Slepingen i Leksdalsvatnet Før fløytingen i Lundselva begynte om våren, ble det lagt ut bom (lense) i elveoset. Tømmeret som trengtes til å lage den første bommen om våren, ble kjørt ned til oset. Bomtømmeret ble senere sortert ut fra fjelltømmeret som fløt lett. Det gikk med bortimot 40 stokker for å lage en passende bom utenfor elveoset. Når en passende mengde tømmer til et slep hadde kommet ned, ble bommen forlenget og spent rundt tømmeret slik at det ble en klase. Det var nå klart for sleping langs etter vatnet mot Figga. ---- 334 SS-B ---- Flåttåbrua i ny utgave 1983. Det var av stor betydning å komme frem til Figga med et slep så raskt som mulig etter at isen hadde gått på Leksdalsvatnet. Klasen ble lagt mot brukarene på den gamle Flåttåbrua. Dette er navnet på brua over Figga ved utløpet fra Leksdalsvatnet. Den har dette navnet fordi den tidligere var en flytebru. Ved å legge klasen slik, virket den som en dam, og den kunne holde tilbake ganske store vannmengder, noe som var av betydning når fløyt ingen skulle begynne i Figga. Til slepingen ble det brukt spellflåte. Spellflåten var bygget opp ganske likt den som ble brukt i Veressjøen. (Det vises derfor til beskriv elsen i Leif Lykke: Tømmerfløtningen i Vera.) Det kan imidlertid til føyes at en spellflåte i Leksdalsvatnet var bygget av 13 stokker. Den midterste skulle være en halv meter lengre enn de andre. Den skulle stikke ut bak hvor den var forsynt med et hull til å feste slepekjettingen i. Toppstokken som dannet øvre feste for brura, ble av fløyterne i Leksdalsvatnet kalt regnbuen. Det ble ofte brukt to spellflåter samtidig. Ved å bruke to kunne en få opp langt større fart, og en hadde mere sikring mot avdrift i dårlig vær. Robåtene som ble brukt til å ro ut dreggen, var ekstra solide båter. Dreggen hadde fem armer. Den var tung, minst 30 kilo. Det var derfor regnet for litt av et bask når dreggen skulle kastes ut fra båten. Den måtte nemlig holdes på strake armer for at den ikke skulle slå istykker båtsiden når den gikk i vannet. Trossen som var festet til dreggen, var godt over 300 meter. ---- 335 SS-B ---- Det var alltid med en ekstra dregg ombord på flåten. Det hendte at dreggen såtte seg fast i bunnen slik at trossen måtte kuttes. Dessuten var det ofte nødvendig å ha en ekstra dregg for å ankre opp slepet i dårlig vær. Når det ble brukt en spellflåte, var det vanlig med et mannskap på fem. Hvis det ble brukt to flater, kunne det tilsammen være syv-åtte mann. I stille vær, eller hvis det var medvind, det vil si sønnavind, kunne slepet starte på hvilken som helst tid av døgnet. Ellers var det vanlig å legge ut om kvelden, for normalt var det mest vindstille om kvelden og natten. Ved motvind eller sterk sidevind hendte det ofte at en måtte ankre opp i en vik og vente til vinden løyet. Østavind ble regnet for å være verre enn vestavind, for den drev lettere slepet ut på vatnet. Avstanden fra Lundselva til Figga er ca. 8 kilometer, og vanlig vis tok et slikt slep rundt ett døgn. Men med god bør kunne det enkelte ganger gjøres unna på syv-åtte timer. Var det derimot ugunstige forhold, kunne det ta både tre og fire døgn. Med vanlig tømmermengde var det vanlig å gå med to slike slep fra Lundselva hvert år. Men enkelte år var det nødvendig å gå med tre slep. I tillegg til disse ble det også samlet tømmer som var levert fra private ved strendene langs Leksdalsvatnet. Et slikt slep startet ved Vist og fulgte vestsiden av vatnet. Det andre startet ved Klinga og samlet tømmeret langs østsiden. Her ble slepene lagt før de ble sluppet ned Figga. ---- 336 SS-B ---- Sleping langs Leksdalsvatnet sett fra Aksnes 1950. Delvis var tømmeret rullet på vatnet og lå i små klaser når storslepet kom. Men det var like vanlig at mannskapene på spellflåten også hadde arbeidet med utrullingen. Det kunne enkelte år være andre folk som drev dette arbeidet med å samle tømmer langs vatnet enn de som hadde fløytingen i Lundselva. Fløytingen i Figga Inntil 1935 var det egen fløyterbas i Figga. Men både fløyterbasen og en god del av fløyterne f ra Lundselva deltok også her. Frem til dette tidspunkt ble tømmeret sluppet i Figga så snart slepene var fremme. Tømming av klasene gikk raskt. En trengte ikke å stikke ut tømmeret. Figga dro godt slik at en heller måtte holde litt igjen. Øverst er Figga dyp og sel (renner rolig). Når slepene var tømt, var sela (strekningen hvor elva var sel) full av tømmer over en lang strekning. Fra 1935 til 1940 var det fløyterlaget f ra Lundselva som hadde arbeidet også i Figga. Det var helst i disse årene det var vanlig å legge en klase ved Flåttåbrua for å holde tilbake vatnet til fløytingen skulle starte i Figga. Fra 1941 og til fløytingen tok slutt i Leksdalsvatnet og Figga i 1952, var det fløytere fra Henning og Sparbu som drev dette arbeidet. Fløytingen i Figga var ikke regnet for å være særlig vanskelig. Men når det hendte at vannføringen avtok raskt, kunne mye tømmer bli liggende på elveørene slik at det ble et slit å få det til å flyte videre.