Her er det mange meter med vev på grantrærne. En ekspert skriver følgende om måten slik spindelvev lages: Tyngdekraften hjelper edderkoppene til å forankre festetrådene som er utgangspunktet for nettet, sier Kjetil Åkra. Vanligvis pleier hjulspinnere å lage en ankertråd og så la den bli tatt med vinden til den hekter seg fast i en busk eller et tre. Når edderkoppen så spinner nettet ut fra ankertråden er det en kom-plisert prosess. Edderkoppen lager blant annet flere typer tråder som plasseres på bestemte steder i nettet. - Gravitasjon er også viktig for at edderkoppene skal orientere seg og vite hvor de ulike komponentene av nettet er. Edderkopper har ikke balanseorgan som vi mennesker har i det indre øret. De kjenner sin egen kroppsposisjon og orienterer seg ved hjelp av en masse små og vibrasjonsfølsomme hår på beina. I tillegg hjelper andre faktorer som lys, og hvilken retning det kommer fra, edderkoppen med å skjelne mellom opp og ned. Edderkopper holder seg fast til nettet ved hjelp av tre små klør ytterst på hvert bein. Disse klørne virker som små kroker med liten kontakt-flate mot nettet. Dermed kan edderkoppen bevege seg i nettet uten å sitte fast selv.    

   Imponerende byggverk av spindelvev. En ekspert skriver: - Tyngdekraften hjelper edderkoppene til å forankre festetrådene som er utgangspunktet for nettet, sier Kjetil Åkra. Vanligvis pleier hjulspinnere å lage en ankertråd og så la den bli tatt med vinden til den hekter seg fast i en busk eller et tre. Når edderkoppen så spinner nettet ut fra ankertråden er det en kom-plisert prosess. Edderkoppen lager blant annet flere typer tråder som plasseres på bestemte steder i nettet. - Gravitasjon er også viktig for at edderkoppene skal orientere seg og vite hvor de ulike komponentene av nettet er. Edderkopper har ikke balanseorgan som vi mennesker har i det indre øret. De kjenner sin egen kroppsposisjon og orienterer seg ved hjelp av en masse små og vibrasjonsfølsomme hår på beina. I tillegg hjelper andre faktorer som lys, og hvilken retning det kommer fra, edderkoppen med å skjelne mellom opp og ned. Edderkopper holder seg fast til nettet ved hjelp av tre små klør ytterst på hvert bein. Disse klørne virker som små kroker med liten kontakt-flate mot nettet. Dermed kan edderkoppen bevege seg i nettet uten å sitte fast selv.    

   Her er Helgåas begynnelse fra Veresvatnet. I bakgrunnen svenskfjella Mannshaugan med bl.a. Steukern og Sukkertoppen.   

   x   

   En del av tapetseringen ved innkjørselen til Øra for et arr. i Trønderhallen på Levanger. Hvem som er ansvarlig for denne plakatklistringen her og i sentrum er ukjent, men det ligner på at den ansvarlige kan ha en eller annen diagnose. Dette er ikke informasjon men rett og slett forsøpling. Hvis jeg ikke husker feil var det en tilsvarende tilfelle for et arr. på samme sted for noen år siden. Da det ble reagert og plakatene måtte ned. Nei, hold forsøplingen for Trønderhallen på sørsiden av Rinnelva. Vi har mer enn nok med Innherred Renovasjon`s anlegg i Skjørdalen som har forurenset Nessgrenda med stank i over 20 år og som i tillegg har tatt livet av yngel og småfisk i Skjørdalsbekken i flere år. Og når i tillegg en håndballtrener fra Levanger står foran politikerne her i kommunen og skryter av IR, og tillegg vil bestemme at Verdal`n skal innføre hytterenovasjon for at selskapet skal få enda større overskudd så må han tro at han er noe til kar. Det er mulig det er gull for selskapet men glansbildet har en bakside forandre.   

   Denne dammen har navnet Lundammen og ligger mellom Tosteigan og almenningsgrensen. Ble bygd i 1871 iflge. Verdalbrukets Historie. I alt var det 6 dammer i Malsådalen. Siste år med fløting i Helgå og dens bivassdrag var 1964. Mens i Inna ble det slutt i 1956. Da overtok lastebilen.   

