Kjerstine Larsdatter, enke, pensjonist, 81 år

  • Edvard Johannessen, sønnesønn, 16 år

  • Johannes Andreassen Jermstad, inderst, kårmann, 68 år

dagarbeiderske, 38 år. Edvard Johannessen som senere

- Serine Johansdatter, datter, 12 år. kalte seg Edvard Uglen.

Gollaug Larsdatter var enke etter skolelærer

Johan Magnus Johnsen. Hun var

selv fra Bjartnes. Hennes foreldre var Lars Larsen Bjartnes og Gjertrud Pedersdatter.

116

V E R D A L S B O K A

Hun og mannen hadde tatt til seg en gutt ved navn Johannes Ellingsen som sin fostersønn. Han kalte seg Johannes Johnsen, senere Lundsaunet. Han ble senere gift med Ellen Hallem. Disse flyttet en del. En tid bodde de hos Gollaug. Senere flyttet de til Skrovemelen. Deretter flyttet de til Volhaugen for så å ende på Lundsaunet i Leksdalen. De fikk en rekke barn. Et av barna, Edvard Johannessen, fulgte ikke med på flyttelassene. Han ble igjen hos sin farmor Gollaug, og bodde i Gollaugstuggu rasnatten.1

Johannes Andreassen Jermstad var den tidligere eieren av Jermstad vestre. Han var fra Bjørås i Frol. Han hadde solgt Jermstad vestre til de nåværende eierne, og i folketellingen av 1891 kalles han derfor «føderådsmann av Jermstad vestre som lever av sin kapital». Han var således formuende. Han var enkemann. Hans kones navn var Anne Andersdatter. Hans foreldre het Andreas Kristensen Bjørås og Karen Andersdatter Brenne.

R A S I V E R D A L 117

image

Sammen med ham bodde hans voksne ugifte datter Dina. Dina hadde nervøse lidelser, og på den tid ble dette sett på som sinnsykdom. Hun ble derfor omtalt som «svaksinnet».

Guruanna Pettersdatter var fra Stu-skinsvald. Hennes foreldre var Petter Haldorsen og kone Serianna Torkilds-datter.

Sammen med henne bodde hennes datter Serine som var 12 år gammel. Ser ines var var ungkar Johan Oluf Johannessen.

Guruanna drev med flatbrødbaking, og 18. mai dro hun og datteren til Baglo for å bake. Der overnattet de, og det er trolig at de berget livet som følge av det.


Hva som hendte

Dina Kristine Johannesdatter Jermstad.

Beboerne her merket at noe var på ferde før raset nådde huset. Hvorvidt dette også gjaldt Gollaug, er usikkert. Men hun var over 80 år og muligens skrøpelig slik at hun kanskje ikke kom seg ut. Men i alle fall sto både Johannes og Dina ute på gårdsplassen og så at raskanten nærmet seg husene. Beliggenheten tatt i betraktning, og hva Dina i ettertid fortalte, må raskanten ha nærmet seg fra sydvest.

Mens de sto der, kom plutselig Johannes på at han måtte inn for å hente noe. I ettertid heter det at det var penger, men i følge Dina var det verdipapirer.2 Han hadde solgt gården Jermstad vestre, og alle antok at det var pengene etter dette salget han skulle inn for å hente. Men Dina fortalte at pengene hadde han lånt bort til sine slektninger i Skogn, og at det var papirene vedrørende dette lånet han skulle hente.

Dina fortalte at hun prøvde å stoppe sin far, men han hørte ikke etter. Dermed forsvant huset. Dina måtte legge på sprang for å komme seg vekk. Det var en stripe igjen av gårdsplassen, og hun fulgte den bort til veien.

Hun hevder å ha sprunget forbi 10-12 gårder og hus før hun var i sikkerhet. Alle steder prøvde hun å vekke og advare folk. Først passerte hun handelsstedet til Olaus Bjartnes. Det lå umiddelbart nedenfor Gollaugstuggu. Det bekrefter at raset nærmet seg fra sydvest. Den neste gården hun passerte, var Jermstad vestre. Muligens klarte hun å vekke folkene her, men i så fall rakk de ikke å komme seg ut, og alle omkom.

Hun må også ha vært innom Jermstad østre. Denne gården ble kalt Smed

118

V E R D A L S B O K A

gården. Og det er vel på grunn av dette navnet at det i ettertid har skjedd en sammenblanding med Smedhaugen. Det ble nemlig sagt at hun var innom Smedhaugen. Men Smedhaugen lå i motsatt retning i en avstand av mer enn en kilometer. Derimot lå Smedgården like ved.

Hun fikk vekket folkene med sine rop, men som følge av at hun hadde vært plaget av nervøsitet, brydde de seg ikke om henne. Hun sa selv at kona der hadde våknet og sagt:

«Holder du på å slippe av igjen!» Deretter la de seg til ro igjen. Og de omkom.

Men Dina sprang videre. Hun passerte Trøgstad store, og det fortelles at folkene der ble vekket av et kvinnfolk som sprang skrikende forbi. De kom seg ut, og alle unntatt en berget livet.

Derimot er det vel ikke rimelig å tro at hun klarte å varsle borte på Trøgstad skole. Skolen lå østenfor Trøgstad store.

Veien førte videre sydover fra Trøgstad store, forbi to utskilte parter av Trøgstad lille, nemlig Bjørklund og Trøgstad lille søndre. Det er vanskelig å avgjøre om husene lå ved veien Dina fulgte, eller ikke. Det er derfor usikkert om hun klarte å vekke dem. Det var ingen som kom seg unna raset fra disse to heimene.

Syd for Trøgstad lille søndre lå dalen etter det gamle åfaret etter Leiråa. Dina sprang ned i dalen og opp igjen på den andre siden. Hele tiden merket hun at skredet kom etter seg.

På den andre siden av dalen lå de tre Tokstadplassene på rekke og rad fra vest mot øst. Hun passerte dem i tur og orden, først Tokstad vestre, så Tok-stad mellom, og til slutt Tokstad østre.

Folkene på de to første Tokstadplassene kom seg ikke unna, men på den siste klarte alle å komme seg vekk før det var for sent.

Dina visste ikke hvor hun skulle springe. Alt virket utrygt. Raset kom etter henne hele tiden. Hun sa selv at hun prøvde å springe oppover bakkene i retning av Landfall på den andre siden. Der måtte det da være trygt.

På veien til Landfall passerte hun Rognhaugen. Rognhaugen raste ikke ut, men det kunne ikke Dina vite. Hun fikk varslet folkene der og på husmannsplassen Rognhaugen under Eklo søndre, og de rømte i alle fall etter henne til Landfall.

Og omsider kom hun til Landfall og fikk vekket folkene der. Per Landfall som kjente Dina, ville først ikke tro henne. Også han mente at hun hadde sluppet av. Men hun fikk overtalt ham til a bli med seg opp på bakken slik at de fikk utsikt over raset. Da Per fikk se det uhyggelige synet fremfor seg, bare et blåsvart svelg gapte mot dem der den store fine Jermstadgrenda hadde ligget, sank han i kne og utbrøt: «Herregud! Hva er det som har skjedd?»

Strekningen Dina tilbakela, må ha vært på mellom 1 1/2 og 2 kilometer.

R A S I V E R D A L 119


image

Guruanna Pettersdatter bak. Hun kalte seg senere Jermstad. Foran Serine Johansdatter Tiller. På fanget Antonie (Tora), stående Gunvor. Bildet er tatt ca. 1910.


Tatt i betraktning at hun var barføtt, og at hun prøvde å vekke folkene langs veien, er det antatt at hun brukte 15 til 20 minutter på løpeturen.

Hun mistet alt. For i og med at gjeldsbrevet hennes far ville inn for å hente, nå var borte, fikk hun ingen penger av skyldfolkene sine. Lensmann Wessel som visste at det ikke var mulig å inndrive disse pengene uten at noe bevis fantes, var meget vred på Dinas slektninger i den anledning. Men noen tilbakebetaling fant ikke sted.

Og i ettertid ble det til at det var kontanter Johannes sprang inn for å hente, og det passet nok låntakerne best.

120

V E R D A L S B O K A


image

er i Johan Tillers eie.


Edvard Johannesen kom seg også ut. Han klatret opp i tuntreet på plassen, en stor bjørk. Der satt han da plassen og treet seilte utfor kanten. Heldigvis veltet ikke treet, og Edvard klarte å holde seg fast. Hvor langt det for, er uklart. Men trolig havnet han nok et godt stykke utenfor Haga.

Han satt i treet til han ble reddet på land av folk som kom ut til ham på planker, bord og andre innretninger.

Døde:

GOLLAUG LARSDATTER JOHNSEN, født 1842 JOHANNES ANDREASSEN JERMSTAD, født 1826

Johannes er ikke blitt gjenfunnet.

Derimot ble Gollaug funnet, og hun ble begravet 2. juni på Stiklestad. Jordfestelsen fant sted 4. juni. Men hun var ikke lett å kjenne igjen, slik at hennes sønn, eller rettere sagt hennes stesønn, måtte tilkalles for å identifisere henne. Johannes kjente henne igjen på et finger som hun hadde brukket, og som var grodd skjevt sammen.

Etterpå

Jorden som gikk tapt her, hørte inn under Follo, og den ble følgelig regnet sammen med annen jord denne gården mistet.

R A S I V E R D A L 121

Gollaug Johnsens dødsbo ble tildelt kr. 300 i erstatning. Det opprinnelige forslaget gikk ut på kr. 600, men det ble halvert.

Dina Johannesdatter Jermstad fikk kr. 650 i erstatning. Forslaget gikk ut på 950 kroner. Hun fikk kr. 300 i forskudd.

I 1900 bodde Dina på Verdalsøra sammen med sin sønn Oskar. Hun var ugift. Hun døde i 1942 på Ørmelen.

Edvard Johannessen ble etter raset boende på Auglen i Volhaugen. Da tok han navnet Uglen. En tid arbeidet han som anleggsarbeider på jernbanen, men han kom tilbake til Auglen. Han giftet seg ikke. I likhet med svært mange andre som overlevde ulykken, snakket han ikke om hva han hadde opplevd. Han døde i 1953. I 1922 fikk han Selskapet for Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste etter 27 år på Auglen. Han fikk ytterligere mer enn 30 år på samme gård.3

Guruanna og Serine mistet alt de eide. De hadde bare det de sto og gikk i. Men noen dager etter at elven hadde gravet seg ned i leirsuppen, ble det funnet et par stoler ved Kjæran. Det viste seg å være deres.4

I erstatning fikk Guruanna kr. 270. Hun døde i 1948.

Serine giftet seg med Martin Tiller. De bosatte seg på Garpa. Hun døde i 1960.


Noter:

1 Opplysninger ved Asgeir Lund.

2 Opplysninger ved Oskar Olsen, Dinas sønn.

3 Opplysninger ved Jon Lund.

4 Opplysninger ved Johan Tiller.

FÅREN


Generelt

Fåren kan føre sin historie helt til begynnelsen av vår tidsregning. Fåren var en meget betydningsfull gård i førkristen tid, så betydningsfull at en av bygdens fem skipreider ble oppkalt etter den, Fjorår skipreidha.

Senere, da Verdal ble delt inn i to tinglag, ble det ene kalt Fåren tinglag.

Etter at kristendommen var blitt innført, ble Fåren delt i tre deler, Øst-fåren, Midtfåren

og Vestfåren.

Trolig ble alle tre gårdene berørt av ras i større eller mindre grad i middelalderen. Verst gikk det ut over Østfåren. Minst to ras reduserte gården så pass at den ble liggende øde. Ett av rasene gikk i terrassekanten nord for de to Fårengårdene som eksisterer i dag. Foruten at raset ødela Østfåren, må rasmassene også ha lagt seg ut over jorden til de to andre. Et annet ras gikk i skråningen ned mot Leirådalen. Sannsynligvis hadde det sammenheng med rasene i og omkring Leirådalen i middelalderen.

Restene av Østfåren ble nå et aun. Og ved makeskifter havnet den inn under Stiklestad østre, nordre og vestre. Den kaltes da Fåraenget. Senere er navnet Storbuvollen brukt. Nå tilhører Storbuvollen Fåren nedre.

De to gjenværende Fårengårdene fikk etter hvert navnene Fåren øvre og Fåren nedre.


image

Fåren. Gården på dette kartet er Fåren øvre. Senere er den blitt flyttet noe ned i terrenget.



Gården

FÅREN NORDRE 89.3

Da Anders Gunnbjørnsen overlot Fåren øvre til sin sønn Gustav Andersen i 1891, omfattet Fåren øvre også halve Fåren nedre som het Fåren nedre østre. Denne hadde gårds- og bruksnummer 88.1. Men på forhånd, i 1888, hadde han fått utskilt en part fra denne gården som ble kalt Fåren nordre. Den fikk gårds- og bruksnummer 88.3

I og med at det var samme eier i 1891, er opplysningene om utsæd og husdyrhold ført sammen i folketellingen dette året. Disse er gjengitt under Fåren øvre.

Fåren nordre led ingen tap direkte som følge av raset. Hverken mennesker, dyr, jord eller annen eiendom gikk med. Eiendommen grenset heller ikke mot noen av de ødelagte gårdene. Men gården tas med her fordi den lå utsatt til. Man fryktet faktisk lenge for at den ville gå ut, og den første vinteren etter raset sto den tom.

Dette medførte at eieren fikk en erstatning etterpå.

Folket

I 1893 bodde tre mennesker der:

  • Anders Gunnbjørnsen Fåren, kårmann, enkemann, 54 år

  • Inger, datter, 24 år

  • Anna Bergitte, datter, 18 år

Anders Gunnbjørnsen var sønn av Gunnbjørn Anderssen Fåren øvre og Ragnhild Johannesdatter Husan. Han var gift med Beret Maria Olsdatter Fåren nedre. Hun døde i 1890.

Døtrene var begge ugifte.

Hva som skjedde

Folkene her fikk varsel slik som andre rundt raset, og de rømte vekk i redsel. Flukten gikk oppover mot fjell. Og det nærmeste var ved Jermstad øvre.

Etter hvert som tiden gikk, og husene tilsynelatende lå der trygt, vendte de tilbake. Men med stor trygghet kan de ikke ha hatt tilholdssted der.

Og da etterraset gikk 6. september, flyktet de på nytt. Denne gang ble de værende borte over vinteren.

Men hverken hus eller jord fikk noen skade.

124

Etterpå

V E R D A L S B O K A

Anders Gunnbjørnsen Fåren fikk en erstatning på kr. 400. Av dette fikk han 200 kroner i forskudd. Det er ikke opplyst hvorfor han fikk erstatningen, men sannsynligvis må det sees som en slags ulempeserstatning, eller kanskje som erstatning for tapt avling. Det er nemlig uklart om jorden ble drevet i 1893. De måtte tross alt bo et annet sted vinteren 1893/94. Videre er det for tap av vei. Ny vei måtte nemlig bygges etterpå.

Anders døde på Fåren i 1916.

Inger giftet seg med Jon Marius Iversen Salater fra Verdalsøra. Han hadde utvandret til Amerika i 1892. De reiste begge til Amerika hvor de bodde i Seattle i Washington.

Anna Bergitte giftet seg visstnok ikke. Hun drev pensjonat i Oslo.



Gården

FÅREN ØVRE 88.1, 89.1

Fåren lå øst for det utraste området. Gården fikk ingen skader som følge av Verdalsraset. Den erstatning som ble gitt, var for indirekte skader, så som tap av vei, opparbeidelse av ny vei, delvis tap av avling og utbytte på grunn av at man måtte bo andre steder den første vinteren og lignende.


image

Fåren øvre tegnet av protokollsekretær Jacob Fabritius 19. juni 1888.


Fåren lå øst for Jermstad. Valdet grenset både mot Jermstad øvre og Jerm-stad østre. Mot vest lå også den utskilte parten Nøysomhet eller Tessemskjefte av Melby. I syd grenset valdet mot Trøgstad store. Mot øst lå Leirådalen, og mot nord steg terrenget mot fjellet.

I forbindelse med folketellingen i 1891 er opplysningene om utsæd og husdyr slått sammen for Fåren øvre og Fåren nedre. Dette hadde sammenheng med at Anders Gunnbjørnsen som da var eier, hadde kjøpt Fåren nedre i 1872. Fåren nedre hadde gårds- og bruksnummer 89.1.1 1891 overleverte han gården til sin sønn Gustav Andersen. Men han beholdt en del av Fåren nedre østre selv. Denne parten fikk navnet Fåren nordre 89.3. (Se under Fåren nordre.)

126

V E R D A L S B O K A


image

Et gammelt fotografi av Fåren øvre sett fra nord.


Matrikkelskylden var før delingen 34 mark 51 øre. Etter delingen ble skylden 33 mark 76 øre.

Utsæden i 1890 var 0,5 hektoliter rug, 6,83 hektoliter bygg, 30,33 hektoliter havre, 1 hektoliter havre til grøntfor, 0,33 hektoliter erter, 38 kilo gressfrø og 35 hektoliter poteter. 15 ar ble brukt til andre rotfrukter enn poteter. På gården fantes det 1 slåmaskin, 2 fire-hjulte og 12 to-hjulte vogner.

Pr. 1. januar 1891 besto besetningen av 7 hester, 28 storfe, 18 sauer, 7 griser og 12 høns.

Folket

Som nevnt bodde Gustav Andersen på Fåren øvre i 1893. Ikke færre enn 12 personer hadde sin bopel her da raset gikk.

  • Gustav Andersen, gårdbruker, 29 år

  • Elen Margrete Steffensdatter, kone, 32 år

  • Borghild Rebekka, datter, 5 år, tvilling

  • Petra Emelie, datter, 5 år, tvilling

  • Arne, sønn, 2 år

  • Eva, datter, 1 år

  • Guruanna Olsdatter, tjenestepike, 35 år

  • Lars Kristensen, tjener, 17 år

  • fire tjenere

image

R A S I V E R D A L 127


Gustav Andersen Fåren og Elen Margrete Steffensdatter med barna fra v. Petra, Arne, Borghild og Sigrun (ikke født 1893).


Gustav var sønn av Anders Gunnbjørnsen Fåren og Beret Maria Olsdatter Fåren nedre.

R A S I V E R D A L 128

Elen Margrete Steffensdatter var fra Inderøy a. Hennes foreldre var Steffen og Peolive Nøvik.

R A S I V E R D A L 129

image

Et bilde fra Fåren i 1910. Flere av disse var på gården i mai 1893. De som er merket * var visstnok ikke til stede eller var ikke født da raset gikk. Fra v.: Lars Fåren, ukjent *, Johannes By * Petra Sigrun * Guruanna Olsdatter. Foran fra v.: Arne, ukjent *, Gustav Fåren, Odd By * på fanget, Elen Fåren, ukjent *.


Guruanna Olsdatter var ugift. Hennes foreldre var trolig Ole Olsen og Marta Andersdatter fra husmannsplassen Stuskinskogen.

Lars Kristensen var sønn av Kristen Amundsen og Sigrid Anna Olsdatter på husmannsplassen Skreddestuggu eller Eklomyra under Eklo søndre.

Hvem de øvrige fire tjenerne var, er ikke mulig å fastslå. Det samme antall tjenere var der i 1891, men vanligvis flyttet tjenerne nokså ofte, slik at navnene ikke uten videre kan overføres til 1893.

Hva som skjedde

I ettertid vet vi at denne gården aldri var i fare. Men det visste man ikke i mai 1893. Følgelig rømte man vekk med en gang man fikk høre om raset.

Hvordan disse folkene opplevde situasjonen, går frem av opplevelsene til Petra Emilie,

som da var 5 år, gjenfortalt av hennes sønn: 1

«Røysta til mor hadde ei uvanleg skjelvande undertone kvar gong ho for

130

V E R D A L S B O K A

image

talde om det ho opplevde rasnatta. Ho var berre 5 år den gongen, men det vesle barnesinnet var merkt for livet av det 5-åringen var vitne til.

Folka på Øver-Fåren vart vekte midt på natta av dundring på dørene, og av rop frå dødsskræmde folk. Mor fortel:

«Det var husmannsfolka som i angst vekte oss.

«De må skunde dykk ut. Det er dommedag!» Ropa feste seg i meg. Orda skjøna eg vel ikkje, men angsten i røystene, noko uskjøneleg skræmande, gjorde at eg kan høyre desse ropa den dag i dag.-

Det bar opp gjennom Jermstadhøgda med oss. Skodda låg tjukk og tung ut over området nedanfor oss.- Rop frå menneske i dødsangst syntes så

uverkeleg og fælt. Uhyggeleg og sterkt greip det Lars Kristensen Fåren.

meg å lye til angstskrika frå dyr: Kyr, hestar — . Det var så forferdeleg at eg aldri kan gløyme det.»

Mor vart stille mens tankane dvelte ved uhyggesnatta, stemmen makta ikkje meir.-

Seint om kvelden før utraset hadde mor og tvillingsøstera hennes, Borghild, vori på besøk hos lærarfamilien på Trøgstadskolen, Andreas og Edvar-da Tessem. Det var fast omgang mellom lærarfolka og folka i Øver-Fåren. Tessem og kona var og gudforeldre til mor og søstera.

Mor fortel:

«Jamvel om eg ikkje var gamle jenta, står det klårt for meg korleis vi små gledde oss til kvar tur til mor Varda på skolen. Mor Varda var einaste namnet vi nytta på fru Tessem. Mor Varda var som ei mor for oss, og vi var svært glad i henne, og når vi fekk noko nytt, måtte vi straks til mor Varda og vise det fram.

Slik var det og siste dagen før raset. Borghild og eg hadde fått en brei-bremma hatt kvar - særleg fine i våre auge. Sjølvsagt måtte vi til mor Varda for å syne henne vidundera.

Vi skulle få lov til å natte over hos henne, slik vi hadde gjort så mange gonger før. Men da det leid på kvelden, vart det til at vi likevel drog heim til Øver-Fåren. Underleg nok gløymde vi hattane hos mor Varda.

Om natta miste vi ikkje berre hattane, men verst av alt - dei beste vennene våre.»-

Her var det ikkje meir stemme att hos mor.»

R A S I V E R D A L 131

Etter noen dager syntes situasjonen å være mer sikker, men trygge var de ikke. De torde ikke å flytte hjem, men gården ble drevet og dyrene gikk ute og beitet.

Så kom etterraset 6. september. Da gled tilsammen 300 mål ut langs nord-og østkanten av raset. Og nå var det i alle fall klart at ingen våget å bo på Fåren øvre. Gården sto derfor tom vinteren 1893-94.

Først neste år begyte man så vidt å våge seg tilbake. Men det gikk lang tid med nattevåk og engstelse før man slo seg til ro.

Etterpå

Gustav Andersen Fåren fikk en erstatning på kr. 1.300 etter raset. Av dette fikk han

1.000 kroner i forskudd. Som nevnt ovenfor var ikke dette erstatning for skade på gården, slik at det må være tale om andre forhold av indirekte karakter.

Gården fikk ikke reduksjon i skylden.

De fortsatte å bo der, men angsten forlot dem aldri.

I 1912 solgte Gustav Fåren øvre til Einar Furre fra Namdalen.

Han døde på Øra i 1915.

Elen døde i 1928.

Borghild ble husbestyrerinne ved Tønsberg. Hun døde i 1971. Petra giftet seg med

Johannes Olaussen By. De bodde på Hallem. Petra døde i 1962.

Arne reiste til Amerika i 1911. Han ble gift med Ida. Han døde i Saxton i North Dakota i 1942. Eva døde så tidlig som i 1894.


Note:

1 Fortalt av hennes sønn Jon J. By.

HAGA 108, 119


Generelt

Da raset gikk i 1893 var Haga delt av elven. Dette var et forhold som skrev seg fra langt tilbake i tiden. På nordsiden lå Haga nordre østre, Haga nordre mellom og Haga nordre vestre. På sydsiden av elven lå Haga søndre søndre og Haga søndre nordre. Fra Haga


image

Haga søndre. Alle delene av Haga søndre lå nede på elvesletten, og alle ble begravet av leirmassene.


Verdalsboka - 8

HAGA 108, 119


søndre nordre var det dessuten utskilt en part som ble kalt Langenget.

134

V E R D A L S B O K A

Opprinnelig hadde Hagavaldet vært en god del større. Men i århundrenes løp har Verdalselven både redusert valdet ved stadige elvebrudd og skåret seg gjennom det kanskje flere ganger.

I 1754, da to brødre kjøpte gården, ble Hagavaldet delt i to, Øvre Haga og Nedre Haga. Og begge disse omfattet deler på sydsiden av elven.

Deler av områdene som lå på sydsiden av elven, fortsatte å høre inn under Haga på nordsiden, men i 1809 ble deler fraskilt som et eget bruk. Dette ble da kalt Haga søndre. Ved samme anledning ble så Haga søndre delt i Haga søndre søndre og Haga søndre nordre.

image

Og områdene på nordsiden ble naturlig nok kalt Haga nordre. Navnene Øvre Haga og Nedre Haga gikk etter hvert ut av bruk.


Hagagårdene. Spellhaugen til venstre hvor Karl Olsen Haga var, da han så

første delen av raset.

þÿ



Bruket

HAGA, HAGAENGET 108.2

Denne selveierheimen var en av de første som ble tatt på sydsiden av elven. Hagaenget var en tidligere husmannsplass under Haga nordre østre.

Gården eller heimen lå på det samme nesset som Melbynesset. Elvesletten var svært lav på dette stedet. I og med at dette tidligere hadde vært en husmannsplass, besto den nok ikke av den beste jorden. Og etter som den lå forholdsvis lavt, var den rimeligvis utsatt for flom. Og bruket var ikke stort.

Dessverre finnes det ingen kart som kan angi den nøyaktige beliggenhet. Men det er rimelig grunn til å tro at dette valdet må ha omfattet områdene lengst mot nordvest på nesset. Trolig kan det ha grenset mot Melbynesset i øst og Melby, Østgård og Sundby vestre i sydøst. Mot vest og nord dannet elven grensen.

Etter raset ble eiendommen fastslått å ha bestått av 29,5 dekar dyrket jord, 9,8 dekar eng og 5 dekar skog og havning, tilsammen 44,3 dekar. Matrikkelskylden var 0 mark 44 øre.

I 1890 ble det sådd 0,55 hektoliter bygg og 2,08 hektoliter havre. Det ble satt 5,56 hektoliter poteter, mens 0,04 ar ble benyttet til andre rotfrukter og 0,01 ar til kjøkkenhage.

  1. januar 1891 var besetningen 2 storfe, 3 sauer, 1 gris og 3 høns.

I 1893 var det 2 kyr og 6 småfe på bruket. Tallet på høns er ukjent.

Folket

Eieren i 1893, Petter Olaus Mikkelsen, kjøpte eiendommen i 1886. Før hadde han vært husmann på plassen, og han var der så tidlig som i 1875. I mai i 1893 bodde følgende personer på Hagaenget:

  • Petter Olaus Mikkelsen, bonde, skredder, 43 år

  • Guruanna Jensdatter, kone, 46 år

  • Maria Gustava, datter, 18 år

  • Johan Marius, sønn, 13 år

  • Gunhild Pauline, datter, 5 år

  • Grete, datter, 3 år

Denne familien hadde tidligere hatt ytterligere tre barn, men de var nå døde. Petter Mikkelsen var sønn av Mikkel Johannessen og Malene Pedersdatter Midtholmsvald.

Guruanna var datter av Jens Jensen og Gunhild Jonsdatter på Holmli østre.

V E R D A L S B O K A 137

image

Petter Olaus Mikkelsen og Guruanna Jensdatter.


Hva som skjedde

Petter Mikkelsen var skredder. Rasnatten var han borte på arbeid. Guruanna var således alene hjemme med fire barn.

Raset kom overraskende på dem. For dem var det ikke noe varsel. En fremstilling av hva som hendte, forteller at Guruanna rakk å gripe det minste barnet på tre år, Grete, og komme seg ut. De tre andre hadde ingen mulighet og forsvant med det samme.

Guruanna selv rakk ikke å komme langt før hun ble innhentet av leirmassene. I noen beskrivelser heter det at hun i villelse kastet fra seg barnet. Men alt tyder på at hun fikk så slem medfart at hun mistet bevisstheten et øyeblikk, og det var vel da hun mistet barnet. Hun ble nemlig truffet av et eller annet i hodet slik at hodehuden nesten ble flådd av henne.

Leirstrømmen førte henne i retning av Sundby, og nedenfor gården kom hun seg inn på fast mark og klarte å ta seg frem dit. Slik hun så ut, nesten skalpert og tilklint av leire, ble folkene på Sundby østre svært forskrekket. De visste på det tidspunkt ingen ting om ulykken. De spurte henne ut om hva som hadde hendt, og hun svarte nærmest i villelse. Det er vel i den forbindelse at forestillingen om at hun hadde kastet fra seg barnet, ble til.

138

R A S I V E R D A L

Senere, da doktor Sæthre fra Levanger kom til, måtte hun syes flere sting i hodet. Hennes egen versjon lyder slik: 1

«Jeg la meg som vanlig i 11-tiden om kvelden. Jeg lå nedenunder og hadde det minste av barna, lille Grete, hos meg. De andre lå ovenpå. Småjenten var dårlig, så jeg lå litt lenge og snakket med henne.

Jeg hadde så vidt sovnet da jeg våknet med at dørene sprang opp, og i det samme falt taket ned over oss. Jeg sanset meg ikke før jeg befant meg i en leirsørpe langt fra mitt hjem. Barnet som jeg hadde hos meg, hørte jeg skrike i nærheten av meg.

Som jeg lå der, så og hørte jeg hus, skog og eng komme rasende nedover dalen i veldig fart. Jeg kom meg unna og kom meg til slutt til gården Sundby, gikk forbi Vestre Sundby til kårfolkene på Østre Sundby, Lars og Lodda, og vekket dem. De trodde jeg var gal da jeg kom midt på natten i dette utseende, i bare linnetet, dratt opp av leirsørpa.»

Et annet sted hvor hun selv er kilden, fortelles det slik:2

Mannen var borte på arbeid. Tre av barna lå ovenpå og ved siden av henne veslebarnet. Hun våknet med at døren sprang opp og leirmassene veltet inn.

Huset ramlet sammen, og hun ble ført ut på det gyngende leirhavet med

veslebarnet på armen. «- Men jeg mistet også veslebarnet. Skredet tok det fra meg, det ville ha

alt ........»

Hun vekket folkene på Sundby, men de kjente henne ikke. De trodde at de hadde et sinnsykt menneske foran seg. Hun fikk fortalt hvem hun var, og hva som hadde hendt. Men dette kunne de ikke tro.

«- Har du sprunget hjemmefra og fra barna?» spurte de.

«- Jeg har ikke lenger hverken hjem eller barn,» svarte hun.

Ole Østgård har en noe annen versjon. (Se også under Østgård.) Han forteller at han ble vekket av at noen kastet stein på vinduet der han lå og sov. Det var Guruanna som sto der nede på gården. Hun ropte og ba ham om å redde barna hennes. Hun og minstebarnet hadde ligget nede i samme seng, og da leirmassene traff huset, ble den ene veggen knust og sengen med de to oppi ble ført ut. Da sengen hvelvet, mistet hun barnet.

Ole Østgård forteller videre at han sprang ned til kanten av leirsjøen. Han hørte barneskrik fra et husvrak der ute, men det var uråd for ham å komme dit ut. Han måtte vende tilbake med uforrettet sak. Han fortalte ikke Guruanna at han hadde hørt ungene, da han kom tilbake.

Nok en versjon sier at Guruanna hadde minstebarnet på ryggen. Antagelig da sengen hvelvet, falt Grete av. Hun rakk ikke å gripe tak i henne før hun forsvant ned i leiren.

V E R D A L S B O K A 139

Og da ryktet om ulykken spredte seg, fikk også Petter Mikkelsen høre om den, og han kom til gården. Hans kone lå der syk både på kropp og sjel. Hun var utvilsomt av den oppfatning at hun hadde kastet barnet fra seg, og hun bebreidet seg selv dette, noe som var med på å forverre hennes psykiske tilstand. Det fortelles at gjenforeningen av mann og kone var gripende og tragisk. De hadde nå mistet sine fire gjenlevende barn. Tidligere hadde tre dødd. «Nå har vi ingen igjen!» sa han.

Guruanna ble liggende syk lenge.

De mistet også 1 ku og 6 småfe. En av kyrne klarte å komme seg i land. Hele eiendommen ble begravet. Døde:

MARIA GUST AV A PETTERSD ATTER HAGAENG, født 1875 JOHAN MARIUS PETTERSEN HAGAENG, født 1880 GUNHILD PAULINE PETTERSD ATTER HAGAENG, født 1888 GRETE PETTERSD ATTER HAGAENG, født 1890

Gunhild Pauline ble funnet allerede 20. mai, og hun ble begravet 28. mai på Lysthaugen.

Maria Gustava og Johan Marius ble også begravet på Lysthaugen samme dato. Men det er ikke angitt når de ble funnet.

Grete, som moren klarte å få med seg ut, men mistet senere, er ikke blitt funnet. Dog står det anmerket i kirkeboken at hun er blitt gjenfunnet. Men hverken dag for begravelse eller jordfestelse er angitt. Trolig er dette en skrivefeil. De tre som ble gravlagt på Lysthaugen, ble jordfestet 19. mai 1894.

Jorden sto i en verdi av kr. 1.100 før raset.

Eiendommen forøvrig var verdsatt til kr. 2.000. Alt gikk tapt.


Etterpå

Petter Mikkelsen ble tilkjent en erstatning på kr. 2.300. Han fikk kr. 106,73 i forskudd uten at det er oppgitt til hvilket formål. Kr. 6,73 av dette var imidlertid den gjelden han hadde til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad. Dette beløpet ble fratrukket ved utbetalingen.

En tjenestejente ved navn Mali Pedersdatter er også oppført under Haga-enget. Hun trenger nødvendigvis ikke å ha bodd der. Og i alle fall var hun ikke der da raset gikk. Hun fikk 100 kroner i erstatning.

I 1895 ble skylden fastsatt slik:

Gårdsnr. 108, bruksnr. 2, Hagaenget av skyld mark 0,44 et avtak for 20 år av mark 0,44, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,39. Veiskatten ble som følge av dette nedsatt med kr. 0,15 for første halvår 1893. Alt ble overtatt av Staten. Den faste marken utgjorde 44,3 dekar. I tillegg

140

R A S I V E R D A L

kom 2,3 dekar elveleie. Beliggenheten av dette var i det såkalte Triangelet. Senere ble dette en del av Statsteig A på nordsiden av elven.

I 1900 bodde Petter Olaus og Guruanna på Ørmelen på en bygselplass under Mikvoll vestre som var en del av Verdalsbrukets eiendom. Han kalles da «bordskriver ved sagbruk», hvilket vil si at han arbeidet på sagbruket på Ørmelen.

De kjøpte så Bentsengården på Ørmelen. De fikk ikke flere barn.

Petter døde i 1916, og Guruanna døde i 1939.


Noter:

1 Den er hentet fra S. Steinsås: Busetslekta s. 86.

2 Et arbeid utført av lærerhøyskolestudenter ved Levanger Lærerhøyskole i forbindelse med utgravingen av Hegstadstuggu.

HAGA, LANGENGET 119.2


Bruket

Langenget var en liten eiendom som var blitt utskilt av Haga søndre. Det lå nokså langt syd på valdet like sydvest for Haga søndre søndre. Hele eiendommen lå nede på den laveste elvesletten. Den var så liten at det er for pretensiøst å kalle den en gård. Mot vest grenset bruket mot Ness østre. Muligens nådde valdet bort til Skjørdalsvaldet i syd. Og mot øst grenset eiendommen mot Bjørken.

Arealet ble etter raset beregnet til å ha vært 10,8 dekar. Det fantes ikke noe eng eller utmark. Matrikkelskylden var bare på 0 mark 43 øre.

I 1890 var utsæden 0,5 hektoliter bygg, 1 hektoliter havre og 3 hektoliter poteter.

Pr. 1. januar 1891 føddes det 2 sauer, 1 geit, 1 gris og 4 høns på dette stedet. I 1893 hadde de 5 småfe og et ukjent antall høns.

Folket

Halvor Ågesen var eier av Langenget i 1893. Han eide fra først av Haga søndre nordre, men solgte så gården i 1865. Langenget som han skilte ut ved dette salget, beholdt han selv. I mai 1893 bodde det tre mennesker på Langenget:

  • Halvor Ågesen, jordarbeider, tømmermann, 75 år

  • Olava Johannesdatter, kone, 76 år

  • Oluf Gunneriussen, sønnesønn, sinnsyk, 19 år

Halvor Ågesens foreldre var Åge Tørrisen og Marit Torkildsdatter Eklo nordre. Olava Johannesdatter var datter av Johannes Sevaldsen og Gjertrud Ols-datter Haug.

o Oluf Gunneriussen var sønn av Gunnerius Halvorsen og Olava Olsdatter Åssved fra Stod. Oluf var født på Steinkjer.

Hva som skjedde

Også for folkene her kom raset fullstendig overraskende, og de kom seg ikke ut. Huset ble fylt av leirsuppe, og de måtte streve hardt for ikke å gå under.

þÿ

142 V E R D A L S B O K A

R A S I V E R D A L 143

De ble imidlertid reddet av Martin Toresen Bjørken og hans husmenn. Redningen skjedde ved at man kjørte bord fra Bjørken. Så ble det hugget ned trær som underlag for broen fordi leirvellingen var svært tynn på dette stedet. De ble reddet ut gjennom vinduet. Men de var da så forfrosne og utkjørte at det var så vidt man klarte å få dem brakt til lands langs etter den smale broen.

Den sinnsyke gutten slo seg helt rebelsk. Han skrek som besatt og ville ikke i land. Han ville bare kaste seg uti leirsuppen. De måtte ta ham med makt og føre ham til fast land. Alt ble oversvømmet av leire, og 5 småfe strøk med. Det eneste de klarte å redde ut, var en gammel skinnfell og en hodepute, samt noen klær.

Jordveien var verdsatt til kr. 720 før ulykken. Alt gikk tapt.

Bruket ble ellers verdsatt til kr. 750 før raset. Tapet ble satt til kr. 730.

Etterpå

Halvor Åge sen fikk kr. 675 i erstatning. I forskudd fikk han kr. 152. Av dette ble 2 kroner trukket for å dekke gjelden han hadde i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

Jorden på Langenget ble lagt ut til Staten som en teig i det såkalte Triangelet. Dette ble en del av Statsteig A. Arealet utgjorde tilsammen 10,8 dekar.

Om skylden av Langenget heter det i 1895:

Gårdsnr. 119, bruksnr. 2, Langenget av skyld mark 0,43 et avtak for 20 år av mark 0,43, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,38.

Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,15 for første halvår 1893.

Halvor og hans kone Olava Johannesdatter bodde på Langenget igjen i 1900. Dette var en ny plass med samme navn. Men denne gang lå den under Ness. Sammen med dem bodde den sinnsyke sønnesønnen Olaf Gunneriussen.

Halvor døde i 1902, Olava i 1910 og Olaf i 1945.

I dag er husene borte, men fremdeles kalles stedet Olavatomta.

HAGA NORDRE MELLOM 108.3


Gården

Haga nordre mellom og Haga nordre vestre var sist på forrige århundre fremdeles skilt fra hverandre som to gårder. Men husene lå ved et felles tun. Før 1833 hadde disse to utgjort den av Hagagårdene som kaltes Haga nedre. Men i 1833 ble denne gården delt mellom to brødre.

Dette valdet lå mellom Haga nordre vestre mot nordvest og Haga nordre søndre mot sydøst. Lengst mot nordøst nådde valdet opp til Mo søndre, og i sydøst nådde det ned til Verdalselven.

Etter raset ble det fastslått at Haga nordre mellom hadde utgjort tilsammen 288,55 dekar. Av dette var 173,56 dekar dyrket jord. Resten fordelte seg på 103,59 dekar skog og havning, 9,8 dekar eng og 1,6 dekar veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 8 mark 05 øre.

I 1890 ble det sådd 2 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 0,17 hektoliter havre til grøntfor. Det ble satt 15 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det benyttet 0,21 ar. På gården fantes 1 fire-hjult og 2 to-hjulte vogner.

1. januar 1891 var det 1 hest, 7 kyr, 9 sauer, 2 griser og 13 høns på gården. Hvor mange husdyr som var der i 1893, er ukjent.

Folket

I 1893 var Bernt Oluf Olaussen eier av gården. Han hadde samme år overtatt den etter sin stefar, Ole Åges en.

Bernt Oluf var ugift, men han bodde på Haga nordre mellom sammen med to tjenere i 1893.

På kåret bodde Ole og Marta Olsdatter.

Tilsammen var det således 5 personer på gården da raset gikk.

  • Bernt Oluf Olaussen, gårdbruker, 33 år

  • Ole Ågesen, kårmann, 61 år

  • Marta Olsdatter, kone, 72 år

  • to tjenere

HAGA NORDRE MELLOM 108.3


Bernt Oluf Olaussens foreldre var Peter Olaus Bårdsen og Marta Olsdatter. Etter at hans far var død, hadde moren giftet seg med Ole Ågesen i 1871. Ole Ågesens foreldre var Åge Andersen og Lisbet Olsdatter Lyngås.

V E R D A L S B O K A 146


image

Bernt Oluf Olaussen Haga og Ragnhild Pedersdatter Ysse.


Martas foreldre var Ole Bentsen og Helene Eliasdatter Øren. Hvem tjenerne var, er ukjent.

Hva som skjedde

Denne gården lå som den østligste på fellestunet. Det er vel også forklaringen på at den ble kalt Haga mellom. Men også for denne gården gjaldt det forhold at den hadde jord i den såkalte Hagas utmark, hvor en stor del raste ut. Dette var imidlertid den eneste jorden som raste ut for denne gården. Ødeleggelsen besto omtrent bare av overslammet jord. Dette valdet omfattet til dels store arealer sydvestover ned mot elven. Alt ble dekket av metertykke lag med rasmasse.

Heller ikke her vet vi hvordan beboerne opplevde selve raset. Men enten hørte de levenet, eller så ble de varslet av noen, trolig av Karl Olsen Haga fra nabogården Haga nordre vestre. Og de rømte vekk fra gården.

Ingen kom til skade, og heller ikke omkom noen dyr.

Skaden på jorden var imidlertid ganske omfattende. 4/5 av den ble øde-

147

R A S I V E R D A L

lagt. Dette utgjorde 184 dekar areal. Det var 108,2 dekar dyrket jord, 9,8 dekar eng og 69,8 dekar skog og havning.

Verdien av jorden før raset hadde vært 5.700 kroner. Etterpå var den 1.140 kroner. Tapet var på 4.560 kroner.

Gården forøvrig ble forringet fra kr. 7.000 til kr. 2.500. Tapet ble satt til 4.500 kroner.

Etterpå

Bernt Oluf Olausen fikk en ersatning på kr. 3.300. Han fikk et forskudd på kr. 29,45. Dette gikk til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

Ole Ågesen og Marta Olsdatter fikk kr. 300 i erstatning. De fikk videre en årlig livrente på kr. 300.

Skylden ble fastsatt slik i 1895:

Gårdsnr. 108, bruksnr. 3, Haga mellom av skyld mark 8,65 et avtak for 20 år av mark 6,44, og deretter for bestandig et avtak av mark 5,80.

Dette ga en nedsettelse av veiskatten på kr. 2,22 for første halvår 1893.

Den ødelagte jorden, 184 dekar, ble utlagt i to teiger, en til eieren og en til Staten. Det eieren fikk, lå et stykke unna den delen av jorden som ikke var ødelagt. Den teigen utgjorde 147 dekar. Staten fikk 37 dekar i det som ble kalt Triangelet. Senere ble dette en del av Statsteig A. Utenom dette var det 15 dekar elvebredd og sandører, og 16,5 dekar elveleie.

Bernt Oluf fortsatte på Haga mellom. Han giftet seg med Ragnhild Peders-datter Ysse.

Disse hadde visstnok ingen barn. Marta Olsdatter døde i 1899.

Ole Ågesen bodde på gården i 1900 som enkemann. Han levde da av livrenten han fikk etter ulykken. Han døde på Hestegrei i 1909.

I 1906 solgte Bernt Oluf gården til Odin Olsen på Haga nordre vestre. Gårdene smeltet da sammen til en igjen.

HAGA NORDRE VESTRE 108.4


Gården

Haga nordre vestre var en av de to partene Haga nedre ble delt inn i i 1833. Den andre var Haga nordre mellom. De hadde imidlertid felles tun. Det er også en mulighet for at de hadde en del felles utmark.

Valdet grenset i sydvest mot elven. I nordvest lå Lyngsvaldet, og i nordøst lå Movaldet. Og mot sydøst grenset gården mot Haga nordre mellom.

Beregninger foretatt etter raset, viser at den hadde et samlet areal på 288,68 dekar. Det var 173,83 dekar dyrket mark, 111,4 dekar skog og 3,45 dekar veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 7 mark 95 øre.

I 1890 var utsæden 2,4 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre, 0,2 hektoliter havre til grøntfor, 0,2 hektoliter erter og 18 hektoliter poteter. 0,29 ar ble benyttet til andre rotfrukter enn poteter. Det fantes videre en kjøkkenhage på 0,02 ar. På gården var det 3 to-hjulte vogner.

1. januar 1891 besto besetningen av 2 hester, 7 storfe, 12 sauer, 2 griser og 14 høns. Etter som ingen dyr strøk med i 1893, finnes det ingen opplysninger om størrelsen av husdyrbestanden dette året.


image

Haga nordre vestre sett fra nordvest i 1929. Foto: Henning Anderson.


image

Baroline Kristiansdatter og Ole Andreassen Haga.


Folket

Eier av Haga nordre vestre i 1893 var Ole Andreassen Haugen fra Frosta. Han hadde kjøpt gården så tidlig som i 1865 av Ole Olsen Haga. Følgende personer bodde på Haga i mai 1893:

  • Ole Andreassen Haga, gårdbruker, 60 år

  • Baroline Kristiansdatter, kone, 54 år

  • Karl, sønn, 30 år

  • Bernt Odin, sønn, 18 år

  • Anne, datter, 15 år

- Nelius, sønn, 12 år På kåret bodde

- Anne Olsdatter, kårkone, enke, 87 år

Ole Andreassen var fra Frosta, men kom til Haga fra Mellom-Haugan på Ekne. Hans foreldre var Andreas Olsen Rygg og Karen Nikolausdatter.

Baroline Kristiansdatter var fra Vestrumsplass på Ekne. Hennes foreldre var Kristian Toresen og Karen Torsteinsdatter.

De bodde på gården sammen med 4 barn da raset gikk. En av disse var sønnen Karl som var ute om natten og så raset gikk.

Anne Olsdatter, enken etter den forrige brukeren, Ole Olsen Haga, bodde på kåret. Hun var datter av Ole Skavhaug og Kirsten Garnes. I parentes bemerket kan det opplyses at hun var det spebarnet som ble spart ved Garnesmordet i 1806.

þÿ

150

V E R D A L S B O K A


Verdalsboka - 9

152

Hva som skjedde i

V E R D A L S B O K A

Her må Karl Olsen Haga ha vært ute da raset startet. Han var nemlig oppe på den såkalte Spellhaugen ovenfor gården, og derfra hadde han sett hvordan skogen seilte i retning av Melby berget. Hvordan han videre opplevde raset, finnes det dessverre ingen opplysninger om. Men det faktum at han så hvordan Hagamarken for sydøstover i retning av Melbyberget, viser at han må ha sett starten av Verdalsraset. Det var nemlig bare den første delen av raset som tok den retningen.


image

Karl Olsen Haga forrest til v. De tre andre er ukjent.

Denne delen av raset omfattet omtrent alt som gikk ut utenfor skredporten. Mindre deler av det som gled ut på utsiden av porten, kan ha blitt revet med av de etter- følgende rasene. Videre omfattet det første raset selve skredporten og litt av det som lå innenfor.

Karl Haga kan ha vært ute og nede på gården da det hele startet. Kanskje sprang han opp for å se hva det var han hørte. Lyden av det første raset var etter beskrivelsene forholdsvis beskjedne. Og det er en kjensgjerning at det var få som våknet av lyden av dette. Men han må ha vært ute, eller i det minste våken, for ellers ville han ikke ha merket noe.

Denne opplevelsen var så sterk for Karl, at da han ble gammel mann, begynte han alltid å gråte når det ble snakk om denne hendelsen. Han hadde sett hvordan trær og hus hadde seilt nedenfor seg. Han hadde hørt angstskrikene både fra mennesker og dyr i den ytterste nød uten at han kunne gjøre det aller minste for å hjelpe dem.

Han sprang og varslet de andre på gården. Det er uklart hvorvidt han var innom de andre Hagagårdene, men det synes rimelig at han også varslet der. Sikkert er det imidlertid at han kom kaukende bort til husmannsplassen Hagahaugan. (Se under Hagahaugan.)

De tok flukten nordøstover i retning av Mo. Også andre hadde etter hvert fått øynene opp for hva som skjedde, for gjennom skogen kom mange andre

R A S I V E R D A L 153

forstyrrede mennesker løpende. De ropte opp, skrek, eller som det ble sagt, kauket. Både på Haga nordre vestre og på nabogårdene ble husene stående tomme og forlatt. Folk som berget seg i land nedenfor husene etter å ha vært med utfor raset, stakk innom og rasket med seg klær til beskyttelse mot kulden. Men ingen ble igjen, alle forsvant de nordover i retning av det de mente var trygg grunn.

I den første tiden etter raset var det ingen som våget seg tilbake for å bo der, men dyrene ble tatt hånd om og ført til sikre steder. Hverken mennesker eller dyr ble skadet.

Derimot var det ganske store skader på jorden. Det som gården mistet ved selve utglidningen, var deler av utmarken ved Follobekken. Ellers ble jorden dekket av tykke leir- og gruslag. Alt i alt ble 157,5 dekar jord ødelagt. Av dette var 88,6 dekar dyrket jord. Resten, 68,9 dekar, var skog og havning.

Dette utgjorde 3/4 av jorden.

Jordverdien hadde før ødeleggelsene vært kr. 5.600. Tapet ble satt til kr. 4.200. Igjen var det således 1.400 kroner.

Eiendommen forøvrig hadde vært verd kr. 7.000. Tapet ble satt til kr. 4.500. Den nye verdien ble 2.500 kroner.

