Ukens bilder

Id:
Kat:
Tekst:
	Vis alle

Dette fotoalbumet skal være en arena for å markedsføre Verdal kommune på en positiv måte.
Det skal være en pådriver til å få folk ut å for å oppleve Verdalens mangfold.. Det være seg natur, historiesus, severdigheter eller aktiviteter. Vi vil prøve å knytte trim, opplevelser og historie sammen.
Vi vil også prøve å vise storheten i det som er lite.
Bilder kan ikke benyttes i andre sammenhenger uten at dette er avklart med "verdalsbilder"!

Ukens bilder

Uke 2004 Med kaffekverna i fanget

Interiørbilde fra kjøkken omkring 1922. Lovise Langli Haugdahl sitter og maler kaffe foran den svære ovnen med flere innlegg. En mener at bildet er fra Nor-Leksdal skole og at Lovise var gift med læreren Ole Haugdahl som sluttet i kretsen 1923. Glassplatenegativ etter Anders Vandvik. Utlånt av Liv Liberg.<br>Det ramla og skramla i bestemors gamla, ovanfor knea og nedanfor navla", hva er det? Ei gammel gåte, med kaffekverna som svar.

Uke 2004 Steukern i sin vakre vinterdrakt 10/1-18

Foto Eysten Ness
Med bolighuset etter Sverre Johansen til venstre i bildet.

Uke 2003 Verdal`s første motorsag

Utlånt av Værdalsbruket
Her demonstreres den første private motorsag i Verdal`n av Bernhard Skei i Tromsdalen 1948. Iflge. en artikkel i Verdalingen i 1947 kjøpte Værdalsbruket 2 sager og de første som fikk var Alfred Bengtsson og Mikkel Brua. Prestasjonene ved bruk av nyskapningen var forventet å øke med ca 30%. Skogsarbeiderne fikk overta saga mot betaling i rater på ca 10% av brutto daglønn. I løpet av 1948 ble det solgt ca 50 motorsager i hele Nord-Trøndelag. Håndtering av en slik sag som på bildet var ikke for sveklinger når en ser størrelsen. Det var vel heller ikke noen form for støydemping og heller ikke avvibrering på den tid og det var ofte problemer med å få start på maskineriet. Foruten Bernhard Skei så for Mikkel Brua og demonstrerte sæger. Fra venstre, A. Tromsdal, Bergstad, Bugge, Nygaard og S. Øverland. Vistnok var dette de første private motorsager i kommunen men tyskerne hadde vistnok en tomanns motorsag som ble brukt til felling på Melby under andre verdenskrig.

Uke 2003 Åpning av rasteplassen ved Stortjønna i Vera 1984

Byggingen av plassen var et samarbeidsprosjekt som var det første i sitt slag. Byggingen av plassen ble utført av Friluftsnemnda i Verdal kommune med samarbeidspartnere som Verdal Handikaplag, Aker og Lions Club. Tilskudd ble innvilget av fylke/stat. På bildet ser kjenner en igjen blant ordfører Ola G. Tromsdal helt til høyre. Alf Dahling i lys jakke sto for serveringen under åpningen som ble sendt i lokalradioen i NRK.

Uke 2002 Brudesløret ?

Tekst og foto: Per Odd Molberg.
Rett navn? Tre av våre lokalhistorikere har bekreftet at rett navn var Sulbrufossen- inntil fotograf Henning Anderson i Veita fant på nytt navn da han laget postkort med bilde av denne fossen. Ord som markedsføring var vel ukjent den gangen, men .......

Uke 2001 Stensvåttån og Hærvola

Foto Eystein Ness.
Stensvåttån benevnes også som Dillberget. Under Armfelts felttog i 1718 forskanset folk seg oppå Våttån. Noe av skansen er fortsatt synlig i terrenget rundt toppen. Sett fra Skåddåberget.

Uke 2001 Spellflåttån på Leksdalsvatnet

Utlånt av Karl Hermann.
Innretningen ble brukt til å trekke tømmer til over Leksdalsvatnet (samme innretning ble brukt i Veresvatnet) utløpet av Figga for fløyting videre. Tømmeret som kom fra skogene i Leksdalen ble først fløytet ned Lundselva for deretter samlet ved dennes utløp. Karene er fra venstre Johan Kr. Tanem,(sittende). Videre (med ryggen til), Anders Rognan. De to siste er Magne Finstad og Sverre Storstad. Når bildet er tatt er ukjent.

Uke 2001 Inskripsjoner i fjellet ved Karl Johans veg.

Foto Eystein Ness
Det er mange navn fra ca 1905 som finnes i berget ved svingen på vegen like før en kommer østfratil Kongsstua (eller Nybygget om en vil). To av navna, I. Høknes og J. Sommerhus, utmerker seg ved vakker utførelse og datering som knytter dem til grensevakten. Høknes var fra Namsos og I står for Iver. Han var født i 1870 og døde 1948. Sommerhus hette Jakob til fornavn og var fra Botnan i Vemundvik. Dette iflge. opplysninger i Verdal Historielags årbok av 1985. Beklageligvis har noen vært oppfinnsom og vandalisert noe av teksten.

Uke 2001 Kullmile ved Helmoen i 1942.

