Antagelig i forbindelse med de russiske krigsfangene frigivelse. Mener det er flere av de på bildet. Bilde etter Olga Anderson   

   Utlånt av Einar Storhaugxxyyzzåå ----   

   Bildet er tatt under pløying på Fæby og det er John Fikse som er sjåfør. Ut fra at det er montert knottgenerator på doningen må bildet være tatt under krigen. Foto av Ole Snekkermo.   

   Her er de fleste deltakerne samlet til svartkjelkaffe ved gjeterhytta. Ludvig Bakkan og Petter Vangstad var de siste som drev på setra her til like etter andre verdenskrig. De gamle seterhusa er borte, men det er kvighamning her i regi av Stiklestad Seterlag.   

   Minnestøtta er under arbeid på det tidspunktet. Stenarrangementet rundt og navneplata er ikke på plass. Offentlig innvielse av gravstedet skjedde i oktober samme år. I 1945 ble det laget en midlertidig støtte av tre. [b][url=http://verdalsbilder.no/cpg1410/displayimage.php?pos=-10306]Klikk her [/url][/b] for bilde. Foran støtta står Oskar Øvre. Helt i høyre billedkant, Sverre Vestvik.   

   Dette er ei av de illegale avisene jeg var med og distribuerte i Verdal under krigen, og som førte til at jeg fikk oppleve helvete i konsentrasjonsleirene i Tyskland forteller Oskar i et avisintervju.[b][url=http://nkpmn.org/Historiesidene/okkupasjonstida/OscarOevreFange.html]Klikk her [/url][/b] for å lese om tiden fra Oskar ble arrestert i 1943 til freden kom og til han ble hentet av De Hvite Bussene i 1945. NB: I dag, 29.desember 2017 er det 100 år siden Oskar ble født.   

   Den røde stjerna på toppen lyser i mørket.   

   Gunilla var datter av Brita Pedersdatter og lappen Hans Johnsson Skjækerfjell. Gunilla bodde på plassen Haugen på nordsiden av Strådøla på svensk side. Plassen ble ryddet og bebygd omkring 1860 av reineier Anders Larsson. Gunilla hadde to søsken, Sofie og John. Hun var ugift, men hadde en sønn, Elias. Hver høst reiste Gunilla utover bygda. Som oftest var målet Andreas Kvello hvor hun oppholdt seg en stund med forskjellige gjøremål. Like før jul var hun alltid tilbake på haugen. På heimturen nytet hun godt Gunilla var datter av Brita Pedersdatter og lappen Hans Johnsson Skjækerfjell. Gunilla bodde på plassen Haugen på nordsiden av Strådøla på svensk side. Plassen ble ryddet og bebygd omkring 1860 av reineier Anders Larsson. Gunilla hadde to søsken, Sofie og John. Hun var ugift, men hadde en sønn, Elias. Hver høst reiste Gunilla utover bygda. Som oftest var målet Andreas Kvello hvor hun oppholdt seg en stund med forskjellige gjøremål. Like før jul var hun alltid tilbake på Haugen. På heimturen nytet hun godt av gavmildheten til folk i forbindelse med juleslaktinga. Gunilla flyttet fra Haugen til alderdomshemmet i Undersåker like før krigen. Les mer om Haugen og Finn-Gunnhild i boka om Vera kirke. hvor disse opplysningene er hentet fra. [b][url=http://verdalsbilder.no/cpg1410/displayimage.php?pos=-11002]Klikk her [/url][/b] bilde av Haugen mens noe av husa sto. [b][url=http://verdalsbilder.no/cpg1410/displayimage.php?pos=-2879]Klikk her [/url][/b] for restene etter boplassen i 2008. Bildet utlånt av Inge Leirset   

   Bildet er trolig på Rinnleiret. Ole Andreas var født 18/1 1886, døde 16.07.1974. Som ung fjellgjeter i Vera og Kall. Arbeidet over 50 år på sagbruket på Ørmelen. Småbruker på Slettemo på Ørmelen. Heimen brent i 1940 i forbindelse med krigshandlingene. For den som er interessert kan en lese mer om slekta til Ole A. i Helgådalsnytt 1983, side 46 under Eggjaslekta.    

   Ikke alle fangene var i slik helsetilstand at de kunne delta i feiringen av freden i maidagene 1945. Foto av John Dillan. Utlånt av Alv Okkenhaug.   

   Denne fanen kom for en dag i etterltenskapene etter Ingvar Stubbe. Når den ble laget er det ingen av de forespurte som kan gi svar på. En teori kan vel være at den ble laget til 17.mai i 1940 men krigsutbruddet satte en stopper for 17.mai-feiringen i fem år. Og kanskje ble den da gjemt og senere glemt. Den som kan vite noe om denne fanen bes ta kontakt på tel. 472 97311. Utlånt av Svein Guddingsmo.   