Det kan i den sammenheng bemerkes at Haga nordre mellom, som lå med felles tun med denne gården, ble verdsatt akkurat likedan.

Etterpå

Ole Andreassen ble tildelt en erstatning etterpå på kr. 3.600. Han fikk kr. 203,50 i forskudd. Av dette beløpet gikk kr. 53,50 til dekning av hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

Kårkona, Anne Olsdatter, fikk kr. 300 i erstatning. Av dette fikk hun kr. 100 i forskudd. Senere fikk hun en årlig livrente på kr. 300.

Skylden ble i 1895 fastsatt slik:

Gårdsnr. 108, bruksnr. 4, Haga vestre av skyld mark 7,95 et avtak for 20 år av mark 5,96, og deretter for bestandig et avtak av mark 5,36.

Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 2,06 for første halvår 1893.

Av det ødelagte området på 157,5 dekar besto 134,6 dekar av fast mark. 22,9 dekar var elvebredder og sandører. Den faste marken ble fordelt mellom eieren og Staten, slik at eieren fikk utlagt 85,9 dekar, og Staten fikk utlagt 71,6 dekar. Statens teig lå utenfor skredporten og ble senere en del av den såkalte Statsteig A.

Ole Andreassen og hans kone Baroline fortsatte på Haga nordre vestre. De bodde der fremdeles i 1900, men da var kårkona borte. Hun døde i 1895.

I 1905 overleverte Ole gården til sønnen Bernt Odin. Bernt Odin hadde vært i Amerika, men hadde nettopp kommet hjem. Året etter kjøpte Odin

154

V E R D A L S B O K A

også Haga nordre mellom, og dermed ble den gamle Haga nedre samlet på en hånd igjen. Han hadde giftet seg i Amerika med Gjertrud Øien fra Meråker. Ole døde i 1922, og Baroline døde i 1916.

Karl giftet seg med Olga Olufsdatter fra Levanger. Han var gårdbruker på Haug. Han døde i 1958. Anne og Nelius døde begge to i 1903. Ingen av dem var gift.


Note:

1 Opphsninger ved Eldrid Rygg Haga og Ottar Haga.



Gården

HAGA NORDRE ØSTRE 108.1

Dette var den delen av det gamle Øvre Haga som lå på nordsiden av elven. Denne gården ble skyldsatt særskilt for første gang i 1809.

Syd og øst for Haga nordre østre lå Verdalselven. Mot nord lå Haga nordre mellom, og mot vest lå Haga nordre vestre. Ellers var det en slags form for teigblanding i utmarken.

Etter raset ble det regnet ut at arealet hadde vært på 451,22 dekar i 1893. Dette fordelte seg på 206,94 dekar dyrket jord, 206,31 dekar skog og havning, 24,6 dekar eng, 9,35 dekar annen udyrket mark og 4,02 dekar veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 9 mark 21 øre.

I 1890 var utsæden 4,17 hektoliter bygg, 18,07 hektoliter havre, 0,2 hektoliter havre til grøntfor, 0,2 hektoliter erter, 12 kilo gressfrø og 16,68 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter var det benyttet 0,25 ar, og det var en kjøkkenhage på 0,05 ar. Og på gården fantes det 5 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.

1. januar 1891 var det 3 hester, 8 storfe, 15 sauer, 2 griser og 12 høns på gården.

Etter som de her ikke mistet noen husdyr, er det ikke oppgitt noe sted hvor stor besetningen var i 1893. Men sannsynligvis var den vel temmelig lik den i 1891.


þÿ


Folket

156

V E R D A L S B O K A

Johannes Mikkelsen Haga overtok Haga nordre østre i 1893 etter sin far Mikkel Olsen. Da raset gikk bodde seks personer på gården:

  • Johannes Mikkelsen Haga, gårdbruker, ugift, 23 år

  • Mikkel Olsen, kårmann, 65 år

  • Ingeranna Mikkelsdatter, datter, 6 år (trolig henne)

  • 3 tjenere

Johannes var som nevnt, ugift. Hans foreldre var den ovenfor nevnte Mikkel Olsen Haga og Gurine Johnsdatter Hattan. Hun var fra Skogn.

Mikkel Olsen Haga var selv født på Haga. Hans foreldre var Ole Halvorsen Haga og

Marta Johannesdatter.

Hvem tjenerne var, har det ikke vært mulig å finne ut.


Hva som skjedde

Denne gården lå helt nede ved kanten av leirstrømmen. Rasbølgene både av det andre og tredje raset veltet forbi gården bare i noen få meters avstand. Her må bulderet ha vært forskrekkelig. Likså skrikene og brølene fra fortapte mennesker og dyr som for forbi.

En del av gårdens jord forsvant også. Den såkalte Hagas utmark som var noe av det aller første som gled ut, tilhørte delvis denne gården.

Follobekken løp ut i Verdalselven bare et kort stykke nordøst for gården, og det er en viss mulighet for at det egentlig er den vestre dalsiden av bekke-dalen som står igjen i dag som en forlengelse av skredkanten nordøst for Haga nordre østre.

Hva eller hvem som vekket folkene her, er ikke klart. Vi vet at Karl Olsen Haga fra Haga nordre vestre sto oppe på den såkalte Spellhaugen og så skogen i Hagamarken seile i retning av Melbyberget. Og det må ha vært det første skredet. Han vekket på sin hjemgård, og vi vet at han sprang bort til husmannsplassen Hagahaugan. Hvorvidt han også varslet på de andre Haga-gårdene, er ukjent, men synes sannsynlig.

Det er imidlertid helt klart at folkene på alle tre Hagagårdene rømte vekk. Det er forståelig at de trodde at også disse gårdene ville gå ut.

Og gårdene sto tomme en god stund etterpå. Det er flere beskrivelser av folk som berget seg i land ved Haga, men som fant tomme hus både der og ved Mo, som lå litt høyere opp. Stakkarene som kom seg i land, nakne og nesten halvdøde, tok det de fant av klær på gårdene før de flyktet videre nordover. Gården ble etter hvert tømt for slike saker.

I ettertid vet vi at husene på Haga lå trygge, men det var langt fra tydelig denne skrekkfylte mainatten i 1893.

R A S I V E R D A L 157

Ingen av folkene kom til skade, og heller ikke noen husdyr strøk med.

Derimot mistet gården en god del jord. Alt i alt ble 319,9 dekar jord ødelagt, enten ved at den raste ut eller ved at den ble oversvømmet av rasmasse. 98,4 dekar dyrket jord forsvant, likeså 24,6 dekar eng og 196,9 dekar skog og havning.

2/3 av jorden forsvant.

Jordverdien hadde vært kr. 7.600 før raset. Etter raset var den kr. 2.440. Tapet var således på 5.160 kroner.

Gårdens øvrige verdi hadde vært kr. 10.000 før raset. Den ble nå redusert med kr. 4.000 ned til kr. 6.000.

Etterpå

Johannes Mikkelsen fikk etterpå en erstatning på kr. 4.000. Av dette fikk han kr. 79,88 i forskudd. Dette var hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad, og beløpet ble betalt dit.

Mikkel Olsen Haga hadde kårrettigheter. Følgelig fikk han en erstatning på kr. 350. Han fikk kr. 150 i forskudd. Dessuten fikk han en årlig livrente på kr. 350.

Haga nordre østre fikk skylden forandret på følgende vis i 1895:

Gårdsnr. 108, bruksnr. 1, Haga østre av skyld mark 9,21 et avtak for 20 år av mark 6,14, og deretter for bestandig et avtak av mark 5,84.

Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 2,12 for første halvår 1893.

Skaden på jorden var stor, hele 319,9 dekar ble ødelagt. Av dette ble vel 1/3 utlagt til Staten, og resten ble utlagt til eieren. Statens del lå i det såkalte Triangelet som senere ble en del av Statsteig A. Dette arealet utgjorde 116,6 dekar. Til eieren gikk 203,3 dekar fast mark. 17,5 dekar var elvebredd og sandører. 7,5 dekar var elveløp.

Johannes Mikkelsen fortsatte på Haga etter dette. Han giftet seg med Julie Jakobsdatter, datter av Jakob Iversen Skei, som forøvrig er et av de beste øyenvitnene vi har til selve ulykken. Etter all sannsynlighet så også Julie hva som skjedde fra hjemgården sin.

Kårmannen Mikkel Olsen døde på Haga i 1900.

Ingeranna Mikkelsdatter utvandret til Amerika i 1901.

I 1919 solgte Johannes Mikkelsen Haga nordre østre til Olaf Karlsen Lyng. Johannes døde på Øra.

HAGA SØNDRE NORDRE 119.1


Gården

Haga søndre nordre lå på sydsiden av elven bare et kort stykke unna Ness østre. Den lå på en elveslette noen meter lavere enn Ness.

Gården var i likhet med Haga søndre søndre en delingspart av Haga søndre, og selv om det var en selveiergård, var den ikke stor.

Som navnet sier, var den den nordligste parten av Haga søndre. Gården lå like vest for elveløpet som på dette stedet gikk i nordvestlig retning. Mot sydøst lå Haga søndre søndre. Syd for gården lå Ness østre. Og lengst mot nordvest er det en mulighet for at valdet støtte mot Lyngsvaldet som hadde en del kalt Lyngsholmen på denne siden av elven.

I 1893 utgjorde totalarealet 62,1 dekar. Av dette var 59,1 dekar dyrket mark og 3 dekar eng.

Matrikkelskylden var 2 mark 17 øre.

I 1890 ble det sådd 1,5 hektoliter bygg og 9 hektoliter havre, og det ble satt 8 hektoliter poteter. Det var også 4 to-hjulte vogner på gården.

Pr. 1. januar 1891 var det 2 hester, 6 storfe, 1 sau, 6 geiter, 2 griser og 4 høns på Haga søndre nordre.

I 1893 var tallet på husdyr bare uvesentlig forandret. Blant annet var det flere sauer og ingen geiter.

Folket

Edvard Arntsen Sandberg fra Skogn kjøpte Haga søndre nordre i 1891 av Kristen Mortensen.

19. mai 1893 bodde følgende personer på Haga søndre nordre:

  • Edvard Arntsen Sandberg, gårdbruker, 37 år

  • Jokumine Jonsdatter Følstad, kone, 47 år

  • Guruanna Johannesdatter Følstad, losjerende, enke, 85 år

  • Kristen Mortensen Haga, kårmann, 69 år

  • Tonette Mathea Trondsdatter, kone, 64 år

Edvard Sandberg var fra Skogn. Om hans foreldre vet vi at faren hette Arnt og moren

Marit Larsdatter.

R A S I V E R D A L 159


Hans kone Jokumine Jonsdatter var fra Inderøy. Guruanna Johannesdatter var hennes mor. Hennes far var Jon Følstad. Jon og Guruanna hadde tidligere vært plassfolk på Indre Flaget under Følstad.

HAGA SØNDRE NORDRE 119.1

Hvem Guruannas foreldre var, bortsett fra at farens navn var Johannes, har det ikke lyktes å finne ut.

Av de fem som bodde på Haga søndre nordre, var bare Kristen fra Verdal. Han var født på Breding. Hans foreldre var Morten Arntsen og Guru Ellevs-datter Halsetvald.

Kristens kone Tonette var fra Beitstad. Som hennes patronymikon sier, var hennes fars navn Trond.

Hva som skjedde

Etter alt å dømme ble denne gården begravet av leiren fra det andre skredet. Det er vanskelig å si om noe av husene stakk opp over leirsuppen etter dette skredet. Men de ble i alle fall fullstendig begravet av det som fulgte i det siste skredet.

Det heter seg i beskrivelser fra 1893 at «Husene ble allesammen ganske ødelagt». Hva som menes med det, er litt uklart. Enten de ble knust, eller de ble begravet, var de fullstendig ødelagt. I ettertid var det uråd å få opp av leiren selv hus som bare var så vidt under overflaten.

All jord ble også dekket av flere meter tykke leirlag.

Alle fem som bodde på Haga søndre nordre omkom. Vi vet imidlertid ikke om de klarte å komme seg ut, eller eventuelt å komme seg opp i andre etasje. Det forhold at alle ble funnet i løpet av et kort tidsrom, tre av dem på samme dag, og at alle ble begravet på Lysthaugen, kan tyde på at likene ble hentet opp fra de nedgravde husene. Det er ikke funnet noen opplysninger som forteller hvor de ble funnet.

Derimot berget i hvert fall en hest. Den kom seg unna på egen hånd. Men 1 hest, 5 kyr, 4 sauer og 1 gris strøk med.

Døde:

EDVARD ARNTSEN SANDBERG, født 1857

JOKUMINE JONSDATTER FØLSTAD SANDBERG født 1846 KRISTEN MORTENSEN HAGA, født 1824

TONETTE MATHEA TRONDSDATTER HAGA, født 1829 GURUANNA JOHANNESDATTER FØLSTAD, født 1808

Edvard Sandberg og hans kone Jokumine ble funnet på samme dag. Det kan tyde på at de var sammen.

Kårkona Tonette ble også funnet samtidig, nemlig 7. juni. Jokumine og Tonette ble gravlagt 15. juni, og Edvard ble gravlagt 16. juni.

Guruanna ble funnet noe senere. Hun ble gravlagt 20. juni. Kårmann Kristen ble funnet 11. juni og gravlagt 29. samme måned.

Det er ikke gitt noen forklaring på den lange tiden som gikk mellom at enkelte ble funnet og til de ble begravet. Men det kan ha hatt sammenheng

161

V E R D A L S B O K A

þÿ


Tegning av adjunkt M. Bugge. Tegningen er fra Haga søndre. I forgrunnen er det ganske sikkert Haga søndre søndre eller Hagahammelen vi ser. Haga søndre nordre lå ikke langt fra denne gården. Det er ikke mulig å si om husene i bakgrunnen er Haga søndre nordre.

med identifiseringen av likene. Selv om ingen av disse er spesielt nevnt som sterkt lemlestede, kan dette være en forklaring.

Jordfestelsen skjedde for alle ved

innvielsen av gravstedet på \>

+

TVt tilkjendetfives herved for Slegi oir

Lysthaugen på årsdagen for raset 19. mai 1894.

nn. r, at mio kjære Sen

Edvard Sandberg og Kone

Før raset hadde jordveien hatt en om kom viti den forfardeitøe Ulykke 1

verdi av 2.460 kroner. Alt gikk tapt. Resten av gården med hus, løsøre og dyr var verdsatt til 3.800 kroner. Alt dette ble ført opp som tapt, til tross for at i hvert fall en hest klarte å

redde seg.

Etterpå

V u-nl.-ilen.

l/evanger, 7de Juni lafyt

Marit Larsen,

1 *eg ni ve l H e n foregaar triv I

  1. rfald til

    Hele gården ble fullstendig dekket av tykke leirlag, og alt ble lagt i en teig til Staten. Det ble lagt sammen med den såkalte Lyng - Lennesteigen som senere fikk navnet Statsteig B.

    Det opprinnelige arealet var før raset på 62,1 dekar. Staten overtok 55 dekar, altså 7,1 dekar mindre enn hva det hadde vært før. I tillegg til dette arealet kom 3,4 dekar elveleie og 3,6 dekar elvebredd og sandører.

    Skylden ble fastsatt slik i 1895:

    Gårdsnr. 119, bruksnr. 1, Haga nordre av skyld mark 2,17 et avtak for 20 år av mark 2,17, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,97. Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,75 for første halvår 1893. Haga nordre her betyr Haga søndre nordre.

    Edvard Sandbergs arvinger fikk kr. 2.900 i erstatning. Men først ble det fratrukket kr. 2,36 som han hadde hatt i gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

    R A S I V E R D A L 163


    Gården


    HAGA SØNDRE SØNDRE 119.3/4

    Haga søndre søndre var en av delingspartene av Haga søndre da den ble delt. Gården ble også kalt Hagahammelen. Til denne parten var det lagt en bit av Skjørdal som ble kalt Lilleaunet. I likhet med Haga søndre nordre lå den på den samme lave elvesletten.

    Det er vanskelig å fastslå grensene, for foruten at hele Haga søndre søndre forsvant, forsvant også helt eller delvis de fleste av nabogårdene. Men mot nordvest lå Haga søndre nordre. Det er uklart hvorvidt denne gården valdet ut til elven, for mellom gården og elven lå Sundbyhammelen. Mot øst og syd lå Bjørken. Langenget, en annen part utskilt av Haga søndre, lå som nær nabo mot vest. Det er uklart om valdet nådde bort til Ness østre og Skjørdal.

    Denne delen av Haga søndre var noe større enn Haga søndre nordre.

    Etter raset ble arealet beregnet til å ha vært 80,7 dekar dyrket mark. Det fantes ikke eng eller utmark.

    Matrikkelskylden var 3 mark 14 øre for Haga søndre søndre og 0 mark 13 øre for Lilleaunet.

    Utsæden var i 1890 1 hektoliter bygg, 6 hektoliter havre og 8 hektoliter poteter. Dessuten fantes det en liten kjøkkenhage på 0,05 ar. På gården var det 1 to-hjult vogn.

    1. januar 1891 fantes det 1 hest, 3 storfe, 5 sauer, 2 griser og 6 høns.

I 1893 var det 1 hest, 4 kyr og 8 småfe foruten et ukjent antall høns.

Folket

Ole Andersen Bjørken kjøpte gården i 1889 av Johan Ellingsen. Ulykkesnatten bodde følgende mennesker på Hagahammelen:

  • Ole Andreas Andersen, gårdbruker, 63 år

  • Anne Marta Jakobsdatter, kone, 66 år

  • Anne Olsdatter, inder st, datter, 22 år

  • Hennes sønn, 1 år

  • Oline Jørgine Olsdatter, inderst, fattiglem, 53 år

Ole Andersen var født på Mellom Ness av foreldrene Anders Andersen og Ingeborg Olsdatter som begge var fra Buvik. Ole bodde i 1865 på Bjørken, og i 1875 var han


husmann på plassen Bekkestuggu under Bjørken. Han giftet seg med Eva Aleksandersdatter i 1862.

R A S I V E R D A L 165

þÿ

2^

þÿ I 1

SS ^

-8.

þÿ

167

V E R D A L S B O K A

Den Anne Olsdatter som er oppført i 1893 som inderst, var en datter fra dette ekteskapet.

Anne Marta Jakobsdatter var Ole Andersens andre kone. Hun var fra Leir-fallkålen vestre, og hennes foreldre var Jakob Larsen Verdalsøren og Anne Jonsdatter. (Leirfallkålen vestre ble også hardt rammet av skredet. Se under dette navnet.)

Navnet på barnebarnet har det ikke lyktes å finne.1

I offisiell lister er Oline Jør gine Olsdatter oppført som inderst på dette bruket. Dette er noe uklart. Andre steder heter det at hun bodde på Ness-vald. Gamleplassen, en husmannsplass under Haga mellom vestre, er også nevnt. Men sannsynligvis er Hagahammelen det riktige. I ettertid fortalte hun selv at hun hadde bodd på Hagavald. Normalt skulle det tilsi at hun bodde på en husmannsplass. Gamleplassen var en husmannsplass, mens Hagahammelen var en gård. I Haltmanns skrift sies det også at hun omkom, hvilket ikke er riktig.

Hun var fra Sunnmøre, men kom hit til Verdal i ung alder. I 1891 bodde hun på Skjørdal øvre. I folketellingen dette året opplyses det at hun tilhørte familien. Hun var således i slekt med enten Jakob Olsen Skjørdal eller hans kone, Oline Ellingsdotter.

Kårfolkene som er oppført på stedet i de offisielle listene, Johan Andreassen og

Jokumine Olsdatter, hadde rettigheter der.

Johan kjøpte Haga søndre søndre av Mikal Olsen i 1857. I 1867 solgte han gården for en viss sum og kår til Peter Olaus Tomassen. Og den siste solgte den videre til lærer Anders Olsen Balgård. Anders Balgård solgte så eiendommen sammen med parten Lilleaunet til Johan Ellingsen. Og kårfolkenes rettigheter fulgte med hele tiden. Men de hadde utvandret til Amerika i 1870.

Hva som skjedde

Hva som skjedde her, er noe forvirrende. I Hartmanns skrift fra 1893 fortelles det om Ole og Anne Marta som lå nede, at de våknet av duren og rystelsene. De lå en stund uten å forstå hva det var. Men da de sto opp og åpnet døren, veltet leirmassene inn og fylte værelset. I løpet av et øyblikk sto de i leire til langt opp på livet.

Både de og deres datter og barnebarn kom seg imidlertid ut av huset, og de strevde seg frem gjennom leirsuppen. Av og til kom de seg opp på noen faste leirklumper, og på den måten klarte de å holde seg oppe og berge livet.

Klokken 8 om morgenen ble de reddet inn på fast land av Martin Toresen Bjørken og hans folk.2

En annen versjon,3 som trolig er mer pålitelig, sier at da Ole Andersen hørte susen fra raset, trodde han det var Bjørkvatnet som hadde brutt igjennom. Etter sigende var det en spådom som fortalte at Bjørkvatnet en gang

þÿ

þÿ


170

V E R D A L S B O K A

ville bryte gjennom og komme veltende nedover mot Ness. Etter all sannsynlighet antok han at sitt eget hus ikke var i faresonen, og han la derfor avgårde for å varsle andre som lå utsatt til for denne flodbølgen.

Han var innom plassen Skruddu under Bjørken og varslet. Plassmannen der, Ole Lassesen Skruddu, ble med Ole Hammelen opp til Bjørken for å varsle folkene der på gården. Hvis Bjørkvatnet kom, var også denne gården i fare.

Martin Bjørken trodde ikke på dette varselet, og han sprang ut på bakken for å se hva som skjedde. Han hørte nemlig lyden fra raset komme fra nord. I mellomtiden stakk de to kallene til skogs for å komme seg unna det de trodde var flodbølgen fra Bjørkvatnet. De måtte etterpå hentes inne i skogen. Begge var helt forstyrret.

Martin Bjørken reagerte øyeblikkelig på hva han fikk se. Han skjønte at folkene på Hammelen hvor Ole Andersen kom fra, var i en helt annen livsfare enn den Ole trodde de var i. Før han sprang ned, sendte han sine to sønner, Teodor, 17 år, og John, 10 år, på hver sin hest for at de skulle varsle henholdsvis på Lunden og på Ness. Ingen rakk frem før rasbølgen slo mot husene på disse gårdene, og de vendte tilbake til Bjørken.

Martin rakk ikke frem til Hammelen før husene var omflødd og fylt av leire. Beboerne som hadde hørt lyden, men ikke hadde forstått hva det var, klarte imidlertid på et vis å holde seg over leirsuppen. Ved hjelp av bord og brett klarte Martin Bjørken og folkene hans å bygge en bro ut til dem, og de kom seg omsider i land. Trolig stemmer klokkeslettet Hartmann oppgir, nemlig klokken 8 om morgenen.

Derimot rakk ikke Oline Jørgine å komme seg vekk. Hun ble tatt av rasmassen og ført vestover. I flere timer lå hun ute i leirmassene og kjempet for å holde seg oppe. Olaus Ellingsen Vinne fra Vinne hadde fått varsel om raset fra en av nabogårdene, og han sprang ned til kanten av leirsjøen. Der reddet han først kona til Elling Fergemann, Andreanna. Da han hadde fått dratt henne på land, fikk han se en kvinneskikkelse som kjempet ute i leirsuppen. Det var Oline. Han la bord og fjøler på kryss og tvers foran seg, og etter en farefull ferd nådde han ut til henne. Hun var da mer død enn levende. Men han fikk henne velberget i land.

Anne Marta ble liggende syk i lang tid etter dette som følge av anstrengelsene og påkjenningene hun hadde blitt utsatt for.

Også Oline kuret lenge av påkjenningene, men hun hadde en sterk helse, og hun kom seg igjen.

Foruten at all jord var blitt dekket av metertykke lag med leire, mistet de også 1 hest, 4 kyr og 8 småfe.

Verdien av jorden var før raset 3.200 kroner for Haga søndre søndre og 400 kroner for Lilleaunet. Alt gikk tapt på Haga søndre søndre, mens for


Verdalsboka - 10

R A S I V E R D A L 171

Lilleaunet tilsvarte tapet 60 kroner. Der var det igjen tilsvarende 340 kroner av jorden. Tapet på Lilleaunet utgjorde 2/13 av jordverdien.

Gården forøvrig fikk en verdiforringelse på 4.300 kroner. Før skaden hadde verdien vært 4.400 kroner. Bare en verdi tilsvarende 100 kroner unngikk ødeleggelse.


image

Den delen av hovedbygningen på Hagahammelen som stakk opp over leiren, ble revet og bygget opp igjen på Nessgård. Fremdeles finnes det leire i veggene. Bildet er tatt i 1992.


Det Ole Andersen hadde igjen, tilsvarte tilsammen 440 kroner.

Etterpå

Ole og Anne Marta fikk kr. 4.760 i erstatning. De fikk 200 kroner i forskudd. Kårfolkene Johan Andreassen og Jokumine Olsdatter, som begge var i Amerika, fikk 50 kroner i årlig livrente.

Oline Jørgine fikk en erstatning på kr. 60. Det opprinnelige forslaget gikk ut på kr. 130. Om skylden på de to partene Haga søndre søndre og Lilleaunet heter det i 1895: Gårdsnr. 119, bruksnr. 3 Haga søndre av skyld mark 3,14 et avtak for 20 år av mark 3,14, og deretter for bestandig et avtak av mark 2,84.

Denne parten fikk som følge av dette en nedsettelse av veiskatten på kr. 1,08 for første halvår 1893.

172

V E R D A L S B O K A

Gårdsnr. 119, bruksnr. 4, Lilleaunet av skyld mark 0,13 et avtak for 20 år av mark 0,02, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,01.

Lilleaunet fikk en reduksjon av veiskatten på kr. 0,01 for første halvdel av 1893.

Av det ødelagte arealet på 80,7 dekar ble 72 dekar tilbakeført til Ole Andersen. 4 dekar gikk med til elveleie. Han fikk således tilbake 8,7 dekar mindre enn han hadde mistet.

Bare et par år etter raset kjøpte Ole 15 mål av Ness østre hvor han bygget bruket Nessgård. Den delen av husene på Hagahammelen som kunne flyttes, ble flyttet dit.

Ole Andersen døde i 1902.

Hans kone Anne Marta Jakobsdatter døde i 1907.

Oles datter fra første ekteskap, Anne Olsdatter, flyttet en del både før og etter raset. Hun var en tid i Sverige før raset, og hun reiste tilbake en tid etterpå. I 1896 kom hun igjen tilbake til Norge. Hun bodde i Trondheim, men fra 1904 bodde hun i Levanger.

Oline Jørgine var ugift. Hun døde på Verdalsøra i 1940 bare noen uker før sin 100-årsdag.


Noter:

1 Det er i Hartmanns skrift «Ulykken i Værdalen» at opplysningen om at hun hadde en sønn på 1 '4år finnes. Det har ikke vært mulig å finne navnet på gutten, heller ikke hvem faren var. Etter som han ikke er funnet nevnt noen andre steder, kan han ha vært død før 1896 da Anna vendte tilbake fra Sverige. Se nedenfor.

I Hartmanns skrift fra 1893 kalles han Martin T. Lunden. Men det riktige var Martin Toresen Bjørken. 3

Opplysninger ved Åse Røstad.



Plassen

HAGAVALD, GAMMELPLASSEN 108.3

Dette var en husmannsplass under Haga mellom vestre. Den lå på den del av dette valdet som lå på sydsiden av elven. Hagavaldet omfattet nemlig deler av området på sydsiden. Dette var et forhold som skrev seg fra den tiden, da elven hadde et annet løp. I likhet med de andre eiendommene på dette elvenesset, lå plassen svært lavt. Det fremgår ikke av noen kilder om den var utsatt for flom, men det synes å være en rimelig antagelse at så var tilfelle.

Navnet tyder på at det må ha vært en gammel husmannsplass.

Utsæden var i 1890 0,27 hektoliter bygg, 1,04 hektoliter havre og 4,17 hektoliter poteter. Dessuten ble 0,08 ar brukt til andre rotfrukter enn poteter. Videre hadde plassen en kjøkkenhave på 0,01 ar.

  1. januar 1891 hadde de 1 ku, 5 sauer, 1 geit, 1 gris og 5 høns.

I 1893 var besetningen 1 ku og 5 småfe med et ukjent antall høns.

Folket

1 1893 bodde det ikke mange mennesker på Gammelplassen. Bare to stykker ser ut til å ha hatt fast bosted der. Disse var

- Maria Bårdsdatter, inderst, enke, 70 år

- Marie Olsdatter, datter, sypike, 29 år

þÿ

Marie drev med sying, og akkurat denne natten bodde det en sypike som var under opplæring, hos henne. Det var

- Bolette Sefaniasdatter Kulstad, 19 år

Marie Olsdatter er i de offisielle listene

ført som hovedpersonen i huset. Hun er også angitt å ha vært enke, men da raset gikk, var hun ugift.

Om hennes mor, Maria Bårdsdatter, heter det også at hun hadde fattigunder- støttelse. Hun var i hvert fall enke, og hen- Marie Olsdatter Haga senere gift nes mann, Ole Toresen, var husmann på

Gudding. Gammelplassen både i 1865 og 1875.

174

V E R D A L S B O K A

þÿ

Maria var født på Guddingsvald. Hennes foreldre var Bård Kristoffersen og Sigrid Trondsdatter.

Bolette var fra Kulstad i Vuku, og hun var datter av Sefanias Sørensen Kulstad og Beret Marta Johannesdatter.

Hva som skjedde

Raset kom helt overraskende på disse folkene. Imidlertid lå Gammelplassen så langt mot vest på elvenesset at det er en viss mulighet for at det var bare utkanten av den første leirstrømmen som rammet husene.

Marie og Bolette sydde hver kveld til langt på natt.1 Sannsynligvis arbeidet de Bolette Sefaniasdatter Kulstad til sent på kvelden 18. mai

også. Men de senere gift Ulvill. hadde lagt seg før raset kom. Marie og

Bolette lå i samme seng nede. Maria hadde også villet ligge nede, men hun ble bedt om å gå på loftet.

Bolette hadde hatt mareritt da hun våknet. Hun drømte at det kom stokker inn gjennom vinduet. Først da hun begynte å svelge leire, våknet hun. Og en av stokkene var virkelighet. Den var blitt brutt løs fra veggen og stakk inn i rommet.

Det var leirmassene som fylte huset med så stor kraft, at det ble sprengt. Både tak og gulv ble revet vekk. En stokk falt over Marie, og hun ble presset under leiren. Marie var bevisstløs på det tidspunkt. Hun hadde fått et slag i hodet.

Bolette var selv dekket av leire fra topp til tå. Det eneste som var tørt av nattkjolen hun hadde på, var undersiden av ermene. Hun brukte disse rene flekkene til å tørke leiren ut av øynene på Marie.

Hun klarte så å få vekk stokken som lå over Marie, og ved å trekke henne etter håret klarte hun å få henne opp til overflaten. Leiren løftet dem så opp under røstet på huset. Derfra fikk Bolette tak rundt midjen på Marie og klarte å dra henne med seg opp til fjøshellen. Der så de at kua også ble løftet helt opp under røstet på fjøset. Kua strøk med. Marie kom etter hvert til bevissthet, og de to jentene satt der og lurte på hva det var som hadde skjedd. Marie påsto det var dommedag, men Bolette sa at dommedag var ikke beskrevet på dette viset, slik at det kunne ikke være det. Hun mente at det var elven som var blitt demmet opp.

R A S I V E R D A L 175

De hadde visstnok kontakt med Maria mens de var inne i huset, men etterpå kom hun bort fra dem. De hverken så eller hørte noe mer til henne.

Leiren kom i tre sleppinger. Gammelplassen ble først tatt av det første raset. De to neste slo mot husrestene som fløt oppå, og førte dem nærmere mot land på sydsiden. Det kan ha vært i forbindelse med en av de andre bølgene at Maria kom bort.

Det var veldig kaldt oppe på lemmen. De var bare i nattklærne, og de var gjennomvåte av leirsølen.

Bolette fortalte at de så et annet hus hvor det sto en eldre mann i døråpningen. Ute på gårdsplassen sto hans datter med sitt lille barn på armen. Hun prøvde å få faren over på den torven hvor hun selv befant seg. Mens hun holdt på med dette, mistet hun barnet som forsvant i leiren. Faren kom ikke over. Han sa dessuten at det ville ikke nytte allikevel, fordi det var dommedag, og da ville de alle gå under. Hvem dette var, er ukjent. Det er heller ikke kjent om noen av disse overlevde.

Da det endelig var blitt stille, begynte Bolette og Marie så smått å se seg om. De befant seg da bare et kort stykke fra land nedenfor Bjørkberga. De la ut fjøler og lemmer og bygget seg en bro inn til fjellveggen. Oppe på berget var det folk, og de kastet ned et tau til dem som de klatret opp etter.

På Bjørken fikk de klær og mat.

Bolette gikk samme formiddag til Steine hvor hun hadde en onkel.

I Vuku på Kulstad var hennes mor, Beret Marta Kulstad, som var enke, og hennes brødre Søren og Johannes. Om morgenen 19. mai skulle de to brødrene til Leirådalen og gjøre våronn på et jordstykke de hadde der. På veien passerte de Prestegården, og der holdt drengen Elias på med harving. Han fortalte dem at det hadde skjedd en forferdelig ulykke lenger ut i dalen. De trodde ikke noe på ham, og fortsatte.

Da de kom opp til Reppe, møtte de en mann med et flyttelass. Det var en av naboene til raset som flyttet derfra med sitt gods av frykt for at det skulle komme nye ras. Av ham fikk de høre at det Elias hadde fortalt, var sant, og at det var mye verre enn hva Elias hadde sagt. De forsto da at søsteren Bolette måtte befinne seg midt ute i det berørte området. Derfor snudde de øyeblikkelig og dro tilbake til Kulstad.

Da moren fikk høre om dette, ble hun helt forstyrret. Hun ba dem kjøre over på sydsiden og se om de kunne møte noen folk. De to brødrene og moren kjørte helt til Bjørken. På veien passerte de Bolette uten at de så henne, eller at hun så dem.

De kom til Bjørken. Der holdt de på å ta inn folk som var berget opp fra raset. Midt på kjøkkengulvet sto et sauekar. Der hadde de varmt vann, og de drev og vasket mennesker rene for leiren. De har i ettertid fortalt at det så

176

V E R D A L S B O K A

þÿ


image

Bibelen Marie fant igjen i kanten av leirsjøen. Den bærer fremdeles spor etter oppholdet i leiren. Foto: Geir Lervåg.


image

«Denne bibelbok er den eneste bok jeg fandt igjen efter udraset natten mellem den 18de og 19de mai 1893, hvilket den også bærer merker av. Maria Gudding.» Foto Geir Lervåg.

R A S I V E R D A L 177

virkelig fælt ut på gården. Gulvene på alle rommene på gården fløt av leirsuppe.

Da de spurte etter Bolette, fikk de høre at hun hadde dratt derfra og til sin onkel på Steine.

Senere, da Bolette hadde fått fatt på sine egne klær, leverte hun tilbake klærne hun hadde fått låne på Bjørken. Men alt hun hadde på Gamleplassen var borte, deriblant 10 kroner som hun hadde hatt i kåpelommen.

Døde:

MARIA BÅRDSD ATTER HAG A VALD, født 1823

Maria ble gjenfunnet 16. juni og begravet på Lysthaugen 18. juni. Jordfestelsen fant sted

  1. mai 1894. Foruten kua, mistet de også 5 småfe.

    Marie Olsdatter fant senere igjen en bibel i kanten av leirsjøen. Dette var visstnok det eneste hun fant igjen av inventaret i huset.

    Jorden på plassen hørte inn under Haga mellom vestre, og ble regnet sammen med annen jord som denne gården mistet.

    Etterpå

    Marie Olsdatter fikk en erstatning på kr. 700 kroner. Forslaget gikk ut på kr. 1.040, men det ble altså redusert til kr. 700. Hun fikk 100 kroner i forskudd.

    Bolette Sefaniasdatter fikk også en erstatning på kr. 60.

    Marie livnærte seg også senere som sypike, og i 1900 bodde hun på en husmannsplass under Bjørken. På sine gamle dager ble hun gift med Jon Odin Sefaniassen Gudding. Hun holdt kontakten med Bolette, og like før hun skulle dø, sa hun at hun ønsket at Bolette skulle bli bedt i hennes begravelse fordi hun hadde reddet livet hennes under raset. Hun døde i 1954.

    Bolette ble gift med Sefanias Barosen Ulvillen. De ble senere leilendinger på Dillan. Hun var plaget av angst etter denne opplevelsen, og hun skal ved flere anledninger ha gitt uttrykk for at hun var glad hun bodde oppe på Dillan der det var fjell. Hun døde i 1971, 97 år gammel.


    Note:

    1 Opplysningene er ved Helene Ulvill, Bolettes datter, og Dagrun Slapgård, Bolettes brordatter.

    HAGA VALD, HAGAHAUGAN 108.1


    Plassen

    De offisielle listene etter raset plasserer Hagahaugan under Haga nordre mellom. Men dette synes å være feil. Folketellingene 1865, 1875 og 1891 oppgir Haga østre som hovedbøl. Og Haga østre var egentlig Haga nordre østre. Haga nordre var blitt delt i to på 1700-tallet i Haga nedre og Haga øvre. Haga nedre ble delt i to først på 1800-tallet. Dermed var det tre Haga-gårder på nordsiden av elven da raset gikk. Den tidligere Haga øvre ble nå kalt Haga nordre østre. Haga nedre ble til Haga nordre mellom og Haga nordre vestre.

    image

    Alle disse navnene førte forståelig nok til en del forvirring for dem som skulle plassere alle gårder, bruk og plasser på riktig sted.

    Men med folketellingene fra de tre årene som grunnlag kan Hagahaugan med temmelig stor sikkerhet plasseres under Haga nordre østre.

    Hagahaugan lå på vestsiden av veien fra Stiklestad. Selv om dette var på elvesletten, var terrenget temmelig kupert her. Det hadde sammenheng med de mange rasene som gikk i dette området i middelalderen. Og det forklarer også navnet på husmannsplassen.

    Husene på plassen fikk ikke skader av raset. Det kan være årsaken til at den ikke er tatt med i oversiktene over utsæd og husdyrhold.

    Men jorden må ha blitt berørt, for leirmassene la

    seg opp helt bort til husene.


    Folket

    Kornelius Karlsen Haugan.

    Husmannen på Hagahaugan, Kornelius Karlsen, hadde overtatt etter sin far i 1886. Samme familie hadde vært på plassen fra før 1865. Da raset gikk, bodde følgende personer på plassen:

    179

    V E R D A L S B O K A


    Kristoffer Korneliussen Haugan.

    image

    Peder Korne Hus sen Haugan.


    • Kornelius Karlsen, husmann med jord, skredder, 29 år

    • Martine Pedersdatter Tokstad, kone, 27 år

    • Kristoffer, sønn, 5 år

    • Peder, sønn, 4 år

    • Andreas, sønn, 2 år (tvilling)

    • Anna, datter, 2 år (tvilling)

    • Anne Larsdatter, husfarens mor, enke, 54 år

Kornelius var sønn av plassfolkene som hadde bodd på plassen før ham, Karl Kristoffersen og Anne Larsdatter Jøssås.

Martine Pedersdatter var datter av Peder Rasmussen og Anne Olsdatter på Tokstad vestre. Begge disse, samt Martines bror, Teodor Pedersen, og hans sønn, Einar Teodorsen, omkom da Tokstad vestre gikk med i raset. (Se under Tokstad vestre.)

Anne Larsdatter bodde på Hagahaugan. Hun var Kornelius' mor, og hun livnærte seg som dagarbeider. Hun var fra Jøssås, og hennes foreldre het Lars Andersen Jøssås og Gurianna Hågensdatter Rosvoll.

En søster av Kornelius, Kristine Karlsdatter, var tjener på Nord-Lyng. Hun overlevde. Hennes beretning om hendelsen er tatt med under Nord-Lyng.

Hva som skjedde 1

Som fortalt ovenfor ble ikke husene på denne plassen rammet av rasmass-ene. Men det var nære på. Leirvellingen ble liggende kloss opp til husene. De fikk varsel av Karl Olsen fra nabogården Haga nordre vestre. Han hadde vært ute, og trolig hadde han gått opp på Spellhaugen da han hørte suset fra det første raset. Der så han den første delen av raset. Etter all sannsynlighet

180

V E R D A L S B O K A

þÿ

R A S I V E R D A L 181

image

var han innom de tre Hagagårdene før han kom kaukende til Hagahaugan. Han var da så forstyrret og andpusten at han ikke klarte å snakke skikkelig.

Gammelkona, Anne Larsdatter, hadde imidlertid en stor kaffekjele med sterk kaffe stående, og hun skjenket i en kopp til ham. Da først klarte han å snakke så pass sammenhengende at de forsto hva han sa.

Det var ikke tid til å vente og se om leiren ville nå opp til husene. De la alle på sprang opp gjennom skogen oppover mot Mo, og under hele turen støtte de på andre forskremte mennesker som rømte vekk fra

raset. De fleste av disse var helt forstyrret, og de skrek og bar seg. Mange trodde det var dommedag.

Da de var på vei opp den siste bakken mot Mo, kom det folk springende den motsatte veien, og ropte at de måtte snu. Raset kom den veien. På den måten sprang de i sikk sakk nordover. Men omsider kom de seg sammen med mange andre opp til Vester-Hallem hvor de fikk tak over hodet. Senere ble folkene fordelt utover bygden. Kornelius var skredder, og dermed var han i en slik situasjon at man gjerne ville ha ham boende hos seg. For ham og hans familie gikk det derfor lett å få seg et sted å være. Hverken menneskeliv eller dyr gikk tapt på Hagahaugan. Så vidt vites ble heller ingen skadet.


Etterpå

Andreas Korneliussen Haugan

image

Tvillingene Andreas Korneliussen og Anna Korneliusdatter Haugan.

Husene på Hagahaugan lå bare 15 meter fra leirsjøen. Og mye av den jorden plassen hadde hatt til disposisjon, lå nå under leirslammet. Kornelius henvendte seg til

182 V E R D A L S B O K A

lensmannen for å få tillatelse til å flytte tilbake, men lensmannen sa nei. «Vi har mistet 112 liv,» sa han, «vi skal ikke miste flere.»2

R A S I V E R D A L 183

þÿ

184 V E R D A L S B O K A

Husene på Hagahaugan ble tatt ned og flyttet opp til Breding i Vuku på førjulsvinteren 1893. Dette skjedde ved at Vukubøndene kjørte materialene på slede på dugnad, og flyttingen tok tre døgn.

Kornelius fikk kr. 300 i erstatning.

Hans mor, Anne Larsdatter fikk kr. 50 i bidrag.

Kornelius og Martine bodde senere på plassen ved Breding. Kornelius døde i 1935, og Martine døde i 1937.

Kristoffer ble gift tre ganger, første gang med Anna Lovise Geving, andre gang med Sofie Sundby, og tredje gang med Ingrid Sofie Prestmo. Han ble kaptein i Hæren og herredskasserer i Verdal. Han døde i 1934.

Peder ble gift med Klara Lovise Jonsdatter. Han var regimentsskredder. Han døde i 1961.

Andreas ble gift med Oline Olsdatter Vangstad. Han var gårdbruker på Vangstad og ordfører i Verdal. Han døde i 1939. Anne ble gift med Johan Martinsen Breding. Hun døde i 1929.


image

Hagahaugan etter flyttingen til Vuku. Etter maleri av Kjell Haugen.


Noter:

1 Opplysninger ved Kaare Haugan.

R A S I V E R D A L 185

' På det tidspunktet var det offisielle tallet fastslått til 112 døde. I ettertid har det vært mulig å konstatere at flere døde i de nærmeste dagene etter raset som følge av skader og sykdom de pådro seg, slik at det korrekte tallet er 116.


Gården


HAUGSHOLMEN 24.1

Den gamle storgården Haug er også en av de gårdene som i tidens løp har fått stor medfart av Verdalselven. Elven hadde sitt leie forbi den terrassen hvor Haug ligger, helt til ut i siste halvdel av 1600-tallet. Da skiftet elven løp. Men det gamle elveløpet synes fremdeles i form av sumper og kvisler.

Terrassen er blitt redusert stadig vekk slik at det trolig er tale om at mer enn halvparten av det opprinnelige gårdsvaldet er blitt vasket vekk. Noe har gården fått igjen i form av den nye lavtliggende elvesletten. Men elven har skiftet løp også over denne sletten utallige ganger slik at den er gjennom-skåret av spor etter gamle elveløp.

Eieren av gården Haug i 1783, løytnant Lorents Didrik Kluwer, delte den opp i ti mindre parter og solgte dem. En av disse partene lå mellom sporene etter de gamle elveløpene nede på den lave elvesletten. Den fikk navnet Holmen eller Haugsholmen. I dag er en del av de gamle elveløpene fylt igjen og vanskelig å se i terrenget, men gården lå på en holme eller øy.

Mot øst og syd grenset gården mot Bjartnes. Grensen mot Bjartnes gikk delvis langs etter et av de gamle vannfylte elveløpene. Mot vest lå Fæby. Og mot nord lå Holmsveet, en annen av de ti partene som Kluwer delte inn Haug i. Holmen nådde ikke ned til elven. Men avstanden var ikke stor, og terrenget mellom gården og elven var lavt. Akkurat i dette området lå Vis-øya som var en lav forhøyning i terrenget, og som var delt mellom Fæby og Bjartnes. Her lå det flere husmannsplasser.

De skadene Holmen fikk som følge av raset, skyldtes først og fremst flommen som fulgte, da Vukusjøen steg over demningen. Det var bare ubrukelig sumpland og kvisler som ble berørt av leirmassene. Trolig er det av den grunn at den ikke er tatt med i oversiktene over husdyr, utsæd og lignende fra1891. Dette grunnlagsmaterialet er nå dessverre borte, slik at det ikke er råd å si noe om størrelsen av gården like før raset.

I 1875 var det 4 hester, 7 kyr, 2 ungnaut og 1 gris på gården. Samme år var utsæden 1 1/2 tønne bygg, 12 tønner havre, 54 skålpund gressfrø og 6 tønner poteter.

Rimeligvis var vel forholdet noen lunde det samme i 1893 også.

Det ble heller ikke foretatt beregninger av gårdens totale areal etter raset.

R A S I V E R D A L 187


image

Oline Andreasdatter og Nelius Pedersen Hynne.


Folket

Nelius Pedersen Hynne kjøpte Holmen i 1889 av Adam David Jelstrup fra Skogn. Nelius Hynne og hans familie bodde der i 1893. I følge de offisielle listene besto hans husstand av fem personer da raset gikk:

  • Nelius Pedersen Hynne, gårdbruker, 45 år

  • Oline Andreasdatter Hynne, kone, 40 år

  • Peder, sønn, 6 år

  • Augusta Mathilde, datter, 5 år

  • Anna Oline Olsdatter, tjenestepike, 24 år

Nelius og Oline var fra Skogn. Det samme var tjenespiken, Anna Oline Olsdatter.


Hva som skjedde

Gården ble ikke berørt av selve raset. Men lensmann Hieronymus Wessel, som bodde på nabogården Holmsveet, fortalte i sin rapport etter ulykken, at han ble vekket om natten av drengen sin. Han fortalte at han skulle bort til Holmen fordi elven hadde kommet inn på gården.

Hva som egentlig hadde skjedd her, er litt uklart. Men trolig ble vannet i elven presset ut av løpet av de fremveltende leirmassene og rant som en bølge utover de flate markene ved Holmen.

188

V E R D A L S B O K A

Lensmannen sprang dit for å se, og han så da at elveløpet og de lave breddene av elven var fylt opp av leirmasse.

Hvorvidt folket rømte ut med en gang, er litt usikkert, men det er nærliggende å tro det, for det skjedde langs hele strekningen av elven. Og i alle fall måtte folket ut da elven begynte å strømme inn over gårdens jorder, da Vuku-sjøen steg over demningen etter et par dager. Da var Holmen ille utsatt.

Leirflaten som var bygget opp av rasmassene, lå så høyt i forhold til de lave elveslettene som hadde unngått å bli overslammet, at vannet også fløt utover disse. Ut på kvelden 20. mai var Holmen inneflødd i likhet med Fæby. På det tidspunktet mente man at Stiklestadveien som gikk på en fylling tvers gjennom Kvisla, ville være en effektiv demning.

Men neste dag var det klart at veien var for lav enkelte steder, og dermed strømmet vannet over. Og det medførte at det ble gravd flere hull i veifyIlingen. I sin tur førte dette til at mer vann gikk igjennom, og dermed økte farten og strømmen ved Holmen.

Det var nå klart at Holmen sto i fare for å bli ødelagt. Det som kunne berges, ble fraktet vekk. Kasper Selli som var tjenestekar på Haug, har fortalt at folk fra nabogårdene var der og fraktet vekk husgeråd og mat. Blant annet har han fortalt at det var en noe uhyggelig jobb å ta potetene opp fra kjelleren. Kjelleren var under stuen, og et par stykker klatret ned i kjellerhullet og fylte potetene i sekker. Oppe i stuen sto så andre som heiste opp sekkene etter hvert. Men for dem som var nede i hullet, var det en uhyggelig følelse, for vannet kunne komme når som helst. Det ble en stri tørn. Arbeidet ble gjennomført i stort tempo, og her var det ikke tid til hvilepauser. Og ferdige ble de, til stor lettelse for dem som hadde plassen nede i kjelleren. (Se mer om Kasper Selli under Gjenvinning.)

Om formiddagen var det klart at forholdene var kritiske, og militære mannskaper ble satt inn. Om kvelden gikk strømmen stri ved gården og gjennom gårdstunet. Forsterkninger ble satt inn. Da sto tørkehuset på skjeve, fordi jordbunnen var blitt gravet vekk. Uthuset var i fare, og brønnen på gårdsplassen var full av leirvann.

Men etter et iherdig, hardt og ikke så lite farefullt arbeid klarte de militære mannskapene å forhindre vannet å ta dette løpet. Dermed var gården reddet. (Se forøvrig nærmere om dette under Redningsarbeidet i dagene som fulgte.)

Skaden var således ikke så veldig stor. Det ødelagte arealet omfattet 14,8 dekar jord og 29,5 dekar skog og havning. Ingen husdyr gikk tapt.

Før skaden var verdien av jorden satt til 3.650 kroner. Tapet ble beregnet til 1.050 kroner slik at verdien etterpå var 2.600 kroner.