      

      

   Dette er resten av fløtingsdammen som ble bygd i 1908-1909. [b][url=http://verdalsbilder.no/cpg1410/displayimage.php?pos=-1744]Klikk her [/url][/b] for å se og lese om dammen.   

   Bygningent sto på kolle på nordsiden av Dyråa mellom Jensengruva og Sliperngruva med utsikt mot Jensengruva. I dag er tomta og området gjenvokst av skog og det er bare restene av fundamentene å se-   

   Sliperns Gruve, oppkalt etter gruvebestyreren, Rasmus Slipern. Denne gruva hadde også to synker hvor hovedsynken er ca. 30 m dyp. Gruve antagelig drevet som dagbrudd. Gruva var en de tre hovedgruvene i tillegg Jensens Gruve og Barbara Bachkes gruve. Foruten disse tre var det minst fire til, nærmest som prøvedrift å regne.    

   Gruven ligg på nordsiden av elva rett overfor Jensens gruve. Den var ca. 30 m lang med åpning mot Dyråa. Besto av to synker i skjæringen. Navnet på gruva er etter fruen til en Anton Sophus Bachke, en norsk bergmann.   

   Bildet viser en del av utsortert stein som er heist opp fra gruva med håndmakt. Steinen som inneholdt malm ble kjørt til Skjækerfossen for smelting i to smeltehytter. Hvor mange tønner md stein som ligg i området er vanskelig å tippe men når hver tønne kanskje veide mellom 50 og 100 kilo så var det i allefall et ulidelig slit.   

   Gruva var den største og den første som ble åpnet i feltet. Bildet viser den ene synken av to. Den på bildet som ligg helt ved Dyråa var den som arbeiderne brukte for å komme seg opp og ned etter stiger mellom avsatser nedover til ca 35 . Gruven ut fra synken skal være ca 70 m lang ned til ca 60 m dybde. I den andre synken ble malmen heist opp med. muskelkraft i tønner som var minimum 50 kg. Driften var plaget av vanninnsig og særlig når elva var flomstor bød det på problemer med lensing som foregikk med håndpumper. Belysningen til arbeiderne var tranlykter som gruveeierne skaffet men trana måtte arbeiderne kjøpe sjøl. Litt av et slit for ca. kr 1,50 om dag. Når en vet hvor dyp synkene på gruveområdet så skulle alle vært inngjerdet for å unngå en tragedie for dyr og mennesker. Det kan leses mere om denne gruvedriften og malmsmeltingen ved Skjækerfossen i Håvard Elnes sin artikkel i Jubileumsutgaven av Helgådalsnytt av 2011. Opplysningene er hentet derfra.    

   Nedkjølt vann og sterk østavind har formet disse isdekorasjonene.   

   Strådalsgårdene med "melis" på Steukern og nabofjella.   

   Båter ved blå Veressjø og høstgule bjørketrær med vinteren som lurer i Svenskfjella bakenfor.   

   Hver fot veier ca. 1000 tonn og er produsert i Dubai.   

      

   [b][url=http://verdalsbilder.no/cpg1410/displayimage.php?pos=-4197]Klikk her [/url][/b] og [b][url=http://verdalsbilder.no/cpg1410/displayimage.php?pos=-4199] her [/url][/b] for bilde fra avdukingen av bautaen i 1954.   

      

   Her ved Grønås Lapplèger med Steukern i bakgrunnen. [b][url=http://verdalsbilder.no/cpg1410/displayimage.php?pos=-929]Klikk her [/url][/b] for bilde tatt på samme sted sommer tid.   

   Bildet utlånt av Asgeir Lund   

   Kraftige saker, minner om bilder fra Guantanomobasen på Cuba. Det mangler bare noen i oransje fangedrakter innenfor gjerdet.   

   Restene av fløtingsdammen i Dyråa og tippene av utsortert stein fra den Jensens Gruve i Skjækerdalen. Alt sammen av denne steinen og den som ble kjørt ned til Skjækerfossen for smelting er heist opp fra gruva med stamp med enkle hjelpemidler. For et slit det må ha vært.   

      

   Nyoppsatt skogskoie som ligg en halvtimes gange fra vegenden i Skjækerdalen.   

   Setra ligg ca 1 km nord for elva ca en times marsj fra enden av bilvegen ved Melaåsen. Seter for to Kolstadgårder ved Volden. Seterdrifta ble nedlagt mellom 1910 og 1915. iflge. Seterboka.   