   Brakker ved flyktningmottaket for norske flyktninger på Kjesäter slott i Södermanland i Sverige 1945. Her ble alle registrert og legeundersøkt før de ble sendt videre til norske politiforlegninger, skoler, sivilt arbeid, familieforlegninger, kvinneforlegninger og andre steder. [b][url=https://media.digitalarkivet.no/db/contents/43434]Klikk her [/url][/b] navneregister over nordmenn som flyktet til Sverige under krigen. Registeret gir opplysning om nesten 45.000 personer med navn, flyktningnummer, fødselsdato og ankomstdato. Mange navn fra Verdal`n finnes her.   

   Født i 1879 i Mo I Rana. Gikk krigsskolen og ble premierløytnant i sanitetskompaniet. Bildet er nok fra "militærtiden" ca. år 1900. Han tok medisinsk eksamen i 1905. Etter flere korte praksiser i ulike legestillinger kom han til Verdal i 1909 og praktiserte her til 1913. Etter trondheimsopphold og videreutdanning i Tyskland kom han tilbake hit i 1914 og var lege her helt til sin død i 1939. De siste tre årene som distriktslege. Gjennom mange år han virket i bygda hadde han godt kjennskap til de fleste familier. Han skal ha blitt satt stor pris på både som lege og menneske. Det har vistnok versert mange historier fra noen av hans legebesøk. Han bodde og hadde kontor på Sole. Han ble gift i 1914 med Anna Ella Getz, datter av Johan Getz, leder av Værdalsgodset (Værdalsbruket.) Opplysninger fra kulturbindet av Verdalsboka.   

   Bilde fra inntrykket som møtte Vuku Røde Kors ved første besøk etter freden etter fredsdagen 7. mai. Etter at tyske fangevoktere hadde forlatt leiren etablerte de en ledergruppe blant fangene. Det er vel den som er på bildet sammen med lederen av Vuku Røde Kors, John Dillan, til høyre. Foto av Alv Okkenhaug. [b][url=https://www.nb.no/nbsok/nb/15a44f99551b1c5bb7c7ad1efd4cbc11?index=12#192]Klikk her [/url][/b] for å lese om Vuku Røde Kors Hjelpekorps. Fra før hadde korpset sammen med sanitetsforeningene fått tilgang til leiren for matservering. Nedenfor gjengis deler av en artikkel skrevet av medlem Alv Okkenhaug i Verdal Historielags årbok av 1989: Så langt Hovden. Etter hardt påtrykk fra flere hold ikke minst fra Øystein Hovden, ga leirkommandanten tillatelse til å åpne leiren hver dag kl. 17. for bespisning av fangene. Sanitetsforeningene i bygda, sammen med Vuku Røde Kors Hjelpekorps, skulle stå for det hele. John Dillan var i fyr og flamme fra første stund. På møte den 22. februar 1945 blir aksjonen skissert opp for oss. Korpet skulle stå for bespisningen i uka fra 12.-18. mars i første omgang. Å skaffe mat til ca. 320 mann, i en tid der mangelen på mat er merkbar også hos den lokale befolkning, krevde et stort forarbeide av korpsets medlemmer. Husstander ble besøkt på forhand med beskjed om innsamlingsdag. Kjelleren under Verdal Samvirkelags filial i Vuku skulle i tida framover også bli lager og ikke minst kjøkken i humanismens tjeneste. Allerede den 23. februar ble det her saltet ned en halv tønne og en otting (1/2 tønne + en L/8) sild for senere bruk. 2. mars nærmet seg med raske skritt, og vukubyggene fikk besøk av hjelpekorpsmedlemmer som samlet inn mat, og de kom ikke forgjeves. Hjertelaget var stort, og lageret i filialkjelleren fylles opp til glede for kokkene som fant ut at en ukes servering til ca. 320 mann skulle gå greit. Den 11/03 blir det kokt ca. 100 liter bettasuppe for levering neste dag. Menyen for den 13/03 er sildsuppe, og så skifter det til havresuppe, lapskaus og så en omgang med bettasuppe igjen. En betingelse for «apen leir» var at de samme serveringsfolkene var innenfor leiren hver dag. Følgen var at maten fra Hjelpekorpset ble fraktet til Øra i melkespann og levert utenfor leiren til de som sto for serveringen. Vårt oppdrag i forbindelse med russerleiren var i første omgang gjennomført på en meget tilfredsstillende måte, men vi sto parat til neste dyst.    

   Navna på elevene finnes under "Navn I Bilde" i menye på startsiden.   

      

   Ligger ca. 3 km N for Suul. Bruddet er ca. 60 m langt og 40 m bredt. Det har vært tatt ut betydelige mengder skifer før krigen. Skiferen er en grå fyllittskifer som er lettkløvd og tynnspaltende.