Man beregnet det ødelagte arealet til å ha utgjort 2/7 av det opprinnelige arealet.

R A S I V E R D A L 189

Gården forøvrig fikk en verdiforringelse på kr. 800 fra kr. 6.000 til kr. 5.200.

Etterpå

Holmen fikk en del skade på både jord og hus selv om jordskaden tross alt var forholdsvis beskjeden. Grensene ble heller ikke forandret. Av den grunn ble heller ikke gården tatt med i detaljplanen for fordeling av jord etter raset.


þÿ

Haugsholmen ble ikke berørt i særlig grad av rasmassene. Derimot holdt elven på å ta nytt løp over gården. Dette ble avverget etter store anstrengelser fra soldatenes side. Etterpå ble gården flyttet et lite stykke nordover. Den gamle tomten er avmerket på kartet.


Verdalsboka - 11

190

V E R D A L S B O K A

Men fra 1895 ble skylden forandret:

Gårdsnr. 24, bruksnr. 1, Holmen av skyld mark 4,94 et avtak for 10 år av mark 1,41, og deretter et avtak for bestandig av mark 0,94.

På grunn av dette ble veiskatten redusert med kr. 0,49 for første halvår 1893.

Husene hadde fått en del skade, og Nelius Hynne så seg derfor nødsaget til allerede i juni 1893 å søke om støtte til å sette dem i stand. Han søkte om kr. 1000 og fikk 21. juni innvilget en støtte på kr. 200.

På det tidspunktet var man i Verdalskomitéen ikke klar over hvor store beløp man ville få til disposisjon, og det er vel grunnen til at han bare fikk 1/5 av det han ba om.

Situasjonen forbedret seg, og 19. juli er han oppført med en ny. søknad på kr. 400. Av dette fikk han nå kr. 300.

Nelius Hynne må tydeligvis ha hatt tro på det å søke, for 23. september er han oppført med nok en søknad, denne gang på kr. 300. Den oppgitte grunnen var flytting av hus. Denne gangen fikk han 200 kroner.

Og 31. januar 1894 foretok Verdalskomitéen utbetaling til tidligere søkere, og Nelius Hynne ble nå tilgodesett med kr. 200. Alle disse beløpene ble regnet som forskudd på den erstatning han omsider skulle få.

Og da arbeidet med å regne ut erstatningsbeløpene var ferdig, tilkom det ham et erstatningsbeløp på tilsammen kr. 2.120.

Nelius Pedersen Hynne var på Holmen i 1900 sammen med sin kone Oline og deres barn Peder og Augusta Mathilde. Da var det en annen tjenestejente der enn hun som hadde vært der da raset gikk. Den nye hette Marta Sakarias-datter. Hun hadde også vært med i raset og berget livet. Riktignok måtte hun amputere et ben på sykehuset etterpå. Da raset gikk var hun taus på Kråg hos Ove Nilsen Haugskott. (Se under Kråg.)

Nelius solgte gården i 1914 til John Baglo. Han døde i 1928.

Oline døde i 1926.

Peder Neliussen utvandret til Amerika i 1907. Han var på besøk i Verdal i 1914. Da reiste sammen med ham Marie Emelie Olufsdatter Valstad. De giftet seg i Amerika.

Augusta Mathilde Neliusdatter drev visstnok en kafé lenger syd i landet. Hun ble gift på sine gamle dager.



Plassen

HEGSTADVALD, HEGSTADSTUGGU 31.1

Ved foten av melbakken nedenfor Hegstad lå en husmannsplass ved navn Hegstadstuggu. Selv om denne plassen lå nede på elvesletten, hadde elven skåret seg så pass dypt ned at Hegstadstuggu lå bortimot 15 meter over elve-nivået. Plassen var således ikke spesielt utsatt for flom.

Som husmannsplass hadde den muligens et noe større areal enn hva som var vanlig for husmannsplasser flest. I alle fall var utsæden i 1890 noe større enn hva som var vanlig på de fleste andre plassene. Det ble sådd 0,67 hektoliter bygg og 1,39 hektoliter havre, og det ble satt 4,18 hektoliter poteter.

Av husdyr fantes det 1. januar 1891 1 ku, 4 sauer og 10 høns.

I 1893 var det det samme antall dyr, men tallet på høns er ukjent.


image

Hegstadstuggu lå nedenfor melen ved Hegstad. Stuen ble liggende på samme sted, men ble helt begravet.

192

V E R D A L S B O K A


þÿ


Folket

R A S I V E R D A L 193

Hegstadstuggu var bebodd av samme husmannsfamilie både i 1865, 1875, 1891 og 1893.

Rasnatten bodde følgende mennesker der:

  • Gunnbjørn Pettersen, husmann med jord, 54 år

  • Serianna Olsdatter, kone, 64 år

  • Sofie Berntsdatter, datterdatter, 14 år

  • Kjerstine Olsdatter, inderst, fattiglem, 63 år

Gunnbjørn Pettersen hadde vært på denne plassen fra før 1865. Folketellingen dette året forteller at han da var gift med Serianna Olsdatter. Hun var 10 år eldre enn han, og hun hadde en datter fra før hun giftet seg med Gunnbjørn. I sitt ekteskap hadde de minst en sønn.

Gunnbjørn var sønn av Petter Henriksen og Agnes Ellevsdatter Storstad.

Seriannas foreldre hette Ole Olsen og Maren Bardosdatter Hellån.

Sofie Berntsdatter var datter av Bernt Jakobsen og Serianna Olsdatter. Disse bodde på husmannsplassen Enes på Trones. Serianna Olsdatter var datter av Gunnbjørns kone, og hun hadde samme navn som sin mor.

Denne våren gikk Sofie for presten i Stiklestad kirke, og av praktiske grunner bodde hun derfor hos sine besteforeldre, det vil si hos sin bestemor og hennes mann.

Kjerstine Olsdatter tilhørte familien. Hun var en søster av Serianna. Hun var ugift.

Hva som skjedde 1

Hegstadstuggu lå forholdsvis langt borte fra selve raset, men de fikk ikke noe forvarsel før rasbølgen traff stueveggen med et brak.

Sofie hadde dagen før vært oppe på Fagerhøy, en utskilt eiendom fra Heg-stad, og satt poteter sammen med en del andre ungdommer. Om kvelden, som var en fin, lys vårkveld, fikk hun ikke sove, og hun satte seg derfor opp i sengen for å strikke litt.

Så plutselig kom leirbølgen. Leire og vann strømmet øyeblikkelig inn i første etasje. Besteforeldrene lå oppe på loftet sammen med Sofie, men de fikk også reddet Kjerstine dit opp. Hun lå nemlig nede.

Leiren steg mer og mer, og huset ble til slutt løftet av grunnmuren. Det var ikke lenger noen bevegelse å snakke om i leiren slik at huset ble ikke flyttet nevneverdig. Allikevel må det ha vært nok bevegelse til at murpipen ramlet sammen. Trolig ble Kjerstine skadet av steinene fra pipen.

Men da leiren nådde opp under loftsgulvet, klatret Sofie ut gjennom et vindu og over i et oldertre som akkurat da fløt forbi. Treet var et av en gruppe på tre-fire, og de sto alle oppreist.

194

V E R D A L S B O K A

På et eller annet vis klarte også Gunnbjørn å komme seg i land sammen med Serianna. Derimot ble Kjerstine værende igjen inne på mørkloftet. Hun klarte vel ikke å bevege seg etter at hun ble skadet av steinene fra pipen. Og da leiren steg opp til loftsgulvet, var hun helt innesperret. Det var ikke mulig å komme ned, og det fantes ingen annen åpning i taket enn den fra pipen, og den var for trang til at hun kunne kommme seg ut.

Og ute oppe i oldertreet satt Sofie. Tregruppen drev sakte mot melkanten, men stanset omsider så langt fra land at det ikke var mulig for henne å komme seg i land. Og der ble hun sittende til langt ut på dagen neste dag. Hun hadde hele tiden kontakt med andre folk med fast grunn under føttene. Men hun var bare i nattklærne, og hun frøs forferdelig. Blant annet forfrøs hun føttene. Dette ga henne ikke varige men, men hun hadde plager av det denne sommeren.

Ut på morgenkvisten kom kavallerister for å delta i redningsarbeidet. De begynte å bygge bro utover til Fergestuggu som lå 600-700 meter vest for Hegstadstuggu. Men de måtte gi opp arbeidet med å komme seg dit ut fra Hegstad. Da de var på vei for å prøve å bygge en bro fra Lyng, kom Gunnbjørn sammen med et par andre menn trekkende med en båt over land. De skulle da prøve å ta seg ut til Hegstadstuggu hvor Kjerstine fremdeles var.

Huset lå da omtrent 100 meter fra fast land.

Gråtende ba Gunnbjørn om hjelp, og to kavallerister, sersjant Nils Høien og kavallerist Martin Leirdal, gikk sammen med Gunnbjørn ut i båten og staket seg ut til huset. Sofie ble tatt ombord i båten fra treet.

For å komme inn på mørkloftet måtte de hugge hull i taket og bryte ned mønet. Vannet og leiren sto da 4 - 5 tommer nedenfor loftsgulvet. Men Kjerstine var så skadet at hun ikke var i stand til å gå med egen hjelp. Sersjant Høien krøp da inn på loftet og bar henne ut. Derpå ble også hun brakt inn til land sammen med Sofie.2

Ingen mennesker omkom her, men de mistet alle dyrene og alt som var i huset.

Jorden som ble ødelagt, tilhørte gården Hegstad, og ble følgelig regnet sammen med den jorden som ble ødelagt her.


Gunnbjørn Pettersen ble tildelt en erstatning på kr. 420. Han fikk 150 kroner i forskudd. Kjerstine er etter all sannsynlighet den samme som Kirsten Hegstadvald som fikk 35 kroner i erstatning.

Gunnbjørn og Serianna flyttet til sin sønn Anneus Martin som hadde kjøpt småbruket Munkhaugen i Frol. Der bodde de sine siste leveår.

R A S I V E R D A L 195

Fra utgravningen av Hegstadstuggu.


image

Stuevinduet på østveggen Dette trauet med skomake r redskap sto

dukker frem. i kammerset.


* Mange av vinduene var hele. Det hadde sammenheng med at leiren steg både utvendig og innvendig samtidig.


Sofie ble gift med sersjant og handelsmann i Leksdalen, Anton Aksnes. De bodde på Lundsbakken. Sofie døde i 1971.

Sist på 1960-tallet støtte man på rester av huset under grøfting. Levanger Lærerhøyskole foretok utgraving av plassen i 1970, og man fant da en rekke gjenstander som lå nede i leiren. Blant annet fant man igjen det strikketøyet Sofie hadde hatt i hånden da «ofsen» traff stueveggen. Det bemerkelsesverdige var at alle maskene var intakte på strikkepinnen!

196

V E R D A L S B O K A

þÿ

Sofie Berntsdatter, senere gift Aksnes, studerer noen av de tingene som ble funnet under utgravningen av Hegstadstuggu i 1970. Foto: Erling Sommervold.


Noter:

1 Opplysninger ved Ingebjørg Aksnes Hermann, barnebarn av Sofie, og Per Aksnes, Sofies sønn.

2 I en rapport gitt av løytnant Lowsow, heter det at også Sofie, som ble anslått til å ha vært 12 år gammel, ble løftet ut gjennom hullet i taket. Men det stemmer altså ikke. Hun hadde klatret ut gjennom loftsvinduet og over i oldertreet som fløt forbi før leiren nådde over vinduet. Dette ble imidlertid rettet i de senere skriftlige rapportene.

JERMSTAD


Generelt

Jermstad er en av de gamle storgårdene i denne delen av Verdal. Den kan føre sin historie helt tilbake til folkevandringstiden i eldre jernalder.

Akkurat på denne terrassen i dette området ligger og lå flere -stad-gårder som ble ryddet omtrent samtidig med Jermstad: Trøgstad, Øgstad, Hegstad, Stiklestad og Tokstad. Jermstad og Trøgstad lå som nære naboer med Jermstad øverst i bakkene og Trøgstad nedenfor. Det ser ut til at den gamle hovedveien fra Stiklestad til Vuku i hovedsak fulgte grensen mellom de to gårdsvaldene.

Tidlig i middelalderen ble Jermstad delt i tre deler, nemlig Jermstad øvre, Jermstad vestre og Jermstad østre. Mot slutten av middelalderen dukket så enda en gård opp, Jermstadspannet. Den var litt mindre enn de tre andre.

Navnene på de tre første angir beliggenheten i forhold til hverandre. Derimot trenger Jermstadspannet en liten forklaring. I gamle dager ble en gårds verdi angitt i hvor stor leieinntekt eieren fikk ved utleie. Betalingen skjedde vanligvis i naturalier, og av praktiske grunner ble alt omregnet til smør. Smøret ble veiet i spann, øre og marklag. Jermstadspannet var således rett og slett en eiendom som ga 1 spann smør i årlig leieinntekt.

Jermstadvaldet hadde som nevnt, Trøgstadvaldet syd for seg. Mot øst lå Fåren, mot vest lå Follo, og mot nord lå fjellet Blommen som på et tidlig tidspunkt var ålmenning.

198

V E R D A L S B O K A

image

Jermstad. Alle Jermstadgårdene ble berørt. Tre forsvant, mens den fjerde, Jermstad øvre, ble liggende på kanten av raset. Den ble flyttet litt nordøstover. Etter raset 6. september ble den flyttet på nytt til det sted hvor den ligger i dag. Jermstad handel forsvant også. Plassen Jermstadenget ble ansett for å være utrygg og ble fraflyttet.

JERMSTAD VESTRE (PERSGÅRDEN) 100.1


Gården

Navnet forteller at dette var den vestligste av Jermstadgårdene. Valdet grenset i vest mot Follo og Jermstadspannet. Mot nord og øst lå Jermstad øvre. Jermstad østre lå også øst for gården. Og mot syd lå Trøgstadvaldet. Grensen mellom Jermstad og Trøgstad fulgte stort sett hovedveien gjennom området. Ellers var grensene her noe innviklet fordi eiendommene var av nokså uregelmessig form.

Jermstad vestre ble også kalt Persgården. Dette hadde sammenheng med at en gang i tiden het eieren Per eller Peder.

Etter raset ble arealet på Jermstad vestre beregnet til å ha vært 399,42 dekar. Av dette utgjorde det dyrkede arealet 244,35 dekar. Skog og havning utgjorde 128,15 dekar, og eng og udyrket mark var på 26,92 dekar.

Matrikkelskylden var 12 mark 03 øre.

I 1890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 11 hektoliter havre, 20 kilo gressfrø og 15 hektoliter poteter. 1 ar ble brukt til andre rotfrukter og 0,5 ar ble brukt til kjøkkenhage. På gården fantes det 6 to-hjulte vogner. 1 slåmaskin eides i fellesskap med Jermstad østre og Trøgstad store.

Pr. 1. januar 1891 var besetningen på 2 hester, 11 kyr, 11 sauer, 3 griser og 16 høns.

I 1893 var tallet på husdyr iberegnet kårmannens del 2 hester, 12 storfe og 15 småfe. Tallet på høns er ukjent.

Ved midten av 1800-tallet var det i følge forsikringsprotokollen ikke færre en syv bygninger på gården. Disse var en hovedbygning, en bryggestue med gårdsport og bakstehus, en ladebygning med to høyboder og en skåle, et grisehus, et fjøs, et vannhus, en stall og et stabbur som var 7 alner langt.

Det er vanskelig å si om alle disse var der i 1893.

Folket

Eieren, Gustav Stiklestad, hadde kjøpt gården noen år før 1893. Som det vil fremgå av listen over beboerne nedenfor, var det forbausende få tjenere på gården. Men det kan ha hatt sammenheng med at flere av Gustav Stiklestads barn var halvvoksne og bodde hjemme. Og de to tjenestepikene var konas søstre.

I mai i 1893 var følgende bosatte på Jermstad vestre:

200

V E R D A L S B O K A

  • Gustav Johan Edvard Arntsen Stiklestad, gårdbruker, 44 år

  • Serianna Jensdatter, kone, 46 år

  • Arent, sønn, 18 år

  • Salve, sønn, 17 år

  • Julie Marie, datter, 15 år

  • Tomas, sønn, 12 år

  • Jørgen Ragnvald, sønn, 9 år

  • Gudrun Sofie, datter, 7 år

  • Ole Ingvald, sønn, 5 år

  • Guruanna, datter, 4 år

  • Andrea Jensdatter, tjener, 63 år

  • Bergitte Jensdatter, tjener, 58 år

Gustav var sønn av Arnt Andersen og Sirianna Ellingsdatter på Stiklestad

image

Serianna Jensdatter var fra Inderøy a. Hennes foreldres navn var Jens Andersen Almenningen og Ragnhild Margrete Pedersdatter.

Andrea Jensdatter og Bergitte Jensdatter var, som nevnt ovenfor, søstre av Serianna. De var blitt med til Jermstad da familien flyttet fra Inderøya hvor de bodde tidligere. Av barna var bare Guruanna født på Jermstad. De andre var født på Inderøya.

Dessuten hadde de nok en sønn, Karl Olaf, som var 19 år. Men han var i 1893 i Kristiania på underoffisersskolen, slik at han ikke bodde hjemme på dette tidspunktet.

Gården hadde også en kårmann, Johannes Andreassen Jermstad. Det var han som hadde solgt Jermstad vestre til Gustav Stiklestad. Men han bodde som inder st sammen med sin datter

Karl Olaf Gustavsen Stiklestad.

Dina i Gollaug-stuggu bare et kort stykke

vestenfor gården. (Se under Gollaugstuggu.)

Rasnatten var den ene av konas søstre fraværende. Det var Bergitte. Det er ikke kjent hvor hun var.

Hva som hendte

Med hensyn til denne gården vet vi ingen ting om de var oppe og forsøkte å redde seg eller ikke. Imidlertid vet vi at Dina Jermstad må ha passert denne

R A S I V E R D A L 201


þÿ


þÿ

Denne attesten fra sanitetskaptein Schultz, som forøvrig bodde i Stabelstuen, var en av grunnene til at Olaf ikke var hjemme rasnatten.


gården på sin løpetur. Men som sagt, vi vet ikke noe om om hvorvidt de våknet eller ikke. For her omkom alle. Ingen annen gård eller heim hadde så mange døde som nettopp Jermstad vestre. Hele 11 mennesker, eller alle som var der rasnatten, døde.

Husene forsvant helt. Bare en vogn skulle etter sigende ha vært synlig etter denne gården.

Også alle husdyrene strøk med.

Karl Olaf, eller Olaf som han vanligvis ble kalt, unngikk altså katastrofen fordi han var på underoffisersskolen i Kristiania, ble varslet ved både telegram og brev. Nikolai Moksnes på Stiklestad mellom sendte følgende brev til ham.1

202

Kjære Olaf!

V E R D A L S B O K A

Sørgelig ulykke som indtr nat til Fredag, rammede ikke mindst dig. Dine Forældre, Søskende og dem som var i huset er sporløst forsvunden. Heste og Kjør og aldt, lidt jord øverst tilbage. Gjermstagaarden undtagen Jakob er reist, som staar paa kanten af fall av skredet. Follo, Krogh, Trygstad, Tessem, Olaus Bjartnes, Krogsmo og en stor del af Moe og Præstegaar-den en del. Tessem og Kone er borte, pigen redet nesten al samen neden for Krogh er begraven i Midred. Rygtet har gaaet, at din Fader var fundet som Lig, men vi har ikke enda fundet ham, likesom at din Søster Julie var fundet i live er heller ikke lykkes os at finde-. Al Lyngsgaarden er under Vand og til dels Husene flyttet, men Folkene redet. Paa andre side Elven er der en hel Mase Skade. Paa Melbye, Lunden, Næs gaardene, Lennes, Rosvold og ald smaa brug og plasser er skyllet bort, og største del af folk og kreature- De er en liden del af gaarden tilbage paa Jermstad som skal tilsaaes som tilhører dine Forældre. Jeg kan ikke beskrive alt som er skeet idag - Jeg har taft mine Briller i denne tumult -Vær hilset fra os alle og Gud styrke dig og give dig kraft til at overvinde denne Sorgen tunge Budskab.

Stiklestad N Moxness


Olaf reiste øyeblikkelig hjem til Verdal. Men her var det ikke mye å se av farsgården. Han deltok med utrettelig iver i letearbeidet etter sin familie. De første dagene ble det brukt ski for å komme seg frem over den etter hvert fastere leirsørpen. Og i følge hans egne opplysninger til sine etterkommere var det han selv som fant faren, Gustav Stiklestad. Og han kjente ham igjen på ringen han bar. Denne ringen var forøvrig det eneste han hadde etter sine foreldre. Den tilhører nå slekten i Amerika.

Døde:

GUSTAV JOHAN EDVARD ARNTSEN STIKLESTAD, født 1839 SERIANNA JENSDATTER STIKLESTAD, født 1837

ARNT GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1875

SALVE GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1876

JULIE MARIE GUSTAVSDATTER STIKLESTAD, født 1878 TOMAS GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1881

JØRGEN RAGNVALD GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1884 GUDRUN SOFIE GUSTAVSDATTER STIKLESTAD, født 1886 OLE INGVALD GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1888

GURU ANN A GUSTAVSDATTER STIKLESTAD, født 1889 ANDREA JENSDATTER, født 1833

R A S I V E R D A L 203

image

Av de omkomne ble fire funnet og med sikkerhet identifisert. Ytterligere to ble funnet og antatt identifisert.

Jørgen Ragnvald var den første som ble funnet. Det skjedde 2. juni. Han ble begravet og jordfestet

5. juni på Stiklestad.

Både Serianna og hennes datter Julie Marie ble funnet på samme dag, 5. juni. Men datteren ble funnet på sydsiden av elven, og hun ble gravlagt på Lysthaugen 16. juni. Moren som enten må ha blitt funnet lenger mot vest eller på nordsiden, ble ført til Stiklestad hvor hun ble gravlagt og jordfestet samme dag som hun ble funnet.

Gustav Stiklestad ble gravlagt 14. juli på Lysthaugen, hvilket vil si at han ble funnet på

sydsiden. Det står i kirkeboken at han ble funnet Nikolai Moksnes fra Stiklestad

15. juli, men det er naturligvis feil. Muligens kan mellom som skrev brevet til Olaf

det være 5. juli. For både han og hans datter Julie Stiklestad.

Marie skjedde jordfestelsen 19. mai 1894.

25. mai 1894 ble det funnet to lik utenfor Bjartnes. Det ene var en voksen person, og det andre var et barn. Det var da ikke mulig å identifisere dem nøyaktig, men man antok at dette var Andrea Jensdatter og et av søsterens barn som lå i hennes armer. Barnet var da enten Gudrun Sofie eller Ole Ingvald.

De øvrige er ikke blitt gjenfunnet.

Ved etterraset 6. september gikk også en vesentlig del av dette valdet ut.

Totalt ble 147,6 dekar dyrket mark, 19,7 dekar eng og 39,4 dekar skog og havning, tilsammen 206,7 dekar av gårdens alreal ødelagt.

Man beregnet jordverdien før raset til å ha vært kr. 9.000. Verdien av den ødelagte jorden ble satt til kr. 7.500, slik at det som sto igjen tilsvarte kr. 1.500.

Eiendommen forøvrig ble verdsatt til kr. 11.000. Av dette ble tilsvarende kr. 9.700 ødelagt. Igjen var det da kr. 1.300.

Etterpå

Karl Olaf Arntsen Stiklestad var den eneste arvingen igjen. Han fikk en erstatning på kr.

7.330. Bergitte Jensdatter, søster av kona på gården og tjenestejente, fikk kr. 90. I 1895 ble skylden fastsatt slik:

Gårdsnr. 100, bruksnr. 1, Jermstad vestre av skyld mark 12,03 et avtak

204

V E R D A L S B O K A

for 20 år av mark 10,63, og deretter for bestandig et avtak av mark 9,53. Dette ga en nedsettelse av veiskatten på kr. 3,46 for første halvår 1893.

Det antatt tapte arealet var på 206,7 dekar. Det som sto igjen, ble solgt. 51,6 dekar av det som lå nede i skredgropen ble lagt til det som sto igjen. Resten, 134,4 dekar, ble utlagt til Staten i det som fikk navnet Statsteig A. Tilsammen var dette 20,7 dekar mindre enn det som hadde gått tapt.

Karl Olaf giftet seg med Henrietta Halvorsdatter Lorås. De utvandret til Ashby i Minnesota i 1903. De flyttet så til Minneapolis for deretter å flytte til Duluth hvor Karl Olaf var farmer og ingeniør.

Han døde i 1955.


Note:

R A S I V E R D A L 205

1 Brevet eies av Ingeborg Lorås, Røra.


Gården


JERMSTAD ØSTRE (SMEDGÅRDEN) 99.1

Som navnet sier, var det den østligste av Jermstadgårdene. Mot øst grenset den mot Fåren øvre. Der lå også den biten som tilhørte Melby, og som ble kalt Nøysomhet. Syd for hovedveien lå Trøgstadvaldet. Mot vest lå Jermstad vestre. Mot nord lå Jermstad øvre. Jermstad østre ble kalt Smedgården, noe som muligens hadde sammenheng med at en av de tidligere brukerne hadde vært smed.

Etter raset ble det totale arealet på denne gården beregnet til å ha vært 198,24 dekar. Av dette var 188 dekar dyrket jord. Eng og udyrket mark utgjorde bare 7,92 dekar. Dessuten gikk det noen veier over gårdsvaldet, og disse sammen med bebygget areal utgjorde 2,32 dekar.

I 1890 ble det sådd 2 hektoliter bygg, 14 hektoliter havre, 1 hektoliter havre til grøntfor og 6 kilo gressfrø. Det ble satt 11 hektoliter poteter. Det fantes 6 to-hjulte vogner på gården, og sammen med Jermstad vestre og Trøgstad store hadde gården 1 slåmaskin.

1. januar 1891 var besetningen 2 hester, 8 storfe, 10 sauer, 4 griser og 17 høns.

I 1893 var tallet omtrent det samme, nemlig 2 hester, 10 storfe, 14 småfe og 2 griser.


image

Denne tegningen av protokollsekretær Jacob Fabritius skal være en av Jermstadgårdene som gikk med i raset. Det er ikke mulig å avgjøre om det er Jermstad østre eller vestre. Tegningen sto i Folkebladet 31. juli 1893.


Verdalsboka - 12


Hvor mange høns det var, er ukjent.

208

V E R D A L S B O K A

Før Jakob Pedersen, hadde kommet dit, hadde han eid nabogården Trøgstad store. Han overtok så Jermstad østre i 1888 etter sin svigerfar Ellev Larsen, som fikk kår og bodde der til han døde noe før raset.

Fra Ellev Larsens tid fantes det en forsikring på gård, løsøre og avling.

Husene på gården var forsikret slik: En hovedbygning - kr. 500; et fjøs - kr . 150; en stall med vognbod, vedskjul og halmrom - kr. 180; en ladebygning med grisehus - kr. 130; et stabbur - kr. 30; et ditto - kr. 25; og et tørkehus med smie - kr. 20. Dessuten er det oppført en treskemaskin sammen med bygningene, forsikret for kr. 40.

I løsøret inngikk følgende gjenstander: En blåsebelg, en tørkehylle og tre kakkelovner. Avlingen som var forsikret, omfattet disse produktene: 16 tønner bygg, 70 tønner havre, 70 tønner poteter, 80 lass høy og 80 berger halm.

Folket

Natten til 19. mai 1893 bodde følgende personer der:

  • Jakob Pedersen Jermstad, gårdbruker, 59 år

  • Jonetta Ellevsdatter, kone, 52 år

  • Marta Jakobsdatter, datter, 18 år

  • Edvard Ellevsen, pleiesønn, 16 år

  • John Ellevsen, pleiesønn, 12 år

Jakob Pedersen var sønn av Peder Jonsen og Marta Kristojfersdatter på Trøgstad store. Jonetta Ellevsdatter var datter av Ellev Larsen og Gjertrud Jakobsdatter som tidligere hadde eid Jermstad østre.

De to siste var sønner av konens bror, Ellev Ellevsen og Anna Johannes-datter.

Hva som skjedde

Det var denne gården som i tiden etter raset ble sammenblandet med Smedhaugen på Follo vald. Navnelikheten mellom Smedgården og Smedhaugen gjorde at journalistene forvekslet dem da skulle skrive om Dina Jermstads løp gjennom rasområdet, og denne sammenblandingen har vedvart helt til i dag.

Dina sprang forbi denne gården og fikk varslet beboerne. Hun vekket folkene ved å rope. «Fare!»

Men kona gården, Jonetta Ellevsdatter, som kjente Dina godt, de hadde vært n-boer i alle år, svarte henne: «Holder du på å slippe av igjen.» Hun vissv ?: iJina hadde vært plaget av nervøsitet, og på den tiden ble det ansett for sinnsykdom, og hun ble betegnet som

«svaksinnet».

Dina fortalte dette selv, og hun fortalte også at folkene la seg til ro igjen.

R A S I V E R D A L 209

image

Jonetta Ellevsdatter og Jakob Pedersen Jermstad. Bildet kommer fra USA, og der opplyses det at dette er de to. Da de var i USA, bodde de fremdeles på Trøgstad store, og de kalles derfor Trøgstad.


På Jermstad østre ville de ha hatt tid til å redde seg dersom de hadde aktet på Dinas varsel. Men det gjorde de ikke, og alle omkom. Døde:

JAKOB PEDERSEN JERMSTAD, født 1834 JONETTA ELLEVSDATTER JERMSTAD, født 1841 MARTA JAKOBSDATTER JERMSTAD, født 1875 EDVARD ELLEVSEN JERMSTAD, født 1877 JOHN ELLEVSEN JERMSTAD, født 1881

Husene forsvant, og bare to av de omkomne ble funnet igjen.

Pleiesønnen Edvard ble funnet på sydsiden av dalen og ble gravlagt på Lysthaugen 4. juni. Jordfestelsen skjedde for alle på dette gravstedet på årsdagen for raset, 19. mai 1894. Jakob ble funnet lengre mot vest 2. juni, og han ble begravet og jordfestet på Stiklestad

6. juni.

Alle dyrene strøk med.

210

V E R D A L S B


image

Marta Jakobsdatter Jermstad. Også dette bildet er fra USA og skal etter sigende være henne. Hun kalles Trøgstad.

Imidlertid lå dette gårdsvaldet i utkanten av rasområdet, og noe jord gled ikke ut. Dog ved etterraset 6. september forsvant ytterligere store områder. Men selv etter det var det noe igjen.

Det utraste området utgjorde 118,1 dekar dyrket mark og 5,9 dekar eng, til-sammen 124 dekar.

Igjen var det 69,9 dekar, 2,32 dekar udyrket jord, og 2,32 dekar veier. Tilsam-men sto det igjen 74,24 dekar.

Jordverdien før raset var kr. 7.700. Tapet utgjorde 5.500 kroner. Verdien på det som var igjen av jorden var således kr. 2,200.

Dette tilsvarte ca. 5/7 av gårdens verdi. Eiendommen forøvrig sto tidligere i kr. 9.000.

Tapet utgjorde kr. 7.200, og igjen ble det kr. 1.800.


Etterpå

Det ble tilkjent dødsboet en erstatning på kr. 5.750. Både det som sto igjen, og det som lå nede i rasgropen, ble utlagt til de nye eierne. Den ødelagte jorden tilsvarte 124 dekar. Om skylden ble følgende fastsatt i 1895:

Gårdnr. 99, bruksnr. 1 Jermstad østre av skyld mark 10,46 et avtak for 20 år av mark 7,47, og deretter for bestandig et avtak av mark 7,10.

Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 2,58 for første halvår 1893.

Hele det 124 dekar store området som ble ødelagt, ble utlagt sammen med det som sto igjen, og solgt til Elling Mo som bygget gården delvis opp igjen.

JERMSTAD ØVRE 102.1


Gården

Jermstad øvre var den eneste av Jermstadgårdene hvor husene ikke raste ut.

Som navnet angir, var dette den øverste av Jermstadgårdene. Den grenset i øst mot Skei og så vidt det var mot Fåren øvre. Her lå også en liten parsell som hørte under Melby. Den var blitt kjøpt av lærer Andreas Tessem på Trøg-stadskolen, og han var i ferd med å bygge seg hus der. Eiendommen kaltes Nøysomhet. Mot syd grenset gården mot Jermstad østre. Og Jermstad vestres vald lå både mot vest og syd.

Før raset var arealet 436,88 dekar. Av dette var 385,19 dekar mål dyrket jord, 33,7 dekar skog, 16,65 dekar annen udyrket mark og 1,34 dekar veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 23 mark 97 øre.

I 1890 ble det sådd 5 hektoliter bygg og 20 hektoliter havre. Det ble satt 23 hektoliter poteter. Det fantes 7 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin på gården.

Pr. 1. januar 1893 var det 5 hester, 19 storfe, 12 sauer, 3 griser og 8 høns på Jermstad øvre.

Følgende bygninger står oppført i forsikringsprotokollen: Hovedbygning

  • kr. 4.000; ladebygning med maskiner - kr. 1.700; stall - kr. 2.900; fjøs

  • kr. 2.900; stabbur - kr. 728; et lite stabbur - kr. 32; tørkehus - kr. 200; vognbod med vedskur - kr. 400, tilsammen forsikret for kr. 12.960.

Av løsøre er følgende gjenstander nevnt: Innemuret gryte, 6 kakkelovner, komfyr, tørkehylle, blåsebelg, løsøre i smien og tørkehuset, alt forsikret for kr. 377.

Avlingen var forsikret for kr. 3.910. Folket

Jakob Andersen var eier av Jermstad øvre i 1893. Han overtok den etter sin far i 1874. Og i 1889 kjøpte han den delen av gården som fremdeles var benefisert gods (kirkens eiendom).

Rasnatten bodde det 8 mennesker på gården.

  • Jakob Andersen, gårdbruker, 58 år

  • Beret Marta Gunnbjørnsdatter, kone, 59 år

  • Laura, datter, 22 år

    212

    V E R D A L S B O K A

    þÿ

    R A S I V E R D A L 213


    image

    Foran sitter Jakob Andersen Jermstad og Beret Marta Gunnbjørnsdatter.

  • fire tjenere

  • en annen

Jakob var sønn av Anders Jakobsen og Lisbet Olsdatter.

þÿ

Beret Marta Gunnbjørndatter var fra nabogården Fåren øvre, og hennes foreldre var Gunnbjørn Andersen og Ragnhild Johannesdatter.

Det har ikke lyktes å finne ut hvem de fire tjenerne var. Heller ikke har det lyktes å fastslå hvem den personen var som ble rubrisert under

«andre» i de offisielle listene. Muligens kan det ha vært Jakobs brorsønn Aksel Mikalsen. Han var nemlig ført som fostersønn på gården to år tidligere.

214

Hva som skjedde 1

V E R D A L S B O K A

Huslyden her hørte raset, og da de så ut, så de raskanten spise seg oppover mot husene. Men de mente at de hadde tid til å få ut krøtterne. Jakob og tjenerne fikk dem ut og fikk drevet dem oppover i marken i retning Blommen. Der bodde en Marie Jermstad på en av plassene under gården. Plassen ble kalt Nerhammeren. Hun ante ingen ting om hva som hadde skjedd, før dyrene kom inn på gården.

Marie ble da med nedover, og hun sa at det var et forferdelig syn som møtte henne. Hele den vakre bygden var borte. Bare en nifs avgrunn gapte mot henne.

I mens hadde raskanten stanset ca. 80 meter fra uthuset på Jermstad øvre. Den skar da som en ca. 30 meter lang og 10 - 12 meter bred kile oppover mot gården. Og det raste ned hele tidene i veggene av denne kilen. Det var derfor klart for alle at her var det høyst utrygg grunn. Det var bare et tidsspørsmål før mer ville gå ut.

I dagene etter raset flyttet raskanten seg nærmere og nærmere husene på gården. Det var derfor nødvendig å flytte husene på gården så snart som mulig.

Et nytt sted ble tatt ut litt høyere oppe i bakkene ovenfor eiendommen hvor lærer Andreas Tessem hadde vært i ferd med å bygge hus.

Men de våget ikke å holde til på gården om natten så lenge den sto der på kanten. Men på dagtid var de der. I den sammenheng fant det sted en noe fornøyelig episode. En gang skulle det feires fødselsdag på gården, og det ble innbudt til selskap. Men både vertskap og gjester følte seg forståelig nok utrygge. De var ikke sikre på om det ikke ville komme noe nytt skred. De fikk da den gode idéen å plassere en av husmennene oppe på taket av huset med beskjed om å holde øye med raset, og så gi øyeblikkelig varsel om noe uvanlig hendte. Husmannen var fra plassen Hammeren, og han hette Olaus Pedersen.

Inne i stuen var det mye mat og drikke, kanskje i det meste laget av det siste. Dette hørte han godt som satt satt oppe på taket. Han var både sulten og tørst, og han la sin egen plan. Da festen hadde nådd sitt høydepunkt, klatret han ned fra taket og sprang inn og ropte: «Nu kjæm skrea!»

Alle som var inne, tok øyeblikkelig spranget ut og oppover bakkene for å komme seg i sikkerhet. Men den sultne husmannen som nå var alene inne i huset, satte seg til det veldekkede bordet og tok for seg av det som var, både av mat og drikke.

I løpet av sommeren ble så husene på gården flyttet til det nye stedet. Flyttingen var nesten ferdig da det siste store etterraset gikk 6. september. Da forsvant storparten av den gamle gårdstomten og de bygninger man ennå ikke hadde rukket å flytte. Det var låven og et bur. Disse bygningene ble knust og ble liggende igjen som rester nedover rasskråningen. Blant annet hadde

R A S I V E R D A L 215

þÿ

de hatt spontak, og taksponene lå som konfetti nedover.

Etter dette raset mente man at heller ikke den nye plassen var sikker. Da plukket man ut et sted hvor det var fjell, og dit ble gården flyttet, og der ligger den i dag.

Alt i alt hadde 167,3 dekar, alt dyrket jord, forsvunnet. Dette tilsvarte ca. 3/5 av gården.

Før raset hadde jordverdien vært kr. 16.250. Tilsvarende kr. 9.750 gikk tapt. Igjen ble det således kr. 6.500.

Eiendommen forøvrig hadde stått i kr. 20.000. Bare kr. 5.000 ble tilbake, slik at tapet ble kr. 15.000.


Etterpå

Fra Jakob Jermstad finnes det en søknad om støtte til flytting av husene på gården. Den er skrevet 15. juni og er adressert til Amtmannen.2

Det er meg meddelt at hr. amtmannen er eller vil bli formann i en komité for utdeling av de frivillige gaver som flyter inn til de skadelidte i Verdalen. Som en av disse tillater jeg meg derfor til hr. amtmannen å adressere en søknad til komitéen, hvis medlemmer ikke er meg bekjent, om en foreløbig hjelp til å flytte min gård og skal i den anledning opplyse: Ved raset gikk det ut av min eiende gård Jermstad øvre av skyld 12 daler 2 ort 22 sk ca. 1/3 av min dyrkede jord - og det av den beste. Skaden på jorden er av Velferdskomitéen ansatt til kr. 6.000, en takst som i alle fall ikke er for høy, men i tillegg kommer omkostningene ved flytting av mine hus. Disse står nå ved randen av skredet, en plass som nå må ansees så farlig at det ikke er beboelig. Til bedømmelse av arbeidet med husflyttingen skal jeg bl. a. anføre at disse er taksert i bygdens assuranseforret-ning for ca. 13.000 kroner.

Når det enn videre tas i betraktning at alene grunnarbeidene vil medføre en bekostning av kr. 800.-, vil det lett skjønnes at en sum av minst kr. 6000 i alt vil gå med.

En ansettelse av flytningsomkostningene til kr. 4000 som Velferdskomitéen foreløbig har foretatt, vil ubetinget vise seg alt for lav, især når det tas hensyn til at arbeidet må utføres i en kostbar tid. Da det er betingelsen for å kunne få ordentlig nytte av årets avling og et hjem til vinteren - at flyttingen skjer straks, så har jeg allerede begynt samme, i det jeg har

216

V E R D A L S B O K A

i daglig arbeid 17 - 18 mann hvorav flere dyre murere - samt 6 hester. Det er meg imidlertid en umulighet av egne midler å kunne bestride alle utgiftene ved flyttingen. Og får jeg ikke hurtig hjelp må jeg slutte. Jeg vil derfor søke om et forskudd på kr. 1500 av de innkomne bidrag. Det er det minste beløp jeg kan hjelpe meg med. Forhåpentlig vil det komme inn så meget at en så stor del i forhold til den lidte skade vil falle på meg. Men om så ikke skulle skje - så måtte jeg vel senere finne meg i å betale tilbake hva jeg nå oppebærer for meget. Hovedsaken for meg er nå å få hurtig hjelp og i den utstrekning som her omsøkt. Derved vil jeg igjen kunne settes i stand til å ernære meg og mine, om det enn naturligvis er langt igjen til den meg overgåtte skade er erstattet. På grunnlag av dette brevet ble Jakob Jermstad 21. juni innvilget kr. 500. En måned senere, 19. juli, fikk han ytterligere kr. 500. Totalt fikk Jakob kr. 1200 i forskudd. Det står anført som kommentar

at

dette skulle brukes til gårdkjøp. Det er naturligvis feil, idet pengene ble brukt til husflytting. I erstatning fikk Jakob Andersen totalt kr. 12.590. I

1895 ble skylden avfeit:

Gårdsnr. 102, bruksnr. 1, Jermstad øvre av skyld mark 23,97 et avtak for 20 år av mark 14,38, og deretter for bestandig et avtak av mark 13,67.


image

Jermstad øvre sett fra sydvest i 1918.

R A S I V E R D A L 217

þÿ

Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 4,96 for første halvår 1893.

Den ødelagte jorden tilsvarte 167,3 dekar. Den ble delt i to. En teig ble utlagt til Staten. Den var på 70 dekar. Dette var nede i skredgropen. Senere ble all jord som Staten overtok her, kalt Statsteig A. Resten, 80,7 dekar, som lå i sammenheng med jorden som ikke var ødelagt, ble gitt tilbake til eieren. Tilsammen var dette 16,5 dekar mindre enn det som hadde gått tapt. Jakob drev gården frem til 1898. Da solgte han gården til sin svigersønn.

Hans datter Laura var gift med Ellev

Mi-kalsen Lundskin, Laura døde i 1919. Jakob døde i 1924.

Beret Marta døde på Kjæran i 1896.

Olaus Pedersen Jermstad, husmann på plassen Hammeren under Jermstad øvre. Dette var mannen som satt på taket for å varsle om det kom ras, da det var selskap på Jermstad øvre.


Noter:

] Opplysninger ved Oddmund Jermstad. Språket er modernisert.



Gården

JERMSTADSP ANNET 101.1

Jermstadspannet var en av de gamle delingspartene av den opprinnelige Jermstadgården. Denne delingsparten var ikke den største, og heller ikke den eldste. Sammenlignet med de andre Jermstadgårdene var dette den minste.

Tidlig på 1600-tallet ser det ut til at Jermstadspannet ble bruk under Jermstad vestre. I det hele tatt er gårdens historie preget av at den var underbruk under andre gårder.

Jermstadspannet utgjorde den vestligste delen av Jermstadvaldet. Jermstad-spannets vald stakk som en kile inn i Jermstad vestres vald fra vest. Følgelig grenset det mot Jermstad vestre både mot nord og syd. Mot vest lå Follo. Mot nord strakte valdet seg oppover mot Lyngåsen. Mot øst lå Jermstad øvre og Jermstad østre.

Etter raset ble arealet fastslått til å ha vært 209,94 dekar i 1893. Av dette var 137,98 dekar dyrket jord og 74,46 dekar eng og udyrket mark.

Jorden var brattlendt, men god.

Matrikkelskylden var 4 mark 32 øre.

1 1890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 17 hektoliter havre, 3 hektoliter havre til grønnfor, 27 kilo gressfrø, 13 hektoliter poteter. På gården fantes det da 3 to-hjulte vogner.

Kårmannen sådde 0,33 hektoliter bygg og 1 hektoliter havre, og han satte

3 hektoliter poteter.

Pr. 1 januar 1891 var det to besetninger. Hovedpersonen hadde 1 hest, 6 storfe, 6 sauer,

3 griser og 7 høns, og kårmannen hadde 1 ku, 2 sauer, 1 gris og 6 høns.

I 1893 var tallene 2 hester, 5 storfe, 6 småfe og 1 gris for hovedpersonens vedkommende, og 1 ku og 4 småfe for kårmannens vedkommende.

At det var 2 hester på gården, hadde sammenheng med at eieren, Karl Jermstad, drev med kjøring og annet forfallende arbeid hvor det var behov for hest for folk som ikke hadde hest selv. Blant annet utførte han våronnarbeid på Ørmelen. Om høsten drev han med litt tresking.

Om husene på Jermstadspannet finnes det en god beskrivelse i en kommunal forsikringsprotokoll. Fire bygninger var forsikret, og de var beskrevet slik:

  1. Et våningshus 21 alner langt (13,177 meter), 9 1/2 alner bredt (5,961 meter) og 7 1/2 alner høyt under raften (4,392 meter). Det er oppført i to

    R A S I V E R D A L 219

    etasjer av tømmer med tak av bord og spon. Det er nedenunder oppdelt i gang, stue, kjøkken og kammer. Ovenpå er det tre rom. Gulv og loft er innlagt, og det finnes 15 1/2 fagvinduer, 7 dører, 1 skorstein samt under bygningen en kjeller av gråstein.

    Takst huset kr. 1.500 murverket » 100 2 ovner

    » 50

    Tilsammen kr. 1.650

  2. Et stabbur 6 alner (3,765 meter) fra ltr a. 5 1/2 alner langt (3,457 meter), 5 1/2 alner bredt (3,457 meter) og 5 1/2 alner høyt under raften. Det er oppført på stolper i to etasjer av tømmer med tak av bord og spon. Gulv og loft er innlagt, og det finnes 1 dør og 2 vinduer.

    Takst kr. 250

  3. En stall og fjøsbygning 3 alner (1,882 meter) fra litr b. 21 alner lang (13,177 meter), 9 1/2 alner bred (5,961 meter) og 6 1/2 alner høy under raften (3,765 meter). Det er oppført i to etasjer av tømmer med tak av bord og spon. Den er innrettet til stall, stallport og fjøs med gulv og loft foruten at det ovenpå er innredet høy lemmer.

    Takst kr. 900

  4. En ladebygning 3 alner (1.882 meter) fra ltr c. 20 alner lang (12,55 meter), 14 1/2 alner bred (9,099 meter) og 6 alner høy under raften (3,451 meter). Den er oppført av tømmer og bordkledt sperreverk med tak av bord. Den er innrettet til 2 stål og 1 treskelem med gulv og 3 porter.

Takst kr. 1.200 Alt i alt

kr. 4.000

Folket

Karl Jermstad som overtok Jermstadspannet etter sin far, var eier i 1893. Hans far, Lars Iversen, fortsatte å bo der på kår. En kort periode bodde Karl og familien i Frol mens faren bygget kårstue, såkalt kårende. Da den var ferdig, flyttet Karl inn.

Karl var underoffiser på Steinkjersannan.

Følgende personer bodde på Jermstadspannet i 1893:

  • Karl Larsen Jermstad, gårdbruker, sersjant, 37 år

  • Bertine Emilie Johannesdatter, kone, 29 år

  • Sofie, datter, 2 år

  • Karen Bergithe, datter, 1 år

  • Anna Gustava Andreasdatter Haukå, tjenestejente, 17 år.

220

V E R D A L S B O K A

þÿ


ÉÉÉSHJÉHI


Karl Larsen Jermstad.

R A S I V E R D A L 221

  • Inga Oline Martinsdatter Myrvoll, gjeterjente, 11 år

  • Lars Iversen Jermstad, kårmann, 67 år

þÿ

  • Karen Olsdatter, kone, 59 år

  • Anna Sofie Larsdatter, datter, 24 år

  • Karoline Larsdatter, datter, 20 år

  • Lorentz Bernhard Larsen, sønn, 13 år Dessuten hadde de en dreng på gården som var fra Tokstad vestre, nemlig Teo-dor Pedersen Tokstad. Han bodde normalt hjemme på Tokstad, men overnattet visstnok av og til på Spannet. Denne natten var han imidlertid hjemme på Tokstad.

Karls kone, Bertine Emilie Johannes-datter, var fra

Grevskott.

Frol. Hennes far var Johannes Sørensen By og Serine Eriksdatter

Lars Iversen var også sønn av den forrige brukeren av Jermstadspannet. Hans foreldre var Iver Larsen og Karen Olsdatter Tokstad.

Hans kone og Lars' mor, Karen Olsdatter, var fra Frol. Hennes foreldre var Ole Pedersen og Gunhild Simonsdatter på Segtnanmoen.

Tjenestejenten Anna Gustava Andreasdatter var fra Haukå, og hennes foreldre var

Andreas Jensen og Gurianna Jensdatter.

Inga Oline Martinsdatter var fra husmannsplassen Myrvoll under Hallem. Hennes foreldre var Martin Larsen og Ingeborganna Larsdatter.

Hva som skjedde 1

Da raset gikk, var sersjant Karl Jermstad på eksersis på Steinkjersannan.

Hans to søstre, Anna Sofie og Karoline, var også fraværende. Det hadde sammenheng med at en eldre ugift bror av dem, Iver, var bosatt i Leksvika. De to søstrene alternerte med å være hos ham for å stelle for ham. Noe før 17. mai dro således Anna Sofie for å avløse sin søster Karoline. Karoline reiste ikke rett hjem. Hun tok omveien om Beitstad for å besøke en annen søster ved navn Grete som var gift med Ole Svarva på Svarva.

Da Karoline skulle dra derfra 18. mai, sa Grete omtrent slik til henne: «Du må ikke reise til Verdal i dag. Det er for sent. Hjelp meg å vaske vinduer i stedet.»

Og slik ble det.

Men da hun neste dag, 19. mai, var på vei hjemover og gikk over Dyrstad

222

V E R D A L S B O K A

lia, møtte hun en arbeid skjører som kjente henne. Da utspant omtrent denne samtalen seg:

«Hvor skal du, Karoline?»

«Jeg skal reise hjem til Verdal, for jeg har vært lenge i Leksvika hos min bror.»