   Nedkjølt vann og sterk vinn har dekorert denne gresstua. Naturen er den beste kunstneren som finnes.    

      

      

   Jackets for Johan Sverdrups-feltet under bygging. "Fotan", hver på ca. 1000 tonn, har ankommet fra Dubai og venter på montering. To skal vel sveises på plass ca. 80 meter over bakkenivå.   

   To av "føttene" av fire som skal sveises på jacketen til Johan Sverdrup-feltet. Kom med båt fra Dubai og veier hver 1000 tonn.   

   Med "melis" på Steukern.   

   Mannshaugan i bakgrunnen, hvorav Sukkertoppen helt til høyre skiller seg ut med sin formasjon.   

      

      

      

   Oppsatt ved besøkskassen. Dikteren er ukjent.   

   for blomsterbier 8. oktober 2015.   

   Bildet er tatt fra Tomtberget.   

   Fjellet med den flate toppen er Steukern og den spisse midt på bildet er Sukkertoppen. Ved bredden kan en se Sisselvollen.   

   Slik ser det ut ved rasteplassen vest for Finnmyra etter spredning av moll og jord med topping av vegsalt. Hvor lenge skal den vanvittige saltingen som forurenser natur og grunnvann få fortsette. I de siste 20 årene er saltforbruket på vegene her til lands vært på ca 200000 tonn hvert år. Noe som tilsvarer at hver eneste innbygger i norges land har tømt ut ca 4 kg i naturen hvert eneste år. Hvor er miljøfreakerne Haltbrekken og Hauge i denne saken. Det er nesten så en kan tro at de får tilskudd fra Vegmyndighetene til sine organisasjoner for å holde kjeft.   

      

   Lenger oppe, ved Soltun Grendehus har bekken navnet Pålstubekken. Antagelig fordi det sto ei lita stue der med navnet Pålstu like ved vegen opp mot skihytta tar av fra Volhaugvegen. Den siste som bodde der var Inger Marie Johnsborg som døde i 1948. [b][url=http://www.nb.no/nbsok/nb/08f7c7b58664c1296ec266df58a3d812?index=14#229]Klikk her [/url][/b] for artikkel om den lille stuen.   

      

      

   Åpning på vårparten.   

      

   Bare rester av grunnmur og teglpiper er at skue. I år er det 70 år siden den enda gamlere hytta fra 1886 ble nedbrent våren 1945. [b][url=http://verdalsbilder.no/cpg1410/displayimage.php?album=search&cat=0&pos=37]Klikk her [/url][/b] for å se branntomta etter denne hendelsen.   

      

   Etter en time og et kvarter er det snart bare teglsteinspipene som står igjen. Gjennom nesten 70 år har hytta huset både "fattig og rik". For turfolk som bruker Kråksjøområdet har Kråksjøhytta vært et begrep og et turmål. Mang en kaffetår og mang ei "kakskiv" har vært inntatt her på verandaen med utsikt mot Kjølhaugan. Og det kan det fortsatt bli mulighet for. Bruket skal visstnok ha planer om lage en rasteplass der denne hytta sto. Bildet tilhører Værdalsbruket AS.   

   Bildets eier er Værdalsbruket AS   

   Byggingen av Værdalsbrukets nye hytte ved Kråksjøen er fullført. I tillatelsen for å bygge den må hytta fra 1946 fjernes og det har skjedd ved kontrollert nedbrenning etter at nødvendige varslinger og tillatelser er gitt. Det som måtte være miljøskadelig inventar og materialer i bygningen er fjernet og kjørt ned til Ådalsvollen for biltransport videre. Bildet tilhører Værdalsbruket AS.   

   Beveren er ikke den som gir opp så lett. Denne bjørka var han uheldig med fellingen av. Den ble hengende i andre trær. Men han gir seg ikke, det er vel tredje biten han kapper av. Han må ha utrolige kvasse tenner og lite plage med "haupin" den kar`n.   

      

   Ikke bare mennesker men også humla er ute tidlig i hagen i år. Den var litt tam i bevegelsene men den var ikke verre enn at den kom seg oppå Krokusen for å forsyne seg av nektaren.    