Bildet utlånt av Værdalsbruket AS.
Værdalsbruket, som har lånt ut bildet, drev med framstilling av trekull både under første og andre verdenskrig. Etter det en vet med sikkerhet har det vært miler ved Stormoen, Malsådalen, Djupdalen mot Vera og ved Helmoen. Sikkert andre steder også. Ca 1918 var det en stor mile på Trones ved sagbruket der. En kullmile er et anlegg for fremstilling av trekull. Bildet viser en utbrent mile. Hensikten med å omgjøre ved til trekull er at man fjerner det meste av vanninnholdet i veden for å oppnå høyere temperatur ved videre forbrenning. Denne milen er en sakalt" Reismile". Marken der milen skal bygges jevnes. Byggingen starter ved at det blir reist en stokk på høykant i midten av milen («kongen». Denne stokken blir gjerne slått ned i marken, og stives av, slik at den står støtt. På siden av stokken blir det laget en sjakt vertikalt, som skal fungere for opptenning av milen og som midlertidig avtrekk. Fra denne stokken legges runde trestrangler radialt ut, nesten til kanten av milen. Over disse stranglene legges kløvet ved horisontalt, slik at det blir et luftrom under milen. Veden i denne grunnkonstruksjonen trenger ikke å være tørr. Deretter starter stablingen av veden i selve milen. Veden reises på høykant med en liten helling inn mot «kongen». Nederst og nærmest kongen stables ekstra tørr granved, gjerne også med innslag av tyrived. Årsaken er at denne delen av milen skal fungere som brennkammer. Videre utover reises veden, hele tiden med helling mot midten av milen. Lengden på vedkubbene kan være fra ca. 1m til ca.2m, avhengig av størrelsen på milen. Den groveste veden legges midtveis mellom senter og kanten. Hellingen på milen er størst nærmest kanten, og ytterst er hellingen ca. 60Â°. Ytterst jevnes milen til med større og mindre vedkubber, slik av overflaten blir mest mulig jevn. Deretter dekkes milen med et lag granbar og gjerne lett torv, som skal fungere som en slags isolering. Til slutt dekkes til med et lag leirholdig jord. Dekklaget over milen skal i alt være ca. 20 cm. Ved bakken lages noen få kanaler inn til luftrommet under milen. Disse kanalene skal sørge for oksygentilførsel til forbrenningen. Milebrenningen startes ved at det lages et bål på toppen av milen. Den brennende veden stappes ned til bunnen av den vertikale kanalen, og antenner milen. Kullmile, i produksjon. Milen antennes i bunnen. En del av virket brenner, og varmen omdanner etterhvert resten til trekull. Store miler (som f.eks. ble brukt til fremstilling av trekull til jernverk), må passes i flere uker før kullet er ferdig, og oksygentilførselen må justeres hele tiden, så ilden blir holdt ved like, men at forbrenningen heller ikke blir for kraftig, slik at hele milen blir omgjordt til aske. Forbrenningen justeres ved regulering av oksygentilgangen i luftekanalene. Ideellt sett skal den produserende massen holde en temperatur på ca. 250 ? 300 grader Celsius, mens den blir tilført oksygen. Etter en viss tid, som er avhengig av størrelsen på milen, blir kanalene tettet. Etter at kanalene er tettet vil temperaturen i milen fremdeles øke (inntil max. 700 grader). Deretter vil milen kjøles ned og trekullet kan hentes ut. Det ferdige trekull skal etter riktig behandling inneholde fra 82% til 95% carbon (C). Dette i flge Wikipedia. Bilde av flere kullmiler. Klikk her.

Uke 2001 Opeln til Harald Skatland i 1938.

Utlånt av Astrid Green.
Skatland drev rutebiltransport, vesentlig mellom Leksdalen og Øra ved siden av gårdsdrifta på Aksnes Søndre. Han hadde den første melkeruta med bil fra Leksdalen. Kjørte først en vanlig lastebil men kjøpte så denne med dobbelt førerhus. Opplysninger fra boka "Heimer og Folk I Leksdalen. Registrert med V-134 i kjøretøyregisteret for 1939.

Uke 1952 Snøscooteren hans Per Ward

Denne doningen er heimgjort i Strådalen av Per Ward. Den oppbevares ved museet på Stiklstad. Utlånt av Stiklestad Nasjonale Kultursenter.

Uke 1952 Inhalasjonsapparat fra 1920

Foto Ole Morten Larsen
Ved astma var inhalasjon med "jodkalium, atropin, røken av salpeterpapir eller en blanding av nitras kalicus og strammoniumblade, i nødsfald morphin". Ingen spøk å være syk på den tiden. Apparatet er utstilt på sykehuset. Opplysninger fra Steinar Nakrem.

Uke 1952 Kunst i skum nedenfor Gråtøyfossen i Inna.

Foto Eystein Ness
Hva dette kan assosieres med er opp til den enkelte.

Uke 1952 Rinnelva fra Hallbakkan 3. september 2017

Foto: Eystein Ness.
Etter mange års krangling mellom Levanger og Verdal ble det høsten 1987 enighet om hvor kommunegrensa skal gå. Det var visstnok et kaffemøte mellom ordførerne som var grunnalegt for enigheten. Tror verdalingen som vanlig lot levangsbyggen få viljen sin. Grensen mellom de to kommunene følger Rinnelva. Men ser en på bildet dreier elva en skarp sving nordover mot Havfrua før den møter fjorden og den flytter seg stadig nordover. Utløpet pr. 1987 ble fastsatt som grense, men ut fra bildet var det naturlig at elva rann rett ut i fjorden lenger sør i tidligere tider og ikke tok skarpsvingen til høyre. På den nordlige halvkule graver elver mer på høyre enn på venstre bredd, og omvendt på den sørlige. Mange store elver har derfor sletteland med forlatte løp til venstre, men en bratt kant på høyre bredd. Dette iflge. Baers Lov som ble fremsatt av Karl Ernst von Baer, mens fenomenet er beskrevet av blant andre Albert Einstein. Og disse to herrer hadde det vel noenlunde greit oppi topplokket.