«Du kommer ikke til Verdal i dag, for det har gått ras der.» Hun måtte tilbake til Svarva igjen.

Men hjemme på Jermstadspannet var det således i alt åtte personer natten

til 19. mai, og alle omkom. Om Karl fortelles det at han sto på raskanten dagen etter og så utover. Det

eneste han hadde igjen, var en vest som han bar under uniformen. Alt annet

var da borte. En avis tegner et gripende bilde av Karl Jermstad: Det fortelles om en tilskitnet kavallerist2 som kom gående. De stive, harde, fortvilte trekkene fortalte at det var noe som feilte ham. Og ganske kort og stivt fortalte han at her hadde hans hjem ligget, og alt det som han hadde kalt sitt. Hans far, mor, søster og bror, hustru og to barn lå nå vel begravet langt herfra. For huset var vekk, jorden, alt, alt var vekk. Men det var ikke gråt i hans øye - bare et stivt, stirrende uttrykk i ansiktet. Riktignok var ikke Karl Jermstad kavallerist, han var infanterist. Men det

spiler ikke noen rolle i denne sammenheng. Heller ikke mistet han noen søster. Begge søstrene hans berget livet, som fortalt ovenfor, ved en tilfeldighet Døde:

BERTINE EMILIE JOHANNESDATTER JERMSTAD, født 1864 SOFIE KARLSDATTER JERMSTAD, født 1891

KAREN BERGITTE KARLSDATTER JERMSTAD, født 1892 LARS IVERSEN JERMSTAD, født 1826

KAREN OLSDATTER JERMSTAD, født 1834

LORENTS BERNHARD LARSEN JERMSTAD, født 1880 ANNA GUSTAVA ANDREASDATTER HAUKÅ, født 1876 INGA OLINE MARTINSDATTER MYRVOLL, født 1882

Av disse ble bare tre funnet.

Bertines lik ble funnet 1. juni i en forferdelig lemlestet tilstand ved Ness. Kanskje var det av den grunn at hun ble brakt til sykehuset på Levanger. Hun ble begravet og jordfestet på Levanger 4. juni.

Lars Iversen ble funnet omtrent samtidig. Han ble begravet og jordfestet på Stiklestad 2. juni.

Og bare kort tid etter ble Inga Oline funnet. Også hun må ha blitt funnet forholdsvis langt mot vest, for hun ble gravlagt på Stiklestad. Begravelse og jordfestelse fant sted 4. juni.

R A S I V E R D A L 223

Alle husdyrene strøk med. Bare ubetydelige rester ble tilbake av dette valdet.

Men i hovedraset 19. mai gikk ikke alt ut. En hel del gikk tapt da 300 mål i nordre og østre kant av rasgropen raste ut i et etterras 6. september. På Jermstadspannet ble nå kun et areal på vel 15 mål stående igjen. Av dette var 0,18 dekar dyrket mark, og 15,36 dekar udyrket mark, tilsammen 15,54

Verdien av jorden på Spannet var før raset kr. 4.700. Selv om det ble stående igjen en liten kant, ble alt regnet som tapt. Eiendommen forøvrig sto i kr. 5.800. Og alt forsvant.

Etterpå

Karl Jermstad fikk kr. 5.690 i erstatning. Han fikk kr. 336,68 i forskudd. Kr. 36,68 skulle være til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

En Lars Spannet er oppført som arbeider bosatt på Spannet. Det kan ikke ha vært andre enn Karls far Lars Iversen. Hans dødsbo fikk en erstatning på kr. 200. Forslaget gikk ut på kr. 648. Det ble utbetalt et forskudd på kr. 17,48 som alt gikk til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

Snekker Ole Larsen, Lars Iversens sønn, fikk kr. 40 i erstatning. Søsteren, Anna Larsdatter, fikk kr. 65.

Derimot er ikke Karoline Larsdatter funnet blant dem som fikk erstatning. I 1895 ble skylden av Spannet fastsatt slik:

Gårdsnr. 101, bruksnr. 1, Jermstadspannet av skyld mark 4,32 et avtak for 20 år av mark 4,32, og deretter for bestandig et avtak av mark 4,12.

Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,49 for første halvår 1893.

Hele eiendommen ble utlagt til Staten som en teig i skredgropen. Den omfattet 178,2 dekar. Dette var 18,7 dekar mindre enn det opprinnelige arealet. Senere ble dette en del av Statsteig A.

Karl Jermstad var en tid på Lyngåsen. Deretter var han på Segtnanmoen i Frol hvor hans mor var fra. En tid bodde han også på Nord-Hallem. I 1896 kjøpte han Sør-Hallem. Samme år giftet han seg med Sigrid Anna Pålsdatter Salberg fra Røra.

Han var med i kommunestyret i Verdal, og satt også flere år i formannskapet.

Etter ulykken ble han en innesluttet person. Han hadde religiøse holdninger før raset, men disse ble forsterket av det som hadde skjedd. Karoline ble også en sterkt religiøs person etterpå.

Karl døde i 1919.

Noter: 1 Opplysninger ved Karl Jermstad, sønn fra Karl Jermstads andre ekteskap. 2 Karl Jermstad var ikke kavallerist, men infanterist.



Plassen

JERMSTADVALD, HANDELSSTED (HAUGEN) 100.1

Dette var en bygselplass under Jermstad vestre. I folketellingen 1891 ble den kalt Jermstadvald. Brukeren da var den samme som i 1893, nemlig Olaus Bjartnes. Om ham ble det sagt i 1891 at han drev jordbruk og handel med kolonial og manufaktur. Men utsæden er ikke funnet oppgitt i 1891.

Stedet ble kalt Haugen. Dette hadde muligens sammenheng med Jermstad-haugen som var en dominerende terrengformasjon i dette området. Handelsstedet lå helt på grensen til Follovaldet. I og med at Gollaugstuggu på Follovaldet lå like inntil grensen av Jermstad valdet, var disse to plassene nære naboer. I 1893 drev Olaus Bjartnes jorden på Gollaugstuggu sammen med den jorden han selv hadde. Men selv om det var to plasser som ble drevet under ett, var nok arealet temmelig beskjedent sammenlignet med de store gårdene rundt omkring. Allikevel hadde Bjartnes 1 hest, 3 storfe og 6 småfe i 1893. Hesten ble nok brukt like mye til varetransport i forbindelse med butikken som til arbeid på åkeren.

Folket

I mai 1893 bodde følgende mennesker på handelsstedet:

  • Olaus Andreasen Bjartnes, jordbruker, handelsmann, 56 år

  • Elenanna Johansdatter, kone, 49 år

  • Odin Edvard, sønn, 18 år

  • Marie, datter, 15 år

  • Alice, datter, 7 år

Olaus' foreldre var Andreas Jenssen og Karen Larsdatter.

Elenannas foreldre var Johan Andreassen og Jokumine Olsdatter født Grav på Haga søndre søndre.

En tid bodde forøvrig Olaus og Elenanna på Haga søndre søndre hos hennes foreldre. Haga søndre søndre ble forøvrig ødelagt av raset, men da befant Elenannas foreldre seg i Amerika.

Olaus ble kalt Olaus Handlar.

Hva som skjedde

^ Her våknet Odin ved lyden av skredet. Han gikk ut og så seg rundt, og så hva som var i ferd med å skje. Han sprang inn igjen og varslet sine foreldre


Verdalsboka - 13

" I

226

V E R D A L S B O K A

og søsken. De samlet seg på kjøkkenet for å planlegge hva de skulle ta med seg. Dermed ble de for sene. Huset gled ut gjennom raset.

þÿ

Huset ble knust, og fire av de fem om- kom. Bare Odin overlevde. På en eller an- ne måte var han på overflaten da bevegelsen

stanset utenfor Rosvoll. Han befant seg da

^ på en klump med fastere leire, men han var fullstendig tildekket av leirgjørme. Mens han lå der, ble han oppmerksom på i et vrak av et hus bare noen meter unna hvor

I

/ det satt flere mennesker på taket. Odin ropte

t

bor

til dem, og spurte hvem de var. For i

likhet med ham selv, var de oversprøytet av

blålig leire og fullstendig ugjenkjennelige. Olaus Andreassen Bjartnes, Det vjste seg at <jette var Rostadfamilien fra også kalt Olaus Handlar. nabogården Follo. (Se under Follo.)

Fra denne gården hadde tjenestegutten, Marius Iversen, også overlevd, og han hadde klart å ta seg inn til fast land. Men da folk i nabolaget ikke våget å ta seg ut til dem som lå hjelpeløse ute i leiren, begynte den 15-årige Marius selv å bygge en bro ut til dem. Dette førte til at også de andre begynte å hjelpe til. Senere kom flere til, og nå var Erik Rosvoll med. Under hans ledelse foregikk redningsarbeidet. (Se under Redningsarbeidet.) Folkene på taket ba da redningsmennene om å legge ut en bro til Odin som lå noen meter unna, hvilket ble gjort. Han ble reddet og brakt inn til land ved Rosvoll. Derfra sprang han inn til husene på gården. På Rosvoll ble han tatt hånd om. Da de andre fra hustaket kom inn, holdt de på å vaske vekk leiren av kroppen til Odin.

Døde:

OLAUS ANDREASSEN BJARTNES, født 1837 ELENANNA JOHANSDATTER BJARTNES, født 1844 MARIE OLAUSDATTER BJARTNES, født 1878 ALICE OLAUSDATTER BJARTNES, født 1886

Av Odins familie ble bare søsteren Elise funnet. I kirkeboken kalles hun forøvrig Alice. Hun ble gravlagt på Stiklestad 2. juni og jordfestet 4. juni. Tydeligvis ble hun funnet i nærheten av Rosvoll.

Ingen av husdyrene berget.

Og all jord på plassen forsvant.


Etterpå

R A S I V E R D A L 227

Jorden på Jermstad handel var bygslet fra Jermstad vestre. Den ble følgelig regnet sammen med jorden på Jermstad vestre.

Odin Olaussen ble tilkjent en erstatning på kr. 1.500. Forslaget gikk ut på kr. 3.000.

Han utvandret samme året til Amerika. Han bodde i Madison i Minnesota.



Plassen

JERMSTADVALD, JERMSTADENGET 110.1

Jermstadenget var en plass som lå forholdsvis langt mot vest på valdet. Som en av sine nærmeste naboer hadde den Follomarka som lå så å si rett mot syd.

Plassen ble ikke berørt hverken av raset 19. mai eller 6. september. Følgelig ble det ikke foretatt innhenting av data om utsæd og husdyrhold. Allikvel kan vi formode at det var en husmannsplass av vanlig størrelse.

Folket

Husmannen i 1893 da raset gikk var Andreas Simonsen. Han kom dit fra Bjartnesnesset eller Nesjan som plassen også ble kalt, i april 1893. På Jermstadenget overtok han etter sin svoger Peder Pedersen, som reiste til Amerika etter sine sønner som hadde reist før ham.

Følgende mennesker hadde tilholdssted der

da raset gikk:

~v>" - Andreas Simonsen, husmann, tresko- maker, 46 år

  • Anne Pedersdatter, kone, 47 år

    image

  • Juliane, datter, 15 år

  • Petra, datter, tvilling, 6 år

  • Sofie, datter, tvilling, 6 år Andreas' foreldre var den ovenfornevnte

Peder Pedersen og kone Anne Andersdatter.

Anne Pedersdatter var fra en annen husmannsplass under Jermstad, Hammeren østre, og hennes foreldre

Andreas Simonsen.

var Peder Olsen og Anne Ulriksdatter.


Hva som skjedde

Som nevnt ovenfor, ble ikke denne husmannsplassen berørt av noen av rasene men det betød ikke at beboerne ikke ble skremt. De kunne ikke vite hvor raset ville stoppe. De rømte derfor opp til Annes foreldre som bodde på Hammeren.

Etter det første raset flyttet de tilbake, men da raset 6. september gikk,

R A S I V E R D A L 229

torde de ikke lenger å bo på Jermstadenget. De bodde da en tid på Hammeren. Etterpå

I 1894 kjøpte Andreas restene av Jermstad vestre, og umiddelbart ble det bygget hus der. Med en gang husene sto ferdig, flyttet de dit.

Andreas fikk en erstatning på kr. 150. Rimeligvis var dette til dekning av utgiftene med husflyttingen.

Anders døde på Jermstad vestre i 1918, og Anne i 1929.

Juliane bodde på Folloaunet. Hun drev som syerske. Hun døde ugift i 1959.

Petra ble gift med Oscar Ahlgren. Etter at han døde, flyttet Petra til sin søster Juliane på Folloaunet. Hun døde der i 1970.

Sofie ble gift med Peter Halvdan Prestmo. De overtok Jermstad vestre. Hun døde i 1966.

KRAG 106.1/2


Gården

Dette var en av de gamle navnegårdene i rasområdet. Trolig skrev Kråg seg fra vikingetid. Navnet som betyr krå, hjørne, tyder på at den er blitt utskilt fra Follo.

Eieren av Kråg i 1893, Ove Missen Haugskott, hadde kjøpt Kråg, Trøgstad lille og Lyngåsen samt de tidligere utskilte partene av Kråg, Egge og Gran, så sent som i 1891 av Anton B. Monrad. Kråg og Trøgstad lille lå som nære naboer, og dette førte til en del sammenblanding av gårdsnumrene og navnene på disse gårdene. I de offisielle listene etter raset er Ove Haugskott ført som eier av Trøgstad med gårdsnummer 106.1/2. Gårdsnummer 106 var Kråg. Trøgstad lille hadde nummer 97.

Krågsvaldet lå syd for Follo. Opprinnelig strakte det seg ut på begge sider av Krågsdalen hvor det i vest grenset mot Prestegården Auglen og Mo, og i øst mot Trøgstad lille. Men etter at Gran og Egge var blitt skilt ut, nådde valdet bare til Krågsdalen. I syd lå Krågsmoen som var skilt ut fra dette valdet. Tidligere valdet Kråg både mot Haga og Eklo. Før Ove Haugskott overtok, ble gården drevet som underbruk under Follo hvor den daværende eier bodde. I løpet av den korte tiden Haugskott bodde der, skaffet han seg en

brukbar besetning. 1 1893 hadde han 2 hester, 10 kyr, 9 småfe og 3 griser.

Matrikkelskylden var på 12 mark 95 øre.

Ove Haugskott drev både Kråg og den delen av Trøgstad lille som ikke var solgt. Han solgte nemlig en del av Trøgstad lille til Jens Skogås. Denne parten fikk navnet Trøgstad lille søndre.

Men før Ove Haugskott kjøpte gården, ble den drevet av Johan Gran. I ettertid er han feilaktig oppført som eier av gården. Han var rimeligvis leilending eller forpakter. Men det hevdes flere steder at han var der om høsten 1892. Den høsten holdt han på med å staure korn. I en matpause skulle folkene inn for å spise, og de satte jernstauren eller spettet igjen i et hull i jorden. Da de kom ut igjen, var spettet borte. Etter en tid fant de det, men det hadde da sunket ned i jorden av sin egen tyngde. Dette skal Johan Gran ha tatt som et varsel, og han flyttet derifra.

Det samlede arealet for Kråg og Trøgstad lille ble etter raset beregnet til totalt å ha vært 452,7 dekar. Av dette var 265,7 dekar dyrket mark, 39,4 dekar eng og 147,6 dekar skog og havning.

R A S I V E R D A L 231

image

Krågsvaldet omfattet foruten gården Kråg også eiendommene Egge, Gran og Krågsmoen.


Kråg var forsikret på følgende vis:

En hovedbygning - kr. 3.200, en stall - kr. 1.000, et stabbur - kr. 400, en fjøsbygning - kr. 600, en ladebygning - kr. 400, en bryggestue - kr. 200, og en smie - kr. 100.

Av dette kan vi utlede at bygningsmassen var forholdsvis stor.

Avlingen var forsikret slik:

40 tønner bygg - kr. 480, 100 tønner havre - kr. 800, 150 lass høy - kr. 1.500, 100 tønner poteter - kr. 300, og 90 berger halm - kr. 270.


Folket

232

V E R D A L S B O K A

Ove Haugskott var ugift, og han hadde derfor to tjenestejenter, en husholderske og en budeie. Natten til 19. mai bodde disse tre på gården:

  • Ove Nilsen Haugskott, gårdbruker, 37 år

  • Laura Eriksdatter Sogstad, husholderske, 25 år

  • Marta Sakariasdatter, budeie, 47 år

Ove Haugskott var fra Haugskott i Frol. Han var sønn av Nils Nilsen Haugskott og Ane Pauline Olsdatter Heit lo.

Hans husholderske, Laura Eriksdatter, var også fra Frol. Hun var fra en husmannsplass under Sogstad. Hennes foreldre var Erik Kristiansen og Matilde Serine Borgsø.

Derimot er det vanskeligere å fastslå hvor budeien Marta Sakariasdatter var fra. Det er ingen som bar dette navnet i Verdal i henhold til folketellingen 1875. Trolig kom hun fra en annen bygd. I 1885 døde en Ingeborg Sakariasdatter i barselseng. Hun var gift med gårdmann Peder Kråg. Hun var fra Revdal i Verran. Kanskje var Marta hennes søster.

þÿ

R A S I V E R D A L 233

Om Kråg er det også fortalt at det sto et eiketre på gården. Om dette treet ble det sagt at dersom det ble saget eller hugget ned, ville det skje en stor ulykke. Ove Haugskott trodde ikke på denne spådommen, og han hugget ned treet.1

Hva som skjedde

I likhet med svært mange i rasområdet ble også folkene her fullstendig overrasket. Riktignok hørte Laura Eriksdatter en merkelig rammel, men hun tok det for å være kjørekarer med vogner som kom til gårds, og hun ante derfor ingen uråd. Derimot sto hun opp for å koke kaffe til kjørekarene.

Da gården seilte utover, var det ingen som hadde kommet seg unna. Ove Haugskott kom seg opp på taket, og ble med husene over på den andre siden av dalen. Der ble de liggende nedenfor Sundby. Her ble han berget i land.

Men han hadde fått hard medfart underveis. En tømmerstokk traff ham i hodet, og da han ble tatt i hus hos Johan Larsen på Sundby østre, var han så syk at han ble sengeliggende i en måned. Han fikk varig men av slaget mot hodet. Hele livet hadde han hodepine, og balansenerven var skadet slik at han sjanglet når han gikk.

Martha Sakariasdatter ble også berget. Hun må også ha befunnet seg enten i huset eller like i nærheten, for hun ble berget i land ved Sundby der Ove Haugskott ble berget. Det fortelles at hun ble berget i land ved hjelp av et taug. Mer også hun fikk store skader, og hun ble brakt til sykehuset på Levanger. Der måtte et ben amputeres som følge av skadene hun hadde fått.

Laura Eriksdatter derimot unngikk store skader, selv om hennes seilas gjennom raset tilsynelatende var vel så dramatisk som de to andres. Sine opplevelser har hun selv fortalt påfølgende vis: 2

«Langt på natten våknet jeg av kraftig rammel, og jeg så ut. Men jeg kunne ikke se noe særlig. Jeg trodde at det var noen karer som kom med vogn til gården, og jeg sto opp for å koke kaffe til dem.

Kvarteret etter var raset i full gang. Vegger og dører ble slått inn, innbo føk gjennom rommet, og jeg trodde at dommedag var kommet.

Leiren trengte seg frem i voldsomme mengder og med uhyre kraft, og den ødela alt. Gården sank dypere og dypere.

Da jeg fikk se at leiren sto helt opp til vinduet mitt i andre etasje, hoppet jeg uti, for jeg skjønte at gården ville drukne i leirsuppen. Jeg trev med meg en klokke i farten og tviholdt på den hele tiden. Jeg klamret meg fast til en gresstue med noen kvister som kom drivende, og fikk holdt meg opp slik at jeg ikke ble kvalt.

Det bar avsted hele Verdalen nedigjennom, en 4 - 5 kilometer, til Ros-voll.3 Jeg var bare iført nattklær, og jeg frøs slik at jeg trodde jeg skulle fryse i hjel.

234

V E R D A L S B O K A

image

På en sandbanke ved Rosvoil fikk jeg krabbet meg opp, og da viste klokken som jeg hadde tviholdt på hele tiden, 1.45 om natten.

fikk

Jeg fikk tørket av meg en del av leiren som jeg var tilklint av. Og så satt jeg der gjennomvåt i kulden til klokken 9 om morgenen. Da var jeg helt spekt.

fikk

Et stykke unna jeg øye på militære som arbeidet med å redde folk. Et sted så jeg de hugget hull på et hustak og ut noen som var i huset.4 (Se mer om dette under Redningsarbeidet og Hegstad-stuggu.)

fikk

Andre steder så jeg folk som løp avsted, redde for at det skulle komme nye ras. Jeg dro av meg underskjørtet og viftet med det en lang stund.

Omsider en av soldatene, Olaus Vinne, øye

Laura Eriksdatter Sogstad, sen ere gift Eriksen på Levanger.

på meg der jeg lå langt fra fast land.5 (Se mer om hans, Martin Blybakkens og P. A. Rø-stads bedrifter

fikk

under Redningsarbeidet og Medaljer.)

fikk fikk

Vinne, Martin Blybakken og P. A. Røstad reddet meg i land, tullet meg inn'i ullplagg, hjalp meg til en gård hvor jeg vasket av meg den verste leiren. Så

jeg varm mat og drikke. Jeg ble lagt inn på en gård ved Leirfall. Der lå jeg alene en lang stund. Folkene der var blitt redde og løp sin vei.6 Omsider kom jeg hjem til Frol igjen.» På spørsmål om hvilke plager hun hadde hatt etter denne opplevelsen, fortalte hun at hun var fryktelig nervøs en tid etterpå, men det gikk over snart. Ellers hadde hun ingen andre plager.

Ved en annen anledning har hun fortalt at hun kom under leirmassene og holdt på å bli

fkviakltk. Men et hus som drevfmiokt khenne, presset henne opp mot overflaten igjen slik at hun

luft. Det var da hun

fatt i treroten eller kvistene. Og i den holdt hun seg fast

under den videre seilas. Hun var imidlertid under flere ganger før ferden stanset nede på sletten.

Laura Eriksdatter hadde langt hår med fletter. Hun hadde et svare strev med å få rent håret etterpå.

Husdyrene på gården strøk med, og all jorden forsvant. Jordveien ble etterpå vurdert til å ha vært verdt kr. 8.300. Eiendommen ble forøvrig satt til kr. 9.000.

Alt forsvant.


Etterpå

R A S I V E R D A L 235

Ove Nilssen Haugskott fikk kr. 7.960 i erstatning. Av dette fikk han kr. 528,36 i forskudd. Han hadde kr. 28,36 i gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad, og dette beløpet ble trukket fra erstatningen.

Laura Eriksdatter fikk kr. 100 i erstatning, og Marta Sakariasdatter fikk kr. 270. Hun fikk også 100 kroner i forskudd. At Marta fikk større erstatning enn Laura hadde rimeligvis sammenheng med skaden hun fikk.

I 1895 ble skylden for Kråg fastsatt slik:

Gårdsnr. 106, bruksnr. 1, Kråg av skyld mark 6,48 et avtak for 20 år av mark 6,48, og deretter for bestandig et avtak av mark 6,16.

For Kråg medførte dette en reduksjon av veiskatten på kr. 2,24 for første halvår 1893.

Men etter som det var samme eier av Trøgstad lille, og den gården ble regnet sammen med Kråg og hadde samme gårdsnummer, ble følgende bestemt for den:

Gårdsnr. 106, bruksnr. 2, Trøgstad lille av skyld mark 7,03 et avtak for 20 år av mark 7,03, og deretter for bestandig et avtak av mark 6,66.

For Trøgstad lille betød dette en reduksjon av veiskatten på kr. 2,43 for første halvår 1893.

Det ble senere gjort en tilføyelse i protokollen som lød:

For gårdsnr 106, bruksnr. 2 av skyld mark 6,47 et avtak til 31. desember 1913 av mark 6,47 og deretter for bestandig et avtak av mark 6,15.

Kråg sammen med Trøgstad lille ble også sett under ett ved overføring av jorden til Staten. Det totale arealet som hadde gått tapt, var 452,7 dekar. Det ble utlagt som en teig i skredgropen. Men dette arealet var ikke større enn 390 dekar. Det var således 62,7 dekar mindre enn det opprinnelige. Dette ble en del av Statsteig A.

Ove Haugskott ble senere gift med Sofie Johannesdatter, datter på gården Sundby hvor han ble tatt i land, og i 1896 kjøpte de gården Mule i Frol

Ove døde i 1914.

Laura Eriksdatter ble gift med bakermester Ingvar Eriksen på Levanger. Hun ble over 90 år.

Når det gjelder Marta Sakariasdatter, var hun trolig den med dette navn som arbeidet som ugift dagarbeider på gården Holmen ved Holmsveet i 1900.

Noter:

^ Opplysninger ved Ingeborg Haugskott, datter av Ove Haugskott. ^ Intervju i Levanger-Avisa 24. desember 1958 på hennes 90-årsdag.

Hun sier Valstad, men det var Rosvoll.

Dette må ha vært Hegstadstuggu. ^ Olaus Vinne var ikke soldat. Han var en frivillig sivil som deltok i redningsarbeidet.

Hun sier ved Leirfossen. Det kan ikke ha vært annet enn Leirfall. Rimeligvis ble hun tatt i

land ved en av Rosvollgårdene. De lå så lavt at leirsuppen nådde nesten opp til husene.

KRÅG, EGGE 106.6


Gården

Egge var en av de tidligere utskilte partene av Kråg som Ove Haugskott kjøpte sammen med Kråg og Trøgstad lille av Anton B. Monrad. Og Haugskott solgte denne parten videre til Anders Larsen Tiller i 1892.

Egge lå på vestre side av Krågsdalen med grense mot Mo mot vest. Mot nordvest grenset Egge mot Gran. Denne grensen fulgte en sidevei til Mo fra hovedveien mellom Stiklestad og Vuku. I det nordøstlige hjørnet grenset Egge mot Follo. Krågsdalen dannet så grensen mot hovedbølet Kråg i øst. Helt mot syd nådde valdet ned til Krågsmoen. Her strakte Krågsmovaldet seg over på vestre side av Krågsdalen.

I og med at dette var en utskilt part fra en annen gård, var ikke Egge noen spesielt stor gård. Men den var en god del større enn de selveiende husmannsplassene som dukket opp etter hvert mot slutten av 1800-tallet.

Matrikkelskylden var 3 mark 24 øre.

Etter raset ble arealet fastslått til å ha vært 59,1 dekar dyrket mark og 19,7 dekar eng, noe som tilsammen utgjorde 78,8 dekar.

I og med at disse beregningene ble foretatt etter raset, ble det tydeligvis ikke tatt hensyn til at hele østgrensen av dette valdet ble dannet av Follo-bekken. Bekkedalen, øverst kalt Follodalen og nederst Krågsdalen, var temmelig dyp. Øverst var den riktignok ikke dypere enn ca. 10 meter. Der krysset forøvrig hovedveien bekken. Men bare et par-tre hundre meter lengre ned var den mer enn 30 meter dyp. Det er derfor klart at selv om dalen ikke var spesielt bred, og dalsidene var temmelig bratte, må Egges del av dalen ha utgjort en ikke ubetydelig del av valdet. Og den var ikke utnyttbar hverken til dyrket mark eller eng. I beskrivelser gitt i siste del av forrige århundre, ble det sagt at dalen ikke var fremkommelig hverken for folk eller fe.

Det var ingen beboere i 1891, og følgelig finnes det hverken noen oversikt over utsæd fra 1890 eller husdyrhold fra 1891.

I 1893 var det trolig bare 1 ku og 4 småfe på gården.

Folket

Familien som bodde der da raset gikk, besto av følgende personer:

  • Anders Larsen Tiller, gårdbruker, 38 år

  • Anna Pedersdatter, kone, 35 år

  • Laurits Otilius, sønn, 2 år

R A S I V E R D A L 237

Anders var sønn av Lars Anderssen og Marta Kristensdatter på Tiller nedre. Anna Pedersdatter var fra Inderøy. Hennes foreldre var Peder Olaus Pedersen Vikan og Anne Bergitta Andreasdatter født Kjesbu.


Hva som skjedde

Hva som gikk for seg her, vet vi ingen ting om. Alle omkom. Gården må ha gått ut helt plutselig. Vi vet heller ikke sikkert om den gikk ut i det andre skredet eller i det tredje. Men mest sannsynlig må den ha blitt med i det tredje skredet. Noe som tyder på det, er det forhold at Anders Larsen ble funnet død nede ved Bjartnes.

Han må ha blitt ført ditt av rasmassene, og det var bare massene fra det siste skredet som havnet så langt.

Ved siden av liket ble det funnet et leie av gress og halm som han hadde ligget på. Det ble antatt at han hadde vært i live en god stund før han døde av kulde og utmattelse. I avisene ble det også antatt at han hadde dødd av sult. Dette er naturligvis bare tøys. Det tok bare en og en halv dag før Vuku-sjøen steg over demningen, og hvis Anders var i live inntil da, druknet han da vannet kom.

Døde:

ANDERS LARSEN TILLER, født 1855 ANNA PEDERSDATTER TILLER, født 1858 LAURITS OTILIUS ANDERSEN TILLER,

født 1891

Anders ble funnet 2. juni. Gravleggelsen fant sted på Stiklestad 5. juni, og jordfestelsen

11. juni.

Hans kone Anna ble funnet 22. juli og gravlagt samme dag på Stiklestad. Jordfestelsen skjedde 30. juli. Det vil si at man antok det var henne. Det var ikke mulig å fastslå identiteten nøyaktig.

Lille 2-årige Laurits Otilius er ikke blitt gjenfunnet.

I en notis i Nordenfjeldske Tidende 30. mai 1894 sto følgende:

Lig findes i Værdalen.

I Nærheden af Bjertnes har man nu fundet Ligene af Tillers Hustru og Barn, hvilket i fjor omkom under Raset i Værdalen og som medfulgte helt fra Jermstad.

Ligene, der var nogenlunde gj enkj endelige, blev fundet under nogle Senge-klæder i Leret.

Men som det fremgår av hva som står ovenfor, ble Anna Pedersdatter Tiller funnet 22. juli 1893. Laurits Otilius ble ikke funnet. Dette er derfor feil. Sannsynligvis er det en sammenblanding med Andrea Jensdatter som var søster av Serianna Jensdatter, kone på Jermstad vestre, og et av søsterens barn,

238

V E R D A L S B O K A

enten Gudrun Sofie eller Ole Ingvald. Man antar at kvinneliket som ble funnet 25. mai 1894 var henne og et av barna, (se under Jermstad vestre).

Hele eiendommen forsvant. Bare et lite hjørne som nådde ned til Follo-dalen lengst nord på valdet, sto igjen på toppen av øya i Raset. Resten var borte. Rasbunnen ligger opp til 25 meter lavere enn den tidligere overflaten på dette stedet.

1 ku og 4 sauer strøk med.

Jordveien ble fastslått å ha hatt en verdi av kr. 2.500 før raset. Resten av eiendommen ble satt til kr. 2.000. Alt gikk tapt.

Etterpå

Døsdboet ble tilkjent en erstatning av kr. 1.450. Av dette gikk kr. 5,33 til dekning av gjeld Anders Larsen Tiller hadde hatt i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

Om matrikkelskylden står det i protokollen av 1895:

Gårdsnr. 106, bruksnr. 6, Egge av skyld mark 3,24 et avtak for 20 år av mark 3,24, og deretter for bestandig et avtak av mark 3,08.

Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 1,12 for første halvår 1893.

Hele eiendommen på 76,8 dekar gikk tapt. Alt ble utlagt til Staten. Arealet ble 6,0 dekar mindre i skredgropen, nemlig 70,8 dekar. Dette ble en del av Statsteig A.

KRÅG, GRAN 106.5


Gården

Dette var en tidligere utskilt part av Kråg. Gran ble kjøpt av Ove Haug-skott samtidig med at han kjøpte en del andre eiendommer av Anton B. Monrad.

Gran lå i det nordvestre hjørnet av det opprinnelige Krågsvaldet. Mot vest lå Prestegården Auglen. Mot nord lå Follovaldet. Langs grensen mellom Krågsvaldet og Follovaldet gikk etter all sannsynlighet hovedveien fra Stiklestad til Vuku. En lokal vei som førte fra denne hovedveien til Mo, dannet trolig grensen mot øst mot Egge, en annen utskilt part av Kråg. Helt i det sydvestre hjørnet nådde Granvaldet bort til Movaldet. Der lå Moåker.

Etter raset ble det fastslått at gården hadde bestått av 33,4 dekar dyrket jord og 4,9 dekar eng, tilsammen 39,3 dekar. Det var altså ingen stor eiendom det var tale om.

Matrikkelskylden var 1 mark 22 øre.

I 1891 var det ingen bruker der. Følgelig finnes det ingen opplysninger om utsæd og husdyr fra først på 1890-tallet. I 1893 var husdyrtallet 2 kyr og 3 sauer.

Folket

Tore Olsen Eklovald kjøpte Gran i april i 1892 av Ove Haugskott. Faste beboere der i mai 1893 var følgende:

  • Tore Olsen Gran, selveier, 46 år

  • Ingeborganna Larsdatter, kone, 47 år

  • Peter Olaus, sønn, 12 år

  • Sofie, datter, 9 år

  • Inger Marie, datter, 5 år

  • Gustav, sønn 1 år

  • Susanna Olsdatter Klokkerhaug, inderst, 76 år

  • Nils Andersen Fåren, inderst, fattiglem, 78 år

I 1875 bodde Tore og Ingeborganna Larsdatter på husmannsplassen Hallemsvald søndre.

Tore var sønn av Ole Halvorsen og Serianna Toresdatter på Lundsmoen i Leksdalen.

Ingeborganna bodde i 1865 på en husmannsplass under Hjelde sammen med

240

V E R D A L S B O K A


image

Ingeborganna Larsdatter og Tore Olsen Gran.


sin mor Susanna Olsdatter og sin stefar Peder Johansen. Hennes far het Lars Johnsen.

Susannas foreldre var Ole Ellefsen Bredingsvald og Ingeborg Larsdatter Leirset. Hun var gift første gang med Ingeborgannas far Lars Johnsen, og andre gang med Peder Johansen.

Nils Andersen var husmann på plassen Holmshelden under Holmen i 1865 og i 1875 husmann på plassen Tus'n under Fåren nedre. Han var gift med Guruanna Olsdatter, men han var enkemann i 1893. Hans foreldre het Anders Povelsen Tømte og Maren Nilsdatter. I de offisielle listene er også Serianna Toresdatter ført opp som inderst på Gran. I så fall hun bodde der, var hun ikke hjemme da raset gikk. Hun var en av Tores og Ingeborgannas eldre døtre.

Det samme gjelder Ole Toresen Gran. Han er også oppført som bosatt der under titelen arbeider. Han var også sønn i huset, men var ikke bosatt der da raset gikk. Da var han inne til tjeneste som kavallerist på Rinnleiret.

Ytterligere en fremmed person står oppført. Det er Gusta Jonsdatter. Hun står oppført som tjener på Gran. Men heller ikke hun var der da raset gikk.

Hva som skjedde

Tore og Ingeborganna lå nede sammen med den ett år gamle Gustav. De andre lå ovenpå.

R A S I V E R D A L 241

þÿ

Da de merket raset, klarte de så vidt å komme seg ut. Ingeborganna ropte opp til dem som lå i andre etasje, og hun hørte at de var våkne. Tore var på vei inn for å hente barna, men det var for sent. Huset beveget seg allerede, og det knaket i sammenføyningene. Og i det gårdstomten forsvant ned i dypet, sprang de for livet. Også mens de sprang, raste det under hælene på dem. Tore hadde Gustav under armen.

Gustav skal ha erindret at de passerte en skigard, og at den sank i dypet like bak dem.

De må ha sprunget nordover for de passerte et nabohus hvor folkene fremdeles Gustav Toresen Gran. sov. Her banket Ingeborganna på vinduet i forbifarten. Hun hørte at døren ble åpnet, men i det samme sank huset ned. Hun hørte noen forferdelige skrik, så ble alt stilt. Både hus og mennesker

a 1

forsvDanftt.te ^ bare ha vært Smedhaugen hvor familien Belbo bodde. Den plassen lå på Follovald. Det lå nemlig ikke flere gårder hverken vest eller nord for Gran som gikk med i raset. Det er heller ikke sannsynlig at de sprang østover, for da hadde de måttet krysse rasområdet i en strekning av mer enn to kilometer før de nådde trygg grunn.

Sønnen, Ole, som var på Rinnleiret, ble utkalt til redningsarbeid i forbindelse med raset. Så fikk han høre at han hadde mistet tre av sine søsken, sin mormor og hjemmet sitt i raset.

På Gran omkom fem av beboerne.

Døde:

PETER OLAUS TORESEN GRAN, født 1881 SOFIE TORESDATTER GRAN, født 1884 INGER MARIE TORESDATTER GRAN, født 1888 SUSANNA OLSDATTER KLOKKERHAUG, født 1817 NILS ANDERSEN FÅREN, født 1815

Bare en av dem ble gjenfunnet. Det var Nils Andersen Fåren. Han ble funnet 1. juni. Han ble begravet på Stiklestad 3. juni. Jordfestelsen fant sted dagen etter.

Både jord og hus forsvant. De mistet også 2 kyr og 3 småfe. Jordverdien ble anslått til å ha vært kr. 1.500 før raset. Eiendommen forøvrig sto i 1.800 kroner. Alt forsvant.


Verdalsboka - 14


Etterpå

242

V E R D A L S B O K A

fikk

fikk

fikk

fikk fikk

fikk fikk

fikk

15. desember behandlet Velferdskomitéen en søknad fra Tore Gran om bidrag til underhold for seg og familien denne vinteren. Søknaden ble oversendt til Utdelingskomitéen. Det går ikke frem om han tilskuddet, men sannsynligvis gjorde han det. For da erstatning ble tildelt Tore for tap av eiendommen, står det at han hadde fått et forskudd. Han kr. 1.870 i erstatning. I forskudd han kr. 122,03. Av dette siste beløpet utgjorde kr. 22,03 hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad. To av Tore Grans eldre barn også erstatning. Det var Ole Toresen Gran, kalt arbeider, og Serianna Toresdatter Gran, kalt inderst. De henholdsvis 60 og 85 kroner. Ole kr. 20 i forskudd, og Serianna kr. 40.

fikk

fikk

Som nevnt ovenfor, var en Gusta Jonsdatter oppført som tjener pa Gran. Hun kr. 15 i erstatning. Hvem hun var, og hvorfor hun erstatningen, er ukjent. Men det er en kjensgjerning at mange erstatning fordi de mistet sin levevei som følge av raset.

I 1895 ble skylden fastsatt på følgende vis:

Gårdsnr. 106, bruksnr. 5, Gran av skyld mark 1,22 et avtak for 20 år av mark 1,22, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,16.

Dette'ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,42 for første halvår 1893.

fikk

Hele eiendommen på 39,3 dekar ble utlagt til Staten i en teig. Den utgjorde nede i skredgropen 35 dekar, altså 4,3 dekar mindre enn den opprinnelige eiendommen. Dette ble en del av det som senere navnet Statsteig A.

I 1890-årene kjøpte Tore Gran Aksnes søndre i Leksdalen. Og i 1900 bodde han, Ingeborganna og Gustav der.

Tore døde i 1930, og Ingeborganna døde i 1931.

Gustav giftet seg med en Johanna fra Overhalla. Han bygde huset Garpen på Øra. Senere flyttet de til Namsos hvor Gustav var skreddermester. Han døde i 1968.


Note:

1 Der var forøvrig den plassen det ble feilaktig sagt at Dina Jermstad sprang forbi, og : ikke hørte hennes varsel, men la seg til å sove igjen. Men det var en sammenblanding Smedgården, en av Jermstadgårdene.

KRÅG, KRÅGSMOEN 106.4


Gården

Krågsmoen var en selveiergård utskilt fra Kråg. Det har ikke vært mulig å plassere den med 100 prosents nøyaktighet. Men det er helt klart at den lå på østre side av Krågsdalen og syd for hovedbølet Kråg.

Et stykke øst for disse gårdene gikk det en vei fra nord mot syd parallelt med dalen. Det synes rimelig å anta at husene på Krågsmoen må ha ligget

  1. tilknytning til denne veien, om enn ikke like ved veien. Trolig fulgte denne veien grenselinjen mellom Kråg og Trøgstad lille.

    Krågsdalen skar igjennom Krågsmovaldet. Dalen var temmelig dyp på denne strekningen. Dalen var bortimot 35 meter dyp med svært bratte dalsider som var svært utsatt for utglidninger. Gården må ha ligget et stykke unna kanten.

    Valdet endte sannsynligvis i en spiss lengst mot syd. Der møtte det Haga-valdet. Mot vest lå Movaldet. Mot nord, på vestsiden av Krågsdalen, lå Egge, en annen utskilt part fra Kråg. Fremdeles mot nord, men på østsiden av dalen lå hovedbølet Kråg.

    Det er tvilsomt om Krågsmovaldet strakte seg så langt mot øst at det berørte Trøgstad lille.

    Mot syd lå Eklosvedjan, en del av det opprinnelige Eklovaldet.

    Krågsmoen var ikke noen stor gård. Men den var vesentlig større enn mange andre selveiergårder som tidligere hadde vært husmannsplasser.

    Etter raset ble arealet fastslått å ha vært på 73,8 dekar. Av dette var 39,4 dekar dyrket mark, 4,9 dekar eng og 29,5 dekar skog og havning. Rimeligvis utgjorde Krågsdalen storparten av det udyrkede arealet.

    Matrikkelskylden var 1 mark 81 øre.

    Sommeren 1890 ble det sådd 0,67 hektoliter bygg, 3 hektoliter havre og

  2. kilo gressfrø. Det ble satt 5,5 hektoliter poteter. Et areal på 0,33 ar ble benyttet til andre rotfrukter enn poteter. Og på gården fantes det 2 to-hjulte vogner.

1. januar 1891 besto besetningen av 2 kyr, 1 kvige, 3 sauer, 1 gris og 6 høns.

I 1893 besto visstnok besetningen av 2 kyr, 1 kvige, 8 sauer, 1 gris og 8 høns.

þÿ


Folket

R A S I V E R D A L 245

Eieren, Hans Nilsen, hadde kjøpt gården i 1892. Foruten at han var bonde, drev han som skomaker. Han var blant annet svenn på Steinkjer. Han var født i Gausdal.

Før han og hans familie kom til Krågsmoen, bodde de på Aspås lille i Leksdalen. Da raset gikk, bodde 6 mennesker på Krågsmoen:

  • Hans Nilsen, bonde, selveier, skomaker, 36 år

  • Ingeborg anna Olsdatter, kone, 33 år

  • Nils Marius, sønn, 8 år

  • Marie Othelie, datter, 6 år

  • Ida Mathilde, datter, 4 år

  • Sofie Augusta, datter, 1 år

Hans Nilsens foreldre kom opprinnelig fra Gausdal. Hans far var husmann på Midjovald i Sparbu. Hans navn var Nils Hansen.

Ingeborganna Olsdatters foreldre var Ole Sevaldsen Aspås og Mali Anders-datter.

Ingeborgannas far var enkemann og kårmann, og han bodde tydeligvis også sammen med datterens familie på Krågsmoen. Men 8. mai døde han av lungebetennelse. Han skulle gravlegges 2. pinsedag, det vil si 22. mai, og han lå på likstrå på Krågsmoen. I forbindelse med begravelsen var en kone fra Movald der for å hjelpe til. Dette var

- Berte Olsdatter, 64 år gammel. v

Berte Olsdatter var kårenke på Movald og var egentlig fra Fåberg. Hun hadde vært gift med husmann og skomaker Nils Olsen. Som navnet hennes forteller, het hennes far Ole. Noe annet om hennes foreldre vites ikke.

Følgelig var det syv levende mennesker på Krågsmoen natten til 19. mai.

Hva som skjedde

Raset kom fullstendig overraskende på folkene på gården. Det heter seg at Hans Nilsen våknet ved at bølgene slo fremover gulvet. Det kan ikke ha vært bølger av vann. Det må ha vært den tyntflytende leir suppen som på det tidspunktet hadde trengt inn i huset.

I enkelte beskrivelser av skredet fra 1893 heter det seg at gården lå nederst i Krågsdalen, og hele skredet sto mot husene her. Som fortalt tidligere, lå Krågsmoen nokså langt mot syd. Men den lå nok ikke nede i Krågsdalen. Til det var dalen for dyp og dalsidene for bratte. Heller ikke sto rasmassene mot husene her. Derimot er det ting som tyder på at Krågsmoen har glidd ut som den siste heimen i det første raset.

Da grunnen sank ned under husene, fulgte husene med, og det er vel i den forbindelse at leirmassene kom inn. Husene fulgte med overflaten ut

246

V E R D A L S B O K A

gjennom skredporten og videre i retning av Melbyberget. Men under denne seilasen ble husene og stykket husene lå på, brutt i stykker.

Hans Nilsen sprang straks ut av sengen sammen med sin kone. De fikk med seg barna og Berte Movald, og kom seg ut gjennom en vegg som var blitt brukket opp.

Husene seilte først ned forbi Haga. Deretter fulgte de strømmen i retning av Melby. Der havnet de inn i den bakevjen leirstrømmen dannet, da den ble tvunget tilbake fra Melbyberget i retning av Eklomelen. Til slutt ble husene liggende mellom Melby og Eklo, men nærmere land på Eklosiden.

Alle hadde kommet seg ut, og de sto ute på restene av gårdsplassen da den ble liggende i ro. Det var uråd å prøve å komme seg inn til fast land. Leir-suppen var bare litt fastere enn vann. Men der ute var det ikke noe blivende sted. Det blåste en bitende kald vind fra øst, og de hadde bare nattklærne på seg. Hans begynte da å rive bordkledning av husveggene. Han hadde ikke noen redskaper å hjelpe seg med, men medfarten husene hadde fått underveis, gjorde det lett å få tak. Og Hans var tydeligvis en sterk mann, og han greide å rive av så pass meget at han fikk bygget en bro inn til Eklomelen. Avstanden dit inn var bortimot et par hundre meter.

Da dette var gjort, bar han sine barn, det ene etter det andre inn til fast land. Deretter leide han den gamle kona over. Hans kone ventet sammen med det minste barnet og ble hjulpet over til slutt.

Broen var ikke tryggere enn at Hans sank nedi nesten til livet når han gikk. Føttene til barna som han bar på ryggen, subbet nedi leirsuppen mens han gikk.

Alle kom seg trygt til fast land og berget livet. Men de hadde ikke fått med seg noe. Bare en matte og en fell som hang på en tørkestang for klær utenfor stabburet, ble berget.

Og da Hans Nilsen hadde berget hele sin famile, hadde han ikke færre enn 19 spikersår i føttene. Han hadde nemlig gått barbent frem og tilbake langs etter bordbroen for hver gang han brakte noen inn til fast land.

Ingen av barna tok skade.

De tok seg så opp bakken til den nærmeste av Eklogårdene. Derfra hadde alle menneskene flyktet i vill redsel, og husene sto tomme. Selv var Hans Nilsen fullstendig utslitt og utmattet da de kom dit, slik at han la seg på noen skinnfeller og sovnet.

juni.

Og da folkene på Eklo kom tilbake ut på dagen etter raset, fant de at dyrene var blitt stelt. Ingeborganna hadde både gitt husdyrene mat og melket kyrne.

Liket av Ole Aspås ble senere berget på land. Begravelsen fant sted 6. Den 6-årige Marie har senere gitt følgende beskrivelse av hvordan hun opplevde raset: 1

«Vi bodde på Krågsmoen. Vi var syv stykker som bodde her. Det var mor,

R A S I V E R D A L 247

far, Nils på 9 år, Ida på 5 år, Sofie ca. 1 år, og jeg var 6 år. Det var også en hushjelp hos oss akkurat da, Berta Momoen. Hun var her fordi bestefar var død, og vi skulle ha begravelse. Vi våknet med at leire og vann strømmet inn over gulvet. Huset revnet, og vi sprang ut gjennom et hull i veggen. Berta og jeg skyndte oss ut, og de andre så vi ikke før på en lang stund. Jeg hørte at mor ropte: «Den e'a Marie.»

Sammen med restene av huset ble vi ført ned til mellom Melby og Eklo. Da husrestene stanset, visste vi ikke hvor vi skulle gjøre av oss. Vi sprang frem og tilbake i vill redsel. Vi frøs for vi var kledt i bare nattklærne, og far laget en seng av halm til oss.

Der vi var, var det utrygg grunn, så vi måtte prøve å komme oss over til gården Eklo. Far rev løs bord fra huset med fingrene, og laget en bro på 200 meter frem til Eklolandet. Under plankene var det et hav av leirsuppe.

Far skulle bære oss over. Først bar han bror min, Nils, over, og etterpå kom han etter meg. Jeg satt på ryggen til far, og jeg drog da føttene nedi leiren. Mor og Berta kom til slutt og bar de to minste søskenene mine.

Da vi kom til Eklo, hadde folkene rømt fra gården. De var redde for at det skulle komme flere ras.

Vi tok inn i husene der og redde opp i høyet. Vi fant også frem mat til oss. Mor og Berta gikk ut i fjøset og ga dyrene mat. Kyrne melket de også.

Etter at vi hadde spist, fant vi ut at vi ikke kunne være her. Vi måtte prøve å komme oss på trygg grunn. Det ble langt å gå. Vi gikk til Halset, og det var ca. 3 kilometer. Der var de hjemme, og vi ble godt mottatt.

Jeg husker også at vi hadde to kyr, Tilleros og Valborg. Jeg så at den ene av dem ble slått ned av en trestokk. Ryggen på kua ble slått av, og kua forsvant ned i leiren.

Det var hardt for føttene til far da han bar oss over til Eklo. I bordene var det mange spikre. Far hadde vondt i føttene i tre uker etter raset. I den ene foten var det ni spikersår, og i den andre ti.»

Av husdyrene berget 7 sauer og 6 høns. Men hele eiendommen på 73,8 dekar forsvant. Jordverdien ble etterpå vurdert til å ha vært kr. 8.300.

Resten av eiendommen ble verdsatt til kr. 9.000.

I beregningene etterpå står det at alt gikk tapt. I så fall ble ikke de husdyrene som berget livet tatt med. Han mistet i alle fall 3 kyr, 1 sau og 1 gris.