   Rødsildra blomstrer blant ispilene i Bergveggen mellom Brudesløret og Storkråka. Det må da vel være ualminnelig tidlig. Klimaforandringer? Hvem vet.   

   Isen på vatnet er i ferd med å forsvinne. Rekordtidlig.   

      

      

      

      

   Skogsmaskina har forsynt seg her. Etter at skogen kom bort før en kanskje bedre inntrykk av hvordan det var her inne når heimen ble drevet. Mesteparten av arealet som er hugget var vel dyrkajord på den tid. [b][url=http://verdalsbilder.no/cpg1410/displayimage.php?pos=-5677]Klikk her [/url][/b] for bilde av gården i 1930-åra.   

   Hvite og årsgamle gråe i skjønn forening ved Binde.   

   Sett fra Hellmarka 19 april 2015   

   Dama som matet måser i Vinne og ved Ørmelen Bo- og Helsetun er i full gang med foringen ved paviljongen med brød i sine remaposer.    

   Dette er husa som er igjen på Midt-Holmen i 2015.[b][url=http://verdalsbilder.no/cpg1410/displayimage.php?pos=-7551] Klikk her [/url][/b] for bilde av gården i 1929.   

   I disse "spælltider" er det ikke uvanlig med denne fuglen i furutoppen.   

      

      

   Helhvitt på Åbofjellet nasjonaldagen.   

   Bildet dokumenterer at Nessleira er dekket av leire etter verdalsraset i 1893. Nester bare åkerland å se. De som driver melkeproduksjon med dertil ekerareal synes å være nesten "utryddet".   

      

   Livnærer seg med starrplanter.   

      

   Igjensatte møbler som står ute i regn og vind tyder på at vi lever i et overflodssamfunn. Mange hadde helt sikkert vært takknemlig for å kunne møblere sin bolig med en av de 4-5 skinnsofaer som finnes her. Det er tydelig at noen har for god råd når slike måbler blir kassert.   

      

      

   Her under en rast ved skihytta på Randåsen i Leirådalen. Marte Hallem underholder. Ca 60 deltakere trosset det noe dårlige været.   

   Nu skal "hele rasket rives" for nybygging. Stedet var i sin tid behandlingssted for tuberkuløse. Tidligere eier, nå avdøde Solveig M. Iversen Nissen, skrev en lengre artikkel om Verdalens Pleiehjem for Tuberkuløse i Verdal Historielag`s årbok 2003.   

   Den beste landskapsmaleren er naturen selv.   

      

      

   Med Steukern i bakgrunnen.   

      

   Her var det en dal før. Nå er det et "fjell" med elendighet som er anlagt over en av Verdalselva`s beste gytebekker for sjøørret. Forstå det den som kan at det ble gitt tillatelse til dette deponiet. En må spørre seg "ka vætte va hen". Hvor mange ganger 1000-vis med yngel i bekken er drept av forurensing herfra er det vel bare Innherred Renovasjon som vet, og kanskje Miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen. Slike hendelser hjelper i allefall ikke til å øke den truede sjøørretbestanden. I Granaelva på Inderøy var det også fiskedød i år på grunn av utslipp og ansvarlig for det ble politianmeldt av Miljøvernavdelingen. Når utslippene til Skjørdalsbekken har fått verre følger for fisken så skulle en tro at det var på sin plass med en anmeldelse her også, men det kommer nok ikke på tale. Miljøvernavdelingen har tydeligvis lavere terskel for å anmelde en privatperson på Inderøy enn den offentlige eier og driver av avfallsplass/bigassanlegg i Skjørdalen. Etter utslippet i 2013 nevnte fiskeforvalteren anmeldelse men forurenserne kom med penger til kultivering og da ble bare med snakket. Det gjenstår å se hva som skjer neste gang, det er 2 år siden siste kjente forurensing så det begynner vel å "li te". De som tror at tiden med fiskekreperingen i Skjørdalsbekken er forbi må ikke glede seg for tidlig, det kommer nok hendelser igjen som vil medføre at yngel og fisk i bekken blir å finne med "buken i vere". Hvem kan garantere at duken under dette berget vil være tett for all fremtid? Ingen!   

      

      

      

      

   Med Skarfjellet i bakgrunnen.   

      

      

   I bakgrunnen kveldssola over Sukkertoppen i Mannshaugan.