Etterpå

Hans Nilsen fikk en erstatning på kr. 1.770 for sitt tap. Av dette ble kr. 104,04 betalt ut som forskudd. Kr. 4,04 av dette var gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

248

V E R D A L S B O K A

Der Krågsmoen hadde ligget, var det nå et enormt krater i landskapet. Gården eksisterte ikke lenger, og i 1895 ble skylden fastsatt slik:

Gårdsnr. 106, bruksnr. 4, Krågsmoen av skyld mark 1,81 et avtak for 20 år av mark 1,81, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,71.

Dette betød en nedsettelse av veiskatten på kr. 0,62 for første halvår 1893.

Hele rasgropen ble utlagt til Staten, og det omfattet blant annet de 73,8 dekar denne eiendommen hadde bestått av. Imidlertid ble arealet som Staten fikk av Krågsmoen, beregnet til 66,4 dekar eller 7,4 dekar mindre enn den opprinnelige størrelsen. Skredgropen sammen med et område utenfor skred-porten fikk navnet Statsteig A. Senere kjøpte Hans Nilsen eiendommen Aspås lille som hans svigerfar Ole Sevaldsen hadde hatt, og hvor de selv hadde bodd inntil de flyttet til Krågsmoen.

Hans døde i 1939.

Nils Marius ble gift med Sofie Skayhaug. Han var bankmann i Trondheim. Han døde i 1974.

Marie Othelie ble gift med John Rye. Hun døde i 1971.

Ida Mathilde ble gift med John Anneus Helmersen Støa. De kalte seg senere Solberg.

Hun døde i 1958.

Sofie ble gift med Nils Skjøstad i Trondheim. Hun døde i 1937.

Berte Olsdatter bodde fremdeles på Movald i 1900. Hun hadde da kår, og livnærte seg ellers av jorden på plassen og litt håndarbeide.


Note:

1 Nedskrevet av Margunn Hofstad Lund, datterdatter av Marie.

LANDFALL 92.1


Gården

Navnet Landfall forteller om tidligere ras i dette området. Det raset som ga gården navn, må ha gått for lenge siden. Det gikk en rekke ras i og ved Leirådalen i senmiddelalderen, noe som blant annet førte til at Leirådalen oppsto. Før det hadde det vært en sammenhengende flate mellom Fåren og Reppe. Og i tilknytning til disse rasene gikk det flere ras i terrassekanten mellom Volen og Eklo.

Hvis tradisjonen stemmer, er Landfall en tidligere Eklogård som kaltes Høy-Eklo. Denne lå kanskje på et høyere terrassetrinn enn de andre Eklogårdene. Men så gikk raset, og gården forsvant. Restene av den ble til Landfall, hevder tradisjonen. Hvor vidt dette medfører riktighet, er vanskelig å avgjøre. Man kan naturligvis ikke se bort fra den muligheten, men sikkert er det ikke. Gården kan ha fått navnet på et langt tidligere tidspunkt.

Terrenget rundt Landfall bærer i aller høyeste grad spor etter både ras og elvebrudd. På alle kanter er det rasmeler. Og de siste store meiene ble til da det såkalte Landfallskredet gikk i 1747. Hele gården gikk ut, og fem mennesker omkom.


þÿ

250

V E R D A L S B O K A

Landfall ligger øst for Eklo søndre. Mot nord ligger Rognhaugen og Tok-stad. Helt i det nordøstre hjørnet støter Landfallvaldet mot Trøgstad og Steins-lien. Steinslien lager formelig en sirkelformet innskjæring i Landfallvaldet. Mot øst ligger Volen. Verdalselven danner grensen mot syd.

Verdalselven har ikke alltid vært en behagelig nabo. Ofte har den forårsaket utglidninger og ødeleggelser på dette valdet.

Mesteparten av de ødeleggelser som ble påført Landfall av Verdalsraset, kom som følge av at Vukusjøen oppsto. Riktignok ble noen mindre arealer lengst vest på elvesletten dekket av rasmasser, men det var relativt små områder.

Dermed ble det ikke foretatt beregninger av gårdens totale areal slik det hadde vært før raset. Bare de delene som hadde stått under vann, ble tatt med. Matrikkelskylden var 9 mark 06 øre.

1 1890 ble det sådd 4 hektoliter bygg, 10 hektoliter havre og 27 kilo gress-frø. Det ble satt 14 hektoliter poteter. På gården fantes 6 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.

1. januar 1891 var tallet på husdyr 2 hester, 9 kyr, 12 sauer, 5 griser og 8 høner.

I raset i 1893 gikk det ingen dyr tapt, og følgelig finnes det ingen oversikt over husdyrholdet dette året. Men vi er vel ikke så langt fra sannheten om vi antar, at besetningen var av omtrentlig samme størrelse som i 1891.

Folket

Eieren i 1893, Ole Pedersen, hadde overtatt gården etter sin far Peder Olsen i 1888. I mai i 1893 bodde hele ti mennesker på Landfall:

  • Ole Pedersen, gårdbruker, 39 år

  • Barbroanna Larsdatter, kone, 32 år

  • Peder Martin, sønn, 16 år

  • Sverre Marius, sønn, 8 år

  • Beret Marta, datter, 7 år

  • Petra Lovise, datter, 5 år

  • Anna Oddlaug, datter, 3 år

  • en tjener

    Og på kåret bodde

  • Peder Olsen, kårmann, 71 år

  • Marta Bårdsdatter, kårkone, 69 år

Barbroanna Larsdatter var fra Frosta. Hennes far var Lars Viktil. Hun var Oles andre kone.

Oles sønn Peder Martin var fra hans første ekteskap. Peder Martins mor var Serianna Hansdatter Gudding.

R A S I V E R D A L 251

þÿ

252

V E R D A L S B O K A

Kårmannen Peder Olsen var sønn av Ole Pedersen Landfald og Beret Marta Andersdatter Tiller.

Kårkona Marta Bårdsdatter var fra Sende. Hun var datter av Bård Gundersen Sende og

Magnhild Andersdatter.

Hva som skjedde

I følge det Dina Jermstad fortalte, var det hun som vekket opp folkene på Landfall. Hun hadde løpt over rasområdet fra Gollaugstuggu under Follo hvor hun bodde, forbi Jermstadgårdene, Trøgstadgårdene, Tokstadplassene og Rognhaugen, før hun hadde kommet til Landfall. Da var raset omtrent over.

image

Hun hadde forsøkt å varsle folkene der hun sprang forbi.

På Landfall hadde de ikke merket noe, og Ole nektet først å tro på henne. Dina hadde vært plaget av nervøsitet, og hun ble ansett for å være litt sinnsforstyrret. På en av gårdene hun hadde sprunget forbi, Jermstad østre eller Smedgården, hadde de nektet å høre på henne og lagt seg til å sove igjen. Det ble også deres undergang.

Men Dina klarte å få Ole med seg opp bakken nord for husene slik at han kunne se utover rasgropen. Da sank Ole i kne og brøt ut: «Herre Gud! Hva er det som har skjedd?»

Men slik landskapet så ut, var det klart at man måtte komme seg bort snarest mulig. Raset kunne gå videre, og Landfall ville kanskje gli ut.

andfallenget eller Platået som det også bl

Peder Martin Pedersen, Oles sønn fra første L Både mennesker og dyr ble evakuert til e

ekteskap.

kalt. Dette var et jordstykke som lå ikke så

langt fra Volen. Der ble det satt opp sommerstue.

Vukusjøen steg helt til ut på ettermiddagen 20. mai. Da rant vannet over leirdemningen. Ut over sommeren gravde elven seg ned i leirlaget, og Vukusjøen ble tømt igjen.

Det er litt uklart hvorvidt de flyttet tilbake til Landfall etter dette. Men sannsynligvis gjorde de det. Så gikk det store etterraset 6. september. Da ble Rognhaugen ødelagt. Da sprang Johan Rognhaug sammen med kone og barn over

R A S I V E R D A L 253

til Landfall. Rimeligvis ble Landfall evakuert på nytt. Redselen for nye ras ble ikke dempet av denne hendingen.

Vukusjøen steg til nye høyder etter dette raset. Mens den første Vukusjøen hadde stått 11 meter over det gamle elvenivået, sto denne 14 meter over. Og nå ble sjøen værende denne vinteren. Først om våren i vårløsningen klarte elven å bane seg vei gjennom den nye demningen, og sjøen ble atter tømt.

Men nå var det skjedd ytterlige ting med den dyrkede jorden. Bare en uke etter etterraset

6. september, fant Hærfossens gjennombrudd sted. Det skjedde 12. september. Dette medførte ikke større vannføring i elven. Men etter som Helgåa nå ikke lenger hadde sitt løp over fast fjell gjennom Hærfossen, men fritt frem kunne grave i de løse leirmassene syd og øst for dette fjellpartiet, ble den sterkt slamførende. Og disse løsmassene ble avsatt i det stille vannet i Vukusjøen. I løpet av høst- og vintermånedene 1893/94 la det seg opp desi-metertykke lag i bunnen av hele sjøen.

Og så lenge sjøen var der, var det dårlig med veiforbindelse mellom Landfall og Vuku. Landfall sognet til Vuku kirke, og det fortelles at når man skulle til kirken, rodde man fra Landfall til Vuku. Nedenfor Landfall og forbi Volen rodde man over oldertoppene. Og man la til ved Ekerbakken ved Vuku.1

En litt pussig følge var at man kunne fiske laks i Vukusjøen. Det ble satt ut laksgarn fra bakken ved Landfall. Hvorvidt det var store fangster som ble tatt, er usikkert. Det er kanskje tvilsomt. Men i alle fall var det laks i sjøen. Det kan ha vært tilfelle både med den første og den andre sjøen.

Noe laks kan ha blitt innestengt av leirmassene, skjønt sannsynligvis gikk den nok videre oppover. Imidlertid er det lite trolig at det gikk opp laks etter at elven grov seg ned i leirmassene. Da ble den alt for tykk til at det var mulig. Derimot kunne laksen kanskje klare å gå opp da den andre sjøen lå der, for da eroderte elven forholdsvis lite. Strykene ved Haga var ikke verre enn at fisken klarte å forsere dem.

Skadene som ble påført jorden på Landfall, ble beregnet til å ha omfattet 369,1 dekar. Dette fordelte seg på 64 dekar dyrket jord, 9,8 dekar eng og 295,3 dekar skog og havning. Jordverdien hadde før raset vært 8.250 kroner. Etter raset var den 4.950 kroner, slik at tapet ble 3.300 kroner. Tapet tilsvarte 2/5 av jorden.

Resten av gården hadde hatt en verdi av 10.000 kroner. Skaden ble satt til 4.500 kroner, slik at den nye verdien ble 5.500 kroner.


Etterpå

^ Ole Pedersen flyttet tilbake til Landfall igjen. Det ble et svare strev med å få jorden nede på elvesletten som var dekket av mo, brukbar igjen. Og mens den løse moen lå der, var det veritable jord- og sandstormer når det blåste.

254

V E R D A L S B O K A

fikk

fikk

21. juni 1893 forelå det en søknad fra Ole Pederen Landfall om et bidrag på kr. 800 til istandsettelse av hus. Han innvilget kr. 200.

15. desember samme år kårmannen bevilget kr. 50 til underhold. Dette beløpet ble betraktet som gave.

Denne gaven var imidlertid etter all sannsynlighet foranlediget av et brev som lensmann Hieronimus Wessel skrev på vegne av kårmannen Peder Olsen 22. oktober. Brevet lyder som følger:

Fra lensmannen i Verdalen

Kårmann Peder Olsen Landfald henvendte seg til meg med anmodning om å søke for ham om å måtte få bidrag til underhold for seg og sin hustru, da han som skadelidt ikke har noe å leve av.

Han har kår av gården Landfall, som nå eies av hans sønn Ole. Men da det i år ikke ble noen avling på grunn av oversvømmelsen, ble det heller ikke noe til kår for ham.

Det skal være bestemt av Statskomitéen at gården, om den får stå i ro for ettertiden, skal svare et kår til Peder stort kroner 210 årlig. Men selv om så blir tilfellet, får han ikke noe godt av det før til neste høst. Og inntil da er han uten midler til å kunne leve. Såvel han som hans hustru er så gamle og svakelige folk at de ikke kunne tjene eller arbeide for sitt brød. De har måttet fraflytte Landfall og bor for tiden på Søndre Hallem.

Da saken formentlig må bli å behandle av den gamle Forvaltningskomiteen i dens første møte, tillater jeg meg å oversende nærværende til hr. fogden i Stjør- og Verdal med bemerkning at det er på foranledning av hr. amtmannen at Peder Landfall har henvendt seg til meg om for ham å sende inn denne søknaden.

Verdalen lensmannsbestilling 22. okt 1893 H. H.

Wessel

fikk

I erstatning fikk Ole Pedersen kr. 3.200,-. I tillegg til de kr. 200 han først fikk,

han ytterligere 400 kroner i forskudd. I en kommentar heter det at noe av dette ble

fikk fikk

brukt til dekning av gjeld.

Kårfolket Peder Olsen og Marta Bårdsdatter en erstatning på kr. 400,-. Dessuten de en årlig livrente på kr. 160.

Landfall fikk en avfelling av skylden i 1895:

Gårdsnr. 92, bruksnr. 1, Landfall av skyld mark 9,06 et avtak for 5 år av mark 3,62, deretter for 5 år at avtak av mark 2,56, og derpå for bestandig et avtak av mark 1,06.

fikk

Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,25 for første halvår 1893.

Gården fri rådighet over all berørt grunn da skadene besto i at landet hadde stått under vann samt at noe ble lett overslammet.

R A S I V E R D A L 255

þÿ

handfall ble berørt bare litt av selve skredet. Nede ved elven ble litt areal overslammet. Derimot gjorde Vukusjøen en god del skade.

256

V E R D A L S B O K A

Ole Pedersen fortsatte å drive Landfall. Han døde i 1941. Hans kone Barbroanna Larsdatter døde i 1943.

Peder Martin var gift to ganger, først med Gunda Bergerud, og deretter med Marthine Bjanes. Han bodde på Bjanes gård ved Lillestrøm.

Sverre Marius ble først gift med Nikoline Buran. Deretter ble han gift med Johanne Andersen. Han var en tid smed på Øra. Senere bodde han i Trondheim.

Beret Marta ble gift med Ingvald Johansen. De bodde på Øra. Petra Lovise gift med bonde

Olaf Østnes og bodde på Østnes. Hun døde i 1983.

Anna Oddlaug utvandret til Amerika i 1911. Hun var gift to ganger, først med Olav Sandvik og så med Andy Robertson. De bodde i Port Alberni i British Colombia i Canada.

Peder Olsen, kårmannen, døde i 1908. Kårkona, Marta Bårdsdatter, døde

på Landfall i 1921.


Note:

1 Opplysninger ved Jenny Skavdal.

LEIRFALL, GRAVVOLL 260.2


Bruket

Parten ble skilt ut fra Leirfall østre i 1887. Det var den daværende eieren av Leirfall østre, Karl Ludvig Leirfall, som beholdt dette stykket da han solgte gården.

Gravvoll lå nede på elvesletten ved foten av melbakken øst for Leirfall.

Etter raset ble arealet fastslått til å ha vært på 36,5 dekar hvorav 21,7 dekar, eller nesten 22 mål, var dyrket jord, 11,8 dekar var eng og 3 dekar var skog og havning.

Eiendommen var således ikke stor. Matrikkelskylden var 0 mark 24 øre.

I 1890 var utsæden 0,33 hektoliter bygg, 0,33 hektoliter havre til grønn-for, 1,5 kilo gressfrø og 3 hektoliter poteter. 2,5 ar ble brukt til andre rot-frukter. Videre fantes det 2 fire-hjulte og 1 to-hjult vogn.

1. januar 1891 var det 1 hest på Gravvoll.

Karl Ludvig Leirfall drev som vognmann. Det forklarer sammensetningen av utsæden samt det forhold at det fantes en hest og et forholdsvis stort antall vogner.


Folket

I 1893 var Karl Ludvig Leirfall enkemann. Han bodde på Gravvoll sammen med sine barn. Følgende personer var der ulykkesnatten i mai:

  • Karl Ludvig Olsen Leirfall, vognmann, 57 år

  • Johan Severin, sønn, 14 år

  • Marie Kristine, datter, 11 år

Karl Ludvigs foreldre var Ole Jakobsen Skjerve og Beret Anna Anders-datter Sand. Karl Ludvig hadde vært gift to ganger. Første gang var han gift med Karen Sakariasdatter Brekken. Andre gang var han gift med Maren Anna Jakobs-datter Molden. Det var den siste som var mor til Johan Severin og Marie Kristine.

Hva som skjedde

Hva som skjedde her, har Karl Ludvig beskrevet i et par brev han sendte til sin søster i Amerika.1 Han forteller at de gikk til sengs ved halv elleve-tiden om kvelden 18. mai.


Verdal sboka - 15

þÿ

R A S I V E R D A L 259

þÿ


Et par timer senere ble de vekket av et voldsomt brak. Det var leirbølgen som slo mot huset. Døren ble slått inn av leirmassene som veltet inn i rommet. Leiren lignet på kokt bly. Alt som var inne, ble slått ned, og bord, stoler og senger fløt opp.

Karl Ludvig sprang øyeblikkelig ut og havnet ute i den dype leiren. Men det var for dypt til at han kunne komme seg videre,og han klarte å kravle seg tilbake inn i huset igjen. Han forsøkte å komme seg opp på loftet, men det lyktes heller ikke.

260

V E R D A L S B O K A

På nytt sprang han til ytterdøren, og da så han stallen flyte av syllmuren. Stallbygningen som var ca. 6 ganger 6 meter, ble liggende mellom huset og fast land. Da det dessuten fløt noe tømmer like ved, klarte han å komme seg bort på dette og over stallen og bort til fast land.

Barna ble stående igjen i døråpningen. De ropte til ham. Da Karl Ludvig hoppet uti siste gang fra stallen, hoppet Marie ut fra dørtrappen. Hun forsvant ned i leiren, men dukket opp igjen. Hun ropte «far» tre ganger. Så kom en leirbølge og slo henne ned i dypet. Dermed forsvant hun.

Johan Severin holdt seg fast i huset, og etter en stund klarte han å klatre opp på taket. I mellomtiden sprang Karl Ludvig bort til Leirfall for å hente hjelp. Og innen en time var det hundrevis av mennesker til stede, sier han. Dette antallet er nok en overdrivelse, men mange var det sikkert nok.

Men det fantes ingen båter. De tok derfor alle slags materialer. Gjerder ble brutt ned, og husrester, bord og planker ble benyttet til brobygging. Etter en tid ble også Johan Severin reddet av brødrene Gustav og Sefanias Elling-sønner Leirfall. Men han var da sterkt medtatt av kulden.

Døde:

MARIE KRISTINE KARLSDATTER LEIRFALL, født 1882

Marie Kristine ble gjenfunnet, og hun ble begravet ved Vinne kirke 9. juni.2 . .

Hele eiendommen ble ødelagt. 36,5 dekar ble oversvømmet av leirsuppe.

En hoppe og et føll gikk med.

Jordverdien hadde stått i 820 kroner før raset. Eiendommen forøvrig hadde stått i 1.200 kroner. Alt gikk tapt.

Etterpå

Karl Ludvig Leirfall hadde det tungt denne sommeren. Han bebreidet seg selv fordi han hadde forlatt barna. Hvis han ikke hadde hoppet i land, ville ikke hans datter ha hoppet uti, og da ville hun ha berget livet. I brevene til sin søster sier han at hodeputen hver eneste natt var våt av tårer.

Han fikk en erstatning på kr. 2.120. Av dette fikk han på forskudd kr. 300.

I 1895 ble skylden fastsatt slik:

Gårdsnr. 260, bruksnr. 2, Gravvoll av skyld mark 0,24 et avtak for 20 år av mark 0,24, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,19.

Som følge av dette ble veiskatten redusert med kr. 0,08 for første halvår 1893

Hele eiendommen på 36,5 dekar ble ødelagt. Han fikk tilbakeført 35,5 dekar av Staten i en teig. Dette var 1 dekar mindre enn det som hadde gått tapt.

R A S I V E R D A L 261

Senere flyttet Karl Ludvig den delen av huset som stakk opp over leirflaten til Fæbyenget, Jorden ble tilbakeført til Leirfall østre.

262

V E R D A L S B O K A

Han bodde på Fæbyenget sammen med sønnen i 1900. Han fortsatte som vognmann. Han døde i 1903.

Sønnen, Johan Severin, ble jernbanearbeider. Han giftet seg med Olive Ber gitte Veie.

þÿ

De bodde på Eng søndre ved Fæby. Han døde i 1943.


Gravvoll. Huset slik det står på Fæbyenget idag. Bare øverste etasje var mulig å redde.


Note:

1 Avskrifter av brevene er utlånt av Liv Lerfald Granum. Her har vi imidlertid et noe merkelig forhold. Familien Lerfald har i alle år trodd at Marie Kristine ikke ble gjenfunnet, og gravstedet på Vinne har vært ukjent.

Opplysninger ved Erna Wangberg Larsen, datter av Johan Severin. Det kan videre bemerkes at gravstedet ikke kan gjenfinnes på Vinne kirkegård i dag. Opplysninger ved Ottar Nordseth.

LEIRFALLAUNET 258.1


Gården

Leirfallaunet ligger mellom Ness østre og Ness mellom. Denne merkelige beliggenhet trenger en nærmere forklaring. Dette er etter all sannsynlighet restene av en gård som elven i sin tid ødela. Gården lå trolig på nordsiden av elven den gang da elven gjorde en sving mot syd akkurat her. Et bevis for det finner vi også i det faktum at så sent som i 1893 fantes deler av Lyngs-valdet på sydsiden av elven. Lyngsholmen er et eksempel på at også Lyngs-valdet er blitt gjennomskåret av elven.

Hvilken gård som i sin tid lå her, er vanskelig å si for sikkert. Men i kildene fra 1400-tallet nevnes en eneste gang gården Fregadrixnesi. Den er oppført i Aslak Bolts jordebok 1432 mellom Rosvoll og Bjørken i Råbyggja skipreide. Som antydet ovenfor, lå kanskje denne gården opprinnelig på nordsiden av elven. At den i kildene er oppført på sydsiden, behøver allikevel ikke å rokke ved dette faktum, fordi elven kan på det tidspunktet ha skåret igjennom det aktuelle nesset.



S tr


Ness mellom


image

Leirfallaunet lå mellom Ness mellom og Ness østre.

264 V E R D A L S B O K A

Og den ødela gården. Gården forsvant helt som egen enhet. Men restene av den ble tatt i bruk av nabogårdene. Kanskje overtok Lyng de delene som ble liggende igjen på nordsiden av elven. Den ubrukte eller øde parten som lå igjen på sydsiden, ble så tatt i bruk av Leirfall. I Trøndelag ble slike øde gårder eller rester av gårder kalt aun. I og med at det var Leirfall som brukte dette aunet, ble det til Leirfallaunet.

Muligens kan det ha vært raset som ødela Kålen, som forårsaket at elven skar igjennom dette nesset. Det tyder i hvert fall på at elveleiet ble fylt opp av leirmasser slik at man kan si at parten ble landfast med sydsiden. Det er grunn til å merke seg at områdene både øst, syd og vest for Leirfallaunet tilhører Nessvaldet. Det forteller bare at Nessvaldet i sin tid må ha strukket seg langs sydbredden av elven helt bort til Kålen.

Leirfallaunet har aldri vært noen stor gård. Det var først i 1812 at den ble utskilt som egen bruksenhet. Men da sto det både fjøs og låve der.

Etter raset ble arealet på Leirfallaunet beregnet til å ha vært totalt 80,46 dekar. Av dette var 76,23 dekar dyrket jord. Bare 2,73 dekar var skog. Og etter som hovedveien til Sverige gikk gjennom gården, var 1,50 dekar av arealet vei.

Matrikkelskylden var satt til 3 mark 37 øre.

I 1890 ble det sådd 1,5 hektoliter bygg, 3,6 hektoliter havre og 0,6 hektoliter havre til grøntfor. Det ble satt 9 hektoliter poteter, og kjøkkenhagen var på 1 ar. På gården fantes det 4 to-hjulte vogner.

1. januar 1891 var det 1 hest, 3 storfe, 6 sauer, 2 geiter, 2 griser og 11 høns på Leirfallaunet.

I 1891 var det 1 hest, 4 storfe og 8 småfe der. Tallet på fjørfe er ukjent.

I forsikringsprotokollen fortelles det om 5 hus på gården: En hovedbygning - forsikret for kr. 1.400; en bryggestue - kr. 200; et hus med fjøs og stall - kr. 400; et vedskjul og vognbod - kr. 160; og et stabbur - kr. 200.

Av løsøre ble to kakkelovner spesifisert, den ene forsikret for kr. 20 og den andre kr. 16.

Avlingen var først forsikret slik: 8 tønner bygg - kr.76.80; 20 tønner havre - kr. 128; 50 tønner poteter - kr. 100; 15 lass høy - kr. 72; og 15 berger halm - kr. 12, tilsammen kr. 388. Senere ble det satt en større takst på avlingen slik at forsikringssummen lød på kr. 601.

Folket

Petter Haldosen Slottet kjøpte Leirfallaunet i 1886. I 1893 besto familien av følgende personer:

  • Petter Haldosen, gårdbruker, 51 år

  • Guruanna Olsdatter, kone, 31 år

  • Laura, datter, 18 år

    R A S I V E R D A L 265


    image

    Familien Leirfallaunet ca. 1910. Petter Haldosen Slottet og Guruanna Ols-datter. Ingen av barna på bildet var født i 1893.


  • Severin, sønn, 14 år

  • Marie Bergitte, datter, 4 år

  • Ole Alfred, sønn, 2 år

Petter Haldosen var i 1875 gift tjenestekar på Slottet (Haug). Hans foreldre var Haldo Olsen Leklemsvald og pike Serianna Pedersdatter Slapgårdsvald.

Han var gift første gang med Beret Larsdatter Jøsåsvald. Hun var mor til de to eldste barna.

Hans andre kone, Guruanna Olsdatter, var datter av Ole Andreassen og Malena Pedersdatter Leirhaugvald.

Hva som hendte

266 V E R D A L S B O K A

Leirfallaunet lå på samme høyde som Nessgårdene, og leirbølgen slo også

R A S I V E R D A L 267

innover disse husene. Og i likhet med de andre gårdene langs mellomriks-veien, overlevde også alle her.

Men uten dramatikk foregikk det ikke. Leiren sto opp over første etasje. Guruanna og de fire barna, Laura, Severin, Marie Bergitte og Ole Alfred, lå nede, og både dører og vinduer ble sperret. Disse fem krøp opp i en seng som fløt opp under loftet. Der lå de uten muligheter for å komme seg noen steder. Men oppe i andre etasje var Petter. Han hadde en øks og klarte å hugge hull i gulvet slik at han fikk trukket dem alle opp på loftet.

Fra husene ble de reddet i land, blant annet ved hjelp fra mannen på nabogården, Ole


image

Leirfallaunet i 1893 tegnet av adjunkt M. Bugge.


Ellingsen Ness.

Derimot strøk hesten, 3 kyr, 1 ungnaut og 8 sauer med.

Et areal på 59,1 dekar eller nesten 60 mål dyrket mark ble ødelagt.

Før raset var jordverdien satt til 2.400 kroner. Etter raset var den 300 kroner, slik at tapet beløp seg til 2.100 kroner. Det tilsvarte 7/8 av den opprinnelige verdien.

Verdien på eiendommen forøvrig var før raset 3.200 kroner, mens den etterpå var 500 kroner. Verditapet på bygninger og husdyr ble således til-sammen kr. 2.700.

Etterpå

Petter Haldosen og Guruanna fortsatte å bo på Leirfallaunet.De kjøpte restene av Ness vestre som de la til gården.1

19. juli 1893 fikk Petter Haldosen utbetalt kr. 200 i forskudd på erstatningen.

Han må ha fått mer forskudd senere, for han står oppført med totalt kr. 371,46 i utbetalt forskudd. Kr. 21,46 var til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

Han fikk kr. 4.200 i erstatning.

þÿ

R A S I V E R D A L 269

Leirfallaunet fikk fastsatt sin nye skyld i 1895. I protokollen står:

Gårdsnr. 258, bruksnr. 1, Leirfallaunet av skyld mark 3,37 et avtak for 20 år av mark 2,95, og deretter for bestandig et avtak av mark 2,65.

Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 1,02 for første halvår 1893.

Det ødelagte arealet utgjorde 59,1 dekar. Det ble utlagt til eieren som en teig i sammenheng med den uberørte jorden på begge sider av Jåmtlands-veien. Arealet på dette var 51,8 dekar, altså 7,3 dekar mindre enn det tapte.

Petter var på Leirfallaunet til han døde i 1910. Guruanna døde i 1940.

Laura var i 1900 gift med sagbruksarbeider Ole Marius Olsen. De bodde på Ørmelen. Han var også sjømann. Hun døde i 1948. Severin var ufør, og han døde ung.

Marie Ber gitte døde også ung, 18 år gammel, av tuberkulose i 1907. Og den samme


image

Gården Leirfallaunet i 1930 sett fra nord. Foto: o. Snekkermo.


Note:

1 Stortingsproposisjon 84/1900-1901.

skjebne led Ole Alfred. Også han døde av tuberkulose i 1910.

R A S I V E R D A L 271


Gården


LEIRFALLKÅLEN VESTRE 259.3

Leirfallkålens opprinnelige navn var Kålen. Men Kålen ble sterkt ødelagt av ras i middelalderen. Dette førte til at restene av gården ble lagt under Leirfall som underbruk. Følgelig ble den i ettertid kalt Leirfalikålen.

I 1893 var Leirfalikålen delt i tre, nemlig Leirfalikålen østre, mellom og vestre. Leirfalikålen østre lå trygt oppe på en høy bakke. Husene på Leirfalikålen mellom unngikk leirmassene så vidt det var. Men Leirfalikålen vestre som lå lavest av de tre helt nede på sletten syd for Lenneskvisla, ble hardt rammet.

Ingen av disse tre var store gårder, og aller minst var Leirfalikålen vestre det.

Mot vest lå Leirfall, mot nord lå Lenneskvisla som dannet grensen mot Lennes søndre, og mot øst grenset gården mot Leirfalikålen mellom. I syd strakte valdet seg opp i utmarken.

image

Leirfalikålen, eller bare Kålen som den ble kalt, var delt i tre. Bare Leirfalikålen vestre ble ødelagt.

Etter raset ble arealet beregnet til å ha vært 66,1 dekar. 51 dekar var dyrket jord. 13,3 dekar var skog, havning og udyrket mark. Og 1,8 dekar gikk med til vei.

Matrikkelskylden var 2 mark 08 øre.

I 1890 ble det sådd 1 hektoliter bygg og 2 hektoliter havre. Det ble satt 6 hektoliter poteter. På gården fantes det 1 fire-hjult vogn og 2 to-hjulte vogner.

Og bakgrunnen for at det var så pass mange vogner på dette lille bruket, var at dette var et handelssted hvor varetransport var av betydning.

Besetningen var forholdsvis stor i forhold til arealet. 1. januar 1891 var det 1 hest, 5 storfe, 3 sauer, 3 griser og 6 høns.

Og i 1893 var tallene 1 hest, 4 kyr og 7 sauer. Tallet på høns er ukjent.

Folket

Eieren av Leirfallkålen vestre i 1893, Johannes Jakobsen, hadde overtatt etter sin far tidlig i 1870-årene. Rasnatten bodde følgende mennesker der:

  • Johannes Jakobsen Kålen, gårdbruker, landhandler, 62 år

  • Pauline Margrete Olausdatter, kone, 36 år

  • Anna Johanna, datter, 13 år

  • Martin, dreng

  • Lovise, tjenestejente,

Johannes' foreldre het Jakob Larsen og Anne Jonsdatter. Pauline Margrete var datter av

Petter Olaus Bårdsen og Marta Olausdatter Haga mellom.

Hvem Martin og Lovise var, har det ikke vært mulig å finne ut. Hva som skjedde Husene på denne gården fikk hard medfart, og det til tross for at det lå to skjermende rygger mellom skredporten og dette stedet. Ved Haga stakk det frem en rygg mot syd, og ved Kålen stakk det frem en rygg mot nord.

Hovedbygningen ble brukket av på midten. Stabburet ble veltet over ende, bryggerstuen ble flyttet fra den enden av gårdsplassen til den andre, og uthusene ble trengt inn til de andre husene. Det eneste som sto igjen på sin opprinnelige plass, var flaggstangen. Den stakk opp fra et leirhav, for leiren lå opp til andre etasje på husene. Folkene ble berget i land ved at det ble bygget en bro av bord ut til husene i en lengde av ca. 100 meter. Alle sammen lå i andre etasje. Første etasje var forbeholdt butikken.

Av husdyrene strøk 1 ku og 7 sauer med, mens de andre ble reddet. Hesten og 1 ku ble reddet av kavalleristene fra Rinnleiret. Disse to dyrene sto med hodet så vidt over vann. Soldatene måtte bryte hull i taket over rommet

273

V E R D A L S B O K A

þÿ

image

hvor de var, for å komme seg ned til dem. Ved hjelp av en talje ble de heist opp på lemmen. Der oppe ble hesten først tatt hånd om. Den ble lagt over ende, og benene ble surret fast under buken på den. Gjennom en port i andre etasje ble den firet ned i en liten båt. Ved hjelp av et taug ble så båten halt gjennom vann og gjørme inn til fast land. Etterpå ble kua fraktet i land på samme vis. Innboet i andre etasje ble reddet nesten uten skade. Derimot var det lite som ble berget fra første etasje. Handelsvarene ble omtrent alle ødelagt. Det man fikk berget ut, var sterkt skadet.

pengeskuffen var 15 kroner. Resten i

Johannes Kålen tapte også en god del penger. Alt som ble reddet ut av

skuffen, deriblant en frankert pengesending Pauline Margrete Olausdatter og Johannes som skulle sendes neste dag, utgjorde ca. Jakobsen Kålen. Bak Anna Johanna 180 kroner, og dette gikk tapt ved at Johannesdatter.

skuffen ble veltet under redningsarbeidet. Av kjøreredskapene ble en vogn berget.

Arealet som ble ødelagt, utgjorde 29,5 dekar. Av dette var 19,7 dekar dyrket jord og 9,8 dekar skog og havning.

Jordverdien hadde vært 1.900 kroner. Nå var den 1.000 kroner slik at tapet beløp seg til 900 kroner. Dette utgjorde 9/19 av verdien.

Resten av eiendommen ble anslått til å ha hatt en verdi av kr. 3.000. Tapet ble satt til kr.

1.300. Den nye verdien ble således 1.700 kroner.

Etterpå

Johannes og Pauline ble værende på Leirfallkålen som ble bygget opp igjen. Den 2. januar 1894 ble Johannes bevilget kr. 100 i gave på grunn av hans vanskelige økonomiske stilling. Pengene skulle brukes til innkjøp av husdyrfor. Han fikk en erstatning på kr. 4.200. Av dette fikk han kr. 1.000 i forskudd. I 1895 ble skylden fastsatt slik:

Gårdsnr. 259, bruksnr. 3, Leirfallkålen vestre av skyld mark 2,08 et avtak for 20 år av mark 0,99, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,88. Dette ga en nedsettelse av

veiskatten på kr. 0,34 for første halvår 1893.

R A S I V E R D A L 275

þÿ

Den ødelagte jorden utgjorde 29,5 dekar. Den ble utlagt til eieren i en teig sammen med den uskadde delen av jorden.

Anna Johanna ble gift med Bernt Guneriussen.

Og i 1908 solgte Johannes og Pauline eiendommen til svigersønnen Bernt Guneriussen.

Andre etasje av hovedbygningen på Leirfallkålen vestre ble tatt ned og flyttet til Frol.

Både Johannes og Anna døde i 1908.


image

Det som kunne berges av huset på Leirfallkålen, ble tatt opp og flyttet til Borgsmoen i Frol. Bildet er tatt ca. 1910.


Verdalsboka - 16


Pauline døde i 1951.

R A S I V E R D A L 277

Bernt Guneriussen og Anna Johanna Johannesdatter.


LEIRFALLVALD, BRUGJERDET I (JOHANNESPLASSEN) 261.1

Plassen

Det var to husmannsplasser under Leirfall vestre som kaltes Brugjerdet i 1893. Og både i 1865, 1875 og 1891 var det to plasser med dette navnet.

Begge plassene lå nede på elvesletten øst for Leirfall. Og de lå på den laveste delen av sletten.

På den ene plassen som vi har kalt Brugjerdet I eller Johannesplassen, var utsæden i 1890 0,2 hektoliter bygg, 1 hektoliter havre, 1 kilo gressfrø og 3 hektoliter poteter.

Her var det 1. januar 1891 1 ku, 4 sauer, 1 gris og 4 høns.

Trolig var tallet på husdyr noen lunde det samme i 1893.

Folket

Følgende personer bodde på denne plassen i mai 1893:

image

  • Johannes Tomassen, husmann med jord, 50 år

    • Elen Olsdatter, kone, 59 år

    • Ole, sønn, 20 år

- Johan Edvard, sønn, 16 år Johannes Tomassen hadde hatt denne

husmannsplassen fra før 1875. Han var født i Stiklestad sogn. Foreldrene var Tomas Olsen og Marta Jakobsdatter. I 1893 bodde de på en plass ved navn Bu-sveet under Søraker.

Elen Olsdatter var fra Kulsli. Hennes foreldre var Ola Veske og Gjertrud Kristine Håden. De var egentlig fra Levanger-nesset.

Johannes lå dødssyk av kreft da raset gikk.

Hva som skjedde1 Her våknet de av dunderet av

Ole Johannessen Risan.

leiren som kom veltende nedover.

R A S I V E R D A L 279

det andre raset. De var ute på trappen, og de spekulerte på om de skulle forsøke å komme seg opp på en liten haug i nærheten. Kanskje ville de være tryggere der. Men de rakk ikke å sette tanken ut i livet før den neste rasbøl-gen kom. Det var det tredje raset, og det var langt større masser med leire som nå suste mot husene.

I all hast styrtet de opp på loftet. Og i samme

øyeblikk traff bølgene husveggen.

Huset ble kastet bortover, og som følge av

Nden voldsomme bevegelsen, styrtet murpipen sammen. Leiren fylte huset, og de

s ik

måtte rømme helt opp på taket. De klatret 4*. jptffc ^

þÿ

opp gjennom hullet etter pipen. Den syke Johannes ble også trukket opp dit. Men hullet var trangt, og han fikk slem medfart.

Huset ble liggende ca. 100 meter fra land. Haugen de hadde tenkt å søke tilflukt på, var borte. Den lå under dype lag av leire. Hadde de kommet seg dit, ville de sannsynligvis ha mistet livet.

På plassen hadde de hatt en material-stabel liggende. De skulle til å bygge ny stue. Disse materialene fløt opp, og ved Johan Johannessen Risan. hjelp av stokker og planker, klarte de å

lage seg en bro inn til land. Og i løpet av forholdsvis kort tid var alle sammen på fast grunn. Men Johannes måtte hjelpes, han måtte formelig slenges ut i vannet for at de skulle få ham over på fastere leire.

1

Derfra var det å gå til Leirfall. Også den syke Johannes gikk dit, men det var en slitsom tur for ham. Klærne stivnet av leiren, både skjorten og underbuksen, og han klarte ikke å gå i dem. De måtte derfor rive dem av ham. Alle andre var også bare nattklærne, og så isnende kaldt som det var, var de svært forkomne da de nådde frem til gården. Særlig var det ille fatt med Johannes.

På Leirfall fikk de låne hest og vogn, og i en seng som de også fikk låne, kjørte Ole og

Johan Johannes til hans foreldre på Busveet.

Johannes var som nevnt dødssyk av kreft, og med den tids muligheter til å bli frisk av den sykdommen, var han allerede dødsdømt. Men påkjenningen han var blitt utsatt for, blant annet ved å bli trukket opp på taket gjennom hullet etter murpipen, ga ham allikevel en alvorlig knekk. Noen dager senere, 1. juni, døde han på Busveet. Han ble gravlagt på Vinne.

Følgelig er det riktig å regne ham med blant dem som døde som følge av

280

V E R D A L S B O K A

raset. Døden kom nok mye tidligere enn den ville ha gjort bare som følge av sykdommen. Døde:

JOHANNES TOM ASSEN BRUGJERDET, født 1843

Foruten at de mistet plassen, døde også 2 kyr og 3 sauer. Jorden tilhørte Leirfall vestre, og den ble regnet sammen med annen jord denne gården mistet.

Etterpå

Elen Olsdatter fikk kr. 1.150 i erstatning.

De tre gjenlevende fikk alle plager etter denne opplevelsen. Nervøsitet fulgte dem alle i ettertid.

De bodde først på Myre i Vinne. Der døde Elen for egen hånd i 1899. Ole og Johan kjøpte så Risan hvor de bodde i 1900. De tok dette navnet som familienavn.

Ole giftet seg med Mette Berntsdatter Elverum. Ole døde på Risan i 1943. Og Johan giftet seg med Johanne Marie Antonsdatter Valstadsvedjan. Senere kjøpte Johan Reinsberg.


image

Denne sølvskjeen var blant de eiendelene som ble berget fra Johan Risans barndomshjem på Brugjerdet.


Note:

1 De fleste opplysningene er fra et lydbåndintervju med Johan Risan.

281

V E R D A L S B O K A

Han døde i 1968 på Aldersheimen.

þÿ

R A S I V E R D A L 283


LEIRFALL VALD, BRUGJERDET II (ELEN-ANNAPLASSEN) 261.1

Plassen

De to Brugjerdetplassene lå under samme gård, og de lå som nære naboer. Denne har vi kalt Brugjerdet II eller Elen-Annaplassen.

1 1890 ble det på denne plassen sådd 0,4 hektoliter bygg og 1,25 hektoliter havre. Det ble satt 3,5 hektoliter poteter, og 1 ar ble brukt til andre rotfrukter.

Pr. 1. januar 1891 var det 1 ku, 2 sauer, 1 gris og 6 høns her.

Tallet på dyr var omtrent det samme i 1893.

Folket

På denne Brugjerdetplassen hadde den samme husmannen bodd fra før 1865. Det var

Peder Olsen.

I 1893 var Peder Olsen nettopp død. Hans datter sto nå oppført som «husmann» på plassen.

þÿ

En av stuene på Brugjerdetplassen ble tatt opp etter raset og flyttet til Vestrum i Vinne. Det er vanskelig å avgjøre hvilken det var. Men det var planer om å bygge ny stue på Johannesplassen. Da raset kom, lå det stabler med materialer på tomten. Det kan tyde på at husene der var i dårlig forfatning.


Kanskje er det derfor husene på Elen Anna-plassen som ble flyttet. Bildet er fra 1991 Foto: Solveig Ness'

R A S I V E R D A L 285

I mai 1893 bodde disse to personene her:

  • Elen Anna Pedersdatter, husmann med jord, 39 år

  • John Johannessen Gudding, inderst, skomaker, 21 år

Elen Anna var datter av Peder Olsen og Beret Marta Ellingsdatter. Hun er registrert som datter på plassen i folketellingene både 1865, 1875 og 1891.

John Gudding var sønn av Johannes Olsen Tromsdalsalmenningen og kone Karen Sivertsdatter Guddingsvald.

Hva som skjedde

Raset må ha kommet overraskende også på disse to. Det er imidlertid uklart hvordan de ble reddet, enten om de klarte å berge seg selv, eller om de ble reddet av andre. Plassen lå imidlertid så nært land at det trolig gikk lett å bygge bro dit ut.

Foruten at plassen ble ødelagt, strøk 1 ku og 3 sauer med.

Jorden på plassen tilhørte Leirfall vestre, og ble regnet sammen med annen ødelagt jord der.

Etterpå

Elen Anna Pedersdatter ble tilkjent en erstatning på kr. 900. Forslaget gikk ut på kr. 1.215,

John Gudding fikk kr. 100. Han fikk 50 kroner i forskudd.

I 1900 var Elen Anna tjener på Leirfall østre. Hun døde ugift i 1918.

I 1900 står John Gudding oppført som eier av Nygård i Vinne. Han kjøpte denne gården i 1896. I 1900 var han gift med Ragna Gustava.


image

En detalj fra veggen på Vestrum. Denne byggeteknikken kalles sinknov.

Foto: Solveig Ness.

LENNES 117


Generelt

Lennesgårdenes skjebne er tragisk. Opprinnelig var det en Lennesgård som lå nede på elvesletten. Beliggenheten var både en velsignelse og en forbannelse. Velsignelsen lå i at dette var et av de beste områdene for jordbruk, og de som først ryddet denne gården, valgte dette stedet fordi det utmerket seg på alle måter.

Navnet fikk Lennes fordi gården lå på et ness elven dannet på sin krokete vei mot havet. Kanskje lå dette nesset i le for høyden ved Leirfall.

I likhet med andre gårder i nabolaget på begge sider av elven, som for eksempel Rosvoll, Ness og Lyng, var dette en storgård som kunne føre sin tilblivelse til eldre jernalder.

Posisjonen som storgård hadde Lennes til langt ut i kristen tid. Og den lå helt til sist på 1600-tallet på nordsiden av elven, og den var landfast med Lyng.

Men det skjedde store forandringer i negativ retning allerede i middelalderen. Verdalselven representerte en del av forbannelsen. Og elven gjorde sitt til stadig å redusere gården. I tillegg kom at den var utsatt for ras, det vil si at den lå utsatt til for rasmasser fra ras som gikk utenfor dette valdet. Det var den andre delen av forbannelsen. Et eksempel er raset ved Leirfall i middelalderen som fikk ødeleggende virkning.

Det er ikke riktig å benytte begrepet «gården» om forholdene på den tiden. Ved slutten av 1400-tallet var det mange gårder og bruk.

Men både tallet på bruk og størrelsen av Lennesvaldet ble stadig vekk redusert. Den siste store forandringen skjedde da elven skar igjennom tangen mellom Lennes og Lyng. Derved ble Lennes liggende på sydsiden. Men det gamle elveløpet lå som en halvmåne rundt valdet. Lennes ble således på mange måter liggende som på en øy med elven som grense mot nordøst og Lennes-kvisla som grense mot sydvest.

Nå var det lite igjen av den tidligere storgården. Alt var redusert. Og det som var igjen, utgjorde en eneste gård. I tillegg lå den fremdeles utsatt til for elvebrudd og oversvømmelser. Allikevel ble den på nytt delt i to ved begynnelsen av 1700-tallet.

Men naturen var ikke ferdig med sitt ødeleggelsesverk. Først 19. mai 1893 kunne den sette punktum for denne delen av sitt arbeid. Da eksisterte ikke Lennes lenger. Ingen ting var igjen.

þÿ

R A S I V E R D A L 287

288

V E R D A L S B O K A

image


Lennesgårdene ble totalt utslettet. Hele området ble overslammet. På kartet er det avmerket flere hus. Det er i tillegg til husene på hennes husvrakfra andre gårder og heimer som ble ført hit.

LENNES NORDRE 117.1


Gården

Dette var den nordligste av de to Lennesgårdene.

Vest for seg hadde Lennes nordre Rosvoll og muligens Leirfall. Grensen mot disse fulgte det gamle elveløpet som ble kalt Lenneskvisla. Mot syd lå den andre Lennesgården, Lennes søndre. Muligens støtte valdet mot Ness vestre i sydøst og Lyngsholmen av Lyng i øst. Og mot nord dannet Verdals-elven grensen

De to Lennesgårdene var temmelig like store i 1893.

Etter raset ble arealet for Lennes nordre beregnet til å ha vært 334,6 dekar hvorav 177,1 dekar dyrket mark, 59,1 dekar var eng og 98,4 dekar var skog og havning.

Matrikkelskylden var 9 mark 64 øre.

I 1890 var utsæden 2 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 12 hektoliter poteter. På gården fantes det 4 to-hjulte vogner.

Besetningen besto 1. januar 1891 av 2 hester, 5 storfe, 11 sauer, 3 griser og 10 høns.

I 1893 var det 2 hester, 4 kyr, 2 ungfe, et ukjent antall sauer, 1 gris og et ukjent antall høns.

Da raset gikk var Lennes forsikret slik: Hovedbygning - kr. 1.200; fjøs - kr. 600; stall - kr. 440; lade - kr. 480; og stabbur - kr. 240, tilsammen kr. 2.960.

Av inventaret var det spesifisert to kakkelovner, en til kr. 24 og en til kr. 20. Avlingen var assurert slik: 15 tønner bygg, 50 tønner havre, 50 tønner poteter, 40 lass høy og 45 berger halm, alt sammen forsikret for kr. 1.265.

Folket

Ole Kristoffersen Rosvoll kjøpte Lennes nordre i 1866. I mai 1893 bodde følgende personer der:

  • Ole Kristoffersen Lennes, gårdbruker, 56 år

  • Liva Ellingsdatter, kone, 51 år

  • Karen Maria, datter, skredder, 26 år

  • Ole Edvard, sønn, 24 år

  • Gustav, sønn, 17 år

  • Margrete Gjertsdatter, tjenestejente, 13 år

image

290


Ole Kristoffersen Lennes.

V E R D A L S B O K A

hva det var. Men da kom bølgen husene med stor kraft. De måtte

Ole var sønn av Kristoffer Kristensen og Marit Olsdatter på Rosvoll store.

Liva var datter av Elling Olsen og Gjertrud Larsdatter på Vinne.

Margrete var visstnok fra en husmannsplass under Landstad i Volhaugen. Hennes foreldre var ungkar Gjert Olsen Leirfallvald og pike Marta Sevaldsdatter Valstadvald.


Hva som skjedde

Ole Edvard var ikke hjemme akkurat denne natten. Han overnattet hos sin onkel Olaus Ellingsen Vinne.

De øvrige var der imidlertid. Om Margrete kan det fortelles at hun var i konfirmasjonsalderen, og om kvelden 17. mai hadde hun vært sent ute. Hun hadde sprunget hjem og var helt utkjørt. Liva hadde latt henne få sove ut om dagen 18. mai.

þÿ

Om kvelden 18. mai hadde en nabokone fra en av Brugjerdetplassene under Leirfall vestre vært der. Det var Elen Olsdatter. Hun hadde kommet for å slå av en prat med Liva. De hadde sittet og pratet en god stund, men så hadde Elen sagt: «Nu må du be mæ gå heim!» Hun hadde så gått hjem. Bare kort tid etter kom raset.1

Også den plassen hvor hun var fra, ble tatt av rasmassene.

På Lennes nordre våknet folkene av bulderet fra raset. Selv om muligens noe av leirmassene fra det andre skredet nådde opp til dette valdet, var det skredmassene fra det siste skredet som nådde opp til husene.

Ingen sov nede i 1. etasje, men etter at de var blitt vekket, gikk de ned for å se fra det tredje

Karen Maria Olsdatter Lennes, senere skredet dundrende og slo mot derfor rømme opp

gift Baglo.

på loftet med en gang.

R A S I V E R D A L 291

image

Husene ble stort sett stående på samme sted. Lennesgårdene sto på det høyeste partiet på valdet. Men leir suppen sto til opp under takskjegget. Dette stedet lå omtrent på samme høyde som Ness, men litt lavere enn Rosvoll og Lyng, med unntak av Nord-Lyng.

Det oversvømte området var så stort at Lennes ble liggende omtrent 300 meter fra tørt land.

De fem som var i huset, var foreløbig berget i andre etasje. De fikk tid til å kle på seg, men de hadde ingen mulighet til å komme seg trygt i land. Og de trodde at det ville komme nye ras som ville begrave husene fullstendig. Følgelig prøvde de å påkalle folks oppmerksomhet ved å flagge, det vil si ved å vifte med laken og andre sengeklær fra

vinduene.

Gustav Olsen Lennes. Senere kalte

þÿ

Denne flaggingen ble oppdaget etter en stund, han seg Valstad. blant annet av sønnen Ole Edvard som var med på redningsarbeidet.

Som nevnt ovenfor, lå Ole Edvard rent tilfeldigvis over på Vinne denne natten. Der ble han vekket sammen med de andre folkene på gården av en nabojente som kom springende og fortalte om ulykken. Olaus Ellingsen Vinne og Ole la øyeblikkelig på sprang østover.

Da de nådde ut på melkanten øst for Vinne og så utover det nifse leirhavet, og Ole fikk se hjemmet sitt, Lennes nordre, hvor bare hustakene stakk opp av leir-suppen, slo han hendene for ansiktet i for- tvilelse og ville gå tilbake. Men Olaus fikk oppildnet ham til å fortsette.

Sammen med Erik Olsen Rosvoll, Martin Margrete Gjertsdatter, senere gift Georgsen By, Olaus Lorentsen By, Sefanias Sevaldsen.

Ellingsen Leirfall og Gustav Ellingsen Leirfall

reddet de flere mennesker ved Rosvoll. Mens de drev på med dette, fikk de se at det ble flagget fra Lennesgårdene. Dette viste at det fantes overlevende der ute. De hadde

292

V E R D A L S B O K A

nemlig antatt at alle var omkommet der, fordi leiren sto så høyt oppover husene.

Men husene lå så langt ute at det var svært vanskelig å komme seg dit ut. Olaus Vinne, sammen med de fem ovenfor nevnte, tok en husstige og la utover suppen. Under stigen la de bord og planker slik at de fikk en slags flåte. Så skjøv de stigen utover etter hvert som de la nye bord og planker fremfor den. Bak stigen plukket de opp bordene og plankene som etter hvert dukket opp igjen, og disse brukte de på nytt foran stigen.

På det viset arbeidet de seg utover. Og på vei til Lennes nordre reddet de flere andre overlevende som enten befant seg i husrester eller lå kavende i leirgrøten.

Til sist nådde de ut til Ole Kristoffersen og hans husstand. Alle fem som hadde vært i huset om natten, hadde overlevd, og alle ble brakt helskinnet til land.

Av husdyrene mistet de 1 hest - en hest var på Rinnleiret - 4 kyr, 2 ungfe, 2 sauer, 1 gris og et ukjent antall høns.

Hele arealet ble dekket av metertykke leirlag og var fullstendig ødelagt. Verdien av jorden hadde før raset vært 7.000 kroner.

Verdien av hus og dyr forøvrig hadde vært kr. 9.000. Av dette klarte de å redde verdier for tilsvarende 400 kroner. Dette var noe materialer fra det som stakk opp av leiren og noe husgeråd som befant seg inne i huset samt hesten som var på Rinnleiret. Her ble tapet således 8.600 kroner.

Etterpå

Den 23. september 1893 fikk Ole Kristoffersen Lennes etter søknad kr. 1.000 i forskudd av erstatningen. Pengene skulle brukes til kjøp av gården Valstad.

Ole Kristoffersen kjøpte Valstad østre samme året.

Totalt fikk Ole Lennes kr. 7.200 i erstatning. I listene står det at han fikk kr. 700 i forskudd på grunn av gårdkjøp. Dette er altså feil da han fikk kr. 1.000 i forskudd.

Karen Marie Olsdatter fikk kr. 85 i erstatning.

Ole Edvard Olsen fikk kr. 40, og Gustav Olsen fikk kr. 35 i erstatning. Skylden ble fastsatt slik i 1895:

Gårdsnr. 117, bruksnr. 1, Lennes nordre av skyld mark 9,64 et avtak for 20 år av mark 9,64, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,64.

Dette ga en nedsettelse av veiskatten på kr. 3,33 for første halvår 1893.

Jorden på denne gården ble etterpå utlagt i to deler, en del vestenfor veien mellom Kålen og Ekle, og den andre delen på østsiden av samme vei. Det totale arealet som var blitt ødelagt, var 334,6 dekar. Som følge av at Ole Kristoffersen hadde kjøpt Valstad som bare lå et kort stykke unna, fikk han

R A S I V E R D A L 293

utlagt 2/3 av det ødelagte arealet. Dette var på 188,7 dekar. Det er ikke angitt på hvilken side av veien dette lå, men rimeligvis var det på vestre side. Staten fikk 1/3 eller 119 dekar. Innbefattet i dette var 10 dekar elvebredd og sandører. Videre var det 3,5 dekar elveleie. Summen av det utlagte arealet var 307,7 dekar, eller 26,9 dekar mindre enn hva det hadde vært før ulykken. Statens andel ble en del av det såkalte Lennes-Lyng-området, som også ble kalt Statsteig B.

Av dem som hadde vært innblandet i raset, bodde Ole, hans sønner Ole Edvard og Gustav, og tjenestejenten Margrete på Valstad i 1900.

Liva døde på Valstad i 1898.

Det var Ole Edvard og Gustav som overtok parsellen på Lennesleiret ut på 1900-tallet, og de delte den mellom seg. Ole solgte med en gang til Julius Kålen. Deretter reiste han til Amerika. Etter kort tid kom han tilbake. Han giftet seg med Anna (Julianna) Petersdatter Valstad fra Valstad vestre.

Ole Edvard døde i 1937.

11906 kjøpte Ole Kristoffersen By nordre østre (Ner-By) av Lars Skaufel. I 1922 solgte han gården til Sigurd Ness, hvoretter han samme år selv kjøpte Valstad vestre av svogeren Sefanias Petersen.

Gustav kjøpte Valstad østre av sin far i 1906. Han ble gift med Jonna Kristine Rein.

Han døde i 1963.

Ole bodde deretter hos sin sønn på Valstad som kårmann. Han døde i 1932.

Karen ble gift med Eliseus Eriksen Baglomo. I 1900 kjøpte han Baglan av Ragnhild Johannesdatter Lennes. Hun og hennes sønn Ludvig Johannessen Lennes hadde kjøpt Baglan i 1895. Ludvig døde i 1900. Disse to var fra Lennes søndre, og hadde i likhet med Ole Kristoffersens huslyd overlevet raset.

Karen døde i 1952.

Som nevnt ovenfor, ble Margrete med Ole Kristoffersen til Valstad østre, hvor hun fortsatte som tjener i hvert fall til etter 1900. Men etter en tid tok hun tjeneste på Saxvollen i Sverige. Der møtte hun Martin Sevaldsen fra Verdal, og de giftet seg.

Margrete døde i 1940.


Note:

1 Opplysninger ved Liva Baglo.



Gården

LENNES SØNDRE 117.2

Som navnet sier, var dette den sydligste av de to Lennesgårdene.

Lenneskvisla som var restene etter det gamle elveløpet, dannet grensen mellom Leirfallkålen i syd, Leirfall i vest og Rosvoll i nordvest. Mot nord lå Lennes nordre, og mot vest lå Ness vestre.

Arealet for Lennes søndre ble etter raset beregnet til å ha vært 334,6 dekar. Av dette var 177,1 dekar dyrket jord. 59,1 dekar var eng, og 98,4 dekar var skog og havning.

Matrikkelskylden var 9 mark 67 øre.

I 1890 var utsæden 5 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 9 hektoliter poteter. Man hadde også en kjøkkenhave på 0,05 ar. Det fantes 5 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.

Besetningen 1. januar 1891 var 2 hester, 5 storfe, 6 sauer, 3 griser og 16

høns.

I 1893 var besetningen omtrent den samme.

Så vidt det er mulig å se av forsikringsprotokollene, var det følgende bygninger på Lennes søndre: Ny hovedbygning, 2 stabbur, stall med slederom og vedskur, fjøs og lade. Dessuten fantes det en treskemaskin.

Følgende'avling var assurert: 14 tønner bygg, 60 tønner havre, 60 tønner poteter, 30 lass høy og 42 berger halm.


Folket

Eieren av Lennes søndre var enken Ragnhild Larsdatter Lennes. Hun hadde overtatt gården da hennes mann, Johannes Jonsen, døde i 1877. Han hadde kjøpt gården i 1860 av hennes foreldre.

I 1893 bodde følgende på Lennes søndre:

  • Ragnhild Larsdatter Lennes, gårdbruker, 63 år

  • Ludvig Johannesen, sønn, 37 år

  • Rikke Johannesdatter, datter, 23 år

  • Johannes Andreassen, sønnesønn, gjeter, 13 år

  • Elen Johannesdatter, tjenestejente, døvstum, 43 år


Ragnhild var som nevnt ovenfor, enke, og hun sto formelt som eier av gården. Den egentlige brukeren var imidlertid sønnen, Ludvig.

R A S I V E R D A L 296

Ragnhilds foreldre vai Lasse Olsen og Guru Olsdatter som altså tidligere hadde eiet Lennes søndre.

Johannes var sønn av Andreas Johannessen, en annen sønn av Johannes og Ragnhild, og pike Maren Anna Johansdatter Nordbergsvald.

Den døvstumme Elen Johannesdatter var også på gården som tjener i 1875. Hvem hennes foreldre var, er ukjent.

Hva som skjedde

I likhet med Lennes nordre sto husene på Lennes søndre på det høyeste partiet av dette valdet. Leirmassene som nådde hit, var således fra det tredje og siste raset.


Rikke Johannesdatter Lennes.

þÿ

Men de nådde gården med så stor kraft at husene ble flyttet omtrent 100 meter i nordvestlig retning. Her ble de liggende i en

klynge med bare takene stikkende opp fra leirflaten. Noen var delvis veltet, andre lå på skakke.

Men merkelig nok overlevde alle som var på gården. De måtte klatre ut av huset og opp på taket. Her satt de til de ble reddet i land ut på dagen av brødrene Sefanias og Gustav Ellingsen Leirfall, Kristian Søraker og Ole Olsen Lennes.

Det var imidlertid uråd å komme seg ut til Lennes søndre uten ved hjelp av båt, og først etter at Kristian Søraker og Ole Lennes hadde vært på Verdalsøra og hentet en robåt, kom de seg ut dit.

Men det var ikke mulig å ro båten fra Verdalsøra. Den måtte trekkes eller

stakes frem gjennom leirgjørmen. Og dette tok tid. Det var derfor langt på dag før de kom ut til folkene på Lennes søndre. Disse syntes nok at det hadde gått forholdsvis lang tid, for Ludvig Lennes bemerket at han trodde at de skulle bli sittende der til de sultet i hjel.

Så også her fikk det hele en lykkelig utgang med tanke på at ingen menneskeliv gikk tapt. Men 1 hest - også her var en hest på Rinnleiret - 4 kyr, 8 sauer og et ukjent antall høns gikk med. Men både noen kyr og sauer ble reddet.

Jorden hadde vært verdt 7.300 kroner. Alt gikk tapt.


Verdalsboka - 17

Eiendommen forøvrig hadde hatt en verdi av kr. 9.000 kroner. Av dette gikk 8.600 kroner tapt. Verdien etter raset ble altså satt til 400 kroner. Dette skyldtes blant annet den ene hesten som ble reddet, samt at noe materialer og husgeråd ble berget etterpå.

Etterpå

fikk

Ludvig Johannessen fikk kr. 6.880 i erstatning. Av dette fikk han 80 kroner i forskudd.

fikk

Ragnhild fikk kr. 800 i erstatning og kr. 50 i forskudd. Dessuten hun en årlig livrente på kr. 300.

fikk

Søsteren Rikka Johannesdatter ble betegnet som tjener på Lennes søndre, og hun kr. 150 i erstatning. Forslaget gikk ut på kr. 200. Hun 50 kroner i forskudd.

Den døvstumme Elen Johannesdatter fikk også kr. 50, hvorav kr. 25 i

forskudd.

Ludvig og hans mor kjøpte Baglan i 1895 av Ole Høilo. Både han, moren og søsteren Rikke bodde der.

Samme år ble følgende vedtatt vedrørende skylden på Lennes søndre:

fikk

Gårdsnr. 117, bruksnr. 2, Lennes søndre av skyld mark 9,67 et avtak for 20 år av mark 9,67, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,67.

Som følge av dette Lennes søndre en reduksjon av veiskatten på kr. 3,34 for første halvår 1893.

fikk

All jord på Lennes søndre ble utlagt i en teig til Staten. Det ødelagte arealet utgjorde 334,6 dekar. Staten 307,0 dekar. Dette var 27,6 dekar mindre enn det som fantes før ulykken. 292 dekar av dette var fast mark, og 15 dekar var elvebredd og sandører. I tillegg var det 12 dekar elveløp.

Ludvig døde i 1900, og Ragnhild solgte Baglan samme år til Eleseus Eriksen Baglomo. Han var forøvrig gift med Karen Olsdatter fra den andre Lennesgården som også hadde overlevd raset.

298

V E R D A L S B O K A

Deretter flyttet Ragnhild og Rikke til By nordre østre hvor de losjerte i 1900. Ragnhild døde på Kjæran i 1906.

Johannes ble gift med Tora Storbakken.



Generelt

LYNG

Lyng har helt siden de aller eldste tider vært en av de betydeligste gårdene i Verdal. I ættesamfunnets tid var dette sete for en mektig ætt, og gården var blant de aller største.

I kristen middelalder ble gården delt i Nordre og Søndre Lyng. Men allikevel var det mektige ætter som bodde her.

Ridderen Audun Vigleikson, sønn av Vigleik Stallare, bodde på Nord-Lyng på 1200-tallet. Etterkommere av disse var de for oss verdalinger kjente bondehøvdinger Aslak på Lyng og hans sønn Vigleik Aslakson.

Andre navn som er nevnt i Lyngs eldste historie, er lagmann Sigurd Jons-son og hans hustru Ragndid, og den rike korbroren Sigurd Krafs. På 1300-tallet var alle disse innblandet i stridigheter angående eiendomsrett i Lyng.

På 1600-tallet ble Lyng søndre delt slik at Lyng mellom oppsto.

I 1835 ble halvparten av Lyng mellom fraskilt, og dermed oppsto Lyng mellom vestre. Den andre halvparten ble følgelig kalt Lyng mellom østre.

Men Lyng søndre ble også delt. Det skjedde i 1845, men skylddeling fant sted først i 1859. Disse to kaltes Lyng søndre østre og Lyng søndre vestre.

Ytterligere fradeling av mindre parter skjedde også, men i den grad de ikke ble berørt av raset, vil ikke de bli omtalt nærmere her.

Alt i alt eksisterte det ikke færre enn fem større gårder med navn Lyng da raset gikk. Og alle disse ble berørt i større eller mindre grad. Dessuten ble en del mindre parter, som før hadde vært husmannsplasser, samt eksisterende husmannsplasser, berørt.

Lynggårdene lå som forholdsvis nære naboer nede på elvesletten i 1893. Lyng nordre lå lengst unna. Lyng nordre lå på østsiden av veien fra Stiklestad. Grovt sett kan man si at Vukuveien i dag tilnærmet følger den linjen veien fulgte før raset.

De fire andre lå på vestsiden av veien, og de lå parvis kloss inntil hverandre med mindre enn en tunbreddes avstand mellom husene i hvert par. Og avstanden mellom Lyng søndre og Lyng mellom var heller ikke stor.

Lyng søndre lå noe sydvest for Lyng mellom.

Det var ikke så lite teigblanding innen det gamle store Lyngsvaldet ved slutten av forrige århundre. Dette skyldtes ikke minst de store forandringer dette valdet hadde gjennomgått i form av ras og elvebrudd opp gjennom tiden.

300

V E R D A L S B O K A

þÿ

R A S I V E R D A L 301

Og dette hadde også medført at gårdene var blitt flyttet en rekke ganger. Det er i dag helt uråd å fastslå hvor de eldste gårdene har ligget.

image

Lyngvaldet var stort, og det omfattet fem store gårder. Av disse ble den største, Nord-Lyng, totalt ødelagt. Dessuten ble et mindre bruk, Lyng lille og et par husmannsplasser ødelagt. Nordlyngstuggu er plassert langt nord på kartet. Dette er en gjetning.

þÿ

LYNG LILLE (FERGESTUGGU) 111.3


Bruket

Dette var en liten part utskilt fra Nord-Lyng. Skjøtet er utstedt i 1892. Tidligere hadde dette vært en husmannsplass under gården. Den kaltes da Fergestuggu. I dagligtalen ble dette navnet benyttet. Kjøperen var Martin Olausen Mule.

Bruket lå helt mot nord på Nord-Lyngsvaldet. Det grenset i nord mot Ekle. Mot øst og syd lå Nord-Lyng. Mot vest lå elven. Husene lå nede i en liten bekkedal. Trolig var bekken grensen mellom Ekle og Lyng.

Fergemannsfunksjonen ble fortsatt ivaretatt etter at dette var blitt en selvstendig eiendom.

Straks etter raset ble det foretatt beregninger av arealet. Det var nokså beskjedent, nemlig 29,5 dekar. Alt var dyrket mark. Skylden ble fastsatt til 1 mark 51 øre.

1 1890 da Fergestuggu fremdeles var en husmannsplass, var utsæden 0,37 hektoliter bygg, 1,04 hektoliter havre og 4,17 kilo poteter.

1. januar 1891 besto besetningen av 1 ku, 5 sauer og 10 høns.

I 1893 var det 3 kyr, 10 sauer og et ukjent antall høns på Lyng lille. Det må her bemerkes at indersten, Petter Sørensen, eide en av kyrne og fem av sauene. Når det gjelder Martin Mules dyr, heter det i kjøpekontrakten da han kjøpte Lyng lille, at han hadde tillatelse til å la en ku beite i Lyngs utmark.

I følge forsikringsprotokollen var det følgende hus på Lyng lille: Ny hovedbygning, lade og forhus, stabbur, høybu.

Av inventaret er 1 en-etasjes jernkakkelovn og 1 en-etasjes ovn spesielt nevnt.

Folket

I mai 1893 bodde følgende mennesker på Lyng lille eller Fergestuggu:

  • Martin Olausen Mule, selveier, 36 år

  • Sofie Nikoline Petersdatter, kone, 25 år

  • Gudrun, datter, 2 år

  • Petter Matteus, sønn 1 år

  • Peter Sørensen, inderst, 51 år

  • Julie Birgitte Pettersdatter, 16 år

  • Martin Pettersen, sønn, 11 år

  • John Pettersen, sønn, 7 år

304

V E R D A L S B O K A


Martin Olausen Mule og Sofie Nikoline Pettersdatter.


Martin var fra Mule på Verdalsøra. Han var sønn av Olaus Mule og Gunelie Ivarsdatter. Mule var en gård i Sørgata på Verdalsøra. Martin kjøpte Ferge-stuggu etter at han ble svigersønn der.

Sofie Nikoline var datter av Petter Sørensen og Beret Marta Johannesdatter.

Peter Sørensen var enkemann. Han bodde på Lyng lille sammen med to av sine barn. Han er oppført som inderst på Nord-Lyng i de offisielle listene. Men det er en sammenblanding med det faktum at han tidligere hadde vært husmann under samme gård. Nå bodde han som inderst hos sin svigersønn.

Martin Pettersen var ikke hjemme denne natten. Akkurat da var han på den andre siden av elven på en av Rosvollgårdene.

Hva som skjedde

Fergestuggu lå som nevnt, langt mot nord på Lyngsvaldet. Og den lå lavt. Den lå nede i en grunn bekkedal som var skåret ned i elvesletten.

Folkene ble vekket av dunderet, men de rakk ikke å komme ut. Leiren kom så fort at dører og vinduer ble stengt. Egentlig var det bra, for hadde de vært ute, ville de ganske sikkert ha druknet. Og de ville ikke ha rukket å nå høyere land.

Lille John på 6 år husket at han våknet ved at leiren kom så fort inn i rommet hvor han lå, at den steg over og opp i sengen hans. Han ble sittende fast i leiren og klarte ikke komme seg løs ved egen hjelp. Men hans far kom

þÿ


306

þÿ

V E R D A L S B O K A


þÿ


Familiebilde. Personer merket * var ikke født i 1893. Bakfra v.: Peter Matteus, Gudrun. Foran: Martin Mule, Søren * Sofie Nikoline Pettersdatter.


styrtende inn i rommet, hugg tak i ham og rev ham opp. Deretter kastet han ham opp lofts trappen.1

Alle i huset klarte å komme seg opp på loftet. I løpet av noen sekunder ble huset revet av murene og ført bortover. Murpipen ramlet sammen som følge av dette, men heldigvis kom ingen til skade. Huset ble ført et godt stykke østover i retning av Hegstadbakkene. Det var vel blant annet dette hushjelpen på Fagerhøy hadde sett, da hun så husene komme seilende oppover bakke.

Bevegelsene ble for store for huset, og andre etasje ble revet av. Den underste etasjen stakk dypere i leiren, og da det kom nye mengder leire veltende, ble presset for stort. Andre etasje ble ført et stykke lengre.

Av en eller annen merkelig grunn, fulgte gulvet med andre etasje slik at de som befant seg oppe på loftet foreløbig var trygge.

Fra et vindu vinket de med en lue. De ble sett, men man antok at det var umulig å redde dem. Først da de militære kom, begynte man å bygge en bro utover til dem fra Hegstad.

R A S I V E R D A L 307

þÿ

Men etter en lang stunds arbeid viste det seg at det var uråd å komme dit. Det var for få mannskaper, og det fantes for lite materialer. Sersjant Nils Høien som var leder for denne militæravdelingen, bestemte derfor at de skulle prøve seg fra Lyng hvor det var bedre tilgang på materialer.

På vei dit ble de stoppet av Gunnbjørn Pettersen fra Hegstadstuggu. Han ba dem gråtende om å hjelpe seg med å redde to mennesker på hans husmannsplass. Dette gjorde de, og i den sammenheng fikk de høre at det fantes en bordstabel på Heg-stad. Samtidig kom 16 nye militære mannskaper fra Rinnleiret. Og det ble da bestemt å fortsette arbeidet med broen fra JuUe Birgitte Pettersdatter Lyng_ der de hadde begynt.

De som befant seg ute i leirsuppen, måtte bare

vente. Men utenfor huset hadde Martin Mule hatt en materialstabel av planker og bord liggende. Denne stabelen var blitt skjøvet foran huset helt til det ble liggende i ro. Da ferden stanset, lå stabelen bare 1 til 1 1/2 meter unna. Martin hoppet derfor dit og begynte å bygge bro mot land.

Mens soldatene var på vei utover mot dem, kom løytnant L'Orange, og han overtok kommandoen. Og endelig, langt utpå dagen, møttes de to broene, og soldatene nådde ut til Fergestuggu. Folkene ble alle reddet uskadde ut gjennom et vindu på loftet eller gjennom hullet etter pipen og opp på taket, hvoretter de ble brakt i sikkerhet på land.

Men alle dyrene unntatt en gris, omkom. Det fortelles at denne grisen levde inne i ruinene av uthuset. Grisen hadde et navn, og da Julie syntes hun så den mens de satt innesperret på loftet, sa hun navnet på den, og den gryntet som svar. Uthuset hang sammen med stuen, og de klarte å få grisen opp på loftet. Selv om grisen ikke var fullvoksen, var det et svare strev å få den opp på hellgulvet. Den var tung og rund, og den var glatt og sleip av leiren. De fikk den omsider opp på loftet hvor de selv var, og den ble berget.

Hele eiendommen på 29,5 dekar ble begravet under et mange meter tykt leirlag.

Jorden var verdsatt til 1.500 kroner. Resten av eiendommen sto i kr. 1.800. Alt gikk tapt.


Etterpå

308

V E R D A L S B O K A

Martin Olaussen ble tilstått en erstatning på kr. 1.810. Hans gjeld på kr. 1.71 til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad ble betalt og fratrukket dette beløpet.

Petter Sørensen fikk også en erstatning på kr. 375. Han fikk 50 kroner i forskudd.

þÿ

Skylden for Lyng lille ble i 1895 fastsatt slik:

Gårdsnr. 111, bruksnr. 3, Lyng lille av skyld mark 1,51 et avtak for 20 år av mark 1,51, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,36.

Dette medførte en reduksjon av vei-skatten på kr. 0,52 for første halvår 1893.

Hele eiendommen ble utlagt til Staten i den såkalte Lennes-Lyngteigen. Det tapte arealet hadde vært 29,5 dekar. Av dette var det i statsteigen 20 dekar fast mark,

\ -^^^B^^L 1 tillevar det p-

i • ^ "^^^^w *%i og 9,5

dekar var elvebredd og sandører. 1 dekai elvelø

g Sofie med sine

™ • ............ m^^^^B^må j 190() bodde jyiartin

0

John Pettersen Lyng. ^ p Re§chvoll (Riksvoll) på Melan.

Martin døde på Øra (Mulegården) i 1936.

Gudrun ble gift med Olaf Gustavsen Sem. De bodde i Bjørga. Hun døde i 1967. Peter Matteus ble gift med Karla Strømstad fra Steinkjer. Peter døde 11946 Petter Sørensen bodde siste årene hos sin sønn Martin. Han døde i 1922.

Martin Pettersen ble gift med Nora Antonsdatter Ystgård fra Røra. De bodde på Ørmelen. Han døde i 1942.

Julie Birgitte var i 1900 kvegrøkter på Forbregd. Hun arbeidet også en lang tid i Skalstugan i Sverige. Hun giftet seg ikke.

John Pettersen ble gift med Ber gitte Larsen. De bodde på Tinden. Han arbeidet i lensen til Verdalsbruket. Han døde i 1965.

Om John fortelles det at på grunn av denne opplevelsen var han alltid på vakt når elven gikk stor ved Tinden. Spesielt passet han på i vårløsningen. Dersom den var så stor at isen kunne komme inn over land, fikk ikke hans barn gå og legge seg uten at de hadde klærne på. Han hadde nemlig en gang selv opplevd å måtte rømme ut i bare nattklærne, og det skulle ikke skje en gang til.

Note:

1 Dette er fortalt av Einar Lyng, John Lyngs sønn.



Gården

LYNG MELLOM VESTRE 110.1

Lyng mellom vestre ble til i 1835 ved at far og sønn delte gården. Sønnen fikk Lyng mellom vestre, mens faren beholdt Lyng mellom østre.

Lyng mellom vestre var en av de fire Lynggårdene som lå i klynge. Jorden var blandet sammen slik at det ikke er mulig å fastslå nøyaktig hvordan grensene mellom de fire gårdene gikk. Men hele dette valdet lå innesluttet av Ver-dalselven mot syd og vest, Nord-Lyng mot nord, Mo mot øst og Haga mot øst og sydøst.

Det ble fastslått at arealet i 1893 hadde vært på tilsammen 382,87 dekar. Av dette var 265,25 dekar dyrket mark, 98,7 dekar skog, 7,9 dekar eng, 9,5 dekar annen udyrket mark og 1,52 dekar veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 13 mark 22 øre.

11890 var utsæden 4,17 hektoliter bygg, 20,85 hektoliter havre, 1,04 hektoliter havre til grøntfor, 0,17 hektoliter erter og 16,5 hektoliter poteter. 0,25 ar ble benyttet til andre rotfrukter enn poteter. På gården fantes det 6 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.

  1. januar 1891 var husdyrbestanden 2 hester, 7 storfe, 5 sauer, 2 griser og 12 høns.

    Antageligvis var besetningen omtrent like stor i 1893. Folket

    Bruker av Lyng mellom vestre i 1893 var Severin Berg. Han var kommet dit ved giftermål med enken, Marie Ottesdatter. Da raset gikk, bodde følgene mennesker på gården:

    • Severin Sivertsen Berg, gårdbruker, 39 år

    • Marie Otelie Ottesdatter, 27 år

    • Jakob Iversen, sønn, 8 år

    • Oluf Iversen, sønn, 6 år

    • Ellev Ellevsen Stubbe, tjener, 19 år

    • Anton Martinsen, tjener, 17 år

- to tjenere Dessuten bodde på kåret

- Sigrid Anfinnsdatter, kårenke, 68 år

310

V E R D A L S B O K A


Marie Ottesdatter og Severin Sivertsen Berg fotografert i 1896. Barnet på fanget er født etter raset.

Severin var blitt gift med Marie bare kort tid i forveien. Hennes første ektemann, Iver Anneus Jakobsen, døde i 1890. Severin var fra Røra. Hans foreldre var Sivert Johnsen Berg og Beret Maria Pedersdatter fra Østvoll i Verdal.

Marie var datter av Otte Eliassen Lyng søndre og Anne Marta Olsdatter fxci Ncss

Jakob og Oluf var sønner fra Maries ekteskap med Iver Anneus.

Ellev Ellevsen var fra husmannsplassen Stubbe under Stene. Hans foreldres navn var

Ellev Larsen og Ingeborg Anna Ellevsdatter.

Anton Martinsens foreldre var Martin Andreassen og Ingeborganna Anders-datter.

Hvem de to andre tjenerne var, er ukjent.

Sigrid Anfinnsdatter hadde vært gift med Jakob Johannessen, og var således mor til Iver Anneus, Maries første ektemann. Hun var fra Sokndal.


Hva som skjedde

R A S I V E R D A L 311

Her har vi en beskrivelse av hvordan man opplevde raset på disse gårdene.1 Ellev Stubbe som var dreng på denne gården, forteller at de ble vekket av en rytter som kom til gårds. Severin Berg ba Ellev om å varsle på de andre gårdene. Ellev så leirmassene like utenfor gårdsporten på en av de andre gårdene. Det var da stilt, men det fløt alt mulig rart ute i leirsjøen.

I likhet med folkene på de andre Lynggårdene, rømte også alle vekk. De sprang oppover bakkene i retning av Mo. De to ungguttene Ellev og Anton sprang med treskoene i hendene.2

Det syn de fikk fremfor seg da nådde frem til Mo, var enda verre enn det de hadde forlatt nede ved Lyng. Det store, uhyggelige, blåsvarte svelget etter raset gapte fremfor dem. Og akkurat da de nådde så pass langt frem at de så gapet nedenfor seg, så de den siste delen av skredet. De så hvordan store jordflak med husrester og skrikende mennesker suste forbi. Og de så hvordan et slik flak hvelvet. Hele flaket veltet rundt, og mennesker, hus og trær som hadde vært på oversiden, var plutselig borte. Overflaten var nå omdannet til en blågrå ujevn flate hvor bare noen trerøtter stakk opp, trerøtter som bare noen sekunder tidligere hadde pekt nedover, men som nå stakk opp som forvridde karikaturer av trær.

Flukten gikk nå nordover. De diskuterte hvorvidt det var tilrådelig å løpe forbi Prestegården. Kursen ble satt noe mer mot nordvest. Først ved Buvollen ved Øgstad stanset de. Da de kom dit, fant de Magnus Larsen Tokstad sittende på en stubbe der. Han og hans familie hadde sprunget dit fra Moåker. ^ Selv hadde de rømt fra husdyrene, men etter kort tid kom de tilbake for å ta hånd om dem.

De første par dagene hadde de tilholdssted på Forbregd.

Ingen mennesker kom til skade, men kårenken mistet to sauer.

Gården måtte fraflyttes omtrent øyeblikkelig. For da elven steg over leir-demningen, og vannet fløt utover, tok elven nytt leie akkurat over det partiet hvor disse fire Lynggårdene lå.

Så i tillegg til de skader eiendommen ble påført av selve leirraset, fikk den også store flomskader da dette skjedde. Store arealer ble dekket av grus, sand og leire, og det tok lang tid før disse jordene kunne tas i bruk igjen.

Skaden på gården ble ganske omfattende. 164,4 dekar av den dyrkede jorden ble ødelagt. 7,9 dekar eng og 26,6 dekar skog gikk også med. Tilsammen utgjorde dette et areal på 198,9 dekar.

Dette tilsvarte 5/7 av jorden.

Jordverdien hadde vært kr. 10.620 før raset. Tapet ble satt til kr. 7.585. Igjen var det da tilsvarende kr. 3.035.

Eiendommen forøvrig var verdt kr. 13.000 før raset. Etterpå sto den i kr. 4.000, slik at tapet kom seg på kr. 9.000.


Etterpå

312

V E R D A L S B O K A

Alle Lynggårdene ble flyttet. Tre havnet på den andre siden av veien fra Stiklestad, mens denne ble flyttet noe lengre mot nord. Etter en tid ble den flyttet enda en gang. Nå ble den liggende på vestsiden av hovedveien et forholdsvis kort stykke mot syd for den opprinnelige plassen.

Severin Berg ble tildelt en erstatning på kr. 7.160. Han fikk kr. 636,65 i forskudd. Av dette var kr. 236,65 til dekning av hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

Sigrid Anfinnsdatter på kåret fikk kr. 400 i erstatning, og det ble foreslått kr. 400 i årlig livrente til erstatning for tapt kår.

I 1895 ble skylden for gården fastsatt slik:

Gårdsnr. 110, bruksnr. 1, Lyng mellom vestre av skyld mark 13,22 et avtak for 20 år av mark 9,44, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,44.


image

Lyng mellom vestre sett fra nord i 1918. Foto: Einar Musum.


Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 3,26 for første halvår 1893.

Den ødelagte jorden var 198,9 dekar. Dette ble utlagt i tre teiger til eieren og en teig til Staten. Av de som ble utlagt til eieren, var to store og en liten. Alle lå i sammenheng med jorden som var igjen. Dette arealet utgjorde til-sammen 135,1 dekar. Av dette var igjen 93,5 dekar fast mark. Resten, 41,6 dekar, var elvebredd og sandører. I tillegg kom 42 dekar elveleie. Statens areal var 32 dekar hvorav 19,4 dekar var fast mark, og 12,6 dekar var elve- bredd og sandører. Dessuten var det 2,4 dekar elveleie. Alt i alt var dette 31,8 dekar mindre enn det som ble ødelagt.

Severin vedble å bruke gården til han døde i 1917. Marie Ottesdatter døde i 1933.

R A S I V E R D A L 313

De to brødrene Jakob Iversen og Oluf Iversen ble også boende på Lyng mellom vestre. Ingen av dem giftet seg. Sigrid Anfinnsdatter døde før 1900.

Ellev Stubbe kjøpte senere Auskinnesset. Denne eiendommen ble kalt Tingvoll. Han var gift med Ragnhild Elise Petersdatter Lindset.

Anton Martinsen fortsatte som dreng på Lyng en tid. Så fikk han arbeid på jernbanen. Hans far kjøpte Høknes, og Anton bodde der i 1900. Han reiste så til Amerika, hvor han var i åtte år. Han giftet seg med Anna Mikalsdatter Kålen fra Ekle.

Anton Høknes døde i 1966.


Noter:

i Fra et lydbåndopptak. Opplysninger ved Meier Høknes.


Verdalsboka - 18



Gården

LYNG MELLOM ØSTRE 110.3

Lyng mellom østre og Lyng mellom vestre ble til da far og sønn delte Lyng mellom i 1835.

Disse to gårdstunene lå helt inntil hverandre på vestsiden av veien fra Stiklestad i 1893. Bare et kort stykke unna mot sydvest lå de to gårdene Lyng søndre vestre og Lyng søndre østre. Og disse fire gårdene hadde jorden liggende som teigblanding, og det er derfor ikke mulig i dag å fastslå hvordan de innbyrdes grensene'var. Men totalt grenset de mot Nord-Lyng i nord, mot Mo i øst, Haga i syd, og elven i syd og vest.

I 1893 ble det fastslått at gården hadde bestått av et samlet areal av 364,93 dekar fordelt på 240,05 dekar dyrket jord, 83,7 dekar skog og havning, 33,5 dekar eng, 3,51 dekar annen udyrket mark og 4,17 dekar veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 11 mark 88 øre.

I 1890 ble det sådd 2,78 hektoliter bygg, 22,24 hektoliter havre og 0,23 hektoliter erter. Det ble satt 19,46 hektoliter poteter. På gården fantes det 5 to-hjulte vogner.

  1. januar 1891 var det 2 hester, 6 storfe, 9 sauer, 2 griser og 11 høns.

Hvor stor besetningen var i 1893, er ikke kjent. Men den var trolig noen lunde like stor som i 1891.

Folket

Eierne skiftet en del på denne gården etter at den ble delt. Da raset gikk, sto formelt Karen Maria Andersdatter som eier, men det var hennes sønn Johannes Johannessen som brukte den.

Følgende bodde der da raset gikk:

  • Johannes Johannesen, gårdbruker, 23 år

  • Oline Gustava Olsdatter, kone, 26 år

  • Karla, datter, 1 1/2 måned

  • Karen Maria Andersdatter, kårkone, 60 år

  • Mette Oline, datter, 17 år

  • tre tjenere (Mette er muligens tatt med i dette tallet)


Johannes var sønn av den forrige eieren Johannes Olsen og den ovenfor-nevnte Karen Maria Andersdatter. Oline Gustava var datter av Ole Olsen og Gurianna Larsdatterpé. Ness østre.

316

V E R D A L S B O K A

image

Karen Maria var fra Stuskin. Hennes foreldre var Anders Jakobsen og Marta Sevaldsdatter.

Mette Oline var Karen Marias datter, og således søster av Johannes.

Hvem de tre, eventuelt to tjenerne var, har ikke lyktes å finne ut.

Hva som skjedde

Her finnes litt opplysninger om hva som hendte.1

De ble vekket av raset, og de kom seg ut. De rakk visstnok å få på seg litt klær. Krøtterne ble sluppet ut og drevet foran dem oppover mot Mo. De var overbevist om at gården ville gå under.

Mette og Karen ble sendt i forveien oppover

mot Mo. De bar med seg Karla som bare var seks Oline Gustava Olsdatter Lyng.

image

uker og var blitt døpt helgen før. De andre skulle få med seg husdyrene. Begge to var nærmest hysteriske, men Karen var den roligste. Da de skulle passere et gjerde, sa Mette at de måtte legge fra seg lille Karla. Hun ville ikke greie seg allikevel. Karen protesterte på dette. «Vi skal ta med jentungen!» sa hun. Og slik ble det.2


Inne i kårstuenpå Lyng mellom østre sommeren 1903. Personer merket med * var ikke til stede da raset gikk. Fra v.: Oline Gustava Olsdatter, Karen Maria Andersdatter, Anna Karmhus * Olaus Karmhus *, Karla Johannes-datter, Mette Oline Johannesdatter.

R A S I V E R D A L 317

image

På Mo var folkene borte. Dyrene ble etterlatt der, og de gikk oppover mot Gjermstad. Derfra gikk de til Karmhus i Leksdalen hvor Karen Marias eldste søster, Anna, var kone. Der var det samlet mye folk som hadde rømt fra raset.

Etter hvert som situasjonen stabiliserte seg, ble det klart at de ikke kunne vende tilbake til gården. Elven tok leie over dette området, og omtrent alt ble ødelagt. Grunnen ble delvis gravet unna husene, og mye av den jorden som var blitt forskånet for ødeleggelse av selve raset, ble nå rasert av elven. Store grusmengder la seg opp over alt.

Dyrene ble værende på Mo Det ble ødelagt et areal av 185,83 dekar. Av dette var 104,25 dekar dyrket jord, 70,39 dekar var skog, 4,17 dekar var veier og bebyggelse, og 3,51 dekar var annen udyrket mark.

Mette Oline

Lyng.

Johanne s datt er


þÿ


þÿ

På gårdsplassen på Lyng mellom østre i 1903. Personer merket med * var enten ikke til stede eller de var ikke født da raset gikk. Fra v.: Marie Aspås (var med i raset på Krågsmoen), Mette Lyng, Julie Lyng *, Karla, Karen Lyng, Ingemar Karmhus *, Olaus Karmhus *, Anna Karmhus * Oline Lyng, Olga Lyng *, Martin (dreng på Lyng - uvisst om han var der i 1893), på hesten en liten gutt, ukjent *.

318

Dette tilsvarte 3/4 av jorden.

V E R D A L S B O K A

Jordverdien før raset ble satt til kr. 9.100. Skaden på jorden beløp seg til kr. 6.850 slik at det ble igjen en verdi tilsvarende kr. 2.250.

Resten av gården var verdsatt til kr. 11.500. Skaden ble taksert til kr. 8.300, og det sto således igjen verdier for kr. 3.200.

Etterpå

Johannes Johannessen fikk en erstatning på kr. 6.800. Han fikk kr. 650 i forskudd. Karen Maria Andersdatter som var kårkone, fikk kr. 600 i erstatning. Hun fikk 100 kroner i forskudd. Dessuten ble hun anbefalt en årlig livrente på kr. 400 som erstatning for det tapte kåret.

I 1895 ble skylden fastsatt slik:

Gårdsnr. 110, bruksnr. 3, Lyng mellom østre av skyld mark 12,16 et avtak for 20 år av mark 8,91, og deretter for bestandig et avtak av mark 7,91.

image

Familiebilde av Johannes 'familie i Amerika. Foran fra v.: Johannes Johannessen Lyng, Borghild, Marta (hans 2. kone f. Balgård). Bakfra v.: Olga, Oskar, Julie. Bare Johannes var på Lyng da raset gikk. Se også bilde under Lyng søndre østre.


Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 3,07 for første halvår 1893.

Det ødelagte arealet på 179,1 dekar ble utlagt i tre teiger, to til eieren og en til Staten. Eierens parter lå ved hjemteigen. De var på 111 dekar. Av dette var 90,2 dekar fast mark og 20,8 dekar elvebredd og sandører. I tillegg var det 12 dekar elveleie. Statens part var 31,9 dekar hvorav 17,9 dekar var fast

R A S I V E R D A L 319

mark, og 14 dekar var elvebredd og sandører. I tillegg til dette var 2 dekar elveløp. Det utlagte området var således på 142,9 dekar eller 36,2 dekar mindre enn det som hadde gått tapt.

Statens del inngikk i den såkalte Lennes-Lyng-teigen som senere ble kalt Statsteig B. Johannes og Oline fortsatte på gården. De fikk flere barn. Men i 1903 utvandret han til Amerika. Hans kone ble igjen, og hun døde her i 1905. Han vendte tilbake og utvandret for andre gang i 1906, denne gang sammen med tre av barna. Gården ble overdratt til Nils Andersen Brenne.

Men Karla ønsket ikke å reise. Hun ville til sin bestemor som da bodde på Karmhus. Den yngste datteren, Lilly, som bare var 3 år, kunne heller ikke være med da Karla, som var eldst, ikke reiste. Senere sies det at Karla angret på at hun ikke ble med, for da hadde også Lilly kommet til Amerika.3

Johannes giftet seg med Marta Balgård fra Verdal som han traff i Amerika. Han døde i North Dakota i 1920.

Kårkona Karen Maria Andersdatter døde på Gamlehjemmet i 1920. Karla ble gift med Peder Johannessen Sende. Hun døde i 1991.

Mette Oline flyttet til Trondheim hvor hun blant annet var selskapsdame for en fru

Bøckmann. Hun var ugift. Hun døde i 1944.


image

Lyng mellom østre og i bakgrunnen Lyng søndre vestre sett fra sydvest i 1918.

Foto: Einar Musum.

Noter:

1 Fortalt av Karla Sende, som selv var med, dog bare 1 xhmåned gammel. Hun gjenga hva hennes tante Mette hadde fortalt.

2 Opplysninger ved Aslaug Melby, Karlas datter.

3 Opplysninger ved Oline Åsan og Johannes Sende, to av Karlas barn.

LYNG NORDRE (NORD-LYNG) 111.1


Gården

Nord-Lyng eller Lyng nordre var som navnet sier, den nordligste av Lyng-gårdene. Hvordan den opprinnelige storgården Lyng ble delt tidligere, er beskrevet andre steder. Men det kan dog bemerkes at mens den andre parten ytterligere ble delt, ble ikke Nord-Lyng delt flere ganger, og følgelig var dette en av de aller største gårdene som ble ødelagt av Verdalsraset.

Nord-Lyng lå nede på elvesletten noe lavere enn de andre Lyng-gårdene. Mot vest grenset gården mot Verdalselven. Mot nord grenset den mot Heg-stad. Helt oppe i det nordøstre hjørnet nådde valdet opp til Prestegårdsval-det. Mot øst og syd lå valdene til de øvrige Lynggårdene.

Beregninger som ble foretatt like etter raset, viser at det totale arealet på gården hadde vært 811,05 dekar. Av dette hadde det dyrkede arealet utgjort 377,2 dekar. Skog og havning utgjorde 393 dekar, mens eng og annen udyrket mark utgjorde tilsammen 40,85 dekar.

Matrikkelskylden var på hele 33 mark 26 øre.

Utsæden var i 1890 9 hektoliter bygg, 45 hektoliter havre, 4 hektoliter havre til grøntfor, 0,4 hektoliter erter, 50 kilo gressfrø og 32 hektoliter poteter. 0,07 ar ble brukt til andre rotfrukter, og kjøkkenhagen var på 0,1 ar. Videre fantes det 8 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin på gården.

Husdyrbestanden var pr. 1. januar 1891 6 hester, 22 storfe, 15 sauer, 7 griser og 10 høns.

I 1893 var besetningen 7 hester, 21 storfe, 20 sauer, 6 griser og et ukjent antall høns. Forsikringsprotokollen forteller også om en stor gård. Husene er beskrevet slik: Hovedbygning bestående av to kammer, kjøkken, fordør samt over-værelser; to stabbur;

ladebygning med to kornstål, to høylåver, og påbygget kjørehus og treskemaskin; vedsagskur med grisehus; uthus bestående av vogn-bod, staurhus og småfehus med gang mellom, gjødselrom med stall og stallport; og tørkehus. Det blir spesielt bemerket i forsikringsprotokollen at husene er forsynt med nevertak og bordkledning. Forsikringssummen i 1893 kan ikke utledes, da gården var utmeldt fra Branntrygdelaget i 1880.

Derimot står løsøreforsikringen. Den var eksklusive krøtter på kr. 6.500.

Avlingen var forsikret slik: 70 tønner bygg - kr. 840; 250 tønner havre

R A S I V E R D A L 321

kr. 2.000; 400 lass høy - kr. 4.000; og 220 berger halm - kr. 660, tilsammen kr. 7.500.

I en brannforsikringsprotokoll tilhørende Verdal kommune er husene på gården beskrevet slik:

  1. Et våningshus i to etasjer oppført av tømmer på syllmur av stein med tak av bord, tekket med never og torv, 28,2 meter langt, 6,5 meter bredt og 4,7 meter høyt under raften. Det er innredet med 3 beboelsesværelser, kjøkken, gang og størhus nedenunder. Ovenpå er det 6 beboelsesværelser og gang. Bygningen er utvendig panelt og innvendig forsynt med gulv, loft, 23 fag vinduer, 14 dører, 1 skorstein og 2 loddpiper, 5 kakkelovner og 1 komfyr. Av værelsene er 4 tapetserte og malte. Det finnes 2 trappeganger. Under bygningen finnes en kjeller av gråstein.

    Takst for bygningen kr. 3.900 murverket » 300

    ovnene 200

    kr. 4.400

  2. Et stabbur 3,76 meter i øst for ltr a, 6 meter langt, 5 meter bredt og 3,76 meter høyt under raften oppført i to etasjer av tømmer på stolper med tak av bord, tekket med never og torv. Gulv og loft er innlagt, og det er innsatt 2 dører, 1 vindu og 1 trapp. Det er utvendig panelt.

    Takst kr. 540

  3. Et stabbur 3,13 meter i øst for ltr b, 6,58 meter langt, 5,64 meter bredt og 4 meter høyt under raften. Det er oppført av tømmer i to etasjer på stolper med tak av bord, tekket med never og torv. Gulv og loft er innlagt, og det finnes 1 dør, 1 vindu og 1 trappeoppgang. Det er utvendig panelt.

    Takst kr. 600

  4. En vedbod 1,25 meter i øst for ltr c, 5,64 meter lang, 6,27 meter bred og 3,76 meter høy under raften. Den er oppført i to etasjer av tømmer med tak av bord, tekket med never og torv.

    Takst kr. 160

  5. En ladebygning 9,41 meter i nord for ltr d som den danner en vinkel med, 34 meter lang, 9,41 meter bred og 5,64 meter høy under raften. Den er oppført fra nytt i to etasjer av stolpeverk med oordkledning og med tak av spon. Den er innredet til vedbod, vognbod, soverom, 2 kornstål nedenunder, ovenpå er halmrom med kjørebro. Gulv og loft er innlagt over alt. Det er anbrakt 14 fag vinduer, 5 dører og 3 porter. Bygningen er uten maling.

    Takst kr. 3.500

    322

    V E R D A L S B O K A

  6. En stall og fjøsbygning vegg i vegg med ltr e som den danner en rett vinkel med, 50,2 meter lang, 9,41 meter bred og 5,64 meter høy under raften. Den er oppført fra nytt i to etasjer av tømmer i nederste og bordkledt sperr-verk i andre etasje med tak av spon. Den er innrettet til stallport, stall, gjød-selhus, fjøs, fjøsport og grisehus i nederste etasje, alt med fornøden innredning. Ovenpå er høylemmer med kjørebro. Gulv og loft er innlagt over alt, og det er anbrakt 23 fag vinduer, 9 dører og 3 par porter. Bygningen er uten maling. Hele bygningen er panelt utvendig.

    Takst kr. 5.700

  7. En smie over 47 meter fra nærmeste hus, 6,90 meter lang, 5,64 meter bred og 2,19 meter høy under raften. Den er oppført i en etasje av tømmer med tak av bord, tekket med never og torv og med 1 skorstein, 1 dør og 1 vindu.

Takst for huset kr. 80 muren » 20

kr 100

I protokollen er forsikringssummen oppført med tilsammen kr. 16.000, men summen av beløpene gir kr. 15.000. Men uansett dette var Nord-Lyng i sannhet en meget stor gård.

Folket

Gunder Gundersen Vodal fra Sparbu kjøpte Nord-Lyng i 1879. Han var gift med med Kirsten Petersdatter Hegstad fra Sandvollan. Gunder døde i 1892, slik at Kirsten satt igjen som enke på gården da utraset gikk.

Følgende personer befant seg på Nord-Lyng natten til 19. mai 1893:

  • Kirsten Petersdatter Vodal, gårdbruker, enke, 39 år

  • Gerhard, sønn, 15 år

  • Andreas, sønn, 12 år

  • Peder Konrad, sønn, 9 år

  • Gudrun, datter, 2 år

  • Ole Martin Olsen, dreng, 22 år

  • Marit Andersdatter, tjener, 40 år

  • Kristine Karlsdatter, tjener, 21 år

  • Ingeborg, gjeterjente, 18 år (?)

Kirstens foreldre var Peter I. Hegstad og Karoline fra Sandvollan Ole Olsen var sønn av

Ole Olsen Bjartnes og Marta Bårdsdatter Oppem.

Han hadde kommet til Nord-Lyng som dreng bare kort tid før raset. Marit Andersdatters

foreldre var Anders Pedersen og Marta Pettersdatter

som var på husmannsplassen Vistvollen i 1865. Da var Marit 12 år. De var også på Lille Viken. Marit ble derfor kalt Marit Vigen.

R A S I V E R D A L 323

þÿ

þÿ

Ir image


Familien på Nord-Lyng. Fra v.: Gerhard, Peder Konrad, Andreas. Kirsten Petersdatter Vodal med Gudrun på fanget.


Kristine Karlsdatter var fra husmannsplassen Hagahaugan, og var datter av Karl Kristoffersen og Ane Larsdatter.

Ingeborg var trolig den Ingeborg Hansdatter som er oppført i de offisielle listene over skadelidte. Hun oppgies der å ha vært fra Lyngsholmen. Hun var opprinnelig fra Stod.

Hva som skjedde

Rasnatten lå Kirsten sammen med sine barn i første etasje. Tjenerne lå oppe i andre etasje.

Kirsten fortalte etterpå at hun ble vekket om natten av et uforståelig bulder.

324

V E R D A L S B O K A

þÿ

R A S I V E R D A L 325

Hun sprang ut av sengen og vekket barna. Ikke før hadde hun gjort det, før leirmassen veltet inn gjennom døren og vinduene og fylte rommet på kort tid.

Tjenestedrengen Ole kom seg ned og bort til døren inn til rommet deres. Men de klarte ikke å få den opp da den slo utover og fikk derved trykket av leirmassen mot. Etter hvert steg leiren så mye at Ole måtte trekke seg opp på loftet igjen.

Trykket fra leiren sprengte ut en vegg, og nå steg den raskt.

Kirsten og barna måtte klatre opp på bord og stoler for å holde seg over leirmassene. Til slutt sto Kirsten på et bord ved en vegg og støttet albuene på en dørkarm. I armene holdt hun lille Gudrun. Da nådde leiren opp under armene på henne.

En av guttene støttet seg også til den samme dørkarmen mens føttene hvilte på en kuffert som hadde flytt opp på litt fastere leire. Den andre av guttene hadde kommet seg opp på restene av den nedbrutte delings veggen, mens den tredje hadde klart å komme seg opp på toppen av den store slagurkassen som sto ved den ene veggen.

Der befant de seg alle fem i stummende mørke. Det var helt tett, og luften ble etter hvert svært dårlig. Kirsten sa selv at da ba hun til Gud om at han for barnas skyld måtte skaffe dem lys og luft. Og i det samme sank leiren ved veggen som ble trykket inn, og det slapp inn både lys og luft.

Men fremdeles var de fullstendig innesperret. Og der satt de i flere timer. Guttene var hele tiden opptatt av at moren klarte å holde lille Gudrun over leiren.

I mellom tiden hadde tjenerne på loftet antatt at de nede hadde druknet, og Ole hadde begynt å rive bordkledning av veggene for å bygge bro inn til fast land. De tre tjenestejentene hjalp til med dette, og Marit Vigen har fortalt at blodet rant fra fingrene på dem alle, og de var helt utkjørte av det harde arbeidet.1

Da dette arbeidet var kommet så langt at de skulle til å forlate huset, hørte Kirsten dem. Det er litt uklart hvorvidt hun hørte at de snakket sammen oppe på loftet, eller om hun hørte dem utenfor huset. Hun satte da i et skrik, og da Ole hørte dette, styrtet han øyeblikkelig inn i det rommet som var over det de var innesperret i.

En mellomvegg var slått skjev, og der var det sprekker i gulvet. Han rev vekk mellomveggen som sto tvers over gulvplankene, og dermed fikk han tak med fingrene mellom plankene borte ved veggen. Uten noe redskap eller verktøy og bare med hendene som hjelp, klarte han å rive løs gulvplankene slik at han fikk trukket de fem som befant seg der nede opp på loftet. Også her hjalp de tre jentene til med å både bryte opp golvet og trekke de nedenunder opp på loftet.

326

V E R D A L S B O K A

Det måtte til en mann med kjempekrefter for å klare dette. Men han slet sund en finger på venstrehånden slik at den måtte amputeres etterpå.2

Da alle var kommet opp på loftet, sørget Ole Olsen for at både Kirsten og barna og tjenerne kom seg helskinnet til lands ved å gå ut gjennom et vindu og over broen han hadde bygget. Derpå ble de tatt med til Prestegården hvor de ble tatt hånd om.

For sin redningsdåd ble Ole Olsen tildelt redningsmedaljen.

image

Andreas har også fortalt hvordan han opplevde redselsnatten:3

«Vi bodde på Nord-Lyng. Våren hadde vært regnfull, og elven som gikk langs den søndre del av eiendommen, var vokset. I snøløsningen hendte det at den oversvømmet endel av jorden som lå nærmest. Det dannet seg en isdemning ved Ros voll, som lå nedenfor Lyng.

Vi merket ikke noe særlig da vi gikk til køys om kvelden 18. mai. Vi lå i første etasje i nordenden av huset, og tjenerne i annen etasje mot syd.

Andreas Gundersen Vodal.

Ved midnattstid våknet vi ved at vann fosset inn i rommet og skjønte ingen ting, men satte det i forbindelse med elven uten å kunne finne noen forklaring. Gårdsgutten Ole løp straks ned for å hjelpe oss ut. Han kom seg gjennom stuen og kjøkkenet bort til døren av vårt soverom. Jeg sprang bort til døren og snakket med ham. Døren

svingte inn i kjøkkenet, og da vannet presset på fra den siden, klarte vi ikke, tross felles anstrengelser, å åpne døren mere enn at vi kunne stikke hånden gjennom åpningen. Vannet steg så fort at Ole selv måtte se å komme i sikkerhet. Han fikk åpnet kjøkkenvinduet og kom seg på en eller annen måte opp i annen etasje. Vannet fortsatte å stige og gikk til slutt over gulvet hvor tjenerne oppholdt seg.

Vi som lå i første etasje, ble selvfølgelig avskrevet som druknet.

Det var vi imidlertid ikke. Da vannet var kommet så høyt at det var omtrent en halv meter til taket, ble det stille.

Der lå vi da, fem mennesker i stummende mørke, mor, tre gutter i alder fra 15 til 9 år, og minstebarnet, en pike på 3 år. Tresengene var flytt opp, og vi holdt oss, så merkelig det enn kan synes, hele tiden over leirsørpen. Vi kunne ikke se hverandre. Jeg husker at min eldste bror, Gerhard, sa at han kjente klokkekassen under seg. Klokken var antagelig blitt stående mere eller mindre på plass.

R A S I V E R D A L 327

Mor var kjekk. Hun måtte hele tiden holde den lille piken over sørpen. Hun innga oss mot, så vi følte oss sikre på at vi ville bli reddet.

Fra tid til annen skrek vi om hjelp, men ikke noe svar. Ole fortalte senere at det var skrik over alt, og brøl fra husdyrene.

Utpå natten kom det en liten lysstripe fra veggen, like under taket, og det var en stor oppmuntring. Det bekreftet at huset hevet seg opp fra grunnmuren. Jeg kan ikke huske at det ble så lyst at vi kunne skimte hverandre.

Mens vi lå der nede, var Ole gått i gang med å lage en gangbane bort til nærmeste haug. Avstanden var noe slikt som 100 meter. Han rev av den ytre bordkledningen av huset og la flåter oppå leir sørpen. I sekstiden om morgenen var han nesten fremme.

Litt før at han og de andre tenkte å forlate stedet, og mens han holdt på å rive av de siste bordene, syntes han at han hørte lyd fra oss og gikk opp på loftet over vårt soverom. Da visste vi at redningen var der. Gulvbordene hadde forskjøvet seg litt, så at han fikk tak med fingrene. Sterk som en bjørn, som Ole var, rev han uten noe redskap, opp gulvet og drog oss opp, en etter en. Da hadde vi ligget dernede i 6 timer. Noe trivelig oppholdssted hadde det ikke vært, men vi kom fra det uten noe men.

Vi fant noe klær og tok på oss. Jeg husker at jeg brukte en bukse som hadde tilhørt far, som var død året før. Buksen var i største laget for meg.

Vi kom oss så i land og gikk opp til Prestegården, lengere oppe i bygden. Utpå dagen ble vi hentet til Støp og var der etpar dager til vår onkel på Sand-vollan kom, og vi ble med ham.

Som nevnt, fikk vi ingen skader av det triste opphold i sørpen. Mor levet til hun ble 89 år. Min eldste bror, Gerhard, drog til sjøs, pådrog seg sykdom og døde bare 22 år gammel. Selv er jeg snart 91 år og driver fortsatt som ingeniør. Konrad, min yngste bror, er 88 år, og min søster Gudrun 80 år. Begge er i god helbred.» Konrad Vodal har fortalt sine opplevelser slik:4

«Da utraset kom i 1893 var var jeg 9 1/2 år. Far min var død høsten før, og mor og vi fire ungene var tilbake. Søskenene mine var Gerhard 15 år, Andreas 13, og jeg halvt tiende og Gudrun 3 år.

Vi var inne i et kammers ved siden av kjøkkenet og våknet om natten ved halv ett-tiden ved at dørene ble slått opp helt ut så vi så ut over som en fjord gjennom døren. Og vannet kom styrtende inn gjennom dørene, og det steg nokså fort. Og Ole Martin, drengen vår, prøvde å komme seg ned. Men da han kom ned trappen, gikk trappen i vei, den. Så kom han inn i kjøkkenet og prøvde å komme inn i kammerset til oss og hjelpe oss ut. Men han fikk ikke opp døren. Vi tok i alt det vi vant alle sammen, og han skuvde på, og han var en kraftig kar. Men vi fikk ikke opp døren mer enn ca. 20 centimeter. Og så steg vannet så fort at han måtte se til å redde seg selv. Han

328

V E R D A L S B O K A


image

Peder Konrad Gundersen Vodal montert inn på bilde av tomten av Nord-Lyng.


slo seg ut gjennom kjøkkenvinduet og slo ut et vindu i andre etasje og berget seg oppå der.

Han var der til det stilnet av litt. Det var slik at Nord-Lyng var en gammel skyssgård, slik at det ikke var noen adgang mellom tjenerne og husbondfolket, slik at han kom ikke innpå det lortet der tjenerne var. Men da det ble litt stillere, roligere, hoppet han ut gjennom vinduet på en stol han kastet ut foran seg. Og så hoppet han videre bort til det vinduet der tjenerne var.

Og da gikk vannet opp på golvet inne på loftet. Så han gikk ut fra at vi hadde druknet. Han trodde vannet var like høyt der vi var også. Men det var ikke det. Huset hadde seget litt ned fra muren på den enden der tjenerne var slik at det var så vidt vi hadde et lite rom mellom loftet og leirsuppen der vi lå. Det var så vidt vi hadde hodet mellom.

Mørkt var det, det gikk over vinduene. Og det begynte å bli lite luft så det ble tungt å puste. Vi lå der og kauket hele natten, men det var ingen som hørte oss slik at det begynte å se nokså svart ut, ja.

Men mor ba til Gud om at det måtte bli litt luft for vår skyld slik at vi

R A S I V E R D A L 329

ikke skulle kveles. Og det ble som at en stokk i muren vred seg ut slik at det ble en liten luftning der.

Jeg lå på en kuffert som fløt opp. Den hadde Andreas bøkene sine i. Og Gerhard hang visst fast oppe på klokkekassen. Mor sto på bordet og holdt Gudrun i armene og stødte seg på vinduskledningen. Der sto hun hele natten. Hvor Andreas var, vet jeg ikke. Men han hadde noe han sto på, han også, slik at han kom med hodet over sørpen.

Og der lå vi nå til om morgenen i seks-tiden. Da kom han Ole. Han holdt på å skulle redde seg og de andre tjenerne til fast land. Og han kom så langt ut at han kom utenfor veggen hos oss. Han hadde revet av panelingen med bare fingrene. Han hadde ikke noe verktøy. Han hadde ikke så mye som en kniv, den hadde han lagt igjen i stallporten. Han hadde skodd hestene dagen før, sa han.

Men da han kom utenfor veggen der vi lå, så hørte han vi kauket. Og så kom han inn på loftet. Der hadde stuen sviktet så mye at det var sprekk mellom to planker over åsene slik at han fikk fingrene under. Der brøt han opp gulvet, brøt opp gulvplankene, rev opp gulvet og trakk oss opp, en om gangen.

Temmelig leiret var vi, og vi hadde ikke noen klær til pusse av oss med på loftet heller. Vi fikk nå på oss noen klær som vi fant etter far min. Og så skulle vi prøve å komme oss til land. Ole fortsatte å rive av panelingsbord og la bortover leirsørpen. Han hadde kommet så langt at han var nesten fremme da han kom utenfor veggen hos oss.

Men da vi skulle til å gå, jeg husker jeg gikk sist fordi jeg var minst og lettest, gikk det meg til knærne da jeg gikk etter bordene.

Men vi kom oss til fast land. Og vi trodde det bare var oss som var blitt rammet av denne ulykken, for det var flatt ved Nord-Lyng. Men da vi kom oppover høyden bortover mot Mo, da så vi hvordan det så ut. Leirmassene lå hele dalen nedover.

Også gikk vi videre bortover til vi kom til Prestegården Auglen. Og der var det mye folk samlet som hadde reddet seg unna. Noen hadde mistet alle sine, og det var et sørgelig hus der.

Vi var der til vi fikk sendt beskjed til Støp, det var folk vi kjente godt, og fikk dem til å komme og hente oss.5 Og vi var der til slektningene våre på Sandvollan kom og tok vare på oss.

Ole var i aktivitet senere etter han hadde reddet oss.

Han traff prins Carl da han var her. Prinsen så seg hag i Ole, han ville ha han til å komme til Stockholm for å bli med i kongens garde, for han var en kraftkar å se til også.»

En annen som har beskrevet sine opplevelser på Nord-Lyng natten til 19. mai, er Kristine Karlsdatter fra Hagahaugan. Hun var der, som fortalt ovenfor, som tjenestejente.6

R A S I V E R D A L 330

«Jeg var på Lyng da utraset kom. Det hadde vært kaldt og regnet hele våren. Akkurat den dagen hadde vi vært svært tidlig oppe, og det hadde vært uvanlig mye å gjøre, så da kvelden kom, var vi trette og sovnet med det samme vi la oss.

image

Fruen og barna lå nede, men tjenestefolket lå oppe. Plutselig våknet vi av et veldig dunder. Jeg trodde det var verdens undergang. Utenfor vinduet mitt så jeg hvordan hus og trær kom farende forbi.

Jeg hørte dyrene brøle og mennesker som skrek i dødsangst, og jeg var aldeles sikker på at jeg skulle dø. Det verste var at jeg ikke visste hvordan det var hjemme. Jeg visste jo at jeg aldri mer skulle se dem, men jeg hadde så gjerne villet dø sammen med dem.

Men jeg døde ikke og ingen av de andre på Lyng heller, selv om vi trodde at fruen og barna, som var nede, var døde. Vi kunne jo se at leiren sto oppe ved vårt vindu, og huset hadde ristet så mye at vi trodde det skulle ramle sammen.

Mens vi pratet om hvordan vi skulle komme oss

Kristine Karlsdatter

derfra, hørte vi at det var noen der nede som Hagahaugan

banket i

taket og ropte, og da visste vi at det var liv der, men hvordan skulle vi kunne hjelpe dem?

Men Ole, han var dreng på gården, var veldig sterk. Han brøt opp gulvet med bare hendene, for det fantes ikke noe verktøy, og dro dem opp. Da vi kikket ned, så vi at det var aldeles fullt av leire der. De hadde stått oppe på bordet, og en av småguttene hadde sittet oppe på klokkekassen.

Da alle var oppe, fortsatte Ole å bryte løs bord. Dem la han over leiren, slik at vi kunne gå på dem til fast mark. Vi kunne ikke se noe, men jeg fikk senere vite at akkurat der vi hadde gått, fant man elleve døde. Om jeg hadde visst det, er jeg ikke sikker på om jeg hadde tort å gå.

Ja, så levde jeg, men jeg visste fremdeles ikke hvordan det hadde gått med mine, og jeg våget ikke en gang å håpe på at jeg skulle få se noen av dem igjen.

A, hvor jeg var lykkelig da det viste seg at alle hadde klart seg. Men mor trodde ikke at jeg levde, for hun kunne se hvordan det så ut omkring Lyng. De hadde alle sprunget opp til Mo som lå høyt, da det begynte. Den eneste som ble igjen nede ved huset, var farmor, men hun klarte seg også. Og senere traff vi henne hos en gammel kone.


Verdalsboka - 19

R A S I V E R D A L 331

Nelius og Martina hadde små barn. De hadde hatt hver sin på armen og de andre på slep.7 Hele tiden mens de sprang for å komme høyere, så de trær komme mot seg, og de måtte hele tiden forandre retning. Men til slutt kom de i sikkerhet.

Etter dette våget ingen å bo på det gamle stedet, og hele huset ble flyttet til Breding.8 Etter raset gikk jeg og lette etter sakene mine. Det eneste jeg fant igjen var min

salmebok som jeg hadde fått av far. Men den var full av leire og gjennombløt. Jeg gikk ut i skogen og hengte den på en grein og forsøkte å tørke den. Den ble aldri så fin som den hadde vært, men jeg har den fremdeles.»

Som det fremgår av beskrivelsene, er det en del ting som blir berettet på forskjellig måte. Det hadde naturligvis sammenheng med de enorme sinns-påkjenningene alle var utsatt for. Og det som den ene opplevde som en evighet, var kanskje for den andre bare et øyeblikk.

Men det er en kjensgjerning at husene var blitt revet av murene og ført et par hundre meter nordover. De ble liggende spredt utover i leirhavet. Muligens var det dette som var årsaken til at de som lå nede, berget livet. Andreas mener at huskassen fløt opp, mens Kristine forteller at leiren sto til opp under vinduene i andre etasje. Her har vel begge rett, for mens Kirsten og barna var i nordenden av huset, var tjenestefolkene i sydenden, og huset som var revet av murene, kunne godt stikke dypere i den ene enden enn i den andre. Den 20. mai om kvelden ble soldatene budsendt for at de skulle prøve å redde noen av husdyrene på gården. Brølene fra de stakkars dyrene hørtes langt avgårde. Det var først mulig å komme seg dit ut etter at vannet hadde steget over leiroverflaten. Å ta seg ut til gården var en vanskelig og farefull jobb. De først ankomne registrerte at tre av hestene lå nede i leirgjørmen med mulen så vidt over overflaten. De var fotbundet, og det var ingen mulighet for å berge dem. De ble derfor slått ihjel. De fire andre hestene lå således til at det på det daværende tidspunkt var uråd å komme bort til dem på grunn av at det lå stokker fra

vegger og tak på kryss og tvers.

Ingen av kyrne kunne berges, men de tok med seg to griser i land.

Et nytt forsøk ga som resultat at to av de gjenværende hestene ble berget opp på høyloftet. De hadde da stått med forbenene i krybben. De to siste omkom. Ytterligere en gris ble tatt i land.

Og de to levende hestene ble så omsider berget i land neste dag av de militære under store anstrengelser.

5 hester, 21 storfe, 20 småfe, 6 griser og et ukjent antall høns gikk tapt.

Dessuten ble 361,3 dekar dyrket mark, 39,4 dekar eng og 256 dekar skog og havning, tilsammen 656,7 dekar ødelagt.

332

V E R D A L S B O K A

Bare 15,9 dekar dyrket mark, 137 dekar skog og 1,45 dekar annen udyrket jord unngikk ødeleggelse. 13/14 av gården ble ødelagt.

Det ble fastslått at jorden på Nord-Lyng hadde hatt en verdi av kr. 26.200 før raset. Tapet ble satt til kr. 24.330. Bare jord til en verdi av kr. 1.870 var igjen. Eiendommen forøvrig hadde en verdi av kr. 32.000. Av dette gikk kr. 28.800 tapt. Kun kr. 3.200 var igjen.

Etterpå

I Velferdskomitéens protokoll står det at på det første møte i komitéen, 20. juni 1893, ble det opplyst at det var blitt utbetalt 5 kroner til Kirsten Vodals eldste sønn. Pengene ble brukt til kjøp av skolebøker.


image

Ruinene av Nord-Lyng i 1918. Dette er bordkledningen av hovedbygningen.

Foto: Einar Musum.


Den 5. september fikk hun videre utbetalt kr. 100 som skulle brukes til underhold av henne selv og hennes familie. Dette beløpet var en gave.

I erstatning fikk Kirsten Vodal kr. 20.400. Dette var det største erstatningsbeløp som ble utbetalt etter ulykken. Men så hadde hun også lidt det største økonomiske tapet av alle. Hun fikk utbetalt kr. 463,08 i forskudd. Av dette var kr. 363,08 til dekning av hennes gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

Om Ole Olsen står det at han fikk kr. 10 i erstatning. Her er det imidlertid en feil, for det står også at forslaget var kr. 50, og at han fikk kr. 25 i forskudd. Trolig fikk han kr. 50.

R A S I V E R D A L 333

image

Et nytt bilde av ruinene av Nord-Lyng, denne gang fra 1924. Fra v.: Erich Krebs (tysk), Gunnar Konradsen Vodal, Svanhild Konradsdatter Vodal, Konrad Vodal, Clara Reynolds (Andreas' kone), Bothild Finsvik Vodal.

Foto: Andreas Vodal.


Videre fikk Marit Andersdatter kr. 25, Kristine Karlsdatter kr. 40, og Ingeborg Hansdatter kr. 40. Skylden på Nord-Lyng ble fastsatt slik i 1895:

Gårdsnr. Ul, bruksnr. 1, Lyng nordre av skyld mark 31,75 et avtak for 10 år av mark 29,48, deretter for 10 år et avtak av mark 26,48, og derpå for bestandig et avtak av mark 23,48.

Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 10,17 for første halvår 1893.

Det ble antatt at 656,7 dekar gikk tapt. Hele eiendommen ble utlagt til Staten i den såkalte Lennes-Lyng-teigen. Staten fikk 696,1 dekar, 39,4 dekar mer enn det som var ødelagt. Av dette var 560,1 dekar fast mark og 136 dekar elvebredd og sandører. I tillegg kom 86,4 dekar elveleie.

Lennes-Lyng-teigen ble senere kalt Statsteig B.

Kirsten giftet seg på nytt med Bonsak J. Sem fra Frosta. Hun døde i 1943 på Haugan på Ekne hos sin sønn Konrad.

Gerhard døde allerede i 1900 av tuberkulose. Han var da ugift.

Konrad giftet seg med Bothild Johannesdatter Finsvik, og de slo seg ned på Haugan vestre på Ekne. Han døde i 1975.

Andreas utdannet seg som ingeniør, og som sådan flyttet han mye rundt både her i landet og i utlandet. I Canada giftet han seg med Clara Reynolds. Han døde i Odda 1974.

334

V E R D A L S B O K A

þÿ

R A S I V E R D A L 335

Gudrun bodde også på Ekne hos sin bror Konrad. Hun døde ugift i 1973.

Ole kalte seg senere Ole Olsen Lyng. Han ble gift med Jør gine Stokkan fra Åsen. Han døde på Skatval i 1941.

Marit Andersdatter var ugift. Hun var preget av opplevelsene denne uhyggesnatten i mai 1893. Hun ble nervøs og engstelig av seg. Det ble sagt at hun var tusset og rar. En tid var hun budeie på Bunes. Hun døde på Nordvik under Bunes i 1924.

Kristine Karlsdatter ble gift i Sverige med Per Eggstrøm. Hun døde i 1964.

Ingeborg Hansdatter levde i 1900.


Noter:

1 Opplysninger ved Agnes Solli, oldebarn av Marit.

2 Opplysninger ved Borgny Almli og Astrid Djupen.

3 Denne beskrivelsen har Andreas Vodal gitt til Bjarne Slapgard. Den er datert 29.6.1971, og den er trykket i Verdal Historielag skrifter 2, 1977 s. 123 f.

4 Lydbåndopptak ved hans sønnesønn Knut Vodal.

5 Teodor Støp bodde på Landstad i Volhaugen.

6 Hun flyttet senere til Sverige og bosatte seg der. Hennes beskrivelse er hentet fra Haugan-slekta av Kjetil Haugan og Svein Haugan s. 71 f. Den er oversatt fra svensk.

7 Dette var Kornelius Karlsen og Martine Pedersdatter Tokstød. Kornelius var hennes bror. De bodde på Hagahaugan.

336

V E R D A L S B O K A

8 Dette var plassen Hagahaugan. Se også under dette navnet.

R A S I V E R D A L 337


image

Et interessant og kjent bilde. Andreas Vodal i en alder av 86 år sittende på Trolltunga i Odda i Hardanger. Foto: B. M. Hagemann 1967.

LYNG SØNDRE VESTRE 109.2


Gården

Lyng søndre vestre var en av de to delene Lyng søndre ble delt inn i i 1865. Lyng søndre østre var den andre. De lå kloss inntil hverandre.

På grunn av teigblanding er det vanskelig å fastslå grensene mot Lyng søndre østre, Lyng mellom vestre og Lyng mellom østre. Men mot vest og sydvest lå elven. Mot syd og sydøst lå Hagavaldet. Mot øst lå Mo. Og mot nord lå Nord-Lyng.

Beregninger viser at arealet hadde vært 373,02 dekar før raset. Av dette var 282,67 dekar dyrket jord, 78,71 dekar skog og havning, 9,8 dekar eng og 1,84 dekar veier og bebyggelse.

Matrikkelskylden var 13 mark 91 øre.

I 1890 var utsæden følgende: 0,17 hektoliter rug, 3,47 hektoliter bygg, 20,85 hektoliter havre, 0,17 hektoliter havre til grøntfor, 0,17 hektoliter erter, 4 kilo gressfrø og 19,46 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det brukt 0,4 ar. På gården var det 6 to-hjulte vogner.

Besetningen besto 1. januar 1891 av 3 hester, 6 storfe, 10 sauer, 5 griser og 12 høns.

Hvor mange husdyr som var der i 1893, er ukjent. Men tallet var nok noen lunde det samme som i 1891.


Folket

Ole Martin Olsen overtok gården i 1893. Hans far var død, slik at det var etter sin mor,

Marit Jensdatter, han overtok den. Da raset gikk, bodde følgende personer på gården:

  • Ole Martin Olsen, gårdbruker, 36 år

  • tre tjenere

  • Marit Jensdatter, kårkone, 70 år

  • Maren Anna Olsdatter, datter, 32 år

Oles foreldre var Ole Eliassen og ovennevnte Marit. Marit Jensdatter var fra Hellån i Vuku. Hennes foreldre het Jens Paulsen og Sirianna Ottesdatter Hellån. Maren Anna var Ole Martins yngre søster. Hvem de tre tjenerne var, har det ikke vært mulig å finne ut.


Hva som skjedde

R A S I V E R D A L 339

Det finnes ingen opplysninger om hvordan disse folkene opplevde raset. Så vidt vites, ble ingen skadd eller pådro seg sykdom etterpå. Men de rømte samme vei som folkene fra de tre andre Lynggårdene som lå i en klynge.

Av husdyrene mistet de to storfe. Det er ikke kjent hvordan dette gikk til. Husene ble ikke berørt av rasmassene, men dyrene kan ha vært ute på beite.

image

Derimot ble husene sterkt skadet av

elvevannet da dette strømmet over leir-demningen. Elven søkte nemlig leie nettopp forbi de fire Lynggårdene som lå samlet. Da elven var ledet vekk fra gårdene, hadde det gått verst utover husene på Lyng søndre vestre. Ett av uthusene hadde fått grunnen gravet vekk, og det hadde sunket ned slik at

det hadde fått en stor knekk i taket. Mastuen som hadde ligget i den ene enden av dette uthuset, var en fullstendig ruin. Hovedbygningen hadde også fått grunnen gravd vekk, og gulvet inne i storstuen hadde sunket ned.1

De klarte å få reddet alt innbo og løsøre. 0le

Martin Olsen Lyng.

Verst gikk det allikevel med jorden. 167,2 dekar

areal ble ødelagt. Dette innbefattet 147,6 dekar dyrket jord, 9,8 dekar eng og 9,8 dekar skog og havning.

2/3 av jordveien var borte.

Jorden hadde før raset stått i en verdi av kr. 10.725. Skaden på den beløp seg til 7.150 kroner, slik at det var tilbake jord til en verdi av 3.575 kroner.

Gården forøvrig hadde stått i en verdi av kr. 13.500. Den nye verdien ble 5.200 kroner. Her utgjorde tapet således 8.300 kroner.

Etterpå

fikk fikk

Ole Olsen Lyng fikk en erstatning på kr. 7.810. Han fikk kr. 133,64 i forskudd. Dette var hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad, og beløpet ble betalt direkte dit.

Marit Jensdatter på kåret en erstatning på kr. 400. Av dette hun kr. 150 i forskudd. Hun ble også foreslått en årlig livrente på kr. 400.

Gården ble etterpå flyttet noe sydøstover til den andre siden av veien hvor den ligger like øst for Lyng mellom østre.

Skylden for Lyng søndre vestre ble satt slik i 1895:

Gårdsnr. 109, bruksnr. 2, Lyng søndre vestre av skyld mark 13,91 et avtak for 20 år av mark 9,51, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,51.

340

V E R D A L S B O K A

Dette førte til at veiskatten fikk en reduksjon på kr. 3,28 for første halvår 1893.

Antatt tapt areal var 167,2 dekar. Av dette ble to teiger tilbakeført til eieren, mens en teig gikk til Staten i den såkalte Lyng-Lennes-teigen. 92 dekar av dette var fast mark. Resten fordelte seg på 24,2 dekar elveleie og 3,38 dekar elvebredd og elveører. Eierens del utgjorde 11,28 dekar fast mark, 22,2 dekar elveleie og 20,8 dekar elvebredd og sandører. Statens andel besto av 25 dekar fast mark, 2 dekar elveleie og 13 dekar bredder og sandører.

Ole Olsen drev gården også etterpå. Han døde ugift i 1930.

I 1900 bodde fremdeles Marit Jensdatter der. Hun levde da av livrenten hun hadde fått etter ulykken. Hun døde i 1912.

Maren Anna var der også i 1900. Hun ble kalt husbestyrerinne. Hun døde ugift i 1931.


Note:

1 Beskrivelse gitt av Jørgen Aall-Hansen i et spesialbrev til Dagsposten. Det er gjengitt En iakttagers nedtegnelser om raset og dets virkninger.

LYNG SØNDRE ØSTRE 109.1


Gården

Som navnet sier, lå Lyng søndre østre lengst mot øst av de to gårdene Lyng søndre var delt inn i. Lyng søndre vestre lå mindre enn et steinkast mot vest.

Terrenget ved disse gårdene var litt kupert. Det var ikke kjennetegnet av det flate terrasselandskapet som karakteriserer elvesletten ellers. Det hadde naturligvis sammenheng med alle rasene som hadde gått her og lagt opp rasmasse. Men det var ikke tale om store høydeforskjeller.

Valdet var sterkt oppstykket i en slags form for teigblanding med Lyng søndre vestre, Lyng mellom østre og Lyng mellom vestre, og det er vanskelig å fastslå hvilke gårder det grenset mot. Men det kan grovt sett sies å være omgitt av Verdalselven i vest og sydvest, Hagagårdene i syd og sydøst, Mo i øst, og Nord-Lyng i nord.

Arealet ble fastslått å ha bestått av 306,9 dekar dyrket jord, 52,51 dekar skog og havning, 27,6 dekar eng, 3,71 dekar annen udyrket mark og 3,46 dekar veier og bebyggelse, tilsammen 394,18 dekar.

Matrikkelskylden var 13 mark 91 øre.

Utsæden var i 1890 4,17 hektoliter bygg, 20,85 hektoliter havre, 0,34 hektoliter erter, 12 kilo gressfrø og 17,35 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det benyttet 0,25 ar. Og det fantes en kjøkkenhave på 0,05 ar. På gården hadde de 5 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.

Pr. 1. januar 1891 var det 2 hester, 10 storfe, 12 sauer, 3 griser og 14 høns på gården.

Tallet på husdyr i 1893 er ukjent. Men de mistet ingen. Folket

Eier av gården i 1893 var Elling Andreas Ottesen. Han overtok etter sin stefar, Peter Pedersen, i 1891. Da raset gikk var følgende personer på gården:

  • Elling Andreas Ottesen, gårdbruker, 39 år

  • Karen Olsdatter Haga, kone, 23 år

  • tre tjenere

  • Kari Larsdatter, inderst, 76 år Dessuten var kårfolkene der:

    • Peter Pedersen, kårmann, 72 år

    • Anne Marta Olsdatter, kårkone, 69 år

342

V E R D A L S B O K A


image

Til høyre: Elling Andreas Ottesen Lyng. Sittende foran ham: Hans kone Karen Olsdatter Haga. Til venstre: Johannes Johannesen Lyng på nabogården Lyng mellom østre. Sittende foran ham trolig hans første kone Oline Gustava Olsdatter.


Det ser således ut til at det var åtte personer tilstede på gården rasnatten.

Ellings far var Otte Eliassen. Han døde i 1871. Hans mor, Anne Marta Olsdatter, giftet seg for andre gang med Peter Pedersen kort tid etterpå.

Elling hadde også vært gift en gang tidligere med Anne Kristine Iversdatter Kvello.

Hun døde i 1890.

Karen var datter av Ole Andreassen og Baroline Kristiansdatter på Haga vestre. Hun var gravid da dette hendte.

LYNG SØNDRE ØSTRE 109.1

Hvem tjenerne var, er ukjent.

image

R A S I V E R D A L 344


Et bilde fra 1896. Personer merket med * var ikke tilstede i 1893. I midten foran Anne Marta Olsdatter. Til v.: Marie Olsdatter Berg, gift med Severin Berg på Lyng mellom vestre, til h.: Bergitte Ottesdatter Svinhammer*. Bak til v.: Elling Ottesen Lyng, til h.: Oluf Ottesen Lyng * som var på besøk fra Amerika da bildet ble tatt.


Kari Larsdatter var fra Leinstrand.

Peter Pedersen var fra Rosvoll. Hans foreldre var Peder Paulsen og Magnhild Jensdatter Stubbe.

Anne Marta Olsdatter var fra Ness østre. Hennes foreldre var Ole Olsen og Beret Marta Halvorsdatter Østre Ness.

R A S I V E R D A L 345

Kari Larsdatter som bodde på gården som inder st, var fra gården Stor-Ler på Leinstrand.

346

Hva som skjedde i

V E R D A L S B O K A

I likhet med folkene på de andre gårdene på elvesletten som ikke ble direkte begravet av raset, rømte beboerne her i vill redsel i nordøstlig retning. De hadde ikke tid til å ta på seg klær, og i det kalde været frøs de forferdelig.

Karen har fortalt at de sprang oppad bakke gjennom skogen. Men det var slike rystelser i jorden at grantrærne sto og svaiet. De ventet hele tiden at jorden de sprang over, skulle forsvinne under føttene på dem. Etterpå ble Elling syk. Og etter en tid døde han. Karen hevdet at han ble syk som følge av strabasene og kulden rasnatten. Og hun mente at dette var grunnen til at han døde. Men han døde så lenge etterpå som i 1900, og følgelig kan ikke raset ansees som å være årsaken til at han døde.2

Lyng søndre østre sammen med Lyng søndre vestre og Lyng mellom østre og Lyng mellom vestre ble liggende på en halvøy omgitt av leirsuppe. Ras-massene nådde ikke bort til husene. Det var imidlertid svært lite om å gjøre.

Ingen av dyrene kom til skade og de ble berget ut straks etterpå.

Men da vannet i elven tok til å stige over leirflaten som hadde lagt seg opp som en demning helt fra Melbyberget og ned til Tinden, lå ikke disse fire Lynggårdene høyere enn at vannet rant over det området akkurat hvor de lå.

Så foruten at store deler av jorden var blitt overslammet av rasmasse, ble også deler av den jorden som hadde unngått de ødeleggelsene, nå ødelagt av rennende og gravende vann. Og dette vannet førte med seg grus og slam som ble lagt opp over jorden. Dette ødela jorden nesten like grundig som leirmassene fra raset hadde gjort.

Av gårdens areal ble 196,9 dekar dyrket jord ødelagt. Dessuten gikk 27,6 dekar eng og 9,8 dekar skog med.

Dette utgjorde 9/11 av gården.

Verdien av jorden hadde før raset vært kr. 11.000. Tilsvarende kr. 9.000 gikk tapt. Bare jord til en verdi av kr. 2.000 var tilbake.

Men også husene ble påført stor skade da vannet begynte å renne forbi. Gården forøvrig hadde vært verd kr. 13.500. Etterpå sto den i kr. 3.500 kroner. Her ble tapet derfor 10.000 kroner.


Etterpå

Gården ble etter dette flyttet et stykke sydøstover til litt høyere land på den andre siden av veien. Inntil de kunne flytte tilbake, bodde folkene på Svin-hammer.

Elling Ottesen fikk kr. 7.680 i erstatning. Av dette fikk han kr. 2.000 i forskudd. Oppgitt grunn til forskuddet var å betale gjeld.

Kårfolkene Peder Pedersen og Anne Olsdatter fikk en erstatning på kr. 490. De fikk 150 kroner i forskudd. Og de fikk en årlig livrente på kr. 400.

R A S I V E R D A L 347

Indersten Kari Larsdatter fikk et bidrag på kr. 30. Hun fikk 15 kroner i forskudd.

I likhet med de andre gjenværende Lynggårdene ble også Lyng søndre østre flyttet. Den havnet på østsiden av veien og ligger i dag som den sydligste av disse gårdene.

I 1895 fikk Lyng søndre østre skylden fastsatt slik:

Gårdsnr. 109, bruksnr. 1, Lyng søndre østre av skyld mark 13,91 et avtak for 20 år av mark 11,62, og deretter for bestandig et avtak av mark 10,62.

Som følge av dette ble veiskatten redusert med kr. 4,01 for første halvår 1893.

Det ødelagte arealet var på 234,3 dekar. I ettertid ble dette delt i fire teiger. Tre av disse ble utlagt til eieren. Alle tre lå i tilknytning til jorden som lå igjen. I alt utgjorde dette 128,4 dekar hvorav 118,9 dekar var fast mark, og 9,5 dekar var elvebredd og sandører. Utenom dette var det 27,7 dekar elveløp. Den fjerde teigen ble utlagt til Staten. Den lå på sydsiden av elven og var på 50 dekar. 34 dekar var fast mark, og 16 dekar var elvebredd og sandører. Og her var det 4 dekar elveleie. Statens del ble liggende i hva som ble kalt Lennes-Lyng-teigen. Senere ble dette kalt Statsteig B.

Som nevnt ovenfor døde Elling Ottesen i 1900. Karen drev så gården som enke i en rekke år. I 1941 solgte hun den til Ottar Haga, men bodde der på kår til hun døde etter 1945. Hun giftet seg ikke igjen.

Peter Pedersen døde på Svinhammer i 1894. Kari Larsdatter døde i 1896 på Myre.


image

Lyng søndre østre sett fra vest i 1918. Foto: Einar Musum. Noter:

1 Opplysninger ved Ottar Haga.

Det fortelles også at Elling Ottesen hadde tuberkulose. Men da han døde i 1900, opplyses dødsårsaken å ha vært influensa.



Generelt

LYNGSHOLMEN 110

Lyngsholmen var den delen av Lyngsvaldet som lå på sydsiden av elven.

Bakgrunnen for at dette var en del av Lyngsvaldet, var at elven langt tilbake i tiden hadde sitt løp syd for dette området, og at området hang sammen med resten av Lyngsvaldet. Da elven skar igjennom tangen syd for Lyng, ble dette området liggende der som en holme.

Elven dannet på denne måten et ness, og vi kan heller ikke se bort fra den mulighet at det på dette nesset lå en gård. I Aslak Bolts jordebok 1432 fortelles det om en gård ved navn Fregadrixnesi som skal ha ligget i dette området. Senere nevnes den ikke. Kanskje ble den ødelagt av elven. Det er således ikke noen umulig tanke at Lyngsholmen kan ha vært rester av denne gården.

Lyngsholmen var fra gammelt av et fellesområde for Lynggårdene, og flere av dem hadde rettigheter her. Og det var flere som satte ned husmannsplasser på Lyngsholmen. Etter som området kaltes Lyngsholmen, fikk også husmannsplassene dette navnet.

Da Lyng mellom i 1848 ble delt i Lyng mellom vestre og Lyng mellom østre, fulgte rettighetene på Lyngsholmen med begge gårdene. Lyng mellom vestre hadde en plass her i 1865. Denne het da Holmen, men den ble naturligvis også kalt Lyngsholmen.

I 1875 var det ingen der, men da raset gikk, var en av plassene på Lyngsholmen under Lyng mellom vestre bebodd. Lyng mellom østre hadde tre husmannsplasser med navn Lyngsholmen i dette området i 1865.1 1875 var tallet redusert til 2, og i 1891 var det en. Og det var fremdeles en i 1893 da raset gikk.

Både Lyngsholmen under Lyng meDom vestre og Lyngsholmen under Lyng mellom østre ble ødelagt av raset, og begge blir i de offisielle listene omtalt som Lyngsvald. Og da det i tillegg ytterligere ble ødelagt en plass under Lyng mellom østre som ble kalt det samme, blir det vanskelig å få den fulle oversikten.

Dessuten var en tidligere husmannsplass på dette stedet utskilt fra Lyng søndre som eget bruk. Også den kaltes Lyngsholmen.

Det er i dag ikke lenger mulig å plassere de tre stedene som alle bar navnet Lyngsholmen i 1893, fullstendig riktig i forhold til hverandre. Eksisterende kart inneholder ikke alle opplysningene, og de menneskene som visste det,

R A S I V E R D A L 349


Verdalsboka - 20


image

Lyngsholmen var den delen av det store Lyngsvaldet som lå på sydsiden av elven. Det er nokså sikkert at bruket Lyngsholmen lå i midten. Men hvilken av de to plassene med samme navn som lå på den ene eller andre siden er helt uvisst.


er nå borte. Men det ser ut til at eiendommen Lyngsholmen lå mellom husmannsplassene.

R A S I V E R D A L 351


Bruket


LYNGSHOLMEN 109.1/2

Dette var opprinnelig en husmannsplass under Lyng søndre. Men så langt tilbake i tiden som i 1843 ble to jordstykker ved navn Holmen og Trøa utskilt som en selveierplass ved såkalt arvefesteskjøte. Som sådan var stedet ikke skyldsatt. Eiendommen fikk da navnet Lyngsholmen. Den lå på sydsiden av elven.

Fradelingen skjedde da Lyng søndre var udelt. Senere ble gården delt i Lyng søndre østre og Lyng søndre vestre. Eiendommen lå på begge gårds-valdene. Dette forklarer gårds- og bruksnumrene.

I folketellingene både i 1865, 1875 og 1891 er denne eiendommen rubrisert som husmannsplass. Det skyldes at den som sagt, ikke var skyldsatt. Men den var altså i virkeligheten en selveiereiendom.

I de offisielle listene etter raset er den oppført som selveie.

Men som følge av at dette tidligere hadde vært en husmannsplass, var størrelsen svært beskjeden. Arealet ble etter raset beregnet til å ha vært 39,4 dekar. Alt dette var dyrket mark.

1 1890 var utsæden 1,5 hektoliter bygg, 3 hektoliter havre, 2 kilo gressfrø og 9 hektoliter poteter. 0,5 ar ble brukt til andre rotfrukter. Dessuten fantes 1 fire-hjult og 1 to-hjult vogn.

1. januar 1891 var husdyrbestanden 2 hester, 3 storfe, 5 sauer, 1 gris og 10 høns. I 1893 var besetningen 1 hest, 3 storfe, 11 sauer, 1 gris og et ukjent antall høns.

Forsikringsprotokollen forteller at husene på bruket var forsikret slik: Hovedbygning - kr. 800; lade - kr. 280; stabbur - kr. 140; og fjøs og stall -kr. 640, tilsammen kr. 1.870.

Av inventaret er det spesifisert 1 fire-etasjes kakkelovn - kr. 32, og 1 treetasjes ditto - kr. 24.

Avlingen var assurert slik: 8 tønner bygg, 25 tønner havre, 35 tønner poteter, 10 lass høy, og 22 berger halm, tilsammen forsikret for kr. 567.

Folket

Både i 1865, 1875 og 1891 er Åge Larsen oppført som husmann på stedet. Men som nevnt ovenfor var dette altså en arvefesteplass og ikke en husmannsplass.

Om våren 1893 bodde følgende mennesker på Lyngsholmen:

  • Age Larsen Lyngsholmen, arvefester, 63 år

  • Guruanna Pedersdatter, kone, 66 år

  • en dreng

  • Olava Olsdatter, inderst, fattiglem, 68 år

image

Age Larsen Lyngsholmen og Guruanna Pedersdatter. Bak står sønnen Peter som ikke var på Lyngsholmen, da raset gikk. Han utvandret til Amerika i 1892.


Age var sønn av Lars Andersen og Marta Ågesdatter Lyng.

Guruanna Pedersdatter var datter av Peter Paulsen og Magnhild Jensdatter Hallon.

Hun var søster av Peter Petersen på Lyng søndre østre, og Johannes Eklo som ble 106 år.

R A S I V E R D A L 353

Olava Olsdatter omtales enkelte steder som en taus. Muligens var hun både taus og inder st. Hvor hun var fra, er ukjent. Hvem drengen var, har det ikke lyktes å finne ut.


Hva som skjedde 1

Lyngsholmen lå nede på den laveste elvesletten. Det er således nokså sannsynlig at rasmassene fra det andre skredet nådde hit bort. Men det var ras-massene fra det tredje skredet som sopte husene vestover slik at de til slutt ble liggende mellom Lennes og Rosvoll. I det hele tatt havnet mange hus inne i denne viken som dannet seg her der den gamle Lenneskvisla hadde ligget til 1893.

Det er motstridende opplysninger om hvordan det gikk for seg her. Et sted heter det at Olava omkom. Hun omtales som en gammel pike og et fattiglem. Trolig er det en sammenblanding med Ellen Marie Ellingsdatter som var ugift og bodde alene på en annen plass på Lyngsholmen. Hun var forsørget av fattigvesenet.

Men alle ble i virkeligheten reddet.



u% 'Sata

li J ' fptt«

.otrettøa 20 H

iSern|aib


si % lftøtftlwg 22

3R2 f inifebag

24 £ ttWx 26 % Utian

  1. g 3ugufte

  2. 8 Snciau


0 26 n 27

1 31 nei R.


i 6 3 6i Z S

Uf 6 28 2 29

. I 7 9 ' 2 22

j 761 216

J 8 32 2 9

j 912 2 2

I 9 i l S 54

image

, f «*, v*

v i£ åse $ i


ar >23 nsr <»8


18le? cf 'l' 90 ! 5 cf 2i ' 2S ihcf C

»aft3S

28® Cé#»«>!s5>ø9 S . h 0 o l l i i

2 «#Wtes2 ill 23 136

510 ^etrøntHa ji 8 2 -s-

5 mt»

j* fit*. 't ete. SD»».

+ M 1«I » R, *1W1" 9 50 g. - (Wjj 5«, J.; It 69 928

8 - 0 12 1121£048 4; 14


- ^-^awwttaaaw.......................... —— --------------------------------------------------------------------

ATfljpi av ig<? Lyngsholmens almanakk for mai 1893 med hans egen nedtegnelse om raset

354

V E R D A L S B O K A

Åge fortalte som så mange andre at han trodde dommedag var kommet. De våknet om natten ved at huset beveget seg som en båt, og at vann og leirmasser trengte inn i huset. Guruanna og tausa lå nede i stuen, mens Åge og drengen lå oppe på loftet. Guruanna var forøvrig syk og klarte ikke å gå uten ved hjelp av stokker.

Dette var forøvrig første natten Åge lå oppe på loftet.

Leirmassene trengte inn gjennom vinduet hvor de to kvinnene lå, og det gikk så fort for seg at de kom seg ikke ut av sengen. Den fløt opp under loftsbjelkene.

Åge og drengen hørte at de ropte om hjelp. De måtte prøve å få hull i gulvet, men de hadde bare en tollekniv og en «målarlaup» til hjelp. Men de klarte å få løsnet en gulvlist, og derved klarte de å få tak i bordene i gulvet med fingrene slik at de klarte å bryte opp et så stort hull at de kunne trekke de to opp på loftet. Det var i siste liten, for da sto leiren like opp under loftet. Guruanna hadde så vidt hodet over leirsuppen.

Muligens hadde hun gått ut av sengen og så ikke klart å komme seg opp igjen. Olava var ikke tilklint av leire, slik at hun lå trolig fremdeles i sengen.

Oppe på loftet fantes det noen klær, og disse ble brukt til å tørke Guruanna ren for leire. Dette var imidlertid lettere sagt enn gjort. De hadde et svare strev med å få vekk den sleipe gjørmen.

Og oppe på loftet var de alle mens huset ble flyttet i retning av Lennes. Åge mente at huset hadde beveget seg i sydøstlig retning en stund. Han sa at det gikk i retning av Kvinnfjellet. Dette hadde trolig sammenheng med at husrestene kom inn i en slags bakevje ved Lennes. Blant annet gikk hus-vraket fra gården Follo i to store runder der, før det ble liggende i ro.

Men utenfor Rosvoll ble huset liggende i ro. Til alt hell holdt det seg flytende med loftet over leirflaten. Og fra vinduet prøvde de å signalisere til land. Men de ble ikke sett. Bare ved en tilfeldighet da Olaus Ellingsen Vinne og Erik Olsen Rosvoll var på vei utover til Lennes, ble de oppdaget. Disse to var på vei for å redde dem som befant seg ute på Lennes nordre da de fikk se at det var folk også i dette huset.

Det var imidlertid meget vanskelig å komme seg bort til husene, og Erik Rosvoll måtte flere ganger ned i leiren til opp under armene før han kom frem. Åge, som hadde sett dette, ropte til ham at det var ingen grunn til at Erik skulle sette livet på spill for å prøve å redde ham. Han var fortapt i alle fall. Så fortvilet anså Åge situasjonen for å være fra sitt sted inne i huset.

Men alle fire ble reddet.

Dyrene, 1 hest, 3 kyr, 11 sauer og 1 gris og 8 høns, strøk alle med. Hele eiendommen på 39,4 dekar forsvant.

Etter som jorden ikke var skyldsatt, ble den regnet sammen med den jorden Lynggårdene mistet.

R A S I V E R D A L 355

Eiendommen ble forøvrig verdsatt til 2.600 kroner. Den ble totalt ødelagt.

I en almanakk fra 1893 har Åge Lyngsholmen gjort følgende notat:2 Nat til den 19de Mai var det at den Store uløke gik over Værdalen, som ogsaa vi var med, men med den store Guds forsyn kom vi til at behaalde Livet fire Mennesker i talet, men alle vorer husdyr for untagen en liden Hund som beholdt Livet, en 3 Aars Hengst 3 Kjør 11 Faar 1 Gris 8 Høns som sate Livet til.

Etterpå

Åge Larsen og Guruanna Pedersdatter flyttet til Grønnlia i Mullia hvor en søster av Åge var gift. I 1894 kjøpte de en bit av jorden der. De kalte stedet for Holmen etter Lyngsholmen de tidligere hadde hatt. De klarte å få flyttet øverste etasje av huset dit, og det ble satt opp samme år.

En hel del husgeråd ble også berget fra andre etasje. Åge var der om sommeren og grov i leiren for å finne gjenstander og utstyr. Noe fant han, men det meste av det som var nede i første etasje, fikk han ikke fatt i, og det ligger der fremdeles.

19. juli 1893 ble det vedtatt at Åge Larsen skulle få kr. 200 i forskudd på erstatningen. Imidlertid må en del av dette ha blitt betraktet som gave, for i de offisielle listene over utbetalt erstatning og forskudd, er bare kr. 100 ført opp som forskudd. Riktignok heter det her at forskuddet var kr. 120,29, men kr. 20,29 var til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.

En ny søknad fra Åge Lyngsholmen om kr. 100 til innkjøp av husdyrfor ble 2. januar 1894 vedtatt oversendt til Statskomitéen. Hvis han ikke fikk pengene som gave, ble trolig dette avslått.

Åge fikk kr. 2.820 i erstatning.

Olava Olsdatter fikk som inderst tildelt en erstatning på kr. 100. Av dette fikk hun kr. 30 i forskudd. Åge Lyngsholmen døde i 1914. Guruanna døde i 1901.

Hva som videre skjedde med Olava Olsdatter er ukjent.


Noter:

1 Opplysninger ved Gunnar Holmen, sønnesønn av Åge Lyngsholmen.

2 Almanakken tilhører Gunnar Holmen.

356

V E R D A L S B O K A



Plassen

LYNGS VALD, BLÅMELENGET 111.1

Blåmelenget var en husmannsplass under Nord-Lyng. Den lå forholdsvis langt mot nordøst på valdet, helt opp under melbakken.

Plassen var liten som husmannsplasser flest. I 1890 var utsæden 0,27 hektoliter bygg, 0,69 hektoliter havre og 3 hektoliter poteter. Dessuten hadde de der en liten kjøkkenhage på 0,02 ar.

  1. januar 1891 fantes det 1 ku, 4 sauer og 7 høns på plassen.

Hvor mange dyr som var der i 1893, er ukjent. Men trolig var vel besetningen bortimot den samme som i 1891.

Folket

Den samme husmannsfamilien hadde vært på Blåmelenget fra før 1875. I 1865 var de på en plass under Ness. I mai 1893 bodde følgende personer der:

  • Petter Kristoffersen, husmann med jord, 61 år

  • Beret Halvorsdatter, kone, 59 år

  • Kristine, datter, 20 år

  • Marta Olsdatter, inderst, 81 år

Petter Kristoffersens foreldre het Kristoffer Pedersen og Marta Olsdatter Nessvald. Beret Halvor sdatter kom fra Rosvollvald. Hennes foreldre var Haldo Ellevsen og Henrikke Andersdatter.

Marta bodde som inderst på Blåmelenget hos sin sønn. Hun hadde også bodd sammen med sønnens familie i 1865 på Nessvald og i 1875 på Blåmelenget. Hun livnærte seg ved litt håndspinning. Ellers hadde hun understøttelse av fattigvesenet.

Hennes foreldre var Ola Pedersen Lyngsvald og Eli Sevaldsdatter.

Hva som hendte

Husene på Blåmelenget ble begravet av leirmassene. Så vidt det har vært mulig å fastslå, ble ikke husene flyttet av leiren. Men de lå så nært bakken mot øst, at det gikk forholdsvis greit å bygge bro dit ut.

Folkene ble reddet i land over denne. Men slik det vanligvis gikk med folk som passerte slike broer, var de nok nede i leiren og måtte få hjelp opp igjen.

Hvorvidt de fikk noen skader, er heller ikke kjent. Men det er helt klart at påkjenningen var hard for gamle Marta. Hun flyttet opp til Sandslien hvor hun døde 30. mai. I kirkeboken står det anført som dødsårsak «alderdoms-svakhet». Men lege var ikke konsultert. Vel var hun gammel og kanskje skrøpelig, men det er allikevel høyst sannsynlig at den psykiske og fysiske påkjenning hun ble utsatt for i forbindelse med ulykken, må ha virket inn på hennes helsetilstand og således fremskyndet dødsfallet. Oppholdet i den kalde leiren samt at hun kanskje kan ha fått leire i luftveiene, kan ha resultert i lungebetennelse. 11 dager mellom denne opplevelsen og dødsfallet er et normalt tidsrom for at lungebetennelsen kunne ha utviklet seg med døden til følge.1

Av den grunn regner vi også med henne som død som følge av påkjenninger og skader hun fikk under raset. Døde:

MARTA OLSDATTER BLÅMELENGET, født 1812

Marta ble begravet og jordfestet 4. juni på Stiklestad.

Den ødelagte jorden på plassen, ble regnet sammen med det som ble ødelagt på Nord-Lyng.

Det er imidlertid ikke anført noen døde husdyr, noe som kanskje kan tyde på at det hadde vært mulig å berge dem i land. Og det var vel heller ikke utenkelig tatt i betraktning at plassen lå like opp under bakken.

Etterpå

Petter Kristoffersen ble tilkjent en erstatning på kr. 650. Av dette fikk han kr. 500 i forskudd da han skulle kjøpe jord. Og han kjøpte parten Ås av Min-sås nordre. Der bodde han sammen med sine kone Beret.

Også datteren Kristine bodde sammen med dem. Hun var da gift med Anton Andersen

som var skomaker.


Note:

1 Opplysning ved legene Dagfinn Thorsvik og Steinar Nakrem.

358

V E R D A L S B O K A


LYNGSVALD, LYNGSHOLMEN I (ELLEN MARIEPLASSEN) 110.1

Plassen

Dette var en plass på Lyngsholmen som lå under Lyng mellom vestre. Den var ubebodd i 1875.

Men i 1891 bodde ett menneske der. Den var da uten husdyr og uten utsæd. Det fantes en liten rotfruktåker på 3,4 dekar.

Folket

Etter det som det er mulig å finne ut av, bodde den samme personen der også i 1893 da raset gikk, nemlig

- Ellen Marie Ellingsdatter, husmann uten jord, 60 år

Ellen Marie Ellingsdatter var ugift, og hun ble forsørget av fattigvesenet. Alle de uklare forholdene med de samme navnene, gjorde sitt til at det skjedde sammenblandinger da man like etter raset skulle fastslå hvem som var omkommet. Det var heller ingen lett jobb for registreringsmyndighetene. Det er derfor ikke merkelig at Ellen i Hartmanns skrift utgitt samme år som raset, ble registrert som omkommet, men sagt å ha bodd hos Age Larsen på den Lyngsholmen som var et arvefeste.

Mens Åge Larsens eiendom kan stedfestes, er det ikke mulig å avgjøre hvilken av plassene på Lyngsholmen Ellen bodde på. Hennes plass kan ha ligget både øst og vest for Åge Larsens heim.

1 1865 var Ellen Marie losjerende på en annen av husmannsplassene under Lyng. Da omtales hun som «vanfør i hendene». Dette kan ha vært forklaringen på at hun ble regnet som fattigvesenets ansvar i 1893.

Ellen Maries foreldre var Elling Nilsen Hauka og Anne Eriksdatter.

Hva som skjedde

Uansett om denne plassen lå øst eller vest for Åges bruk, må den ha blitt truffet av rasmassene fra det andre skredet. Om Ellen var i live da, eller omkom med en gang, er fullstendig umulig å si. Imidlertid er det helt sikkert at da det tredje raset kom, var det ingen mulighet for å overleve. Plassen ble sopt med og knust.

Døde:

ELLEN MARIE ELLINGSDATTER LYNGSHOLMEN, født 1833

Hun ble gjenfunnet 16. juni på sydsiden, det vil si utenfor Ness, og hun ble ført til Lysthaugen og gravlagt der 19. juni. Jordfestelsen skjedde 19. mai året etter.

Etterpå

Denne lille plassen hørte inn under Lyng mellom vestre, og de skadene som ble påført jorden, ble følgelig regnet sammen med jordtapet på Lyng mellom vestre.

Ellen Marie var enslig, og da det ikke fantes arvinger, var det heller ingen å betale noen erstatning til. Husene tilhørte ganske sikkert andre, rimeligvis fattigkretsen. De utgifter man fikk ved begravelsen, ble ikke spesifisert på personen, men tatt med i større sammenheng.

360

V E R D A L S B O K A


LYNGSVALD, LYNGSHOLMEN II (OLEPLASSEN) 110.3

Plassen

Denne Lyngsholmplassen lå under Lyng mellom østre. Den hadde vært sammenhengende i bruk i mange ti-år, og husmannen i 1893 var der også i 1865.

Men i likhet med andre husmannsplasser på Lyngsholmen er det ikke mulig å fastslå hvilken plassering den hadde.

I 1890 ble det sådd 0,18 hektoliter bygg og 0,67 hektoliter havre. Det ble satt 0,69 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter ble det brukt 0,1 ar.

Det var 1 ku, 5 sauer og 9 høns på plassen dette året.

Hvor mange husdyr det fantes der i 1893, er ukjent. Men ingen er oppført som tapt.

Folket

Ole Johannessen kom til Lyngsholmen før 1865.

I mai 1893 bodde følgende mennesker på denne plassen:

  • Ole Johannessen, husmann, murer, 64 år

  • Ragnhild Petersdatter, kone, 44 år

  • Oline Margrete, datter, 7 år

  • Olava Olsdatter Leirdal, fosterdatter, 18 år

Ole Johannessen var fra Lyngsvald. Hans foreldre hei Johannes Sevaldsen og Ingeborg Mortensdatter.

Han hadde vært gift før. Hans første kones navn var Marit Rasmusdatter. Hun døde i 1882.

Ragnhild Petersdatter var fra Inderøy. Hennes foreldre var trolig Peder Andersen og

Olava Sveinsdatter. De bodde på plassen Sveet under Leirdal.

Olava Olsdatter Leirdal var fosterdatter hos denne familien. Hun var egentlig fra Røra. Hennes foreldre bodde også på plassen Sveet under Leirdal. Deres navn var Ole Petersen Leirdal og Elisabet Hansdatter. Det sies at Ole og Ragnhild var hennes onkel og tante. I så fall var Ragnhild søster av Olavas far.

Hva som hendte

For disse kom raset overraskende. Det er mye som tyder på at alle plassene på Lyngsholmen ble rammet av den andre rasbølgen.

image

Men det var den tredje og siste bølgen som gjorde de største skadene.

Plassen ble revet med og havnet ved Lennes. Under denne seilasen var visstnok alle levende. Ole og hans familie lå nede, mens Olava lå oppe på loftet. Da huset var blitt liggende i ro, ropte Ole opp til Olava at hun måtte åpne opp luken til loftet. Det var en luke over trappen opp til loftet hvor hun lå.

I Hartmanns skrift fortelles det at Ole ba henne ta en øks og hugge hull i gulvet slik at de nede kunne komme opp. Leiren sto nemlig over både dører og vinduer. Men dette stemmer ikke. Hun hadde ikke noen øks oppe på loftet.

Derimot har Olava selv fortalt hendelsen slik:1

Hun hadde vært trett og klar da hun la seg om kvelden

Olava Olsdatter Leirdal, senere gift 18. mai. Hele den dagen hadde gått med til hardt

Bragstad.

tungt.

arbeid, og dagen før hadde vært 17. mai. Så hun sov

Hun våknet ved at huset ristet. Så hørtes en smell. Det var luken over trappen opp til loftet hvor hun lå, som ble slått igjen av en takstokk som ramlet ned over den. Utenfor vinduet så hun trær og vann suse forbi.

De som lå nede ropte opp til henne at hun måtte prøve å få opp luken. Hun prøvde å få vekk stokken. Men den var for tung for henne, og mens hun slet med dette, begynte vannet og leirsørpen å stige. Snart sto det over gulvet hvor hun var. Hun ropte til dem som var nede, men fikk ikke noe svar. De var da håpløst innestengt og druknet uten mulighet til å bli reddet.

Akkurat da trodde hun det var dommedag. Hun la seg derfor opp i sengen og ba til Vår Herre og ventet på slutten. Utenfor så hun det var blå himmel. Men jorden så ikke rar ut. Etter hvert som leiren og vannet fylte rommet, fløt sengen opp. Murpipen hadde ramlet ned under seilasen. Heldigvis fikk hun ikke noen av steinene ut over seg. Og ved en tilfeldighet fløt sengen opp under hullet etter pipen. Hun klatret da opp fra sengen og ut på taket.

Hun fortalte at hun hørte mennesker og dyr som skrek og beljet, og hun så hender som stakk opp av leirsuppen mens hun seilte nedover. Skrikene var forferdelige å høre på.

Olava ble reddet tidlig på morgenen ved at Olaus Ellingsen Vinne, Erik Olsen Rosvoll, Martin Georgsen By, Olaus Sørensen By, Sefanias Ellingsen

Leirfall og Gustav Ellingsen Leirfall arbeidet seg utover til henne ved å legge planker og bord fremfor en stige som de skjøv utover, samtidig som de plukket opp bordene bak stigen for på nytt å bruke dem foran. Da de kom ut til Olava, sto hun i åpningen etter murpipen i taket.

Hun var selv ikke klar over hvem som hadde reddet henne. Hun trodde det var militære mannskaper som kom ut til seg.

Døde:

OLE JOHANNESSEN LYNGSHOLMEN, født 1829 RAGNHILD PEDERSDATTER LYNGSHOLMEN, født 1849 OLINE MARGRETE OLSDATTER LYNGSHOLMEN,

født 1886

Ole ble gjenfunnet i juni, og han ble begravet på Lysthaugen 19. juni. Jordfestelsen fant sted 19. mai i 1894.

Ragnhild og Oline Margrete ble ikke gjenfunnet. Men etter som de alle tre var innestengt inne i første etasje, og alle var i live helt til Olava måtte rømme opp på taket, er det rimelig grunn til å anta at de må ligge inne i husrestene nede i jorden på det nå oppdyrkede området sydøst for Ros voll.

Jorden på plassen tilhørte Lyng mellom østre, og den ble derfor regnet sammen med den jorden denne gården tapte.

Etterpå

Ole Johannessens dødsbo ble tildelt kr. 700 i erstatning. Olava Olsdatter ble senere gift med Sivert Bragstad på Vist i Sparbu. Hun døde i 1950.


Note:

1 Opplysninger ved Margrete Nøstvold, Olavas datter, og Magnhild Lunnan.

R A S I V E R D A L 363


Plassen


LYNGS VALD, NORDLYNGSSTUGGU 111.1

I de offisielle listene kalles denne plassen Lyngsvald. Men i Haltmanns skrift utgitt samme år som raset, kalles den Nordlyngsstuggu.

Det har ikke vært mulig å fastslå beliggenheten av denne plassen. I omtalen av beboeren av den i 1893 heter det at «hun bodde for seg selv i olderskogen». Dette innebærer at plassen må ha ligget i nærheten av elven. Det var nemlig på de flate lavtliggende områdene der at olderskogen sto tett og frodig. Plassen lå på nordsiden av elven, eller rettere sagt, på østsiden, for akkurat her gikk elven i nordlig retning. Dette området ble kalt Tangen. Kanskje ble også plassene her kalt Tangen. Tidligere lå det flere plasser i dette området. Men det er ikke mulig å fastslå hvilken av dem dette var.

Størrelsen av plassen var svært beskjeden. I 1890 ble det sådd 0,09 hektoliter bygg og 0,05 hektoliter havre. Det ble satt 0,69 hektoliter poteter.

Tallet på husdyr var heller ikke imponerende. 1. januar 1891 var det 1 sau, 1 geit og 2 høner.

Imidlertid er det ikke oppgitt om det var noen dyr der i 1893.

Folket

At det ikke var noen dyr på plassen i 1893, kan ha sammenheng med at vedkommende som bodde der, begynte å bli gammel. Og det var - Anna Johannesdatter, inderst, 75 år

Hun var ugift og bodde alene. Hun kalles riktignok inderst, hvilket vil si at hun var leieboer. Muligens leide hun denne plassen. Men det var hun som var der i 1891.

Anna Johannesdatter var fra Nordal prestegjeld på Møre. I folketellingen 1875 var det ikke færre enn fem stykker fra Nordal på Nord-Lyng. Hvem hennes foreldre var, er ukjent.

Hva som skjedde

Hva som skjedde her, vet vi ingen ting om. Men vi kan vel anta at selv om hun var blitt vekket, var hun så pass gammel og trolig skrøpelig at hun ikke hadde mulighet for å komme seg unna. Hvis antagelsen om at denne plassen lå på Tangen vest for Lyng, lå den trolig midt ute i det området som ble begravet. Det vil si at avstanden til trygt land var i begge retninger om

trent 1/2 kilometer. Vi har tidligere hørt at leirbølgen kom veltende i større hastighet enn en hest kunne løpe. Det er derfor ikke merkelig om Anna ikke kom seg unna i så fall hun kom seg ut.

Vi kan ikke se bort fra at også denne plassen ble berørt av det andre raset. Men det var de enorme mengdene med rasmasser fra det siste skredet som dekket hele dette område i opp til 7 - 8 meters tykkelse.

Døde:

ANNA JOHANNESDATTER NORDLYNGSSTUGGU, født 1818

Anna ble gjenfunnet i månedsskiftet mai/juni, og hun ble begravet på Stiklestad 1. juni. Jordfestelsen fant sted 4. juni.

Skaden på jorden ble regnet sammen med skaden på Nord-Lyng. Og etter som hun var inderst, eide hun heller ikke husene.

Etterpå

Anna Johannesdatters navn er oppført i listene over erstatningsberettigede. Men det ble ikke utbetalt noen erstatning. Muligens hadde dette sammenheng med at det ikke fantes

R A S I V E R D A L 365

noen arvinger. De utgiftene man fikk ved begravelsen, ble utvilsomt tatt med blant de fellesutgifter Verdalskomitéen hadde.


Gården


MELBY 129.1

Melby ligger på sydsiden av elven. Dette er en av de partene den eldgamle gården By ble delt inn i. Sundby og trolig Nesteby var to andre delingspar-ter. Melby var den midterste.

Melby lå i 1893 på et trinn høyere enn den laveste elvesletten. Gjennom mange hundre år har Verdalselven senket sitt leie etter hvert som landet hevet seg. Og dette har resultert i flere trinn med elvesletter.

Nedenfor Melby lå det såkalte Melbynesset på den laveste sletten. Melby-valdet dekket store deler av dette nesset. Men også andre gårdsvald nådde hit, for eksempel både Sundby og Haga.


þÿ

R A S I V E R D A L 367


Melby fikk leirslammet nesten opp til husene. Ute på nesset nordvest for gården lå eiendommen Melbynesset. Den ble helt utslettet.

Det er en viss mulighet for at Melby overtok deler av den bortkomne gården Neste-by nede på dette området. Ødelagte gårder ble ofte kalt -aun, og her lå en bit som ble kalt Melbyaunet. Ikke langt unna lå Sund-byaunet. Også dette aunet stammet rimeligvis fra den tidligere gården Nesteby.

Dette var deler av gårdsvaldene som var utsatt for flom. Jorden ble derfor ikke regnet som den beste. Og det var årsak til at det lå flere husmannsplasser på denne elvesletten både på disse gårdene og andre gårder hele veien nedover helt til Verdalsøra. På Melbys del av Melbynesset var en plass solgt, nemlig den som ble kalt Melbynesset.

Mot nord lå Verdalselven. Mot øst grenset Melby mot Gudding. Og mot vest og syd lå Østgård.

Melby var en meget stor gård i 1893. Hele arealet


image

Lars Olsen Melby.

utgjorde 905,57 dekar. Av dette var 511,59 dekar dyrket jord, 338,6 dekar skog og havning, 50,32 dekar annen udyrket mark, og 5,06 dekar var veier og bygninger.

Matrikkelskylden var på 30 mark 07 øre.

I 1890 ble det sådd 0,08 hektoliter rug, 7,5 hektoliter bygg og 30 hektoliter havre. Det ble satt 18 hektoliter poteter. Videre fantes det en kjøkkenhage på 1 ar. Det var 1 radsåmaskin, 1 fire-hjult og 4 to-hjulte vogner på gården.

Pr. 1. januar 1891 var det 4 hester, 11 storfe, 10 sauer, 7 geiter, 2 reins-dyr(!) og 11 høns på Melby. Reinsdyrene var et høyst uvanlig innslag i husdy rbesetningen. De var rimeligvis ikke på gården.

Folket 1

Eier av Melby i 1893 var Ingeborg Olsdatter. Hun overtok gården etter sin mann, Mikal Larsen Melby, som døde i 1888. Da han tok til som bruker på Melby i 1871, var gården delt i to. Dette året kjøpte han den ene halvparten, og samme år døde eieren av den andre halvparten, hvoretter han også kjøpte den.

I 1893 bodde ikke færre enn ti mennesker på gården. Disse var:

  • Ingeborg Olsdatter, gårdbruker, enke, 65 år

  • Lars Odin, sønn, 27 år

  • Grete Bergitte, datter, 23 år

  • Lars Olsen, fostersønn, tjener, 29 år


Verdalsboka - 21

369

V E R D A L S B O K A


image

Melby sett fra nordvest 1927. Foto: O. Snekkermo.



kåret

  • fire andre og på

  • Ellen Anna Pedersdatter, kårkone, enke, 79 år

  • Teodor Toresen, veivokter, 68 år

  • Beret Andersdatter, kårkone, enke, 85 år

Ingeborgs foreldre var ungkar Ole Halvorsen Lyng og pike Guru Johnsdatter Lyngsvald.

Lars Olsen var fostersønn. Han var sønn av Ole Larsen og Berit Lar sdatter Melby. Han var søskenbarn av Lars Odin Mikalsen.

Ellen Anna Peder sdatter ble enke i 1844. Hun hadde vært gift med Erik Olsen Levring som hadde eid Melby i fellesskap med Ole Ellingsen. Da han døde, ble hans part solgt til Lars Gudding. I skjøtet fikk Ellen Anna sikret kår. Senere giftet hun seg med Teodor Toresen. Han hadde således ikke kår-rettigheter. Han var veivokter og bodde delvis på Østre Innsmoen. Det er derfor litt usikkert om han var på Melby eller på Innsmoen rasnatten. Hans foreldre var Tore Kristensen og kone Anne Olsdatter Østgårdsvald.

Ellen Annas foreldre var Peder Andersen og Guru Pedersdatter Melby.

Beret Andersdatter var enke etter kårmannen Ole Ellingsen Melby. Han døde i 1886. Hennes foreldre var Anders Olsen og Beret Larsdatter Stiklestad. Hvem de fire andre var, er ukjent.

Hva som skjedde

Melby fikk ødelagt godt over 300 mål jord. Men leirbølgen nådde ikke husene, slik at folkene her var aldri i livsfare.

MELBY, MELBYNESSET 129.3

Gården fikk store skader, selv om husene ikke ble berørt. Hele den delen av valdet som lå nede på den laveste elvesletten ble fullstendig begravet. Skaden omfattet 295,3 dekar dyrket mark og 19,7 dekar skog og havning.

Verdien av jorden på Melby var før raset kr. 12.000. Tilsvarende kr. 4.000 ble ødelagt. Igjen var det da jord til en verdi av kr. 8.000.

Dette ga forholdstallet 1/3.

Eiendommen forøvrig sto i en verdi av kr. 15.000. Skaden beløp seg til kr. 3.640, slik at det sto tilbake kr. 11.360.

Etterpå

Ingeborg Olsdatter på Melby ble tilkjent en erstatning på kr. 7.430.

Begge de to kårkonene, Elen Anna Pedersdatter og Beret Andersdatter, fikk samme erstatning, nemlig kr. 240 hver. Og begge fikk en årlig livrente på kr. 240.

I 1895 ble skylden fastsatt slik:

Gårdsnr. 129, bruksnr. 1, Melby av skyld mark 30,07 et avtak for 20 år av mark 18,04, og deretter for bestandig et avtak av mark 16,27.

Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 6,22 for første halvdel av 1893.

Det ble fastslått at skaden utgjorde 325 dekar. Dette arealet ble delt i tre teiger. To teiger tilfalt eieren. De lå ved elven. Den ene lå like opp til eiendommen forøvrig, og den andre lå på vestsiden av Fergeveien. Tilsammen utgjorde dette 192,5 dekar. I tillegg kom 66 dekar elveleie. Staten fikk utlagt den tredje teigen i det området som fikk navnet Triangelet. Den teigen var på 122,5 dekar. Senere ble dette en del av det som ble kalt Statsteig A.

11900 bodde Ingeborg, Lars Odin, Grete Ber gitte og Lars Olsen på Melby. Ingeborg døde i 1909.

I 1904 overtok Lars Odin Mikalsen gården. Han solgte den til Lars Olsen i 1905. Lars Odin ble gift med en Ingeborg fra Inderøy. Han drev med isproduksjon blant annet i Nessvatnet på Asen. Han døde i 1946 i Trondheim.

Grete Ber gitte bodde ugift på Melby. Senere flyttet hun til Verdalsøra hvor hun først bodde på Garpa, senere på Ørmelen. Hun døde i 1955.

Lars Olsen drev Melby fra 1905 til 1942. Han døde i 1946. Han overleverte gården til sin søstersønn Ola Johannessen Lunden. Olas far hadde overlevd raset på Lunden.

Elen Anna døde i 1901. Da hadde hun vært kårkone på Melby i 57 år. Teodor døde i 1900.

Beret Andersdatter døde i 1896 på Holme.


Note:

1 Opplysninger blant annet ved Johannes Lunden.

R A S I V E R D A L 371


Bruket

Nordvest for Melby gjorde Verdalselven en sving mot nord mot Eklomelen før den igjen svingte sydvestover. På denne måten dannet den et stort ness. Både Sundby-, Østgårds- og Melby valdene omfattet deler av dette nesset, og det lå flere små bruk og husmannsplasser her. Dessuten lå en del av Haga nordre østre på dette nesset. Haga nordre østre lå selv på nordsiden av elven.

Sundby-, Østgårds- og Melby valdene strakte seg som parallelle striper mot nordvest ut over nesset.

Melbynesset er ikke avmerket på noen av de kartene som finnes fra før raset. Navnet forteller imidlertid at bruket lå ute på dette elvenesset. Her hadde Melby valdet elven som grense mot nordøst. På et tinglysningsdokument finnes det en skisse der eiendommen Melbynesset er angitt. Den lå lengst mot nordvest på Melby valdet. Elven dannet grensen mot nordvest, nord og nordøst. Mot sydøst lå Melby, og mot sydvest lå Østgård.

Denne delen av nesset lå lavt, og det er all grunn til å tro at jorden var forholdsvis skrinn samtidig som at den var utsatt for flom. Men elveerosjon var trolig ikke så stort problem, for Melbyberget på sydsiden styrte elven mot den andre siden, slik at eventuell erosjon stort sett foregikk der.

Arealet ble etter raset beregnet til å ha vært 29,5 dekar dyrket mark og 24,6 dekar eng, tilsammen 54,1 dekar.

Matrikkelskylden var 0 mark 97 øre. Noen stor eiendom var således Melbynesset ikke. I 1890 hadde utsæden vært 1 hektoliter bygg, 11/ 2 hektoliter havre og 6 hektoliter poteter.

Av husdyr fantes det 2 kyr, 4 sauer, 1 geit, 1 gris og 10 høns 1. januar 1891. I 1893 var det 2 kyr, 4 småfe og 1 gris og et ukjent antall høns.

I forsikringsprotokollen står det at bruket besto av en stue med lade og fjøs. Disse var visstnok forsikret for 1600 kroner.

Avlingen var forsikret slik: 5 tønner bygg - 60 kroner, 6 tønner havre -48 kroner, 20 tønner poteter - 60 kroner, 4 lass høy - 40 kroner, og 8 berger halm - 24 kroner.

Dessuten var løsøret forsikret for kr. 300.

MELBY, MELBYNESSET 129.3


image

.... .s


Ingeborg Rasmusdotter, sønnesønnen Edvin Sevaldsen, Andreas Sevaldsen.


Folket

Andreas Sevaldsen Haga kjøpte Melbynesset i 1882. Han var husmann under Melby både i 1865 og 1875. Det siste året hadde han forøvrig plassen Melbygraven.

Da raset gikk besto huslyden av følgende personer:

  • Andreas Sevaldsen Haga, selveier, 65 år

  • Ingeborg Rasmusdatter, kone, 63 år

  • Ragnhild Pauline Andreasdatter, datter, 20 år

  • Ole Edvard Andreasen, sønn, 17 år

  • Edvin Herman Sevaldsen, sønnesønn, 9 år

Andreas Sevaldsen var sønn av Sevald Pedersen Haga på Haga søndre søndre eller Hammelen og Pauline Andersdatter Sissellien.

Hans kone, Ingeborg Rasmusdatter, var født på Hellån mellom vestre, og var datter av

Rasmus Mortensen Auskin og Gjertrud Jonsdatter Holmli.

Sønnesønnen Edvin Herman Sevaldsen var født i Chicago. Hans far, Seva Id Andreassen, hadde utvandret til Amerika, og han var gift der. Hans kones navn er ukjent. Sevald hjalp sine foreldre med penger på deres gamle dager. Da hans kone døde i Amerika, vendte han i 1891 tilbake en tur sammen med sønnen. Han fant det best at gutten ble igjen i Norge «for oppdragelsens skyld,»

R A S I V E R D A L 373

som det ble sagt. Han hadde vel som enslig vanskelig for å ta seg av gutten i Ame-

þÿ

rika, selv om gutten hadde hatt egen lærerinne de to siste årene før de kom tilbake til Verdal. Sevald ble beskrevet som en sjelden snill og omsorgsfull far.

Den 3. april 1893 skrev forøvrig Ragnhild Pauline et brev til en søster av seg. Der fortalte hun at de nettopp hadde fått brev fra Sevald. Han holdt på å gjøre i stand et nytt hus i Chicago, og han ønsket å få lille Edvin Herman tilbake til seg. Han spurte om ikke hun kunne følge Edvin Herman til Chicago. Og hvis hun ønsket å dra tilbake, skulle han betale hjemreisen for henne. Ellers kunne hun også få bli i Amerika.


Ragnhild Andreasdatter.

Hva som skjedde

Etter alt å dømme lå Melbynesset rett i veien for den første

rasbølgen. Eiendommen var bare liten, og alt som var, ble ødelagt. Jorden ligger i dag under et flere meter tykt leirlag. Hva som skjedde her, må vi bare gjette oss til. Rasmassene må ha slått rett mot husene. Beboerne fikk ikke noe varsel. Både mennesker og dyr ble drept.

Døde:

ANDREAS SEVALDSEN MELBYNESSET, født 1828 INGEBORG RASMUSDATTER MELBYNESSET, født 1830 RAGNHILD PAULINE ANDREASDATTER MELBYNESSET, født 1872 OLE EDVARD ANDREASSEN MELBYNESSET, født 1876 EDVIN HERMAN SEVALDSEN HAGEN, født 1884

Her stakk restene av husene opp over leiren. Alle de omkomne ble etter hvert funnet, dog ikke ved huset. Men det skjedde først etter at elven hadde skåret seg ned i leirsjøen slik at vannstanden ble senket. Alle er gravlagt på Lysthaugen.

Den første som ble funnet var Ragnhild Pauline. Hun ble gjenfunnet 20. mai og begravet

28. mai.

Den neste som ble funnet var lille Edvin Hermann. Han ble funnet ved Lyng 28. mai og ble begravet 4. juni. Trolig lå han nokså nært overflaten, og han ble rimeligvis ført med nedover av vannet da elven flommet over leir-demningen.

374

V E R D A L S B O K A


image

Edvin Herman Sevaldsen Hagen.

Andreas Sevaldsen ble funnet ved Melbyberget 5. juli og ble begravet samme dag. Det ble satt i gang grundig leting etter de andre like ved dette stedet, og i tur og orden ble de funnet der alle sammen.

Om Ingeborg Rasmusdatter står det i kirkeboken at hun ble gravlagt 9. juli, og at hun ble gjenfunnet 16. juli. Her er det tydeligvis en skrivefeil. Hun ble funnet 7. juli.

Ole Edvard Andreassen ble funnet 9. juli og begravet 10. juli.

R A S I V E R D A L 375

Ingen av dem ble funnet inne i huset. Det er uråd å si om de ble kastet ut eller rakk å springe ut. Men de lå oppå noe olderkratt under et tykt lag av leire ved Melbyberget akkurat der elven begynte å skjære seg ned i leir-demningen. Trolig hadde de ikke blitt funnet dersom ikke elven hadde vasket vekk leiren.

For alle gjelder det at jordfestelsen fant sted på årsdagen for ulykken under innvielsen av gravstedet på Lysthaugen 19. mai 1894.

Hele eiendommen på 54,9 dekar ble ødelagt. Verdien av jorden var før skaden kr. 1.575, og den ble satt i 0 etterpå.

Eiendomsverdien var før skaden 2.200 kroner, og alt gikk tapt.


Et brev fra Sevald i Amerika

I Chicago bodde Sevald. I en avis leste han at det hadde gått et stort skred i Verdal. Den

22. mai skrev han et brev hjem. Det lyder som følger:1 Elskede foreldre og lille Herman.

Jeg har nå ventet på brev fra dere i 2 måneder og intet fått, så jeg begynner å bli riktig engstelig for hvordan det står til der hjemme. Av avisen ser jeg at det har vært et stort jordskred i Verdalen som har gjort uhyre skade, men jeg ser intet hvor det er. Jeg håper at det ikke har rammet dere, men skrekkelig er det i alle fall. Dere må endelig skrive til meg med det første så at jeg får vite hvordan det står til med dere, og om dere trenger hjelp på noen måte.

Den 8. mai sendte jeg 200 kroner til far og håper at dere har mottatt dem nå.

Ragna (Ragnhild) skylder jeg en del også, og hun skal sikkert få sine penger. Kanskje far gir henne 40 kroner nå. Så blir det 100 kroner i alt hun har fått om jeg minnes rett. Skal sende mer penger til dere, men først vil jeg høre fra dere. Merkelig at jeg ikke har fått svar på mitt brev med hensyn til Herman og Ragna som jeg foreslo skulle komme hit. Det må ikke forståes slik at jeg vil overtale Ragna til å reise hvis hun ikke vil, så kan det jo stå hen. Men lille Hermann lengter jeg jo etter en hel del, det er sikkert. Og nå har jeg også et godt hjem så han vil få det godt her også, det er sikkert. Jeg vet at han har det så godt der hjemme hos dere som han noen sinne kan få det, men han begynner nå å bli så gammel at skolen må søkes, og da er det jo som dere selv vet ingen skole der hjemme for Herman i lengden, så det vil visst være best om han kunne begynne her så snart som mulig.

Hvordan er det med Herman, vil han komme til pappa, eller ikke?

Dere må skrive og si meg hva som kan gjøres om Ragna kan komme med Herman eller ikke. Hvis hun vil følge Herman hit, skal jeg sende

R A S I V E R D A L 376

billetter til dem begge to, og vil Ragna ikke komme så får saken bero til siden, for Herman er for liten til å reise alene, stakkars lille pappagutt!

Hils Herman fra pappa på det hjerteligste, han må være snill gutt så skal han få det godt her også.

Dere hilses alle på det hjerteligste fra Guro, hun snakker om Herman hver dag og sier at hvis han var her, skulle hun være så god mot ham som det er mulig for noen å være. Vi er friske og har det riktig hyggelig og pent. Guro er svært flink til å passe huset og holde alt rent og i orden, koker godt og er så hjertelig snill og god så jeg er riktig tilfreds over all måte.

Lev vel og tusen hilsener fra Guro og meg til dere alle og mest til lille Hermann fra pappa.

S. H. (Sevald Hagen)


þÿ


Sevald Andreassen Hagen. Trolig Sevalds andre kone - Guro.


Men Sevald mottok aldri noe svar fra dem hjemme i Verdal. Og etter som dagene gikk, ble han mer og mer urolig for hva som kunne ha skjedd. Raset som han hadde lest om, spøkte i tankene hans. Til slutt klarte han ikke å vente lenger, men sendte et telegram til sorenskriveren i Levanger der han spurte om sin familie. Den 11. juli mottok han da det sorgens budskap fra sorenskriveren at hele hans familie hadde omkommet under Verdalsraset. Han fikk derfor aldri se igjen sin lille sønn som han lengtet så etter.

Etterpå

Sevald Andreassen Hagen ble boende i Amerika. Han ble gift på nytt med Guro.

All jord på denne eiendommen var totalt ødelagt og lå under metertykke lag av leire. Raset 6. september 1893 la nye lag opp på det som hadde kommet dit 19. mai.

Til Andreas Sevaldsens arvinger ble det utbetalt en erstatning på kr. 2.400. I 1895 ble følgende protokollert vedrørende skylden:

Gårdsnr, 129, bruksnr. 3 Melbynesset av skyld mark 0,97 et avtak for 20 år av mark 0,97, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,87.

Veiskatten ble som følge av dette redusert med kr. 0,33 for første halvår 1893.

Hele arealet på 54,1 dekar ble utlagt som en teig til Staten i hva som ble kalt Triangelet. Dette var det området som lå utenfor skredporten. Sammen med selve rasgropen utgjorde Triangelet Statsteig A. I tillegg til selve grunnarealet kom 0,6 hektar elveleie.

Note:


image

Denne tekannen skal stamme fra Melbynesset. Den eies av Anna-Lisa og Sevald Allmin i Jårpen.


1 Andreas Sevaldsen hadde en datter, Ingeborg Anna f. 1863, som var gift med Per Allmin i Jårpen i Sverige. Hennes barnebarn, Anna-Lisa og Sevald Allmin, har stilt brev og bilder til disposisjon for oss.

378

V E R D A L S B O K A



Eiendommen

MELBY, NØYSOMHET 129.4

Dette var et jordstykke som hørte under gården Melby. Hvordan det hadde havnet under Melby, er ikke funnet dokumentert. Men trolig skjedde det i form av dåpsgave eller lignende, og trolig kom jordstykket fra Fåren øvre.

Helt vest på Fårenvaldet ligger en part som kalles Skjefte. Eiendommen Nøysomhet grenset mot Skjefte, og på folkemunne ble den kalt Tessemskjef-te etter kjøperens navn. Det tyder således på at dette var en part av samme stykke.

Navnet Skjefte skriver seg fra en ødegård fra middelalderen. Det er et -vin-navn, og som sådan er det et meget gammelt navn. Trolig var Skjefte eldre enn nabogårdene Jermstad og Trøgstad som begge stammet fra eldre jernalders siste del, det vil si 400 - 600

  1. Kr.

    Det er uklart hva som bevirket at Skjefte ble en ødegård. Men det er nærliggende å mene at det var ras som var årsaken. Flere steder i skråningene ovenfor Fåren finnes det spor etter gamle ras.

    Den biten av Skjefte som altså tilhørte Melby, kjøpte lærer Andreas Tes-sem i 1882. Han kalte den Nøysomhet.

    Da han begynte å nærme seg pensjonsalderen, bestemte han seg for å sette seg opp en stue der. Bygningen var opptømret da raset gikk. Veien dit opp gikk direkte fra hovedveien mellom Stiklestad og Vuku rett opp for Trøgstad skole.

    Tessemskjefte unngikk ødeleggelse i raset 19. mai. Men den øverste kanten av raset ved Jermstad øvre var faretruende nær det sydvestre hjørnet av den lille eiendommen. Derimot gikk både veien og de nederste delene av eiendommen ut ved raset 6. september. Selve huset ble stående igjen.

    Før raset utgjorde hele eiendommen 37,6 dekar. Alt var dyrket.

    Matrikkelskylden var 1 mark 19 øre.

    Ved raset forsvant 3,9 dekar. Det var altså ikke de store ødeleggelsene på denne eiendommen. Den ødelagte jorden ble også liggende til eiendommen senere.

    Jordverdien var kr. 1.900 før raset. Tapet ble kr. 200, slik at verdien etterpå var kr. 1.700. Forholdstallet ble satt til 2/19. Eiendommen forøvrig ble halvvert i verdi fra kr. 3.500 til kr. 1.750.

    þÿ

    Nøysomhet var navnet på den eiendommen hvor lærer Andreas Tessem holdt på å bygge hus. Den lå rett opp for Trøgstad skole hvor han var lærer.


    Etterpå

    I 1895 ble skylden fastsatt slik:

    Gårdsnr. 129, bruksnr. 4, Nøysomhet av skyld mark 1,19 et avtak for 20 år av mark 0,13, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,12.

    Det medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,04 for første halvår 1893.

    Som nevnt var husene under bygging. Andreas Tessem og hans kone Olive Edvarda

    bodde på Trøgstad skole. Denne gikk ut i raset, og begge to omkom.

    Det ble utbetalt et erstatningsbeløp på kr. 3000. 200 kroner var blitt utbetalt på forskudd, blant annet til sønnen Harald Marius Tessem som studerte.

    Kort tid etter raset solgte Tessems sønner, Harald Marius og Martin Adolf, den del av jorden som var igjen, til Peder Ellingsen Mo. Han var sønn av Elling Mo som hadde kjøp restene av Jermstad østre. Tessemskjefte ble således lagt til Jermstad østre.

    Huset ble senere tatt ned og flyttet på Verdalsøra hvor de i dag står på Garpa, kjent som Fikse-Singstad-gården.

    MO 107


    Generelt

    Mo er etter all sannsynlighet en svært gammel gård. Mye tyder på at den kan regne sin historie fra begynnelsen av vår tidsregning. Denne alderen gjør at den i førkristen tid trolig var en stor og betydningsfull gård. Beliggenheten tyder også på det.


    þÿ

    MO, MOAN 107.4

    I kristen middelalder er det mye som tyder på at Mo led samme skjebne som de aller fleste gårdene i Verdal, den ble delt. I tillegg led den også felles skjebne med mange andre gårder i Verdal, om ikke de aller fleste, gården ble rammet av ras i middelalderen. Dette raset ødela ganske sikkert mye på begge delene, men særlig gikk det ut over den ene gården. Den ble liggende øde, og fikk navnet Moaunet.

    Dette raset var det samme som rammet Lyng i middelalderen.

    Lyngsraset reduserte Mo fra å være en stor og betydningsfull gård til å bli en gård av under middels størrelse.

    I nyere tid utviklet Mo seg til å være en svært godt drevet gård. I 1860 ble Mo delt i to, Mo nordre og Mo søndre.


    þÿ


    §§

    §pPjlf

    Mo - tegning fra muligens århundreskiftet 17/1800. Ukjent tegner.

    382

    V E R D A L S B O K A


    Bruket

    Dette var en selveiereiendom utskilt fra Mo søndre i 1876. Det var en tidligere husmannsplass ved navn Momoen. Kjøperen var husmann på samme sted i 1875.

    Denne eieren hadde bruket bare i kort tid før det ble solgt på auksjon til Martinus Johnsen Mikvoll i 1879.

    Moan lå i det nordøstre hjørnet av det gamle Movaldet. Så vidt det har vært mulig å bringe på det rene, grenset Moan mot Moåker i nord, mot eiendommen Egge av Kråg i øst, og mot Mo søndre i syd og vest.

    Som for de fleste eiendommer som tidligere hadde vært husmannsplasser, var den nokså liten. Etter raset ble den fastslått å ha vært på 34,5 dekar dyrket mark.

    Matrikkelskylden var 0 mark 81 øre.

    I 1890 ble det sådd 0,55 hektoliter bygg, 4,17 hektoliter havre, 0,23 hektoliter havre til grøntfor og 3 kilo gressfrø. Det ble satt 5,56 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter ble det benyttet 0,02 ar. Det fantes 2 to-hjulte vogner på gården.

    1. januar 1891 år var det 1 ku, 3 sauer, 1 gris og 6 høns der.

    Besetningen var en del mindre i 1893. Blant annet hadde de ikke noen ku. De hadde bare 1 sau og 1 gris samt noen høner.

    Martinus Mikvoll hadde forsikret eiendommen. Den besto av en hovedbygning med fjøs og lade som var forsikret for kr. 1.200, og et stabbur som var forsikret for 240 kroner. Dessuten fantes det en kakkelovn til en forsikringsverdi av 32 kroner og en kjøkkenovn til 24 kroner.


    Folket

    I mai 1893 besto familien av følgende fire personer:

    • Martinus Johnsen Mikvoll, gårdbruker, snekker, 55 år

    • Mette Pedersdatter, kone, 42 år

    • Karen Malene, datter, 13 år

    • Marie Pauline, datter, 7 år

    Martinus livnærte seg som snekker. Jorden og dyrene ga et tilskudd til familiens underhold.

    MO, MOAN 107.4

    Hans foreldres navn var John Pettersen Mikvollvald og Karen Malena Hans-datter.

    Mette var fra Landfall. Hennes foreldre var Peder Olsen og Marte Bårds-datter Landfall.

    Hva som skjedde

    Beliggenheten tatt i betraktning, var Moan antageligvis en av de første som gikk med i den siste delen av Verdalsraset.

    Ingen av beboerne kom seg unna. Alle ble med. Men bare Mette klarte seg. Martinus sprang opp på loftet for å redde barna. Men med det samme falt loftet ned, og huset forsvant ned i leirmassene. Med det kom både han og barna bort.

    þÿ

    Mette har selv fortalt hvordan hun opplevde raset.1

    Hun våknet av en forferdelig dur. I det samme veltet leirmassene mot huset, og det ramlet sammen, og hun selv ble slynget ut i leirsuppen. I den fløt hun nedover bakkene. Skog og jord løsnet fra alle sider, og med en uhyggelig fart bar det mot dalbunnen.

    Men heldigvis for henne ble leirmassene skjøvet mot land ved Hagamelene slik at hun ble liggende der. Mette fikk tak i en busk og prøvde å trekke seg i land etter den. Men nei, den sank bare ned i leirsuppen.

    Mette Pedersdatter Mikvoll. «Hvordan jeg kom meg i land, vet jeg

    384

    V E R D A L S B O K A

    ikke, alt hva jeg grep fatt i, sank bare ned under

    meg. Det var Herren som hjalp meg opp av raset», sa hun.

    «Jeg hadde leire i øyne og munn, hvordan jeg for, vet jeg ikke. Men jeg kom til slutt opp til gården Mo. Helt utmattet ble jeg liggende på gårdsplassen. I frykt for at det skulle komme nye skred, hadde folkene rømt hjemmefra, og jeg ble liggende inntil en mann som også hadde berget seg opp fra raset, kom og hjalp meg inn.

    Senere på dagen våget folkene på gården seg hjem en tur, men flyktet atter opp mot Hallemsgårdene. Og meg så elendig tilredt av leire som jeg var, måtte de bare la ligge i sengen og frakte meg i den.»

    Det var med gråtkvalt stemme Mette fortalte om denne tragedien om mannen og barna som denne dødsnatten tok fra henne.

    Det er også fortalt at en av grunnene til at hun ikke sank under da hun

    R A S I V E R D A L 385

    grep fatt i kvister og røtter nedenfor Mo uten å klare å løfte seg opp, var at hun hang fast i en grein etter håret.2

    Det er helt klart at Mette var totalt utkjørt som følge av den sterke psykiske og fysiske påkjenningen hun hadde vært utsatt for. Og at hun derfor ikke registrerte hvem som hjalp henne på Mo, er forståelig. Det var nemlig de to som bodde på kåret, Elling Pedersen og hans sønn Peder Olaus Ellingsen, som hjalp henne.

    De tørket av henne leiren og fikk fraktet henne til et tryggere sted. Hun sier at de måtte frakte henne i sengen, men Peder Olaus sa at de fraktet henne i en trillebår.3 (Se under Mo nordre.)

    Døde:

    MARTINUS JOHNSEN MIKVOLL, født 1838

    KAREN MALENE MARTINUSDATTER MIKVOLL, født 1880 MARIE PAULINE MARTINUSDATTER MIKVOLL, født 1886

    Mette hadde nå mistet hele sin familie, mann og to barn. Barna ble ikke gjenfunnet. Men Martinus ble funnet i august. Han ble begravet 14. og jord-festet 27. august. Da han ble funnet, var han ugjenkjennelig. Han var så sterkt lemle